3 Merknader til de enkelte bestemmelser i lovutkastet

til § 173 nr 1

Bestemmelsen regulerer hvilke krav som er unntatt fra retten til ansvarsbegrensning. Det er her naturlig å se særlig vederlag som en form for bergelønn, dvs at retten til globalbegrensning ikke gjelder for særlig vederlag etter utkastet § 449. Globalbegrensningskonvensjonen 1976 antas ikke å være til hinder for en slik løsning. En minner i denne sammenheng om at globalbegrensningskonvensjonen artikkel 3 bokstav a, som unntar bergelønn fra globalbegrensningen, ikke inneholder noen definisjon av begrepet bergelønn. At særlig vederlag i den nye bergingskonvensjonens forstand ikke ble sett på som en del av bergelønnen, skyldes hovedsakelig forsikringsmessige hensyn. Det er i lovteksten presisert at særlig vederlag i forhold til retten til globalbegrensning er inkludert i bergelønn.

til § 386 annet ledd

Endringen gjelder bare en endring av en paragrafhenvisning.

til § 441

Bestemmelsen definerer fire sentrale begreper i kapittelet; berging, skip, gjenstand og miljøskade. Bestemmelsen har ingen parallell i gjeldende lov og svarer til konvensjonen artikkel 1.

Bokstav a definerer berging. Konvensjonen bruker begrepet salvage operations, og gjør det helt klart at det ikke er noe vilkår at bergingen er vellykket. Da uttrykket berging er innarbeidet i norsk sjørett, har komiteen likevel valgt å benytte begrepet berging i de tilfeller hvor man har med å gjøre med berging i tradisjonell forstand. Enkelte steder har imidlertid komiteen valgt å bruke uttrykket bergingsarbeid (se utkastet §§ 444, 449 og 450), mens det i utkastet § 442 tredje ledd er tale om bergingsoperasjoner, nettopp for å gjøre det helt klart at det i disse tilfellene ikke er noe vilkår at bergingen har vært vellykket.

I hovedsak må uttrykket berging forstås på samme måte som etter gjeldende rett. Om de enkelte deler av definisjonen bemerkes likevel:

Berging i lovens forstand forutsetter at det er snakk om en handling. Denne handlingen må være foretatt med det formål å hjelpe et skip eller en annen gjenstand som er forulykket eller i fare. Konvensjonen inneholder ikke alternativet forulykket, men etter komiteens syn bør gjeldende rett på dette punkt opprettholdes. Konvensjonen er ikke til hinder for dette. I motsetning til gjeldende rett er imidlertid virkeområdet for bergingsreglene ikke begrenset til skip, ombordværende gods eller noe som har hørt til slikt skip eller gods (gjeldende § 441 første ledd): også gjenstander som ikke har noen tilknytning til skip, vil nå være omfattet av bergingsreglene (se bokstav c).

Det er ikke tilsiktet noen realitetsendring når det gjelder innholdet av uttrykket forulykket eller i fare. På samme vis som etter gjeldende rett er det grunn til å understreke den ramme for bergingsinstituttets rekkevidde som uttrykket setter: et skip eller en gjenstand som verken er i fare eller forulykket, kan aldri være gjenstand for berging. Et eksempel kan være at en lystbåt har slitt seg og ligger trygt i en bukt, uten at eieren vet hvor båten ligger. I slike tilfeller har finneren ikke rett til bergelønn; derimot kan vedkommende etter omstendighetene ha plikt til melde funnet til politiet, jf lov 29 mai 1953 nr 3 om hittegods § 2 annet ledd. Om finneren i slike tilfeller har rett til finnerlønn, må avgjøres på grunnlag av hittegodsloven § 9.

I samsvar med gjeldende rett omfattes berging på innenlandske vannveier.

Bokstav b definerer skip som ethvert skip og fartøy, samt annen innretning som kan navigeres. Med innretning som kan navigeres tenkes særlig på boreplattformer og liknende flyttbare innretninger, jf sjøloven § 507 første ledd og utkastet § 442 fjerde ledd. Det er her ikke tilsiktet noen realitetsforskjell i forhold til gjeldende rett. Siden også gjenstander kan berges, er det imidlertid av mindre betydning å operere med et skarpt tilskåret skipsbegrep.

Bokstav c definerer gjenstand. Bestemmelsen slår fast at alle løsøregjenstander kan være gjenstand for berging, for så vidt disse ikke er permanent festet til kystlinjen. I konvensjonen er det uttrykkelig sagt at gjenstand også omfatter frakt i risiko, men på grunn av fast tradisjon innenfor bergingsretten er det ikke nødvendig å si dette i lovteksten. Unntaket for gjenstander som permanent er festet til kystlinjen kan for eksempel være en flytebrygge som har slitt seg. I tillegg gjelder de unntakene som følger av utkastet § 442 fjerde ledd, dvs at bergingsreglene ikke alltid vil gjelde for gjenstander som benyttes innen petroleumsvirksomheten eller gjenstander som er kulturminner. Selv med disse unntakene vil bergingsreglene etter ordlyden få et videre virkeområde enn de har i dag. Det kan være vanskelig å overskue konsekvensene av denne utvidelsen. Det må her likevel bemerkes at vilkårene om at gjenstanden må være forulykket eller i fare og at bergingen må finne sted i et farvann, setter visse grenser for bergingsreglenes virkeområde. Utover dette vil det i hovedsak være et spørsmål om etter hvilke regler utmålingen av et vederlag til den som har berget materielle verdier for en annen, skal utmåles. Andre regler som kan tenkes å komme til anvendelse i slike situasjoner, er reglene om uanmodet forretningsførsel eller reglene om finnerlønn for hittegods. I situasjoner som ikke har tilknytning til egentlig skipsfart vil det oftest være naturlig å gi slike regelsett anvendelse i stedet for bergingsreglene, for eksempel hvis noen henter opp en bil som sunket i sjøen eller hvis en dykker finner en diamantring noen har mistet i havnebassenget. Selv om slike situasjoner skulle bedømmes etter bergingsreglene vil det ved anvendelsen av disse være naturlig å ta hensyn til de rettspolitiske synspunkter som er kommet til uttrykk i de regelsettene som er nevnt ovenfor. En minner i den forbindelse om at reglene om utmåling av bergelønn er så fleksible (bergelønn kan settes fra 0 til 100 % av det bergedes verdi) at det bør være mulig å nå frem til rimelige resultater selv om reglene skulle gis anvendelse for gjenstander som har lite med skipsfart å gjøre. At bergelønnen aldri kan settes høyere enn det bergedes verdi, vil samtidig innebære en tilstrekkelig beskyttelse av eieren av den gjenstanden som har vært berget.

Bokstav d definerer uttrykket miljøskade. Innholdet av dette uttrykket har betydning for en rekke av lovens bestemmelser, jf blant annet utkastet § 443 første ledd annet punktum, § 444 første ledd bokstav b og annet ledd bokstav b, § 446 bokstav c og § 449. Man bør imidlertid merke seg at i de bestemmelsene hvor begrepet har betydning, må man først og fremst foreta en vurdering av risikoen for at miljøskade kunne oppstå på bergingstidspunktet. I forhold til blant annet utmåling av bergelønn, vil imidlertid det avgjørende være selve innsatsen og dyktigheten for å forhindre eller begrense miljøskade. For øvrig er skader som det etter alminnelig språkbruk lite naturlig å kalle miljøskade, omfattet av begrepet.

To vilkår må være oppfylt for at det skal være snakk om miljøskade i lovens forstand: for det første er det bare visse skadetyper som omfattes, og for det andre må disse skadene være en følge av en bestemt hendelse. Definisjonen opererer med to skadetyper, nemlig skade på:

• menneskelig helse, eller

• liv og ressurser i kystfarvann eller innenlandske farvann, samt tilstøtende områder til slike farvann.

Hva som er fysisk skade på menneskelig helse trenger ingen nærmere forklaring. Derimot kan det være uklart hva som ligger i begrepet liv og ressurser. Konvensjonen bruker her uttrykket marine life og gjør det klart at alt liv i havet er omfattet. Det er imidlertid på det rene at også fugleliv og annet dyreliv er omfattet av konvensjonens definisjon. Komiteen har derfor valgt å bruke ordet liv. Med ressurser tenkes blant annet på badestrender og andre rekreasjonsområder. Rene tingsskader, for eksempel skader på bygninger og havneanlegg, faller utenfor definisjonen. For begge skadetypene gjelder et krav om at skaden må være vesentlig; skader på enkeltpersoner eller skader på strandlinjen til én hyttetomt er derfor ikke omfattet. Skaden må dessuten være fysisk, men dette vilkåret har bare praktisk betydning i forhold til alternativet menneskelig helse. Det er etter konvensjonen uklart hva som menes med uttrykket kystfarvann ... samt tilstøtende områder, dvs det er ikke angitt hvor langt ut fra kystlinjen dette området strekker seg. Det må likevel være klart at skade på liv eller ressurser på det frie hav under ingen omstendighet kan anses som miljøskade i lovens forstand.

Når det gjelder hvilke hendelser som må ha ført til skaden, er alternativet forurensning det mest praktiske, jf forurensningsloven § 6. Med forurensning menes også forsøpling ved avfall og lignende, jf forurensningsloven § 27.

til § 442

Bestemmelsen angir kapittelets virkeområde.

Etter første ledd skal kapittelets bestemmelser anvendes i alle tilfeller hvor en sak om berging bringes inn for en norsk domstol eller voldgiftsrett. Bestemmelsen svarer til bergingskonvensjonen artikkel 2. Gjeldende lov har ingen tilsvarende bestemmelser om lovvalg. Konsekvensene av den foreslåtte regelen er at norsk rett vil komme til anvendelse i enhver bergingssak som er reist for norske domstoler eller voldgiftsretter, uansett hvor i verden bergingen har funnet sted. Det er også uten betydning hvilken nasjonalitet det bergede og det bergende skip har. Når det gjelder regler om verneting, vises til utkastet § 454.

Annet ledd første punktum slår fast at bestemmelsene i kapittelet gjelder selv om det bergede skip og det bergende skip tilhører samme eier, og svarer til gjeldende lov § 224 tredje ledd og til konvensjonen artikkel 12 nr 3. Bestemmelsen har sin bakgrunn i kaskoforsikringspraksis, men vil også ha betydning blant annet der det skal skje en fordeling av bergelønn mellom rederiet, skipsføreren og mannskapet, jf utkastet § 451. Prinsippet i bestemmelsen vil gjelde selv om det bergede eller det bergende ikke er et skip; bestemmelsen skal altså ikke tolkes antitetisk.

I annet punktum er det presisert at bestemmelsene i bergingskapittelet gjelder selv om det skip som utførte bergingene er et statsskip, for eksempel et krigsskip eller et offentlig brannslukningsskip. Løsningen er i samsvar med gjeldende rett, jf ND 1958 side 247 (Rt 1958 side 1190). Konvensjonen artikkel 5 nr 3 overlater løsningen av dette spørsmålet til nasjonal rett. Bestemmelsen skal ikke forstås antitetisk: berging utført av offentlige myndigheter kan gi rett til bergelønn selv om bergingen ikke skjer fra et skip, se for øvrig merknadene til utkastet § 441 bokstav a.

Selv om det i prinsippet er klart at offentlige organer og tjenestemenn har rett til bergelønn, må likevel enkelte offentlige bergere settes i en særstilling når det gjelder bergingsreglene: det er lite naturlig at offentlige myndigheter som for eksempel utfører sin lovpålagte primæroppgave skal ha rett til bergelønn. De oppmuntringshensyn som ligger bak bergingsretten, kan blant annet komme i en annen stilling i forhold til slike bergere. Et nærliggende eksempel er her brannvesenet som etter lov 5 juni 1987 nr 26 om brannvern m v § 8 bokstavene b og c har plikt til å være innsatsstyrke i forbindelse med brannsituasjoner og bistå med innsats ved andre akutte ulykkessituasjoner. Utfører brannvesenet slukningsarbeid ombord på et skip, vil det altså i normaltilfeller ikke ha rett til bergelønn, jf Brækhus/Rein: Håndbok i kaskoforsikring side 358. Tilsvarende må gjelde for Hovedredningssentralen på Sola dersom sentralen leder og koordinerer en større redningsaksjon, jf Organisasjonsplan for redningstjenesten i Norge (fastsatt ved kgl res 4 juli 1980).

Til det ovenstående må det gjøres flere presiseringer: Mange offentlige organer og tjenestemenn er pålagt vidtgående og generelle plikter; for eksempel er marinens fartøyer i instruks pålagt å yte bistand til fartøyer i nød. I samsvar med gjeldende rett, jf ND 1958 side 247 (Rt 1958 side 1190), bør ikke slike plikter ha noen betydning for retten til bergelønn. For det andre kan det presiseres at offentlige organer og tjenestemenn som under en bergingsoperasjon utfører handlinger som ligger utenfor den lovpålagte hovedoppgaven, vil ha rett til bergelønn. Et praktisk eksempel er her at brannvesenet lensepumper et skip. Det må her være uten betydning at brannvesenet under samme bergingsoperasjon eventuelt også har utført tjenester som ikke gir rett til bergelønn. Endelig kan det tenkes situasjoner hvor et offentlig organ utfører en handling som i og for seg ligger innenfor den lovpålagte plikt, men hvor det ytes en innsats som overstiger det som med rimelighet kan kreves av vedkommende tjenestemann. I slike tilfeller vil blant annet oppmuntringshensynet kunne ha en positiv effekt. Etter komiteens syn bør det derfor ikke utelukkes at bergelønn kan kreves i slike tilfeller.

Hvis det offentlige må anses som berger, og det i tillegg er andre (private) bergere, vil de alminnelige reglene om fordeling av bergelønn gjelde, jf utkastet § 448.

Tredje ledd første punktum slår fast at bestemmelsene i kapittelet ikke gjør noen innskrenkning i ellers gjeldende regler om bergingsoperasjoner utført av eller under kontroll av offentlige myndigheter. Bestemmelsen er hentet fra konvensjonen artikkel 5 nr 1. Det tenkes her på ulike bestemmelser innenfor forvaltningslovgivningen som gir offentlige myndigheter hjemmel til å utferdige påbud og forbud som kan ha betydning i situasjoner hvor bergingsreglene kan komme til anvendelse. Eksempelvis har kommunale og statlige organer vid myndighet ved forurensningsulykker, jf forurensningsloven §§ 46 tredje ledd og 47, havnemyndighetene er tillagt forskjellige former for kompetanse i havneområdene, jf lov 8 juni 1984 nr 51 om havner og farvann m v §§ 18 og 20, og brannvesenet kan gripe inn og lede rednings- og slukningsarbeid i branntilfelle, jf lov 5 juni 1987 nr 26 om brannvern m v. Endelig nevnes at politiet og redningstjenesten er tillagt bestemte oppgaver i forbindelse med redningsaksjoner til sjøs, jf Organisasjonsplan for redningstjenesten i Norge (fastsatt ved kgl res 4 juli 1980) og politiinstruksen § 12-2. I enkelte av de nevnte lovene er det også hjemmel til å rekvirere blant annet utstyr og personell for å bistå myndighetene, jf forurensningsloven § 47 annet ledd annet punktum og brannvernloven §§ 16 og 17. Formålet med tredje ledd første punktum er å gjøre det helt klart at de plikter og rettigheter som følger av bergingsreglene må vike for slike forvaltningsrettslige regler, i den grad det i praksis skulle oppstå motstrid. For oversiktens skyld nevnes at også det offentlige på samme måte som andre bergere kan gjøre inngrep overfor skip i fare med hjemmel i prinsippet om første bergers rett, se for øvrig merknadene til utkastet § 450 annet ledd første punktum.

Annet punktum fastsetter at selv om bergingen er utført av eller under kontroll av offentlige myndigheter, skal bergerens rett til bergelønn eller særlig vederlag avgjøres etter bestemmelsene i dette kapittelet. Bestemmelsen har ingen parallell i gjeldende lov, og svarer til konvensjonen artikkel 5 nr 2. Formålet med bestemmelsen er å slå fast at selv om bergingen er utført under kontroll av offentlige myndigheter, så hindrer dette ikke bergeren fra å påberope seg kapittelets bestemmelser overfor dem som har hatt nytte av bergingen. Om bergeren har rett til bergelønn eller særlig vederlag, må i prinsippet avgjøres på grunnlag av de alminnelige bestemmelsene i kapittelet. Et kompliserende moment kan likevel være de situasjonene hvor de offentlige myndigheter har ytet en vesentlig innsats i bergingsoperasjonen, men hvor disse likevel ikke kan anses som en berger (se merknadene til annet ledd annet punktum). Prinsippet for løsningen av dette problemet må være at den innsatsen det offentlige har ytet i bergingsoperasjonen, går til fradrag i utmålingen av den alminnelige bergelønn.

Et annet spørsmål som kan oppstå i tilknytning til berging utført under kontroll av offentlige myndigheter, er om bergerne kan kreve erstatning fra for eksempel staten fordi det offentliges inngripen eller medvirkning har ført til at bergelønnen har blitt mindre enn den ellers ville ha blitt. En tilsvarende problemstilling kan tenkes i forhold til det bergede skip: på grunn av et påbud fra offentlige myndigheter om å gjennomføre bergingen på en bestemt måte, må skipets eier betale en høyere bergelønn enn om han eller hun hadde bestemt fremgangsmåten på egen hånd, se ND 1983 side 1 (Tsesis-dommen). Det klare utgangspunktet må være at det offentlige ikke kan pålegges ansvar for en skadevoldende handling som er ledd i lovlig rettshåndhevelse fra det offentliges side, jf Hagstrøm: Offentligrettslig erstatningsansvar (Oslo 1987) side 246 flg. For oversiktens skyld nevnes at enkelte forvaltningslover hjemler forskjellige former for godtgjørelse og kompensasjon for de som har deltatt i bergingsoperasjoner under offentlig kontroll, jf brannvernloven §§ 29 og 30. Slike krav ligger på siden av bergingsretten.

Fjerde ledd regulerer i hvilken grad bergingsreglene gjelder innenfor petroleums­virksomheten, jf lov 22 mars 1985 nr 11 om petroleumsvirksomhet.

Etter bergingskonvensjonen artikkel 3 gjelder ikke konvensjonen faste eller flytende plattformer eller flyttbare offshore boreinnretninger når slike plattformer eller innretninger befinner seg på et sted hvor de deltar i undersøkelse, utnyttelse eller produksjon av undersjøiske mineralforekomster. En slik begrensning i bergingsreglenes virkeområde vil innebære en viss innsnevring i forhold til gjeldende lov: etter sjøloven § 507 annet ledd gjelder bergingskapittelet for boreplattformer og lignende flyttbare innretninger i petroleumsvirksomheten, uten hensyn til om de faktisk driver undersøkelsesvirksomhet eller lignende. Etter komiteens syn bør de flyttbare innretningene fortsatt være omfattet av bergingsreglene. Et praktisk tilfelle er tap av borestreng. En annen sak er at man under slike bergingsoperasjoner selvsagt må ta hensyn til regler om sikkerhetssoner og lignende. I tillegg vil det i slike tilfeller ofte foreligge kontrakter med statlige myndigheter, noe som kan komme inn som et kompliserende moment. Begrensningen i bergingsreglenes virkeområde bør derimot gjelde for permanent plasserte installasjoner, uten hensyn til om de er faste eller flytende. En minner om at flytende produksjonsplattformer er kommet i bruk de senere år. For å få sammenheng i regelverket bør bergingsreglene heller ikke gjelde for rørledninger og annen infrastruktur for petroleumsvirksomhet. Ordlyden i artikkel 3 kunne i og for seg tale for at slike gjenstander var omfattet av konvensjonen og komiteen er kjent med at dette også ble lagt til grunn under drøftelser på diplomatkonferansen. Reelle hensyn taler imidlertid sterkt imot en slik løsning. Det er i denne forbindelse også et poeng at P&I forsikringen ikke dekker bergingsoperasjoner som gjelder rørledninger. At konvensjonen ikke gjelder slike gjenstander er også lagt til grunn i teorien, jf Vincenzini: International Salvage Law (1992) side 154. Komiteen legger derfor til grunn at konvensjonen kan tolkes slik at rørledninger ikke er omfattet.

For oversiktens skyld nevnes at de nordiske lovutkastene på dette punktet ikke er helt likelydende. Dette skyldes hovedsakelig at den internrettslige reguleringen av petroleums­virksomheten og de faktiske forhold på området, er forskjellige i de nordiske land.

Fjerde ledd fastsetter også unntak for skip eller gjenstander som er omfattet av lov 9 juni 1978 nr 50 om kulturminner § 14. Det følger for så vidt allerede av § 14 i kulturminneloven at det er lite rom for bestemmelsene i bergingskapittelet. Etter komiteens syn er det likevel et poeng at dette kommer direkte til uttrykk i lovteksten. Konvensjonen åpner for en slik begrensning i virkeområdet, jf artikkel 30 nr 1 bokstav d og det som er sagt om denne bestemmelsen foran ( punkt 2.2.4.) Bestemmelsen gjør ingen endring i gjeldende rett når det gjelder vrak og vrakgods som ikke er omfattet av kulturminneloven § 14. Det vil si at vrak og vrakgods prinsipielt kan være gjenstand for berging dersom vilkårene for berging ellers er oppfylt, men med de særregler som følger av lov 20 juli 1893 nr 2 om Stranding og Vrag.

til § 443

Første ledd første punktum slår fast at bestemmelsen i kapittelet ikke gjelder for så vidt annet følger av avtale. Dette er i samsvar med (det ulovfestede prinsippet i) gjeldende lov, og konvensjonen artikkel 6 nr 3. Etter annet punktum kan det ikke avtales innskrenkninger i plikten til å forhindre eller begrense miljøskade. Det siktes her hovedsakelig til pliktene i § 444 før­ste ledd bokstav b og annet ledd bokstav b. For ordens skyld nevnes at det selvsagt heller ikke kan avtales innskrenkninger i plikter som er fastsatt i andre kapitteler i sjøloven eller som følger av annen lovgivning. Et praktisk eksempel er her den plikt skipsføreren har til å yte all mulig og nødvendig hjelp til enhver som befinner seg i havsnød eller trues av fare til sjøs, jf sjøloven § 135 tredje ledd.

Annet ledd angir hvem som har fullmakt til å inngå bergingskontrakter. Bestemmelsen er i samsvar med konvensjonen artikkel 6 nr 2. Før­ste punktum gir skipsføreren fullmakt til å slutte avtale om berging på vegne av skipets eier. Bestemmelsen har ingen parallell i det gjeldende bergingskapittelet, men etter sjøloven § 137 første ledd har skipsføreren i egenskap av skipsfører fullmakt til på rederens vegne å inngå kontrakter som gjelder bevaring av skipet. Denne stillingsfullmakten gir også adgang til å inngå avtaler om berging av skipet. Etter annet punktum har [s]kipets eier, reder og skipsfører ... hver for seg fullmakt til å slutte avtale om berging på vegne av eierne av de gjenstander som er eller vært om bord på skipet. Konvensjonen bruker her uttrykket owner, men etter komiteens syn bør dette i lovteksten presiseres til å gjelde både skipets eier og reder. Heller ikke denne bestemmelsen har noen direkte parallell i det gjeldende bergingskapittelet. Sjøloven § 138 gir imidlertid skipsføreren en viss rett til å inngå avtaler på lasteeierens vegne, mens sjøloven § 266 gir i visse tilfeller transportøren fullmakt til på lasteeierens vegne treffe de nødvendige tiltak og representere lasteeieren i saker som gjelder godset.

Tredje ledd angir vilkårene for når en bergingsavtale kan lempes. Bestemmelsen er i samsvar konvensjonen artikkel 7. Første punktum avløser gjeldende § 444 første ledd og regulerer når en bergingsavtale helt eller delvis kan settes til side eller endres: vilkåret er at avtalen er inngått under utilbørlig påvirkning eller under innflytelse av fare og det ville virke urimelig å gjøre den gjeldende. Ordlyden i be­stemmelsen er harmonisert med den tilsvarende formuleringen i avtaleloven § 36, og bestemmelsen vil antakelig ha begrenset selvstendig betydning. Annet punktum gir en særskilt lempningsregel som gjelder bergelønnens størrelse: slik avtale kan settes til side eller endres hvis bergelønnen ikke står i rimelig forhold til den utførte bergingen. Bestemmelsen avløser gjeldende § 444 annet ledd. Artikkel 7 i både 1910-konvensjonen og 1989-konvensjonen bruker her uttrykket excessive degree. Komiteen har likevel valgt å gå bort fra uttrykket betydelig misforhold i gjeldende § 444 annet ledd. Grunnen til dette er at uttrykket ikke står i rimelig forhold i dag er en bedre beskrivelse av excessive degree enn betydelig misforhold. Det er dessuten lagt vekt på at en slik formulering er bedre i samsvar med tilsvarende bestemmelser i lovgivningen for øvrig. I de øvrige nordiske land har man vurdert dette spørsmålet på samme måte.

Gjeldende § 444 fjerde ledd om at [s]pørsmålet om tilsidesettelse eller endring av avtalen må være brakt inn for retten innen 14 dager etter at det bergede er brakt i havn, er ikke ført videre i utkastet. Fristen i gjeldende lov må blant annet ses i sammenheng med at bestemmelsen ble utarbeidet i en tid hvor slike lempningsregler var lite kjent. I dag synes det mindre naturlig å fastsette en slik detaljert og kort frist, se for eksempel avtaleloven § 36. Oversittelse av fristen etter § 444 fjerde ledd i gjeldende lov har dessuten begrenset betydning; den vil jo ikke forhindre partene fra å påberope seg andre avtalerettslige lempings- eller ugyldighetsregler.

til § 444

Paragrafen slår fast enkelte plikter for de parter som er involvert i en bergingsoperasjon. Bestemmelsen har ingen parallell i gjeldende lov, og er hentet fra bergingskonvensjonen artikkel 8. Det må understrekes at de pliktene som følger av bestemmelsen er av privatrettslig karakter; brudd på disse bestemmelsene vil derfor bare ha konsekvenser i forholdet mellom partene, for eksempel i vurderingen av om en av partene har opptrådt ansvarsbetingende uaktsomt eller ved utmålingen av bergelønn.

Første ledd angir bergerens plikter. Et sentralt spørsmål er hvem som skal anses som berger i paragrafens forstand. Løsningen må være at enhver som har gitt seg i kast med eller påbegynt slike handlinger som nevnt i utkastet § 441, må anses som berger og vil derfor være underlagt de pliktene som er nevnt i bestemmelsen. For å gjøre det helt klart at det i disse tilfellene ikke er noe vilkår at bergingen har vært vellykket, har komiteen i bokstavene a og b valgt å benytte uttrykket bergingsarbeidet. Som nevnt ovenfor kan brudd på de pliktene som er fastsatt i bokstavene a og b tenkes ha erstatningsrettslige konsekvenser. Prinsipielt sett kan det altså tenkes at bergeren blir erstatningsansvarlig overfor for eksempel skipets eier. Det er imidlertid ikke meningen å gjøre noen endring i forhold til gjeldende rett når det gjelder kravene til bergerens opptreden, dvs at det bare er markerte avvik fra den aktsomme opptreden som kan utløse ansvar, jf Brækhus: Bergning side 43. I enkelte tilfeller nyter bergerne et enda sterkere vern: oljesølskade av den art som er nevnt i sjøloven § 191 er kanalisert til skipets registrerte eier og kan i utgangspunktet ikke gjøres gjeldende mot bergeren, jf sjøloven § 193 tredje ledd. Skipets eier kan likevel gjøre regress mot bergeren, dersom denne har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt, jf sjøloven § 193 tredje ledd. Bokstavene c og d regulerer bergerens stilling i forhold til andre bergere, og innebærer en oppmykning av prinsippet om første bergers rett. Bestemmelsene vil også kunne ha betydning der bergingsarbeidet skjer etter for eksempel bestemmelse av eieren.

Annet ledd angir pliktene til skipets eier, reder og skipsfører. Bokstav a regulerer samarbeidsplikten, mens bokstav b slår fast aktsomhetsplikten når det gjelder å forhindre eller begrense miljøskade. Etter bokstav c skal skipets eier, reder og skipsfører godta tilbakelevering, når dette med rimelighet kreves av bergeren etter at det som er berget er blitt brakt i sikkerhet. Bestemmelsen regulerer således bare bergerens rett til tilbakelevering, og tar ikke stilling til når bergeren har plikt til å tilbakelevere det som er berget, se om dette merknadene til utkastet § 452 tredje ledd.

til § 445

Første punktum slår fast hovedprinsippet om at bergeren bare har rett til bergelønn, hvis bergingen har ført til et nyttig resultat, dvs at det som er berget må ha en økonomisk verdi. Etter annet punktum kan bergelønnen aldri overstige verdien av det som er berget. Begge disse reglene gir hver på sin måte uttrykk for no cure, no pay-prinsippet. Bestemmelsene er i samsvar med gjeldende rett, selv om det bare er den siste regelen som har kommet positivt til uttrykk, jf sjøloven § 443 første ledd. Bestemmelsen svarer til konvensjonen artiklene 12 annet ledd og 13 tredje ledd.

Annet ledd presiserer innholdet av første ledd når det gjelder berging av menneskeliv: berging av menneskeliv gir i seg selv ikke rett til bergelønn, derimot vil den som under berging har reddet menneskeliv ha rett til en rimelig andel av bergelønnen eller det særlige vederlaget. Bestemmelsen svarer innholdsmessig til gjeldende sjølov § 441 første ledd annet punktum og konvensjonen artikkel 16.

Tredje ledd har en ren påminnelsesfunksjon: å få frem den viktige modifikasjon i no cure, no pay-prinsippet i de tilfeller hvor et skip søkes berget og dette skipet eller dets last utgjør en risiko for miljøskade, jf utkastet § 448. I disse tilfellene har bergeren mulighet for å få et særlig vederlag, selv om bergingen helt eller delvis er mislykket.

til § 446

Paragrafen regulerer hvilke forhold som skal tillegges vekt ved utmålingen av bergelønn, og svarer til konvensjonen artikkel 13 nr 1. I forhold til gjeldende rett (§ 442) er det innledningsvis fastsatt et veiledende generelt prinsipp ved utmålingen: bergelønn skal fastsettes med sikte på å oppmuntre til berging. En annen forskjell i forhold til gjeldende lov er at utkastet ikke foretar en uttrykkelig prioritering av de forhold som skal tillegges vekt. Men denne prioriteringen synes uansett å ha hatt mindre betydning i praksis, jf Brækhus: Bergning side 64 og 65.

Konvensjonen artikkel 13 gir ikke svar på om oppregningen av de forhold som skal tillegges vekt, må anses uttømmende. Komiteen tar heller ikke standpunkt til dette spørsmålet. Videre har komiteen i forhold til konvensjonen funnet det hensiktsmessig å stokke noe om på rekkefølgen av de forhold som skal tillegges vekt; denne rekkefølgen er uansett uten betydning for hvor stor vekt de ulike forhold skal ha ved utmålingen av bergelønn i den enkelte sak. Etter komiteens syn er det dessuten grunn til å fremheve et moment bare indirekte har kommet til uttrykk i oppregningen: nemlig hvor stor sannsynligheten var for at bergeren skulle lykkes eller mislykkes med bergingen.

Etter bokstav a skal det legges vekt på det bergedes verdi. Bestemmelsen avløser gjeldende § 442 første ledd nr 2. Med bergede verdier menes her faktisk verdi på det tidspunktet bergingen er avsluttet. Utvalget vil ikke gjøre noe forsøk på å definere nærmere hva som ligger i uttrykket faktisk verdi: dette reiser svært kompliserte verdesettingsspørsmål av generell karakter. Den antiteseslutningen uttrykket faktisk verdi legger opp til, kan imidlertid være til en viss hjelp. Det er altså ikke forsikrings- eller regnskapsmessig verdi som er det avgjørende.

I samsvar med gjeldende § 442 første ledd nr 1 bokstav b skal det legges vekt på bergernes dyktighet og innsats for å berge skipet, andre gjenstander og menneskeliv ( bokstav b).

Bokstav c gir anvisning på et moment gjeldende § 442 ikke kjenner, nemlig bergernes dyktighet og innsats for å forhindre eller begrense miljøskade. I praksis har man imidlertid lagt vekt på dette momentet uten at det har vært nevnt i loven, jf ND 1976 side 391 og Brækhus: Bergning side 10.

Bokstav d avløser gjeldende § 442 første ledd nr 1 bokstav a og fastsetter at det skal legges vekt på i hvilken grad bergeren har lykkes. Som etter gjeldende lov er dette et rent objektivt moment som skal tillegges vekt utover det som omfanget av de bergede verdier tilsier.

Med arten av faren og faregraden etter bokstav e menes hvilke type fare som gjorde seg gjeldende (for eksempel: fare for eksplosjon eller fare for grunnstøting), og hvor stor risikoen var for at faren skulle materialisere seg i det konkrete tilfellet. Bestemmelsen avløser gjeldende § 442 første ledd nr 1 bokstav c og d.

Bergerens utgifter etter bokstav f omfatter blant annet utgifter for å bringe det bergede i sikkerhet, jf gjeldende § 443 annet ledd.

Etter bokstav g skal det legges vekt på hvor raskt hjelpen ble ytet. Dette refererer seg både til det at hjelpen ble ytet så raskt som forholdene tillot det, og at bergingen objektivt sett ble startet og utført raskt. Gjeldende lov nevner ikke dette momentet uttrykkelig.

Endelig skal det legges vekt på at skip og annet utstyr har vært brukt eller holdt tilgjengelig under bergingen ( bokstav i), og graden av beredskap og effektivitet ved bergernes utstyr, samt verdien av utstyret ( bokstav j). Disse momentene vil særlig ha betydning i forhold til profesjonelle bergere. Bestemmelsene svarer delvis til gjeldende § 442 første ledd nr 1 bokstav f og g.

til § 447

Bestemmelsens første punktum fastslår at bergelønn svares av skipets eier og eieren av andre verdier i forhold til de verdier som er berget for hver og en av dem, og svarer til gjeldende lov § 441 femte ledd. Det er altså ikke noe solidarisk ansvar for bergelønn mellom skipets eier og lasteeieren. Konvensjonen overlater løsningen av dette spørsmålet til nasjonal rett, jf artikkel 13 nr 2.

Reglene om at bergelønn svares av skipets eier, kan fravikes ved avtale, jf utkastet § 443 første ledd. Har skipsføreren etter sjøloven § 137 inngått en bergingsavtale på rederens vegne, er det derfor rederen som hefter for bergelønn etter kontraktens regler.

Komiteen har valgt å gå bort fra løsningen i sjøloven § 441 femte ledd som medfører at lasteeieren bare hefter tinglig for bergelønn (bergeren vil imidlertid fortsatt ha sjøpanterett i lasten, jf sjøloven § 61 nr 1). Bestemmelsen må ses som en levning fra den tid det personlige ansvar overhodet var lite kjent innenfor sjørettens område, men synes mindre naturlig i dag. En konsekvens av bestemmelsen er blant annet at det er bergeren som bærer risikoen for lastens verdi etter at bergingen er avsluttet, noe som stemmer mindre bra med de oppmuntringsprinsipper bergingsreglene ellers bygger på. Regelen bør derfor ikke videreføres. Lovteknisk er det ikke nødvendig å si uttrykkelig i lovteksten at lasteeieren skal ha et personlig ansvar for den del av bergelønnen han svarer for: siden lasteeieren etter første punktum svarer for sin del av bergelønnen, følger det av alminnelige regler at et ansvar må forstås som et personlig ansvar, med mindre noe annet er sagt. At lasteeierens ansvar ikke kan overstige verdien av det som er berget, følger av utkastet § 445 første ledd annet punktum.

til § 448

Bestemmelsen gir anvisning på hvordan bergelønnen skal fordeles mellom flere bergere, og svarer innholdsmessig fullt ut til gjeldende lov § 445 og konvensjonen artikkel 15 nr 1.

til § 449

Paragrafen inneholder bestemmelser om et særlig vederlag for miljøberging. Bestemmelsen innebærer et unntak fra no cure, no pay-prinsippet i gjeldende rett, og svarer til bergingskonvensjonen artikkel 14. Bestemmelsens formål er å oppmuntre bergere til å yte hjelp til skip som alene eller sammen med sin last medfører risiko for miljøskade. Indirekte vil regelen i mange tilfeller også kunne innebære en godtgjørelse for den som forhindrer eller begrenser et erstatningsansvar for skipets eier.

Etter første ledd første punktum er bergerens rett til et særlig vederlag betinget av at det er utført bergingsarbeid for et skip som alene eller sammen med lasten medførte risiko for miljøskade. Det er altså ikke noe vilkår at bergingsarbeidet har ført til et nyttig resultat, dvs at noe er blitt berget. På den annen side kommer reglene om særlig vederlag bare til anvendelse der bergeren har forsøkt å berge skip eller last; har for eksempel skipet allerede gått ned, vil den som forsøker å samle opp olje som renner ut fra skipet ikke ha rett til særlig vederlag (men vedkommende kan etter omstendighetene ha krav på erstatning etter sjøloven § 191). Utgangspunktet er at det særlige vederlaget skal svare til bergerens omkostninger ved det arbeidet som er utført.

Bestemmelsen fastsetter at bergeren kan kreve særlig vederlag både av skipets eier og reder. Bergeren kan altså når det gjelder særlig vederlag velge om kravet skal rettes mot skipets eier eller reder, eventuelt begge (men bergeren skal selvsagt bare ha dekket sitt krav én gang). Eier og reder vil således være solidarisk ansvarlige for særlig vederlag. Dette er en annen løsning enn det som gjelder for bergelønn, hvor det legale ansvaret som nevnt er lagt på eieren. Til tross for at både artikkel 13 og 14 i konvensjonen bruker uttrykket owner, mener komiteen at det på dette punktet bør være forskjellige løsninger. I engelsk sjørettslig terminologi kan owner både leses som en henvisning til den registrerte eieren og til rederen (chartred owner), og man står derfor i nasjonal lovgivning fritt til å foreta de nødvendige presiseringer. Grunnen til at komiteen på dette punktet har valgt å gjøre forskjell mellom bergelønn og særlig vederlag er blant annet forsikringsmessige forhold: bergelønn er sterkt knyttet til eierinteressen i skipet, og vil normalt dekkes av kaskoforsikringen som igjen normalt vil tegnes av skipets eier. Det er derfor naturlig at eieren hefter for bergelønn som gjelder skipet. Særlig vederlag er imidlertid knyttet til hvem som har interesse av å unngå tredjemannsansvar som følge av miljøskade og vil dekkes av P&I-forsikringen. Et slikt tredjemannsansvar som følge av miljøskade er i forhold til visse former for oljesøl kanalisert til skipets eier (se sjøloven § 193), mens det i andre tilfeller vil være rederen som er ansvarlig, jf forurensningsloven § 55. Om P&I-forsikringen er tegnet av eieren eller rederen vil derfor kunne variere. Det er derfor hensiktsmessig at bergeren her gis et valg med hensyn til hvem han eller hun skal rette sitt krav om særlig vederlag mot. Spørsmålet om hvem som skal hefte i siste omgang, kan da eieren og rederen løse i befraktningsavtalen, typisk i bare boat-certepartiet. Det er her også av betydning at når det gjelder bergelønn vil bergeren være sikret dekning gjennom reglene om sjøpant, arrest, tilbakeholdsrett og lignende. Slike regler vil imidlertid være helt uten betydning i forhold til krav på særlig vederlag i de tilfellene hvor det ikke er noe som er blitt berget, jf ovenfor.

Annet punktum slår fast at dersom bergeren har fått dekket sine omkostninger ved bergingsarbeidet etter en eventuell bergelønn fastsatt etter § 446, så kan han eller hun ikke kreve særlig vederlag etter denne bestemmelsen. Bestemmelsen skal likevel ikke tolkes slik at det er et vilkår for å gi særlig vederlag at bergelønn etter § 446 er utmålt helt opp til verdien av det bergede gods. Bergelønn skal i alle tilfeller utmåles etter reglene i utkastet §§ 445 og 446, men er den bergelønn som er fastsatt ikke tilstrekkelig, kan ytterligere krav fremmes etter denne bestemmelsen, dvs utkastet § 449.

Annet ledd fastsetter at i de tilfellene bergeren har forhindret eller begrenset miljøskade, så kan det særlige vederlaget settes høyere enn dennes omkostninger ved bergingsarbeidet. I samsvar med konvensjonen er bestemmelsen utformet slik at vederlaget kan forhøy­es med inntil 30 eller 100 prosent av omkostningene, alt etter hva som er rimelig. I tråd med konvensjonen er det bare ved forhøyelser over 30 prosent det er uttrykkelig sagt at man ved utmålingen skal ta hensyn til forhold som er nevnt i § 446.

Tredje ledd definerer hva som ligger i uttrykket bergerens omkostninger. Utgangspunktet er at utgiftene ved enhver handling som hadde til formål å forhindre eller begrense miljøskade, kan kreves dekket. Det er imidlertid et krav om at bergeren med rimelighet har pådratt seg disse utgiftene. Bergeren har i tillegg krav på en rimelig godtgjørelse for utstyr og mannskap som ble benyttet under bergingsarbeidet. I uttrykket rimelig godtgjørelse ligger også at bergeren ikke kan kreve dekket utgifter som skyldes bruk av for eksempel urimelig mye utstyr og mannskap.

Etter fjerde ledd kan det særlige vederlaget settes ned eller falle bort hvis bergeren på grunn av uaktsomhet har forsømt å forhindre eller begrense miljøskade. I tråd med det som er sagt foran om bergerens aktsomhetsplikt (se merknadene til § 444 første ledd), må det også på dette punktet foreligge markerte avvik fra den aktsomme opptreden før det kan bli tale om reduksjon eller bortfall av det særlige vederlaget.

til § 450

Bestemmelsen fastsetter enkelte særlige unntak fra de alminnelige bergingsreglene.

Første ledd svarer innholdsmessig til gjeldende sjølov § 441 fjerde ledd og konvensjonen artikkel 17. Konsekvensen av bestemmelsen er at for eksempel en los eller en slepebåt som har inngått en avtale om losing eller sleping før faren oppstod, ikke har rett til bergelønn med mindre deres arbeid går utover hva de er forpliktet til etter avtalen. Et eksempel på dette unntaket er at det plutselig oppstår en brann ombord på båten, og losen eller slepebåten gjør en vesentlig innsats i slukningsarbeidet.

Etter annet ledd første punktum har den som til tross for et uttrykkelig og berettiget forbud fra skipets eier, reder eller skipsfører utfører bergingsarbeid, ikke rett til bergelønn eller særlig vederlag. Bestemmelsen har sitt motstykke i gjeldende sjølov § 441 annet ledd og svarer til konvensjonen artikkel 19. Det er grunn til å presisere at spørsmålet om et forbud er berettiget, både må vurderes i forhold til om selve skipet er i fare, og i forhold til risikoen for miljøskade. Vurderingen av hva som er berettiget kan falle forskjellig ut for disse forholdene, se ND 1983 side 1 (Tsesis-dommen), samt kommentarene til dommen på side IX og X.

Annet ledd annet punktum, som er hentet fra konvensjonen artikkel 19, er en nyskapning i forhold til gjeldende rett. Bestemmelsen gir for det første eieren av gjenstander som verken er eller har vært ombord i skip, en positiv hjemmel til legge ned et forbud mot berging av slike gjenstander. For det andre skal bestemmelsen tolkes antitetisk, slik at eieren av last som har falt over bord ikke kan motsette seg berging av disse gjenstandene. I slike tilfeller er det med andre ord bare de personer som er angitt i første punktum som kan nedlegge et bergingsforbud.

Tredje ledd svarer til gjeldende sjølov § 442 annet ledd og konvensjonen artikkel 18. Be­stemmelsen angir visse tilfeller hvor bergelønn eller særlig vederlag kan settes ned eller falle bort som følge av forhold på bergerens side. Den situasjonen som er regulert i tredje ledd, er en annen enn der bergeren blir erstatningsansvarlig overfor for eksempel skipets eier, jf merknadene til utkastet § 444 første ledd.

til § 451

Paragrafen inneholder regler om fordeling av bergelønnen for det tilfellet at et skip på reisen har utført berging, og svarer innholdsmessig fullt ut til § 446 i gjeldende sjølov. Konvensjonen artikkel 15 fastsetter at løsningen av dette spørsmålet skal skje etter flaggstatens lovgivning; innledningsvis er det derfor sagt at bestemmelsen bare gjelder i de tilfeller hvor det bergende skipet er norskregistrert. I samsvar med dette følger det av femte ledd at dersom det bergende skip ikke er norsk, så skal fordelingen skje etter lovgivningen i den stat hvor skipet er registrert.

Fjerde ledd svarer innholdsmessig fullt ut til gjeldende § 447 første og annet ledd.

til § 452

Bestemmelsen gir regler om sikkerhetsstillelse.

Første ledd første punktum fastsetter en plikt for den eller de som hefter for kravet på bergelønn eller særlig vederlag til å stille sikkerhet for betalingen. Annet punktum slår fast at sikkerheten også skal dekke renter og omkostninger for kravet. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett, og svarer til konvensjonen artikkel 21 nr 1. Tredje punktum slår fast at dersom sikkerhet er stilt kan ikke bergeren gjøre gjeldende sjøpant for bergelønnskravet, jf sjøloven § 244 første ledd nr 5. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett, og svarer til konvensjonen artikkel 20 nr 2. Grunnen til at bestemmelsen ikke gjelder særlig vederlag, er at slike krav ikke gir sjøpanterett etter gjeldende rett. I forbindelse med den nye Sjøpantkonvensjonen 1993 ble det uttrykkelig bestemt at særlig vederlag ikke skulle tas med i sjøpantkatalogen. Sjøpantkonvensjonen 1993 åpner imidlertid for at det i nasjonal rett kan gis sjøpanterett for andre krav enn de som er omhandlet i konvensjonen. Vurderingen av om det eventuelt bør gis sjøpanterett for særlig vederlag, er det mest hensiktsmessig å ta i forbindelse med den fremtidige implementeringen av Sjøpantkonvensjonen 1993.

Annet ledd medfører en plikt for eieren eller rederen til å gjøre det de kan for at lasteeiere stiller sikkerhet for ansvaret overfor bergerne, før lasten blir frigitt. Bestemmelsen er hentet fra konvensjonen artikkel 21 nr 2, og er ny i forhold til gjeldende rett. Som et eksempel på plikter etter denne bestemmelsen, kan nevnes at eieren eller rederen identifiserer lasteeierne, og eventuelt kommuniserer med disse for å få i stand sikkerhetsstillelse.

Tredje ledd svarer innholdsmessig til gjeldende § 448 første ledd, og er i samsvar med konvensjonen artikkel 21 nr 3. Bestemmelsen fastsetter at det bergede skip eller de bergede gjenstander ikke uten bergerens samtykke kan flyttes fra det sted hvor det bergede ble ført etter at bergingen var avsluttet, før det er stilt sikkerhet etter første ledd. Det er her ikke noe vilkår at bergeren har besittelsen over det som er berget, noe som blant annet innebærer at bergeren må begjære midlertidig forføyning dersom det blir gjort forsøk på urettmessige disposisjoner over det bergede gods. Har bergeren imidlertid besittelsen, vil vedkommende i kraft av alminnelige regler også kunne utøve tilbakeholdsrett. Det er i tilknytning til denne bestemmelsen nærliggende å spørre hvilken virkning sikkerhetsstillelse har for tilbakeholdsretten: kan eieren av de bergede gjenstander til tross for tilbakeholdsretten kreve disse utlevert mot å stille sikkerhet, eller kan bergeren kreve betaling av sitt krav før utleveringsplikt oppstår? Dersom eieren kan kreve utlevering mot sikkerhetsstillelse vil dette innebære en ulempe for bergeren. Ikke bare mister han det ekstra press som tilbakeholdsretten innebærer; selv om eieren stiller sikkerhet kan det være at bergeren må gå til rettssak for å få sin bergelønn. På den annen side er det ikke vanskelig å tenke seg at kontant betaling som et ubetinget vilkår for tilbakelevering, i enkelte tilfeller kan virke urimelig overfor eieren. I rettspraksis og teori er det lagt til grunn at retinenten som hovedregel ikke plikter å utlevere de tilbakeholdte gjenstander mot sikkerhetsstillelse, jf Brækhus: Pant og annen realsikkerhet (annen utgave, Oslo 1994) side 533 og 534 med videre henvisninger. I praksis vil spørsmålet som oftest være omn det er bergeren eller eieren som må ta initiativet for å få tvist om bergerens rettigheter avgjort ved søksmål.

til § 453

Paragrafen regulerer bergerens rett til å få forskudd på bergelønn eller særlig vederlag. Be­stemmelsen er ny og svarer til konvensjonen artikkel 22. Det er den domstol eller voldgiftsrett som skal pådømme bergerens krav som kan bestemme at det skal betales et slikt forskudd. Dersom sak om bergelønn eller særlig vederlag allerede er reist for en domstol (se utkastet § 454) eller voldgiftsrett, er det denne domstolen eller voldgiftsretten som har kompetanse etter denne paragrafen. Det er imidlertid ikke noe vilkår at det allerede er reist sak som nevnt; en domstol hvor sak om bergelønn eller særlig vederlag kan reises, må derfor også kunne fatte en slik midlertidig avgjørelse.

til § 454

Første ledd stemmer fullt ut med gjeldende § 448 annet ledd. Første punktum instituerer et spesielt bergingsverneting: søksmål til fastsettelse av bergelønn kan reises på det sted hvor bergingen er foretatt eller det bergede er brakt i land. Annet punktum fastsetter et særlig verneting i saken om fordeling av bergelønn etter utkastet § 451. Både første og annet punktum må suppleres med de alminnelige reglene om verneting i tvistemålsloven.

Annet ledd gir enkelte særlige prosessuelle regler og stemmer fullt ut med gjeldende § 448 tredje ledd.

til § 455

Bestemmelsen i første ledd er ny og svarer til konvensjonen artikkel 25. Etter gjeldende rett er det sterke begrensninger i adgangen til å ta arrest i utenlandske statsskip, jf tvangsfullbyrdelsesloven § 1-6. Denne bestemmelsen omfatter også lasten, hvis lasten føres på statsskip eller handelsskip for statsformål av offentligrettslig art. Tvangsfullbyrdelsesloven § 1-6 dekker imidlertid ikke de tilfellene hvor statseid last føres på et privat skip. Det er derfor nødvendig å ta inn en særskilt bestemmelse om dette.

I annet ledd er det av pedagogiske grunner tatt inn en henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven § 1-6.

Bestemmelsen i tredje ledd er også ny og svarer til konvensjonen artikkel 26. Formålet med bestemmelsen er å forhindre at slik last kommer forsinket frem til sitt bestemmelsessted. Bergernes interesser er her ivaretatt gjennom giverstatens sikkerhetsstillelse.

til § 461

Gjeldende § 461 fastsetter at York-Antwerpen-reglene 1974 om felleshavari vil gjelde i befraktningsforhold med mindre noe annet er avtalt. Reglene ble revidert i 1990, blant annet som en direkte følge av de nye bergingsreglene: det er nå fastsatt at særlig vederlag ikke kan gjøres gjeldende i felleshavari. Det er også fore­tatt enkelte endringer i York-Antwerpen-reglene i 1994, men disse er ennå ikke slått igjennom i internasjonal kontraktspraksis. Etter komiteens syn bør sjøloven i utgangspunktet henvise til den seneste utgaven av York-Antwerpen-reglene. Bestemmelsen bør derfor nå henvise til York-Antwerpen-reglene 1974 som endret i 1990.

For å ta høyde for at senere endringer kan gjøres til en del av norsk rett på en enkel måte, er det hensiktsmessig at Kongen gis hjemmel til å fastsette hvilken utgave av York-Antwerpen-reglene som skal gjelde. Hensett til reglenes innhold og deklaratoriske karakter, og at eventuelle endringer vil bli sendt på høring, er det ikke betenkeligheter knyttet til en slik hjemmel.

til § 501 første ledd nr 1 og 2

Nr 1 må endres slik at bestemmelsen om at fordring på bergelønn foreldes to år fra den fra den tid bergingsforetaket ble avsluttet, også gjelder for fordring på særlig vederlag etter § 449, jf konvensjonen artikkel 23 nr 1.

Endringen i nr 2 er bare en endring av en paragrafhenvisning.