4 Samarbeidspartnere og prioriterte sektorer

Innsatsen for næringsutvikling vil omfatte tiltak for rammebetingelser og infrastruktur så vel som næringsrettede programmer med sikte på stimulere vekst og jobbskaping. Dette kapitlet vil ta for seg hvordan samarbeidet med næringslivet og andre relevante aktører kan styrkes, og prioritering av sektorer i det bilaterale samarbeidet. Rammevilkår omtales nærmere i neste kapittel.

4.1 Partnerskap med næringslivet

En styrket innsats for næringsutvikling vil foregå gjennom flere kanaler og med ulike virkemidler. For å oppnå vekst, økte investeringer og lokale ringvirkninger i privat sektor er det nødvendig å støtte tiltak som kan bidra til å mobilisere lokalt næringsliv. I tillegg ønsker regjeringen å styrke offentlig-privat samarbeid med næringslivet om konkrete utviklingsprosjekter, slik som utbygging av infrastruktur eller tjenesteleveranser.

I offentlig-privat samarbeid vil myndigheter samarbeide med private aktører for å levere tjenester på en kostnadseffektiv måte. Prosjektene tar utgangspunkt i nasjonale prioriteringer, og myndighetene tar gjerne over prosjektet etter et gitt antall år. Velstrukturert offentlig-privat samarbeid kan hjelpe myndigheter med å utnytte kompetansen og effektiviteten i privat sektor, samt sikre finansiering og utvikling. Støtten må bygge på at partene deler både risiko, kostnader og ansvar for resultatoppnåelse.

En forutsetning er at privat sektor vurderer prosjekter som kommersielt attraktive, med en rimelig avkastning. Prosjekter i utviklingsland har ofte høy eller ukjent iboende kommersiell og politisk risiko, noe som er med på å heve avkastningskravet. I slike tilfeller kan støtte som innebærer risikoavlastning være et egnet virkemiddel.

Bedrifter

Utviklingsland er krevende markeder som stiller norske aktører overfor utfordringer de ikke er vant med fra hjemmemarkedet. Solid erfaring og kapasitet vil være viktige forutsetninger for å lykkes, foruten lokalkunnskap og lokale partnere. I en oppstartsfase er ofte bedriftene avhengige av et mellomledd som kan bistå med rådgiving og lokalkunnskap, slik som for eksempel Det norsk-afrikanske handelskammeret (NABA) gjør.

Boks 4.2 Norwegian-African Business Association (NABA)

Foto: Mona Ranum

NABA er et ikke-profittbasert handelskammer stiftet av norske næringsorganisasjoner og selskaper med virksomhet i afrikanske land. Med over 90 medlemsbedrifter er NABA blitt det viktigste nettverk for norske investorer og selskaper som er til stede eller vurderer mulighetene i afrikanske land. NABA bidrar til økt, bedre og sikrere samhandel og investeringer mellom norsk og afrikansk næringsliv gjennom nettverk og tilrettelegging, informasjon/analyse og rådgivningsarbeid. I Norge arrangerer NABA medlemsmøter, seminarer og konferanser. Norwegian-African Business Summit arrangeres i 2015 for femte år på rad. Med over 450 deltakere i 2014 ble det satt ny påmeldingsrekord. Deltakelsen reflekterer den økte interessen for Afrika fra norsk næringsliv. NABA tar også norske bedrifter med på delegasjonsreiser til afrikanske land og i 2014 ble det arrangert reiser til Angola, Kenya, Etiopia og Nigeria.

For mer informasjon, se NABAs hjemmeside: www.norwegianafrican.no.

Mange norske bedrifter opererer i, eller vurderer, markeder i utviklingsland. Dette kan være engasjement til gjensidig nytte, både for bedriftene og vertslandet. Regjeringen vil derfor legge til rette for partnerskap som bidrar til å møte utviklingslandenes behov, samtidig som det må være lønnsomt for de involverte bedriftene. Bærekraft kan kun oppnås hvis begge parter tjener på samarbeidet. God utviklingseffekt krever som regel et samarbeid av et visst omfang og et langsiktig engasjement.

Det vil være viktig med et aktivt samspill mellom offentlige og private aktører for å identifisere konkrete prosjekter hvor det ligger til rette for økt norsk næringslivsengasjement i de enkelte land. I tillegg til å operere som næringsaktører, vil norske bedrifter kunne ha en viktig rolle som dialogpartner i arbeidet for å styrke forutsetningene for næringsvirksomhet, for eksempel knyttet til utdanning, infrastruktur eller juridisk rammeverk. Innspill fra næringslivet vil være viktig også i forbindelse med Norges politiske dialog med myndigheter og andre utviklingsaktører om næringslivsrelaterte spørsmål.

4.2 Partnerskap med klynger og kunnskapsmiljøer

Samarbeid om teknologi, innovasjon og forskning utgjør kjernen i samarbeidet mellom bedrifter, kunnskapsinstitusjoner og andre partnere i en klynge. Forskning viser at klyngedannelser løfter et lands eller en regions attraktivitet for næringsvirksomhet. Klyngedannelser kan derfor være et viktig næringspolitisk grep for utviklingsland.

Boks 4.3 Norske næringsklynger

En klynge er en geografisk konsentrasjon av bedrifter og relaterte kunnskapsmiljøer, koplet sammen gjennom komplementaritet eller likhet i interesser og behov. Erfaring viser at samarbeid mellom bedriftene i klyngen, forsknings- og utviklingsaktører og relevante offentlige partnere gir økt innovasjonstakt og konkurransekraft for klyngens aktører.

Gjennom Norwegian Innovation Clusters bidrar de tre programeierne, Innovasjon Norge, Siva og Forskningsrådet, til å forsterke innovasjons- og fornyelsesevnen i regionale innovasjonsmiljøer. Programmet skal utløse og forsterke samarbeidsbaserte utviklingsaktiviteter i klyngene. Dette vil øke tilfanget av ideer til innovasjon og omstilling, utløse og forsterke innovasjonsprosesser, og skape et mer attraktivt miljø for bedrifter, kunnskapstilbydere, talenter og investorer. På denne måte vil klyngens aktører få bedre forutsetninger for å øke verdiskapingen og forsterke posisjonen innenfor nasjonale og globale verdikjeder.

Mer informasjon om de norske klyngene finnes på www.nce.no.

Klyngedannelser er en global trend. Lokale klyngedannelser av bedrifter og kunnskapsinstitusjoner kan bidra til å fremme innovasjon, kunnskapsdeling og verdiskaping. Det vil også kunne øke utviklingslandenes attraktivitet for investorer og gjøre det enklere for utenlandske selskaper å finne gode samarbeidspartnere lokalt.

Utviklingen av næringsklynger har bidratt til internasjonaliseringen av norsk næringsliv. Næringsklyngene samarbeider om forskning, kompetanseutvikling og integrerer i noen grad hele verdikjeder innen et segment. Det er en sterk sammenheng mellom etableringen av norske selskaper i Afrika sør for Sahara det siste tiåret, og klyngetilhørighet, spesielt innen olje og gass og tilhørende leverandørindustri.1

Gitt behovene for kompetanseheving i hele spekteret av kunnskaps- og verdikjeden vil regjeringen trekke norske næringsrettete kunnskapsmiljøer inn i utviklingssamarbeidet. De norske næringsklyngene bidrar til å skape konkurransedyktige næringer ved å mobilisere høgskoler og universiteter til å tilpasse utdanningstilbudet på bachelor- og masternivå, bidra økonomisk til professorater og etterspørre doktorgradsstudier, og ved å tilrettelegge for interne kompetansetilbud for partnerbedriftene. Utviklingsland etterspør norsk kompetanse innen områder der Norge har velutviklete næringsklynger. Regjeringen ønsker derfor å tilrettelegge for partnerskap mellom klynger i Norge og i utviklingsland.

I Norge har også ordningen med Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) ført til en styrking av innovasjonsevnen i det norske næringslivet og gitt forskningsmiljøene mer forutsigbarhet. Det er nå 38 SFIer i Norge. Denne modellen kan være utgangspunkt for lignende ordninger i utviklingsland. Også internasjonalt jobbes det med å skape samarbeidsplattformer med utviklingsland, forskning og næringsliv for å fremme en innovasjonsrettet samfunnsutvikling. Et eksempel er det EU-finansierte prosjektet CAAST-Net (Science, Technology and Innovation Cooperation between Sub-Saharan Africa and Europe) med 26 partnere, der Norge deltar.

Norske utdanningsinstitusjoner kan også styrke forutsetningene for næringsutvikling ved å tilby utdanning og opplæring i Norge. Norge har bidratt med kompetanseheving i utviklingsland i flere tiår og utdannet et stort antall studenter fra utviklingsland ved landets universiteter og høyskoler. Det er fortsatt behov for at studenter fra utviklingsland får mulighet til å utvikle kompetanse innen enkelte næringsrettete fagområder gjennom studier i Norge. Mange av dem som har tatt sine master- og doktorgrader i Norge har endt opp i sentrale posisjoner innen offentlig forvaltning og næringsliv i sine respektive hjemland. Dette viser betydningen av den norske støtten for utviklingslandene, og det bidrar til å styrke både utviklingslandenes og Norges internasjonale kontaktflate.

Yrkesutdanning

Mangel på reell yrkeskompetanse er en av de viktige hindringene for næringsutvikling i flere regioner, ikke minst i Afrika. I Afrika sør for Sahara har kun 13,7 % av arbeidsstyrken fast lønnet arbeid.2 De fleste arbeider i uformell sektor, ofte i landbruksrelatert arbeid. Behovene for yrkesopplæring er store og tilbudene ofte fraværende eller mangelfulle.

I en innsats for næringsutvikling og samarbeid med privat sektor vil relevant yrkesopplæring være et sentralt element, jf. Meld. St. 25 (2013–2014) Utdanning for utvikling, som har yrkesfaglig opplæring som et prioritert område. Meldingen skisserer en satsing gjennom fire kanaler: En plattform for innsats fra norske fagmiljøer og privat næringsliv for å kvalifisere lokal arbeidskraft i utvalgte samarbeidsland, en styrking av samarbeidet med multilaterale organisasjoner og andre givere, bilateralt samarbeid med utviklingsland om næringsrettet yrkesopplæring og lokale ringvirkninger, og en søknadsbasert støtteordning for yrkesfaglig opplæring tilknyttet næringslivsinvesteringer i utviklingsland.

Dessverre har yrkesfaglig utdanning alvorlige mangler i mange land. Dette skyldes at denne type utdanning har lav prestisje, mangler ressurser og er lite tilpasset næringslivets behov . Et førende prinsipp for Norges satsing innen yrkesfaglig utdanning er følgelig å knytte marked og opplæring tettere sammen. Målsettingen er å bidra til relevant opplæring i etterspurte ferdigheter.

Det er etablert en yrkesfaglig plattform for samarbeid med norske bedrifter og kompetansemiljøer. Målet er å identifisere mulige private-offentlige samarbeidsprosjekter innen yrkes- og fagutdanning i utviklingsland. Yrkesutdanning kan også bli en del av et bredere strategiske samarbeid med norsk næringsliv. Norge har innledet dialog med britiske bistandsmyndigheter (DFID) om et større fagutdanningsprogram innen petroleumssektoren i Øst-Afrika. Dette programmet er rettet inn mot på alle nivåer av verdikjeden og skal bidra til å utvikle ferdigheter hos sveisere og elektrikere, så vel som hos ingeniører og designere.

Foto: Ken Opprann

Uformell sektor sysselsetter i dag flertallet av alle arbeidstakere i utviklingsland, og det er viktig at disse gruppene også utvikler ferdigheter tilpasset en mer moderne økonomi. Faglig opplæring av relevans for lokalt entreprenørskap inngår derfor i satsingen. Utdanning av helsearbeidere er en del av Norges innsats for å skape synergi mellom den globale helsesatsingen og utdanningssatsingen. En del av den norske satsingen på yrkesfaglig utdanning gjøres gjennom og i samarbeid med multilaterale organisasjoner og sivilt samfunnsorganisasjoner

4.3 Partnerskap for lokale økonomiske ringvirkninger

En form for strategisk partnerskap kan være samarbeid om lokale økonomiske ringvirkninger. Lokale økonomiske ringvirkninger kan forstås som en sektors evne til å generere nytte for den lokale økonomien utover sitt direkte bidrag, for eksempel gjennom jobbskaping. Eksempelvis har gruvedrift i Tanzania skapt om lag 8 000 arbeidsplasser direkte, men nærmere 45 000 indirekte arbeidsplasser.3

Boks 4.6 Ringvirkninger i Nepal som følge av Statkrafts investeringer

Foto: Khadga B. Bisht

Statkraft har hatt virksomhet i Nepal siden 1993. Statkraft er majoritetseier i Himal Power Ltd. (HPL) med en andel på 57,1 %. HPL står for nær 15 % av Nepals elektrisitetsproduksjon. Andre eiere er det norske kraftselskapet BKK og den lokale investoren Butwal Power Company. Vannkraftinvesteringene har bidratt til å styrke lokal og nasjonal næringsvirksomhet. Aktivitetene og samarbeidet under utbyggingsperioden har ført til en kompetanseoverføring fra utbygger og til nepalske entreprenørselskap, leverandører innen stål og sement, samt en kompetanseheving innen banksektoren. En viktig del av ringvirkningene fra virksomheten skyldes samarbeidet mellom kommersielle investeringer og utviklingsstøtte fra Norad. I Khimti-kraftverkets nærområde har norsk bistand bidratt med brorparten av finansieringen av et elektrifiserings- og distriktsutviklingsprosjekt, Jhankre Rural Electrification and Development Project. HPL bidrar også i finansieringen av prosjektet, da de oppfatter dette som en del av industribedrifters samfunnsansvar for områdene de opererer i.

Samarbeidet har bidratt til elektrisitet, utdanning, vanning, næringsvirksomhet og drikkevann til distriktet rundt kraftverket. 35 000 innbyggere fra distriktet har fått nytte av etableringen av grunnleggende infrastruktur som toaletter, vannforsyning, vanningsveier, skoler, veier og broer. HPL bidrar til utdanning og helse i prosjektets nærområde. Det viktigste bidraget er en engelskspråklig skole med 500 elever, etablert av selskapet under utbyggingen. HPL finansierer rundt 85 % av skolen, som har en god akademisk standard. Det er også etablert en godt utstyrt helseklinikk i nærheten av kraftverket som blant annet tilbyr vaksineprogrammer. 95 % av pasientene er fra den lokale befolkningen.

Et viktig mål for prosjektet har vært å gi distriktet tilgang til energi og utvikling i både utbyggings- og driftsfasen av prosjektet. To minikraftverk ble i sin tid ble bygget for å gi strøm til utbyggingsfasen av Khimti Khola-kraftverket. Disse gir nå elektrisitet, og med det økt levestandard og velferd, til 8 600 husstander. Det har blitt etablert et kooperativ for å drifte kraftverkene og selge strømmen, som også gir lokalbefolkningen kompetanse og erfaring i å operere kraftverket. Som en del av utviklingsprosjektet har HPL bidratt til etableringen av lokal virksomhet, som bakerier, meierier og fiskeoppdrett, som igjen gir utvikling og bredere næringsgrunnlag.

Nepalske myndigheter vil overta 50 % av HPL i 2020, og i 2045 vil de øvrige 50 % tilfalle myndighetene. Nepal har gått igjennom perioder med stor politisk ustabilitet siden 1990-tallet. Den kompliserte demokratiseringsprosessen reiser utfordringer for selskaper som etablerer seg i landet. Blant annet er det et lite utviklet system for fordeling av inntekter fra vannkraften. Dette har ført til press fra ulike samfunnsgrupper om lokalt eierskap eller økte inntekter fra investeringer i vannkraft og andre sektorer. Dette viser viktigheten av å sikre ringvirkninger av investeringene.

Mange utviklingsland i Afrika har klart å opprettholde høy økonomisk vekst med noen nøkkelsektorer, som råvare- og utvinningssektorene, som viktige drivere. Den høye økonomiske veksten har imidlertid ikke ført til tilfredsstillende sysselsettingsvekst. Målet med samarbeid om lokale økonomiske ringvirkninger vil være økonomisk utvikling og inkluderende vekst, som blant annet omfatter jobbskaping, kunnskaps- og teknologioverføring, bærekraftig lokalbasert næringsutvikling og inntektsmobilisering. Innsats rettet mot lokal næringsutvikling vil bygge på eksisterende portefølje i regi av ambassadene, som inkluderer utdanning, landbruk, ren energi, styresett og programmet Olje for utvikling.

Norsk innsats vil i hovedsak bygge på to hovedstolper: 1) bidrag til etablering og styrking av lokalt næringsliv, og 2) yrkesfaglig opplæring og utdanning.

Kilde: Løst basert på figur i rapporten Industribyggerne (International Research Institute of Stavanger, 2013)

Lokale økonomiske ringvirkninger av olje og gass

Funn av olje og gass er ingen garanti for en vellykket sosial og økonomisk utvikling. Inntektene fra olje og gass kan medføre uønskede effekter som overoppheting av en svak økonomi, korrupsjon, økte forskjeller og miljøødeleggelser. Lokale økonomiske ringvirkninger har vist seg å være vanskelige å få til i praksis. Dette skyldes blant annet mangel på kvalifisert personell og en lite utviklet lokal leverandørindustri. Men dersom varer og tjenester kjøpes lokalt, kan dette stimulere til diversifisering av næringsstrukturen, flere og mer produktive jobber samt inntektsøkning i et bredt lag av befolkningen.

Et eksempel er Angola, et viktig satsingsland for norsk næringsliv. Angola er Afrikas tredje største økonomi og Afrikas nest største oljeprodusent, etter Nigeria. Store olje- og gassforekomster har imidlertid kun i beskjeden grad ført til økt sysselsetting eller velferdsøkning for folk flest. Og gapet mellom tilvekst i befolkningen i arbeidsfør alder og jobbskaping er økende. Det samme gjelder for mange andre afrikanske land. Investeringer og eksport av verdifulle naturressurser øker, samtidig som store ungdomskull uten relevant utdanning trer inn i arbeidsstyrken. Disse må som oftest finne en jobb i uformell sektor, der mulighetene for stabil inntekt er begrenset.

Uten kontinuerlig satsing på lokal utvikling av næringslivet, vil nye petroleumsnasjoner i liten grad evne å utvikle en lokalt forankret eksportindustri, ei heller makte å bidra til fremveksten av lokale entreprenører og leverandører knyttet til petroleumsindustrien. I de fleste utviklingsland gir ikke petroleumsindustrien i seg selv mange arbeidsplasser. Men de indirekte leveransene kan bidra til å sysselsette flere. Her har Norge gode forutsetninger for å bidra til en positiv utvikling.

Regjeringen ønsker å samarbeide med næringslivsaktører om utviklingsinnsatser i land med store norske investeringer. Gjennom et slikt samarbeid ønsker regjeringen å finne løsninger og samarbeidsmodeller som kan maksimere utviklingseffekten av det norske engasjementet og bidra til å øke lokale ringvirkninger.

Eksempler på slikt samarbeid kan være tiltak for å øke kvalitet og kapasitet innen yrkesopplæring, eller for å styrke underleverandørkjeden. Dette kan bidra til kompetanseheving og jobbskaping lokalt, samtidig som det bedrer rammebetingelsene for næringslivet. Det er med andre ord en potensiell «vinn-vinn-situasjon», til gjensidig interesse både for vertslandet og Norge.

Foto: Knut Lakså

Aktuelle land for denne type samarbeid må vurderes nærmere, men regjeringen vil ta utgangspunkt i de landene som etterspør teknologi og kompetanse på områder der Norge har komparative fortrinn og der det er interesse for investeringer blant norske aktører. Ambassadene i disse landene forventes å spille en viktig rolle som tilretteleggere for samarbeid.

4.4 Partnerskap med frivillige organisasjoner

Organisasjoner innen det sivile samfunn har en viktig rolle når det gjelder næringsutvikling. Ulike aktører fra sivilsamfunnet jobber for bedre styresett, anti-korrupsjon, infrastruktur og respekt for menneskerettighetene. Sivilt samfunn arbeider også med tilgang til kreditt og andre finansielle tjenester, bedre markedstilgang, tilrettelegging for entreprenørskap, sikring av kvalifisert arbeidskraft og lokale ringvirkninger. Sivilsamfunnsaktører har ofte inngående kjennskap til lokalsamfunn, både på landsbygda og i byene. De har nettverk, lokal forankring og omdømmekapital.

Boks 4.7 Strømmestiftelsen som jobbskaper

Foto: Strømmestiftelsen

Til tross for at flere utviklingsland opplever en betydelig økonomisk vekst, kommer det ikke nødvendigvis de fattigste til gode. Strømmestiftelsen jobber derfor med utdanning og mikrofinans for å bidra til lokal jobbskaping på grasrotnivå. I Bangladesh tilbyr Strømmestiftelsen finansiering og opplæring til mennesker som viser evne og vilje til å starte opp og drive mindre virksomheter, og på den måten skape arbeidsplasser.

I 2014 fikk over 11 000 entreprenører, hvorav over 8 000 kvinner, finansiering og opplæring gjennom Strømmestiftelsens talentfinansieringsprogram i Bangladesh alene. Opplæringen tar for seg det som måtte være relevant for den enkelte, og består i alt fra grunnleggende bedriftsutvikling til bevisstgjøring på markedsføring og verdikjeder. Evalueringer av programmet viser at dette har økt antall arbeidsplasser ved mer enn 4 000 virksomheter.

For å få tilgang til talentfinansiering må søkeren vise til at han eller hun har erfaring med mikrokreditt. I tillegg må det fremlegges en plan for virksomheten som inkluderer antall ansatte. Selve virksomheten må være tydelig beskrevet, og holde seg innenfor etiske og lovlige rammer. Størrelsen på finansieringen er mellom 5 000 og 50 000 kroner, og lånet må kun brukes på virksomheten. Det er mange gode ideer, og selv om jordbruk er det vanligste bruksområdet har talentfinansieringen også bidratt til finansiering av alt fra dyrking av blomster til produksjon av cricketballtrær.

I mange fattige land er de fleste arbeidsplassene i landbruket. En rekke aktører i sivilsamfunnet arbeider for å styrke landrettigheter for mennesker i fattige lokalsamfunn, særlig kvinners rett til land. Landrettigheter skaper muligheter for lokal næringsutvikling, særlig hvis de kobles til tiltak som gir tilgang til kreditt.

Boks 4.8 Utviklingsfondets bidrag til honningeksport fra Etiopia

Foto: Sofi Lundin

I 2009 inngikk Utviklingsfondet og Honningcentralen et samarbeid om å gi opplæring til birøktere i Etiopia. Målet var at småbønder som produserer honning skulle bli i stand til å levere honning som kan konkurrere på det internasjonale markedet.

Etiopiske bønder produserer hvert år omkring 50 000 tonn honning og det finnes bikuber på nesten hver eneste gård. Honningproduksjonen er tradisjonsrik, men egner seg dårlig til storproduksjon. Honningen som produseres konsumeres stort sett på gårdene og selges i små kvanta på lokale markeder.

I samarbeid med lokale foredlingsfirmaer har Utviklingsfondet bidratt til at over 1 000 birøktere har fått moderne bikuber, verneklær og røykeutstyr. Bikubene gjør arbeidet lettere og gir mulighet for større produksjon og bedre kvalitet, som igjen gir høyere pris. På ett år har inntektene fra honning i gjennomsnitt økt med 20 %. De nye bikubene gjør det også lettere for kvinner å jobbe som birøktere.

Honningen leveres til lokale foredlingsfirmaer som, gjennom prosjektet, har fått utstyr og kunnskap til å foredle honningen i tråd med internasjonale kvalitetskrav. I 2009 ble den første honningen eksportert fra Etiopia til Norge, og til nå har over 560 tonn honning blitt eksportert til Norge.

Økt produktivitet og bedre markedstilgang er avgjørende for vekst og sysselsetting i landbrukssektoren. Flere norske frivillige organisasjoner og deres lokale partnere jobber for dette, blant annet ved å organisere småbønder bedre. Utfordringen er ofte å diversifisere, sikre markedstilgang for bøndene samt etablere en industri som bearbeider landbruksprodukter.

Mange norske frivillige organisasjoner har i en årrekke jobbet med såkalte levebrødsprogrammer, spesielt innenfor mikrofinans og ofte kombinert med yrkesopplæring. Denne typen prosjekter kan sikre et visst minimum av inntekt og levestandard for enkeltpersoner, men har så langt i begrenset grad bidratt til en bredere økonomisk utvikling. Tilpasninger for å sikre økonomisk bærekraft og ringvirkninger fra slike prosjekter er derfor viktig. En mulighet vil være å vri innsatsen i retning av småbedrifter, entreprenørskap og økt samarbeid med private aktører med kunnskap om næringsutvikling og økonomisk bærekraft.

En annen viktig oppgave for sivilsamfunnet er å holde offentlige myndigheter og næringslivsaktører ansvarlig for sine handlinger. Mange sivilsamfunnsaktører arbeider for større åpenhet både hos myndigheter og private aktører om kontrakter og kapitalstrømmer. Regjeringen ønsker å bidra til større åpenhet, og vil styrke samarbeidet med organisasjoner som har denne «vaktbikkjerollen» både nasjonalt og internasjonalt.

4.5 Prioriterte sektorer

Samlet norsk innsats innen næringsutvikling vil omfatte en rekke ulike sektorer, spesielt om man medregner støtten via det multilaterale systemet. Innenfor bilateral bistand vil innsatsen konsentreres omkring sektorer der norske næringslivsaktører har særlig kompetanse.

Samarbeidet vil ta utgangspunkt i prosjekter som er prioritert fra utviklingslandenes side. Det vil være viktig at utenriksstasjonenene, Innovasjon Norge og næringsaktører samarbeider tett om identifisering av muligheter for norsk innsats. Tildeling av støtte til private aktører bør skje gjennom anbud eller annen form for konkurranse, i tråd med de regler som gjelder i det enkelte land og internasjonale standarder. Særlig i minst utviklede land vil ambassadene og det øvrige virkemiddelapparatet som regel ha en viktig rolle å spille i en tidlig prosjektfase. I andre land vil norsk næringsliv selv i større grad kunne identifisere mulige samarbeidsprosjekter.

Norske myndigheter vil tilby bistandsfinansiert støtte, i tråd med gjeldende internasjonalt regelverk, for å avhjelpe næringslivets risiko forbundet med å gå inn i prosjekter med stort utviklingspotensial. Virkemidler for dette er nærmere omtalt i kapittel 3.

Regjeringen vil satse spesielt på fem sektorer i det næringsrettede samarbeidet med utviklingsland: energi, IKT, landbruk, fisk/marine ressurser og maritim sektor. Tiltak relatert til disse sektorene vil gis prioritet ved tildeling av midler og i dialog om samarbeid, men det vil også kunne gis støtte til prosjekter innen andre sektorer.

4.5.1 Energi

Satsing på energi står sentralt for å bidra til jobbskaping, næringsutvikling og fattigdomsbekjempelse. Totalt mangler 1,2 milliarder mennesker i verden tilgang til elektrisitet. Tilgang til elektrisitet er en helt nødvendig infrastruktur for vekst i privat sektor.

Mangel på elektrisitet begrenser muligheten til å studere og anvende moderne informasjonsteknologi. Både verdiskaping og folks levekår i utviklingsland er avhengig av utbygging og modernisering av energiproduksjon og -forsyning. Samtidig gir satsing på utvikling av energisektoren muligheter for jobbskaping og kompetansebygging innen sektoren.

Foto: Vibeke Trålim

Flere utviklingsland har nylig gjort store funn av olje og gass. Dette byr på store muligheter, men også på utfordringer. Fossile naturressurser kan være et viktig bidrag for å løfte disse landene ut av fattigdom i løpet av noen få tiår. Men faren er samtidig til stede for at feil valg gjøres underveis, ofte som følge av manglende kompetanse, dårlig styresett eller ønske om raske inntekter.

Energi er en svært viktig sektor for Norge og vi har gode forutsetninger for å bistå utviklingsland på dette området, både gjennom investeringer og med faglig rådgiving.

Fornybar energi

Mange utviklingsland har et stort uutnyttet potensial innenfor fornybare energikilder som sol, vind og vannkraft. Tilgang til elektrisk kraft en forutsetning for vekst innen alle næringssektorer, samt for utvikling av infrastruktur og samfunnsvirksomhet generelt, men skaper ikke nødvendigvis i seg selv så mange arbeidsplasser eller eksportinntekter. I enkelte land som Bhutan, Den demokratiske republikken Kongo, Etiopia, Laos og Nepal er potensialet for vannkraft så stort at kraftsalg til naboland allerede er eller kan bli en viktig inntektskilde. For Bhutan representerer kraftsalg til India 40 % av statens inntekter.

Den overordnede målsettingen for norsk energibistand er at den skal bidra til at FNs bærekraftmål for energi blir nådd innen 2030:

• universell tilgang til sikker, bærekraftig og ren energi til en overkommelig pris

• økt andel av fornybar energi i energimiksen

• forbedring av energieffektiviteten

Boks 4.9 Agua Imaras engasjement i Zambia

Foto: Norfund

Agua Imara er et norsk selskap eid av Statkraft og Norfund gjennom SN Power, samt energiselskapet BKK, som i mai 2011 kjøpte aksjemajoriteten i et privat zambisk kraftselskap, Lunsemfwa Hydroelectric Power Company (LHPC). Dette selskapet driver to små kraftstasjoner litt nord for Zambias hovedstad Lusaka, som til sammen har en kapasitet på 56 MW. Etter at Agua Imara gikk inn som medeier, har selskapet utviklet planer for en stor utbygging på 350–420 MW. Dersom denne utbyggingen blir fullført, vil det tilføre Zambia ny kraft som tilsvarer omtrent 20 % av dagens produksjon og forbruk. For Zambia vil dette være et svært viktig krafttilskudd for å dekke det store forbruket fra gruveindustrien, veksten i etterspørsel fra annen næringsvirksomhet, og ikke minst fra befolkningen i både byer og på landsbygda. I dag har bare rundt 25 % av befolkningen tilgang til strøm.

Agua Imaras samarbeid med de private eierne i LHPC er en viktig forutsetning for at driften fortsetter og planlegges utvidet. LHPC selger i dag strømmen til det zambiske statsselskapet ZESCO, som i dag har nærmest monopol på både produksjon, kraftlinjer og videre distribusjon av kraft i Zambia. ZESCO er i ferd med å inngå flere avtaler med private eller halvstatlige leverandører, og LHPC er en av testene på hvordan et slikt offentlig-privat samarbeid kan fungere.

Norad støtter de nødvendige forundersøkelsen foran beslutningen om de store utbyggingene, som i sin tur vil kreve investeringer på flere milliarder kroner.

En stor utfordring er å øke de fattiges tilgang på energi uten samtidig å øke de globale utslippene av klimagasser utover togradersmålet. Utslippene fra verdens fossile energibærere må reduseres mer enn de totale utslippene. Å utsette kraftige utslippskutt til 2030 eller senere, vil gjøre det betydelig vanskeligere å begrense oppvarmingen til to grader. Det vil bare føre til at en må få på plass adskillig større utslippsreduksjoner i perioden 2030 til 2050 og kostnadene ved omstilling vil øke sterkt. Både velstående land og utviklingsland vil stå overfor faren for at fossil infrastruktur vil hemme innsatsen for å innføre alternative og mer klimavennlige energiteknologier. Det vil også kunne gi betydelige økonomisk tap dersom investeringer i denne type infrastruktur ikke blir utnyttet fullt ut. Utviklingsland har en særskilt mulighet til å unngå slike fremtidige utfordringer ved å treffe kloke valg nå. I hovedsak dreier dette seg om å gjøre fornybar energi konkurransedyktig i forhold til kull. Dette er en målsetting for norsk satsing på energifeltet.

Foto: Norfund

Tilgang til moderne energiløsninger vil bidra til bærekraftig økonomisk og sosial utvikling. Økt produksjon av fornybar energi og energieffektivisering vil gi reduserte utslipp av klimagasser. Men universell tilgang til energi og rene kokeovner innen 2030 vil ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) kreve årlige investeringer på om lag USD 50 mrd., mens dagens nivå ligger på om lag USD 9 mrd. Og for å nå togradersmålet må investeringer i lavkarbonteknologi og energieffektivisering dobles til et årlig nivå på om lag USD 790 mrd. i 2020.4

Mye av veksten innen energiinvesteringer vil foregå i utviklingsland, og bør fortrinnsvis skje ved utbygging av fornybar energi. Men verken bistand eller utviklingslandenes egne midler vil være nok. For å nå FN-målene er det derfor helt nødvendig å legge til rette for private investeringer.

Hovedprioriteringer for fornybar energi og energieffektivisering

1. Kommersielle og private investeringer i ny kraftproduksjon

Norske bistandsmidler vil benyttes aktivt for å tilrettelegge for å utløse kommersielle og private investeringer i fornybar kraftproduksjon. Norfund er et hovedinstrument i denne sammenheng. Gjennom strategisk samarbeid med norske selskaper har Norfund og partnerne utviklet en unik kompetanse. Norfunds kapitalbase vil derfor styrkes for å øke investeringer i fornybar energi i utviklingsland.

Halvparten av Norfunds årlige kapitaltilførsel forutsettes investert i fornybar energi. Ved utgangen av 2014 utgjorde dette en investeringsportefølje i fornybar energi på 5,9 mrd. kroner. Fondet er ikke bundet til å gå inn i selskaper med norske interessenter.

Et eksempel er SN Power som ble etablert i 2002 av Norfund og Statkraft. Selskapet er en ledende internasjonal aktør innen vannkraft i fremvoksende økonomier, og er Norfunds klart største enkeltinvestering.

Norge gir betydelig støtte på dette området. I noen land er Norge med på nasjonale programmer, slik som Get Fit i Uganda. Støtte til Green Africa Power (GAP) vil også bidra til dette (se boks 3.1 for ytterligere omtale). Det finnes i tillegg finansieringsordninger, fond og risikoavlastnings- og garantiordninger for politisk og økonomisk risiko i utviklingsbankene og andre institusjoner som kan utnyttes bedre. Regjeringen vil iverksette tiltak for å øke kunnskapen om disse ordningene blant relevante norske aktører.

2. Transmisjons- og distribusjonsnett, inklusive regionalt kraftsamarbeid

Behovet for å få tilgang til stabile kraftleveranser forutsetter et fungerende nasjonalt overføringsnett og gode distribusjonsnett. Nettilknytning og et fungerende marked er en forutsetning for at private investorer skal bygge kraftverk. Utbygging og eierskap til nettet er et offentlig ansvar. For at produksjonen skal være stabil, må den ha et betydelig innslag av regulerbar kraft fra vann-, gass- eller kullkraftverk for å kunne balansere ustabile kilder som sol og vind dersom disse har et visst omfang. Her er Norge etterspurt som samarbeidspartner. Støtte til utbygging av distribusjonsnett må ses i sammenheng med vertslandets nasjonale energiplaner der Norge bidrar økonomisk og faglig i samarbeid med andre internasjonale partnere.

3. Utbygging av lokalnett og enkelthusløsninger

Teknologisk utvikling har gjort det mer attraktivt, lønnsomt og raskere å bygge ut lokalnett og enkelthusløsninger. Lokale strømnett basert på små vannkraftverk, sol, bio eller vind, kan være god løsninger for småbedrifter og institusjoner. Slike løsninger kan gi betydelige utviklingseffekter i form av bedre helse, reduserte utgifter til diesel og parafin, styrket utdanning og likestilling – for eksempel ved å gi nye muligheter for kvinner til å drive med inntektsgenerende arbeid, samt redusert arbeidstid på andre områder. Dette vil være et prioritert område i den nye strategien for fornybar energi i utviklingspolitikken. Private aktører og sivilt samfunnsorganisasjoner vil være viktige samarbeidspartnere. Bruk av bistandsmidler vil ofte være nødvendig for å bidra til å redusere risikoen for private aktører, og for å subsidiere slik at også fattige får tilgang til energitjenester.

4. Energieffektivisering

De fleste utviklingsland bruker små mengder elektrisitet per innbygger, men har et høyt forbruk av bioenergi. Av verdens totale energiforbruk utgjør energi fra biomasse ca. 10 %, mens for to tredjedeler av verdens befolkning er biomasse den eneste tilgjengelige energikilden. Ved og trekull brennes ved åpen varme eller i enkle ovner med meget lav virkningsgrad som også bidrar til betydelig luftforurensing. Med rask økonomisk vekst vil strømforbruket øke betydelig. Her er det potensial for bruk av mer energieffektivt utstyr. Norge vil blant annet støtte initiativ for mer effektive og mindre miljøbelastende kokeovner og virkemidler og forretningsmodeller for å fremme energieffektivitet. Norge vil også gjennom opplæring og kapasitetsbygging bidra til at det sentrale strømnettet vedlikeholdes og driftes profesjonelt for å redusere tap av strøm.

5. Styresett, reformer og kompetanseheving

Faglig samarbeid og støtte til institusjonsutvikling vil fortsatt være en viktig del av norsk energibistand. Resultatbasert finansiering og sektortilnærming vil kunne bidra til en mer helhetlig tilnærming til energisektoren på landnivå og styrke nasjonalt og lokalt eierskap til prosjekter. I den nye energistrategien vil det bli lagt langt sterkere vekt på nasjonalt eierskap, identifisering av klare behov, planlegging og tydelige mål før samarbeidet starter, samt styrket resultatrapportering.

Olje og gass

Norge er blant verdens ledende olje- og gassprodusenter, og norsk forvaltningskompetanse på dette området er svært etterspurt. Det samme gjelder den teknologiske kompetansen til norske selskaper. For mange utviklingsland er det ønskelig å utvikle olje- og gassnæringen til en ny eksportnæring. Samtidig er det stort behov for å utvikle lokal arbeidskraft gjennom utdanning, yrkesopplæring og kompetanseoverføring.

Norsk petroleumsindustri er i høyeste grad blitt internasjonalisert med en global tilstedeværelse, også i mange utviklingsland. Statoil har i dag mer enn en fjerdedel av sin oljeproduksjon utenfor Norge, og en økende andel i utviklingsland. Selskapets produksjon i Angola utgjør nærmere 30 % av Statoils samlede produksjon utenlands. Også for en rekke aktører i norsk leverandørindustri utgjør utviklingsland som Angola, Nigeria, Ghana, og Tanzania stadig viktigere markeder.

Olje for utvikling

Norge har gitt petroleumsrelatert bistand fra tidlig på 1980-tallet med Oljedirektoratet som viktigste aktør. I 2005 ble programmet Olje for utvikling (Ofu) lansert. Utenriksdepartementet er formelt ansvarlig, men Ofu har en styringsgruppe med deltakelse også fra Finansdepartementet, Klima- og miljødepartementet samt Olje- og energidepartementet. Arbeids- og sosialdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet deltar som observatører i styringsgruppen. Fagdepartementene er ansvarlige for det faglige innholdet, men delegerer gjerne gjennomføringen til underliggende etater. Ofu-sekretariatet ligger i Norad. Hovedtyngden av samarbeidslandene er i Afrika.

Ofu inkluderer ressurs-, miljø- og finansforvaltning samt sikkerhetsarbeid. Målet er å bistå samarbeidsland slik at de kan forvalte sine petroleumsressurser på en økonomisk, sosialt og miljømessig forsvarlig måte. Kapasitetsutvikling utgjør et fundament. Den norske innsatsen skal være relevant og tilpasset de ulike landenes behov. Flere ønsker for eksempel å trekke lærdom av Norges overordnede politikkvalg knyttet til petroleumssektoren.

Ofu er et utviklingspolitisk instrument, og skal ikke styres ut fra norske næringshensyn. Norske bedrifter kan imidlertid dra fordel av at Ofu søker å bidra til åpne og forutsigbare rammevilkår for petroleumsvirksomheten i landene som deltar i programmet. Samarbeid med norske bedrifter om næringsutvikling for å øke lokale bedrifters og arbeidstakeres muligheter for å få oppdrag innen petroleumssektoren kan være et nyttig supplement til Ofu.

4.5.2 Informasjons- og kommunikasjonsteknologi

Bruken av IKT er i enorm vekst globalt. Særlig gjelder dette mobiltelefoni. Mobilt bredbånd er det raskest voksende markedssegmentet innen telekommunikasjon, og det afrikanske kontinentet leder an i denne veksten. Her har mobil bredbåndsdekning vokst fra 2 % av befolkningen i 2010 til nesten 20 % ved utgangen av 2014.5

Det digitale rom gir nye muligheter for effektivisering av tjenester, læring, formidling, åpenhet og ansvarliggjøring av beslutningstakere innen en rekke sektorer. Dette kan bidra til både næringsutvikling og en positiv samfunnsutvikling for mange land. Teknologi som har fremmet mer effektiv kommunikasjon og tilgang til informasjon har vært sentrale drivere for produktivitetsvekst og økonomisk utvikling i rike land. Potensialet i utviklingsland er sannsynligvis enda større, gitt muligheten til å hoppe over utviklingstrinn gjennom å gå direkte til digitale løsninger.

Det er fortsatt betydelige tilgangsutfordringer i utviklingsland. Til tross for at det er over syv milliarder mobilabonnementer i verden, og over 90 % markedspenetrasjon i mobilmarkedet i utviklingsland,6 er det ifølge Verdensbanken bare 3,3 milliarder mennesker som har tilgang til lavhastighets internett og 1,1 milliarder mennesker som har tilgang til høyhastighets internett.7 Det er videre store ulikheter i tilgang mellom land, og internt i land, spesielt mellom urbane og rurale strøk. En vesentlig utfordring er at lite digitalt innhold er tilgjengelig på språkene folk bruker, samt at mange mangler grunnleggende leseferdigheter. Disse utfordringene forsterker andre ulikheter, og begrenser muligheten til næringsutvikling og bedre offentlig tjenestelevering.

Tillit til systemer, nettverk og digital infrastruktur er grunnleggende for fortsatt vekst og utvikling av det digitale rom. Særlig har mange utviklingsland store utfordringer med å opprettholde et sikkert og fungerende internett. Det gjelder eksempelvis oppsporing og håndtering av ondsinnet programvare og digitale angrep, men også utfordringer for gründere og næringsliv som er avhengig av et velfungerende internett for å drive business. Kostnadene med å forebygge, håndtere og etterforske dataangrep, -virus og nettkriminalitet er betydelige.

Blant utviklingsland er det følgelig store behov og stor etterspørsel etter økt sikkerhet for IKT-nettverk og systemer (cybersikkerhet), men lite kunnskap og få konkrete initiativ. Behovet for kapasitetsbygging blir derfor trukket frem av utviklingslandene på alle arenaer hvor internasjonale internettspørsmål diskuteres.

IKT er avgjørende for modernisering i alle sektorer, herunder de fire andre prioriterte sektorene for norsk innsats innen næringsutvikling. IKT har også gitt opphav til nye sektorer og tjenester, slik som mobilbaserte banktjenester, netthandel, digitale lærings- og underholdningstjenester, og nye produksjonsmetoder, slik som 3D-printing. Dette gir helt nye muligheter for næringslivsaktører og kan bidra til jobbskaping og økt konkurransekraft.

Samtidig er digitaliseringsprosesser også en potensiell trussel for mange eksisterende arbeidsplasser i utviklingsland og ellers i verden, spesielt for rutinepregede manuelle oppgaver. Dette gjør kompetansebygging og omstillingsevne spesielt viktig, og her kan IKT være en viktig del av løsningen, blant annet gjennom e-læringsmuligheter. Sett fra den enkelte arbeidstakers ståsted, vil erfaring med bruk av IKT være en viktig ferdighet, som i økende grad etterspørres i arbeidslivet.

Selv om konsekvensene av den digitale revolusjonen ikke vil være udelt positive for næringsutvikling i utviklingsland, vil konsekvensene ved å stå utenfor det digitale samfunnet være langt verre, ved at det vanskeliggjør diversifisering av næringslivet og integrasjon i den globale økonomien. Tilgang til IKT, og tilgang til internett i særdeleshet, er vesentlig blant annet for å bedre tilgangen til oppdatert informasjon, til effektiv kommunikasjon og til finansielle tjenester.

Boks 4.10 Outsourcing av IT-tjenester til Øst-Afrika

Foto: Kristin Fjalestad, Laboremus

Øst-Afrika er vanligvis ikke en tradisjonell destinasjon for investering i tjenester som skal selges på det internasjonale markedet. Dette skyldes blant annet forhold som utilstrekkelig infrastruktur og relativt høye lønnskostnader sammenlignet med land i Asia. Den norske IT-bedriften Laboremus Oslo AS fattet likevel interesse for Øst-Afrika som et voksende marked, blant annet på grunn av et stort behov for skreddersydd software både i offentlig og privat sektor. Etter et forstudie med støtte fra Norad i 2012, falt valget på Uganda. Landet har lite konkurranse i denne sektoren, men har samtidig relativt velutdannet arbeidskraft. Et datterselskap ble deretter opprettet, Laboremus Uganda Ltd.

En av de største utfordringene i oppstartsfasen var en lavere teknisk kompetanse hos de ansatte enn først antatt. I tillegg var det stor mangel på kompetanse innen en rekke kritiske områder for å kunne levere tjenester til det norske markedet. Med etableringsstøtte fra Norad har imidlertid Laboremus kunnet gi opplæring til de ansatte innenfor systemutvikling, kommunikasjon, design, brukeropplevelse og en rekke andre temaer.

Laboremus Uganda Ltd. har i dag ansatt 10 systemutviklere på fulltid. Bedriften er dermed en av de større aktørene lokalt, ettersom de fleste andre bedrifter kun ansetter på kontraktsbasis. Ugandiske utviklere har vært med å levere flere løsninger til større bank- og finanskunder i Skandinavia. Og selskapet er nå på full fart inn på det lokale markedet. I 2015 vant Laboremus Uganda Ltd. sitt første offentlige anbud.

Støtten fra Norad har spilt en viktig rolle i å redusere risiko for Laboremus Oslo AS, i et område der investeringer i kunnskapsbedrifter er svært krevende. I tillegg har støtten bidratt til å bygge et sterkt fundament med et velutdannet team som nå kan konkurrere på det lokale markedet, og forhåpentligvis vokse og skape nye arbeidsplasser i fremtiden.

Norges bidrag

Norge har gode forutsetninger for å bidra systematisk til at utviklingsland i større grad får ta del i utviklingen innen IKT-feltet, og at også marginaliserte grupper får tilgang til moderne informasjons- og kommunikasjonstjenester. Norske komparative fortrinn inkluderer sterke og kompetente offentlige institusjoner, kommersielle og akademiske miljøer som er internasjonalt ledende, og en vilje og evne til å jobbe tverrsektorielt i utviklingsarbeidet. Norge har mange gode offentlige digitale løsninger som kan være relevante å lære fra for land som ønsker å effektivisere offentlig tjenestelevering. Dette gjelder blant annet løsninger som Altinn, nasjonal statistikk, eiendomsregistre og skatteløsninger. Et annet norsk fortrinn er gode forutsetninger for etablering av senter for lagring av data. Dette kan være svært avgjørende dersom primærdata bli ødelagt. En satsing på digitale løsninger vil ha størst betydning dersom det ligger en nasjonal strategi i bunn og potensialet utnyttes i mange sektorer samtidig. En stor utfordring er at bistandsinnsatser på IKT kun skjer innen enkeltsektorer, med lite samordning og utnytting av synergier på tvers.

En forutsetning for et velfungerende marked for elektronisk kommunikasjon er et tilpasset lovverk og høy kompetanse hos myndighetene hva gjelder regulering og tilsyn. Dette er viktig blant annet for å sikre en rettferdig og transparent gjennomføring av konsesjonstildelinger for mobiltelefoni og en bærekraftig frekvenspolitikk. Et velfungerende marked er således avhengig av et godt samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Norge har ekspertise på disse feltene, og har også erfaring med kompetanseoverføring til utviklingsland. I 2012 og 2013 gjennomførte blant annet Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (daværende Post- og teletilsynet) seminarer i Myanmar for å bistå med kapasitetsbygging og rådgivning. Dette var kompetanseoverføring for å bistå Myanmar i utviklingen av nasjonal IKT-infrastruktur og et marked for elektronisk kommunikasjon.

Norge vil som del av satsingen på næringsutvikling kunne bidra helhetlig til kapasitetsbygging innen IKT. Dette kan dekke mye, for eksempel fysisk utbygging av linjer, bredbånd og mobilnett, styrking av regulatorinstitusjoner, etablering av nasjonale CERTer (Computer Emergency Response Team), utvikling av lovverk, opplæring og utdanning, kunnskaps- og teknologioverføring. Både norske myndighetsorganer, næringslivsaktører og kunnskapsmiljøer knyttet til IKT vil kunne spille en viktig rolle i denne sammenheng.

Å bygge bro over det digitale gapet vil kreve store investeringer i infrastruktur. Disse investeringene kan i mange områder utløses gjennom å tildele konsesjoner til telekomselskaper. Dette krever regulerende myndigheter med høy kompetanse. Norsk bistand vil støtte kompetanseutvikling for å styrke denne typen funksjoner i utviklingsland. I land hvor det ikke er betalingsdyktige markeder, kan det være nødvendig med offentlige grunnlagsinvesteringer for å sikre digital tilgang for større deler av befolkningen. Bistand kan være viktig for å få til dette. Og både kommersielle og akademiske aktører kan spille en viktig rolle for å fremme bedre og rimeligere tilgang til telekommunikasjonstjenester, samt utvikling av ulike digitale produkter og tjenester.

For å imøtekomme utviklingslandenes behov, ønsker regjeringen å bidra til at det ikke iverksettes tiltak internasjonalt som forhindrer fattige lands tilgang på digitale tjenester. Blant annet er det en målsetting at mangel på IP-adresser, tilgang til kommunikasjonssatellitter og andre forhold ikke forhindrer utviklingslandenes muligheter til radio- og TV-sendinger eller mobilkommunikasjon. Dette er viktige rammebetingelser for næringsutvikling.

Regjeringen vil arbeide for at utviklingslandenes interesser ivaretas i multilaterale fora hvor internasjonal IKT-politikk og internettspørsmål diskuteres. Viktige arenaer i så måte er Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU), FNs generalforsamling og ulike FN organisasjoner. Internettets utvikling og oppbygning gjør at de viktigste beslutningene hva gjelder forvaltning og utvikling av internettet fattes utenfor mellomstatlige organisasjoner. Regjeringen arbeider imidlertid for å fremme norske synspunkt også her, som i The Internet Corporation for Assigned Names and Numbers (ICANN)8 gjennom Norges deltagelse i Governmental Advisory Committee (GAC).

Regjeringen vil også bistå utviklingsland i å møte digitale sikkerhetsutfordringer knyttet til økt bruk av internett og IKT generelt. Dette er omtalt nærmere i Meld. St. 37 (2014–2015) Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken.

Gjennom internasjonale organisasjoner bidrar Norge til å bistå utviklingsland på en rekke områder. Innen elektronisk kommunikasjon (ekomsektoren) bidrar Norge til kompetanseoverføring til utviklingsland gjennom støtte til ITU, samt etablering og styrking av nasjonale forvaltningsmyndigheter. ITU utarbeider også håndbøker, retningslinjer, planleggingsmateriell og programvare for utviklingsland.

Det multilaterale handelsregimet er også av betydning for utviklingslandenes behov både i form av tilgang til tilgang til IKT-varer og tjenester og til deres mulighet for å komme inn i de globale verdikjedene som produserer varer og dermed bidrar til næringsutvikling. Innenfor rammen av WTO er det en egen avtale fra 1996, informasjonsteknologiavtalen (ITA) som regulerer tollsatser på IKT-produkter. Den 97 % av verdens handel med IKT-varer. Siden 2012 har Norge vært svært aktiv i arbeidet med å oppdatere og modernisere denne avtalens vareomfang slik at også nye IKT-varer blir dekket av avtalen og dermed blir tollfrie. Fordi avtalen følger det såkalte bestevilkårsprinsippet (MFN) innebærer den at alle verdens land, også de som ikke er medlemmer av avtalen, nyter godt av tollreduksjonene og dermed tilgang til billigere IKT-varer eller innsatsfaktorer til egen IKT-industri. Dette er av interesse for både norsk næringsliv og for utviklingslandene.

Norge går også inn for å etablere internasjonalt regelverk for handel med IKT-tjenester i GATS og andre handelsavtaler for å avtalefeste størst mulig åpenhet og likebehandling i flest mulig land. Handel med IKT-tjenester skjer globalt, noe som bidrar til bedre produkter og lavere priser for forbrukere. Åpne markeder for IKT-tjenester har også stor betydning for alle økonomiske aktører som bruker slike tjenester i sin produksjon, og bidrar derfor positivt til økonomisk vekst.

4.5.3 Landbruk

Landbrukssektoren kan bidra til næringsutvikling og til matsikkerhet. Det vil være økende behov for produksjon av mat i de neste årene for å fø en voksende verdensbefolkning. Samtidig er det klart at et stort flertall av de fattigste i verden bor på landsbygda, og at landbruk, inkludert skog, er en hovedpilar for jobbskaping i utviklingsland. Verdensbanken9 og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO)10 fastslår at investeringer i landbruksutvikling er svært viktig for å bidra til fattigdomsbekjempelse. Produktivitetsveksten i landbruket må mer enn dobles for å møte økt befolkningsvekst. I følge FAO regnes 805 millioner mennesker i dag som sultende eller underernærte.11 Matsvinn i alle ledd i produksjonskjeden representerer en stor utfordring for matsikkerhet. Maten når ofte ikke markedet, både på grunn av ineffektive høstingsmetoder, manglende infrastruktur, dårlig lagring og andre forhold. Klimaendringene skaper ytterligere store utfordringer. Det blir derfor sentralt å legge en verdikjedetilnærming til grunn for satsing på landbrukssektoren.

Norsk innsats for bedret landbruk må ta utgangspunkt i landbrukets bidrag til vekst og verdiskaping, enten det gjelder småbrukere eller større enheter. Verdikjeden i landbruket går gjerne fra småbrukeren til forbruker via kommersielle aktører. Dette inkluderer banker som gir kreditt, grossister og detaljister som selger innsatsvarer til småbrukerne, samt kjøper opp og markedsfører produktene, transportører, og næringsmiddelindustrien. Småprodusentene er i flertall i utviklingsland. De er samtidig dårligst rustet til å kunne snu utviklingen i retning av økt matsikkerhet, klimasmart produksjon og mer langsiktige og lønnsomme investeringer. En dreining fra selvbergingsjordbruk til mer effektivt, markedstilpasset jordbruk er nødvendig for å imøtekomme både befolkningsvekst og urbanisering.

Landbrukssektoren har blant annet økt produksjonen gjennom ekspandering av jordbruksarealer ved å avskoge. Det er viktig at økt matvareproduksjon gjøres på en måte som ikke fører til ytterligere avskoging, men gjennom effektivisering av eksisterende produksjon og bruk av allerede avskogede områder.

Boks 4.12 Klimasmart landbruk i Asia

Foto: Ragnar Våga Pedersen, Bioforsk

Bioforsk¹ sitt arbeid i Asia bidrar til matsikkerhet og bedre levekår ved å gjøre matproduksjonen bedre rustet til å tåle klimaendringer. Tusenvis av småbønder har tatt i bruk metoder for mer klimasmart landbruk. Bønder, kvinner og rådgivningstjenesten har fått opplæring i ny kunnskap og teknologi, og er også blitt knyttet tettere opp mot markedet. Disse tiltakene har bidratt til å øke inntektene til småbøndene, og dermed styrket den økonomiske utviklingen i områder som er helt avhengige av jordbruk.

Klimasmarte dyrkingsmetoder basert på System of Rice Intensification:

• direktesåing

• nye vekstskiftesystemer kombinert med alternerende opptørking/vanning

• behovstilpasset gjødsling sammen med egenprodusert grønngjødsel

• salt- og tørketolerante sorter

Ved å ta i bruk disse metodene har avlingene økt med 25–30 %, samtidig som vannforbruk og utslipp av drivhusgasser er redusert. Resultatene fra Bioforsk sine prosjekter har i India blitt inkludert i flere delstaters strategier for klimatilpasning, med sikte på videre spredning til nasjonalt nivå. Resultatene gir allerede økonomisk uttelling for mange bønder i India, Bangladesh og Vietnam.

¹ Bioforsk, Norsk Institutt for skog og landskap og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning blir fra 1. juli 2015 slått sammen til Norsk institutt for bioøkonomi.

Profesjonell organisering av produsentene og en helhetlig verdikjedeutvikling som sikrer produsentene mer innflytelse, er viktig for utviklingen av landbrukssektoren. Et verdikjedeperspektiv sikrer blant annet effektive løsninger og muligheter for å skreddersy politikk og tiltak bedre, og bidrar til at innsats og tiltak innrettes effektivt og målrettet mot foredling, lagerhold og håndtering av jordbruksvarer fra råvare til ferdig foredlet vare i butikk. Det må tilrettelegges for samarbeid og kunnskapsutvikling i hele verdikjeden, samt opplæring i effektive produksjons-, lagrings- og foredlingsmetoder. Dette krever investeringer for å lette tilgangen til produktivitetsfremmende innsatsfaktorer og teknologi. Tilgang til finansielle tjenester er i denne sammenheng sentralt, og i utviklingsland får mobiltelefoni en stadig viktigere rolle i å nå de fattigste med denne type tjenester.

Kvinner er viktige aktører i landbruket i de fleste utviklingsland, ikke minst fordi de utgjør over halvparten av arbeidsstyrken. I følge FAO har imidlertid kvinnelige bønder et felles trekk: de har gjennomgående dårligere tilgang til jord, kapital og inntektsskapende arbeid enn menn.12 En styrking av kvinners rettigheter og muligheter er derfor viktig i seg selv, men også med henblikk på å utløse det potensialet kvinner utgjør for økonomisk verdiskaping innen landbruket.

Norsk landbruksbistand

Norge gir årlig rundt 1 mrd. kroner til matsikkerhet gjennom bilaterale, regionale og multilaterale kanaler. Prosjekt matsikkerhet (2013–2015), som også omfatter fiskeri og akvakultur, tilfører ytterligere 500 mill. kroner i prosjektperioden. Målet er å styrke den samlede norske innsatsen, bilateralt, regionalt og multilateralt, og dermed bidra til varig fattigdomsreduksjon. Norsk satsing fokuserer på økt produktivitet, med særlig vekt på østlige og sørlige Afrika. Dette er forankret i retten til mat, slik den er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring.

Norske landbruksaktører besitter mye kompetanse om kvalitet og verdikjedetilpasning. De har blant annet bidratt med kompetanseoverføring innen forskning og utvikling, samt styrking av verdikjeder innen jordbruk. I en videre satsing på landbruk i bistandssammenheng ønsker regjeringen at norsk landbruksnæring involveres i større grad.

Ansvarlige investeringer i landbruket

Flere globale initiativer har som mål å styrke næringslivets rolle, særlig i afrikansk landbruk. Felles for disseer at de gjennom ulike kredittordninger bidrar til å stimulere privat sektors rolle innen matsikkerhet. I tillegg er det flere bilaterale investeringer i landbruk og matsikkerhet i utviklingsland gjennom Norfund og lignende institusjoner.

Dette understreker det store behovet for investeringer i landbruket i utviklingsland. Her ligger flere faktorer bak, blant annet at landbruket er underfinansiert i nasjonale budsjetter i mange utviklingsland. Utenlandske investorer, både statlige og private, har i økende grad kommet til som investorer i land med svak institusjonell kapasitet. Dette har blant annet ført til konflikter knyttet til uklare landrettigheter og såkalte «landran». Investorene har ikke den nødvendige sikkerheten for sine investeringer, og landområdene det investeres i oppnår ikke en bærekraftig utvikling når ressurskontrollen flyttes ut av landet.

Som svar på disse utfordringene har det blitt formulert globale retningslinjer for ansvarlige investeringer. Verdensbanken, FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD), Det internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD) og FAO utarbeidet i 2009 syv prinsipper for bærekraftige investeringer i landbruk.13 Disse tar opp noen av problemstillingene, men er samtidig blitt kritisert for å være for investorvennlige og i for liten grad ta hensyn til menneskerettigheter og urfolk. Gjennom FNs matsikkerhetskomité (CFS) ble det derfor fremforhandlet nye retningslinjer i 2014 for bærekraftige investeringer, CFS-RAI14, forankret i menneskerettighetene. Dette representerer et omfattende sett av prinsipper rettet inn mot både statlige og private investeringer. Norge vil legge disse retningslinjene, som også omfatter fisk, til grunn for sin innsats.

Boks 4.14 Bondekooperativer og næringsutvikling

Foto: Brynild Gruppen

Etter borgerkrigens slutt tidlig på 1990-tallet bidro internasjonale og lokale organisasjoner over en 20-årsperiode til å organisere småbønder i Nampulaprovinsen, nord i Mosambik. Et resultat av bistanden fra Norges Vel, andre frivillige organisasjoner og Felleskjøpet var etableringen av det bondeeide selskapet IKURU. IKURU produserer såkorn, kjøper bøndenes produksjon, foredler og selger dette videre til lokale eller internasjonale kjøpere.

Norges Vel kontaktet Brynild Gruppen AS (BG), som eier Den Lille Nøttefabrikken. BG ble introdusert til IKURU for å inngå et samarbeid om kjøp av store volumer cashew direkte fra bønder, fremfor via mellommenn. Dette initiativet støttet opp under selskapet markeds- og innkjøpsstrategi. Resultatet var at i 2013 ble de første tre containerne med om lag 50 tonn renset cashew sendt til Norge fra Mosambik. I 2014 og 2015 økte dette til en container per måned. BG besluttet å merke cashewposen tydelig «fra Nampula, Mosambik» for å understreke kvalitet og opprinnelse. Cashew-posen fra Mosambik fronter nå en serie med naturlige nøtter fra hele verden. Siden lanseringen i 2014 er det solgt om lag en million poser cashew, noe som tilsvarer nærmere 40 mill. kroner i butikkomsetning. Over 4000 butikker i Norge og Norden selger nå cashew fra Nampula, Mosambik.

Ringvirkningene lokalt er store, med anslagsvis 4000 bønder som har bidratt med sin årlige produksjon, foruten flere hundre årsverk i prosessleddet. Disse tallene vil med all sannsynlighet øke i årene fremover. Norfund vurderer nå en investering på USD 5,7 mill. for å doble kapasiteten til et lokalt selskap som prosesserer cashew – med bøndene aktivt med på eiersiden.

At en stor kjøper av cashew som BG har kunnet foreta direktekjøp fra bønder i Mosambik skyldes ene og alene langsiktig bistand. Bistand har gjort bøndene i stand til å organisere seg profesjonelt. Norges Vels rolle har blant annet vært å bidra til å forbedre produksjonssystemer til cashew-bønder, tilrettelegge for markedstilgang, bygge opp langsiktig eksportkapasitet hos IKURU, og institusjonsutvikling av landbrukskooperativene som eier IKURU.

Dette er dermed et godt eksempel på bærekraftig bruk av bistand, som i neste omgang kan gjøre prosjektet i stand til å tiltrekke seg kommersiell kapital.

Landbruk og klimautfordringer

Klimautfordringene merkes allerede, og spesielt i mange utviklingsland. Dette fordrer en landbrukspolitikk som både har et kortsiktig og et langsiktig matsikkerhetsmål. Landbruket skal produsere nok mat til en økende befolkning i en situasjon der klimaendringene forandrer produksjonsvilkårene radikalt og ofte uten forvarsel. Norsk støtte til landbrukssektoren skal ikke føre til økte klimagassutslipp gjennom avskoging. Støtten bør bygge opp under landenes arbeid med å redusere klimagassutslipp fra avskoging og effektivisere bruken av eksisterende avskogede landområder.

FN gjør et viktig arbeid, først og fremst gjennom FAO, med å vise hvordan klimaendringene vil påvirke landbruket og matsikkerheten, og anbefaler nødvendige tiltak. Dette er et område som vil kreve internasjonalt samarbeid og felles løsninger for å møte de store klimautfordringene. Norge vil støtte opp under FNs normative, kompetansehevende og kapasitetsbyggende arbeid. Flere norske institusjoner har spesiell kompetanse som kan anvendes i denne sammenheng.

Den globale alliansen for klimasmart landbruk (GACSA) ble startet opp med Norge som en av initiativtakerne, og ble lansert under klimatoppmøtet i New York i 2014. Privat sektor er en sentral medspiller i alliansen, sammen med sivilt samfunn og internasjonale forskningsinstitusjoner. Målet er å nå 500 millioner småbønder innen 2050 med kunnskap som både øker produktivitet på allerede dyrket mark og som styrker tilpasning til klimaendringene.

Bærekraftig skogforvaltning

Bærekraftig skogbruk er viktig for økonomisk utvikling. Tømmer og biomasse fra skog er viktige handelsvarer globalt. Næringsutvikling med basis i tømmerressursene kan bidra til utviklingen av en grønn økonomi gjennom sysselsetting og verdiskaping i mange utviklingsland, såfremt det gjøres på grunnlag av bærekraftig skogforvaltning. .

Bevisstheten om skogens betydning for miljø og klima har økt de senere år. Mer enn 30 % av verdens skogareal har forsvunnet i nyere tid. Ytterligere 20 % av arealet er forringet. Avskoging og skogforringelse er årsaken til så mye som 1/6 av de globale utslippene av klimagasser. Dette skjer i all hovedsak i utviklingsland, blant annet på grunn av behovet for nye jordbruks- og beitearealer. FNs klimapanel understreker behovet for redusert avskoging for å nå togradersmålet. Reduserte utslipp fra avskoging og forringelse (REDD+) er derfor et høyt prioritert område i norsk klimapolitikk. Bærekraftig skogforvaltning er imidlertid det viktigste tiltaket for å redusere avskoging. Når skogen forvaltes aktivt er det mindre risiko for at arealbruken endres.

Restaurering av forringede landskap er en underutnyttet mulighet for næringsutvikling. Skogplanting og andre restaureringstiltak kan bidra til både økonomiske, sosiale og miljøgevinster. Tiltak som skal restaurere forringede arealer og tiltak for reduksjon i avskoging er ikke motsetninger, snarere komplementære tiltak.

Klima- og skogprosjektet – med vekt på næringslivet

I 2007 opprettet Stoltenberg-regjeringen Klima- og skoginitiativet, og besluttet å bruke inntil 3 mrd. kroner årlig på dette. Initiativet var del av klimaforliket, med bred politisk støtte fra Stortinget. Dette er Norges største internasjonale klimasatsing. Klima- og miljødepartementet leder arbeidet, i samarbeid med Norad og relevante ambassader.

Mobilisering av næringslivet er et viktig element i innsatsen for redusert avskoging og mot skogforringelse. Omdanning av skog til landbruksformål er hovedårsaken til avskoging i tropiske områder. Det anslås at omdanning for produksjon av soya, palmeolje, papirmasse, storfekjøtt og andre jordbruksvarer bidrar til om lag 50–70 %15 av global tropisk avskoging. Produksjon av palmeolje har i Indonesia og Malaysia vært en viktig årsak til avskoging. Gjennom støtte til sivilsamfunnsaktører har Norge bidratt til at mange selskaper har påtatt seg ambisiøse forpliktelser om å ikke bidra til mer avskoging i sin virksomhet. Klima- og skoginitiativet har også bidratt til å sette avskoging og næringslivets rolle på den globale dagsorden, og er blant annet medlem av Tropical Forest Alliance 2020. Alliansen samarbeider med flere store multinasjonale selskaper for å redusere avskoging knyttet til landbruksproduksjon.

Norges viktigste bidrag er en resultatbasert tilnærming der land kompenseres for verifiserte utslippsreduksjoner fra redusert avskoging. Dette bidrar til å etablere nødvendige juridiske og politiske rammevilkår. Dette er viktige forutsetninger for at næringslivet skal stimuleres til ikke å bidra til mer avskoging.

4.5.4 Fisk og marine ressurser

Sjømat er verdens mest eksporterte matvare, og bidrar til store inntekter til utviklingsland. Akvakultur er den raskest voksende matproduksjonssektoren og det er bred enighet om at den fremtidige økte etterspørsel av fisk må dekkes gjennom akvakultur.16 Næringsutvikling på matområdet, som det må legges til rette for i lys av en økende befolkning, må være basert på bærekraft, matsikkerhet og et verdikjedeperspektiv.

Samtidig som fisk og marine ressurser er svært viktig i en økonomisk sammenheng, mangler mange utviklingsland lovverk, regler og institusjoner for å sikre at ressursene forvaltes på en bærekraftig måte og at hensynet til mattrygghet ivaretas. Dette fører blant annet til at fiskelisenser utstedes på feil grunnlag eller forfalskes, og kontroll med fangsten er tilnærmet ikke-eksisterende. Forurensning og klimaendringer er faktorer som bidrar til å true den økologiske balansen. Internasjonal fiskerikriminalitet påfører mange utviklingsland store tap. I mange land er fiskebestander nå truet på grunn av overfiske, ofte på steder hvor dette vil kunne få alvorlige konsekvenser for matforsyningen.

Markedstilgang er viktig for vekst og sysselsetting. Mattrygghet er en grunnleggende forutsetning for og handel med mat, herunder kompetanse og teknologi for å sikre hygienisk produksjon og overvåking av fremmedstoffer. Få områder er så gjennomregulerte som matområdet internasjonalt, men private standarder gjør seg også i økende grad gjeldende. Verktøy for å oppfylle markedets krav er viktig. Å ivareta kvalitet er også en nødvendig forutsetning for ressursutnyttelse og verdiskaping. Verdikjedeperspektiv er avgjørende på sjømatområdet. Norge har etterspurt kompetanse som er viktig for næringsutvikling innen sjømatnæringen.

Arbeid og inntekt genereres langs hele verdikjeden. Småskala fiskeri er en særlig viktig, men ofte undervurdert, kilde til sysselsetting, matsikkerhet og inntekt, spesielt i utviklingsland og i distriktene. Nesten 90 % av fiskerne er småskala, og mellom 70 og 80 % av akvakulturforetak er småskala.17

Utfordringer som småskalaprodusenter og små og mellomstore bedrifter møter, er at de ikke er tilstrekkelig integrert i verdikjeden, og at kompetanse på oppdrett og forretningsutvikling mangler. Formell organisering av akvakulturprodusenter er sjeldent. Bedre organisering kunne ha bidratt til flere arbeidsplasser, økte inntekter, fattigdomsreduksjon og økt forretnings- og industriutvikling. Behovet er også stort for å stimulere til mer samarbeid mellom alle aktører, både på privat og offentlig side. De fleste fiskere i utviklingsland driver med småskalafiske, gjerne som tilleggsnæring til jordbruk, og det er innenfor dette segmentet at fattigdommen er størst. Tiltak som kan øke inntektene her vil derfor kunne ha stor effekt. Sektoren sysselsetter mange kvinner, først og fremst i foredlings- og salgsleddet. Småskalafiske benytter enkel teknologi og har beskjedne krav til investeringer. Like fullt er det et behov for ekstern kompetanse og kapital.

Foto: Wim Opmeer

Et område som får stadig mer oppmerksomhet er det som kalles «uønsket fangst» (by-catch) fra industrielt fiske. Denne fangsten blir ofte bare kastet, sammen med avskjær fra den egentlige fangsten, til tross for at begge deler kan være høyverdig råstoff i andre sammenhenger. Her kan det ligge store næringsmuligheter for utviklingsland.

Norsk fiskeribistand

I 2013 ble 190 mill. kroner brukt til fiskeribistand, mindre enn 1 % av den totale norske bistanden. Støtten går både gjennom multilaterale kanaler, sivilt samfunn og gjennom støtte til norske bedrifter via Norad. Bistanden har i første rekke vært knyttet til forvaltning, utdanning og forskning, og har blitt kanalisert til et trettitalls land, hovedsakelig i Afrika. Det har vært lagt særlig vekt på ressursovervåking og fiskeriforvaltning, samt støtte til arbeidet mot ulovlig fiske og til fiskeoppdrett. Regjeringen ønsker en opptrapping på dette området.

Norsk kompetanse innen fiskeri er etterspurt, især på områder som fiskeriforsking og forvaltning, samt oppdrett og bekjempelse av fiskerikriminalitet, der Norge har markert seg. Samarbeid med norsk næringsliv er også etterspurt innen akvakultur. Akvakultur og store oppdrettsanlegg er imidlertid en kapitalkrevende industri med innvirkninger på miljøet som også krever høy, teknisk kompetanse. Regjeringen vil således benytte miljømessig bærekraft som den viktigste forutsetningen for å regulere videre vekst i oppdrettsnæringen, i tråd med Meld. St. 16 (2014–2015) Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett.

I Norge er akvakultur en storskala, høyteknologisk industri, basert på marine arter. Norske akvakulturfirmaer har pålitelig infrastruktur, og er rettet mot store markeder og foredlingsindustri. Fagkompetansen er høy og fiskehelsen er generelt god selv om det fortsatt er utfordringer knyttet til blant annet lakselus, rømning og bruk av antibiotika. Erfaringer fra norsk oppdrett må tilpasses lokale behov og virkeligheten i utviklingsland. I Afrika er for eksempel akvakultur ofte småskala og basert på ferskvannsarter. Infrastruktur mangler, salget er lite og går stort sett til lokale markeder, og fagkompetansen mangler. Havet kan også gi grunnlag for annen type produksjon, for eksempel arter som inngår i farmasøytiske produkter. Dette er områder som vil kreve både forskning og investeringer, men som på sikt potensielt kan gi god avkastning og egne seg for et samarbeid mellom lokale bedrifter i utviklingsland og norske bedrifter.

Boks 4.16 Norsk fiskeripartnerskap i Vietnam

Foto: Mads Monsen

Fiskevaksinebedriften Pharmaq er et eksempel på en norsk bedrift som har mottatt støtte fra både Team Norway i Vietnam (ambassaden og Innovasjon Norge) og fra Norad. Høynivåbesøk fra Norge har også fremmet bedriften. Støtten har bidratt til både kunnskapsutvikling og næringssamarbeid.

Et av resultatene er at Pharmaq fikk godkjenning til å selge førstegenerasjons fiskevaksine i april 2013, den første fiskevaksinen utviklet for og godkjent i Vietnam noensinne. Vaksinen skal bidra til en mer bærekraftig produksjon i den vietnamesiske oppdrettsnæringen.

I forbindelse med kronprinsparets besøk til Vietnam i mars 2014 ble en samarbeidsavtale mellom Pharmaq og jordbruksministeriet undertegnet i påsyn av kronprinsparet. Denne avtalen sikrer videre samarbeid mellom Pharmaq og vietnamesiske forskningsinstitusjoner og universiteter.

Nytt program: Fisk for utvikling – med vekt på næringslivet

Økt vektlegging av næringsutvikling innen bistanden sammenfaller med regjeringens satsing på det nye programmet Fisk for utvikling (Ffu) der bærekraftig næringsutvikling og akvakultur er et av satsingsområdene. Et hovedmål med programmet er å dra veksler på Norges brede erfaring innen fisk og havbruk. På samme måte som norsk kompetanse på olje og gass er brukt innenfor Ofu, skal norsk kompetanse innen fisk nå tilbys utviklingsland mer systematisk.

Ffu er et samleprogram for alt norsk fiskerisamarbeid innen bistanden. Tiltak for å bidra til bedre forvaltingsregimer, kriminalitetsbekjempelse, kontroll og skatt, vil videreføres. Dette bidrar til å etablere gode rammevilkår, og vil dermed kunne gi grunnlag for en sunn og bærekraftig næringsutvikling. Programmet tar sikte på å trappe opp innsatsen for å øke lønnsomheten i småskalafisket gjennom opplæring og tilgang til rimelig finansiering. I tillegg vil programmet kunne omfatte tiltak som kan utnytte utkast og avskjær fra industrifiske. Industrifiske er ikke utviklet i samme grad i afrikanske farvann som det er i andre deler av verden. Likevel foregår det til en viss grad, for eksempel som trålfiske etter reker. I dette fisket er utkastet stort, noe som er sløsing med verdifulle ressurser.

Akvakultur har vært den store drivkraften i norsk fiskerieksport de siste tiårene. Norge er blant de ti største produsentene av oppdrettsfisk i verden. Ffu vil bygge videre på den kompetansen som er opparbeidet. En mulighet er å bidra til oppretting av pilotanlegg i utviklingsland for å gi opplæring i bærekraftig drift og utvikling av akvakulturanlegg. Ved å satse på akvakultur i utviklingsland vil det være mulig både å øke matsikkerheten og å redusere fattigdommen. Ved å øke kompetansen lokalt om akvakultur i større skala, vil muligheten for at kommersielt levedyktige foretak kan etableres bli større. Dermed vil de lettere tiltrekke seg privat kapital. Parallelt vil programmet bistå med å utvikle nødvendige rammevilkår og øke forvaltningskompetansen knyttet til akvakulturnæringen.

Et problem for næringsutvikling innen fiskeri er mangelen på kapital til investeringer som faller mellom ordningene til finansinstitusjonene og mikrofinansordninger. Dette kan for eksempel gjelde små og mellomstore bedrifters behov for større og bedre og båter og fiskeutstyr. Ffu vil derfor se på mulighetene for at et investeringsfond opprettes, i samarbeid med utviklingsbanker eller andre relevante finansinstitusjoner i utviklingsland. Målsettingen er at et slikt fond skal utløse flere investeringer fra private aktører.

4.5.5 Maritim sektor

Den maritime næringen står for et høyt antall arbeidsplasser verden over. Næringen er basert på internasjonal arbeidsdeling, hvor de ulike innsatsfaktorene (skip, rigger og andre offshore-installasjoner, utstyr, mannskap, finansiering, klassifisering, osv.) er hentet fra et internasjonalt og konkurranseutsatt marked. Internasjonalt regelverk for sikkerhet og miljø fastsettes gjennom Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO), mens Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) fastsetter internasjonale lønns- og arbeidsvilkår til sjøs. Fri handel er en av de viktigste forutsetningene for økonomisk vekst og bidrar til å skape arbeidsplasser og velstand. Skipsfart representerer den viktigste infrastrukturen for internasjonal handel. Over 80 % av all varehandel fraktes med skip.18 Internasjonal skipsfart er dermed ryggraden for verdens matsikkerhet, energitilgang og varehandel.

Foto: Ken Opprann

I tillegg er skipsfart en miljøvennlig transportform.19 Selv om mesteparten av verdens varehandel fraktes med skip, står skipsfartssektoren kun for 11 % av de totale utslippene av CO₂- ekvivalenter fra transportsektoren.20 Å få flyttet mer gods fra land til sjø i de store vekstøkonomiene i Asia og Afrika vil dermed kunne bidra til en mer bærekraftig utvikling.

Globalisering og vekst i verdenshandelen er blant de viktigste drivkreftene for internasjonal skipsfart. Behovet for fraktekapasitet på sjøen er ventet å vokse kraftig i årene fremover. Dette gjelder også for mange utviklingsland, der behovet for en effektiv maritim sektor, primært for å tilrettelegge for handel, er påkrevd. Sjøtransport og havneforvaltning er fortsatt lite utviklet i de fattigste landene, spesielt knyttet til utfordringer med svake institusjoner og mangel på kvalifisert arbeidskraft. Samtidig har asiatiske utviklingsland tatt en adskillig større rolle innenfor shipping, og da spesielt i land som Kina (skipsbygging), Bangladesh (resirkulering/scrapping) og Filippinene (besetning). Rederier er avhengige av varer og tjenester fra utviklingsland for å være konkurransedyktige. De siste tiårene har også rederier i økende grad anskaffet ny tonnasje fra verft i asiatiske land fordi europeiske og amerikanske skipsverft ikke er konkurransedyktige innen nybygg av store standardiserte skip. De minst utviklede landene har imidlertid liten mulighet til å delta i konkurransen, ettersom industrien i økende grad krever avanserte teknologier og tilstedeværelse av industri- eller tjenesteklynger.

Norsk maritim næring

Norge har en lang tradisjon som maritim nasjon, og den norske maritime sektoren står sterkere i dag enn noensinne. Næringen, som består av rederier, verft, utstyrsleverandører og tjenesteleverandører, hadde i 2013 en verdiskaping på 174 mrd. kroner.21 Dette er en økning på over 100 mrd. kroner siden 2004. Sysselsettingen i norsk maritim næring har siden 2004 vokst med mer enn 31 000 personer, til 112 000. Den sterke utviklingen skyldes i stor grad økt eksport av maritimt utstyr og maritime skipsfartstjenester i forbindelse med fremveksten av en dominerende skipsbyggingsindustri i Asia og petroleumsvirksomhet i Oseania, Asia, Vest- Afrika og Sør-Amerika.

Totalt er det om lag 46 000 sjøfolk sysselsatt om bord på norskkontrollerte skip.22 28 000, det vil si over 60 %, er utenlandske arbeidstakere. Land som Filippinene og India har lenge vært svært viktige rekrutteringsland. Utdanning av sjøfolk er i slike land viktig for å styrke sysselsetting og inntektsgrunnlag. De som seiler har relativt sett godt betalte jobber, og bidrar til å løfte storfamilien og føre utenlandsk valuta til landet. Maritim utdanning gir ungdom mulighet til å tilegne seg en kompetanse som alltid vil være etterspurt. Maritim utdanning er et felt der Norge, med vår lange maritime tradisjon, har spesielt gode forutsetninger for å bidra.

Som følge av næringens internasjonale natur er norsk maritimt næringsliv også til stede lokalt i de fleste verdenshjørner. Et selskap som Wilh. Wilhelmsen har for eksempel 330 kontorer i 72 land, mens DNV GL er til stede og arbeider i over 100 ulike land. Norges globale tilstedeværelse innen sektoren er et fortrinn ved økt maritimt samarbeid.

Kompetanse og innovasjon er blant Norges fremste konkurransefortrinn innen maritim sektor. Internasjonalt ansees Norge som en maritim kunnskapsnasjon og en attraktiv samarbeidspartner. Dette gjelder både innen privat sektor og innen sjøfartsadministrasjon. Norge kan derfor bidra med kompetanse til prosjekter som fremmer bedre sjøfartsadministrasjon og god maritim politikk.

Maritime næringsutviklingsprosjekter

Både norske myndigheter og næringslivet er engasjert i en rekke prosjekter innen maritim sektor i utviklingsland. Disse prosjektene retter seg hovedsakelig mot kompetansebygging, utdanning og maritim sikkerhet. Det er betydelig potensial for å øke innsatsen på disse områdene. Det finnes imidlertid ikke overgripende programmer innen maritim sektor, slik som for eksempel programmene Ofu og Ffu. Næringsaktører ønsker økt samarbeid med norske myndigheter, både når det gjelder allerede pågående prosjekter og i eventuelle nye initiativer.

Den afrikanske unionens nye strategi, 2050 Africa’s Integrated Maritime Strategy, viser relevansen av slik innsats. Afrikanske land med maritime interesser vil kunne ha behov for opplæring, kompetanse, erfaring, forskning, teknologi og investeringer for å utnytte de økonomiske mulighetene som ligger i utvikling av denne sektoren. Her kan Norge spille en viktig rolle.

Hoveddelen av norske myndigheters innsats på bistandssiden til maritim sektor går gjennom IMO, hvor Norge spiller en aktiv rolle i bistandskomiteen. Nærings- og fiskeridepartementet har i mange år støttet IMO-prosjekter innen sjøsikkerhet, miljø og sikkerhet. Afrika som verdensdel er prioritert av IMO for slik støtte.

Både norske myndigheter og det private næringslivet er videre involvert i ulike former for utdanning og kompetanseprosjekter. Norske rederier har treningssentre i en rekke land utenfor Norge, og norske myndigheter har over flere år arbeidet med å hjelpe Filippinene å oppfylle de internasjonale utdanningskravene for besetning. Som ledd i økt innsats for å utvikle kompetanse innen maritim sektor i utviklingsland, vil Norge bidra med støtte til World Maritime University (WMU). WMU utdanner saksbehandlere og ledere til sjøfartsadministrasjoner, havner, rederier og tilknyttede virksomheter, i all hovedsak fra utviklingsland. Universitetet er administrativt underlagt IMO. For utviklingsland har WMU spilt en viktig rolle i kompetanse og kapasitetsbygging. Universitetet har 3 477 ferdigutdannede i 164 land. Det norske bidraget vil øremerkes stipender for studenter fra prioriterte land.

Både norske myndigheter og norsk maritimt næringsliv er involvert i prosjekter som relaterer seg til maritim sikkerhet og bekjempelse av piratvirksomhet. Tiltakene som settes inn i kampen mot pirateri har erfaringsmessig også positive ringvirkninger for bekjempelsen av UUU-fiske (ulovlig, urapportert og uregulert), smugling av narkotika og menneskesmugling.

Regjeringen vil:

• Inngå strategiske samarbeid med sentrale næringslivsaktører for å fremme næringsutvikling i utviklingsland, blant annet gjennom å sikre lokale ringvirkninger av store næringsinvesteringer.

• Etablere kunnskapsbroer mellom norske kunnskapsmiljøer og utviklingsland der det ligger til rette for samarbeid om næringslivsrelevant forskning og høyere utdanning. Programmene skal konsentreres om de prioriterte sektorene og være åpne for prosjekter innen hele kunnskapskjeden. Det skal stimuleres til partnerskap med kunnskapsintensivt norsk næringsliv, herunder klynger.

• Gi prioritet til innsatser innen sektorene energi, IKT, landbruk, fisk/marine ressurser og maritim sektor.