8 Internasjonalt samarbeid om eksportkontroll og ikke-spredning

Gjennom nasjonal eksportkontroll tar leverandørland et særlig ansvar for å sikre etterlevelse av folkerettslige avtaler på ikke-spredningsområdet, særlig avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT), kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og konvensjonen om forbud mot biologiske våpen (BWC). Konvensjonene gjennomføres i norsk rett. Eksportkontrollen er ikke-spredningsarbeidet i praksis.

De multilaterale eksportkontrollregimene vokste i hovedsak frem på 1980-tallet for å søke en mest mulig enhetlig fortolkning av eksportkontrollforpliktelsene i de ulike multilaterale avtalene for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen, samt for å komplementere svakheter i disse avtalene når det gjelder eksportkontroll. Samtidig har rask teknologisk utvikling og nye spredningstrusler medført at eksportkontrollen har fått en økende betydning, bl.a. ved at FNs sikkerhetsråd bruker regimenes retningslinjer og varelister i sine sanksjonsregimer mot bl.a. Iran og Nord-Korea, samt i resolusjon 1540.

Ikke-spredningsavtalen for kjernevåpen (NPT)

Siste NPT tilsynskonferanse fant sted i 2015. Norge engasjerte seg aktivt i arbeidet med alle avtalens tre pilarer (nedrusting, ikke-spredning og fredelig bruk). En troverdig nedrustningsprosess er avhengig av at kjernevåpenstatene deltar aktivt. Dette vektla også Norge i sitt hovedinnlegg under Tilsynskonferansen. Videre fremmet Norge konklusjonene fra Oslo-konferansen om humanitære konsekvenser av en kjernevåpendetonasjon. Presidentens forslag til sluttdokument hadde mange formuleringer om humanitære konsekvenser. Innenfor pilarene ikke-spredning og fredelig bruk bidro Norge til å fremforhandle gode tekster. Man oppnådde enighet på flere områder, selv om det ikke ble vedtatt et sluttdokument. NPT forblir fundamentet for det internasjonale ikke-spredningsregimet. Viktige tiltak fra regjeringens side for å fremme det globale ikke-spredningsregimet vil være å videreføre samarbeidet med Storbritannia om å utvikle metoder for å bekrefte faktisk destruksjon av kjernefysiske stridshoder. Et slikt samarbeid mellom en kjernevåpenstat og en ikke-kjernevåpenstat er unikt. Regjeringen vil videre fortsette å følge opp det viktige faktabaserte humanitære initiativet som ble startet av den forrige regjeringen. Diskusjonen under tilsynskonferansen for NPT i New York i vår var i stor grad knyttet til de uakseptable humanitære konsekvensene ved bruk av kjernevåpen

Når det gjelder USAs initiativ til et internasjonalt partnerskap for verifikasjon, har Norge sentrale erfaringer å bidra med. Neste plenumsmøte i partnerskapet finner sted i Oslo høsten 2015.

Regjeringen arbeider for ikrafttredelse av Prøvestansavtalen (CTBT) og for at man må komme i gang med forhandlinger om forbud mot produksjon av spaltbart materiale (FMCT). Det vil arbeides videre med å se på mulighetene for effektive tiltak for å motvirke risikoen for bruk av kjernevåpen. Et eksempel på dette er støtte til tiltak som kan redusere antall kjernevåpen i høy beredskap.

Norge vil fortsette å aktivt støtte opp om Det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) inspeksjonsarbeid. Forhandlingene om Irans atomprogram viser hvor relevant dette er. Det vil også være viktig å fortsette å bidra konstruktivt til toppmøtene om kjernefysisk sikkerhet (Nuclear Security Summit -NSS), hvor kampen mot kjernefysisk terrorisme er helt sentral.

I februar 2011 trådte den nye START-avtalen mellom USA og Russland om nedskjæring av strategiske atomvåpen i kraft. Denne avtalen setter tak for utplasserte strategiske stridshoder og leveringsmidler. Til tross for det endrete sikkerhetspolitiske bildet i Europa iverksettes tiltakene under New Start i henhold til avtalen.

Kjemivåpenkonvensjonen

Kjemivåpenkonvensjonen (CWC) trådte i kraft i 1997. Avtalen forbyr fremstilling, handel og bruk av kjemiske våpen. I tillegg krever den at eksisterende våpenlagre skal avskaffes. CWC har omfattende verifikasjonsordninger. Konvensjonen har etablert en egen organisasjon, Organisasjonen for forbud av kjemiske våpen (OPCW), med ansvar å støtte opp om gjennomføringen av avtalens forpliktelser.

OPCW vant Nobels fredspris i 2013. Kjemivåpenkonvensjonen betraktes som det mest robuste av de globale nedrustnings- og ikke-spredningsinstrumentene for masseødeleggelsesvåpen. Avtalen har så langt bidratt til at over 90 % av verdens erklærte lagre av kjemivåpen er ødelagt. Arbeidet med å destruere gjenværende lagre pågår fortsatt i Libya, Russland og USA. 191 land har sluttet seg til konvensjonen. Kun Angola, Egypt, Israel, Nord-Korea og Sør-Sudan står nå utenfor.

Etter at kjemiske stridsmidler ble brukt mot sivile i borgerkrigen i Syria sommeren 2013, gjennomførte OPCW i samarbeid med FN og en rekke medlemsstater en eksepsjonell operasjon for å destruere landets våpenlagre og produksjonsanlegg. Norge påtok seg en sentral rolle i den maritime operasjonen som transporterte alle de deklarerte kjemiske stoffene ut av Syria. 98 % av Syrias erklærte kjemivåpen er nå destruert. Destruksjonen forventes ferdigstilt innen utløpet av 2015.

Gjennom Kjemivåpenkonvensjonen har Norge påtatt seg en rekke forpliktelser knyttet til erklæringer, verifikasjon og kontroll knyttet til den nasjonale kjemiske industri. Direktoratet for samfunnssikkerhet og sivil beredskap (DSB) er nasjonal myndighet for denne type stoffer og har ansvar for å ivareta disse forpliktelsene.

Biologivåpenkonvensjonen

Biologivåpenkonvensjonen (BTWC) trådte i kraft i 1975 og har 171 medlemsstater. Avtalen forbyr fremstilling av og handel med biologiske stridsmidler, inkludert toksiner. Den pålegger også statspartene å bygge ned sine militære lagre av slike stridsmidler. Når det gjelder bruk, viser BTWC til Genève-protokollen av 1925 som setter et slikt forbud. For øvrig omfatter konvensjonen kapitler om konsultasjoner, oppfølging av manglende etterlevelse, eksportkontroll for flerbruksmidler, samt fredelig vitenskapelig samarbeid.

I motsetning til Kjemivåpenkonvensjonen (CWC), har BTWC ingen verifikasjonsmekanisme. Som et ledd i arbeidet med å styrke konvensjonen, ble det på slutten av 1980-tallet etablert en tillitsskapende mekanisme med en årlig frivillig innrapportering av forskings- og utviklingsprogrammer innen biologisk forsvar, samt evt. utbrudd av smittsomme sykdommer. Norge tilhører kretsen av land som årlig rapporterer inn som bidrag til de tillitsskapende tiltak.

Siden Tilsynskonferansen i 2001, da det ble lagt fram forslag om en juridisk bindende tilleggsprotokoll for en verifikasjonsmekanisme, har BTWC-prosessen i stor grad stått stille. Årsaken er at flere medlemsland mente forslaget ville true både legitim forskning innen bioforsvar og forretningshemmeligheter innen bioteknologi, samtidig som det ikke ville være noen effektiv hindring for stater som ønsket å skaffe seg biologiske våpen. I praksis har det vist seg vanskelig å skille mellom legitim og illegitim virksomhet, f. eks. fremstilling av vaksiner eller biologiske våpen.

Norges arbeid med Biologivåpenkonvensjonen har derfor fokusert på dialog med moderate land, og på små og konstruktive tiltak som kan styrke konvensjonen på sikt. Det kan f. eks. dreie seg om å styrke nasjonal implementering, tillitsbyggende tiltak og praktisk samarbeid med vitenskapelige miljøer slik at konvensjonen til enhver tid er oppdatert mht. teknologisk utvikling. Vi vil forsterke denne innsatsen fram mot neste tilsynskonferanse, som finner sted i 2016.

Initiativet for spredningssikkerhet – Proliferation Security Initiative (PSI)

Proliferation Security Initiative ble etablert 2003 som en respons på faren for at visse stater og ikke-statlige aktører skal kunne tilegne seg og bruke masseødeleggelsesvåpen. PSI er et internasjonalt samarbeid for å forberede og i praksis kunne avskjære handel med og transport av MØV, relatert teknologi og kunnskap, og kan ses på som et supplement til deltagerlandenes arbeid med eksportkontroll nasjonalt og internasjonalt.

PSI støtter opp om arbeidet med ikke-spredningsavtalen (NPT), Biologivåpenkonvensjonen (BTWC) og Kjemivåpenkonvensjonen (CWC). PSI har per i dag 103 deltakerland som har sluttet seg til samarbeidet ved å godta prinsippene som ligger til grunn (jf omtale i Meld. St. 8 (2014–2015). Norge er med i kjernegruppen for operative eksperter (Operational Experts Group – OEG) som består av 20 land. Politikk og operative tiltak utvikles av denne gruppen, det samme gjelder analyser, prosedyrer, øvelser og planer for involvering av de øvrige deltakerlandene. Møtene går på rotasjonsbasis mellom OEG-landene og sist gang Norge påtok seg et større arrangement var i 2006.

På norsk side ledes arbeidet av Utenriksdepartementet, men engasjementet har et bredt nedslagsfelt og krever deltakelse fra en rekke departement og underliggende etater. De mest sentrale deltakere er JD, NFD, PST, forsvaret og Toll- og avgiftsdirektoratet.

Norge deltar i en OEG undergruppe, og ledet i 2015 det innledende arbeidet med å gjennomgå foreliggende grunnlagsdokumenter og forslag som alle PSI deltagerland kan benytte seg av og videreføre. Arbeidet vil fortsette i 2016.

USA har en sentral rolle i PSI samarbeidet ved å ivareta sekretariatsfunksjonen, og å planlegge møter, øvelser o.l. I 2016 planlegges det et en dags politisk møte i Washington. Det neste årlige OEG møtet vil finne sted i London. USA er også i ferd med å initiere et arbeidsmøte med tilhørende øvelse for Baltikum i samarbeid med Estland i 2016. Norge har sagt seg interessert i å være med på sistnevnte arrangement.

Haag-kodeksen mot spredning av ballistiske missiler (HCOC)

Haag-kodeksen er politisk bindende, og et resultat av det internasjonale samfunnets bestrebelser om å regulere spredning av ballistiske missiler gjennom åpenhet og tillitsskapende tiltak. Kodeksen ble iverksatt i november 2002 etter at 96 stater signerte kodeksen, herunder Norge. Ved utgangen av mai 2015 er antall signaturstater kommet opp i 137. Ved å tilslutte seg HCOC, påtar statene seg på frivillig grunnlag å følge kodeksen og utstede forhåndsnotifikasjoner om relevante utskytninger og testflyvninger av ballistiske missiler og bæreraketter. Videre forutsettes det at statene årlig legger frem en deklarasjon om sin praksis innenfor kodeksens virkeområde.

Aktivetetene på Andøya rakettskytefelt innebærer at Norge er blant de landene som notifiserer flest utskytninger som et tillitsskapende tiltak.

Østerrike virker som eksekutivsekretariat og koordinerer således informasjonsutvekslingen innenfor HCOC. De årlige møtene finner sted i Wien under roterende formannskap. I 2014–2015 hadde Peru formannskapet i HCOC, og Canada overtar for perioden 2015–2016. EU har finansiert en egen hjemmeside for sekretariatet (www.hcoc.at).

HCOC ble i sin tid forhandlet utenfor FN, men kodeksen er knyttet til FN gjennom flere resolusjoner vedtatt av FNs generalforsamlinger siden 2002.

St.meld. nr. 29 (2007–2008), St.meld. nr. 42 (2008–2009), Meld. St. 21 (2009–2010) og Meld. St. 8 (2012–2013) redegjorde for andre spredningstiltak.

8.1 Det multilaterale samarbeidet om eksportkontroll

For å styrke og effektivisere gjennomføringen av de internasjonale avtalene om ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen, samarbeider viktige leverandørland innenfor fem eksportkontrollregimer om felles varelister og retningslinjer. Zangger-komiteen (ZC) og Nuclear Suppliers Group (NSG) retter seg mot å hindre spredning av kjernefysiske våpen, Australiagruppen (AG) gjelder substanser og utstyr for kjemiske og biologiske våpen, Missile Technology Control Regime (MTCR) omfatter varer og teknologi som kan anvendes i bæresystemer for MØV og Wassenaar-samarbeidet (WA) er rettet mot konvensjonelle våpen og militært utstyr, samt høyteknologiske flerbruksvarer som ikkje er dekket av de MØV-rettede eksportkontrollregimene.

Det foregår løpende forhandlinger for å sikre at kontrollister og retningslinjer holder tritt med teknologisk utvikling og spredningstrusler. Det utveksles omfattende informasjon innenfor rammen av de enkelte regimene, herunder om aktuelle spredningsaktiviteter og om medlemslandenes avslag på eksportsøknader.

De multilaterale eksportkontrollregimene samt HCOC og PSI støtter opp under og bidrar til å operasjonalisere de multilaterale avtalene som forbyr kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen og bidrar til å etablere ansvarlighet når det gjelder leveranser av strategiske varer og teknologi. Nye spredningstrusler og teknologisk utvikling har ført til at eksportkontrollen har fått en økende anerkjennelse og betydning, bl.a. ved at FNs Sikkerhetsråd bruker regimenes retningslinjer og varelister i sine sanksjonsregimer mot bl.a. Iran og Nord-Korea og ifm resolusjon 1540 om tiltak for å hindre spredning av MØV.

Den raske teknologiske utviklingen innenfor sivil sektor, samt informasjon om at flere land forsøker å anskaffe masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for slike våpen og utfordringen knyttet til ikke-statlige aktører i denne sammenheng, har medført at aktivitetene i regimene har vokst betydelig i de senere årene.

Missilkontrollregimet MTCR

Norge har innehatt formannskapet i MTCR siden oktober 2014, og i oktober 2015 overtok Nederland og Luxembourg formannskapet i fellesskap. Det årlige formannskapet forutsetter at man også deltar i en formannskapstroika som inngående og utgående formannskap. Således strekker deltakelsen i formannskapsarbeidet seg over tre år. Dette er andre gangen Norge har ledet MTCR. Under Oslo-møtet i 1992 ble det enighet om å utvide kontrollen til å omfatte mindre ubemannede luftfarkoster som kan benyttes til spredning av kjemiske og biologiske våpen i tillegg til bæremidler for kjernefysiske stridshoder. MTCR er et unikt regime, gitt at det ikke finnes noen annen internasjonal arena hvor slik spredning drøftes eller noen internasjonal avtale knyttet til å hindre spredning av leveringsmidler for MØV.

Med utgangspunkt i strategien og mandater som ble lagt til grunn for det norske formannskapet, har Norge ført an et meget aktivt og målrettet arbeid etter plenumsmøtet i Oslo i oktober 2014. I tillegg til å lede løpende forhandlinger, har det vært en særlig prioritert oppgave å bevege på den lenge fastlåste medlemskapssituasjonen samt føre en omfattende dialog med ikke-medlemmer og relevante internasjonale organisasjoner om MTCRs formål og tiltak for å hindre spredning av leveringsmidler for MØV.

Det norske formannskapet har lagt til rette for målrettede konsultasjoner og prosesser. For første gang på mange år har det på denne måten lyktes å ha substansielle drøftelser om utvidelse av regimet samt konkrete potensielle medlemsland. Det har lyktes Norge å bevege spørsmålet fremover og inn i et konstruktivt spor.

I tillegg til dialogen med faste ikke-medlemmer, lyktes Norge med å etablere dialog med nye land som er potensielle teknologileverandører eller transittland i utsatte regioner hva gjelder spredning. For første gang i MTCRs historie oppnådde det norske formannskapet også å møte med ekspertgrupper knyttet til FNs Sikkerhetsråd for å orientere om regimets arbeid. Det er av stor betydning å ha kontakt med de ulike ekspertgruppene, da flere av sanksjonene og resolusjoner knyttet til MØV og ikke-spredning benytter MTCRs kontrolliste og retningslinjer.

Fra norsk side legges det nå vekt på å videreføre et aktivt arbeid innenfor troikaen i 2016, ved å bidra til å sikre kontinuitet og overføring av kompetanse i gjennomføring av dialogen med både ikke-medlemmer og relevante organisasjoner. Departementet vil videreføre arbeidet for å styrke regimets relevanse.

Wassenaar-samarbeidet

Wassenaar-samarbeidet (WA) er rettet mot kontroll med konvensjonelle våpen og tilhørende militære varer og teknologi, samt strategiske flerbruksvarer. Varer som er beskrevet på WAs lister utgjør hoveddelen av de kontrollerte varene som eksporteres fra Norge.

I 2016 vil det finne sted særskilte forhandlinger innenfor WA med sikte på å videreutvikle og styrke samarbeidet. Slike forhandlinger finner sted ca. hvert femte år, og utgjør en viktig anledning for å vurdere om regimet fungerer som forutsatt, samt drøfte hvordan formålet med regimet eventuelt kan oppnås på en bedre måte.

Et gjennomgående tema er knyttet til rammene for utveksling av informasjon om landenes eksport og om avslag på eksport. Fra norsk side arbeider vi for å samle oppslutning om å styrke utvekslingen av informasjon og større åpenhet. Et annet tema er knyttet til etableringen av FNs avtale om handel med våpen (ATT) og hvordan WA kan bidra til implementering av avtalen fremover, bl.a. ved å fremme WAs beste-praksis dokumenter som er vedtatt om en rekke eksportkontrollspørsmål.

Innenfor rammen av WA foregår et omfattende og løpende arbeid i en teknisk ekspertgruppe og en konsultativ arbeidsgruppe hvor det forhandles om anbefalinger til det årlige plenumsmøtet. Det finner sted et årlig ekspertmøte om lisensiering- og håndhevelse (LEOM), og hvor landene deler erfaringer og informasjon om egen gjennomføring av WA-relevant eksportkontroll. LEOM tar for seg operative og praktiske temaer knyttet til en mest mulig effektiv gjennomføring av kontrollen på nasjonalt plan. Eksperter fra lisensieringsapparater, tollvesen og informasjonseksperter fra medlemslandene deltar i gruppen, og de siste årene er det gledelig at møtet samler et økende antall eksperter. Norge ledet LEOM i 2015.

WA har etablert en kontrolliste for militære varer og en for flerbruksvarer. Listene er komplekse, og krever løpende forhandlinger og arbeid for å holde tritt med teknologisk utvikling. Forhandlingene strekker seg totalt over flere uker i året, og departementet deltar aktivt i arbeidet med egne tekniske eksperter. For norske eksportbedrifter er WA av stor betydning, og det er således viktig at departementet har god kompetanse og innsikt på dette området.

Når det gjelder WAs flerbruksliste, er norske bedrifter særlig berørt av kontrollen knyttet til undervannsteknologi, undervannsfarkoster, sonarer, gyroer og visse typer kameraer. I tillegg kommer en rekke høyteknologiske deler og komponenter. De sivile varene som omfattes av flerbrukslisten inngår ofte også i fremstilling av våpen og militært utstyr.

Kyber-teknologi er nylig blitt inkludert i flerbrukslisten til WA. Slik teknologi utgjør et helt nytt teknologisk konsept, og det fant sted krevende forhandlinger om en god kontrolltekst. For tiden pågår et omfattende revisjonsarbeid av kontrollteksten for romrelatert teknologi. Behovet for en revisjon på dette området knyttes til den pågående kommersialiseringen av rommet. Det pågår også et arbeid med sikte på en effektiv kontrolltekst når det gjelder 3D-printing.

Den norske militære listen (liste I) er i realiteten forhandlet i WA. Den norske eksporten av varer og teknologi som omfattes av denne listen, fremgår i meldingens Kap 9. Mottakerne av militære varer er i all hovedsak forsvarsmyndigheter, men enkelte militære varer benyttes også for sivil bruk. Dette gjelder f.eks. visse mindre rakettmotorer og eksplosiver. For tiden er kontrollen med ubemannede luftfarkoster (UAV) og skuddsikre biler gjenstand for særskilte drøftelser i WA.

WA er det eneste regimet som har et fast og profesjonelt sekretariat. Formannskapet for plenum og ekspertgruppene innehas etter alfabetisk rotasjon, mens LEOM ledes på frivillig basis. Sekretariatet er lokalisert i Wien, og alle møter finner også sted der.

Zangger-komiteen (ZC)

Zangger-komiteen ble etablert i 1974, for å avklare en mest mulig enhetlig forståelse av eksportkontroll relatert til Ikke-spredningsavtalen mot kjernevåpen (NPT). Med utgangspunkt i Ikke-spredningsavtalens artikkel III.2, fastsetter ZC hva som menes med utstyr og materiale som er konstruert for tilvirkning av særskilt spaltbart materiale. Ikke-spredningsavtalen angir at eksport av slikt utstyr og materiale til en ikke-kjernevåpenstat, bare kan tillates dersom det spaltbare materialet er gjenstand for IAEA sikkerhetskontroll. ZCs kontrolliste er publisert som IAEA informasjonssirkulære nr 209 (INFCIRC/209/Rev 3). Området er delvis overlappende med NSGs (omtale nedenfor), men har en viktig tilknytning til folkeretten gjennom NPT.

Nuclear Suppliers Group (NSG)

NSG ble etablert tidlig på 1970-tallet som den såkalte «London-gruppen». I 1991 ble NSG styrket ved at kontroll med flerbruksvarer som kunne bidra til utvikling og produksjon av kjernefysiske våpen ble etablert, i tillegg til kontrollen med kjernefysiske varer og materialer. NSG har vedtatt to sett med retningslinjer og kontrollister. Part 1 omfatter kjernefysiske varer og materialer, samt teknologi, og Part 2 beskriver flerbruksvarer og teknologi. Disse er publisert som hhv IAEA INFCIRC/254/Rev. 12/Part 1 og INFCIRC/254/Rev. 9/Part 2.

NSGs nedslagsfelt går lenger enn den kontrollen som følger direkte av de begrensede formuleringene i Ikke-spredningsavtalen og som angir ZC mandat. Bl.a. omtaler ikke Ikke-spredningsavtalen teknologi eller flerbruksvarer.

I 2011–2012 ble det ført omfattende forhandlinger som førte til en vesentlig styrking av kontrollistene. I tillegg ble det etablert en fast teknisk arbeidsgruppe (TEG) for å ivareta arbeidet med revisjon av listene.

NSG er det største av regimene med 48 medlemsland. I tillegg er EU-kommisjonen og formannen for ZC fast observatør.

I 2008 ble det enighet om å unnta retningslinjenes krav til heldekkende sikkerhetskontroll etter NPT-standard som betingelse for leveranser dersom NSG-land ønsket å inngå sivilt kjernefysisk samarbeid med India. I 2014 fortsatte utvekslinger innenfor NSG om Indias oppfyllelse av forpliktelser som ble avgitt for å muliggjøre unntaket i 2008. I 2014 holdt Østerrike og Carnegie-instituttet et seminar om implikasjoner ved at ikke-NPT land kan bli tatt opp som medlem i NSG. Blant NSGs medlemsland er det ulike syn når det gjelder gevinster for multilateral ikke-spredning på den ene siden og potensielle negative implikasjoner for det multilaterale ikke-spredningsregimet, herunder NSGs kredibilitet, dersom et ikke-NPT land skulle bli akseptert som medlem. Det forutsettes at drøftelser knyttet til muligheten for indisk medlemskap i NSG vil fortsette i 2015.

Argentina innehar formannskapet i NSG for annet år på rad. I 2016 overtar Sør-Korea, og i 2017 skal Sveits ha formannskapet i gruppen.

Australia-gruppen (AG)

Gruppen ble etablert i 1985 etter australsk initiativ. Bakgrunnen for initiativet var en rapport fra FN-eksperter om bruk av kjemiske våpen under krigen mellom Irak og Iran. AG har som målsetting å harmonisere deltagerlandenes eksportkontroll slik at man sikrer at eksport ikke bidrar til utvikling av kjemiske eller biologiske våpen. Koordineringen skal støtte nasjonale eksportkontroll-tiltak slik at deltagerlandene oppfyller forpliktelser som følger av Kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og Biologivåpenkonvensjonen (BWC).

Arbeidet foregår på flere plan og er organisert i undergrupper som rapporterer til plenumsmøtet som fatter vedtak ved konsensus.

En undergruppe deler informasjon om og analyserer aktuell utvikling mht. risiko når det gjelder land, destinasjoner og aktører. En annen drøfter og foreslår endringer og nye innspill til substanser og utstyr som bør bringes inn under eksportkontroll. En tredje drøfter og utvikler gode metoder for å gjennomføre kontrollen i praksis, inkludert øvingsaktivitet.

Australia leder gruppen på fast basis, og i jubileumsåret 2015 ble det årlige plenumsmøtet gjennomført i Australia. I 2016 legges møtet som vanlig til Frankrike.

8.2 Samarbeidet med EU om eksportkontroll

Norge har siden 2003 samarbeidet med EUs utenrikstjeneste om eksportkontroll for forvarsmateriell. Det holdes regelmessige konsultasjoner rettet mot politikk, regelverk, problematiske destinasjoner og konkrete forhold. Norge deltar i EUs utveksling av avslag på søknader om eksport av forsvarsmateriell og er forpliktet til å konsultere det aktuelle EU medlemsland dersom man har til behandling en søknad som det tidligere er gitt avslag på. Videre åpner samarbeidet for deltagelse for norske eksperter i de informasjons- og kontaktaktiviteter som EU gjennomfører overfor tredjeland.

Siden 2013 har Norge også hatt et uformelt samarbeid med EU-kommisjonen om eksport av flerbruksvarer. Man har kommet i gang med konsultasjoner som dekker politikk og regelverk. Dette samarbeidet er i september 2015 blitt formalisert ved utveksling av brev mellom Norge og EU-kommisjonen. Samarbeidet vil åpne for utveksling av avslag på søknader om eksport av flerbruksvarer, særlig til Russland på samme måte som for forsvarsmateriell. Samarbeidet åpner også for norsk deltagelse i seminarer og informasjonsaktiviteter i regi av EU-kommisjonen.

Behovet for løpende samarbeid forsterkes ved at Norge implementerer EUs restriktive tiltak overfor Russland (Regulation EU 833/2014.

Som en følge av EØS-medlemskapet iverksatte Norge i 2013 direktiv 2009/43 EF. Dette direktivet er nå gjenstand for evaluering slik det er fastsatt i selve direktivteksten. På lik linje med EUs medlemsstater har Norge besvart det foreliggende spørreskjemaet som danner utgangspunkt for evalueringen. Norge deltar også i en arbeidsgruppe som ser på mulighetene for å harmonisere bruken av direktivets lisensieringsprosedyrer.

8.3 Andre internasjonale instrumenter

Etableringen av en internasjonal våpenhandelsavtale (ATT)

Avtalen om våpenhandel ble vedtatt av FNs generalforsamling 2. april 2013. Avtalen er den første juridisk bindende avtalen som regulerer internasjonal våpenhandel. Målsettingen med avtalen er å etablere så høye felles internasjonale standarder for internasjonal handel med konvensjonelle våpen som mulig og å forhindre ulovlig handel med slike våpen, bl.a. med sikte på å bidra til fred, sikkerhet og stabilitet og å redusere menneskelige lidelser. Fra norsk side anses derfor at ATT har et bredere fokus enn ren handelsregulering. Avtalen forhindrer ikke statsparter i å beholde strengere nasjonale eksportkontrollregimer og å styrke disse utover avtalens krav. Den legger heller ikke ensidige begrensninger på norsk industri, og er ikke i norsk industris konkurransemessige disfavør.

Avtalen trådte i kraft 24. desember 2014, nitti dager etter at den femtiende staten hadde deponert sine ratifikasjonsdokumenter. Mexico, som hadde en fremtredende rolle i forhandlingene, har også inntatt en ledende rolle i arbeidet med å forberede avtalens ikrafttreden. Det første statspartsmøtet fant sted i Mexico 24. – 28. august 2015. Ved møtets start hadde 130 stater undertegnet avtalen og 72 stater ratifisert. Fra norsk side vil man arbeide for størst mulig tilslutning blant stater og oppfordre stater som har undertegnet om å ratifisere så snart som mulig. Sivilt samfunn har spilt en viktig rolle under hele ATT prosessen, og vil fortsatt spille en sentral rolle i oppfølging av statspartenes forpliktelser og i å skape internasjonal oppslutning om avtalen.

Statspartsmøtet lyktes i å vedta nødvendige forutsetninger for våpenhandelsavtalens iverksetting og videre gjennomføring. Det ble vedtatt prosedyreregler som gjør det mulig å fatte beslutninger ved votering (2/3 flertall i substansspørsmål og simpelt flertall for prosessuelle spørsmål). Prosedyrereglene som ble vedtatt inneholder også bestemmelser som sikrer at sivilsamfunnet inkludert FNs organer, Røde Kors, NGOer og industrien etter anmodning kan delta i kommende møter. Videre ble det vedtatt at ATTs sekretariat med tre personer vil bli lokalisert til Genève. En sekretariatsleder fra Sør-Afrika er tilsatt foreløpig for ett år og Nigeria ble valgt til å lede arbeidet frem mot og under neste statspartskonferanse i Genéve i 2016.

Med dette går FNs våpenhandelsavtale inn i en ny fase der statspartene skal rapportere om hvordan man har iverksatt avtalens bestemmelser, og der arbeidet for å få flere stater til å signere og ratifisere avtalen vil stå sentralt.

Gjennomføring i norsk rett

Avtalen inneholder mange elementer og bestemmelser som allerede finnes i Norges og andre lands eksportkontrollsystemer, herunder i EU-landenes. Gjennomføring av avtalen krever derfor ikke lovendringer. Avtalens bestemmelser knyttet til eksportkontroll kan gjennomføres med hjemmel i lov 18. desember 1987, nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. Avtalen nødvendiggjør heller ikke forskriftsendringer. Utenriksdepartementet arbeider med å gjennomgå det samlede regelverk på området og vurderer mulig harmonisering mellom ulike deler av regelverket og avtalen. Etter en nøye vurdering har departementet besluttet å inkludere forbud og føringer som følger av avtalens artikkel 6 og 7 som del av de konsoliderte vurderingskriterier i Utenriksdepartementets retningslinjer for behandlingen av søknader om eksport av forsvarsmateriell, jf nærmere omtale i meldingens kapittel 4.1.

Norge samarbeider med EU for å understøtte implementeringen av avtalen ved å gi assistanse til ATT-land som ønsker det.

8.4 Små og lette våpen

Begrepet små og lette våpen («small arms and light weapons», SALW) omfatter i prinsippet håndholdte våpen, dvs. våpen som kan bæres og avfyres av en person, samt våpen som er utviklet for å bæres og anvendes av flere personer. Eksempler på det første er pistoler og automat-karabiner, mens den andre kategorien omfatter bl.a. granat-gevær og bærbare luftvernsystemer. Flere internasjonale fora, særlig FN, OSSE og EU, arbeider for å forebygge og bekjempe destabiliserende ansamlinger og ukontrollert spredning av små og lette våpen. Ingen andre typer våpen innebærer flere ofre og lidelse, ikke minst i utviklingsland.

I 2001 samlet FN seg om et handlingsprogram for å bekjempe ulovlig omsetning av håndvåpen («UN Programme of Action to Combat Illicit Trade in Small Arms and Light Weapons in All Its Aspects», PoA). Dette er en av få multilaterale prosesser for tiltak mot ulovlig handel med håndvåpen og lette våpen. Selv om Handlingsprogrammet kun er et politisk bindende instrument, inneholder det klare politiske forpliktelser fra medlemslandenes side for å gjennomføre nødvendige tiltak på nasjonalt, regionalt og globalt nivå for å hindre at håndvåpen kommer på avveie, også når det gjelder til kriminelle grupper og terrorbruk. Norge er også part til protokollen om ulovlig produksjon og handel med håndvåpen (Protocol against the Illicit Manufacturing of and Trafficking in Firearms, Their parts and Components and Ammunition) under FN-konvensjonen om transnasjonal organisert kriminalitet.

Under tilsynskonferansen for Handlingsprogrammet i FN, New York 27.8.- 7.9. 2012, argumenterte Norge for disse synspunktene, og vi etterlyste en mer effektiv gjennomføring av Handlingsprogrammet. Det lyktes å få inn formuleringer i slutterklæringen som peker i riktig retning for å gjøre både Handlingsprogrammet og Sporingsmekanismen (omtalt nedenfor) til mer relevante instrumenter.

Norge har sluttet opp om EUs felles holdning om håndvåpen av 12. juli 2002. I Meld. St. 49 (2012–2013) ble det redegjort ytterligere om Handlingsprogrammet. I Meld. St. 8 (2012–2013) ble det redegjort for andre tiltak for å kontrollere konvensjonelle våpenoverføringer.

Merking og sporing av håndvåpen og ammunisjon, samt annet militært materiell

FNs generalforsamling vedtok høsten 2005 retningslinjer for merking og sporing av håndvåpen knyttet til FNs handlingsprogram.

Norge arbeidet under forhandlingene om FNs våpenhandelsavtale (Arms Trade Treaty, ATT) for å få med bestemmelser om merking og sporing, men fikk ikke bred nok støtte til at dette ble tatt inn i traktaten slik den ble vedtatt av FNs generalforsamling 2. april 2013. Våpenhandelsavtalen åpner imidlertid for at statspartene kan vedta endringer og tilpasninger i fremtiden, slik at det vil være mulig å arbeide for å få inn fremtidige bestemmelser knyttet til merking og sporing.

Regjeringen vil videreføre arbeidet for å styrke regelverk knyttet til merking og sporing i internasjonale fora.

Så lenge det ikke er enighet om et internasjonalt juridisk bindende instrument, mener Regjeringen at det er viktig at norske bedrifter tar initiativ til merkings- og sporingssystemer. Informasjonen som er innhentet, viser at disse bedriftene gjennomfører gode merkings- og sporingssystemer for sine produkter.

I Meld. St. 25 (2010–2011) og Meld. St. 8 (2012–2013) ble merkings- og sporingssystemene som gjennomføres av hhv. Nammo-konsernet og Kongsberg-gruppen nøye redegjort for.