Del 2
Bruken av land og vann i Finnmark inntil første verdenskrig

Steinar Pedersen

Forord

Denne framstillinga om bruken av land og vann i Finnmark (Finnmárku) inntil første verdenskrig, ble i utgangspunktet utforma midt på 1980-tallet, og bygger i det alt vesentlige på tilgjengelig litteratur. Siden da er det kommet en betydelig mengde forskningslitteratur som på forskjellige måter berører sentrale spørsmål angående den historiske bruken av ressursene i fylket.

I valget mellom å skrive et helt nytt manuskript, eller å oppdatere det som allerede var skrevet, er det sistnevnte alternativet valgt. Innenfor en noenlunde rimelig ramme er det derfor gjort forsøk på å oppdatere framstillinga med en del av denne nye viten som er kommet til det siste tiåret.

I det følgende vil vi i de innledende fire kapitlene gå inn på ressursbruken fra en mer generell synsvinkel. Denne innledningsdelen vil dekke tida fra om lag Kr.f. til henimot slutten av 1700-tallet. Det vil i den forbindelse bli lagt vekt på etniske, statspolitiske, konjunktur- og befolkningsmessige forhold, før man går nærmere inn på de viktigste enkeltnæringene som samla sett konstituerte livbergingsgrunnlaget for de som bodde i Finnmark. I de følgende fire kapitlene kommer derfor de forskjellige næringene til å bli behandla mer spesifikt. Det gjelder i første rekke reindrift, sjøfiske, jordbruk, samt pomorhandelens grunnleggende betydning for Finnmark på 17- og 1800-tallet.

Flere andre enkeltnæringer kunne fortjent egne kapitler, Det gjelder for eksempel laksefisket i elvene, jakt, utnytting av bær- og urteressurser, skogsdrift, håndverk med basis i lokale ressurser, bergverk og skiferdrift, etc. Det som imidlertid kjennetegner de aller fleste av de nevnte næringene, er at de på en eller annen måte har vært kombinert med enten reindrift, sjøfiske, eller jordbruk, eller med alle tre. Næringskombinasjoner er nemlig den røde tråd i næringslivet i Finnmark like til det aller siste.

Stedsnavnene er i det alt vesentlige skrevet på norsk. Første gang de opptrer i tektsten er i regelen det samiske navnet tilføyd i parentes. I unntakstilfeller står det samiske navnet først. For øvrig vises det til alfabetisk liste over stedsnavn både på samisk og norsk, hvor de parallelle formene også er ført opp i den grad slike former finnes. Sekretær i den samiske navnekonsulenttjenesten, Kaisa Rautio Helander, har for øvrig vært svært behjelpelig i arbeidet med de samiske stedsnavnene.

Litteratur og kildehenvisninger er satt i parentes i selve tektsten. I den forbindelse vises til liste over forkortelser, samt liste over litteratur og kilder.

Steinar Pedersen

1 Tida før 1300-tallet

1.1 Samene – den først kjente etniske gruppe

Det geografiske området som i dag kalles Finnmark, kommer av det gammelnorske ordet Finnmork. Det betyr samenes land. På samisk bruker man i dag betegnelsen Finnmárku, mens man tidligere også har anvendt Sami Eana ámta. Finnmark har vært bebodd i mer enn 10 000 år, og har den eldst kjente bosetninga i Norge. Steinalderen utgjør den lengste delen av dette tidsrommet. Den strekker seg i samisk sammenheng fram til tida rundt Kristi fødsel. Den tidligste delen av steinalderbosetninga har fått navnet komsakulturen etter de funn som ble gjort i Alta (Álaheadju eller Áltá) i 1920-30 åra.

Arkeologene har av ulike årsaker vært tilbakeholdne med å knytte steinaldersamfunnene i Finnmark til samisk etnisitet (jf. Olsen Schanche 1983). Funnmateriale fra om lag Kristi fødsel og utover, kan likevel med stor grad av sikkerhet sies å være av samisk opprinnelse (NOU 1978 18A:129). Samene blir dermed den etniske gruppa som først får sin historie knytta til det området som i dag går under betegnelsen Finnmark.

Opp gjennom tida har det vært laga mange, og til dels fantasifulle hypoteser og teorier om samenes opprinnelse. Disse skal vi ikke gå inn på her. Det man kan slå fast er at det arkeologiske materialet slik det nå framtrer, peker i retning av at samene, og samisk kultur, har oppstått i denne regionen som ... et stabilisert blandingsprodukt av alle steinalderens folkegrupper og innvandringer .... (Simonsen 1979:38). Selv om dette utsagnet i utgangspunktet beskriver Sør-Varanger, er det trolig likevel fruktbart å anvende det på hele Finnmark, ja kanskje på den vesentligste delen av det tradisjonelle samiske bosetningsområdet.

Funnene fra tida rundt Kristi fødsel, innleder den tidsperioden som i arkeologisk sammenheng blir kalt for samisk jernalder. Den varer til bortimot år 1600. Gjenstandsmaterialet fra begynnelsen av samisk jernalder viser en betydelig grad av kontinuitet fra yngre steinalder. Det gjelder både gravskikker, keramikk, samt fiske- og fangstredskaper. Denne kontinuiteten gjør det også rimelig å anta at samisk kultur i Finnmark har røtter som er atskillig eldre enn to tusen år.

Betegnelsen jernalder skyldes først og fremst at jernet ble tatt i bruk også her. Der kom imidlertid også inn en del nye kulturtrekk. Det gjaldt blant annet beinornamentikk og i former på fiskekrokene. De nye elementene i den materielle kulturen viser at påvirkninga har kommet både øst- og vestfra. Det mest kjente funnstedet fra begynnelsen av samisk jernalder er Kjelmøya (Dálmmát) i nåværende Sør-Varanger.

I NOU 1978: 18A, Finnmarksvidda – Natur – Kultur, antydes det at man muligens kan se samisk jernalder som en utviklingsprosess – kontinuerlige kulturendringer og påvirkninger som forandrer de lokale steinalderkulturer, og kulminerer i den samiske kulturen slik vi kjenner den i dag. Samme sted påpekes det også at fra det området hvor man har mest arkeologiske data, Øst-Finnmark, og særlig Varangerområdet med Pasvikdalen, er det mulig å spore kontinuitet fra den samiske kulturen man har i dag, helt tilbake til begynnelsen av samisk jernalder (NOU 1978:18A:130).

Det arkeologiske funnmaterialet fra samisk jernalder peker i retning av at samene i utgangspunktet var bærere av en veidekultur. Det gjenspeiler seg også i de første skriftlige beretningene om samer fra sør-europeiske historikere og geografer. Der framgår det at jakt og fangst var det viktigste næringsgrunnlaget. Både kvinner og menn deltok i jakta. De brukte også ski med stor dyktighet, fortelles det.

Den bysantinske forfatteren Prokopios som beskreiv den skandinaviske halvøya på 500-tallet, gir en levende beskrivelse av samenes, de såkalte skridfinnenes, næringstilpasning. Blant de barbarene som bodde der, var det ett folkeslag som levde på dyrs vis. Det var skridfinnene – altså samene. De brukte verken klær eller sko. De drakk heller ikke vin, og spiste ikke noe av det jorda frembrakte. Mennene dreiv ikke jorddyrking, og kvinnene skjønte seg ikke på å spinne eller veve. Derimot gikk menn og kvinner alltid sammen på jakt. I de veldige bergene og skogstrekningene i deres trakter, var det særdeles rike forekomster av av både ville dyr og annet. De spiste kjøttet av de dyrene de fikk, og skinnene brukte de til klær (uten å forandre noe ved dem). Det kom av at de verken hadde lin eller noe annet å sy med. Derfor bandt de hudene sammen med sener, og dekte hele kroppen med dem (Hætta 1976:10).

Den samiske kulturen var altså i utgangspunktet en jakt- og fangst-, eller veidekultur.

1.2 Kontakt med andre

Gjenstandsmateriale fra den første delen av samisk jernalder viser tydelig at samene i det området vi i dag betegner som Finnmark ikke var isolert fra andre folk. Hit kom både østlige og vestlige kulturstrømninger.

Det finnes også språklige tegn på kontakt, og at andre nordiske folk har ferdes i området før vikingtida. Det er i enkelte stedsnavn. Gamle navn av norsk opprinnelse er øynavnene Silda (Sildi) og Loppa (Láhppi) lengst vest i Finnmark (Hovda 1967:56). Det samiske Máhkarávju (Magerøya) kan være et innlån i samisk fra urnordisk – det vil si fra tida før ca. år 700. Likeledes er det blitt hevda at Várjjat (Varanger) er et innlån i samisk fra urnordisk (Hovda 1967:57).

Disse eksemplene er likevel ikke typiske for stedsnavndannelsen på Finnmarkskysten. Totalt sett er det nemlig få stedsnavn i Finnmark som skriver seg fra urnordisk eller norrøn tid. Den største øya i Finmark har f. eks. innbyrdes uavhengige samiske og norske navn, Sállánsuolu – Sørøya. Sállánsuolu er for øvrig også det samiske navnet på den store Skogerøya i Sør-Varanger (Mátta-Várjjat).

Fjordnavnene på -anger i Finnmark er tidligere delvis blitt tatt til inntekt for fast norsk bosetning allerede da norsk språk hadde sin urnordiske form. Ut fra andre kjente kilder er dette knapt riktig. Historikeren A.W. Brøgger har etter all sannsynlighet rett når han sier at disse navnene stammer fra sjøferder og intet annet. (Brøgger 1931: 48).

Om man ser på andre kildetyper enn stedsnavn, finner man relativt lite arkeologisk materiale av klart norrønt opphav fra før 12-1400-tallet. De få, og delvis vanskelig identifiserbare grav- og skattefunnene av nordisk type fra Finnmark før 1300-tallet, for eksempel gravfunnet fra Ekkerøy (Ihkkot), gir knapt holdepunkter for å tale om fast norsk bosetning. De vitner derimot om norsk sjøferdsel, eller om enkeltstående norske kolonister som har slått seg ned her (Brøgger 1931: 47-51). Muligens var det kun tale om norske handelsstasjoner i sommersesongen (Niemi 1983: 64).

Selv om funnmaterialet er rikere i Vest- enn i Øst-Finnmark (Oarje-/Nuorta-Finnmárku), er det også der funnet svært få hustufter av norrøn type. Det har derfor neppe vært noen sammenhengende norsk bosetning i det distriktet heller, før den første fasen i den norske koloniseringsbølgen satte inn på 1200-1300-tallet.

En magistergradsavhandling i arkeologi, med siktemål å studere sammenhengen mellom etnisitet og gravskikker i Finmark og Nord-Troms (Davvi-Romsa), i tida 800-1200, konkluderer likeledes med at det er sannsynliggjort at i denne perioden ... er Finnmark og den nordlige delen av Troms et tilnærmarent samisk område. (Reymert 1980: 130).

1.3 Ottars beretning

Stedsnavn, og noe arkeologisk materiale, tyder med andre ord på norrøn sjøveis ferdsel i området før den første øyenvitneskildring nedfeller seg i skriftlig form. Det er den nordnorske høvdingen Ottars beretning fra like før år 900. Den er blitt en klassisk kilde til både samisk og norsk historie fra første del av vikingtida (NOU 1984:18, s.643-44, jf. også Gunnes 1976: ff)

Han bodde et eller annet sted sør for Tromsø (Romsa). Derfra og nordover forteller han at landet var helt ubebygd. Likevel bodde det folk der. På noen få steder slo samene leir. Der gikk de på jakt om vinteren, og dreiv fiske i havet om sommeren.

Ottar gir også klare holdepunkter for at samene var de som bodde i de indre områdene av den skandinaviske halvøya. Han anførte nemlig at på de øde fjellstrekningene mot øst, ovenfor det bebygde landet, bodde det samer.

En gang ønska han å undersøke hvor langt mot nord landet strakte seg, eller om det bodde noen nord for den øde strekninga. Etter tre døgns seilas var han kommet så langt nord som hvalfangerne drog på det lengste. Det kan være ett eller annet sted på kysten av Vest-Finnmark (Oarje-Finnmárku).

Ferden fortsatte helt inn i Hvitehavet (Vilgesmearra). Der traff ekspedisjonen på bebygd land i Ottars egen mening av ordet. Han bruker nemlig ordet ubebygd om hele den lange kyststrekninga han hadde seilt, og hvor det var samisk næringsliv og bosetning – ... før det hadde han ikke støtt på noe bebygd land siden han dro fra sitt eget hjem, men hele veien var det ubebygd land på styrbord side – unntatt fiskere og fuglefangere og jegere, og de var alle samer ....

Den bosetningshistoriske slutning det er mulig å trekke av Ottars beretning, er at nord for ham lå det et tilnærma ensidig samiske område, men som likevel ikke var ukjent for håløygene, gjennom sesongmessige ekspedisjoner dit. I vikingtida kan det også ha vært norrøn helårsbosetning på enkelte steder. Det gjelder for eksempel Loppa øy (Nielsen 1990: 25). Stedsnavnene av norrøn opprinnelse er også med på å underbygge Ottars opplysninger (jf. kapittel 1.2.). På Stappen (Stáhppu) på Magerøya er det i tillegg avdekt en gårdshaug hvor de eldste delene er fra noe før år 700, og de yngste om lag to hundre år nærmere vår tid. Det er trolig restene av en håløygsk fangststasjon, selv om de funnene som er gjort gjør det sannsynlig at det har vært helårsbosetning over lengre tid (Richter Hanssen 1990: 32). På Sørøya (Sállán) er det likeledes funnet spor etter norsk bosetning. Dette dreier seg trolig om fangststasjoner. Den norske bosetninga i Vest-Finnmark blir imidlertid borte igjen omkring år 1100 (Nielsen 1990:25).

1.4 Samenes skattevarer. En avspeiling av veidekulturen, og grunnlaget for håløygenes rikdom

Ottars opplysninger om samenes skattevarer forteller svært mye om ressursgrunnlag, næringsliv, og de økonomiske verdier veidekulturen framskaffa. Forholdet mellom samene og de håløygske høvdingene kommer også klart til syne:

«Men deres (håløygenes) rikdom er for det meste basert på den skatt som samene betaler dem. Denne skatt består i dyrehuder og fuglefjær og hvalbein og skipstau som er laget av hvalhud og selhud. Enhver betaler etter sin stand. Den fornemste må betale femten mårskinn og fem reinskinn og et bjørneskinn og ti ambarer fjær og en bjørne- eller oterskinnkofte og to skipstau. Hvert av disse skal være seksti alen langt, det ene skal være laget av hvalhud, og det andre av selhud.»

En veide- og fangstkultur med konkrete detaljer stiger fram for oss. Det eneste produktet som ikke uten videre må stamme fra jakt og fangst av sjøpattedyr, er reinskinn. Selv om Ottars opplysninger om reinholdet er flertydige, er det likevel helt klart at der fantes tamrein (jf. kapittel 5.1.). Reinskinnene kan derfor like gjerne være et produkt fra tam- som fra villrein. Skattevarene tyder på en meget allsidig utnyttelse både av havets og av innlandets ressurser. De forteller dessuten at ressursene som ble utnytta, også ble videreforedla av samene selv.

Ottar var utvetydig når det gjaldt grunnlaget for både sin egen, og sine likemenns velstand. Det var den samiske ressursutnyttinga som var grunnlaget, da rikdommen deres for det meste var basert på den skatt som samene betalte dem.

Denne beskrivelsen av håløygenes viktigste rikdomskilde mot slutten av 800-tallet gir et talende bilde av den samiske veide- og fangstkulturens økonomiske potensiale på den tida. Det var da også den som la grunnlaget for den første utførselen eller handelen med varer fra det som i dag er Nord-Norge (Davvi-Norga), og som gjorde noen av storbøndene i Hålogaland (Hålogalánda) virkelig rike. Helt sentralt i denne eksporten stod de samiske skinnvarene (Brøgger 1931: 32-38).

Erobringen av skatten fra samene, finneskatten, var selvsagt særdeles viktig. Denne underleggelsen skjedde nok ikke med de skattlagtes egen vilje. De faste avgiftene til norske storbønder og væreiere var nok derfor et resultat av krig og undertrykkelse (Brøgger 1931: 38). Einar Niemi er om mulig enda klarere. Han hevder at man på basis av sagatekstene kan kalle mye av den norske handels- og skattevirksomheten for plyndring (Niemi 1983: 65).

Det var meget store verdier det dreide seg om. Andreas Holmsen har gjort en beregning over hvor mye den fornemste samen, i følge Ottars opplysninger, måtte betale i skatt. Etter kjente verdiangivelser fra om lag år 1300, tilsvarte den 12 kyr, eller 108 bismerpund (ca. 550 kg) smør eller 4 mark sølv (nærmere 860 g). Det er en ytelse som ville ha dekt leidangsskatten av 10-12 store bondebruk i det hardeste skattlagte distriktet i Norge (Norga) – Trøndelag (Holmsen 1977: 62).

For det tidlige vikingtidsaristokratiet i Nord-Norge, hadde altså samenes bruk av land og vann, blant annet i Finnmark, svært stor betydning for å sikre maktgrunnlaget. Derfor ble det viktig for det norske rikskongedømmet å ekspandere nordover, og å legge under seg kystleia og finneskatten.

Det har vært vanlig å regne med at skatten fra samene ble et regale, eller en særrett for kongen, fra Harald Hårfagres tid, og at den da var kombinert med eneretten til å kjøpe samiskprodusert pelsverk. Verdien av skattevarene var så høy at det er grunn til å tro at finneskatten også fikk betydning for det økonomiske grunnlaget for den sentrale norske statsmakta. I følge Andreas Holmsen kan det ha hatt noe å si for Norges rike om finneskatten ble rett for kongen allerede under Harald Hårfagre i vikingtida, eller først utpå 1000-tallet, ... for Norge var jordbruksmessig et så fattig land at det samiske pelsverket kunne ha viktig økonomisk betydning for kongemakten, så lenge størsteparten av det – eller iallfall en stor del – gikk til Atlanderhavskysten framfor til Bottenviken eller gjennom øst-karelerne ved Kvitehavet til det russiske pelsmarkedet i Novgorod. (Holmsen 1977: 64-65).

1.5 Hørte Finnmark og samene til det norske rikssamfunnet? – Begrepet skatt før ca. 1300

Ett spørsmål det er relevant å stille i denne sammenheng, er hvilken stilling de samiske skattebetalerne hadde i forhold til dem de betalte skatten til. Ordet skatt (norr. skattr) ble i norsk lov ikke brukt om nordmenns ytelser til sin konge før etter år 1300 (Holmsen 1977: 54). Deres ytelser ble kalt leidang. Før den tid hadde begrepet skatt 3 hovedbetydninger:

1. Ytelser til paven som Guds stedfortreder.

2. Løsepenger trellen betalte til herren ved frigivelse

3. Avgift til den norske konge fra områder utenfor riket som ved tvang eller overens­komst hadde godtatt hans overherredømme.

Alle disse tilfeller gjaldt ytelser nedenfra og oppover, «... til en som hadde makt fra en som ikke hadde det – eller ikke hadde nok makt i forholdet dem imellom. Det gir på reint språklig grunnlag en antydning om forholdet mellom samene og den som tok finneskatten av dem» (Holmsen 1977: 57).

Norske historikere har ved enkelte anledninger brukt norsk skattland om territoriet til de samene som måtte betale skatt til den norske kongen (Brøgger 1931: 40). Begrepet skattland slik det ble brukt på 11-1200-tallet, innebar imidlertid at det politisk, men ikke geografisk hørte til Norge. Enten underordninga var av føydalrettslig karakter (Orknøyene), eller det dreide seg som fullverdige samfunns­medlemmers direkte undersåttforhold (Island), ble det i begge tilfeller forutsatt at skattlandet hadde offentlige organer – fyrste og/eller folkeforsamling (ting) som på rettsgyldig vis kunne artikulere en anerkjennelse av Norges konge (Holmsen 1977: 58).

Øvrige felleskjennetegn for skattlandene var for øvrig at de alle var kristne, og dermed underordna erkebiskopen Nidaros. I tillegg hadde de en befolkning som språklig og etnisk stod nordmennene nær. I følge Andreas Holmsen er det svært vanskelig å plassere noe samisk område innenfor slike rammer i middelalderen.

Når det i tronfølgelova av 1273 blir skilt mellom det som er innenlands og skattlandene, blir spørsmålet da om de som utforma denne lova, har plassert de samiske skattebetalerne innenlands og betrakta deres land som en del av selve Norge, som det jo stod i geografisk forbindelse med (Holmsen 1977: 58). For eldre norske historikere har det ganske kritikkløst vært nokså vanlig å gjøre nettopp det. Holmsen er imidlertid ikke enig i at man uten videre kan knytte det gamle Finnmork til Norge. En slik tankegang, som i sin konsekvens måtte gi samer og nordmenn de samme rettigheter i kongeriket, betegner han som absurd. Dette kommer da også til uttrykk i Historia Norvegia fra omkring 1190. Der skilles det mellom innbyggerne og finnene i Hålogaland( Historia Norvegia 1969: 20).

Dermed blir det også en fiktiv forestilling at Norge – i betydninga kongeriket Norge på 1100-tallet også omfatta samenes land. Norges faktiske eller påståtte dominans som skattekrever, måtte likevel gjøre slike forestillinger mer nærliggende. Grunnen til at samenes land ikke hørte med til Norge, var finneskatten til Norges konge. Den var nemlig en ytelse ... som gjennom selve sin språklige betegnelse viser at samene stod utenfor det samfunn hvor disse kongene hadde sin legale politiske makt og funksjon. (Holmsen 1977: 60.)

Traktaten med Novgorod av 1326 med tilhørende grenseprotokoll (NOU 1984:18, s. 648), som er den første bevarte dokumentariske kilde om Norges forhold til samenes land, gjør det likeledes klart at området mellom Lyngen-/Balsfjordområdet (Ivgu-/Báhccavuotna) og Kolahalvøya (Guoládatnjárga), ikke var innlemmet som en ordinær riksdel i noen av de to rikene. Grenseprotokollen gjaldt kort og godt å fastsette grensene for hvor dobbeltbeskatning av samene skulle finne sted (Holmsen 1977: 60, jf. også Larsen 1985: 1-9). Fram mot 1300-tallet stod altså samene fortsatt utenfor det norske rikssamfunnet, men var viktige leverandører av produkter som helt og holdent bygde på egen utnyttelse av ressursene i Finnmork, – samenes land.

2 Norsk kolonisering av kysten. Begynnende samisk næringsdifferensiering. Ca. 1300-1600

Etter Ottars beskrivelse av Finnmark fra slutten av 800-tallet, er det uten videre klart at samene også brukte ressursene på den ytterste kyststripa. Han hadde nemlig bare sett samer der, under sin seilas til Hvitehavet.

På 1500-tallet begynner en å få historisk – topografiske beskrivelser fra Finnmark. Da er bildet svært endra fra Ottars tid. Ikke bare beskrivelser, men også skattemanntallene og annet kildemateriale viser at det nå var en relativt betydelig norsk kystbosetning. I fjordene og innlandet var det stadig nesten bare samer som bodde. Hva hadde skjedd siden Ottar gav sin beretning til kong Alfred av England? Flere hundre år etter Ottar var jo samene fortsatt nærmest enerådende i Finnmark. Hvilke prosesser og hendelser hadde skapt de nye befolkningsmessige forholdene – med nordmennene som den tallmessige største gruppa, og tilsynelatende den dominerende i kystsona?

Hvis vi først ser på når denne utviklinga begynte, er det all grunn til å tro at den iallfall ikke er eldre enn 1200-tallet. Det islandske skriftet Rimbegla fra det nevnte århundret, omtaler Malangen (Málatvuotna) som skillet mellom bumenn og finner. Der heter det også at Lenvik hadde den nordligste kirke i verden (jf. Brøgger 1931: 40). Disse utsagnene bør tillegges stor vekt. Dette var nemlig en tid med ekspansjon fra karelsk – novgorodsk side. Da ville man neppe fra islandsk eller norsk side, underslå norsk bosetning eller norske institusjoners tilstedeværelse lengre nord.

Blant annet ut fra et slikt utgangspunkt kan den første norske koloniseringsfasen i Finnmark, høyst sannsynlig settes seinere enn Rimbegla, selv om enkelte historikere har antyda at koloniseringa tok til allerede på 1100-tallet (Johnsen 1922: 21). En viktig grunn til at det ikke uten videre synes rimelig at den norske koloniseringa tok til så tidlig som Oscar Albert Johnsen antyder, er at de handelsmessig gunstige forholdene som hanseatene skapte, ennå ikke var etablert.

Disse hanseatene, med sete i Bergen, begynte å komme inn i Nord-Norgehandelen mot slutten av 1200-tallet. De betalte meget gode priser for tørrfisk. Dermed ble det skapt et større europeisk marked for torsken, slik at Finnmarksfisket nå begynte å vokse fram ved siden av Lofotfisket (Brøgger 1931: 41).

Ett av hanseatenes viktigste betalingsmidler var korn, slik at nordmenn fra da av kunne skaffe seg denne sentrale matvaren på steder hvor korndyrking ikke var mulig. En historiker har beskrevet Bergen på 12-1300-tallet som ... en så å si automatisk virkende sentral for bytte av tørrfisk mot baltisk rug, slik at nordmenn kunne fiske det nødvendige korn opp av havet og klare seg uten egen kornavl. (Holmsen 1977: 42. Jf. også Brøgger 1931: 41.)

Før hanseatenes inntreden i Bergenshandelen er det altså lite sannsynlig å regne med noen særlig norsk bosetning på Finnmarkskysten. Ut fra arkeologiske data, stedsnavn, skriftlige kilder m.v., framstår derfor det nåværende Finnmark fram til bortimot 1300-tallet som et omtrent ensidig samisk område.

Vardø (Várggát) er i mange sammenhenger blitt nevnt som det fremste eksempelet på den norske etableringa i Finnmark. Kildene forteller at det på begynnelsen av 1300-tallet ble bygd både ei kirke og en borg der. Det er imidlertid ikke samstemmighet mellom historikerne om denne byggevirksomheta i første rekke skulle dekke et behov for norske institusjoner der på grunn av en norsk befolkning, eller om det var politiske motiver for å manifestere norsk overhøyhet som var de avgjørende (Johnsen 1922: 22, Niemi 1983: 74). Det er rimelig å tro at det var en kombinasjon av disse.

I tillegg kommer de økonomiske interessene fra erkebiskopens side. I et noe seinere pavebrev – 1488 – kommer det nemlig fram at kirkene i Finnmark var kapell som med alle sine inntekter lå direkte under erkebiskopen. Slike områder kaltes terrae missionis – en organisasjonsform som kan ha vært etablert fra 1200-tallet av (Hamre 1977: 30/31.) Erkesetet i Nidaros utvida iallfall bispedømmet nordover, og i 1307 kom erkebiskopen selv for å innvie ei kirke på utposten Vardø.

En indikasjon på at 1300-tallet likevel er relativt viktig når det gjelder norsk kolonisering av Finnmarkskysten, er at fastboende norske for første gang nevnes i kjent lovmateriale i 1384 (Holmsen 1977: 67. Jf. NGL III: 222). Utgravinger av flere gårdshauger på Magerøya viser at de eldste av disse har norsk bosetning fra andre halvdel av 1200-tallet (Richter Hanssen 1990: 39). Det er likevel grunn til å tro at både 13- og 1400-tallet representerer en periode med moderat norsk koloniseringsvirksomhet (Niemi 1983: 69), og at den norske tilflyttinga er særlig markant i hundreårsperioden fra midten av 1400-tallet (Nedkvitne 1988: 56,87,152). Den fiskeriaktivitet som ble drevet fram til da, kan i det vesentlige ha vært basert på sesongmessig utnyttelse av skreien utenfor Breivik på Sørøya, og loddetorsken østover mot Varanger (Nedkvitne 1988: 56).

Bygravingene som er foretatt i Vardø viser for eksempel ikke tegn på at der har vært sivil bosetning lenger tilbake enn 1400-årene (Simonsen 1959: 45). Iallfall er det ikke funnet spor etter etter norsk fiskeværsbosetning der som er eldre enn 1450 (Rønning Balsvik 1989 I: 15). Dette kan tyde på at Vardø i den første tida var et militært støttepunkt (Linchausen 1975: 39).

2.1 Konflikter i forbindelse med koloniseringa?

Det var de samiske ressursene som gjorde samene attraktive som skatteobjekter for håløygene, og seinere for rikskongedømmet i sør. Det var også de rike fiskeressursene som etterhvert førte til en norsk bosetning på Finnmarkskysten.

Hvordan ble så denne ressurskonkurransen sett på av samene som var der fra før? Dette er lite omtalt i litteraturen. Norsk historieskriving har like til det aller siste betrakta det som helt uproblematisk. Av den grunn gjelder det samme en god del av de lærebøkene som mange av dagens voksne har vokst opp med i skoletida. Der finner man gjerne essensen i eldre norske historikeres syn på koloniseringa av Finnmark, for eksempel:

I det l3. århundre tok norske fiskere til å slå seg ned langs hele Finnmarkskysten fra Tromsø til Varanger, og i de to neste hundreårene fikk Finnmark endelig fast norsk bosetning. Det var på høy tid dette framstøtet kom. (Klunde l963: 59).

Det er få som har beskjeftiga seg med de mulighetene for konflikt som lå i den norske koloniseringa av Finnmark. Fagfolk har i sine framstillinger stort sett lagt liten vekt på at ressursene, og mange av de gunstigste boplassene på Finnmarkskysten utvilsomt allerede var brukt av samene da nordmennene kom. Vardø hadde for eksempel samisk bosetning (Rønning Balsvik 1989 I: 15).

På 1500-tallet møter vi et betydelig antall norske fiskevær på kysten. Det er urimelig å tenke seg at etableringa av disse har skjedd helt friksjonsfritt, i den grad det bodde samer der fra før. Vi kan derfor gå ut fra at den norske koloniseringsperioden også har medført konflikter når det gjelder areal- og ressursbruk.

Samene har derfor sannsynligvis hatt strategiske interesser i å hindre en utvikling som kunne gå ut over deres egen næringstilpasning. En reaksjonsform kan ha vært å ta parti for karelerne, som iallfall helt til andre halvdel av 1400-tallet lå i hard strid med de norske som slo seg ned på Finnmarkskysten. Oscar Albert Johnsen antar at årsaken til disse stridighetene var at folk fra karelen og Novgorod betrakta Finnmark som sitt gamle skatteland. Den første norske bosetninga ble med andre ord ansett som uberettiga inntrenging. Verken karelerne eller eller folk fra Novgorod slo seg ned som kolonister, slik at samene tross alt kanskje har sett sine interesser best trygga gjennom å støtte disse. I Finmarkens politiske historie, er Oscar Albert Johnsen som en av de få, inne på dette:

Og uenighet mellom finner (samer) og norske bumænd om fiskepladser, bosteder og jaktrettigheter maa saavel som rivningene mellom skattekræverne ha bidratt til at nære og vedlikeholde den langvarige tvist. Finnene (samene) tok, ialfald sålænge nordmændene endnu var den svakeste part naturlig parti for angriperne. (Johnsen 1923: 30.)

Den norske koloniseringa, og utvidelsen av statsmakta nordover, kom som nevnt i konflikt med Novgorodrikets interesser. På 1200-tallet førte dette til at fyrsten av Novgorod beordra karelere og russere til å plyndre fiskevær sørover til Malangen, noe som også ble gjort. To ganger på begynnelsen av 1320-tallet ble nord-norske kystområder angrepet av regulære flåtestyrker. Til tross for fredsavtalen i 1326, fortsatte de gjensidige plyndrings- og krigstoktene ennå i om lag 150 år til (Eriksen 1992: 38/39).

Foran er det nevnt at Vardøhus festning i likhet med kirka på Vardø antakelig er fra begynnelsen av 1300-tallet. Den dateres gjerne til Håkon V Magnussons regjeringstid, altså i perioden 1299-1319. I seinere norsk historieskriving er denne festninga vanligvis utlagt som et symbol på norsk overhøyhet over Finnmark – et grensemerke mot øst, et vern mot karelere og russere. Man kan antakelig med like stor rett betrakte denne festningsetableringa også ut fra en annen synsvinkel. Den kan ha vært et middel for å sikre den norske koloniseringa i eventuelle konflikter med samene. Festninga var i så fall ikke bare et norsk grensemerke, men i like høy grad et tiltak for å holde samene på plass. Hvis den også hadde en slik funksjon, er det interessant å legge merke til den var plassert ved munningen av Varangerfjorden, som opp gjennom tida kanskje har hatt den største samiske befolkningskonsentrasjonen i Finnmark.

2.2 Gode økonomiske vilkår for markedsretta fiske

De økonomiske vilkårene for å drive markedsretta fiske må ha vært gode fram mot 1500-tallet. Det framheves blant annet i en av de eldste kjente skriftlige beskrivelser av Finnmark. Det er erkebiskop Valkendorfs innberetning til paven. Den stammer sannsynligvis fra 1512. Uten fisket ville det ikke vært noen norsk bosetning på Finnmarkskysten: Landet ville ikke vært beboelig for kristne Mennesker, hvis ikke Fiskefangsten som der er meget rigelig lokkede Folk til at slå sig ned der, ... (Valkendorf utg. 1901: 6).

Tørrfisken de produserte holdt en slik kvalitet at den ble utført til nesten alle fremmede kristne Folk. Der var også særdeles gode tørkeforhold, slik at fisken kunne holde seg i minst 10 år, forutsatt at den ble lagra på en skikkelig måte.

I tillegg til fisket var det et visst husdyrhold, men det ser ut til å ha vært av ringe omfang. Det var bare noen sauer og geiter. Det er nærliggende å tro at det var norsk småfehold Valkendorf omtalte. Med det labile bosetningsmønsteret den norske fiskerbefolkninga hadde, var sauer og geiter de gunstigste husdyra. Storfehold ville ha tvunget folk til mer fôrsanking og fastere bosetting.

Om den norske befolkningas tilpasning til landet og ressursene har Valkendorf også interessante observasjoner. De som hadde hjemstavn i Finnmark bodde ikke fast, men flytta stadig til nye steder etter hvor fisket slo til. De fremmede som kom dit for fiskets skyld hadde egne forsyninger med seg, blant annet mat og drikke for et år eller mer, for øvrigt fører de med sig alt sit Gods og hjemlige Løsøre, ja Hustruer og Børn, og de tager dem bort med sig når de vender hjem derfra (Valkendorf utg. 1910:7).

Man kan med god grunn spørre om Finnmark på den tid i det hele hadde en særlig stor andel fastboende norske i den forstand at familiene bodde der generasjon etter generasjon. Det kan se ut som mange kom utenfra, var noen år, for så å reise tilbake når de hadde oppnådd den økonomiske profitt de var ute etter.

Strukturen i næringslivet må også ha gjort det vanskelig å lage noen sikker fortegnelse over den skattepliktige befolkninga. De mange tilnavnene av typen Jemt, Skott o.l., synes også å peke i retning av der har vært en rein Klondykestemning først på 1500-tallet (Dybdahl 1974: 239).

Den store mobiliteten bekreftes også av et pavebrev fra 1488. Der klages det nemlig over at det var vanskelig å få til en fast inndeling av sognene i Finnmark. Det skyldtes at innbyggerne bodde snart her, snart der, avhengig av fisket (Nedkvitne 1988: 42).

Uansett er det likevel klart at det fant sted en tilflytting som førte til en netto befolkningsøkning som oppveide tapene under feidetilstandene med Novgorod, og de naturgitte farene man ellers stod overfor. I en slik forbindelse var selvfølgelig havet en stor risikofaktor, men uvante som de var med forholdene, hadde tilflytterne også en annen fiende – skjørbuken. I følge Valkendorf dreiv den mange uforsiktige til en for tidlig død. I og med at han ikke kjente til C-vitaminets sentrale betydning, slo han fast at denne naturulykkken skyldtes landets skrekkelige kulde, og frossen mat og drikke (Valkendorf utg 1901: 9).

Til tross for at de naturgitte levekårene kunne være vanskelige, var de økonomiske vilkårene for å drive eksportretta fiske meget gode. Årsaken var stadig å finne i det gunstige bytteforholdet mellom fisk og korn. Dette trakk folk, ikke bare fra Norge, men fra hele Vest-Europa til Finnmarkskysten. Særlig god var tørrfiskprisen i andre halvdel av 1400-tallet. Da kunne man på det åpne markedet i Bergen, oppnå opptil 6-7 kg rugmel for ett kilo tørrfisk (Nedkvitne 1988: 42-43). Den ekspansjonen som de gode prisene skapte, fortsatte utover 1500-tallet, og kulminerte først i andre halvdel av århundret. Det til tross for at prisen for tørrfisk, sammenlikna med korn, begynte å falle allerede fra slutten av 1400-tallet (Nedkvitne 1988: 44).

Blant dem som har beskrevet den norske befolkningsutviklinga i Finnmark på 1500-tallet, er det likevel ikke full samstemmighet om forløpet. Ulikhetene i framstillinga er til dels store. Einar Niemi har beregna den norske befolkninga i Finnmark til 2 190 personer i 1 520, mens han for 1 597 (98) har hele 4 590 personer. Til sammenlikning opererer Amund Helland med 2 930 norske i 1597 (Helland II 1906: 31). Etter Helland skulle kulminasjonen i den norske befolkningsutviklinga ha vært omkring 1567 (3 070) personer. (Jf. bosetningskartet, fig 2.1 nedenfor.) Niemi mener imidlertid at kulminasjonen ikke finner sted før mot slutten av århundret. I følge Niemi kan man også mellom 1520-21 og 1567 registrere betydelige forskjeller i befolkningsutviklinga i Øst- og Vest-Finnmark. I Øst-Finnmark økte den norske befolkninga med 91 %. I Vest-Finnmark var økninga bare 18,6 %: Dette er en klar indikasjon på at tilflyttingen til Finnmark ikke var over. Befolkningstilsiget hadde nådd Vest-Finnmark alt før 1520 med full tyngde, først etter 1529 ble værene østover skikkelig folkesatt. Koloniseringsfasen her var ennå i full utvikling. (Niemi 1983: 94-95.)

Niemi er for øvrig den første som har foretatt slike beregninger med historisk kildekritikk. Tallene hans må derfor tillegges størst vekt.

Kilde: (Etter Nielssen 1985: 116)

Også skatteforholdene viser at både nordmenn og samer må ha stått seg godt på 1500-tallet. Den gjennomsnittlige skattebyrden lå nemlig vesentlig over det som var vanlig noe annet sted på landet i Norge. Omkring 1520 betalte hver norsk skattyter i Kyst-Finnmark i gjennomsnitt ca. 9 mark. Til sammenlikning lå gjennomsnittsskatten i jordbruksbygdene ved Trondheimsfjorden på ca. 3 og i Lofoten og Vesterålen på om lag 6 mark.

Da samene ved sjøen i 1567 kom med i de dansk – norske skattelistene, betalte de i gjennomsnitt 7 mark (Niemi 1979: 148). Dette var noe mindre enn de norske. Deres økonomiske potensiale har likevel neppe vært dårligere. De måtte jo også ut med kanskje tilsvarende tyngsler til både Sverige og Russland, noe de norske i regelen var forskånt for.

Nordmennene bygde sin velstand på markedsfiske. Samene deltok også i det, men i tillegg utnytta de andre ressurser. Jakt og fangst var ganske sikkert blant de økonomisk gunstigste. Skinnprisene var nemlig svært gode (Steckzén 1964), og handelsveiene var åpne mot det vesteuropeiske handelssystemet, og østover mot Russland (jf. Hansen 1984). Illustrerende er det at den norske finnskatten i 1567 i stor utstrekning ble betalt med russisk mynt (Holmsen 1977: 71). Det var med andre ord gode konjunkturer for både markedsfiske og veiding, noe som kom begge de etniske gruppene til del.

Fiskeressursene var også omfatta med interesse i andre land, noe som kan ha bidratt til at folk fikk gode priser for fisken, og bidrog til økt skatteevne og velstand. Blant annet kom det engelske skip nordover til Finnmark på 1420-tallet. De forbudene som ble nedlagt mot dette, hjalp trolig ikke særlig mye (Richter Hanssen 1990: 45).

2.3 Ressursbruk og bosetningssoner

I andre halvdel av 1500-tallet nådde den den norske bosetninga sitt høyeste nivå etter at koloniseringa begynte. Den kan da ha hatt et slikt omfang at den påvirka samenes aktivitet på kysten. Selv om disse selvsagt også da, som seinere, i større eller mindre grad brukte ressursene på kyststripa, kan en likevel gå ut fra at hovedmønsteret i bosetningslokaliseringa og ressursbruken var at samene brukte innlandet og fjordene, mens de norske dreiv salgsbasert fiske fra sine vær på øyene og kysten.

Disse forskjellige bosetningssonene bekreftes av en av de få kjente beskrivelser av de to etniske gruppenes levevis og ressursutnyttelse i Finnmark, på 1500-tallet, gitt av Peder Claussøn Friis (1545-1614). Han hadde imidlertid aldri vært i Finnmark selv. Hans kilde var lagmann Jon Simonsson som hadde vært knytta til erkebispesetet i Trondheim (jf. NBL XIV 1962: 540-550).

Navnet Finnmark, skriver Friis, kommer ikke av at det bare bor samer – Finner – der, men fordi det bor sjøsamer, Søfinner, ved alle fjordene, og fjellsamer, Fjeldfinner eller Lappfinner, på fjellet ovenfor. Med dette blir Friis den første som innfører begrepene sjøsamer og fjellsamer. Disse begrepene har åpenbart mer sammenheng med tilholdssted, og mindre med ulikheter i kultur- og næringstilpasning. Fellespreget i kulturen avspeiles i betegnelsen finn – same.

Nordmennene bodde ikke i de samme områdene som samene, men holdt bare til ... på Øerne og paa de yderste Næs. Han la også til at de levde av fiske, og holdt få kyr (Claussøn Friis utgitt 1881: 396, 397, 404)

2.4 Samene. Veidekultur og markedstilpasning

På Ottars tid mot slutten av 800-tallet, og i de påfølgende århundrene, må en forutsette at kystens og innlandets ressurser innenfor nærmere avgrensa områder ble utnytta av den samme samiske gruppe eller siida. En slik siidabruk, eller veksling mellom kyst og innland, blir illustrert gjennom en anonym Finnmarksbeskrivelse mot slutten av 1500-tallet.

Der heter det at samene i løpet av et år hadde huse og bolige på fire steder. Om sommeren var de ved fjordene og ute på øyene etter fisk, fugler, egg, fjær og dun. Om høsten var de også ved søesiden, hvor det fantes skog. I godt vær dreiv de fiske, men når det var uvær og storm, var de i skogen og hogg tømmer til båter og jekter. Vinterstid hadde de boligene til fjells i skogen, hvor det var ferskvann og elver. Der veida de etter rein, andre dyr, og fugler. Om våren var de atter ute ved søesiden for å drive fiske i godt vær. I dårlig vær kunne de dra til fjells på veiding og jakt, eller bygge båter (Storm 1895: 232).

Beskrivelsen forteller i det vesentlige stadig om en veidetilpasning. Produktene fra de hovednæringselementene som er nevnt, båtbygging, jakt og fiske, er likevel elementer som også inngikk i en markedsøkonomisk tilpasning.

Man skal likevel være forsiktig med å generalisere altfor sterkt ut fra beskrivelsen til denne ukjente forfatteren. Nyere forskning viser at der var et betydelig rom for tilpasninger innenfor de enkelte fjordsystemene. Om Porsanger (Porsaŋgu) heter det for eksempel at man der ikke har noe belegg for et så omfattende flyttemønster som det beskrevne (Richter Hanssen 1986: 58). Porsangersamenes flyttinger baserte seg på at de om våren fulgte fjordtorsken utover mot kysten, hvor de samtidig kunne utnytte den torsken som vandra inn mot land fra Barentshavet (Richter Hanssen 1990: 78).

Etter at nordmennene fra 1200-1300-tallet utstrakte sitt kommersielle fiske til Finn­marks­kysten kan dette også ha åpna nye økonomiske muligheter for samene til å utnytte torskeressursene. De kunne nå fiske for salg, og avhende fisken til en slik pris at det kunne være tjenlig å legge større vekt på å drive kommersielt fiske.

Et utslag av dette er muligens at man i regnskapene for Bergen kongsgård omkring 1520 finner enkelte innførsler om at den såkalte finneskatten fra Laksefjord (Lágesvuotna) og Alta var betalt med tørrfisk, nærmere bestemt råskjær (Nielsen 1990: 37). Et ytterligere eksempel på markedstilpasning finner man blant Varangersamene. I 1599 heter det nemlig at en stor del av dem befant seg i det største fiskeværet ytterst i fjorden, Kiberg (Biergi) , for å drive fiske (Niemi 1983: 167).

Den sjøsamiske tørrfiskproduksjonen var faktisk så viktig at den også avstedkom en irritert henvendelse fra den dansk-norske til den svenske kongen i 1594. Der klaga han over at en navngitt svenske hvert år kom og bytta til seg sjøsamenes tørrfisk, mot nærmere spesifiserte varer. Dette var til skade for de norske kjøpmennene (Richter Hanssen 1986: 46).

På grunnlag av materiale fra Altafjorden (Álaheaivuotna) hevder Jens Petter Nielsen at fjordfiske var sjøsamenes hovednæringsvei på slutten av 1500-tallet, og at storfisketida hadde gjort sesongflyttingene overflødige (Nielsen 1990: 78). Den samiske tilknytninga til tørrfiskhandelen, nevnes også av Peder Claussøn Friis mot slutten av 1500-tallet. Han forteller at samene selv ikke seilte til Bergen med fisken, men solgte fangsten direkte til kjøpmennene (Claussøn Friis, utg. 1881: 404) – eller slik vi har sett det, iallfall solgte det som ikke svenskene førte med seg.

Et annet tegn på samenes markedstilpasning får man gjennom skattemanntallslister. En beregning gjort på grunnlag av svensk skattemanntallsmateriale fra om lag 1550 til kort etter år 1600, viser at handelen var viktig. De varene som samene ved sjøen betalte skattene med, stamma da i all hovedsak fra steder som lå utenfor deres ressursområde. En naturlig slutning er at de må være kommet dit gjennom handelsvirksomhet (Hansen 1985b: 133).

Også innlandssamene betalte skattene med en viss mengde handelsgods, men der var naturalandelen, eller andelen av egenproduserte varer mye høyere (Hansen 1985b: 133). Denne påvisninga av handelens rolle for kyst- og fjordsamenes økonomi, gir likevel ikke grunnlag for å hevde at veide- eller jakt- og fangstsamfunnet var avvikla blant disse (Hansen 1985b: 137).

Sjøsamene var fortsatt ivrige og dyktige jegere. Peder Claussøn Friis nevner spesielt sel og nise som viktige jaktobjekter. Tranen fra disse dyra skulle være en viktig del av samenes daglige kosthold (Claussøn Friis utg. 1881: 404).

Sjøsamene holdt også mange tamrein, som gav både melk, smør og ost. Om høsten ble en del rein ført ud til nordmændene, og solgt som slakt. Det ble også drevet en omfattende villreinjakt. Det virker som om denne jakta i stor utstrekning ble drevet med lokkedyr.

De fleste kjente viltartene på land nevnes også som byttedyr. Blant fuglene var rypa særlig viktig, både for kjøttets og fjærenes skyld. Jakt var således ett av samenes fremste erverv. Det utstyret de trengte til dette laga de sjøl. Blant annet smidde de sine egne pilespisser. Barna ble lært opp til å bli dyktige bueskyttere fra de var små. Bomskudd ble ansett som en skam (Claussøn Friis utg. 1881: 406).

Av vanlige husdyr holdt sjøsamene geiter, men det sies uttrykkelig at de ikke hadde sauer. Samene som bodde ved fjordene, ble i tillegg beskrevet som dyktige skips- og båtbyggere, som gjerne la boplassene i tilknytning til skogs­områder, både av material- og brenselhensyn. Når skogen var uthogd på et sted drog de videre til et annet. Jorddyrking var det derfor ikke tale om (Claussøn Friis utg. 1881: 404). Vi kan nok gå ut fra at Peder Claussøn Friis hadde ringere kunnskap om de samene som i hovedsak oppholdt seg inne i landet. Innlandet må ennå på slutten av 1500-tallet ha vært et mer eller mindre lukka land for de sjøfarende norske og danske, som han, eller hans informant Jon Simonsson, hadde som kilder.

Det fortelles likevel at jakt var de såkalte fjellsamenes viktigste næring. De slo seg ned der de kunne finne noe vilt. Imidlertid hadde også de tamrein (Claussøn Friis utg 1881: 498), men det antydes ikke om de hadde mange eller få, slik det ble gjort for sjøsamenes vedkommende. Heller ikke sies det noe om hvordan, eller om de omsatte produktene fra reinen.

Naturligvis var det ikke slik at de som betegnes som fjellsamer, flytta vilkårlig omkring. For en utenforstående observatør kan likevel flyttinga fra ett sted til et annet, ha fortont seg slik (jf. kapittel 5 om reindrift).

2.5 Forholdet mellom de etniske gruppene

I forbindelse med ressursbruken er det også nødvendig å se på om der var andre faktorer enn de reint økonomiske, som hadde betydning for hvordan ressursene ble utnytta. Hadde for eksempel folkegruppenes syn på hverandre noe å si?

Når det gjelder forholdet mellom de gruppene som bodde i Finnmark, var det handelsmessig kontakt mellom iallfall sjøsamene og nordmennene. Ganske sikkert deltok også fjellsamene i denne handelsvirksomheta. Etter den beskrivelsen som gis av Peder Claussøn Friis, var imidlertid samkvemmet for øvrig på et minimumsnivå. Det sies nemlig at samene helst ikke kom på slike steder hvor det var mye folk (det vil si norske). På den annen side ville man helst ikke ha dem der heller (Claussøn Friis utg. 1881: 404). Dette kan ha sammenheng med forestillinga om samenes kyndighet i trolldom. Den var en sterk realitet i samtida.

Forestillinga om samenes overnaturlige evner kan også ha vært en medvirkende årsak til de til dels skarpt atskilte bosetningssonene for samer og nordmenn. Dermed har trolldomsfrykten også vært med på å påvirke ressursbruken. En dokumentasjon på denne frykten kom også til uttrykk på høyeste hold i København. I 1609 utstedte nemlig Christian IV en meget sterk ordre til lensherren på Vardøhus, om hvordan han skulle forholde seg når det gjaldt samenes trolldom.

Der heter det at det var vel kjent at Finske og Lappiske Folk hadde en naturlig tilbøyelighet til trolldom. Derfor torde ikke Nordmænd og andre fromme Folk å bo nær dem. Langt mindre vågde de å bosette seg ved de fjordene hvor det bodde mange samer. Lensherren skulle derfor følge nøye med, og sørge for at det ble gjort kort prosess med dem som ble tatt i å bruke trolldom. De skulle dømmes, og uden al Naade aflives.(NRR IV: 300, jf. også Nielsen 1990: 107).

Det var med andre ord ikke bare materielle årsaker, i første rekke ulik tilpasning til marked og ressurser, som lå til grunn for den bosettingslokaliseringa man hadde på 15-1600-tallet. Der var også andre grunner, bygd på folkelig mistenksomhet og frykt.

Resultatet var iallfall at Finnmark på en måte var delt i to, etter etniske grenser:

1. Et norsk bosetningsområde ytterst på kysten og øyene. Denne bosetninga baserte seg stort sett på markedsfiske, men med et visst tillegg av husdyrhold.

2. Fjordene og innlandet var samiske områder, med jakt, fiske, tamreinreindrift, og husdyrhold som basis.

2.6 Ressursbruk og ­rettsoppfatninger

Rettshistorikeren Sverre Tønnesen (1979) antok at det både i den norske og samiske sona forelå en klar oppfatning av at knapphetsressurser kun tillå dem som til daglig brukte det aktuelle området. Dette kan en finne belegg for også i samtidskilder.

Rekveden er ett eksempel. For den norske fiskerbefolkninga på den trebare Finn­marks­kysten, må trevirke til bygging og brensel ha vært meget ettertrakta. Den enkleste måten å skaffe seg slikt virke på var å sanke rekved. Det er derfor ikke til å undres over at dette var en rett folk ville sette mye inn på å forsvare.

En slik sak kom fram for herredagen i Oslo i 1578. Undersåttene i Vardøhus len hadde vært i konflikt med lensherren, og fikk en retterbot som stadfesta at de fortsatt skulle ha (ene)rett til å nyttiggjøre seg dette godet. Det skulle stadig forholdes med det som gamilt och fund haffuer verit (NHD I: 305).

Retterbota kan antakelig stå som et godt eksempel på den rettsfølelsen som rådde hos de norske. De hadde et labilt bosetningsmønster, og behov for beskyttelse av visse typer ressurser innenfor det aktuelle området. Dersom lensherren fikk monopol på rekveden, ville det bli vanskelig å opprettholde den bestående bosetning eller å etablere ny.

Som eksempel på samisk rett til bruk av bestemte ressurser kan en velge laksefisket i Tana (Deatnu) (jf. Pedersen 1986: kap. 2.2). Det er meget illustrerende. En svensk kilde fra omkring 1580 forteller at det var samene fra siidaene i selve Tanadalen (Deanuleahki) som fiska i vassdraget. Det interessante spørsmål i denne forbindelse er om disse samene hadde enerett til fisket, om de utøvde fisket på eget grunnlag, eller om de måtte utlede sin fiskerett fra andre.

Den forannevnte svenske kilde er helt klar når det gjelder dette. De betalte ingen avgift – Laxeskatt – for det fisket de dreiv. Derimot opplyses det at de betalte annen skatt, og da selvfølgelig som et ledd i den vanlige tredobbelte beskatninga på den tida. Laksefisket som sådant var ikke avgiftsbelagt fra noen av kronenes side.

Hvis noen av kongene hadde ment at fiskeretten tilhørte dem, kan man med stor sikkerhet gå ut fra at det ville blitt innkrevd spesiell avgift for laksefisket. Også dansk-norske opplysninger bekrefter holdbarheta i de svenske kildene. I forbindelse med det såkalte sjøsamemanntallet fra 1601 heter det om Tana at der skulle det være et godt laksefiske. Dette ble ikke brukt av samene ved fjorden, men av de som bodde oppover vassdraget (Johnsen 1922: 277).

Her forsterkes inntrykket av at det avgjørende var nærheta til ressursen. Rettighetsbærerne var de som bodde i elvedalen i direkte tilknytning til vassdraget. At ressursene innenfor en gruppes faste bruksområde var forbeholdt medlemmene av vedkommende gruppe, blir også uttrykkelig dokumentert i sjøsamemanntallet fra 1601. Det går der fram at nordmenn hadde prøvd å få innpass ved fisket. Sannsynligvis for å få myndighetenes støtte hadde de lovt å betale avgifter til kongen for det.

Selv det hadde ikke nytta. Samene som hadde hånd om fisket hadde en så sterk stilling at de nekta nordmennene å fiske. Avslaget var likevel ikke endelig. Fisketillatelse kunne gis, men mot avgift til samene selv. Disse forbeholdt seg også rett til å fastsette størrelsen av denne.

Dette er et eksempel på at samene innenfor ett bestemt område, i forhold til en bestemt ressurs, hadde så vidtgående råderett at de kunne holde andre ute. Fra et annet samisk område som grenser til Finnmark, Nord-Troms, har man fra samme tid holdepunkter for den samme rettstilstanden som i Tanadalen i 1601. Der gjaldt det jordleie. Håvard Dahl Bratrein som har behandla dette spørsmålet, er blant annet kommet fram til at før 1608 synes det som om samene krevde all jordleie i Skjervøy (Skiervá) tinglag, på steder som hadde fast norsk bosetning. Dette gjorde de under henvisning til alders tids bruk (Bratrein 1984: 30).

3 Statspolitiske forhold. ca. 1600-1826

3.1 Rivalisering mellom nasjonalstatene

I forbindelse med ressursbruken er selvsagt også de statspolitiske forholdene viktige. Hvilke stater var aktører i spillet som foregikk for å få kontroll over det samiske området, og når ble grensene trukket? Etterhvert kom jo disse til å bli svært bestemmende for den faktiske bruken av ressursene.

La oss her først se på hvordan samtida vurderte nasjonalstatenes stilling i kappløpet om samenes landområder, og hvilken stilling de sistnevnte var kommet i. I følge Peder Claussøn Friis på slutten av 1500-tallet, lydde såvel sjø- som fjellsamene under både kongen av Norge, Sverige (Ruoŧŧa) og Russland (Ruošša), og var skattepliktige til alle tre (Claussøn Friis, utg. 1881: 406).

Den tredobbelte skatteplikta skreiv i følge Claussøn Friis seg fra at én konge alene ikke klarte å undertvinge samene på grunn av deres trolldomsmakt. Kongene var blitt nødt til å slutte et slags forbund for å få det til. Svenskekongen var kommet Norges konge til hjelp med sine østfinner, mens man fra russisk side stilte med bjarmelendere. De to sistnevnte gruppene skulle være jevngode med samene i trolldom. Først når disse kreftene hadde forent seg, måtte samene gi tapt.

Men historikeren Friis hadde også en annen forklaring på samenes tredobbelte skatteplikt nemlig at de ville ha ... Fred og ingen Fiendskab af de nest omliggendis Land. (Friis utg. 1881: 407). I ettertid faller det vel ganske lett å velge den siste forklaringa. Samene var også så verdifulle skatteobjekter at hvis noen drepte en same, måtte det i følge Friis bøtes til alle tre kongene (Friis, utg. 1881: 407).

Det som nøkternt sett skjer etter midten av 1500-tallet, er at flere makter søkte å skaffe seg herredømme over samenes landområder. Sentralt i disse bestrebelsene stod det som i dag er Finnmark.

Danmark–Norge hadde mer eller mindre herredømme over den ytterste kyststripa. Nordmennene som bodde der, hørte inn under Danmark – Norge når det gjaldt skattebetaling og annen jurisdiksjon. Heller ikke det var imidlertid uten videre akseptert av Sverige ennå så seint som i 1608. Da ble også nordmenn i Vadsøområdet skattlagt av svenskene (Niemi 1983: 204).

Fjord- og innlandsbefolkninga bestod utelukkende av samer. De som bodde nærmest kystsona var i det vesentlige underlagt dansk-norsk jurisdiksjon. Foruten skattlegging fra den sida, ble de dessuten avkrevd skatt av både Russland og Sverige. Sistnevnte var altså også kommet inn som skattlegger, etter at Norge og Novgorod i første halvdel av 1300-tallet hadde gjort en formell avtale om at begge rikene kunne skattlegge samene mellom Lyngen/Balsfjord og Hvitehavet (se kapittel 1.5).

Om hele det svære innlandsområdet har man få eller ingen kjente opplysninger fra tida før de systematiske svenske skatteregnskapene begynner i 1553 (Smith 1938: 1). Det som egentlig skjedde da, var at den svenske kongen eksproprierte en form for skattlegging eller utpressing av samene som handelsmennene fra Bottenvika, birkarlene, hadde drevet tidligere (Smith 1938: 3). Helt klart er det at det var det svenske veldet som stod for jurisdiksjonen i innlandet (Smith 1938: 4), vel å merke i den grad man kan snakke om jurisdiksjon fra utenforstående, når det var maksimum ett fogdebesøk årlig. I deler av innlandet var det også regulær russisk skatteinnkreving i denne perioden.

Den dansk-norske aktiviteten i innlandet viser seg først og fremst i spredt og tilfeldig skatteinnkreving mot slutten av 1500-tallet (Smith 1938: 101). Jurisdiksjon i form av innkreving av bøter og liknende ble forsøkt, men bare i liten utstrekning. Det har med andre ord forekommet tilløp til dobbeltjurisdiksjon.

3.2 Striden omkring 1600

Mot slutten av 1500-tallet tilspissa forholdet mellom nasjonalstatene seg. Dermed kom særlig samene i en enda mer utsatt og pressa stilling enn tidligere. I 1595 hadde Sverige og Russland i Teusina inngått en avtale hvor Sverige gav opp kravet på Kolahalvøye, men overtok de gamle russiske kravene vestover. Grensa mellom Russland og Sverige skulle i henhold til denne avtalen gå øst for Varanger, slik at Sverige dermed skulle få fri adgang til Nordishavet (Jiekŋamearra). Det svenske skattekravet etter 1595, fra Varanger (Várjjat) og sørvestover helt til Tysfjord (Divttasvuotna), var at de skulle ha 2/3 av skatten, mot 1/3 til Danmark-Norge. (Niemi 1983: 199.)

Formelt sett var det denne avtalen som lå til grunn for den mer ekspansjonistiske svenske politikken ved lakseelvene og fjordene i Finnmark. Hensikten var åpenbart å utvide det svenske herredømmet.

Som et svar på Teusinaavtalen forbød dansk-norske myndigheter samene i området å betale skatt til russerne. Dessuten ble de opplyst om at de ikke hadde plikt til å betale til Sverige. Samenes uholdbare situasjon kommer særlig til uttrykk ved at de som bodde ved sjøen og fjordene, under de verste trusler ble nekta å betale skatt til Sverige. Tilsvarende trusler ble også framsatt fra svenskenes side overfor innlandssamene, hvis de betalte skatt til Danmark-Norge. Karl 9. anerkjente ikke Danmark-Norges skattleggingsrett over innlandssamene i det hele tatt (Hansen 1985a: XXIV).

I tillegg til at situasjonen var kaotisk, prøvde også alle de involverte statene å presse opp størrelsen på skattene. Dette kom trolig av en tenkning om at den største skatten også gav den største retten til landet og folket (Johnsen 1922: 104).

Et ytterligere kompliserende element i dette var selvsagt også at Teusinaavtalen ikke ble ratifisert eller godkjent av partene før i 1609 og 1617 (Hansen 1985a: XVIII). Den russiske skattlegginga fortsatte derfor til 1602, samtidig som man både fra svensk og dansk-norsk side også krevde inn russeskatten. Med andre ord kunne samene i det omstridte området oppleve en firedobbel beskatning (Hansen 1985a: XIX, jf. også Richter Hanssen 1986: 42).

Et relevant spørsmål er også hva skattekravene samla sett utgjorde. Einar Richter Hanssen har regna ut at i et normalår rundt begynnelsen av 1600-tallet, måtte en same som bodde ved sjøen, trekke opp 857 kg torsk, for å skaffe tørrfisk nok til å dekke verdien av det han måtte ut med i tiende, skatt og andre faste utgifter (Richter Hanssen 1986: 46). Med datidas redskaper og utstyr var det mye fisk.

Omkring år 1600 hadde man altså den situasjon at Danmark-Norge gjorde framstøt innover i landet. Sverige gjorde det samme mot kysten, Russland var i en slags mellomstilling med sin påstand om at den rette grense mellom Lappland og Norge var Tana, og at landet derfra og østover skulle være deres (Johnsen 1923: 136). Varangerhalvøya var imidlertid unntatt fra dette kravet (Selnes u. å.: 128).

Et annet biprodukt av striden mellom Danmark-Norge og Sverige, var forsøket på å innføre nye og tidligere ukjente avgifter på samisk næringsutøvelse. Christian IV bestemte nemlig i 1609 at de Søfinner eller Fjeldlapper som om sommeren kom ned til sjøen fra fjellene, skulle ut med tributt og tiende. De skulle heller ikke begynne å fiske før de fikk tillatelse fra lensherren selv eller fogdene. Lensherren skulle også påse at de ikke gav noe til russerne eller svenskene, fordi Høiheden til samme sø hører os alene til. (NRR IV: 299).

I forhold til den dansk-norske kongens pretensjonskrav virker det som en selvmotsigelse at også sjøsamene skulle betale tributt for å fiske i sjøen. Man merker seg også at annen samisk næringsutøvelse, blant annet reindrift, ikke er nevnt i denne bestemmelsen. Derfor er det grunn til å gjøre oppmerksom på at en annen avskrift bruker betegnelsen Fieldfinner i stedet for Søfinner (NNS III: 246). Det er sannsynligvis det korrekte, selv om Riksarkivet opplyser at det originale kongebrevet trolig ikke fins mer, men at den avskrifta som ligger nærmest opp til reskriptet, den originale kopiboka, bruker begrepet Søfinner (Brev fra NRA, dat. 11.3.1986, Jnr. 790/86. A. 884.157 KS/OJ).

3.3 Freden i Knæred 1613

Blant annet stridighetene om herredømmet over de samiske områdene førte til den såkalte Kalmarkrigen, mellom Sverige og Danmark-Norge (Dánmárku-Norga). Fredsslutninga etter denne krigen fant sted i Knæred i 1613. Fra da av begynte konturene av dagens Finnmark for alvor å tre fram.

Fra 1613 var kysten og fjordene, og det nærmeste landet innover, ensidig underlagt Danmark-Norge. Samene som bodde i dette området var dermed også bare dansk-norske undersåtter. Samene i innlandet derimot, var stadig under dobbel beskatning, men under svensk jurisdiksjon. Enare (Anár) ble forøvrig også skattlagt fra russisk side. Arnold Ræstads syn på det som skjedde i 1613, var at freden i Knæred avklarte at en del av kystlandet og øyene lå utenfor Lappmarkene (Ræstad 1930-33: 418).

Etter freden i Knæred var altså de jurisdiksjonelle forholdene oversiktlige i kyst- og fjordstrøkene i Finnmark, med unntak av det som nå er Sør-Varanger. For innlandssiidaenes vedkommende var det ennå mange uavklarte spørsmål.

Uklarheta dreide seg om i alt 6 samiske siidaer på det såkalte Sørfjeldet – området sør for Vardøhus len – kystsona i Finnmark. Sørfjellet bestod av siidaene Guovdageaidnu (Kautokeino), Láhppojávri, Ávjovárri (= Karasjokdistriktet), Teno ( Juxby), Utsjok (Ohcejohka) og Anár (Enare). Dette området som blant annet omfatta hele det nåværende Indre-Finnmark (Sis-Finnmárku), forble under svensk geistlig og verdslig jurisdiksjon fram til 1751, men samene i dette området måtte også betale skatt til Danmark-Norge i den samme perioden.

Motstykket til Sørfjeldet var Nordfjeldet – Kolahalvøya. Dette området bestod av hele 14 samiske siidaer. Tre av disse, Neiden (Njávdán), Pasvik (Báhčaveadji) og Petsjenga (Beahccán) er av spesiell interesse. De var i perioden mellom 1613 og 1826 felles skattleggingsobjekter mellom Danmark-Norge (Norge etter 1814) og Russland. Siidaene lå likevel overveiende under russisk jurisdiksjon. Det vesentlige av landområdene deres ble lagt inn under Norge ved grensekonvensjonen mellom kongen av Sverige-Norge (Ruoŧŧa-Norga) og den russiske tsar, i 1826. I dag utgjør dette Sør-Varanger kommune.

Når det gjelder den smule avklaring som fant sted i 1613 med hensyn til jurisdiksjons- og skattleggingsgrenser i det distriktet som nå er Finnmark, må det presiseres at dette ikke var grenser i nyere mening av ordet. Det dansk-norske enesuverenitetsområdet som da ble utvida til også å omfatte fjordene med det nærmeste opplandet, hadde ingen helt fast avgrensning innover. Man kan derfor registrere visse forskyvninger av denne grensa mellom 1613 og 1751.

I de nesten halvannet hundre år, fram til 1751, skjedde det ikke vesentlige endringer i de ytre statspolitiske rammer i området. Fra tid til annen kan det nok ha kommet ulike utspill som hadde til hensikt å styrke den ene eller den andre statens maktposisjon. Stort sett ble det med det.

På det strategiske området fant det dessuten sted betydelige endringer, noe som trolig medførte at både Sveriges og Danmarks interesse for finnmarksspørsmålet ble mindre. Ved freden i Roskilde i 1658 fikk nemlig Sverige all den adgang til verdenshavene de kunne ønske seg. Fra da av var hele kyststrekninga fra Svinesund til Øresund, og rundt Skåne, svensk territorium. Den mulige faren dansk-norske myndigheter hadde sett fra Sverige i nord, må fra det tidspunkt ha blitt vesentlig redusert.

3.4 Grensetraktaten med Sverige i 1751

Ved fredsslutningene i 1720/21, etter den store nordiske krig, ble Sveriges makt sterkt beskåret. Landet mista blant annet store landområder til Russland, og levde etter det lenge under nærmest konstant russisk press. Sluttsteinen i så måte ble lagt ved at Sverige i 1809 måtte avstå Finland (Suopma) til Russland.

Den noenlunde jevnbyrdighet som igjen ble oppnådd mellom Danmark-Norge og Sverige, i første halvdel av 1700-tallet, førte til enighet om at tvistespørsmål på den allerede eksisterende grensa i sør skulle løses. Det skulle også trekkes ei fast grense mellom Norge og Sverige gjennom de samiske distriktene, hvor begge statene til da hadde krevd inn skatt.

Dette førte etter møysommelige feltarbeider og forhandlinger fram til grensetraktaten av 1751, som med ett slag mer enn fordobla Danmark-Norges territorium i Finnmark. En stor del av dette området betegnes gjerne i dag som Finnmarksvidda, og omfatter de nåværende kommunene Guovdageaidnu (Kautokeino) og Kárášjohka (Karasjok), størstedelen av Deatnu (Tana), og deler av iallfall Unjárga (Nesseby), Lebesby (Davvesiida), Porsanger (Porsaŋgu) og Alta (Álaheadju). I forbindelse med de forberedende arbeidene som ble gjort på 1740-tallet, hadde den sentrale personen fra dansk-norsk side, major og jurist Peter Schnitler, sterkt anbefalt at en måtte få Finnmarksvidda (Finnmárkkoduottar) lagt under Norge. Hovedargumentene hans var av økonomisk og strategisk karakter. Den økonomiske begrunnelsen gikk på at de norske da ville beholde eneretten til handelen med de varene som samene der produserte. Det strategiske elementet var at Finnmarksvidda ville skape en større buffersone mot de sterkere naboene (Schnitler III 1985: 84).

Det konkrete resultatet i 1751 ble at Utsjoksiidaen (Ohcejohksiida) skulle bli svensk, og mista alt land på vestsida av Tanaelva (Deatnu), med denne som grenseelv. Guovdageaidnu og Ávjovárri (Karasjokdistriktet) ble lagt til Danmark-Norge. Enare ble for så vidt ikke berørt av selve grensedraginga, bortsett fra at Danmark-Norge etter 1751 falt bort som skatteinnkrever der.

Grenseoppgjøret midt på 1700-tallet medførte altså at Danmark-Norge fikk ei brei landstripe, Indre-Finnmark, som en form for buffersone mot Sverige. Dette ville man neppe klart uten den spesielle samiske næringstilpasninga i området. Det gjaldt i første rekke reindriftssamenes bruk av landet innover vidda til vinterbeite.

Gudmund Sandvik har lagt særlig vekt på at det var innlandssamenes reindrift som ble avgjørende for at vidda kom til å bli liggende under Danmark-Norge, i stedet for Sverige. Han skriver at samene i det svensk-norske fellesområdet bare kunne ha tamrein om de fikk fortsette med den årvisse sommerflyttinga til kysten. Dermed ble flyttinga med tamrein det avgjørende argument for å legge Finnmarksvidda til Norge, og som et oppland for kystområdet (Sandvik 1980a: 117).

Det var derfor på grunn av samisk bruk at Finnmarksvidda kom under norsk suverenitet. Sandvik legger til: Og det må vera eit landemerke i all tenking om samiske rettar til land og vatn også i vår tid (Sandvik 1980a: 119).

Det var imidlertid ikke bare innlandssamenes reindrift som bidrog til at Finnmarksvidda ved grensetrekkinga i 1751 ble lagt under Danmark-Norge. Kyst- og fjordsamenes reindriftsflyttinger på midten av 1700-tallet strakte seg også langt innover landet om vinteren. Dermed var også de viktige når grensa skulle fastsettes. Schnitler for sin del regna allerede i utgangspunktet med at de områdene disse samene brukte, var såkalt privativt dansk-norsk land. Dette gjaldt blant annet traktene rundt Kárásjohka/Iešjohka, og områder 3-4 mil sør for Masi (Schnitler III 1985: 159). Grunnlaget hans for å hevde dette, var at disse strøkene ble brukt av reindriftssamer som både i jurisdiksjonell og skattemessig forstand var ensidig dansk-norske undersåtter. Det må ha spilt inn når sluttresultatet skulle fastsettes.

Fra 1751 av har Finnmark, med unntak av Sør-Varanger, hatt sine nåværende grenser fram til det sørvestre hjørnet av dagens Unjárgga gielda(Nesseby kommune).

3.5 Grensekonvensjonen med Russland. 1826

Et noe større område enn nåværende Sør-Varanger var som nevnt foran, stadig såkalt fellesdistrikt med Russland etter 1751. Dette gjaldt i følge Peter Schnitler Neiden, Pasvik og, Petsjenga ( Peisen). Disse lå alle sør for Varangerfjorden (Varjjatvuotna). Samene derfra oppholdt seg om sommeren nede ved fjorden, hvor de dreiv sjøfiske og laksefiske i elvene. Om vinteren var de inne i landet, og livnærte seg som andre samer av reindrift og jakt. Russland hadde der den geistlige og verdslige jurisdiksjon. Norge tok bare skatt der sammen med Russland (Schnitler III utg. 1985: 69 f.).

Av annet materiale kan man se at dette fellesområdet ble via betydelig oppmerksomhet på offisielt dansk-norsk hold i andre halvdel av 1700-tallet. Noen bevegelse i grensespørsmålet ble det likevel ikke før Norge ble tvunget inn i personalunionen med Sverige i 1814. Det gode forholdet mellom kongen av Sverige-Norge, Karl Johan, og den russiske tsar og storfyrste over Finland, Aleksander I, skapte da grunnlag for forhandlinger om ei grense i dette området. I 1826 ble så grensekonvensjonen inngått. Fra den tid dette samiske distriktet ble lagt til Norge, har Finnmark og Norge hatt de fastlandsgrensene som gjelder i dag.

De som igjen kom i klemme, var de samene som hadde brukt landet på begge sider av den nye grenselinja. I likhet med det som skjedde ved den enda mer omfattende grensefastsettelsen i 1751, måtte også samene i Sør-Varanger­området velge statsborgerskap. En stor del av de berørte samene i Pasvik ble russiske undersåtter, men til en viss grad fikk de gjennom tilleggsavtaler sikra sine tradisjonelle næringsinteresser på det som nå var blitt norsk territorium. Enkelte av disse rettighetene stod ved lag i nesten 100 år, til de gjennom ulike kunstgrep falt bort på 1920-tallet (Andresen 1983).

1826 danner et endepunkt for nasjonalstatenes territorielle ekspansjon i nord, med en innbyrdes oppdeling av det gamle samiske bosetningsområdet som resultat. Lars Ivar Hansen beskriver den utviklinga som hadde skjedd på følgende måte:

«Denne annekteringen og oppdelingen av landområdene i nord, hadde karakter av en langvarig prosess, som strakte seg over flere hundre år, med røtter i middelalderen, og med flere, til dels suksessive faser. Analytisk kan en kanskje skille mellom tre hovedtrinn i utviklingen, selv om de kronologisk sett kan overlappe med hverandre:

• En første fase, hvor de omgivende statenes pretensjoner går ut på krav og påstander om rett til å ta skatt av ulike same-grupper, uten at disse dermed blir regnet som ordinære undersåtter under vedkommende stat, etter datidens statsrettslige tankegang.

• En annen fase, som i første rekke dreier seg om utbygging av administrasjon, og geistlig og verdslig jurisdiksjon over samene, – ikke minst ved kirkelig ekspansjon, gjennom anlegging av kirker og klostre, og misjonsvirksomhet.

• En tredje fase, hvor disse rettighetene og denne myndighet som etterhvert er blitt hevdet av nasjonalstatene,- til skattelegging og ulike typer jurisdiksjon over samene,- søkes omkodet eller konvertert til høyhetsrett over landområder.» (Hansen 1985: IX. Når det gjelder grensetrekkingene vises også til Aarseth 1989: 43 ff).

I forhold til Sverige var freden i Knæred i 1613 et ledd i denne prosessen som ble fullført i 1751. Når det gjaldt Russland, er det 1826 som markerer endepunktet i den utviklingsrekka som Lars Ivar Hansen bekriver.

3.6 Lappekodisillen og ­ressursbruken

Det er av spesiell interesse for ressursbruken i forbindelse med utviklinga på det statspolitiske området mellom 1613 og 1826, at det til grensetraktaten av 1751 ble knytta et tillegg om samenes rettigheter. Det var Förste Codicil og Tilleg til Grendse-Tractaten imellem Kongerigerne Norge og Sverrig Lapperne betræffende. Den finnes blant annet i Norges traktater I (1967), og står fra og med 1992 også i Norges Lover.

Dette tillegget er seinere gjerne kalt lappekodisillen. Den skulle fullt ut ha samme formelle status som grensetraktaten selv. Det kommer klart til uttrykk både i traktatens artikkel 8, og i kodisillens § 30 .

I faglitteraturen har det vanlige synet gjerne vært at kodisillen bare skulle sikre de overflyttende reindriftssamenes rettigheter. Likevel er det grunn til å spørre om ikke også annen samisk næringsvirksomhet som ble berørt av grensedraginga skulle beskyttes. Under drøftinga av dette, anfører Samerettsutvalget i sin første delutredning, at det framgår klart av kodisillens § 30, og forarbeidene, at den samiske befolkning skulle beskyttes. Samerettsutvalget nevner også at den dansk-norske grensekommissæren, Mangelsen, meget sterkt hadde betont Lappernes Conservation, under arbeidet med kodisillen. Samerettsutvalget fort­setter: Reindriften var bare ett av flere næringsgrunnlag innen det samiske bruksområde, som ble delt av grensen. Skulle samene gis fullverdig beskyttelse og muligheter for å overleve somnasjon , måtte deres utnyttelse av naturressursene sees som en helhet. Konsekvensen av dette syn må bli at hele den grenseoverflyttende befolkning var vernet, ikke bare de som livnærte seg ved reindrift. (NOU 1984: 18, s.187).

Samerettsutvalgets første delinnstilling gir imidlertid ikke noe entydig svar på om det forholdt seg slik.

På grunn av de topografiske forhold langs grenselinja mellom Norge og Sverige etter 1751, har man i Finnmark, og da i Tana- / Varangerområdet, trolig det aller beste grunnlag for å kunne registrere om kodisillen ble anvendt på andre næringssektorer enn reindrift. Ingen andre steder hadde den nye grensa formelt kutta over en så intens utnytting av et vidt ressursspektrum som her.

De samiske siidaene i selve Tanadalen mista for eksempel alt land på vestsida av Tanaelva. Grensa mellom Norge og Sverige (nå Finland) kom nå til å følge denne fra Skoarrojohka ved Polmak (Buolbmát), opp til sammenløpet mellom Kárasjohka og Anárjohka, videre oppover sistnevnte til sammenløpet av denne, og Skiehččanjohka. Aller øverst fulgte grenselinja Skiehččanjohka.

Både jaktinteresser, sjø-, ferskvanns- og laksefiske, samt beite og brenselavvirkning, ville blitt negativt berørt, hvis lappekodisillen kun sikra reindriftssamenes bruk av disse ressursene på den andre sida av den nye grensa. Det er da også flere forhold som tyder på at kodisillens bestemmelser i dette området faktisk har vært brukt til å regulere, eller sikre rettighetene også til andre samer enn de som baserte sin hovedeksistens på distanseflyttinger med rein.

I det følgende vil vi gå noe nærmere inn på dette, for å se om der er holdepunkter for at lappekodisillen ble brukt overfor andre enn reindriftsgruppene. Slike holdepunkter kan en blant annet få gjennom påvisning av praksis innen ressursutnyttinga, og eventuelt via utsagn fra myndighetenes side (jf. Pedersen 1986, 1987, 1989).

3.6.1 Handel. § 28

På ett punkt er det helt klart at kodisillen helt klart tok sikte på å sikre interessene til andre enn reindriftssamer. Det var handelsinteressene til samene fra Utsjok, som nå var blitt svenske undersåtter. Trolig gjaldt bestemmelsen også samene fra Enare, i og med at disse hørte til Utsjok i administrativ forstand.

Gjennom lappekodisillens § 28 fikk de stadfesta sin rett til å drive handel med den danske monopolhandelen. Dette skjedde gjennom en bestemmelse om at innbyggerne i Utsjok som var blitt privative Svenske Undersaatter ved grensefastsettelsen, i handelsmessig henseende på alle måter skulle behandles likt med de norske undersåttene. Dette gjaldt både de varene de produserte selv, så vel som de varene som monopolhandelen hadde brakt dit. Dette skulle gjelde både da, og for de fremtidige monopolhandelsbestemmelsene, samt for andre handelsinnretninger som måtte komme. Det eneste unntaket fra likebehandlinga var at de svenske undersåttene ikke skulle ha samme rett til å få kreditt, som de dansk-norske.

Laks var et av de viktigste produktene Utsjoksamene hadde å avhende. Det var følgelig av den største viktighet å sikre at den nye grensa ikke skulle sette hindringer i veien for deres handel med laks og andre produkter. Disse ble i stor utstrekning omsatt ved det nærmeste monopolhandelsstedet, Gullholmen (Gollesuolu), ved utløpet av vassdraget. Derfra henta de også det vesentligste av de forsyningene de trengte.

Paragraf 28 i lappekodisillen var ingen hvilende bestemmelse. I 1791 berettes det for eksempel at beboerne i Utsjok i henhold til grensetraktaten fikk dekt alle sine handelsmessige behov fra de norske handelsplassene, men ikke mot kreditt, bare kontant betaling (Sund 1791. I Åbo Tidning No. 3). Fra omkring 1790 finnes det også en annen forfatter som konstaterer at § 28 fastsatte spesielle fordeler for Utsjoksamene, med hensyn til handel i Norge (Hülphers, utg. 1921: 192).

3.6.2 Statsrettslig tilhørighet

Samene fra Utsjoksiidaen som hadde brukt landet på begge sider av Tanaelva på strekninga mellom Polmak og sammenløpet av Kárásjohka-Anárjohka, mista som nevnt alt land på vest- og nordsida av Tanaelva i 1751. De som hadde brukt dette området, skulle fra da av høre inn under Sverige. Dette framgår av grensetraktatens artikkel 2. Der var det nemlig blitt avtalt at kongeriket Sverige Eensidig og allene skulle oppebære all skatt fra Utsjok- og Tenosamene (en liten siida som gjerne ble regna sammen med Utsjok).

De fleste kildene trekker likevel i retning av at samene i Tanadalen, i første omgang ikke lot seg merke særlig av at det ble trukket ei riksgrense gjennom området deres. Det ser vi et eksempel på om lag 20 år etter at grensetraktaten ble inngått. Da var dansk-norske og svenske myndigheter ennå uenige om statstilhørigheta til fem navngitte familier. Saka kom fram på det svenske tinget i Utsjok i 1770, etter at danskene hadde fremma krav om at disse familiene tilhørte dem (jf. Pedersen 1994).

Uten å gå inn på hvordan det formelt ble argumentert fra svensk og dansk-norsk side, er det likevel all grunn til å nevne hvordan disse, og andre familier brukte naturressursene. Også i tida etter 1751 hadde denne bruken åpenbart vært helt uavhengig av grenselinja.

De var eiere – ägare – av like mye engmark, beiteland og fiskevatn på begge sider av grensa. Beitene hadde de benytta blant annet til kyr, sauer og rein. De hadde også drevet fiske i Ishafvet, i Tanaelva, samt naturligvis i de små innsjøene på begge sider av grensa. I rettsreferatet understrekes det at de ikke var reindriftssamer, men såkalte fiskare Lappar.

Av denne saka går det tydelig fram at myndighetene hadde problemer med å finne ut av, og definere statstilhørigheta til en del av de samene som var blitt berørt av grensetrekkinga. Det hang sammen med den tradisjonelle sesongmessige bruk de gjorde av land og vann på begge sider av grenselinja.

Når det helt konkret gjelder lappekodisillen, finner vi at det her ble vist til en av kodisillens bestemmelser, til tross for at det ikke dreide seg om reindriftssamer. Av rettsboka går det fram at reint formelt hørte disse familiene inn under Norge, på grunn av at de om vinteren holdt til på norsk side av Tanaelva. Dette ut fra at det i kodisillens § 4 var blitt bestemt at en same skulle tilhøre det landet hvor han hadde vinterskattelandet sitt.

Selv om de svenske myndighetene hadde mange andre argumenter for at de likevel burde være svenske undersåtter, viser dette tilfellet at når det gjaldt bestemmelse av statsborgerlig tilhørighet, anså myndighetene lappekodisillen som et aktuelt rettsinstrument, uavhengig av om det dreide seg om reindriftssamer eller ikke.

Man kan likevel ikke ut fra denne saka trekke den konklusjon at lappekodisillen sikra rett til også annen næringsutøvelse enn reindrift på den andre side av grenselinja. Det får man et nærmere innblikk i ved å se på hva som var den faktiske situasjon etter 1751, når det gjaldt Utsjok- eller Tanadalssamenes andre tradisjonelle næringer.

3.6.3 Lappekodisillens § 12. Jakt og fiske

Formelt sett er det kanskje i første rekke § 12 som er av interesse når man skal vurdere kodisillens eventuelle rekkevidde i forhold til den delen av grensesamenes ressursbruk, som ikke hadde direkte sammenheng med reindrift. Denne paragrafen omhandler de overflyttende samenes jakt og fiskerettigheter i det andre landet. De svenske samene fikk der full rett til å drive jakt og fiske, på linje med norske undersåtter. Samene fra Norge fikk på sin side den samme retten i Lapmarken paa den Svenske side.

De overflyttende samene ble med andre ord sidestilte med landets egne undersåtter, når det gjaldt rett til jakt og fiske. Det springende punktet er om denne retten utelukkende gjaldt dem som flytta over grensa med rein. Reint allment må en vel kunne si at det ikke virker helt tilforlatelig at reinen som sådan skulle være grunnlaget for de rettighetene til ressursutnytting samene ble tilkjent. Derfor er det bare påvisning av praksis som kan gi et svar på det.

3.6.4 Fiske i sjøen

I saka angående de fem omtvista familiene het det at de alltid hadde vært fiskare Lappar, og at de også hadde fiska i sjøen (jf. kapittel 3.6.2). Dette tyder på at Utsjoksamenes tradisjonelle sjøfiske fortsatte også etter 1751. En tolkning eller anvendelse av kodisillen i retning av at den bare tilkjente reindriftssamer rettigheter i det andre landet, skulle tilsi at de innlandssamene som ikke var reindriftssamer, måtte avvikle sitt fiske i sjøen.

Det ser ikke ut til at det fant sted noen slik avvikling. I et brev til amtmannen fra handelsforvalteren i Tana, i 1773, går det tvert imot fram at nesten alle de svenske samene fra Utsjok oppholdt seg i Kjøllefjord (Gilivuotna) og Tana sogn for å drive fiske om våren og sommeren (14.5.1773. SATØ. FA. Skr. fgvBiA. 1772-73. Pk. 39).

Det kan absolutt være av interesse å se denne praksisen i forhold til lappekodisillen, og spørre om dette samsvarer med at det eventuelt bare var reindrifts-/flyttsamene som ble sikra rettigheter også til annen næringsvirksomhet på den andre sida av grenselinja. Her ser man altså at Næsten alle Utsjoksamene dreiv fiske i sjøen, uten at det på noen måte ble beskrevet som ulovlig. Ingen steder i denne kilden antydes det heller at samene fra dette svenske innlandsområdet ikke skulle ha full rett til fortsatt å fiske i sjøen.

Handelsmannen klaga bare over at de ikke betalte tiende av fangsten. Størstedelen av denne ble nemlig ført opp til vintermarkedet i Utsjok og omsatt som tørrfisk. Det kunne dreie seg om et samla kvantum på opptil 250-300 våger. Det vil si om lag 4 500 – 5 000 kg, noe som tilsvarer henimot 20 000 kg rå fisk.

Noe seinere kilder synes også å bekrefte at Utsjoksamenes fiske i fjordene ikke var noe kontroversielt spørsmål. I den forbindelse berettes det i 1790 at både Utsjok- og Enarefolket mot erleggelse av tiende, fiska i Ishafvet hver eneste sommer. Fisket var den viktigste overflyttingsårsaken, selv om de også hadde rein med seg som levde av gressbeitene ved sjøen (Sund 1791).

En noenlunde samtidig forfatter betoner på den annen side Ohcejohkasamenes reindrift, men anfører at noen fisker i havet på grunn av ... särskild tillstånd för denna orten, ... (Hülphers, utg. 1921: 192). Det er i dette siste tilfellet legitimt å spørre om hvilken annen spesiell tillatelse det kan være snakk om enn lappekodisillens § 12.

I forbindelse med Utsjokfolkets sjøfiske, kan man også registrere at de iallfall enkelte steder hadde faste installasjoner for eksempel stabbur til å oppbevare fisk i. I 1806 får vi blant annet vite at Kronolensmann Høegmann eide et stabbur i Lille-Laksefjord (SAK. FA. kpb. 1806. Til Cronobefalingsmand Westberg, 28.3.1806.) Når det gjelder Høegmanns næringstilpasning, er det lite som tyder på at han var reindriftssame. Han må derfor ha hatt et annet rettsgrunnlag for å drive fiske, og eie bygninger ved Laksefjorden.

En fortolkning av lappekodisillen i relasjon til sjøfisket, er gitt av pastor Fellman i 1851. Gjennom sine 11 år i Utsjok, fra 1820 til 1831, erverva han seg detaljkunnskap om forholdene i prestegjeldet. ( P.m. i anledning av ifrågasatt gränsespärrning mot Norge. Fellman IV 1906: 246 f.). Alle som ville, kunne da uhindra dra ned til fjordene, særlig Varanger, for å fiske når de hadde behov for det. Der ble overhode ikke lagt noen hindringer i veien for dem i så måte. Han hevda helt reservasjonsløst at de svenske samene, og dermed beboerne i Utsjok og Enare, i 1751uttrykkelig ble sikra deres gamle rett til å fiske ved Ishavets kyst (Fellman III 1906: 252). Han tok imidlertid feil når han også hevda at denne retten ble oppheva i 1826.

Særlig fra Enare var fisket i sjøen mer regelmessig enn fra Utsjok, under Fellmans tjenesteår på 1820-tallet. Der det var to eller flere menn i huset, ble vanligvis den raskaste sendt til sjøen for å drive fiske. Dette gjorde de i følge Fellman i henhold til den «... fiskerätt i ishafvet (som) dem uttryckligen förbehålles ...» gjennom grensetraktaten av 1751.

Også andre forfattere på finsk side var av den oppfatning at kodisillen hjemla en generell rett for de finske samene til å drive for eksempel sjøfiske i fjordene i Finnmark. Gabriel Rein var en av dem som hevda at den såkalte grensesperringa i 1852 ble satt i verk fordi norske myndigheter hadde brutt 1751-traktaten og gränsvärket når det gjaldt de finske samenes fiskerett (Rein 1867: 290., jf. også kapittel 5.10 om grensesperringa).

Det aller meste taler for at sjøfisket som ble drevet av ikke-reindriftssamer fra svensk/finsk og finsk/russisk side ikke ble negativt berørt av grensedraginga. Det fortsatte som tidligere etter 1751, og etter 1809, da Finland ble et storfyrstedømme under den russiske tsar. Fra myndighetshold i Norge ble det ikke lagt hindringer i veien for dette før i de nærmeste tiårene forut for 1852 (jf. kapittel 7.10.1).

Under forutsetning av at det nevnte sjøfisket hadde en formell basis, eller særskild tillstånd, slik Hülphers uttrykte det omkring 1790, kommer man neppe utenom lappekodisillens bestemmelser.

3.6.5 Laksefisket

Hvordan stod det så til innen laksefisket? Denne næringa var en av de mest sentrale for de Tanadalsinnbyggerne som ikke dreiv distanseflyttinger med rein. I og med at den nye grensa skulle følge Tanaelva fra Polmak og oppover, hvor jo en vesentlig del av laksefisket foregikk, måtte det selvsagt føre til nesten uoverkommelige vanskeligheter om det gamle bruksmønsteret måtte brytes opp. Det skjedde da heller ikke. Fisket fortsatte som tidligere, og innbyggerne selv traff blant annet flere avtaler om ulike former for kollektivt fiske på tvers av grenselinja. Det gjaldt for eksempel metodene goldin og golgadat, som var blandingssystemer av drivgarn og stengsler.

Ikke minst viktig var et felles tverrstengsel som hver sommer i en hundreårsperiode mellom ca. 1770 og 1870, nærmest sperra hele elva et stykke nedenfor sammenløpet av Kárášjohka og Anárjohka. De involverte der var Karasjoksamene og de øverstboende i Utsjok tinglag på svensk-finsk, etter 1809 finsk-russisk side. Disse ble også enige om å opprette et felles overstengsel i grenseelva Anárjohka på 1830-tallet. I tillegg hadde grensesamene også en privat avtale på tvers av grensa, om utnytting av lakseressursene i Polmakelva (Buolbmátjohka) (jf. Pedersen 1986, 1988, 1992).

I de forannevnte arrangementene henvises det ikke direkte til lappekodisillen, men man finner også kilder som viser at lappekodisillens regelverk ble påberopt i forbindelse med laksefiskesaker, selv om reindriftssamer ikke var involvert i disse. Det mest konkrete eksemplet har man like i begynnelsen av 1800-tallet. Bakgrunnen for det hele var en tvist om laksefiske mellom Karasjoksamene og noen samer fra Utsjok (jf. NOU 1984: 18, s. 188 og Pedersen 1989: 197 ff).

Etter den argumentasjonen dansk-norske myndigheter førte, synes det ganske klart at de anerkjente lappekodisillen som rettsgrunnlag for Karasjoksamens laksefiske. I følge dem hadde laksefisket på grensestrekninga tilhørt Karasjokfolket både før og etter grensetraktaten. Den var således et vern for denne retten. Det var i et slikt verneøyemed man i en innledningsfase argumenterte med at tvisten med de svenske Utsjoksamene burde behandles etter den rettergangsparagrafen i kodisillen (§ 22), som ville gi sterkest dansk-norsk/samisk innflytelse over utfallet.

Saka ble pådømt ved det svenske tinget i Utsjok i 1801, men dommen ble underkjent på grunn av at lappekodisillens regler om oppnevning av lagrettemenn ikke var blitt fulgt. Vedkommende svenske dommer som hadde leda rettsforhandlingene, ble til og med avsatt på grunn av denne mangelen på etterlevelse av kodisillens regelverk. Også på svensk side anså man altså lappekodisillen for å være et naturlig instrument for løsning av konflikter mellom samene i Tanadalen, som var blitt borgere i to stater etter grensedraginga i 1751.

Rundt 1830 får man også klare antydninger om at det var lappekodisillens regelverk som skulle følges når det gjaldt tvister angående laksefisket på grensestrekninga. Fra 1820-tallet har man dessuten opplysninger om at Enaresamer dreiv laksefiske i Karasjokvassdraget langt inne på norsk område, nærmere bestemt i Bávttajohka. Det er ikke utenkelig at legitimitetsgrunnlaget også for det fisket kan finnes i lappekodisillen (jf. Pedersen 1986, kapittel 4.).

3.6.6 Oppsummering. Lappekodisillen

Når det gjelder spørsmålet om lappekodisillen i praksis bare sikra reindriftssamenes rettigheter, kan man for det første peke på at når Utsjoksamenes handelsrett ble tatt inn i lappekodisillen, er det et helt åpenbart eksempel på at denne ikke bare var utforma med henblikk på de overflyttende reindriftssamenes behov.

Man kan også registrere at enkelte av kodisillens bestemmelser har vært trukket inn for å vurdere den statsborgerlige tilhørigheta for såkalte Fiskarlappar, eller de som gjerne er blitt kalt elvesamer.

Videre er det klart at praksis innen sjøfisket var at alle fra Utsjok og Enare som ønska det, kunne fiske i de nærmeste fjordene, uten innsigelser fra norske myndigheter. Også her er det ting som taler for at lappekodisillen, og kanskje særlig dens § 12, har utgjort legitimitetsgrunnlaget.

Hvis man mot dette innvender at innlandssamenes sjøfiske kanskje dreide seg om en tradisjonell, men uregulert bruk, må man da på den annen side ha for øye at slik bruk skulle det være slutt med på det andre landets territorium, med mindre den skjedde i henhold til lappekodisillens bestemmelser

Innen laksefisket viser en laksetvist mellom fastboende Karasjok- og Utsjoksamer i årene 1799-1808, at norske myndigheter både på amts- og regjeringshold påberopte grensetraktaten (det vil si lappekodisillen) for Karasjokfolkets rett til fortsatt uhindra fiske i Tanaelva. Kodisillens rettergangsbestemmelser var også en del av myndighetenes saksbehandling i denne saka, både i København og Stockholm. På svensk side ble som nevnt en dommer avsatt fordi han ikke hadde fulgt kodisillens regelverk fullt ut, da denne tvisten ble pådømt ved tinget i Utsjok.

Samla sett framkommer det altså sterke indisier på at lappekodisillen i Tanadalsområdet har vært brukt på flere områder, uavhengig av om de impliserte var reindriftssamer eller ikke. Mye tyder med andre ord på at lappekodisillen iallfall her sikra interessene til en større gruppe samer enn bare dem som var reindriftsnomader. Dette hadde dermed også konsekvenser for ressursutnyttinga på tvers av grensa.

For reindriftssamene var kodisillen av helt grunnleggende betydning. Før 1854 var lappekodisillen den eneste skrevne rettskilde av generell karakter som omhandla deres rettsstilling (Jebens 1986: 217).

4 Næringsliv og befolkningsmessige forhold, 16- og 1700-tallet

I perioden fra begynnelsen av 1600-tallet fram til 1826 ble dagens Finnmark etablert. Fylket fikk sine grenser gjennom Knæredfreden i 1613, grensetraktaten med Sverige i 1751 og grensekonvensjonen med Russland i 1826. Det skjedde med andre ord svært omfattende endringer med hensyn til de statspolitiske forhold. Minst like omfattende var endringene når det gjaldt de befolkningsmessige forholdene.

Fram til begynnelsen av 1800-tallet var situasjonen at nordmennenes antall sank. Samenes antall steig (se fig. 4.1 nedenfor). I tillegg fikk man også på 1700-tallet inn et uvisst antall kvener i denne perioden. De befolkningsmessige endringene som skjedde hadde nær sammenheng med ressursutnyttelsen.

Tallene gjelder de forskjellige etniske grupper under dansk-norsk jurisdiksjon. (Før 1613 var de jurisdiksjonelle forhold for alle samene tildels uklare.) Til 1751 gjelder tallet kun for de samene som bodde i fjordstrøkene og på kysten (eksklusive nåværende Sør-Varanger). I 1751 ble hele innlandet lagt under dansk-norsk eneoverhøyhet. På figuren gjenspeiler det seg ved en sterk økning i antallet samer. I 1826 ble Sør-Varanger lagt under norsk eneoverhøyhet. Til og med 1835 ble samer og kvener regna sammen. De sistnevntes antall var imidlertid relativt lavt fram til da.

Innen næringslivet forble nok kommersielt fiske nordmennenes viktigste syssel, men også de gikk i større grad over til et noe mer desentralisert bosettingsmønster hvor husdyrhold ble viktigere. Hos samene var veidesamfunnet utsatt for påvirkninger som førte til en differensiering i retning av tamreinhold med nomadisme for noen, mens andre igjen brukte mer tid og krefter på husdyrhold og fiske. For mange samers vedkommende kan man også finne alle de nevnte næringene kombinert med hverandre. Tida fra begynnelsen av 1700-tallet, kjennetegnes også ved at det kom en ny etnisk gruppe inn i ressurskonkurransen. Det var kvenene. De hadde til dels en noe annen næringstilpasning enn nordmennene og samene.

Den negative befolkningsmessige utviklinga for nordmennenes vedkommende bekymra de dansk-norske myndighetene sterkt. Nedgangen i antallet norske ble utvilsomt oppfatta som en trussel mot de formelle territorielle gevinster man ellers hadde oppnådd.

4.1 Dårligere konjunkturer for markedsretta fiske fra 1600-tallet. Endringer i norsk tilpasning og konflikter med samisk bosetning

Den norske bosetninga i Finnmark var konsentrert i vær i hele den første koloniseringsperioden. Det var også situasjonen mot slutten av 1500-tallet. Derfor var denne befolkninga meget sårbar for svingninger i bytteforholdet mellom fisk og de livsnødvendige varene de måtte skaffe seg gjennom handel – eller kort og godt meget utsatte for dårlige fiskepriser. Befolkninga i et fiskevær hadde bare fisken å stole på som handelsvare. Værmannen var ... like avhengig av storkjøpmennene som noen vever i Flandern, slik Alf Kiil uttrykker det (Kiil, u.å: 4). Dette ble en bitter realitet for den norske befolkninga i Finnmark, da bytteforholdet mellom korn og fisk endra seg dramatisk negativt i løpet av 1500- og 1600-tallet.

Prisfallet begynte allerede ved inngangen til 1500-tallet. I første halvdel av dette århundret kunne man likevel oppnå 3 kg rugmel for hvert kilo tørrfisk. I andre halvdel falt dette til 1,9 kg, mens bytteforholdet var helt nede i 1,4 kg ved utgangen av 1600-tallet (Nedkvitne 1988: 42). Samme tendens gjaldt også for andre varer, for eksempel salt (Kiil u.å.: 10). Fisken var kort og godt blitt mye mindre verdt enn tidligere.

I et oversiktsverk over norsk økonomisk historie mellom 1500 og 1850, fokuseres det også på at de som var mest avhengige av handelsfisket, var de som ble hardest ramma av de forverra konjunkturene. Dette førte til en befolkningsnedgang i kyststrøkene i store deler av Nord-Norge. I Lofoten og Vesterålen (Viesterálli) skjedde det likevel bare en midlertidig avslakking i folketilveksten. Dette forklares med at det der var brukbare muligheter jordbruksdrift, noe som kompenserte for de reduserte inntektene fra fisket. Helt nord i landet var næringsgrunnlaget mye mer ensidig. Derfor ble disse samfunnene sterkest ramma (Dyrvik, m.fl. 1979: 26).

Selv om det allerede før de forverra konjunkturene på 1600-tallet var et visst fehold blant nordmennene på Finnmarkskysten (Nielssen 1985: 116/119), synes det likevel klart at det nå ble helt maktpåliggende å søke alternative utveier for å livberge seg. Dette førte til visse endringer i det norske bosetningsmønsteret.

Enkelte forlot Finnnmark, mens andre som ble igjen, så seg om etter andre næringer. Husdyrhold var det mest naturlige. Jordressursene rundt de gamle fiskeværene ytterst på kysten og øyene var imidlertid svært begrensa. Av den grunn framstod fjordene som attraktive alternativer (Nielssen 1984a: 102).

Norsk bosetning et stykke innover i fjordene ble nå mer vanlig. Denne omlegginga og de konfliktene som oppstod, vet man noe mer om, sammenlikna med den første norske koloniseringa av Finnmarkskysten fra 1300-tallet og utover (jf. kapittel 2.2). Det klareste eksemplet på hva som skjedde i kjølvannet av de dårligere konjunkturene for markedsfiske, finner man trolig i Altafjorden (Nielssen 1984a). Der kom den norske bosetninga relativt sett også til å ekspandere lengre innover enn i noen av de andre fjordene på den tida. Denne utviklinga tok til i årene etter 1610, da Øksfjord (Ákšovuotna) var den norske boplassen som lå nærmest Altafjorden (Nielssen 1984a: 102). Fjordsamene dreiv også fehold, slik at det oppstod en reell ressurskonkurranse innenfor de områdene hvor samene tidligere hadde vært enerådende. Den norske bosetninga kom nemlig på steder som til da hadde vært samiske. Dette vil si at ... nordmennerstattet samene som befolkning på en del viktige bosteder. Altafjorden på 1600-tallet er et godt eksempel. Nordmennene var der svært få i forhold til samene, men de klarte ... her som ellers å tilrive seg de beste bostedene på et tidlig tidspunkt. (Nielssen 1984a: 101).

For å forklare den norske tilflytninga til Alta­fjorden må man imidlertid også trekke inn den politiske historia. I forbindelse med stridighetene med Sverige, og Kalmarkrigen, ble det i 1611 satt i gang bygging av et festningsanlegg på Årøya. Nettopp i 1611-12 blir da også Årøya for siste gang nevnt som et samisk bosted. De 7 samiske familiene som bodde der, ble etter all sannsynlighet tvunget til å flytte (Nielssen 1984a: 101).

På bakgrunn av konkrete eksempler trekker Alf Ragnar Nielssen den konklusjon at flere samvirkende faktorer bidrog til den norske ekspansjonen: ... norsk bosetting både i Talvik og på Årøya hadde direkte sammenheng med oppføringa avAltenhus Festning . Festninga ble bygd som et vern mot svenske krav på samefjorden Alta, og det er sannsynlig at myndighetene så norsk bosetting i fjorden som et vern mot mulige svenske krav på et seinere tidspunkt. Nordmenn har sikkert blitt oppfordret til å slå seg ned i fjorden, og derfor kan vi si at den norske kolonisering av Altafjorden hadde såvel politiske som økonomiske årsaker. (Nielssen 1984a: 104).

Utover på 1600-tallet var det også flere rettssaker i kjølvannet av at nordmenn overtok samiske boplasser i den indre delen av Alta­fjorden. Utfallet av disse rettssakene var stort sett at samene tapte, og ble fratatt sine gamle rettigheter i området. Rettsreferatene inneholder likevel ikke deres argumentasjon og rettsoppfatning (Nielsen 1990: 124).

Kilde: (Etter Nielssen 1984a: 102)

Det er likeledes klart at det i årene mellom 1600 og 1620 ved de ytre delene av de aller fleste større fjordene i Finnmark, fant sted en utvikling som i prinsippet svarte til den man hadde i Alta (jf. fig 4.2 ovenfor). Ved disse hadde man ikke festningsanlegg eller liknende. Forklaringa må derfor være at de forverra næringsmessige vilkårene på kysten tvang en del av den norske befolkninga innover på samenes enemerker.

Til tross for denne omlegginga av næringslivet i retning av større satsing på fehold, for å motvirke de dårlige konjunkturene for fisk, kan man likevel konstatere at dette ikke bidrog til å opprettholde den norske befolkninga på det tidligere nivået.

Vilkårene for markedsfiske forverra seg nemlig ytterligere på 1600-tallet. Omkring 1630 ble forholdene ekstra vanskelige. Fiskerne i Finnmark måtte da ut med 10 våger fisk for én tønne mel. Bare tre tiår tidligere slapp de med 3-4 våger for det samme melkvantumet. Nettopp i disse årene ble det også klaga over hungersnød på noen av tingstedene i Finnmark (Nielssen 1985: 123).

Utover på 1600-tallet stabiliserte prisen på en tønne mel seg til 5-7 våger fisk, det var omtrent det dobbelte av hva som ble betalt før krisa satte inn. Svartår innen fisket gjorde heller ikke situasjonen bedre. Dette hadde store konsekvenser på mange områder: Etter 1630 ble fiskerne i nord de dårligste skattebetalerne til staten, mens de tidligere altså hadde vært de som betalte høyest skatt. Ut fra dette må man si at det inntrådte ei klar økonomisk forverring, og levevilkårene må ha blitt svekket. Denne nye situasjonen kom til å vare ved resten av hundreåret og også på 1700-tallet. (Nielssen 1985: 123).

I de aller fleste embetsmannsbeskrivelsene finner man klager over at tilstanden i stor grad skyldtes de norske fiskernes latskap. Likevel viser nyere forskning at produksjonen pr. fisker steig på 1600-tallet. Produktivitetsøkninga var likevel ikke stor nok til å oppveie de dårlige prisene (Nedkvitne 1988: 124/125).

4.2 Ekstraordinære tiltak. Finmarkens Opkomst

Den befolkningsmessige tilbakegang for den norske delen av befolkninga var etter sentralmyndighetenes syn så alvorlig at man i løpet av andre halvdel av 1600-tallet fant det nødvendig med helt ekstraordinære tiltak for å øke antallet norske innbyggere. Disse tiltakene kom til å omfatte skattefritak, fritak for militær tjenesteplikt for dem som flytta til Finnmark, forvisning av kriminelle dit, med videre. Gjeldsavskrivninger ble også brukt. Før gjeldsavskrivninga i 1685 var for øvrig situasjonen den at de aller fleste norske finnmarkingene var insolvente.

Det var befolkningstallene som lå til grunn for de tiltakene som ble satt inn. De viste at de norske skattemennenes antall var gått tilbake fra 561 i 1567, til 378 i 1678 (Helland II 1906: 29). Av disse siste var hele 117 flytta til Finnmark i årene 1671-79 (Tronstad 1981: 15). Adelaer-mantallet fra 1690 viste samme tendens. Hele 72 % av de norske rettighetsmennene var da født utenfor amtet (Niemi 1983: 245).

I det dansk-norske jurisdiksjonsområdet i kyst- og fjordstrøkene var antallet samiske skattemenn i perioden fra 1567 til 1678, gått fram fra 154 til 225 (Helland II 1906: 29). I det svenske jurisdiksjonsområdet i innlandet bodde det for øvrig bare samer, uten at en her har eksakte tall å holde seg til.

De mange innberetningene fra embetsmenn i Finnmark på 16- og 1700-tallet gir også et dramatisk inntrykk av den nedgangstid det norske Finnmark gjennomlevde. Felles for mange av disse embetsmannsbeskrivelsene er at de også inneholder mer eller mindre velfunderte forslag til hvordan man skulle sikre Finmarkens Opkomst, eller tiltak som førte til at nordmenn ble boende varig i Finnmark.

Fogden Knag og amtmann Lilienskiold på slutten av 1600-tallet er viktige i denne sammenheng. Det samme er Thomas von Westen og Peder Harboe som i første halvdel av 1700-tallet ytte geistlige bidrag til debatten om Finmarkens Opkomst. Mange av betenkningene kom likevel ikke før omkring midten av 1700-tallet. Den kanskje viktigste av disse er Schnitlers «7de volumen», som er en særdeles detaljert og grundig beskrivelse av både årsaker til og botemidler for Finnmarks tilstand (Schnitler III, utg. 1985).

På 1750-tallet kom Colletts relasjon angående Finnmark (Collett 1757). Den er et talende uttrykk for at dansk-norske myndigheter hadde grunn til bekymring med hensyn til den norske befolkningsutviklinga i Finnmark. Her må en kanskje legge til at hvis amtmannens vurdering av Finnmark var den vanlige i Danmark-Norge ellers, er det ikke til å undres over at det var vanskelig å få en stabil norsk befolkning der. Folk fra Danmark og Sør-Norge kunne nemlig i følge Collett ikke ... være vel fornøjet med saadant Land .... Europeere måtte skrækkes ved tanken på å oppholde seg der, hvis de ikke hadde utsikt til stor gevinst av det (Collett 1757: 80).

Også Colletts etterfølger, Gunder Hammer, leverte en grundig utredning om Finnmarkske forhold, nemlig Historisk Underretning om Finnmarkens Handel (forfatta 1763, utg. 1835). Deretter kom betenkninger fra Paus (om lag 1760), Garman (1784) og Heiberg (forfatta 1784, utg. 1800). Helt på slutten av århundret kan amtmann Sommerfeldt også føyes til denne rekka (1799-1800).

Med ujevne mellomrom ble det også nedsatt kommisjoner som skulle undersøke forholdene, og komme med forslag til forbedringer. Symptomatisk nok kom de først i arbeid mot slutten av 1600-tallet. Det var Lindenowkommisjonen i 1685, og Adelaer-kommisjonen i 1690. Disse granska forholdene på stedet, mens 1700-tallskommisjonene stort sett satt mer sentralt i dobbeltmonarkiet. Nevnes bør også at Finnmarkskommisjonen så seint som i 1826 stadig var opptatt av det gamle begrepet, Finmarkens Opkomst.

Som et resultat av embetsmannsbetenkningene og kommisjonene, ble det fra andre halvdel av 1600-tallet og utover, iverksatt en rekke tiltak for å sikre en (dansk-)norsk befolkning i Finnmark. Det dreide seg om alt fra deportasjon av forbrytere til ulike former for premiering og subsidiering. Viktige virkemidler i den forbindelse var fritak for militærtjeneste, og skattefritak. Finnmark ble også et fristed for forgjelda personer fra de sørlige delene av Norge, og Danmark.

4.2.1 Finnmark som deportasjonssted

Forandringene i de demografiske forhold er trolig den direkte årsak til myndighetenes endra holdning når det gjaldt å bruke Finnmark som deportasjonssted for uønska elementer fra Danmark eller Sør-Norge. På 1630-tallet har det trolig ikke ennå vært noen akutt krise med hensyn til det norske befolkningselementet. På den tid skulle nemlig folk i Finnmark som ble definert som løsgjengere, sendes til Danmark, på straffarbeid til orlogsverftet Bremerholm i København (Juel 1891: 328/29).

Ikke mange tiårene seinere var myndighetenes holdning helt forandra. I 1667 kom det for eksempel forslag fra amtmannen om å befolke Finnmark med soldater fra Bergen, og unge folk av begge kjønn fra tukthuset i København (Helland II 1906: 67). Det virkelige omslaget når det gjaldt å bruke kunstige tiltak for å sikre en norsk befolkningsandel, kom likevel ikke før i 1670- og 80-årene.

I 1680 bad Bergenskjøpmennene om at de som frivillig flytta til Finnmark og ble der i 5 år, måtte bli fritatt for utskriving til soldattjeneste. Et annet ønske de hadde var at løsgjengere og sterke late tiggere fra Bergenhus len måtte sendes til Finnmark, hvor de skulle tilpliktes å oppholde seg i 5 år (Tronstad 1981: 27). I 1681 ble da også Finnmark utpekt som forvisningssted, da ... tiggere, omstreifere og grove forbrytere skulle sendes dit. (Tronstad 1981: 37). Amund Helland har om dette sagt at Tanken om at befolke Finmarken med alskens pak ...., da kom til utførelse (Helland II 1906: 67).

Også når det gjaldt militærtjeneste ble det gitt lettelser til de som kom til Finnmark og ble der i minst 5 år. De ble fritatt for utskriving til hæren, men ikke til marinen (Tronstad 1981: 37). Handelsforordningene (oktroiene) påbød dessuten at det skulle sendes så og så mange folk til Finnmark. Oktroiene lovte også amnesti for forgjelda personer hvis de slo seg ned der.

Amtmann Collett, som omkring 1750 hadde stor omsorg for å få landet folkesatt sørfra, konstaterte likevel med beklagelse at en del av de tvangstiltakene som fantes på papiret, ikke var blitt satt i verk. Det gjaldt blant annet bestemmelsen om at folk fra Bergen og Trondheims stift som ble dømt for usedelighet udi de forbudne led, skulle tvangssendes til Finnmark for å peuplere de ubebodde stedene (Collett 1757: 60).

I likhet med mange andre embetsmenn hadde han stor omtanke for at kvinnene skulle lære et håndverk. Innsatte fra tukthuset i København kunne være ett middel til å få kvinner til landet som var vante til å spinne, binde og veve, mente han. Til tross for dette var han nok litt engstelig for at disse ville bli dårlige eksempler for innbyggerne. Det hadde man erfaring med fra tidligere (Collett 1757: 61).

Det var ikke bare folk med mildere forseelser bak seg som skulle sendes til Finnmark. I 1751 ble det for eksempel bestemt at også en del livstidsfanger av begge kjønn, fra Danmark, hvert år skulle sendes derfra med handelskompaniets skip til hjelp at peuplere Finnmark. Alt året etter ble det likevel fra sentralt hold sagt at man ikke måtte sende for mange slike fanger dit. Det kan muligens skyldes at man hadde begynt å tenke på det sosiale miljøet der disse fangene kom.

Deportasjonene til Finnmark synes å ha tatt slutt i 1780-åra, men særbestemmelsene om Finnmark som forvisningssted ble først oppheva ved kriminallova av 20. august 1842. Der ble det også i kapittel 28, § 12, gitt en oversikt over de mange reglene om Finnmark som forvisningssted for forbrytere (jf. Wessel Berg 1847, oppslagsord: Finmarken).

4.2.2 Skattefritak for norske

Økonomiske stimuleringstiltak og subsidier ble muligens sett på som mer virkningsfulle enn tvangstiltak. Fra og med 1671 ble for eksempel norske tilflyttere til amtet gitt skattefrihet i 6 år (Tronstad 1981: 12). Dette kan ha hatt en positiv virkning på tilflyttinga. En detaljstudie som er gjort for Vadsøområdet, tyder på at det iallfall gav seg utslag der (Niemi 1983: 246).

De seks skattefritaksårene for tilflyttere viste seg likevel å være utilstrekkelige, iallfall når det gjaldt å få en stabil eller større norsk befolkning i Finnmark. I 1680 argumenterte Bergenskjøpmennene med at særlig de klimatiske forholdene gjorde det vanskelig å få norske til å bo i Finnmark (Tronstad 1981: 25). Derfor gikk de inn for at ikke bare tilflyttere, men også de som bodde i Finnmark fra før, måtte fritas for skatt og leding (Tronstad 1981: 26).

I praksis ble alle nordmenn i Finnmark fritatt for ordinær skatt og leding fra 1681 (Tronstad 1981: 36). Dette skattefritaket ble ikke formalisert på høyeste plan i København før 6 år seinere (Tronstad 1981: 147). 1691 regnes likevel vanligvis som det året da det endelig ble bestemt at nordmenn og samer skulle behandles ulikt i skattesammenheng. Samene fikk ingen særfordeler. Sjøsamene fortsatte å betale sin vanlige skatt, slik den var fastsatt i skattebrevet av 10. april 1611 (NRR IV: 429 ff). Etter det skulle hver fullskattesame betale 2 riksdaler, som var omregna til 4 våger fisk (1 våg er ca. 18-19 kg). Samene måtte også betale leding. Denne var ved kongebrev av 10. juni 1614, fastsatt til 1 våg og 16 merker fisk for hver fullskattsame (NRR IV: 1529). Ledingen kom den gang i stedet for den svenske og russiske skatten, som for sjøsamenes vedkommende falt bort i årene like forut for 1614 (NRR IV: 1529. jf. også kapittel 3.3.).

Nordmennene betalte likevel såkalt rettighet, som tilsvarte om lag halvparten av full skatt. Iallfall i enkelte områder var det dessuten vanligere å sette ned skatten enn rettigheta. Byrdene var likevel ujevnt fordelt, selv om det gjennom enkelte ordninger ble en mer rettferdig fordeling i andre halvdel av 1700-tallet (Richter Hanssen 1990: 103).

Forskjellsbehandlinga på det skattemessige området stod ved lag inntil Lov angaaende Skattevæsenet ... av 26. august 1833 (§ 9) la opp til en gradvis avvikling. Også denne lova stadfesta imidlertid at nordmenn som var født i Finnmark stadig skulle være fritatt for skatt. I tillegg ble det gitt fem års skattefritak for de som slo seg ned i amtet. (En oversikt over skattepolitikken er gitt av Gudmund Sandvik i NOU 1993:34, side 360 flg.)

4.3 Hva lå bak forskjellsbehandlinga?

Man kan gjøre seg forskjellige refleksjoner om årsakene til at tilflytterne skulle få materielle fordeler i Finnmark framfor samene, som allerede bodde der. I den forbindelse er det pekt på at samene var i stand til å yte mer skatt enn nordmennene, iallfall fra slutten av 1600-tallet til midten av 1700-tallet (Richter Hanssen 1990: 103). En annen åpenbar årsak er at Finnmark var samenes land hvor de hadde sin hjemstavn. De hadde ikke andre steder å flytte, og kunne derfor bebyrdes med skatter og avgifter i mye større grad enn de norske.

Knuud Leem tegna for øvrig et svært uttrykksfullt bilde av samenes tilknytning til sitt hjemsted. Han skreiv at selv om samenes liv i høyeste grad var både hardt og møysommelig, var de vante med, og herda til det fra barnsbein av. Derfor visste de ikke av noe bedre, og fant så stort behag i sitt eget Fædreneland og levemåte, at de med like stor motvilje forlot sitt eget fødested, som en forbryter ville gå til retterstedet (Leem 1767: 172).

Nordmennene var derimot i stor utstrekning innflyttere. Ved Adelaers folketelling for kyst- og fjordstrøkene i 1690, viste det seg som nevnt foran at over 70 % av de norske familieoverhodene på det tidspunkt var kommet utenfra. Til sammenlikning var så å si alle samene født i Finnmark. I bygdebok for Loppa (Láhppi) oppgis for eksempel at knapt noen av de norske som bodde der i 1690 var etterkommere av de som holdt til der i 1520 eller 1567 (Samuelsberg/Gamst 1983: 55).

Dette gjelder det området som ved siden av Vardø/Vadsø-distriktet kanskje har hatt den mest stabile norske bosetninga. Samuelsbergs opplysninger innebærer også at den norske befolkninga i Loppa ble nærmest fortløpende utskifta. Kun én norsk slekt der kan føre sin historie så langt tilbake som til 1651 (Samuelsberg/Gamst 1983: 55). Dette er nok ganske symptomatisk for Kyst-Finnmark som et hele.

De trykte kildene fra 1700-tallet viser likeledes fortsatt en meget omfattende utskifting av den norske befolkninga. Sogneprest Harboe i Hammerfest beretta i den anledning omkring 1720, at av de 34 norske familiene i sognet, var 22 menn og 16 kvinner, verken født eller oppfostra i Finnmark. Han konstaterte også at Saa gandske faae af de forrige Indbyggeres Afkom ere at finde (Harboe utg. 1952: 8).

En slik mangel på stabilitet fikk særlig negativ effekt, og førte til dårligere ressursutnyttelse i perioder av arbeidsåret som krevde ekstra mye innsats. Det er blant annet omtalt av Henry Minde, som konstaterer at alt sesongarbeidet, som fiske, slått, bærplukking, vedhogst, og så videre, skulle gjøres nesten samtidig. Dette hadde i følge Minde den konsekvens at når det var få nordmenn tilbake i Finnmark, samtidig som mange av dem igjen var tilflyttere, var det vanskelig for dem å danne sosiale mønstre som kunne være til hjelp i kritiske arbeidsperioder. Det skyldtes blant annet at få av dem hadde slektninger utenom husstanden.

På den annen side hevder Minde at det er gode grunner for å tro at sjøsamene mye mer effektivt kunne utnytte ressursene. Det hadde sammenheng med slektskapsforbindelser: I motsetning til nordmenn finner man et utstrakt slektskapssamband hos samene på denne tida. Det førte til at familier smidigere kunne samarbeide med hverandre, og at et samvirke i en større gruppe, siidaen, var mulig (Minde 1975: 290/91).

Et markert trekk ved samenes ressursutnytting var også at så å si alle familiemedlemmene deltok i de fleste typer arbeid. Dette gjaldt også sjøfisket. En skarpsynt iakttaker som Knuud Leem forteller at de sjøsamiske kvinnene ofte deltok i fisket sammen med mennene, mens de norske kvinnene var ... dertil alt for magelige (Leem 1767: 328). En slik tilpasning hvor kvinnene deltok i fisket, må ha hatt mye å si for å opprettholde bosettinga i smågrendene. Det kunne dermed drives fiske også på slike steder, selv om antallet voksne arbeidsføre menn, ikke var så stort.

Makelighetskarakteristikken ovenfor er et ganske typisk eksempel på det gjennomgående negative synet som går igjen i de aller fleste beskrivelser av den norske næringstilpasninga i 16- og 1700-tallets Finnmark. Der framkommer det blant annet ofte at de norske kvinnene så å si ikke deltok i fisket, eller at de var ukyndige på andre områder. Ett unntak er sokneprest Harboe i Hammerfest (Hámmárfeasta). Han forteller på 1720-tallet at det i tider med mannskapsmangel om sommeren, blant de flittigste kunne hende at kona tok brystbarnet med seg, og rodde mens mannen fiska (Harboe, utg. 1952: 20).

For å forstå de mange negative beskrivelsene, er den manglende miljøbakgrunnen svært viktig. Nordmennene kunne nemlig umulig makte å utnytte ressursene på en så allsidig og effektiv måte som samene gjorde. Det kom selvsagt av at de i stor utstrekning var tilflyttere, ofte rekruttert fra miljøer som lå fjernt fra den harde virkeligheta i Finnmark, og for en dels vedkommende forvist dit mot sin egen vilje. Det er ikke til å undres over at de hadde dårlige forutsetninger for å utnytte ressursene allsidig på stedene de kom til, eller ble plassert på.

Dette førte i neste omgang til at de ble mer avhengige av tilførsler utenfra. Roger Tronstad har for eksempel beregna at sjøsamene dekte flere av sine livsbehov lokalt, enn nordmennene. Malt til øl klarte de seg uten, og de trengte mindre mel enn de norske. Dessuten produserte de en vesentlig del av forbruksvarene sjøl. Det gjaldt blant annet fottøy, klær, sjøhyre, og liknende. En sjøsamisk familie klarte seg med litt over halvparten av den tilførte varemengde som en norsk familie måtte ha. En naturlig virkning av det var at de heller ikke ble så gjeldbundet (Tronstad 1981: 58, 60, 65, 71).

Denne tilnærma naturalhusholdningen ble vurdert svært positivt av embetsmennene. Amtmann Lilienskiold var en av dem. Han skreiv i sin vurdering av samene at naturen hadde lært dette folket til mer sparsomhet, mer nøysomhet, og til en mindre Grådighed enn nordmennene (NNS IV: 134). En viktig faktor for den større sjølberginga, var også at samene i kyst og fjordområdene hadde et gjennomsnittlig større husdyrhold enn nordmennene om­kring år 1700 (Nielssen 1984a: 104).

Som vi allerede har vært inne på, fikk de endra konjunkturene for markedsfiske klare konsekvenser for bosetningslokaliseringa, i og med at den norske kystbefolkninga i større grad ble tvunget til å satse på fehold, og dermed flytte fra værene og lengre innover i fjordene. Dette var særlig markert i de første tiårene av 1600-tallet (jf. kapittel 4.6). Før inngangen til 1700-tallet hadde man derfor den paradoksale situasjon at flere steder var bebodd av norske i 1694 enn i 1520, til tross for at antallet var sterkt redusert (Kolsrud 1961: 62). Knut Kolsrud har gitt et anskuelig bilde av hvordan det norske bosetningsmønsteret utvikla seg i den nevnte perioden. Jfr. fig. 4.3.

Kilde: (Kolsrud 1961: 62)

Ulikheter mellom samer og nordmenn når det gjaldt muligheter og forutsetninger for sjølberging, kan til en viss grad forklare hvorfor sentralmyndighetene så det som nødvendig å favorisere nordmennene for at de skulle flytte til, eller bli boende i Finnmark. Samenes skattebetaling skulle også markere at kongen i København holdt fast ved, og virkeliggjorde sine høyhetskrav i Finnmark (Tronstad 1981: 224). Dette kan ha vært et hovedmotiv for statens forskjellsbehandling av samer og nordmenn. I så fall var samenes nærvær, deres bruk av land og vann, og deres betaling av skatt og leding, et middel til å sikre Finnmark for Danmark-Norge.

4.4 Forrykking av det relative forholdet mellom folkegruppene på 1700-tallet

På 1700-tallet var situasjonen trolig blitt enda mer alarmerende sett fra dansk-norsk myndighetsforhold. Den norske befolkninga fortsatte å synke i antall. Den sterke samiske folkeøkninga fra rundt midten av 1700-tallet er også slående, selv om man tar i betraktning at samene i innlandet ble ensidig dansk-norske undersåtter etter 1751. I de samiske innlandssiidaene, de såkalte fellesdistriktene, bodde det i følge Schnitler 72 familier i 1745. Av disse ble kanskje rundt 50 familier, eller ca. 250-300 personer, dansk-norske undersåtter etter oppdelinga av området. Dette befolkningstilskuddet kan således ikke forklare den sterke økninga i antallet samer, eller at det relative forhold mellom folkegruppene ble helt forrykka i løpet av 1700-tallet, slik den følgende tabellen i tabell 4.1 viser.

Et konkret bilde av utviklinga i Kyst-Finnmark får man også ved å se på hvordan det stod til med bosetninga på en del kjente steder på Finnmarkskysten. Amtmann Collets beskrivelse fra 1757, er i så måte en god kilde.

I Øst-Finnmark lå for eksempel Vestre Jakobselv (Ánnejokha) og Bugøe øde. På sørsida av Varangerfjorden fantes for øvrig heller ikke annen norsk bosetning. Et sted som Kiberg lå også helt øde, bortsett fra de russiske fiskerne som oppholdt seg der i sommerhalvåret. Vardø hadde 4 familier, mens Båtsfjord (Báhcavuotna) og Berlevåg (Bearalváhki) lå øde.

På hele Nordkynhalvøya (Čorgasnjárga) bodde det til sammen 18 norske familier. Her var Hoop, det vil si Skjånes (Skeavvonjárga), helt øde. I Gamvik (Gáŋgaviika) bodde det to familier. Mehamn (Donnjevuotna) nevnes ikke i det hele tatt. Mangelen på folk i Øst-Finnmark var så stor at administrasjonen holdt på å bryte sammen. Særlig Kjøllefjord, Omgang (Vuokkát) og Vardø tinglag, var så folketomme at de nesten ikke kunne oppfylle skyssplikten. Den årlige tingreisa stod for eksempel i fare for å måtte innstille på grunn av dette.

Porsanger beskrives som en samefjord. Samene brukte blant annet stedene Billefjord (Billávuotna), Smørfjord (Smiervuotna) og Kistrand (Cudegieddi), Nordmans Dal (Dážavággi) og Kias (Keaisa). Det var 2-3 beboere, trolig familier, på hver sted. De innerste stedene på vestsida av fjorden som var bebodde av norske, var Reipervaag (Reihvággi) og Stranden.

Om været på Magerøya het det at handelen lå der, men der var ingen allmue. Været på Hjelmsøya (Jealmeseaddju) hadde en forholdsvis stor befolkning, med 6 menn (familier). Havøysund (Ávanuorri) lengre vest, hadde 2 bosatte.

I den norske sona i Hammerfest sogn lå tilsynelatende Forsøl (Siveu) på Kvaløya (Fálá) høyest med 3 menn. Men også her var mange steder øde. Det gjaldt for eksempel Akkarfjord (Áhkárvuotna).

I Hasvik (Ákŋoluokta) sogn var Sørvær (Márregohppi) størst med 6 menn. Stedet nevnes som et godt fiskevær, mens Breivik (Goahtečorru) med 4 menn, omtales som det beste fiskestedet i Vest-Finnmark. Også Hasvik hadde 4 menn, de øvrige bebodde stedene i det sognet hadde en til tre innbyggere.

I Loppa sogn bodde det en mann på Andsnes. På Loppa øy bodde 8 menn. Sandland (Sáttomohgáddi) og Silda (Sildi) lå øde. I Bergsfjord (Johka) bodde en mann. Ulsfjorden (Ullovuotna) var bebodd av 5 samer.

Alta sogn var det eneste som ble omtalt som overflødig befolka, selv om det også der skulle være enkelte steder som var for lite bebygd. De bebodde stedene i Alta spesifiseres imidlertid ikke nærmere slik som for Kyst-Finnmarks vedkommende.

Colletts opplysninger tyder på at det ikke bare hadde skjedd en reduksjon i antallet norske, men også i antallet steder disse bebodde. Utvidelsen av det norske bosetningsområdet fra 1600-tallet var med andre ord brutt. Den norske befolkninga var nå blitt så liten at en del av boplassene som var tatt i bruk i fjordene i løpet av det nevnte århundret, må ha blitt oppgitt på 1700-tallet.

Derfor er trolig Schnitlers beskrivelse av nordmennenes situasjon omkring 1750 i prinsippet riktig. Han forteller nemlig at de holdt til ute på nakne klippeaktige øyer og kyststrekninger. Der var det lite gress og ingen skog. De brente torv. Med stort besvær og fare måtte de dra langt over fjordene eller havet for å hente høy, mose, brensel og bygningsmaterialer fra fastlandet (Schnitler III utg. 1985: 108).

4.5 Skarpt atskilte bosetningssoner

Det er åpenbart at Schnitler, og andre samtidige iakttakere vurderte fjorddistriktene som de mest attraktive bosetningsområdene. Man skulle derfor tro at de norske kystboerne ville sette mye inn på å slå seg ned der. Det skjedde åpenbart ikke, og den smule norsk bosetningsekspansjon som hadde skjedd på 1600-tallet stoppa opp, og gikk tilbake. Er forklaringa bare den at det ble færre og færre norske?

I en slik forbindelse kan det være aktuelt å peke på en faktor som hittil har vært via relativt liten oppmerksomhet. Kanskje var det ikke så enkelt for nordmennene å slå seg ned på mer gjestmilde steder inne i fjordene. Der bodde samene som anså dette som sine områder, og muligens avviste annen bosetning der. Sogneprest Harboe i Hammerfest er her, som i flere andre sammenhenger, en meget god kilde. I omegnen av Hammerfest var de markerte bosetningssonene, barrierene og kulturforskjellene mellom gruppene en svært levende realitet i 1720-årene.

Han forteller at samene både når det gjaldt levemåte, boplasser og næringsbruk, var atskilt fra nordmennene. Ett eksempel var at samiske jenter gjerne begynte med husdyrhold for seg selv – ... paa egen haand at leve af Creature .... De samiske ungdommene ville heller ikke ta tjeneste hos andre enn sitt eget Folkeslag (Harboe utg. 1952: 11).

Sjøsamene i sognet hadde de deyligste fiskefjordene, bjørkeskog og gressrike enger. Disse herlighetene var tydeligvis etterspurte, da samene bevisst verna om sin rett og sine bruksområder. Samene aksepterte ikke at nordmennene kom nær ved, eller inn i fjordene for å bosette seg hos dem. Derfor bodde nordmennene på øyene, hvor det på langt nær var så gode vilkår. Dette til tross for at flere kunne drive næring i fjordstrøkene uten skade for noen, særlig hvis hver enkelt fikk anvist sin bo- og rydningsplass (Harboe utg. 1952: 16/17).

Fastlandsdelen av Hammerfest sogn tilhørte samene fullt ut. Der holdt de seg til fields og fiere. Harboe bruker uttrykket Finne-fiordene og Nordmands-øerne, selv om det ser ut til at også landsida av øyene hørte med til den samiske sona. Før det hadde for øvrig både Hammerfest og Rypefjord (Lávželuokta) vært bebodd av samer. På Harboes tid var det samisk bosetning på den beste delen av Kvaløya, eller den som lå inn mot fastlandet.

På Seiland (Sievju) hadde Kvalsundsamene rein. Når det gjelder Seiland hevda samene at de der hadde eneretten til landet mellom Eidvågeid (Muorkevuotna) og Bekkarfjorden (Gearvuotna). Denne strekninga var i følge Harboe ubebodd, men der var mange fine steder med høy og ved. Enkelte av disse må samene likevel ha brukt som sesongboplasser, da han også skriver at Nogle af Dem overfare Finnerne fra Faste lands siden, som ey vil taale, Nordmændene saa langt inde skulle boe. (Harboe utg. 1952: 29, 30, 40, 41. Se også Jacobsen 1983: 32-33.)

Det er ikke bare fra Hammerfestdistriktet det rapporteres om at samene hadde en betydelig bestemmelsesrett over hvem som kunne bosette seg i deres områder, og at norsk bosetning var avhengig av samisk samtykke. Fra Måsøydistriktet har man en annen noe seinere kilde som også er inne på dette. Det er amtmann Collett som i 1757 forteller at det da bare bodde samer i Snefjord (Muorralvuotna) og Revsbotn (Jáhkovuotna). Tidligere hadde det imidlertid også bodd norske der, ... om de kunde komme overens med Finnerne (Collett 1757: 17). Dette kan tyde på at den norske bosetninga, iallfall i dette fjorddistriktet, hadde skjedd etter en eller annen form for avtale med de samene som bodde der.

Østover i Finnmark finner man også relativt klare grenser for utnytting av ressursene. Disse grensene ble også håndheva innbyrdes mellom samegrupper. Et slikt eksempel har man fra Tanafjorden fra første kvartal av 1700-tallet. Da fastslo retten, på bakgrunn av en klage fra samene som sogna til dette siidaområdet, at Tanasamene hadde eneretten til ilanddrevet hval i hele den indre delen av Tanafjorden, innover fra Digermulodden (Johkangeangeahči) på vestsida, langs hele østsida, og helt til Kjølnes (Čievla), øst for Berlevåg (SATØ. t b. 31 – fol. 50, Omgang, 24.7. 1713). Dette innebar en rettslig realitet som viste seg noen år seinere, da Lággu- eller Langfjord-samene hadde bemektiga seg en hval på denne strekninga. Disse ble da stevna for retten av de skadelidte. Det kom til forlik ved at Lággu-samene lovte å betale to og et halvt anker tran for skaden de hadde forvoldt, ... hwor med de blefwe som før wenner og wel forligte, ... (SATØ. Tb. 31 – Fol. 262. Omgang, 24.7. 1717).

I den østligste fjorden av Finnmark, Varanger, har man kanskje den best dokumenterte ressurs- og etniske grense overhodet i Finnmark. Det var grensa mellom nordmennene i Vadsødistriktet, og samene rundt det indre av Varangerfjorden.

På basis av et omfattende kildegrunnlag konkluderer nemlig Einar Niemi med at allerede rundt år 1600 ble området rundt Klubben/Vestre-Jakobselv, en form for grense mellom norsk og samisk utnyttelse. Allerede da ble dette en slags etnisk grense, som etterhvert ble nedfelt i bosettingsmønstereret. Da kommunegrensa mellom Unjárga (Nesseby) og Vadsø ble trukket i nyere tid, kom også den til å gå nettopp der (Niemi 1983: 190).

4.5.1 Bosetningssonene og forholdet mellom de etniske gruppene

En grundig iakttaker som major Schnitler registrerte også på 1740-tallet en samisk selvbevissthet, og delvis motsetninger mellom de etniske gruppene, som selvsagt også kan ha vært med på å påvirke bosettingslokaliseringa. Schnitler anførte i den forbindelse at samene var ... de rette og ældste Indvaanere af Finmarken. De holdt fast ved sine gamle seder og skikker, sin spesielle drakt, og brukte sitt eget språk. De gifta seg ikke utenfor sitt eget folk, med nordmenn eller norske kvinner. Schnitlers observasjon var at der var en slags Emulation, eller kiv og gjensidig nedvurdering, mellom nordmenn og samer, i det begge anså seg som fornemmere enn den andre (Schnitler III utg. 1985: 55 f.).

Schnitler slo for øvrig også fast at selv om det etter næringsmåten var mange slags samer, hadde de felles språk, klær og skikker (Schnitler III utg. 1985: 56).

Samene hadde altså i visse tilfeller styrke til å motsette seg norsk innflytting. Det til dels motsetningsfylte forholdet mellom samer og nordmenn, slik kildene beskriver det, må også ha påvirka den faktiske bruken av land og vann, og opprettholdt bosetningssonene i Finnmark. Nordmennenes frykt for samenes antatte trolldomskunster var nok stadig virksomme realiteter på 1700-tallet, og har trolig bidratt til at den norske delen av befolkninga var forsiktig med å slå seg ned i de samiske områdene (jf. kapittel 2.5.).

Ennå så seint som midt på 1700-tallet er en sentral iakttaker som Peter Schnitler inne på nordmenns frykt for påstått samisk trolldom. Hans syn var at de samene som holdt til på fjellet, fikk være i fred der på grunn av det. Av samme årsak så samene det som en fordel at et slikt inntrykk ble opprettholdt. Det gjaldt både når de kom ned til norske områder, og når de holdt til på fjellet – ... i det at Nordmænd skyede dem.

Som den 1700-talls rasjonalist han var, avviste Schnitler dette. Han mente at samenes svartekunst var en løs innbilning. Heller ikke trodde han at samene verken kunne runne eller hexe, eller at de hadde hatt større kunnskaper om det tidligere. Ellers hadde de vel satt gand i både russer og svensker, eller framkalt uvær over dem, når disse trengte seg inn i deres Lappe-Eiendoms Mark, til besvær og uro for samene (Schnitler utg. 1985: 15-16)

I første halvdel av 1700-tallet, er det utvilsomt Thomas von Westen som klarest har beskrevet hvor dårlig forholdet mellom nordmennene og samene virkelig kunne være. De førstnevnte kalte samene knapt for annet enn hunder – Ganhunde – og at det å slå i hjel en same kunne sammenliknes med å slå i hjel en hund. Slik snakka i følge von Westen også de som burde være forstandige. En nordmann spiste like nødig sammen med en same som jøder tidligere med grekere. I kirkene var det visse plasser, gjerne ved kirkedøra, som var tilvist de samiske kirkegjengerne. Von Westen la til at det var som om nordmenn ikke ville fordrage seg med samene verken på jorda eller i himmelen (Westen utg. 1934: 93).

Dette gikk så vidt at myndighetene fant å måtte gripe inn. I et kongelig reskript av 27. september 1726 het det blant annet at misjonsverket ikke hadde den nødvendige framgang på grunn av ... Lappers og Finners Forskrækkelse, Forførelser og Forhaanelse, samt Forurettelse af endel norske Indvaanere .... Særlig prestene ble pålagt å sørge for at de norske ikke ... skulde være de nye omvendte Finner og Lapper til nogen Fortræd eller Forargelse ... (jf. Steen 1954: 378-79).

På grunn av disse forholdene, som muligens var enda mer framtredende i de samiske områdene sør for Finnmark, kan man gå ut fra at de etniske grensene, og dermed også hovedtrekkene i bosetningsområdene ble opprettholdt.

Giftermål mellom samiske menn og norske kvinner forekom ikke, mens norske menn i følge sorenskriver Hans Paus på 1760-tallet, ofte inngikk ekteskap med samiske kvinner. Slike ekteskap hadde imidlertid i de fleste tilfeller den meget klare konsekvens at mennene måtte la seg assimilere inn i det samiske samfunnet – ... forbinde sig til den findske levemaade og regne sig blant Finnealmuen (Paus ca 1760: 272).

Dette var et kjent fenomen også fra Nord-Troms før midten av 1700-tallet, hvor kvenske innflyttere fikk innpass i de samiske bruks- og ressursområdene gjennom inngifte, og ved å framstå med en tilnærma samisk kulturell profil (Bjørklund 1983b: 161-69). Det gir også grunnlag for å stille spørsmål om det var liknende forhold som lå bak observasjonene til Paus. Iallfall er det et faktum at norske menn gjennom slike giftemål fikk adgang til å bruke ressursene i de attraktive fjordområdene i Finnmark, hvor norske ellers hadde vanskeligheter med å slippe til.

Historikerne har imidlertid hittil vært lite opptatt av hvordan forholdet mellom folkegruppene eventuelt har påvirka bosetningslokaliseringa, eller om den ene eller andre folkegruppa i Finnmark har hatt en faktisk rådighet over bestemte geografiske områder så seint som på 1700-tallet. Eksemplene foran er forholdsvise klare indisier på at samene har hatt en utstrakt grad av rådighet over hvem som skulle kunne bosette seg i fjordområdene. Ny, målretta forskning kan kaste ytterligere lys over dette spennende og utfordrende problemfeltet.

4.6 Samisk ressursutnytting. Innlandsfiske. Jakt. Håndverk

Så langt kan man konstatere at nordmennenes hovednæring på 1700-tallet fortsatt var handelsbasert fiske, med tillegg av fehold for de flestes vedkommende. Andre næringer eller binæringer nevnes så å si ikke hos dem, mens den samiske ressursutnyttinga viser et helt annet og mer allsidig mønster. Det er nok også ganske utvilsomt at samene, på grunn av de demografiske endringene, også kom i en stadig mer gunstig posisjon når det gjaldt bruken av ressursene.

Både sjø- og fjellsamene hadde et vidt spektrum av ressurser til rådighet, selv om det må advares mot å trekke altfor glansbildeaktige slutninger av de beskrivelsene som for eksempel Schnitler gir av sjøsamenes livsvilkår midt på 1700-tallet. Han konstaterte i utgangspunktet at samen levde under mye gunstigere betingelser enn nordmannen. Det kom av at han bodde på fastlandet eller nær skogen, hvor han hadde både brensel og bygningsved, og – hvis han ville – mulighet til å rydde engmark. Like utenfor stuedøra hadde han fjorden til sjøfiske. Bak seg hadde han fjellene hvor han kunne holde rein, skyte vilt, og samle reinmose som ble brukt til husdyrfôr om vinteren (Schnitler III utg. 1985: 108).

Knuud Leem som var misjonær og prest i Vest-Finnmark rundt 1730, er trolig den 1700-tallsforfatter som har de fleste konkrete detaljene om hvordan Finnmarkssamene utnytta det lokale ressursgrunnlaget (Leem 1767).

Alle ferskvannsfiskeartene ble fanga. Om røya heter det at det var mengder av den. Fiskemåtene varierte, men både sommer og vinter ble det brukt garn. Vinterfisket med garn under isen var trolig den vanligste fiskemetoden i ferskvann. Gjedder ble gjerne stukket med spyd på grunt vann om sommeren. Fiskekroker av einer med agn på, ble også brukt. En effektiv fiskemetode om høsten var å slå hardt på isen, der man så at det stod fisk under den (Leem 1767: 335-36, 338, 348).

Det ble drevet jakt på de fleste dyre- og fugleslag. Bjørnen som var et av de fornemste dyra man kunne drive jakt på, ble enten skutt, drept med øks ved hijakt, eller tatt med forskjellige former for pilselvskudd. Ulven ble tatt av dage med saks eller ved skyting. De forskjellige revetypene var ettertrakta som pelsverk. Jaktmåten var gevær, sakser, feller (samisk: rihttá), gift, og hule- eller hijakt. Som åte ved revejakt skulle håkjerring være særlig bra. Spesielt etter store lemenår kunne sjøsamene gjøre seg håp om en rik revefangst. Mår og røyskatt ble fanga med saks og feller.

Harer ble enten skutt eller fanga med snarer og sakser. I Leems distrikt – Laksefjord (Lágesvuotna), Porsanger og Alta, var det ikke bever, men han kjente til beverjakt fra andre strøk (Leem 1767: 203-06). Ekorn ble det også drevet jakt etter. Oteren må ha vært et viktig byttedyr, siden den hadde mange og detaljerte navn etter alder og kjønn. Sakser, og en spesiell felletype ble brukt til oterfangst. Dette dyret hadde for øvrig den spesielle egenskap at den lot seg temme. Da kunne den gjøre nytte for seg ved å fange fisk til eiermannen.

Sel og hvalross var tydeligvis de viktigste havpattedyra. Selen hadde blant annet svært mange og detaljerte navn. Jakta ble drevet med gevær, køller og jernkroker. Om Varangersamene forteller Leem at de tidligere hadde drevet hvalfangst med selvgjorte redskaper. I fjordene i Finnmark var det masse niser. Nisekjøttet var ettertrakta av både samer og nordmenn.

Mange forskjellige fugler, for eksempel snetittingen, ble fanga til mat. Den fuglearten som har hatt størst betydning for Finnmarkssamenes økonomi de siste hundreåra, er nok likevel rypa. Den er selvsagt også med i Leems oversikt. Den var det ... stort Forraad af. Den vanlige fangstmåten var snarer om vinteren (Leem 1767: 187, 190, 192, 199, 200, 203, 206, 221, 222, 255, 302).

Både hos Leem, og i andre kilder, får man inntrykk av at villreinjakta ennå rundt 1730 var av stor betydning både for sjø- og fjellsamer. Slik jakt ble drevet både sommer og vinter. Ved sommer- og høstjakta var det vanlig å bruke hund. I brunsttida ble tamme simler brukt som lokkedyr, mens det om vinteren ble drevet sporjakt. Enkelte steder ble det også brukt spyd under vinterjakta, likeledes snare.

Når det gjaldt villreinjakt forteller Leem at det var slutt med å drive jakt med spyd fra båt i fjellvatna. Rike fjellsamer dreiv sjelden jakt. De hadde verken tid til, eller behov for det.

Det er også tydelig at det må ha skjedd en helt avgjørende teknologisk endring henimot Leems tid. Geværet var nå blitt dominerende. Villreinfangst med gjerder ble omtalt som noe som hadde foregått tidligere, blant annet i Varangerområdet. På dette feltet får Leem for øvrig betydelig støtte i nyere forskning, som legger vekt på at innføringa av geværet medførte et tidsskille i den samiske jakttradisjonen, og at introduksjonen av dette nye jaktvåpenet også bidrog til endringer i organiseringa av de samiske samfunnene.

Oppbevaring av kjøttet fra villreinjakta skjedde ved at det ble gravd ut en hule som ble steinlagt på bunnen (Leem 1767: 52, 104, 105, 181, 185). Slike kjøttgjømmer, kan man ennå finne mange av i skog og mark i dag. Innen forskninga er det særlig grunn til å nevne Ørnulv Vorren, som har skrevet grunnleggende om samisk villreinfangst i Finnmark (jf. Vorren 1944, 1953, 1958).

Et annet vesentlig moment i forbindelse med den omfattende samiske jaktvirksomheta var at praktisk talt alle typer dyr og fugler som ble nedlagt, også ble utnytta som mat. Sorenskriver Paus som noe etter midten av 1700-tallet kanskje var den fremste kjenner av Finnmark, og de etniske gruppenes næringsmessige tilpasning, beskreiv forskjellen mellom samer og nordmenn når det gjaldt utnyttelsen av de aktuelle matressursene. I følge Paus visste samen bedre hvordan man skulle bruke alle typer av landets produkter. Nordmannens kresenhet gjorde at han mange ganger var sulten. Når en same ved hjelp av sitt gevær kunne skaffe seg måker, kråker, rev, oter, bjørn og annet vilt, brukte han både skinnet og kjøttet. Fattige samer hadde til og med brukt hundekjøtt. En nordmann derimot, ville heller dø av sult enn å krenke en urimelig Sædvanes Lov ved å spise slike ting (Paus ca 1760: 266/67).

I følge Leem hadde samene også på håndverksida en avansert sjølbergingsteknologi. Kvinnene beredte bl.a. reve-, oter- og reinkalvskinn. De vevde ulltepper (grener) som ble brukt av både sjø- og fjellsamer. Mennene laga skåler og fat av treknuter, skeier av reinhorn, og flere andre pryd- og nyttegjenstander. De bygde sleder og pulker, og kokte lim av fiskeskinn eller av reinhorn. Noen bygde også båter til eget eller andres bruk. Det var ikke behov for å kjøpe noe til lys. Alt som hørte til tranlampa var enten hjemmelaga eller henta fra naturen (Leem 1767: 132, 373-75).

4.6.1 Selvbergingsøkonomien var viktig i demografisk sammenheng

Selv om det ikke uten videre er gitt at økonomisk gode tider fører til positive demografiske utslag, er den samiske selvbergingsøkonomien etter all sannsynlighet hovedforklaringa på samenes gunstige befolkningsmessige utvikling, kanskje særlig på 1700-tallet. Dette hadde igjen direkte sammenheng med utnyttinga av ressursene.

Sorenskriver Hans Paus var selv tredje generasjons finnmarking fra Vadsø (Čáhcesuolu) (NBL X: 622). Han var en av dem som helt reservasjonsløst hevda at det var ulikhet i tilpasninga til, og utnyttinga av det lokale ressursgrunnlaget, som førte til den ulike befolkningsmessige utviklinga hos samer og nordmenn på 1700-tallet. Han anslo at en nordmann trengte 3-4 ganger mer fra handelen enn en same. Det medførte blant annet at de ikke kunne gifte seg så tidlig som samene. Disse kunne gjøre det straks de kom i gifteferdig alder, uten å være synderlig avhengig av handelsmennene, slik som nordmennene - og dette er Aarsagen til Finnernes Forøgelse og Nordmændenes Formindskelse (Paus ca. 1760: 267).

Den norske Formindskelsen kan også ha gitt større rom og bedre muligheter for samegruppenes næringer, og med at det nå bodde nordmenn på færre steder en før. De stedene nordmennene hadde forlatt kunne samene igjen overta. Områder de hadde måttet oppgi under de tidligere fasene i den norske kolonisasjonen, falt nå tilbake til dem igjen.

Befolkningsutviklinga i kystdistriktet Loppa i løpet av 1700-tallet kan muligens illustrere denne prosessen. Loppa var ved begynnelsen av århundret et tilnærma reint norsk bosettingsområde. Noe før 1750 begynte en samisk tilflytting. Det førte til at det i 1770 var bortimot like mange samer som nordmenn der – 21 skattefinner og 24 nordmenn. I 1780 var samene i flertall. Da var det 41 skattesamer mot 26 nordmenn (Samuelsberg 1983: 60). Likevel var det tradisjonelle bosetningsmønsteret opprettholdt. Samene bodde inne i fjordene. Nordmennene holdt til på øyene, i de ytterste fjordområdene, eller ved kysten (Samuelsberg 1983: 62).

Det gjennomgående inntrykket fra 16-1700-tallet er med andre ord at samene på grunn av en mer aktiv selvbergingsøkonomi greide seg mye bedre enn sine norske naboer. Likevel er det all grunn til å nevne at det også blant den samiske befolkninga fantes dem som var avhengige av handelsmennene. Dermed kunne også de lide direkte nød når ressursgrunnlaget svikta, og de ikke hadde noe å levere til handelen, slik det berettes om fra Porsanger/Kjelvikdistriktet i 1702 (Richter Hanssen 1990: 102).

4.7 Kvenene

Så langt har blikket vært rettet mot samenes og nordmennenes ressursbruk, deres innbyrdes forhold, og offentlige foranstaltninger som skulle sikre en norsk befolkning i amtet ved hjelp av ulike tvangs- og økonomiske stimuleringstiltak. Imidlertid fikk man også inn en tredje etnisk kategori. Det var kvenene.

Det var finsktalende innflyttere som kom med i res­surs­konkurransen og ressursutnyttinga i Finnmark fra begynnelsen av 1700-tallet. De begynte da å flytte til Finnmark fra de nordlige delene av det daværende Sverige, som jo Finland var en del av på den tida. Til Porsanger, ett av de områdene hvor kvensk kultur står sterkt ennå i dag, ser det ut til at de første kvenene kom noe etter midten av 1700-tallet (Richter Hanssen 1986: 113).

Som jordbrukere førte kvenene et liv mer i pakt med de idealer norske myndigheter hadde om hva som var det beste for distriktet, og for undersåttene selv. Major Schnitler omtalte kvenene som svenske bønder som var kommet fra Sverrige, Torne-Lapland og Storfindland. De hadde rydda og bygd, og ble boende på stedet. De var gode jorddyrkere og elvefiskere, beskjeftigelser som også var deres hovednæringer. I språk og skikker holdt de seg mye til de norske sjøsamene og ... saa kan de føyeligen til disse regnes (Schnitler III utg. 1985: 57).

De tiltakene som ble satt i verk for å øke antallet nordmenn, hadde hatt liten eller ingen virkning. Midt på 1700-tallet var Finmarkens Opkomst og økning av den norske befolkninga, trolig blitt ennå mer presserende for myndighetene enn tidligere. I denne situasjonen ble kvenene viktige. Det er grunn til å tro at myndighetene så dem som en mulig kompensasjon for det stadig minkende antallet norske. Derfor ble de stort sett møtt med en positiv holdning.

Peter Schnitler var antakelig en av dem som la grunnlaget for den første offisielle politikken overfor kvensk innflytting (Schnitler III utg. 1985: 112 ff). En av grunnene til at han ønsket kvenene velkommen, var at de ikke slo seg i lag med de skattefrie nordmennene, men i samiske miljøer hvor folk betalte skatt til kongen. Dermed ble også kvenene skattebetalere. Derfor ønska Schnitler flere av disse svenske undersåttene til Finnmark (Schnitler III utg. 1985: 113).

For å lokke flere kvener til landet foreslo han derfor at kvenene skulle være fritatt for enhver form for soldatutskrivning, og for skatt, leding og skyssplikt i 5 år. De skulle få utvist rydningsplasser og få starthjelp fra handelen. Det skulle heller ikke kreves skrifteseddel og skussmål av dem. Dette begrunna Schnitler med at når bedragere og forbrytere fra Danmark-Norge kunne sendes til øde steder i Finnmark for der liksom å gjøre bot og bedring, hvorfor skulle ikke det da også gjelde folk uten skussmål fra fremmede land? (Schnitler III. utg. 1985: 113.)

I 1750 opplevde man også det enestående at en amtmann, Kjeldsen, ble avsatt som følge av påståtte overgrep mot kvenene i Alta (Henninen 1972: 89/93). I den forbindelse ble det samme år utstedt et reskript som et stykke på vei tok til følge de tankene som blant annet Schnitler hadde gjort seg til talsmann for. Reskriptet gikk ut på at noen kvener som hadde kommet over fra Sverige, og hadde bosatt seg på tidligere øde steder ved innfjordene, skulle behandles med ømhet og moderasjon. Den velvillige behandlinga skulle oppmuntre flere av landsmennene deres til å komme. I tillegg skulle også de ankommende kvenene få al mulig Hjælp og Haandstrækning ... (Wessel Berg II 1842: 89). Den aktuelle saka fra Alta er for øvrig grundig behandla av Jens Petter Nielsen i Altas historie, bind I (Nielsen 1990: 249 ff).

Mot slutten av 1700-tallet var det stadig offisiell politikk at kvenene skulle taes vel imot og hjelpes til rette. Det kommer blant annet til uttrykk i en uttalelse fra amtmann Sommerfeldt i 1796, da det på grunn av hunger var kommet mange kvenfamilier til Alta. Han omtalte kvenene svært positivt. De svenske karelene eller kvenene var et dugelig folk. De var av naturen sunne, velvoksne og kloke. De lærte fort å drive fiske, og var vel vante med å dyrke jord. Mange av de voksne mennene var tømmermenn, mens noen var grovsmeder. Kvinnene kunne vanligvis både spinne, veve og farge. Slike mennesker burde etter Sommerfeldts oppfatning være velkomne i alle land som ikke hadde tilstrekkelig stor befolkning. Særlig gjaldt dette Finnmark, der hovedproblemet jo var mangel på folk. De fiskerike kystene kunne gi næring til mange ganger flere innbyggere enn der var da (Qvigstad 1921: 17).

Amtmannen foreslo derfor å bruke subsidier for å stimulere dem til å bli boende, men ikke i Alta. Furuskogen der tålte etter hans syn ikke flere innbyggere. Dette ble bifalt ved kongelig resolusjon av 26. september 1796. Amtmannen fikk derved fullmakt til å yte direkte subsidier til de 14 familiene som han hadde omtalt. I tillegg skulle subsidier også gis til andre fremmede eller utenlandske familier som ønska å bosette seg utenfor det egentlige Alta, og som man hadde grunn til å tro ville bli flittige og nyttige innbyggere. De skulle få støtte til å bygge hus, og skaffe seg båter og fiskeredskaper. Hver familie kunne få inntil 20-24 riksdaler til disse formålene (Wessel Berg III 1843: 814).

Dette vil si at dansk-norske myndigheter i løpet av andre halvdel av 1700-tallet hadde etablert det prinsipp at ikke bare dansker eller nordmenn, men også andre ikke-samer, særlig kvener, kunne få særfordeler og subsidier for å bosette seg, eller bo i Finnmark.

Før 1751 kom det imidlertid også kvener til det svenske jurisdiksjonsområdet i det som nå er Indre-Finnmark. I likhet med dem som kom til fjordområdene, nøt også disse godt av visse fordeler. De hadde blant annet 15 såkalte frihetsår, hvor de med visse mindre unntak slapp å betale skatt og andre pålegg. I løpet av disse årene regna man med at de hadde dyrka jorda og bygd opp gården. En annen viktig fordel var at de i motsetning til kystbøndene i Sverige, var fritatte for utskriving til soldattjeneste (Arell 1979: 32).

4.7.1 Ressurskonkurranse i forbindelse med den kvenske tilflyttinga

Den kvenske innflyttinga fikk utvilsomt betydning for ressursutnyttinga i Finnmark, og særlig da i forhold til samene. Kvenene etablerte seg nemlig i den første perioden midt i de samiske områdene for å utnytte de ressursene som disse allerede brukte. Enkelte steder kunne det dreie seg om konkurranse når det gjaldt mulighetene for å drive husdyrhold, utslåtter, og liknende. Andre steder igjen var det laksefisket i elvene som ble omtvista. Det gjaldt blant annet i Alta, hvor det er ting som tyder på at kvenene fort fikk en dominerende posisjon innen elvefisket, og at de allerede i 1725 var begynt å fortrenge samene (Nielsen 1990: 218).

Henry Minde har hevda at en av årsakene til en konflikt mellom amtmann Kjeldsen og kvenene i Alta på slutten av 1740-tallet, var at den førstnevnte ikke uten videre ville akseptere at kvenene tok seg til rette. Med henvisning til sedvane og rettspraksis hevda nemlig amtmannen at der forelå en viss grad av beskyttelse for bosteder og slåttemarker (Minde 1982: 99).

Men i følge Kjeldsen var ikke denne administrative og juridiske praksis blitt etterlevd i Alta. De overløbne kvenene fra Sverige hadde tatt seg til rette på en selvrådig måte allerede før han var blitt amtmann, og derigjennom fortrykt de Indföede (Minde 1982: 110). Indföede var i denne sammenheng både samer og nordmenn.

Amtmannen gikk også så langt som til å hevde at samene ikke utstod kvænene, fordi disse på alle tenkelige måter prøvde å fortrykke dem, og gjerne, hvis ikke myndighetene avverga det, fordrev samene fra de plassene og engene hvor de lenge hadde hatt tilhold. Etter Mindes oppfatning forsvarte Kjeldsen her en eldre rettsoppfatning som anerkjente den samiske sedvaneretten, og at med ham ... forsvant den siste forsvarer av samenes gamle sedvanerett fra scenen. (Minde 1982: 100).

I det omtalte tilfellet fra Alta gjaldt det konflikt om slåttemarker og liknende, altså om muligheta til å holde husdyr. Var det så grunnlag for tvister i distrikter hvor samene trolig ikke holdt husdyr i noe vesentlig omfang, blant annet i innlandsområdet? Et beskjedent antall kvener kom også dit i første halvdel av 1700-tallet. Der møtte de et samisk samfunn i blant annet Tanadalen, hvor livsgrunnlaget i betydelig grad var basert på utnyttelsen av andre ressurser enn jord til husdyrhold. Jakt, lakse- og innlandsfiske, sjøfiske og reindrift, var den vesentlige basis for dette samfunnet. Sett i forhold til de andre delene av næringslivet hadde jordbruket og feholdet en beskjeden plass ennå på 1740-tallet, når man da får de første direkte opplysninger om samisk jordbruk i Tanadalen. Noen få fiskelapper hadde da jord og torvgammer, med en til to kyr, og noen sauer. Det dreide seg neppe om mer enn 3-4 samiske familier med en slik tilpasning fra Polmak og oppover (OAJ. saml. UD. Den svenske sjefsforhandler til kongen, 23.1.1749).

Imidlertid hadde det flytta noen få kvener både til Karasjokområdet omkring 1720, og en til hver av de nåværende Tanabygdene Bonakas (Bonjákas), Seida (Sieiddá) og Polmak (Buolbmát) på 1730-tallet. De ble nok viktige for den videre utvikling av fehold og jordbruk i denne delen av Tanadalen.

De samiske siidaene i det svenske jurisdiksjonsområdet i innlandet, herunder mesteparten av Tanadalen, stod sterkt (jf. Tønnesen 1979: 114). De hadde blant annet en meget omfattende, nærmest eksklusiv rett til laksefisket (jf. Pedersen 1986, kap. 2.8). Hvordan stilte de seg til den kvenske innflytting som fant sted i Karasjokområdet på 1720-tallet?

Man ser der eksempler på at samene, etter at kvenene hadde etablert seg, ad rettslig vei prøvde å trygge sine gamle posisjoner i forhold til de nyankomne. Bildet er imidlertid ikke entydig da man også kan finne opplysninger som tyder på at siidaene selv hadde gitt tillatelse til at kvenene kunne utnytte ressurser på deres område.

En slik indikasjon har man på tinget i Ávjovárri i 1737 (SI 1981). Der klaga tre navngitte kvenske bønder i Karasjok, Claes Jønsson, Mats Ersson og Jøns Ersson, over at en same ved navn Per Piaskainen hadde trengt seg inn på et sted de dreiv fiske. Sistnevnte ville også tilegne seg de små engstykkene som de eide, og som var tildelt og lovt dem av retten selv. De kvenske bøndenes bruk hvilte med andre ord her på en tillatelse gitt av den lokale herredsretten, Ávjovárretinget, på et tidligere tidspunkt. Utenom den svenske sorenskriveren var retten etter nemnden sammensatt kun av samer.

Det var tydeligvis viktig for dem å få tingets fornya tilslutning til de rettighetene de tidligere ... af den Högtährade Härads Rätten som och hela Menigheten lofwat är .... Dette viser at ikke bare selve herredsretten, men også den øvrige del av den samiske befolkninga innenfor siidaen, Menigheten, hadde gitt sin tillatelse da de etablerte seg.

På grunn av formelle forhold ble ikke saka realitetsbehandla, men den åpner for en meget interessant vurdering av den bruk svenskekongen kunne gi tillatelse til innenfor de samiske siidaene, og den tillatelse som måtte til fra brukerne av vedkommende siidaområde. Kvenene hadde nemlig også offentlig frihetsbrev på sin bruk. På tinget for Ávjovárri, 6. februar 1728, hadde to av kvenene i Karasjok vist fram et frihetsbrev som var datert 31. januar 1724. Der fikk Mickel Hinderson fra Masi, og Eric Matzon med sønner, fra Muonioniska, tillatelse til å uptaga Crono Öde ved Karasjok (Fellman I. I 1910: 422 ff).

Selv med dette frihetsbrevet var de altså ikke trygge på sin rett i 1737, men bad om at det lokale tinget måtte fornye sin tidligere tillatelse til fortsatt bruk av ressursene. Alment kan man også konstatere at det ikke var uvanlig at en siida gav innflyttere tillatelse til bruk av ressurser på sitt område. Man kjenner mange eksempler på at nybyggere fikk tillatelse til å slå seg ned på bestemte siidaers område, eller at de erverva rettigheter gjennom giftermål med samiske jenter (Tegengren 1977: 53).

Det man forsiktig kan slutte av dette er at det ikke var fritt fram for de tilflyttende kvenene å oppta bruk av ressurser innenfor grensene til de samiske siidaene oppover Tanadalen. Kvenske innflyttere behøvde både svenskekongens og samenes tillatelse.

Det siste eksemplet på den ressurskonkurranse som oppstod etter den første kvenske innflyttinga gjelder Polmakområdet, som på 1730/40-tallet lå i gråsona mellom dansk-norsk og svensk jurisdiksjonsområde. Da en jordbrukende kven bosatte seg der, reagerte Utsjoksamene sterkt. Denne kvenen utleda nemlig sin rett til fast bosetting og laksefiske i Tanaelva fra en tillatelse gitt av dansk-norske myndigheter. Dette ble møtt med kraftige og til dels bitre klager fra Utsjoksiidaen, som åpenbart ennå hadde sine gamle fiskeplasser ved eller ovenfor Polmak (Fellman I 1910: 430 ff).

På tinget i Utsjok i 1740 framholdt de at verken da eller tidligere hadde noen av de norske fiska ovenfor den gamle siidagrensa ved munningen av ei sideelv som heter Skoarrojohka – for øvrig der det i 1751 ble bestemt at riksgrensa mellom Norge og Sverige (Finland), skulle ta av mot sørøst fra selve Tanaelva.

Forholdene hadde imidlertid forandra seg. Den gamle orden ved laksefisket var nå i ferd med å bryte sammen. Med støtte fra dansk-norske myndigheter krevde den bofaste jordbrukeren i Buolbmat, Hinrich Ersson fra Øvre-Torneå sogn, å få fiske også ovenfor Skoarrojohka. Han hadde fått tillatelse til å bosette seg 2-3 km nedenfor Skoarrojohka, nærmere bestemt ved Polmakholmen (Buolbmátsuolu), eller Polmacksari som den ble benevt i tingreferatet. Denne tillatelsen fra dansk-norske myndigheter må ha blitt gitt i 1733 eller 1734. Strekninga ved Polmakholmen var tydeligvis da en viktig fiskeplass for folk fra Utsjok- (og Enare)-siidaen, slik at tillatelsen til fast bosetning har gått direkte ut over deres fiske der. Tingdeltakerne var ikke nådige i sin dom over dette. De spådde at denne tillatelsen, kombinert med andre negative tiltak fra danskenes side, ville føre til deres totale undergang og fordervelse – totala undergång och fördärf.

Dansk-norske myndigheter hadde også på andre måter rundt 1740 pressa samene fra Utsjoksiidaen, som altså hørte inn under svensk jurisdiksjon. De påla dem skyssplikt, krevde økt skatt, og trua med å ta fra samene retten til å fiske laks hvis de ikke føyde seg. Vitnene mente at årsaken til de danske framstøtene nettopp var den kvenske bonden i Polmak. I følge dem kunne han ikke akseptere at samene skulle få bruke sine urminnes og hevdvunne fiskeplasser. De hadde lidd på grunn av ham, og også klaga på ham tidligere. Likevel var de nå i ferd med å bli drevet fra sin gamle hevd, og de friheter og fiskeplasser som de hadde brukt fra gammelt av.

Ikke bare hadde de gammel hevd på fiskeplassene, men de mente seg også å ha det formelle i orden. De hadde nemlig betalt tiende og liknende til kjøpmannen ved utløpet av Tanaelva, samt den årlige faste skatten til danskene. Når de nå ikke fikk bruke disse fiskeplassene, bad de om å få slippe både tienden, skatten, skyssplikten, og andre tyngsler til danskene.

Allmuen hevda også at dansk-norske myndigheter brukte den kvenske bonden som et ledd i sin egen ekspansjonspolitikk. Det var nemlig bare 2-3 år siden dansk-norske myndigheter hadde begynt å hevde at råskilnaden eller grensa skulle være ved Fossholmen (Geavgŋoaisuolu) og ikke 15 km lengre nede, ved den gamle siidagrensa Skoarrojohka. I den forbindelse hevda Utsjoksamene den rettsoppfatning at de fra gammelt av eide sine Laxefiskerier nedenfor Fossholmen, slik at de danske inngrepene var helt uberettiga.

Tingallmuen satte opp et skriv der de først påtalte at de danske myndighetene ville nekte dem å drive laksefiske i Tanaelva hvis de ikke møtte på Omgangtinget ute i havgapet, for å betale skatt og leding til danskene. Dernest krevde de å få fiske i elva som fra gammelt av, uten at bonden i Polmak skulle hindre dem i det. Et fortsatt laksefiske på de gamle fiskeplassene ville forebygge theras totale ruin och undergång.

De tre tilfellene fra Alta, Karasjok og Polmak, som er omtalt i det foregående, viser at den kvenske innflyttinga til de samiske distriktene, førte til problemer. Mange av ressursene var allerede i bruk da disse kom. I Alta tok amtmannen samenes jordrettigheter på alvor. I det svenske jurisdiksjonsområdet Karasjok, måtte de kvenske innflytterne ha både kongens og tingets/den samiske allmuens tillatelse for å slå seg ned og bruke ressursene. I den nedre delen av Tanadalen, i gråsona mellom det danske og svenske jurisdiksjonsområdet, virker det som om dansk-norske myndigheter brukte den kvenske bonden i Polmak i et strategisk spill for å utvide sitt influensområde fra 1613, lengre oppover Tanadalen. Dette skjedde blant annet gjennom å favorisere ham når det gjaldt laksefiskeplasser. Den kvenske tilflyttinga til dette distriktet, virka dermed til å bryte ned deler av Utsjoksiidaens tradisjonelle ressursutnyttelse i Tanadalen.

Et helt annet forhold er at etterkommerne etter de første kvenene ved Tanavassdraget etterhvert ble assimilert i det samiske samfunnet, noe som etter hvert førte til at kvenene i dalen ble samer (Niemi 1981: 23).

5 Reindrift

Vi kan uten videre slå fast at reinen har hatt svært stor betydning for bosetting og næringsliv i Finnmark i mange tusen år. Det er en konklusjon vi kan trekke på grunnlag av at de store helleristningsfeltene i Alta, som daterer seg fra 4 200 f. Kr. til ca. 500 f. Kr.. Helleristningene viser at reinen i hele denne perioden var det dyret som ble omfatta med størst interesse av de forhistoriske steinkunstnerne. Samla sett utgjør reinmotiver mer enn 90% av alle dyrefigurene (Helskog 1985: 194). På basis av disse helleristningene er det satt fram en hypotese om at det allerede for 5 – 6 000 år siden var en form for tamreinhold i Nord-Skandinavia. Tamreinen kan i så fall ha vært brukt som lokkedyr og til transport (Helskog 1983: 57-58). I forbindelse med Kjelm­øyfunnene i Sør-Varanger, fra like etter Kristi fødsel (jf. kapittel 1.1.), er det også lansert en hypotese om at samene der hadde bevega seg ut av det reine samlerstadiet, og begynt med en viss form for tamreinhold (Simonsen 1967: 65 ff).

Første gang man får pålitelige opplysninger om tamrein, er gjennom den håløygske høvdingen Ottars beretning til kong Alfred av England, like før år 900. Det han forteller om om dette emnet er likevel vanskelig å fortolke: Han var en mann svært rik på denslags eiendom som deres (Håløygenes) rikdom består i, det vil si dyr. Han hadde ennå på den tid han besøkte kongen, seks hundre usolgte tamme dyr. Disse dyrene kaller de reinsdyr. Seks av dem var lokkerein. De er meget kostbare blant samene, fordi de fanger ville reinsdyr med dem. (NOU 18: 1984, s.643).

Opp gjennom tida er det lansert mange tolkninger av disse opplysningene. De har spent fra at Ottar faktisk eide reinene, gjerne med samiske gjetere, for eksempel på ei øy, eller at de tilhørte samene som Ottar skattla eller avtvang ytelser. Det kan så langt ikke trekkes sikre konklusjoner av kildestedet. Ottars 600 usolgte tamme dyr er stadig et problem for forskerne. Beskrivelsen av lokkereinene er imidlertid lettere å forstå. Det ble drevet villreinjakt med lokkerein, og de som dreiv denne fangsten var samer.

Når vi nærmer oss 1200-tallet, får vi på nytt skriftlige opplysninger som omtaler samer og rein. Det gjelder Historia Norvegiæ som ble skrevet ved erkebispesetet i Trondheim (Troandin) ca. 1190. Der heter det om samene at de med glatte treskinner på føttene farer av sted ... bortover snøskavlene og nedover liene mens reinsdyrene følger dem på ferden. (Historia Norvegiæ utg. 1969: 21.) Dette kan tyde på at det er en vinterraide som beskrives, og at det altså er tamreinhold det dreier seg om.

Knut Odner som har gjennomført en langtidsstudie av det Varangersamiske samfunnet, mener å kunne slå fast at det er nesten sikkert at de hadde tamrein omkring år 1200. Disse ble brukt som kløv- og trekkdyr, og sannsynligvis også for å skaffe melk, samt som lokkdyr. Hvert hushold hadde trolig likevel ikke stort mer enn 5-10 dyr (Odner 1992: 33)

Fra 12-1300-tallet finner man eksempler på at rein- og reinkalvskinn var handelsvarer i europeisk sammenheng (Fjellström 1983: 167). At skinnene for en stor del skreiv seg fra jakt, er nokså opplagt. Å delta i handel kan likevel kreve en viss planmessighet. Enkelte tamme reinflokker kan derfor ikke utelukkes. Da kunne man ta ut den gunstigste handelsvaren til riktig tidspunkt. I dette tilfelle ville det si å slakte dyra på kalvestadiet (Fjellström 1983: 169). Disse middelalderkildene gjelder imidlertid områder lengre sør, og det er heller ikke uten videre sagt at skinnene hadde samisk opphav.

De skriftlige kildene forut for 1600-tallet er mangelfulle, men i 1603 får vi vite at samer fra Torne lappmark, blant annet altså fra det som nå er innlandet av Finnmark, hvert år drog ned til sjøen for å fiske. Reinene de hadde med seg ble melka, samtidig som de utnytta beitene ved sjøsida. I denne kilda nevnes også at gresset var bedre der, enn høyt oppe i fjellet (Qvigstad/Wicklund II 1909: 285). Dette forteller at flyttingene ned til sjøen hadde to formål. Det ene var sjøfisket. Det andre var hensynet til tamreinen. Hvilket omfang tamreinholdet hadde, eller hvor viktig det var i forhold til sjøfisket, er ikke nærmere angitt. Men – reindriftas klassiske flyttemønster – veksling mellom innland og kyst eller omvendt, er her etablert.

Etter de 1500-tallskildene som finnes, og etter de materielle levninger, blant annet forskjellige fangstanlegg for villrein, var det samiske samfunnet i stor grad innretta mot veiding. Så lenge viltressursene, inklusive villrein, var tilstrekkelige, kan man si at veidesamfunnet var i økologisk likevekt. Trolig mot slutten av 1500,- og i løpet av 1600-tallet, fant det sted en utvikling som førte til at denne økologiske likevekta ble brutt i stykker. Som årsaker til dette er anført at de ressursene veidesamfunnet bygde på ble overbeskatta, blant annet på grunn av handel (Vorren 1978: 153).

Man kan også tenke seg at det var forhold innen det samiske samfunnet selv som bidrog til overbeskatninga. En voksende samisk befolkning kan være en av årsakene til at en økologisk ubalanse oppstod, og at veidesamfunnets ressursgrunnlag ikke lenger stod i forhold til de materielle behov som skulle tilfredsstilles.

Resultatet ble i hvert fall at det gamle jakt- og fangstsamfunnet gikk inn i en differensieringsprosess. Det ble oppspalta i flere ulike næringsretninger, for å kompensere for den ubalanse som hadde oppstått. Noen la nå større vekt på husdyrhold/fiske, mens en annen utvikla tamreinholdet i mer spesialisert retning. Større tamreinhjorder er derfor bare en del av det generelle bildet av samisk næringsutvikling på 1600-1700-tallet.

Men – parallelt med tamreinholdet fortsatte man å drive jakt på villrein i lang tid ennå. I enkelte deler av Finnmark, for eksempel Porsanger, ble den siste villreinen felt så seint som rundt år 1900 (Richter Hanssen 1986: 49).

Det er likevel all grunn til å understreke at differensieringa av det samiske veidesamfunnet kan ha skjedd til ulike tider, alt etter forholdene fra distrikt til distrikt. Derfor er det bare avgrensa regionale studier som kan gi oss det klarest mulige bildet av differensieringsprosessens forløp, herunder overgangen til nomadiserende tamreinhold i større omfang. De seinere årene er det da også kommet mange vektige bidrag i den retning (jf. Niemi 1983, Richter Hanssen 1986, Nielsen 1990, og ikke minst Odner 1992).

5.1 Det rådende synet. Ekspansjon fra innland mot kyst

Det rådende synet i dag, er at reindrifta på 1600-1700-tallet økte kraftig, særlig i innlandet, og at det førte til press på kystområdenes beiteområder og annen næringsvirksomhet, som for eksempel jakt. Dette er et synspunkt som blant annet Sverre Tønnesen i hovedtrekkene slutter seg til (Tønnesen 1979: 59). Kildene dette synet åpenbart bygger på, er de klagemål som kom fra enkelte fjorddistrikter mot slutten av 1600-tallet, over at fjellsamer trenger seg inn på deres områder. Disse fjellsamene var folk fra siidaene Utsjok, Ávjovárri og Kautokeino.

Slike forholdsvis detaljerte klagemål fra Tana, Laksefjord og Alta, er nedtegna av Adelaerkommisjonen i 1690 (Adelaer utg. 1938). Som eksempel gjengis her den vesentlige del av klagen som ble inngitt av Nedertanens finner, de Tanasamene som bodde ved sjøen. Disse klaga over at samene fra Øvre-Tana - Øfertanens finner, og Utsjoksamene trengte seg inn på deres områder, noe de også hadde nevnt for sin øvrighet tidligere. De kom til fjellene ved sjøen, og skjøt villrein som blant annet holdt til utenfor Hopseidet (Nuorri) på Omgangsfjellene. Dessuten skada de også Nedre-Tanasamenes næringsbruk ved å skyte rev og oter ved sjøen, samt at de kom dit med en mengde tamrein. Disse flokkene spiste opp mosemarkene for Nedre-Tanasamenes egne rein, og gressbeitene for det feet og sauene som de hadde (Adealer utg. 1938: 297).

Betyr så dette at reindriftsekspansjonen bare foregikk fra innland mot kyst, og at fjord- og kystsamene var de som ensidig måtte bære byrdene i denne prosessen? Klagene fra kystsiidaene kan tolkes som om tallet på rein bare hadde økt i innlandet. Så enkelt er det nok ikke.

I kildemateriale fra det svenske jurisdiksjonsområdet i innlandet ser man at det også har foregått en reindriftsekspansjon fra kystsamesiidaene mot innlandet. For eksempel beretta tingallmuen i Kautokeino i år 1700 at en del av de norske samene, som ikke betalte skatt til Sverige, om vinteren flytta dit opp med reinene sine (SI 1981, del IV: 2). Etter hvert kom det også flere klager fra innlandssidaene over den reindrifta som ble drevet fra kyst- og fjordområdene og innover i landet. Hvordan henger så dette sammen?

For å forklare dette kan man ta utgangspunkt i at reinen trolig har hatt den samme type trekk mellom kyst og innland hele tida. Dette gjorde det mulig for samene å utnytte villreinflokkene alt etter hvilket siidaområde de befant seg innenfor til de forskjellige årstider. Dermed kom de forskjellige siidaene ikke i et konkurranseforhold til hverandre. Med siida menes i denne sammenheng grunnenheten i det samiske samfunnet på den tida, altså ei gruppe som i felleskap rådde over utnyttelsen av et landområde som oftest hadde klare avgrensninger. Jamfør Ørnulv Vorrens rekonstruksjon av veidesiidaens grenser i 1694, fig. 5.1 nedenfor.

Den økte temming og privatisering av den reinen som trakk mellom kyst og innland, førte til at deler av de reinflokkene som nå kom ned til sjøkanten om våren, med ett ikke var tilgjengelige som jaktobjekter. De stod nå under kontroll av en del innlandssamer. Tilsvarende gjaldt dette kyst- og fjordsamenes reinflokker som trakk innover i landet om vinteren. De var også blitt underlagt enkeltmenneskers private kontroll og eie.

Klagene kan da like mye være et uttrykk for misnøye med at en tidligere fellesressurs nå var blitt underlagt privat eiendomsrett, og unntatt almen utnyttelse. Muligens kan det også ha vært slik at de som i første rekke klaga, var de av siidaenes medlemmer som ikke deltok i den nye utviklinga, med temming av rein og privat eierskap til større reinflokker.

Kartet er utarbeidd av universitetet i Tromsø, Institutt for musévirksomhet, samisk etnografisk avdeling. NOU 1978: 18A Finnmarksvidda – natur – kultur, side 155.

5.2 Reindrifta var ledd i en kombinasjonsnæringsform

En viktig faktor man må ha for øye, er at begrepet fjellsamer brukt på 16-1700-tallet, ikke uten videre må assosieres med reindriftssamer i dagens terminologi. Når for eksempel Sverre Tønnesen sier at samene i innlandet mot slutten av 1600-tallet nå for alvor er blitt flyttsamer, er også det en påstand som bør modifiseres. Slett ikke alle i innlandet var blitt flyttsamer etter en moderne bruk av ordet.

Allerede før tamreindrifta med større flokker utvikla seg, foretok samene i innlandssidaene næringsflyttinger mellom innlandet og kysten. Disse var i vesentlig grad betinga av sjøfiske og laksefiske i de nedre elveløpene. Disse kombinerte næringsflyttingene fortsatte også på 1700-tallet. To dansk-norske kilder gir et anskuelig bilde av kombinasjonsnæringenes bakgrunn for sommerflyttingene fra innlandet til kysten og fjordområdene. Det er lagmann Knags relasjon fra 1704, og Povel Resens rapport fra 1707. Knag hadde vært fogd i Finnmark i perioden 1685-95 (NBL VII: 427 ff).

Særlig Knags fremstilling viser at motivet for flyttingene ikke bare var å finne beite til de privateide flokkene, men at reinen var et nødvendig supplement til det fisket de dreiv i de nedre deler av de større elvene og i sjøen. Knag gir her i tillegg et meget presist bilde av innlandssamenes skattemessige og jurisdiksjonelle forhold. Han slo fast at Enaresamene, som var under svensk jurisdiksjon og betalte skatt til Sverige, Norge og Russland, alltid hadde fiska laks i Tanaelva. Det samme hadde Utsjoksamene, og samene fra Øvre-Tana (Badje-Deatnu). Samene fra Ávjovárri og Kautokeino, fiska derimot i Altaelva (Álaheaieatnu). Disse samene betalte også skatt til både Sverige og Norge. Når de kom ned til sjøkanten hadde de med seg en del rein som de brukte til å frakte utstyr med. De hadde aldri blitt nekta å gjøre det. Hvis disse samene som kom ned til sjøen skulle tvinges til å bli norske undersåtter, eller betale annet enn tiende ved sjøkanten, på grunn av fisket i elvene eller sjøen, ville det gi grunnlag for stor uro og vidløftighet. Knag ønska ikke en slik uro. Derfor insisterte han også på at innlandssamene heller ikke skulle avkreves gaver for at de fiska på disse stedene. (Trykt hos Johnsen 1922: 322).

Povel Resen på sin side var mer opptatt av reindriftsaspektet. Grunnen til flyttingene var at reinen, sommer og vinter, på grunn av blant annet næringsforholdene, etter sin naturlige tilbøyelighet ville søke forskjellige omgivelser. Derfor måtte også eierne flytte med dem, hvis de ikke ville miste dyrene.

Men også hos ham kommer det fram at flyttingene hadde flere motiver. Fiske og handel var to av dem. Resen laga også en oversikt over de Svenske samenes flyttinger fra innlandet til kyst- og fjordområdene. Av denne oversikten går det fram at samene fra Enare og Utsjok kom ned til Tana for å fiske og handle. Noen av samene fra Karasjokdistriktet kom til Porsanger, Klubben (Klubbu) og Kvalsund (Fálesnuorri), mens andre igjen oppholdt seg i Alta om sommeren. Der hadde de selskap med enkelte fra Kautokeino, selv om noen derfra også hadde sommerflyttinger til Skjervøy. De såkalte Juxeby-Lapper, eller de som hadde tilhold mellom Karasjok- og Utsjokområdet, drog til Tana- og Laksefjorden (Etter Qvigstad/Wicklund II 1909: 301).

Det er altså disse samene det klages over i flere fjordstrøk omkring 1690. Uten tvil er deres reindrift ett av grunnlagene for den type reindrift man kjenner i Finnmark i dag. Flyttemønsteret var for eksempel allerede da omtrent det samme som man har nå.

Det springende punktet er om dagens flyttemønster bare ble skapt av samene fra innlandet, eller om man også kan finne andre linjer som fører fram til tamreinnomadismen slik den nå foregår i Finnmark? Med tamreinnomadisme før mekaniseringa tok til, menes for øvrig i denne sammenheng at det er reinflokken som ... er grunnlaget for økonomien og at dette avstedkommer en livsform der familiene følger sine hjorder hele året igjennom og knytter sine aktiviteter og sin økonomi i hovedsaken til dens produksjon (Vorren 1978: 158).

5.3 Reindrift i kyst- og fjord­distriktene mot slutten av 1600-tallet

I forbindelse med klagene over innlandssamenes framtrenging må man også undersøke om kyst- og fjordsamene selv holdt rein, eller hvordan det stod til med deres reindrift mot slutten av 1600-tallet. Knags Jordebog fra 1694, som beskriver bosetning og ervervsliv særlig i kyst- og fjordområdene, gir et interessant innblikk i dette.

Med ett unntak oppgir Knag for alle kirkesognenes vedkommende at reindrift var en av de samiske basisnæringene i kyst- og fjorddistriktene, i kombinasjon med jakt, fangst, husdyrhold og fiske, jf. fig. 5.2 nedenfor. Unntaket er Loppa sogn hvor det også ellers sies svært lite om samisk næringsvirksomhet. Etter Knags opplysninger kan man altså slutte at en meget stor del av samene i Finnmarks fjordområder holdt rein. Alta var kanskje unntaket, selv om reinen også der spilte en betydelig rolle.

Kilde: Knag, utgitt 1932: 6,7,12,14,22.

Men også norske i Finnmark holdt en del rein mot slutten av 1600-tallet. Se fig. 5.3 nedenfor. Denne reindrifta var gjerne lokalisert til spesielle øyer, og hadde en helt annen karakter enn den samiske. Man må anta at de flokkene som fantes på Loppa, Reinøy (Reainnát) og Måsøy (Muosát) var satt ut, og hadde stasjonært tilhold der.

Om Rolvsøya (Gádde-Iččát) vet man helt konkret at en kjøpmann som dreiv handel i Kjelvik (Goaskinvággi) på Magerøya, satte ut rein der omkring 1670 (Knag utg. 1932: 7, 43). Det ligger nær å anta at han hadde kjøpt tamrein fra Porsangersamenes flokk, som hadde tilhold på Magerøya. Utsettinga hadde skjedd uten tillatelse fra amtmannen. Derfor var be­standen blitt ekspropriert til fordel for Kongen, fredlyst, og seinere gått over til å bli villrein. Samer fra fjordstrøkene innenfor dreiv for øvrig jakt på denne reinen, selv om heller ikke det skjedde med samtykke fra amtmannnen. Adelaer opplyste i 1690 i den forbindelse at Kvalsundsamene hadde redusert bestanden der fra 400 til 10 dyr (Adealer utg. 1938: 290). På Ingøya (Iččát) hadde det også vært dyr tidligere. Ut fra sammenhengen må vi gå ut fra at det dreide seg om rein. På Reinøya ble det holdt rein av de norske som bodde på Latøya (Láhttá), 6-7 sjømil unna. Øya er så liten at det ikke kan ha vært nødvendig med gjeting. Derfor har eierne antakelig selv stått for drift av bestanden.

Måsøya utgjør et spesielt problem. Det var rein der, men i Knags Matricul sies det ikke noe om hvem som eide denne flokken. Det er ikke uten videre entydig at dette dreide seg om norsk reindrift. På øya finner man nemlig såkalte Nordmenns Finner(Knag, utg. 1932: 10,12). Dette begrepet er i Vadsøområdet brukt om samer som vokta rein for de norske der (Niemi 1983: 299). De ble i skattemessig forstand behandla likt med nordmennene. Nordmennsfinnene på Måsøya er da også ført opp som norske i en slik sammenheng. Det sikreste man vel kan si er at både nordmenn og samer har hatt å gjøre med tamreinflokken på Mås­øya.

Porsangersamenes reindrift på Magerøya ble tatt opp på tinget i Kjelvik i 1704. De ble da beordra til å flytte derfra. Det kan virke som om det var Handelskompaniet som fra da av ønska å kontrollere og utnytte denne ressursen. På 1780-tallet finner man også eksempler på at retten til å hold rein på øya ble auksjonert bort (Richter Hanssen 1990: 115, 179).

Blant de norske i Vadsøområdet var det et relativt omfattende tamreinhold på til sammen 1 000, eller 2 000 dyr. Det som imidlertid synes klart er at det i det vesentlige var embets- og handelsmenn som eide størstedelen av reinflokken. Allmuens reinhold var svært lavt. (Nielssen 1984a: 101. Jf. også Niemi 1983:299, og Nedkvitne 1988:137/78.) Til tross for dette er det grunn til å stille spørsmål om det i Vadsødistriktet kanskje var spesielle forutsetninger og behov for tamreinhold blant de norske.

Ett forhold som peker i en slik retning er at man her hadde et ganske stort behov for å frakte ting og gods over land. Omlandet er forholdsvis flatt. Der kunne det hentes både brensel, og fôr til husdyra, med for eksempel rein. Øvrigheta i Vadsø, amtmann, fogd og prest, hadde et konstant og stort skyssbehov for sine lange vinterreiser. Skyss- eller arbeidshester fantes ikke. Behovet kunne bare dekkes med reinskyss. Derfor kan transportaspektet være viktig for å forklare det store tamreinholdet.

Andre steder i Kyst-Finnmark med norsk bosetning måtte stort sett all transport over noen avstand foregå med båt. Brensel og fôr ble delvis henta opptil 6-7 mil unna, inne i fjordene. Landtransportbehovet var derfor ikke særlig framtredende, og gav dermed ikke noen tilskyndelse til å holde større reinflokker.

Reindrifta ved Vadsø var stasjonær og ble drevet innenfor et par mils omkrets rundt byen. Leide Varangersamer stod for gjetinga. Det forteller at tamreinholdet heller ikke her var en integrert del av nordmennenes nærings- og livsform. I følge Einar Niemi eide nordmennene i Vadsøområdet tamrein kanskje så lenge som til henimot midten av 1700-tallet (Niemi 1983: 300). Hvor gammel denne reindrifta var, sier kildene fra slutten av 1600-tallet ingenting om.

Kilde: Knag, utg. 1932: 2,5,9,12.

5.4 Nomadiserende reindrift med basis i fjordområdene

Blant samene i enkelte fjordstrøk hadde det allerede i 1690-åra utvikla seg privateide flokker på opptil 7-800 dyr. Det var i Porsanger, hvor Adelaer i tillegg anfører at det blant samene der fantes dem som ikke hadde andre husdyr. En del av samene der bygde altså sin eksistens på reindrift.

Denne siste opplysninga, kombinert med det høye reinantallet som oppgis, viser at allerede før år 1700 dreiv samer, iallfall fra denne Finnmarksfjorden, en omfattende nomadiserende reindrift. For en del mennesker var arbeidet med reinen nå blitt en absolutt hovedbeskjeftigelse. Dette gjelder både samer som oppgis å være født i Porsanger eller inne i landet (Adealer 1938: 222). De uttrykk som brukes er lefuer ved sine reen, eller ved sine reen oc skytteri. En del av Porsangersamene hadde altså utvikla spesialisert tamreinhold, som vanskelig kan ha vært drevet på annen måte enn ved regelmessig veksling mellom et sommerbeiteland ved kysten, og et vinterbeiteområde inne i landet.

Flertallet av de ni mennene som dreiv reindrift med basis i Porsanger, var født i innlandet. Einar Richter Hanssen meiner imidlertid at de enten var av sjøsameætt, eller nært knytta til sjøsamisk miljø på annen måte, og at det var dette som tillot dem å drive reindrift i Porsanger. Man kan imidlertid ikke utelukke at de kom til Porsanger og hadde reinflokken med seg. På den annen side kunne de like gjerne ha bygd opp, eller arva flokkene der. Alle skattebetalerne i Porsanger var uansett ført opp i skattemanntallet for Øst- og Vest-Finnmarks Søefinner (Richter Hanssen 1986: 92).

Når det gjelder mulighet til å klare seg i Finnmark, er det foran redegjort for at samene generelt stod seg bedre enn nordmennene (jf. kapittel 4). Det vil si at de greide seg med mindre vareleveranser fra handelen. De fleste stod likevel i et fast varebytteforhold til en eller annen kjøpmann (utrederinstitusjonen). De samene som nå hadde spesialisert seg på reindrift, var tydeligvis friest av alle. De fleste av dem tok ikke noen utredning. De var med andre ord ikke bundet til noen fast kjøpmann.

I følge Knag var Magerøya en del av Porsangersamenes beiteland. Ganske sikkert var dette sommerbeiteområdet deres. Betegnende for den utviklinga av Finnmarksreindrifta som fant sted på denne tida, er Adelaers opplysning fra 1690, om at Porsangersamene om vinteren trakk seg så langt innover i landet at de der kom i konflikt med de som bodde i innlandssiidaene i det svenske jurisdiksjonsområdet. Samene fra Porsanger klaga nemlig over at de ikke uhindra kunne ekspandere så langt innover som de ønska. Samene inne i landet, svendske fieldfinner, trua nemlig med å ta både rein og gevær fra dem, hvis de drog altfor langt innover på jakt (Adelaer 1938: 298).

Den type reinnomadisme Knuud Leem beskreiv fra sitt opphold i Vest-Finnmark rundt 1730, ser ut til å ha sitt utspring også i fjordstrøkene, og støtter opp under Adelaers og Knags reindriftsbeskrivelser fra noen tiår før det. Uttrykk som En Porsanger-Fiords Field-Lap er vanlige hos ham (Leem 1767: 145). Leems opplysninger viser at mange samer som hadde tilknytning til Lakse- og Porsangerfjorden, var fjellsamer i betydninga reindriftsutøvere.

Flyttingene foregikk etappevis, både innover og utover. Om sommeren var de helt ved kysten, mens de om vinteren oppholdt seg omkring 6-7 mil inne i landet, ... hen imod den Svenske Lapmarks Grändser (Leem 1767: 168). I virkeligheta var de langt inne i det svenske jurisdiksjonsområdet. For de Kautokeinosamene som dreiv med rein, spesifiseres det at de fleste derfra flytta til Skjervøy og Karlsøy (Gálsa) sogn om sommeren (Leem 1767: 392).

De store øyene i Vest-Finnmark utenom Magerøya som allerede er nevnt, Stjernøya (Stierdná), Seiland og Kvaløy, ble brukt som beiteområder for rein som var eid av samene fra Komagfjord (Gámavuotna), Klubben og Kvalsund. Kildene fra slutten av 1600-tallet som er brukt her, sier ikke om dette var helårlig, stasjonær reindrift, eller om øyene bare ble brukt som sommerbeiteområder. Om disse fjordsamene hadde utvikla lengre flyttinger alt på den tid er derfor ikke klart. Men også der kan man registrere endringer i driftsmåten i forhold til tidligere.

Altasamene som trolig hadde det minst utvikla tamreinholdet av alle de kystsamiske distriktene på den tid, framførte i 1690 de vanlige klagene over at innlandssamene skada deres næringsdrift (Adelaer utg. 1938: 298). Det påfallende er imidlertid at de samtidig også på liknende vis klaga over en same fra Klubben i Kvalsund. De bad konkret om at han ikke mer måtte komme på vore fielde med reinene sine, og gjøre inpass oc skade som til da. Dette kan vanskelig tolkes på annen måte enn at tamreinholdet i Kvalsundområdet nå ekspanderte på en slik måte at nabodistriktene følte at gamle sedvaner og siidagrenser var i ferd med å bli brutt ned.

Men også i Altaområdet oppstår det mellom 1700 og 1720 en gruppe man kan kalle Altens Fjeldfinder. Det kom av at myndighetene mot slutten av 1600- og like i begynnelsen av 1700-årene førte en temmelig strikt politikk overfor de innlandssamene som kom ned til fjordene og lakseelvene om sommeren. De ble fortalt at svenske undersåtter ikke hadde rett til å fiske i Altaelva, mens såkalte grensefinner som var danske undersåtter hadde anledning til å fiske. Dette førte til at en god del reindriftssamer fra Kautokeino- og Karasjokdistriktet dermed lot seg registrere som danske undersåtter (Nielsen 1990: 176 ff).

Nettopp for Kvalsundregionen har man en god kilde i P. Harboes beskrivelse over Hammerfest sogn fra 1720-årene. Han bekrefter der tendensen fra 1690-åra. I sin nøyaktige opprekning over befolkninga i sognet nevner han seks familier som Hammerfestfjellsamer, eller Fieldlapper til Hammerfest, som han kaller det (Harboe utg. 1952: 469). Disse familiene kan vanskelig være annet enn Kvalsundsamer som hadde utvikla en nomadisk livsform.

I Hammerfest sogn hadde det også skjedd en betydelig flytting til innlandet omkring 1720. Hele fem familier med tilsammen 27 personer av Field lappene, hadde i følge sognepresten, dratt til Sverige uten hans attest. Disse opplysningene kan bety at mange av reindriftssamefamiliene, som hadde sin bakgrunn i Hammerfest sogn, av en eller annen grunn har funnet det mest formålstjenlig å la seg registrere i Kautokeino. En tenkelig grunn er at behovet for vinterbeiteland økte i takt med økende flokker, og at dette best ble sikra gjennom en nærmere tilknytning til det distriktet hvor vinterbeitelandet lå.

Skattemessige fordeler var det neppe som lå bak, med mindre det dreide seg om proforma utflyttinger til Kautokeino, uten å la seg innskrive der. Henry Minde har i den forbindelse pekt på at kystsamer på denne måten kanskje så sitt snitt til å slippe skattebetaling, gjennom en nomadisk livsform i den svensk–norske gråsona (Minde 1982: 93).

Et annet motiv for å gå ut av manntallene i de dansk-norske sognene ved sjøen, kan ha vært å slippe unna den såkalte skyssplikta. Den kunne i mange tilfeller være tyngende. Kanskje ble denne plikta mer omfattende på 1700-tallet, på grunn av at den norske kystbefolkninga minka, og dermed kunne bære en stadig mindre del av disse tyngslene.

Også i Øst-Finnmark hadde det utvikla seg en tamreinnomadisme med basis i de kystsamiske distriktene. For hele Finnmark sett under ett hadde nomadiserende reindrift med utgangspunkt i kyst- og fjordstrøkene allerede et betydelig omfang omkring 1720. På den tid utgjorde disse reindriftssamene, som var ensidig dansk-norske undersåtter, 60 familier. På basis av Thomas von Westens opplysninger (von Westen utg. 1934), kan man med utgangspunkt i sommerbeiteområdene skille gruppene fra hverandre, og antyde flyttemønsteret deres.

• Korsnes (Ristamuornjárga) og Langfjordens(Lággu) fjellsamer hadde om vinteren opphold ved Guovdageaidnu og Ávjovárri

• Kvalsund fjellsamer holdt om vinteren til på Vuorjeduottar, mellom Lakselv (Leavdnja) og Iesjávri.

• Porsangerfjellsamene hadde vintertilhold ved Idjajávri (Nattvatnet).

• Fjellsamene fra Torskefjord i Laksefjord hadde vinteroppholdssted ved Adamselv (Áttánjohka).

• Leirpollen (Juovlavuotna) fjellsamer fra Tana hadde vinterbeiter vest for Polmakvatnet (Buolbmátjávri).

• Fjellsamene fra Varanger på sin side, hadde tilhold øst for Polmakvatnet om vinteren.

Ørnulv Vorren har i sine arbeider kartfesta både deres og innlandssamenes reindriftsflyttinger ved begynnelsen av 1700-tallet. Jf. fig. 5.4 ovenfor.

Kartet er utarbeidd av Universitetet i Tromsø, Institutt for musévirksomhet, samisk etnografisk avdeling. NOU 1978: 18A Finnmarksvidda – natur – kultur, side 156.

5.5 Situasjonen omkring midten av 1700-tallet

På 1700-tallet begynner man altså å få et noenlunde systematisk bilde av reindrifta. Noen reindriftsgrupper hadde da sin basis i fjord- og kystdistriktene, mens andre igjen hadde sin opprinnelse i innlandet. Det kommer blant annet klart fram på et ting som ble holdt i Utsjok i 1738 (Fellman I 1910: 496). Der forklarte tingallmuen att de flytta ned til Tanaby och Laxfiorden om sommeren. Det motsatte skjedde imidlertid også. Folk fra de to fjordene oppholdt seg nemlig en tid om vinteren, med sine kreatur oppe hos dem. Denne gjensidigheta går også igjen i de forklaringene som major Schnitler opptok i Finnmark i årene 1744-45.

Vitnene fra reindriftshold gav stort sett uttrykk for at den gjensidige bruk av hverandres områder var allment akseptert. Et vitneutsagn fra forhørsretten på Elvebakken i Alta viser dette tydelig. Dette vitnet mente at det var vanskelig å slå fast noen bestemt grense mellom det såkalte felleslandet, og det som ensidig hørte til Norge. Det skyldtes at de norske samene fra sjødistriktene hadde dratt opp til de som holdt til i Kautokeinofjellene, mens disse igjen hadde kommet ned til fjordene. Slik hadde det i følge vitnet vært fra Arildz Tid. (Schnitler I 1962: 230/231).

Det er også ting som tyder på at reindriftsekspansjonen fra kysten mot innlandsområdene kunne være sterkere enn motsatt vei. Dette kommer fram på ting som ble holdt i det svenske jurisdiksjonsområdet i innlandet. Samene fra Utsjok og Tenoby / Juxby klaga, for eksempel på tinget i Utsjok i 1738, over folk fra en bestemt kystsamesiida. Det var samene fra Porsanger. Dette viser at de hadde fortsatt den ekspansjonen innover i landet, som Adelaerkommisjonen hadde registrert mot slutten av 1600-tallet (jf. kapittel 5.4.).

Klagen fra tingallmuen i Utsjok i 1738 var i form og innhold lik de som framkom i enkelte kystsamesiidaer noe før år 1700, og som da gjaldt reindrift med basis i innlandet (jf. kapittel 5.1.). Innholdsmessig gikk klagen ut på at Porsangersamene skremte villreinen slik at innlandssamene ble fratatt både mat og inntekt. Videre hevda Utsjokfolket at Porsangersamenes reinflokker beita på, og trampa ned mosemarkene, slik at villreinen ikke trivdes der mer. Denne framtrenginga skulle ha begynt omkring 1720. Klagerne så også situasjonen som ekstra alvorlig fordi de selv aldri skulle ha vært over på Porsangersamenes beitemarker (Fellmann I 1910: 496/98).

I en beskrivelse av Torne lappmark i 1750, ble det enda en gang vist til lokale klager over den skade folk fra sjøsamedistriktene gjorde på svensk side inne i landet. Deres reindrift og andre aktiviteter gikk særlig ut over innlandssamenes jakt og fangst. Det anføres også at samene fra fjordstrøkene heller aldri hadde betalt noen skatt til den svenske krona. De hadde heller ikke betalt erstatning eller leie direkte til de svenske undersåttene for den bruk de gjorde av reinbeite, brensel, eller jakt og fangst (Fellman I 1910: 443).

Det er tydelig at de gamle siidagrensene både i innlandet og ved kysten, bygd på veidesamfunnets forutsetninger, nå var kommet under virkelig press. Om sommeren ble kystsamenes siidagrenser overskredet av reindriftsenheter fra innlandet. Det samme skjedde med innlandssiidaenes grenser om vinteren, men da av reindriftsgrupper fra kyst- og fjordområdene.

Innenfor de gamle siidaområdene både ved kysten og i innlandet, hadde man likevel stadig folk som ikke hadde begynt med reindrift i et omfang som medførte en nomadisk livsform. Iallfall for kyst- og fjordsamenes vedkommende gjaldt dette flertallet. Det er grunn til å tro at både for sjødistriktenes og innlandets vedkommende var det de som ikke hadde begynt med nomadiserende reindrift, som i første rekke klaga over uberettiga inntrenging fra reindriftsutøvernes side.

På grunnlag av kildematerialet fra slutten av 1600-, og første halvdel av 1700-tallet, er det grunn til å sette et spørsmålstegn ved det rådende synet på tamreinnomadismens utvikling, nemlig at den så å si bare har oppstått inne i landet, og derfra pressa seg mot kysten. Bildet synes å være langt mer nyansert. Innenfor et så vidstrakt og mangearta område som Finnmark, finner man hovedtendenser som både går på utvikling fra innland mot kyst, og omvendt.

Skjematisk kan man tenke seg følgende modell for utviklinga av reindriftsnomadismen i Finnmark, og hvordan flyttingene førte til en endra bruk av de gamle siidaområdene. Jf. fig. 5.5 nedenfor.

5.6 Parallell nomadiserende reindrift med basis i både kyst- og innlandssiidaer

Major Peter Schnitlers eksaminasjonsprotokoller fra 1744-45 er en av de fornemste kildene til Finnmarks historie midt på 1700-tallet. Han var for øvrig utdanna jurist, med mange års trening som militær forhørsdommer, auditeur, i Tøndelag. Hans eksaminasjoner eller avhør av innbyggerne i forbindelse med det forestående grenseoppgjøret, gir kanskje den aller beste illustrasjon på et reindriftssystem som kan kalles parallell nomadiserende reindrift. Med dette menes at det samme området ble brukt av reindriftsgrupper med basis i henholdsvis kyst- og fjordområdene og i innlandet. Fra Alta i vest til Varanger i øst framkommer det samme bildet. De privative norske fjellsamene hadde sommer- og vinterbeiteområder felles med fjellsamene fra innlandet. De siste hørte inn under svensk jurisdiksjon, men betalte skatt både til Sverige og Danmark-Norge.

Meget betegnende for denne tilpasninga, er de personalia som ble oppgitt av det aller første vitnet Schnitler tok i ed i Finnmark på Elvebakken (Jogajalbmi) i Alta, 6. april 1744. Det var Field-Finn Joen Nielsen fra Kautokeino-Fielde, 38 år, gift, ett barn. Han var født i Ávjovárri som lå under Kautokeino Lappesogn. Foreldrene hans var norske samer som hadde bodd i Skjervøy sogn i Norge. Derfra var de flytta til Kautokeino. Dåpen hadde han fått i Kautokeino LappeKirke, og var der opplært i kristendom av den svenske prest og klokker. En måned tidligere hadde han han vært til alters i det Norske Masi Capell. Om sommeren hadde han tilhold ved Jøkelfjorden i Kvænangen. Om vinteren var han i Kautokeino-Fjelde. (Schnitler I utg. 1962: 230).

Det tredje vitnet i Alta var også fra Kautokeino. I likhet med Jon Nielsen var vedkommende født i Ávjovárri , altså i Karasjokområdet, af Norske Søe-Finn-Forældre. Blant Schnitlers vitner var det imidlertid også personer som i utgangspunktet var svenske undersåtter, men som nå var innskrevet som norske fjellsamer. Selv i en og samme familie kunne familiemedlemmene enten være dansk-norske eller svenske. Det kan tyde på at undersåttforhold ble brukt bevisst for å overvinne ulemper ved at reindriftsnomadene måtte veksle mellom to staters jurisdiksjonsområder.

Schnitlers niende vitne i Finnmark, Niels Andersen, Fieldfinn, 29 år, ugift, er det aller mest talende tilfellet i så måte. Han forklarte seg i Hammerfest, 8. september 1744. Han var født på de Norske Fjelde like ovenfor den Norske Næverfjord (Návvuotna) ved Kvalsund i Vest-Finnmark. Faren hans hadde vært norsk sjøsame, mens mora var fjellsame. Han var døpt i den Norske Hammerfest kirke. Om sommeren hadde han og faren tilhold i Revsbotn (Jahkovuotna), hvor de hadde reinene sine. Vinterstid var han sammen med den andre av foreldrene. Da hadde han og mora reinflokken ved Karasjok. Faren derimot ble igjen i Norge – som Norsk Søe-Finn. Verken han eller mora betalte skatt til Sverige, selv om de holdt til sør for Karasjok. Det måtte komme av, mente han, at faren var norsk sjøsame. Geistlig betjening fikk han både i Norge og Sverige (Schnitler I utg. 1962: 242).

Det finnes også tallmateriale som indikerer den parallelle utviklinga av reinnomadismen i innlandet og ved kysten. Fra 1750, altså før den nåværende riksgrensa ble trukket, har man en svensk oversikt som, brukt med forsiktighet, kan gi et bilde av det (Fellman I 1910: 442). Der oppgis først familieoverhoder og antallet rein fra innlandssiidaene som årlig flytta til kysten og fjordstrøkene i Finnmark og Nord-Troms. Fra Kautokeino gikk nemlig en vesentlig del av flyttingene til Troms allerede da, jf. tabell 5.1 nedenfor.

Schnitler hadde imidlertid atskillig lavere tall for det totale antall familieoverhoder i innlandssiidane, uansett om de var reindriftssamer eller ikke. Han oppgir 28 for Kautokeino, 16 for Ávjovárri m/Karasjok og 28 for Utsjok m/Juxby/Tenoby (Schnitler III utg. 1985: 58).

Antallet personer og rein fra kystsamesiidaene i Finnmark, som brukte vinterbeite innenfor innlandssiidaene under svensk jurisdiksjon, fordelte seg i følge de svenske oppgavene, slik som angitt i tabell 5.2 nedenfor.

Etter dette skulle det være 51 reindriftsfamilier fra kyst- og fjorddistriktene som hadde vinterbeiter i innlandet, med til sammen 10 460 rein. Men også her er det ulikheter i forhold til Schnitlers tall. Han oppgir nemlig at det i sognene i Finnmark fra og med Vardø og vestover, var 64 privative Field-Finner (Schnitler III utg. 1985: 58). Uansett ulikheter, er tallene likevel betegnende. De peker i retning av at rundt 1750 var reindriftsnomadismen med basis i kystdistriktene, omtrent like utvikla som den nomadismen som hadde sitt grunnlag i innlandssiidaene.

Ennå på denne tida flytta gruppene parallelt, slik at de halve året brukt sitt gamle siidaområde, henholdsvis ved kysten og i innlandet. Denne parallelle reindrifta har etter hvert smelta sammen, selv om det er vanskelig å si når prosessen var fullført. For enkelte distrikters vedkommende skjedde det kanskje så seint som etter midten av 1800-tallet. Grensesperringa i 1852 og offisielle reguleringer i den forbindelse, kan ha vært de ytre hendelser som bidrog til å sluttføre utviklinga mot sammensmelting (jf. kapittel 5.10.1.).

Utviklinga kan muligens anskueliggjøres med den sterkt forenkla modellen på foregående side, fig. 5.6.

5.7 Driftsform og tilpasning

I første halvdel av 1700-tallet får man også relativt gode beskrivelser av reindriftas driftsform og næringsbetingelser. Drifta var svært intensiv. Om vinteren var flokken under jevn bevoktning hele døgnet, blant annet på grunn av rovdyrplagen. På dagtid bevega den seg et stykke fra leiren. Om natta ble flokken igjen drevet nært opp til denne. Sommerstid fikk de voksne kastrerte oksene gå uten tilsyn. De øvrige ble gjett, og simlene melka. I gjetinga måtte alt disponibelt personell ta sin tørn (Leem 1767: 148 ff). Oppholdstida på hver enkelt leirplass varierte gjerne fra to til fire uker, avhengig av når beitene rundt leiren var oppbrukt (Schnitler III utg. 1985: 56).

For reindriftssamene var produktene fra reinen livbergingsgrunnlaget. Den gav dem kjøtt, melk, ost, og skinn til klær, og den dekte transportbehovet. De hadde likevel også andre viktige næringskilder, noe Schnitler beskriver på 1740-tallet. Det omfatta blant annet skiønne ferskvannsfisk i fjellene og elvene. De dreiv videre jakt etter fugler og dyr, særlig villrein, hvor de beste forekomsten var på Nordkyn - Omgangs Halv-Øen, og lengst inne på vidda (Schnitler III utg. 1985: 56).

Slik kilder fra begynnelsen av 1600-tallet viser, var sjøfisket fortsatt en del av flyttsamenes totale næringstilpasning. Frossen saltvannsfisk var for øvrig også en del av reindriftssamenes vintermeny (Leem 1767: 329,125).

Øst- eller skoltesamene var kanskje likevel de samene som opprettholdt den mest likevektige kombinasjon mellom fiske og reindrift midt på 1700-tallet. Om sommeren levde de av fiske, men om vinteren livnærte de seg av rein i fjellene, som andre samer (Schnitler III utg. 1985: 74).

Scnitler har en meget positiv totalvurdering av reindriftssamenes livsvilkår. De levde i meere Frihed og Ledighed enn sjøsamene. For eksempel behøvde de ikke å dra på sjøen om vinteren for å skaffe seg føde. Det som også var klart, var at så lenge en fjellsame ved hjelp av sine rein kunne holde seg på fjellet, ... giver han sig ikke til Søe-Finn. Denne beskrivelsen gjaldt de Norske Field-Finner, men Schnitler hevda også at reindriftssamene fra innlandet levde på samme måte (Schnitler III utg. 1985: 57).

5.8 Utviklinga etter 1751

Grensefastsettinga i 1751 kom i første omgang ikke til å bety noe særlig i negativ retning for en fortsatt utvikling av reindrifta. Lappekodisillen sikra vekslinga mellom et sommer- og vinterbeiteland, selv om det på kartet var trukket ei grense på tvers av flytteretninga (jf. kapittel 3.6.). De arealene reindrifta brukte var bare belagt i beskjeden grad. Mulighetene for ekspansjon var optimale, blant annet fordi det lave folketallet i kystsona medførte at det var så lite bufé på sommerbeiteområdene der.

Ved inngangen til 1800-tallet hadde for eksempel Hammerfest, som seinere ble et stort sted i Finnmarkssammenheng, bare 9 våningshus og en total befolkning på til sammen 40 mennesker (O. No. 2 1862-63). Samme tendens gjaldt for de aller fleste andre plassene i Kyst-Finnmark.

Tamreindrifta i Finnmark i andre halvdel av 1700-tallet må derfor ha hatt særdeles gunstige utviklingsvilkår. Foreliggende tallmateriale for reintallet tyder også på det. Foran er det referert svenske tall fra 1750 (jf. kapittel 5.6.). Disse viste at det da var til sammen noe over 20 000 tamrein i det aktuelle området. Fra 1799 har vi amtmann Sommerfeldts anslag som angir at det skulle være 60–70 000 dyr i amtet (Sommerfeldt 1799/1800: 126). Selv om man skal være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner på basis av disse tallene, viser de nok utviklingas retning.

Fjellsamene (reindriftssamene) hadde stadig en uavhengig stilling i forhold til både myndigheter og monopolhandelen. En følge av dette var at knapt noen av den såkalte NæringsStand levde lykkeligere og bedre enn dem, så lenge reinene deres skaffa dem alt. De kunne nemlig selge fjellproduktene sine, kjøtt, og særlig skinnvarer, hvor de selv ønska (Garman 1784: 96).

Trolig er det betegnende for reindriftsbefolkningas gunstige næringsmessige posisjon, at Indre-Finnmark, hvor reindrifta stod særlig sterkt, ved sida av de kornproduserende distriktene på Helgeland, var det området i Nord-Norge som hadde den laveste dødeligheta i nødsårene 1808-14 (Bottolfsen 1980: 65 f., 204).

Fjellsamene hadde videre en viktig posisjon som transportører om vinteren. I praksis hadde de tilnærma monopol på all vinterlandtransport i innlandet. Det var de som vedlikeholdt kommunikasjonen til lands, mellom både Øst- og Vest-Finnmark, og de svenske lappmarkene (Sommerfeldt 1799/1800: 138).

5.9 Forholdet til andre næringer – særlig jordbruk

Det har uten tvil vært gnisninger mellom reindrift og jordbruk eller feavl siden den første enga eller myra ble tatt i bruk til innmark. Så tidlig som fra 1591 beskrives en slik tvist mellom Varangersamene og nordmennene i Vadsø (Niemi 1983: 186 f., og Sandvik/Winge 132 f.).

Så lenge villreinen i det vesentlige var et felleseie blant Finnmarkssamene, iallfall til henimot slutten av 1600-tallet, var det imidlertid lite grunnlag for konflikt mellom jordbruk og reindrift, i hvert fall samegrupper i mellom. Annerledes ble det etter hvert som næringsdifferensieringa utvikla seg. Noen la hovedvekta på å utnytte reinen gjennom en nomadisk livsform. Andre igjen utvikla et større féhold, med tilsvarende behov for å hegne om bestemte jordstykker og slåtteplasser, der de skulle hente en del av vinterfôret.

Noe etter midten av 1700-tallet finner man i den forbindelse at amtmann Collett nærmest gikk inn for at reindriftssamenes flyttinger til kysten om sommeren måtte avskaffes. Dette grunnga han med at reinen kom inn på eng­stykkene der, hvor det for øvrig ikke fantes gjerder. Collett opplyste at man prøvde å gjennomføre et forbud mot reinbeite nærmere sjøen enn en halv mil, men fånyttes: ... uagtet alle givne Trudsler blive de ved deres gamle skick. (Collett 1757: 100).

Hovedbildet er likevel ikke konflikt, men samarbeid mellom de fastboende samene og reindriftssamene. Langt inne i den moderne tid har de hatt behov for hverandres ytelser. De har også vært, og er delvis ennå bundet sammen med et nettverk av slektskapsbånd.

Ut fra myndighetenes behandling av klager over rein på slåttemark, får man ofte det inntrykket at embetsmennene ut fra sin agrare bakgrunn hadde en tendens til å favorisere de fastboendes interesser. Heller ikke det er helt allmenngyldig. Omkring 1815 kom det for eksempel klager til amtskontoret over rein som hadde beita på sjøallmuens Engesletter, i Langfjorden i Alta. I motsetning til hva man kanskje kunne tro, ble det da utstedt en be­stemmelse som ikke bare retta seg til eller mot fjellsamene, men også til sjøallmuen. Det ble fra amtets side bestemt at fjellsamene, under erstatningsansvar, skulle være forplikta til å holde reinen vekk fra Jorden og Slaatterne. Denne plikten gjaldt imidlertid bare den tida beboerne selv holdt sine egne dyr borte fra jordene.

Amtmannen så dette gjensidighetsprinsippet som en tjenlig måte å bilegge konflikter på i hele amtet. Det kan virke som om han betrakta beiteretten ved sjøen som felles og gjensidig for de fastboende og reindriftssamene. Amtet fastslo også at det ikke skulle brukes selvtekt for å hindre rein i å beite på jordene. I den anledning skulle det være forbudt for enhver å skyte, eller bruke hunder til å jage rein som beita på jordene.

Hvis det kom rein på innmark etter den fastsatte tid, kunne disse fanges til pant for erstatning. Amtet understreka nemlig at det her dreide seg om en bestemmelse som skulle sikre ordna forhold. Det skulle være en ... beskyttelse mod Lovstridig Indgreb i Gjensidige Rettigheder ....

Altså: Fram til et bestemt tidspunkt om sommeren kunne både rein og bufé beite nede ved sjøen, også på det som ble definert som innmark. Fra det tidspunkt buféet ble sendt på beite ut i marka, eller til fjells, og holdt borte fra jordene, skulle heller ikke reinen beite der. Hvis det likevel skjedde, skulle reindriftssamene yte erstatning. Eierne/brukerne av jordene ble imidlertid nekta å bedrive selvtekt i slike tilfeller (Amtskrivelse av 13. januar 1815. Tinglyst på tinget for Kautokeino og Avjovarre, 27. februar 1827, Pantebok nr. 3 for Finnmark, s. 302, avskrift ved Sverre Eilertsen).

Finnmarkskommisjonen i 1825-26, som skulle arbeide med Finmarkens Opkomst, fikk også flere steder i amtet klager over rein på sommerbeite, som etter sigende gjorde skade på engmark. Klagerne hevda at årsaken var at fjellsamene ikke vokta reinene sine (Budstikken 1830: 249). Disse klagene er muligens en følge av at folketallet i amtet nå begynte å øke. Det medførte at nye områder ble tatt i bruk til boplasser, eng og utmarksslåtter. Dermed økte mulighetene for konflikter. Dårlig eller ingen inngjerding av jordstykkene måtte selvsagt også skape gnisninger og konflikter.

Finnmarkskommisjonens syn var at reindriftssamene burde pålegges vokteplikt. Hjemmel for dette mente kommisjonen å finne i § 16 i lappekodisillen. Kommisjonen hevda også at skade på eng burde erstattes kollektivt av ... alle de Fieldfinner som utgjorde et Selskab. I den sammenheng viste man til at reindriftssamer fra naboriket var erstatningspliktige etter kodisillen. Derfor burde rikets egne samer også være det.

Når det gjelder lappekodisillens § 16, er det vanskelig å se at kommisjonen hadde rett i at den oppstilte noe kollektivt erstatningsprinsipp. Henvisninga er likevel interessant av to grunner. Den første er at norske myndigheter, representert ved lovkyndige personer som satt sentralt i forvaltningsapparatet, uten reservasjoner gikk ut fra at kodisillen ennå gjaldt for samer med finsk statsborgerskap når disse var på norsk område i Finnmark. Det ble altså ikke lagt vekt på at Finland var blitt utskilt fra Sverige, og etter 1809 var et storfyrstedømme under den russiske tsar. Man har forutsatt at kodisillen fortsatt var gjeldende, selv om det ikke lenger var den opprinnelige avtalepart, Sverige, som lå på den andre siden av grensa.

Den andre grunnen til at dette er interessant, er at Finnmarkskommisjonen ville bruke lappekodisillen internrettslig – for å pålegge norsk­registrerte samer erstatningsplikt i Norge. § 16 gjelder nemlig etter sin ordlyd bare det andre landets overflyttende samer. I Finnmark dreide det seg på slutten av 1820-tallet om samer fra storfyrstedømmet Finland på sommeropphold i Norge (jf. NOU 1984: 18, s.185).

Reindriftssamene hadde imidlertid også klager å framføre for Finnmarkskommisjonen. Det gjaldt et gammelt problem, nemlig at russere og nordlendinger som kom på fiske til Finnmark, av og til skjøt reinene deres. Kommisjonens syn var at det burde settes forbud mot at de fiskende russerne og nordlendingene som kom til amtet, fikk bringe med seg gevær (Budstikken 1830: 249).

5.9.1 Konflikter på grunn av befolkningsøkning og utvidelse av husdyrholdet

I løpet av 1800-tallet finner det sted en meget sterk folkeøkning i Finnmark. Hva førte dette med seg når det gjelder konkurransen om arealene? I en slik forbindelse er det av interesse å merke seg en del av de vitnemålene som ble framført for den norsk-svenske Lappekommisjonen av 1843. Der konstateres det at det hadde vært vanlig for reindriftssamene å søke sommerbeite for reinen helt nede ved sjøen og havet. Dette hadde delvis begynt å endre seg noe før 1840-åra. Hans Hansson Porsanger, fra Karasjok, tidligere skolelærer, nå flyttsame, forklarte blant annet at 6 samefamilier fra Karasjok sogn i en årrekke hadde holdt reinen borte fra kysten. Året før hadde også en stor del av de andre samene derfra gjort det samme, ... af Frygt for at komme til at mangle Reenbete ved Søekysten. (Qvigstad/Wicklund II 1909: 68.)

Dette er et påfallende brudd med innarbeidde flyttevaner, og kan ha sammenheng med den befolkningsekspansjonen som nå begynte å gjøre seg gjeldende i Kyst-Finnmark. Det kan vanskelig være annet enn konkurranse om, og forventa tap av arealene, som var årsak til reindriftssamenes Frygt.

Det samme ble rapportert fra sommerbeiteområdene i Troms. Folk fra Kautokeino som flytta til områder i Nord-Troms, hadde også prøvd å endre driftsformen. Lensmannen i Kautokeino, Johannes Isaksen Hætta, som forklarte seg for kommisjonen, hadde ikke kommet ned til kysten de siste 7-8 årene, men holdt seg 3-4 mil derfra. I den anledning hadde han valgt seg et sted som var omgitt av bratte fjell, noe som gjorde det vanskeligere for reinen å komme seg vekk derfra.

Selv om denne omlegginga hadde medført reduksjon av flokken hans, hadde han likevel valgt å gjøre det fordi han ønska å ... undgaae Stridigheder med de Fastboende (Qvigstad/ Wicklund II 1909: 66). Han visste i tillegg også om to andre samer fra Kautokeino som holdt flokkene sine borte fra kysten. Denne nye strategien fra noen reindriftsutøvere er forståelig. De ville heller ha forverra driftsforhold enn strid, selv om årsaken skyldtes annen ekspansjon på deres tradisjonelle beitemarker.

Flytteleienes grunnleggende betydning for reindrifta ble understreka av flere. Lensmann Hætta fra Kautokeino presiserte i den forbindelse at samene brukte de samme veiene på flyttingene mellom innland og kyst (Qvigstad/Wicklund II 1909: 66). Sokneprest Lästadius i Karesuando (Gárasavvon) understreka også hvor viktige flytteleiene var. Både svenske, norske og Ryska samer hadde fra urminnestider hatt sine bestemte flytteveier til og fra Norge. Disse urgamla flytteleiene kunne de ikke vike fra, på grunn av strie elvestryk og rasfarlige gjel.

Ifølge Læstadius hadde den økte jordbruksaktiviteten både fra nordmenn og samer i Norge, ført til alvorlige ulemper for reindriftssamene som hadde sommerbeiter der. Så vel nordmenn som samer hadde nå begynt å etablere seg på slike steder i visse fjelldaler, hvor reindriftsutøverne fra gammelt av hadde samla reinen for melking. Der var det danna større eller mindre enger, hvor nordmenn eller norske samer uten rein hadde trengt seg inn i den seinere tid. Disse vil nå hindre reindriftssamene fra å drive flokkene over slike enger, som var danna av samenes egne rein.

Ved flere trange passasjer hvor norske nybyggere hadde okkupert plassen, kunne ikke samene slippe forbi engene siden stryk og gjel sperra annen atkomst. I enkelte tilfeller førte dette til voldsomheter, da det særlig på slike steder hadde hendt at ... Svenska Lappar blifvit öfverfallne af de illasinnade Norrmännen. (Qvigstad/Wicklund II 1909: 94).

Siden Lars Levi Lästadius trolig hadde det meste av sitt erfaringsmateriale fra Karesuandodistriktet, var det sannsynligvis vanskene med flytteveiene i Troms han beskreiv. Forholdene var likevel neppe prinsipielt annerledes i Finnmark, når nye marker ble tatt til jordbruksformål.

At befolkningsekspansjonen båndla reindriftsarealer og skapte strid, gav også amtmann Buck et godt bilde av i en erklæring fra 1844, hvor han beskreiv det daværende Finnmarkens amt, altså nåværende Finnmark og Troms. Han anførte at på den tid befolkninga var mindre både i det nordlige Sverige og ved kysten i amtet, var det mindre årsak til kollisjoner mellom de fastboende og nomadene. De sistnevne dominerte området nesten uhindra, som de anså seg nærmest Odelsbaarne til. Etter hvert som den fastboende befolkning økte, oppstod det stadig flere muligheter for tvister (Qvigstad/Wicklund II 1909: 110).

Amtmannens opplysninger viser også at det nå ble lagt større vekt på jordbruk i kyst- og fjordområdene enn tidligere. En av årsakene til tvistene med reindriftssamene var dermed at Bomændene etterhvert hadde fått ... voxende Lyst til bedre at benytte og frede deres Jorder ....

Tallene for befolkningsøkninga og utvidinga av husdyrholdet forteller også ganske tydelig at det måtte komme til gnisninger i forhold til reindrifta. Ekspansjonen på reindriftsområdene var nemlig formidabel på 1800-tallet. Folketallet i Finnmark økte fra 6 440 i 1798 til 32 952 i år 1900 (Helland II 1906: 31). Det er en femdobling. Med hensyn til antallet husdyr som trengte beiter om sommeren, og fôr om vinteren, antok amtmann Sommerfelt at det på slutten av 1700-tallet var om lag 3 000 storfé, 5-6 000 sauer, 1-2 000 geiter, 60 hester og 100 griser i Finnmark (Sommerfeldt 1799-1800: 147/148). Tallet på rein ble anslått til omlag 60-70 000 (Sommerfeldt 1799-1800: 126).

I løpet av 1800-årene ble også antallet husdyr mangedobla. I år 1900 var de offisielle tall, avrunda til nærmeste 100, følgende: 9 000 storfé, 19 000 sauer og geiter, 900 hester og 74 500 rein (Helland I 1905: 373) .

Det klareste bildet av utviklinga på husdyrsektoren i løpet av forrige århundre, får man antakelig gjennom tallene for 1890. De fleste husdyrartene nådde ifølge offisiell statistikk et maksimum nettopp i det året. Også tallet på rein var høyt da, med en reduksjon fram mot århundreskiftet. Tallene for 1890 avrunda til nærmeste hundre, var disse: 10 300 storfé, 28 000 sauer og geiter, 700 hester, 100 griser, 96 700 rein (Helland 1905: 373). Selv om tallene selvsagt ikke er absolutte, gir de likevel et godt sammenligningsgrunnlag. Sommerfeldts tall fra århundreskiftet 17-1800, sammenholdt med tallene fra 1890, gir en tilnærma 3-dobling av storfébestanden, bortimot en 4-dobling av tallet på sau og geit, en mellom 10- og 15-dobling av antallet hester, og en økning av reintallet på 50 %.

Hovedinntrykket er likevel ikke at det har vært store vansker i forbindelse med den gjensidige tilpasninga mellom reindrift og jordbruk. Beitekonflikter mellom rein og bufé kan ikke sies å ha vært et sentralt stridsemne i andre halvdel av 1800-tallet, iallfall om man skal dømme etter amtmannens femårsberetninger. Der finnes likevel isolerte utsagn som at ... Havnegangene forringes noget ved Flyttlappernes Ren (FAB 1881-85: 8). Amtmannsberetninga for 1886-90 tegna derimot et helt annet bilde av forholdene, særlig for de indre fjordstrøkenes vedkommende. Med referanse til amtsagronomen, sies det at det der ikke kunne være tale om at reinen forringa Hjemmehavnene. Riktignok var det slik at når det var sein og kald vår, og når fjellsamene noe tidlig passerte på vei ut mot kysten, kunne reinen gjøre noget Afbræk på enkelte jorder. Dette skjedde imidlertid bare enkelte år, på mindre strekninger, og delvis foregikk denne avbeitinga så lenge før den egentlige beitetid for kveget tok til, eller burde ta til, at beitene vanligvis fikk anledning til å vokse til igjen (FAB 1886-90: 7).

Noe annerledes var det i kystdistriktene hvor vinterfôret gjerne var så knapt at husdyrene ble sluppet ut før beitene begynte å spire. Hvis det lå sne i høyda når reinen kom, var det selvsagt at den søkte ned på de snefrie, gjerne inngjerda markene. Fra disse distriktene hørtes det derfor klager fra de fastboende over at de på denne tida hadde vansker med å holde reinen borte fra hjemmejordene.

Amtmannen antok likevel ikke at dette i vesentlig grad skada buféholdet. Selv om reinen i kystdistriktene var med på å beskatte beitene, var det ikke grunn til å tro at de ble forringa på en slik måte at det var til skade for husdyrholdet. Beitene der var nemlig vanligvis så rike, at når den ordinære beitesesongen begynte, var det tilstrekkelig både for flyttsamenes og de fastboendes dyr. Årsaken til at det likevel oppstod klager, var at buféet ikke ble fôra inne så lenge om våren som det burde, mente amtmannen.

Det var altså i første rekke på sommerbeiteområdene det lå an til gnisninger med de fastboende. Innenfor vinterbeitedistriktene var det stort sett fred og fordragelighet. Det beskrives for eksempel at Kautokeinosamene hadde vinterbeitemarkene både i sitt eget sogn og i Karesuando og Pajala i Sverige, for øvrig sammen med både Svenske og Russiske samer (Qvigstad/Wicklund II 1909: 58). Fram til 1852 var også Karasjokflyttsamenes vinterbeiteområder delvis på Russisk Territorium, det vil si finsk side (Qvigstad/Wicklund II 1909: 66). Det samme gjaldt også for de reindriftssamene som før 1852 var registrert i Kjøllefjord (Gilivuotna), Tana, Polmak og Varanger.

I undersøkelsene fra lappekommisjonen av 1843 sies det uttrykkelig at der ikke var noen klager mellom Kautokeinofolkene som flytta over til svensk side, og de svenske fastboende (Qvigstad/Wicklund II 1909: 75). Fra utrykt arkivmateriale kjenner man for de andre områdenes vedkommende bare til relativt bagatellmessige gnisninger innenfor vinterbeitelandet, selv om dette altså lå i en annen stat.

5.10 Grensesperringa i 1852 og virkningene av den

I 1852 ble grensa mellom Norge og Finland stengt for all overflytting med rein. For første gang i historia var grensa i dette samiske området blitt ei virkelig grense når det gjelder bruken av ressursene. Lappekodisillens bestemmelser fra 1751, om retten til å drive reindrift på tvers av grensa, ble satt til side med et par pennestrøk. Det skjedde først fra russisk-finsk, deretter fra svensk-norsk side. Men kodisillen er likevel aldri blitt formelt oppheva på denne grensestrekninga.

Avviklinga av overflyttingsretten kom etter en forhandlingsperiode på om lag 20 år, hvor ett av de viktigste temaene var lappekodisillens status etter at Finland i 1809 var blitt utskilt fra Sverige, og var gått over til å være et storfyrstedømme under den russiske tsar (jf. Palmstierna 1932). I avslutningsfasen av de langvarige forhandlingene ble det reelt sett gjort lite fra svensk-norsk side for å hevde reindriftssamenes rettigheter, både ut fra det reelle næringsbehovet som forelå, og med støtte i lappekodisillen. Det kan virke som om man på sentralt hold i Sverige-Norge i sluttfasen var begynt å se det som en taktisk fordel at Russland-Finland stod såvidt sterkt på i spørsmålet om å sikre de finske samenes rett og muligheter til fiske i Varangerfjorden. Dermed kunne man bli kvitt det fellesskapet med Russland, som samenes gjensidige overflyttingsrett innebar. Frykten for Russland var nemlig begynt å bli svært påtakelig. En uttalelse fra amtmann Harris om den russisk-finske holdninga er ganske talende i så måte: For saadant Lapperis Skyld kan man saaledes ikke fornuftigviis falde på at sætte Himmel og Jord i Bevægelse, men vel naar man har andre Hensigter i Baggrunden, som man søger at skjule bag dette uskyldige Dække. (Etter Palmstierna 1932: 365). Storpolitiske interesser kom til å bli avgjørende. De grense-overflyttende samenes interesser forsvant helt i et slikt bilde.

Grensesperringa kom til å få både korttids- og langtidsvirkninger for så si all reindrift i Finnmark.Totalt var det om lag 50 000 rein eid av samer hjemmehørende i Finnmark som forut for 1852 beita på finsk side om vinteren (Innstilling 1904: 65). Grensesperringa førte til at flere av de viktigste tamreindistriktene i Finnmark mista så å si alt sitt tidligere vinterbeiteland. Dette gjaldt for eksempel Nesseby med Polmak, hvor tallet på rein ble redusert fra om lag 15 700 til 9 300 i årene 1850 til 1860. I Vadsø og Sør-Varanger ble antallet i samme tidsrom redusert til 1/3 av det opprinnelige, eller fra 12 800 til rundt 4 500.

Grensesperringa var selvsagt ikke bare et alvorlig slag mot de reindriftssamene som var manntallsførte som norske undersåtter, men i like høy grad mot de som var innskrevet som finske. I svensk-norsk terminologi ble disse for øvrig nærmest konsekvent omtalt som russiske undersåtter. De hadde om lag 15 000 rein på sommerbeite i Finnmark, og mista plutselig alt sommerbeiteland på kysten og ved fjordene der.

Med referanse til amtmannen i Finnmark i 1874, skreiv Amund Helland at siden grensesperringa i 1852 hadde fjellsamenes stilling vært et liv i trengsel og tilbakegang. Ikke bare var det området hvor reinflokkene hadde beita om vinteren blitt sterkt innskrenka, men mosemarkene på norsk side var også blitt svært nedslitte på grunn av den sterke bruken. Samtidig hadde den tiltakende bebyggelsen ved kysten og vassdragene medført en innskrenkning av sommerbeitene.

Konsekvensen var at antallet rein ble sterkt redusert i de påfølgende tiårene. Fra 75- eller nærmere 100 000 i 1852, gikk tallet ned til mellom 52- og 56 000 i 1870. Tallet på reindriftssamer var i samme tidsrom redusert fra 1 325 i 1855, til 1 034 i 1870 (Helland II 1906: 132).

Til tross for dette var reindrifta åpenbart fortsatt den viktigste faktoren i den lokale kjøtt­produksjonen i amtet. I 1865 utgjorde nemlig tamreinbestanden ca. 55% av amtets beregna storféverdi (1 storfé = 1/2 hest = 6 sauer/geiter = 4 rein (Drivenes 1975: 180, 183).

En direkte følge av grensesperringa var også bygginga av det første ordinære sperregjerdet for rein. Det strakte seg fra Varangerbotn innerst i Varangerfjorden, over eidet til Skipagurra (Skiipagurra) ved Tanaelva. Det var påtenkt allerede i 1853 (jf. kgl. res. av 9. april 1853), og arbeidet ble påbegynt noen få år senere. Hensikten med dette gjerdet var å spare vinterbeitene, og hindre at flokkene trakk ukontrollert over til Finland. Der var det nemlig bestemt at 10 prosent av hjorden i slike tilfeller skulle konfiskeres uten videre.

På slutten av 1860-tallet beskreiv amtmannen virkninga av det såkalte Skipagurragjerdet på en positiv måte. Det hadde fullt ut svart til hensikten. Det skyldtes at reinflokkene var blitt fortrolige med avsperringa, og beita langs dette fra Varanger til Tanaelva, uantastede af Russefinnerne, til eierne i slutten av oktober dreiv flokkene til vinterbeitemarkene (FAB 1866-70: 10).

5.10.1 Reindriftssamene måtte la seg registrere i innlandet

Den mest oppsiktsvekkende nedgangen i antall rein skjedde i Kjøllefjord sogn. Der ble bestanden redusert fra om lag 4 800 til null i løpet av tiåret 1850-1860 (FAB 1861-65). Disse tallene kan likevel ikke tolkes slik at reindrifta opphørte innenfor sognets grenser. Det må finnes en annen forklaring.

Et naturlig spørsmål er om dette kan ha sammenheng med endringer i administrativ praksis, for eksempel hvor reindriftssamene ble manntallsført. I kjølvannet av grensesperringa fulgte nemlig flere kongelige resolusjoner og lover angående reindrifta i Finnmark. Disse tok sikte på å bøte på de verste ulempene for reindriftsutøverne og å gi myndighetene bedre styring og kontroll med næringas arealbruk. Disse bestemmelsene markerte begynnelsen på den prosessen som førte til at reindriftssamene nesten uten unntak ble registrert og etterhvert sett på som hjemmehørende i innlandet.

Paragraf 1 i lov av 7. september 1854 er her sentral. Der ble det fastsatt at det skulle være forbudt å ha rein på beite i perioden 15. mai til 1. november, på de Staten tilhørende Strækninger, som kongen hadde bestemt eller kom til å bestemme, i Karasjok, Tana, og Øst-Finnmark for øvrig. Videre ble det forbudt for reineiere i det tidligere Øst-Finmarkens Fogderi (distriktet fra Laksefjord og østover) , i Karasjok sogn og Kautokeino prestegjeld, å ha rein på vinterbeite i et annet distrikt enn det de selv hørte til. I visse tilfeller kunne det imidlertid gis dispensasjon fra dette.

Det springende punkt her er bestemmelsen om at det skulle være forbudt å ha rein på vinterbeite i et annet distrikt enn der eieren selv hørte hjemme. Det henger sammen med at det allerede, gjennom to kongelige resolusjoner, av 9. april og 13. juni 1853, var blitt definert hvilke områder i innlandet som skulle anvendes til vinterbeiter.

Det er særlig resolusjonen av 13. juni 1853 som er av betydning i denne sammenheng. Der ble det slått fast at det på et område nord og vest for Tanaelva skulle være forbudt å holde rein på sommerbeite i tida 15. mai til 1. november. Avgrensninga for dette området var ... fra Maskejoks Udløb i Tanaelv lang Maskejok til dens kilder ved Maskejavre, herfra efter Fjeldet Deno Gaisa indtil Borsijoks Kilder, og derfra langs Borsijok til Forsholmen ved Tanaelven samt derfra efter Tanaelven til Maskejoks Udløb.

Selv om stedsangivelsene er noe upresise, er det likevel all grunn til å tro at det her dreide seg om det som ville være det naturlige vinterbeiteområdet for Lebesbyfjellsamene. I justisprotokollene for Øst-Finnmark, var disse på Fjellfinnetinget i Polmak fra og med 1824, gjerne benevnt som Kjøllefjord Fjeldfinner. Denne begrepsbruken henger trolig sammen med at en vesentlig del av tamreinnomadismen i Finnmark i utgangspunktet hadde sin basis i kyst- og fjordområdene (jf. kapitlene 5.3. og 5.4.). Når en bestemt flyttsamegruppe altså ennå på midten av 1800-tallet stadig ble registrert som Kjøllefjordfjellsamer, er en naturlig forklaring at de var etterkommere av de Laksefjordsamene som på 16- og 1700-tallet begynte å følge reinen på flyttingene mellom kyst og innland.

Så vidt en kan skjønne måtte disse, ifølge lova av 7. september 1854, la seg registrere i et innlandsdistrikt, mest naturlig i Polmak eller Karasjok, for i det hele tatt å få adgang til et vinterbeiteområde. De måtte dermed oppgi sin gamle formelle tilknytning til det sjødistriktet hvor forfedrene deres hadde begynt som rein-driftsnomader.

Ennå på 1930-tallet var det faktisk erindringer ved Laksefjorden om den nomadiske reindrifta som hadde utspringet sitt der. Lensmannen i Lebesby opplyste nemlig da at de siste rein-eiende samene i sognet hadde hjemmene sine ved Mårøyfjorden (Dáibarvuotna) og Torskefjorden (Dorskavuotna) 70 år tidligere. Om høsten flytta de mot gaissene, og om våren kom de så tilbake igjen (Falkenberg 1941: 63). Tidsangivelsen her passer svært bra med de bestemmelsene som ble gitt på 1850-tallet om lovpålagt tilknytning mellom vinterbeiteland og administrativ tilhørighet.

Det samme mønsteret kan en muligens også finne i andre fjordstrøk i Finnmark, dvs. at myndighetenes bestemmelser i kjølvannet av grensesperringa i 1852 førte til at mange flyttsamers gamle og formelle administrative tilknytning til kystdistriktene ble brutt. Blant annet kan det samme ha skjedd i Porsanger (Richter Hanssen 1986: 193).

5.10.2 Samiske strategier for fortsatt bruk av de gamle områdene

Formelle regulerende bestemmelser fra myndighetenes side i kjølvannet av grensesperringa var en ting. De samene som ble ramma av grensesperringa, utvikla også sine strategier for å unngå et næringssammenbrudd. Johannes Marainen skriver i den forbindelse at mange av de samene som ble berørt, etter 1852 valgte statstilhørighet ut fra praktiske nyttehensyn, noe som delvis nøytraliserte virkninga av grensestenginga. Det avgjørende i den forbindelse var at grensa ikke ble stengt for svenske samers flyttinger over til Finland: Norske og finske samer byttet i mange tilfelle helt enkelt nasjonalitet. ... Mange Kautokeino-samer og finske samer fra Enontekis skrev seg altså nå som svenske samer i Finland. Det ble i mange tilfeller en ren formalitet. At det var mulig å flytte over grensen var det avgjørende. Retten til dette fikk en som svensk same». (Marainen 1989: 89.)

Skifte av statstilhørighet var særlig aktuelt for Kautokeinosamene. I årene 1853-71 utvandra nesten 300 mennesker, eller 69 familier, fra Kautokeino til Sverige. De hadde til sammen 20 500 rein (Helland II 1906: 134).

For mange av Kautokeinosamene ble altså løsninga at de nå som svenske undersåtter fortsatte å bruke ... de i umindelige Tider udelukkende af Kautokeino Finner benyttede Vaar, Sommer og Høstbeter . Disse lå hovedsakelig i Skjervøy sogn (Qvigstad/Wicklund II 1909: 145).

Utflyttinga gikk ikke bare til Sverige, men også til kystsogn i Norge. I 1858 opplyste for eksempel lensmannen i Kautokeino at noen reindriftssamer hadde tatt utflytting til Skjervøy sogn. Hovedmotivet for dem var å få større mulighet til å delta i sjø-fisket, og spesielt fisket etter sei. Fisk hadde som kjent på den tid stor betydning som handelsvare i forbindelse med pomorhandelen (se kapittel 7.11). De som tok formell utflytting fra Kautokeino til Skjervøy, må ha antatt at de da ville slippe fri for de Hindringer som allmuen i Skjervøy sogn hadde lagt i veien for deres fiske – særlig på seigrunnene (Qvigstad/Wicklund II 1909: 143).

Den type utflyttinger som her beskrives, er for øvrig også meget karakteristisk for befolkningsutviklinga i kystsamiske områder de siste 2-300 år, nemlig det mer eller mindre jevne tilskuddet av samer fra innlandet. Ofte dreide dette seg om reindriftssamer som av forskjellige årsaker ikke hadde store nok reinflokker til et trygt utkomme. Knuud Leem beskriver allerede omkring 1730 at når en fjellsame ble så forarmet at han bare hadde noen få rein igjen, lot han andre reindriftssamer passe disse, og begav seg deretter til sjøkanten ... for at blive Søe-Lap og nære sig, som andre Søe-Lapper med Fiskerie. (Leem 1767: 153/154).

Om de utflytta til Skjervøy ble det da også sagt at de hørte til de minste skatteyterne, og at de heller ikke eide særlig mange rein. Flyttinga bidrog likevel til å innskrenke Kautokeino Sogns Omraade. (Qvigstad/Wicklund 1909 II: 145). På grunn av dette var lensmannen i Kautokeino betenkt over muligheta for at enda flere fjellsamer ville ta utflytting, og la seg innskrive i manntallene i sjøsognene. Da kunne de muligens ved å bygge en gamme og dyrke en liten plass, anta skinnet av fastboende ved sjøen, selv om deres vesentligste næring fortsatt var Fjeldfinnebedriften. (Qvigstad /Wicklund 1909 II: 145-146). Man må anta at lensmannens bekymring i første rekke gikk på at Kauokeino derigjennom ville tape skatteinntekter.

På grunn av mindre muligheter til skifte av statstilhørighet ble muligens Karasjok enda hardere ramma av grensesperringa enn Kautokeino. Derfra var flyttinga til fjordstrøkene også særlig markert. I amtets femårsberetning for 1866-70, sies det at antallet fjellsamer i Karasjok var gått betydelig tilbake i femårsperioden, på grunn av utflytting til Kistrand og Lebesby. Slik flytting skjedde imidlertid ikke før vedkommendes reinflokk var blitt så liten at den ikke kunne livberge ham, konstaterte amtmannen (FAB 1866-70: 10). I 1865 var det 42 personer i Porsanger som var født i Karasjok. Denne tilflyttinga fortsatte. I 1874 kom det for eksempel 19 tilflyttere derfra (Richter Hanssen 1986: 193).

Man må trygt kunne si at grensesperringa innleda en langvarig og meget opprivende prosess for de mange av samene som hadde basert sin eksistens på tamreindrift. Som en ytterligere kompliserende del av dette bildet, kan nevnes at mange av de som hadde tatt formell overflytting fra Kautokeino til Sverige, etter hvert kom tilbake og igjen lot seg innskrive som norske undersåtter. Særlig markert var dette etter 1889, da også grensa mellom Finland og Sverige ble stengt for overflytting med rein. Den fordel utflytterne til da hadde hatt, nemlig retten til å bruke sitt gamle vinterbeiteland som svenske samer, gikk da tapt. Totalt kom 48 familier tilbake, hvorav 30 etter 1890 (Helland II 1906: 134).

Innad i amtet førte ettervirkningene av grensesperringa til gjensidige klager fra flyttsamene over inntrengning på hverandres områder. Utflyttinga fra Kautokeino hadde ikke bare gått i retning av Sverige, men også østover. Omkring 1880 klaga for eksempel Karasjokflyttsamene over at de ble fortrengt av enheter fra Kautokeino på sommerbeitene på Magerøya og Porsangerhalvøya (Vuorjenjárga), vest for Porsangerfjorden, og dessuten på vinterbeiteområdene inne i landet.

Til tross for alle vanskelighetene, begynte reintallet likevel å øke igjen etter 1875. Det har naturligvis også sammenheng med at tilbakeflytterne fra Sverige brakte med seg rundt 13 000 rein (Helland II 1906: 134).

5.10.3 Familieenheter ble revet opp

Grensesperringa medførte ikke bare sterkt negative næringsmessige forandringer, men den må også ha vært en svært kraftig belastning på de sosiale bånd mellom de overflyttende samene, som nå for første gang for alvor ble konfrontert med realitetene i den grensa som ble trukket gjennom deres område i 1751. Selv om de fleste av disse da ble formelt registrert som undersåtter i det ene eller andre landet, må man likevel si at betegnelsen norske, svenske og russiske samer, før 1852, for en del distrikters vedkommende var bortimot meningsløs.

For flyttsamene i området Kautokeino (Norge), Enontekiö (Storfyrstedømmet Finland etter 1809), og Karesuando (Sverige), ble det på 1840-tallet blant annet opplyst at det fantes tilfeller hvor ... Norske og Svenske eller Svenske og Russiske lapper høre til een og samme Bye. (Qvigstad/Wicklund II 1909: 54). Det vil si at samer med statsborgerskap i tre forskjellige stater flytta og oppholdt seg sammen i en reindriftssiida.

Et tilsvarende mønster fant man i Øst-Finnmark. Der kom det fram under en undersøkelse foretatt i 1831, at svært ofte hadde en norsk fjellsame såkalt Reenby felles med en russisk (finsk). Samtlige fjellsamer vanka på denne måten om hverandre, ... snart paa Russisk og snart paa Norsk Grund. (Polmak fjellsameting, 2. februar 1831, ØFF j.prot.).

Vitnet Peder Olsen Bisk som var norsk statsborger, gav flere konkrete detaljer. Han forklarte at om sommeren holdt han til på norsk grunn i Thanens og Kjøllefjords Sogn. Om vinteren var han i Enare. Både sommer og vinter hadde han Reenby sammen med sin bror Niels Olsen Bisk som var Russisk undersått. En tredje bror av disse to, som var norsk undersått, hadde også reinby felles med en Russisk Fjeldfinn.

Forbudet mot reindriftsflyttinger fra det ene riket til det andre i 1852, brøt den tidligere gjensidigheta tvert av, og må ha revet opp familieenheter på en skånselsløs måte. For å sikre at ethvert slikt fellesskap skulle opphøre, fastsatte lov 7. september 1854 strenge straffer for norske undersåtter som førte russiskfinlandske Undersaatters rein til beite i Norge.

Helt slutt på at norskregistrerte samer fort­satte å ta med seg sine frenders rein over grensa, ble det nok ikke umiddelbart. Det kan man blant annet utlede av den hemmelige protokollen statssekretariatet i Stockholm førte. Fra møtet i statsråd 20. november 1866 heter det at finske undersåtter ofte hadde rein på sommeropphold ved norskekysten. Det skjedde ved at de fikk svenske, ja til og med norske Lapper, til å ta dem med blant sine egne dyr (NRA. Ss. Prot. for hem. saker, 15.10.1866–16.9.1870).

5.11 Reindrifta ved inngangen til 1900-tallet

På bakgrunn av de opplysningene man ellers har om grensesperringa, må man gi Amund Helland rett i at den var hovedårsaken til at reintallet ikke økte i andre halvdel av forrige århundre. Det var ifølge ham neppe noen annen påviselig hindring som hemma reindrifta i denne perioden. Bebyggelse og oppdyrkning kunne kanskje ha virka inn, men var knapt noen avgjørende hindring for økning i reintallet. Når tallet omkring århundreskiftet ikke var lavere enn i 1852, antok Helland at dette skyldtes de bestemmelsene som var truffet ... til ordning og regulering af Renbetingen. (Helland II 1906: 137).

Grensesperringa og dens konsekvenser var likevel politiske realiteter man måtte ta hensyn til også ved begynnelsen av 1900-tallet. Usikkerheta og vanskene den hadde skapt, var en hovedgrunn til at reindriftsspørsmål ble trukket inn i stortingsvalgkampen for landdistriktene i Øst-Finnmark i 1906.

Samenes og sosialdemokratenes kandidat, Isak Saba, tok i valgprogrammet opp de vanskene som reindriftssamene hadde møtt i forbindelse med de ulike grensene som hadde delt opp det gamle samiske landet. Han krevde traktater mellom Norge, Sverige, Finland og Russland, slik at flyttsamenes gjensidige beiterett i disse landene kunne sikres mot en mindre avgift – i tilfelle beiteforholdene ble eksepsjonelt dårlige innenfor grensene til ett av disse rikene. Sabas begrunnelse for dette var at de nevnte statene egenmektig hadde slått under seg hver sin bit av Sameland. Derfor var det ikke rettferdig at samene skulle utarmes på grunn av strenge grensebestemmelser. Statene burde heller bestrebe seg på å støtte reindriftssamene, særlig fordi disse utnytta vidder som ingen ellers ville ha brukt (SM. 1.3.1906).

Blant annet på grunnlag av denne programposten, ble Isak Saba i 1906 innvalgt på Stortinget, fra landkommunene i Øst-Finnmark (Lebesby, Karasjok, Polmak, Tana, Nesseby, Nord-Varanger (Davvi-Várjjat), Sør-Varanger og Vardø land­sogn).

Reindrifta i Finnmark hadde likevel på denne tid kommet seg noenlunde etter grensesperringa, og i større eller mindre grad tilpassa seg de nye realitetene med hensyn til fordeling av sommer- og vinterbeiteområder. (jf. fig. 5.7 nedenfor).

(Nissen 1920: 54.) Artiklene Fjeldfinnerne og rendriften i Finmarken. Trykt i: Schøyen. Carl (red). Nordlandet. Kristiania 1920. (Aschehaug.)

Også reindriftsinspektør Nissens oppgave over reinantallet i 1915, viser at forholdene til dels hadde stabilisert seg. Det ble da anslått at det var 100 650 rein i Finnmark. Det var høyere enn noe annet tidligere offisielt tall. Nissen var da heller ikke i tvil om at reindrifta i Finnmark var å regne blant ... en av landsdelens viktigste næringsveier (Nissen 1920: 55, 56).

6 Husdyrhold og jordbruk

6.1 Husdyrhold fra 1300-tallet

De naturlige forutsetninger for jordbruk i Finnmark er ikke de beste. Det er nok en av årsakene til at en skribent i Budstikken i 1832, trolig prosten i Alta, Fredrik Rode, hevda at: Ved at tale om Finmarkens Jordbrug maa jeg lettelig befrygte Mistanke om, at tale om Noget, der mere er til i Indbildningen end i Virkeligheden. (Jf. Drivenes 1985: 146.)

Sett ut fra det nivået jordbruket stod på i Sør-Norge allerede da, har nok iakttakeren ment å ha en viss dekning for ordene sine. Det vil likevel ikke være riktig å gjøre Finnmarksjordbruket så betydningsløst som dette. Det gjelder naturligvis først og fremst husdyrholdet.

Nyere arkeologisk forskning har avdekt at det har vært fehold i Finnmark iallfall i 700 år. Fra Varangerområdet dokumenterer nemlig Knut Odner funn som viser at sau/geit har inngått i den samiske næringstilpasninga der så tidlig som rundt år 1300. Fra det samme området finnes det også levninger etter storfé fra mellom 1400 og 1530. Både når det gjelder små- og storfé mener Odner det er tenkelig at ytterligere forskning vil flytte disse grensene enda lengre bakover i tid (Odner 1992: 181). Det er for øvrig heller ikke vanskelig å være enig med ham i at disse funnene også reiser spørsmålet om Varangersamene virkelig hadde en fullstendig veidetilpasning i siste del av middelalderen.

På Isnestoften i Alta finner man likeledes en samisk gårdshaug som iallfall daterer seg til 1400-tallet. Det er grunn til å tro at denne indikerer et begynnerstadium for fédrifta blant Altasamene (Nielsen 1990: 144).

I skriftlig sammenheng er erkebiskop Erik Valkendorf den første som nevner småféhold i Finnmark, på begynnelsen av 1500-tallet (Valkendorf utg. 1901: 7). Mot slutten av århundret opplyser Peder Claussøn Friis dessuten at de norske holdt noen kyr (Claussøn Friis utg. 1881: 404).

Fra nettopp denne perioden har man også en øyenvitneskildring fra en hollender som besøkte Vardø i august 1594. Han fant at folk holdt både storfé, sauer, geiter, griser og høns. Gresset var ikke særlig bra mente han, men når det ble slått og tørka, var det til vinterfôr for dyr. Disse var feite og i godt hold, så vidt han kunne se (jf. Nielssen 1984a: 85).

En mindre positiv beskrivelse hadde dansken Charisius som besøkte Vardø i 1599. Han var der midt i den verste fôrknapphetstida om våren, og antok at fiskeavfall var det eneste husdyra hadde å leve av. Sauene og geitene gnog på fiskebein, og fikk ... Aaret igiennem ikke ... andet til Føde. (Etter Nielssen 1984a: 85.)

De forannevnte opplysningene dreide seg trolig også om norsk husdyrhold, men også samene, iallfall i Vest-Finnmark, hadde féhold ved begynnelsen av 1600-tallet (Nielssen 1984b: 103). Likeledes opplyses det fra Vadsøområdet at Varangersamene siden 1590-tallet hadde konflikter med nordmennene der, på grunn av sine sesongflyttinger med rein og småfé – reener og smaler. (Niemi 1983: 187.)

Arent Berntsen konstaterte i sin omtale av finnmarksjordbruket fra 1650-tallet at korn ikke vokste der, men at det kunne bli en god del gress, slik at de mange steder kunne holde kyr over vinteren. På den årstida var imidlertid annet fôr enn høy minst like viktig. De brukte da tang og tørre fiskebein som ble banka og kokt litt. Dette ble gitt til kyrne sammen med det knappe høyet som de skar og samla om sommeren på landet og utholmene. Fordi det var slik Besværlighed med å få grøde og utkomme av jorda, fikk innbyggerne ved kysten og fjordene føden og næring nesten bare fra sjøfisket sitt (Berntsen 1656 Første bok. 2. del: 312).

Selv om en går ut fra at husdyrholdet ikke hadde noe stort omfang i den perioden som her er omtalt, var det likevel viktig. Melk fra husdyra var for eksempel en av de få C-vitaminkildene som fantes. Bruken av friske fôremner som tang og tare var viktige for produksjonen av C-vitamin. I matrikkelen fra 1668 kom husdyrholdets helsemessige betydning godt fram i forbindelse med beskrivelsen av Ingøy Sogn i Vest-Finnmark. Det ble der sagt at de ringe, få og små kyrne som fantes i kirkesognet, ble fôra over vinteren med tang, tare og fiskehoder, ... til deris beste Lægedom i mod Skiørbug ock anden farlig Siugdomb. (Etter Nielssen 1984a: 84).

Som tidligere påpekt ble det på 1500-tallet dårligere vilkår for å drive markedsretta fiske. Folk måtte styrke de alternative næringsgreinene. Ifølge Arnved Nedkvitne peker 1600-tallet seg derfor ut som en viktig periode for utviklinga av fébruket i Finnmark. Både blant nordmenn og samer ble det større interesse for å holde husdyr, noe som fikk stadig større økonomisk betydning i løpet av århundret (Nedkvitne 1988: 136).

Fra 1694 har man det første tilnærma kvantitative anslag over husdyrholdet i kyst- og fjordområdene. Det er fogden Knags jordbok eller Matricul. Den viser at det ble holdt husdyr over hele amtet, både av samer og nordmenn. Det var kyr, geiter og sauer. Antallet og arten kunne variere fra sted til sted, avhengig av tilgang på fôr, graden av kombinasjon med reindrift (spesielt samene), eller beliggenheta i forhold til gode fiskefelter (Knag utg. 1932).

På basis av skiftemateriale for kyst- og fjorddistriktene har Alf Ragnar Nielssen for perioden 1685–1705 vist at Knags opplysninger likevel vanskelig kan brukes til å beregne omfanget av eller gjennomsnittsstørrelsen på besetningene. Nielssens tall bekrefter imidlertid at det var store variasjoner fra distrikt til distrikt, og også forskjeller mellom samer og norske. For å få et likt sammenlikningsgrunnlag, bruker han begrepet storféverdi, som er beregna etter følgende mønster: 1 ku = 6 sauer = 6 geiter = 6 griser = 3 rein (Nielssen 1984a: 96-97). Etter denne beregningsmodellen var Alta, i norsk sammenheng, det ledende distriktet. Der var storféverdien for hver familie i gjennomsnitt helt opp i 5,7, mens den i Vardø var nede i 1,1 (Nielssen 1984 a: 105).

Gjennomsnittlig for hele Finnmark hadde samene det største husdyrholdet, med en storféverdi på 4,4 for hver enhet, mot 2,9 for nordmennenes vedkommende. Forskjellen var i det vesentlige betinga av at samene hadde flere sauer og rein, men også når det gjaldt storfé lå samene litt foran. Der var tallene 2,1 mot 1,9 (Nielssen 1984a: 109).

Inntrykket er med andre ord at nordmennene heller ikke på husdyrsektoren hadde den samme grad av selvberging som samene. Det til tross for at 1600-årene utvilsomt var en ekspansjonsperiode for norsk husdyrhold i Finnmark, noe økninga i antallet steder bebodd av nordmenn også tyder på. Fra 1610 til 1694 steig tallet på norske boplasser fra 50 til 85 (Kolsrud 1961: 61), selv om det totale antall norske ble lavere (jf. kapittel 4.1.).

6.2 Stillinga midt på 1700-tallet

Gjennom de mange embetsmannsinnberetningene fra 1700-tallet får man stadige beskrivelser av jordbrukets og husdyrholdets stilling. Ett eksempel er amtmann Colletts relasjon fra 1757. De forverra konjunkturene, særlig for nordmennenes sentrale næringsvei, fisket, blir der klart illustrert. Amtmannen konstaterte nemlig at den norske bosetninga tidligere hadde vært lokalisert til skarpe steder uten jordvei. Det betydde i følge ham på at de som hadde bodd der bare hadde drevet fiske. På 1750-tallet ble det imidlertid ansett for umulig å leve bare av det. Man måtte også ha kyr og småfé (Collett 1757: 59).

Han skreiv videre at landbruket aldri kunne bli særlig viktig, men det ville hjelpe noe på vei hvis innbyggerne begynte å rydde jord for å få engsletter. Da behøvde de heller ikke å reise så langt med båt for å hente fôr (Collett 1757: 81). De fleste innbyggerne i Finnmark skada både seg selv og andre ved at de ikke dyrka jorda, og heller ikke satte gjerde rundt eiendommene sine. Som eksempel nevnte han sin forgjenger, amtmann Kieldsen, som gjennom mye kiv hadde fått lagt 10 engstykker til gården, opptil 1 mil borte. Disse var inngjerda, men gjerdene ble stadig brutt ned av fortredelige Naboer, som så lot dyrene sine beite der (Collett 1757: 85).

Amtmannen hadde på tingreisene foreholdt allmuen om at det var kongens alvorlige vilje at enhver skulle rydde og gjødsle jordene ved sin bopel. Ingenting hadde hjulpet, verken utsiktene til eget gavn eller trusler om straff. Folk bygde også gjerne fjøsene så nær sjøen at den kunne skylle vekk gjødsla (Collett 1757: 84). Dette siste nevnes også av major Schnitler (Schnitler III utg. 1985: 122).

Bare i Alta og Loppa sogn var det i følge Collett noen få som hadde rydda ved husene. Utenom dette var det bare én – i Hasvik – som hadde gjort det samme. De fleste innbyggerne i Finnmark betrakta den slags arbeid som unyttig, og så på det som en plage. Når det gjaldt gjerder, innså amtmannen likevel at det flere steder kunne være vanskelig å få til slike. Det sikreste midlet til å sikre rydningene var derfor å pålegge enhver å gjete buskapen.

På steder med mange naboer burde det holdes felles hingst og okse. På grunn av fôrmangel var det heller ikke tilrådelig med for mange kyr. I stedet kunne folk ha flere sauer, for å få ull til klær. I den forbindelse så han det som ønskelig å få tilført to eller tre islandske familier for å opprette sauefarmer.

Amtmannen foreslo videre 20 eller flere års skattefrihet for innbyggere fra Torne Lapmarch som ville bosette seg i Kautokeino og Afviovarra Districter, for å begynne med fédrift i disse distriktene som nylig var tilfalt Norge. Hvis svenske myndigheter ikke ville tillate utreise på lovlig måte, måtte man derfor ta imot de som kom uten pass, om enn disse nok ikke alltid ville bli de gavnligste for landet. (Når det blant annet gjelder myndighetenes politikk overfor de kvenske innvandrerne, se kapitlene 4.7. og 4.7.1.).

Selv om det var lite gressmark inne i landet, kunne det kompenseres med reinmose som det var rikelig av. Reinmose ville det aldri bli mangel på, mente han, bare det ble satt forbud mot å rive den for nær bakken. Ubetenksom riving hadde nemlig gjort stor skade for mange innbyggere i Finnmark. Tilsvarende forbud som for reinmose burde også gjelde Moldfoeret (bregnerot). Det var styrkende for alle slags husdyr, men det var blitt sjeldent på grunn av for sterk beskatning.

Amtmannen så på sjøsamenes levesett med ublide øyne. Han hevda at det var disse samene som ved sin omflakking hadde ruinert Landet ved å hogge bjørkeskogene på en ødsel måte, og derigjennom også tilegna seg de fleste Engeslætter (Collett 1757: 86/87).

Dette folkets Oeconomie var at de hadde et sommer- og et vintersete. Ved valget av vintersete så de etter om det var nok lettilgjengelig skog. De måtte alltid ha mye ved på grua for å holde varmen ved like. Der de hadde holdt, til kunne det være stubber på opptil 3 alens lengde. Når skogen var brukt opp i nærheten, så de seg om etter et nytt vintersete. Når stubbene råtna, gjødsla dette jorda, slik at det ofte vokste godt med gress der. Disse plassene kalte de seg berettiga til å slå, fordi de mente at de hadde rydda dem. Amtmannen antok at de fleste samene hadde ervervet sine engsletter på den måten. Samene slo dessuten bare de beste plassene på engstykkene. I den forbindelse hevda han at andre kunne komme etter dem og slå omtrent like mye på samme område (Collett 1757: 88).

Ved sjøsamenes sommersete måtte det være gress nok til dyra, som de for øvrig ikke gjette. Amtmannen klaga over at dette var til skade for andre som hadde sine innhegna engstykker i nærheten.

Amtmann Colletts detaljforslag forteller også indirekte en god del om hvordan det stod til med det daværende jordbruket i Finnmark:

1. Alle skulle sørge for at buskapen ble vokta eller gjett.

2. Hver mann skulle skaffe seg 6 grinder som kunne settes sammen til en innhegning nær huset. Der skulle dyra stå når de ble melka.

3. Ingen skulle la sjøen skylle bort gjødsla. Den skulle spres på rydningsstedene hver enkelt fikk anvist.

4. Ingen måtte ta torv til tekking like ved husene.

5. Når noen reiv ei gamme eller en annen bygning og ikke bygde noe nytt der, skulle tomta jevnes, slik at den kunne bære gress.

6. Fiskesloget skulle legges i ei grøft, så det ikke skulle lukte. Seinere skulle det brukes som gjødsel.

7. Der det fantes tang og tare, skulle alle ha plikt til å føre 20 pulkelass ( gjeridser) på rydningene sine.

8. Hester skulle holdes tjoret, så de ikke reiv ned gjerdene. For overtredelser skulle det fastsettes bøter, den spanske kappe, gapestokken eller fengsel på vann og brød. Underfogdene og samelensmennene skulle se til at reglene ble overholdt. Hvis ikke, skulle de selv bøte.

6.3 Oppmåling. Matrikulering. ­Jordutvisningsresolusjonen av 1775

Amtmann Collett slo på en måte an tonen som førte fram til jordutvisningsresolusjonen av 1775, som for første gang gjorde det mulig å eie privat jordeiendom i Finnmark. Særlig blant den norske delen av befolkninga var det tilsynelatende stor uorden når det gjaldt slåttemarkene. Rapporter til Collett fra ulike deler av amtet, viste at neveretten ofte rådde. Enhver gjorde som han ville. Noen hadde slått til seg mer jord enn de kunne dyrke, andre hadde for lite.

Amtmenne klaga også over at de som hadde for mange enger overlot disse til slektninger, uten øvrighetas vitende. Det burde derfor innføres en jordavgift. Det ville også gi innbyggerne visshet på jorda deres. Jordene i Finnmark burde også oppmåles og kartlegges, og deretter utdeles til innbyggerne. Disse skulle så listeføres som Hans Majestæts Fæste bønder (Collett 1757: 91). Der det var utsikt til at jordbruket ville lykkes, burde det deles ut mer jord enn på ... skarpe stæder ved Havet, hvor Fiskeriet er overflødigt (Collett 1757: 91). Dette er fullt ut i tråd med tanken bak Finmarkens Opkomst om at alle burde sikres livberging på den mest praktiske måte.

Colletts oppmålingstanke slo ikke gjennom med en gang. Først i 1775, i amtmann Fjeldsteds tid, var tanken om utparsellering av jordstykker til privat eiendom blitt moden for gjennomføring. Da ble den såkalte jordutvisningsresolusjonen utstedt i København. Den var et reskript til amtmannen i Finnmark, skrevet av amtmann Fieldsted selv, med relativt detaljerte regler for den nye ordninga (jf. Tønnesen 1979: 135 ff). I den forbindelse er det verdt å merke seg at Fjeldstad tok avstand fra Colletts tanke om Hans Majestæts Faste bønder. Boplassene skulle være i selveie, men uten odel.

For de distriktene i Finnmark som kunne sies å ha et visst jordbruksmiljø, med basis i kvensk eller norsk jordbrukskultur, var jordutvisningsresolusjonen utvilsomt et skritt i retning av å styrke jordbrukstradisjonen. For den øvrige delen av Finnmark, blant annet i store deler av kyst- og fjordområdene hvor den sjøsamiske årssyklusen var levende, kunne det motsatte være tilfellet (jf. kapitell 6.2). Innenfor forskninga har det da også vært hevda at myndighetene gjennom jordutvisningsresolusjonen hadde fått et instrument som kunne gjøre slutt på de sjøsamiske sesongflyttingene. Ut fra en slik synsvinkel var jordutvisningsresolusjonen ikke noen innrømmelse eller formalisering av rettigheter, men derimot et regelverk med et normativt siktemål (Paine 1958a: 174).

Etter bestemmelsen i resolusjonen skulle hver familie få jord nok til å greie seg, det vil si til 4 Kvæg-Høveders eller Otte Faars Græsning og Vinter-Foder. De plassene der folk allerede hadde slått seg ned, skulle utvises til vedkommende, så langt råd var. Det var utvilsomt et tegn på vilje til formalisering av eksisterende forhold.

Jordutvisninga i de første 20-30 åra skjedde nesten bare i Vest-Finnmark, særlig i Alta-Talvikområdet. Det var der man også hadde tyngda av den norske og kvenske bosettinga, med en fastere jordbrukstradisjon enn i resten av Finnmark.

Det generelle bildet er likevel at bestemmelsene om erverv av privat jordeiendom til å begynne med bare i beskjeden grad fikk noen innvirkning. Lars Hess Bing har trolig gitt en treffende beskrivelse av forholdene på jordutvisningssektoren i de nærmeste 20 år etter 1775. Han forteller at det da ble ansatt to landmålere – en i Øst- og en i Vest-Finnmark. Sistnevnte hadde også en assistent. I Øst-Finnmark gikk det ikke særlig bra. Der ... blev Jorddelningen til visse Boepladse igjen ophævet .... Det skyldtes de vanskelighetene som hang sammen med Landets Beskaffenhed, innbyggernes tenkesett og omflakkende levemåte, som de på den tid ikke lot seg overtale til å bytte mot faste boplasser – ... saa at altsaa Jorddelningen vilde være unyttig. (Hess Bing 1796: 146-147).

Dette tyder også på at den jordbruksplikt og de straffebestemmelser som ble innført i paragraf 41 i handelsforordninga av 20. august 1778, ikke ble satt ut i livet. Der het det at på de stedene hvor jordinndeling allerede var skjedd ville prestene bli bøtelagt med 10 riksdaler, hvis de viet ungkarer som ikke kunne framvise et eget Jord-Uddelings-Brev, eller plasseddel fra amtet. Denne skulle gjelde for brukbar eng, eller en plass hvor det var mulig å rydde en fast bopel, ... hvor saadan en nyegift kan nedsætte sig og have nogen Jordbrug til Hjelp med Fiskesøgningen (Schou 1795: 97).

I Øst-Finnmark, for eksempel i Tanadalen, som ved sida av Alta i dag er det fremste jordbruksområdet i Finnmark, opptrer ikke de før­ste utvisningene i panteboka før godt og vel 20 år etter 1775. En må faktisk et godt stykke inn på 1800-tallet før utvisninga fikk noe særlig omfang i det aktuelle området. Til sammenlikning kan det nevnes at det midt på 1790-tallet allerede var matrikulert jord til 629 boplasser i Vest-Finnmark, det vil si i tinglagene Hammerfest, Loppa, Hasvik, Måsøy, Alta og Kjelvik (Hess Bing 1796: 147).

Hvorfor kom utvisningene i gang så seint andre steder, kan man spørre? Grunnene er flere:

1. Særlig samene hadde to, kanskje tre bosteder for året, med sesongflyttinger innen fjordene eller elvedalene. Derfor passet det ikke med bare ett bosted. Sorenskriver Paus som kjente den sjøsamiske livsformen og næringstilpasninga svært godt, hadde i 1769 foreslått at man skulle ta hensyn til dette og utvise ett sommer- og ett vintersete til dem (Paus utg. 1908: 15/16). Det ble det ikke tatt hensyn til i 1775.

2. Det var lite folk og derfor ikke særlig konkurranse om plassen. Altafjorden var kanskje det viktigste unntaket.

3. Tradisjon og sedvane blant folk. Man visste hvilken jord og hvilke slåtteplasser man sjøl hadde, og hvilke naboene brukte. Av den grunn tråkka man ikke unødig inn på andres bruksområder. Fra Tanadalen finner man utsagn fra 1820-tallet som uttrykker dette sedvane- og hevdsprinsippet meget klart: öfverenskommelse og häfd stadgar här vissa rättigheter, och de äro heligare än de, hvilka den verldsliga makten utstakar. (Fellman J. I 1906: 422.) Det konkrete tilfellet gjaldt fordeling av fiskeplasser, men sedvanerettens styrke i det samiske samfunnet gjaldt sikkert også de fleste andre ressurser, for eksempel jord som var i bruk.

4. Den første landmåleren var stasjonert i Alta. Følgelig tok han Alta og Loppaområdet først. Landmålerstillinga var for øvrig ikke besatt i særlig mange år etter 1775, blant annet fordi den skulle finansieres med avgift fra utviste jordeiendommer.

Ennå 50 år etter jordutvisningsresolusjonen var situasjonen den at særlig de samene som bodde ved sjøen hadde en nokså mangelfull etterlevelse av de retningslinjene for jorderverv som var fastsatt i 1775. Dette ble sterkt kritisert av Finnmarkskommisjonen i 1826. Den hevda at mange sjøsamer gjorde seg skyldig i den misbruk at de egenrådig satte seg i besittelse av Statens Jord. De valgte da slike steder hvor det var skog. Der bygde de gammer, men flytta bort etter noen år, når den nærmeste skogen var hogd ned. Heller ikke der ble de boende lenger enn til at skogen i nærheten var oppbrukt. Dette var i følge Finnmarkskommisjonen ikke bare skogødeleggende. Det som var verre, var at disse omflyttende samene ikke brydde seg om å rydde og dyrke jorda til eng, men nøyde seg med å sanke det gresset som fantes i nærheten, til vinterfôr (Budstikken 1830: 246).

Den sjøsamiske næringsformen med sesongflyttinger, basert på utnytting av forskjellige ressurser var med andre ord stadig fullt ut levende i første halvdel av 1800-tallet. Jord til å høste vinterfôr på var bare en av ressursene som ble utnytta. Denne tilpasninga hadde imidlertid ikke myndighetenes velsignelse lenger.

Når det gjaldt de ulike delene av Finnmark, opplyste Finnmarkskommisjonen symptomatisk nok at jordutvisningsresolusjonen ikke hadde fått særlige virkninger i Øst-Finnmark, men at den også der var blitt fremma litt i den seinere tid. Mange jorder ble fortsatt brukt uten noen som helst offentlig aksept, som for eksempel amtseddel (Budstikken 1830: 242, 244).

Kommisjonen advarte likevel mot å frata folk den retten de hadde opparbeidd seg, og gikk inn for å formalisere den gamle bruken. Basistanken var, slik som i 1775, at hver familie skulle tildeles så mye jord at den skulle greie seg. Det skulle også taes hensyn til, noe amtmann Collet hadde foreslått 70 år tidligere, om vedkommende familie bodde ved havet og dreiv fiske som hovednæring, eller om den bodde i landdistrikt. De førstnevnte ville ha behov for jord nok til 3-4 Qvæghøveders Vinterfôring og Græsning. Innlandsboerne som ikke hadde fisket å ty til, burde etter kommisjonens oppfatning få jord nok til å fø 8-12 Qvæghøveder og en kjøreokse. Tildeling av større strekninger burde i første rekke skje til dem som alt hadde amtsseddel på strekningene, men også i tilfeller hvor større arealer var tatt i bruk uten amtseddel (Budstikken 1830: 245).

6.4 Jordbruk og næringskombi­nasjoner

Hva slags type jordbruk var det som ble drevet ved inngangen til 1800-tallet?

I Alta, som like til nå har vært det fremste jordbruksdistriktet i Finnmark, var det i 1801 bare én som hadde jordbruk som eneyrke. Men også han dreiv såkalt Brændehugst i tillegg (Minde 1975: 111-112). Næringskombinasjoner var det vanlige. Ikke uventa var det samene som var de mest utprega kombinasjonsbrukerne, sammenlikna med nordmennene og kvenene. Den typiske kombinasjonen for alle de etniske gruppene i Alta, var fiske og husdyrhold, slik som i Finnmark for øvrig og ellers i store deler av Kyst-Norge. Blant samene var det også en mindre gruppe som hadde kombinasjonen fiske-reindrift, eller fiske-jordbruk-reindrift (Minde 1975: 109-111).

Dette kan være bærere av den gamle samiske kombinasjonsnæringsformen som var nokså vanlig på slutten av 1600-tallet (se kapittel 6.1). Men det kan også ha vært folk som av forskjellige årsaker hadde forlatt reindrifta som eneyrke, men fortsatt hadde beholdt noen rein som kanskje ble passa av andre.

Kombinasjoner med reindrift som en hovedbestanddel forsvant fra Alta i første halvdel av 1800-tallet, men reinholdet ble likevel ikke helt borte i Alta-Talvikdistriktet. I 1865 utgjorde reinen om lag 3 % av det samla husdyrholdet der (Drivenes 1975: 183). Trolig var dette kjøre- og sytingsrein.

Amtets femårsberetning for 1866-70 opplyste om reinholdet i kystkommunene at man der holdt rein for transportformål, eller at reinen var tilfalt sjøsamer som arv gjennom giftermål med fjellsamejenter. I slike tilfeller forble dyrene under fjellsamenes bevoktning, sammen med deres egne hjorder, ... og danne saaledes ingen Del af hine Herreders Fædrift. (FAB 1866-70: 9).

Ut fra offisiell statistikk ble kombinasjonsnæringene til fordel for jordbruk som eneyrke tilsynelatende kraftig redusert i løpet av 1800-tallet. I 1801 ble det som nevnt oppgitt å være én som hadde jordbruk som eneyrke i Alta, mens det tilsvarende nominelle tallet i 1865 var kommet opp i 308. Dette tallet gir et altfor ensidig inntrykk (Drivenes 1975: 48,58), men det viser utviklingas retning. Jordbruksdrifta ble viktigere.

Det er likevel store problemer forbundet med bruk av yrkesstatistikk. Det er av mange, blant annet av Einar Arne Drivenes, pekt på at statistikk som har vært laga på grunnlag av folketellingene, ikke fanger opp kombinasjonsnæringene i slike samfunn hvor yrkesdifferensieringa er liten. Det vil si at den måten yrkene rubriseres på i yrkesstatistikken gjør spesialiseringsgraden høyere enn den faktisk er (Drivenes 1975: 46).

Man kan derfor gå ut fra at selv om jordbruket iallfall i enkelte strøk var blitt noe viktigere, var den gamle kombinasjonsnæringstilpasninga fortsatt fremherskende omkring 1860. Den var imidlertid mislikt av embetsmenn og landbruksfolk. I et oppsett fra Alta landbruksforening, stifta 6. januar 1859 (jf. Slettjord 1980: 34), ble Altas befolkning og deres kombinasjonsnæringer beskrevet på en betegnende måte. For det første hadde deres Eiendommeligheder i Sprog og Skikke holdt dem borte fra all opplysning. Fremmede som de var for all ... Samfundsaand og gavnlig Fælledsvirksomhed, hadde de hver for seg drevet de syslene som de fra barndommen var vante til, og befatta seg med alle slags næringer. Det var blant annet skogbruk, fiske og fédrift. Dette gjorde dem til Fuskere i alle fag .... (Jf. FDaf 1859: 23.)

Heller ikke jordbrukseiendommene og slåttemarkene var i overensstemmelse med et sørnorsk jordbruksideal. I forbindelse med et lovforslag om hvordan kommuneskattene burde utlignes i Finnmarks landdistrikter, så man også på eiendomsstrukturen. I den forbindelse konstaterte departementet at det herska megen forvirring om eiendomsforholdene i Vest-Finnmark, særlig i Alta. Den enkelte eiendom lå vanligvis ikke samla, men boplassene bestod av noen gressletter her og der. Til disse hørte det ofte utslåtter inntil et antall av 10 til 12 stykker. Disse kunne ligge en til to mil fra hverandre (O. No. 44/1859-60: 2).

Departementet karakteriserte i den forbindelse jordbruket i Finnmark som en ubetydelig Binæring. Derfor kunne det ikke bli tale om å legge skattebyrdene utelukkende på matrikkelskylden (O.No. 44/1859-60: 2), og Finnmark var jo heller ikke skattematrikulert.

Etter embetsmennenes mening måtte det rettes på forholdene innen jordbruket. Derfor ble Finmarkens Landhusholdningsselskab stifta 19. mars 1859 (Ytreberg 1959: 28). Dette ble som kjent seinere til Finmark landbruksselskap.

Ved inngangen til 1900-tallet har man en vurdering av jordbruket i amtet fra næringsveiens øverste embetsmann i landet – landbruksdirektøren. Hans beskrivelse om Landbruget og Eiendomsforholdene i Finnmark, viser at jordbruket stadig ble utøvd i kombinasjon med andre næringsformer, selv om jordbruket nok nå mange steder var viktigere enn de andre delene av kombinasjonen. Amtet sett under ett var jordbruket bare rent unntaksvis blitt tilnærma eneyrke (Landbruksdirektøren 1901: 66). Jordbrukets hoveformål i Finnmark var, og måtte alltid bli, å frembringe Føde for Husdyrene (Landbruksdirektøren 1901: 45).

Generelt konstaterte landbruksdirektøren at all bebyggelse, og med få unntak også all dyrka jord i Finnmark, stort sett fantes nær sjøen eller de større vassdragene. Sjø og vassdrag var de naturlige ferdselsveiene og gav også ... Størstedelen af Befolkningens Erhverv. (Landbruksdirektøren 1901: 66).

Den gamle sjøsamiske tilpasninga med sesongflyttinger hvor husdyrene var med, levde stadig rundt århundreskiftet. Det fikk man blant annet illustrert gjennom amtsagronomens beskrivelse fra Nesseby. Jordeiendommene der var delt i en mengde smålapper som lå spredt omkring – ofte langt fra eierens boplass. Som en følge av det hadde man der den Besynderlighed at en familie flytta regelmessig et par ganger om året, mellom de forskjellige stedene hvor den eide jord, og altså hadde flere boplasser. Amtsagronomen mente at dette selvfølgelig måtte være uheldig på mange måter, og måtte derfor unngås ved nye utmålinger (vedlegg til Landbruksdirektøren 1901: 78).

Amtsagronomen uttalte seg også om de gode mulighetene for kombinasjon mellom jordbruket og andre næringer i Tanadalen. Hele våren, når det rikeste fisket foregikk på kysten, kunne oppsitterne i Tanadalen drive fiske uten at dette gikk ut over jordbruket. Det kom av at arbeidet med jorda vanligvis ikke burde begynne før vårfisket var slutt. Laksefisket i Tanaelva kunne på sin side godt drives ved sida av jordbruksdrifta – et fiske som årlig gav et ... ikke ringe Bidrag til Beboernes Underhold. (Vedlegg til Landbruksdirektøren 1901: 85.)

Dette gjaldt for den nederste delen av dalen, men også lengst oppe ved vassdraget var det i prinsippet likedan. Karasjoks fastboende befolkning ernærte seg dels ved laksefiske i elva og dels ved skogsdrift. Enkeltvis søkte de unge mennene ned til kysten om våren og sommeren, for å drive fiske i sjøen. Det var likevel ikke vanlig å ta utflytting til kysten. (Vedlegg til Landbruksdirektøren 1901: 90.)

Jordbrukstilpasninga i Karasjok var for øvrig også bygd på sesongflyttinger. Beboerne i Karasjok kirkested tok nemlig med seg buskapen og flytta opp til seterplassen ved Ássebákti, der de også hadde det viktigste laksestengslet, Beaŋgir (jf. Westrheim 1978: 86, 199/200, Nissen 1909: 44, Pedersen 1988). I etnologisk litteratur er setertilpasning med laksefisket som et viktig element, slik tilfellet var i Karasjok, benevnt som lakseseterbruk (Westrheim 1978: 87).

Amtsagronom Nilsen – den personen i landet som rundt århundreskiftet hadde den dypeste innsikten i Finnmarksjordbruket som helhet – gav også et godt bilde av forskjellen på samisk og norsk jordbruk omkring århundreskiftet. I forbindelse med gårdenes arealstørrelse uttalte han at det måtte legges en annen målestokk på den jorda som en same bruker til boplass, enn på den som en nordmann behøvde. Samen brukte ikke bare høy til husdyra. Nede ved kysten utnytta de fiskeavfall, tang og ris. Inne i landet, blant annet i Karasjokdistriktet, var det reinmose. Den var det som oftest store mengder av. Om høsten ble den lagt i såter, og kjørt hjem om vinteren. (Vedlegg til Landbruksdirektøren 1901: 91.)

Amtsagronomen gikk faktisk så langt som til å hevde at norske var uskikka til å drive jordbruk i deler av Finnmark. Derfor var det trolig galt å fremstille Karasjok som et distrikt hvor fremmede – Nordmænd – burde flytte inn for å drive jordbruk og fédrift. Der maa Lapper til for at kunne klare Livet deroppe, .... Det skyldtes de mangearta og avvikende livsbetingelser fra andre steder i landet. Men for Lapperne, for det Folkefærd, der er opvoxet og tilvant med Forholdene, tror jeg Distriktet har mange gunstige Vilkaar. (Vedlegg til Landbruksdirektøren 1901: 91).

6.5 Oppdyrkningsgrad, fôrtilgang og avkastning

I Alta var det noen som begynte å anlegge kunstig eng omkring 1850. Før den tid var det smått bevendt både med pløying og grøfting. Stråfôret var det lettest å hente fra utslåttene (Drivenes 1975: 199). Ennå ved inngangen til 1900-tallet anførte landbruksdirektøren at det dyrka arealet i Finnmark hadde en forholdsvis ringe utstrekning. Fremdeles ble størsteparten av fôret henta fra natureng, skog og utslåtter. Det ekstensive høstingsbruket stod med andre ord stadig sterkt. Dyrkinga på hjemmejordene bestod stort sett bare i å rydde bort kratt, få bort en del av steinene, og jevne ut tuene. Bare av og til hendte det at jordstykkene ble oppdyrka eller overgjødsla. Landbruksdirektøren fremholdt i den forbindelse at interessen for jordbruk var liten i amtet, og at det ble brukt minst mulig arbeid på å øke gressveksten. Det var ingen ... Bevidsthed om at Jorden kan gjøres til en værdifull Indtegtskilde. (Landbruksdirektøren 1901: 7-9).

Disse konstateringene er utvilsomt dekkende. Tallmateriale viser for eksempel at det i årene 1901-07 bare ble dyrka opp om lag 230 mål pr. år, hele amtet sett under ett. Av dette stod Alta og Talvik (Dálbmeluokta) for rundt 165 mål, slik at resten av Finnmark i disse årene hadde en gjennomsnittlig oppdyrking på 65 mål pr. år.

Ved utgangen av 1907 var det til sammen registrert 4 683 bruk i Finnmark. Av disse var hele 3 625 uten Aker og kunstig eng. Natureng på innmark utgjorde for deres vedkommende 53 919 mål. Det gir et gjennomsnitt på 14,8 mål pr. bruk. 1 058 bruk hadde altså en viss mengde dyrka jord, men 962 av disse hadde under 20 mål. Gjennomsnittet for dem lå på 3,1 mål dyrka mark. For de brukene som hadde større eller mindre arealer dyrka mark, kom i tillegg også 21 311 mål natureng. Det totale innmarksareal utgjorde dermed i alt 81 790 mål i 1907 (jfr. Ot. prp. nr. 10/1914: 67, 84, 92, f.).

Vanlig avling for hvert mål natureng ved århundreskiftet kunne anslåes til 170-180 kg høy (Landbruksdirektøren 1901: 77). Til sammenlikning var produksjonen pr. mål kunsteng i 1983 nærmere 500 kg. (Opplysning fra landbrukskontoret i Deatnu-Tana, 23. august 1983.)

I rapporter særlig fra før århundreskiftet blir de som holdt husdyr i Finnmark ofte klandra for at de ikke hadde tilstrekkelig stråfôr til å greie vinterfôringa skikkelig. I kyst- og fjordområdene kunne dette til en viss grad kompenseres ved å bruke tang, tare og fiskeavfall i stedet. Det er i den forbindelse grunn til å tro at den tids sakkyndige undervurderte fôrtilskuddet fra sjøen. De hadde bare øye for det lave kilotallet stråfôr som ble samla til vinteren (Drivenes 1975: 212).

Sultefôring var likevel nokså utbredt. Embetsmennene så på dette med stor misnøye. Bare noen få så den innebygde rasjonaliteten og kunne forklare sultefôringa ut fra allmuens ståsted. Den fremste blant disse var F. Rode omkring 1830. Han framholdt at produktene fra husdyra i enkelte tilfeller var allmuemannens vesentlige næring om sommeren. Da var det ikke bare mest maktpåliggende å få størst mulig produksjon, men i og med at kyrne gjerne kalva sist på vinteren, var det derfor nesten bare om sommeren det også var mulig å få produksjon.

Sommerstid var det ikke knapt med fôr. Da var det beite for om så det tidobbelte antall dyr. På den tid av året eieren hadde størst nytte av dyra – om sommeren – fikk altså kveget mer enn nok føde, enten han hadde få eller mange. Derfor ville det dobbelte antall dyr gi ham et langt rikere utbytte enn det halve, noe som gjorde det mer fordelaktig. Av den grunn var det ... begribeligt, at han søger at forøge Antallet saa høyt, som han paa nogen Maade kan underholde Winteren over. (Rode 1842: 143.)

Når det gjaldt driftsmåten, var den ekstensive fôrhøstinga en naturlig og logisk forlenging av den tradisjonelle samiske bruken av nærområdene. Fôrhøstinga kunne kombineres med mange andre viktige aktiviteter. Mange steder var det mulig å drive innlandsfiske, laksefiske eller molteplukking samtidig med at man slo høy på utslåttene. Fisken som ble fanga ble gjerne salta, mens fiskeavfallet kunne samles i trebutter, til bruk for dyra om vinteren. Dermed ble også innlands- og laksefisket et ledd i innsamlinga av vinterfôr. Mosesamlinga foregikk seinere på høsten, og kunne kombineres med vedhogst. Disse produktene ble gjerne transportert til bostedene på vinterføre. Denne transporten kunne også samordnes med andre gjøremål, som fangst og frakt av ryper og innlandsfisk.

Trolig bidrog også russehandelen til å svekke folks interesse og iver for oppdyrking av faste og bestemte jordstykker. Pomorene kom med så mye mel at et betydelig kvantum ble brukt som kraftfôr til husdyra om vinteren, ... dels indkjøpt, dels og hovedsageligst erhvervet ved Fiskeriet – tiltusket for Fisk af Russerne under Sommerfisket (FAB. 1896–1900: 20). Robert Paine tillegger russehandelen avgjørende betydning for sjøsamenes jordbruksproduksjon, eller mer konkret, at tilførselen av mel ble avgjørende for hvor mye melk, ost, smør og kjøtt som ble produsert (Paine 1958a: 177).

Meltilførselen fra Russland er dermed en av de faktorene som også til en viss grad kan forklare den manglende interessen for jorddyrking, som en rekke iakttakere besværer seg over på 1800-, og delvis inn på 1900-tallet. Hovedankepunktet var at sjøsamene ikke brydde seg om å samle nok stråfôr til dyra.

Det disse kritikerne vanligvis ikke tok med i beregninga, var at for sjøsamene var stråfôrsanking ikke nødvendigvis det mest rasjonelle. Tvert imot kunne det ut fra hensynet til husdyrholdet være mest hensiktsmessig å bruke sommeren til å fiske, for så å bytte fangsten i mel. Dette kan også være en av forklaringene på at sesongflyttinger med husdyr, kombinert med fiske, kunne eksistere så lenge i en del av fjordstrøkene.

Kyrne var av en egen rase – Finnmarkskveg – som var godt tilpassa forholdene. Gjennomsnittsytinga ble anslått til 1 000 liter melk i året, men tallet er usikkert. Det var knapt noen gård i amtet hvor man hadde ført ... endog kun en antydning til melkeregnskap. (Landbruksdirektøren 1901: 7, 14, f.).

Sauen ble ansett som et lønnsomt husdyr. Omkring 1890 var det ca. 25 000 sauer i amtet. Sauerasen var ikke storvokst, men avkastninga må likevel ha vært tålelig bra. Sauene kunne lamme to ganger årlig, og da gjerne trillinglam. På samme tid var det rundt 3 500 geiter. Griseholdet var marginalt, bare 82. Like marginalt var fjærkreholdet (Landbruksdirektøren 1901: 16).

Det lave tallet på griser kan iallfall for samenes vedkommende ha sammenheng med deres tradisjonelle aversjon mot dette dyret. Denne aversjonen beskrives allerede på begynnelsen av 1700-tallet (Olsen utg. 1910: 260). Jordbrukssektorens relative betydning må også ha variert mye fra distrikt til distrikt. Einar Arne Drivenes har gjort beregninger for Alta-distriktet i 1860-årene, som viser at om lag 30% av kaloribehovet i det fremste jordbruksdistriktet i Finnmark, ble dekt fra jordbrukssektoren (Drivenes 1975: 172, 223, 234, 237). Man kan gå ut fra at dette også var maksimaltallet for distriktene i Finnmark.

Det var et meget høyt antall familiehushold som holdt husdyr i siste kvartal av forrige århundre. En undersøkelse av sju utvalgte kommuner, Vardø landdistrikt, Nesseby, Lebesby, Kvalsund, Hasvik, Talvik, Alta, med 45% av husholdene i Finnmarks landdistrikt, viser at hele 83,7% av husholdene i disse kommunene holdt husdyr i 1875.

Til tross for de mange nedvurderende beskrivelsene av jordbruket i Finnmark, og måten det ble drevet på, må avkastninga fra husdyrholdet likevel ha betydd mye for størstedelen av amtets befolkning.

Jordbruket var stort sett en del av en sammensatt kombinasjonsdrift. Et interessant trekk ved denne kombinasjonsformen, er at mange tydeligvis ennå hadde en del rein. Einar Niemi har for eksempel påvist at en rekke sjø- eller kystsamer i Varanger, som var yrkeskategorisert som fiskere og/eller jordbrukere, kunne ha fra 5-10, ja helt opp til 50-60 rein (Niemi 1991: 507).

6.6 Åkervekster

Som vist foran var husdyrhold det som kjennetegna jordbruksaktiviteten i Finnmark, men også ulike nyttevekster ble prøvd. Poteter og enkelte grønnsaker var på forsøksstadiet i Finnmark i 1820-åra, helst blant bedrestilte, som for eksempel handelsmenn. Finnmarks­kommisjonen i 1826 antok at det var bare i Alta-Talvik at potetdyrking hadde noe videre omfang blant allmuen. Der var det også en bonde som hadde en gulrotåker. I 1829 opplyste Keilhau til kommisjonen at det nok ble dyrka poteter i enkelte helt typiske samedistrikter, men at det var stor forskjell mellom de etniske gruppene når det gjaldt å begynne med dette nye.

Keilhau skriver blant annet at det innerste av Porsangerfjorden hadde omtrent samme klima som Alta. I Porsanger bodde det imidlertid bare Finner og Kvæner, som neppe ennå hadde innført potetdyrkinga. I Karasjok var potetdyrking prøvd av en gjestgiver. De øvrige familiene hadde på sin side ... meget mod Kartofler fordi de ikke kunne spises rå, slik en kunne gjøre med neper (Budstikken 1830: 255).

På samme tid var også prost Rode i Alta inne på etniske ulikheter når det gjaldt potetdyrking. Hans observasjon var at potetdyrkinga i Alta-Talvik i de foregående årene hadde gjort store framskritt blant de Norske Familier af Bondestanden. Hagedyrking ble nesten bare drevet av overklassen – de conditionelle Familier. Det kom av at Folket, især Finnerne, her som overalt ellers var seindrektige med å begynne med noe nytt (Budstikken 1830: 261).

I Sør-Norge tok Det Kongelige Selskab for Norges Vel på slutten av 1820-tallet initiativ til en utvikling av jordbruket i Polarlandet Finmarken, som distriktet også ble kalt. Det var særlig tale om å sende opp settepoteter og frø av visse nytteplanter (Budstikken 1830: 238). Om det var dette initiativet som gjorde utslaget skal være usagt, men potetdyrkinga må ha fått et kraftig oppsving i de påfølgende tiåra. Igjen var det Altadistriktet som pekte seg ut. Fra 1850 var potetdyrkinga i stand til å dekke ca. 1/10 av energibehovet i distriktet. Potetene var da blitt ... en meget viktig og uunnværlig del av den daglige kost hos allmuen i Alta (Drivenes 1975: 178).

Det viste seg altså at det var mulig å innpasse visse potetslag i finnmarksjordbruket. Altaområdet som lå lengst fremme, hadde faktisk et slikt produksjonsvolum at det på 1860-tallet kunne selges en del poteter til andre distrikter (Drivenes 1975: 168). Alta-Talviks andel av amtets totale utsæd av poteter var i 1865 for øvrig oppe i hele 93,3% (Slettjord 1980: 14).

Omkring begynnelsen av 1900-tallet ble det satt ut om lag 2 500 hektoliter i amtet. Det ble da dyrka poteter i nesten alle kommuner. Unntaket var Hasvik, men det ble også dyrka lite i innlandskommunene og langs vassdragene, hvor nattefrosten var (og er) en hyppig gjest (Landbruksdirektøren 1901: 5-7). Alta var imidlertid stadig det dominerende potetdyrkingsdistriktet.

Korndyrking har vært en ytterst marginal aktivitet i Finnmark, og kan bare ha hatt en viss betydning i Altadistriktet. Første gang man hører om korndyrking der, er mot slutten av 1600-tallet (Knag utg. 1932: 5). Omkring 1730 skreiv Knuud Leem at verken samene eller nordmennene i Finnmark dreiv med åkerdyrking. Derfor behøvde man ikke gjødsel. Dyngene ble derfor brent. Unntaket var Alta, hvor noen kvæner hadde noen få og små byggåkrer. De kunne få rik avling i gode år (Leem 1767: 380).

Amtmann Collett hevda i 1757 at korndyrking kunne være mulig i gode somre. De 20 kvenene ved Altaelva, 4 nordmenn, og 3 samer, var de eneste som ... bestandig dyrker deres Jord og avler Korn. Vanligvis hadde korndyrkerne i Alta dårlig avkastning, men i 1754 og 1755 fikk de 8 foll. Korndyrking var også prøvd i Hasvik med godt resultat. Ved misjonsstasjonen i Porsanger var det også gjort oppløftende forsøk i 1753. I Øst-Finnmark var det antakelig umulig å få kornet modent på grunn av den kalde havtåken. Kvenene ved Tanaelva hadde prøvd, men kornet var frosset bort. Det samme skjedde da presten i Kautokeino prøvde seg. I Alta var bygg, sommer- og vinterrug de aktuelle kornsortene. Amtmannen hadde dessuten sett at også havre kunne dyrkes (Collett 1757: 81-85).

Korndyrkinga fortsatte også på 1800-tallet, uten at det fikk noe omfang da heller. Det kan ha sammenheng med at pomormelet nå kom inn for fullt (Drivenes 1985: 15). Avkastninga mellom årene 1835–1890 i Altadistriktet, kunne for eksempel dekke bare 2 – 4% av korn- og melforbruket til innbyggerne i distriktet (Drivenes 1975: 142). Det viktigste kornslaget var bygg. I 1901 opplyste imidlertid landbruksdirektøren at all korndyrking var opphørt fordi det var altfor usikkert og lite lønnsomt (Landbruksdirektøren 1901: 5). Amund Helland konstaterte da også like etter århundreskiftet at befolkninga fikk korn, rugmel og havregryn fra bytte og handel med de russiske fiskekjøperne fra Hvitehavet. Var fisket godt eller fiskeprisene høye, ble det kjøpt mer mel enn ellers. Befolkninga, særlig samene, hadde i høy grad evnen til å sette tæring efter næring, slik at når fortjenesten var god og forrådet stort, ble det brukt mye, men ellers ... kan de ogsaa bjerge livet med utrolig lidet korn eller mel. (Helland I 1905: 348).

En faktor som muligens kan være med på å forklare hvorfor det ikke stod bedre til med dyrking av slike vekster som krevde opparbeidd åker, er mangelen på trekkdyr i jordbruket. Omkring 1730 forteller for eksempel Leem at de Lapmarkiske Bønder i Alta hadde arbeidsrein. De ble holdt under tak om vinteren og fôra med reinmose (Leem 1967: 142). Ellers var det smått bevendt med trekkdyr. På Leems tid var det ennå bare to hester i Vest-Finnmark. Mot 1760-tallet hadde dette tallet steget noe, men i Øst-Finnmark var det stadig bare tre hester. To av disse hestene hørte hjemme i Vadsø (Leem 1767: 378-79).

På 1820-tallet var hesten fremdeles et ukjent dyr for de aller fleste, men nå var oksen begynt å komme inn som trekkdyr. Keilhau spådde likevel at de oksene man kjørte med i Karasjok og Tanadalen, neppe noen gang ville bli spent for en plog (jf. Budstikken 1830: 256).

Ved begynnelsen av 1900-tallet hadde dette bildet endra seg radikalt. Hesteholdet hadde økt fra om lag 60 hundre år tidligere, til nærmere 1­000 i år 1900. Hesten var da blitt vanlig i finnmarksjordbruket. I flere kommuner dreiv folk også hesteavl for salg (Landbruksdirektøren 1901: 16).

6.7 Etnisk forskjellsbehandling ved tildeling av jord

Ett forhold ved utnyttinga av naturressursene i Finnmark er neppe tilstrekkelig undersøkt ennå. Det gjelder så vel sentrale som lokale myndigheters forskjellsbehandling av de etniske gruppene. De diskriminerende bestemmelsene i jordlova og jordsalgsreglementet av 1902 er riktig nok kjent av de fleste, men forskjellsbehandling forekom flere steder enn i det nevnte lov- og regelverket.

Som vi har sett foran, var det helt fra slutten av 1600-tallet et erklært mål for sentralmyndighetene å øke folketallet i Finnmark. Dette medførte blant annet en variert form for subsidiering av nordmenn, og etterhvert også kvener som ønska å slå seg ned i amtet (jf. kapitlene 4.2 og 4.7). Fra omkring midten av 1800-tallet ble det et mål at den norske befolkningsandelen skulle være størst mulig. I den forbindelse ble det også satt i gang koloniseringstiltak med statlig støtte for å få en etnisk norsk befolkning i visse strøk, særlig i Sør-Varanger fra 1860-åra (jf. Eriksen/Niemi 1981: 70 ff, Røst 1978, Wikan: 1980).

På den annen side la staten, særlig i samiske og kvenske strøk, betydelige hindringer i veien for de stedlige beboeres utviklingsmuligheter på jordbrukssektoren. Ett tiltak var at det ikke skulle oppmåles eller avhendes jord i Alta, Talvik, Lakselv, Børselv-Stabbursnes i Porsanger, i Tanadalen og i furuskogsdistriktene i Sør-Varanger (jordsalgsreglementet, 2. juli 1864).

Ved nytt jordsalgsreglement av 1876 kom også Nesseby med blant de områdene hvor avhendelse av jord ikke skulle foregå. I 1879 ble det ved kongelig resolusjon gitt noen presiseringer av bestemmelsene. Området der det ikke skulle selges jord ble da ytterligere utvida. Hele Karasjok kommune var for eksempel båndlagt etter 1879. (Om statens jordpolitikk, se Eriksen/Niemi 1981: 69-81.) Sentralmyndighetenes begrunnelse for de restriktive bestemmelsene var hensynet til skogen, og å unngå språkblanding.

Restriksjonene fra 1863-64, 1876 og 1879 stod ved lag helt til et nytt reglement avløste de eldre bestemmelsene i 1895, selv om flere av kommunene gjentatte ganger ba om at forbudet måtte oppheves. Karasjok kommunestyre gjorde det i 1878 og 1893. Det samme gjorde fogden i Tana på kommunens vegne i 1881, mens Tana kommunestyre vedtok slike henstillinger i 1890 og 1891. I 1884 kom det også en liknende søknad fra Nesseby kommunestyre (Landbruksdirektøren 1901: 26).

Til tross for forbudet mot jordsalg i bestemte områder, kan man finne eksempler på at norske likevel fikk erverve jord. Man kjenner også til at forstmyndighetene ut fra skogvern- og andre hensyn, iallfall i ett konkret tilfelle planla å fordrive samer fra boplassene sine, for å gi plass for norske. Det gjaldt ei lita grend, Bieskenjárga, i nærheten av Karasjok, i andre halvdel av 1860-tallet. I forbindelse med den saka ser man også at lokale myndigheter kunne reagere skarpt på statens politikk.

Ordføreren i Karasjok, for øvrig en av de ytterst få samiske ordførere i 1800-tallets Finnmark, oppsummerte i et brev til Tanafogden, samenes syn på den behandling de kunne risikere å bli utsatt for. Der påpekte han den dype urettferdigheta i at når en same med flid hadde rydda en villmark, bodd der i lengre tid, og for lenge siden burde fått eiendomsrett hvis det hadde gått etter hans ønske og begjæring, nå skulle jages bort fra det han gjennom surt arbeid hadde fått til, for å gi plass til en Nordmand.

Hvis det virkelig skjedde at samen ble bortjaga fra plassen som han hadde ... fæstet saa meget Haab om Fremtidens Lykke og Udkomme, og igjen ble henkasta under de mest trykkende næringssorger, var dette noe som ... aldeles maa krænke Mandens Sind og helt nedslaa hans Mod til al Flid og Drift og muligens friste ham til et eller andet Ondt, ....

Hva skogbehandling angikk, antok ordføreren at det knapt var verre i Karasjok enn andre steder, ... og selv om det var Tilfælde, saa følger ikke deraf at Mennesket skal vige for Træet, .... Han vurderte det også slik at dette ikke bare krenka den enkelte som ble berørt, ... men den hele Finske Befolkning troer at have i dette et klar Beviis paa at Øvrigheden behandler dem med Uret, ... (SATØ. FA. S II. Pk.82. Jb. 1869. Br. fra ordfører M. Isaksen til TF, 25.2.1869).

Lensmannen i Karasjok var også svært betenkt over de konsekvensene en gjennomføring av planene kunne føre med seg. Man fikk heller ofre boplassene på Bieskenjárga istedenfor å utsette seg for det Nationalitetshad som uunngåelig ville følge om saka ble fremma. (SATØ. FA. S II. Pk.84. Jb. 1869. Br. fra lensmann Øwre til TF, 18.1.1869.) Med det mente han åpenbart at selv om boplassene på Bieshenjárga kunne vært bedre utnytta, var det likevel ikke tilrådelig å gjøre noen med det.

Såvidt man kjenner til ble ikke planene gjennomført. Trolig skyldes det de sterke innsigelsene som kom fra lokalt hold.

6.7.1 Jordlova av 1902

Det har vært vanlig å anta at forbudene mot jorderverv i mange strøk i Finnmark i første rekke var retta mot de kvænske innvandrerne, etter at synet på dem gikk i mer negativ retning omkring midten av 1800-tallet. Bestemmelsene kom imidlertid i like stor utstrekning til å ramme samene, siden de kom inn under de samme restriksjonene for jorderverv som kvenene. Iallfall gjaldt dette i tida før statsborgerrettslova av 1888.

Det er likevel liten grunn til å tro at forholdene forandra seg noe særlig etter 1888. Forarbeidene til jordlova og reglementet av 1902 tyder klart nok på det. I disse forarbeidene gikk landbruksdirektør Jonas Smitt uten omsvøp inn for at bare norske, eller de som hadde latt seg fornorske fullstendig, burde få kjøpe jord. Jordsøkeren burde derfor etter landbruksdirektørens oppfatning ha en grunnfesta forbindelse med norsk nasjonalitet og norsk språk i sine egne personlige forhold. Det sikreste, og det som svarte mest til hensikten, ville uten videre være å kreve at ... Ansøgeren skal være af norsk Herkomst.

Dette var et klart rasistisk prinsipp. Landbruksdirketøren så likevel ikke det som noe problem, eller at det kunne reises avgjørende innvendinger mot en slik framgangsmåte. Det måtte nemlig etter hans syn være statens ubestridelige rett til å overdra jorda, og lede bebyggelsen ... paa den Maade som findes tjenlig for Samfundets Interesser.

Hvis man ikke ville kreve norsk herkomst av dem som fikk kjøpe jord, var det nestbeste bare å tillate jordsalg til fornorska individer. I en slik forbindelse burde det innføres en regel om at jordsøkeren skulle være født i landet, og ... at norsk Sprog fra Barndommen har været det raadende i hans Hjem og Omgivelser, og derfor var det han brukte i kontakt med andre mennesker.

Verken for sentrale eller lokale myndigheter skulle det være anledning til å fravike bestemmelsene. Dispensasjonsordninger ville lett lede til uregelmessigheter, i motsetning til den fasthet og betryggende sikkerhet som man måtte ha i disse forholdene (Landbruksdirektøren 1901: 42/43).

I § 2 i jordlova av 22. mai 1902 kom det da også inn en formulering som gav hjemmel til å gi forskrifter i tråd med det landbruksdirektøren hadde ønska. Der het det: Til Afhændelsen kan der knyttes Betingelser, sigtende til at fremme Bebyggelse, Opdyrking eller andre Formaal af almen Interesse.

Slike Betingelser var at kun norsktalende skulle få adgang til å kjøpe jord. Det ble ivaretatt gjennom reglement av 7. juli 1902 § 1 c: Afhændelse maa kun ske til norske Statsborgere og under særligt Hensyn til at fremme Bosættelsen af en for Districtet, dets Opdyrkning og øvrige Nyttiggjørelse skikket Befolkning, som kan tale, læse og skrive det norske Sprog og benytte dette til dagligt Brug.

I reglementets § 2 b ble det også inntatt et punkt om at søkeren skulle opplyse om sin Nationalitet, det vil si sin etniske herkomst. Dessuten ble det i § 5d bestemt at de utmålte jordeiendommene skulle gis særskilt norsk Navn. Jordlova av 1902, med reglement, stod ved lag til 1965 (Norsk lovtidende 1965: 272).

I ettertid har det vært delte oppfatninger om hvordan 1902-bestemmelsene ble praktisert. Enkelte har hevda at samene og kvenene ikke fikk vesentlige vansker med å skaffe seg jord, selv da språkkravet ble innført. Når en ser på reaksjoner i samtida, er det likevel grunn til å tro at regel­verket ble praktisert, og at de som ble ramma så bestemmelsene som nedverdigende.

Samenes syn er skarpt formulert i den samiske og sosialdemokratiske kandidaten Isak Sabas program foran Stortingsvalget i 1906. En hovedpost i dette programmet var å få vekk kravet om å beherske norsk som vilkår for å erverve jord. Isak Saba formulerte en dyp indignasjon og forbitrelse over bestemmelsene, og stilte følgende spørsmål i den samiskspråklige avisa Sagai Muittalægje: Vil ikke gresset vokse like bra på enga, om man taler norsk eller samisk? Holder det ikke med at samene må kjøpe den jord som fra gammelt av har vært deres egen? (SM, 1. mars 1906. Oversettelse fra samisk v/forfatteren.)

Denne kommentaren kan neppe tolkes annerledes enn som et uttrykk for den forurettelse mange samer må ha følt i forbindelse med jordsalgsbestemmelsene fra 1902 - et regelverk som Saba også tok opp i Stortinget. I den anledning uttalte han at de diskriminerende bestemmelsene vel ikke alltid ble fulgt, men at han hadde sett eksempler på at avslag var begrunna med at vedkommende søker ikke kunne norsk. (Stortingstidende 1906/07: 2452. Se også SM 15.4.1907.)

Tallmateriale om hvor omfattende jordsalgsbestemmelsene ble praktisert, er vanskelig å skaffe. Historieforskninga har nemlig hittil bare i liten grad beskjeftiga seg med denne problematikken. Der er likevel klare indikasjoner på at bestemmelsene ble omsatt i praksis i nokså betydelig grad. Landbruksskolelærer L. Bjerkeng opplyste for eksempel i en artikkel i 1920, at det for tida mellom 1903 og 1906 bare forelå ufullstendige opplysninger om jordsalget, men fra 1. januar 1906 til 30. juni 1919, var det etter oppgave fra jordsalgsformannen, gitt skjøte til 938 bruk. I samme tidsrom var antallet utmålinger likevel 1 292, ... hvorav en del er faldt tilbake til staten, paa grund av at vedkommende kjøper av jorden ikke har opfyldt de betingelser som loven kræver for at bli eier av den. (Bjerkeng 1920: 90.)

7 Bruken av sjøressursene

7.1 Innledning

Helt fra steinalderen vet vi at havet har vært en av de aller viktigste forutsetningene for bosetning i det som i dag er den nordligste delen av Norge – Finnmark. Den eldst kjente boplassen i landet er 10 300 år gammel og finnes på Magerøya. Beliggenheta taler sitt tydelige språk om hvilke ressurser disse menneskene fra eldre steinalder utnytta.

Fisket må også av den grunn historisk sett kunne karakteriseres som Finnmarks viktigste næringsvei. Det handelsbaserte fisket var for eksempel det opprinnelige grunnlaget for norsk bosetting i distriktet fra 12–1300 – tallet av. Samene kom etter hvert også inn som deltakere i markedsfisket. På grunn av at de også utnytta landressursene på en effektiv måte, ble de likevel ikke så avhengige av godt fiske og gode fiskepriser som nordmennene.

Dette kapitlet vil ta for seg ulike sider ved fisket i Finnmark. Det gjelder fiskerienes betydning for folketallsutviklinga, redskaper, møtet mellom gammel og ny teknologi mot slutten av perioden, reguleringer og bestemmelser som har betydning – for eksempel hvorvidt prinsippet om det frie hav har rådd grunnen, eller om det har vært andre ordninger i Finnmark enn i landet ellers. Hovedvekta i fremstillinga vil ligge fra 1700-tallet og framover.

7.2 Tida fram til 1700-tallet

I innledningskapitlet er det redegjort for at samene er den første etniske gruppe som kan knytte sin historie til det landområdet som i dag går under betegnelsen Finnmark. Allerede i den første øyenvitneskildringa fra Finnmarks­kysten like før år 900, kommer det også klart fram at de både fiska og utnytta havets ressurser på andre måter. Høvdingen Ottar som seilte fra Tromsøområdet inn i Hvitehavet, forteller at han ikke hadde sett andre på kysten enn ... fiskere og fuglefangere og jegere, og de var alle samer ....

Disse samene ble skattlagt av Ottar og hans håløygske høvdingkolleger. Flere av de viktigste skattevarene samene måtte ut med, stamma fra utnytting av ressursene i havet. Det gjaldt blant annet hvalrosstenner, som var nesten like ettertrakta som elfenbein, og skipstau laga av hval- og selhud (jf. kapitlene 1.4. og 1.5.).

I perioden fram til 12-1300-tallet var det knapt andre permanent bosatte i det nåværende Finnmark, enn samene (jf. kapittel 1.3.). På denne tida begynte den hanseatiske Bergenshandelen å utvikle seg. Handelsforbindelsene deres til det europeiske markedet innebar at det nå begynte å lønne seg å drive markedsfiske på kysten lengst mot nord, i og med at det var et så gunstig bytteforhold mellom fisk og korn. Det vil si at man fikk relativt mye korn igjen for den fiskemengda som ble levert. Dette skapte grunnlag for norsk bosetting også på kyststripa nordover. Det fiskeslaget som de norske fiskerne opprinnelig var ute etter, var torsk. Sei og hyse fikk neppe noen betydning før mot slutten av 1600-tallet (Nedkvitne 1988: 78).

Den norske, eller ikke-samiske befolkninga, fortsatte å vokse fram til andre halvdel av 1500-tallet. Da var det etablert et belte av norske fiskevær ytterst på kyststripa, helt øst til Vardø. Nå var imidlertid markedskonjunkturene for fisk begynt å forverre seg. Det førte til sterk nedgang for den norske delen av befolkninga gjennom både 16- og 1700-årene. Samenes antall steig imidlertid relativt sterkt i samme periode. Dette hang sammen med deres større allsidighet i å utnytte de lokale og regionale ressursene.

7.3 Hvilke grupper deltok i ­fisket ved inngangen til ­1700-tallet?

Mot slutten av 1600-tallet øker kildetilfanget vesentlig, og man begynner å få et klarere bilde av hvordan fisket foregikk og hvilke regler som lå til grunn for det. Man finner også at det er flere distinkte grupper fiskere. Det var i første rekke de norske på kyststripa, og samene som hadde fjordstrøkene som sine viktigste bosetningsområder. I tillegg kom de samene fra det svenske jurisdiksjonsområdet i innlandet, som sesongvis flytta ned til sjøen om sommeren, i forbindelse med reindrift, eller rett og slett for å drive sjøfiske.

I tillegg til samene og nordmennene som hørte til i distriktet, fant man også sesongfiskere fra Troms og Nordland. Disse ble gjerne kalt for nordfarere eller hjemlandsfarere. Det sistnevnte uttrykket har trolig oppstått på grunn av at de fastboende norske i Finnmark betrakta områdene lengre sør som sitt egentlige hjemland (Nedkvitne 1988: 56). Nordfarerne oppholdt seg gjerne i Finnmark til omkring St. Hans. Deretter drog de hjem igjen.

Det forelå åpenbart også klare oppfatninger om prinsippene for utnyttinga av fiskeressursene. Rettshistorikeren Sverre Tønnesen sier om rettsoppfatningene vedrørende fisket, at gjeldende rett sikkert har vært oppfatta slik at ... sjøfisket på et bestemt sjøområde tillå nærmeste værs befolkning (Tønnesen 1979: 93).

Dette bekreftes også av en spesialundersøkelse fra Vadsøområdet ved Varangerfjorden, hvor Einar Niemi skriver at i det minste så tidlig som omkring 1650 ... synes det klart at innbyggerne i Vadsøområdet hadde en nærmest eksklusiv rett til bruken av sjøterritoriet utenfor værene. Denne retten kom til uttrykk i et system med faste linesett som det ble hevdet privat eiendomsrett til og som gikk i arv. (Niemi 1983: 23.)

7.4 Innlandssamene kombinerte ­fiske og reindrift

Et markant trekk i det samiske fisket mot slutten av 1600-tallet er den høye graden av kombinasjon med andre næringskilder. Det moderne begrepet kombinasjonsnæring kan med rette brukes om denne tilpasninga. En analyse av næringstilpasninga i kyst- og fjordområdene i Finnmark, gjort på basis av skiftemateriale mellom 1686 og 1705, viser for eksempel at ... kystsamisk næringsvirksomhet i Finnmark på denne tida nesten alltid var sammensatt av komponentene havfiske og fébruk, mens jakt og fangst også var alminnelig over det hele. (Nielssen 1985: 122).

Innlandssamenes bruk av sjøressursene var ikke mindre kombinasjonsprega. Til tross for en utvikling i retning av en mer spesialisert tamreinnomadisme, inngikk sjøfisket som et viktig element i næringsflyttingene mellom innland og kyst. Det er for øvrig en tilpasning som flere steder har vedvart like til det aller siste.

Til tross for at innlandssamene ved århundreskiftet 16-1700 formelt sett var svenske undersåtter, var dansk-norske myndigheter svært forsiktige med å sette hindringer i veien for det fisket de dreiv i fjordene og utenfor kysten. Sentrale myndighetspersoner framholdt at innlandssamene – som også skatta til Norge – aldri var blitt nekta å komme ned til sjøkanten for å fiske, og at man på ingen måte burde tvinge dem til å bli norske undersåtter. Det eneste de skulle betale til norske myndigheter var tienden (jf. Knags relasjon 1704. Trykt hos Johnsen 1922: 322).

Det meste tyder på at sjøfiske kombinert med reindrift fortsatte å utvikle seg utover 1700-tallet. I 1748 fortelles det for eksempel i en svensk kilde at Kautokeino- og Tornedalsamene fiska daglig når de oppholdt seg ved sjøen om sommeren. Der brukte de små båter som kunne bære en eller to personer. Med håndsnøre fanga de sei, torsk og lange. Fisken ble som regel tørka, ført med til innlandet og omsatt på vintermarkedene der (Qvigstad/Wicklund 1909: 31/32).

7.5 Lappekodisillen sikra ­innlandssamenes sjøfiske­rettigheter

I forbindelse med grensefastsettelsen mellom Danmark-Norge og Sverige i 1751, ble det også laga et omfattende regelverk om de grenseoverflyttende samenes rettigheter. Det var grensetraktatens første kodisill eller tillegg. Dette tillegget, som skulle ha samme kraft som grensetraktaten selv, har etterhvert fått navnet lappekodisillen. På grunn av sin karakter som et grunnleggende samisk rettighetsdokument, er det likeledes i nyere tid benevnt som samenes Magna Charta. I lappekodisillen fant man også bestemmelser som gjaldt bruken av sjøressursene, ikke bare i Finnmark, men i alle de kyst- og fjordområdene hvor svenskregistrerte samer etter 1751 oppholdt seg om sommeren. Kodisillen inneholdt i paragraf 12 en bestemmelse om at de samene som flytta over den nyopptrukne grensa og ned til sjøen, skulle ha rett til å drive jakt og fiske lige med Norske undersaatter (jf. kapitlene 3.6. og 3.6.4.).

Ut fra den utstrakte graden av kombinasjon mellom reindrift og sjøfiske, er det ikke tilfeldig at det kom inn bestemmelser i kodisillen om at ikke bare overflyttinger med rein, og reinbeiting, skulle være tillatt, men at også andre tilknytta næringsaktiviteter, i dette tilfelle sjøfiske, skulle sikres. Denne ordninga omfatta i praksis ikke bare reindriftssamer, men også de andre nærmest boende samene på svensk side (etter 1809 finsk side) av grensa. Fisket i sjøen kom dermed i lang tid framover til å ha en viktig plass i de svensk-, seinere finskregistrerte samenes økonomi.

7.6 Befolkninga i Finnmark ­skulle ha førsteretten

Som nevnt kom det årlig en gruppe tilreisende fiskere til Finnmark, nordfarerne eller hjemlandsfarerne. Disse ble etter hvert underlagt reguleringer fra det offentlige. I første omgang ble de ikke berørt i vesentlig grad. For eksempel ble fisket deres ikke berørt av amtmannsinstruksen fra 1687 som satte et generelt forbud mot at andre enn de privilegerte skulle kunne drive handel og fiske i Finnmark. Denne instruksen gjorde et unntak for nordfarerne som hadde sine fiskeleier og hus på øyene. De skulle stadig få drive fiske, men ikke handle.

På grunn av de vanskelige forholdene i særlig det norske næringslivet i amtet, ønska imidlertid myndighetene kort tid etter å sikre de som bodde i Finnmark førsterett til fisket. Det skulle blant annet skje ved å nekte nordfarerne adgang til de beste fiskeværene. I 1702 ble de henvist til å holde seg på utøyene vest for Vardø, samtidig som den kongelig befalinga også bestemte at de ikke måtte ... roe til at fiske i Indbyggernes Linesetning eller søge Fiskeriet Østen for Vardøe ... (FaaB 1702: 85, jf. også Tønnesen 1979: 93).

Det var trolig handelskompaniet i Bergen som hadde medvirka til at de tilreisendes fiske bare skulle være tillatt der det ikke var til hinder for det fisket som ble drevet av innbyggerne i Finnmark. I og med at nordfarerne fra nå av bare skulle få oppholde seg på de ytterste øyene, vil det i praksis si at det bare var et tilnærma havfiske de kunne drive. Prinsippet for de tilreisendes bruk av fiskeressursene i Finnmark var altså fra nå av at deres fiske ikke skulle skade de lokale interessene.

På bakgrunn av lappekodisillen midt på 1700-tallet, som altså sikra fortsatte sjøfiskerettigheter for annen stats undersåtter, skulle en kanskje vente at synet på nordfarernes fiske ville gå i retning av større likebehandling med de som bodde i Finnmark. Det motsatte skjedde. En ny handelsforordning i 1778 brakte tvert imot ytterligere innstramminger i reglene for deres fiske.

De skulle riktignok fortsatt få holde seg på de ytterste øyene og drive fiske derfra, men nå kom det i tillegg inn et enda klarere uttalt ønske om å verne fjordfiskerne, og derigjennom også handelskompaniet, mot konkurranse fra nordfarerne. Det kan også tyde på at bestemmelsen fra 1702 var blitt overtrådt i en slik grad at det var behov for en innskjerping.

Konkret ble det i 1778 bestemt at de tilreisende fiskerne ikke skulle oppholde seg på Indfjordene, eller sette garn hvor landets allmue hadde sine linesetninger (jf. Frd. om den Finnmarkske Taxt og Handel, 20.8.1778, § 32. Se Schou 1795). Her er to nye bestemmelser som er særlig viktige. Ganske sikkert ut fra hensynet til næringsgrunnlaget for de som bodde i Finnmark og den monopoliserte handel (Boeck 1866: 13), ble det altså satt et generelt forbud mot at tilreisende fiskere i det hele tatt skulle få oppholde seg inne i fjordene.

Et interessant poeng er for øvrig at fjordboernes ene- eller førsterett til fiske inne i fjordene heller ikke har vært ukjent andre steder i landet. Professor Fr. Brandt kommer blant annet inn på dette i læreboka i norsk tingsrett: Paa mange steder, især i de inderste af Fjordene, ansees med Hjemmel af gammel Tids Brug Grundejeren, tildeels ogsaa Andre eneberettigede til Fiskeri med alle Andres Udelukkelse. Han konkluderte med at ... Alders Tids Brug i disse Forhold er retsstiftende. (Brandt 1867: 446. Likelydende i 2. utg. 1878: 420/21).

De mange restriksjonene som ble lagt på nordfarernes fiske, ser ut til å ha virka hemmende på deres aktivitet. På 16- og 1700-tallet var det for eksempel vanlig at folk fra Trondenes drog på vinterfiske til Finnmark. På grunn av hindringene i Finnmark satte de imidlertid etter hvert i større utstrekning kursen mot Lofoten (Fladby 1991: 478).

Mellom 1687 og 1778 ble altså nordfarernes fiskerett stadig mer innskrenka. Hvis en skal forklare dette med nåtidas begreper, var innskrenkningene et ledd i datidas regional- eller distriktspolitikk. Dette skyldtes i første rekke den dype økonomiske og befolkningsmessige krisa for den norske delen av befolkninga i Finnmark. De lokale og regionale ressursene måtte derfor i første rekke forbeholdes dem som bodde i Finnmark, og på den måten gjøre det mer attraktivt å flytte dit. De øvrige tiltakene som ble satt inn er nærmere beskrevet i kapitlene 4.2., 4.2.1. og 4.2.2.

7.7 Russernes fiske formaliseres og blir forsøkt innskrenka

Den fjerde gruppa som kom med i fisket i Finnmark, var russerne. Deres fiske begynte å få et visst omfang nærmere midten av 1700-tallet. Prinsippet om førsterett for de lokale innbyggerne ble anvendt også overfor dem. Fisket deres ble ordna ved særbestemmelser, noenlunde på samme måte som nordfarerne. Første gang russernes fiskeaktivitet ble formelt godkjent, og innskrenkende bestemmelser innført, er trolig reskriptet av 10. februar 1747. Kongen anerkjente da en ordning som amtmannen i Finnmark var kommet fram til når det gjaldt det russiske fisket.

Deres fiske på lokalbefolkningas tradisjonelle fiskegrunner eller nær land ble av den norske befolkninga, særlig i Vardø og Kiberg-området, sett på som et brudd med tilvant praksis. Det var særlig klager derfra som lå til grunn for reskriptet av 1747. Det ble derfor utferdiga relativt strenge bestemmelser, slik at de lokale innbyggerne ikke skulle bli skadelidende. Til forskjell fra nordfarerne skulle russerne også betale en viss avgift for hver båt. De fikk heller ikke drifte nærmere land enn 1 mil – sannsynligvis en sjømil (12 000 alen) det vil si om lag 7,5 km (jf. Aschehoug 1875: 80).

Av det nevnte reskriptet fra 1747 går det fram at i forhold til russerne var det ikke bare fisket som skulle sikres for de lokale innbyggerne, men også retten til rekved langs strendene. Det var en rettighet som var svært viktig for den faste bosetninga langs kysten (jf. Schmidt 1847: 334/335).

Det faktum at russerne likevel fikk formalisert visse rettigheter i 1747 har nok også å gjøre med de uavklarte høyhetsforholdene i det nåværende Sør-Varangerområdet. Dansk-norske myndigheter frykta nemlig hindringer overfor norske undersåtters bruk av ressurser i dette russiske jurisdiksjonsområdet sør for Varangerfjorden. Hvis de russiske fiskerne ble bortvist fra Finnmarkskysten, kunne man frykte at russerne ville forby innbyggerne i Finnmark å hente nødvendig brensel og mose paa deres Grændser.

Fra andre kilder vet vi at de finnmarksinnbyggerne det her var tale om, var folk fra Vadsø- og Kiberg-Vardøområdet, som henta ved og mose fra fjordstrøkene der. Utestenging derfra ville virke svært negativt for den norske bosetninga på nordsida av Varangerfjorden.

Til tross for restriksjonene utvikla det russiske fisket seg, og fikk etter hvert et betydelig omfang. Det kan være bakgrunnen for at regjeringa i København i 1771 påla amtmannen å forby innbyggerne i Finnmark å huse russiske fiskere (Solhaug I 1975: 279). Helt til Sørøya (Sállan) i Vest-Finnmark hadde russerne spredt seg. En opptelling i 1774 viste at den russiske landstasjonen på Sørøya hadde 3 hus og var base for 36 båter. I hele Finnmark var det på samme tid hele 335 russiske fiskefartøyer – 254 mindre båter og 81 lodjer, bemanna av minst 1 300 mann (Samuelsberg 1983: 165-166). Innstrammingene i 1771 hadde med andre ord ikke hatt umiddelbar virkning.

7.8 Fiskeslag og utnyttelses­måter. Leems og Colletts ­vurderinger

Knuud Leem gir i sin finnmarksbeskrivelse fra om lag 1730 en god innføring i det fisket som da ble drevet. Hans beskrivelse gjaldt i første rekke samene. Det er imidlertid liten grunn til å tro at det på den tid var vesentlig forskjell på samer og nordmenn når det dreide seg om båter, redskapsteknologi og fiskeslag de var ute etter.

Av de fiskeslagene som ble tatt opp av havet, var kveita særlig verdifull. Den hadde derfor et differensiert samisk navnesystem, i likhet med de viktige pattedyra som rein og sel. Det var knytta helt spesielle skikker til fangsten av den. Også det forteller hvor verdifull den må ha vært. Håndsnøre og gangvad (line) var de vanlige fiskemetodene.

Kveitas lille slektning, rødspetta, var også ettertrakta. Den ble tatt med line egna med fjæremakk, eller den ble stukket med flyndrepik. Sandskrubb ble også fanga.

Torsken var, da som nå det fiskeslaget som hadde størst handelsmessig betydning. Redskapene var håndsnøre og line. Leem understreker at garn ikke ble brukt. Den torsken som ble tatt om vinteren ble frosset, stabla opp, og så hengt om våren når det ble mildere i været.

Sei var det store mengder av. Den ble tatt ved å stikke ned i stimene med en stang med en jernkrok på. Sild var det overflødige mengder av, men den ble lite brukt. Det eneste var at man øste opp noe til agn.

Leem beretter at håkjerringfiske var vanlig blant samene. Levra ble kokt til tran. Av selve fisken laga de gjerne rekling. Som agn ved håkjerringfiske ble det brukt kobbe- eller nisespekk. Håkjerringene ble lokka til å samle seg på ett sted ved hjelp av råtne kobbe- eller laksetarmer som ble firt ned på havbunnen. I Altaområdet var for øvrig de nyankomne kvenene raske til å etablere seg som håkjerringfiskere, og det virker som om de allerede før 1750 var fullbefarne på dette feltet (Nielsen 1990: 249 ff).

Enkelte år var det rikt innsig av lodde, andre år holdt den seg borte. Leem hevda at der var to typer lodde, jernlodde og sildlodde. Fiskerne likte ikke jernlodda. Den oppholdt seg nemlig en tid på sandig grunn nært land, men drog så bort igjen. Dette var til skade for innbyggerne, da den øvrige fisken fulgte etter jernlodda.

De gytende sildlodder trakk også fisk etter seg. Det var fisk som en tid ble stående på grunnene og spise av lodderogna. Da kunne man ved hjelp av håndsnøre gjøre storfangst av torsk. Var man heldig og rask nok, var det mulig å fylle båten opptil 7–8 ganger pr. døgn (Leem 1767, 308-324.).

Leem angav ikke når på året dette fisket foregikk, men fra andre halvdel av 1700-tallet rapporteres det at det beste fisket i Finnmark begynte like etter påske og varte noen uker. Det var det såkalte vårfisket. Om årsaken til det gode fisket ble det anført at torsken på den årstida gav seg til ro, og ble stående en tid. Forfatteren antok at hovedårsaken til dette var lodda, som ere den behageligste Spise for Torsken. (Falch 1790: 312).

Loddestimene som trakk inn til Finnmarks­kysten har utvilsomt fra lang tid tilbake vært den vesentligste grunnen til det rike fisket på ettervinteren og våren. Dette kom også til å utgjøre grunnlaget for den kraftige fiskeriekspansjonen i Finnmark midt på 1800-tallet. Det ble da kalt loddetorskefisket, eller bare loddefisket.

Knuud Leem hadde, som vi har sett, en overveiende positiv beskrivelse av det samiske fisket. En annen viktig kilde når det gjelder fisket i Finnmark, er amtmann Collets betraktninger og forslag fra 1757. Disse bygde på uttalelser som var innhenta fra hele amtet. De gir et interessant, men et til dels annet bilde av fiskeriene, enn det man får gjennom Leems beskrivelse.

Collett bygde trolig i første rekke på den erfaringa han hadde med det fisket som nordmennene dreiv. Han var absolutt ikke fornøyd med tingenes tilstand. Nordlendingene lå langt foran finnmarkingene når det gjaldt å drive fiske på en skikkelig måte, mente han. Fisket kunne vært drevet bedre, blant annet hvis folk hadde hatt råd til å kjøpe redskaper. Han antok likevel at nye redskapstyper ikke ville bli akseptert uten videre. I den anledning forutså han at de som ikke hadde garn, ville hevde at ingen burde bruke annet enn håndsnøre. Det var heller ikke mange som ville dra bort fra hjemstedet for å drive fiske.

Fiskerne samla heller ikke tilstrekkelig med hjellved. Fisken ble derfor hengt altfor tett. Andre satte opp hjellene så dårlig at de raste sammen. Det var til og med noen som brente opp hjellveden, eller stjal den fra andre. De som ikke skaffa seg tilstrekkelig hjellved, eller satte opp hjellene så dårlig at de blåste ned, skulle straffes med bøter. Hadde de ikke råd til å betale, skulle de i fjeren eller bære den Spanske kappe. For de som brente opp hjellveden, skulle det vanke en bot på 4 våger fisk, samt gapestokken i 3 dager. De som ikke hadde midler til å betale, skulle sone på vann og brød.

Amtmannen gikk også inn for andre drastiske forholdsregler for å forbedre situasjonen innen fiskeriene. De som motsatte seg å lære et nytt fiske, skulle enten straffes med Fjeren eller Gabestokken. Den samme straffen skulle gjelde dem som mot bedre vitende hadde unnlatt å dra til et sted med rikt fiske. Hvis en slik person fortsatte med sin motvillige Ladhed, skulle han jages bort til et skarpere og dårligere sted. Om han allerede bodde på en av de mest ugjestmilde plassene, måtte man bare fortsette å straffe ham med gapestokken og fjæra.

Videre mente amtmannen at det burde innføres en bestemt norm for lengda på fiskedagen. Det skulle etter hans syn fiskes fra klokka fem om morgenen til klokka sju om kvelden. Bøter, eller fengsel på vann og brød, var en passelig straff for dem som overtrådte dette.

Av andre tiltak for å forbedre fisket, foreslo han at for å skaffe redskaper til alle typer fiske, skulle hver mann pålegges å spare 2 skillinger for hver 16 skilling som ble brukt til tobakk eller brennevin. Så snart det tegna til godt fiske et sted, skulle lensmannen ordne med varsling av dette langs kysten. Varder kunne være et tjenlig varslingssystem. Hvert sogn skulle dessuten bygge Roer-gammer eller Fiskehytter hvor tilreisende fiskere kunne bo mot en rimelig leie.

7.9 Overgangen til 1800-tallet

Ved utgangen av 1700-tallet var de formelle vilkårene for fisket at de som bodde i Finnmark hadde førsteretten til fisket i sjøen. I samme stilling stod de samene fra innlandet som ble registrert som svenske undersåtter ved grensetrekkinga i 1751. Lappekodisillens § 12 sikra deres fortsatte rett til sjøfisket på norsk side av den nye grenselinja. Det er i den forbindelse grunn til å understreke at lappekodisillens bestemmelser utelukkende gjaldt samer, ikke finlendere eller svensker som bodde i grenseområdene (Solhaug I 1975: 277).

Når det gjaldt jakt på havpattedyr og andre dyre- og fuglearter med tilknytning til havet, var dette nærmest en rett som var forbeholdt sjøsamene. Ut fra ordlyden i lappekodisillens § 12, er det rimelig å tro at de svenskregistrerte samene hadde en tilsvarende jaktrett. Etter handelsforordninga av 1702 var det strengt forbudt for tilreisende å drive jakt i Finnmark.

Nordfarerne og russerne var tilreisende fiskere i sommersesongen. De hadde ikke tillatelse til å drive fiske inne i fjordene, men måtte holde seg utenfor kysten. Det var også forbudt for dem å bruke redskaper som kunne føre til uheldig konkurranse med dem som hadde førsteretten til fisket, de lokale beboerne.

I kjølvannet av det russiske fisket fulgte det også en handelsvirksomhet, pomorhandelen, som i stor grad var basert på bytte av fisk mot mel. Denne handelen var ulovlig, men var allerede i andre halvdel av 1700-tallet svært viktig for allmuen i Finnmark. Mot slutten av århundret ble den legalisert i en periode midt på sommeren (jf. kapittel 8.1.)

Ved inngangen til 1800-tallet var det lite som tyda på at Finnmark stod foran svære endringer og omveltninger i det følgende hundreåret – endringer som hadde direkte sammenheng med den utvikling som fant sted på fiskerisektoren. Det skulle imidlertid ennå gå en god stund før restriksjonene på de tilreisendes fiske ble oppheva, eller nye redskapstyper kunne tas i bruk.

Slike nye redskapstyper var for eksempel garn, som heller ikke lokale fiskere kunne bruke uten spesiell tillatelse. Det viser blant annet et tilfelle fra Vadsø i 1816, hvor flere borgere søkte om amtmannens tillatelse til å drive garnfiske i Varangerfjorden. Tillatelsen ble gitt for en prøvetid på to år. Det var der tatt inn klausuler som skulle hindre brukskollisjoner med line og med synkenøter på seigrunnene.

Reaksjonene fra allmuens side var likevel sterke. Fiskerne i Vadsø gikk til direkte aksjon og ødela garnene. De hevda at disse ville ta all fisken, og siden bare de rike hadde råd til å kjøpe slike redskaper, ville det oppstå nød blant de fattige. Forsøket måtte oppgis. Prosten i Vadsø gav seg imidlertid ikke, og oppnådde å bli ilagt mulkt på grunn av garnfiske (Niemi 1983: 535/36). Noen få år seinere ble garn likevel tatt i bruk andre steder i amtet. Blant annet gjaldt det i skreifisket i Breivik på Sørøya (Solhaug I 1975: 269).

Selv om fiskerne også i Vest-Finnmark stort sett var motstandere av det nye garnredskapet, er det likevel nyanser i bildet derfra. Kjelvik-Porsangerområdet danner åpenbart et unntak fra den generelle holdninga. I den forbindelse heter det at det var samer som introduserte garn i Kjøllefjord omkring 1790 (Richter Hanssen 1986: 149).

7.10 Fiskerilova av 1830 – fjerning av den lokale førsterett. Store endringer på kysten

Lov om Fiskerierne i Finmarken, av 13. september 1830, var det formelle rammeverket som la grunnen for de store forandringene Finnmark skulle gjennomgå. Denne lova knesatte prinsippet om at alle norske undersåtter skulle stilles likt ved utøvelse av fiske i Finnmark. Det ble i § 3a slått fast at nordlendinger og andre innenrikske som reiste til Finnmark på fiske, etter bestemmelsene i lova skulle kunne drive fiske ... lige med Landets egne Indbyggere ....

Men heller ikke fiskerilova av 1830 var helt fri for levninger etter den gamle skjermingspolitikken. Ett slikt eksempel finner man i § 36. Der het det at det ikke måtte settes liner på de allmenne fiskegrunnene der det ble fiska med snøre. Denne regelen falt for øvrig bort ved en ny lov av 18. mars 1860, § 14 (Lov ang. Fiskerier i Nordland og Finnmark).

Fiskerilova av 1830 var et klart brudd med et etter hvert relativt gammelt og formalisert prinsipp om finnmarkingenes førsterett til å utnytte fiskeressursene i amtet. Nyordninga ble derfor ikke akseptert uten videre, og iallfall enkelte steder holdt det gamle systemet ennå en tid. Havet rundt Vadsø var på 1850-tallet stadig forbeholdt lokale linefiskere, og tilhørte bestemte Sæteiere. Dette ble omtalt i en Tromsø-avis hvor en tilreisende fisker til Varanger skreiv at Denne Ret synes at være gjældende fraArilds Tid . Betegnende nok hadde innsenderen kalt leserinnlegget Om Frit Hav i Finmarken(Solhaug I 1975: 287). De faste linesettene ved Vadsø stod faktisk ved lag ennå rundt 1890. Fisket var selv ikke på det tidspunktet blitt helt fritt, iallfall ikke i denne delen av Varangerfjorden (Solhaug I 1975: 287, Niemi 1983: 23).

I de aller første årene etter at fiskerilova av 1830 trådte i kraft, endra tingenes tilstand seg lite. Vilkårene for en utnytting av fiskeressursene i større skala var imidlertid nå til stede. Trygve Solhaug har i den forbindelse sagt at veien nå lå ... åpen for den sterke nordfarerinvasjonen seinere i århundret og dermed for loddetorskefiskeriets voldsomme oppsving.(Solhaug 1975: 276).

Denne invasjonen tok til da loddetorskefisket for alvor slo til på 1840-tallet. Det trakk til seg folk utenfra i store mengder. Allerede få år seinere var nordfarerne i flertall i mange fiskevær i Finnmark. I 1853 var det minst 6 000 tilreisende fiskere i Finnmark (Solhaug I 1875: 277). Loddetorskefisket førte med seg en sesongflytting som man aldri hadde opplevd maken til i Finnmark. De øvrige, utenom nordfarerne, som ble tiltrukket av det gode fisket, var lottfiskere fra Finland, russiske fiskere og handelsmenn, og mannskapet på oppkjøperflåten sørfra (Solhaug I 1975: 263).

Etter midten av århundret kan man registrere at også samer fra innlandssognene i Finnmark deltok i det kommersielle vinter- og vårfisket. Som et eksempel kan nevnes at det i femårsperioden 1866-70, var om lag 30–40 personer fra Karasjok som drog ned til havet for å delta i loddetorskefisket (SATØ. 5-årsb. FA. 1866-70 Pk. 557). Dette fisket ble dermed utvilsomt et svært viktig tilskudd til økonomien i disse indre strøkene av Finnmark. Der sleit man ennå med virkningene av grensesperringa i 1852. I tillegg hadde folk fått sterke innskrenkninger i skogsdrifta som en følge av skog­lova av 1863.

På befolkningsstatistikken gir framveksten av loddetorskefisket seg ganske dramatiske utslag. Fra 1835 til 1900 økte befolkninga i Finnmark fra 10 838 til 32 952 individer. Det er en tredobling. Ser man på de ulike etniske gruppene, blir utviklinga illustrert enda klarere.

Antallet nordmenn økte fra om lag 3 800 til rundt 18 000. Det er en 4 – 5-dobling på 65 år. Kvenenes antall økte fra 1 692 (1845) til en topp på 5 929 i 1891. Det er nesten en tredobling. Tallene for nordmenn og kvener avspeiler den tilflyttinga som skjedde. Her må man imidlertid skyte inn at det ikke bare var fiskeriene som trakk kvener til Finnmark. Kopperverket i Kåfjord i Alta som ble etablert i 1826, hadde også hundrevis av kvenske arbeidere, hvorav mange slo seg ned i Norge for godt (Eriksen 1979: 233). Dette kopperverket trakk også til seg en del arbeidere fra Sør-Norge, hvorav en betydelig del ble boende i Altadistriktet.

Den sterkeste tilflyttinga av kvener skjedde på 1860-tallet, blant annet i forbindelse med store uår i Finland. Enkelte steder danna de faktisk egne finske fiskevær. Bugøynes (Buođggádnjárga) ved Varangerfjorden er et godt eksempel. Dit kom det noen få finske familier på 1830-tallet, men ennå så seint som i 1861 var der bare seks finske og tre norske familier. Fra 1862-63 til 1875 ble imidlertid forholdene totalt forandra. Befolkninga bestod da av 18 norske og 241 finske individer. Dette viser også det typiske i den finske innvandringa – nemlig at de bosatte seg samme sted (Eriksen 1979: 234/235). Nødsårene i Finland på begynnelsen av 1860-tallet førte til at enkelte distrikter fikk et gjennomført finsk preg – særlig gjaldt dette Øst-Finnmark, hvor det utvikla seg mange finske bosetningskonsentrasjoner. Av de viktigste var Vestre-Jakobselv, Golnes, Salttjern (Sáltejávrrát), Skallelv (Gállojohka) og Vadsø. På sistnevnte sted ble nesten tre fjerdedeler av befolkninga finsk (Eriksen 1979: 235/36).

I forbindelse med den finske innflyttinga, bør også nevnes at den omtrent opphørte etter midten av 1880-tallet. Medvirkende årsaker til dette var statsborgerrettlova av 21. april 1888 og lov om saltvannsfisket i Finnmark av 3. august 1897. Der ble det nemlig bestemt at retten til å drive fiske på norsk sjøterritorium langs Finnmarkskysten, var forbeholdt norske statsborgere på norske båter.

Samenes demografiske kurve viser derimot en mer normal utvikling, fra 7 018 i 1835 (tallet er egentlig noe lavere, da kvenene ble talt sammen med samene til og med dette årstallet), til 9 572 i 1900. Økninga var her under 50 % (Helland II 1906: 31). Se for øvrig fig. 7.1 nedenfor, som viser befolkningsutviklinga mellom 1835 og 1910.

Tallene er henta fra A. Helland: Finmarkens amt, bd. II, s. 31, Oslo 1906. 1910-tallene er fra NOS VII 81. Folketall i Norge 1.12.1920 ( 1910-tellinga, språkkriterium).

Den vesentlige delen av folkeøkninga kom i de distriktene som hørte til loddetorskeområdene. Økninga der var på hele 97 % i 30-årsperioden mellom 1845 og 1875. De fogderiene dette gjaldt var særlig Hammerfest, Tana, Vardø og Varanger. De omfatta det meste av kyststripa i Finnmark. Til sammenligning hadde Alta fogderi, som lå så langt vest at det falt utenom hovedinnsigområdet for loddetorsken, en folkeøkning på bare 30 % i tidsrommet 1845–1875 (Solhaug I 1975: 282).

Det vesentlige av loddeinnsigene i denne peridoden kom til Øst-Finnmark. Enkelte steder der hadde en nesten utrolig vekst. Vardø er det beste eksemplet. Der økte befolkninga fra 193 innbyggere i 1845, til 1 355 i 1875. I 1880 var det 300 aktive loddetorskefiskere hjemmehørende i Vardø, mens det oppholdt seg rundt 1 500 personer på fiske der samme år (Solhaug I 1975: 282).

Utenom det rike naturgrunnlaget i havet og de gunstige handelsforholdene, var det folkeøkning ellers i Norge som sterkest bidrog til at sesongmigrasjonen i betydelig grad gikk over til permanent bosetting. Dette gjaldt særlig den folkeøkninga som fant sted i de typiske fiskedistriktene. Det var nå begynt å bli trangt på Lofothavet, men viktigere var det kanskje at det var begynt å bli trangt på land. (Sejersted 1978: 160). Det vil si at fiskerbøndenes gårdsbruk i Nordland og Troms ikke lenger kunne bære folkeøkninga der. Nye utveier måtte søkes. Fordi loddetorskefisket kom noe seinere på våren enn Lofotfisket, begynte mange å dra direkte fra Lofoten til Finnmark. Våronna ble overlatt til kvinner og barn. En samtidsobservatør beretta at like etter Lofotfisket, og ofte før dette var slutt, reiste en stor del av deltakerne der til fiskeriene i Vest-Finnmark, som gjerne begynte mot slutten av Lofotfisket (Løberg 1864: 107).

Etter vårfisket – loddetorskefisket – kom sommerfisket. Da kunne man nyttiggjøre seg de gunstige bytte- og handelsordningene med russerne. Også på den måten fikk fisket større og større relativ betydning for dem som kom til Finnmark for å delta i ressursutnyttelsen der. Pendlingsperiodene ble av lengre og lengre varighet, og førte etter hvert til fast flytting (Sejersted 1978: 160). Slik ble det i løpet av ganske kort tid etablert en ny og tallmessig stor gruppe mennesker på finnmarkskysten, med fiske som tilnærma eneyrke.

En annen faktor som forklarer den sterke økninga i loddetorskefisket mellom 1840 og 1880, var utvidelsen av markedet sørover. Fra begynnelsen av 1850-tallet fant det sted en ekspansjon på et annet grunnlag enn den tradisjonelle tørr- og saltfiskhandelen, nemlig ved at klippfisktilvirkere nå begynte å komme til Finnmark med egne kjøpefartøyer (Solhaug I 1975: 266).

Den minimale reguleringa av loddetorskefisket må også ha spilt en rolle. I Finnmark var det mindre strid om redskapsbruken og om fiskeplassene enn i Lofoten. Innsiget kom som regel over et stort område, slik at det heller ikke av den grunn ble den samme kampen om fiskefeltene. Det oppstod således liten strid mellom garn- og linefiskere. Fisken gikk i åte. Dermed lønte det seg best å bruke line eller jukse. Garn var ikke særlig konkurransedyktig under slike forhold.

En mindre kjent side ved den fiskeriekspansjonen som finner sted i Finnmark på 1800-tallet, er at man tydeligvis ikke følte seg bundet til å fiske bare utenfor sin egen kyst. I 1868 var det for eksempel 300 norske båter og 100 skuter som dreiv fiske utenfor Murmankysten. Dette var ikke tillatt, og det kunne komme til håndgripeligheter med de lokale fiskerne. Det mest massive bruddet på den russiske territorialretten skjedde i 1882. Da hadde fisket slått feil både i Lofoten og Finnmark. De tusener av fiskefartøyer som hadde samla seg ved Vardø, drog derfor over til Murmankysten sammen med et stort antall kjøpefartøyer, og ble der helt til et russisk oppsynsskip kom til (Nielsen 1992: 59 f.).

Når man kort skal beskrive det som skjer i Finnmark fra omkring 1840-1850-åra, drar man kjensel på konturene av et gammelt bilde, nemlig at det var mulighetene for å drive kommersielt fiske som fikk nordmenn til å slå seg ned på finnmarkysten i stort antall. Prinsipielt sett var det de samme mekanismene som nå gjorde seg gjeldende, som under den første norske kolonisasjonsperioden fra om lag 1300-tallet. I en slik sammenheng er det neppe galt å kalle 1800-tallet for den andre store norske kolonisasjonsbølge, og altså igjen bygd på kommersielt fiske.

7.10.1 De finskregistrerte samenes fiske

Med fiskerilova av 1830 var altså det formelle grunnlaget lagt for lik konkurranse om fiskeressursene blant norske undersåtter. De samene fra Finland som kom inn under lappekodisillens § 12 hadde stadig rett til å fiske på like vilkår med disse. Grensetraktaten og lappekodisillen av 1751 var i praksis ennå gjeldende, selv om Finland var gått over fra å være en del av Sverige til å bli et storfyrstedømme under den russiske tsar i 1809. De finskregistrerte samenes fiskerettigheter ble imidlertid sterkt beskåret på 1830- og 1840-tallet; en utvikling som fra finsk-russisk side gav støtet til grensesperringa i 1852 (jf. kapittel 5.10, og Palmstierna 1932).

Overflyttinger med rein ble da forbudt, først fra russisk/finsk, deretter fra svensk/norsk side. Gjennom kongelig resolusjon av 29. juli 1852 ble det bestemt at finske undersåtter fra da av ikke skulle ha anledning til å komme over til Norge med reinhjordene sine, eller ... paa den Norske Kyst at drive Jagt eller Fiskeri av nogetsomhelst Slags. Dette ble fulgt opp i en provisorisk anordning om reinbeite av 9. april 1853, hvor det i § 5 het at fremmede lands undersåtter, som på egen hånd eller som lottfiskere sammen med norske dreiv fiske i Finnmark uten Berettigelse, var hjemfalne til bøter av betydelig størrelse. Dette ble ytterligere stadfesta i Lov angaaende Benyttelse af Reenbete i Finmarken av 7. september 1854. Dermed hadde man det interessante og kuriøse forhold at den aller første reindriftslova Stortinget vedtok, også samtidig inneholdt forbud mot å drive fiske i sjøen i Finnmark.

7.11 Ytterligere fjerning av ­restriksjoner – konflikter mellom lokalbefolkninga og tilreisende

Ei ny fiskerilov i 1860 var enda et skritt i retning av færre restriksjoner på fiskefeltene i Finnmark, men sentralmyndighetene ønska en ytterligere liberalisering. Det ble derfor nedsatt en kongelig kommisjon som innstilte på ... at hæve de Indskrænkninger i den fri Benyttelse af Havet og i Fiskemaaden ... som ennå fantes (FAB 1866-70: 18).

Amtmannen som skreiv dette, bemerka at den fiskende allmue i praksis allerede hadde satt disse innskrenkningene ut av kraft. Unntakene var Varangerfjorden og Breivik på Sørøya, men også der var det innført lempninger i retning av større Frihed (FAB 1866-70: 18). Varangerrepresentanten i kommisjonen hadde imidlertid dissentert. Han ville opprettholde de regulerende bestemmelsene som hang igjen fra 1830-lova.

Selv om flertallet av kommisjonsmedlemmene tydeligvis var stemt for å foreslå en lov som oppheva flest mulig begrensninger på fiskefeltene, frykta de for at det kunne skape ... Uvillie hos en Del af Befolkningen derstedes. Ut fra den motvilje mot endringer som rådde i den lokale fiskeribefolkning i Finnmark, gikk kommisjonen inn for å vente med å lage en ny fiskerilov for Finnmark, ... indtil Almuen efterhaanden har vundet frem til et andet og friere Tænkesæt og faaet et mere sundt og fordomsfrit Syn paa Forholdenes virkelige Krav. (FAB 1866-70: 19).

Amtmannen la for sin del til at 1830-lova i praksis var undergravd ganske kraftig og at fisket i stor utstrekning ble drevet i strid med reguleringsbestemmelsene: Men saalænge der ikke hos Almuen hersker større Enstemmighed for dens Ophævelse, og denne navnlig i et enkelt Distrikt kan befrygtes at ville fremkalde Misfornøielse hos Mange, er det formentlig rettest at afvente gunstigere Tider for Indførelsen af denne Tilstand. (FAB 1866-70: 19)

På lokalt fiskerhold i Finnmark så man seg altså best tjent med å opprettholde de formelle vernebestemmelsene som ennå fantes i 1830-lova. Det ble akseptert både på amts- og sentralhold. I det vesentlig trykte materialet som er underlaget for denne framstillinga, finnes det få holdepunkter for at det var noen forskjell mellom de etniske gruppene når det gjaldt ønsket om å opprettholde den gamle orden på fiskefeltene. Det er likevel grunn til å anta at spesielt samene, ut fra sin økonomiske tilpasning og tradisjonelle tilhørighet til bestemte distrikter, var talsmenn for en mest mulig lokal bruk av avgrensa sjøområder. I en vurdering av de tre etniske gruppenes syn på bruken av sjøressursene uttalte da også amtmannen at Klager over Fortrængsel under Fiskeriet lyder saagodtsom alene fra Søfinnerne. (FAB 1866-70: 61).

I innstillinga fra den forannevnte kommisjonen som skulle vurdere nye lovregler for fiskeriene i Finnmark, kom det også fram elementer av den sosialdarwinistiske rasetenkninga som var i ferd med å få gjennomslag i andre halvdel av 1800-tallet. Det ble nemlig hevda at samene ... som en mindre kraftig Race end de Nordmænd og Kvæner, som de paa nævnte Kyststrækning komme i Berørelse med, efter Naturens Orden let komme til at trække det korteste Straa i Forhold til deres Konkurrenter, der baade er en kraftigere Race og udrustede med bedre Baade og Børnskap. (Dok. nr. 79, 1868-69: 6)

For å imøtekomme de samiske klagene, overveide fogden i Varanger om Varangersamene burde få et fiskevær helt for seg selv, nemlig Lille-Ekkerøy. Dette gikk man bort fra, men fogden foreslo en løsning som gikk ut på at når Nessebysamene fra den innerste delen av Varangerfjorden drog lengre ut på fiske, burde de få sitt eget område i nærheten av Kiberg. Det skulle skje ved at de inntil videre skulle være de eneste som fikk utvist grunn i den ubebygde Svartnæskilen, ... saa at de paa den Maade uden Krænkelse af andre erhvervede Rettigheder skulde kunde beholde dette Sted med nærliggende Fiskehav til Brug for sig alene. (Dok. nr. 79, 1868-69: 6).

Dette vant ikke gjenklang på høyere nivå. Tilfellet er likevel meget interessant da det viser at det har vært tilløp til en lokal rettighetsargumentasjon angående fiskeriene, og at det myndighetsnivået som hadde best kjennskap til forholdene, også støtta de lokale samiske kravene.

Et ytterligere eksempel som muligens kan gi en viss forestilling om det som skjedde i møtet mellom tilreisende fiskere og den lokale, særlig samiske allmue, er fra et annet distrikt i Øst-Finnmark, nemlig området rundt det ytre av Tanafjorden. Berlevåg var på 1700- og første halvdel av 1800-tallet, en av de viktigste basene for de samene fra Indre-Tanafjord som dreiv kommersielt sommerfiske på kysten. Stedet lå for eksempel på 1720-tallet innenfor grensene til det som i retten uttrykkelig var definert som Tanasamenes bruks- eller siidaområde (jf. kapittel 4.5.).

Selv om Tanasamene nok fortsatt brukte Berlevåg, ble stedet omkring 1830 regna som et av de ubebodde stedene russerne skulle kunne bruke som utgangspunkt for sitt fiske. Etter dette tidspunktet opplevde plassen en nærmest eksplosjonsarta vekst da loddetorskefisket tok til for alvor. I 1867 lå det i sesongen 500 fiskebåter og 100 kjøpefartøyer i Berlevåg. Antallet tilreisende var oppe i 2 500 – 3 000 personer (Solhaug I 1975: 296). Berlevågs utvikling er således karakteristisk for den allmenne nærings- og befolkningsmessige utvikling på Finnmarkskysten omkring midten av forrige århundre.

Det er en ting som tyder på at samene inne fra Tanafjorden delvis søkte nye stasjoner i løpet av den omveltning som fant sted i deres tidligere fiskehavn. Det er muligens fra da av de begynte å ro fiske fra Finnkongkeila (Sieidavuotna) på vestsida av Tanafjorden. Dette ble snart et av de ledende værene i området, og ett av de værene hvor samene lenge kom til å prege forholdene. De var blant annet utleiere av husrom til langveisfarende fiskere: I små finnbuer ble det stuet sammen både 2 og 3 båtlag fra 10 til 12 mann. Disse tilreisende fiskerne ble gjerne kalt vårfeller (Thorsvik 1982: 132 -33). På samisk er betegnelsen feallát.

Fra 1890-åra er der imidlertid samtidsberetninger som tyder på at det skjedde en viss form for fortrengning av samiske fiskere også fra dette været: Paa Grund af de norske Fiskeres for hvert Aar tiltagende Antal i Finkongkjeilen, flygter Lapperne mer og mer ind til det nærliggende Losvik.

Forfatteren anfører videre at samene generelt ble mer og mer fortrengt av de sterkere Nordfarere. Årsaken til at samene i større og større grad samla seg i Losvik, var ... for uforstyrret av de albustærke Nordfarere at kunde raade Grunnen alene .(Gudbrand Tandberg, etter Rædergård 1981: 46,53).

I forskningslitteraturen er det skrevet svært lite om de konfliktsituasjoner som oppstod i Finnmark som en følge av den kraftige tilstrømninga av fiskere utenfra. Det er derfor all grunn til å understreke at det materialet som er kjent til nå, er altfor spinkelt til å bære mer generelle slutninger. Eksemplene foran viser imidlertid at det har vært konflikter, som blant annet kunne ha sin årsak i forskjellige rettsoppfatninger når det gjelder bruken av fiskeressursene. Det vil derfor ha stor interesse å få belyst disse spørsmålene nærmere gjennom ny forskning.

7.12 Russernes fiske i Finnmark på 1800-tallet

Etter at man på 1770-tallet hadde prøvd å sette visse begrensninger for russernes fiske, kom det igjen en mer positiv holdning til dem på 1790-tallet. Det hadde utvilsomt sammenheng med den betydning de russiske varetilførslene til Finnmark hadde begynt å få. Det gav seg også utslag i lettelse på handelsrestriksjonene for deres vedkommende.

Brukskollisjoner og konflikter var likevel fremdeles ikke til å unngå. Etter krigen 1807-13 kom det igjen klager over at de satte linene altfor nær land. Fra finnmarkshold ble det derfor fremma forslag om at fiskerettighetene deres måtte innskrenkes. Finnmarkskommisjonen av 1826, som hadde i mandat å komme med forslag til tiltak som kunne sikre og fremme næringslivet i amtet, antok imidlertid at russernes fiske ikke var til skade. Kommisjonen mente likevel at situasjonen kunne endre seg ved større befolkningstetthet og større søkning av nordfarere.

I den finnmarkske fiskerilova av 13. september 1830 ble russernes fiskerettigheter stadfesta på strekninga fra Kiberg til Nordkyn. Igjen var det trolig handelspolitiske årsaker som lå bak denne norske velviljen. Det ble uttrykkelig forutsatt at man derigjennom kunne oppnå en rimelig gjensidighet i handelsforholdet til Russland (jf. Solhaug I 1975: 280).

Seks steder ble utpekt som baser for det russiske fisket. Det var Kiberg, Hamningberg (Hámmanbirgi), Båtsfjord, Berlevåg, Gamvik og Steinsvik, som må være identisk med Steinvåg (Speainnaviika) ved Gamvik. I driftsforholdene deres ble det likevel ingen lempninger. De skulle fortsatt holde seg 1 mil fra kysten. De hadde heller ikke tillatelse til å bygge hus og hytter, men de kunne få leie husrom hos innbyggerne, og grunn til å føre opp fiskehjeller.

Tallet på russiske fiskere varierte sterkt gjennom 1800-tallet. I 1830-40-50-årene lå gjennomsnittet på noe over 30 båter, med rundt 130 mann. Selv om antallet ikke var særlig høyt, ble det jevnlig klaga over brukskollisjoner i de distriktene hvor konsentrasjonen av russere var størst, nemlig rundt Kiberg. Her ble det i 1850-årene ansatt en overoppsynsmann som skulle bidra til å forhindre slike konflikter.

Felles utror ble fastsatt. Russernes skikk med å seile ut linene langs land ble forbudt. Det ble gjennomført parallelle settinger. Dessuten ble det enda en gang innskjerpa at de skulle holde seg minst en mil fra land. De nye reglene, kombinert med Krimkrigen, førte til at tallet på russiske båter sank fra 56 i 1854 til nesten ingen i 1858 (jf. O. No. 2 1862-63, og Solhaug I 1975: 280).

Mot slutten av 1860-åra økte det russiske fisket igjen. I 1870 deltok 280 mann. Antallet sank igjen på begynnelsen av 1880-tallet. Deretter var det atter rask økning, til det i årene 1889-91 deltok mellom 101 og 106 båter. Kun ni av disse båtene hadde tilhold utenfor Kiberg. I disse årene ble det prøvd ulike måter å omgå bestemmelsene på, slik at nye lover og innskjerpinger fulgte på 1890-tallet (Solhaug 1975: 279–282).

Russernes fiske i Finnmark varte nesten helt til første verdenskrig. Det var imidlertid ikke den, men en lov av 17. mars 1911, som oppheva russernes rett til å drive fiske fra landstasjoner i Øst-Finnmark. Forbudet gjaldt fra og med 1913 (FAB 1911-15: 37). I forbindelse med dette forbudet er det interessant å legge merke til at den norske generalkonsulen i Arkhangelsk var sterkt i mot forbudet, blant annet fordi dette fisket fortsatt hadde stor betydning, og ut fra at det dreide seg om gamle rettigheter. Svært illustrerende på det gode forholdet mellom naboene i nord, er også at alle finnmarksrepresentantene talte i mot at det russiske fisket skulle forbys (Niemi 1992: 21).

7.13 Fisket i andre halvdel av ­1800-tallet

Når vi ser noe nærmere på det fisket og sesongene, finner vi at det daglige fisket stort sett ble drevet året rundt. Vinter- og vårtorskefisket varte fra januar til juni. Det var delt i to. For det første var det fisket etter gytetorsk inne i fjordene. Det ble kalt godtfiske. Det fant sted omtrent samtidig med Lofotfisket. Deretter kom fisket etter torsk som fulgte loddestimene, loddefisket. Det foregikk som regel i april – mai, men kunne også slå til både tidligere og seinere enn dette.

Når det gjelder redskaper, hadde en godt utrusta tremannsbåt under vinterfisket i Finnmark omkring 1870 vanligvis 9 garn. På de mest konsentrerte fiskefeltene, Breivik og Kjøllefjord, ble det brukt inntil 30 garn. En slik båt hadde i tillegg et linebruk på mellom 2 400 og 3 000 angler (FAB 1866–70: 14).

Juksa eller håndsnøre som alle kunne skaffe seg, var mye brukt. I enkelte offisielle kilder fra denne tida heter det at de reine håndsnørefiskerne i første rekke var nordmenn som var flytta sørfra til Vardø by- og landsogn. Ellers var det vanlig at fattigfolk slo seg sammen to og to og dreiv juksafiske på båter som var for små til linebruk (FAB 1865 – 70: 17).

Sommerfisket etter torsk, sei og andre fiskeslag stod på i tidsrommet juli – september. Til fangst av torsk om sommeren ble det gjerne brukt line, men da av noe grovere kvalitet og med færre angler enn om vinteren. De vanlige agnsortene om sommeren var sei eller torskeyngel, fjæremakk, skjell, sild og sil.

Seien var en viktig sommerfisk. Den ble tatt med dorg som hadde to angler, eller med ... et gaffelformig Jernredskab fæstet til en lang Træstang som Skaft, men mest med garn og not. Det var to typer nøter, synkenot og dragnot. Seigarna ble særlig brukt fra september og ut over, når nettene ble mørke.

Et lokalt basert håkjerringfiske hadde vært drevet i Finnmark i lang tid (jf. kapittel 7.8.). Noe før midten av forrige århundre utvida man fangstfeltene til lengre ut i havet, og det ble satt inn større båter og nytt og kraftig utstyr. I Hammerfest ble det i årene 1839-40 oppretta to håkjerringselskap, som i 1841 hadde 5 båter i drift. De første båtene som ble brukt var for øvrig dekkede Hardangerjekter. Fangstsesongen for disse var fra juni til september. Den beste båten fanga 1 780 håkjerringer på en sesong. Det utgjorde 200 tønner lever. Disse selskapene ble snart oppløst. Håkjerringfisket kom likevel tilbake som en storbedrift for Hammerfests vedkommende noen tiår seinere. I årene 1866-70 var det for eksempel 35 fartøyer med rundt 200 mann som deltok i dette fisket, med brukbart resultat (Sivertsen 1973: 89).

I andre halvdel av 1800-tallet ble håkjerringfisket ellers drevet 1 – 2 mil utenfor Vardø, Finnkongkeila i daværende Tana, nå Gamvik kommune, i Lebesby, enkelte år fra Hasvik og i Altafjorden. Håkjerringjuksa var det vanligste, men i Finnkongkeila ble det brukt gangvad (FAB 1876–80: 20).

Det ser ellers ut til at hysa, som seinere har hatt stor betydning for finnmarksfiskeriene, bare hadde beskjeden betydning ennå omkring 1860 (Løberg 1864: 153).

7.14 Ulik deltakelse i sesong­fiskeriene

For folk i amtet var det betydelige forskjeller når det gjaldt deltakelse i de ulike sesongfiskeriene. Ekspansjonen i loddetorskefisket skyldtes i første rekke de tilreisende fiskerne, og de tilflytterne som etter hvert slo seg ned som eneyrkefiskere. I det alt vesentlige foregikk denne utviklinga i første rekke på kysten, utenfor fjordene.

Finnmarksbefolkninga, særlig samene som var i flertall i amtet til om lag 1850, hadde fra gammelt av en annen tradisjon og tilpasning til fiskeriene. De dreiv i første rekke et utprega hjemmefiske, noe det var grunnlag for nesten over alt. En annen forskjell var at de tilreisende fiskerne solgte fisken rå, mens hjemmefiskerne gjerne tilvirka den selv (Solhaug I 1975: 273, 289).

Det viktigste naturgrunnlaget for de lokale fiskerne var det stabile innsiget av gytetorsk til fjordene, særlig i Vest-Finnmark, godtfisket. Dessuten var det gode sommer- og høstinnsig både til Øst- og Vest-Finnmark. Dette gjorde at de stedlige beboerne ikke måtte flytte for å få et rimelig utkomme av den delen av næringskombinasjonen som fisket utgjorde.

Tilreisende fiskere som fisket etter gytetorsk, godtfisket, var det omkring 1870 bare ved Breivika på Sørøya og i Kjøllefjorden (Gilivuotna). Ellers ble dette drevet ... inden hvert Herred af dettes egen Befolkning (FAB 1866-70: 13). Dette hjemmefisket ble høyt verdsatt av amtmannen. Blant annet pekte han på at redskapstapet ved dette fisket som ble drevet inne i fjordene, var ubetydelig. Det kom av at der var begrensa deltakelse, og dermed samsvar mellom størrelsen på feltet og antallet fiskere. På grunn av at fisket etter gytetorsk vanligvis ble drevet i nærheten av hjemmet, var nettoutbyttet av dette bedre enn av loddefisket. Bruttoavkastninga kunne nok være større, men utgiftene til linebruket trakk nettoen ned.

Amtmannen fant grunn til å understreke at årsaken til at det lokale fisket gav større lønnsomhet, var for de flestes vedkommende at loddefisket måtte drives langt fra hjemmet. Det foregikk på et strøm- og værhardt kysthav, og under forhold som medførte større fare for å miste redskapene ved Tyvehaand (FAB 1866-70: 14).

Selv i et så typisk kystområde som Loppa var det i første rekke et hjemmebasert fiske som ble drevet ennå omkring 1870. Amtmannen hevda at folk i Loppa, med få unntak fiska hjemme nærmest året rundt, og selv tørka fisken sin – ... og saaledes endnu repræsenterer det gamle Finmarken, d.e. Tiden før den sidste Loddeperiode, som begyndte omkring 1840. (FAB 1866-70: 209).

Viktig i denne sammenheng er naturligvis også at den langt største befolkningsgruppa i Loppa på den tid var samer, som på grunn av andre næringshensyn fant det mest tjenlig å utnytte de lokale fiskeressursene.

I andre halvdel av 1800-tallet gav forskjellene mellom kyst- og fjordstrøk seg også utslag i at loddeinnsig gjerne ble sett på med motvilje i fjordene. Fra Altaområdet fortelles det at de lokale fiskerne vurderte det som dårlige nyheter at lodda var kommet. Da venta man seg ikke noe godt fiske (Rode 1840: 120). Tilsvarende det som berettes fra 1730-åra (jf. kapittel 7.8.), hadde loddestimene en tendens til å trekke den øvrige fisken så langt bort at den ikke kunne beskattes i umiddelbar nærhet av hjemstedet. Loddefisket, hvor en måtte følge fisken, var derfor stort sett ikke velsett av amtets egen opprinnelig fast bosatte befolkning. Loddas ankomst ødela stabiliteten i godtfisket, mente man. Et slikt syn rådde fortsatt grunnen rundt 1870.

Den alminnelige mening var derfor at det for Finnmarks egen allmue ville være et gode om de gamle årvisse Fjord- eller Godtfiskerier vendte tilbake, selv om det neppe ville skje uten at loddefisket tok slutt. Det var nemlig ikke tvil om at det ... er Loddens Komme, som nu virker forstyrrende paa Torskens Ophold ved Gydepladsene. (FAB 1866-70: 14.)

I den indre delen av flere Finnmarksfjorder har det om vinteren faktisk også vært mulig å drive fiske uten båt. Like til det aller siste har det mange steder vært mulig å få til et lønnsomt småskalafiske etter gytetorsk, med garn under fjordisen. Det er ingen grunn til å tro at forholdene var annerledes i andre halvdel av 1800-tallet. Ikke bare torsk, men også sild har vært fisket på denne måten. Fra 1899 kjenner man blant annet til at denne formen for sildefiske ble drevet i Gyfjorden på Seiland (Jacobsen u.å.: 38).

Mange av de fast bosatte i Finnmark hadde stort sett både en økonomisk og økologisk tilpasning som gjorde at mobiliteten deres var begrensa. Dermed var de heller ikke innstilt på den mobilitet som var nødvendig for å delta i jakten på loddetorsken (Solhaug I 1975: 270). Man hadde kort og godt en annen kultur når det gjaldt fisket. I denne kulturen fulgte man ikke etter fisken, slik nordfarerne og de nye norske tilflytterne gjorde – mange av de siste hadde ofte fisket som sitt eneste levebrød. Som ytterligere en grunn til iallfall samenes forholdsvis lokale tilpasning, anfører Trygve Solhaug at de reindriftssamene som dreiv fiske, til en viss grad var bundet til reinens beiteområde (Solhaug 1975: 273).

Fiskeritellingene gir et inntrykk av den forholdsvis stasjonære fiskeritilpasninga blant amtets fast bosatte befolkning. I 1868 slo loddetorskefiskeriet til for Øst-Finnmark. Da var det bare 204 mann fra Alta fogderi, Hasvik herred, Hammerfest og Kvalsund landsogn som tok den relativt lange veien dit. Selv om tellinga nok var ufullstendig, var det likevel til sammenlikning minst 1 000 mann fra de samme bygder som deltok i fisket etter gytetorsk i Vest-Finnmark samme vinter (Solhaug I 1975: 273).

Tre år seinere, i 1887, var det 1 360 mann fra disse bygdene som deltok i loddetorskefisket. Innsiget var da i Vest-Finnmark. Lange forflytninger var av den grunn ikke nødvendig dette året.

Når loddetorskefisket slo til både i Øst- og Vest-Finnmark, var det totale antall lokale fiskere derfor meget stort (Solhaug I 1975: 27). Det skjedde blant annet i 1879. Da deltok det rundt 5-6 000 mann, av en samla befolkning i amtet på rundt 24 000 mennesker (Solhaug I 1975: 275).

Loddetorsken kunne selvsagt også sige langt innover fjordene og fanges med et minimum av utstyr, både når det gjaldt båt og redskaper. Hvis fisken derimot ble stående langt fra kysten, fikk det negative konsekvenser. Ifølge samtidsberetninger ser dette ut til å ha blitt det vanlige i siste kvartal av forrige århundre. Det førte til økonomisk nedgang, særlig for amtets egne innbyggere. På grunn av sin mer stasjonære tilpasning, og en teknologi i tråd med det, fikk de nå en mindre del av fangstkvantumet enn tidligere. I amtmannens femårsberetning for 1881-85, heter det at den vesentligste grunnen til dette var at loddefisket, som tidligere hadde blitt drevet helt inne i fjordene av allmuen med dens små båter, nå hadde trukket seg lengre og lengre ut fra kysten. Fisken måtte nå søkes på det åpne havet, hvor man ikke kunne gå ut hvis ikke værforholdene var særdeles gunstige. Av den grunn var det største utbyttet av dette fisket kommet ... de fremmede Fiskere tilgode, der ere forsynede med større og bedre Baade end Amtets egne Indvaanere. (FAB 1886-85: 32.)

Et tilsvarende bilde av skeiv fordeling av fangstkvantumet mellom amtets egne og de tilreisende fiskere, kom i den følgende femårsberetninga. Der kan man imidlertid ane en begynnende omlegging til større båter også i Finnmark. Amtmannen opplyste da at det hadde vært gjort flere forsøk med mer hensiktsmessige båter enn de som tradisjonelt ble brukt i Finnmark. På grunn av at fisket også i denne femårsperioden i det vesentlige hadde slått til i ytterværene, hadde dette også tvunget fjordboerne til å skaffe seg større båter og bedre utrustning for å kunne delta i konkurransen på kysten (FAB 1886-90: 10).

I en finnmarksavis hevda likeledes en innsender i 1889 at loddefisket hadde utvikla seg til en form for havfiske utenfor kysten. De fleste finnmarkingene hadde nesten ikke fiska noe. Det skyldtes at fisket hadde vært helt elendig innover fjordene, og befolkninga ikke hadde vært i stand til å skaffe seg de større sneseilbaade. (Hvalfredningskomitéen 1902: 57).

Utviklinga mot bruk av større båter med dekk gikk likevel ikke fort. Ved århundreskiftet var det få av amtets innbyggere som hadde slike fartøyer. Enkelte hadde likevel benytta seg av det eksisterende offentlige lånefondet til å finansiere den type farkoster (FAB 1896-1900, s. 26).

Det er derfor lite som tyder på at det ennå var blitt noen vesentlige skiller innad i amtet, når det gjaldt båt- og redskapsteknologi. Nordlandsbåten var det vanlige fiskefartøyet. Selv en fembøring, en åpen båt med fem par årer, var ikke et uoverkommelig økonomisk løft for noen. Den kom på rundt 1 000 kroner med fullt utstyr, og kunne til en viss grad også skaffes lokalt. En del av samene ved sjøen fikk tak i båter gjennom det veletablerte byttesystemet mellom innland og kyst. Omkring århundreskiftet har man eksempler fra Laksefjorden på at båtene som ble brukt i fjorden, ble bygd med bord fra Karasjok. Borda var frakta dit med reinskyss om vinteren (Falkenberg 1941: 155).

Amtmannen mente at åttringen, en båt med 4 par årer, høvde godt til sommerfisket når fisken stod inne i fjordene. Til vinterfiske langt fra land var den imidlertid ikke skikka. De tilreisende fiskerne stod i så måte langt framfor flertallet av amtets egne innbyggere. Båter med dekk var det vanlige hos de tilreisende. I de aller siste årene av 1800-tallet begynte også motorfartøyer å vise seg på fiskefeltene utenfor Finnmark. De fleste fremmede fiskerne som kom til Finnmark på loddefiske, hadde ... større dækkede Sneiseilbaade, hvorfra drives omtrent udelukkende Linefiske med Doryer, ligesom ogsaa nogle Fiskedampskibe hjemmehørende udenfor Finmarken har deltaget i dette. (FAB 1896-1900: 28.)

7.15 1900-tallet

Tida omkring århundreskiftet ble en ny brytningstid innen fiskeriene. Mange av mønstrene for utviklinga innen fiskeriene i Finnmark helt fram til i dag ble lagt da. Blant annet begynte det å bli klarere forskjeller når det gjaldt båter og utstyr også innad i amtet. I amtmannens første femårsberetning på 1900-tallet, opplyses det at overgangen til dekte båter og skøyter var meget stærk. Motorer var nå også så vidt tatt i bruk av fiskere fra Finnmark (FAB 1901-05: 17).

I forbindelse med ny teknologi og nye redskapstyper begynte også ressursbrukskonflikter og vernespørsmål å bli aktuelle i et omfang som tidligere hadde vært ukjent. Skjematisk sett krystalliserte konfliktene og vernekravene seg i skjæringspunktet mellom aktive og passive redskaper, mellom seilbåter og motorbåter, og mellom stordrift og småskalafiske.

7.15.1 Lånefondet av 1905 Større båter og motordrift på kysten

Fra sentralmyndighetenes side var det et klart ønske om at fiskerne burde gå over til større båter. For dette formålet ble det etablert ordninger som skulle lette overgangen. De opprinnelige havfiskefond av 1889 og 1900, som skulle dekke hele landet, var slike ordninger som skulle hjelpe fiskerne med å skaffe seg båter skikka til havfiske. Disse fondene hadde imidlertid liten betydning for Finnmark, da tilsammen bare 20 lån gikk til folk derfra (Solhaug 1977a: 24-25). Årsaken var at fiskerne der bare i liten grad hadde jordeiendommer å stille som sikkerhet. Derfor fikk bare de færreste lån.

I forbindelse med amtstinget i 1905, ble forholdene på kysten ganske klart illustrert. Man fikk der et godt bilde av den ensidige næringsstrukturen som tilflyttinga i andre halvdel av 1800-tallet hadde skapt. Finnmark ble beskrevet som endnu kun et Nybyggerland. Fisket var hovednæringsveien, for ikke å si den eneste næringsveien for flere distrikter, og befolkninga var ikke som for eksempel i Nordland og Troms, ... knyttet til sine Jordeiendommer med Fiskeriet som Binæring. (FAF 1905, sak 87.)

På grunn av de særegne forholdene i amtet, oppretta Stortinget i 1905 et særskilt lånefond for Finnmark. Her kunne fiskerne få lån på gunstige vilkår til kjøp av skøyter med dekk. Allerede ett år seinere var det utbetalt eller gitt løfte om 36 lån, og flere søknader lå inne. I femårsberetninga for 1906-10, rapporterte amtmannen at amtet nå også hadde fått ... Nogle Fiskedampskibe .... (FAB 1906-10: 21.) Trolig hadde ikke dette noen direkte sammenheng med det nye lånefondet, i og med at det ikke var før omkring 1910 at dette også kunne finansiere motorbåter (Richter Hanssen 1990: 289).

Ved utgangen av 1910 var det utbetalt i alt 61 lån fra det spesielle Finnmarksfondet. Av disse lånene var 16 gått til Vardø by, 15 til Hammerfest herred og by, og 9 til Kjelvik, det vil si nåværende Nordkapp kommune (FAB 1911-15: 36). Disse tre kystdistriktene fikk altså omlag 2/3 av tildelingene i denne perioden. De øvrige kommunene ved sjøen hadde fra 1 til 4 tildelinger. Mange av de mest typiske fjordkommunene hadde ingen. Det gjaldt Nord-Varanger, Nesseby, Sør-Varanger, nåværende Tana, Måsøy (Muosát), Kvalsund og Alta (FAB 1911-15: 36, jf. også Aarsberetningen om Norges Fiskerier 1910: 13-14).

I årene 1910-15 ble det gjennom fondet skaffa lån til 64 båter. Nå var fordelinga noe mer jevn. Vardø by toppa likevel stadig med 15 tildelinger, mens Talvik hadde fått 13. De øvrige typiske fjordkommunene i Finnmark lå fortsatt på bunnen med fra ingen, til 3 tildelinger (FAB 1911-15: 36). Totalt sett ble det altså i Finnmark i løpet av tiårsperioden 1905-15 anskaffa eller modernisert mer enn 120 båter ved hjelp av lånefondet. Med få unntak var det kyststedene som nøt godt av denne ordninga.

Andre viktige faktorer som bidrog til en rask overgang til motordrift på kysten, særlig i årene 1911-15, var særdeles gode år i fiskeriene. Dette, kombinert med krigsutbruddet, som også dreiv prisen på spekk og håkjerring til store høyder, bidrog sterkt til at flertallet av fiskerne i for eksempel Vardø, fikk fordeler av motoriseringa omkring 1915 (Rønning Balsvik 1989 2: 96).

På lokalt hold i enkelte fjordkommuner har man tydeligvis vært oppmerksom på de ulikheter som var i ferd med å oppstå. Det var blant tilfelle i en av de største samekommunene i landet på den tid, Kistrand, nåværende Porsanger. Allerede året etter at lånefondet var kommet i drift, tok kommunestyret opp fjordfolkets dårligere vilkår for å skaffe seg båter gjennom fondet. Det ble nemlig gitt lån på inntil to tredeler eller fire femdeler av det båtene kosta. Kommunestyret mente i den forbindelse at fondet ville bli lite nyttig for folk i fjordene, siden disse ikke hadde den mulighet som de fastboende fiskerne i værene, til at ... Handelsmændene skaffer tilveie den manglende Brøkdel i Kjøbesummen. (FAF 1906. Sak 63, jf. også Richter Hanssen 1986: 339.)

Dette hang sammen med at fiskerne på kysten gjerne var knytta til en bestemt handelsmann som både leverte varer og mottok fangsten. Det var derfor i handelsmennenes interesse å låne sine fiskere den delen som skulle til for å fullfinansiere en mer moderne båt. Derigjennom ville de få på land et større fiskekvantum, og dermed øke sin egen fortjeneste.

Fjordbefolkninga, samene, stod i et friere forhold til handelsmennene. Det skyldtes at de fortsatt hadde relativt større handelskontakt med de russiske pomorene enn sine norske naboer. Derfor hadde de heller ikke den samme tilgangen til kapital fra handelsmennene da moderniseringa av flåten, og satsing på større enheter ble, aktuelt. Det er grunn til å tro at de kvenene som bodde i fjordstrøkene, blant annet i Porsanger, stod i noenlunde samme stilling som samene.

Kistrand kommunestyre argumenterte for at også fjordfiskerne trengte større båter, da både Porsanger- og Laksefjorden nærmest var å regne for havarmer. Små tremanns dekksbåter var like nødvendige der som lengre ute. Problemene under loddefisket ble spesielt nevnt, fordi fjordfiskerne med sine små åpne båter ble aldeles brøstholdne, i en tid hvor alle og enhver dreiv med skøyter. Hovedkravet var derfor at det finnmarkske havfiskefondets regler måtte forandres slik at det kunne låne ut hele kjøpesummen for en båt (FAF 1906, sak 63).

Utlånsreglene ble imidlertid ikke endra i den retning Kistrand herredsstyre ønska.

7.15.2 Ressursvern

Fiskerilovene på 1800-tallet var i det vesentlige politilover som hadde som formål å regulere den innbyrdes bruken av forskjellige redskaper, eller å forebygge konflikter som kunne oppstå på trange fiskefelt (Brandt 2. utg. 1878: 426). For lovgiverne fortonte ressursene i havet seg som så enorme at det ikke var i deres tanker å ta inn vernebestemmelser i fiskerilovene.

Professor Fr. Brandt, en av Norges fremste jurister i andre halvdel av 1800-tallet, gav i 1878 et meget illustrerende bilde av den ideologi som rådde. Fredningsbestemmelser fantes ikke, skreiv han. Slike ville ikke bare være helt unødvendige på grunn av den utømmelige Rigdom, men også i seg selv umulige, på grunn av at disse fiskeriene for det meste foregikk i Forplantningstiden. Derimot var det forbudt å ødelegge fiskeplassene ved å kaste ut Ballast eller anden Urenlighed. (Brandt 2. utg. 1878: 427).

Problematikken i forbindelse med omlegginga til mer moderne teknologi på fartøysida og den påfølgende overgang til bruk av kraft­igere, delvis aktive redskaper, skulle imidlertid også bringe spørsmål om vern av ressursene, regulering av ressursbruken, forbud mot nye redskaper og liknende, inn i den offentlige debatt. Regulering av eldre redskapstyper ble også et aktuelt tema.

7.15.3 Lokale regler for bruk av seigarn

En slik regulering av en eldre redskapstype, gjaldt bruk av garn på seigrunnene. Fisket i sommerhalvåret gjaldt framfor alt sei. Det er derfor ikke til å undres over at det var lokal interesse for å regulere seifisket på den mest hensiktsmessige måte. I § 18 i lov av 13. august 1897 angående saltvandsfisket i Finnmark, var det inntatt en hjemmel for at kongen, etter forslag fra amtstinget, kunne bestemme at det på visse strekninger, og til visse tider, ikke skulle kunne brukes garn til å fange sei. I de sjøområdene hvor det var etablert særskilt oppsyn for torskefisket, var det heller ikke tillatt å bruke not eller liknende redskaper, for eksempel alminnelig eller faststående synkenot, slepenot, posenot eller trål.

Den kommisjonen som opprinnelig hadde lagt grunnlaget for lova, mente selv at et forbud mot seigarn var en helt unødvendig bestemmelse, men at en adgang til å innføre slike forbud var en innrømmelse til en utbredt oppfatning blant fiskerne om at tidlig bruk av garn på seigrunnene var skadelig for fisket. Det ble med andre ord lagt meget stor vekt på fiskernes oppfatninger og deres rett til å påvirke redskapsbruken i sine hjemmefarvann, da ... det er vedkommende Distrikters Befolkning selv, som er nærmest til at faa raade i dette Spørgsmaal, .... Kommisjonens tanke var for øvrig at hvis fiskernes oppfatning var en fordom, ville de snart komme bort fra den, når de forskjellige distriktene selv fikk mulighet til å innrette seg som de ville (FAF 1902, sak 62).

Seifisket var særlig viktig for å skaffe vintermel og andre forsyninger fra russerne. De lokale fiskerne brukte derfor den adgangen de nå hadde fått til å skaffe seg best mulige regler for seifisket i sine nære sjøområder. Krav om forbud mot seigarn ble stadig tatt opp på amtstinget. I Lebesby, Kjøllefjord, Kistrand (Porsanger) og Talvik var det således allerede i 1902 innført forbud mot bruk av seigarn før slutten av august eller begynnelsen av september (FAF 1902, sak 6).

For Kistrands vedkommende hadde det tatt en god stund å få gjennomført forbudet mot bruk av seigarn om sommeren. Fiskeriinspektøren i Finnmark mente blant annet at dette var et forsøk fra de lokale fiskerne på å holde andre borte fra feltene mens de selv var opptatt med slåttonna. Disse argumentene ble avvist, og amtstinget gikk inn for et forbud (Richter Hanssen 1986: 330 ff).

Seinere søkte flere andre distrikter om tidsavgrensa forbud mot bruk av seigarn. Det gjaldt blant annet Loppa/Øksfjord, hvor man også hadde den oppfatning at for tidlig garnfiske bidrog til at seien forlot grunnene. Derfor hadde den lokale befolkning sine egne begrensninger på dette fisket. Denne uskrevne forvaltningspraksisen var nå i ferd med å bli undergravd. Det skyldtes at folk fra de distriktene hvor seifisket allerede var formelt tidsavgrensa, var begynt å komme til Loppa for å drive slikt fiske før det var tillatt hos dem selv. Derfor måtte det nå komme et formelt forbud mot for tidlig garnfiske etter sei også i Loppa (FAF 1905, sak 3).

I 1906 kom det også en søknad fra Kvalsund kommune om forbud mot bruk av seigarn (FAF 1906, sak 5). Seinere forlangte man en forlengelse av seigarnrestriksjonene i Talvik (FAF 1911, sak 69). Hammerfest var også ute med en søknad. Ordførerens begrunnelse for denne var, som i Loppa, at tilreisende fiskere begynte fisket med seigarn altfor tidlig, mens nettene ennå var lyse. Derigjennom ble seien skremt vekk fra grunnene, og fisket ødelagt utover høsten. Selv om en del av kommunens egne fiskere hadde prøvd å unngå en tidlig start av seigarnsesongen, ... har de fremmede fiskere, der indfinder sig allerede ved olsoktider, straks begyndt seigarnfisket, og naar først en begynder er de andre nødt at følge efter, om de skal faa noget ... . (FAF 1912, sak 7).

Synet på bruken av seigarn var likevel ikke éntydig, og amtstinget ble etter hvert noe tilbakeholdent med å gå inn for seigarnrestriksjoner i nye kommuner. Få år etter innføringa av seigarnforbudene i blant annet Lebesby og Kistrand (Porsanger), begynte det også å komme søknader om lempninger eller opphevelse av forbudet. Forbudet for Lebesby var innført i 1899. Alt i 1902 skreiv lensmannen i Lebesby at fiskerne i Laksefjorden opplyste at russerne som kjøpte Sei og anden sort Skrotfisk,vanligvis ikke innfant seg i fiskeværene i Laksefjorden før i siste halvdel av juni eller begynnelsen av juli. Der lå de som regel ikke lenger enn til slutten av august eller begynnelsen av september. At seigarnfisket ikke kunne begynne før første september skapte problemer, da de fleste fiskerne brukte garn. Dermed hadde de ikke ... Udsigt til at kunne faa sig noget til Vintermel m.v. (FAF 1902, sak 6).

Bruk av seigarn ble derfor tillatt fra 24. august, men allerede i 1906 kom det en søknad om å oppheve forbudet fullstendig. Den var begrunna med at fiskeribefolkninga hadde lidd mye under den fatale dumme Bestemmelse at det ikke var lov til å fiske sei med garn før 24. august. I årevis hadde man tapt fortjeneste til livsoppholdet ... og dette utelukkende for at kun to Personer, som har Nøtter, skal kunne gives Fortrinnet til denne Fortjeneste. Hvis ikke alle som en året i forveien hadde overtrådt forbudet, ville mange fiskere da reint ut ha lidd nød, ved ikke å få ... sig det nødvendigste til Mel i Handelen med Russerne. Når russerne reiste i de første dagene av september, var det innlysende at det ikke ville bli noen større inntekt av fisket på 5-6 dager, når fisket først kunne begynne 24. august (FAF 1906, sak 79).

Ordføreren fremma saka for amtstinget med blant annet å slå fast at det sannelig ikke var greit å gjøre fiskerne helt til lags. Selv om han ikke ville uttale seg i vidtgående retning, var han likevel enig i at bestemmelsen hadde virka mer til skade enn nytte. Han håpa derfor at det ... engang kunde blive Slut paa dette Fiskernes Gnaal angaaende Seifisket.(FAF 1906, sak 79). Forbudet mot bruk av seigarn i Laksefjorden ble etter dette helt oppheva (FAF 1907, sak 1).

Når det gjelder seigarnfisket, viser disse eksemplene at befolkninga innenfor de enkelte distriktene hadde en betydelig grad av innflytelse på reguleringene av det lokale fisket. Amtstinget fulgte for det meste de råd og krav som kom fra lokalt hold. Sentralmyndighetene synes deretter å ha lagt avgjørende vekt på amtstingets uttalelse når det ble gitt kongelige resolusjoner om slike reguleringer.

Meget interessant er det også at bakgrunnen for mange av de lokale kravene var at man ønska en formalisering av den oppfatning som befolkninga selv hadde om hvordan tidlig bruk av seigarn kunne ødelegge sesongen videre. I dette ligger også et klart økologisk element. Minst like viktig er at den lokale befolkning i flere tilfeller ønska at deres egne uskrevne regler for seifisket i hjemmefarvannene måtte få offisiell aksept. Dermed ville de ikke bli utsatt for utilbørlig konkurranse fra tilreisende som overtrådte de uskrevne reglene

7.15.4 Seisnurpenøtene vakte harme. ­Bruk av dynamitt

Omkring århundreskiftet var seinøter kommet i alminnelig bruk, iallfall i Vest-Finnmark. Det var landnøter som var fra 180 til 200 favner lange, og 15 til 20 favner dype (Nasjonalforeningen 1973: 76). Utviklinga gikk imidlertid også her mot nøter som kunne brukes uavhengig av land. Forsøk med slike nøter ble blant annet gjort for Vardø i 1914. Det var ei not som var 180 favner lang og 17 favner dyp (Thorsvik 1982: 268). Til sammenlikning er seisnurpenøtene for de større båtenes vedkommende i dag dypere enn 85–90 favner, rundt 170 meter.

Omkring begynnelsen av første verdenskrig finner man også klare eksempler på at den nyinnførte snurpenota førte til strid og sterk lokal motstand. Måsøy kommunestyre tok dette spørsmålet svært alvorlig og henvendte seg til amtet i 1914. I denne henvendelsen ble det krevd forbud mot snurpenotfiske. Situasjonsbeskrivelsen som henvendelsen bygde på, er særlig illustrerende for den konflikten mellom tradisjonell og moderne fiskeriteknologi som nå for alvor begynte å gjøre seg gjeldende.

Vedkommende som førte denne beskrivelsen i penna, fortalte at han i begynnelsen av juni hadde fått rik anledning til å se det forkastelige i at snurpenøtene hadde adgang til å holde seg ved seigrunnene. Til sammen lå det om­kring 10 snurpenotlag inne ved Renø, Snefjord, Latø og Bagfjorden.

Ved Renøgrunden lå det en del synkenøter. Da de ordna seg for å begynne fisket, oppdaga dampbåtene dette, og strømma til. Flere synkenotlag hadde allerede strukket nøtene sine før dampbåtene kom, men det betød ingen ting for snurpenotfiskerne. De stormet til og kasta nøtene overalt hvor det var seiflak å se. Øyenvitnet konstaterte også at hvis en snurpenot kom mellom seigrunnen og synkenota, kunne den siste innstille fisket, ... da den uværgerlig blir fri for fangst. Det var da også det som skjedde. Seien ble til slutt så forjaget at den forsvandt. Dermed strøk også størsteparten av dampbåtene utover til grunnene mellom Rolfsøkalven og Gaasøen samt til Gaasøgrundene ....

I forbindelse med dette tidlige snurpenotfisket i Måsøy i 1914, fikk man også helt klare krav om at de som fiska med tradisjonelle redskaper, måtte ha eneretten til fiske på de stedene hvor redskapene deres var rimelig effektive. Overalt ble det klaga over den skade snurpenøtene gjorde for dem som lå med synkenøter, ... og da disse sidste er helt avhængig av at seigrundene og fjordene blir forbeholdt dem som fangstfelt, synes man det skulde være en naturlig og selvfølgelig foranstaltning at snurpenøterne ble negtet adgang til at drive fiske paa disse steder.

Det var ikke bare i Måsøy det ble klaga over snurpenotfiskernes pågåenhet. Klager over dette, og over den skade de gjorde for synkenøtene, kom fra alle kanter av Finnmark hvor det foregikk seifiske, ifølge hjemmelsmannen fra Måsøy.

Amtmannen ble derfor bedt om å ta seg av saka, og føre den fram til et heldig resultat. Det var ikke lite som stod på spill, da det var en ... livsbetingelse for tusinder av fiskere at denne rovfangst forbydes. (FAF 1915, sak 19.) Henvendelsen ble imidlertid negativt mottatt i amtstinget, med den begrunnelse at saken var tatt opp direkte i herredsstyret uten at det forelå et klart formulert krav fra fiskerne selv.

Det var også dem som verken nøyde seg med land- eller snurpenøter for å få tak i seien. Omkring 1910 utvikla det seg et nytt problem – seifiske med dynamitt. Dette er godt dokumentert fra Sørøysund, hvor tilreisende fiskere brukte denne metoden. Sakene ble tatt meget alvorlig, og både skippere og mannskap fikk svært høye bøter. Regjeringa fremma også en proposisjon om forbud mot bruk av dynamitt under fiske. Uvesenet utvikla seg likevel sterkt i de påfølgende årene, og den lokale opinionen var forbitra. Til tross for det var denne fiskemetoden i bruk også i bruk etter første verdenskrig (Jacobsen 1983: 263 ff).

7.15.5 Forbud mot dragnotfiske etter torsk – fjordfolkets førsterett

Det var ikke bare innenfor seifisket det ble reagert mot bruken av aktive redskaper, og argumentert for at lokale fiskere med passive redskaper burde ha førsteretten til fisket. Meget illustrerende i den forbindelse er kravet om forbud mot dragnotfiske etter torsk i fjordene i Måsøy kommune, i den såkalte godtfisktid i mars og april. Den saka verserte jevnlig på amtstingene fra og med 1898 og framover. Bakgrunnen var en lokal henvendelse til Maasø Herredsstyrelse, som så brakte den videre.

Ønsket om forbud ble grunngitt med den store skaden som dragnøtene gjorde. I Snefjord og Lillefjord (Uhcavuonaš) hadde det vært et meget godt garnfiske på grunn av stort fiskeinnsig. Dette trakk flere Stængnøter til fjordene. Disse tok 30 000 torsk på noen få kast. Etter noen få dager var det ikke mer å få med noen som helst slags redskaper.

Særs interessant i denne forbindelse er opplysninger om at det på grunn av de uheldige virkningene ved bruk av dragnot forelå et selvpålagt forbud mot å bruke dette redskapet i fjordene i Måsøy kommune. Innbyggerne i de ovennevnte fjordene hadde stadig selv også liknende notbruk. Flere års erfaring hadde imidlertid lært dem at denne fangstmetoden var mere til skade end Gavn. Derfor hadde de to år tidligere ... aldeles sluttet med at fiske med Not.

Under henvisning til lov av 3. august 1897 om saltvannsfisket i Finnmark, slutta herredsstyret seg til ønsket om fredning og at bruk av slepe- eller dragnot burde være forbudt ... i Vandfjord, Kobbefjord, Ryggefjord, Kulfjord, Snefjord, Lillefjord og Valfjord i månedene mars og april. (Samiske stedsnavn: Se stedsnavnlistene.)

Fiskeriinspektøren i Finnmark gav klart til kjenne at han var oppmerksom på de problemene som forelå. Han hadde selv vært på befaring i Snefjorden hvor dette dragnotfisket i første rekke ble drevet. Likevel hadde han store betenkeligheter ved å gå inn for et forbud mot et så godt fiskeredskap som dragnota enkelte ganger kunne være. Iallfall måtte det være tvingende grunner for det – noe det syntes å være i den foreliggende saka.

I drøftinga for og i mot anførte han at det ikke kunne være noen gyldig grunn for å etablere et forbud at dragnotfisket ble drevet av folk som ikke hørte hjemme i Måsøy. Likevel så han klart at det kunne ... være ondt nok for de fattige Fiskere – væsentlig Finner – inde i disse Fjorde at faa saa farlige Konkurenter, som disse fremmede Fiskere med sine store Dragnøter maa være; ... .

Hensynet til fiskebestanden var det viktigste. Det kunne nemlig være spørsmål om ikke bruken av dragnot inne i disse fjordene var ødeleggende for selve fisket, og av den grunn burde forbys. Fiskeriinspektøren pekte også på muligheten for at nøtene kunne skremme fisken bort fra garnene. Det lokalt avtalte forbudet mot bruk av dragnot var også et viktig moment.

Etter en samla vurdering anbefalte han at kravet fra Måsøy herredsstyre om fredning av fjordene i kommunene, burde tas til følge. Amts­tinget på sin side kunne ikke slutte seg til dette, og hevda at man generelt sett burde være ytterst varsom med å tilrå noen innskrenkning i eller noe forbud mot fiskernes bruk av ... de mere fuldkomne, tidsmæssige Fangstredskaber. Bare i unntakstilfeller, og når det var helt sikkert at fangstredskapet var absolutt skadelig for fisket i sin alminnelighet, kunne det innføres en slik tvangsforanstaltning.

Amtstinget så heller ikke bort fra at det muligens var nogen Overdrivelse som lå til grunn for kravet fra Måsøy. Saka burde utredes nærmere. Spesielt måtte det bringes helt på det rene om de fastboende fiskerne, av hensyn til fiskeinnsiget i fjordene, frivillig hadde slutta å bruke det fiskeredskapet som man nå ville forby for fremmede fiskere. Hvis det var tilfelle, ... trænger vistnok Sagen den nøieste Overveielse. (FAF 1898, sak nr. 35.)

Etter en god del korrespondanse mellom de ulike involverte instansene gikk Måsøy herredsstyre etter hvert med på å innføre en forsøksordning bare for Snefjords vedkommende, slik at man der kunne innføre forbud mot dragnot i 10 år. Saka ble så på ny fremma for amtstinget i 1899, som mot to stemmer anbefalte en slik forsøksordning i månedene mars og april (FAF 1899, sak nr. 30). Ut fra dette ble det så utferdiga en kongelig resolusjon, overensstemmende med vedtaket i amtstinget.

På lokalt hold ble denne fredninga ansett for å være helt utilstrekkelig. Folk i Snefjord sendte allerede i 1902 en henstilling direkte til amtmannen for å få vedtatt strengere regler. Det ble hevda at erfaringer fra Kvalsund hadde vist at dragnotfisket førte til at fisken ble så vár at den ble umulig å fange med håndsnøre. Det samme hadde skjedd i Revsbotn i Måsøy, hvor det var brukt dragnot i to år. Der hadde de fattige og gamle fiskerne som ikke kunne bruke annet enn Dorg, ikke lenger fått noen fangst.

Fjordfiskernes spesielle situasjon i den prosessen som nå foregikk, med overgang til større båter på kysten, kom også fram. Det ble hevda at i fjordene var en stor del fattige med båter som bare var store nok til å drive fjordfiske. De baserte sin eksistens på det lokale hjemmefisket, ... af den grund er ogsaa disses Næring ødelagt, naar Fjordfiskeriene ødelegges.

Av forklaringer gitt av enkeltpersoner i Snefjorden, kom det fram at dragnøter ikke bare ble brukt til å fange gytetorsk om våren. Redskapet var også i bruk om høsten. De tilreisende notlagene tok da opp massevis av småtorsk, nærmest yngel, og bortimot tømte fjorden for fisk. Dette var enkelt på grunn av at torsken om høsten gikk inn mot strendene og inn i de buktene hvor åta (seimorten) var å finne. Det var bare én måte å forebygge dette på hvis myndighetene ikke ønska at fjordfisket skulle bli en saga blott ... og Befolkningen hjemfalde til Hungersnød, ... . Det ble anbefalt snarest mulig å ... forbyde dette ødelæggende Rovfiske.

Gjennom de forklaringene som ble opptatt, kom det enda fram flere opplysninger om det dragnotfisket folk i Snefjorden sjøl hadde drevet tidligere. En av de som hadde deltatt i dette hevda at nøtene deres hadde vært forholdsvis små. Folk hadde også forstått at dragnotfisket var skadelig. Derfor ble det heller ikke drevet i større utstrekning. Men de som begynte å komme utenfra med store gode nøter, ... gav sig selvfølgelig ikke om at spare Fisket, men kastede og trak saalænge der var Fisk at faa. Lokalbefolkninga karakteriserte dette som et rovfiske, som år etter år tømte fjorden for fisk. Den forsøksordninga med fredning i ti år som var innført, var til liten nytte. Den gjaldt jo kun for en mindre del av fjorden, og et par måneder i året.

Det er all grunn til å tro at den frykten for framtida som kom til uttrykk fra folk i Sne­fjorden, også var en allmenn oppfatning blant fjordfolket, både samer og andre i Finnmark i denne brytningstida. Det var en kjensgjerning, framholdt de, at folk langs fjordene i det vesentlige ernærte seg av det daglige hjemmefisket. Hvis dette skulle bli enda mer ødelagt enn det allerede var, ville ... disse fattige Folk hjem­falde til Hungersnøden.

Å henvise dem til fiske på det åpne havet ville være en urimelighet. Ingen av dem var slik stilt at de kunne makte å skaffe seg den nødvendige utrustning for havfiske. Håpet var derfor at myndighetene ikke ville stille seg avvisende til kravet fra fiskerne, eller vurdere det slik at det var det samme hvem som tok fisken, bare den ble oppfiska. Slik kunne nok den resonnere som ikke visste hva Nød og Trang var, mente man, ... men dette kan ikke Fjordenes fattige Befolkning gjøre. For dem var det en livsbetingelse at det daglige hjemmefisket vedvarte, og at utbyttet ble ... nogenlunde ligeligt fordelt blandt Befolkningen.

Det var meget stor bitterhet over den situasjonen som var oppstått. Det var direkte sørgelig at en fjord år etter år skulle fiskes tom for fisk ved et ødeleggende Rovfiske, og sårt å måtte se på at befolkningas viktigste eller eneste ervervskilde skulle bli ... herjet og ødelagt omtrent paa Vikingvis, av folk fra andre steder. Håpet var derfor at de styrende ville rette på dette før det var for seint.

Lensmannen gikk sterkt inn for fredning, og regna opp en lang rekke fjorder i kommunen hvor et forbud mot dragnotfiske etter torsk burde gjennomføres. Argumentasjonen hans bygde på prinsippet om ressursvern, og de lokale fiskernes førsterett til fisket. Han påpekte at det særlig måtte forbys fremmede, eller utensokns fiskere, å bruke dragnot på gyteplassene under skreifisket i månedene mars, april og mai (FAF 1902, sak 63).

Det ble ingen utvidelse av fredninga, men folk i Måsøy gav seg ikke. I 1903 var spørsmålet igjen oppe for amtstinget (sak 10), og det kom på ny opp i 1909. Argumentene var stort sett de samme som tidligere, men nå var det også kommet inn en klar oppfatning av at de økonomiske maktforholdene førte til interessemotsetninger. Det ble hevda at de som hadde interesser i notfisket, ville være uvillige til å ta hensyn til at ...fjordbefolkningen sættes ut av stand til at ernære sig med sine smaabaater, ...(FAF 1909, sak 43).

Resultatet ble at det opprinnelige tomånedersforbudet mot bruk av Slæpenot (dragnot) ble fastholdt, men forbudet ble på det tidspunkt ikke utvida til å omfatte andre fjorder i Måsøy, slik kravet hadde gått ut på. I 1915 gikk amtstinget likevel inn for en tidsavgrensa fredningsordning i Lillefjord i Revsbotn, hvor det skulle være forbudt å bruke not, synkenot, slepenot, posenot eller trål (FAF. 1915, sak 71).

Begrunnelsen for å avslå liknende søknad fra Hasvik, for særlig å skåne gyteplassene på Breivikfjorden, gikk ut på at man ikke ville innskrenke næringsfriheta der det var unødvendig. Dessuten mangla man kjennskap til hvilken virkning drag- og synkenotfisket hadde på torskefisket (FAF 1908, sak 26).

Amtstinget hadde likevel ikke noe fasttømra prinsipp om at fredning mot dragnot ikke skulle utvides til nye områder. Det fikk man syn for da et meget vidtrekkende forslag i 1913 ble lagt fram av Tana herredsstyre, hvor det ble krevd at ... fangst av torsk med nøter i Finnmark maa forbydes ved lov. Amtstinget kunne da ikke slutte seg til et generelt lovforbud, men anbefalte et forbud mot notfiske etter torsk i gytetida, januar – mars (FAF 1913, sak 6). Et notforbud ble imidlertid ikke gjennomført, selv om mange andre kommuner også fulgte opp kravet året etter (Richter Hanssen 1990: 294).

Disse fredningssakene viser at det ikke bare var fortvilelse over at det økonomiske grunnlaget for bosetninga var trua som ligger i spesielt Snefjordfolkets krav om forbud mot visse redskaper og lokal førsterett til ressursene. I like høy grad er det også en økologisk tenkning, en lokal rettsoppfatning om hvem som burde ha førsteretten til fjordressursene og hvordan disse ressursene burde fordeles, slik at alle som hadde behov for det, skulle få sin rettferdige og rimelige andel til livsoppholdet. Man kan gjerne si at det klassiske mønsteret i Finnmark, når det gjelder fjordfolkets kamp for et vern av de nære fiskefeltene mot aktive redskaper, ble trukket opp allerede ved inngangen til 1900-tallet.

7.15.6 Motstand mot trålfiske

Trålen som fiskeredskap har utvikla seg over lang tid. Men ut fra hensynet til fiskebestanden har det opp gjennom århundrene vært lagt ulike restriksjoner på trålfisket i Vest-Europa (Iversen 1937: 7 ff). Redskapet er tidligere blitt definert som ... en nettpose som slepes langs bunnen av farkost under gang. Redskapet er beslektet med det danske snurrevad (Iversen 1937: 5).

Den moderne tråling med dampskip utvikla seg for fullt i Storbritannia mot slutten av 1800-tallet. I år 1900 var det der nærmere 1 350 slike trålere (Iversen 1937: 14). Også i Norge begynte man med tråling. Det altoverveiende flertall av fiskerne så imidlertid med stor uro på denne fiskemetoden. Omkring århundreskiftet var temaet blitt aktuelt også i den fiskeripolitiske debatt i Finnmark. Et lokalt kampskrift gav sikkert uttrykk for oppfatninga blant folk flest. Der ble det hevda at forkjemperne for tråldrift stort sett var likegyldige til om Finnmarks egen befolkning fikk noe utbytte av fisket. Disse folkene tenkte nemlig ... kun paa Finnmarkshavet som gjenstand for rovmæssig udnyttelse. (Hvalfredningskomitéen 1902: 57.)

Det ble der videre framholdt at fiskeriene i Finnmark også skaffa brød til en stor del av de som bodde i Troms og Nordland. Hvis hele riket skulle kaste seg over Finnmark i kappestrid om en ... rovmæssig udnyttelse, vil koen melkes til blods. Nei et havfiske langt fra land kan aldrig fuldt erstatte kystfisket langs hele Finmarkens fjordrige kyst.

Oppsummeringa var meget klar: Et fjord- og kystfiske vil være et fiske for alle, et havfiske paa bankene med dampskibe og dyre farkoster kun for kapitalister med deres tjenere ... (Hvalfredningskomitéen 1902: 58).

Antiholdningene mot trålredskaper fant støtte også hos amtsmyndighetene etter at Vardø fiskeriforening tok opp saka i 1905. De henstilte til myndighetene om at det måtte innføres forbud mot trålfiske, fordi trålfiskere fra andre steder kom til Finnmark. Der drifta de nært land og inne i buktene. Det førte til at fisket på disse grunnene ble ødelagt for de lokale fiskerne. Fiskeriforeninga i Vardø hadde den sikre erfaring at et trålfiske tett opp til land, ødela den stasjonære fiskebestanden (FAF 1905, Sak 67).

Etter at amtet hadde innhenta uttalelser fra alle kommunestyrene i Finnmark, med unntak av innlandskommunene, vedtok amtstinget i 1906 at trålfiske langs Finnmarkskysten ansees som skadelig for de øvrige fiskeriene og fiskebestanden, særlig bunnfisk. Kongen burde derfor innføre et helårlig forbud mot trålfiske innenfor territorialgrensa utenfor Finnmarks­kysten. Bare kontrollert forsøksfiske eller undersøkelser skulle være unntatt fra dette (FAF 1906, sak 34).

I 1908 ble den første trålerlova vedtatt. Der ble det satt forbud mot å bruke trål innenfor territorialgrensa. Samme år ble det også bevilga midler til å sende ut et marinefartøy for å føre oppsyn med fiskeriene i Finnmark (Christensen 1991: 623).

Trålersaka hadde i høy grad amtstingets bevåkenhet. Under en samling i 1912 fikk tinget telegrafisk melding om at det var påtruffet trawlere indenfor territorialgrensen. Da ble amtmannen pålagt å be regjeringa sende oppsynsskip nordover (FAF 1912, sak 29).

7.15.7 Sildefiske i større skala – industriell ­utnyttelse

Det er også grunn til å nevne sildefisket i forbindelse med overgangen til ny teknologi, og de motsetninger dette skapte i forhold til den lokale ressursbruken omkring århundreskiftet. Sildefisket i Finnmark hadde tidligere lite omfang, men var likevel ikke av ny dato. Allerede på 1740-tallet kan man for eksempel registrere at Pasviksamene dreiv kommersielt sildefiske, med Nod-Garn. Det var trolig en form for landnot. Dette fisket foregikk i Pasvikfjorden. Nesten hvert år kom det russere fra Kola med fra fire til sju jekter på 5/6 lester (1 lest = 2,08 tn.), for å kjøpe sild hos Pasviksamene (Schnitler III, utg. 1985: 74). Rike sildefjorder, og mer sporadisk fiske for salg i mindre skala nevnes også andre steder. Det var likevel ikke før mot slutten av 1800-tallet at sildefisket begynte å få dimensjoner.

Som et eksempel på utviklinga velges Loppa (jf. Samuelsberg 1983: 120-129). Der kom de første sildenøtene antakelig i bruk lokalt i begynnelsen av 1880-åra. De var i jevn virksomhet i årene som fulgte. Men først i 1898 fikk loppaværingene og de som bodde i kyst- og fjordstrøkene for øvrig, virkelig føling med det som seinere skulle komme. Det året slo høstsildefisket til for fullt i Øksfjorden. Her deltok det 110 notlag og 180 garnbåter, med til sammen 2 520 mann. Verdien av fisket ble oppgitt til 858 000 kr. Av dette tilfalt 718 000 kr. tilreisende. I Harald Samuelsbergs bygdebok for Loppa konstateres det da også at det var ... fjordfolket og kommunens egne fiskere ... som fikk den minste lotten i dette rike fisket. (Samuelsberg 1983: 121). Årsaken til dette var blant annet at få hadde sildegarn. De som eide garn, hadde heller ikke mange slike. Dessuten var det ikke mer enn 3-4 notbruk i hele kommunen.

De første landnotbrukene i Finnmark fiska som oftest bare i egen eller i nærmeste nabo­fjord. Innenfor sildefisket hadde man med andre ord det samme bildet som innen sei- og torskefiskeriene. Fjordfiskerne drifta fortrinnsvis i sitt nærområde eller innenfor avgrensa regioner. Det var ikke vanlig at de dro langt av gårde for å beskatte fiskeforekomstene.

Fiskerne lenger sørfra, også sildefiskerne, var mer mobile. De hadde større båter med innlosjeringsmuligheter. Dampbåter ble gjerne brukt til å slepe sildefartøyene. De oppsøkte silda der den var å finne. En del av finnmarksfiskerne fulgte dette eksemplet. De første motorfartøyer til bruk som losjement under fisket, ble innkjøpt til Loppa i 1906 eller 1907. Disse fiskerne fikk nå aksjonsradius ut over sin egen fjord. Det var et brudd med den tilpasninga som hadde vært vanlig fram til da.

Fram til århundreskiftet hadde silda i all hovedsak gått til konsum. Også det skulle det bli en forandring på, da kapitalsterke investorer så den mulighet som lå i å behandle silda industrielt, og male den opp til mel og olje. I 1898 ble det bygd en slik fabrikk i Svolvær. Snart ble den også avtaker for sild fra Finnmark. Allerede i 1903 ble sild fra Øksfjord frakta til denne fabrikken.

Den første sildoljefabrikken i Finnmark var visstnok den som ble bygd i Bergsfjord i Loppa i 1912-13. Den kjente Njårdfabrikken ble oppført i Øksfjord noe seinere, i 1917-18. Disse anleggene var starten, og utgjorde grunnlaget for den virkelig effektive industrielle utnyttelse av silderessursene i Finnmark.

Som for de andre fiskerienes vedkommende var det imidlertid noen som så faremomentene ved utviklinga også innen sildefisket. Et fiskarlag i Lofoten (Lofuohtta) krevde allerede i 1904 forbud mot industriell utnyttelse av silda. Hovedargumentet var at slik produksjon ville skade bestanden, og at det ville bli vanskelig å få tak i agnsild. Disse tidlige motstanderne av industrifisket skulle som kjent få sørgelig rett med hensyn til bestanden.

7.15.8 Ny teknologi skaper ulikheter

Den oppgradering av fiskeflåten i Finnmark som starta med lånefondet av 1905, la grunnlaget for en ulik utvikling i kyst- og fjorddistriktene. Kystdistriktene fikk som vi har sett, nesten alle tildelingene fra det offentlige i forbindelse med moderniseringsprogrammet. Dette fikk naturligvis konsekvenser for hva man etter hvert greidde å få opp av sjøen.

De som fiska med de mindre båtene uten motor, mente at driftsforholdene deres ble sterkt forverra, noe man også gav uttrykk for i mange sammenhenger. Fra 1909 rapporteres det fra Kiberg at fisket var noenlunde bra, men at fortjenesten likevel hadde vært svært dårlig på grunn av dårlige priser. Et leserinnlegg i den samiske avisa Sagai Muittalægje mente at dette var skøytenes og fiskedampskipenes skyld, fordi de kom med så mye fisk. De kunne seile uansett hvor stille det var, og dra så langt de ønska. På denne måten hadde de brakt så mye fisk på land mens det ennå var gode priser, at seilbåtene så vidt fikk så de greide seg. De kom seg nemlig ikke så fort fram, og heller ikke så langt som de store båtene. Innsenderen mente at folk burde slutte seg sammen om å arbeide for et forbud mot disse. Ellers kom de som ikke klarte å skaffe seg skøyter til å måtte sulte (SM, nr. 15. 1907. Dat. Kiberg 4.7. s.å.).

Motorfartøyene hørte likevel ennå før 1910 for det meste hjemme utenfor amtet. Verken lånefondet for Finnmark av 1905, som heller ikke opprinnelig var tenkt brukt til motorisering av flåten, eller andre forhold, kunne bidra til en mekanisering så hurtig som den som fant sted sørover på kysten. Det var først fra om lag 1910 at motoriseringa virkelig skjøt fart også i Finnmark. I 1909 var det 22 båter med motor i amtet, 49 i 1910, 112 i 1911, 202 i 1912, 294 i 1913, og 450 i 1914. I 1920 var tallet steget helt til 1 117 (Solhaug 1977: 20).

Stadig med Sagai Muittalægje som kilde, førte moderniseringa og mekaniseringa til en vanskelig situasjon flere steder enn i Kiberg. Fra Finnkongkeila ytterst i Tanafjorden klaga en småbåtfisker i 1909 over at de store båtene samla seg der om sommeren og sprengte russernes mottakskapasitet på et par dager. Småbåtene klarte ikke å komme nær russebåtene en eneste gang før disse var fullasta og ikke ville ha mer fisk. Skribenten spurte avslutningsvis hva folk skulle leve av, når de ikke fikk tak i mel. Vedkommende anmoda for øvrig den første samen på Stortinget, Isak Saba, om å arbeide med saka (SM. 15.12.1909).

Også i Vest-Finnmark var problemet med store kontra mindre båter aktuelt. Fra Lidnavuotna – Lerresfjorden, ble det meldt om store vanskeligheter på grunn av dårlig fiske over lengre tid. Kjøpmennene gav ikke kreditt mer, unntatt til dem som var mannskap på skøyter. Selv hadde de ikke midler til å skaffe slike båter. De måtte bare nøye seg med å høre om det gode fisket i Øst-Finnmark. Farkostene deres var for små til at de kunne komme seg dit. Vedkommende som skreiv dette var meget pessimistisk for framtida og bosetninga på stedet, så lenge de ikke hadde ressurser til å skaffe seg skøyter selv (SM. 1.10.1910).

For dem som fiska med de minste båtene var det særlig alvorlig at den generelle utvidelsen av fangstkapasiteten førte til vansker også med omsetninga i forhold til pomorene – de man i stor grad bygde sitt økonomiske fundament på. Johs. Falkenbergs beskrivelse av Laksefjordsamfunnet viser for eksempel at russehandelens betydning der var på retur en stund før første verdenskrig (Falkenberg 1941). Det er ikke urimelig. Flere samvirkende faktorer trakk da i negativ retning. En av dem var trolig at de minste båtene fikk reduserte muligheter til å handle direkte med russerne.

Det henger sammen med den måten russerne organiserte oppkjøpet fra gammelt av. Russeskutene lå da spredt innover i fjordene og kjøpte opp fisk. Etter hvert samla de seg der det var mest fisk å få tak i. Blant annet i Hammerfest hadde det vært mange russere i 1909, men derimot ikke inne i Porsangerfjorden. Leserbrevskribenten som opplyste dette til Sagai Muittalægje, foreslo at fiskerne i fellesskap burde telegrafere til den russiske konsulen for å få russeskip til fjorden. Da kunne de få omsatt fisken som fantes (SM, 1.10.1909).

Utviklinga i retning av at oppkjøpet ble mer og mer konsentrert, er meget godt dokumentert fra Tanafjorden. Fram mot første verdenskrig samla pomorskutene seg etter hvert nesten bare i Finnkongkeila (Sieidavuotna). Forholdene der ble flere ganger tatt opp i Sagai Muittalægje. Her ble det hevda at det var de mindre båtene som ble skadelidende. I enkelte tilfeller måtte de gjøre vendereis, uten å få levert fangsten. Det skyldtes at russerne prioriterte mottak fra de største leverandørene, skøytene. Fisk var det nok av lengre innover, blant annet i Langfjorden (Lággu) og Hopseidfjorden (Nuorri), men den måtte leveres i Finnkongkeila flere mil unna. Den store tilførselen der gjorde at de som kom fra disse fjordene, i tillegg kanskje måtte vente i et par dager før de fikk levert, og da til dårlig pris (SM, 15.5.1910).

Det var flere årsaker til denne utviklinga. Moderniseringa av fiskeflåten lengre sør, men også på kysten av Finnmark, var sikkert vesentlig. For å få last på kort tid, har de russiske kjøperne funnet det mest tjenlig å ligge på samme sted og motta større kvanta fra færre leverandører. Dette ble mulig da fiskebåtene ble større og motoriserte.

På den annen side er det også ting som tyder på at kapasitetsutvidelsen og mekaniseringa av fiskeriene nordpå, også hadde sin årsak i en reell markedsutvidelse østover mot Russland. De russiske kjøpmennene gikk rundt århundreskiftet i betydelig grad over til større fartøyer. Lodjene, den tradisjonelle fartøytypen som lasta fra 60–80 000 kg, ble etter hvert skifta ut med skip som kunne laste 120–250 000 kg (Korneliussen 1968: 361).

For slike fartøy svarte det seg ikke å ligge inne i en liten fjordarm og risikere å ikke få full last. De var heller ikke interesserte i å selge mel i smått. Moderniseringa og utbygginga av kapasiteten i kyst- og havfiskeflåten hadde altså sitt motstykke på den russiske kjøpersida.

Denne utviklinga gav seg klare statistiske utslag. Ifølge tallene for 1901 og 1912 steig verdien av eksporten til Russland fra Finnmark og Troms fra 3,7 millioner til 6,9 millioner kroner, nesten en fordobling. En slik eksportøkning ville neppe vært mulig uten en omfattende utvidelse av både fangst- og transportkapasiteten. Men den førte altså til lokale strukturendringer som i første rekke ramma dem som mest hadde basert livsoppholdet på pomorhandelen.

7.15.9 Agnforsyningssituasjonen konsentrerte fisket og oppkjøpet

I et så stort område som Finnmark var det selvsagt også mer lokale og regionale årsaker til at sommerfisket for de mindre båtene synes å ha blitt mindre lønnsomt i årene forut for første verdenskrig. I Tanafjorden var for eksempel agntilførselen en slik lokalt medvirkende årsak til at kjøperne samla seg i de største fiskeværene lengst ute i fjorden.

I denne fjorden var ikke seien det viktigste fiskeslaget om sommeren, men derimot torsk og hyse. Derfor var linefiske det vanligste. Tidligere, fram til om lag 1905, hadde fiskerne skaffa seg agn ved å spa fram sil, tobis, fra sandbankene ved utløpet av Tanaelva (jf. Saraksen 1979). Derfor foregikk fisket gjerne langt inne i fjorden, nær den viktigste agnressursen. Russerne var med andre ord nødt til å komme dit fisken og fiskerne var. De fleste fikk derfor tak i vintermel relativt lettvint, så lenge den enkelte fisker skaffa agn sjøl (SM 1.3.1910).

Etter 1905 utvikla det seg et omfattende silnotfiske ved munningen av Tanaelva. Silen ble da lasta ombord i motorskøyter og ført ut til Finnkongkeila og andre vær for salg. Dermed ble fisket konsentrert dit, og russerne slutta å dra innover i fjorden. Av den grunn måtte også de mindre båtene i enda større grad enn tidligere søke ut til særlig det nevnte været.

Agnprisene vakte stor forbitrelse. For 1 kasse sil krevde skøytene 20–30 kroner, eller 4 – 5 kroner for ei bøtte. De som ikke hadde råd til å kjøpe ei hel kasse måtte ofte greie seg uten sil til agn. Selgerne så det ikke som umaken verd å måle opp så lite som ei bøtte – ... ja daina lagin baccek manga gæfhes olmus rievo sevtitaga – derfor blir mange fattige folk uten agn.

Innsenderen til Sagai Muittalægje, Amund Johnsen, Vestertana (Deanodat), var svært hard i sin dom over en slik monopolisering av agnforsyninga: Folk som stod på dårlig fot, ville nå komme på fattigkassa fordi silselgerne opptrådte som kapitalister. De satte egenrådig prisene til det maksimale, og tømte heller silen på havet enn å slå av på prisen. Han spådde at bare motorskøyter som selv kunne hente sil direkte fra notbrukene ved munningen av Tanaelva, ville få tak i agn. Folk i fjorden burde derfor se lenger enn til sine egne komagtupper, og kreve et forbud mot silnotdraging.

Amund Johnsen presenterte her en variant av den klassiske situasjon for utnyttinga av ressursene i fjordene i Finnmark: Fjordfolket i forsvar for et lønnsomt lokalt fiske mot konkurranse fra tilreisende, store enheter, eller ny teknologi. Han hevda at et forbud mot silnotdraging ikke ville være til skade for de store båtene. Ute i havet var fisken ikke så nøye på agnet. Der kunne annet agn brukes like godt som sil. For de mindre båtene derimot, som måtte holde seg inne i fjordene hvor fisken var mer kresen, var sil helt nødvendig som agn. Han trodde imidlertid på en vei ut av vanskene for fjorddistriktene i Tanafjorden, og kom med følgende oppfordring: Dere undertrykte, rop så høyt at kommunestyret, ja selv Stortinget hører det. (SM, 1.3.1910. Oversettelse v/forfatteren.)

Også fra annet samisk hold i Tana ble det omkring 1910 skrevet til Sagai Muittalægjeog gitt uttrykk for at når bare silnotdraginga ble forbudt, ville russerne på ny måtte søke til de mindre havnene.

Det ble hevda at i årene rundt 1910 ble det frakta så mye agnsil til de større linebåtene i Finnkongkeila, at disse kunne håve inn den ene fulle lasta etter den andre. Småbåtfiskerne ble gående på land, og bare måtte se på at havfiskerne fylte opp russebåtene. De samene som var aktive i media var imidlertid ikke ute etter å nekte de store båtene å fiske, eller å få fisk, men mente de måtte kunne greie seg uten sil til agn. De store båtene kunne levere fangsten nærmest hvor som helst. Det kunne ikke de mindre. De måtte holde seg i fjordene. Den tid russerne kom innover i fjordene, fikk fiskerne alltid tak i vintermel, ble det hevda (SM, 15.5.1910).

7.16 Sjølaksefisket

Laksefisket i elvene i Finnmark må være svært gammelt. Via skriftlige kilder kan man følge det fra slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet. De sentrale vassdragene var Tana og Alta, men Neidenelva og Porsanger­elvene var også blant de viktigste.

Selv om man ikke har tilsvarende opplysninger om laksefisket i sjøen, finnes det likevel kilder som viser at det ble drevet et visst sjølaksefiske i enkelte av finnmarksfjordene på 1700-tallet. Iallfall i enkelte distrikter, blant annet på nordsida av Varangerfjorden, ble dette fisket opprinnelig drevet av samer, mens nordmenn kom med som deltakere seinere (Kolsrud 1961: 52). Samtidskilder fra det som nå er Sør-Varanger, gir det samme bildet. Der er det helt uomtvistelig at øst- eller skoltesamene dreiv laksefiske i sjøen allerede omkring 1740. Dette vet vi etter Peter Schnitlers grundige undersøkelser forut for grenseoppgjøret med Sverige i 1751.

Hans vitner fortalte da at Pasviksamene fiska laks i Passvig- og Jar-Fiordene. Fangsten solgte de til den norske handelen i Vadsø. Petchengasamene fiska i Grense-Jakobselv (Vuorjánjohka) og i Munkefjorden (Uvdovuotna). Dette fisket var de alene om – ... hvori de Norske ingen Deel have taget. (Schnitler III utg. 1985: 74/76).

Et særlig interessant trekk ved laksefisket i fjordene og elvene i det nåværende Sør-Varanger på 1740-tallet, er at samene der, ifølge Schnitler, hadde en eksklusiv rett til dette fisket. Det gjaldt også Neiden. De andre sjøressursene i fjordene i dette distriktet ble imidlertid også brukt av nordmenn fra nordsida av Varangerfjorden.

Da grensa mellom Norge og Russland ble trukket i 1826, dreiv samene fra Pasvik stadig et innbringende laksefiske i Jarfjord og Bøkfjord. Dette fisket ble da ansett som så gammelt at retten til å fortsette med det ble fastslått i artikkel 7 i grensekonvensjonen av 1826, og bekrefta ved en protokoll av 14. mai 1834, punkt 2, selv om Pasviksamene på det tidspunkt var blitt énsidig russiske undersåtter (Om Pasviksamenes laksefiske: Se Tanner 1929: 115-121, Fiskeriinspektøren 1887-90: 238-243, Andresen 1983).

7.16.1 1800-tallet

Mot slutten av 1700-tallet rapporterte amtmann Sommerfeldt at ... Laxen tages i Søen med Garn fra Stranden ... (Sommerfeldt 1799-1800:131). Også andre opplysninger trekker i retning av at sjølaksefisket i Finnmark var under utvikling. En båtreisende på Laksefjorden i 1827, forteller med tilfredshet at Kjøkkenet blev næsten hver Dag forsynet med fortræffelig færsk Lax, der indkjøptes af de enkelte Finner, som vi hist og her kom forbi paa Fjorden (Keilhau 1831: 82). Noe stort omfang kan sjølaksefisket likevel neppe ha hatt på den tida (jf. Fiskeriinspektøren 1880-82: 86).

Hvilke redskapstyper som ble brukt, er det vanskelig å si helt eksakt. Finnmarkskommisjonen som leverte sin innstilling i 1826, skreiv for eksempel at bruk av Laxevaarpe var aldeles ukjent i Finnmark (Budstikken 1830: 253). I 1835 opplyses det igjen at i ... Fjordene fiskes Laxen i Garn ... (Kraft 1835: 574). Dette tyder på at det har vært et jevnlig laksefiske i sjøen, selv om kildene ellers er nokså sparsomme med opplysninger. Forklaringa kan være at fangsten ikke ble særskilt registrert av noen offentlig myndighet, da spekelaks ble solgt til russerne sammen med annen saltfisk. Dette forholdet stod ved lag ennå på 1870-tallet (Solhaug II 1976: 539). Muligens har spekelaks i tønner vært omsatt i pomorhandelen helt til den opphørte omkring første verdenskrig. Organisert laksekjøp med sikte på eksport i fersk tilstand nådde nemlig ikke Finnmark før ved århundreskiftet (Solhaug II 1976: 559).

7.16.2 Vinterlaksefiske

Et interessant trekk ved laksefisket i sjøen i Finnmark omkring midten av 1800-tallet, er at det stedvis ble drevet som et vinterfiske. I 1849 opplyste fogden i Øst-Finnmark at det samme vinter var blitt fanga ... ikke ubetydelige Quantiteter af Lax i Varangerfjorden. Han antok at hvis dette fisket fortsatte, ville det være av viktighet for innbyggerne ved fjorden. Han argumenterte også med at Varangerfjorden ikke stod i forbindelse med noen egentlig lakseelv, slik at unntak fra de generelle fredningsbestemmelser ikke ville skade laksefisket i amtsdistriktet for øvrig (ØVDF 1849: 11).

Distriktsformannskapet for Øst- og Vest-Finnmark beslutta på den bakgrunn å søke kongen om dispensasjon for Varangerfjorden fra paragraf 1 i lov av 17. august 1848, angående fredningstida for laks og sjøørret (ØVDF 1849: 12). Denne søknaden ble innvilga ved kongelig resolusjon av 12. juli 1850 (ØVDF 1851: 2). Der ble det bestemt at laksefisket i Varangerfjorden skulle unntas fra de generelle fredningsbestemmelsene i lovverket.

7.16.3 Kilenøter

Fisket med kilenot og krokgarn tok sannsynligvis til på 1860-tallet, iallfall hvis en skal dømme etter amtmannens femårsberetninger. De første årene må det ha vært krokgarn eller liknende redskaper som dominerte. I Sør-Varanger kan det for øvrig virke som om mange av dem som etablerte seg som laksefiskere der, tok etter en av Pasviksamenes metoder. Det var en dragnotliknende innretning – ei not spent i bue ut fra stranda. Fiskeren kunne se når det gikk laks inn i nota, og drog den da til seg (Tanner 1929: 118).

Innføring av kilenot i Finnmark skjedde etter impulser utenfra. Fiskere fra Trøndelag (Foslandsosen) retta i 1869 en forespørsel til amtet om mulighetene for å drive laksefiske i Tanafjorden (SAT. FA. S II. Pk. 87. Jb. 1870). Dette resulterte trolig i at det kom i gang et kilenotfiske drevet av tilreisende. Amtmannen anfører i 1870 at han var ukjent med at kilenot hadde vært i bruk av amtets egne innbyggere fram til da, men at enkelte personer fra Trondheims stift i et par år hadde drevet slikt fiske i Sør-Varanger og Tana (SAK. FA. kpb. 25.8.1870). Også i amtets femårsberetninger finnes det opplysninger om at det mot slutten av 1860-åra ble etablert kilenotfiske i Tanamunningen, av folk fra Nordlands og Nordre Trondhjems Amter (FAB 1866-70: 25).

Etter fiskeriinspektørens innberetning for 1880-82 ser det ut til at kilenota var blitt introdusert i seks av finnmarkskommunene. Antallet var likevel svært lavt. I 1882 var det ikke flere enn om lag 10 kommuner (F. insp. 1880-82, Bil. nr. 10). Fra da av gikk utviklinga fort. Hovedtyngda av fangstkvantumet og verdien av laksefisket dreide gradvis over fra elv til sjø, i takt med at flere og flere etablerte seg med laksebruk i sjøen. Allerede i femårsberetninga for 1886-90 konstaterte amtmannen at laksefisket i sjøen da hadde oversteget verdien av det som ble fanga i elvene (FAB 1886-90: 21).

7.16.4 Forbud mot drivgarnsfiske etter laks

Men også innen laksefisket opplevde man like etter århundreskiftet en utvikling som ble ansett som truende for både ressursgrunnlaget, elvefisket og fisket med faststående redskaper i sjøen. Det var drivgarnsfisket i sjøen, som i første rekke ble drevet av tilreisende båter sørfra. På mange måter var det en parallell til det som skjedde innen de andre fiskeriene, hvor tilreisende med ny og forbedra teknologi nå begynte å ta en større del av de lokale ressursene.

De første opplysninger om drivgarnsfiske i sjøen finner man i fiskeriinspektørens innberetninger fra rundt århundreskiftet. Det virker som om dette tok til i Drammensfjorden. I 1906 begynte man med drivgarnfiske også i Trondheimsfjorden. Det ble gjort så gode fangster at det i årene 1907 og 1908 utvikla seg kraftig i de andre Trøndelagsdistriktene, og i Østfinmarken. Det året skal det ha vært 200 båtlag som dreiv dette fisket på landsbasis (F. insp. 1907-08: 17).

Fiskeriinspektøren uttrykte meget stor bekymring for virkningene av dette nye fisket. Han så det nye effektive fangstredskapet som en fare ... saavel for de ældre rettighetshavere som for laksens adgang til at naa op til sine gytepladser i vasdragene, og derigjennem for laksefiskets fremtid. (F. insp. 1907-1908: 17).

De bestemmende myndigheter var enige om å forhindre denne utviklinga, og det ble handla raskt for å sette en stopper for denne uønska beskatningsmåten. Allerede 19. desember 1908 ble det satt forbud mot fangst av laks med drivgarn i tida 1. mai til 31. juli i den indre delen av Varangerfjorden og i Sør-Varangerfjordene (Fiskeriinspektøren 1907-08: 18).

I Tanafjorden var det allerede i 1901 satt forbud mot fangst av laks med not og drivgarn i et avgrensa område utenfor munningen av Tanaelva. Silnot – ei dragnot til å fange agnsil med – var likevel tillatt (Kgl. res. 18. april 1900). Som en følge av utviklinga av drivgarnsfisket i sjøen, ble forbudssona ved kongelig resolusjon av 2. desember 1909, fastsatt til å gå fra Finnkongkjeila til Kvitnes. (F. insp. 1909: 22). Det vil i praksis si at omtrent hele den store Tana­fjorden fra da av var stengt for drivgarnsfiske etter laks.

Drivgarnsfiske i sjøen ble ikke sett på som et problem i de påfølgende årene. Det resolutte inngrepet fra myndighetenes side satte en stopper for dette fisket for lang tid. Den tids teknologi og trådtyper gjorde det neppe lønnsomt å bruke drivgarn utenom fjordene, i nærheten av gode lakseelvmunninger.

Fram mot første verdenskrig var med andre ord også hovedmønsteret innen sjølaksefisket lagt. De faststående redskapene hadde etablert seg, og antallet kilenøter var i 1912 kommet opp i 759. Det statistikkførte kvantumet laks som ble tatt det året, var 88 000 kg (F. insp. 1912-13: 53, 55).

I enkelte fjordstrøk ble laksefisket drevet både vår og høst. Ved kongelig resolusjon av 2. desember 1909 ble for eksempel sjølaksefiskesesongen i Varangerfjorden formelt utvida til også å gjelde månedene oktober og november (F. insp. 1909-10: 21). Laksefisket var med andre ord blitt en viktig faktor i næringskombinasjonen i vesentlige deler av fjord- og kyststrøkene i Finnmark allerede før første verdenskrig, og kom da til å bety svært mye i mellomkrigstida, etter sammenbruddet av pomorhandelen.

7.17 Havpattedyr – hvalfangsten

Under bruken av sjøressursene faller det naturlig å ta med utnyttinga av havpattedyrene. Alle disse var gjenstand for beskatning og hadde vært det lenge før den første kommersielle hvalfangsten på 15- og 1600-tallet. Tillatelser til å drive hvalfangst utenfor Finnmark, utstedt i København i første halvdel av 1600-tallet, viser at dette har vært en betydelig virksomhet. Særlig mange tillatelser ble for øvrig gitt i årene etter 1613 (Juel 1889: 165/171). Det kan ha sammenheng med at den dansk-norske staten fra da av hadde full jurisdiksjon over kyst- og fjordområdene i nord, etter Kalmarkrigen og freden i Knæred (jf. kapittel 3.3.).

Litteraturen inneholder imidlertid sparsomt med opplysninger om hvordan og hvor denne kommersielle fangsten ble drevet. Forbindelsen til den lokale befolkningas hval­fangst, som samene stod for, er likeledes usikker. Man vet heller ikke hvorvidt deres fangstaktivitet ble hemma av de fremmede. På 1660-tallet opplyser italieneren Francesco Negri at samene hvert år også drog på hvalfangst til Ishavet, helt til Svalbard. Dette kan ikke avvises uten videre, selv om det her muligens foreligger en sammenblanding med den fangsten som ble drevet av kompanier fra ulike europeiske land (Gjessing 1955: 24). Denne tidlige kommersielle hvalfangstaktivitet avtok mer eller mindre mot slutten av 1600-tallet, slik at bare den lokalt drevne samiske fangsten ble igjen. I 1694 er Varangersamenes spesielle fangstmåte særlig godt beskrevet. Den må også ha vært ganske innbringende de årene den slo til. Denne fangsten foregikk i forbindelse med at spekkhoggere ( Vannhunder) på flo sjø jaga hvaler innenfor et rev som lå en halv mil fra land. Når det ble fjære sjø kunne de ikke komme seg bort igjen. De kjørte seg da ofte på land og brølte slik at det kunne høres en halv mil unna. Dette var et tegn til de lokale samene om å samle seg til fangst. De små hvalene ble så avliva med spyd og spisse trestaurer. Kjøttet og spekket ble spist ferskt eller salta, eller solgt til nordmenn og andre samer. Av mer kuriøs karakter er opplysninga om at hver av Varangersamene betalte 1/2 pund fisk til en gammel same i Pasvik, Levi, for at han med sine overnaturlige evner skulle styre hvalene inn i fjorden. Fikk han avgifta punktlig, ble det stor fangst. I motsatt fall ble fangsten liten (Knag utg. 1932: 23).

Samene dreiv også en omfattende jakt på sel og hvalross. De forskjellige selartene må ha hatt en sentral plass i næringsgrunnlaget. Det kan man blant annet slutte seg til av den særdeles store mengden av betegnelser som man hadde for selene, etter alder, kjønn, farge og så videre. I kyst- og fjordområdene har man dessuten ennå i dag en rekke samiske stedsnavn som på en eller annen måte har sammenheng med særlig sel og hvalross. Mest kjent i så måte er Hjemmeluft i Alta, med det verdenskjente helleristningsfeltet. Dette navnet er en forvanskning av det samiske ordet Jiepmaluokta, som betyr selbukta.

På begynnelsen av 1700-tallet fikk man offisiell aksept for at jakt var en spesiell samisk næringstilpasning som skulle skjermes mot skadelig konkurranse. I § 25 i handelsforordninga av 1702 var det tatt inn en egen beskyttelse for spesifikk samisk næringsvirksomhet. Kongen i København befalte da at sjøsamene i Finnmark ikke på noen måte skulle forhindres eller forbys å drive jakt og veiding, uansett om det var innenfor eller utenfor deres egne tingsteder (FaaB 1702: 85).

Grunnen må være at man har søkt å utvirke hindringer for samenes jakt, noe kongen ikke bifalt. Derfor understreka han deres jaktrett. Denne næringsformen var en spesialitet for de samene som bodde ved sjøen. Å hindre dem i å drive jakt ville gjøre dem mindre selvhjulpen. Det ville i så fall stå i strid med de overordna intensjonene om Finmarkens Opkomst – å trygge det lokale næringslivet i amtet. Dette tok kongen til følge, gjennom å innføre formelle bestemmelser for å sikre jakta som en del av det samiske næringsgrunnlaget.

Ikke bare ble samenes jaktrettigheter slått fast, men det ble også tatt inn en bestemmelse i samme paragraf om beskyttelse mot konkurranse fra de tilreisende fiskerne – nordfarerne. For disse skulle det på det aller strengeste være forbudt, uansett tid, å drive jakt til lands eller vanns. Grunnen til at denne bestemmelsen må regnes som et vern for den samiske jakta, er at de fast bosatte nordmennene dreiv liten eller ingen jakt. Som et eksempel kan nevnes at 35 samer i Kjelvik prestegjeld hadde gevær i 1705, mot bare to nordmenn (Richter Hanssen 1990: 113).

Handelsforordninga av 1702 inneholdt likevel noen få unntak fra samenes jaktrett. De skulle ikke gjøre innpass på Sørøyforpaktninga (kobbe), og heller ikke felle rein på Sørøya eller Rolvsøya. Dessuten var det ikke tillatt å skyte ærfugl i rugetida om våren, noe det allerede var satt forbud mot tidligere.

Men én embetsmann så spesielt den samiske sel- og nisejakta som et problem. Det var amtmann Collett som omtalte dette i 1757. Han hevda at sjøsamene gjerne dro rundt på selfangst i den beste fisketida, både for matens og skinnets skyld. Han mente at de ville tjene mer på å fiske, og at de jaga bort fisken med all skytinga. Han ville ha en slutt på det, og antyda at hvis de forsømte fisket for å reise rundt og skyte Sel-Hunde og Niser, skulle de ikke få kjøpe krutt i den viktigste fiskesesongen fra midten av mars til midten av mai.

Sjøsamenes ekspertise på dette feltet var ganske sikkert også hovedårsaken til at de var blant pionérene i de første fangstekspedisjonene som drog til Svalbard mot slutten av 1700-tallet. Det gjaldt blant annet en ekspedisjon som ble sendt fra Hammerfest i 1795, hvor mannskapet bestod av ... norske sjøfinner og russere. (Nordgård 1920: 51).

Ilanddrevne og selvdøde hvaler var også ettertrakta. Fra 1801 fortelles det for eksempel at i Nesseby og Vadsø hadde allmuene funnet til sammen 7 slike. Spekket fra disse ble solgt eller brukt til tran. Samene spiste denne trana sammen med tørrfisk (Rathke utg. 1907: 145). Varangerfjorden var tydeligvis hvalfjorden framfor noen. Men ilanddrevne hval hadde betydning for folk også andre steder i Finnmark. Til en viss grad ble det også drevet aktiv hvalfangst. I årene omkring 1816 var det tilløp til organisert fangst i blant annet Altafjorden. Ett år ble det tatt 8 store hval som alle var drept med harpun.

Denne jaktformen hadde sine ulemper. Hvalen sank etter harpunering, for så å flyte opp seinere. Harpunene var merka. Når en hval ble funnet, skulle det kunngjøres, slik at eieren av harpunen(e) kunne melde seg og få sin part. Hvis ingen meldte seg, tilfalt hvalen finneren. I amtets femårsberetning for 1851-55 sies det imidlertid at hvalfangsten var kommet ned på et lavmål, og at de hvalene som av og til ble harpunert, sjelden ble funnet (Risting 1922: 102/103).

7.17.1 Den moderne hvalfangsten 1863-1904 ­-rovdrift på ressursene

Det har ofte vært hevda at det var mangel på redskaper og metoder som gjorde at hvalfangsten ikke ble drevet i større skala lokalt i Finnmark. Håndharpunen var visselig ikke det mest effektive redskap, men den hadde likevel absolutt vist sin berettigelse. Det kan derfor være grunn til å sette spørsmålstegn ved påstanden om at det var redskapenes og metodenes ineffektivitet som var årsaken til den manglende innsats på dette feltet.

Man skal nemlig ikke se bort fra at det var den eldgamle trua på sammenhengen mellom rik hvalbestand og rikt fiske som la en demper på den lokale fangstaktiviteten. På slutten av 1820-tallet finnes iallfall den forestillinga at hvalfangst var skadelig for fiskeriene. Det kan være en av grunnene til at det lokalt ikke ble lagt større vekt på å drive mer utstrakt fangst (Risting 1922: 103).

På en slik bakgrunn, og på grunn av fiskerienes grunnleggende betydning i Finnmark, kan man bedre forstå den voldsomme harmen som ganske raskt oppstod da Svend Foyn og hans likesinnede begynte med industriell utnytting av hvalbestanden. Foyn gjorde sine før­ste forsøk på industriell hvalfangst i Finnmark i 1863 (Johnsen 1959: 110. Der det i det følgende kun vises til sidetall, er referansen Johnsen 1959). I 1869 bygde han eget hvalkokeri i Vadsø. Året etter utvida han bedriften med guanofabrikk (s. 201).

Gjennom forskjellige utspill overfor det sentrale politiske miljø fikk Foyn ifølge lov av 15. juli 1839 angående Haandværksdriften § 82, noe som formelt ble kalt for patent på sitt fangsystem. I praksis var det monopol for en 10-års periode fra og med 1873 (s. 216 ff). I dette tidsrommet var det bare ett selskap som klarte å trosse ham. Det etablerte seg i Jarfjord (Ruovdavuotna) i Sør-Varanger, selv om mange juridiske veier ble prøvd for å stoppe dette nye foretaket (s. 239 ff). Foyns maktstilling var slik at han til og med selv kunne utdele konsesjoner. I 1880 delte han ut 4 slike. Konsesjonsinnehaverne etablerte seg i Sørvær på Sørøya, Tufjord (Irevuotna) på Magerøya, og to i Vardø. Den ene av disse hadde for øvrig et flytende kokeri (s. 247). Konsesjoner ble bare gitt til selskaper som forplikta seg til å fange andre steder enn i Varangerfjorden, som Foyn betrakta som sitt område (s. 260).

Ytterligere noen konsesjoner ble gitt fram til og med 1882, som var det siste året i Foyns monopolperiode. Da var det til sammen 8 ekspedisjoner med 12 hvalbåter som årlig drifta for Finnmark. De fanga da til sammen om lag 400 hval, til en verdi av 1 million kroner (s. 266-76).

I og med at det ble fri etablering i 1883, økte antallet hvalstasjoner ganske raskt til 16, og hvalbåtenes antall kom opp i 23. Fangsten pr. båt stagnerte imidlertid. I 1881 fanga hver båt i gjennomsnitt 35,6 hval, mens tallet i 1883 var 23,4 (s. 526, 267-68). Antall personer som deltok i ekspedisjonene i 1883 var 526. I 1884 var landstasjonenes antall steget til 20 på kysten av Finnmark. Til dette kom 3 stasjoner som var etablert på Murmankysten (s. 345).

Alle typer hval ble fanga (s. 534, 272 ff), slik at den frie etableringsretten innenfor næringa, ifølge hvalfangsthistorikeren Arne Odd Johnsen, var en blankofullmakt ... til en kommersiell utryddelse av hvalen ved Finnmarkskysten (s. 268). Fangsten foregikk likevel ikke bare i eget territorialfarvann. Fra slutten av 1870-tallet ble det mer og mer vanlig at norske hvalfangstskuter dreiv sin virksomhet utenfor Murmankysten. Dette ble sett på med misbilligelse blant fiskerne der, ut fra nøyaktig de samme grunnene som fiskerne i Finnmark hadde for å kjempe mot hvalfangsten (Nielsen 1992: 60).

Etter sterkt lokalt press ble det i 1881 innført en hvalfredningslov. Den bestemte blant annet at det fra årets begynelse til 1. juni ikke skulle tillates hvalfangst i Varangerfjorden. Grensa ble trukket mellom Kibergneset og Grense-Jakobselv Disse nye bestemmelsene førte til at nyetableringene konsentrerte seg til Sør-Varanger og Vardø-Kibergområdet, altså så nært hvalfredningsgrensa som mulig. Foyns Vadsøfabrikk ble liggende ugunstig til. Han nedla drifta der og etablerte nye anlegg på Sørøya og i Mehamn i 1884. De stod ferdige året etter (s. 532- 538).

Hovedtyngda av fangsten fram til om lag 1890 fant sted i Øst-Finnmark. Da var det 9 stasjoner med 14 fangstbåter øst for Tana­fjorden, mens det vest for denne fjorden var 6 stasjoner med 11 fangstbåter. Dette bildet endra seg imidlertid. Sju år seinere, i 1897, var det 6 stasjoner med 11 fangstbåter igjen øst for Tanafjorden, mens de tilsvarende tallene for Vest-Finnmark var henholdsvis 8 (i 1890) og 16 (i 1897) (Johnsen 1959: 553).

Dette hadde nok også sammenheng med den omlegging fra kyst- til havfangst som fant sted. Ved finnmarksfangstens avslutning i 1904 var overgangen til havfangst nærmest fullført (s. 576). Det året var det faktisk bare én stasjon igjen i Øst-Finnmark, Neptun i Båtsfjord, mot 7 i Vest-Finnmark (s. 558).

7.17.2 Sterk motstand mot hvalfangsten

Fiskerne kom til å bli meget sterke og aktive motstandere av den moderne hvalfangsten som ble drevet med dampbåter og harpunkanoner, og mot den type kapitalbasert utnyttelse av havets ressurser, satt i scene av folk utenfra, som denne næringsaktiviteten innebar. Den industrielle hvalfangsten ekspanderte nemlig ved hjelp av kapital, utstyr og mannskap fra Sør-Norge, særlig Vestfold. Man kan også trygt si at det var et kolonipreg over det som skjedde. De regionale ressursene ble systematisk utnytta for å skape vekst og velstand andre steder i landet – ikke der de fantes.

Tidlig i 1870-åra, allerede ganske få år etter at Svend Foyn hadde starta sitt hvaleventyr i Varangerfjorden, var hvalfangsten i miskreditt lokalt. Det er betegnende at sør i landet ble Svend Foyn en feira mann for innsatsen sin, mens Vadsøfolk klaga over råtnende hvalkropper, innvoller, og en avskyelig stank.

Det var likevel fiskerne som mente at det var de som tapte mest på hvalfangsten. Ut fra fore­stillinga om at hvaltrekket var en nødvendig forutsetning for et godt lodde-torskefiske, ønska de totalforbud mot denne fangsten (s. 231). Det ble drevet en hektisk kampanje både for og mot fredningsbestemmelser. Fiskerne ble imidlertid delvis hørt da Stortinget vedtok at det fra og med 1881, i tidsrommet 1. januar til 31. mai, skulle være forbudt å drepe eller jage hval nærmere enn én geografisk mil fra land (s. 264).

Johan Sverdrup uttalte i den anledning at ... fiskets viktighet står så uendelig høyt over hvalfangsten deroppe, at da må hvalfangstens interesser vike for det alminnelige fiskets (s. 384). Han gikk med andre ord inn for at denne nye teknologien og ressursutnyttingsmåten ikke skulle gå på bekostning av de etablerte næringene i Finnmark. Det vil si at man på et bestemt felt, når det gjelder utnyttinga av sjøressursene, igjen vendte tilbake til et prinsipp som hadde svært gamle tradisjoner, nemlig skjerming av det nærmeste kystfarvannet og fjordene. Betegnende nok var det lensmann Christian Andreassen fra samekommunen Nesseby som først hadde tatt opp spørsmålet i Stortinget i 1879. Hvalfredningsbestemmelsen som trådte ikraft i 1881, ble forlenga flere ganger utover mot århundreskiftet (s. 367-408).

I den generelle hvallova av 24. januar 1863 var det for øvrig også slått fast et annet beskyttelsesprinsipp for fiske med konvensjonelle redskaper, nemlig at hval ikke måtte skytes eller jages på sildevåg eller sildefjord i den tid sildefisket pågikk (s. 369). Denne bestemmelsen kan i sin opprinnelige form føres tilbake til Landslova fra 1274 (VII 64), og var også tatt inn i Norske Lov 5-12-5.

Motstanden mot hvalfangsten var størst i de årene fisket svikta. Svingningene i loddetorskefisket var nemlig meget sterke. Fra slutten av 1860-tallet til 1904 kunne mannslotten ved loddetorskefisket være oppe i nærmere 400 kroner, mens den andre ganger var helt nede mot 100 kroner (s. 376). Det er opplagt at dette ga grunnlag for særdeles sterk harme, når man mente at årsakssammenhengen var åpenbar.

Denne harmen nådde sitt høydepunkt ved begynnelsen av dette århundret, med kobbeinvasjon og uår for loddetorskefisket både i 1901, 1902 og 1903. Fiskerne var ikke i tvil om hva som var hovedårsaken til kobbeplagen. Den var å finne i at hvalbestanden var blitt så sterkt redusert. Dette synet ble også med stor styrke kjørt fram i et kampskrift fra 1902, Fiskeriforholde i Finnmark, utgitt av ... den i Vardø valgte hvalfredningskomité (Fiskeriforholde 1902).

Hovedankepunktene mot hvalfangsten var for det første at den skremte hvalen bort fra kysten. Loddestimene, som etter den rådende forestilling ble drevet inn mot kysten og inn i fjordene av hvalen, ble dermed også stående langt fra land. Denne forestillinga var også kjent allerede på 1700-tallet. (Jf. Leem 1767: 296 f.) Med hovedtyngda av fisken langt fra land, var det vanskelig å nå fisken med små båter.

Det andre hovedsynspunktet fiskerne hadde, var at kobben frykta hvalen mer enn noe annet. Hvis det altså ikke var hval til stede i farvannet, hadde kobben fritt spillerom. Stemninga på finnmarkskysten begynte å nærme seg kokepunktet. Den fikk sin utløsning ved det såkalte Mehamnopprøret i begynnelsen av juni 1903 (s. 608 ff). Da ble Foyns hvalfangstetablissement fullstendig rasert av fiskerne. Full hvalfredning var det eneste som kunne aksepteres. Odelstinget gikk da også 4. desember 1903 inn for fredning utenfor kysten av de tre nordlige fylkene for en periode på 10 år. I praksis trådte fredninga i kraft fra og med 1905 (s. 616).

Ifølge statistikken ble det fanga 17 745 hval utenfor det nordlige Norge i perioden 1868-1904 (Johnsen 1959: 625). I all hovedsak var det interesser fra Sør-Norge som stod for både kapital, utstyr, herunder båter og landstasjoner, samt mannskap til denne fangsten. Den fungerte i utprega grad som en næring utelukkende basert på høsting av de sesongbestemte hvalressursene i Finnmarks kyst- og fjordstrøk. Blåhvalen ble for eksempel helt utrydda i de nordlige farvann som en følge av denne fangsten.

Det var et gigantisk ressurssløseri som fore­gikk. Råstoffet, spekket, ble stort sett bare brukt til olje og gjødsel. Bare en forsvinnende liten del av kjøttet ble anvendt til menneskeføde. Unntaket var det som ble brukt av stasjonenes egne folk, litt som ble avhenda lokalt, samt det som ble hermetisert ved et par stasjoner. Anlegget i Sørvær (Márregohppi) på Sørøya begynte slik produksjon i 1883. Det var kun kjøtt fra seihvalen, og særlig da ryggstykkene foran ryggfinnen som ble brukt (s. 518-20). I den store sammenheng betydde imidlertid dette ingen ting. Den industrielle hvalfangsten i Finnmark var derfor ... ett av de første eksempler vi har i vårt land i nyere tid på ufornuftig og naturstridig beskatning av en naturlig ressurs. (Solhaug 1977: 53).

Den industrielle hvalfangsten i Finnmark ble et mellomspill, som i stor utstrekning ble gjennomført mot kraftig lokal motstand. De aller fleste som hadde interesser i det tradisjonelle fisket stod sammen mot dette nye som trengte seg inn og som de mente ville rive vekk eksistensgrunnlaget deres.

I sin analyse av motstanden trekker Arne Odd Johnsen også inn demografiske forhold. Han peker på at den sterke befolkningsveksten i Finnmark i andre halvdel av 1800-tallet måtte få svært negative følger ved dårlig fiske. Næringsgrunnlaget ble ikke utvida i takt med veksten i folketallet. Han trekker også inn den etniske sammensetninga av befolkninga for å forklare den misnøye og motstand mot hval­fangst som fulgte med dårlig fiske. Det begrunner han med at den absolutt største folketil­veksten falt på nordmenn og kvener, ... dvs. på de befolkningsgruppene som satte størst krav til levestandarden (1959: 378).

Hvalfangsten er det første eksempelet på at bestemte marine ressurser ble utnytta industrielt med ny teknologi allerede på 1800-tallet. Det samme mønsteret kjenner vi igjen i beskatninga av Finnmarks rike sjøressurser på 1900-tallet.

8 Pomorhandelen

Det er ikke mulig å beskrive ressursutnyttinga i Finnmark uten å komme inn på pomorhandelen. Handelen med russerne hadde svært gamle røtter i Finnmark, men da basert på luksusvarer som viltskinn, hvalrosstenner og liknende. På 1700-tallet, i forbindelse med det russiske fisket som da utvikla seg i amtet, fulgte en ny type samhandel. Denne handelsaktiviteten ble nært knytta til fisket i amtet, og fikk livsnødvendig betydning både for Finnmark og for store deler av den nordlige landsdel for øvrig. Hovedbestanddelene i denne handelen var i utgangspunktet fisk og mel.

Likevel hadde det allerede før den tid vært en viss melhandel. Russemel var et kjent begrep i Øst-Finnmark allerede på 1680-tallet. Tilsvarende hadde man omtrent på samme tid også flere andre vareslag med forstavelsen russe- (Niemi 1990: 12).

Handelsforbindelsene østover var imidlertid svært gamle, og baserte seg i utgangspunktet på de luksusvarene samene kunne skaffe – produkter fra veiding på sjø og land. Denne handelsforbindelsen finnes det også språklige indisier på. Flere av de viktigste handelsvarene i pomorhandelstida hadde for eksempel enkelte navneformer som muligens kan tilbakeføres til samisk (Broch/Jahr 1981: 63). Blant annet gjelder dette enkelte fiskenavn. Olaf Broch har også vært inne på dette. Hans syn var at man av de russenorske fiskenavnene visstnok kan slutte at opprinnelsen deres ikke kan spores tilbake til den direkte forbindelse mellom nordmenn og russere, men med det samiske element som deltagere og første formidler. (Broch 1928: 10).

Når Walkendorf tidlig på 1500-tallet nevner at at hvalrosstenner var i ... stor Pris hos Russerne (Walkendorf utg. 1901: 13), er det et interessant trekk i den forbindelse at det samiske ordet for hvalross – morša – har vandra via russisk til flere vesteeuropeiske språk (Barthelmess 1987: 310). På 1500-tallet var for eksempel den engelske betegnelsen på hvalross (sea)morce.

Et annet forhold som peker i retning av en langvarig handelskontakt er at mot slutten av 1500-tallet ble særlig innlandssamenes skatt til Danmark-Norge gjerne betalt med russiske penger (Holmsen 1977: 71). Denne valutaen kan neppe stamme fra annet enn samhandel med russerne.

Direktehandel mellom russerne og allmuen må det ha vært også på 1600-tallet. Etter Lindenowkommisjonens arbeid i 1685, kom det nemlig forbud mot den direktehandel med samene som russerne dreiv i Finnmark (Brox 1952-54: 519). I andre halvdel av 1600-tallet var russerne trolig vanlige deltakere på Karlebotnmarkedet innerst i Varangerfjorden (Holmsen 1984: 61/62). Dette markedet ble offisielt formalisert ved reskript av 11. august 1688. Det samme ble de russiske kjøpmennenes tillatelse til å besøke Karlebotnmarkedet for skinnhandelsens skyld (O. No. 2. 1862-63: 21) – et unntak fra de meget strenge monopolhandelsbestemmelsene som rådde akkurat da.

I Leems beskrivelse av samenes jakt fra om lag 1730, nevnes russerne flere ganger som avtakere av skinnvarer. Selv om skinneksport til Sverige også blir omtalt, særlig skinn av jerv, er russerne og deres priser mest omtalt hos Leem. De var blant annet avtakere av hareskinn som de betalte med 8 skilling pr. stykke.

De kjøpte også reveskinn til gode priser. Det samme gjaldt beverskinn. Det var likevel oterskinn som stod høyest i kurs hos russerne. Prisen de betalte var en til to ganger høyere enn det de danske kjøpmennene betalte. Hos russerne kunne samene få varer til en verdi av 2-3 riksdaler, mens de for et beverskinn hos sine egne kjøpmenn bare fikk varer for 1 riksdaler (Leem 1767: 187, 194, 203, 242).

8.1 Russernes fiske åpner for ­omfattende melhandel

Som vi har sett foran, kunne det økende russiske fisket på 1700-tallet være til en viss ulempe for de lokale utøverne (jf. kapittel 7.7.). Det hadde likevel så positive ringvirkninger at disse mer enn oppveide de negative sidene. De mange fartøyene som nå kom til Finnmark, førte til at handelsveiene østover ble åpna for alvor, også for kvantumsvarer som mel. Det skjedde etter at transportkapasiteten ble utvida ved at de russiske fiskerne som søkte Finnmark, begynte å bygge større fartøyer for å hente fisken. Dermed kunne de også ... medtage russiske Varer, for at sælge dem i Norge. (O. No. 2, 1862-63: 21). Dette var stikk i strid med alle handelsforordninger før finnmarkshandelens frigivelse i 1789.

Om, eller hvordan handelen med russerne påvirka den lokale omsetninga av de tradisjonelle handelsvarene, særlig fisk, allerede i den første fasen med mer omfattende handel, er lite undersøkt. Der er imidlertid kilder som peker i den retning. Man vet for eksempel at eksporten av tørrfisk fra Finnmark falt sterkt fra om lag 1760-tallet. I årene 1757-1762 ble det eksportert 887 000 kg tørrfisk. Mellom 1765 og 1788 var det eksporterte tørrfiskkvantumet til sammenlikning bare 433 000 kg (Juel 1892: 9). Denne nedgangen er så stor at man kan tvile på om det oppfiska kvantumet virkelig gikk så sterkt tilbake. Forklaringa kan meget vel ligge i at fisken i rå tilstand er blitt solgt til russerne.

Hvis man skal dømme etter besværinger fra handelsmennene i Finnmark i 1770-80-åra, må russe- eller pomorhandelen ha hatt et betydelig omfang allerede da. Det er heller ikke på noen måte forbausende at allmuen helst ville handle nettopp med russerne. Disse betalte faktisk opp til dobbelt så mye for fisken som monopolhandelens stasjoner. Kjøpmennene på sin side straffa dem som handla med russerne, ved å nekte dem vinterforsyninger (O. No. 2, 1862-63: 212). Disse skaffa seg nok likevel det de trengte fra sine nye handelspartnere.

Foruten sjøfisk leverte den lokale befolkning også andre vareslag til russerne. Salta laks kan ha vært ett produkt. Einar Richter Hanssen hevder i den forbindelse at laksen spilte en stor rolle i pomorhandelens første fase (Richter Hanssen 1986: 130).

Det er sterke indisier på at russerne kom ganske sterkt inn i laksehandelen. Utover på 1700-tallet ble for eksempel lakseeksporten helt minimal fra de to handelsstedene Alta og Tana, hvor det ble ført særlig statistikk. Om­kring 1790 var eksporten fra Tana bare på rundt 20 tønner årlig, mens den tidligere hadde vært oppe i 2-300 (Pontoppidan 1790: 246). Ingen ting tyder på at fangsten gikk ned. Alternative handelsveier østover kan derfor være en forklaring på nedgangen i lakseeksporten. Svenske handelsborgeres oppkjøp av laks nevnes imidlertid også som en årsak (Pontoppidan 1790: 246).

Mot slutten av 1700-tallet fant det sted en gradvis legalisering av handelen med russerne. Ved kgl.res. 5. mai 1783 ble det blant annet bestemt at det i Finnmark skulle etableres en ordentlig og bestandig Handel med russerne fra Arkangelsk. Delvis ved hjelp av rubler, og delvis ved bruk av naturalier som sukker, sirup, og andre varer som var ettertrakta i Russland, spesielt øst- og vestindiske, skulle man kjøpe inn alt det korn og mel som Finnmark behøvde. Øvrige viktige vareslag som nevnes spesielt, er hamp og seilduk. Også disse skulle kjøpes inn i tilstrekkelig mengde for Finnmarks behov. Det overskytende skulle sendes til Danmark når det nordligste amtet var forsynt. Når det var klart at hele Finnmark kunne forsynes østfra, skulle det ikke sendes mer korn og mel dit fra Danmark (Pontoppidan 1790: 107).

Det var åpenbart handelsmonopolet selv som skulle stå for denne handelen østover. Disse planene ble det imidlertid knapt noe av, i og med at monopolet ble avvikla seks år seinere, i 1789. Handelen i Finnmark ble da kraftig liberalisert gjennom forordningen av 5. september 1787, om den Finmarkske Handels Frigivelse. Da oppstod en ny situasjon. Russehandelen skulle fra da av være forbeholdt de handelsberettigede i byene og de nye kremmerleiene på landet. I forbindelse med opphevelsen av handelsmonopolet ble det på ny lovet en viss skattefrihet for dem som ville slå seg ned i Finnmark, uten at det i første omgang førte til større tilflytting.

Mye viktigere var det at man fikk et formelt gjennombrudd for en direktehandel mellom russerne og allmuen. Det skjedde i 1796, da folk fikk lov til å handle direkte med de russiske pomorene. Dette var en formalisering av en ordning som hadde utvikla seg så sterkt at den trossa alle forbud. Derfor så man seg nødt til å tåle den, men prøvde å holde den innenfor en avgrensa tid (O. No. 2, 1862-63: 22). Tillatelsen gjaldt den såkalte makketida, 15. juli – 15. august Det ble også satt uttrykkelig forbud mot at noen i den perioden skulle kunne sette i gang rettsforfølgelse mot de som dreiv en slik direktehandel, begrunna i at de skulle ha krenka de privilegerte handelsmennenes rettigheter.

Allerede mot slutten av 1700-tallet hadde russe- eller pomorhandelen en slik betydning at den russiske kopekmynten var blitt gangbar i Finnmark. Enkelte steder hendte det at de offentlige skattene ble innkrevd i kopek. Denne handelskontaktens betydning framkommer også av at fattigskatten om høsten gjerne ble utlikna i rugmel (Richter Hanssen 1990: 168).

Intensiteten i handelsforbindelsene med russerne, viser seg også i at det i løpet av andre halvdel av 1700-tallet utvikla det seg et eget språk, seinere kalt russenorsk, i forbindelse med denne handelen (Broch-Jahr 1981: 67). Amtmann Wedel-Jarlsberg som beskreiv språkforholdene i Finnmark omkring 1814, fant at ved sida av samisk, norsk og finsk, ble det snakka et fjerde språk i Finnmark. Det var sammensatt av norsk, russisk, hollandsk, tysk, samisk og muligens finsk. Ifølge Wedel-Jarlsberg måtte man kunne kalle dette for Handelssproget, fordi det ble brukt til å gjøre seg forstått i handelen med russerne (Wedel-Jarlsberg 1887: 152).

8.2 Finnmark – et tilflyttings­distrikt på grunn av pomor­handelen

Den tillatelsen til direktehandel mellom russerne og allmuen som ble gitt i 1796, var et kraftig brudd med privilegiene fra det merkantilistiske systemet. Det skjedde 50 år tidligere enn ellers i landet. Folk lengre sørfra begynte nå i større grad å fatte interesse for den økonomiske vinning som kunne ligge i denne direktehandelen. Det ble mer fristende å utnytte ressursene i regionen, og sommerfisket var det som lå best til rette (Solhaug I 1975: 246). Byttehandelen med russerne var dermed uten tvil en sterkt medvirkende årsak til at Finnmark på 1800-tallet igjen ble et attraktivt tilflyttingsområde for nordmenn og et betydelig antall kvener fra Finland.

Ved resolusjon av 15. november 1809 ble tidsavgrensinga for russernes handel tatt bort, og handelsretten ble utvida til å gjelde også fiskere fra Senja og Troms. Dette skjedde for å avverge følgene av den engelske kystblokaden under krigen, og utvidelsen skulle antakelig bare stå ved lag så lenge krigen varte (O. No 2, 1862–63: 22). Russehandelen i krigsårene 1807-13 med de gode meltilførslene til Finnmark, var en direkte årsak til at mange flytta til amtet fra Nordland og Troms (Solhaug 1975 I: 257).

Fullmakten til å handle direkte med russerne gjennom hele sesongen er trolig blitt trukket tilbake etter at blokaden ble oppheva. Gjennom Lov om Handelen i Finmarken av 13. september 1830 § 39, ble imidlertid russernes handelsrett utvida med 2 uker, slik at de fra da av kunne handle fra 1. juli til 15. august. Det ble imidlertid bestemt at byttemidlene fra allmuens side bare skulle være råfisk (O. No. 2, 1862–63). Handelslova slo videre fast at alle som søkte til Finnmark på makketidsfiske, skulle ha rett til å drive direkte byttehandel med russerne (Brox 1952-54: 526).

Ved lov av 9. august 1839 fikk også allmuen i Troms og Senja, samt Vesterålen, tillatelse til å drive byttehandel med russerne uten fordyrende og forsinkende mellomledd. Denne handelsvirksomheta skulle imidlertid bare foregå i spesielt angitte havner (Brox 1952-54: 527).

Som tidligere nevnt var melhandelen meget sentral. Alt på 1820-tallet må hovedtyngda av melet som ble brukt i Finnmark ha kommet fra Russland. Det ble da antatt at hele 2-300 ladninger, særlig rugmel, skifta eier gjennom byttehandel (Paine 1958 b: 77). Finnmarkskommisjonen i 1826, anførte i den anledning at det ville ha vært ønskelig med flere kverner for maling av korn, fordi innbyggerne da ville få godt mel i stedet for ... det slette som Russerne nu ofte afsætte (Budstikken 1830: 252). Kommisjonens syn var at hvis det fantes tilstrekkelig mange kverner i amtet, måtte russerne bringe med seg umalt rug og annet korn i stedet for ferdigmalt mel. Dette ønskemålet ble aldri i oppfylt, og omkring 1835 ble det anslått at ca. 75 % av korn- og melvarene som ble importert til Finnmark, kom fra Russland (Drivenes 1975: 102).

På 1840-tallet understreka amtmannen i Finnmark russehandelens nytte og betydning for forsyningssituasjonen. Russerne brakte bare med seg nødvendighetsvarer. Valutaen de mottok var fisk, som man i den tid handelen foregikk, neppe ville kunne ha brukt til noe annet. Hvis allmuens handel med russerne ble forbudt, ville landhandlernes gevinst langt fra oppveie det tap og den skade som almuesmannen ville bli utsatt for (Brox 1952-54: 528).

Også i riksmedia ble denne handelen omtalt fra tid til annen. Den Constitutionelle rapporterte for eksempel fra 1838 at i den siste tredjepart av ... Makketiden skal Fiskeriet og Søgningen af Russer have været særdeles god for Thanens Fjordbeboere (Den Constitutionelle, nr. 26–1839). Byttehandelen mellom allmuen og russerne hadde omkring 1840 en slik posisjon at også i annen handel mann og mann i mellom, ble prisen gjerne angitt i rugmelmengder (Solhaug I 1975: 255).

De russerne som kom til Finnmark og Nord-Norge for å handle, var ingen ensarta gruppe. Det store flertall av pomorene fra traktene rundt Hvitehavet var, omkring 1860, skuteeiere og småhandlere som satsa på direktehandel med den fiskende allmue. En del av pomorene handla også direkte med kjøpmennene eller med folk i byene. Av de 4-500 fartøyene som årlig kom til Finnmark, var det et mindretall på rundt 30 formuende skippere som overhodet ikke befatta seg med saltfisktilvirkning. For dem var Makketidsretten helt likegyldig. Det kom av at disse i første rekke hadde sine handelspartnere blant byborgerne (O. No. 2, 1862-63).

På begynnelsen av 1860-tallet var det generelle bildet at byttehandel i sin alminnelighet var på retur. Penger var da blitt vanlig betalingsmiddel, og Tuskhandel i den forstand at prisene ble beregna i varer, forekom nesten ikke lenger udenfor Handelen med Russerne. (O. No. 2, 1862-63: 6). Der stod dette prinsippet langt på vei ved lag helt til pomorhandelen brøt sammen rundt første verdenskrig. Trolig gjaldt dette i størst grad samene, som nok var mindre integrert i den nasjonale markedsøkonomien enn de norske.

I amtets femårsberetning for 1866–70 het det om fiskeriene at sommer – og høstfisket for det meste beskjeftiga amtets egen befolkning, ... som derfra henter sin væsentligste Forsyning med Kornvarer for Vinteren. For amtets befolkning var sommerfisket i forbindelse med russehandelen ... netop det Agerbrug, hvorved den lettest og sikrest forskaffer sig sit Kornforraad for Vinteren. De russiske kjøperne var heller ikke ute etter bare bestemte fiskeslag, noe som gjorde varebyttet ekstra fordelaktig. I bytte mot mel og havregryn mottok de, og salta ned, så godt som alt ... hvad der under Navn af Fisk kan trækkes op af Havet ... (FAB 1866-70: 21, 22).

Det innførte melkvantumet holdt seg svært høyt også i andre halvdel av 1800-tallet. For årene 1874-1878 er det regna ut at 97% av rugmelet til Finnmark og Troms kom fra Russland (Solhaug I 1975: 255). Omkring århundreskiftet hadde andre importveier for mel begynt å gjøre seg gjeldende. Likevel ble det i år 1900 stadig innført nesten 28 000 matter, det vil si melsekker som inneholdt 144 kg. Det tilsvarer om lag 80 000 sekker á 50 kg, eller 40 kg på hver person om en fordeler dette på de som bodde i Troms og Finnmark (Brox 1952-54: 528).

I Norge var Vardø pomorbyen framfor noen. I 1887 var det av 50 tollsteder i Norge kun to, Drammen og Kristiania, som hadde en større import av rugmel. Nord for Trondheim var det heller ikke ett tollsted som importerte mer trelast (Rønning Balsvik 1992: 105).

Selv om bytte av fisk mot mel var det viktigste element i 1800-tallets pomorhandel, har også skinnhandelen betydd mye. På 1820-tallet oppgis nærmest utrolige priser på skinnprodukter. Russerne betalte da 4 våger mel for et vanlig reveskinn, 20–30 våger for et korsrevskinn, og 40–60 våger for et svartrevskinn. For et oterskinn ble det betalt 8 – 10 våger mel (Blom 1832: 169-70). Disse prisene gjaldt for Troms og Nordland. De lå knapt særlig lavere i Finnmark.

De som i første rekke profiterte på dette var samene, siden de framfor noen andre var jegere. Dette var nok ikke tilfelle bare i Finnmark, men også andre steder i landsdelen. G. P. Blom som var en særlig kvalifisert iakttaker, skriver da også etter sin reise i Nord-Norge i 1827, at Jagten drives ikke som særskilt Næringsvei uden af Lapperne. (Blom 1832: 166).

Skinnhandelen hadde et betydelig volum. I 1840 var for eksempel den registrerte eksporten til Russland på 11 600 reveskinn, 5 600 oterskinn og 9 500 reinskinn (Solhaug 1976 II: 246). Disse tallene forteller at skinnhandelen må ha hatt svært stor betydning for den befolkningsgruppa, samene, som utvilsomt stod for hovedmengda av vilt- og reinskinnproduksjonen fra Nord-Norge, både på 17- og 1800-tallet.

8.3 Samene og pomorhandelen

I historiske oversikter er det sagt at pomorhandelen hadde relativt størst betydning for Finnmark i første halvdel av 1800-tallet (Sejersted 1978: 160), eller at denne handelens betydning ble noe redusert allerede fra 1860-årene (Niemi 1979: 190).

Det var imidlertid åpenbart viktige interne forskjeller mellom de ulike gruppene i Finnmark. For sjøsamene, og delvis også innlandssamene, er det all grunn til å anta at pomorhandelen relativt sett hadde like stor betydning i 1910 som i 1850. I hele den perioden pomorhandelen varte, er det neppe galt å anta at den i sjøsamenes økonomi overskygga alle andre faktorer (Paine 1958a: 176).

Det sentrale i denne tilpasninga var at russerne etter hvert kjøpte fisk gjennom hele sommeren. Slik ble det blant annet mulig å utnytte de store seiforekomstene med enkle og billige redskaper. Selvsagt var det ikke bare sei som ble omsatt, men seien var det dominerende fiskeslaget i vesentlige deler av kyst- og fjordområdene i Finnmark om sommeren. Derfor fikk seien størst betydning. Selv om sjøsamene også dreiv fiske på andre tider av året, hadde de i stor utstrekning tilpassa sin fiskeriteknologi til et sommerfiske basert på handel med russerne. Dette høvde nemlig svært godt til deres utprega kombinasjonsnæringsform.

Fra Laksefjordsamfunnet har man en god skildring av sjøsamenes forhold og tilpasning til de russiske fartøykjøpmennene. Omkring århundreskiftet hadde Laksefjordsamenes, og de fleste andre sjøsamers liv, ... to kulminasjonspunkter årlig: Fisket fra de store vær ved ytterkysten om våren, og fisket for russerne om sommeren (Falkenberg 1941: 51). Vårfisket var et noe usikkert foretakende. Sommerfisket derimot var mye tryggere. Da kunne fangsten ... lempes om bord i den nærmeste russeskute, mot bedre valuta enn de norske opkjøperes rede penger i værene (Falkenberg 1941: 51).

Byttehandelen prega fortsatt transaksjonene mellom sjøsamene og russerne: Russetiden med makkefisket var de velsignet store melmatters tid. Mattene var billige, melet var som regel godt, og det blev så meget i vederlag for et jevnt flittig fiske, at det gav fjordens småkårsfolk trygghet for utkommet helt til neste sommer. Erfarne iakttakere hadde derfor en positiv vurdering av sjøsamenes økonomiske kår like etter århundreskiftet, og mente at russe-handelen ... gjorde det levelig, til en viss grad rummelig for sjøfinnerne... (Ole Solberg i Falkenberg 1941: 51).

Bakgrunnen for denne vurderingen var en observasjon som forfatteren hadde gjort i Indre-Laksefjord omkring 1905. Da pleide det å ligge opptil 20 russeskuter i Laksefjorden hver sommer. Handelen med russerne skaffa hele vintermaten. Alle som hadde en liten båt, var sikret økonomisk. Når de siste russerne reiste om høsten, var fjorden forsynt med det vesentlige av det de trengte. På mel var det slik overflod at kreaturene fikk sin andel. Enkelte samtidskilder anfører at russemelet i betydelig utstrekning også ble brukt som kraftfôr (FAB 1896-1900: 20), og dermed også hadde avgjørende betydning for sjøsamenes jordbruksproduksjon (Paine 1958 a: 177).

Den beste samiske kilda fra begynnelsen av 1900-tallet, er den samiskspråklige avisa Sagai Muittalægje, som kom ut i årene 1904-1911. Den gir både redaksjonelt og gjennom leserinnlegg, konkrete bilder av pomorhandelens betydning, særlig for sjøsamene. Dette samiske samfunnsbarometeret viser gjennom samtidsberetninger at det var sommerfisket som skaffa mel til husholdningene. Den muntlige tradisjon som har levd om dette til det aller siste, må også av den grunn sies å være meget reell.

Folk var levende opptatt av fisket og mel­prisene. Fra slutten av juli 1904 ble det rapportert om godt seifiske rundt Hammerfest. Ved byttehandel ble det gitt 2 – 2,5 våger sei for 1 våg mel. Det samme var tilfelle i Kvalsund, der det lå 2 – 3 russeskip. Når det ble betalt med penger, var prisen kr. 1,20 pr. våg (SM. 1.8.1904). Mot slutten av september det året lå det ennå 14 russiske skip i Hammerfest. Bytteforholdet var da blitt mye bedre. Det ble da gitt 1 våg mel for 1 våg sei (SM, 1.10.1904).

Samtidig som fisket var godt i Hammerfest-Kvalsundområdet i 1904, var det elendig fiske i Porsangerfjorden. Bare et par familier hadde klart å skaffe seg vintermel. Derfor frykta man det verste (SM. 1.10.1904). Avisa opplyste i den forbindelse at tidligere hadde det vært helt annerledes. Da hadde selv smågutter med dorg klart å fiske for opptil 2-3 matter mel. Voksne hadde klart opptil 8 matter (SM, 1.10.1904).

I medisinalberetninga fra 1904 for Kistrand (Porsanger) legedistrikt, ser man også den direkte sammenhengen mellom mulighetene for å skaffe seg mel fra russerne, og de materielle vilkår dette skapte både for mennesker og dyr. Der kommer det nemlig fram at fordi sommerfisket hadde mislyktes helt, fikk befolkninga ikke noe å ... tilbytte sig Russemel for, hvoraf Følgen var Hungersnød baade for Folk og Fæ. Flere af Kreaturene døde paa Baasen af Sult. Mennesker ogsaa var strøget med. (Utdrag av medisinalberetning for Kistrand v/Anders Forsdahl. Original i NRA.)

Heller ikke i Tanafjorden var sommerfisket godt i 1904. Bare de som hadde vært så heldige å få kveite om sommeren, hadde klart å skaffe seg tilstrekkelige forsyninger av mel for vinteren. Det kom av den gode kveiteprisen.

I 1905 hadde de fleste nok vintermel ( dælve jaffo) i Kvalsund (SM, 15.9.1905). I enkelte av de påfølgende år klages det imidlertid på ny over at dårlig sommerfiske førte til at folk ikke fikk tak i mel for vinteren. Det skjedde blant annet i Kvalsund i 1908 (SM, 15.12.1908). Flere ganger ble det også klaga over at russerne holdt for høy melpris (SM, 1.7. og 15.7.1909). Forholdene varierte med andre ord både fra det ene året til det andre, og fra fjord til fjord.

Foran Stortingsvalget i 1906 lanserte Isak Saba, som stilte til valg på en kombinasjon av samepolitisk og sosialdemokratisk program, et krav om at fiskerne fortsatt måtte få beholde den rett de hadde til å handle med russerne. Saba begrunna ikke dette nærmere. Han konstaterte helt kort at det ikke var nødvendig å gjøre det. Alle visste nemlig hvilken stor betydning denne handelen hadde (SM. 1.3.1906). I en annen sammenheng understreka han at fartøykjøpmennene var spesielt nyttige. De kom med nødvendighetsartikler til alle stedene hvor det ble drevet fiske, og betalte gode priser for alt fiskerne kunne skaffe. På den måten fikk ikke storkjøpmennene for stor makt over folk (SM, 1.10.1907).

Pomorhandelen kan for en stor del av Finnmarks befolkning betegnes som en periode som gjorde det mulig for dem å fiske mel opp av havet – jafoid bivdit – slik Anders Andersen fra Austertana formulerte det i 1909 (SM, 1.3.1910). Slutten på en epoke med forholdsvis stor grad av økonomisk uavhengighet for sjøsamene, og allmuesfolk i sin alminnelighet, var nådd da de siste russefartøyene forlot Finnmark i årene 1914-17. I Laksefjorden skjedde det 5. august 1914: Dette datum danner epoke for sjøfinnene, forsåvidt som det betegner innledningen til en periode, hvor deres tidligere største sesongmessige fiskeri, hadde tapt sin tidligere rolle i deres økonomiske liv. Sommerfisken var ikke lenger handelsvare. (Falkenberg 1941: 146 f.)

Arthur Brox er en annen forfatter som har betont nettopp sammenbruddet av pomorhandelen som det mest ødeleggende for sjøsamenes tradisjonelle tilpasning. Han sier at denne handelen var uunnværlig for dem fordi de ikke klarte å følge med i moderniseringa innen fiskeriene. For dem var det ... en katastrofe da handelssambandet opphørte i 1916. (Brox 1952-54: 529).

Situasjonen var altså at en meget vesentlig del av sjøsamenes økonomiske basis plutselig ble revet bort da pomorhandelen forsvant. Det teknologiske nivået på båtene og redskapene deres var tilpassa et typisk hjemmefiske, og utilstrekkelig til vinterfisket på kysten, i konkurranse med skøyter og større motorfartøyer. Nye og aktive redskaper ble tatt i bruk på de tradisjonelle fiskefeltene deres, og fredningskravene som til dels ble fremma med betydelig styrke, vant bare fram i liten grad. Det bidrog til å forverre situasjonen.

Johs. Falkenberg sier i en slik forbindelse at da russehandelen opphørte, var det ingen kommisjon som granska samenes kår. Hvad det var for en ulykke, som ramte dem, da russehandelen ophørte, blev overhodet ikke forstått. Kriseforanstaltningene kom de norske fiskere nordpå til gode, men betydde neppe mye for sjøsamene (Falkenberg 1941: 70).

Edvard Bull er inne på liknende synspunkter. Den manglende modernisering av fiskerisida, dårlige norskkunnskaper som ikke gav mulighet for å orientere seg i kredittsystemet, og slutten på pomorhandelen som sjøsamene hadde utnyttet godt, førte til en svært vanskelig situasjon. Hans vurdering er at sammenlikna med andre i det norske samfunnet, har sjøsamene kanskje ... aldri vært verre stilt enn i mellomkrigstiden.(Bull 1979: 179).

Også Einar Niemi antar at konsekvensene av pomorhandelens opphør trolig var størst for de sjøsamiske bygdesamfunnene som fortsatt baserte seg på en husholdsøkonomi, hvor varebytte var en av bærebjelkene. Pomorhandelen hadde konservert denne økonomien, og den fleksibilitet som husholdsøkonomien representerte. Derfor ble det en vanskelig overgang til sterkere penge- og markedsøkonomi (Niemi 1992: 19).

Med pomor- eller russehandelens opphør var det forbi med den relative økonomiske uavhengighet samene i Finnmark i århundrer hadde hatt i forhold til de danske, norske og vest-europeiske handelssystemer. Fra nå av var også deres økonomi, nærmest uten noen tilpasningsperiode, plutselig blitt helt avhengig av innenlandske aktører, og de hadde fått en brå forverring av avsetningsvilkårene for den fisken de fanga.

9 Oppsummering

Deler av det som i dag går under betegnelsen Finnmark, har hatt bosetning i mer enn 10 000 år. I denne framstillinga tas det utgangspunkt i situasjonen omkring Kristi fødsel, fra det tidspunkt man kan identifisere den første etniske gruppe i området – samene. Ut fra det grunnlaget gis det en oversikt over ressursbruk og befolkningsforhold i Finnmark, det distriktet som i gammelnorsk språkbruk var en del av det såkalte Finnmork – samenes land eller mark.

Det er ikke før man kommer til 15-1600-tallet at det finnes skriftlige kilder av noe større omfang. Det er hovedårsaken til at den vesentlige delen av dette arbeidet dreier seg om tida mellom ca. 1600- og begynnelsen av 1900-tallet.

Det er overveiende sannsynlig at det bare bodde samer i Finnmark til 12-1300-tallet. De bygde sin eksistens på veiding. Norrøne folk, og folkegrupper østfra, stod imidlertid i kontakt med samene i Finnmark gjennom handels-, skattleggings- og plyndringsferder. For vikingtida har man likevel indisier på at der har vært tilløp til periodemessig norsk bosetning enkelte steder på kysten av Vest-Finnmark.

Sammenhengende norsk bosetning på Finnmarkskysten kan trolig dateres til 12- 1300-tallet, da hanseatenes handelssystem gjorde det mulig å bytte fisk mot korn. Korngrensa var dermed ikke noe hinder for norsk bosetning nordover, og det ble etablert mange fiskevær på Finnmarkskysten hvor folk levde av kommersielt fiske.

Dette norske framstøtet ble tatt ille opp fra Novgorods side, som også betrakta dette som sitt skatte- og innflytelsesområde. Til tross for en fredsavtale på 1320-tallet, var det likevel stadig gjensidige herjinger til langt ut på 1400-tallet mellom nordmenn og Novgorods karelere og russere.

Den norske, eller ikke-samiske befolkninga, vokste fram til andre halvdel av 1500-tallet. Markedskonjunkturene for fisk begynte imidlertid å forverre seg allerede i den første halvdelen av dette århundret. Det førte til en sterk nedgang for denne delen av befolkninga gjennom både 16- og 1700-årene. Samenes antall steig imidlertid kraftig i samme periode. Både samtidskilder og forskningsresultater viser at det var samenes større allsidighet i å utnytte ressursene, som lå til grunn for denne ulike utviklinga.

I begynnelsen av 1600-tallet opplevde man også en form for norsk landnåm innover på samenes enemerker i fjordene. Denne ekspansjonen skyldtes trolig i første rekke behovet for flere bein å stå på som en følge av de dårlige konjunkturene innen fiskeriene.

De til dels skarpt atskilte bosetningssonene mellom samer og nordmenn bestod likevel ennå i lang tid. En grunn til dette kan være at nordmennene frykta samenes påståtte trolldomskunster, slik blant annet kong Kristian IV gav uttrykk for.

Den norske befolkningsnedgangen som en følge av de dårlige konjunkturene for markedsfiske kan ha kommet samene direkte til gode. De fikk utvida muligheter til å drive jakt, bedre rom for sesongflyttinger med husdyr, og selvsagt også mindre forstyrrelse for reindrifta. Særlig denne næringa må nå ha fått ekstra gode utviklingsmuligheter på sommerbeiteområdene, særlig på 1700-tallet.

Fra andre halvdel av 1600-tallet ble det en betydelig bekymring i København over at den norske befolkninga gikk så sterkt tilbake. Det ble derfor satt i verk en rekke tiltak for å bøte på dette – en blanding av subsidier og tvangstiltak. Det gjaldt for eksempel skattefritak for norske, gjeldsamnestier, fritak for militærtjeneste og forvisning av forbrytere til Finnmark.

I første halvdel av 1700-tallet kom det inn en tredje etnisk gruppe i ressurskonkurransen i Finnmark. Det var kvenene. De var finskspråklige innflyttere fra ulike deler av det daværende nordlige og østlige Sverige, som Finland da var en del av. Mange av de første kvenske innflytterne gled imidlertid inn i det samiske samfunnet og ble assimilert i den samiske befolkninga.

Dansk-norske myndigheter var positive til den kvenske innflyttinga på 1700-tallet. Det var offisiell politikk at de skulle tas vel i mot, og at det skulle ytes direkte materiell og økonomisk støtte for at de skulle kunne etablere seg.

På det statspolitiske området har Finnmark, eller deler av det vært omstridt helt til 1826. Før ca. år 1600 tok både Russland, Danmark-Norge og Sverige skatt av samene i området. Også norske ble delvis prøvd skattlagt av Sverige i årene omkring 1600.

Russland falt bort som skattleggingspart før freden i Knæred i 1613, da Danmark-Norge oppnådde enejurisdiksjon over kyst- og fjordområdene. Det samiske innlandet forble under såkalt svensk jurisdiksjon, men med både Sverige og Danmark-Norge som skattleggere fram til 1751. Da ble den nåværende grensa mot Finland trukket, etter avtale mellom de to pretensjonsmaktene Danmark-Norge og Sverige. Til denne grensetraktaten ble det knytta et tillegg om de overflyttende samenes rettigheter (lappekodisillen), som iallfall sikra reindriftssamenes rettigheter i det andre landet. Lappekodisillen har imidlertid også vært brukt i forbindelse med spørsmål som angår samer som ikke er knytta til reindrifta.

Finnmarks endelige grenser ble ikke bestemt før i 1826, da nåværende Sør-Varanger tilfalt Norge gjennom grensekonvensjonen med Russland.

Av oversiktsmessige årsaker er de enkelte næringene reindrift, jordbruk og fiske beskrevet for seg fra ca. 16-1700-tallet og fram til begynnelsen av dette århundret. Jakta, som var av meget stor viktighet spesielt for samene, er nevnt i tilknytning til de andre næringene, som en kombinasjon med disse. Det må understrekes sterkt at en kombinert utnytting av de fleste tilgjengelige ressursene er det som har kjennetegna næringslivet i Finnmark gjennom mesteparten av den tidsperioden som behandles her. Særlig gjelder dette for den samiske befolkninga. Årsaken til at det var ulikheter mellom de etniske gruppene i så måte er trolig å finne i at særlig danskene og nordmennene kom fra miljøer som kunne ligge svært langt fra den virkeligheta de møtte i Finnmark. De hadde derfor ikke den bakgrunn og teknologi som var nødvendig for en optimal måte å bruke ressursene på.

Når det gjelder kvenene, er det generelle bildet likevel at de første som kom på 1700-tallet lettere gled inn i den lokalt tilpassa ressursbruken. Det skyldes at de i stor utstrekning slo seg ned i overveiende samiske strøk. Delvis kom de dermed også i konkurranse med samene som var der fra før, og som allerede brukte de ressursene kvenene var ute etter.

Innenfor de enkelte næringssektorene er det stadig mange interessante spørsmål som forskninga bør utdype videre. Ett av disse gjelder hvor langt tilbake man kan tidfeste reindriftas opprinnelse. Muligens har folk i Finnmark hatt tamrein allerede i steinalderen. Der er også forskere som meiner at man kan knytte en form for tamreinhold til de første sikre samiske funnene fra tida omkring Kr.f. Fra slutten av 800-tallet har vi klare opplysninger om tamreinhold i nåværende Troms og Finnmark, men da i fellesskap mellom samer og det håløygske høvdingaristokratiet.

I mye seinere skriftlig materiale finner vi klare belegg for at samene i Finnmark holdt tamrein ved inngangen til 1600-tallet. Hvor stort omfang dette tamreinholdet hadde er det vanskelig å ha noen klar formening om. Det antas imidlertid at overgangen til mer spesialisering og større flokker skjedde i løpet av 1600-tallet, og at denne utviklinga fortsatte i det påfølgende hundreåret.

Når det gjelder reindriftsnomadismen, er det grunn til å tro at den utvikla seg i omtrent like sterk grad i kystsame- som i innlandssamesiidaene. Det vil si at enkelte av siidaens medlemmer begynte å temme flere dyr og følge flokkene på deres vandringer mellom innland og kyst, eller omvendt.

Man kan derfor anta at det innenfor samme område, i kortere eller lengre tid, kunne være to ulike reindriftsgrupper som flytta parallelt, og at de etter hvert smelta sammen. Helt til midten av 1800-tallet kan man stadig finne eksempler på at reindriftssamer var formelt hjemmehørende i kystsogn. Offisielle pålegg og bestemmelser etter grensesperringa mellom Norge og Finland i 1852, er den direkte foranledning til at reindriftsutøvere måtte la seg registrere i innlandssogn, slik de fleste er i dag.

Både på 16-, 17- og delvis 1800-tallet hadde reindrifta gode utviklingsmuligheter i og med det lave folketallet for øvrig, både på sommer- og vinterbeiteområdene. Dette ble nok til en viss grad endra da folketallet særlig i Kyst-Finnmark begynte å vokse sterkt på grunn av den sterke tilflyttinga fra noe før midten av 1800-tallet. Det ble dermed større konkurranse om plassen på sommerbeiteområdene.

Grensesperringa mellom Norge og Finland i 1852 utgjorde likevel det alvorligste anslaget mot reindriftsnæringa i forrige århundre. Finnmarkssamene mista da med ett slag alle vinterbeiteområdene på finsk side av grensa. Det førte til store omveltninger i reindriftsstrukturen. Mange måtte gi opp og flytte ned til sjøen, mens atter andre, særlig i Kautokeino-området, skifta statsborgerlig tilhørighet og ble svenske undersåtter. På den måten kunne de bruke de gamle vinterbeiteområdene igjen. Dette vedvarte til 1889 da grensa også mellom Sverige og Finland ble stengt. I den forbindelse skjedde det en markert tilbakeflytting til Kautokeino igjen. Grensesperringa i 1852 førte også til sterke forskyvninger og gnisninger mellom de ulike reindriftsregionene i Finnmark. Etter de ustabile forhold i kjølvannet av grensesperringa kom også de første sentralt utstedte reguleringene av reindrifta i Finnmark i form av kongelige resolusjoner og lover gitt av Stortinget.

Hva angår reindriftas relative stilling i forhold til andre næringer, sto den i andre halvdel av forrige århundre for om lag halvparten av kjøttproduksjonen i amtet. Omkring første verdenskrig hadde tilpasninga til de nye forholdene etter grensesperringa nådd langt. Reindriftsinspektøren karakteriserte da reindrifts­næringa som en av de viktigste næringsveier i landsdelen.

Jordbruket i Finnmark er ofte blitt betrakta som relativt betydningsløst. Kildene viser likevel at det har vært et vesentlig ledd i næringskombinasjonene langt tilbake i tida. Med jordbruk menes i første rekke husdyrhold. Dyrking av korn og grønnsaker har hatt en relativt beskjeden plass, mens poteten ble ganske viktig i enkelte distrikter på 1800-tallet. Altaområdet peker seg ut i denne, slik som i mange andre jordbrukssammenhenger.

Første gang man finner skriftlige kilder om husdyrhold i Finnmark er på begynnelsen av 1500-tallet. Arkeologiske funn både fra Øst- og Vest-Finnmark indikerer likevel at husdyrholdet i enkelte samiske strøk iallfall kan dateres til 1300-tallet. De forverra markedskonjunkturene for fisk førte til at 1600-tallet ble en ekspansjonsperiode for norsk husdyrhold, og nordmenn flytta da i en viss utstrekning inn i samenes bruksområder rundt fjordene, og kom i direkte konkurranse med samene.

At det også skjedde en utvidelse av samenes husdyrhold på 1600-tallet er sannsynlig. Nyere forskning viser blant annet at samene på slutten av 1600-tallet hadde et mer omfattende husdyrhold enn nordmennene.

I de par første tiårene av 1700-tallet fikk man også en relativt stor kvensk koloni i Alta. De dreiv jord- og skogbruk i kombinasjon med skogsdrift og sjøfiske. Litt seinere kom en ny gruppe kvenske jordbrukere, som slo seg ned i samiske strøk i innlandet, blant annet i Tanadalen og i Porsanger.

Jordutvisningsresolusjonen av 1775 gjorde det for første gang mulig å eie privat jordeiendom i Finnmark. Siktemålet var blant annet å legge forholdene til rette for et jordbruk som var mer i pakt med det embetsmennene mente var rasjonelt og viktig.

Sjøsamenes tradisjonelle driftsmetode, sesongflyttinger, bestod likevel i hovedsak ennå i lang tid over store deler av Finnmark. Jordutvisningsresolusjonen fikk med andre ord til å begynne med bare mindre praktisk betydning i Altadistriktet og enkelte andre deler av Vest-Finnmark.

I andre halvdel av 1800-tallet falt myndighetenes jordbruksbestrebelser delvis sammen med fornorskningspolitikken. I begge henseender ble det ansett som formålstjenlig å få norske til slå seg ned som jordbrukere, og enkelte koloniseringstiltak ble iverksatt i den forbindelse. I mange kommuner ble det også innført forbud mot jordsalg, etter sigende av hensyn til skogen og for å unngå språkblanding. Det mest groteske utslaget av denne politikken var likevel jordlova og jordsalgsreglementet av 1902, som satte forbud mot salg av jord til andre enn norsktalende. Hvordan forbudet ble praktisert foreligger det få opplysninger om, men det er klare indisier som peker i retning av at bestemmelsene ble anvendt. Formelt stod de ved lag inntil 1965.

I de nærmeste 10-15 år før første verdenskrig var de fleste brukene i Finnmark små, vesentlig bestående av natureng og utslåtter. En vesentlig del av fôret bestod dessuten av mose, lauv, fiskeavfall o.l. Så å si bare i Altaområdet hadde nydyrkinga noe omfang. Det er likevel grunn til å hevde at husdyrhold hadde stor betydning for levemåten både i innlandet og i kyst- og fjordstrøkene.

I og med at man ikke har pålitelige kvantitative opplysninger for avkastninga av de enkelte næringssektorene i perioden sett under ett, er det vanskelig å veie dem opp mot hverandre. En næring som ville ha meget stor vekt hvis en slik avveining ble foretatt, er fisket i sjøen og havet. I et langtidsperspektiv er det trolig riktig å si at særlig for den norske delen av befolkninga har gode markedskonjunkturer for fisk vært helt avgjørende for bosetningas størrelse. Det var for eksempel markedsfisket som gjorde norsk bosetning mulig i Finnmark rundt år 1300. På den annen side var det også dårlige konjunkturer for fisken som handelsvare som førte til at den norske befolkninga gikk sterkt tilbake, spesielt i løpet av 16- og 1700-tallet.

Befolkningseksplosjonen på 1800-tallet, med en tredobling av befolkninga i Finnmark mellom 1835 og 1900, kan også i overveiende grad tilskrives godt fiske og gode markedsmuligheter. Nordmennenes antall ble nesten femdobla, mens kvenene tredobla sitt antall. På en måte kan denne utviklinga sammenliknes med den første norske kolonisasjonsbølgen 6-700 år tidligere. Denne gang gikk imidlertid utviklinga mye raskere, og hadde et mye større omfang enn på 14- og 1500-tallet.

Hva angår fisket og retten til deltakelse i fisket, har det vært særegne ordninger for Finnmark. På begynnelsen av 1700-tallet ble det innført restriksjoner på det fisket som ble drevet av de tilreisende norske fiskerne fra Nordland og Troms (nordfarerne). Innskjerpinger ble også vedtatt overfor det russiske fisket på 1740- og 1770-tallet. Nye og strengere reguleringer fulgte også for nordfarerne i 1778. Fra da av hadde tilreisende ikke rett til å drive fiske inne på fjordene i det hele tatt.

I forbindelse med det russiske fisket på 1700-tallet ble handelsveiene østover åpna også for kvantumsvarer som fisk og mel. Den sikre meltilførselen fra Russland kom til å bli av helt skjellsettende betydning for Finnmark, og var ganske utvilsomt ett av elementene som gjorde amtet til et attraktivt tilflyttingsområde på 1800-tallet.

En ny fiskerilov av 1830 fjerna det aller meste av restriksjonene på tilreisendes fiske, og var dermed et viktig bidrag til at fisket, og kanskje særlig loddetorskefisket kunne ekspandere så sterkt som det gjorde. Den sterke tilstrømninga av fremmede fiskere førte imidlertid til visse gnisninger med lokale brukere.

I samband med omlegginga til større båter, nye og aktive redskaper, motordrift og så videre, ble ressursvernspørsmålene svært aktuelle rundt siste århundreskifte. Fjordfolket som for det meste var samer, deltok bare i beskjeden grad i den moderniseringsprosess som foregikk innen fiskeriene. De følte trykket fra den nye teknologien særlig sterkt, og det kom en rekke krav om vern av fjordressursene og førsterett for lokalbefolkninga til fiske i sine nærområder. Også kystfiskerne var aktive i kampen mot for eksempel trålinga.

Situasjonen innen fiskeriene omkring første verdenskrig, da pomorhandelen brøt sammen, var at man på kysten delvis hadde modernisert fiskeflåten. Her var man følgelig ikke så avhengig av et godt sommerfiske for å skaffe seg vintermel. Dette i motsetning til sjøsamene som i utprega grad hadde bygd sin forsyningssituasjon på pomorhandelen. Når pomorene ble borte slo det derfor ekstra negativt ut for dem. På mange felter markerer opphøret av pomorhandelen omkring 1914-15 et større skille i Finnmarks historie enn selve første verdenskrig.

Innen fiskeriene hadde ressursvern­spørs­målene meldt seg for fullt allerede før første verdenskrig. De ble svært aktuelle i forbindelse med den industrielle hvalfangsten utenfor Finnmark. Kampen mot hvalfangsten kulminerte med at rasende fiskere reiv ned en hval­fangststasjon i Mehamn i 1903. Bakgrunnen var at sør-norske kapitalinteresser hadde drevet rovdrift på amtets hvalressurser helt fra 1860-åra av. Det hadde fiskerne nå sett seg leie på. De mente at det var en sammenheng mellom nedgang i hvalbestanden og dårlig fiske. Kort etter det som seinere er blitt kalt Mehamn­opp­røret, vedtok Stortinget en lov om forbud mot hvalfangst.

Omkring første verdenskrig var Finmarkens Amt på mange måter inne i en brytningstid med hensyn til utnyttinga av ressursene. Gjennom hvalfangsten hadde man for lengst blitt kjent med industriell utnytting av sjøressursene. I Sør-Varanger var jernmalmbrytinga nettopp kommet i gang. Denne industrialiseringa snudde på kort tid opp ned på de befolkningsmessige forholdene der, noe Finnmark som helhet hadde opplevd i andre halvdel av 1800-tallet. De kartene over befolkningens nationalitet som ble utarbeidet på grunnlag av folketellinga i 1910, er meget illustrerende for den prosessen som den nye utnyttinga av fiskeressursene på 1800-tallet hadde lagt grunnlaget for.

Carl Schøyens statistikk viser den utviklinga som hadde skjedd fra midten av 1860-tallet til 1910, se tabell 9.1 nedenfor.

Like før første verdenskrig hadde ressursgrunnlaget og ressursutnyttinga lagt grunnlaget for følgende fordeling av de etniske gruppene, jf. figurene 9.1, 9.2 og 9.3 nedenfor.

Kilde: (Schøyen 1920:157)

Kilde: (Schøyen 1920:158)

Kilde: (Schøyen 1920:159)

Forkortelser

Stedsnavnliste

Litteratur og kilder

Adelaer, Henrich (1938): Henrich Adelaer i Finnmark 1690. I Finnmark omkring 1700 NNS I, 4, v/Ole Solberg. Oslo

Aikio, Samuli rádjái. (1981): Olbmot ovdal min. Sámiid historjá 1700-logu rádjái. Ohcejohka.

Adelaer, Henrich (1938): Henrik Adelaer i Finnmark 1690. NNS. Bd. I. Fjerde hefte, v/Solberg, O. Oslo.

Arell, Nils (1979): Kolonisationen i Lappmarken. Stockholm, Göteborg, Lund.

Andresen, Astrid (1983): Russiske Østsamers rettigheter i Norge 1826 – 1925. Myndighets­politikk og rettighetsproblematikk. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Tromsø.

Arnesen, Arne G. (1983): Samenes stilling i folkeretten. Dieđut nr. 4. Sámi Instituhtta. Guovdageaidnu/Kautokeino.

Aschehoug, T.H. (1875): Norges nuværende statsforfatning Bd.I. Christiania.

Barthelmess, Klaus (1987): Wahlfangtechnik vor 375 Jahren. Die Zeichnungen in Robert Fotherbys Journal von 1613 und ihr Einfluss auf die Druckgraphik. I Deutsches Schiffahrtsarchiv 10. 1987. Hamburg.

Berntsen, Arent (1656): Danmarchis oc Norgis Fructbar Herlighed. Kjøbenhamn.

Bjerkeng, L. (1920): Finmarkens jordbrug og fædrift i kort oversikt. I Nordlandet. Red. Schøyen, Kristiania.

Bjørklund, Ivar (1983 a): Fjordfolket i Kvænanqen. Fra samisk samfunn til norsk utkant 1550 – 1980. Tromsø – Oslo – Bergen – Stavanger.

Bjørklund, Ivar (1983 b): Fra Bøgdelap til qvæn. Etnisk identitet som økonomisk tilpassing blant qvæner og samer på 1700-tallet. Heimen 3. Oslo.

Blom, G.P. (1832): Bemærkninger paa en Reise i Nordlandene og igjennem Lapland til Stockholm i Aaret 1827. Christiania.

Boeck, Thorvald (1866): Oversigt over Litteratur, Love, Forordninger, Rescripter m.m. vedrørende de norske Fiskerier. Christiania.

Boëthius, B. (1922): Sveriges traktater med främmande magter. Jemte andra dit hörande handlingar. Attonde delen 1723 – 1771. Stockholm.

Bottolfsen, Øystein (1980): Befolkningsutvikling og næringsutvikling i Lofoten og Vester­ålen. 1769-1835. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Bergen.

Brandt, Fr. (1878): Tingsretten fremstillet efter den norske Lovgivning. Kristiania.

Bratrein, H.D. (1970): Befolkningsforhold og kirkebygging nord for Malangen i eldre middelalder. Håløygminne, nr. 2 og 3.

Bratrein, H.D. (1984): Fra samisk overhøyhet til norsk i Tromsen len på 14-/1500-tallet. I Acta Borealia 2. 1984. Tromsø.

Broch, Ingvild/Jahr, Ernst H. (1981): Russenorsk – et pidginspråk i Norge. Oslo.

Broch, O. (1928): Noen fiskenavn i russenorsk. I Det Norske Videnskapsakademi i Oslo. Årbok 1927. Oslo.

Brox, Arthur (1952-54): Russehandelen i Finnmark og Troms. I Heimen. Bind IX. Oslo

Brøgger A.W. (1931): Nord-Norges bosetningshistorie. Oslo.

Bull, Edvard (1979): Norges historie. Bd. 13. Klassekamp og fellesskap 1920-45. Oslo.

Christensen, Pål (1991): En havenes forpester – et kjempestinkdyr. Om trålspørsmålet i Norge før 2. verdenskrig. HT nr. 4.

Claussøn Friis, Peder (1881): Samlede skrifter. Utgitt v/Gustav Storm. Kristiania.

Collett, Mathias (1757): Amtmand Collets Relation angaaende Findmarken. Avskrift ved Kildeskriftfondet. Oslo.

Den Constitutionelle (1839): Nr. 26. Christiania

Det Kongelige Selskab for Norges Vel (1830): Om Finmarken. I Budstikken.

Det Norske Historiske Kildeskriftfond. Norske Herredags-Dombøger I. Dombog for 1578, v/Thomle, E. A. Christiania.

Drivenes, Einar Arne (1985): Åkerbruk i Finnmark? Korndyrking på 1700- og 1800-tallet. I Heimen, nr. 3.

Drivenes, Einar Arne (1975): Åkerbruk og fedrift i Altafjorden på 1800- tallet. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Tromsø.

Dybdahl, Audun (1974): Tiendpengeskatten 1520 (21) nok engang. Hans Knudssøns manntallslister for Søndre Sunnmøre, Nordfjord og Finnmark. I Heimen XVI.

Dyrvik, Ståle m/fl. (1979): Norsk økononisk historie 1558-1970. Bd. I 1500-1850.

Eriksen, Hans Kristian (1979.): Da finnene kom til Finnmark. I Finnmark. Red. Hirsti, Reidar. Oslo

Eriksen, Knut Einar (1992): Den russiske fare. Arvefiende eller god nabo? I Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år. Niemi, Einar (red.). Oslo.

Eriksen, Knut Einar/Niemi, Einar (1981): Den finske fare. Minoritetspolitikk i nord 1860-1940. Oslo – Bergen – Tromsø.

Falch, Melchior (1790): Afhandling om Fiskerierne i Norge i Særdeleshet om de sønd­mør­ske, og Fiskegrundene uden for Landet. I Det Kongelige Landhuusholdnings-Selskabs Skrifter 3die Deel. København.

Falkenberg, Johs. (1941): Bosetningen ved Indre-Laksefjord i Finnmark. Optegnelser fra 1938. I NNS II. Oslo.

Fellman, Isak (1910): Handlingar och uppsatser angående finska lappmarken och lapparne I og II. Helsingfors.

Fellman, Jacob (1906): Anteckningar under vistelse i Lappmarken I. Helsingfors.

Finmarkens amt (1829-1915): Amtmannens femårsberetninger.

Fiskeriinspektøren (1874-1916): Fiskeriinspektørens Indberetning om Ferskvandsfiskeriene.

Fjellstrøm, Phebe (1983): Samisk kultur och historie i hermeneutisk belysning av europeiskt och nordiskt arkivmaterial. I Folk og ressurser i Nord. Red. Sandnes, Jørn. Trondheim.

Fladby, Rolf (1991): Befolkningshistorie og næringsliv i nordnorske bygdehistorier. I HT, nr. 4.

Fladby, Rolf /Imsen, Steinar /Winge, Harald (1975): Norsk historisk leksikon. Oslo.

Forsdahl, Anders Utdrag av eldre medisinalberetninger. Orig. i Riksarkivet.

Garman, C. (1797): Tanker om Finmarkens oeconomiske Forfatning. I Hermoder, bd. 3, nr.9., og bd. 4, nr. 10. Christiania.

Gjessing, Guttorm (1954): Changing lapps. London

Gjessing, Guttorm (1955): Litt om sjøsamisk sel- og hvalfangst i gammel tid. I Sameliv. Samisk selskaps årbok 1953-55. Oslo.

Grannes, Alf /Lillehammer, Arnvid (1980): Russefiske og pomorhandel. I Forskningsnytt, nr. 5, 1980.

Gunnes, Erik (1976): Norges historie, bd.2. Rikssamling og kristning. 800- 1177. Oslo.

Hagerup, E. (1771): Afhandling om Fiskerierne. København.

Hammer, Gunder (1835): Historisk Underretning om Finmarkens Handel (Forfattet 1763). I Samlinger til det Norske Folks Sprog og Historie. Tredie Binds Andet hefte. Christiania.

Hammond, Hans (1787): Den Nordiske Missions Historie i Nordland, Finmark og Trundhiems Amt. Kiøbenhavn.

Hamre, Lars (1977): Litt om kyrkjeleg og benefisialrettslege tilhøve i Finnmark i mellomalderen. I Samenes og sameområdenes stilling rettslig belyst. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Red. Bergsland, Knut. Oslo – Bergen. Tromsø

Handlingar rørande Svenske folkets historia (1858): 39 delen. Stockholm.

Hansen, Lars Ivar (1984): Trade and Markets in northern Fenno-Scandinavia A.D. 1550-1750. I Acta Borealia, nr. 2, 1984. Tromsø.

Hansen, Lars Ivar (1985 a): Innledning til Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-45. Bd. III. Oslo

Hansen, Lars Ivar (1985 b): Handel og levekår i det samiske jakt- og fangstsamfunnet. I Heimen, nr. 3. 1985. XXII. Oslo-Bergen-Tromsø -Trondheim.

Harboe, Peder (1952): Om Hammerfest sogn med betenkning over Finnmarks befolkning, m.m. 1725 – 1727. Hammerfest.

Heiberg, G. (1800): Forslag til Finmarkens Opkomst forfattet 1784. I Hermoder, bd. 5. Christiania.

Helland, Amund (1905): Topografisk-statistisk beskrivelse over Finmarkens amt. Første del. Kristiania.

Helland, Amund (1906): Topografisk-statistisk beskrivelse over Finmarkens amt, annen og tredje del. Kristiania.

Helskog, Knut (1983): Helleristningene i Alta i et tidsperspektiv, en geologisk og multivariabel analyse. I Folk og ressurser i nord. Red. Sandnes, Jørn. Trondheim.

Helskog, Knut (1985): Helleristningene i Alta – Kilder om levekår i forhistorien? I Heimen, nr. 4.

Henninen, Terje (1972): Den kvenske innvandring til Alta på 1700- tallet. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Trondheim.

Hess Bing, Lars (1796): Beskrivelse over Kongeriget Norge, Øerne Island og Færøerne, samt Grønland. København.

Historia Norwegiæ (1969): Norges historie, oversatt av Astrid Salvesen. Oslo.

Holmsen, Andreas (1977): Finnskatt og nordmannskatt. I Samenes og sameområdenes stilling rettslig belyst. Red. Bergsland, Knut. Oslo – Bergen -Tromsø.

Holmsen, Andreas (1966): Finneskatt, finneleidang og nordmannsleidang. I Gard – Bygd – Rike. Oslo – Bergen – Tromsø.

Hovda, Per (1967): Names from Hålogaland. I Lapps and Norsemen in olden Times. Oslo.

Hvalfredningskomitéen (1902): Fiskeriforholde i Finmarken. Utgitt av Vardø hvalfredningskomité. Vardø.

Hülphers, Abrab Abr'son (1921): Samlingar til en Beskrifning öfver Norrland. Femte samlingen. 3 Bandet. Om Lappmarken. Stockholm.

Hætta, Odd Mathis (1976): Samer før oss II. Alta.

Innstillinger: (1859-60): O. No. 44. Angaaende naadigst Proposition til Norges Riges Storting betræffende Udfærdigelse af en Lov om Commune skatternes udligning i Finmarkens Landdistrict.

Innstillinger: (1862-1863 ): O. No. 2. Angaaende Finmarkens Handel og Toldvæsen.

Innstillinger: (1868-1869): Dok. No. 79. Betænkning fra den ved kongelig Resolution af 21de januar 1867 anordnede Kommission til Revision af Lovgivningen om Torskefiskeriene i Finnmark.

Innstillinger: (1904): Indstilling fra den ved Stortingets Beslutning af 27de Juli 1897 og Kongelig Resolution af 9de September s. Å. nedsatte Kommisjon, der har havt at tage under Overveielse, hvilke Lovregler m.v. vedkommende Lappevæsenet der bliver at istandbringe, efterat Lov om Lapperne i de forenede Kongeriger Norge og Sverige af 2den Juni 1883 er traadt ud af Kraft. Kristiania.

Innstillinger: (1914): O. No. 10. Om utfærdigelse av en Lov om arbeiderbruk og boliglaan m.v.

Iversen, Thor (1937): Trålfiskets historie. I Årsberetning vedkommende Norges Fiskerier 1937, nr. 3. Bergen.

Jacobsen, Ragnvald (1983): Sørøysund lokalhistorie. Hammerfest.

Jacobsen, Ragnvald (u.å.): Kvalsund i Finnmark. Bygdebok om Kvalsunds folk og forhold.

Jebens, Otto (1982): Om lappekodisillen av 1751. I TfR 1986. Oslo.

Jernsletten, Regnor (1989): Befolkningsutviklinga i Finnmark på 1800- tallet. Et regionalperspektiv. Tromsø.

Johnsen, Arne Odd (1959): Den moderne hvalfangsts historie. Bd. I. Finnmarksfangstens historie. Oslo

Johnsen, Oscar Albert (1922): Finmarkens politiske historie. Kristiania.

Juel, Niels (1889): Hvalfangsten i Finnmark. I Norsk Fiskeritidende.

Keilhau, B.M. (1831): Reise i øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen i Aarene 1827 og 1828. Christiania.

Kiil, Alf Svorkmo. (1941): Nordlandshandelen i det 17. århundre.

Klunde, Trygve (1963): Vi og vårt land. Oslo.

Knag, Niels (1932): To jordebøker fra 1694. I NNS I. Finnmark omkr. 1700, Første hefte, v/O.Solberg/M.B. Utne. Oslo.

Kofoed, Einar (1937): Fiskerilitteratur 1880-1936. I Årsberetning vedkommende Norges Fiskerier 1937, Nr. 6. Bergen.

Kolsrud, Knut (1961): Sommersete. I Samiske samlinger, bd. lV. Red. Nesheim, A. Oslo.

Korneliussen, Kristoffer (1968): Streiftog i den gamle pomorhandelen. Håløygminne nr. 4, 1968. Harstad.

Kraft, Jens (1835): Det Nordenfjeldske Norge topographisk statistisk beskrevet. Sjette Deel. Christiania.

Larsen, Tor Ludvik (1985): Mæleå. I Balsfjord og Malangen historielags Årbok 1985. Tromsø.

Laursen, L. (1916): Danmark-Norges traktater III. 1589 – 1625. Københamn.

Landbruksdirektøren (1901): Forestilling til Det Kongelige Landbruksdepartement angaaende Landbruget og Eiendomsforholdene i Finmarken. Kristiania.

Leem, Knuud Kiøbenhavn. (1767): Beskrivelse over Finmarkens Lapper.

Lilienskiold, Hans (1942): Speculum Boreale. I NNS IV. Bd. 2. Annet hefte, v/Solberg, O. Oslo.

Lilienskiold, Hans (1943): Speculum Boreale. I NNS IV. Bd. 2. Tredje hefte, v/Solberg, O. Oslo.

Lilienskiold, Hans (1943): Speculum Boreale. I NNS IV. Bd. 2. Fjerde hefte, v/Solberg, O. Oslo.

Lilienskiold, Hans (1945): Speculum Boreale II. I NNS IV, Bd. 3, v/Solberg, O. Oslo.

Linchausen, Roger M. (1975): Befolkningsforhold og levevilkår i Kyst-Finnmark i seinmiddelalderen. Hovedfagsoppgave i historie. Universitetet i Tromsø.

Lindenow, Lauritz (1935): Lindenow-kommisjonen 1685. NNS. Bd, I. Tredje hefte, v/Solberg, O. Oslo.

Lund, N. (): Reise igjennem Nordlandene og Vest- Finmarken i sommeren 1841. Christiania.

Lunde, Aaage (1979): Sør-Varangers historie. Sør-Varanger.

Løberg, O.N. (1864): Norges fiskerier. Kristiania.

Malmgren, And.Joh.(Red.) (1870): Handlingar och Förordningar, angående Finlands fiskerier. Helsingfors.

Marainen, Johannes (1989): Riksgrensene og samers statstilhørighet. I Grenser i Sameland. Aarseth, Bjørn, red. Oslo.

Minde, Henry (1975): Folketilveksten i Alta. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Tromsø.

Minde, Henry (1982): Trekk fra samenes historie i Alta. I Altaboka 1982. Alta.

Muittalægje (1873-75): Red. Andreassen. Chr. Vadsø.

Nasjonalforeningen (1973): Nord-Norge i manns minne. Dagligliv ved hundreårsskiftet. Oslo.

Nationalblad, Det Norske (1820): 18de hefte om skattevesenet og rettighetsmenn i Finnmark.

Nedkvitne, Arnved (1988): Mens Bønderne seilte og Jægterne fór. Nordnorsk og vestnorsk kystøkonomi 1500 – 1730. Oslo.

Nesheim, Asbjørn (1947): Lappisk fiske og fisketerminologi I. Studia septentrionalia III. Oslo .

Nielsen, Jens Petter (1992): Den norske trussel. Et lite kjent aspekt ved de russisk-norske forbindelser 1826-1917. I Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år. Niemi, Einar (red.). Oslo.

Nielsen, Jens Petter (1990): Altas historie. Bd. I. Alta.

Nielssen, Alf Ragnar (1984 a): Animal Husbandry among the Norwegian Population in Finnmark. c. 1685-1705. I Acta Borelia 2/1984. Tromsø.

Nielsen, Jens Petter (1984 b): Den norske kolonisering av Altafjorden på 1600-tallet. I Altaboka 1984. Alta.

Nielsen, Jens Petter (1985): Næringsvirksomheten i Finnmark på 1500-og 1600-tallet. Ensidig eller variert tilpasning? I Heimen, nr. 3, 1985 Oslo – Bergen Tromsø – Trondheim.

Niemi, Einar m.fl. (1976): Trekk fra Nord-Norges historie. Oslo.

Niemi, Einar (1979): Streiftog gjennom Finnmarks historie. I Finnmark. Red. Hirsti, Reidar. Oslo.

Niemi, Einar (1981): Den finske innvandring i Tanadalen. I Dædno-Teno-Tana. Tana.

Niemi, Einar (1983): Vadsøs historie. Bd. I. Vadsø.

Niemi, Einar (1991): Mellom arkeologi, sosialantropologi og historie. En kommentar til Knut Odner: The Varanger Saami. Habitation and Economy 1200-1900 AD. I HT, nr. 4 1991.

Niemi, Einar (1992): Naboer gjennom tusen år. I Pomor. Nord- Norge og Nord-Russland gjennom tusen år. Oslo. Niemi, Einar (red.)

Nissen, Kristian (1909): Fra Finmarken. Alta – Karasjok – Porsanger. I Den norske turistforenings årbok 1909. Kristiania.

Nissen, Kristian (1920): Fjeldfinnerne og rendriften i Finmarken. I Nordlandet. Red. Schøyen, C. Kristiania.

Nordgård, O. (1920): Det nordlige Norges fiskeri og fangst i historisk belysning. I Nordlandet. Red. Schøyen, C. Kristiania.

Norges gamle Love III (1849): Christiania.

Norges Lover 1685-1983 (1984): Oslo.

Norsk biografisk leksikon I-XIX (MCMXXIII – MCMLXXIII): Kristiania/Oslo

Norsk Lovtidende (1965): Oslo

Norske Rigs-Registranter IV (1870): Christiania.

NOU 1978: 18A (1978): Finnmarksvidda – Natur – Kultur.

NOU 1984: 18 (1984): Om samenes rettsstilling.

NOU 1993:34 (1993): Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark.

Odner, Knut (1983): Finner og terfinner. Oslo.

Odner, Knut (1992): The Varanger Saami. Habitation and Economy AD 1200-1900. Oslo.

Olsen, Håkon H. (1965): Bygdebok for Hasvik. Hasvik.

Olsen, Bjørnar/Schanche, Audhild (1983): Var de alle nordmenn? En etnopolitisk kritikk av norsk arkeologi. Kontaktstensil 22/23. Tromsø.

Olsen, Isaac (1910): Om lappernes vildfarelser og overtro, I Kildeskrifter til den lappiske mythologi II, v/Qvigstad, J. Trondhjem.

Paine, Robert (1957): Coast Lapp Society I. Tromsø.

Paine, Robert (1958 a): Changes in the ecologial and economic Basis in a coast-lappish District. Southwestern Journal of Anthropology. Vol 14.

Paine, Robert (1958 b): The Russian Trade in Finnmark. The Norseman 16. London.

Palmstierna, C. F. (1932): Sverige, Ryssland och England 1833-1855. Kring novembertraktatens förutsättningar. Stocholm.

Paus, Hans (Ca.1760): Samling til Finmarkens Beskrivelse. Kildeskriftfondets samling nr. 272. Oslo.

Paus, Hans (1908): Sorenskriver Hans Paus' Indberetning av 1769 om Finmarkens Økonomiske tilstand, v/Wessel, A. B. Vadsø.

Pedersen, Steinar (1986): Laksen, allmuen og staten. Fiskerett og forvaltning i Tanavassdraget før 1888. Dieđut nr. 2. Sámi Instituhtta. Guovdageaidnu.

Pedersen, Steinar (1987): The Lappcodicil of 1751 – Magna Charta of the Sami? I Mennesker og rettigheter, nr.3. 1987. Oslo

Pedersen, Steinar (1987/88): Samisk organisering og forvaltning av laksefisket i Deatnu på tvers av grenselinja etter 1751. Overstengslet ved Vuovdaguoika. I Historia Septentrionalia nr.14: Nordkalotten i en skiftande värld. Jyväskylä 1987/88.

Pedersen, Steinar (1988): Konflikten mellom Karasjokfolks laksefiske og det offisielle lov og regelverk. Ca. 1870-1910. Dieđut nr.1. Sámi Instituhtta. Guovdageaidnu.

Pedersen, Steinar (1989): Kodisillen – en sikring av rettighetene til den lappiske Nation? I Lappcodicillen av 1751 – var det samernas Magna Charta? Dieđut nr.1. Sámi Instituhtta. Guovdageaidnu.

Pedersen, Steinar (1992): Laksefisket i Buolbmátjohka midt på 1800- tallet. Privat avtale om internasjonalt anliggende. I Norsk skogbruksmuseums årbok. Elverum.

Pedersen, Steinar (1994): Var samene i Tanadalen svenske eller dansk-norske etter 1751? I Festskrift til Ørnulv Vorren. Tromsø 1994.

Pontoppidan, Carl (1790): Det Finmarkske Magazins Samlinger. Kiøbenhavn.

Qvigstad, J. (1921): Den Kvænske Indvandring til Nord-Norge. Tromsø.

Qvigstad, J. (1921): Den norske befolkning i Finnmark og dens skoleforhold i eldre tid. I Festskrift til Erling Kristvik på 70-årsdagen. Oslo.

Qvigstad. J./Wicklund, K. B. (1909): Dokument angående flyttlapparna II. Kristiania.

Rathke, Jens (1899): Professor Rathkes Reise i Finmarken og det nordlige Rusland i Aarene 1801 og 1802. Vadsø.

Rein, Gabriel (1967): Bidrag til kännedom af Finlands natur och folk. Finska Vetenskapssocieteten. Tionde häftet. II. Ulleåborgs län. Helsingsfors

Reymert, Per Kyrre (1980): Arkeologi og etnisitet. En studie i etnisitet og gravskikk i Nord-Troms og Finnmark i tiden 800 -1200. Magistergradsavhandling i arkeologi. Universitetet i Tromsø.

Richter Hanssen, Einar (1977): Pomorhandelen i Finnmark. Vadsø.

Richter Hanssen, Einar (1986): Porsanger bygdebok. Bd. 1. Porsanger kommune.

Richter Hanssen, Einar (1990): Nordkapp – En fiskerikommune – Fra de eldste tider til i dag. Nordkapp kommune.

Risting, Sigurd (1922): Om hvalfangstens historie. Kristiania.

Rode, Fredrik (1842): Optegnelser fra Finnmark. Samlede i Aarene 1826 – 1834. Skien.

Ræstad, Arnold (1930-33): Fra Stettin til Strömstad. De norsk-svenske reinbeitespørsmål og grenseoppgjøret i 1751. I HT 1930-33. Oslo.

Rønning Balsvik, Randi (1992): Pomorbyen. Vardø og Russland. I Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år. Niemi, Einar (red.) Oslo.

Rønning Balsvik, Randi (1989): Vardø. Grensepost og fiskevær 1850-1950. I og II. Vardø kommune.

Røst, Åsmund (1978): Selskabet til fremme af Finmarkens jordbruk. Bureisning eller fornorsking. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Tromsø.

Rædergård, Einar (1981): En predikant og hans reisevirksomhet i Tanafjorden 1894-97. I Gamle Gamvik. Gamvik historie- og museumslags årskrift 1981. Gamvik.

Sagai Muittalægje (1904-11): Sigerfjord.

Samuelsberg,Harald (red.) / Gamst, Leonard (1983): Loppas Historie. Loppa.

Sámi Instituhtta (1981): Utdrag ur dombøckerna över Torne lappmark (stensil), v/Ellen Simma Fjellgren

Sandvik, Gudmund (1980 a): Ei forelda lære. Statens umatrikulerte grunn i Finnmark. I Norsk juridisk tidsskrift, 1980.

Sandvik, Gudmund (1980 b): Retten til jorden i Finnmark. Opposisjon v/Sverre Tønnesens doktordisputas 12.okt. 1973. I Hefte for kritisk juss. nr. 3-4. 1980.

Sandvik,Hilde/ Winge, Harald, red. (1987): Tingbok for Finnmark 1620-1633. Oslo.

Saraksen, Per E. (1979): Silnotfangsten ved Tanamunningen, 1905- 1941. Tana historie og museumslag. I Dædno-Teno-Tana. Tana.

Scmidt, Julius August S. (1847): Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve for Kongeriget Norge i Tidsrummet fra 1660-1813. 1ste bd. 1660-1784. Christiania.

Schnitler, Peter (1962): Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjons-protokoller 1742-1745. Bd. I, v/Nissen, Kristian og Kvamen, Ingolf. Oslo.

Schnitler, Peter (1985): Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjons-protokoller 1742-45. Bd. III v/Hansen, Lars Ivar og Schmidt, Tom. Oslo.

Schøyen, Carl (1920): Nationalitetsfordelingen. I Nordlandet. Red. Schøyen, Carl. Christiania.

Schou, Jacob Henric (red.) (1795): Chronologisk Register over de Kongelige Forordninger og Aabne Breve ... VII Deel. Aarene 1778 – 1780. Kiøbenhavn.

Sejersted, Francis (1978): Norges historie, bd. 10. Den vanskelige frihet. 1814-1850. Oslo.

Selnes, Kåre (u.å.): Norge-Russland. Grannefolk gjennom tusen år. Oslo – Bergen – Troms.

Simonsen, Povl (1959): Jordfunn fra Vardø. I Vardøhus museums årbok. 1959. Vardø.

Simonsen, Povl (1967): Relations between the Lapps and the Scandinanvians in early Times – an archeological Survey. I Lapps and Norsemen in olden Times. Bergen.

Simonsen, Povl (1979): Sør-Varangers eldste bosetting. I Sør- Varangers historie. Sør-Varanger kommune 1979.

Sivertsen, Jørgen (1973): Hammerfest 1789-1914. Hammerfest.

Slettjord, Lars (1980): Finmarkens landhusholdningsselskab 1859-85. Organisasjonvirksomhet. Hovedoppgave i historie Universitetet i Tromø.

Smith, P.L. (1938): Kautokeino og Kautokeinolappene. Oslo.

Solberg. O. /Utne Brendel, M. B. (red.) (1934): Topografika 1683-1717. I NNS. Bd. I. Annet hefte. Oslo.

Solhaug, Odd (1977 a): Det var engang. I Fiskerinæringa i Finnmark. Vadsø.

Solhaug, Odd (1977 b): Hvalfangsteventyret i Finnmark. 1864-1905. Vadsø.

Solhaug, Trygve (1975): De norske fiskeriers historie. Bd.1. Bergen – Oslo – Tromsø.

Solhaug, Trygve (1976): De norske fiskeriers historie, Bd.2. Bergen – Oslo – Tromsø .

Sommerfeldt, O.H. (1799-1800): Kort beskrivelse over Finmarken. Topographisk journal 1799-1800. Christiania.

Stekzén, Birger (1964): Birkarlar och lappar. – En studie i Birkarleväsendets, lappebefolkningens och skinnhandelns historia. Lund.

Steen, Adolf (1954): Samenes kristning og finnemisjonen til 1888. Oslo 1954.

Steinnes, Asgaut (1933): Gamal skatteskipnad i Noreg. II. Oslo 1933.

Storm, Gustav (red.) (1895): Historisk-topografiske skrifter om Norge og norske Landsdele, forfattede i Norge i det 16de Aarhundrede. Christiania.

Stortingstidende (1906/07): Kristiania

Sund, H. (1791): Anmärkningar om Utsjoki Socken i Kemi Lappmark. I Åbo tidningar nr. 2 og 3.

Tanner, V. (1929): Skoltlapparna. Fennia 49 no. 4. Helsingfors.

Tegengren, Helmer (1977): Samernas i Kemi lappmark rätt til bäverfånge. I Samenes og sameområdenes rettslige stilling historisk belyst. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Red. Bergsland, Knut. Oslo- Bergen -Tromsø.

Thorsen, Hanne Christine (1972): Registreringen av den samiske befolkning i Nord-Norge fra 1845 til 1970. Magisteravhandling. Universitetet i Oslo. 1972.

Thorsvik, Eivind (1982): I storm og stilla. Fiskerihistorie for Nordland. Bodø.

Thorsvik, Eivind (1977): Ut mot hav. Fiskerihistorie for Nordland. Bodø.

Tronstad, Roger (1981): Finnmarkshandelen i 1680-åra. Hovedfagsoppgave i historie. Universitetet i Oslo.

Tønnesen, Sverre (1979): Retten til jorden i Finnmark. Rettsreglene om den såkalte Statens umatrikulerte grunn – en undersøkelse med særlig sikt på samenes rettigheter. Bergen-Oslo-Tromsø.

Utenriksdeparementet (1967): Norges traktater 1661-1966 bind I 1661-1944 Det kongelige Norske utenriksdepartement. Oslo.

Vorren, Ørnulv (1978): Bosetning og ressursutnytting. I NOU 1978: 18 A Finnmarksvidda – Natur – kultur.

Vorren, Ørnulv (1944): Dyregraver og reingjerder i Varanger. I NNS VI. Bind 2. Første hefte. Oslo. 1944-.

Vorren, Ørnulv (1958): Samisk villreinfangst i eldre tid. I Ottar, nr. 17. Tromsø.

Vorren, Ørnulv (1952-54): Sjøsamene. I Heimen. Bd. IX 1952-54. Oslo.

Vorren, Ørnulv (1953): Villreinfangsten ved Gollevarra. Tromsø .

Vorren, Ørnulv/ Manker Ernst (1957): Samekulturen. Tromsø.

Vreim, Halvor (1937): The ancient Settlements in Finnmark. I Folkliv, 1937, no. 2-3.

Walkendorf, Erik Storm. (1901): Finnmarkens beskrivelse. Utgitt v/ Gustav Kristiania.

Wedel Jarlsberg, Ferdinand (1887): Beskrivelse over Finmarkens Amt. Kristiania.

Wessel Berg, Fr.Aug. (1841-45): Kongelige Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve for Norge. Chra I-IV. 1841,42,43,45.

Wessel Berg, Fr.Aug. (1847): Register til Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve for Norge. 1660-1813. Christiania.

Westen, Thomas von (1934): Topographia Ecclesiastica. 2.Del. Finnmarckia 1717. NNS. Bd.I. 2.hft, v/Solberg, O./Utne, M. B. Oslo.

Westrheim, Sonja (1978): Seterdrift i Finnmark. Magistergradsav handling ved institutt for folkelivsgransking. Universitetet i Oslo.

Wikan, Steinar (1980): Kolonisering og bureisning i Pasvikdalen. Oslo.

Ytreberg, N.A. (1942): Handelsteder i Finnmark. Trondhjem.

Ytreberg, N.A. (1940-42): Russehandelen i Troms – En brekkstang for frihandelen av 1789. I HT, bd. 32. Oslo.

Ytreberg, N.A. (1959): Finnmark landbruksselselskap 1859-1959. Vadsø.

Aarsberetning om Norges fiskerier (1910): Bergen

Aarseth, Bjørn (1989): Grenseoppgjørene og konsekvensene av disse for den nordsamiske bosetting i Norge. I Grenser i Sameland. Aarseth, Bjørn (red.) Oslo.