5 Utvalgets drøfting av sakkyndighetsrollen

5.1 INNLEDNING

Den faktiske utformingen av rollen som sakkyndig i barnesaker må baseres på de vurderingstemaene som følger etter loven. I barnevernsaker dreier det seg i stor grad om klargjøring av omsorgsmessige minimumsstandarder hvor barnet er gjenstand for offentlig beskyttelse og ivaretakelse. Ved behandling av tvistesaker etter barneloven skal sakkyndige medvirke til å finne frem til barnets beste i spørsmål om foreldreansvar, daglig omsorg og samvær når foreldre ikke klarer å finne frem til løsninger i et, i utgangspunktet, privat anliggende. Det offentlige er ikke part i saken. Barnet er ikke gjenstand for offentlig beskyttelse. Hovedprinsippet er partenes avtalefrihet og råderett i saken. Følgelig har foreldre i barnelovsaker i langt større grad eierskap til saken enn hva tilfellet er etter barnevernloven, og dette har viktige implikasjoner for den sakkyndiges utforming av sin rolle.

5.2 DEN FORMELLE ROLLEREGULERING

5.2.1 Utreder - og sakkyndighetsrollen etter barnevernloven

Utvalget legger til grunn at den formelle regulering av virksomheten som utgår fra domstolsbehandling er veldefinert. Tvistemåls- og domstolsloven plasserer sakkyndige som rettens nøytrale, frie og partsuavhengige rådgivere med nødvendig habilitet og distanse til partene. Utvalget konstaterer imidlertid at det ved forvaltningsmessig behandling av saker etter barnevernloven ikke kan legges til grunn den samme formelle rolleregulering. Forvaltningens engasjerte eksperter er dens utreder og skal assistere utredningsorganet i opplysingen av saken etter en konkret bestilling. Når saker fremmes for fylkesnemnds- eller domstolsbehandling vil fagekspertisen ha status som vitne og ikke som sakkyndig. Bruken av betegnelsen «sakkyndig» bidrar til å mystifisere rollen fordi den gir assosiasjoner om en formell og nøytral posisjon uavhengig av beslutningsorgan og barneverntjenesten. Derigjennom skapes forventninger og forestillinger om at det eksisterer en overprøvende og kontrollerende instans på utsiden av barneverntjenesten, noe det ikke finnes forvaltnings - eller lovmessig dekning for.

Etter utvalgets mening synes ansvaret for begrepsforvirringen dels å kunne tilbakeføres til det faktum at barnevernloven § 4-3 bruker betegnelsen sakkyndig som den (barneverntjenesten) har engasjert og at lovteksten på dette punktet følgelig er uklar. Forvaltningens egne holdninger og forventninger til rollen synes også å gjenspeile lovtekstens uklarhet i den forstand at engasjerte eksterne eksperter noen ganger fremføres som partsuavhengige og andre ganger som forvaltningens egne utredere. Den samme rolleuklarheten synes å gjøre seg gjeldende blant fagpersoner som påtar seg arbeid som forvaltningens utredere ved måten man selv forstår, utformer og synliggjør sin rolle overfor andre aktører i prosessene. Det er heller ikke tvil om at den samme uklarheten har hersket blant advokater som prosederer barnevernsaker og at det fra den siden kan være taktiske grunner til å definere en slik overprøvende rolle.

Den formelle rolleuklarheten synes å være mest uttalt når sakene nærmer seg fylkesnemndsbehandling. I noen saker har ønsket om ekstern utredning utgått fra barneverntjenesten selv. Man har behov for å få tilført faglig kompetanse som forvaltningen ikke selv innehar. Andre ganger fremføres ønsket fra foreldre og deres advokat. Man har liten tillit til forvaltningens egen habilitet og faglige kompetanse. Derfor fremmes det krav om oppnevning av uavhengige og nøytrale fagpersoner. Fra forvaltningen rapporteres det også at fylkesnemndene synes å være pådrivere i forhold til å presse tjenesten til å gjøre mer utstrakt bruk av fagkyndig bistand i saksforberedelsene.

Utvalget legger til grunn at det verken er ønskelig eller hensiktsmessig å institusjonalisere en partsuavhengig sakkyndighetsrolle på forvaltningsnivå. Etter barnevernloven er undersøkelsesplikten hjemlet som et kommunalt anliggende. Etter utvalgets mening bør det være en målsetting å bidra til å styrke forvaltningen til selv å løse de oppgaver som den er pålagt gjennom lov. Det innebærer bl.a. at tilført ekstern fagkyndighet bør innpasses tjenesten på en slik måte at den understøtter barneverntjenestens formelle posisjon som den primære og kompetente utredningsinstans, og at den ikke tilføres på en slik måte at den undergraver forvaltningens lovmessige definerte oppgaver som det legitime og kompetente utredningsorgan. Barneverntjenesten har behov for å bli tilført fagkyndig bistand i mange saker, men hvis omfanget blir for stort, kan det ha en negativ signaleffekt og føre til at tilliten til forvaltningens egen habilitet og faglige kompetanse svekkes i befolkningen og blant involverte aktører.

På samme måte som barneverntjenesten selv, mener utvalget at det eksisterer et stort udekket behov for å hente inn ekstern fagkyndighet i beslutningsprosessene, og at dette vil være en realitet i overskuelig fremtid slik tjenesten idag er organisert og utbygd. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at ekstern tilført fagkyndighet bør tilføres tjenesten som et nyttig og konstruktivt supplement dersom kunnskapen innordnes på en slik måte at den ikke rører ved barneverntjenestens «eierskap». Dette fordrer at forvaltningen selv utvikler større grad av bevisstgjøring og selvhevdelse i forhold til hva den faglige tilførte fagkyndighet representerer. Videre bør tjenesten selv utvikle en bevisst styring av virksomheten gjennom mer konkretiserte bestillinger og større bevissthet om hvor man henter ekstern utredningskompetanse fra. De som påtar seg oppdrag som eksterne eksperter må også ta ansvar for å tydeliggjøre sin rolle best mulig overfor oppdragsgivere og undersøkelsespersoner innenfor de før nevnte formelle rollebegrensninger.

En klargjøring av utredningsrollen ved forvaltningsmessig behandling vil forhåpentlig ha den konsekvens at posisjonen blir klarere for alle aktører; barneverntjenesten, undersøkelsespersonene og den engasjerte eksperten selv. Det faktum at fagkyndige opptrer i en rolle som utreder for barnevernet, innebærer selvsagt ikke at vedkommende er partisk. Den engasjerte eksperten representerer først og fremst sitt fag når han/hun er engasjert av barnevernet. Verken faglig eller fagetisk kan eller må den engasjerte fagkyndige la seg påvirke av hva som måtte være barneverntjenestens meninger og oppfatninger i saken.

5.2.2 Betraktninger om habilitet

Utvalget kan ikke se at et forvaltningsdefinert oppdrag i seg selv utgjør en trussel for nødvendig habilitet og faglig objektivitet. Den engasjerte eksperten har et selvstendig faglig og fagetisk ansvar for ikke å komme i et avhengighetsforhold til oppdragsgivere, og at det ikke utvikles personlige relasjoner til oppdragsgivere som oppfattes å være i strid med forvaltningsmessig habilitet og nøytralitet. Hensyn til habilitet og nøytralitet kan etter utvalgets mening best ivaretas ved at problemstillingene underkastes drøfting mellom barneverntjenesten og den private parts prosessfullmektig. En slik klargjøring forut for engasjering av ekstern faglig ekspertise i forhold til oppdragets art og omfang og valg av fagperson, vil kunne medvirke til en tydeliggjøring og ansvarsfordeling hva angår rollen og dens utforming i den konkrete sak. Det må i den forbindelse gjøres klart at det er forvaltningsorganets oppdrag som utføres. Dette vil trolig være mest aktuelt i tvistesaker forut for nemndsbehandling. I tidligere faser vil den tilførte fagkyndighet mer ha karakter av kunnskapsoppbygging. I slike saker hersker sjelden det samme konfliktforhold mellom barneverntjenesten og familien.

Utvalget vil peke på at det etter sosialtjenesteloven er anledning for fylkesnemnda å oppnevne egne sakkyndige, selv om det i rundskriv fra Barne- og familiedepartementet anbefales bare unntaksvis å gjøre bruk av denne muligheten. I saker hvor det fra den private part prosederes på alvorlige saksbehandlingsfeil og svært mangelfull opplysing av saken, bør det etter utvalgets mening vurderes om ikke fylkesnemnda selv i noe større grad bør oppnevne egne sakkyndige. Utvalget kan ikke se at ordningen med sakkyndige medlemmer i nemnda kompenserer for mangelfull, utilstrekkelig og tendensiøs opplysning av saken.

Utvalget vil peke på at etableringen av fylkesnemnda med sakkyndige medlemmer i beslutningsroller kan skape habilitetsproblemer, fordi de samme sakkyndige medlemmer ofte også påtar seg oppgaver som engasjerte utredningseksperter for forvaltningen og sakkyndighetsoppdrag for rettsapparatet. At man innehar ulike roller, om enn ikke i forhold til den enkelte sak, kan skape rolleuklarhet og true habiliteten i forhold til partene og systemets ulike aktører. Utvalget er usikker på hvordan man kan tilrettelegge forholdene slik at man ikke i for stor grad sammenvever utrednings - og beslutningsrollen, uten samtidig å begrense forvaltningen og rettsapparatets behov for å få tilført fagkompetanse. Ett alternativ kan være at man ikke lar seg oppnevne som sakkyndig medlem i fylkesnemnda dersom man samtidig påtar seg utredningsoppdrag for forvaltningen i den regionen fylkesnemnda har ansvar for. For fylkesnemda vil trolig en slik løsning være lite tilfredsstillende siden man i mange saker vil få problem med å fremskaffe nødvendig beslutningskompetanse. En mulig løsning på dette problemet kan være å sette fylkesnemnda med sakkyndige medlemmer fra andre regioner, men det vil bli en praktisk vanskelig og kostnadskrevende situasjon for nemnda. De samme reservasjonene kan gjøres gjeldende for forvaltningen, som i mange saker vil være tvunget til å hente inn ekstern utredningskompetanse utenfor sitt nærområde.

5.2.3 Den sakkyndiges formelle posisjon i barnelovsaker

Virksomheten som sakkyndig etter barneloven er hjemlet i § 41. Ved rettslig behandling reguleres den sakkyndiges rolle av tvistemålsloven og domstolslovens bestemmelser på samme måte som ved rettslig behandling av saker etter barnevernloven. Utvalget er av den oppfatning at den sakkyndiges formelle posisjon er tilfredsstillende regulert.

5.2.4 Mandatgivning i barnelovsaker

Etter § 41 skal sakkyndige, barneverntjenesten eller sosialtjenesten uttale seg i saker der det trengs før det blir tatt en avgjørelse. Det er retten som bestemmer hvilke vurderingstemaer som trenger sakkyndig opplysning, og disse nedfelles i et konkret mandat i den enkelte sak. I barnelovsaker er mandatet som oftest en konkretisering av sakens omtvistete spørsmål i forhold til de tre hovedtemaene foreldreansvar, daglig omsorg og omfanget av samvær for den av partene som ikke tilkjennes den daglige omsorgen. Det fremgår av § 41 at sakkyndige skal uttale seg, men ikke hva man skal uttale seg om. Loven stiller således ingen krav om at den sakkyndige skal konkludere i forhold til de omtvistete forhold i saken, men gjennom sin mandatgivning blir sakkyndige vanligvis anmodet om det.

Ettersom bruk av sakkyndige skal tilføre rettsprosessen informasjon og vurderinger som er nyttig for en beslutning til barnets beste, vil det idag oppfattes som en svikt i rettsprosessen om ikke også tilgjengelig kunnskap om psykologiske og sosiale forhold for barn og familier blir tatt i bruk. Utvalget finner at det er berettiget å stille spørsmål om den måten sakkyndige får formulert sine mandat, slik de så formulerer sine vurderinger, legger dem fram, og slik deres vurderinger i dag brukes, alltid er hensiktsmessig i forhold til formålet. Arbeidet kan lett komme til å få karakter av en negativ «psykologisk domsslutning» heller enn å være et faglig perspektiv som blir et positivt tilskudd til sakens opplysning.

5.2.5 Arbeidsprosessen i barnelovsaker

Når personvurderinger er en viktig del av sakkyndiges arbeid, kan det noen ganger komme til å forsterke konflikten mellom foreldrene. En eller begge parter kan oppleve seg krenket av den sakkyndiges arbeid og bruken av dette i rettsprosessen. En sammenlignende vurdering av to personer som hver for seg har et godt og ansvarlig forhold til barnet, kan også føre til at beslutninger blir tatt ut fra mindre relevante dimensjoner i saken. En konflikt som er løst med en rettslig beslutning, vil ikke være løst psykologisk for barnet dersom foreldrene har fått forsterket sin konflikt. Vanligvis vil konfliktreduksjon være et vesentlig bidrag til barnets beste.

Det er utvalgets oppfatning at det vil være ønskelig at det i rettsprosesser om foreldreansvar, daglig omsorg og samvær legges større vekt på det offentliges og rettens konfliktdempende og meklende rolle i sakene. Det bør legges større press på partene og deres prosessfullmektiger for å komme frem til forlik. I barnelovsaker er det i de fleste tilfeller mest hensiktsmessig for en god beslutning, ved forlik eller som dom, at en særlig får frem ressursene ved de ulike alternative løsningsforslagene for barnet.

I dag er det vanlig at sakkyndige først kommer inn etter at mye forberedende arbeid er gjort i saken. Partenes første posisjonering overfor rettsapparatet forsterker gjerne en konfliktdrivende prosess. Ved en sterkt polariserende forprosess er det fare for at den sakkyndige blir dratt inn i, og brukt, på spørsmål som er mindre relevant for en vurdering av hva som er barnets beste. Den sakkyndige opptrer først sent i saksforløpet, gjerne med en uttalelse som først muntlig begrunnes overfor retten like før saken tas opp til doms.

Utvalget mener at sakkyndige noen ganger kunne bistå retten og partene på en bedre måte dersom de kom inn på et tidligere nivå i sakene. Da kan den sakkyndige lettere bistå retten i et mer aktivt meklende og konfliktløsende arbeid. Retten kan da nytte sakkyndige i en mer fleksibel rolle enn bare som utreder som gir vurderinger i hovedspørsmålene i saken. En rollemessig bredere bruk av sakkyndige kan gi rettsapparatet mulighet til å kunne nytte en videre kompetanse hos sakkyndige, f.eks. kompetanse i mekling og sosiale problemløsningsprosesser. Vekslingen mellom meklerrollen og sakkyndighetsrollen kan by på problemer hvis det ikke i hver enkelt sak avklares med oppdragsgiver hvordan rollene skal vektes i forhold til hverandre. Utvalget vil peke på at det er nødvendig å utvikle metoder som kan ivareta begge disse behov i barnelovsaker.

Utvalget er av den oppfatning at formuleringen «uttale seg før det vert teke avgjerd» i for stor grad binder bruken av den sakkyndige til bare å være i en utredende rolle i slutten av rettsprosessen.

Utvalget mener det også bør stilles spørsmål ved hensiktsmessigheten ved at barneverntjenesten eller sosialtjenesten uttaler seg i en sak på samme vilkår som en rettsoppnevnt sakkyndig. Slike uttalelser synes ikke å fungere på samme måte som ved bruk av sakkyndige, og uttalelsene er ofte basert på den ene partens mening om at den andre parten har en situasjon eller atferd som er barnevernrelevant. Erfaringsmessig synes slike uttalelser å være med på ytterligere å polarisere en sak og føre til at det også blir brukt energi på prosessen rundt det å få frem en uttalelse fra barnevern og sosialkontor. Utvalget mener at dersom barnevernet eller andre har relevant informasjon for saken, så vil det kunne komme frem ved vitneførsel eller ved innhenting av relevant skriftlig informasjon fra disse tjenestene. Uttalelser fra PP-tjeneste, barnehage, skole og ulike helseinstanser kan ofte ha vel så stor relevans for saken som en uttalelse fra barnevern og sosialtjeneste.

Det primære for utvalget er at det i lovteksten blir gitt åpning for en bredere, og kanskje etterhvert annerledes bruk av rettsoppnevnte sakkyndige, enn slik det til nå har vært. Det vil selvsagt være rettens beslutningsområde, når og hvordan sakkyndige skal nyttes.

5.3 DET FAGLIGE GRUNNLAG

Utvalget mener at den barnefaglige sakkyndighetsrollen er basert på en grunnleggende antagelse om at tilføring av barnefaglig teori, empiri, metode og erfaring i beslutningsprosessene kan hjelpe beslutningstaker til å treffe kvalitativt bedre beslutninger ut fra barnets beste enn beslutninger som kun er basert på alminnelig skjønn. De vurderingstemaer og problemstillinger beslutningstaker må ta stilling til i saker etter barnevernloven og barneloven er svært kompliserte, og kan ha dramatiske konsekvenser for barnet og dets familie på kort og lang sikt. Bevisførselen i barnesakene preges ofte av lite innslag av faktum og tilsvarende større innslag av skjønnsmessige og faglig relaterte problemstillinger om barn og foreldres psykologiske tilstand. Med eller uten fagkyndig bistand må forvaltningen eller retten treffe beslutninger hvor barnefaglig kunnskap under alle omstendigheter inngår som sentrale vurderingstemaer. Tilføring av barnefaglig relevant kunnskap har imidlertid bare verdi i den grad den medvirker til å opplyse den enkelte sak for beslutningstaker. Utgangspunktet er at sakkyndigheten må utledes fra detaljert kunnskap til den enkelte sak i forhold til de problemstillinger som ønskes belyst av oppdragsgivere.

5.3.1 Barnevernrelevant kunnskapsbase

Først i de siste år har barnevernfeltet utviklet seg til et mer selvstendig kunnskapsområde med sektorspesifikk teori, forskning, metoder og tiltak. Barnevernet var først og fremst et byråkratisk forvaltnings- og tiltaksapparat som traff avgjørelser i enkeltsaker. Avgjørelser i enkeltsaker var i stor grad basert på et alminnelig legmannsskjønn ivaretatt av politisk oppnevnte nemnder etter en ofte tilfeldig og vilkårlig saksforberedelse fra forvaltningen. Barnevernet var et forsømt område. Blant fagfolk hadde feltet lav status og ingen faglig legitimitet.

Mye har imidlertid skjedd i løpet av de siste 10 - 15 årene. Både i Norge og andre sammenlignbare land kjennetegnes utviklingen av:

• Økt offentlig satsing på og bevisstgjøring om barnevernfeltet, herunder økt offentlig oppmerksomhet om barns rettigheter og oppvekstforhold, bl.a. gjenspeilt i lovgivningen.

• Økt forskningsmessig innsats om barnevernrelevante problemstillinger med etablering av egne forskningsmiljøer og egne tidsskrifter.

• Utvikling av barnevernfeltet som et tverrfaglig kunnskapsområde både teoretisk, empirisk og praktisk.

• Økt profesjonalisering og høynet faglig status og legitimitet i forhold til andre kunnskapsområder.

Både nasjonalt og internasjonalt er den barnevernrelaterte kunnskapsproduksjonen inne i en rivende utvikling. Selv om det faglige grunnlaget ennå ikke kan sies å legitimere barnevernfeltet som et eget selvstendig fagområde på linje med f.eks. barne - og ungdomspsykiatrien, er det ikke tvil om at det internasjonalt er i ferd med å etablere seg som et område med egen faglig legitimitet og identitet. Fagfeltet overlapper også i en viss grad med andre fagfelt som barne- og ungdomspsykiatri. Dette har bl.a. ført til en langt større kunnskapsproduksjon utgått fra forskning.

Et særtrekk ved barnevernfeltet er at det til nå først og fremst har vært et praktisk orientert handlings- og forvaltningsområde, dvs. et offentlig institusjonalisert beslutnings- og tiltakssystem med liten plass for teoretiske diskusjoner og kritisk refleksjon over virksomheten. Dette kan dels tilbakeføres til at de som arbeidet innen barnevernet hadde liten teoretisk og akademisk skolering. Dette er også i ferd med å endres. Både nasjonalt og internasjonalt oppleves barnevernfeltet som mer attraktivt av fagpersoner også med akademisk bakgrunn.

Verken forvaltningen eller rettsapparatet kan se bort fra det faktum at beslutninger de er nødt til å treffe for en stor del må baseres på barnefaglig kunnskap i forhold til de problemstillinger og spørsmål som utgår i hver enkelt sak, det være seg om denne kunnskapen fremføres av forvaltningen selv eller av engasjerte eksperter. Det faglige relevante grunnlag må utledes fra tvistetemaene. Spørsmålene er som oftest knyttet til hvilke omsorgsbetingelser og omsorgsituasjoner det aktuelle barnet/barna kan, bør eller må ha for optimale vekstbetingelser i forhold til de spesifikke forutsetninger og omsorgskvaliteter barnets/barnas omsorgspersoner faktisk besitter eller antas å kunne tilby på sikt. Det fordres en beskrivende kunnskap om det aktuelle barnets utviklingsstatus, kognitivt, sosialt og emosjonelt. Den barnefaglige utredningen av barnet/barna muliggjør en klargjøring av hvilke spesifikke krav som må kunne stilles til den/de som skal ha omsorgen for barnet. Kartlegging av foreldres samlete omsorgskompetanse er målet for en omsorgsvurdering. Foreldres utviste handlinger sammenholdes med vanlige krav til mestring av foreldrerollen. Etter utvalgets mening er en omsorgsvurdering en hypotesetestende prosess med flere formål. For det første må det dokumenteres og sannsynliggjøres sektorer/områder med stort misforhold mellom foreldres adaptive ferdigheter og barnets behov. Det må dernest iverksettes tiltak for å minske dette misforholdet gjennom forebyggende hjelpetiltak. Iverksatte tiltak må deretter gjøres til gjenstand for systematisk evaluering for å vurdere familiens endringspotensialer. Det mest sentrale vurderingstema er ikke svikten per se, men familiens evne til positiv endring, dvs. systemets evne til å korrigere seg selv eller la seg korrigere i ønsket retning dersom det er påkrevd. Hele tiden må dette holdes opp mot barnets utviklingsbehov her og nå og på lengre sikt.

Barnevernloven er en lov som gir stort rom for skjønnsmessige vurderinger i forhold til de enkelte paragrafenes inngrepskriterier. Etter § 4-12 første ledd kan omsorgen overtas for et barn når det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som det får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling. Men et slikt vedtak kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Hva som kan sies å representere alvorlige mangler, må underkastes en konkret og individuell utredning i hver enkelt sak og om nødvendig gjøres til gjenstand for rettslig prøving. I stor grad vil den konkrete utredning måtte basere seg på barnefaglig relevant kunnskap om barns tilknytningsforhold, og konsekvenser på kort og lang sikt knyttet til ulike beslutninger. I forhold til foreldres antatte og/eller dokumenterte omsorgssvikt fordres tilført kunnskap om muligheten for endring på kort og på lang sikt ut fra barnets behov for trygghet og stabilitet. I saker om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse er barnefaglig kunnskap om barnets tilknytningsforhold av sentral betydning. Ved saker om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon stilles som vilkår bla. at det må sannsynliggjøres at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, eller at barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. I saker om samvær fordres inngående kunnskaper om barns tilknytningsforhold og ulike konsekvenser av konflikt og tilknytningsbrudd på ulike alderstrinn.

Det fremgår av de overstående paragrafenes spesifikke vurderingstemaer og problemstillinger at den konkrete lovanvendelsen neppe kan gjøres forsvarlig uten en forutgående barnefaglig belysning, som tydeliggjør barnets omsorgsbehov vektet mot foreldres omsorgsferdigheter. De fleste barnevernsaker inneholder og krever ikke bare vurdering av barnets aktuelle situasjon, men også prognostiske vurderinger. I enkelte saker representerer selve prognosevurderingen det sentrale element, jf. § 4-12 d.

Selv om mye gjenstår, vil utvalget, med utgangspunkt i overstående, hevde at det idag er etablert en substansiell faglig kunnskapsbase i forhold til barnevernrelaterte vurderingstemaer. Kjennetegnet ved denne kunnskapsbasen er at den først og fremst er empirisk og knyttet til forløpsstudier og evalueringsstudier av beslutninger og tiltak som har direkte nytteverdi for barnevernet. Samtidig har det funnet sted en betydelig kunnskapsutvikling på tilgrensende fagområder som barne- og ungdomspsykiatri og familiepsykologi med stor overføringsverdi til barnevernfeltet. Spesielt forskning og teoridannelse innen områdene utviklingspsykologi, utviklingspatologi og systemiske prosesser i familien, vil ha stor nytteverdi for barnevernområdet.

Det faglige utgangspunktet som benyttes i saker etter barnevernloven må være klart relevant for sakens beslutningstemaer. Dette gjelder så vel anvendt teori, som forskning og metoder. Det primære siktemål ved opplysing av den enkelte sak er å gi en relevant beskrivelse av dokumentert omsorgsrelevant atferd; om foreldre, barn og samspillet mellom dem. Bruk av indirekte datakilder som psykologisk testing av voksne må bare anvendes når det i den enkelte sak synes å være påkrevd og vil alltid måtte innordnes kunnskap som er innhentet via direkte kilder som samtaler og observasjon. I den grad saken krever faglig teoretisk belysing som supplement til vurderingsprosessen, må det stilles som krav at det gjøres bruk av teori med dokumentert overføringsverdi til barnevernrelaterte tema, og at det teoretiske grunnlag eksplisitt gjøres rede for.

5.3.2 Barnelovrelatert kunnskapsbase

Spørsmålet om foreldreansvar, daglig omsorg og omfanget av samvær for den av partene som ikke tilkjennes den daglige omsorgen, er de faglige tvistetemaene som retten skal ta stilling til, og det faglige utgangspunktet må derfor tilpasses disse spørsmål.

Mens det faglige grunnlaget etter barnevernloven vil være en klargjøring av betingelser og standarder for minimumsomsorg, utgjør vurderingstemaene i barnelovsaker for en stor del en vekting av foreldre som positive og nødvendige ressurspersoner for barnet/barna. Spørsmålet er ikke nødvendigvis bare om foreldrene har noe positivt å tilby barnet/barna, men hvilken organisering av den totale omsorgen og samværet som samlet sett gir barnet de beste muligheter for utvikling og kontinuitet i foreldrekontakten.

Den skjønnsmessige avveiningen av hva som representerer «det gode liv» for barnet er for en stor del av normativ, verdimessig og moralsk karakter, dvs. avveininger som i mindre grad kan sies å trenge en spesifikk faglig belysning. Fra barnets synsvinkel er vanligvis det mest problematiske knyttet til det faktum at foreldrene er i konflikt med hverandre og ofte ikke er på talefot. Mange års forskning viser entydig at det er den vedvarende foreldrekonflikten som negativt preger barnas psykiske og sosiale utvikling mer enn skilsmissen i seg selv. I tråd med denne erkjennelse har samfunnet institusjonalisert tilbud om mekling og konfliktbearbeiding i et håp om at barnas foreldre selv kan bli styrket og utfordret til å finne frem til gode omsorgsløsninger for barna. Utvalget er av den oppfatning at den samfunnsmessige innsats overfor familier etter samlivsbrudd i første rekke bør innrettes mot å yte barn og voksne terapeutisk hjelp og rådgivning som et positivt bidrag i familiens restruktureringsprosess. Det faglig relevante kunnskapsgrunnlag er her knyttet til terapeutiske- og forhandlingsprosesser hvor informasjon, rådgivning og assistanse i form av konfliktmekling, sorgbearbeiding og forsoning inngår som sentrale elementer.

Likevel vil noen foreldre selv ikke makte å finne frem til felles løsninger om barnespørsmålene, og derfor søke domstolens eller forvaltningens hjelp for å få en avgjørelse om tvistetemaene. I denne prosessen stiller sakkyndige sitt fag til disposisjon på en ganske annen måte enn som behandler eller mekler. Den sakkyndige opptrer i rollen som dommerens rådgiver. Formålet er å vurdere familier og deres innbyrdes relasjoner med hensyn til fremtidige funskjonsmåter i en ny sosial kontekst etter samlivsbrudd. Den sakkyndiges oppdrag regulereres av et mandat og er som oftest relatert til å utrede- og tilrå omsorgsløsninger som direkte følger av loven.

Utvalget vil peke på at den generelle samfunnsutvikling med økt skilsmissehyppighet og endrete kjønnsroller, stiller krav om at det barnefaglige teorigrunnlaget som har ligget til grunn for sakkyndiges tilrådinger i tvistesaker etter barneloven underkastes kritisk drøfting. Dette gjelder også barnevernrelevant kunnskap. Teorigrunnlaget vil alltid til en viss grad gjenspeile antagelser av moralsk og verdimessig karakter. Utvalget er av den oppfatning at det må kunne kreves at barnefaglige sakkyndige i barnelovsaker er oppdatert i forhold til nyere teori, forskning og erfaringer om barn og voksne etter samlivsbrudd, og at man har et reflektert og kritisk syn på grenseoppgangen mellom faglige og mer verdimessige betraktninger. Det samme gjelder i barnevernsaker.

Når den sakkyndige tar i bruk sitt fag på en konstruktiv og reflektert måte i sivilrettslige barnelovsprosesser kan dette være et viktig bidrag til opplysningen av saken. Rettsprosessene dreier seg om barn og deres skjebner, men barnet fremtrer sjelden i prosessene som en selvstendig aktør. Barnelovsaker dreier seg i stor grad om voksnes konflikter og i dette dramaet er og forblir barnet en biperson som partene strides om. Rettsprosessene er i det alt vesentlige institusjonaliserte ordninger for å treffe avgjørelser mellom voksne. I andre saker vil tvistetemaene vanligvis kunne bli godt nok opplyst i hovedforhandlinger med partsforklaringer og vitneførsel. I barnelovsaker er dette sjelden tilfellet ettersom det prosederes på forhold og temaer som er skjønnsmessige og av primær psykologisk karakter. Vitneførselen opplyser vanligvis ikke saken særlig godt for retten. Fremførte vitner har gjerne personlige relasjoner til partene og er en del av partenes «særeie». Fordelen med oppnevnte sakkyndige er først og fremst at de kan opplyse retten om de omtvistete forhold på en bedre og mer uhildet måte sett fra barnets/barnas side. På denne måten kan barnet/barna løftes frem i rettsprosessene som et subjekt og selvstendig aktør - ikke primært som en tvistegjenstand. Gjennom skjønnsmessig bruk av sitt fag ved observasjoner av familiesamspillet, samtaler med foreldre og barn, og innhenting av komparentopplysninger vil den sakkyndige opplyse og klargjøre saken for retten slik at den eller de kjennelser som treffes blir best mulige ordninger for barnet/barna.

I barnelovsaker dreier tvistetemaene seg likevel ofte om foreldres personlige forutsetninger for å inneha omsorg for barn. Stadig flere saker fremmes med beskyldninger om vanskjøtsel, omsorgssvikt, mishandling, rusmisbruk og psykiske problemer. Utvalget kan ikke se at disse påstandene kan avklares og opplyses ut fra et alminnelig skjønn, samtidig som retten ikke kommer utenom det faktum at den må ta stilling til slike omtvistete tema. Den spesifikke fagkunnskap sakkyndige besitter er i så måte helt nødvendig å tilføre retten, men dette kan også gjøres ved å sette saken med fagkyndige meddommere. Selv om det sentrale element ved utredningen av sakene er barnas fungering og situasjon, er som oftest det mest kontroversielle og sensitive utredningsområdet personvurderinger av foreldre. Det dreier seg om klargjøring av egenskaper som modenhet, sensitivitet og empati sett i forhold til barnets alder og utviklingsnivå. Spørsmålet som kan reises er hvordan sakkyndige metodisk og faglig utreder psykologiske egenskaper hos foreldre. Utvalget er av den oppfatning at sakkyndiges faglige bidrag i barnelovsaker først og fremst bør innrettes i forhold til beskrivende metoder som kan etterprøves.

5.4 UTVALGETS VURDERING AV FREMFØRTE ERFARINGER

5.4.1 Formell regulering av rollen

De synspunktene og erfaringene som er fremført om sakkyndighetsrollen og sakkyndiges bidrag i barnesaker, viser gjennomgående at rollen både oppfattes som legitim i beslutningsprosessene og at sakkyndige bidrar til å opplyse sakene på en tilfredsstillende måte. En uklar formell posisjon når fagpersoner engasjeres av barnevernet synes å være grunnlaget for mye av den kritikken som fremføres når det gjelder reguleringen på forvaltningsnivå. Utvalget mener at denne kan ivaretas ved en mer tydelig rolleformalisering som avklarer sentrale spørsmål knyttet til habilitet og ekspertens posisjon i forhold til sakens aktører. Ved rettslig behandling av både barnevern- og barnelovsaker, oppfattes sakkyndiges formelle posisjon å være tydelig, klar og veldefinert.

Foreningen2foreldre er den eneste høringsinstansen som setter spørsmålstegn ved sakkyndiges legitimitet i beslutningsprosssene etter barneloven. Man avviser imidlertid ikke sakkyndig opplysning av sakene på prinsipielt grunnlag. Dersom sakkyndige hadde tilegnet seg den forskning og empiri som foreningen mener allerede fins internasjonalt, og dersom lovgrunnlaget ble endret slik at felles omsorg etter samlivsbrudd ble prioritert som første alternativ, ser også foreningen at det kan utvikles en meningsfull og konstruktiv sakkyndighetsrolle i barnelovsaker.

5.4.2 Tilgang på sakkyndighetskompetanse

Flere av høringsinstansene peker på problemene med å få tilført barnefaglig utrednings - og sakkyndighetskompetanse i saker der dette anses å være nødvendig. Pr. dags dato oppleves det å være et stort misforhold mellom behov og tilgang på sakkyndig ekspertise i store deler av landet. Utvalget er av den oppfatning at forholdene bedre bør legges til rette slik at man kan ta i bruk den barnefaglige kompetanse og kunnskap som tross alt er tilgjengelig. Mange fagpersoner som arbeider med barn og familier, vegrer seg idag for å påta seg oppdrag for forvaltningen og rettsapparatet. Grunnlaget for vegringen synes dels å kunne tilbakeføres til usikkerhet og utrygghet i forhold til utøvelsen av rollen. Man kvier seg for å gå inn i konflikt- og spenningsladete tvisteprosesser hvor det oppleves at ens uttalelser ikke bare blir gjort til gjenstand for kritisk prøving og evlauering, men hvor også vedkommende kan bli utsatt for trakkasering og manipulering på en måte som oppleves som krenkende og faglig degraderende.

Det hører med til arbeidets egenart at det som oftest utføres utenfor rammen av ens vanlige arbeidsforhold for de yrkesutøverne som er offentlig ansatt. Arbeidet må ofte gjøres på kveldstid og i helger, og under forhold hvor den sakkyndige har liten mulighet for å styre og kontrollere prosessene. Fraværet av vanlige trygghetskapende rammer rundt rolleutøvelsen gjør virksomheten til et ensomt arbeid. Samtidig savnes det gode formaliserte veilednings - og opplæringsmuligheter som fremmer trygghet og rolleidentitet. Utvalget er av den oppfatning at slike institusjonelle rammer må etableres for å sikre en bedre tilgang av fagkompetanse for forvaltningen og rettsapparatet. At arbeidet er godt honorert synes ikke i seg selv å være tilstrekkelig motivasjonsfaktor.

5.5 BETRAKTNINGER OM KVALITETSSIKRING OG KVALITETSKONTROLL

Kvalitetsbegrepet er et normativt begrep som alltid vil være avhengig av brukerens uttrykte behov og subjektive opplevelse. I produksjonen av varer eller tjenester defineres kvalitet som regel slik at produktet er i overensstemmelse med nærmere spesifiserte krav, som i sin tur tar utgangspunkt i det kvalitetsnivå brukeren forventer. Hva som er god eller dårlig kvalitet er dermed ikke en objektiv størrelse, men en subjektiv beslutning.

5.5.1 Kvalitetssikring

For å sikre at kvalitet oppnås, vil en være avhengig av at standarder, rutiner og prosedyrer etableres. Begrepet kvalitetssikring defineres derfor som planlagte og systematiske tiltak slik at produktet eller tjenesten tilfredsstiller kravene som er satt til kvalitet. Med utgangspunkt i en bestemt situasjon - her de sakkyndiges arbeid - må en derfor sette mål for dette arbeidet, etablere standarder, rutiner og prosedyrer der dette er hensiktsmessig og nødvendig. Videre er det nødvendig å vise at disse følges gjennom dertil egnet dokumentasjon og at arbeidet jevnlig evalueres. Dette vil i sin tur danne grunnlaget for en eventuell revidering av standarder, rutiner og prosedyrer.

Ansvaret for utvikling av kvalitetssikringstiltak av arbeids- og virksomhetsprosesser er først og fremst et ansvar for ledelsen i den organisasjonen den enkelte yrkesutøver utøver sitt arbeid for. Den enkelte arbeidstaker har, innenfor opptrukne retningslinjer for virksomheten, ansvaret for å utføre arbeidet på den måten som er definert av arbeidsgiver. Arbeidsgiver fører kontroll med at arbeidet blir utført på forskiftsmessig måte og i samsvar med definerte målsettinger og virksomhetsplan.

Barnefaglig sakkyndighetsarbeid utføres vanligvis innenfor rammen av selvstendig næringsvirksomhet blant privatpraktiserende fagpersoner eller fagpersoner med sakkyndighetsarbeid som deltidsarbeid. Følgelig savnes nødvendige institusjonelle og kollegiale kvalitetssikrende rammer rundt arbeidet, utover det som måtte være hjemlet i lovgivning og faglige/fagetiske retningslinjer. Virksomheten som forvaltningsengasjert ekspert eller rettsoppnevnt sakkyndig har det primære siktemål å belyse faglige problemstillinger med utgangspunktet i et konkret mandat/oppdrag. I den enkelte sak må derfor kvalitetssikringshensyn utledes fra spørsmålet om den fagkyndige har utredet/opplyst saken faglig godt nok for beslutningstaking. Problemet er imidlertid at det ikke er utviklet faglige standarder som kan danne grunnlag for evaluering av arbeidet. Justisdepartementet har utviklet faglige retningslinjer for sakkyndighetsarbeid etter barneloven, men i all hovedsak er prinsippene for virksomheten utformet såpass generelt slik at de langtfra gir fullgod anvisning for normativ utføring av arbeidet. Verken profesjonslovgivningen eller yrkesetikken gir gode nok anvisninger på hvordan arbeidet skal eller bør utføres. Derfor overlates den enkelte sakkyndige for en stor grad ansvaret for å sikre sin egen kvalitet og kompetanse i det enkelte jobboppdrag. Mangelfullt utviklete standarder for arbeidet gir også prosessenes andre aktører dårlige muligheter for kritisk etterprøving av den sakkyndiges bidrag. Idag blir det faglige bidraget (teoretisk/metodisk/ praktisk) ofte umulig å kvalitetsvurdere.

Etter yrkesetiske regler skal og må den enkelte yrkesutøver prøve sin egen faglige kompetanse i forhold til det enkelte arbeidsoppdrag. Vedkommende har et selvstendig ansvar for ikke å påta seg arbeid han/hun ikke er kvalifisert for og søke kollegial bistand og veiledning når dette er påkrevd. Siden det ikke er utviklet mer detaljerte standarder for virksomheten generelt og spesielt og det ikke finnes retningslinjer som spesifiserer grunnleggende kompetansekrav, er det utvalgets mening at den enkelte yrkesutøver i for stor grad selv er pålagt ansvaret å avlese sin egen kompetanse i forhold til de krav som stilles i den enkelte sak.

Det er ikke utviklet konsensus om hvilke teoretisk grunnlag som kan og bør legges til grunn for arbeidet som sakkyndig i barnefaglig arbeid. Likeledes er det uenighet om hvilke metoder som er egnet i dette arbeidet. Det er klart at en viktig del av forutsetningene for utøvelsen av rollen er basiskunnskap både om feltet og hva som finnes av forskning og empiri, men siden de forhold sakkyndige skal uttale seg om er sosialt konstruerte og utfolder seg i forhold til individuelle saker som alle har sine særtrekk, vil utvalget mene at det må gis stort spillerom for en bred teoretisk og metodisk tilnærming. Målet ved denne virksomheten vil aldri være å bekrefte/avkrefte teoriers gyldighet, men å bidra til at et resultat blir bedre for de involverte aktørene, nærme bestemt ved å avklare ulike sannsynligheter og muligheter. Dette fordrer at sakkyndige har evnen til fortløpende kritisk søkelys på både fremført teori, empiri og metoder. Dette inkluderer åpenhet for de begrensningene som den generelle faglige tilnærmingen har.

Utvalget ser et klart behov for å utvikle fellesaksepterte faglige- og fagetiske standarder og retningslinjer for sakkyndighetsarbeid i barnesaker, slik at både den enkelte yrkesutøver og sivilprosessenes andre aktører, på en mer objektiv og konkret måte, kan evaluere den enkelte sakkyndighetsrapport. Dette må ses på som en kontinuerlig utviklingsprosess.

5.5.2 Utdanning og opplæring

Utvalget har som en del av sitt arbeid undersøkt hvordan utdanning og skolering av sakkyndighetskompetansen er ivaretatt innenfor de respektive barnefaglige profesjonene. Utvalget finner at de utdanninger og profesjoner hvorfra den barnefaglige sakkyndighet rekrutteres, i utgangspunktet er utilstrekkelig skolert og faglig trent for arbeidet. Sakkyndighetsrollen er knapt nok tematisert og fokusert i legers og psykologers grunnutdanning. Undervisning om den formelle rollereguleringen etter barnelovene og faktisk rolleutøvelse i henhold til lovenes sentrale vurderingstemaer og problemstillinger er fragmentarisk, og danner ingen basis for yrkeskompetanse på sakkyndighetsområdet etter embetseksamen. Psykologers grunnutdanning inneholder vesentlige innslag om utredning av barn og foreldre, men da med sikte på utredning og klargjøring av terapeutiske behandlingsbehov. Legers grunnutdanning gir enda dårligere kunnskapsmessige forutsetninger for barnefaglig sakkyndighetsarbeid. I beste fall representerer grunnutdanningene en mulighet for faglig sosialisering gjennom oppøving til kritisk og analytisk tenkning ved tilegnelse av teori og forskning.

Utvalget er av den oppfatning at tilegnelsen av rollen som sakkyndig må baseres på den profesjonsetablerte videre- og etterutdanning. Utvikling av rollen som psykolog og lege er noe som nødvendigvis må tilegnes når disse kunnskapene settes i system innenfor en arbeidskontekst etter embetseksamen, selv om praksis i studietiden kan gi den vordende yrkesutøver visse smakebiter på profesjonell utøvelse av faget.

Legers og psykologers videre- og etterutdanning har primært vært innrettet mot tilegnelsen av formell og faktisk klinisk kompetanse. Som en medisinsk videreutdanning stiller den barnepsykiatriske spesialistkompetansen ingen formelle krav om sakkyndighetsarbeid utover en anbefaling i en vedlagt sjekkliste for godkjenning om at vedkommende bør ha gjort to sakkyndige utredninger under veiledning. I psykologers videreutdanning til den kliniske spesialitet er det ikke stilt eksplisitte krav om faglig dyktiggjøring i forhold til virksomheten som sakkyndig. Både legers- og psykologers kliniske videreutdanning er primært innrettet mot spesialistkompetanse på utredning og behandling av barn, voksne og familier. Videre- og etterutdanningskurs i sakkyndighetsarbeid kan imidlertid godkjennes i forhold til de respektive spesialitetene på lik linje med en rekke andre frivillige kurstilbud. Således har man ingen garanti for at spesialister i klinisk psykologi eller psykiatri har gjennomgått kurs i sakkyndighetsarbeid.

Blant leger og psykologer synes holdningen å være den at barnefaglig sakkyndighetsarbeid forutsetter lang erfaring med barne- og familierelatert arbeid i ulike settinger, og at man har utviklet grunnleggende faglig og profesjonell identitet før man påtar seg denne form for spesialisert arbeid. Resultatene fra spørreundersøkelsen til Forum for sakkyndige psykologer antyder da også at sakkyndige som jevnlig påtar seg arbeid som sakkyndig, er psykologer med klinisk spesialistkompetanse og lang arbeidserfaring. Imidlertid er antall år i yrkesaktivitet i seg selv ingen kvalifiserende faktor. Det som kvalifiserer er hva man gjør mens tiden går, og den enkelte yrkesutøvers evne til å absorbere kunnskap og kritisk kunne reflektere over sin egen praksis.

Den barnefaglige sakkyndighetsrollen er relativt sett ny for psykologer og psykiatere. I mangel på etablerte arbeidsmiljøer stilles den enkelte yrkesutøver stort sett selv overfor ansvaret å utmeisle rollen gjennom egen praksis. Det er lite utviklet kollegiale veiledningsmuligheter og fordypningssekvenser spesifikt for denne type arbeid, men dette arbeidet er påbegynt gjennom samarbeid mellom Barne-og familiedepartementet og de respektive profesjonene. For en stor del påhviler det den enkelte yrkesutøvers individuelle ansvar å utvikle realkompetanse på sakkyndighetsområdene. Verken samfunnet eller profesjonsforeningene har til nå tatt et selvstendig ansvar for å utvikle kompetansen eller regulere/styre den kompetansen som tilbys på markedet. Utvalget er av den oppfatning at det barnerelaterte sakkyndighetsarbeid etterhvert har fått et så stort omfang at dette synes påkrevd.

5.5.3 Forskning, evaluering og utviklingsarbeid

Rollen som barnefaglig sakkyndig er til nå ikke gjort til gjenstand for systematisk forskning og evaluering. Det savnes spesielt beskrivende undersøkelser som kan gi svar på hvem som påtar seg slikt arbeid, i hvilket omfang og hvordan selve arbeidsprosessen utføres. Videre savnes mer inngående og systematiske beskrivelser av ulike bruker- og klienterfaringer med sakkyndig arbeid. Utvalget vil også peke på at det er stort behov for å få systematisert erfaringer med selve beslutningsprosessen rundt engasjering av eksperter for forvaltningen og oppnevning av sakkyndige for rettsapparatet. Utvalget er også av den oppfatning at det bør avvikles konsensus- og høringsseminarer med bred deltakelse om faglig relevante og kontroversielle problemstillinger. Formålet kan være å bidra til bedre standardisering av arbeidet.

5.5.4 Kvalitetskontroll

Med kvalitetskontroll siktes her til offentlige- og profesjonsbaserte ordninger for å sikre at den faglige kompetanse som tilbys forvaltningen og domstolen holder kvalitetsmessige mål. Det kan videre skilles mellom prosedyrer som kvalitetskontrollerer det generelle kompetansenivå og prosedyrer som kvalitetskontrollerer den enkelte sak.

Forvaltningen og domstolen er delegert ansvaret for å avgjøre om og på hvilken måte man ønsker fremført sakkyndig bistand. Det overordnete prinsipp er at beslutningstaker selv henter inn den utredningskompetanse som ønskes, og at man også står fritt til å velge fagekspertisen. Utvalget har fått flere tilbakemeldinger fra forvaltningen og rettsapparatet som berører problemer knyttet til mangelfullt utviklet kvalitetskontroll av fremført engasjert utrednings- og sakkyndighetskompetanse. I mangel på formalisert offentlig eller profesjonsbasert godkjenning av fagpersoner, har man måttet basere seg på «jungeltelegrafen» og egne erfaringer med konkrete sakkyndige. Man har liten mulighet for å avlese hvorvidt vedkommende besitter den faglige ekspertise som saken trenger.

Utvalget er enig i at dagens situasjon med svak kvalitetskontroll av sakkyndige er lite tilfredsstillende. I verste fall kan mangelfull kontroll av sakkyndiges realkompetanse svekke rettssikkerheten og befolkningens tillit til og respekt for de beslutningene som fattes.

En offentlig og/eller profesjonsbasert godkjenning vil, etter utvalgets mening, på en bedre måte sikre at sakkyndige holder et minimum av formalkompetanse på områdene, selv om formalkompetanse aldri fullt ut vil gjenspeile realkompetanse i den enkelte sak.

Utvalget mener at en ordning med godkjenning best kan ivaretas ved en offentlig godkjenning. På den måten vil det erkjennes at det primært er et offentlig anliggende å ivareta grunnleggende kvalitetshensyn ved denne virksomheten, og at profesjonenes primære oppgave er å utvikle den faglige kompetansen til det nivå som det offentlige anser å være nødvendig. En annen fordel ved offentlig godkjenning er at profesjonsregulering kun utøves i forhold til medlemmer av de respektive profesjonsforeningene. Det er i dag et problem at noen yrkesutøvere unndrar seg profesjonell kontroll ved å melde seg ut av profesjonsforeningene.

Det er et overordnet prinsipp at forvaltning og domstol selv er suveren mht. hvor den vil hente sakkyndighetskompetansen fra. Derfor mener utvalget at en godkjenningsordning må være veiledende og ikke bindende. En annen uheldig konsekvens av krav til formell godkjenning kan være at tilgangen på kort sikt kan bli dårligere.

Utvalget har også drøftet hvorvidt det kan være hensiktsmessig å institusjonalisere ordninger med kvalitetskontroll i den enkelte sak. Det vises i den forbindelse til drøftingen av kvalitetssikringstiltak. Den rettsmedisinske kommisjon er hjemlet i straffeprosessloven og setter som krav at avgitte rettspsykiatriske erklæringer skal kvalitetsgodkjennes før rettslig behandling. Fordelen med en kommisjonsordning er først og fremst at man har etablert en tvungen kvalitetskontrollinstans som kan evaluere arbeidet i forhold til standarder for arbeidet. I sivilrettslige tvistesaker etter barnelovene finnes det ikke tilvarende ordninger. Forvaltningen og domstolen er derfor fullt og helt prisgitt å måtte forholde seg til det produktet man får. Dersom man finner at rapporten ikke holder mål, kan den settes tilside og man kan oppnevne nye sakkyndige, men det er en praktisk og kostnadskrevende ordning som det gjøres lite bruk av.

Utvalget har inngående drøftet spørsmålet om det kan være hensiktsmessig å etablere en barnefaglig kommisjonsordning. Man har drøftet ulike organiseringsformer som ikke rokker ved det faktum at den enkelte sakkyndige selv skal og må stå ansvarlig for det arbeidet som utføres. En kommisjonsordning med muligheter å få kvalitetsvurdering av sakkyndige rapporter vil, etter utvalgets mening, kunne innebære institusjonalisering av et nytt overprøvende og kontrollerende organ i prosessene. Ved uenighet mellom den sakkyndige og kommisjonen vil beslutningstaker ha behov for å få fremført vurderinger og synspunkter fra den faglig overprøvende instansen. Følgelig vil det i prosessene introduseres en form for sakkyndighet som ikke er basert på selvstendig utredning av sakskompleksene. Utvalget er av den oppfatning at en slik modell lett vil kunne få preg av å være «overformynder» og godkjenningssentral og bli et organ for prosesstaktisk spillfekteri hvis kommisjonsuttalelser skal brukes i den enkelte sak.

Et alternativt forslag ville være at en kommisjonsordning var etablert som et veiledende tilbud for beslutningstaker. Dersom angjeldende instans, etterat den skriftlige rapporten var avgitt, var usikker på dens faglige kvalitet, kunne rapporten forelegges en kommisjon for kritisk faglig vurdering. Utvalget er imidlertid av den formening at beslutningsorganet, gjennom de prosessuelle regler som følger av lovverket, selv har et selvstendig ansvar for å prøve den sakkyndiges premisser og konklusjoner. Institusjonaliseringen av en slik modell vil også trolig føre til at partene i langt større omfang gjennom prosesskriv ville påberope vesentlige faglige mangler og utilstrekkelig/mangelfull sakkyndig opplysing av saken.

Ett tredje alternativ kan være en kommisjonsordning som utelukkende er tilgjengelig for den sakkyndige som et konsultativt og veiledende organ. Før vedkommende avgir sin skriftlige rapport til oppdragsgiver, kan den fremlegges til nærmere konsultativ vurdering. Fordelen ved en slik modell vil først og fremst være at ansvaret for det arbeid som har blitt utført ikke forkludres. Den sakkyndige vil stå fritt til å handle i tråd med kommisjonens anbefalinger og denne vil kun være tilgjengelig for den sakkyndige, men dette forslaget til kommisjonsordning representerer primært et tiltak til kvalitetssikring, ikke kvalitetskontroll.

En felles ulempe ved de ulike skisserte kommisjonsmodellene er at de lett vil kunne bli et upraktisk og byråkratisk element i saksbehandlingen. Saksbehandlingstiden vil bli lengre. På grunn av det store omfang av sakkyndighetsproduksjon i forhold til barnesaker, vil det også måtte etableres et stort antall kommisjoner.

Etablering av sakkyndighetskommisjoner i barnesaker forutsetter noenlunde faglig konsensus. Den rettsmedisinske kommisjon kvalitetsvurderer rapporter i forhold til snevre juridiske problemstillinger. I barnesaker har man å gjøre med langt mer varierte og skjønnsmessige vurderingstemaer og problemstillinger. En barnefaglig kommisjonsordning vil lett kunne få et faglig konserverende preg, og skape illusjoner om klarhet og tydelighet på områder hvor slik enighet ikke er utviklet. Utvalget har ut fra en kritisk gjennomgang funnet at det ikke vil tilrå en kommisjonsordning som et tiltak for å styrke kvalitetskontrollen av sakkyndige rapporter. I stedet vil man anbefale at det skapes mest mulig åpne rammer for kritisk søkelys på arbeidet.

5.5.5 Fagetiske sider ved det sakkyndige arbeidet

Høy fagetisk standard blir i stadig større grad stilt som krav til faglig og profesjonelt arbeid. Fagfolk som stiller sin kompetanse til rådighet for allmennheten møter forventninger om at virksomheten er integrert i en verdimessig bevissthet. Det er forventet at profesjonen slutter seg til sentrale verdier i samfunnet, og at den utøver en selvdisiplinering hvor profesjonen selv sosialiserer sine medlemmer til aktsomhet på etiske dimensjoner ved arbeidet. Raske samfunnsmessige, verdimessige og rollemessige endringer fører til at profesjonene må ha en aktiv debatt om verdimessige sider ved arbeidet. Det profesjonelle arbeidet kan derved også synliggjøre verdimessige dilemmaer i samfunnet som har vært oversett, og som igjen påvirker allmenne verdimessige holdninger. I barnefeltet har dette vært viktig. Det profesjonelle arbeidet med barn har satt mange spørsmål med konsekvenser av voksnes handlinger overfor barn på dagsorden. Samtidig stilles det nye verdimessige spørsmål ved profesjonenes arbeid og utvikling. Dette er sirkulære virkninger både av profesjonelt medisinsk og psykologisk arbeid.

De som nyttes som sakkyndige er for en stor del medlemmer av profesjonsforeninger med fagetiske standarder. Medlemsskapet gir informasjon til brukere om hvilke fagetiske forventninger som gjelder for den sakkyndige og hvilke fagetiske krav som kan stilles. At den sakkyndige som brukes har medlemskap i en profesjonsforening som synliggjør at det føres en fagetisk debatt og viser en aktiv fagetisk disiplinering av sine medlemmer, vil være ett kvalitetssikringsmoment for dem som søker sakkyndig assistanse. Brukere av sakkyndige bør derfor søke informasjon om den de engasjerer er medlem i sin profesjonsforening.

De mest aktuelle fagetiske standarder er «Etiske regler for leger» og «Etiske prinsipper for Nordiske Psykologer». I tillegg til dette ble det i juli 1995 vedtatt «Meta Code of Ethics for European Psychologists». Mens legers etikk er formulert som regler i paragrafform, er psykologetikken formulert som prinsipper og dilemmaer. Markeringen av dette er særlig utviklet i den nye europeiske metakoden som understreker at det er etiske dimensjoner i enhver praktisk anvendelse av faget, og at dette stiller krav til verdimessige overveielser, kommunikasjon og valg. Denne metakoden er også utviklet for å favne bredden i profesjonelt psykologisk arbeid, og frigjør de etiske prinsippene noe fra pasient-behandler modellen som ellers har vært den sentrale rollemodellen i formuleringen av fagetiske standarder. Slik er den nye metakoden bedre tilpasset sakkyndig arbeid. Debatten som har vært ført i Norsk Psykologforening om fagetikk og sakkyndighetsarbeid, har vist at klient/behandlermodellen har begrensninger i forhold til de etiske utfordringene en står overfor i slikt arbeid.

Noen fagetiske normer som utvalget mener er sentrale for sakkyndig arbeid er følgende:

• Målstyring for å fremme menneskers beste, helse og utvikling. I noen tilfeller kan f.eks. en parts krav om sakkyndig utredning være forsøk på uthaling av en sak og forsøk på å få fremmet negativ omtale av den andre part, og ikke være motivert i barnets beste. Det kan derfor være situasjoner hvor det er riktig for den sakkyndige å si nei til et oppdrag og anbefale beslutningstaker andre måter å opplyse saken på.

• Evne til å vurdere og utvikle egen faglig og personlig kompetanse for å ivareta et oppdrag. Den sakkyndige må aktivt vurdere sin egen faglige kompetanse og sin personlige styrke til å stå i konflikten og rollen som oppdraget krever. Den sakkyndige må om nødvendig søke kollegial veiledning og konsultasjon på spørsmål med usikkerhet.

• Ivaretakelse av klienter og undersøkelsespersoners rettigheter og integritet og en maksimering av deres selvbestemmelse. Dette krever forståelse og mestring av å ha ulike forpliktelser i et klientsystem. Det må gis informasjon om den sakkyndiges rolle, metoder og arbeidsopplegg slik at undersøkelsespersoner og oppdragsgivere kan vurdere om det ivaretar deres rettigheter og behov. Om nødvendig må den sakkyndige kreve at oppdragsgiver tydeliggjør overfor undersøkelsespersoner hensikten og legitimiteten i den sakkyndiges arbeid. Arbeid og uttalelser må ikke være krenkende, med mindre det forankres i helt nødvendig ivaretakelse av en svakere part. Som oftest vil det være barnet.

• Åpenhet og arbeid innenfor rammen av informert samtykke. Den sakkyndige må i arbeidsprosessen sikre at det eksisterer en tilstrekkelig samarbeidsrelasjon med undersøkelsespersonene for å få utført oppdraget.

• Aktsomhet overfor negative konsekvenser av arbeidet. Den sakkyndige må være oppmerksom på mulige negative konsekvenser av arbeidet og eventuelt kunne begrunne at slike konsekvenser må skje for å ivareta et overordnet formål når et slikt formål ikke kan oppnås på andre måter. F.eks. kan negative personlighetsbeskrivelser virke stigmatiserende og krenkende mens formålet, å beskrive konsekvenser for barnet, like godt eller bedre, kunne vært oppnådd ved å beskrive den voksnes atferdsmønstre overfor barnet.

  Selvstendig valg av metoder med ansvar for selv å foreta vurderinger som innbefatter å vurdere sikkerheten i de konklusjoner som kan trekkes av det faglige arbeidet. Det er den sakkyndige som skal vurdere hvilke faglige metoder som er hensiktsmessige i forhold til å kunne besvare de spørsmål som er reist i mandatet, og det er den sakkyndige som selv må vurdere hvilke svar som kan gis og sikkerheten i vurderingene. Det er ikke det samme som at den sakkyndige skal trekke konklusjon i saken. Den sakkyndige bør i sin uttalelse synliggjøre forskjellen på det å gi et faglig perspektiv på saken og det å foreta en beslutning i saken slik at rolleklarheten blir tydelig.

• Å gi uttalelser og fremstillinger som er tilpasset oppdragsgiver og undersøkelsespersoner. Sakkyndighetsarbeid skal utvide parter og beslutningstakers forståelse av saken. Den sakkyndige må derfor kunne kommunisere om sine faglige vurderinger ut over et kollegialt felt. Fagspesifikke termer må unngås eller oversettes og rekkevidden må forklares. Den sakkyndige vil ha forpliktelser både overfor undersøkelsespersoner og beslutningstaker i forhold til dette.

• Å kunne ta imot og fremme saklig kollegial kritikk. Det sakkyndige arbeidet kan få store konsekvenser for de personene det gjelder ved at det legger viktige premisser for beslutning i saken. Arbeidet bør derfor stå åpent for faglig og fagetisk kritisk vurdering. Den sakkyndige bør derfor være imøtekommende overfor en kritisk diskusjon av arbeidet, og være villig til selv å gi saklig kritikk av andres arbeid.

De enkelte etiske normene gir ikke alene svaret på et etisk dilemma. Ofte vil normene måtte veies opp mot hverandre ut fra motstridende krav. Etisk aktsomhet er særlig aktualisert i situasjoner hvor makt og avhengighet er sentrale dimensjoner. Utvalget vil peke på at den situasjon hvor sakkyndig arbeid utføres spesielt vil utfordre dette poenget. I barnelovsaker gjør partene seg avhengige av rettssystemet og den sakkyndige for å oppnå det de oppfatter som sin rett. I barnevernsaker er familien underlagt samfunnsmessig kontroll, og deres rettigheter er avhengig av det offentliges vurdering og beslutning. Og i alle saker det her gjelder står barnet i et dobbelt eller flerdimensjonalt avhengighetsforhold; til to foreldre med ulike interesser, mellom foreldre og det offentlige, til fosterforeldre osv. Omtanken for barnets interesser krever spesiell aktsomhet og varsomhet. Barnet selv er lite i stand til å formulere og ivareta sine interesser innenfor et system hvor mange aktører med ulike utgangspunkt gjør krav på å ivareta barnets interesser, og hvor barnet er fysisk og psykologisk avhengig av flere av disse partene. For barn og ungdom kan hensynet til nære voksne gjøre det umulig å uttale seg.

Fagetiske normer setter strengere rammer for de profesjonelle handlingene enn de lovmessige rammene. Samtidig vil det være de lovlige, legitime rammene som åpner for ulike faglige handlinger. F.eks. vil det ikke være fagetisk akseptabelt å foreta et uanmeldt hjemmebesøk for å foreta en observasjon av et barn hjemme hos foreldre som står i en undersøkelsesituasjon etter barnevernloven, når de ikke har forstått eller er blitt tilstrekkelig opplyst om metoden og/eller konsekvensene av å være i en slik undersøkelsesituasjon. Den samme handlingen kan være fagetisk forsvarlig for å ivareta barnets utvikling dersom foreldre er gjort tydelig oppmerksom på hvilken situasjon de står i, og at den sakkyndige trenger både anmeldte og uanmeldte hjemmebesøk for observasjon. Å foreta uanmeldte hjemmebesøk i en barnelovsak vil vanskelig kunne fagetisk begrunnes, da dette arbeidet ikke utføres i en legitim kontrollramme.

I noen tilfeller vil det kunne være slik at den sakkyndige av fagetiske grunner ikke finner det riktig å påta seg et oppdrag, eller utføre visse undersøkelser selv om det er ønskelig fra beslutningstakers side. Det kan f.eks. være å gi psykiatriske vurderinger av en part i en barnelovsak når parten ikke ønsker at en slik vurdering legges frem i retten. Utvalget er av den oppfatning at det er viktig at de fagetiske rammene og vurderingene respekteres. Beslutningsorganet må i slike tilfeller ta i bruk andre måter, f.eks. gjennom partsforklaringer, annen vitneførsel, bruk av fagkyndige medommere oa. for å finne svar på sine spørsmål. Det må altså være legitimt at den sakkyndige synliggjør og argumenterer for fagetiske begrensninger. Hvis ikke dette blir respektert, kan det få konsekvenser for tilliten til profesjonens deltakelse og for samarbeidet mellom fag og beslutningssystem. Noe av det tillitsproblemet som kan ha oppstått i forhold til bruk av sakkyndige, kan skyldes at de sakkyndige til nå ikke selv har synliggjort og markert de fagetiske avgrensingene som bør gjøres i dette arbeidet. Noen har derved utført arbeid som strider mot fag-etikken fordi de antok at de måtte gi oppdragsgiver svar på sine spørsmål. Andre fagpersoner med relevant kompetanse har på den andre siden reservert seg helt overfor sakkyndig arbeid, fordi de antar at beslutningssystemet tvinger dem ut over de fagetiske rammene. Slik har dette begrenset tilgangen på personer som har barnefaglig kompetanse til å påta seg slikt arbeid. Det er utvalgets synspunkt at de sakkyndige selv må være aktivt observante i forhold til de fagetiske spørsmål som reiser seg og synliggjøre dem. Det er ønskelig at det både i standarder for sakkyndig arbeid og i opplæring av sakkyndige blir lagt vekt på å synliggjøre og argumentere frem slike fagetiske begrensninger i sakene. Svært ofte vil begrensningene gjøres av hensyn til barnet som ofte er den svakeste part med særlig behov for ivaretakelse. En slik aktiv fagetisk vurdering kan klargjøre i hvilken grad og hvordan de voksnes interesser må underordnes ivaretakelsen av barnet.

En aktiv fagetisk vurdering vil også kunne fungere beskyttende for den sakkyndige som går inn i systemer i sterk konflikt. Den sakkyndige kan ellers lett bli et konfliktobjekt selv, med defokusering av det saken gjelder og ubehag og merarbeid for vedkommende ved å bli dratt inn i prosesser om arbeidet sitt.

Det er ikke noe poeng at sakkyndiges arbeid ikke skal utsettes for kritikk, deri at det bringes inn for fagetisk vurdering. I noen grad må det sees som en positiv kvalitetssikring av arbeid som sakkyndig at det kan stilles åpent for en kritisk vurdering, og hvor den sakkyndiges svar på kritikken utdyper spørsmålene og vurderingene som er gjort. Slik foregår det gjerne i den rettslige behandlingen av en sakkyndig erklæring, men det bør også foregå i kollegiale sammenhenger slik som ved fagetiske vurderinger av arbeidet. Utvalget oppfatter profesjonsforeningenes fagetiske problematisering av sakkyndig arbeid som en viktig del av utviklingen av sakkyndighetsfeltet. Erfaringene og vurderingene fra de etiske rådene bør gjøres mest mulig tilgjengelig for feltet og det bør oppfordres til grundigere vurderinger i det materialet som finnes.