9 Finansiering

Spesialisthelsetjenesten

Pasientbehandlingen i spesialisthelsetjenesten er dels finansiert gjennom basisbevilgningen og dels gjennom aktivitetsbasert finansiering (ISF, takstrefusjoner for laboratorie og radiologi og egenandeler).

Finansieringen av RHF-ene er i hovedsak todelt og består av basisbevilgning og aktivitetsbasert bevilgning. Størrelsen på basisbevilgningen bestemmes blant annet av antall innbyggere i en region og alderssammensetning og er uavhengig av aktivitet. ISF er derimot avhengig av hvor mange som får behandling og hvilken type pasienter/behandlinger.

ISF-bevilgningen er ment å dekke om lag 50 prosent av ordinære driftskostnader knyttet til aktiviteten for somatisk spesialisthelsetjeneste. For polikliniske tjenester innenfor psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) er ISF-andelen lavere. Kostnadsnivået for samme type tjeneste kan variere betydelig mellom ulike virksomheter, mens ISF-refusjon er basert på gjennomsnittskostnadene. Beregning av ISF-bevilgning til de regionale helseforetakene tar ikke høyde for lokale variasjoner i kostnadsnivå; dette forutsettes kompensert for gjennom basisbevilgningen. Regionale helseforetak har sørge-for-ansvar for spesialisthelsetjenester for sine innbyggere og har ansvar for å tilpasse samlet finansiering av spesialisthelsetjenestene i tråd med behov og ønskede prioriteringer i regionen.

Beregning av ISF-refusjon til de regionale helseforetakene skjer ut fra gjennomført behandling for innbyggerne i tilhørende region. Dersom helsehjelpen blir gitt ved helseforetak i annen region, betaler pasientens bostedsregion for dette gjennom gjestepasientoppgjør. Samme prinsipp gjelder dersom pasientbehandling skjer ved nasjonale behandlingstjenester. ISF-ordningen dekker pasientbehandling på gruppenivå, og finansieringsandelen vil være varierende. Dersom pasientbehandlingen gjelder tilstander som har høyere kostnadsnivå enn gjennomsnittet, må en større del av kostnaden dekkes gjennom basisbevilgningen.

Helsedirektoratet videreutvikler ISF-ordningen årlig i samarbeid med de regionale helseforetakene som har sørge-for-ansvar for spesialisthelsetjenester.

Legemiddelbehandling for sjeldne tilstander

I tråd med prinsippet om at finansieringsansvaret som hovedregel skal følge behandlingsansvaret, har de regionale helseforetakene gradvis overtatt finansieringsansvar for legemiddelbehandling fra folketrygden. Fra 1. februar 2019 overtok RHF-ene finansieringsansvaret for legemidler til bruk ved sjeldne tilstander. Drøyt 60 legemidler for sjeldne tilstander som tidligere var finansiert over blåreseptordninger, ble overført til helseforetaksfinansiering. RHF-ene vil også få finansieringsansvar for nye legemidler for sjeldne tilstander som kommer på markedet.

Pasientadministrert legemiddelbehandling som RHF-ene har finansieringsansvar for, vurderes også inkludert i grunnlaget for ISF. Legemiddelbehandling for sjeldne tilstander har foreløpig ikke blitt inkludert i ISF, blant annet fordi en gruppebasert finansieringsordning som ISF gir utfordringer når det er veldig små grupper med pasienter og stor variasjon i kostnadsnivå. Det innebærer at denne behandlingen forutsettes finansiert gjennom basisbevilgningen inntil videre. Dersom legemiddelbehandling av sjeldne tilstander skal delfinansieres gjennom ISF, innebærer det at midler blir flyttet fra basisbevilgning til ISF. Dette er en vurdering som gjøres i arbeidet med å videreutvikle ISF-ordningen; samtidig må det innebære en ordning som er robust og forutsigbar i forhold til dagens alternativ der behandlingen forutsettes finansiert gjennom basisbevilgningen.

Tannhelsetjenester

I tannhelsetjenesten dekker voksne i stor grad selv utgifter til tannbehandling (jf. rundskriv fra Helsedirektoratet ⁽³⁷⁾), og de benytter oftest private tannhelsetilbud. Noen prioriterte grupper mottar vederlagsfrie tjenester fra den offentlige tannhelsetjenesten, blant annet mennesker med utviklingshemming og mennesker som bor i institusjon eller mottar hjemmesykepleie. En del tilstander/diagnoser som ikke gir rett til vederlagsfri behandling i det offentlige utløser rett til å få refundert utgifter til tannbehandling over trygden. Mange sjeldne diagnoser påvirker også tenner og andre orale forhold. Noen, men ikke alle, av disse vil falle inn under disse ordningene. Det er krevende for tannhelsetjenesten generelt å ha spesialkompetanse på tannhelse og orale problemer ved sjeldne diagnoser nettopp fordi tilstandene er sjeldne. Det nevnes i denne sammenheng at det som en del av NKSD er etablert et nasjonalt kompetansesenter for oral helse ved sjeldne diagnoser.

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten

Kommunen skal dekke utgiftene ved helsetjenester som den har ansvaret for, jf. helse- og omsorgstjenesteloven ⁽²⁸⁾ § 11-1. De kommunale helse- og omsorgstjenestene er i stor grad rammefinansiert (finansieres gjennom kommunale skatter og avgifter og statlige rammetilskudd som fordeles gjennom inntektssystemet for kommunene). I tillegg finansieres en andel av utgiftene gjennom folketrygden (med unntak av pleie- og omsorgstjenester) og pasient-/brukerbetaling (egenandeler), samt gjennom det statlige tilskuddet til særlig ressurskrevende tjenester i kommunene.