5 Forsvaret og norsk forsvarsindustri

5.1 Fakta om norsk forsvarsindustri

Det var først etter andre verdenskrig at den teknologiske utviklingen innenfor norsk forsvarsindustri skjøt fart. Dette hadde sin bakgrunn i den kalde krigen, alliansetilknytningen og behovet for modernisering og utbygging av det norske forsvaret. Etableringen av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) i 1946 var også en medvirkende faktor.

Norsk forsvarsindustri leverte forsvarsmateriell og -tjenester til Forsvaret for om lag 3,9 milliarder kroner i 2013. Kontormateriell og drivstoff er eksempler på materiell som ikke inngår i definisjonen av forsvarsmateriell, og som derfor kommer i tillegg. Norge er likevel en importnasjon av forsvarsmateriell. Materiellinvesteringsandelen av forsvarsbudsjettet har vært på ca. 20 %, dvs. om lag 8 milliarder kroner årlig. Om lag 70 % av investeringsmidlene går til kjøp fra utenlandske leverandører. Det norske forsvarsmarkedet er langt mer åpent for konkurranse enn tilfellet er i mange andre land. Intensjonen bak EUs direktiv om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser er dermed allerede i prinsippet oppfylt for Norges del. Dette står i skarp kontrast til spesielt de større landene som fortsatt anskaffer det meste av sitt forsvarsmateriell fra nasjonal industri.

Tilsvarende kommer ca. 70 % av norsk forsvarsindustris totalomsetning fra salg til utlandet, med USA, Sverige, Tyskland, Frankrike og Storbritannia som de historisk sett største kundene. Norsk forsvarsindustri har konkurransedyktige produkter innenfor sine spesialområder, selv om det internasjonale forsvarsmarkedet er særegent. I tillegg har industrielt samarbeid bidratt til å åpne markeder. Eksporten har økt utover 2000-tallet fra om lag 1 milliard kroner årlig, til mellom 4 og 5 milliarder kroner de seneste årene.

Understøttelse og vedlikehold av Forsvarets materiell utføres i økende grad av eksterne aktører. Det skyldes bevisste valg om effektivisering, mangel på kompetent personell som følge av konkurranse fra andre næringer, eller at utstyret er blitt så teknisk avansert og antallet så lavt at det på enkelte områder ikke er fornuftig å bygge opp egen kompetanse. For industrien er oppgaver knyttet til understøttelse og vedlikehold et viktig bidrag til å opprettholde kompetanse over tid. For et lands forsvar kan nærhet til leverandørene være av betydning da det kan påvirke klartider, generell materiellberedskap og robusthet i forhold til uforutsette hendelser.

Forsvarsbedriftene representerer en kunnskapsbasert, høyteknologisk og internasjonalt orientert næring med høy grad av avansert nasjonal produksjon. De er spredt rundt i Norge, men med Kongsberg og Raufoss som to store sentra. Her er forsvarsbedriftene Kongsberg og Nammo selve «navet» i større klynger. Horten har også en tilsvarende næringsklynge. Disse klyngene inneholder både mindre forsvarsbedrifter og sivile bedrifter. Klyngene representerer også et viktig industrielt supplement i fastlands-Norge til petroleumsvirksomheten.

Norsk forsvarsindustri har styrket sin internasjonale markedsadgang gjennom samarbeid og strategiske allianser med utenlandske bedrifter. Dette har generelt bidratt til å styrke deres konkurransedyktighet i det globale markedet. Nyetablering, oppkjøp og strategiske allianser har gjort det mulig for norsk forsvarsindustri å etablere seg permanent som en aktør i det amerikanske for-svarsmarkedet, og styrket posisjonen i flere europeiske land. Det er også gjennomført store investeringer i nye, tidsriktige og effektive produksjonsanlegg som bidrar til å sikre internasjonal konkurransedyktighet. Enkelte små og mellomstore bedrifter har også vokst gjennom etableringer i utlandet.

I tillegg til å tilføre Forsvaret materiell og systemer som er helt avgjørende for å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser, bidrar forsvarsindustrien også betydelig til nasjonal verdiskaping (ca. 5 milliarder kroner årlig), teknologisk og industriell utvikling, eksportinnntekter (mellom 4 og 5 milliarder kroner årlig) og høyteknologiske arbeidsplasser.

5.2 Typiske trekk ved norsk forsvars-industri

Norsk forsvarsindustri er høyt spesialisert og har verdensledende teknologi og produkter innenfor nisjer som f.eks. missiler, luftvern, ammunisjon, undervannssystemer og kommando-, kontroll- og kommunikasjonssystemer. Denne spesialiseringen er et konkurransefortrinn, fordi industrien i prinsippet kan samarbeide med alle relevante leverandører av plattformer. Norsk forsvarsindustri utvikler og produserer generelt ikke komplette systemer som inkluderer både våpenplattformer og -systemer. Dette innebærer at industrien ikke produserer militære fly, stridskjøretøyer eller større marinefartøyer.

Foto: Forsvarets mediesenter

Det går lang tid mellom hver gang Forsvaret bytter større systemer. For store våpenplattformer som fly, fartøyer og stridskjøretøyer er levetiden ofte 30 år eller mer. Det norske hjemmemarkedet til forsvarsindustrien er begrenset, og det er for lang tid mellom hvert program til at nasjonale behov alene sikrer kontinuitet i industrien. Eksport bidrar til flere og hyppigere leveranser og er avgjørende for at norsk forsvarsindustri skal kunne forbli konkurransedyktig. Den betydelige eksporten viser at norsk forsvarsindustri har konkurransedyktige produkter og vinner kontrakter i markeder der de får anledning til å konkurrere.

5.3 Norske forsvarsbedrifter

Norske forsvarsbedrifter er relativt små i internasjonal sammenheng. Etter EUs definisjon er det tre bedrifter (Kongsberg Defence & Aerospace, Nammo og AIM Norway) som faller inn under kategorien stor forsvarsbedrift, dvs. har mer enn 250 årsverk i forsvarsrelatert virksomhet. I tillegg er det om lag ti bedrifter i kategorien mellomstor forsvarsbedrift, dvs. med antall årsverk mellom 50 og 250. Resten av bedriftene er mindre enn dette. Totalt regnes forsvarsindustrien i Norge å bestå av i underkant 150 bedrifter med et samlet antall årsverk på om lag 5 000. Mange av bedriftene er ikke rene forsvarsbedrifter, men har betydelig sivil aktivitet i tillegg.

5.3.1 Kongsberg Gruppen ASA

Kongsberg Gruppen ASA (Kongsberg) er et internasjonalt, kunnskapsbasert konsern med hovedkontor på Kongsberg. Konsernet leverer høyteknologiske løsninger til kunder i offshore, olje- og gassindustrien, handelsflåten, forsvar og romfart.

Kongsberg har nærmere 8 000 ansatte, hvorav ca. 30 % i forsvarsrelatert virksomhet i Norge, og er lokalisert i 25 land. Markeder utenfor Norge representerte nær 80 % av driftsinntektene i 2014.

Konsernet er organisert i fire forretningsområder. Kongsberg Defence Systems og Kongsberg Protech Systems har forsvarsmarkedet som primærområde. Kongsberg Defence Systems er Norges ledende leverandør av forsvars- og romfartsrelaterte systemer med produkter og systemer for kommando og kontroll, våpenstyring og overvåking, kommunikasjonsløsninger og missiler. Kongsberg Protech Systems er en verdensledende leverandør av fjernstyrte våpenstyringssystemer. Kongsberg Maritime har undervannsteknologi som er relevant for forsvarsmarkedet. Kongsberg Gruppen er notert på Oslo Børs. Statens eierandel er 50,001 %, og eierskapet forvaltes av Nærings- og fiskeridepartementet.

5.3.2 Nammo AS

Nammo AS (Nammo) er et høyteknologisk selskap innen forsvars- og romfartsindustrien. Kjernevirksomheten er utvikling, produksjon og salg av militær- og sportsammunisjon, skulderfyrte våpensystemer, rakettmotorer til militær bruk og til romfart, samt demilitarisering av ammunisjon. Over 90 % av Nammos omsetning er fra salg utenfor Norge.

Nammo har kontorer i ni land med 22 fabrikker i syv av disse. Selskapet har 2 200 ansatte, hvorav om lag 700 på Raufoss, der det største datterselskapet og hovedkontoret er lokalisert. Nammo Raufoss er også en del av Raufoss Industripark, en nasjonal industriklynge med nærmere 40 bedrifter spesialisert innen lettvektsmaterialer og automatisert produksjon.

Nammo er eid av staten og det finske statseide forsvarsselskapet Patria Oyj med 50 % av aksjene hver. Det norske eierskapet forvaltes av Nærings- og fiskeridepartementet.

5.3.3 AIM Norway SF

Aerospace Industrial Maintenance Norway SF (AIM Norway SF) ble opprettet 15. desember 2011 ved at Luftforsvarets Hovedverksted Kjeller (LHK) ble omdannet til statsforetak. Foretaket eies i sin helhet av staten ved Forsvarsdepartementet, og representerer det mest erfarne og eldste flytekniske miljøet i Norge med kontinuerlig virksomhet siden 1916. AIM Norway SF har ca. 460 ansatte fordelt på 22 forskjellige fagverksteder, organisert innen områdene flyvedlikehold, motorvedlikehold, elektronikkvedlikehold, mekaniske prosesser og ingeniørtjenester. Selskapet leverer vedlikeholds- og modifikasjonstjenester på fly, helikoptre, komponenter og bakkeutstyr til Forsvaret og andre kunder.

5.3.4 Små og mellomstore forsvarsbedrifter

De små og mellomstore forsvarsbedriftene (SMB) er også viktige aktører. Norske SMBer står for nærmere 2 000 forsvarsrelaterte årsverk, og spiller også en viktig rolle når det gjelder innovasjon.

Betydningsfulle forsvarsbedrifter i norsk sammenheng, som Thales Norway og Vinghøg, faller i SMB-kategorien etter EUs definisjon. Begge bedriftene har utenlandske eiere, henholdsvis franske Thales og tyske Rheinmetall, men representerer verdifull norsk kompetanse. Thales Norway er blant annet leverandør av krypteringsteknologi til Norge og enkelte andre land i NATO.

SMBene har en viktig rolle som underleverandører av spesialprodukter til de store forsvarsbedriftene. I så måte er de store bedriftene å anse som lokomotiver. Kongsberg og Nammo kjøper varer og tjenester fra underleverandører for et beløp tilsvarende nesten en tredjedel av sin omsetning. Det innebærer at de kjøper mer fra norske underleverandører enn de selv omsetter for i Norge. Samtidig viser statistikk at SMBene samlet sett er en betydelig leverandør direkte til Forsvaret. I 2013 var det samlede tallet nesten 1,9 milliarder kroner. Det vil si at nær halvparten av det Forsvaret kjøper fra norske forsvarsbedrifter, kommer fra SMBer.

SMBene har også en betydelig eksport, om lag 1,5 milliarder kroner (2013). Dette viser at norske SMBer har produkter som er konkurransedyktige og etterspurte også internasjonalt.

5.4 Forskning og utvikling

Militære produkter er ofte av en høyteknologisk karakter som er svært avhengig av forskning og utvikling. Forsvarsindustriens kunder stiller gjerne høye krav til leveransene, og produktene må ha høy kvalitet, avansert teknologi og riktig pris. NATOs ambisjon er å være enhver motstander teknologisk overlegen.

Et fellestrekk for de store materielleksportørene i den vestlige verden er betydelige investeringer i forsvarsrelatert FoU. I 2014 investerte for eksempel verdens største våpeneksportør USA over 400 milliarder kroner i forsvarsforskning- og utvikling. Dette utgjør over 10 % av det totale for-svarsbudsjettet, og mer enn 50 % av USAs totale offentlige FoU-innsats. Dette er seks ganger mer enn EUs samlede investering i forsvarsrelatert FoU, og reflekterer en amerikansk tilnærming som skal redusere risikoen i de tidlige stadiene av utviklingsprosjektene, samtidig som det driver frem teknologisk innovasjon både sivilt og militært. For to andre store våpeneksportører, Storbritannia og Frankrike, utgjør forsvarsforskningen mellom seks og ni prosent av det totale forsvarsbudsjettet.

Innenfor forsvarsrelatert FoU er tendensen en betydelig redusert ressursbruk i de fleste land i Europa, en noe mindre reduksjon i USA og en betydelig økning i land som Russland og Kina. En fortsatt målrettet nasjonal satsing på forsvars-FoU vil derfor kunne gi norsk forsvarsindustri et konkurransefortrinn noen år inn i fremtiden.

Militær FoU i Europa foregår primært på nasjonal basis. I tillegg gjennomføres en del aktivitet i regi av EDA og NATO. Forsvarsforskning har hittil ikke inngått i EUs rammeprogrammer, men EU-kommisjonen vurderer om dette skal kunne skje, i så fall etter 2020. Et forsøksprogram kalt Preparatory Action skal gjennomføres i perioden 2017–2019.

Forsvarsindustrien er FoU-intensiv, og satsing på FoU er en forutsetning for å lykkes i markedet. De aller fleste avanserte produktene til norsk forsvarsindustri kommer som et resultat av langsiktig, målrettet og omfattende FoU-innsats over mange år innen nøye utvalgte nisjeområder. Norsk forsvarsindustris suksess i dag er altså i stor grad et resultat av beslutninger som industrien har tatt flere tiår tilbake.

I Norge brukes nesten 2 milliarder kroner årlig til sikkerhetsrelatert FoU. Foruten det årlige budsjettet til FFI, som er på om lag 800 millioner kroner, investerte de norske forsvarsbedriftene om lag 1,2 milliarder kroner i forsvarsrelatert FoU i 2013. Forsvarsindustriens FoU tilsvarer dermed 10 % av industriens omsetning. Om lag 40 % av investeringene til bedriftenes FoU dekkes av egne midler. Resten er dekket av eksterne midler, enten gjennom ulike offentlige støtteordninger eller direkte fra kundene. Typiske materiellprosjekter, som inneholder en betydelig FoU-andel, er for eksempel utviklingen av missilene NSM og JSM.

Foto: Kongsberg

Det er utarbeidet en egen strategi for FoU i forsvarssektoren. Målet for strategien er et fungerende forskningssystem som gir troverdig, kostnadseffektiv og nyttig FoU. Innretningen av FoU skal være tilpasset de konkrete behovene sektoren har for forskningsbasert kunnskap.

Forsvarets behov vil alltid stå i sentrum ved Forsvarets anskaffelser. De teknologiske kompetanseområdene har samtidig potensial for utvikling av teknologi for bruk i sivile produkter og tjenester. Slik samtidig utvikling kan være et argument for å understøtte og videreutvikle nasjonal egenevne innen utvalgte områder. Innen eksempelvis norsk romvirksomhet har dette i hovedsak vært relatert til bæreraketter for oppskyting av satellitter, forskningsraketter, ulike typer sensorer og instrumenter, IKT og materialteknologi.

Synergier mellom militær og sivil FoU er betydelig, og en rekke tidligere teknologier som var spesifikt utviklet for militære formål, er nå i dagligdags bruk i samfunnet. Eksempler på dette er GPS-navigasjonssystemer, internett, kryptering og ulike former for materialer som kompositt og spesielle metall-legeringer. Sivil teknologi brukes i økende grad i militære produkter, spesielt innenfor de områdene der den sivilt drevne teknologiutviklingen går raskere enn den militære. Eksempler på dette er datamaskiner, microchiper, enkelte typer kommunikasjonssystemer og generell motorteknologi til både fly, fartøy og kjøretøy.

Den primære statlige aktøren for forsvars- og sikkerhetsrelatert innovasjon og FoU er FFI. I tillegg gjøres forskning og utvikling innenfor mer avgrensede fagområder hos Forsvarsbygg, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Forsvarets sanitet. Forsvarsbygg har for eksempel ansvaret for FoU-aktiviteter innenfor objektsikring. Til tross for synergimuligheter med sivil forskning, har Forsvaret mange spesielle problemstillinger. Ofte er de høyt sikkerhetsgraderte, og også dette gjør at det kan være hensiktsmessig med sektorspesialisert forskning.

5.4.1 Samarbeidet mellom industrien, Forsvarets forskningsinstitutt og Forsvaret

Svært mange av produktene til de store forsvarsbedriftene har utviklet seg gjennom et tett samarbeid mellom industrien selv, FFI og Forsvaret som kravstiller og bruker. Dette «trekantsamarbeidet» ble tatt i bruk tidlig i etterkrigstiden med utviklingen av antiubåtvåpenet Terne i 1950-årene som et godt eksempel. Modellen har senere vært brukt med hell en rekke ganger. Sjømålsmissiler, luftvern, ammunisjon og rakettmotorer er noen eksempler. Modellen har vært helt sentral for å bygge opp nasjonal forsvarsindustriell kompetanse.

Trekantsamarbeidet er en mye brukt modell også i andre sammenlignbare land. Den har ofte vist seg effektiv for et lite land som Norge, der kommunikasjonslinjene er korte og effektive. Norge har liten mulighet til å duplisere spesialkompetanse. Modellen kan bidra til at nasjonen utnytter sin samlede kompetanse optimalt. Dette krever at de ulike rollene er avklart, at kravet til kostnadseffektivitet er styrende og at de etiske retningslinjene etterleves.

5.4.2 Innovasjon – aktører utenfor forsvarssektoren

Utnyttelse av store statlige investeringer i Forsvaret kan understøttes av ulike virkemidler under Innovasjon Norge, Forskningsrådet og andre. Virkemidlene kan spille en avgjørende rolle ved å gi bedrifter mulighet til å videreutvikle kompetansen de har opparbeidet seg på forsvarsprosjekter. Slik utnyttelse av forsvarsinvesteringer kan være et bidrag til mer innovative offentlige anskaffelser.

Innovasjon Norge er et særlovselskap med Nærings- og fiskeridepartementet som hovedeier. Selskapets hovedmål er å utløse både bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling, og regionenes næringsmessige muligheter. Innovasjon Norge er gitt anledning til å legge til rette for industriell deltagelse ved forsvarsanskaffelser. I perioden 2011–2014 har Innovasjon Norge gitt tilsagn om 173,2 millioner kroner i lån og tilskudd til prosjekter fra forsvarsindustrien, fordelt på 35 bedrifter. Ordningen med forsknings- og utviklingskontrakter er den ordningen forsvarsindustrien benytter mest. Forsknings- og utviklingskontrakter er en ordning som innebærer et forpliktende og målrettet FoU-samarbeid mellom to eller flere parter innen næringslivet (IFU), og mellom næringslivet og det offentlige (OFU). Målet med prosjektene er å utvikle et nytt produkt, en ny tjeneste eller en ny produksjonsprosess basert på definerte behov i markedet. Ordningen søker å fremme verdiskaping og konkurranseevne i norsk næringsliv.

Norges forskningsråd er et forvaltningsorgan underlagt Kunnskapsdepartementet, med et hovedstyre oppnevnt av regjeringen. Alle departementer, med unntak av Forsvarsdepartementet, bevilger forskningsmidler via Forskningsrådet. Selv om ikke Forskningsrådet har en sentral rolle for forsvarsindustrien, er flere av kompetanseområdene som ligger til grunn for fremtidige anskaffelser representert i dets portefølje.

Som følge av at teknologier og produkter i økende grad kan anvendes både til sivile og militære formål, såkalt flerbruksteknologi (av engelsk «dual use»), er grensesnittene mellom sivil og militær forskning og den gjensidige nytten viktig å ivareta. Et eksempel på dette er blant annet FFIs samarbeid med Norges teknisk – naturvitenskapelige universitet (NTNU) innenfor områder som IKT, sensor- og materialteknologi.

Forsvarsteknologien kan gi store ringvirkninger og nytte også for sivil sektor. Regjeringen er derfor i gang med å vurdere mulighetene for et tettere militært-sivilt samarbeid innen forskning og teknologiutvikling, nasjonalt og internasjonalt. Eksempler på aktuelle flerbruksområder er romsystemer, undervannsteknologi og sensorer, samt ubemannede overflatefartøy.

Mye av det materiellet som opprinnelig ble utviklet for forsvarsformål har stor overføringsverdi til sivil sektor. Tilsvarende skjer det en betydelig utvikling på sivil side, som gjør det mulig å lage bedre og mer kosteffektive militære systemer. Et eksempel på dette er utviklingen innenfor kommunikasjons- og datateknologi der masseproduksjon kombinert med miniatyrisering av sensorer og prosesseringsutstyr har gitt helt nye muligheter for utvikling av avanserte systemer for forsvarsformål satt sammen av ulike sivile systemer. Innovasjon og teknologiutvikling går så hurtig at skillelinjene mellom hva som er militær teknologi og hva som er sivil teknologi på mange områder viskes vekk. Det er mer på sluttproduktet, der teknologien er satt sammen til en totalpakke for et spesifikt bruksområde, at man klart skiller. Vekselvirkningen mellom sivil og militær teknologiutvikling er gjensidig fordelaktig, og for Norge som nasjon er det viktig at vi utnytter vår samlede nasjonale kompetanse og erfaring best mulig for å skape konkurransedyktige produkter.

Foto: Prox Dynamics

EU har i lengre tid utviklet og gjennomført strategiske teknologi- og kapabilitetsutviklingsprogrammer av vesentlig betydning også for militære brukere og forsvarsrelatert industri. Gjennom EØS-avtalen og andre europeiske organer og samarbeidsordninger med tung EU-innflytelse, deltar Norge i en rekke slike programmer. For å høste synergier og unngå overlappende satsinger i teknologiutviklingen på sivil og militær side, vektlegges koordinering og samarbeid mellom EUs sivile og militære organer stadig sterkere. Forsvarssektoren har også interesser i en rekke av EUs sivilt orienterte utviklingsprogrammer innen flerbruksteknologi. Dette må også gjenspeiles i norske myndigheters og norsk industris tilnærming og arbeid. Regjeringen ønsker derfor å utnytte Norges deltagelse i EØS-relevante programmer, initiativer og aktiviteter til aktivt å fremme nasjonale interesser knyttet til forsvarsrelatert FoU, militær kapabilitetsutvikling og utvikling av norsk forsvarsindustri.

Regjeringen la i 2014 frem en langtidsplan for forskning og høyere utdanning, en utdyping av Meld. St. 18 (2012–2013) Lange linjer – kunnskap gir muligheter, hvor innsatsområder for forskning prioriteres. Med utgangspunkt i nevnte forskningsmelding utarbeidet Forsvarsdepartementet Strategi for forskning og utvikling i forsvarssektoren (FoU-strategien) og Innretningsplan for FoU i for-svarssektoren. FoU-strategien skal bidra til kunnskaps- og kompetanseutvikling i forsvarssektoren, til politikkutforming, kapabilitetsutvikling, og til nødvendig forsvarsindustriell kapasitet.

I 2014 la regjeringen frem en strategi for forsknings- og innovasjonssamarbeid med EU. Forsvarsdepartementet har i sin EU/EØS-strategi satt seg som mål å utnytte Norges deltakelse i EØS-relevante programmer, initiativer og aktiviteter, til aktivt å fremme nasjonale interesser knyttet til forsvarsrelatert forskning og utvikling, militær kapabilitetsutvikling, utvikling av norsk forsvarsindustri og annen forsvarsrelatert virksomhet. Forsvarssektoren og forsvarsindustrien bør vurdere en mer aktiv tilnærming til de muligheter som ligger i EUs nye forsknings- og innovasjonsprogram Horisont 2020, eksempelvis innenfor utviklingen av sikkerhetsløsninger for det sivile samfunn.