5 Forvalte naturen for fremtidens velferd

Den norske naturen er grunnleggende for landets verdiskaping, for samfunnets evne til å håndtere klimaendringer, for vår mentale og fysiske helse og for å leve gode liv over hele landet.

Stortinget sluttet seg til de nasjonale målene for natur i Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold, hvor et av målene er at økosystemene skal ha god tilstand og levere økosystemtjenester. Norge har en rik natur, og i et globalt perspektiv er norsk naturforvaltning godt utviklet og velfungerende. Likevel har vi også i Norge utfordringer knyttet til tap og forringelse av natur, se nærmere omtale i kapittel 3. Arealendringer utgjør den største negative påvirkningsfaktoren på norsk natur på land.1 I havet er naturmangfoldet under økende press fra menneskelig aktivitet, klimaendringer og havforsuring.

Denne stortingsmeldingen for naturmangfold viser hvordan Norge skal følge opp den globale naturavtalen og dermed bidra til å avhjelpe de globale utfordringene med tap av naturmangfold. Den svarer samtidig på hvordan vi kan ta nødvendige grep for å håndtere nasjonale utfordringer og behov, slik at vi reduserer tap og forringelse av natur og sikrer fortsatt bærekraftig bruk av naturmangfoldet i Norge, slik at naturen kan ligge til grunn for verdiskaping og velferd også i fremtiden.

I dette kapittelet presenteres tiltak og virkemidler i regjeringens naturpolitikk som bidrar på tvers av de globale målene. For nærmere presisering av Norges bidrag til hvert enkelt av målene i naturavtalen vises det til kapittel 6.

Kommunene har en nøkkelrolle i arbeidet med bevaring og bærekraftig bruk av natur, blant annet gjennom arealforvaltning etter plan- og bygningsloven. KS’ Landsting har uttrykt at kommunesektoren vil ta ansvar sammen med staten for å nå målene i FNs naturavtale.2 Kommunenes selvråderett står sterkt i Norge, og forslagene i denne meldingen rokker ikke ved dette. Den beste naturforvaltningen får vi når kommunene tar gode valg for naturen. Flere av forslagene i meldingen vil bidra til kunnskap og verktøy som kommunene trenger for å gjøre dette.

5.1 Regelmessige oversikter over status, tiltak og måloppnåelse

I Norge har vi over lang tid arbeidet for å redusere tap og forringelse av natur og å sikre fortsatt bærekraftig bruk av naturmangfold. Likevel har vi utfordringer knyttet til tap av natur. Regjeringen har systematisert arbeidet på klimasiden. Nå ønsker regjeringen å etablere en mer systematisk og helhetlig forvaltning på naturområdet, der regelmessige oversikter over status, tiltak og måloppnåelse står sentralt. Samtidig lages det verktøy som skal integreres på alle forvaltningsnivåer, og som skal bidra til at det kan tas bedre beslutninger for naturen. Kommunesektoren har en viktig rolle med å finne løsninger og treffe gode beslutninger basert på helhetlige og oppdaterte kunnskapsgrunnlag.

En bærekraftig forvaltning av naturmangfold bør ta utgangspunkt i kunnskap om tilstanden i økosystemene, den samlede belastningen av menneskelig aktivitet på tvers av sektorer, og nytten ved denne aktiviteten. Dette vil være i tråd med prinsippet om økosystembasert forvaltning, som ligger til grunn for norsk naturforvaltning, og vil bidra til både bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfold.

Det er allerede etablert systemer for helhetlig, målstyrt og syklisk forvaltning for havområdene gjennom havforvaltningsplanene3, og for elver og innsjøer og kystvann gjennom vannforvaltningsplanene4. I tillegg er det laget en naturstrategi for våtmark. Gjennom disse planene vurderes tilstand, påvirkning og tiltak samlet og regelmessig. Regjeringen vil legge til rette for at også øvrig natur kan forvaltes mer helhetlig i tråd med prinsippet om økosystembasert forvaltning, gjennom regelmessige vurderinger av status, tiltak og måloppnåelse. Regjeringen har allerede tatt grep i en slik retning, gjennom det påbegynte arbeidet med menyer av tiltak for de ulike økosystemene på land (se kapittel 5.3) og med utviklingen av et nasjonalt naturregnskap (se kapittel 5.2). I arbeidet med menyer av tiltak vil regjeringen ta stilling til tiltak som bidrar til å opprettholde et mangfold av økosystemer i god økologisk tilstand. Naturregnskapet vil gi oversikt over økosystemenes utbredelse, tilstanden de er i og økosystemtjenestene de gir samfunnet, og bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag når det skal treffes beslutninger om forvaltningen av naturmangfoldet fremover.

For bedre å kunne se sammenhengen i og samordne innsatsen for bærekraftig bruk og bevaring av naturen på tvers av sektorer, vil regjeringen regelmessig, hvert fjerde år, legge frem en oversikt for Stortinget over status, måloppnåelse og tiltakene som gjennomføres ved norsk handlingsplan for naturmangfold. Oversikten skal blant annet bygge på de etablerte prosessene knyttet til meny av tiltak og naturregnskap. Slike regelmessige oversikter vil gi grunnlag for en mer treffsikker og kontinuerlig innsats for å bedre naturforvaltningen og nå fastsatte mål. Det kan også være aktuelt å justere målene, for eksempel på bakgrunn av ny kunnskap. Slik vil arbeidet med bevaring og bærekraftig bruk av naturen forankres bredt og gi rom for langsiktighet i naturpolitikken.

De regelmessige oversiktene vil bidra til en samordning av innsatsen for bærekraftig bruk og bevaring av naturmangfold mellom de ulike sektorene, samtidig som sektoransvar og -virkemidler, samt ansvarsfordeling mellom myndighetsnivåer, ligger fast.

Systemet med egne vann- og havforvaltningsplaner vurderer også status, tiltak og måloppnåelse regelmessig, henholdsvis hvert sjette og hvert fjerde år. Dette ligger fast. En oppsummering av status, mål og tiltak for disse økosystemene, som besluttet i henholdsvis vannforvaltningsplanene og havforvaltningsplanene, vil inngå i oversikten som legges frem for Stortinget hvert fjerde år, slik at den gir en samlet oversikt over forvaltningen av all norsk natur.

Samlet får vi gjennom dette en systematikk som består av å regelmessig beslutte, gjennomføre, rapportere og evaluere tiltak for å nå målene, se figur 5.1. Dette vil gi et godt grunnlag for Norges bidrag og rapportering om vår nasjonale oppfølging av naturavtalen, spesielt mål 14, se kapittel 6.14.

Forstørr bilde

En helhetlig forvaltning som består av å regelmessig beslutte, gjennomføre, rapportere og evaluere tiltak. Elementene vil til dels foregå parallelt i det som vil være en gjentakende og kontinuerlig prosess.

Kilde: Klima- og miljødepartementet

5.2 Naturregnskap

Regjeringen varslet i Hurdalsplattformen at den vil utvikle gode metoder for hvordan man fører naturregnskap, og har satt i gang arbeidet med å utvikle et nasjonalt naturregnskap i tråd med FNs system for naturregnskap, se boks 5.1. Naturregnskapet skal gi systematisk og regelmessig oppdatert kunnskap om utbredelse av og tilstand for de ulike økosystemene og om hvilke tjenester naturen gir oss. Slik får vi en mer samlet oversikt enn i dag og en bedre forståelse av hva naturen betyr for samfunnet og økonomien. Naturregnskap vil gi mulighet til å følge utviklingen i naturen over tid og regelmessig vurdere måloppnåelse. Dette vil gi nasjonale, regionale og kommunale myndigheter et bedre grunnlag for beslutninger og valg av virkemidler knyttet til naturforvaltning, arealbruk og naturinngrep. Målet er å ha verktøy som kan hjelpe politikere med å gjøre gode avveininger lokalt slik at lokalsamfunnene kan utvikles samtidig som naturen tas vare på.

Boks 5.1 Internasjonale krav og føringer for naturregnskap

FN vedtok i 2021 et internasjonalt statistisk rammeverk med standarder og prinsipper for utvikling av naturregnskap (ecosystem accounting) for ulike forvaltningsnivå.5 FNs rammeverk (SEEA EA) inneholder standarder for biofysiske regnskap for utbredelse av økosystemene, tilstand i økosystemene og forsyning og bruk av økosystemtjenester. Rammeverket inneholder videre prinsipper for monetære regnskap som viser pengeverdier for forsyning og bruk av utvalgte økosystemtjenester og for økosystemkapitalen til et land. De monetære regnskapene skal gjøre det mulig å sammenligne verdiene som økosystemene bidrar til med de økonomiske verdiene i nasjonalregnskapet.

På bakgrunn av arbeidet i FN jobber det europeiske statistikkbyrået, Eurostat, med å utvide EUs forordning om europeiske miljøøkonomiske regnskaper. Utvidelsen vil forplikte alle EU-land til å rapportere naturregnskap etter visse krav. EU-kommisjonen la frem sitt forslag i 2022. Forslaget ble vedtatt av EU-rådet og EU-parlamentet i begynnelsen av 2024 og ventes endelig implementert mot utgangen av 2024. SSB og Miljødirektoratet antar at Norge kan bli forpliktet til å rapportere i henhold til den utvidede forordningen fra og med 2026.

Forstørr bilde

FNs rammeverk for naturregnskap tar utgangspunkt i kart over økosystemene. Med bakgrunn i kartfestet informasjon lages tre biofysiske regnskap (utbredelse av økosystemene, tilstand i økosystemene og forsyning og bruk av økosystemtjenester/naturgoder) og to økonomiske regnskap (økonomisk verdi av forsyning og bruk av økosystemtjenester og økosystemkapital), og man kan følge utviklingen til disse over tid.

Kilde: Miljødirektoratet

Naturregnskap bygges på stedfestet informasjon og vil kunne knyttes til konkrete regnskapsområder på kart og til endringene innenfor definerte områder. Regnskap kan utvikles på ulike geografiske nivå; hele landet, et fylke, en kommune eller et konkret naturområde eller utbyggingsprosjekt. Regjeringen jobber for å etablere et nasjonalt naturregnskap, i tillegg til å bidra med datagrunnlag og veiledning til naturregnskap på fylkes-, kommune- og prosjektnivå. Regjeringen har varslet en betydelig satsing på naturdata til naturregnskap fremover. I Meld. St. 18 (2023–2024) Ein forbetra tilstand for villrein varslet regjeringen at det skal lages et tematisk naturregnskap for villrein for å styrke kunnskapen om leveområdene til villreinen og endringer i arealbruk og økosystemtjenester. Regjeringen har satt i gang arbeidet med en pilot for marint naturregnskap i Kystsonen Lofoten. Marint naturregnskap inngår også som en sentral del av et havregnskap. Havregnskap er nærmere omtalt i kapittel 4.5 i Meld. St. 21 (2023–2024) Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene.

I 2023 satte Miljødirektoratet sammen eksisterende og lett tilgjengelig kunnskap om naturareal, tilstand og økosystemtjenester til et førstegenerasjons naturregnskap.6 Sammenstillingen viste at Norge har en del data om areal, tilstand og økosystemtjenester på nasjonalt og regionalt nivå. Samtidig står det igjen utviklingsarbeid før Norge kan få på plass et naturregnskap etter internasjonale standarder og forpliktelser. Miljødirektoratet og Statistisk sentralbyrå jobber i samarbeid med relevante fagmiljøer for at et regnskap for utbredelse av økosystemer, et tilstandsregnskap og et biofysisk regnskap over økosystemtjenester skal være klart i 2026.

Forstørr bilde

Figuren viser økosystemer og arealbruk fordelt på nivåene 1 og 2 i EU-typologien. Utsnittet er fra Trondheim kommune og viser blant annet Bymarka med skog (grønt) og myrområder (lilla) og et utsnitt av Trondheim sentrum (rødfarger).

Kilde: Geonorge.no

Regnskap for utbredelse av økosystemer

Kunnskap om utbredelsen og fordelingen av de ulike økosystemene er grunnleggende for en helhetlig og økosystembasert forvaltning av naturen. Regnskap for utbredelse av økosystemer er et grunnleggende element i naturregnskapet og vil vise arealendringer mellom økosystemene og arealendringer fra natur til andre arealformål. Kart som viser hvordan ulike typer natur fordeler seg i et område, er en viktig byggestein i FNs system for naturregnskap. Miljødirektoratet publiserte i samarbeid med NIBIO og Norsk institutt for naturforskning i 2023 en første versjon av et hovedøkosystemkart basert på eksisterende data og EUs typologi for inndeling og avgrensning av økosystemene.7 Kartet er heldekkende og uten overlappende klasser eller hull i kartet. Basert på samme typologi som i hovedøkosystemkartet og datasett fra det offentlige kartgrunnlaget, har NIBIO, Statistisk sentralbyrå, Kartverket og Miljødirektoratet utarbeidet et detaljert grunnkart for bruk i arealregnskap og naturregnskap. Kartet er en sammenstilling av de mest detaljerte arealressurs- og arealbruksdataene vi har for Norge. En første versjon ble publisert i mars 2024 og blir nå testet ut, se figur 5.3.8 Mangler i eksisterende kartgrunnlag gjør at kartet ikke blir like godt for alle økosystemklassene. Her jobbes det systematisk for å få inn nye og mer detaljerte data, og ny teknologi utprøves slik at man kan få effektiv, omforent og oppdaterbar datainnhenting til supplering av kartet. Videre arbeid med grunnkart for bruk i arealregnskap og naturregnskap omtales i kapittel 6.1.3.

Regnskap for tilstand i økosystemene

I tillegg til kunnskap om utbredelsen og fordelingen av de ulike økosystemene, er det viktig med kunnskap om endringer i økosystemenes tilstand. Miljødirektoratet jobber med å utvikle et tilstandsregnskap som kan brukes inn i et nasjonalt naturregnskap.

Regnskap for tilgang til og bruk av økosystemtjenester

Tilstanden til økosystemene og hvordan vi bruker arealene påvirker naturens forsyning av goder og tjenester som har betydning for menneskers velferd – såkalte økosystemtjenester9. Biofysiske regnskap over økosystemtjenester gir en oversikt over forsyningen av ulike økosystemtjenester fra forskjellige økosystemer og hvordan disse brukes av aktører i økonomien. Miljødirektoratet og Statistisk sentralbyrå jobber for å få på plass et regnskap over utvalgte økosystemtjenester, og har fått kartlagt modeller og datasett som kan brukes. Slike regnskap vil dekke blant annet forsyning av avlinger og tømmer, pollinering, klimaregulering og naturbasert reiseliv.

Regnskap for økosystemtjenester målt i pengeverdi

FN-rammeverket legger til grunn at de biofysiske regnskapene om utbredelse av økosystemer, tilstand og økosystemtjenester skal danne grunnlag for monetære regnskap for utvalgte økosystemtjenester og for økosystemkapitalen. Slike regnskap målt i penger skal gjøre det mulig å vise hva økosystemtjenester bidrar med i nasjonalregnskapet og hvilken betydning naturen og økosystemkapitalen har som del av den norske nasjonalformuen. Utviklingen av slike regnskap vil imidlertid ta tid og kreve ressurser, og det skal prøves ut ulike metoder og løsninger for norske forhold.

5.3 Menyer av tiltak for økosystemene

Regjeringen skal etablere menyer av ulike tiltak som bidrar til å opprettholde et mangfold av økosystemer i god økologisk tilstand. Først ut er en meny av tiltak for økosystemet skog, som presenteres i kapittel 5.3.1. Regjeringen vil bruke erfaringene fra arbeidet med meny av tiltak for skog til å etablere tilsvarende menyer av tiltak for hovedøkosystemene fjell og kulturlandskap og åpent lavland. Det er allerede etablert helhetlig forvaltning for økosystemene i hav, kyst, vann og våtmark gjennom helhetlige forvaltningsplaner for havområdene, vannforvaltningsplaner etter EUs vanndirektiv og Naturstrategi for våtmark.

Sektoransvaret ligger fast, og ansvaret for å gjennomføre besluttede tiltak vil ligge hos de ulike sektorene. Miljødirektoratet vil, ut over gjennomføring av egne tiltak, få ansvar for helhetlig koordinering og samordning. Dette innebærer blant annet å koordinere rapportering på gjennomførte tiltak. Miljødirektoratet vil i samråd med berørte myndigheter få i oppdrag å fremskaffe det faglige grunnlaget for oppdaterte menyer, inkludert forslag til eventuelle nye tiltak.

5.3.1 Meny av tiltak for skog

Under presenteres regjeringens meny av tiltak for hovedøkosystem skog. Som del av arbeidet med en meny av tiltak for skog har Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet utarbeidet et felles kunnskapsgrunnlag om den økologiske tilstanden i norsk skog.10 I samråd med andre berørte direktorater, har de også vurdert relevante tiltak med tilhørende virkemidler som kan bidra til å opprettholde eller forbedre tilstanden i skog. Dette arbeidet har ligget til grunn for regjeringens meny av tiltak for skog.

Økologisk tilstand i skog og forventet utvikling

Kapittel 3.2.4 gir en overordnet omtale av tilstand og påvirkninger i økosystem skog.

Forstørr bilde

Plantet granskog ved Skreikampen i Eidsvoll kommune, Akershus. I slik plantet kulturskog har ofte trærne samme høyde.

Foto: Tom H. Hofton

Fagsystemet for økologisk tilstand gir en forenklet fremstilling av økologisk tilstand på nasjonalt og regionalt nivå, basert på få indikatorer som er vektet likt. Det inneholder ingen differensiering for ulike typer areal og er ikke innrettet med tanke på målrettet forvaltning av skog. Systemene som disse vurderingene er bygget på har dermed begrensninger knyttet til oppfølging gjennom praktisk forvaltning av skog. For å kunne vurdere tiltak som er aktuelle for å opprettholde eller forbedre den økologiske tilstanden, har Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet derfor i sitt faggrunnlag til meny av tiltak for skog utarbeidet et kunnskapsgrunnlag for 13 utvalgte indikatorer som kan påvirkes av skogbrukstiltak, restaureringstiltak eller fravær av tiltak, med fokus på den produktive skogen. Tabell 5.1 oppsummerer utviklingen for indikatorene.

Oppsummert har 7 av 13 indikatorer hatt en positiv utvikling, tre av indikatorene er stabile, to indikatorer har negativ utvikling og for to indikatorer er det ikke mulig å angi utvikling. I alle regioner har det vært en positiv utvikling i sentrale indikatorer død ved, rogn-osp-selje og biologisk gammel skog, og det er grunn til å anta en fortsatt positiv utvikling for disse, blant annet ettersom det har blitt strengere miljøkrav i skogbruksforvaltningen og sertifiseringsordningene de siste tiårene. Samtidig blir stadig større arealer av skogen påvirket av bestandsskogbruket, mens det blir mindre arealer igjen av skog uten preg av nyere inngrep. Dette gjelder spesielt i barskog på Østlandet.

Selv om andelen truede arter i skog har vært tilnærmet stabil over de siste tiårene (jf. Artsdatabankens rødlister for arter siden 2006), viser Norsk rødliste for arter 2021 at 86 prosent av de truede artene i skog er i nedgang. Det betyr at svært mange arter har hatt en bestandsnedgang siden forrige rødliste (2015) uten at dette nødvendigvis har gitt seg utslag i endret rødlistekategori. Å bare se på endring mellom antall arter i rødlistekategoriene, gir slik sett ikke et fullstendig bilde av situasjonen. Dersom bestandsnedgangene fortsetter, kan det fremover føre til flere arter får forverret truethetskategori.

Stortinget har vedtatt en nasjonal målsetting om 10 prosent skogvern. Det er nå vernet 5,3 prosent av skogen. Skogvernområdene har i dag relativt høy økologisk tilstand. De fleste skogvernområder vil opprettholde og få bedre tilstand gjennom naturlig utvikling.

NIBIOs fremskrivninger viser at økende utbygging for transport, energi, og bebyggelse vil føre til en fortsatt utbygging og oppstykking av skogarealet.11 Det er frem mot 2050 forventet en avskoging på 1800 km² og påskoging på om lag 1600 km². Påskoging skyldes særlig at tregrensen flyttes oppover mot fjellet som følge av varmere klima, og skogen som etableres her vil som oftest ikke ha samme naturmangfoldverdi, kapasitet til karbonopptak, eller skogbruksmessig betydning, som skogen som bygges ned, som gjennomgående ligger i lavlandet.

Forstørr bilde

Habitatkvalitet i dag og i 2100 (under et gjennomsnittlig scenario for klimaendring, SSP245), og forskjellen mellom de to tidspunktene, for gran (Picea abies) i Skandinavia. Tallene angir sannsynligheten for forekomst av gran, gitt at området kan koloniseres naturlig eller ved assistert migrasjon. Rød farge i kart til høyre betyr at arealet blir mindre egnet for gran. 

Kilde: Panzacchi mfl. (2024)

En synteserapport om virkninger av klimaendringer på økologisk tilstand i skog fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) viser at klimaendringene vil medføre moderate økologiske endringer i norske økosystemer på kort sikt (mot 2050), og mer gjennomgripende og negative endringer på lengre sikt (til 2100). Økt gjennomsnittstemperatur og nedbør kan ha enkelte positive effekter, men ekstremvær og klimarelaterte forstyrrelser kan ha store og tiltagende negative effekter på skogøkosystemet. Videre vil klimaendringene føre til økt sannsynlighet for soppsykdommer, utbrudd av skadeinsekter, inntreden av fremmede arter, hyppigere forekomster av vindfall og kaskadeeffekter i skogen. Klimaendringene vil sannsynligvis også føre til betydelige endringer i leveforholdene for arter frem mot 2100. Trær lever i mange år, og endringer i leveforholdene som følge av klimaendringer innebærer at levevilkårene for trær som vokser opp i dag forverres mange steder, og at det blir bedre vilkår for andre, mer sørlige arter. Se også figur 5.5.

Mål for skog

Vi har relativt god kunnskap om tilstand og utvikling i skog, gjennom lange tidsserier med kartlegging og overvåking av skogen i Norge og ulike rapporter, utredninger og vitenskapelige publikasjoner. Det har gitt regjeringen gode forutsetninger for å fastsette ulike mål for tilstanden i skog, og som regjeringen mener reflekterer et riktig nivå mellom bærekraftig bruk og ivaretagelse av skog i Norge.

I skog som er vernet etter naturmangfoldloven, er formålet å ta vare på særskilte naturverdier, og den økologiske tilstanden bør være så god som mulig. For de fleste verneområdene vil det være ønske om å la området utvikle seg fritt, og målet vil derfor være å nærme seg naturtilstanden innen 2050, både for enkeltindikatorer og økosystemet som helhet. Det vil også være relevant som en del av målarbeidet å fjerne negative påvirkninger, både for eksisterende og fremtidige verneområder, som påvirker viktige naturverdier og økologisk tilstand.

I den øvrige delen av skogen i Norge, ønsker regjeringen å legge til rette for en forbedret økologisk tilstand innen 2050. Denne skogen er mangfoldig, og har stor variasjon i naturmangfold og økologisk tilstand. Her finner vi alt fra glissen fjellskog til høyproduktiv edellauvskog, og alt fra hogstflater til gammel skog med lite preg av skogsdrift. Det vil være stor variasjon i hvordan denne ikke-vernede skogen blir brukt i tiden fremover. I produktiv skog som er drivverdig skal det være et aktivt bærekraftig skogbruk hvor skognæringens konkurransekraft er ivaretatt. Samtidig skal viktige naturverdier som truede arter og naturtyper bli bevart, blant annet gjennom nøkkelbiotoper og nytt skogvern. I skog som ikke er drivverdig påvirkes skogen i første rekke av utbygging og omdisponering, og en helhetlig og bærekraftig arealforvaltning er nødvendig for å gjøre gode avveininger mellom ulike interesser. Det er derfor summen av tiltak og virkemiddelbruk innen skogbruksforvaltning, miljøforvaltning og arealforvaltning som vil sørge for en forbedret utvikling i økologisk tilstand i skog som ikke er vernet. For å kunne vurdere den videre utviklingen i økologisk tilstand, vil regjeringen følge den videre utviklingen for 13 utvalgte indikatorer fremhevet av Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet i sitt faggrunnlag til meny av tiltak for skog (se tabell 5.1).

Regjeringen har disse målene for skog i Norge:

• Skog som er vernet etter naturmangfoldloven er i økologisk tilstand nær naturtilstand i 2050.

• I øvrig skog er økologisk tilstand, målt med direktoratenes indikatorer, forbedret innen 2050, samtidig som det er et aktivt bærekraftig skogbruk på drivverdige arealer og skognæringens konkurransekraft er ivaretatt.

Målene for økologisk tilstand i skog må også sees i sammenheng med regjeringens målsetning om redusert nedbygging av naturareal, se kapittel 5.4.1.

Tiltak for skog

Under omtales regjeringens meny av tiltak for skog. Etter regjeringens vurdering er dette tiltak som gir best resultat når de iverksettes gjennom styrket kunnskap og kompetanse – både om hvor de viktige naturverdiene befinner seg og hvordan de bør forvaltes når det samtidig kan foregå skogbruksaktiviteter i samme området.

Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet presenterer i sitt faggrunnlag i alt 16 tiltak som er relevante for å opprettholde eller forbedre økologisk tilstand i skog, se boks 5.3. Direktoratene påpeker at iverksetting av tiltak og virkemidler forutsetter at det gjennomføres en helhetlig vurdering av fordeler og ulemper for aktuelle samfunnsinteresser og at kunnskapsmiljøene involveres i tilstrekkelig grad. Behovet for tiltak og virkemidler må sees i sammenheng med utviklingen i indikatorene for tilstanden i skogen.

Det er gjennomført en grundig gjennomgang både mellom de to direktoratene og departementene som gav direktoratene dette oppdraget.

Regjeringen vil

• gjennomføre følgende meny av tiltak for skog, med sikte på forbedret økologisk tilstand i skog innen 2050

Sikre bedre ivaretakelse av truet natur i skog

Regjeringen vil føre en helhetlig politikk som balanserer bevaring av natur opp mot andre samfunnsinteresser, og gjennom dette bidra til at utviklingen for truede og nær truede arter og naturtyper bedres. Gjennom en helhetlig og samordnet arealforvaltning skal alle berørte sektorer bidra til en bærekraftig forvaltning av skogen og at regjeringens fastsatte mål for skog blir nådd. Arealbaserte virkemidler er omtalt under mål 1, 2 og 3 i kapittel 6.

Som nærmere omtalt under mål 4 i kapittel 6, ble det i 2021 fastsatt en oppfølgingsplan for 23 arter og 12 naturtyper, hvor 13 arter lever helt eller delvis i skog og 3 naturtyper er skogtyper. Tiltakene favner bredt, og inkluderer både juridiske og økonomiske virkemidler. Verneområder og skjøtsel i de eksisterende verneområdene samt skogbrukets nøkkelbiotoper er særlig viktige pågående tiltak for å ivareta truede arter i skog, jf. omtaler nedenfor. Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet peker i sitt faggrunnlag på tre aktuelle tiltak for bedre ivaretagelse av truet natur. Dette er flere prioriterte arter og utvalgte naturtyper etter naturmangfoldlovens bestemmelser, økt naturtypekartlegging i skog og økonomiske ordninger for truet natur.

Øke kompetansen om lukkede hogster

Regjeringen ønsker å ta vare på viktige naturverdier i skogen gjennom å stimulere til økt kompetanse om lukket hogst, herunder å øke kompetansen om småflatehogst i tynningsfelt, blant annet for å tilrettelegge for naturlig foryngelse og større variasjon. Gjennom Norsk PEFC Skogstandard er det lagt større vekt på lukkede hogstformer enn tidligere. Dette er hogstformer som ikke passer på alle skogarealer fordi skogens stabilitet etter hogst og arealenes evne til naturlig foryngelse er viktige forutsetninger. Lukkede hogstformer gir samtidig potensielt lavere avvirkningsnivå på kort sikt sammenlignet med flatehogst, samtidig som lukket hogst kan ha andre negative påvirkninger på skogbruk og naturmangfold. Lukkede hogster krever av den grunn økt kompetanse hos både skogeier og entreprenører, og det er derfor nødvendig å se på kompetansehevingstiltak.

Skaffe bedre kunnskap om omfang av brannpåvirket skog

Selv om skogbrann vil være negativt for en lang rekke arter i skog, er mange arter samtidig helt avhengig av skogbrann for å kunne fullføre et helt livsløp. I Norge er om lag 40 rødlistearter knyttet til skogbranner, og selv på små brannareal dukker mange av brannspesialiserte arter opp etter skogbrann. Regjeringen mener det er behov for mer kunnskap om dagens totale omfang av brannpåvirket skog, og om dette arealet er nok til å opprettholde populasjonene av disse spesialiserte artene over tid.

Gjennomføre skogvern i tråd med Stortingets vedtatte budsjettrammer og videreutvikle kunnskap om status og utvikling for økologisk tilstand i skogvernområdene

Vern er i oppfølgingsplanen for truet natur pekt ut som et av de viktigste virkemidlene for å ta vare på truet natur i Norge. Skog vernes blant annet gjennom et samarbeid mellom skogeierorganisasjonene og miljømyndighetene om frivillig vern av privateid skog. Siden samarbeidet startet i 2003 er 924 skogområder blitt vernet. Interessen for frivillig vern av privateid skog er stor, og det pågår arbeid med en rekke nye skogområder med sikte på vern. Regjeringen ønsker også å videreutvikle kunnskapen om status og utvikling for økologisk tilstand i skogvernområdene.

Følge opp og vurdere tiltakene i rapporten Den eldste skogen og nøkkelbiotopene og rapportere årlig om utviklingen av areal som inngår i nøkkelbiotoper

Nøkkelbiotoper er områder med særlig viktige livsmiljøer, og som settes av i produksjonsskogen og som unntas fra hogst. Rapporten Den eldste skogen og nøkkelbiotopene12 som ble utarbeidet av en arbeidsgruppe med representanter fra Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet lister opp flere tiltak for å forbedre ivaretakelsen av nøkkelbiotoper og øke kunnskapen om den eldste skogen. Tilrådingene følges opp av Landbruksdirektoratet, Landbruks- og matdepartementet, NIBIO og skognæringens organisasjoner. Blant tiltakene er årlig rapportering av omfanget av nøkkelbiotoper, samt arbeid med kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for registreringsinstruksen så som organismers spredning, etablering og forekomst med videre. Fra 2021 til 2023 økte arealet med nøkkelbiotoper utenfor verneområder fra 1037 til 1080 km², og tilsvarer nå ca. 0,9 prosent av skogarealet.

Utrede behovet for eventuelle nye tiltak og virkemidler knyttet til skog med bestandsalder over 160 år

84 prosent av de 1330 truede artene i skog er knyttet til gammel skog. En god forvaltning av den eldste skogen er derfor avgjørende for å sikre truet naturmangfold i skog. Regjeringen vil utrede nærmere behovet for nye tiltak og virkemidler for ivaretakelse av naturverdiene i den eldste skogen.

Følge opp Stortingets anmodningsvedtak nr. 519 (Dokument 8:40 S (2022–2023))

Miljøregistrering i skog er en kartlegging som gjennomføres som en del av ordinær skogbruksplanlegging, og som skal skaffe informasjon om viktige naturverdier i skogen. På bakgrunn av dette kan skogeier i henhold til skogsertifiseringsordningene velge ut livsmiljøer som skal bevares blant annet gjennom nøkkelbiotoper eller andre biologisk viktige områder.

I forbindelse med representantforslag Dokument 8:40 S (2022–2023) om en ny skogpolitikk vedtok Stortinget 14. mars 2023 følgende, jf. vedtak nr. 519:

Stortinget ber regjeringen gjennomgå dagens metode for innsamling, registrering og kontroll av viktige naturverdier i norsk skog, og vurdere tiltak for å sikre at intensjonen med miljøregistrering er ivaretatt, og at miljøregistreringene har tilstrekkelig kvalitet.

Dette vil kunne gi et bedre kunnskapsgrunnlag for et bærekraftig skogbruk. Landbruksdirektoratet har sammen med Landsskogtakseringen ved NIBIO utviklet et kontrollopplegg som gjennomføres i feltsesongene 2024 og 2025. Videre gjennomgår NIBIO oppfølgingen av registreringsinstruksen med videre med sikte på å kunne evaluere både instruksen og oppfølgingen av instruksen etter over 20 år med miljøregistreringer. Landbruks- og matdepartementet vil komme tilbake med planer for videre oppfølging når disse to oppdragene er gjennomført.

Videreføre ordningen med tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer i skog

Arealet med ny livsmiljøinformasjon øker hvert år med 50 000–70 000 dekar og gir grunnlag for lokale miljøhensyn på den enkelte eiendom, dels gjennom utvelgelse og forvaltning av nøkkelbiotoper, forvaltning av andre biologisk viktige områder som for eksempel kantsoner, men også med vurderinger av hogstform i den enkelte bestand. Ordningen med tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer i skog er en viktig forutsetning for å lykkes godt med dette.

Sikre systematisk overvåking av indikatorene direktoratene har pekt på for økologisk tilstand i drivverdig skog

Som nevnt innledningsvis i dette kapittelet, har Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet utarbeidet et kunnskapsgrunnlag for 13 utvalgte indikatorer som ligger til grunn for denne menyen av tiltak for skog. Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet vil tilpasse videre kunnskapsinnhenting for å følge utviklingen av disse indikatorene.

Vurdere nærmere de øvrige tiltakene i direktoratenes utredning

På bakgrunn av ny oppdatert kunnskap, vil regjeringen vurdere de øvrige tiltakene i direktoratenes utredning, jf. boks 5.3, og som kan bidra til å nå regjeringens mål for skog og redusert nedbygging av naturareal.

Det er en løpende utfordring å sikre et godt felles beslutningsgrunnlag for tiltak knyttet til bruk og vern av skog. Departementene vil prioritere slikt felles kunnskapsarbeid fremover.

5.4 Helhetlig og bærekraftig arealforvaltning

Bruk av arealer gir blant annet vekst og utvikling, gjennom bosetting, transport og næringsvirksomhet. Samtidig er arealendringer den største trusselen mot naturmangfold på land i Norge og en stor kilde til klimagassutslipp og gir tap av økosystemtjenester. Noen arealendringer er irreversible og er umulig å gjenopprette, mens andre arealendringer fører til forringelse av natur som er krevende eller tar lang tid å gjenopprette. Nedbygging som skjer bit for bit kan gjøre det utfordrende å få oversikt over samlet belastning på naturmangfoldet. Bruk av arealer kan også påvirke større områder ved at arters leveområder deles opp og reduseres. Gjennom dette svekkes også robustheten til økosystemene.

Samtidig er kun ca. 1,7 prosent av Norges samlede areal bebygd, og ca. 3,5 prosent er i bruk til jordbrukformål. Det aller meste av norsk natur er altså ikke bygget ned.

Helhetlig og bærekraftig arealforvaltning er nødvendig for å nå ulike samfunnsmål og for å gjøre gode avveininger mellom ulike interesser. Arealplanlegging og omdisponering av arealene innenfor én nautisk mil utenfor grunnlinjene er i stor grad styrt av kommunene etter plan- og bygningsloven. Staten gir veiledning og føringer for planleggingen gjennom lover, forskrifter og statlige planretningslinjer, se nærmere omtale av de ulike aktørenes roller og regelverk for arealforvaltningen under mål 1, i kapittel 6.1.2.

Miljødirektoratet anslår, basert på tall fra SSB og NIBIO, at nedbyggingen av naturarealer fremover vil være mellom 35 til 40 km² årlig.13 Naturareal regnes som alt annet areal enn utbygd areal og jordbruksareal. Anslaget innebærer at 210 til 240 km² naturareal bygges ned frem til 2030 og 910 til 1040 km² frem til 2050. Til sammenligning er 5631 km² (1,7 prosent) av Norge utbygd areal og 11 222 km² (3,5 prosent) jordbruksareal per 2024.14 Figur 5.6 viser endringer i arealbruk mellom 1990 og 2022. Utviklingen av naturregnskap vil styrke kunnskapen om endringer i økosystemenes utbredelse, se nærmere omtale i kapittel 5.2.

Nedbygging av naturareal påvirker også omkringliggende arealer negativt. Dette innebærer at langt større naturarealer forringes ut over direkte nedbygd areal. Ifølge Miljødirektoratet blir det stadig mindre inngrepsfri natur15 i Norge. Tall fra 2023 viser at 43 prosent av Fastlands-Norges areal regnes som inngrepsfri natur og 11,2 prosent regnes som villmarkspreget.16 Fra 1988–2023 ble de inngrepsfrie arealene i Norge redusert med om lag 6,8 prosent (10 244 km²).

Forstørr bilde

Figuren viser de arealene der bruken har blitt så endret at arealet har byttet kategori i Klimapanelets arealbrukskategorier mellom 1990 og 2022, og hva arealbruken er endret til. Figuren viser kun arealet som har byttet kategori, ikke alt areal.

Kilde: Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), basert på tall fra Landsskogtakseringen

Det er planlagt mye utbygging på naturareal i Norge i årene som kommer. Miljødirektoratet har sammenstilt data for arealer avsatt til utbyggingsformål etter plan- og bygningsloven17 og etter annet lovverk18. Samlet omfatter dette et areal på ca. 4000 km² (1,2 prosent), der ca. 90 prosent av dette er naturarealer i dag. Planlagt areal til bolig-, fritidsbolig- og næringsformål er 2166 km². Til energiformål er det per mars 2024 planlagt, meldt eller omsøkt utbygging på 750 km². Utbygging til samferdsel, idrettsanlegg og andre formål er anslått til ca. 1000 km². Det er usikkerhet knyttet til anslagene.

Naturarealer er en begrenset ressurs, selv om vi har mye av dem i Norge. Det finnes ingen samlet oversikt over hvordan, eller i hvilken grad, naturmangfold og klima er hensyntatt i arealplaner og dispensasjoner etter plan- og bygningsloven. Sammen med bit for bit-nedbygging, gjør dette det utfordrende med helhetlig og bærekraftig forvaltning av naturen. Evalueringen av plan- og bygningsloven (EVAPLAN) fra 2018 sier at loven ikke i tilstrekkelig grad sikrer klimahensyn og naturmangfoldhensyn i lokale planpraksiser.19 Dette skyldes delvis manglende kapasitet og kompetanse i kommunene og delvis vektingen av hensynet til klima og miljø i forhold til andre interesser. EVAPLAN peker også på at plan- og bygningsloven ikke har et godt nok system for å fange opp de samlede konsekvensene av arealpolitikken for klimagassutslipp, kulturmiljø og naturmangfold. Videre viser en rapport fra Riksrevisjonen fra 2019 at det er risiko for at nasjonale og vesentlig regionale interesser i arealplanleggingen ikke ivaretas godt nok. Se nærmere omtale av tiltak og virkemidler for ivaretakelse av naturhensyn i arealplanleggingen i kapittel 6.1.3.

Norge har et godt system for å forvalte sine arealer gjennom plan- og bygningsloven og sektorlover, se nærmere omtale under mål 1 i kapittel 6, men det er mange steder et høyt press på arealene. Om ikke hensynet til naturmangfold veies tyngre i beslutninger om arealbruksendringer, vil det kunne være en risiko for at viktig natur vil gå tapt, og det kan gi store klimagassutslipp fra arealbruksendringer fremover.

5.4.1 Mål for redusert nedbygging av særlig viktige naturarealer

Det er fastsatt et mål for å redusere nedbygging av dyrka mark i Norge. Jordvernmålet sier at det maksimalt skal omdisponeres 2000 dekar per år, og at målet skal nås innen 2030. Dette har bidratt til at årlig omdisponering av dyrket mark har gått ned. I Nasjonale forventninger til kommunal og regional planlegging 2023–2027 oppfordrer regjeringen kommunene til å sette seg mål om å redusere nedbyggingen. Det har imidlertid ikke tidligere vært et nasjonalt mål om å redusere nedbyggingen av naturarealer. For å sette retningen for den felles innsatsen som må til for å redusere tap av naturarealer i Norge, vil regjeringen fastsette følgende målsetning som Norges bidrag til mål 1 i naturavtalen:

Norge vil arbeide for å redusere nedbyggingen av særlig viktige naturarealer innen 2030, og begrense netto tap av særlig viktige naturarealer til et minimum innen 2050. Målet skal oppnås gjennom en deltakende og helhetlig arealplanlegging, med utgangspunkt i lokalt selvstyre og respekt for urfolks rettigheter.

Særlig viktige naturarealer er naturmangfold av nasjonal og vesentlig regional interesse, jf. Klima- og miljødepartementets rundskriv T-2/16 Nasjonale og vesentlige regionale interesser på miljøområdet – klargjøring av miljøforvaltningens innsigelsespraksis.20 Dette omfatter blant annet verneområder, utvalgte naturtyper og prioriterte arter, truede naturtyper, truede arter og deres leveområder, viktige funksjonsområder for villrein med videre.

Det nasjonale målet vil ligge til grunn for statlig virksomhet og regjeringens arbeid fremover, for eksempel i arbeid med Nasjonal transportplan, Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging, statlige planretningslinjer, med mer. Målet skal ikke redusere muligheten for utbygging av samfunnsnyttig fornybar kraftproduksjon og kraftledninger.

Kommunene har en nøkkelrolle i arbeidet med å ta vare på naturarealer gjennom sin arealplanlegging, og denne rollen ligger fast. Målet skal være veiledende for kommunene. Videre vil regjeringen legge til rette for kommunenes viktige rolle blant annet gjennom verktøy og tilgang på kunnskap, se nærmere omtale under mål 1 i kapittel 6.1.

5.4.2 Prinsipper for bærekraftig arealforvaltning

Som nevnt gir staten føringer og rammer som skal bidra til en helhetlig, effektiv og bærekraftig arealforvaltning i kommuner og fylkeskommuner. Eksempler er bestemmelser i naturmangfoldloven og statlige planretningslinjer etter plan- og bygningsloven. Erfaringene med dagens arealforvaltning er gode, men viser at det er behov for mer oppmerksomhet om samlet omfang og konsekvenser for natur. Det mangler også prinsipper som i tilstrekkelig grad får frem at det er de mest nyttige tiltakene for samfunnet som blir prioritert og at det ikke brukes mer areal enn nødvendig.

For å nå det nasjonale målet om å redusere tap av særlig viktige naturarealer, vil regjeringen løfte frem prinsipper som skal bidra til en mer arealgjerrig og bærekraftig arealforvaltning på land fremover.

Prinsippene er ikke et nytt forvaltningssystem, men er nasjonale, politiske føringer som skal praktiseres innenfor rammen av lover, forskrifter og statlige planretningslinjer. De skal ligge til grunn for statlig, regional og kommunal arealforvaltning og bidra til forutsigbarhet og grunnlag for å dekke sentrale samfunnsbehov nasjonalt og lokalt. De skal støtte opp under lokale myndigheters arbeid med å ta gode beslutninger for natur innenfor det kommunale selvstyret og ta høyde for en differensiert arealforvaltning tilpasset regionale og lokale forhold. I prinsippene blir det derfor gjort et skille mellom distrikt og by for å sikre distriktskommunene det nødvendige handlingsrommet for å legge til rette for arbeidsplasser og utvikling. Som omtalt i kapittel 3.1 varierer naturen i de ulike delene av landet, og også fra kommune til kommune. For eksempel er det ulikt omfang av truet natur, verneområder og variasjoner i topografi og geologi. Det betyr at kommunene har ulike forutsetninger og utgangspunkt for sitt arbeid med å ivareta natur. Prinsippet om prioriterte utbyggingsformål vil kunne være mer aktuelt i distriktene enn i sentrale strøk, siden mange utbygginger for fornybar kraft og forsvar legges til ubebygde områder. Samtidig rokker ikke prinsippene ved det kommunale selvstyret og prinsippet gir forutsigbarhet som kommunene kan ta høyde for i sin arealplanlegging.

Prinsippene som løftes frem er hentet fra Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging, statlige planretningslinjer, forskrift om konsekvensutredninger, plan- og bygningsloven og naturmangfoldloven, med unntak av prinsipp c).

• a) Prinsipp om god lokalisering og gjennomføring av utbygginger:

  Ved planlegging og gjennomføring av nye utbygginger bør man velge en lokalisering og utbyggingsløsning som unngår negativ påvirkning på natur og landbruksarealer, deretter begrense konsekvensene som ikke kan unngås og istandsette direkte effekter i etterkant av utbyggingen. Kompensasjon er siste utvei for å avbøte tap av natur og landbruksarealer, inkludert LNFR-områder. Ved vedtakelsen av planer og tiltak skal det beskrives hvilke alternativer som er vurdert for å begrense skaden på natur og landbruksarealer.

• b) Prinsipp om dokumentering av konsekvenser:

  Ved beslutninger om nedbygging av natur skal konsekvensene så langt mulig beskrives slik at det så langt som mulig fremgår hvor mye naturareal som vil gå tapt og hva som er gjort for å begrense skaden på natur.

• c) Prinsipper om prioriterte utbyggingsformål:

  Kommunale, regionale og statlige myndigheter må samarbeide for å legge til rette for tilstrekkelige arealer til fornybar kraftproduksjon, kraftledninger, forsvarsformål og samfunnskritisk digital infrastruktur. I arealforvaltningen skal særlig samfunnsnyttige formål som fornybar kraftproduksjon, kraftledninger, samfunnskritisk digital infrastruktur og forsvar vektes tungt ved konflikter mellom utbyggingsformål.

• d) Prinsipper om god arealplanlegging:

  Utbyggingsmønster og transportsystem må samordnes for å oppnå løsninger som er arealeffektive og reduserer transportbehovet. I planleggingen vektlegges:

  • Fremme bærekraftige, kompakte og attraktive byer og tettsteder med god tilgang til grønnstruktur og naturområder.

  • I mindre steder og spredtbygde områder legges det til rette for å utvikle levedyktige lokalsamfunn.

  • I distriktsområder kan det i kommuneplanens arealdel legges til rette for spredt boligbygging i områder avsatt til landbruks-, natur- og friluftsområder. Fortetting og transformasjon av bolig- og næringsområder skal vurderes og bør utnyttes før nye utbyggingsområder settes av og tas i bruk.

  • Overordnet utbyggingsmønster bør avklares i regional eller interkommunal plan. Planene bør trekke langsiktige grenser mellom by- og tettstedsområder og store sammenhengende landbruks-, natur- og friluftsområder samt områder til reindrift.

  • Det skal tas hensyn til viktige arealer for friluftsliv og naturmangfold, samt karbonrike arealer, slik at disse arealenes kvalitet og evne til økosystemtjenester, karbonlagring og klimatilpasning opprettholdes.

  • Det skal tas hensyn til verdifulle landbruksarealer, sikre store sammenhengende LNFR-områder og forbindelser mellom disse, samt ivareta samiske interesser.

  • Vurdere om tidligere vedtatt arealbruk som ikke er i samsvar med nasjonal arealpolitikk eller regionale føringer, bør tas ut eller reduseres i omfang.

  • Ved planlegging i samiske reindriftsområder skal kommuner og fylkeskommuner gjennomføre konsultasjoner med berørte samiske interesser.

• e) Prinsipp om at miljøpåvirker betaler:

  Tiltakshaver skal dekke kostnadene ved å hindre eller begrense skade som tiltaket volder, dersom dette ikke er urimelig ut fra tiltakets og skadens karakter.

• f) Prinsipp om differensiert arealforvaltning:

  Arealforvaltningen skal skille mellom by og distrikt for å bidra til å utvikle gode og attraktive lokalsamfunn.

Boks 5.4 Tiltakshierarkiet

Tiltakshierarkiet består av fire typer tiltak som skal redusere den negative virkningen en utbygging har på natur. I prioritert rekkefølge er dette tiltak for å 1. unngå, 2. begrense, 3. istandsette og 4. kompensere for skadevirkninger. Hierarkiet har i lang tid blitt brukt både nasjonalt og internasjonalt som metode for å begrense skade på natur.

De mest effektive tiltakene sørger for at vi unngår skade på naturen. Dette kan for eksempel være flytting eller endring av utbyggingsprosjektet slik at det ikke gjøres inngrep i naturområder. Deretter kommer tiltak som begrenser skadevirkningene. Dette kan for eksempel være tiltak som tilpasser plassering og utforming til de lokale forholdene. Så skal man under og etter gjennomføringen av utbyggingen gjøre tiltak for å istandsette naturen som er skadet ved utbyggingen. Dette er særlig aktuelt for skader fra anleggsarbeidene; for eksempel kan fyllinger og andre terrenginngrep bli beplantet på nytt og satt i stand. Dersom man har gjort det som er mulig for å unngå, begrense og istandsette og det stadig finnes negative virkninger på naturen, bør man vurdere tiltak for å kompensere for denne skaden. Slik kompensasjon er siste utvei for å avbøte skade på natur.

I forskrift om konsekvensutredninger er det regler om hvordan tiltakshierarkiet skal brukes i utredninger og beslutninger.

Kilde: Miljødirektoratet (2023d). Veileder M-1941.

Forstørr bilde

Tiltakshierarkiet viser at først og fremst skal man så langt som mulig unngå skadevirkninger for miljø og klima. Der det ikke er mulig skal man begrense skaden, deretter istandsette arealer. Kompensasjon er sist på listen.

Kilde: Miljødirektoratet (2023d)

5.5 Bærekraftig bruk av naturen

Mennesker har til alle tider brukt naturen. Det skal vi fortsette med. En bærekraftig bruk av naturmangfoldet innebærer at naturmangfoldet bevares slik at kommende generasjoner kan ha like stor nytte av dette mangfoldet som vi har i dag, se nærmere omtale under kapittel 2.2. Dette forutsetter at naturens bidrag til mennesker, inkludert økosystemfunksjoner og -tjenester, opprettholdes.

I dette delkapittelet beskrives arbeidet innenfor utvalgte enkeltsektorer med å sikre bærekraftig bruk av naturen.

5.5.1 Landbrukssektoren

Stortinget har vedtatt følgende nasjonale mål for landbrukspolitikken:

• Matsikkerhet og beredskap

• Landbruk over hele landet

• Økt verdiskaping

• Bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser

Jordbruk

Jordbruket omfatter et stort mangfold av driftsformer som bygger på samspill mellom mennesker og natur, basert på dyrking, høsting, fornying og forvaltning av ressursene. Gjennom miljømessig bærekraftig produksjon skal jordbruket bidra til fellesgoder i form av kulturlandskap og naturmangfold, og samtidig til redusert forurensning, reduserte utslipp og økt karbonopptak.

Jordbrukets kulturlandskap omfatter en mosaikk av åker, eng, utmarksbeite, en kombinasjon av aktiviteter og elementer i landskapet og av ressursgrunnlag som har oppstått gjennom tidens løp og deres bruk i det daglige. Stor variasjon i naturforhold og andre vilkår rundt i landet har gitt opphav til et mangfold av driftsformer rundt i landet. Kulturlandskapets naturverdier og rike artsmangfold har utviklet seg som en følge av et langvarig samspill mellom mennesker og natur og er avhengig av at drift og landskap videreføres. Disse verdiene er i dag under tosidig press gjennom opphør av tidligere driftsformer og gjengroing på en side, og intensivering av drift på en annen. Utstrakt bruk av mindre opparbeidet beite i innmark og utmark utpeker seg som den driftsformen som i større utstrekning er i stand til å videreføre naturverdier som er opparbeidet gjennom tidligere tider. Slik driftspraksis med utmarksbeite er i vår del av verden unikt for Norge og et fåtall andre land. Bevaring av mangfoldet av kulturplanter og husdyrraser gjøres best ved fortsatt bruk.21

Norge har lite matjord, og jordvernet har derfor høy prioritet. Gjeldende jordvernmål vedtatt i 2023, er å redusere omdisponeringen til under 2000 dekar årlig, og at målet skal være nådd innen 2030.

Ettersom vi har særlig lite matjord egnet for korn og andre matvekster, er arealene i de gunstigste områdene prioritert til matvekster, mens husdyrholdet i hovedsak foregår i øvrige områder mindre egnet for matvekster. Denne produksjonsfordelingen har tjent oss vel gjennom å bygge opp under selvforsyning av matvekster og om landbruk i hele landet. Produksjonsfordelingen medfører samtidig noen ulemper blant annet i form av mye husdyrgjødsel og høye fosfornivåer i de mest husdyrtette områdene, og mer ensidig drift og bruk av mineralgjødsel i kornområdene. For at produksjonsfordelingen skal bestå må vi også løse utfordringene den medfører. Det består blant annet i å redusere avrenningen av næringsstoffer, jord og plantevernmidler fra de mer rendyrkede produksjonsarealene, og få til en bedre fordeling av fosforressurser fra husdyrgjødsel og organiske restprodukter. Meld. St. 11 (2023–2024) Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket viser til at god agronomi, frivillige tiltak og krav er viktig for å ta ut avlingspotensialet, heve kvaliteten i produksjonen og redusere klima- og miljøbelastningen.

I denne strategien er økt planteproduksjon til mat og fôr fremhevet som avgjørende for å øke selvforsyningen av mat. Det handler om å produsere mer av de vegetabilske matvarene i Norge, satse på bruk av beiteressursene, og økt norskandel i fôret både gjennom gras og i kraftfôret.

Skogbruk

Norge har betydelige skogressurser, og et rikt og variert naturmangfold knyttet til skog. I Norge har vi utnyttet skogressursene i uminnelige tider. De siste hundreårenes industrielle utnyttelse av skogressursene har betydning for den gamle skogen vi har i dag. Tidligere var det vanlig å hogge de beste og ofte største trærne, såkalt «dimensjonshogst», med det resultat at skogen for hundre år siden var glissen og uthogd over store deler av skogarealet. Dette er i stor grad opphavet til den eldste skogen vi har i dag, og er det som ofte betegnes som «naturskog» med varierende grad av sjikting, gamle trær og død ved. Dagens skog har også betydelig grad av naturlige strukturer og sammensetninger, men arealer uten spor av skogbruk utgjør svært små arealer. Store deler av det produktive skogarealet er likevel plantet kulturskog eller skog som i varierende grad har spor etter skogbruk og der skogen har forynget seg naturlig. Det er derfor, avhengig av hvor lang tid det er gått siden skogbruksinngrep og hvor store disse inngrepene var, glidende overganger mellom kulturpåvirket skog som har vært aktivt skjøttet og skog som er mer dominert av naturlige prosesser og med små eller ingen spor etter menneskelig aktivitet. Av de 1330 truede artene i skog er 84 prosent knyttet til gammelskog, og god forvaltning av den eldste skogen er følgelig avgjørende for bevaring av naturmangfoldet.

Skognæringen er viktig for Norge. Et aktivt og lønnsomt skogbruk og en konkurransedyktig skogindustri har betydning for bosetting, sysselsetting og næringsutvikling i store deler av landet. Potensialet for økt verdiskaping er stort, ikke minst hvis deler av de store tømmermengdene som eksporteres kan videreforedles i Norge.

Skogbruket gir grunnlag for næring og arbeidsplasser over hele Norge, samtidig som skogen er en del av løsningen på klimautfordringene. Skogen tar opp omtrent en tredjedel av de samlede norske klimagassutslippene. Tilveksten i norske skoger er betydelig større enn hogsten. Det bidrar til karbonbinding, men viser også potensial for å skape nye og større verdier basert på skogens ressurser.

Landsskogtakseringen viser at skogen de siste 100 årene har økt i volum fra cirka 300 millioner kubikkmeter til opp mot én milliard kubikkmeter samtidig som skogbruket har tatt ut rundt 1 milliard kubikkmeter.

Den årlige avvirkningen av skog har ligget mellom 8 og 13 millioner kubikkmeter i hele denne hundreårsperioden mens tilveksten etter hvert har utviklet seg fra rundt 10–12 millioner kubikkmeter for hundre år siden til opp rundt 25 millioner kubikkmeter per år i dag.

Tilveksten har økt for både gran, furu og lauvtrær, og er et resultat av vektleggingen av foryngelse i skogpolitikken fra 1900. Differansen mellom avvirkning og tilvekst er den direkte årsaken til at skogen tar opp omtrent en tredjedel av de samlede norske klimagassutslippene, og til at trær med store dimensjoner, gammel skog og stående og liggende dødt trevirke nå øker fra lave nivåer.

I et lengre tidsperspektiv må utviklingen av mange skogparametere siden 1900 sees i lys av at man da var på et minimumsnivå, etter omfattende skogsdrift og dårlige foryngelsesvilkår i flere århundrer frem til 1900. Dette kan tilsi at dagens artsmangfold har bak seg en lang periode med vanskeligere livsvilkår enn dem vi ser i dag, og med mindre innslag av gamle og døende trær og dødt trevirke, siden dette er parametere som nå er i økning fra lave nivåer. En slik langvarig periode med vanskelige livsvilkår må antas å ha redusert populasjonene for mange skoglevende arter.

Vi regner med at ca. 60 prosent av de kjente artene i Fastlands-Norge er knyttet til skog. Nær halvparten av de truede artene er knyttet til skog, og av disse er 1132 arter vurdert å være negativt påvirket av tidligere eller nåværende skogbruk. Dette er bakgrunnen for de omfattende miljøregistreringene som gir oversikt over livsmiljøer for rødlistede arter, og som forvaltes som nøkkelbiotoper der det i hovedsak ikke hogges.

Reindrift

Stortinget har vedtatt et mål om bærekraftig reindrift. Hovedmålet består av tre delmål: økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft. Reindriften er en viktig urfolksnæring og samisk kulturbærer. Reindriften foregår i et arktisk og subarktisk økosystem basert på reinens tilpasning til naturmiljøet. Reinen er fysiologisk og atferdsmessig tilpasset sitt miljø, gjennom rask vekst i en kort og intens sommersesong, og ved redusert aktivitetsnivå og energitap gjennom vinteren. Utøverne nytter reinens tilpasninger gjennom sesongvise flyttinger av reinflokkene mellom ulike beiteområder. Reinens naturlige forflytting og den nomadiske driftsformen er grunnlaget for en optimal produksjon i disse områdene, og for den samiske reindriftskulturen.

Reindrift er basert på at reinen skal beite på utmarksbeite hele året, og utnytter marginale ressurser. Siden både naturforholdene og reinens behov varierer gjennom året, er det nødvendig å flytte reinen mellom ulike beiteområder i ulike deler av året. Reindriftens driftsform varierer fra distrikt til distrikt, og fra område til område, både med hensyn til beitebruk og flyttemønster. Størst forskjell er det mellom driftsformen som nytter kontinentale vinterbeiter med lite og tørr snø, og den som nytter vestlige vinterbeiter med utpreget kystklima.

5.5.2 Fiskeri- og akvakultursektoren

Fiskeri, fangst og akvakultur bidrar til verdiskaping og matproduksjon i Norge. Norge er et av landene som produserer mest sjømat i verden, og det meste av sjømat som produseres i Norge blir eksportert. Både fiske, fangst og akvakultur er avhengig av naturgitte forhold og velfungerende økosystemer.

Akvakultur omfatter flere arter med ulike driftsformer i sjø, på land og i innsjø og vassdrag, og med ulike former for påvirkning på blant annet natur, miljø og landskap. Arealplanlegging, tillatelser og direkte regulering av krav til etablering, drift og avvikling av akvakulturvirksomhet i flere regelverk, er sentrale virkemidler i dagens akvakulturforvaltning. Et hovedmål i forvaltningen av akvakulturvirksomhet er størst mulig verdiskaping innenfor bærekraftige rammer. Flere tiltak og virkemidler er aktuelle for å oppnå dette målet, og dette er blant annet belyst i havbruksutvalgets utredning NOU 2023: 23 Helhetlig forvaltning av akvakultur for bærekraftig verdiskapning. Regjeringen vil vurdere dette nærmere i den kommende stortingsmeldingen om havbruk.

Fiskeriaktiviteten påvirker økosystemer først og fremst ved at en andel av de kommersielle fiskebestandene høstes hvert år. Siden fangsten i fiskeriene er sterkt avhengig av fungerende økosystemer, har bærekraftig forvaltning lenge vært sentralt i norsk fiskeriforvaltning.

Det langsiktige fangstvolumet i fiskeriene avgrenses av produksjonsevnen til de aktuelle fiskebestandene. Derfor er en grunnleggende del av norsk fiskeriforvaltning å fastsette og håndheve kvoter for fiskebestandene som sikrer langsiktig produksjonsevne for bestandene. Dette gjøres årlig, basert på vitenskapelige råd om hvor mye som kan fiskes. For at forvaltningen skal være bærekraftig må den gjenværende delen av bestanden kunne kompensere for kvoten som fiskes. Ettersom bærekapasiteten i havmiljøet ikke er konstant, må bestandene overvåkes nøye og hyppig for å fange opp de store variasjonene i rekruttering som de fleste av våre fiskebestander gjennomgår.

Over tid har det vært en utvikling fra enkel én bestand-forvaltning til en mer økosystembasert fiskeriforvaltning med utgangspunkt i «føre-var»- referansepunkter, beskatningsmønstre og annet. Dette systemet er i kontinuerlig utvikling.

De store kommersielle bestandene i norske farvann er generelt i god forfatning. Likevel er det svingninger. Det er for eksempel forventet at norsk vårgytende sild vil falle under «føre-var»- grensen i 2024 på grunn av høyt samlet fiskepress og manglende rekruttering. Blant de mindre bestandene er norsk kysttorsk, ål og vanlig uer fortsatt i dårlig forfatning, mens andre arter som snabeluer, tobis og pigghå har opplevd bestandsvekst de senere årene. Uttaket av målartene påvirker også økosystemet gjennom påvirkning på næringskjeden. Dette kan ha påvirkning både på predasjonstrykk på enkelte arter, og endre mattilgang eller konkurransesituasjon. Derfor har Norge forpliktet seg til en økosystembasert tilnærming til fiskeriforvaltning. Som ledd i arbeidet har Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet utviklet en forvaltningsprosess som inkluderer fiskerienes påvirkning på økosystemet, hvor utfordringer identifiseres og prioriteres med sikte på oppfølgning. Blant annet har økonomisk mindre viktige fiskebestander, men som er viktige for naturmangfoldet, fått økt oppmerksomhet fra forskning og forvaltning. Siden arbeidet startet opp for litt over ti år siden er kunnskapsgrunnlaget og forvaltningen av disse bestandene vesentlig styrket, og siste samlede vurdering i 2021 viser at tilstanden til de fleste av disse har bedret seg betraktelig.

Fiskeri er den kommersielle aktiviteten til havs som fysisk påvirker størst areal direkte, på grunn av den geografiske utstrekningen av bunnfiskerier, først og fremst trålfiske. På den ene siden er denne påvirkningen en akseptert følge av å drive effektiv matproduksjon fra havet. Bunnsamfunn som koraller, svampskog og arter som lever helt eller delvis nedgravd på bunnen kan skades av bunntrål og andre redskaper som berører bunnen. For å unngå slike skader er det opprettet en rekke områder med særskilt beskyttelse for å ta vare på sårbare arter samt sårbare marine økosystemer. Eksempler på tiltak er forbud mot redskap med bunnberøring, forbud mot fiske med bunnredskap dypere enn 800 meter og beskyttelse av korallrev, svamper og sjøfjærforekomster mot fiskeriaktivitet. Vedvarende fokus og innsats med hensyn til økologisk bærekraft i samarbeid mellom næring, forskning og forvaltning er nøkkelen til en fortsatt positiv utvikling av en økosystembasert fiskeriforvaltning i Norge.

5.5.3 Industrisektoren

Norge har rike naturressurser. Utnyttelsen av naturressursene har vært sentralt for velstandsnivået i Norge, og vil være det også i årene fremover. Nå skal vi omstille store deler av norsk næringsliv i en retning som både sikrer lønnsomme jobber for fremtiden, reduserer utslipp, skaper grønn omstilling og reduserer sårbarhet.

Grønt industriløft bygger på regjeringens styringsgrunnlag, Hurdalsplattformen, som fremhever sammenhengen mellom energi, klima og industri- og næringspolitikk. Grønt industriløft bygger på vårt utgangspunkt fra forvaltning av rike naturressurser, industriell kompetanse og regionale fortrinn. Regjeringen har i Veikart for grønt industriløft vært tydelig på at norsk industri skal ha tilgang på gode arealer og effektiv infrastruktur. Samtidig skal slike etableringer være mest mulig skånsomme for omgivelsene og ta vare på natur så langt som mulig. En forutsetning for å kunne etablere og tiltrekke seg industriell virksomhet i en global konkurranse, er at det finnes egnede næringsarealer tilgjengelig, som relativt raskt kan tilrettelegges for produksjon. Det er derfor mye som tyder på at det er fordelaktig med etablering av ny industriell produksjon ved allerede opparbeidede næringsarealer og etablert infrastruktur slik som for eksempel ved eksisterende industriparker. Det bidrar også til å ta bedre vare på naturmangfold, samtidig som industrietableringer også kan skje raskere og bedrifter kan redusere behovet for store nye infrastrukturinvesteringer. Samtidig er det ikke slik at det alltid vil være mulig å realisere nye store industrietableringer uten at det fører til at det tas i bruk nye arealer, men det må skje så skånsomt som mulig.

I Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027 har regjeringen en forventning om at det legges til rette for grønn omstilling, bærekraftig verdiskaping og lønnsomme arbeidsplasser i hele landet. Regjeringen har også en forventning om at det legges til rette for tilstrekkelige næringsarealer med minst mulig negative konsekvenser for klima, miljø og samfunn. Næringsarealer planlegges med et regionalt perspektiv, og energibruk, krafttilgang, gjenbruk og mer effektiv utnyttelse av eksisterende næringsarealer og infrastruktur inngår i planvurderingene.

5.5.4 Mineralsektoren

Utvinning av mineraler medfører påvirkning på natur både i forbindelse med identifisering av drivverdige forekomster, ved selve utvinningen og ved istandsettelse til planlagt etterbruk. Mineralaktivitet reguleres i flere lover, som gir begrensninger i adgangen til å undersøke og utnytte mineralressurser. Blant de viktigste er mineralloven, plan- og bygningsloven, naturmangfoldloven, kulturminneloven, forurensningsloven og motorferdselloven. Hensynet til naturverdier ved for eksempel deponering av gruveavfall, blant annet fremmet av interesseorganisasjoner og folkelig engasjement, kan i mange tilfeller gi begrensninger i mineralaktiviteter. Dette kan for eksempel skje gjennom ulike typer vern, regulering av utslipp, eller ved at det tas konkrete hensyn til naturverdier gjennom tilpasninger i konkrete aktiviteter i enkeltprosjekter eller ved at slik aktivitet ikke får tillatelse.

Utvinning av mineraler foregår enten i dagbrudd eller som underjordsdrift. Aktiviteter knyttet til utvinning inkluderer sprenging, bruk av maskiner, knusing, prosessering og transport, samt deponering av restmasser. Slike aktiviteter vil normalt gi forurensning i form av utslipp til luft og vann.

Mineralutvinning innebærer behov for å beslaglegge areal direkte for uttak, men også areal knyttet til transport, prosessering og deponi. Ulike typer uttak krever ulik tilgang til areal for deponering av masse. Grad av påvirkning på natur og omgivelser vil typisk variere mye mellom mineraluttak, der uttakene med minst påvirkning kan være periodiske, på begrensete arealer og med begrenset volum, mens store gruver eller dagbrudd kan kreve større areal.

Økosystem som eksisterer der utvinningen foregår kan påvirkes negativt eller fjernes helt så lenge utvinningen pågår og kan i mange tilfeller ikke være mulig å gjenopprette til opprinnelig tilstand. Etterbruken besluttes normalt av kommunen i arealplanprosessen, og kan for eksempel være industri, jordbruk eller natur. Der områder skal tilbakeføres til natur- og rekreasjonsområder vil det typisk innebære arrondering, opprydning, tilbakeføring av avdekkede jordmasser, og i mange tilfeller beplantning. Et avsluttet uttaksområde kan i mange tilfeller vokse til i løpet av et fåtall år. Naturforholdene på stedet er avgjørende sammen med planlegging og tiltak for å sikre en god avslutning. I særlig sårbar natur, som høyfjellsområder og arktiske områder, vil det imidlertid normalt ta lengre tid før områder igjen har tilsvarende vegetasjon og dyreliv som før utvinning.

5.5.5 Energisektoren

Et hovedmål er at våre store og verdifulle fornybare energiressurser blir forvaltet på en god, langsiktig og bærekraftig måte. For å styrke utviklingen av miljøvennlig produksjon og bruk av energi er det viktig å ha langsiktige og stabile rammevilkår.

Flere virkemidler bidrar i utviklingen av energisystemene for framtiden og lavutslippssamfunnet, først og fremst miljøavgifter, direkte reguleringer og støtteordninger. Regjeringen vil fremme en effektiv, klima- og miljøvennlig og sikker energiproduksjon og sikre en bærekraftig forvaltning av naturen.

Det er viktig at utbyggingen av fornybar kraft tar hensyn til klima- og miljøverdier av nasjonal og vesentlig regional interesse og samiske rettigheter.

I Meld. St. 11 (2021–2022) Tilleggsmelding til Meld. St. 36 (2020–2021) Energi til arbeid – langsiktig verdiskaping fra norske energiressurser, klargjør regjeringen ambisjonene og prioriteringene sine i energipolitikken. Regjeringen vil føre en energipolitikk som bidrar til økt verdiskaping og innfrir Norges internasjonale klimaforpliktelser.

Inngrep ved utbygging av fornybar energi og nett

Utbygging av fornybar energiproduksjon som vannkraft, vindkraft og solkraft legger beslag på areal og fører med seg inngrep i natur- og kulturmiljø og kan også berøre samiske rettigheter. Ved utnyttelse av fornybare energikilder og ved bygging av kraftledninger må samfunnet gjøre viktige avveininger. Veier, kraftledninger og andre installasjoner knyttet til produksjonsanlegg, vil kunne påvirke økosystem, naturverdier og naturopplevelser. Utbygging og drift av fornybar kraftproduksjon har også klimagassutslipp, for eksempel gjennom arealbruksendringer og i bygge -og driftsperioden. Ved utbygging av ny produksjon og nye kraftoverføringer er det viktig å finne de beste løsningene ut fra en helhetlig avveiing av miljøhensyn og andre samfunnshensyn.

I Stortingets behandling av Meld. St. 28 (2019–2020) Vindkraft på land – Endringer i konsesjonsbehandlingen er det stadfestet flere tiltak for å stramme inn behandlingen av vindkraftkonsesjoner, blant annet at det skal legges større vekt på hensynet til miljø og landskap ved utbygging av vindkraft på land. Kunnskapsgrunnlaget om miljø og andre samfunnsinteresser er oppdatert i et samarbeid mellom ulike statlige etater. I juni 2023 sluttet Stortinget seg til regjeringens forslag om endringer i energiloven og plan- og bygningsloven knyttet til vindkraft på land, se Prop. 111 L (2022–2023) Endringer i energiloven og plan- og bygningsloven (vindkraft på land). Det skal fremover være en overordnet kommunal områderegulering før et konsesjonsvedtak blir gitt. Dette skal gi bedre lokal forankring og styrke kommunenes rolle i prosessen når det gjelder vindkraft på land.

I forbindelse med innføring av grunnrenteskatt på landbasert vindkraft ble det i statsbudsjettet for 2024 bestemt at et beløp tilsvarende 0,2 øre per kWh vindkraftproduksjon skal avsettes til lokale formål som natur, reindrift og eventuelt andre formål som er direkte berørt av arealbruken. En ny tilskuddsordning til natur og friluftsliv i områder berørt av landbaserte vindkraftverk ble opprettet i revidert nasjonalbudsjett 2024. Målet med tilskuddsordningen er å bidra til å kompensere negative konsekvenser for natur og friluftsliv i områder berørt av vindkraftverk på land. Ordningen skal bidra til at natur blir reetablert eller får bedre betingelser, og at friluftslivsmuligheter bedres i disse kommunene.

Miljøhensyn ved vassdrags- og energivirksomhet

Miljøhensyn i forbindelse med fornybar kraftproduksjon og nettutvikling er tatt vare på gjennom sektorlovgivningen, plan- og bygningsloven, forurensningsloven, naturmangfoldloven og vannforskriften.

Konsesjonsbehandling av fornybar kraftproduksjon og nett har de siste årene hatt høy prioritet. Det er viktig å se prosjektene i sammenheng for å finne de totalt sett beste løsningene. Det søkes derfor å få til en mest mulig samordnet behandling av prosjekt i samme område, og mellom nett og produksjon.

Miljøtilsynet i NVE kontrollerer at miljøkrav som er fastsatt i konsesjoner, blir etterlevd både i anleggs- og driftsfasen. En viktig oppgave er godkjenning og oppfølging av detaljplaner for vassdrags- og energianlegg.

Energikommisjonen, jf. NOU 2023: 3 Mer av alt – raskere, har pekt på at vi trenger mer fornybar kraftproduksjon i Norge. Utbygging av ny fornybar kraftproduksjon må samtidig være lønnsom og skje i et tempo og omfang som ikke får uakseptable virkninger for lokalsamfunn og viktige miljø- og samfunnsinteresser. Det skal være en balansert utbygging basert på grundige avveininger av fordeler og ulemper for samfunnet.

Verneplanen for vassdrag er viktig for å sikre et representativt utvalg av vassdragsnaturen i landet. Vernet er først og fremst mot kraftutbygging, men verneverdiene skal også tas hensyn til ved andre inngrep.

Havområdene

Norge har lang tradisjon for bærekraftig forvaltning av havmiljøet og ressursene i et langsiktig perspektiv til beste for samfunnet. Forvaltningsplansystemet er gjennom over 20 år utviklet til å bli det viktigste politiske verktøyet for en helhetlig norsk havpolitikk. Forvaltningsplanene oppdateres hvert fjerde år. Formålet med forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av havområdenes ressurser og økosystemtjenester og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Forvaltningsplanene legger også rammer for petroleumsvirksomheten basert på miljøhensyn.

I tillegg til forvaltningsplanene ivaretas hensynet til miljø og naturmangfold i de enkelte sektorprosessene, som også regulerer uttak av blant annet naturressurser. Arealbaserte reguleringer kan også brukes for å bidra til bevaring av marint miljø. Regjeringen har også lagt frem en næringsplan for norske havområder, inkludert ti prinsipper som skal ligge til grunn ved prosesser og beslutninger om arealbruk til havs. Ett av prinsippene viser til at marin natur skal tas hensyn til ved beslutninger om arealbruk i havområdene.

Fornybar energiproduksjon til havs kan innebære naturinngrep som påvirker miljø og andre samfunnsinteresser. Før et areal åpnes for fornybar energiproduksjon til havs, gjennomføres det en strategisk konsekvensutredning. Utredningene skal inkludere miljø- og samfunnsmessige forhold, inkludert virkninger for andre næringsinteresser. Før et prosjekt kan søke om konsesjon, gjennomføres det en prosjektspesifikk konsekvensutredning som belyser blant annet miljømessige fordeler og ulemper ved tiltaket, samt avbøtende tiltak. Konsekvensutredningen er en viktig del av beslutningsgrunnlaget for konsesjonsvedtaket.

Regjeringen legger til rette for at utviklingen av havvind skal skje på en bærekraftig måte som tar hensyn til klima og miljø. Det ble derfor oppstilt minimumskrav til bærekraft i prekvalifiseringen for å delta i konkurranse om å bygge ut havvind på første fase av Sørlige Nordsjø II. Regjeringen har laget en helhetlig plan for naturkartlegging som vil bidra til økt kunnskap om effekten havvind har på blant annet naturmangfold. Planen inkluderer blant annet undersøkelser knyttet til fisk og sjøpattedyr, bunnsamfunn og sjøfugl.

Før et område blir tilgjengelig for tildeling av utvinningstillatelser for petroleumsvirksomhet, må området formelt vedtas åpnet av Stortinget. Beslutningen om åpning bygger blant annet på en strategisk konsekvensutredning av petroleumsvirksomhet i åpningsområdet. Transport og lagring av CO₂ kan også finne sted i områder som er åpnet for petroleumsvirksomhet. Områder på norsk kontinentalsokkel er også åpnet for havbunnsmineralaktivitet.

Hensynet til det ytre miljø og andre næringer har alltid vært en integrert del av forvaltningen av naturressursene på norsk kontinentalsokkel i alle havområder. Dette gjelder i alle faser av virksomheten – fra åpning av nye områder, via tildelinger av tillatelser og til gjennomføring av leting, utbygging, drift og avslutning.

5.5.6 Samferdselssektoren

Transportsektoren har negativ påvirkning på naturmangfold og vannmiljø gjennom bygging av ny infrastruktur og gjennom utbedring, drift og vedlikehold. I tillegg belaster selve trafikken naturen. Også innen samferdsel er arealendringer den fremste årsaken til tap av naturmangfold. Regjeringen legger vekt på at de negative konsekvensene av transport skal minimeres. Regjeringens transportpolitikk er presentert i Meld. St. 14 (2023–2024) Nasjonal transportplan 2025–2036 (NTP). Her signaliserer regjeringen blant annet en vridning vekk fra store investeringsprosjekter mot økt satsing på drift og vedlikehold for å ta bedre vare på den infrastrukturen vi har. Fornying og mindre investeringstiltak i eksisterende infrastruktur vil innebære mindre naturinngrep og arealbruk. Regjeringen legger også til rette for mindre bilavhengighet, et bedre kollektivtilbud, fortetting og mer sykkel og gange, særlig gjennom byvekstavtalene. En mer samordnet areal- og transportplanlegging vil kunne redusere arealbruken knyttet til transport. Regjeringen vil så langt som mulig unngå å planlegge samferdselsprosjekter gjennom områder med klima- og miljøverdier av nasjonal eller vesentlig regional interesse. For første gang viser planen en oversikt over arealbeslaget som følger prosjektene. Den viser både et anslag for nedbyggingen av spesielt verdifull natur, og anslag for nedbygging av henholdsvis skog, myr, ferskvann og dyrka mark. Innen skog- og arealområdet fremkommer det blant annet at regjeringen vil:

• så langt som mulig unngå å planlegge samferdselsprosjekter gjennom områder med klima- og miljøverdier av nasjonal eller vesentlig regional interesse

• videreføre arbeidet med å utvikle en mal og veileder for å synliggjøre hvilke avveininger som er gjort mellom trinnene i tiltakshierarkiet og hvilke konsekvenser valgene har

• gjennomføre før- og etterundersøkelser for å øke kunnskapen om hvordan infrastrukturutbygging påvirker naturen og effektene av skadereduserende tiltak

• videreutvikle arealregnskap og indikatorer på naturområdet

5.5.7 Forsvarssektoren

Forsvarssektoren har en egen klima- og miljøstrategi og en tilhørende handlingsplan som gjelder for alle forsvarsetatene. Strategien skal følges opp med konkrete tiltak, og oppfølgingen skal integreres i planer og budsjetter. Strategi og handlingsplan beskriver hvordan sektoren skal arbeide. Bevaring av naturmangfold er ett av innsatsområdene i strategien. Som det fremgår i ny langtidsplan for forsvarssektoren, jf. Stortingets behandling av Innst. 426 S (2023–2024) Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036 til Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036, skal naturarealer brukes og forvaltes slik at naturmangfold tas best mulig vare på. Forsvarssektoren skal samtidig jobbe for å øke naturmangfoldet på festninger og leirer. Sektoren tilrettelegger for gode livsmiljøer for truede og nær truede arter og naturtyper gjennom blant annet god arealplanlegging, tar hensyn til naturverdier under øving, gjennomfører miljøopprydding, tilpasser skjøtsel for pollinerende insekter og fjerner fremmede arter. Forsvaret bruker ulike simulatorer for fly, fartøy og kjøretøy til øving og trening. Simulatorene øker kvaliteten på treningen, og gir en redusert belastning på naturen i øvingsarealene. I tråd med langtidsplanen prioriterer regjeringen en gjennomgående satsing på simulatorer i forsvarssektoren som et relevant supplement til annen trenings- og øvingsaktivitet.

5.6 Klimarobust utvikling der økosystemene forberedes på klimaendringene

Et grunnleggende utgangspunkt for regjeringens vurderinger er at natur- og klimakrisene henger sammen. Klimaendringer er en av de største negative påvirkningene på natur både globalt og nasjonalt, se kapittel 3.1. Tap og forringelse av natur kan forsterke virkningene av klimaendringene. Klimautvalget 2050 er i NOU 2023: 25 Omstilling til lavutslipp – Veivalg for klimapolitikken mot 2050 tydelig på at natur og klima må sees i sammenheng.

Robuste og sunne økosystemer bidrar til å håndtere endringer i klimaet og er derfor et viktig klimatilpasningsverktøy for samfunnet. Dette peker regjeringen også på i Meld. St. 26 (2022–2023) Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn. I tillegg ble økosystemene inkludert i det nasjonale målet for klimatilpasning: «Samfunnet og økosystemene skal forberedes på og tilpasses klimaendringene». Forslagene i denne handlingsplanen vil så langt som mulig ivareta hensynet til både natur og klima. I klimatilpasningsmeldingen varslet regjeringen at den ville integrere tilpasning til klimaendringene i naturmangfoldpolitikken, blant annet i arbeidet med stortingsmelding om nasjonal oppfølging av naturavtalen. På samme vis vil regjeringen se klima og natur i sammenheng i den nye stortingsmeldingen om klima, som vil legges frem våren 2025. Klimarobust utvikling omfatter strategier og tiltak som kombinerer utslippsreduksjon og klimatilpasning for å fremme bærekraftig utvikling. Dette innebærer handlinger som ikke bare reduserer klimagassutslipp, men også styrker samfunnets evne til å håndtere klimaendringer. Tiltak under alle de 23 målene bidrar til en slik klimarobust utvikling. I noen tilfeller vil imidlertid klima- og naturhensyn stå i motstrid til hverandre. Dette gjelder for eksempel ved utbygging av fornybar kraft og fremføring av slik kraft gjennom ledningsnett og ved utvinning av mineraler og etablering av industri som er viktige for det grønne skiftet, da dette krever arealer. Regjeringen behandler disse spørsmålene i meldingen, men understreker at avveininger mellom klima og natur må gjøres i det løpende politiske arbeidet til enhver regjering.