6 Norges oppfølging av naturavtalen

I kapittel 2 er bakgrunnen for naturavtalen og hvordan den er bygd opp nærmere beskrevet. Dette kapittelet beskriver Norges bidrag til hvert enkelt av de 23 målene i avtalen. Gjennom Norges nasjonale bidrag til disse målene, bidrar Norge også til de globale hovedmålene som er nærmere beskrevet i kapittel 6.24.

6.1 Mål 1 – Arealforvaltning for å redusere tap av naturmangfold

6.1.1 Globalt mål

Sikre at alle arealer er omfattet av deltakende og helhetlig arealplanlegging som inkluderer hensyn til naturmangfold og/eller effektive forvaltningsprosesser som tar tak i arealbruksendringer på land og i hav, slik at tapet av arealer som er viktige for naturmangfold, inkludert økosystemer med god økologisk tilstand, nærmer seg null innen 2030, samtidig som urfolks og lokalsamfunns rettigheter respekteres.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmålene 14.2, 15.1, 15.2, 15.5 og 15.9.

6.1.2 Status i Norge

Plan- og bygningsloven gjelder for hele Fastlands-Norge og i sjøarealene ut til én nautisk mil utenfor grunnlinjene. Loven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og fremtidige generasjoner. Planlegging etter loven skal bidra til å samordne statlige, regionale og kommunale oppgaver og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser. Det skal legges til rette for medvirkning for alle berørte interesser og myndigheter. Kommunene er lokal planmyndighet, og forvalter størsteparten av landarealene.

Planlegging av energianlegg følger mange av de samme reglene som i plan- og bygningsloven, selv om konsesjonene (tillatelsene) gis etter annet regelverk. For vindkraftanlegg med kapasitet over 1 MW må det foreligge en kommunal områderegulering før det kan gis konsesjon etter energiloven. Dette gjelder ikke for konsesjon til vannkraftanlegg og nettanlegg.

I havområdene utenfor plan- og bygningslovens virkeområder (én nautisk mil fra grunnlinjen) er det statlige myndigheter som avklarer og regulerer arealbruken gjennom de helhetlige forvaltningsplanene for havområdene og sektorlovverk, som akvakulturloven, havressurslova, petroleumsloven, havenergilova og havbunnsmineralloven. Havforvaltningsplanene bidrar til klarhet i overordnede rammer, samordning og prioriteringer i forvaltningen av havområdene. I forvaltningsplanene gjøres det helhetlige avveininger om bruk og bevaring basert på kunnskap om naturmiljøet sammen med kunnskap om nåværende og fremtidig aktivitet og verdiskaping, og det fastsettes blant annet områdespesifikke rammer for petroleumsvirksomheten. Verneområder med hjemmel i naturmangfoldloven på land og i sjø har egne verneforskrifter som gir nærmere regler om hva som er tillatt og ikke tillatt i de enkelte verneområdene. Sektorlovene kan også bidra med tiltak for bevaring av naturmangfold. Regjeringen har også lagt frem en næringsplan for norske havområder med ti overordnede prinsipper for arealbruk til havs som skal bidra til styrket samordning på tvers av sektorene, økt forutsigbarhet for brukerne av havet og sameksistens. Arealene på Svalbard forvaltes hovedsakelig etter svalbardmiljøloven som har egne regler for både verneområder og arealplanlegging i lokalsamfunnene. På Svalbard har man god oversikt over arealinngrep. Her er tapet nær null av arealer som er viktige for naturmangfold og har god økologisk tilstand i dag. Dette gjelder tap som følge av arealbruk, og tar ikke hensyn til tap av for eksempel sjøishabitater som følge av klimaendringer.

I stort er Norges arealer på land og til havs underlagt arealplanlegging og/eller effektive forvaltningsprosesser. Disse reguleringene og prosessene inkluderer avveiing av alle samfunnshensyn, blant annet naturmangfold.

En bærekraftig arealforvaltning som ivaretar hensynet til naturmangfold, forutsetter at beslutninger om arealbruk treffes på grunnlag av kunnskap om naturverdiene og hvilke konsekvenser utbygging og inngrep vil ha for disse verdiene. Naturmangfoldloven §§ 8 til 12 inneholder prinsipper for offentlig beslutningstaking, se nærmere omtale av disse i kapittel 6.14.2. Prinsippene skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet, herunder når et forvaltningsorgan tildeler tilskudd, og ved forvaltning av fast eiendom.

Det er viktig at beslutninger om arealbruk gjøres på bakgrunn av et oppdatert kunnskapsgrunnlag tilpasset planen eller tiltaket. Regelverket om konsekvensutredninger skal bidra til dette. Den sentrale reguleringen av konsekvensutredninger i Norge finnes i plan- og bygningsloven og forskrift om konsekvensutredninger. Forskriften gjelder for planer og tiltak etter plan- og bygningsloven og for enkelte planer og tiltak etter annet regelverk, for eksempel kraftledninger etter energiloven. Formålet med forskriften er å sikre at hensynet til miljø og samfunn blir tatt i betraktning under forberedelsen av planer og tiltak, og når det tas stilling til om og på hvilke vilkår planer eller tiltak kan gjennomføres. Forskriften omfatter blant annet bestemmelser om hva som skal utredes og hvordan, om å beskrive og stille vilkår om avbøtende tiltak (tiltakshierarkiet) og om medvirkning fra berørte aktører og offentligheten for øvrig.

Det finnes ingen samlet oversikt over hvordan, eller i hvilken grad, naturmangfold og klima er hensyntatt i alle kommunale arealplaner etter plan- og bygningsloven. Samtidig anslår Miljødirektoratet at den årlige nedbyggingen av naturareal vil være mellom 35 til 40 km² fremover1, og en sammenstilling av data for planlagt utbygging i planer etter plan- og bygningsloven2 og annet lovverk3 gjort av Miljødirektoratet viser at det samlet er planlagt utbygging av ca. 4000 km² (1,2 prosent), der ca. 90 prosent av dette er naturarealer i dag. Infrastrukturindeksen kvantifiserer omfanget av menneskeskapte inngrep i naturen, som bygninger, veier og anlegg, og viser at omfanget er størst i de samme områdene av landet som har flest arter, se figur 6.1 og figur 3.1.4

Forstørr bilde

Infrastrukturindeksen viser arealbruksintensitet i Norge. Indeksen beregnes ut fra forekomsten av ulike typer infrastruktur (bygninger, veier og anlegg) innenfor en sirkel med 500 meters radius rundt analysepunkt med en avstand av 100 meter fra hverandre.

Kilde: Erikstad mfl. (2023)

Både Klimautvalget 2050 og Naturrisikoutvalget, som overleverte sine respektive rapporter henholdsvis høsten 2023 og vinteren 2024, har kommet med anbefalinger knyttet til forvaltningen av areal som en begrenset ressurs. Klimautvalget 2050 mener at arealpolitikken må begrense tap av natur og bidra til bevaring av naturens karbonlagre, og anbefaler derfor at nedbygging av naturlige arealer begrenses vesentlig, at det legges tydeligere og mer bindende nasjonale rammer for bruken av arealer, at det nasjonale vernet av økosystemer økes og at det utvikles bindende, helhetlige planer for arealene til havs. Utvalget peker på et behov for å oppdatere lover og forskrifter for å bedre speile klima- og naturhensyn, slik som plan- og bygningsloven, naturmangfoldloven og forskrift om konsekvensutredning. Behovet for å videreutvikle systemene for organisering og oppfølging av arealpolitikken, samt styrke kunnskap og kompetanse for å sikre bærekraftig arealforvaltning, trekkes også frem av utvalget.5 Naturrisikoutvalget mener blant annet at naturrisiko må inn i aktuelle beslutningsprosesser og at klarere rammer rundt vurderingene av naturrisiko vil gi bedre forvaltning, også innenfor arealforvaltning, fordi areal er en knapp ressurs. Utvalget mener videre at myndigheter på alle nivåer bør bruke naturrisikovurderinger til å treffe beslutninger i tråd med føre-var-prinsippet, og for å få forståelse av samlet belastning og faren for potensielt katastrofale utfall.6

Plan- og bygningsloven skal også ivareta hensynet til samiske rettigheter. Plan- og bygningsloven § 3-1 supplerer lovens formålsparagraf, og angir hvilke oppgaver og hensyn som skal ivaretas i planleggingen. Det følger av § 3-1 bokstav c at et av hensynene er: «sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv». Etter sameloven kapittel 4 har Sametinget og andre berørte samiske interesser rett til å bli konsultert om tiltak som gjelder samiske interesser direkte.

6.1.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Helhetlig og bærekraftig arealforvaltning

Helhetlig og bærekraftig arealforvaltning er nødvendig for å nå flere ulike samfunnsmål og for å gjøre gode avveininger mellom ulike interesser. Norge har i stor grad på plass systemer for helhetlig arealforvaltning som omtalt i det globale målet. Samtidig er naturarealene en begrenset ressurs, og det er behov for å sette en tydelig retning for å redusere nedbygging av naturarealer fremover. Regjeringen vil derfor fastsette følgende målsetning:

Norge vil arbeide for å redusere nedbyggingen av særlig viktige naturarealer innen 2030, og begrense netto tap av særlig viktige naturarealer til et minimum innen 2050. Målet skal oppnås gjennom en deltakende og helhetlig arealplanlegging, med utgangspunkt i lokalt selvstyre og respekt for urfolks rettigheter.

Dette vil være Norges nasjonale bidrag til mål 1 i naturavtalen. Målet skal ligge til grunn for statlig virksomhet og være veiledende for kommunene. Regjeringen legger til grunn at særlig viktige naturarealer er naturmangfold av nasjonal og vesentlig regional interesse, jf. Klima- og miljødepartementets rundskriv T-2/16.7 Målet skal ikke redusere muligheten for utbygging av samfunnsnyttig fornybar kraftproduksjon og kraftledninger. Målet omtales nærmere i kapittel 5.4.1.

Regjeringen løfter videre frem prinsipper for bærekraftig arealforvaltning på land, som skal bidra til en samfunnsmessig gunstig og effektiv arealbruk. Prinsippene tydeliggjør blant annet behovet for å velge lokaliseringer og utbyggingsløsninger som unngår negativ påvirkning på natur- og landbruksarealer, deretter begrenser konsekvensene som ikke kan unngås og istandsetter direkte effekter i etterkant av utbyggingen. Kompensasjon er siste utvei for å avbøte tap av natur- og landbruksarealer. Prinsippene er presentert i kapittel 5.4.2.

Som vist til under kapittel 5.4, viser forskning og undersøkelser at hensynet til klima og natur ikke blir godt nok ivaretatt i arealplanleggingen og at det er satt av store arealreserver til utbyggingsformål i gjeldende kommunale planer. Det er behov for bedre kunnskap om nedbygging av naturarealer, både hvor den bygges ned og hvilke økosystemer som blir bygget ned. Regjeringen jobber for å etablere et nasjonalt naturregnskap, i tillegg til å bidra med datagrunnlag og veiledning til naturregnskap på fylkes-, kommune- og prosjektnivå. Se nærmere omtale under Kommunale areal- og naturregnskap nedenfor. Det øvrige arbeidet er omtalt i kapittel 5.2.

Den samiske reindriften er en arealavhengig næring. Menneskelig virksomhet og ulike typer inngrep i reinbeiteland skaper utfordringer, i tillegg til den naturlige forstyrrelsen fra blant annet rovvilt. Presset på beitearealene er økende, og stadig nye arealinngrep utgjør i dag en av de største truslene mot reindriften. Utbygging av veier, vannkraft, vindkraft, bergverk, med videre, skjer ofte i områder som i dag er utmark og kan gi redusert reinbeite. I tillegg til direkte arealtap, vil reinen i varierende grad trekke seg unna slike installasjoner. Kommunene må ivareta hensynet til reindrift i sin arealforvaltning. Dette krever at kommunene har et godt kunnskapsgrunnlag, der reindriftens tradisjonelle kunnskap inngår, for å kunne gjøre avveininger mellom utbygging og hensynet til samiske interesser. Regjeringen la frem en tiltakspakke for reindrift og energi i 2023. Tiltakspakken omfatter 24 tiltak som til sammen skal bidra til å ivareta hensynet til samisk reindrift ved planlegging og utbygging av energi. Flere av tiltakene vil være relevante for planlegging og utbygging generelt.

Kommunene som nøkkelaktører

Kommunene har hovedansvaret for arealplanlegging etter plan- og bygningsloven. Gjennom aktiv bruk av arealformål, hensynssoner og planbestemmelser i kommunale planer kan kommunene bidra til en effektiv arealbruk som begrenser klimagassutslipp og ivaretar nasjonale interesser knyttet til naturmangfold, kulturmiljø, landskap og dyrka mark. En god arealplanlegging er viktig i hele landet. Statlige og regionale etater har ansvar for å delta i kommunale planprosesser og skal legge frem informasjon som har betydning for planleggingen. Berørte statlige og regionale organer har etter plan- og bygningsloven § 5-4 adgang til å fremme innsigelse til planer som strider mot nasjonale eller vesentlige regionale interesser og andre viktige hensyn. I tillegg har Sametinget mulighet til å fremme innsigelse i spørsmål som er av vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsutøvelse. Klima- og miljødepartementet har i rundskrivet T-2/16 Nasjonale og vesentlige regionale interesser på miljøområdet – klargjøring av miljøforvaltningens innsigelsespraksis klargjort hva som er spørsmål av nasjonal eller vesentlig regional betydning eller som av andre grunner er av vesentlig betydning på klima- og miljøområdet, herunder naturmangfold. Rundskrivet bidrar til en mer helhetlig forvaltningspraksis og gir økt forutsigbarhet for kommunal arealplanlegging. Rundskrivet ble sist oppdatert i februar 2021.

Regjeringen la i juni 2023 frem nye Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027. Her formidler regjeringen de viktigste nasjonale prioriteringene for planlegging etter plan- og bygningsloven. Hensynet til naturmangfold og klima er tydeliggjort i de nasjonale forventningene fra 2023. Regjeringen oppfordrer blant annet kommunene til å sette seg mål for å redusere nedbyggingen av hensyn til oppnåelse av klima- og miljømålene. Videre forventer regjeringen at viktig naturmangfold, jordbruksareal, vannmiljø, friluftsområder, overordnet grønnstruktur, kulturmiljø og landskap kartlegges og sikres i planlegging, og at samlede virkninger av eksisterende og planlagt arealbruk vektlegges. Kommunene bør også ved revisjon av kommuneplanens arealdel vurdere om tidligere godkjent arealbruk skal tilbakeføres til landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift (LNFR-formål) av hensyn til naturmangfold. Disse, og øvrige forventninger, skal følges opp i planleggingen i fylkeskommunene og kommunene.

Flere kommuner har vedtatt ulike målsettinger om arealnøytralitet i egen kommune. Arealnøytralitet betyr at alt fysisk tap av naturarealer kompenseres for gjennom tilbakeføring av tilsvarende naturarealer. Dette omtales også som netto null tap av natur. Kommunene har ulike forutsetninger for å kunne kompensere tap av natur gjennom tilbakeføring. Et mål om arealnøytralitet vil for mange kommuner trolig innebære at fremtidig nedbygging av naturarealer vil måtte reduseres betydelig. Det bør gjøres gode vurderinger lokalt om slike målsettinger er hensiktsmessige eller ikke.

Kommunale areal- og naturregnskap

Mange kommuner har ikke oversikt over faktisk arealbruk, eller egenskaper ved områdene som vurderes eller foreslås omdisponert til utbyggingsformål i kommuneplan. Regjeringen mener kommunene bør utarbeide et arealregnskap som del av kunnskapsgrunnlaget for samfunns- og arealplanleggingen. Arealregnskap kan være et nyttig verktøy når kommunene skal revidere kommuneplanen og vurdere nye og tidligere godkjente byggeområder og de samlede virkningene av arealbruken. Kommunal- og distriktsdepartementet har gitt ut en veileder om hvordan kommunene kan utarbeide og bruke arealregnskap i arbeidet med kommuneplanen, og natur er ett av temaene som omtales. Fremover er det naturlig at kommunale arealregnskap kombineres med naturregnskap som viser historikk og dagens situasjon for hvilke typer og hvor mye natur kommunen har, hvilken tilstand naturen har og hvilke tjenester den gir. Kommunen får da bedre oversikt over naturen i kommunen og hvilke funksjoner den fyller, slik som bidrag til flomdemping, skredsikring, vannrensing, opptak og lagring av karbon, med mer. Sammen kan lokale areal- og naturregnskap hjelpe kommunene og andre aktører i arealforvaltningen å vurdere den samlede belastningen på økosystemene, og om planlagt arealbruk gjør økosystemene mer eller mindre motstandsdyktige mot klimaendringene. Mange kommuner er i gang med å utarbeide areal- og naturregnskap og de bruker dette når de reviderer kommuneplanene sine. Fylkeskommunene har en viktig rolle i å støtte og veilede kommunene i arbeidet, og utarbeide regnskap som ser arealutviklingen i sammenheng i en større region. Miljødirektoratet utvikler veiledning for føring av kommunale og regionale naturregnskap. Regjeringen vil legge til rette for bruk av arealregnskap og naturregnskap på lokalt nivå som del av kunnskapsgrunnlaget for arealplanlegging og som verktøy for å vurdere konsekvenser av fremtidig arealbruk, der kommunene selv ønsker dette.

Som omtalt i kapittel i 5.2 har NIBIO, Statistisk sentralbyrå, Kartverket og Miljødirektoratet utarbeidet et grunnkart for bruk i arealregnskap og naturregnskap. En første versjon ble publisert i mars 2024 og blir nå testet ut.8 Regjeringen vil fortsette arbeidet med å etablere et nasjonalt grunnkart for bruk i arealregnskap og naturregnskap som regelmessig oppdateres og tilgjengeliggjøres for kommuner og andre aktører i arealforvaltningen.

Statlige planretningslinjer

Det er utarbeidet fem statlige planretningslinjer, som i ulik grad gir føringer for klima- og miljøhensyn i kommunal arealplanlegging. De fem er statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen, for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging, for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning, samt rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag og for å styrke barn og unges interesser i planleggingen. Regjeringen sendte forslag til nye statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet og for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning på høring våren 2024. Disse vil eventuelt erstatte de gjeldende retningslinjene for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging, og for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning.

De statlige planretningslinjene for arealbruk og mobilitet følger opp de nasjonale forventningene og gir flere retningslinjer som skal hindre at dyrket mark, natur-, villrein- og friluftsområder og karbonrike arealer bygges ned. Innenfor det samiske reinbeiteområdet skal planlegging sikre at det tas hensyn til reindriftens bruk av arealer. Prinsippet om at fortetting og transformasjon skal vurderes og bør utnyttes før nye utbyggingsområder settes av og tas i bruk gjelder for alle utbyggingsformål. I regioner med større byer skal samtidig tilgang til grøntområder og naturområder vektlegges. Retningslinjene legger opp til en differensiert arealforvaltning og åpner i noen grad for spredt boligbygging i distriktsområder med lavt utbyggingspress. I regioner med større byer skal samtidig tilgang til grøntområder og naturområder vektlegges. Retningslinjene legger opp til en differensiert arealforvaltning og åpner i noen grad for spredt boligbygging i distriktsområder med lavt utbyggingspress. For fritidsbebyggelse foreslår regjeringen retningslinjer som sier at det i fjell og utmark er viktig at fritidsboligområder skal avgrenses mot sammenhengende natur-, villrein- og friluftsområder, kulturmiljøer og viktige områder for landbruk, reindrift og andre næringer. Virkningen av utbygging på landskap skal vurderes og minimeres. Videre foreslås det en retningslinje som vektlegger hensynet til viktige arealer for friluftsliv og naturmangfold, samt karbonrike arealer, slik at disse arealenes kvalitet og evne til økosystemtjenester, karbonlagring og klimatilpasning opprettholdes.

De statlige planretningslinjene for klima og energi skal blant annet bidra til at Norge når klimamålene, at livsgrunnlaget og naturmangfoldet sikres for dagens og fremtidige generasjoner, og at samfunnet og økosystemene forberedes og tilpasses klimaendringene. I forslag til retningslinjer gis føringer for hvordan kommunene skal sette seg klimamål og lage tiltaksplaner, og hvordan utslippsreduksjon, energi og klimatilpasning skal ivaretas i planlegging etter plan- og bygningsloven. Retningslinjene sier at hensynet til klima, natur og energi skal ha høy prioritet i sektorenes arbeid, og sees i sammenheng. Omdisponering og nedbygging av karbonrike arealer, inkludert myr, tidevannssump, andre typer våtmark og skog, skal ifølge forslaget unngås så langt som mulig. Alternative arealer skal vurderes, og konsekvenser skal belyses. Retningslinjene sier at areal- og naturregnskap som verktøy bør vurderes.

Verktøy og kunnskap

For regjeringen er det et mål å videreføre og styrke kommunenes rolle i arealforvaltningen og jobbe for å forbedre kommunenes kompetanse og kapasitet som arealforvalter. Regjeringen arbeider kontinuerlig med å utarbeide og videreutvikle veiledning for kommunal planlegging. Kommunal- og distriktsdepartementet har både systemveiledere om planlegging etter plan- og bygningsloven, og flere temaveiledere, for eksempel om planlegging av fritidsbebyggelse og planlegging i sjø. Miljødirektoratet gir veiledning om miljøhensyn i planlegging, inkludert for ulike temaer innenfor naturmangfold. Kommunal- og distriktsdepartementet og Miljødirektoratet samarbeider om veiledning, og har blant annet i fellesskap utarbeidet en webinarserie om klima og natur i planlegging. Fylkeskommunene og statsforvalteren har videre ansvar for å veilede og bidra aktivt i kommunale planprosesser. For å støtte opp under kommunene i deres planlegging og arbeid med å ivareta hensyn til natur vil regjeringen jobbe for at statsforvaltere, fylkeskommuner og statlige etater tilbyr tidlig, helhetlig og samordnet veiledning om miljøtema og andre nasjonale mål innen areal og plan til kommunene.

Fylkeskommunene er regional planmyndighet og veileder, og har ansvar for planfaglig veiledning av kommunene. Regionale og interkommunale planer er et viktig verktøy for å se areal- og samfunnsutviklingen i sammenheng på tvers av kommunegrenser. Dette er viktig for å løse mange miljøutfordringer. Et eksempel er de regionale vannforvaltningsplanene for perioden 2022–2027 med retningslinjer for arealbruk som skal bidra til at kommunene ivaretar vannmiljøet i sine planer. Et annet eksempel er de syv regionale planene for fjellområder med villrein som skal sikre villreinens leveområder for fremtidene og balansere mellom bruk og vern av arealene. Planene avgrenser nasjonale villreinområder med randsoner og har med retningslinjer for arealbruken i de ulike sonene. Regionale kystsoneplaner bidrar til å se forvaltningen av sjøområdene og strandsonen i sammenheng på tvers av kommunegrensene, mens regionale planer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging skal sikre at utbyggingsmønster og transportsystem ses i sammenheng for en større region. Samarbeid om innhold i regionale og interkommunale planer kan bidra til å styrke kompetansen i kommunene som omfattes av arbeidet. Regjeringen vil støtte opp under fylkeskommunens rolle ved å utrede regionale oppgaveavlastende team i fylkeskommunene for å tilby fagkompetanse til kommunene med vekt på natur, klima, miljø, jordvern og andre temaer i planlegging. Eventuell bruk av oppgaveavlastende team i fylkeskommunen vil være frivillig. Regjeringen vil samtidig utrede interkommunale løsninger som dekker samme behov.

Mange kommuner tar ansvar for å ivareta naturmangfold og andre viktige samfunnshensyn i sin planlegging. Erfaringsutveksling mellom kommuner kan derfor også bidra til kompetanseheving. Regjeringen vil i samarbeid med KS, fylkeskommunene og statsforvalterne tilrettelegge for kommunenettverk innenfor natur, klima, jordvern og planlegging. Hensikten er at kommunene kan lære av hverandre og være gjensidig inspirasjon og støtte i naturmangfoldarbeidet. Dersom modellen er vellykket, vurderes den utvidet til nye områder.

Plan- og bygningsloven er utgangspunktet for kommunene i deres arbeid med samfunns- og arealplanlegging. For å styrke kommunene og deres rolle i naturforvaltningen, vil regjeringen utrede mulige endringer i plan- og bygningsloven for å styrke hensynet til natur. Utredningen ses i sammenheng med pågående utredning om endringer i plan- og bygningsloven for å styrke klimahensynet. Hensikten med utredningen er å klargjøre, forbedre og øke kommunenes juridiske handlingsrom, uten å endre ansvarsdelingen mellom stat og kommune. Utredningen skal også bygge på forutsetningen om at plan- og bygningsloven er en prosesslov der natur er ett av flere nasjonale mål kommunene har ansvar for å følge opp, og at kommunene må avveie ulike hensyn. I utredningen prioriteres hjemler og verktøy som er etterspurt av kommunene i deres arbeid med natur. Det arbeides kontinuerlig med å forbedre regelverket om konsekvensutredninger. Klima- og miljødepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet er i gang med et arbeid med å revidere forskriften, se nærmere omtale under mål 14.

Beslutninger om arealbruk skal blant annet gjøres på bakgrunn av det offentlige kartgrunnlaget (DOK) som er tilrettelagt for kommunenes plan- og byggesaksarbeid. Kommunen kan kreve at den som fremmer planforslag, konsekvensutredning eller søknad om tiltak etter plan- og bygningsloven, skal fremskaffe geodata når dette er nødvendig for å ta stilling til forslaget. Kunnskap om naturmangfold, inkludert kartlegging, er nærmere omtalt under mål 21.

I 2021 ble det etablert en tilskuddsordning under Klima- og miljødepartementets budsjett rettet mot kommuner som ønsker å lage en egen kommunedelplan for naturmangfold. Dette er et tiltak der kommuner identifiserer naturverdier av både nasjonal, regional og lokal betydning som et kunnskapsgrunnlag for arealforvaltningen. Gjennom å utarbeide en egen kommunedelplan for natur, har flere kommuner fått økt kunnskap og oppmerksomhet om naturen i egen kommune. Planprosessen gir også gode muligheter for å legge til rette for innbyggermedvirkning som er viktig for å få gode innspill og lokalt engasjement om arbeidet med naturmangfold. I perioden 2016–2023 har 82 kommuner fått tilskudd til å lage slike planer. Fra 2024 er ordningen utvidet og omtales som «natursats». Det kan også gis tilskudd til kommuner som vil revidere allerede vedtatt kommunedelplan for natur og til å gjennomføre en såkalt «planvask». Dette innebærer at kommunene går gjennom eldre arealplaner og vurderer disse i tråd med oppdatert kunnskap om naturverdier. Innenfor tilskuddsordningen kan kommuner også få midler til å gjennomføre lokale tiltak for å ivareta naturmangfold. I 2024 er det i alt avsatt 68 millioner kroner til tilskuddsordningen, og 45 kommuner har fått støtte til å lage kommunedelplaner for natur i år.

Svalbard

Bidraget fra arealbruksendringer til tap av arealer som er viktige for naturmangfold og økosystemer med god økologisk tilstand, er i dag nær null på Svalbard. Samtidig er effekter av klimaendringer en trussel mot naturmiljøet, økosystemer og dyrelivet. Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur er ett av de overordnede målene for svalbardpolitikken, og i målene for miljøvernet på Svalbard er det fastsatt at omfanget av de villmarkspregete områdene skal opprettholdes. Tiltak for å sikre at miljømålene nås er beskrevet i Meld. St. 26 (2023–2024) Svalbard.

Havområdene

Havforvaltningsplanene gjennomfører en helhetlig og økosystembasert forvaltning ved å vurdere all menneskelig påvirkning på havmiljøet samlet, og gjennom å forvalte bruken av havet slik at økosystemene opprettholder sine naturlige funksjoner og levering av tjenester. Planene oppdateres hvert fjerde år. Forvaltningsplanene inneholder blant annet beslutninger om rammer for petroleumsvirksomheten. Forvaltningsplanene bidrar til klarhet i overordnede rammer, samordning og prioriteringer i forvaltningen av havområdene, og til oppnåelse av mål 1 gjennom bred involvering av statlige etater. Forvaltningsplanene er nærmere omtalt under mål 14. Regjeringen har også i en næringsplan for norske havområder lagt frem ti overordnede prinsipper for arealbruk til havs som skal bidra til styrket samordning på tvers av sektorene, økt forutsigbarhet for brukerne av havet og sameksistens.

Norge sluttet seg i 2020 til tilrådningene fra Havpanelet, og har politisk forpliktet seg til bærekraftig forvaltning av 100 prosent av havområdene under nasjonal jurisdiksjon basert på Planer for bærekraftig hav, innen 2025. Ifølge Havpanelet skal en plan for bærekraftige hav inneholde retningslinjer og mekanismer som kan legge til rette for et rikt, levende og skapende hav både for nåværende og fremtidige generasjoner. Planene for bærekraftige hav skal gi et rammeverk for å håndtere konflikter knyttet til bruk av arealer så vel som ressurser til havs. De skal legge til rette for en langsiktig bærekraftig vekst i havøkonomien. Havpanelet anbefaler ikke minst at som grunnlag for en bærekraftig havøkonomi må planene utarbeides og iverksettes gjennom en inkluderende, deltakende, åpen og ansvarlig prosess. Meld. St. 21 (2023–2024) Forvaltningsplanmeldingen vil bli oversatt til engelsk og være det bærende elementet i Norges Plan for bærekraftige hav.

Havpanelet peker på utviklingen av nasjonale havregnskap som ett av flere tiltak for å nå målet om en bærekraftig forvaltning av hav og kyst. Et havregnskap er et tematisk regnskap som sammenstiller informasjon ved hjelp av tre internasjonale regnskapsrammeverk. Naturregnskap er et av disse, sammen med rammeverk om økonomisk aktivitet og om påvirkning på miljø og bruk av naturressurser. Arbeid med naturregnskap omtales nærmere i kapittel 5.2.

Internasjonal oppfølging

Gjennom klima- og skoginitiativet arbeider Norge for å bidra til bærekraftig arealpolitikk i land med tropisk skog, se nærmere omtale i kapittel 4.2. Siden oppstarten i 2008 har klima- og skoginitiativet utvidet sitt arbeid til å se på større deler av arealforvaltningen i de tropiske skoglandene utover skogarealene. Etterspørselen etter jordbruksprodukter som storfe og planteolje er en viktig årsak til avskoging og til forringelse av arealer. Det betyr at særlig forvaltning av jordbruksarealer påvirker utviklingen på skogarealene, og forvaltning av jordbruksarealer inngår derfor som en del av dialogen med flere tropiske skogland. Også arbeid for å bevare mangrover er del av klima- og skoginitiativets innsats. Slik støtter Norge gjennom klima- og skoginitiativet tropiske skoglands innsats for å nå mål 1.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• legge til rette for bruk av arealregnskap og naturregnskap på lokalt og regionalt nivå som del av kunnskapsgrunnlaget for arealplanlegging og som verktøy for å vurdere konsekvenser av fremtidig arealbruk

• fortsette arbeidet med å etablere et nasjonalt grunnkart for bruk i arealregnskap og naturregnskap som regelmessig oppdateres og tilgjengeliggjøres for kommuner og andre aktører i arealforvaltningen

• styrke kommunenes kompetanse og kapasitet om naturvennlig planlegging ved å:

  • videreføre og styrke kommunenes rolle i arealforvaltningen og jobbe for å forbedre kommunes kompetanse og kapasitet som arealforvalter

  • utrede regionale oppgaveavlastende team i fylkeskommunene, eller interkommunale løsninger som dekker samme behov, for å tilby fagkompetanse til kommunene med vekt på natur, klima, miljø, jordvern og andre temaer i planleggingen

  • jobbe for at statsforvaltere, fylkeskommuner og statlige etater tilbyr tidlig, helhetlig og samordnet veiledning om miljøtema og andre nasjonale mål innen areal og plan til kommunene

  • i samarbeid med KS, fylkeskommunene og statsforvalterne tilrettelegge for kommunenettverk innenfor natur, klima, jordvern og planlegging

  • utrede mulige endringer i plan- og bygningsloven for å styrke hensynet til natur. Utredningen ses i sammenheng med pågående utredning om endringer i plan- og bygningsloven for å styrke klimahensynet. Hensikten med utredningen er å klargjøre, forbedre og øke kommunenes juridiske handlingsrom, uten å endre ansvarsdelingen mellom stat og kommune, og å videreføre forutsetningen om at plan- og bygningsloven er en prosesslov hvor kommunene skal avveie ulike hensyn og følge opp flere nasjonale mål.

Internasjonalt:

• styrke klima- og skoginitiativets tiltak som bidrar til bevart naturmangfold ved å:

  • videreføre en prioritering av resultatbaserte partnerskap med strategiske skogland

  • videreutvikle klima- og skoginitiativets innsats i andre viktige skogøkosystemer for naturmangfold, som savanneskog og mangroveskog, gjennom økt resultatbasert- og programstøtte for disse økosystemene

6.1.4 Nasjonalt bidrag

Norges arealer er i stor grad underlagt arealplanlegging etter plan- og bygningsloven og/eller forvaltningsprosesser som er godt etablerte og som tilrettelegger for deltakelse. Disse reguleringene og prosessene inkluderer avveiing av alle samfunnshensyn, blant annet naturmangfold. Det er utfordringer knyttet til tilstrekkelig ivaretakelse av natur og klima og øvrige miljøverdier i disse prosessene. Det er behov for bedre samlet oversikt over hvilken natur som bygges ned. På denne bakgrunn fastsetter regjeringen følgende målsetning for mål 1:

Norge vil arbeide for å redusere nedbyggingen av særlig viktige naturarealer innen 2030, og begrense netto tap av særlig viktige naturarealer til et minimum innen 2050. Målet skal oppnås gjennom en deltakende og helhetlig arealplanlegging, med utgangspunkt i lokalt selvstyre og respekt for urfolks rettigheter.

Særlig viktige naturarealer er naturmangfold av nasjonal og vesentlig regional interesse, jf. Klima- og miljødepartementets rundskriv T-2/16.

6.2 Mål 2 – Restaurering

6.2.1 Globalt mål

Sikre at det innen 2030 er iverksatt effektiv restaurering av minst 30 prosent av arealene med forringede økosystemer på land, i elver og innsjøer, langs kysten og i havet, for å forbedre naturmangfold og økosystemfunksjoner og -tjenester samt økologisk tilstand og sammenheng.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmålene 6.6, 14.2, 15.1 og 15.3.

6.2.2 Status i Norge

Naturrestaurering er tiltak som bidrar til å forbedre eller gjenopprette tilstand i økosystemer som er blitt forringet eller ødelagt. Målet er å ha velfungerende økosystemer som leverer viktige økosystemtjenester. Det betyr likevel ikke at ethvert tiltak som kan bidra til positiv utvikling i et økosystem, kan sies å være naturrestaurering. Tiltakene må være av en viss vesentlighet og være egnet til å gi varig virkning. Mange steder har naturen blitt ødelagt eller forringet av nedbygging, introduksjon av fremmede arter, forurensning eller bruk som ikke er bærekraftig, uten at det er tatt grep for å reparere skadene. Gjennom innsats som reparerer skadene eller gjenoppretter naturen i områder der naturen har blitt forringet av tidligere bruk, vil økosystemene få bedre tilstand, bli mer robuste og motstandsdyktige mot klimaendringer, og yte viktige økosystemtjenester, som blant annet stabile karbonlagre.

Ved behandlingen av Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet vedtok Stortinget anmodningsvedtak nr. 669, som lyder: «Stortinget ber regjeringen klargjøre hva som er god tilstand og hvilke arealer som er å regne som forringede økosystemer, og trappe opp arbeidet med å bedre tilstanden i økosystemene, med sikte på at 15 pst. av de forringede økosystemene skal være restaurert innen 2025.» Regjeringen svarte ut anmodningsvedtaket i Klima- og miljødepartementets Prop. 1 S (2022–2023). Svaret viste til at det er utarbeidet et fagsystem for økologisk tilstand og at hva som er å anse som forringede økosystemer kan vurderes med dette. Regjeringen viste også til arbeid med å etablere menyer av ulike tiltak som skal bidra til å holde ulike økosystemer i god økologisk tilstand, at restaureringstiltak i den forbindelse vil bli vurdert sammen med andre miljøtiltak og at globale mål om restaurering vil bli lagt til grunn for arbeidet.

Arbeidet med å klargjøre hvor stort omfang av arealene i Norge som er forringede økosystemer er ikke i mål. Unntaket er økosystemet elver og innsjøer, samt kystvann, hvor det gjennom vannforvaltningen etter vannforskriften er avklart hvilke konkrete vannforekomster som er forringet. Det er gjort vurderinger av forringelse av økosystemene fjell, skog, hav og arktisk tundra på overordnet nivå etter fagsystemet for økologisk tilstand, men vi mangler oversikt over hvilke konkrete arealer som er forringet. For økosystemene våtmark, semi-naturlig mark og åpent lavland vil den overordnede tilstandsvurderingen etter fagsystemet komme i løpet av 2026.

Det pågår arbeid med naturrestaurering i flere områder i Norge i dag. Det er utarbeidet en nasjonal strategi for restaurering av vassdrag som setter mål om at minst 15 prosent av forringede vassdrag i Norge skal restaureres i perioden 2021–2030. Miljødirektoratet har siden 2016 restaurert våtmarker for å bedre den økologiske tilstanden, redusere klimagassutslipp og bidra til bedre klimatilpasning. Arbeidet gjennomføres i tråd med gjeldende Plan for restaurering av våtmark i Norge 2021–2025. Siden 2016 er det restaurert ca. 205 dekar torvuttak, og om lag 190 myrer som til sammen utgjør 9500 dekar myrareal der 456 000 meter grøfter er tettet (se figur 6.2.). De fleste tiltakene er gjennomført i verneområder, men i økende grad også på grunn eid av Statskog og på kommunal og privat grunn.

Forstørr bilde

Myrrestaurering i Norge i regi av miljøforvaltningen har så langt foregått mest i Trøndelag og på Østlandet.

Kilde: Miljødirektoratet

I flere av de øvrige landbaserte økosystemene foregår det også restaurering. I tråd med oppfølgingsplan for truet natur, blir naturtypene åpen grunnlendt kalkmark og sanddynemark restaurert. Naturtypene slåttemyr og -mark og kystlynghei blir restaurert gjennom større tiltak i starten og de blir deretter holdt i hevd med årlig skjøtsel gjennom slått, beite og lyngsviing. Til sammen med miljø- og jordbruksavtalemidler, blir det nå tatt vare på omtrent 1000 slåttemarker. Dette tilsvarer 8000–9000 dekar. I skog foregår det restaurering i verneområder med uttak av fremmede treslag.

I havet og sjøområdene er det startet arbeid med restaurering av marine økosystemer med særlig vekt på området Skagerrak–Oslofjorden, med mål om gjenoppbygging av økosystemenes produksjon og naturmangfold, og deres evne til naturlig karbonbinding og -lagring. Det er også gjennomført opprydding i forurenset sjøbunn, og det ryddes stillehavsøsters i Agder, Vestfold, Akershus, Oslo og Østfold.

I Arktis, og særlig på Svalbard, har en lang historie med arts- og områdefredninger av ulike slag ført til effektiv gjenoppbygging av mange bestander av pattedyr og fugl som tidligere var sterkt redusert som følge av overutnyttelse. Dette har resultert i en langsiktig, storskala restaurering av dyrelivet og naturlige økosystemer på Svalbard og i det nordlige Barentshavet. Restaureringen av gruveområdene i Svea på Svalbard er også et betydelig bidrag til fysisk restaurering av et industrilandskap tilbake til en nær opprinnelig tilstand. Restaureringen i Svea har økt omfanget av villmarkspregede områder på Svalbard med 118 km².

I dag er det særlig statlige myndigheter, som statsforvalteren, Statens naturoppsyn, Miljødirektoratet og NVE, som sørger for planlegging av restaureringstiltak, mens den praktiske gjennomføringen utføres av private entreprenører. Også noen fylkeskommuner og kommuner er involvert i planlegging og gjennomføring av naturrestaurering.

Boks 6.4 Restaureringen av Hjerkinn skytefelt og Sveagruva

I Norge har det de siste årene blitt gjennomført to svært store restaureringsprosjekter. Disse er vesentlig større enn andre norske restaureringstiltak, og viser hva som er mulig å få til.

Restaureringen av natur i tidligere Hjerkinn skytefelt, i regi av forsvarssektoren, startet i 2005 og ble ferdigstilt i 2020. Til sammen ble 5,2 km² natur restaurert. De største inngrepene i skytefeltet var deponier, store planerte sletter brukt til militær virksomhet – deriblant bombetrening – og et utstrakt veinett.

Skytefeltet lå i et rikt naturområde på Dovre, omkranset av nasjonalparker. I 2018 ble det tidligere skytefeltet vernet. Størstedelen – over 130 km² – ble vernet som nasjonalpark og innlemmet i tilgrensende Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark.

Tilbakeføring av leveområder for villrein var en viktig forutsetning for restaureringen, og har resultert i en økning tilsvarende 12,2 km² av høykvalitets sommerhabitat i det tidligere skytefeltet. Restaureringen er ikke bare et naturtiltak, men også et klimatiltak. Lagringspotensialet på Hjerkinn er størst i restaurert vierhei og myr/våtmark. Totalt vil de restaurerte områdene på Hjerkinn ha kapasitet til å lagre 54 500 tonn karbon.

På Svalbard er restaureringsprosjektet i Svea og Lunckefjell nå ferdigstilt etter seks års arbeid. En hel gruveby med neste hundre års gruvedrift er restaurert tilbake til natur. Flyplass, kaianlegg, oljetanker og en hel by med infrastruktur er ryddet bort. Til sammen er det flyttet på ca. 2 millioner m³ masse, 42 000 m² bygg er revet og nesten 30 km med vei er restaurert tilbake til natur. Alle kulturminner fra før 1946 er automatisk fredet på Svalbard, og disse skal ligge igjen og prege landskapet. Store deler av de restaurerte områdene er nå innlemmet i Van Mijenfjorden nasjonalpark. Sysselmesteren har samarbeidet tett med tiltakshaver Store Norske gjennom hele prosjektet, og dette har vært nøkkelen til at restaureringen kom i mål før tiden og 900 millioner kroner under opprinnelig budsjett.

Forstørr bilde

Foto: Dagmar Hagen/NINA og Store Norske

6.2.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Klargjøring av omfanget av arealer som er forringet eller ødelagt

For å lykkes med naturrestaureringsarbeidet trenger vi blant annet bedre oversikt over arealer med forringet natur i Norge. Miljøforvaltningen vil i samarbeid med berørte sektormyndigheter klargjøre omfanget av arealer som er forringede eller ødelagte på land og i kyst- og havområdene. Arbeidet vil ta utgangspunkt i relevante kunnskapskilder for tilstanden til norske økosystemer. Det er blant annet aktuelt å bruke data fra fjernmåling, kunstig intelligens (KI), Miljødirektoratets kartleggingsmetodikk for terrestriske naturtyper og kunnskap fra blant annet arbeid med meny av tiltak i skog. I tillegg er det satt i gang utvikling av et naturregnskap for Norge. Som del av sistnevnte skal det lages et tilstandsregnskap som vil gi en overordnet oversikt over endringer i tilstand i de ulike økosystemene.

Målrettet og effektiv restaurering i en økosystembasert forvaltning

Den samlede naturrestaureringen bør være målrettet og effektiv, slik at tiltak prioriteres gjennomført der dette gir størst nytte for samfunnet. Dette løses best ved at behovet for restaureringstiltak vurderes i en helhetlig økosystembasert forvaltning hvor alle relevante tiltak for å oppnå god tilstand i økosystemene sees i sammenheng. For økosystemene skog, fjell og kulturlandskap og åpent lavland vurderes derfor naturrestaureringstiltak som del av regjeringens arbeid med meny av tiltak. For økosystem våtmark er eksisterende restaureringsplan innlemmet i «Naturstrategi for våtmark». For elver, innsjøer og kystvann gjøres tilsvarende vurderinger som del av vannforvaltningsplanene, mens restaurering i havområdene vurderes i arbeidet med havforvaltningsplanene.

Klargjøre ansvarsfordeling og styrke gjennomføring av naturrestaurering

Det er behov for å styrke kapasitet og kompetanse og sikre en effektiv organisering av både planlegging og gjennomføring av tiltak. Involveringen av statlige miljømyndigheter var viktig for å samle erfaring og få vellykkede resultater da arbeidet med restaurering av myr og annen våtmark startet, og i arbeidet med uttak av fremmede treslag i verneområder. For å øke innsatsen på naturrestaurering vil regjeringen legge til rette for at flere aktører utover naturforvaltningen involveres, for eksempel kommuner, andre statlige etater, organisasjoner, forskningsinstitusjoner og private bedrifter. Restaurering bidrar til å bedre tilstanden i naturen, noe som blant annet er viktig i distriktskommuner hvor naturen danner grunnlag for arbeidsplasser, for eksempel i forbindelse med landbruk, hytter og reiseliv. I tillegg vil arbeidet med tiltak for naturrestaurering kunne gi arbeid til lokale entreprenører. Det er derfor viktig å legge til rette for at kommuner og private blir integrert i naturrestaureringsarbeidet, særlig i distriktene.

Staten har begrenset med virkemidler for å pålegge eller gjennomføre restaureringstiltak utenfor Svalbard, utenfor verneområder og i områder som ikke er forringet som følge av forurensning. Klima- og miljødepartementet har derfor bedt Miljødirektoratet vurdere eksisterende, og behov for nye, juridiske virkemidler for å øke omfanget av naturrestaurering i Norge.

Basert på erfaringene så langt og behovet for å sikre en bredere deltakelse ved økt innsats på restaureringsarbeidet legger regjeringen følgende til grunn for det videre arbeidet med naturrestaurering:

• Miljødirektoratet har det overordnede ansvaret for arbeidet med restaurering av natur i Norge. Som del av dette skal Miljødirektoratet sørge for god koordinering mellom ulike myndigheter, gi veiledning og utvikle og tilgjengeliggjøre oppdatert kunnskap om effektive metoder for restaurering i de ulike økosystemene. I tillegg skal Miljødirektoratet holde oversikt over omfanget av forringet og ødelagt natur og gjennomført restaurering. Sistnevnte sees i sammenheng med arbeidet med naturregnskap.

• Miljøforvaltningen har ansvar for planlegging og gjennomføring av restaurering av forringet natur i verneområder.

• Sektormyndighetene skal som i dag sørge for naturrestaurering innenfor sine ansvarsområder.

• Tiltakshavere, offentlige og private, har som i dag ansvar for å sørge for at det gjennomføres tiltak for å unngå, begrense, istandsette og som siste utvei kompensere for tap av natur når det er nødvendig å bygge ned natur (tiltakshierarkiet). Dette inkluderer eventuelle restaureringstiltak.

• Kommunenes rolle og ansvar i restaureringsarbeidet skal tydeliggjøres.

• Grunneiere, organisasjoner, skogeierforeninger, samiske institusjoner med flere inviteres til å bidra i restaureringsarbeidet gjennom bruk av tilskudd og tilgjengeliggjøring av kunnskap.

Tilskuddsordninger

Regjeringen opprettet i 2024 en ny tilskuddsordning for naturrestaurering rettet mot kommuner, organisasjoner og private tiltakshavere. Tilskuddsordningen skal bidra til å restaurere forringet natur. Det kan tildeles tilskudd til konkrete restaureringstiltak, planlegging og oppfølging av restaureringstiltak, samt til naturbaserte løsninger, se nærmere omtale under mål 8. Videre kan tilskudd til spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) bidra til restaureringstiltak, som etablering av kantsoner/miljøplanting eller gjenåpning av bekker. I tillegg kan bidrag fra tilskuddsordningene til tiltak i Utvalgte kulturlandskap i jordbruket og jordbrukets verdensarvsatsing gå til restaurerings- og skjøtselstiltak. Gjennom tilskuddsordningene skaper regjeringen grunnlag for at aktører kan bidra i restaureringsarbeidet også fremover.

Tilskuddsordningen for å ivareta naturmangfold i kommuneplanlegging, som er nærmere omtalt under mål 1, er også relevant for naturrestaureringsarbeidet. I arbeidet med kommunedelplaner for naturmangfold kan den enkelte kommune få oversikt over arealer med forringede økosystemer, og planlegge og gjennomføre tiltak for å forbedre tilstanden. For å tilrettelegge for kommunenes arbeid, vil regjeringen utvikle veiledning om hvordan potensialet for naturrestaurering kan vurderes som en del av arbeidet. Videre vil det også utvikles veiledning om hvordan områder som kan restaureres og har vært restaurert kan sikres i kommunale arealplaner.

Tiltaksplaner og øvrige prosesser

De regionale vannforvaltningsplanene 2021–2027 med tilhørende tiltaksprogrammer inneholder over 12 000 tiltak, der om lag 1600 er fysisk restaurering. Restaureringstiltakene skal blant annet forbedre vandrings- og spredningsveier, fysiske forhold og vannkvaliteten. Dersom alle tiltak blir gjennomført kan miljømålene nås for rundt 90 prosent av vannforekomstene innen 2027. Tilskuddsordningen for vannmiljøtiltak har støttet 239 prosjekter de siste tre årene. Videre har NVE fått økende budsjett til tilskuddsordningene flom- og skredforebygging, inkludert miljøtiltak i vassdrag.9 Disse tilskuddsordningene har gitt støtte til store og små restaureringsprosjekter og miljøforbedrende tiltak i og langs vassdrag, i tillegg til sikringstiltak mot flom og skred. I tråd med strategien for restaurering av vassdrag, er handlingsplan for restaurering av vassdrag under utarbeidelse og vil bli oppdatert jevnlig frem mot 2030. Planen vil fremme konkrete forslag om prioritering av enkeltvassdrag for helhetlig restaurering. Den vil bli et viktig virkemiddel for å bedre miljøtilstanden i vannforekomstene. Gjennomføringen vil kreve prioritering og styrket innsats. Arbeidet med gjennomføring av Plan for restaurering av våtmark i Norge (2021–2025) ligger til grunn for videre arbeid med restaurering av myr og annen våtmark. Restaurering av myr og våtmark er av stor betydning for å gjenopprette naturlige karbonlagre og som klimatilpasning.

En målrettet restaurering av leveområdene til villreinen var et av fem strategiske områder regjeringen fremmet i Meld. St. 18 (2023–2024) Ein forbetra tilstand for villrein. Restaurering vil være et viktig tiltak for å legge til rette for mer utveksling av villrein mellom villreinområder, og for at villrein i større grad skal kunne flytte seg fritt innenfor de villreinområdene som er etablert i dag. Arbeidet med naturrestaurering i villreinområdene og tilstøtende områder som er eller kan bli viktig for villrein, vil i første rekke bli prioritert når en skal fastsette tiltaksplaner etter kvalitetsnorm for villrein. Dette er planer som blir utarbeidet for de enkelte villreinområdene, med mål om å heve kvaliteten i disse områdene. De første tiltaksplanene skal etter planen sendes ut på alminnelig høring i 2024/vinteren 2025. Det tas sikte på å evaluere effekten av tiltaksplanene innen 2030.

Restaurering av marin natur i havet og sjøområdene langs kysten kan gjøres gjennom både aktiv restaurering og passive tiltak for å bygge opp igjen eller forbedre tilstanden i marine økosystemer. Naturlig restaurering og rekolonisering i utvalgte bevaringsområder i større skala på egnede steder kan styrke økosystemene og gi rom og tid for økosystemene til å tilpasse seg naturlig. Det pågår arbeid med å etablere et pilotprosjekt i tilknytning til en eller flere av nasjonalparkene i området Skagerrak–Oslofjorden for å gjenoppbygge økosystemer og bygge opp kunnskapen om effekt av slike tiltak.

Regjeringen er i gang med et krafttak for Oslofjorden for å gjenopprette god miljøtilstand i fjorden, med et særlig fokus på de største påvirkningsfaktorene, avløp, jordbruk og fiskeri. Regjeringen følger aktivt opp Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv, som i seg selv er et storskala restaureringsprosjekt og omfatter flere konkrete restaureringstiltak og en rekke miljøforbedrende tiltak. Å restaurere viktige naturverdier er et av målene med tiltaksplanen. Tiltaksplanen inneholder 63 konkrete tiltak samt 19 punkter for kunnskapsinnhenting for å øke kunnskapen om fjordens tilstand og hvordan den kan bedres, se boks 6.11.

I St.meld. nr. 14 (2006–2007) Sammen for et giftfritt miljø – forutsetninger for en tryggere fremtid ble 17 kyst- og havneområder prioritert for opprydding i forurenset sjøbunn. Dette er områder hvor det er påvist spesielt høy forurensning, og påvist uakseptabel risiko for negative effekter på vannlevende dyr og planter og helse. Oppryddingstiltak pågår i Hammerfest og Bergen (Store Lungegårdsvann). Det er ferdig ryddet opp i Oslo, Tromsø, Harstad, Trondheim og Sandefjord. I tillegg er det ryddet opp i delområder i Arendal, Kristiansand, Bergen (Puddefjorden), Stavanger (Bangavågen) og Listerfjordene (Farsund og Flekkefjord).

Internasjonal oppfølging

Klima- og skoginitiativet arbeider for å støtte land med tropisk skog i å redusere avskoging og skogforringelse. Gjennom helhetlig, bærekraftig arealpolitikk får samarbeidslandene et grunnlag for å identifisere prioriterte økosystemer og områder for restaurering. Restaurering av forringet skog og andre forringede arealer som våtmarker inngår i Norges dialog med samarbeidsland om oppfølging av naturavtalen.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• innen 2030 klargjøre omfanget av arealer som er forringet eller ødelagt på land og i kyst- og havområdene med utgangspunkt i eksisterende kunnskap om tilstanden i norsk natur og ved hjelp av ny kunnskap og teknologier

• vurdere målretta og effektive naturrestaureringstiltak i arbeid med menyer av tiltak, naturstrategi for våtmark og forvaltningsplaner for vann og forvaltningsplanene for havområdene.

• følge opp tiltaksplanen for Oslofjorden

• gjennom veiledning og eksisterende tilskuddsordninger legge til rette for at kommunene kan bidra med restaurering av natur, både som planmyndighet og lokal miljømyndighet, og vurdere tiltak for å styrke kommunenes kompetanse og kapasitet i arbeid med naturrestaurering

• evaluere tilskuddsordningene for naturrestaurering

Internasjonalt:

• fortsette å legge til rette for restaurering av forringede økosystemer gjennom klima- og skoginitiativet

6.2.4 Nasjonalt bidrag

Naturrestaurering bidrar til å redusere presset på naturen og til å opprettholde økosystemtjenester. Det første skrittet er å klargjøre omfanget av arealer som er forringet. På denne bakgrunn fastsetter regjeringen følgende målsetting for mål 2:

Innen 2030 er omfanget av forringede og ødelagte arealer i Norge klargjort, innsatsen på naturrestaurering økt og naturrestaurering gjennomføres der man oppnår størst nytte for samfunnet.

6.3 Mål 3 – Bevare land, ferskvann og hav

6.3.1 Globalt mål

Sikre og legge til rette for at innen 2030 er minst 30 prosent av arealene på land og i elver og innsjøer, og av arealene langs kysten og i havet, spesielt områder som er særlig viktige for naturmangfold og økosystemfunksjoner og -tjenester, effektivt bevart og forvaltet gjennom økologisk representative, godt sammenhengende og rettferdig forvaltede systemer av verneområder og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak, med anerkjennelse av urfolksområder og tradisjonelle områder der det er aktuelt, og integrert i større landskaper og sjø- og havområder, samtidig som det sikres at all bærekraftig bruk, der dette er aktuelt i disse områdene, fullt ut er i samsvar med bevaringsformål, og at urfolks og lokalsamfunns rettigheter anerkjennes og respekteres, herunder rettighetene til deres tradisjonelle områder.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmålene 6.6, 11.4, 14.4, 14.5 og 15.4.

6.3.2 Status i Norge

Ifølge FNs klimapanel er opprettholdelse av naturmangfoldet og økosystemtjenestene på globalt nivå, avhengig av at vi bevarer 30–50 prosent av jordas land-, ferskvanns- og havarealer med vern og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak. Det globale målet bygger på forskning10 som blant annet viser at man ved å bevare minst de 30 prosent av land- og havarealene som er viktigst for naturmangfold, kan sikre overlevelse for over 80 prosent av artene på land.11 Bærekraftig arealforvaltning bidrar til å opprettholde funksjon og biologisk produksjon i økosystemene. I denne sammenhengen er arbeidet innenfor sektorene med å ivareta naturmangfold etter sektorlovgivningen og arealforvaltning etter plan- og bygningsloven viktig, sammen med blant annet områdevern etter miljølovgivningen og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak. Vern gir en langsiktig og tverrsektoriell beskyttelse av naturverdiene i verneområdene og er et viktig virkemiddel blant annet for å ta vare på truede arter og naturtyper. For arter med stor geografisk utbredelse er områdevern alene ikke tilstrekkelig, og må suppleres med andre typer tiltak i utbredelsesområdet. Vern kan i dag vedtas etter naturmangfoldloven, svalbardmiljøloven, lov om Jan Mayen og bilandsloven.

Norge er medlem av Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi (Havpanelet) og Konvensjonen om bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren (OSPAR), som har tilsvarende målsetninger om bevaring av marin natur innen 2030 som det globale målet i naturavtalen.

Status for areal som er vernet eller langsiktig bevart med andre tiltak

Norge har lenge arbeidet med å bevare et utvalg av alle typer natur gjennom områdevern. I dag har Norge vernet ca. 25,7 prosent av landarealet medregnet Svalbard og Jan Mayen. Dette fordeler seg på ca. 17,7 prosent av fastlandet (se figur 6.4) og 69,1 prosent av landarealet på Svalbard og Jan Mayen. Videre har vi til sammen vernet om lag 4,2 prosent av norske havområder etter naturmangfoldloven, svalbardmiljøloven, lov om Jan Mayen og bilandsloven.

I dag er 5,3 prosent av all skog og 4 prosent av den produktive skogen vernet. Videre har vi vernet 14 prosent av elver og innsjøer, 16 prosent av våtmarkene, 12 prosent av kulturlandskapet og åpne lavland og 34 prosent av økosystem fjell.12

Forstørr bilde

Linjen for totalt areal inkluderer ikke marine verneområder og teller bare fastlandsareal. For marine verneområder oppgis totalt areal. Totalt er ca. 4,5 prosent av territorialfarvannet ved Fastlands-Norge per i dag vernet, hvor marine verneområder utgjør 1,6 prosent. Tall per 31. desember 2023.

Kilde: Miljødirektoratet og SSB

Det pågår prosesser for å i større grad sikre leveområder for truede arter og naturtyper og for å gjøre vernet mer representativt, slik at variasjonsbredden i norsk natur er fanget opp i verneområdene og alle typer natur har en del lokaliteter som er vernet.

Stortinget besluttet under behandlingen av Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet at 10 prosent av skogen skal vernes. Prosessen for å nå dette målet pågår, og det vernes stadig nye områder. Det årlige omfanget av nytt skogvern avhenger av Stortingets årlige bevilgninger til skogvern. Ved vern av skog på privat grunn, ligger prinsippet om frivillig vern fast. Frivillig skogvern er en ordning der skogeier selv tilbyr skogareal til vern. Dersom området har natur- og miljøkvaliteter som tilsier vern og vernemyndighetene takker ja til tilbudet, kan området vernes som naturreservat etter naturmangfoldloven § 37. Det vil da forhandles frem en avtale mellom skogeier og staten som inneholder avgrensing av området, verneforskrift som regulerer bruken av området og erstatning.

Videre pågår det en prosess for å verne mindre områder med verdifull natur i lavlandet. Basert på områder identifisert av Miljødirektoratet som aktuelle for slikt vern, vil dette vernet omfatte inntil 600 km². Det pågår også prosesser med å vurdere utvidelse av nasjonalparker og landskapsvernområder, og eventuelt opprette nye slike områder. Det foreligger ikke et presist anslag på hvor mye areal dette eventuelt kan forventes å omfatte. Det er forutsatt at sistnevnte prosesser bare skal skje der hvor det er kommunal aksept for det.

En økning av skogvernet fra dagens 5,3 prosent til 10 prosent er ventet å dekke 5700 km² og vil sammen med vernet av mindre områder med verdifull natur i lavlandet øke verneandelen for Norge inkludert Svalbard og Jan Mayen med ca. 2 prosentpoeng.

I havet og langs kysten er 4,2 prosent av sjøarealet under norsk jurisdiksjon vernet. Det er opprettet verneområder i territorialfarvannet (ut til tolv nautiske mil fra grunnlinjene) ved Fastlands-Norge, Svalbard og Jan Mayen og Bouvetøya i Sørishavet. I territorialfarvannet ved Fastlands-Norge er hittil 4,5 prosent av arealene vernet etter naturmangfoldloven, noe som utgjør 6503 km². Det er hittil opprettet 17 marine verneområder, som er en egen vernekategori etter naturmangfoldloven, samt flere nasjonalparker med betydelig marint areal. Arbeidet med marint vern og andre bevaringstiltak er nærmere omtalt i Meld. St. 29 (2020–2021) Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur.

På Svalbard er 68,2 prosent av landområdene og 88,7 prosent av territorialfarvannet vernet som naturreservater og nasjonalparker. Vernet er økologisk representativt og godt sammenhengende. Verneområdene på Svalbard omfatter størstedelen av både landområdene og territorialfarvannet, og er således integrert i større landskaper og sjø- og havområder. Vernet på Svalbard har hindret arealinngrep, men økt ferdsel utfordrer verneverdiene. Det ble i februar 2024 vedtatt endringer i verneforskriftene for å styre ferdselen og ivareta verneverdiene. Forvaltningen av verneområdene på Svalbard er nærmere omtalt i Meld. St. 26 (2023–2024) Svalbard.

Med «andre effektive arealbaserte bevaringstiltak» («other effective area-based conservation measures», OECM), menes tiltak som gir en positiv og langvarig bevaringseffekt på naturmangfoldet i et område. Partsmøtet til konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) vedtok i 2018 veiledende kriterier for å identifisere hvilke områder som kan anses som bevart gjennom andre effektive arealbaserte bevaringstiltak (OECM).13 Kriteriene knytter seg blant annet til forvaltningssystem som bidrar til bevaring, lovlig og legitim styring, langtidsperspektiv, identifisering av det viktige naturmangfoldet i området og gir føringer blant annet om at områdene skal være geografisk avgrenset og kartfestet.

Nøkkelbiotoper i skogbruket, nasjonale villreinområder, vernede vassdrag, nasjonale laksevassdrag og friluftslivsområder vernet etter markaloven er eksempler på bevaringstiltak i Norge som med enkelte justeringer – i hovedsak knyttet til kartfesting, nærmere avgrensning av lokaliteter, beskrivelse av naturkvalitetene og bevaringsmål og jevnlig oppdatering av kartene med avgrensingen for å fange opp inngrep og tiltak – vil kunne anses som OECM i samsvar med CBDs retningslinjer. Samlet anslås disse områdene å kunne omfatte ca. 4,5 prosent av Norges landareal inkludert Svalbard og Jan Mayen. Mesteparten av dette utgjøres av de nasjonale villreinområdene (ca. 3,5 prosent).

Som oppfølging av Meld. St. 29 (2020–2021) Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur ble det satt i gang en prosess for systematisk å gjennomgå praksis for rapportering av Norges bidrag til de internasjonale målene om bevaring av områder til havs. Det pågår derfor en prosess for å avklare hvilke områder til havs som kan anerkjennes som bevart gjennom OECM. Det skal som en del av denne prosessen gjøres en nærmere vurdering av forhold som miljøverdier, bevaringseffekt, påvirkning fra aktivitet og geografisk avgrensning.

Bidrag til naturbevaring skjer også gjennom oppfølging av verdensarvkonvensjonen ved vern og forvaltning av naturverdiene i de norske verdensarvområdene samt gjennom ordningen for utvalgte kulturlandskap i jordbruket. De to verdensarvområdene Vestnorsk fjordlandskap og Vegaøyan har areal beskyttet gjennom områdevern. Vestnorsk fjordlandskap er primært skrevet inn på verdensarvlisten på bakgrunn av de geologiske verdiene, mens Vegaøyan er skrevet inn som kulturlandskap med bakgrunn i samspillet mellom menneske og natur. I tråd med retningslinjene for oppfølging av verdensarvkonvensjonen har Norge identifisert steder som vurderes nominert til oppføring på verdensarvlisten. Blant områdene på denne tentative listen finner vi Lofoten, Jan Mayen og Bouvetøya. Utvalgte kulturlandskap i jordbruket er særegne jordbrukslandskap med store biologiske og kulturhistoriske verdier, skapt av mennesker i samspill med naturen gjennom generasjoner. Særpreget blir tatt vare på gjennom fortsatt drift, skjøtsel og vedlikehold av områder over hele landet. Forvaltningen av områdene er basert på frivillighet.

Status for forvaltningen av eksisterende verneområder

Verneverdiene er naturkvalitetene som er angitt i verneformålet til hvert enkelt område. I litt under 30 prosent av verneområdene på land er disse verneverdiene anslått å være truet, viser vurderinger gjort i 2017 av forvaltningsmyndighetene i områdene.14 Gjengroing, fremmede arter, forstyrrelser, tekniske inngrep og slitasje er hovedtruslene.

For nasjonalparkene og de andre store verneområdene på fastlandet er forvaltningsmyndigheten delegert til nasjonalpark- og verneområdestyrer sammensatt av politikere fra berørte kommuner og fylkeskommuner, og representanter oppnevnt av Sametinget der det er aktuelt. En eller flere nasjonalpark-/verneområdeforvalter(e) er sekretariat for styret.

For de mindre verneområdene, det vil si primært naturreservater, mindre landskapsvernområder, biotopvernområder og marine verneområder delegeres myndigheten til å forvalte områdene til de aktuelle kommunene dersom kommunene selv ønsker det. Øvrige områder, samt alle såkalte Ramsar-områder, forvaltes av Statsforvalteren. Lopphavet marine verneområde ble etablert i 2022 og er Norges største marine verneområde. Det skal opprettes et verneområdestyre for området og forvalter vil bli ansatt.

Det er etter dagens regelverk og saksbehandlingspraksis en grundig prosess knyttet til oppretting av verneområder. I alle verneprosesser blir grunneiere, rettighetshavere, samiske interesser og andre berørte interesser involvert i ulike deler av prosessen.

Status for anerkjennelse og respekt for urfolks rettigheter

Det gjennomføres eller tilbys alltid konsultasjoner med Sametinget eller andre representanter for samiske interesser i verneprosesser der disse er berørt.

Målet er å oppnå enighet om alle verneforslag. Dette er en viktig oppfyllelse av myndighetenes plikt til å legge forholdene til rette for fortsatt samisk kulturutøvelse i verneområdene i tråd med Grunnloven § 108 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27. På den måten anerkjennes også urfolksrettigheter i verneprosessene. All samisk bruk som er forenelig med ivaretakelse av verneverdiene får fortsette i eksisterende og eventuelle nye verneområder. Noen ganger kan visse former for bruk med særlig skadepotensiale på verneverdiene, som for eksempel motorferdsel, reguleres eller kreve søknad. Dette sikrer at videreføring av samisk bruk i verneområdene er i samsvar med bevaringsformålet.

Formålet med naturmangfoldloven er blant annet å ta vare på natur ved bærekraftig bruk og vern «som grunnlag for samisk kultur». I de fleste eldre og i alle nye verneområder med samisk bruk er naturgrunnlaget for samisk bruk en del av verneformålet. Et mål om bevaring av det samiske naturgrunnlaget i verneforskriftene bidrar sammen med tilhørende vernebestemmelser om naturgrunnlaget til en positiv oppfyllelse av målet om å anerkjenne urfolksområder, og sikrer at betydelige områder er beskyttet mot nedbygging, og fortsatt vil være tilgjengelige for den samiske befolkningens bruk.

6.3.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Områdevern og representativitet

Samlet har vi vernet over 25 prosent av landarealene i Norge. Vernet beskytter mange av våre viktigste naturområder. Skogvernet skal økes i tråd med Stortingets mål om 10 prosent vern av skogen. I de øvrige økosystemene på land er det behov for et begrenset omfang av vern av enkelte naturtyper som i dag ikke er godt nok ivaretatt i eksisterende verneområder. Dette trengs for å få et tilstrekkelig økologisk representativt nettverk der variasjonsbredden i norsk natur er bevart. Det innebærer at alle naturtyper har noen lokaliteter som er vernet. Dette vernet er også viktig for å bevare flest mulig leveområder for truede arter og naturtyper. Dette gjelder kulturlandskap, åpent lavland, ferskvannsområder og våtmark. Verneprosessene som allerede er i gang knyttet til skogvern og bevaring av verdifull natur, vil dekke mye av dette behovet.

Geologisk mangfold er delvis ivaretatt gjennom eksisterende verneområder. Det er primært aktuelt å bevare ytterligere geologisk mangfold gjennom andre arealbaserte virkemidler enn vern.

På Svalbard og Jan Mayen er områdevernet representativt og fanger opp det aller meste av leveområder for truede arter og naturtyper på land og i territorialfarvannet. Disse verneområdene ivaretar også geologisk mangfold på Svalbard og Jan Mayen.

En bærekraftig og helhetlig havforvaltning med reell bevaring, samtidig som det legges til rette for bærekraftig bruk, er viktig i havområdene. I arbeidet med bevaring må det tas utgangspunkt i viktige områder for marint naturmangfold. Bevaringstiltakene skal omfatte et representativt utvalg av marin natur og bidra til å ivareta funksjonene i økosystemene. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å gjennomføre marin verneplan fra 2004, som består av 36 områder, hovedsakelig innenfor territorialfarvannet, som er valgt ut blant annet med sikte på å utgjøre et representativt utvalg av norsk undersjøisk natur. Av disse områdene er 18 hittil vernet, mens verneprosessene har startet for de resterende områdene. Regjeringen har sendt på høring og vil legge fram forslag for Stortinget om en ny lov om vern av marin natur utenfor territorialfarvannet. Loven vil bli et nytt virkemiddel for å bevare naturmangfold i norske havområder utenfor territorialfarvannet. Regjeringen vil videre identifisere nye kandidatområder for marint vern både innenfor og utenfor territorialgrensen for å bidra til det globale målet i naturavtalen.

Andre effektive arealbaserte bevaringstiltak (OECM)

Som omtalt under kapittel 6.3.2 kan andre effektive arealbaserte bevaringstiltak enn vern (OECM) gi en positiv og langvarig bevaringseffekt på naturmangfoldet i et område. Når det gjelder områder til havs, pågår det en prosess for å avklare hvilke områder som oppfyller kriteriene for OECM.

Nøkkelbiotoper i skogbruket og nasjonale villreinområder er eksempler på slike tiltak på land.

Nøkkelbiotoper er områder som inneholder kvaliteter som er spesielt viktige for de sjeldne og truede artene i skogen. Med utgangspunkt i Meld. St. 6 (2016–2017) Verdier i vekst – Konkurransedyktig skog og trenæring gjennomføres tiltak for økt ivaretakelse av nøkkelbiotoper i skogbruket. Omfanget av nøkkelbiotoper utenfor verneområder er økt fra 1037 km² i 2020 til 1080 km² i 2022. Disse nøkkelbiotopene utgjør nå ca. 0,9 prosent av skogarealet, og arealet forventes å øke. Nøkkelbiotopene kan bidra til langsiktig bevaring av skog, og er ved rapportering til biomangfoldkonvensjonen regnet som et annet effektivt arealbasert bevaringstiltak.

At et bevaringstiltak kan kvalifisere som OECM, er ikke ensbetydende med at alt areal som omfattes av virkemiddelet oppfyller kriteriene for OECM. Det må gjøres konkrete vurderinger av de konkrete områdene. Regjeringen vil som nevnt gjennomgå behovet for, og gjennomføre eventuelle justeringer slik at aktuelle bevaringstiltak vil kunne oppfylle kriteriene og inngå i Norges samlede bidrag til mål 3. Eventuelle justeringer skal ikke innebære nye restriksjoner for eksisterende energianlegg.

Norge har i lengre tid hatt flere tiltak for å beskytte vassdragsmiljøet, inkludert vassdragsbeltet og de delene av nedbørfeltet som har betydning for vassdragenes verneverdi, gjennom Verneplan for vassdrag og beskyttelsesregimet for nasjonale laksevassdrag og -fjorder. Begge disse ordningene dekker betydelige arealer i Norge dersom hele nedbørfeltene regnes med. En del av våre største vassdrag omfattes helt eller delvis av begge ordninger, som for eksempel Tana og Gaula. Det er også overlapp med annet vern i deler av nedbørfeltene til en rekke vernede vassdrag. NVE har igangsatt et utredningsoppdrag om vernede vassdrag, og samarbeider med Miljødirektoratet for å ha en gjennomgang av inngrepsstatus, verneverdier og forvaltningspraksis i disse. Det er stor variasjon i hvor intakte eller påvirkede vernede vassdrag er, men et utvalg referansevassdrag ble inkludert på verneplan for å beskytte referansepreget i disse.

I henhold til CBDs veiledende kriterier for OECM skal forvaltningen av OECM være etterprøvbar og bygge på full åpenhet om data og eventuelle inngrep eller andre endringer i områdene. Områder som inngår i OECM bør derfor være kartfestet og data må i størst mulig grad være søkbare, tilgjengelige, kunne sammenstilles med andre data og kunne gjenbrukes.

Miljødirektoratet har sammen med ulike sektordirektorater gjort en vurdering av ulike eksisterende virkemidler som kan være aktuelle som andre effektive bevaringstiltak på land, gitt visse justeringer/tilpasninger. Virkemidlene som Miljødirektoratet peker på omfatter blant annet vernede vassdrag, nøkkelbiotoper, utvalgte kulturlandskap i jordbruket, utvalgte naturtyper, friluftslivsområder vernet etter markaloven, områder med arealformål naturvern i reguleringsplaner og nasjonale villreinområder. I tillegg kan kulturmiljøfredninger med innslag av natur være aktuelle. For noen virkemidler må det gjøres mer omfattende justeringer enn for andre dersom de skal være aktuelle. For områder satt av til arealformål «naturvern» i reguleringsplaner er det for eksempel tilstrekkelig at kartkoordinatene samles i et felles kart. For vernede vassdrag, som i utgangspunktet omfatter hele nedbørsfeltet til vassdraget, er det nødvendig å vurdere naturverdiene og forvaltningen av disse før det kan identifiseres hvilket eventuelt areal utover selve vannstrengen som oppfyller kriteriene for OECM.

Norges nasjonale målsetninger for 2030

På land

Norge har vernet ca. 25,7 prosent av landarealet inkludert Svalbard og Jan Mayen. Det er som nevnt under kapittel 6.3.2 pågående verneprosesser (skogvern og vern av mindre områder med verdifull natur i lavlandet) som vil kunne øke dette med ca. 2 prosentpoeng. I tillegg kommer ca. 4, 5 prosentpoeng med andre effektive bevaringstiltak som med enkelte justeringer vil være i samsvar med CBDs kriterier for OECM. Regjeringen vil som nevnt gjennomgå behovet for og gjennomføre eventuelle justeringer slik at aktuelle bevaringstiltak vil kunne oppfylle kriteriene for OECM.

På denne bakgrunnen mener regjeringen at Norge bør ha et bevaringsmål for landarealene på minst 30 prosent innen 2030.

For Svalbard og Jan Mayen isolert er verneandelen allerede høy, og utfordringen vil være å sikre at de eksisterende verneområdene blir effektivt bevart og forvaltet i tråd med verneformålet, og at forvaltningen tar hensyn til at de raske klimaendringene kan gjøre arter og økosystemer mer sårbare for lokal aktivitet. Det er nylig vedtatt endringer i verneforskriftene for Svalbard for å styre ferdselen og ivareta verneverdiene. Tiltak og virkemidler for å sikre effektiv bevaring og forvaltning av verneområdene på Svalbard er nærmere omtalt i Meld. St. 26 (2023–2024) Svalbard.

I havet

I havet og langs kysten er 4,2 prosent av sjøarealet under norsk jurisdiksjon vernet. Det er opprettet verneområder i territorialfarvannet (ut til tolv nautiske mil fra grunnlinjene) ved Fastlands-Norge, Svalbard og Jan Mayen og Bouvetøya i Sørishavet. I territorialfarvannet ved Fastlands-Norge er hittil 4,5 prosent av arealene vernet etter naturmangfoldloven, noe som utgjør 6503 km². Det er hittil opprettet 17 marine verneområder, som er en egen vernekategori etter naturmangfoldloven, samt flere nasjonalparker med betydelig marint areal.

Arbeidet med å bevare viktige områder for marin natur er nærmere omtalt i Meld. St. 29 (2020–2021) Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur.

Det pågår en prosess for å avklare hvilke områder til havs som er omfattet av «andre effektive arealbaserte bevaringstiltak» (OECM). Norge vil vurdere hvordan det skal fastsettes et mål om vern og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak for havarealene under norsk jurisdiksjon etter at den nærmere vurderingen av områder som kan anerkjennes som bevart gjennom OECM er gjennomført. Regjeringen legger vekt på å bidra til oppfølgingen av det globale målet i naturavtalen og vil komme tilbake med en plan for hvordan et fremtidig mål kan oppnås på en måte som samtidig legger godt til rette for bærekraftig bruk av norske havområder.

Forvaltning av eksisterende verneområder

For å senke andelen av verneområdene der verneverdiene er truet, er det behov for å styrke forvaltningen av eksisterende verneområder. Departementet vil fortsette dette arbeidet. Ett grep er å legge opp til effektive arbeidsprosesser og datasystemer med fellesløsninger for alle forvaltningsmyndighetene og videreutvikle disse. Våren 2023 lanserte Miljødirektoratet Naturoppdrag, som er en digital løsning for forvaltning av verneområder. Ved overgang til Naturoppdrag fases gamle digitale løsninger som forvaltningsplaner på nett (FPNV) og bevaringsmål (NatStat) ut. Å samle tidligere separate digitale verktøy i Naturoppdrag er svært ressursbesparende både personell- og kostnadsmessig. Det gir i tillegg en oversikt over tiltak og ressursbruk i verneområder som vi har manglet frem til nå, noe som har stor betydning for kvaliteten til forvaltningen.

Bevaringsmål er nå integrert i Naturoppdrag, og bevaringsmålene kan nå knyttes direkte til forvaltningsmyndighetens tiltak, som også ligger i Naturoppdrag. Med bevaringsmål kan forvaltningsmyndigheten sette konkrete, kvantitative mål for ønsket naturtilstand innen et verneområde, legge inn data fra overvåkingen og beregne om målene nås. Det er viktig at vi på sikt også får integrert forvaltningsplaner i Naturoppdrag, det vil gi et komplett digitalt verktøy for forvaltningen av verneområder.

Departementet vil også vurdere andre grep for å styrke forvaltningen av verneområdene på bakgrunn av Miljødirektoratets faglige utredning 1. juli 2024 om tiltak for å opprettholde verneverdiene i verneområder på lang sikt.

Nasjonalparker og andre store verneområder forvaltes av nasjonalpark- og verneområdestyrer, som har nasjonalpark- og verneområdeforvaltere som sekretærer.

Det er ofte etablert besøkssentre i tilknytning til nasjonalparkene.

Regjeringen er opptatt av å styrke forvaltningen av nasjonalparkene og verdiskapingen knyttet til disse, og har gjennom et nasjonalparkløft blant annet sørget for opprettelse av nye besøkssentre for nasjonalparker. Det er opprettet to nye besøkssentre for Jotunheimen plassert i Fortun og i Utladalen. Det er også autorisert besøkssenter for Reinheimen nasjonalpark i Rauma, og det er lyst ut besøkssenter for Forollhogna nasjonalpark. I tillegg har regjeringen satt av økte midler til nasjonalpark- og verneområdestyrene, som de kan benytte til bedre forvaltning av verneområdene. Det er også prioritert midler til ansettelse av flere nye nasjonalparkforvaltere. Regjeringen har videre varslet en styrking av Norsk villreinsenter, som er et kompetansesenter lokalisert på Hjerkinn og Skinnarbu.

Det er lagt til rette for at forvaltningen av nasjonalparker og store verneområder er lagt til lokale knutepunkter. I disse knutepunktene har nasjonalpark- og verneområdeforvaltere kontorsted, og knutepunktene er gjerne samlokalisert med besøkssentre for natur, kontorsted for statlig naturoppsyn, ansatte i fjellstyrer med videre. Slike forvaltningsknutepunkt kan være gode faglige fellesskap for kompetansearbeidsplasser lokalt. Det varierer hvor godt disse knutepunktene fungerer. Departementet har som mål å styrke disse knutepunktene. Departementet vil i denne sammenheng blant annet vurdere om knutepunkter kan forsterkes gjennom for eksempel relokalisering av enkelte stillinger. Departementet vil også vektlegge at nye stillinger som forvaltere eller statlig naturoppsyn plasseres lokalt i knutepunkter nær verneområdene. Slik lokalisering er en fordel både for forvaltning av verneområdene, og for sysselsetting lokalt i distriktene.

Nasjonalparker og andre store verneområder kan være viktige for lokal verdiskaping, for eksempel i tilknytning til reiseliv. Norges nasjonalparkkommuner er en viktig organisasjon som bidrar til at disse kommunene kan utvikle sine verdier rundt nasjonalparker. Departementet vil fortsette å støtte opp under foreningens arbeid.

De autoriserte besøkssentrene for natur formidler kunnskap om viktige miljøverdier, og det er blant annet autorisert 21 sentre for nasjonalparkene. Departementet vil fortsette arbeidet med å videreutvikle besøkssenterordningen.

Departementet ønsker generelt at arbeidsplasser knyttet til natur bør lokaliseres desentralt og i nærheten av de områdene der naturverdiene eller vernet er lokalisert. Dette vil bidra til verdiskaping i tilknytning til naturverdiene, legge til rette for turisme og til økt legitimitet til vern og andre tiltak.

Forstørr bilde

Portal til Folgefonna nasjonalpark.

Foto: Karen Løvfall Våge

Urfolk

Sametinget har i sine forventninger til nasjonal implementering av naturavtalen tatt opp flere tema som berører etablering og forvaltning av verneområder, se kapittel 2.7.

Som omtalt under 6.3.2 blir i alle verneprosesser grunneiere, rettighetshavere, samiske interesser og andre berørte interesser involvert i ulike deler av prosessen. I tillegg gjennomføres det eller tilbys alltid konsultasjoner med Sametinget eller andre representanter for samiske interesser der disse er berørt. Bevaring av naturgrunnlaget er normalt en del av verneformålet der det er samisk bruk. For å sikre at det legges tilstrekkelig vekt på hensynet til samisk kulturutøvelse vil departementet utarbeide retningslinjer for behandling av saker der samiske interesser er berørt av tiltak og aktiviteter det søkes om tillatelse til i verneområdene. Departementet vil også legge til grunn retningslinjene så langt de passer ved revisjon og utarbeiding av verneforskrifter. Departementet vil tilby Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund konsultasjon om retningslinjene.

En del forskrifter for nasjonalparker og andre store verneområder er av eldre dato. Departementet har et mål om å revidere eldre verneforskrifter der hvor det er behov for dette, særlig for nasjonalparker og andre store verneområder, slik at de oppdateres i henhold til naturmangfoldloven og mal for nyere verneforskrifter. Ved endring av verneforskrifter vil blant annet formålsbestemmelsen oppdateres i henhold til naturmangfoldloven, slik at det tas inn en formulering om at verneformålet også omfatter bevaring av det samiske naturgrunnlaget.

Internasjonal oppfølging

Klima- og skoginitiativets arbeid for å redusere avskoging og skogforringelse i land med tropisk skog støtter opp under det globale målet både gjennom etablering og forvaltning av ulike typer verneområder, og i særlig grad gjennom støtte til anerkjennelse av urfolks territorier. Urfolks råderett over skogområder har vist seg å være svært effektivt for å ta vare på skogen. Anerkjennelse av urfolks rettigheter til deres tradisjonelle landområder er derfor et sentralt virkemiddel for å sikre bevaring av skogområdene og dermed som bidrag til mål 3, i tillegg til mer tradisjonelle former for områdevern.

Norske bidrag til fondet under Unescos verdensarvkonvensjon er svært vesentlige for finansiering av prosjekter som bidrar til å forbedre forvaltningen av afrikanske naturområder som har verdensarvstatus, og gjennom det sikre verneverdiene i disse områdene. Opplæring av lokale myndigheter i effektiv forvaltning skjer også gjennom det norskfinansierte globale kapasitetsbyggingsprogrammet World Heritage Leadership Programme.

FN-avtalen om bevaring og bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon (BBNJ) ble undertegnet av Norge i september 2023. Avtalen styrker og konkretiserer havrettens regler for bevaring og bærekraftig bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon, det vil si internasjonale havområder. Avtalen blir et viktig verktøy for å opprette marine verneområder og andre områdebaserte forvaltningstiltak i internasjonale havområder, og dermed et viktig bidrag i gjennomføringen av de internasjonale målene om bevaring av områder til havs.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• videreføre igangsatte verneprosesser knyttet til skogvern, nasjonalparkvern, marint vern og supplerende vern

• identifisere nye kandidatområder for marint vern, inkludert i områder utenfor territorialfarvannet, for å bidra til oppfølgingen av det globale målet i naturavtalen

• videreføre arbeidet med en nærmere vurdering, herunder av forhold som miljøverdier, aktivitet og geografisk avgrensning, for å avklare hvilke områder til havs som kan rapporteres som bevart gjennom OECM

• videreføre frivillig skogvern som arbeidsform ved vern av privateid skog, og vektlegge kommunal aksept ved vern av areal som nasjonalpark eller landskapsvernområde

• utarbeide retningslinjer for vektlegging av hensyn til samisk kulturutøvelse i vernesaker og enkeltsaker etter naturmangfoldloven kapittel V

• utvikle fellesløsninger og systemer som fremmer effektiv forvaltning av verneområdene

• gjennomgå behovet for, og eventuelt gjennomføre justeringer slik at aktuelle bevaringstiltak vil kunne oppfylle kriteriene for OECM og dermed kunne inngå i Norges rapportering på mål 3. Eventuelle justeringer vil ikke innebære nye restriksjoner for eksisterende energianlegg

• bidra til å bevare natur gjennom å identifisere, bevare og forvalte norske verdensarvområder med natur og å videreføre innsats for verdensarven globalt

Internasjonalt:

• bidra til tropiske skoglands bruk av vern som virkemiddel for å nå sine naturmål

• bidra i gjennomføringen av FN-avtalen om bevaring og bruk av marint biologisk mangfold i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon (BBNJ)

6.3.4 Nasjonalt bidrag

For å sikre langsiktig beskyttelse av naturmangfoldet og økosystemtjenestene fastsetter regjeringen følgende målsetting som Norges bidrag til mål 3:

Norge har gjennom vern eller andre effektive arealbaserte bevaringstiltak bevart minst 30 prosent av Norges landareal inkludert Svalbard og Jan Mayen innen 2030. Tiltakene skal vise variasjonsbredden i norsk natur og Norge skal gjennom bevaringstiltakene bidra til at et globalt representativt utvalg av naturområder blir bevart.

Norge vil vurdere hvordan det skal fastsettes et mål om vern og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak for havarealene under norsk jurisdiksjon etter at den nærmere vurderingen av områder som kan anerkjennes som bevart gjennom OECM er gjennomført. Regjeringen legger vekt på å bidra til oppfølgingen av det globale målet i naturavtalen og vil komme tilbake med en plan for hvordan et fremtidig mål kan oppnås på en måte som samtidig legger godt til rette for bærekraftig bruk av norske havområder.

6.4 Mål 4 – Truede arter, genetisk mangfold og sameksistens mennesker og dyr

6.4.1 Globalt mål

Sikre umiddelbare forvaltningstiltak for å stanse menneskeskapt utryddelse av kjente truede arter og gjenoppbygge og bevare arter, særlig truede arter, for å redusere utryddelsesrisikoen betydelig og opprettholde og restaurere det genetiske mangfoldet innenfor og mellom populasjoner av naturlig hjemmehørende, ville og domestiserte arter for å opprettholde deres tilpasningspotensial, blant annet ved in situ og ex situ bevaring og ved bærekraftig forvaltningspraksis, og å forvalte samhandlingen mellom mennesker og viltlevende dyr på en effektiv måte med sikte på å minimere konflikt mellom mennesker og dyr og fremme sameksistens.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmål 2.5.

6.4.2 Status i Norge

Nasjonalt klima- og miljømål 1.2: «Ingen arter og naturtyper skal utryddes, og utviklingen til truede og nær truede arter og naturtyper skal bedres» dekker deler av det nye globale målet.

Tilstanden er ikke tilstrekkelig god til at det nasjonale målet er nådd, ifølge Miljøstatus. Tilstanden og utviklingen for truede og nær truede arter og naturtyper er sprikende. For Fastlands-Norge og norske havområder er 2752 arter, 12 prosent av vurderte arter, kategorisert som truet på Norsk Rødliste for arter fra 2021 og ytterligere 6 prosent er nær truet. I 2021 fikk 700 arter forverret kategori (ble mer truet) sammenlignet med forrige rødliste fra 2015, mens 513 arter fikk forbedret kategori. Av de truede artene er 288 kritisk truet og 960 sterkt truet. 72 prosent (3565) av de norske rødlistede artene har i likhet med globale trender pågående bestandsnedgang,15 de fleste over 30 prosent nedgang, slik at statusen deres vil trolig forverres over tid under gjeldende forhold.16 Åtte arter inkludert i tidligere vurderinger (2015) er nå regnet som utdødd fra Norge. Figur 6.6 og figur 6.7 viser antall truede arter fordelt på henholdsvis ulike former for arealendringer på land og etter hovedgrunner til at arter er truet eller nær truet.

Rødlista for arter på Svalbard (2021) omfatter 116 arter, som er 21,4 prosent av alle vurderte arter. Majoriteten av de truede artene på Svalbard har svært liten populasjonsstørrelse. Påvirkning fra stedegne arter og klimaendringer er de påvirkningsfaktorene som er angitt for flest arter på Svalbard. Klimaendringer gjør seg i økende grad gjeldende på Svalbard, og påvirker særlig karplanter, men også laver, fugler og pattedyr. Arealendringer, den desidert største påvirkningsfaktoren for truede arter i Fastlands-Norge med havområder, påvirker kun 10 truede arter på Svalbard.

Av 54 arter typiske sjøfugler er 34 (63 prosent) på den norske rødlista. Tre av disse er kritisk truet, åtte er sterkt truet, sytten er klassifisert som sårbare og seks sjøfuglarter er nær truet. Det er få tegn til bedring i bestandsstatus i tiårsperioden 2011–2021.

Forstørr bilde

Flest arter har kommet på rødlista på grunn av lite areal, kombinert med fragmentering, nedgang eller variasjoner i bestandsstørrelse (kriterium B). Dette gjelder for alle kategoriene av truede og nær truede arter. Kriterium A er reduksjon i populasjonsstørrelse, C er liten populasjon og pågående nedgang mens D er svært liten populasjon, svært begrenset forekomstareal eller få lokaliteter. Antall arter vises på y-aksen.

Kilde: Artsdatabanken på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet, se også Artsdatabanken (2021a)

Den årlige nøkkeltallrapporten fra Norsk genressurssenter ved NIBIO gir oversikt over status for det genetiske mangfoldet for bevaringsverdige husdyr, skogtrær og kulturplanter.17 I Norge er 37 av 49 nasjonale husdyrraser regnet som bevaringsverdige.18 Det overordnede inntrykket er at antall dyr og besetninger med de bevaringsverdige husdyrrasene øker eller holder seg stabilt. En milepæl i det systematiske bevaringsarbeidet var da ingen storferaser lengre var kritisk truet i 2022 i henhold til FNs organisasjon for mat og landbruk.

Norske frøformerte kulturplanter bevares i den felles nordiske genbanken i Alnarp, Sverige, som huser over 33 000 såfrøeksemplar fra rundt 450 arter. Matvekster og prydplanter med vegetativ formering bevares i 27 norske klonarkiv, rundt 1380 sorter av frukt, bær, grønnsaker, potet og medisin- og krydderplanter, og 3217 sorter prydplanter. Svalbard globale frøhvelv er i dag det største sikkerhetslageret i verden for landbruksrelevante planter slik som matplanter og treslag for skogbruk, og det er etablert en nasjonal frøbank for oppbevaring av levedyktige frø fra ville planter ved Naturhistorisk museum i Oslo, se nærmere omtale i kapittel 4.1.3.

Det finnes drøyt 30 arter av naturlig hjemmehørende skogtrær i Norge. Norsk genressurssenter arbeider med alle de norske hjemmehørende treslagene for å sikre bevaring og bærekraftig bruk av de skogtregenetiske ressursene. Forskrift om skogfrø og skogplanter skal sikre at det brukes frø og planter av god kvalitet ved foryngelse av skog og at hensynet til det genetiske mangfoldet i skogen ivaretas. Forskriften har regler om hvilke opplysninger som skal følge skogformeringsmateriale ved handel og regler om kontroll.

Forstørr bilde

Med «andre» menes bifangst og kollisjoner, naturkatastrofer, menneskelig forstyrrelse og påvirkning utenfor Norge.

Kilde: Artsdatabanken (2021)

Stortinget har vedtatt en todelt målsetting for rovviltpolitikken som innebærer at Norge skal ha bestander av bjørn, gaupe, jerv, ulv og kongeørn i norsk natur, samtidig som vi skal høste av utmarksressursene gjennom beite med husdyr og tamrein. På bakgrunn av den todelte målsettingen har Stortinget fastsatt nasjonale bestandsmål. Bestandsmålet for bjørn er fastsatt til å være 13 årlige ynglinger, for gaupe er bestandsmålet satt til 65 årlige familiegrupper, for jerv 39 årlige ynglinger og for ulv er målet 4–6 ynglinger, hvorav tre skal være helnorske. Bestandsmålet for kongeørn er satt til 850–1200 hekkende par. Stortinget har også vedtatt en regional rovviltforvaltning som styres av statlig oppnevnte rovviltnemnder. Nemndene består av politikere fra fylkeskommunene, og i regioner med samisk tamreindrift, også representanter oppnevnt av Sametinget. Rovviltnemndene har hovedansvaret for forvaltningen av gaupe, jerv, ulv og bjørn i hver sin rovviltregion, og lager forvaltningsplaner for rovvilt for sin region. I planene fastsetter nemndene blant annet områder der rovviltet skal ha prioritet og områder der det skal tas spesielt hensyn til beitedyr.

6.4.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Arbeidet med å ivareta truede arter spenner vidt, og følger prioriteringene som beskrevet i den tidligere norske handlingsplanen for naturmangfold Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet. Hovedårsaken til tap av arter på land, inkludert truede arter, er arealendringer, se figur 6.6. Det er den viktigste påvirkningsfaktoren for om lag 90 prosent av de truede artene. De viktigste tiltakene for å ta vare på truede arter er derfor å hindre nedbygging av natur, begrense den negative påvirkningen på arter fra annen type arealbruk eller arealendringer, opprettholde aktiv skjøtsel og sikre arealer av naturtyper med høyt artsmangfold gjennom områdevern og andre arealbaserte virkemidler. Arealbaserte virkemidler er omtalt under mål 1, 2 og 3. Meny av tiltak for økosystemene generelt er omtalt i kapittel 5.3, mens meny av tiltak for skog er nærmere omtalt i kapittel 5.3.1. For artene i havet er det klimaendringer og høsting/bifangst som er viktigste negative påvirkningsfaktorer. Tiltak for å håndtere disse blir omtalt under mål 5 (høsting) og 8 (klima). Fremmede arter og forurensning påvirker også arter. Tiltak for å håndtere disse påvirkningsfaktorene er omtalt under mål 6 (fremmede arter) og 7 (forurensning).

Mange ulike sektorer og virksomheter i samfunnet påvirker arter. Det er viktig både at de ulike sektorene tar hensyn til truede arter i sitt arbeid, og med samordnet innsats på tvers av sektorer.

I tråd med Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet vurderes artsspesifikke virkemidler der arealbaserte virkemidler ikke er tilstrekkelig, eller mest hensiktsmessig. Som beskrevet i tidligere handlingsplan, har det vært lagt vekt på å forbedre tilstanden til de sterkt eller kritisk truede artene i Norge som har en vesentlig del av sin europeiske utbredelse i Norge eller som i tillegg til å være sterkt eller kritisk truet i Norge også er truet globalt eller i Europa. Videre omtalte Natur for livet tiltak for truede naturtyper og naturtyper som er viktige for truede arter. Med dette som bakgrunn, ble det i 2021 fastsatt en egen oppfølgingsplan for truet natur,19 se nærmere omtale i boks 6.5. Denne oppfølgingsplanen er et resultat av tverrsektorielt samarbeid, hvor en gruppe arter og naturtyper er prioritert for oppfølging på tvers av sektorer. Oppfølgingsplanen for truet natur vil fortsatt ligge til grunn fremover for arbeidet med den mest truede naturen. Videre er det utarbeidet en nasjonal strategi og tverrsektoriell tiltaksplan for ville pollinerende insekter.20 Den har mål om å sikre levedyktige bestander og vil bli fulgt opp fremover. Se nærmere omtale i boks 6.17 under mål 11.

Økonomiske virkemidler bidrar også til å ivareta truede arter. Klima- og miljødepartementet har egne tilskuddsordninger rettet mot tiltak for å ta vare på truede arter og naturtyper. Nasjonalt miljøprogram 2023–2026 i jordbruket finansiert over jordbruksavtalen setter mål om å bedre statusen for truede arter i jordbruket. For å nå målet har Nasjonalt miljøprogram ulike nasjonale, regionale og lokale miljøtilskudd. I de fleste tilfeller er tiltakene ikke rettet direkte mot arter, men blir gitt for en type tilrettelegging eller skjøtsel av arealer som er forventet å ha en positiv effekt for arter som hører til arealene.

Forstørr bilde

Biologisk undersøkelse av åpen grunnlendt kalkmark dominert av dragehode, knollmjødurt, blodstorkenebb og bitterbergknapp. Dette er ofte svært artsrike miljøer med forekomst av truede arter.

Foto: Bård Bredesen

Fredning bidrar til beskyttelse av truede arter. Blant annet har Norge 58 fredede arter av karplanter, moser og virveldyr etter forskrift om fredning av truede arter, jf. naturmangfoldloven §§ 20 og 77. Formålet med fredningen er å beskytte enkelte truede, sårbare, hensynskrevende eller sjeldne arter mot skade og ødeleggelse. Fredningen av arter kan blant annet bygge på forpliktelser etter Bernkonvensjonen. Fredning av arter er et virkemiddel som forvaltningen ikke lenger bruker, etter at naturmangfoldloven fikk regler om prioritering av arter i 2009.

Det er fastsatt egne kvalitetsnormer for de to norske ansvarsartene21 atlantisk laks (villaks) og villrein, i henholdsvis 2013 og 2020. Begge artene har status som nær truet på den norske rødlista fra 2021. Villreinen er klassifisert som truet internasjonalt. Laks havnet for første gang på Verdens Naturvernunion (IUCN) sin globale rødliste i 2023.

Norge er det eneste landet i Europa med gjenværende bestander av vill fjellrein (villrein), med unntak av noen mindre bestander i Russland. På tross av at det de siste tiårene har vært iverksatt en rekke tiltak for å bedre tilstanden for villreinen, har det vært en negativ utvikling i mange av Norges villreinområder. En første klassifisering av de ti nasjonale villreinområdene etter kvalitetsnorm for villrein i 2022, viser at seks har dårlig kvalitet og ingen har god kvalitet. I 2023 ble de øvrige 14 villreinområdene klassifisert for første gang. Klassifiseringen viser at seks har dårlig kvalitet, syv har middels kvalitet og ett har god kvalitet. Situasjonen for villrein er svært alvorlig, og fortsatt nedadgående. Dette er bakgrunnen for at regjeringen våren 2024 la frem en egen stortingsmelding om villrein, Meld. St. 18 (2023–2024) Ein forbetra tilstand for villrein, se boks 6.6.

Antallet av ville atlantiske laks som kommer tilbake til norske elver for å gyte (innsiget) er mer enn halvert siden 1980-tallet og har de siste årene vært historisk lavt. Fangsttallene for årets sesong viser at 2024 ligger an til å bli enda dårligere enn de foregående og dermed ha det svakeste innsiget av laks noen gang registrert. Med bakgrunn i det svake innsiget besluttet Miljødirektoratet i juni 2024 å stanse fisket etter laks og sjøørret i 33 elver fra svenskegrensen i sør til og med Trøndelag. Sjølaksefisket ble samtidig stengt på samme strekning. I juli ble det gjort ytterligere restriksjoner i flere elver i Øst-Finnmark og i sjølaksefisket i samme område. Dette er første gangen Miljødirektoratet har begrenset fiske i et slikt omfang på et så tidlig tidspunkt i sesongen. Stansen i fisket omfattet flere store lakseelver og medførte store negative konsekvenser for fiskere, friluftsliv og næringsliv.

De største truslene mot villaks i Norge er lakselus og rømt oppdrettslaks som i 2023 fortsatt klassifiseres som ikke-stabiliserte bestandstrusler, nærmere omtalt i boks 3.3 i kapittel 3.2.2.22 Gjennom plenarvedtak i Stortinget har 52 norske vassdrag fått status som nasjonale laksevassdrag, og 29 fjorder har fått status som nasjonale laksefjorder.23 Formålet er å gi et utvalg på om lag 50 av de viktigste laksebestandene i Norge særlig beskyttelse mot inngrep og virksomhet i vassdragene og i de nærliggende fjord- og kystområdene. Regjeringen vil fortsette arbeidet med forskrift om særlig beskyttelse av laksen i nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder. Føringene som følger av Stortingets vedtak om nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder vil med dette bli forskriftsfestet.

For mange sjøfuglarter er tilstanden og utviklingen negativ og kritisk. Ved stortingsbehandlingen av forrige handlingsplan for naturmangfold Meld. St. 14 (2015–1016) Natur for livet, ble det gjort et anmodningsvedtak om å utarbeide en handlingsplan for sjøfugl. En slik handlingsplan er under utarbeidelse.

Genetisk mangfold i landbruket er viktig for tilgangen til mat i verden. Det gir grunnlag for at husdyr, kulturplanter og skogtrær skal kunne tilpasses nye og endrede dyrkings- og driftsforhold, sykdommer og nye krav til sluttprodukt. I Norge blir Nasjonal strategi for bevaring og bærekraftig bruk av genetiske ressurser for mat og landbruk, Forråd av gener – muligheter og beredskap for framtidas landbruk, lagt til grunn for arbeidet. Det overordnede målet med strategien er å sikre det genetiske forrådet for fremtidig landbruks- og matproduksjon. For systematisk oppfølging av strategien, gjennomfører Landbruks- og matdepartementet en nasjonal tiltaksplan (2024–2028), som gir prioriteringer for det videre arbeidet og presiserer rollen og oppgaver til de ulike aktørene i bevaringsprogrammet. Tiltaksplanen skal sikre at bevaringsverdige planter, husdyr og skogtrær er omfattet av både dynamisk (der den genetiske variasjonen fortsetter å utvikles) og statisk bevaring (der det genetiske materialet holdes mest mulig intakt), samt langsiktig sikkerhetsbevaring. Landbruks- og matdepartementet har tilskuddsordninger til genressurstiltak for kulturplanter, skogtrær og bevaringsverdige husdyrraser, Norsk Fjordhestesenter og Nasjonalt senter for nordlandshest/lyngshest. Norsk hestesenter får midler fra overskudd fra pengespill på hest som blant annet benyttes til arbeid med bevaring av dølahest.

På Svalbard er klimaendringer en økende trussel mot flere arter av både fugl, pattedyr og planter. Forvaltningen av naturen på Svalbard tar sikte på å begrense påvirkning fra arealbruk, ferdsel og høsting av arter, slik at omfanget av villmarkspreget områder opprettholdes, og det biologiske mangfoldet skal få utvikle seg tilnærmet uberørt av lokal aktivitet på Svalbard. Dette innebærer en restriktiv praksis for å tillate naturinngrep utenfor allerede påvirkede områder, en utstrakt fredning av artene og deres leveområder, og reguleringer av ferdsel i naturen for å begrense forstyrrelse og slitasje. Det ble våren 2023 vedtatt regelverksendringer for ferdsel med sikte på å begrense miljøpåvirkningen, blant annet en avstandsgrense for hvor nær isbjørn det er lov å bevege seg. Tiltak som bidrar til å bevare truede og nær truede arter er nærmere omtalt i Meld. St. 26 (2023–2024) Svalbard.

Det er blant annet Bernkonvensjonen, naturmangfoldloven, rovviltforlikene av 2004 og 2011 og flertallsvedtaket om ulv i 2016 i Stortinget som legger føringene og rammene for forvaltningen av rovvilt.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• utarbeide forskrift om særlig beskyttelse av laksen i nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder

• gjennomføre oppfølgingsplanen for truet natur

• gjennomføre nasjonal tiltaksplan for genressurser for mat og landbruk

Internasjonalt:

• fortsette drift av Svalbard globale frøhvelv og arbeide for at frø av størst mulig andel av verdens matplanter sikres der

6.4.4 Nasjonalt bidrag

Arbeidet med å bevare arter og deres genetiske mangfold spenner vidt, og må også sees i sammenheng med tiltak omtalt under øvrige mål som også vil bidra til å redusere negative påvirkningsfaktorer. På denne bakgrunn fastsetter regjeringen følgende målsetning for mål 4:

Norge har bedret utviklingen til truede og nær truede arter og naturtyper, og det genetiske mangfoldet til ville og domestiserte arter er opprettholdt.

6.5 Mål 5 – Sikre bærekraftig, sikker og lovlig høsting og handel med ville arter

6.5.1 Globalt mål

Sikre at bruk av, høsting av og handel med viltlevende arter er bærekraftig, trygg og lovlig og ikke medfører overbeskatning, minimere påvirkningene på andre arter og økosystemer, at risikoen for spredning av patogener er redusert, og at økosystemtilnærming blir brukt, samtidig som urfolks og lokalsamfunns tradisjonelle bærekraftige bruk respekteres og beskyttes.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmålene 12.2, 14.4, 14.7, 15.2, 15.7 og 15.C.

6.5.2 Status i Norge

Omtalen under mål 5 er avgrenset til bærekraftig, trygg og lovlig bruk, høsting og handel av viltlevende arter av hensyn til artene selv. Under mål 9 er det nærmere omtale av hvordan forvaltning og bruk av viltlevende arter gir mennesker sosiale, økonomiske og miljømessige goder. Bærekraftig forvaltning av arealer hvor det drives jordbruk, akvakultur, fiskeri og skogbruk er omtalt under mål 10. Skogbruket i Norge baserer seg i stor grad på stedegne, viltlevende arter av trær. Skogbruk og skogforvaltning er nærmere omtalt i mål 10 og under meny av tiltak for skog i kapittel 5.3.1. Målet må videre sees i sammenheng med mål 4 om å stanse menneskeskapt utryddelse av kjente truede arter og gjenoppbygge og bevare arter og opprettholde og restaurere det genetiske mangfoldet.

Høsting påvirker 55 truede arter negativt (2 prosent av de truede artene), se figur 3.2. Av disse er det flest fugler og fisker. Høsting påvirker de ulike hovedøkosystemene i ulik grad, og er en sterkere påvirkningsfaktor i marine økosystemer enn de landbaserte økosystemene og ferskvann (se figur 3.4). Nedenfor beskrives status for høsting i marine økosystemer, samt fiske etter villaks og systemet for vilt- og fiskeforvaltning på land.

I Meld. St. 21 (2023–2024) Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene er det gjort en vurdering av miljøtilstand i norske havområder, inkludert for fiskebestandene. Denne viser at fiskeri, sammen med klimaendringer, er den største påvirkningen i havområdene. Gjennom forvaltningstiltak og redskapsutvikling er påvirkningen generelt blitt mindre på 2000-tallet.

Fiskeriaktiviteten påvirker økosystemet først og fremst ved at en del av bestanden fiskes opp. En andel av årsklassene av de kommersielt viktige fiskeartene fjernes hvert år. Under ordinært fiske vil det også være noe bifangst av andre arter enn målarten for fisket. Dette er det tatt høyde for i fiskeriforvaltningen, se boks 6.8. Over tid har det vært en utvikling fra enkel én-bestand-forvaltning til en mer økosystembasert fiskeriforvaltning med utgangspunkt i «føre-var»-referansepunkter, beskatningsmønstre og annet. Dette systemet er i kontinuerlig utvikling.

Uttaket av målartene påvirker også økosystemet indirekte gjennom påvirkning på næringskjeden. Dette kan ha påvirkning både på predasjonstrykk på enkelte arter, mattilgang for andre og konkurransesituasjon for noen andre. Norge har forpliktet seg til en økosystembasert tilnærming til fiskeriforvaltning gjennom havressurslova.

Enkelte av sjøpattedyrbestandene er på lave nivåer på grunn av tidligere fangst, men er i vekst etter fredning (for eksempel hvalross, klappmyss, isbjørn og blåhval). Det er økte forekomster av flere hvalarter langs kysten av Svalbard. I dag fangstes grønlandssel og vågehval og disse bestandene er i god forfatning.

På Svalbard har de fleste artene et strengt vern etter svalbardmiljøloven, og målet er at naturmangfoldet skal bevares tilnærmet upåvirket av lokal aktivitet. Det foregår en begrenset høsting av enkelte arter av pattedyr og fugl.

Utgangspunktet for fisket etter anadrom laksefisk er at det skal foregå på det høstbare overskuddet bestandene produserer. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) sier det er lite sannsynlig at overbeskatning alene i moderne tid har medført at bestander av villaks og sjøørret har blitt kritisk truet eller tapt. Et unntak fra dette er situasjonen i Tanavassdraget, der overbeskatning var den dominerende trusselfaktoren frem til fisket ble stengt i 2021. Kraftige innstramminger i både sjølaksefisket og elvefiske over hele landet medfører at det nå er sannsynlig at beskatningen i de fleste norske vassdrag i hovedsak baserer seg på høsting av et overskudd, og dermed ikke truer bestander eller produksjon.

Internasjonal handel med truede arter er regulert av Konvensjonen om internasjonal handel med truede dyre- og plantearter (CITES), som Norge ratifiserte i 1976. I Norge er kravene i konvensjonen ivaretatt gjennom forskrift om innførsel, utførsel, besittelse mv. av truede arter av vill fauna og flora (CITES-forskriften). Disse reglene gjelder også innenlands besittelse og handel nasjonalt. I perioden 2019–2022 gjorde norsk tollvesen i gjennomsnitt 102 beslag årlig av eksemplarer som ikke hadde de nødvendige tillatelsene ved grensepassering. Norsk eksport av norske CITES-arter er minimal. Miljødirektoratet utsteder derimot omtrent 1000 innførselstillatelser hvert år. Handel med tømmer og treprodukter reguleres i Norge gjennom to forskrifter, henholdsvis for importert og norskprodusert tømmer. Forskriftene gjennomfører EUs tømmerforordning i Norge. Miljødirektoratet er ansvarlig myndighet når det gjelder importert tømmer og treprodukter, mens Landbruksdirektoratet har ansvar for norskprodusert tømmer og treprodukter.

Arbeidet med å hindre spredning av smittestoff mellom dyr og mennesker (zoonoser) er et samarbeid mellom myndigheter, forvaltning og forskningsinstitusjoner. Veterinærinstituttet har som en av sine oppgaver å overvåke forekomsten av flere zoonoser hos dyr og i mat i Norge, gjøre risikovurderinger og bidra med råd til Mattilsynet om diagnostikk, kontrolltiltak og smittevern. Folkehelseinstituttet har ansvar for å ha oversikt over zoonoser hos mennesker i Norge. Mattilsynet fører tilsyn med etterlevelse av regelverk for dyrevelferd og dyrehelse for ville dyr. Sammen kartlegger og overvåker Mattilsynet, Miljødirektoratet og Veterinærinstituttet dyrehelsen og dyrevelferden hos ville dyr, og samarbeider om begrensning av spredning av smittestoff fra vilt. Dyrehelseforskriften har som formål å fremme forebygging og bekjempelse av dyresykdommer som kan overføres til dyr eller mennesker. Zoonoserapporten 2022 viser at det er lite smitte med zoonoser fra vann, mat og dyr til mennesker i Norge og at zoonotiske sykdommer generelt har begrenset betydning for dyre- og folkehelsen her til lands.24 Av alvorlige smittsomme sykdommer hos ville dyr, har Norge utfordringer knyttet til blant annet skrantesjuke hos villrein og fugleinfluensa hos villfugl. Harepest (tularemi) og salmonella-infeksjoner, hos småfugl og villsvin, er eksempler på sykdommer som kan smitte fra vilt til mennesker. Tverrsektorielt samarbeid for å forstå spredningsmekanismer, og hindre spredning av smittestoff er et viktig element i én helse-tilnærmingen.

Forstørr bilde

Foto: Bård Bredesen

6.5.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Naturmangfoldloven § 15 fastslår at høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov, og at ved enhver aktivitet skal unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi unngås. Av § 16 fremgår det at høsting av vilt og lakse- og innlandsfisk bare kan tillates dersom beste tilgjengelige dokumentasjon tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd. Videre fastslår loven at høsting og annet uttak av viltlevende planter og sopp er tillatt så langt det ikke truer overlevelsen av den aktuelle bestanden eller begrenses ved lov eller vedtak med hjemmel i lov. Høsting og annen utnyttelse av marine organismer reguleres av havressurslova.

Havressurslova gjelder for all høsting og annen utnyttelse av viltlevende marine ressurser. Formålet med loven er å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av de viltlevende marine ressursene og det tilhørende genetiske materialet, samt medvirke til å sikre sysselsetting og bosetning i kystsamfunnene. Loven danner et vidtrekkende hjemmelsgrunnlag til å regulere uttak av de marine ressursene gjennom kvoter, og å fastsette tekniske reguleringstiltak som skal sikre at høstingen skjer på en bærekraftig måte, både i forhold til mål-arten og for aktivitetens påvirkning på naturen for øvrig. Fastsettelse av kvoter gjøres årlig basert på vitenskapelige råd om hvor mye som kan fiskes. Ettersom bærekapasiteten i havmiljøet ikke er konstant, må bestandene overvåkes nøye og hyppig for å fange opp de store variasjonene i rekruttering som de fleste av våre fiskebestander gjennomgår.

Havressurslova bygger på et forvaltningsprinsipp. Dette innebærer at all høsting av levende marine ressurser er tillatt med mindre det er forbudt, jamfør havressurslova § 7. Bestemmelsen angir grunnleggende hensyn som skal vektlegges i forvaltningen av de marine ressursene. Dette er blant annet føre-var-prinsippet og prinsippet om økosystembasert tilnærming. Et annet viktig hensyn som skal vektlegges er at forvaltningstiltak skal bidra til å sikre det materielle grunnlaget for samisk kultur, her den sjøsamiske kulturen.

Loven gjelder for norske fartøy uansett hvor de fisker, og for utenlandske fartøy gjelder den i områder under norsk jurisdiksjon.

Regjeringen legger stor vekt på å sikre et best mulig vitenskapelig grunnlag for fiskeriforvaltningen. Både den nasjonale forvaltningen og den som gjøres i samarbeid med andre land, er i hovedsak basert på rådgivning fra det internasjonale rådet for havforskning (ICES). Havforskningsinstituttet deltar med store ressurser i ICES’ arbeid med bestandsvurdering og rådgivning. Videre bidrar Havforskningsinstituttet gjennom årlige tokt til kartlegging av arter og økosystemer som grunnlag for råd til fiskeriforvaltningen. For ytterligere omtale av arbeid med kunnskap om naturmangfold, se kapittel 6.21.

Viltloven har til formål at viltet og viltets leveområder forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Loven fastslår at innenfor denne rammen kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv. Selv om en viltart produserer et høstbart overskudd, blir det ikke nødvendigvis åpnet for jakt eller fangst av arten. Også artens funksjon i økosystemet og virkningen høstingen kan ha på biologisk mangfold for øvrig, artens betydning for næring eller rekreasjon, høstingstradisjoner og skade som arten gjør skal vektlegges i en vurdering av om det skal tillates jakt eller fangst av en viltart. I forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun (jakttidsforskriften) fastsetter Miljødirektoratet hvilke arter det kan drives jakt eller fangst av, og innenfor hvilke tider og områder. Gjeldende forskrift om jakt- og fangsttider gjelder til og med 31. mars 2028, og vil bli revidert hvert sjette år for å harmonere med intervallene for revisjon av Norsk rødliste for arter.

Data og kunnskap om bestandsstatus og -utvikling for jaktbare viltarter er basert på ulike kilder, hvor jegerrapporteringer fra jakt i blant annet Hjorteviltregisteret og i jakt- og fangsrapportering til SSB er sentrale. Videre er ulike overvåkingsprogram som blant annet bestandsovervåkingsprogrammet for hjortevilt og helseovervåkingsprogrammet for vilt viktige datakilder. Jegere betaler hvert år inn jeger- og fellingsavgifter til Viltfondet. Viltfondsmidlene blir brukt til tiltak som fremmer viltforvaltningen. Se nærmere omtale av naturovervåking under mål 21.

Lakse- og innlandsfiskeloven setter rammene for fisket etter anadrome laksefisk og innlandsfisk. Lovens formål er å sikre at naturlige bestander av anadrome laksefisk og innlandsfisk og deres leveområder forvaltes i samsvar med prinsippene i naturmangfoldloven. I områder hvor bestandene av anadrom laksefisk produserer et høstbart overskudd, kan det åpnes for fiske. Fisketider og tillatte redskaper for fiske etter andadrome laksefisk reguleres i egne forskrifter. Disse revideres omtrent hvert femte år, siste hovedregulering var i 2021.

Avskogingsforordningen (forordning (EU) 2023/1115) forbyr omsetning av bestemte råvarer og produkter som har forårsaket avskoging eller skogforringelse i opprinnelseslandet etter 31. desember 2020 på det europeiske markedet. Forordningen omfatter tømmer, soya, palmeolje, storfe, kakao, kaffe, gummi, samt de fleste videreforedlede produkter fra disse. Disse varegruppene er valgt ut fordi de er de største driverne av avskoging globalt. Omdisponering av skogarealer til landbruk, først og fremst i tropiske land, er årsaken til nesten 90 prosent av den globale avskogingen. Forordningen omfatter både nasjonal produksjon og import og eksport av de inkluderte råvarene og produktene. Norge har tidligere innlemmet EUs tømmerforordning mot innføring og omsetting av ulovlig hugget tømmer og treprodukter. Tømmerforordningen erstattes av den nye forordningen. Den nye forordningen innebærer en vesentlig utvidelse i virkeområdet til regelverket. Norske myndigheter må som vanlig vurdere om den nye forordningen er EØS-relevant, og hvordan den i så fall skal innlemmes i EØS-avtalen, og gjennomføres i Norge. Dette er spørsmål som fortsatt er til vurdering på norsk side.

På Svalbard påvirker de raske klimaendringene de høstbare artenes leveområder i stadig større grad, og på en måte som må tas hensyn til i vurderinger av jakt, fiske og fangst på arter som i dag er høstbare etter svalbardmiljøloven. Dagens høsting av fjellrev, svalbardrein og svalbardryper er regulert og påvirker trolig ikke bestandsstørrelsene nevneverdig. Påvirkningen fra raske klimaendringer gjør det likevel usikkert om høstingen på enkelte klimasårbare arter er i samsvar med miljømålene som gjelder for Svalbard. Det vil bli utarbeidet en samlet strategi for forvaltningen av høstbare arter på Svalbard. Det er også satt i gang et arbeid med å revidere høstingsregelverket. Artsforvaltningen på Svalbard er nærmere omtalt i Meld. St. 26 (2023–2024) Svalbard.

Høsten 2020 behandlet Stortinget Meld. St. 19 (2019–2020) Miljøkriminalitet. Denne ligger til grunn for arbeidet med miljøkriminalitet i Norge. I tråd med stortingsmeldingen jobber blant annet Miljødirektoratet kontinuerlig med å styrke informasjons- og holdningsskapende arbeid og tilsyn med etterlevelse av CITES-forskriften og med å sørge for tettere samarbeid med andre relevante tilsynsmyndigheter. Det pågår også et arbeid med å vurdere økte strafferammer og andre lovendringer for å forhindre miljøkriminalitet. Videre innebærer oppfølgingen av stortingsmeldingen at Norge skal arbeide for å holde miljø- og kulturarvkriminalitet høyt oppe på dagsorden i relevante internasjonale fora for økonomisk, juridisk og multilateralt samarbeid, og styrke innsatsen rettet mot bekjempelse av miljøkriminalitet innenfor relevante bistandsprogrammer og utviklingssamarbeid. Norges innsats mot grenseoverskridende organisert miljøkriminalitet er nærmere beskrevet i kapittel 4.1.4.

Flere myndigheter er involvert i arbeidet med å hindre spredning av patogener, og dette samarbeidet vil være viktig også fremover. Vilt som omsettes som næringsmiddel til konsum skal ha blitt forsvarlig behandlet etter krav fra Mattilsynet. Se nærmere omtale av jakt og fiske i mål 9. Arbeidet med å bekjempe skrantesyke hos villrein er omtalt i Meld. St. 18 (2023–2024) Ein forbetra tilstand for villrein, som ble behandlet i Stortinget 13. juni 2024.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• fortsatt legge til rette for bærekraftig høsting av viltlevende arter ut fra føre-var-prinsippet og prinsippet om økosystembasert tilnærming

• følge opp Meld. St. 19 (2019–2020) Miljøkriminalitet

6.5.4 Nasjonalt bidrag

Norge har både et godt utviklet lovverk og en omfattende forvaltning for bærekraftig, trygg og lovlig bruk, høsting og handel med viltlevende arter, men må fortsette innsatsen for å sikre etterlevelse av lover og regler og fokus på dette nasjonalt og internasjonalt. Det krever kontinuerlig arbeid å unngå overbeskatning og minimere påvirkningene på andre arter og økosystemer. På denne bakgrunn fastsetter regjeringen følgende målsetning for mål 5:

Norge vil fortsette å arbeide for bærekraftig, trygg og lovlig bruk, høsting og handel av viltlevende arter, både nasjonalt og internasjonalt, og arbeide for å minimere påvirkning på andre arter og økosystemer gjennom økosystembasert forvaltning.

6.6 Mål 6 – Redusere introduksjon av fremmede arter

6.6.1 Globalt mål

Eliminere, minimere, redusere og/eller avbøte påvirkningen fra fremmede skadelige arter på naturmangfold og økosystemtjenester ved å identifisere og håndtere introduksjonsveier for fremmede arter, forhindre at prioriterte fremmede skadelige arter introduseres og etableres, redusere introduksjons- og etableringstakten for andre kjente eller potensielle fremmede skadelige arter med minst 50 prosent innen 2030, og utrydde eller kontrollere fremmede skadelige arter, især på prioriterte steder, for eksempel øyer.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmål 15.8.

6.6.2 Status i Norge

Fremmede skadelige arter er en av de viktigste driverne for nedgangen i naturmangfold både i marine-, terrestriske- og ferskvannsøkosystemer globalt og i Norge. Norge har imidlertid kommet lengre enn mange andre land når det gjelder kunnskapsoppbygging, og har lyktes svært godt med å bekjempe og forhindre introduksjon av noen utvalgte arter, slik som for eksempel pukkellaks og lakseparasitten Gyrodactylus salaris.

De fleste fremmede artene sprer seg til Norge som blindpassasjerer, eller ved rømming eller forvilling. Det er også en god del arter som sprer seg på egen hånd fra naboland, eller som er bevisst satt ut i Norge. Klimaendringene vil etter alt å dømme bidra til å øke spredningen av mange etablerte arter og til å øke antallet nye etableringer. Et eksempel er at økt issmelting i Arktis fører til nye skipsruter, samtidig som økt havtemperatur fører til at mange fremmede arter som følger med skipene lettere vil kunne etablere seg.

I Fremmedartslista for 2023 har Artsdatabanken foretatt en økologisk risikovurdering av til sammen 2342 arter i områdene Fastlands-Norge med havområder og Svalbard med kystsone, se boks 6.9 og figur 6.10. Av disse har 581 arter blitt plassert i en høyere risikokategori i 2023 enn de ble i 2018. Fremmedartlista for 2023 inkluderte også nesten tre ganger så mange dørstokkarter sammenlignet med 2018 (319 arter i 2018 og 1134 arter i 2023). Av disse artene har nesten 500 allerede blitt observert i Norge. En dørstokkart er en fremmed art som foreløpig ikke greier å reprodusere seg utendørs i Norge, men som vi antar at vil kunne gjøre det i nær fremtid.

Antall arter inkluderer alle vurderte arter for Fastlands-Norge med havområder og Svalbard med kystsone.

Kilde: Artsdatabanken (2023)

Naturindeksen for Norge (2020) viser effekten av fremmede arter på indeksverdien for hvert økosystem sammenlignet med de andre store påvirkningsfaktorene. Effekten er størst i åpent lavland, og deretter i ferskvann, kystvann og hav.25 Ifølge naturindeksen har fremmede arter i flere av økosystemene en relativt sett liten påvirkning sammenlignet med de andre store påvirkningsfaktorene. Kunnskapsgrunnlaget for spredning av fremmede arter og effekten av disse på det biologiske mangfoldet er begrenset i flere økosystemer.

De fleste fremmede arter etablerer seg i allerede sterkt endrede naturområder. Der vi endrer naturen vil det være lettere for fremmede arter å etablere seg. Naturinngrep vil derfor være av stor betydning for spredningen og etableringen av fremmede arter i Norge.

6.6.3 Vurderinger av tiltak og virkemidler for å bidra til målet

En rekke tiltak er satt i verk de siste årene for å redusere påvirkningen fra fremmede arter i norske økosystemer. Sentralt står tiltaksplanen Bekjempelse av fremmede skadelige organismer – Tiltaksplan 2020–2025. Planen fastsetter mål og tiltak for å redusere risikoen for negative effekter av fremmede skadelige organismer i Norge. Målet med tiltaksplanen er at den negative påvirkningen fra fremmede arter på økosystemenes tilstand og deres evne til å levere økosystemtjenester skal være lavere i 2025 enn i 2020. Med den introduksjons- og etableringstakten vi har sett for fremmede arter de siste årene vil vi trolig ikke nå denne målsetningen. Tiltaksplanen vil bli oppdatert for årene etter 2025, etter en vurdering av behovet for forsterkede tiltak.

Tiltak for å redusere påvirkningen fra fremmede arter inngår i vannforvaltningsarbeidet etter vannforskriften og i havforvaltningsplanene, og vil også inngå som en del av arbeidet med menyer av tiltak for økosystemene på land. Arbeidet med menyer av tiltak er nærmere omtalt i kapittel 5.3.

Et av tiltakene i tiltaksplanen er å lage regionale handlingsplaner mot fremmede skadelige organismer. Statsforvalterne utarbeider disse regionale handlingsplanene, som blant annet inneholder en prioritering av hvilke arter som skal bekjempes regionalt. Det er også utarbeidet en handlingsplan mot fremmede arter på Svalbard, som Sysselmesteren har ansvaret for oppfølgingen av. Norsk polarinstitutt har fått i oppdrag å oppdatere kunnskapsstatus om fremmede arter på Svalbard. Behov for tiltak vil bli vurdert når det foreligger ny og oppdatert kunnskap. Fremmede arter på Svalbard er nærmere omtalt i Meld. St. 26 (2023–2024) Svalbard (kapitlene 3.5.3 og 3.6).

Forstørr bilde

Foto: Malin Solheim Høstmark/Statsforvalteren i Troms og Finnmark

I tillegg til tiltaksplanen er det laget egne nasjonale handlingsplaner for enkeltarter. Gjennom disse handlingsplanene er det satt i verk målrettede tiltak mot arter som mink, rynkerose, stillehavsøsters, villsvin, pukkellaks og lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Tiltakene bremser en ellers langt mer negativ utvikling. For enkelte fremmede arter som det er satt inn en stor innsats mot, kan vi forvente å klare å utrydde arten, for eksempel lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Tiltak mot fremmede arter som allerede er etablert, er ofte både svært vanskelig og svært kostbart i form av bekjempelsestiltak og tap av økosystemtjenester. Det er derfor mer samfunnsøkonomisk lønnsomt å sette inn en målrettet innsats på et tidlig tidspunkt, ved å hindre innførsel og spredning av nye fremmede arter. Figur 6.12 viser utviklingen i antall introduksjoner av nye fremmede arter per år.

Regelverket om fremmede organismer er i stor grad innrettet mot en slik tidlig innsats, og er et viktig verktøy for å hindre innførsel og spredning av fremmede arter i norsk natur. Forskrift om fremmede organismer trådte i kraft 1. januar 2016. Formålet med forskriften er å hindre innførsel, utsetting og spredning av fremmede organismer som medfører, eller kan medføre, uheldige følger for naturmangfoldet. Forskriften inneholder, med enkelte unntak, et generelt krav om tillatelse for innførsel og utsetting av fremmede arter. Forskriften inneholder også en forbudsliste, med forbud mot innførsel, utsetting og omsetning av et utvalg fremmede arter. Forskriften har aktsomhetsbestemmelser rettet mot aktiviteter som typisk kan føre til utilsiktet spredning av fremmede arter.

Klima- og miljødepartementet vil oppdatere forskriftens forbudsliste i lys av risikovurderingene som ble gjort i forbindelse med den nye Fremmedartslista. Klima- og miljødepartementet har bedt Miljødirektoratet om å foreta en systematisk gjennomgang av regelverket på bakgrunn av ny kunnskap, og levere et forslag til endringer i forskriften. Sammen med Fremmedartslista for 2023 og ny kunnskap om blant annet spredningsveier, vil den nye rapporten fra Det internasjonale naturpanelet IPBES Invasive Alien Species Assesment fra høsten 2023 danne et viktig grunnlag for arbeidet.

Forstørr bilde

Antall introduksjoner av nye fremmede arter per år, basert på Fremmedartslista 2023. Referansemålet i oransje linje er basert på naturavtalens målsetting om en halvering av introduksjonstakten av fremmede arter fra 2022 til 2030. Den grå bakgrunnsfargen gjenspeiler frem til 2012 (blå linje) usikkerheten knyttet til artenes første observasjonstidspunkt), mellom 2012 og 2023 (stiplet linje) muligheten for forsinket rapportering og etter 2023 (punktert linje) fremskrivingens usikkerhet. Fremskrivingen er basert på vektede rapporteringstall fra de siste 10 til 30 år.

Kilde: NINA

Arbeidet med å hindre spredning av fremmede arter via skip, har vært sentralt i Norges arbeid under den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO). Ikrafttredelsen av ballastvannskonvensjonen og den reviderte ballastvannsforskriften i 2017, har vært viktige gjennombrudd for å få kontroll med spredning av fremmede marine arter. Arbeidet med å etablere et juridisk bindende rammeverk for å hindre begroing og videre spredning av fremmede marine arter via skipsskrog er i startgropen. IMO har etablert retningslinjer, og Norge har tatt til orde for å omstille disse til bindende internasjonalt regelverk.

Forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål har som formål å hindre at utsetting av utenlandske treslag medfører eller kan medføre uheldige følger for naturmangfoldet. Forskriften fastsetter blant annet at utsetting av utenlandske treslag krever tillatelse. Forslag til ny forskrift har vært på høring. Regjeringen arbeider med å følge opp høringen.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• oppdatere tiltaksplanen Bekjempelse av fremmede skadelige organismer – Tiltaksplan 2020–2025 etter en vurdering av behovet for forsterkede tiltak for å nå den nye nasjonale målsettingen for fremmede arter

• styrke forskrift om fremmede organismer etter en systematisk gjennomgang av regelverket i lys av ny kunnskap om blant annet arters risiko og viktige spredningsveier

Internasjonalt:

• arbeide for at IMO etablerer juridisk bindende krav for å hindre introduksjon og spredning av fremmede arter fra begroing på skip

6.6.4 Nasjonalt bidrag

Generelt er det behov for å øke innsatsen mot fremmede arter i Norge dersom ikke situasjonen skal forverres, fordi mange arter allerede er etablert og i spredning. Det mest effektive er å sette inn en innsats på et tidlig tidspunkt, ved å hindre innførsel og spredning av nye fremmede arter. Regjeringen fastsetter følgende målsetting som Norges bidrag til mål 6 i naturavtalen:

Norge har redusert påvirkningen fra fremmede skadelige arter på naturmangfold samt redusert introduksjons- og etableringstakten for fremmede skadelige arter.

6.7 Mål 7 – Redusere forurensning

6.7.1 Globalt mål

Innen 2030 redusere risikoene for og negative konsekvenser av forurensning fra alle kilder til nivåer som ikke skader naturmangfold og økosystemfunksjoner og -tjenester og samtidig vurdere kumulative effekter, blant annet ved å redusere tapet av næringsstoffer til miljøet til det halve, herunder gjennom en mer effektiv bruk og fordeling av næringsstoffer, ved minst å halvere den samlede risikoen fra pesticider og svært farlige kjemikalier, inkludert gjennom en integrert og vitenskapsbasert skadedyrkontroll der det tas hensyn til matsikkerhet og levekår, og ved å forhindre, redusere og arbeide for å eliminere plastforurensning.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmålene 3.9, 6.3, 11.6, 12.4, 12.5 og 14.1.

6.7.2 Status i Norge

Forurensning er en av de viktigste negative påvirkningsfaktorene for naturmangfold i Norge.26 Forurensninger finnes i mange former, fra giftstoffer som ikke hører hjemme i naturen, til næringsstoffer som kan skape ubalanse når det blir mye av dem på feil sted. Forurensning kommer blant annet fra pesticider (plantevernmidler og biocider), næringsstoffene fosfor og nitrogen og miljøgifter som kvikksølv, bly, PCB og PFAS og plast. I tillegg påvirker miljøgifter og andre helse- og miljøfarlige kjemiske stoffer matforsyningen og menneskers helse. Miljøgifter brytes sakte ned i naturen, hoper seg opp i næringskjedene og kan ha alvorlige langtidseffekter på mennesker og miljøet. Andre eksempler er stoffer som forstyrrer hormonsystemene i dyr og mennesker.

Forurensning påvirker 14 prosent (377) av de truede artene, og berører både arter som lever i vann og på land. Alger skiller seg ut ved at en svært høy andel av de truede artene (88,5 prosent) påvirkes negativt av forurensning. Forurensning i form av tilførsel av næringsstoffer, skjer i hovedsak som følge av utslipp fra avløp og avrenning fra jordbruk samt fiskeoppdrett. Slik forurensning kan forsterkes av klimaendringer, for eksempel som konsekvens av hyppigere ekstremvær. I tillegg tilkommer mange nye miljøgifter med ukjent virkning, der vi ikke vet omfanget av konsekvensene på naturmangfoldet.

Forurensning antas å ha fått redusert betydning for norske økosystemer etter at omfanget av sur nedbør har blitt redusert, men grenseverdiene for forsuringseffekter på vegetasjon er fremdeles overskredet for 7–19 prosent av Norges vannarealer, og 20 prosent av Norges areal. Over 25 prosent av Norges naturlige vannforekomster i kyst og ferskvann oppnår ikke målet om god eller svært god økologisk tilstand etter vannforskriften. Forsuring grunnet sur nedbør fra blant annet langtransportert forurensning, samt overgjødsling som følge av utslipp fra avløp og tap av næringsstoffer fra jordbruk gjennom avrenning, er blant de største påvirkningene.

Forstørr bilde

Mengde planteplankton i Vanemfjorden i Vansjø 1980–2022. Vannkvaliteten ble forverret fram til starten av 2000-tallet, da denne trenden ble snudd på grunn av ulike tiltak for å begrense tilførsler av næringsstoffer til innsjøen, noe som begrenset mengden av planteplankton. Med fortsatte tiltak forventes en fortsatt forbedring.

Kilde: NIVA

De siste tiårene har myndighetene jobbet systematisk for å redusere forurensning fra landbasert industri, olje- og gassvirksomhet, akvakultur og annen næringsvirksomhet, ved å innføre strenge regelverk og utslippskrav. Dette arbeidet er pågående, og skal sikre både høy miljøbeskyttelse og forutsigbare rammer for aktørene. Det er oppnådd store reduksjoner i bruken og utslippene av mange miljøgifter og andre helse- og miljøfarlige stoffer. Likevel gjenstår mye arbeid. Kilder som forbrukerprodukter, avfall, forurenset grunn og sedimenter fører til at utlekking vil fortsette i lang tid etter at stoffene er faset ut av bruk. Dessuten er det en stadig raskere utvikling i produksjon og bruk av nye stoffer. Det er derfor en vedvarende utfordring å raskt nok redusere forurensningen fra miljøgifter og andre helse- og miljøfarlige stoffer.

Jordbrukspraksis, temperatur, nedbør og avrenning er viktige faktorer når det gjelder jordbrukets påvirkning på naturmangfold, luft og vann. Det har over mange år blitt gjort en betydelig innsats for å redusere avrenning av næringsstoffer fra jordbruksdrift til vannmiljøet, se eksempel i figur 6.13.

Nitrogen og fosfor er to viktige næringsstoffer i jordbruks- og matsystemer, og i jordbruks- og matsystemene går disse i kretsløp. Likevel er det en stor del av fosfor- og nitrogenressursene som ikke utnyttes godt nok i dag, og blir til forurensning i stedet. Det gjelder både bruken av mineralgjødsel og organiske gjødselvarer, som mat, matrester, husdyrgjødsel, slam fra fiskeoppdrett, og andre næringsrike rester fra samfunnet. Rapporten Bedre utnyttelse av fosfor (2017)27 gir oversikt over fosforressurser fra ulike kilder som tas i bruk i matproduksjon og hvor mye som ikke brukes. Oversikten viser at tilfanget av fosfor til den norske matkjeden er over 30 000 tonn per år, mens bare 40 prosent tas ut i avlinger og matvarer. Den geografiske fordelingen av husdyrproduksjon i Norge medfører en utfordring for å utnytte fosforet i husdyrgjødsel på en god måte. Husdyrtette områder har et overskudd av fosfor i husdyrgjødsel, mens korndominerte og husdyrfattige regioner bruker mineralsk fosforgjødsel for å dekke plantenes behov. Oversikten viser at fiskeoppdrett i dag står for størsteparten av fosforutslippene.

Forstørr bilde

Akersvannet i Vestfold er et viktig område for rekreasjon og sportsfiske, og brukes også til jordbruksvanning. De siste årene har det vært kraftige oppblomstringer av giftproduserende cyanobakterier (blågrønnalger), grunnet utslipp av dårlig renset avløpsvann og avrenning fra jordbruksområder. 

Foto: Miguel Angel Segarra Valls/Vannområde Horten-Larvik

Plantevernmidler brukes for å verne planter mot soppsykdommer, skadedyr og ugress. Samtidig er det kjent at det kan være risiko for negative helse- og miljøeffekter knyttet til bruk av slike midler. Landbruksmyndighetene har derfor arbeidet i en årrekke med å gjøre norsk jordbruk mindre avhengig av bruk av kjemiske plantevernmidler og redusere risikoen for helse og miljø ved bruk av slike midler. Det er flere utfordringer på området, blant annet gjenfinnes plantevernmidler i uønskede konsentrasjoner i miljøet. Klimaendringer kan føre til større problemer med skadegjørere i Norge, noe som vil gi økt behov for planteverntiltak. Klimaendringer kan også føre til endringer i avrenning og nedbryting, og dermed påvirke risikoen for miljøeffekter av plantevernmidler. Det er derfor behov for fortsatt innsats på området.

Biocider som for eksempel desinfeksjonsmidler, treimpregneringsmidler, muse- og rottegift, myggmidler og bunnstoff til båter, brukes for å bekjempe uønskede organismer. Biocider kan derfor ha svært betenkelige effekter på helse og miljø.

Legemidler kan forårsake miljøskade i alle faser av livsløpet, i form av utslipp under produksjonsprosessen, biologisk utskillelse av nedbrytningsprodukter ved legemiddelbehandling, eller forurensning fordi legemiddel og emballasje kastes. Spesiell årvåkenhet er nødvendig for antibiotika, hormoner og andre stoffer som kan påvirke celler og organismer i naturen.

Plastforurensning er blitt et varig og omfattende problem med urovekkende mengder plast i havet, i luft, i jord og i ferskvannressurser. Plastforurensning kan ha skadeeffekter på ulike økosystem gjennom direkte og indirekte påvirkning og gjennom samvirkeeffekter med andre miljøutfordringer. Marine arter kan sette seg fast i større biter av plastavfall, og sjøpattedyr, fugler og andre arter kan spise plast fordi det ligner på mat. Plastbiter kan spre miljøgifter og andre farlige stoffer ut i naturen, og mennesker og dyr kan eksponeres for disse blant annet gjennom forurenset mat. Vi vet ikke nok om hvilke konsekvenser dette kan ha for menneskers og dyrs helse, men en rekke kjemikalier i plast kan være helse- og miljøskadelige, for eksempel kreftfremkallende, skade evnen til å få barn, gi fosterskader eller påvirke hormonbalansen.28 Det er også aktiviteter i hele livsløpet til plast som fører til klimagassutslipp. I Norge er forbrukerrelatert avfall og utstyr av plast i fiskeri- og akvakultur de største kildene til plastavfall i miljøet. Dekkslitasje, veistøv og gummigranulat fra kunstgressbaner er de største landbaserte kildene til mikroplastforurensning i Norge.

Lysforurensning kan ha negative virkninger på naturmangfoldet, så vel som på menneskers helse. Kartlegginger viser at lysforurensning er økende internasjonalt og i Europa, blant annet som følge av utvikling av moderne infrastruktur, utvidelse av byområder og særlig på grunn av innføring av LED-teknologi. Mye tyder på at utviklingen er den samme i Norge. Kunstig lys om natten spres i den nederste delen av atmosfæren og bidrar til lysforurensning både i urbane områder og omkringliggende økosystemer. I Norge har vi også mye lys utenfor tettbygde strøk fra blant annet transport, industri og næringsvirksomhet, både til lands og til havs.

Det norske forbruksmønsteret gir uheldige miljøkonsekvenser globalt. For eksempel har Norge et høyt forbruk av tekstiler per innbygger. Tekstilsektoren har store miljø- og klimapåvirkninger både i produksjonen og i avfallsfasen. Produksjon av tekstiler har et høyt kjemikalie-, vann- og arealforbruk, og det er et miljøproblem at brukte tekstiler sendes til utviklingsland uten tilstrekkelig god avfallshåndtering. Over 60 prosent av tekstiler er laget av plast, og forurensing av mikroplast både fra vask av disse tekstilene, men også gjennom utilfredsstillende håndtering av tekstilene når de blir avfall, fører til plastforurensning på land og i hav.

6.7.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Redusere risikoene for og negative konsekvenser av forurensning fra alle kilder

For å redusere forurensning brukes både juridiske og økonomiske virkemidler. De viktigste juridiske virkemidlene er forurensningsloven og produktkontrolloven, med tilhørende forskrifter. Disse omfatter blant annet forskrifter om håndtering av avfall. Lovene rammer inn system for utslippstillatelse og krav til produkter, og miljømyndighetene fører tilsyn. Regulering av forurensning skjer ut fra en samlet vurdering av helse, velferd, naturmiljøet, kostnader forbundet med tiltakene og økonomiske forhold. Andre viktige virkemidler i forurensningspolitikken er regelverk som forvaltes av sektorene, avgifter, tilskudd over statsbudsjettet og kunnskap om utslipp, spredning og effekter av forurensning. Ettersom forurensning krysser landegrenser, er et ambisiøst EU/EØS-regelverk og internasjonale avtaler, der land påtar seg å redusere utslipp, viktige for å redusere forurensning også i Norge.

Norge har innført flere miljøbegrunnede avgifter, med formål å redusere forurensing fra ulike kilder. Eksempler er svovelavgiften, NOx-avgiften, miljøavgift på plantevernmidler og dels veibruksavgiften på drivstoff. For en oversikt over øvrige miljøavgifter vises det til Prop. 1 LS (2023–2024) Skatter og avgifter 2024.

Minske den samlede risikoen fra pesticider og svært farlige kjemikalier

Stans i bruk og utslipp av miljøgifter og annen regulering av farlige kjemikalier oppnås best med internasjonalt samarbeid, fordi farlige stoffer kan fraktes over landegrenser med hav- og luftstrømmer, og produktene i Norge i all hovedsak er importert. Norge er en pådriver for å utvikle de globale avtalene og det omfattende EU/EØS-regelverket på feltet. Blant annet gjennom å fremme forslag til nye forbud, med mål om raskere regulering av flere farlige kjemikalier, for å redusere negativ påvirkning på menneskers helse og naturen. Nye kjemiske stoffer utvikles i et hurtig tempo, noe som gjør det krevende å regulere nye, potensielt miljøskadelige stoffer raskt nok. Fokus er derfor rettet mot større grupper av kjemikalier fremfor enkeltstoffer, for å få mer effektive reguleringer.

Miljøgifter og andre stoffer som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø, føres opp på den norske prioritetslista, se boks 6.10. Det er en nasjonal målsetning at bruk og utslipp av stoffer på prioritetslista skal stanses. Prioritetslista gir et viktig signal til næringslivet om at dette er stoffer det er viktig å jobbe for å erstatte med alternativer som ikke utgjør en risiko for helse og miljø.

Det har vært arbeidet systematisk over mange år for å redusere både avhengigheten av kjemiske plantevernmidler, og risikoen for negative helse- og miljøeffekter ved bruk av slike midler. Regelverk og handlingsplaner er viktige redskap i dette arbeidet. Regelverk for godkjenning av plantevernmidler, og for bærekraftig bruk av plantevernmidler, er en del av EØS-avtalen. I Handlingsplan for bærekraftig bruk av plantevernmidler 2021–2025 er det satt mål om å redusere risiko for helse og miljø og redusere avhengigheten av kjemiske plantevernmidler. En rekke prosjekter og aktiviteter er gjennomført og pågår for å følge opp tiltakene i handlingsplanen.

Bruken av biocidprodukter og legemidler er også omfattet av godkjenningsordninger, som inkluderer vurdering av risiko ved bruk av stoffene. Ved legemiddelanbud er miljøkrav blitt en del av prosessen.

Redusere tapet av næringsstoffer til miljøet

De regionale vannforvaltningsplanene er et viktig verktøy for å nå vannforskriftens mål om helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vannmiljøet. I de oppdaterte vannforvaltningsplanene for 2022–2027 er det en rekke tiltak mot forurensing av vannmiljø. Viktige virkemidler for å redusere utslipp som fører til eutrofiering, er blant annet økt rensing av avløp og redusert avrenning fra jordbruket, blant annet ved å ferdigstille et nytt gjødselregelverk. Høyt fosforinnhold i jord frigjør fosfor til miljøet i form av avrenning, og påvirker vannmiljøet negativt. Forslaget til nytt gjødselregelverk innebærer blant annet en innstramming i kravene til spredning av gjødsel. Et strengere regelverk for gjødselbruk er nødvendig for å bedre tilstanden i norske vannforekomster, redusere utslipp til luft og bidra til en mer bærekraftig bruk av fosfor som en ikke-fornybar ressurs.

Fosfor er ført opp på EUs liste over kritiske råvarer, og det gjøres stor innsats for å styrke gjenbruken av fosfor. I forslaget til nytt gjødselregelverk er regulering av fosformengder et hovedgrep, og vil bidra til spredemengder som ligger nær behovet og opptaket i avlinger, og stanse den negative utviklingen med stigende fosfornivåer i jord og vann i jordbruksområdene. Forslaget til revidert gjødselregelverk var på høring våren 2024. Arbeidet er høyt prioritert av regjeringen, og det tas sikte på at et nytt regelverk trer i kraft fra 1. januar 2025.

For å redusere avrenning fra jordbruket, benyttes både økonomiske og juridiske virkemidler. Rammen for tilskudd til frivillige vannmiljøtiltak over regionale miljøprogram (RMP) og spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) fastsettes i de årlige jordbruksforhandlingene, og har blitt styrket de siste årene. Statsforvalter er etter jordlova delegert myndighet til å fastsette regionale krav for å sikre miljøforsvarlig drift av jordbruksareal. For å redusere avrenning fra jordbruket til Oslofjorden, har Statsforvalterne fastsatt forskrift om regionale miljøkrav om blant annet redusert høstpløying for Østfold, Akershus og Oslo. Statsforvalteren arbeider med tilsvarende regionale miljøkrav i øvrige deler av Oslofjordens nedbørsfelt, jf. høring høsten 2024.

I jordbruksoppgjøret 2023 ble partene enige om å utarbeide en helhetlig plan for bærekraftig bruk av nitrogen i jordbruket. Det er også utviklet en ny beregningsmodell for å beregne næringsstofftilførslene fra jordbrukssektoren, som vil bidra til å vurdere hvordan dagens gjennomførte miljøtiltak virker på jordbrukets tilførsler av næringsstoffer. Den nye beregningsmetodikken gir mer dekkende tilførselsberegninger, og mer dekkende oversikt over resultater av innsats som blir lagt ned for å bedre situasjonen. Den fanger opp utslag av blant annet erosjonsrisiko, vekstvalg og jordarbeiding. Samlet viser modellene at tilførslene av nitrogen og fosfor er større enn man hittil har trodd. Videre er det de siste årene satset betydelig på tilskudd til drenering i jordbruksforhandlingene. God drenering av jordbruksjorda reduserer faren for avrenning til vassdrag. De siste årene har det også vært en kraftfull satsning i jordbruksforhandlingene for å redusere avrenningen av næringsstoffer i områder som drenerer til Oslofjorden.

Til tross for at enkelte kommuner har satt i gang tiltak for å redusere forurensning fra avløp, er det et betydelig vedlikeholdsetterslep i avløpssektoren over hele landet, og mange av avløpsrenseanleggene oppfyller ikke dagens rensekrav. Dette øker risikoen for forurensning av vannforekomster og utslipp av urenset eller dårlig renset avløpsvann. Revidert avløpsdirektiv vil stille strengere rensekrav. Med stort etterslep og mangelfull etterlevelse av rensekravene, er det store behov for oppgradering av avløpsrenseanleggene. En rekke norske kommuner og anleggseiere står foran kostnadskrevende oppgraderinger av avløpsanlegg fremover. For å bidra til kommunenes arbeid på avløpsområdet, er det også behov for mer veiledning og tettere oppfølging fra statsforvalterne som forurensningsmyndighet. Samtidig vil regjeringen legge til rette for at kommunene gjør smarte og gode investeringer, og det jobbes med virkemidler og insentiver for at bedre avløpsrensing kan komme raskt på plass. Det er blant annet etablert en ordning med tilskudd til arbeidet med nitrogenfjerning ved avløpsrenseanlegg i Oslofjordens nedbørsfelt.

Akvakulturanlegg har også en påvirkning på miljøet. Forurensningspåvirkningen fra akvakulturnæringen avhenger av type akvakultur, produksjonsmengde, teknologi og anleggets plassering. Den samlede akvakulturproduksjonen av fisk gjør at fiskeoppdrett er den største kilden til utslipp av næringssalter langs kysten fra Lindesnes til Nordkapp. Slike utslipp kan gi økt algevekst og føre til overgjødsling i innelukkede fjordområder. Fiskeoppdrett i sjø foregår i all hovedsak i fleksible merdkonstruksjoner med not som er åpen for vanngjennomstrømming. Det finnes likevel andre typer anlegg for fiskeoppdrett i sjø som er utviklet og tatt i bruk. Dette omfatter blant annet anlegg bestående av en tett barriere mellom oppdrettsvolumet og omgivelsene, med ulik grad av filtrering og vannbehandling, og behandling av utslippsvann og sedimenter. For akvakultur av fisk på land er renseteknologi under utvikling, og det stilles i økende grad krav om rensing av utslippene.

Akvakultur av fisk har, i tillegg til næringssalter, utslipp av organiske partikler og utslipp av stoffer som legemidler og impregneringsmidler. Fremmedstoffer i fôret fører til utslipp av pesticider, tungmetaller og andre miljøgifter. Annen akvakultur som tare, tunikat og skjell har mindre grad av utslipp, men kan ha organisk utslipp i form av nedfall. Påvirkninger fra akvakultur som følge av lakselus og rømming, er omtalt under mål 10.

Det kreves tillatelse for å kunne etablere akvakulturvirksomhet. All akvakultur skal være miljømessig forsvarlig. Akvakultur av fisk i merdanlegg i sjø utgjør størstedelen av akvakulturproduksjonen i Norge, og disse har nylig fått oppdaterte miljøkrav.29 Virksomhetene har krav om miljøovervåkning og rapportering for å sikre at miljøpåvirkningen er innenfor rammene fastsatt i regelverket.

I februar 2024 trådte et nytt forurensningsregelverk i kraft for akvakultur i sjø. Det nye regelverket innebærer at det som ny hovedregel gås bort fra individuelle utslippstillatelser for enkeltlokaliteter og over til forskriftsfestede standardvilkår for forurensning. Det er innført nye krav til overvåking og rapportering, og nye minstekrav til miljødokumentasjon for nye lokalitetssøknader. Regjeringen jobber videre med å utvikle regelverket og kravsetting til forurensning fra oppdrettsnæringene, herunder vurdere forslag til krav om kartlegging av sårbar natur i akvakultursøknader og vurdere behov og mulighetene for å stille standardiserte krav for forurensning også til landbasert akvakultur.

Redusere forurensning fra bygg og anlegg

Bygg- og anleggsbransjen står for et betydelig ressursforbruk og utslipp til luft, vann og grunn. Gjennom sirkulære løsninger og ombruk av eksisterende bygninger og materialer, kan bygg- og anleggsbransjen redusere forurensning fra materialbruk, avfall og overskuddsmasser. Kommunene kan også til en viss grad tilrettelegge for mindre forurensning fra bygge- og anleggsfasen gjennom byggesaksbehandlingen.

Riktig lokalisering av ny bebyggelse kan være avgjørende for miljøkonsekvensene av virksomhetens utslipp. Forurensende aktiviteter kan blant annet være industri- og næringsvirksomheter med lokale utslipp til luft, vann og grunn og støy, samferdselsinfrastruktur som bidrar til luftforurensning, og avrenning som forurenser grunn og vann og støy, eller boliger og fritidsboliger som kan påvirke nærmiljøet gjennom støy, utslipp fra spredt avløp med videre. Valg av lokalisering kan ha stor effekt på hvordan forurensning fra virksomheten påvirker naturen.

Det er gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven beslutninger om lokalisering blir fattet. Ved å ha kjennskap til naturområdenes kvaliteter, kan planmyndigheten vurdere hva som er mer eller mindre egnede eller sårbare lokaliteter, og dermed redusere den totale miljøforringelsen.

Redusere lysforurensning

I Norge har myndighetene først og fremst sett på utendørs belysning som et positivt virkemiddel for å fremme sikker infrastruktur og trivsel, trygghet og tilgjengelighet for innbyggere. Lysforurensning har i liten grad blitt sett på som et problem, og er heller ikke regulert gjennom norsk lov. Det er i dag stor kunnskapsmangel om virkningene av lysforurensning på mennesker, arter og økosystemer i Norge og Norden. Ettersom lysforurensing angår mange ulike sektorer og lovverk, er det behov for en nasjonal og tverrfaglig tilnærming til utfordringene. Kommunal- og distriktsdepartementet nedsatte vinteren 2023 en faglig arbeidsgruppe med deltakere fra miljø-, helse-, energi- og samferdselsmyndighetene. Formålet er å styrke kunnskap og veiledning om positive og negative effekter av bruk av utendørs belysning og samordne innsats på feltet.

Forhindre, redusere og arbeide for å eliminere plastforurensning

Uten nye globale tiltak vil plastforurensningen i verden dobles innen 2040. Norge jobber for å få på plass en effektiv, juridisk bindende global avtale som etter planen skal ferdigstilles i 2024. En effektiv avtale vil medføre tiltak, både nasjonalt og internasjonalt, i alle faser i livsløpet til plast for å utnytte ressursene bedre og hindre at plast kommer på avveie i naturen.

Nasjonalt har Norge lenge hatt et godt og omfattende regelverk mot forurensning og forsøpling som også omfatter plast. En rekke forebyggende tiltak er iverksatt, og flere er under utvikling. En sentral del av regelverket utvikles gjennom EU/EØS-samarbeidet. Klima- og miljødepartementet har blant annet nylig inngått et plastpartnerskap med næringslivet for å redusere bruken av enkelte engangsartikler av plast, og det skal innføres designkrav til plastflasker. Det arbeides også med å få på plass nye produsentansvarsordninger. En ny slik ordning for visse engangsprodukter av plast innebærer at produsenter skal dekke kommunenes utgifter til opprydding og til holdningsskapende arbeid. I tillegg skal det utvikles en produsentansvarsordning for fiskeri- og akvakulturutstyr av plast. I Europa er det innført et forbud mot å tilsette mikroplast i produkter under kjemikaliregelverket REACH. Dette vil gjennomføres i Norge i REACH-forskriften. Forbudet vil inntre på ulike tidspunkt for ulike produkter. Kosmetikk, vaskemidler og gummigranulat er eksempler på produkter som er omfattet. Norge har allerede et nasjonalt regelverk om utforming og drift av kunstgressbaner med gummigranulat for å redusere utslipp av mikroplast. Plastpellets er en kilde til mikroplastforurensning, og EU-kommisjonen har fremmet forslag til forordning som skal hindre mikroplastforurensning fra plastpellets. Forslaget innebærer nye krav for å sikre trygg og bærekraftig håndtering av plastpellets gjennom hele verdikjeden. Forordningen skal behandles i Rådet og Parlamentet og er vurdert som EØS-relevant. Myndighetene bidrar til opprydding i strandsonen gjennom blant annet tilskuddsordningen mot marin forsøpling, som forvaltes av Miljødirektoratet. Myndighetene bidrar videre med kunnskap om ryddebehov og koordinering av innsats blant annet gjennom digitale nettverktøy og nasjonalt samhandlingsråd.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• ferdigstille revisjonen av gjødselregelverket som har vært på høring

• styrke arbeidet med å redusere risiko for negative helse- og miljøeffekter ved bruk av plantevernmidler, og redusere avhengigheten av kjemiske plantevernmidler

• bidra til at kommunenes oppgradering av avløpsrensing i Oslofjorden kommer raskt på plass

• øke den tverrfaglige kunnskapen om lysforurensningens virkninger på natur og helse, og iverksette tiltak for å redusere uønskede effekter

• øke kunnskapen om hvordan forurensningen kan reduseres fra bygge- og anleggsvirksomhet og fra bebygde områder, herunder også trafikkområder

• innføre nye produsentansvarsordninger for enkelte engangsprodukter av plast, og for utstyr i plast fra fiskeri, akvakultur og fritidsfiske

Internasjonalt:

• støtte internasjonal politikk- og regelverksutvikling på forurensningsfeltet, særlig gjennom arbeidet for

  • å etablere en global avtale for å stanse plastforurensning

  • å etablere globalt panel for kjemikalier, avfall og å forebygge forurensning

  • flere forbud mot miljøgifter

6.7.4 Nasjonalt bidrag

Vi har allerede syv nasjonale klima- og miljømål for forurensning som danner et godt utgangspunkt for et nasjonalt bidrag fra Norge. Med videreføring av pågående arbeid og styrket innsats gjennom tiltakene nevnt over, fastsetter regjeringen følgende målsetting for mål 7:

Innen 2030 har forurensning fra miljøgifter og helse- og miljøfarlige kjemikalier, sur nedbør, tapet av næringsstoffer fra jordbruk, og utslipp fra avløp, akvakultur og annen industri lav påvirkning på naturmangfold og økosystemfunksjoner og -tjenester.

6.8 Mål 8 – Minimere påvirkningene av klimaendringer på naturmangfold og bygge robusthet

6.8.1 Globalt mål

Minimere konsekvensene som klimaendringer og forsuring av havet har for naturmangfold, og styrke naturmangfoldets motstandsevne gjennom utslippsreduksjoner, klimatilpasning og tiltak for å redusere risikoen for naturkatastrofer, blant annet ved bruk av naturbaserte løsninger og/eller økosystembaserte tilnærminger, samtidig som negative konsekvenser av klimatiltak minimeres og positive virkninger for naturmangfold fremmes.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål 13.

6.8.2 Status i Norge

Økosystemenes tilstand, og dermed økosystemtjenestene de leverer, svekkes av klimaendringene. Klimaendringenes virkninger på naturen er mer alvorlige og omfattende enn tidligere antatt. Naturindeks for Norge og Miljøstatus viser at klimaendringer allerede er blant de viktigste negative påvirkningsfaktorene i havet, langs kysten, på fjellet og i arktiske områder.

Ifølge Artsdatabanken ble antall truede arter som ble negativt påvirket av klimaendringer i Fastlands-Norge og norske havområder doblet fra 2015 til 2021, fra 91 til 211 arter. Dette utgjør om lag 8 prosent av de truede artene, og det er spesielt arter i fjellet som blir negativt påvirket. Av de 74 truede naturtypene er 35 negativt påvirket av klimaendringer.

På Svalbard stiger den årlige gjennomsnittstemperaturen spesielt raskt, og klimaendringer er påvirkningsfaktor på 27 av totalt 67 truede arter (40 prosent). Klimaendringer er dermed en av de største påvirkningsfaktorene. De raske klimaendringene forventes å fortsette, både på Svalbard og i de omkringliggende havområdene i det nordlige Barentshavet. Dette utgjør en økende trussel særlig mot høyarktiske arter som er tilpasset et kaldt klima og sjøis. Klimaendringer er også den klart viktigste påvirkningsfaktoren på naturtyper på Svalbard og i tilgrensende havområder med sjøis. Høyarktiske arter og naturtyper kan etter hvert forsvinne fra hele eller deler av disse områdene, mens mer varmekjære arter og naturtyper forventes å øke i utbredelse og antall.

Forsuring av havet har foreløpig ikke gitt utslag som synes i Artsdatabankens rødlister, men på lang sikt kan havforsuring få alvorlige følger for livet i havet, spesielt for organismer som danner skall og skjelett av kalk. For eksempel kan havforsuring føre til at dypvannskorallrev i norske farvann svekkes og går i oppløsning mot slutten av dette århundre. Risikoen for alvorlige konsekvenser avhenger av hvor store utslippene av CO₂ blir i fremtiden. 

Klimaendringene påvirker de ulike økosystemene på ulikt vis, og dyr og planter har ulike måter å tilpasse seg klimaendringene på. Noen arter vil begunstiges av klimaendringene, mens andre kommer til å bli negativt påvirket. Varmekjære arter vil kunne spre seg nordover i landet og høyere opp i fjellet, ofte på bekostning av mer kulde-tolerante, alpine og polare arter. Økt temperatur kan også gi økt tørkestress i skoger og bidra til økt angrep av skadegjørende insekter og sopp. Tidligere knoppsprett om våren på grunn av økt temperatur kan føre til frostskader hvis risikoen for frostnetter ikke er over. Økende vekslinger mellom frost og mildvær kan gi frostskader og føre til ising av marken, noe som kan skape problemer for reinen vinterstid. Klimarelaterte skader på vegetasjon sammen med tørkeperioder vil kunne gi økt hyppighet av lyng- og skogbranner.30

Klimaendringene bidrar til økte havtemperaturer som kan bety endringer i hvilke områder som er egnet for akvakultur med ulike arter og ulike driftsformer. Økte temperaturer kan også være gunstig for visse sykdomsfremkallende eller skadelige organismer og kan øke deres spredningspotensiale. Økte havtemperaturer kan også påvirke vandringsmønsteret til flere viktige fiskebestander, noe som kan gjøre fisket mer utfordrende

Stortinget behandlet i januar 2024 Meld. St. 26 (2022–2023) Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn, jamfør Innst. 161 S (2023–2024). Stortingsmeldingen presenterer regjeringens innsats og tiltak for å forberede og tilpasse natur og samfunn til klimaendringene, og skape et klimarobust samfunn. Klimatilpasning er integrert i mange deler av naturforvaltningen og blir fulgt opp av Miljødirektoratet gjennom deres strategi Klimatilpasning 2024–2028 Strategi og handlingsplan for Miljødirektoratets resultatområder. Det er økende oppmerksomhet om, og bruk av, naturbaserte løsninger for klimatilpasning i Norge, men det er fortsatt mindre brukt enn mer tekniske løsninger for klimatilpasning, blant annet fordi de ofte alene ikke gir tilstrekkelig sikkerhet mot flom og skred. De siste årene har det imidlertid blitt gjort mange bekkeåpninger og vassdragstiltak for å begrense skader fra overvann, flom, erosjon og andre konsekvenser av klimaendringene.

Boks 6.12 Karbonlagring i naturlige økosystemer

Økosystemene er avgjørende for å redusere klimaendringene fordi de binder og lagrer store mengder karbon. Verdens økosystemer lagrer til sammen 43 500 milliarder tonn karbon, 7 milliarder tonn av disse (0.18 prosent) er lagret i Fastlands-Norges økosystemer. Et tonn karbon tilsvarer 3,67 tonn CO₂-ekvivalenter om det slippes ut i atmosfæren som klimagasser.

Norske økosystemer tar opp og lagrer store mengder karbon. Det nasjonale klimagassregnskapet for skog- og arealbrukssektoren¹ estimerte et opptak på 13,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2022, som tilsvarer 28 prosent av utslipp fra øvrige sektorer. I klimagassregnskapet inngår menneskeskapte opptak og utslipp av klimagasser. Endringer som skyldes naturlige prosesser er ikke inkludert. Opptaket fra arealer som er definert som forvaltet, skyldes et relativt stort netto opptak i skog (17,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter), men det årlige opptaket i skog har vært nedadgående de siste femten årene. Dette skyldes økt hogst, mer eldre skog som ikke lenger er i like sterk vekst, samt lavere investeringer i skog de siste tiårene. De resterende arealkategoriene har et estimert netto utslipp (samlet 4,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter), som især er forårsaket av drenering av myr til jordbruksformål og nedbygging av skog og myr. Nedbygging fører ikke bare til store utslipp, men hindrer også fremtidig opptak på arealene.

Mens årlig karbonopptak i norske økosystemer er størst i skog, er myr det økosystemet med størst karbonlager per arealenhet. Våtmark inneholder store karbonlagre som er bygd opp over flere tusen år. Selv om det årlige karbonopptaket i våtmark er relativt lite, vil nedbygging eller forringelse av våtmark føre til store utslipp. Restaurering og redusert nedbygging og forringelse av natur er viktig for å bevare de naturlige karbonlagrene som også er truet av fremtidige klimaendringer.

I en NINA-rapport fra 2020² er norske økosystemer estimert til å lagre 7 milliarder tonn karbon fordelt på hovedøkosystemene skog, fjell, åpent lavland, våtmark og økosystemer i vann, der definisjoner av arealkategorier skiller seg fra det nasjonale klimagassregnskapet. Selv om det fremdeles mangler kunnskap om økosystemenes karbonlagre og karbonopptak, er det konsensus om at karbon under bakkenivå representerer det største karbonlageret i terrestriske økosystemer i Norge.

Boreal skog har 3–4 ganger mer karbon lagret under enn over bakken og er det største karbonlageret både nasjonalt og globalt. Myr er hovedsakelig lokalisert i boreale økosystemer og utgjør bare 3 prosent av landoverflaten, men lagrer 21 prosent av verdens totale jordkarbon. Ifølge FNs klimapanel tok terrestriske økosystemer opp omtrent 1/3 av de menneskeskapte utslippene i perioden 2010–2019. Landarealer er under press fra ulike typer arealbruk i hele verden. Dette har blant annet ført til et globalt netto tap av skog, særlig i tropiske områder, som innebærer store klimagassutslipp. Tiltak for å redusere utslipp og øke opptak av klimagasser fra landarealer er nødvendig for å begrense oppvarmingen globalt til 1,5 eller 2 grader innen 2050. Skog og landarealer er også en fornybar kilde til energi og råstoff som kan erstatte klimagassutslipp i andre sektorer og bidra til ulike karbonnegative løsninger og teknologier.

Forståelsen av karbon i havet har økt de siste årene, og da særlig betydningen av organisk karbon bundet i marin vegetasjon eller lagret i havbunnen. De marine økosystemene som er viktigst for binding/lagring av karbon i norske kyst- og havområder er makroalger (tang og tare), plankton, sjøgressenger, tidevannseng og -sump og sediment og bløtbunnsfauna.³

Forstørr bilde

Omtrentlig mengde karbon lagret i hvert økosystem i Fastlands-Norge som del av den totale mengden lagret karbon i norske økosystemer. Per kvadratkilometer er det innsjøsediment, våtmark og permafrost som lagrer mest.

Kilde: Bartlett mfl. (2020)

¹ Miljødirektoratet (2024b).

² Bartlett mfl. (2020).

³ Hancke mfl. (2022).

6.8.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Minimere konsekvensene av klimaendringer og styrke naturmangfoldets motstandsevne

Å redusere utslippene av klimagasser er det viktigste grepet for å minimere klimaendringer og forsuring av havet. Norges mål er å redusere utslippet av klimagasser med minst 55 prosent innen 2030 fra 1990-nivå. Regjeringen ønsker å videreføre samarbeidet med EU og arbeider ut fra at dette målet skal oppfylles i samarbeid med EU. Norges mål for 2050 er å bli et lavutslippssamfunn og at utslippene reduseres i størrelsesorden 90–95 prosent fra nivået i 1990. Regjeringens klimapolitikk for å nå målene og rapportering etter klimaloven, blir presentert i årlige Klimastatus- og plan som legges frem samtidig med statsbudsjettet. Regjeringen tar også sikte på å legge frem en stortingsmelding om klima for perioden etter 2030 på veien mot lavutslippssamfunnet i 2050 våren 2025.

Økosystemer i god tilstand leverer naturgoder som karbonlagring, flomdemping og sikring mot skred og erosjon, og er dermed viktig i arbeidet med å redusere klimagassutslipp, klimatilpasning og redusere risiko for naturkatastrofer. I tillegg vil økosystemene selv tåle klimaendringene bedre gjennom økt motstandsdyktighet dersom de har god tilstand.31 I havet er det viktig å identifisere områder som er særlig robuste mot klimaendringer, og som derfor kan ha en særlig rolle i å sikre den fremtidige produksjonen i økosystemene.

Regjeringen legger vekt på å se klimakrisen og naturkrisen i sammenheng og har klima og natur som ramme rundt all politikk. Tiltak som er positive for både klima og naturmangfold vil være spesielt gunstige.

Bærekraftig og effektiv bruk av arealer kan ivareta naturmangfold, bidra til reduksjon av klimagassutslipp og være viktig for klimatilpasning. Dette er nærmere omtalt i kapittel 6.1. Videre bidrar restaurering til å bedre naturens evne til å levere viktige økosystemtjenester som karbonlagring og flomdemping. Dette er nærmere omtalt under mål 2. Også bevaring av natur er positivt for klima, som omtalt blant annet i FNs klimapanel sin sjette hovedrapport.32 Vern og annen langsiktig bevaring av natur er omtalt under mål 3. Et eksempel som viser samspillet mellom natur og klima er myr. Myr er viktig for særlig fugler, insekter og moser, og er samtidig store karbonlagre bygd opp over tusenvis av år. I Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027 har regjeringen tydeliggjort sin forventning om at omdisponering og nedbygging av karbonrike arealer, inkludert myr, tidevannssump og andre typer våtmark og skog, unngås så langt som mulig slik at arealenes evne til lagring og opptak av karbon opprettholdes. I forslag til nye statlige planretningslinjer for klima og energi som har vært på høring våren 2024, er det foreslått en retningslinje om at nedbygging av karbonrike arealer, inkludert myr, tidevannssump og andre typer våtmark og skog, skal unngås så langt det er mulig.

Miljødirektoratet har, på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet, utarbeidet et forslag til forbud mot nedbygging av myr. Dette er et ledd i oppfølgingen av Stortingets anmodningsvedtak nummer 108 fra desember 2022.

Uttak og bruk av torv fra myr fører til klimagassutslipp og påvirker naturmangfold og økosystemtjenester negativt. I forbindelse med behandlingen av RNB 2024 ba Stortinget regjeringen i løpet av 2024 sende på høring forslag om forbud mot nye torvuttak med ikrafttredelse av forbudet så raskt som mulig og før 1. oktober 2025. Miljødirektoratet har fått i oppdrag fra Klima- og miljødepartementet å lage utkast til høringsnotat med forslag til forskriftsendringer og eventuelle nødvendige lovendringer for å gjennomføre et slikt forbud.

Miljødirektoratet har også laget et forslag til plan for overgang fra bruk av torvbaserte til torvfrie produkter. Torv er i dag en viktig del av veksthusproduksjon og produksjon av planter i potter og brett (pluggplanter), slik som skogplanter og blomster med mer, der det foreløpig ikke finnes velprøvde alternativer. Økt plantebasert kosthold basert på norske råvarer og produksjon av skogplanter, vil også øke behovet for egnede dyrkingsmedier. Det er behov for videre forskning på alternativer til torv og på muligheter for å produsere torvprodukter effektivt uten nye uttak av torv fra torvmyrer. Regjeringen vil sette ned en arbeidsgruppe med mandat å bidra til å utvikle torvreduserte og torvfrie produkter som dyrkingsmedier og jordforbedring. Arbeidsgruppen får som mandat å jobbe for at torv fases ut innen rimelig tid, og raskere til privatmarkedet enn i gartnernæringen. Arbeidsgruppen vurderer konsekvenser av alternative tidsfrister, både før og etter 2030.

Klimatilpasning

Naturens økosystemtjenester bidrar til klimatilpasning. Dette gjelder særlig de regulerende tjenestene som flomdemping og vannrensing eller beskyttelse mot erosjon. Samtidig er det viktig at det ved arealplanlegging og naturforvaltning tas hensyn til naturtyper som kan bli særlig negativt påvirket av klimaendringer. Det er også viktig å sikre sammenheng mellom naturområder (såkalt grønn infrastruktur eller konnektivitet). Det kan ellers bli vanskelig for arter å flytte seg til steder med klima som passer. For eksempel viser beregninger fra NINA at edellauvskogen (varmekjære løvtrær som ask, alm, bøk, hassel, lind, lønn, svartor) kan få mye større potensielle leveområder i Norge i år 2090.

Endring i boreal klimasone. (A) Forenklet kart over dagens klimasoner. (B) Kart over forventede klimasoner ca. 2090 (Høyt utslipsscenario RCP8.5). (C) Forskjellene i utbredelse av klimasone for boreal skog. Gul farge viser alpin/tundra som varmes opp til boreal, mens oransje viser boreal sone som endres til hemiboreal, temperert eller steppe, dvs. ikke klimatyper som huser boreal skog i dag. Mørkegrønn viser områder med boreal skog i dag som fortsetter å egne seg for denne skogtypen også i 2090.

Kilde: Vitenskapskomiteen for mat og miljø (2022)

Under klimascenarioer med fortsatt høye klimagassutslipp (RCP8.5 som innebærer 4,5°C oppvarming i Norge), vil nærmest hele dagens arktiske/alpine sone i Fennoskandia få borealt klima innen år 2100. Boreal skog vil ikke kunne etablere seg på så kort tid. Artene som hører til i den arktiske/alpine sonen vil mangle områder å forflytte seg til. Under slike fremtidsscenarioer vil også det aller meste av dagens boreale sone i Fennoskandia slutte å ha borealt klima, se figur 6.16.

I en fremtid med blant annet varmere og surere hav som følge av klimaendringer, kan noen kyst- og havområder fungere som klimarefugier. Dette er områder der marine naturtyper og arter vil kunne trives og opprettholde bestander på tross av marginaliserende effekt av temperaturøkninger, forutsatt at den samlede belastningen på områdene forvaltes tilstrekkelig godt. Blant annet kan dette gjelde for områder langs kysten som har stor vannutskiftning og nærhet til dype vannmasser med stabil temperatur, og som derfor er mindre utsatt for klimapåvirkning/oppvarming enn andre steder. I Arktis kan områder som er mer motstandsdyktige mot smelting av havis være refugier for isavhengige arter, blant annet alger, krepsdyr og fisk, som igjen ofte også har viktige funksjoner i det marine økosystemet. Klimarefugier er områder som er særlig robuste mot klimaendringer, og god forvaltning av disse områdene er viktig blant annet for at marint naturmangfold skal kunne stå imot effekten av hyppigere marine hetebølger.

På land legges det spesielt vekt på klimatilpasning i arbeidet med supplerende vern slik at områdene kan fungere som en del av et økologisk nettverk artene kan flytte seg mellom. Etablering av større verneområder som nasjonalparker og landskapsvernområder, kan øke motstandsdyktigheten til artene i områdene og sikre klimagradienter der de kan flytte seg, for eksempel fra lavland til høyfjell.

Økosystemene fungerer gjennom samspill mellom de ulike artene og miljøet som omgir dem. Dette gjør det vanskelig å forutsi hvordan klimaendringene vil påvirke økosystemene og naturen i fremtiden, og hvordan dette påvirker naturens samlede tålegrense for ulike påvirkninger. For å vurdere konsekvensene av klimaendringene, og kunne gjennomføre tiltak som vil styrke økosystemenes motstandsevne, er det derfor et behov for mer kunnskap som grunnlag for forvaltningen. Dette er nærmere omtalt for hovedøkosystemet hav og kyst i Meld. St. 21 (2023–2024) Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene. Behovet for mer kunnskap om klimaendringene er også trukket frem i Meld. St. 5 (2022–2023) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032, som regjeringen la frem høsten 2022. Se for øvrig omtale av tiltak for kunnskap i kapittel 6.21.

I arbeidet med vannforvaltning etter vannforskriften skal vurderinger av klimaendringer og klimatilpasning inn i alle faser, og dette vil også være en del av regjeringens arbeid med meny av tiltak for økosystemene. Gjennom en helhetlig økosystembasert forvaltning vil de ulike påvirkningene på økosystemene sees under ett. Gitt den økte negative påvirkningen fra klimaendringer på naturen, er det nødvendig å sikre økosystemer i god tilstand, nå og i fremtiden, i tråd med de nasjonale miljømålene. Det er også nødvendig å vurdere den samlede belastningen på økosystemene, se boks 6.13. Innsats for å begrense klimaendringene er også viktig.

Et eksempel på et målrettet tiltak for å ivareta klimasårbare arter, er forbudet mot snøskuterkjøring på sjøisen om våren i utvalgte fjorder på Svalbard. Formålet med reguleringen er å beskytte de gjenværende leveområdene på fjordisen og unngå forstyrrelser av ringsel og isbjørn. Sjøisen innerst i fjordene foran brefrontene er viktige leveområder for disse artene om våren. Fjordisen har de senere årene minket kraftig i utbredelse, og både det sårbare dyrelivet og skutertrafikken konsentreres på stadig mindre områder. Det er derfor viktig å beskytte isbjørn og ringsel mot tilleggsbelastninger fra forstyrrelser i fjordområdene som fortsatt har sjøis.

For å skape et klimarobust samfunn er det helt avgjørende å se på naturens tilstand og samfunnets sårbarhet for klimaendringer i sammenheng. Sommeren 2023 la regjeringen frem Meld. St. 26 (2022–2023) Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn. For å synliggjøre sammenhengen mellom tilstand og utvikling i naturen og samfunnets sårbarhet for klimaendringer, ble økosystemene tatt inn i det nasjonale målet for klimatilpasning. Målet er nå: «Samfunnet og økosystemene skal forberedes på og tilpasses til klimaendringene». I arbeidet med å utarbeide nasjonal klimasårbarhetsanalyse vil også økosystemene og deres sårbarhet bli vurdert på en systematisk måte og bidra til et godt kunnskapsgrunnlag om klimaendringenes konsekvenser.

Naturbaserte løsninger

Naturbaserte løsninger er en betegnelse på tiltak for å løse samfunnsutfordringer gjennom å bevare, restaurere, eller etterligne naturlige prosesser og økosystemer, og bærekraftig bruke og forvalte disse. Regjeringen har lagt frem flere tiltak for å få til økt bruk av naturbaserte løsninger i klimatilpasningsmeldingen. Blant annet vil regjeringen øke kunnskapen om naturbaserte løsninger for klimatilpasning, øke kunnskapen om hvordan klimaendringer, arealendringer, forurensning og tap av natur påvirker hverandre, og hvordan naturbaserte løsninger kan bidra til å løse flere utfordringer samtidig. Videre vil regjeringen videreutvikle verktøy og veiledning for å vurdere naturbaserte løsninger i samfunnsøkonomiske analyser, og at naturbaserte løsninger for flom- og skredsikring skal brukes så langt det er hensiktsmessig, eksempelvis med å restaurere vassdrag gjennom tiltak som remeandrering og gi vassdragene mer plass og kontakt med flomsletter.

Regjeringen har i tillegg lagt frem tiltak om naturbaserte løsninger i Meld. St. 27 (2023–2024) Tryggare framtid – førebudd på flaum og skred. Regjeringen vil blant annet øke kunnskapen om effekten av og kostnadene ved naturbaserte løsninger for overvann, flom og skred, og vurdere ulike muligheter for å styrke ivaretakelsen av reglene om kantsoner langs vassdrag.

Regjeringen har i Nasjonale forventninger til regional og lokal planlegging 2023–2027 en tydelig forventning om at bevaring og restaurering av naturområder eller etablering av naturbaserte løsninger vurderes som klimatilpasningstiltak ved utarbeiding av arealplaner. Naturbaserte løsninger er også trukket frem i Statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning, der kravet er at bevaring, restaurering eller etablering av naturbaserte løsninger bør vurderes og dersom andre løsninger velges, skal det begrunnes hvorfor naturbaserte løsninger er valgt bort.

Norge er aktiv deltaker i Nordisk Ministerråds fireårige program (2021–2024) om naturbaserte løsninger, der seks prosjekter kartlegger bruken av naturbaserte løsninger i Norden, samler inn eksempler og erfaringer, og utvikler veiledning for god praksis. Norge ved Miljødirektoratet leder programmet og vil ta kunnskapen i bruk og videreformidle denne til kommuner og aktuelle aktører.

Redusere negative virkninger av klimatiltak på naturmangfold og sette tydelige miljøkrav

Selv om det i stor grad er sammenfall mellom tiltak som vil være positive for både naturmangfold og klima, har enkelte klimatiltak negative konsekvenser for naturmangfold.

Uttak av bioressurser til erstatning for fossile brensler kan være skadelig for naturmangfold dersom høsting og dyrking av bioenergivekster fortrenger naturlig skog og matproduksjon. Dette er det flere eksempler på, blant annet i tropiske områder. Biodrivstoff klassifiseres enten som avansert eller konvensjonelt, ut fra hvilket råstoff det er laget av. Konvensjonelt biodrivstoff er fremstilt av råstoff som også kan brukes til å produsere mat eller dyrefôr, og avansert biodrivstoff er hovedsakelig laget av rester og biprodukter. Klimautvalget 2050 har påpekt at biomasse er en begrenset ressurs som bør prioriteres til andre formål enn energi. De anbefaler at mest mulig av bioenergien bør være avansert biodrivstoff basert på A-råstoff laget av avfallsprodukter og biprodukter fra skogindustrien med få andre anvendelser. Miljødirektoratet anbefaler også i rapporten Klimatiltak i Norge at bruken av biodrivstoff bør begrenses, og vris mot avansert biodrivstoff fra A-råstoff.

I Norge har vi omsetningskrav for biodrivstoff for å kutte utslipp i alle transportformer, og regjeringen signaliserte i Klimastatus- og plan for 2024 at kravene skal øke fram mot 2030. Den foreslåtte biodrivstoffpolitikken vil innebære en betydelig økning i volum sammenlignet med dagens nivå. Norge importerer mesteparten av biodrivstoffet som brukes. Vi risikerer at produksjonen av biodrivstoffet som Norge bruker, bidrar til avskoging, naturtap og økning i både klimagassutslipp og matvarepriser, ved at biomassen biodrivstoffet lages av produseres på arealer som ellers ville blitt brukt til matproduksjon, og at matproduksjonen derfor flyttes til andre arealer. Dette er eksempler på hvordan politikk og klimatiltak i Norge påvirker andre lands måloppnåelse av naturmålene.

For å begrense de negative effektene fra bruk av biodrivstoff, har regjeringen besluttet at biodrivstoffpolitikken skal vurderes ved faste kontrollpunkter. Den globale klimaeffekten av Norges bruk av biodrivstoff, inklusiv risikoen for indirekte arealbruksendringer og påvirkning på naturmangfold, inngår i den helhetlige vurderingen. Første vurdering legges frem sammen med budsjettet for 2025.

Tiltak for å øke karbonopptaket i skog kan ofte gi økt verdiskaping i skognæringen som en positiv tilleggseffekt. Samtidig kan flere av disse tiltakene påvirke naturmangfoldet og andre miljøverdier negativt. Tiltakene innrettes slik at miljøkonsekvensene skal bli minst mulig.

Tiltak for å produsere og distribuere ny fornybar energi kan ha flere målkonflikter med naturhensyn. Økt elektrifisering av samfunnet generelt, ny industri, og utfasing av fossil energi i blant annet industrien vil øke forbruket av kraft. I NVEs langsiktige kraftmarkedsanalyser mot 2030 og 2040 pekes det på forventet økt forbruk hos store forbrukere innen petroleumsnæringen, kraftintensiv industri, batterifabrikker, datasentre og produksjon av hydrogen, men også mye kraft til elektrifisering av transport.

Produksjon av ny fornybar kraft og større distribusjonskapasitet av fornybar kraft krever arealer. Mellom 55 og 60 prosent av reduksjonen i inngrepsfri natur de siste fem årene kommer av kraft- og nettutbygging.33 Økt og endret arealbruk vil igjen kunne innebære naturtap og økte klimagassutslipp. Tiltak rettet mot bærekraftig arealbruk er nærmere omtalt i kapittel 6.1.3. Som ved andre utbygginger, er det viktig med avbøtende tiltak ved utbygging av ny fornybar produksjon og nett. Dette er også nærmere omtalt i kapittel 6.1.3.

Tiltak som bidrar til økt energieffektivisering vil være positivt for både natur og klima da det begrenser behovet for nye inngrep i naturen. Regjeringen har styrket arbeidet med energieffektivisering betydelig, og la høsten 2023 frem en handlingsplan for energieffektivisering som setter retning for hvordan myndigheter og andre skal jobbe med energieffektivisering i tiden som kommer. Handlingsplanen presenterer flere virkemidler som vil bidra til å utløse mer energieffektivisering, inkludert særskilte krav og målrettede informasjonstiltak. Regjeringen stadfestet i handlingsplanen målet om å forbedre energiintensiteten med 30 prosent fra 2015 til 2030. Regjeringen har også fastsatt et mål om 10 TWh redusert strømforbruk i den totale bygningsmassen i 2030 sammenlignet med 2015.

Handlingsplanen trekker også frem at regjeringen vil sørge for en forbedret oversikt over utviklingen av energibruken i ulike sektorer. Offentlig virksomhet skal gå foran i arbeidet med energieffektivisering, og energiforbruket i industrien skal følges opp langt tettere enn tidligere. NVE tillegges et utvidet ansvar for å bidra til oversikt, regelverksutvikling, kunnskapsdeling og vurdering av virkemidler som fremmer energieffektivisering og mer fleksibel energibruk.

Internasjonal oppfølging

Gjennom klima- og skoginitiativet jobber Norge også internasjonalt for å bidra til å minimere utslipp av klimagasser og tap og forringelse av natur gjennom å støtte bærekraftig arealpolitikk i tropiske skogland og omlegging av globale mat- og råvaremarkeder. De tropiske regnskogene er det økosystemet som har det største artsmangfoldet på landjorda, og samtidig lagrer de store mengder karbon. Som del av en helhetlig, god arealforvaltning kan stans i avskoging og skogforringelse og bevaring av tropisk skog, bidra til å redusere globale klimagassutslipp betydelig. Dette er også viktig for å ta vare på tropiske arter og naturtyper. Tropisk skog og andre økosystemer i tropiske land har, på samme måte som økosystemene i Norge, viktige funksjoner utover å lagre karbon, blant annet knyttet til nedbørsmønstre og tilgang til og lagring av vann, matsikkerhet og klimatilpasning. Gjennom klima- og skoginitativet vil Norge styrke dialogen med tropiske skogland om gjennomføring av naturavtalen og Parisavtalen, innarbeide natur som en mer systematisk og synlig del av de bilaterale partnerskapene, i tillegg til å være en ledende støttespiller for tropiske skogland i implementeringen av naturavtalen og Parisavtalen. Norge ønsker å være en langsiktig aktør i dette arbeidet. Dette er viktig både i samarbeidet med tropiske skogland, med andre giverland og i arbeidet med aktører i privat sektor. Klima- og skoginitiativet forlenges derfor til 2035.

I regjeringens strategi for klimatilpasning, forebygging av klimarelaterte katastrofer og sultbekjempelse i utviklingspolitikken, er naturbaserte løsninger et innsatsområde der regjeringen vil bidra til naturbaserte løsninger og støtte bevaring av blå skog som forebygger tap av marint liv, kysterosjon og sårbarhet for ekstremvær og flom.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• sette ned en arbeidsgruppe med mandat å bidra til å utvikle torvreduserte og torvfrie produkter, som dyrkingsmedier og jordforbedring. Arbeidsgruppen får som mandat å jobbe for at torv fases ut innen rimelig tid, og raskere til privatmarkedet enn i gartnernæringen. Arbeidsgruppen vurderer konsekvenser av alternative tidsfrister, både før og etter 2030

• aktivt fremme bruk av naturbaserte løsninger der dette er hensiktsmessig

Internasjonalt:

• gjennom en forlengelse av klima- og skoginitiativet til 2035, bidra til at Norge er en forutsigbar og tydelig støttespiller for tropiske skogland og andre relevante aktører i å stanse og reversere avskoging og skogforringelse som del av implementeringen av naturavtalen og Parisavtalen

• bidra til å styrke videre internasjonalt og regionalt (nordisk) samarbeid om naturbaserte løsninger

6.8.4 Nasjonalt bidrag

Klimaendringenes omfang og alvor tilsier at vi er nødt til å tilpasse oss et endret klima, parallelt med at utslipp av klimagasser må reduseres kraftig, både i Norge og globalt. Vi må omstille oss til å bli et lavutslippssamfunn som også er klimarobust. I Norge har vi gode forutsetninger for å klare omstillingen og samtidig ivareta trygghet og velferd for befolkningen og opprettholde sunne økosystemer. Det vil være spesielt krevende å minimere konsekvensene av klimaendringene på naturmangfold lengst mot nord der temperaturen stiger mest. På denne bakgrunn fastsetter regjeringen følgende målsetning for mål 8:

Norge vil arbeide for at naturen har god motstandsevne mot klimaendringer, øke bidraget til klimatilpasning gjennom naturbaserte løsninger og grønn infrastruktur og begrense negative effekter av klimatiltak på naturmangfold gjennom avbøtende tiltak.

6.9 Mål 9 – Forvalte ville arter bærekraftig til beste for befolkningen

6.9.1 Globalt mål

Sikre at forvaltningen og bruken av viltlevende arter er bærekraftig og dermed gir mennesker sosiale, økonomiske og miljømessige goder, særlig til dem som er i en sårbar situasjon, og til dem som er mest avhengige av naturmangfold, blant annet gjennom bærekraftig virksomhet basert på naturmangfold samt produkter og tjenester som fremmer naturmangfold, og beskytte og fremme tradisjonell bærekraftig bruk blant urfolk og lokalsamfunn.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmålene 12.2, 14.7 og 15.7.

6.9.2 Status i Norge

Omtalen her er avgrenset til hvordan forvaltning og bruk av viltlevende arter gir mennesker sosiale, økonomiske og miljømessige goder. Under mål 5 er det nærmere omtale av bærekraftig, trygg og lovlig bruk av, høsting og handel med viltlevende arter, inklusive forvaltningen av de kommersielt viktige fiskebestandene. Bærekraftig forvaltning av arealer hvor det drives jordbruk, akvakultur, fiskeri og skogbruk er omtalt under mål 10. Ivaretakelse av truede arter er omtalt under mål 4.

Norge har lange tradisjoner for jakt, fiske og annen høsting fra naturen. Tilrettelegging for bærekraftig jakt og fiske blir prioritert for næring, rekreasjon, folkehelse og friluftsliv. Det var 134 100 aktive jegere i jaktåret 2022/2023, og de fleste av dem jaktet på hjortevilt. Det ble blant annet felt om lag 27 500 elg, 32 900 rådyr og 49 300 hjort samme år. Videre ble det felt totalt 157 500 ryper, der 70 prosent var liryper og resten fjellryper. Dette er en betydelig ressurs og kilde til opplevelser og friluftsliv, ikke minst i lokalsamfunn. Totalt årlig uttak av viltkjøtt fra norsk utmark er i størrelsesorden 7–8 millioner kilo fra både småvilt og storvilt. Dette tilsvarer over 20 millioner viltmiddager. NINA anslo at jakt sto for en samlet omsetning i Norge på over 2 milliarder kroner i jaktåret 2017/2018.34 Videre er den samlede verdien av elgjakt for jaktåret 2019/2020 beregnet til 1,1 milliarder kroner.35 Reindriftas kjøttproduksjon hadde i 2022 verdi på i underkant av 170 millioner kroner. Verdien av de ville plantene husdyra spiser som fôr når de er på utmarksbeite er anslått til 1 milliard kroner årlig.36

Det ble hogd om lag 11 millioner kubikkmeter tømmer for salg til industrien i 2023. Hogst av tømmer til eget bruk og vedhogst kommer i tillegg. Det har vært en økning i hogstkvantum de siste årene, til et historisk høyt hogstnivå. Bruttoverdien på tømmeret som ble solgt i 2023 var på 6 milliarder kroner i førstehåndsverdi. I 2021 ble 2,59 millioner tonn fisk og skalldyr fanget, til en samlet førstehåndsverdi av 23,9 milliarder kroner.37 Kystfiske som fritidsaktivitet er å betrakte som en allemannsrett, og er åpent for alle så lenge man følger gjeldende regler for blant annet minstemål, redskapstyper og fredninger. Det er anslått at omkring 1,8 millioner personer fritidsfisker i sjøen hvert år. Fiskeridirektoratet arbeider kontinuerlig for å informere om reguleringene som gjelder for fritidsfiske og bakgrunnen for dem, samt å endre holdningene hos fritidsfiskere om konsekvensene av aktiviteten, ikke minst knyttet til marin forsøpling.

I vassdrag eller deler av vassdrag der det ikke finnes anadrom laksefisk, kan barn under 16 år fiske vederlagsfritt mellom 1. januar og 20. august. Etter fylte 16 år må man løse fiskekort. Dersom man skal fiske laks, sjøørret og sjørøye i vassdrag, må man betale fiskeravgift (fra 18 år) og løse fiskekort. Innlandsfiske gir 427 millioner kroner årlig målt i salg av fiskekort.38

Naturen er også en viktig grunn til at utenlandske turister overnattet 9,8 millioner ganger i Norge i 2022 og la igjen 38 milliarder kroner. Det er anslått at antallet utenlandske turistfiskere er rundt 400 000 årlig. Alle turistfiskebedrifter som oppfyller bestemte kriterier må registrere seg hos Fiskeridirektoratet. De registreringspliktige bedriftene skal rapportere gjestenes fangst til direktoratet fortløpende. De er også pliktig til å informere turistene om regelverket og utførselkvoten. Turister som har besøkt en registrert turistfiskebedrift kan ta med seg 18 kilo fisk eller fiskeprodukt, inntil to ganger i året, ut av Norge. Smugling av fisk ut av landet utover den tillatte utførselkvoten er et problem, og Tollvesenet gjør betydelige beslag av fisk på grensen.

Allemannsretten gir hele befolkningen mulighet til å plukke bær, sopp, blomster og urter i utmark se boks 6.15. For verneområder og multeplukking i Nord-Norge gjelder egne regler. I henhold til tall fra SSB var det 42,1 prosent av befolkningen som i 2021 oppga at de hadde vært på bær- eller sopptur de siste 12 månedene. Dette foregår stort sett bærekraftig, men det finnes eksempler på at noen urter, som ramsløk, har blitt så ettertraktet at de overbeskattes.

6.9.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Både reindrift og husdyrnæringer baserer seg på bruk av viltlevende arter (fôrvekster) som grunnlag for beiting, og jordbruket er avhengig av ville arter til blant annet pollinering og mikroliv i jord. Sektorlovverk for jordbruk og reindrift omtaler på ulikt vis hensynet til naturmangfold i sine formålsparagrafer. At det tas hensyn til naturmangfold i praktiseringen av disse regelverkene er viktig både for å begrense negativ påvirkning på viltlevende arter og naturmangfoldet for øvrig, men også for å opprettholde økosystemfunksjonene disse næringene er avhengig av.

Beitebruk med husdyr i utmark og på naturbeite har betydning for å ivareta naturmangfold, spesielt i områder der husdyrebeite har pågått over lang tid. Jordbruksproduksjon som baserer seg på bruk av viltlevende arter, er avhengig av god ivaretakelse og bærekraftig bruk av ressursene. For storfe og småfe er det et krav at dyra skal holdes på egnet beite minst 16 uker i året, med mindre klimatiske eller andre dyrevelferdsmessige forhold er til hinder for det. Det er flere insentiver rettet mot beitebruk for jordbruket og disse har blitt styrket betydelig de siste årene gjennom beitetilskuddet, ordningene spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) og regionale miljøprogram (RMP), samt tilskudd til tiltak i beiteområder og seterområder.

Tradisjonell reindrift baserer seg tradisjonelt på beiting i utmark som eneste fôrtilgang gjennom hele året. For å sikre økologisk bærekraft, skal alle siidaer/reinbeitedistrikter ha et fastsatt øvre reintall ut fra beitegrunnlaget siidaene disponerer. Reintallet driftsåret 2022/2023 viser at reintallet totalt var noe lavere enn for driftsåret 2021/2022. I 2015 var innrapportert reintall i samsvar med det fastsatte. Etter det har reintallet i Øst- og Vest-Finnmark enkelte år vært over det fastsatte Det er derfor behov for fortsatt oppfølging av de distriktene som er over sitt fastsatte reintall, for å sikre en bærekraftig reindrift. Oppfølging av reintall er en prioritert oppgave for Landbruksdirektoratet.

Forstørr bilde

Foto: Klima- og miljødepartementet

Det er godt etablerte forvaltningssystemer for jakt og fiske i Norge. Av viltloven går det frem at grunneier som hovedregel har eneretten til jakt og fangst. Privat grunn dekker om lag halvparten av landarealet. På statlig grunn er jakt og fiske regulert i egne forskrifter og der det legges til rette for blant annet allmennhetens adgang til jakt, fiske og friluftsliv. Jakt på statlig grunn som ikke er statsallmenning administreres av Statskog SF. Finnmarkseiendommen er grunneier og administrerer jakt og fiske på det som tidligere var statsgrunn i Finnmark. Fjellstyrene administrerer jakt, fangst og fiske i statsallmenninger. I bygdeallmenninger har allmenningstyret en sentral rolle når det kommer til administrasjon av jakt, fangst og fiske. Kommunen er lokal viltmyndighet og har en rekke oppgaver, særlig knyttet til forvaltningen av elg, hjort, rådyr og bever, og håndtering av sykt og skadd vilt.

Et forslag om en ny viltressurslov ble sendt på offentlig høring juni 2024. Loven vil erstatte den gjeldende viltloven. Forslaget til ny lov er, på samme måte som gjeldende lov, tuftet på det formål at forvaltningen av vilt gjennom jakt, fangst og annen felling skal være bærekraftig og ligge innenfor rammene av blant annet naturmangfoldloven.

Alle hjorteviltartene i Norge er høstbare. Det gjelder også villrein, som er den eneste av hjorteviltartene som ikke er klassifisert som livskraftig. Villrein ble klassifisert som nær truet på Norsk rødliste for arter fra 2021. Se mål 4 for nærmere omtale av villrein. I enkelte deler av landet medfører store bestander av rådyr, hjort og elg negative effekter på andre samfunnsinteresser, som blant annet beiteskader på innmark og skog og viltulykker i trafikken. Flere av hjorteviltartene viser nedgang i bestandskondisjonen over tid.39 Forvaltning av hjorteviltbestandene er nødvendig både av hensyn til bestandene selv og økosystemene de er en del av. Med bakgrunn i utviklingen i hjorteviltbestandene, interessekonflikter mellom hjortevilt og andre samfunnshensyn og behovene for å videreføre en adaptiv forvaltning av hjorteviltartene framover, er Miljødirektoratet gitt i oppdrag av Landbruks- og matdepartementet å utarbeide en ny strategi for forvaltning av hjortevilt. Strategien forventes lagt frem i 2024.

Regjeringen vil legge til rette for næringsutvikling i landbruket, der jakt, jaktturisme og viltkjøtt sees i sammenheng med landbrukets øvrige ressursgrunnlag, landbruksbasert reiseliv, satsing på lokalmat og rekruttering til høstingsbasert friluftsliv. Utviklingsprogrammet for landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping, som er forvaltet av Innovasjon Norge skal bygge opp under dette.

Reindriftsloven har bestemmelser om reindriftsutøveres rett til jakt og fiske på statsallmenning, annen statsgrunn og Finnmarkseiendommen. Retten til jakt og fiske skal utøves i forbindelse med utøvelse av reindrift i det området reindriftsutøveren oppholder seg. Retten til jakt gjelder bare småviltjakt, og det skal ikke kreves leie eller kortavgift for slik jakt. I tillegg kan reindriftsutøvere ha rett til jakt og fiske på grunnlag av alders tids bruk utover det som følger av reindriftsloven. Bestemmelsen skal sikre at reindriften kan fortsette med sin tradisjonelle, bærekraftige bruk.

Forskriften om lodden (vårjakt på ender) gir en nærmere regulert adgang til vårjakt på noen arter av and i et område i Kautokeino kommune. Lodden er en del av den samiske jakt- og fangsttradisjonen. Jakt om våren innebærer en ekstra dødelighetsfaktor for fuglene det jaktes på. Samtidig gjelder kravet om at artene må produsere et høstingsverdig overskudd også for lodden, og ved fastsettelse av forskrift om lodden i 2023 ble det etablert en systematisk, vitenskapelig kunnskapsinnhenting om artenes bestandssituasjon og loddens betydning for dette. Forskriften skal revideres i 2028.

Som nevnt under Status i Norge har noen planter blitt så ettertraktet at de overbeskattes. Dette kan også være et problem med hensyn til planter som er nære slektninger av nytteplanter, der det særlig er viktig å opprettholde solide bestander som kan fungere som genreserver i forbindelse med foredlingsarbeid. For å sikre bærekraftig høsting, har Miljødirektoratet utarbeidet flere veiledere knyttet til bruk av naturen for privatpersoner, blant annet for fiske og sanking av bær og sopp.

6.9.4 Nasjonalt bidrag

Norge har en godt etablert forvaltning av viltlevende arter. Noen viltlevende arter er under press av drivkrefter som dekket under mål 1 til 8. Hovedfokuset fremover vil derfor være å opprettholde en tilpasningsdyktig forvaltning ut fra endrede forutsetninger. På denne bakgrunn fastsetter regjeringen følgende målsetning for mål 9:

Sikre at forvaltningen og bruken av viltlevende arter fortsetter å være bærekraftig, og gir befolkningen økonomiske, sosiale og miljømessige goder, og beskytte og fremme tradisjonell bærekraftig bruk blant urfolk og lokalsamfunn.

6.10 Mål 10 – Bærekraftig forvaltning av arealer der det drives jordbruk, akvakultur, fiskeri og skogbruk

6.10.1 Globalt mål

Sikre at arealer der det drives jordbruk, akvakultur, fiskeri og skogbruk forvaltes bærekraftig, særlig gjennom bærekraftig bruk av naturmangfold, blant annet ved en betydelig økt bruk av naturmangfoldvennlige driftsformer, for eksempel bærekraftig intensivering, agroøkologiske og andre nyskapende tilnærminger som bidrar til robustheten, den langsiktige effektiviteten og produktiviteten til disse produksjonssystemene samt til matsikkerhet, slik at naturmangfold bevares og restaureres og naturens bidrag til menneskene opprettholdes, inkludert økosystemfunksjoner og -tjenester.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmålene 2.3, 2.4, 12.1, 12.2, 14.4, 15.7 og 15.2.

6.10.2 Status i Norge

Arealer der det drives jordbruk, reindrift, kystnær akvakultur og skogbruk blir forvaltet av kommunene etter plan- og bygningsloven (se mål 1 for nærmere omtale av arealplanlegging). Disse næringene, og i tillegg fiskeri, reguleres også gjennom sektorlover. Både planmyndighetene og de respektive sektormyndighetene har et ansvar for å sikre bærekraftig forvaltning av arealene og naturmangfoldet. Det er flere lov- og regelverk som setter rammer for næringene, blant annet jordloven, havressurslova, akvakulturloven, forurensningsloven, skogbrukslova, reindriftsloven, ulike forskrifter og hovedavtalen for jordbruket og reindriftsavtalen. Reglene i naturmangfoldloven kapittel 2 gjelder ved alle offentlige beslutninger som kan påvirke naturmangfold. Det gjelder både beslutninger etter sektorregelverk og ved bruk av plan- og bygningsloven. Utenfor plan- og bygningslovens virkeområde, er de helhetlige forvaltningsplanene for havområdene et sentralt sektorovergripende virkemiddel for å sikre bærekraftig forvaltning. Statlige myndigheter har ansvar for bærekraftig forvaltning av arealene de benytter, innenfor rammene av forvaltningsplanene, og i tråd med relevant miljø- og sektorregleverk.

Status for de norske hovedøkosystemene er omtalt i kapittel 3, se spesielt omtale av økosystemene hav og kyst, elver og innsjøer, kulturlandskap og åpent lavland og skog. Fra et næringsperspektiv er skogbruket avhengig av ville arter for et godt oppvekstmiljø for små planter.

6.10.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Jordbruk, skogbruk, reindrift, akvakultur, og fiskeri er primærnæringer som både er avhengige av, forvalter og påvirker naturen. Det er nødvendig å forvalte naturressursene effektivt på tvers av sektorer og på en slik måte at de også er tilgjengelige for fremtidige generasjoner. Det er viktig å bevare økosystemenes evne til å levere økosystemtjenester, for eksempel regulering og rensing av vann, og at levesteder for alle arter som hører naturlig hjemme på disse arealene opprettholdes. Helhetlig planlegging gjennom regionale og kommunale planer basert på et oppdatert kunnskapsgrunnlag, er avgjørende for å sikre arealbehovet til primærnæringer som landbruk, fiske, akvakultur og reindrift, som også er viktige distriktsnæringer.

Fiskeri

Havressurslova regulerer uttak av marine ressurser i Norge. Formålet med loven er å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av de viltlevende marine ressursene og det tilhørende genetiske materialet, og medvirke til å sikre sysselsetting og bosetning i kystsamfunnene.

Innen norsk fiskeriforvaltning finnes det en rekke regler som gjelder i definerte geografiske områder, se kapittel 5.5.2. Beskyttelse av store uberørte havbunnsarealer, koraller og svamper er eksempler på dette. Det er også satt en rekke begrensninger på hvordan bunntrål eller snurrevad kan være utformet. I territorialfarvannet og indre farvann er mange områder stengt for fiske med trål og snurrevad. De stengte områder for fiske ved Svalbard er begrunnet ut fra hensynet til beskyttelse av sårbare arter og habitater. Ulike arealbaserte tiltak etter fiskerilovgivningen brukes aktivt som virkemidler for en miljømessig bærekraftig forvaltning og dekker i alt 44 prosent av norsk økonomisk sone.

Kunnskapen om påvirkninger fra bunnberørende fiskerier og om utbredelse av sårbare arter og habitater utvikles hele tiden. Både den nasjonale forvaltningen og de årlige forhandlingene som Norge fører med andre land er i hovedsak basert på rådgivning fra det Internasjonale råd for havforskning (ICES). Havforskningsinstituttet deltar med store ressurser i ICES-arbeidet med bestandsvurderinger og rådgivning. Fiskerirådgivning integrerer føre-var-tilnærming med målsettingen om et maksimalt langtidsutbytte (MSY), i tråd med FN-avtalen om fiske på det åpne hav (UNFSA).

Forstørr bilde

Fiske med tråler etter norsk vårgytende sild langs kysten av Troms.

Foto: Bård Bredesen

Akvakultur

Arealplanlegging etter plan- og bygningsloven, akvakulturtillatelser og krav etter akvakulturloven, godkjenninger og krav etter matloven og krav i forurensningsloven, er i dag sentrale virkemidler for å sikre miljømessig bærekraftig forvaltning av arealer der det drives akvakultur. Helhetlige arealplaner med konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven er viktig for å avklare forholdet mellom bruk og vern av arealene og for å lokalisere områder for akvakultur. Regjeringen ønsker å forbedre veiledningen om planlegging i kystsonen, og se nærmere på rammene for planlegging av akvakultur.

Trafikklyssystemet for kapasitetsjustering i akvakultur med laks, ørret og regnbueørret ble innført i 2016 og skal sikre forutsigbare vekstvilkår samtidig som det sørger for at veksten er miljømessig bærekraftig. I trafikklyssystemet er norskekysten delt inn i 13 produksjonsområder. I hvert av områdene vurderes oppdrettsnæringens miljøpåvirkning gjennom miljøindikatorer. Trafikklyssystemet har per i dag én miljøindikator, som er dødelighet hos utvandrende laksesmolt som følge av lakselus. Er det sannsynlig at over 30 prosent av laksesmolten dør som følge av lakselus (rød farge) kan tillatelseskapasiteten i området senkes med 6 prosent.

Lakselus og rømt oppdrettslaks er de største truslene mot anadrom laksefisk i Norge. Oppfyllelse av kvalitetsnormen for villaks og miljømålene i vannforskriften forutsetter derfor tilstrekkelige tiltak mot lakselus og rømt oppdrettslaks. I forbindelse med godkjenningen av de regionale vannforvaltningsplanene i 2022 besluttet regjeringen blant annet å utrede hvordan trafikklyssystemet påvirker arbeidet med å oppnå målene i kvalitetsnorm for villaks. Arbeidsgruppen som gjennomførte utredningen, konkluderte med at det ikke er samsvar mellom grenseverdiene for lakselus i dagens trafikklyssystem og kvalitetsnormen for villaks. Gult lys og ingen endringer i produksjonskapasitet kan både gi, og opprettholde, brudd på kvalitetsnormen på grunn av lakselus alene i perioder hvor naturlig overlevelse for villaks i havet er moderat til lav. Trafikklyssystemet og kvalitetsnorm for villaks styrer derfor ikke mot samme mål for villaksbestandene. Konklusjonene fra arbeidsgruppen understreker at det er behov for en grunnleggende gjennomgang av havbruksforvaltningen for å kunne ta vare på villaksen i fremtiden.

Utredningen for økt beskyttelse av anadrom laksefisk som ble besluttet i forbindelse med godkjenningen av oppdaterte vannforvaltningsplaner vil følges opp med konkrete miljøforbedrende tiltak. I tråd med fristene etter vannforskriften som gjennomfører EUs vanndirektiv, skal tiltakene være operative senest tre år etter at tiltaksprogrammet er fastsatt. Forslagene til tiltak i denne utredningen og i havbrukutvalgets utredning NOU 2023: 23 Helhetlig forvaltning av akvakultur for bærekraftig verdiskaping vil vurderes og følges opp i ulike prosesser, blant annet gjennom den nye stortingsmeldingen om havbruk.

Vi har i dag ikke tilsvarende mål for annen anadrom laksefisk som vi har for villaks gjennom kvalitetsnormen. Regjeringen vil derfor styrke forvaltningstiltak for annen anadrom laksefisk, som sjøørret. Regjeringen jobber blant annet med å integrere sjøørreten i trafikklyssystemet. Målet er at sjøørreten skal være med i fargeleggingene etter trafikklyssystemet fra og med 2026.

Torskeoppdrett hadde et oppsving tidlig på 2000-tallet, men produksjonen har ligget tilnærmet brakk i en del år, for så å øke de siste årene. I Havforskningsinstituttets rapport Kunnskapsgrunnlag for mulig påvirkning fra oppdrettstorsk og levendelagret torsk på villtorsk (2021) fremgår det at rømming av oppdrettstorsk og oppdrettstorsk som gyter i merd, antas å være de viktigste risikofaktorene for genetisk interaksjon mellom oppdrettstorsk basert på avl og vill torsk. I tillegg kan torskeoppdrettsanlegg føre til endringer i vandringer, adferd, fysiologi og reproduksjon hos vill torsk som igjen kan påvirke villfiskens overlevelse, vekst og rekruttering. For å bedre beskytte bestander av villtorsk tydeliggjorde regjeringen vinteren 2024 forbudet mot oppdrett av torsk i gyteområder og gytefelt for villtorsk gjennom en forskriftsendring.

Jordbruk

Norsk jordbruk har lange tradisjoner for bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og naturmangfold. Utviklingen i kunnskap og virkemidler har bidratt til at aktiviteten på mange områder er enda mer miljøvennlig i dag enn for 20–30 år siden. Målretting av virkemidlene har stått sentralt, og det er kontinuerlig behov for innsats. Jordbrukets kulturlandskap og kulturarv er et viktig fellesgode for samfunnet, og har betydning for tilhørighet, tradisjon og verdiskaping. Ulike naturgitte forhold har gitt stor variasjon i produksjonsmåter og ressursutnyttelse i ulike deler av landet, med forskjellige særpregede kulturlandskap. Kulturlandskapet er i stadig endring. Effektivisering og opphør av drift gir utfordringer for kulturmiljøet. Nærmere omtale av jordbrukssektoren finnes i kapittel 5.5.1.

Jordbruket har både positive og negative effekter på naturmangfoldet. Mange arter er avhengige av livsmiljøet i ulike deler av kulturlandskapet og dermed også av at et variert kulturlandskap opprettholdes gjennom videre drift. Intensiv og ensidig jordbruksdrift fører imidlertid til dårligere levevilkår for kulturlandskapets artsmangfold. Utviklingen i senere tiår er tosidig, med opphør av drift med påfølgende gjengroing og tap av leveområder på en side, og på den annen mer ensidige og intensive driftsformer. Av de truede artene i Norge er 29 prosent knyttet til de semi-naturlige naturtypene som finnes i dette landskapet. Ivaretakelse av naturmangfold kan bygge opp under jordbrukssystemenes motstandskraft mot trusler fra skadedyr, sykdomsfremkallende mikroorganismer (patogener) og klimaendringer. Innsatsen for å sikre bærekraftig forvaltning av jordbruksarealene må derfor både bidra til å opprettholde variert bruk av inn- og utmark og styrke den miljømessige bærekraften innenfor mer ensidige og intensive driftssystem.

Agroøkologiske driftsformer er gjenkjennelige fra den norske landbruksmodellens prinsipper om mangfold, lokal forankring, utvikling av kunnskap og politikk i samarbeid. Arbeidet med å redusere tap og bedre resirkuleringen av næringsstoffer er nærmere omtalt under mål 7.

Arbeidet med å utvikle økologisk jordbruksproduksjon bygger på Nasjonal strategi for økologisk jordbruk 2018–2030. Strategien har tre innsatsområder: Kunnskap og kompetanse, legge til rette for økologisk produksjon og utvikling av en effektiv verdikjede. Målet i strategien er å «stimulere til økologisk produksjon som er etterspurt i markedet». Strategien skal revideres i 2024. Økologisk jordbruk bidrar til å utvikle miljømessig bærekraft i hele jordbruket både gjennom selve driften og ved kunnskapsutveksling fra det økologiske jordbruket til det konvensjonelle jordbruket. Det godkjente økologiske jordbruksarealet har de siste ti årene holdt seg stabilt på om lag 5 prosent av jordbruksarealet i drift i Norge.40

Det gjennomføres årlig forhandlinger om jordbruksavtalen mellom staten og næringsorganisasjonene i jordbruket, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Avtalen omfatter både målrettede tilskuddsordninger rettet blant annet mot arealer av særlig verdi for naturmangfold og bredere ordninger for å støtte opp om jordbruk over hele landet og slik videreføre variert inn- og utmarksbruk. Disse virkemidlene er samlet i Nasjonalt miljøprogram. Landsdekkende tilskuddsordninger som areal- og kulturlandskapstilskuddet og beitetilskuddene skal bidra til å beholde arealer i drift og til å opprettholde og forbedre miljøtilstanden med blant annet krav som skal beskytte mot inngrep som forringer kulturlandskapet. Videre finnes mer målrettede ordninger organisert på regionalt (regionale miljøprogram (RMP)) og lokalt nivå (for eksempel spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL)) som skal bidra til å ivareta blant annet truede naturtyper og artsgrupper og økosystemtjenester fra disse. I tillegg til disse «brede» og «spisse» ordningene for det enkelte jordbruksforetak finnes områdesatsinger gjennom Utvalgte kulturlandskap i jordbruket og verdensarvsatsingen for Vestnorsk fjordlandskap, Vegaøyan og Røros bergstad og Circumferensen.

Over år har jordbruksavtalen fått en tydeligere klima-, natur- og miljøprofil. I jordbruksoppgjøret 2024 ble bevilgningen til de målrettede klima- og miljøordningene over jordbruksavtalen økt med om lag 9 prosent. Den fremforhandlede jordbruksavtalen prioriterer blant annet tiltak som bidrar til å styrke naturmangfold, kulturlandskap og bruk av beite. Blant prioriteringene var en helt særskilt satsing for å ivareta vipe som er en truet fugleart som hekker i jordbrukslandskapet og er særlig utsatt for jordarbeiding om våren. Dette er et tiltak som kan bidra til å snu trenden for hekkende fugl i jordbrukslandskapet, se figur 6.19. Tilskuddsordningene til beite bidrar til å ivareta jordbrukets kulturlandskap og fôrgrunnlag for grovfôrbasert husdyrhold. I mange år har bruk av beiteressursene vært prioritert under jordbruksavtalen, og tilskuddene til beite er vesentlig styrket. I Hurdalsplattformen heter det at regjeringen vil: «Sørge for bedre bærekraft i landbruket gjennom økt bruk av utmarksbeite, setring, klimatilpasning, investering i jord og etablering av et nasjonalt senter for fjellandbruket».

Det genetiske mangfoldet innen kulturplanter, husdyr og skogtrær bevares best gjennom bærekraftig bruk. Jordbruksoppgjøret inneholder tilskuddsordning for bevaringsverdige storferaser. For nærmere omtale av genetisk mangfold, se mål 4.

I kornområdene som er dominert av mer ensidige og intensive driftssystem, har virkemidler for ivaretakelse av miljøhensyn blitt styrket de siste årene, med opptrapping av krav og tilskudd som sørger for at større del av arealene overvintrer med plantedekke. Virkemidlene er innført av vannmiljøhensyn, men vil også bidra til å ivareta økosystemer i jord. Arbeidet med jordkvalitet, jordhelse og bærekraftig bruk av jordbruksarealene er et satsningsområde for regjeringen.

Deler av grovfôrarealene og beiteressursene er i dag lite i bruk. Regjeringen satser på landbruk i hele landet, noe som kan bidra til vinn-vinn løsninger for jordbruk og natur gjennom bruk av beite og driftsformer som er fordelaktig for å ivareta naturmangfoldverdier i form av semi-naturlige naturtyper med tilhørende artsmangfold og viktige leveområder for blant annet pollinerende insekter.

I forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2023–2024) Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket ble regjeringen, gjennom anmodningsvedtak bedt om å starte arbeidet med en offentlig utredning som kan legge grunnlaget for en stortingsmelding om fremtidens matsystemer, der folkehelse, klima, natur og landbruks- og matpolitikk blir satt i sammenheng. Arbeidet skal danne grunnlaget for en stortingsmelding om fremtidens matsystem. For å styrke alle tre dimensjonene av bærekraft i matsystemet er det behov for en helhetlig tilnærming der ulike hensyn og utfordringer kan veies opp mot hverandre. Vedtaket vil snarlig følges opp med nedsetting av et offentlig utvalg. Regjeringen arbeider med en nærmere konkretisering av utredningen.

Forstørr bilde

Årlig gjennomsnittlig bestandsindeksverdier for 24 fuglearter som lever i skog og 7 i jordbrukslandskap. Bestandsindeksen er regnet ut fra hvor stort avvik det er fra året 1996. Fuglen som er avbildet er en gulspurv, som hekker i jordbrukslandskap.

Kilde: Stokke mfl. (2024). Foto: Bård G. Stokke Grafikk: Eva Setsaas/NINA

Skogbruk

Skogbruk forvaltes etter reglene i skogbrukslova. Skogbrukslova skal fremme bærekraftig og økonomisk lønnsom forvaltning av skogressursene samtidig som viktige miljøkvaliteter skal ivaretas. Det er skogeier som har forvaltningsansvaret. Forskrift om bærekraftig skogbruk er knyttet til skogbruksloven. Formålet med forskriften er å fremme et bærekraftig skogbruk som sikrer miljøverdiene i skogen, aktiv foryngelse og oppbygging av ny skog, samt god helsetilstand i skogen. Forskriften understreker at ved gjennomføring av skogbrukstiltak skal skogeieren sørge for at verdiene i viktige livsmiljøer og nøkkelbiotoper blir tatt vare på i samsvar med retningslinjene i Norsk PEFC Skogstandard. Praktisk talt hele det norske skogbruket er sertifisert etter Norsk PEFC Skogstandard og i noen grad også etter FSC sin skogstandard. Det er etablert en nasjonal FSC standard for norsk skogbruk, slik det er for PEFC, se nærmere omtale i boks 6.16.

Regjeringen har utarbeidet en meny av tiltak for skog. Denne er presentert i kapittel 5.3.1.

Det er flere økonomiske virkemidler med relevans for ivaretakelse av miljøverdier ved skogbrukstiltak. Det gis statlige midler til forskning og utvikling for å videreutvikle kunnskapsgrunnlaget for Miljøregistrering i skog (MiS)-kartleggingen. Videre gis det tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer. Øvrige tilskuddsordninger i skogbruket og skogfondsordningen har vilkår om at det tas hensyn til særlig viktige miljøkvaliteter. For 2020 ble det øremerket 8 millioner kroner til miljøtiltak i skogbruket. Av disse var 6 millioner kroner forbeholdt skogeiere som tar vare på nøkkelbiotoper i større omfang enn det som forventes av næringen.

Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har innsynsløsningen Skogportalen i Kilden (NIBIO sin hovedkartløsning) som viser stedfestet miljøinformasjon relevant for å planlegge og utføre skogtiltak. Utviklingen av Skogportalen i Kilden er en viktig satsing for å samle miljøinformasjon rundt skog og utmark.

Med utgangspunkt i Meld. St. 6 (2016–2017) Verdier i vekst – Konkurransedyktig skog og trenæring gjennomføres tiltak for økt ivaretakelse av nøkkelbiotoper i skogbruket. Omfanget av nøkkelbiotoper utenfor verneområder er økt fra 1037 km² i 2020 til 1080 km² i 2022. Disse nøkkelbiotopene utgjør nå ca. 0,9 prosent av skogarealet, og arealet forventes å øke. Omfanget av nøkkelbiotoper i skog rapporteres årlig.

Videre ble det i Meld. St. 6 (2016–2017) lagt opp til å kartlegge hvor den eldste skogen finnes, for å sikre god forvaltning av denne. Stortinget uttalte ved behandlingen av meldingen: «Komiteen er enig i at det er behov for bedre kunnskap om den eldste skogen i Norge, for å sikre god forvaltning av denne. Komiteen forutsetter at registreringene og lokaliseringen av den eldste skogen baseres på best mulig kunnskap, med bl.a. Natur i Norge (NiN) og landsskogtakseringen som kilde». Som en oppfølging av meldingen er skog med bestandsalder eldre enn 100 år kartfestet og fordelt på aldersklasser i Skogportalen i Kilden, som er tilgjengelig for alle. Kartlaget dekker de delene av norsk skog som har skogbruksplaner. Følgelig er status at den eldste skogen mht. bestandsalder er kartlagt for den delen av skogen som har skogbruksplaner.

Skogen i Norge kartlegges blant annet gjennom Landsskogtakseringen, som har vært i gang siden 1919 og er et omfattende og landsdekkende informasjonssystem for skog. Dataene som samles inn gir grunnlag for statistikk over areal- og skogressurser og livsmiljøer for biologisk mangfold i Norges skoger. Statistikk og lange tidsserier gir et viktig kunnskapsgrunnlag for en aktiv og bærekraftig skogpolitikk.

Det er behov for god kunnskap om den eldste skogen. Klima- og miljødepartementet ga i februar 2024 Miljødirektoratet i oppdrag å etablere og publisere et offentlig tilgjengelig kart over naturskog, der naturskog er definert som skog som ikke har vært flatehogd etter ca. 1940. Kartet skal lages senest innen utløpet av 2024, og det skal samtidig klargjøres hvilket presisjonsnivå kartet har og gis en anbefaling om hvordan det eventuelt kan arbeides videre med kartet. Oppdraget gjennomføres i samarbeid med Landbruksdirektoratet, og ledende forskningsmiljøer på feltet vil involveres i arbeidet.

Reindrift

Samisk reindrift foregår i fjell- og utmarksområder i fylkene Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag, Møre og Romsdal og Innlandet. I tillegg til den samiske reindriften, foregår det reindrift i fjellområdene i Sør-Norge. Denne drifter er i hovedsak organisert i reinlag.

Kjøttproduksjonen er i dag den viktigste inntektskilden i reindriften, men også biprodukter utover kjøttproduksjonen og tilleggsnæringer utgjør viktige inntekter for mange reindriftsfamilier. Med biprodukter menes andre produkter fra rein som horn, skinn, hjerte, lever og blod. Tilleggsnæringer kan være videreforedling og omsetning av lokalmat, reiseliv og lærings- og omsorgsbaserte tjenester.

Reindrift er basert på at reinen skal beite på utmarksbeite hele året. Siden både naturforholdene og reinens behov varierer gjennom året, er det nødvendig å flytte reinen mellom ulike beiteområder i ulike deler av året. Den årlige produksjonen vil derfor variere som følge av faktorer som vær/beiteforhold, rovdyrsituasjonen og arealinngrep. De siste fem årene har reindriften opplevd flere omfattende beitekriser og produksjonen har dermed variert betydelig fra det ene året til det neste.

Reindriftsavtalen omfatter økonomiske virkemidler for reindriftsnæringen. Reindriftsavtalen støtter opp om den tradisjonelle bruken av beiteområdene, med flytting mellom årstidsbeitene. For å motta direkte tilskudd i reindriften er det et vilkår at reintallet er under det øvre fastsatte reintallet. Dette bidrar til en bærekraftig reindrift som ivaretar naturmangfold i reinbeiteområdene.

Reindriften er en familiebasert næring som bidrar til ivaretakelse av samisk kultur og levesett. Dette betyr også at reindriften har tilgang på arbeidskraft i arbeidsintensive perioder. Yngre generasjoner får dermed delta i den daglige driften og andre reindriftsrelaterte aktiviteter. Ved slik deltagelse skjer det en kunnskapsoverføring som er av stor betydning for de som fremover skal ha sin hovedvirksomhet i reindriften. Denne tradisjonelle kunnskapen er et viktig grunnlag for en bærekraftig reindrift.

Forstørr bilde

Tamrein ved Balvatnet i Saltdal.

Foto: Bodil Jeanette Pedersen, Statsforvalteren i Nordland

Internasjonal oppfølging

En stor del av avskogingen i tropiske land skyldes utvidelse av jordbruksarealer. Dette illustrerer tydelig sammenhengen mellom klima, natur og jordbruksproduksjon. En omlegging av globale, nasjonale og lokale mat- og råvaresystemer er nødvendig for å nå de globale målene for natur og klima. Dette innebærer innsats både på lokalt, nasjonalt og globalt nivå. Arbeidet skal videreutvikles i Norges internasjonale arbeid for bærekraftige matsystemer, slik at Norge er en pådriver for å stanse tapet av natur og biologisk mangfold. Dette skjer blant annet gjennom klima- og skoginitativet og støtte til FAOs arbeid, Fisk for utvikling, EAF Nansenprogrammet og relevante bistandsprogrammer. Gjennom klima- og skoginitiativet arbeider Norge for å støtte en bærekraftig jordbrukssektor i land med tropisk skog, slik at behovet for produksjon av jordbruksvarer til eksport eller innenlandsk forbruk ikke fører til avskoging eller skogforringelse. Dette innebærer både støtte til småskala bønder, arbeid med multinasjonale selskaper og tradere, støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner og mer generell politikkutvikling for jordbruk og arealbruk. Norge støtter blant annet selskaper og investorer i å frakoble sine verdikjeder og porteføljer fra avskoging og konvertering av økosystemer, samt nasjonale og globale systemer innen sporbarhet, transparens, rapportering og tilgang til data som skal bidra til dette.

Norge er også knyttet til jordbrukssektoren i andre land gjennom import av råvarer som soya og biomasse. Private selskaper har anledning til å stille krav til leverandører i sin verdikjede. Slik har Norge flere kanaler for å påvirke forvaltningen av arealer der det drives jordbruk, skogbruk, akvakultur og fiske i andre land.

Internasjonal handel kan øke presset på naturmiljøet gjennom blant annet overhøsting og arealbruksendringer som avskoging, men kan også bidra til en mer klima- og miljøvennlig utvikling. Dette er nærmere omtalt i mål 14. EU har tatt grep for å motvirke avskoging i andre land, se nærmere omtale under mål 5.

Norge deler rundt 90 prosent av fiskeressursene med naboland, og forhandler frem en rekke årlige fiskeriavtaler i tråd med havretten, og basert på vitenskapelige råd fra det internasjonale råd for havforskning (ICES). FN-avtalen om fiske på det åpne hav pålegger kyststatene og de som fisker på det åpne hav å samarbeide på globalt og på regionalt nivå. Norge samarbeider med nabolandene gjennom regionale fiskeriorganisasjoner (RFMOer). Den nordøstatlantiske fiskerikommisjon (NEAFC) er vår nærmeste RFMO.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• følge opp utredningene for økt beskyttelse av anadrom laksefisk som ble besluttet ifm. godkjenningen av oppdaterte vannforvaltningsplaner med konkrete miljøforbedrende tiltak

• forbedre veiledningen om planlegging i kystsonen, og se nærmere på rammene for planlegging av akvakultur

• fortsette å vri jordbruksavtalen i en mer klima- og miljøvennlig retning

• sette ned et offentlig utvalg for å utrede fremtidens matsystem, der folkehelse, klima, natur og landbruks-, havbruks-, fiskeri- og matpolitikk blir satt i sammenheng

Internasjonalt:

• videreutvikle klima- og skoginitaitivets arbeid for et bærekraftig globalt matsystem

• bidra til redusert avskoging fra råvareproduksjon og internasjonal handel gjennom tiltak rettet mot globale produsenter, verdikjedeaktører og finansinstitusjoner

6.10.4 Nasjonalt bidrag

Primærnæringene er både avhengige av og påvirker naturmangfoldet og økosystemene. For å sikre bærekraftig bruk av naturressursene også i fremtiden, er det viktig med kunnskap om naturmangfoldet og driften, og kunne gjøre tilpasninger ut fra endrede forutsetninger. Gjennom å etablere tverrsektorielle menyer av tiltak for de ulike økosystemene på land, med vannforvaltningsplanene og havforvaltningsplanene, legges grunnlaget for å se helheten. På denne bakgrunn fastsetter regjeringen følgende målsetning for mål 10:

Innen 2030 forvaltes areal der det drives jordbruk, akvakultur, fiskeri, reindrift og skogbruk bærekraftig, blant annet ved bruk av naturmangfoldsvennlige driftsformer.

6.11 Mål 11 – Restaurere, opprettholde og forbedre naturens bidrag til mennesker

6.11.1 Globalt mål

Restaurere, opprettholde og forbedre naturens bidrag til mennesker, inkludert økosystemfunksjoner og -tjenester, for eksempel regulering av luft, vann og klima, jordhelse, pollinering og redusert sykdomsrisiko, samt beskyttelse mot naturkatastrofer og ulykker, gjennom naturbaserte løsninger og/eller økosystembaserte tilnærminger til beste for alle mennesker og for naturen.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmålene 1.5 og 15.4.

6.11.2 Status i Norge

Mennesker er helt avhengige av tjenester som naturen leverer. Økosystemene renser for eksempel vann og luft, de binder karbon, beskytter mot flom og erosjon, pollinerer planter og er grunnlaget for produksjon av mat, medisiner og materialer. Andre viktige bidrag fra naturen er turterreng og muligheter for friluftsliv og rekreasjon, estetiske og åndelige verdier og stedsidentitet. Begrepet «naturens bidrag til mennesker» omfatter alt dette.

I Norge er økosystemtjenester eller naturgoder mer etablerte begreper for det samme. Økosystemtjenestene kan være både fysiske og ikke-fysiske, og består av fire hovedgrupper: støttende tjenester, regulerende tjenester, forsynende tjenester og opplevelses- og kunnskapstjenester, se figur 6.24.

For at et økosystem skal kunne levere økosystemtjenester, må både den økologiske strukturen i økosystemet (det vil si sammensetningen av arter) og funksjonen i økosystemet (det vil si prosessene som skjer mellom artene og det fysiske miljøet) være opprettholdt.

Høsten 2023 la Miljødirektoratet frem et førstegenerasjons naturregnskap med eksisterende kunnskap om økosystemenes utbredelse og tilstand, samt en oversikt over omfanget av et utvalg økosystemtjenester.41 Det videre arbeidet med naturregnskap vil gi et bedre kunnskapsgrunnlag for å følge utviklingen i naturens bidrag til mennesker. Se nærmere om naturregnskap i kapittel 5.2.

Det er økende oppmerksomhet om bruk av naturbaserte løsninger i EU, Norden og i andre deler av verden og også i Norge. Innenfor jordbruket prøver man ut biokull som naturbasert løsning for bedret jordhelse og såing av blomsterplanter, såkalte pollinatorstriper som naturbasert løsning for å bedre forholdene for og økosystemtjenesetene fra pollinerende insekter. Også mange naturbaserte løsninger for regulering av vannmasser og vannrensing prøves ut, se boks 6.18. Definisjon av naturbaserte løsninger og eksempler på slike for klima og klimatilpasning, inkludert karbonbinding som viktig økosystemtjeneste, er nærmere omtalt under mål 8.

Både privat og offentlig sektor er som samfunnet forøvrig avhengig av naturens bidrag. Bruk av en risikobasert tilnærming kan sette næringer, sektorer og samfunnet bedre i stand til å opprettholde og forbedre naturens bidrag til mennesket. Dette ble lagt til grunn i regjeringens mandat til naturrisikoutvalget, og omtales i NOU 2024: 2.

6.11.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Opprettholde og forbedre økosystemenes tilstand og tjenester

Velfungerende økosystemer er grunnlaget for at naturen opprettholder sine funksjoner og gir oss økosystemtjenester som omtalt i målformuleringen.

For å opprettholde og forbedre økosystemenes tilstand og tjenester, vil regjeringen legge til grunn økosystembasert forvaltning. Forvaltningen av kyst- og ferskvann skjer innenfor rammer satt i vannforskriften og gjennom vannforvaltningsplanene. Gjeldende vannforvaltningsplaner ble godkjent av regjeringen høsten 2022. De gjelder frem til 2027 og skal så oppdateres for planperioden 2028–2033. Oppfølgingen av vannforvaltningsplanene vil være det viktigste tiltaket for å bedre miljøtilstanden i vann mot 2030. Forvaltningsplanene for havområdene gjennomfører en helhetlig og økosystembasert forvaltning ved å vurdere all menneskelig påvirkning på havmiljøet samlet, og gjennom å forvalte bruken av havet slik at økosystemene opprettholder sine naturlige funksjoner og levering av tjenester. Statlige myndigheter har ansvar for bærekraftig forvaltning av arealene de benytter, innenfor de rammene som fastsettes i forvaltningsplanene, og i tråd med relevant miljø- og sektorregelverk. Arbeid med naturens bidrag til mennesker i havområdene, blant annet havregnskap og økosystemtjenester fra havet, er nærmere omtalt i Meld. St. 21 (2023–2024) Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene.

I tråd med Hurdalsplattformen er hovedgrepet for å opprettholde et mangfold av økosystemer i god økologisk tilstand på land å utarbeide menyer av tiltak for de ulike økosystemene. Dette arbeidet er nærmere omtalt i kapittel 5.3. For økosystemet våtmark er en strategi med mål for tilstanden og tiltak allerede på plass, se boks 3.4 om naturstrategi for våtmark.

I tillegg er økosystemene avhengige av arealmessig utbredelse for å kunne levere økosystemtjenester. De er derfor sårbare for omdisponering av arealer. Politikk for bærekraftig forvaltning av naturarealer er omtalt under mål 1.

Som grunnlag for forvaltningen er det behov for systematisk og helhetlig kunnskap om økosystemtjenestene naturen gir oss, og hvordan disse påvirkes av endringer i arealutbredelse og tilstand. Naturregnskapet som er under utvikling vil være viktig for å synliggjøre naturens bidrag til mennesker og utviklingen i dette over tid. Se nærmere omtale av naturregnskap under kapittel 5.2.

Forstørr bilde

Bladveps pollinerer prestekrage.

Foto: ©Anne Elisabeth Scheen

Restaurere og forbedre naturens bidrag

Det gjøres en rekke tiltak på tvers av sektorer for å restaurere forringet natur og forbedre konkrete økosystemtjenester. Regjeringens arbeid med restaurering av forringede økosystemer er nærmere omtalt under mål 2. Nedenfor gis en oversikt over regjeringens arbeid med å forbedre naturens bidrag innenfor utvalgte temaer. Pollinering er en viktig økosystemtjeneste som opprettholder mangfoldet av ville planter og er en viktig faktor i produksjonen av mange landbruksvekster. Det er tidligere utarbeidet både en nasjonal pollinatorstrategi og en tiltaksplan for ville pollinerende insekter, henholdsvis i 2018 og 2021. Hovedmålet for pollinatorstrategien er å sikre levedyktige bestander av villbier og andre pollinerende insekter for å opprettholde pollinering i matproduksjon og naturlige økosystemer. Tiltaksplanen, med virkeperiode 2021–2028, er rettet mot å sikre flere og bedre leveområder, å øke kunnskapen om pollinatorer og effektive tiltak og formidling. Pollinatorstrategien og tiltaksplanen for ville pollinerende insekter vil fortsatt ligge til grunn for det videre arbeidet.

I Meld. St. 15 (2022–2023) Folkehelsemeldingen er behovet for en mer robust drikkevannsforsyning og hvordan matsystemene våre utsettes for press, bl.a. på grunn av klimaendringene og tap av biologisk mangfold, belyst. Tilgang på tilstrekkelige mengder trygt drikkevann er en forutsetning for god helse og et velfungerende samfunn. Sikring av drikkevannskilder og areal til infrastruktur for vannforsyning og avløp, er derfor en viktig del av kommunale planer. Avløpsvann – renset eller urenset – slippes som regel ut i en vannforekomst, som da kalles en resipient. Mange resipienter er også råvannskilder for produksjon av drikkevann. Siden kun om lag en tredjedel av avløpsanleggene overholder eksisterende rensekrav, kan dette utfordre tilgangen på trygt drikkevann i tillegg til de negative miljøkonsekvensene det medfører. Bedre avløpsrensing er derfor viktig både for miljøet, naturmangfoldet og drikkevannsforsyningen. Det er derfor nødvendig å se vannforsyning og avløpshåndtering i sammenheng. Regjeringen lanserte 16. februar 2024 nye nasjonale mål for vann og helse med gjennomføringsplan som inneholder mål og tiltak innen vann- og avløpsområdet.

Forstørr bilde

Mere Natur – Mindre avfall er en dansk del av Nordisk Ministerråds program om naturbaserte løsninger. De bygger kvistgjerder i samarbeid med lokale skoler, og har passert 2,5 km med gjerde så langt. Til et kvistgjerde banker man stolper i bakken i to rader og fyller opp mellom med greiner og andre rester fra hagen. Det skaper levekår for insekter og smådyr og reduserer mengden hageavfall som ellers blir transportert og bearbeidet til kompost av avfallsselskapene. Svarttrost, gjerdesmett, spissmus, humler, tusenbein, edderkopper og biller, pinnsvin og firfirsler lever i gjerdene. Målet er å hindre avfall, redusere klimagassutslipp og forbedre naturmangfoldet i urbane områder.

Foto: Rikke Edberg/renosyd

God jordhelse og god matjord er avgjørende for både bærekraftig matproduksjon og andre jordfunksjoner som sirkulering av vann og næringsstoffer, filtrasjon, erosjonsbegrensning og karbonlagring. Mye av matjorda i Norge er i god stand sammenlignet med det som er tilfelle i mange andre deler av verden. Likevel sliter også vi med at noe av jorda er i dårlig forfatning, der et hovedproblem er ensidig drift i kornområdene som over tid medfører svekket innhold av organisk materiale, jordstruktur og tap av biologisk mangfold. Problemet henger sammen med at vi i Norge har geografisk produksjonsfordeling der korn og matvekster hovedsakelig dyrkes der forholdene for disse produksjonene er mest gunstige, mens husdyrhold fortrinnsvis finner sted i områder som er mindre egnet for matvekster. For at produksjonsfordelingen skal fungere godt fremover må vi også finne bedre svar på utfordringene den medfører. God bruk av utmarksbeite, husdyrgjødsel, fangvekster og stubbåker over vinteren er eksempler på tiltak som bidrar til god jordhelse. I nasjonalt miljøprogram i jordbruket som gjelder fra 2023 er det innført tilskudd for driftsformer som er til hjelp for jordhelse og ulike jordfunksjoner. NIBIO har igangsatt overvåkingsprogram for jord i skog og beitemark. Norge deltar i samfunnsoppdrag jordhelse og mat innen Horisont Europa hvor målet er å utvikle kunnskap, praksis og politikk for jord. EU-kommisjonen la i 2023 frem et forslag om direktiv om jordovervåking og motstandsdyktighet i jord. Direktivforslaget er en oppfølging av EUs grønne giv og EUs jordstrategi, som skal sikre at all europeisk jord oppnår god helse før 2050. Når det konkrete direktivforslaget foreligger, vil myndighetene gjøre selvstendige vurderinger av EØS-relevans og konsekvenser for Norge.

Friluftsliv har svært høy deltakelse i befolkningen, og er en viktig kilde til god helse og livskvalitet. Friluftsliv er også en levende og sentral del av norsk kulturarv og identitet. Det er et mål at terskelen for å utøve friluftsliv skal være lav, og at en stor del av befolkningen utøver friluftsliv jevnlig. Skal dette oppnås, er det avgjørende med lett tilgang til attraktive naturområder i nærheten av der folk bor, i tillegg til naturområdene lenger unna. Tydelige føringer i arealpolitikken og veiledning og kompetansebygging overfor kommunene er viktig for at naturområder som er viktige for friluftsliv blir bevart for ettertiden. Kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder bidrar til at kommunene kan ta gode valg av hensyn til friluftsliv i arealpolitikken. Nasjonalparkene og andre verneområder er ofte også viktige friluftslivsområder, og det gis støtte til en rekke friluftslivstiltak over spillemidlene. Videre er en rekke områder sikret for friluftsliv gjennom ordningen statlig sikring av friluftslivsområder.

I Folkehelsemeldingen er det varslet at regjeringen vil legge frem en nasjonal livskvalitetsstrategi. Denne strategien skal ha mål om å jevne ut sosiale forskjeller i livskvalitet, og som kan gi et bedre helhetlig mål på samfunnsutviklingen som speiler befolkningens opplevelse av hva som er viktig for et godt liv. I arbeidet med strategien vil det også bli sett på sammenhenger mellom tilgang til natur og nærfriluftsliv som grunnlag for god livskvalitet.

I tillegg kan det søkes tilskudd til å bevare karbonrike arealer gjennom klimasats og tilskudd til prosjekter for klimatilpasning som omhandler kunnskap om naturbaserte løsninger.

Boks 6.18 Naturbasert løsning i Norge

Molaugmarka – fra beite til rik biotop

Stavanger kommune har gjennom bruk av naturbaserte løsninger løst utfordringer knyttet til et landbruksareal og tilbakeført dette til å bli et mangfoldig våtmarksområde. Molaugmarka ligger ved det svært populære turområdet rundt Store Stokkavatnet og har vært drevet både som gjødsla beite- og slåttemark. Molaugmarka har i naturlig tilstand ligget i direkte tilknytning til Store Stokkavatnet og var trolig en rik våtmarksbiotop. Av hensyn til landbruksdrift ble arealene grøfta og drenert, men disse har de senere årene kollapset og et sumpig sesongoversvømt område fikk utvikle seg. Kommunen fikk gjennomført en mulighetsstudie av restaureringstiltak i nedbørfeltet, og Molaugmarka ble utpekt som en solid kandidat for utvikling av et rikt og variert våtmarkshabitat.

Målet med prosjektet var å gjenvinne eller forbedre områdets biologiske mangfold. Dette skulle oppnås ved å skape et variert habitat langs en fuktighetsgradient som videre legger til rette for et stort antall arter av både insekter, fugl, amfibier og planteliv. Restaureringen vil i tillegg bidra med økosystemtjenester som bedre vannkvalitet, redusert flomrisiko og større rekreasjonsverdi. Molaugmarka er nå et syv dekar stort våtmarksområde som veksler fra tørre enger, til gradvis fuktigere områder, delt av store åpne vannspeil. Det er plantet ut til sammen 35 stedegne og lokale arter i tillegg til flytting av arter innad i området. Prosjektet ble ferdigstilt høsten 2023, og i årene fremover skal Molaugmarka få utvikle seg innen de naturgitte rammene og bli et selvgående våtmarkssystem som en rik biotop for plante og dyrelivet, og til glede for Stavanger sin befolkning.

Foto: Kart og digitale tjenester, Stavanger kommune

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• følge opp de nye nasjonale målene for vann og helse med tiltak innen vann- og avløpsområdet

• følge opp tiltaksplan for ville pollinerende insekter

• fremme implementering av naturbaserte løsninger som forbedrer økosystemenes funksjoner og tjenester

6.11.4 Nasjonalt bidrag

For å sikre at økosystemene kan fortsette å levere økosystemtjenester, er det nødvendig å legge til rette for en helhetlig forvaltning av økosystemene (se nærmere omtale under mål 14). For dette trenger vi mer systematisk og helhetlig kunnskap om økosystemtjenestene naturen gir oss, og hvordan disse påvirkes av endringer i arealutbredelse og tilstand. Naturregnskapet som er under utvikling, vil være et viktig bidrag til å synliggjøre naturens bidrag til mennesker og utviklingen i dette over tid. Et første nasjonalt naturregnskap i tråd med FNs system for naturregnskap vil bli presentert i 2026, som blant annet vil dekke økosystemtjenester knyttet til forsyning av avlinger og tømmer, pollinering, klimaregulering og naturbasert reiseliv. På denne bakgrunn fastsetter regjeringen følgende målsetning for mål 11:

Innen 2030 ha forbedret økosystemenes funksjoner og tjenester, og synliggjort dette i naturregnskapet.

6.12 Mål 12 – Grønne byer og tettsteder

6.12.1 Globalt mål

Betydelig øke arealet av, kvaliteten på og sammenhengen mellom, tilgangen til og fordelene fra grønne og blå områder i urbane og tettbygde strøk på en bærekraftig måte, ved å integrere bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfold, og sikre at naturmangfold tas hensyn til i byplanlegging ved å fremme naturlig hjemmehørende naturmangfold, økologisk sammenheng og tilstand, forbedre menneskers helse, livskvalitet og tilknytning til naturen, samt bidra til inkluderende og bærekraftig urbanisering og økosystemfunksjoner og -tjenester.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmålene 11.7 og 11.4.

6.12.2 Status i Norge

Grønne og blå områder som omtalt i målet er områder med vegetasjon, elver og annet ferskvann eller kyst, i eller nær urbane områder, inkludert grønne tak og vegger og annen grøntstruktur. Det er gitt en nærmere omtale av natur i byer og tettsteder i kapittel 3.2.8. Natur i by gir oss en rekke ulike økosystemtjenester, se figur 6.24. Det har både internasjonalt og i Norge vært forsket mest på status på, og verdien av, økosystemtjenester fra urbane økosystemer. Det finnes i mindre grad kunnskap om omfanget og spesielt tilstanden for naturmangfoldet i de urbane økosystemene i Norge.

Over 80 prosent av Norges befolkning bor i byer og tettsteder. Pågående trender med urbanisering, fortetting og klimaendringer med mer ekstremvær, særlig i form av hetebølger og lengre tørkeperioder, tilsier at presset på urbane grøntarealer vil øke. Mer enn 70 prosent av grønnstrukturen som fantes i byer og tettsteder på 1950-tallet er borte.42 Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå har om lag seks av ti personer i byer og tettsteder trygg tilgang til rekreasjonsareal i form av små eller større områder.43 Det er også forskjeller i tilgangen til attraktive grøntområder i ulike områder i byene. Utenfor byggesonen ligger større naturområder, som får stadig økende betydning for byenes voksende befolkning som arena for rekreasjon og friluftsliv. For Oslo og nærliggende kommuner er Marka i tillegg til plan- og bygningsloven også forvaltet etter markaloven. Markaloven har til formål å fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelser og idrett. Loven har et generelt forbud mot bygge- og anleggstiltak, med unntak for bygge- og anleggstiltak i landbruket. Loven åpner for etablering av stier og løyper og enkelte typer idrettsanlegg. Markaloven gir økt ivaretakelse av natur i nærhet til byen.

De senere årene er det gjennomført en rekke prosjekter med gjenåpning av bekker, etablering av grønne tak og restaurering av natur i byer og tettsteder. Det er også opparbeidet mange nye grøntarealer og sammenhengende grønnstrukturer i byer og tettsteder som har bidratt til å ivareta bredden av de ulike effektene dette kan ha.

Forstørr bilde

Urbane økosystemer leverer en lang rekke tjenester.

Kilde: Gómez-Baggethun og Barton (2013)

6.12.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Natur i byer og tettsteder har en rekke positive effekter på menneskers helse og livskvalitet, og er et viktig grunnlag for miljøvennlig transport fordi det kan gi folk mulighet til å forflytte seg til fots eller med sykkel uten å komme i direkte konflikt med biltrafikk. Videre er slike grønne og blå områder blant annet viktige leveområder for arter, knytter leveområdene sammen, gir økosystemtjenester, viktige for lokalklima og demper ekstreme hendelser som hetebølger og kraftige regnskyll med overvann. Steder i Oslo med bytrær var for eksempel inntil 10 grader kjøligere enn steder med asfalt under hetebølgen sommeren 2018. Grønnstrukturer i norske byer og tettsteder er viktige leveområder for pollinerende insekter.44

Samlet har planmyndighetene og miljøforvaltningen en rekke virkemidler for å øke arealet av, kvaliteten på, og sammenhengen mellom naturområder og annen blågrønn infrastruktur i byer og tettsteder. Det krever imidlertid en bevisst bruk av de tilgjengelige virkemidlene.

Plan- og bygningsloven er kommunenes viktigste virkemiddel for å ivareta, restaurere og gjenopprette naturområder i byer og tettsteder. Flere tiltak og virkemidler omtalt under mål 1 vil derfor også være relevante her. I Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027 fremgår det blant annet at regjeringen forventer at det settes av tilstrekkelige arealer av god kvalitet til grønnstruktur, uterom og møteplasser som stimulerer til fysisk aktivitet, naturopplevelse og sosialt fellesskap, samtidig som byer og tettsteder utvikles gjennom fortetting og transformasjon.

I byområdene er areal en knapp ressurs. God samordning i areal- og transportplanleggingen er viktig for å utvikle attraktive byer med god mobilitet og fremkommelighet, og for å redusere miljøproblemer og klimagassutslipp. Byvekstavtalene er en godt etablert samarbeidsform der ulike virkemidler på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer ses i sammenheng. Det overordnede målet for avtalene er nullvekst i persontransport med bil. Effektiv arealbruk, langsiktig satsing på kollektivtransport, sykling og gange og restriktive tiltak mot biltrafikk er avgjørende for å nå målet. Det må legges til rette for at folk kan bo nært sine daglige gjøremål og kollektivknutepunkter, og det må være enkelt, trygt og effektivt å velge kollektivtransport, sykling og gange i stedet for privatbilen. En slik utvikling kan bidra til bedre utnyttelse av kapasiteten i eksisterende transportsystem, som kan redusere behovet for å bygge ut arealkrevende veiinfrastruktur.

I forslaget til nye statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet, som har vært på høring våren 2024, er det gjort tydelig at planlegging skal bidra til å redusere klimagassutslipp, ivareta kulturmiljø og hindre at dyrket mark, natur-, villrein- og friluftsområder og karbonrike arealer bygges ned. Det løftes også som et gjennomgående prinsipp at utbygging bør skje gjennom fortetting og transformasjon av allerede grå arealer. På denne måten vil vi både kunne skape god kvalitet i byer og tettsteder og bevare naturområder. Det er også foreslått en retningslinje for regioner med større byer om at gode uteområder, tilgang til grøntstrukturer og naturområder skal vektlegges ved fortetting.

I kommuneplanens arealdel kan arealer settes av til grønnstruktur, LNFR-områder, bevaring av sjø og vassdrag og strandsone, landskap, natur og kulturmiljø. Hensynssoner, arealformål, bestemmelser og retningslinjer bør brukes for å få regulering på passende detaljnivå for formålet. Kommunene kan sette seg mål om arealnøytralitet, se nærmere omtale under mål 1, og økologisk kompensasjon i kommuneplanens samfunnsdel. For å sikre sammenhengende blågrønne strukturer kan det utarbeides egne temaplaner eller kommunedelplaner for grønnstruktur i byer og tettsteder. Dette vil gi et viktig grunnlag for arbeid med kommuneplanens arealdel og reguleringsplaner som ofte utarbeides av private forslagsstillere. Slike temaplaner eller kommunedelplaner kan også gi grunnlag for å vurdere om tidligere godkjente reguleringsplaner bør endres for å ivareta hensynet til naturmangfold og grønnstruktur, gjenetablering av grønnstruktur som har gått tapt og muligheter for å etablere flere naturbaserte løsninger (se nærmere omtale av naturbaserte løsninger under mål 8). I denne sammenhengen er Klima- og miljødepartementets to tilskuddsordninger «natursats» og restaureringstiltak for kommuner, organisasjoner og private tiltakshavere spesielt relevante. Se nærmere omtale av disse ordningene under henholdsvis mål 1 og mål 2.

Miljødirektoratet har en egen veileder om by- og tettstedsnær grønnstruktur i arealplanlegging. Videre har Kommunal- og distriktsdepartementet utarbeidet veilederen Byrom – en idehåndbok: Hvordan utvikle byromsnettverk i byer og tettsteder med veiledning til hvordan man kan planlegge bynatur og byromsstrukturer med kvalitet. Veilederne er viktig grunnlag for arbeidet med kommunale planer og private reguleringsforslag. Det er også forventet at Statsforvalteren og fylkeskommunen vektlegger verdien av grøntområder og naturmangfold i byer og tettsteder i sin veiledning, og er oppmerksom på dette i sin behandling av regionale og kommunale planer.

Urbant landbruk kan øke forekomsten av grønne elementer, skape korridorer og sammenhenger som er positive for eksisterende naturmangfold i urbane økosystemer og fremme pollinatorer og andre insekter. Med god arealplanlegging kan man anlegge og beholde mer artsrike og varierte miljøer med en kombinasjon av nyttevekster og stedegne, ville planter. Samtidig er det viktig at det urbane landbruket ikke fortrenger naturlig vegetasjon og stedegne arter som har sitt levested i byer og tettsteder. Som oppfølging av Dyrk byer og tettsteder – Nasjonal strategi for urbant landbruk er det utarbeidet veiledere for dyrking på arealer som er åpne for allmennheten45 og for skolehage.46 En veileder for urbant landbruk i arealplanlegging er under utarbeidelse. Det er potensial for å etablere flere blomsterenger, pollinatorstriper og andre tiltak for å få frem flere pollinatorer i byene. Gressarealer mellom bebyggelse, grøftekanter og andre «skrotarealer» eller restarealer kan bli brukt til dette.

Det er nødvendig med kunnskap om hvilke arealer naturmangfoldet befinner seg på for å kunne ta hensyn til grønne og blå områder og sammenhengen mellom dem i byer og tettsteder. Miljødirektoratet har som oppfølging av stortingsmeldingen Natur for livet etablert et utviklingsprosjekt der grønn infrastruktur for et utvalg av arter og artsgrupper modelleres med mål om at kunnskapsgrunnlaget kan tas i bruk i overordnet arealplanlegging, se nærmere omtale i boks 6.21. NIBIO har kartfestet informasjon om jordbruksareal som er ute av drift, og utvikler grønnstrukturkart som kan brukes til å vise for eksempel klimagassutslipp, arealenes karbonlagring, nedbygging, friluftslivsområder og grønne korridorer, varmeregulering, overvann og flomveier og naturmangfold. Geovekst-forum har vedtatt at det skal etableres et nytt nasjonalt datasett i det offentlige kartgrunnlaget (DOK) som viser grønnstrukturen i bebygde områder. Et slikt datasett vil bidra til at kommunene, andre offentlige instanser og utbyggere får god informasjon om grønne arealer i bebygde områder.

Boks 6.21 Grønn infrastuktur – viktige nettverk for naturmangfold

Arter og økosystemer er under press fra endret arealbruk og klimaendringer. Isolerte økosystem og bestander av arter vil være mer sårbare for negativ påvirkning enn de som inngår i et nettverk av økosystemer som gir mulighet for forflytning og tilpasning til endringer. Slike nettverk som sikrer konnektivitet/sammenheng mellom ulike leveområder og økosystemer omtales ofte som grønn infrastruktur. Grønn infrastruktur inkluderer både arealer på land, i vann og vassdrag og sjøarealer, og omtales også som «blågrønn infrastruktur».

Grønn infrastruktur defineres som «arealer og landskapselementer som har særlig betydning som formerings-, oppvekst- og forflytningsområder for arter og deres langsiktige overlevelse eller som viktige områder for sentrale økologiske prosesser».¹

Grønn infrastruktur kan bestå av de grønne og blå områdene i byer og tettsteder som er viktige for urbant naturmangfold, og områder utenfor by og tettsteder som har betydning for enkeltarter eller en eller flere artsgrupper. Både det som benevnes som by- og tettstedsnær grønnstruktur, naturtyper, økologiske funksjonsområder for arter, større sammenhengende naturområder, verneområder og intakte korridorer mellom disse, kan inngå i grønn infrastruktur.

Grønn infrastruktur har ikke bare verdi for naturmangfold, men kan være viktige områder for friluftsliv og i forbindelse med menneskers tilpasning til klimaendringer, blant annet for overvannshåndtering i byer og tettsteder

Det foregår flere prosjekter som har som mål å øke kunnskapen om grønn infrastruktur. Miljødirektoratet har som oppfølging av stortingsmeldingen Natur for livet etablert et utviklingsprosjekt der grønn infrastruktur for et utvalg av arter og artsgrupper modelleres med mål om at kunnskapsgrunnlaget kan tas i bruk i overordnet arealplanlegging. Metoden som benyttes for å modellere grønn infrastruktur er utarbeidet av Norsk institutt for naturforskning (NINA), og samme tilnærming benyttes i NINAs prosjekt GreenPlan. Miljødirektoratet deltar sammen med andre representanter fra offentlig forvaltning i GreenPlan, som har som mål å bidra til en mer bærekraftig arealforvaltning ved å utvikle kart over grønn infrastruktur for ulike artsgrupper og integrere dette i tilhørende dataverktøy² for bruk i arealforvaltningen.

Kunnskap om grønn infrastruktur kan bidra til at viktige områder for naturmangfold blir ivaretatt i arealforvaltningen, samt å identifisere områder hvor det bør settes inn en økt innsats for å bevare eller restaurere viktige økologiske funksjonsområder og økosystemer.

¹ Basert på omtalen av grønn infrastruktur i Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold.

² NINA (u.å.).

Ulike arter har ulike krav til grønn infrastruktur. Kunnskap om artenes krav til grønn infrastruktur er viktig for å kunne ivareta disse arealene i arealforvaltningen.

Kilde: Naturvärdsverket (2021). Illustrasjon: Kjell Ström.

I enkelte byer med konsentrasjon av levekårsutfordringer har staten og kommunene avtalebaserte langsiktige samarbeid om områdesatsinger. Områdesatsinger er et virkemiddel for å gjøre en ekstra innsats for tjenesteutvikling og å bedre nærmiljøkvaliteter i levekårsutsatte områder. I de fleste områdesatsingene er utvikling og tilrettelegging av grøntområder et satsingsområde, for å utvikle velholdte nærmiljøer som innbyr til naturopplevelse, fysisk aktivitet og ikke minst sosialt fellesskap. Gjennom ordningen statlig sikring av friluftslivsområder blir årlig mellom 20 og 30 natur- og friluftslivsområder varig sikret mot nedbygging og annen forringelse. En rekke parker og andre viktige grøntområder i byene er varig sikret og tilrettelagt gjennom ordningen. Som varslet i Meld. St. 15 (2022–2023) Folkehelsemeldingen vil regjeringen videreføre satsingen på utvikling av bolignære grøntområder i områdesatsningene og prioritere grøntområder i byer og tettsteder i ordningen statlig sikring av friluftslivsområder.

I Folkehelsemeldingen peker regjeringen også på at mange barn nå bare får erfaring med natur og friluftsliv gjennom barnehage og skole. I meldingen heter det derfor at uterommene i barnehagene bør legge til rette for kontakt med natur gjennom et høyt innslag av trær, busker og grønne områder, og at regjeringen vil legge til rette for at slike hensyn kan bli vurdert på et tidlig stadium i planprosessene. Helse- og omsorgsdepartementet fastsatte i 2023 en ny forskrift om miljø og helse i barnehager, skoler og skolefritidsordninger, som blant annet omfatter krav til uteområder.

For å unngå fortrenging av naturlig hjemmehørende arter, bør det i størst mulig grad bli brukt stedegne arter i grønne områder i byer og tettsteder. Mye areal langs veier og i tilknytning til industri og annen infrastruktur kan med relativt enkle grep få bedre naturtilstand og bli leveområde for flere stedegne arter enn i dag. Mange fellesarealer er grønne plener med en eller to gressarter og busker med arter hentet fra andre deler av verden. Disse kunne ha rommet flere engplanter, som igjen kan utgjøre leveområder for insekter, trær og fugler med en prioritering av stedegne arter. Private hageeiere kan også bidra ved å gi plass til stedegne engplanter, trær og busker, plante pollinatorvennlige vekster og fjerne skadelige fremmede arter. Grønne tak vil, hvis de blir anlagt uten fremmede skadelige arter, øke naturmangfoldet i urbane områder ved at de skaper tilleggshabitat for dyre- og planteliv. Grønne tak tilbakeholder, forsinker og reduserer overvannsavrenningen mer enn vanlige tak. Grønne tak og vegger kan forbedre luftkvaliteten i urbane områder ved å fange opp svevestøv og absorbere luftforurensninger. Effekten er størst i kombinasjon med gatetrær. Miljødirektoratets veileder for planlegging av grønnstruktur i byer og tettsteder omfatter også veiledning knyttet til stedegne arter og hvilke planter som ikke bør brukes. Grønne tak kan også kombinere naturmangfold, matproduksjon og friluftsaktiviteter, og dermed øke samfunnsnytten ytterligere.

Miljødirektoratet utviklet i 2013 en metodikk for kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder, og har gjennomført en satsing med mål om at alle landets kommuner kartlegger og verdsetter sine friluftslivsområder. De fleste kommunene har gjennomført dette, noe som har gitt en betydelig bedre kunnskap om friluftslivsområdene og hvilken bruk de har. Miljødirektoratet jobber nå med en metodikk for revidering av tidligere gjennomført kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder. Miljødirektoratet jobber også med en metodikk for regional kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder, der de ulike friluftslivsområdene vurderes i et regionalt perspektiv.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• oppdatere veiledningen om planlegging av blågrønn infrastruktur for å ivareta hensynet til natur i byggesonen

• utvikle kunnskap og veiledning om bedre utnyttelse av bebygde arealer gjennom fortetting og transformasjon

• gjennomføre nasjonal strategi for urbant landbruk

6.12.4 Nasjonalt bidrag

Areal- og byplanlegging som inkluderer naturmangfold og skaper rom for natur i tettbygde strøk vil bidra til å ivareta natur, forbedre helsen og livskvaliteten til innbyggerne og redusere byenes miljøfotavtrykk. På denne bakgrunn fastsetter regjeringen følgende målsetning for mål 12:

Innen 2030 har arealet av, kvaliteten på og sammenhengen mellom grønne og blå områder og annen grønn infrastruktur i byer og tettbygde strøk økt, og stedegne arter blir prioritert.

6.13 Mål 13 – Øke fordelsdeling fra genetiske ressurser, digital sekvensinformasjon og tradisjonell kunnskap

6.13.1 Globalt mål

Treffe effektive juridiske, politiske, administrative og kapasitetsbyggende tiltak på alle nivåer, der det måtte passe, for å sikre en rettferdig og likeverdig fordeling av fordeler som følger av utnyttelse av genetiske ressurser og digital sekvensinformasjon fra genetiske ressurser samt tradisjonell kunnskap knyttet til genetiske ressurser samt tilrettelegge for passende tilgang til genetiske ressurser, og innen 2030 legge til rette for en betydelig økning i delte fordeler, i samsvar med relevante internasjonale instrumenter for tilgang og fordelsdeling.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmål 15.6.

6.13.2 Status i Norge

I Norge reguleres utnyttelse av genetiske ressurser i havressurslova og naturmangfoldloven, og to tilhørende forskrifter om utnytting av genetisk materiale med opprinnelse i andre land, og om beskyttelse av tradisjonell kunnskap knyttet til genetisk materiale. Naturmangfoldloven (§ 58) åpner for å fastsette at uttak fra naturen av biologisk materiale fra Norge, med formål om å utnytte det genetiske materiale eller utnytting av et slikt materiale, krever tillatelse. Havressurslova har lignende hjemmel (§§ 9 og 10). Hensikten med å kreve tillatelse er å legge til rette for et pliktig system for fordelsdeling. Erfaringene land over tid har gjort seg med bilateral tilnærming gjennom tillatelsessystemer på dette feltet er stort sett negative i den forstand at beløpene som betales inn er svært lave i forhold til hva det koster å administrere systemene. Utviklingen internasjonalt går i retning av multilaterale systemer for fordelsdeling. Innsatsen fremover bør konsentreres om håndheving av andre lands regler under Nagoya-protokollen og multilaterale regler om fordelsdeling både for genressurser og digital sekvensinformasjon.

Uttak av genressurser fra norsk natur til offentlige samlinger og til bruk og videreforedling i jord- og skogbruk krever ikke tillatelse. Det er et mål å sikre tilgang til norske genetiske ressurser for mat og landbruk i tråd med internasjonale og nasjonale standarder og retningslinjer. Norsk materiale i den felles nordiske genbanken i Alnarp er tilgjengelig på betingelser i plantetraktatens standard materialoverføringsavtale i det multilaterale systemet for tilgang og fordelsdeling. Materiale i nasjonale klonbanker er i teorien tilgjengelig på samme vilkår, men i praksis er ikke dette alltid tilfellet.

Norge har kommet langt når det gjelder implementering av regulatoriske, organisatoriske og pedagogiske virkemidler på genressursområdet og bidrar internasjonalt med støtte til forhandlingsprosessen om digital sekvensinformasjon (DSI). DSI er ikke regulert i norsk rett, men det pågår internasjonale forhandlinger under konvensjonen om biologisk mangfold om ferdigstilling av en multilateral mekanisme om fordelsdeling og et fond. Avtalen om bevaring og bærekraftig bruk av havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon (BBNJ-avtalen), som Norge har undertegnet, har regler om digital sekvensinformasjon. Disse vil måtte gjennomføres i norsk rett i forbindelse med Stortingets samtykke til ratifikasjon av avtalen. Det pågår også forhandlinger under plantetraktaten om forbedringer av det multilaterale systemet for tilgang og fordelsdeling, som vil kreve videre oppfølging nasjonalt når forhandlingene er ferdigstilt.

6.13.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Miljødirektoratet er nasjonalt kontaktpunkt for Nagoya-protokollen og har ansvar for å følge opp forskrift om utnyttelse av genetisk materiale med opprinnelse i andre land. Miljødirektoratet melder inn informasjon til den internasjonale databasen om innførsel av genetisk materiale fra utlandet til Norge. Både patentloven og planteforedlerloven har kriterier for å gi opplysninger om det genetiske materiale som inngår i en ny oppfinnelse eller sort, for å bidra til samstemthet mellom immaterialrett, tilgang og fordelsbestemmelser.

Landbruks- og matdepartementet er nasjonalt kontaktpunkt for plantetraktaten. Nasjonal tiltaksplan for bevaring og bærekraftig bruk av genetiske ressurser for mat og landbruk (2024–2028) beskriver omorganisering av det nasjonale bevaringsarbeidet, der det skal opprettes nasjonale klonbanker for de ulike vekstgruppene av kulturplanter. En sentral oppgave for de nasjonale klonbankene vil være å sørge for at tilgang gis i tråd med Mattilsynets krav og plantetraktatens standardavtale (SMTA). De nordiske landene har en felles nordisk genbank som driftes av Nordisk genressurssenter (NordGen). Tilgang til materialet følger internasjonale forpliktelser og bruker SMTA for tilgang til alt materialet, også det som ikke er såkalt annex 1-materialet. De nordiske landene ble enige allerede i 2003 om hvilke prinsipper som skulle gjelde for tilgang til materialet i den felles nordiske genbanken reflektert i Kalmarerklæringen om tilgang og rettigheter til genetiske ressurser.47 Denne erklæringen ble oppdatert i 2023 for å ta høyde for utvikling på det internasjonale området, inkludert DSI. Regjeringen anerkjenner at alle såfrø i genbanken, med unntak av sikkerhetssamlinger som NordGen oppbevarer på vegne av andre genbanker, er under felles nordisk forvaltning og er offentlig tilgjengelig.

Statsforvalteren bidrar til arbeidet med genetiske ressurser for mat og landbruk og bevaring av ville slektninger av planter og skogtrær for mat og landbruk, blant annet gjennom skjøtselsplaner i aktuelle verneområder.

Norge har nødvendige regulatoriske og organisatoriske virkemidler for å bidra til å oppnå det globale målet. Genressursarbeidet må vurderes i samarbeid med det øvrige arbeidet som omfatter bevaring og bærekraftig bruk av genetiske ressurser. Pedagogiske virkemidler, særlig rettet mot næringslivsaktører og forskningsinstitusjoner, vil kunne benyttes i større grad fremover for å sikre god effekt av eksisterende virkemidler.

Åpen tilgang til informasjonen er viktig for forskning, innovasjon, folkehelse, miljø og matsikkerhet. Dette er et viktig tema i naturavtalen. DSI er tema i hovedmål C, her i mål 13 og samtidig med naturavtalen ble det gjort et eget partsmøtevedtak om DSI. Dette vedtaket besluttet at det skal etableres en global multilateral mekanisme for fordelsdeling fra bruk av DSI fra genetiske ressurser og et fond. Arbeidet er tett koblet til spørsmål om hvordan gjennomføringen av naturavtalen skal finansieres ettersom dette arbeidet kan medføre brukerbetaling for denne type informasjon.

Digital informasjon om gensekvensene til ulike organismer i naturen med tilhørende, men ikke standardisert, metadata, er offentlig og åpent tilgjengelig i databaser og kan brukes av hvem som helst. I takt med den raske teknologiske utviklingen innen både digitalisering og kartlegging av genetikk, lastes gensekvensene til planter, dyr, sopp og mikroorganismer til offentlige databaser i stadig økende grad. Samtidig mangler krav til rapportering av metadata (som opprinnelsesland) og standard på disse i offentlige databaser, se figur 6.26. Informasjonen stammer fra alle verdens land. Det er følgelig teknisk meget krevende å spore hvor informasjon om gensekvenser i naturen som er benyttet i ulike prosjekt og produktutvikling kommer fra og om det er innhentet tillatelse i opprinnelseslandet til å bruke informasjonen.

En isolert sekvens gir lite mening. Det er først i svært store samlinger av datasett at de brukes til identifisering av arter og gener, sammenligning og innovasjon, og man kan hente ut verdi. Et datasett med DSI-informasjon kan inneholde millioner av sekvenser som stammer fra ulike land. Noen land mener utviklingen i deling og bruk av gensekvensinformasjon gjør at de mister kontroll og oversikt over sine ressurser. De ønsker en effektiv måte å sikre at en andel av fordelene som resulterer fra bruk av informasjon om deres biologiske mangfold tilfaller dem, selv om naturverdiene er digitale.

Forstørr bilde

Informasjon om den genetiske sammensetningen av dyr og planter mv.  legges inn i store og fritt tilgjengelige offentlige databaser og brukes til kommersielle formål. Det meste av denne informasjonen er uten informasjon om opphavsland (rød) og dermed er det teknisk meget krevende å spore nøyaktig hvilke land informasjonen kommer fra. Biomangfoldkonvensjonens regler (CBD) omfatter mer av denne digitale informasjonen enn andre internasjonale avtaler og det er derfor avgjørende for disse andre hvordan CBD behandler temaet.

Kilde: WiLDSI Data Portal

Det er velstående land som har hatt størst kommersiell nytte av genressurser, og derfor er en av de overordnede målsettingene i konvensjonen om biologisk mangfold at fordelene fra bruk av genressurser skal deles rettferdig. Det har ikke vært tilstrekkelig fordelsdeling og det kan skape uheldige globale fordelingseffekter. Denne utviklingen kan skyte ytterligere fart med den raske teknologiske utviklingen der genressurser sekvenseres og syntetiseres med tanke på kommersialisering.

Under det 15. partsmøtet i konvensjonen om biologisk mangfold ble det enighet om en multilateral mekanisme for fordelsdeling fra bruk av digital sekvensinformasjon og et fond. Det jobbes videre med dette frem til konvensjonens 16. partsmøte i 2024. Når forhandlingsprosessen er ferdig vil det måtte vurderes tiltak og virkemidler for å gjennomføre forhandlingsresultatet i Norge.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• sørge for økt bevissthet hos aktører som bruker genetiske ressurser fra andre land om internasjonale regler for tilgang og fordelsdeling

• følge opp den nordiske erklæringen om tilgang og rettigheter til genetiske ressurser, Kalmar II-erklæringen

• gjennomføre den nasjonale tiltaksplanen for genressurser for mat og landbruk

Internasjonalt:

• arbeide for å øke fordelsdelingen fra genetiske ressurser og digital sekvensinformasjon i et internasjonalt perspektiv

• arbeide for en DSI-løsning som sikrer åpen tilgang til informasjon og gjennom brukerbetaling bidrar til kapasitetsbygging og finansiering av bevaring og bærekraftig bruk

• fortsette med årlig bidrag til fondet for fordelsdeling under den internasjonale traktaten om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk

6.13.4 Nasjonalt bidrag

Norge følger opp sitt engasjement for en internasjonal forhandlingsløsning på digital sekvensinformasjon. Når det gjelder genetiske ressurser mener regjeringen at Norge har gode forutsetninger for å bidra til å nå målet innenfor eksisterende regulatoriske, organisatoriske og pedagogiske virkemidler. På denne bakgrunn fastsetter regjeringen følgende målsetning for mål 13:

Norge bidrar til rettferdig og likeverdig fordeling av fordeler som følger av utnyttelse av genetiske ressurser og digital sekvensinformasjon ved å fasilitere tilgang til nasjonalt genetisk materiale i tråd med internasjonale instrument for tilgang og fordelsdeling, bidra til at norske aktører utnytter genetisk materiale fra andre land i tråd med disse landenes regelverk, øke bevisstheten i næringsliv og akademia om bestemmelser om tilgang og fordelsdeling og delta aktivt i internasjonalt samarbeid om tilgang og fordelsdeling, herunder i prosessen med å ferdigstille mekanismen for en global multilateral mekanisme på digital sekvensinformasjon.

6.14 Mål 14 – Integrere naturmangfold i ulike prosesser, tverrsektorielt og på alle myndighetsnivåer

6.14.1 Globalt mål

Sikre at naturmangfoldet og dets mange verdier integreres fullt ut i politiske prosesser og regelverks-, planleggings- og utviklingsprosesser, strategier for å utrydde fattigdom, konsekvensutredninger av overordnede planer, konsekvensutredninger av tiltak og prosjekter og eventuelt nasjonalregnskaper, innenfor og på tvers av alle myndighetsnivåer og sektorer, særlig dem som har betydelige konsekvenser for naturmangfold, og gradvis tilpasse all relevant offentlig og privat virksomhet samt skatter, avgifter og finansstrømmer til dette rammeverkets hovedmål og mål.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmål 15.9.

6.14.2 Status i Norge i dag

Norge har ordninger og regelverk som er rettet mot å integrere hensynet til naturmangfoldet i ulike prosesser. Blant de mest sentrale er naturmangfoldloven og forskrift om konsekvensutredninger som er hjemlet i plan- og bygningsloven. For utarbeiding av beslutningsgrunnlag for statlige tiltak som utføres i eller på oppdrag for statlige forvaltningsorganer gjelder utredningsinstruksen.48 En rekke sektorlover stiller krav om å ivareta hensyn til naturmangfold, for eksempel havenergilova, havressurslova og skogbrukslova.

Det varierer likevel i hvilken grad naturmangfold og dets verdier blir vurdert og hensyntatt i de ulike beslutningsprosessene. Det er ifølge naturrisikoutvalget49 flere utredninger som peker på at naturmangfoldloven og plan- og bygningsloven (med tilhørende retningslinjer) ikke sikrer tilstrekkelig vektlegging av naturhensyn. Utvalget viser til at evalueringen av plan- og bygningsloven (EVAPLAN) fra 2018 blant annet sier at naturmangfold ikke i tilstrekkelig grad sikres i lokale planpraksiser. EVAPLAN peker også på at plan- og bygningsloven heller ikke sikrer at de samlede konsekvensene for naturmangfold fanges opp. I hvilken grad vurderingene av naturmangfoldverdiene får betydning for beslutningen varierer. Dette avhenger både av når i prosessen vurderingene blir gjennomført og i hvilken grad hensynet til natur vektlegges. Naturrisikoutvalget viser i NOU 2024: 2 også til at flere rapporter peker på svakheter i forholdet mellom statlig sektorplanlegging og mer helhetlig og sektorovergripende planlegging som vurderer ulike typer bruk av areal i sammenheng både på land, i kystsonen og havområdene. Utvalget viser blant annet til en studie der Menon Economics og Eco-fact AS50 har gjennomgått de faktiske virkningene store samferdselsprosjekter har på natur og miljø, med utgangspunkt i ti utvalgte prosjekter i Norge. Studien finner kritiske hull i hvordan miljøkonsekvensene håndteres, at det er avvik mellom vurderingene som gjøres i prosjektfasen og de faktiske virkningene av prosjektet etterpå, og stor variasjon i hvilke virkninger som beskrives og følges opp. Den avdekker blant annet mangel på tilgjengelig informasjon om miljøvirkninger, inkonsekvent oppfølging av disse virkningene, og en tendens til at planlagte avbøtende tiltak ofte ikke fungerer i praksis. Manglende vurdering av sumvirkninger av arealendringer er en utfordring som gjør at beslutningene ikke fanger opp den totale belastningen på areal og natur. Fremtidige virkninger på natur kan i tillegg være usikre, irreversible og det kan være snakk om tidsforsinkelse, som sammen gjør at beslutningsgrunnlag og beslutninger ikke godt nok integrerer samlet belastning og sumvirkninger. En annen utfordring i kommunal sektor er mangel på kapasitet og kompetanse på planlegging og natur for å gjøre gode vurderinger.

Oslofjorden er et eksempel på et økosystem der påvirkninger over mange år fra blant annet utslipp fra avløp, tap av næringsstoffer fra jordbruk og fiskeri har medført en så stor samlet belastning på økosystemet at en tidligere levende og rik fjord nå har sterkt redusert tilstand. Se boks 6.11 om Oslofjorden i kapittel 6.7.3.

Som det er vist til i kapittel 2.2, er et hovedbudskap i Naturpanelets (IPBES) rapport fra 2022 at årsakene til naturkrisen, og muligheten til å adressere dem, er tett knyttet til måten natur verdsettes på i politiske og økonomiske beslutninger på alle nivåer.51 Ifølge Naturpanelet kan politikken støttes av en bredere verdsetting i informasjonsprosesser, beslutningsprosesser og politikkutforming gjennom å inkludere ulike typer kunnskap fra beslutningstakere og interessenter, se figur 6.27.

Forstørr bilde

Når naturmangfold skal integreres i beslutninger er det viktig at det verdsettes riktig slik at vi ivaretar verdiene til alle berørte grupper og interessenter. En politisk syklus kan støttes av en bredere verdsetting i informasjonsprosesser, beslutningsprosesser og politikkutforming gjennom å inkludere ulike typer kunnskap fra beslutningstakere og interessenter.

Kilde: IBPES (2022). Oversatt av NINA på oppdrag fra Miljødirektoratet, se NINA (2022)

Som det fremgår over, har vi også i Norge utfordringer knyttet til å veie verdiene i naturen opp mot andre samfunnshensyn når vi skal ta beslutninger som får konsekvenser for naturen. Dette skjer selv om vi har sentrale og sektorovergripende regelverk som skal bidra til at naturhensyn ivaretas. En del av utfordringen er knyttet til hvordan hensynet til naturmangfold er ivaretatt i enkeltbeslutninger, samt hvordan hensynet til naturmangfold ivaretas gjennom summen av alle enkeltbeslutninger. Hver enkelt aktør har et selvstendig ansvar for å ha kunnskap om virkninger på miljøet av egen virksomhet, ta nødvendige miljøhensyn og medvirke til at de overordnede målene i miljøpolitikken nås. Når hensynet til natur vurderes isolert i den enkelte sektor, er det likevel vanskelig å samtidig ta hensyn til at den samme naturen også brukes til en rekke andre formål som også påvirker den. Dette kan føre til at ulike påvirkninger ikke vurderes tilstrekkelig i sammenheng, og det blir krevende å sørge for at naturen brukes på en måte som samlet sett er til det beste for samfunnet.

Det er etablert systemer for helhetlig, målstyrt og syklisk forvaltning for havområdene gjennom havforvaltningsplanene52, og for elver og innsjøer og kystvann gjennom vannforvaltningsplanene53. I tillegg er det laget en naturstrategi for våtmark. Gjennom planene vurderes den menneskelige påvirkningen på disse økosystemene samlet.

Vannforvaltningen, slik den er lagt opp etter vannforskriften, tar utgangspunkt i den samlede belastningen på økosystemet. Gjennom vedtakelsen av regionale vannforvaltningsplaner forankret i plan- og bygningsloven, fastsettes konkrete miljømål for alle vannforekomster. Planene bidrar til å koordinere og samordne vannforvaltningen og fastsette tiltak på tvers av sektorer og administrative grenser slik at miljømålene nås.

Forvaltningsplanene for havområdene gjennomfører en helhetlig og økosystembasert forvaltning ved å vurdere all menneskelig påvirkning på havmiljøet samlet, og gjennom å forvalte bruken av havet slik at økosystemene opprettholder sine naturlige funksjoner og levering av tjenester samtidig som en legger til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av havområdenes ressurser og økosystemtjenester. Disse økosystemtjenestene er grunnlag for langsiktig verdiskaping. Forvaltningsplanene oppdateres gjennom meldinger til Stortinget hvert fjerde år. Det er gjeldende sektorregelverk som ligger til grunn for regulering av aktivitet i forvaltningsplanområdene innenfor de overordnede rammene som fastsettes i forvaltningsplanene. De respektive sektormyndighetene har også hovedansvaret for å følge opp tiltakene som besluttes i forvaltningsplanene, i medhold av relevante lover med tilhørende forskrifter. Våren 2024 ble havforvaltningsplanene oppdatert og lagt frem gjennom Meld. St. 21 (2023–2024). Forvaltningsplanmeldingen ser viktige næringer for norsk økonomi som fiskeri og havbruk, skipsfart, havvind og petroleumsvirksomhet i sammenheng med hensynet til miljøet og økosystemene i havet. I meldingen fastsettes områdespesifikke rammer for petroleumsvirksomhet. Forvaltningsplanmeldingen omtaler også fremtidige næringer som utvinning av havbunnsmineraler og karbonlagring under havbunnen. Siden forrige oppdatering er det også gjort en helhetlig gjennomgang av særlig verdifulle og sårbare områder, som utgjør et viktig grunnlag for en kunnskapsbasert forvaltning av arealene til havs. Regjeringen har også presentert ti overordnede prinsipper for arealbruk til havs i en næringsplan for norske havområder. Prinsippene skal ligge til grunn ved prosesser og beslutninger om arealbruk til havs og bidra til økt forutsigbarhet for alle brukere av havet, og danne grunnlag for sameksistens i havområdene.

Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur er et av de overordnede målene for svalbardpolitikken. Det er også fastsatt egne miljømål for Svalbard med vekt på å opprettholde omfanget av villmarkspregede områder, og bevare naturmangfoldet tilnærmet upåvirket av lokal aktivitet på Svalbard. I et av miljømålene er det slått fast at innenfor de rammer traktats- og suverenitetsmessige hensyn setter, skal miljøhensyn veie tyngst ved konflikt mellom miljøvern og andre interesser. Miljømålene, svalbardmiljøloven med forskrifter og etablerte prosesser for samordning av ulike politikkområder sikrer at hensyn til bevaring av Svalbards villmarksnatur blir ivaretatt i forvaltningen av Svalbard på tvers av myndighetsnivåer og sektorer. Se nærmere omtale av svalbardforvaltningen i Meld. St. 26 (2023–2024) Svalbard.

Sektorintegrering i jordbruk, skogbruk og reindrift

Ivaretakelse av kulturlandskapet og naturmangfoldet er ett av delmålene under det landbrukspolitiske målet om bærekraftig landbruk. Jordbruket har et ansvar for å ivareta jordbrukets eget naturmangfold, fellesgoder som levende kulturlandskap og ta miljøhensyn og redusere ulemper fra jordbruksdrift. God oppslutning og gjennomføring av miljøtiltak skjer i en kombinasjon av god agronomi, frivillige tiltak og krav. De siste årene er miljøsatsingen over jordbruksavtalen trappet opp.

Bærekraftig reindrift er hovedmålet for reindriftspolitikken. Hovedmålet har tre delmål; økologisk, økonomisk og kulturell bærekraftig. For økologisk bærekraft er forholdet mellom tilgjengelig areal, kvalitet på beiteressursene og antallet rein sentralt.

6.14.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Regelmessige oversikter over status, måloppnåelse og tiltak

Som omtalt i kapittel 5.1 ønsker regjeringen å etablere en mer systematisk og helhetlig naturforvaltning, der regelmessige oversikter over status, tiltak og måloppnåelse står sentralt. Regjeringen vil legge til rette for en langsiktig og bærekraftig forvaltning av naturen på tvers av sektorer. På samme måte som tilstand, påvirkning og tiltak vurderes samlet og regelmessig for økosystemene hav og kyst, elver og innsjøer og våtmark gjennom henholdsvis havforvaltningsplanene, vannforvaltningsplanene og naturstrategi for våtmark, vil regjeringen legge til rette for at også øvrig natur kan forvaltes mer helhetlig.

Regjeringen har allerede tatt grep i en slik retning ved å utvikle et nasjonalt naturregnskap (se kapittel 5.2) og arbeid med menyer av tiltak for de ulike økosystemene på land (se kapittel 5.3). Videre vil regjeringen regelmessig, hvert fjerde år, legge frem en oversikt for Stortinget over status, måloppnåelse og tiltak som gjennomføres ved norsk handlingsplan for naturmangfold. Oversikten skal blant annet bygge på de etablerte prosessene knyttet til meny av tiltak og naturregnskap nevnt over. For nærmere omtale av regelmessige oversikter over status, måloppnåelse og tiltak, se kapittel 5.1.

Andre tiltak og virkemidler

Planlegging etter plan- og bygningsloven

Samfunns- og arealplanlegging etter plan- og bygningsloven i regi av kommunene og fylkeskommunene har som omtalt i kapittel 5.4 og 6.1 m.fl., en sentral rolle for å sikre at naturmangfold integreres i ulike prosesser, tverrsektorielt og på alle myndighetsnivåer.

Revisjon av forskrift om konsekvensutredninger

Forskrift om konsekvensutredninger er gitt med hjemmel i plan- og bygningslovens §§ 1-2, 4-2, 14-6 og 32-8a. Det arbeides kontinuerlig med å forbedre regelverket for konsekvensutredninger. I 2021 fikk Klima- og miljødepartementet gjennomført en evaluering av kvaliteten på konsekvensutredninger av vedtak etter andre regelverk enn plan- og bygningsloven. Denne viser at konsekvensutredningene har varierende grad av kvalitet avhengig av tema og tiltaksområde. Av temaene som ble undersøkt var blant annet tema vannmiljø, forurensning og økosystemtjenester. Svært få av utredningene vurderte virkninger som følge av klimaendringer. Videre er utredning av samlede virkninger av tiltaket og andre gjennomførte eller planlagte tiltak også sjelden vurdert. Klima- og miljødepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet arbeider nå med å revidere forskrift om konsekvensutredninger. Revisjonen tar sikte på å gjøre reglene klare for å sikre en god praktisering av forskriften slik at det blir laget gode beslutningsgrunnlag til de vedtakene som skal ha konsekvensutredning.

Samfunnsøkonomiske analyser og utredninger etter utredningsinstruksen

Som omtalt i boks 6.24 ovenfor, skal hensynet til naturmangfold inngå i både samfunnsøkonomiske analyser og utredninger etter utredningsinstruksen.

DFØs veileder for samfunnsøkonomiske analyser viser til at det er viktig å presentere hovedfunnene fra den samfunnsøkonomiske analysen på en enkel og oversiktlig måte for beslutningstakeren, og det er gitt et forenklet eksempel på beslutningstabell. Om dette i dag gjennomføres i praksis, er uklart. Når det skal fattes en beslutning med konsekvenser for natur, må konsekvensene for natur og miljø vurderes i sammenheng med annen påvirkning på naturen, og sumvirkningene og usikkerheten knyttet til disse av alle enkeltbeslutninger må vurderes. Hvordan avveiningene er gjort må synliggjøres. Regjeringen mener det er behov for å se nærmere på hvordan det samlede beslutningsgrunnlaget presenteres for beslutningstakeren, for alle beslutningsrelevante forhold, herunder samlet belastning og usikkerhet og sikre at dette gjennomføres på en god måte. Dette vil bidra til å sikre bedre beslutninger og at det er mer transparens i beslutningsprosesser.

Naturrisikoutvalget peker i sin NOU 2024: 2 I samspill med naturen – Naturrisiko for næringer, sektorer og samfunn i Norge på at naturrisiko må inn i kunnskapsgrunnlaget for offentlige beslutninger. Utvalget anbefaler at statlige myndigheter gir veiledning for hvordan hensyn til naturrisiko skal balanseres mot andre samfunnshensyn og integreres bedre i de ulike delene av et helhetlig beslutningsgrunnlag for offentlige tiltak, inkludert etter utredningsinstruksen og regelverket for samfunnsøkonomisk analyse. De peker også på at slik veiledning bør samordnes med tilhørende veiledning på klimarisiko og annen miljørelatert risiko og usikkerhet, og kan være en støtte for både utredere og bestillere. NOUen var på høring våren 2024. Regjeringen vil ta stilling til oppfølgingen av NOUen i lys av høringsuttalelsene.

For å styrke hensynet til natur i beslutningsgrunnlag arbeider miljøforvaltningen for likere og bedre vurderinger av naturvirkninger i utredninger og samfunnsøkonomiske analyser. Dette omfatter også å se på behovet for bedre veiledning og metodikk for utredninger av naturvirkninger og utvikle felles metodikk for verdsetting av ikke-prissatte virkninger til bruk i samfunnsøkonomiske analyser. Som del av dette har Miljødirektoratet i 2024 opprettet et nettverk for miljøøkonomi for statlige etater som gjennomfører utredninger av tiltak og virkemidler med konsekvenser for natur, miljø og klima. Hovedmålet med nettverket er at miljøvirkninger blir inkludert i statlige utredninger når det er relevant, og at de vurderes etter anerkjente metoder.

Forstørr bilde

Kortnebbgås over Ørin naturreservat med Kværner Verdal i bakgrunnen.

Foto: Gunnar Kjærstad

Internasjonal handel

Internasjonal handel bidrar til økt produksjon, forbruk og transport som kan bidra til økt press på miljø. Handel kan imidlertid også bidra til en mer klima- og miljøvennlig utvikling, blant annet ved å fremme handel med mer klima- og miljøvennlige og bærekraftige produkter og ved å bidra til at produksjon av ulike varer foregår på en måte og på steder der den belaster miljøet minst. I forhandlinger om nye og oppdatering av eksisterende handelsavtaler går Norge inn for å sikre muligheten for nødvendige reguleringer for å oppnå legitime nasjonale målsettinger, herunder ivareta miljø. I bilaterale og regionale handelsavtaler går Norge også inn for et ambisiøst og forpliktende kapittel om handel og bærekraftig utvikling som blant annet underbygger partenes innsats for å nå klimamålene, motvirke tap av naturmangfold og å håndheve relevant lovgivning. Det er behov for å videreutvikle handelspolitikken slik at den bedre støtter opp under klima- og miljøpolitikken og en grønn omstilling. Dette er en del av det pågående arbeidet med en stortingsmelding om handel og grønn globalisering. Klimautvalget 2050 kom med anbefalinger om utvikling av handelspolitikken for å understøtte overgangen til et lavutslippssamfunn og en sirkulær økonomi som er relevante for dette arbeidet. Dette inkluderer blant annet å gjennomføre bærekraftsvurderinger av handelsavtaler både før og etter inngåelse slik EU gjør, for blant annet å se på hvordan avtalene bidrar til den grønne omstillingen. EFTA har begynt å gjennomføre slike vurderinger før inngåelse av utvalgte handelsavtaler, og en slik gjennomføres nå for en avtale med Thailand som det forhandles om.

Internasjonal oppfølging

Klima og miljø, inkludert naturmangfold, er i dag et tverrgående hensyn som skal vurderes i sammenheng med alle bistandsfinansierte tiltak. De tverrgående hensynene skal formidles til alle Norges samarbeidspartnere – til myndigheter, sivilsamfunnsorganisasjoner og næringsliv. Mottakere av norske tilskuddsmidler skal alltid vurdere om prosjektet som støttes kan påvirke naturmangfoldet negativt. Alle tiltak som finansieres av norske bistandsmidler skal dokumentere at det er foretatt en vurdering av mulige miljøpåvirkninger, og når aktuelt hvordan disse er ivaretatt.

Klima- og skoginitiativet arbeider for at land med tropisk skog skal integrere betydningen av skogen som økosystem i all politikkutvikling. Dette innebærer å arbeide for en god oversikt over hvor skogen er, den økologiske tilstanden skogen er i, hvem som tradisjonelt har brukt den, og øvrige rettigheter til skogen. Hvordan politikk og virkemidler på andre sektorer, herunder for finansstrømmer, i de tropiske skoglandene skaper insentiver til å ta vare på eller avskoge skogen er også sentralt for klima- og skoginitiativets arbeid.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• etablere og regelmessig oppdatere naturregnskap og menyer av ulike tiltak som bidrar til å opprettholde et mangfold av økosystemer i god økologisk tilstand

• vurdere naturrisikoutvalgets anbefalinger i NOU 2024: 2

Internasjonalt:

• styrke klima- og skoginitiativets dialog med skogland om hvordan politiske prosesser og regelverks-, planleggings- og utviklingsprosesser, inkludert nasjonal ressursmobilisering, tilpasses til naturavtalens mål

6.14.4 Nasjonalt bidrag

For å bidra til en helhetlig naturforvaltning med utgangspunkt i den samlede belastningen på tvers av økosystemer og sektorer, og for å sørge for bred forankring av naturpolitikken, fastsetter regjeringen følgende målsetting for mål 14:

Norge skal sikre at verdien av naturmangfold bedre integreres i beslutningsprosesser, og gjennom å blant annet bygge på de etablerte prosessene knyttet til meny av tiltak og naturregnskap, skal regjeringen hvert fjerde år legge frem en oversikt til Stortinget over status, måloppnåelse og tiltakene som gjennomføres ved norsk handlingsplan for naturmangfold.

6.15 Mål 15 – Næringsliv – vurdere, opplyse om og redusere risiko og negativ påvirkning knyttet til naturmangfold mm.

6.15.1 Globalt mål

Treffe juridiske, administrative eller politiske tiltak for å oppmuntre og tilrettelegge for næringslivet, og særlig sikre at store og transnasjonale selskaper og finansinstitusjoner

• a) regelmessig overvåker, vurderer og åpent opplyser om sine risikoer, sin avhengighet og sin påvirkning knyttet til naturmangfold, inkludert med krav til alle store og transnasjonale selskapers og finansinstitusjoners virksomhet, forsynings- og verdikjeder og porteføljer,

• b) gir forbrukere nødvendige opplysninger for å fremme bærekraftige forbruksmønstre,

• c) rapporterer om etterlevelse av gjeldende regelverk og tiltak for tilgang og fordeling av fordeler, der det er relevant,

for i økende grad å redusere negative konsekvenser for naturmangfold, øke positive virkninger, redusere naturrelatert risiko for virksomheter og finansinstitusjoner, og fremme tiltak for å sikre bærekraftige produksjonsmønstre.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmålene 8.4, 9.4, 10.5, 12.6 og 17.17.

6.15.2 Status i Norge i dag

Gjennom å vurdere og redusere risiko og negativ påvirkning på naturmangfold knyttet til egne aktiviteter vil næringslivet være en sentral bidragsyter til at målene i naturavtalen nås. At næringslivet opplyser om naturrisiko og negativ påvirkning på naturmangfold på en sammenlignbar måte, er avgjørende for at aktørene i finansmarkedene skal kunne vurdere og prise avkastningsutsikter og risiko riktig, og kanalisere kapital til de virksomhetene som er best rustet til å håndtere naturrisiko. Det foregår mye på dette området globalt så vel som i Norge. For nærmere omtale av bærekraftig forvaltning av arealer hvor det drives jordbruk, akvakultur, fiskeri og skogbruk, se mål 10.

Norske finansforetak og selskaper i andre sektorer blir i økende grad bedt om å redegjøre for hvordan deres virksomhet påvirker, og hvordan forretningsmodellene deres er avhengige av natur, både i form av etterspørsel fra interessenter og i form av myndighetspålagte rapporteringskrav. Finanstilsynet har de senere årene fulgt opp finansforetakenes håndtering av klimarisiko i tilsyn og kartlegginger. Finansdepartementet presiserte i tildelingsbrevet for 2024 at Finansyilsynet også må vurdere finansforetakenes håndtering av annen bærekraftsrelatert risiko, herunder naturrisiko.

Gjeldende regler om bærekraftsrapportering i regnskapsloven stiller krav om at store foretak i årsberetningen eller i en egen bærekraftsrapport skal redegjøre for hva de gjør for å integrere samfunnsmessige hensyn, herunder knyttet til natur, i den daglige driften. Kravet gjelder i dag om lag 350 norske foretak.

EUs klassifiseringssystem (taksonomi) for bærekraftig økonomisk aktivitet er et sentralt tiltak for å legge til rette for at finansmarkedene kanaliserer kapital til lønnsomme bærekraftige aktiviteter og prosjekter. Formålet med taksonomien er å gjøre det enklere for aktørene i finansmarkedene å identifisere investeringer som er i tråd med langsiktige klima- og miljømål. Målene i taksonomien inkluderer vern om og restaurering av naturmangfold og økosystemer, bærekraftig bruk og beskyttelse av vann og marine ressurser og omstilling til en sirkulær økonomi, avfallsforebygging og gjenvinning. Taksonomiregelverket stiller som vilkår at aktiviteten ikke kan ha betydelig negativ innvirkning på de øvrige målene, dersom den skal kunne regnes som bærekraftig. Regelverket begynte å gjelde i Norge 1. januar 2023 og gjelder i dag om lag 50 norske foretak.

Regjeringen oppnevnte sommeren 2022 et offentlig utvalg for å utrede naturrisiko. Utvalget, som leverte sin NOU i februar 2024, har blant annet beskrevet hva naturrisiko er og gjennomgått hvordan private og offentlige virksomheter i Norge analyserer og håndterer naturrisiko i dag. Utvalget har også vurdert og gitt anbefalinger om metodikk som setter aktørene i stand til å kunne analysere og håndtere naturrisiko på best mulig måte.

Et sentralt globalt initiativ innenfor naturrisiko er det internasjonale initiativet for naturrelatert finansiell rapportering (Taskforce on Nature-related Financial Disclosures, TNFD), som er en allianse av aktører i finanssektoren, med støtte fra blant annet G7-landene. TNFD skal utvikle og levere et rammeverk som organisasjoner kan bruke til å rapportere om og håndtere naturrelatert risiko, slik at globale pengestrømmer skifter fra aktiviteter som er negative for naturen og samfunnet til aktiviteter som er positive.

Eierskapsmeldingen som ble fremlagt i oktober 2022 (Meld. St. 6 (2022–2023) Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap – Statens direkte eierskap i selskaper) inkluderte for første gang forventninger fra staten til selskaper med statlig eierandel knyttet til naturmangfold og økosystemer. Disse gjelder for de 70 selskapene staten har direkte eierskap i. Selskapene forventes å identifisere og håndtere risiko knyttet til natur og å innlemme dette i sine strategier, å sette mål og iverksette tiltak for å redusere egen negativ påvirkning og øke positiv påvirkning på naturmangfold og rapporterer om måloppnåelse, samt å bruke anerkjente standarder i sin rapportering.

Norges Bank gjennomfører den operative forvaltningen av Statens pensjonsfond utland innenfor et forvaltningsmandat som er fastsatt av Finansdepartementet. Internt i banken er den daglige forvaltningen av fondet lagt til Norges Bank Investment Management (NBIM). NBIM har som del av sitt arbeid med ansvarlig forvaltning utarbeidet forventninger til selskaper fondet er investert i, også når det gjelder naturmangfold og økosystemer. NBIM har også vært aktivt involvert med TNFD som medlem av arbeidsgruppen siden initiativet ble lansert i 2021.

Innenfor finansnæringen er det en rekke frivillige initiativer og koalisjoner, hvor aktører i næringen frivillig forplikter seg til å sette mål, evaluere fremgang og rapportere om egen påvirkning. Blant disse er Science-Based Targets for Nature (som trekker på det tilsvarende initiativet innenfor klima), og Finance for Biodiversity Pledge (hvor 163 finansinstitusjoner med 21 700 milliarder euro under forvaltning, fra Norge blant annet KLP, DNB og Storebrand, har forpliktet seg). Norges Bank og Finanstilsynet deltar i et nettverk av sentralbanker og tilsynsmyndigheter som arbeider for et grønnere finanssystem (Network of Central Bank and Supervisors for Greening the Financial System (NGFS)). Nettverket skal bidra til å øke kunnskapen om hvordan finansielle myndigheter og finanssektoren kan ta hensyn til klima- og miljørelatert risiko.

Norge jobber internasjonalt med å støtte opp om frivillige initiativer knyttet til at finansmarkedsaktører skal bevisstgjøres og ansvarliggjøres rundt råvaredrevet avskoging i tropiske skogland. Globale og regionale finansmarkeder er viktige indirekte tilretteleggere for avskoging. Å dreie finansiering av jordbruksproduksjon i tropiske skogland vekk fra avskogingsdrivende produksjon og over til mer bærekraftige produksjonsformer er derfor av stor betydning, både i globale, regionale og lokale finansmarkeder. Klima- og skoginitiativet jobber for å øke kunnskapen og bevisstheten om finansinstitusjoners eksponering mot avskoging og hvordan de best kan redusere avskogingsrisikoen i porteføljene sine gjennom støtte til ulike sivilsamfunnsorganisasjoner og koalisjoner av progressive aktører. Et eksempel er støtte til Tropical Forest Alliance (TFA), en privat sektorkoalisjon der 30 ledende finansinstitusjoner som forvalter mer enn 8700 milliarder amerikanske dollar har forpliktet seg til å bli avskogingsfrie innen 2025. Klima- og skoginitiativet har også bidratt til internasjonale rapporteringsstandarder for finanssektoren, for eksempel gjennom støtte til TNFD. Datatilgjengelighet er også en viktig del av dette arbeidet. Gjennom initiativer som Trase og Forest IQ bidrar klima- og skoginitiativet til at finansaktører har data om avskogingsrisiko i sine porteføljer, som muliggjør oppfølging av offentlige krav og frivillige forpliktelser.

Regjeringens ambisjon for reiselivsnæringen er at den skal være konkurransedyktig, ha lavt klima- og miljøavtrykk, skape verdier og tilby attraktive reisemål over hele landet. Klimaendringer og tap av naturmangfold er blant de største globale utfordringene i vår tid. Samtidig vet vi at økt klimabevissthet i mange kundegrupper påvirker de reisendes preferanser og dermed etterspørselen etter bærekraftige produkter og reisemål i markedet. Virksomheter som utvikler seg i en mer bærekraftig retning, og som klarer å synliggjøre dette, gjør seg mer attraktive i konkurransen om kunder og leverandørnettverk.

Et eksempel på en målbar metodikk for å ivareta de nasjonale forventningene til en bærekraftig reiselivsutvikling er merkeordningen Merket for bærekraftig reisemål som ble lansert av Innovasjon Norge i 2013. Merkeordningen fungerer som et verktøy for aktørene på reisemål som har forpliktet seg til å jobbe systematisk for å utvikle seg i en mer ansvarlig og bærekraftig retning. For å få merket må aktørene ha jobbet med sin reisemålsledelse, ha et strategisk grunnlag for sitt arbeid, og forbedre sine resultater på definerte indikatorer ved fornyet merking hvert tredje år. 56 norske reisemål og mer enn 130 kommuner deltar i ordningen ved utgangen av 2023. Minst en tredjedel av alle kommuner er altså aktivt involvert i arbeidet med reisemålsutvikling.

6.15.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Næringslivet er både avhengig av og påvirker naturmangfoldet, nasjonalt og globalt. Det har likevel frem til nylig vært lite rapportering på næringslivets påvirkning og avhengighet av natur. Spesielt naturrisiko er et emne mange aktører opplever som utfordrende å begynne å arbeide med. Utvikling av kunnskap, tilrettelegging og tilgjengeliggjøring av informasjon og verktøy for åpen og transparent rapportering på naturrisiko vil derfor være viktig fremover.

Norge har en åpen økonomi, og det er derfor viktig med felles globale rammer som gir forutsigbarhet. Nettopp fordi Norges økonomi er åpen, og fordi norske selskaper har lange verdikjeder i andre land, påvirker norsk økonomi og næringsliv natur i andre land. Norge påvirker også natur i andre land gjennom investeringer og gjennom bistand. Det er gjort lite arbeid for å vurdere hvordan naturmangfoldet utenfor Norge blir påvirket av norsk aktivitet. Å fremskaffe mer kunnskap om hvordan norsk økonomi påvirker utviklingen for natur i andre land er derfor viktig. Krav om bærekraftsrapportering fra selskaper kan bidra til å gjøre investorer og finansforetak bedre i stand til å vurdere i hvilken grad, og hvordan selskaper er avhengige av og påvirker naturen. Bedre, og mer sammenlingbar rapportering fra selskaper, som legger til rette for mer informerte vurderinger av naturrisiko, kan bidra til at kapital i større grad kanaliseres til økonomiske aktiviteter som er positive for naturen og/eller ikke har betydelig negativ påvirkning på naturen. Krav til bærekraftsrapportering vil også kunne sette interessenter utenfor finansmarkedene i bedre stand til å holde selskaper ansvarlig for deres påvirkning på naturen og naturmangfold. Finansdepartementet fremmet 15. mars 2024 forslag til lovendringer som gjennomfører forventede nye EØS-regler om selskapers bærekraftsrapportering (Corporate Sustainability Reporting Directive (CSRD)) i norsk rett.54

Formålet med de nye reglene er at det skal finnes tilstrekkelig offentlig informasjon om bærekraftsrisikoene selskaper er eksponert mot, og om hvordan selskapet påvirker mennesker og miljø. Med direktivet innføres det krav om å utarbeide bærekraftsrapportering i samsvar med europeiske rapporteringsstandarder. Standardene som selskapene skal rapportere etter dekker en rekke miljøområder: klimaendringer, forurensning, vann- og marine ressurser, naturmangfold og økosystemer samt ressursbruk og sirkulærøkonomi. For å identifisere hvilken informasjon selskapet må inkludere i bærekraftsrapporteringen, må selskapet gjøre en vurdering av hvilken informasjon som er vesentlig for interessentenes forståelse av selskapets påvirkning på, og hvordan det påvirkes av, bærekraftsforhold som blant annet natur.

De foreslåtte lovendringene ble vedtatt av Stortinget 11. juni 2024. Finansdepartementet tar sikte på å fastsette overgangsregler i tråd med direktivet som innebærer en trinnvis innføring av kravene om bærekraftsrapportering fra regnskapsåret 2024, i tråd med direktivet. Finansdepartementet anslår at om lag 50 norske foretak vil omfattes i regnskapsåret 2024 og at om lag 1 200 norske foretak vil være omfattet i regnskapsåret 2026.

I Norge trådte en lov som pålegger større virksomheter å gjennomføre aktsomhetsvurderinger i tilknytning til menneske- og arbeidsrettigheter i kraft i 2022, jf. lov 18. juni 2021 nr. 99 om virksomheters åpenhet og arbeid med grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold (åpenhetsloven). I forarbeidene ble det varslet at loven skulle evalueres etter å ha virket en periode, blant annet for å vurdere om virkeområdet bør utvides til å inkludere miljø. Barne- og familiedepartementet har nå startet evalueringsarbeidet.

Et nytt EU-direktiv som blant annet stiller krav om at store selskaper skal utføre aktsomhetsvurderinger, er nylig vedtatt i EU (Corporate Sustainability Due Diligence Directive (CSDDD)). Direktivet har flere likhetstrekk med den norske åpenhetsloven og bygger på de samme internasjonale prinsippene og retningslinjene. Aktsomhetskravene i direktivet gjelder imidlertid miljø i tillegg til menneskerettigheter og arbeidsforhold, og favner dermed bredere enn den norske åpenhetsloven. Det er derfor ventet at en gjennomføring av direktivet i norsk rett vil kreve endringer i åpenhetsloven. Barne- og familiedepartementet vil se gjennomføringen av direktivet i norsk rett i sammenheng med evalueringen av åpenhetsloven.

Som omtalt foran i 6.15.2 ble det i Eierskapsmeldingen for første gang inkludert forventninger fra staten til selskaper med statlig eierandel knyttet til naturmangfold og økosystemer. Staten som eier følger opp forventningene i Eierskapsmeldingen med formål om å bidra til oppnåelse av statens mål som eier. Oppfølgingen skjer basert på hva som er vesentlig for det enkelte selskap. For å dele kunnskap og spre god praksis gjennomføres det også kompetansehevende arrangementer rettet mot selskaper der staten har eierandel.

Innenfor Statens pensjonsfonds lovpålagte, finansielle mål om høyest mulig avkastning til akseptabel risiko, skal fondet forvaltes ansvarlig. Regjeringens ambisjon er at fondet skal være ledende på ansvarlig forvaltning og håndtering av klima- og naturrisiko.

Det er viktig å bidra til det internasjonale arbeidet med å vurdere hvordan tap av natur og biologisk mangfold utgjør en risiko for finansforetak, og hvordan det kan legges til rette for finansiering av økonomiske aktiviteter som har en positiv effekt på naturen. Finanstilsynet og Norges Bank deltar i et nettverk av sentralbanker og tilsynsmyndigheter (NGFS)55 som arbeider for et grønnere finanssystem og Finansdepartementet deltar i et internasjonalt nettverk for bærekraftig finans.

Internasjonal oppfølging

Internasjonal handel gir næringslivet større og enklere tilgang til å handle og investere over landegrensene og etablere globale verdikjeder. Internasjonal handel kan øke presset på naturmiljøet, men kan også bidra til en mer klima- og miljøvennlig utvikling. Norges arbeid for en slik utvikling er nærmere omtalt i mål 14.

De globale matsystemene er en av hovedårsakene til tap av naturmangfold på globalt nivå. Klima- og skoginitiativet arbeider for å redusere presset på tropiske skoger fra global råvareproduksjon og -handel gjennom støtte til en rekke tiltak. Dette inkluderer blant annet å øke kunnskapen og bevisstheten om koblingene mellom råvareproduksjon, handel og tropisk avskoging og å støtte private selskaper i å forplikte seg til – og implementere – tiltak for å ha avskogingsfrie forsyningskjeder. Press fra sivilt samfunn har vært avgjørende for å få private selskaper til å forplikte seg til nullavskoging i sine verdikjeder, og for å følge opp selskapenes forpliktelser.

Både frivillige forpliktelser og reguleringer fordrer gode data for avskoging og avskogingsrisiko. Klima- og skoginitiativet bidrar til utvikling av flere ulike verktøy som selskaper og finansinstitusjoner kan benytte for å vurdere og håndtere avskogingsrisiko i sine forsyningskjeder og porteføljer I tillegg har klima- og skoginitiativet støttet utviklingen av transparens- og sporbarhetsverktøy som gjør data om avskoging bedre tilgjengelig for investorer og selskaper.

Den delen av målet som handler om rapportering om etterlevelse av gjeldende regelverk og tiltak for tilgang og fordeling av fordeler vil blant annet bli sett i sammenheng med nasjonal gjennomføring av den multilaterale mekanismen om fordelsdeling av fordeler fra digital sekvensinformasjon (DSI) som skal ferdigforhandles på det 16. partsmøtet under konvensjonen om biologisk mangfold.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• veilede norske selskaper om krav til rapportering om natur, naturpåvirkning og annen miljørelatert informasjon, og vurdere hvordan myndighetene kan legge til rette for selskapers bærekraftsrapportering

Internasjonalt:

• bidra i EUs arbeid med å videreutvikle taksonomien og standardene for bærekraftsrapportering

• arbeide for at selskaper og investorer involvert i produksjon og handel med råvarer med høy avskogingsrisiko i tropiske land ikke bidrar til avskoging og konvertering av økosystemer, og at de bidrar til omlegging til bærekraftig produksjon av råvarer

6.15.4 Nasjonalt bidrag

For at aktørene i næringslivet skal lykkes i å ta større ansvar for å vurdere og redusere naturrisiko og naturpåvirkning, vil det fremover være viktig at staten tilrettelegger for dette, blant annet gjennom å fremskaffe nødvendig informasjon, tilgjengeliggjøre informasjon og verktøy for rapportering om naturrisiko og naturpåvirkning for virksomhetene. På denne bakgrunn fastsetter regjeringen følgende nasjonale bidrag til mål 15:

Innen 2030 har Norge lagt til rette for at næringslivet effektivt kan utarbeide og tilgjengeliggjøre beslutningsrelevant og sammenlignbar rapportering om naturrisiko og naturpåvirkning.

6.16 Mål 16 – Bærekraftig forbruk

6.16.1 Globalt mål

Sikre at mennesker oppmuntres og blir i stand til å ta bærekraftige forbrukervalg, blant annet ved å innføre støttende rammeverk for politikk, regelverk eller reguleringer, sørge for bedre utdanning og styrke tilgangen til relevante og nøyaktige opplysninger og alternativer, og innen 2030 redusere det globale fotavtrykket av forbruk på en likeverdig måte, blant annet ved å halvere mengden matsvinn på verdensbasis og redusere overforbruk og avfallsmengde betydelig, for at alle mennesker skal kunne leve godt i harmoni med Moder jord.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål 12 og delmålene 4.7, 8.4 og 9.4.

6.16.2 Status i Norge

Norge har et av verdens høyeste materielle forbruk, med et høyt materielt fotavtrykk per person sammenlignet med andre land og lav materiell produktivitet, viser OECDs gjennomgang av norsk miljøpolitikk i 2022.56 Dette innebærer at befolkningen i Norge har en høy materiell levestandard. Forbruk er likevel blant hovedutfordringene i Norge for å nå bærekraftsmålene. På dette området har det vært mindre fremgang enn mot andre mål, ifølge regjeringens frivillige rapport til FN om bærekraftsmålene i 2021.57 Blant annet er det pekt på at Norge har en av de høyeste forbruksratene per innbygger i verden, med et forbruk på 44 tonn av naturressurser årlig, og at trenden er økende. Videre var Norges overskuddsdag i 2021 den 12. april. Dette tilsier at det ville krevd 3.2 jordkloder om alle hadde hatt samme forbruk som nordmenn. Forbruket påvirker miljøtilstanden globalt. Dette er vist på klimaområdet blant annet ved at Miljødirektoratet har estimert forbruket av varer og tjenester i norske husholdninger, privat næringsliv og offentlig sektor, også kalt klimafotavtrykk.58 I klimafotavtrykket inngår utslippene som har skjedd ved produksjon og transport av varer og tjenester vi forbruker, i tillegg til utslippene fra ulike typer aktiviteter, som bilkjøring og oppvarming. Estimatene av vårt klimafotavtrykk viser at i overkant av 60 prosent av disse forbruksbaserte utslippene fant sted i andre land, se figur 6.29. Norge er i dag ikke formelt ansvarlig for utslipp som oppstår i andre land under klimakonvensjonen eller Parisavtalen.

Forstørr bilde

Kilde: Miljødirektoratet (2024d)

Norge er gjennom FNs bærekraftsmål 12.3 forpliktet til å halvere matavfallet59 med 50 prosent per innbygger innen 2030, både i detaljhandelen og blant forbrukere. I tillegg skal Norge jobbe for å redusere matsvinn i produksjons- og forsyningskjeden. I Bransjeavtalen om reduksjon av matsvinn, som er Norges fremste virkemiddel for å redusere matsvinnet, er det satt mål om å redusere matsvinnet med 50 prosent innen 2030, sammenlignet med 2015. Det norske målet innebærer at matsvinn skal kuttes i alle ledd i verdikjeden for mat og det går dermed lenger enn FNs bærekraftsmål for matsvinn. I revisjonen av EUs rammedirektiv om avfall er det foreslått et bindende mål om å redusere matavfall, som skal nås innen 2030, henholdsvis 10 prosent reduksjon for matindustri og 30 prosent samlet for husholdninger, dagligvarehandel og servering. Tiltak og virkemidler for å oppnå målene bestemmes nasjonalt. Det kartlagte matsvinnet i Norge var på 450 000 tonn i året 2020,60 og fra 2015 til 2020 oppnådde man en matsvinnreduksjon på nesten 10 prosent,61 se figur 6.30. Husholdningene står for omtrent halvparten av matsvinnet i dag.

Forstørr bilde

Utvikling i kg matsvinn per innbygger fra 2015–2020 samt avvik fra målet i 2020 og fremtidige mål for 2025 og 2030.

Kilde: Matsvinnutvalget (2023)

6.16.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Betydningen av endringer i forbruket for å øke kraften i omstilling til en sirkulær økonomi med høy grad av ressurseffektivitet

Ifølge Global Resources Outlook 2024 er utvinning og bearbeiding av materielle ressurser ansvarlig for over 90 prosent av nedbygging av natur og belastning på vannressurser i et globalt perspektiv. Samtidig bidrar dette til mer enn 55 prosent av klimagassutslippene og opptil 40 prosent av helseskadelig luftforurensning. Jord- og skogbruk påvirker over 90 prosent av det globale tapet av naturmangfold på land.62 Det globale uttaket av naturressurser er mer enn tredoblet de siste femti årene (se figur 6.31). Dette har gått på bekostning av naturmangfold og regulerende økosystemtjenester. Miljøbelastningene er fordelt ulikt mellom land, og globalisering har ført til at forbrukerne lever frakoblet de sosiale og miljørelaterte ulempene i produsentlandene.

Forstørr bilde

De siste 50 årene er forbruket mer enn tredoblet av ressurser som biomasse, fossile drivstoff, metaller og ikke-metalliske mineraler, for eksempel grus, sand og kalkstein.

Kilde: Miljødirektoratet (u.å.-d) fra UNEP (2024).

Det internasjonale ressurspanelet trekker frem at tiltak for å fremme bærekraftig produksjon og forbruk hittil har vært mest rettet mot endringer på tilbudssiden i økonomien (produksjonssiden), og at disse tiltakene heretter suppleres med et mye sterkere fokus på tiltak rettet mot etterspørselssiden (forbrukssiden) i økonomien. Panelet anbefaler seks strategiske grep for tiltak på alle forvaltningsnivåer. Blant disse anbefalingene er å gjøre det naturlig å ta bærekraftige forbrukervalg, og å skape sirkulære og ressurseffektive løsninger og forretningsmodeller med et lavt samlet fotavtrykk. Disse anbefalingene stemmer godt med EUs handlingsplan fra 2020, Norges strategi for sirkulær økonomi fra 2021 og regjeringens handlingsplan for en sirkulær økonomi fra 2024.

Et mer bærekraftig produksjons- og forbruksmønster med lavere klima- og miljøfotavtrykk og økt ressurseffektivitet er en forutsetning for å løse de globale utfordringene knyttet til forurensning, klimaendringer og tap av naturmangfold. Omstillingen til en mer sirkulær økonomi er essensielt for å nå nasjonale og globale klima- og miljømål, blant annet slik at den negative miljøpåvirkningen som følge av forbruk reduseres. Overgangen til en mer sirkulær økonomi innebærer endring i forbruk både for private forbrukere, det offentlige og næringslivet. Overgangen forutsetter endringer både på tilbuds- og etterspørselssiden i økonomien, se illustrasjon av hva sirkulær økonomi er i figur 6.32. Hittil har det vært utviklet grønne verktøy som skal gjøre det lettere å være miljøbevisst forbruker eller næringsliv, slik som miljømerker og sertifiseringsordninger for bedrifter. Det er behov for sterkere virkemidler for at omstillingen skal bli tilstrekkelig kraftfull.

Vårt felles forsterkede produktrammeverk gjennom EØS-avtalen innen for eksempel økodesign, plast, batterier, emballasje, kjøretøy, med mer inneholder krav som til sammen styrker utviklingen mot mer bærekraftig forbruk. Regelverkspakken er kjernen i EUs handlingsplan for sirkulær økonomi fra 2020 som den nasjonale strategien for sirkulær økonomi fra 2021 ligger nært opptil og som regjeringens handlingsplan for sirkulær økonomi 2024–2025 følger opp.

OECD anbefaler at Norge legger bedre til rette for en overgang til en mer sirkulær økonomi, og at det tas hensyn til negativ miljøpåvirkning i andre land som følge av norsk konsum av varer.63 En raskere omstilling til en mer sirkulær økonomi kan bidra til å redusere Norges globale klima- og miljøfotavtrykk.

Det er begrenset kunnskap om hvordan Norges forbruk påvirker natur i verden. Dette gjelder både påvirkning i enkeltår og utvikling over tid, og påvirkning i bestemte land og områder, og samlet påvirkning. Det er behov for mer kunnskap om hvordan Norges høye forbruk påvirker naturen globalt på overordnet og mer detaljert nivå.

Norge har ambisiøse mål for avfallshåndtering. Dette innebærer blant annet å jobbe for å redusere avfallsmengdene, og for økt forberedelse til ombruk og økt materialgjenvinning. Gjennom EØS-avtalen er vi forpliktet til å nå mål om 65 prosent materialgjenvinning av husholdningsavfall innen 2035.64

Et styrket regelverk for bærekraftige produkter og bærekraftig forbruk av produkter

Det viktigste grepet i den europeiske omstillingen med basis i handlingsplanen for sirkulær økonomi fra 2020 er et forsterket produktregelverk som skal bidra til at bærekraftige produkter blir normen i EUs indre marked, og at forbruket både i privat og offentlig sektor blir mer bærekraftig og ikke overforbruker ressurser. Det fordrer tiltak som styrker både tilbuds- og etterspørselssiden i økonomien. Produktene må i seg selv bli mer bærekraftige, og forbrukere og andre må ta i bruk de mer bærekraftige produktene og utnytte mulighetene som ligger i å bruke, ombruke og reparere produktene og derigjennom bidra til et samlet redusert fotavtrykk fra produksjon og forbruk av produkter.

Regjeringen la tidligere i år frem forslag til ny lovgivning for å hjemle nye bærekraftskrav til produkter. Den nye loven om bærekraftige produkter og verdikjeder65 som trådte i kraft 1. juli inneholder to hovedgrep: Loven gir grunnlag for å kreve at produkter skal være designet for å passe inn i en sirkulær økonomi. Den hjemler også forskrifter med krav til bærekraft i hele livsløpet på produktområder som er særlig prioriterte på grunn av produktenes miljømessige og økonomiske betydning for omstilling til sirkulær økonomi. Dette gjelder batterier, kjøretøy, emballasje, plast, elektriske og elektroniske produkter og tekstiler. Den nye loven gir hjemmel for norske forskrifter hvor konkrete krav til produkter vil bli utviklet fortløpende i mange år fremover.

Produktregelverket legger stor vekt på å fremme husholdering med materielle ressurser og legge til rette for sirkulære materialstrømmer. Det grønne skiftet krever også ressurser, for eksempel til økt etterspørsel etter batterier som ledd i elektrifisering av transportsektoren og energisektoren. Samtidig er det stort potensial i dette produktregelverket i form av sparte klimagassutslipp, redusert forurensning og mindre avfallsmengder.

Strengere krav til økodesign og bærekraftige verdikjeder for produkter er bra for forbrukere. Produktene vil vare lengre og lettere kunne repareres, ombrukes og materialgjenvinnes. Det arbeides blant annet også med harmonisering av ladeløsninger til elektriske produkter og å bekjempe ikke-bærekraftig produktdesign slik som programmering for tidlig foreldelse.

Som del av det forsterkede produktrammeverket i Europa som Norge er en del av, foregår en informasjons- og digitaliseringsrevolusjon, blant annet ved utviklingen av digitale produktpass som vil tydeliggjøre den miljømessige bærekraften til produkter. Regjeringen vil også gjennomføre annet EU-regelverk som styrker rett til reparasjon av varer, samt regelverk som legger til rette for at forbrukerne kan ta gode miljøvalg, blant annet ved at de skal få god og pålitelig informasjon om produkters miljøegenskaper. Regelverkene skal også bidra til å motvirke villedende markedsføring (grønnvasking) og upålitelig merking.

Sammen med forsterkede plikter og rettigheter for produsenter og forbrukere vil verktøy som skal gjøre det lettere å ta «grønne» valg i markedet, fortsatt gjelde og ha en viktig funksjon. Offisielle miljømerker som den nordiske Svanen og EU Ecolabel formidler standardisert og kvalitetssikret informasjon om varer og tjenester som er blant de minst miljøbelastende på markedet. Merkene fremmer produktutvikling som går ut over minimumskravene i regelverket. Offisielle miljømerker og sertifiseringsordninger som Miljøfyrtårn og EMAS-ordningen, er forenklende for vanlige forbrukere og alle andre i markedet. Ordningene fremmer også en positiv konkurranse i markedet for de grønne produktene og løsningene. Regjeringen støtter arbeidet til Stiftelsen Miljømerking i Norge som forvalter Svanen og EU Ecolabel. Tilsvarende er matmerking relevant for mer bærekraftige forbrukervalg for mat, for eksempel det offentlige regelverket for produksjon og merking av økologiske produkter.

Generelle rettigheter til miljøinformasjon følger av Grunnlovens § 112, den norske miljøinformasjonsloven og produktkontrolloven, som gir forbrukere rett til informasjon om produkter hos det offentlige eller hos private, og til annen miljøinformasjon. Miljøinformasjonsloven har en bred definisjon av hva som anses som miljøinformasjon. Loven gir rett til miljøinformasjon på forespørsel, men pålegger ingen aktive informasjonsplikter. Det sistnevnte vil imidlertid følge av det forsterkede produktrammeverket i Europa, som inneholder til dels omfattende informasjons- og dokumentasjonsplikter for alle leddene omsetningskjeden.

Forbrukerrådet spiller også en viktig rolle i arbeidet med å formidle informasjon og kunnskap som gjør det enklere å ta mer bærekraftige forbruksvalg.66

Økt ombruk

Økt ombruk kan bidra til bedre ressursutnyttelse gjennom å redusere behovet for uttak av nye ressurser. Å tilrettelegge for næringsaktører som ønsker å satse på ombruk og å gjøre det enklere å drive handelsvirksomhet med brukte varer, er derfor viktig. For å stimulere til vekst i omsetningen av brukte varer og materialer, og dermed legge til rette for sirkulære forretningsmodeller, fremmet regjeringen et forslag om å endre brukthandelloven våren 2024. Loven er vedtatt og trådte i kraft 1. juli 2024.

Særlig om forbruk av tekstiler

Oppfølgingen av den nasjonale strategien for sirkulær økonomi vil bidra til å redusere de negative påvirkningene fra tekstiler på natur og miljø. Tekstilstrategien til EU skal bidra til mer bærekraftige tekstiler gjennom hele livssyklusen, fra produksjon til og med avfallsstadiet. Gjennom tiltak i hele verdikjeden til tekstiler, vil man kunne redusere miljøbelastningen fra både uttak og bruk av naturressurser i produksjon, redusere bruken av kjemikalier i produksjonen, og oppnå bedre avfallshåndtering av tekstiler, inkludert økt materialgjenvinning. EUs økodesignforordning, som nylig er vedtatt, vil stille økodesignkrav til en rekke produkter, og tekstiler er pekt ut som en av de 12 første produktgruppene som blir prioritert under forordningen. Økodesignkrav kan for eksempel være krav til produksjonsstadiet, slik som vannforbruk, klima- og miljøfotavtrykk, egenskaper som kvalitet og levetid, innhold av kjemikalier som gir grunn til bekymring, potensial for spredning av mikroplast, med mer. Økodesignforordningen innfører også et nytt forbud mot destruksjon av usolgte tekstiler for aktører av en viss størrelse. Gjennom siste revisjon av rammedirektivet om avfall er det foreslått nye krav om utvidet produsentansvar for tekstiler.

Særlig om matsvinn

For å nå de ulike målene om å redusere matsvinn, har Norge en bransjeavtale som omfatter fem departementer og tolv bransjeorganisasjoner. Det regjeringsoppnevnte matsvinnutvalget som har utredet en helhetlig tiltaks- og virkemiddelbruk for å nå det nasjonale målet om 50 prosent reduksjon i matsvinnet innen 2030, leverte sine anbefalinger i januar 2024. Anbefalingene inkluderer forslag til matkastelovgivning, endringer i bransjeavtalen og informasjonstiltak rettet mot forbruker. Husholdningene står for omtrent halvparten av matsvinnet i Norge og eksisterende tiltak rettet mot husholdningene er trolig utilstrekkelige.

Økonomiske virkemidler

Norge har innført enkelte miljø- og klimabegrunnede avgifter som gir insentiv til å ta mer bærekraftige forbrukervalg. Hovedvirkemidlene i norsk klimapolitikk er sektorovergripende klimaavgifter og deltakelse i EUs kvotesystem (EU ETS). Om lag 85 prosent av utslippene av klimagasser i Norge er underlagt prising. Prising av utslipp gir insentiv til å direkte redusere aktivitet som fører til klimagassutslipp, til å vri forbruket i mer klimavennlig retning, og til å utvikle mer klimavennlig teknologi. For en oversikt over innførte klima- og miljøavgifter vises det til Prop. 1 LS (2023 –2024) Skatter og avgifter 2024.

Det offentlige forbruket – offentlige anskaffelser

Offentlige anskaffelser utgjør rundt 780 milliarder kroner årlig og representerer en stor markedsmakt. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) er et fagorgan for offentlige innkjøp, med ansvar for Statens innkjøpssenter. DFØ har som mål at offentlig sektor gjør effektive og innovative innkjøp som bidrar til å fremme grønn omstilling og bærekraftig utvikling. DFØs veiledning for grønne offentlige anskaffelser og oppfølging av handlingsplan for økt andel klima- og miljøvennlige offentlige anskaffelser og grønn innovasjon kan bidra til redusert miljøbelastning fra innkjøp gjennom offentlige anskaffelser. Regjeringen har fra 1. januar 2024 innført forskriftsendringer som innebærer en hovedregel om at klima- og miljøhensyn skal vektes med minimum 30 prosent. Dersom det er klart at det gir en bedre klima- og miljøeffekt kan oppdragsgiver istedenfor å stille tildelingskriterier stille klima- og miljøkrav i kravspesifikasjonen. Dersom det unntaksvis ikke stilles krav eller kriterier fordi miljøeffekten vurderes som uvesentlig, skal dette begrunnes i anskaffelsesdokumentene. Formålet med endringene er at offentlige virksomheter gjennom sine anskaffelser skal oppnå best mulig klima- og miljøeffekt. Krav og kriterier som er rettet mot å fremme en sirkulær økonomi kan være ressurseffektive måter å oppnå formålet om en minimert klima- og miljøbelastning på, og det forventes økt fokus på dette som følge av regelverksendringen. Nye regelverk i EU under handlingsplanen for sirkulær økonomi legger også opp til standardiserte og rettslig bindende krav til bærekraftige offentlige anskaffelser på svært mange områder.

Anskaffelsesundersøkelsen som gjennomføres i Norge hvert andre år viser at det er flere barrierer for at offentlige virksomheter skal lykkes med grønne anskaffelser og etterspørsel etter sirkulære løsninger. Mangel på tid og kompetanse er to sentrale aspekter. I tillegg oppgir en relativt liten andel offentlige virksomheter at de jobber systematisk med utvikling av styringsparametere for klima og miljø. Disse funnene gjenspeiles i Riksrevisjonens undersøkelse av grønne offentlige anskaffelser. Anbefalingen fra denne undersøkelsen peker blant annet på et behov for å gjøre veiledningsmateriell bedre kjent, og å videreutvikle statistikk og styringsinformasjon som kan brukes for å fremme grønne offentlige anskaffelser.

Regjeringen oppnevnte i november 2022 lovutvalget for offentlige anskaffelser. Utvalget fikk i oppgave å foreslå endringer slik at regelverket blir enklere og lettere tilgjengelig, samt å styrke klima- og miljøhensyn i anskaffelsesregelverket. Første delutredning fra utvalget ble levert i november 2023 og den andre i mai 2024. Utvalget har foreslått en ny struktur for regelverket om offentlige anskaffelser, og en samling og tydeliggjøring av reglene for samfunnshensyn, herunder klima og miljø. Videre foreslår utvalget å fremheve effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser i formålsbestemmelsen til en ny lov om offentlige anskaffelser. Dette er blant annet definert som både omstilling til et lavutslippssamfunn og å redusere miljømessige belastninger fra offentlige anskaffelser.

Bærekraftig utnytting av biologiske ressurser – bioøkonomi

Bioøkonomien omfatter verdiskaping basert på fornybare biologiske ressurser (bioressurser) til matvarer, fôr og fiber, helseprodukter, industrielle produkter og energi, og spiller en viktig rolle i utviklingen av en grønn, sirkulær økonomi, se illustrasjon av hva sirkulær økonomi er i figur 6.32. Betydningen av bioressursene i overgangen til en mer sirkulær og bærekraftig økonomi har to hovedstolper; bioressursene kan utnyttes bedre i sirkulære kretsløp, og de kan bidra til å redusere bruken av, eller erstatte, ikke-fornybare ressurser med større klima- og miljøbelastning. Norge har rikelig tilgang på bioressurser, både i havet og på land, og industri, teknologi og kompetanse til å utnytte dem i sirkulære kretsløp. I en sirkulær bioøkonomi blir ressursene utnyttet på en måte som gir størst mulig verdi over lengst mulig tid før næringsstoffene returnerer til kretsløpet. Bærekraftig forvaltning av arealer, naturressurser og økosystemer for å sikre produksjonsevnen til naturen og til sentrale økosystemtjenester er avgjørende for en sirkulær økonomi. Det er også en forutsetning at økt bruk av biologiske restråstoffer og avfallsprodukter ikke skader miljø og helse, for eksempel ved spredning av miljøgifter, smittestoffer og andre uønskede stoffer.

På verdensbasis kan befolkningsvekst og utfasing av fossile ressurser føre til ytterligere press på naturressursene og drive frem arealendringer med negative følger for klima, miljø og bærekraftig utvikling. Bedre utnyttelse av bioressursene vil være en viktig del av løsningen på de globale utfordringene. Potensialet ligger både i mer effektiv ressursutnyttelse og i økt utnyttelse av restråstoffer og sidestrømmer til høyverdiprodukter som helseprodukter, mat og fôr.

Forstørr bilde

I sirkulær økonomi er det både en biologisk og en teknisk syklus. Biologiske ressurser kan vokse, høstes og fornye seg så lenge vi forvalter dem bærekraftig. De gir oss mat, biobaserte produkter og materialer, før de blir tilbakeført til naturen. I den tekniske materialsyklusen sirkulerer produkter, komponenter og materialer som er produserte med egenskaper som gjør dem egnet til gjenbruk, reparasjon, renovering, modernisering eller gjenvinning. De kan være både biologiske og ikke-biologiske.

Kilde: Ellen Macarthur Foundation (2019), oversatt av Klima- og miljødepartementet

Kommunenes rolle

Kommunene kan spille en rolle i å fremme bærekraftig forbruk. KS publiserte i april 2023 en veileder for hvordan kommunesektoren kan ta en aktiv rolle i omstillingen til sirkulær økonomi.67 Samfunnsutviklerrollen, samfunns- og arealplanlegging etter plan- og bygningsloven og rollen som innkjøper gjør kommunen til en viktig premissgiver for sirkulær økonomi i lokalsamfunnet. For eksempel kan de fremme delingsøkonomi, ombruk, reparasjon og materialgjenvinning, og kommuner bør bruke sin innkjøpsmakt til å velge sirkulære varer og tjenester. Gjenbruk av arealer, bygninger og masser kan ha stor betydning for omfanget av nedbygging av natur, utslipp fra produksjon av byggematerialer og håndtering av byggeavfall. Planmyndigheten kan i stor grad påvirke dette gjennom sin planlegging etter plan- og bygningsloven.

Klimasatsordningen har, siden 2016, gitt kommuner støtte til blant annet klimatiltak med sirkulære løsninger. Det foreligger rapporteringskrav til alle prosjekter med formål om å dokumentere aktiviteter, resultater, klimaeffekter og kostnader ved tiltakene. Gjennom Klimasatsordningen har kommuner blant annet fått støtte til å jobbe med rutiner og øke kompetansen for å redusere matsvinn og velge klimavennlige matvarer. Flere kommuner har de siste årene fått støtte til prosjekter for ombruk av bygg, møbler og andre varer.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• følge opp handlingsplanen for sirkulær økonomi

• utrede et samfunnsoppdrag om sirkulær økonomi

• fremme sirkulære løsninger og ressurseffektivitet i internasjonalt samarbeid og multilaterale fora, og styrke arbeid på feltet gjennom relevante bistandsprogrammer

• i takt med utviklingen i EU styrke det norske lov- og forskriftsverket slik at det:

  • bidrar til mer bærekraftige produkter blant annet gjennom krav til lengre levetid, mulighet for reparasjon, og større grad av materialgjenvinning

  • sikrer at forbrukere har tilgang på relevant og pålitelig informasjon om bærekraften til produkter, blant annet gjennom digitale produktpass og merkeordninger

  • hindrer grønnvasking i markedsføring og annen kommunikasjon rettet mot forbrukere

• øke bærekraftig og sirkulær utnytting av ressurser i bioøkonomien

• styrke arbeidet med å redusere matsvinn med 50 prosent innen 2030, blant annet med utgangspunkt i matsvinnutvalgets anbefalinger

6.16.4 Nasjonalt bidrag

Måloppnåelse forutsetter omfattende utvikling av tiltak og virkemidler i årene framover, og effektive regelverksprosesser. På denne bakgrunn fastsetter regjeringen følgende målsetting for mål 16:

Innen 2030

• kan forbrukere enkelt ta bærekraftige valg som reduserer eget fotavtrykk fra forbruk

• skal veksten i avfallsmengden være vesentlig redusert, og materialgjenvinning av avfall øke

• blir en større andel av husholdningsavfallet og lignende næringsavfall forberedt til ombruk eller materialgjenvunnet og mer av plastemballasjen materialgjenvunnet

• er matsvinnet redusert

• har produkter lengre holdbarhet, kan repareres og inneholder mer sekundær råvare

6.17 Mål 17 – Styrke biosikkerhet og fordele fordeler av bioteknologi

6.17.1 Globalt mål

Innføre, styrke kapasiteten til og gjennomføre i alle land de tiltakene for biosikkerhet som er fastsatt i artikkel 8 bokstav g) i konvensjonen om biologisk mangfold, og de tiltakene for håndtering av bioteknologi og fordeling av dens fordeler som fastsatt i konvensjonens artikkel 19.

6.17.2 Status i Norge

Målet har to elementer. Det første er at det innføres og gjennomføres i nasjonalt regelverk juridisk bindende tiltak for biosikkerhet, som gitt i konvensjonen artikkel 8 bokstav g. Det andre er medvirkning i bioteknologiforskning og deling av fordelene fra bioteknologi, som er forpliktelser etter konvensjonen artikkel 19.

I Norge regulerer genteknologiloven utsetting av genmodifiserte organismer (GMO) i miljøet. Norge er godt rustet og kan vise til erfaring og praksis fra genteknologiloven og tilstøtende sektorregelverk for å oppnå målet om biosikkerhet. Miljødirektoratet og Mattilsynet har et felles oppdrag om å utføre en helse- og miljørisikovurdering av GMO og avledede produkter etter henholdsvis genteknologiloven og matloven. Denne type risikovurderinger er også koblet til søknader mottatt gjennom EUs utsettingsdirektiv (2001/18) som Norge er tilsluttet og EUs mat- og fôrforordning (1829/2003), selv om sistnevnte ennå ikke er tatt inn i norsk rett. Mattilsynet fører tilsyn med levende GMO til mat og fôr etter genteknologiloven og varsler Miljødirektoratet ved eventuelle funn av ulovlige GMO-er på markedet, noe det til nå er få eksempler på. Dersom antallet GMO-er som søkes godkjent skulle øke, vil dette igjen kreve økte ressurser fra myndighetene for å opprettholde dagens kontroll og biosikkerhetsnivå.

Norge er også part i Cartagena-protokollen som fastsetter tiltak som risikovurdering og informasjonsutveksling ved grensekryssende transport av GMO, som handel. Til sammen utgjør norsk, EØS- og internasjonalt regelverk sterke regulatoriske virkemidler.

Det er få godkjente GMO-er i Norge. Det er kun tillatt å omsette seks EU-godkjente genmodifiserte nellik som snittblomster og én rapsolje fra prosessert genmodifisert raps til bruk i fiskefôr, men ingen genmodifiserte organismer til mat, da EUs mat- og fôrforordning ikke er tatt inn i EØS-avtalen per i dag. Det er godkjent flere kliniske studier med legemidler som består av eller inneholder GMO etter genteknologiloven. Det er lagt ned forbud mot flere EU-godkjente GMO-er. Oversikt over disse ligger i forskrift om forbud mot omsetning i Norge av bestemte genmodifiserte produkter.

6.17.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Et GMO-regelverk med tiltak som risikovurderinger, godkjenning, tilsyn og kontroll er de viktigste virkemidlene og tiltakene for biosikkerhet. Genteknologiloven forutsetter at en GMO skal risikovurderes og godkjennes før den kan omsettes eller settes ut. GMO-en skal også overvåkes og det skal rapporteres til myndighetene dersom det oppdages effekter på helse og miljø fra utsettingen. Myndighetene fører tilsyn med virksomheter som tar inn eller bruker GMO. Ulovlig GMO fjernes fra markedet og virksomhetene må treffe tiltak for å forhindre eller begrense eventuell skade. Miljødirektoratet fører tilsyn med GMO etter genteknologiloven, med unntak av GMO til mat og fôr hvor tilsynsmyndigheten er delegert til Mattilsynet.

Genteknologiloven stiller også krav om at det legges vekt på levende GMO-ers bidrag til bærekraftig utvikling, samfunnsnytteverdi og etisk forsvarlighet. Forarbeidene til loven legger vekt på at en liten risiko kan aksepteres dersom samfunnsnytten eller bidrag til bærekraft er høy. Vitenskapelige risikovurderinger av uavhengige organer for miljøforvaltningen er en viktig oppfølging av dette. Når det gjelder fordeling av goder fra bioteknologi finnes det ikke egne tiltak for dette gjennom GMO-regelverket. Cartagena-protokollen skal vurdere frem til neste partsmøte om det er noen mekanismer under protokollen for finansiering.

Fremtidig regelverk i Norge og EU er under vurdering. Genteknologiutvalget la frem sin utredning i juni 2023 (NOU 2023: 18 Genteknologi i en bærekraftig fremtid) og den var på høring vinteren 2023/2024. Utvalget var delt i synet på hva som skal omfattes av GMO-regelverket. Etter dagens regelverk, både i Norge og EU, skal GMO-er risikovurderes og godkjennes før utsetting. GMO-ene skal også overvåkes. Dersom negative effekter på helse og miljø inntreffer i forbindelse med en GMO-utsetting, skal dette innrapporteres til myndighetene. Ved endringer i regelverket, for eksempel i hva som defineres som GMO, og ved etablering av en eventuell nivådelt fremtidig regulering, vil dette igjen virke inn på hvilke typer organismer som omfattes av mål 17. Ved betydelige endringer i dagens regelverk kan vi få som konsekvens at organismetyper som i dag klassifiseres som GMO ikke lenger risikovurderes. Fremtidig grad av måloppnåelse for mål 17 vil avhenge av hvor stor risiko som er knyttet til forskjellige typer av genetisk endrede organismer og hvilke risikovurderinger som faktisk gjøres for disse organismene.

Budsjett og ressurser for gjennomføring av tilsyn og kontroll med ulovlig GMO på markedet er begrenset. Dersom det blir en økning av bruk av GMO på verdensbasis kan det være behov for å styrke innsatsen. Videre arbeid med implementering av biosikkerhetstiltak som følge av tilslutning til Cartagena-protokollen vil fortsatt være viktig.

Tiltak for å oppnå mål om rettferdig fordeling av goder fra bioteknologi finnes ikke i nåværende regelverk, og må følges opp videre.

I bilaterale og regionale handelsavtaler går Norge inn for et ambisiøst og forpliktende kapittel om handel og bærekraftig utvikling som blant annet underbygger partenes innsats for å følge opp internasjonale miljøavtaler som Biomangfoldkonvensjonen og Cartagena-protokollen. 

6.17.4 Nasjonalt bidrag

Med politikken nevnt over mener regjeringen at Norge har tilstrekkelig kapasitet til og tiltak for biosikkerhet. Regjeringen fastsetter derfor følgende målsetning for mål 17:

Norge har innen 2030 gjennomført tiltakene for biosikkerhet, håndtering av bioteknologi og fordeling av dens fordeler fastsatt i konvensjonen om biologisk mangfold.

6.18 Mål 18 – Redusere skadelige insentiver og trappe opp positive insentiver for naturmangfold

6.18.1 Globalt mål

Innen 2025 identifisere og, innen 2030 eliminere, gradvis avskaffe eller endre insentiver, herunder subsidier, som er skadelige for naturmangfold, på en forholdsmessig, rettmessig, rettferdig, effektiv og likeverdig måte, samtidig som disse insentivene gradvis og i betydelig grad reduseres med minst 500 milliarder amerikanske dollar per år innen 2030, der man starter med dem som er mest skadelige, og der de positive insentivene for bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfold trappes opp.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmålene 12.C og 14.6.

6.18.2 Status i Norge

Målet omfatter alle typer insentiver, herunder juridiske og økonomiske virkemidler inkludert subsidier og andre støtteordninger. Juridiske virkemidler omtales videre under andre mål. Første del av målet gjelder insentiver som er skadelige (negative) for naturmangfold, mens siste del av målet gjelder insentiver som virker positivt for naturmangfold. Ulike insentiver kan gi direkte og/eller indirekte virkninger.

Insentiver som kan være skadelige for naturmangfold

Norge har insentiver og støtteordninger som bidrar til mange ulike samfunnsmål, men som samtidig kan gi skade på naturmangfold. I utgangspunktet ivaretas miljøhensyn gjennom kriterier som stilles for å få tilskudd. Det kan likevel være ordninger som direkte eller indirekte gir skade på naturmangfold. Vi har ikke statistikk over insentiver som skader naturmangfold eller hvor store disse eventuelt er, men det er tidligere gjennomført to kartlegginger av støtteordninger som kan være negative for henholdsvis miljø68 og natur. For sistnevnte se omtale av Menon-kartleggingen under. Statistisk sentralbyrå (SSB) har i tillegg satt i gang utvikling av statistikk over miljøskadelige subsidier.69

OECD hadde i sin miljøgjennomgang av Norge i 2022 enkelte anbefalinger knyttet til miljøskadelige subsidier.70 OECD anbefalte blant annet at Norge burde «systematisk screene faktiske og foreslåtte subsidier, inkludert skattebestemmelser, for å identifisere de som ikke er berettiget av økonomiske, sosiale og miljømessige grunner, utvikle en plan for gradvis å fase ut støtten til forbruk og bruk av fossilt brensel, samt andre miljøskadelige subsidier og definere kvantifiserte tidsbestemte mål, vurdere distribusjonsmessige og økonomiske virkninger og designe alternativ politikk som oppnår de samme målene men i tråd med klima- og miljømål.»

På oppdrag fra Klima- og miljødepartementet gjennomførte Menon Economics i 2019/2020, i samarbeid med Norsk institutt for naturforskning (NINA), en kartlegging av omfanget av støtteordninger i statsbudsjettet71 for 2020 med negative konsekvenser for naturmangfold.72 Kartleggingen viste at det er relativt få av de gjennomgåtte støtteordningene som har store, direkte negative virkninger på naturmangfold. Videre er det langt på vei stilt krav om at det skal tas miljøhensyn ved tildeling av tilskudd, men det er likevel rom for å stille strengere krav i flere ordninger, også spesifikke krav til å ta hensyn til naturmangfold. Samtidig peker kartleggingen på flere konkrete ordninger som kan ha negative virkninger på naturmangfold. Rapporten understreker at summen av mange små negative effekter kan være betydelig, og at hensynet til naturmangfoldet kan tillegges større vekt i utformingen av ordningene.

Positive insentiver

Når det gjelder positive insentiver utarbeider SSB statistikk over subsidier og overføringer som bidrar til å øke omfanget av miljørettet økonomisk aktivitet, endre atferd i mer miljøvennlig retning, og til å bevare naturressurser og biologisk mangfold.73 I 2021 var luft og klima de største miljøområdene, men statistikken viser også subsidier og andre relaterte overføringer til blant annet forvaltning av energiressurser og skogressurser, og andre miljøformål, herunder biologisk mangfold og landskaper. I tillegg fører SSB statistikk over miljøavgifter. Miljøavgiftene er i stor grad lagt på aktiviteter som også påvirker naturen negativt, enten direkte eller indirekte. Eksempler på avgiftsbelagte aktiviteter som påvirker naturen negativt er utslipp av klimagasser og veibruk. Det er en egen miljøavgift på plantevernmidler og avgiften er differensiert etter plantevernmidlenes risiko for negative helse- og/eller miljøeffekter.

Positive insentiver omtales videre under målene de bidrar mot, for eksempel er tilskudd til ivaretakelse av truede arter under Klima- og miljødepartementets budsjett og Nasjonalt miljøprogram 2023–2026 i jordbruket nærmere omtalt under mål 4 og omtale av klima- og miljøprofilen i jordbruksavtalen under mål 10. I tillegg vil metode for å måle investeringer i bevaring av natur i Norge omtalt under mål 19 kunne bidra til å synliggjøre utvikling i positive insentiver for bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfold.

6.18.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Insentiver, subsidier og støtteordninger som er negative for natur er ofte etablert for å bidra til andre samfunnsformål. Regjeringen legger til grunn at det likevel bør vurderes hvordan ordninger best utformes for å ta hensyn til naturmangfold. Dette kan for eksempel være å sette strengere miljøkriterier eller at det stilles krav til utforming av fysiske tiltak, til hvor tiltakene skjer eller hvordan de kan gjennomføres. Der tiltak gjennomføres til tross for negativ effekt på naturmangfold, bør det vurderes om restaurering og kompensering kan bidra til å redusere de negative virkningene.

For å ha oversikt over utviklingen vil det legges opp til jevnlig evaluering av status og utvikling i støtteordninger som kan være negative for naturmangfold. Det tas utgangspunkt i de allerede gjennomførte kartleggingene i det videre arbeidet med oppfølging av mål 18. Sammen med vurderinger fra departementene og eventuelt andre, gir disse grunnlag for å vurdere, og eventuelt å endre eller gradvis avskaffe støtteordninger som kan ha negativ virkning for naturmangfold.

Gjennom arbeidet med menyer av tiltak for økosystemene vil regjeringen vurdere tiltak som kan bidra til å opprettholde eller forbedre tilstanden i økosystemene på land, se nærmere omtale i kapittel 5.3. Tilsvarende jobbes det gjennom vannforvaltningen etter vannforskriften med å opprettholde eller forbedre tilstanden i ferskvann og kystvann. På lik linje med vurderinger av andre typer tiltak, vil vurderinger av støtteordninger og insentiver som kan skade eller styrke naturmangfold, kunne inngå i dette arbeidet for å bidra til å begrense tap av naturmangfold og legge til rette for en mer bærekraftig bruk av natur. Regjeringen har allerede lagt frem sin meny av tiltak for skog, se kapittel 5.3.1.

Frem mot 2030 er det også nødvendig å sikre at nye insentiver og virkemidler alltid vurderes opp mot hvordan de påvirker naturmangfold, og innrette dem slik at negative virkninger på naturmangfold og økosystemer minimeres. Arbeid med å inkludere hensynet til naturmangfold fullt ut i ulike politiske, og regelverks-, planleggings- og utviklingsprosesser er nærmere omtalt under mål 14.

På internasjonalt nivå vil stans i avskoging og skogforringelse av tropisk skog kreve en tilsvarende omlegging i skoglandenes helhetlige politikk. Varig bevaring av skogen krever en samstemt nasjonal politikk på tvers av sektorer. Bistand fra Norge gjennom klima- og skoginitativet og andre land støtter opp om denne omleggingen. For klima- og skoginitiativet er det viktig å støtte landene i å gradvis avskaffe eller endre insentiver, herunder subsidier, men også lover og regler, som er skadelige for naturmangfold generelt og bevaringen av tropisk skog spesielt. Dette må fortsette å inngå i dialogen på politisk og teknisk nivå med det enkelte skogland fremover. Det legges til grunn at endringen av insentiver skal skje på en forholdsmessig, rettmessig, rettferdig, effektiv og likeverdig måte.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• jevnlig evaluere status og utvikling i insentiver, herunder subsidier og andre støtteordninger, som kan være negative eller positive for naturmangfold

Internasjonalt:

• styrke dialogen med tropiske skogland for å nå målet om å gradvis avskaffe eller endre insentiver som er skadelige for naturmangfold generelt og bevaringen av tropisk skog spesielt

• systematisere Norges arbeid internasjonalt for å bistå andre land med å identifisere, justere og avvikle naturskadelige subsidier, i vår bistandsinnsats og i relevante multilaterale fora

6.18.4 Nasjonalt bidrag

Regjeringen mener det bør vurderes hvordan ordninger best utformes for å ta hensyn til naturmangfold. På denne bakgrunn fastsetter regjeringen følgende målsetting for mål 18:

Norge vil arbeide for at insentiver, herunder tilskudds- og støtteordninger som påvirker naturmangfold, ivaretar hensyn til naturmangfold på en forholdsmessig, effektiv og likeverdig måte.

6.19 Mål 19 – Mobilisere finansielle ressurser

6.19.1 Globalt mål

Gradvis og i betydelig grad øke nivået for finansielle ressurser fra alle kilder på en effektiv og lett tilgjengelig måte og til rett tid, inkludert nasjonale, internasjonale, offentlige og private ressurser, i samsvar med konvensjonens artikkel 20, for å gjennomføre nasjonale strategier og handlingsplaner for naturmangfold, og innen 2030 mobilisere minst 200 milliarder amerikanske dollar per år, blant annet ved å

• a) øke de samlede internasjonale finansielle ressursene knyttet til naturmangfold fra industriland, herunder offentlig bistand, og fra partnerland som frivillig påtar seg forpliktelser som industriland, til utviklingsland, især de minst utviklede landene og små øystater samt land med overgangsøkonomi, til minst 20 milliarder amerikanske dollar per år innen 2025 og minst 30 milliarder amerikanske dollar per år innen 2030,

• b) betydelig øke mobiliseringen av nasjonale ressurser ved hjelp av utarbeidelse og gjennomføring av nasjonale finansieringsplaner for naturmangfold eller lignende virkemidler, i samsvar med nasjonale behov, prioriteringer og forutsetninger,

• c) skaffe til veie privat finansiering, å fremme blandet finansiering, gjennomføre strategier for å innhente nye og ytterligere ressurser, samt oppmuntre privat sektor til å investere i naturmangfold, blant annet gjennom såkalte impact funds og andre virkemidler,

• d) stimulere til nyskapende ordninger, for eksempel betaling for økosystemtjenester, grønne verdipapirer, kjøp og salg av erstatningsområder og kreditter for naturmangfold og ordninger for likeverdig fordeling av fordeler, med miljømessige og sosiale sikringsmekanismer,

• e) optimalisere felles fordeler og synergier av finansiering rettet mot naturmangfold og klimakriser,

• f) styrke felles innsats blant annet fra urfolk og lokalsamfunn, tiltak der Moder jord står i sentrum og tilnærmingsmåter som ikke er markedsbaserte, herunder forvaltning av naturressurser basert på fellesskapets behov samt samarbeid og solidaritet med sivilsamfunnet for å bevare naturmangfold,

• g) sikre en bedre, mer effektiv, målrettet og åpen bruk og overføring av ressurser.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmålene 1.A, 10.B, 15.6, 15.B og 17.3.

6.19.2 Status i Norge

Behovet for endringer i finansieringsstrømmer for å beskytte global natur er beregnet til omtrent 700 milliarder amerikanske dollar årlig innen 2030.74 Av dette er 200 milliarder dollar knyttet til behov for aktive tiltak, mens om lag 500 milliarder dollar er knyttet til subsidier som er skadelige for natur, som er tema for mål 18. Se nærmere omtale av finansieringsbehovet i kapittel 4.4.

Målet om å mobilisere minst 200 milliarder dollar skal oppfylles fra alle kilder, inkludert privat finansiering. Det globale målet angir en rekke tiltak som kan telle med i oppfyllingen av målet (bokstavene a–g).

Finansieringen av tiltak som bidrar til bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfold i Norge, foreslås årlig av regjeringen i statsbudsjettet. Dette inkluderer finansielle midler til gjennomføring av ulike nasjonale strategier og handlingsplaner, finansiering av forskning og høyere utdanning, kunnskapsinnhenting og overvåking. En betydelig andel forvaltes av statsforvalteren og fylkeskommunen, gjennom ulike tilskuddsordninger. Det finnes ingen helhetlig oversikt over bevilgninger over statsbudsjettet som brukes til bevaring og bærekraftig bruk av natur. Innenfor Klima- og miljødepartementets budsjett har det de siste tolv årene (2013–2024) vært satt av i snitt 1,2 milliarder kroner årlig til fysiske tiltak for naturmangfold, målt i faste kroner. Da er midler til forskning, kunnskapsinnhenting, overvåkning og statlig naturforvaltning holdt utenom.

Norges største innsats for å ta vare på natur i andre land er klima- og skoginitiativet. Initiativet utgjorde i 2022 om lag 75 prosent av norsk naturbistand. I 2024 utgjorde klima- og skoginitiativet om lag 8 prosent av det totale bistandsbudsjettet med 4,1 milliarder kroner. Se nærmere omtale av klima- og skoginitiativet i kapittel 4.2. Klima- og skoginitiativets arbeid bidrar direkte til mål 19 om å øke nivået på finansielle ressurser fra alle kilder. Det bidrar spesielt til bokstavene a), c), d) og e), men også b), f) og g), under mål 19. I kapittel 4 er det gitt en nærmere oversikt over Norges bidrag til finansiering og ressursmobilisering (se kapittel 4.4).

Det er flere initiativer i EU knyttet til regulering og tilrettelegging for private finansaktører som er relevante for å øke privat finansiering til bevaring av naturmangfold og økosystemer, og som har betydning for Norge gjennom EØS-avtalen. EUs fornyede strategi for bærekraftig finans har som hovedmål å dreie kapitalen over mot mer bærekraftige investeringer for å oppnå bærekraftig og inkluderende vekst, og håndtere finansielle risikoer som følge av klimaendring og naturforringelse, og fremme åpenhet og langsiktighet i finansiell og økonomisk aktivitet. Dette omfatter blant annet EUs taksonomiforordning og direktiver med rapporteringskrav, se nærmere omtale under mål 15.

Videre har EU vedtatt en forordning om grønne obligasjoner og andre bærekraftsrelaterte obligasjoner (Green Bond Standard Regulation), som etablerer en felleseuropeisk standard for obligasjoner som utstedes under merkelappen European Green Bonds (EuGB). Reglene skal begynne å gjelde i EU fra 21. desember 2024. Forordningen er vurdert som EØS-relevant, men er ennå ikke innlemmet i EØS-avtalen. Selskaper som velger å bruke standarden når de markedsfører grønne obligasjoner er forpliktet til å vise hvordan investeringene inngår i planene til selskapet som helhet. Bedrifter som ønsker å benytte standarden pålegges dermed å engasjere seg i en generell grønn omstilling. EuGB-standarden vil også garantere investorer at obligasjonen finansierer aktiviteter som oppfyller kriteriene i taksonomien.

Globalt er det betydelig mer klimafinansiering enn finansiering til bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfold. I mange tilfeller vil tiltak for å begrense negative klimaeffekter eller redusere utslipp av klimagasser også bidra til å bevare naturmangfold, for eksempel bevaring av myr og restaurering av mangrover. Det motsatte kan også være tilfellet når klimatiltak bidrar til å bygge ned eller forringe natur. Klima- og skoginitiativet er et godt eksempel på arbeid som bidrar positivt til både klima og natur internasjonalt.

6.19.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Nasjonalt

Ulike beslutninger med betydning for natur tas på mange ulike nivåer, også av private og enkeltaktører. Det er summen av privat og offentlig kapital som er avgjørende for den samlede finansieringen til natur. Slike investeringer bør bygge opp om å forvalte naturen på en helhetlig og langsiktig måte. Forståelse av naturrisiko, og gode vurderinger av naturrisiko legger til rette for investeringer hvor langsiktighet og bærekraft kan ivaretas.

Norge har i dag bare delvis oversikt over hvilke ressurser som i dag bidrar til å ivareta natur i Norge. Vi mangler blant annet oversikt over når hensynet til natur er tillagt vekt i investeringer til andre formål på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, i privat og offentlig sektor. Det er behov for å få på plass en metodisk tilnærming til måling av slike investeringer for å kunne rapportere på nasjonal ressursbruk til naturmangfold slik naturavtalen forutsetter.

Regjeringen vedtok høsten 2022 en satsing for det næringsrettede virkemiddelapparatet slik at de bedre kan støtte prosjekter som har sin plass på veien til lavutslippssamfunnet og en bærekraftig fremtid, inkludert bevaring av naturmangfold og begrensning av naturpåvirkning. Som en del av denne satsningen, har regjeringen som ambisjon å etablere rapportering og klassifisering av støtte til bedrifter og prosjekter med klima- og miljøinnhold ved å se hen til miljømålene i EUs taksonomiforordning.

Finansiering av forskning for å øke kunnskapen om naturmangfold og effektive tiltak for bærekraftig areal- og naturbruk er en viktig del av innsatsen. Rapportering fra Norges forskningsråd viser at det i 2023 var totalt 380 aktive forskningsprosjekter innenfor naturmangfold, med en total finansiering på om lag 590 millioner kroner. Regjeringens arbeid med forskning og kunnskap om natur er nærmere omtalt i kapittel 6.21.3.

Iverksatte og planlagte regelverkstiltak på finansmarkedsområdet vil kunne bidra til å kanalisere også privat kapital mot bevaring av naturmangfold og økosystemer. Klassifiseringssystemet (taksonomien) for bærekraftig økonomisk aktivitet (omtalt i mål 15) gjør det enklere for aktører i finansmarkedene å kanalisere kapital til naturpositive aktiviteter og prosjekter.

Nye krav knyttet til åpenhet og rapportering vil også være sentrale i å synliggjøre bedrifter og finansaktørers påvirkning på natur og økosystemer. Se nærmere omtale av slike krav under mål 15. Også gjennomføring av EUs forordning om grønne obligasjoner i norsk rett vil kunne bidra til å tilgjengeliggjøre kapital for aktiviteter som oppfyller kriteriene i taksonomiforordningen. De nye regelverkene kan føre til at enkeltaktører i større grad enn tidligere legger inn bevarings- eller restaureringsprosjekter i søknader og planer, dersom de ønsker at tiltakene skal være i tråd med taksonomien.

Å identifisere synergier der det er positive effekter for både klima og natur, vil bidra til en mer effektiv finansiering av prosjekter totalt sett. Det er derfor viktig at finansaktører er bevisst på dette. Dersom en større en andel av klimafinansierte prosjekter også spesifikt tar hensyn til målene i naturavtalen, vil det kunne ha en vesentlig betydning for implementering av tiltak. Se for øvrig nærmere omtale av forholdet mellom klima og natur under mål 8. Videre er det viktig at finansiering rettet mot ett av formålene, klima eller natur, ikke har negativ effekt for det andre. EUs taksonomi håndterer dette konkret ved å presisere at det ikke er nok å bidra positivt til et av miljømålene dersom man samtidig påvirker et annet miljømål negativt.

Norsk bistand til naturmangfold

Norge yter både multilateral og bilateral bistand til bevaring og bærekraftig bruk av natur. Internasjonal støtte går i en rekke kanaler. Den globale miljøfasiliteten (GEF) er rådende finansieringsinstrument for konvensjonen om biologisk mangfold. Norge støtter GEF med 780 millioner kroner i perioden 2022–2026 (GEF-8). Hele 36 prosent av disse midlene er spesifikt satt av til naturmangfold, men det er også dokumentert relevans for naturmangfold av nesten hele GEFs portefølje, på tvers av øvrige konvensjoner for klima, forørkning, farlige kjemikalier og avfall, internasjonalt arbeid for hav med mer. GEF-8 har en kapital på 5,5 milliarder amerikanske dollar og mobiliserer langt større midler i samfinans.

Imidlertid foretas ikke systematiske målinger av andelen av annen multilateral bistand som går til natur, som for eksempel all kjernestøtten til ulike FN-organisasjoner som UNEP og Verdensbanken med flere. Bedre målemetoder er under utvikling i internasjonale fora, og arbeidet har høy norsk prioritet. I en gjennomgang75 gjort av ODI – en uavhengig britisk tenketank – rangeres Norge som best i å finansiere bevaring og restaurering av natur blant de 28 landene som er undersøkt. Norges bidrag er estimert til over 200 prosent av vår forholdsmessige andel. Rapporten beregner hva hvert lands rettferdige andel er ut fra økologisk fotavtrykk de siste 60 årene, betalingsevne, bruttonasjonal inntekt og befolkning.

Norge har lenge vært en ledende givernasjon innenfor naturbistand og har økt den bilaterale bistanden til naturmangfold kraftig de siste årene, fra 1,55 milliarder kroner i 2010 til 3,6 milliarder kroner i 2020, se figur 6.33.76 Denne støtten er fordelt mellom klima- og skoginitiativet (rundt 70 prosent de siste år) og andre bilaterale tiltak tilknyttet for eksempel til klimatilpasning og havbistand.

Regjeringen har forpliktet seg til å øke norsk naturfinansiering fra alle kilder, fortrinnsvis også fra privat sektor, betydelig fra 2021 til 2026, for å støtte opp om både bevaring, bærekraftig bruk og godefordeling (sikre en rettferdig fordeling av fordeler som følger av utnyttelse av genetiske ressurser). Dette skal ikke legge føringer på økte bevilgninger utover Norges gjeldende forpliktelse om å doble den samlede årlige klimafinansieringen innen 2026. Med denne ambisjonen vil regjeringen fremheve hensynet til naturmangfold i bistanden enda tydeligere. Dette inkluderer viktige grep som å støtte oppfølgingen av naturavtalen i klima- og skoginitiativets partnerland, styrke det felles kunnskapsgrunnlaget for sammenhengen mellom klima og natur, samt å styrke klima- og naturkoblingen i eksisterende allianser internasjonalt for å sikre at bevaring og restaurering av natur er en sentral del av innsatsen for å også nå målene i Parisavtalen. Det vil være naturlig at en del ressurser brukes for å støtte land i å utvikle politikk som dreier investeringer generelt i mer naturpositiv retning. Dette kan dreie seg om arbeid med lover, reguleringer og tekniske krav, kartlegging og kompetanseheving.

Forstørr bilde

Utvikling i Norsk bilateral bistand til naturmangfold i perioden 2006 til 2020, i milliarder kroner per år.

Kilde: Norad

Norge støtter flere tiltak som er rettet mot naturavtalens mål, blant annet International Union for the Conservation for Nature (IUCN) som er verdens største miljønettverk og blant annet står bak Rødlista som kartlegger og overvåker sårbare arter. I samarbeid med Tyskland støttes et program for å bistå utviklingsland i å utarbeide og gjennomføre nasjonale handlingsplaner for naturmangfold (Strengthening National Implementation of Global Biodiversity Targets). Det gis også støtte til UNDPs Biodiversity Finance Initiative (BIOFIN) for at utviklingsland kan utarbeide nasjonale finansieringsplaner for naturmangfold. Slike finansieringsplaner er grunnleggende viktig for at land skal kunne identifisere kilder for økt naturfinansiering, men også identifisere finansiering av tiltak som har negative konsekvenser for naturmangfoldet og som må reduseres eller justeres.

Naturavtalen forplikter landene til å sikre en rettferdig fordeling av fordeler som følger av utnyttelse av genetiske ressurser og såkalt digital sekvensinformasjon fra genetiske ressurser (DSI – Digital sequence information on genetic resources). Genetisk data har et stort økonomisk potensial og er en viktig del av naturavtalen. Det skal etableres en multilateral mekanisme som inkluderer et fond for digital sekvensinformasjon i konvensjonen om biologisk mangfold. Norge er en pådriver i dette arbeidet internasjonalt. Dette vil gjøre at brukerne av sekvensinformasjon bidrar finansielt til bevaring av global natur og gi en mer rettferdig fordeling av inntektene samtidig som tilgangen til denne informasjonen holdes åpen. Se nærmere omtale av digital sekvensinformasjon under mål 13.

Annen norsk bilateral bistand er primært rettet mot andre tematiske områder, men støtter likevel opp om naturavtalens mål. Ett eksempel er havbistand gjennom Hav for utvikling-programmet, inkludert støtte til Blue Action Fund (BAF) for å etablere ny, og forbedre bærekraftig og lokal forvaltning av, marine verneområder i områder med spesielt høyt biologisk mangfold. Norge gir også betydelig støtte til Verdensbanken sitt flergiverfond for blå økonomi, PROBLUE, som blant annet jobber med biologisk mangfold fra et marint arealplanleggingsperspektiv.

Norsk støtte til naturmangfold skjer også gjennom arbeidet med matsikkerhet der de internasjonale landbruksforskningssentrene, CGIAR, er en sentral samarbeidspartner. Kommisjonen for genetiske ressurser for mat og landbruk (CGRFA) er et sentralt permanent forum der regjeringer kan diskutere og forhandle saker som spesifikt angår naturmangfold for mat og landbruk. Gjennom den Internasjonale traktaten for plantegenetiske ressurser og Crop Trust støtter Norge verdens viktigste internasjonale og nasjonale genbanker i arbeidet med å forvalte sitt materiale på en forsvarlig måte og småbønder i utviklingsland i å forvalte et rikt såfrømangfold gjennom aktiv bruk slik at de genetiske ressurser bevares for fremtidige generasjoner.

På klimakonvensjonens toppmøte i Glasgow i 2021, lovte Norge å doble sin klimafinansiering og innenfor det, minst tredoble sin finansiering til klimatilpasning. Norges strategi for klimatilpasning, forebygging av klimarelaterte katastrofer og sultbekjempelse inkluderer et innsatsområde på naturbaserte løsninger. Innenfor innsatsområdet støtter Norge prosjekter som bidrar til bevaring av økosystemer og økosystemtjenester som er viktig for å beskytte mennesker mot klimarelaterte katastrofer og øke deres muligheter for å tilpasse seg endringene.

Norsk støtte til naturmangfold gjennom EØS-samarbeidet

Gjennom EØS-midlene støtter Norge sosial og økonomisk utjevning i 15 land i Europa sammen med Island og Liechtenstein. Midlene skal i tillegg bidra til å styrke det bilaterale samarbeidet mellom giverne og mottakerlandene. Innsats til støtte for grønn omstilling utgjør rundt 418 millioner euro av den totale tildeling på 2,8 milliarder euro, og er ett av tre hovedsatsingsområder. Støtte til naturmangfold er en del av dette og inkluderer innsats for å beskytte og gjenopprette økosystemer, sikre bærekraftig avfallshåndtering, sirkulær økonomi, og bekjempe forurensing av luft, vann og jord. Viktig arbeid gjøres også for å bygge kapasitet og heve kompetanse på området. Naturbaserte løsninger og miljøvennlig praksis vektlegges i gjennomføringen av prosjektene. Støtte gis også til styrking av offentlig klima- og miljøforvaltning, herunder etterlevelse av lovgivning, styrking av forvaltningssystemer, utarbeide digitale løsninger og rutiner for deling av data. Rundt 90 millioner euro av EØS-midlene for inneværende periode går til bevaring og/eller bærekraftig bruk av natur og biologisk mangfold.

Regjeringen jobber nå med å forberede og gjennomføre forhandlinger med mottakerlandene om neste periode med EØS-midlene. Grønn omstilling vil være ett av tre hovedsatsingsområder også for neste periode, hvor bevaring av natur og biologisk mangfold vil inngå som en del av støtten. De to andre hovedmålsettingene vil være fremme av rettsstat, demokrati og menneskerettigheter, og samfunn som er sosialt inkluderende og motstandsdyktige.

Norsk støtte til naturmangfold gjennom klima- og skoginitiativet

Det norske klima- og skoginitiativets arbeid med finansiering, alliansebygging og samarbeid med andre land bidrar sterkt til økt internasjonal innsats for regnskogbevaring. Også multilaterale institusjoner som FN og Verdensbanken arbeider for å redusere avskoging, med bidrag fra Norge. Disse støtter blant annet tropiske skogland med kapasitetsbygging, gjennomføring av reformer og investeringer i ulike sektorer for å bevare skog og annen natur, og betaling for reduserte utslipp. En sentral del i klima- og skoginitiativets arbeid er å fremme det frivillige markedet for karbonkreditter fra redusert avskoging. Hensikten er å mobilisere privat kapital til skogland for å finansiere omstilling av arealpolitikken. Gjennom bidrag fra private selskaper skal det mobiliseres betydelig privat kapital og skape et storskala insentivregime for skogland til reduserte utslipp fra avskoging. Slik bidrar Norge til utvikling av nyskapende ordninger og erfaring og interesse blant private selskaper for naturfinansiering. Fremover vil Norge også legge vekt på viktigheten av nasjonal mobilisering av ressurser for å begrense avskoging og tap av natur i dialogen med tropiske skogland, og bidra til å legge til rette for erfaringsutveksling mellom tropiske skogland om dette.

Urfolk og lokalsamfunn forvalter en stor del av gjenværende tropisk skog og naturmangfold. Gjennom klima- og skoginitiativet arbeider Norge for å styrke urfolks landrettigheter og rolle i skogforvaltning, beskytte miljøforsvarere, og øke andelen finansiering som går direkte til urfolks- og sivilsamfunnsorganisasjoner.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• utvikle en metode for å måle investeringer i både bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfold i Norge for å kunne rapportere på nasjonal ressursbruk til natur under naturavtalen og dermed bidra til bedre oversikt over oppfølging av avtalen

• aktivt følge utviklingen av innovative finansieringsmekanismer for å bedre legge til rette for investeringer i naturpositive prosjekter og løsninger, og utviklingen av insentiver for selskaper og finansinstitusjoners mobilisering av privat finans til naturformål

Internasjonalt:

• bidra til erfaringsutveksling mellom land om mobiliseringen av nasjonale ressurser til bevaring og bærekraftig bruk av natur

• arbeide for bedre sammenheng mellom klima- og naturfinansiering både i relevante offentlige bevilgninger og private investeringer, i politikkutvikling og i internasjonale forhandlinger, for å legge til rette for hensynet til biomangfold på tvers av alle sektorer

• forlenge klima- og skoginitiativet til 2035

• arbeide for en betydelig økning av naturfinansiering, ikke minst fra privat sektor, for å støtte opp om både bevaring, bærekraftig bruk og godefordeling

• vurdere ulike virkemidler for å styrke Norges naturfinansiering til utviklingsland, herunder bidra til å styrke de multilaterale utviklingsbankenes innsats for natur, og at de ser klima-, natur- og miljøinnsats i sammenheng

6.19.4 Nasjonalt bidrag

Finansieringen av tiltak som bidrar til bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfold i Norge foreslås årlig av regjeringen i statsbudsjettet. Klima og natur henger tett sammen, og Norges største innsats for å ta vare på natur i andre land er klima- og skoginitiativet. Det er potensial for å utnytte synergier mellom klima- og naturfinansiering i større grad enn i dag. På denne bakgrunn fastsetter regjeringen følgende målsetting for mål 19:

Klima- og skoginitiativet forlenges til 2035. Norge skal jobbe for å mobilisere nye ressurser globalt, ikke minst fra privat sektor. Norge skal arbeide for større synergier mellom klimafinansiering og naturfinansiering for mer effektivt å oppnå målsettinger på begge områder.

6.20 Mål 20 – Styrke kapasitetsbygging, overføring av teknologi, og vitenskapelig og teknisk samarbeid for naturmangfold

6.20.1 Globalt mål

Styrke kapasitetsbygging og -utvikling samt tilgang til og overføring av teknologi, og fremme utvikling av og tilgang til innovasjon samt teknisk og vitenskapelig samarbeid, inkludert gjennom sør-sør-, nord-sør- og triangulært samarbeid, for å oppfylle behovene for effektiv gjennomføring, særlig i utviklingsland, medvirke til felles teknologiutvikling og felles vitenskapelige forskningsprogrammer for bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfold, og styrke vitenskapelig forsknings- og overvåkingskapasitet, i samsvar med ambisjonene i rammeverkets hovedmål og mål.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmålene 14.A, 17.6, 17.7, 17.9, 17.16 og 17.18.

6.20.2 Status i Norge

Mål 20 omfatter tiltak og utvikling både nasjonalt og internasjonalt, men det fokuseres her på internasjonale bidrag til kapasitetsbygging og -utvikling. Når det gjelder kapasitetsbygging og -utvikling samt tilgang til teknologi i Norge, vises det til omtalen under mål 21. Miljødata er også nærmere omtalt under mål 21, men er også relevant for kapasitetsbygging internasjonalt. Norsk innsats for å øke samlede internasjonale finansielle ressurser til naturmangfold er omtalt under mål 19. I kapittel 4 gis det en nærmere oversikt over ulike norske bidrag internasjonalt.

Det internasjonale naturpanelet (IPBES) er en stor og viktig kunnskapsleverandør. Naturpanelets tekniske støtteenhet for kapasitetsbygging (TSU) er en del av Naturpanelets sekretariat og har en viktig rolle i utvikling, koordinering og gjennomføring av kapasitetsbyggingsaktiviteter for å styrke koblingene mellom vitenskap og beslutningstakere, både i nord og sør. Enheten er lokalisert i Miljødirektoratets lokaler i Trondheim. Norge kan gjennom støtteenheten bidra til det beste tilgjengelige kunnskapsgrunnlaget, ved at et så bredt spekter av aktører som mulig kan være med i produksjonen – og bruken – av Naturpanelets utredninger og andre leveranser. Se også omtale av Norges innsats til Naturpanelets arbeid under 4.3.2.

For miljøforvaltningen har det vært et overordnet mål i bistandspolitikken å bidra til å utvikle kapasitet hos våre partnerland til å nå målene i de multilaterale miljøavtalene. Norge bidrar gjennom bistandsmidler til kapasitetsbygging på ulike måter.

Et av fem delmål i Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad) sin strategi mot 2030 er å bidra til en grønnere verden. Norad har utviklet en egen handlingsplan for en grønnere bistand, hvor de har som mål å bidra til mer naturbevaring, klimatilpasning og lavutslippsutvikling blant annet gjennom å støtte nasjonal oppfølging av internasjonale miljøavtaler. Dette inkluderer å styrke utviklingslands kapasitet til å realisere egne ambisjoner og planer under miljøavtaler, som under Konvensjonen om biologisk mangfold, gjennom forskning og høyere utdanning, utvikling og bruk av ulike virkemidler, erfaringsutveksling eller kompetanse- og kapasitetsutvikling. Fra og med 2022 har Norad etablert miljøsatsinger på tvers av seksjonene som forvalter bistand. Dette inkluderer tematiske områder som bidrar til miljømål og andre tiltak som styrker klima- og miljøhensyn. Videre skal de bidra til at alle Norads miljøaktører har forbedring av miljøledelse og miljøprestasjoner som tema i årlige møter og styremøter. Miljøaktører er organisasjoner Norad velger ut blant sine største partnere og følger opp spesielt for å støtte et grønt skifte.

Norad har også et eget program for kapasitetsbygging innen høyere utdanning og forskning for utvikling, NORHED II. Programmet skal bidra til et styrket akademia, bedre kvalifisert arbeidskraft, innovative løsninger, kunnskapsbasert politikkutforming og praksis og økt likestilling mellom kjønn og inkludering. Det er seks ulike tematiske områder innenfor programmet, som blant annet klimaendringer og naturressurser, energi, og politisk og økonomisk styring.

Norge bidrar også med støtte til kapasitetsbygging gjennom bidrag til den globale miljøfasiliteten (GEF), som er en finansieringsmekanisme for seks miljøkonvensjoner, blant annet Konvensjonen om biologisk mangfold. Biologisk mangfold er det tematiske området med størst finansiering. Norge har forpliktet seg til en støtte til GEF på 780 millioner kroner for perioden 2022–2025.

Kapasitetsbygging er også en del av EØS-midlene. «Miljø, klima og energi» er ett av fem satsingsområder som mottakerlandene kan velge å bruke EØS-midlene på. For inneværende periode har 11 av de 15 landene valgt å ta med dette temaet i sin portefølje. Gjennomførte tiltak har hatt positiv effekt på Natura 2000-arbeidet i EU, og har bidratt til å oppfylle ulike EU-direktiver knyttet til natur, klima og miljø. Videre har tiltak bidratt til å gjennomføre restaureringstiltak i tråd med FNs tiår for naturrestaurering, og til mer samarbeid om disse temaene mellom EU-landene. Som omtalt under mål 19, jobber regjeringen nå med å forberede ny periode med EØS-midler, hvor grønn omstilling vil være ett av tre prioriterte temaområder.

Norge bidrar også gjennom internasjonal deltakelse og samarbeid om forskning og innovasjon. EUs forsknings- og innovasjonsprogram Horisont Europa er verdens største forsknings- og innovasjonsprogram og 35 prosent av budsjettet på 95,5 milliarder euro skal gå til klimaformål for å bidra til grønn omstilling og bærekraftig verdiskapning. I strategien for perioden 2025–2027 er det et mål at 10 prosent skal gå til forskning og innovasjon knyttet til naturmangfold. Norge bidrar både gjennom Forskningsrådet og gjennom deltagelse fra norske kunnskapsmiljøer og bedrifter. Norge bidrar også til vitenskapelig samarbeid gjennom Panorama-strategien, hvor et av fem prioriterte områder er forskningsbasert kunnskap for å nå FNs bærekraftsmål. Eksempler på aktuelle felles forskningsområder er klima, biologisk mangfold og marint. Ordningen administreres av Forskningsrådet som har tematiske utlysninger hvor norske forskningsorganisasjoner kan søke om midler i partnerskap med Brasil, Canada, India, Japan, Kina, Sør-Afrika, Sør-Korea og USA.

Norge bidrar med et betydelig element av kapasitetsbygging i tropiske skogland gjennom klima- og skoginitiativet. Dette gjelder særlig for skogovervåking og analyse av arealbruksendringer, men også mer generelt knyttet til politikkutvikling og -implementering. Noen eksempler er kapasitet og kompetanse knyttet til sikring av landrettigheter for urfolks forvaltning av tropisk skog, og tilgang til finansiering gjennom betaling for utslippsreduksjoner og deltakelse i karbonmarkeder. Satellittdataprogrammet, som har gjort høyoppløselige satellittdata fra det tropiske regnskogsbeltet gratis tilgjengelig for offentligheten, har bidratt til et mer detaljert og oppdatert kunnskapsgrunnlag og evne til å forstå og respondere på endringer blant et bredt spekter av aktører. I videre utvikling av arbeidet med tilgjengeliggjøring og bruk av høyoppløselige satellittdata vil behov knyttet til naturmangfold tillegges særlig vekt.

Norge støtter flere prosjekter under Blue Justice-initiativet, som bistår 60 land som har sluttet seg til Københavnerklæringen om grensekryssende organisert kriminalitet i den globale fiskeindustrien. Nærings- og fiskeridepartementet har ansvar for sekretariatet til både erklæringen og initiativet. I 2023 ble et havovervåkingsprogram lansert hvor landene får gratis global tilgang til satellittsporing fra norske satellitter som vil styrke landenes evne til å overvåke fiskeriaktiviteter i egne og internasjonale havområder. Gjennom initiativet styrkes også nasjonalt og regionalt tverretatlig samarbeid for å skape mer fleksible og tilpasningsdyktige kontrollsystemer.

Forstørr bilde

Bilde fra opplæring i bruk og analyse av satellittbilder for overvåking av skog i Ghana. Det norske klima- og skoginitiativet har tilgjengeliggjort høyoppløselige satellittbilder over det tropiske regnskogsbeltet og bidratt med ressurser til kapasitetsbygging for å overvåke tropisk skog.

Foto: ©FAO

Gjennom egne avtaler med miljømyndighetene i India, Kina og Sør-Afrika bidrar Norge til gjennomføring av prosjekter, blant annet knyttet til naturmangfold.

Norge bidrar også til gjennomføring av kunnskapsprogrammene Energi for utvikling, Landbruk for utvikling, Fisk for utvikling og Hav for utvikling. Programmene benytter norsk erfaring og ekspertise fra offentlige myndigheter, og baseres på faglig samarbeid gjennom erfaring og kunnskapsdeling. Gjennom kunnskapsprogrammene bidrar Norge til å styrke kompetansen og kapasiteten i offentlige institusjoner i utviklingsland, for å sikre økt tilgang til fornybar energi uten å gå på akkord med naturmålene, bærekraftig landbruk og fiskeri og økosystem, og havøkonomi.

Norge bidrar videre med støtte til global kapasitetsbygging om forvaltning av verdensarvområder. Det norskfinansierte kapasitetsbyggingsprogrammet World Heritage Leadership Programme utdanner lokale forvaltere og knytter dem sammen i internasjonale nettverk som lærer av hverandre. Norske bidrag til Unescos verdensarvfond blir brukt til å forbedre forvaltningen av afrikanske naturområder. Mange områder med viktig naturmangfold, både på land og i sjø har status som verdensarvområder, inkludert store nasjonalparker, regnskog, korallrev og andre havområder.

Norge tilsluttet seg Global Biodiversity Information Facility (GBIF) i 2004 og etablerte en norsk node ved UiO – Naturhistorisk museum. Gjennom GBIF deles digitale artsdata samt informasjon om funnsted og -tidspunkt med mer, og over 800 millioner globale artsobservasjoner er gjort gratis tilgjengelige for alle. GBIF bidrar blant annet til tilbakeføring av naturdata fra industrialiserte land til det globale sør. GBIF Norge har gjort tilgjengelig nesten 50 millioner observasjoner fra 242 land og regioner, de aller fleste av disse fra Norge, inkludert Svalbard og Jan Mayen. Fortsatt er store deler av samlingene i de norske universitetsmuseene ikke digitalisert, og dermed ikke tilgjengelige gjennom GBIF.

Norsk senter for utvekslingssamarbeid (Norec) bidrar til resultatoppnåelse gjennom å gi unge mennesker internasjonal arbeidserfaring og kompetanse innen bærekraftig utvikling, gi støtte til globale partnerskap og å dele sin kunnskap med andre gjennom rollen som kompetansesenter for utveksling. Miljø, inkludert naturmangfold, er en av Norecs tematiske prioriteringer sammen med klima og matsikkerhet, herunder klimatilpasning, sultbekjempelse, hav, likestilling og kvinners rettigheter, menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter.

6.20.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Som beskrevet ovenfor bidrar Norge til kapasitetsbygging og -utvikling internasjonalt på flere måter. Det er viktig med evalueringer for å ha kunnskap om effekten av virkemiddelbruken og gjøre eventuelle nødvendige endringer. Tiltakene og virkemidlene er etterspurt, og evalueringer som er gjennomført viser at de har positiv effekt.

Norges tverrpolitiske oppslutning om det multilaterale systemet, EØS-avtalen, utviklingssamarbeid med partnerland og det relativt store bistandsbudsjettet, har generelt en god effekt på kapasitetsbygging og -utvikling, og setter oss i en særstilling for å kunne bidra positivt til måloppnåelse. Erfaringen tilsier også at de «norske erfaringene», blant annet med utvikling av felles kunnskapsgrunnlag og sektorsamarbeid, er svært relevant og nyttig å dele. De fleste av samarbeidslandene i miljøavtalene og kunnskapsprogrammene står ovenfor svært komplekse avveininger med tanke på å balansere behov for økonomisk utvikling opp imot behov for å ivareta viktige økosystemtjenester. Det vil derfor også fremover være behov for å styrke rollen til miljøforvaltningen i ulike land, særlig med hensyn til å bidra til omforente kunnskapsgrunnlag og som pådriver for både sektorsamarbeid og -ansvar.

Regjeringen vil:

Internasjonalt:

• bidra til økt kapasitet både blant myndigheter i tropiske skogland og sivilsamfunn til å utnytte mulighetene i høyoppløselige satellittdata i arbeidet for å redusere avskoging, bevare natur og for en bærekraftig utvikling

• videreføre kapasitetsbygging for tilgang til finansiering og for bærekraftig arealforvaltning for urfolk, sivilt samfunn og myndigheter som ledd i klima- og skoginitiativets arbeid

6.20.4 Nasjonalt bidrag

Norge bidrar godt til kapasitetsbygging og -utvikling i verden. Regjeringen fastsetter følgende målsetning som Norges bidrag til mål 20:

Norge vil fortsette arbeidet med kapasitetsbygging og -utvikling for bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfold globalt gjennom vitenskapelig samarbeid og relevante bistandsprogrammer.

6.21 Mål 21 – Sikre at kunnskap er tilgjengelig og førende for forvaltningen av naturmangfoldet

6.21.1 Globalt mål

Sikre at beslutningstakere, fagfolk og offentligheten har tilgang til beste tilgjengelige data, informasjon og kunnskaper som kan føre fram til effektive og rettferdige styringsmåter, integrert og deltakende forvaltning av naturmangfold, og styrke kommunikasjon, bevisstgjøring, utdanning, overvåkning, forskning og kunnskapsforvaltning, og, også i denne sammenhengen, at urfolks og lokalsamfunns tradisjonelle kunnskap, innovasjon, praksis og teknologi bør anvendes utelukkende med deres frie og informerte forhåndssamtykke, i samsvar med nasjonal lovgivning.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål, delmålene 14.4, 14.A, 17.6, 17.7 og 17.18.

6.21.2 Status i Norge

Forvaltningen av naturmangfold i Norge bygger på kunnskap fra ulike kilder. Kunnskap om natur omfatter blant annet data, statistikk, kartlegging og overvåking, forskning, utredninger, synteser og fremskrivinger.

Miljøinformasjonsloven sikrer allmennheten tilgang til miljøinformasjon i tråd med Grunnlovens § 112 og Århuskonvensjonen. Slike data er synliggjort i Økologiske grunnkart, Artskart, Naturbase, Vann-Nett, Miljødirektoratet.no, Miljøstatus, Global Biodiversity Information Facility (GBIF) og Universitetsmuseenes IT-organisasjon (MUSIT). For å formidle kunnskap om natur til befolkningen støtter Klima- og miljødepartementet 34 besøkssentre for natur og sju for verdensarv. Barn og unge er særlig prioritert.

Forstørr bilde

Ved besøkssenter våtmark Jæren.

Foto: Besøkssenter våtmark Jæren

Kartlegging

Kartlegging av arter og naturtyper er viktig for å vite hvilken natur vi har, og hvor vi finner den, hvor mye som finnes av den, og hvilken kvalitet denne naturen har. Kartlegging gjør det mulig å avdekke verdifull natur i forkant av beslutninger som kan berøre naturmangfold, både arealbruk og annen bruk, og gir oss en god nasjonal oversikt over naturen.

Kartlegging av naturtyper er basert på systemet Natur i Norge (NiN). Miljødirektoratet har valgt ut 111 naturtyper som er truede/nær truede, spesielt dårlig kartlagt og/eller dekker sentrale økosystemfunksjoner.77 Kartlegging i regi av Miljødirektoratet blir prioritert i områder med stor aktivitet og utbyggingspress, hvor det også er sannsynlig at man vil finne truet natur eller naturtyper som har viktige oppgaver i et økosystem. Det foregår også slik kartlegging med andre oppdragsgivere. I perioden 2018–2023 er 4,4 prosent av Norges fastland kartlagt for terrestriske naturtyper etter NiN. Dette utgjør 14 130 km², der lokaliteter av de 111 naturtypene er funnet på 18 prosent av arealet (2543 km²). I tillegg er det funnet naturtyper som er spesielt viktig for biologisk mangfold etter et eldre system (DN håndbok 13) på 3 prosent av fastlandet. Det finnes ikke en heldekkende oversikt over alle naturtyper og arter i Norge.

Marine naturtyper i havet er i snart 20 år blitt kartlagt gjennom MAREANO-programmet. Kartlegging av havbunn gir en viktig del av kunnskapen om områder som er sentrale for funksjonene i de marine økosystemene. MAREANO-programmet kartlegger havbunnen i norske havområder og styrker denne kunnskapen.

Satsingen på økologisk grunnkart for å øke kunnskapen om norsk natur var en viktig oppfølging av stortingsmeldingen Natur for livet. I innsynsløsningen Økologiske grunnkart er kart med informasjon om arter, naturtyper, økosystemer, landskapet og miljøvariabler fra ulike sektorer samlet så man kan se dem i en felles innsynsløsning. Artsdatabanken drifter både Økologiske grunnkart og Artskart, der stedfestet informasjon om arter er tilgjengelig. Alle data som formidles i Artskart, formidles også i GBIF. Gjennom GBIF benyttes norske artsdata av forskere fra hele verden, samtidig som norske forskere får tilgang til data fra hele verden. Mange arter er lite kartlagt, eller er forsvunnet fra lokaliteter der de tidligere har vært observert. Miljødirektoratet drifter innsynsløsningen Naturbase, der en kan finne stedfestet informasjon om relevante tema for arealforvaltning på land og i kystsonen (se boks 6.28). Som del av arbeidet med økologisk grunnkart er det utviklet og produsert nasjonale, heldekkende kart over utvalgte tema. Blant disse er «hotspots» for truede arter, en første versjon av et hovedøkosystemkart og ulike landskapstyper sitt naturinnhold.

Forstørr bilde

Mareano-programmet kartlegger terreng, naturtyper og arter på havbunnen. Bildet viser et nesledyr, hydroiden Corymorpha glacialis, på ca. 1000 m dyp utenfor Vesterålen.

Foto: Mareano/Havforskningsinstituttet

Naturovervåking og systemer for å sammenstille kunnskap

Ved å overvåke naturen over tid kan vi vurdere status og utvikling for ulike typer natur i Norge. Slike lange tidsserier er et viktig grunnlag for å sette i gang nye og vurdere effekten av tiltak for å bevare natur. For eksempel er lange tidsserier for de ulike fiskepopulasjonene i norske farvann en forutsetning for bærekraftig fiskeriforvaltning i Norge. Det pågår en rekke programmer for ulike typer miljøovervåking. De fleste er i regi av Miljødirektoratet, med bidrag fra andre sektorer, miljøinstitutter og andre aktører, som for eksempel ressurs- og arealovervåkingen i landbruket i regi av NIBIO, eller overvåking i hav igangsatt av Nærings- og fiskeridepartementet gjennom Havforskningsinstiuttet.

Naturindeksen, fagsystemet for økologisk tilstand og oppfølgingen av vannforskriften er systemer for å måle naturens tilstand og status og utvikling for Norges klima- og miljømål. Disse systematiserer tilgjengelig kunnskap om naturens tilstand, i hovedsak data fra ulike naturovervåkingsprogrammer. Se nærmere omtale i boks 3.1 i kapittel 3.1. Kunnskapen fra systemene blir presentert på nettstedet Miljøstatus.

Forskning

Klima og tap av naturmangfold er en av seks tematiske prioriteringer som danner utgangspunkt for Meld. St. 5 (2022–2023) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032. I langtidsplanen blir det vist til FNs naturpanel som peker på at naturen kan bevares, restaureres og brukes bærekraftig samtidig som andre samfunnsmål nås, men at nye og bedre løsninger forutsetter ny kunnskap på en rekke områder. Videre slår langtidsplanen fast at vi trenger kunnskap om naturen, klimaet og bærekraftig forvaltning, samt kunnskap om menneskelig atferd for å kunne lykkes med en rettferdig og effektiv omstilling.

Forskning innenfor flere fagområder og tverrfaglig forskning gir oss ny kunnskap om natur, løsninger for bevaring av natur og bærekraftige løsninger for grønn omstilling. Forskning danner også grunnlag for innovasjoner til nytte for forvaltning av natur. Den naturrelaterte forskningen foregår i forskningsinstituttene, i universitets- og høgskolesektoren og til en viss grad i næringslivet. Forskning om natur i Norge finansieres fra en rekke kilder, i hovedsak offentlige.

Nye metoder for DNA-analyser har de siste 20 årene revolusjonert både forskningen og forvaltningen av artsmangfoldet. Universitetsmuseene har et nasjonalt mandat for å utvikle, sikre og forvalte de vitenskapelige samlingene. Dette ansvaret har økt betydelig gjennom Norges prioritering av åpen forskning og FAIR-data.78 Norges deltagelse i GBIF sikrer at norske artsdata blir FAIR.79

Norske forskere både bidrar med og henter hjem verdifull kunnskap om natur gjennom deltakelse i europeiske og internasjonale forskernettverk. De henter også hjem forskningsmidler i samarbeid med internasjonale partnere.

Tilgang til miljødata og annen kunnskap om naturmangfold

Både naturovervåking, kartlegging og forskning er avhengig av infrastruktur og felles systemer for å samle inn, behandle, analysere og tilgjengeliggjøre miljødata. Flere av disse går på tvers av sektorer og landegrenser, og benyttes av både forvaltning og forskningsmiljøer. Naturrisikoutvalget har blant annet pekt på at miljøinformasjon må systematiseres, digitaliseres og tilgjengeliggjøres i større grad.

EU-infrastukturen DiSSCo kompletterer etablerte løsninger for deling av data fra samlingene i GBIF, med etablering av felleseuropeiske løsninger for samlingsforvaltning og tilgang til de fysiske samlingsobjektene.

Mye kunnskap om artsmangfold blir samlet inn gjennom konsekvensutredninger eller prosjekter finansiert av ulike sektormyndigheter og private tiltakshavere. Primærdata fra dette blir i begrenset grad delt og gjort åpent tilgjengelige. Det fysiske materialet blir også i liten grad innlemmet i de naturhistoriske samlingene, ofte på grunn av mangel på kapasitet eller ressurser. At data som er samlet inn og benyttet som grunnlag for avgjørelser av myndigheter på ulike nivåer ikke publiseres eller gjøres tilgjengelig, vil kunne føre til dobbeltkartlegginger. I tillegg vil det gi dårligere demokratiske prosesser i arealforvaltningen.

På globalt og nasjonalt nivå er det en utfordring at tradisjonskunnskap går tapt og at slik kunnskap ikke opprettholdes til det beste for de berørte folkegruppene og samfunnet for øvrig. I Norge er dette spesielt relevant når det gjelder samisk kunnskap og bærekraftig bruk av naturmangfold, og annen tradisjonell kunnskap og bruk. For eksempel er erfaringsbasert kunnskap et viktig grunnlag for bærekraftig reindrift.

6.21.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Sammenlignet med mange andre land har vi kommet langt i Norge med kartlegging, naturovervåking, forskning og arbeid med fagsystemer. Vi mangler likevel miljødata for flere områder. Fagsystemene som skal sette kunnskapen vi har om natur sammen kan derfor si mindre om økosystemene der det er datamangel, særlig våtmark og kulturlandskap og åpent lavland. Selv om det pågår arbeid er det fortsatt behov for mer heldekkende og stedfestet informasjon om økosystemenes utbredelse og tilstand, og om økosystemtjenestene naturen gir samfunnet.

Regjeringen har startet arbeidet med å utvikle et naturregnskap i tråd med FNs system for naturregnskap. Arbeidet er nærmere omtalt i kapittel 5.2. Kvalitet og presisjon i naturregnskapet avhenger av tilgangen på naturdata om økosystemenes arealutbredelse, tilstand og økosystemtjenester. Dette vil være et viktig innsatsområde i kunnskapsarbeidet for naturmangfold fremover. For det videre arbeidet med naturregnskap er det også et stort behov for å etablere flere nasjonale og heldekkende kart over natur som er omforent på tvers av sektorer. I tillegg er kart som viser hvordan ulike typer natur fordeler seg i et område en viktig byggestein i FN-systemet for naturregnskap. Se omtale av etableringen av grunnkart for bruk i arealregnskap og naturregnskap i kapittel 5.2.

Norge legger vekt på en kunnskapsbasert, helhetlig og ansvarlig hav- og kystforvaltning. Forvaltningen bygger på et omfattende system for kunnskapsinnhenting fra kartlegging, forskning og miljøovervåking. Kunnskapsoppbyggingen gir bedre forståelse av økosystemene i havet og funksjonene de har, inkludert levering av økosystemtjenester som kommer mennesker til gode. Kunnskapen vil også forbedre grunnlaget for å utvikle havregnskap. Havregnskap vil blant annet omfatte utvikling av økosystemregnskap for havet, hvor man vurderer verdien av marine økosystemer og økosystemtjenester.

Kartlegging av natur

Nye datakilder og analysemetoder med bruk av fjernmåling (for eksempel satellittdata), modellering og kunstig intelligens (KI) kan gi oss viktig informasjon om hvor mye og hvilken natur vi har i hele landet og hvordan den utvikler seg. Miljødirektoratets strategiske plan for økologisk grunnkart (2022–2026) legger opp til å tilby nasjonale og heldekkende kart med miljøinformasjon. Arbeidet vil, der det er hensiktsmessig, basere seg på modellering, fjernmåling og systematisk innsamlede data på bakkenivå av feltarbeidere eller andre data for å trene modellene til å bli treffsikre.

Kartlegging av natur må gjentas med jevne mellomrom for å holde oversikt over status og utvikling i naturen. Norge er stort, og det er ikke alltid nok med bare feltarbeidere som er ute i naturen og kartlegger. Heldekkende kartgrunnlag som baserer seg på mye mer data enn bare tradisjonell feltdata, kan samle og systematisere ulike deler av kunnskapsgrunnlaget og gi større mulighet til å følge med på utviklingen i naturen. Satellittbilder vil en for eksempel kunne få mye hyppigere, og over større områder enn hva en feltarbeider kan dekke. Heldekkende kart med miljøinformasjon vil kunne ha god effekt i overordnet arealplanlegging, konsekvensanalyser, konseptvalgutredninger, med mer.

Regjeringen legger til grunn at kartleggingen av naturtyper på land etter NiN-systemet vil fortsette med prioritet i områder med stor aktivitet og utbyggingspress. Kartleggingsinstruks for marine naturtyper og naturtyper i ferskvann etter NiN, inkludert Fiskeridirektoratets forvaltningsrelevante naturtyper er under utvikling og vil være klar for bruk i 2025. Det er valgt ut 30 marine naturtyper og 18 naturtyper i ferskvann som er truede/nær truede, spesielt dårlig kartlagt og/eller dekker sentrale økosystemfunksjoner. Også kartlegging i disse økosystemene vil bli prioritert i områder med stor aktivitet og utbyggingspress.

Naturovervåking

For å bidra til mer kunnskap om utviklingen i de ulike økosystemene trengs det mer overvåking. I to eksisterende overvåkingsprogrammer, norsk hekkefuglovervåking og arealrepresentativ naturovervåking (ANO), blir det nå satt i gang utvidelser for å fange opp våtmark i større grad. I ANO blir det også utvidet overvåking i åpent lavland og semi-naturlig mark. Begge utvidelsene forventes å være i drift fra 2025. Det satses også på økt bruk av ny teknologi i naturovervåkingen. Blant annet utvikles det ny overvåking av palsmyr ved hjelp av fjernmåling, det brukes kunstig intelligens for å gjenkjenne arter i smågnagerovervåkingen, og det legges opp til økt bruk av åpne og interaktive innsynsløsninger for overvåkingsdata.

Klima- og skoginitiativet har finansiert tilgang til gratis månedlig oppdaterte satellittdata i det tropiske regnskogsbeltet. Disse dataene brukes av en rekke myndigheter, akademia, sivilsamfunn og andre til blant annet kartlegging, lovhåndhevelse og overvåking av utviklingen i naturen. Dataene gjør det mulig å forstå utviklingen bedre, og å respondere på endringer som er i ferd med å skje samt dokumentere ulovligheter.

For å sikre god bruk av data om skogen er man også avhengig av analyseverktøy for å analysere dataene. Klima- og skoginitiativet støtter utviklingen av verktøy som kan brukes for å analysere skogdata blant annet gjennom FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO). Fremover blir det viktig at disse verktøyene utvikles til også å analysere og få frem informasjon som er relevant for oppfølging av naturavtalen, der det er behov for dette. I tillegg har klima- og skoginitiativet lagt vekt på at informasjon om skog og avskoging skal være offentlig tilgjengelig. Dette er et viktig tema i samarbeidet med skogland, i tillegg til støtte til offentliggjøring av informasjon om skogen gjennom blant annet FAO og Global Forest Watch. Det er naturlig at offentlig tilgjengelig data om natur vil tillegges tilsvarende vekt i arbeidet fremover.

Fagsystemer som sammenstiller kunnskap

Naturindeksen vil bli oppdatert for alle økosystemer i 2025. I forbindelse med fagsystem for økologisk tilstand gjennomføres det arbeid med utvikling av nye indikatorer og sammenstilling av mer kunnskap om våtmark, åpent lavland og semi-naturlig mark. Når dette arbeidet er ferdigstilt i 2026, er det forventet at det kan gjennomføres tilstandsvurderinger for alle økosystemer på land. Det vil likevel være behov for videre innsats for å øke kvaliteten på tilstandsvurderingene, både ved å styrke datagrunnlaget gjennom naturovervåking, og videreutvikling av fagsystemet med nye indikatorer.

Miljødata og infrastruktur

Det er behov for økt satsing på infrastruktur og kapasitet for databehandling hos de som samler inn og tilgjengeliggjør data for forskning, forvaltning, næringsliv og allmenheten. Dette innebærer økt satsing på digitalisering og analysekapasitet, i tillegg til finansiering av nasjonale fellesløsning for geografiske data (Geonorge, Kartverket) og felles forskningsinfrastruktur gjennom internasjonale initiativ og nasjonale plattformer. Datainfrastrukturutvalgets anbefalinger peker på behovet for finansiering av datainfrastruktur og kompetanse og veiledning knyttet til å gjøre data tilgjengelige i henhold til åpen data og FAIR-prinsippene. Dette er særlig viktig på naturmangfoldområdet. Naturrisikoutvalget har også pekt på behovet for åpen tilgjengelighet for allmenheten, forvaltningen, selskaper og forskning på en form som tillater kobling mot andre datakilder, og legger til rette for videre analyse av data, og som er i tråd med FAIR-prinsippene.

Forskning og kunnskapsbehov

I langtidsplanen for forskning- og høyere utdanning for 2023–2032 la regjeringen frem ambisjoner for forskning og høyere utdanning i Norge de neste årene. I langtidsplanen slås det fast at norsk deltakelse i internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid utgjør en sentral del av grunnlaget for å håndtere nåværende og fremtidige utfordringer som klima- og naturkrisen. Innenfor den tematiske prioriteringen klima, miljø og energi i langtidsplanen er forskning om økosystemer i Norge, inkludert naturens tålegrenser, mulige vippepunkter, naturens verdi og bærekraftig arealforvaltning prioritert. Regjeringen prioriterer også særlig å videreutvikle et effektivt og tilgjengelig miljødatasystem for forskning og forvaltning. Regjeringen forventer at universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter som mottar statlige grunn- eller basisbevilgninger bidrar til å dekke kunnskaps- og kompetansebehovene innenfor klima, miljø og energi.

Forskningsrådet er en viktig finansieringskanal for forskningsprosjekter og har en strategisk viktig rolle i å ivareta nasjonale prioriteringer, for eksempel slik de fremgår av langtidsplanen. Det er alle sektorenes selvstendige ansvar å sikre kunnskap om egen påvirkning og effekt på klima og miljø. For eksempel bidrar energimyndighetene til å utvikle kunnskapsgrunnlag om fornybare energianleggs påvirkning på økosystemer og natur, og tilhørende forvaltningsutfordringer, slik at kunnskapsgrunnlaget er anvendelig i forvaltningen. Klima- og miljødepartementet har det overordnede ansvaret for det helhetlige kunnskapsgrunnlaget for klima- og miljø, men dette utvikles i samarbeid på tvers av sektorer og fagmyndigheter.

Klimautvalget 2050 skriver at arealer er en knapp ressurs og det er mangel på forskning og data om natur- og arealforvaltning, endringer og samlet belastning, verdsetting og naturbaserte løsninger. Det er behov for mer kunnskap bærekraftig areal- og naturbruk og om hvordan sirkulære løsninger kan redusere presset på begrensede naturressurser og ivareta klimaet. Mer forskning kan bidra til bedre løsninger for bærekraftig bruk og bevaring av natur i Norge. Forskningsrådet har flere ulike virkemidler for å sikre uavhengig, tverrfaglig forskning som gir ny kunnskap og utvikler kompetanse som forvaltning og næringslivet kan ta i bruk. Senterordninger, som dagens eksisterende FME (Forskningssentre for miljøvennlig energi) eller SFI (Senter for forskningsdrevet innovasjon), legger godt til rette for brukermedvirkning, innovasjon og anvendt- og utforskningsdrevet forskning. Sentermodellene er godt utprøvd og kan løfte frem konflikter og dilemmaer og gi en helhetlig tilnærming til løsninger for politikkutforming og areal- og naturforvaltning. Forskningsrådet har per i dag ingen senterordning for natur. En senterordning for bærekraftig areal- og naturbruk vil kunne gi løsninger for politikkutforming og arealforvaltning med en helhetlig tilnærming. En ordning vil også kunne koble forskningsbaserte løsninger, verktøy og virkemidler for areal- og naturressursforvaltning med praksis og politikk på lokalt og nasjonalt nivå igjennom bred brukerinvolvering og korte ned tiden fra forskning til implementering.

Det er videre behov for å styrke og tilrettelegge kunnskapen om klimaendringenes påvirkning av naturmangfold i polarområdene, og internasjonalt samarbeid om slik kunnskap. Siden temperaturen i Arktis stiger omtrent tre ganger raskere enn det globale gjennomsnittet, og spesielt raskt på Svalbard, er slik kunnskap avgjørende for å kunne tilpasse naturforvaltningen til klimaendringene. En viktig del av dette er bedre modeller for å kunne vurdere sannsynlige fremtidige endringer i økosystemer og arters utbredelse, og ta hensyn til dette i bevaringsstrategier og planlegging av tiltak. For at slike modeller skal være presise, er det samtidig behov for mer kunnskap om hvilke arter vi har. Over 25 000 arter anslås i dag som uoppdaget i Norge.80 Det er viktig å tilrettelegge slik kunnskap og utvikle verktøy for bruk av denne i forvaltningen.

Klima- og miljødepartementet har en kunnskapsstrategi med hovedmål å sikre et helhetlig kunnskapssystem for klima og miljø som er effektivt og relevant for beslutninger. Strategien peker på hva som er behovet for kunnskap innenfor klima og miljø, og prioriterer hvilken kunnskap som må utvikles. I listen over kunnskap som er prioritert er det svært mye med relevans for oppfølgingen av naturavtalen. Kunnskapsstrategien brukes som et verktøy for styring av både underliggende etater og Forskningsrådet. Prioriteringen av kunnskapsbehov følges derfor opp i kunnskapsproduksjonen i forvaltningen og i forskningen. Miljødirektoratet har sortert sine prioriterte kunnskapsbehov under hver av disse i et søkbart system.81

Spesielt viktig, og høyest prioritert i Klima- og miljødepartementets kunnskapsstrategi, er kunnskap om status og trender for tilstand og påvirkning og samlet belastning for norske økosystemer. Dette omfatter også hvordan og hvor mye ulike aktiviteter bidrar til å påvirke miljøtilstanden, og kunnskap om fremtidig utvikling basert på scenarioer og fremskrivninger for klimagassutslipp, arealbruk, forurensning og andre miljøbelastninger. Slike scenarier og framskrivinger er godt etablert innenfor klima, men mindre brukt i naturforvaltningen. Det er imidlertid svært viktig for forvaltningen av naturmangfold og oppfølging av naturavtalen å vite hvilken vei utviklingen går dersom man ikke endrer virkemiddelbruken (0-alternativet), og om tiltak som er satt i gang virker etter sin hensikt. Et konsortium av forskningsinstitutter skal levere en kunnskapsoppsummering om metoder for fremskrivninger og scenarioer for utviklingen i norsk natur innen utgangen av 2024.

Andre viktige kunnskapsbehov er kunnskap om hvilke verdier og økosystemtjenester naturen gir samfunnet og de samfunnsøkonomiske konsekvensene av klima- og miljøpåvirkninger, de ulike tiltakene og virkemidlene. Dette er kunnskap som er nødvendig for kunnskapsbasert forvaltning av landets ressurser. Klima- og miljødepartementet legger opp til å følge opp dette arbeidet med oppdrag og i styringsdialogen med Forskningsrådet fra 2025 og fremover.

Deltakelse i og bidrag fra internasjonale kunnskapsmiljøer er avgjørende for at norsk forvaltning skal ha best mulig tilgang til data og kunnskap om natur.

Urfolks og tradisjonell kunnskap er også viktig i denne sammenheng. I henhold til naturmangfoldloven § 8 annet ledd skal myndighetene legge vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, og som kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet. Det er mangel på en systematisk oversikt over den erfaringsbaserte kunnskapen som finnes. De siste årene har Miljødirektoratet drevet et prosjekt knyttet til erfaringsbasert kunnskap, med mål om å samle inn kunnskap om hvordan ressursene i naturen ble utnyttet før. Denne kunnskapen brukes i naturveiledning, skjøtsel og forvaltning. Forskrift om beskyttelse av tradisjonell kunnskap knyttet til genetisk materiale skal legge til rette for at urfolks og lokalsamfunns interesser ivaretas og respekteres ved andres tilgang til og utnyttelse av kunnskap knyttet til genetisk materiale som er utviklet, brukt, bevart og overført av et urfolk eller lokalsamfunn (tradisjonell kunnskap).

EUs forsknings- og innovasjonsprogram Horisont Europa og andre europeiske forskningsinitiativ som Norge deltar i, inkludert JPI Cultural Heritage and Global Change, legger vekt på en tverrfaglig tilnærming. Med utgangspunkt i prinsippene for FAIR-data er det utviklet retningslinjer for urfolks rettigheter til tradisjonell kunnskap med CARE data-prinsippene (Collective Benefit, Authority to Control, Responsibility, Ethics)82, som også samiske foreninger i Norge fremhever og anbefaler.83 Norges deltagelse i GBIF bidrar til at norske artsdata deles med hensyn til CARE data-prinsippene. Regjeringen legger vekt på å fortsatt bidra til tverrfaglig forskning og internasjonalt samarbeid på klima- og miljøfeltet.

Utdanning

Bærekraftig utvikling er en integrert del av verdigrunnlaget i barnehager og en sentral del av innholdet og oppgavene i barnehagene. I grunnopplæringen er respekt for naturen og miljøbevissthet også en del av verdigrunnlaget, og bærekraftig utvikling er prioritert som ett av de tverrfaglige temaene i læreplanverket, sammen med demokrati og medborgerskap, samt folkehelse og livsmestring. Opplæringen skal bidra til at elevene og lærlingene utvikler naturglede, respekt for naturen og klima- og miljøbevissthet. De skal få oppleve naturen og se den som en kilde til nytte, glede, helse og læring. Samtidig skal de utvikle bevissthet om hvordan menneskers livsstil påvirker naturen, klimaet og dermed også vårt samfunn. Opplæringen har også som oppgave å bidra til at elevene og lærlingene utvikler vilje til å ta vare på miljøet. Dette er perspektiver som også belyses i universitetsmuseenes formidling overfor barnehager og skoler.

Å skape interesse for natur og miljø i barnehagene og grunnopplæringen legger et viktig fundament for forståelse av verden og videre valg i livet, blant annet utdanningsvalg. For eksempel er rekruttering til de naturvitenskaplige fagene på videregående skole og universitetene, avgjørende for at vi som samfunn har nødvendig kompetanse for å vedlikeholde og utvikle kunnskap om naturmangfold og miljø.

Det globale målet legger vekt på at urfolks og lokalsamfunns tradisjonelle kunnskap bør anvendes utelukkende med deres frie og informerte forhåndssamtykke. Samisk utdanning og tradisjonell kunnskap inngår i dagens grunnopplæring og utdanning. For eksempel finnes det i dag utdanningstilbud i duodji (samisk kunsthåndverk og husflid) og reindrift i videregående opplæring og høyere utdanning. I Meld. St. 13 (2022–2023) Samisk språk, kultur og samfunnsliv – Kompetanse og rekruttering i barnehage, grunnopplæring og høyere utdanning, la regjeringen frem sin plan for at de samiske språkene skal kunne leve og nå frem til flere. Meldingen skisserer flere prioriterte innsatsområder for blant annet å ivareta de samiske språkene.

Statistikk og indikatorer

Klima- og miljødepartementet fastsetter indikatorer på klima- og miljøfeltet knyttet til en rekke ulike nasjonale målsetninger og internasjonale avtaler i tillegg til naturavtalen. Blant disse er de nasjonale klima- og miljømålene der status og utvikling vises på nettstedet Miljøstatus, regjeringens Klimastatus og -plan og FNs bærekraftsmål. De nasjonale bærekraftsindikatorene publiseres på nettsidene til Statistisk sentralbyrå.84 Viktige prinsipper for indikatorutvikling på miljøfeltet er å ha god sammenheng mellom de ulike indikatorsettene, gjenbruk og flerbruk slik at indikatorer og data som ligger til grunn brukes flere steder der det er relevant, og at indikatorene skal ha tilstrekkelig datagrunnlag for å måle status og utvikling over tid. Det er en utfordring at flere av indikatorene har mangelfullt datagrunnlag. Klima- og miljødepartementet ga våren 2024 Miljødirektoratet et tverrgående oppdrag om indikatorer som skal løses i 2024 og 2025. Arbeidet skal bidra til at alle KLDs ansvarsområder og målsetninger har dekkende indikatorer for å vurdere status og utvikling i miljøet, og at det er god sammenheng mellom indikatorene knyttet til de ulike resultatområdene.

Videre arbeid i Norge med indikatorer knyttet til naturavtalen skal brukes til å følge med på utviklingen i oppfølging av naturavtalen – både for å rapportere på globale mål og for å se hvordan vi ligger an til å levere på de nasjonale bidragene presentert i denne meldingen. Indikatorarbeidet for oppfølging og rapportering av naturavtalen både nasjonalt og internasjonalt er et faglig arbeid som vil bli ledet og koordinert av Miljødirektoratet, med innspill fra andre relevante direktorater og etater.

Det skjer mye ny kunnskapsinnhenting knyttet til kartlegging av status og utvikling i naturen både i offentlig og privat regi. Det blir derfor viktig at indikatorarbeidet som skal gi oss innsikt i status for oppnåelse av naturavtalen, er rigget til å dra nytte av de mest oppdaterte data, kunnskap og metodene som finnes.

Miljødirektoratet deltar i det internasjonale arbeidet med indikatorutvikling knyttet til naturavtalen og har som del av det større indikatorarbeidet fått i oppdrag å sikre god sammenheng mellom nasjonal og internasjonal indikatorutvikling på naturområdet, følge opp direktoratets tidligere leveranse om norske indikatorer sett opp mot målene og indikatorene i naturavtalen og utrede indikatorer for de nasjonale bidragene til de globale målene når ny stortingsmelding om natur er lagt frem. Indikatorene skal i så stor grad som mulig baseres på eksisterende indikatorer og data. En del av oppdraget er også å sikre gode koblinger mot Miljødirektoratet og SSB sitt arbeid med naturregnskap.

Tilgang til miljødata og annen kunnskap om naturmangfold

Regjeringen legger opp til at Miljøstatus fortsatt skal være en hovedkanal der myndighetene formidler Norges klima- og miljømål og status for måloppnåelse til befolkningen. Besøkssentrene vil fortsette å ha en viktig rolle i kunnskapsformidlingen, spesielt til barn og unge. En strategi for besøkssentrene er under utarbeiding og vil antakelig bli ferdig i 2025.

Voksende datamengder fra flere ulike kilder, eksempelvis satellittbilder og miljø-DNA, medfører et behov for å modernisere miljødataforvaltningen. Dataene får den største verdien når de kan sees i sammenheng med andre data, eksempelvis over tid eller geografisk utbredelse, og brukes til flere formål. Viktige prinsipper for arbeidet med miljødata er at de i størst mulig grad skal være søkbare, tilgjengelige, kunne sammenstilles med andre data og kunne gjenbrukes (åpen data, WCAG85 og FAIR86-prinsippene) på en etisk måte som tar hensyn til urfolks rettigheter (CARE87-prinsippene). Stadig utvikling knyttet til digitalisering og sikkerhet gjør at kravet til de som tilrettelegger og tilgjengeliggjør data skjerpes. Kommunal- og distriktsdepartementet har utarbeidet retningslinjer for å sikre tilgjengeliggjøring av offentlig data på en måte som gjør det mulig for brukere å gjøre seg nytte av dem.88 For å kunne dele data på tvers av landegrenser og rapportere internasjonalt, er vi avhengige av felles standarder og systemer. Norge vil bidra til å styrke det internasjonale samarbeidet for utvikling og deling av data, statistikk og indikatorer for økt kunnskap om naturtilstanden både i Norge og i utviklingsland, blant annet gjennom FNs miljøorganisasjon UNEP, Naturpanelet, GBIF og andre relevante internasjonale organisasjoner. Finansieringen av åpne og gratis satellittdata gjennom klima- og skoginitiativet har vist hvor verdifullt offentlig tilgang til oppdatert kunnskapsgrunnlag om status for naturen er. Satellittdataprogrammet bidrar til at ulike aktører har mulighet til å følge med, analysere og respondere på endringer basert på det samme kunnskapsgrunnlaget.

Bruk av kunstig intelligens (KI) i forskning vil etter all sannsynlighet bli svært viktig i årene fremover for å produsere og sammenstille kunnskap.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• styrke kunnskap om fremskrivinger og bruk av scenarioer for naturmangfold

• sikre bedre infrastruktur og kapasitet for miljødata, både nasjonalt og internasjonalt

• styrke arbeidet med overvåking, innhenting av naturdata og kartlegging som grunnlag for naturregnskap

• gjøre kunnskap om naturmangfold mer tilgjengelig for allmennheten og beslutningstakere

• prioritere forskningsinnsatsen for bærekraftig natur- og arealbruk for å blant annet utvikle forskningsbaserte løsninger, verktøy og virkemidler for areal- og naturressursforvaltning og bidra til å se sammenheng mellom internasjonale forpliktelser, nasjonal forvaltning og mål og lokal areal- og naturressursforvaltning

• etablere en senterordning for forskning på bærekraftig natur- og arealbruk i Norges forskningsråd

Internasjonalt:

• styrke det internasjonale samarbeidet for utvikling og deling av åpne miljødata gjennom UNEP og andre relevante internasjonale organisasjoner

• bygge opp om det multilaterale arbeidet om internasjonal kunnskapsutvikling på naturområdet, inkludert IPBES, IPCC, UNEP, GEO og OECD

• støtte utviklingen av verktøy som kan analysere høyoppløselige satellittdata for naturformål i tropiske skogland

• arbeide for at data om natur i tropiske skogland er offentlig tilgjengelig og videreutvikle arbeidet med transparens i skogforvaltningen for å bidra til oppfølging av naturmangfoldmål i tropiske skogland

6.21.4 Nasjonalt bidrag

I et globalt perspektiv er både nivået på kunnskapsinnhentingen og tilgangen til informasjon og kunnskap om naturmangfold relativt høy i Norge. Det er likevel behov for å øke innsamlingen, utviklingen og tilgangen til data om naturmangfold, for blant annet å dekke kunnskapsbehovet i naturregnskapet. På denne bakgrunn fastsetter regjeringen følgende målsetning for mål 21:

Innen 2030 er kunnskapen om status og utvikling i hovedøkosystemene, deres utbredelse, tilstand og økosystemtjenester styrket og tilgjengeliggjort i naturregnskap.

6.22 Mål 22 – Sikre deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettssystemet og informasjon knyttet til naturmangfold for alle

6.22.1 Globalt mål

Sikre en fullverdig, likeverdig, inkluderende og effektiv representasjon og deltakelse, samt integrering av kjønnsperspektivet i beslutningsprosesser, og sikre at urfolk og lokalsamfunn, samtidig som deres kultur, rettigheter til land, territorier, ressurser og tradisjonelle kunnskap respekteres, samt at jenter og kvinner, barn og ungdom og personer med funksjonsnedsettelser har tilgang til rettssystemet og til informasjon knyttet til naturmangfold, samt sikre at menneskerettighetsforsvarere som arbeider med miljøsaker, beskyttes fullt ut.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål 5 og delmålene 1.4, 10.2, 16.3, 16.7 og 16.10.

6.22.2 Status i Norge

Norsk lov skal sikre mulighet for alle grupper nevnt i målet, og alle andre grupper i samfunnet, til å delta i beslutningsprosesser og behandles likt i rettssystemet. Norsk lovverk legger grunnleggende godt til rette for medvirkning gjennom rett til innsyn, veiledningsplikt og prosessregler. Offentlighetsloven og forvaltningsloven legger rammene for prosess, plikter og rettigheter knyttet til deltakelse og medvirkning for miljøforvaltningen. Dette presiseres videre gjennom sektorlovverk, forskrifter og veiledningsmateriell. Miljøinformasjonsloven sikrer allmennheten tilgang til miljøinformasjon i tråd med Grunnlovens § 112 og Århuskonvensjonen.

Kommunene forvalter størstedelen av landets arealer gjennom plan- og bygningsloven. Loven har bestemmelser om medvirkning og legger vekt på åpne planprosesser der alle skal ha like muligheter til å delta. Det er egne rikspolitiske retningslinjer for barn og planlegging, og Kommunal- og distriktsdepartementet har veiledning om medvirkning i planlegging, universell utforming og om barn og unge i plan- og byggesak. Videre har reglene om konsekvensutredning til planer og tiltak etter plan- og bygningsloven og andre lover bestemmelser som skal sikre private og offentlige parters medvirkning på innholdet i slike beslutningsgrunnlag. Naturmangfoldloven §§ 41–43 har regler som skal sikre at saksbehandlingen ved oppretting av verneområder er grundig, åpen og inkluderende. Departementet har fastsatt et rundskriv T-2/15 som gir utfyllende retningslinjer om saksbehandlingen ved områdevern.

Norge har etablert gode prosedyrer for involvering av Sametinget og andre berørte samiske interesser i alle saker som berører samiske interesser. Saker som berører samiske interesser og lokalsamfunn blir sendt på høring til berørte parter. Det skal gjennomføres konsultasjoner i saker som vil kunne påvirke samiske interesser direkte. Det er dermed mulighet til å bringe inn erfaringsbasert kunnskap i prosessen, som så skal vektlegges i beslutninger som foretas av myndighetene. Tradisjonell kunnskap er nærmere omtalt under mål 21.

For flere detaljer knyttet til likestilling mellom kjønnene, se mål 23.

6.22.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

Rammebetingelsene er på plass i form av lovverk og politiske føringer om at medvirkning er en grunnleggende rett i demokratiet, og skal gjennomføres i praksis i forvaltningen.

Medvirkning har stor betydning i blant annet gjennomføringen av planprosesser og verneprosesser. I en tid med økende polarisering og sosial uro på grunn av motstand mot klima- og naturtiltak i andre europeiske land, er det viktig å legge til rette for god medvirkning. Gjennom medvirkning kan lokalbefolkningen formidle sin lokale kunnskap og få økt forståelse for beslutninger der naturhensynet ble mest tungtveiende. Regjeringen vil se nærmere på tiltak som kan styrke medvirkningen i planprosesser.

I saker som berører samiske interesser, gjelder reglene om konsultasjon etter sameloven kapittel 4. Sameloven inneholder en plikt for staten, fylkeskommuner og kommuner til å konsultere Sametinget og andre samiske interesser i saker som angår dem. Reglene legger til rette for at konsultasjoner mellom offentlige myndigheter og Sametinget, eller andre samiske interesser, skal foregå i god tro og med formål om å oppnå enighet. Dette betyr blant annet at konsultasjonene skal gjennomføres med gjensidig lojalitet og respekt for partenes interesser, verdier og behov. Konsultasjonsplikten gjelder i tillegg til vanlige saksbehandlingsregler. Naturmangfoldloven har også en egen bestemmelse om at det skal, innenfor rammen som gjelder for den enkelte bestemmelse, legges tilbørlig vekt på hensynet til naturgrunnlaget for samisk kultur der vedtak i medhold av loven berører samiske interesser (§ 14 annet ledd). For nærmere omtale av tradisjonell kunnskap, se mål 21.

For å sikre bred involvering og deltakelse er det viktig med god og tilgjengelig informasjon, og kunnskapsformidling. For å sikre at ulike gruppers perspektiver og preferanser knyttet til bruk av natur og naturforvaltning ivaretas, må likestillings- og kjønnsperspektivet integreres og ivaretas i selve beslutningsprosessene. Dette beror på at beslutningstakere er bevisste på at ulike grupper nettopp har ulike preferanser og syn, og hensyntar dette i konsekvensutredninger og endelige beslutninger. Når ulike mennesker er involvert i beslutningsprosesser (representasjon), kan dette bidra til å få frem ulike perspektiver og erfaringer som treffer den bredere befolkningen bedre. Miljøforvaltningen vil jobbe videre med klarspråk, tilrettelegging av informasjon og tilgjengelighet for å underbygge medvirkning. I denne sammenheng er det også viktig å vurdere behov for tilrettelegging på ulike språk for å nå ulike brukergrupper. Se også omtale av tilgang til kunnskap om naturmangfold under mål 21.

Norge arbeider for å sikre representasjon og deltagelse i arbeidet med å ta vare på naturen også i andre land. Klima- og skoginitiativet har gjennom støtte til sivilt samfunn, kapasitetsbygging og som ledd i utvikling av karbonmarkeder for skog lagt til rette for urfolks krav om anerkjennelse av sine tradisjonelle territorier og sivilt samfunns deltagelse i beslutningsprosesser.

Situasjonen for miljøforkjempere, inkludert urfolk, er krevende i en del av klima- og skoginitiativets samarbeidsland. Å ta opp, problematisere og arbeide for å bedre forhold for miljøforkjempere inngår i den bilaterale dialogen med klima- og skoginitiativets samarbeidsland, så vel som i FNs råd for menneskerettigheter og andre multilaterale fora.

Regjeringen vil:

Nasjonalt:

• fortsette veiledningen om bred medvirkning i planlegging etter plan- og bygningsloven

Internasjonalt:

• bidra til mer effektiv beskyttelse for miljøforsvarere gjennom blant annet bilaterale skogsamarbeid, og støtte til urfolk og sivilsamfunn

6.22.4 Nasjonalt bidrag

Norge har gode rammebetingelser i form av lovverk og politiske føringer som sikrer medvirkning i miljøforvaltningen fra ulike brukergrupper. På denne bakgrunn fastsetter regjeringen følgende målsetning for mål 22:

Norge opprettholder arbeidet med å sikre medvirkning i beslutningsprosesser, informasjonstilgang og tilgang til rettssystemet for alle grupper i befolkningen, og viderefører dagens ordning med konsultasjoner lovfestet i sameloven kapittel 4.

6.23 Mål 23 – Sikre likestilling mellom kjønnene og en tilnærming der kjønnsperspektivet integreres i all handling knyttet til naturmangfold

6.23.1 Globalt mål

Sikre likestilling mellom kjønnene i gjennomføringen av rammeverket gjennom tilnærminger der kjønnsperspektivet integreres og der alle jenter og kvinner har like muligheter og lik evne til å bidra til å nå konvensjonens tre målsetninger, inkludert ved å anerkjenne at de har like rettigheter og lik tilgang til land og naturressurser, og at de fullt ut og på et rettferdig, meningsfullt og velinformert grunnlag kan delta og ta lederskap på alle nivåer i all handling, innsats, politikk og beslutningstaking knyttet til naturmangfold.

Målet har koblinger til FNs bærekraftsmål 5.

6.23.2 Status i Norge

Retten til å ikke bli diskriminert på grunn av kjønn er en menneskerett som er fastsatt i en rekke konvensjoner. Norge har et diskrimineringslovverk for å holde retten i hevd. 

Naturforvaltning i Norge er preget av ulike hensyn, og representasjon av ulike interesser har ofte handlet om at både grunneiere, sivilsamfunn, nærings- og naturverninteresser skal være representert. En har ikke vært like oppmerksomme på kjønns- og likestillingsperspektivet.

Kommunene forvalter størsteparten av landets areal gjennom plan- og bygningsloven. Ved kommunestyrevalget i 2019 kom andelen kvinner i norske kommunestyrer for første gang over 40 prosent i landsgjennomsnitt. Det var kun en fremgang på 0,2 prosentpoeng i 2023. Andelen kvinnelige ordførere var på 35 prosent i 2019 og har steget til nær 37 prosent i 2023.89

Det er overvekt av kvinner i den statlige miljøforvaltningen. Statlig oppnevnte styrer som lokale verneområdestyrer og villreinnemnder tilfredsstiller kravet i likestillingsloven om minimum 40 prosent kvinner, men kvinnene har ofte posisjoner med mindre innflytelse og de er sjelden ledere. Kjønnsbalansen er skjev i lokale råd og i fjellstyrene, og kvinner er sjelden tilsatt i villreinutvalgene. En av ti ledere i villreinnemnder og fem av 100 ledere i fiskerlag er kvinner.90

Betydningen av kvinners rettigheter, likestilling og deltakelse i bevaring av biologisk mangfold og bærekraftig forvaltning av naturressurser er fremhevet i En rettferdig verden er en likestilt verden, handlingsplan for kvinners rettigheter og kjønnslikestilling i Norges utenriks- og utviklingspolitikk (2023–2030).

Kvinner og menn har i Norge lik arverett til land og like rettigheter knyttet til eienskap av land.

6.23.3 Tiltak og virkemidler for å bidra til målet

I likestillings- og diskrimineringsloven er særlig § 28 om kjønnsbalanse i offentlige utvalg med videre relevant for målet. Plikten til aktivt likestillingsarbeid for offentlige myndigheter (§ 24) er samtidig sentral for å sikre integrering av kjønns- og likestillingsperspektiv i miljøforvaltningen. Offentlig sektor skal jobbe aktivt for å fremme likestilling og hindre diskriminering i all sin virksomhet, samt redegjøre for dette arbeidet. Aktivitets- og redegjørelsesplikten (likestillings- og diskrimineringsloven §§ 26 og 26a), som gjelder alle virksomheter i Norge, stiller krav om hvordan arbeidsgivere skal jobbe for å fremme likestilling og hindre diskriminering. Statsforvalteren har i oppdrag å fremme likestilling og motvirke diskriminering.

For å oppnå gjennomslag for kjønnsperspektivet i naturforvaltningen og sikre at kvinner og menn har like muligheter til å delta i beslutningstaking knyttet til naturmangfold, også i lederskap på alle nivåer, er representasjon av begge kjønn i beslutningsprosessene sentralt. Lik representasjon er rettferdig i seg selv, og bidrar til at både menns og kvinners perspektiver hensyntas i prosessene. I tillegg til å være representert må kvinner og menn ha lik tilgang til posisjoner hvor de har reell innflytelse.

Miljøforvaltningen har få, men viktige virkemidler for å integrere et kjønn- og likestillingsperspektiv. Etterlevelse av de juridiske virkemidlene må derfor gis høy prioritet. Likestillingsplikten for offentlig sektor innebærer at offentlige myndigheter skal gå foran i likestillingsarbeidet og at dette arbeidet skal gis høy prioritet.

Det er behov for å øke kunnskap og kompetanse om kvinners og menns rolle i forvaltning av naturmangfold i kommuner, verneområdestyrer med videre, og å arbeide for økt deltakelse der kvinner er underrepresentert eller ikke har reell innflytelse. Statens naturoppsyn har etablert et kvinnenettverk for de kvinnelige ansatte hvor blant annet utfordringer for kvinner i feltarbeid diskuteres og tiltak vurderes.

Menn er overrepresentert i de såkalte MNT-fagene (matematikk, naturfag og teknologi). Yrkesgrupper med disse fagutdanningene har sentrale posisjoner i offentlige organer som har ansvar for arealforvaltning og naturvern og som legger premisser for politiske beslutninger. Bedre kjønnsbalanse innenfor disse utdanningene vil derfor kunne være et bidrag til å sikre mer representative beslutninger. Samtidig vet vi at representasjon ikke er tilstrekkelig for å sikre at likestillingsperspektivet ivaretas. Det er behov for mer kunnskap om sammenhengen mellom likestilling og naturforvaltning i Norge. Forskningsrådet skal fremme kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning og innovasjon, nasjonalt og internasjonalt.

Forskningsrådet og Europakommisjonen har fra 2022 innført krav om handlingsplan for likestilling for søkere og samarbeidspartnere i Horisont Europa og samme krav vil bli innført ved nasjonale utlysninger. Forskningsrådet har et pågående handlingsrettet program for kjønnsbalanse i faglige toppstillinger og forskningsledelse som startet i 2012.

Komite for kjønnsbalanse og mangfold i forsking (Kif-komiteen) skal bidra til kjønnsbalanse og mangfold i forskningssektoren og arbeide med mangfolds- og kjønnsperspektiver i forskning. Regjeringen legger opp til at komiteen fremover også skal arbeide for bedre kjønnsbalanse i utdanningene og for studentene.

Handlingsplan for kvinners rettigheter og kjønnslikestilling i Norges utenriks- og utviklingspolitikk (2023–2030) legger viktige føringer for hvordan Norge skal bidra til å nå de globale forpliktelsene.

Regjeringen vil:

Internasjonalt:

• ivareta likestillingshensyn i tråd med Handlingsplan for kvinners rettigheter og kjønnslikestilling i Norges utenriks- og utviklingspolitikk (2023–2030) i oppfølgingen av naturavtalen internasjonalt

6.23.4 Nasjonalt bidrag

Med tiltakene nevnt over mener regjeringen at Norge har gode forutsetninger og rammevilkår for å sikre likestilling i naturforvaltningen. På denne bakgrunn fastsetter regjeringen følgende målsetning for mål 23:

Norge sikrer likestilling mellom kjønnene i gjennomføringen av naturavtalen, der kvinner og menn har like muligheter og rettigheter til å delta og ta lederskap på alle nivåer i politikk og beslutningstaking knyttet til naturmangfold.

6.24 Hovedmål A–D

Hovedmål A, B og C dekker biomangfoldkonvensjonens tre formål: bevaring av naturmangfold (A), bærekraftig bruk av naturmangfold (B) og rettferdig fordeling av goder fra bruk av genetiske ressurser (C). Hovedmål D handler om gjennomføring av naturavtalen, inkludert mobilisering av finansielle ressurser, kapasitetsbygging, teknisk og vitenskapelig samarbeid og tilgang til og overføring av teknologi.

6.24.1 Hovedmål A

Den økologiske tilstanden til, sammenhengen mellom og motstandsevnen til alle økosystemer er opprettholdt, forbedret eller restaurert, slik at arealene med naturlige økosystemer økes betydelig innen 2050. Utryddelsen av kjente truede arter forårsaket av mennesker er stanset, og innen 2050 er takten og risikoen for utryddelse av alle arter redusert til en tiendedel, og bestandene av naturlig hjemmehørende ville arter er økt til sunne og robuste nivåer. Det genetiske mangfoldet innenfor populasjoner av ville og domestiserte arter er opprettholdt, slik at deres tilpasningspotensial er sikret.

Hovedmål A er knyttet til det første av biomangfoldkonvensjonens formål – bevaring av naturmangfold. For å nå målet kreves tiltak for å håndtere de fem viktigste drivkreftene som gir tap av naturmangfold: arealbruksendringer på land og i hav, overhøsting, klimaendringer, forurensing og spredning av fremmede skadelige arter. Hovedmålet dekker tre emner: omfanget av naturlige økosystemer, truede arter og sikring av det genetiske mangfoldet. Tiltakene som er fastsatt for mål 1 til 8 for å redusere trusler mot naturmangfold, bidrar til å nå hovedmål A.

6.24.2 Hovedmål B

Naturmangfold blir brukt og forvaltet på en bærekraftig måte, og naturens bidrag til mennesker, herunder økosystemfunksjoner og -tjenester, er verdsatt, opprettholdt og forbedret, inkludert at de som har vært i tilbakegang er gjenopprettet, for å bidra til å oppnå bærekraftig utvikling til beste for nålevende og framtidige generasjoner innen 2050.

Hovedmål B bidrar i hovedsak til det andre av biomangfoldkonvensjonens formål – bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet. Mål 9, 10, 11 og 12 konkretiserer tiltak som raskt må settes i gang for å oppfylle menneskers behov gjennom bærekraftig bruk. Tiltakene spenner fra hvordan godene som kommer fra naturen kan opprettholdes gjennom at bruken og forvaltningen holder seg på et bærekraftig nivå, til at godene bør bli rettferdig fordelt slik at befolkningen motiveres til og opprettholder støtten til at høsting og bruk skjer innenfor bærekraftige rammer, og at tradisjonelt urfolksbruk som er bærekraftig blir beskyttet.

6.24.3 Hovedmål C

Økonomiske og ikke-økonomiske fordeler fra bruken av genetiske ressurser og digital sekvensinformasjon fra genetiske ressurser samt tradisjonell kunnskap knyttet til genetiske ressurser, der det er relevant, er delt på en rettferdig og likeverdig måte, også med urfolk og lokalsamfunn der dette er relevant, og økt betydelig innen 2050, samtidig som tradisjonell kunnskap knyttet til genetiske ressurser er beskyttet på en hensiktsmessig måte og dermed bidrar til bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfold, i samsvar med internasjonalt vedtatte instrumenter om tilgang og fordeling av fordeler.

Hovedmål C er knyttet til det tredje av Biomangfoldkonvensjonens formål – rettferdig fordeling av goder ved bruk av genetiske ressurser. Hovedmål C er koblet til mål 13. Rettferdig fordeling av fordeler fra bruken av genressurser og digital sekvensinformasjon91 er en nøkkel for å gjennomføre biomangfoldkonvensjonen og andre internasjonale avtaler som har tilsvarende målsettinger. Det er først og fremst rike land som har kapasitet til å nyttiggjøre seg bruk av gener ettersom bruken forutsetter tilgang til teknologi og ressurser. Det har vært utfordrende å gjennomføre denne overordnede målsettingen om rettferdig fordeling på en effektiv måte gjennom folkerettslig bindende avtaler som Nagoya-protokollen. Noe av forklaringen ligger i at protokollen baserer seg på avtaler mellom brukere og tilbydere som er krevende å følge opp i tillegg til at protokollen ikke omfatter bruk av digital sekvensinformasjon. På det 15. partsmøtet (COP 15) under konvensjonen ble det derfor vedtatt å opprette en multilateral mekanisme og et fond som skal sikre rettferdig fordeling av fordelene fra bruk av digital sekvensinformasjon fra genetiske ressurser.

6.24.4 Hovedmål D

Tilstrekkelige virkemidler for gjennomføring, herunder finansielle ressurser, kapasitetsbygging, teknisk og vitenskapelig samarbeid og tilgang til og overføring av teknologi for å kunne gjennomføre det globale Kunming-Montreal-rammeverket for naturmangfold, er sikret og likeverdig tilgjengelig for alle parter, særlig utviklingslandene, spesielt de minst utviklede landene og små øystater, samt land med overgangsøkonomi, slik at finansieringsgapet på 700 milliarder dollar per år for å sikre naturmangfold, gradvis reduseres og finansieringsstrømmene gradvis justeres i samsvar med det globale Kunming-Montreal-rammeverket for naturmangfold og 2050-visjonen for naturmangfold.

Hovedmål D handler om å gjennomføre naturavtalen, inkludert mobilisering av finansielle ressurser, kapasitetsbygging, teknisk og vitenskapelig samarbeid og tilgang til og overføring av teknologi. Viktige mål for 2030 som skal bidra inn til hovedmål D er blant annet mål 13, mål 15, mål 18, mål 19 og mål 20. Det er viktig å se målene i sammenheng i gjennomføringen frem mot 2050. Målene i naturavtalen skal nås gjennom nasjonal politikk i de enkelte land, sammen med koordinert multilateralt samarbeid og andre internasjonale initiativer. Videre er det viktig at det legges inn insentiver for fattige land som kan sette fortgang i systemendringene som naturavtalen viser retning mot. Internasjonalt gjør Norge en innsats på flere felt, hvor særlig Havpanelet og klima- og skoginitiativet er prioritert fra norsk side.