Meld. St. 9 (2015–2016)

Nasjonal forsvarsindustriell strategi

Til innholdsfortegnelse

4 Forsvarsmarkedet

4.1 Forsvarsmarkedets egenart

Det internasjonale markedet for forsvarsmateriell er ulikt de fleste andre markeder. Dette henger sammen med nasjonalstatens ansvar for egen sikkerhet, der egen forsvarsindustri av mange land anses svært viktig for å opprettholde nasjonal handlefrihet, påvirkningsevne, verdiskaping og sysselsetting. Myndighetene har avgjørende innflytelse på forsvarsindustriens teknologinivå og konkurranseevne, og mange nasjoner betrakter forsvarssektoren som viktig for sin teknologiske utvikling generelt. Dette er et mer fremtredende trekk jo større nasjonen er. For små nasjoner, som Norge, vil det ikke være mulig å etablere og opprettholde en forsvarsindustri som kan dekke alle deler av Forsvarets behov.

Et annet trekk ved det internasjonale forsvarsmarkedet er at viktig og sentral kompetanse innen sensitive områder og teknologi ikke utveksles fritt og heller ikke nødvendigvis kan kjøpes. Her råder en form for utveksling, der et land må ha noe å bidra med for å få noe tilbake. Den totale kompetansen, som norsk forsvarsindustri bidrar til, er avgjørende for at Norge får tilgang på enkelte typer dybdekunnskap som ellers ikke ville vært tilgjengelig. En slik situasjon er også med på å skape allianser, og kan derfor bidra til økt sikkerhet.

4.1.1 Spesielle forhold ved utvikling av forsvarsmateriell

Forsvaret stiller høye krav til kvalitet og teknologisk nivå på det materiellet som anskaffes. Materiellet skal ha høy tilgjengelighet og pålitelighet under krevende forhold som krise og krig. Flere nasjoner har krav til opprettholdelse av egen kompetanse innenfor denne sektoren. Samtidig gjør høye enhetskostnader det nødvendig å søke samarbeidsløsninger med andre nasjoner, slik at man oppnår stordriftsfordeler i anskaffelser, drift og vedlikehold. Utvikling av små, nasjonale produksjonsserier blir etter hvert for kostbart for enkeltnasjoner å bære alene. Økt samarbeid er nødvendig og ønskelig for å sikre kompetanse og teknologiutvikling, og selv store nasjoner søker samarbeidsløsninger. Et eksempel på dette er utviklingen og anskaffelsen av kampflyet F-35, der USA fra første stund har lagt opp til et omfattende samarbeid med andre nasjoner for å oppnå stordriftsfordeler i utvikling, produksjon og levetidsforvaltning av flyene.

Figur 4.1 Nammo har utviklet en spesialtilpasset ammunisjonstype, APEX, til kampflyet F-35.

Figur 4.1 Nammo har utviklet en spesialtilpasset ammunisjonstype, APEX, til kampflyet F-35.

Illustrasjon: Nammo

Utvikling av forsvarsmateriell karakteriseres ofte ved et høyt risikonivå. Det kreves ikke sjelden en omfattende innsats innen forskning og utvikling (FoU), og utviklingskostnadene kan være svært høye. Produktene har ofte lang levetid, med behov for løpende oppdatering og oppgradering for at materiellet skal holdes operativt over flere tiår. For industrien innebærer den lange tiden mellom hver anskaffelsessyklus ofte et kontinuerlig behov for FoU-innsats for å opprettholde det teknologiske kompetansenivået og drive videreutvikling i levetiden. Produksjonsvolumene på forsvarsmateriell er uforutsigbare og tidvis lave, fordi de fleste hjemmemarkeder er av begrenset størrelse og eksportmulighetene usikre. Disse forholdene har ført til at kundesiden (stater) som hovedregel må vise vilje til et sterkt engasjement i finansieringen av store utviklingsprosjekter. I mange land har staten tradisjonelt hatt sterke eierinteresser i forsvarsindustribedriftene, og er derfor tilsvarende involvert i utviklingen av forsvarsmateriell.

4.1.2 Begrenset markedsadgang

Forsvarsmarkedet har historisk sett vært et lukket marked med begrenset konkurranse. Markedet er preget av sterk nasjonal kontroll, og de fleste land med en egen forsvarsindustri har derfor etablert ordninger som gjør det mulig å favorisere egen industri. De store eksportnasjonene har gjerne formaliserte ordninger eller en uoffisiell praksis som, ut fra ulike argumenter, begrenser markedsadgangen. Importnasjoner har gjerne praktisert en eller annen form for gjenkjøpsordning.

Reell konkurranse begrenses også av at krav og spesifikasjoner favoriserer utviklingsarbeider gjort av egen industri. Særlig USA, men også andre ledende land, har etablert et meget restriktivt regime for teknologioverføring. Dette gjelder for høyteknologi generelt, men i enda sterkere grad for militær høyteknologi. Denne tilbakeholdenheten medfører at enkelte teknologier ikke er kommersielt tilgjengelige.

Forsvarsmarkedet har også vært unntatt fra de aller fleste initiativ som har tatt sikte på å åpne markeder og etablere frihandel. I World Trade Organisation (WTO) sin avtale om offentlige anskaffelser, Government Procurement Agreement, er det gjort spesifikke unntak for anskaffelser som foretas av forsvarsmyndighetene i signaturlandene. I de ulike traktatene som opp gjennom årene har definert rammeverket for EU, har det alltid vært en unntaksbestemmelse. Det er det også i den någjeldende traktaten, Treaty on Functioning of the European Union (Lisboatraktaten), hvor unntaksbestemmelsen er videreført som artikkel 346.

4.2 Utviklingstrekk i forsvarsmarkedet

Etter slutten på den kalde krigen har forsvarsindustrien i mange land vært gjennom en omfattende omstilling. For å sikre fortsatt lønnsomhet og konkurransekraft, er det gjennomført betydelige restruktureringer både innenfor og på tvers av landegrensene. Konsekvensen av dette er at antall tilbydere er blitt betydelig redusert.

På kundesiden er det økende interesse for internasjonalt materiellsamarbeid. Samarbeidet kan eksempelvis være større utviklingsprosjekter, rent innkjøpssamarbeid, felles understøttelse eller en kombinasjon av disse. Flernasjonalt samarbeid kan bidra til besparelser for partene, gitt riktige rammebetingelser og enighet om krav og tidslinjer for anskaffelsen. Likevel betrakter mange land, spesielt de store, evnen til selv å levere forsvarsmateriell som en integrert del av sin forsvarsevne.

Omfanget av internasjonalt materiellsamarbeid har hittil ikke økt som forventet. Årsakene til dette er sammensatte. I enkelte markeder er det en klar tendens til økt etterspørsel etter muligheten for myndighetssalg fra leverandørens hjemland ved kjøp av nytt materiell. Dette gjelder eksempelvis land i Asia og i Midtøsten, men det kan også være aktuelt med myndighetssalg til andre NATO-land. Gjennom et myndighetssalg står offentlige myndigheter som den formelle selgeren av materiellet. Denne ordningen for handel med forsvarsmateriell omtales ofte som Foreign Military Sales(FMS) etter den amerikanske ordningen eller Government-to-Government-salg (G2G).

Globaliseringen gjør seg også gjeldende innenfor forsvarsmarkedet. Norsk forsvarsindustri har kunder over store deler av verden. Nye markeder, eksempelvis i Asia, Australia og Sør-Amerika, og stadig nye leverandørnasjoner, medfører betydelig konkurranse. Samtidig er det på enkelte områder overkapasitet, spesielt i Europa, der mange aktører konkurrerer om å levere de samme produktene. Det forventes ytterligere strukturendringer i internasjonal, og særlig europeisk, forsvarsindustri som følge av den økte globale konkurransen. Budsjettkutt og prioritering av nasjonale leverandører og arbeidsplasser har imidlertid bremset opp konsolideringen av selskaper på tvers av landegrensene.

Det internasjonale forsvarsmarkedet går altså gjennom store endringer. NATO-markedet er i nedgang både nominelt og relativt til andre fremvoksende markeder. Europeisk forsvarsindustri har vært særlig sterkt utsatt for nedskjæringer på forsvarsbudsjettene, men også amerikansk forsvarsindustri merker følgene av reduserte budsjetter i hjemmemarkedet. Norsk og nordisk forsvarsindustri, som er sterkt eksportrettet, berøres også av denne utviklingen. For å kompensere for redusert etterspørsel vender vestlig forsvarsindustri i økende grad blikket mot nye markeder. Der møtes de imidlertid av krav om industrielt samarbeid og teknologioverføring som på sikt kan svekke egen konkurranseposisjon.

De større norske forsvarsbedriftene har i betydelig grad økt volumet av varer og tjenester som anskaffes fra underleverandører. I tillegg til at dette gir økt omsetning og vekst, tilføres små og mellomstore bedrifter kompetanse som kvalifiserer dem til å konkurrere om leveranser på områder der de tidligere var utelukket fra å delta. Små og mellomstore bedrifters fortrinn som nyskapende og fleksible organisasjoner med høy kompetanse, blir i økende grad verdsatt av de større aktørene. Eksempelvis kjøper Norges største forsvarsbedrift Kongsberg Gruppen ASA (Kongsberg) mer varer og tjenester fra norske underleverandører enn det de selv omsetter for i Norge.

4.3 Institusjonelle og regulatoriske endringer

Historisk sett har verdens forsvarsindustri operert i et uregulert marked, uavhengig av bestemmelsene om f.eks. konkurranseregler, offentlige anskaffelser og statsstøtte i EUs ulike traktater, EØS-avtalen, WTO-avtalen og bilaterale handelsavtaler. Forsvarsanskaffelser har i praksis vært ansett å falle utenfor EUs indre marked, med bakgrunn i den tradisjonelle unntaksbestemmelsen i EUs grunnleggende traktater.

Europakommisjonen startet tidlig på 2000-tallet arbeidet med en politikk for forsvarsanskaffelser med et ønske om å skape et felles marked for forsvarsmateriell, European Defence Equipment Market. Kommisjonen vurderte at EU-traktatens unntaksbestemmelse ble benyttet i altfor stort omfang, men innså samtidig at anskaffelsesdirektivet i klassisk (sivil) sektor, direktiv 2004/18/EF, var lite egnet for forsvarsanskaffelser. Etter en lang prosess ble direktivet om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser vedtatt av EU i 2009, med krav om gjennomføring i EU-landene senest 21. august 2011. Direktivet ble gjennomført i norsk rett i form av forskrift om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser (FOSA). Forskriften trådte i kraft 1. januar 2014.

De store nasjonene har i stor grad vært selvforsynt med forsvarsmateriell, og har derfor tradisjonelt kun unntaksvis hatt kritisk behov for industrielt samarbeid. De små og mellomstore landenes bruk av slikt samarbeid som forsvarsindustrielt virkemiddel er nå kommet under press fra Europakommisjonens side. Samtidig er de tradisjonelle unntaksbestemmelsene i Lisboatraktaten og EØS-avtalen uendrede. Forsvarsindustrien og anskaffende myndigheter befinner seg derfor i dag i en ny og svært sammensatt regulatorisk situasjon.

4.4 Økt forsvarssamarbeid

Forsvarssystemer er ofte svært komplekse og har et høyt integrasjonsbehov mot andre systemer for å kunne virke sømløst med disse. I tillegg har det de senere årene skjedd en betydelig teknologisk utvikling, spesielt innenfor informasjonsteknologi. Tradisjonelt har forsvarssektoren i de fleste land lagt stor vekt på å ha teknologisk dybdekunnskap og spisskompetanse om sitt materiell og sine våpensystemer. I en del tilfeller har en hatt nasjonal kontroll med hele verdikjeden, fra utvikling til utfasing. Dette er i senere år blitt vanskeligere, spesielt for små og mellomstore land. Det er i hovedsak tre årsaker til dette. For det første må landene av ressurshensyn i større grad konsentrere seg om forsvarets kjerneoppgaver og prioritere operativ virksomhet. For det andre går den teknologiske utviklingen hurtig og kompleksiteten i systemene blir for stor, til at det lar seg gjøre å opprettholde nødvendig kompetanse innenfor de respektive lands forsvar. Og for det tredje reduseres forsvarsstrukturene så mye at lave volum gjør enhetskostnadene uforholdsmessig høye. For Norge har det derfor vært naturlig å satse på dybdekunnskap og spisskompetanse på enkelte, prioriterte områder som er av stor betydning for Forsvaret. Denne prioriteringen har bidratt til at norsk industri har opparbeidet seg ledende kompetanse og konkurransedyktige produkter på verdensmarkedet.

Figur 4.2 Joint Strike Missile (JSM) er en videreutvikling av Kongsbergs Naval Strike Missile (NSM) og er skreddersydd for kampflyet F-35.

Figur 4.2 Joint Strike Missile (JSM) er en videreutvikling av Kongsbergs Naval Strike Missile (NSM) og er skreddersydd for kampflyet F-35.

Foto: Lockheed Martin

Kostnadsbildet for investeringer i høyteknologisk materiell, og ikke minst understøttelsen av materiellet gjennom levetiden, fremtvinger et behov for nye løsninger for at mindre nasjoner skal kunne klare å opprettholde nødvendige for-svarskapasiteter. Samarbeid vil bli stadig viktigere for at nasjoner skal kunne realisere høyteknologiske forsvarskapasiteter og understøtte slike systemer. Samarbeidspotensialet strekker seg fra utvikling og anskaffelse til drift, vedlikehold og oppdateringer, og krever derfor en betydelig grad av tillit og langsiktighet mellom partene. Denne utviklingen vil også ha betydning for Norges evne til å opprettholde en forsvarsteknologisk base innenfor prioriterte kompetanseområder. Norsk forsvarsindustri må arbeide tett opp mot de mest sentrale internasjonale leverandørene av forsvarsmateriell til Norge dersom industrien skal kunne bidra til å understøtte materiellet for Forsvaret gjennom hele levetiden.

4.4.1 Internasjonalt samarbeid

Gjennom ulike tiltak og initiativer forsøker både NATO og EU å få medlemslandene til å samarbeide mer om å utvikle, anskaffe, drifte og vedlikeholde militære kapabiliteter. Imidlertid viser erfaringene med materiellsamarbeid så langt at et stort antall deltagere kan medføre kompliserende og fordyrende prosesser. Ulikheter i krav, ulike behov i tid, samt ulike beslutningsprosesser og næringspolitiske interesser reduserer ofte potensialet for og effekten av samarbeid. Fellesfinansierte løsninger innenfor eller i tilknytning til NATO har så langt vist seg som de mest vellykkede.

Samtidig er økt forsvarssamarbeid på tvers av landegrensene helt nødvendig. For at Norge skal kunne realisere høyteknologiske kapasiteter, vil vi for de fleste prosjekter være avhengige av partnere for å oppnå tilstrekkelig industriell skala på både produksjon og levetidsunderstøttelse. Samarbeid vil også gi fordeler for oppdateringer av utstyret gjennom levetiden for å sikre at utstyrets relevans opprettholdes. I de tilfellene der Norge ut fra nasjonale sikkerhetsinteresser velger å gjennomføre egne utviklingsprosjekter, er det på samme måte viktig å realisere et eksportpotensial for å oppnå tilstrekkelig volum og kostnadsdeling.

4.4.2 Nordisk samarbeid

Nordisk forsvarssamarbeid er naturlig og relevant på grunn av tette politiske, kulturelle og språklige bånd, delvis sammenfallende sikkerhets- og forsvarspolitiske mål og utfordringer, geografisk nærhet, økonomisk integrasjon og flere likhetstrekk i forsvarsstrukturene. Kapabilitets- og materiellsamarbeidet er gitt en sentral rolle i det nordiske forsvarssamarbeidet gjennom Nordic Defence Cooperation (NORDEFCO). NORDEFCO inkluderer Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. NORDEFCO har til hensikt å styrke de nordiske landenes nasjonale forsvar, utforske felles synergier og bidra til effektive fellesløsninger, men må ikke forveksles med en forsvarsallianse. Gjennom NORDEFCO fokuseres det også på samarbeid i forsvarsindustrien mellom de nordiske landene.

Det er regjeringens målsetting å legge til rette for best mulig samarbeid mellom de nordiske landene og de nordiske forsvarsindustriene, basert på Forsvarets behov for kostnadseffektive leveranser. I mars 2015 ble det inngått en samarbeidsavtale mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige. I avtalen reguleres hovedprinsippene for nordisk forsvarsmateriellsamarbeid. Avtalens formål er å danne et rammeverk for partnernasjonenes samarbeid og legge til rette for videre utvikling innen forsvarsmateriellområdet. Avtalen skal videre bidra til å redusere regulatoriske hindringer, og oppfordre til dialog innenfor forsvarsindustrien i de nordiske landene.

Materiellsamarbeidets målsetting er å oppnå størst mulig systemlikhet gjennom felles utvikling, anskaffelser, drift, vedlikehold og oppgraderinger i materiellets levetid. På denne måten utnyttes landenes samlede ressurser mer effektivt. Samtidig er det viktig å understreke at materiellsamarbeid er krevende fordi det er komplekst og forutsetter god planlegging på lang sikt. De nordiske landene har i tillegg ulik alliansetilhørighet. Videre vil nasjonale beslutningsprosesser og suverenitetshensyn kunne legge begrensninger på hvor tett et samarbeid kan bli.

4.5 Forsvarsindustripolitikken i andre land

4.5.1 USA

Det amerikanske forsvarsmarkedet utgjør alene om lag halvparten av det globale forsvarsmarkedet, og fremstår derfor som et naturlig marked for verdens leverandører av forsvarsmateriell. Det er imidlertid en realitet at USAs importandel av utenlandsk forsvarsmateriell er lav.

I praksis fremstår det amerikanske forsvarsmarkedet som et tilnærmet lukket marked for utenlandske aktører. Det er flere forhold som bygger opp om dette. Et komplisert lov- og regelverk for å beskytte teknologisk informasjon, og en ressurskrevende prosess for hvordan teknologiske forsvarssystemer fremskaffes, gjør det svært krevende å lykkes med eksport til USA.

For USA er det en strategisk målsetting å være teknologisk ledende. Dette gjør seg spesielt gjeldende i utviklingen av forsvarsmateriell, der utenlandske bedrifter finner det tids- og ressurskrevende å få informasjonstilgang og nødvendige tillatelser.

For å lykkes i det amerikanske forsvarsmarkedet er det mange utenlandske forsvarsbedrifter som inngår partnerskap, gjennomfører oppkjøp av amerikanske bedrifter eller etablerer egen virksomhet i USA. Amerikanske regler for kontroll med eierskap og teknologi setter likevel klare begrensninger for morselskapenes innflytelse på sine amerikanske datterselskaper.

Det finnes imidlertid eksempler på at utenlandske forsvarsleverandører har hatt suksess på det amerikanske markedet. Det gjelder også enkelte norske bedrifter som i dag er blant de største utenlandske leverandørene til det amerikanske forsvaret. Nammo har en sentral posisjon på det amerikanske markedet som leverandør av eksempelvis rakettmotorer og avansert ammunisjon. Kongsberg har hatt stor suksess med våpenstasjonen Protector. Disse kontraktene hadde sin bakgrunn i et umiddelbart amerikansk behov for materiell, der det ikke var konkurrerende produkter tilgjengelig på hjemmemarkedet.

Figur 4.3 Våpenstasjonen Protector, som står på toppen av dette militære kjøretøyet, er utviklet av  Kongsberg. Protector-systemet har vært en stor eksportsuksess.

Figur 4.3 Våpenstasjonen Protector, som står på toppen av dette militære kjøretøyet, er utviklet av Kongsberg. Protector-systemet har vært en stor eksportsuksess.

Foto: Kongsberg

Utenlandske forsvarsbedrifter som har oppnådd kontrakter med det amerikanske forsvaret, har imidlertid måttet etablere produksjonskapasitet på amerikansk jord, enten ved nyetableringer eller lokale oppkjøp.

4.5.2 EU

EUs utvikling er historisk sett basert på økonomisk integrasjon, og har ikke før ganske nylig direkte befattet seg med forsvars- og sikkerhetspolitikk. Forsvars- og sikkerhetssamarbeidet i Europa har så langt primært blitt ivaretatt gjennom NATO. Delvis skyldtes dette at EEC/EF hadde relativt få medlemmer de første årene, og dels Storbritannias sterke bånd til USA og deres målsetting om å beholde NATO som det viktigste forumet i sikkerhetspolitikken.

Helt siden Roma-traktaten i 1957 har det vært en «sikkerhetsventil» i EF, senere EU, som setter hele traktaten til side i spørsmål av betydning for nasjonal sikkerhet. Satt på spissen kan det sies at nasjonal sikkerhet, definert av medlemsstatene selv, har hatt forrang fremfor de fire friheter (fri bevegelighet av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft). Forsvars- og sikkerhetspolitikk har derfor tradisjonelt ligget utenfor de myndighetsområdene som medlemsstatene har delegert til Brussel.

Norge og EU har i stor grad sammenfallende sikkerhetspolitiske interesser og utfordringer. Videre er det i norsk interesse å bidra til å støtte opp om Europas evne til krisehåndtering. Det er fra norsk side ønskelig med et tettest mulig samarbeid med EU innenfor rammen av EUs Common Security and Defence Policy (CSDP). CSDP ble etablert med Lisboa-traktaten i 2009 for å styrke og effektivisere det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet.

Regjeringen har en egen strategi for samarbeidet med EU. Forsvarsdepartementet følger opp regjeringens strategi og regjeringens arbeidsprogram for EU/EØS-saker i sitt arbeid innenfor dette området, og har utgitt en egen EU/EØS-strategi. Strategien har til formål å ivareta norske forsvars- og sikkerhetspolitiske interesser i EU på en best mulig måte, ved å fokusere på videreutvikling og styrking av samarbeidet med EU og For-svarsdepartementets interne arbeid med EU/EØS- saker.

I 2004 ble det europeiske forsvarsbyrået, European Defence Agency (EDA), opprettet. Byrået skal støtte CSDP gjennom å forbedre og utvikle de europeiske forsvarskapabilitetene. Norge inngikk en egen samarbeidsavtale med EDA i 2006. Avtalen gir Norge mulighet til å delta i EDAs aktiviteter. Norge benytter denne muligheten svært aktivt og er en betydelig bidragsyter til EDAs FoU-programmer.

Europakommisjonen har ved gjentatte anledninger understreket betydningen av at medlemslandene kan vise til robuste forsvarsindustrielle strategier, aller helst i form av politiske vedtak i regjering eller nasjonalforsamling gjennom policy-dokumenter eller såkalte «white papers» (tilsvarer stortingsmeldinger). Dette for å kunne påberope seg konsistente behov for å ivareta egen industri ut fra nasjonale sikkerhetsbehov. Flere av medlemslandene i EU har definert sine forsvarsindustrielle strategier på nytt etter at direktivet om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser trådte i kraft.

Storbritannia

Storbritannia har en lang tradisjon for «white papers» som beskriver forholdet til forsvarsindustrien. I februar 2012 ble National Security Through Technology publisert, med vekt på åpen konkurranse (i tråd med intensjonene i direktivet), men samtidig med en klar påpekning av behovet for teknologisk og operativ overlegenhet på områder av stor betydning for nasjonal sikkerhet. Gjenkjøpsordningen ble avskaffet, og i stedet ble det innført en industrial engagement policy, der utenlandske forsvarsbedrifter ble oppfordret til å engasjere seg i britisk industri.

Frankrike

Frankrike publiserte i 2013 et strategidokument som fastslår at den franske forsvarsindustrien er en avgjørende komponent i landets strategiske uavhengighet, og at den har stor betydning for økonomi og sysselsetting. Videre ble behovet for nasjonal kompetanse og handlefrihet konstatert. Forsvarsindustriens stilling i Frankrike vil derfor bli opprettholdt, og det vil bli avsatt tilstrekkelige midler til å videreføre kritisk kompetanse innenfor nøkkelområder. Det franske markedet har tradisjonelt vært svært lukket, og så langt tyder ikke noe på at dette vil endre seg.

Danmark

Danmark har lenge brukt industrisamarbeid som et aktivt virkemiddel for å styrke egen industri. Selv om industrisamarbeid ikke omtales i EU-direktivet, har Europakommisjonen hevdet at industrisamarbeid ikke er tillatt for kontrakter som omfattes av direktivet. Danmark har, med sin nye forsvarsindustristrategi og regelverk for industrisamarbeid, som trådte i kraft 1. juli 2014, brutt med denne fortolkningen. Det antas at de aller fleste anskaffelser vil foretas under direktivet, men Danmark vil vurdere hvorvidt industrisamarbeid er nødvendig for å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser, særlig innenfor åtte definerte strategiske områder. De første anskaffelsene under direktivet med krav om industrisamarbeid ble utlyst i oktober 2014.

Sverige

Sverige publiserte i 2012 retningslinjer for vurdering av nasjonale sikkerhetsinteresser i forbindelse med anskaffelser av forsvarsmateriell. I henhold til retningslinjene skal siktemålet være økt konkurranse, og antall unntak skal være så få som mulig. Retningslinjene skisserer likevel en del områder der særskilte svenske forhold kan gjøre det nødvendig med unntak fra direktivet med hjemmel i EU-traktatens artikkel 346. Disse områdene kan potensielt omfatte en vesentlig andel av materiellanskaffelsene til det svenske forsvaret. Mot slutten av 2014 opplyste den svenske regjeringen at den vil starte arbeidet med en forsvarsindustriell utviklingsstrategi.

Nederland

Nederland publiserte en forsvarsindustristrategi i desember 2013. Hensikten med strategien er å gi Nederlands forsvars- og sikkerhetsindustri mulighet til å gi bidrag av høy kvalitet til landets sikkerhet, og samtidig være konkurransedyktig på det europeiske og internasjonale markedet. Et viktig element for å oppnå dette, er tett samarbeid mellom myndighetene, forsvars- og sikkerhetsindustrien og FoU-institusjoner. Strategien definerer prioriterte teknologiområder. Ved valg av anskaffelsesstrategi skal det først vurderes hvorvidt nasjonale sikkerhetsinteresser er involvert. Deretter velges anskaffelsesregelverk. Til slutt gjøres en vurdering av hvorvidt det skal kreves industrisamarbeid dersom dette er et proporsjonalt tiltak for å ivareta de prioriterte teknologiområdene.

Andre store europeiske nasjoner som Tyskland og Polen opererer foreløpig ikke med offisielle forsvarsindustrielle strategier, men i praksis føres det tydelig politikk på dette området. Tyskland forventes etterhvert å ville komme med en strategi på dette området bygget opp rundt deres industrielle og teknologiske kompetansebase.

4.5.3 Fremvoksende økonomier

Mens de fleste forsvarsbudsjettene i Vesten har blitt redusert de siste årene, har mange land i Sør-Amerika og Asia økt sine forsvarsutgifter. De store forsvarsbedriftene i USA og Europa har aktivt gått inn i disse markedene. Flere av de fremvoksende økonomiene satser sterkt på oppbygging av en egen forsvarsindustri, og benytter aktivt industrisamarbeid som et virkemiddel for lokal produksjon og teknologioverføring. Dette er tydelig i store land som Brasil og India, men også i land som Sør-Korea, Taiwan og Malaysia. Samarbeidet i dette markedet preges sterkt av nasjonal politikk.

Til forsiden