3 Historikk

3.1 Norges landbrukshøgskole

I opplysningstiden i siste halvdel av det attende århundre var det mange uår med hungersnød i landet, bl.a. på grunn av svikt i korntilførslene under Napoleons-krigene. Det vokste fram tildels sterke engasjementer på embetsmannsplan og etterhvert i det nye Stortinget om et mer ytedyktig og avlingssikkert landbruk basert på bedre kunnskap. Den første landbruksskolen startet i privat regi i 1825, og det kom etterhvert flere.

3.1.1 Kongerikets nest eldste høyere utdanningsinstitusjon

Forløperen – Den høiere landbrugsskole på Aas.

Diskusjonene gjennom flere tiår før midten av forrige århundre om også å etablere en høyere utdanning i landbruk hadde særlig utgangspunkt i behovet for lærere i landbruksfag. Det skjedde en rask utvikling i antallet landbruksskoler på denne tida, i 1857 var det 18 skoler fordelt på alle amt unntatt Troms og Finnmark. En kraftig tilbakegang reduserte tallet til 6 omkring 1880 før det igjen ble etablert nye skoler, særlig fra 1920 og utover. Etterhvert ble det også opprettet meieriskoler, skogskoler og gartnerskoler.

Å knytte høyere landbruksundervisning til det nye universitetet i Oslo var flere ganger oppe i Stortinget, men en samlet seg om å henstille til regjeringen å finne en egnet eiendom i nærheten av Kristiania. Det ble etterhvert enighet om at en høyere landbruksskole måtte disponere et relativt stort dyrket areal – i nærheten av 2000 da. Innkjøp og en viss utbygging av prestegården i Ås tillagt naboeiendommen i Vollebekk ble vedtatt av Stortinget i 1856.

Undervisningen startet høsten 1859 med 34 elever i et to-årig kurs med teoretisk undervisning i vinterhalvåret og vesentlig praksis i sommerhalvåret. Fra 1871 ble det etablert en ettårig høyere avdeling som forutsatte fullført ordinært landbruksskolekurs på forhånd. Den to-årige lavere avdeling ble opprettholdt og tilsvarte på det tidspunkt noenlunde utdanningen ved de andre landbruksskolene som var igang. En hagebruksavdeling ble opprettet i 1887.

Da Den høiere landbrugsskole på Aas i 1897 ble avløst av Norges landbrugshøiskole, hadde den uteksaminert 200 kandidater fra den høiere avdeling – 617 kandidater i alt. Den høyere avdeling på Ås hadde utelukkende tatt sikte på jordbruk og husdyrbruk. De som ville spesialisere seg i andre grener av landbruket måtte utenlands. Det gjaldt bl.a. forstutdanning, jordskifteutdanning og evt. videre spesialisering innen hagebruk og gartneri.

Oppretting av Norges landbrukshøiskole

I de nærmeste årene før og etter 1890 ble en vesentlig omlegging av den høyere landbruksutdanning stadig drøftet. Stortingets landbrukskomite og landbruksdirektøren sto sentralt i arbeidet for en endring. Også flytting til Kristiania og en form for tilknytning til universitetet hadde mange og sterke tilhengere. Etterhvert pekte mye i retning av å sløyfe den lavere avdeling på Ås og bygge den høyere ut til en moderne landbrukshøgskole. Stortinget vedtok sommeren 1895 å oppnevne en parlamentarisk kommisjon, som allerede i mars 1896 la fram sitt forslag om en Norges landbrugshøiskole med 5 avdelinger for respektive jordbruk, hagebruk, utskifting (jordskifte), meieri og skogbruk. Kommisjonen la samtidig fram forslag til lov for høgskolen.

Etter sterke diskusjoner i Stortinget ble vedtak gjort i samsvar med forslaget. Loven ble sanksjonert i 1897. Høsten samme år ble det tatt opp studenter til jordbruksavdelingen. Dermed var den nest eldste høyere utdanningsinstitusjon i landet (ved siden av Universitetet i Oslo) igang. 3 år senere – i 1900 – ble Landbruksdepartementet opprettet. Landbruksdepartementet har senere hatt ansvaret for forvaltningen av NLH. Departementet hadde også ansvaret for landbrukets fagskoler fram til 1989.

3.1.2 Kandidatutdanningen

Utviklingen i utdanningstilbudet ved landbrukshøgskolen kan naturlig deles i 2 epoker – før og etter studieomleggingen i 1971.

Den lange første perioden var uten store forandringer i selve studietilbudet. Den var preget av profesjonsrettete studier – i det vesentlige orientert mot å utdanne rådgivere og faglærere innen jord-, skog- og hagebruk, rekrutter til jordskifteetaten, hagearkitekter og ledere til meieribruket. Det var de fem opprinnelige avdelingene som hver for seg la opp og ga innhold til utdanningen, etter at studentene hadde gjennomgått en stort sett felles grunnfagutdannelse.

Etter studieomleggingen fulgte en omfattende og nærmest kontinuerlig omstillingsperiode i 1970-90-årene. Utdanning i landbruksfag i vid forstand er fortsatt hovedbasis, men med bredere, mer differensierte og fleksible studietilbud. Nye samfunns- og planleggingsrettete grønne studieretninger er kommet til. Det er systematisk bygd opp en internasjonal bistandsprofil ved høgskolen både i utdanningstilbud og prosjektrettet rådgivning. Studentallet er mangedoblet. Utviklingen ved NLH er helt på linje med den utvikling en har hatt ved tilsvarende utdanningsinstitusjoner i land det er naturlig å sammenlikne med.

Studietilbud, studentopptak, kandidatbetegnelser

Ved etableringen av Norges landbrukshøgskole i 1897 ble studietiden satt til 2 år (3 år ved skogbruksavdelingen) basert på avlagt eksamen fra fagskole og egen opptaksprøve i fem allmennfag. Den nye høgskolen fikk snart solid anseelse. Studenttallet og også kunnskapsområdet for studiene økte raskt. I 1919 vedtok Stortinget ny lov, som la landbrukshøgskolen nærmere opp til Universitetet i Oslo og til den tekniske høgskolen i Trondheim, som nå var kommet til. Professor- og dosent-titlene ble innført og studietiden ble forlenget. Den ble nå 3 år ved alle fem avdelingene. Hagebruksstudiet ble delt ved at det ble en egen hagearkitektlinje.

Innen alle de gamle studieretningene har avdelingene år for år fulgt opp med nødvendig omlegginger og forbedringer. Økende forskning og internasjonal forskerkontakt og dessuten store omstillinger i landbruket og samfunnet, førte til stadig oppdatering av innholdet i studiene. Først i 1951 ble imidlertid utdanningen i jordbruksavdelingen noe mer spesialisert og delt i 4 hovedfaggrupper, – skogbruksavdelingen i 5 fagretninger 12 år senere. Det ble etterhvert nødvendig å legge mer vekt på de grunnleggende delene av studiet. Det førte til opprettelse av en ny avdeling med ansvar for undervisningen i grunnfag.

Etter langvarige drøftinger i Stortinget ble Statens småbrukslærerskole (SSS), som var etablert på Sem i Asker i 1914, nedlagt og alle aktiva og ressurser overført til NLH i 1963. Dette førte til opprettelsen av egen allsidig jordbrukslinje ved NLH til erstatning for SSS-utdanningen. Denne linjen ble senere nedlagt i forbindelse med omleggingen av økonomiutdanningen i 1989. Pedagogikk-undervisningen og -forskningen på NLH ble styrket ved at et eget NLH-institutt for pedagogikk ble etablert på Sem da SSS ble nedlagt.

I 1970- og 80-årene foretok NLH nye utredninger i egen regi om høgskolens videre tilpassing til et kunnskaps- og arbeidsmarked i rask utvikling. Høgskolen har tatt sikte på å videreutvikle studietilbud og forskning med utgangspunkt i sin omfattende kompetanse innen biologiske fagområder og arealbasert ressursbruk, produksjon og planlegging, samt den teknologiske og bedrifts- og samfunnsøkonomiske innsikt som hører til. NLH har nå 12 studieretninger: hagebruk, husdyrfag, jord-/plantefag, karttekniske fag, landskapsarkitektur, naturforvaltning, næringsmiddelfag, naturvitenskapelige fag, planfag, skogfag, tekniske fag og økonomi og ressursforvaltning.

I alle studieretningene kan studentene velge mellom ulike standard studieplaner eller hovedfagsstudier. Studiet avsluttes med en valgt hovedoppgave, som er et selvstendig forskningsarbeid.

NLH har hatt en sterk vekst i studentopptaket de senere år og var oppe i 430 i 1993. Følgende tabell viser en oversikt over opptak og studentallsutvikling siden 1990:

Tabellen viser at studentallet har økt med 26% på de tre årene og studentopptaket har økt med 48%. Økningen har vært spesielt stor til høgre årstrinn med en 7-dobling siden 1990. Til sammenligning hadde en i den statlige UH-sektoren for øvrig i samme periode en studenttallsvekst på 42%, og en økning i studentopptaket på 22%. Økningen på hovedfag har dessuten vært meget markant.

Samtidig og parallelt med studenttallsøkningen er det skjedd omfattende endringer i NLHs interne organisasjon. Avdelingene, som tidligere hadde hovedansvaret for hver sine studieretninger, er fjernet. Antall institutter er sterkt redusert, fra 36 på det meste til de nåværende 12. De fleste av disse har fagområder som faller sammen med studieretninger. ­Studiene ved NLH gir gradene cand.mag, cand.agric, eller sivilingeniør (karttekniske fag og tekniske fag). Dessuten har høgskolen søkt om å få tildele graden cand. scient. Til daglig brukes likevel ofte kandidat-betegnelsen for hver studieretning.

Da landbrukshøgskolen ble etablert like før århundreskiftet, var studentopptaket år om annet på rundt 30 – de fleste tatt opp til jordbruksavdelingen. Med endel periodiske svingninger var studentopptaket før studieomleggingen i 1972 nådd opp i rundt 75. Utviklingen hadde gjort at den typiske profesjonsutdanning som høgskolen tilbød ble for snever. Det hemmet rekrutteringen. Studentene kom også fra et smalere sosialt sjikt enn ved andre akademiske institusjoner. Etter omleggingen av studiet og etableringen av nye studietilbud økte det årlige studentopptaket år for år meget raskt til 430 studenter i 1993. Søkningen var da også over seks ganger høyere enn opptaket. Det tas nå opp omlag like mange av hvert kjønn, noe ulikt fordelt på studieretningene. M.h.t. sosial bakgrunn er rekrutteringen også helt endret og nærmer seg det en finner ved de fleste høyere utdanningsinstitusjoner.

Opptaksgrunnlag, studieopplegg, samarbeid med landbruksskolene og andre utdannings- og kompetanseinstitusjoner

Høgskolen stilte opprinnelig ikke krav om obligatorisk artium eller tilsvarende for opptak. Det skyldtes bl.a. at en i landbrukssektoren har hatt fagskoler med en relativt solid teoriutdanning. For de vesentligste allmennfagene krevde en i høgskolens første år en særskilt opptaksprøve – etterhvert med skjerpete krav m.h.t. omfang og innhold. Senere måtte de som ikke hadde artium gjennomgå et ett-årig, spesielt tilrettelagt allmennfagskurs med egen eksamen. Praksiskravet for opptak var i den tidligere studieordningen minimum ett år.

I det meste av tiden før 1971 startet det 3-årige NLH-studiet med en ett-årig fellesklasse for grunnfagutdanningen. Studiet var eksamensbundet år for år med en valgt hovedoppgave som endelig avslutning. Fra og med studentopptaket i 1972 er studietiden 5 år, hvorav normalt 4 gjennomføres ved høgskolen på Ås.

NLH har en lang historie i å ha et desentralisert første studieår. I en periode fra 1971 til 1989 var førsteårsstudiet lagt til et utvalg av landbruks- og næringsmiddelfagskoler gjennom egne avtaler. Videre var det slik at søkere med godkjent studiekompetanse som i tillegg hadde eksamen fra 1 årig landbruksutdanning (agronom), kunne søke opptak direkte til 2. studieår. Disse landbruks- og næringsmiddelfagskolene sammen med skogskoler, landbruksmaskinskoler og gartnerskoler ble administrert av Landbruksdepartementet fram til 1989, da de ble overført til det daværende Kirke- og undervisningsdepartementet. Etter 1989 inngikk NLH spesielle samarbeidsavtaler om et første studieår med 8 regionale høgskoler og med Universitetet i Tromsø.

I tilknytning til overføringen av landbruksfagskolene til videregående skoleverk under Kirke- og undervisningsdepartementet ble 6 av de tidligere fagskolene med utdanning på relativt avansert nivå innen skogbruk, næringsmiddelfag, landbrukstekniske fag og gartnerfag oppgradert og ført over fra Landbruksdepartementet til det regionale høgskolesystemet under det daværende Kultur- og vitenskapsdepartementet. Det ble gjennomført som budsjettsak i 1988 og 1989 etter innstilling fra en arbeidsgruppe med representasjon fra de tre berørte departementene. Etter at det daværende Kirke- og undervisningsdepartementet og Kultur- og vitenskapsdepartementet ble omorganisert i 1990 er nå alle disse utdanningene samlet i Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet (KUF).

3.1.3 Forskerutdanning og etterutdanning

Forskerutdanning

Forskerutdanning som eget begrep og som program har egentlig dukket opp i løpet av de siste ca. 15 årene. Det er tillagt økende betydning og er nå ett av hovedsatsingsområdene i Regjeringens forskningsprioritering. Det opprinnelige var at forskere ble tilsatt i lavere stillinger (assistenter, forskningsassistenter, senere vit.ass), ble lært opp ved vedkommende institutt og fikk forskerkompetanse gjennom praktisk forskerarbeid og studier. NLH fikk fra 1923 adgang til å tildele doktorgrad. Som formalisert forskningsbasert videreutdanning fikk høgskolen fra 1958 innført en lisentiatgrad, som i 1979 ble avløst av dr.scient.graden. Den ble normert til 4 års studium og praksis i forskermiljø med eksamen i 2-3 støttefag og i et hovedfag med en selvstendig forskningsoppgave etter godkjent opplegg og egen bedømmelse.

Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd (NLVF) la tidlig stor vekt på forskerrekruttering. Det ble i slutten av 70-årene satt i gang rekrutteringsprognoser for fagområdene og organiserte stipendiatordninger med nødvendige bevilgninger. Landbrukshøgskolen la opp og hadde ansvaret for forskerutdanningen med veiledning, eksamener og sentrale kurs. For deler av forskerutdanningen ble det iverksatt avtalemessige samarbeidsordninger med andre forskningsinstitusjoner. Etterhvert ble det også betydelig utveksling og samarbeid på det nordiske plan om forskerutdanning i landbruksfagene.

Denne forskerutdanningen ble etterhvert attraktiv også utenfor den egentlige forskningen. Den rekrutterte til ledende eller forskningsansvarlige stillinger i institusjoner og organisasjoner som ofte stod deler av landbruksforskningen nær. Disse bidro gjerne også som sponsorer til forskningen og til finansiering av forskningsstipendiater. Antall studenter som år om annet arbeider med dr.grad ved NLH har økt sterkt.

Etterutdanning og videreutdanning

Etterutdanning er av vesentlig kortere varighet med mindre formalisert status enn videreutdanningen. Vanligvis har den ikke vært eksamensrettet, men gitt yrkesutøvere og etatsledd løpende mulighet til å oppdatere og komplettere kompetanse.

En spesiell videreutdanning i NLHs regi har vært det ett-semesters pedagogiske hovedkurset på høgskolens eiendom Sem i Asker, – en tilleggsutdanning som i mange år var obligatorisk ved tilsetting både av landbrukslærere og faglige tjenestemenn i den ytre jordbruksetaten.

Etterutdanning og videreutdanning ble etter hvert et prioritert satsingsområde på slutten av 80-tallet. Satsingen har først og fremst vært myntet på NLH-kandidater som vil videreutvikle og oppdatere sin kunnskap. Men også andre utdanningskategorier, og dessuten planleggings- og forvaltningsetater i andre sektorer enn landbruket, har vist økende interesse for høgskolens utdannings- og kurstilbud. Det er etablert et eget Senter for etter- og videreutdanning (SEVU-NLH). Virksomheten ses i sammenheng med en del av virksomheten i det tidligere Statens fagtjenestet for landbruket (SFFL) som nå er lagt til NLH.

Høgskolen og dens institutter og forskere har alltid brukt ressurser på etterutdanning av sine forskjellige kandidatkategorier. Formaliserte kurs har til nå vesentlig blitt holdt i regi av ulike kandidatlag, av enkelte landbruksorganisasjoner eller av SFFL. NLH prioriterer nå et intensivert, mer systematisert og dekkende kortkurs- og etterutdannningstilbud for alle kandidat- og fagkategorier.

3.1.4 Master of science (M.Sc.) – utdanning og organisert internasjonal virksomhet

Landbrukshøgskolen har særlig i løpet av 1980-90-årene utviklet et sterkt internasjonalt engasjement i bistandsarbeid og arbeid for global bærekraftig matproduksjon og arealbruk. Høgskolen tilbyr et 2-årig M.Sc.-studium i tropisk landbruk og naturforvalting for studenter fra utviklingsland. Dette er basert på at studentene på forhånd har cand.mag.grad eller tilsvarende. Studiet foregår på engelsk i regi av Norsk senter for internasjonal landbruksutvikling (NORAGRIC)- en selvstendig NLH-avdeling som har nært samarbeid med NORAD og UD. En tar nå i større grad enn tidligere også sikte på å gi studentene tilbud i sine hjemland, ved at NLH bidrar med undervisningskompetanse for studenter i u-landene.

NORAGRIC (startet 1986) er ellers godt etablert som faglig knutepunkt i landbruksrelatert u-landsarbeid i Norge, både i forhold til offentlig administrasjon og private aktører. NORAGRIC har nettverk til u-landsinstitusjoner og fagmiljøer og organiserer forskning, konsulenttjeneste og veiledning av stipendiater. Avdelingen samarbeider med andre norske universiteter og høgskoler, spesielt med NVH og universitetene i Oslo og Bergen. NORAGRIC tar med sin forholdsvis store og kvalifiserte stab på seg betydelige oppdrag i u-land, bl.a. for NORAD, Verdensbanken og private bistandsorganisasjoner.

Andre viktige miljøer som NLH har bygd opp på dette området er Øst-Europakontoretsom startet i 1990, og som har en betydelig aktivitet i Ukraina og i de baltiske landene. NVHs Øst-Europaengasjement samordnes også gjennom et felles Øst-Europautvalg. Videre har NLH Senter for bærekraftig utvikling (SBU) som ble etablert i 1991 i samarbeid med daværende Norges allmenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) som et ledd i den forskningsmessige oppfølgingen av Brundtlandkommisjonen. Senteret skal initiere og være pådriver for tverrfaglige miljø- og utviklingsprogrammer rettet mot matproduksjon og landarealer – både innenlands og i global sammenheng. NLH har nettopp vedtatt å samordne de tre ovennevnte enhetene i én organisasjonsenhet – Senter for internasjonale miljø- og utviklingsstudier (Noragric).

3.1.5 Forskningen

Generelle utviklingstrekk

Allerede under Den høiere landbrugsskole i siste halvdel av forrige århundre ble det mer og mer en uttrykt forutsetning at undervisningen skulle være basert på vitenskapelig grunnlag. Det ble også drevet enklere forsøk ved skolen. Ute i landet startet Selskapet for Norges Vel spredte åkervekstforsøk fra 1889. De ble overført til landbrukshøgskolen da den startet åtte år senere. Snart kom også fóringsforsøk på husdyr igang og organisert maskinprøving, jordkulturforsøk, ugrasforsøk, planteforedling, og en viss forsøksvirksomhet i skogbruk og i hagebruk. Bevilgningene var beskjedne og undervisningen måtte i den første tiden vesentlig bygge på utenlandske forskningsresultater. Omkring omorganiseringen i 1919 økte forsøksbevilgningene noe og flere institutter kom med i forsøksarbeid. Men bevilgningene sank igjen i depresjonsårene og begynte å stige raskere først under og etter siste krig.

Fra 1949 kom også Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd (NLVF) til og bygde i løpet av en tiårsperiode opp en samlet forskningsbevilgning til landbrukshøgskolens prosjekter, og til forsk­ningsutstyr, bygninger, stipendier m.m. av omlag samme størrelse som det skolen disponerte over statsbudsjettet til forskning. Eksternfinansiering til enkelte institutter fra landbruksorganisasjoner og andre, samt oppdragsforskning fikk også et betydelig omfang.

Problemstillingene var i utgangspunktet utpreget anvendte. Kontakten med de mer avanserte nærings- og yrkesutøverne og deres organisasjoner var relativt tett. I vesentlig grad har dette holdt seg og den gode kontakten er fortsatt en bærebjelke for den omfattende tillit og betydning høgskolen fortsatt har i landbruket i vid forstand. Men etterhvert ble kravet til kunnskapsgrunnlag for å holde forsvarlig nivå i en vitenskapelig høgskole mer krevende. Nye fag kom til med nye instituttopprettinger og etterhvert økt bemanning til undervisning og forskning. Mer vekt på grunnfagene og på tverrfaglige, mindre profesjonspesifikke problemstillinger tvang seg fram. Begrensete bevilgninger tillot ikke høgskolen og dens institutter å ta opp alle problemer utviklingen etterhvert krevde innen anvendt forskning. Konsekvensen var at det i tur og orden ble opprettet endel nye anvendte forskningsinstitusjoner og forskningsbaserte prøve- og kontroll-institusjoner. De fleste av dem er lokalisert innenfor NLHs sentralområde på Ås. Et betydelig antall regionale forskningstasjoner er også spredt utover i landet, men de er etterhvert administrert og koordinert fra en overordnet sentralinstitusjon på Ås ( Statens forskningsstasjoner i landbruk – SFL).

Forskning under den gamle NLH-strukturen

Fra etableringen ved århundreskiftet fram til omprofileringen kom igang fra begynnelsen av 70-årene, hadde det også vært helt gjennomgripende omstillinger innen de fagområder og i de næringssektorene som de fem opprinnelige høgskoleavdelingene betjente med forskning. Foredling og utvalg innen alle husdyrslag og innen alt kulturplantemateriale, den forskningsbaserte utviklingen i jordkultur, dyrkingsteknikk, fórbehandling, fóring og stell hadde på de fleste områder flerdoblet avkastningene. I hagebruket hadde veksthusnæring i større målestokk og nye dyrkingsmåter for frukt, bær og grønnsaker gjort sine inntog. I skogen hadde bestandsskogbruket (bestandsvis dyrking og behandling av skog) slått gjennom. Bekjempelsen av skadeorganismer for kulturplantene var revolusjonert. I meieribruket var behandlingen av melken, produksjonsmetodene og dels produktutviklingen etter hvert totalt endret. Det samme gjaldt bedrifts-organiseringen og omsetningen. Også innen jordskifte og arealforvaltning var endringene store. Overalt hadde ny og mer avansert teknologi suksessivt fått gjennombrudd. Det fikk ringvirkninger for økonomi, kapasitet, individuell og regionvis produksjonsspesialisering og for sosiologi og samfunnsstruktur. Bedriftsøkonomi og planlegging, politikk og forvaltning fikk nytt innhold og ble mer og mer viktige fagområder – også for en høgskole.

I denne utviklingen stod forskningen og kunnskapsformidlingen ved NLH-instituttene og de andre forskningsinstituttene i Ås-området helt sentralt. Egen forskningsinnsats, samt kompetanse og kapasitet for å medvirke til innovasjon og til å formidle kunnskap tilpasset de skiftende lokale og naturgitte vilkår og problemstillinger i praksis, vokste seg etterhvert sterke i forskningsmiljøene. Nordisk forskningssamarbeid og kontakt har betydd mye, men også studieopphold, forskerutveksling, konkret samarbeid og kontakt med europeiske og oversjøiske forskningsmiljøer. Samarbeid med grunnfagsforskere ved og utenfor NLH hadde også fått økende betydning for den anvendte forskningsproblematikken.

Å trekke fram resultater på enkelte områder kan være urettferdig overfor andre. Men på bakgrunn av et i alle fall inntil da utpreget hjemmemarkedsorientert norsk landbruk, kan det gi en viss nivåmålestokk når en kan slå fast at NLH-forskning har medvirket avgjørende til at eliteavlsdyr av norske svineraser, tildels også av storfe, er blitt en etterspurt eksportartikkel i store deler av verden. Samme eksportgjennomslag fikk for en del år siden en NLH-utviklet ny ostetype – Jarlsbergosten. For øvrig trådte en av våre etterhvert viktigste eksportnæringer – fiskeoppdrettsnæringen – sine forskningsbaserte barnesko ved et NLH-institutt, – genetisk, ernæringsmessig og m.h.t. de basale oppdrettsvilkår.

Vinkling og prioritering i 1970-90-årene

Særlig i de siste 15-20 årene har mer tverrfaglige problemstillinger og programforskning, og dessuten strategiske langtidsplaner for prioritering av forskning og forskerkompetanse slått gjennom. Nye vinklinger og syn på samfunnets utvikling og de korresponderende kunnskaps- og kompetansebehov har dreiet utviklingen i forskningen på en rekke fagområder. Samfunnsdebatten fokuserer nå meget på de grønne verdier – forurensning, erosjon, miljøforringelse, samt bærekraftig landbruksproduksjon og arealbruk – nasjonalt såvel som globalt. Skog og jordbruk er trukket inn i mer bevisst natur- og kulturlandskapsforvaltning, herunder flerbrukshensyn ved økonomisk utnytting av skog- og jordbruksressursene. Dette fører til en korresponderende oppgradering av ressurskartleggingen og miljørelatert planlegging, skjøtsel og driftsmetoder. Helsemessige hensyn ved produksjonen og kvaliteten av matvarer er også kommet vesentlig sterkere i søkelyset.

Forskningen ved NLH har fått nye hjelpemidler av tildels revolusjonerende betydning. Elektronikkbasert kartteknikk og ressurskartleggingsmetoder er tatt i bruk og er under videre utvikling. Videre er avansert bioteknologisk kompetanse bygd opp systematisk og anvendes over et bredt fagfelt.

Siden begynnelsen av 1970-åra har det skjedd en betydelig dreining og tyngdepunktsforskyvning i forskningen ved NLH i retning av bærekraftig landbruksproduksjon, natur- og ressursforvaltning, areal- og landskapsplanlegging og arbeidsmiljøforbedring. Denne utviklingen innebærer også et vesentlig tverrfaglig aspekt og en utvidet forskningsvirksomhet mot tilgrensende fagområder.

Alt dette er forsknings- og utviklingsområder som det har ligget spesielt godt tilrette for NLH-miljøets grønne forskerkompetanse enten å dra igang eller å bidra avgjørende til. Oftest har det skjedd i samarbeid med andre forskningsmiljøer med relevant kompetanse. Det har foregått en sterk og bevisst faglig opprustning og omprioritering i forhold til disse forskningsområdene vedlLandbrukhøgskolen og i miljøet rundt den. Også høgskolens studietilbud og den nye instituttstrukturen er, som tidligere omtalt, tilpasset denne utviklingen.

Forsøksarealer ute og inne – forskningsadministrasjon

Høgskolen disponerte helt fra starten av et stort jordbruksareal med sikte på forskning. Likevel økte bredden og omfanget av arealkrevende forskning så sterkt at det etterhvert ble kjøpt inn og tillagt høgskolen flere naboeiendommer. På flere av de sentrale fagområdene kreves det også store forsøksarealer innendørs, (husdyr-, bygnings-, maskin, veksthus-, meieri-forsøk, m.m.). Teknologisk og metodisk utvikling har i løpet av noen tiår gjort en del av disse forsøksanleggene og -innretningene lite kurante, tildels kondemnable. NLH har over eget budsjett slitt endel med å holde forsøksanlegg rimelig operative, men har til tider fått god hjelp utenfra. Særlig husdyrorganisasjoner og meieriorganisasjonene har i tur og orden medvirket avgjørende til å få reist bygg og forsøksanlegg ved høgskolen. NLVF har bidratt betydelig, dels med direkte finansieringsbidrag, dels ved selv å etablere aktuelle serviceinstitutter og spesifikke forskningssentra på høgskolen. De er senere skilt fra, organisert som egne selskaper eller overdratt NLH. Fra 1994 omorganiseres gårdsbruket ved NLH som egen resultatenhet med eget styre. Den omfatter husdyrbesetningene, gårdsarealene og forsøksressurser ellers, og skal spesielt betjene NLHs, Norges veterinærhøgskoles og andre institusjoners husdyrbaserte forsøksvirksomhet.

3.1.6 Kunnskapsformidling – faglig knutepunkt

Landbrukshøgskolen var allerede fra starten av den kunnskapsbasen det praktiserende landbruk og faglærere, rådgivere og etater oppsøkte. Praktiske og metodiske spørsmål førte ofte umiddelbart til nye forsøk. Det gjaldt alle de 5 opprinnelige avdelingene ved høgskolen. Formidling av resultater fra egen forskning eller fra utlandet har hele tiden vært en sentral oppgave for NLHs forskere og instituttmiljøer.

NLHs instituttmiljøer og forskere har vært og er faglig støtte og rådgiver for Landbruksdepartementet, – etterhvert og i økende grad også for flere andre departementer. Forsk­ningsrådene har selvsagt trukket veksler på og samarbeidet med NLH innen de kompetanseområder høgskolen har dekket. Også de utøvende forvaltningsleddene – de regionale såvel som sentrale – har søkt faglig samarbeide og råd i forsknings- og fagmiljøene på Ås. Det dreier seg i stor grad om enkelthenvendelser, men også om bestilte betenkninger og utredninger og om deltaking i utvalg, styrings- og oppfølgingsorganer.

Innen alle grener av landbruket fikk en etterhvert bygget ut et godt, landsomfattende rettledningssystem til yrkesutøverne, både i offent­lig regi og gjennom en rekke faglige og økonomiske spesialorganisasjoner. De har overtatt tyngden av den direkte kunnskaps-formidlingen til praktikerne med Statens fag­tjeneste for landbruket (SFFL) som et sentralt apparat. SFFL har også hatt ansvar for mer populærvitenskapelig publisering på ulike nivå, for kurs og etterutdanning og disponerer en rekke statskonsulenter på ulike fagområder. Fra 1994 er SFFL overført til NLH. Men utviklingen, særlig mot sterkere spesialisering av primærproduksjonen i landbruket, gjør at direktelinjen mellom forsker og bruker fortsatt er utbredt.

På flere, men spesielt på en del tunge fagområder som husdyrfag, plantefag og meierifag, har det gjennom en årrekke vært tette forbindelser og gjensidig samarbeid i forskning/faglig innovasjon mellom NLH-miljøene og de landsomfattende produsent-organisasjonene og omsetningsleddene. Utviklingen mot mer bevisst NLH-satsing på planleggingsfag og grønne innfallsvinkler har i stigende grad ført til samarbeid med andre sektorer i samfunnet enn de tradisjonelle. Dette gjelder bl.a. i forhold til miljøforvaltningen. Områder som kan nevnes er bl.a. planfag, forurensning fra landbruket, ressursforvaltning, og utvikling av kartverk.

3.2 Norges veterinærhøgskole

3.2.1 Et hundreår i advent

Den Kgl. danske veterinærskole i København ble opprettet allerede i 1773. Fra 1792 hadde vi som del av unionen Danmark-Norge, en tvungen betalt utdanning av én lærling (stipendiat) pr. stift ved veterinærskolen i København. Flere militære dyrleger fikk også sin utdannelse i Danmark. Helt frem til Norge fikk egen veterinærhøgskole, ble de fleste norske veterinærer utdannet i Danmark.

Forslag og konkrete planer om opprettelse av veterinærskole i Norge ble fremmet flere ganger i Stortinget fra 1818 til 1840. Herunder ble en lektor i veterinærvitenskap tilsatt med ansvar for å forestå den i eller ved Kristiania opprettendes veterinærskole. Det ble fattet bevilgningsvedtak en rekke ganger og foretatt flere konkrete utredninger og stedsvalg.

Da lektoren etterhvert ga opp og gikk over i stilling ved universitetet ble skolespørsmålet liggende mer eller mindre i dvale helt til 1890, da konsulent og overlege for det civile veterinærvesen – veterinærdirektør fra 1894 – ble utnevnt. En veterinær læreanstalt ble nå først vurdert i sammenheng med landbrukshøg-skoleetablering på Ås. Denne tanken ble imidlertid avvist og en gikk inn for en egen høgskole for veterinærutdanningen. Behovet for veterinærutdannet personell var stadig økende.

Fra 1900 ble veterinærdirektøren og videre skoleforberedelser knyttet til det nyopprettede Landbruksdepartementet, som siden også ble NVHs departementsforankring hele tiden.

En felles tomt for et veterinært serum- og vaksineinstitutt (senere Veterinærinstituttet) og for framtidig veterinærhøgskole ble kjøpt i 1911 på Adamstuen i Oslo. I 1919 var en kommet så langt at byggekomité for de to første klinikk-bygningene ble oppnevnt og bygging igangsatt. Mot nedgangstiden i slutten av 20-årene/begynnelsen av 30-årene ble videre byggearbeider helt eller delvis gjennomført. Etter full stopp i noen år ble virksomheten igjen intensivert fra 1933, slik at Norges veterinærhøgskole (NVH) kunne ta imot sitt første studentkull på 15 i 1935. Det var da gått henholdsvis 162 og 160 år siden veterinærutdanning ble etablert i Danmark og Sverige. Det har senere også vært byggeaktivitet i forbindelse med utvidelser og utbedring av lokaler for NVH og de andre institusjonene i Adamstumiljøet, i første rekke Veterinærinstituttet, senere en del av Statens veterinære laboratorier (SVL) og Veterinærmedisinsk senter for oppdragsforskning A/S (VESO) og Statens næringsmiddeltilsyn (SNT).

3.2.2 Kandidatutdanningen

Med en svært liten stab av vitenskapelig, teknisk og administrativt personale var det store utfordringer fra starten av, først og fremst med å etablere en forsvarlig undervisning. Nødvendige samlinger, lærebøker og læremidler til støtte for undervisningen måtte for en rekke fagfelt bygges opp fra grunnen av. Skolen hadde fått en viss bygningsmasse å starte undervisningen og klinikkarbeidet i. Økende fagbredde, instituttbemanning og studenttall gjorde at behovet for laboratorieplass, rom for teoretisk undervisning og for klinisk praksis etterhvert vokste. Det resulterte i flere tilbygg og nybygg.

Opptaksgrunnlaget har hele tiden vært eksamen artium, og senere videregående skole som gir generell studiekompetanse, med krav om spesiell realfagkompetanse, og krav om praksis. Studietiden har hele tiden vært 5 ½ år. Omtrent halvparten av studentene har i tillegg et ½ års praksis som assistenter før siste semester av studiet slik at de uteksamineres etter 6 år.

NVH startet midt i 30-årene med 5 meget små institutter og kom etterhvert opp i et antall på 17, som suksessivt også var blitt mer velutbygde. I løpet av de siste årene er det gjennomført en sammenslåing, slik at en nå er nede på ialt 7 institutter. Forskning med nye vitenskapelige erkjennelser innen biologiske fag økte kraftig etter siste krig. I humanmedisin så vel som i veterinærmedisin kom meget omfattende endringer i diagnostikk og terapi. Videre er næringsmiddelkontroll og næringsmiddelhygiene suksessivt blitt tillagt økende vekt. Husdyrsjukdomsbildet har endret seg ved at de alvorligste smittsomme sjukdommene etter hvert ble eliminert i vårt land, mens effektivisering og nye driftsformer i husdyrbruket ga sterk fokusering på produksjonssjukdommene og husdyrmiljøet. Forebyggende helsearbeid har også fått økende betydning innen veterinærmedisinen.

Akvakulturnæringen har i løpet av et drøyt tiår hatt en nærmest eksplosiv utvikling i vårt land. Omtrent samtidig har mange praktiserende veterinærers hverdag endret seg vesentlig ved at klientellet nå domineres av selskapsdyr og sportsdyr (hest).Tilsvarende veterinære problemstillinger og utviklingsstadier som en har hatt lang tid på i forhold til helse-problemene hos husdyr, har stilt veterinærmedisinen overfor store utfordringer i en hektisk vekstperiode i fiskeoppdrettsnæringen med store sjukdomsproblemer. Dyrevernet og miljøhensyn fokusert på medikamentbruk og på næringsmiddelkjeden har også fått vesentlig økt oppmerksomhet.

Disse omtalte forhold har hver for seg hatt betydning for undervisningsopplegget, og dessuten for etterspørslen etter relevant etter- og videreutdanning for veterinærer.

I forhold til fiskeoppdrettsnæringen gir NVH utdanning i fiskesjukdommer og deres behandling, miljø- og hygieneforholdene i oppdrettet og de næringsmiddel-hygieniske sidene. Norges fiskerihøgskole ved Universitetet i Tromsø og Norges landbrukshøgskole gir hver for seg mer allsidig høgskoleutdanning innen akvakultur/fiskeoppdrett.

Studentopptaket lå fram til omkring 1960 mellom 15 og 20, men steg fra da av, samtidig som både den fysiske og bemanningsmessige utbyggingen av høgskolen begynte å skyte fart. Etter å ha ligget på 48 en del år økte opptaket i 1990 og ligger nå på 56. Tabellen nedenfor viser utviklingen i studenttall og opptak de siste tre år:

Søkertallet til veterinærstudiet har økt meget sterkt siden en tilbakegangsperiode i 1950-årene. Det var i 1993 ti ganger så mange søkere som ledige studieplasser. Kjønnsfordeling og rekrutteringsbakgrunn har samtidig endret seg sterkt. Ved siste studentopptak var kvinneandelen kommet opp i 80%. Bakgrunn fra gårdbrukerfamilie dominerte blant veterinærstudentene tidligere, mens det nå er flere søkere med annen bakgrunn. For å sikre rekrutteringen fra Nord-Norge har NVH etablert en kvoteordning slik at minst 6 studenter fra de tre nordligste fylkene tas opp hvert år.

Når det gjelder annen utdanning har Norges veterinærhøgskole i en årrekke hatt ansvaret for opplegget og gjennomføringen av grunnkurs og kurs i drektighetsdiagnostikk innen dyreartene storfe, gris, småfe og pelsdyr for seminteknikere.

Dyrehospital

Helt fra starten har NVH, som et viktig underlag for studentundervisningen tatt imot alle slags dyr til behandling ved sine klinikker. De blir ofte henvist dit av praktiserende veterinærer over hele landet. Virksomheten har i praksis status som et dyrenes rikshospital. NVH driver også en ambulatorisk klinikk for produksjonsdyr og hest.

Antall behandlede dyr har vært jevnt økende de siste årene. I alt blir det ved høgskolen nå årlig behandlet ca. 20 000 dyr.

3.2.3 Forskerutdanning og etterutdanning

Forskerutdanning

Forskerutdanningen har vært en vesentlig oppgave for høgskolen. Allerede før 1957, da NVH fikk adgang til å meddele veterinær­medisinsk doktorgrad, var videreutdanningen omfattende, men ennå ikke formalisert. Mange lavere vitenskapelige stillinger (vit.ass.) ble tidligere besatt av veterinærer fra praksis eller fra andre fagområder med behov for kompetanseoppbygging i de fag og ferdigheter som vit. ass.-stillingene dekket. Dette ble derfor en viktig og mye brukt videreutdanningsveg.

I 1973 ble det instituert en lisentiatgrad i veterinærmedisin med teoretisk og praktisk videreutdannelse innen et hovedfag og 2-3 støttefag. En innlagt forskningsoppgave skulle bedømmes særskilt. Samtlige fagområder innen veterinærmedisinen ble etterhvert hovedfags- eller støttefagstudier. Som følge av omlegging av det vitenskapelige gradssystem fikk NVH fra 1981 en dr.scient.- grad til erstatning for lisentiatgraden.

NVH har hatt et høyt antall dr.scient.-kandidater og utdanner ca. 10 i året, antall dr.scientstudenter har økt og ligger nå på ca. 60. Gjennomføringstiden er langt bedre enn gjennomsnittet for landet og har ligget på 3,9 år (normert NLVF-stipend er 4 år). Dette indikerer både at forskningsinnsatsen er høy, og at videreutdanningen ikke bare rekrutterer til forskning, men også gir høy kompetanse i en rekke stillinger i etater og organisasjoner der det rekrutteres veterinærer. Antall dr.med.vet.-grader har også ligget høyt ved NVH. Denne graden kan kun tildeles veterinærer. Høgskolen fikk i 1990 også rett til å tildele graden dr.philos, antall grader tildelt er hittil bare to.

Etterutdanning

Etterutdanning av veterinærer for å oppdatere eller komplettere kompetansen har i større og mindre grad foregått hele tiden – også i noen grad før NVH ble opprettet. Høgskolen har stått helt sentralt med sitt vitenskapelige personale som lærere, selv om kursaktiviteten overveiende har foregått i regi av Den Norske Veterinærforening (DNV). Etterutdanningstilbudet tok form fra midt i 60-årene – først som to-ukers sentrale kurs ved NVH, senere mer fleksibelt tilpasset veterinærenes arbeidssituasjon, dels som tre og fire-dagers sentrale kurs, dels som regionale kurs. Veterinærmedisinsk senter i Tromsø (VETMEST) ble opprettet som egen institusjon under Landbruksdepartementet i 1992, og har fra 1991-92 overtatt en del av ansvaret for etterutdanningen av veterinærer i samarbeid med DNV og NVH.

3.2.4 Forskningen

Forskningen kom raskt igang ved den nye høgskolen fra slutten av 30-årene, selv med en liten stab og store utfordringer i undervisningen. Fram til Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd (NLVF) ble opprettet (1949) var det bare de fast tilsatte lærerne som kunne forske ved siden av undervisningsoppgavene. Senere har det i økende grad tilflytt veterinærmiljøene både forskningsråds- og oppdrags-midler til prosjekter og forskningsprogrammer, til forskerutdanning og stipendier, til byggeprosjekter og til basis- og grunnforskning. Nordiske samarbeidsprosjekter og etterhvert bilateralt forskningssamarbeid med en rekke europeiske og oversjøiske land har preget utviklingen.

NVHs institutter og forskere har stått sentralt i forskningen og i formidlingen av forskningsbasert kompetanse på de aller fleste områder innen veterinærmedisin, næringsmiddelkontroll og -hygiene.

I forhold til den veterinærmedisinske forskningen utviklet NLVF seg gjennom årene til å få en stadig viktigere rolle, både som finansieringskilde og -koordinator, initiativtaker til og iscenesetter av forskningsprogrammer, og i løpende forskningsdebatt på ulike nivå. Både Landbruksdepartementet og oppdragsinstitusjoner kanaliserte etterhvert betydelige forskningsmidler til veterinærforskningen gjennom NLVF.

De faglige utfordringene og omstillingene innen veterinærforskningen har vært de samme som hele veterinærsektoren i tur og orden ble engasjert i (jfr. avsnittet om kandidatutdanningen foran). Men forskningen har ligget i front – har influert og delvis vært med å styre utviklingen. Den har vedlikeholdt basiskompetansen og nødvendig kontakt med den internasjonale forskningsfront. Samtidig har den veterinære forskningen aktivt formidlet kunnskapene nasjonalt til veterinær-, husdyr-, akvakultur- og næringsmiddel-miljøene. Den har medvirket til en rekke offentlige og andre tiltak for å møte de oppståtte problemene og sette igang forebyggende tiltak.

Veterinærmedisinsk forskning fikk etterhvert god hjelp av den teknologiske framgangen både på det laboratorietekniske og på det kliniske området. Dertil kom bioteknologien, som er vår tids viktigste forskningsverktøy innen biologi og biomedisin. NVH og veterinærmiljøene var tidlig ute i Norge med å bygge opp innsikt i og ta i bruk den bioteknologiske metodikken.

NVH har til nå hatt 2 egne forsøksgårder, på Sem og Dal i Asker. Forsøksgården på Sem er nå avviklet. På Dal er det forsøksfasiliteter for pelsdyr, gris og hund. Høsten 1993 ble det dessuten åpnet en ny smitteforsøksenhet for produksjonsdyr. I september 1993 ble det store felles forskningsfjøset for NVH og NLH åpnet på Ås. Dette fjøset gir, sammen med anleggene på Dal, høgskolens forskere de beste muligheter for å drive husdyrforsøk. Når det gjelder forskning på småfe er forholdene lagt godt til rette ved høgskolens eget institutt, Institutt for småfeforskning i Sandnes, som er samlokalisert med Statens Veterinære laboratorier (SVL) og Fylkesveterinæren for Rogaland og Agder.

3.2.5 Faglig knutepunkt – forvaltningsstøtte og bistandsarbeid

NVH har sammen med Veterinærinstituttet (SVL) utviklet seg til et nasjonalt veterinærfaglig sentrum på Adamstua i Oslo. NVH har sammen med SVL og enkelte andre fagmiljøer vært den sentrale faglige støtte og rådgiver for Landbruksdepartementet og flere andre de­parte­menter, særlig innen dyrehelse- og nær­ings­middel­forvaltningen. Faglig forvaltningsstøtte har også blitt gitt til de utøvende ledd – fylkes- og distriktsveterinærene og Statens næringsmiddeltilsyn. NVH har tradisjonelt sett det som en hovedoppgave å formidle generell og situasjonstilpasset kunnskap til veterinærer, til dyreeiere og deres organisasjoner, og til institusjoner innen næringsmiddel- og hygienesektorene. Det har foregått gjennom utstrakt medvirkning i kurs, etterutdanning og fagmøter og ved populær-vitenskapelig publisering, spesialartikler, arbeid med lærebøker m.m., samt på direkte henvendelser over telefon eller i skriftlig form.

Vis á vis utviklingslandene har NVH vært engasjert i bistandsarbeid i flere afrikanske land. I Øst-Europa har en konsentrert støttearbeidet til de baltiske landene. I begge tilfelle forekommer formalisert samarbeid med NLH (NORAGRIC og Øst-Europa-kontoret).

3.3 Senere tids initiativ og styringssignaler fra myndighetene

I løpet av de siste 8-9 år er det både fra Landbruksdepartementet og Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet (tidl. Kultur- og vitenskapsdepartementet) tatt initiativ, igangsatt utredninger og fremmet meldinger og proposisjoner til Stortinget som både har hatt og vil få vesentlig betydning for de to høgskolenes plass innen utdanning og forskning. Over en så kort periode har det vært eksepsjonelt høy aktivitet m.h.t. politikk-utforming og overordnet styring for den høyere utdanningen og for forskningen, både generelt og for den under Landbruksdepartementet. Det viktigste i forhold til NLH og NVH skal her nevnes relativt summarisk.

Innspill fra overordnet myndighet

I St.meld. nr 70 (1984-85) ble organiseringen av landbruksforskningen tatt opp. NLH og NVH er her de største institusjonene. Stortinget sa seg enig i at institutt- og institusjons­strukturen i landbruksforskningen var oppdelt i for mange og tildels for små uavhengige enheter. Når deler av høgskoleundervisningen og forsker-utdanningen på enkelte fagområder foregår i daglig regi av forskere og avdelinger ved frittstående nabo-institusjoner, var det også behov for klarere grensedragning og bedre samordning med høgskolene både om undervisning og forskning. Stortinget forutsatte videre en gjennomgang av den interne organiseringen ved begge høgskolene, spesielt institutt-/avdelings-strukturen.

Stortingsbehandlingen av meldingen innledet et omfattende arbeid over flere år. Det er i flere omganger foretatt viktige interne organisasjonsendringer ved høgskolene. Videre er en rekke ganske vidtgående samarbeids- og grensegangsavtaler med de frittstående institusjonene om undervisning, forskerutdanning og forskning vurdert og iverksatt. Innen oppdragsforskning er det også etablert nye organer, som VESO på veterinærsiden og tett samarbeid/integrering under utvikling mellom NLH og Statens fagtjeneste for landbruket (SFFL) som har hatt et stort ansvar for forskningsformidling.

Med et felles seminar for den administrative ledelsen ved de 2 høgskolene og 5 andre underlagte forskningsinstitusjoner som startgrunnlag igangsatte Landbruksdepartementet allerede i 1987 organisert virksomhetsplanlegging ved disse institusjonene. I løpet av 1987-88 ble virksomhetsplaner/strategiske planer utarbeidet og gjennomført av samtlige. I 1989-90 ble et ett-årig prosjekt for å utrede/utvikle rammer og metoder for målstyring ved forskingsbaserte institusjoner gjennomført i departementets regi med Veterinærinstituttet som pilot-institusjon – og ellers med de samme institusjonene som deltakere. Statskonsult var en viktig samarbeidspartner i begge disse trinnene. Oppfølgingen er senere blitt linjeansvar i den løpende planlegging og budsjettering både i departementet og på ulike nivå i institusjonene. Ved begge høgskolene er annen omgang av strategiske planer nylig gjennomført og under iverksetting.

Utvikling av rapporteringen av ressursinnsats og resultater har vært et viktig område for samarbeidet mellom Landbruksdepartementet og høgskolene. Arbeidet med databasen FIOL (forsknings- og instituttoversikt i landbruket) som har vært administrert av NLVF og senere Norges forskningsråd, har vært en viktig del av dette.

Fra Landbruksdepartementets side er det gitt signaler om hvilke satsingsområder en mener høgskolene burde prioritere ut fra de samfunnsmessige behov som departementet har vært opptatt av. Spesielt her kan nevnes at Landbruksdepartementet har ønsket en sterkere satsing på bygdeutvikling og næringsutvikling ved NLH.

Langtidsplanen for landbruksforskningen

I regi av Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd ble det i 1987-89 utarbeidet en grundig og omfattende langtidsplan for norsk landbruksforskning fram mot år 2000. Den trakk opp faglige mål og perspektiver for forskningen i landbrukssektoren og ga tilrådinger om hvordan de faglige og kvalitative mål innen denne forskningssektoren kunne nås – og nå fram til brukerne med resultatene. Planen, som var resultat av en bredt organisert samarbeidsprosess der høgskolene, forskningsinstitusjonene og departementet var deltakere, gir viktige premisser for framtidig organisering og planlegging innen forskningsinstitusjonene, herunder NLH og NVH som de største av dem. Stortinget ga i alle hovedtrekk langtidsplanen tilslutning ved behandlingen av 1990-budsjettet.

Norges forskningsråd har nå lagt fram utkast til ny langtidsplan for landbruksforskningen, dette er nærmere omtalt under kap. 7.