Del 3
Bruken av utmarksressursene i Finnmark i dette århundret

Hans Prestbakmo

Forord

Samerettsutvalget ga meg i oppdrag å gjøre rede for den faktiske bruken av land og vatn i Finnmark fylke og for de rettsoppfatninger som i dag gjør seg gjeldende hos ulike grupper av lokalbefolkningen såvel i innlandet som ved kysten(NOU 1984:18), og tilføye ei framstilling av brukskonflikter og rettsoppfatninger.

I samråd med Steinar Pedersen og utvalgets medlemmer Torgeir Austenå og Gudmund Sandvik er mi framstilling avgrensa bakover til slutten av første verdenskrig. Framstillinga er derfor lagt opp som en beskrivelse av bruken av land og vatn eller utmarka i dag (dvs etter 1960), og sammenliknet med bruken i manns minne (dvs. ca 1920 – 1950 åra). Framstillinga er gruppert i tre hovedavsnitt (reindrift, lokalbefolkning og tettstedsbefolkning), og den avsluttes med to oppsummeringer (inngrep, konfliktområder). Andre disponeringer av stoffet kunne nok tenkes. Denne er valgt for først å beskrive et særtrekk ved Finnmark (reindrifta) og for dernest å understreke hvordan lokalbefolkninga har endra karakter de siste 60 åra, i retning av tettstedsbefolkning. Næringsvegene har endra seg, og dermed bruken av land og vatn, eller av utmarka.

Jeg er sivilagronom, og har vært reindriftsagronom i Troms i tilsammen 10 1/2 år, naturvernkonsulent i Troms i 4 år og sekretær for Ressursutvalget for Finnmarksvidda i 3 år. Jeg har vært rettsoppnevnt sakkyndig i flere skjønnssaker om inngrep i reinbeitedistrikt i Finnmark og har utreda konsekvenser for reindrifta i Finnmark for blant annet Reindriftsadministrasjonen og Forsvarsdepartementet.

Utredninga bygger på materiale som er samla inn i forbindelse med arbeid for Ressursutvalget for Finnmarksvidda og for Samerettsutvalget, og en del litteratur (jfr litteraturliste). Det materialet som er samla inn til arbeidet for Samerettsutvalget, er samtaler/intervjuer i ulike deler av Finnmark, fortrinnsvis med eldre mennesker, i alt ca 50 personer.

Det sier seg sjøl at med den tid som har stått til disposisjon, har det ikke vært mulig å ta alle deler av fylket like grundig. Jeg har festet meg litt mer ved enkelte områder enn andre. Hammerfest-Kvalsund er det området der jeg har hatt flest kontakter mens Sør-Varanger er det området som er blitt dårligst dekket.

Det er lagt vekt på å få fram generelle trekk ved bruken av land og vatn i Finnmark. En del detaljer er tatt med, dels for å vise den store variasjonen, dels for å illustrere generelle trekk. Uansett hvilken disponering av stoffet som velges, må det bli gjentakinger. Men for at de skal være så få som mulig, er det brukt krysshenvisninger i stor grad. Det tilsier at framstillinga må leses i sammenheng, ikke bare delvis.

Samisk etnografisk avdeling ved Tromsø Museum kunne på grunn av annet arbeid ikke påta seg å gjennomgå mitt manuskript. Det blei derfor i to omganger (desember 1983 og mai 1984) gjennomgått i møte med Samerettsutvalgets medlemmer Austenå og Sandvik, og deretter gjennomarbeidd. Høsten 1984 blei det framlagt for Samerettsutvalget. Medlemmene har drøfta manuskriptet, i og mellom flere møter. Jeg har vurdert innvendinger og forslag og foretatt diverse endringer. Slik framstillinga nå foreligger, er den mitt faglige ansvar.

Det er gått nærmere ti år siden dette arbeidet blei utført. I den forbindelse er det i 1993 fore­tatt noen oppjusteringer av stoffet, men de går i første rekke på oppdatering av tall og regelverk. Det som kom fram av synspunkter og oppfatninger hos de som blei intervjuet først på 80-tallet, er det ikke gjort noe med. I enkelte avsnitt er det tatt inn opplysninger om utviklinga etter at arbeidet blei utført.

9220 Moen, juni 1994

Hans Prestbakmo

1 Innledning

Av Finnmarks samlede areal på 48 648 km² utgjør jordbruksareal i drift ca 0,15%. Ca 3,2 % av arealet er produktiv skog.

Av ei befolkning på 32 800 i Finnmark i 1900 bodde 2/3 i spredtbygde strøk. Folk bodde nær ressursene, der naturen ga til levemåten. Primærnæringene, fiske, jordbruk, reindrift og utnytting av utmarka var grunnlaget for bosettinga. Pomorhandelen, handelen med russerne, uten forstyrrende mellomledd, var av stor betydning for befolkninga.

Reinen, hesten, elvebåten og på kysten båten var framkomstmidlene. Boligene varierte og en del bodde i gammer. For reindriftssamene var teltet viktigste boligen.

Fram til siste krig gikk utviklinga langsomt. På kysten tok motorbåten mer over. Det blei bygd en og annen veg og bilen tok over en del av trafikken på sommeren. I landbruket gjorde plogen sitt inntog og mer land blei dyrka. Vanskelige forhold i 1920- og 30-åra og stigning i folketallet ga grunnlag for bureising. Det kom flere bureisingsfelt og enkeltbruk. Mest kjent er statens bureising i Pasvikdalen. I Hammerfest (1928) og Sør-Varanger (1937) blei det bygd meieri før krigen.

I fiskeriene kom motorbåten i bruk. Pomorhandelen tok slutt i 1914. Mer av fisket blei konsentrert til fiskeværene. Dette førte til vanskelige forhold og en fikk sterkere utnytting av andre lokale ressurser. I reindriftsnæringa skjedde det små endringer.

Krigen og brenninga av Finnmark var en katastrofe. Harry Westerheim sier det slik i boka Landet de brente:

«Alt de hadde strevd med og bygd opp, ble radert ut på noen korte høstdager 1944. Den verste katastrofen etter Svartedauen. Den gang kunne det ryke fra en enslig pipe i bygda. I Finnmark og Nord-Troms 1944 rauk det fra 1000 bål – og så lå landet der, avsvidd og svart.»

Vest for Tana – Berlevåg var raseringa 100%. Øst for var den 70%.

Gjenreisinga av Finnmark var en kjempeoppgave. De fleste flytta tilbake til sine gamle bosteder. Men mange mindre steder blei ikke bygd opp. Samfunnsutviklinga med stigende levestandard endra forholdene utover i 50-, 60- og 70-åra. Veger blei bygd, slik som indre riksveg gjennom Tana-dalen og over Vidda, eller forbedret, slik som ytre riksveg. Største delen av landevegstrafikken blei overtatt av bilen. Flyplasser ga raske forbindelser med resten av landet. Mindre av trafikken gikk på sjøen. Reindriftssamene bytta ut teltene med hytter og hus. Snøscooteren, bilen og motorsykkelen tok over etter kjørereinen.

Næringslivet endra seg. Fiskeriene og fiskeindustrien blei utvikla og modernisert. Virksomheten konsentrerte seg på større steder. Arbeidsplassene blei lagt til sentra og folk trakk dit. Småsteder og enkeltbosteder forsvant. I l980 bodde ca 70% av befolkninga i tettbygd strøk. Denne prosenten har økt jamt etter 1980.

Da fiskebåtene blei større og redskapene mer effektive, viste det seg at ressursene i havet var begrensa. Fjordene blei tømt for sild. Andre fiskeslag blei sterkt redusert. De som skulle leve av fjordfiske, fikk problemer. Mange måtte forlate fiskebåten. De små jordlappene som sammen med utmarka var grunnlaget for det gamle jordbruket i Finnmark, blei lagt brakk. Jordbruket blei konsentrert til sentrale jordbruksstrøk. Her fikk en nydyrking og utbygging av større moderne bruk.

Gammelt slåtteland har blitt beite for sau og rein. Andre steder har små og store inngrep redusert beitegrunnlaget for rein samtidig med at reintallet er økt. Allmennheten fra tettstedene har tatt til å høste en større og større del av utmarksgodene. De som skal leve av utmarka som hoved- eller tilleggsnæring har ikke klar rettsbeskyttelse for sin næring. Utmarksbrukerne må høste ressursene i konkurranse med allmennheten.

Denne utviklinga kan beskrives med tall: Mens 3/4 av befolkninga i Finnmark var sysselsatt i primærnæringene i 1900, var under 1/10 det i 1990. Men det gir en bedre forståelse å sammenlikne bruken av land og vatn i dag og i manns minne. I denne bruken må en søke grunnlaget for rettsoppfatningene hos folk flest.

Motsetningene mellom by og land mellom tettstedsbefolkninga og primærnæringene på bygdene, er kjent fra alle deler av Norge. Det særmerkte for Finnmark er i første rekke reindrifta. Den skal derfor innlede denne framstillinga.

2 Reindrift

2.1 Reinens økologiske ­tilpassing

Villreinens trekk mellom vinterbeitene i nåleskogsområdet og sommerbeitene på tundraen og i kystfjellene er kjent, og blir utnytta av de som har den som sitt jaktobjekt. Der trekket passerer elver, trange pass eller andre innsnevringer i trekkleiene, ligger fangstsystemene. Her har jegeren sin post når dyra trekker vår og høst.

Hvorfor trekker reinen? Grunnene til dette er flere, men det viktigste er at dyrene må tilpasse seg naturen for å finne mat til de ulike årstider:

• De beiter ulike vekster til ulike årstider.

• De fleste vekster har ulik næringsverdi sommer og vinter.

• De klimatiske forhold varierer fra sted til sted.

• Insektplagen er ulik fra sted til sted.

Dette er bare noen av de faktorer som bestemmer trekkvanene hos dyra.

Hvorfor varierer naturforholdene? Et geologisk kart over Finnmark viser at skillet mellom vinter- og sommerbeite for rein i grove trekk følger den geologiske grensa mellom grunnfjellet i sør og yngre bergarter i nord og vest.

Stort sett gir grunnfjellsbergartene næringsfattig jordsmonn ved nedbryting, sjøl om dette kan variere noe med bergartene.

Nord og vest for grunnfjellsgrensa ligger skyvedekker. De består av yngre bergarter som er skjøvet opp på grunnfjellet. Dette gir høge og forrevne fjell. Lengst i vest, i Troms, ligger kambro-siluriske bergarter. De gir næringsrikt jordsmonn ved nedbryting. I nord fins relativt store variasjoner, men her er mye gneisbergarter. Fra Porsanger og østover dominerer sandsteiner. I området Kvænangen – Alta stikker grunnfjellsvinduer opp, og nord for disse noen gabromassiver. På Sørøya kommer og en del næringsrike kambro-siluriske sedimenter fram.

Nord for grunnfjellsgrensa varierer altså fjellgrunnen mer enn sør for grensa. De geologiske skillene virker på jordsmonnet og i neste omgang på vegetasjonen.

De høge fjella i nord og vest virker og inn på klimaet. Lågtrykk med fuktig luft som kommer inn fra vest, blir pressa oppover fjellsidene og avgir nedbøren som regn og snø. Når luftstrømmene har passert fjellkjeda, er de tørre. Derfor blir det lite nedbør på sørsida av fjella. På vinteren er lufta avkjølt når den kommer innover, slik at en sjelden får mildt vær her.

På kysten får en således mildere vintrer med mer nedbør, både som snø og regn, enn inne på vidda. Dette gir djupere snø, mer skare og is og dermed dårlige beiteforhold for rein på kysten om vinteren.

På sommeren fører nedbørsmengdene på kysten til frodig vekst, med høg produksjon av grønne vekster. Den kjølig havlufta gjør det kaldere ute ved kysten enn inne i landet om sommeren. På sommeren er innlandet sterkere prega av kontinentale høgtrykk, og de gir varmt, tørt vær.

Varme somrer og store myrområder med skog og kratt gir gode betingelser for insekter. De er en plage både for dyr og mennesker. På kysten får en ikke de samme insektmengdene. Høge fjell med snøfonner og kjølig havluft holder insekter borte.

Vinternedbøren i innlandet kommer som snø. Fravær av regn og mye kulde gir lite skare og løs snø heilt ned til bakken. Dette gjør at beitene er lette å komme til for reinen.

Reinen vokser i hovedsak om sommeren. Da gir de grønne vekstene som er rik på proteiner og mineraler, grunnlag både for vekst og opplagsnæring for vinteren. På vinteren er det de energirike lavartene som er fattige på proteiner og mineraler, som holder liv i reinen.

Trekk og flytting mellom vinterbeitene i innlandet og sommerbeitene i fjellene på kysten er ei økologisk tilpassing som villreinen hadde og som reindriftsutøveren har tilpassa sitt liv etter. En finner flere eksempler med sommerbeiting i innlandet og vinterbeiting på kysten, men de må i det store ses på som unntak fra hoved­regelen. Dette har en blant annet på Helgelandskysten der mye regn og mangel på snø gir grunnlag for vinterbeiting.

Kystfjellene har altså

• grøntbeiter,

• kjølig og fuktig klima,

• mye snø og is på vinteren,

• lite insekter som plager dyra,

mens innlandsstrøkene har,

• karrig vegetasjon med mye lav,

• tørt klima og lite nedbør,

• kalde vintrer,

• varme somrer,

• mye insekter om sommeren.

Disse forhold gjør at for å få best mulig utnytting av ressursgrunnlaget for reindrifta, må utøverne nytte både kyst- og innlands­områdene. Reindrifta er således avhengig av flytting mellom innlandet og kysten vår og høst i Finnmark.

Da reindrifta utvikla seg som næring, var det samer både fra innlandet og kysten som gikk over til tamreinhold. Men over tid har reindriftsutøverne i Finnmark blitt knytta sterkere og sterkere til innlandet.

2.2 Lovverket og ­administrasjonen

Lappekodisillen er et tillegg til grensetraktaten mellom Norge og Sverige av 1751. Dette er den eldste offentlige regulering av reindrifta. Kodisillen inneholder bestemmelser om flyttinger, beiting, jakt, fiske og tvister. Kodisillen har og bestemmelser om ordning av statsborgerskap for samer som flytta med rein mellom de to riker.

Etter sperringa for reinbeiting over den norsk-finske grensa i 1852 fikk man en lov av 7. september 1854 som innførte visse reguleringer av reindrifta i Finnmark. Her blei det blant annet innført straff for beiting i det annet land. For å verne om vinterbeitene nedla loven forbud mot sommerbeiting i innlandet. Gjeterplikt blei innført. Dersom gjeterplikten ikke blei overholdt når det var nødvendig, kunne skadeerstatning ilegges. Loven av 1854 la og ned forbud mot å ha rein på vinterbeite i annet distrikt/sogn enn det en sjøl tilhørte. Disse forhold var nok medvirkende årsaker til at de fra kysten som hadde reindrift som næring, kom til å tilhøre innlandskommunene.

Lov av 23. juni 1888 Om forskjellige forhold vedkommende fjellfinner i Finnmarks amt gav regler om fordeling av sommerbeitene på øyer og halvøyer i Finnmark mellom reineiere. Grunnlaget for fordelinga skulle være de skjønn som var utført i 1875-1877 om hvor mange ren hver enkelt halvø og ø er antaget at kunne sommerføde. Loven av 1888 hadde og meget detaljerte bestemmelser om merking av rein.

Ved fylkesmannens forordning av 10. november 1934 fikk en inndeling i reinsogn og reinbeitedistrikt for Finnmark. Hjemmel for dette var lov om reindrift av 12. mai 1933. Den trådte i kraft i 1935 og gjaldt til 1. juli 1979. Reindriftsloven av 1933 hadde detaljerte bestemmelser om blant annet

• retten til reindrift

• inndeling av landet i reinsogn og reinbeitedistrikter

• beitetider

• reinantall

• beskikkelse av formenn og deres myndighet

• reinmerking

• flytting

• gjeting

• adgang til bruk av trevirke

• retten til jakt og fiske

• utskilling av rein og behandling av fremmed rein

• hunder

Lov om reindrift av 9. juni 1978 trådte i kraft 1. juli 1979. Denne lov er i større utstrekning enn den forrige en fullmaktslov som forutsetter et sett av forskrifter på de ulike felt. Loven innfører også valgte/oppnevnte styringsorgan på ulike trinn.

Loven inndeler landet i reinbeiteområder som igjen deles i reinbeitedistrikter. Finnmark er delt i to reinbeiteområder, Aust-Finnmark og Vest-Finnmark. Hvert reinbeiteområde er delt i en rekke distrikter. I hvert distrikt er det et tillitsmannsutvalg (distriktsstyre) med formann som velges av og blant reineierne i distriktet. Tillitsmannsutvalget har ansvaret for drifta i distriktet og kan saksøke og saksøkes på vegne av distriktet.

For hvert reinbeiteområde oppnevner fylkestinget et områdestyre på fem som er tillagt avgjørelsesmyndighet på en rekke felt innen administrasjonen av reindrifta. I hvert reinbeiteområde er det et reindriftskontor med en reindriftsagronom som står for den daglige ledelse og er sekretær for områdestyret.

For all reindrift i landet har en reindriftsstyret som er oppnevnt av regjeringa. Dette organ er tillagt avgjørende myndighet på en rekke felt.

Reindriftsadministrasjonen som er lagt til Alta, er blant annet sekretariat for reindriftsstyret. Største delen av den statlige administrasjon av reindrifta på landsbasis skjer ved Reindriftsadministrasjonen. Det er bare klagesaker samt en del andre viktige saker som er lagt til Landbruksdepartementet.

Reindriftsloven kapittel III presiserer hva retten til å utøve reindrift innebærer. Lovens § 9 sier følgende:

«Retten til å utøve reindrift i reinbeiteområde er en bruksrett som uten hensyn til hvem som eier grunnen og så langt ikke annet følger av særlige rettsforhold, omfatter:

1. rett til opphold med rein og til ferdsel, flytting og flyttleier,

2. rett til beite for rein,

3. rett til anbringelse av anlegg som trengs til reindriften,

4. rett til brensel og trevirke,

5. rett til jakt, fangst og fiske, med det nærmere innhold som følger av de følgende paragrafer i dette kapittel.

Rett til reindrift på fremmed eiendom utenfor slike reinbeiteområder som fastsatt i henhold til § 2 omfatter slik rett som nevnt under nr. 1-3, jfr. §§ 10-12 dersom ikke annet følger av den avtale som retten til å utøve reindrift bygger på.»

Retten til reindrift omfatter således blant annet

• adgang til å la reinen oppholde seg i utmark under forsvarlig tilsyn,

• adgang til å disponere grunn til nødvendige hytter og gammer samt buer og stillinger,

• adgang til fritt og uhindret å drive og forflytte rein i de deler av reinbeiteområdet hvor reinen lovlig oppholder seg.

Reindriftas flytteleier må ikke stenges, men Kongen kan samtykke til omlegging når berettigede interesser gir grunn til det.

Når det gjelder beiteretten, sier § 11 i loven følgende:

«Retten til beite for rein gir adgang til å la reinen beite i fjellet og i annen utmarksstrekning, herunder også tidligere dyrket mark og slåtteng som ligger for seg selv uten tilknytning til bebodde områder eller dyrkede arealer i drift, dersom de ikke er holdt i hevd og heller ikke er i bruk som kulturbeite, med mindre arealet er inngjerdet med gjerde som freder for rein. Kongen kan gi nærmere bestemmelser om hva som skal forstås med gjerde som freder for rein.

Kongen kan gjøre vedtak om at bestemte barskogstrekninger skal være fredet for reinbeiting i en viss tid, når dette anses påkrevet av hensyn til skogens foryngelse eller gjenvekst. Kongen kan også i andre tilfelle gjøre vedtak om freding av nærmere bestemte områder når særlige hensyn tilsier dette. Fredingsvedtak kan også gjøres gjeldende for flytting med rein.

Områder som blir fredet for reinbeiting bør kompenseres ved utleggelse av tilsvarende beitearealer hvor dette er mulig.»

På dette felt går loven av 1978 lengre enn loven av 1933 i og med at reineierne ikke er erstatningsansvarlig for skade på utmarksbeiter. Loven krever ikke at en gårdbruker skal ha gjerde som freder for rein, for å kunne kreve erstatning for skade på innmark. Gjerder og anlegg i reindrifta som skal stå over et år, kan ikke oppføres uten tillatelse av Kongen (§ 12).

Reindrifta har i henhold til § 13 rett til å ta trevirke fra skog til en rekke formål, men for friske lauvtrær som tas i privat skog, kan skogeieren kreve betaling.

Reineier kan etter § 14 drive jakt, fangst og fiske i statsallmenninger og ikke særlig matrikulert statseiendom i det reinbeitedistrikt hvor hans reindrift foregår, på samme vilkår som personer bosatt i vedkommende kommune, bygd eller grend. I statens matrikulerte skoger og høyfjellsstrekninger innenfor reinbeitedistrikt, skal retten til jakt, fangst og fiske være slik den fra gammelt av har vært. Det kan videre gjøres vedtak om at reindriftsutøvere skal ha enerett til bruk av bundne redskap til fangst av fisk i nærmere bestemte vatn og elvestrekninger i andre statseiendommer enn statsallmenninger. Det kan også gjøres vedtak om at visse vatn og elvestrekninger på slik eiendom skal være forbeholdt til bruk for reindriftsutøvere. For jakt, fangst og fiske som drives i samsvar med reindriftslovens bestemmelser, skal det ikke betales avgift.

Kappfjell-dommen (Rt 1975 s 1029), Altevann-dommen (Rt 1968 s 429) og Ot.prp.nr. 24 (1977/78) slår fast at reindrifta har ekspropriasjonsrettslig vern mot større inngrep i reinbeitedistrikt.

§ 15 omhandler flerbrukskonflikter og trekker opp retningslinjer for hvordan mindre konflikter skal løses.

§ 20 omhandler vokteplikten. Her sies blant annet at enhver reineier plikter å sørge for at hans rein til enhver tid voktes på en skikkelig måte.

§ 25 slår fast at eier av tamrein, med visse unntak, er ansvarlig for skade reinen volder uten hensyn til skyld. Samtlige reineiere i et distrikt er ansvarlig én for alle og alle for én.

Krav om erstatning for skade voldt av rein skal etter § 27 avgjøres av skjønn styrt av lensmannen i det lensmannsdistrikt hvor skaden har skjedd.

Finnmark er som nevnt delt i to reinbeiteområder, Aust-Finnmark og Vest-Finnmark. I Vest-Finnmark reinbeiteområde inngår også kommunene Kvænangen, Nordreisa, Skjervøy og deler av Kåfjord i Troms. Aust-Finnmark reinbeiteområde har 25 og Vest-Finnmark 22 distrikter. Kart på de følgende sider viser distriktsinndelinga og navn på distriktene.

Etter bestemmelser i reindriftsloven skal Kongen (reindriftsstyret) fastsette høgste antall rein pr. distrikt. For hvert distrikt kan områdestyret fastsette høgste antall rein pr bruk og antall bruk i hvert enkelt distrikt. Denne fastsettelse skal godkjennes av Kongen (reindriftsstyret). For tiden (i 1994) pågår det arbeid med revisjon av reindriftsloven av 1978.

2.3 Omfanget av reindrifta i ­Finnmark

Når en ser bort fra de eldste tallene, viser tallene antall rein pr. 1. april det enkelte år.

Disse tallene er til dels meget usikre. I alle fall de eldste tallene bygger på mangelfulle oppgaver og skjønn. Oppgavene for de siste år er de mest korrekte. Men også de kan ha mange feil. Feilene er sannsynligvis systematiske, slik at de reelle tall er en del høgre. Sjøl om de store variasjonene i tallene for en del skyldes feil i materialet, gir de også uttrykk for svingninger i de virkelige tall. Et eksempel er det låge tallet for 1969. Det skyldes i stor grad katastrofevinteren 1967-68 da reintapene i Finnmark var meget store.

En ser at tallene for de siste år er høgre enn tidligere. Dette skyldes både riktigere oppgaver og at reintallet i fylket har økt sterkt i 1980-åra.

Den sterke økninga i reintallet fra 1984 til 1985 er ikke reell. Den skyldes endring i skattelovgivningen og oppjustering av reintallene. Tallene fra og med 1985 er således mer i samsvar med virkeligheten, men det er klart at det fortsatt er en del feilkilder. Etter oppgavene var reintallet på topp i 1989. Om nedgangen siden har vært så stor som tallene viser, er det delte meninger. Grunnene til at reintallet har holdt seg høgt, er flere. Det har vært relativt gode vintrer, mange reineiere behandler dyrene mot parasitter og reineierne er blitt mer fleksible ved at de blant annet kan flytte til sommerbeitene tidligere når vinterbeitene er nedslitt. Men det høge reintallet har gått hardt ut over vinterbeitene og lavet inne på vidda er i dag sterkt nedslitt. En har brukt av kapitalen og det straffer seg. Slaktevektene er låge, produksjonen pr. dyr er låg, tapene er store og kjøttkvaliteten er ikke tilfredsstillende.

Reindriftens totalregnskap viser følgende produksjonstall for Finnmark for de siste år:

Variasjonene i kjøttproduksjonen fra år til år skyldes flere forhold, blant annet tap og slaktetidspunkt det enkelte år. Den store kjøttproduksjonen i 1989 har blant annet sammenheng med den relativt store nedgangen i reintallet fra 1989 til 1990.

Tidligere var barnekullene større, slik at en tilsvarende større del av reindriftsbefolkninga sto utenfor yrkesaktiv alder.

Etter at loven av 1978 trådte i kraft, blir antall reinbruk i hvert enkelt distrikt registrert. Tidligere var det registrert familier eller sjølstendige eiere. Tall fra før og etter 1978 er derfor ikke direkte sammenlignbare. Men de gir nok likevel et visst grunnlag for å se utviklinga i antall bruk.

Med dette forbehold viser tallene at det har skjedd en stigning i antall bruk på nesten 100 siden 1965. Spesielt i forbindelse med reindriftsloven av 1978, fikk en økning i brukstallet.

Bruksstrukturen i Finnmark. 1.4.1982

Det knytter seg store usikkerheter også til denne oversikt. Den sier at største delen av reineierne i Finnmark, ca. 64% hadde mindre enn 300 rein. De systematiske feil, som det er vist til foran, gjør det rimelig å si at bruksstørrelsen er høyere enn tallene i oversikten.

Melding om reindrift for 1991 viser at 75% av driftsenhetene i Finnmark pr. 1. april 1992 hadde mindre enn 400 rein. Middels størrelse på driftsenhetene var da 329 rein.

Fram til 1. juli 1979 kunne alle i Finnmark eie rein og ha dem til bevoktning hos reineiere. Til tider har dette vært vanlig, og antall sytingsrein (rein til bevoktning hos andre, se for øvrig kapittel 2.5.14), har vært betydelig. Etter 1. juli 1979 kan en reineier bare ha rein tilhørende de nærmeste slektninger til bevoktning. De som skal eie slik rein, må i tillegg være samer. Tallet på sytingsrein vil derfor gå enda lengre ned. Formålet er at folk utenfor næringa ikke skal ta opp plassen for de som er i næringa. Men en kan ikke se bort fra at det var enkelte positive sider ved sytingsreinholdet. De som eide sytingsrein, deltok blant annet ofte i reinarbeidet i travle perioder. Flere har pekt på at dette var med på å utjamne motsetninger mellom reindrifta og andre befolkningsgrupper. Men hensynet til beitet blei tillagt avgjørende betydning, og sytingsreinholdet blei sterkt redusert.

2.4 Reindriftsbefolkninga og skattekommune

Som nevnt tidligere, hører den overveiende del, ca. 90% av reindriftsbefolkninga i Finnmark heime i innlandskommunene Kautokeino og Karasjok. I 5-6 måneder av året er reinen på beite på kysten av Finnmark og Nord-Troms. Her vokser den og samler vinteropplag. Reineierne bor for en stor del i sommerhus i kystkommunene i denne tida. Derfor blir det fra kommunalt hold på kysten ofte pekt på at

• reinen utnytter beite her,

• reineierne nyter godt av servicetilbudet her,

• kystkommunene har problemer med regulering av området til sommerboliger m.m.,

• kystkommunene blir pålagt flere begrensinger i utnyttelsen av utmarka, men får ingen inntekter i form av skatt fra reindriftas folk, den går til innlandskommunene.

Innlandskommunene peker på sin side på at reineierne foretar alle sine innkjøp om sommeren i kystkommunene slik at servicenæringene her har relativt store inntekter fra reindrifta. I kortere perioder kan reindrifta også skaffe enkelte arbeidsplasser for folk fra kystkommunene.

2.5 Reindriftas bruk/utnyttelse av ressursene

2.5.1 Beitene

Kapitlet om økologisk tilpassing i reindrifta skisserer i grove trekk bruken av Finnmark som reinbeiteland. Bruken av beitelandet har endra seg i løpet av de siste 80 år, men hovedtrekkene er de samme. Det er fremdeles de store lavområdene i indre strøk av fylket som utgjør vinterbeitene, og kystfjellene som utgjør sommerbeitene. De mellomliggende områder nyttes nå som før til vår- og høstbeiter og til beite under flytting vår og høst.

Ørnulf Vorren har i Finnmarkssamenes nomadisme I og II 1962 gitt en fullstendig beskrivelse av bruken av beiteområdene og flyttingene i Finnmark og Nord-Troms i midten av 1950-åra. Sammenligner en Vorrens kart og beskrivelser med dagens reindriftskart, ser en at det i grove trekk er overensstemmelse. Men en del endringer har skjedd. En vil spesielt legge merke til at vinterbeiteområdene er mer intenst nytta. Områdene lengst sør på Finnmarksvidda blant annet Anarjohka-området, blir langt sterkere brukt i dag.

Enkelte eldre reineiere sier at noen områder i sommerdistriktene blir dårligere utnytta i dag enn tidligere. Dette gjelder som oftest små, avgrensede områder på kysten av Vest-Finnmark og Nord-Troms som det er vanskelig å få reinen ut til. Eksempel her er deler av distriktet Bergsfjord i Loppa. Det er og pekt på at det fins mindre områder der veger og bebyggelse har gjort utflytting og utnytting umulig. Som eksempel nevnes Straumfjordhalvøya i distriktet Favrrosorda i Nord-Troms. Bruk av landgangspram har på den andre side gjort det lettere og enklere å nytte andre områder som det tidligere var arbeidskrevende og vanskelig å utnytte. Dette gjelder særlig øyene og halvøyene med vanskelige flytteleier.

Av Vorrens oversikter går det fram at de fleste familier har sommeropphold nede i bygdene. Fra før siste krig og fram til ca. 1955 skjedde det endringer på dette felt i mange distrikt. Eldre reineiere forteller at langt flere reineiere før krigen hadde sitt sommeropphold i fjellet og holdt mindre hjorder i avgrensede fjellområder. Dette kunne gi bedre beiteutnytting i deler av distrikter hvor det vanskelig kunne slippes en stor hjord. Men slik drift var meget arbeidskrevende.

Beiteundersøkelser og opplysninger fra reineiere viser at i en del områder er spesielt høst- og vårbeitene sterkt belasta og nedslitt. Beitegranskninger viser og at enkelte sommerdistrikter er hardt utnytta. Dette gjelder kanskje særlig for distrikter som nyttes både som vår- og sommerbeite. Det ser ellers ut som om beitetrykket er størst i de sentrale deler av enkelte sommerdistrikt. Dette har sammenheng med at det kreves stor arbeidsinnsats for å utnytte små, avgrensede områder i utkanten av distriktene.

Et eksempel på dette er hvordan reineieren i sommerdistriktet Cohkolat i Nordreisa bruker beitene i løpet av året (se reindriftskart for Vest-Finnmark). Det er 17 reinbruk i distriktet. Distriktet har to sperregjerder, ett mellom sommerbeite og høst/vårbeite og ett mellom høst/vårbeite og vinterbeite. På vinteren er de 17 reinbrukerne normalt delt opp i 4 siida-grupper og har da vinterbeitene sine sør-vest for Kautokeino kirkested inn mot finskegrensa. I månedsskiftet april/mai flytter hjordene nordover og inn på vårbeite. Her fordeler hjordene kalvingslandet mellom seg for å få best mulig utnyttelse av det. Oksereinen skilles for en del fra og holdes for seg sjøl lengst sør i området. Hele våren fører reineierne tilsyn med hjordene. Hjordene blir etter hvert blanda sammen. I siste halvdel av juni samles reinen og drives nordover og inn på sommerbeitet. Enkelte år kan noen hjorder beite i sommerlandet i kalvingstida. Fram mot midten av august beiter reinen forholdsvis fritt i sommerlandet nord for sperregjerdet.

I siste del av august og begynnelsen av september samles reinen til merking i arbeidsgjerdet som ligger opp mot sperregjerdet. Etter hvert som reinen har vært i merkegjerdet, slippes den over på høstbeitelandet. I høstbeitelandet som strekker seg inn til fylkesgrensa, beiter reinen til sist i november. Etter at reinen er sluppet gjennom sperregjerdet som skiller høst- og vinterbeitelandet, holdes det skilling for oppdeling i vinterhjorder som føres til sine respektive vinterbeiter.

Beitene i dette distrikt nyttes i tillegg som beite under flytting vår og høst av hjorder som flytter til distriktene Kågen/Arnøy, Lakselvdalen/Lyngsdalen og Skarfvaggi. På våren flytter disse raskt gjennom distriktet, men på høsten kan flyttinga ta lengre tid og det blir da mer beiting. Dette eksempel viser utnyttinga av et distrikt. I andre distrikter blir bruken anderledes. Men Cohkolat er ganske typisk for de distrikter som ligger i mellomsonen. (Se for øvrig reindriftskart for Vest-Finnmark.)

For øydistriktene er det typisk at heile hjorden kommer samla ut i distriktet i begynnelsen av mai og forlater det samla i slutten av september. Dette flyttemønstret er blitt mer fastlåst etter at en i større grad har tatt i bruk landgangspram til føring vår og høst.

Enkelte eldre reineiere peker på at reindrifta tidligere, i større grad enn i dag, brukte mellomliggende områder som i dag nyttes som sommerbeite, bare som vår- og høstbeite. De peker på at det førte til at reinen oppholdt seg kortere tid i distriktene lengst ut mot kysten, ofte bare i juli og august. Belegget kunne da være stort i disse distrikter, men det varte bare den tid planteveksten var på topp. Ved å ligge for lenge i sommerdistriktene, etter at de grønne plantene er visna ned, kan en risikere nedgang i vekta på reinen dersom det ikke er tilgang på lavbeiter.

Bruken av sperregjerder for å få bedre utnytting av beitene, er blitt mer og mer vanlig. Ikke all bruk virker like heldig. Det kan lett oppstå konflikter ved å bruke for mye sperregjerder. Gjerdene fører ofte til at enkelte beiter blir for hardt nytta. For flytting og beiting under flytting kan sperregjerder lett medføre problem. En har eksempel på at ulovlig oppsatte sperregjerder har innsnevra høstbeitet/gjennomflyttingslandet for andre grupper. Dette fører lett til sammenblandinger og det gir merarbeid og hardere press på beitet og dyra.

Andre uregelmessigheter er at enkelte oppholder seg i vinterbeitet på forsommeren og tidlig på høsten, eller at høstbeiteområder brukes som sommerbeite. Slike uregelmessigheter fører lett til for stor slitasje på beitet. Det kan skape konflikter mellom ulike siida-grupper. Årsaken til dette er i første rekke at det er for trangt om plassen.

Enkelte ganger kan grupper som skal ut til øyene, av ulike årsaker, bli liggende på fastlandet på sommeren. En har og eksempel på at reinhjorder over en årrekke har ligget i vår- og sommerdistriktet heile året. Slike forhold skaper lett konflikter mellom grupper og i forhold til lokalbefolkninga.

Belegget av rein i Finnmark i 1980-åra har som nevnt foran vært for høgt. Finnmark og de deler av Nord-Troms som inngår i Vest-Finnmark reinbeiteområde, er totalt ca. 54 000 km² . Dette tilsvarer på det meste (1989) et belegg på ca. 4 rein pr. km² . For sommerdistriktene tilsvarer det ca. 7 rein pr. km² og for høst- og vinterbeitedistriktene blir det ca. 9 pr. km² .

Antall rein pr. km² i sommerdistriktene varierer mye. Dette har for en stor del sammenheng med geografiske forhold i de enkelte distrikt. Impedimentandelen (unyttbart beite, snaufjell, vatn, breer m.m.) kan i enkelte distrikter være 70%, mens den i andre bare er 20%. Ut fra gjennomsnittsbelegget for heile distriktet kan en derfor ikke slutte seg til belegget på de nyttbare arealene.

Av distriktene i Finnmark og Nord-Troms har Magerøy størst belegg med ca. 12 rein pr. km² pr. 1.4.1991. Varangerneset var lågest med 2,2 rein pr. km² . Men her kommer i tillegg at beitetida er ca. l00 dager lengre på Varangerneset enn på Magerøy. Sørøya hadde ca. 3,5 rein pr. km² , Kågen/Arnøya ca. 6 rein pr. km² i 1991.

På Kvaløya var belegget ca. 9,4 rein pr. km² . For Kvaløya er det på grunnlag av beitegranskninger tilrådd et reinantall som tilsvarer 3,7 rein pr. km² . Reindriftsstyret har her fastsatt et høgste antall rein på 1200.

På grunn av store konflikter og for hardt press på naturgrunnlaget har Reindriftsadministrasjonen arbeidd med å få redusert reintallet på Kvaløya, men har ikke lykkes. Reintallet i distriktet var i 1992 like høgt som i begynnelsen av 1980-åra, ca. 2800.

Reintallet i de fleste distrikter i Finnmark har i 1980-åra vært altfor høgt i forhold til naturgrunnlaget. Det er også en av årsakene til konfliktene mellom reindrifta og andre interesser.

Ut fra den statistikk som foreligger, har reintallet i Finnmark tidligere aldri vært så stort som i 1989.

Sjøl om gammelt slåtteland er gått over til beite, gjør inngrep og forstyrrelser i beitelandet at de områdene som kan nyttes, er redusert. Presset på beiteressursene må derfor bli større. Det er forståelig at dette går ut over kvaliteten på dyrene. De gjennomsnittlige slaktevekter for kalv har de siste år ligget mellom 16 og 18 kg i Finnmark. I de øvrige fylker har en gjennomsnittsvekter på opptil 24 kg for kalv. Også enkelte distrikter i Finnmark kan vise til slike tall.

De første beiteundersøkelser i Finnmark, foregikk i åra 1875-1876. Hensikten med undersøkelsen var å finne ut hvor mye rein beitene i Finnmark kunne fø på sommeren. (A. Helland: Finmarkens Amt II 1906 side 140-142). Konklusjonen på disse undersøkelser er at det på sommerbeite i Finnmark kan føes 65 300 rein. Riktignok er de områder i Troms som ligger vest for Kvænangen og nyttes som sommerbeiter for finnmarksrein og enkelte områder i Finnmark som i dag nyttes som sommerbeite, ikke tatt med i denne beregninga.

I 1960-åra gjennomførte Det Kgl. Selskap for Norges Vel beitegranskinger i Finnmark (Norske fjellbeiter bind XV, oversyn over fjellbeitene i Finnmark utgitt av Det Kgl. Selskap for Norges Vel 1965). Disse undersøkelser gir en oversikt over beitene i Finnmark uten å konkludere med noe reinantall for de enkelte distrikt, men det pekes for enkelte distrikt på hvordan belegget av rein er i forhold til beitesituasjonen.

Etter 1966 har Statskonsulenten i reindrift og seinere Reindriftsadministrasjonen gjennomført granskinger i enkelte distrikt og kommet fram til tilrådde reinantall for dem.

I regi av Reindriftsadministrasjonen blei det somrene 1989 og -90 gjennomført nye registreringer på en del av prøveflatene som Norges Vel registrerte i første del av 1960-åra. Registreringene var lagt opp slik at en fikk fram endringene i beitetilstanden på prøveflatene i perioden. I tillegg blei det foretatt en del andre registreringer som viste endringer i beitenes tilstand.

Forut (nå Norut) gjennomførte de samme år også registreringer av beitene i Karasjok og Kautokeino på grunnlag av satelittdata.

Konklusjonen på disse og Reindriftsadministrasjonens registreringer er

• lavbeitene i høst- og vårdistriktene er heilt nedslitte,

• lavbeitene i vinterdistriktene er sterkt redusert og i store områder utbeitet,

• produksjonen på lavbeitene er som følge av stort beitepress sterkt redusert, det er brukt av lavkapitalen,

• beitepresset har medført erosjonsskader spesielt på vindeksponerte partier og i tilknytning til sperregjerder.

Disse granskinger skal være en del av grunnlaget for å fastsette beitekapasitet og reintall i de ulike distrikt.

Det er av ulike grunner vanskelig å beregne beitegrunnlaget i det enkelte distrikt. Beitegransking går ut på å dele beitene i ulike plantesamfunn og beregne produksjonen og utnyttelsen av det enkelte samfunn. Da det kan være stor variasjon i produksjonen i ett og samme plantesamfunn avhengig av voksested og næringsforhold, er det et skjønnsspørsmål å fastsette produksjonen, og det avhenger av øynene som ser. Minst like problematisk er det å beregne utnyttinga av beitet siden de statistiske oppgavene over reintall er usikre. Vurderer en beitet ut fra oppgitte tall og disse er lågere enn det virkelige tall, må resultatet bli galt. For vurdering av beitekapasitet er det således i utgangspunktet nødvendig å ha riktig reintall.

Ved Landbruksdepartementets vedtak av 20. juli 1984 blei høgste antall rein pr. 1. april for Aust-Finnmark satt til 70 400. Ved Reindriftsstyrets vedtak av 28. august 1987 blei midlertidig høgste antall rein pr. 1. april for Vest-Finnmark satt til 90 000. De faglige tilrådinger var i begge tilfeller betydelig lågere enn de fastsatte tall.

De beiteregistreringer som er utført de siste år og uttalelser fra en rekke reineiere og miljøetatene i de berørte kommuner om ressurssituasjonen og utviklinga i næringa, viser tydelig at tallene både i Aust-Finnmark og Vest-Finnmark er satt for høgt.

Dersom lavbeitene skal kunne ta seg opp, må reintallet for en del år ligge betydelig under den langsiktige kapasitet for beitene. Med utgangspunkt i St. meld. nr. 28 (1991-92) En bærekraftig reindrift, pågår det nå i regi av Reindriftsadministrasjonen arbeid med å revidere distriktsinndelinga og høgste antall rein for de to reinbeiteområdene i Finnmark.

Fra gammelt er det kjent at sykdommer enkelte år kunne gjøre store innhogg i reinhjordene. I 1960- og 70-åra var det i reindrifta i Finnmark flere ganger store tap på grunn av sykdom. De viktigste sykdommene er parasittsykdommer som har sammenheng med beiteforhold og driftsform. Store konsentrasjoner på ett beite, intens bruk av de samme flytteleier vår og høst gjennom lengre tid, sperregjerder som reinen presser opp mot og andre hindringer øker lett smittemengden i jorda, og dermed blir det mer parasittsykdommer på dyrene. Uheldige klimatiske forhold kan da lett føre til stor dødelighet. Et eksempel er den store dødelig-het på grunn av hjernemark i begynnelsen av 70-åra i enkelte distrikt i Finnmark.

God spredning av beitedyrene på beitelandet, variasjon i bruken av flytteleiene, godt ettersyn som hindrer reinen i å presse opp mot sperregjerdene m.m., er forhold som reduserer sykdomsfrekvensen.

Ut fra dette kan en slutte at omfanget av sykdom blant dyrene har sammenheng med belegget og driftsformen i distriktet. En kan ikke se bort fra at inngrep og forstyrrelser som innsnevrer flytteleiene, er med på å øke sykdomsfrekvensen blant dyrene.

Flere av informantene i kyst- og fjordstrøkene peker på at belegget av rein har økt de siste år. Enkelte meiner at beitepresset fører til at lyngen blir nedbeita og nedtråkka og at det går ut over bærproduksjonen. De peker og på at det nå er mer vanlig at reinen beiter nede i bygdene og ved sjøen enn tidligere.

Informanter i Porsanger og på Sørøya peker på at reinen tar beite fra sauen (se også kapittel 3.4.1).

2.5.2 Flyttinger/flyttleier

Det er kort sagt nødvendig å flytte for å utnytte reinbeitene i Finnmark.

Inne på vidda skjer flyttinger over et breitt område. Lengre ut mot kysten og der landskapet krever det, blir flyttleiene trengt mer sammen. Tidligere var betegnelsen flytteveg vanlig, men den var misvisende. De som ikke har kjennskap til reindrifta, tenker ut fra dette at flytting med rein er konsentrert til noe som likner en veg. For bedre å uttrykke hva flytting med rein innebærer, sies i dag lei i stedet for veg.

Flyttingene varierer mye fra distrikt til distrikt, både i lengde og måte. I noen distrikt kan en si at reinen bare trekker over fra det ene til det andre sesongbeitet. Andre distrikter har flyttinger på opptil 300 – 400 km. For noen distrikter skjer denne flyttinga sammenhengende. Dette gjelder spesielt om våren for de som nytter landgangspram og skal ut på øyene. Andre distrikter/grupper stopper opp og lar reinen kalve i et kalvingsland og flytter deretter i siste halvdel av juni ut på sommerbeitet. Om høsten skjer flyttinga for de fleste distrikter over en lengre periode og reinen holdes gjerne i et høstbeiteland, særlig i springtida.

Enkelte grupper forlater sommerbeitelandet i slutten av september og kommer til vinterbeitelandet så seint som i begynnelsen av desember. I noen distrikt skjer det store sammenblandinger under høstflytting og opphold på høstbeitelandet. Omfanget av sammenblandinga varierer mye fra år til år. Her har blant annet vær- og beiteforholdene under flyttinga mye å si. Et annet forhold som enkelte ganger kan ha betydning, er uro i beiteområdene. Utfart i forbindelse med høstjakt har således økt de seineste år. Det hevdes og at tekniske inngrep i beiteområdene noen steder har vært en medvirkende årsak til sammenblandinger. I høstbeitelandet er det noen steder ført opp sperregjerder som begrenser flytteområdene. Det øker faren for sammenblandinger. Hjorder som er sammenblandet må skilles. Det gir merarbeid og slitasje på dyra. Mye arbeid med dyra øker energiforbruket og tærer hardt på opplags­næringa som reinen har samla for vinteren. I neste omgang er dette med på å øke tapene og utbyttet i næringa (mer om dette i kapittel 2.6.1).

Eldre reineiere forteller at det var mindre sammenblanding tidligere. En av grunnene til dette var måten flyttinga skjedde på. Heile familien var med på flyttinga om høsten og reinen blei holdt mer under kontroll. Menneskene var for det meste der reinen var. I dag er det bare gjetere som ser etter reinen. Veger og motoriserte framkomstmiddel gjør at menneskene ferdes lett. Det er ikke nødt til å være med reinen heile tida.

Vårflyttinga har og endra karakter etter at reindrifta blei mer motorisert. Så lenge kjørereinen stod for all transport, flytta heile familien over fjellet med alt utstyr for sommeroppholdet sammen med reinen. I dag kommer familien og utstyr som oftest med bil direkte ut til sommerbostedet. Det er bare gjetere med snøscootere som følger og ser etter reinen.

Enkelte har ennå noen temte kjørerein som nyttes under vårflytting og på høsten, samt til konkurransekjøring og i forbindelse med turisme.

Tidligere skjedde flyttinga til og fra øyene ved at reinen svømte eller blei ført med primitive prammer. I dag har marinens landgangsprammer overtatt føringa av reinen over alle lengre avstander. Dette har redusert tapene under flyttinga. På den andre side blir de reineierne som skal nytte pram, mer låst i tid. De må være på føringstedet til avtalt tidspunkt. Klarer de ikke dette, oppstår problemer for andre grupper som skal nytte samme prammen, og det kan lett bli gnisninger. Disse forhold gjør at reineierne ikke kan ta de samme hensyn til vær og beite under flyttinga som før. Er vær og føre dårlig, kan det bli stress og slit både for mennesker og dyr.

I lovverket, spesielt i reindriftsloven, og i lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark, står retten til flyttlei sterkt. Grunnen til dette er blant annet at reindrifta for å kunne utnytte beitene, er avhengig av å komme fram med reinen. Enkelte steder må rein under flytting passere gjennom trange passasjer eller bebygde områder. Sperring av en trang passasje kan i verste fall bety at beiteområder må oppgis. Sikring av flyttleier er blitt spesielt viktig etter hvert som utbygginger av ulike slag har tiltatt.

Bruk av landgangsspram ved føring av rein over sund setter spesielle krav til flyttleier og føringsplasser:

• bunn og strømforhold må være slik at prammen kommer til under alle værforhold,

• drivingsmulighetene må være slik at reineierne er sikre på å få reinen inn i gjerdet under alle forhold,

• det må være tilstrekkelig plass for føringsgjerdet,

• det bør og være beitemuligheter i nærheten av føringsgjerdet i tilfelle reineierne på grunn av uforutsette forhold må vente på føring.

Det er ofte slik at små inngrep som virker uskyldige for utenforstående, kan innsnevre ei flyttlei og gjøre flyttinga vanskeligere. Spesielt i områder der flyttleier kommer i nærheten av bebygde områder, kan det oppstå konflikter med andre brukerinteresser.

Det kan være konflikter om ei hytte eller et dyrkingsområde som ligger i leia. Konfliktene er svært få i forhold til antall flyttinger og kontaktpunkter. Men de som er, blir gjerne blåst opp og en får lett inntrykk av at det er konflikter som er det vanlige.

I avsnittet om reinbeite er det pekt på at for mye konsentrert flytting kan øke sykdomsfrekvensen hos dyra. Disse forhold gjør det viktig for reindrifta å opprettholde flest mulig alternative flytteleier. Andre forhold som peker i samme lei, er vær- og føreforhold. Det er ikke alle leier som kan nyttes under alle forhold. Er våren sein, kan det for eksempel være umulig å flytte langs ei lei på grunn av beiteforholdene.

I den daglige drift i det enkelte distrikt nyttes en rekke trekk- og drivingsleier som er nødvendig for utnyttelsen av beitet og i arbeidet med reinen.

Skal beiteressursene utnyttes i framtida, må reindrifta både kunne nytte gamle flyttleier og ta i bruk nye leier. Innskrenkninger her betyr innskrenket bruk av beiteressursene.

2.5.3 Vokting, tilsyn med reinen

I løpet av dette århundret har det skjedd store forandringer i reindriftsnæringa. Spesielt etter 1950 har endringene vært store med overganger fra et liv i telt til et liv i hus og med overgang fra kjørerein til snøscooter. Ved siden av at dette har hatt betydning for reindriftsfamilien, har det hatt betydning for dyra. Da familiene bodde i telt og fulgte hjorden, blei den holdt under kontroll heile året. Men også da var det forskjell fra distrikt til distrikt og mellom grupper. Enkelte grupper gjette for eksempel heile hjorden om våren, mens andre lot simleflokken gå mer fritt og gjette oksereinen som de skilte fra simlene før de blei sloppet. I den gamle driftsforma utgjorde oksereinflokken en mye større del av hjorden. Eldre okser utgjorde største delen av slaktedyra, og dessuten hadde hver familie behov for 30-40 kjørerein. I tillegg til dette hadde mange kjørerein for fastboende til bevoktning gjennom sommeren. På våren og sommeren er det i første rekke okserein som kommer ned på innmark og skaper problem. Når oksereinen blei holdt for seg sjøl, var en av årsakene ønsket om å unngå skade på innmark.

Sjøl om driftsforma var noe ulik fra gruppe til gruppe tidligere, var det fram til siste krig vanlig å melke reinen om høsten. Da måtte heile hjorden holdes under kontinuerlig gjeting. Eldre flyttsamer forteller at de dreiv med melking fram mot jul. På vinteren beita til vanlig heile hjorden i nærheten av vinterboplassen når en bodde i telt.

Tamhetsgraden på reinen er i første rekke avhengig av hvor mye og hvordan det arbeides med den. Men også temperamentet på dyra har betydning. Riktig utvalg av avlsdyr og mye arbeid med dyra gir tamme dyr som er lett å handtere. Rein som går fritt og får lite tilsyn, blir vill og vanskelig å arbeide med. Reinen kan og bli for tam. Den blir da vanskelig å drive og arbeide med. En må her finne den middelveg som gir best resultat.

Utviklinga i bosettingsmønstret har hatt betydning både for mennesker og dyr. Det gamle levesettet førte til at familiene levde mer i kontakt med dyra heile året. Hjorden og menneskene var en enhet. Dyra var mer under kontroll og oppdelt i mindre hjorder. I dag er kontakten mellom mennesker og dyr mindre. Menneskene kjenner ikke dyra slik som før. Dyra er kommet mer på avstand fra mennesket.

Dagens reindrift foregår under andre forhold enn reindrifta før krigen, men også i dag er det store forskjeller fra gruppe til gruppe og fra distrikt til distrikt.

Om vinteren holdes de fleste hjorder i Finnmark samlet og under nesten daglig tilsyn. Men når reinen kommer fram til vår/sommerbeitet, er det store forskjeller. Enkelte slipper da hjordene i distriktet. Da kan bare tilsyn hindre at dyra ikke kommer på dyrka mark og gjør skade. Noen skiller oksereinen fra og holder dem for seg sjøl lengre til fjells. Det er særlig oksereinen som er plagsom om våren.

Noen fører jamt tilsyn med simlene utover våren. Sjøl om ikke oksereinen blir skilt fra, er det vanlig at den skiller seg fra simlene og holder seg for seg sjøl når den har høve til det.

Som nevnt utgjør okserein en langt mindre del av hjorden i dag enn tidligere. Problemene med oksereinen er derfor av mindre omfang enn før, sjøl om den nå får gå mer fritt.

Etter at kalvinga er over rundt 20. juni, går reinen ganske fritt i de fleste distrikter til arbeidet med merkinga starter. Enkelte grupper merker kalvene før flokken slippes fritt.

Det bemerkes av enkelte at ikke alle rein­eiere er like flinke til å holde reinen på lovlige områder.

Fra slutten av september og fram til skilling er de fleste reindriftsgruppene på flytting. Sjøl om enkelte hjorder da kan streife over store områder, er det i de fleste tilfelle jamt tilsyn med dyra. I denne perioden blir det i enkelte distrikter arbeidd mye med reinen. De store sammenblandinger og derpå følgende skillinger, som en lett får om høsten, tærer mye på reinen og er uheldig (se kapittel 2.6.1).

Reindriftsloven av 1933 hadde bestemmelser som kunne tolkes som om reinen skulle holdes under kontinuerlig gjeting. Nye tekniske hjelpemidler, høgre levestandard, endrete boligforhold, skolegang, deltakelse i samfunnslivet m.m. gjorde at bestemmelsen i loven ikke var i samsvar med dagens situasjon.

§ 20 i reindriftsloven av 1978 setter ikke krav om kontinuerlig vokting av hjorden. Første ledd i § 20 sier:

«Enhver reineier plikter å sørge for at hans rein til enhver tid voktes på skikkelig måte og har forsvarlig tamhetsgrad. Han plikter i særdeleshet å påse at reinen holdes innenfor det område (distrikt) hvor den lovlig kan være.»

Bestemmelsene om reineierens vokteplikt har en dobbel begrunnelse; ei faglig forsvarlig og velordna reindrift er nødvendig både av hensyn til andre reineiere i distriktet og nabodistriktene, og av hensyn til andre næringer og interesser, i første rekke jordbruket. Det er i reineierens egen interesse å ha ei forsvarlig og velordna drift. Har han ikke det, vil resultatet av drifta heller ikke bli tilfredsstillende. Ved ei velordna, forsvarlig reindrift vil konflikten med andre næringer bli mindre enn ved ei drift som ikke er velordna. Men sjøl ved ei velordna forsvarlig reindrift, er det ikke mulig å unngå alle konflikter. Her kommer en rekke andre forhold inn.

Når det gjelder vokteplikta som er slått fast i loven, og vokting av rein, er det minst tre tolkninger:

• myndighetenes tolkning,

• den fastboendes/lokalbefolkningas tolkning,

• reineiernes tolkning.

I myndighetenes tolkning av hva som er god forsvarlig reindrift, ligger at reindrifta skal drives på en forsvarlig økonomisk måte innenfor de rammer loven setter og slik at konfliktene med andre interesser blir minst mulig.

For bonden eller hageeieren vil det sentrale i tolkninga av loven være at reineieren har plikt på seg til å holde reinen borte fra innmark og bebodde områder slik at de ikke blir påført skade. Blir dette gjort på en tilfredsstillende måte, er reineierens vokteplikt oppfylt etter hans syn.

For reineieren vil det sentrale med vokteplikta være at reinen skal voktes slik at den til enhver tid har adgang til tilfredsstillende beite uten å bli unødig uroa eller sammenblanda med andre hjorder.

Et eksempel kan belyse dette: Opp mot et dyrka område som ikke er inngjerdet, ligger et fint vårbeite. I resten av distriktet er det dårlige beiteforhold. Skal reineieren, ut fra si vurdering, kunne drive ei forsvarlig, velordna reindrift denne våren, må han utnytte det fine vårbeitet som grenser opp mot bondens innmark. Det er da ikke til å unngå at en og annen rein kommer inn på innmarka. Her er ungt og sår­bart grønt gras. Bonden vil sannsynligvis påstå: Reineieren overholder ikke vokteplikten og har ikke ei forsvarlig reindrift. Hans reindrift reduserer mitt fôrgrunnlag og betyr økonomiske tap for meg. Reineieren vil sannsynligvis påstå: Den reindrift han driver i dette tilfellet, er forsvarlig. Dersom han skal drive på en annen måte, blir han påført økonomiske tap.

Bønder og andre sier ofte at reineierne ikke vokter reinen forsvarlig. Reineierne i de samme områder sier ofte at dersom de skal vokte reinen på en annen måte, vil det gå ut over reinen. Og de har heller ikke folk nok til å utføre voktinga slik lokalbefolkninga krever.

Mange peker på at det bare er bedre gjerdehold som kan løse disse problem. Det var i perioden 1984 til 1989 mulig å få tilskott med 50% av kostnadene over Landbruksavtalen og Reindriftsavtalen til gjerder for å unngå konflikter. Resten ble dekket med 1/4 på hver av partene. Ordninga var tungvint og ble derfor nesten ikke nyttet.

Når enkelte hevder at reineierne ikke vokter sine rein slik som tidligere, er dette ofte rett. Reindriftsnæringa har endra seg i takt med den øvrige utviklinga i samfunnet. I dag er blant annet bilen et viktig redskap ved vokting av rein.

2.5.4 Boplasser

De fleste reineierne i Finnmark har to bosteder i dag, vinterbostedet og sommerbostedet. Her har det skjedd store forandringer i dette århundret.

Av 146 reindriftsfamilier i Kautokeino i 1911 var det bare 9 som bodde i vinterhus, resten bodde i vintertelt. I Karasjok og Polmak var forholdene anderledes. Der bodde 2/3 av reindriftsfamiliene i vinterhus alt i 1911 (NOU 1978:18 A side 212). De store forandringer har skjedd etter 1945. Først fikk en små og dårlig isolerte vinterhus. Nå har de fleste reineiere skifta over til moderne vinterhus og bostandarden er på høgde med resten av befolkninga.

Før hadde reineierne vinterteltet i det området der reinhjorden holdt til. Det måtte være godt med skog på teltplassen, for det gikk mye brensel. Det var vanlig at en flytta vinterteltet 3-4 ganger i løpet av vinteren.

Vinterteltinga betydde stort forbruk av skog og det var med på å holde skogen nede. I dag blir det pekt på at skogen enkelte steder gror til og reduserer beitelandet fordi snøen pakker seg lett i skogen. Det er altså mulig at den sterke skoghogsten hadde en viss betydning for vinterbeitene (se kapittel 2.5.7).

Bruk av telt og flytting med hjorden på vinteren gjorde at heile familien levde i kontakt med reinen. Ved overgang til vinterhus blei familien mer bundet til et bestemt sted. De første vinterhusa blei gjerne bygd i små grender i beiteområdene ute på vidda. Etter hvert har utviklinga gått i retning av at vinterhusa i større og større grad er bygd i tettstedene. Dette har særlig sammenheng med at næringa er blitt mekanisert. Snøscooteren gjør at reineieren og gjeteren lett kan komme ut til hjorden. Ei reise som før tok to dager med kjørerein, tar i dag like mange timer med snøscooter. I dag har det gamle vinterhuset på vidda blitt gjeterhytte. Bruk av telt under gjeting på vinteren er i dag sterkt redusert. Mekaniseringa har således ført til at reineieren kan bo sentralt og likevel føre tilfredsstillende tilsyn med hjorden som beiter flere mil borte.

Også når det gjelder sommerbostedene, har det skjedd store forandringer. I dag bor størstedelen av reineierne i sommerhus, enten nær annen bebyggelse eller ved veg. Noen bor og i telt ved veg. Det er få som har sommerbolig inne i sjølve beiteområdet, borte fra vegen.

Fram til siste krig var det vanlig at reindriftsfamiliene bodde i fjellet der de hadde sine faste sommerbosteder sentralt i beitedistriktet. Her bodde de enten i telt eller gammer. Disse bostedene låg vanligvis sentralt til ved vatn eller vassdrag slik at det var lett å få fisk til husbehov.

Under flytting vår og høst hadde familiene vårbosted i områder som blei nytta som kalvingsland, og høstbosteder i områder som blei nytta som høstbeiteland. Oppholdet i disse områder varierte i lengde. Enkelte år kunne det være opptil 2 måneder.

For å skaffe melk til familien under sommeroppholdet, holdt mange reineiere enten geiter eller sauer som de melka. Noen eide dyra sjøl. Andre leide dyra av fastboende. Men i alle tilfelle var det fastboende som fora dyra om vinteren. Dette dyreholdet forsvant da familiene fikk sine sommerbosteder nær veger og annen bebyggelse. Det har neppe forekommet etter 1950 (se kapittel 2.5.14).

2.5.5 Reindriftsanlegg

Fra villreinfangsten er bruken av ledegjerder og fangstanlegg kjent. I dag finner en disse anlegg som fortidsminner. De anlegg der stein blei nytta som gjerdematerial, er lette å finne igjen. Ledegjerder av tre i skogsområder er forsvunnet. Tamreinens folk hadde i tidligere tider bare bruk for gjerdeanlegg til spesielle formål. Det kunne være korte steingjerder som stengte en trang passasje for reinen for at den skulle holde seg i et område. Dette var en forløper for dagens sperregjerder. Eller det kunne være gjerder av skog. Tanger og nes som stakk ut i vatn, var nyttige for arbeid med reinen. Her var det bare å drive reinen ut på tangen og deretter plassere noen hunder eller noe annet innenfor som hindra reinene i å trekke ut. Tanger i vatn nyttes også i dag en del i forbindelse med reinarbeid, men nå blir det gjerne satt en gjerde­stubb over tangen for å holde reinen på den. I områder med fjell og snøbreer, står reinen på breen på varme sommerdager. Dette blei og blir utnytta ved merking av rein.

Det gjelder stadig at dersom reinen er tam, trenges det ikke noe gjerde for å holde den sammen. Enkelte eldre reineiere forteller at de fram til etter siste krig (1945) aldri nytta gjerder i forbindelse med reinarbeid. Reinen var så tam at de bare samla den sammen og utførte arbeider som merking, skilling og melking. Grunnen var at en stor del av reineierne bodde i fjellet med heile familien i tilknytning til hjorden. Hjordene var små, de blei ofte holdt i avgrensede områder og de var under kontroll heile året. Endringene i reindrifta har ført til større hjorder som beiter innenfor større områder. Mindre kontroll med dyra gjør at de streifer mer etter vær og vind, gras og sopp og lett kommer utenfor det distriktet/området der de skal være.

For å holde reinen innenfor distriktet/området, er det blitt ført opp sperregjerder. Når de første sperregjerdene kom, vet en ikke, men det er kjent at en i 1858 fikk det første større sperregjerde i Øst-Finnmark (gjerdet mellom Skipagurra og Varangerbotn). Gjerdet var en følge av den norsk-finske grensesperringa i 1852. Det skulle hindre reinen i å trekke over grensa. Gjerdet blei bygd av staten. I 1925 og 1933 fikk en bygd gjerder mellom sommer- og høstbeitene i Kvænangen og Nordreisa. De første private gjerdene var primitive. De blei bygd i tilknytning til naturlige stengsel. Først etter 1950 skaut det fart i bygging av sperregjerder. I 1960- og 70-åra kom det også gjerder i mange sommerdistrikt.

Materialene i sperregjerden er etter hvert blitt mer og mer solide. I dag bygges gjerder av impregnerte stolper og 6-7 tykke bølgetråder eller netting (se kapittel 2.5.7). Reindriftskartene over de to reinbeiteområdene i Finnmark, viser at en i 1980-åra hadde et nett av sperregjerder i sommer- og høstdistriktene.

Gjerdene byr på fordeler for reindrifta, men de har og ulemper. De viktigste fordelene med gjerdene er at de

• reduserer arbeidet med gjeting av rein,

• hindrer beiting på områder som ikke bør nyttes på sommeren (høstbeiter/vinterbeiter ),

• hindrer sammenblanding av hjorder.

Av ulempene ved gjerdene kan blant annet nevnes at

• de fører til sterk slitasje på vegetasjonen i områdene som grenser opp mot gjerdet der reinen presser på,

• de fører lett til at reinen får for lite tilsyn (en stoler for mye på gjerdet),

• de fører til opphoping av smittestoffer i jorda opp mot gjerde der reinen presser på,

• de fører til skade på det øvrige dyr- og fugleliv.

I reindriftsloven av 1933 var det i § 37 uttrykkelig sagt at gjerder av denne type ikke måtte oppføres uten etter tillatelse fra Kongen.

For en stor del av sperregjerder som var ført opp i Finnmark før 1960, var det ikke søkt om noen form for tillatelse slik loven bestemte. Først etter at det blei aktuelt med tilskott til slike gjerder, blei det vanlig å søke om tillatelse. Men også etter den tid er det ført opp en del gjerder uten nødvendig tillatelse. For de fleste gamle sperregjerder er det nå, på etterskudd, gitt formell tillatelse fra Jordsalgskontoret. Men det fins eksempel på sperregjerder som myndighetene har forlangt fjerna, men uten at det har skjedd. Dette er gjerder som ulike grupper strides om, og gjerder som er ført opp for sommerbruk i høstbeitedistrikt.

På slutten av 1980-åra ble det utarbeidet en gjerdeplan for fellesdistriktene i Vest-Finnmark, i første rekke vår- og høstdistriktet, som deler det opp i hovedområder som igjen er delt i mindre områder for enkelte sommerdistrikt eller mindre grupper. Det er en forutsetning at alle gamle gjerder som ikke inngår i planen, skal bort. Deler av planen er gjennomført og arbeidene med nye gjerder går videre.

Innad i reindrifta er det strid om planen. Fra naturvernhold har det også vært reist sterke innvendinger mot den. Fra motstandere, de som er skeptisk til planen, hevdes blant annet at

• en del av de gamle ulovlige gjerder fjernes, men det kommer minst like mange i tillegg,

• gjerdene medfører sterkere slitasje på lendet og store områder blir satt ut av produksjon på grunn av tråkkskader og erosjon,

• det er tvilsomt om gjerdene vil føre til redusert bruk av terrengkjøretøy,

• kostnadene ved bygging av gjerdene er store og vedlikeholdet av dem vil bli en tung belastning i framtida. Investeringskostnadene pr. bruk er minst 120 000,- og i tillegg kommer vedlikeholdet på 10-15% av dette pr. år,

• en løyser ikke hovedproblemet i reindrifta i Finnmark, for høyt reintall, ved å gjerde inn reinen.

Midlertidige gjerder som skal stå mindre enn ett år, kan føres opp uten tillatelse av Kongen (Landbruksdepartementet). I en del områder er det blitt vanlig å nytte lette nylongjerder som midlertidige sperregjerder i enkelte perioder, for eksempel om våren. Disse kan lett føre til uoverensstemmelser mellom reindriftsgrupper. Flere reineiere sier det er nødvendig å regulere bruken av midlertidige gjerder.

Reindriftsloven av 1978 med forskrifter setter klare regler om behandlingsmåten ved søknad om oppføring av sperregjerder.

Mindre tamhetsgrad på reinen har økt behovet for merkegjerder til bruk om sommeren. I de fleste distrikt er det etter siste krig ført opp flere permanente og midlertidige gjerdeanlegg. Lovhjemmelen for disse er den samme som for sperregjerdene.

I tidligere tider skilte en reinen uten bruk av skillegjerder. Men da sommerhjordene blei større og en fikk mye sammenblanding spesielt på høsten, blei det etter 1950 ført opp flere store skillegjerder på sentrale steder for skilling i vinterhjorder m.m. Disse anleggene er i de fleste tilfeller ført opp og vedlikeholdt av staten.

Slakting av rein skjedde fram til 1950-åra for det meste på vinteren og uten bruk av spesielle slakte- eller gjerdeanlegg. Etter midten av 1950-åra da en fikk de sentrale slakteanleggene i indre Finnmark, har reindrifta fått større og større behov for gjerdeanlegg for utskilling av slaktedyr. Ønsket om uttak av flest mulig slaktedyr før brunsten (ca. 20. september), har ført til bygging av gjerdeanlegg for utskilling av slaktedyr og anlegg for feltslakting, eller anlegg for opplasting av dyr og transport til sentralt slakteri. Slike anlegg må ligge nær bilveg eller bilveg må kunne føres fram til dem. Disse forhold kombinert med at det skal være mulig å drive reinen inn i gjerdene samt de bestemmelser som veterinærer og myndigheter fastsetter, gjør at det kan by på problemer med å finne egnede plasser uten å komme i konflikt med andre interesser. Reindriftsloven av 1978 § 12 slår fast på hvilke vilkår reineierne har rett til å føre opp slike gjerdeanlegg.

Ved høyesterettsdom av 25. oktober 1979 (Rt 1979 s 1283) angående oppført gjerdeanlegg for utskilling av slaktedyr m.m. i Kåfjord i Alta, slås det fast at reineier ikke kan føre opp slike gjerdeanlegg uten tillatelse fra Kongen og etter skjønn avholdt i samsvar med § 12 i reindriftsloven. Reindriftas påstand var her at de hadde rett til å føre opp disse anlegg i henhold til alders tids bruk av området. Dette anlegg låg på privat grunn.

I forbindelse med føring av rein med pram, har det i seinere år oppstått behov for føringsgjerder. Slike anlegg stilles det spesielle krav til (se kapittel 2.5.2), og det gjør at det lett kan oppstå konflikter mellom brukerinteresser, for eksempel med landbruk og vegfarende.

Som tidligere nevnt, var det fram til rundt 1950 mest vanlig med bruk av telt under gjeting av rein. Både i vinterdistriktene og særlig i sommerdistriktene er telt i bruk også i dag, men gjeterhytter er etter hvert blitt mer og mer vanlige, spesielt i vinterbeitedistriktene. I en del tilfeller er det distriktet som står som eier av gjeterhyttene, men det vanligste i Finnmark er at den enkelte reineier står som eier. Reindrifta har etter reindriftsloven rett til å føre opp slike anlegg med myndighetenes godkjenning.

I eldre reindrift, før 1945, var de anlegg reindrifta hadde, beskjedne og de berørte i liten grad andre interesser. Derfor var det lite behov for reguleringer. Reindriftsloven av 1933 hadde bestemmelser om dette, men de blei lite etterlevd. Reindriftas folk meinte at de hadde sin klare rett til å føre opp de anlegg som var nødvendig for deres drift.

Utviklinga etter krigen, med sperregjerder og andre anlegg, fikk større innvirkning på annen bruk i områdene, og det oppstod en del konflikter både mellom reindriftsgrupper og i forhold til andre interesser.

Slik forholdene er i dag, har reindrifta rett til å føre opp nødvendige anlegg med myndighetenes tillatelse. Før slike tillatelser blir gitt, skal berørte parter ha høve til å uttale seg.

Heilt fra 1950-åra har det vært vanlig at reindriftsnæringa fikk statstilskott til oppføring av en del anlegg, men det var ikke klare retningslinjer for dette. Derfor var tildelinga noe tilfeldig. Etter reindriftsloven av 1978 og reindriftsavtalen er det kommet klare regler og faste satser for tildeling av tilskott til reindriftsanlegg. Disse regler er fastsatt på grunnlag av forhandling mellom staten og Norske Reindriftssamers Landsforbund.

2.5.6 Kjørerein og mekanisering

Fram til første halvdel av 1960-åra var kjørerein enerådende når det gjaldt transport i reindriftsnæringa. Ved siden av at reineierne tidlig­ere nytta kjørerein for egen transport, dreiv mange reineiere, særlig før 1945, transport for handelsmenn og andre på vinteren. Kjørerein var da uten sammenligning det viktigste transportmiddel i indre Finnmark. Om sommeren brukte reineierne kløvrein.

Under flytting til sommerbeitet hadde hver familie lange raider med kjørerein. Her førte de alt utstyr som var nødvendig på sommerstedet. Da bilvegene kom fram til indre Finnmark, tok bilen opp konkurransen med reinen om transporten – og seiret.

Familienes flyttinger mellom vinterbostedene og sommerbostedene er nå overtatt av bilen. Utviklinga har ført til at bilen er blitt et nødvendig driftsmiddel for alle reineiere.

Da snøscooteren kom i første del av 1960-åra, medførte den på tilsvarende vis store endringer for reineieren. Avstandene på vidda er blitt kortere i tid. Reingjeteren kan som oftest bo sentralt med familien og samtidig føre tilsyn med reinen som beiter ute på vidda. I dag er snøscooteren det viktigste driftsmidlet i reindrifta.

På sommeren var og er i stor grad føttene det viktigste framkomstmiddel i fjellet for reineierne, med også her har mekaniserte framkomstmiddel kommet inn. Motorsykler og andre små terrengkjøretøy har i distrikt der forholdene ligger til rette for dem, blitt heilt vanlig. Her nyttes motorkjøretøy både til transport og i forbindelse med samling og driving av rein. Traktor og terrenggående biler er og tatt mer i bruk når det gjelder transport i fjellet på sommeren. Den økte bruken av terrengkjøretøy på bar mark har ført til økt slitasje på naturen og dermed beitene.

Enkelte ganger blir også fly nytta til transport. Helikopter er i 1980-åra tatt mer og mer i bruk til samling av rein. Noen reineiere har gått til anskaffelse av egne helikopter.

Det er ulike syn på mekanisering av næringa og bruk av motorkjøretøyer.

Lov om motorferdsel av 1977 gir adgang til bruk av snøscooter på vinterføre i forbindelse med næringsvirksomhet. Loven hjemler etter Landbruksdepartementets tolkning ikke bruk av terrengkjøretøy på bar mark. På den andre side har dette forbud ikke vært håndhevet i praksis. De som er tilhengere av bruk av kjøretøy på bar mark, meiner at kjøretøyene er nødvendig og til stor hjelp for dem. De sier videre at reindriftsnæringa må ha samme rett som andre næringer til å mekanisere og gjøre næringa mer rasjonell. Det pekes og på at kjøretøyene er vanlig (jfr. § 10 pkt. 3 i reindriftsloven av 1978) i næringa og da er bruken ikke i strid med bestemmelsen i lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.

Fra motstandere av bruk av disse kjøretøyer i næringa pekes blant annet på at

• de ikke er vanlig i lovens forstand,

• de medfører skade på vegetasjon ved oppkjøring av beitelandet,

• de er for harde mot reinen,

• de medfører for mye uro i naturen,

• de bryter ned den gamle reindriftskulturen,

• de fjerner arbeidsplasser fra næringa.

Utgifter til kjøretøy er i dag uten sammenligning den største utgiftspost i næringa. Reindriftsnæringas totalregnskap for 1991 viser at disse utgjør vel 60% av kostnadene. Mekaniseringa av næringa har ført til større behov for kontanter enn tidligere og følgelig til større uttak av slaktedyr. En stor hjord av kjørerein var det samme som en mindre produksjonsflokk og dermed mindre avkastning i kontanter. En stor del av det reinbeitene produserte gikk tidligere direkte til transportsektoren gjennom kjørereinen. I dag går mer enn den kjøttproduksjonen som en oppnår på grunn av færre eller ingen kjørerein, til tekniske hjelpemiddel og kanaliseres således ut av næringa og distriktet.

2.5.7 Bruk av trevirke

Reindriftsnæringa har så lenge den har eksistert, tatt det meste av det den trengte fra naturen. Dette gjelder virke til redskap, husflid, gammer, telt m.m. I eldre tider var det ingen som tenkte på lovligheten av dette; det var en del av levevegen. De reskripter og bestemmelser for bruk av skog som kom fra 1693 og utover, hadde liten eller ingen virkning for reindriftas bruk av skog. Først i slutten av forrige århundre tok det til å komme regler som også berørte reindriftas bruk av skog.

Da flyttsamene bodde i telt gikk det som nevnt ( kapittel 2.5.4) mye brensel. Når brenslet på et sted var brukt opp, flytta en teltet. Dette skjedde 3-4 ganger i løpet av vinteren. Sommerboplassen låg til vanlig i områder med skog. Men hadde en teltplassen oppe i fjellet, var dvergbjørk viktig som brensel.

Også til en del andre formål, spesielt gjerder, gikk det mye skog. Til de første sperregjerdene som blei bygd, var det vanlig å ta stolpematerialet i tilknytning til gjerdene, men seinere er det etter hvert blitt mer og mer vanlig å kjøpe inn solidere og delvis impregnerte materialer. Det samme er tilfellet når det gjelder materialer til arbeidsgjerder.

Både reindriftsloven av 1933 og reindriftsloven av 1978 slår fast at reindrifta på visse betingelser ( § 13 i loven av 1978) har rett til å ta trevirke (til brensel, gammer, teltstenger, arbeidsgjerder m.m). På privat grunn skal det etter lovbestemmelsene betales for friskt virke når grunneierne krever det. Blant reineierne er det en vanlig oppfatning at nødvendig trevirke til de behov de har, har de rett til å ta, slik de alltid har gjort, uansett hva loven sier om dette.

Etter opplysninger fra reineierne, ser det ut til at det i praksis sjelden blir betalt for trevirke fra privat grunn. Reindriftas syn ser ut til å være klart; dette er noe vi har rett til å ta og ikke skal betale noe for. På den andre side er det blant de fleste reineiere ei streng holdning til bruk av skog; skogen må det vernes om, for ellers ødelegger en naturen og grunnlaget for framtida.

2.5.8 Fangst/jakt

Reindrifta har som nevnt utvikla seg fra fangst­samfunnet. Derfor inngår fra gammelt av jakt og fangst som en del av næringa. Sjølsagt har omfanget av jakta/fangsten variert etter forholdene der den enkelte familie/hjord har holdt til. Det viktigste viltet i dette århundret har vært ryper. En og annen rev og hare har og blitt tatt. Elg har det tidligere vært lite av. Men det har ikke bare vært tilgangen på vilt som avgjorde om en dreiv fangst eller ikke. De som hadde lite rein, dreiv gjerne mer intens fangst enn de som hadde mye rein.

Når reindriftssamene i første del av dette århundret kom inn på vinterbeitet og reinen roa seg der, fikk gjeterne og familiene bedre tid og da begynte de med rypefangst. Snarene blei satt både der en hadde vinterteltet og der hjorden holdt til. Fangsten varierte fra år til år, i takt med rypebestanden. I gode vintrer kunne en person lett fange 1000 ryper.

Hvor viktig denne fangsten var for mange reineiere, viser det forhold at familiene og hjordene i enkelte tilfeller flytta til områder der det var ryper den enkelte vinter. Her kan blant annet nevnes at ei reindriftsgruppe som normalt hadde vinterbeite ved finskegrensa sør for Kautokeino kirkested, enkelte år i mellomkrigstida flytta 5-6 mil østover til Njullusjokka for å kunne fange ryper. Det var vanlig at alle i familien deltok i rypefangsten. All rypa gikk til salg. Den skaffa kontanter.

Det var vanlig at fangsten blei samla opp og på ettervinteren frakta til kjøpmann eller marked for salg. I Kautokeino var det vanlig at rypene blei frakta med reinraid til Alta for salg på markedet der. En del ryper fra Kautokeino-området blei og frakta til Finland og Sverige. En reineier som hadde lite rein, kunne i gode rypeår være heldig og ved hjelp av fangsten bygge opp reinhjorden. Rypefangsten betydde således mest for reineiere som hadde lite rein.

Etter siste krig (1945) da en etter hvert tok til å få bedre betalt for reinkjøttet, gikk omfanget av reineiernes rypefangst gradvis tilbake. Men også de første år etter krigen betydde rype­fangst mye for enkelte. I dag er det bare en og annen reineier som i ledige stunder driver rypefangst. Geværjakt på ryper har etter det reineierne sier, hatt liten betydning. Det er først de seineste år at enkelte har tatt til å jakte litt på ryper.

Reindriftas folk peker på at de sammen med de fastboende i de enkelte områder fra gammelt har drevet fangst som næring, og at de har en forrett til dette framfor folk som kommer utenfra. I realiteten er det i dag folk utenfra som i stor grad bruker og bestemmer over deres jaktmarker, sier de.

Reindriftsloven av 1978 har bestemmelser om adgangen til jakt/ fangst (§ 14). Under lovlig utøvelse av reindrift i reinbeiteområde har reineierne rett til å drive jakt/fangst i statsallmenninger og ikke særskilt matrikulert statseiendom der reindrifta foregår, på de samme vilkår som gjelder for personer fast bosatt i den kommune, bygd eller grend hvor statseiendommen eller allmenningen ligger.

I statens matrikulerte skoger og høyfjellsstrekninger innenfor reinbeiteområder er reineiernes adgang til jakt/fangst slik den fra gammelt har vært. For jakt/fangst som drives i samsvar med reindriftsloven, skal det ikke betales leie eller kortavgift (se også kapittel 2.2 og kapittel 3.4.7).

2.5.9 Fiske

I enda større grad enn jakt/fangst varierer mulighetene til å drive innlandsfiske fra reinbeitedistrikt til reinbeitedistrikt. Fra gammelt av har mulighetene til å fiske vært utnytta der forholdene låg til rette for det. For mange hushold har innlandsfisk vært en viktig del av kostholdet. Opplysninger fra eldre reineiere viser at fisket tidligere, fram mot 1950-åra, var mye viktigere enn i dag. Innlandsfiske med garn under isen på vinterbostedene har ikke vært vanlig blant reineiere, men unntaksvis kunne enkelte reineiere i mellomkrigstida og før drive slikt fiske sammen med fastboende eller aleine. Fisken blei da brukt i eget hushold eller salta og solgt. På våren under flytting har det alltid vært vanlig å drive isfiske til matauke i rolige perioder. De reineierne som før siste krig bodde i fjellet heile sommeren, hadde gjerne sommerbostedene i områder der det var mulig å fiske. Fiske var som oftest arbeid for eldre, kvinner og unger. Avhengig av forholdene på den enkelte boplass, kunne en fiske til husbehov, salting for vinterbruk og unntaksvis for salg. Ved gode fiskevatn hadde en som oftest båt og det var garnfiske som var det viktigste. Røye og ørret var til vanlig de viktigste fiskeslagene – på sommerboplassen.

I noen distrikter låg kvinner, barn og eldre enkelte år i vårlandet om sommeren og dreiv fiske, mens mannfolkene var lengre ute på kysten med reinen. Enkelte familier låg og fiska i vatn 6-7 mil nord-vest for Kautokeino, mens mannfolkene var i området ut mot Loppa med reinen. Liknende eksempler finner en og andre steder i Finnmark. Vinterforsyninga av fisk blei så tatt med når de flytta innover på høsten, eller den blei henta seinere på vinterføre. Reindriftsfamilier som ikke hadde mulighet eller tid til å fiske vinterforsyning, bytta gjerne til seg vinterfisk mot kjøtt hos fastboende som dreiv innlandsfiske. 30 kg salt fisk gikk for ei simle og 60. kg for en stor okse. I indre Finnmark var det ofte salt sik en bytta til seg. Dette innlandsfisket som var vanlig for en del reineiere på sommerboplassene, gikk tilbake etter siste krig da reineierne gikk mer og mer bort fra å bo i fjellet på sommeren. Også i dag driver de fleste litt fiske under flytting og opphold i fjellet, men det er bare unntaksvis at noen fisker opp vinterforsyning.

Reineiere som driver fiske, forteller at før krigen var de i de aller fleste tilfeller aleine om å fiske i sine områder. Det var aldri turfolk på fiske i områdene. Men nær bygdene dreiv lokalbefolkninga næringsfiske i de samme områdene. I dag er vidda oversvømt av folk som fisker i alle vatn fra mars/april til september slik at det blir umulig å drive et fornuftig næringsfiske. Snøscooteren har gjort avstandene på vidda korte. Tallet på isfiskere har økt sterkt siden midten av 1960-åra. Reineiere peker på at lov om motorferdsel i utmark og vassdrag har hatt liten virkning på dette, men det er blitt bedre etter 5. mai. Det er totalforbud mot bruk av snøscooter etter den tid, men ikke alle respekterer dette forbudet. Reineierne peker på at det i enkelte områder foregår traktorfiske. Men flyfiske er det blitt mindre av etter at motorferdselloven kom. Ved slikt fiske nytter en terrengkjøretøy/ fly til transport av redskap og fangst.

Fiske etter laks i elvene var det i eldre tid mindre av blant reineierne. Grunnen til dette er at laksen stort sett bare går i de nederste delene av vassdragene der reineierne hadde lite opphold. Enkelte steder ser det likevel ut som om også fiske etter laks har hatt en viss betydning. Eldre flyttsamer har fortalt at når de kom til elver der det var laks, under arbeid med reinen, hendte det at de satte ut ei garnlørve for å få seg kokfisk.

En annen grunn til at det har vært mindre av dette fisket, er at lakseelvene tidlig kom under statlig kontroll. De som fikk lakseelvene i forpaktning, nekta reineierne å fiske. Tross dette har en eksempel på at reineierne ikke har brydd seg om dette og fiska en del ulovlig. Etter at reineierne slutta å bo på fjellet om sommeren, har de i noen vassdrag fiska mer etter laks. Blant annet er dette tilfelle i Repparfjordelva i Kvalsund (se kapittel 7.6). Her får reineierne fiskekort uten å betale for det i samsvar med bestemmelsene i reindriftsloven.

Men laksefisket har på langt nær hatt samme næringsmessige betydning som innlandsfis­ket for reindrifta. På den andre side peker reineierne på at denne ressurs har de fra gammelt av utnytta når de hadde bruk for det. Derfor meiner de å ha rett til laksefiske der forholdene ligger til rette for det.

De reineiere som flytter heilt ut til sjøen, driver normalt fiske til husbehov i sjøen. Tidligere var det og flere reineiere som dreiv sjøfiske for salg på sommeren.

Både reindriftsloven av 1933 og loven av 1978 har bestemmelser om reineiernes fiske. Loven av 1978 (se kapittel 2.2) sier blant annet at reineier under lovlig utøvelse av reindrift i reinbeiteområde har rett til å drive fiske i statsallmenninger og ikke særskilt matrikulert statseiendom innenfor det reinbeitedistrikt hvor reindrift foregår, på samme vilkår som personer fast bosatt i den kommune, bygd eller grend der allmenningen eller statseiendommen ligger. I statens matrikulerte skoger og høyfjellsstrekninger innenfor reinbeiteområder skal reindriftas adgang til fiske være slik den fra gammelt har vært. For fiske som reineier driver i samsvar med lovens bestemmelser, skal det ikke betales leie eller kortavgift. Dette setter reindriftsutøverne i en særstilling i forhold til fastboende som driver næringsfiske i vatn og vassdrag (se også kapittel 3.4.8).

2.5.10 Bær, urter m.m.

Fra gammelt har bær og urter (syre, sløkje) vært en viktig del av kostholdet for reindriftsfamilien. Moltebær har alltid vært av spesiell betydning. Før bilene og tekniske hjelpemiddel kom, var det vanlig at reineierne plukka bær til husbehov der de holdt til. Det betyr at alle ikke-reineiere hadde samme adgang til disse ressurser. Etter at bilen og fryseteknikken blei tatt i bruk, er det blitt vanlig at reineierne som holder til ute ved kysten, på ettersommeren drar til indre Finnmark og plukker vinterforsyning av bær. Reineiere som holder til i områder der det er molter, plukker vanligvis for salg på linje med fastboende.

Bruk av urter i kosten opphørte da pengehusholdninga kom inn i reindriftsnæringa. Bæra har fortsatt stor betydning i kostholdet hos reineierne. Reindriftsbefolkninga har sett på disse produkter som en del av det de har henta fra naturen. Det må og pekes på at disse ressurser betyr mer for en reineier som har lite rein, enn for en som har mye.

2.5.11 Sennegras

Sennegras vil si ei blanding av flere store starrarter, blant annet sennestarr. Tørt, godt sennegras har vært et nødvendig hjelpemiddel i livet på vidda. Både sommer og vinter bruker reindriftssamene sennegras i fottøyet. Sennegraset blir skåret på spesielle starrmyrer, tørka, bearbeidd og tatt med til vinterboplassen. Skjæring av sennegras var kvinnearbeid.

I enkelte områder er det dårlig med sennegras og det er små muligheter til å høste det. Det var vanlig at de som sjøl ikke skar sennegras, kjøpte eller bytta på vinterbostedet. Dette er en byttehandel som ser ut til å være gammel.

Reineierne ser på høsting av sennegras som en naturlig utnytting av de ressurser som inngår i deres næringsgrunnlag, slik at de meiner å ha rett til det.

2.5.12 Lavsanking

Da en dreiv transport og kjøring med rein på vinteren, var det nødvendig å ha forsyning av lav når en var i områder der en ikke kunne slippe kjørereinen på beite. Lav som skulle brukes på denne måten, måtte samles i klumper ute i lavområdene før snøen kom. En del reineiere samla slikt lav sjøl, men mange kjøpte/bytta til seg lav hos fastboende som samla det i spesielle områder.

Også i dag kan lavet ha betydning. Det nyttes blant annet som tilskuddsfor til slakterein som står i gjerder og venter på å bli slakta. Lav nyttes og i forbindelse med tilvenning av rein som i nødsituasjoner fores med annet for, vanligvis ei kraftfôrblanding.

2.5.13 Husflid/duodje

Fra gammelt måtte reindriftssamene hente det meste av sine redskaper og husgeråd fra naturen. Det gjaldt så vel materialer til reinsleder og telt som redskap i husholdninga. Dette hadde en rett til å ta der en fant det. Etter hvert som pengehusholdet har overtatt, har betydninga av slike naturmaterialer avtatt. På den andre sida har produksjon og salg av husflids­varer blitt mer og mer vanlig. For mange betyr dette kjærkommen inntekt. Bearbeiding av produkter fra reinen, slik som horn, skinn, bein m.m., gir også sysselsetting i perioder med mindre arbeid i reinhjorden.

2.5.14 Samarbeid/byttehandel med grunnlag i bruk av utmark

På en rekke felt har det gjennom tidene skjedd et utstrakt samarbeid mellom reindriftsnæringa og andre næringer i aktuelle områder.

Sytingsrein er tidligere omtalt i forbindelse med omfanget av reindrifta ( kapittel 2.3). Det har vært vanlig siden langt tilbake at fastboende har eid noen rein som reineierne har passa. Betalinga skjedde med penger, naturalia eller arbeidshjelp i travle tider. I indre Finnmark var det vanlig at de fastboende hadde kjørerein og at reineierne passa disse på sommeren. Fra Aust-Finnmark fortelles at fastboende som hadde hester, ofte hjalp til med transport i forbindelse med slakting og lignende. Betalinga var ofte rein. Det sies at derfor fikk de som hadde hester, også mange sytingsrein. Samarbeidet på dette felt virka positivt og var med på å dempe konflikter mellom fastboende og reineiere. Snøscooteren har nå overtatt kjørereinens plass og de fastboende trenger ikke kjørerein til transport, og reindriftsloven av 1978 har som sagt sterkt begrensa muligheten til å eie sytingsrein.

2.5.14.1 Annet husdyrhold

Før siste krig hadde mange reineiere geiter eller sauer for å skaffe seg melk eller ost på sommeroppholdsstedet. Eierforholdet kunne variere. I enkelte tilfeller eide reineierne dyra og lokalbefolkninga fora dem gjennom vinteren. I andre tilfeller eide lokalbefolkninga dyra og reineierne passet dem om sommeren mot å få avkastninga i form av melk (se også kapittel 3.4.1).

2.5.14.2 Byttearbeid

En har eksempler på at reineiere på enkelte øyer i Vest-Finnmark før krigen hjalp fjordbefolkninga med høsting av utmarksslåtter. Gjen­ytelser fikk de til reinarbeid som kalvemerking, slakting og lignende. Andre steder frakta flyttsamene heim fôr fra utmarksslåtter med rein for bygdefolk på våren (se også kapittel 3.4.2).

2.5.14.3 Byttehandel

På mange ulike felt foregikk det tidligere byttehandel mellom fastboende og reineiere. Reineierne bytta ofte til seg smør og andre jordbruksprodukter hos lokalbefolkninga mot reinkjøtt. I indre Finnmark var blant annet fisk mot reinkjøtt et vanlig bytte (se kapittel 2.5.9 og 2.5.11). Samarbeid og byttehandel ser ut til å ha positiv virkning for å bygge bru og lære hverandres problemer i kjenne. Men etter hvert har dette samvirket gått tilbake. Det kan se ut som om konflikter nå utvikler seg lettere og er vanskelige å løse.

2.6 Inngrep i reinbeiteland / bruk av andre

Prisen for den tekniske utviklinga og de store endringene i samfunnslivet i Finnmark i dette århundret, har blant annet vært mange inngrep i naturen og reinbeitelandet. En oversikt vil bli gitt i kapittel 2.6.6.

Men først må det forklares hvordan inngrep generelt virker inn på næringa. Med inngrep meines ikke bare fysiske inngrep, men også aktiviteter som medfører tap og ulemper.

2.6.1 Tap av beite

2.6.1.1 Direkte beitetap

Dette er fysisk tap av beitene eller direkte ødelegging på annen måte. Her er det som oftest lett å beregne arealet, det er bare å måle opp det beitet som går tapt. Direkte tap av beite kan og skje uten at beite fysisk ødelegges. Dette kan oppstå ved at et inngrep sperrer ei trekk- eller flyttelei til et beiteområde, og denne leia er den eneste som fører til området. Dette inntreffer helst der det er ulendt. I praktisk reindrift er det mange eksempel på at slikt har skjedd.

Sjøl folk uten særlig kjennskap til reindrift, ser lett at dette er tap for reindrifta. Av inngrep som har påført næringa tap og ulemper, kan følgende nevnes:

• Kraftutbygging. I flere av sommerbeitedistriktene i Finnmark har kraftutbygging medført tap og ulemper for reindrifta. En rekke større og mindre kraftlinjer krysser reinbeitedistriktene og betyr problem for næringa.

• Militære skyte- og øvingsfelt. Siden 1890-åra hadde en 3-4 eksersersplasser i fylket. Disse var beskjedne og aktiviteten var begrensa. Etter siste krig er noen av disse bygd ut og aktiviteten har økt. I tilknytning til disse er det og bygd ut skyte- og øvingsfelt der aktivitetene til enkelte tider er omfattende. Porsangmoen/Halkavarri skyte- og øvringsfelt som er det største, er 318 km² . De øvrige er: Høybuktmoen ved Kirkenes, Nyborgmoen i Varangerbotn og Kvenvik skyte- og øvingsfelt i Alta. I tillegg til dette har forsvaret ulike sambands- og observasjonsanlegg i noen av distriktene (se kapittel 6.5).

• Tettstedsutbygging (se kapittel 7.3).

• Hyttebygging har i mange høver medført tap, ulemper og problemer for reindrifta.

• Turisme og friluftsliv. Den allmenne bruk av utmarka har økt i takt med stigninga i levestandarden og det har betydd økt press på utmarka og dermed reindrifta.

• Gruvedrift. Både gamle og nye gruveanlegg i Finnmark og Nord Troms har betydd tap av beiteland og ulemper for reindrifta (se kapittel 6.1).

• Samferdsel. Spesielt etter 1950 har det skjedd store utbygginger av veger både i sommer- og vinterdistriktene. Dette har tatt beiteland og gitt ulike tap og problem for reindrifta. På den andre side har vegene på ulike måter letta arbeidet i næringa.

• Fredning mot reinbeiting. Flere av de tidligere fredningsområdene er enten gått ut eller redusert i størrelse. Fredningene blei innført av hensynet til skogbruket, til lavopptak og til beite for okserein/kjørerein.

• Fredning etter naturvernloven. Innenfor områder som er fredet etter lov om naturvern, kan reindrifta stort sett drives på tradisjonell måte. Reineierne ser nesten alltid positivt på slike fredninger. De sikrer beitene mot tekniske inngrep.

Hvor store beitearealer dette kan utgjøre for heile reindriftsområdet, er det vanskelig å si, men få kvadratkilometer er det ikke.

2.6.1.2 Indirekte beitetap

Indirekte beitetap er beitetap uten at beitet fysisk blir ødelagt. Forholdene i beitelandet blir bare slik at reinen beiter lite eller ikke der. Her er det en rekke forhold som kommer inn, og virker på ulike måter. Følgende eksempel viser hvor lite som skal til og hvor vanskelig problemet er: En fin, litt trang fjelldal med gode reinbeiter og beitende rein. Gjennom dalen går en sti og en ensom vandrer følger stien. Reinen som beiter i den trange dalen, trekker unna og foran vandreren. Vandreren fortsetter og driver på denne måten reinen ut av dalen uten å være klar over det sjøl. Reinen trekker inn i dalen igjen, men en ny vandrer kommer og det samme skjer på ny. Slik kan det fortsette det meste av sommeren. Etter ei tid slutter reinen å beite i dalen. Den er blitt vant til å holde seg derifra.

En veg bygges gjennom et beiteområde. Vegen tar litt beite, men det er begrensa. Reinen beiter lite langs vegen. På hver side av vegen blir det en sone som ikke nyttes eller nyttes lite. Jo lengre bort en kommer fra vegen, jo bedre utnytter reinen beitet. Hvor brei denne sonen skal bli, avhenger av en rekke forhold:

• Lende. Er lendet åpent og flatt med slake lier på begge sider, blir sonen breiere enn om det er kupert lende med skog som skjermer.

• Trafikk. Er det mye trafikk på vegen, blir sonen breiere enn om det er lite trafikk. Parkerer folk mye langs vegen og går ut i lendet, blir sonen breiere enn om det er slik at folk ikke beveger seg bort fra vegen.

• Årstid. Reinen oppfører seg ulikt til ulike årstider og det har stor betydning for hvor nær vegen den vil beite.

• Reinen. Ulike dyregrupper reagerer ulikt. Simler i kalvingstida er vare og holder seg gjerne langt borte, mens gamle okser er mindre vare. Tamhetsgraden på dyra kan variere fra hjord til hjord. Dyr i større flokker er gjerne mer vare enn de som er i mindre flokker.

Det er altså vanskelig å anslå bredda på sonen som blir ødelagt eller redusert som reinbeite langs en veg. Det er vanlig å regne med at virkninga av vegen kan strekke seg opptil 500 m. på hver side av vegen, avhengig av de forhold som er nevnt foran. I tillegg kan en risikere at reinen vantrives i det beiteområdet vegen går gjennom, og ikke vil oppholde seg der. Slik kan det virke med en veg. Men det som gjelder for en veg, kan overføres til en rekke andre forhold.

Et anleggsområde for ei kraftutbygging gir ringvirkninger langt utover. Her er gjerne flere anleggssteder i et område, og det gir tilsvarende stor effekt utover.

En oppmerka turiststi gjennom beitelandet kan i verste fall ha nesten samme virkning som en veg. Ei turisthytte med aktivitet rundt, kan virke på samme måten som et anleggsområde, dersom trafikken er stor. Et turistanlegg med løyper, slalåmbakker, scooterløyper m.m. og stor trafikk av mennesker som sprer seg ut fra anlegget, kan få større virkning enn et anleggs­område. For her konsentrerer folk sine aktiviteter mer til en veg og til ett bestemt punkt.

Tenker en seg et turistanlegg plassert i tilknytning til et vårbeite for rein, kan en få følgende situasjon en solfylt dag i begynnelsen av mai måned: Folk fra turistanlegget strømmer utover fjellet, leiter opp de bare rabbene der sol og vind har tint bort snøen. Her slår de seg ned for å nyte sola utover dagen. Reinsimlene som har eller skal kalve, blir jaga fra rabb til rabb. Til slutt er alle rabbene opptatt av mennesker. Simlene må kanskje trekke ned i skogområder eller opp til topper der de ikke finner beite. Dyr som på denne måte blir jaga og stressa, kan lett forlate nyfødte kalver. Dårlige beiter for simla gir lite melk og dermed svake kalver som lett bukker under.

Virkninga av dette blir på sikt at reinen skyr området og må ta til takke med dårligere beiter. Det uheldige er at de områder der reinen trives, svært ofte også er attraktive for mennesket.

Enkelte meiner at informasjon og opplysning vil hjelpe på dette og redusere det tap av beiteland som skjer på denne måten, men det er vanskelig å se at det er nok.

Hytter og hytteområder virker ofte på samme måten som et turistanlegg. Herfra sprer menneskene seg ut i terrenget som stråler. Tallet på hytter og omfanget av hytteområdet har betydning. Men sjøl ei enkelt hytte kan ha stor betydning dersom den ligger midt i et kalvingsområde og nyttes mye i mai måned.

Den aktivitet som forsvaret utøver virker og som uro og jager lett reinen bort fra områdene. Dersom aktivitetene i øvings- og skytefelt skjer over heile året, vil virkninga bli større enn ved turisme/utfart som er konsentert til sesonger. Samordnes forsvarets øvinger med reindrifta, kan skadene og ulempene reduseres.

Høstjakta faller sammen med springtida for reinen. I denne tida er det en fordel med ro og gode beiteforhold. Hvis ikke, kan neste år gi tap. Jakt både med og uten hund kan skremme og spre dyra.

Andre typer inngrep som industrianlegg, gruvedrift, flyplasser, teleanlegg m.m. kan også medføre indirekte beitetap. Men virkninga av de ulike inngrep og aktiviteter er forskjellig fra det ene til det andre tilfellet. Virkninga avhenger av flere forhold.

Størst vil skaden være når beitelandet er minimumsfaktoren for vedkommende reindrift. Derimot kan et inngrep i et lite attraktivt beiteområde, eller i et område med rikelig beite kanskje gjennomføres uten for stor skade.

2.6.1.3 Uro i beite, beitetid, energiforbruk og stress

Ovenfor er vist hvordan inngrep og aktiviteter gjør at beiteland ikke blir utnytta. Hvordan reagerer så dyret på dette? Reinen trenger tid til å beite for å samle næring. På sommeren skal den, i tillegg til vedlikehold og vekst, samle opplagsnæring for en lang vinter. Med rikelig beite og rolige beiteforhold byr det ikke på problem å samle tilstrekkelig med mat.

Slaktevektene for rein og dermed reinens hold varierer fra år til år og fra distrikt til distrikt. En varm sommer med mye insekt gir lavere vekter enn en kjølig sommer med lite insekt. Grunnene til dette er flere. De viktigste er at en kjølig sommer gir frodigere beiter samtidig som det er lite insekt som plager reinen og driver den opp på snøflekkene, toppene eller ned i skogen.

Uro i beitene virker på mange måter likt med insekt, reinen blir stadig skremt vekk og avbrutt i beitinga. Mange og stadige forstyrrelser gjør rett og slett at reinen får for lite tid til beiting og kvile.

Til vedlikehold har reinen et bestemt energibehov. På vinteren når tilgangen på energi er liten, er reinens vedlikeholdsbehov mindre enn om sommeren. Reinens basalstoffskifte gjennom vinteren ligger 25-30% under sommerens. På tross av dette går reinen ned i vekt om vinteren, den tærer på kroppsreservene. Forstyrrelser om vinteren vil lett øke forbruket og gjøre at reinen går tom før våren kommer. Beregninger viser at rein som må løpe rundt i et arbeidsgjerde i to økter á 8 timer i løpet av to dager, vil forbruke ei energimengde som svarer til ca. 1,2 kg fett. Har dyret ikke fettreserver, men må bryte ned kroppsprotein, tilsvarer dette ca. 2,7 kg proteintørrstoff.

Dersom reinen ikke har fettreserver å nytte til arbeid, vil det altså gå hardt ut over dyret. Den mengde protein som forbrukes på bare 1 1/2 dag i arbeidsgjerdet eller på tilsvarende aktivitet, utgjør omlag den mengde protein en rein bruker gjennom heile vinteren til å fordøye sitt opptak av lav. Dette kommer av at lavet inneholder så lite protein at reinen må ta protein fra kroppen, muskulaturen, for å produsere fordøyelsesvæsker, ensymer, til å fordøye lavet. Nettopp derfor er det viktig at reinen får rikelig med tid til å samle opplagsnæring om sommeren. Det er således ikke bare om vinteren det er viktig med beitero for reinen.

Kort sagt: Enhver forstyrrelse som er med på å nedsette beitetida og å øke energiforbruket, er uheldig.

Hvordan virker dette i praksis?

Har reinen ikke fått samla tilstrekkelig med opplagsnæring på sommeren, har den mindre å gå på om vinteren, og det fører til økte tap. Særlig hardt kan det gå ut over kalvene. Simler i dårlig hold har mindre melk og får svakere kalver. Altså blir kalveresultatet dårligere.

Et eksempel fra praktisk reindrift kan belyse disse forhold. Reineierne i et distrikt på kysten av Finnmark har dårlige, nedslitte, høstbeiter på vegen innover til vinterlandet. Etter ei flytting på vel 20 mil over 6-7 uker tas reinen under en del driving inn i skillegjerde. Dyra blir jaga og arbeidd med en lang dag med 20-30 minusgrader. Resultatet for ei gruppe jeg kjenner til, er at ca 4% av kalvene dør. De går tom for energi.

Uro i beiteområdene betyr altså

• kortere beitetid for dyra,

• økt energiforbruk hos dyra,

• mer stressede dyr,

• større tap av dyr,

• lavere slaktevekter,

• dårligere kalveresultat.

Undersøkelser av stress i forbindelse med ulike reinarbeid, viser at reinen blir stressa og at det kan oppstå skader i muskulaturen, blødninger i løpmageslimhinnene og endringer i blodbildet. Graden av stress avhenger av den håndtering dyra har fått. Stress som følge av forstyrrelser i beitet, blir neppe av samme størrelse som den som oppstår ved behandling av rein i arbeidsgjerde, men det kan likevel ha en viss betydning.

Kan noe gjøres med de forhold som her er nevnt?

Til en viss grad kan dyra vennes til å tåle mer uro. Tamme dyr uroes mindre enn ville dyr. Det har sammenheng med at de er vant til å omgås mennesker. Større tamhetsgrad på dyrene gir og mindre stresskade. En tam reinhjord kan således utnytte et urolig beiteland bedre enn en vill reinhord. Økt tamhetsgrad på dyra kan til en viss grad redusere skaden av uro i beitene. I villreinområder i Sør-Norge som Hardangervidda og Rondane, holdes turisthyttene stengt i kalvingstida for å unngå unødig ferdsel og uro for reinen. En er ikke kjent med at det har vært gjort lignende forsøk for å unngå trafikk i kalvingsområder for rein i Finnmark.

2.6.2 Merarbeid

Vi har foran sett at uro og inngrep fører til vansker med å holde reinen i et område. Dersom reineieren likevel er nødt til å holde reinen innenfor et urolig område, betyr det merarbeid. Han må sørge for at rein som vil trekke ut av området, blir drevet tilbake. Beiter det rein i naboområder, kan det oppstå sammenblandinger og det blir merarbeid med skillinger som også tærer på energireservene hos dyra. I et rolig beite kan reineieren ut fra vær og vind til enhver tid vite hvor reinen er. Han trenger lite tid til å leite den opp når ulike arbeider skal gjennomføres. I et urolig område veit reineieren aldri hvor reinen er, og det går lengre tid til å finne dyra når de skal samles.

Driving av dyr gjennom et område uten uroelementer går lettere enn gjennom et område hvor det er mennesker, sjøl om de er svært få. Det skal lite forstyrrelser til før reinen stopper opp eller endrer kurs og tar sine egne leier når noen kommer i vegen for dem. Under slike forhold kan et enkelt menneske lett påføre reineierne flere dagers merarbeid.

Under arbeid med samling og driving av rein er det ofte slik at når en får reinen fram til et visst punkt, tar den vegen sjøl og gjeteren kan bare hente den på en bestemt plass. Er det mye uro i et område, kan en ikke stole på at reinen gjør det den skal.

Ulike inngrep kan på ulike måter virke inn på driving av rein. Når reinen skal passere ei hindring i lendet, en veg, ei kraftlinje eller en bekk, er den alltid var, og det skal lite til før den stopper opp, og da kan det ta lang tid å få den videre.

Dersom inngrep av ulike slag sperrer eller innsnevrer drivingsleier, må leiene utbedres eller det må finnes nye. Nye leier er ofte vanskelig å nytte og det tar tid å venne reinen til dem. Også dette er merarbeid.

I tidligere tider var det mye ekstra gjeting med å holde reinen borte fra utmarksslåtter og bufebeiter. Dette skjer også i dag, men i mindre omfang siden jordbruksarealene er mer konsentrert. Når slikt arbeid må gjøres i dag, ser reineierne det slik at årsaken ofte er dårlige eller mangelfulle gjerder rundt den dyrka marka. Enkelte ganger skaper slike forhold betydelig merarbeid når reinen skal beite fritt og samtidig hindres i å komme inn på innmark.

Enkelte inngrep kan lage nye grenser eller fjerne gamle grenser mellom ulike beiter eller distrikter. Tørrlegging av ei elv betyr kanskje fjerning av ei naturlig grense, og det gir merarbeid med gjeting og tilsyn. Samtidig kan andre inngrep lage grenser der reinen før trekte naturlig. Dette skaper sjølsagt også merarbeid.

Samfunnsutviklinga fra 1920-åra til i dag har medført inngrep av ulike slag som på ulike måter medfører merarbeid. Det er mulig at en til en viss grad ved økt arbeidsinnsats kan oppveie ulempene som mindre inngrep fører med seg, men for større inngrep hjelper det ikke alltid med økt arbeidsinnsats. Og det kan jo tenkes at distriktet ikke har mer arbeidskraft å sette inn.

2.6.3 Tap av dyr

Jeg har tidligere vært inne på at det på ulike måter, direkte og indirekte, skjer tap av dyr som følge av inngrep i beitelandet. Enkelte av tapene er lette å se og lette å føre tilbake til inngrepet/aktiviteten. Andre tap er vanskelig å se og vanskelig å føre tilbake til inngrepet/aktiviteten. Det er lett å se tapet ved og årsaken til

• trafikkkdrepte dyr,

• dyr tapt i reguleringsmagasiner som følge av usikker is,

• dyr skutt i militære skytefelt,

• dyr drept av løshunder.

Vanskeligere er det å forstå og ta konsekvensen av

• at uro øker energiforbruket hos dyrene slik at de lettere bukker under og går tapt i vanskelige vintrer,

• at mye jakt og dermed uro i områder der reinen beiter i springtida, gir dårligere kalvingsresultat,

• at dyr som blir skremt og drevet opp på topper på vinterføre lett kan rape (skli utfor) eller gå i skred,

• at dyr som jages av løshund kan stryke med p.g.a. stress sjøl om de ikke blir tatt av hunden,

• at en for eksempel ved inngrep i de sikreste vinterbeitene kan øke antall katastrofeår og dermed tapene.

2.6.4 Totalvirkning av inngrep i ­reinbeitedistrikt

Det er vanlig at enkeltinngrep som gjennomføres, ses isolert og ikke i forhold til det som tidligere har skjedd i distriktet. Sjøl om et inngrep er uskyldig, kan det sammen med andre eller som tillegg til tidligere inngrep gi store utslag.

Mange små inngrep vil lett bety like mye som ett stort. Dersom det føres opp ei og ei hytte spredd utover i et distrikt, og disse hyttene nyttes samtidig, vil det kanskje ikke gå lenge før heile distriktet er ødelagt som reinbeite. En kan ikke tenke klarer du den, så klarer du også den.

Dersom det skjer inngrep i den delen av bruksområdet som utgjør minimumsfaktoren for ei reindriftsgruppe, kan inngrepet (som nevnt i kapittel 2.6.1) ødelegge heile driftsopplegget for gruppa. Dette kan f.eks. skje dersom gruppas viktigste og sikreste vinterbeite blir ødelagt.

Derfor må inngrep som ønskes gjennomført, vurderes i sammenheng med tidligere inngrep samt den bruk reindrifta gjør av vedkommende område.

Skjematisk framstilling av faktorer som reduserer næringsgrunnlaget for reindrifta og hva som gjøres for å opprettholde produksjonen/grunnlaget for næringa.

2.6.5 Har samfunnsutviklinga gitt fordeler for reindrifta?

Foran er det pekt på den negative virkning inngrep har på næringa. Men utviklinga har også medført enkelte fordeler. Reindriftsutøverne har fått del i den generelle velstandsutviklinga som vi har hatt her i landet i dette århundret, sjøl om de har hengt etter på flere felt og i enkelte områder. Reindriftsavtalen siden 1976 og utbygging av reindriftsadministrasjonen er fordeler som ville være utenkelige uten samfunnsutviklinga i seinere år.

Utbygging av kommunikasjoner og vegnett har gjort flyttingene lettere. Tekniske hjelpemidler som bil, snøscooter, traktor, motorsykkel, radio og mobiltelefon, landgangspram m.m. har på ulike måter letta arbeidet for reineieren. Permanente sommer- og vinterbosteder har gjort livet lettere for familiene. Utdanningsinstitusjoner har på ulike måter løfta næringa og dyktiggjort utøverne.

Det er altså på det økonomiske og tekniske plan næringa har utvikla seg i positiv retning. Men dette har i liten grad gitt gevinster på den ressursmessige side.

Fraflytta, nedlagte bruk er i en del tilfeller ført tilbake til reindrifta, og dette betyr noe i enkelte distrikt. Mange av de fraflytta bruk nyttes i dag i samband med ferie, laksefiske, utfart m.m. Tidligere dyrka mark og slåtteland er ofte gjennomgrodd med kratt og daugras. Brenning og gjødsling av slike arealer vil i enkelte høver kunne gi godt vårbeite for sau og rein. Mye av de nedlagte arealer ligger inneklemt mellom arealer i drift eller slik at reinen ikke kommer til dem og kan utnytte dem.

Nedgangen i jordbruksarealer i drift i Finnmark i perioden 1959-1979 har vært 27 000 dekar (se kapittel 3.4.4). I hevd ville denne jorda kanskje produsert 200-300 fe (fôrenheter) pr. dekar. Forutsetter en at denne jorda kan produsere 50 fe pr. dekar slik den ligger i dag, og nyttes fullt ut, ville den dekke fôrbehovet til ca. 3000 rein gjennom sommeren. På grunn av de forhold som er nevnt, kan en i praksis neppe regne med at dette betyr sommerfôr til mer enn 1500 rein. Men som tilskott på våren vil det i enkelte høve bety en del. Mindre beiting og slått i utmark har i første rekke gitt færre konflikter, men ressursgevinsten har vært beskjeden (se kapittel 3.4.2).

2.6.6 Erstatning for inngrep i reinbeite

Den enkelte reineier eller reinbeitedistrikter har i liten grad fått erstatning for de tap og ulemper som aktiviteter og inngrep i utmark har påført dem. Men de seineste år har dette endra seg til det bedre. Først ved høyesterettsdommene av 1968 (Altevann-dommen Rt. 1968 s. 429) og 1975 (Kappfjell-dommen Rt. 1975 s. 1029) blei det slått fast at reindrifta hadde ekspropriasjonsrettslig vern mot større inngrep. Reindriftsloven av 1978 har ikke bestemmelser om dette, men i Ot. prp. nr. 24 (1977-78) s. 3 er det sagt at reindrifta har ekspropriasjonsrettslig vern mot større inngrep som kraftutbygging, industriutbygging m.m. og at det derfor ikke er nødvendig med slike bestemmelser i loven. Det kan her nevnes at reindrifta også før 1968 fikk erstatninger for en del inngrep (se kapittel 2.2).

Reindrifta har med få unntak ikke fått noen erstatning for de tap og ulemper den er påført i forbindelse med bygging av veger, flyplasser, turistanlegg, hytter og malmleiting. I ett tilfelle, i Hammerfest, har reindrifta fått erstatta en del tapt beite i forbindelse med tettstedsutbygging. Spørsmålet om kompensasjon for de tap og ulemper allmenn ferdsel i utmark påfører reindrifta, har ikke vært tatt opp i Finnmark. De seineste år har det vært gitt erstatning til reindrifta ved kraftutbygging, men for flere eldre utbygginger er det ikke gitt erstatning. Større kraftlinjer er det i de siste år gitt erstatning for etter avtale eller skjønn.

For Bieddjuvaggi gruver, Repparfjord gruver og for nefelingruvene på Stjernøya er det etter skjønn eller avtaler gitt erstatning for tap og ulemper. For de øvrige gruveanlegg samt skiferdrift og massetak kjenner en ikke til at det er gitt noen form for erstatning. For Porsangmoen og Halkavarri, Nyborgmoen og Høy-buktmoen skyte- og øvingsfelt har reindrifta etter skjønn fått erstatning for tap og ulemper.

Tross de nevnte høyesterettsdommer har det altså skjedd en rekke inngrep der reindrifta ikke er kommet med. Grunnene til dette kan være flere, blant annet følgende:

• Reineiere har ikke fullt kjennskap til rettsreglene og er ikke klar over at de har krav på kompensasjon.

• Reineiere kvier seg for å ta kampen opp med myndighetene.

• Reineiere er ikke fullt klar over hva inngrepet betyr for næringa på forhånd.

• Reineiere ønsker ikke konflikter med lokalbefolkninga eller andre. Dette gjelder spesielt for veganlegg der det kan vises til flere eksempler der vegene har medført store tap og ulemper, uten at spørsmålet om kompensasjon er tatt opp.

• Utbyggerne har ikke informert reindrifta om inngrepet og følgene av det.

• Utbyggerne er ikke klar over at reindrifta har interesser i området.

• Andre har uttalt seg på vegne av reindrifta og sagt at inngrepet ikke betyr noe for næringa.

Mindre inngrep i reinbeitedistrikt har reindriftsloven av 1978 bestemmelser om i § 15. Her er det trekt opp retningslinjer for å løse flerbrukskonflikter. I praksis har denne bestemmelse nesten ikke virket og vil bli endret ved den pågående revisjon av Reindriftsloven.

Reineiere sier ofte om disse spørsmål at de ikke er interessert i erstatning. De vil beholde beitelandet og flytteleiene urørt for inngrep og heller ha kompensasjon i form av tiltak som bøter på eventuelle ulemper. Mange reineiere er nervøse for hvordan det skal gå når beitelandet stadig blir innskrenka bit for bit i økende hastighet på tross av lovnader om at ressursene skal bevares. Reindrifta har krevd en form for vetorett mot inngrep i sentrale reinbeiter. Målet med den pågående revisjon av Reindriftsloven er blant annet å gi næringa bedre ressursvern samt gjøre loven til et bedre redskap for å styre ressursbruken i næringa.

2.7 Rettsoppfatninger i ­reindrifta – sammendrag

Blant reineiere som i samfunnet ellers er det ulike syn på hva en har rett til og hva en ikke har rett til. Mange har i seg den gamle oppfatninga som rådde blant reindriftssamene. Andre er mer prega av og har tatt opp den norske oppfatninga av lovverket.

Reineiernes oppfatning er stort sett at reinbeitene har de utnytta gjennom århundrer og at det er deres rettmessige felles bruksområder som de har krav på å få utnytte i framtida også. Blant reineierne står retten til å komme fram med rein sentralt. Dette gjelder ikke bare de faste flytteleiene, men alle leier og trekk som er nødvendig for å utnytte beitelandet. Reineierne er meget betenkt over alle aktiviteter og inngrep som er med på å innskrenke mulighetene for å komme fram med rein.

Flere reineiere har pekt på at det sentrale ved vokting og ettersyn av rein er at reinen skal ledes og etterses på en måte som gir den de beste muligheter til å utnytte beitet under rolige beiteforhold. Vokting for å holde reinen borte fra innmark o.l. blir av enkelte sett på som et unødig arbeid og en følge av at innmarka er dårlig inngjerdet. Andre reineiere ser på dette som viktig for å ha et godt forhold til lokalbefolkninga.

Fra gammelt av har reineierne ført opp sine telt og gammer der de hadde behov for det innenfor sitt distrikt. Dette er en rett som de etter gammel oppfatning meiner å ha. Om gjeterhytter meiner nok de fleste også at dette må de kunne føre opp der det er nødvendig for drifta. Men av hensyn til andre reineiere og interesser ser det ut til å være enighet om at ei viss regulering er nødvendig.

Før reindriftsloven av 1933 kom, blei reindriftsanlegg ført opp uten noen tillatelse fra offentlig myndighet. Reindriftas oppfatning ser ut til å ha vært at retten til dette var en selvfølgelig del av reindriftsretten. Sjøl etter loven av 1933 er mange anlegg ført opp uten den tillatelse fra Kongen som loven krever. Etter hvert som anleggene er blitt større og berører flere, er det blitt vanlig at anleggene først føres opp når tillatelse, i samsvar med lov og forskrifter, er gitt. Tilskottsordningene som er innført for slike anlegg, betinger og nødvendige tillatelser.

Fra reindriftshold er det pekt på at bruk av motoriserte framkomstmiddel i reindriftsnæringa er vanlig og derfor må godkjennes av myndighetene. Dette gjelder spesielt bruk av motorsykkel og andre kjøretøy på sommerføre. Men en del reineiere er skeptisk til denne utviklinga og peker på at den bryter ned og har uheldig virkning på samisk kultur.

Rett til brensel, trevirke, jakt/fangst, fiske, bær, sennegras m.m. er rettigheter som de fleste reineiere fra gammelt av har sett på som en naturlig og livsviktig del av reindriftsnæringa. Sjøl om disse rettigheter ikke betyr like mye i dag som før, oppfattes de som naturlige deler av næringa.

De fleste reineiere meiner de har for dårlig vern mot inngrep i reinbeitelandet. Mange peker på at uten vetorett mot større inngrep i viktige reinbeiter, vil næringsgrunnlaget forsvinne bit for bit.

3 Lokalbefolkningas bruk av ressursene

3.1 Generelt om bosettinga

I løpet av dette århundret har det som nevnt i innledninga skjedd store endringer i bosetting, utnytting av ressursene og næringsliv i Finnmark. Ved inngangen av århundret bodde ­størstedelen av folket i Finnmark i spredtbygde strøk. I dag er forholdet det motsatte. På kysten, i fiskeværene, var fisket enerådende som næringsveg og de som bodde der, var heilt avhengig av fisket, de hadde bare det ene beinet å stå på. Kom en lengre innover i landet, endra forholdene seg. I fjordstrøkene var det i tillegg til fiske jordbruk og utmarksnæring som ga grunnlag for bosettinga. Inne i landet var det jordbruk og utmarksnæring ved siden av reindrift som dominerte.

Boligstandarden varierte mye. Ute i fiskeværene på kysten, i andre tettsteder og i distrikter med tilgang på byggematerialer var hus enerådende. Men i mange typiske kystsamestrøk var gamma den viktigste bolig både for mennesker og dyr langt inn i dette århundret [Kolsrud, Knut: Sjøfinnane i Rognsund (mellom Seiland og Stjernøy), 1955 og Falkenberg, Johs 1941, Bosetting i Indre Laksefjord]. Gamma var mest brukt for husdyr fram til siste krig.

Da folk i 1945 skulle bygge opp landet, blei ikke alle stedene gjenreist. Mange steder blei liggende øde. Utover i 1950- og 60-åra førte utviklinga i næringslivet og samfunnet for øvrig til stor fraflytting og sentralisering. Det gamle bosettingsmønsteret var basert på de naturlige ressurser. En måtte bo der ressursene var, dersom en skulle være i stand til å utnytte dem. De nye hjelpemidlene og kommunikasjonene har gjort at dette ikke lenger er nødvendig. Folk flytta inn til sentra og tettsteder. Pengehusholdet avløste naturalhusholdet. Muligheten til å livberge seg rundt i fjordene var redusert.

3.2 Lovverket og bruksrettene

De som har bodd i fjord- og innlandsstrøkene i Finnmark, har utnytta de tilgjengelige ressurser for å overleve. Det har sjelden vært ­spørsmål om hva lovverket sa om bruken, men om den lokale skikk, eller de uskrevne lover i de enkelte lokalsamfunn for utnyttinga av ressursene.

I de samiske områder finner en mange eksempel på at den som bodde på et område, ikke hadde noen form for papir (skjøte) på det langt inn i vårt århundre. Og ressursene i utmarka har vært utnytta som en del av livsgrunnlaget. Dette var noe en hadde rett til, og en spurte ikke noen om det.

Forvaltninga av statens grunn i Finnmark i dette århundret har skjedd i henhold til lov av 22. mai 1902 om avhendelse av statens jord i Finnmarkens Amt fram til 12. mars 1965 da denne blei avløst av lov av statens umatrikulerte grunn i Finnmark. I medhold av denne lov er det gitt diverse forskrifter for forvaltninga, blant annet om beiting og om utvisning av ved og torv til brensel.

Det er ingen spesielle lover om fiske og jakt for Finnmark når en ser bort fra de som gjelder for spesielle elver. Men det er derimot utarbeidd spesielle fiskeregler for fylket i samsvar med lakseloven av 6. mai 1964 Ny lakselov trådte i kraft 1. januar 1993.

Ved endringer i lov av 12. mars 1965 om Statens umatrikulerte grunn i Finnmark, er det tatt inn spesielle bestemmelser for molter. Hovedregelen er at molter er forbeholdt befolkninga i Finnmark. Det kan i særlige tilfeller gis enkeltpersoner, grupper av personer eller bygdelag enerett til etter utvisning til å utnytte bestemte molteforekomster på nærmere vilkår (se kapittel 3.4.9). Når en ser bort fra enkelte lakseelver der det er særregler, har lokalbefolkninga nesten ingen særrettigheter i forhold til andre for utnyttelsen av ressursene i utmarka.

3.3 Lokalbefolkninga

Bosettingsmønstret i Finnmark har som sagt endra seg sterkt de siste 40 år. Begrepet lokalbefolkning har på tilsvarende vis endra innhold. Før, dvs. i mellomkrigstida og tidligere, var fjordene og innlandet i Finnmark prega av spredtboende lokalbefolkning som hovedsakelig dreiv primærnæringer (reindrift, feavl, fjordfiske, innlandsfiske og fangst). De fleste tettstedene, dvs. fiskevær, byer og industristedet Kirkenes, låg ved kysten. Primærnæringene hos lokalbefolkninga her var fiske og litt husdyrhold. Det nye i fjordene og innlandet er sterk konsentrasjon av bosettinga, i de nye tettstedene i innlandet lever de fleste av sekundær- og tertiærnæringer. Det er få fjordfiskere igjen. Det er blitt færre jordbrukere. Men de som driver jordbruk, har skaffet seg eller rydda større gårder nær vegene, og de har fått relativt store buskaper.

De fleste reindriftsfamiliene har vinterhus i tettstedene i innlandet. Enkelte av de fastboende som utnytter utmarksressursene i næringsøyemed (innlandsfiske, fangst, bær og fjordfiske), bor i tettbygde strøk, men de fleste fastboende i utmarksnæring bor i spredtbygde strøk i innlandet og langs fjordene. Ved kysten er bosettinga blitt mer konsentrert, i færre, men større tettsteder og byer. Andelen av lokalbefolkning i sekundær- og tertiærnæringer ved kysten er omtrent som ellers i landet, og i fjord- og innlandsstrøkene nærmere denne andelen seg fordelinga ellers i landet. Men primærnæringene her bygger i større grad på utnytting av ressursene i utmarka og i fjordene enn i andre deler av landet. Og lokalbefolkninga over alt i fylket, såvel i tettstedene langs kysten som over alt langs fjordene og i innlandet, har et nært forhold til ressursene i utmarka, til land og vatn. Tidligere generasjoners bruk av land og vatn preger fortsatt befolkninga i Finnmark. I denne framstilling vil begrepet lokalbefolkning bli brukt om innbyggerne i vedkommende kommune eller del av kommune, reindriftssamene medregna. Men når det er tale om lokal-befolkninga før, dvs. i mellomkrigstida og tidligere, dreiv den som nevnt nesten bare primærnæringer. I dag representerer lokalbefolkninga derimot alle tre næringstyper. Når det er tale om primærnæringer i dagens lokalbefolkning, vil det bli presisert. Det begreps­messige skillet mellom lokalbefolkning og allmennheten er ikke skarpt. Men i denne framstilling vil allmennheten hovedsakelig bli brukt om innbyggere fra andre kommuner i fylket eller resten av landet, til forskjell fra lokalbefolkninga i vedkommende kommune.

3.4 Lokalbefolkningas bruk av ressursene

3.4.1 Husdyrhold og beite

I tidligere tider beita husdyra først på våren på vollen, dersom det var noen voll. Men lengre fram på våren og sommeren måtte de finne beite i utmarka.

Enkelte steder var det heilt fram til siste krig vanlig at husdyra var til seters på sommeren. I Karasjok flytta alle til setrene ved Assebakti og Buollannjarga på en bestemt dato. Etter denne dato skulle husdyra ikke beite på kirkestedet. Tilbakeflyttinga skjedde og på en fast dato. Også i Tana og Tverrelvdalen i Alta blei det drevet setring. Det har ikke vært vanlig med setring i Kautokeino. Her beita husdyra i utmarka nær bostedene. Det ser ut som om setringa opphørte under siste krig. De fleste som dreiv med setring, hadde forpaktning fra staten på setrene, i alle fall i dette århundret.

Sauer og geiter beita og i utmarka. I enkelte områder blei sauene gjett og tatt inn i grinder for melking på kveldene. De stod da gjerne i grindene om natta og en fikk på den måten gjødsla opp jordstykker.

Det forekom som nevnt heilt fram til etter siste krig, at reindriftssamer som låg i fjellet, gjette sauene eller geitene til folk i bygda mot at de fikk melka. Dette var ei form for samarbeid, (se kapittel 2.5.4 og 2.5.14).

Heilt fram mot 1960-åra beita alle husdyr i utmarka. Etter den tid har forholdene endra seg slik at storfe neste ikke beiter i utmarka. Det er bare ungdyr som beiter der i perioder av sommeren. Melkekua har kulturbeite. Største delen av sauene i Finnmark beiter i utmarka og på mark som ligger brakk. Som nevnt var det av skogvernhensyn i skjøtene fastsatt hvor mange husdyr det enkelte bruk hadde beiterett til i utmarka.

Etter opplysninger fra fylkeslandbrukskontoret i Finnmark, jordbruksetaten, har en følgende tall for melkeproduksjonen i Finnmark:

Den totale kjøttproduksjon, storfe, sau og gris, levert til Nord Norges Salgslags anlegg i Finnmark av produsenter i fylket var i 1983 1097 tonn. I 1992 var tilsvarende tall 1273 tonn. I tillegg til dette kommer privat salg og slakt levert private slaktere.

I tettbygde strøk/byer var det utstrakt husdyrhold tidligere. I Vadsø hadde de fleste hushold husdyr før siste krig og husdyra beita i utmarka utenfor byen.

Inne i Hammerfest var flere relativt store gårdsbruk. Her beita de i marka rundt byen, men også inne i byen. Her forekom det og beiting på plener og friområder.

I 1939 var det 74 melkekyr i Hammerfest, 215 i Vadsø og 93 i Vardø.

Konkurransen mellom rein og sau er påpekt av enkelte. Det gjelder blant annet Sørøya der det i følge jordbrukstellinga av 1979 er ca 2000 sau (voksne og lam). Konkurransen gjelder de tidlige vårbeitene. I Porsanger sies det at reinen holder sauene borte fra utmarksbeitene, slik at de blir liggende langs vegene (se kapittel 2.5.1).

Eldre folk sier at for beite i utmarka tenkte en sjelden på hvilke rettigheter en hadde eller ikke hadde. Det var en ressurs en alltid hadde utnytta uten å spørre noen; det var en del av det som var nødvendig å utnytte for å overleve. Dette ser ut til å være oppfatninga både blant eldre og yngre i lokalsamfunnene. Dette står i sterk kontrast til avgrensingen av beiterett og tall på beitedyr i skjøtene og regelverket for salg av jord i Finnmark. Her har det ikke vært overensstemmelse mellom praksis og et skogvernpreget regelverk.

3.4.2 Utmarksslåtter og annen fôrhenting i utmark

I det tradisjonelle haustingsjordbruket i Finnmark i første del av dette århundret, var innmarka av mindre betydning. Det var utmarka som ga største delen av fôret. Over alt der det var husdyrhold i Finnmark i gamle dager, måtte utmarka høstes. Ute i fjordene og på øyene blei de frodige grasliene høsta. Her blei fôret tørka og frakta heim med båt. I innlandet var myrene, elvenesa og dalførene viktige slåtteland. Overalt der de kom til frodig gras- og urtevegetasjon, høsta de.

Langs de større elvene var nesa verdifull slåttemark. Her førte vårflommen slam utover marka og dette virka som gjødsel.

Det har variert mye med forpaktning fra staten av slåtteland fra sted til sted. I de typiske samedistriktene ser det ut til å ha vært ordnet etter uskrevne lover. Fra Nesseby fortelles at en først omkring 1920 begynte å få utmål eller forpaktning på utmarksslåtter. Lensmannen var ivrig etter å få orden på dette. Han fikk betalt for hver utmåling han foretok.

I områder med finsk innvandring, blant annet i Vadsø og Vestre Jakobselv ser det ut til å ha vært ordna forhold med utmål av slåtter på et tidlig tidspunkt. Dette har sannsynligvis sammenheng med at de som dreiv her, var innvandrere og at det var viktig å ha et papir på den jorda de brukte. Finnene kom fra jordbruksmiljøer der en hadde hatt statlige utmål av grunn heilt siden 1700-tallet.

I Karasjok der elvenesa var spesielt viktige slåttemarker, gikk disse på omgang etter bestemte system. Det var slik at dersom en hadde gode slåtter et år, måtte en ta til takke med dårligere slåtter neste år. En informant forteller at det et sted var slik at det gikk 6 år mellom hver gang de slo der. Det var seks som delte slåtta på neset. De slo hvert sitt år. En hadde lignende forhold for fiske med stengsel i Karasjokka (se kapittel 3.4.8).

I Kautokeino var det vanlig at de enkelte hadde sine bestemte nes i elva som de reknet som sine. Nesa fikk gjerne navn som knytta seg til den som brukte det.

I Kvalsunddalen i Kvalsund var det folk både fra Kvalsund og Neverfjord som slo. Det var felles utnytting fra to bygdelag, men de enkelte bruk hadde forpaktning på hver sine slåtter. Mange slåtter var inngjerdet.

På Sørøya var det vanlig at folk fra innersida slo i liene på yttersida. Her var det mye fugl og god gjødsling av slåttene. Det var godt om fôr og det var bare å høste. Det var vanlig at de slo på samme stedet hvert år, men det var etter det en har fått opplyst, få som hadde utmål på slåttene her ute.

På andre øyer og i de ytre fjordstrøkene i Finnmark, ser det ut til å ha vært høsta på samme måte som på Sørøya.

I Kokelv i Kvalsund kommune fortelles at alle som hadde husdyr før krigen, slo i fjellet der de kunne finne litt gras i Kokelvdalen, Russelvdalen og Ravdodalen.

Fra Porsanger fortelles blant annet at folk fra Igeldas, på vestsida av fjorden, hadde slåtter heilt oppe ved Skaidejavri ca. 2 mil fra heimstedet. Men også myrene og holmene i fjorden var viktig slåtteland. Det fortelles at enkelte som hadde utmålte slåtter, leide disse bort mot betaling når de sjøl ikke hadde behov for å slå dem.

Fra Vestertana fortelles at de som bodde ute i fjorden, høsta liene der, og at de som bodde i fjordbotnen, høsta innover i landet. Over alt der det var tilgjengelig fôr, blei det høsta. Dette ser ut til å være mønsteret også for andre fjordstrøk i Finnmark.

I Nesseby fortelles at bare en del av slåttene var utmålt, men at slåttene blei høsta etter gammel sedvane. På nordsida av fjorden fortelles at det var slåtter heilt opp til Jakobselvkroken, 2,5 – 3 mil inn på halvøya.

Heilt fram til ca. 1925 var det familier som flytta mellom sommer- og vinterbosteder i Nesseby. Det blei slått på begge steder. Når en kom til sommerbostedet på våren, hadde en fôrlagret der. En informant forteller at myrene som var viktige slåttemarker, var delt og at hver hadde sitt uten at det var noe utmål på dette.

Fra Vestre Jakobselv, Vadsø og Skallelv fortelles at familien hadde sine slåtter innover på halvøya. Disse kunne ligge opptil 3 mil inn i landet. Her ser det ut til å ha vært utmål på de fleste slåttene før siste krig. Etter at myrene var frosset om høsten, var det flere steder vanlig å slå sneller og halvgras på dem.

Fôret fra utmarka blei frakta heim på ulike måter. Mange steder var ryggen eller om vinteren skikjelken viktigst. Transport med rein var vanligst i innlandet. Men også i fjordstrøkene der flyttsamene enkelte steder hjalp lokalbefolkninga med å frakte heim fôr på våren, blei reinen brukt (se også kapittel 2.5.14). På Varangerhalvøya fortelles at transporten for det meste skjedde med hest på frossen mark og vinterføre .

På kysten var båten viktigst. Fra Sørøya fortelles at en der i 30-åra ofte leide skøyter til fôrtransport.

På slåttemarker som låg langt fra bostedene, var det vanlig med slåttegammer. Disse blei og nytta i forbindelse med fôrtransport og fangst på vinteren.

I tillegg til slåtten i utmarka var det mange steder vanlig å sanke lav, lyng, lauv, dvergbjørk, tang og tare til fôr. Omfanget av denne høstinga varierte mye fra sted til sted.

I Karasjok, Kautokeino, Tanadalen og Nesseby var lavsanking viktig. Det fortelles blant annet fra Karasjok at de på lavmarkene satte opp merker som viste grensene mellom de enkelte som høsta. Disse grenser blei respekterte. Det var ingen som tok lav innenfor områder som tilhørte en annen. Disse lavmarkene gikk i arv, men det var ingen papir på dette. I Nesseby samla de lav der reinen ikke kom til å beite. Lavmarkene var fordelt slik at hver enkelt familie hadde sitt område. Det ser ut som om lavet blei høsta til fôr, der det var rikelig av det. Ris, lyng og lauv har vært mer tilfeldig høsta avhengig av behovet det enkelte år. I fjord- og kyststrøkene var tang og tare viktig. Dette blei kokt sammen med dårlig høy, fiskeavfall, lav o.l.

Før 1914 da en hadde pomorhandelen, var russemel stundom nytta til fôr. Da trengte en mindre land for å fø dyra (Robert Paine , Coast Lapp Society I Tromsø Museum 1957 side 66). I slike tilfeller førte opphøret av pomorhandelen til mer høsting i utmarka.

Jamt over har det vært godt samarbeid om utnytting av utmarka. En har respektert hverandres bruk. Flere eldre sier at det nesten aldri var noen uoverensstemmelser, alle respekterte de uskrevne lover som gjaldt i lokalsamfunna for bruken av ressursene. Det var ingen som spurte om rettigheter eller hvem som eide grunnen. Det en utnytta, tilhørte fellesskapet, bygdelaget, og kunne utnyttes av alle etter de uskrevne regler som fantes. En informant sier det slik: Tanken om at det skulle være noen tillatelse for å høste i utmarka, eksisterte ikke. Fra myndighetenes side var det lite innblanding når det gjaldt høsting av fôr i utmarka. Det ser ut til å ha vært akseptert som en bruksrett.

Denne beskrivelse for høsting av utmarka, er gyldig for dette århundret fram til siste krig (1940-45). Enkelte steder, blant annet på Sørøya, begynte høstinga i utmarka å gå tilbake på slutten av 1930-åra. Da fikk folk bedre fiskepriser og muligheter til å skaffe seg motorbåter. Folk fikk flere kontanter og blei dermed mindre avhengige av de lokale ressurser. Andre steder fortsatte denne høstinga etter siste krig. Men den gikk fort tilbake og blei heilt avvikla i løpet av 1950-åra. Samfunnsutviklinga gav alternative arbeidsmuligheter, blant annet bygningsarbeid i samband med gjenreisinga og utviklinga i fiskeriene. Jordbruket utvikla seg med nydyrking, bedre gjødsling, mekanisering og nye driftsbygninger. Fôrsanking i utmark var ikke lenger økonomisk. En var kommet over fra et sjølbergingsjordbruk til et jordbruk basert på en økonomi der kroner og øre var avgjørende.

3.4.3 Fiskeavfall som fôr

I kyst-Finnmark var fiskeavfall i tidligere tider kanskje den viktigste proteinkilde for husdyra. Fiskeavfall og ufisk blei kokt sammen med tang og tare og diverse avfallsfôr til løyping. Det er en fellesbetegnelse som i videste betydning omfatter all kreaturmat som kokes. Ordet kommer av å løype, å skille. Her blei det brukt om fiskeavfall som blei kokt til fisken skilte seg fra beinet. Russemel fra pomorhandelen kunne bli blanda med løyping. Mye av fiskeavfallet kan sammenlignes med silde- og fiskemel fra seinere år. Det forekom også at fiskeavfall blei frakta til innlandet og brukt som fôr der. Med siste krig og det oppsvinget som kom etterpå, slutta mange å bruke dette fôret. Men ennå blir fiskeavfall brukt litt enkelte steder. Eldre folk påstår at husdyrene tidligere hadde mer allsidig fôring og derfor bedre helsetilstand enn i dag.

3.4.4 Nedlegging av bruk/nydyrking

Som nevnt har det etter 1945 vært mye fraflytting og nedlegging av bruk i Finnmark. I perioden 1959 – 1979 er antall bruk i drift i Finnmark i følge jordbrukstellingene redusert fra 4 756 til 1 670.

I 1920- og 30-åra var det vanlig med 2-3 kyr og noen sauer på brukene. Etter krigen er de fleste små bruk i kyst- og fjordstrøkene nedlagt og for en stor del fraflytta. I kommunene Loppa, Hasvik, Måsøy, Berlevåg og Båtsfjord var det ikke storfe ved jordbrukstellinga 20. juni 1979. I disse fem kommunene var det på samme tidspunkt vel 3 100 sauer og lam. Sørøysund og Gamvik kommuner hadde ei ku hver. I mange av kystkommunene i Finnmark er jordbruket altså nesten nedlagt. Nedlegginga har ført til at den gamle innmarka i avfolka bygder i dag ligger åpen for beiting av sau og rein (se kapittel 2.6.5). Også i resten av fylket har en hatt stor nedlegging av bruk, og drifta, spesielt melkeproduksjonen, er konsentrert til spesielle områder og større bruk.

I perioden 1959-1989 er det således en nettoavgang på ca 36 000 dekar jordbruksareal. For fulldyrka jord i Finnmark økte tallet fra 6 000 dekar i 1918 til 47 000 dekar i 1939. I 1969 var tallet 85 000 dekar og i 1979 80 000 dekar. Her har en en nettoavgang på 5 000 dekar fulldyrka jord. I 1950-åra var det en del nydyrking på mindre steder og i utkanter. Men etter hvert som en fikk konsentrasjon av jordbruket til jordbruksbygder som Alta, Tana og Sør-Varanger, blei mye av denne jorda nedlagt. Nydyrking, utvikling til færre og større bruk og intensiv drift har økt avkastninga av både jorda og dyra. Salgsproduksjonen av melk i Finnmark har økt fra 1,3 mill liter i 1950 til 22,9 mill liter i 1991 (se kapittel 3.4.1). I 1959 var det 3,9 storfe pr bruk med storfe. I 1979 var tallet steget til 18,7 storfe.

Totalt er det i perioden 1974–1983 dyrka opp 18 664 dekar jord i Finnmark. Denne dyrking har i det vesentlige skjedd i sentrale jordbruksstrøk. I en del tilfeller har det vært konflikter mellom jordbruk og reindrift i forbindelse med nydyrking.

Bestemmelsene i lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark §2 punkt a og b om at grunn som det offentlige anser nødvendig som reinbeite eller flyttelei for rein, ikke må selges eller forpaktes bort, har vakt motstand hos dem som meiner at det blir tatt for mye hensyn til reindriftsnæringa. I lovene fra 1863 og 1902 var det tilsvarende bestemmelser. I realiteten er det få tilfeller der nydyrking er blitt nekta på grunn av reindriftsinteressene (jfr. Finn Arne Schanche Selfors). Fra Finnmark Bondelag er det fremma krav om en lovfesta rett til utmål av dyrkingsjord i Finnmark. Fra jordbrukshold blir det sagt at reindrifta har vist liten forståelse for jordbrukets behov for utmål av tilleggsjord. Det har vært ei bremse for utviklinga av jordbruket i Finnmark blir det hevda.

3.4.5 Utnytting og bruk av skogen

I enkelte deler av fylket, der det i dag er skoglaust, har det vært skog tidligere. Grunnen er blant annet at skogen i tider blei hogget for hardt. Seinere har den ikke klart å ta seg opp. I fjordstrøkene var det vanlig da en flytta mellom ulike sesongbosteder, at en valgte en ny plass når skogen var brukt opp. Dette gjaldt spesielt for vinterbostedet (Falkenberg, Johs 1941: Bosettingen ved Indre Laksefjord i Finnmark).

De som levde i Finnmark og skulle klare seg med det landet ga, måtte utnytte skogen til hus, redskaper, brensel m.m. Tilgangen på skog varierer mye fra sted til sted, og det ga seg utslag i ulike boligtyper. Der en hadde rikelig tilgang på bygningsmaterialer, ordna en seg lett med bolighus. I skogdistrikter var tømmerhus mest vanlig. Der bygningsmaterialer mangla og folk hadde lite kontanter til å kjøpe tømmer fra innlandet, var det gamma som dominerte som bolig både for mennesker og dyr heilt fram mot siste krig. Gamma som bolighus var varmere og ofte bedre enn mange av trehusene i kyststrøkene. Gamma var godt isolert, og en trengte mindre brensel her enn i dårlig isolerte trehus.

Hensynet til skogen gjorde at myndighetene ga forskrifter om utvisning av skog allerede i 1690-åra og tilrådde bruk av torv til brensel blant annet ved lov om torvskur på statens grunn av 3. august 1897. Fra da av kom torv sannsynligvis mer i bruk som brensel i en del strøk der dette ikke var vanlig tidligere, i første rekke i fjordstrøkene.

Fra Igeldas-området i Porsanger fortelles at utvisning av skog først kom i ordnede former der i begynnelsen av dette århundret. Det var lite bruk av torv til brensel der før den tid. Før forskriftene blei satt i ut i livet, tok folk trevirke til det de trengte der det var naturlig. Fra Nesseby fortelles at utvisning av skog til brensel ikke kom i faste former før omkring 1920. Andre steder var praksis kanskje litt anderledes. Før den tid hadde de enkelte familier sine faste skogteiger der de tok brensel. Dette virka bra og skapte få problemer. Da utvisninga kom i ordnede former, fikk familiene gjerne utvist brensel i de områdene de tidligere hadde utnytta. Forskriftene med regulering av hogsten blei iverksatt av skogtilsynet. Hvert enkelt bruk fikk utvist skogteiger til brensel vederlagsfritt. Skogoppsynet var nøye med at folk fulgte regelverket og holdt seg til de utviste teiger. Virke til redskap, både for ute- og innebruk blei tatt fra skogen. Da en fikk utvising og skogtilsyn, måtte en betale for virke til disse formål.

Men oppfatninga blant folk var at dette var noe de etter gammel bruk hadde rett til, at det var noe som tilhørte dem. Materialer til fiskehjeller, gjerder, hesjer og lignende blei nok ofte tatt fra vedteigene.

Fra Karasjok fortelles at en skulle betale for virke til elvebåtstaker. Men her var folk heldige, de fant som oftest ferdige staker.

I skogområdene fikk folk kjøpe ved på rot for salg som favnved. Det var og vanlig i skogdistriktene at de som hadde egen skog, dreiv salg av favnved. Men de private skogene var små og salget betydde neppe mye. I skogområdene fikk folk kjøpe tømmer til husbygging på statens grunn etter utvisning. Det fortelles blant annet fra Karasjok at folk der fikk kjøpe tømmer billigere til husbygging enn til andre formål.

I de typiske skogdistriktene, Alta, Karasjok og Pasvik har staten drevet skoghogst for salg av tømmer. Dette har gitt arbeid for bygdefolk med hogging, framkjøring og fløting nedover elvene. Inntektene gikk til Finnmarkens skogfond fram til 1960.

Tjærebrenning har forekommet i områdene med furuskog, men har, dersom en ser bort fra Altaområdet, hatt mindre omfang i Finnmark enn i Troms. Det fortelles blant annet fra Karasjok at det bare blei brent tjære til eget bruk i bygda. Det har ikke vært brent tjære i Finnmark etter krigen.

Annet virke som før krigen blei tatt fra skogen og solgt til kystdistriktene, var never til hustekking og bark til barking av fiskeredskap.

Etter krigen har bruken og utnyttinga av skogen forandra seg mye. Folk trenger ikke å bruke skogen like intenst. De har fått produkt og redskap som erstatter det som de før tok fra skogen.

Utvisning av skog til brensel skjer fortsatt. Det har sannsynligvis tatt seg opp en del de seineste år. Noen informanter har pekt på at folk stundom har tendens til å ta seg sjøl til rette i skogen.

Informantene forteller at rettsoppfatninga blant folk har vært at bruk av skogen var en rett for de som dreiv primærnæringer. Statens reguleringer ser ikke ut til å ha endra på dette. Når det gjelder bruk av tømmerskog til materialer, er det sannsynlig at en tidligere har hatt samme rettsoppfatning. Men her ser det ut som om den strenge håndhevinga av reglene på dette felt har ført til at en i større grad har godtatt at dette er noe som må kjøpes. Men det pekes og på at i tidligere tider var dette noe som fritt blei brukt av de som bodde i områdene.

3.4.6 Bruk av torv

Torv var det vanligste brensel i store deler av Finnmark i første halvdel av dette århundret. Bare i de typiske skogsområdene blei den ikke brukt som brensel. Et offentlig torvoppsyn utviste områder og så til at arbeidene, stikkinga, blei gjort uten å ødelegge myra. Det var vanlig at de som hadde torvmyrer på egen grunn, utnytta dem. På statens grunn blei det utvist myrer til torvstikking. Her hadde alle i bygda rett til å skjære torv uten vederlag.

Etter siste krig gikk bruken av torv som brensel sterkt tilbake. Etter 1960 har det neppe vært skåret torv til brensel i Finnmark.

Torvtaking blei oppfatta som en naturlig del av den rett de enkelte brukere hadde til utmarksområdene. Folk så på det som en del av livsgrunnlaget for bygdebefolkninga.

3.4.7 Fangst/jakt

Fangst og jakt var ved siden av fiske grunnlaget for de gamle samfunna i Finnmark før utviklinga av reinnomadisme og jordbruk. Fangsten ga både mat og klær. Villreinen var hovedviltet. Viltressursene har i dette århundret derimot i første rekke vært med på å skaffe kontanter til de som har drevet det som næring. Fra å være ei hovedinntektskilde for mange i første del av dette århundret, er så jakta/fangsten i dag gått over til å være hobby og rekreasjon for en stor del av befolkninga i Finnmark. Betydninga av jakt og fangst varierer mye fra sted til sted etter naturforholdene, tilgangen på andre ressurser, tradisjonen blant befolkninga m.m.

Ryper er det viktigste viltet i store deler av Finnmark. Rypefangst som næring har for det meste vært drevet ved bruk av snarer. Først etter siste krig er rypejakt med gevær (hagle) blitt vanlig i de sentrale fangstområdene. Geværjakt og snarefangst i samme område og på samme tid går dårlig. Geværjakta skremmer og driver bort rypene. På ettervinteren var det vanlig å drive geværjakt på fjellryper.

En stor del av befolkninga i indre Finnmark og i fjordstrøkene dreiv rypefangst i første halvdel av dette århundret. I de fleste områder lå minst en fra hver husstand på rypefangst om vinteren. En må her merke seg at da var så å si alle som bodde i bygdene, knytta til primærnæringene.

Hvert bygdelag hadde sine naturlige områder der de dreiv snarefangst. De kom sjelden over på nabobygdas område. Når en hadde starta rypefangst i et område, holdt de andre seg borte fra det. Fra Nesseby fortelles at hver familie vanligvis hadde faste områder hvor de dreiv snarefangst. Andre så dette som vedkommende families område og alle respekterte det. Fra Kautokeino forteller en eldre mann (over 80 år) som har drevet snarefangst heile sitt liv, at en kunne skifte område; det var ikke så nøye med det, her var plass nok. Men en gikk ikke og satte snarer der en annen dreiv fangst. I Porsanger fortelles at innenfor bygdelagets ressursområde kunne det variere litt med hvor en dreiv fangst. Men det var ofte slik at en fangsta i områder som naturlig sokna til bostedet. Fra Tana fortelles at en innen bygdelagets ressursområde sto fritt når det gjaldt fangstområde. Også her blei det alltid respektert dersom en hadde starta med snarefangst i et område. En eldre mann fra Sørøya forteller at folk der jakta over alt både på statens grunn og på privat grunn. På nordsida av Varanger­fjorden var det intens snarefangst heilt fram til etter siste krig.

Mange steder måtte en langt bort fra bostedet for å drive fangst. En bodde da i gammer som var ført opp i fangstområdene. Den enkelte hadde som oftest flere gammer i fangstområdet. En kunne oppholde seg opptil 14 dager i fjellet før en for ned med fangsten og henta ny proviant.

Lengre ute på kysten, for eksempel på Sør­øya og i Kvalsund dreiv de mindre snarefangst. Her dreiv de mest geværjakt. Rypefangsten har betydd mindre som næring her. Men i ledige stunder jakta de. En mann fra Sørøya forteller at de alltid hadde hagla med i båten når de var ute på fiske. Hendte det at de blei liggende værfast et sted, tok de ofte hagla og gikk til fjells. Kunne de få noen ryper, blei det noen kontanter av det.

Rypefangsten blei omsatt gjennom lokale oppkjøpere, på markeder eller solgt til Finland/Sverige. Dette skjedde blant annet i Kautokeino. Fra Kautokeino gikk det i gode rypeår store reinraider til Bossekopmarkedet med ryper.

For en stor del av befolkninga i indre Finnmark og i fjordstrøkene gav rypefangsten den viktigste inntekta på vinteren. Det fortelles blant annet fra Porsanger at før siste krig var det normalt mer å tjene på rypefangst enn på nødsarbeid i vegvesenet.

Det som hittil er sagt om ryper gjelder forholdene før siste krig og fram mot ca. 1950. Etter den tid har forholdene endra seg mye. Omfanget av snarefangsten har gått tilbake og den betyr mindre som næring, men i enkelte bygder og for enkelte personer betyr den mye. I Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Tana og Nesseby er det en del som har jakt/fangst som binæring kombinert med andre utmarksnæringer. Av naturlige grunner kan jakt/fangst vanskelig være eneyrke, men kombinert med annet arbeid er det viktig.

Av undersøkelser i Kautokeino og Porsanger i 1976/77 (NOU 1978: 18 A) går det blant annet fram at 50% av småbrukerne i Kautokeino dreiv rypefangst og 80% jakt. For Porsanger var de samme prosenttallene 14 og 62. Av reindriftssamene i Kautokeino dreiv 20% fangst og 36% jakt. Av folk i industri og handverk dreiv 27% fangst og 25 % jakt i Kautokeino. De samme tall for Porsanger var 13% og 10%. De i Kautokeino som dreiv samisk husflid som hovednæring, hadde også høy andel av fangst, 40% og jakt 60%.

Når en snakker med folk i lokalsamfunna, får en inntrykk av at mange driver jakt, men at fangsten i første rekke er knytta til primærnæringene. Om rypejakt på høsten, blir det i bygdelaga sagt at alle vegene har ført jegere utenfra til områder som de som bor i bygdene, anser som sine. Det sies blant annet at disse jegerne både driver jakt på rypekyllinger og sprer fuglen.

På Sørøya er det mye irritasjon over jegere utenfra som på grunnlag av reklame kommer til øya for å fylle fryseboksene sine uten å ha behov for det som tilleggsnæring. I Kautokeino blir det av fastboende pekt på at enkelte reineiere leier ut gjeterhyttene sine til jaktlag, og at dette er misbruk av gjeterhytter.

Lokalbefolkningas rettsoppfatning på dette felt er at de som har drevet med fangsten har utnytta en naturlig del av næringsgrunnlaget i bygdene. Fangstområdene har vært utnytta av bygdefolk gjennom årtier uten at folk utenfra har blanda seg opp i det. De har hatt sine uskrevne regler når det gjelder forvaltning av denne ressursen og fordeling av områdene. Før utbygginga av vegnettet i 1950- og 60-åra gjorde det mulig for folk utenfra å komme lett til rypeområdene, har lokalbefolkninga stort sett hatt denne ressursen for seg sjøl. Jamt over ser de på jegere utenfra som inntrengere på deres områder.

Det hevdes at det var mer ryper tidligere, og at grunnen blant annet kan være bruk av gift som var vanlig for fangst av rovdyr. Gifta tok også knekken på mye rev og ravn. Rypa har vært hovedviltet i dette århundret. Men det har også vært drevet jakt på annet vilt.

I områder der det var storfugl, blei det jakta på den.

Fra flere strøk i Finnmark fortelles om fangst av snøspurv i snarer og garn for bruk som mat på vårvinteren.

Ender. I de samiske områdene var jakt på ender om våren vanlig. Ferskt andekjøtt smakte godt etter en lang vinter. Tidligere var det og vanlig å fange gjess og ender i snarer om våren i enkelte strøk. Fangsten og jakta på disse slutta når fuglene begynte å ruge. Jakta blei ikke drevet i stor målestokk, det var bare for å skaffe seg ferskt kjøtt. Bortsett fra Kautokeino, er denne jakta opphørt i fylket. Motstandere av vårjakt hevder at den er uheldig ved at den går ut over produksjonsdyrene. Tilhengerne av vårjakt hevder at høstjakta er jakt på kyllinger, og det gir lite mat. Det nevnes og at vårjakta er en gammel tradisjon som de ønsker å holde i hevd. Lokalbefolkninga driver sjelden andejakt på høsten. Det er folk som kommer utenfra, som driver slik jakt.

Sjøfugl var en viktig matressurs i kyststrøkene tidligere. Ærfugl, alke, lunde og skarv var viktig og blei brukt i husholdninga. I dag er det mindre jakt på disse. I enkelte strøk blei det i mellomkrigstida drevet mye jakt på sjøfugl til fôr i pelsdyrgårder. Denne jakta foregikk på våren og sommeren. Det finnes eksempler på at skarvekolonier blei utrydda ved slik jakt.

Egg og dunsanking betydde og mye for folk i kyststrøkene. Fra Sørøya fortelles at egg blei sanka av de fleste husholdninger. Egga blei glasserte og lagt i sand. Da holdt de seg fram til jul.

Først etter siste krig blei det aktuelt med salg av sjøfuglegg i større målestokk. Det blei samla en del andeegg i fjord- og innlandsstrøkene.

Elg. Før en fikk regulering av elgjakta i vald, blei det i områder der det var elg, i første rekke Sør-Varanger, Tanadalen og Karasjok, skutt en del elg på høsten og vinteren. Dette hadde neppe noen stor økonomisk betydning. Men for den som fikk en elg, betydde det mye som kjøttforsyning. Det pekes på at elgjakta i dag i første rekke blir drevet av folk utenfra. Bygdefolk må konkurrere med folk utenfra om elgvaldene.

Oter, rev, fjellrev og røyskatt har det i perioder vært drevet jakt på av hensyn til pelsen. For enkelte har dette hatt en viss økonomisk betydning.

Kobben blei tidligere både tatt med garn og skutt med gevær. Kjøttet gikk til mat, men spekk og skinn blei solgt. I mange fjordstrøk var kobben en viktig ressurs.

I dagens situasjon har jakt på sjøfugl, kobbe, ender m.m. liten økonomisk betydning. Men samling av egg for salg i kystområdene har en viss økonomisk betydning for enkelte.

Jakt på rovdyr og rovfugl blei drevet tilfeldig og betydde lite.

Folks oppfatning av retten til å utnytte disse ressurser ser ut til å ha vært at dette var noe som var nødvendig å utnytte for å overleve. De har sett på det som et fritt gode på samme måte som de har sett på ressursene i havet fram til det siste. Sjøl om det har vært en del generelle lover og regler for bruken av disse ressurser, har folk i liten grad kjent til dem, og myndighetene har gjort lite for å håndheve dem. Det er først etter krigen, etter at folk blei mer mobile og flere fikk muligheten til å utnytte lokale ressurser, at det er blitt behov for offentlig regulering. Uskrevne lover og regler som gjaldt i lokalsamfunnene, blei ikke fulgt av de som kom utenfra.

3.4.8 Innlandsfiske

Innlandsfiske var i likhet med fangst en grunnpillar i de gamle veidesamfunnene i Finnmark før utviklinga av reinnomadismen. Dette ser en blant annet ut fra det forhold at byområdet, siidaområdet, som oftest omfatta et vassdrag.

Betydninga av innlandsfisket har variert mye fra sted til sted i dette århundret. Det er forskjell mellom områder med samisk og med norsk bosetting. Fiskemulighetene og mulighetene for annen sysselsetting har også hatt betydning for variasjonene.

I Kautokeino dreiv de fleste husstander med fiske i første halvdel av dette århundret. Det hang garn og not ved alle hus i bygda. Siken var hovedfisken i Kautokeino. Den blei helst tatt med not på sommeren. Redskap og utstyr blei frakta til vatnet på vårvinteren. Fisken blei salta og lagra i jordgammer eller palsmyrer (myrer med tele heile året), til den kunne fraktes heim på vinterføre. Noen fortsatte fisket utover høsten og vinteren, med garn under isen.

Traktoren, terrengsykkelen og snøscooteren har nå overtatt reinens rolle som transportmiddel til og fra fiskevatna.

Det blei brukt mye fisk til mat. Men mange solgte fisken. En informant forteller at han normalt hadde rundt 3000 kg salt sik som blei frakta heim med rein hver vinter. Han frakta vanligvis siken videre til Karesuando (Sverige) og solgte den der. Mange i Kautokeino solgte og salt sik til Finland. Det ser altså ut som om mesteparten av siken blei eksportert til nabolanda.

For å holde en god bestand av sik, var det nødvendig med kultivering av vatna. Blant annet var det vanlig med:

• Alternativ bruk: Når fiskebestanden i et vatn gikk tilbake, fikk det hvile noen år til bestanden hadde tatt seg opp.

• Fiske med not: Denne form for kultivering anses meget viktig av informantene.

• Opprensking av utløp: Dette ble gjennom­ført i en viss grad, og på de betingelser at familien(e) var alene om å bruke vatna.

• Oppdemming: Om våren blei utløpet i vatn som hadde for stor bestand av abbor og gjedde, sperra, og det blei skapt nye gyteplasser. Når fisken hadde gytt (i siv på grunt vann), blei vannstanden senka og rogna kom på tørt land og blei ødelagt.

• Utsetting av fisk og yngel.

Disse former for kultivering drives, etter det som er kjent, lite i dag (NOU 1978:18 A s. 176).

Det ser ut som om familiene har hatt sine spesielle vatn der de fiska, og de så på vatna som sine ressursområder. Flere i Kautokeino forteller at de hadde sine vatn og at det var klare grenser til naboen. Særlig vatn som ligger i tilknytning til en gård, blir sett på som noe som tilhører gården. Men det er også eksempel på at vatn som ligger langt borte, blir sett på som fiskevatn for en bestemt familie. Etter siste krig gikk fisket tilbake i Kautokeino. Men ennå er det mange som driver garn- og notfiske, og det ser ut til å ha tatt seg opp de siste år. Det er satt i gang kultiveringstiltak for å bedre fiskebestanden i en del overbefolka vatn. Samtidig arbeides med å ordne avsetninga av abbor og gjedde som det er mye av.

I Kautokeino var det tidligere ingen som hadde noen form for forpaktning av fiskevatn. Det var deres bruksområder som de utnytta i næringsøyemed. Det var de lokale uskrevne lover som gjaldt for bruken.

I tillegg til næringsfiske drives det i dag et utstrakt fritidsfiske i Kautokeino. Snøscooteren har kommet til å prege isfisket på våren. Da er røyevatna særlig gjæve. For en stor del av folket i Kautokeino gir fisket et tilskott til husholdninga.

Også i Karasjok har innlandsfisket hatt betydning. Her har rettstilstandene vært de samme som i Kautokeino, og enkelte familier har hatt bruksretter til bestemte vatn (NOU 1978: 18 A s. 179).

Heller ikke her så folk på disse ressursene som noe som tilhørte staten; det var deres bruksområde. Det var bruken av områdene i næringsøyemed som hadde verdi for dem.

I Porsanger har innlandsfisket hatt stor betydning i første del av dette århundret. Opphøret av pomorhandelen kan ha vært en medvirkende årsak til det oppsving innlandsfisket ser ut til å ha hatt i 1920- og 30-åra i fjordstrøkene. I Porsanger var det mange som dreiv næringsfiske både på sommeren og vinteren (NOU 1978: 18 A s. 169).

I Porsanger har de enkelte bygdelag hatt sine naturlige områder når det gjelder fisket. Innenfor området har fisket stort sett vært fritt, men var det en som dreiv garnfiske i et vatn, respekterte de andre det og trengte seg ikke innpå hans område.

I Porsanger drives også i dag mye innlandsfiske, men ikke i samme grad næringsfiske som tidligere. Snøscooteren er i dag mye brukt ved isfiske på vårvinteren. Undersøkelser i kommunen i 1976/77 (NOU 1978: 18 A s. 256) viser at en stor del av befolkningen i kommunen bruker mye innlandsfisk til mat.

En eldre informant i Vestertana forteller at i hans barndom og tidligere blei det mest fiska til husbehov. Da var det ikke mulig å få solgt fisken. Men i 1928 fikk han og noen andre forbindelser med et firma i Oslo som tok all fisken de kunne sende. De hadde gode bomullsgarn som de nytta til garnfiske fra isen la seg i oktober og utover heile vinteren. I bruksområdet sitt hadde de 51 vatn som de utnytta. De fiska ei tid i hvert vatn. Når fisket gikk ned i et vatn, flytta de til neste. De kom tilbake til alle vatna hvert år. Vatna hadde de kartlagt slik at de visste hvor fisken stod. De fiska ikke på steder hvor gytefisken holdt seg. Det var nødvendig å være minst to eller tre på laget når de dreiv med dette fisket. Fangsten frakta de ned på skikjelke. I bruksområdet sitt hadde de flere gammer som de holdt til i. Dette fisket blei ofte kombinert med fangst av ryper. Fisken pakka de i kasser med skaresnø rundt og mellom lagene før de sendte den til Oslo. Kassene var dekkslast på hurtigruta.

Informanten forteller at de hadde sitt område for seg sjøl og at andre dreiv i andre områder. De hadde ingen form for forpaktning på vatna. Å fiske til husbehov her var en bruk som hadde vært vanlig så langt tilbake folk mintes.

Dette er et eksempel på hvordan innlandsfiske blei drevet for storstilt salg, men det vanligste var at en fiska til eget bruk og for litt salg/bytte der det var mulig. Slik utnytting av fiskeressursene for salg skjedde i bygdelag der mulighetene lå til rette for det i første del av dette århundret.

På sommeren var nok fisket i innlandet mer tilfeldig i Vestertana. En fiska det en hadde behov for. Når en var på bærtur eller på utmarksslått, fiska en med garn der det var mulig.

I dag drives og en del fiske i næringsøyemed i Vestertana, men for det meste på sommeren. Folk sier at det i dag er vanskelig å drive næringsfiske. En får omtrent ikke forpaktning på vatn. For å få godt utbytte av næringsfiske, er det nødvendig både å kjenne vatna og å ha kontroll med dem. Dersom andre skal fiske med garn i de samme vatn, skaper det problem. Folk som ikke er kjent, setter lett garna på feil plass og fisker opp gytefisken. Den er av dårlig kvalitet, men nødvendig for rekrutteringa. Lokalbefolkninga i primærnæringene peker på at de faktisk er blitt fratatt sin gamle rett til å drive næringsfiske i sine gamle bruksområder og at folk utenfra utnytter vatna i områder som var deres fiskeområder tidligere. Det pekes og på at fiskebestanden er av dårligere kvalitet nå enn da de dreiv hardt næringsfiske.

I spesielle tilfeller er det i dag mulig å forpakte enerett til garnfiske i vatn. Stangfiske er imidlertid fritt for alle også i vatn som er forpakta til næringsfiske.

Fra Nesseby fortelles og om utstrakt innlandsfiske i vatna. Først på århundret fiska de med garn i vatna som lå ved vinterbostedene litt inn i landet. De hadde og gammer ved vatn der de dreiv fiske. Her opplyses det at hver familie hadde sitt område, sine vatn, som de utnytta. Disse gikk i arv og det var ingen andre som dreiv næringsfiske i disse vatna. Dette systemet ser ut til å ha virka heilt fram til siste krig.

På nordsida av Varangerbotn, i området utover mot Nesseby, fortelles at folk tidligere på ettersommeren, etter at høyonna var ferdig, reiste innover til Ordojavri og øvre del av Syltefjordvassdraget i Båtsfjord kommune for å fiske vinterforsyning av innlandsfisk. Det var vanlig at de fleste i området gjorde det. Området blei sett på som deres ressursområde. Etter at veien til Båtsfjord og hytteområdene ved Ordojavri kom, er de blitt fratatt denne mulighet. Vassdraget er i dag forpakta av ei jeger- og fiskeforening fra nordsida av halvøya, slik at Nessebyfolk er fratatt et av sine gamle ressursområder. I dag kan de bare drive fritidsfiske her på linje med alle andre. Det sies at kommunegrensa her er lagt uten tanke på hvem som har utnytta området. Befolkninga i Båtsfjord utnytta ikke utmarksressursene på samme intense måten som samebefolkninga i Nesseby gjorde tidligere. I dag er altså det som tidligere var et viktig ressursområde for Nessebyfolk, blitt til rekreasjons- og hytteområde for folk fra nordsida av halvøya.

Men også områder sør for Varangerfjorden, Galokområdet, har vært viktige og sterkt utnytta til fiske gjennom heile dette århundret av folk fra kommunen. Da vegen blei bygget og det kom hytter og trafikk, blei vatna nærmest vegen tatt i bruk av folk utenfra. Lokalbefolkninga er blitt tvunget lengre innover i landet for å fiske matfisk.

Flere peker på at garnfiskeforbudet i 5 km-sonen langs sentrale veger, har vært med på å redusere muligheten for næringsfiske i vatn nær bygda.

Næringsfiske i vatn var mest vanlig i fjord- og innlandsbygdene. Fra Sørøya fortelles det at innlandsfiske ikke var vanlig. Men fisket var en fin avveksling fra det vanlige arbeidet, og dersom en fikk fisk, kom den godt med. Alle kunne fiske fritt både på privat og statens grunn. Først etter krigen har enkelte begynt å kreve enerett til fiske på sin eiendom, og etter at de flytta fra stedene, blir det sagt.

I Kvalsund dreiv folk i første del av dette århundret litt innlandsfiske til husbehov. Noe næringsfiske av betydning blei ikke drevet på innlandsfisk. Unntaket var noen familier i Repparfjorddalen.

Fisket i elver og vassdrag der det går laks, sjørøye og sjøørret, varierer mye. I de større lakseelvene har fisket i lang tid vært organisert på særmerkte måter. De viktigste her er Altaelva og Tanaelva. Her har de som har jord og høster bestemte kvanta, spesielle rettigheter. Befolkningsgrupper som ikke tilfredsstiller disse krav, har nok også drevet en del fiske. De som meiner å ha fulle rettigheter, har sett på dette som tjuvfiske. De andre har på sin side ofte meint at de hadde de samme rettigheter til å fiske. I 1984 blei det reist sak for domstolene om fisket i Tanaelva. Her har reineiere og en del andre som ikke tilfredsstiller vilkårene for de spesielle rettigheter, krevd samme rettigheter som de andre. Herredsretten har ved dom av 19. mars 1984 avvist dette kravet.

I en del andre mindre vassdrag der det går laks, sjørøye og sjøørret, har fisket vært utnytta av lokalbefolkninga så lenge det har bodd folk ved dem. Et eksempel er Repparfjordelva som allerede i begynnelsen av dette århundret var forpakta av en person fra Hammerfest. Her har folk fra fjorden og dalen fra gammelt utnytta laksebestanden. En eldre mann (over 70 år) forteller at han som gutt var med sin far på fiske opp i elva. Fisken blei ofte tatt med garn i kulpene og frakta heim med hest og vogn. Det var få som bodde i området og hadde mulighet til å fiske i elva. Folk var nok klar over at elva var bortforpakta og at lovverket forbød dem å fiske. Men det strei mot den gamle måten å utnytte ressursene på, og samtidig var det nødvendig for å skaffe mat.

Det ser i det heile ut som om de som bodde ved vassdragene, fiska laksen på den måten som var lettest. Det var fiske for å skaffe mat, ikke sportsfiske.

For elvene på Varangerhalvøya fortelles at det blei fiska på liknende måter. Enkelte steder i samiske fjordstrøk hadde familiene som bodde ved mindre lakseelver, fordelt rettighetene til fiske i ulike kulper i elva mellom seg. De anså da vedkommende fiskeområde som sitt.

Fra Karasjok fortelles om utstrakt samarbeid og deling av fangst ved laksefisket med stengsel i elva (se kapittel 3.4.2). Fram til siste krig skjedde det lite forandringer med dette.

Etter som en fikk utbygd kommunikasjoner, endra forholdene seg og det blei i større grad overgang til forpaktning av flere av lakseelvene.

Blant annet i Porsanger er det misnøye blant grunneierne ved lakseelver over at de ikke får fiske laks med garn i elvene.

Som nettopp nevnt var Repparfjordelva tidlig bortforpakta. I 1931 fikk Vest-Finnmark jeger- og fiskeforening forpaktning av elva. Seinere har de drevet kultivering og oppsyn i vassdraget. Dette gjorde at de fleste slutta å fiske på den gamle måten. I dag er de blitt medlemmer i foreninga. Når en ser bort fra salg av turistkort (korttidskort), er det bare medlemmer av foreninga som får kjøpe fiskekort. Skal bygdefolk fiske i elva, må de først bli medlem i fiskeforeninga.

I en del tilfeller har foreninger utenfra fått forpaktninger i vassdrag. Dette har ofte skapt irritasjon i lokalbefolkninga. Det sies av enkelte at forpaktningene i mange tilfeller har tatt fra lokalbefolkninga den lokale ressursen, jfr. det som er nevnt fra Nesseby foran. Før var det folk i bygda, de som bodde ved vassdraget, som utnytta ressursen. Ved forpaktning er det ofte folk utenfra som utnytter ressursen.

Der det er lokale lag/foreninger som forpakter vassdraget, ser irritasjonen over forpaktningene ut til å være mindre, men det er og pekt på at større foreninger har større ressurser å sette inn for å drive vassdraget på en tilfredsstillende måte.

Samla sett var innlandsfisket i tidligere tider av større næringsmessig verdi enn i dag. Det var ett av beina som bosettinga i fjord- og innlandsbygdene sto på. Det er vanskelig å tallfeste den næringsmessige verdien, men det er klart at det har hatt stor betydning. På mange måter virka innlandsfisket som en mulighet i reserve; var det annet arbeid eller avsetning for fisk fra sjøen, foretrakk en kanskje det framfor innlandsfisket. Da pomorhandelen stoppa i 1914, var nok innlandsfisket med på å hjelpe mange over kneika i åra etterpå.

3.4.9 Bær

Bæra var en viktig og nødvendig del av naturalhusholdet. Bæra gav vitaminer. Før århundreskiftet var det lite omsetning av bær. Bæra blei for det meste brukt i den enkelte husholdning. Etter første verdenkrig rundt 1920 tok det til å bli marked for bær. Men det var vansker med å oppbevare bæra for salg på en tilfredsstillende måte. Fra Porsanger fortelles at oppkjøpere hadde kokere som de lånte ut.

Molter er den viktigste bærsorten i Finnmark. I gode år plukka folk det de trengte for eget bruk og det de kunne få avsetning for. Da kunne moltene gi kjærkomne kontanter. Fra Nord-Varanger fortelles at folk enkelte ganger tok molteturer før starten på utmarksslåtten, for å skaffe seg kontanter til utrustning. Fra Nesseby fortelles det om store kontantinntekter i molteår. Det var vanlig at en der rusta seg ut med hest og drog på moltetur til myrer som ligger litt inn i landet. For de som ikke hadde hest, var det å bære på ryggen.

Etter siste krig har forholdene endra seg. Avsetninga for molter er blitt bedre. Mange steder deltar heile familien i plukkinga når det er bærår. Molter er også i dag ei kjærkommen og god inntektskilde i bærår. De fleste husholdninger plukker molter til eget bruk. Det er i første rekke personer fra primærnæringene som plukker for salg.

Tidligere var hesten viktig for transporten til og fra moltemyrene. I dag har bilen, traktoren og terrengmotorsykkelen overtatt oppgaven. Dermed kan folk komme til mer fjerntliggende områder som tidligere ikke blei utnytta.

Før vegene kom og bilen blei allemannseie, hadde lokalbefolkninga områdene for seg sjøl. Det ser ut som om molteressursene innenfor lokalsamfunnet har vært felles for de som bodde der. Men en gikk ikke og plukka framfor naboens dør. Fra Nesseby fortelles imidlertid at familiene i lokalsamfunnet hadde delt moltemyrene mellom seg. Dette blei respektert av alle.

Andre bærslag som har vært utnytta og fort­satt nyttes, er tyttebær, blåbær og krekebær/krekling.

Spesielt tyttebær har det vært en del salg av. Flere steder fortelles om salg til bybefolkninga. Enkelte steder blei nok blåbær plukka for salg, men de har sin største betydning ved bruk i husholdninga. I enkelte områder har krekebær hatt ganske stor betydning. Den blei blant annet brukt som saft blanda med sur melk.

Tidligere blei sløkje/kvann og samla og nytta i husholdninga. Det fortelles blant annet at sløkja blei duppa i tran og spist. Det var vitaminholdig kost.

Undersøkelser i Kautokeino og Porsanger i 1976/77 (NOU 1978: 18 A s. 254) viser at største­delen av lokalbefolkninga utnytter bærressursene. Det er ingen grunn til å tru at forholdene i det øvrige Finnmark er forskjellig fra de to kommunene.

Ved endringer av jordsalgsloven i 1977 er det gitt mulighet til å gi bygder fortrinnsrett til molter i spesielle områder i tilknytning til bygda. Omfanget av dette er meget begrenset. I første rekke har det skjedd for bygdelag ved indre riksveg i Karasjok og Kautokeino (se også kapittel 3.2).

Lokalbefolkninga hevder over alt at med vegene og bilen som allemannseie, har folk utenfra tatt de bærressursene som ligger nærmest vegen/bygda. Lokalbefolkninga er mange steder fortrengt til områder som ligger lengre borte. Det pekes og på at det plukkes mye umoden bær og at det er uheldig. Heile lokalbefolkninga ser på bærressursene som en naturlig del av næringsgrunnlaget for bygdene.

Flere steder, blant annet i Porsanger og på Kvaløya, blir det pekt på belegget av rein fører til mindre bær. Det er sannsynlig at bær blir trampa ned i områder der det er stor konsentrasjon av rein, særlig ved sperregjerder (se også kapittel 7.2).

3.4.10 Sennegras

I tidligere tider var sennegras nødvendig for bruk i fottøyet for en stor del av befolkninga i Finnmark. Komager var, heilt fram til 1950-åra, et viktig fottøy både i fjordstrøkene og i innlandsbygdene. I dag er det bare reineierne samt noen av lokalbefolkninga i indre bygder som nytter sennegras (se kapittel 2.5.11).

Myrer med brukbart sennegras blei høsta på ettersommeren. Senna blei hengt til tørk. Hver familie hadde sine plasser der de skar sennegras. Fra Nesseby fortelles at familiene kunne dele et område mellom seg. En informant sier at de hadde et bekkedrag der de skar sennegras. Området var delt mellom fire familier med klare grenser som alle respekterte. Høsting av sennegras var en naturlig rett for alle i bygda og ingen tenkte på å spørre noen myndighet om tillatelse til dette. Mellom fastboende og flyttsamer som hadde liten mulighet til å skjære sennegras, forekom det byttehandel med sennegras og blant annet reinkjøtt (se kapittel 2.5.11). Flyttsamene og de få fastboende som i dag bruker det, skjærer nå bare til eget bruk.

3.4.11 Drivtømmer og rekved

Langs fjordene, men mest lengst ut mot kysten, blei det samla drivtømmer og rekved. Dette var kjærkomment og det blei brukt både som bygningsmaterialer og brensel. Alle som kunne, samla rekved og drivtømmer. Rekved som var samla og lagt i røys, tilhørte samleren. Det blei sett på som dødssynd å ta ei slik røys. I de seineste år har det på nytt blitt mer vanlig å samle rekved til brensel. Rekved som driver i land, tilhører grunneieren. Men det har ikke fra statens side vært forsøkt å se på dette som statens eiendom.

3.4.12 Gammer/næringshytter

Skulle utmarksressursene fisk, vilt og bær utnyttes, måtte en ha ly for vær og vind i fjellet. Før var gamma enerådende til slikt bruk. De seineste år er næringshytter blitt mer vanlig. Utmarksslåttene låg enkelte steder opp mot 3 mil fra bostedet. Da var det nødvendig med slåttegammer både i slåttonna og når fôret skulle fraktes heim på vinteren. Bygdefolk førte derfor opp gammer i sine ressursområder. En informant forteller at før krigen da det blei drevet intens utnytting av utmarksressurser, var det gammer ved alle fiskevatn. En som dreiv innlandsfiske og jakt, forteller at han hadde oppført og vedlikeholdt 5-6 gammer. Den som bygde gamma, hadde førsteretten til bruk av den, men gamma var åpen for alle.

Folk så på gammene i jakt- og fiskeområdene som nødvendige driftsbygninger. Å føre opp ei gamme i sitt ressursområde var en selvfølgelighet som en sjølsagt ikke spurte om tillatelse til. En stor del av de gammer som tidligere, før 1950, blei ført opp i forbindelse med næringsvirksomhet i utmarka, finner en i dag bare rester etter. Nå er det restriksjoner på gammebygging og det er bare i forbindelse med næringsvirksomhet det gis tillatelse til å føre opp gammer. Det kreves da at slike gammer skal stå åpne og kunne nyttes av alle.

Noen informanter har pekt på at med dagens forhold er dette umulig. En av dem har næringsgamme ved et stort fiskevatn og forteller at det nesten alltid er folk der i fiske- og jaktsesongene. På våren fylles gamma av snøscooterkjørere på isfisketur, om sommeren av fiskere og om høsten av jegere. Alle forsøpler og bruker opp brenslet han ordner til gamma. Det går rett og slett ikke å holde orden ved gamma og utnytte den etter hensikten, dersom den ikke låses. Informanten meiner at gammene etter gammel skikk bør stå åpne, men han anser det umulig å holde orden i og rundt den. Det foregår mye ulovlig gammebygging av folk som ikke har noen næringstilknytning til utmarka. Det blir pekt på at dette er meget uheldig. Det reduserer næringsgrunnlaget for de som har utmarka som næring.

De seinere år har utviklinga ført til behov for næringshytter. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å skille mellom næringshytter og fritidshytter. Fra Jordsalgsmyndighetene er det ført ei restriktiv linje. Det kreves klar dokumentasjon for at hytta er nødvendig i næringsøyemed. Informanter som driver utmarksnæring i kombinasjon med andre næringer, fiske, jordbruk m.m., peker på at det nesten er umulig for dem å få hytte i næringsøyemed. På den andre side er de klar over faren for misbruk som er til stede. De meiner likevel at når andre næringer har utvikla seg og fått nye former for driftsbygninger, må også de som driver utmarksnæring, få denne mulighet.

En annen type næringshytter som har vært vanlig, er hyttene på lakseplasser ute i fjordene. Slike hytter er ofte nødvendige for å kunne drive laksefiske. Folk i primærnæringene, jordbruk og utmarksnæring, peker på at reindrifta har vært negativ og ikke vist forståelse for deres behov for næringshytter.

3.4.13 Allmenhetens bruk av ressursene og betydningen av det for lokal­befolkninga

Fram til utbygginga av vegnettet og utviklinga i bilholdet fra siste del av 1950-åra, hadde lokalbefolkninga de fleste steder i Finnmark ressursene for seg sjøl. Det var bare en og annen utenfra som besøkte områdene. Men i enkelte avgrensede områder begynte en allerede på slutten av 1930-åra å få litt utnytting av ressursene fra tettstedsbefolkninga. Et eksempel er nedre del av Repparfjorddalen, der folk fra Hammerfest begynte å bygge hytter. Med bilen og vegene fikk en mer folk inn i områdene. Heile lokalbefolkninga fikk nå konkurranse om ressursene.

Tidligere er nevnt at folk utenfra fikk forpaktning på lakseførende vassdrag og avskar lokalbefolkninga fra å nytte dem slik de tidligere hadde gjort. Bærressurser som ligger ved vegene, blir ofte tatt av folk utenfra. Informanter fra Kvalsund forteller at det i første rekke er folk fra Hammerfest som utnytter bærressursene i kommunen. Sjøl blir de nødt til å søke til områder som ligger lengre borte for å skaffe seg bær (se også kapittel 7.7).

Fra Sørøya fortelles at mens de tidligere hadde bæra for seg sjøl, kommer nå folk fra Hammerfest og plukker dem. En eldre informant fra Porsanger sier: Før så vi bare kjentfolk på moltemyrene her, nå treffer vi bare folk utenfra. Fra Nesseby fortelles om lignende forhold, slik at lokalbefolkninga blir tvunget til å utnytte bærområder som ligger lengre borte. Forholdene er de samme i indre Finnmark. Her har en riktig nok, etter 1977, noen få områder som er forbeholdt de som bor i bygdelaget/grenda (se kapittel 3.4.9).

For innlandsfiske og jakt, er det lignende forhold som for bær. I fiskevatn der lokalbefolkninga tidligere dreiv næringsfiske, fisker folk utenfra. Folk som har drevet intenst næringsfiske, peker på at næringsfiske og allmenhetens fiske særlig med garn vanskelig kan kombineres i mindre vatn (se kapittel 3.4.8). En informant peker på at i området mellom Laksefjorden og Tanadalen har ørreten gått tilbake. Hovedgrunnen til dette er etter hans meining at ørreten som skal gyte og søker til elvene, blir tatt av sportsfiskere som nytter mark og flue. Det nevnes og at det blir tatt mye ung ørret, smolt, i bekker og elver. I indre Finnmark der siken er hovedfisken, og der det er mindre ørret og røye, er det færre sportsfiskere og dermed mindre konkurranse.

Enkelte informanter nevner at det har vært drevet uvettig reklame for fiskeområder i Finnmark, og at dette har ført til for sterk belastning på enkelte områder.

Når det gjelder jakt, peker lokalbefolkninga på at jegere utenfra kommer og skyter ned rypa før den er utvokst om høsten. Enkelte meiner at dette også er uheldig ved at kullene blir splittet opp og at rypa blir skremt bort fra enkelte områder. Det påstås blant annet fra Sørøya at reklame har ført til at folk utenfra har kommet dit og jakta ryper nede i bygda i strid med det folk vanligvis gjør, og så reist fra øya med store mengder ryper. Dette har skapt stor irritasjon. Det heiter at på Sørøya snakker folk om før og etter NN (journalist som har drevet mye reklame for Sørøya som jaktområde). Det påstås at den intense jakta som blei drevet der noen år, reduserte rypebestanden.

De som driver med sau og rein, sier at den utstrakte bruk av hunder ved jakt er uheldig og skaper problemer og ulemper for dem.

Fra reindriftshold sies det at all jakt i områder der reinen beiter om høsten, er uheldig og fører til både ulemper og direkte tap for reindrifta.

Lokalbefolkninga, i hvert fall i primærnæringene, er generelt skeptisk til hyttebygging av folk utenfra. Dette har blant annet vist seg i holdningene i innlandskommunene til planlegging og hyttebygging. Det pekes på at det kommer mer folk til områdene og det blir større konkurranse om ressursene. Det sies at tidligere hadde vi ressursene alene, mens det i dag er folk utenfra som nytter dem. Det pekes på at hytteområdene nesten alltid ligger ved vegen og at hyttefolk da legger beslag på de områdene som er lettest tilgjengelig. Dermed blir lokalbefolkninga trengt lenger bort og må utnytte de ytre områder (se også kapittel 7.7). Dette sies blant annet i Porsanger og Nesseby. I Kvalsund sies at Repparfjorddalen i dag heilt ut er ressursområde for folk fra Hammerfest.

Motorisert ferdsel i utmark er et annet problem. Det sies at i mange områder er det ville tilstander, som fører til et hardt press på ressursene. Alt for mange vil være med å høste dem, og det går ut over dem som har det som næring. I mange kommuner er det utlagt et nett av løyper. Likevel skjer det mye kjøring utenfor løypene. Dette er uheldig. Lokalbefolkninga sier at reindriftas folk i mange tilfeller overdriver den motoriserte ferdsel både på sommer- og vinterføre. Mange blant lokalbefolkninga er også irriterte over folk utenfra som på sommeren kjører med terrengbiler og motorsykler innover til fjellvatna. Det er et faktum at den utstrakte bruken av motoriserte kjøretøy i utmarka i Finnmark medfører stor slitasje på naturen og næringsgrunnlaget. En kommer ikke bort fra at holdninga til motorisert ferdsel blant mange er denne: Jeg skal ha lov til motorferdsel i utmark, men ikke de andre.

Om synet på allmennhetens bruk av utmarka blei det gjort undersøkelser i Kautokeino og Porsanger i 1976/77 (NOU 1978: 18 A s. 257-261). Her sies det blant annet klart at bruken av utmarksressursene bør forbeholdes de som bor i områdene.

3.4.14 Har lokalbefolkninga i primærnæringene noen særretter til utmarks­ressursene?

Kort oppsummert er tilstanden slik:

• I innlandet samt i fjordstrøkene har utmarksressursene vært utnytta i nærings­­øyemed fram til i dag. Utnyttinga var intens til ca. 1950. Etter den tid har den avtatt sterkt for enkelte ressurser, mens andre utnyttes like intenst i næringsøyemed og i konkurranse med rekreasjon.

• I Finnmark har alle som er bosatt i fylket de samme rettigheter til utmarksressursene.

• Folk bosatt utenfor fylket har med få unntak, garnfiske og molteplukking de samme rettigheter til utmarksressursene som finnmarkingene.

• Ingen andre steder i landet har allmennheten den samme frie adgang til utmarksressursene som i Finnmark.

Grunnen til disse forhold kan blant annet være:

• Lokalbefolkninga levde under andre naturforhold enn lengre sør.

• Lokalbefolkninga har derfor hatt ei annen rettsoppfatning enn den som rådde lengre sør, og den har ikke uten videre latt seg innordne eller vært forsøkt innordna i det norske lovverk som først blei utforma for de sørlige deler av landet.

• Lokalbefolkninga har inntil kommunikasjonene og levestandardøkninga la landet åpent for allmennheten, hatt ressursene for seg sjøl og levd isolert. De så det derfor ikke nødvendig å arbeide for å sikre sin tidligere bruk som rettigheter.

• Språksituasjonen har skapt stor avstand mellom de styrende og de styrte.

• Myndighetene har ikke hatt tilfredsstillende kjennskap til de rettsoppfatninger og de lokale uskrevne lover og regler som har eksistert i lokalsamfunna.

• De som har uttalt seg på lokalbefolkningas vegne, har ofte vært myndighetspersoner. De har ikke alltid vært i stand til eller ønska å gi uttrykk for lokalbefolkningas syn på sin situasjon.

• Lokalbefolkningas bruk av utmarksressursene har vært basert på tradisjonell utnytting av ressursene, ikke på eiendomsrett til grunnen.

• De seinere år har flertallet av kyst- og tettstedsbefolkninga som har fått fordeler av utviklinga, ikke vært villig til å gi de som utnytter ressursene i næring, de rettigheter som de (næringsutøverne) hevder å ha til utmarksgodene.

• Den samiske befolkninga i kyst- og fjordstrøkene har ikke nådd fram med sine interesser gjennom de organisasjoner (blant annet jeger- og fiskeforeninger) som har ivaretatt jordbruks- og utmarksinteressene.

• Det har ikke vært noe veiledningstjeneste på utmarkssektoren til å ivareta interessene for de som utnytta ressursene i næring.

• Veiledningstjeneste på utmarkssektoren, har i første rekke vært innretta etter allmennhetens interesser (jakt- og fiskesektoren).

Bortsett fra reindriftsnæringa har de som utnytter utmarka i næringsøyemed i Finnmark, få eller ingen særretter til utmarksressursene. De har med andre ord liten beskyttelse av sin næring. Det er riktig nok at konkurransen om ressursene mellom allmennheten og lokalbefolkninga ikke er noe spesielt for Finnmark. Men i dette fylket går konkurransen hardt ut over de av lokalbefolkninga som bruker utmarksressursene som leveveg eller tilleggsnæring.

3.4.15 Fjordfiske

For befolkninga i fjordene i Finnmark har havet og det havet ga sammen med omlandet, vært grunnlaget for bosettinga. Fra sjøen skaffa en seg mat, kontanter og en del av fôrgrunnlaget for husdyra. Da det var sesongflyttinger i de samiske fjordbygdene, var fiskeplassene av avgjørende betydning for valg av sesongbosted, spesielt om sommeren. Da folk i siste halvdel av forrige århundre mer og mer tok bosteder for heile året, var det helst fiskemulighetene på stedet som avgjorde stedsvalget.

I begynnelsen av dette århundre, under pomorhandelen, var seifisket det viktigste fisket i fjordstrøkene. Med opphøret av russehandelen stanset seifisket på sommeren. Det var ikke avsetning for seien.

Mellomkrigstida blei meget vanskelig for den samiske befolkninga i fjordstrøkene. Utviklinga i fisket krevde større båter og ny redskap, og her hadde ikke sjøsamene kapital å sette inn. De hadde nok med å skaffe seg kontanter for å klare de daglige utgifter. De måtte leve fra hånd til munn. En stor båt krevde at flere gikk sammen på en båt. Dette var vanskelig når folk bodde svært spredt. For de fleste var derfor heimefisket det viktigste. Dette ga mat til familien, men lite kontanter. Slik kom mange i gjeld til handelsmannen og blei bundet til å levere fisken sin til han.

Det kunne være mye å tjene på å henge fis­ken og få betaling etter tre-fire måneder eller mer, i stedet for å selge den rå. Men siden den samiske fjordbefolkninga var i konstant mangel på kontanter, kunne de ikke gjøre det. De økonomiske støttetiltak for fiskeria etter første verdenskrig, så den samiske fjordbefolkninga lite til. Sjøsamene hadde gjerne et lite jordbruk og derfor blei de ikke sett på som fiskere. Et annet forhold er at det nesten alltid satt flest nordmenn i fiskerinemndene og herredsstyrene. Det hadde innvirkning når støtte skulle deles ut (Falkenberg 1941: Bosettinga ved Indre Laksefjord i Finnmark).

Seifisket hadde mindre betydning i mellomkrigstida. Da det blei bedre avsetningsmuligheter etter siste krig, retta dette på seg. I dag hevder flere informanter at bruken av aktive redskaper på fjorden har redusert bestanden. En informant som har drevet med seinot, forteller at det før ofte var så mye sei at en måtte leite for ikke å få for mye i nota, mens en i dag ikke er i stand til å få til kokfisk.

Torskefiske. Vinterfisket gjelder torsk som kommer inn i fjordene for å gyte. Dette fisket er viktig for de som driver heimefiske i fjordene. Over alt blir det hevda at dette innsiget av torsk er sterkt redusert. Fisken blir tatt før den kommer inn i fjordene. Det påstås og at fisken er mindre enn tidligere. I Porsanger forteller informanter at dersom de i 1984 hadde fisket med like stormaska garn som 10-15 år tidligere, ville de ikke ha fått noe i det heile. Over alt blir det hevda at de aktive redskapene og spesielt snurrevad rensker fjordene for fisk. Fjordfiskerne peker spesielt på at snurrevad og ødelegger gyteplassene for flere fiskearter. (Enkelte hevder at snurrevad er et passivt redskap, men her og i det etterfølgende blir snurrevad definert som aktivt redskap). Snurrevadnota var i begynnelsen av århundret ikke større enn at fiskerne tok den under armen. Den blei brukt av små båter. Utviklinga har ført til at både nøtene og båtene er blitt større. Snurrevad er et lett og hendig redskap. Det kan derfor gjøres stort og effektivt. Folk meiner at dersom fjordfisket skal opprettholdes, må fjordene fredes mot aktive redskaper. De fredninger en i dag, 1984, har av enkelte fjorder, er ikke tilstrekkelig. I Tana blir det sagt at fredningsbestemmelsene på grunn av kobben har virka uheldig. Grunnen til dette skal være at kobben har skremt torsken til djupe områder tett utenfor fredningsgrensa. Her har snurrevadbåtene ligget og tatt torsken. I 1984 er det foretatt visse justeringer av fredningssonen i Tana. Fredningsgrensa er flytta lengre ut i fjorden og er mer i samsvar med fjordfiskernes krav.

I siste del av 80-åra og fram til i dag er det blitt gjennomført visse tekniske endringer og forbedringer av blant annet snurrevad og reketrål. Samtidig er kontrollen med at fisket skjer på en forsvarlig måte blitt bedre. Disse tiltak har hatt positiv virkning for fjordfisket.

I Storfjorden i Laksefjorden forteller folk at det før kraftutbygginga i fjorden var is på fjorden og godt isfiske etter torsk. Etter kraftutbygginga forsvant isen og snurrevadbåter kom heilt inn og tok all torsken. Lokalbefolkninga blei på denne måten fratatt en ressurs uten noen form for kompensasjon.

Vårtorskefisket er fiske på torsk som følger etter lodda inn i fjordene. Det har tidligere vært meget utbredt og i dette fisket deltok mye folk utenfra. Lokalbefolkninga inne i fjordene var med på dette, men de hadde bare små båter. Derfor tok de gjerne hyre på andre båter eller var med som fiskearbeidere. Fra innlandet, blant annet Karasjok, fortelles at det før siste krig var ganske vanlig at ungdommer reiste ut til fiskeværene og var med på vårtorskefiske. Dette fisket kunne variere en god del fra år til år avhengig av hvor langt øst eller vest en fikk innsiget. Som alt annet har også dette fisket endra karakter.

Både informanter og havforskere sier at det er nødvendig med strengere kontroll med beskatninga av fisken i Barentshavet for å sikre torskestammen og dermed grunnlaget for bosettinga i Finnmark.

Silda har alltid hatt stor betydning for folk i fjordene, men tidligere var det vansker med avsetninga. Enkelte hadde kastenot og de kunne få bra fangster.

I 1930-åra kunne det ofte vrimle av posebåter, skøyter og fraktbåter som dreiv fiske eller oppkjøp av sild inne på fjordene når fisket slo til. Dette var nesten alltid båter som kom utenfra. Lokalbefolkninga kunne da tjene en del ved å delta i diverse arbeider eller ved at de kunne oppnå landlott ved landnotsteng (Falkenberg 1941: Bosetting og befolkning i indre Laksefjord). Etter siste krig blei silda sterkt beskatta av snurpebåter som kom utenfra. Informantene forteller at dette fisket renska fjordene for sild, og tok fra fjordbefolkninga en ressurs som hadde vært av stor betydning for dem.

Folk sier at silda nå (1984) er kommet tilbake, og at den etter deres meining tåler beskatning med passive redskaper. Alle peker på at dersom snurperne på nytt slippes løs på silda i fjordene, vil de tømme dem straks og dermed ødelegge for fjordbefolkninga.

Kveita. For fjordbefolkninga var dette en meget viktig matressurs. Den blei alltid fiska til vinterforsyning. For mange betydde kveita også mye for å skaffe kontanter. I dag har overbeskatning og fiske med aktive redskaper gjort at det nesten ikke fins kveite å fiske på.

Flyndre. Bestanden av flyndre har tatt seg opp de siste år, men det er lite avsetning på den. Bedre marked for flyndra ville bety en del for befolkninga i fjordene .

Sjøørret og sjørøye har mange steder i fjordene vært brukt som matfisk i husholdninga. Det sies at sjø-ørreten forsvant sammen med silda, men at den har tatt seg opp litt de siste år.

Håkjerring. Tidligere blei det fisket en del håkjerring. Levra ga mye tran.

Kobbe. Fra gammelt har kobben hatt verdi, både for spekk, kjøtt og skinn. Den grønlandsselen som i begynnelsen av 80-åra invaderte fjordene i Aust-Finnmark, er freda utenfor fangstområdene etter avtaler med Sovjet. Det er heller ikke tillatt å skyte sel i åpent vatn. De lokale selartene er freda i sommerhalvåret. Det blir sagt at de store kobbeinvasjonene først i 1980-åra har ødelagt for alt annet fiske. I tillegg til at kobben tar fisk og gjør skade på redskap, er den mellomvert for flere parasitter. De gjør skade på fisken og forringer kvaliteten av den. Mange meiner det er heilt nødvendig med endringer av regelverket slik at kobbebestanden i fjordene kan reduseres.

Etter 1985 har problemet med kobbe, grønn­landssel, i fjordene i Finnmark avtatt, men fortsatt kan det enkelte år være problemer i Varanger og Tana. Bestanden av havert har, etter opplysninger fra Fiskerisjefen i Finnmark, økt i 1980- og 90-åra og det har skapt problemer for fiskerne blant annet i Tana og Porsanger.

Laksen. Allerede i forrige århundre hadde laksen stor betydning for befolkninga i fjordene. Da pomorhandelen tok slutt, fikk laksen enda større betydning. Kilenota var det viktigste redskapet. Nota var dyr, men enkelte laget seg nøter sjøl. På statens grunn fikk en tidligere utvist lakseplass av lensmannen mot å betale avgift. I dag kan en få utvist lakseplass av Jordsalgskontoret etter fastsatte regler. Flere informanter peker på at regelverket her favoriserer fiskere og jordbrukere. Mange som driver kombinasjonsnæring, vil falle utenfor dersom regelverket skal følges bokstavelig. De peker på at det er nødvendig at også de som driver kombinasjonsnæringer av ulike slag, får høve til å drive laksefiske.

Da pomorhandelen opphørte, var laksefisket den eneste mulighet for å skaffe kontanter på sommeren for en stor del av den samiske fjordbefolkninga i Finnmark. I fjordene der det i dag blir drevet laksefiske, er dette fisket etter mange informanters syn den viktigste inntektskilda for mange av de som bor der. I Vester-tana har nesten alle hushold lakseplasser. Her har informanter nevnt at de har innpå halvparten av sin årlige kontantinntekt fra det laksefiske de driver i løpet av sommermånedene. Fra laksefiskere flere steder blir det og pekt på at inntektene fra laksefisket sannsynligvis er en del større enn det statistikken viser. Folk sier det var mer laks i fjordene og elvene tidligere. Samtidig med at drivgarnsfiske etter laks blei forbudt, skjedde det innskrenkninger i tidspunktet for start- og sluttdato for krokgarn- og kilenotfiske etter laks. Kilenotfiske er tillatt i tida 15. mai – 4. august, mens krokgarn er tillatt i tida 1. juni – 15. juli.

I enkelte vassdrag (blant annet Lakselva og Stabburselva i Porsanger) er grunneierne blitt nekta å drive garnfiske etter laks slik de tidligere har gjort. Disse innskrenkninger har sammen med helgefredningene redusert muligheten til å drive laksefiske i elvene og fjordene. Innskrenkninger er gjort av hensyn til laksebestanden.

Drivgarnfiske etter laks utenfor Vest-Finnmark som mange så som en trussel mot lakse­stammen, blei stansa i 1987.

Utbyttet av drivgarnfisket etter laks utenfor Finnmark økte fra 8 000 kg i 1976 til 218 000 kg i 1981, mens fangsten med andre redskaper og i elvene gikk tilbake. Informantene viser til den kjensgjerning at laks tatt på drivgarn var mindre enn laks tatt i fjordene og elvene. Det var nemlig unglaksen som i første rekke blei tatt på drivgarn.

Etter 1981 er endringene små. I 1981 var det 1028 lakseplasser på privat grunn. Det finnes ikke tall for 1976.

En spørreundersøkelse gjennomført av Finnmark jordsalgskontor blant alle som hadde lakseplasser i 1981, gir flere interessante svar (Årsmelding for Finnmark Jordsalgskontor 1982). Jordsalgskontorets sammendrag av spørreundersøkelsen følger som bilag.

Ressursene i havet har altså blitt stadig hardere utnytta i dette århundret. Den tekniske og økonomiske utviklinga har medført

• nye og effektive redskapstyper,

• stadig større og mer effektive båter,

• stadig færre mennesker sysselsatt i fisket.

Denne utviklinga har overført arbeidplasser fra primærnæringene til industri og andre næringer. Dermed har utviklinga og overført arbeidsplassene fra de små lokalsamfunn i fjordene til tettsteder, og en har fått fraflytting.

I kampen om ressursene i havet har fjordbefolkninga i Finnmark i dette århundret vært den tapende part. Og de fleste som bodde langs fjordene, var samer. Det er andre som i stadig større grad har høsta ressursene. Når informanter blir spurt om de ikke har pekt på dette gjennom sine organisasjoner, for eksempel fiskarlaget, svarer de: Vi har stadig tatt opp disse problem gjennom de lokale fiskarlag, men når spørsmålene kommer opp på høgre plan i organisasjonen, stopper de opp. Der er kystfiskerne og de fra andre deler av landet i flertall og de er interessert i å utnytte ressursene inne i fjordene. Vi, fjordfiskerne, blir alltid i mindretall.

De fleste informanter understreker at dersom en i framtida skal kunne sikre bosettinga i fjordstrøkene i Finnmark, er det av avgjørende betydning at en får et vern om ressursene i fjorden.

Havbruk, oppdrett av laks, sjøørret og sjørøye, har etter hvert blitt aktuelt og enkelte har pekt på at dette bør kunne bli ei næring i enkelte fjorder.

3.5 Har kombinasjonsnæring ­(allsidig utnytting av ­ressursene) ei framtid?

Et kjennetegn for de gamle lokalsamfunn i de samiske fjord- og innlandsstrøk, var at den enkelte utnytta alle tilgjengelige ressurser: En hadde flere bein å stå på. Var det dårlig fiske en vinter, satsa en gjerne hardere på rypefangst. Det var den allsidige ressursutnyttinga som holdt oppe de samiske lokalsamfunn.

Utviklinga har i dette århundret gått mer og mer i retning av spesialisering. Men ressursgrunnlaget i mange av de samiske lokalsamfunn gir ikke grunnlag for spesialisering. Dessuten er dette grunnlaget redusert i fjordbygdene der fiskeressursene i stor grad er tatt av andre som har spesialisert seg på fiske. De som skal leve av primærnæringene i de små lokalsamfunn, må satse på å kombinere flere greiner. Eksempel på slik kombinasjon kan være: Et lite jordbruk med sau, heimefiske, husflid og utnytting av utmarksressursene.

Jordbruksnæringa, reindriftsnæringa og fiskerinæringa har avtaler med staten om økonomisk støtte på ulike måter og til ulike tiltak. Disse støtteordninger betinger at en må satse på ei av disse næringer.

De som satser på kombinasjon av flere næringer, vil i praksis nesten alltid falle utenfor avtaleverket og oppnår ikke støtte/tilskott, på linje med de andre næringer.

Et eksempel som flere informanter i fjordstrøkene peker på, er utvisning av lakseplasser. Her het det i forskriftene som gjaldt inntil 1993:

«Utvisning for fiske med kilenot, krokgarn og settegran bør fortrinnsvis skje til aktive jordbrukere og fiskere hjemmehørende i vedkommende herred.»

Noen informanter meiner at når det er konkurranse om plassene, vil denne regelen lett fortrenge de som driver kombinasjonsnæring og har større behov for lakseplasser enn spesialiserte jordbrukere/fiskere.

Informanter som driver kombinasjonsnæring, meiner i det heile at det er fare for at de kan falle utenfor et eventuelt rettsvern for utnytting av utmarksressursene i næringsøyemed dersom vernet knyttes for sterkt til jordbruk eller reindrift.

Det viser seg altså at de som driver de tradisjonelle kombinasjonsnæringer i lokalsamfunna, står meget svakt når det gjelder støtteordninger og rettsvern.

Framtidig bosetting i mange av lokalsamfunnene, er avhengig av at næringsgrunnlaget sikres gjennom rettslig vern av ressursene og statlige støtteordninger for de som utnytter ressursene i allsidige kombinasjoner, på linje med det en har for jordbruk, reindrift og fiske. Flere peker og på at det er nødvendig å gå nye veger for å sikre næringsgrunnlaget. Her har blant annet oppdrettsnæring vært nevnt (jfr. 3.4.15). En informant som har undersøkt muligheten for dette, sier at myndighetene er negative, og at det er vanskelig å komme i gang med dette inne i fjordene når en har for lite kapital. Etter hans syn er det fare for at bare de som kan satse i stor stil, vil få mulighet på dette felt. Her som ellers når det gjelder utviklinga i fiskeriene, ser det ut som om lokalbefolkninga i fjordstrøkene blir stående bakerst i rekka.

Ut over i 80-åra økte omfanget av oppdretts­næringa i fylket, men dette skjedde i større anlegg og ikke i kombinasjon med andre næringer. Økonomiske problem i begynnelsen av 90-åra førte til reduksjoner i omfanget, men nå ser det ut til at nedgangen er stanset.

Jordbrukere har hatt sine herredsagronomer og planleggere gjennom lang tid. Det har gitt gode resultat. De som driver kombinasjonsnæring av fiske, jordbruk, utmarksnæring og husflid m.m., har ikke hatt de samme muligheter til veiledning. De seinere år har dette retta på seg i enkelte kommuner ved at det er ansatt utmarksteknikere.

Det er sannsynlig at aktiv veiledning og planlegging på dette felt kan gi gode resultat for bosettinga. Men et vilkår er at de som satser på dette, får sterkere vern for ressursene.

3.6 Rettsoppfatninger hos lokalbefolkninga – sammendrag

Gjennom flere hundre år har den samiske befolkning stort sett vært aleine om å utnytte ressursene i fjord- og innlandsstrøkene i Finnmark. Først i slutten av forrige århundret og i dette århundret har nordmenn og kvener utnytta ressursene her i større omfang.

Utbygging av kommunikasjonene og den allmenne levestandardøkninga, har ført til at allmennheten har tatt til å utnytte ressursene i konkurranse med lokalbefolkninga. Da lokalbefolkninga hadde ressursene for seg sjøl, så de ikke behovet for vern av dem. Ulike rettsoppfatninger i de samiske lokalsamfunn og det den norske rettsoppfatninga bygger på, ga stor avstand mellom de styrte og de styrende, og stundom misforstod de hverandre. Dette gjorde at rettsoppfatningene som rådde blant lokalbefolkninga, i liten grad blei lagt til grunn for lover og forskrifter.

Lokalsamfunnene hadde sine uskrevne regler når det gjaldt fordeling og utnytting av ressursene mellom bygdelag og mellom familier (NOU 1978:18 A s. 192). De så på ressursene som noe som tilhørte dem og de kunne ikke tenke seg at andre ville komme utenfra og utnytte ressursene på linje med dem.

Ulike statlige regler med det formål å innføre ordnede forhold, sett med norske øyne, blei av den samiske lokalbefolkning ofte sett på som papirbestemmelser. En kan her vise til vanskene med å gjennomføre jordutvisningsresolusjonen av 1775. Heilt inn i vårt århundre har det vært brukere uten noen papir på den jord de brukte. Et annet eksempel som viser avstanden mellom det som stod i offentlige papirer og bruken, er bestemmelsene om beiterett i utmark. De færreste har før de siste år vært klar over at myndighetene ut fra skogvernhensyn kunne regulere og begrense bruken. Beitet har uten hensyn til det som stod i skjøtene, vært utnytta fritt. De fleste har trudd dette var en rett de hadde til utmarka.

Når det gjelder lovverket som regulerer utnyttelsen av bær, vilt, innlandsfiske, skog m.m., er heller ikke dette bygd på den oppfatning av rettstilstanden som rådde i de samiske lokalsamfunn. Stort sett har alle i Finnmark den samme rett til å utnytte disse ressurser. Bortsett fra reindrift er samiske og norske interesser i fjord- og innlandsstrøk vurdert på lik linje.

Vegledning på jordbrukssektoren er ført på de premisser som norsk landbruk bygger på og ikke på premissene til småsamfunn der kombinasjoner av flere næringer var vanlig. Jordbruk som kombinasjonsnæring har derfor falt utenfor. Det har ikke vært talsmenn for kombinasjonsnæringene i planleggingshierarkiet. Dette er riktig nok ikke spesielt for lokalsamfunn i Finnmark. Det gjelder for bygder med kombinasjonsnæring i resten av landet og.

For fiskeriene har det generelt vært lite planlegging og vegledning. Og den som har vært, har bygd på premissene til de store enhet­ene på kysten. Hensynet til fjord-/heimefiskerne ville ha begrenset mulighetene for kystfiskerne. Derfor er fjord-/heimefiskerne blitt satt til side i de fleste tilfeller.

De siste år har en fått tidsbegrensede fredninger av deler av enkelte fjorder mot aktive redskap, også snurrevad. Men det blir sagt at dette på langt nær er nok. Disse fredninger er ikke gjennomført ut fra fjordfiskernes situasjon, men ut fra den totale ressurssituasjon og vernet av fjordene som oppvektsområder for mange fiskeslag.

For innlandsfiskeressursene har det vært lite eller ingen vegledning, bortsett fra enkelte steder de siste år. Tidligere vegledning har gått ut fra allmennhetens interesser og ikke fra interessene til dem som har utnytta ressursene i næringsøyemed. Det er i første rekke jeger- og fiskeforeningenes interesser som er blitt fremma overfor myndighetene. De lokale interessene har i de fleste tilfeller drukna på vegen fram. Men det har skjedd positive endringer på dette felt de siste år.

I organisasjoner som skal ivareta interessen til de ulike sektorer, har kravene fra lokalt hold kommet i mindretall. Det er innlysende at den som driver innlandsfiske som næring og ønsker vern om sitt næringsgrunnlag ved at han sikres herredømme over ressursene, ikke får noen til­slutning for sitt syn gjennom Norges Jeger- og Fiskeforening eller de fleste og største politiske partier.

Samme forhold gjelder innenfor fiskerlaget, sjøl om det er en næringsorganisasjon. Her vil fjordfiskernes krav kollidere med kystfiskernes krav og dermed ikke nå fram til å bli et krav fra Norges Fiskarlag.

Det ser ut som om interessene til de samiske lokalsamfunnene lett drukner i flertallsdemokratiet eller forvaltninga på vegen fram. Systemet fungerer ikke tilfredsstillende for minoriteter; avstanden fram blir for lang og kronglete. Organisasjon og forvaltning har til sammenlikning virket mye bedre for reindriftsnæringa.

Det er flere grunner for dette. De viktigste er:

• Vegledning og administrasjon har gått mer direkte mellom statsapparatet (Landbruksdepartementet), lappefogd/reindriftsagronom og reineier. Vegledninga har mer vært gitt på reineiernes premisser.

• Linja mellom reineieren, reineiernes organisasjon og staten har vært kort og heile næringa har hatt ensartede interesser. Reindriftas interesser har ikke drukna i andre interesser på vegen fram.

• Reineierne er og blitt oppfatta som samene i Norge. En har hatt lite øye for andre samegrupper.

Rettsoppfatningene har endra seg over tid. Og de kan ha vært forskjellige fra sted til sted. En del trekk har de likevel felles.

Beiting og sanking av fôr i utmark har de aller fleste tidligere sett på som naturlige rettigheter de hadde i den bygd der de bodde. Systemet for fordeling av disse rettigheter innenfor lokalsamfunnene, varierte fra sted til sted. Det samme gjaldt for i hvor stor grad en hadde forpaktning på slåtteland.

Skog og torv til brensel har lokalbefolkninga sett på som goder de har rett til, men utvisning av dette har vært akseptert. På den andre side har det ikke vært akseptert at skog til virke som hesjer og gjerder m.m. skulle kjøpes. Det er gjerne blitt tatt på teigene som blei utvist til ved.

Jakt/fangst og innlandsfiske var i første halvdel av dette århundret viktige inntektskilder for store deler av befolkninga i fjord- og innlandsstrøkene i Finnmark. Retten til dette blei sett på som noe som tilhørte bygdelaga, men i mange høve også enkeltfamilien. En hadde uskrevne lover for utnytting og fordeling av slike ressurser. Bedre kommunikasjoner og høgre levestandard har ført til sterk konkurranse om disse ressurser. Det har skapt problemer for de som søker å utnytte ressursene i næringsøyemed. De lokale ressurser er i større og større grad blitt høsta av folk utenfra.

Bær har alltid vært en viktig ressurs for mange lokalsamfunn. Innenfor bygda har utnyttinga vært relativt fri, men folk utenfra er blitt sett på som inntrengere. Det fins og eksempler på bærområder der det har vært en slags fordeling av områdene mellom familiene. I dag er det ofte slik at bær som ligger nær vegene, blir tatt av folk utenfra. Lokalbefolkninga må søke til mer fjerntliggende områder.

Fra gammelt har oppsetting av gammer i slåttemarka, fangstområder og ved fiskevatna vært sett på som en selvfølgelig rett. Skulle ressursene utnyttes, var en avhengig av gammene.

I dag må de lokale ressurser som bygdene tidligere hadde for seg sjøl, deles med allmenheten. I mange bygder blir lokalbefolkninga i mindretall når det gjelder å utnytte ressursene i utmarka. Dette har på ulike måter redusert næringsgrunnlaget i bygdene. Denne utviklinga har og skjedd i mange bygder utenfor Finnmark.

Lokalbefolkninga i fjord- og innlandsstrøkene har i dag, med få unntak, ingen særrett til næringsressursene i utmarka.

Kombinasjon av flere næringer; fiske i sjøen, innlandsfiske, fangst/jakt, husflid og jordbruk har vært vanlig i de samiske fjord- og innlandsstrøkene. I dagens moderne samfunn med spesialisering på alle felt, har kombinasjon falt utenfor statlige støtte- og tilskottsordninger. De som driver kombinasjonsnæringer er ikke blitt behandla på linje med de som driver jordbruk, fiske og reindrift som enenæring.

4 Tettstedsbefolkningas bruk av ressursene

4.1 Generelt om tettstedenes utvikling i dette ­århundret

Etter folketellinga i 1900 var 6 843 av ei befolkning på 32 952 bosatt i bydistrikter i Finnmark. Ca. 80% av befolkninga bodde da i landdistrikter. Ved folketellinga i 1980 bodde 55 120 av ei befolkning på 78 356 i tettbygd strøk. Ca 70 % av befolkninga i Finnmark bodde da i tettsteder. 1. januar 1993 var folketallet i Finnmark 75 975 og av disse bodde ca. 72% i tettsteder.

Tallene fra 1900 og 1980 er ikke direkte sammenlignbare, men likevel forteller de om ei radikal omlegging i bosettinga i fylket i dette århundret. Også innenfor spredtbygde kommuner som Kautokeino eller Porsanger er det blitt konsentrasjon av befolkninga til mindre områder. Dette går ikke fram av statistikken. Kort sagt er størstedelen av bosettinga konsentrert til mer sentrale strøk i kommunene.

De som tidligere bodde i tettstedene, var nødt til å utnytte naturressursene. Det blei drevet en god del jordbruk i de fleste tettsteder heilt fram til etter siste krig. Høsting av fôr dreiv husdyrholderne i tettstedene på samme måte som på bygdene. Omfanget av jordbruket varierte fra tettsted til tettsted. I fylkeshovedstaden Vadsø hadde mange husdyr fram til siste krig. De hadde jordlapper og utmarksslåtter inne på Varangerhalvøya. I Hammerfest var det flere som hadde kyr inne i byen og leverte melk til befolkninga. I dag drives det ikke jordbruk med husdyrhold av noen betydning i tettstedene i Finnmark.

Tidligere var tettstedene i Finnmark i første rekke knytta til kysten og fiskeværene. Her var fisken grunnlaget for bosettinga. Det fantes bare noen få tettsteder lengre inne i landet med industri eller administrasjon og servicevirksomhet. Eksempler på et slikt sted er Kirkenes. Grunnene til konsentrasjonen av bosettinga i dette århundret og spesielt etter 1945, er blant annet

• utviklinga i fiskeriene,

• utbygginga av samferdselsnettet,

• skoleutbygginga,

• den allmenne auken i levestandard.

Tettstedsbefolkninga på kysten bor i et værhardt landskap med stein og nakent fjell i dagen. Her fins få steder med skog og frodig vegetasjon. Med stigende levestandard har tettstedsbefolkninga fått mer ferie og fritid, og dermed mulighet til rekreasjon i det lune innlandet, mer bær, fisk og vilt. Utbygging av vegnettet m.m. har kanalisert og konsentrert denne bruken til attraktive områder. Slik har utviklinga av tettsteder i Finnmark ledet til en konkurranse om ressursene, mellom allmennheten og lokalbefolkninga.

4.2 Tettstedsbefolkningas bruk av ressursene i utmarka

4.2.1 Skog, rekved og torv

Også befolkninga i tettstedene var tidligere avhengig av disse ressurser. Her gjaldt de samme regler som er nevnt for lokalbefolkninga. Etter siste krig har bruken av dem til brensel gått sterkt tilbake.

4.2.2 Jakt og fangst

For folk i tettstedene har viltressurser sjølsagt hatt mindre næringsmessig betydning enn for befolkninga i fjord- og innlandsstrøkene. En og annen har drevet jakt i næringsøyemed, men det meste har vært drevet som hobby eller rekreasjon. Omfanget av denne jakt var avhengig av mulighetene på det enkelte sted. Før kommunikasjonene blei utbygd, og det vil i praksis si før rundt 1950, blei denne virksomheten drevet i de områdene som lå nærmest tettstedene.

Bare noen få fra tettstedene reiste inn til fjord- og innlandsstrøkene for å drive jakt. En og annen fra Hammerfest hadde før siste krig bygd seg hytte inne i Repparfjorden/Reppar­fjorddalen og kunne dra inn dit på jakt om høsten. Det samme hadde skjedd en del andre steder. Men jegerne var meget få og de blei knapt registrerte i områdene der de jakta. Med den stigende levestandarden og utbygginga av vegnettet i 1950- og 60-åra økte omfanget av fritidsjakta meget sterkt. Folk fra tettstedene fikk i større og større grad hytter i fjord- og innlandsdistriktene og disse blir ofte brukt under jakt. Vegene har medført at jaktpresset på områder som er attraktive, har økt sterkt, mens områder som er mindre attraktive, er blitt mindre utnytta.

Eksempelvis jakter folk fra Hammerfest i første rekke på Sørøya, i Repparfjorddalen, på Sennalandet og på Hatter over mot Porsanger. Men mange fra byen jakter i Kautokeino den første jaktuka og sparer de andre områdene til helgejakt seinere utover høsten.

Kautokeino og Kvalsund kommuner er de to kommuner i Finnmark der den langt største delen av de som løyser jaktkort, er bosatt, utenfor kommunen. I Kautokeino blei 73 av i alt 577 jaktkort løyst av innenbygdsboende, i Kvalsund 102 av i alt 362 jaktkort for sesongen 81/82 (Årsmelding fra Finnmark jordsalgskontor avd. for vilt og fisk 1981). Noen innenbygdsboende jakta nok uten å ha løyst jaktkort. Forholdet mellom innenbygdsboende og utenbygdsboende jegere har endret seg lite etter den tid.

Ingen av de andre kommunene i Finnmark har et tilsvarende press av jegere utenfra. En større andel av befolkninga i fylket enn ellers i landet driver jakt. Folketallet i Finnmark utgjør i underkant av 2% av landets befolkning, men ca 3 % av de som løyser jaktkort på landsbasis, bor i Finnmark. Muligheten til å drive jakt og rekreasjon er av stor betydning for trivselen til tettstedsbefolkninga. Og for enkelte er jaktutbytte et viktig tilskott til husholdninga. Folk i tettstedene sier de har og fortsatt må ha samme rett til å utnytte viltressursene som de som bor i innlandet.

En kan dermed slå fast at den del av lokalbefolkninga som utnytter viltressursene i fjord- og innlandsstrøkene, i 1950- og 60-åra fikk en ny stor konkurrent om viltressursene. De nye brukerne utnytter ressursene på en annen måte. De driver bare jakt, ikke fangst. Det skaper mer uro i områdene.

I Finnmark kan småviltjakt og fangst drives av norske borgere, og alle som det siste året har og fortsatt er fast bosatt i Norge, mot løsning av jaktkort og betaling av vederlag. Vederlaget kan settes lavere for innenbygdsboende. Det er årlig 4 000-5 000 personer som driver jakt i Finnmark.

4.2.3 Innlandsfiske

Antall personer som driver innlandsfiske i tettstedene, varierer sjølsagt etter forholdene på det enkelte sted. Derfor varierer også betydninga av dette fisket. Betydninga for husholdninga, som mat, er minst for tettstedene på kysten. Her er fisket i første rekke rekreasjon. For befolkninga i tettstedene i innlandet har innlandsfisket større betydning. Her er det for enkelte et viktig tilskott i husholdninga. I likhet med jakt etter 1950, har det skjedd store forandringer i innlandsfisket. Motorisert ferdsel i utmark, med snøscooter, traktor og motorsykkel har ført folk ut til de mest avsidesliggende vatn i 1960- og 70-åra. Fiske i elver der det går laks og sjøaure, forpaktes gjerne av ulike lag og foreninger som selger kort (se kapittel 3.4.8).

Vest-Finnmark Jeger og fiskeforening blei stifta i 1924 og fikk forpaktning av Reppar­fjordelva fra 1931. Siden har de forpakta og drevet elva. Langt den største delen av de som har drevet og driver fiske i Repparfjordelva, kommer fra Hammerfest, men det opplyses fra foreninga at antall turister som kjøper fiskekort har økt de siste år.

Fra først av blei jeger- og fiskeforeninger danna i tettstedene. Foreningene fikk forpaktning på elver inne i fjordene. Dette skapte konflikter. Folk utenfra kom inn og bestemte over elvene og solgte kort der folk i bygdene tidligere hadde utnytta fisket på sin måte. Tidligere er nevnt ( kapittel 3.4.8) at fiskeforeninger på nordsida av Varangerhalvøya har forpaktning på Ordojavri og øvre del av Syltefjordvassdraget som har vært av næringsmessig betydning for befolkninga i Nesseby. Det var tidligere mange lignende forhold. Men dette har endra seg de seinere år ved at det i større grad er lokale grunneierlag, bygdelag eller jeger- og fiskeforeninger som har fått forpaktning av vassdragene. Eksempelvis fikk Porsanger jeger- og fiskeforening forpaktning på Stabburselva i 1949. Forpaktninga er seinere overtatt av Stabbursdalen grunneierforening. Vatn og vassdrag der det ikke går laks, er normalt ikke bortforpakta. Siden 1987 har norske borgere bosatt utenfor Finnmark løst kort for å fiske her. Etter den nye lakse- og innlandsfiskeloven som blei innført 1. januar 1993, kan også bosatte i Finnmark pålegges å løse fiskekort. Spørsmålet er for tiden til vurdering i fylket.

Både informanter fra tettstedene og små lokalsamfunn peker på at den motoriserte trafikken med traktorer og snøscooter har ført til økt og uheldig beskatning av mange vassdrag. Enkelte steder blir det pekt på at folk fra tettstedene til og med har skaffet seg terrengbiler for å komme inn over fjella på garnfiske. Det nyeste er at allmennheten fisker med garn under isen på ettervinteren. Her brukes snøscooter og de mest avanserte har motordrevne isbor. Er det flere i lag og hver har tre garn, kan det fort bli for stor beskatning av vatna. Dette er ei meget uheldig utvikling. Noen informanter sier det så sterkt at de i tettstedene som tjener mest, kommer og høster ressursene som tilhører lokalbefolkninga.

Som for viltressursene meiner folk i tettstedene at de må ha de samme rettigheter som folk i primærnæringene til å utnytte innlandsfiskeressursene.

Årlig betaler ca. 20 000 personer fisketrygdavgift i Finnmark.

En kan altså slå fast at, i likhet med jakt, har allmennheten siden 1950- og 1960-åra i stigende grad utnytta fiskeressursene i vatn og vassdrag inne i landet i konkurranse med lokalbefolkninga og særlig med dem som har dette fisket som del av primærnæring.

4.2.4 Bær

Bær har alltid vært utnytta i husholdninga i Finnmark. Det fortelles at folk fra tettstedene før krigen enkelte ganger kom med motorbåter inn i fjordene for å plukke bær på høsten. Men den store bærutfarten fra tettstedene til fjord- og innlandsstrøkene fikk en først etter at vegene kom og bilen blei allemannseie. I molteår reiser en stor del av befolkninga i tettstedene til innlandet for å plukke molter. Seinere på høsten kommer de for å plukke andre bær, spesielt tyttebær.

Informanter i fjord- og innlandsstrøkene sier at folk utenfra, fra tettstedene, tar de bærressursene som ligger nærmest og som er viktigst for lokalbefolkninga (se også kapittel 3.4.9).

Fra Kvalsund fortelles at på fine høstdager i bærår er Kvalsunddalen fylt av biler, mennesker og hunder fra Hammerfest. Lignende forhold har en mange andre steder. Folk i tettstedene peker på at bæra betyr mye i husholdninga, og at det er rekreasjon i bærturene.

4.2.5 Friluftsliv

Forutsetningene for friluftsliv i tidligere tider var andre enn i dag. Folk flest holdt seg nær bostedet. Utbygging av vegnettet og den stigende levestandarden har totalt endra dette. For det første har vi friluftsliv og rekreasjon i tilknytning til det langt større omfanget av jakt, fiske og bærplukking. For det andre har vi utfart uten tilknytning til høsting av noen bestemt ressurs. Det gjelder skiutfart på vinteren og all utfart på sommeren for rein rekreasjon. Til enkelthytter og hytteområder er det ofte stor utfart. Det sier seg sjøl at aktiviteter av denne art i stor grad konsentrerer seg til spesielle områder. Eksempel på et område som har mye friluftsaktivitet i store deler av året, er Repparfjorddalen. En stor del av befolkninga i Hammerfest har som nevnt hytter der.

Utfarten går særlig til områder i fjord- og innlandsstrøkene. For befolkninga i tettstedene på kysten der det er værhardt og skoglaust, betyr det mye å komme til lunere områder med skog og rikere vegetasjon. Mange av de som bor i tettstedene på kysten, sier at dersom de ikke kunne utnytte områdene inne i landet til rekreasjon, ville de ikke bo i Finnmark.

Ferdsel og press på utfartsområdene har endra seg fullstendig fra før krigen til i dag. Friluftslivet er blitt sterkt motorisert, spesielt bruken av snøscooter. En eldre mann fra vestsida av Porsanger sier: Før krigen var forholdet mellom tilreisende og bygdefolk i utmarka kanskje 1:100. I dag er det kanskje nærmere 100:1 til enkelte tider.

Friluftsliv i tilknytning til fot- og skiturer i fjellet av den typen en kjenner fra andre deler av landet, har lite omfang i Finnmark. Det er bare de sentrale deler av Finnmarksvidda som har merkede fotruter.

4.2.6 Hytter

Folk fra tettstedene på kysten vil helst ha hytter inne i landet, og da gjerne i områder som har gode kommunikasjoner fra bostedet. Folk fra yttersida av Varagerhalvøya søker til Tana, folk fra Nordkyn innover til Laksefjorden, folk fra Nordkapp – Havøysund innover til Porsanger og folk fra Hammerfest til Repparfjorddalen i Kvalsund. Folk fra tettstedene inne i landet, har helst hytter i sin egen kommune.

En oversikt over kommunevis fordeling av hytter på statens grunn i Finnmark fra 1981, henta fra Årsmelding for Finnmark Jordsalgskontor for 1982, viser følgende:

Prosentandelene er regnet ut etter antall hytter totalt.

Tabellen viser at Kvalsund og Tana er de kommunene som har flest hytter tilhørende utenbygdsboende. Tilsvarende tabeller er ikke utarbeidet for etterfølgende år.

De fleste hyttene på statens grunn i Finnmark ligger i regulerte hytteområder. Det har vært motstridende interesser mellom kyst- og innlandskommunene. I innlandskommunene blir det gjerne sagt at de har bare ulemper ved å legge sine arealer ut til hytteområder for befolkninga i tettstedene på kysten. Mot dette sies det i kystkommunene at folket der lever under de hardeste klimatiske forhold i Norge og at de trenger hytter i innlandet. Noen sier det så sterkt at i likhet med friluftsliv generelt ( kapittel 4.2.5) er hytta i innlandet en betingelse for at de skal kunne bo i tettstedene på kysten. De samme motstridende interesser preger ofte planlegging av hytteområder. Lokalbefolkninga på stedet er redd for sterkere konkurranse om de lokale ressurser. Landbruks- og reindriftsinteressene er vanligvis også mot hyttebygging fordi de frykter uro i beiteområdene.

Folk i Hammerfest sier at de er betenkt over konsentrasjonen av hytter i hytteområder. De meiner dette sliter på naturen og forringer friluftsområdet. De sier og at de som bor i innlandet, bør vise solidaritet med dem på kysten. De nevner at de må tåle beiting av rein heilt inn i hagene sine og da bør reineierne tåle hyttene i sine beiteområder.

Både fra kommunalt og privat hold i kystkommunene blir problemene med å få lagt ut hytteområder eller få tomter til enkelthytter trekt sterkt fram. De sier reindriftsnæringa viser liten forståelse for deres behov; over alt der de ønsker hytter, er det kalvingsland eller flytteleier.

4.2.7 Motorferdsel

Motorferdsel i utmark i Finnmark har foregått i ca. 35 år. Fram til lov om motorferdsel i utmark og vassdrag 1.januar 1978 økte denne ferdsla jamt. Også etter den tid har ferdsla med snøscooter økt jamt. Størst virkning fikk loven for flyaktivitet. Den er betydelig mindre etter at loven kom.

Pr 1. januar 1992 var det registrert 11 019 snøscootere i Finnmark. Dette er over 1/3 av alle registrerte snøscootere i landet. I reindriftsnæringa i Finnmark var det 1. april 1992 registrert ca. 779 snøscootere. Alta er den kommune i Finnmark som uten hensyn til folketallet har flest snøscootere; 2 098. Deretter følger Sør-Varanger med 1 537 og Kautokeino med 1 338 (herav vel 500 i reindriftsnæringa).

Sentrale forskrifter i medhold av lov om motorferdsel i utmark og vassdrag regulerer motorferdsla i utmark og vassdrag. I medhold av forskriftene kan kommunene fremme forslag til løypenett og gi dispensasjon fra forskriftenes generelle bestemmelser til bestemte formål. I Finnmark og Nord-Troms er det i motsetning til ellers i landet høve til å legge ut løyper for rekreasjonskjøring.

I Kvalsund kommune pekes det på at de er belasta med de fleste snøscootere fra Hammerfest. Informanter peker på at her er det ville tilstander med bruk av snøscooter. Også flere andre kommuner peker på lignende forhold. I Finnmark er det generelt forbud mot motorferdsel i utmark fra 5. mai til 1. juli. Det ser ut til at dette har positiv virkning og begrenser ferdsla, men det skjer nok mange brudd på forbudet.

Ulovlig motorisert ferdsel på bar mark, øker og. Her er det spesielt bruken av terrengmotorsykler som tiltar. Motorferdsel i utmark sprer uro og øker belastninga på ressursene. Reindriftssamene sier at slik motorferdsel i utmark medfører ulemper og tap for dem. Men snøscooteren gir mange høve til å komme ut i naturområder som de ellers ikke har mulighet til å nå. Derfor ønsker enkelte enda flere løyper og friere ferdsel enn det er i dag. Det sies også at reindriftssamene driver mye unødig motorisert ferdsel i utmarka og at det er nødvendig at de begrenser bruken av motoriserte kjøretøy.

Hovedinntrykket er at motorisert ferdsel i utmark i Finnmark har sklidd ut. Myndighetene har ikke kontroll med dette. Den motoriserte ferdsla medfører etter manges oppfatning ei alt for stor belastning på naturgrunnlaget og primærnæringene, i første rekke reindrift og utmarksnæring.

4.3 Tettstedsbefolkningas, ­allmennhetens syn på ­utnyttinga og retten til utmarksressursene

For tettstedsbefolkninga, i første rekke på kysten av Finnmark, har mulighetene til å utnytte utmarksressursene endra seg veldig i løpet av de siste 30 år. Utbygging av kommunikasjoner og stigninga i levestandarden har gitt mulighet til å utnytte ressurser som ligger langt borte fra bostedet. Deres oppfatning av retten til å utnytte ressursene bygger på det lovverket som gjelder for bruken av utmarksressursene i Finnmark, og som i praksis gir alle som bor i Finnmark nesten samme rett til å utnytte vilt-, fiske- og bærressursene og å skaffe seg hytte. Representanter for tettstedsbefolkninga på kysten sier gjerne: Vi må bare håpe at kommunene på innlandet ikke blir så restriktive at de stenger oss ute. De må vise solidaritet og vi må ha rett til å nytte ressursene der når de utnytter fisken i sjøen og reinbeitene her og vi må tåle ulempene ved det.

5 Tilreisendes bruk av utmarksressursene i Finnmark

Folk bosatt utenfor Finnmark har i liten grad utnytta utmarksressursene i Finnmark, men det har skjedd en viss økning i takt med den stigende levestandarden. Det er i første rekke vilt- og fiskeressursene som har vært utnytta, som rekreasjon.

Salg av fiskekort til utlendinger har hatt følgende utvikling:

Finlendere er i flertall blant utlendinger som kjøper fiskekort. I pressen fortelles det en del om ulovlig fiske av utlendinger, særlig av finlendere på de søndre deler av Finnmarksvidda.

I gode molteår kommer en del bærplukkere fra andre landsdeler til Finnmark, men de kan bare plukke etter tillatelse fra lensmannen i vedkommende kommune.

Det som folk bosatt utenfor fylket høster av utmarksressurser i Finnmark, er altså beskjedent i forhold til det som høstes av befolkninga i fylket.

6 Inngrep i utmark i Finnmark

For å utnytte og leve av naturen må menneskene gjøre inngrep i den. Inngrepene i Finnmark har endra karakter gjennom tida. Ledegjerdene av stein og dyregravene var små og ubetydelige sammenlignet med dagens inngrep. Tross dette var aktiviteten og inngrepene i tidligere tider i stand til å endre naturgrunnlaget. Fangstsystemene og jakta på villrein er eksempler på dette. En annen art som tidligere levde i Finnmark, beveren, er og utrydda. Men om en ønsker det, kan en få den tilbake. Det går lignende skiller mellom fornybare og ikke fornybare ressurser og mellom opprettelige og ikke opprettelige (irreversible) inngrep.

6.1 Gruvedrift, skiferdrift, ­massetak m.m.

I forrige århundre, fra 1826, var det gruvedrift etter kobber i Kåfjord og Raipas i Alta. Særlig var det stor aktivitet i Kåfjord. Drifta her tok slutt i begynnelsen av dette århundret.

I Sør-Varanger har det vært drevet gruvedrift etter jernmalm siden 1902. Drifta ved gruvene har hatt avgjørende betydning for bosettinga på Kirkenes.

På Stjernøya i Alta kommune er det gruvedrift etter nefelin og i Tana har en hatt kvartsdrift fra slutten av 1970-åra.

Bieddjuvaggi gruver i Kautokeino som startet opp i 1970, holdt drifta gående i 6 år. Deretter var det stilt ved gruvene inntil 1984 da nye finske eiere starta opp og dreiv gruvene i åra 1985-88. I 1993 er det stilt her. Repparfjord Gruver i Kvalsund starta opp i slutten av 1960-åra og var i drift noen år. Både i Repparfjord og i Bieddjuvaggi var sviktende malmtilgang, vanskelige driftsforhold og synkende kobber­pris på verdensmarkedet årsaker til at gruvene blei lagt ned. Gruvene hadde stor betydning som arbeidsplasser i kommunene Kautokeino og Kvalsund.

Gruvedrift legger beslag på areal og påvirker på ulike måter utnyttinga av områdene rundt anleggene ved uro og forsøpling .

I Finnmark foregår det malmleiting i økende omfang. Bergmesteren i Finnmark opplyser at antall uttatte mutingsbrev i Finnmark økte fra 412 i 1982 til 1 513 i 1983. Det er i første rekke store etablerte selskaper som driver leitevirksomhet. I 1993 var det på nytt diskusjon om malmleiting på Finnmarksvidda.

I Alta har det siden 1850-åra vært skiferdrift. Mange har vært sysselsatt i denne hovednæringa i bygda. Skiferdrifta har gjort relativt store områder om til steinbrudd og steinrøyser. Det har tidligere også vært skiferdrift i Frier­fjorden i Laksefjord.

Utbygginger av ulike slag medfører uttak av masse til ulike formål. På grunn av de topografiske forhold med lite skog som en har i Finnmark, skaper slike inngrep lett store sår i naturen. Store massetak kan på ulike måter skape ulemper. Det kan blant annet bli lokalklimatiske endringer når massen som fjernes, har skjermet mot framherskende vindretninger. I en del tilfeller kolliderer verneinteresser og økonomiske interesser når det gjelder utnyttelsen av lausavsetninger, sand og grus i Finnmark.

6.2 Kraftutbygging – kraftlinjer

Kraftutbygginger av noen betydning kom først etter siste krig. De første utbyggingene var små og medførte få inngrep. Etter hvert er utbyggingene blitt større og inngrep mer omfattende.

Bare 4 av kraftverkene i Finnmark produserer mer enn 50 GWh; Porsa i Kvalsund ca 57 GWh, Adamsfjord i Lebesby ca 175 GWh, Skogfoss i Sør-Varanger ca 220 GWh og Alta Kraftverk ca. 550 GWh. Vest-Finnmark får en stor del av si kraft fra kraftverk i Nord-Troms. Kraftutbygginga har gitt fordeler for fylket, men også tap og ulemper for enkelte interesser. Det er ikke alltid inngrepene i seg sjøl, men trafikken av mennesker som anleggsvegene fører inn i områdene, som gir de største tap og ulemper. En anleggsveg kan f.eks. øke presset på fisken og viltressurser i et område. Eksempel på dette er utbyggingene i Adamsfjord (Rapport nr. 1 1979 Bruken av anleggsvegen ved Adamsfjord kraftverk. DVS, Fiskerikonsulenten i Finnmark). Et øket press kan i neste omgang redusere muligheten for utmarksnæring i området. Ressurser som lokalbefolkninga tidligere stort sett var aleine om å utnytte, må deles med mange etter at anleggsvegene er kommet. For allmennheten betyr en slik veg at nye områder og ressurser åpnes for dem. Inngrepene kan således være en fordel sett fra allmennhetens side, men et tap sett fra lokalbefolkningas side.

6.3 Samferdsel (veger, tele­kommunikasjon m.m.)

Etter siste krig har det vært ei veldig positiv utvikling på dette felt. Utbygginga av vegnettet har hatt meget stor betydning for befolkninga og bosettingsmønsteret i Finnmark. Men når vegutbygging likevel møter motstand enkelte ganger og steder, er grunnen utnyttinga av og presset på mange av utmarksressursene. Vegene har således vært med på å redusere næringsgrunnlaget for enkelte, de som i første rekke lever av å høste utmarksressurser. Langs vegene i Finnmark er det en betydelig forsøpling. Dette har sammenheng med bilturismen. For omfanget av dette problem, se NOU 1978:18 s. 282.

Telekommunikasjoner er telegraflinjer og telekommunikasjonsanlegg på enkelte fjell­topper. Slike anlegg legger i seg sjøl beslag på små arealer. Men i en del tilfeller kan det være bygd veger eller andre transportinnretninger til anlegg på fjelltopper. Da kan anleggene være med å øke presset på naturgrunnlaget.

6.4 Forsvarets skyte- og øvingsfelt m.m.

I første del av dette århundret hadde forsvaret 3-4 eksersisplasser som stort sett bare var i bruk i sommermånedene. Etter krigen er det utbygd flere skyte- og øvingsfelt:

Kvenvik i Alta er skyte- og øvingsfelt for heimevernet. Feltet er totalt 11,7 km² og blei etablert i 1969. Porsangermoen og Halkkavarre skyte- og øvingsfelt i Porsanger er totalt 318 km² . Feltet blei etablert i 1950-åra. Feltet nyttes av avdelinger forlagt i området og øvingsavdelinger. Feltet er og taktikkfelt for Luftforsvaret.

Nyborgmoen i Nesseby er et gammelt skyte- og øvingsfelt, men det har skjedd store utbygginger i feltet de siste år. Feltet som er på 18 km² , nyttes av repetisjonsavdelinger. Høybuktmoen i Sør-Varanger nyttes som skyte- og øvingsfelt for avdelinger forlagt på stedet og heimevernet. Feltet er totalt 12,5 km² .

Skyte- og øvingsfeltene er omtalt i NOU 1974:22 Forsvarets skyte- og øvingsfelt I.

Alle feltene ligger på statsgrunn. Forsvaret eier enten sjøl grunnen eller har etablert leieforhold med Finnmark Jordsalgskontor. Forsvarets skyte- og øvingsfelt er ei stor belastning på naturen der de ligger. Feltene medfører problemer, tap og ulemper for lokalbefolkninga og næringsvirksomhet som drives i områdene. Reindrifta har fått erstatning for tre felt.

En forklaring på at de andre primærnæring­ene ikke har reist krav om erstatning for tap og ulemper, er at det er statens grunn. Her har de etter gjeldende lovverk ikke noen spesielle rettigheter sjøl om de har utnytta områdene i næringsøyemed gjennom århundrer. Dette gjelder blant annet for utnytting av sauebeite i Porsangermoen og Halkkavarre skyte- og øvingsfelt.

6.5 Hyttebygging

Her skal emnet behandles i plansammenheng, sjøl om det er behandla i andre sammenhenger ovenfor ( kapitlene 2.6.1, 3.4.12 og 4.2.6).

Hyttebygging i Finnmark tok til for alvor etter siste krig. Fram til begynnelsen av 1960-åra blei hyttene bygd ganske fritt og tilfeldig. Mange bygde først og søkte om tillatelse etterpå. Etter 1963 er hyttebygginga kommet under kontroll og det er oppretta festekontrakter for de fleste gamle hytter. Etter 1963 har nesten all hyttebygginga på statens grunn skjedd i hytteområder (en ser her bort fra næringshytter). Planlegging av hytteområdene skjer i kommunal regi i samsvar med bestemmelsene i plan- og bygningsloven. Største delen av hyttebygginga skjer i innlandskommunene.

På statens grunn i Finnmark var det pr 1. januar 1983 feste på 3 769 fritidshytter, men det er sannsynlig at det virkelige antall er en del større. Etter 1983 har antallet hytter økt jamt. Det fins ingen oversikt over hytter på privat grunn, men det antydes at tallet her kanskje kan ligge rundt 2 000.

Hyttebyggerne ønsker naturlig nok å ha hyttene i lune, frodige og gjestmilde omgivelser. De samme områdene er som oftest de beste oppvekstområder for vilt og de beste beiteområder for husdyr og rein. At ønskemålene for flere interesser dekker samme områder, er hovedårsaken til konfliktene om plassering av hytteområder.

6.6 Forsuring

På deler av Finnmarksvidda og i Øst-Finnmark viser målinger at det faller sur nedbør og andre luftforurensninger. På lengre sikt vil det kunne påvirke både næringsgrunnlaget og helsetilstanden. I Sør-Varanger viser undersøkelser at luftforurensning har medført store rustskader på reingjerdet mot Russland, spesielt i de østlige deler av kommunen er det og registrert store forurensingsskader på vegetasjonen.

7 Konfliktområder

7.1 Generelt om konflikter

Så langt tilbake en har skriftlige kilder, har det vært større og mindre konflikter mellom grupper og innad i grupper om bruk av land og vatn i Finnmark. Det kan her vises til utredningen fra Steinar Pedersen. Men forholdene har endra seg og konfliktene i dag er annerledes enn i fortida. De dominerende konflikter, de som er blitt lagt merke til, er konfliktene mellom reindrifta og andre interesser, og konfliktene mellom Storsamfunnet, folk utenfra, og lokalbefolkninga/bygdefolk i primærnæringene om utnytting av naturressursene. Folk utenfra kommer inn og tar til å nytte naturen i konkurranse med bygdefolk uten å ta hensyn til de uskrevne lover og regler som gjelder for bruken. Dette fører lett til for stor beskatning på godene.

Avslutningsvis skal det nå pekes på allmenne konflikter og konfliktområder ved bruk av land og vatn i Finnmark.

7.2 Lokalbefolkning/landbruk – reindrift

Tidligere (i reindriftskapitlet, kapittel 2) er slike konflikter berørt.

7.2.1 Utmarksbeite

Fram til etter siste krig (1945) var utmarksbeitene heilt avgjørende for landbruket i Finnmark. I noen områder var det nok konflikter mellom reindrift og landbruk om beitene, men de hadde ikke så stort omfang. Dette har blant annet sammenheng med at reinen og husdyra har ulike beitevaner og at reinen til vanlig blei holdt mer i fjellet enn i dag; den beita mindre i bygdenære områder. Reindriftas folk bodde mer i fjellet før og av ulike grunner hadde de reinen mer samla der de holdt til (se kapittel 2.5.4). Men det kan også tenkes at det var et videre syn på dette blant lokalbefolkninga og reineierne; de hadde blant annet flere samarbeidsområder.

Enkelte hevder at bufé ikke vil beite der reinen har beita. Det er vanskelig å avvise en slik påstand heilt, men i praksis ser en ofte at rein og sau uten problem kan nytte de samme beiter og går godt sammen. Av bufé er det i dag bare sau og litt ungfé som beiter i utmark i Finnmark.

Blant annet på Sørøya sies at reinen tar beitet fra sauen, særlig det første grøntbeitet om våren. Men belegget av sau og rein på Sørøya er lite og beiteforholdene er gode ut over sommeren, slik at det burde ikke være noe stort problem.

Også i Porsanger sies det at reinen tar beitet fra sauen. Her sies det at sauene ikke vil eller kan beite i utmarka og holder seg langs vegene. Reineierne vil ikke gå med på at dette er tilfelle. Sauen kan fritt beite i utmarka. Reineierne sier og at saueierne i Olderfjordområdet har et område som er freda mot reinbeiting og reservert for sau (Bringneshalvøya), men saueierne utnytter ikke dette området. De lar sauene beite langs vegene. Belegget av rein på vestsida av Porsanger er relativt stort og i enkelte områder kan det nok være konkurranse om beitene. Det er neppe reinen som gjør at sauene beiter langs vegene. Dette ser en også på steder der det ikke fins rein.

Det er ikke gjort noen undersøkelser på forholdet mellom sau og rein på sommerbeite.

Et forhold som nok har betydning, er at reindrifta i reindriftslovene av 1933 og 1978 har en lovfesta rett til beite i utmarka, mens lokalbefolkninga/landbruket etter gjeldende norsk rett og eksisterende skjøter bare har en begrenset rett til beite. Myndighetene kan ut fra skogvernhensyn bestemme over og regulere denne beiteretten. Et tilsvarende skeivt forhold har en i Lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark av 1965. I § 2 unntas for salg de områder som trenges til beiteland og flytteleier for rein. De foregående lover av 1863 og 1902 hadde liknende bestemmelser, men de omfatta også sommerbeite for bufé ( Sommerhavn for de fastboendes eller fjeldfinnenes dyr). Bestemmelsen om de fastboendes dyr er utelatt i loven av 1965. Den fastboende befolkninga har i historisk perspektiv utnytta utmarksbeitene like intenst og like lenge som reindrifta.

7.2.2 Innmark

Problemet er også behandla ovenfor i kapittel 2.5.3.

Det er klart at så vel rein som sau og andre husdyr som kommer inn på innmark og beiter der, kan gjøre skade. Dette er et forhold som har skapt irritasjon og konflikter særlig mellom reindrift og landbruk. For bonden er det bittert når reinen for eksempel kommer inn og tramper ned ei ny eng som er av avgjørende betydning for hans fôrsituasjon. Slik skade kan i enkelte høver bety store økonomiske tap for bonden dersom han ikke får tapet erstatta.

Reindriftsloven av 1933 hadde detaljerte bestemmelser om erstatningsansvar og erstatningsfastsettelse på dette punkt. I reindriftsloven av 1978 inneholder §§ 25-27 bestemmelser om dette.

Tidligere, før fraflytting og nedlegging av bruk i utkanter skjøt fart, var det større fare for at rein skulle gjøre skade på innmark enn i dag med reduserte og mer konsentrerte jordbruksarealer. På den andre side er det sannsynlig at den gamle reindrifta med mer intens gjeting på sommeren hjalp til å holde reinen borte fra innmark. I de seinere år har det blitt oppdyrket en del arealer inne i reinbeiteland. På slike arealer har det forekommet konflikter. Større belegg av rein har en del steder ført til mer press mot innmark og dermed flere konflikter.

Fra landbrukshold blir det ofte påstått at

• reineierne bryr seg ikke om å gjete reinen, de kjører bare rundt med biler,

• det er for mye rein i distriktet,

• reineierne kan ha reinen på andre områder.

Fra reindriftshold blir det ofte påstått at

• arealet er gammelt reinbeiteland som er tatt fra dem,

• arealet er ikke inngjerdet og det er umulig for dem å holde reinen borte fra det.

I deler av fylket har en bitre konflikter om rein på innmark enkelte år. Spesielt ille kan det være når våren kommer seint.

I enkelte områder har rein som skal ut til øyene, blitt liggende sommeren over på fastlandet. Det ser ut til å ha skapt store problem.

I enkelte tilfeller har det forekommet arrogante holdninger fra en og annen reineier overfor gårdbrukere som har vært plaga med rein på innmark og blitt påført skade. Det har hendt at gårdbrukernes forespørsler om å holde rein­en borte fra innmarka, er blitt oversett av reineierne. På den andre side fins det eksempler på at det fra landbrukshold er reist urimelige erstatningskrav i tilfeller der det nesten ikke har vært påvist skade av rein. Det er også et faktum at det fra landbrukshold er gjort lite med gjerdeholdet i en del tilfeller. De forslag til tilskottsordning som er fremma av Landbruksdepartementet, vil muligens kunne bedre forholdene på dette felt (se kapittel 2.5.3).

Driftsmåten har sjølsagt betydning for skaden og omfanget av den. Det vanligste før var overflatedyrka natureng. Da blei skaden på grasrota av liten betydning når reinen kom inn på innmarka, sjøl om det kunne gå ut over årsveksten. Til dagens silofôr brukes nesten bare kunsteng. Den er følsom for beiting og tråkk, og da kan skaden både på grasrota og årsveksten bli stor når reinen kommer inn på enga.

Et uheldig forhold som skaper ekstra irritasjon når det kreves erstatning, er at det tar så lang tid å få avholdt forhandlinger om forlik eller skjønn. Når skjønnet skal avholdes, lar det seg vanskelig gjøre å konstatere om det har vært skade eller ikke. Skjønnet må da ta sin avgjørelse på grunnlag av påstander fra partene. Det er uheldig fordi det svekker tilliten til skjønnet. Med bestemmelsene i reindriftsloven (§ 27), burde det være mulig å få dette til å virke på en mer smidig måte.

Ellers er det mange steder behov for mer gjensidig forståelse og samarbeid mellom reineiere og gårdbrukere.

7.2.3 Nydyrking

Som tidligere nevnt, skjer nydyrking i dag i relativt liten målestokk og bare i de sentrale jordbruksområdene i Finnmark. Det har vært få konflikter mellom reindrift og landbruk i forbindelse med nydyrking. Men disse blir gjerne omtalt slik at det synes å være større motsetninger mellom næringene enn det virkelig er. Konfliktene oppstår oftest i forbindelse med flytteleier.

Et moment som nok irriterer på flere hold enn i landbruket, er den nettopp nevnte i § 2 i lov av 12 mars 1965 om Staten umatrikulerte grunn i Finnmark. Det sies her at jord som de offentlige anser nødvendig til beiteområde for rein samt jord som nyttes eller som antas å ville bli nytta som veg (lei) ved reinflytting, ikke skal kunne selges eller leies bort. Bestemmelsen fore­kommer første gang i loven av 1863. Inntil 1978 var det amtet, fylket eller (etter 1933) lappefogden som på det offentliges vegne anså hva som var nødvendig for reindrifta. Det nye i reindriftsloven av 1978 var at reindriftas egne organ fikk høve til å uttale seg i slike saker. Dette har gitt reindrifta en sterkere posisjon.

I saker av denne type er det vanlige konfliktmønstret påstander fra reindrifta om at det er flyttelei, mens det fra landbrukshold hevdes at det ikke er det. Situasjonen har da lett for å låse seg fast.

7.2.4 Gjerdehold

I alle konflikter med rein på innmark, dukker spørsmålet om gjerdehold opp. Det er et faktum at det enkelte ganger mangler gjerder, eller det er dårlige gjerder rundt innmarka. Ved jorder som ikke høstes, forfaller gjerdene lett. Det påstås at et vanlig gjerde ikke freder for rein og det er på en måte riktig. Likevel vil normale, godt vedlikeholdte gjerder på bar mark frede mot det meste av reinen. Det er særlig om våren at reinen presser på gjerdene, og da ligger gjerdene ofte under snøen. Etter reindriftsloven kan en gårdbruker kreve skjønn og få erstatning for skade voldt av rein sjøl om innmarka ikke er inngjerdet.

Reindriftsloven § 26 gir reindrifta adgang til etter minnelig ordning eller etter skjønn, å føre opp gjerde for støtte av sin vokteplikt og sikring mot erstatningskrav. Skjønnet kan også pålegge vedkommende grunneier å bære en del av kostnadene ved gjerdet. Over Jordbruksavtalen og Reindriftsavtalen er det etter spesielle regler høve til å søke om tilskott til slike gjerder.

7.2.5 Andre forhold ved beiting

På østsida av Porsanger har det de siste 35 år foregått heilårsbeiting av rein i strid med bestemmelser om beitetida som gjelder for distriktet. Det klages over at reinen beiter på innmarka om vinteren og gjør skade. De reelle skader på innmarka avhenger av snø- og isforhold og reintallet, men det skaper i alle fall irritasjon og dermed motsetninger og grobunn for konflikter. Ved vinterbeiting på områder som er sommerbeite for sau, er det liten fare for skade. Her vil vinterbeiting heller virke positivt for sommerbeiting med sau. Vinterbeiting i vår- og høstdistrikter kan også skape motsetninger mellom reindriftsgrupper.

7.2.6 Utmarksnæring

Her ser det ut til å ha vært få konflikter tidligere. Dette har sannsynligvis sammenheng med at det var liten konkurranse mellom rein­eierne og fastboende (i første rekke samer) som drev disse næringer. Det kan og skyldes at på den tid av året fjordbefolkninga utnytta utmarka til fangst og fiske, var reindriftas folk inne på vidda på vinterbeitet. I indre strøk, Kautokeino og Karasjok, ser det heller ikke ut til å ha vært konflikter av noen betydning mellom fastboende og reineiere om dette. Det har sannsynligvis sammenheng med at det var samme folket, det var slektninger og venner som dreiv med utmarksnæring.

De seinere år har forholdet endra seg en del, og det forekommer motsetninger. Flere steder (Sørøya, Kvaløya, Kvalsund, Porsanger og Alta) påstår mange fastboende at det er så mye rein at det går ut over bæra, spesielt moltebæra. Det sies at reinen mange steder tråkker ned alt. Flere peker på at sperregjerdene som går i områder der det er myrer, har uheldig virkning og all moltebær blir trampa ned. Det sies at der det er konsentrert beiting, blir det beita så hardt at det ikke er noe bær igjen (se også kapittel 3.4.10).

Om et avgrensa område der reinen hadde beita sterkt, blei det sagt: Det var som om en hadde gått over området med trål. Påstandene om at all bær blir borte, er vel overdrevne. Men med konsentrert beiting, spesielt i tilknytning til sperregjerder, blir det mye tråkk. Da blir det skade på vegetasjonen og dermed bæra.

Et annet forhold som har skapt konflikter enkelte steder, er fiske i lakseførende vassdrag. I ett vassdrag har grunneierlaget forpaktet fisket i elva. Medlemmene sier at de ikke kan akseptere at reineiere skal bruke garn i elva når de sjøl ikke har adgang til å gjøre det. De meiner at reineierne skal betale de nødvendige avgifter på linje med de fastboende. Begrunnelsen er at reineierne ikke utøver fiske i forbindelse med reindrift, men i forbindelse med at de på sommeren bor i kommunen og har reinen på sommerbeite i distriktet. De peker også på at de fastboende samene har drevet dette fiske som næringsfiske over lang tid, og at reindriftsamene i svært liten grad har fiska i elva tidligere. Dette meiner de er en urettferdig forskjellsbehandling av de som har brukt områdene mest. Reineierne på sin side viser til loven og sier de har gammel rett til å fiske.

Når det gjelder vilt- og fisketrygdavgift til staten, peker representanter for fjordsamene på at de har utnytta fiske- og viltressursene som næring i sterkere grad enn flyttsamene, men de blir behandla på linje med den andre fastboende befolkninga.

De meiner videre at det ikke er ønskelig å frata reindrifta disse særretter, men at det er ønskelig at de fastboende i primærnæringen får stadfesta de rettigheter til utmarka som de har opparbeidd seg gjennom århundrer på linje med reindrifta.

En eldre sjøsame som gjennom heile sitt liv har drevet utmarksnæring, jordbruk og sjøfiske uttrykte det slik: Kystfiskerne har tømt fjordene, folk utenfra (fra tettstedene) har oversvømt bærmyrene og nærområdene våre og tatt fra oss disse og nå kommer fjellsamene som er våre brødre og sier vi ikke har noen rett til utmarksressursene; de tilhører dem. Utsagnet setter saka på spissen, men det viser noe av stemninga i enkelte samiske områder i Finnmark i dag.

Det er et faktum at fastboende i flere områder i Finnmark oppfatter uttalelser fra reindriftas folk som om de meiner å ha alle rettigheter i utmarka, og at fastboende ikke har noen rettigheter til utmarksressursene.

Til en viss grad kan dette skyldes misforståelser eller arrogant og fleipet oppførsel fra noen få reineiere. Dette viser hvordan mangel på stadfesting av gamle, hevdvunne rettigheter til utmarksressurser som har vært utnytta gjennom århundrer, er med på å skape strid og konflikter mellom den fastboende befolkning og reindriftssamer.

7.3 Tettstedsutviklinga/ tettstedsbefolkninga – ­reindrifta

Et eksempel er konfliktene i Hammerfest. De er kjent fra pressa og har eksistert gjennom en rekke år. Både fra reindriftshold og fra eldre innbyggere i Hammerfest sies det at før siste krig var det ingen konflikter av betydning mellom byen og reindrifta. En eldre mann forteller at en sjelden så samer og rein nede i byen, de holdt seg oppe i fjellet. Det var bare når det var turistbåter på besøk at de blei vist fram. Før krigen var byen liten og konsentrert til et begrensa område. Etter krigen har byen utvida seg i alle retninger og Rypefjord tett ved har utvikla seg og blitt et betydelig tettsted. Fra å være et lite konsentrert område som la beslag på lite beiteland, har bystrøkene vokst og legger i dag beslag på relativt mye beiteland. Flere steder må reinen trekke gjennom bebygde områder for å komme til beiteområdene. Veger, flyplass og utbygginger av ulike slag har også tatt beiteland og hatt betydning for drivings- og trekkleier. Den økende befolkninga har fått mer og mer fritid, slik at de i større grad utnytter nærområdene rundt byen og dermed indirekte tar beiteland. Uroa ut fra byen sprer seg i beitelandet, som ringer etter en stein som kastes i vatn. Store deler av Kvaløya er blitt sterkt redusert som beiteland. På den andre side har antallet reineiere og rein på øya økt og det har ført til større beitepress.

Situasjonen er altså at beitearealene har minka og antall beitedyr har økt. Rett og slett fordi reinen trenger mat, har den måtte venne seg til larm og bråk fra byen og til å utnytte beitet sterkere. Dette forhold fører i neste omgang til press på grønne områder ved bebyggelsen. Samtidig har folks forhold til reinen endra seg. En eldre mann forteller at folk tidligere ikke brydde seg om at kyr, sauer og rein kunne beite inne i byen. I dag har folk med stort arbeid anlagt grønne plener og planta blomster og trær som de er redde for. Det hadde de lite av før. Han peker og på at når reinen kommer inn i byen, blir den jaga fra den ene til den andre hagen. Den blir da stressa og hopper over gjerder m.m.

Det er forståelig at mange er irritert og lett beskylder reineierne for ikke å gjete og ta vare på sine dyr. Reineierne konstaterer på sin side at dyra ikke får beitero noen steder. Overalt på øya blir de uroa og skremt av mennesker og hunder. Alt dette har medvirka til den uheldige situasjonen i byen.

Det er et faktum at samfunnsutviklinga i Hammerfest i stor grad har redusert Kvaløya som beite for rein. Det er nødvendig med et mer forpliktende samarbeid mellom reindrifta og befolkninga i Hammerfest for å løyse konfliktene på dette felt.

Når det spesielt er pekt på forholdene i Hammerfest, er grunnen at konfliktene er størst her. En har lignende situasjoner, men i mindre målestokk andre steder i fylket. Fra Honningsvåg og Kirkenes fortelles det om rein som er nede i tettbebyggelsen. På Magerøya er det mer rein pr. arealenhet enn på Kvaløya. Men de topografiske forhold ved tettstedet Honningsvåg er slik at reinen trekker utenom. I Hammerfest er det derimot naturlig at reinen trekker slik at den kommer inn i byen.

7.4 Naturinngrep – reindrift

Foran (i kapittel 2.6) har en pekt på hvordan inngrep i naturen påvirker reindrifta, samt de største inngrepene i fylket. Blant konflikter på dette felt og hva de kan føre til, kan vises til Alta-saka. Sjøl om det kanskje var verst i Alta, har en flere eksempel på konflikter. På ulike måter har de fått virkninger for næringa. Derfor må en del forhold omtales her. Ved inngrep i naturen får en sjelden belyst alle konsekvenser fullt ut.

Reindriftssystemene i Finnmark er kompliserte og sammensatte. Et inngrep på et sted kan forplante seg utover og i neste omgang skape problem og kanskje konflikter med andre reindriftsgrupper. Men inngrep kan også medføre konflikter med andre næringer og interesser. Dersom det for eksempel skjer inngrep sentralt i et viktig vårbeiteland, blir reinen presset bort fra området. Da kan reinen enten trekke inn på beiteland som tilhører andre reindriftsgrupper eller, dersom det er mye dyrka mark og bebyggelse rundt vårbeitet, bli pressa ned mot disse. I begge tilfeller er det fare for konflikter. Inngrepet kan altså føre til flere konflikter i tillegg til den opprinnelige.

Manglende innsikt i og kunnskap om reindriftsnæringa gjør at folk flest har vansker med å forstå den fulle virkning av inngrep som gjennomføres i reinbeitedistriktene.

Men også motstand fra reindrifta mot en del inngrep i reinbeitedistrikt kan føre til konflikter og motsetninger mellom reindrifta og tettstedsbefolkninga eller lokalbefolkninga. Vegspørsmål skaper lett motsetninger i denne sammenheng. Ennå er det flere lokalsamfunn og tettsteder som trenger veg. Avfolking truer om de ikke får den. Hva skal så reindrifta gjøre dersom vegen skal legges gjennom verdifullt beiteland, kalvingsland eller høstbeite? Den kan reise innvendinger og opinion av ulik styrke. Men en har også eksempel på veger som har medført tap og ulemper, der reindrifta har unnlatt å gå imot eller reise erstatningskrav fordi dette ville føre til motstand og hets mot reindrifta.

Motsetninger av denne art er vanskelig å få bukt med. Et minstevilkår er i hvert fall å forstå den andre parts synspunkter. En kan ikke se bort fra at det enkelte ganger har manglet vilje til å foreta utredninger i samsvar med ønsker fra reindriftas side, eller at reindrifta enkelte ganger har overdrevet og satt saka på spissen.

Økonomien kommer inn i mange konflikter i forbindelse med inngrep. Utbyggerne slår i bordet med at dersom de skal etterkomme reindriftas krav/ønskemål, koster det mye mer. Reindrifta på sin side har av naturlige grunner store vansker med å legge fram full oversikt over de tap i kroner som inngrepet vil bety for den.

7.5 Naturinngrep – land­brukets/lokalbefolkningas ­interesser

Her vil konfliktene sjelden bli like omfattende som de en har i tilknytning til reindrifta. Det er veger som indirekte har medført flest konflikter i Finnmark. Vegene i seg sjøl er sett på som et gode og har sjelden ført til store konflikter. Men den trafikk de har ført med seg, har skapt konkurranse om ressursene. Vegene har som nevnt flere ganger, gitt folk fra tettstedene adgang til å utnytte ressurser befolkninga i fjord- og innlandsstrøkene før hadde for seg sjøl. Den direkte skade av vegen ved at den har tatt dyrka mark eller beite, har derimot som oftest blitt sett på som mer enn oppveid ved de fordeler vegen har gitt lokalsamfunnet.

Anleggsveger som holdes åpne for allmenn ferdsel, kan lett skape konflikter mellom lokalbefolkninga og folk utenfra ved at det blir konkurranse om ressursene eller ved at vegene fører til uro i beiteområder for husdyr.

Også forsvarets aktiviteter har gitt konflikter. Det har vært strid om områder som skal legges ut til forsvarets aktiviteter, både i Varangerbotn, Porsanger og Alta. Områder med stor øvelsesaktivitet kan vanskelig utnyttes som beiteland for sau. Etter gjeldende lovbestemmelser kan for eksempel ikke saueeiere i områder som grenser opp til skyte- og øvingsfelt på statens grunn, kreve erstatning for tap som følge av forsvarets aktivitet, sjøl om beitet har vært nytta gjennom årrekker i den tru at dette var en naturlig rett en hadde. Dette er en følge av at jordbrukets rett til beite i utmark ikke er slått fast gjennom lovverket. Det er det motsatte som er fastslått, dvs. at grunneieren, her staten, kan regulere beitinga. Men formålet med beitereguleringa var opprinnelig å verne om skogen. (Skogloven av 22. juni 1863, 1. kap., nå lov om særlige råderettar over framand eigedom av 29. november 1968, særlig §§ 11-16.) Bortsett fra striden om Altautbygginga, har det neppe vært store konflikter mellom landbruk/lokalbefolkning og kraftutbygging i Finnmark.

Hytter og hytteområder har av mange vært pekt på som konfliktområder (jfr. kapittel 4.2.6). De medfører konkurranse om utmarksressursene bær, vilt og fisk samt uro i områder som nyttes som beite for sau og ungfé. I enkelte mindre områder kan det stundom være mer folk i hytteområdene enn i lokalsamfunnene. Løse hunder er ofte et problem ved hytter og hytteområder.

Reindriftsanlegg og spesielt sperregjerder har skapt konflikter. Lokalbefolkninga sier flere steder at gjerdene hindrer dem i å bruke utmarksbeitene eller fører til for sterk slitasje på utmarka. Dette er også nevnt tidligere i kapittel 7.2.

7.6 Allmennhetens bruk av ­naturressursene – reindrift

Også dette har vært behandla tidligere, ut fra gruppenes synspunkt. I det følgende skal det pekes mer konkret på en del felt og områder der en har konflikter.

7.6.1 Jakt

Høstjakta (som starter 10. september) faller sammen med reinens springtid. Jakta foregår i mesteparten av det beitelandet som nyttes om høsten. Dette skaper problem og konflikter. For reindrifta er det spesielt jakt med hund som er uheldig. I denne tida foregår det også flyttinger. Det gjør forholdet enda mer problematisk. Reindriftslovens § 29 gir Landbruksdepartementet adgang til å fastsette utvidet båndtvang for hund i tid og rom i områder der dette er nødvendig av hensyn til reindrifta. Reindrifta har ønsket endring av jakttida for områder som er spesielt viktige i forbindelse med høstbeiting og flytting. Hos jaktinteresserte, er det liten forståelse for tiltak av denne art.

7.6.2 Fiske/motorferdsel

Det var sjelden konflikter om fiske i vatn mellom reindrifta og allmennheten før motorisert ferdsel i utmark førte til sterk øking i bruken av utmarka. Men de største problemene og konfliktene ligger ikke i konkurranse om fisken. De ligger i den økende aktivitet og uro i beitelandet som den motoriserte ferdsla, spesielt på vinterføre, representerer for reindrifta. Her har totalforbudet mot motorferdsel fra begynnelsen av mai hatt positiv betydning, men både fra reindriftshold, kommunalt hold og andre sies det at det likevel skjer mye ulovlig ferdsel som skaper problem. Mye av motorferdsla før 5. mai, altså før totalforbudet trer i kraft, foregår i strid med bestemmelsene i lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Dette har forfatteren konstatert ved sjølsyn og ved samtaler med en rekke personer. Fra kommunalt hold er det også pekt på dette.

I noen vassdrag har det vært konflikter mellom allmennheten og reindrifta om fiske etter laks. Mest kjent her er Repparfjordelva der det har vært en rekke konflikter mellom Vest-Finnmark Jeger- og Fiskerforening, som disponerer fiskeretten, og reindrifta. Reineiere som driver i det aktuelle distrikt, har i samsvar med bestemmelsene i reindriftsloven fått gratis fiskekort. Påstandene fra fiskeforeninga her har gått på at reineiere ikke overholder gjeldende bestemmelser med hensyn til redskap, fredningstid og fredningsområde (laksetrapp).

Fra Jeger- og fiskeforeninga er det og pekt på at reineiere som ikke tilhører distriktet, fisker i elva uten å løse kort. Vest-Finnmark Jeger- og Fiskeforening hevder videre at reineierne tidligere ikke fiska i elva i det heile. Det påstås også at reindriftssamene fisker ulovlig i andre elver og at de tar laksen med garn i kulpene. Representanter for Vest-Finnmark Jeger- og Fiskeforening sier at deres oppsyn ved flere høve har tatt reindriftssamer som fisker ulovlig, men fra samme hold understrekes det at mange av samene fisker lovlig og holder seg til gjeldende bestemmelser. Dette gjelder for de som hører til i distriktet.

En reineier som har sommerbeite i Fiettar, distriktet der Repparfjordelva ligger, opplyser at påstanden om at de ikke fiska i elva tidligere er gal. Han sier følgende om dette: Vi har alltid fiska matfisk i elva. Men tidligere, før vegen over Sennalandet kom, var det ingen hammerfestinger her og kontrollerte oss. Det er sannsynlig at denne påstanden fra reineierne er riktig, men på den andre side er det like sannsynlig at det er flere reindriftssamer som fisker i elva i dag enn tidligere. Konfliktene oppstår ved at folk utenfra har kommet inn og bestemt over bruk av ressurser som reindriftssamene i området har utnytta og ansett som en del av sitt næringsgrunnlag. Folk som reindriftssamene anser som inntrengere i området, har gitt bestemmelser uten at de gamle brukere har hatt noen som helst mulighet til å uttale seg eller få et ord med i laget. Når reindriftsutøverne i tillegg blir fortalt at dette er fiske som de aldri har drevet, eller ikke har rett til å drive i vassdraget, må det oppstå konflikter.

Repparfjordelva er valgt som eksempel fordi konfliktene har vært størst her, men også fordi en her har fått en lett forståelig bakgrunn for konflikter av denne art. Slike konflikter har en i flere vassdrag, men de er ikke satt på spissen i samme grad.

7.6.3 Turisme

I kapitlet om reindrift har en pekt på at uro i beiteområdene skaper problemer for reindrifta. Stor utfart i spesielle områder kan direkte og indirekte skape konflikter. Fra reindrifts­områder utenfor Finnmark har en eksempler på distrikter/samebyer der turismen har gjort stor skade og nesten slått ut reindrifta.

I Magerøya reinbeitedistrikt ligger Nordkapp. Vegen dit skjærer gjennom distriktet. Her fører turismen til at enkelte beiteområder vanskelig kan nyttes i turistsesongen. Tilsvarende skjer for Kvaløya reinbeitedistrikt ( kapittel 7.3) og ved motorferdsel på vårvinteren i beitelandet.

Men også vanlig skiutfart i attraktive utfarts­områder har flere steder i fylket fått et slikt omfang at det er uheldig for reindriftsnæringa.

Allmenn motorferdsel på sommerføre i utmarka, både lovlig og ulovlig, har sjelden et omfang som skaper problem og uro. Men oppkjøring gjør en del skade på beitene.

7.7 Allmennhetens bruk av ­naturressursene – lokal­befolkninga

Her vil bare noen konkrete konfliktforhold bli tatt opp. Se for øvrig kapittel 3.4.13.

Som nevnt, har veger og stigende levestandard ført til at ressurser som et lite bygdelag tidligere kunne ha for seg sjøl, i dag kan nyttes av folk fra heile fylket/landet. Det sier seg sjøl at dette skaper konflikter, spesielt når de uskrevne lover og regler som bygdelaget har for bruk av ressursene, ikke har noen forankring i lovverket og dermed ikke blir respektert av de som kommer utenfra. I tillegg kommer at de ressurser det her er tale om, i mange tilfelle er grunnlaget for at folk bor i bygda.

Bærressursene er meget viktige for mange. I vanlige og gode år er det bær nok i Finnmark. Men bæra som vokser nærmest bygda og vegen, krever minst arbeidsinnsats og kostnader til høsting for dem som bor i bygda og kanskje har bæra som en del av sin leveveg. Allmennheten kommer også lettest til her og det kan bli konkurranse om ressursen.

Den som skal drive næringsfiske i et vatn, ønsker størst mulig kontroll med vatnet for å få størst mulig utbytte av fisket ( kapittel 3.4.8). Skal allmennheten drive garnfiske og annet fiske i vatnet, reduseres næringsgrunnlaget for den som skal skaffe en del av sitt levebrød fra vatnet.

Det samme forhold gjør seg gjeldende for viltet. Hobbyjegeren konkurrerer med yrkesjegeren om fangsten. Dess flere hobbyjegere det er i et område som det drives næringsfangst i, dess mindre blir det på den som har det som næring. Dersom den allmenne utfart er stor i viktige viltområder, kan den redusere viltbestanden og dermed grunnlaget for jakta/fangsten.

Fra ulike hold sies det at arbeidstilbud på andre felt gjør at færre driver utmarksnæring nå enn før. Dette er sannsynligvis riktig. Men det er også sannsynlig at den reduksjon av nær­ingsgrunnlaget som følger av allmennhetens bruk av naturressursene, er en sterkt medvirkende årsak her. Flere har pekt på at allmennhetens bruk av utmarka gjør det umulig å drive utmarksnæring i enkelte områder.

I avsnittet om reindrift er nevnt konfliktforhold ved forpaktning av vassdrag ( kapittel 7.6). Liknende konfliktforhold har det vært flere av i forholdet til lokalbefolkninga. Mange i Kvalsund kommune har mislikt at det i første rekke har vært folk fra Hammerfest som har forpakta fisket i Repparfjordelva og bestemt over den. En kan si at folk fra Repparfjord og Reppar­fjorddalen som i eldre tid hadde elva som sin næringsressurs, er blitt fratatt muligheten til å bestemme over denne ressurs. På den andre side er folk fra Kvalsund fullt klar over at Vest-Finnmark Jeger- og Fiskeforening har gjort et stort arbeid med å få opp laksebestanden i vassdraget.

Fra andre deler av Finnmark er det pekt på liknende forhold der bortforpaktning av fisket til foreninger utenfra har ført til at lokalbefolkninga/bygdefolket er blitt fratatt herredømme over det fisket som de har drevet gjennom generasjoner.

Når lokalbefolkninga/bygdefolk blir fratatt en rettighet de meiner å ha, eller ikke får anledning til å være med å bestemme over bruken av den, skaper det konflikter og mangel på respekt for de regler som blir gitt for fiske i vassdraget. Det ser for eksempel ut som om konflikter av denne art blir mindre når det er foreninger/lag i bygda som forpakter fisket i vassdragene.

Slike konflikter grunner seg for det første i konkurranse om ressursene. Men for det andre er det og ofte hos allmennheten en manglende forståelse for og anerkjennelse av de rettigheter som folk fra lokalsamfunnene, spesielt de samiske lokalsamfunn, meiner de har til disse ressurser.

7.8 Fjordfiske – kystfiske/ havfiske

Konfliktene på dette felt går på hvem som skal utnytte fiskeressursene inne i fjordene og hvilke redskaper som skal kunne nyttes her.

Alle fjordfiskere forfatteren har vært i kontakt med, sier generelt at alle aktive redskaper medregna snurrevad må bort fra fjordene. Spesielt har de pekt på at snurrevad skader oppvekstområdene for fisken. De meiner at det nesten aldri er blitt tatt hensyn til fjordfiskernes erfaringer, og at heile fiskerinæringa har måttet lide for det.

Fjordfiskerne meiner at passive redskaper ikke bare vil gi dem mulighet til å drive sitt fiske, men det vil også sikre fiskeressursene for framtida.

Det kan her nevnes at fiskerlag i fjordbygdene ved flere anledninger i vedtaks form har krevd fredning av fjordene mot aktive redskaper. Dette synet er akseptert av Finnmark ­fiskarlag. Det Rådgivende utvalg for lokale reguleringer i Finnmark avga 18. desember 1983 følgende enstemmige uttalelse til Fiskeridirektøren:

«Grunnlaget for bosetningen rundt fjordene i Finnmark har vært fiske og jordbruk, og særlig en kombinasjon av disse næringer. Endringer av fiskeressursene vil også kunne sette bosettingen i fare.

Dagens store beskatning av fisket i fjordområdene i vårt fylke vil kunne føre til at fjordfiske blir ulønnsomt, med det resultat at de som driver fiske fra mindre båter med tradisjonelle redskaper som jukse, garn og line må slutte. I denne situasjon er det viktig at fjordfiskeressursene blir forbeholdt fiske fra mindre båter med tradisjonelle passive redskaper. For å oppnå dette er det nødvendig med helårig totalforbud mot fiske med snurrevad, not og trål.

Et slikt totalforbud må kunne gjennomføres i nært samarbeid med fiskernes organisasjoner i fylket og sentralt.

Det Rådgivende utvalg for lokale reguleringer går inn for at de indre fjordområder i Finnmark blir totalfredet mot bruk av snurrevad.

Grensene for fredningene mot snurrevad anbefales å bli de samme som er foreslått og delvis med nåværende ordning.»

7.9 Naturvern – primærnæringen

Fredning av områder etter naturvernloven har medført få konflikter. Dette har sammenheng med at primærnæringene for det meste kan utøves i fredningsområder når en ser bort fra aktiviteter som oppdyrking og skogsdrift. Restriksjoner på motorferdsel i verneområder er med på å begrense allmennhetens bruk av dem. På den annen side vil forbud mot motorferdsel i verneområder også kunne begrense reindriftas bruk av motorkjøretøy. Det har ved enkelte høve skapt konflikter mellom reindrift og naturvern.

Forbud mot store tekniske inngrep gjør at grunnlaget for primærnæringene sikres. På flere måter kan således fredningsområder virke positivt for primærnæringene.

Fredning av rovdyr/rovfugler har ved enkelte høve skapt uoverensstemmelser mellom primærnæringene og naturvernet. På dette felt er det nødvendig med erstatningsordninger som ikke er for tungrodde.

Fra naturvernhold er det pekt på at den utstrakte bruken av sperregjerder i beiteområdene påfører naturen store skader. Naturvernere og reindriftas folk ser ut til å være enige om at for stort reintall og dermed beitepress har på­ført skader på naturgrunnlaget.

8 Sammendrag av spørreundersøkelsen blant sjølaksefiskerne i Finnmark

(Undersøkelsen er utført av Finnmark Jordsalgskontor og gjengitt i årsmeldinga for 1982).

«Vi vil få takke alle sjølaksefiskerne som har vært med på denne undersøkelsen, som er den første i sitt slag. Vi har fått inn mange nyttige opplysninger og meninger, noe vi håper vil bli lagt vekt på av de rette myndigheter.

Samtlige registrerte sjølaksefiskere i Finnmark fikk høsten 1981 tilsendt et spørreskjema med i alt 42 spørsmål angående laksefiske. I alt ble 1 460 fiskere tilskrevet fordelt på 806 personer med statsplasser, 619 fiskere med private lakseplasser og 35 drivgarnsfiskere. Etter purring kom det totalt inn 856 svar, dvs en svarprosent på 59.

Personer med statsplass var flinkere til å svare enn de med privat lakseplass. Flest svar kom det fra kommunene Sør-Varanger, Lebesby og Alta.

Størstedelen av sjølaksefiskerne er eldre folk (66% er eldre enn 50 år). Pensjonister utgjør ca 1/4 av sjølaksefiskerne. Laksefiskerne er erfarne innen sitt virke. 3/4 av fiskerne har drevet laksefiske mer enn l0 år. 91% av fiskerne fisker i samme kommune som de er oppvokst. Dette viser stabil bosetting for sjølaksefiskerne.

På fylkesnivå ville ca 360 familier vurdere å flytte hvis de mistet muligheten for laksefiske.

64% av de som svarte har laksefiske som binæring, 17% har det som hovedyrke og 19% betrakter sitt fiske som rekreasjon og trivselsfiske.

De fleste sjølaksefiskerne (87%) har jordbruk og/eller fiske som hovedyrke.

Laksefiskerne oppgir å ha svært lave årsinntekter. Vel halvparten (59%) har årsinntekter lavere enn kr 40 000.

Krokgarn er det vanligste redskap blandt sjølaksefiskerne i Finnmark. Kilenot er gått mer og mer ut av bruk. 35 personer har konsesjon for drivgarnfiske.

66% av fiskerne oppga totalfangst av laks på mindre enn 100 kg for 1981. Kun 3% har fangster større enn 1 000 kg, og dette er vesentlig drivgarnfiskere. Omregnet til fylkesnivå ble det tatt ca 180 tonn laks på krokgarn og kilenot i 1981. Dette er 60% mer enn den offisielle fangststatistikk.

De fleste laksefiskerne solgte fangsten sin til oppkjøper. 23% solgte privat og 1/3 av fiskerne nytter alt i egen husholdning.

Ca halvparten (45%) av fiskerne mener det er for lave priser på laks. Flere hevder det er de store mengder oppdrettslaks som ødelegger prisene.

Majoriteten av fiskerne (89%) synes lakseskatten på 2% er passende og ønsker ikke lakseskatten erstattet med en redskapsavgift.

Vel halvparten av fiskerne (55%) er organisert i fiskarlag. 6% er organisert i bondelag eller bonde- og småbrukerlag. Mange er ikke organisert og 70% av de spurte ønsker en egen organisasjon for sjølaksefiskerne.

64% av fiskerne svarte at forlenga fredningstid om våren var den regulering som var til størst ulempe for sjølaksefisket. 74% svarte at maifisket betyr og/eller betydde mye for dem.

Forbudet mot settegarn som kom i 1979 har imidlertid hatt liten betydning for laksefisket.

Et flertall av fiskerne (75%) ville foretrekke en konsesjonsordning av alt laksefiske i sjøen framfor utvida ukefredning.

Et eventuelt forbud mot monofil ville ha negativ virkning for 70% av fiskerne.

35% av laksefiskerne hadde fatt sjøfugl på fiskeredskapen. Omregnet til fylkesnivå ble det tatt ca 5 000 sjøfugl på laksefiskeredskap i 1981.

Vel halvparten av fiskerne svarte at kobben (sel) er til stor plage for laksefiske. Kobben (havert, grønlandssel og steinkobbe) gjør foruten å skremme og ta laks, også stor skade på redskapen.

De fleste fiskerne (76%) mener laksestyrene gjør en brukbar jobb. Mange mener imidlertid at det er for få aktive laksefiskere representert i laksestyrene.

15% av laksefiskerne oppga å være kontrollert av oppsynet i 1981. De fleste (74%) var fornøyd med lakseoppsynet i sitt distrikt. 11% oppga at ulovlig fiske var et problem.

72% av de som svarte er fornøyd med at utvisning av lakseplasser på statens grunn fortrinnsvis bør utvises til aktive jordbrukere og fiskere. De som ikke er fornøyd reagerer særlig på at pensjonister og trygdede må vike plassen for andre. Mange hevder også at jordbrukere ikke må sidesstilles med fiskere, at andre enn jordbrukere/fiskere bør kunne tildeles lakseplasser og at for mange hobbyfiskere får tildelt lakseplass.

Halvparten av fiskerne (48%) mente at informasjon om nye reguleringer i laksefisket har vært for dårlig. Mange klaget over at nye reguleringer har kommet like før sesongstart. De fleste (9l%) var fornøyd med den informasjonsbrosjyren som ble sendt ut i 1981.

60% av fiskerne mente at myndighetene forvalter laksefisket dårlig. De viktigste innvendinger var:

• reguleringene i sjølaksefisket har vært for harde,

• reguleringene truer laksefisket som næring og dermed bosettinga langs kysten,

• enkelte unødige reguleringer (for eksempel tråd nr 8 i ledegarnet),

• fangstene på krokgarn/kilenot er sterkt redusert pga det harde drivgarnsfisket,

• misnøye med utvisning av lakseplasser,

• sjølaksefiskerne har liten innflytelse i lakseforvaltningen,

• for få reguleringer i elvefisket etter laks,

• lakseoppsynet er for dårlig,

• de som forvalter laksefisket mangler lokal­kunnskap,

• fiskereglene er for lite differensierte.

Fiskernes forslag til bedre forvaltning var følgende:

• endret fiskesesong for krokgarn og kilenot med tidligere startdato og tidligere avslutning,

• drivgarnfisket må reduseres, i første rekke slik at fiskere sørfra blir utelukket fra feltene i Finnmark,

• fiske i elvene må avsluttes tidligere for å verne gytefisken,

• praksisen med utvisning av lakseplasser på statens grunn bør justeres,

• kobbebestanden må reduseres,

• lakseoppsynet må intensiveres,

• sjølaksefiskerne må danne sin egen organisasjon.»

Hele rapporten kan fås tilsendt ved henvendelse til fylkesmannen, miljøvernavdelingen eller jordsalgskontoret.