7 Analyse

7.1 Framtidig utvikling

Utvalget har lagt vekt på å ha et langsiktig perspektiv på de framtidige utfordringer som de to høgskolene vil stå overfor. Utvalget har lagt til grunn et 20-års perspektiv i beskrivelsen av det vi anser som de viktigste utfordringer, krav og muligheter høgskolene vil stå overfor i tida framover.

Innenfor et slikt tidsperspektiv må det naturlig nok forventes endringer i problemstillinger og utfordringer. Dette stiller krav til omstillingsdyktighet. Organisering, samarbeidsopplegg og samarbeidsmuligheter må derfor være slik at systemet er fleksibelt til raskt å kunne tilpasse seg nye utfordringer og oppgaver.

7.1.1 Nasjonal og internasjonal utvikling

Det er en utvikling i retning av at internasjonale forhold får stadig større betydning for de utfordringer, krav og muligheter vi står overfor nasjonalt. Dette er sterkt vektlagt i regjeringens langtidsprogram 1994-97 ( St. meld. 4 (1992-93)).

Internasjonal økonomi har gjennom hele etterkrigstiden blitt stadig sterkere knyttet sammen. Det har vært en betydelig vekst i verdenshandelen, og en klar tendens i retning av at økonomiske beslutninger som er truffet i enkeltland i økende grad får konsekvenser for andre land. Omveltningene i Øst-Europa har preget de senere år. Dette har skapt helt nye utenriks- og sikkerhetspolitiske rammebetingelser, og åpner nye perspektiver på samfunnsutviklingen i Europa. Omveltningene åpner for helt andre muligheter til samarbeid og utvikling mellom landene. Utviklingen i EU et også et sentralt trekk ved utviklingen i Europa, der vi ser en utvikling av stadig sterkere integrasjon mellom EU-landene, og at EU får økt betydning på en rekke områder.

Nærmere 80% av verdens befolkning bor i U-land. I følge FNs prognoser kan verdens befolkning øke fra vel 5 milliarder i 1990 til over 6 milliarder i år 2000. Omtrent hele tilveksten vil finne sted i det en i dag regner som utviklingsland. Fattigdom, ressursmangel, befolkningsvekst og miljøproblemer skaper store sosiale og politiske spenninger også i forhold til industrilandene. Det har vært en tendens til at forskjellene mellom industriland og u-land har økt. Samtidig har forskjellene mellom u-landene også økt betraktelig de siste 20 år. Ubalansen mellom nord og sør og den uheldige utviklingen i mange av u-landene er blant de største utfordringer verdenssamfunnet står overfor.

Ett annet viktig trekk ved utviklingen i perioden etter krigen, er den negative utviklingen i verdens miljø- og ressurssituasjon. Mange av de største miljøutfordringene slik som forurensing av luft, jord og vatn, klimaendringer, uttynning av ozonlaget og spredning av radioaktivt nedfall er globale utfordringer, der landene må bidra i fellesskap for å finne løsninger.

I Norge har utviklingen etter krigen hatt de samme hovedtrekk som en finner ellers i industrialiserte land. Spesielt for Norges del har vært oljesektorens store betydning for nasjonaløkonomien. Norges eksport har hovedsakelig bestått av råvarer og halvfabrikata. Norge har generelt hatt et høyt pris- og kostnadsnivå, selv om industriens konkurranseevne er forbedret de senere år. Utviklingen internasjonalt vil få økende betydning for Norge framover. Internasjonal økonomisk utvikling og handel vil i økende grad prege våre muligheter til verdiskaping og sysselsetting nasjonalt. På samme måte vil vi i økende grad være avhengig av den globale miljøsituasjonen og miljøpolitikken i andre land.

7.1.2 Utviklingen innen utdannings- og forskningssystemet

Ingen offentlige utredninger i Norge har tatt for seg utviklingen innen høgre utdannning og forskning i det tidsperspektiv utvalget gjerne vil se utfordringene, d.v.s. 20 år framover.

Myndighetenes satsing på utdanning og forskning har de senere årene vært høgt prioritert. I den forrige forskningsmeldingen (St. meld. nr. 28 (1988-89)) lå det inne en målsetting om en årlig 5% vekst i forskningsbevilgningene. Siste Forskningsmelding (St. meld. nr. 36 (1992-93)) hadde imidlertid ikke en slik konkret målsetting.

Det er etter utvalgets oppfatning liten grunn til å vente seg dramatiske endringer i den offentlige norske forskningsinnsatsen, som i 1993 ligger på 0,98 % av BNP. Dette er en økning fra 1991 da den offentlige forskningsinnsatsen lå på 0,93% av BNP (kilde Utredningsinstituttet for forskning og høgre utdanning, tallene for 1993 er anslag). Det var en realnedgang i FoU-budsjettet i statsbudsjettet for 1994. Vi har en forholdsvis høy offentlig satsing på FoU i Norge, også sammenlignet med land som satser forholdsvis mye på forskning. Det er norsk næringsliv som i internasjonal sammenheng satser lite på FoU. Næringslivets satsing på FoU har gått ned de siste årene. I 1991 oppga næringslivet FoU-innsatsen til 5 mrd. NKr, i 1993 var tallet 4,5 mrd Nkr. Norges satsing totalt for både offentlig- og privatfinansiert forskning i forhold til BNP var 1,9% i 1991 og 1,8% i 1993. (kilde: Utredningsinstituttet)

En har de senere år opplevd en studenteksplosjon. En stor del av økningen har kommet gjennom midler til sysselsettingstiltak. Prioriteringen av forskning og utdanning vil avhenge av den økonomiske utvikling og den finansielle situasjon for staten.

Utvalget mener det fortsatt er grunn til å forvente en volumvekst i høgre utdanning både nasjonalt og internasjonalt. Stadig flere land satser bevisst på kompetanseoppbygging gjennom utdanningssystemet som et strategisk virkemiddel for framtidig næringsutvikling. Vi utvikler oss mot et kunnskapssamfunn, der kravene til utdannelse og kunnskaper vil være høgre enn i dag. Ungdommen både i Norge og i mange land i vår nærhet opplever at høyere utdanning er i ferd med å bli en nødvendig (men ikke tilstrekkelig) betingelse for å sikre seg jobb i framtiden. Det er ikke bare Norge som opplever student-eksplosjonen i høgre utdanning.

Men i få land har veksten kommet så hurtig som i Norge (ca. 60% økning fra 1988 til 94). I dag er opptakskapasiteten slik at teoretisk kan ca. 60% av et årskull få opptak til høgre utdanning, et utsagn som må modifiseres ved at deler av disse studietilbudene de senere år har gått til personer som har utsatt å begynne å studere i flere år etter videregående skole. Dessuten har mange vendt tilbake til studier for å bygge videre på sine basisår. Dette gjelder for eksempel en del av de som tidligere har tatt kortere utdanninger i det regionale høgskolesystemet.

Norge kjennetegnes ved å ha relativt mange og små institusjoner, antallet har imidlertid blitt redusert den senere tid ved at en har fått færre og større enheter. Det at en likevel har et system preget av mange og små enheter er en viktig årsak til at en har lagt betydelig vekt på at en må styrke samarbeidet og arbeidsdelingen mellom institusjonene slik det er beskrevet i Norgesnettet. Videre er det også behov for en sterkere overordnet styring av utviklingen av kompetanse og fagtilbud (jf. utkast til ny lov om høgre utdanning).

Behovet for satsing på etter- og videreutdanning vil kreve betydelige ressurser på høgre nivå i årene framover. Derfor vil behovet for studieplasser fortsatt være høyt, og en nedgang i årskullene vil neppe ha særlig betydning for å redusere dette behovet.

En flaskehals i utviklingen er, og kan fortsatt bli, tilgangen på kvalifiserte lærerkrefter. Dette gjelder både for å ta vare på de årskull en nå har inne til utdanning, men også for den framtidige utvikling for å sikre et høyt faglig nivå innen ulike fagområder. Det er derfor avgjørende å fortsatt legge stor vekt på rekruttering ved å satse på forskerutdanning.

Innen høgre utdanning har det utviklet seg et bredt spekter av yrkesutdanninger – profesjonsstudier – som tildels gir enerett på yrkesutøvelse, for eksempel: veterinærmedisinstudier, odontologistudier, jordmorstudier. Noen andre, som lærer, ingeniørstudier, etc. gir et bredere spekter av arbeidsmuligheter. For eksempel vil en betydelig del av de som har tatt en lærerutdanning erfaringsmessig benytte denne i annen virksomhet enn skolen etter noen år. Medisinere og veterinærer derimot går i meget liten grad ut av forventet yrkesvalg. Dette vil også være grunnet på i hvilken grad utdanningene eventuelt danner et mer generelt grunnlag for en friere yrkestilpasning.

Framtidas arbeidsmarked vil sannsynligvis preges av større grad av mobilitet mellom yrker, sjøl for den som har en relativt spesialisert utdanningsbakgrunn.

Dette er en type problemstillinger som berører noe fundamentalt i hvordan utdanningen skal legges opp for å tilfredsstille de utdanningssøkendes behov for arbeidsmuligheter på lengre sikt. Spissformulert dreier det seg her om i hvilken grad en skal gi mer dyptgående faglig kunnskap, i forhold til å øve opp aktuelle ferdigheter for arbeidslivet. Eksempelvis er dette en diskusjon som pågår innen sivilingeniørutdanningen – også på internasjonal basis.

Igjen spissformulert kan en si at aktuelle ferdigheter er nettopp aktuelle, så lenge det er behov for dem. Mer dyptgående faglige kvalifikasjoner er en mer varig basis for yrkesutøvelse. I den enkeltes arbeidssituasjon vil det gjerne gis muligheter for å oppøve aktuelle ferdigheter, men neppe i særlig grad utdype fundamentale fag.

Dette leder igjen til at en må forvente at de framtidige utfordringer for høgre utdanning i betydelig grad vil være rettet mot å gi studentene en lett transportabel kompetanse.

En annen problemstilling som må vurderes er i hvilken grad tverrfaglighet er ønskelig. Her er det nødvendigvis stor forskjell på de ulike yrkers krav. Men igjen med basis i diskusjoner innen sivilingeniørutdanningen så må en kunne trekke den konklusjon at i hvert fall de større arbeidsgivere er mer opptatt av å kunne sette sammen grupper av godt kvalifiserte spesialister, enn av personer som ikke i tilstrekkelig grad har ervervet seg kunnskaper i dybden.

Hvilke konklusjoner skal en så kunne trekke av dette i retning av hva en må kunne se for seg for NLH og NVH framover?

NLH har yrkesstudier rettet mot et økende yrkesspektrum, med synkende andel i de mer klassiske arbeidsoppgaver. Utdanningen må gi et fundament for nettopp dette forhold, uten at en av den grunn må bli så bredspektret at en blir for grunn i kunnskap. En viss spesialisering vil være nødvendig for å få tilstrekkelig dybde i studiet. Men hovedsaken vil være å skaffe studentene framover en basis for å kunne innrette seg i skiftende yrkesvalg gjennom karrieren.

Veterinærutdanningen derimot har et monopolpreg som ligger i yrkesautorisasjonene. Men dette gir samtidig en tendens til at en retter seg mot et langt smalere perspektiv, noe som kan føre til at utdanningen risikerer å bli faglig avleggs, dersom en ikke også her sørger for at det blr tilstrekkelig dybde i basiskunnskapene. Kunnskapsutviklingen innen f.eks. biofag – biologi, kjemi, teknologi er eksempler på den nødvendige faglige oppdatering i studiet.

Dette kan oppsummeres med at framtidsutsiktene for høgre utdannede personer vil te seg lysere for de som har evne, og kunnskapsgrunnlag, for en skiftende yrkesutøvelse, noe som naturligvis også krever en betydelig grad av personlighetsutvikling i retning av at dette er en naturlig prosess. Derfor vil holdningsdannelse være et viktig element i det en får med seg i studiesituasjonen framover.

Utviklingen av fagtilbud, herunder fordypning, ved NLH og NVH må etter utvalgets oppfatning søke å legge til grunn prinsipper som nevnt ovenfor.

Økt internasjonalisering

Innen store deler av forskningsmiljøene har en lange tradisjoner for internasjonalt forskningssamarbeid. Velutbygde personlige nettverk har lange tradisjoner på mange områder. Som det tidligere er belyst ( kap. 4) er det ulikheter mellom ulike fagområder og miljøer i hvor sterk grad det internasjonale samarbeidet er utbygd. I forhold til andre samfunnsområder har imidlertid forskning generelt et internasjonalt preg. Innen mange forskningsområder har internasjonalt samarbeid alltid hatt en naturlig plass.

I de senere år er det en tendens til økt internasjonalisering både innen utdanning og forskning. Økt omfang av utvekslingsprogrammer og større fokus på internasjonal studentutveksling er en del av dette. Det samme gjelder flernasjonale forsknings-programmer, og internasjonale samarbeids- og kontaktfora. Det er en tendens til større grad av formalisering av samarbeidet mellom institusjoner i ulike land.

Norge har tradisjonelt hatt et godt utbygd forskningssamarbeid med USA og med Norden, mens kontakten mot andre europeiske miljøer har vært svakere. Aktiviteten knyttet til gass- og oljesektoren har imidlertid bidratt til å styrke båndene også til Europa, spesielt på teknologisiden. I de senere år har det skjedd en opptrapping generelt, bl.a. i forbindelse med samarbeidet gjennom EØS-avtalen. Etter omveltningene i Øst-Europa har samarbeid også med disse landene blitt mer aktuelt. Det er en utfordring å styrke det internasjonale samarbeidet spesielt i forhold til Europa.

Forsknings- og utdanningssamarbeid med U-land har også tradisjoner i en del fagmiljøer. Her spiller NLH en sentral rolle gjennom sin aktivitet innen forskning og utdanning på dette feltet. Det er en stor utfordring for det norske utdannings- og forskningsmiljøet å bidra til utviklingen i U-landene.

Det nordiske samarbeidet er godt utbygd innen mange fagområder. Høgre utdanning og forskning innen landbruk og veterinærmedisin har kommet svært langt i å utvikle det nordiske samarbeidet, slik det bl.a. kommer til uttrykk gjennom planene om et Nordisk landbruksuniversitet som vil kunne bli et meget omfattende samarbeid (jf. kap. 5.4)

Som omtalt andre steder i denne rapporten viser det seg i flere land at spesielt landbruksutdanningen på universitets- og høgskolenivå fortsatt kan ha noe ulik departements-tilknytning, til undervisningsdepartement eller landbruksdepartement. Imidlertid synes det mer generelt å være en tendens til at også landbruksutdanningen i mange land etterhvert vurderes overført til utdanningsdepartement. Dette belyses bl.a. i en rapport fra Europarådets seminar desember 1993 CE.ED/CSCE(93)14 over temaet utdanning i en verden av endringer i arbeids- og markedsøkonomi. Her påpekes at i OECD-landene trenes profesjoner innen samme institusjon, det være seg teknologi, medisin eller jus – alle for å fremme horisontal yrkesmessig mobilitet. I en storpart av Øst-Europeiske land har imidlertid praksis vært at utdanningen, det være seg landbruk, energi, transport eller industrisektoren ligger i de respektive fagdepartment. På den måte var det i perioden med sterk sentralplanlegging kontroll med all tilgang på arbeidskraft til sektorene. Dette er nå på veg til å endres sterkt når det gjelder kontrollen, men ennå ikke når det gjelder ansvaret for utdanningen på høgre nivå. Rapporten påpeker imidlertid at administrasjonen av den profesjonelle utdanning i disse land nødvendigvis må bli omstrukturert i retning av hva en finner i de fleste OECD-land.

Utvalget har besøkt Sverige, Danmark og Nederland, jf. kap. 6. Som i Norge har Nederland og Sverige institusjoner under landbruksdepartementene. I Nederland ligger Landbruksuniversitetet i Wageningen under Landbruksdepartementet mens Fakultetet for Veterinærmedisin er en del av Utrecht Universitet som ligger under Utdannings- og forskningsdepartementet. Sverige på sin side har landbruks- og veterinærutdanningen samlet i Sveriges Landtruksuniversitet som ligger under Jordbruksdepartementet. I disse landene har en i den senere tid også vurdert spørsmålet om departementstilknytning med tanke på en overføring til et departement med tilsvarende ansvar som KUF.

I Sverige var Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) sin spesielle stilling med et tilnærmet totalansvar for hele landbruksforskningen et avgjørende argument for å fortsatt beholde SLU under Jordbruksdepartementet.

I Nederland ble dette vurdert av en regjeringsoppnevnt gruppe senest i 1992 (styringsgruppen Bieshuevel jf. kap. 6). Gruppen skisserte forholdet mellom næringsdep-artementenes og Departementet for utdanning og forskning. Gruppen tar i bruk et bilde fra veving som bilde på dette, ved å illustrere Utdanningsdepartementets rolle som renningen mens næringsdepartementenes ansvar illustreres med innslaget i veven.

Gruppen fastslo at ansvaret utdanningspolitikk, strukturen og forvaltning av institusjonene prinsipielt burde ligge i Departementet for utdanning og forskning, mens ansvaret for faglige innspill og bidrag til faglig oppdatering burde ligge til næringsdepartementene.

Gruppen konkluderte med at Landbruksdepartementet står i en særstilling med sin integrerte næringspolitikk. Gruppen mente at landbruksundervisning er et vesentlig instrument for gjennomføring av landbrukspolitikken ved siden av forskning og formidling. Gruppen finner det uforsvarlig å trekke landbruksundervisningen ut av det eksisterende systemet som fungerer tilfredsstillende. Flertallet konkluderer med at for landbruksutdanningen skal ansvaret for institusjonsforvaltningen – renningen – ligge i Landbruksdepartementet. Denne innstillingen ble senere fulgt opp av regjeringen.

Oppblomstring av institutter

I forhold til andre land kjennetegnes det norske forskningssystemet med at en har bygd opp en relativt stor instituttsektor. I følge den offisielle FoU-statistikken utfører instituttene omlag en tredjedel av den samlede forskning og utvikling i Norge, til sammenligning utføres en fjerdedel i UH-sektoren og nesten 40% i næringslivet.

Motivene for den utvikling en har hatt i Norge er mange. Verdien av å kunne trekke på universiteters og høgskolers kompetanse for næringsliv og offentlig administrasjon har meget lang erkjennelsesperiode. Ofte var dette den eneste ekspertise som var tilgjengelig, det være seg innen juridiske eller naturvitenskapelige fag. Ikke minst har myndighetene og rettsvesenet trukket på denne kompetanse.

Enkeltpersoners råd og innsats utover dette kunne i tidligere tider være tilstrekkelig, men i etterkrigstiden har det skjedd en enorm utvikling, til en flora av institusjoner som har, og tilbyr, sin ekspertise under ulike organisasjonsformer. Dette kan være statlige forskningsinstitusjoner, som innen landbrukssektoren, eller Norsk utenrikspolitisk institutt med klare bruksverdier for Utenriksdepartementet. Stiftelsesformen har hatt en markant utbredelse, med SINTEF knyttet til Universitetet i Trondheim/NTH som klart den dominerende. Men særlig innenfor stiftelsesfloraen er det et meget stort antall tildels meget små institusjoner, oppstått enten etter initiativ av en smal faggruppe som via denne organisasjonsform kunne tilby sine tjenester, eller som følge av regionale ønsker om kompetansetilgang i nærmiljøet. Det har også vært en utvikling i retning av at en har fått flere forskningsinstitutter organisert som aksjeselskap. Dette er en utvikling som har skutt fart de seinere år. Og i visse få tilfeller er det fondsmidler som har blitt stilt til rådighet for slik aktivitet.

Opprettelsen av ulike organisatoriske enheter utenom UH-sektoren har også sammenheng med brukernes inngrep og behov for styring av forskningssinnsatsen, og UH-sektorens evne og vilje til å tilfredsstille disse behovene. Statlige institutter slik en bl.a. finner innen landbrukssektoren er slik sett et uttrykk for at det har vært behov for å bygge opp kompetanse på områder som ikke har vært godt nok dekket av UH-sektoren. Samtidig gir dette departementet større mulighet til å styre forskningsinnsatsen. Næringsrettede institutter er ofte organisert som aksjeselskaper og stiftelser der de viktige brukere er representert. Dette er et annet eksempel på organisasjonsformer som tillater brukerne en helt annen styring enn de vil få i forhold til UH-sektoren.

De senere år har også ført til opprettelse av forskningsparker ved universiteter og vitenskapelige høgskoler – bl.a. som uttrykk for et behov for konsolidering av virksomheten innen mindre tiltak, eller for å kunne formidle oppdragsforskning. Forskningsparken i Ås og VESO (Veterinærmedisinsk senter for oppdragsforskning) er eksempler på aksjeselskaper som har en slik funksjon.

Motivasjonen for en rekke mindre stiftelser har også vært ønsket om å kunne utnytte kompetansen ved de høgre utdanningsstedene innen oppdragsforskning uten å komme på tvers av endel av det statlige regelverk. Ikke minst er dette knyttet til det statlige hjemmelsystem, som krever Stortingsbeslutning for å opprette stillinger ved universitet eller høgskoler som skal finansieres av ytre kilder.

Den flora en finner innenfor det som betegnes som instituttsektoren har ikke i utgangspunktet sitt utspring i en overgripende strategi, men er resultatet av mange ulike behov og interesser. Det er imidlertid de senere årene tatt flere initiativ for å få en mer felles politikk overfor instituttsektoren, og en utvikling i retning av færre og større enheter. En viser for øvrig til Forskningsrådets rapport Om offentlig finansiering av forskningsinstitutter (NFR, 1993) som også er omtalt i kap. 4

7.1.3 Utviklingen i primærnæringene og landbrukspolitikken

Primærnæringenes betydning

Det har vært en utvikling i retning av at begge høgskolene og spesielt NLH har tatt nye utfordringer på tilgrensede områder til det tradisjonelle landbruket. Ut fra dette vil også andre deler av samfunnslivet i økende grad dra nytte av og få betydning for NLH og NVH framover. Ikke minst gjelder dette i forhold til den landbruksbaserte foredlingsindustrien. Men det gjelder også for andre fagområder.

Her kan spesielt nevnes NLHs rolle i forhold til miljøforvaltningen, som utgjør et viktig arbeidsmarked for NLH-kandidatene. Miljøforvaltningen er dessuten en sentral bruker av NLHs forskning. Den generelle utvikling slik en ser det i nærings- og distriktspolitikken mot at det fokuseres stadig mer på helheten i næringsstrukturen, har også bidratt til å utvide NLH-kandidatenes nedslagsfelt, samtidig som kandidatene i større grad må konkurrere med andre.

For NVHs del har utviklingen i forhold næringsmiddelhygiene, ernæring og humanmedisin fått økende betydning. Sports- og selskapsdyr har også fått økende betydning for NVH.

Norsk landbruk og den landbruksbaserte foredlingsindustrien er et vesentlig fundament for inntekt og sysselsetting i distrikts-Norge. Arbeidsinnsatsen i jordbruket utgjør omlag 85 000 årsverk. En betydelig del er deltidsbønder. Inntektene fra jordbruket har derfor betydning for en større del av befolkningen enn årsverkstallene skulle tilsi. Den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien er en av de tyngste sektorer i norsk industriproduksjon, og sysselsetter ytterligere 40 000 personer, 13% av industrisysselsettingen. Norge har de siste tiår hatt en omfattende landbrukspolitikk med høye overføringer til jordbruket, i 1994 utgjør jordbruksavtalen 12,6 mrd NKr.

Norsk skogbruk og skogindustri sysselsetter omlag 30 000 personer. Brutto-produksjonsverdi er mer enn 30 milliarder kr, og eksporten utgjør i overkant av 10 milliarder kr. Eksportoverskuddet utgjør 12-13% av Norges totale eksportoverskudd (korrigert for direkte og indirekte import). Skogindustrien er i all hovedsak lokalisert i distriktene, mens produktene i høg grad konkurrerer på internasjonale markeder.

Utviklingen i fiskeoppdrettsnæringen har fått økende betydning både for NLH og NVH. Det har vært en utvikling i retning av at fiskeri- og landbrukssektoren i større grad betraktes i sammenheng.

NLH og NVH spiller også sammen med utdanning og forskning knyttet til fiskeri-næringen, en viktig rolle i forhold til havbruksnæringen. Norsk havbruksproduksjon har et høgt produksjonsvolum (over 2% av verdensproduksjonen). Havbruksnæringen har et gunstig utgangspunkt med et høgt kunnskapsnivå og store utviklingspotensialer nasjonalt som internasjonalt.

Utviklingen i primærnæringene har stor betydning for distriktene. I mange distrikter er bosetting og sysselsetting avhengig av utviklingen innen landbruk og fiske. Det er en tett kobling mellom fisk og landbruk som en finner igjen på mange områder. Dette ser en bl.a. når det gjelder organiseringen i Forskningsrådet og den videregående utdanning. I forskningssammenheng har den økte fokus på næringsmiddelforskning gjort at en i større grad ser problemstillinger knyttet til fisk- og landbruksbaserte næringsmidler i sammenheng.

Utviklingen i landbrukspolitikken

Utviklingen framover peker spesielt i retning av sterkere internasjonalisering og økt konkurranse på matvaresektoren. Landbruk og landbrukspolitikk har fått økt oppmerksomhet i flere internasjonale fora de senere år. Her kan nevnes utviklingen i GATT(WTO) , OECD, EU og Norges forhold til EU. Det er en gjennomgående trend at landene vil arbeide for en gradvis økt liberalisering av handelen med matvarer og nedbygging av grensevernet. Dette vil prege norsk landbruk i årene framover, også dersom Norge ikke blir med i EU.

Spesielt skal GATT-forhandlingene nevnes. I Uruguay-runden var landbruk et sentralt tema. De langsiktige målene for GATT er gradvise reduksjoner av støtten til og beskyttelsen av landbruket. Blant de konsekvenser Uruguay-runden fikk for Norge er at en vil måtte legge om fra dagens kvantitative importvern til et tollbasert importvern. Dette vil over år øke konkurransen mellom norskproduserte varer og utenlandske varer på hjemmemarkedet, samtidig som det også åpner for visse eksportmuligheter for jordbruksvarer fra Norge. OECD har de seneste år fått en sentral betydning som premissgiver for den internasjonale debatten om reformer i landbrukspolitikken. De fleste OECD- land har hatt en omfattende landbrukspolitikk der høyt støttenivå og skjerming av egen landbruksproduksjon har vært et gjennomgående trekk. OECD har anbefalt medlemslandene en omlegging av landbrukspolitikken med vekt på økt markedsstyring og reduksjon i støttenivået. Videre har OECD anbefalt en overgang fra prisstøtte til direkte inntektsstøtte.

Landbrukspolitikk er generelt holdt utenom EØS. Men EØS-avtalen gir likevel EU økt markedsadgang for en del ubearbeidede jordbruksvarer til Norge, samtidig som Norge har fått tollfrie kvoter på enkelte produkter. I EØS ligger det også en utviklingsklausul der målsettingen er å arbeide for å utvide samhandelen med jordbruksvarer. EU har i lengre tid hatt en omfattende felles landbrukspolitikk i CAP (Common agricultural policy). EU bruker nesten 50% av det totale budsjett til landbruk. Markedsordningene er en omfattende del av CAP, men CAP omfatter også andre ordninger bl.a. strukturfondene og støtten til såkalte Less favoured areas (LFA). EU har gjennomført en reform av CAP der det legges opp til endringer i samme retning som anbefalingene fra OECD. Dersom Norge blir medlem i EU vil samhandlingen med EU-kommisjonen bli meget omfattende på landbrukssiden, ikke minst i arbeidet i forvaltningskomiteene, som skal besettes med fagfolk som representerer norske landbruksmyndigheter.

I St. prp. nr. 8 skisseres hovedlinjene i landbrukspolitikken framover. Utviklingen internasjonalt vektlegges som bakgrunn for en ny landbrukspolitikk, der hovedstrategien er å skape et mer robust landbruk i både økologisk og økonomisk forstand. Styrket konkurransekraft og redusert kostnadsnivå er sentrale elementer i dette (jf. omtale kap. 4.1). Behandligen av landbrukspolitikken i Stortinget viste at det er bred enighet om sentrale målsettinger for den framtidige landbrukspolitikken, der hensynet til beredskap, sjølforsyning og distriktspolitikken fortsatt vil være sentrale elementer i den nasjonale landbrukspolitikken. Det er også en bred enighet om en omlegging av støtten fra produksjonsavhengig prisstøtte til produksjonsuavhengig støtte (direkte inntektsstøtte). Norge ligger i på linje med de øvrige europeiske land når det gjelder å utvikle landbruks-politikken i en slik retning.

Alt dette trekker i en retning der Vest -Europa og etterhvert Øst-Europa i større eller mindre grad samordner sin landbrukspolitikk selv om det også vil eksistere nasjonale særtrekk som søkes ivaretatt.

Store utfordringer

Den internasjonale utviklingen sammenholdt med klimatiske forhold og strukturen i norsk landbruk tilsier at risikoen er tilstede for at en i Norge kan oppleve en meget sterk nedgang i sysselsettingen og produksjon i landbruket, samtidig som dette også rammer den landbruksbaserte foredlingsindustrien. Dette vil kunne slå meget sterkt ut på sysselsetting og bosetting i mange distrikter. Utviklingen i andre land har vist et en kan oppleve å få betydelige reduksjoner i sysselsettingen i primærnæringene. For Norge er i tillegg situasjonen den, at den landbruksbaserte foredlingsindustrien vil stå overfor betydelige krav til omstilling for å kunne møte den økte konkurransen, samtidig som den er avhengig av utviklingen i primærjordbruket.

Norsk jordbruksbasert næringsmiddelindustri vil i store trekk endres fra å være skjermet til i større grad å få konkurranse på hjemmemarkedet. Den norske landbrukspolitikken legger opp til å møte disse utfordringene med satsing på lavere kostnadsnivå og en mer konkurransedyktig omsetning og foredling. (jf. kap 4.1). Forskning og oppbygging av kompetanse er et sentralt virkemiddel.

Gjennom hele etterkrigstida har det vært en utvikling i retning av større og færre bruk og en avgang i antall årsverk som er sysselsatt i jordbruket. Samtidig har det skjedd en omfattenede utvikling i landbruket, med betydelig effektivisering av produksjonen. Her har norsk landbruksforskning, formidling og utdanning innen landbruk spilt en sentral rolle. Avgangen av antall årsverk fra jordbruket må fortsatt ventes å fortsette i omlag samme takt som nå en tid framover (ca. 3% pr. år). Her vil det imidlertid være stor usikkerhet om når avgangen vil kunne flate ut. For enkelte produksjoner kan vi oppleve at avgangen flater ut, samtidig kan vi også oppleve at strukturrasjonaliseringen tiltar innen andre produksjoner. Noe som bl.a. har sammenheng med at stordriftsfordelene er svært forskjellige, og at betydningen av utviklingen internasjonalt vil kunne slå ulikt ut. Vektleggingen av miljøhensyn og hensynet til bosetting og sysselsetting vil i stor grad påvirke utviklingen. Dersom disse hensynene tillegges stor vekt i årene framover vil dette kunne bidra til at avgangen flater ut.

Skogbruket er sterkt knyttet til industriens utvikling. I løpet av 1900-tallet har skogressursene i Norge økt betydelig. I 1920 var det stående volum i norske skoger totalt på ca 300 mill m³ , mens en nå er oppe i knapt 600 mill m³ . Dette er ikke minst resultatet av en langsiktig politikk. St. meld. 18 (1984-85) omhandler næringspolitikken i skogbruket. I denne meldingen er det vist at det er biologisk mulig å øke totalavvirkningen fra 8-10 mill. m³ til 17-18 mill. m³ i midten av neste århundre. Den årlige brutto tilveksten er allerede nå oppe i ca. brutto 19 mill m³ (brutto). Norge har derfor et godt ressursmessig utgangspunkt for skogbasert virksomhet.

Skogsektorens potensiale som eksportnæring må på denne bakgrunn ventes å være stort i årene framover, noe som vil kunne bidra til sysselsetting og verdiskaping i distriktene. Dette potensialet er ikke maksimalt utnyttet hittil. Den norske eksporten av skogprodukter er i stor utstrekning basert på produkter med lav foredlingsgrad. Det er derfor en utfordring å få til en økt videreforedling og verdiskapning. Samtidig danner skogen basis for en mengde fellesgoder av stor betydning for miljø og livskvalitet. Når det gjelder betydningen for sysselsettingen har det vært en betydelig nedgang i sysselsettingen i primærproduksjonen de senere år som følge av økt mekanisering.

Det er også en utvikling i retning av at landbruk i økende grad ses i sammenheng med næringslivet og utviklingen for øvrig. Dette gjelder i høg grad også det kunnskaps-, og forvaltningsapparatet som tradisjonelt har betjent landbruksnæringen. For å sikre nærings- og velferdsgrunnlaget i distriktene er det nødvendig å se næringsstrukturen i sammenheng, og fokusere på helheten i utviklingen i distriktene.

7.1.4 Framtidige utfordringer for landbruksforskningen

Faglige utfordringer

På bakgrunn av den utvikling som er skissert foran synes det å være en klar tendens til at vi i årene framover vil få en utvikling i retning av økt internasjonalisering på en rekke samfunnsområder. Dette vil i økende grad gripe inn i våre utfordringer og muligheter nasjonalt. Av sentrale utfordringer for Norge i kommende 20-årsperiode vil utvalget i denne sammenheng spesielt framheve:

1. Økt verdiskaping og sysselsetting

2. Miljø- og bærekraftig utvikling

3. Helse og livskvalitet

Det første punktet henspeiler på utfordringene nasjonalt og spesielt i distriktene. Mens punkt 2 og 3 både kan ses i nasjonal og global sammenheng. Disse tre hovedutfordringene er knyttet til hele samfunnsutviklingen og vil ha stor betydning for NLH, NVH og den samlede landbruksforskningen framover.

For landbrukssektoren er utfordringene særlig knyttet til å bli mer konkurransedyktig i et åpnere marked for jordbruksvarer. Samtidig må dette baseres på en miljøvennlig produksjon og økologisk bærekraftig utvikling. I utkast til langtidsplan for landbruks-forskningen har Norges forskningsråd satt opp 5 hovedmål:

1. Landbruksforskningen skal bidra til å styrke kunnskaps- og kompetanseutviklingen i samfunnet.

2. Landbruksforskningen skal bidra til verdiskaping og sysselsetting i landbruket og i landbruksbasert virksomhet gjennom økt konkurransekraft i næringene og høyere foredlingsgrad av produktene.

3. Landbruksforskningen skal bidra til en langsiktig og bærekraftig utvikling i landbruket og i landbruksbasert virksomhet og til bevaring av naturgrunnlag, miljø, helse og livskvalitet.

4. Landbruksforskningen skal bidra til utvikling av nye produkter, næringer og kombinasjoner av næringer innenfor et helhetlig bygde- og distriktsperspektiv.

5. Landbruksforskningen skal sikre høy kvalitet og relevans i egen forskning og effektiv bruk av forskningsressursene. All landbruksforskning må basers på redelighet og etisk bevissthet.

Rasjonell organisering

Landbruksforskningen er i dag preget av at en har mange institusjoner og at fagmiljøene delvis er små og spredt fordelt. Samtidig har landbruksforskningen en relativt høy andel offentlig finansiering.

For å møte de framtidige utfordringene må kravene til rasjonell organisering ventes å bli større i framtida. Utfordringen ligger i å utnytte de totale ressurser på en mest mulig optimal måte for landbruksforskningen totalt. Ut fra dette bør forbindelsen og samspillet mellom høgskolene og sektorinstituttene styrkes.

7.2 Framtidsbilde

Utvalget har søkt å gi en beskrivelse av NLH og NVH 20 år fram i tid slik utvalget mener høgskolene bør utvikle seg for å møte de de krav og utfordringer som er beskrevet. I løpet av en så lang tidsperiode vil det kunne skje store forandringer. Det er derfor ikke mulig å gi et detaljert bilde av høgskolene. Sentralt i et slikt framtidsbilde vil være institusjoner med høy fleksibilitet og dynamikk som arbeider i nettverk og som er mottagelig for impulser utenfra. Uavhengig av framtidig organisering vil begge institusjonene være nasjonale knutepunkter på sine områder. Disse kjennetegnene vil være felles for begge høgskolene og kan listes opp i følgende punkter:

• Styrket vitenskapelig basis

• Nasjonalt nettverk

• Internasjonalt nettverk

• Brukertilpasning

Det er gitt en fellesbeskrivelse av disse punktene i dette kapittel, mens nærmere omtale er gitt under 7.2.1 og 7.2.2 av hhv. NLH og NVH. I tillegg har utvalget gått inn på andre forhold som vi mener vil prege et framtidsbilde av hver av de to høgskolene.

Styrket vitenskapelig basis

I en styrking av vitenskapelig basis ligger en økt vektlegging av grunnleggende kunnskap og metodeutvikling innen en rekke fagområder. For å være konkurransedyktige i et arbeidsmarked med stadig skiftende krav må NLHs og NVHs kandidater ha en høg fleksibilitet og evne til å kunne gå inn på nye områder. Dette betinger solide basiskunnskaper og større vektlegging av metodebasert kunnskap. Dette kan også overføres på høgskolene som institusjoner, der institusjonens fleksibilitet og muligheter for videreutvikling er avhengig av at en har en solid basis for sin virksomhet. Videre må høgskolene ta vare på de fagområder som særpeger dem og utvikle disse videre. Hva som legges i dette av faglig innhold er nærmere konkretisert under hhv. 7.2.1 og 7.2.2.

Nasjonalt nettverk

Behovet for kontakt mellom ulike fagområder vil være økende. I takt med den vitenskapelige utvikling vil en oppleve at mange viktige nyvinninger vil sprenge tradisjonelle faggrenser og at mange viktige problemstillinger i større grad vil kreve tverrfaglige løsninger. Videre er det slik at kravene til å ha et kunnskapssystem som samlet framstår som rasjonelt og av høy kvalitet også i et langsiktig perspektiv vil stille store krav til arbeidsdeling og samarbeid på tvers av institusjonsgrensene slik det er beskrevet i Norgesnettet. Kunnskapssystemet må ha en mobilitet som gjør at tilgjengelig kompetanse og ressurser samlet blir utnyttet mest mulig optimalt.

Begge de to høgskolene har en utfordring i å styrke samarbeidet og bidra til en bedre arbeidsdeling med relevante institusjoner i et nasjonalt nettverksamarbeid.

Internasjonalt nettverk

Satsingen på internasjonalt forsknings- og utdanningssamarbeid også utenom den bistandsrettede delen har blitt opprioritert de senere år. Men fortsatt bør NLH og NVH styrke sin internasjonale virksomhet i årene framover. På sine kjerneområder vil høgskolene møte liten konkurranse nasjonalt. Her må målestokken derfor være internasjonal. Økt internasjonal samhandling er en sentral målsetting i vår nasjonale utdannings- og forskningspolitikk for å styrke kvaliteten og utbyttet av forskningen og for å utnytte kunnskapsmengden som er tilgjengelig internasjonalt.

For å oppnå gode resultater i et internasjonal samarbeid er det viktig ikke gå ut for bredt, men å legge vekt på allianser med enkelte spesielt utvalgte institusjoner.

Brukertilpasning

Forholdet mellom utdannings- og forskninginstitusjoner og brukere av disse institusjonene preges ofte av at brukerne har et forholdsvis kortere tidsperspektiv i forhold til de problemer de selv står overfor enten det er næringslivet eller offentlig forvaltning. Utdannings- og forskningsinstitusjoner må ha et langsiktig perspektiv på sin virksomhet. Likevel er utdanning og forskning helt avhengig av samspillet med brukerne. Som sentrale knutepunkter i kunnskapssystemet må høgskolene påvirke og ligge i forkant av utviklingen. Fagmiljøene skal ha et kritisk og analytisk fokus på samfunnsutviklingen og være premissleverandører. Samtidig er høgskolene avhengig av også å være premissmottagere for å kunne forstå og møte samfunnets behov.

Utvalget mener at både NLH og NVH må være brukerfokuserte i vid forstand i sin kunnskapsproduksjon. En av forutsetningene for høgskolenes muligheter til utvikling og vekst ligger i at høgskolenes utdanning og forskning og kunnskapsoverføring i vid forstand, oppfattes som relevant og av høg kvalitet. Det være seg av arbeidgivere som ansetter kandidater fra høgskolene, myndighetene som bevilger høgskolenes budsjett, bedrifter eller forvaltningsinstitusjoner som utnytter forskningsresultater direkte i sin virksomhet, eller på annen måte har et brukerforhold til NLH og NVH.

Ferdig utdannede kandidater, stipendiater, forskningsresultater og formidlingsvirksomhet er sentralt i høgskolenes kunnskapsproduksjon. Denne produksjonen må være fokusert mot brukernes behov. Med brukerfokus menes i denne sammenheng ikke nødvendigvis at NLH og NVHs virksomhet skal være brukerstyrt, men høgskolene må ha fokus på brukernes og samfunnets behov. Høgskolene må være mottagelig for impulser utenfra og ha fleksibilitet og evne til omstilling for å kunne tilpasse seg til endrede behov og krav fra brukerne. Dette gir større nytte for samfunnet og øker høgskolenes berettigelse og interessen for å prioritere virksomheten ved NLH og NVH. Brukerfokus er derfor en betingelse for videreutvikling, utvidelse og vekst.

Behov for evaluering

Det finnes ikke noen samlede vurdringer eller evalueringer av hele virksomheten ved NLH og NVH. Utvalget har derfor ikke et helhetlig grunnlag for å vurdere kvaliteten, og om dagens organisering har fungert tilfredsstillende. Det som finnes av evalueringer dekker bare deler av virksomheten i første rekke forskningsinnsatsen. Likevel gir disse et visst bilde. Evalueringene gir gjennomgående et svært positivt bilde av kvaliteten ved den forskningsinnsats som utøves. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at ressursene er underoptimalt utnyttet. Eller at det av andre grunner er avdekket forhold som tilsier at det er behov for å endre organiseringen. Dette betyr ikke at det ikke finnes potensiale for utvikling og forbedring. Det er heller ikke uten videre gitt at en modell som har fungert tilfredsstillende til nå nødvendigvis er en riktig modell framover.

Begge høgskolene har de senere år gjennomført interne omorganiseringer der antall institutter er redusert, jf. tidligere omtale i rapporten. Siktemålet har vært å etablere større og mer fleksible fagmiljøer.

Utvalget vil påpeke behovet for evalueringer som grunnlag for langsiktig planlegging framover. Det er behov for å gjennomføre internasjonale evalueringer av de to høgskolene slik at en får et samlet bilde av virksomheten. Dette er for NVHs del allerede besluttet å gjennomføre etter den mal som benyttes i EU-land, og som også ble benyttet i Sverige.

7.2.1 NLH om 20 år, et framtidsbilde

I tillegg til punktene som er nevnt ovenfor mener utvalget at framtidas NLH og NVH også kan beskrives ved:

• Nasjonalt knutepunkt

• Utvidet grønn profil

• Økt studenttall

Nasjonalt knutepunkt

NLH er i dag et nasjonalt knutepunkt innen landbruk- miljø- og naturforvaltning i Norgesnettet for høgre utdanning og forskning. Utvalget mener denne knutepunktfunksjonen vil styrkes ytterligere som ledd i nasjonalt samarbeid og arbeidsdeling. NLH har status som en nasjonal vitenskapelig høgskole. Med dette følger bl.a. et særskilt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning innenfor høgskolens fagområder. NLH har slik sett en rolle og oppgaver og et vitenskapelig nivå på linje med universitetene, men innenfor et smalere felt. Det er ikke naturlig å tenke seg en utvikling ved at andre institusjoner vil påta seg en tilsvarende rolle som NLH i framtida, eller utgjør en konkurrent til NLH av betydning på de sentrale områder som danner basis for NLHs virksomhet.

Utvalget ser for seg en styrking og utvidelse av NLHs virksomhet innen alle de sentrale virksomhetsområder: forskning, forskerutdanning og kandidatutdanning, etterutdanning og kunnskapsformidling.

Høgskolen vil ha en helt sentral rolle i brukerrettet forskningsformidling og rådgivning, herunder videre- og etterutdanning. Det meste av landbruksrelatert forskningsformidling vil være knyttet opp mot NLH, som vil fungere som den sentrale koordinator på dette området.

NLH må ha en basis i landbruksvitenskap og være den nasjonale kjerneinstitusjon i utdanning og forskning for landbrukssektoren også i framtida. NLH bør derfor ikke miste sitt særpreg, men utvikle dette videre. Utvalget mener NLH i løpet av de kommende 20 år bør ha styrket sin basiskompetanse. Dette gjelder innenfor to dimensjoner:

• styrking av grunnleggende kunnskap og teknologier innenfor høgskolens fagområder

• opprettholde høyt nivå innen landbruksvitenskap knyttet til skog-, plante- og husdyrproduksjon

I dette ligger også hensynet til arbeidsdeling og samarbeid med andre institusjoner. NLH bør fortrinnsvis videreutvikle sine sterke sider, der høgskolen har klare komparative fortrinn framfor andre institusjoner.

Faglig fordyping og styrking av grunnleggende kunnskap og metodeutvikling vil være sentralt for at høgskolen skal kunne møte utfordringene framover. NLH har et fortrinn ved sin tverrfaglighet og evne til å kunne kombinere fagområder innen biologi, teknologi, økonomi og planleggingsfag slik at kunnskapene kan anvendes i sammenheng og rettes mot nye områder. Men høgskolen er samtidig helt avhengig av å kunne gå tilstrekkelig i dybden innen de ulike fagområdene for å ha en basis for tverrfagligheten.

NLH kan kjennetegnes ved at det ikke er et skarpt skille mellom grunnforskning og anvendt forskning, men at grunnforskning og anvendt forskning delvis går inn i hverandre, samtidig som en har gode tradisjoner for tverrfaglighet. Dette fortrinnet må NLH videreutvikle framover, ved aktivt å koble ulike fagområder, og koble grunnleggende kunnskap på anvendte problemer og vice versa.

Tradisjonell landbruksvitenskap innen skog-, plante-, og husdyrproduksjon, vil fortsatt utgjøre en sentral basis for NLH også om 20 år. NLHs utvidede virksomhet springer ut av denne basis. NLH må videreutvikle disse områdene slik at høgskolen er klart ledende nasjonalt og ligger på internasjonalt høyt nivå på disse områdene. Innenfor enkelte områder der Norge har spesielt gode forutsetninger bør NLH ha en tetposisjon internasjonalt. Her kan nevnes problemstillinger knyttet til:

• landbruk og naturforvaltning i nordlige områder

• småskala landbruk

• miljø- og økologisk bærekraftig utvikling

• fiskeoppdrettsnæringen

Utvidet grønn profil

Det vil være en hovedoppgave for høgskolen å bidra til grønn verdiskaping i vid forstand – det vil si både materielle og ikke materielle verdier basert på naturgrunnlaget. Utvalget ser for seg at Landbrukshøgskolen om 20 år har fått et enda videre fagspekter enn i dag. Det ligger imidlertid en økologisk fellesnevner i bunn for denne utvidelsen.

Som en tidligere har omtalt bør utvidelsen av NLHs fagspekter skje på de områder der NLH har komparative fortrinn. Veksten bør i det vesentligste skje på områder der NLH allerede har et faglig grunnlag. Utvalget mener at en utvidelse av fagspektret ved NLH vil kunne skje på tre hovedområder, innen:

• realfag

• samfunnsfag (planfag og økonomi)

• teknologi (foredling av landbruksbaserte råvarer)

Forslaget om den nye cand. scient-utdanningen er et eksempel på at NLH har behov for å utvide fagspektret innen realfag. Det er potensiale for en viss utvidelse også innen samfunnsfag knyttet til planfag og økonomi og innen teknologi knyttet til foredling av landbruksbaserte råvarer (næringsmidler og råvarer fra skog).

En slik utvidelse stiller imidlertid enda større krav til koordinering med utdannings- og forskningssystemet for øvrig. Arbeidsdeling mellom ulike institusjoner er fokusert i Norgesnettet, for å oppnå en effektiv ressursbruk i systemet som helhet. Samtidig ser en at det i mange sammenhenger er stimulerende med konkurranse fra andre miljøer. Dette bidrar til at en får andre miljøer å måle seg mot, noe som stimulerer kvaliteteten. NLH har fått grenseflater mot stadig flere fagmiljøer de senere år. Innsatsen innen miljø- og ressursforvaltning og bioteknologi kan nevnes som eksempel på dette. Dette er områder som har hatt en sterk vekst, der flere institusjoner og fagmiljøer har ønsket å bygge opp kompetanse. På disse områdene opererer NLH derfor i økende grad også i konkurranse med andre miljøer. Dette har også virket stimulerende for utviklingen ved høgskolen, men krever i økende grad en koordinering med øvrig høgre utdanning og forskning.

Dette innebærer samtidig en utvidelse av nedslagsfeltet for NLHs produksjon av kandidater, kompetanse og forskningsresultater. Denne utvidelsen av høgskolens profil, kan også ses på som en naturlig følge av den faglige fordypning som har funnet sted, og vil finne sted framover. Gjennom en stadig sterkere fordypning i fagområder knyttet til produksjon og forvaltning basert på naturressurser, har NLH-miljøet bygd opp kompetanse med et videre anvendelsesområde. Samtidig har dette vært en naturlig og nødvendig følge av den vitenskapelige utviklingen også i forhold til de tradisjonelle fagområder.

En utvidelse av fagspektret øker faren for dublering i forhold til andre miljøer. Det stiller derfor økte krav til samarbeid og arbeidsdeling i forhold til andre institusjoner. Utvalget ser det som viktig at den kompetanse som bygges opp ved høgskolen skal betjene hele samfunnet, og ikke bare en sektor.

NLH vil være et knutepunkt og ha den nasjonale spisskompetanse innen miljø-naturforvaltning og arealbaserte produksjoner. Miljøfag vil ha en like sentral plass ved høgskolen om 20 år som i dag, dessuten vil grunnforskningen knyttet til miljø og naturressursforvaltning være styrket innen både naturvitenskap og samfunnsfagene. Jordforskningen vil være styrket ved NLH om 20 år spesielt grunnforskning innen jordfag. Biologi og bioteknologi er eksempel på områder som vil utgjøre en kjernekompetanse ved NLH om 20 år, og anvendelsen av bioteknologi vil være betydelig utvidet i forhold til i dag.

NLH har gode forutsetninger for å gå inn på hele verdikjeder, ved at høgskolens fagområder dekker både biologi, teknologi, økonomi og planlegging. Matvarekjeden er eksempel på en slik verdikjede. Høgskolen vil kunne fylle et viktig marked ved å spesialisere seg på en slik helhetstenkning.

Det vil bli stadig viktigere å integrere miljøhensyn i alle deler av produksjonslivet. Ved å kombinere ulike fagområder vil NLH her kunne fylle et viktig marked, samtidig som NLH i større grad vil kunne rette seg inn mot det private næringsliv også mot industri og tjenesteytende næringer.

NLH vil om 20 år ha påtatt seg et langt større ansvar innen foredling av økologiskbaserte råvarer. I tråd med NLHs sterke brukerfokus bør samspillet med foredlingsindustrien og næringslivet være sterkt utbygd med velutbygde systemer for gjensidig kompetanseflyt bl.a. i form av hospitering og forskningsattacheordninger i bedriftene. Denne utvidelsen må skje i samspill med andre miljøer, i forhold til større vekt på industri og teknologi må samarbeidet med NTH spesielt vektlegges.

Utvalget har som tidligere anført sett for seg en utvidelse av NLHs fagspekter innen realfag, samfunnsfag og teknologi. Dette stiller igjen økte krav til å styrke samarbeidet og arbeidsdelingen innen disse områdene. Samarbeidet vil rette seg mot en rekke institusjoner innenfor et bredt spekter ev fagområder.

Utviklingen innen forskning og utdanning innen veterinærmedisin og husdyrfag går i retning av at dette i stadig større grad bør ses i sammenheng. Videre vil foredling av matvarer og ernæringsfag utgjøre viktige områder ved høgskolene. Her vil NLH arbeide i nært samspill med flere miljøer innen landbruks-, fiskeforedling og ernæring. Samarbeidet med NVH og Adamstu-miljøet og Universitetet i Oslo vil være meget sentralt innen ernæring.

Faglig samarbeid med UiO vil også være viktig for NLH på en rekke andre områder, ikke minst i forhold til grunnleggende biologiske fag. Forbindelsen til NVH innen spesielt husdyrfag og ernæringsfag vil være viktige framover. Felles utnytting av forelesere med institusjoner i Oslo-området bør vektlegges. En reiseavstand på 30 min bør være overkommelig. Her er det et potensiale for å kunne utnytte samarbeidet med UiO og NVH bedre. NLH bør ha et forpliktende organisert samarbeid med både NVH og UiO av en slik karakter at dette også får ressursmessige og planleggingsmessige konsekvenser. Dette vil spesielt gjelde innen lærerutveksling, forskerutdanning og etter- og videreutdanning (jf. kap. 8).

NLH vil ha et betydelig styrket skogmiljø der virkesforedling og treteknologi etter hvert vil bli langt sterkere vektlagt enn i dag. Utvidelsen må rette seg mot områder som i dag ikke er tilstrekkelig dekket og NLH må utvikle samarbeidet med andre institusjoner spesielt NTH. Videre vil NLH ha bygd opp sin kompetanse innen bygde- og næringsutvikling og utgjøre et viktig knutepunkt innen dette området. Dette innebærer en styrking av økonomi og samfunnsfagene der problemstillinger knyttet til regional utvikling vektlegges spesielt. Gjennom å utvikle verdikjedetenkning og ved å kombinere ulike fagområder bør NLH ha et stort potensiale på dette området. Innen bygde- og næringsutvikling bør høgskolen samarbeide med andre miljøer som har kommet langt på dette området, bl.a. også med det regionale høgskolesystemet.

Fiskeoppdrettsnæringen vil fortsatt være en næring av stor interesse og relevans for NLH, og høgskolen vil fortsatt ha ansvar for deler av utdanningen på dette området. Utvalget mener NLH bør styrke sin egen kompetanse på dette feltet for å sikre at utdanningen blir ivaretatt. Samtidig må samspillet med andre miljøer utvikles videre, og spesielt NTH når det gjelder teknologi. NLHs samarbeid med regionale institusjoner har et godt grunnlag gjennom ordningen med regionalisert 1. studieår. Dette må utvikles videre slik at den faglige utvekslingen og samspillet styrkes.

Samarbeidet med de øvrige institusjonene i landbruksforskningen må bli tettere i årene framover. Landbruksforskningens samlede kompetanse må utnyttes bedre enn i dag.

Økt studenttall

Utvalget ser for seg en økning i NLHs studentall de nærmeste år. Utvalget mener at NLH må styrke sitt særpreg som vitenskapelig høgskole ved styrking av forskning og forskningsbasert undervisning på sine områder. NLH vil ikke få et volum i studentopptak og bredde i fagspekter som det en ser ved dagens norske universiteter.

Det er imidlertid mange forhold som vil påvirke NLHs muligheter til å øke studenttallet i 20 årsperioden. Høgskolen har lagt opp til en vekst i sin strategiske plan, samtidig som fagspektret er utvidet. Satsing på utdanning og forskning vil avhenge av den generelle økonomiske utvikling og utviklingen i den finansielle situasjonen framover. Selv om vi får en vekst i studenttallet, blir ikke NLH en utdanningsinstitusjon med et stort utdannings-volum i norsk sammenheng. Derimot vil NLH, gjennom å styrke sin vitenskapelige basis, kunne utvikle solid forskningsbasert utdanning av høg kvalitet, og utdanne kandidater på høgt nivå. Samordningen av institusjoner vil bidra betydelig for å greie den studentøkning som kommer.

Fortsatt reduksjon av primærjordbruket vil isolert sett kunne påvirke NLH-kandidatenes arbeidsmarked negativt. Utviklingen innen landbruksbasert foredlingsindustri (basert på råvarer både fra skog, fisk og jordbruk) vil kunne virke positivt bl.a. ved at det er en utvikling i retning av høgre foredlingsgrad på produktene som slippes ut i markedet. Innen næringsmiddelindustrien står en samtidig overfor en betydelig omstilling der en bl.a. vil å en utvikling i retning av færre og mer rasjonelle enheter.

NLHs evne til å utvide sine virksomhetsområder og eventuelt gå inn på nye områder i konkurranse med andre vil være avgjørende for utviklingsmulighetene. Styrking av evnen til å konkurrere på nye områder vil kunne virke positivt på kandidatenes arbeidsmarked og nedsalgsfeltet for NLHs virksomhet generelt. Derfor vil en fortsatt vekt på et videre fagspekter være en viktig strategi for NLH framover. Denne utvidelsen må være knyttet opp mot arbeidsmarkedet og de samfunnsmessige behov. Utvidelsen må samtidig være tuftet på NLHs basisområder og være en videreutvikling av NLHs sterke sider

Samarbeid med utvalgte institusjoner internasjonalt

Utvalget mener NLH som nasjonalt knutepunkt innen 20 år bør ha bygd opp et tett internasjonalt nettverk med en del utvalgte institusjoner. Høgskolen bør i større grad utvikle en samlet strategi for sin internasjonalisering. Her vil det være behov for en viss konsentrasjon om noen spissfaglige elementer som kan brukes i internasjonal samhandel, samtidig som man blinker ut en del institusjoner i aktuelle land som gis prioritet. Utvalget merker seg den pågående omorganiseringen av den internasjonale virksomheten ved NLH med sikte på å utvide og effektivisere denne.

Det nordiske samarbeidet om 20 år vil være betydelig styrket, og studentutveksling og samarbeid om forskerutdanning og arbeidsdeling vil være betydelig utvidet. Som det tidligere er beskrevet har de nordiske landbrukshøgskolene/-universitetene gått sammen om å utrede et tettere og mer forpliktende samarbeid. Det utvidete samarbeidet er betegnet som Nordisk landbruksuniversitet, og kan beskrives som en form for nettverkssamarbeid og arbeidsdeling og utnytting av kompetanse i retning av det en finner i tenkningen om Norgesnettet. I dette tilfellet vil en imidlertid også gå ut over landegrensene til de nordiske land.

Samtidig bør NLH også ha bygd ut et system med faste avtaler med sentrale institusjoner i Europa, Nord Amerika og Australia. Samarbeidet vil omfatte en omfattende studentutveksling og samarbeid om forskerutdanning, utveksling av dr. gradsstudenter, samt et prosjektsamarbeid der institusjonene er partnere i internasjonale forskningsprogrammer.

De språklige forutsetningene for samarbeid er best med de nordiske land og med engelskspråklige land. Dette betyr spesielt mye for studentutvekslingen siden undervisningen i stor utstrekning gis på morsmålet, spesielt ved lavere årstrinn. Derfor er samarbeidet til disse landene vektlagt. Innen forskning og forskerutdanning vil språkproblemene ha mindre betydning. Landbruksuniversitetet i Wageningen vil være en av NLHs sentrale samarbeidsinstitusjoner i denne sammenheng.

Bistand

Bistandsrettet virksomhet vil utgjøre et sentralt område ved NLH om 20 år. Erfaringene er at for å få gode resultater i bistandsarbeidet i U-landene vil satsing på landbruk og utdanning være nøkkelfaktorer.

Norge har komparative fortrinn for å kunne bidra til utviklingen i U-landene, ikke minst gjelder dette NLHs kompetanse. NLH må utnytte Norges erfaringer med et småskala landbruk og samtidig har Norge gode tradisjoner for å integrere miljøhensyn og legge vekt på bærekraftig utvikling. NLH må utnytte sine fortrinn med å kunne kombinere biologi, teknologi og økonomi i en helhetstenkning der en tar hensyn til hele verdikjeden. Dette vil være svært viktig i utviklingssammenheng. Samtidig skal dette tilpasses det kulturliv og utviklingsnivå en finner i de land bistanden rettes mot.

Norges kunnskap og erfaring på dette området må utnyttes enda mer aktivt enn i dag i forhold til U-landene og land i Øst-Europa. Dessuten vil Norge også kunne hente kunnskap tilbake, da en del av disse landene har høyt kompetente fagmiljøer på visse områder. Det er dessuten et globalt ansvar å bidra til å bevare genressursene i U-landene. Dette vil kunne ha stor betydning også for industrialiserte land i framtida.

NLH har allerede en sentral rolle innen bistandsrettet internasjonal virksomhet. Sett i et framtidsperspektiv vil det være en viktig utfordring å videreutvikle dette også i årene framover. Problemstillinger knyttet til landbruk og forvaltning av naturressurser vil være av vesentlig betydning for U-landene og landene i Øst-Europa i årene framover. Derfor vil NLH fortsatt ha en sentral rolle her. Høgskolen bør koordinere sin virksomhet på dette området sterkere, og legge vekt på å ha en samlet strategi.

7.2.2 NVH om 20 år, et framtidsbilde

I tillegg til det som er beskrevet under 7.2 kan framtidas NVH beskrives i følgende punkter:

• Nasjonalt knutepunkt

• Styrket basis og større spesialisering

• Internasjonalisering

Nasjonalt knutepunkt

NVH vil forsatt være enerådende for utdanning av veterinærer og være det nasjonale tyngdepunkt innen veterinærmedisin om 20 år. I likhet med NLH har NVH i dag status som nasjonal vitenskapelig høgskole, med tilhørende ansvar for grunnforskning og forskerutdanning på sitt område, på linje med universitetene, men på et smalere område. Denne rollen vil NVH fortsatt ha om 20 år. For å kunne ivareta disse oppgavene er det nødvendig at NVH har et solid fundament for sin virksomhet og styrker sine kjerneområder.

Utvalget har drøftet NVHs størrelse. Med sine omlag 400 studenter vil NVH i årene framover være en av de høgskolene som har minst studenttall i landet. Men som vitenskapelig institusjon er NVH ikke liten i norsk sammenheng. NVH har en relativt stor stab med totalt 384 ansatte herav 156 vitenskapelige, og 228 teknisk/administrativt ansatte, og et budsjett på opp mot 140 mill kr (1993). Blant de vitenskapelige høgskolene har NVH flest antall ansatte etter NTH og NLH (men flere enn NHH). Det høye antall ansatte har sammenheng med NVHs spesielle funksjoner der bl.a. klinikkdrift inngår som en sentral del av virksomheten.

Tyngden og bredden i en institusjons fagmiljø vil være et avgjørende punkt for å vurdere om en institusjon har en tilstrekkelig størrelse til å løse sine oppgaver på en god måte i framtida. Spesielt viktig er dette for grunnforskning og forskerutdanning. Med sin størrelse vil ikke NVH ha muligheten til å være selvforsynt innen alle områder av stor betydning for NVH. For å kunne møte de framtidige utfordringene mener utvalget at høgskolen må legge større vekt på samspill og utnytting av kompetanse ved andre institusjoner, både nasjonalt og internasjonalt.

Veterinærutdanningen har et monopolpreg ved at den er knyttet til en institusjon og til yrkesautorisasjon. Dette kan ha en uheldig side ved at NVH og de utdannede veterinærene ikke møter konkurranse. En kan risikere at utdanningen vil kunne rette seg mot et for snevert perspektiv, og at den faglige utviklingen ikke holder tritt med de samfunnsmessige utfordringer. Utvalget mener likevel at det ikke vil være ønskelig og heller ikke sannsynlig at en vil opprette en institusjon som kan være en konkurrent for NVH innen veterinærmedisinsk forskning og utdanning . Det vil derfor være av stor betydning at NVH kan hevde seg i en internasjonal sammenheng. EØS-avtalen har åpnet for større konkurranse ved at veterinærer fra EØS-land gis autorisasjon i alle land som inngår i EØS-avtalen.

Behovet for veterinærer vil kunne øke på enkelte områder, spesielt innenfor kontroll og dokumentasjon av matvarekvalitet og produksjon, ikke minst som følge av internasjonale avtaler og endret konkurransesituasjon. Innen tradisjonelle områder knyttet til produksjonsdyr vil en oppleve en nedgang. Det vil være en utvikling i retning av at sports- og kjæledyr utgjør en økende del av praksisgrunnlaget for mange veterinærer.

Også i framtida vil mange veterinærer være praktiserende dyrleger. Men en vil få en viss utvikling bort fra den tradisjonelle dyrlegen. I forhold til husdyrproduksjonen vil stadig flere veterinærer i framtida gå inn som heldagsrådgivere der besetningsdiagnostikk og forebyggende tiltak vil være viktige oppgaver. Kravene til effektivitet og kostnads-besparelser i landbruksproduksjonen vil bli sterkere. Det stiller igjen krav til veterinærenes forståelse av økonomi i husdyrproduksjonen. Den tradisjonelle dyrlegen vil ikke forsvinne, men veterinærene vil i større grad enn nå gå inn i rådgiverfunksjoner. Dette kan være rådgiverfunksjoner i mange sammenhenger både i forhold til tradisjonell landbruksproduksjon og til offentlig forvaltning men også i forhold til industri og næringsliv for øvrig. Dette er en utvikling som setter større krav til veterinærenes fleksibilitet og evne til å se helheten i produksjons- og samfunnsliv, kombinert med spesifikke fagkunnskaper.

Denne utviklingen ser en i mange land som det er naturlig for Norge å sammenligne seg med. Utvalget mener derfor at det vil kunne være grunnlag for en viss økning i antall studenter til veterinærutdanningen. I dag er det statlig finansiering av opptak av 56 studenter ved NVH i tillegg til oppkjøp av 15 studieplasser i utlandet (totalt 71). I tillegg kommer et mindre antall norske studenter som tas opp direkte ved utenlandske læresteder. Det nye klinikkbygget ved NVH planlegges slik at en vil ha kapasitet til et studentopptak på 70. Utvalget mener det likevel kan være grunnlag for å fortsette å ha et antall studenter i utlandet. Men dette behøver ikke nødvendigvis finansieres gjennom en oppkjøpsordning. Det er også ønskelig å stimulere til studentutveksling med utenlandske institusjoner. Ved å ha en del norske studenter i utlandet og ved å drive studentutveksling tilføres det norske samfunn veterinærer med bakgrunn også fra utenlandske læresteder, noe som vil være positivt.

I likhet med NLH vil NVH i framtida være avhengig av en sterk brukerfokusering på sin virksomhet. Dette vil være nødvendig for å sikre en dynamisk utvikling og en fleksibel institusjon. NVHs kontakt med veterinærforvaltningen og organisasjoner i landbruket er eksempel på et godt samspill. Utvalget mener framtidas NVH bør ha et tilsvarende tett samspill med industrien og andre deler av næringslivet enn de høgskolen tradisjonelt har hatt mest kontaktflate mot.

Styrket basis og spesialisering

Framtidas NVH bør ha styrket sin kompetanse på basisområdene. NVH må ta vare på og spesielt utvikle de områder som særpreger høgskolen.

Klinisk forskning er en slik basis og et område som særpreger NVH. Framtidas veterinærer vil stå overfor utfordringer på en rekke ulike områder. For å kunne ha en tilstrekkelig fleksibilitet må de ha solid forankring i de grunnleggende veterinærmedisinske fag. Stor vekt på grunnleggende kunnskap er nødvendig. Både for den enkelte veterinær som skal ut i arbeidslivet og for NVH som institusjon.

Forbindelsen til humanmedisin og ernæringsfag har blitt viktigere for NVH. Denne tendensen må ventes å fortsette i årene framover. Problemstillinger knyttet til dyrehelse, toksikologi, næringsmiddelhygiene, ernæring og helse hos mennesker må i økende grad ses i sammenheng, der en tar hensyn til hele kjeden. Dette øker behovet for å styrke koblingen til humanmedisin og ernæringsfagene.

Utfordringene innen veterinærmedisinen stiller samtidig økende krav til spesialisering. Dette er en tendens man ser også i andre land. Akvakultur og næringsmiddelhygiene er eksempel på områder som i økende grad har krevd og vil kreve spesialkompetanse i årene framover. Behovet for spesialisering kommer i tillegg til behovet for å ha en solid basis-kompetanse som gjør kandidatene fleksible nok i et mer skiftende arbeidsmarked. En større spesialisering er nødvendig for å få tilstrekkelig dybde i studiet, og for kunne møte utfordringene på spesielle områder.

De faglige utfordringene for veterinærmedisinen i årene framover vil spesielt knytte seg til:

• helse- miljø

• akvakultur

• bioteknologi

• klinisk forskning

• næringsmiddelhygiene

På disse områdene må NVH ligge i front i nasjonal sammenheng. Det betyr ikke at NVH skal dekke hele spektret av forskning innen eksempelvis akvakultur og bioteknologi, men at høgskolen må ha en tetposisjon innenfor sitt ansvarsområde for å legge vekt på faglig fordypning på disse områdene. Samtidig må NVH arbeide i nært samspill med andre fagmiljøer.

Det stilles spesielle krav til veterinærutdanningen i Norge. Produksjonsstrukturen i landbruket og geografiske og demografiske forhold stiller spesielle krav til allsidighet. I forhold til mange andre land kan veterinærutdanningen i Norge kjennetegnes ved stor vekt på allsidighet. I Norge har den relativt sterke vektleggingen av fisk vært spesiell, toksikologi og næringsmiddelhygiene er eksempel på andre områder som er tillagt stor vekt. Samtidig har det vært lagt stor vekt på den kliniske delen i utdanningen.

Behovet for allsidighet må veies mot behovet for å ha en solid grunnkompetanse og spesialisering. Utvalget mener likevel at veterinærutdanningen framover må legge større vekt på spesialisering ved å styrke den faglige fordypningen.

Internasjonalisering

På samme måte som for NLH mener utvalget at NVH om 20 år bør ha bygd opp et tett internasjonalt nettverk med en del utvalgte institusjoner.

Samarbeidet innen Norden må styrkes og i forhold til i dag gjennom mer forpliktende avtaler og arbeidsdeling mellom institusjonene. NVH har allerede et samarbeid med andre institusjoner innen Norden slik det er lagt opp til bl.a. gjennom en felles gruppe for forskerutdanning, der representanter for alle nordiske landbrukshøgskoler og universiteter er med. Det vil være naturlig med et sterkt samarbeid basert på faste avtaler mellom institusjonene i Norden. NLH og NVH bør samarbeide og i felleskap utnytte sin administrative kompetanse når det gjelder samarbeidet med andre institusjoner i Norden og i forhold til andre land.

NVH bør også komme mye lenger enn i dag når det gjelder samarbeid også utenom Norden. I likhet med NLH bør NVH ha et omfattende system med faste avtaler med utvalgte institusjoner, spesielt i Europa og Nord-Amerika. Studentutveksling, samarbeid om forskerutdanning og forskning og deltagelse i internasjonale forskningsprogrammer vil være sentralt i dette.

Bistandsrettet virksomhet er et område der NVH bør øke sin innsats i forhold til i dag. Utviklingen går i retning av at problemstillinger knyttet til hygiene og sjukdoms­problematikk med relevans for veterinærmedisinen vil få stor betydning for utviklingen i U-landene og i større grad må ses i sammenheng med øvrig bistandsrettet virksomhet.

7.3 Analyse for valg av alter­nativer

Utvalget vil legge et sett prinsipper og ulike hensyn til grunn for vurdering av alternative organisasjonsmodeller, både med hensyn til NLH og NVHs framtidige plass i utdannings- og forskningssystemet og med hensyn til departementstilknytning. Utvalget legger vekt på at vurderingen av departementstilknytning ikke må danne et premiss, men må skje som en konsekvens av at en har gjennomført en samlet vurdering av NLH og NVHs plass i utdannings- og forskningssystemet.

7.3.1 Behovet for en samordnet utdannings- og forskningspolitikk

Ansvaret for utdanningspolitikken hos én statsråd

Det har vært et gjennomgående prinsipp i Norge at ansvaret for utdanning prinsipielt ligger hos én statsråd. Ved omorganiseringen av departementet etter Stortingsvalget 1989 ble Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet ansvarlig for hele skoleverket (grunnskole og videregående skole), for høgre utdanning, for voksenopplæringen, og dessuten for forskningspolitiske saker. I en 8-årsperiode før dette hadde Regjeringen en oppdeling der høgre utdanning og forskning var samlet i Kultur- og vitenskapsdepartementet.

Unntak fra hovedprinsippet er førskoleutdanningen, som sorterer under Barne- og familiedepartementet. Men også her vil det ettersom 6-åringer får et skoletilbud, bli bare de yngste som ikke sorterer under KUF.

Dessuten er det et fåtall mer yrkespregede utdanninger som sorterer under respektive fagdepartement. Landbruksutdanningen på vitenskapelig høgskolenivå ligger under Landbruksdepartementet, mens tilsvarende utdanning innen den regionale høgskolesektor, nå integreres i den nye høgskolemodellen KUF har ansvar for. Den eneste sivile høgskoleutdanning utenom NLH og NVH som ligger utenfor KUF er Politihøgskolen under Justisdepartementet. Dessuten har Forsvarsdepartementet ansvaret for Forsvarets høgskole, mens Forsvarets ingeniørhøgskole er overført til KUF. Noen få år hadde også Samferdselsdepartementet et ansvar for den nå nedlagte flygerutdanning som på en måte lå på høgskolenivå.

Også Kommunal- og arbeidsdepartementet har for tiden et betydelig budsjett for arbeidsmarkedsopplæring (AMO-kurs), med egne institusjoner. Omfanget av denne utdanning er sterkt preget av sysselsettingssituasjonen til enhver tid. Privat utdanning er i Norge regulert ved to lover, en for skoleverket og en for høgre utdanning. Begge lover administreres av KUF.

Tendensen har vært klar gjennom lengre tid. Det skal være bare rent unntaksvis at enkelte fagdepartement har et budsjettmessig og administrativt ansvar for utdanning, selv om de utdanner personell som i det alt vesentlige finner sine arbeidsplasser innen fagfelt som administrativt hører inn under ulike fagdepartement.

Som eksempel kan nevnes Sosialdepartementets ansvar for helse- og sosialsektoren, med en rekke høyt spesialiserte yrkesgrupper med universitets- eller høgskoleutdanning. Legeutdanningen har alltid vært på universitetsnivå, og derfor et ansvar for KUF. Øvrig utdanning f.eks. sykepleier, jordmor, fysioterapeut, etc. hører til det regionale høgskolesystem i KUF, etter at flere av disse utdanninger til 1981 var et ansvar for Sosialdepartementet.

Men her er det igjen visse unntak når det dreier seg om spesialistutdanninger. En del av disse utdanningene er i høy grad knyttet til kliniske situasjoner, og er derfor fortsatt et ansvar for helseinstitusjonene (hospitalene), og dermed for Sosialdepartementet. I mange tilfeller skjer dette imidlertid med støtte fra KUFs institusjoner.

Denne ansvarsfordeling gjør det nødvendig med et godt og nært samarbeid mellom KUF og berørte fagdepartement, både når det gjelder dimensjonering av utdanningstilbud og den faglige relevanse av utdanningens innhold. Det er i dag ulike former for mer eller mindre faste samarbeidsordninger på dette område – med et godt eksempel ordningen mellom Sosialdepartementet og KUF.

For utdanningspolitikken generelt er det utdanningsministeren som har ansvaret. Dette ytrer seg ikke minst ved at det nesten uten unntak er utdanningsministeren som fremmer utdanningspolitiske saker for Stortinget. Unntaksvis vil saker som berører behov for faglig personell bli omtalt i Stortingsmeldinger fra et fagdepartement. I slike tilfelle vil det være et nært samarbeid med KUF i forberedelsesfasen.

Forvaltning av lovverket for høgre utdanning.

Med den nye universitetslov av 1989 ble hele lovverket i prinsippet overført som eneansvar for KUF. Denne lov avløste bl.a. egne lover for NVH og NLH, begge fremmet av Landbruksdepartementet. I utgangspunkt er derfor departementet som betegnelse i loven KUF, men visse paragrafer er, siden NLH og NVH omfattes av lovverket, også overlatt til Landbruksdepartementet å forvalte.

Det nye lovverket, (Ot prp. nr. 85 (1993-94)) omfatter all statlig høgre utdanning, som forvaltes av KUF og LD. Forvaltningen av de enkelte lovparagrafer må vurderes på nytt etter stortingsbehandlingen.

Utvalget vil understreke at de overordnede prinsipper for utdanningspolitikken vil være et ansvar for KUF.

Likeså vil ansvaret for forskningspolitikken generelt ligge i KUF. Dagens lov sier i § 3. Formål, at: Institusjonene kan ikke gis pålegg om innholdet i undervisningen og forskningen uten at det er hjemlet i lov. I foredraget til loven sies: Innenfor det enkelte fag skal ikke institusjonen kunne instrueres i hva det skal forskes eller undervises i, heller ikke hvilke resultater forskningen skal føre til uten at det er hjemmel for det.

Forslag til ny lov for høgre utdanning (Ot. prp. nr. 85 (1993-94)) viderefører de samme prinsipp. I §2.3 i lovutkastet heter det at Institusjonene kan ikke gis pålegg om det læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen, eller det kunstneriske og faglige utviklingsarbeid. Utvalget mener det kan rettes tvil til spørsmålet om hvorvidt de to departement KUF og LD i praksis har samme forståelse av disse lovbestemmelser. Fra høgskolenes side blir dette imidlertid ikke ansett som problematisk og det har ikke vært reist noen sak fra noen institusjons side om lovfortolkningen her. Utvalget kan ikke vise til konkrete eksempler på at Landbruksdepartementet har gått ut over universitetslovens bestemmelser i sin forvaltning av høgskolene. Utvalget mener likevel det er en forskjell mellom KUFs og LDs bruk av begrepet styring i denne sammenheng. Dette kommer også til uttrykk i utvalgets mandat, der utvalget bes vurdere.... Landbruksdepartementets muligheter til å styre høgskolenes innsats i utdanning og forskning. Dette kan synes å komme i konflikt med universitetslovens §3. Spørsmålet er hva som legges i begrepet styring i denne sammenheng. Dette er drøftet nærmere under kap. 7.3.3.

Utvalget mener at uavhengig av spørsmålet om departementstilknytning, må forvaltningen av NLH og NVH være lik den praksis en finner ellers i universitets- og høgskolesystemet. I den grad styring av forskning i høyere grad er nødvendig bør dette skje gjennom midler via Norges forskningsråd eller direkte ved oppdragsfinansiering. Gjennom departemental instruksjonsmyndighet vil det likevel kunne gis signaler om hvilke områder departementet mener bør prioriteres ut fra samfunnsmessige behov.

KUF har ved sitt ansvar for både utdannings- og forskningspolitiske spørsmål et overordnet ansvar på tvers av de interesser som ulike fagdepartement har for sin sektorforskning. Styringen av NLH og NVH må skje i samsvar med dette.

Godkjenning av grader, opptaksbestemmelser etc.

Med utviklingen av et Norgesnett for høgre undervisning og forskning vil det naturlig utvikle seg behov for mer og mer ensartet praksis mhp. bl.a. grader og opptaksbestemmelser til høgre utdanning. KUFs arbeid med å få samordnet opptaket til utdanningen, et prosjekt som har pågått siden 1991, har vist at det er betydelige gevinster å hente ved forenklinger i systemet. Det er også kjent at søkerne generelt henvender seg til svært mange institusjoner, og tildels mange deler av disse, i sin søkerpraksis. Det vil derfor være naturlig å se en sterkere samordning også for NLH og NVH, uavhengig av hvordan den departementale tilknytning måtte være i framtida. Og i denne sammenheng er det naturlig at KUF spiller en sentral, og klart overordnet rolle.

Tilsvarende vil det ved oppretting av nye studietilbud, og dermed i mange tilfeller også nye grader, være naturlig at KUFs samordningsrolle understrekes og forsterkes. Dette også fordi det nå allerede er en betydelig del av studentene ved NLH som har sine første studier ved enten en regional høgskole eller et universitet. Her vil det utvilsomt være en tendens som vil holde seg i årene framover, sannsynligvis også å forsterkes. Denne utnyttelse av hele det høgre utdanningssystem vil være en styrke både for studentene, og for institusjonene, som allerede har et høyt utviklet samarbeid seg i mellom i form av deltakelse i Det norske universitetsråd, (jfr. kap. 5.3.1.).

KUFs arbeidssituasjon og utfordringer de nærmeste årene

De store utfordringene på begge de to departementers ansvarsområder er tidligere beskrevet. Universitets- og høgskoleavdelingen i KUF står overfor betydelige utfordringer og vil ha store belastninger som følge av oppfølgingen av ny lov om høgre utdanning, Norgesnettet og endringene i det regionale høgskolesystem. I tillegg til dette kommer utfordringene også på andre områder der KUF har ansvaret. Ikke minst gjelder dette innenfor grunnskolen og den videregående skole, samt videre oppfølging av endringene i forskningsrådsstrukturen. Utvalget mener dette er forhold som også kan trekkes inn i vurderingen av departementstilknytningen.

7.3.2 Sektoransvaret for forskning

Samordning av forskningspolitikken

Det er fastslått gjennom lang tid, ikke minst i meldinger til Stortinget, at høgre utdanning skal være forskningsbasert. Dette betyr bl.a. at lærerkreftene skal kunne benytte deler av sin arbeidstid til forskningsaktivitet, om enn i større grad ved universiteter og de vitenskapelige høgskoler enn innen den regionale sektor. Hensikten er å sikre en forskningsbasert utdanning. Det faglige miljø skal ha tilgang på den type kunnskapsutvikling som medfører at undervisningen kan ta opp i seg ajourført viten. Alternativet vil lett være stagnerende faglige perspektiv.

Dette tilsier at uavhengig av departementstilknytning, så vil det være nødvendig å ha en felles forståelse for dette sentrale punkt ved alle institusjoner. Som utvalget har vært inne på vil ikke departementet kunne gi institusjonene pålegg om læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen (jf. Ot prp. nr. 85 (1993-94), §2)) Utvalget har tidligere uttalt at KUF har det overordnede ansvar for forskningspolitikken på tvers av behovene innen ulike sektorer og fagområder. KUF vil ut fra dette kunne angi hvilke prioriteringer departementet mener vil være viktige ut fra samfunnets behov. Det samme vil gjelde for LDs forvaltning av NLH og NVH.

På den annen side vil det være muligheter for andre departementer å finansiere sine forskningsbehov via øremerkede bevilgninger, noe som universitetene og høgskolene kan påta seg i form av oppdragsforskning, så lenge dette kan skje innen rammer og former som kan forenes med lærestedets primærfunksjoner.

Sektoransvar og samordning

Ansvaret for utdanningspolitikken er i all hovedsak samlet i ett departement, KUF. Samtidig opererer Norge med et utbredt sektoransvar for forskningen. Hver sektor har i stor utstrekning ansvar for FoU på sin sektor. Beregnet etter OECDs definisjon av utgifter til FoU har KUF ansvar for omlag 40% av FoU-innsatsen i Norge.

En vesentlig del av KUFs FoU-andel er beregnet ut fra bevilgningene til universitet og høgskoler, der det ikke er differensiert mellom utdanning og forskning. Av andre departementer med høy FoU-andel kan nevnes de næringsrettede departementene: Fiskeridepartemenet, Nærings- og energidepartemenetet og Landbruksdepartementet. Men det er også andre departementer som finansierer en omfattende forskningsaktivitet. Her kan spesielt nevnes Miljøverndepartementet, Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og KAD som alle har en betydelig forskningsandel målt etter OECDs definisjon (jf. kap 5.5.). Størrelsen på FoU-andelene sier imidlertid lite om i hvilken grad de ulike departementene har muligheter til å styre prioriteringene innen forskningen, og i hvilken grad de ulike departementer faktisk utøver en slik styring. Det kan nevnes som et eksempel at en stor del av KUFs FoU- andel knytter seg til forskningsinnsatsen i UH-sektoren. Dette er en sektor som i vesentlig grad omfatter den grunnforskning som universitetene og høgskolene har som ett av sine hovedansvarsområder. I lovens termer kan ikke institusjonene gis pålegg om innholdet i denne forskning.

NOE bevilger på sin side en relativt stor andel av sine bevilgninger til FoU gjennom Forskningsrådet. NOE er den største finansiør av Forskningsrådet ( 0,83 mrd. i 1994). Departementenes styring av bevilgningene til Forskningsrådet varierer i stor grad. Spesielt mange av departementene med relativt små bevilgninger, har hatt sterke øremerkinger knyttet til enkeltprogrammer og prosjekter. Mange departementer har en relativt stor andel av sine FoU-midler knyttet til direkte prosjektstøtte eller oppdragsfinansiering. Dette gir den sterkeste mulighet til styring fra departementene.

Landbruksdepartementet har en relativt stor andel av sitt FoU-ansvar knyttet til institusjonsbudsjettet inklusive NLH og NVH. Videre er en del av FoU-andelen knyttet til Jordbruksavtalen. Bevilgningen til Forskningsrådet utgjør omlag 20% av LDs FoU-budsjett beregnet etter OECD-andeler.

De departementer som tidligere forvaltet egne forskningsråd var KUF, NOE, LD og FID. Disse har hatt en annen rolle i forhold til ansvaret for FoU enn det en finner i de fleste andre departementer. NOE, FID og LD har i stor utstrekning hatt et sektoransvar knyttet til næringer, der departementene har påtatt seg ansvar for FoU på vegne av andre brukere. I andre departementer finner vi at departementene i større grad opptrer som brukere, der finansieringen av FoU er knyttet til egne behov eller underliggende institusjoners behov for FoU.

Det gis ingen fasitsvar på hva som er riktig utøvelse av sektoransvar for de enkelte departement. Styrkeforholdet mellom departementene er avhengig av politiske prioriteringer og vil derfor i praksis endres over tid. OECD-andelene kan ikke brukes direkte som mål på departementenes rolle, men gir en viss indikasjon på omfanget av bevilgningene.

Balansen mellom behovet for henholdsvis samordning og sektoransvar, har vært gjenstand for diskusjon. Bl.a. i forbindelse med opprettelsen av Norges forskningsråd og i forbindelse med forskningsmeldingen, der behovet for å balansere disse hensynene vektlegges (jf. kap 4.1). Sektorprinsippet står imidlertid fast, og Forskningsmeldingen understreker fagdepartementenes ansvar. Fordelene med å legge stor vekt på sektorenes ansvar knytter seg særlig til (fra St. meld. 36 (1992-93) s. 48)):

• at sektorene selv kjenner sine FoU-behov, og kan veie FoU-innsatsen mot andre virkemidler, slik at koordineringen innad i sektoren blir god,

• at forskningen dermed blir i samsvar med behovene på departementenes ansvarsområder,

• at forskningens resultater lettere blir tatt i bruk, både fordi forskningen er i samsvar med behovene, og fordi den i prinsippet blir mer brukernær,

• at mange departementer har ansvar og interesse i forskning. Dette bidrar til å øke forskningens legitimitet og gjør forskningen mindre sårbar.»

Forskningsmeldingen drøftet også behovet for en sterkere koordinering, og den framhever at Gjennom etableringen av Norges forskningsråd, og gjennom dette en sterkere formalisering av den koordinerende rollen til KUF, er samordningsfunksjonene betydelig styrket. Fordelene med vektlegging av sterkere koordinering drøftes også i Forsknings-meldingen. Her framheves spesielt (St. meld. 36 (1992-93): s. 47)):

• ivareta den langsiktige og grunnleggende forskningen som er basis for anvendt forskning på alle sektorer,

• ivareta faglig samvirke på tvers av sektorer, og mellom grunnleggende og anvendt forskning,

• ivareta nye fagområder som går på tvers av departementsstrukturen og områder som ikke uten videre hører hjemme under noe departements ansvarsområde,

• sørge for et riktig omfang på forskerrekruttering i forhold til behovene,

• sørge for effektiv ressursbruk fordi en unngår kompliserte finansieringsmønstre og opplagte dubleringer i forskningen.»

Ulike prinsipper for organiseringen av utdanning og forskning

De ulike prinsippene for organiseringen av departementsansvar for henholdsvis høgre utdanning og forskning skaper et paradoks når en skal vurdere departementstilknytningen for de to høgskolene. Problemet oppstår fordi:

• forskningsansvaret er organisert etter sektorprinsippet, og

• ansvaret for høgre utdanning lagt til ett departement.

Samtidig er det klart slått fast at:

• all høgre utdanning skal være forskningsbasert, samtidig som forskningen skal bidra til høgre utdanning.

Det vil derfor alltid være et behov for samarbeid og samspill på tvers av organisasjons-strukturen. I forhold til den problemstilling utvalget skal vurdere vil det ikke være mulig å finne en organisasjonsstruktur som i seg selv løser dette problemet. Ved vurdering av ulike alternativer må derfor disse prinsipper vurderes mot hverandre.

På tross av at en i Norge i stor utstrekning har organisert forskning etter sektorprinsippet gjelder dette ikke UH-sektoren. NLH og NVHs representerer derfor et klart unntak i norsk sammenheng, og det er derfor nødvendig å se på om det er spesielle hensyn som tilsier at en bør beholde en slik løsning. Denne vurderingen må knytte seg til en vurdering av Landbruksdepartementets sektoransvar for forskning og de to høgskolenes rolle i forhold til dette.

7.3.3 Landbruksdepartementets sektoransvar

Landbruksdepartementets ansvar framover

Landbruksdepartementet i Norge har relativt sett et omfattende sektoransvar for forskning i forhold til hva en finner i andre departementer. Dette er samtidig parallelt til det en finner i mange andre land (jf. kap 6 Erfaringer fra andre land)

Som tidligere belyst har vi en omfattende landbrukspolitikk i Norge, med klare nasjonale målsettinger. Overføringene til landbruket er høye, og vi har et godt utbygd virkemiddelsystem. Det er bygd ut et omfattende forvaltningsapparat som har som oppgave å gjennomføre landbrukspolitikken. Disse forholdene har gitt en næring preget av sterk offentlig styring. For å kunne utøve dette omfattende ansvaret har det vært svært viktig for Landbruksdepartementet at det eksisterer et godt utbygd utdannings- og forskningssystem, som kan fange opp departementets behov knyttet til dette ansvaret. Dette har vært viktig for å sikre en tilstrekkelig kunnskapsbasert og effektiv politikk, forvaltning og virkemiddelbruk. Samtidig har departementet også påtatt seg ansvar for å finansiere forskning for andre brukere, ved at store deler av den forskning som er finansiert av Landbruksdepartementet har vært rettet mot hele næringens behov.

Landbruksdepartementet ser på utdannings- og forskningsinstitusjonene som en viktig del av virkemiddelsystemet. Satsing på utdanning, forskning og kunnskapsformidling ses på som viktige virkemidler for å nå landbrukspolitiske mål. Dette føyer seg inn i de generelle mål for å drive forskning og utvikling. I St. meld 36 (1992-93) beskriver Regjeringen 3 hovedmål for å drive FoU:

• Økt sysselsetting og verdiskaping

• Bærekraftig utvikling og bedret livskvalitet

• Økt kulturell forståelse»

Landbruksdepartementets hovedmålsettinger for å drive både utdanning og forskning er i St. prp. nr. 1 (1993-94) beskrevet på følgende måte:

• arbeide for en bedre miljø- og ressursforvaltning

• fremme et mer miljøvennlig landbruk

• arbeide for omstillinger i landbruket og styrke konkurranseevnen

• bedre produktiviteten under endrede markeds og konkurransevilkår

• arbeide fram ny næringsutvikling og bygdeutvikling for å sikre grunnlaget for bosetting og velferd i distriktene

• arbeide for å øke videreforedling og verdiskaping»

I likhet med andre sektordepartementer har Landbruksdepartementet et behov for styring av forskning som virkemiddel innen sin sektorpolitikk. På andre sektorer har en imidlertid valgt en annen organisering av den høgre utdanningen. Landbruksdepartementets behov i forhold til utdannings- og forskningssystemet må kunne sidestilles med andre tilsvarende sektordepartementer. Ut fra dette mener utvalget at det går et prinsipielt skille mellom sektordepartementenes behov for styring av henholdsvis utdanning og forskning. Styringsbehovet vil i første rekke rette seg mot forskningen og ikke utdanningen. Dette innebærer samtidig et problematisk skille siden utdanning og forskning må henge nært sammen slik det tidligere er belyst under kap. 7.3.2.

Som det tidligere er drøftet (jf. 7.3.1) mener utvalget at det er grunn til å gå nærmere inn på innholdet i begrepet styring på bakgrunn av universitetslovens bestemmelser og Landbruksdepartementets forvaltning av NLH og NVH. Landbruksdepartementets styring av høgskolene er slik det tidligere er beskrevet, knyttet til mål- og resultatstyring i budsjettet. Det er ikke slik at departementet gir høgskolene pålegg om forskningen og utdanningen ved høgskolene. Styring i denne forstand må heller oppfattes som en dialog mellom departementet og høgskolene der de to partene søker å komme fram til enighet om utfordringer og prioriteringer. Styringsstrukturen ved høgskolene bidrar til å styrke høgskolenes autonomi slik at det ikke vil være mulig for departementet å komme med pålegg om de faglige prioriteringene. Gjennom oppdragsmidler og gjennom å styre bevilgningen over Forskningsrådet vil imidlertid departementet kunne influere direkte på høgskolens prioriteringer. På den annen side vil høgskolene gjennom dialogen med departementet også kunne påvirke departementets prioriteringer. Dette gir en gjensidighet i diskusjonen som oppleves som nyttig av begge parter, og som skaper større felles forståelse og legger et grunnlag for større langsiktighet i budsjettstyringen.

Departementet har ikke de samme verktøy (jf. Forskningsrådet og oppdragsforskning) for å kunne styre det faglige innhold i høgskolenes utdanning, og derfor ikke de samme muligheter for å styre dette som forskningen. Likevel har departementet i likhet med andre sektordepartementer klare interesser i at høgskolenes innsats innen høgre utdanning bidrar til å oppfylle målsettinger innenfor sitt ansvarsområde, og ønsker derfor en nær dialog med de to høgskolene som kan bidra til å sikre dette.

Dersom Norge i framtida fortsatt kommer til å føre en landbrukspolitikk med sterk offentlig styring, vil politikken måtte være forankret i et departement med et omfattende virkemiddelapparat og tilsvarende stort behov for å finansiere og styre forskning knyttet til sitt ansvar.

Dersom Landbruksdepartementets ansvar derimot blir betydelig redusert i årene framover, vil den offentlige styringen og virkemiddelbruken reduseres, samt at sektorens betydning generelt avtar. Dette vil samtidig redusere departementets legitime behov for å finansiere og styre forskning, og dermed også behovet for å ha forvaltningsansvaret for NLH og NVH. Den logiske konsekvens vil da være å overføre høgskolene til KUF.

Det kan reises spørsmål ved om en vil ha en like sterk offentlig styring av landbruket og en like sterk offentlig landbruksforvaltning i framtida, eller om utviklingen i næringen i større grad vil bli overlatt markedet på en slik måte at statens rolle reduseres. Utviklingen av landbrukspolitikken peker mot en sterkere internasjona- -lisering med økt konkurranse, samtidig som en må vente en fortsatt avgang i antall årsverk i primærproduksjonen. Likevel er det som nevnt fortsatt bred enighet om sentrale målsettinger for den framtidige landbrukspolitikken. Det er også en bred enighet om en omlegging av støtten, der en større andel gis som produksjonsuavhengig støtte (direkte inntektsstøtte). Videre legges det sterk vekt på kontroll og dokumentasjon av kvalitet og miljøvennlighet i produkter og produksjonsmåte, også som et ledd i å styrke konkurranseevnen.

Dette tilsier at staten fortsatt vil ha en sterkt styring med utviklingen i landbruksnæringen. Virkemiddelbruken vil være endret fra i dag men fortsatt omfattende.

Ved et eventuelt EU-medlemskap vil Norge bli med i EUs felles landbrukspolitikk CAP. Som tidligere belyst er CAP en meget omfattende del av EUs felles politikk. EU-kommisjonens landbruksdirektorat (DG VII) har et svært omfattende ansvar, som går langt videre enn det ansvar Landbruksdepartementet har i Norge. Norge må samhandle med EUs system, noe som igjen vil stille meget betydelige krav til den norske forvaltningen. Også uten et EU medlemskap vil den norske forvaltningen ha en omfattende samhandling med EU-systemet, også på landbrukssiden. Gjennom EØS-avtalen deltar Norge allerede i EUs utdannings- og forskningssamarbeid på lik linje med EU-land. Samhandlingen i forskningssamarbeidet skjer i stor grad sektorielt, noe som stiller krav til Landbruks-departementets kompetanse og engasjement i forskning. Nederland og Danmark er et eksempel på land som har markert seg i EUs fellesforskning på dette området, og som har høy uttelling på sine prosjektsøknader. Begge land har sterke Landbruksdepartement med betydelig kompetanse og ansvar for forskning. I Danmark, der den høgre landbruksutdanning ligger i Utdannings-ministeriet, har det imidlertid vært en svakhet at kontakten mellom Landbruksministeriet og KVL har vært for dårlig utbygd.

Uavhengig av et EU-medlemskap vil derfor konklusjonen på dette være at landbruks-forvaltningen fortsatt vil spille en betydelig rolle i årene framover. Utvalget har tidligere pekt på utviklingen i retning bort fra skjerming til økt internasjonalisering og konkurranse for landbrukssektoren. Dette innebærer betydelige utfordringer for den nasjonale landbrukspolitikken. Det er tidligere i rapporten beskrevet at Norge kan risikere å få en betydelig reduksjon av sysselsetting og produksjon innen landbruk og landbruksbasert foredlingsindustri med uheldige konsekvenser for bosetting og sysselsetting i distriktene (jf. kap 7.1.3).

Det er en stor utfordring for den nasjonale politikken å motvirke en slik uheldig utvikling, ikke minst for landbrukspolitikken. LD vil stå overfor svært store utfordringer med forvaltnings- og kontrolloppgaver og utforming av virkemidler som er tilpasset de framtidige krav. Det vil være behov for utvidet kontroll knyttet til internasjonale avtaler som GATT og EØS. Et eventuelt medlemskap i EU vil også kreve en omfattende forvaltning og kontrollverk omkring EUs ordninger og Norges forpliktelser i fellesskapet.

Her vil en ha stort behov for å dra nytte av et integrert kunnskapssystem innen landbruket med godt innarbeidete samarbeidsrutiner. Det er derfor nødvendig at utdannings- og forskningssystemet er organisert slik at disse behovene kan ivaretas på en god måte.

NLH og NVHs rolle

De to høgskolene er meget sentrale i landbruksforskningen både fordi opp mot 50% av landbruksforskningen utføres ved NLH og NVH og fordi høgskolene danner basis for et integrert kunnskapssystem. Ansvaret mellom ulike institusjoner i dette systemet er sterkt innvevd i hverandre og det er nødvendig at det er et godt utviklet samarbeid på tvers av institusjonsgrensene for at systemet skal fungere mest mulig optimalt. Systemet må være bygd opp slik at en unngår urasjonell dublering og suboptimalisering, samtidig som en sikrer at helheten ivaretas. Det er viktig at hele kjeden fra utdanning og forskning til anvendelse ivaretas.

I Norge er landbrukssektoren eksempel på at en har hatt en bedre kobling mellom utdanning, forskning, formidling og veiledning enn det en finner på de fleste andre områder. For at dette systemet skal fungere godt og utvikle seg i framtida må koordineringsbehovet innenfor sektoren ivaretas på en tilfredsstillende måte.

Sverige har løst dette med å innlemme hele apparatet for høgre utdanning, forskning og forsøksvirksomhet i én institusjon, og koordineringen synes å være godt ivaretatt. Danmark, Nederland og Norge har ikke valgt en slik modell. I Danmark tyder erfaringene på at en har fått en uheldig sprik mellom sektorforskningen og KVL, mens erfaringen fra Norge og Nederland tyder på dette hensynet så langt har vært bedre ivaretatt i disse landene. Spørsmålet om departementstilknytning har også vært vurdert i Nederland og Sverige der en også har institusjoner under landbruksdepartementene jf. kap. 7.1.2.

I den modell som velges er det nødvendig at hensynet til koordinering og samarbeid mellom de to høgskolene og den øvrige sektorforskningen ivaretas. En har i dag en meget tett kobling mellom NLH, NVH og sektorforskningsinstituttene, der flere av instituttene også er tillagt betydelig ansvar innen undervisning og forskerutdanning. Erfaringene både fra Norge og andre land tyder på at det er av stor betydning å utvikle dette samarbeidet, slik at en unngår et uhensiktsmessig skille mellom høgskolene og instituttene. De framtidige utfordringene tilsier at samarbeidet mellom dagens forskningsinstitutter og høgskolene blir enda viktigere å ivareta i årene framover. Ikke minst av hensyn til den faglige kvalitet og for å få en bedre koordinering, samt for å få en mest mulig optimal ressursbruk for systemet som helhet.

7.3.4 UH sektor og instituttsektor

Det er tidligere pekt på den sterke veksten en har hatt i instituttsektoren i Norge og den relativt høye andel av forskningen som finansieres via instituttene i forhold til UH-sektoren.

Utvalget mener det er en rekke uheldige forhold ved den sterke vekst en har hatt av instituttsektoren i forhold til UH-sektoren. Ett av disse forholdene er at det har medført en fragmentering og oppsplitting av fagmiljøer. I stedet for å konsentrere innsatsen om basismiljøene har en valgt å bygge opp nye separate institusjoner. I mange sammenhenger har disse vært godt integerert i universitetenes og høgskolenes miljøer, men en finner også en rekke eksempler på at institusjonsgrensene har skapt uheldige skiller og gitt suboptimalisering.

Et annet forhold er at det norske forskningssystemet kjennetegnes av et relativt stort omfang av anvendt forskning. I evalueringer av norsk forskning er det et gjennomgående trekk at det reises kritikk mot at en ikke har hatt tilstrekkelig innslag av grunnforskning og faglig fordypning. Samtidig reises det også kritikk mot at forskningen i for liten grad tas i bruk og oppfattes som relevant hos brukerne. Balansen og samspillet mellom grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid er sentralt for å ha en god og langsiktig kvalitet og effektivitet i kunnskapssystemet. Utvalget mener at en i Norge har hatt en utvikling mot for sterk vekt på anvendt forskning. Den relativt sterke satsing på instituttsektoren i forhold til universiteter og høgskoler har bidratt til dette. Et annet viktig trekk ved utviklingen de senere år har vært den sterke studentveksten ved våre universiteter og høgskoler. Dette har gitt økte bevilgninger til våre universiteter og høgskoler, men den høye studenttallsveksten har samtidig medført større press på institusjonene og redusert deres mulighet til å finansiere egen forskningsvirksomhet. På den annen side har institusjonene inntil den senere tid fått økt sine muligheter til å finansiere forskning gjennom forskningsråd.

Universitetene og høgskolene har ansvar for den høgre utdanning. For å sikre en forskningsbasert utdanning bør lærestedene i prinsippet selv utføre den forskning som er nødvendig for å kunne utøve og utvikle undervisningen. Det finnes en rekke eksempler på at læresteder må kjøpe inn forelesere for å dekke områder som en selv ikke har kompetanse på. Dette kan være en nyttig og riktig ressursbruk som følge av arbeidsdeling med instituttene. Men dersom lærestedene har ansvar for langsiktige under­visnings­oppgaver der de selv mangler kompetanse på sentrale fagområder, reiser dette et mer prinsipielt spørsmål. Utvalget mener det er behov for å styrke forskningen i UH-sektoren i forhold til instituttsektoren.

7.3.5 NVH og NLHs forhold til sektor­instituttene

Framveksten av instituttsektoren har også gjort seg gjeldende innenfor landbrukssektoren. NLH og NVHs andel av den totale forskningsinnsatsen er likevel høyere enn det en finner generelt. En regner med at instituttsektoren og de to høgskolene står for omtrent like stor andel av forskningen innen landbruksforskningen. Dette gir seg også utslag i høgskolenes relativt høye andel forskning av sin virksomhet (opp mot 40%).

Likevel har en også innenfor denne sektoren fått en stor instituttsektor med betydelige faglige grenseflater mot høgskolene. Som tidligere belyst utfører sektorinstituttene tildels betydelige undervisningsoppgaver. NLH har tildels ansvar for utdanning på fagområder der høgskolen selv ikke har egen kompetanse. Akvakultur og plantevernfag er eksempler på dette. NVH vil ifølge forslag til ny lov Om høgre utdanning (Ot prp. nr. 85 (1993-94) §2.5 )) få hovedansvar for etterutdanning. I dag samarbeider NVH med Den Norske Veterinærforening og Vetmest om etterutdanningen. Vetmest står for den tekniske gjennomføringen. I henhold til St. prp. nr. 1 (1993-94) er Vetmest bl.a. tillagt et ansvar for å gi etterutdanningstilbud i samarbeid med NVH og Den Norske Veterinærforening samt å drive forskning som ledd i etterutdanningsvirksomheten (jf. kap 5.4)

Samtidig er dette også et spørsmål om den samlede ressursbruk innenfor landbruksforskningen. Manglende koordinering og for stor fragmentering i små miljøer er påpekt som en svakhet ved flere evalueringer (jf. kap 4). Evalueringen av jordforskningen peker spesielt på dette samtidig som behovet for å styrke NLHs rolle understrekes. Evalueringen av økonomi- og samfunnsfagmiljøene innen landbruksforskningen foreslår på sin side en overføring av forskningen ved NILF til NLH.

Også sett fra forskningsinstituttenes side, kan en tilslutning til en av høgskolene bli mer interessant i tiden som kommer. Grunnbevilgningene til instituttene vil ventelig i høyere grad enn tidligere komme via Forskningsrådet. Forskningsrådet har generelt signalisert at Norge har en relativt stor instituttsektor (jf. rapporten Om statlig finansiering av forskningsinstitutter, NFR 1994). Utvalget mener utviklingen vil gå i retning av at instituttshy;sektoren reduseres i forhold UH-sektoren. Grunnbevilgningene til de ulike instituttene vil samtidig bli bedre harmonisert. Landbruksforskningens institutter har en relativt høy grunnfinansiering. Denne må ventes å bli redusert i årene framover. Forskningsmidler fra Landbruksdepartementet vil i større grad enn i dag bli knyttet til prosjekter og programmer.

7.3.6 Brukerinteressenes behov

Under beskrivelse av framtidsbilde er det lagt stor vekt på at høgskolene må være brukerfokusert i sin virksomhet. Utvalget ser det videre som vesentlig at brukerinteressene vil se seg tjent med organiseringen av kunnskapssystemet. Framveksten av instituttsektoren er tidligere beskrevet. Instituttsektoren har tradisjonelt hatt en mer brukerrettet rolle enn universitetene og høgskolene. Brukerinteressene vil være både offentlig forvaltning og næringslivet. Framveksten av instituttsektoren er i stor grad et resultat av bruker-interessenes behov. Spørsmålet er imidlertid om brukerinteressene ser seg tjent med den organisasjonstrukturen som etterhvert har vokst fram.

Utvalget har tidligere hatt møter med LD og KUF, og gjennom møtet med LD også fått belyst landbruksforvaltningens behov i forhold til organiseringen av forskningen. Utvalget har imidlertid også funnet behov for å kartlegge behovene for næringslivet som bruker i denne sammenheng.

Møte med representanter for landbruk og landbruksbasert industri

Utvalget har hatt et drøftingsmøte med sentrale brukere av kandidater fra NLH og NVH, og brukere av forskningskompetansen ved høgskolen og oppdragsinstituttene i deres nærmiljø. Utvalget møtte også representanter for landbruksbasert foredlingsindustri og for primærprodusenter i landbruket.

På møtet ble behovet for samarbeid på tvers av institusjonsgrenser spesielt tatt opp, samt eventuelle sammenslåinger av forskningsinstitutt med NLH, for å styrke høgskolens faglige miljø.

Utvalget fikk et klart inntrykk av at brukerne var spesielt interessert i kunnskapsutvikling som konkurransefaktor. Markedsføring ble sammen med forskning og produksjon framhevet som hjørnesteiner, der markedskunnskap vel synes å være det felt der utdanningsinstitusjonene ennå har mest å utvikle videre.

Samarbeid og arbeidsdeling ble framhevet som nødvendig mellom aktørene, og framlegg om sammenslåinger ble stort sett omtalt som ønskelig, uten å være en avgjørende faktor for brukerne. Men møtedeltagerne innså at dette ville kunne styrke utdannings- og forskningsmiljøene både i forhold til den faglige utvikling og for å få en mer rasjonell ressursbruk.

Flere møtedeltagere ga uttrykk for at dagens organisering er for fragmentert, og at det i visse sammenhenger har vært for dårlig koordinering. Det ble også gitt uttrykk for at større fagmiljøer gir menneskene bedre utviklingsmuligheter, og gjør institusjonene mindre sårbare. Ikke minst i internasjonal sammenheng vil det være viktig å bygge opp sterke fagmiljøer nasjonalt for å kunne møte utfordringene. Dersom en ikke hadde tilstrekkelig sterke fagmiljøer nasjonalt, ville bedriftene måtte henvende seg til utlandet. Flere møtedeltagere framhevet imidlertid at det måtte kunne påvises gevinster for å foreta organisatoriske endringer, siden en alltid vil ha temporære tilpasningsvansker ved slike prosesser. Det ble fra enkelte av deltakerne anført at Ås-miljøet godt fanger opp de langsiktige utviklingstrekk, men ikke i tilstrekkelig grad de kortsiktige i markedet. Her vil et videreutviklet samarbeid med brukerorganisasjonene kunne virke gunstig.

Møtedeltagerne la vekt på å styrke samspillet fra utdanning, grunnforskning og videre til anvendt forskning, formidling og brukerkontakt. Universitetene i midtvesten i USA ble framhevet som et eksempel på en god modell. Universitetene her har en godt utbygd arbeidsdeling og et godt samspill med rådgivningstjenesten, samt at universitetene har utviklet et godt samarbeid og en arbeidsdeling seg i mellom på tvers av statsgrensene.

Innhenting av kunnskap i internasjonal sammenheng ble framhevet som et nødvendig virkemiddel i den utvikling en kan se framover. Dette krever solide fagmiljøer her til lands. Det er på kvalitet en kan finne sin plass i den kommende konkurransesituasjon, ikke på kvantitet.

Møtedeltakerne viste også til fagmiljøer av interesse som lå utenfor Landbruks-departementets institusjoner. Ikke minst burde et videre samarbeid være fruktbart i oppbyggingen nødvendig etter- og videreutdanning i årene framover. Ås-miljøet alene kan i så sammenheng sies å være vel sterkt identifisert med primærproduksjonen. Et samarbeid innen etter- og videreutdanning vil også kunne medvirke til nye impulser tilbake til fagpersonellet ved lærestedene om hva som er særlig aktuelt i brukermiljøene.

Økt innsats innen etter- og videreutdanning ble framhevet. Det er behov for at de ulike universitetene og høgskolene samarbeider bedre seg imellom om å utvikle og gi etterutdanningstilbud. Dette inkluderte også økt samarbeid mellom NLH og NVH. Det ville være behov for at NVH og NLH i fellesskap og i samarbeid med andre institusjoner utviklet en etterutdanningspakke for næringsmiddelindustrien.

De ulike næringer trekker på fagkunnskap og personell fra andre institusjoner i ulik grad. Spesielt skogsindustrien finner seg tjent med personer med biologisk fagbakgrunn, uten at disse behøver å ha sin bakgrunn fra landbruksutdanningen.

Utvalget mener etter dette at en har fått underbygget at brukerinteressene vil se seg tjent med at en arbeider videre med en styrking av fagmiljøene ved de to høgskolene, gjennom sammenslåing med forskningsinstitutter, og en styrking av det faglige samarbeid med den øvrige universitets-og høgskolesektoren.