5 Beskrivelse av høgskolene i dagens situasjon

5.1 Norges landbrukshøgskole

5.1.1 Nåværende aktivitet og målsettinger framover

Satsingsområder

I sin nåværende strategiske plan for 1993-2000 skisserer NLH de viktigste satsingsområdene fram til århundreskiftet innen utdanning og forskning:

• Miljø-, natur- og arealforvaltning,

• Matvareproduksjon, -foredling, -kvalitet og ernæring,

• Bygde- og næringsutvikling,

• Skogproduksjon og virkesforedling,

• Internasjonal virksomhet.

Innsatsen på disse områdene har det til felles at de krever tverrfaglig innsats. Dette legger NLH stor vekt på. Samtidig som NLH har pekt ut nye satsingsområder ønsker høgskolen å videreføre og evaluere sin aktivitet på satsingsområdene fra forrige strategiske plan: – bioteknologi, natur- og miljøvern, økologisk landbruk og samfunnsplanlegging. Høgskolens innsats innen både forskning og utdanning retter seg i stor grad også mot områder utenom landbruk, ikke minst gjelder dette på miljøsiden. Som det er beskrevet i kap. 3 har det vært en utvidelse både i faglig fordypning og i bredden av fagspektret ved høgskolen.

Omfang av virksomheten

NLH har totalt 930 ansatte, herav 470 vitenskapelig ansatte og stipendiater, og 460 teknisk administrativt ansatte og drøyt 1600 studenter i 1993. Ressursinnsatsen fordelt på virksomhetsområder i 1992 og 1993 var:

Forskning

En betydelig del av forskningen ved NLH er nært knyttet opp til praktisk anvendelse av resultatene. Kort avstand mellom forskning og anvendelse sammen med tverrfaglighet blir sterkt vektlagt av NLH.

Når det gjelder Regjeringens innsatsomåder for forskning er NLH inne på mange av disse. Innsatsen er klart størst innen bioteknologi og helse, miljø og levekår. Omfanget av bioteknologisk forskning er betydelig. NLH utøver også en betydelig naturvitenskapelig grunnforskning bl.a. innen biologi- og naturforvaltning, grønn teknologi og matematisk modellering av biologiske prosesser og klimaendringer. Natur og miljøforskningen står sentralt. Spesielt her kan nevnes forskningen på radioaktiv forurensning, forskningen innen ressursforvaltning og forurensning fra landbruket og kulturlandskapsforskningen. Forskning i økologisk landbruk og miljøteknologi er i vekst ved NLH. Det samme gjelder etterhvert også bygde- og næringsutvikling. NLH har også fått en betydelig forskning på akvakultur.

Dersom forskningsinnsatsen deles inn i fagområder, er forskning innen naturgrunnlag og miljø den største, deretter følger husdyrforskning, jord- og hagebrukforskning og forskning innen økonomi og samfunnsfag. Det er også en betydelig innsats innen skogbruk, næringsmiddelfag og tekniske fag.

Forskningen ved NLH skal ifølge Strategisk plan (1993-2000) omfatte både generell grunnforskning, målrettet grunnforskning og anvendt forskning. Videre skal forskningen sikre det vitenskapelige grunnlaget for undervisningen ved NLH, og omfatte forskning relatert til aktuelle problemstillinger i samfunns- og næringsliv.

NLH har en relativt høg forskningsandel, Utredningsinstituttet for høgre utdanning og forskning som beregner andelen FoU i statsbudsjettet (i.h.t. OECDs definisjon), opererer med en forskningsandel på 55% på NLH. NLH oppgir for 1993 ressursinnsatsen til forskning til å være på 129,5 mill kr, det vil si ca. 50% av ressursinnsatsen (jf.tabell).

I Strategisk plan legger høgskolen opp til å fortsatt opprettholde en høy forskningsandel og videreutvikle sterke forskningsmiljøer, fag og disipliner. I sitt arbeid med å peke ut strategiske forskningsområder har NLH samarbeidet med øvrige forskningsinstitusjoner i Ås-miljøet. NLHs satsinger ses derfor i sammenheng med det NLH beskriver som Ås-miljøets knutepunkter i Norgesnettet for høgre utdanning og forskning (Rapport fra NLH 1992).

Strategisk plan legger opp til at høgskolen utvikler seg som attraktiv samarbeidspartner for nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer. Tverrfaglig forskningssamarbeid og samspill mellom grunnforskning og anvendt forskning skal stimuleres, bl.a. ved å utvikle fleksible organisasjonsformer innen forskningen både innenfor og mellom institutter – også utenfor NLH. Videre tas det sikte på å øke det internasjonale samarbeidet både gjennom deltaking i forskningsprogrammer og utveksling av studenter, stipendiater og forskere. Samarbeidet med Øst-Europa og engasjementet i bistand til u-land følges opp og styrkes. Dette er en stor og viktig del av NLHs virksomhet. NLH mener Norge må utnytte sine komparative fortrinn ut fra sine erfaringer med småskala jordbruk. Videre er det viktig å bidra til å bevare genressursene som i stor utstrekning finnes i u-landene.

Utdanning

I Strategisk plan har høgskolen lagt opp til å øke studentopptak med ca. 50 pr. år. Økningen er spesielt rettet mot studieretninger utenom tradisjonelle landbruksfag, så som næringsmiddelfag, havbruk, bygde- og næringsutvikling, miljø- og naturforvaltning, planleggingsfag og samfunnsfag. Det legges også spesielt vekt på opptak av utenlandske studenter og opptak til høgre årstrinn.

Studentopptak høsten 1993 for hver av NLHs 12 studieretninger:

NLH bygger nå opptaket på eksamen fra videregående skole, med noen tilleggskrav i likhet med andre institusjoner innen høgre utdanning. Det gis tilleggspoeng for relevant praksis. I tillegg er det et krav om tre måneder praksis før fjerde studieår. Studiet er ikke formelt tidsbundet som det var før, men det er fortsatt en ganske sterk styring av studietiden. Gjennomføringsprosenten er høy – rundt 90%. Studiet er delt i en 1.avdeling på 3 1/2 år og en 2. avdeling på 1 1/2. Som ved universitetene kan en også velge et kortere avsluttet studium (3 1/2 år) som gir cand.mag. grad. Dette gjøres i dag bare unntaksvis.

For de aller fleste studieretningene kan studiet starte med et første studieår på en av 8 regionale høgskoler eller på Universitetet i Tromsø, som alle har samarbeidsavtaler med NLH. Dette omfatter tilnærmet 70% av alle studentene som tas opp på NLH. De resterende 4 år gjennomføres på NLH på Ås. NLH har en spesiell avtale med Universitetet i Tromsø der studentene også kan ta 2. og 5. år av NLH-studiet.

Ifølge Strategisk plan skal NLH satse på effektivisering og forbedring av studiekvaliteten, bl.a. gjennom evalueringer og styrket studieveiledning ved instituttene. Studietilbud med stor valgfrihet skal videreutvikles. Høgskolen satser dessuten på å utnytte samarbeidsmulighetene som ligger i Norgesnettet ved bl.a. å legge bedre til rette for at studenter fra andre studiesteder kan ta høgre årstrinn ved NLH. I 1993 ble 15% av studentene tatt opp til høgre årstrinn.

NLH har en sentral rolle innen forskerutdanning og utdanner ca. 30 med dr. grader pr. år. Høgskolen satser også på å effektivisere forskerutdanningen slik at flere gjennomfører studiet innen fastsatte tidsrammer. Tilbudet av egne doktor-gradskurs skal utvides, bl.a. ved økt samarbeid gjennom Norgesnettet og Nordisk Forskerutdanningsakademi.

Eksamensrettet etter- og videreutdanning har høgskolen de seneste år utviklet i både omfang, faglig innhold og nivå, og tilbudene er rettet mot dagens og framtidens behov i den delen av næringsliv og forvaltning som er faglig relatert til den kompetanse NLH-miljøet rår over. Samordningen av Statens fagtjeneste for landbruket (SFFL) og NLH gjør at omfanget av denne aktiviteten øker (35 ulike kurstilbud i dag). NLH har til nå konsentrert seg om eksamensrettede kurs, men vil som følge av samordningen med SFFL også gå inn på andre kurstilbud uten avsluttende eksamen. Etter- og videreutdanningen integreres som ordinær virksomhet ved instituttene.

Kunnskapsformidling – faglig knutepunkt

Landbrukshøgskolen og instituttmiljøet på Ås er faglig sentrum og kunnskapsbase innen landbrukssektoren. Ås-miljøet er i senere tid i ferd med å få en liknende status også for endel fag- og etatsektorer utenom landbruket. Dette gjelder spesielt for miljøforvaltningen.

Samordningen med SFFL har gitt NLH et utvidet ansvar innen forskningsformidling. NLH er også pålagt å ta initiativ til forhandlinger med andre statsinstitusjoner i Ås-miljøet med sikte på å opprette et aksjeselskap for formidlingsfaglig virksomhet (jf. St. prp. nr. 1 (1993-94) Landbruksdepartementet). Med denne sammenslåingen overtok NLH ansvaret for statskonsulentene i SFFL. Disse har vært ansatt i SFFL, men utplassert i ulike institusjoner og forskningsmiljøer i landbruksforskningen. Gjennom dette har derfor NLH mulighet til å bygge en tettere kontakt med øvrige miljøer innen sektoren bl.a. til SFL-systemet.

Høgskolens bibliotek har fulgt utviklingen ved høgskolen og i samfunnet, både m.h.t faglig fordypning og bredde og teknologisk. Biblioteket er nå ett av de syv norske ansvarsbibliotekene som er koordinert og støttet av Riksbibliotektjenesten. Det skal nasjonalt dekke landbruket og endel andre spesielle områder. Biblioteket er med i et internasjonalt nettverk av landbruksbibliotek, og i en felles søkbar database knyttet til det automatiserte biblioteksystemet BIBSYS, som omfatter universitetsbibliotekene og de vitenskapelige høgskolenes biblioteker. Dette er eksempler på dagens samarbeid på tvers av departementsgrenser. En er igang med å bygge opp en database for norsk landbruks-litteratur.

5.2 Norges veterinærhøgskole

5.2.1 Nåværende aktivitet og målsettinger framover

NVH la fram en samlet virksomhetsplan i 1988 og senere en strategisk plan som omfatter perioden 1992-97. Den Strategiske planen legger ikke opp til større kursendringer, men tar sikte på styrking og forbedring.

Omfang av virksomheten

NVH har 384 ansatte herav 156 vitenskapelige og stipendiater, og 228 teknisk administrative og totalt 336 studenter i 1993.

Ressursinnsatsen fordelt på virksomhetsområder var i 1993:

Merknad: På grunn av ulik kostnadsføring ved NLH og NVH kan ikke tabellene sammenlignes direkte.

Forskning

Som for NLH har NVH en relativt høg forskningsandel (29,7% inklusive utgifter til tekniske støttefunksjoner og internadministrasjon). Utredningsinstituttet opererer i sine tall med en andel på 40% i.h.t. OECD-definisjonen.

Innen forskningen ønsker NVH å utnytte kunnskapsmarkedet ved å samarbeide aktivt med andre relevante forskningsmiljøer gjennom forskernettverk nasjonalt (Norges-nettet), med internasjonale forskningsorganer, innen EUs programmer, etc.

Innen husdyrforskning legger NVH opp til en en viss dreining fra tradisjonelle produksjonsdyr (storfe, gris, småfe) over mot fisk, kjæledyr og sportsdyr. Innen næringsmiddelforskning legges det spesielt vekt på å bidra til Regjeringens Ren mat – strategi, dette innebærer satsing på næringsmiddelkjemi, toksikologi, og mikrobiologisk forskning for å bidra til overvåking og framskaffing av dokumentasjon over innholdet av helseskadelige stoffer i norske matvarer. NVH har et spesielt ansvar for den kliniske forskning på husdyr. NVH legger stor vekt på klinisk forskning som fundamentet for å oppnå en god dyrehelse og en sunn husdyrbestand, og for å kunne dokumentere en god helsestatus hos våre produksjonsdyr. Bioteknologi pekes ut som et fortsatt viktig satsingsområde for NVH både innen grunnforskning og når det gjelder satsing på praktisk anvendelse av teknologien. NVH vil prioritere akvakultur høgt, herunder forskning innen sjukdomsbekjempelse og kvalitetsikring. Miljøforskning er høyt prioritert og NVH skal i første rekke satse på miljø i forhold til dyrehelse, fiskeoppdrettsnæringen og næringsmidler.

I planen pekes det på at en i de senere år har dreid forskningen over på prioriterte områder. I forhold til Regjeringens satsingsområder for forskning er følgende områder viktigst for NVH:

• Havbruk

• Bioteknologi

• Helse, miljø, levekår (spesielt næringsmiddelhygiene/-kontroll)

• U-landsorienterte prosjekter.

Utdanning

Innen utdanning tar strategiplanen sikte på å gi større muligheter for studentutveksling med utenlandske læresteder og gjensidig eksamensgodkjenning. NVH vil videre foreta jevnlige evalueringer av undervisningen og korresponderende endringer i studieopplegget. NVH tok opp 56 studenter i 1993. I tillegg tar høgskolen opp i alt 15 veterinærstudenter til utlandet etter avtale med departementet. Disse formidler høgskolen videre til universiteter/høgskoler i England, Skottland og Sverige. Som opptaksgrunnlag stiller NVH krav om realfag i tillegg til generell studiekompetanse fra videregående skole. I tillegg kreves det minst 1/2 års praksis fra husdyrbruk eller havbruk i Norden. Studietiden for veterinærutdanning er 5 ½ år, men det er vanlig at ca. halvparten av studentene etter 5 års studium er assistenter hos veterinærer et halvår. De kommer så tilbake til høgskolen for å avlegge de siste eksamener. De avslutter dermed studiet 6 år etter de ble opptatt. Det er en meget høy gjennomføringsprosent ved veterinærstudiet. I 1992 var gjennomføringen 90%, mens den i 1993 var 100%. Gjennomføringsprosenten er målt som andel uteksaminerte kandidater på normert tid.

Samarbeid om undervisning der NVH og andre institusjoner gjensidig utnytter lærere og forelesninger ved andre institusjoner har vært under utvikling. Mest omfattende er samarbeidet med Universitetet i Oslo. NVH har også et visst samarbeid med NLH innen husdyrfag. Den nye felles husdyrforsøksenheten vil føre til tettere samarbeid mellom de to høgskolene i husdyrbaserte forsøk.

Deler av undervisningen i første studieår foregår ved Universitetet i Oslo felles med medisinerstudentene, mens hele resten av studiet foregår ved NVH og ved utplassering i tilsammen 7 uker innen praktiske veterinære arbeidsfelter.

Fra 1994 vil NVH utdanne dyrepleiere som er en ett-årig utdanning på høgre nivå. Det vil det bli tatt opp 14 første året. Dyrepleiere er en yrkeskategori som har etablert seg i andre land og som det er behov for også i Norge. Dyrepleierne skal dekke det behovet veterinærer har for assistanse under operasjoner, røntgenundersøkelser, anestesi og ved f.eks. journalføring.

Når det gjelder etter- og videreutdanningen legger NVH i strategiplanen opp til å styrke tilbudene på spesialutdanning som kvalifiserer til spesialistkompetanse. I forhold til etterutdanningen vil høgskolen engasjere seg sterkere i utarbeiding av kursopplegg og undervisningsmateriell, i samarbeid med Vetmest i Tromsø og Den Norske Veterinærforening.

Med Statens veterinære laboratorier (SVL), har det i mange år vært nært samarbeid, som nå blir ytterligere styrket. Det dreier seg dels om direkte samarbeid mellom forskere, dels om utveksling av lærerkrefter og om felles opplegg for doktorstudenter.

Forskningsresultater – faglig knutepunkt

NVH danner sammen med Veterinærinstituttet (SVL) og VESO et nasjonalt veterinærfaglig sentrum på Adamstua i Oslo. I et prosjektert nybygg skal Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) og Statens ernæringsråd samlokaliseres med veterinærinstitusjonene her. Dette gir tyngde som faglig knutepunkt også innen næringsmiddelsektoren.

NVHs bibliotek er nasjonalt ansvarsbibliotek for veterinærfagene. Dette skal nå utvikles til også å dekke SNTs behov. Biblioteket dekker dessuten hele landet også som mediabibliotek for faglig audiovisuelt materiell.

NVH har sammen med SVL og enkelte andre fagmiljøer vært og er den sentrale faglige støtte og rådgiver for Landbruksdepartementet og flere andre departementer, særlig innen dyrehelse- og næringsmiddelforvaltningen. Faglig forvaltningsstøtte gis også, til de utøvende ledd – fylkes- og distriktsveterinærene og Statens næringsmiddeltilsyn.

5.3 Samarbeid, arbeidsdeling og nettverk

5.3.1 Universitetsrådet og UH-sektoren

Både NLH og NVH er tilsluttet Det norske universitetsråd. Universitetsrådet er samarbeidsorgan for de fire universitetene og de seks vitenskapelige høgskolene som omfattes av Universitetsloven.

Etter Universitetsloven (og utkast til lov om høgre utdanning Ot. prp. nr. 85 (1993-94)) har institusjonene autonomi i faglige spørsmål. Dette medfører samtidig et behov for koordinering, som på mange områder finner sin løsning gjennom Universitetsrådet. Universitetsrådets virksomhet har fått økende betydning de siste årene, nasjonalt med framveksten av Norgesnettet, internasjonalt med det økende institusjonssamarbeidet og studentutvekslingen bl.a. gjennom ERASMUS-programmet.

Universitetsrådet er også ansvarlig for etableringen av nasjonale fakultetsmøter og nasjonale fagråd som er faglige samarbeidsorgan for universitetssektoren. Her har de vitenskapelige høgskolene i varierende grad funnet innpass. NLH er for sin del aktivt med i det nasjonale fakultetsmøte for realfag og i flere av fagrådene. Felles interesser med andre universiteter, og andre vitenskapelige høgskoler kan være betydelige (jf. 5.4.2).

Disse faglige samarbeidsorganene har de siste par årene i økende grad fungert som rådgiver for KUF og LD ved etablering av nye studietilbud som trenger departementets godkjenning. Det nasjonale fakultetsmøte for realfag har således bl.a. hatt NLHs forslag om etablering av et cand.scient.-studium til uttalelse.

Universitetsrådet har flere underliggende råd og utvalg. I forhold til internasjonalt samarbeid kan spesielt nevnes Nasjonalt utvalg for utviklingsrelatert forskning og utdanning (NUFU). Utvalget arbeider med samordning på landsbasis av høgre utdanning og forskning som er tematisk knyttet til utviklingsland og utviklingsspørsmål. Begge høgskolene deltar her. NLH har vært spesielt aktiv og har for tiden ledervervet. I tillegg til NUFU-programmet, har Universitetsrådet etablert et Sør-Afrikaprogram og er i ferd med å etablere et Øst-Europaprogram i samarbeid med Norges forskningsråd. Dette administreres gjennom Senter for internasjonalt universitetssamarbeid (SIU) som er knyttet til Universitetsrådets sekretariat.

Universitetsrådets forskerutdanningsutvalg har stått sentralt i den omorganisering av forskerutdanningen som nå har funnet sted i universitetssektoren og som bl.a. har ført til at alle universiteter og vitenskapelige høgskoler nå har likelydende doktorgradsreglementer f.eks. for dr.scient.-graden. Dette er nok et eksempel på at NLH og NVH gjennom sin deltagelse i Universitetsrådet har tilpasset seg den samme faglige standard som institusjonene under KUF. Samtidig understreker det viktigheten av at KUF og LD handler likt når det gjelder formell godkjenning av faglige forhold.

Universitetsrådet er en universitetspolitisk aktør på vegne av medlemsinstitusjonene. Utformingen av felles standpunkter f.eks. ved utarbeidelsen og oppfølgingen av St.meld. nr 40 for (1990-91) om høgre utdanning og ved utformingen av forslaget til ny lov om høgre utdanning i1993 og 1994, har bragt institusjonene i universitetssektoren – herunder NLH og NVH – tettere sammen.

Som et resultat av dette står de to høgskolene under LD – til tross for sine faglige spesialiseringer mot landbrukssektoren – i all hovedsak på det samme faglige og universitetspolitiske verdigrunnlag som institusjonene under KUF.

5.3.2 Særtrekk ved vitenskapelige høgskoler

Utdanningen ved de vitenskapelige høgskolene har et faglig mer avgrenset siktemål enn utdanningen ved universitetene. Dette har en viktig begrunnelse i de praktiske oppgaver de skal løse for samfunnet. Dette siktemålet gir de vitenskapelige høgskolene noen særtrekk sammenlignet med universitetene. Særtrekkene gjelder utdanningsstrukturen kontaktnettet med brukere og kollegiale institusjoner, og forskningsorienteringen.

Fagdisipliner er byggestener i et studium ved et universitet såvel som ved en vitenskapelig høgskole. Men typisk for en vitenskapelig høgskole er at basisfagene alltid må vektlegges fram til anvendelse.

Som illustrerende eksempel kan siteres fra virksomhetskomiteen for sivilingeniørstudiet, NTH 1993: Et sterkt matematisk-naturvitenskapelig miljø får sin fulle verdi først når det anvendes gjennom ingeniørfagene. Basisfagene må vektlegges fram til anvendelse....

De nettverk som de vitenskapelige høgskolene tradisjonelt omgir seg med, er av to typer. For å løse sine nasjonale oppgaver, etableres ofte fora for kontakt med brukerne. Det samarbeides også vanligvis tett med kollegiale institusjoner i utlandet gjennom nettverk som har blitt bygget opp over lang tid og er i dag veletablerte. Vitenskapelige høgskoler er alle tyngdepunkt for den utdanning de gir i Norge, og har likeartede forpliktelser vis a vis samfunnet i så måte.

Som en konsekvens av brukerorienteringen, vil også forskningen ved de vitenskapelige høgskolene være mer anvendt orientert enn ved universitetene. Men ettersom disiplinene fortsatt er byggestener i studiet, spiller grunnforskning også en avgjørende rolle. Dette gir også et helt nødvendig grunnlag for den omfattende forskerutdanning ved de vitenskapelige høgskolene herunder NLH og NVH. Dette illustreres i tabellen nedenfor.

Tabellen nedenfor viser en oversikt over norske doktorgrader i perioden 1984-93 pr. lærested. (Kilde Utredningsinstituttet for forskning og høyere utdanning).

5.3.3 Høgskolenes samarbeid med andre universiteter og høgskoler

NLHs samarbeid med den øvrige UH-sektor

Samarbeidet med andre universiteter og høgskoler omfatter en rekke områder bl.a. er næringsmiddelfag, akvakultur, bioteknologi, miljø og ressursforvaltning sentrale samarbeidsområder. NLH har fast samarbeidsavtale med universitetet i Tromsø. Videre har NLH og NVH undertegnet en fellesavtale mellom Universitetet i Oslo og de vitenskapelige høgskolene i Oslo området. NLH har dessuten avtaler med 8 regionale høgskoler.

Med enkelte faglig nærliggende forskningsmiljøer samarbeides det om gjensidig utveksling av disiplinkunnskap og også om enkelte konkrete samarbeidsprosjekter ad hoc.

NLH spiller en nasjonal rolle på sine områder og danner sammen med de frittstående forskningsinstituttene på Ås et knutepunkt for spisskompetanse innen en relativt bred og sammenhengende sektor av fagområder.

Med den regionale høgskolesektoren har det utviklet seg to slags samarbeid. Det avtalefestete samarbeidet med 8 høgskoler om gjennomføring av 1. studieår i NLH-studiet er 3 år gammelt, men godt innarbeidet. Flere regionale høgskoler har studietilbud innen samme fagområder som NLH. Noen av dem har fått dette gjennom en integrering i 1988-89 med opprinnelige landbruksfagskoler som hadde utviklet utdanning på avansert nivå. Det samarbeides etterhvert mer bevisst med disse høgskolene om delstudier for studenter og doktorkandidater, og om prosjekter med gjensidig utveksling av regional mot nasjonal kompetanse.

Et så omfattende samarbeid om 1.studiår er svært positivt ut fra Norgesnett-tanken. Samtidig stiller det betydelige krav til organisering og planlegging institusjonene imellom. NLH er avhengig av at de regionale høgskolene kan tilby et likeverdig opplegg med hensyn til faglig innpassing på NLH. Erfaringene så lang tyder på at det kan være problematisk for NLH å forholde seg til så vidt mange institusjoner, og at en viss konsentrasjon om noen færre institusjoner kunne være hensiktsmessig. Samtidig må det framheves de positive effektene av dette samarbeidet, ikke minst gjelder dette i forhold til rekrutteringen av studenter fra Nord-Norge som har blitt klart bedre.

NVHs samarbeid med den øvrige UH-sektor

I forhold til samarbeid og nettverk innen forskningen generelt og i forhold til universiteter og andre høgskoler spesielt, har det veterinære forskningsmiljøet på Adamstua hatt og har spisskompetanse innen mange sentrale fagområder hvor det er et naturlig nasjonalt knutepunkt.

NVH og NLH har undertegnet en fellesavtale mellom universitetet og de vitenskapelige høgskolene i Oslo-området. Det er spesielt nært samarbeid med Universitetet i Oslo, der gjensidig bistand i undervisning, forskerutdanning og personell-utdanning, samt forskningssamarbeid er godt innarbeidet innenfor tilstøtende fagområder. Med Universitetet i Tromsø er det utviklet forskningssamarbeid, spesielt om akvakultur, vilt- og reindriftsforskning. Med universitetet i Bergen er samarbeidet i mindre grad utviklet. Enkeltvis og ad hoc samarbeides det fra tid til annen også med andre regionale høgskole- og forskningsmiljøer om forskning, utredning og evt. etterutdanning og delutdanning/spesialutdanning.

Med den utvikling som har skjedd gjennom de senere år er grenseflatene mot universitet og vitenskapelige høgskoler på forskningsfeltet særlig preget av fagfelt som biologi (bioteknologi) og humanmedisin. I praksis viser dette seg også ved at NVH har tilsatt professorer med nettopp denne faglige bakgrunn, med utdanning fra andre institusjoner.

5.3.4 Forholdet til forskningsrådene

NLVFs rolle

I den gamle forskningsrådsstrukturen har NLH og NVH i hovedsak forholdt seg til det tidligere NLVF (Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd). NLVF hadde en viktig rolle som strategisk organ innen landbruksforskningen. Høgskolene har hatt relativt små ressurser innen forskningsadministrasjon og strategisk planlegging i FoU-sammenheng. Men dette har vært ivaretatt gjennom høgskolenes deltagelse og representasjon i NLVFs organer. Landbruksdepartementet hadde også i stor grad overlatt den langsiktige planleggingen og den strategiske utøvelsen av FoU-politikken på feltet til NLVF, og hadde i stor grad benyttet NLVF som rådgivende forskningsstrategisk organ.

NLVF har vært det dominerende forskningsråd i forhold til finansiering av forskningsvirksomhet ved NLH og NVH. Men høgskolene har også mottatt finansiering fra andre forskningsråd. Spesielt kan nevnes NFFR (Norges fiskeriforskningsråd). NLVF og NFFR finansierte i fellesskap enkelte satsinger innen havbruksforskning. Videre har høgskolene også mottatt finansiering fra NAVF, spesielt gjennom Nasjonalkomiteen for miljøvernforskning. Høgskolene har også vært aktive innenfor felles nasjonale satsinger i regi av de tidligere forskningsrådene, her kan nevnes havbruksforskning, bioteknologi, ressursforvaltning og miljøforskning.

Norges forskningsråd

Fra 1.1.93 ble de tidligere fem forskningsrådene slått sammen til Norges forskningsråd på bakgrunn av St. meld. 43 (1991-92) og Stortingets behandling av denne.

Norges forskningsråd er inndelt i 6 områder og en strategiavdeling:

• Området for naturvitenskap og teknologi (NT)

• Området for medisin og helse (MH)

• Området for miljø og utvikling (MU)

• Området for kultur og samfunn (KS)

• Området for bioproduksjon og foredling (BF)

• Området for industri og energi (IE)

• Strategiavdelingen

Forskningsrådet har et hovedstyre og seks områdestyrer for hvert av disse områdene. Høgskolene opplever at avstanden til Forskningsrådet har blitt større enn det var til NLVF, og at en må forholde seg til et mer komplekst og sammensatt system enn tidligere. Høgskolene har Området for bioproduksjon og foredling (BF) som viktigste adressat i forskningsrådet. Dette området har i hovedsak ansvaret for fagområder som tidligere lå i NFFR og NLVF. I forhold til disse to rådene har BF et noe utvidet ansvar i forhold til foredlingsindustrien. BF har også ansvar for samfunnsforskning og miljøforskning knyttet til sektoransvaret for primærnæringene.

Ansvaret for en del av forskningsområdene ved NLH og NVH er plassert i andre områder. Forskningsmiljøene ved NLH og NVH vil også være potensielle søkere til MU, MH, KS og NT.

Norges forskningsråd bruker i større grad enn før strategiske universitetsprogram. Dette innebærer at institusjonene selv foretar prioriteringer av søknader til rådet og i sterkere grad utvikler sin egen forskningspolitikk. Dette er også et ledd i å gi Forskningsrådet mer preg av å være et overordnet forskningsstrategisk organ. Forskningsrådet ønsker med dette å samle innsatsen om færre områder.

NLH og NVH har i likhet med andre institusjoner i UH-systemet hatt relativt lite ressurser til forskningsstrategisk planlegging. Sentraladministrasjonene har i liten grad gått inn med styring av prioriteringene, men gitt fagmiljøeme på de ulike instituttene stor frihet. Den nye forskningsrådsstrukturen og forskningsrådets uttalte politikk stiller imidlertid krav til at institusjonene er i stand til å opptre enhetlig og i sterkere grad ha utviklet en forskningsstrategi. Dette tilsier at institusjonene må styrke forskningsplanleggingen. NLH har derfor opprettet en forskningsavdeling med forskningsdirektør.

Internasjonaliseringen i landbruksforskningen

Forskningsrådet har hatt en viktig rolle i arbeidet med økt internasjonalisering. Det tidligere NLVF engasjerte seg de siste årene sterkt i internasjonalt forskningssamarbeid med spesiell vekt på å øke forskningssamarbeidet med Europa. Dette gjaldt bl.a. gjennom referansegrupper, koordinatorvirksomhet og deltagelse i EUs programmer, COST 1 og European science foundation. NLVF hadde også ansvar for programmer som gikk ut over landbruksforskningens fagmiljøer. Spesielt gjaldt dette stålevernforskning (RPP 2 ) og u-landsrettet forskningssamarbeid (STD 3 ). NLVF hadde en periode egen samarbeidsavtale med LD om arbeidet med internasjonalt forskningssamarbeid, der et viktig formål var å styrke landbruksforskningen på dette feltet. Med overgangen til ny forskningsrådsstruktur overtok Norges forskningsråd NLVFs tidligere ansvar. Området for bioproduksjon og foredling (BF) i Forskningsrådet har nå overtatt hoveddelen av ansvaret for de oppgaver som tidligere ble utført av NLVF.

Det har vært en viktig målsetting for LD i samarbeid med Forskningsrådet, å stimulere til økt internasjonalisering i landbruksforskningen,bl.a. for å styrke kvaliteten og øke utbyttet og effektiviteten i den norske forskningen, samt å bidra til å løse problemer Norge har i fellesskap med andre land. (jf. St. prp. nr. 1 (1993-94) s. 79). Landbruksdepartementet har imidlertid i liten grad hatt egne midler avsatt til internasjonalt forskningssamarbeid. Rollen som aktiv pådriver for å stimulere miljøene til øket internasjonal satsing har i hovedsak vært overlatt tidligere NLVF og nå Norges forskningsråd. Departementet har engasjert seg noe sterkere det siste året og bl.a. deltatt på komitemøter i regi av forskningssamarbeidet med EU sammen med forskningsrådet.

5.3.5 Landbruksforskningens instituttsektor

Forholdet til landbruksforskningen

De institutter som inngår i landbruksforskningen er ikke entydig definert. Utvalget har valgt å bruke Landbruksdepartementets definisjon i St.prp. nr. 1 (1993-94). Nedenfor er det gitt en oversikt over landbruksforskningens institusjoner, eierskap, grunnbevilgning, totalt budsjett, FoU-andel og ansatte:

I tillegg til disse kan også Senter for bygdeforskning som er en del av stiftelsen Allforsk i Trondheim nevnes. Sentret mottar grunnfinansiering fra Landbruksdepartementet og via Forskningsrådet på totalt 1,9 mill kr i 1994. Videre driver Veterinærmedisinsk senter for oppdragsforskning A/S (VESO) egen forskningsvirksomhet ved Vikan Akva Vet i Namsos. VESO eies av Landbruksdepartementet, men mottar ikke grunnfinansiering. Det er også en rekke andre institutter som driver forskning som er relevant for landbrukssektoren og som har grenseflater til de som er nevnt her. Dette gjelder bl.a. de regionale forskningsstiftelsene, institutter innen fiskeriforskningen og miljøforskningen.

Felles for de institusjoner utvalget har tatt med i sin oversikt, er at de mottar en betydelig del av sin finansiering over Landbruksdepartementets budsjett. De statlige instituttene gis bevilgninger over egne kapitler. Jordforsk får basisbevilgning fra både Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet i henhold til en samarbeidsavtale, mens Akvaforsk mottar basisfinasieringen fra LD via Forskningsrådet. Matforsk får sin basisfinansiering gjennom en egen lovbestemt avgift (Lov av 26. juni 1970 om forskningsavgift på visse landbruksprodukter).

Institutt for akvakulturforskning (Akvaforsk)

Akvaforsk har sitt utspring i miljøet ved Institutt for husdyrfag (IHF) ved NLH og ble i sin tid opprettet av NLVF. Akvaforsk ble fristilt fra NLVF høsten 1992 og opprettet som eget A/S, der NLH har aksjemajoriteten. De øvrige aksjonærene er NVH samt Sunndal og Averøy kommuner. Instituttet er nært knyttet til NLHs Institutt for husdyrfag og er samlokalisert med dette instituttet, Samarbeidet med NLHs Institutt for tekniske fag er også godt utbygd. Akvaforsk ligger helt i front i internasjonal sammenheng på sine spesialområder som er avl, genetikk og ernæring. Instituttet har flere internasjonale prosjekt på gang, og utvikler seg stadig mot det internasjonale marked. Akvaforsk har ansvar for all spesialisert undervisning innen akvakultur ved NLH, som har en egen studieplan innen studieretning husdyrfag. Grunnkursene gis felles med de øvrige husdyrfagstudentene.

Samarbeidet og kontakten mellom NLH og Akvaforsk må karakteriseres som svært godt utbygd. Gjennom sitt ansvar for grunnforskning, kandidatutdanning og forskerutdanning har Akvaforsk i stor utstrekning en tilsvarende rolle som et NLH-institutt. Dette kom til uttrykk i forbindelse med fristillingen av Akvaforsk høsten 1992. I den anledning ba NLH og Akvaforsk i felleskap NLVF og Landbruksdepartementet vurdere muligheten for en sammenslåing av NLH og Akvaforsk. Departementet valgte imidlertid å opprettholde sitt forslag om at Akvaforsk skulle fristilles som A/S slik det allerede var beskrevet for Stortinget (St. prp. nr. 1(1992-93)). En viktig del av bakgrunnen for at en ikke valgte å innlemme Akvaforsk i NLH, var det store omfanget av oppdragfinansiering (30%) ved Akvaforsk.

Akvaforsk har i Sunndal et samarbeid med distriktshøgskolen i Molde og med Møre og Romsdal fiskeriteknologiske høgskole om utdanning i akvakultur. Dette finansieres over KUFs budsjett.

Statens plantevern (SPV) og Statens forskningsstasjoner i landbruk (SFL)

Statens forskningsstasjoner i landbruk (SFL) og Statens plantevern (SPV) er under omorganisering med sikte på en sammenslåing i 1995. Kjernepunkter i denne prosessen er konsentrasjon om de områder der dagens SFL og SPV har sin spisskompetanse – anvendt planteforskning i jord og hagebruk, og bedre samordning av dagens driftsenheter.

Statens plantevern har ansvar for all undervisning innen plantevernfag ved NLH. Arbeidsdelingen og samarbeidet med NLH er lagt opp gjennom en egen samarbeidsavtale fra 1989. Samarbeidsavtalen ble etablert i forbindelse med en overføring av stillinger innen plantevernfag ved NLH til SPV. I avtalen heter det at: Ved overføring av NLH-stillingene i plantevernfagene til SPV, vil det kompetansemessig og ressursmessig i hovedsak påhvile SPV på linje med et ordinært NLH-institutt, i det SPV får all forpliktelse for undervisning i plantevernfagene etter nærmere oppsatte rammebetingelser for undervisningsomfanget.

Samarbeidet mellom SPV og NLH, spesielt Institutt for plantefag er godt utbygd. SPV kommer i et grenseland med sitt ansvar og oppgaver innen kandidatutdanning og forskerutdanning i relasjon til NLH. Ut fra sine oppgaver faller SPV dermed innenfor mange kategorier: SPV kan defineres som et selvstendig forskningsinstitutt, men SPV har samtidig ansvar og oppgaver på linje med et høgskoleinstitutt. Videre er SPV også

en forvaltningsinstitusjon med høy grad av pålagte oppgaver fra Landbruksdepartementet. Disse oppgavene er i hovedsak forvaltningsansvar og kontrolloppgaver med hjemmel i plantesjukdomsloven og faglig konsultativ bistand til andre forvaltningsorganer.

Som en illustrasjon av de problemer som kan oppstå ved en såvidt spesiell situasjon mhp. undervisningsansvaret, kan det nevnes at det fra SPVs side har vært reist spørsmål om personer fulltidsansatt ved SPV kan ha stillingsbetegnelsen professor. Dette er avvist av Landbruksdepartementet. Universitetsloven har en egen paragraf (§ 26), som gir vern for professortittelen for personer knyttet til institusjoner loven omfatter og ..andre institusjoner som driver høgre utdanning og forskning...Flere tilsatte ved SPV er imidlertid professor II ved NLH.

Statens forskningsstasjoner i Landbruk (SFL) har 8 forsøksstasjoner med 10 underavdelinger spredt ut over landet. SFL definerer sin forskning som bruksretta eller anvendt forskning. SFL driver forskning innen en rekke områder, men med tyngdepunkt innen planteproduksjon i jord og hagebruk. Forsøksvirksomhet er en viktig del av SFLs virksomhet. Dessuten utfører SFL forvaltningsoppgaver innen planteforedling, verdiprøving av nye sorter som grunnlag for sortsgodkjenning, og oppformering av nye sorter. Dette utgjør en stor del av SFLs virksomhet. SFL har også et spesielt ansvar for kunnskapsformidlingen inne planteproduksjon i jord- og hagebruk. SFL har en relativt fragmentert struktur, men planteforskning og forvaltningsrettet virksomhet innen planteforedling tilsier en relativt stor geografisk spredning, fordi dette er virksomhet som i større grad er avhengig av ulike geografiske og klimamessige betingelser. Det kan nevnes som et eksempel at SFL-stasjonene i Nord-Norge har hatt en sentral rolle i å utvikle sortsmateriale som er egnet for regionen.

SFL arbeider nært opp mot landbruksnæringen og har en velutviklet kontakt med landbrukets forsøksringer (LFR) som utfører en stor del av forsøkene for SFL. SFL har ingen egne fagavdelinger på Ås, noe som har medført at SFL ikke har et like sterkt faglig samarbeid med NLH som Ås-institusjonene. Dette kommer også til uttrykk ved at SFL ikke er omtalt i NLHs utredning om Ås-miljøets knutepunkter i Norgesnettet for høgre utdanning og forskning (NLH 1992). Til tross for at den geografiske avstanden fra SFL-stasjonene delvis er til hinder for et sterkere samarbeid, er det likevel et relativt godt utbygd personlig nettverk mellom NLH og SFLs forskere. Det formaliserte samarbeidet med NLH knytter seg særlig til forskerutdanningen.

Norsk institutt for skogforskning (NISK)

NISK er i større grad et rent forskningsinstitutt enn SFL, idet 80% av virksomheten er rettet mot forskning. I tillegg utgjør kandidatutdanning, forskerutdanning og internasjonale konsulenttjenester en viktig del av virksomheten. NISK har som hovedoppgave å utforske og klarlegge forhold som har betydning for norske skoger, bl.a. gjenvekst, produksjon, drift, økonomi, vern av skognaturen og skogarealenes allmenne utnyttelse. NISK har et betydelig innslag av miljøforskning som utgjør over 50% av forskningsinnsatsen. NISK er også svært internasjonalt orientert med et omfattende internasjonalt forskningssamarbeid.

NISK har utviklet et nært samarbeid med NLHs Institutt for skogfag. NISK og Institutt for skogfag utgjør tilsammen Skogforsk. Dette er en betegnelse på dette samarbeidet som også brukes utad som en samlebetegnelse på NISK og Institutt for skogfag. Det er innført felles virksomhetsplanlegging innen Skogforsk. Institusjonene har felles administrasjon i mange saker. Gjennom dette samarbeid utfører NISK en stor del av undervisningen innen skogbruk ved NLH. I samarbeidsavtalen mellom NLH og NISK heter det at Partene har et felles ansvar for både undervisning og forskning innen fagområdet skogbruk. NISK har imidlertid ikke et like omfattende undervisningsansvar som Akvaforsk og SPV har.

Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF)

NILF har hovedkontor i Oslo. NILF har som hovedoppgaver: forskning, utredning og rådgivning vedrørende økonomiske forhold i landbruket, driftsgranskinger-/statistikkinnsamling i jord og skogbruk og være sekretariat for Budsjettnemda for jordbruket i forbindelse med jordbruksforhandlingene. Forskningsandelen er lavere enn for de foregående institusjoner (ca. 35%). En viktig del av virksomheten er utredninger og framskaffing av materiale som underlag for politiske beslutninger. Dette er også sterkt betont i hovedmålene for NILFs virksomhet slik de er beskrevet i St. prp. nr. 1 1993-94, der NILFs fremste oppgave beskrives som å framskaffe vurderingsgrunnlag for både næringsaktører og politiske myndigheter slik at avgjørelser blir tekne på eit rasjonelt grunnlag.

NILF har også inngått en samarbeidsavtale med NLH som omhandler både undervisning, forskerutdanning og forskning. Når det gjelder undervisning, er det avtalt en del kurs der NILF skal bidra til undervisningen ved NLHs Institutt for økonomi og samfunnsfag (IØS). NILF har fram til nå ikke hatt et like omfattende samarbeid med NLH som Ås-institusjonene. Det har imidlertid skjedd en opptrapping av samarbeidet spesielt på undervisningssiden de senere år (2-3 år).

Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS)

I målsettingene for NIJOS heter det at NIJOS skal skaffe informasjon om jordsmonn, skog og vegetasjon for å ta vare på ressursene og miljøet, og for å utnytte ressursene til matproduksjon, skogproduksjon og annen naturbasert næringsvirksomhet og friluftsliv. Datainnsamling, kartlegging registrering og presentasjon av dette materialet er en sentral del av virksomheten. NIJOS tilbyr både nasjonale, fylkesvise og kommunale oversikter. I tilknytning til denne virksomheten driver NIJOS forskning, men forskningsandelen er betydelig lavere enn for de øvrige institusjonene (15%)

NIJOS har hatt en samarbeidsavtale med NLH, og vil inngå en ny og utvidet avtale i 1994. Samarbeidet er i hovedsak konsentrert om forskning, men NIJOS bidrar også noe til undervisning og forskerutdanning som NLH har ansvaret for. NIJOS har et godt utviklet faglig samarbeid med NLH ved Institutt for landmåling som er et svært lite institutt. Den nye samarbeidsavtalen legger til rette for et tettere samarbeid mellom NLH, spesielt mellom Institutt for landmåling og NIJOS, og går mye lengre både innen undervisning, veildning og forskningssamarbeid. Avtalen legger til rette for en utstrakt bruk av NIJOS-ansatte i veiledning og undervisning for NLH, samt bedre systemer for gjensidig utnytting av kompetanse i forskningen, bl.a. gjennom felles forskergrupper og prosjekter.

Senter for jordfaglig miljøforskning (Jordforsk)

Jordforsk er en stiftelse som skal være et nasjonalt kompetansesenter innen jordfaglig miljøforskning. Miljø- og ressursspørsmål er sentrale tema for forskningen ved Jordforsk. I tillegg til forskning driver Jordforsk også overvåkning, informasjon, planlegging og analysevirksomhet for offentlige og private kunder.

Jordforsk er ett av fem miljøinstitutter i Norge sammen med: Norsk institutt for by og regionforskning (NIBR), Norsk institutt for luftforskning (NILU), Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norsk institutt for vannforskning (NIVA). Basisbevilgningen til Jordforsk kanaliseres etter en avtale, både fra LD og MD med 50% hver. Prinsip-pene for tildelingen av basisbevilgningen følger de samme prinsipper som for de øvrige miljøinstituttene.

Jordforsks samarbeid med NLH er formalisert med en samarbeidsavtale og er særlig rettet mot Institutt for jordfag som Jordforsk har et betydelig forskningssamarbeid med. Det er lite samarbeid innen undervisning, og Jordforsk bidrar i relativt liten grad til forskerutdanningen ved NLH.

Norsk institutt for næringsmiddelforskning (Matforsk)

Matforsk er en stiftelse med formål å være et framstående forskningsinstitutt for næringsmiddelindustrien i Norge og bidra til en sterk og konkurransedyktig norsk næringsmiddelindustri. Matforsk driver forskning og tar på seg oppdrag for hele næringsmiddelindustrien. Videre er Matforsk også sentral i Forskningsrådets forskningsprogram for næringsmiddelindustrien. Sentrale områder er bioteknologi, biokjemi, mikrobiologi, kvalitet og emballasje.

Det personlige nettverket innen forskning i forhold til NLH (Institutt for næringsmiddelfag) er relativt godt utbygd, og formalisert gjennom en intensjonsavtale fra 1989. Innen undervisning har samarbeidet haltet hittil. Men Matforsk og NLH er nå inne i en utvikling der samarbeidet styrkes både innen undervisning og andre områder. I den forbindelse arbeides det med en ny samarbeidsavtale som vil bli inngått i 1994. Den nye avtalen går lengre enn tidligere, spesielt innen undervisning og veiledning, der Matforsk vil få en mer aktiv rolle. Matforsk dekker NLHs behov for undervisning innen kjøtteknologi.

Statens veterinære laboratorier (SVL)

SVL består av Veterinærinstituttet som ligger på Adamstua samt fire landsdelslaboratorier. Veterinærinstituttet har en lang felles historie med NVH og et godt utviklet samarbeid. Virksomheten til SVL er i hovedsak diagnostikk, overvåkning og kontroll av helse- og sjukdomstilstanden hos dyr, og forskning knyttet til dette. Forskningsandelen er ca. 25%. Med et totalt budsjett på 72 mill kr (1994) blir dette likevel en betydelig forskningsinnsats. SVL har som hovedmål å medvirke til en dyrebestand fri for alvorlige sjukdommer, og sikre kontroll med sjukdommer som har alvorlige samfunnsøkonomiske og etiske konsekvenser. Videre skal SVL drive effektiv og god forskning og diagnostikk, og medvirke til høyt kunnskapsnivå om veterinærmedisin (St. pr. nr. 1( 1993-94)).

SVL er den institusjon som har det mest omfattende samarbeidet med NVH. NVH og SVL har en samarbeidsavtale fra 1992 som dekker mange områder av virksomheten ved de to institusjonene. Det er et omfattende samarbeid om felles bruk av lokaler instrumenter og tjenester. Det tette samarbeidet og utvekslingen av byttetjenester har gjort at kostnadsføringen tildels er uklar mellom institusjonene. I avtalen heter det at: ...Selv om det ikke er nødvendig at det er balanse i tjenesteutvekslingen og annen ressursutveksling på institutt/avdelingsnivå bør tilnærmet balanse eksistere på institusjonsnivå, dersom ikke særskilt ressursoverføring skal kompensere ubalansen.... Samarbeidet om forskerutdanning er også omfattende. Når det gjelder undervisning er det innen visse fagområder f.eks. vilt-fjørfe- og fiskesjukdommer opprettet professor II eller amanuensis II-stillinger der stillingsinnehaver har hovedstilling ved SVL. SVL er en spesiell institusjon i norsk sammenheng. Med sine omfattende forvaltningsoppgaver kan ikke SVL karakteriseres som et forskningsinstitutt, samtidig er SVL den klart viktigste institusjon innen veterinærmedisinsk forskning i Norge ved siden av NLH.

Veterinærmedisinsk senter for oppdragsforskning A/S (VESO)

VESO er heleid av staten, og mottar ikke grunnbevilgninger, men betaler utbytte tilsvarende 50% av resultatet til staten. Virksomheten er i hovedsak oppdragsvirksomhet og omsetning av sera og vaksiner. Dessuten driver VESO smitteforsøk på fisk ved Vikan AkvaVet i Namsos. Det knytter seg en viss forskningsinnsats til denne virksomheten. I forskningsformidling og kontakt til brukerinteresser og publikum har NVH-forskningen i de siste 7-8 årene utviklet nært samarbeid med VESO. En stor del av oppdragsvirksomheten ved NVH finansieres gjennom VESO. Hovedadministrasjonen til VESO er nå flyttet til Adamstua.

Veterinærmedisinsk senter i Tromsø (Vetmest)

Vetmest har som hovedoppgaver å drive etter- og videreutdanning, og drive forskningsaktivitet innen visse fagområder som ledd i dette. Vetmest driver forskningsaktivitet innen akvakultur, reindrift og vilt. Videre driver Vetmest diagnostikk i samarbeid med SVL i Harstad. Innen etterutdanning samarbeider Vetmest med Den Norske Veterinærforening, og NVH. Vetmest er teknisk arrangør av disse etterutdannings-kursene.

Mye av samarbeidet mellom NVH og Vetmest er regulert i faste avtaler. Når det gjelder forskerutdanning eksisterer det en egen avtale. NVH driver ikke etterutdanning i egen regi, slik som NLH. Gjennom samarbeidet med Vetmest og Den Norske Veterinærforening tar høgskolen likevel på seg et ansvar for etterutdanningen av sine kandidater. NVH har et formalisert samarbeid med Akvaforsk og Matforsk som er de viktigste samarbeids-partnerne i Ås-miljøet i tillegg til NLH.

Landbrukstilsynet

I denne sammenheng bør også Landbrukstilsynet (tidligere Statens tilsynsinstitusjoner i landbruket, STIL) som ligger på Ås nevnes. Landbrukstilsynet har ansvar for tilsyn og kontroll gjennom forvaltning av en rekke lover med tilhørende forskrifter innenfor områdene frø, såvarer, plantevernmiddel, fórvarer, gjødselvarer, tekniske innretninger og plantehelse. NLH utfører bl.a. kontroll av tekniske innretninger på oppdrag fra Landbrukstilsynet.

Samarbeid innen forskning, forskerutdanning og utdanning

Samarbeidet med institusjonene i landbruksforskningen omfatter tre hovedkomponenter av institusjonenes virksomhet: forskning, forskerutdanning, og utdanning.

Det er naturlig at NLH og NVH utnytter faglige ressurser ved institutter med kompetanse på høgskolenes fagområder. Lokaliseringen på henholdsvis Ås og Adamstua for de fleste av de frittstående instituttene skulle tilsi at dette også er hensiktsmessig.

For NLHs del kommer spesielt SPV, Akvaforsk og NISK i en særstilling ved at disse institusjonene har et svært omfattende ansvar. SPV og Akvaforsk har ansvar for undervisningen av hele fagområder, der NLH ikke har tilsvarende kompetanse. NISK har på sin side et felles ansvar med NLH gjennom Skogforsk som er en overbygning av Institutt for skogfag og NISK

Erfaringene så langt fra NLHs undervisningssamarbeid med de frittstående instituttene, tyder på at både NLH og instituttene er rimelig godt fornøyd med dette samarbeidet. På lengre sikt melder det seg likevel et prinsipielt problem ved en slik organisering, fordi dette stiller bestemte krav til at de frittstående instituttenes prioriteringer av under­visnings­virksomheten som utføres for NLH faller sammen med høgskolens egne prioriteringer og planer. Dette oppfattes i dag som relativt uproblematisk, men dersom instituttene blir utsatt for budsjettreduksjoner, vil dette sette samarbeidet på en alvorlig prøve og spesielt være problematisk for høgskolen som sitter med det formelle ansvaret for utdanningen.

NVH har ikke formaliserte avtaler med noen av institusjonene i landbruksforskningen der ansvaret for undervisningen er plassert hos en annen institusjon, slik NLH har i forhold til SPV og Akvaforsk. Innen visse fagfelt f.eks vilt, fjørfe og fiskesjukdommer, er det ved NVH opprettet professor II eller amanuensis II-stillinger, der stillingsinnehaver i dag innehar hovedstilling ved SVL som har kompetanse på disse områdene. Ved denne ordning unngår NVH det prinsipielle problem at ansvaret for undervisningen er plassert hos en annen institusjon.

Det er naturlig at samarbeid innen forskerutdanning vil henge sammen med undervisningssamarbeidet. Det vil derfor være naturlig at høgskolene har et utstrakt samarbeid med landbruksforskningens institutter om forskerutdanning. Ikke minst som følge av at disse instituttene tradisjonelt har hatt et stort antall av forskerstipendiater knyttet til seg. Innen forskerutdanning har NLH og NVH et spesielt ansvar siden det er høgskolene som tar opp stipendiatene og som tildeler dr.grader. Landbruksdepartementets forskningsinstitutter mottar en større andel av midlene til forskerutdanningen enn det en finner for tilsvarende sektorinstitusjoner på andre områder. En relativt stor del av midlene til forskerutdanning innen landbruksforskningen tildeles gjennom Norges forskningsråd (ca. 30 mill i 1993 som utgjorde ca. 60-70%). Av dette har ca. halvparten de senere år gått til NLH og NVH, ca. ¹ /3 har tilfalt andre institusjoner under LD, mens resten har gått til universiteter og andre institusjoner. Institusjonene i landbruksforskningen ser på forskerutdanning som en sentral del av sin virksomhet og en viktig del av forskerrekrutteringen. De har også fått egne stillingshjemler for å drive forskerutdannning. Stipendiatene oppholder seg ved vertsinstitusjonen i store deler av stipendtiden, der de har egen veileder i tillegg til veileder fra NLH og NVH. Stipendiatene tar forelesninger og avlegger eksamener ved høgskolene. I samarbeidsavtalene er det nedfelt ordninger som klargjør ansvarsforholdet mellom NLH og NVH og vertsinstitusjonen i tråd med et opplegg som har vært skissert av det tidligere NLVF (Reglement for stipendprogrammet). Forskerutdanningen i landbruksforskningen ble for øvrig evaluert av Utredningsinstituttet i 1993 (NAVF-U 1/93) med et svært godt resultat (se kap 4.2).

Høgskolene har også forskningssamarbeid med forskningsinstituttene. Samarbeid innen forskning vil være en naturlig følge av at en har ulike institusjoner med virksomhet innen tilgrensende fagområder. I prinsippet vil NLH og NVH være likestilt med vedkommende institusjon de samarbeider med, det avgjørende vil være hvor kompetansen finnes. En gjennomgang av NLH og NVHs samarbeidsavtaler viser at forskningssamarbeidet i liten grad er etablert gjennom faste formaliserte mønstre, men i hovedsak bygger på personlige nettverk.

Utstrakt bruk av byttetjenester og uklar kostnadsfordeling har ofte vært et generelt problem i forholdet mellom universiteter og høgskoler og tilgrensende institusjoner. Ofte er det slik at en utdanningsinstitusjon ikke bare danner faglig basis for et større fagmiljø, men også bærer en del felleskostnader knyttet til infrastruktur og driftskostnader. Videre vil det også ofte være en del byttetjenester og varierende kostnadsfordeling knyttet til undervisningstjenester og annen faglig virksomhet. Eksempel på dette finner vi også når det gjelder NVH og NLH i forhold til henholdsvis Ås og Adamstumiljøene. NVHs avdeling i Sandnes har også en lignende rolle i forhold til veterinærfaglige miljøer og forvaltning her.

Spørsmålet om NLHs avtaler og forpliktelser inngått med andre er også berørt i Riksrevisjonens Dokument 1:2 (1993-94) Om sider ved den økonomiske virksomheten ved Norges landbrukshøgskole (NLH), der det etterlyses en sterkere sentral koordinering fra høgskolens sentraladministrasjon.

NLHs forhold til Ås-miljøet

Alle institusjonene som er listet opp under 5.3.5 med unntak av SFL, VETMEST og SVL utgjør sammen med NLH et bredt samlet fagmiljø i Ås-miljøet. Til dette miljøet hører også Norsk institutt for naturforskning (NINA) som har en avdeling på Ås. NILF har også en mindre avdeling på Ås, mens hovedkontoret ligger i Oslo. SFL har sin hoved-administrasjon lokalisert på Ås, men har ingen faglige enheter her. Her vil det bli en endring i og med at SPV og SFL er under omorganisering med sikte på en sammenslåing.

I løpet av de siste 2-3 år har NLH og 8 forskningsinstitusjoner i Ås-miljøet ( NISK, NIJOS, SPV, Jordforsk, Matforsk, Akvaforsk, NILF og NINA) formalisert et samarbeid om å definere og målrette denne nasjonale spisskompetansen. Definisjon og mål er beskrevet i en felles publikasjon: – Ås-miljøets knutepunkter i Norgesnettet for høyere utdanning og forskning (NLH, 1992). I korthet dreier det seg om fagområder knyttet til biologiske fornybare ressurser og utnytting av dem for å tilfredsstille behovene for mat, fiber, energi, estetiske verdier og naturopplevelser, samt kartlegging og forvaltning av naturressursene slik at de mest mulig sikres mot forringelse og ødelegging.

NLH har et utstrakt samarbeid med flere av disse institusjonene innen forskning og utdanning. En god del av dette er formalisert i samarbeidsavtaler (jf. kap.3.4. om oppfølgingen av St. meld. 70 (1984-85)). Disse avtalene berører i hovedtrekk: utdanning, forskerutdanning, forskning, oppretting av samarbeidsorganer, organisering av samarbeidet og i noen tilfeller representasjon i styrende organer ved institusjonene. Det varierer noe hvor sterkt samarbeidet er utbygd og hvordan arbeidsdelingen mellom høgskole og institutt er. At disse institusjonene i Ås-miljøet er invitert til å være med som eksterne medlemmer i NLHs Rådsforsamling, understreker den store betydning NLH tillegger dette samarbeidet.

Andre

Det kan nevnes en rekke andre institutter som er viktige samarbeidspartnere for NLH. Miljøinstituttene spesielt NINA, NIVA kan nevnes og dessuten forskningsinstituttene innen fiskerisektoren

I tillegg til UH-sektoren og landbruksforskningens institusjoner kan det nevnes at NVH har samarbeid med Statens institutt for folkehelse, Statens næringsmiddeltilsyn (SNT), Norsk institutt for vannforskning (NIVA), Norsk institutt for naturforskning (NINA), Havforskningsinstituttet, Norsk polarinstitutt og Akvapatologisk laboratorium i Bodø. Videre samarbeider NVH med flere av de største sykehusene bl.a. Rikshospitalet og Det norske radiumhospital.

5.3.6 Samarbeidet mellom NLH og NVH

Samarbeidet mellom NLH og NVH knytter seg spesielt til områder innen husdyrfag og næringsmiddelfag. Bioteknologi og økologisk landbruk er nye satsingsområder der de to høgskolene har utviklet et godt samarbeid. Samarbeidet mellom NLH og NVH er særlig utbygd innenfor stordyr, med et økende samarbeid de senere år. Dette følger av at en har vært nødt til å se problemstillinger innenfor avl, fóring og sjukdom stadig mer i sammenheng. Utviklingen peker i retning av at en vil få en stadig sterkere integrasjon av disse områdene, noe som gjør at samarbeidet mellom de to høgskolene vil bli stadig viktigere på dette området. Også innen næringsmiddelforskningen vil forbindelsen mellom de to høgskolene bli stadig viktigere. Næringsmiddelhygiene vil i stadig større grad måtte ses i sammenheng med øvrig næringsmiddelforskning rettet mot bl.a. produktkvalitet og produktutvikling. Dette kan også ses i sammenheng med den økte fokus på kvalitetskontroll bl.a. i forbindelse med Regjeringens Godt Norsk-satsing, som blir et viktig satsingsområde for begge høgskolene framover.

NVH og Institutt for husdyrfag ved NLH har i 1994 flere prosjektsamarbeider gående og felles publisering som resultat av en del av av disse prosjektene.

De to høgskolene har videre et utstrakt samarbeid i forhold til innsatsen i Øst-Europa. NLHs Øst-Europakontor koordinerer virksomheten ved de to høgskolene på dette området. Videre samarbeider NVH og NLH gjennom NLHs Senter for internasjonal landbruksutvikling (Noragric). Dette gjelder bl.a. virksomhet i Kenya. NLH har svært lange tradisjoner på dette området. Det er nå en utvikling i retning av at NVH i større grad engasjerer seg. Her kan bl.a. nevnes problemstillinger knyttet til sanitære forhold og spredning av tropesjukdommer som følge av åpnere grenser.

En viktig del av samarbeidet mellom de to høgskolene er utnyttelse av felles forsøksfasiliteter. Dette gjelder spesielt det nye husdyrforsøksanlegget på NLH som blir utnyttet av både NLH og NVH. Anlegget drives som en egen resultatenhet og samarbeidet mellom høgskolene er regulert i en samarbeidsavtale. I henhold til denne samarbeidsavtalen er begge høgskolene representert i styret for resultatenheten.

Samarbeidet er i første rekke knyttet til forskning mens det i noe mindre grad er snakk om undervisnng og utnytting av forelesere. Avstanden Oslo – Ås medvirker til at dette ikke er mer utbredt. Innenfor husdyrernæring utnytter imidlertid NLH og NVH forelesningsressurser hos hverandre.

NVH og NLH har et godt samarbeid på nordisk plan, der de to høgskolene deltar i samarbeidet med tilsvarende søsterinstitusjoner i Norden jf omtale under 5.4.4.

Fram til 01.01.93 var høgskolene forvaltningsmessig lagt til hver sin avdeling i Landbruksdepartementet. NLH var knyttet til Administrasjons- og økonomiavdelingen (AØ), mens NVH var knyttet til Veterinæravdelingen. Deretter ble dette endret slik at begge høgskoler nå forvaltes av AØ-avdelingen. Denne endringen har virket til at de to høgskolene i større grad enn tidligere samarbeider og har felles interesser i forbindelse med sin kontakt mot LD, noe som har medført en sterkere sammenknytning mellom de to høgskolene og mer konkret samarbeid på en del områder. Spesielt gjelder dette samarbeid om felles bruk av forsøksfasiliteter og i forhold til budsjettet og arbeidet med utvikling av mål- og rammestyring og resultatrapportering.

5.3.7 Samarbeidet i Norden

De to høgskolene har et meget tett og velutviklet samarbeid med andre tilsvarende institusjoner i Norden. De senere år har det vært utført flere utredninger om mulighetene for økt nordisk samarbeid innen landbruksforskning og utdanning. Nordisk Råd tok f. eks initiativ til utredning av skogområdet i 1975, jordbruksområdet i 1976, og veterinærområdet i 1977. Disse utredningene og oppfølgingen av dem har utvilsomt ført til økt samarbeid mellom de nordiske land på ulike områder.

Det eksisterer et godt utbygd system med samarbeidsorganer mellom institusjonene. Det er jevnlige møter for ledelsen ved høgskolene/- universitetene. I dette samarbeidet deltar foruten NVH og NLH, Sveriges landbruksuniversitet (SLU) Den Kgl. veterinær og landbohøiskole (KVL), Landbrukshøgskolen på Island samt Helsingfors Universitet ved Landbruksfakultetet og Veterinærfakultetet. I tillegg deltar institusjonene også i andre nordisk kontaktorganer for landbruksforskning der en også har deltagelse fra andre institusjoner.

Ledelsen for disse høgskolene/- universitetene i Norden har hvert år et felles møte hvor ulike samarbeidsspørsmål drøftes. På siste års møte ble det besluttet å utrede mulighetene for et mer formelt og forpliktende samarbeid under arbeidsbetegnelsen Nordisk landbruksuniversitet. En arbeidsgruppe bestående av rektorene fra NLH, SLU, KVL, Landbrukshøgskolen på Island samt dekanus ved Landbruksfakultetet ved Helsingfors Universitet, har på denne bakgrunn utredet spørsmålet om et nærmere samarbeid. Utredningen omfatter ikke veterinærområdet.

Det legges opp til et omfattende formelt og forpliktende samarbeid mellom de nevnte institusjoner om fellestiltak innen utdanning og forskning. Koordinering av kandidatutdanningen med sikte på bedre muligheter for studentene til å ta deler av studiet ved de andre nordiske institusjonene. Det tas sikte på en sterk nordisk profilering av forskerutdanningen, samt en fordeling av oppgaver som det enkelte land har problemer med å opprettholde på et faglig høyt nivå på grunn av manglende ressurser er sentralt i samarbeidet. Utredningen som finansieres av Nordisk ministerråd, vil bli behandlet på det nordiske fellesmøtet i august 1994, før sluttbehandling ved institusjonene.

5.3.8 Internasjonalt samarbeid, arbeidsdeling og nettverk

NLH

Landbrukshøgskolens internasjonale kontaktnett har lange tradisjoner og er omfattende. Ikke minst på det nordiske plan er nettverket tett og faglig differensiert. Det dreier seg både om faste kontaktfora mellom forskere, samarbeid om forskerutdanning og et visst mønster av konkrete felles nordiske eller bilaterale forskningsprosjekter. Også europeiske og oversjøiske kontaktnett med forskerutveksling, faglige informasjons- og diskusjonsfora har solid forankring innen mange fagområder. Det er nå en økende interesse for deltaking i EU-finansierte forskningsprosjekter. Videre er det også et økende omfang av studentutveksling bl.a. gjennom EUs programmer.

Det er vanskelig å kvantifisere omfanget av internasjonalt forskningssamarbeid siden internasjonalt samarbeid inngår som en integrert del i mye av forskningen, særlig vil dette gjelde større prosjekter.

NLH er spesiell i forhold til mange andre institusjoner fordi det bistandsrettede samarbeidet utgjør en svært stor del av aktiviteten. Dette gir en betydelig finansiering gjennom UD-systemet bl.a. gjennom CGIAR og NORAD. Det har imidlertid vært en tendens til at NORAD har fokusert mindre på primærnæringer de senere år. Midlene til FoU-samarbeid med Øst-Europa har også blitt mindre enn forventet. NLH har sett det som et problem at UD-systemet har lite landbruksfaglig kompetanse, senere tids utsagn tyder imidlertid på at denne politikken vil bli endret i tiden framover. NLH etterlyser også større engasjement fra LDs side på dette området. LDs engasjement har vært knyttet til FAO (FNs Food and Agriculture Organization), men FAO har spilt en mindre sentral rolle de senere år.

Bistandsrettet forskning, konsulenttjenester og annen virksomhet ligger naturlig til rette for de fagområder NLH har ansvaret for. Primærnæringene er sentrale for utviklingen i U-landene og landene i Øst-Europa. Dette gjør at bistandsrettet virksomhet vil ha relativt stor tyngde på landbrukssiden, med utdanning og forskning som en sentral del av dette. Dette er parallelt til andre land der en ser at tilsvarende institusjoner som NLH har engasjert seg relativt mye i bistandsrettet virksomhet. Norge har også spesielle forutsetninger for å bidra gjennom våre erfaringer med et småskala landbruk.

Virksomheten ved Norsk senter for internasjonal landbruksutvikling (Noragric) utgjør tyngdepunktet i NLHs internasjonale miljø rettet mot u-land. I tillegg kommer Senter for bærekraftig utvikling og Øst-Europakontoret. NLH arbeider nå med å utrede organiseringen på dette feltet, og har planer om å samle aktiviteten i en koordinerende enhet for internasjonale miljø- og utviklingsstudier.

Når det gjelder internasjonalt forskningssamarbeid for øvrig og deltagelse i prosjekt-samarbeid har imidlertid NLH ikke kommet like langt. Her er det dessuten stor variasjon mellom de ulike fagområdene. Forskjellene har opplagt mye med tradisjoner innenfor de ulike fagområdene å gjøre. Husdyrforskning og skogforskning er eksempel på områder med gode tradisjoner innen internasjonalt forskningssamarbeid.

Videre er det ikke alle forskningsområder som er like godt egnet for internasjonalt forskningssamarbeid. Dette gjelder i særlig grad forskning som er preget av særskilte nasjonale problemstillinger. Som et eksempel kan det nevnes at deler av planteforskningen i Norge vil være spesielt knyttet til spesielle vekstforhold og klimabetingelser i nordlige strøk. På slike områder vil en i mindre grad ha felles problemstillinger med andre land. Her vil felles problemer ha størst interesse mellom land som har felles klima. Husdyrforskningen på sin side er i mindre grad preget av problemstillinger knyttet til geografiske og klimamessige forskjeller. I utgangspunktet vil det derfor ligge bedre til rette for internasjonalt forskningssamarbeid ved at problemstillingen i større grad vil være felles. Et annet forhold er i hvilken grad det gjelder grunnforskning eller anvendt forskning. Generelt vil grunnforskning ha bedre forutsetninger for internasjonalt forskningssamarbeid, mens anvendt forskning i mange sammenhenger vil være mer nasjonalt rettet.

NVH

På det nordiske plan har det i en årrekke vært godt samarbeide knyttet til personlige nettverk mellom forskningsmiljøene ved de nordiske utdanningsinstitusjonene. NVH samarbeider dessuten spesielt om forskerutdanningen med de øvrige nordiske institusjonene. NVH deltar videre i de faste nordiske samarbeids- og kontaktorganene for forskere og om fellesnordiske eller bilaterale forskningsprosjekter og -programmer. NVHs samarbeid har tradisjonelt vært sterkt fokusert på Norden, men i de senere år har en vært noe mer aktiv også i forhold til andre land.

Utviklingen krever en mer målbevisst internasjonalisering og faglige nettverk over landegrensene på de veterinærvitenskapelige fagområdene. Husdyrepidemier og næringsmidler krysser grensene og nødvendige nasjonale tiltak og reguleringer må forholde seg til det. Videre er forskningfronten og kompetansen internasjonal. Innen veterinærområdet vil det ofte kreves raske, resolutte og dels faglig komplekse tiltak vis a vis sjukdomsproblemer av stor betydning for økonomien i husdyrbruk og fiskeoppdrett, – dels også vis a vis humanhelse og næringsmiddelhygiene.

Det eksisterer nettverk som omfatter de veterinære forvaltnings- og forsknings-institusjonene i hele Europa. Som for NLH deltar NVH etter hvert mer i EU-finansierte forskningsprogrammer og i samarbeid om forskerutdanning, og øvrig forskningssamarbeid med europeiske land. Men også med USA, Canada, Australia, New Zealand, noe mer sporadisk med andre land, har NVH forskningssamarbeid og forskerutveksling.

NVH har de senere årene hatt et økende omfang av forskerutveksling og prosjektsamarbeider med utlandet, selv om mange av prosjektene er små (48 prosjekter i 1993). NVH hadde i 1993 undertegnet samarbeidsavtaler med 8 utenlandske institusjoner.

5.4 Forholdet til landbruksnæringen og foredlingsindustrien

Det er et generelt trekk innen landbruksforskningen at brukerbetalingen har vært relativt lav. Dette gjelder særlig primærprodusentene. Det er flere årsaker til dette. En årsak er næringens struktur med mange og små produsenter med liten mulighet til selv å finansiere FoU, slik vi også finner det i andre land. En annen årsak er at en i Norge har hatt store overføringer til landbruket og en sterkt politisk styrt landbrukssektor og klare mål for landbrukspolitikken. Dette har medført et sterkere behov for en politisk styring av forskning og tilgrensende virksomhet, noe som har gjort at staten har påtatt seg et større forskningsansvar samtidig som næringen i stor grad også har ansett forskningen som et statlig ansvar. For å få et større engasjement og innflytelse over forskningen fra næringen, er det de senere år avsatt midler (ca. 20 mill ) til forskning over Jordbruksavtalen, forvaltet av et styre bestående av representanter for Norges bondelag, Norsk- bonde og småbrukarlag og Landbruksdepartementet. Dette styret har bevilget midler både direkte til institusjonene og i samarbeid med Norges forskningsråd.

Det hører også med til dette bildet at selv om næringen i liten grad har gått inn med finansiering av forskning, har det vært en relativt godt utbygd formidling av forskningen til brukerne. Landbrukssektoren kan nettopp kjennetegnes ved at det har vært kortere vei fra forskningsmiljøene til brukerne enn det en finner på mange andre sektorer. Spesielt her kan nevnes Landbrukets forsøksringer (LFR) som styres av bøndene, men mottar omlag 50% av finansieringen over jordbruksavtalen. Forsøksringene har med sin gode kontakt både til Ås-miljøet og SFL vært et nyttig bindeledd i denne sammenheng.

Den landbruksbaserte foredlingsindustrien har hatt en relativt lav FoU-innsats og kan betegnes som en FoU-svak bransje. Her er det imidlertid noe variasjon, enkelte av de større bedriftene og organisasjonene har hatt egen FoU-virksomhet av et visst omfang. Dette gjelder spesielt Norske Meierier som har spilt en sentral rolle i den økte satsingen på næringsmiddelforskning og oppfølgingen av Godt Norsk-satsingen (Konkurranse-strategier for norsk mat). Men gjennomgående har ressursinnsatsen innen FoU og kontakten med forskningsmiljøene vært relativt svak. Dette gjelder både NLH, NVH og de øvrige deler av landbruksforskningen. Den spesielle ordningen med en egen lov om forskningsavgift på visse landbruksprodukter har delvis også virket som en sovepute både for næringen og forskningsmiljøene, spesielt Matforsk som har hatt en overveiende andel av sitt budsjett finansiert gjennom denne avgiften.

Regjeringen satser nå på økt forskning for å styrke konkurransekraften for denne industrien. I disse satsingene som vil gå i regi av Forskningsrådet, vil det bli lagt økende vekt på deltagelse fra næringen selv. Med den gamle forskningsrådsstrukturen var det en tendens til at den landbruksbaserte foredlingsindustrien ikke ble godt nok ivaretatt, ved at den kom i en gråsone mellom de områder forskningsrådene oppfattet som sitt ansvar. Etableringen av Norges forskningsråd er en mulighet til å forsterke en utvikling der forskning for denne industrien styrkes og blir bedre samordnet.

Det skal også nevnes at samarbeidet mellom NLH og næringsmiddelindustrien har lange tradisjoner på enkelte områder. Med Forskningsparken i Ås som mellomledd arbeider høyskolen for bedre samarbeidsnett både til landbrukssektoren og til annet næringsliv med mulige relasjoner til NLH-kompetansen.

NVH har på sin side også utviklet nære relasjoner og gjensidig faglig samspill med deler av næringen, spesielt gjelder dette avlsorganisasjonene for samtlige husdyrslag og med fiskeoppdretternes organisasjoner. Sponsor- og oppdragsmidler til forskningen kommer ofte gjennom dem.

5.5 Forholdet til departementene

Landbruksdepartementets forvaltning av NLH og NVH

Landbruksdepartementet har de senere år endret sin forvaltning av høgskolene og sine øvrige etater og institusjoner i tråd med de generelle endringer i statlig forvaltning. Tidligere var budsjettstyringen preget av detaljerte føringer, mens institusjonene nå i prinsippet disponerer fritt innenfor en budsjettramme. De siste 2 årene har LD lagt stor vekt på å utvikle mål og rammestyring og forbedret resultatrapportering i samarbeid med institusjonene.

Landbruksdepartementets styring av høgskolene er knyttet til budsjettprossessen. Kontakten er formalisert gjennom faste årlige møter vår og høst i tillegg til institusjonens rapport og budsjettforslag og offisielle dokumenter fra LD (St. prp.1 og tildelingsbrev). I tillegg til dette kommer løpende kontakt i forbindelse med aktuelle saker. På de faste møtene blir høgskolene og LD enige om målsettinger og prioriteringer i budsjettet og resultater i forhold til dette. Dette blir så lagt til grunn for departementets arbeid med St. prp. nr.1 og tildelingsbrev. Høgskolenes strategiske planer danner en viktig basis for dette, og hovedprioriteringene her er gjengitt i St. prp. nr. 1 der LD har gitt sin tilslutning til høgskolenes målsettinger. I henhold til Universitetsloven har høgskolene en større frihet enn de statlige forskningsinstituttene. Departementet kan ikke instruere høgskolene om innholdet i forskningen, undervisningen eller det faglige utviklingsarbeidet. Likevel er det liten prinsipiell forskjell i måten Landbruksdepartementet styrer NLH og NVH på i forhold til forskningsinstituttene. Det er de samme mål- og rammestyringsprinsipper som benyttes, og graden av føringer i St. prp. nr. 1 og tildelingsbrev er omtrent på samme nivå. Disse føringene blir imidlertid utarbeidet i samråd med høgskolene.

Landbruksdepartementet har våren 1994 inkludert NVH i et prøveprosjekt der hensikten er en mer formålsrettet og mindre ressurskrevende budsjettprosess. NVH skal i forbindelse med budsjettet for 1995 kutte helt ut dagens budsjettforslag. Dialogen med Landbruks-departemenet vil i stedet bli basert på strategiplan og virksomhetsplan ved høgskolen. KUF har et tilsvarende prosjekt gående overfor sine pedagogiske spesialsentra.

Landbruksdepartementets forvaltning av sine to høgskoler er av naturlige grunner preget av tettere kontakt enn tilsvarende for KUFs langt flere institusjoner. LD vil også i sterkere grad enn KUF være opptatt av faglige prioriteringer knyttet til sitt sektoransvar. Departementet ser på forskning og utdanning som viktige virkemidler innenfor sin sektorpolitikk.

Departementet har ikke samlet forskningsansvaret i en sentral enhet, slik en finner det i Fiskeridepartementet og Nærings- og energidepartementet. Ansvaret for forskningen og forvaltning av forskningsinstitusjonene ligger på de ulike fagavdelingene. AØ-avdelingen ivaretar koordineringsansvaret. Departementet har i liten grad bygd opp egen kompetanse på feltet, men i stor utstrekning benyttet NLVF som rådgiver i forskningsspørsmål. Den langsiktige planleggingen har også vært overlatt til forskningsrådsnivået.

NLH og NVH er helt sentrale institusjoner innenfor landbruksforskningen. LD vil i følge Gul bok ha en forskningsandel på 680 mill kr til FoU i 1994. Til sammenligning har andre departementer med de største forskningsbevilgningene:

Disse forskningsandelene skriver seg fra beregnete andeler som er utarbeidet av Utredningsinstituttet for høgre utdanning og forskning på bakgrunn av analyse av statsbudsjettet. KUFs høge andel skriver seg i hovedsak fra Universitetene og høgskolenes budsjetter, der det på samme måte er beregnet en forskningsandel. Denne beregningsmåten gjør at eksempelvis studentallsøkninger og byggebevilgninger vil slå ut som økning i forskningsandelen ved sammenligninger fra år til år.

LDs totale budsjett til forsknings- og utdanningsinstitusjoner var ca. 900 mill kr i 1993. Ut fra rapportering fra institusjonene av FoU regner LD med at NLH og NVH står for vel 40% av den totale ressursinnsats til FoU i norsk landbruksforskning. På enkelte områder, slik som husdyrforskningen dekker høgskolene opp mot 100%. Høgskolenes forskningsaktivitet spenner både over grunnforskning og anvendt forskning og er tett innvevd med mye av den øvrige landbruksforskningen. Høgskolene er mer grunnleggende orientert enn de statlige forskningsinstituttene, men det er ikke mulig å trekke opp klare grenser her. Arbeidsdelingen varierer mellom de ulike fagområdene. De to høgskolene må ut fra dette sies å være helt sentrale i forhold til Landbruksdepartementets sektoransvar for forskning.

Samspill mellom KUF og LD

Landbruksdepartementets samspill med KUF er mest utviklet i forhold til forskningspolitikken. Landbruksministeren deltar i Regjeringens forskningsutvalg (RFU) der de 7 4 mest forskningstunge departementer er representert. De samme departementer er representert i Embetsgruppen under RFU som bl.a. forbereder saker til RFU. Denne gruppen utvides i visse sammenhenger med Kontaktutvalget for forskning der alle departementer er representert. Behovet for embetsgruppen vokste ytterligere fram under arbeidet med å etablere Norges forskningsråd. Dette har gjort at departementene har møter oftere enn tidligere også utenom embetsgruppen. Det kan også nevnes at KUF har ansvaret for en interdepartemental gruppe for internasjonalt forskningssamarbeid, der LD har deltatt aktivt. Fra og med våren 1994 deltar LD også i EØS-spesialutvalg innen både utdanning og forskning sammen med KUF og flere andre departementer.

Landbruksdepartementet har også en systematisk kontakt med KUFs Avdeling for videregående opplæring, med faste årlige møter, og mye løpende kontakt i enkeltsaker. Dette systemet ble etablert som følge av behov som oppstod i forbindelse med arbeidet med Reform-94.

Landbruksdepartementets samarbeid med UH-avdelingen i KUF har til nå ikke hatt tilsvarende faste og formaliserte samhandlingsmønstre, men vært basert på ad hoc samarbeid. Det har imidlertid vært en del kontakt i enkeltsaker. Her kan spesielt nevnes saker i forbindelse med budsjettet, ikke minst med hensyn til økning i antall studieplasser. I slike sammenhenger har departementene hatt jevnlig kontakt. Andre saker som kan nevnes er arbeidet med lønns- og arbeidsvilkår for vitenskapelig ansatte der NLH og NVHs ansatte omfattes av de samme avtaler og regelverk som de øvrige institusjoner under KUF. I forbindelse med godkjenning av grader har det vært praksis at Landbruksdepartementet har konsultert KUF før dette har blitt fremmet i Kgl. res. Under arbeidet med ny lov om høgre utdanning (Ot. prp. nr. 85 (1993-94)) har det også vært en del kontakt mellom departementene.