4 Synspunkter på og erfaringer med sakkyndig arbeid

Utvalget har invitert ulike interesseforeninger, oppdragsgivere og sentrale instanser/fagpersoner til høringsmøter. Mandatet har vært sendt ut på forhånd for å sikre tilbakemeldinger av relevans for utvalgets arbeid. Man har dessuten bekjentgjort mandatet i relevante profesjonstidsskrifter og anmodet om generelle synspunkter om og erfaringer med sakkyndig arbeid. Det vises til kapittel 1 for en nærmere oversikt over hvilke instanser og personer utvalget har vært i kontakt med og/eller som har avgitt skriftlige synspunkter. Utvalgsmedlemmene har også drøftet egne erfaringer fra ulike posisjoner; som forvaltningsengasjert ekspert, som rettsoppnevnt sakkyndig, som sakkyndig medlem i fylkesnemnda, som rettsoppnevnt fagkyndig meddommer, som konsulent og som forsker.

4.1 ERFARINGER MED SAKKYNDIG ARBEID ETTER LOV OM BARNEVERNTJENESTER

4.1.1 Synspunkter på og erfaringer med sakkyndig arbeid fra barneverntjenesten

Etter barnevernloven er kommunene pålagt å undersøke saker og effektuere beslutninger de selv, fylkesnemnda eller rettsapparatet har fattet. Lovverket hjemler også til en viss grad utredning med henblikk på tiltak som et fylkeskommunalt anliggende. Det kommunale barnevern på landsbasis består av tjenester med ulik bemanning og kompetanse, og betjener til dels ulike populasjoner. Utvalget har valgt å innhente uttalelser om erfaringer med sakkyndige fra både by- og landkommuner som forhåpentlig dekker bredden og mangfoldet i tjenesten. En tar imidlertid forbehold om disse kommunenes representativitet i forhold til tjenesten som sådan.

4.1.1.1 Systembetraktninger

Et felles synspunkt fra det barnevernfaglige praksisfeltet er at barneverntjenesten har behov for, bredt definert, å bli tilført ekstern fagkompetanse. De siste åra har det skjedd en positiv kunnskapsutvikling, bl.a. som resultat av det nasjonale utviklingsprogrammet. Nye stillinger er blitt opprettet i kommunene og besatt av fagpersoner som også synes å stå i jobbene lengre enn tidligere. Flere barnevernarbeidere tar videre - og etterutdanning. Den faglige kompetansen beskrives og evalueres av tjenesten selv å være i positiv utvikling. Samtidig erkjennes det at tjenesten er avhengig av å få tilført ekstern fagkunnskap i mange saker. For tjenesten er det verken et mål eller ønske å utvikle en fagkompetanse som dekker hele beslutnings- og tiltaksspekteret i forhold til alle de problemstillingene barnevernet må forholde seg til. Bruk av engasjerte eksperter i enkeltsaker er en måte å dekke opp dette kunnskapsbehovet på. Andre alternativer er ekstern konsultasjon og veiledning.

Fra barnevernets ståsted er ekstern fagkompetanse i enkeltsaker et godt supplement til kommunenes eget kunnskapstilfang. Sakene blir bedre opplyst og dette gjenspeiles ved bedre beslutninger og tiltak til barnets beste. Fra det kommunale barnevernet hevdes det imidlertid også at bruk av ekstern utredningskompetanse reiser en rekke fagpolitiske, organisatoriske, juridiske og praktiske problemstillinger.

Høringsinstansene gir gjennomgående uttrykk for at de ser seg best tjent med en tilført sakkyndighet i form av supplerende, ikke overprøvende utredningskompetanse. Man er opptatt av at det etter loven tillegger barnevernet å foreta helhetlige vurderinger. Derfor bør sakkyndiges bidrag innpasses som et element i beslutningsprosessen. Barnevernet ønsker styring og eierskap over den kompetansen de engasjerer slik at ansvarsforholdene blir klare. En felles tilbakemelding fra kommunene er imidlertid at det ofte skapes en sakkyndighetsrolle i form av overprøving på utsiden av barneverntjenestens eget utredningsapparat, og at en slik rolleutforming har klare negative konsekvenser for barnevernets håndtering av sakene. Konsekvensene av en slik sakkyndighetsrolle kan bli at tjenesten taper faglig legitimitet og status. Fra barnevernets ståsted oppleves det som problematisk at fylkesnemnd og advokater ofte undergraver barnevernets faglige legitimitet og habilitet når det i tide og utide kreves oppnevnt eksterne utredere. Barneverntjenesten opplever at den gjøres faglig og beslutningsmessig impotent fordi sentrale aktører ikke gir tjenesten den legitimitet den tilkommer etter loven. Devalueringen av tjenesten fører igjen til faglig usikkerhet, uselvstendighet og utrygghet. Følgelig står man i fare for å utvikle et uselvstendig barnevern, mens den politiske målsetting er den motsatte. Flere av høringsinstansene nevner spesielt det problematiske at fylkesnemndene i så stort omfang etterspør sakkyndighetsutredninger i saker som fremmes. Ansatte i barnevernet opplever at de blir faglig overkjørt og derigjennom tvunget til å engasjere sakkyndige selv om man selv opplever at sakene er godt nok opplyst.

Barneverntjenesten opplever selv at man innen forvaltningen etterhvert har utviklet et mer kritisk, bevisst og reflektert syn på bruk av sakkyndige. Dette gjenspeiles både når det gjelder hvilken faktisk realkompetanse man engasjerer og hvordan man mer effektivt kan styre arbeidsprosessen ved å legge mer arbeid i utformingen av oppdraget. Det påpekes videre at man i stadig større grad engasjerer eksterne eksperter for å utrede deler av sakskompleksene. Høringsinstansene synes også å være enige om at kravet til faglige opplysingsbehov bør danne grunnlaget for innhenting av eventuell ekstern utredningskompetanse. Dette fungerer mest konstruktivt og faglig understøttende når det er barnevernet selv som har kommet frem til beslutningen. I så måte er det en stor forskjell om behovet for ekstern utredningskompetanse utgår fra tjenesten selv eller om det er noe som man opplever blir pådyttet av andre. Flere påpeker imidlertid at man undertiden også skjeler til rene prosesstaktiske hensyn når man beslutter å engasjere eksterne eksperter fordi man erfaringsmessig vet at fylkesnemnda legger stor vekt på slike uttalelser.

4.1.1.2 Realkompetanse vs. formalkompetanse

Høringsinstansene synes jevnt over å være enig i at det gjøres mye bra og nyttig utredningsarbeid, men at kvaliteten er varierende. Mye kan gjøres bedre.

Det påpekes av barnevernet at man søker å finne frem til fagpersoner som innehar realkompetanse på den eller de problemstillinger barnevernet selv ønsker belyst. Dette krever fokus på oppgavene og et reflektert og selvstendiggjort syn på hvilke sider av sakene som trenger supplerende opplysing. Flere av høringsinstansene mener at den eksterne ekspertrollen må analyseres, tydeliggjøres og konkretiseres slik at man får en rolle som betyr det samme for fag- og legfolk som kommer i kontakt med barnevernet.

Barnevernet fremhever at de har behov for supplerende utredning spesielt knyttet til kunnskap om barns utvikling og skjevutvikling, samspillsvurderinger og utredninger om foreldres personlige og evnemessige forutsetninger for å utøve omsorg for barn. Denne kunnskapen søker man å dekke blant psykologer og psykiatere, men gjennomgående er holdningen den at formalkompetanse er utilstrekkelig i seg selv. Det trengs i tillegg relevant yrkespraksis og inngående kjennskap til barnevernet som forvaltningssystem. Innen barnevernet er det et inntrykk at mange som påtar seg arbeid som utredere for barnevernet har utilstrekkelige forvaltningsmessige kunnskaper. Noen foreslår tiltak og ideelle løsninger uten rotfeste i virkeligheten og har dårlig kjennskap til hva som er realistisk å gjennomføre.

Flere av høringsinstansene etterspør klargjøring av ekspertarbeidets faglige grunnlag, teoretisk, metodisk og empirisk. Man registrerer at eksterne utredere bekjenner seg til ulike faglige retninger, noe som kan ha høyst ulike konsekvenser for vurderinger og tilrådinger i den enkelte sak. Man føler seg ofte prisgitt faglige premisser som ikke alltid gjøres eksplisitte og derfor er problematisk å underkaste kritisk evaluering. Barnevernet opplever behov for en nærmere avklaring av anvendte fagideologier og fagtradisjoner og hvilke faglige grunnlag som har overføringsverdi i forhold til barnevernets problemstillinger. Dette fører til at ulike eksperter kan konkludere helt forskjellig med utgangspunkt i samme datakilder.

4.1.1.3 Tilgang på sakkyndighetskompetanse

Flere høringsinstanser kommenterer problemene med både å få dekket sine behov for ekstern utredningskompetanse og dernest sikre seg at vedkommende holder faglig mål. I mangel på offentlig og faglig kvalitetskontroll, må man søke å sikre kvalitet gjennom bruk av fagpersoner som erfaringsmessig har vist seg å være skikket. Kollegial utveksling av erfaringer anvendes ofte. Det er et problem for barneverntjenesten at etterspørselen overstiger tilgangen, og at potensielle eksterne utredere «brukes opp» som sakkyndige medlemmer i fylkesnemnda. Følgelig må man ofte renonsere på kravet om kvalitet for i det hele tatt å få sakene utredet med ekstern bistand.

4.1.1.4 Habilitet

Noen av høringsinstansene kommenterer det de oppfatter som utstrakt bruk av de samme fagpersonene og det problematiske som ligger i det faktum at disse går inn og ut av ulike roller. De samme fagpersoner som jevnlig engasjeres av forvaltningen som eksperter, opptrer noen ganger også i rollen som sakkyndige medlemmer i fylkesnemnda. Man møter dem også noen ganger som fagkyndige meddommere i herreds - eller byrett. Høringsinstansene uttrykker usikkerhet om grunnleggende habilitetshensyn ivaretas tilstrekkelig når de vekselvis opptrer i rollen som utredere og beslutningstakere.

4.1.1.5 Tidspunkt for bruk av sakkyndige

Flere av høringsinstansene er av den oppfatning at man i for stor grad gjør bruk av sakkyndige på et tidspunkt når saken nærmer seg behandling i fylkesnemnda, ofte når konfliktnivået er som høyest og samarbeidet med familien er dårligst. I saker som fremmes for fylkesnemnda har det, ifølge høringsinstansene, etterhvert utbredt seg en holdning blant barnevernansatte at man engasjerer eksterne utredere i et håp om at saken lettere vil gå gjennom nåløyet og at fylkesnemnda vil havne på den løsningen barneverntjenesten foreslår. Man er blitt seg mer bevisst at det kan gjøres mer konstruktiv bruk av ekstern utredningskompetanse på andre tidspunkter i sakene. Det understrekes f.eks. et behov for ekstern bistand i evaluering av forebyggende hjelpetiltak i enkeltsaker. Man ser også et klart behov for å få tilført utredningskompetanse i en del saker der barnevernet har overtatt omsorgen, f.eks. ved valg av plasseringsalternativ eller bistand til å utforme gode besøksordninger.

4.1.1.6 Konkrete erfaringer

Flere av høringsinstansene har kommentarer og erfaringer om engasjerte eksperters arbeidsform. Det nevnes f.eks. at noen henter inn en stor del av sin informasjon fra saksmapper på sosialkontoret, samtidig som det innhentes muntlig informasjon fra saksbehandler.

Selv om oppdraget kan være konkret utformet, nevner flere høringsinstanser at man noen ganger ikke får svar på bestillingen. Å få en utredning som ikke opplyser saken utover det man allerede vet, oppleves som uakseptabelt.

Flere av høringsinstansene understreker problemene med kostnads - og tidsøding ved engasjering av eksterne eksperter. En utredning er kostnadskrevende. Dette er penger som må tas fra det ordinære barnevernbudsjettet. Det påpekes som et problem at stadig mer av midlene anvendes til saksbehandling og forvaltning av beslutningene, og at dette går på bekostning av midler til direkte klientarbeid. Engasjering av eksterne eksperter resulterer også ofte i at saksbehandlingstiden kan forlenges med flere måneder, og at det følgelig kan være et etisk dilemma at barn overlates til en fortsatt utrygg og usikker omsorgssituasjon når utredningene drar ut i tid.

Flere av høringsinstansene har kommentert problemer knyttet til avslutning av arbeidet og at det er viktig at den som har utført undersøkelsen også er den som gjennomgår rapporten med dem den primært angår. Den engasjerte eksperten kan ikke unngå å sette i gang prosesser når rapporten forelegges for foreldrene. Det påpekes at vedkommende må ta et større ansvar for å få overført oppfølgingen til andre fagpersoner.

4.1.2 Erfaringer fra juridisk hold

Utvalget har innhentet synspunkter om ekspert/sakkyndighetsrollen og erfaringer med sakkyndige fra ulikt juridisk hold. Synspunktene dekker et vidt spekter av erfaringer fra grunnleggende betraktninger om rollen og dens plass i tvistesystemene til mer konkrete betraktninger og anbefalinger om den innholdsmessige utformingen av rollen.

4.1.2.1 Grunnleggende betraktninger om rollens legitimitet

Det fremheves at eksterne eksperter/sakkyndige både har en oppgave og berettigelse ved behandlingen av barnevernsaker. Ekstern barnefaglig bistand bidrar til å opplyse saken og høyner derved kvaliteten på avgjørelsen ved å tilføre observasjoner og vurderinger basert på fagkunnskap som beslutningstaker ellers ikke besitter. Engasjerte eksperter og oppnevnte sakkyndige kan anvende metoder beslutningstaker er avskåret fra. Det pekes imidlertid på at tilbudet på barnefaglig kompetanse er et knapphetsgode og at oppdragsgiver, delvis av den grunn, i hver enkelt sak kritisk må vurdere om det er nødvendig å oppnevne eksterne utredere eller sakkyndige eller om saken kan opplyses godt nok uten slik bistand.

4.1.2.2 Synspunkter om oppdrag og mandat

Eksterne eksperters og oppnevnte sakkyndiges arbeidsoppgaver reguleres av et oppdrag eller mandat. Fra juridisk hold anbefales det at dette i minst mulig grad bør omfatte juridiske vurderinger hvor eksperten eller den sakkyndige anmodes om å uttale seg om forslag til dom. I utarbeidelsen av oppdraget eller mandatet bør forvaltningen og rettsapparatet være seg bevisst at den primære målsetting ved bruk av ekstern utredningskompetanse er å få beskrevet sakskompleksene og opplyst sakene slik at beslutningstaker kan treffe avgjørelser i samsvar med lov og rettspraksis. Beslutningsorganets ansvar er å treffe en avgjørelse i saken. Eksternt engasjerte eksperters og sakkyndiges oppgave er å tilrettelegge grunnlaget for den juridiske avgjørelsen. Ved rettslig behandling skal sakkyndiges lojalitet ligge hos retten i det å fremskaffe mest mulig fullstendig og avbalansert grunnlag for dens avgjørelse. Sakkyndige skal ikke ha lojalitet overfor partene og barna som klienter. Det er retten som skal ivareta de impliserte personers interesser etter en totalvurdering.

Det påpekes fra juridisk hold at engasjerte eksperter og sakkyndige kan ha problemer med å erkjenne begrensninger i egen fagkyndighet. I noen saker er det uenighet om faktiske forhold som sakkyndige ikke har noe fortrinn fremfor andre til å vurdere. Man har også erfaring for at engasjerte eksperter og sakkyndige kan unngå å ta stilling til alvorlige påstander som er vanskelig å få avkreftet eller bekreftet. Det anbefales at man forholder seg til omtvistete forhold hvor det er betydelig tvil til stede, ved å fremføre sin usikkerhet. I alle fall er det beslutningsorganet som ut fra bevisførselen må ta stilling til påstandene.

4.1.2.3 Synspunkter om organisatoriske forhold ved rolleutøvelsen

Fylkesnemnda gir ingen særstatus til den eksterne fagpersonen barnevernet fremfører som sin ekspert. Vedkommende gir vitneprov på samme måte som andre fagpersoner i vitnerollen. Ved domstolsbehandling er sakkyndige til stede under hele hovedforhandlingen mens andre fagkyndige vitner kommer og går. Man synes det er vanskelig å særbehandle en fagperson og gi vedkommende en uavhengig status. For fylkesnemnda er det lite interessant å lage et skille mellom de ulike rollene. Man har vært skeptisk til å ha en bestemt person sittende inne under hele saken som til slutt skal gi sin tilråding. Dette henger selvfølgelig sammen med at fylkesnemnda har fått sine egne sakkyndige medlemmer. Deres rolle er ikke primært å tilføre sakkyndighet, men å avlese andres fagkyndighet.

Det påpekes at den uavhengige ekspertrollen er mer interessant for barnevernet enn for fylkesnemnda. Fylkesnemndas oppgave er først å fremst å få saken godt nok opplyst og fremført tilstrekkelig kunnskap som basis for en beslutning. Barneverntjenesten har ansvaret for å belyse saken gjennom saksfremlegg, partsforklaringer og vitneprov. Om barneverntjenesten ønsker å belyse saken gjennom egne utredninger og evt. supplere denne ved ekstern faglig bistand, oppfattes primært å være et anliggende for barneverntjenesten selv og av mindre interesse for fylkesnemnda. Det oppleves ikke som et stort habilitetsproblem at det fremføres faglig ekspertise som barneverntjenesten selv har engasjert og påkostet. Spørsmålet om habilitet og faglighet blir underkastet kritisk vurdering i den enkelte sak når vedkommende avgir sitt vitneprov. Med sin sammensetning har fylkesnemnda reell kompetanse til å vurdere og avlese den faglige og substansielle kunnskap som fremføres og derigjennom vurdere spørsmålet om vedkommendes habilitet. At den private part ofte har innsigelser mot barneverntjenestens fremførte eksperter, vurderes delvis å kunne tilbakeføres til uklar kommunikasjon fra barnevernet til de private parter ved at det blir introdusert en uavhengig ekspert som det forvaltningsmessig ikke er hjemmel for. For fylkesnemnda er ikke uavhengighet og nøytralitet en posisjon som konstitueres ved at noen fagpersoner påberoper seg denne rollen. Det er vedkommendes faktiske bidrag og hva vedkommende skriver eller sier som konstituerer den faktiske posisjon i saken. Det er nemndas rolle å finne denne uavhengige posisjonen hos fagfolk. Ett problem med forvaltningsmessig fremført fagekspertise er at det aktualiserer spørsmålet om ikke også den private part må kunne få anledning til å stille med sin motekspertise.

Prosessfullmektiger i tvistesaker påpeker at det er nødvendig å klargjøre den engasjerte ekspertens rolle og posisjon ved fylkesnemndsbehandling. Det tenkes her spesielt på det faktum at vedkommende fremføres som uavhengig sakkyndig mens han/hun formelt er å betrakte som vitner for kommunen når saken kommer for behandling i fylkesnemnda. Den uklare rollen har konsekvenser for den private parts tillit til forvaltningen av tvistesaken. Verken barnevernet eller dens prosessfullmektiger klargjør i tilstrekkelig grad de sakkyndiges rolleposisjon. Den private part har ofte ikke den samme tryggheten og tilliten som fylkesnemnda har til at sakene opplyses objektivt og i sin fulle bredde. Derfor er det av avgjørende betydning for deres tillit til tvisteorganene at det institusjonaliseres en tvisteprosess som gir dem troen på at den avgjørelsen som fattes er riktig.

Ved rettslig behandling av barnevernsaker anbefales at man fortrinnsvis bruker oppnevnte sakkyndige fremfor fagkyndige meddommere. Dette begrunnes med at partene da får anledning til å etterprøve sakkyndiges observasjoner og vurderinger gjennom bevisførsel og argumentasjon før avgjørelse fattes. Meddommeres vurderinger kan ikke prøves. At sakkyndiges erklæringer og forklaringer blir en del av bevisførselen tydeliggjør at avgjørelsen tilligger retten. På den annen side har bruk av sakkyndige i rollen som fagkyndige meddommere den fordel at saksbehandlingstiden kan bli raskere, og at ordningen er billigere og mindre ressurskrevende.

Fra advokathold påpekes det også at fagpersoner som engasjeres av barneverntjenesten som utredere, også ofte er de samme som i andre saker opptrer i beslutningsrollen som sakkyndige medlemmer i fylkesnemnda. Dette kan være en trussel mot den uavhengighet og nøytralitet som beslutningstaker kan og må ha i forhold til partene og sakene som fremmes for fylkesnemnda.

4.1.2.4 Konkrete erfaringer med sakkyndige

Fra ulikt juridisk hold påpekes at det gjøres mye godt utrednings- og sakkyndighetsarbeid, men at utilstrekkelig kvalitetssikring av faglig nivå generelt og kvalitetskontroll i den enkelte sak utgjør et selvstendig problem for brukere av faglig ekspertbistand.

Fra juridiske beslutningsposisjoner nevnes at man har ulike erfaringer med fremførte erklæringer. Noen engasjerte eksperter går barneverntjenesten i næringen og gir en systematisk, omfattende og detaljert fremstilling av hele saken, inklusive om barnet og de voksnes livshistorie basert på sakens dokumenter. Andre refererer lite eller ingenting fra barnevernets saksmapper og baserer seg i stor grad på bruk av psykologiske tester. Atter andre legger vekt på å gi systematiske beskrivelser av samtaler med partene, hva de tenker, sier, mener og gjør, mens andre igjen vinkler utredningen omkring observasjon og fortolkning av samspillet i familien. Det fremholdes at man verken vil eller kan ta stilling til hvilke metoder som kan og bør brukes i dette arbeidet og at det primært er et faglig anliggende. Metodefriheten representerer imidlertid et problem for brukere i den forstand at det er vanskelig å etterprøve metodenes relevans og holdbarhet i den enkelte sak. Ordningen med sakkyndige medlemmer eller fagkyndige meddommere ivaretar imidlertid til en viss grad behovet for kritisk metodisk etterprøving.

Det gis uttrykk for at utstrakt referering av dokumenter som allerede ligger i saken er unødvendig. En annen sak er at barnevernet kanskje selv har behov for en samlet og kronologisk oppsummering, men det kan skje internt i forvaltningen og danne basis for saksfremlegget.

Det anbefales videre at engasjerte utredere ikke bør uttale seg om konkrete tiltak. Dette er en oppgave som tilligger barnevernet som presumptivt skal kjenne til faktiske og mulige tiltak. Fra juridisk hold synes det heller ikke å være behov for å styre relasjonen mellom den engasjerte eksperten og barneverntjenesten. Hva barneverntjenesten bestiller er deres eget ansvar. Fylkesnemnda må basere seg på det som fremføres.

Erfaringer fra advokathold hvor man har prosedert saker på vegne av kommunene, er at kommunens saksfremlegg ofte ikke holder faglig mål. Det er store problemer forbundet med å møte i fylkesnemnda med en utilstrekkelig opplyst og dokumentert sak. Fra samme juridiske hold blir det påpekt at utvelgelsen av eksterne utredere ofte blir tilfeldig. Man anbefaler at det utarbeides lister som kvalitetssikrer fagpersoner i forhold til et minimum av kunnskap om det området som skal utredes.

Man har videre erfaring for at barneverntjenesten ofte ikke legger godt nok arbeid i utformingen av oppdraget. Bestillingen lages ofte under tidspress, og tidvis uten at de ulike partene er samkjørt på hva den bør inneholde. Det anbefales at forvaltningen i større grad utvikler standardiserte forslag til oppdrag innenfor ulike sakstyper som f.eks. i samværssaker, omsorgsovertakelser og adopsjonssaker samtidig som det understrekes at spesifikke vurderingstema i den enkelte sak bør konkretiseres dersom det er nødvendig.

Det anbefales at det angis en nedre grense for tidsbruk i enkeltsaker for å unngå at konklusjoner blir avgitt på et utilstrekkelig datagrunnlag.

Det vises også til at en del saker er svært grundig utredet og opplyst av forvaltningen selv, og at fremførte ekspertuttalelser da får karakter av å være «smør på flesk».

4.1.3 Erfaringer og synspunkter fra interessegrupper

Utvalget har gjennomført høringsmøter med foreningene Trygt Barnevern og Norsk Fosterhjemsforening. I tillegg har man innhentet synspunkter fra ungdom som har vært under offentlig omsorg.

4.1.3.1 Foreningen Trygt Barnevern

organiserer familier som kommer i berøring med barnevernet og har gjennom dette støttearbeidet høstet verdifulle erfaringer med både barnevern og dens eksternt engasjerte fagekspertise. Foreningen påberoper seg å inneha en «levende» kompetanse i forhold til barnevernets beslutningsområde fordi medlemmene selv har blitt gjenstand for dets undersøkelser og tiltak.

Foreningen har fått mange negative tilbakemeldinger fra berørte foreldre om det arbeidet som har blitt gjort av barnevernets engasjerte eksperter. Et fellestrekk er en opplevelse av at eksperten er barnevernets forlengete arm, og at mange verken evner eller makter å leve seg inn i barns og voksnes situasjon på det tidspunkt de kommer inn i sakene. Det påberopes at ekspertene ikke greier å se at en, i øyeblikket foreliggende krisesituasjon, nødvendigvis ikke trenger å være slik vanligvis. Før kontakten med familien opprettes, har de engasjerte utrederne ofte lest barnevernets dokumenter og dannet seg et førsteinntrykk i tråd med barnevernets egen oppfatning. Generelt oppleves at de engasjerte ekspertene er opptatt av svakheter og mangler og i liten grad er innstilt på å avdekke ressurser og foreldres positive muligheter som omsorgspersoner for sine barn. Foreningen anbefaler at rapportene bør være fremtidsrettet. Best erfaring har foreningen med privatengasjerte fagpersoner, men det understrekes at kun de færreste foreldre har økonomi til selv å bære utgiftene forbundet med det.

Foreningen har ingen klare formeninger om hvem som kan eller bør påta seg slikt arbeid. Kompetansen bør utledes fra kvaliteten på det arbeidet som utføres, og i forhold til hvilke resultater som oppnås.

Foreningen mener at sakkyndige har en berettigelse innenfor tvisteprosessene, men ønsker en tydeliggjøring og konkretisering av rollen og dens innhold. Man anbefaler at utredningen skal gjennomføres på fritt, selvstendig og uavhengig grunnlag og uten tilknytning til og påvirkning av barnevernet. Foreldre bør selv gis anledning til å engasjere egen faglig ekspertise og ha mulighet for ha vitne/fullmektig til stede ved kontakten mellom den engasjerte eksperten og familien.

4.1.3.2 Norsk Fosterhjemsforening

organiserer og ivaretar fosterfamiliers interesser i forhold til det offentlige. Foreningen har til nå ikke foretatt en systematisk kartlegging av fosterforeldres erfaringer med engasjerte eksperter og sakkyndige, og presiserer at man derfor uttaler seg ut fra generelle inntrykk.

Det opplyses at fosterforeldre som oftest møter sakkyndige i saker hvor biologiske foreldre har søkt omsorgen opphevet og tilbakeført, samt i saker hvor omfanget av samværet mellom barn og foreldre er tvistetema. Rent unntaksvis er sakkyndige oppnevnt for å undersøke påståtte anklager om omsorgssvikt av barnet i fosterhjemmet.

Norsk Fosterhjemsforening har inntrykk av at mange fosterforeldre savner informasjon om den sakkyndige og vedkommendes arbeidsoppdrag. Mangel på informasjon og innsyn i sakene er generelt et problem og skyldes at fosterforeldre sjelden har partsrettigheter i saken.

Foreningen har den erfaring at barneverntjenesten, som oppdragsgiver, ofte har gitt dårlig og utilstrekkelig informasjon om den engasjerte ekspertens oppgaver og inntreden i saken. Fra foreningens side stiller man spørsmål om man som fosterforeldre har rett til å bli kjent med bestillingen, om man har rett til innsyn i rapportene, og om mulighetene for å få korrigert faktiske feil. Om vedkommende ønsker å snakke med fosterforeldre stilles det videre spørsmål om fosterforeldre er pliktig til å delta i en slik samtale.

Norsk Fosterhjemsforening er kjent med en del tilfeller der fosterforeldre stiller klare spørsmålstegn ved den engasjerte eksperten eller den rettsoppnevnte sakkyndiges kompetanse og arbeidsform. Man har f.eks. erfart at vedkommende har uttalt seg med skråsikkerhet om et fosterbarn og en fosterfamilie etter en halv times hjemmebesøk. Noen ganger er fosterforeldre blitt fremstilt og beskrevet i rapportene på en måte som oppleves personlig krenkende, uten at fosterforeldre har hatt anledning til å få korrigert de fremsatte påstandene.

En del fosterforeldre har også opplevd god støtte fra forvaltningens engasjerte ekspert eller rettsapparatets oppnevnte sakkyndig. Fagpersonene har ofte vært i stand til å dokumentere konkrete hjelpebehov hos fosterbarnet. Ofte er det nødvendig for å få tilført ekstraressurser til barnet.

Norsk Fosterhjemsforening har ikke tatt stilling til kompetansekrav og kvalitetssikringstiltak for sakkyndighetsarbeid utover den generelle holdning at arbeidets vanskelighetsgrad og kompleksitet tilsier høy realkompetanse på området.

4.1.3.3 Ungdomsforeningene

På høringsmøtet med ungdommene ble det fra deres side påpekt hvor viktig det er at fagpersoner som skal snakke med barnet/ungdommen i forbindelse med utredningen av dets omsorgssituasjon, utviser en sensitiv og respektfull holdning til barnet/ungdommens behov for å bli ivaretatt på en skikkelig måte. Dette gjelder alt fra kontaktetablering, språket som benyttes, informasjonen som gis og at barnets tillit ikke blir misbrukt. Barn og ungdom under offentlig omsorg blir ofte spurt om ting som utfordrer deres grunnleggende lojalitet. Ungdommene opplever at fagpersonene ikke alltid utviser evne eller vilje til å skjerme barnet i disse prosessene. Hvis barnet/ungdommen ønsker å fremføre sine meninger, anbefales det at vedkommende får anledning til det, men det bør også respekteres hvis han eller hun vegrer seg. Man opplever det som krenkende hvis barnet/ungdommen først blir bedt om å si sin mening og at fagpersonen deretter ikke tar hensyn til hva barnet fremfører. Generelt er det et problem for barn og ungdom under offentlig omsorg at så mange fagpersoner, i ulike roller og på ulike tidspunkt skal uteske barnets meninger og synspunkter. Man blir stadig minnet om sin spesielle posisjon som fosterbarn når man mest av alt ønsker å leve som vanlige barn.

4.1.4 Andre erfaringer

Ombudet for barn og ungdom har avgitt skriftlig høringsuttalelse vedr. utvalgets mandat. Når det gjelder sakkyndiges rolle i barnevernsaker er barneombudet bl.a. opptatt av at hensyn til faglig objektivitet må ivaretas når den sakkyndige er engasjert av barneverntjenesten. Det er en fare for at man kan få «barnevernsvennlige» sakkyndige når det er forvaltningen selv som engasjerer dem.

Ombudet for barn og ungdom påpeker videre de faglige kompliserte vurderingstemaene som ligger til grunn i saker hvor det skal foretas en hel eller delvis omsorgsvurdering. Av den grunn må det stilles store krav til den sakkyndiges kompetanse. Denne må være optimalt utviklet gjennom teoretisk og praktisk erfaring. Sakkyndige som arbeider i de større byene og som tar mange oppdrag får størst erfaring. Det fremholdes derfor som viktig at sakkyndige får opplæring i og benytter noenlunde like arbeidsmetoder over hele landet slik at det ikke blir regionale kvalitets- og kvantitetsmessige ulikheter i sakkyndighetsarbeidet. Dagens ordning med en frivillig og uforpliktende deltagelse i et forum i regi av Norsk Psykologforening er ikke tilstrekkelig i så måte.

Etter en gjennomgang av de ulike sakkkyndighetsrollene i forhold til de ulike barnelovene, konkluderer Ombudet for barn og ungdom bl.a. med at kvalitetssikring av sakkyndige synes å være nødvendig og at en teoretisk skolering ikke er nok. Det bør også stilles krav til barnefaglig erfaring og kjennskap til nødvendige metoder og roller sakkyndige har i barnesaker som føres for retten. Av hensyn til likhets- og rettssikkerhetsprinsippet anbefales det at man bør arbeide for å utvikle felles faglig mal for form og innhold. Målsettingen bør være å tilføre blivende sakkyndige nødvendig kompetanse og/eller bevisstgjøre vedkommende at han/hun er i stand til å opparbeide en slik evne over tid. Ombudet anbefaler etablering av en ordning med obligatorisk godkjenning av fagpersoner som skal utføre sakkyndighetsarbeid.

4.2 ERFARINGER ETTER LOV OM BARN OG FORELDRE

4.2.1 Erfaringer fra juridisk hold

Utvalget registrerer at det fra ulikt juridisk hold er varierende oppfatninger både om barnefaglige sakkyndiges legitimitet i disse beslutningsprosessene og den mer spesifikke bruk av sakkyndighetskompetansen.

Sakkyndiges legitimitet i barnelovsaker kan utledes fra det faktum at retten i stadig større omfang synes å etterspørre sakkyndig bistand. Fra juridisk hold fremføres at oppnevnte sakkyndige kan bidra til å opplyse sakene bedre og derved høyne kvaliteten på avgjørelsene og at sakkyndige kan hjelpe dommeren til å finne frem til løsninger som er til beste for barnet. Det påpekes at tvistesaker etter barneloven ofte er saker med vanskelige, skjønnsmessige og kompliserte problemstillinger av verdimessig og psykologisk karakter, og hvor loven gir dommeren liten anvisning i den enkelte sak. Den ulike oppfatning av sakkyndighetsrollen i disse beslutningsprosessene synes ikke først og fremst å dreie seg om sakkyndighetsrollen i barnelovsaker er legitim eller ikke. Det dreier seg heller om under hvilke betingelser og i hvilke saker man trenger tilført sakkyndighetskompetanse og hvordan den spesifikke sakkyndighetsrollen kan utformes som et konstruktivt bidrag.

Spørsmålet om den sakkyndiges plass i tvistesaker etter barneloven kan best kommenteres og analyseres med utgangspunkt i en forståelse av selve tvisteprosessen, de ulike aktørene i denne samt relasjonene mellom dem.

Sakkyndige oppnevnes ofte etter begjæring fra partenes prosessfullmektiger. Motivene varierer. Ofte gjør prosesstaktiske overveielser seg gjeldende. Fra dommerhold er det blitt påpekt at mange advokater har et lite bevisst og selvkritisk syn på hvilke saker som trenger sakkyndig opplysning og at begjæring om oppnevning nærmest skjer rutinemessig når man får en sak. Mange advokater synes å mene at man har krav på sakkyndige. Dersom dommeren ikke etterkommer en slik begjæring om oppnevning, risikerer vedkommende ofte å bli utsatt for kritikk eller bli overprøvd hvis spørsmålet om saken skal settes med sakkyndige blir anket til høyere rettsinstans. Rettens dilemma er ofte at den institusjonaliserte ramme for opplysing av saken ved prosesskriv og hovedforhandling ikke opplyser saken godt nok. Partsforklaringer og slektsvitner i familiesaker er som oftest av liten verdi for dommeren. Prosesskrivene er ofte lite opplysende for saken. Retten er dessuten avskåret fra metoder som kan belyse saken fra barnets ståsted, f.eks. hjemmebesøk og med samtaler selv om en del dommere samtaler med barna før saken. Bevisførselen preges av partenes ofte svært motstridende syn på saksforholdet og hva som er til barnets beste. Sakene målbæres dessuten ofte av parter som begge fremstår som velegnete foreldre. Når man så skal anvende et alminnelig dommerskjønn, oppleves det å være utilstrekkelig som beslutningsgrunnlag og retten søker sakkyndig bistand som på en uhildet måte kan belyse barnet og dets interesser. Fra dommerhold er det også tatt til orde for at dommerstanden internt har behov for kritisk drøfting av sin egen rolle i forhold til hva barnefaglig kompetanse kan og bør tilføre den skjønnsmessige vurderingen og beslutningen i saken. Spørsmålet om hva som kan sies å være den substansielle basis for det alminnelige dommerskjønn til forskjell fra et tilsvarende faglig skjønn, synes på juridisk hold å være uavklart og gjenspeiler ulik praksis og variasjon i bruk av sakkyndige. Det er blitt hevdet at barnelovsaker primært bør settes med sakkyndige når det prosederes i forhold til faglig relaterte tvistetema som f.eks. i saker med påstått alvorlig omsorgssvikt som f.eks. rus, mishandling/vanskjøtsel, dvs. vurderingstemaer som tangerer barnevernlovens inngrepskriterier. I saker hvor retten skal treffe en avgjørelse mellom, i utgangspunktet velegnete og ressurssterke foreldre, er det blitt hevdet at de vurderingstemaene retten skal ta stilling til først og fremst er av verdimessig karakter. Sakkyndige har her ikke bedre kompetanse enn den retten selv besitter. Følgelig argumenteres det for at man ikke trenger sakkyndig i bistand i saker med vekting av relativ egnethet hos foreldre som begge kan tilby barnet/barna god nok omsorg.

Det påpekes at sakkyndige først og fremst har faglig grunnlag og kompetanse som utredere i forhold til vurderingstema knyttet til svikt og mangler ved omsorgsutøvelse. Barnefaglig kompetanse er utviklet innenfor behandlingskontekster og i forhold til intrapsykiske forhold og/eller interpersonlige relasjoner. Man er faglig sosialisert til å se problemer og er mer fortrolig med omsorgsmessige minimumsverdier enn med utredning av mennesker i forhold til ressurser. Det faglige relevante grunnlaget for sakkyndighetsrollen etter barnevernloven er svært forskjellig fra den fagkompetansen som retten har behov for i barnelovsaker. Det anbefales i sistnevnte tilfelle at sakkyndige konsentrerer seg om å synliggjøre foreldrenes ressurser.

Det påpekes også hvor skadelig det kan være at sakkyndige i sine rapporter og forklaringer tyr til krenkende personkarakteristikker og psykiatribelastet terminologi og beskrivelser. Man har erfaring for at sakkyndiges rapporter representerer en fare for personlig krenkelse. Noen sakkyndige rapporter fører til en større frustrasjon enn det å tape kampen om barnet. Denne «skittentøyvasken» virker konfliktdrivende og reduserer sjansen for at partene kan finne frem til gode løsninger. Det understrekes imidlertid at, uavhengig av sakkyndige, representerer selve rettsprosessen i seg selv en påkjenning.

Hva angår den konkrete utforming av sakkyndighetsrollen, påpekes fra juridisk hold at det som en hovedregel vil være av stor verdi for barna og foreldrene å få saken forlikt eller akseptere en avgjørelse fremfor de mange belastningene en rettssak medfører. Det advares imidlertid mot å blande meklerrollen og utrederrollen ved f.eks. å nedfelle i mandatet at sakkyndige skal søke å få partene til å bli enige. Meklerrollen oppfattes å være en helt annen enn å være nøytral utenforstående observatør for retten. Det hevdes at en mekler får en annen og mer personlig relasjon til partene under en meklingsprosess uansett om den fører frem til resultat eller ikke. Samtidig vil partene få oppfordring til å være taktiske og tilsynelatende imøtekommende overfor mekleren for å få «goodwill» til slutt, såfremt det ikke lykkes å mekle frem til enighet. Det aksepteres ut fra hensynet til partene og barna at det noen ganger er rimelig for sakkyndige å engasjere seg i en mulig meklingsløsning. Men da må vedkommende være seg bevisst at han/hun trer inn i en helt annen rolle enn sakkyndighetsrollen. Hvis enighet ikke oppnås, må den sakkyndige være seg bevisst å ikke trekke med seg i for stor grad skuffelse over en parts manglende forliksvilje, når den endelige sakkyndighetsvurderingen skal formidles til retten.

Selv om det ikke anbefales å blande sammen mekler - og sakkyndighetsrollen, uttrykkes det ønske om å styrke muligheten for mekling. Det foreslås f.eks. at retten kan oppnevne egne meklere med et gitt antall timer for å sondere mulighetene for rettsforlik, dvs. styrke meklingsmulighetene også etter det tidspunkt saken er brakt inn for domstolen.

Fra ulikt juridisk hold er man også opptatt av at sakkyndiges mandatutforming ikke bør være slik at den sakkyndige skal komme med forslag til dom. Mandatet bør begrenses til å beskrive og vurdere barnas omsorgsbehov og foreldres respektive forutsetninger for å dekke disse behovene samt tentativt antyde noe om prognoser under alternative vilkår. Selv om det kan være faglig utilfredsstillende for sakkyndige å stille prognoser, eller formulere mer eller mindre sikre antagelser, anbefales det at sakkyndige bør tvinges til dette, fordi slike prognoser/antagelser vil være det sentrale når dom skal avsies. For retten vil det for øvrig være verdifullt å bli fortalt at det ut fra fagkyndighet ikke går an å oppstille noen sikre prognoser, eventuelt få anslått graden av usikkerhet ved de alternative prognosene. Det understrekes at det dernest er rettens ansvar å treffe en avgjørelse ut fra en helthetsvurdering hvori den sakkyndiges rapport kun representerer ett, om enn viktig bidrag.

4.2.2 Erfaringer fra interesseforeninger

4.2.2.1 Foreningen2foreldre

er en landsdekkende forening med lokallag og kontaktpersoner i alle fylker. Foreningens formål er bl.a. å styrke barns rett til kontakt med begge biologiske foreldre, felles omsorg som hovedprinsipp og førstevalg i barneloven, forbedre dagens obligatoriske meklingsordning, innføre reelle sanksjonsmidler ved sabotering av medomsorg, innhente forskningsresultater fra inn- og utland samt kartlegge og analysere dommernes og sakkyndiges arbeid.

Utvalget har gjennomført høringsmøte med Foreningen2foreldre. I tillegg har utvalget mottatt omfattende og utdypende skriftlige synspunkter og erfaringer i forhold til det mandat som ligger til grunn for utvalgets arbeid.

Foreningen2foreldre har kritiske synspunkter hva angår både konkrete erfaringer med sakkyndige og rollens faglige legitimitet/grunnlag, utformingen av sakkyndighetsrollen og mangel på kvalitetssikring/offentlig kontroll av virksomheten.

Det oppleves at noen sakkyndige synes å mangle evnen til selvstendig, analytisk og kritisk holdning til måten arbeidet utføres på. Man har erfaring med sakkyndige som oppleves å ta parti for den ene part og at selve sakkyndighetsarbeidet først og fremst tar sikte på å få bekreftet egne fordommer og ideologisk tankegods til fortrengsel fra en analytisk og kritisk tilnærming til sakskompleksene. Sakkyndige kritiseres for å medvirke til å øke sakenes konfliktnivå blant annet ved å ty til sterke negative og psykiatribelastete beskrivelser av personer som ikke har opplevd seg som hjelpetrengende eller psykisk belastet. Man har konkrete erfaringer med sakkyndige som synes å mangle evnen til å kunne sette et kritisk søkelys på seg selv og egen posisjon i forhold til partene. Sakkyndige lar seg bruke, bevisst eller ubevisst av en av partene, lar seg manipulere og forføre av noen foreldres negative beskrivelser og oppfatninger av den andre. Påstandene fra den ene parten fremføres deretter i rapporten som «sannheter» i stedet for å gjøres til gjenstand for kritisk vurdering og gransking.

Foreningen2foreldre mener at sakkyndiges arbeid ofte virker tilfeldig og overfladisk. Det fortelles om sakkyndige som konkluderer i sakene uten å ha truffet partene, eller sakkyndige som kan skrive en rapport på tyve sider etter en halv times hjemmebesøk. Det berettes om sakkyndige rapporter som er full av faktiske feil og udokumenterte påstander og rapporter hvor observasjoner og vurderinger «sauses sammen» på en slik måte at det er umulig å underkaste rapportene kritisk etterprøving.

Foreningen har kritiske merknader til sakkyndighetsrollens faglige legitimitet. Det påpekes at både barnepsykologi og barnepsykiatri er unge fagfelt med uutviklete teorier og mangelfullt utviklet forskningsgrunnlag. Den barnefaglige grunnholdningen som ligger til grunn for sakkyndiges oppfatninger utgår fra arbeid med svikt- og mangelproblematikk. Det hevdes at det faglige «tankegods» som tilbys rettsapparatet som sakkyndig bistand savner substansielt faglig grunnlag. Foreningen mener at denne kunnskapssvikten er så fundamental at den representerer en vesentlig etisk belastning for utøvelse av sakkyndighetsarbeidet i Norge. Det pekes spesielt på at barnefaglig sakkyndige i all hovedsak innretter sitt arbeid på å diskvalifisere og ekskludere den ene forelderen på bekostning av den andre og at forestillingene om kvinnens «naturgitte» fortrinnsrett til barna etter samlivsbrudd fremstilles som barnets beste. Foreningen2foreldre påpeker at det internasjonalt er gjort mye relevant forskning om barn og foreldre etter samlivsbrudd, men at norske sakkyndige fagmiljøer ikke synes å være kjent med denne forskningen og heller ikke synes å være interessert i å tilegne seg ny viten. Det argumenteres for at barnets rett til begge foreldre etter samlivsbrudd må være utgangspunktet for sakkyndige når de søker å finne frem til gode løsninger for barnet/barna, men at norske sakkyndiges bidrag gjennomgående resulterer i økte konflikter og dårligere samarbeidsklima mellom foreldrene. Fokus på å finne en psykologisk forelder skaper, ifølge foreningen, en sakkyndighetskultur som leder i en psykisk destruktiv jakt på en «vinner» og en «taper» blant de to foreldrene. Så lenge norske barnefaglige sakkyndige teoretisk, empirisk og metodisk er akterutseilt, vil Foreningen2foreldre ikke tilrå at det oppnevnes sakkyndige.

Med utgangspunkt i ovennevnte kritikk mener Foreningen2foreldre at det barnefaglige teorigrunnlaget må rettes opp slik at det er i samsvar med dokumenterte forskningsresultater, likestilling og likeverd og at dette også må få konsekvenser for lovgivning og rettspraksis. Det må utvikles retningslinjer for sakkyndige og arbeidsmetodene må standardiseres i tråd med et forskningsbasert kunnskapsgrunnlag. Det anbefales at sakkkyndighetsarbeid bare bør utformes innenfor rammen av et fast ansettelsesforhold og i et faglig miljø av en viss minimumsstørrelse. Foreningen er opptatt av å styrke klage- og kontrollmulighetene i den enkelte sak. Rapporter må forelegges partene før eventuelle rettsforhandlinger slik at vesentlige feil kan bli rettet opp. Lovverket må endres slik at sakkyndighetsarbeid kan overprøves og sakkyndige må gjøres rettslig ansvarlig for sine uttalelser på lik linje med enhver opptreden av offentlig tjenestemann.

4.2.2.2 Aleneforeldreforeningen

er en landsdekkende forening for enslige forsørgere. Den yter råd og veiledning til medlemmer, i tillegg til å arbeide politisk for å bedre kårene til eneforsørgere. Nitti prosent av medlemmene er kvinner.

Aleneforeldreforeningen peker på at svært mange eneforsørgere har dårlig råd, og at man har erfaring for at den dårlige materielle standard tillegges negativ betydning i barnefordelingssaker hvor foreldre skal vektes mot hverandre i forhold til hva de kan tilby barnet/barna. En gjennomgående erfaring med sakkyndige i barnefordelingssaker er at svikt og mangler vektlegges for mye. Sakkyndige synes lite innstilt på å kartlegge ressurser og muligheter.

Aleneforeldreforeningen påpeker videre at mange sakkyndige synes å uttale seg på tynt grunnlag. Man sier og mener «veldig mye» på kort tid og med ett tynt datagrunnlag. Ikke minst synes sakkyndige ikke å ta i betraktning hvor lite representativt et hjemmebesøk kan være, og at selve undersøkelsessituasjonen er atypisk fordi man har å gjøre med foreldre som er redde og føler seg truet.

4.2.3 Andre erfaringer

I skriftlig høringsutalelse uttaler Ombudet for barn og ungdom om sakkyndige i barnefordelingssaker:

«For meg er utgangspunktet i barnefordelingssaker, at foreldre i utgangspunktet er likeverdige og at begge på sin måte er viktige for barnet(a). Utgangspunktet er derfor at dette bør kunne avgjøres med dommerskjønn alene, uten den økonomiske og følelsesmessige belastningen en sakkyndig intervensjon er for en familie.

I samværssaker er det dommeren, i samarbeid med partene, som styrer og avgjør om og hvordan sakkyndige skal brukes. Dommerens barnefaglige og psykologiske kunnskaper er av individuell og varierende kvalitet. Dommerens personlige kunnskap om barn og familieforhold på disse områdene vil styre mye av vurderingen av, om og hvordan en sakkyndig skal utføre et oppdrag. Dommerens barnekunnskaper bør derfor være et resultat også av obligatorisk tilført kompetanse etter en enhetlig standard. Dersom man innfører en slik standard kan beslutningene i barnesakene bedre sikres et godt dommerskjønn basert på de samme faglige premissene over hele landet.

I noen saker er barna svært små og kan derfor vanskelig gi uttrykk for egne behov. Interessekonflikten mellom foreldrene kan være omfattende. I forhold til barnas behov er det viktig at noen vet hva de ønsker. Samtidig kan det være riktig at barna ikke blir spurt direkte. Kunnskapen om dette må komme frem på en mest mulig nøytral måte, uten at barnet nødvendigvis blir utsatt for den lojalitetskonflikt det er å velge mellom foreldrene. Å samtale med barn og voksne på en omsorgsfull og konstruktiv måte krever store faglige evner og personlig erfaring.

Den sakkyndige har derfor et stort ansvar for, om nødvendig, å veilede dommeren om intervenering i familier er nødvendig i den foreliggende sak. Det samme gjelder i forhold til å gi dommeren veiledning om hvordan mandatet bør utformes. Partene bør også få informasjon om hvordan mandatet er utformet og hvordan han/hun vil jobbe i familien for å oppfylle mandatet.

Av hensyn til familiemedlemmenes fremtidige kontakt med hverandre, og de enkelte parters økonomi, bør den sakkyndige si i fra om saken bør løses av dommeren og/eller partene selv før hovedforhandlingen, dersom dette er mulig. Den sakkyndige kan f.eks. gi dommeren det råd at mekling bør prøves, som et ledd i saksforberedelsen med mål om å oppnå forlik. Der det ikke går og sakkyndighetsoppdraget må fullføres, er det ofte minst like viktig å snakke med barnet som å snakke med foreldrene, for å finne ut hvem av dem som er best egnet til å ta seg av barnet. Barnet har ofte mye å si om sin personlige og sosiale tilknytning. Dette bør tillegges stor vekt i forhold til foreldrenes ressurser og preferanser.»

4.3 FAGETISKE SIDER VED ARBEIDET SOM SAKKYNDIG

At arbeidet som sakkyndig i barnesaker stiller særlige krav til fagetisk aktsomhet, vises i erfaringer fra årsmeldinger fra Fagetisk utvalg i Norsk Psykologforening. I perioden 1990-1993 var halvparten, ca. 20 pr. år, av sakene som ble anklagd for det etiske rådet, klager på arbeid som sakkyndig. To tredjedeler gjaldt spørsmål tilknyttet barnelovsaker. I de fleste sakene var det foreldre som klaget. At det var flest saker tilknyttet barneloven har trolig å gjøre med at det ofte er ressurssterke foreldre som bedre kjenner og kan ta hånd om sine rettigheter enn foreldre i barnevernsaker. Det kan og være at en undersøkelse av barnets situasjon er en lovlig bestemt virksomhet i barnevernsaker, og at en derfor på en annen måte innfinner seg med å være undersøkelsesobjekt både for barnevernet og sakkyndige. De fagetiske problemene som ble reist i tilknytning til klagene var varierte, men kan i hovedsak summeres til følgende:

• Usikkerhet om den sakkyndiges habilitet - kombinasjon av rollen som sakkyndig med andre roller og handlinger i saken.

• Spørsmål om den sakkyndige hadde tilstrekkelig faglig kompetanse for arbeidet.

• Undersøkelser og vurderinger ble foretatt uten tilstrekkelig samarbeidsrelasjon til undersøkelsespersonen.

• Manglende avgrensing av arbeidet, metodisk og tematisk og hvor den sakkyndige også kunne ha gått ut over mandatet i sine undersøkelser.

• Manglende undersøkelse av barnet eller dårlig ivaretakelse av barnet i arbeidet.

• Skjev innhenting av informasjon og manglende undersøkelser med tilsvarende svakt grunnlag for den sakkyndiges vurderinger.

• Undersøkelser og beskrivelser som av undersøkelsespersonen ble oppfattet som krenkende.

I ca. halvparten av de innklagde sakene på sakkyndighetsarbeid fikk klager medhold av utvalget i at det kunne reises kritikk av den sakkyndiges arbeid. En part som ikke opplever å få tilslutning til sin oppfatning i en sak, vil søke å utfordre de som legger viktige premisser i saken. Den sakkyndiges vurderinger vil i mange tilfelle oppfattes å gi viktige premisser for beslutningstaker. Det er derfor å forvente at det høye konfliktnivået i saken fører til at arbeidet utsettes for kritikk, og forsøk på å få arbeidet avvist som utilstrekkelig. En poengtert og faglig klar sakkyndig uttalelse kan derfor skape en kraftig reaksjon hos en part som opplever at den hindrer denne partens mulighet til å nå frem i saken. Det sakkyndige arbeidet kan likevel ha høy fagetisk standard. Selv om det var kritikkverdige forhold ved en del av sakene som ble klaget inn for fagetisk utvalg, viser erfaringene derfra også at det er stor kvalitetsforskjell på det sakkyndige arbeidet som blir utført.