1 Sammendrag

I 1991 oversendte Norsk Redaktørforening til Justisdepartementet forslag til endringer i injurielovgivningen. I Redaktørforeningens forslag ble det reist generell kritikk mot dagens injurielovgivning. Det ble anført at bestemmelsene var vanskelig tilgjengelige, uhensiktsmessig utformet og at det gjorde seg gjeldende stor rettsusikkerhet. Videre ble det fremhevet at dagens regler ikke ga tilstrekkelig muligheter for massemedia å bringe frem informasjon og meninger om kritikkverdige forhold til allmennheten.

Justisdepartementet ga Straffelovrådet i oppdrag å vurdere de konkrete forslag som var fremsatt av Redaktørforeningen. Redaktørforeningen foreslo bl.a. å oppheve mortifikasjonsinstituttet, oppheve adgangen til private straffesaker ved ærekrenkelser, oppheve strl. § 430 a om plikt til å publisere dom/forlik i injuriesak, krav om at dementi tillegges større betydning og at det lovfestes at fornærmede skal ha rett og plikt til å imøtegå fremsatte beskyldninger. Mandatet er i sin helhet inntatt i kapittel 2, mens Redaktørforeningens forslag er inntatt som vedlegg til nærværende utredning.

Kapittel 3 inneholder en oversikt over gjeldende rett på de områder som Redaktørforeningen har foreslått endret.

Kapittel 4 inneholder en fremstilling av relevant praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol i tilknytning til tolkningen av EMK artikkel 10.

Straffelovrådets vurderinger er inntatt i kapittel 5, mens lovutkastet er inntatt i kapittel 10.

Straffelovrådet har kun delvis kunnet tilrå de forslag som er fremsatt av Redaktørforeningen. Straffelovrådets faste medlemmer finner grunn til å fremheve at når Redaktørforeningen har satt norsk injurierett på dagsorden i den senere tid, synes det som om man ønsker utvidede rammebetingelser begrunnet i hensynet til ytringsfriheten for pressen, uten at man samtidig har vektlagt hensynet til personvernet i den grad rådets faste medlemmer mener er nødvendig.

Det foreligger dissens i rådet, da det sakkyndige medlem høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen slutter seg til Redaktørforeningens forslag og begrunnelse i sin helhet. Lorentzen har avgitt en særuttalelse som er inntatt i kapittel 6. Vedrørende spørsmålet om opphevelse av mortifikasjonsinstituttet har rådets faste medlem, høyesterettsdommer Karenanne Gussgard, sluttet seg til Lorentzens synspunkter. Videre har rådets leder, professor dr. jur. Henry John Mæland, avgitt en særuttalelse vedrørende spørsmålet om opphevelse av private straffesaker, se kapittel 7.

Ved spørsmålet om å oppheve mortifikasjonsinstitutett, jfr. kapittel 5.2, fremholder Straffelovrådets flertall bestående av professor dr. jur. Henry John Mæland, advokat Elsbeth Bergsland og førstestatsadvokat (nå universitetsstipendiat) Tor-Geir Myhrer, at mortifikasjonsinstituttet har funnet sin naturlige plass i norsk ærekrenkelsesrett og at mortifikasjon ofte blir brukt i praksis. En opphevelse vil medføre en klar svekkelse av personvernet i norsk rett, idet vilkårene for å vinne frem med mortifikasjon er lempeligere enn hva som gjelder ved krav om erstatning/oppreisning. Videre fremholdes at en slik endring vil øke rettsusikkerheten på dette rettsområdet. Dertil kommer at opphevelse av mortifikasjonsinstituttet vil få betydning for saksomkostningsansvaret, idet reglene om mortifikasjon fungerer som et sikkerhetsnett for saksøker mht. fordeling av omkostningene. Flertallet har ikke funnet dokumentasjon på at det i dag virkelig er grunn til eller behov for å svekke personvernet på ærekrenkelsesrettens område, slik en opphevelse av mortifikasjonsinstituttet vil innebære. Flertallet vil imidlertid tilrå at mortifikasjonsinstituttet overføres til sivilprosessens former. Dersom mortifikasjonsinstituttet skal oppheves må det etter flertallets mening vurderes å endre andre sider av injurielovgivningen bl.a. slik at det etableres regler som øker forutberegnelighet og som sikrer fornærmede et absolutt krav på økonomisk kompensasjon ved oppreisningsinstituttet.

Mindretallet, høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen og høyesterettsdommer Karenanne Gussgard, finner ikke at hovedbegrunnelsen om at mortifikasjonsreglene ivaretar behovet for et nøytral rettsmiddel i tilfeller hvor injurianten ikke kan ilegges straff og/eller erstatning, er tilstrekkelig til å opprettholde et regelverk som dels virker kompliserende på prosessen, se kapittel 6.3. Det anføres at man i praksis finner svært få tilfeller hvor mortifikasjon har selvstendig betydning hensett til andre reaksjoner som står til rådighet. Mindretallet er videre ikke enig i at en avvikling av mortifikasjonsinstituttet innebærer noen egentlig svekkelse av personvernet. Selv om mortifikasjonsinsti­tuttet overføres til sivilprosessen, vil reglene fortsatt virke kompliserende. Mindretallet mener at oppreisningsinstituttet kan ivareta de hensyn som mortifikasjonsinstituttet i dag ivaretar. Endelig anføres det at hensynet til fordeling av saksomkostningene, kan løses gjennom en egen bestemmelse hvoretter det overlates til rettens skjønn å fastsette hvem av partene som skal bære disse.

Selv om Straffelovrådets flertall ønsker å opprettholde mortifikasjonsinstituttet, tilrås det at adgangen til å mortifisere pliktmessige utsagn fra offentlige tjenestemenn begrenses. Mindretallet støtter subsidiært dette. Det fore­slås også en viss begrensning i adgangen til å mortifisere referat og gjengivelser av pliktmessige utsagn fra offentlige tjenestemenn hvor det foreligger en aktverdig grunn til å gjengi beskyldningen og gjengivelsen ikke er kritikkverdig pga. formen eller måten den er skjedd på mv.

Rådet foreslår videre i kapittel 5.3 at det inntas en uttrykkelig rettsstridsreservasjon i strl. § 247.

De faste medlemmer i rådet kan ikke anbefale at fornærmede pålegges en beriktigelsesplikt, se kapittel 5.4. Rådets faste medlemmer frykter at en slik ordning kan medføre at media tar lettere på ansvaret for å undersøke en sak skikkelig før de publiserer den. Videre mener rådets faste medlemmer at dementi fra medias side i dag blir tillagt rimelig vekt, og kan heller ikke tilrå noen endringer på dette punkt.

Straffelovrådets faste medlemmer kan ikke tilrå en opphevelse av strl. § 430 a, men mener at redaktørens plikter til publisering av dom/forlik i injuriesak etter bestemmelsen bør endres på visse punkter, slik at kun et sammendrag av dommen tas inn i publikasjonen, og at publiseringen gis et oppslag som god presseskikk tilsier. Videre foreslås det at plikten etter nevnte bestemmelse begrenses til rettskraftige dommer.

I kapittel 5.6 foreslår rådet at adgangen til å reise privat straffesak for ærekrenkelser oppheves. Spørsmålet er vurdert i forhold til berettigelsen av private straffesaker generelt, og rådet deler meget av den kritikken som tidligere generelt er fremsatt mot instituttet. Rådet har imidlertid ansett det noe problematisk kun å oppheve adgangen til private straffesaker for injurier. Rådet har imidlertid lagt avgjørende vekt på at vernet om den personlige ære er tilstrekkelig ivaretatt gjennom andre reaksjoner og at straffekrav i praksis har underordnet betydning. Det fremheves at en opphevelse av adgangen til private straffesaker vil medføre et større ansvar for politi og påtalemyndighet til å reise offentlig straffesak for injurier enn i dag. Ved overtredelse av strl. § 248 – ærekrenkelser mot bedre vitende – tilrår rådet at offentlig påtale bør skje etter begjæring fra fornærmede.

Som nevnt ovenfor vil rådets flertall anbefale at mortifikasjonsinstituttet overføres til sivilprosessens former, se kapittel 5.7. Denne endring vil forenkle prosessen noe. Mortifikasjonskrav vil for øvrig kunne medtas som borgerlig rettskrav i offentlig straffesak. En del av særreglene som gjelder for ærekrenkelsessaker etter straffeprosessloven foreslås inntatt i et nytt kapittel 34 i tvistemålsloven. I dette kapittel foreslås for øvrig de nærmere regler om mortifikasjon inntatt.

Rådet har videre funnet å anbefale at søksmåls­fristen for mortifikasjon reduseres fra tre til ett år, se kapittel 5.8. Rådets faste medlemmer forutsetter imidlertid at den alminnelige foreldelsesfristen på tre år for å fremme krav om erstatning/oppreisning blir opprettholdt også ved ærekrenkelser.

Kapittel 6 inneholder som nevnt en særruttalelse fra Lorentzen i forbindelse med Straffelovrådets vurderinger om endringer i injurielovgivningen. I kapittel 6.2 utdypes spørsmålet om beriktigelsesplikt for fornærmede. Lorentzen fremhever at hensynet til ytrings- og handlefriheten tilsier at den som føler seg ærekrenket, tar til motmæle gjennom argumentasjon og gjendrivelse istedenfor søksmål om straff, mortifikasjon og erstatning. I kapittel 6.4 etterlyser Lorentzen en mer inngående drøftelse av rettsstridsbegrepet. Lorentzen mener at gjeldende rett er uavklart mht. begrepets rekkevidde. Det fremheves også at det synes å være en utvikling i mer liberal retning mht. hva som rammes av § 247. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg synes å påvirke denne rettsutvikling mer enn Høyesterett.

Kapittel 7 inneholder en særuttalelse fra Mæland vedrørende spørsmålet om opphevelse av private straffesaker.

De foreslåtte endringer vil ikke innebære nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser. Det er riktignok forutsatt at politi og påtalemyndighet får et større ansvar for å reise offentlig straffesak dersom adgangen til privat straffesak skal oppheves. Dette antas likevel neppe å medføre store konsekvenser.