Del 4
Bruken av naturressursene i finnmark fra 1918 til ca. 1970

Einar Richter Hanssen

1 Innledning

Utredningen er todelt. Første del er en kortfattet fremstilling av alle bruker- og befolkningsgruppers bruk av naturressursene i Finnmark fra 1. verdenskrig og frem til våre dager. I andre del gjøres det rede for rettsoppfatninger i Finnmark i samme periode i den grad det er mulig. Begrepet rettsoppfatninger vil også bli berørt i første del. I forbindelse med utredningen vil det være nødvendig å foreta en presisering av emnet, samt definere noen begreper.

Når det gjelder brukergrupper, har jeg 1) valgt å ta for meg de som er knyttet til næringene reindrift, jordbruk og fiskeri og disses utnyttelse av utmarksressursene: bær, stor- og småvilt, fugleegg og dun, innlandsfisk, torv, skogsprodukter. Dette er ressurser som har vært utnyttet i Finnmark i tusener av år. 2) Dernest ser jeg på hva man kan kalle nye næringer. Det gjelder bergverksdrift, kommersiell skogsdrift og vannkraftverk. Dette er ressurser som ble tatt i bruk på 1800-tallet, men særlig 1900-tallet. Det samme gjelder kommunikasjoner (d.v.s. veier, telegraf- og telefon, fly). Men mens de andre næringene utnytter ressurser og samtidig legger beslag på areal, tar de nevnte kommunikasjonsmidlene bare i bruk landet. På den annen side er en utbygd infrastruktur en forutsetning for utnyttelse av et områdes ressurser. Samekomitéen av 1956 pekte f.eks på at byggingen av mellomriksveien Kautokeino-Hætta vil få avgjørende betydning for lønnsomheten til reinslakteriet i Kautokeino. 1

På lignende måte griper alle næringer inn i hverandre: tilgang på elektrisk kraft vil kunne få igang små- og hjemmeindustri, fiskeindustri, slakterier og erstatte torv og ved som brensel, sa fylkesmann Gabrielsen i 1937. 2

Selv om tendensen gikk mot en spesialisering av yrkene, var det mange som, særlig i mellomkrigstiden, kombinerte jordbruk og fiske. Felles for primærnæringene var at de ofte ble kombinert med en eller flere binæringer. Det gjelder ikke for de som var knyttet til bergverksdrift (primærnæringer: fellesnavn på de næringer som fremstiller råstoffer). Det var imidlertid, iallefall til 1950-årene, en svakhet ved næringslivet generelt at det var så sesongpreget. Dette var mer utbredt enn i landet ellers og sesongen var også kortere i Finnmark. Med sesong her menes sommerhalvåret. Var man f.eks. ikke fast ansatt i kraftlag, bygg- og anleggsvirksomhet m.m. sto man uten arbeid om vinteren.

Når det gjelder utmarksressurser, har det store flertall av Finnmarks befolkning utnyttet en eller flere av fylkets ressurser. Med økende velstand og fritid for folk flest etter krigen har folk utenom primærnæringene tatt naturen i bruk på en helt annen måte enn før. Hyttebyggingen økte f.eks. sterkt i 1960-årene.

Harald Eidheims karakteristikk av forholdene i Polmak rundt 1950 illustrerer nettopp behovet for å kunne utnytte hele naturen. Hans uttalelse kunne forsåvidt ha dekket hvilken som helst region av Finnmark:

«Det karakteristiske ved naturtilhøva i Polmak og for så vidt i heile indre Finnmark er at det på mange måtar er eit rikt område, men det er vanskeleg å vinne over dei sterke grenser som klima og temperatur set for utnyttinga av dei naturlege ressursar som området har. Framfor alt er det eit serdrag at dei klimatiske variasjonane frå år til år kan redusere utbytet av ressursane så sterkt. Fram til denne tid har det difor ikkje lukkast for folk å skape eit stabilt næringsgrunnlag, mælt etter vanleg norsk målestokk, basert på utnyttinga av naturrikdomane.» 3

I Finnmark var det inntil reindriftsloven av 1978 ikke et samisk privilegium å drive reindrift. Men i praksis var næringen bare drevet av samer. Etter folketellingene i 1920 og 1930 var kun en håndfull kvener oppført som reineiere. En annen sak er om folketellingene er helt korrekte i etnisk forstand.

Her i utredninga behandles hver næring for seg. Innenfor hver næring ser vi – i den grad det er mulig – på hvordan de enkelte befolkningsgruppene opptrer og utnytter ressursene. I forbindelse med de forskjellige brukergruppers etniske tilhørighet derimot er det store kildeproblemer. De sosialantropologiske undersøkelser har f.eks. hovedsakelig vært utført i samiske strøk (Falkenberg, Kolsrud, Eidheim, Steen). I mange områder opptrer også befolkningen så kulturelt ensartet, at det av den grunn er vanskelig å få tak i deres etniske tilhørighet. Selv om vi da kan svare på, hvordan befolkningen i de ulike regionene som helhet har utnyttet ressursene, kan det likevel være vanskelig å få skikkelig svar på spørsmålet: – Er det forskjeller på befolkningsgruppene innen regionene, og mellom disse ?

Særlig for mellomkrigstidens del kan vi imidlertid gi et tilnærmet riktig svar på spørsmålet. Falkenberg skrev f.eks. i 1938 at i erhvervslivet står finnene og kvenene hverandre nær. Det er fiske og jordbruk som er det økonomiske grunnlag for deres eksistens. Det var det også for mange nordmenn, men i relativ forstand betydde disse yrkene mindre for dem. En stor del av disse var nemlig knyttet til industri, veiarbeid og handel. Noen var også embetsmenn og offentlige tjenestemenn. 4

Falkenbergs påstand blir bekreftet av den yrkesmessige fordeling av menn over 15 år innenfor hver befolkningsgruppe, i folketellingene av 1920 og 1930, beregnet i promille (pr. 1000).

Kilde: NOS Folketellinger 1920 og 1930. Bearbeidet av forfatter.

M.h.t. geografisk inndeling har jeg delt landkommunene i Finnmark i regionene: Innland, Fjord og Kyst. Jeg har benyttet kommuneinndelingen før 1964, men med de moderne kommunenavnene. Innland omfatter kommunene Polmak, Karasjok og Kautokeino. Fjord omfatter Alta, Talvik, Kvalsund, Porsanger, Tana, Nesseby, Nord-Varanger og Sør-Varanger. Kyst omfatter Loppa, Hasvik, Sørøysund, Måsøy, Nordkapp, Lebesby, Gamvik, Berlevåg, Båtsfjord. Jeg presiserer at bykommunene ikke er tatt med.

Når det gjelder f.eks. Nord-Varanger og Lebesby, kan det kanskje virke litt tilfeldig i hvilke grupper de er plassert. Begge er jo typiske kyst- og fjordkommuner. Men Nord-Varanger havnet i Fjordgruppen fordi jordbruket spilte en større rolle her enn i Lebesby. Slik sett burde – hvis det var mulig – alle kyst- og fjordkommuner vært delt i en landdel og en havdel. Det eneste unntaket er Nordkapp. Dette skyldes at selv ikke fastlandsdelen ligger i noe klimatisk skjermet miljø. Kommunen er nærmest 100% vendt mot havet. Det er da også den eneste kommunen hvor jordbruket gikk tilbake i mellomkrigstiden.

Strengt tatt burde inndelingen være mindre grov, men med denne regionale fordeling får man også en tilsynelatende etnisk fordeling av undersøkelsesområdet. Samer i innlandskommunene, samer og kvener i fjordkommunene og nordmenn i kystkommunene. Fullt så enkelt er det ikke: Alle tre grupper bor og har alt lenge bodd om en annen.

Som en illustrasjon på dette kan vi se på en prosentvis fordeling av befolkningen etter avstamming og språk i noen utvalgte kommuner i 1920:

Utviklingen i perioden 1918-70 gikk dessuten mot en oppløsning av denne regionale fordelingen av de etniske gruppene. Dette hang først og fremst sammen med økende norsk fremmarsj, både i form av direkte innflytting, men også som fornorsking – både politisk besluttet og i form av press fra storsamfunnet. Antall blandete ekteskap økte, og det samme gjorde den generelle mobiliteten i samfunnet. Her kan vi vise til folketellingen av 1930 som viser at de norsktalendes andel økte i alle finnmarkskommunene, unntatt Karasjok og Sør­øysund. I disse var det en svak tilbakegang. 5

Så langt råd er, er hvert enkelt kapittel ordnet kronologisk. Jeg behandler først mellomkrigstiden, deretter tiden etter 1945. Tilsynelatende er det sterke argument for å behandle krigstiden separat. På mange måter representerte den et brudd i utviklingen, og en tilbakeførsel til gammelt levesett.

Særlig i de områdene hvor man var gått over til ren pengehusholdning, ble man nå tvunget så å si, til å vende tilbake til naturen. Selvberging ble en nødvendighet igjen. Men samtidig drev krigen også utviklingen fremover, tildels med stormskritt. Det er nok å nevne brenningen og evakueringen 1944. Krigen forsterket tendenser som alt lå der.

Som Sonja Westrheim sier det: Det viser seg derfor at krigen ikke var den egentlige årsak til nedleggelse av setre i Finnmark. Nedleggelsen ville ha kommet uansett, med innføring av et moderne jordbruk.6

Jeg har valgt å slutt utredningen rundt 1970. Dette skyldes at det skjedde så store forandringer i samfunnet i løpet av 1960-årene – bl.a. kulturelt, økonomisk, kommunikasjonsmessig og hva angår bruken av utmarksressursene – at jeg finner det naturlig å stoppe der.

Nye næringer knyttet til tertiærnæringene har vokst frem, og primærnæringene er blitt spesialiserte og teknifiserte i en grad som var totalt ukjent tidligere. Den kommersielle utnyttelsen av utmarksressurser er ikke lenger av betydning for den enkeltes evne til å overleve. Ennå på 1960-tallet ble det f.eks. eksportert store mengder bær og vilt fra innlandet til byene og fiskeværene. Dette salget er nå forsvunnet. Idag sørger den enkelte selv for sine forsyninger, og formidling av innlandsressursene foregår stort sett ved bytting eller gaveutveksling innen familien og vennekretsen.

Derimot er det ikke tvil om at utmarksressursene nå har fått en ny rolle å spille, som trivselsfaktor. I den løpende debatt om levekår og fraflytting har det f.eks. blitt hevdet at begrensninger i bruken av naturen ville sette en endelig bom for folks ønske om å bo i Finnmark. En fri natur er en av de store fordelene Finnmark har. For enkeltpersoner og visse grender og bygdelag betyr ennå utmarksressursene et viktig tilskudd til den personlige økonomi.

Det kan heller ikke være noen tvil om at vi har å gjøre med et stort mørkefelt, økonomisk sett. Det må være mange som skjuler slike tilskudd til husholdningen, fordi de ikke ønsker å betale skatt. Det er derfor svært vanskelig å vurdere både omfang og verdi av utmarksressursene. Det gjelder forsåvidt for hele perioden som behandles. Fra en spørreundersøkelse fra Tverrelvdalen oppgis det at skattlegging av jaktutbyttet tok til rundt 1. verdenskrig, men at kommunen kun skjønnslignet ( skjønte) beløpet. 7 Det må bety at man vanligvis ikke oppga hva man tjente på slik virksomhet.

Den gamle kombinasjonen fiske og gårdsbruk er det slutt med i Loppa, skriver Gamst og Samuelsberg. 8 Men på noen – tildels isolerte – steder er den fremdeles en realitet. Her kan nevnes debatten fra slutten av 1980-tallet om fremtiden til bygdene Laggo, Nervei og Langfjordnes i Gamvik kommune. Men kombinasjonen av en primærnæring med et mer moderne yrke, har likevel større aktualitet idag.

Kildene for utredningen er i stor grad trykte. De viktigste unntakene er Medisinalrapporter, Norsk etnologisk granskings spørreundersøkelser, Norsk Geografisk Oppmålings topografiske undersøkelser og intervjuer og samtaler som jeg har foretatt, særlig i forbindelse med mitt arbeide med lokalhistorie for Porsanger og Nordkapp. I min analyse av f.eks. antall bruk og bruksstørrelser har jeg benyttet NSD`s kommunedatabase. 9

2 Reindrift

I likhet med jordbruk og fiskeriene var (og er) reindrift en primærnæring. Men samtidig var den en så særegen næring, at den vanskelig kunne sammenlignes med andre næringer. For selv om den i prinsippet var åpen for alle inntil 1978, var den i praksis en samisk næring. Både drifts- og kulturmønster var annerledes enn for andre næringer i Finnmark. Ivar Bjørklund og Terje Brantenberg understreker i 1981 at et fast driftsmønster innen reindriften er en umulighet: Arealbruk i reindrift kan ikke sammenlignes med noen annen næring.10

Tidligere har det imidlertid vært arbeidet for stasjonær drift, som i Samekomitéens innstilling 1956 der det hevdes at de lange flyttingene vil måtte kreve et betydelig større fôrforbruk for reinen enn stasjonær drift, – og allikevel vil dyrenes produksjonsverdi synke. 11

Til begge de foregående utsagnene er det å bemerke at det er dårlige år som gjør at stasjonær drift er vanskelig å innføre, ikke at denne driftsformen er en umulighet i seg selv. Et hinder for stasjonær drift ved kysten er de store snemengdene. Ole K. Sara sa også i 1979 at dette ikke var tilrådelig, og at forbudet av 1853 mot sommerbeiting på innlandet var fornuftig: Det er dårlig tilgang på sommerbeite på vidda p.g.a. tynt jordsmonn, tørt klima og lav gjenvekst. Laven er f.eks. sårbar ved reintråkk i varmt sommervær. Forbudet hadde ellers sin bakgrunn i grensesperringen 1852: Vinterbeitene i Finland var ikke lenger tilgjengelig for norsk rein, slik at vinterbeiteområdene totalt sett ble innskrenket og vinterbeitene i Norge måtte derfor beskyttes. 12

Reindriften gjennomgikk i likhet med andre næringer store forandringer i løpet av perioden 1918-70. Men ifølge Bjørklund og Brantenberg, har ikke forutsetningene for å drive reindrift forandret seg tross f.eks. tekniske hjelpemidler:

1. Reinen begynner å trekke av seg selv vår og høst. Dette kan utsettes en tid, men ikke hindres. Snescootere o.l. kan bare styre reinens vandringer.

2. Tilgangen på beite virker styrende på hva som skjer. Lite beite gjør at den sprer seg og blir vanskelig å holde igjen. Mye beite gjør at reinen lettere samler seg, men den blir på den annen side vanskelig å flytte. Reinen foretrekker visse beiter fremfor andre som f.eks. grøntvekster om våren og sopp om høsten. Slike forekomster styrer dens adferd.

3. Reinen trekker alltid mot vinden. Men vind fører til bestemte typer føre. Dette kan skape spesielle problemer. Sydlig vind og varme gjør det f.eks. vanskelig å flytte på vinterføre.

4. Flokkens sammensetning skifter gjennom årssyklusen, noe som betyr at arbeidet må organiseres på ulik måte året gjennom. 13

2.1 Bestandens størrelse

Reindrift var nok den hovednæring som lengst motsatte seg forandringer. Modernisering av driften begynte først på 1950/60-tallet. Økonomisk sett var den å ligne med høstingsjordbruk, jakt e.l. Reinbestanden var f.eks. utsatt for store fluktuasjoner. Ikke bare reineieren, men også naturen var m.a.o. med på å bestemme utbyttet. Det gjelder sykdom, underernæring, skred, drukning og rovdyr. Dessuten tyv­slakting og i moderne tid også trafikk.

Men idag kan reineieren begrense tapene på en mer effektiv måte enn tidligere. Det gjelder bl.a. medisiner for sykdom og krisefôring (f.eks. fôrsilo av bladrik, næringsrik timotei) hvis beitene låses vinterstid av store snemengder og is. 14 Ulven som før var en stor trussel, er nå i praksis utryddet. Den første reindriftsavtalen som kom i 1977, virket også i retning av å gjøre reineieren mer uavhengig av naturens tilbakeslag. Den ga en minsteinntekt pr. årsinntekt.

Tallet på dyr var sterkt varierende, uttalte Carl Schøyen i 1950: I dårlige år kan det i enkelte kommuner gå ned i det halve, for så å skyte rask vekst igjen. 15

Reinbestanden på Varangervidda var f.eks. i slutten av 1920-årene på ca. 8 000 dyr, og i 1938 på 3 000. Beitet var anslått til å være tilstrekkelig til 18 000. Håkon Evjenth sier at tilbakegangen kunne skyldes overflytning til Sør-Varanger, men uansett årsak, så var den i tilbakegang. Han mener dette bl.a. skyldes den ekstensive driften som medførte en uhyggelig høy tapsprosent, og at reintyvene herjet mer her enn andre steder. Dessuten var reineierne bare halvt flyttsamer siden de kombinerte driften med jordbruk. Dette medførte mindre rasjonell drift. 16

Kilde: Nordlandet 1920:54

I 1968 var det f.eks. en nedgang i bestanden på 9000 dyr i forhold til året før p.g.a. spesielt dårlige beiteforhold på våren. 17

Reinbestanden i Finnmark var i 1930 på 78 000 dyr, og i 1940 nede i 61 000. Frem til 1970 var antallet dyr både høyere og lavere, men fra 1970 har bestanden vist en stigende tendens. 18 Den var i 1988/89 kommet opp i 200 000 dyr, men er idag redusert til ca. 150 000. 19

Kilde: Ørnulv Vorren: Finnmarkssamenes nomadisme I 1962:12

2.2 Flytteruter

Sist i april begynner reinen å trekke nordover. Reindriftssamen tar da med seg alle sine eiendeler, sitt hus, sitt bohave, skrev Carl ­Schøyen i 1950. 20 Men det gikk ikke fort, det kunne ta uker og måneder. Sist i august begynner tilbakeflyttingen, og de var tilbake i oktober. Hensynet til reinen var alltid bestemmende for hvor de valgte boplass, hevdet Schøyen.

Siden grensesperringen 1852 har reindriften i hovedtrekk foregått som nå. 21 Kautokeino­samene flytter om sommeren til de store øyene (Kvaløy, Seiland, Stjernøy) og halvøyene vest for Porsanger samt Nord-Troms. Karasjok­samene har sommerbeiter på fjellet innenfor bunnen av Porsanger og Laksefjord, på halv­øyene på begge sider av disse fjordene og på Magerøya. I 1930-årene hadde flere begynt å bygge eller leie seg hus i Karasjok. Dette i motsetning til Kautokeinosamene som bodde i telt året rundt, og hvor bare noen av familiene bodde deler av året på kirkestedet. Karasjoksamene hadde også hus på Magerøya. Polmaksamene hadde sommerbeite på Nordkynhalvøya mellom Tana og Laksefjord. Familien flyttet som regel med. Men mange hadde også begynt å bygge eller kjøpe seg hus langs Tanaelven. Varangersamene holder sine dyr fra vår til høst på nordsiden av fjorden. Alle gifte hadde hus med gårdsbruk på sørsiden av fjorden, og her bodde koner og barn, mens mennene voktet reinen. Det var dessuten et par tusen dyr som beitet hele året på sørsiden. De ble eiet dels av fastboende, dels av flyttsamer og skoltesamer. Denne tendensen til å forene fast bosetning med reindrift kunne man også finne i Nordland og Sverige, men ikke i vestfylket. 22

Selve flytteprosessen var den samme både før og etter krigen. Flyttingen til sommerbeitene som omfatter øyer og halvøyer i Finnmark og Nord-Troms tok til i midten av april. Dyrene ble ført til øyene dels med føringsprammer, dels svømte de over. 23 Etter krigen har man imidlertid gått mer og mer over til prammer. Selv om reinen er en god svømmer, så kan avstandene være opptil 10 km, og mange dyr har omkommet under oversvømmingene. 24 En annen årsak til bruk av prammer er stor trafikk på sjøen. Oversvømmingen kan også bli forsinket av langvarig dårlig vær om våren eller fordi det er nok plass på fastlandet.

Kalvingen foregår mest på sommerbeitelandet. Men enkelte Kautokeinosamer har sine kalvingsplasser i vårbeitedistriktene og flytter først etter kalvingen til sommerbeitelandet. 25

Mot slutten av august begynte reinen å trekke tilbake mot vinterbeitene. Reinen ble da samlet, og det ble foretatt utskilling av rein som i sommerens løp hadde blandet seg med rein fra andre flokker. Merking av kalver og kastrering av okserein foregikk samtidig. Flyttingen til kysten foregår idag fra april til mai/juni, og tilbakeflyttingen fra september/oktober til desember. 26

2.3 Bruken av land

Etter oppdrag fra fylket satte Selskapet for Norges Vel igang beitegransking i 1956, og beitekonsulent Erling Lyftingsmo kunne i 1961 skrive:

«Reinen lever av beite hele året. Grunnlaget for reindrift er derfor at det er nok beite til alle årstider. Det må være ei viss jamnvekt mellom sommerbeite og vinterbeite. Innafor ett og samme beiteområde er det sjelden at denne balansen er god nok. Derfor trekker reinen fra område til område etter som det er tilgang på beite. I Finnmark har vi vår/sommerbeita ut mot kysten, og vinterbeita inn på vidda.» 27

I 1962 skrev han han at beitebalansen er et uttrykk for forholdet mellom total beitemengde og tilgjengelig beite til ulike årstider. Det ideelle ville selvsagt vært jamvekt mellom nyttbar sommer-, vinter og tidlig vårbeite i ett og samme beitedistrikt. Da ville man fått maksimal utnytting av beitet ved flytting innenfor distriktet. Men vanligvis er beitebalansen svært skeiv, og det er den årstiden som har minst av tilgjengelig beite som avgjør størrelsen på reinflokken. Beitegranskinger som er gjort, viser at tilgangen på sikkert vinter- og tidleg vårbeite er heilt avgjerande for det økonomiske utbyttet av reindrifta. 28 Det er imidlertid vinterbeitet som er selve flaskehalsen innen reindriften.

Overflod av gressbeite om sommeren hjelper ikke hvis det ikke er tidlig vårbeite. Slike planter er først og fremst reinlav og andre lavarter, dernest blåbærris og rotstokker og jordstengler av en del myrplanter og gress. Heiene med dvergbjørk og krekling som dekker store vidder, har liten verdi for bufé, men dessto mer for rein. Men en stor del av dem er så tynne, at de heller ikke for reinen har verdi som beiteland. I ytre strøk av Finnmark er det sjelden rene lavheier, og lavdekket er oftest svært tynt.Dette kan skyldes både vindslit og beiting. Blir disse lavheiene utsatt for for sterk beiting, kan de bli borte. Mange steder var dette et stort problem, sier Lyftingsmo: På Grunnvåghalvøya på Seiland var f.eks. laven heilt utbeita. På Kvaløya var laven svært hardt nedbeita. 29

Om vinteren er lav en av de mest tilgjengelige plantene for reinen, og flokkstørrelsen da står i direkte forhold til tilgangen på lavrikt beite, skriver forskeren Terje Skogland i 1993, og fortsetter: Lite lav gjør at dyrene sprer seg for å finne næring. Det samme fører hardt snedekke til. Flokkstørrelsen varierer derfor sterkt fra område til område avhengig av beitetilgang. Den samme spredningen er tilfelle ved høysommer når den grønne årsveksten har bekledd hele terrenget.30 Reindriften omfatter (og omfattet) da også det aller meste av Finnmark. Av Finnmarks totale landareal på nesten 49 000 km² er ca. 2/3 anvendelig beiteland, skriver Ole K.Sara i 1979: I tillegg kommer 4 000 km² sommerbeite i Nord-Troms. Det vil f.eks. si at de 87 000 reinsdyrene i 1975 hadde 37 000 km² beiteland til rådighet på årsbasis.31

De områdene som faller utenfor utgjøres av:

1. Unyttbar vidde. Seiland har f.eks. en totalvidde på ca. 560 km² hvorav ca. 330 km² er nyttbar vidde. Men av dette er det dessuten, mye som har liten eller ingen beiteverdi. 32 Isbreer og goldt fjell setter også sine begrensninger.

2. Flere større og mindre øyer, hovedsakelig i vestfylket. Disse er enten for små til å gi beitegrunnlag, de er fredet eller de ligger for langt unna fastlandet. De viktigste av disse øyene er Loppkalven, Loppa, Hjelmesøy, Rolvsøy, Ingøy, Måsøy, Havøy, Reinøy, Store og Lille Tamsøy og Hornøy samt alle øyene i fjordene. Omkring århundreskiftet var det rein på sommerbeite på Sørøy, men dette tok slutt alt før 1.verdenskrig. I 1952 tillot Sør­øysund kommunestyre at det igjen ble holdt en mindre bestand på Sørøy. Denne gikk på felles sommer- og vinterbeite. 33

3. Visse barskogsområder i Alta, Kautokeino, Karasjok, Porsanger og Polmak var fredet mot reinbeiting etter bestemmelser fremsatt i kongelig resolusjon av 22. februar 1935. Disse bestemmelsene var gitt i medhold av reindriftsloven av 12. mai 1933. Det gjaldt bl.a. Mattisdalen, Eibydalen og Gargiadalen i Alta, rundt Skoganvarre i Porsanger, Nedre Karasjok og Jesjokdalen m.fl. Lignende fredningsbestemmelser hadde man hatt tidligere. Det gjaldt plakater av 20. oktober 1898, 16. juli 1907 og 25. november 1922 samt kongelige resolusjoner av 25. mars 1927 og 5. september 1930. Disse ble nå opphevet. Fredningen ble først og fremst begrunnet med hensynet til skogens bevar­ing. Reinen kunne nemlig gjøre stor skade på barskog ved hornfeiing (den skraper vekk hud og hår fra hornene) eller ved å ødelegge frøplantene når den grov i sneen etter mat. Et fellestrekk ved både den nye loven og de gamle lover og bestemmelser var at det fortsatt skulle være tillatt at reinen kunne flyttes gjennom områdene der dette hadde vært sedvanlig. 34

   Ialt regnes det opp 25 områder i loven av 1935 hvor det er forbud mot beite. Det gjaldt rene jordbruksområder som Korsfjordklubben, Bringneshalvøya og neset mellom Østerbotten og Vesterbotten i Porsanger. Her var også flere boplasser og fjellstuer i vinterbeitedistriktene som var fredet. Spesielt for fjellstuene gjaldt det å sikre nok beite til skyssreinen. 35

4. Fra ca. 1900 begynte veibyggingen å få et visst omfang. Det samme gjorde gruvedrift, industriutbygging og telegraf-/telefonlinjer. Særlig etter siste krig har bl.a. kraftverk- og linjeutbygging og flyplassutbygging krevd nye arealer. Ulempene for reindriften i forbindelse med vannkraftutbygging knytter seg bl.a. til at elver som naturlige beitegrenser blir borte, uttalte Lyftingsmo i 1962: Den gamle strandkanten er ikke farbar etter oppdemmingen og isveiene er ødelagte. Selv om det blir ryddet ny vei, kan det kreves lang omvei for å komme over elver som før var lette å komme over. Kalvingsplasser går tapt og det er vanleg røynsle at kalvingsresultatet blir dårlegare i fleire år. 36

5. Tettstedsutvikling og en stadig økende befolkning med sine krav til boligareal fra samme tidsrom har også lagt beslag på store arealer. Folketallet i Finnmark som i 1900 var 32 800, var i 1920 vokst til 44 190, i 1946 til 58 790 og i 1970 var det 75 791. 37

6. Frem til krigen økte jordbruksarealet (her: dyrket jord og naturlig eng), mens utslåttarealet gikk tilbake. Etter krigen har alt jordbruksareal i drift gått tilbake. Selv om ikke alt jordbruksland gikk til reindriften, vant den mye land etter 1945. Særlig gjelder det utslåtter. Men om det var så mye som Porsanger SLF hevder i 1985, kan diskuteres: Tusenvis av gamle utmarksslåtter og småbruk er i etterkrigsåra blitt overtatt av reindriften. 38

Kilde: Ørnulv Vorren: Finnmarksamenes nomadisme I 1962:10

I reindriftsloven av 1933 var staten, som Kjerschow sier i sitt utkast av 1922, satt ikke bare i en ledende, men også bestemmende stilling i forhold til reindriften. 39 Det fremgår f.eks. av §§ 3 og 5 hvor regjeringen kan sette bestemmelser for når på året beite kan foregå, og i § 5 hvor den kan frede områder mot beiting. 40

Bakgrunnen for loven var behovet for å ordne forholdet mellom fastboende og reindriftssamene, og da på de fastboendes premisser. Som Eriksen og Niemi sier: Forarbeidene til loven viser at det idémessige grunnlag for fornorskningspolitikken var uendret. Sosialdarwinistiske synspunkter gjorde seg fortsatt sterkt gjeldende, og jordbruksinteressene måtte følgelig prioriteres framfor reindriftsnær­ingen. 41

Hos Kjerscow finner vi gjengitt slike synspunkter: Det må være en interessestrid mellom jordbrukeren og reindriftssamen, og det må gjøres et valg mellom disses interesser. Valget er klart, noe som fremgår av utviklingens ubønn­hørlige lov: Kulturlivets fremadskriden med tilbaketrengen av det gamle naturlivs former har historisk berettigelse. 42

Et eksempel på slikt valg gjelder erstatningsansvaret. Reinbeitekommisjonen av 1909 kom i 1910 (trykket 1911) med et utkast til reindriftslov. Den foreslo bl.a. at reindriftssamene blir fritatt for erstatningsansvar for skader voldt på uinnhegnet eiendom og slåttemarker som lå mer enn 1 km fra fastboendes bopel. Dette førte til sterke innvendinger fra fylkesting, kommunestyrer og lensmenn. Loppa kommunestyre krevde f.eks. erstatning for all skade uansett om den var innhegnet eller ikke. Vardø og Porsanger kommunestyrer foreslo en 5 kms-grense og Nordkapp kommunestyre fant at lovforslaget ga reindriftssamene større rettigheter enn forenlig med de fastboendes interesser. 43

Protestene førte til at lovutkastet ble trukket tilbake, og arbeidet med en ny tok til i 1918. Det nye utkastet av 1922 foreslo 2 km som grense og dette ble innført i loven. Skader på åker, eng, slåtteland, havneganger m.m. som enten lå innenfor 2 km-grensen, eller hvis de befant seg utenfor, var innhegnet, skulle erstattes. 44

2.4 Reindriftens utvikling ­1900-1970

I løpet av 1900-tallet har reindriften gjennomgått en utvikling fra en relativt intensiv til en ekstensiv form. Dette henger igjen sammen med en overgang fra byttehandel og selvberging til pengehusholdning. Den intensive fasen var karakterisert ved at produksjonen mer tok sikte på å tilfredstille eiernes eget forbruk enn på salg. Dette gjaldt selvsagt mer for reineiere med små flokker enn for de større reineierne. En annen viktig årsak til intensiv drift var faren fra ulven. Det krevde gjeting.

Størrelsen på hjorden syntes å være bestemt av familienes evne til å utnytte de produkter som falt fra hjorden på en rasjonell måte. Fordi man utnyttet dyrene til eget bruk måtte familiene være i en mer intim kontakt med dyrene, både med henblikk på en rasjonell utnytting og fordi virksomheten la beslag på all deres arbeidskraft. Dette førte med seg stadig tilsyn og arbeid med dyrene. De var under sterk kontroll hele året. Bare dette tilsa at hjordene ikke kunne være for store. Antallet dyr pr. familie måtte tydeligvis bli større da man gikk over til salgsproduksjon. 45

I 1938 regnet J.Qvigstad ut at det var 377 rein pr. reineier i Finnmark. En hjord på 300 dyr skulle gi 60 voksne dyr til slakt, derav trengte en middelstor familie 40 til eget forbruk. 46 Resten gikk til salg slik at i mellomkrigstiden var pengehusholdningen blitt meget viktig, både for den enkelte reineier og for reindriftskommunene. Særlig gjaldt det Kautokeino.

På slutten av 1950-tallet var man kommet inn i en fase som ble preget av en oppløsning av de tradisjonelle former, mener Ørnulv Vorren. De siste ti-år hadde da brakt med seg en mer bevisst omlegging av reindriften, dens produksjon og omsetning. Det ble tatt sikte på å bringe reindriften på linje med tilsvarende nær­inger (fiske, jordbruk) som alt hadde funnet sin plass innen Norges moderne økonomi. 47

Men alt i 1952 skrev lappefogd Arne Pleym at etter hvert har flyttsamene begynt å innse at reindriftsnæringen må følge med i utviklingen. Mange steder var de gått over til høst­slakting da det er den tid på året som reinen gir størst mulig utbytte. 48 Om dette sa tidligere reineier Martin J.Sara i 1993 at i hans tid var slaktekapasiteten et problem. Klarte man å slakte mest mulig av slakteuttaket før jul, sparte man både beite og arbeid. 49

Pleym sa også at enkelte reindriftssamer hadde satt sperregjerder i sommerbeitedistriktene. Men de var foreløpig så dyre at bare få hadde råd til det. 50

Stiftelsen av Norske Reindriftsamers Landsforening i 1948 var også et uttrykk for deres interesse av å bringe reindriften inn under samme vurdering som landets øvrige næringer, som Vorren uttrykte det. 51

Men skulle reintallet økes, fortsatte Vorren, ville dette kreve større arbeidskraft hvis hjordene skulle holdes under samme kontroll som før. Den intime kontakten mellom hjord og familie ble borte. Familienes bosteder ble liggende lenger og lenger borte fra beiteområdene, og mulighetene til å utnytte all disponibel arbeidskraft rasjonelt ble mindre. Leiet hjelp ville også øke utgiftene. Følgelig gikk utvikling i retning av stadig større hjorder under stadig mindre kontroll. 52

De ekspansive tendensene i Kautokeino viste seg f.eks. å være enda mer påfallende i 1950-årene enn tidligere. Dess mer ekstensiv driften ble, dess trangere ble det om plassen. 53

«Den tradisjonelle nomadismens ramme synes derfor etter hvert å måtte bli helt sprengt. Naturlig nok vil dette forhold igjen avspeile seg i hjordenes forhold til de landområder de utnytter. For de enkelte hjorder vil dette i alle fall si større eller mindre endringer i deres bevegelser innen deres ferdselsområder.» 54

Den store ekspansjonen etter krigen har ført til slitasje på beitelandet. I 1979 skrev Ole K. Sara: Store deler av barmarkbeitene er hardt nedslitte. Reinbestanden i fylket har i de siste 30 årene vært i høyeste laget i forhold til beitekapasiteten.55 En vegetasjonsundersøkelse som NORUT foretok på midt- og vestvidda konkluderer med at mens 85% av lavbeitene i 1973 var intakte var dette sunket til 68,1% i 1980 og 28,7% i 1987/88. 56

Til dette kan man bemerke at det også tidligere har vært hevdet at områder har vært ødelagt av beiting. Pleym påsto f.eks. at en hel del av de områdene som ble brukt til vinterbeite er totalt ødelagt som beiteland. 57

Idag er det også en hard strid om sperregjerder. Særlig fra miljøhold er det reist kritikk. På den annen side hevder man fra reindriftshold at de sparer naturen da reinen holder seg mer i ro og at man ikke trenger å kjøre så mye etter den. 58

Denne striden går videre enn bare sperregjerder eller ikke, den setter spørsmålstegn ved hvem som skal kontrollere reindriften. Det er bl.a. sendt ut et forslag til endring av reindriftsloven av 1978 til bred høring. Hensikten er å skaffe hjemmel for sterkere styring med reintall og beitebruk, og å gi Sametinget medinnflytelse i reindriftsforvaltningen. 59 Robert Paine derimot er mer positiv overfor reindriftens utøvere og sier: Vi må avdekke det politiserte aspekt ved biologi, økonomi og økologi og gjenreise tilliten til reindriftsutøvernes erfaring og respekten for deres rettigheter. 60

2.5 Binæringer

En viktig del av reindriftssamenes naturalhushold har fra gammelt av vært jakt, fiske, bærplukking og duoddji (samisk håndverk).

Jaktens betydning er blitt sterkt redusert etterhvert, men de tre andre har holdt seg. Enkelte driver også salg av fisk, og i gode multeår kan også salg av molter gi kjærkommen ekstrainntekt for mange reineiere. For mange av de små reineiere i Finnmark er husflidsarbeid og salg av husflidsprodukter kanskje den virksomhet som gir flest kontanter. 61 Inntektene av binæringene kunne for enkelte komme opp i 80% av driftsoverskuddet for reindrift og binæring tilsammen. Det meste av beløpet stammet fra husflid.

3 Jordbruk

3.1 Begrepet jordbruk i ­Finnmark

I motsetning til reindriften er ikke jordbruket knyttet til noen bestemt befolkningsgruppe. På den annen side har alltid det mest omfattende jordbruk vært drevet i fjordstrøkene og innlandet. Særlig Alta-Talvik har lange jordbrukstradisjoner. Både i Alta og andre områder hvor kvenene slo seg ned, fra 1700-tallet og utover, har jordbruket stått relativt sterkt. Dette skyldtes vel at de de brakte med seg kunnskaper om arktisk jordbruk. Imidlertid var ikke jordbruk noe helt ukjent fenomen tidligere heller. Men det må presiseres at det jordbruket vi møter fra 1500-tallet, og forsåvidt helt opp til vår egen tid, først og fremst var et fébruk. Først med kvenene kom spørsmålet om kultivering av jorden og bl.a. korndyrking inn, selv om f.eks. Lilienskiold i 1700 nevner at det på Årøya var innhegnet mark.

Selv om Finnmark er mest kjent for fiske og reindrift, er det ikke tvil om at også jordbruket har lange tradisjoner. De er nok også lengre enn vi idag kan si med sikkerhet. Næringslivet har alltid vært preget av kombinasjonsdrift, f.eks. jordbruk og fiske, jordbruk og bærplukking e.l. Landbrukssekretær Håkon Dundas uttalte i 1939 at det er neppe noen bureiser i Finnmark som har jorden som eneste erverv. Inntekt utenom jord- og husdyrbruket skaffer de seg ved fiske, vegarbeid, industri, skogsarbeid, håndverk, transport, jakt og fangst samt tilfeldige arbeider og innkomster.62

Alt tidlig ble det reist tvil om dette kunne være en rasjonell måte å arbeide på: Hvis bonden enten vendte tilbake til Jordbruget, hvor dette behøvde ham, eller i andet Fald begive sig til stadigt Fiskerie, var uten Tvil den viktigste Hindring (for fisket) bortryddet, skrev Jens Rathke i 1802. 63

Men en ting var ønskemål, en annen var at kombinasjonsdrift var en nødvendighet utfra de vanskeligheter vi har skissert opp ovenfor (se kap. 1 Innledning). Kombinasjonsdrift har vært betraktet som mest typisk for de samiske områder, men våre eldste skriftlige kilder viser at det også på ytterkysten, blant den overveiende norske befolkning der, har vært drevet februk. Dette bekreftes bl.a. av arkeologiske stikkprøver som ble foretatt på Magerøya (lokalitetene Tunes, Kirkestappen, Kjelvik og Helnes) i 1987. 64

Jordbruksdrifta er helt ut prega av fôravl og husdyrhold, heter det i Melding fra Finnmark Landbruksselskap i 1952. 65 Jordbruket må derfôr være et februk, og jorddyrking må i hovedsak p.g.a klimatiske forhold, avgrenses til engvekster. Engarealene utgjorde f.eks. i 1953 hele 95% av jordbruksarealet, og besto først og fremst av timotei. Disse forholdene var ikke annerledes før krigen, snarere tvertimot.

Finnmarks marginale beliggenhet understrekes ytterligere av Gunnar Sigstadstøs ord: Fylkets nordlige beliggenhet vil sjølsagt prege hele jordbruket. Det er ikke mulig å drive kornavl så langt nord, fortsetter han, og potet- og grønnsakdyrking er usikker p.g.a frostfaren. Nå kan imidlertid bygg dyrkes i enkelte lokaliteter, men den vil ikke være årviss. Derfor rokker ikke dette ved Sigstadstøs hovedkonklusjon: Det ligger nært å tvile på om det er større muligheter for økonomisk planteavl. 66

Jordbruket i Finnmark var (og er) primært en kjøtt- og melkeproduserende næringsform. Gjennom hele mellomkrigstiden var det også et typisk høstingsjordbruk de fleste steder, og bruken av utslåtter holdt seg til ut i 1950-årene. I Polmak var f.eks. jordbruket overalt basert på stråfôrproduksjon og krøtterhold. 67

Hvordan skal vi egentlig forklare den utstrakte bruken av utmark? Vi har alt pekt på de klimatiske forhold, men her er også en rekke faktorer.

3.2 Jordbrukets problemer

Disse var i hovedsak følgende:

• Klimatiske forhold.

• Kapitalmangel. Det var ikke lett å skaffe kontanter til redskaper, gjødsel, såvarer og drakraft. Det fantes f.eks. ikke hester i samebygdene i Rognsund i 1942, forteller Knut Kolsrud. Når det gjaldt tilgang på kapital, stilte jordbruket svakt i forhold til fiskeriene.

• Innsikt i jordsbruksnæringen. Her er vi inne på utdannelse, på evnen til å ta imot et budskap. De etniske og språklige forhold var i så måte en klar barriere.

• Isolasjon:

  1. Manglende kommunikasjoner.

  2. Bosetningen var spredt, og det enkelte sted hadde liten befolkning.

• Jordmangel.

Dette er problemer som med mer eller mindre styrke gjør seg gjeldende gjennom hele perioden vi skal beskrive.

Når det gjelder sammenhengen mellom problemene, kan man f.eks. som Sigstadstø, tillegge de klimatiske forholdene skylden for det dårlige utbyttet. Dårlig utbytte førte igjen til kapitalmangel. Men det er utvilsomt galt å tillegge én av faktorene all skyld for problemene. De var heller sammenvevd i hverandre. I 1920 skrev vandrelærer Kulsland i sin beretning til Finnmark fylke, at de klimatiske forholdene ikke er av avgjørende betydning for et utviklet husdyrhold: De gamle driftsmaater derimot – de smaa anvendte høimengder, som vinterfôr osv. – disse forhold var ganske anderledes avgjørende hindringer for en rask utvikling.68

3.2.1 Klimatiske forhold

Finnmarks geografiske plassering vanskeligjør korn- og grønnsakdyrking. Man må derfor basere seg på husdyrhold og fôravl. I 1962 foretok Harry Langvatn og Arne Thormodsæter ved Norges Landbruksøkonomiske Institutt en undersøkelse om beitetid og vekstsesong:

Det er noe uklart hva som i kildene menes med Finnmark, men ut fra sammenhengen gjelder det trolig henholdsvis fjordstrøkene i Vest-Finnmark og indre Finnmark.

Til sammenligning var tallene for Nordre Nordland og Sør-Troms for storfe, sau og veksttid rotvekster henholdsvis 115, 155 og 149 dager.

3.2.2 Kapitalmangel

At kapitalmangelen i de mer typiske jordbruksstrøk var stor, er tydelig alt fra århundreskiftet. Den private kapitalen gikk først og fremst til fiskeristrøkene. I mellomkrigstiden gjaldt det til en viss grad, også statlig kapitaloverføring: «Særlig i Laksefjorden så de lite eller intet av de beløp, - de millionbeløp, som staten i efterkrigsårene bevilget til nødstedte fiskere, til innkjøp og vedlikehold av båter og bruk, o.s.v..» 69

Både Falkenberg og andre forskere mener at særlig sjøsamiske strøk ble forfordelt m.h.t. kapitaltilførsler. Det var ofte slike strøk som lå mest isolert til (som indre Laksefjord). Derfor har forfordelingen nødvendigvis ikke bare en etnisk årsak. Bl.a. kan kommunikasjonsmessige forhold ha medvirket. 70

På den annen side hadde man sporet en sterkt stigende interesse for jordbruket, som vandrelærer Kulsland sa det i 1922. 71 Bygder på innlandet og inne i fjordene hadde begynt å utføre høy, poteter m.m. til fiskerværene. Dyrene ble bedre fôret og forbedringer ellers i jordbruket økte. Nydyrkningen skjøt også fart, og dette skyldtes:

• jevnt stigende interesse og kyndighet,

• feilslagne fiskerier,

• og ikke minst staten jordpolitikk. 72

Nils A.Ytreberg fremhever også at alt rundt 1930 hadde framskredne jordbruksbygder som Alta et overskudd på høy, og andre herreder kom etter.73 Han ser også en klar sammenheng mellom feilslått fiske og fremgang for jordbruket. 74 Indirekte gjør Leonhard Gamst det samme: Helårsfiske var utelukket på Loppa p.g.a. havneforholdene, og feilslått fiske, dårlige fiskepriser og vanskeligheter med avsetning gjorde at de måtte begynne med hjemmeindustri som veving og sying. Dette betinget igjen sauehold. 75

I 1920 kom loven om nyordning av statsstøtte til jorddyrkning, bureisning og gjødseloppsamling. Det ble gitt lån av Jorddyrkningsfondet samt direkte nydyrkningstilskudd fra Staten. Etter krigen fortsatte denne politikken i stadig sterkere grad. Robert Paine påsto f.eks. at i 1950-årene var interessen for jordbruket næret av subsidier. Gjennom disse tjente man store summer, lenge før noen produksjon var satt igang. 76

3.2.3 Innsikt

Paine er i sin undersøkelse fra Kokelv inne på hva det enkelte fremsynte menneske kan gjøre. Hjemmelsmannen var fra det som Paine kaller den mest progressive del av bygda m.h.t. jordbruksutvikling: I had read some pamphlets and was interested in trying my hand.. . When I ploughed the soil, my father-in-law and others among the old people said – such was the ignorance in those days – nothing will grow on up-turned grass. The first summer my oats grew soon high and were thick. People saw that and began to understand and to be interested. (Jeg hadde lest noen brosjyrer og var interessert i å prøve meg.. . Når jeg pløyde, sa min svigerfar og andre eldre – for så lite visste man da – at ingenting ville gro på ei eng der torven var omsnudd. Den første sommeren vokste havren (her: grønnfôr, umoden havre) seg hurtig høy og kraftig. Folk la merke til det og begynte å bli interessert). 77

3.2.4 Isolasjon

Særlig mangel på veier bidro til å isolere store områder av Finnmark. Før riksveien til Ifjord sto ferdig i 1930-årene, var indre Laksefjord ett av disse områdene: Å komme til Laksefjord er derimot en underlig ting. Jeg tror ikke jeg krenker noen ved å si at den hører til detmørkeste Finnmark. Adskillige mennesker bor enda i torvgammer her, påsto Mona Beichmann. 78

Det egentlige jordbruket begynte også å gjøre seg gjeldende blant sjøsamene, men det jevne arbeidet med jorden hadde de vanskelig for å venne seg til, påsto Knut Kolsrud i 1943. Dette kom særlig sterkt frem i meir isolerte sjøfinnområder slik som t.d. i ytre Rognsund. 79 Forbedringene, mente han, gjeld helst nordmennene som nå har jordbruket til viktigaste leveveg. 80 I indre Rognsund der norsk bosetning gjorde seg gjeldende, sto også jordbruket lenger fremme enn i de ytre delene. Men Kolsrud var ikke ensidig negativ overfor sjøsamisk jordbruk: I Langfjord med blandet norsk-samisk befolkning, sto de ikke tilbake. Dette var ett av de beste jordbruksdistriktene i Finnmark: Ein kan seia at sjøfinnane heng flekkvis att. 81

I Rognsund som i indre Laksefjord ser vi samme tendens. Den sjøsamiske befolkningen der ble hengende etter, både når det gjaldt jordbruk og fiske. Vi må tro at isolasjon var en hovedårsak til dette, og da ikke bare i geografisk betydning. Bøker, brosjyrer, aviser m.m. som formidlet kunnskap om nyvinninger var alle på norsk. Sjøsamene fikk heller ikke del i kapitalstrømmen som først og fremst gikk til områder med norsk befolkning. Både Kolsrud og Falkenberg mente da også at samene hadde for små ressurser til å å konkurrere med nordmennene i det kostbare bankfisket, som slo igjennom i 1920-årene. Kolsrud er likevel adskillig mer optimistisk enn Falkenberg. 82

3.2.5 Jordmangel

Den store økningen i antall bruk kan ha medført at den beste jorden ble tatt. Westrheim er f.eks. inne på hvor direkte trangt det ble på steder som Elvebakken og Karasjok. 83

Dikkanen viser at i noen deler av Sirma førte jordmangel til at store deler av jorden som lå lengst vekk, ble dyrket i 1950-60-årene. 84 Gamst er også inne på jordmangel som årsak til bruk av utmark i Loppa. 85

3.3 Omfang og lokalisering

Før vi går inn på bruken av utslåtter, må vi se på hvordan det sto til med jordbruket i Finnmark. Vi holder oss til tabellene for utmålt land. Hvordan ble det drevet? Hvordan utviklet det seg? Har vi her å gjøre med metoder som forsterker bruken av utmark og surrogatfôr?

Kilde: Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste. Jordbrukstellingene 1918-69. Bearbeidet av forfatter. U.d.j. = uten dyrket jord. Tabellene omfatter alle kommuner ekskl. byene. Kommunegrenser fra før 1964.

Antall bruk økte i region Innland helt frem til 1959. Vi legger også merke til at brukene ble stadig større i hele Finnmark. Særlig var denne strukturendringen sterk i perioden 1918-29. På kysten var brukene jevnt over langt mindre. Dessuten begynte tilbakegangen for jordbruket her alt før krigen, hvis vi ser på de enkelte kommuner. Særlig gjelder dette Nordkapp kommune. Man gikk vekk fra kombinasjonsdrift, og la mer og mer om til helårsfiske. På innlandet og i fjordstrøkene ser vi en lignende utvikling, men med motsatt fortegn. Der var det flere som ble heltidsjordbrukere. Overgangen til heltidsjordbruk var noe mer markert i region Innland enn i de andre regionene. Utviklingen etter krigen har fulgt de samme tendensene. Det blir stadig færre bruk, men samtidig øker det enkelte bruk i størrelse. Denne utviklingen er mest markert i de beste jordbruksområdene.

Ser man nærmere på tabellen, slår det en at det må ha foregått radikale forandringer innen jordbruket i Finnmark etter 1918. I 1906 heter det fra Sørøysund at: Til vinterfodring bruges det græs, der om sommeren samles langs hus­erne. Ved siden heraf benyttes fiskeaffald, tørrede fiskehoveder, mose, tang og tare. 86

Den samme beskrivelsen kunne ha vært hentet fra alle andre kommuner i Finnmark, bortsett fra at svært lite tang, tare og fiskeslog ble brukt i innlandskommunene. Det ble også brukt andre typer samlefôr. Det var godt samsvar mellom dårlig utnyttelse av hjemmemarken og bruken av samlefôr. Gjødsling var et nærmest ukjent begrep, og det samme gjaldt bruken av hesjer.

Kildene er imidlertid enige i at 1920- og -30-årene representerte et gjennombrudd for jordbruket i Finnmark. Jordbrukerne begynte m.a.o. å drive på en mer rasjonell måte. Ytreberg mener det bl.a. skyldtes erfaringene fra 1.verdenskrig. Han bruker da også betegnelsen Den store lærepenge om denne tiden. 87

Men er det slik å forstå at den jorddyrkende brukergruppe da ga avkall på utmarken, og heller dyrket tilstrekkelig fôrmengde selv? Ble m.a.o. utmarken liggende brakk – eller overlatt til andre brukergrupper som f.eks. reindriftssamer og turister?

Umiddelbart kan det fortone seg slik. For det første har vi svært dårlige data på bruken av utmark. For det andre er det som sagt en tydelig tendens til større og mer rasjonelt drevne bruk.

Statistikk over seterløkker og andre utslåtter fra 1929 og 1939 sier noe om utviklingen:

Vi har dessverre ikke sammenlignbare tall for 1918. Ut fra tabellen gikk bruken av utmark tilbake fra 1929 til 1939. Slåttene under rubrikken Hjemmemark kan være blitt lagt til gårdenes innmark. Annet tilsvarer sannsynligvis Eng til slått på utslåtter. Både her og for seterløkkenes del kan vi registrere en tilbakegang. At seterdriften har gått tilbake, iallefall fra slutten av forrige århundre, blir uttrykkelig slått fast av Westrheim. 88 Vi ser igjen at utviklingen i kystregionen avviker fra fjord- og innlandsregionen. Her har arealet utslått hatt en svak vekst.

Men er dette hele forklaringen?

For å få det hele bildet av utslåttbruken, nytter det ikke å bare bruke statistikk: Personleg trur eg at talet på utslåtter som blir hausta årleg er for lite og fleire gardbrukarar som eg har drøfta dette med er av same meining. Serleg er det tydeleg at utslåttene er gode å ty til i dårlege høyår, skrev Eidheim i 1958 om forholdene i Polmak. 89

I 1953 da høyavlingen i Polmak ble anslått til 70-75% av et normalår, så Eidheim selv at 30-50 dekar utslåtter ble høstet, og dette var sikkert ikkje alt det året.90 Det var ikke uvanlig at utslåttene kunne bli neglisjert et annet år, siden høyavlingene varierte så sterkt. Utslåttene må derfor ha vært eit verksamt middel til å dempe dei store svingingane i høyproduksjonen og dei er dermed ein økonomisk faktor som indirekte er av langt større verdi enn forverdien i det graset som blir hausta der.91

Samlet areal tillagt brukene i Polmak 1949 var på 8 948,4 daa. Derav var 4 908 daa uproduktivt areal. Det produktive arealet fordelte seg slik:

For Finnmark som helhet viste jordbrukstellingen i 1949 at 49 646 daa var dyrket mark og at 49 052 daa var natureng på innmark. Dessuten var det 8 869 daa utslåtter som jevnlig ble slått og 344 daa seterløkker.

Det fremgår av tallene at det måtte være stor forskjell kommunene imellom når det gjaldt bruken av utslåtter. Det er ikke vanskelig å tenke seg at det var jordbrukerne i kystkommunene, som hadde de største problemene med å skaffe seg nok hjemmemark: Sørøysund har relativt mer utslåtter og natureng på innmark enn gjennomsnittet for fylket.92

Av ordlyden fremgår det at det måtte finnes utmark som ikke ble høstet årlig, og at disse slåttene ikke har kommet med i statistikken. Disse er neppe utmålt, men slåtter som familier eller enkeltpersoner hadde hevd på. Eller rettere, som lokalbefolkningen godtok de hadde hevd på. At de ikke hadde papirer på området, ble tydeligvis ikke lagt vekt på. Dette kommer klart frem i de følgende sitater og referater.

3.4 Bruken av utmark

3.4.1 Mellomkrigstid

Alle kilder er samstemte om at matauk og fôrinnsamling foregikk over store områder:

Man hadde gjerne en jordlapp i forbindelse med huset. Men når buskapen var litt stor, fordi man gjerne ville ha kjøtt både til seg selv og til salg, så måtte man ut i utmarka. Der slo man høy, og det ble da enten tørket eller det ble fraktet hjem i rå tilstand, og tørket der. Hver familie hadde sine områder som de slo høy på, og som de oppfattet som sine. Og dette ble oppfattet som hevd etter mange år. Og det var slik at hadde man slått på et sted i endel år, så måtte ikke en annen prøve seg. Da ble det nabospetakkel. Man opparbeidet seg egentlig hevd for å slå der og der i utmarka, selv om man ikke hadde noe formelt papir på det. Naboene oppfattet det på samme måte, fortalte Ivar Iversen fra Kamøyvær. 93

I Tufjord på Magerøya (Måsøy kommune før 1984) bodde det 5 familier før evakueringen. De brukte alle grønne plasser og viker langs hele fjorden til utmarksslåtter. Hver familie hadde sine teiger. 94

For å få fôr til husdyrene i Gjesvær måtte en ta godt vare på nær sagt hvert eneste høystrå. På alle holmene og stappene ble det slått.. . For å drøye på høyet utover vinteren kokte en også fiskehoder til dyra.95

Fra Honningsvåg ble kjeene ført ut forbi Steinviknæringen. Her gikk de fritt i liene og beitet. Dette ble kalt fjellbeiting eller setring. Men det var ikke satt opp noen bygninger der. Utmarksslåtter og løypingsgryter var også vanlige i Honningsvåg før krigen. 96

På Makkaur fantes det ikke dyrkbar jord. Her utnyttet man utmarken på en spesiell måte, berettet Eivind Berggrav om: Gamle Hansens far begynte å bære jord ned fra myrene på fjellet i ryggsekken. De hentet også jord fra Båtsfjord med båt. På denne måten skaffet de seg nok fôr til 2 kyr. 97 Her hadde folk ikke bare tatt utmarken i bruk. De hadde fraktet den hjem til seg!

Jordbruket ved Laksefjord er tidligere blitt betegnet som et høstingsjordbruk, primitiv i sin art. At denne karakteristikk er riktig, fremgår allerede derav, at kreaturforet samles fra mange kanter, fra skrapslåtter, skog, fjære og sjø, skrev Falkenberg. 98 Det ble også sanket høy på hjemmejorden, i utmarken og på holmene, men utmarkene blir gjennomgående lite utnyttet. Hvis slåtten hadde vært mer effektiv, kunne utbyttet blitt det mangedobbelte, fortsatte han. 99

Han tok videre opp problemet med hvordan folk skulle få berget størst mulig antall dyr gjennom vinteren. Buskapen gikk av og til på innmarken fra tidligste vårtid. Senere trakk sauene til fjells som på f.eks. Veines, eller de ble satt ut på holmer. Dette var vanlig hvor det var fare for ulv som f.eks. ved Friarfjord. For å få nok fôr skabbet de lyng og mose og det ble dessuten brukt vier, ris, lyng, krekling m.m. 100

Geitene fikk gå fritt omkring i Nuvsvåg i Loppa. Kjeene ble også satt ut på en liten holme. Tidligere har man hatt forholdsvis mange geiter, opp til 9-10 hos enkelte. Her var gode fjellbeiter i dalene, heter det i 1968. 101

Det var dårlige beiteforhold i Langfjordhavn (Loppa), så kyrne ble ført til en bukt lenger ute i fjorden. Fra bukten gikk det en dal hvor det var rik gressvekst. Kyrne ble ført med båt, opptil 20 dyr i åttringen. Her var torvgammer og et par små hus av bord og tømmer som man bodde i. Kvinner og barn holdt til her, og om lørdagene kom også mennene. I de bratteste liene hvor dyrene ikke kom til, ble det slått. Om sommeren ble dessuten lam og kje ført på småholmene. 102

I Rognsund gikk man ennå i begynnelsen av 1950-tallet og slo gress i liene. Høyet ble veltet nedover i veltegarn, og fraktet hjem med båt. 103

Sjøfinnane dreiv eit seterstell som på mange vis minner om seterbruket i sørlege landsluter. Ved St.Hans-tider drog dei på sumarsete, på stader der det elles ikkje var fast busetjing. Sumarseta låg ikkje alltid på same staden frå år til år, men dei einskilde huslydane hadde likevel utvikla ein slags hevdsrett til visse område.. . Det var bare kvinnfolk som setra. Mannfolka heldt seg heime og fiska til pomorane.. . Enno kring århundreskiftet flytte dei fleste på sumarsete, og heilt ut i 30-åra hende det seg at einskilde drog av stad med dyra til ein annan plass når det leid mot høgsumar. Men idag er det heilt slutt med flyttinga til sumarsete, skrev Kolsrud i 1943. 104

For bl.a. å spare hjemmejorden og gressveksten der hadde man inntil 1910 sommerseter i Laksefjord. Men disse ble erstattet av sommerfjøs ved bostedene, noe som ifølge Falkenberg hovedsakelig skyldtes befolkningsveksten, som førte til vekst i antall bosteder. 105

Det går imidlertid ikke frem av Kolsrud om det var befolkningsveksten – som bl.a. skyldes norsk tilflytting – som førte til en mer stasjonær bosetning blant samene. Nå skulle man ha ventet at ekspansjonen i jordbruket etter 1900 ville ha ført til større behov for setrer fordi behovet for beiter og fôrinnsamling ville ha blitt større, sier Sonja Westrheim. Dette hevder Reinton skjedde på Vestlandet på 1800-tallet. Hvorfor det ikke gikk slik i Finnmark er vanskelig å svare på. 106

Slåttene er uvanlig gode i Rognsund, og folk både fra fastlandet og helt fra Sørøya dro dit for å slå gress, skrev Kolsrud: Utslåttene er likevel den viktigaste jordevegen. Naturtilhøva er laglege for dette haustingsbruket der kultivering av jorda spelar ei underordna rolle ved sida av forsanking til det kjøt- og mjølkeproduserande februket. Utslåttene ligg til vanleg i dei ytre, ulendte delane av Rognsund, ut mot Sørøysundet, i ubygde fjordar som Kufjord eller høgare opp til fjells. Mange av utslåttene har tidlegare vore sumarsete som ved setringa har fått ein grasvoll. Eller dei kan vere buplassar som nå er blitt liggjande øyde som i Store Kjerringfjord. Elles slår folk høyet der dei kan koma til.107 Fra 1920-årene kom det en ny ordning med forpaktning av slåttene fra Staten: Einskilde oppsitjarar i Rognsund har no kjøpt slåtter, men elles betalar dei ei lita årleg avgift til Staten eller den privatmannen som eig lia. Slåttene er no utmålt, nærmest etter gamal hevd. 108

I sammenheng med utmålingen av slåttene ble det etter 1.verdenskrig også satt igang en jordregulering (arrondering). Boplassene ble oppmålt, og plassmannen fikk eiendomsrett til jorden, fortsetter Kolsrud: Grensa vart i regelen dregen opp etter tidlegare bruk. 109 De fleste plassene var på 10-15 mål, men p.g.a. terrenget var det sjelden sammenhengende jord. På hjemmejorden kunne det f.eks. bare føs noen stykker småfe: Grunnlaget for februket ligg soleis i utslåttene. 110

Det var flere som også hadde skjøte på utmarksslåtter. En mann på Elvebakken hadde f.eks. 20 slåtter spredt omkring i Alta-dalen. Det var folk i Talvik som hadde slåtter i Kvenvik og på Elvebakken. Men på den annen side var det de som ikke engang hadde skjøte på hjemmemarken. 111

Men det var en tendens utover i 1930-årene, til å prøve å skaffe seg større gevinst av hjemmejorden. Jordbrukerne skaffet seg både bedre og større bruk. Dette må bl.a. ha sammenheng med at Staten stilte krav om minst 40 mål for å yte tilskudd og lån. Det var imidlertid også typisk at selv om eiendommene dermed økte i størrelse på kysten, så økte de enda mer i fjordstrøkene og innlandet. For på kysten var fisket viktigst. Kolsrud sa det slik: Sjøen vil alltid vera ein dominerande faktor i økonomien åt sjøfinnane.112 At fiskeriene var den viktigste næringen på øyene og i de ytre fjordstrøk, gjaldt alle etniske grupper.

I mellomkrigstiden og i noen år etter 1945 drev 3-4 oppsittere Hjemmeluft (Jiebmaluokta) kombinasjonsdrift. Gressdyrking var den altoverveiende driftsform. I Hjemmeluftutvalgets utredning i 1982 heter det at jordbruksdriften var nedlagt bortsett fra at arealet ble benyttet til litt beiting. Men stedets egne ressurser er heller små og har isolert sett aldri gitt grunnlag for bosetting. Det er de omkringliggende ressurser på sjø og land som har vært næringsgrunnlaget for de som gjennom tiden har bodd i Hjemmeluft.113

Fra Karasjok beretter Henriette Nissen at: Om sommeren var som regel kirkestedet nesten tomt; de aller fleste av de fastboende var på seteren, Assebakte, på et nes et par mils vei oppover elven. 114

3.4.2 Etterkrigstid

At utmark også var i bruk som slåtteland etter krigen, er alt slått fast både statistisk og av Eidheim. Adolf Steen bekrefter dette i sin beskrivelse av Masi: Inntil det kom fart i nydyrkningen av hjemmejorden, eller nyrydning av områder som lå inn til gården, måtte alle hente atskillig høy fra skog og myrslåtter.115Inntil må her bety ca. 1950 da jordbruket i Masi, ifølge Steen, fikk et veldig oppsving.

Ennå rundt 1960 var det fremdeles enkelte i Masi som slo utmarkshøy langs elven og de store vannene. Men de fleste hadde da funnet ut at det lønte seg bedre å arbeide med hjemmejorden fordi:

1. bare et lite stykke hjemmejord ga mer igjen enn ukers arbeid med utslåtten.

2. Det ga dessuten direkte kontantinntekt i form av dyrkningsbidrag.116

Til et kufôr, fortsetter Steen, gikk det med 18-20 reinlass høy og 3-4 lass reinmose. Noe mose ble fremdeles plukket i 1960. Tidligere ble det også nyttet atskillig bjørkeris. Selv om det var høy nok, bruktes ris til avveksling, og særlig om våren og delvis vinteren når det var fôrmangel. Dessuten ble det brukt vier, selje og rogn, og noen bruker dette fremdeles.117

3.5 Utmarks- og surrogatfôr

Tang og tare var viktige fôrslag i Finnmark. Ved å bruke tare kunne man fø 1,5 ku med høy til 1 ku, og det var godt melkefôr. 118 I Kvalsund ble det derfor brukt meget tare som ennu brukes. 119

Skav (bark) er ikke brukt siden 1900, men lyng og ris ble ennå brukt på 1950-tallet, særlig i vanskelige år: I gamle dager brukte særlig samene å bære hjem ris og lyng til vinterfor. Nu er det slutt.120

Derimot hadde ikke lyng og mose vært brukt som hjelpefôr her så langt tilbake folk kan minnes, heter det fra Bergsfjord på 1950-tallet. 121

Men i Børselv ble det brukt meget lyng samt reinmose, heter det derifra i 1968. 122

Fra samme år heter det at i Eibydalen ble det før brukt mye lyng til fôr. Det gjaldt også røsslyng, men den var det lite av. Det var imidlertid lite beiting på lyng p.g.a. naturforholdene. Sauene gikk ute til det kom sne og om våren ble de sluppet på barflekkene på moene. Om høsten dro man til fjells og la sammen mose i vått vær.123

I Neiden brukte man mest krekling da det var lite røsslyng her også. Sauene ble sluppet på lyngbeite. Men reinlav var det til gjengjeld så rikelig av, at inntil 1920 kom folk fra Nord-Varanger hit og samlet lav: Mosing har fore­gått helt til efter krigen.124 Høy ble solgt både fra eng og skogslåtter for å skaffe inntekter, mens de selv brukte lav og myrhøy. På spørsmål fra NEG's intervjuer om ikke dette var en tungvint måte, svarte hjemmelsmannen at nøden tvinger en til meget.125

I Rafsbotn ble det i 1969 hverken samlet lyng eller mose, men dette har funnet sted til etter krigen. I eldre tid var særlig renmose viktig tilskudd til fôret og sauene beitet straks det var snauflekker.. . Lyng var ikke særlig godt fôr, men man måtte bruke alt mulig for å berge dyrene gjennom vinteren...Noe husmose og andre lavarter enn reinlav (islandsmose) er blitt kokt i løypingsgryten.126

Lynging var ukjent i Jarfjord, heter det i 1969, men litt ble tatt i verste vårknipa. Derimot beitet sau og geit på lyng både høst og vår. Mose ble plukket i store mengder. Det var et vesentlig tilskudd til fôret tidligere: Ennu før krigen var mosesanking alminnelig.127

En del mose ble tatt i de innerste dalene i Talvik, og reinlav ble gitt dyrene både rå og kokt. 128

«Det het å skabbe lyng. Nu er det slutt med det, men helt til etter krigen har man skabbet litt», heter det fra Hasvik i 1971: «Man rev også lyng, d.v.s. den ble skåret eller revet med hendene... Nu var det lite røsslyng så det var mest krekling som ble brukt.. . Det hendte ofte om våren at lyng var det eneste tørrfor som fantes... Her var lite mosing. Noe husmose ble brukt. Men renlav var det lite av.» 129

Det vokste ikke særlig med store bregner i Nuvsvåg, men det ble revet og skrapt lyng. Skraping skjedde på frossen mark. Ellers plukket man daugras (vissent gress) og visne bregner. Dette ble kalt trøss. 130

Om høsten var det alminnelig i Talvik, at man skabbet krekling og blokkebærlyng med torvspade eller potetgrev. 131

Høsting av starr-myrer langs elvekanter var den vanligste driftsform helt frem til 1930-årene i Pasvik, skriver Wikan. 132 Man nyttet også viltvoksende gress på fjellet og myrer samt mose, fiskehoder og hvalkjøtt. 133

Litt bregnerøtter (moldfôr, kaiski på finsk) har vært brukt i Tana. Det ble hugget opp om høsten, og det ble regnet som godt fôr. Bregneblad ble slått og hesjet som høy. Hestemøkk ble brukt før i tiden, særlig blant samene. 134 Nå ble hestegjødsel bruk over hele landet og mer i innlandsbygdene sørpå enn i Nord-Norge. Ottar Brox bemerker at kyrne skal ha blitt friskere og glattere i hårlaget samtidig som melkemengden sannsynligvis gikk opp. Dette skal bl.a. skyldes innholdet av B₁₂ -vitaminet, men også at drøvtyggere som sau og ku kan forgjære og dermed utnytte endel av de trevlene som går ufordøyd gjennom hestens fordøyelseskanal. At mange ikke forteller om slik bruk eller tillegger den andre bygder, naboer o.a., skyldes nok at dette virker uappetittlig og uhygienisk i dag. 135 Dette gjelder i enda større grad bruken av menneskelig avføring (se under).

I Børselv har man brukt noe bregneløv som ble lagt i vinterhesjer. Røsslyng ble brukt og var regnet for å være et godt fôr. 136 I Eibydalen har man også vinterhesjet bregneblad, og da sammen med annet skogshøy. Bregnerøtter ble hugget om våren. Ormegras ble regnet for å være det beste, men også bregner ble tatt. 137

Geitrams ble skåret med sigd og tørket. Sauene likte dette fôret. Moldfôr har ikke vært brukt da det var lite av store bregner i Neiden. I eldre tid ble det kokt hestemøkk, og man mintes også at sauemøkk ble brukt til kyr. Menneskeekskrementer har også vært brukt, heter det i 1968. 138 I hvor stor grad man skal legge vekt på slike utsagn, er vanskelig å si. Det kan skyldes onde rykter, men på den annen side er de kjent fra flere kanter av Nord-Norge. På samme måte som for hestegjødsel kan drøvtyggere utnytte ufordøyde stoffer i menneskelig avføring. 139

Moldfôr var også ukjent som nødfôr i Jar­fjord da store bregner er sjeldne. Hestemøkk ble såvidt brukt, og i gammel tid skal finnlændere ha kokt menneskeekskrementer i løpningen. 140

Det er lite av store bregner i Talvik så moldfôr ble ikke brukt. Men i Kviby visste man å fortelle, at rundt 1860-70 ble det tatt noe bregner. Men det var bare noe som satt i minne. Hestemøkk ble kokt hos nesten alle som hadde hest. 141 Rundt 1900 ble hestemøkk brukt – riktignok i liten utstrekning – som hjelpefôr i Alta. Befolkningen i Øvre Alta var enten fra Tynset, Alvdal eller Torneådalen. Reinmose ble mye brukt. 142

4 Fiskeriene

4.1 Mellomkrigstiden

Mens jordbruket gjennomgikk en modernisering i mellomkrigstiden, hadde en lignende utvikling alt begynt innen fiskeriene. I perioden 1905-20 skjedde det en storstilt omlegging til motor i fiskeflåten. Dette skyldtes særlig at de økonomiske forholdene i perioden var gunstige generelt sett. Det kom også istand statlige låneordninger som Finnmarksfondet, noe som økte tilgangen på kapital. Både et offentlig og privat (som Det norske Selskap til Fiskerienes Fremme) reformarbeide bidro dessuten til å legge grunnen til og påvirke omleggingen i fis­keflåten.

Men mellomkrigstiden kom som vi alt har nevnt, til å bli en krisetid for fiskerinæringen – med prisfall, avsetningsproblemer og gjeldskrise. Dette resulterte i en viss primitivisering av fiskeflåten – d.v.s en tilbakevending til mindre båter og mindre effektivt utstyr. På den annen side fikk vi også et større skille blant fiskerne – det var de som la om til mer moderne fartøyer. Særlig markert ble skillet mellom kyst- og fjordfiskerne.

Nøden i Finnmark, særlig blant småbåt­fiskerne, var meget følsom i 1933, uttalte fiskeriinspektør R.Skotnes. En vesentlig årsak til det var at et flertall av fiskerne ikke hadde tidsmessige båter og redskaper. De siste års høst- og vinterfiskerier hadde nemlig foregått langt til havs, noe som hadde gjort det umulig for mindre båter å delta. 143

Et annet stort problem ved siden av omleggingen av fiskeriene til havfiske, var opphøret av pomorhandelen: Fiskeriene i denne landsdel har lidt et uhyre tap ved at pomorhandelen braktes til opphør, skrev Skotnes. 144 Da pomorhandelen tok slutt, ble også sommerfisket mindre lønnsomt. Man måtte derfor gå over til vinterfiske som var mer slitsomt og risikabelt, som satte større krav til redskapene og ga en større tapsprosent.

Begge disse faktorene ser ut til å ha rammet fjordfiskerne hårdest av alle. I tillegg kunne det være lokale og tidsbestemte årsaker. Falkenberg skrev i sin undersøkelse fra Laksefjord at vårtorskefisket ved kysten nærmest slo feil i årene 1933-38. Det ble derfor ekstra vanskelig for fjordfiskerne i indre Laksefjord å dekke utgiftene, og det lønte seg for dem å fiske på fjordtorsken. Ved dette fisket sank nok utgiftene, men utbyttet ble også mindre. En annen faktor var statens bestemmelser om minstepris. Dette hindret at de som stilte minst krav (her: samer fra Laksefjord) kunne sette ned prisene, og i det minste få noe igjen: Det fiskerne får for fisken, er jo praktisk talt alltid minsteprisen, og noen mulighet for den før nødtvungne dumping (her: av prisen) er derfor utelukket. Opkjøperne skaffet sig så av praktiske hensyn fisken hos dem, som kunne levere de største kvanta (her: fiskerne i kystværene). Av den grunn ble finnerne ofte sittende igjen med fangsten.145

At det ikke lenger lønte seg å ro til værene, førte til en strukturendring av næringslivet i fjordene. Det ble nødvendig å satse mer på hjemmefiske og jordbruk. For laksefjordsamene var fisket hovednæringsvei, og deres gårdsbruk var bare å regne for et ryggstød.146 Men hjemmefisket hadde ikke så lette vilkår for avsetning som tidligere, og det ble derfor nødvendig å vende seg mere mot jorden: Med litt overdrivelse kan man si, at sjøfinnene nå er på god vei til å bli bønder, fortsetter Falkenberg. 147

For indre Laksefjords vedkommende viser han at disse forholdene førte til fattigdom blant samene der. Derimot peker Kolsrud på, at det nok var en relativ tilbakegang i Vestfinnmark også, men ikke i samme omfang som lenger øst. Folk bodde nærmere store forbrukssentra og sambandet sørover var mye lettere enn i Laksefjord. Bortsett fra i sommertiden var derfor kjøpmennene istand til å kjøpe den fisken som ble tatt, hele året: Folk i Rognsund har soleis ei heller jamnare og betre inntektskjelde enn tilfellet er t.d. i Laksefjord. Utviklinga har difor ikkje hatt ruinerande konsekvensar. Absolutt sett trur eg tilmed ein kan seie at det økonomiske tilstandet har betra seg, iallfall i dei seinare åra. Dette er ein synsmåte som so vidt eg kan skjøna ikkje bare gjeld Rognsund, men er representativ for utviklinga i store delar av Vestfinnmark. I dette ligg ei viktig årsak til at folk står seg noko betre her enn lenger aust. 148

I ettertid og når det gjaldt forholdene for småbåtfiskerne generelt, uttrykker Gerdhard M. Gerdhardsen stor optimisme: Det betydelige hjemmefiske eller småfiske som ble drevet med snøre, trollgarn, ruser, liner og dorg langs hele kysten hadde stor betydning for det daglige underhold, både for fiskerne og for kystbefolkningen ellers. Småfisket hadde også vært gjenstand for omlegging siden driften med dekksbåt og motor begynte. Likevel var det på dette området at drift med mindre åpne båter hadde holdt seg best, og aldri kan bli foreldet.149

4.1.1 Kombinert drift

Det var de i mellomkrigstiden som mente, at kystens problemer ville løses gjennom større satsning på yrkeskombinasjoner: fiskerne burde f.eks. gis bedre adgang til jord.

Byråsjef Skappel uttrykte i 1929 skepsis til en slik løsning: Hva fiskeridistriktene angår, synes det nok fremdeles som kombinasjon av fiske og jordbruk ikke er heldig for det siste. Den sterke utstykning som fiskeriet gjennom tidene har bevirket, har i Nord-Norge skapt en masse bruk, som er så små at der for å fø en ku eller to må kjøpes for.150 I 1938 uttalte kst. ­fylkesagronom Håkon Dundas i Øst-Finnmark seg om det samme problemet. Han var enig i at kombinasjonsdrift kunne skape problemer: Langs kysten og på øyene var det som regel for lite dyrkningsjord av rimelig kvalitet, og brukene ble små. Havneganger var det undertiden for smått med, og det var ikke alltid like lett å få den nødvendige inntekt ut av jordbruket. På den annen side var en slik kombinasjonsdrift mer nødvendig i Finnmark enn de fleste andre steder. På grunn av de økonomiske forholdene kunne jordbruk være av interesse selv for hovedyrkefiskere. Utviklingen syntes også å gå i den retning, for interessen for nydyrkning samt veiledning var sterkt stigende i fiskeværene. ­Derimot kunne det selvsagt ikke skapes jordbruk der det ikke fantes dyrkningsjord. 151

For Porsangers vedkommende uttrykkte vandrelærer Kulsland seg i lignende vendinger, i forbindelse med Trålerkomiteens rundspørring blant jordbrukskyndige på 1930-tallet: De to næringer utfyller og supplerer hinanden på en så heldig måte som til enhver tid mulig. Fiskeri kan her ikke drives alene og jordbruk er for lite til å kunne gi livsbetingelse for folket, hvis fiskeriet ikke kan gi tilskudd.152

Samuli Paulaharju forteller f.eks. om en mann i Bakfjord, som drev et godt fiske og fangstet på sel. Han hengte fisken selv, og det kom fiskeoppkjøpere inn i fjorden og hentet den. Han hadde dessuten både kyr, sauer og griser og dyrket poteter og høy. 153

Sonja Westrheim har i sin seterundersøkelse konstatert at hav- og fjordfisket har vært viktig for lokalisering av setrer. Men når det er snakk om primær årsak til setring ute ved kysten, kunne ingen si om dette under noen omstendighet hadde vært hovedårsak til seterflyttinger.154

Men som i Russeluft, hvor seterplassene lå helt nede ved sjøen, var særlig laksefisket i sjøen viktig. Det samme gjaldt for Transfarelvsetrene: Det var flere som hadde seter her som kombinerte det med fisket etter laks. Det var ikke lakseplass akkurat der hvor setrene lå, men det var likevel nær sjøen. Enkelte år dro vi tidlig til setra, for far drev kombinert laksefiske, forteller en av Westrheims hjemmelsmenn. 155

Det var et årvisst fenomen at storseien kom inn i bunnen av både Langfjorden (i Alta) og andre fjorder. Dette seifisket var for kombinasjonsbrukerne, en onntid i likhet med våronn, bæronn, torvonn o.l. Når seien var kommet, ble det ordnet med seivakt. Man hadde flere kastnøter så alt folk måtte med, både menn, kvinner og barn når noten skulle hales iland. Under innlastingen måtte fisken telles slik at man kunne regne ut hvor meget det ble på not-, mannfolk-, kvinnfolk- og halvlott. Etter at det var utregnet hvor mye hver familie skulle ha, rodde man hjem for å gjøre fisken, d.v.s. skrape, sløye, flekke og henge den. Det måtte gå fort for seien kunne snart bryte opp igjen. 156 Derimot understreker fylkesagronom F. Nielsen at for hele den ved Finnmarkskystens fastboende befolkning, er fisket hovederverv. Det var også utelukket under de klimatiske forhold, å føre den nåværende befolkning over på jordbruk, enten som hoved- eller eneyrke. Det fantes heller ikke fiskere som hadde jordbruk som hovederverv, med unntak av enkelte gårdbrukere innenlands som søkte til vårfisket. 157

«I Vadsø og Nord-Varanger var fiskeriet hovednæringen for de aller fleste. Både i byen og utenfor denne hadde de fleste en ku, eller flere og noen sauer. Men jordbruk var en binæring. Når da fisket slo feil, ble det her som andre steder nød og elendighet.» 158

4.1.2 Hovednæring

At fisket tross alt var den viktigste næringen både i kystkommunene og en rekke fjordkommuner, kommer frem i uttalelser som denne fra Loppa: Fiskeri er befolkningens næsten eneste levevei og foregaar til alle tider.159

I Talvik var fisket hovednæringen for flertallet av befolkningen, medens mange utelukkende ernærer sig af og paa sjøen.160 Også de som drev jordbruk, fisket, unntatt da i onntiden. En annen sentral faktor var at en stor del av det daglige kostholdet ble dekket av det man trakk opp av sjøen. Med unntak av reindriftssamene gjaldt det for alle grupper i Finnmark.

Befolkningen i Rognsund hadde sitt viktigste økonomiske grunnlag i havfisket: Det er sjøen og sjøbruket velferda åt folk avheng av for ferskvannsfisket har trolig aldri hatt noe særlig å si, skrev Kolsrud i 1943. 161

Havet er fiskerikt hele året, men til visse tider dominerer visse fiskeslag, og kommer i store mengder inn fra Barentshavet. Til desse er det at fisket som næringsform knyter seg fyrst og fremst, skrev han og fortsatte: Torsk og sei var årvisse og fantes i store mengder, og av den grunn var den økonomiske verdien av dem innlysende. Silda derimot var mer ujevn. Men variasjonene i fiskemengden var store og gjorde ofte fisket til et lotterispill. 162

I mellomkrigstiden kom integreringen de etniske gruppene imellom tilsynelatende svært langt innen fiskeriene. Det gjaldt i alle fall i enkelte områder. Sjøsamene i Rognsund hadde fra 1700-tallet spesialisert seg mot fisket, og det var blitt deres viktigste levevei. Dette skulle, etter Kolsruds mening, skyldes en voksende norsk befolkning og sambandet mellom sjøsamene og denne. Det trakk samene inn i en videre økonomisk sammenheng: Frå nordmennene har dei fått reidskapen sin, og av nordmennene har dei lært å bruke han. I fisket, i reidskapsform og metode, viser dei idag truleg ikkje eit einaste spesifikt lappisk drag. Dei skil seg snautt nok ut frå det som er vanleg millom småkårsfolk attmed sjøkanten i Vestfinnmark. Det måtte vera at nordmennene jamt over fyrebils har større vinning av fisket, påstår Kolsrud. 163

Hans påstander synes noe underlig når den norske befolkning i Finnmark gikk tilbake på 1700-tallet. Fisket i de norske værene var også svært enkelt på denne tid, og sjøsamene sto ikke tilbake for disse. Redskaper og teknikker var også noe forskjellig. Det gjelder iallefall i Porsanger-Nordkapp-området. 164

Senere på 1800-tallet derimot og særlig etter 1900 har påvirkningskraften vært stor. Dette kan vi delvis forklare med den økonomiske forskjellen mellom kyst- og fjordfiskere. For kystfiskerne hvor det store flertallet var nordmenn, var adgangen til kapital ulike mye større enn blant fjordfiskerne. De hadde som vi har nevnt tidligere, derfor både større båter og bedre redskap.

4.1.3 Overgang til motordrift og helårsfiske

Motor- og dekksflåtens fremvekst fikk stor betydning for driftsformen:

1. Muligheten for helårsfiske ble for det første langt større. Nils Kolle ser overgangen frå åpne båter til motorfartøy som en utslagsgivende faktor i den differensieringsprosessen som tok til omkring 1900, og som frembrakte helårsfiskeren. 165

2. De nye fartøyene som ble introdusert, ga muligheter til større mobilitet og til drift lenger ut i havet. I 1920-årene begynte f.eks. bankfisket ved Svalbard og Bjørnøya selv om antallet fartøyer over 40 fot fremdeles var lite.

3. Nytt kostbart utstyr innebar en kapitalisering av næringen.

Det er flere uavhengige kilder (bl.a. NOS Fiskeristatistikk og Folketellingen 1900) som bekrefter at høst- og vinterfisket vant frem i betydning rundt århundreskiftet. I 1904 skriver kaptein Mamen at i Sørøysund deltok hver arbeidsfør mann i de store fiskeriene, som fore­gikk omtrent året rundt. I fjordene drev man et hjemmefiske som ga kokfisk og noe til salg. Man fisket etter torsk, sei, lange og brosme. Hyse derimot var ikke så ettertraktet p.g.a. dens lave verdi. Alt i 1906 rettet ordføreren i Sørøysund kritikk mot Mamens oppfatninger: Fisket – selv fjordfisket – ble drevet til alle tider. Fjordfisket var også et kommersielt fiske, med stor fremmed deltakelse, og hyse var handelsvare som de andre fiskeslagene. 166 Det ingen av dem nevner er at den tiden fiskeren kunne være på sjøen, fortsatt var kort, noe som bl.a. hadde en klar sammenheng med båtenes størrelse. Med små båter uten motordrift måtte fiskerne, selv under fjordfiske, ta mer hensyn til været enn senere da motordrift ble mer vanlig.

Men var været godt kunne en selv med slike små båter, bevege seg over ganske store områder. En mann fra Repparfjord rodde med garn og line, både i hjemmefjorden, og ved Sørøy, Ingøy, Hjelmsøy samt ved Magerøya: Twice I rowed to Hjelmsøy in quiet weather, nearly twenty (Norwegian) miles (To ganger rodde jeg til Hjelmesøy i stille vær, en distanse på vel 20 norske mil). 167 Men bortsett fra hensynet til været brukte en uforholdsmessig lenger tid enn et motorfartøy ville ha gjort. En følge av dette var at fiskeren ble mer bundet til et fiskevær under de store sesongfiskeriene. I stedet for å kunne følge fisken måtte han vente på den. I følge folketellingene 1920 og 1930 var det en absolutt, men ikke relativ økning av de som hadde fiske som hoved- eller biyrke (menn over 15 år) i mellomkrigstiden. Den relative tilbakegangen skyldtes en økning blant mere moderne og bymessige yrker som handel og industri.

I Vestre Jakobselv og i Vadsø var kvenene foregangsmenn når det gjaldt modernisering av fiskeflåten. I 1906 kom de første listerbåtene til Vestre Jakobselv, fulgt av pinneren (en 25-30 fots småskøyte) 2 år senere. De første motorskøytene kom til Vadsø i 1907, og til Vestre Jakobselv i 1913. Alle de nye eierne var kvener. Kapital ble skaffet bl.a. gjennom lån i sparebank. Motorbåtfiskere var ikke som andre fiskere så hindret av veir og vind under sin drift. De reiste til kystdistriktene og solgte fangsten sin til den høistbydende kjøper. Avstanden spilte nær sagt ingen rolle lengere. 168

Fra 1912 hadde de fleste større fiskere i Vadsø-området motorbåter. Det var vanlig med flere eiere (som oftest brødre), for en mann alene var ikke økonomisk sterk nok til å skaffe seg en motorskøyte. Tidligere hadde man mest fisket på fjorden, men da man fikk overbygde båter begynte noen å drifte på bankene utenfor Vardø, og ble borte i flere dager. Med større og mer driftssikre båter ble dette helt alminnelig. For mange byttet etterhvert også ut til større motorer: De syntes de første ble for små til kontinuerlig fiske, og til å gå ut på bankene med.169

Den første som fikk motorbåt i Kvalsund, var handelsmann Buch ca. 1910. Det kom raskt flere til, og samtlige drev bank- og kystfiske med line og garn samt håkjerringfiske. De kjøpte motor med hjelp av egen kapital og lån i bank. I flere tilfeller gikk flere sammen om et slikt kjøp. For kommunen var ikke i den situasjon at den kunne hjelpe.170

Linefisket foregikk ofte langt til havs. Bankfisket med liner etter torsk begynte på bankene ved Bjørnøya i 1925 og på bankene vest for Svalbard i 1934. Men det var ikke mange fra Finnmark som deltok i dette fisket, i 1939 bare 9 fartøyer. Til gjengjeld var det langt flere som driftet på bankene nærmere land, nord og øst for Finnmark. Et stykke ut i 1920-årene kom også snurrevad til anvendelse i Finnmark. Derimot var det en bastant motstand mot tråling. Alt ved lov av 13. mai 1908 ble det satt forbud mot fiske med bunnslepenot (trål) innenfor sjøterritoriet. 171 Gjennom den midlertidige loven om fiske med bunnslepenot av 16. juli 1936 (avløst av trålerloven av 17. mars 1939) ble det bl.a. forbudt å bringe iland fisk som var fanget med trål utenfor sjøterritoriet. 172

Skreisesongen varte fra sist i oktober til slutten av mars eller begynnelsen av april. Da startet vårtorskefisket (loddefisket): De fiskere fra Finnmark som driver året rundt – og det er en del av dem – går over til annen drift så snart vårtorskefisket er slutt, de største til snurpenotfiske etter sei – en drift som har utviklet seg sterkt i løpet av 1930-årene. Seisesongen slutter i oktober-november. Andre fortsatte med line og snørefiske av forskjellig slag eller småhvalfangst. 173

Mens mange tidligere hadde laget børnskap og tildels båter selv, begynte man i siste halvdel av 1800-tallet å kjøpe slikt utstyr. Fra Reppar­fjord fortelles det at før århundreskiftet hadde folk selv spunnet garntråd, og de hadde brukt einer- og orkavl samt steiner som søkk. De laget også mindre båter som lignet mindre elvebåter. Senere og helt til etter siste krig kjøpte de klinkbygde båter fra Alta. I mellomkrigstiden laget de ikke andre redskaper enn fiskekroker av brukt metallskrap, som de hamret til de var passende tynne. Deretter ble de herdet i tran. 174

De første som begynte med kilenøter etter laks i Altafjorden, var folk sørfra. En mann i Talvik forteller at hans far kjøpte nøter hos disse rundt 1920. Han hadde opptil 8 notsett – noen på egen grunn, andre på statsgrunn: Han hadde sikret seg en slik bygsel at man senere måtte løse han ut.175

4.2 Etterkrigstiden

De tendenser som man så før krigen, ble ytterligere forsterket etter krigen: Motorisering, overgang fra kombinasjonsdrift til eneyrke­fiske/hovedyrkefiske samt sentralisering av bosetningen. Det ser vi av tabellene under.

Selv om det totale antall fiskere er blitt halvert i perioden, har antall motorfartøy gått kraftig opp. Det er først og fremst utviklingen av ny teknologi som har effektivisert redskapene, fartøyene og driften. Antall mann pr. båt har derfor gått ned. Vi ser to utviklingstrekk frem til ca. 1970: En vekst i antall 1- og 2-manns sjarker og i trålere og ringnotsnurpere. De mellomstore fartøyene derimot har gått tilbake i antall. 176

Følgende uttalelse vil derfor være enda mer typisk for etterkrigssamfunnet enn for før­krigs-Finnmark: Det er fiskeriene som er det alt overveiende næringsgrunnlag for befolkningen på stedet.177

Måsøy er f.eks. en utpreget fiskerikommune med en betydelig og aktiv flåte. I 1958 utgjorde den 122 dekkete og 86 udekkete båter, og de hadde en tildels kort vei til fiskefeltene. 178

For Sørøysunds vedkommende var avstanden til de nærmeste fiskebankene 4-5 nautiske mil, og det tok en vanlig motorskøyte 2-3 timer å komme ut på feltet. 179

Om tendensene i næringslivet i Måsøy, uttalte Schei-komiteen i 1960 at det var litt husdyrbruk, men at det hadde vært avtakende i den siste tid. 180 For Nordkapps vedkommende nevner ikke komiteen engang jordbruk som en næring. Derimot var jordbruk og fiske hovednæringene i Porsanger. Gårdsbrukene var gjennomgående små, men dyrkningsmulighetene var betydelige. Jordbruket var i det hele i utvikling, mens fiskeriene ikke hadde funnet særlige forankringspunkter i kommunen.181

Fisket ble mer et ytterkystfiske enn tidligere. I de indre fjordstrøkene satset man mer og mer på jordbruket, og her hadde hadde også kombinasjonsdriften holdt seg best. Fiske var f.eks. hovednæringen i Lebesby: Det er eneste næringsveg i de ytre strøk. Men i de indre delene hadde jordbruket begynt å utvikle seg, og her var det kombinert drift. 182

Under krigen ble det stadig flere av fiskerne i Sørøysund som drev fiske som eneyrke, og denne utviklingen forsterket seg etter krigen. En stor båt krevde et jevnt fiske over hele året for å lønne seg. Eneyrkefiskeren var da også gjennomsnittlig 32 uker på fiske. Hovedyrkefiskeren var knapt 19 uker og biyrkefiskeren bare 8 uker på fiske. 183

Ifølge folketellingen 1950 hadde 1369 personer fiske og fangst som levevei i Sørøysund. Men kombinasjonsdriften var ikke helt forsvunnet, for av disse drev 75 gårdsbruk ved siden av. Men det må ha vært flere som iallefall hadde jordbruk som biyrke (se uttalelse under). Hvor mange som hadde andre støttenæringer, er uvisst. 184

Næringslivet i Sørøysund var m.a.o. lite differensiert. Men en spesiell svakhet (som ellers i Finnmark) var at det var mer gjennomgående sesongpreget enn i landet ellers. Ikke bare fiskeriene hadde sesonger, det gjaldt også jordbruk og andre næringer som bygg- og anlegg (sesongen var dessuten kortere enn i resten av landet): Kombinasjonen av jordbruk om sommeren og fiske om vinteren er særlig utbredt, og det gir tilsynelatende en god utnyttelse av arbeidskraften. Men i realiteten blir det mye spilltid når arbeidskraften skal skifte over fra det ene yrket til det andre flere ganger om året. I tillegg til registrert arbeidsløshet ble det derfor også en betydelig underbeskjeftigelse. 185

I første omgang skjedde det lite med bosetningsmønsteret under gjenreisningstiden (etterhvert forandret dette seg radikalt). Selv om en del mindre vær ble fraflyttet, fulgte man stort sett det samme bosetningsmønsteret som før krigen. Men en forandring fulgte med gjenreisningen. Mange fiskere som før krigen drev kombinasjonen fiske-jordbruk, gikk i denne perioden over til å bli bygge-, anleggs og industriarbeidere.186

Fra myndighetenes side var det også et klart ønske at fiskeflåten burde utbygges til vesentlig en havfiskeflåte, og med hovedvekt på småtrålere. På mottakersiden burde det derfor satses på store sentrale anlegg med variert produksjon. For å oppnå dette var det behov for en rasjonell bosetting.187

Særlig den kommuneinterne sentralisering hadde likevel alt lenge vært igang selv om tempoet i sentraliseringen økte kraftig etter krigen. Som en følge av motoriseringen er det blitt slik at havneforholdene og fiskeværenes sentrale beliggenhet i forhold til hurtigruteleia spiller en større rolle enn den korteste veg til fiskefeltet. Denne utviklingen har også med­ført en forskyvning av bosettingen i Måsøy kommune slik at Havøysund økte sitt folketall kraft­igere enn kommunen ellers. 188

Et særtrekk ved utviklingen etter krigen er utvidelsen av fiskerigrensene. Tidligere kunne man si at havet var utømmelig, og derfor følge visse enkle prinsipper: Det var ingen som eide fiskeressursene, og følgelig var det fritt frem for alle til å delta i utnyttelsen av dem. Men en ny og effektiv fangstteknologi og større etterspørsel, gjorde disse prinsippene til en fare for fiskerikdommene. 189

I likhet med det som skjedde når det ble knapphet på andre av Finnmarks naturressurser, kom det frem ønsker om fredning eller at fisken skulle forbeholdes lokalbefolkningen. Vi kjenner til slike forslag fra før krigen, f.eks. et ønske om forbud mot snurpenotfiske i finnmarksfjordene, som ble fremsatt etter et massemøte i Kvalsund i 1923. 190

Men særlig var det trålfisket som satte sinnene i kok, og som førte til krav om restriksjoner. De skulle ikke bare gjelde strandsonen, men også bankene. For som fylkesmann Hans Gabrielsen uttalte i 1948: Utenlandske trålere har tatt betydelige fangster helt inne på våre nærmeste kystbanker til stor plage for norske fiskere. 191

5 Bær og matplanter

5.1 Mellomkrigstid

I NGO's topografiske undersøkelse fra Talvik i 1905, heter det at: Multer findes – i gode aaringer rigt – paa en flerhed af myrerne, uden at dog bærplukningen nogensteds er af nogen større betydning. 192

Landmåleren tenkte antagelig først og fremst på bærenes handelsmessige betydning. Bortsett fra hos noen store multemyreiere, som på Tamsøya, ble heller ikke utnyttelsen av ville bær drevet særlig rasjonelt før langt ut på 1930-tallet. Men vinteren 1938/39 ble det f.eks. dannet flere lokale bærlag i Finnmark. 193

Kildene er forsåvidt enige om at bær ble plukket til husbehov, men de er ikke helt samstemte om hvor viktig de var i økonomisk henseende rundt århundreskiftet. Dette gjaldt bl.a. for Porsanger. 194 I 1904 påsto kaptein Mamen at bærsamling ikke ga noen inntekt i Sørøysund. Men i en kommentar fra 1906, svarte ordføreren at bær ga en del inntekt. 195 Helland bekreftet dette samme år: Der antages solgt omkring 10 hl. multegrød aarlig. 196 Som det heter seg i amtmanns-beretningen for 1911-15: For enkelte distrikter var bærplukking av stor betydning. 197 Det gjaldt særlig kommunene Porsanger, Lebesby, Nesseby og Sør-Varanger. At ikke innlandskommunene gjorde seg gjeldende, må skyldes de dårlige kommunikasjonene.

Men den økonomiske betydning av bærplukking vokste i alle fall sterkt i tiden etter 1900. Det ble f.eks. slått fast både av Helland og i NGO's rapport, at multer omtrent ikke var noen handelsvare i Polmak rundt 1900. 198 50 år senere kunne Eidheim på sin side si, at de hadde skaffet tildels gode ekstrainntekter, og det over lengre tid. 199

En viktig årsak til at multer ikke synes å ha vært så mye brukt, er at de hverken er årvisse eller finnes i så store mengder. Dette i motsetning til en langt fattigere vitamin- og mineral­kilde som krekling (krøkebær), som har lange tradisjoner i husholdningen i subarktiske strøk, f.eks. på Grønland og Island. Blant sjøsamene har den trolig vært den mest vanlige bærplanten frem til våre dager. Surmelk blandet med krekling er en tradisjonell sjøsamisk rett. Bærene ble plukket om høsten, og blandingen ble satt ut når utetemperaturen ble lav nok. I frosset tilstand holdt maten seg gjennom vinteren. 200 Helland sier at reindriftssamene på lignende måte brukte multer og melk. 201

I Rognsund var det lite av blåbær, multer og tyttebær. Krekling derimot fantes overalt, og ble bl.a. blandet med lever og spist sammen med fisk. Kolsrud kaller dette for herrekost. 202 I Laksefjord ser det ut til at sjøsamene rent smaksmessig foretrakk krekling fremfor andre bærsorter. De plukket til eget bruk hverken blåbær eller andre bær, som det finnes meget av rundt fjorden. 203

En annen sak er at krekling er langt mer holdbar enn f.eks. blåbær, slik at det også kunne være en grunn til at krekling ble foretrukket fremfor andre bærsorter. Ellers er dette med smak og behag langt mer utbredt enn man skulle tro. Kvener skal ikke ha vært så glad i sjøfugl, sjøfugl-egg og geitemelk, mens samene i Kautokeino ikke skal ha spist ryper. 204

I de mer typiske norske strøk ser det til at dagens mer vanlige bærslag, var meget ettertraktet. Det gjaldt særlig multer. Som det fortelles fra Kamøyvær: Likedan ble det plukket blåbær, tyttebær og multebær som ble syltet ned til vinteren.205

«Fra min barndom kan jeg huske at inne i dalen og på fjellet var det mye multebær og blåbær og på enkelte steder var forekomstene svært store.»Ved siden av fiske hadde man man februk, og på denne måten, «klarte folk å livberge seg godt ved ren naturalhusholdning i år hvor det var dårlig med kontante penger», heter det fra Mehamn. 206 «En mann fra Kviby drev stort med multeplukking på Sennaland for salg. Dette var ikke uvanlig før, men idag (1987) plukkes det bare for eget bruk.» 207

Loppa er rik på bærsorter, og det vokser ikke så lite multer heller. I gode somre plukkes atskillige hundre kilo multer, skriver Gamst. 208

Ikke bare bær, men også matplanter og urter ble utnyttet. I Laksefjord samlet sjøsamene store mengder syregress som ble brukt i suppe. Syregress ble også brukt i Rognsund. Det ble samlet i bunter, vridd i småstykker og spist sammen med søtmelk fra ku eller geit. Særlig om høsten ble kjøtt- og fiskematen supplert med ulike slag planter. Men de nyttet ikke plantestoffet fullt ut, bl.a. lite eller ingenting av karve. Derimot dro folk til Stjernøya for å hente sløke som gror der i store mengder. Roten ble ikke brukt, men bladene ble tørket til sauefôr. Av stengelen flektes det ytre laget av, og deretter ble den spist rå med kokt ferskfisk og mølje. Sløken måtte tas tidlig på året før den trenet. 209

5.2 Etterkrigstid

Bærhøsten fortsatte å spille en viktig rolle også etter krigen, men i løpet av 1950-årene begynte bygdene å bli utsatt for sterk konkurranse utenfra om ressursene.

Multeplukkingen faller sammen med høy­onna, fra sist i juli til begynnelsen av august. I Masi var det f.eks. fra gammelt av en ubrytelig skikk at ingen begynte å plukke bær før de var ferdige med høyonna. Men rundt 1960 var det ingen lenger som holdt strengt på denne skikken, og det ble plukket mye multer mens høy­onna pågikk. Skulle de fastboende vente til onna var over, ville det ikke være noe igjen p.g.a. alle fremmede fra Troms og kystbygdene som begynte plukking lenge før multene var modne. 210

At multene var det sentrale bærslaget kommer godt frem i Eidheims utsagn: Når folk i Polmak snakker om bær, så meinar dei først og fremst moltebær.211 De har skaffet folk til dels gode ekstrainntekter. I gode år dro omtrent alle til fjells. Store deler av bygda lå avfolket, for tiden var knapp. Bærene er modne knapt 14 dager, og avstandene til myrene ofte lange. Noen steder er særlig årvisse, og det ble også sanket mye multer på finsk territorium fra slutten av juli og de første par ukene av august.

Som tidligere var bær viktig for det daglige kostholdet. Det var så viktig at i dårlige år gikk multene kun til husbehov, sier Eidheim. Lenger ut på høsten ble det også sanket litt tyttebær til eget bruk. 212

«Også bær, spesielt multer er viktige matprodukter. I kyststrøkene der de fleste flyttsamer har sitt sommeropphold er det vanligvis ikke multer i samme grad som i innlandet. Derfor reiser flyttsamene, spesielt kvinnene til innlandet i multetiden.» 213

I Masi ble det, skrev Steen, plukket mye tyttebær i gode bærår, både til husbehov og for salg. Plukkingen foregikk til sent på høsten, ofte helt til sneen kom. Tyttebær bør helst ha en frostnatt på seg. Det ble også plukket blåbær og villrips. Multeplukkingen ble dessuten gjerne kombinert med garnfiske etter røye i fjellvannene. Ofte dro hele familien avsted med telt, kløvhest eller traktor med tilhenger. Om dagen plukket de, og om kvelden ble garnene satt ut. 214

Multeplukking kunne være en god biinntekt, fortsette Steen. I gode år kunne en familie plukke 2-300 kilo til en pris fra 4 til 7-8 kroner: Men moltehøsten er meget usikker. 215

Eidheim understreker også at multesanking som rypefangst og laksefiske var ei svært variabel inntektskjelde.216 1950 var f.eks. svartår, og 1951 ga også svært lite. 1952 derimot var nærmest rekordår, og det ble omsatt 50-60 tonn til kjøpmennene i kommunen for kr. 5 pr. kg. I 1953 ble det omsatt 40 tonn til en lavere pris (kr. 3.50-4 pr. kg) p.g.a. god høst andre steder i Norge. I 1952 sanket de fleste husholdningene 2-300 til 4-500 kg, og et par barnerike familier kom over et tonn. Det kan se mye ut, men fordeler en inntektene på alle år, ble den årlige avkastningen ikke særlig stor. 217

At det ene året ikke var det andre likt, understrekes av landbruksmeldingene fra Finnmark landbruksselskap. I 1952 var f.eks. bærhøsten meget god. Særlig gjaldt det for multenes del. Store mengder bær ble sendt sørover til hermetikkfabrikkene, og de som drev plukking fikk gode vinterforsyninger. Multehøsten 1954 derimot var atskillig under middels. Til gjengjeld var høsten for tyttebær og blåbær over middels. 218

5.3 Økende ressursknapphet

Det var rikelig av bær til alle i bygdene, og de aller fleste plukka molter, tyttebær og blåbær til eget behov, noen også til salg. Det meste av bæra vokste på statsgrunn, og det var fritt for alle å plukke, heter det i utredningen om Finnmarksvidda 1978. 219

Det var fritt frem for alle, og forslag om begrensninger i plukkingen fant lenge liten forståelse. Det gjaldt bl.a. multekartplukking. Først på slutten av 1930-tallet begynte holdningen å snu. Bær på privat grunn tilhørte allikevel etter brukernes oppfatning grunneieren. Men det var helst multemyrer man hegnet om. Med tyttebær og blåbær var det ikke så nøye.

Etter krigen har forholdene forandret seg i negativ retning, sier man i samme utredning: De fleste mener bærmengdene er betraktelig mindre nå enn før krigen, sjøl om det alltid har vært variasjoner fra et år til et annet. Beskatningen av bæra har også økt sterkt etter krigen, slik at en må lenger og lenger innover vidda for å få tak i den, særlig gjelder det moltebæra. Bøndene merket kanskje dette best, fordi de har minst anledning til å dra langt av garde på bærsanking. Dette skyldtes at multeonna falt midt i høyonna. Man trakk også frem at bærene nå først og fremst var en viktig ressurs p.g.a. vitaminene. For det som går til salgs nå gir liten inntekt i forhold til arbeidsinnsatsen. 220

At bærressursene begynte å bli knappe etter krigen, synes det å være bred enighet om. Porsanger SLF mener også å kunne tidfeste problemene for Porsangers vedkommende: Det var rike bærressurser i disse områdene helt til begynnelsen av 1950-årene. 221

Også i Samekomitéen av 1956's innstilling heter det at inntektene av bærplukking spilte tidligere en stor rolle. Plukking av moltebær for salg var vanlig i de fleste familier i samebygdene i Finnmark. Nå plukker de fleste familier molter bare til husbruk, dersom det i det hele er bær å finne. En av årsakene til tilbakegangen er kartplukkingen. Den ødela myrene for senere år, ved at multelynget ble revet bort. 222

Det er da antagelig ingen tilfeldighet at det var i 1953 man innførte de første restriksjoner på multeplukking i Finnmark. Fra da av kunne bare finnmarkinger plukke fritt. Men alt Samekomitéen av 1956 gikk et skritt videre. Den ville sikre bygdefolk førsteretten. Derimot mente den det ikke var nødvendig med særlige regler for andre bærslag. 223

6 Fugl – Egg – Dun

I amtmannens beretning for 1911-15 heter det at bortsett fra rypejakt som enkelte steder er en vesentlig binæring, spiller jakt ingen rolle som næringsvei. 224

Regionalt sett var fugleressursene fordelt på:

a. Innland og indre fjordstrøk

Foruten ryper ble det jaktet på ender, gjess, storfugl, jerper, titing (snespurv, men kan også være annen småfugl) og rovfugl. Det var helst kjøttet man var ute etter, men noe fjær ble også samlet. Rypene representerte i denne forbindelse kontantinntekter. I likhet med bær var denne handelsmessige utnyttelsen av relativ ny dato flere steder. Det gjaldt bl.a. i Neiden: Fra ca. 1900 ble der solgt en del ryper. Salget tok sig op efter hvert og ble viktig.225

At rypejakten hadde stor betydning, fremgikk av de mange søknadene om forlengelse av jakttiden i 1920-30-årene. Bortsett fra sneugle (kvitørn) som ble spist, hadde rovfuglfangsten to formål. Skaffe penger gjennom fangstpremier og desimere bestanden for å beskytte rypekullene.

b. Kyst og ytre fjordstrøk

Her var det hovedsakelig sjøfugl som ærfugl, alke, måse, teist, lom, lunde og tjeld som var målet for fangsten. Fuglekjøttet gikk hoved­sakelig til eget bruk. Derimot kunne egg og særlig dun gå til salg. Men enkelte av de mest ettertraktete fugleartene hadde alt lenge vært i tilbakegang, og det var en sterk opinion for fredning. Det gjaldt derimot ikke for ryper. I mellomkrigstiden hadde også dunsanking mistet sin betydning.

I 1970-årene, sier Hjalmar Pavel, har jakt og fangst ikke så stor betydning som tidligere. Men ennå foregår det noe sanking av sjøfuglegg og -dun, og i gode rypeår kan fangsten bety ganske mye for manges økonomi. Størst betydning har disse aktivitetene som binæringer, og i alle tilfeller som et ekstrabidrag til kostholdet. Dessuten har i nåtid jakt og innlandsfiske fått en stadig større betydning som rekreasjon og fritidsbeskjeftigelse.226

Generelt kan vi si, at selv om jakt og fangst har mistet sin dominerende betydning som livberging for befolkningen i Finnmark, er de fort­satt viktige for enkelte mindre bygdelag og grender. Det samme gjelder i høyeste grad også bær og innlandsfiske.

6.1 Forlengelse av jakttid og ­premiejakt 1920-1970

Gjennom hele mellomkrigstiden søkte flere av kommunene om at jakttiden for ryper måtte forlenges til 31.mars. 227 Jakttiden for småvilt var da fra 10.september til 15.mars. Gjennom en protestskrivelse i 1934 begrunnet Karasjok formannskap, hvorfor en forlengelse var nødvendig: det ville være av største betydning for befolkningen i innlandsherredene – særlig i disse dårlige tider – om fangstiden kunde bli forlenget.228 Etter forespørsel fra Porsanger kommune gikk fylkestinget i 1936 inn for å forlenge jakttiden ut mars. 229

Ved lovendring i 1932 ble fylkestinget overlatt både å bestemme om det skulle være skuddpremie på rovfugler, og premiens størrelse. Fra flere i Austertana ble det derfor søkt om å innføre skuddpremie for rovfugl. Men som så mange ganger før i mellomkrigstiden var fylkestinget lite innstilt på økte utgifter. 230

Det gikk 2 år før fylkestinget etter henstilling fra Kautokeino innførte skuddpremie for ørn (kr. 2), rype- og vandrefalk samt hønse- og spuravehauk (kr. 1.50). Lensmann Arvid Dahl begunnet ønsket om skuddpremie med at: Falk og ørn sies å ha formert sig svært i Kautokeino i de senere år, og gjør stor skade. Rypefalk og hønsehøk er her i alle fall svært meget av.231

6.2 Fugleressursenes betydning 1920-1970

6.2.1 Innland

Rypejakt var av stor økonomisk betydning for Kautokeino. Alt av ryper gikk til salg, mest til Sverige eller på Bossekopmarkedet, for merkelig nok fortalte man at man ikke selv spiste ryper. Det ble sagt at da folk i Kautokeino fikk opplyst av samer som var reist til Alaska, at de spiste ryper, ble de svært forbauset: Var det virkelig så lite mat der? Derimot spiste Kautokeinosamene sneugle. 232

De som drev mest med rypefangst på innlandet, brukte å ligge langt inne på vidda, i jaktgammer eller hos flyttsamene. De kom ofte hjem bare hver helg med ukefangsten. Bestanden syntes å ha vært adskillig større tidligere i Masi, forteller Adolf Steen. Rundt 1960 ble de regnet som en god sesong om en fanget 3-400 ryper og noen harer. Tidligere kunne en få 1000, og ikke sjelden 15-1600. Ender var fredet, men det ble likevel drevet jakt på dem om våren. Likeens forekom det noe jakt på tiur, røy, hauk og fjellvåk. 233

Rypejakt og rypefangst (med snarer) ga langt større inntekter til folk i Polmak enn rovdyrjakt. Og etter mi eiga etterrøkjing dreiv då omlag 80 mann med rypefangst i større målestokk. I dårlige år var det selvsagt færre. Men det var en ustabil inntektskilde p.g.a. de store variasjonene i rypemengden fra år til år. I 1950 var f.eks. fangstmengden 50-60.000 stykker, i 1952 ikke mer enn vel 1000 stykker. Så godt som alt av ryper ble solgt gjennom handelsmennene i kommunen. 234 Snarefangsten foregikk om våren. I dag er snarefangst bare tillatt for ryper.

For en mannsalder siden (1925-30) var også andejakt helt alminnelig i Polmak, og ennå i 1950-årene var det ikke uvanlig. Men nå (i 1958) spilte det ingen større rolle lenger i kostholdet. 235

I Kautokeino drev jaktlag på opptil 6 personer vårjakt på ender, forteller Johan M.Klemetsen i 1993: Fikk de 10-15 fugler, var utbyttet regnet som brukbart. Han tror ikke bestanden tok skade av jakten. På 1950-tallet ble denne jaktformen forbudt, men ennå i mange år fikk man dispensasjon fra forbudet. Fra 1960-årene ble forbudet strengere overvåket. Det har i den senere tid vært ført meget heftige debatter mellom de i lokalsamfunnet som støtter jakten og naturvernere. 236

6.2.2 Fjord

Som i innlandet foregikk jakten vesentlig i vintermånedene, og ofte kunne jegerne være borte i ukesvis. Ryper, men også annen fugl ble for det meste tatt med snarer. Men enkelte steder som i Rognsund, skjøt man ryper. Terrenget her passer ikke for snarefangst. Det blåser for mye, og snarene fyker ned. 237 Jakt med hund var lite brukt i Kvalsund, men en og annen nordmann hadde som oftest fuglehund til jakt. 238 Blant jegerne i Porsanger hadde et jaktlag sine jaktgammer i et bestemt område, mens andre jaktlag hadde sin gamme i et annet dalområde. 239

Sjøfugl ble skutt, men helst tatt med garn. Etter 1945 sank interessen for sjøfugl, særlig for kjøtt og dun til disse. Med fuglevilt menes nå først og fremst ryper. Jaktformen forandret seg også. Jakt med hund ble mer og mer vanlig, mens snarefangsten avtok. Rundt 1960 heter det fra Kvalsund at snarefangst var vanlig i gamle dager og er det kanskje fremdeles i andre kommuner, men ikke i vor. 240

Tidligere fanget man mange ryper i snarer i Repparfjord, skrev Nesheim i 1949. Noen ble også skutt. Man fanget også småfugl om våren i snarer av hestetagl, mens sjøfugl, særlig ærfugl, ble fanget i garn. 241

Fuglevilt betydde lite for Rognsunds økonomi. Men noe rypejakt – både for eget bruk og for salg – foregikk om høsten og utover vinteren. Rundt 1940 ble det p.g.a. bestemmelsene om fredning ikke lenger jaktet på annen fugl. Men tidligere jaktet de med skytevåpen, helst etter ærfugl, men også etter ender, måse, teist og tjeld. Fugleberg i virkelig mening finnes ikke, så folk drev lite med eggsanking. 242

I mellomkrigstiden opphørte dunsankingen på Tamsøya, men fremdeles ble det samlet mange tusen sjøfuglegg årlig. 243 I våre dager utnyttes bare multebærene på øya, som er i privat eie.

Det vanlige viltet i Kvalsund var rype, hare, rev og sjøfugl. Noen år kunne det være lite rype, men det andre viltet var årvisst. Det ble spist mye hare, da det smakte som rype. 244 Ender, gjess og jerper og andre arter finnes bare på fjellvannene, men en og annen lom kunne bli skutt ved sjøen. Titing ble kun fanget i gamle dager. 245

I gamle dager (trolig før krigen) skjøt man all slags fugl i Kvalsund: Nu er det kun alke, teist, ærfugl og måse som holder seg på våre kanter. 246 Men som regel ble sjøfugl fanget i garn. Alke, lunde, ærfugl og måse ble dessuten fanget med angler med lever som agn. Angelen ble fastgjort i en fjøl og denne ble så festet med et snøre til en stein i fjæra. Selv om ærfugl var fredet, ble det under krigen fanget mye ærfugl av hensyn til matforsyningen.247

Måse og kråke ble også brukt som fugleskremsler på åkrer og fiskehjeller.

I gamle dager var fuglefangst en velkommen tilvekst til husholdningen, og fugl ble også solgt til kjøpmennene. Men rundt 1960 ble det drevet lite fuglejakt i Kvalsund, og kjøttet ble kun brukt privat. Eggsanking var derimot fremdeles et viktig tilskudd til økonomien og husholdningen for prisene er fremdeles gode. Fuglefjær ble før som nå sanket og solgt – tidligere i dunker, nå i sekker til handelsvare. 248

I Alta tok man både rype og snetiting (snespurv), enten i snarer eller i garn som sto i ring. Tiuren hadde ofte faste gangstier langs bakkekantene, og ble tatt med snarer på steder med åpen grus eller sand hvor fuglen kom for å bade. Sjøfugl ble tatt med garn. Ute i fjorden betydde fuglefangst tidligere mye i matveien. Alkefangsten var ofte rik, og disse ble saltet ned. Dessuten ble det sanket både sjøfugl- og storfuglegg og fjær av land- og sjøfugl ble brukt i sengetøy. 249

I Tverrelvdalen ble det skutt både ender og sneugler til mat, mens andefjærene ble brukt i sengetøyet. Da skuddpremie ble innført i 1938, begynte man også å skyte ørn, falk, hauk og ugle. 250

I Vestre Jakobselv ble det skutt både spurve-, hønse- og rypehauk, likeså ugagnskråker. 251 Både kråker og ravn er en sterk konkurrent til rypejegerne ved at de spiser mye rypeegg. Om rypejakten ble det påstått at enkelte personer har hatt flere hundre snarer. Nu tildags færre (ca. 1960). Tidligere skjøt man dessuten ender og gjess. Man skjøt også sjøfugl til eget bruk tidligere, og det samme forekommer ennå utenom fredningstiden. Dun og fjer var i eldre tid meget efterspurt vare. Ryper blev ikke kjøpt før Karlebotten marked blev tillatt, men fjer og dun av disse og andre fugler stod høit i kurs som handelsmennene gjerne vilde ha og det fremdeles. Men egg har ikke hatt noen nevneverdig betydning. 252 Årsaken til dette siste kan være at Vestre Jakobselv har en stor kvensk befolkning. I alle fall sier en kilde fra Neiden (1970) at folk ikke tok annen sjøfugl enn de alkene som gikk i fiskegarn i sjøen: Man brukte lite sjøfuglkjøtt. De fleste var finnlendere og ikke vant med sjøfugl. Egg har man sanket, men der var folk som ikke vilde spise sjøfuglegg. Fjær ble sanket og tatt vare på. Man dampet dem. Nu tar man ikke fjær.253

Derimot var rypefangsten viktig. Ryper ble helst snarefanget for jegerne unngikk å skyte for ikke å skremme flokkene vekk. Det ble også brukt endel storfugl i husholdningen, og tidligere ble disse helst tatt i snarer. Denne kilden opplyser at man skjøt ender og alker. 254

I Jarfjord kunne man ha opptil 2-300 rypesnarer i gamle dager. Storfugl ble også tatt i snarer, men de var sjeldne. Sjøfugl ble tatt med garn, men de har ikke spilt noen særlig stor rolle økonomisk sett. Noe egg ble plukket og solgt, og fjær brukte man i sengeklær. 255

6.2.3 Kyst

I Loppa drev man jakt på ryper, sel og sjøfugl, skrev løytnant Haffner i 1904, og som han uttrykkte det: Loppa har gode fuglevær, og sjøfuglkjøtt og egg representerer øyas første og største gode. Sjøfuglfangsten opptok derfor lokalbefolkningen i en stor del av mai og juni, og de ble mest fanget med garn. I en kommentar i 1916, svarte kaptein Tang at dette var en foreldet fremstilling. I de siste 30 år hadde fugle­fangst bare vært drevet av noen ganske få personer. Dessuten var også garnfangst forbudt. 256

Men som vi alt har vist: Garnfangst fortsatte inn i mellomkrigstiden, slik at dette må ha vært en de facto papirbestemmelse. I mange henseender ble det også tatt lite hensyn til lovforbud. Dermed får en slike uttalelser som: Såvitt en vet har der aldri heroppe vært bestemmelser om jakttid, 257 og Ingen hevdet jaktrett og ingen løste jaktkort på statens grunn.258

I Loppa som i andre kyststrøk var ikke jaktturene av så lang varighet: Jakt på ryper og sjøfugl som i andre fjordstrøk her. Bare dagsturer i fjellet og på sjøen.259

I Akkarvik ble det også skutt endel ryper og noe sjøfugl. Det meste av rypene samt noen alker ble solgt i Hammerfest. Sjøfugl betydde i gl. tid ganske meget i kostholdet. I nyere tid har man spist mindre av den.260

I Lebesby fanget barn snetiting i snarer om våren. Sneugle ble også fanget samt måse, særlig krykje som ble tatt på krok, line eller i krykjejern for fjærenes skyld. I mange tilfeller har man skutt lom, for den store lomen ga mat til mange mann. 261

Når det gjaldt egg, kunne det dreie seg om anseelige kvanta. Rett etter frigjøringen (1945) dro en flokk gjesværinger på en kort tur til Stappen og Hjelmsøystauren, for det var akkurat i eggetiden, alkas hekketid, og alle syns at vi har behov for egg. De samlet ca. 3 000 stykker som de hadde med tilbake til Tromsø. 262

6.3 Fredningsbestemmelser og -forslag 1920-1940

I første halvdel av forrige århundre kom det, særlig fra Hammerfest fogderi, mange klager over at sjøsamene skjøt ned ærfuglen om vinteren (det var da trolig bare sjøsamer som drev jakt). Inne i fjordene ble tilbakegangen for egg- og dunvær beskrevet som ødeleggende. 263

Alt i 1842 kom den første loven om fredning av ærfugl, samt egg- og dunvær. Ved lov av 1860 ble ærfugl fredet hele året i Tromsø stift, men den ble opphevet ved jaktloven av 1899. Fra nå av kunne man bare følge de alminnelige bestemmelsene om fredningstid. Derimot eksisterte det bestemmelser om at enkelte øyer (egg- og dunvær) kunne fredes.

På den bakgrunn må vi se de mange henstillinger om slike fredninger i tiden deretter. De blir da også alltid positivt mottatt av fylkestinget. Det gjaldt f.eks. fredning av Prestholmene i Måsøy, Skarholmen i Tana og Storholmen i Talvik som egg- og dunvær. 264

Men spesielt var det ærfugl man var opptatt av: I 1926 uttalte Lebesby kommunestyre seg for fredning, for at bestanden som nu er meget liten ikke skal utryddes helt.265 Da Måsøy kommune i 1931 reiste spørsmålet om å frede ærfugl hele året, gikk 5 kystkommuner inn for det mens 9 var imot. 266

Vi kan peke på en rekke årsaker til tilbakegangen. Måsøy kommunestyre viste til at fuglebestanden gikk tilbake år for år på Stappene og Hjelmsøystauren. Dette kom av at det ble sanket for mye egg og skyting i fjellene som skremte fuglene vekk fra reirene. Det burde bl.a. være forbudt for utensognsboende å sanke egg. 267

Gamvik kommunestyre anbefalte fredning i 1931 p.g.a. at jaktekspedisjoner fra revefarmene i Tana skjøt ned mengder av fugl, selv i rugetiden. 268

Carl Schøyen som var på offentlig oppdrag sommeren 1936 for å undersøke ærfuglbestanden, fant at den bare var en fjerdedel av det den hadde vært 10 år tidligere. En grunn var at noen under påskudd av å samle agn, reiste ut mellom holmene i nærheten av dunværene, og fanget fugl både med snik og garn til fôr i revefarmene. De ble flådd og solgt som skarv for 40 øre stykket. P.g.a. den foruroligende tilbakegang i ærfuglbestanden som følge av den hensynsløse utryddelseskrig som f.t. føres mot alle våre sjøfugler, var det nødvendig med fredning. 269

Problemene ble forsterket under og etter krigen. Fylkesmannen påpekte at sjøfuglbestanden gikk sterkt tilbake under krigen, noe som skyldtes intens jakt både av tyskere og nordmenn. Det ble også drevet mye ulovlig sanking av egg og dun. Av den grunn vedtok f.eks. Sørøysund kommunestyre å frede 6 holmer utenfor eiendommen Skjellbukt i Gyfjord i Sørøysund som egg- og dunvær. 270

Ikke bare sjøfugl-, men også landfuglbe­standen ble oppfattet å være i fare flere steder. Det er forøvrig tydelig at det var i kystkommunene, at spørsmålet om tilbakegang var mest prekært. I 1923 ble det f.eks. reist spørsmål fra Lebesby, om ikke rypene burde totalfredes i to år, for det trænges jo saart for Finnmark hvor rypene snart er en saga blot.271

Fylkestinget besluttet 1925 å totalfrede tiur og røy i en 5-års periode i Porsanger. Porsanger kommunestyre begrunnet saken med at dette viltet var sjeldent i Porsanger, og følgelig uten økonomisk betydning. Men man mente viltet var nyttig, og ved fredning håpet man å få opp bestanden i herredets vilt fattige skoger. 272

7 Jakt og fangst av land- og sjøpattedyr

7.1 Mellomkrigstid

7.1.1 Ressurstilgang

Mens f.eks. den økonomiske betydning av bærplukking økte fra begynnelsen av 1900-tallet, gikk utviklingen for jakt- og fangstnæringen jevnt over i motsatt lei. Særlig gjelder det de større pattedyrene som bjørn, ulv og villrein. Et vilt som bever ble forøvrig utryddet før 1900. Derimot har f.eks. elgjakt fått langt større betydning etter krigen enn tidligere. Elg forekom sporadisk i Finnmark inntil 1940-årene. Da var den også totalfredet. I etterkrigstiden har elgstammen økt og spredd seg til stadig nye deler av fylket. Restriksjoner og fredning har forøvrig også vært årsak til mindre jakt.

Harefangst med snarer var også lenge en viktig binæring: Og selv om prisen i mellom­krigsårene var helt nede i en krone, så ble det likevel penger av det. En av mine informanter fortalte at han godt kunne minnes at en enkelt fanger kunne ta opptil 450 harer på en vinter, forteller Adolf Steen fra Masi. 273

Harejakt har til en viss grad holdt seg oppe etter krigen, men fra begynnelsen av 1950-årene har jakten foregått med hund. Det viktigste jaktproduktet har likevel vært ryper (se kap. 6 Fugl – dun - egg). Det heter f.eks. om en jeger fra Rafsbotn at han pleide å ta seg dagsturer i fjellene etter rype og rev. Men det gikk helst på ryper, og han brukte opptil 4-500 snarer. 274

Likevel har vi alt fra midten av 1600-tallet kilder som beskriver økende konkurranse om viltet. I begynnelsen av 1900-tallet var villreinen utryddet, og bestanden av store rovdyr i sterk retur. 275 Bjørnen hadde f.eks. stor utbredelse et stykke inn i dette århundret.

Adolf Steen sier at i Masi var jerven tallrik et stykke inn på 1900-tallet, og under 2. verdenskrig da det ikke var tillatt å bære våpen. Men rundt 1960 var den omtrent utryddet. Ulv var årviss til sommeren 1932 da veien kom til Masi. Den har også forekommet etter krigen, men i langt mindre antall. Det er også lite av oter og røyskatt. Småvilt som hare er det meget av, men også den bestanden var større før krigen. Derimot har elgbestanden øket. 276

I mellomkrigstiden var hvalross forlengst forsvunnet, og hvalfangst i fjordene forekom bare i spredte tilfeller. Den foregikk med spesielle hvalskøyter lenger ut i havet. Dette har sin årsak i den voldsomme desimeringen av hval før hvalen ble fredet i 1905 og den store motstand mot hvalfangst blant fiskerne. I 1930 ble det åpnet for småhvalfangst da Johannes og Hjalmar Valen fra Litlefjord i Måsøy fikk konsesjon. Men det var med knappest mulig flertall i fylkestinget, 12 mot 11 stemmer. Mindretallet gikk inn for avstemming blant fiskerne før konsesjon skulle gis. 277

Den rike kobbe- (grønlandssel) og oterfangsten på øyene i Vest-Finnmark i eldre tid var det bare sporadiske rester igjen av. Den kanskje viktigste årsaken til det var at bestanden var redusert, noe som førte til at bare ganske få kunne leve av jakt og fangst. Det enda prisen på skinn av oter og steinkobbe var god, forteller Kolsrud i 1942. Nå har veidet og fangsten faktisk ingen ting å seie. Bare restar minner om tilhøva slik det eingong var. Fisket var den dominerande faktor i grunnlaget for levemåten deira. Men samstundes førde utviklinga i fisket til at det i mellomkrigstida vart frigjort arbeidskraft til eit jordbruk som ennå bare var i emning, fortsetter han. 278 I Rognsund var det også få aktive veidemenn igjen. Heller ikke disse kunne leve av denne virksomheten p.g.a. den relative fattigdommen dyrelivet viste da. Jakt og fangst måtte bli en binæring. 279

Også fra senere kilder blir det fremholdt at i gamle dager kunne mange ernære seg av jakt. Men i nyere tid har det mest vært einstøinger som har hatt jakt som levevei, 280 som det heter fra Tverrelvdalen i 1968. Fra Kvalsund heter det at i eldre dager var det få som ikke drev jakt: Nu drives den mest som sport.281 Eller i Masi der det bare var enkelte som drev jakt, dels fordi viltet stort sett er forsvunnet, og dels fordi jordbruket og andre gjøremål krever så mye tid at det blir ikke anledning til å jakte som før.282

Folk ble, særlig i etterkrigstiden, mere oppmerksom på ressursknappheten. Men også i skjøter tilbake til 1850-55, som det heter seg fra Skallelv, var det tatt inn klausuler om grunneiers rett til jakt, bær og fiske. Men her opplyser informanten: Jakt og fiske tok man det ikke så nøye med før, men nu (1970) holder man på rettigheten.283

7.1.2 Jakt for husbehov og salg

Om tilgangen hadde minsket, så representerte viltet – både til lands og til vanns – ennå langt inn i etterkrigstiden en viktig binæring for enkelte. Det var videre et viktig tilskudd til et ellers ensidig og kanskje fattigslig kosthold. Fisk ble det spist mye av, og tran og kobbespekk. Kobbekjøtt ble også spist, som det heter fra Gjesvær. 284

I Kamøyvær var jakt ofte en livsbetingelse: Det med jakt lå stort sett til hver familie. Det var en nødvendighet for å skaffe mat. En jul i slutten av 30-årene, var min bror i fjæra og skjøt en kobbe. Det var julesteken det året. Det var godt om harer, og mesteparten av harene ble fanget like ved gården.285

Han var en ivrig jeger for hvem jakten var en viktig næring vinterstid. Han bygget seg også gamme på fjellet, og her kunne han være opptil en måned om gangen ettersom utbyttet var, heter det om en mann fra Rafsbotn. I gammen kunne det bo opptil 3-4 mann. De delte terrenget omkring imellom seg, og gikk ikke inn på andres felter. Fikk de stor fangst, kunne de dra hjem etter 14 dager for levering. Hjemme ble de bare så lenge at de fikk levert. Både kjøtt og skinn ble lagret, til det ble solgt på Bossekop marked (vårmarkedet) til oppkjøp­ere, oftest sydfra. Sennegress var det viktig å ha rikelig med seg for å kunne skifte hver dag. Ellers gikk det mye i samiske klær, men noen ganger kunne man bruke vadmelsbukser og bellinger i de samiske skinnbuksene. 286

I Langfjordhavn i Loppa var det en mann som skjøt så mye rype og hare, at han med salget av dette holdt familien med kaffe, sukker, margarin og tobak. Og var han heldig å få en oter og rev blev der mel og noe å legge til side.287

Selv om Kolsrud mente at jakt og fangst ikke hadde noen avgjørende betydning for næringslivet som sådant, så poengterte han likevel at den var viktig for den enkelte jeger og fangstmann – både inntekts- og kostholdsmessig.

Steinkobben holder til på bortgjemte steder inne i øde fjorder eller utover mot Sørøysundet. Man pleide å skyte den med rifle. Tidligere ble den også tatt med garn, men det passet best inne i Alta. I nyere tid – med moderne redskaper – var man også begynt å skyte klappmyss når den kom inn fra Ishavet i mai. Inne i selve Rognsund drev man så å si ikke fangst på kobbe og klappmyss. Den gikk helst for seg ved det nordlige utløpet av sundet i Sørøysundet, og på næringene på Stjernøy og Seiland. I 1940 var det heller ikke mange igjen som drev slik fangst, bare noen få i ytre Rognsund. Men skinnprisen på steinkobbe var god, og begge selartene var verdifulle som mat til husbruk. 288

Oter finnes på alle øyene i vest. Den ble skutt eller fanget med saks. Selv om det var få som jevnlig la ut saks, var det den jaktformen som fremdeles hadde noe å si økonomisk. Det skyldtes at oteren er svært sky – den jakter om natten og er derfor vanskelig å få på skuddhold. Men både rifle og særlig saks gjorde likevel dype innhugg i bestanden av dette verdifulle pelsdyret.

Oterskinnet ble alt før 1.verdenskrig betalt med 25 kroner, og like etter krigen med 50-100 kroner. Folk nyttet det derfor ikke selv, men solgte det til oppkjøpere. Det samme skjedde med røyskatt. 289

Både i Tana, Polmak, Karasjok og andre steder ble oterskinn brukt som brem på mannsluer. Rimfrost fester seg nemlig omtrent ikke på slike skinn. Oterkjøtt ble tidligere nyttet til mat, men det forekom neppe i mellomkrigstiden.

I Repparfjord fanget man også sel, oter og røyskatt og det ble nyttet flere fangstmetoder. Harer ble tatt med messingsnarer, sel ble fanget i garn eller skutt og oter, røyskatt, ulv, rev og jerv ble forgiftet, skutt eller tatt i feller. Giften må enten ha vært hentet på Hammerfest apotek eller skaffet fra Finland, antagelig av fjell­samene. 290 Jakt med gift kom imidlertid til å skape konflikter i forhold til jordbruket og bærplukking, og ble forbudt i 1932.

7.1.3 Premiejakt

Formålet med jakt var ikke bare å skaffe kjøtt og skinn til eget bruk eller til salg. Jakt på rovdyr foregikk først og fremst som premiejakt, d.v.s. for å skaffe kontanter. En annen viktig side ved denne jakten var å beskytte husdyr, rein og vilt som hare og rype. I 1920-årene ble det bare i Kautokeino, årlig drept ca. 250 rein og dertil sauer, til en verdi av rundt 20 000 kroner. Skinnet, særlig ulveskinn, kunne gi store inntekter.

Statlig skuddpremie for rovdyr ble innført i 1846. Den var da på 3 speciedaler. I 1924 klaget Kautokeino kommunestyre over at premien for ulv hadde holdt seg på 25 kroner siden 1899: Den reelle værdi av pengene er siden sunket betydelig, saa av den grunn er den virkelige premie kun ca. en tredjedel av hvad den dengang var. Paa grunn av prisstigningen er verdien av den skade ulven gjør ogsaa meget større enn den gang. Mens verdien av en ren den gang var 15 til 18 kroner er den nu 70 til 80 kroner. Fangstredskaperne er ogsaa blit dyrere, arbeidspriserne likesaa. Av disse grunne lønner det sig ikke aa drive jagt efter ulven, særlig i den tid av aaret da skindet er omtrent verdiløst. Her drepes nok en og annen leilighetsvis, men drives ingen ordentlig jagt paa den.291

Kommunestyret fattet derfor vedtak om at det var villig til å betale 25 kroner for hver felt ulv hvis fylket øket sin premie fra 25 til 50 kroner. Forslaget ble støttet av Alta, Karasjok og Sør-Varanger. Konstituert fylkesmann L.Hermansen var klar over skaden ulven gjorde, og antok at forhøielse av premien ville anspore til en ivrigere jakt paa ulv enn nu er tilfelle. Men han fant det likevel ikke forsvarlig å belaste fylkeskommunens budsjett mer. Derimot støttet fylkestinget forslaget. 292

7.1.4 Konflikt med andre næringer

I 1922 foreslo Sørøysund kommunestyre et forbud mot å bruke gift til fangst av dyr. Det argumenterte med at det bl.a. var blitt brukt gift på en uforsvarlig måte på Kvaløy. Husdyr var gått tapt, og gift kunne også være en fare for mennesker ved bærplukking. Fylkesmannen kunne på sin side henvise til et fylkestingsvedtak i 1919. Her ble det påpekt at giftbruk var en fare for husdyr ved at utmarksbeite i stadig større utstrækning forgiftes. 293

Både fylkesmann og fylkesting gikk inn for lovforbud. Etter forespørsel fra 9 jegere ba også Lebesby kommunestyre i 1924 om et forbud mot revefangst med gift innen kommunens grenser. 294 Men i begge tilfellene var svaret fra Landbruksdepartementet negativt.

Denne saken hadde imidlertid to sider. I 1928 tok Lebesby kommune igjen opp spørs­målet om forbud, og igjen støttet fylkestinget forslaget, men med ett forbehold: ... dog undtas innlandsherredene Polmak, Karasjok og Kautokeino hvor sådan fangst er en betydelig erhvervsgren og gift omtrent utelukkende benyttes.295

Da gift ble forbudt i 1932, støttet igjen fylkestinget opp om at unntak måtte gjelde for innlandskommunene p.g.a. skaden som rovdyr gjorde for reindriften. 296

Det var en viss tendens til at kystkommunene mer fremmet fredningssaker, og var mer uvillig til å øke rovdyrpremier enn innlandskommunene. Mens f.eks. Sørøysund, Måsøy og Nordkapp kommuner ville ha fredet haren på Kvaløya, Store Latøy og Magerøya, ønsket Alta og Porsanger at fredningen av fjellrev ble opphevet. Porsanger, Tana og Karasjok gikk også imot at elg ble totalfredet. 297 Dette forteller oss ganske mye om hvor viltressursene var, og at næringsgrunnlaget var forskjellig alt etter hvor i Finnmark man befant seg.

7.2 Etterkrigstid

Også viltstatistikken fra 1977 understreker en slik regional fordeling. De kommuner som f.eks. hadde fellingstillatelse for elg, var Sør-Varanger, Nesseby, Tana, Karasjok, Kautokeino, Alta, Kvalsund, Porsanger og Lebesby. Det var 3 118 som hadde løst vilttrygdeavgiftskort. Og ser vi på kommuner med over 100 jegere er det stort sett de samme navn som går igjen. Kvalsund og Lebesby faller bort, mens Hammerfest og Vadsø kommer til. 298

Dette viser to ting: Lokalbefolkningen har det fortrinn som ligger i at de bor nær de beste viltområdene. Men samtidig har denne fått en stadig økende konkurranse fra fritidsjegere fra byene og tettstedene. Dette er en tendens som også gjelder rypejakt, bærplukking og innlandsfiske. I perioden 1984-89 var f.eks. andelen av jaktkort solgt til jegere utenfor Finnmark på mellom 16,9% og 37,9%. 299

Straks etter krigen ser det ut ut til å ha vært relativt mye rovvilt i Finnmark. I 1948 påpekes det at ulveplagen hadde vært stor siste vinter. Ca. 2-300 rein var blitt drept av ulv, og 20 ulv var blitt skutt. 300 Fra juli 1945 til 30. juni 1946 ble det f.eks. felt 80 jerv i Finnmark. Det ble utbetalt 280 000 kroner i skuddpremier, noe som ga 3 500 pr. dyr. 301

Premien for jerv hadde steget jevnt inntil 1944, men alt i 1946 ble den nedsatt til 2 500, og i 1959 til 500 kroner. Selv om det var en forutsetning for reduksjonen, at enten kommune eller fylke da skulle betale like mye eller mer, virket nok reduksjonen til at interessen for rovdyrjakt ble mindre.

På den annen side kan vi lese tallene som et uttrykk for at rovdyrene ikke representerte noen fare lenger for rein og buféet. Rundt 1950 kan vi beskrive situasjonen slik: Det var langt mindre av ulv og jerv enn før krigen. Av den grunn var de få som var igjen, selvfølgelig også vanskeligere å få has på. Fjellreven var blitt fredet i 1930, men bestanden hadde ikke økt.

Derimot økte rødrevbestanden, og det på tross av skuddpremie. I Sør-Varanger var det store mengder rev etter krigen. Bare i januar 1949 ble det utbetalt skuddpremie for 52 stykker. 302 I Kautokeino var skuddpremien for rød­rev kr. 17,50, men skinnet er omtrent verdiløst, og folket mener at skuddpremien er så liten at av den grunn lønner det seg ikke å drive jakt.303

Men reven tok lam, beskattet rypekullene og tok både rype og hare fra snarene. Man fortsatte derfor å drive jakt for å holde en konkurrent i sjakk. At rødrevbestanden holdt seg oppe, hører vi også om fra andre deler av fylket, bl.a. Skaidijavre-området: Det er fremdeles godt med ryper, hare og rev i området.304

Røyskatt er et skadedyr, den tar både rypeegg og -kyllinger samt ryper i snarene. Skinnet har en viss verdi, et fint skinn ga 10 kroner i 1950-årene. Derimot gikk ekornjakten tilbake fordi skinnene ble omtrent verdiløse.

Både jakt og rypefangst ble før vanligvis drevet av en eller flere mannfolk i hver husholdning i Polmak. Etter krigen var det imidlertid ingen lenger som dreiv jakt på rovdyr som leveveg, og ein kan heller ikkje seie at nokon har jakt som regulær binæring lenger. 305 Jakt etter rovdyr må karakteriseres som slumpjakt selv om det er noen navn, som går igjen i premieoversiktene. De gikk da også som regel bare på jakt, hvis noen hadde sett spor etter rovdyr. Det var sjelden at noen dro på måfå etter rovvilt. Men ennå i 1950 var det 30 menn som fikk utbetalt skuddpremie for felling av rovdyr og rovfugler i Polmak. 306

Tilbakegangen var allikevel klar, noe denne oversikten over utbetalt skuddpremie ved Polmak lensmannskontor viser. Av dette gjaldt mindre enn 10 % for rovfugl, for det meste falk- og haukearter.

I vår tid drives det først og fremst jakt på elg og hare av landpattedyr. Men den gamle næringsfangsten er mer eller mindre borte. Det blir fremdeles drevet adskillig harejakt, men som Adolf Steen sa det alt i 1963: Det er dog sportsjegere med hund som tar de fleste, og det er forholdsvis få som blir tatt av stedets (Masi) befolkning.307 I så måte var det annerledes før, avslutter han.

Elgen har økt og også spredt seg i fylket, selv om det etter flere utsagn forekommer mye tyvjakt. F.eks. ble det tillatt med jakt i Talvik så sent som i 1986. En stamme har nylig etablert seg i Kvalsund og det er observert elg i Kviby, noe som tyder på at en stamme er under etablering der. 308

Beregninger viser at antall personer som har drevet jakt de senere år, har ligget på gjennomsnittlig 5 000, skriver kontorsjef Hjalmar Pavel i 1979. 309 I 1970- og 1980-årene har tallet på de som løser jaktkort, variert mellom 2 500 og 5 000 personer. 310

8 Fiske i elver og vann

For ferskvannsfiskets del er det også store regionale forskjeller i Finnmark. Særlig i innlandsstrøkene og langs de store elvene har dette fisket hatt stor betydning. I 1906 skrev Amund Helland at laksefisket måtte regnes for å være en hovednæringsvei i Polmak. 311

50 år senere understreker Eidheim, at jordbruk og elvefiske helt frem til vår tid har vært hovedkildene i næringsgrunnlaget. Fisket har ikke vært minst viktig, fordi det har gitt inntekt i kontanter. Det ga også de fleste større vinterforsyninger av mat til eget bruk. Men ettersom kilenoten ble mer vanlig i de første tiår etter 1900, minsket fisket sterkt. Og på grunn av befolkningsøkningen ble det stadig flere å dele på. Laksefisket som økonomisk faktor har derfor lenge vært på retur. Utbyttet varierer fra år til år, og Polmaks del har den siste mannsalderen vært på fra 4 til 12 tonn. 312

I Masi, sier Steen i 1963, har jakten såvel som fisket spilt en stor rolle tidligere. Nå er det av langt mindre betydning: Fisket derimot har i grunnen aldri gitt særlige kontantinntekter, men har derimot vært et viktig tilskudd til naturalhusholdningen.313

8.1 Mellomkrigstid

Som for bær, jakt, eggsanking m.m. har ferskvannsfisket vært viktig både for å skaffe inntekter og til selvforsyning. Som Helland sier det om fisket i Karasjok: Laksefisket i Tana er af vigtighed for herredets beboere; der afsættes vistnok ikke saa meget laks, men en væsentlig del af den fiskede laks forbruges i husholdningerne i herredet.314

Lars Reinton viser til at fisket etter laks, ørret, sik og harr i Karasjohka var av så stor betydning at fisken var å regne som det viktigste seterproduktet etter smør. 315

Fisket var ikke hovedårsak til seterflyttinger i manns minne, sier Sonja Westrheim, men 10 av hennes 38 informanter hadde sidestilt beiter og fiske som årsak til flytting. Dertil er det to som oppgir beiter, fôrinnsamling og fiske. En stor del av seterplassene som har vært brukt opptil 1960-årene, var opprinnelig lakseplasser. Det gjelder seterplasser langs Tana samt Assebakte og Buollonjarg, som tilhørte folk i Karasjok. Fisket etter ørret i sideelvene har aldri vært av noen betydning m.h.t. driftsmåte eller valg av seterplass. Derimot har laksefiske vært så viktig at man fikk en egen brukstype: Lakseseterbruk på lik linje med slåtteseterbruk. 316 Laksesetertypen har vært vanlig blant samene, og muligens også blant en del av kvenene.317

Materialet fra Karasjok, sier Westrheim, viser at innsamling av fôr i utmark var viktig, og at det var de samme personer som drev laksefisket, som samlet fôr i utmark, voksne menn og ungdom. Hun understreker at selv om utmarksslått ikke var den direkte årsak til setring, så var det tydelig at man utnyttet naturen der mulighetene bød seg. 318

Betydningen av laksefisket ble også understreket av folk langs Tanavassdraget og i Skoganvarre, fortsetter hun: Det vesentlige av inntektene kom fra multesanking og laksefisket. Enkelte fiskeplasser eller soner lå helt nær ved setrene. Her blir det hevdet at årsaken til setringa er laksefisket.319

Utenom laksen ble det også fisket på en hel rekke andre fiskeslag. Enkelte vann er helt fisketomme, andre steder er det bra både i elver og vann med ørret og også med røie som er like høit skattet av folk der oppe, skrev Mona Beichmann i 1939, 320 og fortsatte: Sjansen for å få fisk var størst i mer grisgrendte strøk hvor følgene av garnfiske ikke har meldt seg ennå. 321

Det var sikfisket som dominerte inne på vidda, noe som Adolf Steen også er inne på. Røy ble regnet for å være den beste fisken, sier han, men sikfisket er likevel uten sammenligning det viktigste. Dette gjelder også etterkrigstiden. Abbor ble ikke regnet for noen god fisk, og det ble ikke fisket spesielt etter den. Noen reagerte også mot gjedde, enten p.g.a. utseende eller smak, men de fleste spiste den. Tørket gjeddeskinn (som andre fiskeskinn) klarer kaffen, og gir god smak. 322

Det var heller ingen som drev fiske etter lake p.g.a. utseendet, og bare noen få spiste den. Men leveren er fin, og tranen egner seg godt til skinnberedning og til smøring av komager og sommerbellinger. Harr ble regnet som ufisk fordi den tok laks og sluk under laksefiske. 323

Blant kvenene i Neiden derimot drev man et stort harrfiske. Den fisket man ved å legge store, løse risknipper i elven. Harren søkte skjul i disse, og når man dro opp knippene, fulgte det fisk med. 324

Dette viser igjen at ressursene ble utnyttet på en meget allsidig måte, samtidig som smak og behag kunne gi store regionale forskjeller når det gjaldt hvilke produkter man utnyttet. At det var regionale forskjeller, bekreftes av Johs. Falkenberg. Han påstår det ble fisket lite i elvene i Lebesby på tross av at det var lakseelver både innerst i Storfjorden og i Lille Porsangerfjord. 325

I Porsanger ble det mest fisket for eget bruk, men enkelte fisket også for salg. Særlig i Skaidijavre ble det drevet kommersielt fiske i mellomkrigstiden. 326

For kvenene i Børselv var laksefisket i elven like viktig som havfisket. 327 Men så var det også mye mer ørret og laks i elvene og vannene da, enn det er nå. 328 Samuli Paulaharju mente forøvrig at fisket både i Børselv og Neiden alt i 1920-årene var gått mye tilbake. 329

Når det gjelder Tana og Alta, er laksefisket ifølge loven om Tanafisket av 1888 og lakseloven av 1905 ikke fritt for alle. Ved lakseloven av 1964 ble også Neiden omfattet av slike begrensninger. Opprinnelig ble også elvefisket i Finnmark, drevet av de enkelte bygdelag eller elvedalsbefolkningen. 330

Loven fra 1888 ble innført for å beskytte rettighetene til de som bodde i Tanadalføret. Her ble det bestemt at man måtte eie eller leie matrikulert jord. I en kongelig resolusjon av 1911 ble det også innført bo- og driveplikt. Det vil si at man må bo på eiendommen. Den må heller ikke ligge mer enn 2 km fra elven, og der må år om annet dyrkes minst ett kufôr der (2000 kg høy). 331

Befolkningen som sognet til Tanaelven, Neidenelven og Porsangerelvene var nærmest utelukkende av samisk og kvensk ætt. Derimot var det en stor norsk befolkning i Alta. Ved siden av at den hadde utbytte av utleie av Altaelva, drev den også et aktivt fiske på fjellvannene, både for salg og til husbehov. 332

Inntektene av fisket i Altaelva er ved hevd tillagt de som bor i nærheten av elven og har så mye oppdyrket jord at de kan fø ei ku (120 vekter høy). De gikk sammen i et andelslag, Alta Laksefiskeri-Interessentskap, skrev ordfører Heitmann i 1952. Alta Laksefiskeri-interessentskap står for forpaktning av Altaelva. Elven ble fra 1856 og til siste krig jevnlig leid av hertugen av Roxborough. Under og etter krigen (sagt i 1952) har den stort sett vært leid ut til bygdefolk, mens hertugen av Westminster i 1949 og 1950 leide et par soner. Da var elven blitt delt i 5 soner. 333

Folk fra f.eks. Tverrelvdalen og Eibydalen måtte kjøpe (eller bytte) til seg sjøfisk nede i Bossekop eller Elvebakken. Av den grunn ble det ikke brukt mye sjøfisk i disse dalførene. Derimot brukte man meget ferskvannsfisk ørret, røi og laks. 334 Dette fisket foregikk mest før og etter slåtten, endel på fjellvannene utover høsten, og ellers på vårisen både i elver og vann.

8.2 Etterkrigstid

Laksefisket i Neiden var opprinnelig et skoltesamisk samfiske. Men etter en domsavgjørelse i 1848, fikk også de nye innbyggerne i Neiden – i praksis kvener – den samme rett til å fiske i Neidenelven. Alle grunneiere i Neiden kan idag stå som medlemmer i Neiden Fiskefelleskap. Rundt 1970 var det 12 lag på 5 mann hver som deltok i det innbringende fisket ved Skoltefossen (gäbbäläfisket). Hver parthaver i laget skulle ha 10 kg laks, og et eventuelt overskudd skulle gå til andre lag. I 1968 hadde hver mann fått over 30 kg, men til midten av juli 1969 hadde man nesten ikke fått fisk. Akkurat som for Alta- og Tanaelvene, ga også utleie av fiskerettighetene relativt store inntekter. I 1968 utgjorde beløpet 36 000 kroner. 335

De andre lakseelvene i Finnmark er forpaktet bort av staten til lokale fiskeforeninger. Disse selger fiskekort, og inntektene går til drift av elvene. 336

I innlandsbygdene er det ikke mange familier som ikke i større eller mindre grad fanger innlandsfisk til eget forbruk. Mange skaffer seg vinterforråd, og en del fanger også for salg, skriver Hjalmar Pavel. 337 Dette bekrefter et tidligere utsagn av Adolf Steen: Fisket i Kautokeino-elven og vannene omkring Masi har fra gammelt av vært av stor betydning for befolkningen. 338

Et sentralt poeng ved fisket i elvene og vannene ved Masi, er at det er felles, og at enhver kan fiske hvor han vil, understreker Steen. Det hendte også at et par familier slo seg sammen og dro på ukelange turer helt til grensen mot Kvænangen. Tidligere solgte de adskillig fisk til flyttsamene eller byttet fisken mot kjøtt og skinn. Denne byttehandel var stort sett forbi rundt 1960, og fisken gikk heretter bare til husbehov. 339

Også i Polmak hadde fisket fortsatt stor betydning. Bortsett fra de norske drev de fleste husstander årlig laksefiske, og hadde litt inntekt av dette. Inntektene varierte, men lå i 1958 fra 2-800 kroner pr. fisker. 340

Nedenstående tabell gir et inntrykk av mengde- og kroneutbytte av innlandsfisket i Polmak rundt 1950:

Fra og med 1950 har lensmannen, etter fiskeriinspektørens pålegg, etter eget skjønn rundet av tallene fra fiskerne oppover. Man kalkulerte med at noe gikk til eget bruk uten å bli oppgitt. 341

Etter krigen har prisene vært bedre, og kjøpmennene tok alt de kunne få, for skipning sydover. Dette førte til at skikken med å salte ned laks til vintermat avtok sterkt. Derimot har fisket etter annen ferskvannsfisk (aure, røy, harr og sik) mest gått til eget bruk og i egen dypfryser. Mannfolkene foretok lange fiskereiser på 3-4 dager, særlig til vann og elver vest for Tanaelva. Dette fisket har spilt størst rolle for dei huslydene som har dårlegast økonomi. Det er vanskeleg å vurdere verdien og omfanget av dette fisket, men for mange av desse huslydane er slik fisk ein del av det daglege kosthaldet i sommar- og haustmånadane.342

Innlandsfisket har etter hvert kommet til å få en stadig større betydning som rekreasjon og fritidsbeskjeftigelse. Laksefisket spiller en ikke uvesentlig rolle i Kvalsund, både det som blir drevet med not, og det mer sportsbetonte fisket i elvene. 343 Mens det sportsbetonte fisket ble drevet med flue og stang, foregikk næringsfisket med garn eller not. Som et eksempel på utviklingen etter krigen, kan vi trekke frem følgende beslutning i Fylkestinget 1947: Mens garn bare ble tillatt brukt i juli i Counjajavre (i Kautokeino), ble stangfisket tillatt hele året. 344

Antall sportsfiskere i Finnmark var kommet opp i ca. 50 000 på midten av 1970-tallet. Tallet omfatter imidlertid både norske borgere fra andre fylker og utlendinger. På det tidspunkt kan man neppe si at fisket hadde så stor økonomisk betydning som tidligere. Så selv om bosittere kan uttale at innlandsfisket er en aktuell ressurs, kan det være vanskelig å trekke noen grense mellom fritidsfiske eller fiske ut fra husholdningsmessige (matauk) og næringsøkonomiske motiver hos disse. 345

En annen sak er at fisken også blir betraktet som en delikatesse. Det er et luksusgode fordi det er begrenset hva man kan fange av den, og den omsettes ikke på vanlig måte i markedet. I prinsippet er innlandsfisken altså ingen livsnødvendighet, men livet blir likevel fattigere uten.

9 Torv og skog

9.1 Brenselsproblemer

På grunn av de klimatiske forholdene i Finnmark må en rimelig lett adgang til brensel være av stor viktighet. Knut Kolsrud påstår f.eks. at brennved og vann var sentrale lokaliseringsfaktorer. 346 På kysten hvor det var lite eller ingen skog, kan rekved ha vært en slik faktor.

Men gjenveksten for skog er begrenset, og særlig i fylkets ytre deler viste den tidlig tegn på tilbakegang. Alt i 1693 ble det forbudt for utenbygdsboende å hugge skog i Alta. 347

Men også ellers i fylket skulle det etter sigende vise seg at problemene bare vokste. Rundt 1860 påsto f.eks. lensmannen i Kjelvik og Kistrand at skogen i Børselv var uthugget. 348

Myndighetene, særlig forstetaten, begynte å uttrykke bekymring for skogenes fremtid. Selv om ikke alle ville male fanden på veggen like mye, gikk myndighetene i Finnmark sterkt inn for øket torvbruk fra 1890-årene. 349

Torv til brensel var i prinsippet en ny ressurs. Først fra ca. 1870 ble torving alminnelig. Den viste seg å være en ypperlig problemløser, både m.h.t. brenselsmangelen og når det gjaldt skogenes tilbakegang. Knut Kolsrud bekrefter f.eks. at torving var nødvendig i Rognsund: Skamhogging til brennved heldt i slutten av fyrre hundreåret på å øydeleggje han. Men overgangen til torvskjering har berga skogen, og han held no (1943) på å ta seg opp att.350 I slutten av 1800-tallet tok sjøsamer der til å skjære torv, og alle brukte torv til brensel i mellomkrigstiden: Difor har folk fått ei ny onn midtsumars, torva.351

At det var i kyststrøkene man først tok torv i bruk, bekreftes av muntlige overleveringer: Eldre folk fortalte at de av folk før dem hadde hørt at torvbrenning tok til på Sørøya. Herfra hadde skikken spredt seg. De første beboerne i Nuvsvåg hadde brukt ved, men ettersom skogen forsvant begynte man å bruke torv. Dette skjedde rundt 1870-80. 352 På Sørøya fortelles det at man var de første til å skjære torv, og at folk fra andre steder i Nord-Norge lærte dette her. Dette stemmer med opplysninger fra Loppa, Skjervøy og Kvænangen. 353

Både i Nuvsvåg, på Sørøya og andre steder er det en generell oppfatning at man tidligere har hatt tildels stor skog, men at den var forsvunnet p.g.a. uthugging. 354 Robert Paine sier f.eks. at det i Revsbotn bare ble brukt ved til brensel før 1870. I tiden 1870-1917 ble det fort­satt brukt mest ved, men også endel torv. I tiden 1917-54 dominerte torven. Etter 1930 begynte man å ta kull i bruk, og det kom gradvis til å erstatte torv. I Sauhavn i Revsbotn var kull hovedbrenslet i 1954. 355

9.2 Torving ca. 1900-1970

Fra Nord-Varanger heter det at man før i tiden bare brukte lyngtorv. Den ble flekket og tørket. Der det vokste et lavt kratt av dvergbjørk og vidjearter, ble buskene revet opp, og man flekket et 15-20 cm dypt jordlag. Ca. 1900 begynte man å skjære myrtorv. Den ble skåret i lumper og tørket. Hver lump ble delt i 3-5 stykker som hver var ca. 10 cm tykke. Helt tørr var den så hård at man måtte bruke hammer for å slå den istykker. At myrene var frosne nedenfor en dypde av ca. 1/2 m skapte problemer både for torvingen, og når man senere ville pløye opp myrene. 356

Både myr- og lyngtorv ble nyttet til brensel, men det var store lokale variasjoner. I ytre Tana brukte man myrtorv, på Sørøya begge deler. Man stakk torv straks myrene var tilgjengelige. Lyngtorv kunne rives hele sommeren for den tørket lett. Noe torvstrø ble brukt i fjøset, men myrrøttene ble hugget i stykker, tørket og brukt til brensel. I Nuvsvåg ble torvstrø først tatt i bruk i nyere tid. Her ble også myrtorven brukt, mens det var vanlig å kaste gresstorven. Men var det mye lyng, ble lyngtorven brukt som brensel til løypingsgryten i fjøset. Det samme gjorde man i Jarfjord. Her brukte man ellers lite torv da det var bjørkeskog nok. 357

Da telen først måtte gå av bakken, tok torv­onna til i slutten av juni og varte 1-2 uker. Den beste torven var den sorte steintorven (hammertorven), og den ble tatt fra bunnen av de dypeste myrene. For å få tak i god torv, var det ofte nødvendig med lange reiser. Ennå langt ut i 1920-årene reiste folk fra nordsiden av Varangerfjorden, til holmer i Sør-Varanger der det var store dype myrer. Det var lett å få torven hjem, for man drev fiske her og det var bare en snartur i land for å få den ombord. 358

Forbruket varierte også noe. For en vanlig husholdning i Rognsund med et par-tre ildsteder inkl. åren i fjøsgammen, regnet en med at det gikk en sekk på 30-40 stykker pr. dag. For hele året trengtes 8-10 000 stykker. 359 I Hasvik regnet man med at en middels husstand trengte 3000 lumper (ca. 12 000 stykker) til vinterforsyning. Det har også vært en og annen som har solgt torv til handelsmenn og tilreisende fiskere. 360

Det var bred enighet om at myrtorv var felles for innbyggerne i bygdelaget, og at alle deltok i torving. De voksne stakk og bar, og barna reiste torven. 361 Man kunne også gjøre byttearbeider, heter det fra Nuvsvåg. 362

I 1960-årene var torvbruk nærmest et avsluttet kapittel. Torvbøker ved jordsalgskontoret som ble ført av lokale torvoppsynsmenn, ble avsluttet i 1965. Mens man tidligere brukte mye torv, var det nå nærmest slutt, heter det fra ytre Tana i 1967. 363 Torv var hovedbrenslet før i tiden i Akkarvik. 364 I Hasvik var det lite torv i bruk i 1971. Det skyldtes bedret økonomi. 365

På Ekkerøya og Skallnes hadde man en egen fremgangsmåte for å lage torv. De store rødmoldstuene på myrene ble tråkket ned i bergklyper sammen med vann, og massen lå over til neste år. Da ble massen skåret i lumper, fraktet til tørkeplassen og tørket med godt resultat. Denne torven ble kalt bankimulta (bankemold). Når man skar ut torven av bergklypene, ble disse igjen fylt med masse. 366

9.3 Skog og skogsprodukter

Barskog er i Finnmark ensbetydende med furuskog. Furu finnes i de store elvedalene, som Alta, Pasvik, Karasjok. I Pasvik finnes imidlertid også noe gran. Verdens nordligste barskog ligger i Stabbursdalen nasjonalpark og nordligste løvskog i Oksfjorddalen på Nordkynhalvøya.

Et annet barskogsområde er nasjonalparken på 63 km² i Øvre Pasvik. Carl Schøyen foreslo i 1948 at et 160 km² stort område skulle fredes. Dette førte til protester fra oppsitterne, og arealet ble etter hvert skåret ned. 367

4,2 % av Finnmark er produktiv skog (d.v.s. 2 mill. daa), men bare 40% av dette er barskog. Staten eier 99,7% av all skog. 368

Vernet av skogen står sterkt i Finnmark og har gått foran retten for lokalbefolkningen til å ta ut trevirke. Ved kgl.res. av 27. mai 1775 ble det f.eks. gitt en bestemmelse som ga befolkningen i de bygder der det var bjørkeskog (i praksis all løvskog), rett til å rekvirere det de trengte av amtmannen. Med hjemmel i denne resolusjonen har fylkesmannen 9. juli 1936 utferdiget regler for bruk av statens skog. Man har ikke rett til salg av det utviste virke og retten var videre begrenset av tilgangen på virke. 369

Som en direkte følge av interessen for å bevare skogene ble Finmarkens Amts Træplantingsselskap stiftet i 1900. Selskapet skiftet navn i 1927 til Finnmark Skogselskap. 370 Denne interessen for skog og skogsdrift gjorde seg utslag i bl.a. skogplanting. I Pasvik tok den til 1906. Fra 1907-10 begynte man også med grøfting i dette området. 371

Omkring 1920 var skogen gammel og uveksterlig, hevdes i Finnmarks Skogselskaps jubileumsskrift i 1975. I 1924 startet Det norske Skogforsøksvesen med systematiske produksjons- og foryngelsesstudier. Skogselskapet mente at man kunne se en viss positiv utvikling, noe som skyldes en bedring av klimaet og bedre skogbehandling. 372

Magnhild Bjørgan hevder også i 1952 at klimaet var blitt bedre. Skoggrensen i Talvik hadde siden århundreskiftet flytta seg høgere opp. 373

Fra 1920 til 1970-tallet er en stor del av skogen avvirket og produksjonen brakt over på yngre aldersklasser med utviklingsmuligheter. Men likevel vil gjennomsnittlig tilvekst pr. daa være så lav, at det drives skogbruk på arealer som på Østlandet ville blitt klassifisert som dårlig mark. Dette skyldes at furuskogen i Finnmark danner den polare barskogsgrense. 374

9.3.1 Kommersiell skogsdrift i mellomkrigs­tiden

Det var anlegget av A/S Sydvaranger som ga støtet til den store fremgangen i skogsdriften i Sør-Varanger. Bedriften trengte materialer til bl.a. driftsbygninger og boliger og tresviller til jernbanen mellom gruven mellom Kirkenes og Bjørnevatn. 375

Elvenes sagbruk som ble startet i 1912, ble kjøpt av staten i 1920. 376 I 1926 kom en bestemmelse om at staten bare skulle selge tømmer til eget bruk, noe som bl.a. førte til at den private bedriften Kvien sag måtte legge ned. 377

Private norske interesser dannet A/S Pasvik Timber Co. i 1921. Dette hang sammen med at Pasvik var blitt grenseelv mot Finland etter 1.verdenskrig. Finnene satte igang en langt større aktivitet enn tidligere og drev også egen fløtingsvirksomhet. Selskapet baserte seg på å ta imot finsk tømmer fra Enaretraktene. Her var det tømmermengder som langt overgikk det staten kunne ta ut av Pasvikskogene. Rundt midten av 1930-årene tok f.eks. Statens sagbruk ut 30 000 stokker pr. år, mens A/S Pasvik Timber tok imot hele 400 000. I ti-året 1926-35 ble det fløtet 300 000 stokker for statens skogvesen, men A/S Pasvik Timber tok imot over 2 millioner. 378

Tana fikk før krigen tømmer og trematerialer fra distriktene Anarjohka og Karasjohka, fortalte ordfører K.Rasmussen i 1952: Dette ble fløtet ned med elva i flåter. Omkring 1925 ble det oppført et sagbruk i Boftsa, men det ble flyttet til Karasjohkas munning p.g.a. den lange og vanskelige transporten etter elven. 379

Den øvre grensen for avvirkning i Pasvik ble etter taksasjon 1916-19 satt til 10 000 m³ eller 30 000 stokker. Det ser ut til at man stort sett har unnlatt å overskride dette tallet selv om det i enkelte år rundt 1930 var oppe i 15 000 m³ . 380

I 1940 kom tyskerne og med dem en hard beskatning av skogene. Den ble av samtiden oppfattet som rovhogst, som ordfører D. Heitmann i Alta kaller den. 381 Det store uttaket måtte virke nærmest sjokkerende siden all skog var betraktet som verneskog og derfor blitt forsiktig behandlet. 382

Tyskernes overavvirkning i Pasvik var på 30 700 m³ under krigen. 383 I Alta var tilveksten i statens skoger 2256 m³ og årlig hogst 2000 m³ . Det er beregnet at tyskerne hogde ca. 80 000 m³ av furu og bjørk til brensel og bygninger. De har blant annet hogd helt ned til den vakre og prektige Altagård-skogen, som dannet et godt vern mot vær og vind for bebyggelsen på Elvebakken. 384 Tysk hogst gikk særlig hardt ut over Leirbotnskogen, heter det fra Talvik. 385

Utenom til brensel og brakker trengte tyskerne trematerialer til snetunneller og til flyplassene som fikk plankedekke. 386 Men noe ble da berget. I Anarjokdalen ved Helligskogen hadde de etterlatt seg 3-4000 tømmerstokker. Avd.ing. Kristian Sørensen fikk fløtet dette tømmeret ned til Dorvinjargga hvor en sagbrukseier hadde berget det meste av utstyret. De skårne materialene gikk til brobygging. 387

Situasjonen var trolig ikke så dårlig som man trodde de første etterkrigsårene, iallfall ikke i Pasvikdalen. I slutten av 1950-årene ble man klar over at Pasvikskogenes tilvekst var større enn tidligre beregnet, over 20 000 m³ mot 15 000. Dessuten var det i årene 1920-40 blitt årlig avvirket 4 000 m³ mindre enn nødvendig. 388

9.3.2 Kommersiell skogsdrift i etterkrigstiden

A/S Pasvik Timber Co., som var ett av Skandinavis mest moderne sagbruk, ble bombet i 1940 og hele bruket og størsteparten av beholdningen brant ned. Elvenes sagbruk ble brent i okt­ober 1944. 389

Fløting krever at begge bredder kan brukes. Derfor var det ikke mulig å gjenreise Pasvik Timber etter at Pasvik ble grenseelv mot Sovjet. Elvenes Sagbruk og Høvleri hadde lignende vanskeligheter. Den tok riktignok sitt tømmer fra norsk skog, men fløtingen falt bort av samme årsak, og dette førte til vanskeligheter for sagbruksdriften. Det ble i første omgang løst ved at man saget tømmeret på mindre sagbruk nær hogstfeltet og fraktet det med bil til Kirkenes. 390 Elvenes sagbruk ble deretter bygget opp i Kirkenes 1951. 391

Brenningen av Finnmark førte til stor etterspørsel av trelast, noe som gjorde at produksjonen kom fort igang. 392 Men samtidig var fylket helt avhengig av tilførsel utenfra.

I 1965-66 ble det avvirket 52 330 m³ , det laveste tall blant fylkene. Bare 43% gikk til salgs, mot f.eks. 90% i Hedmark. Hjemmeforbruket er m.a.o. stort. Den lave salgs- og avvirkningsandelen er et resultat av flere forhold. Hele 88% av arealet er løvskog, målt i kubikkmasse bare en brøkdel av Hedmarks. Det faller kostbart å frakte dette trevirket lange avstander for videre produksjon. Dessuten er den produktive skogen under barskogsgrensen svært spredt. Over 80% av salgsavvirkingen går til skurtømmer. 393

I Samekomitéens innstilling av 1956 heter det også at i store områder har det ikke vært hogd p.g.a. vanskene med å få frem tømmeret. Det meste av furuskogen er sagd opp til skurlast ved små bondesagbruk som delvis har fått tømmer fra Finland. 394

Den årlige avvirkningen etter krigen har gått tilbake. I 1974-75 var den ca. 27 000 m³ . 395 Vedutvisningen av løvskog til lokalbefolkningen har også gått sterkt tilbake. Det ble f.eks. på 1950-tallet årlig utvist ca. 20 000 m³ (se tabell under). 396

Det er som nevnt staten som eier de langt største skogarealene i Finnmark. De private eiendommene består mest av løvskog, som har gått til brensel.

9.3.3 Gamme- og husbygging

Gresstorv ble også brukt til annet enn brensel, særlig til gammer av forskjellig slag. Men overgangen fra bo- og fellesgammer til tømmerhus hadde tatt til alt fra slutten av forrige århundre, og denne utviklingen skjøt fart fra ca. 1910. I 1910 var det f.eks. ennå 20 fellesgammer i Porsanger. I 1920 sto bare 2 tilbake. I tillegg kom ca. 15 bogammer. 397 Ennå i 1940-årene var det mange selv på kysten, som holdt til i bogammer. Fjøsgammer var også alminnelige, sier Kolsrud. Til en velutstyrt gård i Rognsund hørte det med 2-3 skjåer samt naust. Alle trehus var kjøpt eller laget av trevirke fra fastlandet. De kunne bruke russetømmer, men foretrakk tømmer fra Alta fordi dette krøp mindre, råtnet saktere og var hardere i veden: Altatømmeret var for det meste arbeidt av kvenane i Alta.398

9.3.4 Fôrtyper og redskaper

Det man utnyttet av skogen til husdyrfôr var:

Beit: oftest ris og tynne kvister, særlig av bjørk tatt vinterstid, men også av furu med baret på.

Brom: friske kvister med løvknopper på (mot våren), helst av bjørk, men også av andre treslag.

Skav: bark av forskjellige treslag.

Bruken av disse forskjellige fôrtypene var fullstendig avhengig av hvor i Finnmark man befant seg. Som det heter fra Bergsfjord i Loppa: Skav er ikke kjent, mest fordi den eneste skogen er småvoksen, kronglete bjørk. 399 Det samme gjaldt beit og brom. 400

Derimot skavet man rogn i Nuvsvåg i samme kommune, men så lite skog som fantes, tok den snart slutt og man gikk over til selje og bjørk. 401 Det samme problemet gjaldt også risbrytingen: Det var så lite skog at liene ble helt snauet. 402

Vi er her inne på det samme problemet som tidligere nevnt: Det var en alminnelig oppfatning at skogen var i fare på finnmarkskysten.

Fra Nuvsvåg heter det at man hugget hvor man ville, siden skogen var statsalmenning, og av den grunn ble det fort avskoget. De mer strenge begrensningene gjaldt først og fremst barskog. Hjemmelsmannen påstår også at etter at man sluttet med ku og geit etter krigen, har ungskogen begynt å ta seg opp igjen. 403

Lignende påstander har vi fra andre strøk. Det heter f.eks. fra Øksfjord at mye brom ble brukt der det var noe skog. Og siden skogen ble fullstendig ødelagt mange steder, la staten som største grunneier ned forbud mot å ta brom. 404

Også i Talvik innførte staten forbud mot å ta brom. Strøkvis hadde det gått så hardt utover skogen at den forsvant fra privateiendommer. 405

I områder med mere skog hørte man mindre til slike problemer. I Kvalsund ble det brukt litt skav, men helst seljeris (beit) og lyng. 406

I Jarfjord var både brom og særlig skav kjente fôrtyper. Her gikk det helst på vier- og bjørkebark. 407

Også i Alta var skav (av rogn) mere brukt enn brom. Dyrene foretrakk skav, heter det. 408

I gamle dager ble det brukt mye brom i Tverrelvdalen og Eibydalen. Men i nyeste tid gikk bruken ut fordi det ble regnet som en dårlig gård som brukte slikt fôr. 409

Derimot ble det brukt brom av rogn, selje og bjørk, ennå så sent som siste vår (1966) i Polmak. 410

Skogens produkter ble også brukt til å lage redskaper av. Furuvidjer ble brukt til reip og til dragliner til nøter. Bjørke- og seljerøtter ble brukt til å feste ljåen med, til å binde garnstein og kavel eller til klaver til kyrne. 411 Men bruken av slike redskaper hadde alt lenge vært i retur. Både i Alta, Sør-Varanger, Tana, Hasvik og Loppa het det i 1960-årene at vidjer o.l. var noe man helst hadde brukt før eller i gammel tid. 412

I Masi var det ingen som visste om det var blitt brukt garntelner av bjørkerøtter og vierrøtter (tæger). Men dragtau av tæger på siknøter ble brukt helt til 1920-årene. En og annen har også forsøkt å lage små båter til fjellfisket, men ingen har bygget elvebåter. 413

9.4 Sennegress og myrull

Skjæring og tilberedning av sennegress er en hel slåttonn. En familie bruker i gjennomsnitt 50-60 kg ferdigbehandlet gress pr. år, sier Adolf Steen. Gress som ikke er tilberedt, ble brukt av enkelte i madrasser eller som sengeunderlag. De fastboende i Masi hadde tidligere et stort marked for sennegress, men i 1950-årene hadde reindriftssamene selv begynt å skjære gress.

Dessuten hadde fastboende selv begynt å gå over til gummistøvler, pieksut og annet skotøy. Men for enkelte kunne sennegresskjæring likevel ha stor økonomisk betydning. Steen nevner en kvinne som solgte opptil 500 kg ferdigbehandlet gress til 4 kr. pr. kg i året. I 1959 kunne hun f.eks. ikke dekke etterspørselen. Husflidsutsalg o.l. hadde da også begynt å avta sennegress. 414

Plantefarging var ikke brukt etter krigen, og det samme gjaldt myrull. Å blande myrull i ullen under kardingen var kjent fra flere steder i Finnmark. En kvinne fortalte meg (Steen) at når de kjøpte votter på markedet i Bosekop, hendte det ofte at de var lite sterke. Dette kom av at det var blandet myrull i saueullen.415

10 Kommunikasjoner

10.1 Kommunikasjons­utviklingen fra ca. 1870

I 1869 kom de første bevilgningene til veibygging i Finnmark. Det gjaldt veien Strand-Ryeng i Pasvikdalen. Veibygging kom sent igang her i forhold til resten av landet og rundt århundreskiftet var det, bortsett fra veien Vardø-Smalfjord, bare noen få hovedveier ellers i fylket: Over Alteidet, i Altadalen og i Pasvik.

Landets første veilov av 1824 forutsatte at veier fikk status som hovedvei eller bygdevei. Dette var en inndeling som holdt seg inntil veiloven av 1963 inndelte de offentlige veier i riksveier, fylkesveier og kommunale veier. Dessuten hadde selvsagt byene gater og i samme kategori finner vi de såkalte fiskeværsveier. Det var nødvendig å bygge slike gater for å kunne få fraktet fisk fra fiskebrukene ved sjøen til hjellene som ofte kunne ligge langt unna. 416

Derimot ble telegrafsystemet utbygd i stort tempo omtrent samtidig over hele landet. I 1855 åpnet landets første regulære telegrafstasjon og alt i 1870 var stamlinjen gjennom Norge ført frem til Vardø. I 1890-årene begynte man også å bygge ut telefonnettet. I 1921 var telefonstamlinjen ført frem til alle større byer og tettsteder i fylket.

I 1936 begynte den første sjøflyrute i Finnmark, men først i 1963 sto stamflynettet ferdig, fulgt av kortbaneflyplasser i 1970- og begynnelsen av 1980-årene.

Årsaken til forskjellen i utbyggingstempo mellom vei og telegraf lå først og fremst i behovet for å fremme fiskeriene og ønsket om et samlet Norge: Som vitenskapsmannen og politikeren Ole Jakob Broch sa det i 1860-årene: Landet var ikke en Samling af Bygder, men et helt Land, derfor måtte en gjøre Opofrelser for at holde landet sammen, og det kunne bare skje med telegraf og dampskipsfart. 417

At vei kunne ha samme effekt, sto ikke like klart. Det var først med bilen at veibyggingen ble forsert. At takten i veibyggingen i Finnmark var særlig lav, skyldtes i første rekke de store avstandene og en liten befolkning. Med hesteskyss var veitransport svært kostbar og økte med lengden. Dessuten bodde størsteparten av befolkningen ved kysten hvor man hadde sjøen som ferdselsåre. 418

Så lenge det var fylke og kommune som skulle betale, fantes det også små midler lokalt til veibygging. Med veiloven av 1851 kom imidlertid staten mer aktivt med. Veiloven av 1912 stadfestet praksis med at staten betalte for anlegg av nye hovedveier eller ombygging av gamle. Stortinget kunne fastlegge distriktbidrag og kunne også gi støtte når bygdeveier med tilstøtende bruer ble anlagt. Fylket vedlikeholdt de hovedveier som staten ikke hadde plikt til, og bygdeveier ble vedlikeholdt av kommunene. Kommunen kunne også med statlig og fylkeskommunal støtte ansette veivoktere som hadde oppsyn med vedlikehold. 419 I 1920 ble veifondet innført. Mens staten ellers i landet ga et tilskudd på 40%, var tilskuddet i Finnmark 50%. I 1926 overtok staten vedlikeholdet av alle viktige veier.

Det som drev frem utviklingen av kommunikasjonene i Finnmark, var som nevnt, behovet for økonomisk utvikling og ønsket om å knytte landet tettere sammen, de såkalte Nationale grunde. I Finnmark fikk det sistnevnte argumentet en særlig tyngde sett på bakgrunn av de etniske forholdene her generelt og den finske fare spesielt (d.v.s. at man mente at Finland ville prøve å øke sin innflytelse i områder hvor det bodde kvener) . Dette var argument som ble trukket frem både når det gjelder veier, telegraf, telefon og kringkasting.

Kilde: Nordlandet 1920:128

Men for veier spesielt var det også flere andre årsaker. I mellomkrigstiden ble det faktisk arbeidsløsheten som opprettholdt veibyggingen. Flere av veiene som var satt opp på kommunale ønskelister, men først strøket av økonomiske grunner, ble tatt opp igjen som nødsarbeid. At man kunne ta inn folk helt uten erfaring på veibygging, skyldtes at med unntak for noen få spesialister, krevde veiarbeid færre fagkunnskaper enn f.eks. havneutbygging.

Militære hensyn og behov, både norske og tyske, har hatt betydning både for hvor veiene skulle gå og hvilke som ble bygget.

Det ble også vist til klimatiske og geografiske forhold for å gå inn for vei i stedet for å satse ensidig på sjøen.

Enkelte veier, broer og senere tunneller ble fremmet for å gjøre dagliglivet lettere og øke trivselen. Trygg skolegang var et argument, et annet var at med vei ble det lettere for lege og jordmor å komme frem.

Endelig hører vei sammen med bil. Uten den ville veiene vært få og lengden ubetydelig. Som veidirektør Johs. Skougaard uttalte så tidlig som i 1909: Biltrafikken ville bli en så betydelig transportfaktor at man måtte ta hensyn til den ved bygging og vedlikehold av veier. 420

Sjøflyruten kom til Finnmark i 1936, men inntil stamflyruten og kortbanenettet kom var dette et eksotisk transportmiddel for de fleste. Ennå på 1950-tallet var det ikke mer enn 1-2000 passasjerer på Finnmarksruten, som startet i Tromsø og endte i Kirkenes. Størst betydning hadde den for postbefordringen. Fylkesmann Hans Gabrielsen forutså i 1937 at en effektiv forbedring bare kunne skje ved oprettelse av flyveruter, siden en tur fra Oslo med båt og jernbane tok 5 døgn. 421

10.2 Mellomkrigstid

10.2.1 Veier som økonomiske virkemidler

I forbindelse med en nordnorsk varemesse i Bodø i 1937 skrev R.M.B. Schølberg: Når man kommer til Finnmark og dette fylkes krav på veier, er det meget vanskelig å peke ut det veianlegg som kan henstå. I dette fylke, med den værhårde kyst, og med de – nærsagt – uendelige innlandsvidder, er hver meter vei vel anbragt. Riksveiens sidelinjer og de foreslåtte forbindelser til Sverige og Finnland vil utløse langt mer vidtrekkende økonomiske muligheter enn de rent turistmessige... Hvor veiene er bygget har rydningsmenn slått sig ned og jord som før lå unyttet er blitt av verdi. Også andre inntektsgrener har veiene skapt. 422

Dette var synspunkter det var bred enighet om. Veimangel hindret utviklingen innen alle grener av næringslivet, og særlig innen fiskeriene og jordbruket. Veier måtte bygges for å transportere varer frem til markedet. Fiskere uten båt og transportarbeidere kunne lettere komme seg til produksjonsstedet. Dette argumentet må ses i sammenheng med en utvikling der båtene ble større og enkelte steder ble hengende etter p.g.a. mangel på god havn. Fisken som ble fanget her, måtte fraktes til anløpsstedene for hurtigruten. Kravet om såkalte fiskeeksportveier ble da også reist av fiskernes org­anisasjoner i Nord-Norge i desember 1933, trolig etter initiativ fra Kamøyvær fiskarlag. 423 De fattet beslutning om bygging av 3 slike veier: Nordmannset-Kamøyvær, Nordvågen-Kjelvik og Kjøllefjord-Skjøtningberg. 424 Av disse veiene ble Nordvågen-Kjelvik aldri fullført.

10-15 år tidligere sto ikke veikravet på kysten så sterkt. Nord-Norges Fiskerforbund la f.eks. i en uttalelse i 1919 hovedvekt på økt hurtigrute- og godsbåtfrekvens. Veier var bare noe som innlandet trengte for å kunne knyttes til landets felles kommunikasjonsnett, som var sjøen. 425 Nå mangler Finnmarkskysten for en stor del skjærgård og har få naturlige havner. Behovet for havneanlegg var derfor stort, og utgiftene ble også større enn andre steder, skrev fylkesmann Hans Gabrielsen i 1937. Men han trakk også frem at folk var opptatt av å fullføre riksveien frem til Grense Jakobselv. 426

Fylkesmannen pekte i 1937 på den viktigste årsaken til denne holdningsendringen blant kystbefolkningen: Små fiskevær som f.eks. Kjelvik kunne ikke utnytte fullt ut sine muligheter som fiskevær p.g.a. dårlig forbindelse til større havner. Særlig gjaldt det ferskfiskeks­porten, som kanskje er den mest lønnsomme gren av fiskerinæringen. Transport av ferskfisk med motorbåt var for kostbart med små partier, men med veiforbindelse ville det være mulig å sende fisk til større havner med bil, uansett størrelse på partiet. 427

Overingeniøren (d.v.s. veisjefen) i Finnmark nyttet samme argumentering når det gjaldt veien Sandøybotn-Låtre: En veiforbindelse over Sørøya til Sørøysundsiden ville gi en bedre forbindelse til kystrutene og fremme ferskfiskeksporten. Det samme gjaldt veien Mehamn-Gamvik. 428 I 1938 hevdet fylkestinget at slike veier ville være av den aller største betydning for fylkets økonomiske utvikling. 429

Fylket hadde nedsatt en krisekomité som skulle komme med forslag for å lindre arbeidsløsheten og fattigdommen. I hovedsak gikk forslagene ut på veiarbeid og dernest diverse molo- og støarbeider. 430 Hovedårsaken til vektleggingen av disse områdene må være at arbeidet var av en slik art at det kunne utføres av uerfarne folk.

Når det gjaldt jordbruksstrøk, var nytteeffekten av veier større enn for fiskeværene, slik man så det i mellomkrigstiden. Skulle de mest isolerte områdene utvikles, var det bare veier som nyttet. I 1938 henstilte derfor krisekomitéen til staten om å bygge ut kolonisasjonsveier slik at nybyggingsfelt og nye jordbruksfelt fullt ut kunne utnyttes. 431 Landbruksdepartementet hadde gitt bevilgninger til slike formål siden 1919. Overingeniøren skrev i 1930 om veien Karpelv-Lanabukt at langs traséen lå adskillig dyrkbar jord. 432 Veien gjennom Luftjokdalen i Tana som sto ferdig i 1939, var i sin helhet bygget for bureisningsmidler. 433 Det var imidlertid også kanalisert inn store midler i dette arbeidet p.g.a. fornorskningspolitikken (se kap. 10.2.3. Nasjonale hensyn).

I veibudsjettproposisjonen 1934 skrev overingeniøren at Skipagurra-Polmak skulle bli ­første parsell i sambindingsveien opp Tanaelven. Hittil hadde transporten foregått med båt om sommeren og hest om vinteren. Det var også nyttet reinskyss, men denne var i tilbakegang. Slike transportmidler blir uøkonomiske på lengre avstander. En vei gjennom dalføret derimot ville lette jordbruk, handel og omsetning av distriktets eksportprodukter, kjøtt, laks, vilt og bær, og dessuten få stor betydning for turisttrafikken. 434

Bilturismen var i vekst i mellomkrigstiden, men som pådriver for veibygging hadde den nok bare betydning når det gjaldt den såkalte Nordkappveien, d.v.s. veien Smørfjord-Nordkapp med ferge over Magerøysundet. Landsforeningen for Reiselivet i Norge tok opp spørsmålet om en vei til Nordkapp alt i 1908. Både veidirektøren og Arbeidsdepartementet mente da at dette bare var av interesse for turismen. 435 I 1933 foreslo Honningsvåg og Omegn Turistforening at Nordkappveien skulle bli riksvei, og dette ble fulgt opp av Nordkapp kommunestyre. 436

I det hele var det et tett samarbeid mellom kommune og turistforening. Dette skyldtes at Nordkapp kommune vel var den eneste kommune i Finnmark hvor turismen hadde en viss økonomisk betydning. Med vei ville mer av turisttrafikken gå gjennom befolkningssentraene i kommunen med de økonomiske ringvirkninger det kunne gi, og den ville dessuten gagne lokalbefolkningen. Men at både veidirektør og Storting gikk så sterkt inn for veien i sitt budsjett for 1939, skyldtes nok mer at organisasjoner som Nord-Norges Turisttrafikk-Forbund og Landslaget for Reiselivet viste til: at vi dårlig har forstått å utnytte Nordkapp forretningsmessig. 437 Med det mente de at veien ville få økonomisk betydning for langt flere enn bare Nordkapp kommune.

Turismens betydning viste seg også i forbindelse med veien Svanvik-grensen til Finland (nå Russland). Det vil neppe opstå nogen turisttrafikk av betydning hverken i Pasvikdalen eller det øvrige distrikt før det blir sammenhengende vei Kirkenes-grensen, fremholdt veidirektøren. Enda større betydning ville den få med stamvei, fortsatte han. 438 Men såkalte turistveier møtte også motstand (se kap. 10.3.4Etterkrigstid-konflikter).

10.2.2 Nødsarbeid

Veisektoren er en viktig sysselsettingsfaktor i Norge. I mellomkrigstiden kom den dessuten til nærmest å være synonym med hjelpe- eller nødsarbeid, som vel best kan sammenlignes med markedstiltak i dag. Da A/S Sydvaranger gikk konkurs i 1925, var det veivesenet som fikk i oppdrag å skaffe arbeid til 500 mann. 439 En særlig faktor var som nevnt at veibygging ikke krevde store fagkunnskaper.

I 1931 viste f.eks. Arbeiderpartiet og samorganisasjonene i fylket til gjennemgangsveien i Finnmark, hvor der i et sådant tilfelle må gjøres alt mulig for å kunne få plassert flest mulige av de ledige arbeidere, fiskere og småbrukere fra alle dele av vårt fylke. 440

Etter 1923 ble alle veiarbeider i fylket enten påbegynt eller delvis utført på et senere tidspunkt ved hjelp av nødsarbeid. I 1922 ble alle kommunene i Finnmark oppfordret til å sende inn sine veiønsker til fylkesveistyret. Men det ble langtfra tatt hensyn til alle ønskene. Gamst og Samuelsberg skriver f.eks. at det var en beskjeden plass Loppa fikk etter at veistyret hadde barbert planen. Det skulle imidlertid gå annerledes. Veibygginga måtte forseres for å skaffe arbeid til en nødlidende befolkning.441

Sosialdepartementet hadde fra 1919 anledning til å yte midler til slikt arbeide. Men alt i 1916 skrev fylkesingeniør A.Rode at det var anledning til å engasjere arbeidsledige til vinterarbeid på veiene Sandnes-Neverskrukbukt og Lakselv-Karasjok. Men slikt arbeid ser ikke ut til å ha funnet sted før 1920 eller 1921. 442 Årsaken var mangel på arbeidskraft. Under 1.verdenskrig var det høy aktivitet og bl.a. forfalt fiskeværsveiene fordi det var umulig å få folk til vedlikeholdsarbeid. Folk tjente bedre på annet arbeid. 443

Utover i mellomkrigstiden ble veibygging en så viktig sysselsettingsfaktor at veidirektøren i 1939 uttrykte store betenkeligheter over bruken av maskinplanering på Kautokeinoveien. Det var første gang maskinelt utstyr ble brukt i veibygging i fylket. Tillatelse ble først gitt da veisjefen i fylket sa at de ikke kunne få veien ferdig etter planen med bare manuell arbeidsinnsats. 444

10.2.3 Nasjonale hensyn

Men den viktigste årsaken til maskinell bruk var at myndighetene så det som en oppgave av stor nasjonal betydning å fullføre stamveien (riksvei 50 = E6) gjennom fylket. 445 Utenriksminister Koht var f.eks. meget opptatt av et bedre veinett i nord. Dette hang sammen med en utenrikspolitisk krise høsten 1936: Sovjets uttreden av Folkeforbundet og norsk frykt for en krig mellom Sovjet og Tyskland i nordområdene. 446

Men veibygging av nasjonale årsaker er langt eldre. Allerede de første statsbidrag i 1869 ble gitt på denne bakgrunn. I begrunnelsen for stortingsproposisjonen heter det at veier i Sør-Varanger ville gjøre området skikket til fast Beboelse af Folk med norske Livsvaner. Man håpet også at veiarbeiderne som alle var sørfra, ville slå seg ned som bureisere, noe som til en viss grad også skjedde. 447 Dette hadde sin årsak i den store innvandringen av kvener, særlig til Øst-Finnmark.

Det ble fra sentralt hold argumentert med at Finnmark var et utsatt grensestrøk, som i særlig grad trengte støtte for å utvikle sine næringsveier, og få en økonomisk stabilitet som kunne gi befolkningen større mot på kampen for tilværelsen. Den beste veien til bedre livsvilkår var bedre kommunikasjoner. Finnmark var politisk sett utsatt for en dobbel fare. Finland var et storfyrstedømme under tsaren siden 1809, og Russland ble betraktet som en potensiell trussel, iallefall frem til 1905. På den tid var det oppstått en finsk nasjonalisme (fennomani) som både ville frigjøre seg fra Russland og skape et Stor-Finland. De norske kvenene ble derfor også ansett som en trussel. Derfor syntes faren for et norsk Finnmark enda større etter at Finland ble selvstendig i 1917. At nasjonalistiske og fascistiske bevegelser som Lappo-bevegelsen og Det akademiske karelske selskap fikk en viss innflytelse i Finland, gjorde ikke frykten mindre på norsk side. Samene var ikke betraktet som en tilsvarende fare, men utgjorde etter tidens tankegang en fremmed nasjonalitet. Det gjaldt derfor å bedre de økonomiske forhold for å sikre stabilitet. 448

Slikt sett kom det noe positivt ut av fornorskningen, særlig i østfylket. Uten denne hadde innlandet i forhold til kysten, utvilsomt vært mer isolert og fått mindre kapital tilført enn det faktisk fikk i perioden frem til 1940. Rode skrev f.eks. i 1919 at det var en rekke veianlæg som væsentlig bygges for en relativt liten befolkning, men som maa utføres for en stor del av nationale grunde. Dette gjaldt bl.a. veien til Polmak, forbi Storfossen og opp Tanadalen hvor det var så lite folk at veiens berettigelse her er egentlig mest av nationale grunde. Veien Jarfjord-Grense Jakobselv var å betrakte som en ren national vei for at opretholde den norske koloni i Grense Jakobselv. 449 Bureisningstiltak i statlig regi og i stort omfang i Pasvikdalen ble satt i verk i 1928, og innen 1940 var det blitt bygget 93 km vei, bl.a. Bjørnevatn-Nyrud, i bureisningsøyemed. 450

De lokale myndighetene i Finnmark brukte også finsk aktivitet i nord som en brekkstang vis-a-vis staten. Det gjaldt f.eks. fremføringen av en finsk stamvei. Det vakte særlig irritasjon i Sør-Varanger at det på norsk side tilsynelatende ikke ble vist den samme energi for å få en tilsvarende vei gjennom Norge. I 1927 skrev Sydvaranger Avis at det ikke kan tåles å ligge tiår tilbake: Vi vil fram gjennom eget land. 451

I 1930 uttalte fylkestinget at med daværende bevilgninger ville det gå en menneskealder før stamveien sto ferdig. Til sammenligning hadde Finland gjennomført veianlegget Rovaniemi-Petsamo (600 km) på 10 år. Den sto ferdig i 1931. 452 Fylkesmann Gabrielsen viste også til denne veien: De nasjonale, stedlige og militære hensyn krever at norsk veibygging må påskyndes mest mulig. 453

Et ledd i fornorskingen var at det skulle snakkes norsk ved alle veianlegg. I praksis var det imidlertid ikke alltid like lett å gjennomføre dette. Eilif Os forteller at han ble gitt to råd, da han overtok som oppsynsmann på veien Karlebotn-Gandvik midt på 1930-tallet: Du må vaske opp hver gang du har spist, og du må ikke tillate at det snakkes finsk i brakkene. Begge deler gikk over styr for meg etter noen dager.454

Kilde: Den Norske Turistforenings Årbok 1938:59

10.2.4 Geografi og klima

Selv om båten var det sentrale fremkomstmidlet på kysten, var det de som så en fremtid i veier her også. Særlig var Rode aktiv når det gjaldt å fremme veibygging i og mellom fiskeværene. Finnmarkskysten var ofte herjet av uvær, noe som gjorde det uråd å komme frem med båt. Veien fra Andsnes i Loppa til Segelvik i Troms ble nettopp bygget for å lette transporten når finnmarksfolk under uvær måtte lande på sørsiden, og tromsfolk på nordsiden av halvøya mellom Kvænangen og Stjernsundet. 455

Foran fjordkystene var det også lange utgrunner slik at man bare kunne komme i land på steder som kunne ligge langt fra bestemmelsesstedet. For å spare lange omveier med båt kunne man også bygge vei over eider. Et slikt eide var Storbukt-Nordmannset på Magerøya. Her kom det vei i 1915. 456 Ved Hopseidet samlet det seg fiskere både ved Laksefjord- og Tanasiden. I begrunnelsen for å bygge vei heter det at denne kunne spare fiskerne for lange transporter rundt Nordkyn-halvøya av bl.a. agn. Samtidig kunne de transportere mindre båter over eidet hvis fisket var bedre på den ene eller andre siden. 457

10.2.5 Veien som trivselsfaktor

Tanken om at veier ikke bare skulle ha en økonomisk betydning, men også virke som en trivselsfaktor, har vel fått mer gjennomslagskraft i etterkrigstiden. Det er et argument som bl.a. er blitt flittig brukt om fastlandsforbindelsen til Magerøya.

Men heller ikke i mellomkrigstiden var man fremmed for en slik tankegang. Man hadde et videre siktemål med veien enn bare å transportere varer på. Som Rode sa det i 1919: Fiskeværsveier ble ikke bare bygget for å komme frem, men også for å fremme regulering og ordentlig bebyggelse og muligheten for at holde rimelige sanitære forhold under store ansamlinger av folk. 458 En vei Tufjord-Valen på Rolfsøy ville virke stabiliserende på livsforholdene der ellers i fiskeridistrikter med dårlige kommunikasjoner er variable og avhengig av fiskerienes gang, skriver veidirektøren i 1934. 459

Veier og broer kunne gjøre det lettere å få tak på doktor og jordmor eller gi barna en sikrere skolevei. I 1919 ble det i Talvik søkt om vei gjennom Hestnesbergene ute i Stjernsundet, for en væsentlig del av hensyn til skolesøkningen. 460 Veien Svanvik-grensen ville ha stor betydning for skolegang, tolltjeneste m.m., som det står i veibudsjettproposisjonen for 1938. 461

Veiene førte også til at folk særlig fra byene og større tettsteder trakk lenger bort fra sine bosteder, og la beslag på områder som tidligere mest hadde vært brukt av lokalbefolkningen. Klaus Iversen sier det slik: For befolkningen i Hammerfest gjorde dessuten veiutløsningen at det ettertraktede rekreasjonsområdet i Repparfjorddalen ble lett tilgjengelig. Feriekolonien kunne derfor bygges, og hyttebyggingen tok til for alvor. 462

10.2.6 Initiativtakere og motstandere.

Utenom sentralt plasserte politikere var det også grupper og enkeltpersoner lokalt i Finnmark som ivret for bedre kommunikasjoner. De som på 1800- og tidlig 1900-tallet sto sentralt, var handelsmenn: Det gjaldt å få anløp av dampskip eller telefon og vei lagt til sitt handelssted. Senere meldte fiskerne seg, særlig var de tilreisende fiskerne interessert i telegraf og telefon, men også fiskeværsveier. Fylkestinget begrunnet f.eks. fiskeværsveien i Kjelvik med at når været ble besøkt i vårsesongen av ca. 1000 mann, ble det helt ufremkommelig og de sanitære forhold elendige, det trakkes op til en eneste skjælvende Grød. 463 Vi har også lokale initiativ der hele befolkningen gikk sammen for å fremme veikrav. I 1900 ble det holdt basar i Kistrand og kr. 196,17 ble satt inn på bank til fordel for vei Treviknes-Olderfjord. 464

I 1934 ble det avholdt folkemøter i Tana som satte frem krav om vei Birkestrand-Luftjok. All forbindelse med offentlige kommunikasjoner måtte nemlig foregå over Tanaelva og vår og høst ble trafikken hindret av isløsning og islegging. Dermed ble man i lengre tid avskåret fra utenverdenen. 465

Innbyggere i Kistrand, Måsøy og Kvalsund søkte i 1934 veidirektøren om vei Revsbotn-Smørfjord. Dette var blitt mulig da fordi veimyndighetene hadde valgt Repparfjord-Smørfjord-linjen på stamveien i stedet for Stabbursneslinjen. 466

Innbyggere på strekningen Skreifjord-Kårhamn sendte 8.juli 1938 telegram til fylkestinget om fremme av hovedveiplanen Kårhamn-Skreifjord-Tverfjord-Støvelhamn. 467 I mellom­krigstiden var det dessuten et økende press fra kommunestyrer, partier og fagforeninger mot statsmyndighetene for å få dem til å bevilge midler til veibygging for å få ned arbeidsledigheten.

Motstand mot veibygging var det trolig ikke før krigen. Jeg har f.eks. ikke funnet noe eksempel på at reindriftssamer protesterte selv om de trolig kunne ha sine betenkeligheter, både når det gjaldt veibygging, kraftverk og gruvevirksomhet. Det som kan oppfattes som motstand, var mer en mangel på interesse. Økonomiske problemer kunne og sette en stopper for veiplaner uten at det lå noen motstand mot veier i det. Det gjaldt f.eks. veien Snefjord-Slotten som Måsøy kommune hadde søkt støtte til i 1917. Men den ville bli så kostbar, at kommunen ikke så seg istand til å bidra med egne midler (= distriktsbidrag). 468 Dessuten satte militærmyndighetene seg imot visse veiprosjekt i grensestrøkene. De foreslo i 1919 at stamveien skulle gå i innlandet for ikke å kunne angripes fra sjøen. 469 Dette var forøvrig et standpunkt som de senere gikk imot. Både før og etter siste krig mente forsvaret at en indre stamvei ville lette et eventuelt angrep fra øst.

Der man hadde sjøen som ferdselsåre har man ikke den trang til at komme frem på landjorden som indlandsbygderne, skrev Rode i 1919, 470 og fortsatte: Veivesenet hadde problemer med grunneierne i fiskeværene «der totalt mangler forstaaelsen av at en vei maa bygges på landjorden - den kan ikke ligge paa sjøen – og at veien kræver endel plads.» 471

Nordkappveien ble også møtt med skepsis, som i første rekke var knyttet til trasevalget. Det var nemlig en viss frykt i Hammerfest og Måsøy for å miste sin del av Nordkapptrafikken hvis veien ble lagt gjennom Nordkapp kommune. De ville helst nytte ruten Revsbotn-Snefjord-Kobbefjord til Magerøysundet. Men noe av motstanden, bl.a. i fylkestinget, skyldtes nok også at man ikke ville prioritere en vei de mente var mer for turister enn lokalbefolkning. 472

10.2.7 Bygdeveier og hovedveier

Den første veibyggingen tok sikte på å skaffe områder som Pasvikdalen, Tanadalen, Lakselvdalen og Øvre Alta forbindelse til fjordene og lokalrutene der. Dette var veier av lokal betydning. Man turde ikke innlate sig på bygging av egentlige sambindingsveier, som f.eks. mellem de forskjellige fjorddistrikter, dertil var avstanden for lang, og før bilen kom, var transport for kostbar over lengre avstander, skrev overingeniør Fixdal i 1938. 473 Det eneste sted hvor lokale hensyn kunne kombineres med bygging av lengre ruter, var i Tana og Varanger. I 1916 var veien fullført mellom Smalfjord og Bussesund.

Veiene, selv hovedveiene, var smale etter nåtidens krav. Veibredden ble heller ikke øket utover i mellomkrigstiden. Vanlig bredde lå på mellom 3 og 3,5 m. Hovedveien Kvalsund-Skaidi som sto ferdig i 1929 hadde en bredde på 3,6 m. Den samme bredde hadde bygdeveien Nordelv-Russeluft i Alta som sto ferdig i 1926, mens veien Smørfjord-Revsbotn var 3,25 m bred. 474

Tanken om en gjennomgangsvei gjennom Nord-Norge dukket opp rundt 1900, mer av nasjonale og kulturelle årsaker enn av økonomiske. I 1908 foreslo amtsingeniøren en gjennomgangsvei for Finnmark. 475 Stortinget bevilget relativt store summer til utvikling av stamveier i Sør-Norge, mens stamveien gjennom Nord-Norge ikke ble fullført før i 1941. 1937/38 var et gjennombruddsår for stamveien. 476

I et foredrag for fylkestinget i 1919 la Rode frem en plan for å knytte sammen fylket. Med unntak for Stabbursdalslinjen følger planen det endelige veivalg. Stabbursdalslinjen ble erstattet av en linje Repparfjord-Olderfjord. De første bevilgninger kom i 1923. 477

Dette hang sammen med en 20-års veiplan, som skulle gjelde fra 1923. Alle kommunene ble bedt om å sende inn en liste over sine veikrav, og en prioriterinsliste: hvilke veier burde bygges i løpet av disse 20 år og hvilke hastet det ikke med. De fleste av veikravene er etterhvert blitt innfridd. Unntaket er representert ved veier til utvær, som Finkongkeila, Sværholt, Makkaur og Opnan. Et fellestrekk er imidlertid at disse veikravene var prioritert lavt alt i 1922. De eneste større veier som ennå ikke er kommet er kystveien som knytter Vardø til Båtsfjord og kystveien fra Kvalsund til Alta.

Stamveien kom til å bli en landssak, som den ble kalt i ukeskriftet Farmand i 1937. Begrepet landssak var viktig som argument mot snevre lokalpolitiske interesser, men også mot de i Sør-Norge som var mot utbygging i nord generelt, eller som angrep det de kalte ulønnsom distriktspolitikk. 478 Fylkesmann Johan Rivertz sa det slik om tendenser i finnmarks­kommunene til å tenke lokalt fremfor regionalt: Stamveien kunne vanskelig arbeides frem på almindelig vis gjennem fylkestinget fordi den ikke støttes av særlige lokale interesser. 479

Høsten 1938 ble det utarbeidet en plan om å fullføre stamveien fra Troms grense til Kirkenes i løpet av to år, og den siste traséen (nåværende rv. 98 over Ifjordfjellet) sto ferdig november 1940. 480

Samme år sto også Karasjokveien, som senere ble en del av E6, ferdig. Varangerbotn-Kirkenes var ferdig i 1938. En indre stamvei over Karasjok og Kautokeino ned til Nordreisa ble foreslått av overingeniør Waarum i 1939. Veien fra Tana frem til Kautokeino ble åpnet i 1977.

10.2.8 Bilen som pådriver

Fra bilen ble tatt i bruk, var det mange som stilte seg skeptisk til den. Striden kom særlig til å stå mellom de som ønsket jernbane og de som ville ha vei. Mot slutten av 20-tallet ble de ideologiske elementene i samferdselspolitikken synlige for alvor ved den artikulerte motstand mot bilen. Denne motstand har siden gått som en rød tråd gjennom samferdselspolitikken, selv om den til tider med sterkere liberalistiske strømninger har vært dempet, skriver forskeren Dag Bjørnland. 481

Prinsippkomitéen av 1920 (nedsatt av Arbeidsdepartementet) konkluderte bl.a. med at bilgodstransport var billigere enn jernbane, iallefall på kortere distanser. Stortinget fulgte opp noen av anbefalingene da den i 1923 vedtok å erstatte flere prosjekterte jernbaneanlegg med veianlegg og bilruter. Veidirektør Baalsrud skrev i 1926 at bilen er et transportmiddel som i særlig grad er tilpasset norske forhold, hvor avstandene er store og befolkningen så spredt at regningssvarende jernbanedrift ikke er tilstede. 482 Når det gjaldt Finnmark, understreket fylkesmann Rivertz dette i 1919: Ved automobilruter vil de umaadelige distancer reduseres i betydelig grad. 483

Med bilen ble omkostningene mindre og lønnsomheten økte ved lengre avstander. Det ble derfor behov for stamveier som knyttet landsdelene sammen. Med veiplanen 1927 ble det tatt hensyn til nye behov slik at fylker som manglet sammenhengende veinett og tilknytning til riksveinettet, fikk større bevilgningene enn før. Det gjaldt også Finnmark. 484

Veitransportens del av godsmengden steg jevnt gjennom hele mellomkrigstiden med et visst tilbakeslag i midten av 1920-tallet. Godsbilen begynte sin uimotståelige fremgang omkring 1920, skriver Bjørnland. 485 I Finnmark kan også overingeniøren konstatere at veitrafikken er i stadig økning på grunn av motorvogntrafikken486 Det ble også fremholdt at veiene måtte utbedres p.g.a. forventet økt biltrafikk. 487

Trafikken med bilrutene var også i stadig vekst og der det var dobbel trafikk med båt og bil, overtok rutebilene stadig mer, skrev Fixdal i 1938. 488 Alt i 1918 ble den gang Norges lengste bilrute startet. Den gikk fra Bussesund til Smalfjord. I 1930-årene var det 8 rutebilselskaper i Finnmark og i det samme ti-året begynte man også med brøyting for å holde veier vinteråpne. Det gjaldt f.eks. Vadsø-Tana vinteren 1933-34. 489 I 1937 var det 221 km vei som ble holdt åpen om vinteren. 490

Etter nåtidens mål for størrelse på bilpark (se tabell ovenfor), kan det synes litt underlig at det ble lagt slik vekt på biltrafikk, når det ble argumentert for veibygging. Men selv om biltallet var lite, så steg det jevnt, og veiene skulle jo bygges for fremtiden også. De som målbar bilsaken, var dessuten menn med relativt høye posisjoner i lokalsamfunnet. I styret for NAF-avdelingen for Midtre Finnmark og Karasjok satt f.eks. 1 overrettssakfører, 2 lensmenn, 1 kjøpmann og 1 drosjeeier. 491

På bakgrunn av den store arbeidsledigheten i mellomkrigstiden kunne dessuten ervervs­messig veitransport synes tillokkende for initiativrike mennesker. Bilen kostet lite i forhold til andre transportformer, hadde stor kapasitet og rekkevidde, kunne gi rimelig inntekt og bli behersket av de fleste etter kort opplæring, påstår Bjørnland. 492 Det ser også ut til at det var et betraktelig antall mennesker som satset på biltransport. I 1926 var det f.eks. 12-13 drosjesjåfører i Hammerfest og året etter var det i Honningsvåg 9 drosjer. 493

10.2.9 Vinterveier, elvebåter, trallebaner

«Vinterveier har vært og er fremdeles av stor betydning for reiser i de indre distrikter selv om betydningen er noget mindre nu efterat der er blitt bedre veiforbindelse», skrev Fixdal i 1938. De ble trafikkert med hest og slede, rein og pulk og ble helst lagt over myrer og vann og oppmerket med busker. Statlig vedlikeholdte vinterveier var Alta-Kautokeino-riksgrensen, Alta-Karasjok og Bugøyfjord-riksgrensen. Veier som var vedlikeholdt av stat eller kommune, var Skipagurra-Sjusjavre på Tanaelven, Karasjohka og Jesjohka. I tillegg fantes noen korte vinterveistrekninger i Karasjok, Porsanger, Tana og Sør-Varanger. Til 1938 var vinterveien Porsanger-Karasjok den mest trafikkerte da det meste av transport fra og til Karasjok og Finland foregikk om vinteren, men etterat Karasjokveien ble ferdig ble «det meste av transporten» utført med biler. 494 En sentral vintervei var f.eks. isveien på Tana som ble opprettholdt til veien kom i 1977.

Fjellstuene var også et ledd i kommunikasjonene. I Finnmark var de plassert langs vinterveiene i en avstand fra 30 til 50 km, som var passende for dagsreise med hester eller reinskyss. Fjellstuer skulle gi reisende billig husrom på reiser over store fjelloverganger. I Sør-Norge ble de fleste av fjellstuer bygget av veivesenet. Men særlig i Finnmark er opprinnelsen til de første fjellstuer mer uklar. Omkring 1860 ble det vanlig å bygge slike for midler av Finmarkens Brændevinskasse. Fra 1876 ble de overtatt av staten, og veivesenet hadde det bygningsmessige tilsyn med dem. 495

Elvebåttrafikk var ennå på 1930-tallet av stor betydning for enkelte innlandsdistrikter. Mest trafikkert var Tanaelva med bielvene Karasjohka og Anarjohka som knyttet sammen befolkningen i Polmak og Karasjok. Med unntak av strykene Storfossen og Ailestrykene er elva lett farbar. Men i tørre somre, som i 1937, kunne trafikken hindres p.g.a. for lav vannstand. Det var et hardt arbeid og langtekkelig med staking, men for ca. 15 år siden begynte man med påhengsmotorer, skrev Fixdal i 1938. En tur Skipagurra-Karasjok tok da vel 2 dager, mens turen nedover gikk på 1 dag når det var normal vannstand. 496

I Pasvikelva er det flere fosser og stryk og her ble det bygget trallebaner. Båten ble plassert på en tralle og skjøvet forbi fossen på en skinnegang. Banene ble imidlertid ikke bare bygget av hensyn til fløtingen. Hensikten var å lette samferdselen for bureiserne og få ferdselen vekk fra finsk territorium. 497

10.2.10 Telegraf og telefon

I Indredepartements innstilling om utbygging av telegrafen i Norge heter det at dette skjedde for å ophjælpe Næringene, især fiskeriene. 498 Historikeren Randi Rønning Balsvik skriver at i Vardø var det tidlig et klart ønske om å ta telegrafen i bruk, særlig fordi samferdselen ellers var så dårlig. Formannskapet sendte lange, inngående skriv til amtsmannen for å få ham til å fremme saken. Et hovedargument var som så ofte ellers fiskeriene. 499 For fiskere og oppkjøpere var det f.eks. viktig å vite hvor fisken sto, hvem som ga best pris o.l.

Inntekten av fiskeriene var meget stor i Norge i 1860-70-årene. I 1870 kunne inntektene av disse settes til ca. 20% av verdiene av alle eksportvarer inklusive skipsfarten. Sildefiskeriene tok seg opp på dette tidspunkt. Samtidig hadde Norge tilnærmet monopol på klippfisk. 500 Utbygging var også et viktig ledd i styrkingen av det norske element i Finnmark. De store avstandene og spredte befolkning gjorde det vanskelig å skape samhold og nasjonal enhetsfølelse. En utbygging var derfor en landsoppgave i både økonomisk og politisk henseende. 501

Dette var også et siktemål i mellomkrigstiden. I Handelsdepartementets budsjettforslag for 1931/32 ble det f.eks. avsatt kr. 9000 til telefonanlegget Tårnet-Lana for norskhetens fremme. 502

I samme lei ligger forøvrig etableringen av Vadsø kringkastingsstasjon i 1934, som da var landets neststerkeste. Som det heter i en enstemmig innstilling til Stortinget fra post-, telegraf- og kystfartsnevnden: Plasseringen blir fastsatt etter en undersøkelse der det vert teke umsyn både til dei økonomiske og nasjonale hensyn.503

Av andre faktorer kan nevnes turismen. I kjølvannene på turistreisefølgene fulgte nemlig en stor telegramkorrepondanse... Det var utlendinger som i 1892 agiterte for telegrafstasjon på Nordkapp, skriver Torolf Rafto i 1955. 504

Fra 1890-årene begynte man en storstilt telefonutbygging, men Finnmark manglet ennå i mange år forbindelse sørover. Først i 1911 ble det fremsatt et forslag om en stamtelefonlinje fra Trondheim til Øst-Finnmark. I 1917 ble Vadsø knyttet til denne linjen. I 1921 fulgte de andre byene og tettstedene etter. 505

I 1921 var det 75 telestasjoner i Finnmark. De fleste var små. 506 I 1948 var det blitt 169 telefon- og telegrafstasjoner. I 1944 hadde Finnmark telegrafdistrikt (Finnmark pluss Nordreisa, Kvænangen og mindre del av Skjervøy) 10 000 km dobbeltlinje for telefon og i selve Finnmark var det 74 200 telefonstolper i riksnettet. 507

Både for telegraf og telefon ble det til etter krigen bare nyttet luftlinjer. De tok plass, men var nødvendige da de var billigere, hendigere og mer driftssikre. Da luft er en dårlig leder, kunne ledningene legges blanke, d.v.s. uten isolerende stoff. Ledningene ble festet til isolatorer av porselen eller glass som sto på tverrjern skrudd inn i stolpene. Vann og jord leder elektrisitet meget godt, og jordkabler må da isoleres i hele sin lengde. Men problemet var at etterhvert ble stolperekkene overlesset med linjer, noe som førte til trafikkbrudd. Det skjedde videre linjebrudd p.g.a. sne, is og rimbelegg og de ble brutt ned av uvær og utsatt for forstyrrelser p.g.a. jordstrømmer, induksjon fra kraftlinjer, naboledninger m.m. Fra 1920-årene begynte man derfor å ta i bruk jordkabler i Norge. I første omgang gjaldt det bare i de større byene. I Vardø var det i 1948 8,5 km jordkabel som sammenlagt utgjorde 245 km telefonlinje, og vanlige luftlinjekurser på stolperekker som utgjorde 16 km dobbel telefonlinje. 508

Gradvis har telefonstolpene blitt erstattet av kabler slik at idag brukes de kun for abonnement- eller nærnettet, ikke for fjernnettet. Til gjengjeld er kraftlinjenettet bygget opp i etterkrigstiden.

10.2.11 Krigsårene

Fra midten av 1930-tallet kom Nord-Norge til å innta en bred plass i norske strategiske vurderinger. I denne sammenheng spilte veiutbygging, særlig fullførelsen av stamveien en stor rolle. 509 De militære var interessert i få fullført stamveien, og det var stadig kontakt mellom Vegvesenet og de militære. En stor del av pengene til fullføring av vegen kom fra det militære beredskapsbudsjett, skriver tidligere overingeniør Knut Waarum. 510

Særlig etter at Vinterkrigen brøt ut i november 1939, begynte man en etter norske forhold storstilt opprustning av Finnmark. I Varanger­området lå det 4 000 mann som hadde sine forsyningslagre i Tana. Dette krevde bedre forsyningslinjer. Veien Varangerbotn-Kirkenes ble derfor planlagt utbedret fra 3,6 til 5 m. 511 Men krigsutbruddet i april 1940 satte en stopper for planene. Både på Banak og Svartnes og i Alta bygde norske militære feltflyplasser før krigen. Dessuten ble en feltflyplass i Karlebotn som fra naturens side så å si var klar til bruk, nyttet av småfly sommeren 1939. 512

Den tyske okkupasjonen forserte til dels utbyggingen av kommunikasjonene. I 1943 ble f.eks. veien Høybuktmoen-Kirkenes utvidet fra en til dobbelt kjørebanes bredde (dvs. 7 m). 513 Veien Elvenes-Jakobsnes ble fullført, det samme ble veien fra Karasjok til finskegrensen. Tyskerne løftet også veien på værhårde strøk, noe nordmenn ikke hadde hatt økonomi til. 514

I forbindelse med det tyske angrepet på Sovjetunionen 1941 bygde tyskerne ut Høybuktmoen. Etterhvert økte trusselen mot de tyske transporter over Østhavet, og høsten 1943 måtte de bygge ut den gamle feltflyplassen ved Svartnes og dessuten en ny ved Berlevåg for å stasjonere jagerfly der. 515 Kautokeino fikk også en feltflyplass i 1943, men alt året før var det bygget en nødstripe her. 516 Økende alliert lufttrussel mot marinebasene i Kåfjord og Langfjord førte til at Elvebakken ble utbedret, og tyske jagerfly ble stasjonert her i 1943. 517

Et omdebattert emne har vært om tyskerne bidro med noe positivt når det gjelder utbyggingen av kommunikasjonene. Det var f.eks. først i 1960-årene at man fikk helårsvei til Kirkenes, mens tyskerne brukte tretunneller til samme formål. En del veistrekninger ble bygget, men som tidligere veisjef Trygve Gimnes skriver: Som helhet sto ikke resultatet i forhold til innsatsen. Tyskerne la nok mye arbeid i å løfte vegen over Myrlandet, likeledes over Hatter fra Repparfjord til Kistrand. Men det meste var klattearbeid og lite effektivt. Det ble i hvert fall ingen sammenheng i arbeidet. 518

Historikeren Guri Hjeltnes sier også at: Det er grunn til å slå fast at en videreføring av tendenser fra 1935-40, uten tysk okkupasjon, trolig ville ha ført til mer positive resultater for norsk næringsliv og økonomi. For selv om tyskerne bygde videre, var slitasjen enorm og vedlikeholdet dårlig. 519

I landet som helhet var tilveksten under krigen bare halvparten av den i 5-året 1935-40. I Finnmark ble det i dette 5-året bygget 327 km vei og i årene 1940-44 289 km. Det gir en noe høyere gjennomsnittlig årsvekst i krigsårene, men tar vi de store ødeleggelsene i betraktning og de store forsinkelsene som dermed fulgte, ville fylket ha stått mye sterkere rustet uten enn med tysk okkupasjon. Bare fra Ifjord til Troms grense ble det utført 156 vei- og 177 brosprengninger. Utbedring og reparasjon av veinettet pågikk helt frem til 1960. 520

10.3 Etterkrigstid

10.3.1 Standardhevning

Med hensyn til veibygging må etterkrigstiden inndeles i to perioder, frem til 1960 og etter. Frem til 1960 ble det bygget mindre vei enn f.eks. under krigen (1944-59, se tabell under). Tiden ble først og fremst brukt til gjenreisning, men det ble også lagt vekt på en noe større standardheving enn tidligere. Veiene ble bl.a. bygget bredere. I 1961 var f.eks. veiene Hammerfest-Skaidi, Tana-Utsjok og Varangerbotn-Vardø, henholdsvis 4,5 og 5,5 m brede. For sistnevntes vedkommende var den imidlertid nede i 3,5 m på enkelte områder. Dette ligger opptil 2 m over gjennomsnittet for førkrigsveiene. 521 Det lave tempoet i veibygging skyldtes i første rekke at redskaper og maskiner var nedslitte, det var streng rasjonering på nye maskiner, bevilgninger til veiformål ble holdt nede og det var mangel på arbeidskraft som en følge av gjenreisning og ekspansjon i andre sektorer. 522

En annen sak var at biltrafikken tross en sterk vekst i forhold til 1930-årene, fremdeles var liten, også i forhold til resten av landet. En relativt større del av vognparken var også engasjert i ervervsmessig kjøring enn i landet som helhet, 14,3% mot 7,6%, 523 og utenlandske bilturister markerte seg mer i terrenget enn senere.

Men i 1960 ble bilrasjoneringen opphevet, og det førte til en 6-dobling av antallet biler i perioden 1959-75 (se tabell foran). I samme periode økte veilengden med 80%. Det moderne bilsamfunnet hører m.a.o. til etter 1960.

At veilengden økte, sier ikke alt om veienes andel av arealet i Finnmark. Veibredden økte fortsatt og i 1976 var 5,5-6 m bredde vanlig standard. Dessuten økte også bruksperioden. Mens det før krigen var sjelden med vinteråpne veier, er dette blitt det vanlige i etterkrigstid. I 1992 var det ca. 200 km vinterstengte veier. Folk brukte dessuten bilen mye mer. I 1980 var gjennomsnittlig kjørelengde pr. privatbil 12 900 km, og bare Akershus lå foran. Når det gjaldt reiseformål, var finnmarkingene de i landet som brukte bilen mest til helge- og fritidskjøring. 524

Standardheving ser vi på en hel rekke felt. Bruenes bredde og akseltrykk begrenser en veirutes transportevne. Ifølge kgl.res. av 1913 skulle akseltrykket være 2 tonn mens de fleste noe viktigere veier i 1961 ble bygget med akseltrykk 10 tonn. 525 Mens det i 1961 var 19 km fast dekke i Finnmark, var dette økt til 137 km (+ 575 km oljegrus) i 1972 og 1 998 km i 1983. 526

Kilde: Kartbilag til NAF’s veibok 1992

10.3.2 Overgang fra sjø til land

Varanger- og Repparfjordområdene var trolig de områdene i Finnmark hvor man tidligst begynte å legge om fra sjø- til landtransport. I 1935 skrev overingeniøren at det er ... på tale å sløife lokalskibet i Varangerfjorden og erstatte dette med bil- og motorbåtruter. Spørsmålet var alt reist i 1929 og han mente at det kunne spares kr. 100 000 årlig på en slik omlegging. 527 Finnmark fylkesrederi (FFR) begynte også omleggingen først i Varanger og dessuten i Repparfjord. 528

Denne utviklingen var det imidlertid mange som så bort fra eller skjøv foran seg. Scheikomitéen sier f.eks. at Måsøy var praktisk talt helt vegløst...Der har vært arbeidet med å få veg ført nordover fra Revsbotn til nordpynten av Porsangerhalvøya. En slik plan er i beste fall langsiktig, og en slik forbindelse antas i alle fall å bli sekundær for øyriket, som må basere seg på sjøforbindelser. Et unntak forsåvidt er Gjesvær, som skal få vegforbindelse over Magerøya til Honningsvåg.529

Komiteen mente likevel at Nordkappveien isolert sett, ikke ga grunnlag for overføring av Gjesvær fra Måsøy til Nordkapp kommune. Annerledes ville det stille seg når veien til Gjesvær er ferdig selv om næringslivet der vel også da vil ha særfordeler av havnen og sjøverts forbindelse. 530

I 1955 hadde FFR startet omleggingen på Langfjord i Talvik. At antall skipsanløp ble redusert fra 3 til 1 i uken, skapte atskillig uro til å begynne med, men båten forsvant helt fra denne fjorden også. Omleggingen fra sjø til land kom til å prege de neste 10 årene. Ofte startet den først med omlegging i sommerhalvåret, så lenge veien var farbar. Det gjaldt Kamøyvær og Skarsvåg i 1956, Øksfjordbotn-Øksfjord i 1960, Hasvik-Sørvær i 1963 og Lebesby-Friarfjord i 1964. 531

I perioden 1945-60 ble det nedlagt 72 skipsanløp i Finnmark, de fleste p.g.a. fraflytting, men 21 kom i forbindelse med omlegging fra sjø- til landtrafikk.532

Spørsmålet er imidlertid ofte om ruter blir lagt ned etter at fraflyttingen er et faktum eller om omleggelser er en medvirkende årsak til flytting. Det er iallfall i lokalpressen i Finnmark blitt fremsatt anklager om at omlegginger eller nedtrapping av rutetilbudet nærmest tvinger folk til å flytte.

I de senere år er det også skjedd en overgang fra ferger til broer og undersjøiske tunneller.

10.3.3 Utbygging av flyplassnettet

Sjøflyruten Tromsø-Kirkenes ble opprettet igjen etter krigen. Man kunne ikke ta i bruk flyplassene da tyskerne hadde sprengt rullebaner, brent plankedekker, tårn og andre bygninger.

Sjøflyene hadde liten passasjerkapasitet, var kostbare å drive og var som fylkesmann Gabrielsen sa det, først og fremst egnet for hurtig befordring av post. 75-100% av godsmengden var da også post. I 1948 fraktet f.eks. busser 17 830, lokalskip 18 070 og fly 591 av- og påstigende passasjerer i Hammerfest. 533 I 1990 var det til sammenligning 95 403 av- og påstigende flypassasjerer i Hammerfest. 534

Behovet for økt kapasitet og hurtigere transport førte til utbygging av stamflyruten. I 1952 sto Bodø flyplass ferdig og i 1956 Bardufoss. For å utvide ruten til Finnmark måtte Alta, Banak og Høybuktmoen tas i bruk. Her var det som nevnt alt provisoriske flyplasser fra før krigen og rullebanene var av slik størrelse at kostnadene med utvidelse ville bli mindre enn ved bygging av helt nye flyplasser. I 1941 bygget tyskerne to rullebaner på Høybuktmoen på henholdsvis 1 000 og 1 200 m. 535 Disse ble utvidet til 1 270 og 1 600 m. Banak ble dessuten utbygd videre etter krigen med bl.a. en rullebane på 2 600 m, bl.a. for NATO-midler, det såkalte infrastrukturprogrammet. 536

Det er i det hele tvilsomt om sivil luftfart ville ha kommet så tidlig i gang som i 1963 med de 3 stamflyplassene, uten denne militære utbyggingen. 537

Men det som virkelig ga god dekning for flysambandet, var kortbaneflyplassene. I 1974 bygget staten ut slike i Hammerfest, Mehamn, Berlevåg og Vadsø, fulgt av Honningsvåg i 1977.

Men alt før den tid hadde f.eks. Berlevåg, etter privat initiativ, satt istand og tatt i bruk den tyskbygde flystripen. A/S Varangfly hadde interesse å bygge flest mulig landingsplasser. Det viktigste var å gjøre ambulanseflytjensten sikrere og mer effektiv. Flere oppdrag kunne ikke utføres p.g.a. været. Når flygerne tok sjansen med sine sjøfly i hardt vær, var det ingen komfortabel reisemåte for pasienten som måtte ut i åpen båt. I 1970 kunne de ta flystripen i Berlevåg i bruk. Etter henvendelse fra en rekke kommuner og lokale flyklubber dro selskapet deretter på befaring til bl.a. Tana, Hasvik, Gamvik og Båtsfjord. Gamvik flystripe ble f.eks. bygget 1971 av Røde Korps Hjelpekorps med midler innsamlet av befolkningen og med støtte av A/S Varangfly. Utenom Gamvik fikk også Hasvik, Båtsfjord og Kjøllefjord sine ambulanse- og taxiflystriper (linjetaxi er en enklere form for ruteflyging. En avgang kan avlyses hvis det ikke er noen passasjerer) med støtte fra selskapet. Båtsfjord flyplass ble utvidet til 800 m i 1975, og i 1978 begynte Nord-Norges første linjetaxirute, Kirkenes-Vadsø-Båtsfjord. I løpet av 1980-årene ble Hasvik, Vardø og Båtsfjord knyttet til kortbanenettet. 538

Denne storstilte utbyggingen kom til å legge beslag på betydelige areal, til rullebaner, tilførselsveier, hangarer m.m. (se tabell under).

Tabellen omfatter 6 sivile flyplasser (Alta, Høybuktmoen, Hammerfest, Mehamn, Berlevåg og Vadsø) og 3 militære (Banak, Svartnes og Kautokeino).

10.3.4 Konflikter

Som for mellomkrigstiden var det liten eller ingen motstand mot veibygging (se kap. 10.2.6 Initiativtakere og motstandere) i de første par 10-år etter krigen. Holdningen var snarere det motsatte. Som det f.eks. heter i innstilling fra samekomitéen av 1956 om jordbrukets vilkår på innlandet: Det er lite av veger og derfor vanskelige kommunikasjons- og transportforhold. 539

Men også for reindriften var veier av største betydning, etter komitéens mening: Bygging av vei fra Kautokeino-Finland ville få avgjørende betydning for Kautokeinoslakteriets lønnsomhet. Det var også nødvendig å bygge veianlegg for å lette transport fra mindre, lokale slakterianlegg. 540 Dessuten mente den at indre stamvei hadde stor betydning for hele næringslivet i indre Finnmark. 541

Men veiprosjekt som ble oppfattet som rene turistveier, ble fortsatt møtt med skepsis. Ordfører Erling Andreassen i Nordkapp sa det slik: Var man ute etter et veiprosjekt, burde man ikke snakke høyt om at det har noen turistmessig interesse, for da kom det svært langt ned på prioritetsplanen. Som en i Veidirektoratet sa til ham: Snakker dere med veidirektøren, så snakk ikke for mye om turistene. 542

Blant årsakene til denne holdningen er synet på turismen som mindre verdifull enn annen næring. Som geografen Knut B.Lindkvist sa det: Tendensen til å se på på turismen som mindre verdifull enn fiskerisysselsettingen, kan skyldes en nedvurdering av turismens innhold. Den har intet å tilby ut over lettvint transport og komfortable hotellsenger. 543

En slik holdning ble representert ved ordfører Reidar Juliussen i Inndyr i Nordland: Riksvei 50, som etter min mening burde ha hett Turistvei 50 var en klamp om foten, som kommunene hadde vedlikeholdet med, men uten å ha gagn av. Den går gjennom ville strekninger som bare turister hadde glede av. Bevilgningene til den gikk til fortrengsel for andre veier som burde utbygges for at folk kunne utøve sin næring der de bor. 544

Tross en en viss overgang til landtransport var ennå ikke avhengigheten av veien dominerende. Dette skyldtes bl.a. at bilen ikke var blitt allemannseie på dette tidspunkt, og at sjøen – iallefall for kysten – fremdeles var langt den viktigste transportveien for lokale produkter. Derfor var det mange som mente at fjernveinettet ikke angikk dem i så stor grad.

Fra 1960-årene, men særlig 1970- og 80-årene har det fra reindriftssamene vært satt spørsmålstegn ved en del veiprosjekt. De gjelder da veier som de har ment ville influere på beiteområdene. Av større prosjekt gjelder det særlig indre stamvei og Nordkynveien. Den indre stamvei var planlagt til Nordreisa, men den siste strekningen fra Biddjovagge til Nordreisa, ble på grunn av protester skrinlagt. Idag er det imidlertid interesse blant næringslivet både i Kautokeino og Nordreisa om å ta denne veiplanen opp på nytt.

For Nordkynveiens vedkommende sto en bitter strid om trasévalget. Denne striden kom også til å involvere sjøsamebygda Laggo, som har ventet på veiløsning siden 1924. Fylkesmannen skrev i 1974 at hvis en ventet med å bygge vei til Laggo inntil veien til Nordkyn er bygget frem til Nikolasdalen, vil veiløsningen til bygda bli billigere. 545 Men Nordkynveien ble lagt lenger vest for å spare reinbeiteområder.

I motsetning til i Lebesby kommune har reindriftssamene og lokalbefolkningen i Nordkapp kommune hatt sammenfallende interesse når det gjelder fastlandsforbindelsen til Magerøya. Ingen av partene ønsket veien over fjellet rett til Nordkapp: Reindriftssamene for at den ikke skulle kollidere med beiteland, og lokalbefolkningen for å få den innom Honningsvåg.

11 Bergverk

Årene 1820-25 betegner et vendepunkt i nord-norsk bergverksindustri da koppermalmfore­komstene i Alta (og Kvænangen) ble undersøkt og satt i regulær drift. 546 Kåfjord Kobberverk som ble drevet i to perioder 1826-78 og 1890-1909, var Finnmarks første større gruvevirksomhet.

Skjerping ble en sport for mange på slutten av 1800-tallet, skriver historikeren Aage Lunde, og Sør-Varanger ble regnet som ekstra tillokkende, noe som vel hang sammen med at jernmalm var registrert her så tidlig som i 1866. Behovet for jernmalm var også stigende i Europa i denne tiden. 547

Det første større funnet ble gjort ved Falkberg på nordsiden av Krokvannet i 1902 og i 1910 begynte produksjonen ved A/S Sydvaranger, finansiert ved tysk kapital. Selv om det finnes en rekke malmforekomster andre steder i Finnmark, er det bare i Sør-Varanger at det er så store forekomster at de har kunnet danne basis for en av landets viktigste bergverksindustrier. Den alt overveiende del av jernmalm i Norge ble levert herfra.

11.1 Mellomkrigstid

Det er kis- (svovel- og kopperkis) og jernmalmforekomster som er de viktigste forekomstene i Finnmark, noe som forøvrig er typisk for landet under ett. 548

I Kåfjord gruver som innstilte produksjonen i 1908, ble det ialt utvunnet 140 000 tonn kobbermalm med et kobberinnhold av 8500 tonn. 549 En kobbergruve av nyere dato var Porsa kobbergruve i Kvalsund. Det var drift her i årene 1900-13. Driften her ble forsøkt tatt opp igjen, først i 1917-19 og så fra 1923-31.

Statsminister Christian Michelsen hadde skaffet seg rettighetene til Porsa før 1.verdenskrig. De tre gruvene i dette feltet produserte i årene 1900-13 og 1923-31 ca. 100 000 tonn malm med et kobberinnhold av 1 200-1 500 tonn. 550 Driften ble innstilt i 1931 p.g.a. av lave kobberpriser. 551

I Porsangerfeltet, et område mellom Brennelv og Skoganvarre, ble det foretatt undersøkelser og prøvedrift etter kobber mellom 1900 og 1910. Her ble det også foretatt boringer og undersøkelser i 1936 og 1951. I 1940 var det planlagt en større prøvedrift med statsstøtte, men den kom ikke i gang på grunn av krigen. 552

Selv prøvedrift ga forøvrig arbeid til relativt mange personer. I Porsanger var 20 mann engasjert fra 1905 og i Porsa var 8 mann i fast arbeid fra 1920-23.

Gull i elvesand ble første gang beskrevet fra Karasjohka i 1866, og siden da er det blitt funnet gull i elvesand i praktisk talt alle vassdrag fra Tanavassdraget til Reisaelven, særlig i Karasjohka, Bautajohka, Annarjohka og Skietcamjohka. De viktigste feltene er: Sargejokfeltet ved Bautajohka, Storfossen og Naaidæjavrre ved Karasjohka og Helligskogen ved Annarjohka. 553 I 1934 ble det satt igang forsøk med maskinell skraperdrift med 30 mann, men det var ikke lønnsomt. Heller ikke forsøk andre steder med slik drift førte frem. 554

En annen gammel ressurs i Finnmark er skiferen. Den største skiferproduksjon i Norge foregår i Alta, og her er også den største produksjonen av kvartsittskifer. På Loppa er det også produsert denne type skifer, mens det i Friar­fjord i Laksefjorden ble drevet frem leirskifer.

Det første sikre bevis på at det ble produsert skifer (for tak) i Alta har vi fra 1858, men frem til 1890 var det mest til eget bruk. Bybrannen i Hammerfest det året førte til at salget innenlands begynte, og i 1929 begynte man å eksportere skifer. 555

Skiferdriften begynte i Tverrelvdalen. Etter 1900 fulgte Peska, Raftesvarre og Detsika. Det nyeste av de større bruddstedene er Stilla fra 1927. 556

Skiferdriften i Alta har hatt en egenartet struktur. Den foregikk hovedsakelig høst og vinter som binæring. Hver skiferdriver hadde sitt eget utmål hvor han drev sitt brudd fra en skiferstue. 557 Skiferfeltene ligger på statens grunn og siden 1933 har de vært forpaktet av A/S Alta Skiferbrudd, en sammenslutning av skiferdrivere. 558 Dagens (1993) drivere er deltidsdrivere, heltidsdrivere og industridrivere.

I Talvik har det også vært noe drift, bl.a. i driftsåret 1934-35 da det ble brutt 50 000 stk. takstein. 559 På Loppa øy begynte man å bryte noe skifer i 1941, og driften ble fortsatt etter krigen. 560 I Friarfjord ble det brutt takstein fra 1930-årene. Denne steinen er svart og av en annen kvalitet enn f.eks. Alta-skiferen. 561

Men Finnmarks bergverksdrift var som sagt, først og fremst basert på utnyttelsen av jernmalmen i Sør-Varanger. I årene 1910-64 leverte A/S Sydvaranger 200 000 tonn stykkmalm og 23 000 000 tonn slig (jernmalmkonsentrat). I mengde var dette Norges største gruvedrift. 562

For å gi plass til gruver, jernbaner, kaier, anlegg for overføring av elektrisk energi og dessuten adgang til fossefall fikk A/S Sydvaranger disponere 56 km² land. 563 Lunde påpeker de problemer dette medførte for lokalbefolkningen: Området som ble båndlagt, var beiteland for husdyr og rein og inneholdt myrslåtter og skog til komplettering av vinterfôret. Det ga videre ved og torv til brensel og mose til fôr. Summene som ble gitt som erstatning for tapt beiteland, var så små at brukerne led store tap. 564

Opprettelsen av A/S Sydvaranger førte til en voldsom befolkningsvekst, fra 1 910 i 1900 til 4 841 i 1920. 565 Den norske andelen økte fra 20 til 60% av befolkningen. Det ble nemlig stilt store forventninger til Sydvaranger som fornorskningsinstrument, sier Niemi og Eriksen. Arbeiderne burde f.eks. være norske eller svenske statsborgere. Dette utelukket særlig finner, også de som hadde bodd her en menneskealder, men som ikke var norske statsborgere. Det skyldtes at de hadde hatt praktiske vanskeligheter med å få utflyttingsattester fra Finland. Men da det var vanskelig å få nok lokale arbeidere under 1.verdenskrig, måtte det tas inn finner for å dekke Englands behov for jern. Ellers ville bedriften ikke fått kull derfra til dampkraftverket. 566

Sjøl om den opprinnelige vedtatte ansettelsespolitikk ved verket bare delvis ble gjennomført, kan det neppe herske tvil om at bedriften hadde en hoveddel av æren for at Sør-Varanger i løpet av decenniene mellom 1900 og 1920 langt på vei virkelig ble norsk både etnisk og kulturelt, fortsetter de. 567

Krigen satte en stopper for produksjonen ved A/S Sydvaranger. Arbeidsstokken gikk tilbake alt fra 1940. Dette hang antagelig sammen med at tyskerne etterspurte arbeidere til anleggsdrift. I januar 1942 stoppet også tyskerne driften. Det var mangel på kull til dampkraftverket, og de kunne ikke avse tilstrekkelig tonnasje til å frakte dem nordover. Etter dette ble det slutt på produksjondriften, men bryting av råmalm fortsatte. 568

De stadige bombeangrepene i tiden 1942-44 skadet også anlegget. I 1944 ble ca. 90% av anleggene på Kirkenes og i Bjørnevatn rasert. Det som sto igjen, var bl.a. kraftanleggene ved Tårnet og Kobbholmfjorden og jernbanen mellom Bjørnevatn og Kirkenes. 569

Skiferproduksjonen i Alta stoppet også opp etterhvert, p.g.a. mangel på arbeidskraft, petroleum til belysning, lastebiler og kraftfôr til de hestene som transporterte steinen. I 1944 ble alle skiferstuene ødelagt av tyskerne. 570

11.2 Etterkrigstid

Etter krigen var det mange som mente at at ordningen med enkeltmannsbrudd i Alta burde suppleres med industriell skiferproduksjon. I 1952 ble A/S Skifer dannet, men forsøket var mislykket og selskapet ble avviklet i 1961/62. Et nytt forsøk ble gjort i 1972 med A/S Industriell Skiferdrift, men også denne gikk med underskudd. Men driften ble opprettholdt av hensyn til A/S Stensliperiet, som ble dannet i 1958 for å videreforedle skiferen. Tradisjonell drift klarte nemlig ikke å skaffe nok råstoff til å holde denne bedriften igang. Det endte med at A/L Alta Skiferbrudd kjøpte begge bedriftene. 571

Antall skiferdrivere har gått tilbake. Det gjennomsnittlige antall drivere for 1961-70 og 1971-75 var henholdsvis 408 og 312. I 1984 var det 260-270 sysselsatt. De som nå arbeider i bruddene, har som regel skiferdrift som helårs-arbeid. Derfor har ikke produksjonen gått så mye tilbake som man kunne vente. Gjennomsnittsproduksjonen 1961-70 var på 545 000 m² og for 1971-75 var den 444 000 m² . Maksimal produksjon har vært 700.000 m² . 572

Mens Alta-skiferen idag helst går til trappetrinn og gulv, gikk tidligere største delen til takstein. Det ser vi av tabellen under.

Gjenreisningen av skiferanlegget i Friar­fjord tok til i 1946, og feltet var i produksjon i 1947. Med noen avbrudd var feltet i drift til 1970, men det ble stans da Voss skiferbrudd, som eide bedriften, ikke fant det regningssvar­ende å fortsette. Årsproduksjonen varierte mellom 600 000 og 900 000 stk. takstein. 573

På Loppa og i Breivik på Sørøya har det også vært sporadisk skiferdrift.

Det store problemet for A/S Sydvaranger i 1945 var å skaffe kapital både til oppryddingsarbeidet og det nye verket. Gjenreisningsarbeidet tok til for fullt i 1948 etter at Stortinget da hadde vedtatt bestemmelse om finansieringen av gjenoppbyggingen. Selve produksjonen kom igang i 1952. 574

Malmmengdene i Sør-Varanger er betydelige, men gjennomgående fattige med et jerninnhold rundt 32%. Bjørnevatnforekomsten er den rikeste. Malmen brytes i dagbrudd. 575

Sligen som var finmalt malm, kunne ikke tas imot av alle stålverk. I mellomkrigstiden var man da også begynt å levere sligen i brikettform. Men dette var ingen billig metode. Dette førte til at man gikk inn for pelletsproduksjon i 1969. 576 Prosessen går ut på at sligen som holder 65% jern, rulles til kuler i pelletsverkene, som senere tørkes og brennes. Pellets er et halvfabrikata for jern- og stålindustrien. 577 Størsteparten av produksjonen i A/S Sydvaranger har gått til eksport (se tabell under).

A/S Sydvaranger har også en egen prospekteringsavdeling som driver virksomhet over hele landet. I Finnmark er det særlig områder i Pasvik, Tana, Kautokeino og Karasjok som er undersøkt. Siden 1973 har de drevet prøvedrift på kvarts i Auster-Tana og samme år overtok de aksjene i Biddjovagge Gruber. 578 I 1980-årene oppsto det imidlertid problemer som har ført til nedtrapping av bedriften.

Folldal Verk overtok rettighetene i Reppar­fjord i Kvalsund i 1970 etter Nordiska Gruvaktiebolaget, som hadde overtatt rettighetene i 1903. Kobberkonsentratet her har et kobberinnhold på 37%. Takket være at bedriften var en del av et større konsern, kunne den holdes igang selv om prisene var lave, og selv om produksjonen praktisk talt stoppet opp i lange perioder. Produksjonen var 7 500 tonn kobberkonsentrat de første årene, men fra 1977 sank den til 4 500 tonn. Da det ikke ble påvist nye forekomster utover de opprinnelige 10 mill. tonn, ble brytingen av råmalm trappet ned for å forlenge driften. Men uten nye forekomster kunne ikke produksjonen fortsette, og den ble nedlagt i 1979. 579

Det svenske selskapet Boliden Gruvaktiebolag begynte i 1953 å undersøke malmforekomster i Kautokeino, men fikk ikke konsesjon. I årene 1956-65 ble det gjennomført omfattende statlig finansierte undersøkelser i området rundt Biddjovagge. I 1960 var f.eks. 20 mann engasjert til undersøkelse. Resultatet av undersøkelsen var påvisningen av en større og 3 mindre forekomster av kobbermalm. 580

Drift og utbygging ble overlatt A/S Bleikvassli Gruber og anleggsarbeidene startet i 1968. På det meste var det beskjeftiget bortimot 100 ansatte. Driften kom igang i 1970, men p.g.a. av uforutsette forhold skjedde driften fra dagbrudd frem til 1974. 581 Dette førte til store klimatiske og tekniske problemer med svikt i varmetilførsel, frostskader, isdannelser på elektrisk materiale m.m. 582 I 1975 ble driften innstilt p.g.a de ekstremt lave kobberprisene på verdensmarkedet. For videre drift er man også avhengig av å finne nye forekomster. 583

Leting etter nefelinsyenitt startet i 1950-årene, først på Seiland, senere Stjernøy. Her ble den store forekomsten som er grunnlaget for nåværende drift funnet i 1953. Anleggsarbeidene startet i 1959, og Norsk Nefelin startet produksjonen i 1961. Senere er anlegget utvidet. Forekomsten er omkring 1800 m lang og 300 m bred og inneholder flere hundre millioner tonn. Malmbrytingen skjer ved palldrift (avsats i malmbrudd, anlagt trappevis) under jorden. 584

Nefelinsyenitt er et tilsatsmateriale for glass- og porselensindustrien. Den langt største del er glasskvalitet og dernest keramikkkvalitet, noe som i 1990-årene kan skape problemer p.g.a. overgang til bruk av returglass. Årlig produksjon i 1970-årene var ca. 220 000 tonn hvor 99% gikk til eksport. I 1990-92 var produksjonen over 300 000 tonn. Arbeidsstokken er 120 ansatte. 585

12 Kraftverk

Det første lysanlegget som ble tatt i bruk i Norge, ble drevet av olje. Det skjedde ved Lisleby Brug ved Fredrikstad i 1877. Men i et land rikt på fossefall ble disse fra første stund den dominerende energikilde når det gjaldt å produsere elektrisk kraft. Hammerfest var f.eks. den første kommunen som fikk et vannkraftdrevet elektrisitetsverk og verdens første elektriske gatelys, i 1891. Men det ble med dette ene forsøket. I likhet med veibygging kom finnmarkskommunene sent i gang med vannkraftutbygging. Det er først og fremst et etterkrigsfenomen. 586

Ved århundreskiftet hadde ca. 10% av norske hjem fått elektrisk lys, omkring 1920 var det 2/3. Historikeren Per Fuglum mener at det langsomme utbyggingstempoet hverken skyldtes den enkeltes manglende interesse eller abonnementets kostende, men utelukkende vanskene med å føre frem elektrisk kraft til alle i et vidstrakt, oppsplittet og tynt befolket land. 587

Dette måtte bety ekstra mye i Finnmark hvor befolkningstyngdepunktet lå på kysten, langt fra vannkraftressursene. De lange overføringslinjene utgjorde nemlig en meget stor del av omkostningene. I 1924 uttalte Finnmark fylkes elektrisitetskomite om kraftforsyningen til Nordkyn, at en utbygging i Adamsfjord ville bli for kostbar. Man måtte heller finne en kraftkilde nærmere Hopseidet da over 80% av utgiftene går til ledninger.588

Staten ga også alt for liten støtte, mente ingeniør Sverre O.Kleven i 1937: Elektrisitetsforsyningskommisjonen (som i 1921 gikk inn i Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen) hadde da også anbefalt at utbygging til alminnelig kraftforsyning skulle skje for statens regning p.g.a. de spesielle forholdene i Finnmark. 589

12.1 Mellomkrigstid

I 1917 gikk amtstinget inn for å undersøke og planlegge en utbygging av Komagelven for å skaffe elektrisk kraft til byene Vadsø og Vardø og landkommunene Vardø og Nord-Varanger, og dessuten undersøke elektristetsforsyningen for Honningsvåg og Nordvågen. Det var mangelen på olje vinteren 1917-18 som hadde gjort det nødvendig å finne en annen kraftkilde. Men da statsstøtten uteble, ble det ikke noe av disse tiltakene. 590

At mangel på olje nærmest tvang frem større satsing på elektrisk kraft, finner vi eksempel på fra Hammerfest. Men også velstandsveksten i årene rett før og under 1.verdenskrig, førte generelt til et større forbruk. Den første utvidelsen ved Hammerfest Elektrisitetsverk skjedde i 1911. Med denne mente man at behovet for elektrisk kraft var dekket for lang tid. Men behovet steg raskere enn noen hadde tenkt seg. Det private forbruket økte, og det ble tatt i bruk elektriske kokeapparat, strykjern og varmeapparat. Dette var en utvikling som var oppmuntret av de kommunale myndigheter nettopp p.g.a. faren for brenselmangel. Hammerfest provianteringsråd fikk i 1917 bemyndigelse til å kjøpe inn koke- og varmeapparat til installering hos private. Strøm til lys var billigst, dernest strøm til koking og dyrest var strømmen til oppvarming. 591

Ønsket om elektrisk kraft skyldtes imidlertid også behovet for å utnytte fiskeriene bedre og dessuten skaffe elektrisk lys til vanlig bruk. Som fylkesmann Johan Rivertz sa det i 1918: Med den konkurransen mellom landene som sikkert ville komme etter krigen, måtte det være en fordel for fiskerinæringen at den ble omlagt slik at råproduktene ble bedre utnyttet i fylket. Til det trengtes maskiner som kunne skaffes kraft i fylket: Baade i dette øiemed og for tilfredsstillelsen av behovet for lys vil elektricitetsverker drevet med vandkraft være et uvurderlig gode for Finnmark. 592

Kontoret for fylkets vannkraftutbygging ble opprettet i 1921 for å undersøke hvilke vassdrag som egnet seg for utbygging. Dette arbeidet var ferdig utført i 1927.

Elektrisitetsforsyningskommisjonen fremla i 1920 en plan for kraftforsyning i Finnmark, som ble lagt til grunn for videre undersøkelser. Overingeniør Sunde i Finnmark kommenterte denne i 1922: Utenom Sør-Varanger som man regnet med ville få sitt behov dekket av A/S Sydvarangers kraftanlegg, ville en utbygging i de fleste områder i Finnmark falle alt for dyr både m.h.t. anleggspriser og lønnsomhet. Om Karasjok og Kautokeino het det f.eks. at de var for tynt befolket til at de kunne tenkes forsynt med elektrisk kraft til rimelig pris. Man ble stående igjen med 4 områder: Hammerfest, Varangerhalvøya, Magerøy og Porsangerhalvøya og Alta. For Hammerfest kunne det leies kraft fra Porsa hvor gruvedriften da var nedlagt, til supplering av Hammerfest Kraftanlegg. Gruvedriften ved Porsa kom imidlertid i drift igjen 1923-31. Varangerhalvøya kunne skaffes tilstrekkelig og forholdsvis billig kraft fra Kongsfjord eller Gandvik hvis man kunne få avsatt en rimelig mengde. Et anlegg for Magerøya og Porsangerhalvøya ville bli så dyrt at her måtte det satses på mindre anlegg for forsyning av Honningsvåg. Når det gjaldt Bossekop, Bukta og Elvebakken gikk Sunde inn for enten Kå­fjord eller Tverrelva. 593 I landsplanen for Finnmark i 1924 ble Kåven valgt for Alta og Kvænangen og Kongsfjord for Varangerhalvøya.

Som også Sunde pekte på, en forutsetning var imidlertid at kraftverkene kunne drives økonomisk, og noen øyeblikkelig anleggsstart var ikke å vente. Finnmark fylkes elektrisitetskomité uttalte f.eks. i 1924 om Tverrelva ved Repvåg at selv om dette var det billigste av anleggene, lå også det noe for høyt: Imidlertid er dette det eneste anlegg som kan gi tilstrekkelig kraft til 5. distrikts forsyning, hvorfor man maa anbefale at dette utbygges naar prisforholdene tillater. 594

Når det gjaldt Kåvenvassdraget, var dette billig å bygge ut, men overføringsutgiftene var for store. Dessuten skulle det bygges et mindre anlegg for statens tuberkulosehjem i Talvik. Dette ville gjøre det regningssvarende å heller leie strøm fra statens anlegg i Kåfjord. 595 I 1926 begynte også kraftoverføringen fra Kåfjord til Elvebakken-Bossekop. Kåfjord Kobberverk hadde i 1903 bygget et kraftverk i Mølleelva, like ved gruvene. Etter at verket ble nedlagt i 1908, ble kraftanlegget solgt til staten som fort­satte å levere kraft til alminnelig forsyning. Anlegget ble ødelagt i 1932 av flom, og staten bygget da istedet Mattisfoss kraftverk som sto ferdig i 1937. 596

A/S Sydvarangers utbygginger foregikk i Tårnelva 1919-20 og i Kobbholmvassdraget 1928-1930. Disse leverte til gruvedriften og til alminnelig kraftforsyning i og ved Kirkenes.

Men hovedsakelig p.g.a. manglende statsstøtte stoppet videre utbygging opp til slutten av 1930-tallet. I 1936 henstilte imidlertid fylkestinget til fylkesmann og fylkesutvalg å ta opp igjen arbeidet med å skaffe strøm til landkommunene. 597

Dette året var det fremdeles 700 000 mennes­ker i Norge som ikke hadde elektrisitet. Å føre frem strøm til disse hadde hverken kommunale eller private økonomisk evne til å klare. Derfor ble det fra 1938 gitt statsstøtte til de områder som ennå ikke hadde fått elektrisitet. 598 Troms Kraftforsyning ble overlatt planleggingen av kraftutbyggingen i Finnmark. 599

I en oversikt over vannkraft i Norge som vassdragsdirektøren utarbeidet i 1919-22, hadde landet da 9,2 mill. kW nyttbar vannkraft (= 80 milliarder kWh). Av disse hadde Finnmark 154 000 kW. Ennå i 1937 var bare 3% (4 400 kW) av denne utbygget og nyttigjort i industri og til husholdningene. Til sammenligning var utnyttelsesgraden 13% i Norge under ett. Dessuten sto 3 200 kW kun til industriens disposisjon. 600 Som et apropos kan nevnes Klevens ord fra samme år: Formålet med utbygging var ikke bare å skaffe kraft til industriell virksomhet, men også å lette folks levevilkår. 601

Elektrisitet nådde i 1937 frem til 74,5% av alle i landet. Men i Finnmark var det bare 11 800 av en befolkning på 53 308, d.v.s. 22,7%, som hadde adgang til elektrisk kraft. Krafttilgangen var dessuten svært liten pr. innbygger, 0,03 kW, mot for landet som helhet 0,23 kW. 602

I en oversikt fra 1937 fra fylkesmann Gabrielsen til Hovedstyret for NVE heter det at det vesentlig var motorkraft som skaffet det lille som var av elektrisk lys og kraft i Finnmark. Dette var en dyr kraft selv til belysning, 50-60 øre pr. kWh. Vannkraftverk av noen størrelse var det bare i Hammerfest, Sør-Varanger og Alta. Hammerfest skulle også overta Porsa kraftverk. Større kraftverk drevet av damp eller olje fantes i Sør-Varanger, Nordkapp, Vardø, Vadsø og Berlevåg. Det var også endel mindre anlegg, de fleste oljedrevne omkring i fylket. Men kommunene Sørøysund, Lebesby, Tana, Polmak, Nesseby, Nord-Varanger og Vardø herred hadde ingen kraftforsyning. Et fellestrekk var at bortsett fra Hammerfest Elektrisitetsverk som var kommunalt og Mattisfoss som var statlig, var strømforsyningen i Finnmark privat finansiert. 603

Det var et spørsmål om ikke statens bevilgninger til dagsverksarbeider kunne være til bedre hjelp om de ble nyttet til elektrifisering, fortsatte Gabrielsen. Ingen kommune kunne løse problemet på egen hånd. Han sammenfattet fordelene i fire punkter:

1. Hvis fisket slo feil, hadde folk intet å falle tilbake på. I Finnmark var det ingen industri av betydning utenom A/S Sydvaranger. Men med større krafttilgang kunne småindustri og hjemmeindustri hjelpes igang og skaffe beskjeftigelse om vinteren da ledigheten var størst.

2. For å oppnå større lønnsomhet i fiskeriene måtte det bygges moderne fiskerihavner med dertil hørende industrielle anlegg. Men en første betingelse var at de disponerte elektrisk kraft.

3. Det ble stilt større krav til kvaliteten på fisk og landbruksprodukter. Skulle f.eks. prisen på reinkjøtt kunne holdes på et lønnsomt nivå, måtte det anlegges slaktehus med fryserier.

4. I alle skog- og myrfattige strøk var det mangel på brensel. Landbruksdepartementet opprettet i 1936 Komitéen for myr- og jordvern i kystbygdene for å finne løsninger på dette problemet. Komiteen ble spesielt bedt om å undersøke om brenselmangel kunne løses gjennom en utbygging av vannkraftkildene. Den var på befaring i Finnmark samme året. Gabrielsen mente de ville støtte ethvert rimelig forslag, som kunne hjelpe til med å skaffe kraft til belysning og koking og delvis til oppvarming. 604

I planen for Magerøyas kraftforsyning fra 1940 heter det f.eks. at nye bedriftsplaner enten ble stoppet eller hindret av mangel på rimelig og tilstrekkelig elektrisitet. Guanofabrikken i Honningsvåg vegret seg f.eks. for å bygge ny sildoljefabrikk. En annen bedrift ble ødelagt alt i starten da den måtte installere private driftsmotorer basert på olje. Produktene ble da påført så store omkostninger at de ble lite konkurransedyktige. P.g.a. stigende belastning på det motordrevne anlegget i Honningsvåg kunne nemlig bare en ubetydelig del av energien leveres som drivkraft. Innskrenkninger i leveransene ville også gå utover fiskebrukene som var avhengig av drivkraft til seiskraper, heiser, pumper og iskverner. 605

I 1938 besluttet man i Hammerfest å satse på Porsa da konsesjonen til Michelsens fond utløp da. Porsa Grubers Kraftverk var bygget i 1918, men gruvedriften ble endelig nedlagt i 1931. Sentrale myndigheter var positive til at Hammerfest Elektrisitetsverk skulle overta rettighetene, men betingelsen for statsstøtte var at også Kvalsund og resten av Kvaløya ble forsynt. Utbyggingen ble sett på som et ledd i en elektrifiseringsplan for hele landet. P.g.a. krigsutbruddet ble utbyggingen forsinket, men kraften fra Nedre Porsa ble koblet til i 1941. I 1944 var det klart for utbygging av Øvre Porsa, men med brenningen stoppet dette arbeidet midlertidig opp. 606

Etter flere henvendelser fra fylket til staten ble det i 1937 stilt midler til disposisjon for videre undersøkelsesarbeider. Stortinget hadde for budsjettåret 1937-38 bevilget større beløp til fremme av elektrisitetsforsyningen der denne var dårligst utbygd. Fra Finnmark ble det i løpet av sommeren 1938 innsendt planer for følgende anlegg: Kongsfjordanlegget som skulle skaffe kraft til landkommunene Berlevåg, Nesseby, Nord-Varanger, Polmak, Tana og Vardø og Vadsø og Vardø byer, Porsaanlegget (se ovenfor) og et anlegg for Kautokeino. 607

Arbeidet med Kongsfjord tok til i 1939 og første byggetrinn var planlagt ferdig i 1941. Krigen forsinket imidlertid anlegget, men montasjen av det maskinelle utstyret var nesten ferdig da tyskerne trakk seg tilbake i 1944. Maskinene ble sprengt, sekundærstasjoner og sjøkabler m.m. ble ødelagte og selve kraftstasjonsbygningen sterkt skadet. 608

12.2 Etterkrigstid

12.2.1 Kraftverksutbygging

I løpet av 1947 var de ødelagte kraftverkene gjenreist. Når det gjaldt den alminnelige kraftforsyning, var den nå kommet på høyde med førkrigstiden, og vel så det, uttalte fylkesmann Gabrielsen. 609 I 1949 var ca 1/3 av befolkningen forsynt med elektrisk kraft. 610

I 1957 var 69% av Finnmarks befolkning forsynt med elektrisk kraft mot et landsgjennomsnitt på 93%. Veksten hadde vært stor i 1950-årene, men Finnmark var fremdeles det fylket med lavest dekningsgrad. 611

Det var utvilsomt bred enighet i Finnmark i 1945 om ikke bare å gjenreise de gamle kraftverk, men også forsere en elektrifisering av hele fylket. Som konsul C.Robertson i Hammerfest sa det: Utnyttelse av vannkraften er en betingelse for Finnmarks gjenoppbygging. 612 Særlig var det viktig for fiskeriindustrien. 613

Dette understrekes av fylkeskontorsjef Odd Woxholts ord i 1950 om de ulemper og kolossale tap det medførte for næringslivet når strømmen ble borte i lengre tid midt i beste sesongen. Ikke minst gjaldt det fiskeindustrien. Det var derfor viktig at kapasiteten var så stor som mulig. 614

Forsinkelser med strømleveranser førte til at Måsøy kommune i 1954 påsto at dette ville bety en katastrofe for Måsøys næringsliv. Repvåg Kraftlag argumenterte i sin søknad om ekstraordinære midler 1954 (innvilget 1955) med at all næringsvirksomhet innen forsyningsområdet sognet direkte til fiskerinæringen, og derfor rammet feilslåtte fiskerier (som i 1953) ikke bare en del av befolkningen, men hele distriktet. En så ensartet næring var ikke bra, mente styret, men skulle man ha håp om nye næringsveier, måtte første betingelse være elektrisk kraft. 615

Strømrasjonering var forøvrig et årvisst fenomen. Selv om f.eks. Vest-Finnmark var samkjørt i 1959, var det først i 1965 da samkjøringen ble opprettet med A/S Kvænangen Kraftverk at dette kunne unngås. Samkjøringen med østfylket kom i 1972 da Adamselv var utbygget. 616

Utbyggingen etter krigen kom til å skje i etapper. I november 1946 forelå det et utkast til plan fra FFE for elektrisitetsforsyningen i Finnmark. I 1947 fulgte fylkesutvalget opp med en prioriteringsliste over de kraftverk som burde bygges først. Den omfattet kraftverkene Gandvik for Varanger, Repvåg for Nordkapp-Måsøy-Porsanger, Breivikbotn for Sørøy, Kåven for Alta og Loppa og Porsa for Hammerfest og Kvalsund. Etter Industridepartementets forslag over prioriterte anlegg ble de fire førstnevnte bygget i årene 1948-52 med unntak av Repvåg kraftverk som sto ferdig i 1953. Forsinkelsen skyldtes bl.a. mangel på fagarbeidere og kobber. Det var stor mangel på fagarbeidere over hele landet og det gikk særlig utover Finnmark. I 1952 skyldtes denne mangelen hovedsakelig utbyggingen av Aura- og Røssågavassdragene og flere store militæranlegg. At det var mangel på kobber og andre metaller skyldtes i første rekke Korea-krigen. 617

Som ledd i det videre program for utbygging av vannkraft i Norge foreslo NVE Mårøyfjord for Nordkyn-halvøya og Luostejok for Karasjok og deler av Porsanger. Disse ble supplert med Porsa I og Cabardasjohka for Kautokeino. Disse ble ferdige i årene 1956-59. 618

Det gamle Porsa kraftverk ble delvis ødelagt under krigen, men gjenoppbygd i 1947. Da verket bare tok i bruk en mindre del av vassdragets potensielle vannkraft, ble først Porsa I satt i drift i 1959 etterfulgt av Porsa II i 1962. Det gamle Porsaverket ble nedlagt da Porsa I tok vannet fra det. 619

Norge forhandlet med Sovjetsamveldet i 1955-58 om utnyttelse av fallene i nedre del av Pasvikelva. Norge overtok ved et makeskifte de russiske rettighetene i elvens midtre del, Skogfoss og Melkefoss. Skogfoss kraftverk ble satt i drift i 1964. 620

Russerne hadde egentlig ønsket å bygge et stort verk i den øvre delen av elven, men de norske forhandlerne klarte å forhindre dette da en slik utbygging ville ha satt ca. 25 000 dekar norsk område under vann og helt oversvømmet flere gårder. Ved at de istedet bygde to verk, kom det oversvømte området til å innskrenke seg til 2 500 dekar, alt sammen udyrkete og ubebodde strekninger. Til sammenligning satte utbyggingen av Skogfoss 6 500 dekar under vann slik at hovedveien måtte legges om noe. 621

At den første utbyggingsfasen ga en kraftig økning i tilgangen på elektrisk kraft i fylket viser nedenstående tabell. Turbineffekten vokste fra 5 000 kW i 1943 til 70 000 kW i 1957.

De siste store utbygningene gjaldt Adamselv og Friarfjordvassdragene 1970-72, Melkefoss 1979 og Alta-Kautokeinovassdraget 1982-87. Denne siste utbyggingen ga omtrent like mye energi som de tidligere utbygningene tilsammen.

Nyttbar energi i Finnmark er 2779 GWh. I 1982 var 710 GWh av denne energien utbygd. 622 Mens forbruket av elektrisk energi pr. innbygger i Finnmark i 1938 var 90 kWh, som var 12% av landsgjennomsnittet, var det økt til 6551 kWh i 1982. Dette var 102,5% av landsgjennomsnittet. 623

Kilde: Norske Kraftverker I 1954: 430-431

12.2.2 Konflikter

En utbygging vil i første rekke skape problemer for reindriftsnæringen, nærings- og fritidsfiske og miljø. Som Lyftingsmo skrev i 1962: Regulering av vassdrag i reinbeiteområde vil som regel føre til større eller mindre skade for reindriften. Området mister sitt naturlige preg, og for en sted- og sedvanebunden næring kan slike kulturinngrep nærmest virke som en naturkatastrofe. 624

Om innlandsfisket sa han: For flyttsamene er det ein viktig del av næringsgrunnlaget. Det gir arbeidsinntekt som dei elles ikkje ville ha. 625 Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske ville f.eks. ikke anbefale regulering av Mardas, Krokvann og Muoratisvann i Friarfjordvassdraget da den ville bevirke svært store skader på fisket i disse vannene. 626

I forbindelse med planen om utbygging av Saltvatn-området i Kvalsund ble det nevnt, at beitedistrikt 22 Fieddar tidligere hadde fått redusert sine bruksområder både ved utbyggingen av Porsavassdraget, hyttebyggingen i Repparfjorddalen og etableringen av Folldal Verks gruvevirksomhet. 627

I Stortingsproposisjonen om utbygging av Adamselv-Friarfjordelv heter det at de to kanaler vil her være nye hindere når det gjaldt flytteveier for reindriften og adkomsten for sportsfiskere. Men på den annen side ville dammene sammen med anleggsveiene være en fordel for reindriften og også for annen adkomst til og gjennom området.628

Fra reindriftshold, representert ved Lappefogden i Øst-Finnmark, var det heller ikke så kraftige protester. Det viktigste kravet gikk på stenging av anleggsveien for offentlig trafikk. 629

Fra alle parter ble det dessuten lagt størst vekt på fordelene som – særlig kystbefolkningen ville få med et nytt kraftanlegg. Som Finnmark Naturvern uttalte: man beklaget at enda et fossefall ble regulert, men det er et prosjekt av gammel dato for å skaffe kystdistriktene kraft til livsviktig fiskeindustri, og hertil for å dekke kraftmangelen i hele Øst-Finnmark, og at annet alternativ ikke finnes.630

Den generelle holdningen til utbygging var i det hele svært positiv. Den offentlige debatten gikk da helst ut at utbyggingen gikk for sent. Selv de enkeltpersoner eller andre som klaget over f.eks. forringelse av privat eiendom, gikk ikke imot utbygging, men ville bare ha erstatning for tap. I 1964 sendte f.eks. Karasjok flyttsamelag en søknad til Repvåg Kraftlag A/L om tilknytning til ledningsnettet for sommerboligene i Snefjord. Her heter det at når reinbeitestrekninger er satt under vann uten kompensasjon, synes de at kraftlaget kan yte gjengjeld ved å knytte dem til nettet. 631

Den virkelige store konflikten kom først med forslagene til utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget. Her ble det også satt spørsmålstegn ved selve tanken bak kraftutbygninger. Den første offentlige diskusjon kom i 1970 da planen fra Statskraftverkenes side ville medføre at Masi ble neddemmet. Dette førte til så kraftige reaksjoner at planen ble forlatt og Masi ble gitt varig vern i 1973. 632 Samme år kom forøvrig den første verneplan for vassdrag i Norge.

Nye planer som berørte store områder omkring innsjøene Jiesjavrre og Joatkajavrre, ble også møtt med motstand lokalt. Under konsesjonsbehandlingen som begynte i 1974, ble planene stadig redusert. 633

I november 1978 ble det gitt konsesjon for 1.gang for en installasjon på 150 MW og bygging av en 110 m høy demning ved Savtso. Dette alternativet vakte også sterk motstand blant forskjellige grupper. Verneinteressenes hoved­argumenter var vassdragets betydning som lakseelv og for jordbruk og klima i Alta. Utbygging ville også berøre samiske områder og tradisjonelle samiske næringer. Motstandere var de samiske organisasjonene og forskjellige natur- og miljøvernorganisasjoner, som samlet seg i Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget. 634

Da Stortinget i 1979, for 3.gang hadde besluttet å utbygge Alta-vassdraget, førte dette til det største oppbud av demonstranter i nyere tid i Norge. Den sivile ulydighetskampanje førte til at anleggsarbeidet ble utsatt. 635

Debatten som engasjerte store deler av landets befolkning, førte for første gang i norsk historie til at det ble reist rettssak for å prøve gyldigheten av et utbyggingsvedtak fattet av Stortinget. 636

Dommen i Alta herredsrett desember 1980 slo fast at utbyggingen var lovlig. I februar 1982 erklærte Høyesterett seg enig med Herredsretten og Folkeaksjonen ble oppløst. Alta Kraftverk ble satt i drift i 1987. 637

13 Oppsummering

13.1 Reindriften

Reindriften var i Finnmark, også før reindriftsloven av 1978, i praksis en rent samisk næringsform. I perioden 1900-70 utviklet den seg fra en forholdsvis intensiv til en mer ekstensiv form. Denne omleggingen var bevisst, og 1950-årene var preget av en oppløsning av den tradisjonelle reindriftsformen. Dette innebar en overgang fra naturalhusholdning til pengehusholdning, hjordene ble mindre og de ble voktet mindre. Bruken av arealet er slik det var fra gammelt av.

Bestanden har alltid variert mye. Men i mellomkrigstiden var den neppe over 80 000 dyr. Etterkrigstiden har vært preget av en større ekspansjon. Beitene er mange steder for hardt beskattet. Hver km² land som går tapt p.g.a. veibygging, tettstedsutvikling e.l. betyr dessuten tapt beite for 5 rein. Til gjengjeld har reindriften vunnet en god del land fordi bruken av utslåtter nærmest er opphørt og fordi mange gårder er forlatt.

Når det gjelder bruken av land generelt, kan vi konstatere at det bare er reinen som kan omdanne lavbeitene til menneskemat. Videre har dvergbjørk-kreklingheiene liten verdi for bufé, men stor for rein.

13.2 Jordbruket

Jordbruket var i hele perioden preget av husdyrhold og fôravl. Typisk var den store bruken av utslåtter. De var ofte spredt over et stort område, og kunne ligge langt fra hjemmemarken. Ennå i mellomkrigstiden kunne man karakterisere jordbruket mange steder som et høstingsbruk. Bruken av utmark fortsatte etter krigen, men fikk stadig mindre omfang. Et annet typisk trekk var næringskombinasjonen jordbruk-fiske. Det var en alminnelig oppfatning, både før og etter krigen, at få kunne leve av jordbruk alene. Etterhvert vant også andre kombinasjoner frem.

Mellomkrigstiden representerte på den annen side et gjennombrudd for det moderne jordbruk. Det var en markert overgang til større bruk, og det ble tatt mer rasjonelle metoder i bruk, bl.a. ble det satset mer på å utvikle hjemmejorden. Denne utviklingen er påtakelig i de beste jordbruksstrøkene. Ved kysten foregikk en annen utvikling. Der gikk man mer og mer vekk fra jordbruk, særlig kombinasjonsdriften. Etter krigen aksellerer denne utviklingen.

Bruken av utslåtter har, tross denne utviklingen, hatt langt større betydning enn hva som kommer frem ved første øyekast. Det er for det første vanskelig å få tak i den totale mengden av utslåtter. Dette henger bl.a. sammen med at mange ikke hadde grunneierforholdet i orden. Særlig gjelder det mellomkrigstiden. Dessuten ble ikke alle utslåtter høstet årvisst. Og for det andre hadde de en økonomisk verdi som var langt større enn bare fôrverdien: utmarkshøsten var nemlig med på å dempe svingningene i høyproduksjonen.

Det er vanskelig å gruppere enkeltindivider etter etnisk tilhørighet da det ikke er alle som vil vedkjenne seg sin identitet. Vi har også områder og kommuner hvor befolkningen er så blandet at det er vanskelig å trekke klare grenser mellom befolkningsgruppene. I enkelte områder kan vi imidlertid identifisere dem. For det første har vi folketellingene som forteller oss noe om den regionale fordelingen til de forskjellige etniske gruppene. For det andre har vi forskningsundersøkelser som går rett på en bestemt etnisk gruppe. Ut fra disse kan vi omtale f.eks. Rognsund, indre Laksefjord, Masi og Polmak som samiske områder. Tilsvarende er Børselv, Bugøynes, Vestre Jakobselv m.fl. kvenske. Og for det tredje har vi intervjuer som kommer inn på etniske grupperinger, som at befolkningen i øvre Alta besto av kvener og nordmenn.

Når det gjelder bruken av utslåtter og surrogatfôr, er det vanskelig å finne noe klart skille mellom befolkningsgruppene i mellomkrigstiden. Forskjellen ser også ut til å minske dess lenger ut mot havet vi kommer. En klar forskjell ligger imidlertid i den relative fordelingen, både m.h.t. bruken av utslåtter og jordbruk generelt. Samene var mest avhengige av primærnæringene (reindrift, jordbruk og fiske). Kvenene var omtrent like avhengig av jordbruk som samene, og noe mindre av fiske. Nordmennene var lite avhengig av jordbruk, men desto mer av fiske og moderne yrker, som innen bergverk, kraftverk og samferdsel. Derimot ville det i absolutte tall være som f.eks. i 1920, like mange nordmenn knyttet til jordbruk som samer, mens tallet for kvenene står noe tilbake for disse igjen.

Februk er gammelt både i samiske og norske områder, mens kultivering av jorden tradisjonelt er knyttet til kvenene. Moderniseringen ser ut til å ha kommet først til norsk-kvenske strøk, særlig der jordbruket sto sterkt fra før. Blant samene på innlandet utviklet også jordbruket seg sterkt i mellomkrigstiden, men det ser ut til at bruken av utslåtter hang lenger igjen her i etterkrigstiden. Derimot skulle sjøsamene henge flekkevis igjen. Forskjellene skulle altså ikke ligge så mye i etniske som i regionale forskjeller. Disse hang igjen sammen med faktorer som kapitaltilgang, innsikt, isolasjon, jordmangel.

13.3 Fiskeriene

Moderniseringen av fiskeflåten var i full gang alt før 1920. Vi fikk helårsfiskeren som måtte satse fullt ut på fisket. Dette medførte en overgang fra kombinasjonsdrift til fiske som eneyrke. I rom var denne utviklingen mest merkbar i byene og de større fiskeværene, i tiden etter 1945. En følge av moderniseringen var en økende sentralisering av bosetningen, og videre innebar den at fornorskningen skjøt fart.

Mange fjordfiskere derimot ble nærmest presset over i jordbruket da de ikke klarte seg så godt i konkurransen. At pomorhandelen opphørte under og rett etter 1.verdenskrig, innebar dessuten en ekstra belastning for alle som drev med små båter. Mange led store tap. At de fikk dårligere økonomi førte også til at de ble liggende enda mer på etterskudd i forhold til havfiskerne. Det oppsto et klart økonomisk skille mellom de to fiskergruppene. Det var også inne i fjordene og på mindre steder at kombinasjonsdriften fortsatte etter 1945.

Med seksringer og åttringer drev man et fiske så nært land som mulig. Fra før og under 1.verdenskrig da motorbåten ble vanlig, har man søkt seg lenger og lenger ut. I 1920-årene begynte man å drifte på bankene, og noen dro helt opp til Bjørnøya og Svalbard. M.a.o. skjedde det en kolossal økning av bruksområdet: Tilgjengelig havareal ble langt større enn Finnmarks landareal.

Alle kilder tyder på at fisket var hovednær­ingen for alle etniske grupper. Men moderniseringen ser ut til ha slått først igjennom hos nordmenn og kvener: i Nord-Varanger var f.eks. kvener foregangsmenn. Noen sjøsamiske områder klarte derimot ikke å takle den forandringens vind som feide over Finnmark. Men også her var det regionale forskjeller, vestfylket klarte seg bedre enn østfylket.

13.4 Utmarksnæringer

I 1948 fastslo Gjenreisningsnemnda at Finnmarks befolkning i adskillig utstrekning var henvist til å skaffe seg inntekter av jakt, fangst, bærplukking og innlandsfiske. Andre utmarksressurser var torv og skog. Fra gammelt av og helt opp til moderne tid, har disse binæringene vært drevet i livbergingsøyemed og de har også skaffet betraktelige kontantinntekter. Særlig har det siste aspektet vært viktig for reindriftsutøvere og jordbrukere. På kysten skaffet fisket kontantene, mens binæringene var nødvendig for kostholdet. Salg var det lite av der, og derfor er det vanskelig å få tak i verdien av disse næringene. I innlandet er det noe lettere, og vi vet f.eks. at binæringene tilsammen kunne utgjøre opptil 80% av enkelte reindriftssamers inntekter. De ville likevel betrakte seg som reindriftssamer.

På kysten kom bruken av utmarksressurser til å gi utøverne litt av et fattigdomsstempel. Dette var noe de måtte gjøre for å skaffe seg mat og brensel. Man sluttet f.eks. med torvstikking i Hasvik da økonomien bedret seg. Helårsfiskeren fikk også liten anledning til å drive med bi-næringer.

Jakt og fangst av land- og sjøpattedyr gikk tilbake. Rovdyrjakt var omtrent opphørt rundt 1950. I de indre strøk holdt harejakten seg så noenlunde oppe, og elgjakten økte i betydning. Her kom også bærplukking, rypejakt og innlandsfiske til å spille en stor rolle gjennom hele perioden vi behandler. Dette har klar sammenheng med ressurstilgangen. På kysten var land­ressursene mere begrenset. Både store og små pattedyr var dessuten sterkt desimert, og sjøfuglbestanden var utsatt for en hard beskatning.

Etter krigen har konkurransen om ressursene i innlandet vært økende. Dette henger sammen med økende fritid og større velstand. Mens utnyttelsen av utmarksressursene fremdeles kan ha stor økonomisk betydning for enkelte familier, grender eller bygdelag, kan det for andre være vanskelig å sette noen klar grensen mellom økonomisk utbytte og fritidsbeskjeftigelse. For storparten av Finnmarks befolkning gir nettopp naturen idag trivsel og fritid. Et tydelig utslag er hyttebyggingen som økte sterkt i 1960-årene.

13.5 Kommunikasjoner, bergverksdrift, kraftverk og skogsdrift.

Et fellestrekk ved disse virksomhetene er at utbygging og drift var og er helt avhengig av kapital utenfra. I hovedsak var det statlig kapital. Innen bergverksdrift er det imidlertid investert mye privat kapital, både fra Sør-Norge og utlandet. Selv innen skifernæringen kom sørnorsk kapital inn før 1940.

Et annet fellestrekk er at virksomhetene er av relativ ny dato, fra 1800-tallet, men den sterke veksten inntraff først på 1900-tallet. For utnyttelsen av vannkraften i hovedsak så sent som etter 1945.

Innen bergverksdriften er det også bare innen skifernæringen i Alta og jernmalmutvinningen i Sør-Varanger at produksjonen har vært opprettholdt gjennom hele perioden 1920-70. Annen virksomhet, særlig kobbergruvene, har vært av relativt kort varighet, på grunn av lite drivverdige forekomster og lave priser på verdensmarkedet.

For Alta og særlig Sør-Varanger har bergverksdriften imidlertid vært av overordentlig betydning. I Sør-Varanger var også skogsdriften svært omfattende med store moderne sagbruk, drevet av enten staten eller finansinteresser sørfra.

En annen side ved bergverksdriften i Sør-Varanger var den rolle den var påtenkt i fornorskningsarbeidet. Det er heller ingen tvil om at A/S Sydvaranger var den viktigste faktoren bak utviklingen av Sør-Varanger fra å være en samisk/kvensk kommune til en norsk, både etnisk og kulturelt. Det tok mindre enn 20 år.

Kommunikasjonene var den viktigste fornorskningsfaktoren. Både om veier og telegraf/telefon het det at de måtte utbygges selv der det ikke var økonomisk forsvarlig, av såkalt nasjonale grunner. Det vil si, sikre Finnmark for Norge etnisk, kulturelt og politisk. Et utslag av dette var at arbeiderne på veianleggene ble pålagt å snakke norsk.

Et annen sentral tanke var at der veien kom fulgte næringslivet etter. I mellomkrigstiden ble også veibygging brukt for å løse det store arbeidsledighetsproblemet. Det var samme tankegang som lå bak ønsket om å utbygge vannkraften. Paradoksalt nok var man svært tidlig ute, med Europas første kommunale vannkraftverk i Hammerfest i 1891, men p.g.a. mangel på både kommunal og privat kapital i Finnmark ble det lenge bare med planene. De første prosjektene kom igang i 1939, men ble forsinket av krigen. Den storstilte vannkraftutbyggingen begynte i 1945 og kulminerte med utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget.

I etterkrigstiden har den fortsatte utbyggingen av kommunikasjonene med nye veianlegg og flyplasser, gruvevirksomhet og særlig kraftverk ført til konflikt med naturverninteresser, fritidsformål og reindriften. I tid ligger de store konfliktene utenfor perioden. Det er vanskelig å få øye på lignende konflikter før 1970, noe som nok hovedsakelig skyldtes at krav og ønsker gikk i stikk motsatt retning. Folk ønsket veier, strøm og nye arbeidsplasser.

14 Rettsoppfatninger i Finnmark

Falkenberg skrev i 1938 at: den dag idag har neppe halvparten av finnene ved fjorden grunneierforholdet i orden.638 Sverre Eilertsen sier at i Alta og Talvik var det de som ikke engang hadde skjøte på hjemmemarken. 639

Salamon Klemetsen forteller at i mellom­krigstiden hadde hver familie i Reinelv (Nordkapp kommune) sine slåtter. Men de eide ikke slåttene, de hadde bare hevd på dem. Det eksisterte en stilltiende overenskomst mellom familiene om å respektere hverandres hevd. For å oppnå hevd på et stykke jord fulgte man følgende enkle prinsipp: De som kom først til mølle, fikk først malt.640

Hver familie hadde sine plasser, og man var svært påpasselig med ikke å komme inn på naboens torvtak, vedteig eller utslått, forteller Peder A.Persen om forholdene i Stabbursdalen, Beukop og Igeldas i mellomkrigstiden og i de første årene etter krigen. 641

I Kamøyvær hadde hver familie sine områder som de slo høy på, og som de oppfattet som sine, forteller Ivar Iversen: Dette ble oppfattet som hevd etter mange år. Man opparbeidet seg egentlig hevd for å slå der og der i i utmarka, selv om man ikke hadde noe formelt papir på det. Naboene oppfattet det på samme måte. 642

I Tufjord på Magerøya brukte folk alle grønne plasser og viker langs hele fjorden til utmarksslåtter. Hver familie hadde sine teiger på disse stedene. 643

I Rognsund hadde de enkelte familiene utvikla ein slags hevdsrett til visse område, og i 1920-årene ble slåttene utmålt, nærmest etter gamal hevd, skrev Kolsrud i 1943. 644

Med grunnlag i slike utsagn må vi anta at hevdsskikken var alminnelig over hele Finnmark, særlig i mellomkrigstiden. Mange drev jordbruk uten å ha formell eiendomsrett i orden. På den annen side er det tydelig at man oppførte seg som om denne retten eksisterte. Folk respekterte m.a.o. hverandres hevd.

Hevd ble i slike situasjoner oppfattet som likeberettiget med formell eiendomsrett. Dette fremgår f.eks. av at strid om hevdvunne slåtter kunne sette like sterke følelser i sving som om de var privat eiendom.

Falkenberg skrev i 1938, at få har før i det siste hatt eiendomsrett til jorden. Som følge derav opstod det undertiden tvist om benyttelsen av et sommersete, sier Peder Larsen i Reinanvik. Konflikten kunne da bli av den art, at myndighetene måtte gripe inn, og hvis ingen av partene hadde amtssedler eller regjeringsskjøter å vise for sig, kunde avgjørelsen være vanskelig å treffe. På den annen var det skikk, når en eller annen blev trett av sitt sommersete, å overlate det til venner eller bekjente, som vilde ha det til eget bruk.645

I følge Ivar Iversen var det slik i Kamøyvær, at hadde man slått på et sted i endel år, så måtte ikke en annen prøve seg. Da ble det nabospetakkel.646

Torvplasser ble også omfattet av hevdsskikken. Men her må man skille mellom hva vi her kan kalle privat (det som gjaldt en enkeltperson eller familie) og felles hevd. I Reinelv hadde den enkelte familie hevd på sin torvplass. 647 Det samme var tilfelle i Tufjord på Magerøya. 648

Derimot var myrene i Ytre Tana betraktet som felleseie, og alle deltok i torving. 649 I dette tilfelle var også driften felles. Det er mulig at det samme var tilfelle i Akkarvik og Nuvsvåg. Fra Akkarvik heter det at alle måtte delta i arbeidet. 650 I Nuvsvåg deltok hele familien i torvarbeidet, og man kunne gjøre byttearbeider. 651 Man hadde antagelig en ordning hvor de som ikke deltok i torving, hjalp til med noe annet.

Privat eiendom var altså grunn som enten hadde offentlig godkjennelse eller naboens godkjennelse. Med offentlig godkjennelse menes her tinglyste eiendommer. Med nabo menes her også bygdelag o.l. Når det gjaldt torvtak eller vedteiger som ble utnyttet av lokalsamfunnet i fellesskap, måtte dette bli godkjent av andre lokalsamfunn. F.eks. forteller Peder A.Persen at hvert eneste bygdesamfunn skulle ha sine vedteiger der de bodde. Beukop-folket hadde sine teiger opp under fjellet ovenfor bygda, og der kom ingen andre. 652

Det meste av bær vokser på statsgrunn, og inntil 1953 var det fritt for alle å plukke. Men bær på privateiendom tilhører etter brukernes oppfatning grunneieren, skriver Ericka T. Helskog i 1978. Bær betydde her multer, for med tyttebær og blåbær tok man det ikke så nøye. 653

Peder A.Persen forteller at nærområdene var inndelt i faste brukssoner. Vi fra Beukop plukket bare på nordsida av Stabbursdalselva. Både multer, blåbær og tyttebær var gjenstand for felleshøsting, og folk fra andre kommuner var med på den. Faste brukssoner for fremmede var ikke tilfelle i Beukop. De plukket sammen med venner og familie. 654

«Vilt var i likhet med bæra en fri ressurs som alle kunne utnytte», skriver Ericka T. Helskog. 655 Men mange steder, bl.a. i Porsanger, hadde det «dannet seg brukssonegrenser mellom de forskjellige bygdelag, grender og til dels ned til familienivå», skriver Bjørn Aarseth i 1976. 656 Dette skulle gjelde all jakt, men for rypenes del synes soneinndelingen å ha blitt tatt lettere på: «Den som kom først til et område etter at snøen hadde lagt seg og satt opp snarene, fikk som regel bruke det. De som hadde fangstgammer, var gjerne de første i vedkommende område. For geværjakten var det ingen sonegrenser. Jegeren jaktet helst utenfor det terreng hvor snarene hans sto.» 657

Fra Rafsbotn fortelles det at jegerne delte terrenget mellom seg, og de gikk ikke inn på andres felter. 658 Adolf Steen skrev i 1963 at et sentralt poeng ved fisket i elvene og vannene ved Masi, var at det var felles, og at enhver kunne fiske hvor han ville. 659 Når det gjelder bær, vilt, egg og dun kan man bare unntaksvis snakke om privat eiendomsrett. Først og fremst vil det være tale om privateide bærmyrer som på Tamsøya. Til noen eiendommer følger det med bær-, jakt- og fiskerettigheter: Jakt og fiske tok man det ikke så nøye med før, men nu holder man på rettigheten, heter det f.eks. fra Skallelv i 1970. 660 Bærrettigheten (først og fremst for multebær) derimot var noe man alltid har holdt på. Enkelte egg- og dunvær var (og er) også i privat eie.

Mange har oppfattet statsgrunn som fri, at den sto til befolkningens fulle og frie benyttelse. Ingen hevdet jaktrett og ingen løste jaktkort på statens grunn, heter det fra Akkarvik om forholdene før siste krig. 661

Peder A. Persen kommer med en lignende uttalelse: Det ble aldri søkt eller spurt myndighetene om noe. Det gjaldt både om vi satte ut sjøørret- eller sjørøyegarn eller om vi satte opp fangstgammer på fjellet. 662

En vanlig påstand idag er: Her er mye fritt land hvor man kan fiske og plukke bær uten å bli jaget bort. 663

Uansett hvilken oppfatning folk i Finnmark hadde om retten til ressursene i fylket, førte store avstander og dårlige kommunikasjoner i mellomkrigstiden i praksis til at de enkelte lokalsamfunn hadde kontroll over ressursene i sitt nærområde. Etter krigen forandret dette seg radikalt på grunn av bedre kommunikasjoner og økt velstand og fritid.

Det som befolkningen i de enkelte lokalsamfunn hadde opplevd som sitt (som sin bærmyr, sitt fiskevann, sitt jaktområde), ble det nå stilt spørsmål ved av andre grupper som turister, hytteeiere, folk fra andre lokalsamfunn o.l.

Da jordbrukerne etter krigen fant det mer lønnsomt å utnytte innmarken bedre i stedet for å bruke utslåtter, samtidig som formell eiendomsrett ble mer vanlig, gikk hevdsskikken etter hvert i oppløsning.

Antall bruk gikk også tilbake etter krigen. Sammen med minsket bruk av utmark førte dette til at mye jord ble fri. Bjørn Aarseth uttaler f.eks. i 1976 i forbindelse med eventuell utbygging av Skaidivassdraget at: De jordbrukende samers seterbruk var stort sett også opphørt ved midten av vårt århundre. Bruken av utslåtter på fjellmyrene opphørte omtrent samtidig.664

At arealet med utmark i jordbruks øyemed gikk tilbake, førte imidlertid til konflikter mellom fastboende og reindriftseiere om retten til land og vann. Fra ca. 1960 mistet vi fastboende alle våre rettigheter til reindriften, sier Peder A.Persen. 665

Stridende rettsoppfatninger kommer også tilsyne i Odd Erling Smuks utsagn fra 1987: Hensynet til reindriften må gå foran alt annet når det gjelder arealbruken i de samiske områder. Det er ikke tvil om at det er reindriften som gjennom sin bruk har den sterkeste rett til områdene. 666

Alt i 1840 ble satt frem krav om eksklusive rettigheter til sjøfisket for lokalbefolkningen i Finnmark. I dette tilfellet gjaldt det Magerøya og Porsanger. 667 Statsarkivet i Tromsø Fra Porsanger ble det f.eks. i 1898 stilt krav om forbud mot seifiske, som kunne oppfattes i samme retning. 668

Oppfatningen av at fisken i havet tilhørte befolkningen i et bestemt vær eller fjord, var neppe representativt for det store flertall av fiskere, hverken på 1800-tallet eller i moderne tid. Den alminnelige oppfatning har inntil våre dager, vært at ingen eide fiskeressursene, og at det sto alle fiskere fritt å utnyttelse dem. 669 Dette synet kommer f.eks. til orde ved en uttalelse fra Skarsvåg Fiskarlag i 1985: La oss ikke komme dithen at alle fiskevær langs finnmarks­kysten krever sine spesielle fiskeplasser etter mottoet: Her bor vi – det er vårt hav og vår fisk. 670

Men særlig på 1980- og 90-tallet er det likevel en klar tendens blant kystbefolkningen i Finnmark, til å forlange eksklusive rettigheter for lokalbefolkningen til havområdene. Ett eksempel på slik endret rettighetsoppfatning er kravet om at fisk fanget utenfor finnmarkskysten skal landes i Finnmark.

Forkortninger, trykte kilder og litteratur

Kilder og litteratur

Forfatter har kopi av mer utilgjengelige kildemateriale som f.eks. materiale i Repvåg Kraftlags arkiv.

Arbeidsliv og næringsliv i Nord-Norge. Norsk næringslivspublikasjon. Utgave 1: Nord-Norge. Oslo 1950.

Aune, Leif: Nord-Norges industri og bergverk. Ottar nr. 30 (4)- 1961.

Balsvik, Randi Rønning: Vardø. Grensepost og fiskevær 1850-1950. Bd 1-2. Vardø 1989.

Befring, Ottar: Koldbrann på Finnmarksvidda. Finnmark Dagblad 27/10-1993.

Beichmann, Mona: Forunderlige Finnmark. Oslo 1939.

Beito, Olav T.: Norske Sæternamn. Oslo 1949.

Bentzen, Kari: Norving 25 år. 1959-1984. Kirkenes 1984.

Beretning om amtenes økonomiske tilstand: 1851-55, 1886-90, 1896-1900, 1911-15. Kristiania 1858, 1894, 1903, 1924.

Berggrav, Eivind: Spenningens land. Oslo 1937.

Beronka, Johan: Vadsø bys historie. Vadsø 1933.

Bjørgan, Magnhild: Fragmenter av Alta-Talviks historie. Bd I-II. Leirbotn 1969.

Bjørklund, Ivar og Brantenberg, Terje: Alta-Kautokeinoutbyggingen; reindrift og samisk kultur. Ottar nr. 129 – 1981.

Bjørnland, Dag: Vegen og samfunnet. Vegdirektoratets 125-års jubileum 1864-1989. Vegdirektoratet 1989.

Bottolfsen, Øystein: Finnmark Fylkeskommunes historie 1840-1990. Finnmark Fylkeskommune 1990.

Brox, Ottar. Tradisjonell vinterfôring i Nord-Norge. I Ottar nr. 36 (2) -1963.

Christie, Elisabeth (red.): Prestegårdsliv. 2.samling. Forlaget Land og Kirke 1967.

Danche, Trond M.E.: Opp av ruinene. Gjenreisningen av Finnmark 1945-1960. Oslo 1986.

Det norske næringsliv. Finnmark fylkesleksikon. Bergen 1952.

Dieđut. Jordbruksseminar. Nr. 3, 1977.

Dieđut. Flyttsamekvinnens arbeidssituasjon. Nr. 4, 1979.

Dieđut. Samiske næringers plass i samfunnsplanlegginga. Nr. 5, 1985.

Dikkanen, Siri Lavik: Sirma, Samiske Samlinger, bd VIII. Norsk Folkemuseum/Universitetsforlaget 1965.

Eidheim, Harald: Polmak og Manndalen i Samiske Samlinger, bd IV. Norsk Folkemuseum 1958.

Eriksen, Knut Einar og Niemi, Einar: Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord.1860-1940. Universitetsforlaget 1981.

Eriksen, Tore: Dalounid-leder Heaika Skum – viddas Don Quijote? Finnmark Dagblad 12/1 – 1993.

Eriksen, Tore: Flere fugler på samme skudd. Finnmark Dagblad 11/10 – 1993.

Eriksen, Tore: Reingjerdene skåner naturen. Finnmark Dagblad 2/1 – 1993.

Evjenth, Håkon: Varangervidda. Den Norske Turistforenings Årbok 1938.

Falkenberg, Johs.: Bosetningen ved Indre Laksefjord i Finnmark. Optegnelser fra 1938. Nordnorske Samlinger, Bd. II, Annet hefte. Oslo 1941.

Fastboendes rettigheter i samiske kyst- og fjordstrøk. Porsanger SLF 1985.

Finnmark. Oslo 1979.

Finnmark. Fylkesplan 1984-87. Høringsutgave. Finnmark fylkeskommune 1983.

Finnmark. Natur & Næringsliv. Hammerfest 1936.

Finnmark Dagblad 25/5-1987, 21/10-1993, 5/4-1994.

Finnmark Fiskarlag 1928 – 1978. Harstad 1978.

Finnmark Fylke. Naturgrunnlag og økonomi. Transportøkonomisk Institutt 1970.

Finnmark Skogselskap gjennom 75 år. 1900-1975. U.s., u.å.

Finstad, Nils: Finnmark – et fylke på flyttefot? Universitetsforlaget 1986.

Fiskeridirektoratet: Trålfisket. Fiskets Gang nr. 8-1946.

Fiskerinæring og lokalsamfunn. Skrifter fra Historieseksjonen ved Universitetet i Tromsø nr. 3. Tromsø 1982.

Fiskerinæringa i Finnmark 1-2. Emnehefte 4. Skoledirektøren/Høgskolen i Finnmark 1977.

Fixdal, K. : Kommunikasjonene til lands. Den Norske Turistforenings Årbok 1938.

Friberg, Leif: De grå skipene og de gule bussene. FFR 75 år 1916-1991. Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap 1991.

Fylkestingsforhandlingene:

- Finmarkens Amtsthings Forhandlinger 1901. Vadsø 1901.

- Finnmarks Fylkestings Forhandlinger 1920-48. Vadsø 1920-48.

Førde, Tor: Sentrale trekk ved utviklinga i Berlevåg 1865-1940. Berlevåg skolekontor 1984.

Gabrielsen, Hans: Finnmark fylke. Farmand nr. 22-1937.

Gamst, Leonhard: Loppa øy gjennom tidene og slekten Gamst. Loppa 1967.

Gamst, Leonhard og Samuelsberg, Harald: Loppas historie. Bygdebok for Loppa kommune. Loppa kommune 1983.

Gamst, Th.: Finnmark under hakekorset. Arendal 1984.

Gerdhardsen, Gerdhard M.: Statsbåtene. Fiskeridirektoratets skrifter. Serie Fiskeri. Vol. I. No. 3, Bergen 1944.

Gerdhardsen, Gerdhard M.: Våre Fiskerier I. Mellomkrigstiden. Sak og samfunn. Nr. 6. Bergen 1946.

Gerdhardsen, Gerdhard M.: Våre Fiskerier II. Under og etter krigen. Sak og Samfunn nr. 8. Bergen 1945.

Gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms. Oslo 1948.

Gjesvær. Utgitt av Gjesvær skole 1977.

Gustavsen, Terje: Verket på vidda. A-magasinet nr. 18-1972.

Hanssen, Einar Richter: Nordkapp – en fiskerikommune. Fra de eldste tider til i dag. Nordkapp kommune 1990.

Hanssen, Einar Richter: Pomorhandelen i Finnmark. Emnehefte 1. Skoledirektøren/Høgskolen i Finnmark 1977.

Hanssen, Einar Richter: Porsanger bygdebok. Bd 1. Porsanger kommune 1986.

Hanssen, Einar Richter: Pro-finske holdninger i Finnmark i mellomkrigstiden. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Oslo 1974.

Hanssen, Einar Richter: Repvåg Kraftlag 40 år. 1948-1988. Repvåg Kraftlag A/L 1988.

Haugen, Anny (red.): Finnmark Husflidlag 50 år. Hammerfest 1960.

Helland, Amund: Finmarkens Amt. Bd. 2-3. Kristiania 1906.

Historisk statistikk 1968. Statistisk Sentralbyrå 1969.

Hjemmeluftutvalgets innstilling av 1.6. 1982. Alta kommune/Tromsø Museum 1982.

Hvem Hva Hvor 1958, 1975, 1976, 1981, 1982.

Innstilling (1959) fra Komiteen til å utrede samespørsmål av 1956.

Innstilling om lov og forskrifter om Statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke. Avgitt 29.september 1962.

Irgens, Johannes: En vegmanns erindringer. Vegdirektoratet 1983.

Iversen, Arvid: Finnmarksvidda kan ødelegges. Finnmark Dagblad 6/4-1993.

Iversen, Klaus: Krise, utslettelse og nytt liv. Hammerfest etter 1914. Hammerfest kommune 1989.

Iversen, Thor: Trålfiske. Fiskets Gang nr. 20-1946.

Iversen, Thor: Trålfiskets historie. Årsberetning vedkommende Norges Fiskerier 1937 – nr. 3, Bergen 1937.

Iversen, Thor: Utviklingen av fiske og fiskemetoder i Norge. Årsberetning vedkommende Norges Fiskerier 1937 – Nr. 4, Bergen 1937.

Jakobsen, Ragnvald: Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap 50 år 1916-66. Hammerfest 1966.

Jordbruket i Finnmark og Nord-Troms. Gjenreisning og framtidsmuligheter. Finnmarkskontorets Landbruksavdeling, Harstad 1946.

Kjerschow, Peder: Utkast til lov om rendriften. Krisitiania 1922.

Kleven, Sverre O.: Vannkraften – som skal sette hjulene i gang i Nord-Norge. Farmand nr. 22-1937.

Kolsrud, Knut: Sjøfinnane i Rognsund. Opphold 1942. Manuskript 1943. Studia Septentrionalia IV, Oslo 1955.

Kraft til vekst gjennom 100 år. Norsk elforsyning 1885-1985. Elforsyningens informasjonstjeneste 1985.

Kommuneinndelingskomitéens (av 1946) endelige tilråding om kommuneinndelingen i Finnmark. Oslo 1960.

Kvalsund Kraftverks reguleringsområde. Natur- og kulturhistoriske undersøkelser utført av Tromsø museum etter oppdrag fra Finnmark Kraftforsyning. Tromsø Museum 1978.

Larsen, Anders: Om sjøsamene. Tromsø Museums Årshefter: Humanistisk avd. Nr. 13. Vol. 70, nr. 2 (1947). Tromsø 1950.

Lilleeng, G.A.: Bygdehistorie. Vestre Jakobselv. Varanger-Finnmark. Vadsø 1937.

Lindkvist, Knut Bjørn: Fra fisk til turisme – de gjenstridige omgivelsene for fiskerisamfunn. Foredrag ved Nordisk Sommeruniversitet, Jyväskylä 1993.

Lunde, Aage: Sør-Varangers historie. Vadsø 1979.

Lyftingsmo, Erling: Litt om kyst-sommerbeita i Finnmark. Særtrykk av Tidsskrift for Det Norske landbruk. 68. årgang, hefte 7. Oslo 1961.

Lyftingsmo, Erling: Reindrift og vassdragsreguleringar. Tidsskrift for det Norske Landbruk. Det Kgl. Selskab for Norges Vel, 1962.

Mehamn 1919-1969. Gamvik kommune 1969.

Melding fra Finnmark landbruksselskap. 1952, 1954.

Mikkelsen, Arnfinn: Den finske innvandringa til Porsanger. Utgitt av Porsanger skolestyre. U.å.

Moen, Kjell: Tana – vårt beste laksevassdrag. Ottar nr. 185 (2)-1991.

Myhre, Bjarne: Sørøysund (heimstadoppgave). U.s. 1957.

NAF. Avd. Hammerfest-Karsjok 50 år 1934-1984. Hammerfest 1987.

NAF Veibok 1961. KNA og NAF.

NAF Veibok 1976, 1992. Norges Automobil-Forbund 1976, 1992.

Nagell, Otto m/flere (red.): Det Norske Vegvesens historie 1820-1940. Bd III. Oslo 1950.

Nesheim, Asbjørn: Lappisk fiske og fisketerminologi. Lapponia. Studia Septentrionalia III. Oslo 1947.

Nesheim, Asbjørn: Traits from life in a sea-lappish district. Nordnorske Samlinger. Bd VI. Annet hefte. Oslo 1949.

Nordberg, Hans S.: Bekjempelse av parasitter. Ottar nr. 161 (4)-1986.

Nord-Norge. Næringsliv og økonomi. Studieselskapet for nord-norsk næringsliv. Skrift nr. 18-1956.

Nord-Norge. Næringsliv og økonomi. Langtransporten i Nord-Norge. Samferdselsdepartementet og Studieselskapet for nord-norsk næringsliv. Skrift nr. 26-1961.

Nord-Norge. Næringsliv og økonomi. Turistnæringen i Nord-Norge. Nord-Norges reisetrafikkforbund og Studieselskapet for nord-norsk næringsliv. Skrift nr. 23-1959.

Nord-Norge i manns minne. Daglegliv ved hundreårskiftet. Oslo 1973.

Norges Geologiske Undersøkelse nr. 204. Norges gruver og malmforekomster II Nord-Norge. Universitetsforlaget 1964.

Norges offisielle statistikk:

- Norges Bergverksdrift 1918-57. Kristiania, Oslo 1921-1958.

- Folketellingen i Norge. 1.desember 1920. Kristiania 1922.

- Folketellingen i Norge. 1.desember 1930. Oslo 1932.

- Jaktstatistikk 1969. Oslo 1970.

- Jordbrukstellingen i Norge 1939. Oslo 1941.

- Jordbrukstellingen i Norge 1949. Oslo 1950.

- Jordbruksteljing i Noreg 1959. Oslo 1962.

- Norges Fiskerier 1937. Oslo 1939.

- Norges Fiskerier 1950. Oslo 1952.

- Samferdselsstatistikk 1991. Oslo 1993.

- Norges Telegrafvesen 1920-21. Kr.a. 1922.

Norge vårt land. 3.utgave. Oslo 1950.

Norsk Lovtidende 1.Avd. Nr 40-1898, nr. 21-1907, nr. 52-1922, nr. 16-1928, nr. 35-1930, nr. 20-1933 og nr. 8-1935.

Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Universitetet i Bergen: Kommunedatabasen. Jordbrukstellinger 1918-69.

Norske Kraftverk I-II. Teknisk Ukeblads forlag 1954-66.

Nygaard, William og Lorange, Erik (red.): Fra gjenreising til nyreising. Oslo 1950.

Norske Gaardnavne. Bd XVIII Finmarkens Amt. Kristiania 1924.

NOU 1978: 18A og 18B. Finnmarksvidda.

NOU 1984:18. Om samenes rettsstilling.

Olsen, Håkon H.: Bygdebok for Hasvik. Hasvik kommune 1965.

Paine, Robert: Coast Lapp Society. Bd 1-2. Tromsø 1957 og 1965.

Paine, Robert: Social Construction of the Tragedy of the Commons and Saami Reindeer Pastoralism. Acta Borealia nr. 2-1992.

Paulaharju, Samuli: Finmarkens folk. Stockholm 1973 (finsk utgave: Ruijan Suomalaisia. Helsinki 1928).

Paulaharju, Samuli: På Finnmarkens yttarste øer. Luleå 1982 (finsk utgave: Ruijan aarimmaisilla saarilla. Borgå 1935).

Pedersen, Steinar: Laksen – Tanadalens fremste ressurs. Ottar nr. 185 (2)-1991.

Petterson, Arild: Finnmark i krig. Emnehefte nr. 21. Skoledirektøren i Finnmark 1984.

Petterson, Arild: Skiferdrift i Alta. Emnehefte nr. 2. Skoledirektøren/Høgskolen i Finnmark 1977.

Plan for Magerøyas elektrisitetsforsyning. Reppvåg kraftanlegg. Finnmark fylkes elektrisitetsforsyning 1940.

Plan for utbygging av Porsa kraftverk med 66 kV linjer. Finnmark fylkes elektrisitetsforsyning 1956.

Qvigstad, Just: De lappiske stedsnavn i Finnmark og Nordland fylket. Oslo 1938.

Qvigstad, Just : Lappene i Finnmark. Den Norske Turistforenings Årbok 1938.

Rafto, Torolf: Telegrafverkets historie 1855-1955. Bergen 1955.

Reinton, Lars: Sæterbruket i Noreg. Bd 1. Oslo 1955.

Sami Ællin. Sameliv. Samisk Selskaps Årbok 1953-55, 1956-58, 1964-66.

Sara, Mathis Johansen: Reindriftens hverdag. Finnmark Dagblad. 22/10-1993

Schølberg, R. M.B.: Nord-Norges framtid – dets kommunikasjoner. Farmand nr. 22-1937.

Sigstadstø, Gunnar: Jordbruksproblemer i indre Finnmark. Foredrag ved Den nordiske samekonferansen i Jokkmokk 1953. Oslo 1957.

Sivertsen, Jørgen: Hammerfest 1789 – 1814. Hammerfest kommune 1973.

Skogland, Terje: Reinens atferd. Ottar nr. 195 (2)-1993.

Skougaard, Joh.: Det norske veivæsens historie 1820-1914. Bd II. Kristiania 1914.

Skaar, Johs. (red.): Berlevåg 1800-1950. Berlevåg kommune (1954).

Skaidiprosjektet. Vurderinger av skadevirkninger og ulemper. Forundersøkelser v/ Tromsø Museum 1974-75 på oppdrag fra Porsa Kraftlag A/S. Rapportene forfattet 1975-76.

Småviltjakt i Finnmark 1989-90. Finnmark Jordsalgskontor u.å.

Solhaug, Odd: Gjenreisninga av Finnmark. Emnehefte nr. 15. Skoledirektøren/Høgskolen i Finnmark 1982.

Spilling, Knut: Om odelsrett og jordforhold i Finnmark. Horten 1937.

Statistisk fylkeshefte for Finnmark 1973, 1980. Statistisk Sentralbyrå 1973, 1980.

Statistisk Årbok 1984. Statistisk Sentralbyrå 1984.

Steen, Adolf: Masi i Samiske samlinger bd VI. Norsk Folkemuseum 1963.

Steffensen, Jens: Trålfiske på samvirkebasis. Fiskets Gang nr. 44-1946.

Store Norske Leksikon. Kunnskapsforlaget 1979.

Stortingsforhandlingene 1932. Ot. prop. nr. 28. Innst.O.VI.

St.prp. nr. 136 (1969-70). Tillatelse for FFE til overføringer og reguleringer m.v. i Adamselv og Frierfjordelv.

Strøm, Jan (red.): Norsk Fiskeri- og Fangst-Håndbok. Bd. I. Oslo 1949.

Trekk fra forsvarets historie i Finnmark. Alta Bataljon 1991.

Tromsø Museums rapportserie. Altakraftverkene. Kulturhistoriske registreringer og vernetiltak 1981. Kulturhistorie nr. 2. Institutt for museumsvirksomhet. Tromsø 1982.

Tønnesen, Sverre: Retten til jorden i Finnmark. Universitetsforlaget 1979 (2.utgave).

Ultima Thule 1985. Utgitt av Måsøy historie- og museumslag.

Utsi, Nils: Gjerder i reindriften – er det bærekraftig utvikling? Finnmark Dagblad 29/12-1992.

Valle, Ole: Finnmark. Fagbiblioteket fri lesning nr. 84. Oslo 1949.

Varanger Årbok 1981.

Vegfolk forteller. Vegminner fra Finnmark. Norsk Vegmuseum og Statens vegvesen Finnmark 1991.

Vorren, Ørnulv: Finnmarkssamenes nomadisme. I-II. Oslo 1962.

Vår kirke i nord. Årbok for Hålogaland. 1970.

Westrheim, Sonja: Seterdrift i Finnmark. Universitetet i Oslo 1978.

Wikan, Steinar: Kolonisering og bureising i Pasvik. Oslo 1980.

Ytreberg, Nils A.: Finnmark Landbruksselskap 1859-1959. Vadsø 1959.

Ytreberg, Nils A.: Handelssteder i Finnmark. Trondheim 1942.

Ørvik, Nils: Sikkerhetspolitikken 1920-1939. Bd II. Oslo 1961.

ØSIGD-prosjektet. Østersida i gamle dager. Børselv skole 1978.

Øvregard, Per: I samfunnets tjeneste. Telegrafverket fra 1955. Bd 1 1955-61. Telegrafdirektoratet 1988.

Årbok for Nordkapp 1982.

Årbok for Rognsund 1973, 1974, 1975. Utgitt av Rognsund skole.

Utrykte kilder

Bygdeboknemnda i Porsanger, kulturkontoret, Lakselv: Rapport om helsetilstanden og hygieniske forhold i Kistrand fra 1893 til 1926. Avskrift, original i Riksarkivet, Oslo. Medisinalinnberetninger.

Intervju, telefonsamtaler, samtaler:

Sverre Eilertsen (Alta), Jens Petter Nielsen (Tromsø), Arvid Petterson (Lakselv), Peder A. Persen (Beukop), Ivar Iversen, Salamon Klemetsen og Gunnar Løkke (Honningsvåg), Edgar Ingebrigtsen (Gjesvær) samt samtaler og intervju utført i forbindelse med arbeidet med Porsanger og Nordkapp bygdebøker.

Medisinalinnberetninger. Medisinaldirektoratet. Riksarkivet, Oslo. Finmarkens Amt 1916-17, pk. 552 og Finnmark fylke 1918-19, pk. 553.

Norsk etnologisk gransking. Institutt for folkelivsgransking, Oslo:

Lokalhistorisk tradisjonsmateriale, innsamlet av Yngvar Mejland fra slutten av 1950- til begynnelsen av 1970-årene. Ett eksempel nedtegnet av A.M.Jæger i 1948.

Repvåg Kraftlag A/L`s historiske arkiv, Honningsvåg: Diverse dokumenter vedrørende rettsoppfatninger og kraftverksutbygging.

Statens Kartverk (Norsk geografisk oppmåling). Landkartdivisjonen, Hønefoss:

Landmålernes topografiske beskrivelser 1886-1916 for kommunene Loppa, Nesseby, Polmak, Porsanger, Sørøysund, Talvik og Vadsø.

Statsarkivet i Tromsø. Finnmarken Amt. Journalsaker Pk. 177 1835-1841. J.nr. 624 (1841).