2 En styrket og strategisk innrettet støtte

Målet for utviklingspolitikken er å bidra til økt demokratisering, realisering av menneskerettighetene og til at mennesker kan arbeide seg varig ut av fattigdommen. Næringsutvikling og vekst innenfor rammen av en bærekraftig utvikling, er grunnleggende forutsetninger for dette. Ifølge Verdensbanken er tilgang til jobber med gode arbeids- og lønnsbetingelser den sterkeste drivkraften i bekjempelse av fattigdom.1 Arbeid gir bedre levekår, økonomisk vekst, høyere produktivitet og sosial integrasjon. Det utvikler ferdigheter hos den enkelte, styrker kvinners posisjon og er en stabiliserende faktor i samfunnet.

Verdiskaping i privat sektor danner også grunnlaget for skatteinntekter som kan finansiere utbygging av infrastruktur og tjenester som helse og utdanning. Dette er av stor betydning for å minske bistandsavhengighet. Privat sektor er lokomotivet for dette: Ni av ti arbeidsplasser i utviklingsland er i det private.

Foto: PIDG/Emerging Africa Infrastructure Fund

Gjennom denne meldingen legger regjeringen opp til en styrket og strategisk innrettet støtte til næringsutvikling i utviklingsland. Regjeringen vil legge vekt på at innsatsen tilpasses mottakerlandenes forskjellige utfordringer. Som ledd i dette ønsker regjeringen å styrke samspillet med næringslivsaktører og kunnskapsmiljøer om næringsutvikling, med vekt på områder der Norge har komparative fortrinn. En vesentlig del av innsatsen vil fortsatt bli kanalisert gjennom multilaterale institusjoner, fond og programmer. Meldingen støtter opp under arbeidet med FNs nye bærekraftsmål og den internasjonale dialogen knyttet til Finansiering for utvikling2, prosesser som fremmer en integrert tilnærming for varig, bærekraftig vekst.

Den finansielle støtten til næringsutvikling gjennom utviklingsbudsjettet skal økes. Næringsutvikling omfatter i denne sammenheng ulike former for virksomhet som bidrar til verdiskaping i et samfunn gjennom produksjon og salg av varer eller tjenester. En sentral del av norsk støtte til næringsutvikling vil være å bidra til et grønt skifte. I fremtiden må økonomisk vekst og utvikling skje på en måte som gir langt mindre negative konsekvenser for klima og miljø enn i dag.

Den norske støtten til næringsutvikling vil ha tre viktige siktemål: økonomisk vekst, jobbskaping og kompetansebygging.

2.1 Globale endringer

Mens vekst i tradisjonelle industriland i 2014 lå på om lag 2 %, lå vekstraten i utviklingsland på 4,8 %. Dette er en trend som ifølge Verdensbanken vil fortsette.3 I 2010 ble størsteparten av verdens samlede bruttonasjonalprodukt (BNP) for første gang skapt utenfor det området som dekkes av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).

Mange av landene i Øst- og Sørøst-Asia har i løpet av de siste tiårene hatt høy økonomisk vekst. Flere har spesialisert sin produksjon for å ta del i globale verdikjeder. Det samme gjelder flere land i Latin-Amerika. Sør-Asia og Afrika sør for Sahara har imidlertid hengt etter. Men dette er i ferd med å endre seg. De siste 25 årene er andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom mer enn halvert. I alt 700 millioner mennesker har kommet over grensen for ekstrem fattigdom.4

Dette skyldes først og fremst økonomisk vekst. Veksten har vært særlig sterk i Kina, og til dels India, og den har hatt store ringvirkninger for andre lands økonomier. En økende etterspørsel etter naturressurser har bidratt til økt vekst i mange afrikanske land, spesielt etter store funn av kull, olje og gass. Men også investeringer i infrastruktur, jordbruk og turisme har bidratt til veksten. Afrika sør for Sahara har hatt en gjennomsnittlig vekst på 5,1 % per år siden 2000, mens eksport fra afrikanske land har firedoblet sin verdi.5 Flere av verdens raskest voksende økonomier er nå i Afrika.6

Selv om det er visse tegn til industrivekst og fornyelse av næringsstrukturen i noen afrikanske land, er disse tendensene fortsatt relativt svake. Dette tyder på at økte investeringer ikke er nok til å sikre en næringsutvikling som skaper flere og mer produktive jobber. Man må samtidig forbedre innsatsen for å fjerne hindringene for at fordelene spres og løfter en større del av økonomien.

En hovedutfordring blir å forsterke og opprettholde de positive tendensene i årene fremover. For å lykkes med dette må næringslivet i større grad diversifiseres og integreres i den globale økonomien. Deltakelse i den globale informasjonsøkonomien, gjennom tilgang til moderne informasjons- og kommunikasjonstjenester, vil være avgjørende. I tillegg må næringslivet bidra til overgangen til grønn økonomi.

Parallelt med den økonomiske veksten har ulikhetene økt i mange land. Det er avgjørende at veksten bidrar til jobbskaping og anstendige arbeidsforhold, slik at flest mulig kan ta del i den. Selv om veksten fortsetter på samme nivå, kan målet om å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030 være uoppnåelig hvis inntektsfordelingen ikke blir jevnere. Den økonomiske veksten må gå hånd i hånd med en politikk som sikrer fordeling og ivaretar andre sentrale utviklingshensyn.

Utviklingseffekten av økonomisk vekst er avhengig av hvordan de enkelte land evner å disponere nye inntekter. Dette krever fordelingspolitikk og satsing på blant annet infrastruktur, helse og utdanning. De aller fattigste tar mindre del i veksten enn den øvrige delen av befolkningen. Og jo større inntektsforskjellene er, desto mindre tar de fattige del i veksten. Mangelfull fordeling har også vist seg å være en viktig årsak til at økonomisk vekst avtar.7

Prognosene fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken viser at veksten i fremvoksende økonomier vil fortsette, men at den vil flate ut. De fleste mellominntektsland vil neppe være i stand til å nå samme inntektsnivå per innbygger som OECD-land innen 2050, muligens med unntak av Kina.8 Årsaken er sammensatt og skyldes blant annet faktorer som begrenset tilgang til kapital og lavere priser på råvarer. Men det skyldes også avtakende produktivitetsvekst. Over halvparten av de 20 minst konkurransedyktige økonomiene i verden ligger i Afrika.

Videre fremgang avhenger i stor grad av høyere utdanning og opplæring, et velfungerende vare-, arbeids- og finansmarked, evne til å utnytte teknologi, evne til grønn omstilling og tilgang til store markeder innenlands og utenlands.

For utviklingsland betyr det at veksten bare opprettholdes hvis det tilrettelegges for innovasjon og utvikling av moderne produksjonsmetoder. Næringsvirksomhet er også avhengig av gode rammevilkår, som for eksempel velfungerende offentlige institusjoner, infrastruktur, en stabil makroøkonomi og tilfredsstillende grunnutdanning.9

2.2 Katalytisk og effektiv bistand

Bistand10 er i dag langt mindre viktig for utviklingen av fattige land enn tidligere, selv om det er store variasjoner mellom verdensdeler og mellom land i samme region. Det har de siste tiårene vært en enorm økning i tilgang til finansiering fra andre kilder. Også investeringer fra norsk næringsliv i utviklingsland er blitt mangedoblet det siste tiåret. Næringslivets investeringer har blitt viktigere enn bistand i flere utviklingsland. En slik utvikling er gledelig. Mange utviklingsland har i dag en politisk målsetting om å tiltrekke seg økte investeringer og bli uavhengige av bistand.

Som det fremgår av figur 2.3 har private kapitalstrømmer økt kraftig i Afrika, Asia og Latin-Amerika. I 1990 utgjorde bistand 63 % av alle kapitalstrømmer til lav- og lavere mellominntektsland. I 2013 var denne andelen redusert til 21 %.11 I Asia og Latin-Amerika utgjør bistand nå en liten andel av den kapitalen som mottas.

Kilde:  World Development Indicators (Verdensbanken, 2014)

Støtte til næringsutvikling utgjør en viktig del av norsk bistand. Tabell 2.1 viser omfanget av støtte til innsatsområder med størst relevans for næringsutvikling, totalt 3,6 mrd. kroner (2014). Støtte til områder av mer indirekte betydning for næringsutvikling er ikke reflektert i tabellen. I tillegg fordeles ikke kjernestøtte til multilaterale organisasjoner på sektor. Denne utgjorde i 2014 totalt 7,54 mrd. kroner, hvorav en uspesifisert andel var relevant for næringsutvikling.

En styrket innsats for næringsutvikling handler imidlertid ikke bare om penger. Like viktig er valg av hvem vi skal samarbeide med, hvor og hvordan. Bistanden må brukes strategisk for å skape mest mulig utvikling i forhold til innsatsen. Dette reiser noen sentrale problemstillinger: Hva er bistandens rolle? I hvilke situasjoner er det hensiktsmessig å bruke bistand som et verktøy for å fremme næringsutvikling? Hvordan kan vi bruke bistanden mest mulig katalytisk for å utløse ytterligere kapital? Og hvordan kan bistand bidra for å sikre at øvrig økonomisk samarbeid mellom Norge og utviklingsland gir utviklingseffekter lokalt?

En viktig strategisk avveining gjelder valg av kanaler og samarbeidspartnere i utviklingssamarbeidet. Hva skal Norge engasjere seg i bilateralt? Og hva kan vi gjøre mer effektivt gjennom multilaterale institusjoner, fond og programmer? Våre egne fortrinn må utnyttes på en god måte når det ligger til rette for det, samtidig som vi i andre tilfeller må erkjenne andres fortrinn. Dette perspektivet vil ligge til grunn for regjeringens valg av samarbeidspartnere. Vi skal engasjere norske partnere når det gir de beste resultatene, og vi skal styrke samarbeidet med internasjonale aktører på områder hvor de leverer best.

Bedring av rammevilkår er noe av det viktigste for å bidra til næringsutvikling. En vesentlig del av innsatsen vil derfor rettes inn mot dette. Utfordringene knyttet til rammevilkår krever målrettet innsats, og må også stå sentralt i den politiske dialogen. Det internasjonale samfunn må medvirke på en positiv måte og søke å legge til rette gjennom konkrete innsatser og gode globale rammevilkår. Utviklingslandenes egne myndigheter har imidlertid både det største ansvaret og de beste mulighetene for å løse utfordringer på nasjonalt nivå.

Bistand skal brukes i situasjoner hvor slik støtte har en tilleggsverdi, det vil si at den bidrar til et resultat som ikke ville vært oppnådd uten bistandens medvirkning. Brukt på riktig måte kan bistanden være en katalysator, slik at den utløser ressurser som ellers ikke ville blitt stilt til rådighet fra andre kilder. På den måten kan bistanden bidra til en verdiskaping som langt overgår det økonomiske omfanget av støtten. Det vil for eksempel være tilfelle hvis bistanden fører til bedre rammebetingelser for næringsutvikling, slik at private investeringer øker. Det er slik bistand regjeringen ønsker å satse på. I denne meldingen tar derfor regjeringen til orde for at samarbeid med næringslivet trappes opp, samtidig som bistanden i større grad ses i sammenheng med andre investeringer og initiativ.

2.3 Jobbskaping

Storbritannias utviklingsminister Justine Greening holdt i 2014 en tale, med følgende tittel: «Smart aid: Why it’s all about jobs».12 Og hun har et viktig poeng. I 2013 anslo Verdensbanken at det var behov for 600 millioner nye arbeidsplasser i løpet av de neste 15 årene.13 Inntekt fra lønnet arbeid har langt større effekt på fattigdomsreduksjon enn andre typer pengeoverføringer. Derfor vil jobbskaping være et sentralt element i norsk støtte til næringsutvikling i utviklingsland. Det betyr ikke at all innsats skal rettes inn mot arbeidsintensiv virksomhet. Like viktig kan det være at innsatsen bedrer forutsetningene for et høyt sysselsettingsnivå, eksempelvis gjennom å bidra til gunstigere rammevilkår eller økt tilgang til elektrisk kraft.

En av de største utfordringene er at mange i stor grad må skape sine egne jobber, da formell sektor i utviklingsland i liten grad kan absorbere de mange som kommer ut på arbeidsmarkedet. Det er også en manglende kopling mellom behovene i arbeidsmarkedet og den kompetanse ungdom får gjennom utdanning. Økonomisk vekst er viktig for å skape arbeidsplasser, men effekten går også den andre veien – flere arbeidsplasser bidrar til økonomisk vekst.

De aller fleste arbeidsplasser skapes i privat sektor. Samarbeid om jobbskaping står derfor sentralt i den norske innsatsen for næringsutvikling. Verdensbanken har satt fokus på jobbskaping for å nå målet om å avskaffe fattigdom innen 2030, og har opprettet et eget fond14 til dette formålet. Norge har allerede bidratt med 70 mill. kroner. Fondet legger vekt på ungdommer og mindre foretak, og deres mulighet for tilgang til finansielle tjenester i den uformelle sektoren.

Næringsutvikling må ha et bredt perspektiv. Kunnskapsbygging og teknologiutvikling vil ofte komme som en konsekvens av økt internasjonalt engasjement, for eksempel ved at et firma som etablerer seg i et utviklingsland lærer opp lokalt ansatte og bringer inn nye produksjonsmetoder. I tillegg kan det være behov for bistand til en systematisk og langsiktig oppbygging av kompetanse gjennom støtte til utdanning og forskning.

Foto: PIDG/Emerging Africa Infrastructure Fund

2.4 Næringsutvikling og næringsfremme

Utviklingspolitiske og næringspolitiske virkemidler har ulike målsettinger. Bistand skal bekjempe fattigdom i utviklingsland, mens næringspolitiske virkemidler skal bidra til verdiskaping i Norge. Flere næringspolitiske virkemidler, som enkelte av Innovasjon Norges programmer og eksportfinansieringsordningene som forvaltes av Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) og Eksportkreditt Norge, kommer imidlertid også til anvendelse i utviklingsland. Næringspolitiske virkemidler kan således bidra både til å støtte opp under vekst i Norge, og til økt næringsvirksomhet i utviklingsland.

De ulike målsettingene vil fortsatt være styrende for bruk av utviklingspolitiske og næringspolitiske virkemidler. Det er også store forskjeller med hensyn hva slags kunnskapsgrunnlag som er viktigst til for å treffe gode beslutninger om bruk av virkemidler på disse to områdene.Samtidig kan et bedre samspill mellom de ulike delene av virkemiddelapparatet få frem flere «vinn-vinn-situasjoner». Dette vil kunne styrke innsatsen for næringsutvikling både med hensyn til kostnadseffektivitet og kvalitet.

Kommersielle hensyn skal ikke styre bistandsinnsatsen. Men ved å mobilisere kommersielle aktører kan disse bidra til et velfungerende næringsliv, i tråd med ønsker og prioriteringer fra utviklingslandene. Formålet med alle tiltak for næringsutvikling er å bidra til mobilisering av aktivitet i lokalt næringsliv og bidra til inkluderende og bærekraftig vekst. Hensikten er ikke å sikre markedsadgang for norsk næringsliv. Når det er ønskelig å trekke inn næringslivet som samarbeidspartner, er det fordi næringslivet kan gi helt avgjørende bidrag for å nå utviklingspolitiske målsettinger. Mulighetene for å kombinere bistand og innsats fra norsk næringsliv på en slik måte kan være begrenset til få land, men kan ha stort potensial der de foreligger.

Mange selskaper har økonomiske interesser i land hvor Norge har et aktivt utviklingssamarbeid, uten at dette har noen direkte sammenheng med vår bistand. Flere har et ønske om å etablere virksomhet, men nøler fordi risikoen knyttet til næringsvirksomhet i mange fremvoksende økonomier og svake stater er for høy.

Når det gjelder utviklingspolitikken, slår Sundvolden-erklæringen fast at: «Tematisk og geografisk konsentrasjon skal bidra til økt effektivitet og større kompetanse i oppfølging og administrasjon som følge av en smalere portefølje.»15 Samarbeid med norsk næringsliv må være basert på konkurranse om midlene, og konsentreres til sektorer hvor norske aktører har et fortrinn og geografiske områder hvor de ønsker å engasjere seg.

Nøkkelen til å utløse privat finansiering ved hjelp av offentlige midler ligger ofte i en hensiktsmessig fordeling av risiko. Flere mekanismer innen både norsk og multilateral bistand tar derfor på ulike måter sikte på å redusere risiko for private aktører ved engasjement i utviklingsland. Norfund er et godt eksempel på dette. Risikoavlastning er også et vesentlig element i de ordninger som forvaltes av GIEK.

Regjeringen mener det ligger et betydelig potensial for økt norsk verdiskaping gjennom satsing på næringslivsengasjement i utviklingsland. Det ligger også et uutnyttet potensial for næringslivet i å orientere seg mot oppdrag og finansiering fra det multilaterale systemet, som for eksempel Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene. Regjeringen vil derfor styrke informasjonsarbeidet om hva som finnes av muligheter i det multilaterale systemet.

For å forvalte utviklingspolitiske virkemidler på en ryddig måte er det viktig å ha tydelige mål og kriterier for tildeling av støtte. Likeledes er åpenhet, resultatmåling og evaluering av innsatsen viktig for å skape tillit til at utviklingspolitiske og kommersielle hensyn ikke sammenblandes på en uheldig måte.

2.5 Forskning og høyere utdanning

Norske forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner har et aktivt internasjonalt engasjement og et omfattende samarbeid med en rekke utviklingsland. Utdanning og forskning gir helt avgjørende bidrag til rammevilkår for et velfungerende næringsliv. Dersom utviklingsland skal kunne hevde seg i den globale konkurransen om lokalisering av næringsvirksomhet og selv kunne tilby relevant arbeidskraft for utenlandsinvesteringer, trengs kompetanseløft på alle nivåer.

På samme måte som næringslivets aktiviteter bidrar til vekst, kan norske kunnskapsmiljøer gi viktige bidrag til økonomisk utvikling gjennom kapasitetsbygging og kompetanseoverføring. Det er derfor relevant å se virkemidlene for internasjonalisering av norske forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner i sammenheng med utviklingspolitikken.

2.6 Geografisk innretning

Kanskje mer enn på noe annet felt innen bistanden reiser støtte til næringsutvikling vanskelige spørsmål når det gjelder geografiske prioriteringer. Et naturlig utgangspunkt er de land der Norge allerede har et omfattende og langsiktig utviklingssamarbeid. I første rekke gjelder dette de seks fokuslandene i utvikling – Etiopia, Malawi, Mosambik, Myanmar, Nepal og Tanzania – hvor den norske innsatsen i økende grad legger vekt på godt styresett, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, ressurs- og inntektsforvaltning.

Samtidig er det viktig å satse på samarbeid med land som har et genuint ønske om å legge til rette for næringsutvikling gjennom å bidra til gode rammebetingelser. Uten en slik vilje er det lite sannsynlig at bistand vil gi varige resultater som står i forhold til innsatsen. Hvis dialogen eller den praktiske oppfølgingen av samarbeidet med et land avdekker at myndighetene i realiteten ikke er opptatt av å gjøre noe med de utfordringene som næringslivet møter, vil det måtte få konsekvenser for samarbeidet.

En annen side ved avveiningen gjelder medvirkning fra norske aktører. I det bilaterale samarbeidet er det naturlig å legge vekt på områder hvor Norge kan bidra med mer enn bare penger, gjennom aktiv involvering av norske samarbeidspartnere, det være seg næringsaktører, kunnskapsinstitusjoner, frivillige organisasjoner eller andre. Derfor vil regjeringen legge vekt på en dialog med disse om mulige innsatser, i tråd med utviklingslandenes behov og prioriteringer.

Det vil være store variasjoner i innretning og prioritering av innsatsen fra land til land. For de seks fokuslandene i utvikling tar regjeringen sikte på brede og langsiktige programmer for næringsutvikling. Dette er land hvor Norge har et nærvær som gir grunnlag for løpende dialog og tett oppfølging med myndighetene og andre samfunnsaktører. Samtidig er det forskjeller mellom landene som tilsier at det vil være betydelig variasjon med hensyn til innhold i samarbeidsprogrammene. I noen land vil det være særlig viktig å arbeide langsiktig for å bedre rammebetingelsene for næringsutvikling, mens det i andre land vil være aktuelt også å knytte samarbeidet til investeringer og handel. Et omfattende og langsiktig samarbeid for næringsutvikling vil måtte tilpasses de enkelte lands forutsetninger og utviklingsplaner. Samarbeidet må være forankret i en grundig dialog med myndigheter og private aktører i de aktuelle utviklingslandene.

Regjeringen vil systematisk arbeide for å engasjere ulike norske partnere i samarbeidet med fokuslandene, med sikte på et gradvis mer omfattende engasjement. Utenriksstasjonene vil ha en særlig viktig rolle i denne sammenheng, i nært samarbeid med Innovasjon Norge og andre deler av virkemiddelapparatet. Forutsetningene for å trekke med relevante norske aktører varierer fra land til land, og næringsaktørene prioriterer i stor grad andre land enn fokuslandene.

I gruppen av sårbare stater og områder – Afghanistan, Haiti, Mali, Palestina, Somalia og Sør-Sudan – vil norsk bistand være konsentrert om stabilisering og fredsbygging ved siden av sosial og økonomisk utvikling. Regjeringen legger ikke opp til at næringsutvikling skal være et eget innsatsområde for bilateral norsk bistand i alle disse landene. Næringsperspektivet bør like fullt bringes systematisk inn både i det praktiske bistandsarbeidet og i den politiske dialogen, samt overfor multilaterale aktører som spiller en særlig viktig rolle i disse landene.

Regjeringen vil vurdere muligheter for å oppskalere samarbeid i utvalgte land i Vest-Afrika. I tråd med intensjonen om å redusere antall land som mottar norsk bistand vil innsatsen som hovedregel avgrenses til listen over 85 samarbeidsland.16

I noen sammenhenger vil det være naturlig å se innsatsen for næringsutvikling i et regionalt perspektiv. Det kan være sammenheng mellom naboland og innad i regioner knyttet til handel, verdikjeder, infrastruktur, institusjonelt rammeverk eller andre forhold. I slike tilfeller må bistanden brukes til å fremme næringsutvikling på tvers av landegrensene, i samarbeid med de berørte landene og ofte gjennom fremme av sør-sør-samarbeid.

Foto: Nitai Mondal

2.7 Mål og resultater

Regjeringen legger vekt på at bistanden skal være basert på tydelige mål og resultatkrav, samt effektiv ressursbruk. Resultater skal kunne måles og etterprøves på tre nivå: tiltaksnivå, ordningsnivå og landnivå. Men innsatsen bør også kunne evalueres samlet, det vil si på tvers av de tre nivåene. I den videre konkretisering og oppfølging av denne meldingen, vil regjeringen legge vekt på at mål og resultatkrav skal være etterprøvbare. Allerede i planleggingen av innsatsen vil det bli tatt hensyn til hvordan den skal kunne evalueres og hvilke krav det stiller til forberedelser og gjennomføring.

Det skal også sikres at innsatsen er forsvarlig ut fra den kapasitet og kompetanse de ansvarlige forvaltningsorganene besitter, og at det etableres gode systemer for oppfølging av de ulike deler av støtten. Dette tilsier at opptrappingen av innsatsen vil skje skrittvis.

Støtte til næringsutvikling er forbundet med ulike former for risiko. Næringsutvikling vil ikke bare bli påvirket av samfunnet rundt, men vil selv øve påvirkning på omgivelsene. Derfor er det viktig at støtten forutsetter ivaretakelse av menneskerettigheter, sosialt ansvar, arbeidsrettigheter, finansielle standarder og miljøstandarder. Det er også viktig at støtten ikke bidrar til å forstyrre markedet, for eksempel ved å forrykke konkurranseforholdet mellom aktører.

2.8 Administrative og økonomiske konsekvenser

Regjeringen vil komme tilbake til gjennomføring av tiltak i forbindelse med de årlige budsjettproposisjonene.

Tiltakene som drøftes i meldingen kan gjennomføres innenfor de berørte departementers gjeldende budsjettrammer.

Regjeringen vil:

• Øke norsk støtte til næringsutvikling i utviklingsland og legge til rette for et strategisk samarbeid med norsk næringsliv og norske kunnskapsmiljøer, med sikte på bedre måloppnåelse.

• Legge vekt på en strategisk bruk av bistandsmidler for næringsutvikling. Bistand skal brukes der den kan bidra til resultater som ikke ville vært oppnådd uten bistandens medvirkning.

• Styrke innsatsen for næringsutvikling gjennom langsiktige programmer i de seks fokuslandene Etiopia, Malawi, Mosambik, Myanmar, Nepal og Tanzania. Samtidig støtte næringsutviklingstiltak i andre utviklingsland som kan motta norsk bistand, herunder utvalgte land i Vest-Afrika.