Kapittel 3. Det historiske grunnlaget for norsk alkoholpolitikk.

Kapittel 3 gir en gjennomgang av den historiske bakgrunnen for dagens norske alkoholpolitikk. Bruk av alkohol har lange tradisjoner i Norge. Alkoholpolitikk slik vi i dag forstår begrepet, fikk vi imidlertid først i forbindelse med tiltak rettet mot bruken av brennevin. Da brennevinet overtok ølets plass som den sentrale alkoholdrikken fra 1600-tallet av, vokste også alkoholproblemene i samfunnet. Men problemet fikk først urovekkende størrelse da det ble innført en meget liberal politikk overfor produksjon og omsetning av brennevin i 1816. Fra 1756 til da hadde det vært forbud mot brenning av brennevin på landsbygda, hvor omlag 90 prosent av befolkningen bodde. Årsaken til forbudet var at korn og poteter skulle brukes til matproduksjon, og ikke til produksjon av brennevin. Som en følge av liberaliseringen i 1816 vokste alkoholforbruket i samfunnet meget kraftig. Det er anslått at da forbruket var på topp i slutten av 1830-årene, drakk hver voksen nordmann i gjennomsnitt 13 liter ren alkohol i året. Slike høyder har forbruket senere aldri nådd. I dag anslår en forbruket til 6-7 liter i året.

Det økende brennevinsforbruket førte til at motstanden mot brennevinsdrikkingen økte, og folk organiserte seg i foreninger til bekjempelse av brennevinsdrikkingen. Først forsøkte en å begrense småbrenningen ved å stille bestemte krav til produksjonens omfang, og en la også forholdsvis høye avgifter på produksjonen av brennevin. Dette førte til at det i 1845 i praksis ble forbud mot å drive hjemmebrenning. Senere la en også avgifter på omsetningen av brennevin, og en innførte en ordning hvor de som skulle produsere og selge brennevin måtte ha bevilling fra det offentlige for å kunne drive slik virksomhet. Antallet salgssteder ble da kraftig redusert. En stilte også krav til hvordan bevillingshaverne skulle utøve virksomheten, slik som bestemmelser om når det kunne selges og skjenkes brennevin, og til hvem slikt salg kunne finne sted.

To av de fire hjørnesteinene norsk alkoholpolitikk hviler på, særavgifter og begrenset tilgjengelighet, ble altså tidlig introdusert i Norge. Det samme gjaldt den tredje hjørnesteinen: opplysning og informasjon. Ikke minst den framvoksende avholdsbevegelsen engasjerte seg på dette feltet. Den fjerde hjørnesteinen ble introdusert i 1871, da Kristiansand, som den første norske by, bare tillot salg og skjenking av brennevin i regi av brennevinssamlag hvor en stor del av overskuddet skulle gå til kommunen. Dermed var den siste hjørnesteinen, fraværet av privatøkonomiske interesser i omsetningen av vin og brennevin, lagt. Det er disse fire hjørnesteinene som helt opp til i dag har utgjort grunnlaget for norsk alkoholpolitikk.

Etter hvert som forbruket av brennevin sank, rettet en virkemidlene inn mot forbruket av øl og vin. De samme typer av virkemidler ble brukt mot øl og vin som mot brennevin, men de ble ikke benyttet like strengt.

I 1894 ble det vedtatt at all omsetning av brennevin til forbrukere skulle legges inn under samlag, at 65 prosent av fortjenesten skulle tilfalle staten og at lokale folkeavstemninger skulle avgjøre hvilke byer som skulle ha samlag. Som en følge av avholdsbevegelsens styrke, sank antall byer med samlag fra 51 i 1894 til 13 i 1913.

I tidsrommet 1910-1920 var tilslutningen til avholdsbevegelsen på sitt høyeste, og som en følge av dens styrke og de gode erfaringene med en rekke midlertidige forbud mot vin og brennevin under første verdenskrig, ble det i 1919 holdt en folkeavstemning om et landsomfattende forbud mot salg av hetvin og brennevin. Det ble flertall for å innføre et slikt forbud, som imidlertid fikk forholdsvis kort varighet. Som følge av motstand fra de såkalte vinlandene Spania, Frankrike og Portugal ble forbudet mot hetvin opphevet allerede i 1923, og i 1926 ble det avholdt en ny folkeavstemning om brennevinsforbudet. Denne gangen ble det et flertall mot forbudet, og fra 1927 ble brennevinsomsetningen lagt under Vinmonopolet, som var blitt opprettet i 1922 for å ta seg av omsetningen av svakvin og sterkt øl i forbudstiden.

Perioden etter innføringen av Vinmonopolets enerett til omsetning av vin og brennevin og fram til i dag har, i forhold til årene forut for etableringen av Vinmonopolet, vært forholdsvis rolig i alkoholpolitisk henseende. Imidlertid har det i hele perioden skjedd en liberalisering av omsetningen av alkohol. Rett nok ble det i 1975 innført forbud mot alkoholreklame, og i 1993 ble omsetningen av sterkt øl lagt inn under Vinmonopolet. Prisene på øl, vin og brennevin er heller ikke lavere enn de var i tiden før andre verdenskrig. Liberaliseringen har derfor først og fremst kommet til syne gjennom den økte tilgjengeligheten av alkohol, noe som henger nøye sammen med endringer i folkemeningen.

Kapittel 4. Alkoholbruk som helse- og sosialt problem.

Kapittel 4 beskriver hva utvalget oppfatter som alkoholproblemet i vårt samfunn. I arbeidet med å definere hva alkoholproblemet består i, har utvalget funnet det hensiktsmessig å dele alkoholens skadevirkninger i fire grupper: Direkte og indirekte virkninger av beruselse og direkte og indirekte virkninger av et langvarig, høyt alkoholforbruk.

I Norge er det skadene i forbindelse med beruselse som er de mest omfattende. Dette skyldes at alkohol her til lands først og fremst har funksjon av berusningsmiddel, mens det, i forhold til mange andre europeiske land, er forholdsvis få som drikker mye og jevnt. De fleste skadene i forbindelse med beruselse henger sammen med at en under rus utsetter seg for større risiko på en rekke felter enn det en vanligvis gjør. Alkoholen spiller altså her en indirekte rolle, fordi den i visse situasjoner øker risikoen for at en skal bli utsatt for en ulykke. Slike situasjoner har gjerne sammenheng med utøvelse av fysiske og/eller koordineringsmessige ferdigheter slik som bilkjøring o.l., eller det er situasjoner hvor flere mennesker er samlet og hvor alkoholen bidrar til at enkelte kan gjøre ting de ellers ikke ville ha gjort. Krangel, slåssing og økt voldskriminalitet er en slik klar følge av alkoholrus. Ikke minst i hjemmet kan alkoholrus føre til uopprettelige skader, særlig i forbindelse med vold mot barn og ektefelle. I slike hjem er oppvekstvilkårene ofte så umulige at barna kan ta skade.

Foruten indirekte virkninger av alkoholrus, kan et høyt alkoholinntak i seg selv føre til direkte skadevirkninger. Drikker en mye nok, pådrar en seg akutt alkoholforgiftning, som i verste fall kan føre til at en dør. En annen alvorlig følge av alkoholbruk, er at den synes å påvirke forekomsten av selvmord. Det trenger imidlertid ikke å bety at alkoholbruken alene er den egentlige årsaken til selvmordet.

Men alkoholrus har ikke bare skadelige virkninger. De fleste som drikker alkohol har positive forventninger og erfaringer med følgene av alkoholbruk og – eventuelt – også med alkoholrus.

Det er ikke bare alkoholrusen som har skadelige virkninger. Alkoholbruk kan også føre med seg en rekke skadevirkninger som skyldes størrelsen på alkoholinntaket over lang tid. De klareste sammenhenger mellom et høyt alkoholforbruk og ulike sykdommer har en funnet for kreft i munn, munnhule, svelg, strupehode og spiserør, svekkelse av hjertemuskulaturen og skrumplever.

En annen følge av et langvarig høyt alkoholforbruk er at det fører til alkoholisme eller alkoholavhengighet. Det synes som om alkohol har en avhengighetsskapende effekt, og at denne effekten tiltar når forbruket øker.

I forbindelse med de uheldige virkningene av langvarig alkoholbruk, er det ofte blitt stilt spørsmål ved hvor mye en kan drikke før en utsetter seg for en helserisiko. Det er umulig å besvare dette presist, for grensen vil variere fra individ til individ.

Endelig skal det nevnes at en del forskningsresultater fra den senere tid kan tyde på at middelaldrende menn som drikker litt alkohol, reduserer risikoen for å dø av ischemiske hjertesykdommer som angina pectoris og infarkt. Imidlertid er denne gode effekten av bruk av litt alkohol fremdeles usikker.

Når vi skal forsøke å si noe om utviklingen av alkoholproblemet i det norske samfunnet, trenger vi et sett av indikatorer. Siden årsaken til alkoholproblemene er drikkevanene, ser vi i kapittel 4 alkoholproblemet i lys av det norske folks drikkevaner. I tillegg til konsumert mengde, beskrives drikkevanene ved drikkemåte, drikkesituasjon, drikkesort og rusatferd.

Ser vi på utviklingen i forbruket av alkohol i Norge, finner vi at gjennomsnittlig drukket mengde pr. voksen innbygger ikke er særlig annerledes i dag enn hva det var for 20 år siden. Imidlertid har sammensetningen av forbruket endret seg. Vi drikker i dag mindre brennevin og mer vin enn vi gjorde på 1970-tallet, mens ølforbruket har holdt seg forholdsvis stabilt.

En del av forbruket består av uregistrert alkohol, dvs. alkohol fra andre kilder enn Vinmonopolet og de norske bryggeriene. Mens det uregistrerte forbruket av vin ikke viser større endring, synes forbruket av uregistrert brennevin å ha økt noe.

Det uregistrerte forbruket består både av legalt og illegalt anskaffet alkohol, og det er den legale alkoholen som står for størstedelen av det uregistrerte forbruket. I 1994 synes omlag 60 prosent av den uregistrerte alkoholen å komme fra legale kilder. De viktigste av disse kildene er hjemmelaget vin og turistimportert brennevin.

De illegale alkoholkildene består så godt som utelukkende av privat produsert og innsmuglet sprit. I de senere år har en del av den tradisjonelle hjemmebrenningen blitt erstattet av ulovlig privat produsert sprit og smuglersprit.

Kapittel 4 gir også en oversikt over hvem som bruker alkohol og hvordan de drikker. Det er i dag flere kvinner som bruker alkohol enn for 20 år siden, og det har også skjedd en økning i kvinnenes forbruk av alkohol. Hele økningen skjedde imidlertid fram til 1985, etter den tid har kvinnenes forbruk vist en liten nedgang. Fremdeles drikker kvinnene relativt lite, de drikker mindre enn halvparten av det mennene gjør.

Alkoholforbruket er på sitt høyeste både for kvinner og menn rundt 20-års alderen, for så å synke desto eldre en blir. De aller yngste synes i dag å drikke omlag like mye som denne aldersgruppen gjorde på 1970-tallet, og noe mindre enn det de gjorde i 1980-årene. Ungdommens forbruk viser den samme utviklingen som de voksnes.

Ser vi på drikkemåten blir imidlertid inntrykket noe annerledes. I forhold til i 1970-årene drikker ikke folk så hyppig som før, men når de først drikker, drikker de seg oftere beruset. Særlig gjelder dette aldersgruppen 18-30 år, mens de aller yngste ikke drikker seg så ofte beruset som det de gjorde for 20 år siden. Heller ikke for den eldste aldersgruppen synes antallet beruselsessituasjoner å ha økt noe merkbart i forhold til det en fant i 1979.

Det er en klar tendens til at de som går ofte på restaurant, er hyppigere beruset enn de som ikke går ut like ofte.

På tross av at antall russituasjoner synes å ha økt, viser ikke antall ulykker som har sammenheng med alkoholrus noen klar tendens til økning totalt sett. Det skyldes at antall trafikkulykker og drukningsulykker har gått ned. Men det har skjedd en økning i selvmord, drap og forbrytelser mot liv, legeme og helbred. Dette trenger ikke ha sammenheng med det økte antallet beruselsestilfeller, men det er en kjensgjerning at slike typer hendelser ofte skjer i alkoholrus.

Til slutt i kapittel 4 forsøker en å anslå det relative omfanget av samfunnets alkoholproblem. Utvalget mener det er lite hensiktsmessig å forsøke å beregne de samfunnsøkonomiske kostnadene ved alkoholbruk. En annen måte å få inntrykk av alkoholproblemets relative størrelse på, er å se alkoholrelaterte dødsfall i forhold til øvrige dødsfall i samfunnet. Gjør en det, finner en at alkoholbruk for menn og kvinner mellom 15-59 år er en like vanlig dødsårsak som hjerteinfarkt. Størstedelen av dødsfallene er knyttet til rustilfeller. For de eldre aldersgrupper spiller alkoholbruk en relativt liten rolle som dødsårsak.

Kapittel 5. Virkemidler i norsk alkoholpolitikk.

Kapittel 5 beskriver først hva som menes med at alkoholproblemet er et folkehelseproblem. Folkehelseperspektivet i alkoholpolitikken svarer til en forskyvning vekk fra individuelle alkoholproblemer og over mot forhold som befolkningens gjennomsnittsforbruk, andelen storforbrukere i befolkningen, befolkningens drikkemønster, befolkningsgruppers skaderisiko o.l. Det er ved å påvirke disse størrelsene en mener en vil oppnå de mest effektive resultater av alkoholpolitikken. Den sentrale delen av alkoholpolitikken blir dermed kontrollpolitikken, som defineres som tiltak som påvirker legale, økonomiske og fysiske faktorer som bestemmer tilgjengeligheten av alkohol for den enkelte alkoholbruker. Dette synet på viktigheten av kontrollpolitiske tiltak er både begrunnet ut fra senere års alkoholforskning, og da særlig den såkalte totalkonsumteorien og prevensjonsparadokset, og ut fra erfaringer med den alkoholpolitikken som er ført her til lands siden midten av det forrige hundreåret.

I kapittel 5 gis det en omfattende beskrivelse av ulike alkoholpolitiske tiltak, og det gis en grundig drøfting av de ulike tiltakenes effektivitet i lys av senere tids forskning. Denne forskningen viser at salget av alkohol vil øke når tilgjengeligheten øker, og at omsetningen vil gå ned når prisene øker. Slik skiller ikke alkoholdrikker seg fra andre varer. Det er heller ikke særlig tvil om at priser og tilgjengelighet har vært de mest effektive virkemidler.

Endringer i åpningstidene synes først og fremst å påvirke drikkemønsteret, og ikke så mye den mengden som drikkes, men her vil virkningene kunne variere mellom ulike grupper. Videre vil måten en vare selges på kunne ha betydning for størrelsen på omsetningen. Spesielt vises det til at innføring av selvbetjening i noen av Systembolagets butikker i Sverige førte til et økt salg av alkohol, og at dette økte salget ikke ble oppveiet av en nedgang i salget i nabobutikkene. På samme måte fant en at salget av sterkt øl viste en kraftig nedgang i Norge etter at dette ølet bare kunne selges av betjening over disk.

Når det gjelder det statlige Vinmonopolet, virker dette først og fremst gjennom at fraværet av private interesser forhindrer et press for å øke detaljomsetningen av vin og brennevin i Norge. Et slikt press har en for skjenking av alkohol, hvor næringen selv hele tiden arbeider for å utvide tidsrommet for når det skal være tillatt å skjenke alkohol. Det statlige monopolets påvirkning av alkoholforbruket skjer derfor først og fremst gjennom de følger fraværet av private interesser har for tilgjengeligheten av alkohol. I den forbindelse nevner utvalget at det kan bli vanskeligere å holde de private interessene utenfor detaljomsetningen av alkohol etter at importen og engrosomsetningen er åpnet for private interesser.

Andre tiltak som virker til å begrense alkoholforbruket har bakgrunn i punktavholdsstrategien. Spesielt kan det være grunn til å framheve promillelovgivningen. I dag er bruk av bil så utbredt at promillelovgivningen er en viktig årsak til at mange begrenser sitt forbruk av alkohol. Effekten av promillelovgivningen på alkoholforbruket skyldes ikke minst at folk i Norge mener promillekjøring er en uting, de aller fleste har godtatt at alkohol og bilkjøring ikke hører sammen.

Når det gjelder informasjon og opplysning, sies det at det er vanskelig å kunne påvise noen egen effekt av denne virksomheten. Like fullt understrekes det at slik virksomhet er viktig, fordi den antas å påvirke folks holdninger til alkoholbruk på lang sikt.

Den siste gruppen av alkoholpolitiske tiltak er rettet mot ulovlige forhold i tilknytning til omsetningen av alkohol. Utvalget viser til at omfanget av ulovlig produksjon og omsetning av sprit er påvirket av mange forhold, hvorav prisene på Vinmonopolet bare er ett. I forbindelse med økningen i spritsmuglingen og spritproduksjonen i de senere år, vises det til at denne økningen ikke kan forklares ved endringer i prisene på Vinmonopolet, fordi prisene bare har vist liten endring. Skal en kunne forklare økningen i denne virksomheten, må en derfor se på andre forhold som antas å ha betydning for spritproduksjon og spritsmugling enn prisene på Vinmonopolet. Et slikt forhold kan være endringer i folks allmenne rettsbevissthet og vilje til å følge de lover som gjelder.

Til slutt i kapittel 5 nevnes en del forhold utenfor alkoholpolitikken som vil påvirke forbruket av alkohol, og som derfor også vil ha konsekvenser for den alkoholpolitikken som blir ført. Den viktigste faktoren utenfor alkoholpolitikken er inntektsutviklingen, som uten tvil har stor betydning for forbruket av alkohol. Andre faktorer som nevnes er internasjonal påvirkning og økt fritid.

Kapittel 6. Alkoholpolitikkens legitimitet.

Kapittel 6 drøfter spørsmål omkring alkoholpolitikkens legitimitet. Det understrekes at en nødvendig betingelse for at alkoholpolitikken skal vinne støtte, er at store deler av befolkningen kjenner til, forstår og godtar at det er nødvendig med tiltak som påvirker forbruket til alle konsumenter, uavhengig av hvor mye de drikker, for at belastningen for de unge og misbruket hos de få skal dempes. Samtidig slås det fast at fordi samfunnet og folks verdioppfatninger er under stadig endring, vil også alkoholpolitikken måtte være det. Skal politikken kunne oppnå legitimitet, må grunnlaget for legitimiteten stadig bygges opp på nytt ut fra de betingelser som til enhver tid gjelder.

Kapittel 6 gjengir resultatene fra en rekke undersøkelser over hvordan folk stiller seg til ulike sider ved norsk alkoholpolitikk. Til slutt i kapitlet kommer en inn på hvilke muligheter kommunene har til å kunne utøve alkoholpolitisk skjønn i bevillingssaker.

Kapittel 7. Alkoholpolitikken i andre land.

Kapittel 7 gir først en oversikt over alkoholpolitikken i EU. Fram til nå kan en ikke si at EU har hatt noen alkoholpolitikk. I og med Maastrichtavtalen, som endret EUs karakter fra i hovedsak å være en frihandelsorganisasjon til å være en organisasjon rettet mot å etablere en politisk union, er dette blitt noe forandret. I alkoholpolitisk sammenheng er særlig artikkel 129, som gir politisk grunnlag for å drive en politikk begrunnet ut fra hensyn til folkehelsen, viktig. Imidlertid vil de fleste tiltak som har konsekvenser for alkoholbruken i de enkelte landene, i tråd med det såkalte nærhetsprinsippet, måtte iverksettes på nasjonalt nivå. Det er først når det benyttes tiltak som enten antas ikke å stå i forhold til virkningene, og som derfor bryter med EUs proporsjonalitetsprinsipp, eller når tiltakene åpner for muligheten til å diskriminere mellom de økonomiske aktørene på markedet, at EU vil gripe inn fordi de ikke kan godta tiltakene.

Av de konkrete tiltak som EU har tatt opp som vil påvirke forbruket av alkohol, er kanskje det viktigste at det er innført restriksjoner på alkoholreklamen i de aller fleste av EU-landene, og at EU arbeider for å harmonisere promillelovgivningen i medlemslandene. EU har også utarbeidet et dokument hvor det pekes på at overdreven bruk av alkohol kan føre til økt dødelighet og sykelighet. Hovedmålet for de alkoholpolitiske tiltakene i EUs regi kan sies å være å få folk til selv å velge en helsefremmende livsstil, i betydningen en livsstil som er preget av moderat bruk av alkohol. Endelig skal det nevnes at kommisjonen flere ganger har fremmet forslag om en harmonisering av alkoholavgiftene.

Kapittel 7 gir også en oversikt over den såkalte nordiske alkoholpolitiske modellen, slik vi kjenner den fra Norge, Sverige, Finland og Island. De viktigste tiltakene i denne modellen er regulering av tilgjengeligheten gjennom et bevillingssystem, et statlig monopol for omsetning av sterkt øl, vin og brennevin, salg av svakere øl i dagligvarehandelen, høye alkoholavgifter, forbud mot alkoholreklame, lave promillegrenser og et alkoholfritt arbeidsliv. Disse tiltakene finner vi igjen i alle de nordiske landene foruten Danmark, som fører en politikk som er mer lik de øvrige EU-landenes.

Det nordiske synet på alkoholbruk og alkoholpolitikk er nokså fjernt fra den vanlige oppfatningen innen EU. Det skyldes både den ulike rollen alkoholbruk har spilt i de forskjellige landene, og de ulike interesser som er involvert i alkoholnæringen. Særlig er det grunn til å nevne forskjellene i synet på bruk av vin. EU omfatter verdens største vinprodusenter, og i EU er det ikke vanlig å behandle spørsmål i tilknytning til vin ut fra alkoholpolitiske hensyn, men ut fra landbrukspolitiske. Det gjør at det er en forskjell på politikken overfor øl og brennevin, som ses på som industriprodukter, og politikken overfor vin.

I forbindelse med gjennomgangen av den nordiske modellen, går en nøyere inn på alkoholpolitikken i Sverige og Finland, og særlig ser en på de endringene landene har funnet det nødvendig å gjøre i sin alkoholpolitikk som en følge av EU-medlemskapet. Beskrivelsen inneholder også en sammenlikning av prisnivået på alkohol i de tre landene.

I beskrivelsen av EU-landenes politikk sammenlikner en dem med opp mot den nordiske modellen. En ser da at mange av de virkemidler som benyttes i Norge, også benyttes i EU-landene. Landene i EU krever bevilling for å selge og/eller skjenke alkohol, de praktiserer lukkeregler for dagligvarebutikker og skjenkesteder, det er aldersgrenser for kjøp av alkohol, begrensninger på adgangen til alkoholreklame, promillegrenser for å føre motorkjøretøy og særavgifter på alkoholdrikker. Til forskjell fra den nordiske modellen, er imidlertid disse tiltakene ikke først og fremst begrunnet ut fra deres virkning på alkoholforbruket, men oftere ut fra næringsmessige, statsfinansielle, samferdselspolitiske eller andre årsaker. Men virkningene er like fullt de samme.

Den andre store forskjellen fra den nordiske modellen, er at reglene praktiseres mye mer liberalt enn det som gjøres i Sverige, Norge, Finland og Island. Særlig er avgiftene på alkohol mye lavere og tilgjengeligheten mye større. Den tredje store forskjellen er at ingen av EU-landene praktiserer et alkoholfritt arbeidsliv, i mange av disse landene er det vanlig å kunne drikke alkohol i arbeidstiden.

Til slutt i kapittel 7 gis det en kort oversikt over alkoholpolitikken i USA, Canada, Australia og New Zealand. Vi finner her igjen mange av de samme virkemidlene som i den nordiske modellen, og USA og Canada har også delstatlige alkoholmonopoler. Sammenliknet med EU-landene er disse landenes alkoholpolitikk mer lik vår egen.

Kapittel 8. Internasjonalisering og norsk alkoholpolitikk.

I kapittel 8 diskuteres det hvordan det økte internasjonale samkvemmet og EØS-avtalen kan påvirke norsk alkoholpolitikk i framtiden. Kapitlet innledes med en kort beskrivelse av de nordiske landenes forhandlinger med EU i forbindelse med EØS-avtalen og landenes søknader om EU-medlemskap. I EU-forhandlingene ble Sverige og Finland enige om å oppgi monopolene på import og engrosomsetning fra 1. januar 1995. Dette har også blitt resultatet for Norges del; import- og engrosmonopolene vil bli opphevet fra 1. januar 1996. Som en følge av disse endringene, vil private få tillatelse til å importere øl, vin og brennevin, og private vil også kunne drive engrosomsetning av vin og brennevin. På samme måte som det som i dag gjelder for detaljsalg av øl og skjenking av øl, vin og brennevin, vil de som skal drive med import og engrosomsetning av vin og brennevin måtte ha bevilling fra det offentlige. Bevillingene skal gis av et nyopprettet statlig alkohotilsyn, som blir lagt inn under Rusmiddeldirektoratet. Det vil bli stilt strenge vilkår til de som skal få slik bevilling, bl.a. stilles det krav om uklanderlig vandel i forhold til lovgivning som er relevant for utøvelse av bevillingen.

I tillegg til de endringene vi vet EØS-medlemskapet vil påføre norsk alkoholpolitikk, inneholder kapittel 8 utvalgets vurderinger av ytterligere mulige konsekvenser for norsk alkoholpolitikk av den økte internasjonale tilnærmingen. Utvalget peker især på at det er mulig at prisnivået på alkohol i Norge vil bli utsatt for press, og at det kan bli stilt spørsmål ved den norske omsetningsmåten for sterkt øl, vin og brennevin. Bortsett fra det, er det lite trolig at det økte internasjonale samarbeidet vil påvirke utformingen av norsk alkoholpolitikk direkte. Noe annet er det imidlertid at den politikken vi fører her til lands, hele tiden vil bli påvirket av impulser utenfra. Det er imidlertid ikke noe prinsipielt nytt i forhold til dagens situasjon.

Kapittel 9. Utvalgets forslag og vurderinger.

Alle utvalgets forslag, med flertall og mindretall, er gitt i kapittel 9. Det gis ikke her noe sammendrag over forslagene, da forslagene og vurderingene som ligger til grunn for forslagene bør leses i sammenheng.