2 Innstillingen og bakgrunnen for den

2.1 Arbeidsrettsrådets mandat

Arbeidsrettsrådet, som er et permanent rådgivende organ i arbeidsrettslige spørsmål for Kommunal- og arbeidsdepartementet, har en tid arbeidet med forslag til en ny arbeidstvistlov, som skal avløse lov om arbeidstvister 5 mai 1927 nr 1 (atvl).

Et stykke på vei vil det være tale om en regelteknisk reform. Bakgrunnen for denne del av arbeidet med arbeidstvistlovgivningen er at Arbeidsrettsrådet de senere år har fått oversendt flere saker fra Kommunal- og arbeidsdepartementet med anmodning om å vurdere enkeltspørsmål i tilknytning til arbeidstvistloven. Dessuten følger det av det generelle mandat for Arbeidsrettsrådets arbeid, fastsatt ved kgl res 11 mars 1960, at rådet kan ta opp lovgivningsspørsmål av eget tiltak.

I brev 11 november 1993 fra kommunal- og arbeidsminister Gunnar Berge, ble rådet spesielt bedt om også å se på de mer grunnleggende spørsmål:

«Kommunal- og arbeidsdepartementet viser til Arbeidsrettsrådets gjennomgåelse av arbeidstvistloven. Departementet er kjent med at denne oppgaven, som har pågått noen år, først og fremst har vært en teknisk gjennomgåelse av spørsmålene i tilknytning til tariffoppgjør og mekling. Arbeidstvistloven er fra 1927 og en modernisering av loven er etter vår oppfatning påkrevd. Behovet for en modernisert arbeidstvistlov gjør seg imidlertid ikke bare gjeldende i forhold til den tekniske utformingen av loven. Kommunal- og arbeidsdepartementet ber derfor om at rådet, i lys av utviklingen i samfunnet og arbeidslivet siden 1927, også vurderer de grunnleggende prinsipper som ligger til grunn for vår arbeidstvistlovgivning. Vi ber særlig om at rådet vurderer forholdene der det er flere konkurrerende fagforeninger inne det samme tariffområdet. Kommunal- og arbeidsdepartementet ber Arbeidsrettsrådet prioritere denne oppgaven høyt, og vi ber om at rådets innstilling foreligger 1 september 1994.»

Arbeidsrettsrådet har funnet det hensiktsmessig å avgi en særskilt innstilling om de grunnleggende prinsipper for arbeidstvistlovgivningen før arbeidet med de øvrige reformspørsmål videreføres.

Med utgangspunkt i de nevnte oppdrag har Arbeidsrettsrådet funnet det nødvendig å foreta en forholdsvis bred gjennomgåelse av arbeidstvistlovens regler om gjennomføringen av de ulike faser i et tariffoppgjør.

Arbeidsrettsrådet vil i denne særskilte innstillingen først og fremst behandle mulighetene til å forhandle om tariffavtale, vilkårene for å kunne bruke arbeidsrettslige kampmidler (streik mv) i forbindelse med krav om forhandlinger om tariffavtale og forholdet mellom konkurrerende organisasjoners tariffavtaler (ufravikelighetsnormene). Andre spørsmål - f eks spørsmål som knytter seg til Riksmeklingsmannens og Arbeidsrettens virksomhet mv - vil bli behandlet i den senere innstilling.

Drøftelsen i denne innstilling tar utgangspunkt i den lovgivning og det tariffavtalesystem vi har i dag. For å ha den best mulige bakgrunn for vurderingen av de prinsippielle hovedspørsmål som tas opp, har Arbeidsrettsrådet funnet det hensiktsmessig å gi en forholdsvis bred fremstilling av dagens system, se spesielt kap 3.7 - 3.9.

2.2 Historikk og utviklingslinjer

Innstillingen behandler den norske kollektive arbeidsretten (tariffavtalesystemet), derimot ikke den individuelle arbeidsrett (arbeidsavtalene). Den sistnevnte har sin lovmessige forankring bl a i arbeidsmiljøloven av 4 februar 1977 nr 4 (aml).

Den kollektive arbeidsretten er i stor grad blitt utviklet og fastlagt av hovedorganisasjonene i arbeidslivet og er sterkt preget av forholdet mellom dem. Dette gjelder den kollektive arbeidsretten i dens opprinnelse og utvikling som rettsdisiplin, så vel som i dens oppbygning og nærmere utforming gjennom praksis. Det kan derfor være nyttig å innlede innstillingen med en kort historikk, som kan starte like før dannelsen av hovedorganisasjonene ved århundreskiftet; Arbeidernes faglige Landsorganisasjon (AFL) som nå heter Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.), som senere er inngått i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).

I tilknytning til en rekke streikeaksjoner på 1870-tallet ble det dannet flere lokale fagforeninger innen enkelte fag i Kristiania-regionen. Disse var sterkt lønnskamppreget og var delvis av sporadisk karakter. Under lavkonjunkturperioden fra ca 1875 til midten av 1890-årene falt disse fra hverandre da arbeidsledigheten gjorde seg gjeldende. På 1880-tallet ble det så dannet fagforeninger som skulle være opplysnings- og dannelsesforeninger, mer enn lønnskampforeninger. Men også lønnsspørsmål sto på programmet. Disse første fagforeningene viste seg i praksis ikke å ha den nødvendige tyngde. Det neste steg var de landsomfattende organisasjonene, og enkelte steder ble det også dannet lokale samorganisasjoner som samlet flere fag. Organisasjonene i Norge søkte også kontakt med tilsvarende organisasjoner utenfor landets grenser, særlig i Danmark og Sverige. Fra 1886 ble De skandinaviske arbeiderkongresser avholdt jevnlig.

Den økende industrialiseringen i siste halvdel av forrige århundre skapte grobunn for fremveksten av fagorganisasjoner. Det var særlig to større streiker i 1889 - blant typografene og blant fyrstikkarbeiderne - som viste et behov for dette. Til tross for at arbeidernes krav hadde stor støtte i folket og hos innflytelsesrike politiske personer, måtte arbeiderne gi tapt på alle vesentlige punkter.

I løpet av 1890-årene ble det derfor arbeidet med utbygging av et mer effektivt organisasjonsapparat. På Den skandinaviske arbeiderkongressen i 1887 ble det vedtatt at samtlige forbund i de tre land skulle slutte seg sammen i en landsorganisasjon. Arbeidet ledet til en økende sentralisering og samordning av forskjellige fagforbund som var blitt dannet, og resulterte i 1899 i stiftelsen av Arbeidernes faglige Landsorganisasjon. (I Sverige og Danmark ble tilsvarende organisasjoner stiftet i 1898.) AFL hadde ved utgangen av 1899 bare to forbund som medlemmer og disse representerte 1578 medlemmer. I 1904 var antall medlemmer steget til ca 9 000, mens tallet i 1915 var kommet opp i 78 000.

Organiseringen på arbeidstakersiden hadde ikke unngått arbeidsgiversidens oppmerksomhet, og det fant eterhvert sted en gradvis organisasjonsutbygging også på arbeidsgiversiden. Som et svar på den trussel AFL ble ansett å utgjøre for arbeidsgiverne, ble i 1900 Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.) stiftet. Ved stiftelsen var bedrifter med tilsammen 41 300 arbeidere forhåndsinnmeldt.

N.A.F. hadde sine forløpere i de lokale bransjeforbund, hvor den første var «De Mekaniske Værksteders Forening» i 1889. Under typografstreiken i 1889 kom det forslag om en enhetlig arbeidsgiverforening (fremsatt av boktrykker Grøndahl). Noen år senere - i 1893 - kom spørsmålet opp igjen i forbindelse med spørsmålet om å opprette en voldgiftsdomstol til avgjørelse av tvister mellom arbeidstakere og arbeidsgivere 1¹. Det ble anført at en forutsetning for en slik voldgiftsdomstol var at begge parter var organisert. På Generalmøte i Den norske fællesforening for haandverk og industri ble det i 1896 vedtatt en resolusjon om å danne en forening for hele landet.

Fra 1890-tallet ble det gjentatte ganger foreslått å lovfeste regler som sikret arbeidstakernes rett til å være organisert i fagforeninger. De forskjellige lovforslag mot slutten av forrige århundre oppnådde imidlertid aldri flertall på Stortinget. I begynnelsen av 1900-tallet ble påny en lovfesting av organisasjonsfriheten heftig diskutert. Arbeiderbevegelsen gikk som tidligere sterkt inn for en slik lovfesting, inntil det ble fremmet et «supplementsforslag» som gikk ut på at retten til å forbli uorganisert i så fall måtte gis et tilsvarende vern. Dette ble av arbeiderbevegelsen oppfattet som et forslag om vern av streikebrytere. Arbeiderbevegelsen foretrakk etter dette at man ikke fikk noen lovregulering av organisasjonsretten. Organisasjonsretten - den positive såvel som den negative - ble verken da eller senere lovregulert i generell form, se kap 3.1. 2² Forøvrig kom det bestemmelser om organisasjonsretten inn i tariffavtaler, se nedenfor.

Det forhold at arbeiderne samlet seg i foreninger og kunne stå sammen om sine krav og sette igang aksjoner, nødvendiggjorde konfliktløsningssystemer. Spørsmålet om foreningsretten og spørsmålet om mekling og voldgift hadde derfor en nær sammenheng.

Tariffavtaler ble etterhvert utviklet med basis i almenne avtalerettslige grunnsetninger, som ikke var lovfestet. AFL satte på et tidlig tidspunkt i gang et arbeid for lovgivning. I 1899 ble spørsmålet om lovgivning om en faglig voldgiftsrett og anerkjennelse av tariffavtaler tatt opp på et møte hvor alle fagforeninger og forbundsstyrer deltok. Etter noe debatt og forkastelse av andre forslag, vedtok møtet å gi Sekretariatet i AFL fullmakt til å nedsette en komité til «Drøftelse af Voldgiftsspørgsmaalet og fremkomme med Forslag til Lov for samme». Lovforslaget ble presentert for fagkongressen i 1901, men lagt på is da AFL og N.A.F. gikk sammen om en avtaleregulering av arbeidskonfliktområdet.

Den 1 november 1902 ble det sluttet en overenskomst mellom AFL og N.A.F. om forliksmekling og voldgift. Avtalen inneholdt bl a bestemmelser om fredsplikt inntil mekling i en tvist var forsøkt. Videre inneholdt den en bestemmelse om at strid om forståelsen av en inngått tariffavtale skulle løses ved voldgift. I stortingssesjonen 1902/03 fremmet den daværende venstreregjering i Ot prp nr 11 (1902-03) forslag til «lov om registrerede fagforeninger samt mægling og voldgift i arbeidstvistigheder». Denne proposisjonen var det første statlige initiativ til mekling og voldgift i arbeidstvister. Men proposisjonen innholdt også forslag om å lovfeste et vern om rett til å organisere seg. Med dette forslaget ble altså vern om arbeidernes rett til å organisere seg plassert i samme lov som regler som satte visse rammer for partenes opptreden i arbeidskonflikter. Etter atskillig debatt i Odelstinget om lovfesting av organisasjonsfriheten, endte det med en tilføyelse som tok sikte på å beskytte uorganiserte arbeidstakeres rett til å stå utenfor fagbevegelsen. Det forhold at foreningsvernet skulle gjøres avhengig av et tilsvarende vern av de arbeidsvillige måtte oppfattes som et streikebrytervern og var den direkte årsak til at proposisjonen ikke førte til noe lovvedtak. I Lagtinget ble hele lovforslaget besluttet sendt tilbake til Odelstinget og foreslått henlagt, noe som ble tatt til følge. Dermed ble også forslaget til regler om mekling og voldgift lagt bort for en tid.

Det var fra begge parters side en økende interesse for tariffavtalene rundt 1905. I 1907 ble det således inngått flere landsomfattende tariffavtaler i verkstedindustrien. I tillegg til at de var landsomfattende, var disse tariffavtalene banebrytende ved at minstelønnsprinsippet ble knesatt, at de bygget på full anerkjennelse av organisasjonsretten, at de opprettet tillitsmannsinstituttet og bygget på prinsippet om arbeidsgivers rett til å lede og fordele arbeidet (styringsretten).

I 1906 kom et nytt utkast fra Handelsdepartementet om «Lov om tvungen mægling i visse arbeidstvistigheder». 3³ Rekkevidden var nå utvidet til også å omfatte uorganiserte arbeidere og uregistrerte fagforeninger, men utkastet hadde ingen forslag til regler om voldgift, hverken tvungen eller frivillig. Både arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene etterlyste regler for frivillig voldgift i interessetvister og for partsbestemt tvungen voldgift i rettstvister. Lovforslaget ble stoppet i 1907 ved at Stortinget ba Regjeringen utrede spørsmålet om tvungen voldgift i tarifforhold. I 1908 ble det på denne bakgrunn oppnevnt en komité - den såkalte «Solnørdal-komitéen» - til å utrede spørsmålet om voldgift i sammenheng med regler om tvungen mekling. 4⁴ Denne komitéen fikk også i oppgave å utrede spørsmålet om beskyttelse av foreningsretten.

Solnørdal-komitéen, som avga sin første innstilling 20 november 1909, gikk inn for tvungen voldgift i rettstvister, men var delt i synet på tvungen mekling og tvungen voldgift i interessetvister. Flertallet (Solnørdal, Einarsen og Myrvang) ønsket en tvungen mekling og tvungen voldgift betinget av enstemmighet i voldgiftsrådet for at kjennelse kunne avsies. Organisasjonenes representanter (Lian og Myhre) gikk imidlertid imot enhver form for tvungen voldgift i interessetvister.

Innstillingen ble lagt frem for Stortinget først ved Ot prp 29 (1912), fordi man ville avvente en utredning om forhandlingsfrihetsspørsmålet. Proposisjonen ble behandlet i den forsterkede sosialkomité, men da saken kom til Odelstinget, ble det vedtatt å ikke behandle saken. Den politiske utvikling i tiden etter at Ot prp nr 29 var fremsatt, medførte at Stortinget ikke tok endelig stilling til den.

Høyreregjeringen fremmet ytterligere en proposisjon - Ot prp nr 11 (1913). Denne fulgte den forrige proposisjonen, men med enkelte mindre endringer som sosialkomitéen hadde gått inn for.

Etter regjeringsskifte ble proposisjonen tilbakekalt, og den nye venstreregjeringen fremmet Ot prp nr 23 (1913). Denne inneholdt forslag om tvungen voldgift i visse tilfeller, nemlig der arbeidskampen var en trussel mot vesentlige samfunnsinteresser. AFL og N.A.F. ba i fellesskap om utsettelse av lovforslaget og satte ned en felleskomité for å lage et nytt forslag. Sosialkomitéen godtok i sin innstilling til Odelstinget en slik utsettelse. I felleskomitéens innstilling, avgitt 29 oktober 1913, tok en enstemmig komité bestemt avstand fra all lovregulering som innebar tvungen voldgift i interessetvister. For øvrig nevnes at komitéen tok opp flere forhold nevnt i proposisjon nr 23, og at institusjonen Riksmeklingsmannen for første gang ble lansert. Resultatet av innstillingen var at regjeringen på flere mindre punkter jenket seg. Likevel gikk Stortingets sosialkomité inn for tvungen voldgift i særlige tilfelle. Den store motstanden førte imidlertid til at man igjen utsatte behandlingen.

I mellomtiden var første verdenskrig brutt ut i 1914, og da AFL i 1915 truet med generalstreik i protest mot lovforslaget, bøyde regjeringen av, og trakk forslaget om tvungen voldgift i særlige tilfelle tilbake 5⁵.

Forøvrig ble forslaget til en arbeidstvistlov vedtatt. Lov om arbeidstvister ble sanksjonert 6 august 1915. Denne lovfestet regler om forhandlinger, tvungen mekling og løsning av rettstvister gjennom rettergang. Loven bygget i stor utstrekning på den kollektive arbeidsrett som i årenes løp hadde utviklet seg i forholdet mellom hovedorganisasjonene AFL og N.A.F. Gjennom loven ble den kollektive arbeidsrett nå også et offentligrettslig anliggende. Myndighetenes involvering gjorde seg særlig gjeldende gjennom meklingsinstitusjonen og den nye domstolen som ble opprettet, Arbeidsretten.

I 1916 fremmet regjeringen på nytt forslag om tvungen voldgift i arbeidskonflikter som truet vesentlige samfunnsinteresser. Forslaget var begrenset til en midlertidig lov for konflikter som måtte oppstå i krigstiden. Loven ble vedtatt 9 juni 1916. Flere midlertidige lover om tvungen voldgift ble gitt i 1919 og på 1920-tallet.

I 1922 ble en ny midlertidig hjemmelslov om tvungen voldgift vedtatt. Denne loven gjaldt kun for ett år og ble ikke forlenget. En siste midlertidige hjemmelslov om tvungen voldgift ble vedtatt i 1927. Et forslag om forlengelse av denne loven ble forkastet i 1929. En lov om tvungen voldgift ble vedtatt 16 februar 1938, blant annet på grunn av konflikter i transportsektoren. Denne loven regnet opp hvilke konkrete tvister som skulle avgjøres ved tvungen voldgift, og det er denne metode for lovgivning som senere er blitt fulgt, se nedenfor.

I 1927 ble den någjeldende arbeidstvistloven, som avløste loven fra 1915, vedtatt, se kap 3.4. Heller ikke den nye arbeidstvistloven hadde bestemmelser om tvungen voldgift i interessetvister, eller om organisasjonsfrihet eller forhandlingsrett.

I 1933 ble et forslag om å revidere arbeidstvistloven fremmet, Ot prp nr 6 (1933). En departemental komité hadde utredet regler om boikott og blokade, samt spørsmålet om tvungen voldgift i interessetvister. Komitéen gikk inn for et forbud mot streik og lockout i samfunnsnødvendige virksomheter. Forslaget inneholdt også en rekke andre lovforslag, deriblant regler om boikottaksjoners rettmessighet og utvidet organisasjonsansvar for tariffbrudd. Pga regjeringsskifte i 1933 fikk Stortinget aldri anledning til å behandle denne proposisjonen. Den nye venstreregjeringen fremsatte en ny proposisjon, Ot prp nr 71 (1933). Etter langvarige forhandlinger ble resultatet et kompromiss, som i noen grad imøtekom den kritikk AFL hadde kommet med.

I 1935 fikk Norge arbeiderpartiregjering. Samme år sluttet AFL en hovedavtale med N.A.F. for arbeidere (hovedavtale for funksjonærer i 1937). Hovedavtalen inneholdt ikke bestemmelser om lønns- og arbeidsvilkår, men regulerte prinsipielle spørsmål om organisasjonsmessige forhold. Særlig viktig var bestemmelsene om sympatiaksjoner og fagorganisasjonenes rett til fortsatt å benytte kollektive oppsigelser i arbeidskonflikter, samt regler for representasjon, samarbeid, behandling av tvister mv. Hovedavtalens regler om avstemning var helt vesentlige. De ga grunnlaget for at LO og N.A.F. kunne be om at de særlig omstridte avstemningsreglene, som kom inn i arbeidstvistloven i 1934, ble tatt ut. Hovedavtalen bidro til å roe ned atmosfæren mellom arbeidslivets parter. Hovedavtalen, som gjaldt for et avtalt tidsrom, er senere blitt revidert og fornyet med jevne mellomrom, og utgjør fortsatt et vesentlig element i reguleringen av den kollektive arbeidsretten.

Det pågikk også en forholdsvis langvarig debatt omkring et spesialstrafferettslig vern for arbeidets frihet, særlig i tiden etter første verdenskrig som var preget av mange, store og opprivende arbeidskamper. For å avdempe virkningene av disse arbeidskampene, forsøkte arbeidsgivere å holde virksomhetene i gang ved hjelp av arbeidstakere som var villige til å tre inn i de streikendes jobber. I Ot prp nr 54 (1924) ble det første gang fremsatt et utkast til endring av straffeloven § 222, hvor det ble foreslått en lovbestemmelse som mer effektivt skulle beskytte den enkelte arbeidsvillige mot overgrep og trakassering, både i relasjon til ulovlige og lovlige konflikter. Departementet viste i proposisjonen til utredningen av november 1911 (Solnørdalkomitéen), og ga uttrykk for at det var enig i det syn som arbeidsgiverrepresentanten der tok til ordet for; på den ene side avstand fra et spesialstrafferettslig vern for foreningsfrihet, men på den annen side behovet for et slikt vern av arbeidets frihet. Odelstinget besluttet imidlertid at behandlingen av dette forslaget skulle utsettes.

Allerede i 1925 ble det fremlagt en ny proposisjon (Ot prp nr 54 (1925)) som berørte denne problemstilling. Proposisjonen var knyttet til en revisjon av arbeidstvistloven og inneholdt forslag om et strafferettslig vern i arbeidstvistloven for arbeidsvillige under ulovlige konflikter. I behandlingen i Stortinget kom debatten opp i sin fulle bredde. Resultatet var at straffeloven § 222 ble gitt et tillegg (sanksjonert 4 juli 1927) om et strafferettslig vern av arbeidets frihet, uavhengig av arbeidskonfliktens lovlighet.

I 1928 foreslo daværende arbeiderpartiregjering at det strafferettslige vernet ble fjernet (Ot prp nr 21 (1928)). Dette var det da ikke flertall for. Syv år senere, i 1935, var det imidlertid blitt flertall for å fjerne tillegget i straffeloven, og et forslag om dette (Ot prp nr 53 (1935)) ble vedtatt. Noe av bakgrunnen for opphevelsen av loven, var de lovpolitiske betraktninger som professor Jon Skeie hadde gitt uttrykk for. Han anførte bl a at den utbredte oppfatning at lovbestemmelsen var en «tukthuslov», rettet ensidig mot arbeidere i lønnskonflikter, innebar en svekket respekt for domstolene og den alminnelige lov. Skeie mente videre at det ikke var noe virkelig behov for denne særloven, fordi de generelle straffebestemmelser ga den nødvendige hjemmel til å straffe overgrep i kampen om arbeidsvilkår.

Tiden under og de første år etter annen verdenskrig var preget av usikkerhet når det gjaldt arbeidslivets tvister. Med bistand fra lederne fra hhv AFL og N.A.F. ble det under krigen utarbeidet regler med sikte på å hindre arbeidskamp etter frigjøringen. Reglene ble vedtatt ved en provisorisk anordning 15 september 1944. Anordningen innebar bl a at det ble opprettet en lønnsnemnd som med endelig virkning skulle fastlegge lønns- og arbeidsvilkår såfremt partene ikke kom til enighet, idet myndighetene fant en fredelig løsning samfunnsmessig påkrevd. AFL og N.A.F. gikk inn for anordningen utfra den tanke at ekstraordinære tider krever ekstraordinære tiltak. Anordningen ble opprettholdt frem til 1947. Den ble avløst av en midlertidig lov av 30 juni 1947, som opprettholdt lønnsnemndordningen i noe modifisert form. Departementet skulle fortsatt ha adgang til å forelegge arbeidstvister for Lønnsnemnda for bindende avgjørelse når departementet fant at viktige samfunnsinteresser krevde at tvisten ble løst uten arbeidsstans. Lønnsnemndsordningen ble videreført ved flere midlertidige lover frem til 1952, med den modifikasjon at det offentlige etter 1 mars 1949 ikke kunne kreve avgjort ved lønnsnemnd en tvist om krav som var fremsatt av eller med samtykke av AFL eller en av de større arbeidsgiverorganisasjonene. Fra frigjøringen og frem til 1952 ble det fattet en rekke vedtak om bruk av tvungen lønnsnemnd. AFL og N.A.F. ga i den «permanente» arbeidstvistlovkomité imidlertid uttrykk for at løsningen med tvungen voldgift i interessetvister nå måtte forlates. De lovgivende myndigheter fant at å opprettholde denne voldgift mot hovedorganisasjonenes vilje var utilrådelig. I proposisjonen som lå til grunn for lønnsnemndsloven uttaler Kommunal- og arbeidsdepartementet (Ot prp nr 63 1952 s 14):

«Ved vurderingen av spørsmålet om det er riktig å gi slipp på den nåværende lønnsnemndordning har departementet tatt omsyn til at organisasjonene etter hvert har lagt mer vekt på de økonomiske tilhøva i samfundet og derved sett de krav som melder seg i en større sammenheng. Det vil her få betydning at innsikten i de økonomiske spørsmål som melder seg i interessetvistene etter hvert er blitt større og må antas fortsatt å ville bli utvidet, bl.a. gjennom statistiske analyser. Partene vil derved få stadig bedre grunnlag for å finne frem til løysinger som tar tilbørlig omsyn til samfunnsmessige interesser. Det større ansvar som den frivillige ordning nå legger på organisasjonenes ledelse for løysinger uten inngripende arbeidskamper, vil etter departementets oppfatning være ubetenkelig ut fra det som her er pekt på. Partene i en konflikt vil i regelen heller ikke kunne gå til arbeidsstans uten å ta på seg øyeblikkelige og ganske tyngende offer. Departementet har erfaring for at de store organisasjoner som ved lovendringer i 1949 fikk en friere stilling i interessetvistene, har vist ansvarsbevissthet og forsiktighet med å la uoverensstemmelser føre til omfattende arbeidsstans. Departementet regner med at også de andre organisasjoner, som nå får samme rett og samme ansvar som de større organisasjoner, vil ta de samme omsyn.»

Den 19 desember 1952 ble lov om lønnsnemnd i arbeidstvister vedtatt, og denne gjelder fortsatt. Loven får anvendelse når partene i fellesskap ønsker å bringe en tvist inn for Rikslønnsnemnda, og innholder derfor i hovedsak bestemmelser om lønnsnemndas sammensetning og saksbehandlingsreger. Det er imidlertid som tvisteløser ved tvungen voldgift Rikslønnsnemnda først og fremst har fungert. Når det er vedtatt særlover om tvungen lønnsnemnd i interessekonflikter, har lovgiver henvist tvisten til avgjørelse i Rikslønnsnemnda, se nærmere omtale i kap 3.6.

Statstjenestemennene var tidligere slik stilt i forhold til sin arbeidsgiver, staten, at det ikke var naturlig å regulere deres arbeidsforhold på samme måte som for arbeidstakere i det private næringsliv. Under den første verdenskrig og i mellomkrigsårene ble imidlertid statstjenestemennenes stilling endret. Allerede under første verdenskrig fikk man en bestemmelse i tjenestemannsloven av 15 februar 1918 om tjenestemannsutvalg, som kan ses som en første innrømmelse fra statens side av at statstjenestemenn sto i en stilling som i en viss grad var beslektet med stillingen for arbeidstakerne i det private næringsliv.

Kravene fra tjenestemennene om forhandlingsrett økte med årene. Den 6 juli 1933 vedtok Stortinget en lov om forhandlingsrett for statstjenestemenn (forhandlingsrettsloven) og om opprettelse av en domstol, Tjenestemannsretten, som skulle avgjøre tvister om forståelsen og anvendelsen av alminnelig gjeldende lønns- og arbeidsvilkår for tjenestemenn. I tillegg til loven ble det i desember 1933 vedtatt et fellesreglement for utøvelse av forhandlingsretten.

Etter den annen verdenskrig nedsatte Finansdepartementet en komité til revisjon av forhandlingsrettsloven. Denne uttalte i sin innstilling av 21 desember 1953 (s 9) at tjenestemennene i prinsippet «burde tilkomme en like vid forhandlingsordning som en har i det private næringsliv».

Tjenestetvistkomitéen, som ble nedsatt i 1955, bygget på de prinsipper som lå til grunn for arbeidstvistloven og på erfaringene med denne. Komitéen foreslo å innføre systemet med tidsbegrensede, gjensidig bindende tariffavtaler også i forholdet mellom staten og dens tjenestemenn. Forslaget inneholdt dessuten bestemmelser om tvungen eller frivillig mekling når forhandlingene ikke førte frem, løsning av rettstvister ved dom og av interessetvister ved frivillig voldgift. Forslaget ledet frem til tjenestetvistloven som kom i 1958, se kap 3.5.

Kommunesektoren ble ikke omfattet av tjenestetvistloven. Den overveiende del av arbeidergruppen i kommunal sektor har hele tiden vært underkastet det regelverk som har vært gjeldende for privat ansatte. Først i 1957 kom de kommunale tjenestemenn inn under arbeidstvistlovens virkeområde. Inntil dette skjedde sto denne gruppen utenfor de regelsett som gjaldt for øvrige arbeidstakergrupper. I praksis opptrådte likevel partene som om f eks reglene om mekling gjaldt, med aksept for dette fra Riksmeklingsmannen.