Del 1
Innledning

1 Regjeringens sikkerhets- og beredskapspolitikk

Norge er et langstrakt land, men det er sterke bånd som forener oss. Vi har bosetting i hele landet og grunnleggende tillit til hverandre og til myndighetene. Tillitssamfunnet og trygge, gode og levende lokalsamfunn i hele landet er de viktigste byggesteinene i den sivile norske beredskapen. Forskjellige deler av landet og ulike grupper i samfunnet kan ha ulike beredskapsutfordringer. Uansett hvor du bor i Norge eller hvem du er, skal fellesskapet stille opp når det virkelig trengs. Med denne meldingen peker regjeringen en helt ny retning i utviklingen av totalberedskapen i hele landet for å styrke motstandskraften i hele befolkningen.

1.1 Behovet for en ny sikkerhets- og beredskapspolitikk

Norge befinner seg i en farligere og mer uforutsigbar verden.

Den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa som følge av Russlands angrepskrig mot Ukraina, krigen i Midtøsten, og en tilspisset global konkurranse og rivalisering mellom stormakter som USA og Kina om militær, politisk, økonomisk og teknologisk makt, preger vår tid.

Teknologisk utvikling utfordrer sikkerhet og beredskap på måter vi ikke fullt ut overskuer. Digitaliseringen av samfunnet, bruk av sosiale medier, og utviklingen av ny teknologi som kunstig intelligens bidrar til dette. Klimaendringene øker risikoen for naturfare her hjemme, og kan forsterke migrasjon og konflikter globalt.

I møte med denne samfunnsutviklingen må Norge styrke sin samlede forsvarsevne. Regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren er et betydelig løft for vår militære evne. Regjeringen legger nå frem en historisk totalberedskapsmelding. I meldingen setter regjeringen retningen for en omlegging av den sivile delen av totalforsvaret og for den sivile motstandskraften. Vi skal sørge for at det sivile samfunnet er forberedt på krise og krig, og utvikle et samfunn som understøtter militær innsats og som motstår sammensatte trusler. I dette ligger det å planlegge for å møte krigshandlinger på norsk territorium så vel som på alliertes territorium.

Russlands vilje til bruk av militærmakt for å nå politiske mål viser at Norge trolig må forholde seg til en uforutsigbar og risikovillig nabo i lang tid fremover. Kinas tettere strategiske partnerskap med Russland og støtten til krigføringen i Ukraina er urovekkende, samtidig som vi er avhengig av samarbeid med Kina på enkelte områder for å løse vår tids største utfordringer.

Sammensatt virkemiddelbruk gjør skillet mellom fred og krise mindre tydelig, og utfordrer det tradisjonelle skillet mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet. Desinformasjon, påvirkningsoperasjoner, fordekte investeringer i strategisk næringsvirksomhet, forstyrrelser i forsyningskjeder, innsidere i private eller offentlige virksomheter, samt hyppigere digitale angrep, er blitt en alminnelig del av trusselbildet.

Sammesatt virkemiddelbruk pågår ofte over lang tid og omfatter både lovlige og ulovlige virkemidler. Aktiviteten foregår ofte fordekt ved bruk av mellomledd, og i økende grad bruker statlige aktører profittmotiverte kriminelle til å gjennomføre aksjoner. Aktiviteten kan være krevende å forstå, oppdage, håndtere og motvirke, og den treffer oss alle. Se nærmere omtale i kapittel 7.

Befolkningens evne til å skille mellom sant og usant utfordres. Sammensatte trusler kan ha til formål å skape splid mellom grupper og destabilisere samfunnet.

Næringslivet eier mye av samfunnets kritiske infrastruktur og er sentralt i viktige verdikjeder, og er utsatt for digitale angrep, innsidere og fremmed etterretning. Fremmede aktører kan ønske å forstyrre grunnleggende tjenester til befolkningen og derigjennom svekke samfunnets motstandskraft.

Kommunene skal sørge for trygghet i lokalsamfunnet, og utgjør en viktig del av grunnberedskapen i landet. Krise og krig vil kunne utfordre kommunenes mulighet til å opprettholde grunnleggende tjenester for befolkningen.

Denne utviklingen og kompleksiteten i trusselbildet krever et mer årvåkent og mer motstandsdyktig sivilt samfunn. Befolkningen, frivillige organisasjoner, privat næringsliv, og lokale, regionale og statlige myndigheter må i større grad ta inn over seg at sikkerhet og beredskap er noe vi alle må ta ansvar for og bidra til.

Regjeringen vil sørge for at samfunnets samlede ressurser utnyttes bedre både i forebygging og håndtering av kriser, og sikre tett involvering av privat næringsliv og frivillige. Under enhver hendelse høyt i krisespekteret er det nødvendig at samfunnet har forutsetninger og en beredskapskultur for å kunne håndtere ulike hendelser og kriser.

Det stilles større krav til befolkningens egenberedskap. Den stadig tettere koblingen mellom økonomi og sikkerhet gjør at næringslivet i større grad må integrere hensynet til nasjonal sikkerhet i sine beslutninger. Kommunene må systematisk planlegge for større hendelser hvor samfunnet er avhengig av at ressursene finner hverandre. Næringslivet, kommuner og fylkeskommuner må være i stand til å gjøre gode vurderinger for å ivareta nasjonal sikkerhet.

Å styrke samfunnets motstandskraft i møte med denne utviklingen, krever en bredde av tiltak; regulering, finansiering, veiledning, samarbeid og egenberedskap. Summen av tiltak på ulike nivåer skal bidra til bevisstgjøring, kunnskap og felles situasjonsforståelse, og gjøre oss bedre forberedt som samfunn.

Samtidig kan vi ikke beskytte samfunnet fullt og helt mot alle trusler. Hendelser vil inntreffe. Hvilke tiltak som skal gjennomføres må baseres på en vurdering av risiko, og hvilken risiko vi må akseptere og leve med. Vi må vite hvilke interesser og verdier vi skal beskytte.

I beredskapsarbeidet er det viktig med langsiktig tenkning. Derfor satt regjeringen ned en totalberedskapskommisjon i januar 2022. Kommisjonen har vurdert styrker og svakheter ved dagens beredskapssystemer, og foreslått hvordan samfunnets samlede ressurser kan og bør innrettes for å videreutvikle motstandskraften, og sikre best mulig samlet utnyttelse av beredskapsressursene. Anbefalinger fra Totalberedskapskommisjonens rapport NOU 2023: 17 Nå er det alvor – rustet for en usikker fremtid, følges blant annet opp gjennom denne totalberedskapsmeldingen.

1.2 Forutsetninger for en ny sikkerhets- og beredskapspolitikk

Beredskapspolitikken må ta utgangspunkt i våre strategiske interesser og utnytte våre fortrinn. Tiltakene må samtidig bygge på en forståelse av hvilke sårbarheter vi står overfor.

Norge er et ressursrikt land, med en kunnskapsrik befolkning og et samfunn preget av tillit til hverandre og til myndighetene. Næringslivet, partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter er vant til å jobbe sammen. Vi må bygge og bevare et samfunn der folk og ressurser i hele landet finner hverandre både i forebygging og håndtering av kriser.

Økonomisk motstandskraft er en bærebjelke i det norske samfunnet. Et velfungerende næringsliv, handel og finansiell stabilitet er forutsetninger for å opprettholde samfunnets grunnleggende funksjonalitet. Norge har en åpen økonomi som har utstrakt handel med omverdenen. Samarbeid og samhandling med andre land er viktig. Norge er en betydelig eksportnasjon. Vi har også betydelig import. Under pandemien så vi hvordan internasjonalt samarbeid var viktig for tilgangen til vaksiner. Samtidig må vi i møte med dagens trusselbilde styrke den nasjonale kontrollen over kritisk infrastruktur, naturressurser, eiendom og strategisk viktige virksomheter og verdikjeder.

Nordområdene er vårt viktigste strategiske område og av stor betydning i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Vårt handlingsrom i området utfordres av Russland. Samtidig viser Kina økende interesse for regionen.

Norge er en betydelig energinasjon. Etter krigen i Ukraina har norsk energiforsyning til Europa fått enda større sikkerhetspolitisk betydning. Det gjør oss utsatt for press og sabotasjeaksjoner, i hele verdikjeden.

Med en av verdens lengste kystlinjer, er vi særlig utsatte for maritim fordekt etterretningsaktivitet. Dette utfordrer blant annet vår maritime næringsvirksomhet og kritisk infrastruktur.

Norge er et høydigitalisert samfunn. Det er viktig for vår konkurranseevne og innovasjonskraft, men fører samtidig med seg sårbarheter med stort skadepotensiale for samfunnet.

Norge er godt forankret i et vestlig og europeisk verdi- og interessefellesskap. NATO er grunnsteinen i norsk sikkerhetspolitikk og avgjørende for vår forsvarsevne. Finsk og svensk NATO-medlemskap innebærer nye muligheter for et styrket nordisk samarbeid også innenfor sikkerhet og beredskap. I Europa har Norge sine viktigste handelspartnere, og det er etablert flere viktige samarbeid innenfor sivil beredskap. Dette internasjonale fellesskapet er avgjørende for Norges sikkerhet, men utfordres i økende grad av aktører som ønsker å skape splid og svekke samholdet i vestlige land.

1.3 Regjeringens mål og prioriteringer

Bakgrunnen for denne meldingen er den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa siden andre verdenskrig. Gjennom langtidsplanen for forsvarssektoren har regjeringen og Stortinget sammen vedtatt en historisk styrking av Norges forsvar. Utfordringene vi som samfunn står overfor gjør det nødvendig også å styrke den sivile beredskapen.

Helt siden andre verdenskrig har forsvaret av Norge bygd på totalforsvarskonseptet. Konseptet er en erkjennelse av at støtte og samarbeid mellom sivile og militære ressurser bidrar til at Norge kan motvirke og håndtere trusler mot samfunnet og staten. På sivil side må vi først og fremst benytte samfunnets samlede ressurser bedre. Statlige og lokale myndigheter, næringslivet og frivilligheten må samarbeide tettere slik at ressurser finner hverandre raskere når krisen inntreffer. Det sivile samfunnet må legge planer som harmoniserer med militært planverk, og prioritere ressurser dit de trengs mest. Sivile myndigheter, Forsvaret, private virksomheter og frivillige må ha en felles situasjonsforståelse og trene mer sammen.

I lys av dagens sikkerhetspolitiske situasjon vektlegger denne meldingen arbeidet med totalforsvaret og det sivile samfunnets motstandskraft i situasjoner der det verst tenkelig skulle skje, og Norge igjen skulle oppleve væpnet konflikt eller krig. Den norske beredskapsmodellen er samtidig basert på at ressursene i totalforsvaret også har oppgaver i hverdagsberedskapen ved naturkatastrofer, større ulykker og andre alvorlige hendelser. Når vi nå styrker beredskapen for det øvre krisespekteret (se boks 2.9), vil det også bidra til at samfunnets evne til å forebygge og håndtere andre hendelser styrkes.

Kun gjennom et motstandsdyktig og utholdende sivilt samfunn kan Norge motstå et mer akutt og komplisert trusselbilde. Tre hovedmål ligger til grunn for regjeringens arbeid med å styrke det sivile samfunnets motstandskraft:

1. Et sivilt samfunn som er forberedt på krise og krig

2. Et sivilt samfunn som motstår sammensatte trusler

3. Et sivilt samfunn som understøtter militær innsats

I denne meldingen presenterer regjeringen en rekke tiltak som styrker det sivile samfunnets motstandskraft og bidrar til å nå regjeringens hovedmål. Disse tiltakene baserer seg på syv strategiske retninger for regjeringens arbeid, se boks 1.1.

Sikre bosetting og aktivitet i lokalsamfunn i hele landet

Bosetting, aktivitet og levende lokalsamfunn i hele landet er av avgjørende betydning for Norge. Regjeringen vil derfor føre en helhetlig politikk som sikrer bosetting i hele landet, slik at vi kan opprettholde et levende og bærekraftig samfunn. Regjeringen vil sørge for solide lokalsamfunn og god grunnberedskap lokalt.

Sikre god grunnberedskap i lokalsamfunnene

Forebygging og god grunnberedskap bidrar til at kriser kan håndteres raskest mulig lokalt. Kommunene har en avgjørende rolle i det forebyggende arbeidet og i hendelseshåndtering. Regjeringens forslag om at alle kommuner skal ha eller være tilknyttet et kommunalt beredskapsråd, vil bidra til et styrket forebyggende arbeid, og til at lokale beredskapsressurser i større grad finner hverandre når det trengs.

Ved store hendelser må kommunene raskt kunne tilbys støtte slik at de kan håndtere disse best mulig. Regjeringen vil etablere en forsterkningsordning til kommuner under krisehåndtering innenfor områdene psykososial støtte, kommunikasjon og støtte til stabsfunksjoner i krisekoordineringen. Regjeringen vil også vurdere å etablere en cyberberedskapsordning der myndigheter og næringsliv samarbeider ved store kriser og hendelser som krever ekstra kapasitet og kompetanse.

Regjeringen har satt av midler til et pilotprosjekt for å øke motstandskraften og beredskapen i Finnmark. Regjeringen vil vurdere tiltak for ytterligere å styrke motstandskraften i Troms og Finnmark samt i andre strategisk viktige geografiske områder.

Foto: Stian Olberg/DSB.

Styrke nødetatenes tilstedeværelse i hele landet

Samfunnets motstandskraft avhenger av at nødetatene er til stede der hendelser inntreffer. Innbyggerne skal ha forutsigbarhet om at de vil bli ivaretatt ved akutte hendelser, og i hele landet skal man oppleve at storsamfunnet stiller opp med ressurser i kritiske situasjoner. Som følge av at vi er et langstrakt land med spredt bosetting og store avstander, vil dette ha betydning for hvordan vi organiserer våre tjenester. Lokalkunnskap og rask respons vil alltid være sentralt i hendelseshåndtering.

Gjeninnføre plikten til å bygge tilfluktsrom, og utarbeide et nytt beskyttelseskonsept

Krigen i Ukraina viser behovet for tilfluktsrom i krig. Et stortingsvedtak fra 1998 gir utbyggere fritak fra plikten til å bygge tilfluktsrom i nye bygg. Regjeringen vil foreslå at Stortinget opphever vedtaket. Samtidig tar regjeringen sikte på å innføre et nytt beskyttelseskonsept, og vil raskt sende et forslag om dette på offentlig høring.

Styrke næringslivet i hele landet

Samfunnets motstandskraft er avhengig av at vi har et variert næringsliv i hele landet. Privat næringsliv eier, drifter og utvikler kritisk infrastruktur, og spiller en avgjørende rolle både for evnen vår til å sikre kontinuitet i kritiske samfunnsfunksjoner og for sivil støtte til militære operasjoner. Næringslivet har også en rekke gripbare ressurser, som personell og maskinelt utstyr, som kan være til stor nytte i håndtering av hendelser.

Øke støtten til frivillige organisasjoner

De frivillige organisasjonene i redningstjenesten er en sentral del av grunnberedskapen i Norge. Regjeringen vil legge til rette for å øke tilskuddet til de frivillige i redningstjenesten med inntil 100 mill. kroner gjennom en opptrapping over åtte år. I samarbeid med de frivillige organisasjonene vil det vurderes hvordan tilskuddet kan innrettes mest mulig treffsikkert. Regjeringen har foreslått, og Stortinget vedtatt, å øke tilskuddet til de frivillige organisasjonene i redningstjenesten med 6 mill. kroner i 2025.

Utnytte samfunnet samlede ressurser bedre i forebygging og krisehåndtering, herunder involvere næringsliv og frivillige i beredskapsarbeid lokalt, regionalt og nasjonalt

Alle sivile sektorer må være forberedt på alvorlige kriser og krig. For å sikre god informasjonsdeling og mest mulig effektiv og fleksibel utnyttelse av samfunnets samlede ressurser, er bedre samordning og prioritering av ressurser mellom det offentlige, næringslivet og frivilligheten nødvendig. Regjeringen vil jobbe for at alle deler av det sivile samfunnet samarbeider tettere, deler mer informasjon og øver mer sammen.

Etablere ny rådsstruktur med krav til involvering av privat næringsliv og frivillige

Regjeringen vil etablere en enhetlig rådsstruktur på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå for å styrke koordineringen av beredskapsarbeidet.

På nasjonalt nivå skal det etableres beredskapsråd innenfor kritiske samfunnsområder der slike råd ikke finnes i dag. Rådene skal ledes av ansvarlig departement, og ha deltakelse fra andre offentlige aktører, næringslivet og frivilligheten. Rådene skal blant annet bidra til at det årlig utarbeides sårbarhets- og tilstandsvurderinger innenfor de kritiske samfunnsområdene. Dette skal gi de ansvarlige departementene et best mulig grunnlag for å foreslå tiltak for å styrke beredskapen. Justis- og beredskapsdepartementet vil utarbeide en samlet vurdering på tvers av samfunnsområder som grunnlag for regjeringens prioriteringer.

På lokalt nivå vil regjeringen innføre en plikt for alle kommuner til å ha eller være tilknyttet et kommunalt beredskapsråd. Rådene skal ha deltakelse fra lokale beredskapsaktører som for eksempel frivillige organisasjoner og det private næringslivet.

Etablere en langtidsplan for sivil beredskap

Regjeringen vil utarbeide en langtidsplan for sivil beredskap. Arbeidet starter i 2025. Formålet med langtidsplanen vil være å forsterke den sivile beredskapen, sikre kontinuitet, samordning, tverrsektorielt arbeid og langsiktig tenkning. Langtidsplanen vil forsterke koblingen mellom risikovurderinger og politiske tiltak. Den nye rådsstrukturen for beredskapsplanlegging og tilstandsvurderinger i sivile sektorer gir regjeringen et godt grunnlag for å utarbeidelse av langtidsplanen. Planen vil måtte utvikles over tid.

Fremme forslag om ny lov om grunnsikring av samfunnsviktige virksomheter

Regjeringen vil foreslå en ny lov om grunnsikring av samfunnsviktige virksomheter. Loven skal ses i sammenheng med arbeidet med å forberede implementeringen av direktivene om sikkerhet i nettverk og informasjonssystemer (NIS2-direktivet) og kritiske enheters motstandsdyktighet (CER-direktivet). Den nye loven skal stille felles krav til grunnsikring hos virksomheter som er viktige for at samfunnet fungerer, i fred, krise og krig.

Styrke felles situasjonsforståelse mot sammensatte trusler

For å kunne forebygge, motstå og håndtere sammensatte trusler er det avgjørende at vi som samfunn forstår hva vi står overfor og hvilke verdier vi besitter. Nasjonalt etterretnings- og sikkerhetssenter (NESS) består av Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og politiet. Senteret arbeider for å styrke den nasjonale evnen til å oppdage sammensatte trusler og sikre god beslutningsstøtte til myndighetene. Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet videreutvikler nå NESS for å etablere et nasjonalt situasjonsbilde mot sammensatte trusler, og for å styrke det tverrsektorielle arbeidet som er nødvendig for å oppdage, forstå, motvirke og håndtere sammensatt virkemiddelbruk.

Øve mer med allierte, næringslivet og frivillige organisasjoner

For at samfunnet skal fungere i krise og krig må vi øve mer. Øvelser gjør at samfunnets samlede ressurser lettere finner hverandre og øker samfunnets evne til å håndtere alvorlige hendelser.

Regjeringen vil utarbeide et strategisk rammeverk for nasjonale øvelser i sivile sektorer og en flerårig plan for nasjonale øvelser. Regjeringen vil legge til rette for at vi øver mer, og at flere øver sammen. Målet er en mer systematisk tilnærming og bedre koordinering av øvingsvirksomhet på tvers av sivile sektorer og med militær øvingsvirksomhet.

Utarbeide en nasjonal sikkerhetsstrategi

I et raskt omskiftelig sikkerhetsbilde, er det behov for mer helhetlig og langsiktig styring av arbeidet med å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser. Regjeringen har derfor igangsatt arbeidet med en nasjonal sikkerhetsstrategi. Strategien vil gi en helhetlig overordnet fremstilling av utenriks-, sikkerhets-, forsvars- og beredskapspolitikk, med utgangspunkt i vår nasjonale sikkerhet. Strategien vil legges frem før sommeren 2025.

Styrke digital motstandskraft og nasjonal kontroll over kritisk infrastruktur og strategisk viktige virksomheter, naturressurser, eiendom og verdier

Sentrale deler av norsk infrastruktur eies i dag av private selskaper. Enkelte sektorer er særlig eksponert for endringer i den sikkerhetspolitiske situasjonen. Regjeringen vil styrke den digitale motstandskraften og den nasjonale kontrollen av kritisk infrastruktur, naturressurser, eiendom og strategisk viktige virksomheter. Det skal skje på en måte som ivaretar nødvendig forutsigbarhet for næringslivet, og som bevarer Norge som en åpen økonomi.

Foreslå ny lov om kontroll av utenlandske investeringer i strategisk viktige sektorer

I møte med den nye sikkerhetspolitiske virkeligheten, er det allerede gjort flere endringer i sikkerhetsloven, blant annet ved å styrke reglene for eierskapskontroll. Nasjonale sikkerhetsinteresser kan samtidig ha betydning for virksomheter som ikke er omfattet av sikkerhetsloven. For å videreutvikle dagens ordning for håndtering av potensielt sikkerhetstruende utenlandske investeringer vil regjeringen legge frem en ny lov om kontroll av utenlandske investeringer.

Regjeringen har nylig opprettet Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner (DEKSA). DEKSA vil blant annet få ansvaret for utstedelse av tillatelser, veiledning og den utøvende kontrollen med eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi, tjenester og kunnskap.

Styrke oversikten over reelle eiere av eiendommer og etablere system for godkjenning av kjøpere av visse eiendommer

I dag er det ikke god nok oversikt over hvem som reelt eier fast eiendom. Det er heller ikke gode nok virkemidler for å kontrollere kjøp av eiendom som kan ha en sikkerhetsmessig betydning fordi de ligger i nærheten av kritisk infrastruktur som for eksempel havner, forsvarsanlegg eller kraftforsyning. Regjeringen vil utrede pliktig eierskapsregistrering for å vite hvem som eier fast eiendom, og vil foreslå nødvendige regelendringer som sikrer forhåndsgodkjenning for å kjøpe visse eiendommer, for eksempel i nærhet til militære installasjoner eller annen skjermingsverdig infrastruktur.

Styrke maritim sikkerhet og sikkerhet rundt havneinfrastrukturen

Med en av verdens lengste kystlinjer, er vi særlig utsatte for fordekt maritim etterretningsaktivitet. For å styrke arbeidet med maritim sikkerhet har regjeringen tatt initiativ til et tett samarbeid mellom sivile og militære myndigheter, og med privat næringsliv. Dette arbeidet vil bli ytterligere forsterket. Regjeringen har vedtatt havneberedskapsforskriften som blant annet skal sikre militære styrker tilgang til relevante havner i en krigssituasjon. Regjeringen har også vedtatt en ny anløpsforskrift som styrker kontrollen med fremmede fartøyer som anløper norsk territorialfarvann, og bidrar sammen med våre allierte naboland til at maritime nærområder ikke skal utnyttes til sanksjonsomgåelse, miljøskadelig opptreden og annen risikoaktivitet til sjøs, som sabotasjetrusler, blant annet knyttet til fartøy i den såkalte «skyggeflåten», gjennom økt overvåkning, samarbeid, tilstedeværelse og kontroll i våre nærområder.

Styrke arbeidet med kritisk undervannsinfrastruktur

Som følge av Russlands krig mot Ukraina har regjeringen iverksatt flere tiltak for å beskytte kritisk undervannsinfrastruktur. I 2024 opprettet NATO et senter for beskyttelse av undersjøisk infrastruktur, etter initiativ fra statsminister Støre og Tysklands forbundskansler Scholz. Arbeidet vil bli utvidet. Regjeringen vil ha et tett internasjonalt samarbeid for å beskytte den kritiske infrastrukturen. Tett samarbeid mellom private og offentlige aktører, på tvers av sektorer, er også avgjørende for å beskytte kritisk undervannsinfrastruktur. Beskyttelse av kritisk undervannsinfrastruktur er en prioritet for regjeringen.

Sørge for et system for personellklarering rustet for fremtiden

Desto bedre digitale sikkerhetssystemer blir, desto mer må vi forvente at trusselaktører vil forsøke å få tilgang til skjermingsverdige objekt og infrastruktur via enkeltmennesker. I takt med økt antall virksomheter som håndterer skjermingsverdig informasjon øker også behovet for å sikkerhetsklarere personell. Samtidig har virksomheter behov for tilgang på kritisk kompetanse og personell. Regjeringen vil sørge for at vi har et system for personellklarering som er rustet for fremtiden.

Være tydeligere om avveininger mellom økonomi, åpenhet og sikkerhet

I dagens situasjon bruker fremmede statlige aktører blant annet økonomiske virkemidler for å oppnå innflytelse, kontroll og få tilgang på sensitiv informasjon. Spørsmål om nasjonal sikkerhet treffer derfor ikke bare offentlige myndigheter, men også aktører i næringslivet, akademia og lokale myndigheter. Som samfunn må vi bli tydeligere på at viktige hensyn som åpenhet og kommersielle interesser må avveies mot hensynet til nasjonal sikkerhet. Avveiningene kan være krevende, og regjeringen vil derfor legge til rette for en tydeligere dialog med næringslivet, akademia og lokale myndigheter.

Økt kompetanse innenfor digital sikkerhet

Tilgang på digital sikkerhetskompetanse er en forutsetning for å bygge digital motstandskraft. Regjeringen vil vurdere tiltak for å øke antall personer med nødvendig kompetanse innenfor digital sikkerhet, og sikre mest mulig effektiv bruk av kompetansen som er tilgjengelig.

Utrede en nasjonal cyberberedskapsordning med privat næringsliv

Næringslivet har viktige kapasiteter, kunnskap, kompetanse og innovasjonskraft innenfor cyberfeltet. Regjeringen vil raskt starte arbeidet med å utrede en cyberberedskapsordning bestående av relevante myndigheter og miljøer i næringslivet.

Tettere internasjonalt cybersamarbeid

Cyberhendelser skjer ofte på tvers av landegrenser. Nasjonale kapasiteter for deteksjon og hendelseshåndtering må suppleres med internasjonalt samarbeid. Regjeringen vil styrke det internasjonale operative samarbeidet gjennom å delta i et nordisk-baltisk cybersikkerhetssamarbeid.

Styrke motstandskraften i befolkningen og bevare høy grad av tillit i samfunnet

En helhetlig styrking av den nasjonale beredskapen krever deltagelse fra hele befolkingen. Hver og en av oss har ansvar for å følge egenberedskapsrådene (se punkt 6.1.3) og forberede oss på situasjoner der normale samfunnsfunksjoner ikke fungerer.

Styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon

Regjeringen har utvidet egenberedskapsrådene til befolkningen til å omfatte råd om hva den enkelte kan gjøre for å identifisere feil- og desinformasjon. Vårt primære forsvar er motinformasjon og en fri og åpen debatt. Våren 2025 vil regjeringen legge frem en strategi for å styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon. Regjeringen vil i samråd med mediebransjen vurdere mulige tiltak som kan styrke befolkningens evne til kildekritikk og motstandskraft mot desinformasjon.

Styrkeoppbygging av Sivilforsvaret

Sivilforsvaret er statens viktigste sivile forsterkningsressurs. Det kan støtte nødetatene ved større ulykker og naturkatastrofer og beskytte sivilbefolkningen ved krigshandlinger. Regjeringen vil øke antallet tjenestepliktige i Sivilforsvaret fra 8 000 til 12 000 over en åtteårsperiode. Samtidig utredes behovet for ytterligere videreutvikling av Sivilforsvarets kompetanse og kapasiteter.

Kriminalisere påvirkningsoperasjoner

Når påvirkningsoperasjoner tar en så alvorlig form at betydelige samfunnsinteresser står på spill, må samfunnet ha et strafferettslig vern. Påvirkningsoperasjoner kan undergrave tilliten i samfunnet. Regjeringen fremmet i 2024 et lovforslag som kriminaliserer de alvorligste påvirkningsoperasjonene. Loven er trådt i kraft.

Bedre ivaretakelse av beredskaps- og sikkerhetshensyn i offentlige anskaffelser

Offentlig sektor kjøper hvert år varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider for betydelige beløp. Regjeringen vil åpne for å stille krav til sikkerhet og beredskap i offentlige anskaffelser for å ivareta beredskapshensyn og nasjonale sikkerhetsinteresser. God veiledning om sikkerhet og beredskap i offentlige anskaffelser er også viktig, slik at oppdragsgivere bruker det handlingsrommet som finnes i anskaffelsesregelverket og at det stilles riktige krav i anskaffelsene.

Styrke forsyningssikkerheten, herunder matsikkerheten

Stabil tilgang på varer og tjenester er avgjørende for samfunnets motstandskraft og sivilsamfunnets støtte til militær innsats til forsvar av landet. Svikt i forsyningslinjene kan påvirke evnen til å opprettholde kontinuitet på kritiske samfunnsområder, sivil evne til å understøtte militær innsats, og det enkelte lokalsamfunns og den enkelte borgers evne til å ta vare på seg selv under kriser. Koronapandemien og krigen i Ukraina har synliggjort sårbarheter i globale forsyningslinjer. Regjeringen vil også fortsette arbeidet med å styrke Norges egenforsyning, blant annet av mat.

Styrke arbeidet med forsyningssikkerhet

Regjeringen har besluttet å gi Nærings- og fiskeridepartementet ansvar for å koordinere arbeidet med forsyningssikkerhet på tvers av sektorer, knyttet til varer og tjenester innenfor næringsberedskapslovens virkeområde. Som en del av styrkingen av arbeidet med forsyningssikkerhet, vil regjeringen utrede behovet for, og innretningen på, et underliggende og sektornøytralt apparat på forsyningssikkerhetsområdet.

Styrke nasjonal matsikkerhet

Nok og trygg mat er en forutsetning for ethvert samfunn, og regjeringen har siden tiltredelsen prioritert å styrke norsk matproduksjon. Et landbruk i hele landet, er avgjørende for Norges beredskap. Økt selvforsyning, beredskapslagring av korn og et sterkt jordvern medfører økt beredskap og trygghet. Regjeringen vil gjennomføre en risiko-, beredskap- og sårbarhetsanalyse av norsk matforsyning.

Sikre tettere samarbeid mellom sivile sektorer og forsvarssektoren

Håndtering av situasjoner i det øvre krisespekteret krever at samfunnets samlede ressurser jobber sammen. Ressurser og kompetanse i sivile sektorer som evner å støtte Forsvaret og allierte styrker den samlede forsvarsevnen. Regjeringen vil styrke sivile beskyttelsestiltak, og legge til rette for at det sivile samfunnet kan understøtte militær innsats i tilfeller av krig eller konflikt.

Ny regulering for å sikre tilgang til og prioritering av sivil arbeidskraft i sikkerhetspolitisk krise og krig

I sikkerhetspolitisk krise og krig vil det være behov for sivil arbeidskraft til understøttelse av forsvaret av landet, blant annet innenfor vei-, jernbane-, sjø- og lufttransport. Regjeringen har fremmet forslag om en ny regulering av sivil arbeidskraftberedskap. Reguleringen skal sikre tilgang til og prioritering av sivil arbeidskraft i sikkerhetspolitisk krise og krig. Forslaget søker å forhåndsforankre sentrale problemstillinger og avveininger knyttet til sivil arbeidskraftberedskap, og vil gi et bedre grunnlag for at man i fredstid kan planlegge, øve og gjøre nødvendige forberedelser.

Utarbeide felles grunnlag for sivil beredskapsplanlegging

Som varslet i langtidsplanen for forsvarssektoren, vil regjeringen sørge for at behovene for sivil støtte til militær innsats i rammen av totalforsvaret formidles mer systematisk fra forsvarssektoren til sivile sektorer enn det gjøres i dag. Regjeringen vil koordinere sivile sektorers oppfølging av de militære behovene. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap utarbeider krisescenarier, blant annet innen naturhendelser, svikt i forsyninger og sykdomsutbrudd. Regjeringen vil sørge for en mer forpliktende oppfølging av krisescenarioer.

Oppdatere planverket for krigsutflytting av befolkningen

Regjeringen har igangsatt arbeidet med å oppdatere planverket for krigsutflytting av befolkningen. Dagens planverk har ikke vært oppdatert på flere tiår.

Styrke sivil evne til å understøtte alliert militær innsats i rammen av NATO og gjennom styrket nordisk og europeisk beredskapssamarbeid

Evnen til å understøtte allierte styrker er avgjørende for at de skal kunne bistå Norge i krise og krig. Regjeringen vil styrke Norges rolle som verts- og transittland.

Følge opp NATOs nye konsept for vertslandsstøtte

Skal vi raskt kunne ta imot og være vertskap for allierte styrker, må det sivile samfunnet, som en del av totalforsvaret, være forberedt. Det sivile samfunnet må blant annet ha tilrettelagt infrastruktur, planlagt for leveranser av tjenester og varer til allierte styrker. NATO utvikler et nytt konsept for vertslandsstøtte. Regjeringen vil følge opp det nye konseptet nasjonalt.

Styrke sivilt beredskapssamarbeid i Norden

For å øke den samlede evnen til å yte effektiv sivil støtte til militær innsats i krig, vil regjeringen styrke det sivile beredskapssamarbeidet med Finland og Sverige. Som følge av svensk og finsk NATO-medlemskap har behovet for å kunne transportere materiell og personell over grensene mellom de tre landene økt. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å øke den militære mobiliteten, herunder gjennom å utvikle en strategisk korridor for militær mobilitet gjennom Nord-Norge, Nord-Sverige og Nord-Finland.

2 Det brede beredskapsarbeidet og totalforsvaret

Denne stortingsmeldingen vektlegger motstandskraft og totalforsvar i situasjoner høyt i krisespekteret, det vil si vår evne til å forebygge og håndtere sammensatte trusler, sikkerhetspolitisk krise, væpnet konflikt og i verste fall krig. Det er situasjoner som oppstår som følge av tilsiktende handlinger der en eller flere trusselaktører står bak, og hvor disse har en intensjon om å skade oss. Perspektivet i meldingen er motivert ut fra den sikkerhetspolitiske situasjonen.

Arbeidet med motstandskraft og beredskap favner imidlertid langt bredere. Det brede beredskapsarbeidet er innrettet mot å kunne forebygge og håndtere et spekter av ulike hendelser, som alle kan få alvorlige konsekvenser.1 Det kan være alvorlige naturhendelser som ekstremværet «Hans» i 2023 (se boks 2.1) og kvikkleireskredet på Gjerdrum i 2020 (se boks 2.2), ulykker som den med cruiseskipet «Viking sky» utenfor Hustadsvika i 2019 (se boks 2.3), eller tilsiktede handlinger som får alvorlige konsekvenser, som for eksempel et dataangrep. Å styrke det brede beredskapsarbeidet sikrer grunnberedskapen i samfunnet. Arbeidet med den brede beredskapen, herunder godt samvirke, er også viktig for vår evne til å håndtere hendelser høyt i krisespekteret, fordi det i stor grad vil være de samme aktørene og ressursene vi benytter også i håndteringen av de mest alvorlige hendelsene.

God grunnberedskap bidrar til at hendelser kan håndteres lokalt og med minst mulig opphold. Grunnberedskapen er også viktig for troverdig avskrekking og beroligelse, ved å vise at det sivile samfunnet både nasjonalt og lokalt, kan understøtte militær innsats og så langt som mulig opprettholde kritiske funksjoner. For eksempel må brann- og redningsvesen, redningstjenesten, politi og helse- og omsorgstjenesten ivareta sine kjerneoppgaver overfor befolkningen, samtidig som de må kunne støtte militær innsats.

Regjeringen deler Totalberedskapskommisjonens syn på at befolkningen, kommunene, nødetatene, den offentlig organiserte redningstjenesten og frivillige rednings- og beredskapsorganisasjoner, er bærebjelkene i grunnberedskapen i Norge. I tillegg er privat næringsliv, det brede organisasjonslivet og frivillighetsarbeidet viktig for beredskapen og samfunnets motstandsdyktighet.

Det brede beredskapsarbeidet inkluderer også særskilte tiltak på utvalgte områder. Ett eksempel er Merkur-programmet, hvor staten gir støtte til lokalbutikker i områder med små markeder og lange avstander til neste butikk. Disse butikkene kan ha stor betydning for lokalsamfunn ved for eksempel store naturhendelser (se boks 2.4). De vil også kunne ha stor betydning for lokalsamfunnet hvis vi blir rammet av sikkerhetspolitiske kriser eller krig.

De fire prinsippene ansvar, nærhet, likhet og samvirke, se boks 2.5, danner et felles fundament for beredskapsarbeidet. Regjeringen mener det er viktig at aktører som ivaretar viktige roller i beredskapsarbeidet har høy oppmerksomhet om formålet med beredskapsprinsippene, som blant annet innebærer at relevante aktører har tilstrekkelig kunnskap om hverandres oppgaver og ansvar. Dette er grunnleggende for et best mulig samvirke og utnyttelse av samfunnets samlede beredskapsressurser.

Videre må arbeidet med å videreutvikle den brede beredskapen være systematisk, og det bør ses på som en sammenhengende kjede, se figur 2.1. De ulike delene av arbeidet henger sammen, og påvirker hverandre. Systematisk beredskapsarbeid krever aktivt arbeid innenfor alle ledd i figuren, og nødvendig samvirke med relevante aktører, herunder private og frivillige.

En del hendelser krever regional og nasjonal bistand. Nasjonale forsterkningsressurser mobiliseres når hendelser krever et større ressursbehov eller annen kompetanse enn det som er tilgjengelig i lokalsamfunnene. Sentrale eksempler på nasjonale forsterkningsressurser er Sivilforsvaret og Heimevernet, samt andre ressurser i ulike sektorer, som for eksempel ressursene ved politiets nasjonale beredskapssenter og den nasjonale skogbrannhelikopterberedskapen. Godt samvirke er viktig for håndteringsevnen. Det er derfor viktig at beredskapsaktører jevnlig øver på håndtering av ulike typer hendelser.

De frivillige rednings- og beredskapsorganisasjonene er avgjørende for beredskapen. De spiller en sentral rolle ved leteaksjoner på land, i skogen og til fjells, og ved hendelser til sjøs. De bidrar også med førstehjelpsinnsats. Organisasjonene har personell med god grunnkompetanse. De har også spesialkompetanse i blant annet samband, redning i bratt og ulendt terreng og grotter, og søk med hund, småfly og redningsskøyter. Oppdragsmengden til de frivillige vil trolig øke i årene som kommer, og frivilligheten vil fortsette å være viktig for beredskapsarbeidet. Tilstedeværelse av frivillige organisasjoner i hele landet er derfor viktig for Norges beredskap.

2.1 Regjeringens styrking av det brede beredskapsarbeidet

Uansett hvor du bor i Norge, er det avgjørende at beredskapsaktører er til stede i lokalsamfunn og at de har evne til å yte rask hjelp. Etter store hendelser er det viktig med gode systemer for å følge opp berørte. De siste årene har regjeringen styrket det brede beredskapsarbeidet, som bidrar til å ivareta innbyggernes liv og helse under ulike former for påkjenninger.

Hovedredningssentralen og redningstjenesten

Redningstjenesten ivaretar sitt samfunnsansvar i fred, under kriser, i væpnet konflikt og i krig. Antall redningsaksjoner har hatt en jevn stigning de siste årene. Tempoet i redningsaksjoner har også økt, og redningsaksjoner har blitt mer komplekse. Stadig flere blir reddet, men arbeidsbelastningen til de ansatte ved Hovedredningssentralen har vært stor over flere år. Regjeringen har styrket grunnbemanningen ved Hovedredningssentralen på Sola og i Bodø ved å øke antallet redningsledere. Redningsledere ved Hovedredningssentralen styrer bruken av redningshelikoptrene i forbindelse med søk og redningsoppdrag. Styrking av grunnbemanningen på Sola og i Bodø har bidratt til at Hovedredningssentralen er godt rustet til å håndtere flere redningsaksjoner, møte risiko knyttet til klimaendringer og møte utfordringene knyttet til økt maritim trafikk i nordområdene. Økning av antallet redningsledere vil også styrke samvirket i den norske redningstjenesten.

Hovedredningssentralen kan ytterligere styrke og effektivisere pådriverarbeidet sitt overfor beredskapsaktører ved å systematisere og utvikle den særegne innsikten de har med å lede redningsaksjoner på sjø og land, i samspillet mellom offentlige og private, sivile og militære beredskapsaktører. Hensikten med å organisere denne kunnskapen bedre er å sikre at redningsberedskapen i Norge er tilpasset klimaendringer og endringer i demografi. Videre er formålet at tjenesten er raskere enn i dag med å ta i bruk ny teknologi for å sikre riktig bruk av samfunnets ressurser i livreddende innsats.

Hovedredningssentralen har en sentral rolle i utviklingen av prosedyrer, håndbøker og IKT-løsninger. Gjennom et utviklingsarbeid over flere år har Hovedredningssentralen blant annet bidratt til å utvikle en app som skal brukes til å planlegge og gjennomføre søk etter savnet person på land. Verktøyet skal effektivisere gjennomføring av søk- og redningsoppdrag ved å utnytte tilgjengelige teknologier og utveksle informasjon og data mellom aktører innenfor redningstjenesten i Norge. Siden midten av juni 2024 har verktøyet vært testet i en pilot i Sør-Vest politidistrikt, og det skal etter planen bli tatt i bruk i hele landet i løpet av 2025.

Forvaltningen av redningshelikoptertjenesten ble flyttet fra Justis- og beredskapsdepartementet til Hovedredningssentralen 1. januar 2024. Hovedredningssentralen er nå ansvarlig for å sikre hensiktsmessig samvirke og utnyttelse av redningshelikoptrene, og ser mer helhetlig på utviklingen av den norske redningshelikoptertjenesten.

Redningshelikoptertjenesten er en dedikert statlig ressurs i redningstjenesten. Den består av Luftforsvarets 330 skvadron, samt de sivile helikoptrene til Sysselmesteren på Svalbard og den sivile redningshelikopterbasen i Tromsø, som CHC Helikopterservice opererer. Luftforsvaret har operert fra seks faste baser: Banak, Bodø, Ørland, Rygge, Sola og Florø. SAR Queen ble tatt i bruk på sin første base på Sola 1. september 2020. Dette markerte starten på en ny æra for redningstjenesten i Norge, med forbedret rekkevidde, hastighet og medisinsk kapasitet sammenlignet med de gamle Sea King-helikoptrene. 1. oktober 2024 ble SAR Queen satt i drift på Florøbasen som den sjette og siste basen som opereres av Forsvaret. De nye redningshelikoptrene gir større trygghet for folk på sjøen, langs kysten og i avsidesliggende områder over hele landet. De er et vesentlig løft for redningstjenesten og luftambulansekapasitet, og vil bidra til bedre pasienttransport.

Regjeringen gir tilskudd til frivillige organisasjoner i redningstjenesten. Dette er unike ressurser som har et tett og nært samarbeid med Hovedredningssentralen. Tilskuddsforvaltningen til de frivillige organisasjonene ble flyttet fra Justis- og beredskapsdepartementet og til Hovedredningssentralen 1. januar 2024. Se også punkt 5.4.1.

Foto: Fabian Helmersen/Forsvaret.

Politiet

Regjeringen ønsker levende og trygge lokalsamfunn over hele landet. Politiets rolle i samfunnet er både å beskytte, opprettholde ro, orden og sikkerhet, forebygge kriminalitet, avdekke og stanse kriminalitet og yte borgerne hjelp i gitte situasjoner. I tillegg yter politiet bistand til andre ved behov.

Politiet løser samfunnsoppdraget i tett samarbeid med andre samfunnsaktører, fra statlige virksomheter og næringsliv til den enkelte innbygger. Politiet har en sentral rolle i de fleste kriser, og det er avgjørende at politiet også bidrar aktivt i de tilfellene hvor politiet bistår andre. Som Totalberedskapskommisjonen, mener regjeringen at bruk av politiets kapasitet og ressurser må ses i sammenheng med andre beredskapsressurser i sivil, privat og frivillig sektor, i tillegg til Forsvarets ressurser. Dette gjelder særlig på områder hvor det ikke er avgjørende med politikompetanse eller politimyndighet.

Regjeringen har lagt frem handlingsplanen «trygghet i hverdagen». Handlingsplanen peker ut en tydelig retning for et politi som er til stede i lokalsamfunn over hele landet, og som kan bidra til å skape trygghet og forebygge kriminalitet der folk bor. Lokalkunnskap og nærhet er avgjørende ved håndtering av hendelser. Dette setter også viktige rammer for organiseringen av tjenesten, og er viktig for et tilstedeværende politi både i byer og distrikter. For eksempel er et tiltak i handlingsplanen etableringen av et pilotforsøk med desentralisert politiutdanning i Alta fra høsten 2025. Slik vil flere politiutdannende kunne få lokal tilknytning og bidra til mer stabilitet og mindre gjennomtrekk i politiet i vårt nordligste fylke. Erfaring viser at lokal tilknytning øker sannsynligheten for å bli i en jobb og et område over lengre tid. Utdanningen vil også kunne tiltrekke seg søkere fra andre deler av landet, noe som vil være positivt.

De nasjonale beredskapsressursene bistår landets politidistrikter og særorgan ved hendelser med særskilt kompleksitet og risiko. De nasjonale beredskapsressursene sine kapabiliteter og kapasiteter forsterker politiets evne til å avverge og håndtere terrorhendelser og organisert og annen alvorlig kriminalitet. Ressursene er samlokalisert ved politiets nasjonale beredskapssenter. Ved etableringen av politiets nasjonale beredskapssenter har deler av innsatspersonellet (IP3) i alle politidistrikt fått mulighet til å samtrene med de nasjonale beredskapsressursene på senteret. Dette gjør at det lokale innsatspersonellet i hvert politidistrikt blir bedre rustet til å løse sine oppdrag. Se også punkt 5.4.7.

Helse- og omsorgstjenesten

Helse- og omsorgstjenesten er en del av grunnberedskapen. Formålet med helseberedskap er å verne liv og helse, samt bidra til at befolkningen kan tilbys nødvendig helsehjelp og sosiale tjenester ved kriser og katastrofer, i fredstid og krig. Regjeringens Meld. St. 5 (2023–2024) En motstandsdyktig helseberedskap – Fra pandemi til krig i Europa og Stortingets tilslutning, jf. Innst. 220 S (2023–2024), gir politisk og strategisk retning for norsk helseberedskap. I meldingen presenteres fire hovedgrep:

• Regjeringen styrker Norges internasjonale samarbeid om helseberedskap. Koronapandemien viste hvor sårbare vi er alene. Viktigst er det å få på plass en avtale om deltakelse i EUs styrkede helseberedskap.

• Regjeringen legger til rette for å øke helse- og omsorgstjenestens evne til omstilling og fleksibilitet. Det krever prioritering, oversikt over personellressurser og omdisponering og mobilisering av ressurser. I Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 har regjeringen fremmet sin politikk for å rekruttere, beholde og utvikle fagfolk til vår felles helse- og omsorgstjeneste. Innsatsområdene som skal sikre tilgang på personell er i) arbeidsmiljø og arbeidsvilkår, ii) oppgavedeling og effektiv organisering, iii) rekruttering, kvalifisering og kompetanseutvikling. Det er iverksatt flere konkrete innsatser for å imøtekomme dette.

• Regjeringen etablerer en ny modell for arbeidet med helseberedskap. Modellen skal sørge for avklarte roller og ansvar i helsesektoren og bidra til at arbeidet med sikkerhet og beredskap prioriteres enda høyere i sektoren.

• Regjeringen styrker samvirket å tvers av sektorer og samarbeidet med frivillige og næringslivet. Vi må bli flinkere til å utnytte samfunnets samlede ressurser.

Den nye helseberedskapsmodellen innebærer etablering av strukturer som skal styrke departementet, etatene og virksomhetene i den daglige oppfølgingen av risiko- og sårbarhetsvurderinger, øvelser, samordning av planverk og annet samfunnssikkerhetsarbeid og i krisehåndtering i helsesektoren. Modellen innebærer etablering av Helseberedskapsrådet som samler sektoren og ledes av Helse- og omsorgsdepartementet, og seks utvalg på etatsnivå for arbeid med risikoområder og tverrsektorielt samarbeid. Det skal også etableres rådgivende ekspertutvalg for helsekriser for å sikre bedre kunnskapsgrunnlag ved håndteringen av kriser som rammer samfunnet bredt der hvor helhetlige tverrfaglige vurderinger er nødvendig. Roller og ansvar er omtalt i Nasjonal helseberedskapsplan, som er under revisjon. Dette vil bli den fjerde utgaven av planen. Strukturendringene i helseberedskapen som følger av Meld. St. 5 (2023–2024) er en viktig grunn for at planen oppdateres. Omtale av roller, ansvar og strukturer vil vektlegges i den oppdaterte versjonen. Se også punkt 5.4.9.

Brann- og redningsvesenet

Brann- og redningsvesenet er en sentral del av grunnberedskapen i Norge og en viktig del av totalforsvaret. Kommunen skal sørge for etablering og drift av et brann- og redningsvesen. Kommunene kan velge om de vil drifte brann- og redningsvesenet selv eller samarbeide med andre kommuner om å ha felles brann- og redningsvesen eller felles ledelse. Per oktober 2024 var det 194 brann- og redningsvesen i Norge. Brann- og redningsvesenet har totalt cirka 12 000 ansatte, fordelt på 4 200 heltidsansatte og 7 800 deltidsansatte. Det er over 600 brannstasjoner i Norge. Om lag 85 % av befolkningen bor innenfor en kjøretid på 10 minutter fra en brannstasjon.

Regjeringen fremmet 22. mars 2024 Meld. St. 16 (2023–2024) Brann- og redningsvesenet – Nærhet, lokalkunnskap og rask respons i hele landet for Stortinget, som har sluttet seg til meldingen, jf. Innst. 413 S (2023–2024). Meldingen legger til rette for at Norge skal ha et brann- og redningsvesen som er i stand til å håndtere dagens og fremtidens utfordringer, både innenfor eget sektoransvar og i samarbeid med andre nødetater og beredskapsaktører. Brann- og redningsvesenet skal fortsatt være et kommunalt ansvar og en landsdekkende organisering skal ligge fast. Den kommunale organiseringen sikrer nærhet til innbyggerne, lokalkunnskap og rask bistand når befolkningen trenger hjelp, både i byene og i distriktene. Regjeringen vil bygge videre på styrkene til brann- og redningsvesenet og ta vare på det gode arbeidet som hver dag gjøres av heltids- og deltidspersonell i landets brann- og redningsvesen.

Brann- og redningsvesenene er organisert og dimensjonert for å håndtere lokale hendelser. Det kan oppstå situasjoner hvor det er behov for spesialisert kunnskap og utstyr som ikke alle brann- og redningsvesen har tilgang til. Hendelser som kvikkleireskred, ekstremvær, store branner i skog eller tett trehusbebyggelse er relativt sjeldne, men kan ramme steder i landet der det ikke er ressurser til å håndtere slike hendelser på en effektiv måte. Mange kommuner har inngått lokale og regionale samarbeidsavtaler for å møte disse utfordringene. Regjeringen mener det er kommunene selv som er nærmest til å vurdere om det er nødvendig og hensiktsmessig å etablere samarbeid med andre. Regionale samarbeid bør baseres på risiko- og sårbarhetsanalyser og innrettes slik at det sikres best mulig dekning av spesialkompetanse i alle deler av landet. Se også punkt 5.4.8.

Frivillige

Frivillige organisasjoner er en uunnværlig del av Norges beredskapssystem. Frivillige organisasjoner i Norge nyter stor tillit, og bidrar også til den generelle velferden og tilliten i samfunnet. Norske frivillige organisasjoner har lange tradisjoner med å ivareta og bidra til å løse ulike samfunnsoppgaver, og kan mobilisere, kanalisere og organisere både grasrotengasjement og spesialiserte oppdrag på en effektiv måte. Organisasjonene kjennetegnes ved at de har kort responstid, god lokalkunnskap og evne til fleksibilitiet. Frivillige organisasjoner kan også i mange tilfeller bidra med kunnskap om grupper som ofte faller utenfor også i krise- og beredskapstenkning, eller som er vanskelig å nå frem til gjennom offisielle kanaler. Det bør ses videre på hvordan frivillige organisasjoner kan integreres på en god måte i ulike samhandlingsorgan på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå for å sikre rettidig og effektiv ressursbruk i hele krisespekteret. Tettere og mer formaliserte samhandlingsarenaer mellom frivillige organisasjoner og myndighetsorganer er nærmere behandlet i punkt 3.1 og 5.1.1.

Foto: Aleksander Båtnes/Røde Kors.

Regjeringen mener det er behov for å utvikle den statlige og kommunale frivillighetspolitikken på beredskapsområdet. Dette vil bidra til å sikre en bedre involvering av frivillige organisasjoner. Direktoratet for samfunnssikkerhet- og beredskaps kommuneundersøkelser viser at det fortsatt er mange kommuner som ikke samarbeider med frivillige organisasjoner i arbeidet med beredskapsplanlegging, risiko- og sårbarhetsanalyser, øvelser og krisehåndtering. Selv om det å inngå beredskapsavtaler med kommuner i seg selv ikke garanterer et godt samarbeid, mener regjeringen at slike avtaler kan bidra til å tydeliggjøre roller, behov og forventninger mellom kommunene og de frivillige organisasjonene. Å etablere møteplasser vil også være viktig for å videreutvikle samarbeidet. Regjeringen mener at økt samarbeid mellom kommuner og frivillige organisasjoner vil være særlig relevant fordi begge har god kunnskap om den lokale beredskapen og legger stor vekt på den.

Frivillige organisasjoner som deltar i redningstjenesten i Norge har tilgang til Nødnett. Dette nettverket gir effektiv radiokommunikasjon mellom politi, brannvesen, helsetjenesten, Sivilforsvaret og frivillige organisasjoner under ulykker, kriser og andre hendelser. De frivillige i redningstjenesten får dekket alle sine utgifter til de Nødnett-terminalene de har i dag som del av tilskuddsordningen for de frivillige i redningstjenesten. I 2022 ble det bevilget 10 mill. kroner til de frivillige organisasjonene i redningstjenesten, for å dekke årlige drifts- og abonnementskostander for 2000 nye Nødnett-terminaler. Se også punkt 5.4.2.

Sivilforsvaret

Sivilforsvaret er en statlig beredskapsressurs som har som primæroppgave å beskytte befolkningen i krig. Sivilforsvaret er i tillegg i fredstid statens viktigste sivile forsterkningsressurs for nød- og beredskapsaktørene og er trent og har utstyr slik at de kan støtte politi, brannvesen og medisinsk personell ved blant annet større ulykker og naturkatastrofer. Sivilforsvaret er derfor en viktig aktør i hele krisespekteret (se også punkt 5.4.6).

Sivilforsvaret består i fredstid av 8 000 tjenestepliktige som er fordelt på 20 sivilforsvarsdistrikter. Den desentraliserte strukturen og organiseringen av Sivilforsvaret er svært viktig å beholde, for å sikre lokalkunnskap, kort responstid og lokal forankring. I tillegg kan Sivilforsvaret etter beslutning fra ansvarlig myndighet mobilisere en krigsreserve med ytterligere tjenestepliktige.

Sivilforsvaret, som er underlagt Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, har myndighetsansvar for en rekke sivile beskyttelsestiltak. Disse er beskrevet nærmere i punkt 6.1. Sivilforsvaret er organisert med lokale, regionale og nasjonale innsatsstyrker bestående av tjenestepliktige mannskaper og befal. Den desentraliserte strukturen, med fremskutt lagring av utstyr og materiell i hele landet, legger til rette for lokalkunnskap og et godt samspill med viktige samvirkeaktører som kommunene, statsforvalteren, politiet og Heimevernet.

Foto: Arild Ødegaard/DSB.

Kommunene

Kommunene er viktige for grunnberedskapen i hele landet, og har et omfattende ansvar for å ivareta befolkningens sikkerhet og trygghet. Kommunene skal være forberedt på å håndtere uønskede hendelser, og de skal derfor jobbe systematisk og helhetlig med samfunnssikkerhetsarbeidet på tvers av sektorer i kommunen. Kommunene har også et stort ansvar for å forebygge at hendelser skjer. Klimaendringene setter store krav til tilpasninger for et klima med økt hyppighet av ekstremvær. Det er da viktig at vi har et lovverk som ikke er til hinder for effektiv forebygging av ulike hendelser.

Norge har en kommunestruktur som gir innbyggerne nærhet til offentlige tjenester og lokale folkevalgte, og som drar nytte av innbyggernes lokalkunnskap om stedsspesifikke behov og utfordringer i tjenesteutvikling og forvaltning. Bosetting i hele landet er avgjørende for å opprettholde et motstandsdyktig, levende og bærekraftig samfunn (se figur 2.5). Spredt bosetting bidrar også til å sikre at hele landet er dekket av nødvendige tjenester og ressurser. Dette gjør at vi bedre kan beskytte innbyggere og lokalsamfunn mot ulike trusler og kriser. Bosetting bidrar til lokal verdiskaping og næringsutvikling. Kulturlivet bidrar til gode lokalsamfunn over hele landet. Når folk bor og jobber i distriktene, skapes det arbeidsplasser og økonomisk aktivitet som er viktig for hele landet. Samtidig krever mange hendelser utstrakt samarbeid. Enten det er samarbeid mellom kommuner, mellom kommuner og næringsliv eller mellom kommuner og andre.

Regjeringen gjennomfører en rekke grep for å styrke bredden av kommunenes beredskapsarbeid. Dette gjelder både i det forebyggende arbeidet og for å bedre evnen til å håndtere større uønskede hendelser, kriser og i verste fall krig. Disse tiltakene er nærmere beskrevet i punkt 5.1.

Kilde: SSB (for Norge) 1. januar 2024 og SCB (for Sverige) 31. desember 2023. Tallene i tabellen er basert på antall innbyggere i kommuner i henholdsvis Norge og Sverige som har mer enn halvparten av sine innbyggere bosatt nord for 60. breddegrad.

2.2 Totalforsvar og sivilt-militært samarbeid

Totalforsvaret omfatter gjensidig støtte og samarbeid mellom forsvarssektoren og det sivile samfunnet knyttet til hendelser i fred, krise og krig. Det er en ramme for bruk av våre samlede militære og sivile ressurser for å ivareta nasjonens sikkerhet. Totalforsvaret skal bidra til utnyttelse av landets samlede ressurser innenfor forebygging, beredskapsplanlegging, krisehåndtering og konsekvenshåndtering. Det er viktig både for den brede beredskapen og for situasjoner høyt i krisespekteret. Se boks 2.8 om det norske totalforsvarskonseptet.

I Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet, understrekes det at den sikkerhetspolitiske situasjonen må føre til at aktørene i totalforsvaret må være mer aktive i det daglige. Det er nødvendig for å avverge og håndtere trusler i overgangene mellom fred, krise og krig. En av de viktigste oppgavene for aktørene i totalforsvaret er å fungere i krig. Det må derfor trenes og øves i fred. Dette styrker også samfunnets totale motstandskraft og utholdenhet mot sammensatte trusler, samt annen sikkerhetstruende virksomhet og hendelser i fred. De menneskelige kapasitetene er totalforsvarets viktigste ressurser. Dette reflekteres også i langtidsplanen for forsvarssektoren, der én av hovedprioriteringene er knyttet til et stort personell- og kompetanseløft. Frem mot 2036 legger regjeringen opp til om lag 4 600 flere vernepliktige, 13 700 flere reservister og 4 600 flere ansatte, og et stort kompetanseløft.

Begrepet sivilt-militært samarbeid omfatter i prinsippet alt sivilt-militært samarbeid på alle nivå og spenner over et svært bredt felt med mange ulike aktører. I noen tilfeller støtter Forsvaret sivil virksomhet, mens Forsvaret i andre situasjoner støttes av sivile ressurser.2 Ved situasjoner lavere i krisespekteret baseres sivilt-militært samarbeid, og samarbeid med og involvering av private aktører og frivillige, i stor utstrekning på partnerskap, frivillige ordninger eller inngåtte forpliktende avtaler.

Forsvaret er i dag en betydelig og viktig beredskapsaktør for det sivile samfunnet i fredstid. Forsvaret bistår under håndteringen av en rekke ulike hendelser, som flom, skred, ulike ulykker og ved håndtering av ekstraordinære hendelser slik som koronapandemien. Forsvaret har også en rolle i terrorberedskapen. Forsvaret bidrar også med enkelte faste oppgaver i det daglige for sivil side. Eksempler er Redningshelikoptertjenesten, grensevakt og Kystvakten som blant annet utfører fiskeri- og fangstoppsyn, slepeberedskap, tolloppsyn, miljøvernoppgaver mv. I tillegg løser Forsvaret en rekke oppgaver på anmodning, for å støtte politiet eller andre offentlige myndigheter og beredskapsaktører med ansvar for samfunnssikkerhet, kritiske samfunnsfunksjoner eller kritisk infrastruktur mv.

I situasjoner øverst i krisespekteret vil samfunnets ressursbruk, prioriteringer og oppgaveløsning endres vesentlig. For det første vil Forsvaret måtte prioritere sine dimensjonerende oppgaver, og Forsvarets bistand til sivil side vil kunne nedprioriteres og kan falle helt bort. Samtidig vil Forsvaret i slike situasjoner kunne legge beslag på sivile operative ressurser, som redningshelikoptre mm. Disse vil da ha redusert kapasitet til å håndtere oppgaver i sivile sektorer. Forsvaret vil også oppbemanne gjennom å mobilisere Heimevernet og reservister i resten av Forsvarets struktur. Dette gjør at mange blir trukket ut av sine daglige gjøremål og sivile jobber.

Også andre ressurser vil kunne bli tydelig berørt. For eksempel kan transportkapasitet på jernbaner bli bundet opp i transport av militært utstyr og personell, helse- og omsorgstjenesten kan måtte bruke vesentlige ressurser til å behandle skadet militært personell, og domstolene vil kunne være nødt til å bruke betydelige ressurser på å håndtere saker knyttet til krigshandlingene. Tilbud til sivile og kapasitet til å ivareta ordinære oppgaver vil kunne reduseres.

Det sivile samfunnet må derfor være forberedt på å i langt større grad håndtere alvorlige hendelser selv. Uten bistand fra Forsvaret kan konsekvensene av uønskede hendelser bli mer alvorlige enn de ville blitt i en normalsituasjon. Bruk av sivile ressurser til understøttelse av militær innsats kan derfor være et tveegget sverd. Hvis det sivile samfunnet ikke evner å ta vare på seg selv, og dermed heller ikke ha evne til understøtte militær innsats, vil også den avskrekkende effekten til et motstandsdyktig samfunn kunne avta. På den annen side, uten tilstrekkelig understøttelse av det militære forsvaret av Norge, vil det ikke være noe igjen å forsvare.

Ved situasjoner høyere opp i krisespekteret blir det mer legitimt og aktuelt med tiltak som kan være svært inngripende og som det ikke er hjemmel til å ta i bruk ved situasjoner lavere i krisespekteret. En stor del av beredskapsregelverket har et situasjonskrav om at vi må være høyt i krisespekteret før regelverket kan komme til anvendelse. Eksempler kan, foruten mobilisering av Forsvaret ved bruk av verneplikt, være portforbud for å redusere belastning på for eksempel nødetater, rasjonering av varer som drivstoff og strøm, og utskriving av sivil arbeidskraft. Rekvisisjonsinstituttet, ekspropriasjon, internering, tvangsflytting av folk er andre eksempler. Mer inngripende tiltak, og en økt vektlegging av Forsvarets dimensjonerende oppgaver (se boks 2.10), baseres på konkrete vurderinger av alvoret i og omfanget av situasjonen, og at beslutningene som tas er nødvendige og forholdsmessige.

Hendelser høyt i krisespekteret vil trolig ramme ulike deler av landet ulikt. I noen geografiske områder vil innbyggerne kunne leve tilnærmet som normalt, med mer normal tilgang til offentlige tjenester, butikker mm., mens andre områder vil være sterkt preget av krigshandlinger med tilsvarende reduksjon i private og offentlige tilbud. Likevel vil også mindre direkte rammede områder berøres, for eksempel ved at personell og andre ressurser prioriteres til understøttelse av den militære innsatsen, og ved at offentlige myndigheter vil ha oppmerksomhet rettet mot den pågående hendelsen, eller ved at det ankommer internt fordrevne fra det utsatte området. Et sivilt samfunn i en situasjon høyt i krisespekteret vil derfor være svært annerledes enn i fredstid. Det vil påvirke innbyggere, virksomheter, organisasjoner og samfunnsliv. Desto bedre vi er forberedt på dette, desto bedre vil vi håndtere de mest krevende situasjonene.

Dette understreker også betydningen av tillit. Norge er et land med høy tillit mellom befolkningen og myndighetene, mellom offentlige og private aktører, og mellom ulike grupper i samfunnet. Redusert tillit mellom grupper i samfunnet skaper sårbarheter som trusselaktører kan utnytte for å svekke tilliten ytterligere og i siste instans undergrave demokratiet. Derfor må vi kontinuerlig arbeide for å opprettholde tillitsnivået, blant annet gjennom et godt og opplyst offentlig ordskifte om utfordringer vi står overfor og aktuelle tiltak.

2.3 Kunnskapsgrunnlaget

I 2023 leverte Totalberedskapskommisjonen, Forsvarskommisjonen og Koronautvalget sine utredninger. De gir viktige innspill om hva som fungerer bra, hva som bør videreutvikles og hvorfor. Nasjonal sikkerhetsmyndighets sikkerhetsfaglige råd (2023), Ekstremismekommisjonen (NOU 2024: 3), trussel- og risikovurderinger og evalueringsrapporter etter ulike hendelser og øvelser bidrar også.

For denne stortingsmeldingen står Totalberedskapskommisjonens utredning særlig sentralt. Regjeringen varslet i Hurdalsplattformen at den ville «Setje ned ein totalberedskapskommisjon som skal vurdere korleis samfunnets totale ressursar best mogleg bør innrettast for å sikre tilfredsstillande beredskap». Kommisjonen ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 21. januar 2022. Det var den første samlede gjennomgangen av norsk beredskap siden NOU 2000: 24 Et sårbart samfunn – Utfordringer for sikkerhets- og beredskapsarbeidet i samfunnet. Totalberedskapskommisjonen leverte sin utredning 5. juni 2023, hvor kommisjonens hovedanbefalinger er oppsummert i følgende 10 punkter:

• En motstandsdyktig og utholdende befolkning.

• Styrke lokalt og regionalt nivå i beredskapen.

• Styrke tverrsektorielt samarbeid.

• Tettere integrering av næringslivet i den nasjonale beredskapsstrukturen.

• Utvikle nasjonal situasjonsforståelse, ledelse og enhetlig rådsstruktur.

• Utvide nordisk beredskapssamarbeid.

• Videreutvikle grunnberedskapen.

• Styrke beredskapsrollen til frivillige organisasjoner.

• Forsterke arbeidet med infrastruktur og digital sikkerhet.

• Styrke forsyningssikkerheten.

I denne meldingen følger regjeringen opp disse 10 punktene. Totalberedskapskommisjonens anbefalinger følges også opp innenfor andre departementers ansvarsområde. Denne meldingen må derfor ses i sammenheng med regjeringens øvrige arbeid som kan bidra til å forebygge, ha beredskap mot og håndtere ulike uønskede hendelser, kriser og i verste fall krig, blant annet:

• Forsvarsdepartementets Prop. 87 S (2023–2024) Forsvarsløftet – for Norges trygghet – Langtidsplan for forsvarssektoren 2025–2036, jf. Innst. 426 S (2023–2024)

• Meld. St. 17 (2020–2021) Samarbeid for sikkerhet – Nasjonal forsvarsindustriell strategi for et høyteknologisk og fremtidsrettet forsvar, jf. Innst. 507 S (2020–2021)

• Meld. St. 9 (2022–2023) Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet, jf. Innst. 247 S (2022–2023)

• Meld. St. 26 (2022–2023) Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn, jf. Innst. 161 S (2023–2024)

• Meld. St. 14 (2023–2024) Nasjonal transportplan 2025–2036, jf. Innst. 439 S (2023–2024)

• Meld. St. 5 (2023–2024) En motstandsdyktig helseberedskap – Fra pandemi til krig i Europa, jf. Innst. 220 S (2023–2024)

• Meld. St. 27 (2023–2024) Tryggare framtid – førebudd på flaum og skred

• Meld. St. 26 (2023–2024) Svalbard

• Meld. St. 9 (2023–2024) Nasjonal helse- og samhandlingsplan (2023–2027) – Vår felles helsetjeneste, jf. Innst. 387 S (2023–2024)

• Meld. St. 16 (2023–2024) Brann- og redningsvesenet – Nærhet, lokalkunnskap og rask respons i hele landet, jf. Innst. 413 S (2023–2024)

• Meld. St. 11 (2023–2024) Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket, jf. Innst. 258 S (2023–2024)

• Meld. St. 31 (2023–2024) Perspektivmeldingen 2024

• Meld. St. 5 (2022–2023) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032, jf. Innst. 170 S (2022–2023)