5 Straffelovrådets vurdering

5.1 Innledning

Straffelovrådet skal i dette kapittel vurdere de forslag som er fremsatt av Norsk Redaktørforening. 1 Samlet vil forslagene innebære en utvidelse av pressens rammebetingelser, men de vil samtidig medføre en svekkelse av personvernet. I den forbindelse bør nevnes at det i nyere tid har vært fremsatt atskillig kritikk mot injurielovgivningen med krav om økt personvern, altså kritikk i motsatt retning av hva som nå er fremholdt av Norsk Redaktørforening, og da under henvisning til utglidninger innen deler av norsk presse. 2 Det har samtidig fra ulike hold vært fremsatt flere forslag til lovendringer for økt personvern. 3 Innledningsvis finner rådet derfor grunn til å bemerke at man ikke har tatt sikte på en fullstendig revisjon av straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser. Rådet har således ikke tatt stilling til tidligere fremsatte forslag til økt personvern. Mandatet er begrenset til å vurdere de konkrete forslag som nå er fremsatt av Norsk Redaktørforening, se ovenfor under kapittel 2 hvor mandatet er gjengitt.

Rekkefølgen i fremstillingen i dette kapittel avviker noe fra rekkefølgen i Redaktørforeningens forslag. Ved behandlingen av det enkelte spørsmål vil det bli vist til nummereringen av forslagene i Redaktørforeningens innstilling.

Rådets medlemmer har delt seg i synet på forslagene som er fremsatt av Redaktørforeningen. Det sakkyndige medlem, Pål W. Lorentzen, slutter seg til Redaktørforeningens forslag og begrunnelse. På de punkter hvor de faste medlemmer ikke har fulgt opp Redaktørforeningens forslag, viser Lorentzen til Redaktørforeningens utredning og særuttalelsen inntatt i kapittel 6. Vedrørende spørsmålet om å oppheve mortifikasjonsinstituttet har rådets faste medlem, Karenanne Gussgard, sluttet seg til Lorentzens syn. Det vises til fremstillingen nedenfor i kapittel 6.3. Henry J. Mæland har en tilleggsuttalelse vedrørende spørsmålet om å oppheve adgangen til å reise privat straffesak ved ærekrenkelser se kapittel 7 nedenfor. Mindretallet fremmer ikke noe eget lovforslag.

5.2 Mortifikasjon

5.2.1 Bør mortifikasjonsinstituttet oppheves?

Norsk Redaktørforening har i punkt 5, foreslått mortifikasjonsinstituttet opphevet. Redaktørforeningen fremholder at det oppstilles for strenge beviskrav mht. beskyldningens sannhet og at mortifikasjonsinstituttet sjeldent benyttes alene, idet fornærmede normalt også fremmer krav om erstatning og oppreisning. Dessuten fremheves det at mortifikasjonspåstanden kan endres eller utvides under den skriftlige saksforberedelsen, noe som bidrar til å komplisere saksøktes forsvar. Videre anføres det at påstand om mortifikasjon medfører at saken må gå i straffeprosessens former, noe som bidrar til en prosessuell komplisering av saken. Det anføres også at mortifikasjon er et institutt som er ukjent utenfor Island, Danmark og Norge.

Straffelovrådet har som nevnt delt seg mht. dette spørsmål. Et mindretall, Gussgard og Lorentzen, vil oppheve mortifikasjonsinstituttet, mens Straffelovrådets flertall, Myhrer, Bergsland og Mæland, mener at mortifikasjon er et innarbeidet institutt som har funnet sin naturlige plass i norsk ærekrenkelsesrett.

Flertallet vil fremheve at mortifikasjonsinstituttet senest ble vurdert på bakgrunn av en betenkning avgitt av høyesterettsdommerne Trygve Bendiksby og Axel Heiberg i 1956, 4 og en etterfølgende utredning av Straffelovrådet avgitt i 1960.

Bendiksby og Heibergs mandat var begrenset til å vurdere: mortifikasjon av rettspliktige og dermed beslektede utsagn. 5 I innstillingen peker Bendiksby og Heiberg på det forhold at selv om mortifikasjon er ment å være et nøytralt reaksjonsmiddel, oppleves det i faktisk henseende som et onde for saksøkte, og de tilrådde enkelte begrensninger i mortifikasjonsadgangen for rettspliktige uttalelser innen rettspleien. De ville derimot ikke gå så langt som å tilrå begrensninger i mortifikasjonsadgangen for rettspliktige uttalelser fra offentlige tjenestemenn generelt, idet de mente at det fort­satt burde være mortifikasjonsadgang i disse tilfellene. 6

Etter at betenkningen fra Bendiksby og Heiberg forelå, ble mortifikasjonsinstituttet vurdert av Straffelovrådet. Straffelovrådet var enig med Bendiksby og Heiberg i at mortifikasjonsadgangen burde begrenses ved pliktmessige uttalelser i rettspleien, og rådet tilrådde også begrensninger i mortifikasjonsadgangen for pliktmessige utsagn fra offentlige tjenestemenn. Straffelovrådet reiste i sin innstilling samtidig også spørsmål om mortifikasjonsinstituttet burde oppheves. Dette ble imidlertid avvist av rådet, Justisdepartementet og senere også av Stortingets justiskomite. 7 Straffelovrådets begrunnelse den gang hitsettes i sin helhet:

«Bør adgangen til mortifikasjon helt oppheves?

Når man opptar til overveielse spørsmålet om hvorvidt adgangen til mortifikasjon av pliktmessige uttalelser m.v. bør begrenses, er det naturlig også å ta standpunkt til om det er grunn til å beholde adgangen til mortifikasjon i det hele tatt, eller om mortifikasjonsinstituttet helt bør oppheves. Dette spørsmål kan det være så meget mere rimelig å reise som Norge og Danmark er de eneste land som vites å praktisere mortifikasjon av ærekrenkende beskyldninger.

Det ville imidlertid være forhastet herav å slutte at adgangen til mortifikasjon er en overflødig eller mindre godt begrunnet del av vår injurielovgivning. Når man skal vurdere om mortifikasjonsinstituttet er på sin plass i et lands lovgivning, må man se spørsmålet i sammenheng med landets lovgivning og rettspraksis i injuriesaker i det hele tatt. Både disse lovregler og – ikke minst – rettspraksis i de forskjellige land viser i flere retninger betydelige avvikelser fra de tilsvarende forhold i Norge, således både med hensyn til adgangen til å føre sannhetsbevis, anvendelse av straff og ileggelse av erstatning for ærekrenkende uttalelser. Også rettergangsreglene for behandlingen av slike saker spiller her inn. Hvert land har i tidens løp utviklet sitt eget reaksjonssystem og sin egen rettspraksis for injuriesaker. Denne utvikling har sammenheng med rettstradisjonene i det hele tatt i vedkommende land, og er nok også influert av folkets særegne lynne og tilvante forestillinger.

Injurielovgivningen i forskjellige fremmede land er det gitt en oversikt over i tillegget til høyesterettsdommerne Bendiksby og Heibergs betenkning side 52-56. Det kunne ligge særlig nær for oss å sammenligne vår lovgivning med rettsreglene i Sverige som er vårt nærmeste naboland og hvor samfunnsforholdene i mange retninger har likhetspunkter. Man har der aldri praktisert mortifikasjon av ærekrenkelser. Det er imidlertid å merke at Norge og Sverige i det store og hele har temmelig forskjellige rettstradisjoner, og ikke minst gjelder dette på injurielovgivningens område. Et karakteristisk trekk ved den svenske injurielovgivning har hittil vært den meget begrensede adgang til å føre sannhetsbevis og den virkning dette har hatt for praksis, nemlig at det relativt sjelden reises saker om ærekrenkelser, da den fornærmede på grunn av bevisreglene har liten mulighet for å kunne få noen egentlig oppreisning. Videre må lovgivningen om ærekrenkelser i trykt skrift sees i sammenheng med de særegne regler for tryckfrihetsmål.

Den svenske Straffrättskommitte har i sitt Förslag till brottsbalk av 1953 også gitt utkast til nye regler om ærekrenkelser. Den fore­slår her en betydelig utvidelse av adgangen til å føre sannhetsbevis, men går ikke inn på noen nærmere drøftelse av spørsmålet om mortifikasjon. Den sier herom, side 191:

«Det kunde övervägas att för de fall där utredning vinnes att beskyllningen var ogrundad införa en bestämmelse att domstol skulle på yrkande av den beskyllde kunna förklara beskyllningen död och maktlös, s.k. mortifikation. En dylik bestämmelse, som skulle vara tillämplig även i fall där de subjektiva förutsättningarna för straffbarhet ej vore uppfyllda, finnes i såväll dansk som norsk lag. I tryckfrihetsmål kunde det vara av värde att en sådan fråga underställdes juryns bedömande. Eftersom i regel själva domsmotiveringen i mål om förtal torde bliva tillräcklig för att bereda den förnärmade upprättelse i nu avsedda fall och då mortifikationsinstitutet saknar tradition i svensk rätt, har i förslaget dock icke upptagits någon bestämmelse av antytt slag.»

Mens mortifikasjonen således savner tradisjon i svensk rett, er det i Norge i utpreget grad ved rettstradisjonen at mortifikasjonsinstituttet har utviklet seg og at reglene har festnet seg. Det må sies at både før og etter straffeloven av 1902 har adgangen til mortifikasjon vært betraktet som et nærmest selvfølgelig ledd i injurielovgivningen. Det fortjener en særlig oppmerksomhet at det nettopp er gjennom rettspraksis at reglene om mortifikasjon har utviklet seg, uten inngrep av lovgivningen, som et utslag av hva man har funnet å være en rimelig og hensiktsmessig løsning for å tilfredsstille det behov som den fornærmede har for såvidt mulig å avverge skadevirkningen av en ubeføyet beskyldning. Bestemmelsene om mortifikasjon i straffeloven av 1902 var iallfall i det vesentlige bare en stadfestelse av den rettspraksis som hadde utviklet seg gjennom et meget langt tidsrom.

Adgangen til mortifikasjon må man anta har hatt innvirkning på bruken av andre reaksjonsformer, såsom straff og erstatning. Om man opphevet mortifikasjonsinstituttet, måtte man samtidig ha for øye om det behov som dette institutt dekker, ville bli tilfredsstillende fylt på annen måte. Det må i så måte merkes at straff – bøter eller fengsel – blir forholdsvis lite brukt i injuriesaker hos oss. Loven gir adgang til å frita for straff den som har uttalt seg i aktsom god tro, og det synes i rettspraksis å være en tilbøyelighet til å anvende disse regler og i stedet bruke mortifikasjon som en tilstrekkelig reaksjon.

Det er således vanskelig å oppnå domfellelse til straff eller erstatning og på denne måte skaffe den fornærmede oppreisning. Ved lovendringen i 1939 ble riktignok adgangen til å gjøre ansvar gjeldende utvidet når injurianten ikke har vært pliktig eller nødsaget til å uttale seg og heller ikke har uttalt seg til berettiget varetagelse av eget eller andres tarv. I så fall kan han nå idømmes straff og erstatning også om han har vært i aktsom god tro, selv om ikke beskyldningen er fremsatt offentlig. Men det synes ikke som dette har hatt nevneverdig innvirkning på rettspraksis. I svært mange tilfelle vil det jo kunne sies at injurianten har uttalt seg til berettiget varetagelse av eget eller andres tarv, og da er det ikke adgang til - og ville også oftest være lite rimelig – å ilegge ham straff eller erstatning, såfremt han ikke har vist mangel på tilbørlig aktsomhet. Allermest i slike tilfelle er det grunn til å ha andre midler til å skaffe den fornærmede oppreisning, så han ikke skal påføres skade på sitt gode navn og rykte med de forskjelligartede følger dette kan ha. Mortifikasjon frembyr seg her som et nærliggende og formålstjenlig middel til såvidt mulig å oppnå dette.

Det kan også nevnes at i ærekrenkelsessaker som behandles for lagmannsrett, gir lagretten sitt svar på skyldspørsmålet ved et nakent ja eller nei på det stillede spørsmål. Blir svaret nei, kan man ikke av avgjørelsen se om tiltalte (saksøkte) er frifunnet fordi sannheten av ærekrenkelsen er funnet bevist eller av andre grunner. Man kan derfor her ikke anføre at domsmotiveringen er egnet til å gi den fornærmede oppreisning (jfr. den svenske Straffrättskommitténs uttalelse som er sitert foran). Man bør heller ikke overvurdere betydningen av de uttalelser som retten gir i premissene. Det er en begrenset krets av personer som gjør seg kjent med dommens premisser. For de fleste vil det avgjørende være hva konklusjonen går ut på.

Visstnok kan det sies at den fornærmede ikke alltid vil oppnå en fullstendig oppreisning ved mortifikasjon, særlig når det – som hos oss – er injurianten som har bevisbyrden for sannheten av beskyldningen. Men dette synes ikke å være noen vesentlig innvending mot mortifikasjonsinstituttet – ja, neppe noen begrunnet innvending i det hele tatt. Om den fornærmede ikke alltid oppnår f u l l oppreisning for sitt omdømme, så får han da iallfall noen. Og i svært mange tilfelle vil mortifikasjon være den beste form for oppreisning som den fornærmede kan få. Den offentlige konstatering ved dom av at beskyldningen kjennes død og maktesløs, tjener både til å avbøte den krenkelse av æresfølelsen som beskyldningen har påført den fornærmede, og til å motvirke den skade på hans omdømme som han er påført. Dette gjelder særlig i de tilfelle hvor straff eller erstatning ikke blir idømt, men har også betydning ved domfellelse, fordi det ved mortifikasjonen blir uttrykkelig tilkjennegitt i domsslutningen at beskyldningen har vært ubeføyet.

På den annen side må man naturligvis også ta hensyn til de virkninger en mortifikasjon har for den som har fremsatt beskyldningen. Det må da først og fremst presiseres at mortifikasjonen ikke har til formål å påføre ham noe onde. Den har således ikke karakter av noen form for straff. Den er ikke engang ment å inneholde noen bebreidelse overfor injurianten eller å ha skadelige virkninger for hans omdømme. Den er i det hele tatt ikke rettet m o t ham, men er bare en konstatering av at sannheten av beskyldningen ikke er bevist.

Høyesterettsdommerne Bendiksby og Heiberg har i sin betenkning side 51 fremholdt at mortifikasjonen – på lignende måte som straffen – er et onde for den mortifikasjonen er rettet mot, jfr. også bemerkningene i betenkningen side 34-35 og uttalelser under voteringen i ­høyesterettssaken i Rt. 1955 side 143 og 145-146.

Straffelovrådet skal bemerke at selv om det er en stor forskjell på straff og mortifikasjon, vil likevel en mortifikasjonsdom regelmessig f ø l e s som et onde for den som har fremsatt beskyldningen og derfor er saksøkt eller tiltalt i injuriesaken. Det er gjerne et ubehag forbundet med å ha tapt en sak, og han risikerer at flere eller færre mennesker vil oppfatte forholdet slik at det i større eller mindre grad kan bebreides ham at han har fremkommet med en uholdbar ærekrenkelse, ja, kanskje også at han har fart med slarv – alt etter beskyldningens art og forholdene omkring saken. Dessuten vil saken regelmessig påføre ham utgifter.

Høyesterettsdommerne Bendiksby og Heiberg har i sin betenkning side 35 ff. fremholdt angående r e t t s p l i k t i g e uttalelser at det må skje en avveiing og vurdering av hvilke hensyn bør veie tyngst, enten hensynet til den fornærmedes interesse i å oppnå oppreisning for en presumptivt ubeføyet ærekrenkelse, eller hensynet til at injurianten ikke skal påføres tap eller ubehag som følge av at han i god tro har fremsatt en beskyldning. Straffelovrådet er også av den oppfatning at når det gjelder rettspliktige uttalelser vil hensynet til injurianten regelmessig ha en særlig vekt. Man vil i et senere avsnitt komme tilbake til spørsmålet om begrensninger i adgangen til mortifikasjon av uttalelser av denne art.

For a n d r e ærekrenkende beskyldninger kan det ikke være tvilsomt at det er hensynet til den fornærmedes interesser som må tillegges den største vekt. Hensynet til injurianten vil her være tilstrekkelig tilgodesett ved at han er fritatt for straff når han har uttalt seg til berettiget varetagelse av eget eller andres tarv og har vist tilbørlig aktsomhet. Derimot vil hensynet til den fornærmede være dårlig varetatt ved at injurianten kan idømmes straff i de tilfelle da bestemmelsene i § 249 ikke medfører straffrihet. Det fortjener i denne forbindelse å bemerkes at bestemmelsene om straffrihet i praksis kan tøyes ganske langt. Og selv om injurianten er i den stilling at han har uttalt seg til berettiget varetagelse av eget eller andres tarv og har vist tilbørlig aktsomhet, er det dog han som er kommet i skade for å ha krenket en annens ære, og det er derfor ikke urimelig at det er han som bør ha risikoen for at den beskyldning han har fremsatt, ikke kan bevises å være sann. Om han ikke kan idømmes straff, vil det derfor sjelden fortone seg som urimelig at hans ærekrenkende beskyldning blir mortifisert når dens sannhet ikke bevises. Skulle det ikke være adgang hertil, ville det kunne medføre at beskyldningen påførte den fornærmede en skade og en krenkelse som var betydelig større enn det tap og det ubehag som en mortifikasjon ville medføre for injurianten.

Det har vært anført at adgangen til mortifikasjon betyr et inngrep i den alminnelige ytringsfrihet. Det kan imidlertid ikke med noen rimelighet hevdes at det er et uberettiget inngrep i ytringsfriheten at en ærekrenkende beskyldning kan kreves mortifisert ved dom når sannheten av beskyldningen ikke kan bevises.

Straffelovrådet er derfor av den oppfatning at mortifikasjonsinstituttet bør beholdes som et ledd i vår injurielovgivning, om enn med visse begrensninger. Mortifikasjon er et praktisk og adekvat uttrykk for den oppreisning som det er mulig å gi den fornærmede og som det også er rimelig å gi ham, selv om man tar i betraktning injuriantens berettigede interesser. Blir injurianten idømt straff og/eller erstatning, har han ingen grunn til å motsette seg at retten uttrykkelig også uttaler i domsslutningen at beskyldningene kjennes døde og maktesløse. Blir han ikke idømt straff eller erstatning, er hensynet til å kunne skaffe den fornærmede oppreisning på annen måte særlig tungtveiende og vil som foran nevnt i alminnelighet overskygge de hensyn man skylder å ta til den som har fremsatt ærekrenkelsen. Rådet mener også at det er grunn til å legge betydelig vekt på at mortifikasjonsinstituttet har dype røtter i vår rettstradisjon og er blitt et tilvant og betydningsfullt ledd i vår rettspraksis. Det ville dessuten være vanskelig å ha oversikt over virkningene av at det ble opphevet.

En begrensning i adgangen til å kreve mortifikasjon vil Straffelovrådet dog foreslå når den fremsatte beskyldning før hovedforhandlingen er tilbakekalt på en måte som retten finner tilfredsstillende for den fornærmede, se nedenfor side 25-26 og lovutkastets § 253 nr. 2. For rettspliktige uttalelser o.l. foreslår man innført begrensninger som vil bli omtalt i følgende avsnitt.» SRI 1960 s. 14-17.

Straffelovrådets flertall kan i dag i det vesentlige tiltre den begrunnelsen som ble gitt forrige gang spørsmålet ble vurdert.

Rådets flertall bemerker at mortifikasjonsinstituttet hos oss utgjør et viktig element i det regelverket som ivaretar vernet om den personlige ære. I de fleste tilfeller hvor det blir reist injuriesak, benytter saksøker seg av instituttet. I ca. 75% av de om lag 60 saker som er gjengitt i Norsk Retstidende for perioden 1959-94 er det tatt med mortifikasjonskrav. Kravet fremmes naturligvis i så mange saker fordi saksøker ser seg tjent med det selv om det kan bidra til en viss komplisering av saken. I de fleste tilfeller fremmes mortifikasjonskrav sammen med krav om erstatning/oppreisning, 8 ofte også sammen med straffekrav, 9 noen få ganger sammen med straffekrav alene, 10 og noen ganger som rene mortifikasjonssaker. 11 I flere av de sistnevnte saker synes mortifikasjon også å være det eneste anvendelige reaksjonsmiddel. 12 I materialet fra den nevnte periode foreligger noen få injuriesaker hvor det alene blir fremmet straffekrav, 13 og også noen injuriesaker som fremmes som sivile søksmål med krav om erstatning og oppreisning. 14

Opphevelse av mortifikasjonsinstituttet vil innebære en svekkelse av personvernet i norsk rett. Vilkårene for å vinne frem i en mortifikasjonssak er nemlig lempeligere enn hva som gjelder ved krav om erstatning/oppreisning, idet mortifikasjon oppnås uten hensyn til om injurianten kan bebreides. For å oppnå mortifikasjon er det tilstrekkelig 1) at det foreligger en ærekrenkende beskyldning som har de objektive merker som angis i strl. § 247, 2) at det er adgang til å føre sannhetsbevis og 3) at sannhetsbevis ikke blir ført. Det er således ikke noe vilkår at øvrige objektive eller subjektive betingelser for å straffe ærekrenkeren foreligger. I visse tilfeller vil imidlertid også hensynet til ytringsfriheten være til hinder for mortifikasjon, 15 men vesentlig er at mortifikasjonsdom kan gis selv om ærekrenkeren ifølge straffelovens § 249 nr. 3 er straffri fordi han har vært pliktig eller nødsaget til å uttale sig eller har uttalt sig til berettiget varetagelse av eget eller andres tarv, se dokumentasjonen nedenfor.

Vilkårene for straffansvar og erstatningsansvar ved ærekrenkelser er stort sett sammenfallende. 16 Avgjørende blir normalt også ved erstatning om ytreren kan gå fri ansvar etter § 249 nr. 3. 17 Lovens system innebærer derfor at saksøker kan gis medhold i mortifikasjon, selv om ytreren frifinnes, det være seg for krav om straff eller erstatning/oppreisning. Rett nok har culparegelen i strl. § 249 nr. 3 blitt tolket strengere vis à vis massemedia enn hva Straffe­lovrådet i 1960 la til grunn, slik at oppreisning i dag blir tilkjent oftere. Det gjelder imidlertid fortsatt et culpakrav ved straff og erstatning. 18 Et slik krav gjelder ikke ved mortifikasjon - på dette området er ansvaret objektivt. Dette henger sammen med at mortifikasjon etter loven ikke er straff og at reaksjonen heller ikke er ment å være noen forføyning til skade for ærekrenkeren slik som erstatning/oppreisning. Mortifikasjon er bare en domstols formelle konstatering av at det ikke er ført bevis for sannheten av en ærekrenkende beskyldning i et tilfelle hvor injurianten har vært gitt anledning til å føre bevis for sin påstand. Meningen med mortifikasjon er å gi et middel til å gjenopprette æren for den fornærmede.

Mindretallet fremholder nedenfor under i kapittel 6.3.3 at culpakravet i strl. § 249 nr. 3 praktiseres så strengt, at bestemmelsen i dag har mer teoretisk enn praktisk interesse som benådningsbestemmelse. Senere uttaler mindretallet rett nok også: Selvfølgelig er det riktig, som påpekt av flertallet, at vilkårene for straff og erstatning/oppreisning og mortifikasjon er forskjellige. Men samtidig tilføyer mindretallet: Spørsmålet er likevel hvor stor praktisk betydning denne forskjell har i det overveiende antall saker. Mindretallets beskrivelse av de rettslige vilkår synes med dette noe uklar. Flertallet er enig i at culpakravet i § 249 nr. 3 har blitt tolket strengt vis á vis media, men beskrivelsen av rettstilstanden overdrives dersom mindretallet i denne delen av dissensen mener å antyde at vilkårene for straff/oppreisning og mortifikasjon for det praktiske rettsliv er så godt som sammenfallende. 19

Mindretallets beskrivelse av forholdet mellom straff/oppreisning og mortifikasjon baserer seg imidlertid først og fremst på et postulat om domstolenes praksis. Argumentet går ut på at det i praksis forekommer sjeldent at mortifikasjon vil ha selvstendig betydning hensett til at saksøker vil kunne få medhold i krav på straff og oppreisning. Mindretallet illustrerer dette ved å vise til en gjennomgåelse av Lovdata av høyesterettspraksis etter 1950, og at dette lovdatasøket viste at spørsmålet bare har vært oppe for Høyesterett i én sak i avledet form.

Etter flertallets syn gir denne beskrivelsen ikke et riktig bilde av den betydning mortifikasjonen har i rettspraksis. Kildematerialet i Lovdata er meget utilstrekkelig. Skal vi få et realistisk bilde av praksis, må vi undersøke praksis mer dyptgående. Og hensett til de rettsmiddelreglene som gjelder, 20må særlig underrettspraksis undersøkes. Flertallet har dog ikke sett seg tid til å foreta noen systematisk gjennomgang av norsk underrettspraksis, men flertallet har gjennomgått de dommer som finnes trykt i Norsk Retstidende etter 1950. Flertallet har i tillegg gjennomgått et utvalg på 73 underrettsdommer vedrørende media de siste år som er oversendt Straffelovrådet fra Institutt for Journalistikk, Fredrikstad.

Denne undersøkelsen ga følgende funn:

Når det gjelder forholdet mellom straffekrav og mortifikasjon vises til Rt. 1955 s. 137 (Høyesterett i plenum – talsmann for flertallet) s. 139:

«Fra [A’s] side er det gjort gjeldende at man må forstå straffelovens § 253 – på samme måte som straffebestemmelsene i loven – med den selvfølgelige begrensning at uttalelsen objektivt sett må være rettsstridig for at den skal kunne kreves mortifisert. Heri legger han bl.a. at det ikke kan gis dom for mortifikasjon overfor et vitne som har avgitt en pliktig uttalelse innenfor sakens ramme, og som har vist tilbør­lig aktsomhet. Jeg er ikke enig i denne betraktning. Resonnementet må så vidt jeg forstår føre til at de objektive betingelser for straff og for mortifikasjon skulle falle sammen. Men dette er åpenbart ikke lovens standpunkt. Mortifikasjon er ikke straff, og de særlige grunner som kan gjøre en ærekrenkende beskyldning straffri – jfr. straffelovens kap. 3 og især dens § 249 nr. 3 – kan ikke få anvendelse når det gjelder mortifikasjon. ...»

Det vises også til Rt. 1970 s. 1087 (s. 1090) hvor det uttales:

«... Heller ikke har det i forbindelse med spørs­målet om mortifikasjon noen betydning at NTB har vist forsiktighet ved på forhånd å forelegge innholdet av meldingen for Riksrevisjonens sjef. De momenter som her er nevnt kommer i tilfelle først inn ved avgjørelsen av kravene om straff, erstatning og oppreisning som ikke foreligger til behandling i denne omgang.»

For forholdet mellom straff og mortifikasjon vises det også til Rt. 1968 s. 826 (herredsrettens dom inntatt s. 833-838), Rt. 1974 s. 1397 (herredsretten) og Oslo byretts dom av 13. april 1994 (saksnr. 90-3216 A/21) s. 13. I disse saker frifinnes saksøkte for straff, men det blir gitt dom for mortifikasjon. Se for øvrig uttalelser i Rt. 1994 s. 506 (s. 515).

I mange ærekrenkelsessaker kombineres mortifikasjonskrav med erstatning/oppreisning. Spesielt vedrørende forholdet mellom mortifikasjon og oppreisning/erstatning foreligger det flere dommer de siste ti-år som illustrerer at saksøker kan vinne frem med krav om mortifikasjon uten å bli tilkjent oppreisning/erstatning (enten fordi det ikke foreligger culpøs handling eller fordi erstatning avvises under henvisning til det fakultative skjønn i skl. § 3-6), se f.eks. Rt. 1971 s. 494 (herredsrettens dom – se domsslutningen inntatt i Rt. 1971 s. 494 (s. 495)), Rt. 1974 s. 1397 (herredsretten – ikke forsettlig og/eller culpøst), Rt. 1978 s. 590 (byrettens dom inntatt i Rt. 1978 s. 590 (s. 601-602) – fakultativt skjønn), Rt. 1978 s. 1498 (byrettens dom inntatt i Rt. 1978 s. 1498 (s. 1506) – fakultativt skjønn), Rt. 1989 s. 759 (se forutgående dom fra Senja herredsrett av. 12. april 1989 (saksnr. 80/1988) s. 11 – fakultativt skjønn), Oslo byretts dom av 7. januar 1994 (saksnr. 92-01380) s. 18 (fakultativt skjønn), Oslo byretts dom av 13. april 1992 (saksnr. 90-3216 A/21) s. 13 (ikke culpøst) og Rana herredsretts dom av 10. januar 1994 (saksnr. 90-00044M) s. 15-16 (fakultativt skjønn). Se også Oslo byretts dom av 17. november 1994 (saksnr. 94-01722 A/60) som alene illustrerer at oppreisning ikke ble gitt selv om grunnvilkårene om skyld i skl. § 3-6 var til stede.

Flertallet finner også grunn til å påpeke at det blant de ærekrenkelsessaker som har vært fremmet som rene sivile søksmål, forekommer flere ganger at saksøkte frifinnes under henvisning til at vilkårene i strl. § 249 nr. 3 er oppfylt eller at saksøkte ikke har opptrådt uaktsomt, jfr. Stavanger byretts dom av 13. februar 1990 (saksnr. 440/89 AIV) s. 26-27 (ikke culpøst), Bergen byretts dom av 20. desember 1991 (saksnr. 91-22) s. 60 (ikke culpøst), Oslo byretts dom av 30. januar 1992 (saksnr. 90-00523 A/11) s. 48-49 (ikke culpøst) og Oslo byretts dom av 7. mars 1994 (saksnr. 92-01822 A/45) s. 16-19 (ikke culpøst). I slike tilfeller kunne det blitt gitt dom for mortifikasjon dersom saksøker hadde fremmet slikt krav. 21

På bakgrunn av ovenstående må rådets flertall si seg uenig når mindretallet fremhever ... at en avvikling av mortifikasjonsinstituttet [ikke] innebærer noen egentlig svekkelse av personvernet. ... Hensett til den omfattende bruk av mortifikasjon som finner sted i norsk ærekrenkelsesrett, 22 og også hensett til at vilkårene for oppnå mortifikasjon er lempeligere enn vilkårene for å få tilkjent erstatning, er rådets flertall svært uenig i mindretallets vurdering.

Nå har mortifikasjon særlig betydning som æresoppreisning hvor straff eller erstatning ikke blir idømt, men rådets flertall er enig med Straffelovrådet i 1960 som den gang fremholdt at også hvor straff eller erstatning idømmes, har mortifikasjon betydning ... fordi det ved mortifikasjonen blir uttrykkelig tilkjennegitt i domsslutningen at beskyldningen har vært ubeføyet.23

I oversendelsen fra Norsk Redaktørforening blir det vist til at mortifikasjon er et reaksjonsmiddel som er ukjent utenfor Norge, Danmark og Island, hvilket skulle tilsi at man kan klare seg foruten. Flertallet er enig med Redaktørforeningen i at vernet om æren meget vel kan skje ved andre reaksjonsformer enn mortifikasjon. Men rådets flertall antar på samme måte som Straffelovrådet i 1960 at det på dette området er viktig å vurdere reaksjonssystemet i en helhet, hvor det bør tas hensyn til rettstradisjonen.

Forslagene fra Norsk Redaktørforening og rådets mindretall, går ut på både å oppheve adgangen til private straffesaker og mortifikasjon. Realiteten i disse forslag vil være at fornærmede i praksis kun vil stå tilbake med erstatnings- og oppreisningskrav. Dette vil i så fall innebære en omlegging av reguleringen av ærekrenkelser til ordningen i angelsaksisk rett. Den tradisjon som gjennom årene har blitt utviklet i ærekrenkelsesretten i angelsaksisk rett, er imidlertid annerledes enn vår. Angelsaksisk rett er bygget opp av til dels kompliserte regler med vilkår for ulike former for erstatning (special damages, general damages og punitive damages) avhengig av injuriens karakter. 24 Straffelovrådets flertall vil påpeke at reguleringen av injurier i angelsaksisk rett ikke er mindre komplisert enn den regulering rådets flertall tilrår – tvert om. Videre nevner flertallet at reglene gir fornærmede rettskrav på erstatning, og i praksis utmåles det til tider svært høye erstatningsbeløp. Etter norsk rett har den fornærmede ved en uaktsom ærekrenkelse ikke et absolutt krav på økonomisk oppreisning. En eventuell tilkjenning av oppreisning er fakultativ. Utmålingen beror på et diskresjonært skjønn fra domstolens side, og man har i Norge tradisjonelt kunnet opprettholde et lavere erstatningsnivå enn de land som bygger på angelsaksisk rett. Mortifikasjonsinstituttet har neppe vært uten betydning når det gjelder disse forhold. Rett nok har det skjedd en nivåhevning av oppreisningsbeløpene de senere år, men erstatningsnivået hos oss kan ikke sammenlignes med de svært høye beløp som undertiden utmåles f.eks. i amerikansk rett. En eventuell opphevelse av reglene om mortifikasjon vil derfor kunne foranledige en vurdering av om man må endre andre sider ved injurielovgivningen etter mønster av angelsaksisk rett, f.eks. slik 1) at fornærmede innrømmes et absolutt krav på økonomisk kompensasjon gjennom oppreisningsinstituttet, 2) at det utarbeides særskilte regler om ytringsprivilegier for på den måten å sikre rettssikkerhet og forutberegnelighet for henholdsvis saksøker og saksøkte, 25 3) at nivået på oppreisningsbeløpene heves ytterligere, og 4) at saksøker tilkjennes erstatning for saksomkostninger også i en del tilfeller hvor det utmåles et symbolsk oppreisningsbeløp. Slike endringer synes nødvendige for å fylle det tomrom som vil oppstå ved fravær av mortifikasjon. Det synes mindre aktuelt hos oss å vurdere behov for i større grad ta i bruk straff ved ærekrenkelser. 26

Rådets flertall vil for øvrig nevne at tilkjenning av et symbolsk erstatningsbeløp som mortifikasjonssurrogat slik mindretallet nevner, ikke gir den samme æresoppreisning som en mortifikasjonsdom. Som Straffelovrådet i 1960 påpekte bør man ... ikke overvurdere betydningen av de uttalelser som retten gir i premissene. Det er en begrenset krets av personer som gjør seg kjent med dommens premisser. For de fleste vil det avgjørende være hva konklusjonen går ut på.27 Saksøker vil rett nok ofte kunne kreve innholdet av dommen kunngjort, men også da vil mange feste seg ved domsslutningen. I saker som gjelder privat fremsatte ærekrenkelser, er kunngjøring uaktuelt og i slike saker har også selve domsslutningen ofte stor betydning for fornærmede. I det hele vil flertallet understreke at ærekrenkelsessaker spenner over et vidt spekter hvor mortifikasjon i dag i mange saker fyller et vesentlig behov for den saksøker som først og fremst ønsker en markering om renvaskelse.

Videre vil rådets flertall fremheve at mortifikasjon hos oss har blitt utviklet gjennom rettspraksis og at det på dette område nå fore­ligger en lang rettstradisjon, sogar tilbake til middelalderen. 28 Som Straffelovrådet fremholdt i 1960, har adgangen til mortifikasjon ... vært betraktet som et nærmest selvfølgelig ledd i injurielovgivningen. Det fortjener en særlig oppmerksomhet at det nettopp er gjennom rettspraksis at reglene om mortifikasjon har utviklet seg, uten inngrep av lovgivningen, som et utslag av hva man har funnet å være en rimelig og hensiktsmessig løsning for å tilfredsstille det behov som den fornærmede har for såvidt mulig å avverge skadevirkningen av en ubeføyet beskyldning. ...29

Dersom man skal avskaffe ordningen bør det kunne anføres tungtveiende argumenter. I denne forbindelse vil rådets flertall spesielt fremheve at det ikke er tilstrekkelig å vise til at kravet til sannhetsbevis praktiseres strengt. At den som har fremsatt en beskyldning bør bære ansvaret for dens sannhet, er velkjent innenfor strafferettspleien. Dersom påtalemyndigheten fremsetter en påstand om at en person har begått en straffbar handling, er det selvsagt at påtalemyndigheten også har bevisbyrden. Straffelovrådets flertall kan ikke se at det er grunnlag for en annen praksis i injuriesaker. 30 Det kan innebære en stor belastning å få ærekrenkende beskyldninger mot seg gjennom massemedia. Denne belastningen bør som hovedregel ikke tåles med mindre kjernen i beskyldningen er sann. Rådets flertall mener at strenge krav til sannhetsbevis vil bidra til å styrke den kritiske journalistikk. Journalister vil da være mer påpasselig mht. å ha dekning for at det de skriver er sant. På samme måte som i straffesaker generelt, bør man legge til grunn prinsippet om at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. I motsatt fall kan man få en journalistikk som i økende grad blir unøyaktig, misvisende og skandalepreget på bekostning av enkeltpersoners ære.

Flertallet peker også på at mortifikasjonsinstituttet styrker fornærmedes muligheter til å få publisert et dementi, spesielt i de tilfeller hvor det intet er å bebreide injurianten da beskyldningen ble fremsatt, men hvor man f.eks. i ettertid blir klar over at det ikke er grunnlag for beskyldningen. Flertallet viser i den forbindelse til bestemmelsen i strl. § 253 nr. 2 som uttaler at mortifikasjonskravet skal avvises dersom beskyldningen tas tilbake på en måte som retten finner tilfredsstillende for fornærmede. Det er for øvrig i samsvar med god presseskikk at organet på eget initiativ beriktiger uriktige meddelelser når man får kjennskap til feil av betydning. 31

Straffelovrådets flertall kan ikke se at Redaktørforeningens argument om at en mortifikasjonspåstand kan endres under den skrift­lige saksforberedelsen og dermed komplisere prosessen, kan begrunne opphevelse av mortifikasjonsinstituttet. Regelen i strpl. § 273 andre ledd innebærer at bevisførselen om beskyldningens sannhet tas opp med retten forut for hovedforhandlingen. Påberopes det nye bevis under hovedforhandlingen er det adgang til å avskjære disse, se strpl. § 295. Dagens regelverk tilsier at sakens bevistema skal tilrettelegges forut for hovedforhandlingen, og senere endringer i prosessen fra saksøkersiden er ikke alltid kurant, se som eksempel Rt. 1993 s. 1047. Straffelovrådets flertall kan for øvrig ikke se at de problemer som Redaktørforeningen har fremhevet med hensyn til endringer av tvistegjenstand under saksforberedelsen er spesielle ved mortifikasjon. I denne forbindelse bør nevnes at injuriesaker generelt har en tendens til å bli kompliserte. Det er mulig at man vil oppnå en viss forenkling ved en domstols håndtering av den enkelte sak dersom mortifikasjon oppheves, men forenklingen vil neppe være stor. Også når det fremmes krav om erstatning/oppreisning må domstolen ta stilling til de samme problemstillinger som gjelder for mortifikasjon, slik som tolkning av ulike utsagns ærekrenkende karakter og sannhetsbevis, se til illustrasjon Rt. 1994 s. 174 og 1994 s. 348. Men uansett om mortifikasjon som nevnt kan bidra til en viss komplisering av saken, vil rådets flertall fastholde ordningen av hensyn til personvernet.

Selv om man skulle legge til grunn, som fremholdt av Redaktørforeningen, at mortifikasjonsinstituttet sjeldent brukes alene, er dette ikke et avgjørende argument for å oppheve regelsettet. For det første må det antas at mortifikasjonskravet er svært viktig for fornærmede ved mange av de injuriesaker hvor det også er fremmet andre krav. For det andre vil mortifikasjon i noen tilfeller endog være det eneste formål med søksmålet. 32 Rådets flertall nevner som eksempel tilfeller hvor det fremsettes beskyldninger mot offentlige tjenestemenn, f.eks. om at en navngitt dommer eller polititjenestemann er korrupt. I slike tilfeller er det normalt langt viktigere for omtalte å få kjent uttalelsen død og maktesløs enn å bli tilkjent erstatning/oppreisning. Andre ganger kan injuriesaken ha en helt annen karakter slik at det er kravet om økonomisk kompensasjon som fremstår som det helt vesentlige. I slike tilfeller vil saksøker gjerne reise erstatnings/oppreisningskrav alene, se f.eks. tilfellet i Rt. 1994 s. 348 (Røvdommen).

Rådets flertall bemerker også at siden det er enklere å få medhold i mortifikasjon enn erstatning/oppreisning, har instituttet kunnet bidra til å styrke fornærmedes stilling i en injurieprosess mht. fordelingen av saksomkostningene. Vinner saksøker frem med mortifikasjonskravet, vil han normalt også få erstattet sine saksomkostninger. Et slikt resultat vil ofte være rimelig. Det er normalt ikke et lett skritt saksøker tar når han går til injuriesøksmål f.eks. mot et presseorgan. Søksmålsterskelen i slike saker ligger vanligvis svært høyt. En injurieprosess innebærer en stor belastning for saksøker fordi prosessen i det vesentlige vil dreie seg om saksøkers forhold og bevisførsel om beskyldningens sannhet. Som regel går slike saker for åpne dører med referatadgang, hvilket ofte innebærer mer negativ omtale for saksøker. Bevisførselen har en tendens til å bli vidløftig, og saksomkostningene blir høye. Hvis det endelig viser seg at bevisene ikke holder, og at sannhetsbevis dermed ikke er ført slik at mortifikasjon skjer, har vi sett det slik at det er rimelig at injurianten bør bære sakens omkostninger. 33

Tenker vi oss derimot den situasjon som mindretallet går inn for – at ærekrenkelsesretten nå kun skal bli regulert gjennom erstatning/oppreisning, risikerer saksøker å måtte erstatte saksøktes saksomkostninger hvis oppreisning ikke blir tilkjent, jfr. tvml. § 172 første ledd, nettopp også i tilfeller hvor det i dag blir gitt dom for mortifikasjon. Reguleringen av saksomkostningsansvaret for slike tilfeller vendes derved om 180 grader. Saksomkostningene i injuriesaker blir som nevnt ofte store, og den rettslige reguleringen av fordelingen av saksomkostningene har derfor stor betydning. 34 Ovenstående betraktninger illustrerer i det hele at mortifikasjon i dag også fungerer som et sikkerhetsnett for saksøker mht. omkostningsansvaret, også i tilfeller hvor det er fremmet andre krav i tillegg til mortifikasjon. Dette er forhold som igjen kan bidra til at saksøkte er mer villig til å inngå forlik under prosessen og beklage når han har fremsatt en beskyldning han ikke har dekning for.

Når det gjelder fordelingen av saksomkostningsansvaret foreslår imidlertid mindretallet innført en særlig saksomkostningsregel som innebærer at dommeren her skal kunne skjønne fritt i injuriesaker. En slik regel vil imidlertid ikke avbøte den betydning mortifikasjonen i dag har ved fordelingen av saksomkostningsansvaret. Dertil kommer at en slik fleksibel regel vil medføre stor uvisshet mht. domsutfall. Det er riktig at det i lovverket finnes enkelte lignende regler på andre rettsområder, men flertallet vil i den forbindelse fremheve den særlige betydning som saksomkostningene har i injuriesaker, idet advokatenes salærer som nevnt ofte blir svært store på dette området. Det bør her tilstrebes en regulering med føringer som medfører større forutberegnelighet.

Det er fra mindretallets side fremholdt at allmennheten legger noe mer i en mortifikasjonsdom enn hva dommen faktisk innebærer og at man ikke ser grunn til å videreføre en slik misforståelse. Det poeng mindretallet her sikter til, er at en mortifikasjonsdom rent faktisk kun innebærer at det fastslås at sannhetsbevis ikke er ført, mens folk flest legger noe mer i dommen og oppfatter den dit hen at det i dommen fastslås at beskyldningen er usann.

Flertallet vil i denne forbindelse fremheve at det er grunnleggende i vårt samfunn at enhver person som får en anklage mot seg, skal regnes som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Dette prinsippet er også nedfelt i de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene, se f.eks. EMK artikkel 6 (2) – Uskyldspresumsjonen. En mortifikasjonsdom og allmennhetens oppfatning av denne kan i denne sammenheng sidestilles med en frifinnelsesdom i en straffesak hvor det i domsslutningen hos oss kun blir uttalt at tiltalte frifinnes. Slik flertallet ser det, er det en god regel at uskyldspresumsjonen styrkes også på området for injurier som ikke bevises.

Mortifikasjon er sammen med oppreisning det viktigste institutt til vern om æren i norsk lovgivning. Hensett til den utvikling med økt personfokusering som man har sett i deler av massemedia de siste tiårene, 35 er det vanskelig å se hvorfor man nå skal gå inn for en svekkelse av personvernet som en opphevelse av mortifikasjonsinstituttet tilsier. Det er ikke anført argumenter i utredningen fra Norsk Redaktørforening eller av rådets mindretall som på overbevisende måte kan begrunne at søksmålsterskelen ved injurier i massemedia bør heves. 36 Tvert om må rådets flertall anta at det er behov for en del slike søksmål av hensyn til den samfunnskontroll som bør være til stede vis á vis presse og massemedia.

Fra pressehold har det vært hevdet at det ofte er til dels ressurssterke personer som reiser søksmål mot massemedia. Det er mulig at dette er korrekt, og forholdet er i så fall et indisium på at søksmålsterskelen ved injurier i massemedia allerede i dag ligger svært høyt. De fleste vil kvie seg for å gå til søksmål mot et presseorgan. Men som professor Johs. Andenæs har fremholdt: 37

«Den alminnelige borger har grunn til å være takknemlig overfor den som har hatt kraft og styrke til å gå til injuriesak mot pressen, og orket å ta den belastningen som en slik prosess fører med seg. Det skaper trygghet og beskyttelse for alle, fordi det markerer grenser for hva pressen kan skrive.»

Rådets flertall kan heller ikke se at det forhold at en mortifikasjonsdom kan virke som et onde overfor den som har fremsatt påstanden, tilsier opphevelse av reglene. Mortifikasjon er et meget mildt reaksjonsmiddel vis á vis ytreren. Rådets flertall vil dog samtidig fremholde at det kan gis eksempler på tilfeller hvor hensynet til ytreren tilsier at det ikke bør være adgang for fornærmede til mortifikasjonssøks­mål ut over de regler som gjelder om dette i dag. Men som regel må det antas at det vil være et større onde å få uriktige beskyldninger mot seg, enn at den som fremsetter påstanden må avfinne seg med at uttalelsen blir mortifisert. Sistnevnte har også den mulighet å hindre et mortifikasjonssøksmål ved å fremsette et dementi, jfr. strl. § 253 nr. 2.

I mindretallsdissensen blir det spesielt fremholdt at mortifikasjon kan være problematisk av hensyn til ytringsfriheten. Mindretallet viser bl.a. til enkelte høyesterettsdommer og til EMK artikkel 10 og Jersildsaken.

Flertallet er ikke uenig i at der kan forekomme tilfeller hvor det ikke vil være riktig med mortifikasjon av hensyn til ytringsfriheten. Det har ikke vært uenighet i rådet om dette spørsmål. Men etter flertallets syn står mortifikasjon ikke i en særstilling i negativ forstand sammenlignet med andre reaksjoner når grensen skal trekkes mot ytringsfriheten, og når nasjonal regulering skal forholde seg til internasjonale forpliktelser slik som EMK og FN-konvensjonen av 1966. Kan hende tvert om, hensett til den milde reaksjon det her dreier seg om vis á vis ytreren og hensett til at mortifikasjon fremstår både i form og hensikt som et nøytralt reaksjonsmiddel. EMK artikkel 10 (2) nevner uttrykkelig at det kan være nødvendig å begrense ytringsfriheten av hensyn til personvernet, og etter FN-konvensjonen av 1966 artikkel 17 er vi forpliktet til å ha et vern om andre menneskers ære. Gjeldende injurielovgivning, og domstolenes fortolkning av denne, ses ikke å være i disharmoni med de internasjonale forpliktelser. Dertil kommer at praksis ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol selvsagt vil påvirke norske domstolers lovtolkning. 38

At saker om mortifikasjon føres i straffeprosessens former, medfører en komplisering av behandlingen, men kan neppe i seg selv begrunne at man opphever regler som det ellers er behov for. Argumentet tilsier alene en overføring til sivilprosessens former, noe flertallet vil anbefale, idet rådets flertall mener at sivilprosessens former er mer hensiktsmessige for en mortifikasjonssak. Et søksmål med krav om mortifikasjon er reelt sett et fastsettelsessøks­mål.

5.2.2 Bør man begrense adgangen til å mortifisere myndighetsvedtak og offentlige tjenestemenns pliktmessige uttalelser?

Selv om flertallet ikke finner det riktig å anbefale at mortifikasjonsinstituttet oppheves, kan det være grunn til å lovfeste begrensninger i adgangen til mortifikasjonssøksmål i noen flere tilfeller enn hva som følger av oppregningen i strl. § 253 nr. 3. Rådets mindretall, Gussgard og Lorentzen, vil subsidiært støtte dette. Det er rett nok ikke fremmet noe konkret forslag om begrensning i mortifikasjonsadgangen fra Redaktørforeningens side, men spørsmålet er be­rørt, og rådet antar at en mindre vidtgående endring enn fullstendig opphevelse av mortifikasjonsinstituttet, ligger innenfor rammen av rådets mandat. 39

Dagens regler om begrensning i adgangen til mortifikasjon av visse uttalelser, ble vedtatt ved lov av 23. oktober 1964 på bakgrunn av Straffelovrådets innstilling fra 1960. 40 Begrunnelsen for unntakene i strl. § 253 nr. 3 er konflikten som oppstår når det på den ene siden foreligger en plikt til å fremsette visse uttalelser, mens det på den andre siden er en risiko for mortifikasjonssak om uttalelsenes riktighet. 41 Som nevnt ovenfor under kapittel 3.4.5, har man funnet at hensynet til sakens opplysning veier tyngre enn hensynet til den som eventuelt føler seg ærekrenket ved uttalelser av den art som er omtalt i § 253 nr. 3. 42 Ved spørsmålet om å utvide listen i nr. 3, har rådet særlig festet seg ved pliktmessige utsagn fra offentlige tjenestemenn, samt visse uttalelser som fremkommer i forvaltningsorganer med en domstolslignende saksbehandling, som f.eks. Trygderetten og Fylkes­nemnda for sosiale saker.

Ved lovrevisjonen i 1964 hadde Straffelovrådet foreslått at også pliktmessige uttalelser fra offentlige tjenestemenn skulle inntas i § 253 nr. 3. En mortifikasjonssak mot en offentlig tjenestemann ville imidlertid ikke oppleves så forstyrrende som om det var reist sak mot et vitne for uttalelser under rettergang. Rådet fremhevet at det i visse tilfeller tvertimot var ønskelig å få ­prøvd uttalelsen gjennom en rettslig behandling. Men alt i alt fant rådet at man likevel burde frita offentlige tjenestemenn for mortifikasjonssøksmål når disse hadde fremsatt pliktmessige uttalelser. Det nødvendige korrektiv av hensyn til fornærmedes interesser, ble ivaretatt gjennom at mortifikasjonssøks­mål sto åpent dersom retten fant at fornærmede burde få prøvd beskyldningens sannhet, eller at uttalelsen lå utenfor sakens ramme, se strl. § 253 nr. 3 litra b) andre punktum. 43

Flertallet i Justiskomiteen avviste den gang at nr. 3 litra b) også burde omfatte pliktmessige uttalelser fra offentlige tjenestemenn. Komiteen viste særlig til de argumenter som var anført av Bendiksby og Heiberg om at så lenge det ikke var gjennomført kontradiktorisk saksbehandling i den offentlige forvaltning, var det neppe forsvarlig å avskjære fornærmede fra å få prøvd uttalelsens sannhet. 44

Straffelovrådet mener at hovedargumentet mot å unnta offentlige tjenestemenns pliktmessige uttalelser fra mortifikasjonssøksmål – hensynet til manglende kontradiksjon i forvaltningsprosessen – ikke lenger har den samme vekt. Etter at spørsmålet forrige gang ble vurdert, har vi fått forvaltningsloven av 10. februar 1967 som ihvertfall mellom partene i en forvaltningssak imøtekommer kravet om kontradiksjon. På denne bakgrunn har rådet funnet å ville anbefale at pliktmessige uttalelser fra offentlige tjenestemenn unntas fra mortifikasjon på linje med de tilfeller som nevnes i gjeldende strl. § 253 nr 3 litra b). Loven avskjærer derved ikke ethvert mortifikasjonssøks­mål mot offentlige tjenestemenn, idet man vil ha mulighet for å få prøvd beskyldningens sannhet etter reglene i strl § 253 nr. 3 litra b) siste punktum.

Rådet mener at tilsvarende også bør gjelde for pliktmessige uttalelser fra andre som handler på vegne av stat eller kommune. Rådet tenker her på ombud, medlemmer av offentlige granskningskommisjoner m.m., se f.eks. tilfellet i Rt. 1990 s. 173. 45 I de tilfeller hvor fornærmede har et begrunnet og klart behov for å få prøvet sannheten av beskyldningen i en mortifikasjonssak, vil muligheten likevel stå åpen.

Straffelovrådet finner også grunn til å anbefale at uttalelser som er fremkommet i forvaltningsorgan som har en domstolslignende saksbehandling bør kunne unntas fra mortifikasjonssøksmål i noe større grad enn pliktmessige utsagn ellers fra offentlige tjenestemenn. Rådet tenker først og fremst på uttalelser i kjennelser fra Trygderetten jfr. lov av 16. desember 1966 nr. 9, Fylkesnemnda for sosiale saker jfr. lov av 13. desember 1991 nr. 81 kapittel 9 og Markedsrådet jfr. lov av 16. juni 1972 nr. 47. Behandlingen i slike organer er langt på vei like grundig og forsvarlig som saksbehandlingen ved domstolene, noe som gir grunn til å likestille dem med uttalelser fremkommet i rettslige beslutninger for øvrig, se gjeldende strl. § 253 nr. 3 litra a) hvoretter slike uttalelser er gitt et mer absolutt privilegium mht. fritak for mortifikasjonssøksmål. På denne bakgrunn foreslår rådet at regelen i strl. § 253 nr. 3 litra a) utvides til også å omfatte uttalelser fra slike organer. I tillegg foreslås inntatt uttalelser fra en voldgiftsrett som avgjør rettstvister på linje med de ordinære domstoler. Dette medfører at private tvistenemnder innenfor ulike organisasjoner som Norges Idrettsforbundet og Norges Fotballforbund faller utenfor.

Videre foreslår rådet en omredigering slik at unntaket for uttalelser av Stortingets ombudsmann for forvaltningen i § 253 nr. c) flyttes til litra a). Dette innebærer ingen realitetsendring, men gjør strukturen i bestemmelsen bedre. Etter forslaget vil de absolutt privilegerte uttalelser fremgå av litra a). De betinget privilegerte uttalelser, hvoretter mortifikasjonssøks­mål kan tillates etter rettens vurdering eller når uttalelsen går utenfor sakens rammer, vil da fremgå av de øvrige unntak.

5.2.3 Bør man begrense adgangen til å mortifisere visse referat og gjengivelser av ærekrenkende ytringer?

Bestemmelsen i strl. § 253 nr. 3 om begrensninger i adgangen til å reise mortifikasjonssøks­mål gjelder bare i forhold til den person eller det organ som opprinnelig har fremsatt beskyldningen, jfr. Rt. 1968 s. 1332. Det samme gjelder de forslag Straffelovrådet er kommet med i punkt 5.2.2. Lovens bestemmelse (og endringsforslagene) gjelder således etter ordlyden ikke for den som har gjengitt en beskyldning fremsatt av en annen. Utgangspunktet i norsk rett er at den som refererer en beskyldning, pådrar seg et selvstendig ansvar. Spørsmålet om begrensninger i mortifikasjonsadgang mot referenter er derfor et spørsmål som i stor grad har betydning for pressens arbeidsvilkår. Nedenfor drøftes dette spørsmålet særlig i relasjon til pressen.

Spørsmålet om referatprivilegier er et betydelig vanskeligere spørmål enn spørsmålet om begrensninger i mortifikasjonsadgang overfor uttalelser av offentlige organer mv. En ærekrenkende uttalelse vil bl.a. normalt medføre langt større skadevirkninger dersom den fremsettes gjennom media enn på annen måte. Straffelovrådet finner det ikke tvilsomt at pressen generelt ikke kan gis anledning til å gjengi ærekrenkende beskyldninger fremsatt av andre. Det ansees unødvendig å gå nærmere inn på dette, men rådet viser likevel til Rt. 1994 s. 348 (s. 357) der førstvoterende bl. a. uttalte:

«... Jeg mener også at [B] – og avisen – må bebreides for manglende balanse i reportasjene og for å bruke unødvendig krasse og dels misvisende uttrykk. Den omstendighet at hun siterte intervjuobjektene, er ingen unnskyldning for helt å se bort fra personvernet for dr. [A]. At kvinnene hadde en subjektiv og sterkt følelses­engasjert innstilling til det som de hadde gjennomlevet, er ikke rart. Men det er en annen sak å publisere uttalelsene til en stor krets av lesere, som måtte vente at de iallfall tilnærmet dekket den objektive sannhet. Selv om det er grunn til å ha vide grenser for ytringsfriheten for at avisene kan fylle sin samfunnsmessige oppgave, kan jeg ikke se annet enn at grensene her er overskredet. ...»

Ut fra personvernsinteresser må det som utgangspunkt kreves at media foretar undersøkelser og driver sensur mht. hva som gjengis av beskyldninger som andre fremsetter. Et slikt krav vil ikke være til hinder for at pressen kan drive kritisk journalistikk. I Rt. 1994 s. 348 (s. 354) fremhevet førstvoterende:

«Innledningsvis bemerker jeg at avisene naturligvis har full adgang til å fremheve de betenkelige sider ved plastisk kirurgi, og å illustrere fremstillingen med opplysninger om tilfelle der det har gått galt. De må også kunne slå ned på kritikkverdige sider ved den enkelte plastiske kirurgs virksomhet, og man må her gi et vidt spillerom for subjektive vurderinger fra vedkommende journalists side. Men direkte feilaktige faktiske opplysninger av negativ karakter vil måtte betraktes som ærekrenkelser. Den omstendighet at avisen bare gjentar en annens beskyldninger vil etter fast praksis, iallfall som utgangspunkt, ikke være unnskyldende.»

Enkelte ganger bør imidlertid pressen fritt kunne referere utsagn av ærekrenkende karakter fra offentlige myndigheters side, og da også slik at mortifikasjon bør være utelukket. Det er således antatt at en avis ansvarsfritt kan referere fra Stortinget, fra rettsforhandlinger hvor det er referatadgang, fra påtalevedtak som tiltalebeslutninger og siktelser, og fra åpne møter i fylkesting og kommunestyrer. Det kan unntaksvis likevel være aktuelt med ansvar etter strl. § 249 nr. 2 i slike tilfeller, jfr. Rt. 1986 s. 1307. Det er imidlertid uklart hvor langt referatfriheten går når det gjelder å referere utsagn fra offentlige tjenestemenn og offentlige organer. Det er ikke vanskelig å gi eksempler på at det vil være utilstedelig at utsagn fra tjenestemenns side blir gjengitt offentlig. F.eks. gjelder dette ærekrenkende utsagn som er fremkommet i forhandlinger og i avgjørelser i rettssaker som går for lukkede dører, i vedtak av Fylkesnemnda for sosiale saker, i personalsaker i offentlige etater mv. Noe generelt mortifikasjonsprivilegium ved referat av offentlige tjenestemenns pliktmessige uttalelser kan det derfor ikke bli tale om.

Etter Straffelovrådets mening er det behov for en nærmere regulering av referatadgangen. Dette antas å burde gjøres ved en standardpreget regel der det oppstilles særlige vilkår for at referenten skal kunne fritas for mortifikasjon. Området er så stort at det er vanskelig å formulere en mer presis regel. De generelle vilkår som synes hensiktsmessige, er at det fore­ligger et pliktmessig utsagn, en referatadgang, at referenten har en aktverdig grunn til å gjengi beskyldningen, og at gjengivelsen heller ikke er kritikkverdig pga. formen, måten den er skjedd på, eller av andre grunner. Dette er kriterier som i stor grad også fremgår på de områder hvor domstolene allerede gjennom praksis har innrømmet mortifikasjonsprivilegier for referat, se f.eks. Rt. 1976 s. 1055 og 1979 s. 807. Det bør imidlertid åpnes adgang for retten til å tillate mortifikasjonssøksmål dersom retten finner at fornærmede bør få beskyldningens sannhet prøvet. Straffelovrådet går inn for en regel med dette innhold og viser til lovforslaget.

En slik bestemmelse vil bl.a. komme til anvendelse på referat fra debatter i kommune- og fylkeskommunestyrer som går for åpne dører. Det vil også gjelde referat fra avgjørelser/vedtak av offentlige organer, forutsatt at dokumentene er offentlige i henhold til offentlighetsloven av 19. juni 1970 nr. 69. Den vil ikke gjelde der tjenestemennene eller det offentlige organ er underlagt taushetsplikt, f.eks. etter forvaltningsloven av 10. februar 1967 § 13 eller offentlighetslovens § 5 a.

Bestemmelsen vil også omfatte påtalevedtak som siktelser og tiltalebeslutninger, og bestemmelsen vil på dette området være en kodifikasjon av domstolenes praksis. Det er i tillegg hensiktsmessig å lovfeste det etablerte referatprivilegium for referat av rettsforhandlinger med referatadgang, jfr. Rt. 1976 s. 1055.

Kravet om at det skal foreligge et pliktmessig utsagn korresponderer med Straffelovrådets forslag om at slike utsagn ikke skal kunne kreves mortifisert i sak mot tjenestemannen/organet selv. Det vises til punkt 5.2.2. Andre utsagn enn de rent pliktmessige, og uttalelser fra privatpersoner, faller utenfor bestemmelsen.

Selv om det foreligger referatadgang, bør det kreves at gjengivelsen ikke kan anses klanderverdig. Av hensyn til personvernet må det kreves at pressen – når den vil spre opplysninger hentet fra offentlig forvaltning – har en aktverdig grunn til å gjøre dette. Referatet bør gi et dekkende og balansert bilde – oppslag av løsrevne setninger i overskrifter kan lett føre til at gjengivelsen anses klanderverdig i sin form.

Straffelovrådet antar at vilkårene for det foreslåtte referatprivilegium må tolkes relativt strengt, på bakgrunn av at privilegiet innebærer at fornærmede ikke vil kunne reise mortifikasjonssak verken mot den opprinnelige ærekrenkeren (kilden) eller mot referenten (forutsatt at pliktmessige utsagn fra offentlige tjenestemenn blir unntatt fra mortifikasjonssøks­mål). Rådet antar imidlertid at eventuelle uheldige utslag av forslagene vil bli tilstrekkelig ivaretatt ved bestemmelsen om at retten vil kunne tillate saken fremmet dersom retten finner at den fornærmede bør tillates å få beskyldningens riktighet prøvet i mortifikasjonssøks­mål.

5.3 Rettsstridsreservasjonen i § 247

5.3.1 Bør det innføres en uttrykkelig rettsstridsreservasjon i strl. § 247?

Redaktørforeningen har i forslagets punkt 2 prinsipalt ønsket en fullstendig revisjon av ærekrenkelseskapitlet, subsidiært at det inntas en rettsstridsreservasjon i strl. § 247. Bakgrunnen for forslaget er at selv om § 247 leses med en slik reservasjon, er det uklart hvilke ytringer som rammes av bestemmelsen. Foreningen fremhever særlig spørsmål om pressens referatrett.

Det inngår ikke i Straffelovrådets mandat å foreta en fullstendig revisjon av ærekrenkelseskapitlet. Straffelovrådet bemerker videre at grensen mellom den rettsstridige ærekrenkelse og ytringsfriheten ikke lar seg beskrive med enkle og klare formler. Det er rådets oppfatning at det neppe bringer mer klarhet om dette spørs­mål om det settes inn en uttrykkelig rettsstridsreservasjon i § 247. På den andre siden oppnår man å gjøre rettsanvenderen oppmerksom på at ærekrenkelser er et område hvor det lett blir aktuelt med innskrenkende tolkning av straffebudet.

Ved vedtagelsen av straffeloven kom uttrykket rettsstridig inn i § 246 men ikke i § 247. Under lovrevisjonen i 1939 foreslo Justisdepartementet at ordet skulle tas ut av § 246. Departementet fremholdt at det var rimelig at uttrykksmåten i de to straffebud var den samme, at uttrykket enten konsekvent brukes eller konsekvent sløyfes. Departementet mente dengang at det utvilsomt var å foretrekke å ta ordet ut av lovteksten i § 246. 46 Dommerforeningens utvalg frarådet imidlertid endringen fordi det kunne oppstå misforståelser å sløyfe uttrykket i en bestemmelse uten å gjøre det overalt. Dette sluttet Justiskomiteen seg til. 47

Det er helt klart at ethvert straffebud må leses med en rettsstridsreservasjon, se f.eks. Rt. 1991 s. 1352 (s. 1353) i relasjon til heleri og Rt. 1992 s. 61 (s. 62) i relasjon til frihetsberøvelse. I forhold til ærekrenkelser har dette vært fremhevet i en rekke avgjørelser, bl.a. i Rt. 1994 s. 1574, se ovenfor under kapittel 3.3.3.1. På denne bakgrunn kan det reises spørsmål om det er nødvendig å innta en uttrykkelig rettsstridsreservasjon i strl. § 247.

Straffelovkommisjonens delutredning V, NOU 1992: 23 s. 111 drøfter bruken av begrepet rettsstridig. Kommisjonen konkluderer med at man i en fremtidig straffelov ikke bør gjøre bruk av begrepet, idet den fremhever:

«En sentral innvending mot å anvende rettsstridsbegrepet i strafferetten har vært at det fjerner oppmerksomheten fra at det i alle straffesaker må foregå en tolkingsprosess i samsvar med alminnelige rettskildeprinsipper. Når det i visse tilfeller slås fast at et straffebud ikke kan anvendes på en handling som rammes av ordlyden i straffebudet, er årsaken at ordlyden og reelle hensyn eller andre rettskildefaktorer trekker i forskjellig retning. Mens ordlyden taler for at handlingen er straffbar, kan f eks hensynet til den alminnelige handlefrihet eller ytringsfriheten tale for at den må godtas. Som ved all annen rettsanvendelse må det i denne situasjon skje en analyse av hvilke relevante argumenter som foreligger, og deretter må disse avveies mot hverandre. Som Andenæs påpeker i Straffbar unnlatelse: Ved tolkning av straffelover kan en, like så lite som ved annen lovtolkning, klamre seg til lovens døde bokstav. Det som har betydning er ikke lovens ord, men dens mening, som ofte ikke går så vidt som en rent språklig fortolkning skulle tilsi (s 196). Ved å stille spørsmålet om handlingen er rettsstridig eller ikke, kan man få inntrykk av at denne tolkingsprosess ikke er nødvendig og at det rettsstridige eksisterer som en gitt og almengyldig størrelse. Ofte vil bruk av stikkord kunne ha en positiv pedagogisk effekt, men i dette tilfelle havner man som Andenæs har sagt lett i den rene ordmystikk (Andenæs, Straffbar unnlatelse s 194).

...

Selv om rettsstridsbegrepet kan ha en viss pedagogisk verdi som stikkord for alle de ulike straffrihetsgrunner har Straffelovkommisjonen på dette grunnlag funnet at det ikke bør anvendes i den nye straffeloven.»

Istedenfor å bruke bestemte uttrykk i de enkelte straffebud for å gi anvisning på en rettsstridsreservasjon, foreslås det inntatt en generell bestemmelse om innskrenkende tolkning, se utkastet til § 28 inntatt i NOU 1992: 23 s. 279. Straffelovrådet konstaterer at det i og for seg vil være i strid med Straffelovkommisjonens intensjoner å ta inn et uttrykk om rettsstridsreservasjon i § 247 nå. Etter uttalelsen fra kommisjonen burde det vært mer nærliggende å fjerne den uttrykkelige rettsstridsreservasjonen i strl. § 246. Straffelovrådet er imidlertid ikke overbevist av Straffelovkommisjonens argumentasjon, idet rådet mener at det fortsatt kan ha pedagogisk verdi å nevne rettsstridsreservasjonen spesielt i straffebud hvor det ofte blir aktuelt med innskrenkende tolkning i tillegg til en generell bestemmelse med påminnelse om innskrenkende tolkning i straffelovens alminnelige del.

Redaktørforeningen har anmodet om å ta inn en rettsstridsreservasjon i § 247. Straffelovrådet ser ikke noen avgjørende betenkeligheter med å følge dette opp, da det uansett ikke vil innebære noen realitetsendring i forhold til hvordan bestemmelsen i dag skal leses. Rådet vil på denne bakgrunn tilrå at det inntas en uttrykkelig rettsstridsreservasjon i § 247.

5.3.2 Rettsstridsreservasjonens innhold

Redaktørforeningen har etterlyst klarere grenser for hva som skal ansees som rettsstridig. Straffelovrådet mener at det ikke er mulig å oppstille klare grenser i så måte. Det vises til kapittel 3.3.3 ovenfor.

Straffelovrådets faste medlemmer finner grunn til å fremheve at utgangspunktet ved ærekrenkelser er at det må foretas en avveiing av to fundamentale menneskerettigheter: ytringsfriheten og hensynet til personvernet. Hensynet til ytringsfriheten har ikke krav på å slå igjennom overfor personvernet i enhver sammenheng. En slik interesseavveiing er også kommet til uttrykk gjennom EMK artikkel 8 og 10 som henholdsvis verner privatlivets fred og ytringsfriheten, 48 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966 artiklene 17 og 19, som henholdsvis verner en persons ære og ytringsfriheten. Myndighetene skal ­sikre begge disse menneskerettigheter, jfr. Grl. § 110 c. Både hensyn til ytringsfrihet og hensyn til personvern vil ha ulik gjennomslagskraft avhengig av hvilket område man befinner seg på, og hvilke virkemidler som blir tatt i bruk, se fremstillingen ovenfor under kapittel 3.3.3.4. Straffelovrådets faste medlemmer finner grunn til å fremheve dette avveiingssynspunktet idet rådet vil understreke at når Redaktørforeningen har satt norsk injurierett på dags­orden i den senere tid, synes det som om man ønsker utvidede rammebetingelser begrunnet i hensynet til ytringsfriheten for pressen uten at man samtidig har vektlagt hensynet til personvernet i den grad rådet mener er nødvendig. I tillegg til personvernhensynet bemerker rådet at også det å svekke injurielovgivningen, kan motvirke ytringsfriheten. Mange personer kan tenkes å ville holde seg borte fra samfunns­debatten dersom lovgivningen skulle åpne adgang til ærekrenkende beskyldninger i større grad enn tilfellet er i dag. 49

Det er blitt anført at norsk injuriepraksis i for liten grad har tatt opp i seg den standard som er etablert gjennom tolkning av EMK artikkel 10. Straffelovrådets faste medlemmer viser til gjennomgangen i kapittel 4 ovenfor. Rådet kan ikke se at norsk høyesterettspraksis er i strid med den praksis det er redegjort for i dette kapittel.

5.4 Beriktigelse

5.4.1 Bør fornærmede ha beriktigelsesplikt?

Redaktørforeningens forslag punkt 3 går ut på at fornærmede skal ha plikt til å ta til motmæle dersom pressen bringer uriktige opplysninger om vedkommende. I dag er det lovfestet en rett for fornærmede til å imøtegå anførsler av faktisk art gjengitt i avisen/tidsskriftet, jfr. strl. § 430.

Straffelovrådets faste medlemmer kan ikke anbefale at det innføres en særskilt beriktigelsesplikt for den fornærmede. En slik plikt synes lite rimelig, og er så vidt vites ukjent i andre land. Det er langt fra alle som har evner til å skrive en beriktigelse på en overbevisende måte. Videre vil den angrepne ofte mene, med større eller mindre rett, at en imøtegåelse og offentlig debatt i altfor stor grad vil skje på presseorganets egne premisser, og da slik at den angrepne ikke innrømmes rimelige vilkår til å forsvare seg. En beriktigelse kan bli kortet urimelig ned, gitt en lite iøynefallende plass, eller den kan f.eks. bli møtt med nye angrep og mer uønsket negativ omtale. I alle fall vil den angrepne ofte kunne frykte slike forhold, og han vil derfor gjerne uansett velge å tie, selv om han er utsatt for et urettmessig angrep. 50 Straffelovrådet frykter også at en beriktigelsesplikt for fornærmede kan medføre at media vil kunne ta lettere på ansvaret for å undersøke opplysningenes riktighet før de publiserer en sak. På denne bakgrunn fraråder Straffelovrådet at fornærmede pålegges en beriktigelsesplikt.

5.4.2 Bør dementi tillegges større betydning?

Redaktørforeningen har tatt til orde for at et dementi bør tillegges større betydning i norsk injurielovgivning. Det anføres at dersom dementiet tillegges større vekt, vil pressen i større grad ta i bruk dette virkemiddel for å begrense skadevirkningene for fornærmede, se utredningens punkt 3.

Straffelovrådets faste medlemmer vil understreke at pressens primære ansvar er å sikre at det som skrives er riktig og dekkende. Dersom et dementi i for stor grad medfører ansvarsfrihet, kan det føre til en utvikling i retning av at pressen blir mindre kritisk til oppslagene. Etter rådets mening blir dementi i dag tillagt rimelig vekt i norsk injurielovgivning, bl.a. gjennom regler om eventuell avvisning av mortifikasjonssøksmål, jfr. gjeldende strl. § 253 nr. 2, og ved utmåling av erstatning, 51 se ovenfor under kapittel 3.5.2. Rådet kan ikke se at det er grunn til å foreta endringer i gjeldende rett på dette punkt.

5.5 Bør det foretas endringer i ­redaktørens plikter etter strl. § 430 a?

Redaktørforeningen foreslår i punkt 6 at be­stemmelsen i strl. § 430 a oppheves eller endres. Straffelovrådets faste medlemmer kan ikke se at det er tilstrekkelig grunn til å oppheve be­stemmelsen. De faste medlemmer har imidlertid funnet å ville foreslå visse endringer i den.

Som nevnt under kapittel 3.6 er det i dag noe uklart om redaktøren må trykke hele dommen, eller om det er tilstrekkelig å ta inn et sammendrag. Straffelovrådet mener at spørsmålet bør klargjøres, og foreslår at det skal være tilstrekkelig å gjengi et dekkende sammendrag av domsslutningen og rettens premisser. Dommer i injuriesaker kan være svært omfangsrike, og det vil mange ganger være urimelig og lite hensiktsmessig å pålegge en avis å trykke hele dommen. Men en slik regel vil kunne gi rom for tvist partene imellom om hva som skal anses som et dekkende sammendrag. Oppstår en slik tvist, bør den kunne løses med endelig virkning av den domstol som har behandlet injurie­saken.

Videre mener rådet at kravet om at kunngjøringen skal skje i spissen av bladet eller tidsskriftet er for firkantet. Rådet mener at omtalen av sakens utfall bør gis et tilsvarende oppslag som beskyldningen. Det kan være naturlig at man angir med en overskrift på første siden at avisen har tapt en injuriesak, mens den nærmere gjengivelsen og omtalen av dommen kan finne sted på en annen plass i avisen.

Rådet vil også foreslå at det presiseres at plikten etter § 430 a begrenser seg til rettskraftige avgjørelser. Det antas lite hensiktsmessig at avisen skal ha plikt til å trykke sammendraget av en dom som kan bli endret i neste instans.

5.6 Bør private straffesaker om ærekrenkelser avskaffes?

Redaktørforeningen har i punkt 7 foreslått at adgangen til private straffesaker om ærekrenkelse avskaffes. Foreningen begrunner forslaget blant annet med at det er prinsipielt betenkelig at private skal kunne strafforfølge andre private i saker som gjelder ytringer. Det argumenteres med at saksøkte i mange injuriesaker mener oppriktig at beskyldningen er sann, og at det derfor vil virke urimelig at fornærmede skal kunne kreve ytreren straffet for utsagn som skriver seg fra hans overbevisning. Videre vises det til oppreisningsinstituttet som alternativ reaksjon, og det fremholdes at det kan tas pønale hensyn i tilknytning til utmålingen av et oppreisningsbeløp. Det tilføyes at oppreisningen vil svi hardere for injurianten enn en bot hvis størrelse alltid er beskjeden i forhold til oppreisningen.

Straffelovrådets faste medlemmer kan kun delvis slutte seg til den argumentasjon som er fremsatt av Redaktørforeningen. Likevel vil rådet tilrå å oppheve adgangen til private straffesaker ved ærekrenkelser.

Straffelovrådet vil først nevne at spørsmålet om å oppheve adgangen til private straffesaker bør ses i sammenheng med berettigelsen av private straffesaker i det hele. Det har i mange år fra flere hold vært reist kritikk mot insti­tuttet private straffesaker, men denne kritikken har normalt ikke vært relatert mot ærekrenkelser spesielt.

Straffeprosesslovkomitéen redegjør i Innstilling 1969 s. 118-119 for bakgrunnen for adgangen til å anlegge private straffesaker. For det første er kontrollhensynet tradisjonelt an­ført til støtte for ordningen, da adgangen til private straffesaker kan forhindre at påtalemyndigheten unnlater å forfølge saker uten tilstrekkelig grunn. Videre kan muligheten for privat sak være et forsvar for påtalemyndigheten idet den kan henvise fornærmede til selv å gå til aksjon dersom vedkommende mener at påtalemyndigheten har tatt feil. Det er også anført at ordningen er en sikkerhetsventil for borgeren beregnet på de tilfeller hvor påtalemyndigheten henlegger anmeldt straffbart forhold av prosessøkonomiske grunner eller fordi man ikke har etterforskningskapasitet. Dette argumentet ble vektlagt av flertallet i Stortingets Justiskomite i Innst. O. nr. 5 (1993-94) s. 3. Vekten av disse argumenter reduseres noe i betraktning av klageadgangen til overordnet påtalemyndighet, samt adgangen til å klage til Sivilombudsmannen over påtalemyndighetens avgjørelser.

Fra enkelte hold har det vært reist kritikk mot instituttet der det spesielt blir pekt på de mange urealistiske søksmål som unødig legger beslag på domstolenes arbeid, se Hov, Fornærmedes stilling i straffeprosessen, Bergen 1983, s. 164 og Andenæs 1994 II s. 203. Mot dette er anført at en viss sperre for slike søksmål ligger i strpl. § 413, idet avvisning kan skje på et meget tidlig stadium dersom en saksøker etter rettens pålegg unnlater å stille bankgaranti eller annen sikkerhet for saksomkostninger, jfr. således flertallet i Stortingets justiskomite i Innst. O. nr. 5 (1993-94) s. 3.

Et annet argument som i sin tid nok har vært motiverende for adgangen til privat straffesak, er fornærmedes tilfredsstillelse ved å kunne se at gjerningsmannen blir straffet, se Innstilling 1969 s. 119 første spalte. Straffeprosesslov­komitéen fremhever imidlertid at dette argumentet har liten vekt, da det er en statsoppgave å påtale lovbrudd. Dessuten kan fornærmedes behov for kompensasjon for eventuell økonomisk skade, avhjelpes gjennom sivilt erstatningssøksmål, se Innstilling 1969 s. 119 første spalte.

Adgangen til private straffesaker kan medføre fare for misbruk av ordningen. Den fornærmede kan ha problemer med å vurdere hensiktsmessigheten av en straffesak på en like nøktern måte som påtalemyndigheten, og private straffesaker kan endog bli brukt utelukkende for å skandalisere gjerningsmannen. I tillegg vil det selvsagt alltid innebære en belastning for gjerningsmannen å bli dradd til ansvar. Sammenholdt med det lave antall private straffesaker, mente flertallet i Straffeprosesslovkomitéen at adgangen til å reise subsidiær privat straffesak - dvs. saker etter § 402 første ledd nr. 3 – burde oppheves, se Innstilling 1969 s. 119 andre spalte.

For øvrig var komitéen også positiv innstilt til helt å avskaffe private straffesaker, men det ble i den anledning uttalt at rettsvernet for ærekrenkelser kunne bli skadelidende, se Innstilling 1969 s. 120 andre spalte gjengitt i kapittel 3.8.

Straffelovrådet deler meget av den skepsis som har vært gjort gjeldende i forhold til private straffesaker. Men når vi i lovverket først har beholdt instituttet private straffesaker, bør det kunne anføres særlige grunner, dersom man vil oppheve ordningen for injurieforbrytelser alene, hvilket sogar er det området hvor ordningen er antatt å ha størst praktisk betydning.

Redaktørforeningen anfører at det ikke er rimelig at en privatperson skal kunne kreve en annen privatperson straffet for beskyldninger som ytreren selv mener er sanne, ut fra sin overbevisning. Til dette vil rådets faste medlemmer uttale at etter norsk rett vil ytreren ikke bli straffet dersom fremsettelsen av beskyldningen ikke er rettsstridig, eller dersom han fører sannhetsbevis jfr. strl. § 249 nr. 1, og heller ikke (som hovedregel) dersom han har opptrådt aktsomt i enhver henseende selv om han ikke fører sannhetsbevis, jfr. strl. § 249 nr. 3. Hensett til disse forhold kan rådets faste medlemmer vanskelig se at det gjør seg gjeldende særlige hensyn til ytrerens person ved straffekrav for injurier sammenlignet med mange andre personkrenkelser, slik som krenkelser av privat­livets fred (strl. § 390), misbruk av en persons bilde (fotografilovens § 16, jfr. § 15), brevbrudd (strl. § 145), og legemsfornærmelser (strl. § 228) m.fl.

Slik rådet ser det må begrunnelsen for en sær­ordning for injurieforbrytelsene søkes i det forhold at injurievernet er tilstrekkelig utbygget på annen måte gjennom fornærmedes adgang til alternative søksmål med krav om mortifikasjon og oppreisning. Dette sistnevnte forhold har rådet funnet å ville legge avgjørende vekt på. Dertil kommer at det synes lite hensiktsmessig og unødig kompliserende å ha en ordning på dette rettsområdet hvor fornærmede skal kunne velge å la injurieprosessen enten gå i straffeprosessens- ­eller sivilprosessens former.

Rådet ser likevel betenkelige sider ved å avskjære adgangen for fornærmede til å reise privat straffesak for injurier. I praksis vil en slik ordning langt på veg innebære en avkriminalisering av injurier. Det er i dag svært sjelden at påtalemyndigheten reiser offentlig straffesak ved injurier. Etter strl. § 251 gjelder som grunnvilkår at allmenne hensyn skal tilsi offentlig påtale, og det vanlige er at påtalemyndigheten kommer til at allmenne hensyn ikke tilsier påtale, og at saken henlegges rutinemessig uten etterforskning fra politiets side. 52 Den fornærmede er derfor i praksis omtrent utelukkende henvist til å fremme et eventuelt straffekrav gjennom en privat straffesak. Dertil kommer at mange av de private straffesaker i dag nettopp er injuriesaker hvor det også er fremsatt straffekrav, 53 og i mange saker er det også faktisk ilagt straff fra domstolenes side.

Det må likevel antas at i de aller fleste tilfeller vil det være av underordnet betydning for fornærmede å se injurianten straffet. Fornærmede som mener seg utsatt for et urettmessig angrep, vil først og fremst være interessert i å bli renvasket. De krav han fremsetter, tar derfor først og fremst sikte på å oppnå oppreisning ved at beskyldningen blir kjent død og maktesløs (mortifikasjon), og gjerne også ved at det tilkjennes erstatning. De institutter som styrer injurielovgivningen, er i dag mortifikasjons- og oppreisningskrav. Straffekrav synes underordnet. Straffelovrådet er ut fra dette kommet til at forslaget om å avskjære fornærmede adgangen til å reise privat straffesak for injurier kan tilrås.

Men rådet vil samtidig understreke at situa­sjonen fra tid til annen kan være slik at en straffereaksjon er nødvendig. Det kan dreie seg om særlig alvorlige forhold, f.eks. ærekrenkelser mot bedre vitende eller vedvarende krenkelser fra samme injuriant, som kan hende er insolvent og som ikke lar seg stanse av sivile søksmål med krav om mortifikasjon og oppreisning. I slike tilfeller bør det normalt skje en strafforfølgning fra det offentliges side. Hvis disse sakene likevel henlegges av prioriteringshensyn eller av andre grunner, vil fornærmede stå uten beskyttelse. Dette vil på sikt igjen kunne lede til uheldige former for selvjustis. Opphevelse av adgangen for fornærmede til å reise privat straffesak vil derfor innebære at det vil hvile et langt større ansvar på påtalemyndigheten til å reise offentlig straffesak ved injurier enn i dag. Rådet anser det imidlertid ikke riktig å endre påtalereglene for injurier som rammes av strl. §§ 246 og 247. Det bør fortsatt gjelde som grunnvilkår at det kreves allmenne hensyn for offentlig strafforfølgning. Rådet forutsetter imidlertid at det blir foretatt en reell vurdering av om vilkårene for offentlig påtale foreligger. I denne vurderingen bør det bl.a. legges vekt på hvor alvorlig beskyldningen er, om ærekrenkelsen er utslag av ondt sinnelag, om andre reaksjonsmidler er adekvate for fornærmede, herunder fornærmedes økonomi. Når det gjelder ærekrenkende beskyldning fremsatt mot bedre vitende (strl. § 248), synes det etter endringen mest hensiktsmessig at offentlig påtale bør skje etter fornærmedes begjæring slik ordningen var frem til 1939. 54

5.7 Overføring av injuriesaker til sivilprosessen. Nytt kapittel 34 i tvistemålsloven.

Et mortifikasjonssøksmål er et fastsettelsessøksmål. I mortifikasjonssaken opptrer private parter på begge sider av prosessen, og partene skal være likestilt. Den sivile prosess synes mer hensiktsmessig for denne type søksmål enn straffeprosessen. Rådet vil derfor anbefale at mortifikasjonssøksmål overføres til sivilprosessens former. En slik endring vil forenkle prosessen noe. De alminnelige regler i tvistemålsloven vil få anvendelse, med mindre noe annet er uttalt. Vanlige rettsmiddelfrister i sivilprosessen vil da gjelde. Det samme gjelder krav til innholdet av stevningen og formene under hovedforhandlingen. Man vil videre kunne unngå den situasjon som forelå i avgjørelsen i Rt. 1994 s. 98, hvor anke over frifinnelse for mortifikasjon ble nektet fremmet av Høyesterett, mens anke vedrørende det borgerlige rettskrav der­etter ble fremmet for lagmannsretten. Etter rådets mening synes det mer hensiktsmessig at begge disse krav blir behandlet av samme ankeinstans.

Overføring av mortifikasjon til sivilprosessens former tilsier for det første en opphevelse av strpl. § 2 første ledd nr. 3. Det er denne bestemmelsen som gjør straffeprosessens form obligatorisk når fornærmede i dag krever mortifikasjon. En opphevelse av strpl. § 2 første ledd nr. 3 har som sidevirkning at det ikke lenger vil være adgang for påtalemyndigheten til å fremme mortifikasjonskrav alene i en ­offentlig forfølgning. Dette har dog neppe noen særlig praktisk betydning, idet krav om mortifikasjon uansett vil kunne medtas som et borgerlig rettskrav i en offentlig straffesak etter strpl. § 3 første ledd andre punktum.

Da rådet vil anbefale at mortifikasjon skal behandles som et sivilt krav, synes det lite naturlig å beholde bestemmelsene om mortifikasjon i straffeloven. Rådet foreslår at bestemmelsene om mortifikasjon samles i et nytt kapittel 34 i tvistemålsloven. Dette vil medføre at det blir lettere å orientere seg.

Rådet peker på at dagens regler om tilrettelegging av bevistema og bevisoppgave etter strpl. §§ 273 og 295 må komme til anvendelse i sivile saker om ærekrenkelser. Bestemmelsene kan imidlertid ikke tas ut av straffeprosess­loven, da de er nødvendige når det reises offentlig straffesak om ærekrenkelse.

Det er for øvrig enkelte andre bestemmelser i straffeprosessloven som omhandler særregler for ærekrenkelser, se f.eks. § 314 første ledd nr. 1. Slike bestemmelser vil det fortsatt være behov for, idet det offentlige fortsatt vil forfølge ærekrenkelser når vilkårene i strl. § 251 fore­ligger.

De endringer som Straffelovrådet tilrår, tilsier dog enkelte endringer i straffeprosessloven. Bestemmelsene i §§ 402, 406, 407, 409, 423, 424, 425 og 428 bør endres og/eller oppheves. Dels er det snakk om opphevelse av regler som følge av at adgangen til private straffesaker ved ærekrenkelser bortfaller, dels om justeringer som følge av at krav om mortifikasjon kan medtas som borgerlig rettskrav i offentlig straffesak. Det vises til kapittel 9 om merknader til den enkelte paragraf og lovutkastet i kapittel 10.

Videre bør det inntas i tvistemålsloven en tilsvarende bestemmelse som strpl. § 17 andre ledd første punktum. Også når det reises sivilt søksmål kan det være behov for å få behandlet et søksmål mot kilden før søksmål mot referenten.

Det er mulig at man bør vurdere å foreta en endring i rettsgebyrloven slik at det ikke skal betales rettsgebyr for behandling av mortifikasjonssaker ved ærekrenkelser. En slik ordning vil være i samsvar med flertallssynet til Stortingets justiskomite da man her senest behandlet spørsmålet om rettsgebyr for private straffesaker, jfr. Innst. O. nr. 5 (1993-94) s. 2-4. Rådet vil dog bemerke at et rettsgebyr på ca. kr. 3.000,- vil kunne ha en gunstig avsilingsfunksjon vis á vis bagatellsaker som ikke bør bli belastet domstolene. Rådet fremmer derfor ikke noe forslag om endringer her.

Det mindretall som prinsipalt går inn for å oppheve mortifikasjonsinstituttet, Lorentzen og Gussgard, støtter uansett flertallets utkast til tvml. §§ 490-493 idet de er enige i at selv uten mortifikasjon, er det behov for disse regler når injuriesaker føres i sivilprosessens former.

5.8 Reduksjon av søksmålsfristen?

Redaktørforeningen foreslår at søksmålsfristen for krav om erstatning, oppreisning og mortifikasjon reduseres til ett år, se forslagets punkt 4. Bakgrunnen er at fornærmede i dag kan la det gå innpå tre år før det reises sak. Tidsforløpet gjør at muligheten for å føre sannhetsbevis svekkes.

Spørsmålet om reduksjon av søksmålsfristen ble vurdert ved endringen av injurielovgivningen i 1964. Departementet foreslo etter initiativ fra Dommerforeningen at søksmålsfristen ble redusert til to år. 55 Justiskomiteen fant imidlertid ikke grunn til å redusere fristen, idet den fremholdt:

«... Det kan dog tenkes å ta tid før virkningen av beskyldningen for fornærmedes omdømme viser seg og dermed hans behov for mortifikasjon. I betraktning av dette, at det før ikke gjaldt noen frist og de øvrige begrensninger som foreslås i adgangen til mortifikasjon, synes det neppe rimelig å sette fristen kortere enn til tre år.» Innst. O. XIX (1963-64) s. 4 andre spalte.

Straffelovrådet finner å kunne anbefale at sivile søksmål om mortifikasjon må fremsettes innen ett år etter at fornærmede er blitt kjent med den injurierende beskyldning, men slik at foreldelsesfristen for erstatning eller oppreisning fortsatt bør være tre år slik den vanlige regel er for erstatningskrav.

Det viktigste argumentet mot å redusere søksmålsfristen for mortifikasjon, er at man får forskjellige foreldelsesfrister for de ulike krav i tilknytning til injuriesaker. Dertil kommer at det kan være uheldig at fornærmede skal være avskåret fra å ta med beskyldninger forut for ettårsfristen, hvis et presseorgan har drevet en kampanje mot en person over flere år. Straffelovrådet legger imidlertid større vekt på at fornærmede bør ha en viss aktivitetsplikt mht. å reise søksmål om mortifikasjon. Dette anses ikke urimelig overfor fornærmede. Dersom det er grunnlag for erstatning og/eller oppreisning som følge av beskyldningene, vil fornærmede ha en frist på minst tre år for søksmål med slikt krav.

5.9 Ankefristen

Problemet som er tatt opp i Redaktørforeningens forslag punkt 8, er bortfalt ved To-instans reformen. Straffelovrådet viser til fremstillingen ovenfor under kapittel 3.9.