3 Nasjonale sikkerhetsinteresser

3.1 Norges grunnleggende sikkerhetsinteresser

NATO er hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. Alliansetilknytningen er viktig for avskrekkingsformål, og alliert medvirkning vil være særlig viktig i håndteringen av sikkerhetspolitiske kriser eller hvis det skulle inntreffe væpnet konflikt. Samtidig må Norge selv være i stand til å ivareta sine interesser i fredstid, hevde egen suverenitet, drive myndighetsutøvelse, utøve krisehåndtering og om nødvendig kunne håndtere innledende faser av en konflikt. Dette innebærer at Norge må ha en selvstendig og tilstrekkelig evne til situasjonsforståelse i våre nærområder gjennom overvåkning og etterretning, og en god militær beredskap som sikrer vår reaksjons- og håndteringsevne. Slik opprettholdes størst mulig nasjonal politisk handlefrihet, samtidig som kritiske situasjoner kan håndteres på et lavest mulig spenningsnivå.

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er NATO viktigere enn på lenge for norsk og europeisk sikkerhet. NATO har et fornyet fokus på evnen til kollektivt forsvar. For å sikre at NATO er en troverdig forsvarsallianse med tilstrekkelige militære kapasiteter, må nasjonene følge opp og bidra til alliansen. Norge må bidra til at alliansen er i stand til å gjennomføre sine tre kjerneoppgaver; kollektivt forsvar, krisehåndtering og kollektiv sikkerhet gjennom samarbeid. Den sikkerhetspolitiske utviklingen i Europa og den negative økonomiske utviklingen i mange allierte land fører til at det forventes mer av Norge, som er et relativt velstående land sammenlignet med andre, med hensyn til våre bidrag til egen og europeisk sikkerhet.

I et nasjonalt perspektiv er det spesielt viktig med god beredskap og relevante reaksjonstider i Forsvaret. I tillegg er det viktig å opprettholde en nasjonal situasjonsforståelse og varslingsevne. Den nasjonale evnen til varsling er ett av grunnelementene for å sikre vår beslutningsevne under episoder som kan utvikle seg til å bli en sikkerhetspolitisk krise.

Den strategiske og økonomiske betydningen av våre egne og tilgrensende havområder er økende. Samtidig er den militære betydningen av nordområdene stigende etter en periode med relativt lav spenning etter den kalde krigens avslutning. Norsk tilstedeværelse og suverenitetshevdelse i disse områdene er viktig for å videreutvikle en bærekraftig ressursutnyttelse og for å gjennomføre regjeringens nordområdepolitikk.

3.2 Særegne norske forhold

Norges topografi er vesensforskjellig fra andre nasjoner i Vest-Europa, med en meget lang og variert kystlinje med et utall fjorder, øyer, skjær og holmer. Landområdet preges av høye fjell og dype daler med store klimatiske variasjoner. Våpensystemer og sensorer må være i stand til å operere under disse forholdene. Norge har derfor i en del tilfeller selv utviklet og tilpasset materiell for å dekke særnorske behov. Eksempler på dette er sjømålsmissiler, luftvern og kommando-, kontroll- og kommunikasjonssystemer.

Evne til å gjennomføre operasjoner i våre nærområder forutsetter fremdeles en tilpasning til våre særegne geografiske, topografiske og klimatiske forhold. De spesielle oseanografiske forholdene langs norskekysten anses som krevende å operere i både over og under vann grunnet store variasjoner i værforhold, terreng, bunnforhold og havstrømmer. De lokale variasjonene er til dels ekstreme sammenlignet med det man møter andre steder i Europa, og det kan ikke forventes at det internasjonale forsvarsmarkedet alltid vil være i stand til fullt ut å levere materiell som dekker særegne norske behov. Det vil derfor være nødvendig å opprettholde og videreutvikle kompetanse innenfor norsk forsvarsindustri på områder av betydning for vår nasjonale sikkerhet.

3.3 Beredskap og forsyningssikkerhet

Eksistensen av nasjonal forsvarsindustri er sterkt knyttet til nasjonale sikkerhetsbehov. Norsk næringsliv er en del av de samlede ressurser samfunnet kan benytte for å sikre en best mulig nasjonal beredskap for fremtidige kriser og katastrofer. Den nasjonale beredskapen skal sikre at Forsvaret ved krise og krig har tilgang til øvet og trenet personell, nødvendige forsyninger, klargjort materiell og tilstrekkelige vedlikeholds- og transportressurser. Beredskap og forsyningssikkerhet har også betydning for hvilke krav som stilles til teknologi og industri, spesielt ettersom en stadig økende del av vedlikeholdet på forsvarsmateriell utføres av industrien.

Moderne forsvarsmateriell består ofte av kompleks høyteknologi. Forsvaret er avhengig av industrien, ikke bare for materielleveranser, men også for å opprettholde kompetanse på komplekse sensor- og våpensystemer. I en krigs- eller krisesituasjon kan det være risiko for at utenlandske leverandører vil prioritere egne nasjonale behov foran kunder i utlandet. Dette kan innebære at tilgangen på reservedeler til materiell, understøttelse og kompetanse vil kunne bli sterkt begrenset når man trenger det som mest. Risikoen for dette søkes imidlertid redusert gjennom gode avtaler, også på myndighetsnivå.

På områder som er kritiske i beredskapssammenheng er det nødvendig å sikre tilstrekkelig materiell- og forsyningsberedskap for å ivareta nasjonal sikkerhet. Bruk av unntaksbestemmelsene i anskaffelsesregelverket kan da være et nødvendig virkemiddel. Nettopp for å sikre denne beredskapen må forsvarssektoren også legge vekt på langsiktighet og eierskap, samt vurdere samarbeidsformer som gir kortest mulig responstid og er kosteffektive.

For å kunne utnytte samfunnets totale ressurser på en best mulig måte i krise og krig, må alle aktørene som skal samhandle øve og trene på dette også i fredstid. Effektiv samhandling krever at det utvikles koordinerte beredskapsplaner for totalforsvaret av Norge ned til distrikts- og regionalt nivå, og at planene trenes jevnlig. For å sikre at prosessene og samhandlingen vil fungere når det er påkrevd, vil det være nødvendig med et langsiktig perspektiv på samarbeidet med industrien der roller og forpliktelser er grundig avklart. Industrien har her en viktig rolle både gjennom sitt kontinuerlige samarbeid med forsvarssektoren og dersom det skulle bli påkrevd å støtte totalforsvaret av Norge.

3.4 Forsvarsindustriens betydning for ivaretagelse av nasjonale sikkerhetsinteresser

I Innst. 388 S (2011–2012) Et forsvar for vår tid, jf. Prop. 73 S (2011–2012), fremheves opprettholdelsen av en vital og kompetent norsk forsvars- og sikkerhetsindustri som helt nødvendig. Det vektlegges at en høykompetent forsvars- og sikkerhetsindustri i Norge gir viktige bidrag til nasjonal sikkerhet. Betydningen av å satse videre på et nært samarbeid mellom forsvarssektoren og industrien på nærmere utvalgte høyteknologiske områder ble også understreket.

Oppbygging av nasjonal forsvarsindustriell kompetanse er generelt en kostbar og tidkrevende prosess. De fleste av dagens eksportsuksesser for norsk forsvarsindustri ville ikke vært mulige uten langsiktig oppbygging og vedlikehold av kompetanse. Denne kompetansen kan imidlertid forvitre raskt dersom den ikke aktivt vedlikeholdes gjennom videreutvikling og eksponering overfor krevende kunder.

Ettersom Norge i en del tidligere situasjoner har valgt nasjonale løsninger for anskaffelse av materiell, vil det være behov for å opprettholde kompetansen i industrien knyttet til vedlikehold og oppgradering av disse systemene.

Overvåknings- og avlyttingsskandaler i flere land de senere årene bekrefter sårbarheten innenfor moderne kommunikasjonsteknologi og betydningen av nasjonal kontroll på sentrale, graderte kommunikasjonssystemer. Det er viktig med nasjonal kompetanse på enkelte kritiske systemer og teknologier, eksempelvis nasjonal høygradert krypteringsteknologi.

Foto: Thales

Forsvarssektoren er avhengig av den kompetansen forsvarsindustrien besitter. På samme måte er det viktig at industrien får tilgang til operative erfaringer fra brukerne i forsvarssektoren. Forsvarsindustrien bidrar til den totale nasjonale kompetansebasen, og industriens teknologiske kompetanse fører til at Forsvaret blir en mer kompetent og krevende kunde. Dersom nødvendig kompetanse, produksjons- og vedlikeholdskapasitet på enkelte spesielt kritiske områder ikke er tilgjengelig innenlands, kan resultatet – tross vårt NATO-medlemskap og nære tilknytning til enkelte allierte – bli en uakseptabel avhengighet av en annen stat eller utenlandsk leverandør. Dette vil kunne få konsekvenser for forsyningssikkerheten, og dermed medføre en innskrenkning av vår nasjonale handlefrihet. Nasjonale løsninger for utvikling, produksjon og/eller vedlikehold av enkelte typer kritisk materiell er derfor et nødvendig tiltak.

Norge setter den kollektive forsvarsoppgaven til NATO høyt, og skal være en troverdig alliansepartner som bidrar aktivt inn i fellesskapet. Byrdefordelingen i alliansen gjelder ikke bare rene styrkebidrag, men også fremskaffelse av relevant materiell og kompetanse. Også innenfor EU arbeides det med forsvarsindustriens rammebetingelser for å bedre konkurransedyktigheten globalt, og utvikle en felles europeisk forsvarsindustriell og teknologisk basis.

På grunn av forsvarsindustriens betydning for nasjonal sikkerhet, blir forsvarssektorens forhold til forsvarsindustrien behandlet i stortingsdokumenter med jevne mellomrom. Ulike regjeringers strategi for forsvarsindustrien har variert, men behovet for en norsk forsvarsindustri med kompetanse innenfor viktige områder har ligget fast.