Del 2
Spesielle motiver

1 Virkeområde m.v.

Kapitlet har tre deler. Del I inneholder alminnelige regler om det sentrale virkeområdet for loven. Del II fastlegger hvilke bestemmelser i loven som gjelder for andre institusjoner enn de som er angitt i del I. Videre inneholder del II unntak fra virkeområdet angitt i del I. Del III inneholder andre definisjoner.

I. Alminnelige regler

Til § 1-1. Virkeområde

Etter første ledd første punktum gjelder loven finansforetak og finanskonsern og deres virksomhet når ikke annet følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov. Finansforetak og finanskonsern er definert i hhv. §§ 1-2 og 1-3. For pensjonskasser gjelder loven i den utstrekning dette er særskilt fastsatt, jf. annet punktum. Kommisjonen kommer tilbake til hvilke bestemmelser i loven som skal gjelde for pensjonskasser i neste utredning. Kommisjonens forslag berører ikke gjeldende regler for pensjonsfond.

Loven gjelder virksomhet som norsk finansforetak driver i Norge. Det samme gjelder virksomhet som norsk finansforetak driver i utlandet gjennom filial eller ved grensekryssende virksomhet, med mindre annet er særskilt bestemt, jf. § 1-6 annet ledd. Deler av loven gjelder virksomhet som drives av datterselskap som norsk finansforetak har i utlandet, jf. § 1-6 tredje ledd.

Loven gjelder virksomhet som utenlandske finansforetak driver her i riket når det er bestemt i eller i medhold av loven, jf. annet ledd. I kapittel 3 er det gitt nærmere regler om krav til konsesjon og meldeplikt for slike foretak. I § 3-18 første til tredje ledd er det fastsatt nærmere regler om hvilke bestemmelser i loven som gjelder for utenlandske finansforetak. Etter § 3-18 fjerde ledd kan Kongen fastsette nærmere regler om virksomhet drevet av utenlandske finansforetak i Norge.

For statsbanker, samt for finansmeglerforetak, finansagenter og finansrådgivere og deres virksomhet gjelder loven bare når dette er fastsatt, jf. tredje ledd. I § 1-8 er det angitt hvilke bestemmelser i loven som gjelder for statsbanker. På tilsvarende måte som for pensjonskasser, kommer kommisjonen tilbake til hvilke øvrige regler som skal gjelde for statsbanker og hvilke regler som skal gjelde for finansmeglerforetak, finansagenter og finansrådgivere, i neste utredning.

Bestemmelser om tiltak mot hvitvasking av penger gjelder også andre foretak og institusjoner når dette er særskilt fastsatt, jf. fjerde ledd. Kommisjonen vil i utredning 5 vurdere hvilke andre foretak og institusjoner, i tillegg til finansforetak, som bestemmelsene om tiltak mot hvitvasking av penger skal gjelde for.

Enkelte forsikringsordninger er unntatt fra loven, og Kongen kan helt eller delvis unnta visse forsikringsselskaper med begrenset virksomhet fra lovens bestemmelser, jf. §§ 1-9 og 1-10.

I §§ 2-10 til 2-14 er det fastsatt bestemmelser om særlige innskuddsordninger.

Til § 1-2. Finansforetak

Begrepet finansinstitusjon er indirekte definert i gjeldende finansinstitusjonslov, jf. fil. §§ 1-2 og 1-3. Begrepet omfatter i utgangspunktet institusjoner i privat sektor som driver finansieringsvirksomhet. Det eksisterer fire hovedtyper av finansinstitusjoner. Det er spare- og forretningsbanker, forsikringsselskaper, finansieringsforetak og låneformidlingsforetak. I tillegg regnes også selskap eller annen institusjon som er morselskap i finanskonsern, som finansinstitusjon.

I enkelte sammenhenger er bestemmelser som gjelder for finansinstitusjoner også gjort gjeldende for verdipapirforetak, forvaltningsselskap for verdipapirfond og eiendomsmeglerforetak.

Kommisjonen foreslår å bruke begrepet finansforetak om den kjerne av foretak som loven i første rekke tar sikte på å regulere. Finansforetak omfatter samme gruppe av foretak som finansinstitusjoner med unntak av at låneformidlingsforetak ikke regnes med. For nærmere om låneformidlingsforetak og forholdet til finansforetaksbegrepet, vises det til merknadene til § 1-4.

Da begrepet finansforetak er nytt, foretas en oppregning av de foretak som skal anses å være finansforetak i loven. Begrepet finansforetak foreslås å omfatte bank, kredittforetak (dvs. kredittinstitusjon som ikke er bank), finansieringsselskap, forsikringsselskap, pensjonskasse og holdingselskap som er morselskap i finanskonsern eller delkonsern.

Etter første ledd bokstav a) er bank definert som finansforetak. Med bank menes forretningsbank, sparebank og Postbanken BA.

Etter første bankdirektiv (Rdir. 77/780/EØF) art. 2(2) unntas postgirokontorene fra bestemmelsene i direktivet. Det samme gjelder bestemmelsene i annet bankdirektiv (Rdir. 89/646/EØF), jf. art. 2(2), hvor det henvises til unntaket i første bankdirektiv. Postgirokontorene driver i mange EØS-land en langt mer omfattende virksomhet enn tidligere. EU-kommisjonen vurderer derfor å erstatte det generelle unntaket i første bankdirektiv art. 2(2) med en liste over postgirokontorer som fortsatt skal unntas fra bestemmelsene i direktivene. I og med at Norges Postbank og Postgiro ble slått sammen til én enhet (Postbanken) 1. januar 1995, vil dette ikke ha noen betydning for norsk virksomhet. Postgirokontorer etablert i andre stater i EØS vil imidlertid kunne falle inn under reglene om én enkelt tillatelse og gjensidig anerkjennelse i annet bankdirektiv, og dermed få adgang til å drive virksomhet i Norge uten ytterligere tillatelse fra norske myndigheter.

Lovens virkeområde for statsbanker er nærmere regulert i § 1-8.

Finansieringsforetak er i gjeldende rett negativt avgrenset som finansinstitusjoner som ikke er spare- eller forretningsbank, selskap eller annen institusjon som omfattes av forsikringsvirksomhetsloven eller låneformidlingsforetak, jf. fil. § 3-1 annet ledd. Finansieringsforetak er i praksis en fellesbetegnelse på kredittforetak og finansieringsselskap. Den viktigste forskjellen mellom kredittforetak og finansieringsselskap er måten foretakene skaffer seg innlånsmidler på. Kredittforetakene skaffer seg midler ved å utstede obligasjoner, mens finansieringsselskapene i hovedsak tar opp lån hos bedrifter, enkeltpersoner eller andre kredittinstitusjoner. Finansieringsforetakene driver i stor grad samme type virksomhet som bankene, med unntak av at de ikke kan ta imot innskudd fra en ubestemt krets av innskytere. Kommisjonen har ikke funnet grunn til å videreføre begrepet finansieringsforetak i loven. Dette har bl.a. sammenheng med at begrepet kan forveksles med det nye begrepet finansforetak. Det er heller ikke lenger nødvendig som samlebegrep.

I bokstav b) er kredittforetak definert som finansforetak. Det fremgår av bestemmelsen at kredittforetak er kredittinstitusjon som ikke er bank. Dette innebærer at enhver kredittinstitusjon som ikke er bank etter lovens bestemmelser, er å anse som kredittforetak. Kredittforetak kan motta andre tilbakebetalingspliktige midler enn innskudd fra allmennheten, jf. definisjonen av kredittinstitusjon i § 1-11 og bankenes enerett til å ta imot innskudd etter § 2-2 første ledd.

I bokstav c) defineres finansieringsselskap som finansforetak. Slik begrepet finansieringsselskap brukes i loven har det et noe annet betydningsinnhold enn etter gjeldende rett. Etter forslaget er det bare bank og kredittforetak nevnt i bokstav a) og b) som defineres som kredittinstitusjon, og som kan ta imot tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten. Finansieringsselskapene kan altså ikke henvende seg til allmennheten for å hente inn kapital. Ved vurderingen av om et foretak skal gis konsesjon som kredittforetak eller finansieringsselskap vil innlånssiden være sentral.

I bokstav d) og e) er forsikringsselskap og pensjonskasse definert som finansforetak.

I §§ 3-3 til 3-5 foreslår kommisjonenen oppregning av de typer av virksomhet som bank, kredittforetak, finansieringsselskap og forsikringsselskap kan få tillatelse til å drive. Etter § 2-1 tredje ledd kan Kongen gi nærmere regler om hvilken virksomhet de enkelte typer av finansforetak kan drive og fastsette regler for virksomheten, herunder bestemme at visse typer av virksomhet skal drives i eget foretak. Ved søknad om konsesjon skal det redegjøres for de finansielle tjenester foretaket ønsker å tilby, jf. § 3-6 annet ledd bokstav g). Etter § 3-2 annet ledd skal konsesjonen angi hvilken type av finansforetak konsesjonen gjelder og hvilken virksomhet som kan drives i henhold til tillatelsen.

Etter annet leddregnes holdingselskap som er morselskap i finanskonsern eller delkonsern også som finansforetak når det etter sine vedtekter ikke skal drive annen virksomhet enn å forvalte sine eierinteresser i konsernselskapene. Holdingselskapet kan m.a.o. ikke drive ekstern operativ virksomhet. Definisjonen bygger på bestemmelsen i fil. § 2a-2 bokstav d).

Kommisjonensforslag i § 1-2 annet ledd sammenholdt med definisjonen av finanskonsern i § 1-3 første ledd bokstav c), innebærer at et holdingselskap som f.eks. eier et verdipapirforetak og et eiendomsmeglerforetak er et finansforetak. Et slikt holdingselskap vil i utgangspunktet være underlagt de samme reglene, herunder eierbegrensningsreglene, som andre finansforetak. Kommisjonen mener at konsernreglene om organisering og konserninterne transaksjoner m.v. bør gjelde for slike grupperinger, men at det ikke er naturlig at eierbegrensningsreglene gjelder. Kommisjonen foreslår derfor unntak fra eierbegrensningsreglene for slike morselskap i § 6-1 tredje ledd bokstav c). Kommisjonen har ikke funnet grunn til å unnta slike morselskap fra minstekravet til ansvarlig kapital på 8 prosent. Det er lagt vekt på at det skal være så like rammevilkår som mulig for finansforetak og andre grupperinger, f.eks. industrikonsern, som tilbyr finansielle tjenester.

Til § 1-3. Finanskonsern m.v.

Gjeldende definisjoner av finanskonsern, blandet konsern og delkonsern er gitt i fil. § 2a-2. Det vises for øvrig til konserndefinisjonene i gjeldende aksjelov § 1-2, den nye aksjeloven §§ 1-3 og 1-4 og allmennaksjeloven §§ 1-3 og 1-4. Kommisjonen har vurdert om det er behov for å videreføre finanskonsern som begrep, jf. alminnelige motiver kapittel 9.4.

Etter første ledd bokstav a)defineres finanskonsern som et konsern eller delkonsern der et finansforetak nevnt i § 1-2 første ledd er morselskap for finansforetak, finansmeglerforetak, verdipapirforetak, eiendomsmeglerforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. For å falle inn under definisjonen er det m.a.o. tilstrekkelig at et finansforetak er morselskap for ett av de foretak som er regnet opp. Etter bokstav b) kan et finanskonsern bestå av et holdingselskap som er morselskap for minst ett finansforetak. Holdingselskap er definert i § 1-2 annet ledd. I bokstav c)foreslås det at finanskonsern også kan være et konsern eller delkonsern der et foretak er morselskap for minst to foretak som nevnt i bokstav a), med mindre Kongen bestemmer noe annet. Det legges til grunn at foretaket kan være morselskap både direkte og indirekte. Kommisjonens forslag innebærer at et foretak som f.eks. eier et verdipapirforetak og et eiendomsmeglerforetak er å anse som et finanskonsern. Dette er en utvidelse av gjeldende finanskonserndefinisjon, og er bl.a. begrunnet i at den samlede virksomhet vil kunne få et omfang som tilsier at det er naturlig at den faller inn under konsernreglene om organisering og konserninterne transaksjoner m.v. Det er gjort unntak fra eierbegrensningsreglene for morselskap i finanskonsern når konsernet ikke omfatter finansforetak, jf. § 6-1 tredje ledd bokstav c).

Kommisjonen mener at det gjennom konsesjonspraksis bør kreves at den delen av et industrikonsern e.l. som driver virksomhet knyttet til finansielle tjenester skal organiseres som et eget delkonsern med overliggende holdingselskap.

Etter annet leddregnes som finanskonsern også konserngruppe som er etablert ved avtale mellom selveiende finansforetak basert på felles vedtektsfestede selskapsorganer eller annen felles ledelse av den samlede virksomhet, og som er godkjent av Kongen. Inntil nå er det bare gjensidige forsikringsselskaper o.l. som gjennom samarbeidsavtaler har dannet en konserngruppe som har vært ansett som finanskonsern. Kommisjonens forslag gjelder selveiende finansforetak generelt. Det er foreslått nærmere regler om konserngruppe av selveiende finansforetak i § 7-5.

Det er i den senere tid etablert flere typer av samarbeid mellom forskjellige grupper av sparebanker, f.eks. SpareBank1 Gruppen og Eikagruppen. Her omtales kort SpareBank1 Gruppen. SpareBank1 Gruppen er et samarbeid mellom selvstendige sparebanker. Det kan i utgangspunktet samarbeides om ethvert område som naturlig omfattes av de deltakende bankers virksomhet. Som ledd i samarbeidet har gruppen etablert Sparebankgruppen AS, som er et holdingselskap i et finanskonsern som eier flere finansforetak. Sparebankgruppen AS' formål er bl.a. å eie aksjer i foretak som etter sine vedtekter skal tilby særlige finansielle tjenester, herunder forsikrings- og verdipapirfondstjenester. Selskapet er p.t. eid med 20 prosent hver av Sparebanken Vest, Sparebanken Rogaland, Sparebanken Midt-Norge, Sparebanken Nord-Norge og Samspar AS. Samspar AS eies av flere sparebanker i fellesskap. De fire førstnevnte sparebankene samt eierne av Samspar AS er m.a.o. frittstående sparebanker med hver sine selskapsorganer og ledelse. Det kreves tilslutning fra samtlige eiere for at en beslutning av vesentlig eller prinsipiell betydning for samarbeidet skal kunne gjennomføres. Kommisjonen mener at slik SpareBank1 Gruppen er organisert i dag, hvor den enkelte bank som har eierandeler i Sparebankgruppen AS bl.a. har egne vedtekter, selskapsorganer og ledelse, vil ikke eierne som gruppe anses å falle inn under definisjonen i annet ledd. Jo tettere samarbeidet blir, desto nærmere kommer man grensen for når det skal anses å være en gruppe. Sparebankgruppen AS er et finanskonsern etter definisjonen i første ledd.

Kommisjonen legger til grunn at selveiende finansforetak fortsatt skal kunne samarbeide om enkelte oppgaver uten at det av den grunn skal anses å være et finanskonsern. Det antas likevel å være en grense for når et samarbeid er så omfattende at selskapene må anses å være et finanskonsern. I § 7-5 foreslår kommisjonen nærmere regler om krav til organisering m.v. av konserngruppe av selveiende finansforetak.

Som blandet konsern regnes finanskonsern der det inngår både bank og forsikringsselskap, jf. tredje ledd. Definisjonen tilsvarer fil. § 2a-2 første ledd bokstav b).

Definisjonen av delkonsern i fjerde ledd tilsvarer fil. § 2a-2 første ledd bokstav c).

Nærmere regler om finanskonsern er gitt i lovutkastet kapittel 7.

Til § 1-4. Finansmeglerforetak m.v.

I forarbeidene til gjeldende finansieringsvirksomhetslov gir Finansdepartementet uttrykk for at det er behov for en ytterligere utbygging av lovverket om låneformidlingsforetakenes organisering og virksomhet, jf. Ot.prp. nr. 41 (1986-87) Lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner side 25. Kommisjonen vil foreslå nærmere regler om organisering m.v. av finansmeglerforetak, som bl.a. omfatter låneformidlingsforetak, i utredning 5.

Låne- og garantiformidling er definert i fil. § 1-5. Låneformidling er definert som finansieringsvirksomhet og låneformidlingsforetak er derfor finansinstitusjon etter fil. § 1-3. Dette innebærer at de alminnelige regler i fil. kapittel 2 gjelder fullt ut også for disse foretakene.

Forsikringsmeglerforetak er etter gjeldende rett ikke definert som finansinstitusjon.

Kommisjonen har vurdert om låneformidlingsforetak fortsatt skal defineres som finansforetak (finansinstitusjon). Etter en helhetsvurdering er kommisjonen kommet til at verken låneformidlingsforetak eller forsikringsmeglerforetak skal omfattes av definisjonen. Det er særlig lagt vekt på at disse foretakene utelukkende driver meglervirksomhet, og at denne virksomheten har en annen karakter enn virksomheten til banker, kredittforetak, finansieringsselskap og forsikringsselskap. Meglerforetakene er ikke part i de avtalene som inngås, noe som innebærer et helt annet risikobilde. Kommisjonen vil utarbeide forslag til bestemmelser om organiseringen og virksomheten til finansmeglerforetak i utredning 5, jf. § 1-1 tredje ledd. Det vil samtidig bli foreslått regler om finansagenter og finansrådgivere.

Som finansmeglerforetak regnes lånemeglerforetak og forsikringsmeglerforetak, jf. første ledd første punktum. Kongen kan bestemme at også andre foretak som driver megling av finansielle tjenester skal regnes som finansmeglerforetak, jf. annet punktum.

I annet ledd defineres lånemeglerforetak som foretak som driver erversmessig formidling av lån eller garanti for lån. Slik virksomhet benevnes lånemegling. Definisjonen tilsvarer fil. § 1-5 første ledd nr. 2 annet punktum, med unntak av at ordene «organisert eller» er tatt ut. Justeringen av definisjonen og forslaget om å endre betegnelsen fra låneformidlingsforetak til lånemeglerforetak er ikke ment å innebære noen endring i den virksomhet som disse foretakene kan drive.

Etter tredje ledd er forsikringsmeglerforetak foretak som driver ervervsmessig formidling av direkte forsikring til norske eller utenlandske forsikringsforetak. Slik virksomhet benevnes forsikringsmegling.

I fjerde ledd er finansagent, som skal tilsvare dagens låneagent, definert som representant for norsk eller utenlandsk finansforetak som markedsfører foretakets finansielle tjenester. Slik virksomhet benevnes finansagentvirksomhet. I Kredittilsynets rundskriv nr. 37/94 er det fastsatt fire kriterier som må være oppfylt for at en utlånsagent/låneagent ikke skal regnes som registreringspliktig låne- og garantiformidler. Kommisjonen kommer tilbake til avgrensningen mot lånemeglingsvirksomhet m.v. i utredning 5.

Etter femte ledder finansrådgiver den som driver virksomhet ved å gi råd om finansielle tjenester, finansinvesteringer og lignende forhold. Slik virksomhet benevnes finansrådgivningsvirksomhet.

Til § 1-5. Forholdet til aksjelovgivningen og stiftelsesloven

Paragrafen har bestemmelser om i hvilken grad aksjelovgivningen og stiftelsesloven gjelder for finansforetak.

Det er ulike krav til organisering av finansinstitusjoner etter gjeldende regler. Forretningsbanker skal organiseres som aksjeselskap og sparebanker skal organiseres som selveiende institusjon, jf. fbl. § 3 og spbl. § 1. Forsikringsselskaper skal organiseres som aksjeselskap eller gjensidig selskap, jf. forsvl. § 3-1. Etter fil. § 3-2 første ledd kan finansieringsforetak organiseres som aksjeselskap, selveiende institusjon (stiftelse) eller forening av låntakerne (kredittforening, hypotekforening). Kongen kan samtykke i at et finansieringsforetak organiseres på annen måte. De fleste finansieringsselskapene er i dag organisert etter aksjelovgivningen. Blant kredittforetakene brukes både aksjeselskapsformen og foreningsformen. For de finansinstitusjoner som organiseres som aksjeselskaper gjelder aksjelovens regler, med mindre annet er bestemt i eller i medhold av den aktuelle lov.

Det er nylig vedtatt ny aksjelovgivning, jf. lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven) og lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven). Hver av lovene gir en samlet regulering av den enkelte selskapsform. Selv om den nye aksjelovgivningen ikke har trådt i kraft, har kommisjonen tatt utgangspunkt i denne lovgivningen. Det er redegjort nærmere for de deler av den nye lovgivningen som har særskilt relevans for organiseringen av finansforetak i alminnelige motiver kapittel 7.

Kommisjonen legger til grunn at banker skal organiseres som allmennaksjeselskap eller selveiende bank, jf. § 4-1. Bank som skal være datterselskap i finanskonsern, kan likevel organiseres som aksjeselskap. Forsikringsselskap skal organiseres som allmennaksjeselskap eller selveiende (gjensidig) forsikringsselskap, jf. § 4-2. Forsikringsselskap som skal være datterselskap i finanskonsern, kan, på tilsvarende måte som for banker, organiseres som aksjeseselskap. Det samme gjelder når et foretak etablerer et forsikringsselskap som etter sine vedtekter bare kan overta direkte forsikringer for foretak i det konsern som forsikringsselskapet skal inngå i, eller gjenforsikring av forsikringer for foretak i samme konsern. Andre finansforetak enn bank og forsikringsselskap skal organiseres som aksjeseselskap, allmennaksjeselskap eller selveiende (gjensidig) institusjon, jf. § 4-3.

For finansforetak organisert som allmennaksjeselskap gjelder allmennaksjeloven og for finansforetak organisert som aksjeselskap gjelder aksjeloven, når annet ikke følger av bestemmelser i finansforetaksloven, jf. første ledd.

For finansforetak organisert på annen måte gjelder aksjeloven med unntak av kapitlene 4, 10 og 20 tilsvarende så langt den passer, når annet ikke følger av bestemmelse gitt i eller i medhold av lov, jf. annet ledd.

Unntak fra hovedregelen om at aksjeloven gjelder for foretak som nevnt i annet ledd, er bl.a. foreslått i §§ 5-7 annet ledd, 5-9 femte ledd og 6-9 fjerde ledd. Etter § 5-7 annet ledd annet punktum skal styret i finansforetak som ikke er organisert etter aksjelovgivningen ha de oppgaver som følger av allmennaksjeloven. Etter § 5-9 femte ledd annet punktum skal daglig leder i finansforetak som ikke er organisert etter aksjelovgivningen ha de oppgaver som følger av allmennaksjeloven. Etter § 6-9 fjerde ledd gjelder allmennaksjeloven kapittel 9 om erverv av egne aksjer tilsvarende for grunnfondsbevis.

Enkelte kapitler i aksjeloven er foreslått unntatt da de ikke er anvendelige for andre organisasjonsformer. Aksjeloven kapittel 4 har bestemmelser om aksjeeierne m.v., kapittel 10 har bestemmelser om forhøyelse av aksjekapitalen og kapittel 20 har bestemmelser om særlige selskaper som skipsfartsselskaper, statsselskaper m.v.

Det er også foreslått enkelte generelle unntak. I § 5-4 er det blant annet foreslått at et finansforetak, uansett organisasjonsform, i utgangspunktet skal ha minst fem styremedlemmer, mens det etter aksjeloven i enkelte tilfeller kan være færre medlemmer. Videre er det i § 5-8 foreslått at det alltid skal være daglig leder i et finansforetak, mens dette ikke er et absolutt krav etter den nye aksjeloven.

Finansforetak organisert som selveiende institusjon faller i utgangspunktet inn under definisjonen i §§ 1 og 2 i lov 23. mai 1980 nr. 11 om stiftelser m.m. (stiftelsesloven). Sparebanker er etter gjeldende rett unntatt fra stiftelsesloven, jf. stiftelsesloven § 3 tredje ledd nr. 3. Kommisjonen foreslår å unnta finansforetak organisert som selveiende institusjon fra stiftelsesloven, jf. tredje ledd. I utgangspunktet vil aksjelovens bestemmelser gjelde for slike finansforetak, jf. annet ledd. I tillegg inneholder kommisjonens lovutkast flere bestemmelser om organiseringen av slike foretak.

Til § 1-6. Geografisk virkeområde

Etter første ledd gjelder loven også på kontinentalsokkelen og på Svalbard, i den utstrekning ikke annet følger av Norges folkerettslige forpliktelser. Bestemmelsen tilsvarer forsvl. § 1-4.

Etter annet ledd gjelder loven også virksomhet som norsk finansforetak driver i utlandet gjennom filial eller ved grensekryssende virksomhet, med mindre annet er særskilt bestemt. I §§ 3-19 og 3-20 er det foreslått regler om norske kredittinstitusjoner og forsikringsselskapers etablering av filial samt grensekryssende virksomhet i annen stat i EØS. Etter § 3-21 kan norsk finansforetak ikke etablere filial i stat som ikke er EØS-stat uten tillatelse. Med hjemmel i § 3-22 kan Kongen fastsette nærmere regler om norske finansforetaks virksomhet i utlandet, både i og utenfor EØS. Slike regler er i dag bl.a. fastsatt i forskrift 28. juni 1996 nr. 678 om norske kredittinstitusjoners virksomhet i annen stat i EØS. I forskriftens § 6 er det bl.a. gjort unntak for finansieringsvirksomhetslovens bestemmelser om produktpakker, opplysningsplikt, prisfastsetting og hvitvasking. Behovet for slike og andre unntak vil måtte vurderes fortløpende, når det i praksis viser seg at norsk institusjons virksomhet i utlandet risikerer å bli gjenstand for unødvendige reguleringer, entensom følge av at norsk regelverk er dårlig tilpasset regelverket i vertslandet som institusjonen også må følge, eller når norsk regelverk medfører restriksjoner som i urimelig grad medfører konkurransemessige ulemper i forhold til andre institusjoner som opererer i vertslandet. Det er viktig at de hjemler som er tillagt myndighetene etter § 3-22 fungerer effektivt med sikte på en tilstrekkelig rask avklaring når denne type spørsmål oppstår i forbindelse med etableringen av virksomheten i vedkommende land, eller i forbindelse med den løpende virksomhet i vertslandet.

Etter § 3-21 skal et finansforetak ha tillatelse for å etablere eller på annen måte erverve datterselskap i fremmed stat. Kommisjonen har vurdert alternative måter å regulere virksomhet som drives av datterselskap som norsk finansforetak har i utlandet. Kommisjonen har lagt til grunn, som et utgangspunkt, at slik virksomhet skal følge lovgivningen i den stat hvor datterselskapet er etablert, uten at dette er sagt direkte i loven. Det foreslås flere unntak fra dette utgangspunktet. Kommisjonen har funnet det hensiktsmessig å skille mellom den virksomheten som datterselskapet eventuelt driver i Norge og virksomhet som datterselskapet driver i utlandet. Bakgrunnen for dette skillet er bl.a. at det bør settes samme krav til virksomhet drevet i Norge, uavhengig av om virksomheten blir drevet av selskap etablert i Norge eller av datterselskap som norsk finansforetak har i utlandet. Dette er både begrunnet i hensynet til kundene og til at det bør være like konkurransevilkår for de foretak som opererer i samme marked. For øvrig er en rekke av bestemmelsene i forslaget til finansforetakslov av en slik karakter at de bare bør gjelde virksomhet i Norge. De nevnte hensyn som taler for like regler for samme type virksomhet i Norge gjør seg for så vidt også gjeldende for datterselskapets virksomhet i utlandet, men da slik at reglene i det land hvor datterselskapet er etablert i utgangspunktet bør gjelde.

Kommisjonen foreslår at lovens regler om finanskonsern gjelder uavhengig av om datterselskapet driver virksomhet i Norge eller utlandet, jf. tredje ledd bokstav a).

I bokstav b) er lovens kapittel 2 gjort gjeldende for datterselskapets virksomhet her i riket. Kommisjonen vil i utredning 5 komme nærmere tilbake til hvilke virksomhetsregler som skal gjelde, jf. tegnsettingen <...>.

I bokstav c) er det foreslått at lovens bestemmelser i kapittel 2 og §§ 3-21 og 3-22 skal gjelde for datterselskapets virksomhet i utlandet, for så vidt ikke annet følger av lovgivningen i den stat datterselskapet er etablert. Kommisjonen vil i utredning 5 komme nærmere tilbake til hvilke virksomhetsregler som skal gjelde, jf. tegnsettingen <...>.

Etter bokstav d) kan Kongen fastsette at andre bestemmelser skal gjelde for datterselskapet.

Til § 1-7. Avgrensning av virkeområde

Etter første ledd kan Kongen i tvilstilfelle avgjøre om et foretak eller annen institusjon eller en virksomhet omfattes av loven. Bestemmelsen bygger på fil. § 1-2 annet ledd. Med ordet «avgjøre» menes at Kongen med bindende virkning, også i forhold til domstolene, kan fastsette om loven skal gjøres gjeldende eller ikke. Domstolene kan altså ikke prøve hensiktsmessigheten av vedtak som Kongen fatter med hjemmel i denne bestemmelsen. Domstolene kan imidlertid prøve om Kongen har den nødvendige hjemmel til å fatte det konkrete vedtaket, herunder om det er et tvilstilfelle.

II. Særlige institusjoner

Til § 1-8. Statsbanker

Paragrafen fastsetter hvilke deler av loven som gjelder for statsbanker.

De fleste statsbankene er regulert i særlover. Da formålet med og reguleringen av disse bankene i hovedsak er vesentlig forskjellig fra institusjonene i privat sektor, foreslår kommisjonen at bare enkelte deler av loven gjøres gjeldende for disse bankene.

Første ledd gjelder statsbank som er opprettet av staten for å yte eller stille garanti for kreditt m.v. til særlige formål og som bare låner ut midler som er bevilget av Stortinget, innlånt fra statskassen eller innlånt på annen måte godkjent av Kongen. Avgrensningen av begrepet statsbank tilsvarer bestemmelsen i § 1-2 første ledd bokstav b) i lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner. Eksempler på slike banker er Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), Statens Landsbruksbank, Den Norske Stats Husbank, Statens lånekasse for utdanning og Norges Kommunalbank. Etter første ledd skal lovens kapittel 2, 5, 6 og 7 gjelde for statsbanker så langt de passer, med mindre annet følger av særskilt lov.

Norges Kommunalbank fungerer i hovedsak som et kredittforetak. Banken mottar verken innlån fra statskassen eller rentestøtte over statsbudsjettet. Den viktigste støtten er garanti for de innlån banken foretar. Banken finansierer virksomheten ved innlån i obligasjons- og sertifikatmarkedet etter godkjennelse av Finansdepartementet. Kommunalbankens virksomhet er omtalt i St. prp. nr. 1 (1996-97) Statsbudsjettet medregnet folketrygden side 58:

«For å sikre at rammebetingelsene til Kommunalbanken er forenlige med våre EØS-forpliktelser, arbeides det med sikte på at tilsynet med banken overføres til Kredittilsynet og at banken formelt underlegges ordinære kapitaldekningskrav og regnskapskrav. Bakgrunnen er at Kommunalbanken ikke bør underlegges lempeligere rammebetingelser enn det som gjelder for øvrige kredittinstitusjoner etter EØS-reglene. I praksis vil disse endringene neppe innebære vesentlige endringer i bankens virksomhet.»

Kommunalbanken er bl.a. morselskap til et forvaltningsselskap for verdipapirfond. Deler av virksomheten er m.a.o. allerede under tilsyn av Kredittilsynet. Ved kgl. res. av 6. september 1996 ble det vedtatt å overføre det administrative ansvaret for Kommunalbanken fra Finansdepartementet til Kommunal- og arbeidsdepartementet med virkning fra 1. januar 1997.

I utredning 5 vil det bli vurdert om enkelte virksomhetsregler skal gjelde for Kommunalbanken og andre statsbanker.

Til § 1-9. Særlige forsikringsordninger

Kommisjonens forslag til særregler for forsikring i §§ 1-9 og 1-10 er i det alt vesentlige en videreføring av gjeldende regler i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 13.

Etter første ledd gjelder ikke loven forsikringsordninger som styres av staten. Bestemmelsen tilsvarer forsvl. § 13-1.

Etter annet ledd gjelder ikke loven gjensidige sjøassuranseforeninger som etter sine vedtekter årlig foretar direkte utligning på medlemmene, og hvor medlemmene har ubegrenset solidaransvar, for så vidt dette er fastsatt i forskrift gitt av Kongen.

Til § 1-10. Unntak for forsikringsselskaper med begrenset virksomhet m.v.

Etter første ledd bokstav a), b) og c)kan Kongen gjøre helt eller delvis unntak fra lovens bestemmelser for mindre gjensidige forsikringsselskaper, selskaper som bare driver gjenforsikringsvirksomhet og selskaper som bare driver forsikring av krigsrisiko til sjøs. Bestemmelsene tilsvarer henholdvis forsvl. §§ 13-4, 13-6 og 13-7.

Bestemmelsen i bokstav d)om mulig unntak for forsikringsselskaper som etter sine vedtekter bare kan overta direkte forsikringer for foretak innenfor det konsern som forsikringsselskapet inngår i, eller gjenforsikring av forsikringer for foretak i samme konsern, bygger på forsvl. § 13-8 første ledd.

Etter forsvl. § 13-5 kommer ikke forsikringsvirksomhetslovens bestemmelser til anvendelse på forsikringsforeninger som går inn under lov om sjøtrygdelag av 3. juli 1953 nr. 2. I bokstav e) foreslås det at Kongen kan gjøre helt eller delvis unntak fra lovens bestemmelser for slike forsikringsforeninger.

Kommisjonen har vurdert om det er behov for å opprettholde bestemmelsen i forsvl. § 13-8 tredje ledd om at Kongen kan unnta enkelte selskaper fra deler av loven når særlige hensyn gjør seg gjeldende, jf. også fil. § 1-3 annet ledd. I den forbindelse har kommisjonenfått opplyst at det er gitt minst 18 dispensasjoner i medhold av forsvl. § 13-8. I 7 av disse sakene har skadeforsikringsselskaper blitt unntatt fra kravet om medlemsskap i garantiordningene. To saker gjelder dispensasjon fra bestemmelsene i forsvl. § 5-1 om styresammensetning og én sak gjelder dispensasjon fra forsvl. § 1-1 om at pensjonskasser bare kan overta kollektive pensjonsforsikringer for ansatte i foretak som pensjonskassen er opprettet for. Flere av de andre dispensasjonssakene gjelder unntak fra kapitaldekningskravet i forsvl. § 7-3. I ett tilfelle er det blitt gitt dispensasjon fra deler av forskrift 8. september 1989 nr. 930 om kapitalforvaltning.

Praktiseringen av gjeldende dispensasjonshjemmel indikerer at det er behov for å ha en slik hjemmel. Det vises både til det relativt store antall saker og de ulike typer av dispensasjoner. Kommisjonen foreslår derfor å videreføre dispensasjonshjemmelen. Etter bokstav f)kan Kongen gjøre helt eller delvis unntak fra lovens bestemmelser for andre forsikringsselskaper med begrenset virksomhet når særlige grunner taler for det. Med «begrenset virksomhet» menes begrenset etter art og/eller omfang. Det kan settes vilkår ved vedtak om helt eller delvis unntak fra lovens bestemmelser.

Bestemmelsene i annet ledd tilsvarer forsvl. § 13-2.

Bestemmelsene i tredje ledd tilsvarer forsvl. § 13-3.

III. Andre definisjoner

Til § 1-11. Kredittinstitusjon

Definisjonen av kredittinstitusjon tilsvarer gjeldende definisjon i fil. § 1-5 første ledd nr. 3 slik den lyder etter at det ble foretatt en teknisk lovendring med virkning fra 1. juli 1996. Det vises til Ot.prp. nr. 45 (1995-96) Om lov om endringer i finanslovgivningens regler om etablering i Norge for finansielle tjenesteytere med hovedsete i stat utenfor EØS m.m. side 12.

Til § 1-12. EØS

Definisjonen er bl.a. brukt i §§ 3-13 til 3-15 samt §§ 3-19 og 3-20.

Til § 1-13. Hjemstat og vertsstat

Definisjonene av hjemstat og vertsstat bygger på definisjonene i Rdir. 89/646/EØF (annet bankdirektiv) art. 1 nr. 7 og nr. 8, Rdir. 92/49/EØF (tredje skadeforsikringsdirektiv) art. 1 og Rdir. 92/96/EØF (tredje livsforsikringsdirektiv) art. 1, men er ikke begrenset til EU-/EØS-området.

Til § 1-14. Filial

Definisjonen av filial bygger på Rdir. 89/646/EØF (annet bankdirektiv) art. 1 nr. 3, Rdir. 92/49/EØF (tredje skadeforsikringsdirektiv) art. 1 og Rdir. 92/96/EØF (tredje livsforsikringsdirektiv) art. 1, men er gjort generell ved at den gjelder finansforetak som sådan og ikke er begrenset til EU-/EØS-området.

Definisjonen omfatter både filial i utlandet av finansforetak med hovedsete i Norge, filial i Norge av finansforetak med hovedsete i Norge og filial i Norge av finansforetak med hovedsete i annen stat enn Norge. I lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner § 1-3 tredje ledd er definisjonen av filial noe annerledes, uten at realiteten antas å være forskjellig.

Dersom et foretak med hovedkontor i en stat oppretter flere forretningssteder i en annen stat, skal dette etter Rdir. 89/646/EØF (annet bankdirektiv) art. 1 nr. 3 anses som én filial. Kommisjonen har ikke funnet grunn til å fastsette dette i loven. Det legges til grunn at foretaket sender melding til Kredittilsynet etter reglene i § 3-14 for hver enkelt filial som opprettes.

Til § 1-15. Representasjonskontor

I første ledddefineres representasjonskontor som et markedsføringskontor i Norge som er etablert av utenlandsk finansforetak, og som ikke er filial.

Dersom finansforetaket har en finansagent i Norge, må det anses som et representasjonskontor. Dersom finansforetakets representant i Norge har fullmakt til å inngå avtaler på vegne av foretaket, er det å anse som en filial og faller dermed inn under de regler som gjelder for filialer. Etter § 3-17 må utenlandsk finansforetaks representasjonskontor i Norge registreres hos Kredittilsynet før det kan starte virksomhet.

2 Finansierings- og forsikringsvirksomhet m.v.

I. Virksomhetsområder

Til § 2-1. Alminnelige regler

Etter første ledd kan et finansforetak ikke drive annen virksomhet enn det som følger av lov samt foretakets tillatelse og vedtekter. Bestemmelsen må bl.a. ses i sammenheng med § 2-9 om tilknyttet virksomhet. Det vises også til § 7-8 fjerde ledd.

Kommisjonen foreslår i annet leddat et finansforetak ikke kan drive annen virksomhet gjennom datterselskap enn det som er tillatt etter første ledd, med mindre annet følger av tillatelse gitt etter loven. Slik tillatelse vil bl.a. være nødvendig for finanskonsern, jf. lovutkastet kapittel 7.

Etter forsvl. § 7-2 kan et forsikringsselskap ikke eie eller ved stemmegivning representere mer enn 15 prosent av aksjene eller andelene i et selskap som driver virksomhet som etter forsvl. § 7-1 ikke kan drives av forsikringsselskap. Bestemmelsen gjelder ikke forsikringsselskapers adgang til å eie aksjer eller andeler i finansinstitusjoner. For banker er det ikke noe uttrykkelig lovforbud mot å eie datterselskaper som driver annen virksomhet. Det har vært ulike oppfatninger om et slikt forbud kan innfortolkes i gjeldende banklovgivning.

Kommisjonen mener at forbudet i første ledd mot å drive annen virksomhet kan bli illusorisk dersom det skulle være adgang til å drive slik virksomhet i datterselskap. Selv om risikoen ved drift i datterselskap er begrenset til den innskutte kapital, kan betydelige eierinteresser i annen type virksomhet enn hovedvirksomheten innebære at institusjonen i en krisesituasjon vil føle seg presset til å skyte inn ytterligere kapital i datterselskapet. Det hjelper lite at ansvaret formelt sett er begrenset til den innskutte kapital dersom andre hensyn, f.eks. moralske eller hensynet til institusjonens renommé, motiverer redningsaksjoner som ut fra et rent sikkerhetsmessig synspunkt er uheldig. Dette tilsier, etter kommisjonens mening, at det bør settes begrensninger på institusjonens adgang til å drive annen virksomhet gjennom datterselskap. Kommisjonen har valgt datterselskap som det avgjørende kriterium, jf. aksjeloven § 1-3 og allmennaksjeloven § 1-3. Særlig ved slik posisjon i annet foretak antas de forhold å inntre som kommisjonen har ønsket å unngå. Bestemmelsen skal gjelde alle typer finansforetak.

Kommisjonen foreslår å spesifisere hvilke typer av tillatelser som kan gis til de forskjellige typer finansforetak, jf. §§ 3-3 til 3-5. Oppregningen er ikke uttømmende. I tredje ledd foreslås det derfor at Kongen kan gi nærmere regler om hvilken virksomhet de enkelte typer av finansforetak kan drive og fastsette regler for virksomheten. Kongen kan også bestemme at visse typer av virksomhet skal drives i eget foretak. Det vil særlig være sikkerhetshensyn som kan gjøre det aktuelt å stille et slikt krav. Selv om det er knyttet en ikke ubetydelig risiko til enkelte typer virksomhet, kan det være ønskelig å la finansforetak drive slik virksomhet så lenge virksomheten drives i eget foretak. Visse typer av virksomhet kan for øvrig, uavhengig av risiko, ha en karakter som gjør at den bør holdes adskilt fra den øvrige virksomheten f.eks. for å opprettholde tilliten til institusjonens integritet. Krav om utskillelse kan også følge direkte av andre lovbestemmelser eller bestemmelser gitt i medhold av lov. Som eksempel kan nevnes at det i en periode bl.a. var krav om at bankers fondsmeglervirksomhet skulle drives i eget selskap.

Det vises for øvrig til §§ 3-18 fjerde ledd og 3-22 som gir Kongen hjemmel til å fastsette ytterligere regler for hhv. utenlandske finansforetaks virksomhet i Norge og norske finansforetaks virksomhet i utlandet.

Til § 2-2. Innskuddsvirksomhet

Paragrafen har bestemmelser om hvem som kan drive innskuddsvirksomhet. Kommisjonen foreslår ingen endring i bankenes enerett til å motta innskudd etter fbl. § 1, spbl. § 1 og postbankloven § 5-1. Kommisjonen foreslår imidlertid en klargjøring og presisering av de unntak fra bankenes enerett som skal gjelde. For nærmere om kommisjonens vurderinger knyttet til bankers innskuddsvirksomhet og forholdet til innskuddslignende ordninger som tilbys av andre institusjoner, vises det til alminnelige motiver kapittel 6.

Etter første ledd første punktum kan innskudd fra en ubestemt krets av innskytere bare mottas av banker og andre kredittinstitusjoner som etter denne lov har adgang til å drive slik virksomhet her i riket. Med «... andre kredittinstitusjoner som etter denne lov har adgang til å drive slik virksomhet ...» menes kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat i EØS som etter reglene i §§ 3-13 til 3-15 kan motta innskudd fra en ubestemt krets av innskytere uten særskilt tillatelse etter finansforetaksloven. Det samme gjelder andre kredittinstitusjoner som har tillatelse til å drive slik virksomhet etter § 3-7, jf. § 3-16.

Loven vil også gjelde for Postbanken BA, jf. §§ 1-1 og 1-2. Postbankens virksomhet er for øvrig regulert i lov 5. juni 1992 nr. 51 om Postbanken BA (postbankloven). I postbankloven § 5-1 heter det at:

«Banken kan, i samsvar med bestemmelser i denne og andre lover og forskrifter gitt i medhold av disse, ta imot innskudd og utføre alle forretninger og tjenester som det er vanlig eller naturlig at forretnings- og sparebanker utfører.»

Postbankens rett til å motta innskudd vil således ha dobbel hjemmel. Kommisjonen har ikke funnet grunn til å foreslå endringer i postbankloven av den grunn.

Uttrykket «ubestemt krets» brukes flere steder i gjeldende finanslovgivning. Etter fbl. § 1 og spbl. § 1 kan forretnings- og sparebanker motta innskudd fra en ubestemt krets av innskytere. Det fremgår av forarbeidene til forretningsbankloven (bl.a. Penge- og Bankkomitéens innstilling av 1958 side 146) at uttrykket «en ubestemt krets av innskytere» er valgt i stedet for begreper som «allmennheten» eller «publikum». Dette er begrunnet med at lovene også skal omfatte foretak som f.eks. bare tar imot innskudd fra banker, fra medlemmer i en forening e.l. Kommisjonen har valgt å videreføre begrepsbruken «en ubestemt krets av innskytere», og foreslår ingen endring i den etablerte forståelsen av begrepet.

Kommisjonen har lagt til grunn at begrepet «innskudd» skal gis en forholdsvis vid tolkning. Det karakteristiske ved «innskudd» er først og fremst måten stiftelsen av gjeldsforholdet skjer på. Vanligvis foretas innskudd uten individuelle forhandlinger, og innskyter bestemmer selv beløpets størrelse. Rente- og tilbakebetalingsvilkårene er normalt like for alle og gjort alminnelig kjent ved oppslag el.l. Egenkapitalinnskudd og leverandørgjeld anses normalt ikke som innskudd. Det vises for øvrig til annet punktum hvor Kongen gis hjemmel til å gi nærmere regler om hva som skal regnes som innskudd fra en ubestemt krets av innskytere.

Bestemmelsen i første ledd om bankers enerett til å drive innskuddsvirksomhet, er ikke til hinder for innskuddsordninger nevnt i §§ 2-10 til 2-14, jf. annet ledd. Kommisjonen foreslår regler for virksomhet som har klare likhetstrekk med bankenes innskuddsvirksomhet. I § 2-10 om kooperative innskuddsordninger foreslås det regler om samvirkelags og boligbyggelags adgang til å ta imot innskudd. Kommisjonen har videre sett behov for å avgrense innskudd mot såkalte «elektroniske penger», og foreslår i § 2-11 regler om pengekort m.v. Kommisjonen foreslår også å avgrense innskudd mot innskuddsordninger i varehandelen m.v., jf. § 2-12. § 2-13 har bestemmelser om arbeidsgiverordninger der arbeidsgiver driver lønnskontoordning for sine arbeidstakere, og § 2-14 har bestemmelser om innskuddsordning etablert av arbeidstakere i et foretak hvor bare arbeidstakerne kan være medlem. For nærmere om disse unntakene vises det til alminnelige motiver kapittel 6 og de enkelte paragrafer med motiver.

Et mindretall bestående av medlemmene Breck, Dalsøren, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebo,foreslår en noe annen utforming av § 2-10. Dette mindretalletforeslår for øvrig at §§ 2-11 og 2-12 skal sløyfes. For nærmere om mindretallets synspunkter om alternative innskuddsordninger, vises det til alminnelige motiver kapittel 6.7.2.

Til § 2-3. Betalingsoverføring

Adgangen til å drive betalingsoverføring er ikke særskilt regulert i gjeldende finanslovgivning. Kommisjonen har i NOU 1996:24 Betalingssystemer m.v., foreslått en egen lov om betalingssystemer. Det er foreslått bestemmelser om etablering og drift av systemer basert på felles regler for avregning, oppgjør og overføring av betalinger mellom banker (interbanksystemer). Det er også foreslått bestemmelser om etablering og drift av systemer basert på standardvilkår for overføring av betalinger gjennom banker og finansieringsforetak når overføringen bygger på bruk av betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon utstedt til en ubestemt krets (systemer for betalingstjenester). For nærmere om disse forslagene vises det til utredningen.

Etter første ledd kan betalingsoverføring for en ubestemt krets bare drives av foretak som omfattes av § 2-2 første ledd. Det vil si at betalingsoverføring bare kan drives av banker og andre kredittinstitusjoner som etter loven har adgang til å motta innskudd fra en ubestemt krets av innskytere.

I annet ledd åpnes det for at betalingsoverføring som bygger på bruk av betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon som er utstedt til en ubestemt krets, likevel kan drives av andre finansforetak når foretakets tillatelse omfatter slik virksomhet, samt av andre foretak som er gitt særskilt tillatelse til å drive slik virksomhet her i riket. Det vises til de regler som er foreslått i NOU 1996:24 Betalingssystemer m.v.

Til § 2-4. Finansieringsvirksomhet

I § 2-4 foreslår kommisjonen å videreføre hovedtrekkene i gjeldende regler om finansieringsvirksomhet, jf. fil. §§ 1-2 og 1-3.

Etter første ledd kan finansieringsvirksomhet bare drives av finansforetak som etter loven har adgang til å drive virksomhet her i riket med mindre annet er fastsatt i eller i medhold av lov. Bestemmelsen må ses i sammenheng med de presiseringer som følger av annet og tredje ledd samt §§ 2-5 og 2-6.

I utgangspunktet er det bare finansforetak som kan drive finansieringsvirksomhet. Selv om lånemeglerforetak ikke er definert som finansforetak i kommisjonens forslag, kan de likevel drive finansieringsvirksomhet i medhold av passusen «med mindre annet er fastsatt ... i medhold av lov». Lånemegling er definert som finansieringsvirksomhet i annet ledd. Lånemeglerforetakene faller dessuten inn under gruppen finansmeglerforetak i § 2-6 første ledd bokstav a) som kan yte eller medvirke ved finansiering av annet enn egen virksomhet.

Etter annet ledd regnes som finansieringsvirksomhet å yte eller stille garanti for kreditt, herunder finansiell leasing, samt utføre lånemegling, motta andres midler for videreplassering i finansforetak eller på annen måte medvirke ved finansiering av annet enn egen virksomhet. Definisjonen tilsvarer i det vesentlige bestemmelsene i fil. §§ 1-2 og 1-3. Det er foreslått enkelte endringer i ordlyd og redigering, jf. kommentarene til tredje ledd.

Begrepet «finansiell leasing» kan ha noe ulik betydning avhengig av i hvilken sammenheng det brukes, jf. bl.a. skatteloven, kredittkjøpsloven, regnskapsloven og finanslovgivningen. Kommisjonen har ikke drøftet begrepet inngående. I forhold til lov om finansforetak vil det være av vesentlig betydning hvor sterke likhetstrekk forholdet i realiteten har med andre former for finansieringsvirksomhet som faller inn under begrepet. Det vises for øvrig til Kredittilsynets rundskriv nr. 29/89 av 8. august 1989 om finansiell leasing av fast eiendom (eiendomsrenting).

Kommisjonen legger til grunn at kjøp av ikke forfalte utlån fra en bank, anses som finansieringsvirksomhet med mindre det faller inn under noen av unntakene i § 2-4 tredje ledd.

Kommisjonen mener at overtakelse av forfalte fordringer ikke skal anses som finansieringsvirksomhet, da slik virksomhet må anses å være inkassovirksomhet. Virksomheten bør derfor følge de reglene som gjelder for inkasso. Denne tolkningen er i samsvar med Kredittilsynets gjeldende forståelse av begrepet finansieringsvirksomhet.

For foretak som har som næring å overta misligholdsporteføljer og inndrive de forfalte fordringene, kan det fastsettes regler om slik virksomhet med hjemmel i lov 13. mai 1988 nr. 26 om inkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav (inkassoloven) § 7. Det er ikke fastsatt regler om dette. Kommisjonen mener det bør vurderes å fastsette regler om at overtakelse av misligholdsporteføljer fra finansforetak og inndrivelse av disse, skal underlegges hele eller deler av inkassolovens bestemmelser. For øvrig vises det til at Banklovkommisjonen i sin første utredning, NOU 1994:19, foreslo regler om overdragelse av fordring og krav til varsling av låntaker i § 3-2. Kommisjonen forutsetter at långiver ved overdragelse av fordringer ikke gir ut opplysninger som er taushetsbelagt.

En planmessig diskontering av en bedrifts fordringer i form av factoring kan omfatte overtakelse av risikoen knyttet til de diskonterte fordringene. Slik virksomhet adskiller seg fra kredittforsikring ved at erververen av fordringen betaler vederlag til overdrageren også i de tilfeller debitor betaler fordringen. Kommisjonen legger derfor til grunn at finansieringsselskap som driver factoring, kan overta risikoen knyttet til de diskonterte fordringene uten at foretaket anses å drive kredittforsikring etter forskrift 21. desember 1989 nr. 1166 om hvilke forsikringer som skal regnes som kredittforsikringer § 1.

Unntakene i tredje ledd tilsvarer i hovedtrekk unntakene i fil. § 1-2. Etter bokstav a)regnes ikke innskudd eller annen plassering av egne midler i finansforetak som finanseringsvirksomhet. Bistand ved plassering av andres midler er imidlertid å anse som finansieringsvirksomhet, jf. annet ledd og fil. § 1-2 første ledd nr. 1.

Etter bokstav b) regnes ikke erverv av aksjer eller andre eierinteresser som finansieringsvirksomhet, jf. fil. § 1-2 første ledd nr. 2.

Etter bokstav c) regnes ikke utleie av fast eiendom eller løsøre som finansieringsvirksomhet, jf. fil. § 1-2 første ledd nr. 4. Finansiell leasing, som etter fil. § 1-2 første ledd nr. 4 er å anse som finansieringsvirksomhet, foreslås flyttet til definisjonen av finansieringsvirksomhet i annet ledd.

Lån eller garanti for lån til egne ansatte regnes ikke som finansieringsvirksomhet, jf. bokstav d)og fil. § 1-2 første ledd nr. 5.

Finansiering som bare forekommer som enkeltstående tilfeller, regnes ikke som finansieringsvirksomhet, jf. bokstav e) og fil. § 1-2 første ledd nr. 6.

Etter fil. § 3-16 annet ledd skal vedtektene til et finansieringsforetak ha bestemmelser om hva slags finansieringsvirksomhet som foretaket kan drive. Etter kommisjonens forslag til § 3-6 annet ledd skal søknad om konsesjon inneholde opplysninger om foretakets vedtekter og en organisasjons- og driftsplan for de tre første driftsår, som bl.a. skal redegjøre for de finansielle tjenester som foretaket ønsker å tilby. Det følger videre av aksjelovgivningen (jf. aksjeloven § 2-2 første ledd nr. 3 og allmennaksjeloven § 2-2 første ledd nr. 4), som i utgangspunktet gjelder for finansforetak, at vedtektene skal inneholde opplysninger om selskapets virksomhet. Etter forslag til finansforetakslov § 3-2 annet ledd skal konsesjonen angi hvilken type av finansforetak den gjelder og hvilken virksomhet som kan drives i henhold til tillatelsen.

Til § 2-5. Selgerkreditter

Etter første ledd anses ikke kredittyting av selgeren av en vare eller tjeneste som finansieringsvirksomhet. Dette tilsvarer gjeldende bestemmelse i fil. § 1-2 første ledd nr. 3. Det er to typer kredittgivning som faller inn under unntaket. Det er lån eller henstand fra selgeren til kjøperen, og garanti som selgeren stiller overfor en kredittinstitusjon som yter kjøperen et lån. I begge tilfeller er det en forutsetning at kredittytelsen har direkte tilknytning til den gjenstand eller tjeneste som kjøperen erverver. Med vare menes løsøregjenstand, på tilsvarende måte som unntaket i fil. § 1-2 første ledd nr. 3 er blitt tolket. Selger av fast eiendom vil således ikke kunne yte lån til kjøpere i et omfang som innebærer at kredittgivningen må anses som en virksomhet.

Fil. § 1-2 første ledd nr. 3 er blitt tolket slik at selgerselskapet og det selskapet som yter kreditt ikke identifiseres selv om begge selskaper tilhører samme konsern. I spesialmotivene til fil. § 1-2, jf. Ot.prp. nr. 41 (1986-87) Om lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner side 103, henvises det til tidligere lovs virkeområde. I Ot.prp. nr. 36 (1975-76) Om lov om finansieringsvirksomhet side 23 omtales kredittsalg fra selskap i et konsern hvor varen leveres av et annet selskap i samme konsern:

«I punkt 3 er det gjort unntak for kredittsalg fra den som selger en vare eller tjeneste. Det må i tilfelle dreie seg om en reell leverandørkreditt. Skilles finansieringsvirksomheten ut fra den øvrige virksomhet i et eget selskap, gjelder ikke unntaksbestemmelsen selv om selskapet bare skal finansiere omsetning av morselskapets eller eierselskapenes varer. I slike tilfeller kan det imidlertid bli aktuelt å gi dispensasjon fra lovens bestemmelser.»

Flere selskaper har søkt om at finansieringsvirksomhetslovens bestemmelser ikke skal gjelde finansiering av egne produkter når virksomheten er skilt ut i eget selskap. Finansdepartementet har, med hjemmel i fil. § 1-3 annet ledd, gitt flere tillatelser til at slike selskaper kan unntas fra finansieringsvirksomhetslovens bestemmelser. Tillatelsene er bl.a. gitt på vilkår om at foretaket som yter kreditten kun driver virksomhet i Norge som innebærer finansiering av produkter som selges av konsernets egne filialer, datterselskaper eller selskaper som konsernet har en avtale med. Det har i de aller fleste tilfeller vært et vilkår at foretaket som yter kreditten kun kan motta innlån fra konsernet, og at bare andre konsernforetak kan ha fordringer på foretaket som yter kreditten. Det skal fremgå av alle kontraktsformularer, brevark, markedsføringstiltak m.v. at foretaket som yter kreditten er en del av konsernet. Det vises for øvrig til alminnelige motiver kapittel 8.7.7 om eierskap knyttet til selskaper som tilbyr selgerkreditt.

Det er m.a.o. gitt flere tillatelser til å unnta virksomhet som nevnt ovenfor fra finansieringsvirksomhetslovens bestemmelser. Kommisjonen antar at det fortsatt vil være interesse for å etablere egne konsernenheter som tilbyr kreditt knyttet til salg av konsernets egne produkter og tjenester. På denne bakgrunn har kommisjonen funnet det naturlig å fastsette nærmere regler for slik virksomhet i selve loven.

Kommisjonen foreslår at dersom kreditt ved salg av vare eller tjeneste ytes av foretak i samme konsern som selgeren er tilknyttet, anses slik kredittyting ikke som finansieringsvirksomhet dersom foretaket som yter kreditten bare har lån i konsernselskap, jf. annet ledd første punktum. Tilsvarende gjelder dersom foretaket overtar lån ytet av selgeren, jf. annet punktum. Etter tredje punktum kan Kredittilsynet fastsette nærmere regler om slik virksomhet og kan kreve at foretaket søker konsesjon som finansforetak.

Kommisjonen mener at det som hovedregel bør settes krav om at foretak som yter kreditt ved salg av vare eller tjeneste av annet foretak i samme konsern, skal være heleid av et eller flere foretak i konsernet. Eierandelen bør uansett ikke settes lavere enn to tredeler (sml. § 7-3). Kommisjonen legger til grunn at Kredittilsynet ved behov fastsetter nærmere regler om konserntilknytning, jf. annet ledd tredje punktum.

Dersom kreditt ytes ved salg av vare eller tjeneste av foretak i samme forhandlergruppe som selgeren er tilknyttet, anses slik kredittyting som finansieringsvirksomhet, med mindre Kredittilsynet finner det ubetenkelig at virksomheten drives uten tillatelse etter loven, jf. tredje ledd første punktum. Momenter som kan tale for at Kredittilsynet gjør unntak, er at kreditten er av begrenset omfang, både når det gjelder antall avtaler og størrelsen på kreditten i det enkelte tilfelle. Etter annet punktum avgjør Kredittilsynet hva som skal anses som forhandlergruppe.

Etter fjerde ledd skal foretak som driver virksomhet som nevnt i annet ledd, jf. tredje ledd, årlig gi Kredittilsynet melding med opplysninger om omfanget av virksomheten. Bestemmelsen har særlig to siktemål. For det første sikrer den at Kredittilsynet har en viss oversikt over omfanget av slik virksomhet. For det andre vil omfanget av det enkelte foretaks virksomhet, kunne være et moment i Kredittilsynets totalvurdering av om foretaket skal pålegges å søke konsesjon som finansforetak etter bestemmelsen i annet ledd tredje punktum. Meldeplikten gjelder også foretak som driver virksomhet som Kredittilsynet har samtykket i at ikke krever tillatelse, jf. henvisningen til tredje ledd.

Etter femte ledd gjelder ikke annet og tredje ledd for kreditt som ytes i henhold til kontokredittavtale. I lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m. § 3 første ledd nr. 2 er kontokredittavtale definert som kredittkjøp der kjøpesummen helt eller delvis dekkes på grunnlag av avtale mellom kjøperen og kredittyteren om løpende kreditt. Samme forståelse av begrepet er lagt til grunn i kommisjonens forslag. Begrunnelsen for bestemmelsen er at tyngden av de hensyn som taler for å tillate kreditt etter annet og tredje ledd, anses mindre ved løpende kreditt enn ved kreditt knyttet til enkeltstående kjøp.

Til § 2-6. Særskilte unntak

Paragrafen unntar en del typer foretak og institusjoner fra § 2-4 første ledd om finansieringsvirksomhet. Unntakene er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett. I hvilken grad det enkelte foretak eller institusjon faktisk kan utføre finansieringsvirksomhet, vil fremgå av særregler for den enkelte foretaksgruppe.

Første ledd bokstav a), b) og c)omfatter finansmeglerforetak, verdipapirforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond. Bestemmelsene tilsvarer fil. § 1-3 første ledd nr. 3 og 4 og fil. § 1-4 annet ledd. Som finansmeglerforetak regnes både lånemeglerforetak og forsikringsmeglerforetak.

I bokstav d)unntas offentlig institusjon og fond som er opprettet for særlige kredittformål, jf. fil. § 1-3 første ledd nr. 1. Ordet «kredittinstitusjon» foreslås endret til «institusjon». Å yte eller stille garanti for kreditt omfattes av «kredittformål».

I bokstav e) unntas overformynderi eller stiftelse som ikke har til formål å drive næringsvirksomhet, jf. fil. § 1-3 første ledd nr. 2. Ordet «og» i gjeldende bestemmelse foreslås byttet ut med «eller».

I bokstav f)unntas foretak som begrenser sin finansieringsvirksomhet til foretak i samme konsern. Mens bestemmelsen i § 2-5 om selgerkreditter bl.a. gjelder kreditt til kunder av foretak i samme konsern som kredittyter, gjelder denne bestemmelsen finansiering som et foretak i et konsern tilbyr et annet foretak i samme konsern. Bestemmelsen er videre bare knyttet til finansieringsvirksomhet i samme konsern, og ikke forhandlergruppe som det åpnes for i § 2-5. I motsetning til fil. § 1-3 første ledd nr. 5, er det etter utkastet ingen betingelse at kredittyter:

«... ikke selv tar opp eller garanterer for andre lån enn ihendehaverobligasjonslån eller lån fra kredittinstitusjon, långiver i utlandet eller firma hvor foretaket har en betydelig eierinteresse.»

Lån til eller garantistillelse for foretak hvor kredittyteren har en betydelig eierinteresse vil i de fleste tilfelle ikke være naturlig å karakterisere som en «virksomhet», og vil alene på dette grunnlag falle utenfor finansieringsmonopolet.

Etter bokstav g) kan andre foretak, når Kongen finner at særlige grunner taler for det, yte eller medvirke ved finansiering av annet enn egen virksomhet. En tilsvarende dispensasjonsbestemmelse, som er brukt flere ganger, finnes i fil. § 1-3 annet ledd. Etter gjeldende regel kan det gis dispensasjon i «særlige tilfelle». Det er i utkastet et vilkår for dispensasjon at det foreligger «særlige grunner», uten at dette er ment å innebære noen materiell endring.

Etter annet ledd første punktum kan Kongen sette vilkår for unntak etter første ledd bokstav g). Bestemmelsen nevner selv at det kan settes som vilkår at bestemmelser i loven skal gjelde. Det kan også stilles andre vilkår, f.eks. om at foretaket organiseres eller drives på en bestemt måte eller at foretaket pålegges særskilt rapporteringsplikt.

Kongen kan bestemme at foretak som nevnt i første ledd bokstav d) til g) skal være underlagt tilsyn av Kredittilsynet, jf. annet punktum. Foretak som nevnt i bokstav a) til c) er underlagt tilsyn av Kredittilsynet etter gjeldende regler, jf. tilsynsl. § 1.

Til § 2-7. Forsikringsvirksomhet

Første ledd viderefører hovedregelen i forsvl. § 1-1 om at forsikringsvirksomhet bare kan drives av forsikringsselskaper og pensjonskasser.

Bestemmelsen i annet ledd om at pensjonskasser bare kan overta kollektive pensjonsforsikringer for det foretak eller den kommune som pensjonskassen er opprettet for, bygger på bestemmelsen i forsvl. § 1-1 første ledd annet punktum. Etter gjeldende regel kan pensjonskasser bare overta kollektive pensjonsforsikringer for ansatte i foretak som pensjonskassen er opprettet for, mens kommisjonenhar lagt vekt på at pensjonskassene bare kan overta kollektive pensjonsforsikringer for det foretak e.l. som pensjonskassen er opprettet for. Hvilke personer som har den nødvendige tilknytning til foretaket e.l. som pensjonskassen er opprettet for, vil være regulert i de regler som gjelder for kollektive pensjonsforsikringer.

Til § 2-8. Separasjonsprinsippet i forsikring

Paragrafen svarer i det vesentlige til bestemmelser i forsvl. § 1-2. Kommisjonens flertall, alle medlemmene unntatt Breck, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebo, foreslår at någjeldende separasjonsprinsipp opprettholdes.

Mindretallet, bestående av Breck, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebo, mener at et krav om separasjon av kredittforsikring formelt sett er i strid med EØS-lovgivningen, og at det uten tvil er i strid med intensjonene bak dette lovverket. Mindretallet viser i denne sammenheng spesielt til kredittforsikringsdirektivet (Rdir. 87/343/EØF). Uansett mener mindretalletat det vil være en konkurranseulempe for norske selskaper at norske skadeforsikringsselskaper ikke kan drive kredittforsikring. Det vises bl.a. til at et skadeforsikringsselskap fra en annen EØS-stat kan drive kredittforsikring i Norge gjennom filial eller ved grensekryssende virksomhet. I den grad kredittforsikring anses å være særlig risikofylt virksomhet, må dette løses gjennom spesielle krav til avsetninger og solvens, slik opplegget er i kredittforsikringsdirektivet.

Kommisjonens flertallviser til at reglene for norske forsikringsselskaper ikke ble ansett å være i strid med EØS-reglene i forbindelse med EØS-tilpasningen på forsikringsområdet. Det ble imidlertid foreslått å gjøre unntak fra kravet om separasjon mellom kredittforsikring og annen skadeforsikring for filial av utenlandsk forsikringsselskap etablert i et EØS-land, jf. Ot.prp. nr. 85 (1991-92) Om lov om endringer i visse lover på Finansdepartementets område (EØS-tilpasning) side 14. Kommisjonens flertall mener at kredittforsikring er av en helt annen risikokategori enn skadeforsikring, og at hensynet til skadeforsikringskundene tilsier at kredittforsikring bør være adskilt fra skadeforsikring. Dette hensyn bør ha gjennomslagskraft selv om slik separasjon kan være en viss konkurranseulempe for norske selskaper. Flertalletmener at merkostnadene ved krav om separasjon for kredittforsikring er mindre enn fordelene. Flertallet er ikke kjent med nye momenter som skulle tilsi en endring i de reglene som ble fastsatt i forbindelse med EØS-tilpasningen. I annet ledd første punktum er det foreslått unntak når lovgivningen i selskapets hjemstat f.eks. tillater at skadeforsikringsselskaper driver kredittforsikring.

Forsikringsselskaper vil etter omstendighetene kunne drive forvaltning av midler til pensjonskasser som tilknyttet virksomhet (jf. § 2-9).

Bestemmelsene i første ledd om at livsforsikringsselskaper bare kan overta livsforsikringer, men at Kredittilsynet kan tillate at livsforsikringsselskaper overtar andre personforsikringer, er identisk med forsvl. § 1-2 første ledd.

Bestemmelsen i annet ledd første punktum om at skadeforsikringsselskaper i utgangspunktet bare kan overta forsikringer som ikke er livsforsikringer eller kredittforsikringer, tilsvarer forsvl. § 1-2 tredje ledd. Det er presisert at bestemmelsen ikke gjelder dersom noe annet følger av regler i selskapets hjemstat. Bakgrunnen for dette tillegget er at det etter EØS-reglene ikke er krav om at skadeforsikring og kredittforsikring skal drives i separate selskaper. Dette innebærer at et skadeforsikringsselskap med hovedsete i en annen EØS-stat har adgang til å drive kredittforsikring i Norge gjennom filial eller ved grensekryssende virksomhet. Slik bestemmelsen er utformet, omfatter den selskaper etablert både i stat innenfor og utenfor EØS.

Bestemmelsene i tredje ledd om at kredittforsikringsselskaper bare kan overta kredittforsikringer m.v., er identisk med forsvl. § 1-2 annet og femte ledd.

I fjerde ledd første punktum er det presisert at forsikringsselskaper bare kan drive finansieringsvirksomhet som ledd i forvaltning av sin kapital. Dette innebærer at et forsikringsselskap ikke kan drive finansieringsvirksomhet med lånte midler. Med «sin kapital» menes forsikringsselskapets totale forvaltningskapital og ikke bare egenkapital. Bruk av gjenkjøpsavtaler og lignende finansielle instrumenter som ledd i likviditetsstyringen, vil være en del av formuesforvaltningen.

Etter annet punktum er bestemmelsen i første punktum ikke til hinder for at forsikringsselskaper tar opp ansvarlig lån, lån for å finansiere eget kontorbygg eller kortsiktige likviditetslån knyttet til forsikringsoppgjør. Når det gjelder lån for å finansiere eget kontorbygg, legges det til grunn at det bare er lån knyttet til oppføring, eller kjøp, av eget kontorbygg som tillates. Forsikringsselskapet kan altså ikke ta opp lån med pant i eget kontorbygg som selskapet har eid i flere år og som er nedbetalt, for å bruke de lånte midlene til ordinær drift. Formuleringen «kortsiktige likviditetslån» kan virke overlesset, da et likviditetslån vanligvis er av kortsiktig karakter. Kommisjonen har likevel valgt å bruke formuleringen for nettopp å presisere at likviditetslån knyttet til forsikringsoppgjør skal være av kortsiktig karakter.

Etter tredje punktum kan Kongen gjøre unntak for andre lån fra bestemmelsen i første punktum.

Til § 2-9. Tilknyttet virksomhet m.v.

Etter første ledd første punktum kan et finansforetak i tillegg til virksomhet i henhold til tillatelse etter finansforetaksloven, bare drive annen virksomhet som har naturlig sammenheng med den virksomhet tillatelsen omfatter. Det finnes lignende begrensninger i gjeldende finanslovgivning, jf. fbl. § 19 første ledd, fil. § 3-16 første ledd, forsvl. § 7-1 første ledd og vphl. § 4-3 første ledd. Etter fbl. § 19 kan banker utføre alle forretninger og tjenester som det er «vanlig eller naturlig» at banker utfører. Bestemmelsene i spbl. § 24 er formulert noe annerledes. Det er likevel antatt at den rettslige rammen for spare- og forretningsbankers virksomhetsområde er den samme. Justeringen i begrepsbruken for bankenes vedkommende er ikke ment å innebære noen realitetsforandring.

Kommisjonen har valgt å bruke formuleringen «naturlig sammenheng med» som er svært lik formuleringen «naturlig henger sammen med» i fil. § 3-16 og forsvl. 7-1. I den nye verdipapirhandelloven § 8-3 om verdipapirforetaks adgang til å drive annen virksomhet, er formuleringen «naturlig sammenheng med» også brukt. Formålet med å bruke denne type rettslig standard er at den er fleksibel og av dynamisk karakter. Det innebærer at den kan tilpasses utviklingen i den finansielle sektor. Som følge av endringer i det økonomiske system, vil det kunne oppstå behov for nye typer finansielle produkter. For bl.a. å ha mulighet til å ta hensyn til en slik utvikling, er det behov for et relativt fleksibelt system. Ulempen med en slik rettslig standard er den usikkerhet som utøvelse av et visst skjønn vil medføre for fastsettelsen av yttergrensene. Denne innvendingen kan etter kommisjonens mening ikke tillegges avgjørende vekt, da det uansett vil være vanskelig å angi presist de kvalitative yttergrenser for de ulike finansforetaks virksomhetsområde.

Begrensningene i finansforetakenes virksomhet tar bl.a. sikte på å forhindre at foretakene benytter sine midler til å kjøpe, etablere eller på annen måte engasjere seg i virksomhet i en annen risikogruppe enn foretakets hovedvirksomhet. Ved vurderingen av om virksomheten har «naturlig sammenheng med» den virksomhet foretaket har tillatelse til å drive, vil virksomhetens art være sentral. Kommisjonen mener at det for øvrig bl.a. bør tas hensyn til om virksomheten kan medføre at kundenes, herunder innskyternes eller forsikringstakernes, midler settes i fare. Videre må det vurderes om de ulike typer av finansforetak har de nødvendige ressurser og kompetanse til å drive virksomheten forsvarlig og i overensstemmelse med god forretningsskikk. Hovedpoenget må være å ivareta hensynet til forsvarlig utførelse og sikkerhet knyttet til hovedvirksomheten, samtidig som det så langt som mulig opprettholdes et fleksibelt og dynamisk system.

Den nærmere avgrensning av standarden «naturlig sammenheng med» må fastlegges bl.a. ved administrativ praksis under hensyn til utviklingen i samfunnet. Etter annet punktum avgjør Kongen i tvilstilfelle om annen virksomhet har naturlig sammenheng med den virksomhet tillatelsen omfatter.

Etter annet leddførste punktumer bestemmelsen i første ledd ikke til hinder for at et finansforetak midlertidig driver eller deltar i annen virksomhet i den utstrekning dette er nødvendig for å få dekket krav. Tilsvarende gjelder for et forsikringsselskaps avvikling av forsikringsskadeoppgjør, jf. annet punktum. Lignende regler gjelder i dag, jf. fbl. § 19 annet ledd annet punktum, fil. § 3-16 tredje ledd første punktum og forsvl. § 7-1 annet ledd første punktum. Som eksempel kan nevnes at enkelte banker under bankkrisen overtok og drev enkelte kunders virksomhet for å forsøke å redusere bankens tap. Noen av disse virksomhetene lå langt fra det som er bankers kjerneområde.

Det må foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfelle av når det er behov for midlertidig å drive eller delta i annen virksomhet. Lovbestemmelsen gjelder ikke bare ved realisasjon av tap, men kan også være aktuell ved f.eks. omstrukturering av den virksomheten som har økonomiske problemer.

Etter tredje ledd kan Kredittilsynet pålegge et foretak å opphøre med virksomhet som nevnt i annet ledd. Bestemmelsen tilsvarer fbl. § 19 annet ledd tredje punktum, fil. § 3-16 tredje ledd annet punktum og forsvl. § 7-1 annet ledd siste punktum.

Kommisjonenvil komme tilbake til de regler som skal gjelde for finansforetaks adgang til å investere i annen virksomhet i utredning 5, jf. bl.a. forsvl. § 7-2 og fil. § 2-16.

II. Særlige innskuddsordninger m.v.

Alminnelige motiver kapittel 6 om innskuddsvirksomhet m.v. omhandler kommisjonens vurderinger av alternative innskuddsordninger, herunder synspunkter fra et mindretall, bestående av medlemmene Breck, Dalsøren, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebo(se alminnelige motiver kapittel 6.7.2).

Til § 2-10. Kooperative innskuddsordninger

Kommisjonen har vurdert om samvirkelag og boligbyggelag fortsatt bør ha adgang til å motta innskudd fra sine medlemmer. Det vises til alminnelige motiver kapittel 6, hvor det konkluderes med at både samvirkelag og boligbyggelag skal ha adgang til å drive slik virksomhet. Det er satt nærmere vilkår for slik virksomhet. Mange av de krav som er foreslått for lagenes innskuddsvirksomhet i annet til fjerde ledd, er gjort gjeldende for de andre innskuddsordningene, jf. §§ 2-11 til 2-14.

Et mindretall bestående av medlemmene Breck, Dalsøren, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebo,foreslår en egen utforming av § 2-10. Hovedforskjellen i forhold til flertallets forslag er at disse medlemmer mener det bør kreves konsesjon som bank eller kredittforetak for å kunne drive slike ordninger. Det vises for øvrig til lovtekst og alminnelige motiver kapittel 6.7.2. Nedenfor omtales flertalletsforslag.

Kommisjonens flertall foreslår at samvirkelag og boligbyggelag kan ta imot innskudd fra sine medlemmer for å finansiere lagets virksomhet når annet ikke følger av lov, jf. første ledd. Lagene kan m.a.o. ikke drive generell innskuddsvirksomhet på linje med bankene, uten at det søkes om konsesjon som bank. Bakgrunnen for formuleringen «når annet ikke følger av lov» er at boligbyggelag etter lov 4. februar 1960 nr. 1 om boligbyggelag kan ta imot midler fra andelseiere til forvaltning uten at det er satt som særskilt krav at midlene skal brukes for å finansiere lagets virksomhet.

I annet ledd første punktum er det satt krav om at det skal være etablert betryggende sikkerhet for innskuddene. Kommisjonens flertall viser til at det i dag er etablert sikringsordninger for innskudd i samvirkelag tilknyttet NKL og for boligbyggelag. Det må foretas en nærmere vurdering av om disse sikringsordningene tilfredsstiller kravet til betryggende sikkerhet. Flertallet mener at det ikke trenger å være like strenge krav til lagenes innskuddsvirksomhet som for bankene, men har ikke sett det som hensiktsmessig å fastsette detaljerte regler for hva som skal anses som betryggende sikkerhet. Momenter som bør telle med i en totalvurdering av om det er betryggende sikkerhet er bl.a. hvor mye hver enkelte innskyter kan ha i innskudd, det samlede omfang av innskuddsvirksomheten og lagets soliditet. Bruk av bankgaranti eller en forsikringsordning kan være mulige sikringsordninger. Etter annet punktum kan Kongen fastsette nærmere regler om hva som skal anses som betryggende sikkerhet.

Etter tredje ledd skal laget gi Kredittilsynet melding med opplysninger om ordningens omfang, sikring av innskudd og hvordan midlene kan disponeres.

Etter fjerde ledd kan laget undergis tilsyn av Kredittilsynet etter nærmere regler fastsatt av Kongen. Det kan tenkes at enkelte lag driver innskuddsvirksomhet av så stort omfang og/eller med en slik risikoprofil at Kredittilsynet ønsker å føre nærmere tilsyn med virksomheten. Det bør fastsettes nærmere regler for slikt tilsyn.

Til § 2-11. Pengekort m.v.

Paragrafen har bestemmelser om pengekort m.v. til en ubestemt krets. Da det er knyttet flere begrensninger til utstedelse og bruk av kortene, kan kortene ikke betegnes som generelle pengekort som kan brukes overalt. De foreslåtte bestemmelser må ses i sammenheng med kommisjonens forslag i NOU 1996:24 Betalingssystemer m.v.

Et mindretall bestående av medlemmene Breck, Dalsøren, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebo,foreslår at § 2-11 skal sløyfes. Disse medlemmene legger særlig vekt på at slike ordninger under visse omstendigheter vil kunne misbrukes av en kortutsteder med ikke ubetydelig risiko for kortholderen. De viser videre bl.a. til uttalelser fra BIS og EMI om at slike kort bare bør utstedes av kredittinstitusjoner dersom en skal sikre at de nødvendige hensyn blir ivaretatt. Det vises for øvrig til lovtekst og alminnelige motiver kapittel 6.7.2. Nedenfor omtales flertalletsforslag.

Etter første ledd kan andre enn finansforetak nevnt i § 2-2 første ledd utstede pengekort eller annet bevis for vanlig kjøpekraft under visse forutsetninger. For det første er det satt krav om at kjøpekraften angitt i kortet ikke overstiger kroner 1000 eller et høyere beløp fastsatt av Kongen, jf. bokstav a). For det andre kan kortet ikke knyttes til kontoavtale, jf. bokstav b). Dette innebærer at kortet verken kan knyttes til innskudds- eller kredittkonto og bare kan lades opp igjen ved kontant innbetaling eller ved bruk av annet betalingsinstrument.

Kommisjonen mener det bør gjelde samme krav til melding til Kredittilsynet for de som utsteder pengekort m.v. som for kooperative innskuddsordninger, jf. henvisningen i annet ledd til § 2-10 tredje ledd. Det er ikke krav om sikkerhet for slike pengekort.

Det er i utgangspunkt ikke satt krav om konsesjon etter finansforetaksloven for slik virksomhet. Dersom et foretak driver slik virksomhet av et betydelig omfang, kan imidlertid Kredittilsynet kreve at foretaket søker konsesjon som finansforetak, jf. tredje ledd.

Til § 2-12. Innskuddsordninger i varehandelen m.v.

Et mindretall bestående av medlemmene Breck, Dalsøren, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebo,foreslår at § 2-12 skal sløyfes. Disse medlemmene peker særlig på de problemene som kan oppstå dersom et foretak som tilbyr slik ordning kommer i finansielle vanskeligheter. Videre pekes det på sikkerheten for innskyteren og den innelåsningseffekt slike ordninger kan gi. Det pekes dessuten på de konkurransemessige vridninger som vil kunne oppstå såvel mellom små og store handelsforetak som mellom konsesjonsfri og konsesjonsbelagt virksomhet. Det vises for øvrig til lovtekst og alminnelige motiver kapittel 6.7.2. Nedenfor omtales flertalletsforslag.

Første ledd åpner adgang for å etablere innskuddsordninger i varehandelen m.v. Bestemmelsene i § 2-10 annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende for slik virksomhet.

Etter annet leddkan Kongen fastsette en øvre grense for innskudd som kan mottas fra den enkelte kunde. I Sverige er det satt en øvre grense på SEK 15 000. Flertallet synes dette kan virke noe høyt, uten at man har valgt å sette en konkret grense i loven. Det antas å være lettere å fastsette en slik grense når man ser hvordan slik virksomhet utvikler seg i praksis, herunder hvordan ordninger i andre land virker. En slik grense vil også kunne gjelde innskuddsordning i samvirkelag når det er utstedt betalingskort som er knyttet til en kontoavtale.

Til § 2-13. Arbeidsgiverordninger

Etter første ledd kan arbeidsgiver drive lønnskontoordning for sine arbeidstakere dersom reglene i paragrafen følges. Kommisjonen legger til grunn at arbeidstakere som har innskudd i ordningen når de pensjoneres, skal kunne fortsette å bruke ordningen på lik linje med de ordinære arbeidstakerne dersom arbeidsgiver ønsker det.

Etter annet ledd skal det være etablert betryggende sikkerhet for innestående på lønnskonto. For nærmere om kravene til betryggende sikkerhet, vises det til kommentaren til § 2-10 annet ledd.

Begrepet lønnskonto i tredje ledder omtalt i alminnelige motiver kapittel 6.7.1.

Etter fjerde ledd gjelder bestemmelsene i § 2-10 annet ledd annet punktum og tredje ledd tilsvarende for slik virksomhet. Kongen kan m.a.o. fastsette nærmere regler om hva som skal anses som betryggende sikkerhet og arbeidsgiverordningen skal gi Kredittilsynet melding med opplysninger om ordningens omfang, sikring av innskudd og hvordan midlene kan disponeres.

Til § 2-14. Arbeidstakerordninger

Etter første ledd kan arbeidstakerne i et foretak etablere en innskuddsordning hvor bare arbeidstakerne kan være medlem.

Selv om arbeidsgiver har ytt noe bistand i forbindelse med oppstart av ordningen, vil dette ikke være avgjørende i forhold til om ordningen skal anses som en arbeidsgiverordning etter § 2-13 eller en arbeidstakerordning etter § 2-14. Et sentralt moment ved vurderingen vil være om det er arbeidstakerne eller arbeidsgiver som står for selve driften av ordningen.

3 Konsesjon og meldeplikt

Kapitlet har tre deler. Del I inneholder bestemmelser om konsesjon. Del II og del III har bestemmelser om hhv. utenlandske foretaks virksomhet i Norge og om norske foretaks virksomhet i utlandet.

I. Konsesjon

Til § 3-1. Krav om konsesjon

Gjeldende bestemmelser om konsesjon er gitt i fbl. § 8, spbl. § 3, fil. § 3-3 samt forsvl. § 2-1 og kapittel 12. Bestemmelser om den adgang banker og andre kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat i EØS har til å drive virksomhet her i riket gjennom filial eller ved grensekryssende virksomhet er gitt i hhv. forskrift 2. mai 1994 nr. 326 og forskrift 7. juli 1994 nr. 717. For forsikringsselskaper med hovedsete i annen stat i EØS som ønsker å drive virksomhet her i riket, er det gitt bestemmelser i forskrift 22. september 1995 nr. 827. Låne- og garantiformidlere har meldeplikt etter fil. § 4-1.

Etter første ledd første punktumkan et finansforetak ikke drive virksomhet her i riket uten tillatelse etter loven. Etter annet punktum kreves det tillatelse for finansforetak med hovedsete i annen stat med mindre annet følger av bestemmelser i kapitlet.

Reglene i § 3-1 gjelder utenlandske finansforetak, både i og utenfor EØS, som ønsker å etablere datterselskap i Norge. § 6-21 har bestemmelser om utenlandske foretaks erverv av norsk finansforetak. Når det gjelder etablering av filialog grensekryssende virksomhet foreslås det litt forskjellige regler avhengig av type finansforetak og om hovedsete er etablert i stat i eller utenfor EØS.

Etter § 3-13 kan kredittinstitusjon og forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS etablere og drive virksomhet gjennom filial eller drive grensekryssende virksomhet her i riket uten særskilt tillatelse dersom foretaket har tillatelse til å drive virksomhet i hjemstaten og er undergitt tilsyn av myndighetene der. Dette gjelder bare virksomhet som foretaket kan drive etter tillatelse i hjemstaten og som Norge etter EØS-avtalen er forpliktet til å anerkjenne. Tilsynsmyndighetene i foretakets hjemstat skal melde fra til Kredittilsynet etter nærmere fastsatte regler før virksomheten kan settes i gang, jf. §§ 3-14 og 3-15. Bestemmelsene er en oppfølging av de forpliktelser som følger av EØS-avtalen med direktiver om at kredittinstitusjoner og forsikringsselskaper etablert i annen EØS-stat bare trenger én enkelt tillatelse for å etablere seg i hvilken som helst stat i EØS-området.

Kommisjonen har lagt til grunn at unntak fra konsesjonskravet bare gjelder virksomhet som Norge er forpliktet til å gi markedsadgang etter EØS-reglene om gjensidig anerkjennelse. Dersom en kredittinstitusjon eller et forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS har fått tillatelse i sin hjemstat til å drive en type virksomhet som ikke omfattes av reglene om gjensidig anerkjennelse, kreves det m.a.o. tillatelse etter finansforetaksloven for å drive slik virksomhet i Norge. Tilsvarende kreves det tillatelse etter finansforetaksloven for virksomhet som omfattes av gjensidig anerkjennelse, men hvor finansforetaket ikke har tillatelse i sin hjemstat for denne virksomheten.

Tillatelse til å etablere filial her i riket av andre utenlandske finansforetak enn de som omfattes av § 3-13, kan bare gis finansforetak som har tillatelse i sin hjemstat til å drive tilsvarende virksomhet og som er underlagt betryggende tilsyn der, jf. § 3-16 første ledd. Bestemmelsen gjelder både finansforetak med hovedsete i stat som omfattes av EØS men som ikke er kredittinstitusjon eller forsikringsselskap, og finansforetak med hovedsete i stat som ikke omfattes av EØS.

Til § 3-2. Typer av tillatelser

Paragrafen har bestemmelser om hvilke typer av tillatelser som kan gis.

Oppregningen i første ledd bokstav a) til f) korresponderer med definisjonen av finansforetak i § 1-2.

I §§ 3-3 til 3-5 foreslår kommisjonen å spesifisere hvilke typer tillatelser som kan gis til de forskjellige typer finansforetak. Ved et slikt delkonsesjonssystem, som bl.a. er gjennomført i den nylig reviderte verdipapirhandelloven, vil det fremgå klarere hva den enkelte konsesjon omfatter. Et slikt system vil også være mer fleksibelt ved at myndighetene, ved alvorlige brudd på virksomhetsreglene m.v., kan trekke tilbake en eller flere delkonsesjoner i stedet for å måtte vurdere å trekke tilbake foretakets konsesjon for den samlede virksomhet. For øvrig vil det bli enklere for myndighetene i det enkelte EØS-land å fastslå hva konsesjonen til et norsk finansforetak, som ønsker å tilby tjenester i landet, omfatter.

Etter annet ledd skal konsesjonen angi hvilken type av finansforetak den gjelder og hvilken virksomhet som kan drives i henhold til tillatelsen. I §§ 3-3 til 3-5 er det gitt nærmere regler om hva det kan gis tillatelse til å drive. Med hjemmel i § 2-1 tredje ledd kan Kongen gi nærmere regler om hvilken virksomhet de enkelte typer av finansforetak kan drive.

Til § 3-3. Konsesjon til bank og kredittforetak

Paragrafen angir hvilke typer av tillatelser som kan gis til bank og kredittforetak.

Det følger av kommisjonens forslag til definisjon av finansforetak i § 1-2 at både bank og kredittforetak er kredittinstitusjon, jf. § 1-11. I motsetning til banker, kan kredittforetak ikke motta innskudd fra allmennheten.

Kommisjonen foreslår, etter mønster av vedlegget til annet bankdirektiv, å angi de vanligste virksomhetene som en bank kan gis tillatelse til å drive.

I første ledd fremgår det at tillatelse til å drive virksomhet som bank gir rett til å motta innskudd og andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten. I tillegg kan tillatelsen omfatte en eller flere av de virksomheter som er nevnt i bokstav a) til e). Etter bokstav a) og b) kan en bank gis tillatelse til å drive hhv. betalingsformidling og finansieringsvirksomhet. For nærmere om betalingsformidling/betalingsoverføring og finansieringsvirksomhet vises det til lovutkastet §§ 2-3 og 2-4. Etter bokstav c) kan en bank gis tillatelse til å etablere system for betalingstjenester basert på betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon for disponering av midler på kundekonto. Det legges til grunn at disponible midler enten kan være innskudd eller kreditt. Etter bokstav d) kan en bank gis tillatelse til å utføre forretninger for foretakets eller kundenes regning i penge-, valuta- og verdipapirmarkedet. Etter bokstav e) kan en bank også gis tillatelse til å drive «andre banktjenester». Det vises i den forbindelse bl.a. til de virksomhetstyper som er listet opp i vedlegget til annet bankdirektiv og som ikke er dekket av bokstav a) til d) i paragrafen. Kongen kan gi nærmere regler om hvilken virksomhet de enkelte typer av finansforetak kan drive og fastsette regler for virksomheten, jf. § 2-1 tredje ledd.

I annet ledd er det bestemt at kredittforetak kan ta imot andre tilbakebetalingspliktige midler enn innskudd fra allmennheten. Videre kan virksomhet nevnt i første ledd bokstav a) til e) drives av kredittforetak. Kredittforetak har tradisjonelt tilbudt et forholdsvis snevert tjenestespekter. Finansforetaksloven vil i utgangspunktet ikke være til hinder for at kredittforetak driver virksomhet innenfor områder som tradisjonelt har vært bankenes domene.

Selv om bestemmelsen i tredje ledd strengt tatt ikke er nødvendig, har kommisjonenvalgt å presisere forholdet. Verdipapirhandelloven kapittel 7 har bestemmelser om tillatelse til å yte investeringstjenester.

Til § 3-4. Konsesjon til finansieringsselskap

I § 3-3 om konsesjon til bank og kredittforetak er både innlånssiden og virksomhetssiden regulert. I § 3-4, som har regler om konsesjon til finansieringsselskap, er derimot bare virksomhetssiden regulert. Det følger av definisjonen i § 1-2, jf. § 1-11, at finansieringsselskap må «funde» seg på annen måte enn ved innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten.

En stor del av finansieringsselskapene har tradisjonelt drevet virksomhet innen leasing og/eller factoring eller betalingskort. Disse virksomhetstyper er uttrykkelig nevnt i første ledd bokstav a) og b).Finansieringsselskaper kan også drive andre former for finansieringsvirksomhet, samt opptre i pengemarkedet for egen eller kundenes regning, jf. bokstav c). Det er forutsatt at finansieringsselskapene skal drive spesialisert virksomhet, og således tilby tjenester innenfor et snevrere spekter enn det banker vanligvis gjør.

Til § 3-5. Konsesjon til forsikringsselskap

Et forsikringsselskap kan gis tillatelse til å drive virksomhet som livsforsikringsselskap, skadeforsikringsselskap eller kredittforsikringsselskap, jf. første ledd. Det vises til reglene om separasjonsprinsippet i forsikring i § 2-8.

Etter annet ledd første punktum skal tillatelsen angi hvilke forsikringsklasser den omfatter. Kongen fastsetter nærmere regler om inndeling i forsikringsklasser, jf. annet punktum. Som grunnlag for konsesjonstildeling er regler om forsikringsklasser gitt i forskrift 18. september 1995 nr. 797.

I tredje ledd er det presisert at et forsikringsselskap uten særskilt tillatelse kan drive finansieringsvirksomhet som ledd i forvaltning av sin kapital. Selv om det materielle innhold fremgår av § 2-8 fjerde ledd første punktum, har kommisjonen funnet det hensiktsmessig å gjenta bestemmelsen i denne paragrafen.

Til § 3-6. Søknad om konsesjon

Paragrafen har nærmere bestemmelser om innholdet i konsesjonssøknad, og tilsvarer i det vesentlige gjeldende bestemmelser i fbl. § 8a første ledd, spbl. § 3 annet ledd samt fil. §§ 2a-4 og 3-3 første og annet ledd. Disse bestemmelsene ble senest endret 28. juni 1996 (trådte i kraft 1. juli 1996) for å bringe lovgivningen i samsvar med EØS-forpliktelsene, jf. Rdir. 77/780/EØF (første bankdirektiv). For nærmere om endringene vises det til Ot.prp. nr. 45 (1995-96) Om lov om endringer i finanslovgivningens regler i Norge for finansielle tjenesteytere med hovedsete i stat utenfor EØS m.m., Innst. O. nr. 72 (1995-96) og Besl. O. nr. 90 (1995-96). De vedtatte endringene ble ikke gjort gjeldende for forsikringsselskaper. Gjeldende regler for forsikringsselskaper er gitt i forsvl. § 2-3. Kommisjonen foreslår at det skal være like regler for forsikringsselskaper og andre finansforetak. For søknad om konsesjon som finanskonsern gjelder reglene i § 3-6 tilsvarende, jf. § 7-6 første ledd.

Etter første ledd skal søknad om tillatelse etter finansforetaksloven sendes Kredittilsynet. Kredittilsynet forbereder saken for Kongen som konsesjonsmyndighet.

Etter annet ledd første punktum skal søknaden inneholde de opplysninger som må anses å være av betydning for behandling av søknaden. Da bestemmelsen er av skjønnsmessig karakter, er det i annet og tredje punktum angitt opplysninger som skal legges ved søknaden. Etter annet punktum skal foretakets vedtekter og en organisasjons- og driftsplan for de tre første driftsår vedlegges. Dersom vedtektene ikke er endelig fastsatt, må det være tilstrekkelig at det legges ved et utkast til vedtekter. En eventuell tillatelse må da sette vilkår om at endelig fastsatte vedtekter er i samsvar med utkastet til vedtekter. I tredje punktum er det gitt en nærmere presisering av hva organisasjons- og driftsplanen som hovedregel skal redegjøre for. Etter bokstav a) skal planen redegjøre for foretakets eier- og ledelsesforhold etter etableringen. I bokstav f) er det presisert at søknaden skal redegjøre for foretakets konserntilknytning. Bokstavene b) til e) og bokstav g) viderefører i hovedsak gjeldende regler.

Ved vurderingen av om tillatelse skal gis skal konsesjonsmyndigheten blant annet foreta en såkalt «fit and proper» vurdering av ledelsen av foretaket, jf. § 3-9 første ledd. For å kunne foreta en slik vurdering trenger konsesjonsmyndigheten nærmere opplysninger om ledelsen. Det foreslås derfor i tredje ledd første punktum at søknaden for hvert styremedlem, daglig leder og annen person som skal delta i ledelsen av virksomheten eller deler av denne, skal gi opplysninger om kvalifikasjoner og yrkeserfaring. Etter annet punktum skal det legges ved politiattest for personene nevnt i første punktum. Det er fastsatt nærmere regler om politiattest i lov 11. juni 1971 nr. 52 om strafferegistrering §§ 5 og 6. Det skal også gis opplysninger om forhold nevnt i §§ 5-17 til 5-19.

Etter fjerde ledd kan Kredittilsynet kreve at søkeren gir ytterligere opplysninger. Kommisjonen antar at de opplysninger som skal gis etter annet og tredje ledd, vanligvis vil være tilstrekkelig. I enkelte tilfeller kan det likevel være behov for å kreve ytterligere opplysninger. Som eksempel kan nevnes at etter forsvl. § 2-3 første ledd nr. 4 og 5 skal et forsikringsselskaps driftsplan også inneholde opplysninger om hvilke prinsipper forsikringsselskapet vil benytte ved premieberegning og om hvordan gjenforsikring er planlagt ordnet.

Til § 3-7. Tildeling, vilkår m.v.

Paragrafen har bestemmelser om tildeling av tillatelse, og bygger på gjeldende bestemmelser i spbl. § 3, fbl. § 8, fil. §§ 2a-3 og 3-3 og forsvl. § 2-1. Bestemmelsene i de tre førstnevnte lovene ble endret 28. juni 1996, jf. motiver til § 3-6.

Bestemmelsene om saksbehandlingstid i annet ledd tilsvarer bestemmelsene i spbl. § 3 syvende ledd, fbl. § 8 sjette ledd samt fil. §§ 2a-3 tredje ledd og 3-3 sjette ledd. Gjeldende regler trådte i kraft 1. juli 1996 og er en EØS-tilpasning til Rdir. 77/780/EØF (første bankdirektiv). I Ot.prp. nr. 65 (1997-98) Om lov om endring av kredittilsynsloven samt endringer i visse andre lover på Finansdepartementets område (stans av ulovlig virksomhet mv.), foreslås det at det skal tas inn en tilsvarende bestemmelse for forsikringsselskaper i forsvl. § 2-1. Forslaget er nærmere omtalt i proposisjonen kapittel 5.2 side 24 flg.

Om avgjørelse av søknad om konsesjon som finanskonsern gjelder reglene i § 3-7 tilsvarende, jf. § 7-6 annet ledd.

Medlemmene Breck, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebo mener at en saksbehandlingstid på 6 mnd. er unødig lang, spesielt dersom det ikke er aktuelt å fremlegge opplysninger i tillegg til de som fremgår av søknaden.

Det at tidsfristen ikke begynner å løpe før myndighetene finner at alle de nødvendige opplysninger er fremlagt, vil etter disse medlemmers syn i praksis gi myndighetene fritt spillerom m.h.t. saksbehandlingstiden. Dette kan ikke sies å representere en rimelig balanse i forhold til konsesjonssøkerens interesse.

Tre måneders behandlingstid burde etter disse medlemmers syn være tilstrekkelig. Under enhver omstendighet bør annen setning i 2. ledd strammes inn for å skape bedre balanse f.eks. således:

«... Dersom søknaden ikke inneholder de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre om tillatelse skal gis, skal myndighetene så snart som mulig påpeke dette og anvise hvilke opplysninger som ytterligere kreves. I slike tilfeller regnes fristen fra det tidspunkt slike opplysninger ble mottatt.»

Til § 3-8. Kapitalinnskudd

Bestemmelsene i første ledd bokstav a) tilsvarer gjeldende bestemmelser i fbl. § 5, spbl. § 2 og fil. § 3-5, med unntak av at «ECU» er endret til «euro». Gjeldende bestemmelser ble endret med virkning fra 1. januar 1994 slik at de ble i samsvar med Rdir. 89/646/EØF (annet bankdirektiv) art. 4 nr. 1 om startkapital. For nærmere om endringen av «ECU» til «euro», vises det til St.meld. nr. 2 (1997-98) Revidert nasjonalbudsjett 1998 kapittel 5.5.7 side 107.

Forsikringsvirksomhetsloven har ikke angitt et konkret beløp for kapitalkrav ved etablering av et nytt forsikringsselskap. I forsvl. § 2-1 annet ledd nr. 2 heter det at et forsikringsselskap skal gis tillatelse til å drive virksomhet med mindre det er grunn til å anta at startkapitalen ikke står i rimelig forhold til den planlagte virksomhet. I forskrift 8. september 1989 nr. 931 om minstekrav til egenkapitalen for norske forsikringsselskaper er det i § 3 fastsatt krav om at egenkapitalen ved etablering av et nytt forsikringsselskap skal være minst 25 millioner kroner. Beløpet skal indeksreguleres hvert år. Pr. 31.12.97 var det indeksregulerte beløp 30,2 millioner kroner, jf. Kredittilsynets rundskriv nr. 40/97. Egenkapitalen skal til enhver tid utgjøre minst 16 millioner kroner (indeksregulert til 19, 4 millioner), jf. forskriften § 2.

Kommisjonenkan ikke se at det er særlige hensyn som tilsier at det skal være lavere krav til aksjekapital eller grunnfond for et forsikringsselskap enn for en bank, et kredittforetak eller et finansieringsselskap. Det kan ikke være avgjørende at kravene til ansvarlig kapital for de sistnevnte institusjonene er gitt i EØS-lovgivningen, mens det ikke gjelder noe tilsvarende krav for forsikringsselskaper. Det forhold at disse finansforetakene delvis driver samme type virksomhet, tilsier at det bør gjelde like regler.

I de fleste tilfeller vil aksjekapitalen eller grunnfondet være større enn minstekravet. Kommisjonen legger til grunn at den ansvarlige kapitalen aldri skal bli lavere enn startkapitalen, jf. § 6-14 første ledd.

Etter fbl. § 4 første ledd kan banker bare stiftes etter offentlig tegningsinnbydelse. I bokstav b) er det foreslått krav om at for bank eller forsikringsselskap som skal være allmennaksjeselskap, skal tillatelse bare gis når mer enn 3/4 av aksjekapitalen er tegnet ved kapitalforhøyelse uten fortrinnsrett for aksjeeiere eller andre. Minst 3/4 av aksjekapitalen skal m.a.o. tegnes ved offentlig tegning. Bestemmelsen gjelder bare banker og forsikringsselskaper og ikke andre finansforetak. Bestemmelsen er imidlertid ikke til hinder for at f.eks. et forsikringselskap etablerer et 100 prosent eiet datterselskap som skal drive bankvirksomhet. Hvordan den endelige fordelingen av aksjer blir, reguleres ikke av denne bestemmelsen. Det vises til bestemmelsene i § 3-11 og de generelle eierbegrensningsreglene i kapittel 6. For nærmere om reglene om stiftelse etter den nye aksjelovgivningen og forslaget i loven, vises det til spesialmotivene til kapittel 4.

Etter annet ledd kan betinget tillatelse gis. Tillatelsen skal i tilfelle inneholde vilkår om at den ikke trer i kraft før kapital som nevnt i første ledd er registrert innbetalt.

Etter tredje ledd første punktum kan Kongen gi regler om høyere minstebeløp for aksjekapital eller grunnfond i finansforetak enn det som følger av bestemmelsen i første ledd. Det vil kunne oppstå situasjoner som gjør at Kongen finner det nødvendig å sette høyere kapitalkrav enn minstekravet. Forhøyet kapitalkrav kan gjelde en eller flere kategorier av finansforetak eller finansforetak som tilbyr visse typer av finansielle tjenester. Dette kan f.eks. være aktuelt dersom det forventes at omfanget av og risikoprofilen for foretakene vil overstige visse grenser eller risikoen i bransjen antas å øke.

Bestemmelsen i annet punktum tilsvarer gjeldende bestemmelser i fbl. § 5, spbl. § 2 og fil. § 3-5, med unntak av at «ECU» er endret til «euro» (se kommentaren til første ledd). Det er lagt til grunn at bestemmelsen vil kunne være aktuell å bruke i de tilfeller en institusjon planlegger å drive en meget begrenset virksomhet innenfor landets grenser, jf. Ot.prp. nr. 85 (1991-92) side 10. Etter at Norge implementerte bestemmelsene i Rdir. 89/646/EØF (annet bankdirektiv), har det bare blitt gitt bankkonsesjon med lavere startkapital enn 5 millioner ECU i ett tilfelle (Cultura Sparebank). Hovedbegrunnelsen for å gi konsesjon til Cultura Sparebank var at bankens virksomhet ville bli svært begrenset sammenlignet med andre banker. Etter forskriften om minstekrav til egenkapitalen for norske forsikringsselskaper § 2 kan Kredittilsynet, når det finner det ubetenkelig ut fra omfanget og risikoprofilen av selskapets virksomhet, godkjenne et lavere minstekrav for egenkapitalen. Det er ikke fastsatt noen nedre grense. Kommisjonen finner det naturlig å gjøre bestemmelsen i annet punktum gjeldende også for forsikringsselskaper.

Til § 3-9. Nekting av tillatelse

Paragrafen har bestemmelser om nekting av tillatelse og bygger på gjeldende bestemmelser i spbl. § 3, fbl. §§ 8 og 8a, fil. § 3-3 og forsvl. § 2-1.

Etter første ledd første punktum skal det nektes å gi tillatelse dersom vilkårene etter loven ikke er oppfylt. I annet punktum er det presisert at tillatelse skal nektes dersom foretakets hovedkontor og forretningskontor ikke ligger i Norge. Bestemmelsen er videreføring av tilsvarende bestemmelser i fbl. § 8 første ledd, spbl. 3 første ledd, forsvl. § 2-1 første ledd og fil. § 3-3 første ledd som ble fastsatt ved lovendring 20. desember 1996 og trådte ikraft 1. april 1997. Lovendringen var en oppfølging av direktiv 95/26/EF (BCCI-direktivet) artikkel 3 hvor det heter at foretakets hovedkontor og vedtektsmessige hjemsted (forretningssted) skal ligge i samme medlemsstat. Kravet skal gjelde som vilkår for konsesjon og for opprettholdelse av konsesjon fra vedkommende medlemsstat. Hovedkontoret og forretningskontoret må fremgå av vedtektene.

Tillatelse skal også nektes dersom styremedlemmene, daglig leder eller andre personer som skal delta i ledelsen av virksomheten eller deler av denne, ikke kan antas å ha de nødvendige kvalifikasjoner og yrkeserfaring til å utøve stillingen eller vervet, jf. annet punktum bokstav a). Som grunnlag for å vurdere dette skal tilsynsmyndighetene i forbindelse med konsesjonsbehandlingen bl.a. få tilsendt opplysninger om kvalifikasjoner og yrkeserfaring til ledelsen, herunder politiattest for de aktuelle personer, jf. § 3-6 tredje ledd. Etter bokstav b) skal tillatelse heller ikke gis dersom styremedlemmene, daglig leder eller andre personer som skal delta i ledelsen av virksomheten eller deler av denne ved straffbart forhold eller annen utilbørlig atferd gir grunn til å anta at stillingen eller vervet ikke vil kunne ivaretas på forsvarlig måte. Denne bestemmelsen er delt i to punkter i gjeldende lovgivning, jf. fbl. § 8a tredje ledd nr. 2 og 3, spbl. § 3 tredje ledd nr. 2 og 3 og fil. § 3-3 tredje ledd nr. 2 og 3. Kommisjonens forslag er et forsøk på en språklig forenkling, og er ikke ment å innebære noen realitetsendring. Med «annen utilbørlig atferd» menes bl.a. forhold knyttet til stillingen eller utøvelsen av andre verv. Etter gjeldende bestemmelse er det et krav at vedkommende skal være dømt for et straffbart forhold. Da tillatelse ikke skal gis ved utilbørlig atferd som gir grunn til å anta at stillingen eller vervet ikke vil kunne ivaretas på forsvarlig måte, vil det ikke være nødvendig at vedkommende er dømt for et straffbart forhold.

Kommisjonen har drøftet i hvilken grad de personer som det søkes om godkjennelse av, skal ha fullt innsyn i prosessen. Bakgrunnen for problemstillingen er at det ikke er uvanlig at Kredittilsynet i forkant av en konsesjonssøknad, og eventuelt ved et skifte i ledelsen, blir bedt om å gi en foreløpig vurdering av om den konkrete personen antas å ville bli godkjent. Det er blitt fremhevet at det vil være uheldig om de personer dette gjelder ikke er kjent med forhåndsundersøkelsene. På den annen side vil det i de fleste tilfeller være en fordel for alle parter, også de personene det vurderes å søke om godkjennelse av, å få beskjed før den formelle søknaden sendes dersom det er stor grad av sannsynlighet for at personen ikke vil bli godkjent. Kommisjonen har ikke funnet det hensiktsmessig å fastsette nærmere regler om dette, men forutsetter at vanlige personvernhensyn ivaretas.

Spørsmålet om foretakets soliditet og organisasjons- og driftsplan er betryggende vil være helt sentrale vurderingskriterier ved vurderingen av en konsesjonssøknad, jf. annet ledd. I § 3-6 annet ledd er det bestemt at konsesjonssøknaden skal omfatte en organisasjons- og driftsplan for de tre første år. Planen skal bl.a. redegjøre for foretakets kapital- og soliditetsforhold, jf. § 3-6 annet ledd bokstav c).

Til § 3-10. Igangsetting av virksomhet

Bestemmelsen om igangsetting av virksomhet er ny. Bakgrunnen for bestemmelsen er særlig behovet for å kontrollere at forutsetningene for konsesjon fremdeles er til stede i de tilfeller det går noe tid fra konsesjon tildeles og virksomheten igangsettes. I tillegg kan det være behov for å få avklart forhold som var usikkert på søknadstidspunktet og som er satt som vilkår for konsesjon.

Etter første ledd kan et finansforetak ikke sette i gang virksomhet før foretakets tillatelse er registrert i Foretaksregisteret. Det er foretaket som må påse at tillatelsen blir registrert i Foretaksregisteret. Nærmere regler om hvem hos foretaket meldeplikten påligger, er gitt i lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak (foretaksregisterloven) § 4-2.

Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper skal være meldt til Foretaksregisteret senest tre måneder etter at stiftelsesdokumentet er undertegnet, jf. ny § 4-1 første ledd annet punktum i foretaksregisterloven, aksjeloven § 2-18 og allmennaksjeloven § 2-18 (bestemmelsene har ikke trådt i kraft). Etter foretaksregisterloven § 4-1 første ledd tredje punktum skal andre selskaper med begrenset ansvar samt stiftelser, foreninger og andre innretninger som nevnt i lovens § 3-6 og som har til formål å drive næringsvirksomhet, være meldt til registeret senest 6 måneder etter at stiftelsesdokumentet er undertegnet, selv om næringsvirksomheten ikke har begynt.

Et foretak som har søkt om konsesjon som finansforetak kan meldes til Foretaksregisteret før tillatelse til å drive virksomhet som finansforetak er gitt, jf. bestemmelsene om saksbehandlingstid i § 3-7 annet ledd, men kan ikke starte opp virksomhet som finansforetak før tillatelse til å drive slik virksomhet er registrert.

Dersom det er inntrådt endringer i forhold til organisasjons- og driftsplanen, skal Kredittilsynet forelegges en oppdatert plan før virksomheten settes i gang, jf. annet ledd. Anser Kredittilsynet det påkrevet kan tilsynet stille vilkår for å sikre at virksomheten blir drevet på forsvarlig måte, jf. tredje ledd. Endringer av bagatellmessig karakter trengs ikke å forelegges Kredittilsynet. Dersom endringene kan være i strid med grunnlaget for, eller vilkårene i, konsesjonen, må de forelegges Kredittilsynet. Dersom det er tvil om endringene skal forelegges Kredittilsynet, bør foretaket ta kontakt med Kredittilsynet for å få avklart dette. Kredittilsynet kan bare godkjenne endringer som ikke anses å være i strid med konsesjonsvilkårene. Dersom det er så store endringer at det må anses som et brudd på konsesjonsvilkårene, må saken oversendes konsesjonsmyndigheten til ny vurdering.

Til § 3-11. Endring i eierforhold

Paragrafen har bestemmelser om bindingstid for stifterne og andre.

Bestemmelsen i første ledd innebærer at aksjene eller grunnfondsbevisene ikke kan avhendes kort tid etter at konsesjon er gitt. Dette er et særskilt krav som foreslås for finansforetak og som ikke gjelder for andre aksjeselskaper eller allmennaksjeselskaper. Bakgrunnen for bestemmelsen er å sikre at investorer som ønsker å tegne seg i emisjonen skal kunne gjøre dette i tiltro til at de opplysninger som er gitt i tegningsgrunnlaget om stifterne og eventuelle andre aksjonærer, vil ha gyldighet en viss tid etter oppstart. De som skyter inn kapital på bakgrunn av tillit til de personer som har startet virksomheten, må kunne forvente en viss stabilitet på eiersiden. Et slikt krav sikrer dessuten at deler av de forutsetningene som lå til grunn for konsesjonsbehandlingen ikke endres kort tid etter at konsesjon er gitt.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 3-12 annet ledd bokstav c) om at Kongen helt eller delvis kan tilbakekalle, endre eller sette nye vilkår for en tillatelse dersom det skjer endringer i eierforhold. Dette vil bl.a. kunne være aktuelt dersom stifterne selger seg ut før fristen.

Når foretaket har offentliggjort årsregnskapet for første hele driftsår, legger kommisjonen til grunn at det vil være lettere for samtlige aksjonærer å vurdere foretakets virksomhet på fritt grunnlag.

Medlemmene Løining og Rikheim stiller spørsmål ved behovet for lovfesting av bindingstid. Hensynet til innskytere av kapital stiller seg neppe særlig annerledes for finansforetak sammenlignet med andre typer foretak. Det er adgang til å tilbakekalle konsesjon ved endringer i eierforhold i medhold av utkastet § 3-12 annet ledd bokstav c). Med en regel som foreslått vil det også kunne oppstå vanskelige saker i forhold til eierbegrensningsreglene ved konsolidering, fusjon eller oppkjøp mellom eiere.

Til § 3-12. Endring og tilbakekall

Paragrafen har bestemmelser om endring og tilbakekall av tillatelse.

Bestemmelsen i første ledd tilsvarer i det vesentlige spbl. § 3 åttende ledd, fbl. § 8 syvende ledd og fil. § 3-7 første ledd.

Etter annet ledd kan Kongen helt eller delvis tilbakekalle eller endre eller sette nye vilkår for en tillatelse dersom nærmere angitte forhold inntrer. Lignende bestemmelser finnes i forsvl. § 2-2, fil. § 3-7 annet ledd og fbl. § 8 åttende ledd. Med annet ledd bokstav c) om endringer i eierforhold er det, i tillegg til forhold som nevnt i § 3-11, også tenkt på situasjoner hvor nye eierforhold kan tilsi en fornyet vurdering av grunnlaget for den tillatelsen som er gitt. I § 5-22 er det foreslått en meldepliktsregel m.v. ved endringer i ledelsen.

Dersom tillatelsen tilbakekalles, skal foretakets virksomhet avvikles, jf. tredje ledd. Tilbakekalles bare deler av tillatelsen, vil det normalt være tilstrekkelig å avvikle den delen som tilbakekalles. Ved slikt delvis tilbakekall vil det kunne være aktuelt å sette nye vilkår for den virksomhet som skal drives videre. For nærmere om avvikling vises det til lovutkastet kapittel 9.

Driver foretak med hovedsete her i riket også virksomhet i fremmed stat, skal Kredittilsynet underrette tilsynsmyndighetene i vertsstaten, jf. fjerde ledd.

II. Utenlandske foretaks virksomhet i Norge

Til § 3-13. Markedsadgang for kredittinstitusjon og forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS

Paragrafen har bestemmelser om de tjenester som Norge etter EØS-avtalen er forpliktet til å la kredittinstitusjon og forsikringsselskap etablert i annen EØS-stat tilby her i riket uten særskilt tillatelse.

Etter første ledd første punktum kan kredittinstitusjon og forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS etablere og drive virksomhet gjennom filial, eller drive grensekryssende virksomhet, i Norge uten tillatelse etter loven, dersom foretaket har tillatelse til å drive virksomhet i hjemstaten og er undergitt tilsyn fra myndighetene der. Dette gjelder bare virksomhet som foretaket kan drive etter tillatelse i hjemstaten og som Norge etter EØS-avtalen er forpliktet til å anerkjenne, jf. annet punktum. Det innebærer f.eks. at en kredittinstitusjon som har adgang til å drive de tjenester som fremgår av vedlegget til annet bankdirektiv, kan tilby disse tjenestene i Norge uten ytterligere tillatelse fra norske myndigheter. Det er ikke krav om at tjenestene faktisk tilbys i hjemstaten for at de skal kunne tilbys i Norge. Det avgjørende er om foretaket formelt har tillatelse til å tilby slike tjenester i hjemstaten.

Kommisjonen har lagt til grunn at unntak fra konsesjonskravet bare gjelder virksomhet som Norge er forpliktet til å gi markedsadgang etter EØS-reglene om gjensidig anerkjennelse. Dersom en kredittinstitusjon eller et forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS har fått tillatelse i sin hjemstat til å drive en type virksomhet som ikke omfattes av reglene om gjensidig anerkjennelse, kreves det tillatelse etter finansforetaksloven for å drive slik virksomhet i Norge. Tilsvarende kreves det tillatelse etter finansforetaksloven for virksomhet som omfattes av gjensidig anerkjennelse, men hvor finansforetaket ikke har tillatelse i sin hjemstat for denne virksomheten.

Til § 3-14. Filial av kredittinstitusjon og forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS

Paragrafen har nærmere bestemmelser om etablering av filial her i riket av kredittinstitusjon og forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS. Gjeldende bestemmelser om etablering av filial av banker og andre kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat i EØS er gitt i forskrift 2. mai 1994 nr. 326, jf. fil. § 1-4 første ledd nr. 4. Bestemmelser om etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS er gitt i forskrift 22. september 1995 nr. 827, jf. forsvl. §§ 2-4 siste ledd, 12-6 siste ledd og 12-7 siste ledd.

Kommisjonens forslag til lovbestemmelser om filialetablering er basert på en samordning av hovedbestemmelsene i gjeldende forskrifter. I tillegg er flere av lovens bestemmelser gjort gjeldende for disse filialene, jf. § 3-18 første ledd. Det vil fortsatt kunne være behov for å regulere deler av filialenes virksomhet i forskrifts form, jf. § 3-18 fjerde ledd.

Etter første ledd kan filial av kredittinstitusjon og forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS som oppfyller vilkårene i § 3-13, begynne sin virksomhet her i riket to måneder etter at Kredittilsynet har mottatt nærmere angitte opplysninger fra tilsynsmyndighetene i foretakets hjemstat. Etter bokstav a) skal opplysningene inneholde en virksomhetsplan som angir hvilke type forretningsvirksomhet som er planlagt og opplysninger om filialens organisatoriske oppbygning. For filialer av banker og andre kredittinstitusjoner som skal drive virksomhet her i riket, må det bl.a. opplyses om hvilke av de typer av virksomhet angitt i vedlegget til Rdir. 89/646/EØF (annet bankdirektiv) som foretaket planlegger å drive. For filialer av forsikringsselskaper må det opplyses hvilke forsikringsklasser angitt i vedlegg til første skadeforsikringsdirektiv eller første livsforsikringsdirektiv som foretaket ønsker å drive. De opplysninger som skal gis etter bokstavene b) til f) tilsvarer i hovedsak de opplysninger som skal gis etter gjeldende forskrifter.

Til § 3-15. Grensekryssende virksomhet av kredittinstitusjon og forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS

Paragrafen har bestemmelser om grensekryssende virksomhet av kredittinstitusjon og forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS. Gjeldende bestemmelser om slik virksomhet er for forsikringsselskaper gitt i forskrift 22. september 1995 nr. 827 og for banker og andre kredittinstitusjoner i forskrift 7. juli 1994 nr. 717.

Etter første leddkan kredittinstitusjon og forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS som oppfyller vilkårene i § 3-13, utøve grensekryssende virksomhet her i riket når Kredittilsynet har mottatt opplysninger fra tilsynsmyndighetene i foretakets hjemstat om hvilke virksomheter som foretaket vil utøve i Norge. Flere av lovens bestemmelser er gjort gjeldende for slik virksomhet, jf. § 3-18 annet ledd. For kredittinstitusjoner må det angis hvilke virksomheter som nevnt i vedlegget til Rdir. 89/646/EØF (annet bankdirektiv) som skal utøves. For forsikringsselskaper må det opplyses hvilke forsikringsklasser angitt i vedlegg til første skadeforsikringsdirektiv eller første livsforsikringsdirektiv som foretaket ønsker å drive. For forsikringsselskaper er det i forskrift 22. september 1995 nr. 827 § 8 angitt hvilke opplysninger meldingen fra tilsynsmyndighetene i selskapets hjemstat minst skal inneholde. Kommisjonenfinner det naturlig at slike regler fortsatt reguleres i forskrifts form, jf. § 3-18 fjerde ledd.

Til § 3-16. Filial av andre utenlandske finansforetak

Ved lovendring 28. juni 1996 nr. 46, med ikrafttredelse 1. juli 1996, ble det adgang for filialer av bl.a. utenlandske kredittinstitusjoner med hovedsete i stat utenfor EØS til å søke om tillatelse til å etablere filial her i riket. Tidligere var det bare filialer av utenlandske forsikringsselskaper som kunne søke om etablering av filial her i riket, jf. forsvl. § 2-4 første ledd og kapittel 12. Det vises til spbl. § 3 fjerde, femte og sjette ledd, fbl. § 8 annet, tredje og fjerde ledd og fil. § 3-4.

Kommisjonen viser til Norges forpliktelser knyttet til GATS-avtalen og samarbeidet i OECD, og foreslår en videreføring av de nylig gjennomførte lovendringene. Det vises for øvrig til Ot.prp. nr. 45 (1995-96) Om lov om endringer i finanslovgivningens regler om etablering i Norge for finansielle tjenesteytere med hovedsete i stat utenfor EØS m.m.

Ved lovendringen i 1996 ble det ikke åpnet for at utenlandske finansforetak etablert utenfor EØS skulle ha adgang til å drive grensekryssende virksomhet her i riket. I vphl. § 7-8 første ledd annet punktum, som trådte i kraft 1. juli 1996, er det fastsatt at verdipapirforetak med hovedsete utenfor EØS:

«... kan i særlige tilfeller også gis tillatelse til å yte tjenester i Norge direkte fra forretningssted utenfor EØS.»

Det er m.a.o. åpnet for at slike verdipapirforetak i særlige tilfeller kan gis tillatelse til å drive grensekryssende virksomhet i Norge. I NOU 1995:1 Investeringsforetak kapittel 4.4.9 side 72 heter det om denne bestemmelsen:

«... Utvalget legger imidlertid til grunn at det som hovedregel ikke bør åpnes for såkalt grenseoverskridende virksomhet for foretak fra tredjeland, fordi man ikke fra norsk side lett vil kunne føre tilsyn med slik tjenesteyting. Foretak fra tredjestater driver alt i dag i noen grad fondsmeglervirksomhet mot det norske markedet. Det synes å være knyttet noe usikkerhet til i hvilke tilfeller slik virksomhet må anses som konsesjonspliktig etter verdipapirhandelloven. Utvalget antar at det vil utvikles en internasjonal praksis, både innen EØS-området og mellom EU og USA og Japan mht. den nærmere avgrensning av hva som anses som grenseoverskridende virksomhet. Av denne grunn ønsker utvalget å holde begge former for virksomhet åpen.»

I Ot.prp. nr. 15 (1995-96) Om lov om endringer i lov 14. juni 1985 nr. 61 om verdipapirhandel mv. side 36 heter det bl.a.:

«... En forutsetning både for etablering av filial og utøvelse av grenseoverskridende virksomhet må etter departementets syn være at foretaket har tillatelse til å yte tilsvarende investeringstjenester i hjemlandet og er underlagt et like tilfredsstillende tilsyn i hjemlandet som det som gjelder innen EØS-området. Det bør dessuten i disse tilfelle kunne stilles krav om at norske foretak har tilsvarende adgang til å yte virksomhet i den aktuelle staten, med mindre internasjonale forpliktelser anses til hinder for dette. Ved søknad om tillatelse til å drive grenseoverskridende virksomhet antar departementet at det i tillegg bør legges vekt på om Kredittilsynet har inngått samarbeidsavtale med tilsynsmyndighetene i foretakets hjemland.»

Kommisjonen viser til at spørsmålet om grensekryssende virksomhet for finansforetak generelt i forhold til tredjeland ikke er avklart internasjonalt, og at det derfor ikke er naturlig å fastsette regler om dette i selve loven. I den grad foretak fra tredjeland får adgang til å drive grensekryssende virksomhet i Norge med hjemmel i vphl. § 7-8, ville dette også kunne gjelde kredittinstitusjoner fra tredjeland som yter investeringstjenester. Med bakgrunn i ovennevnte legger kommisjonen til grunn at eventuelle regler om grensekryssende virksomhet fra stater utenfor EØS fastsettes med hjemmel i § 3-18 fjerde ledd.

Etter første ledd kan tillatelse til å etablere filial her i riket av andre utenlandske finansforetak enn de som omfattes av § 3-13, bare gis finansforetak som har tillatelse i sin hjemstat til å drive tilsvarende virksomhet og som er underlagt betryggende tilsyn der.

Før et utenlandsk finansforetak starter sin virksomhet i Norge gjennom filial, skal det være etablert et tilfredsstillende samarbeid om tilsyn mellom tilsynsmyndighetene i foretakets hjemstat og Kredittilsynet, jf. annet ledd.

Det forutsettes at søknadsprosedyre og tildeling av tillatelse i utgangspunktet skjer etter de samme reglene som for andre foretak. Det er fastsatt nærmere bestemmelser i § 3-18 tredje ledd om hvilke bestemmelser i finansforetaksloven som skal gjelde for slik virksomhet. I tillegg kan Kongen med hjemmel i § 3-18 fjerde ledd fastsette nærmere regler.

Til § 3-17. Utenlandsk representasjonskontor i Norge

Paragrafen bygger på tilsvarende bestemmelser i fbl. § 8 femte ledd og fil. § 3-4 fjerde ledd.

Begrepet representasjonskontor er definert i § 1-15.

Etter første ledd må utenlandsk finansforetaks representasjonskontor i Norge registreres hos Kredittilsynet før det kan starte virksomhet. Bestemmelsen skal sikre at norske tilsynsmyndigheter har oversikt over hvilke utenlandske finansforetak som har representasjonskontor i Norge. I tillegg sikrer bestemmelsen at foretak som tidligere har sendt melding om grensekryssende virksomhet må registrere seg hos Kredittilsynet før det oppretter representasjonskontor. På bakgrunn av denne informasjonen kan Kredittilsynet foreta stikkprøver av representasjonskontorenes virksomhet, herunder kontrollere at de bare driver virksomhet som nevnt i § 1-15. Dersom representasjonskontorene driver mer omfattende virksomhet, vil det kunne være aktuelt å kreve at de driver virksomheten gjennom filial.

Det legges til grunn at registreringen minimum må inneholde opplysninger om representasjonskontorets adresse og navnene til den eller de personer som skal lede kontoret. Nærmere regler kan etter behov fastsettes med hjemmel i § 3-18 fjerde ledd.

Til § 3-18. Nærmere regler om utenlandske finansforetak

I første til tredje ledd reguleres hvilke bestemmelser i loven som vil gjelde for utenlandske filialer som driver virksomhet i Norge og ved grensekryssende virksomhet. Kommisjonenkommer tilbake til hvilke virksomhetsregler som skal gjelde for slik virksomhet i utredning 5.

Etter fjerde ledd kan Kongen fastsette nærmere regler om virksomhet drevet av utenlandske finansforetak i Norge. Da loven i §§ 3-13 til 3-17 bare angir hovedbestemmelser for virksomheten til utenlandske finansforetak i Norge, antas det å være behov for å fastsette slike regler. I spesialmotivene til §§ 3-14 til 3-17 er det nevnt eksempler på regler som antas å kunne bli gitt med hjemmel i denne bestemmelsen.

Det fremgår av fjerde ledd at Kongen også kan fastsette regler om virksomhet drevet av foretak som ikke er kredittinstitusjon, men som eies av én eller flere kredittinstitusjoner. Hjemmelen er særlig tenkt brukt til å fastsette lignende regler som fastsatt i forskrift 2. mai 1994 nr. 326 om filial av banker og andre kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat i EØS m.m. § 1, jf. annet bankdirektiv art. 18. Kommmisjonen har ikke funnet det hensiktsmessig å ta disse reglene inn i loven.

III. Norske foretaks virksomhet i utlandet

Til § 3-19. Norsk kredittinstitusjon og forsikringsselskaps etablering av filial i annen stat i EØS

Gjeldende regler om norske forsikringsselskaper og kredittinstitusjoner som ønsker å etablere filial i annen stat i EØS er gitt i fil. § 2a-3 fjerde ledd, forskrift 11. oktober 1995 nr. 854 om norske forsikringsselskapers forsikringstjenesteytelser og etablering av filial i annen stat i EØS og forskrift 28. juni 1996 nr. 678 om norske kredittinstitusjoners virksomhet i annen stat i EØS.

Både etter forskriften for forsikringsselskaper § 3 og forskriften for kredittinstitusjoner § 3 kreves det tillatelse fra Kredittilsynet for å etablere filial i annen stat i EØS.

Kommisjonen har vurdert om det er nødvendig å opprettholde kravet om særskilt tillatelse eller om det er tilstrekkelig med en regel om meldeplikt. I flere andre land som det er naturlig å sammenligne med, bl.a. Danmark, Finland og Island kreves det bare meldeplikt for forsikringsselskaper og kredittinstitusjoner som ønsker å etablere filial i annen stat i EØS. I Sverige er det konsesjonsplikt for banker og meldeplikt for forsikringsselskaper. Kommisjonenhar ikke funnet grunn til å opprettholde kravet til konsesjon, og foreslår en meldepliktsregel.

Etter første ledd skal norsk kredittinstitusjon og forsikringsselskap som ønsker å etablere filial i annen stat i EØS, gi Kredittilsynet melding med nærmere spesifiserte opplysninger. De opplysningene som skal gis etter bokstav a) til d) tilsvarer i hovedsak de opplysninger som skal gis etter gjeldende forskrifter § 3. Enhver endring i de forhold som det er gitt opplysninger om etter første ledd, skal meldes til Kredittilsynet og vertsstatens tilsynsmyndigheter senest én måned før endringene foretas. Det samme gjelder endringer i filialens innskuddsgarantiordning, jf. fjerde ledd.

Avslår Kredittilsynet å gi melding til tilsynsmyndighetene i vertsstaten, skal foretaket underrettes uten ugrunnet opphold, jf. annet ledd annet punktum. Det legges til grunn at foretaket kan påklage Kredittilsynets vedtak på vanlig måte etter forvaltningslovens regler.

Tredje leddinneholder nærmere regler om hvilke ytterligere opplysninger Kredittilsynet skal oversende vertsstatens tilsynsmyndigheter.

Kommisjonen legger til grunn at ytterligere regler om norske finansforetaks virksomhet fra filial i annen stat i EØS kan fastsettes med hjemmel i § 3-22.

Til § 3-20. Norsk kredittinstitusjon og forsikringsselskaps grensekryssende virksomhet i annen stat i EØS

Gjeldende regler om norske foretaks grensekryssende virksomhet i annen stat i EØS er gitt i forskrift 11. oktober 1995 nr. 854 for forsikringsselskaper og 28. juni 1996 nr. 678 for kredittinstitusjoner.

Etter gjeldende regler er det meldeplikt for norske kredittinstitusjoner og forsikringsselskaper som ønsker å tilby grensekryssende tjenester i annen stat i EØS. Kommisjonen foreslår en videreføring av denne bestemmelsen.

Forskriften for forsikringsselskaper har noe mer detaljerte regler for hvilke opplysninger som skal legges frem for Kredittilsynet enn det som gjelder for kredittinstitusjoner. Nærmere regler om plikt til å legge frem særlige opplysninger kan fastsettes med hjemmel i § 3-22.

Til § 3-21. Andre utenlandsengasjementer

Etter fil. § 2a-3 fjerde ledd kan en norsk finansinstitusjon ikke etablere datterselskap eller filial i utlandet uten tillatelse gitt av Kongen. Erverv av mer enn 10 prosent av eierandelene i utenlandsk finansinstitusjon krever også tillatelse av Kongen.

Norsk finansforetak kan ikke uten tillatelse etter kapittel 3 etablere filial i annen stat enn nevnt i § 3-19, jf. første ledd bokstav a). Bestemmelsen skal forstås slik at norsk finansforetak som ikke er kredittinstitusjon eller forsikringsselskap må ha tillatelse for å kunne etablere filial i annen stat. Videre må norsk finansforetak som er kredittinstusjon eller forsikringsselskap ha tillatelse for å kunne etablere filial i stat utenfor EØS.

Norsk finansforetak kan ikke uten tillatelse etter kapittel 3 etablere eller på annen måte erverve datterselskap i fremmed stat, jf. bokstav b). Som etter alminnelig aksjelovgivning omfatter datterselskap også datterdatterselskap.

Erverv og avhendelse av eierandeler som nevnt i annet ledd annet punktum skal meldes til Kredittilsynet, jf . annet ledd tredje punktum. Det legges til grunn at slik rapportering skjer umiddelbart etter at ervervet eller avhendelsen er gjennomført.

Til § 3-22. Nærmere regler om norske finansforetaks virksomhet i utlandet

Etter første ledd kan Kongen fastsette nærmere regler om norske finansforetaks virksomhet i utlandet. Da loven bare angir hovedbestemmelser for norske finansforetaks virksomhet i utlandet, antas det å være behov for å fastsette slike regler.

Det fremgår av første ledd at Kongen også kan fastsette regler om virksomhet drevet av foretak som ikke er kredittinstitusjon, men som eies av én eller flere kredittinstitusjoner. Hjemmelen er særlig tenkt brukt til å fastsette lignende regler som fastsatt i forskrift 28. juni 1996 nr. 678 om norske kredittinstitusjoners virksomhet i annen stat i EØS §§ 1 og 7, jf. Rdir. 89/646/EØF (annet bankdirektiv) art. 18. Kommmisjonen har ikke funnet det hensiktsmessig å ta disse reglene inn i loven.

4 Foretaksform. Stiftelse m.v.

Kapitlet har bestemmelser om organisering m.v. av bank, forsikringsselskap og andre finansforetak. Kommisjonen vil foreslå nærmere bestemmelser om organisering av pensjonskasser, finansmeglerforetak, finansagenter og finansrådgivere i utredning 5.

I overgangsreglene til ny aksjelov § 21-2 nr. 23 og allmennaksjelov § 21-2 nr. 20 er det fastsatt at reglene om stiftelse i kapittel 2 i lov 4. juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper skal gjelde frem til 1. januar 1999 for forretningsbanker. I Ot.prp. nr. 23 (1996-97) Om lov om aksjeselskaper (aksjeloven) og lov om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) side 185 heter det om forslaget til overgangsregel:

«Bakgrunnen er forretningsbankloven § 4, som bestemmer at en forretningsbank skal stiftes ved at tegningsinnbydelse legges ut til offentlig tegning. I kapittel 4 går departementet inn for å sløyfe aksjelovens regler om suksessivstiftelse. Siden forretningsbankloven bygger på reglene i aksjeloven, må man som følge av forslaget enten oppheve særregelen i forretningsbankloven eller foreslå egne stiftelsesregler i denne loven. Banklovgivningen er for tiden under revisjon, og departementet mener at man bør avvente oppfølgingen av Banklovkommisjonens arbeid før man tar stilling til spørsmålet. I stedet for å foreslå nye regler om stiftelse av forretningsbanker, foreslår departementet derfor at stiftelsesreglene i nåværende aksjelov opprettholdes inntil videre.»

Begrunnelsen for å oppheve adgangen til suksessivstiftelse for aksjeselskaper er hovedsakelig at denne adgangen sjelden blir brukt i praksis, og at i de tilfeller hvor stifterne ønsker å henvende seg til allmennheten så blir dette gjort ved en etterfølgende kapitalforhøyelse. Dette innebærer at begrepet «stifter» i aksjelovgivningen får et nytt innhold. I dag er stifter den eller de som undertegner stiftelsesdokumentet. Stifteren har en uavhengig status i forhold til de som tegner aksjer i selskapet. Etter dagens regler kan man være stifter av et aksjeselskap uten at man deretter blir aksjeeier i selskapet. Den som blir aksjeeier senere ved f.eks. kapitalforhøyelse eller ved kjøp av aksjer i annenhåndsmarkedet, er ikke stifter. Etter forslaget til ny aksjelovgivning er stifter den som deltar i stiftelsen ved å tegne aksjer i selskapet.

Kommisjonen har vurdert om det også for finansinstitusjoner/finansforetak er hensiktsmessig å oppheve adgangen til suksessivstiftelse. Etablering av et finansforetak skiller seg fra etablering av et vanlig aksjeselskap eller allmennaksjeselskap bl.a. ved at det stilles krav om særskilt konsesjon før slik virksomhet kan starte opp. For øvrig kan ikke kommisjonen se at stiftelsesprosessen avviker fra ordinære aksjeselskaper på vesentlige punkter. Det foreslås derfor at stiftelsesprosedyren for finansforetak følger bestemmelsene i den nye aksjelovgivningen. Kommisjonen foreslår imidlertid særlige krav som må tilfredsstilles for at det skal kunne gis konsesjon. Det vises til reglene i § 3-8 første ledd bokstav b) om tegning av aksjekapital og § 3-10 om igangsetting av virksomhet. I § 3-11 er det foreslått regler om bindingstid for stiftere eller andre som i tegningsgrunnlaget ved nystiftelse av finansforetak har opplyst at de skal tegne et visst antall aksjer eller grunnfondsbevis. Aksjene eller grunnfondsbevisene kan ikke avhendes før foretaket har offentliggjort årsregnskapet for første hele driftsår. Bakgrunnen for bestemmelsen er bl.a. å sikre at de forutsetninger som lå til grunn for konsesjonsbehandlingen når det gjelder de formelle stifterne og andre som ervervet aksjer eller grunnfondsbevis i tilknytning til stiftelsen, ikke endres kort tid etter at konsesjon er gitt.

Etter fbl. § 4 første ledd skal en forretningsbank stiftes av minst 10 personer og etter spbl. § 2 skal en sparebank stiftes av minst 20 personer. Kommisjonen foreslår ingen videreføring av reglene om krav til minste antall tegnere. Gjeldende eierbegrensningsregel om at ingen kan ha mer enn 10 prosent eierandel i en finansintitusjon/et finansforetak foreslås i hovedsak videreført, jf. § 6-1. Dette anses som en mer hensiktsmessig regel for å sikre spredning av eierinteresser i finansforetak.

Kommisjonens forslag til bestemmelser om etablering og organisering av finansforetak, er ikke til hinder for at f.eks. et kredittforetak omdannes til bank. Slik omdanning forutsetter at generalforsamlingen vedtar en vedtektsendring som godkjennes av Kongen. Finansforetak kan også omdannes etter bestemmelsene i lovutkastet kapittel 8. Et finansforetak kan også etableres ved sammenslåing eller deling av finansforetak, jf. § 6-20.

Til § 4-1. Bank

Forretningsbanker skal etter gjeldende lovgivning stiftes som aksjeselskap, jf. fbl. § 3 første ledd. Etter den nylig vedtatte aksjelovgivningen, som ennå ikke har trådt i kraft, kan en bank også organiseres som allmennaksjeselskap.

Lov om selveiende banker ble vedtatt 26. mai 1978 og opphevet ved lov 26. mars 1982 nr. 3. Adgangen til å stifte en forretningsbank som selveiende bank ble ikke brukt i den perioden det var adgang til det. Behovet for en særlov om selveiende forretningsbanker antas ikke å være til stede med kommisjonens forslag om å likestille aksjeselskapsformen og stiftelsesformen.

Kommisjonens forslag skiller ikke mellom de nåværende betegnelsene forretningsbank og sparebank. Etter første ledd skal en bank organiseres som allmennaksjeselskap eller selveiende bank. Dette innebærer at stifterne av en bank som etter gjeldende terminologi er å anse som forretningsbank, kan velge om den skal organiseres som allmennaksjeselskap eller selveiende bank.

Sparebankloven inneholder regelsett for en bestemt gruppe av selveiende kredittinstitusjoner. Etter spbl. § 1 kan sparebanker bare organiseres som selveiende institusjon. Kommisjonensforslag er ikke til hinder for at en bank stiftes som sparebank, slik denne betegnelsen forstås i dag. Sparebank som særskilt begrep er imidlertid ikke brukt i loven. Bestemmelsen i § 4-7 annet ledd om firma er imidlertid ikke til hinder for at betegnelsen sparebank brukes. Det forutsettes at navnet er fastsatt i vedtektene og registrert i Foretaksregisteret. Når det gjelder omdannelse av sparebanker vises det til bestemmelsene i lovutkastet kapittel 8.

Etter annet ledd kan bank som skal være datterselskap i finanskonsern organiseres som aksjeselskap. Bakgrunnen for bestemmelsen er bl.a. at det for denne type banker ikke vil være det samme behovet for å hente inn kapital fra allmennheten.

Til § 4-2. Forsikringsselskap

Forsvl. § 3-1 første ledd fastsetter at et forsikringsselskap skal organiseres som aksjeselskap eller gjensidig selskap. I forsvl. kapittel 4 er det gitt særlige regler for gjensidige forsikringsselskaper. Etter den nylig vedtatte aksjelovgivningen kan et forsikringsselskap også organiseres som allmennaksjeselskap.

I første ledder det bestemt at forsikringsselskap skal organiseres som allmennaksjeselskap eller selveiende (gjensidig) forsikringsselskap.

Forsikringsselskap som skal være datterselskap i finanskonsern kan organiseres som aksjeselskap, jf. annet ledd første punktum. Begrunnelsen er den samme som for bank som skal være datterselskap i finanskonsern, jf. § 4-1 annet ledd. Tilsvarende gjelder for forsikringsselskap som etter sine vedtekter bare kan overta direkte forsikringer for foretak i det konsern som forsikringsselskapet skal inngå i, eller gjenforsikring av forsikringer for foretak i samme konsern, jf. annet punktum. Etter § 1-10 første ledd bokstav d) kan Kongen helt eller delvis gjøre unntak fra lovens bestemmelser for slike forsikringsselskap.

Kommisjonen foreslår enkelte særregler for stiftelse av gjensidige forsikringsselskaper i § 4-6. For øvrig legges det til grunn at de skal følge finansforetakslovens generelle bestemmelser.

Til § 4-3. Andre finansforetak

Etter fil. § 3-2 første ledd kan finansieringsforetak organiseres som aksjeselskap, selveiende institusjon (stiftelse) eller forening av låntakerne (kredittforening, hypotekforening). Kongen kan samtykke i at et finansieringsforetak organiseres på annen måte. Etter den nylig vedtatte aksjelovgivningen kan et finansieringsforetak også organiseres som allmennaksjeselskap

De fleste finansieringsselskapene er i dag organisert som aksjeselskap. Blant kredittforetakene brukes både aksjeselskapsformen og foreningsformen. I Ot.prp. nr. 36 (1975-76) om lov om finansieringsvirksomhet uttalte departementet på side 8 at:

«Det vil i dag neppe være aktuelt å etablere nye kredittinstitusjoner i form av foreninger av låntakere».

Kommisjonen mener at det heller ikke i dag er særlig aktuelt å etablere nye kredittforeninger. Det legges til grunn at adgangen til å opprette finansforetak som selveiende (gjensidig) institusjon, i det vesentlige ivaretar de behov som foreningsformen har dekket. Kommisjonen viser for øvrig til at det ikke er noe i veien for at en forening starter et finansforetak organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, forutsatt at foreningen får dispensasjon fra eierbegrensningsreglene. På denne bakgrunn foreslås det at adgangen til å opprette kredittforeninger utgår, men at eksisterende kredittforeninger kan videreføres. Det vil m.a.o. ikke være noen plikt til omdanning for slike foreninger.

Etter første leddskal andre finansforetak enn bank og forsikringsselskap organiseres som aksjeselskap, allmennaksjeselskap eller selveiende (gjensidig) institusjon. Med «andre finansforetak» menes her kredittforetak, finansieringsselskap, pensjonskasse og holdingselskap som er morselskap i finanskonsern eller delkonsern, jf. § 1-2.

For finansforetak organisert som allmennaksjeselskap vil allmennaksjeloven gjelde og for finansforetak organisert som aksjeselskap vil aksjeloven gjelde, når annet ikke følger av bestemmelser i loven, jf. § 1-5 første ledd. For finansforetak organisert på annen måte enn som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, gjelder bestemmelsene i aksjeloven med unntak av kapitlene 4, 10 og 20 tilsvarende så langt de passer, når annet ikke følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, jf. § 1-5 annet ledd. For finansforetak organisert som selveiende institusjon er det i § 1-5 tredje ledd fastsatt at stiftelsesloven ikke gjelder.

I tillatelse etter § 3-7 kan det stilles krav til foretaksform, jf. annet ledd. I enkelte tilfeller vil virksomheten til finansforetak kunne være av en slik karakter, risiko og omfang at konsesjonsmyndighetene ønsker å stille krav til foretaksform.

Kommisjonen har vurdert om Kongen skulle gis hjemmel til å godkjenne andre organisasjonsformer enn de foreslåtte. Ved vurderingen har kommisjonenlagt stor vekt på at finansforetaks virksomhet er av en slik karakter, bl.a. med store forpliktelser, at det er viktig å ha klare regler for hvordan slik virksomhet skal organiseres. Kommisjonen har derfor ikke foreslått noen generell hjemmel til å godkjenne andre organisasjonsformer.

Til § 4-4. Stiftelsesdokument

Krav til innholdet i stiftelsesdokumentet vil variere noe med type finansforetak. Kommisjonen foreslår at stiftelsesdokumentet for et finansforetak, uansett foretaksform, skal utformes i samsvar med aksjelovgivningens bestemmelser med mindre annet er fastsatt i eller i medhold av lov eller i forskrift fastsatt av Kongen, jf. første ledd.

Regler om stiftelse av aksjeselskap er gitt i den nye aksjeloven § 2-1. Det er fastsatt minstekrav til stiftelsesdokumentet i lovens §§ 2-2 og 2-3. For allmennaksjeselskaper er det fastsatt regler om stiftelsesdokumentet i allmennaksjeloven §§ 2-1 til 2-3. For nærmere om de enkelte punktene i bestemmelsene vises det til spesialmotivene i Ot.prp. nr. 23 (1996-97).

I § 4-6 første ledd er det foreslått at det skal gis enkelte tilleggsopplysninger ved stiftelse av et gjensidig forsikringsselskap.

Etter forsvl. § 4-4 annet ledd kan bestemmelser som ikke er angitt i stiftelsesdokumentet til et gjensidig forsikringsselskap ikke gjøres gjeldende mot selskapet. Lignende bestemmelser er fastsatt både i aksjeloven og allmennaksjeloven § 2-4 tredje ledd, hvoretter en avtale eller bestemmelse som ikke er tatt inn i stiftelsesdokumentet ikke kan gjøres gjeldende mot selskapet. Kommisjonen har derfor ikke funnet behov for å gjenta regelen i finansforetaksloven.

Det følger av de nye aksjelovene § 2-3 annet ledd at departementet skal utarbeide standardformularer for stiftelsesdokumenter. Etter kommisjonens forslag kan det med hjemmel i lov eller i forskrift fastsatt av Kongen fastsettes andre regler enn de som gjelder etter aksjelovgivningen. Det antas å kunne være behov for å fastsette særskilte krav til stiftelsesdokumentet for enkelte typer av finansforetak eller for finansforetak som gruppe.

Til § 4-5. Vedtekter

Etter første ledd første punktum skal et finansforetak ha vedtekter. I aksjeloven § 2-2 og allmennaksjeloven § 2-2 er det fastsatt minstekrav til vedtektene. Bestemmelsene i allmennaksjeloven vil gjelde for finansforetak organisert som allmennaksjeselskap. For øvrige finansforetak vil aksjelovens bestemmelser gjelde, jf. § 1-5. Kommisjonen foreslår at vedtektene til et finansforetak i tillegg skal inneholde enkelte andre opplysninger. Vedtektene skal uansett foretaksform inneholde opplysninger om foretakets organer, herunder valgordninger, sammensetning, myndighet og oppgaver, jf. annet punktum. Det vises til lovutkastet kapittel 5 om foretakets organer med motiver. I § 4-6 annet ledd er det foreslått at vedtektene i et gjensidig forsikringsselskap skal inneholde enkelte tilleggsopplysninger.

Bestemmelsene i annet ledd bygger på bestemmelsene i forsvl. § 3-2 annet ledd. Bestemmelsen i første punktum er gjort generell for alle finansforetak, mens bestemmelsen i annet punktum bare gjelder livsforsikringsselskaper.

Dersom foretaket kan gi utbytte på innskutt kapital, skal vedtektene inneholde regler for fastsettelse av utbytte, jf. annet ledd første punktum. Nærmere bestemmelser om utbytte og konsernbidrag er gitt i §§ 6-8, 6-12 og 7-13. Etter annet punktum skal vedtektene i et livsforsikringsselskap inneholde regler om adgang til å tilbakeholde overskuddsmidler i selskapet. Overskuddsmidler er midler som verken tilhører forsikringstakerne eller de forsikrede.

Etter tredje ledd første punktum skal Kongen godkjenne vedtektene og kan gi nærmere regler om innhold og godkjenning. Vedtektsendringer skal godkjennes av Kongen med mindre annet er fastsatt i forskrift, jf. annet punktum. Kommisjonen legger til grunn at godkjenning av vedtektsendringer, som i dag, kan delegeres til Kredittilsynet. Beslutning om å endre vedtektene treffes av generalforsamlingen, hvis ikke noe annet er fastsatt i lov, jf. aksjeloven § 5-18 og allmennaksjeloven § 5-18.

Til § 4-6. Særlige regler om gjensidig forsikringsselskap

Paragrafens bestemmelser om stiftelse av gjensidig forsikringsselskap bygger på bestemmelsene i forsvl. §§ 4-3 og 4-4.

I første og annet ledd er det gitt bestemmelser om opplysninger ved stiftelse av et gjensidig forsikringsselskap som skal gis i tillegg til det som følger av bestemmelsene i §§ 4-4 og 4-5.

Etter første ledd bokstav a) skal det antall forsikringer og den samlede forsikringssum som skal være tegnet for at selskapet skal kunne starte virksomhet angis. Dette tilsvarer bestemmelsen i forsvl. § 4-3 første ledd nr. 3. Etter bokstav b) skal forpliktelser til å foreta ytterligere innbetalinger til grunnfondet angis. Dette bygger på forsvl. § 4-4 første ledd nr. 4. Med grunnfond menes her det samme som garantifond, jf. forsvl. §§ 4-2 og 4-4 første ledd nr. 4.

Bestemmelsene i annet ledd bygger på tilsvarende regler i forsvl. § 4-3 første ledd nr. 2, 4, 5 og 6.

Før et gjensidig forsikringsselskap er registrert, løper ikke selskapets forsikringsansvar, og premie kan ikke innkreves, jf. tredje ledd. Dette tilsvarer bestemmelsen i forsvl. § 4-5 første ledd annet punktum. Nærmere regler om igangsetting av virksomhet, herunder om registrering i Foretaksregisteret, er foreslått i § 3-10.

Til § 4-7. Firma

Etter første ledd skal et finansforetaks foretaksform fremgå av foretakets firma. Selv om det materielle innholdet i bestemmelsen fremgår av firmaloven § 2-2, har kommisjonen funnet det hensiktsmessig å gjenta bestemmelsen her.

Bestemmelsene i annet og tredje ledd om firma bygger på fbl. §§ 2 og 8 annet ledd, spbl. §§ 1 tredje ledd og 3 fjerde ledd samt fil. § 1-4 første ledd nr. 4.

Etter annet ledd første punktum skal banker bruke ordet «bank» med eller uten tillegg i sitt firma (navn). Finansforetak som har konsesjon som bank etter bestemmelsene i kapittel 3, plikter å bruke ordet «bank» i sitt firma. Bankene har en viss enerett til å bruke ordet «bank» i sitt firma. Etter annet punktum kan andre finansforetak ikke bruke ordet «bank» i sitt firma eller ved omtale og annen markedsføring av sin virksomhet. Denne eneretten gjelder imidlertid bare i forhold til andre finansforetak. Det er m.a.o. ikke noe i veien for at foretak, institusjoner og andre som ikke har konsesjon som finansforetak, bruker ordet «bank» i sitt firma m.v. Vanligvis vil ordet «bank» da være en del av et navn som indikerer hvilken type virksomhet som foretaket driver. Som eksempler kan nevnes Blodbanken og Idébanken. Ved vurdering av om et foretak skal ha adgang til å bruke ordet «bank», vil foretakets virksomhet være et sentralt moment. Dersom virksomheten har visse likhetstrekk med de tjenester som omfattes av bestemmelsene i finansforetaksloven, men foretaket likevel ikke trenger konsesjon etter loven, er ordlyden formelt ikke til hinder for at foretaket bruker «bank» i sitt firma. Bankers enerett i forhold til andre finansforetak til å bruke ordet bank, er ikke til hinder for at ordet «bank» brukes på et selskap som, i tillegg til ordinær bankvirksomhet, også tilbyr andre finansielle tjenester. Etter tredje punktum kan utenlandsk kredittinstitusjon som har adgang til å drive virksomhet i Norge benytte ordet «bank» dersom den har adgang til å gjøre dette i den stat den er etablert. Slike institusjoner har altså en rett, men ingen plikt til å bruke ordet «bank». Bestemmelsen bygger på fil. § 1-4 nr. 4, fbl. § 8 annet ledd og spbl. § 3 fjerde ledd. Bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven omfatter bare kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat i EØS, mens bestemmelsene i banklovene omfatter kredittinstitusjoner med hovedsete i stat utenfor EØS. Kommisjonen har ikke funnet grunn til å skille mellom kredittinstitusjoner som er etablert i eller utenfor EØS-området, og foreslår derfor at bestemmelsen skal gjelde enhver utenlandsk kredittinstitusjon.

Medlemmene Bjarkøy, Breck og Stalheim foreslår at ordet «sparebank» skal være beskyttet også i den nye loven. Sparebankbegrepet har en positiv egenverdi knyttet til visse grunnleggende fellestrekk for denne bankgruppen som har bidratt til å gi sparebankene en egen identitet. Sparebanker har en særpreget organisasjonsform ved at hele eller en betydelig del av egenkapitalen ikke har noen egentlig eier. De har alltid lagt stor vekt på nærhet til kunden og lokal forankring. De har sin hovedtilknytning til bestemte regioner av landet, med en virksomhet som har klart tyngdepunkt i personkundemarkedet og små- og mellomstore bedrifter.

Kommisjonens flertall har ikke sluttet seg til forslaget om å beskytte ordet «sparebank» på en slik måte. Flertallet har lagt avgjørende vekt på at flere av de større sparebankene i dag driver en virksomhet som har større likhetstrekk med virksomheten til ordinære forretningsbanker enn det som opprinnelig kjennetegnet virksomheten til sparebanker. Ordet «sparebank» sier derfor lite om den virksomheten som foretaket driver. Det synes etter flertallets mening derfor å være liten grunn til å beskytte sparebankbegrepet. Det vises også til at kredittinstitusjoner med hovedsete i annen stat som har rett til å drive virksomhet her i riket, kan bruke ordet «bank» eller «sparebank» e.l. i sitt navn dersom den har adgang til det i sin hjemstat. Det er ikke stilt opp særskilte krav til organisasjonsform e.l. i den forbindelse. Med bakgrunn i ovennevnte mener flertallet at det bør være opp til den enkelte bank å vurdere om de ønsker å kalle seg sparebank eller ikke. Flertallet viser for øvrig til at sparebanker som omdannes til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap etter reglene i kapittel 8, fortsatt kan ha ordet «sparebank» i sitt firma (navn), jf. § 8-5 fjerde ledd.

Bestemmelsen i tredje ledd om bruk av ordet «forsikring» bygger på bestemmelsene i forsvl. § 3-4. Kommisjonen legger til grunn at det i utgangspunktet bare er forsikringsselskap og forsikringsmeglerforetak som plikter å bruke ordet «forsikring» eller andre betegnelser med samme betydningsinnhold i sitt firma (navn), jf. tredje ledd første punktum. Denne plikten kombineres i utgangspunktet med en enerett til å bruke slike betegnelser. Etter annet punktum kan andre ikke bruke slike betegnelser i sitt firma eller ved omtale og annen markedsføring av sin virksomhet uten samtykke av Kongen. Denne begrensningen går lenger enn det som foreslås for banker. For banker kan andre enn finansforetak bruke bankbetegnelsen, mens forslaget for forsikring omfatter andre enn forsikringsselskap og forsikringsmeglerforetak. Kommisjonens forslag innebærer en klargjøring av at betegnelsen «forsikring» og andre betegnelser med samme betydningsinnhold er beskyttet. Kommisjonen mener at det, for å hindre utglidning, bør føres en streng praksis for når Kongen kan gi særskilt samtykke til å bruke ordet «forsikring» o.l.

5 Foretakets organer

Kapitlet har seks deler. I del I er det foreslått bestemmelser om generalforsamling, herunder bestemmelser om sammensetning og stemmerettsregler. I del II er det foreslått bestemmelser om ledelsen av foretaket, herunder bestemmelser om styre og daglig leder. I del III foreslås det bestemmelser om foretaksforsamling. I del IV er det foreslått bestemmelser om kontroll, herunder bl.a. bestemmelser om internkontroll, revisor og tilsynsutvalg. I del V er det foreslått bestemmelser om tillitsvalgte og ledende ansatte m.v., herunder bestemmelser om verv eller stilling i annet finansforetak eller annen næringsvirksomhet, om taushetsplikt m.v. I del VI er det foreslått bestemmelser om endringer i ledelsen.

I. Generalforsamlingen

Til § 5-1. Øverste myndighet

Etter gjeldende rett er øverste organ forstanderskapet i sparebanker (jf. spbl. § 7), generalforsamling i forretningsbanker og forsikringsselskaper (jf. fbl. § 3 og forsvl. 5-8), og for finansieringsforetak representantskap eller generalforsamling avhengig av organisasjonsform (jf. fil. § 3-10).

I første ledd fastslås det at generalforsamlingen er finansforetakets øverste myndighet.

Gjennom generalforsamlingen utøver eierne den øverste myndighet i selskapet. Generalforsamlingens oppgaver etter aksjelovgivningen er blant annet å fastsette vedtekter samt godkjenne årsregnskapet og årsberetningen. Det vises for øvrig til aksjelovgivningens regler om generalforsamling. I tillegg til de oppgaver som følger av aksjelovgivningen foreslår kommisjonen at generalforsamlingen i finansforetak skal velge styrets medlemmer, med unntak av de medlemmer som de ansatte eventuelt velger (jf. § 5-4 annet til fjerde ledd). Dersom finansforetaket har foretaksforsamling skal styrets medlemmer og styrets leder velges av dette organet (jf. § 5-12). Generalforsamlingen skal velge revisor (jf. § 5-14 første ledd). Generalforsamlingen kan oppnevne et tilsynsutvalg til å føre tilsyn med at styret og den daglige ledelse organiserer og driver virksomheten på en forsvarlig måte i overensstemmelse med bl.a. bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, i vedtekter og i retningslinjer fastsatt av foretakets styrende organer (jf. § 5-16 første ledd). Vedtak om sammenslåing og deling av finansforetak, herunder avhendelse av en vesentlig del av et finansforetaks aktiva, treffes av generalforsamlingen (jf. § 6-20). Tilsvarende skal vedtak om å oppløse og avvikle et finansforetak treffes av generalforsamlingen (jf. § 9-1 første ledd). Skal et finansforetak avvikle virksomheten etter § 9-1, velger generalforsamlingen et avviklingsstyre som trer i stedet for foretakets styre og daglig leder (jf. § 9-2 første ledd).

Etter annet ledd kan det for finansforetak som ikke er organisert etter aksjelovgivningen, fastsettes annet navn enn generalforsamling i vedtektene. Dette vil bl.a. kunne være aktuelt for sparebanker, hvor øverste myndighet i dag kalles forstanderskap.

Medlemmet Breck har følgende særmerknad til § 5-1: Lovforslagets § 5-1 første ledd bruker generalforsamlingen som fellesbetegnelse på alle finansforetaks øverste organ. Selskapsrettslig og generelt sett er dette et innarbeidet begrep for i første rekke selskaper organisert som aksjeselskap. Dette er ikke en like naturlig betegnelse for selveiende institusjoner som sparebanker, og er klart i strid med naturlig uttrykksmåte for disse. Foruten sakens mer prinsipielle side, kan det ikke ses bort fra at denne begrepsbruk kan gi grunnlag for misforståelser ved den praktiske håndtering. Selv om det nok av stilistiske/lovtekniske årsaker har visse grunner for seg å ha felles terminologi for finansforetakenes øverste organ slik lovutkastet er bygget opp, og som det er stor grad av enighet om, har forholdet derfor frembudt betydelig tvil fra dette medlems side. Etter mitt syn bør det av nevnte grunner som et minimum gjennom paragrafens annet ledd eksplisitt fremgå at banker som ikke er organisert etter aksjelovgivningen, skal betegne sitt øverste organ som forstanderskap eller representantskap. Etter at betegnelsen representantskap nå opphører for forretningsbankene og ellers etter den nye aksjelovgivningen, vil jeg således foreslå at dette begrep forbeholdes som betegnelse for sparebankenes øverste organ som et alternativ til forstanderskap. Representantskapsbegrepet er i økende grad tatt i bruk i de senere år i sparebanksammenheng istedenfor forstanderskap.

Til § 5-2. Finansforetak som ikke er organisert etter aksjelovgivningen

Etter første ledd første punktum skal generalforsamling i finansforetak som ikke er organisert etter aksjelovgivningen sammensettes, og medlemmene velges, etter nærmere bestemmelser i vedtektene.

Etter spbl. § 8 annet ledd skal en fjerdedel av forstanderskapets medlemmer og varamedlemmer velges av og blant de ansatte. I særlige tilfeller kan Kongen gjøre unntak fra denne bestemmelsen, jf. spbl. § 8 fjerde ledd. Det er gitt nærmere regler om de ansattes rett til representasjon i sparebankenes og forretningsbankenes styrende organer i forskrift 23. desember 1977 nr. 9386.

Etter gjeldende regler kan ansatte i sparebanker velges som medlem av forstanderskapet både som representant for de ansatte, innskyterne, grunnfondsbeviseierne og kommunestyret (kommunestyrene, fylkestinget), jf. alminnelige motiver kapittel 3.3. Kommisjonen har drøftet om de ansatte fortsatt skal kunne velges som representant for innskyterne og grunnfondsbeviseierne m.v. Bakgrunnen er den høye samlede representasjon som ansatte i et finansforetak vil kunne få i generalforsamlingen dersom representantene for innskyterne og grunnfondsbeviseierne m.v. er ansatt i foretaket. Disse representantene kommer jo i tillegg til de representanter som formelt skal representere de ansatte. Spørsmålet må ses i lys av at det ofte er en svært lav oppmøteprosent av bl.a. innskytere, noe som de ansatte vil kunne dra nytte av hvis de ønsker. Etter en samlet vurdering har kommisjonen ikke funnet det riktig å begrense de ansattes mulighet til å bli valgt som medlem av generalforsamlingen som representant for innskyterne eller grunnfondsbeviseierne m.v. I stedet foreslås det en bestemmelse om at minst tre fjerdedeler av medlemmene skal være personer som ikke er ansatt i foretaket, jf. annet punktum.

I tredje punktum gis det visse retningslinjer for hvordan generalforsamlingen skal sammensettes. Det skal legges vekt på at de valgte medlemmer til sammen avspeiler finansforetakets kundestruktur og andre interessegrupper samt samfunnsfunksjon. Ansatte anses som en interessegruppe. Lignende bestemmelser er gitt i fil. § 3-10 tredje ledd for representantskap i finansieringsforetak og i forsvl. § 5-4 annet ledd for representantskap i forsikringsselskap. I sparebanker er sammensetningen av forstanderskapet regulert gjennom angivelse av de grupper som skal velge medlemmer til forstanderskapet, samt den nærmere valgordning, jf. spbl. §§ 8, 8a, 8b og 8 c. Lovutkastet åpner for at de samme grupper fortsatt kan velge medlemmer til forstanderskapet når dette er fastsatt i vedtektene. I annet og tredje ledd er det gitt nærmere regler om ansattes og grunnfondsbeviseieres valg av medlemmer.

Har finansforetaket utstedt omsettelige grunnfondsbevis, skal minst en femdel og ikke mer enn to femdeler av generalforsamlingens medlemmer og varamedlemmer velges av grunnfondsbeviseierne etter nærmere bestemmelser i vedtektene, jf. tredje ledd. Etter gjeldende regler for sparebanker skal en fjerdedel av forstanderskapets medlemmer og varamedlemmer som hovedregel velges av eierne av grunnfondsbevisene, jf. spbl. § 8 annet ledd siste punktum. Kommisjonens forslag åpner for noe større fleksibilitet enn etter sparebankloven.

Til § 5-3. Stemmerettsbegrensninger

Paragrafen bygger på gjeldende bestemmelser om stemmerettsbegrensninger i finansinstitusjoner, jf. fil. § 2-4. Paragrafen gjelder ikke for finansstiftelser for så vidt angår de aksjer stiftelsen eier i det nye selskapet eller morselskapet, jf. § 8-9 annet ledd.

Etter første ledd første punktum kan ingen på generalforsamlingen i et finansforetak stemme for 10 prosent eller mer av stemmene i foretaket eller for mer enn 20 prosent av de stemmer som er representert på generalforsamlingen. Gjeldende stemmerettsbegrensning på 10 prosent har bl.a. betydning i de tilfeller hvor en finansinstitusjon etter fil. § 2-2 første ledd annet punktum eier inntil 20 prosent av aksjekapitalen i et finansierings-, låneformidlings- eller kredittforsikringsforetak som ble meddelt tillatelse til å drive virksomhet eller startet virksomhet før 1. januar 1987, jf. fil. § 2-4 første ledd annet punktum. Kommisjonen foreslår at adgangen til å eie inntil 20 prosent i disse foretakene ikke videreføres på dette grunnlaget, jf. § 6-1.

Stemmerettsbegrensningene vil også ha betydning i de tilfeller det er gitt dispensasjon fra eierbegrensningsregelen på 10 prosent, med mindre unntakene i annet ledd gjelder.

Det legges til grunn at stemmerettsbegrensningen skal regnes i forhold til antall utstedte aksjer i selskapet som kan gi stemmerett, selv om adgangen til å utøve stemmerett til enkelte av aksjene kan være begrenset i en periode.

Reglene i første ledd gjelder ikke på generalforsamling i finansforetak som er datterselskap i konsernforhold i henhold til finansforetaksloven, jf. annet ledd første punktum. Det vises bl.a. til bestemmelsene i § 6-1 annet ledd bokstav a) og kapittel 7. Unntaksregelen i første punktum gjelder ikke eierandeler som er ervervet i henhold til unntaket i § 6-1 annet ledd bokstav d), med mindre annet er fastsatt av Kongen, jf. annet punktum. Bestemmelsen i § 6-1 annet ledd bokstav d) gjelder Kongens adgang til i særlige tilfeller å gjøre unntak for erverv av eierandeler i et finansforetak som vil være i strid med eierbegrensningsregelen på 10 prosent.

Bestemmelsen i fjerde ledd er ny. Regler om forvalterregistrering er gitt i aksjeloven § 3-14. Kommisjoneninnser at det i enkelte tilfelle kan være vanskelig å kontrollere om en aksjonær har fått overdratt aksjene fra en forvalter eller om han har kjøpt aksjene på ordinær måte.

II. Ledelsen

Kommisjonens forslag til bestemmelser om ledelsen bygger i stor grad på §§ 6-12 til 6-15 i aksjeloven og allmennaksjeloven kapittel 6 del II om ledelsens oppgaver og saksbehandling m.v. Bestemmelsene skal, så langt det passer, forstås på samme måte som aksjelovgivningens bestemmelser.

Til § 5-4. Styret

Gjeldende lovregulering av styret i de ulike typer av finansinstitusjoner er gitt i fbl. §§ 9 og 9a, spbl. §§ 14 til 17, fil. § 3-9 og forsvl. § 5-1, jf. aksjeloven kapittel 8.

Kommisjonens vurderinger når det gjelder antall styremedlemmer, jf. første ledd, er omtalt i alminnelige motiver kapittel 7.8.

For forretningsbanker er det fastsatt en maksimumsgrense på ni styremedlemmer, jf. fbl. § 9 første ledd. Verken sparebankloven, forsikringsvirksomhetsloven, finansieringsvirksomhetsloven eller den nye aksjelovgivningen opererer med noen slik maksimumsgrense. Kommisjonen mener det må være opp til det enkelte foretak å vurdere hvor mange styremedlemmer utover minimumskravet som er hensiktsmessig, og foreslår derfor ikke noen slik maksimumsgrense.

Kommisjonen foreslår at styrets medlemmer og styrets leder velges av generalforsamlingen når annet ikke følger av loven, jf. annet ledd første punktum. Bestemmelser om de ansattes rett til å velge styremedlemmer er gitt i paragrafens tredje og fjerde ledd. For øvrig følger det av aksjelovgivningen at dersom selskapet har bedriftsforsamling, skal bedriftsforsamlingen velge medlemmer til styret og styrets leder. Har finansforetaket foretaksforsamling følger det av kommisjonens forslag til § 5-12 fjerde ledd at foretaksforsamlingen skal ha de oppgaver som påligger en bedriftsforsamling etter aksjelovgivningen. Etter § 5-12 femte ledd gjelder bl.a. allmennaksjeloven § 6-37 om bedriftsforsamlingens oppgaver tilsvarende for slike finansforetak. Dersom finansforetaket har foretaksforsamling, skal foretaksforsamlingen m.a.o. velge medlemmer til styret og styrets leder.

Styrets leder vil ha en sentral rolle i styrearbeidet, og bør derfor i utgangspunktet velges av institusjonens øverste organ. Tilsvarende gjelder etter någjeldende banklovgivning, jf. fbl. § 9 tredje ledd og spbl. § 14 første ledd femte punktum. Finansieringsvirksomhetsloven og forsikringsvirksomhetsloven har ingen bestemmelser om valg av styrets leder.

Som det er redegjort for i de alminnelige motiver kapittel 7.8, er det noe ulike regler for ansattes representasjon i finansinstitusjoners styre. Etter fbl. § 9 tredje ledd skal ett styremedlem være ansatt i banken. Etter spbl. § 14 første ledd skal ett styremedlem være ansatt i sparebanken dersom banken har 15 ansatte eller flere. I forsikringsselskaper skal selskapets ansatte være representert i styret, jf. forsvl. § 5-1. Dersom forsikringsselskapet ikke har representantskap, skal styret såvidt mulig sammensettes etter reglene for representantskap, dvs. at 1/3 av de ansatte skal være representert. For finansieringsforetak er det ikke fastsatt særlige regler om de ansattes representasjonsrett. Dersom generalforsamlingen i et foretak med færre enn 30 ansatte (jf. aksjelovgivningens nedre grense) ønsker at de ansatte skal skal være representert i styret, kan dette vedtektsfestes. Det kan også vedtektsfestes at de ansatte skal ha flere representanter i styret enn det som følger av aksjelovgivningen. Forskrift 10. desember 1976 nr. 2 om de ansattes rett til representasjon i aksjeselskapers styre og bedriftsforsamling gjelder ikke selskaper som driver bank- og finansieringsvirksomhet samt forsikringsvirksomhet, jf. forskriften § 3 nr. 5 og 6. I forskrift 23. desember 1977 nr. 9386 om de ansattes rett til representasjon i sparebankenes og forretningsbankenes styrende organer er det i §§ 16 og 31 gitt nærmere regler om valg av de ansattes medlem til styret.

I aksjeloven og allmennaksjeloven §§ 6-4 og 6-5 er det fastsatt regler om de ansattes rett til å velge styremedlemmer både utenfor og i konsern. Det er gitt ulike regler basert på antall ansatte som er i organisasjonen. Når et selskap med flere enn 30 ansatte ikke har bedriftsforsamling, kan et flertall av de ansatte kreve at ett styremedlem og en observatør velges av og blant de ansatte. Når et selskap med flere enn 50 ansatte ikke har bedriftsforsamling, kan et flertall av de ansatte kreve at inntil en tredel og minst to av styrets medlemmer med varamedlemmer velges av og blant de ansatte. Når et selskap har flere enn 200 ansatte og det er avtalt at selskapet ikke skal ha bedriftsforsamling, skal de ansatte velge ett styremedlem med varamedlem eller to observatører med varamedlemmer i tillegg til den representasjonen som gjelder for selskaper med mer enn 50 ansatte. Kongen kan fastsette nærmere regler om valget m.v. Når et selskap tilhører et konsern kan Kongen etter søknad bestemme at de ansatte i konsernet ved anvendelse av § 6-4 skal regnes som ansatt i selskapet, jf. § 6-5. Nærmere regler om bedriftsforsamling er fastsatt i allmennaksjeloven §§ 6-35 til 6-40.

Kommisjonens flertall, alle medlemmene unntatt Breck, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebo,foreslår at i foretak med minst 15 ansatte som ikke har foretaksforsamling, kan et flertall av de ansatte kreve at ett styremedlem og en observatør velges av og blant de ansatte, jf. tredje ledd. Medlemmene Breck, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebosavner en prinsipiell drøfting av ordningen med en observatør, jf. forslaget for foretak som har mellom 15 og 50 ansatte. Det gjelder her møte- og talerett for en ansatterepresentant i tillegg til det fullverdige styremedlem, med den mulighet for innflytelse dette innebærer for vedkommende uten noe korresponderende lovfestet styreansvar. Selv om ordningen har sin parallell i aksjelovgivningen og også følger av forretningsbankloven, er den i dag ikke eksplisitt lovfestet for sparebanker og finansieringsforetak. Selv om de fleste sparebanker følger «normalordningen», viser det seg å være flere av de mindre sparebanker som av ulike grunner ikke har gått inn på ordningen. Etter disse medlemmenes skjønn tilsier de mange lokale variasjoner, særlig for de mindre finansforetak at det fortsatt bør være åpning for at det gjøres unntak mht. observatørordningen. Dette kan eksempelvis gjøres ved at det i lovteksten føyes inn «... og som hovedregel en observatør ...». Det kan så fremgå nærmere av motivene at det fortsatt unntaksvis kan gis dispensasjon for at vedtektene i det enkelte finansforetak regulerer dette spørsmål annerledes enn den lovbestemte normalordningen. Kommisjonens flertall har ikke funnet grunn til å fravike systemet i aksjelovgivningen.

Kommisjonen foreslår videre at i foretak med flere enn 50 ansatte som ikke har foretaksforsamling, kan et flertall av de ansatte kreve at inntil en tredel og minst to av styrets medlemmer med varamedlemmer velges av og blant de ansatte, jf. fjerde ledd første punktum. Dette tilsvarer bestemmelsen for aksjeselskap og allmennaksjeselskap når selskapet ikke har bedriftsforsamling. Bestemmelsen innebærer at dersom de ansatte skal kunne kreve 3 styremedlemmer, må styret ha minst 9 medlemmer. Etter annet punktum gjelder bestemmelsen i første punktum ikke datterforetak i finanskonsern, dersom de ansatte er representert i morselskapets styre. De ansatte i datterforetaket vil da ha krav på den styrerepresentasjon som følger av bestemmelsen i tredje ledd.

I femte ledd foreslås det visse begrensninger på antall ansatte i foretaket eller i foretak i samme konsern som kan være medlem av foretakets styre. Etter femte ledd første punktum skal minst to tredeler av styrets medlemmer være personer som ikke er ansatt i foretaket eller i foretak i samme konsern med mindre annet følger av § 5-17. Etter § 5-17 tredje ledd skal minst en tredel av medlemmene i styret i et datterforetak i konsernet være personer som ikke er medlem av styre eller har stilling i foretak i konsernet. Det vises for øvrig til § 7-10.

Etter annet punktum kan daglig leder ikke være medlem av styret. For forretningsbanker og finansieringsforetak er dette en endring fra gjeldende regler, hvor administrerende direktør skal være medlem av styret, jf. fbl. § 9 annet ledd og fil. § 3-9 tredje ledd. Dersom vedtektene bestemmer det, skal en sparebank ha en banksjef (administrerende direktør) som skal være medlem av styret, jf. spbl. § 14 tredje ledd. Etter allmennaksjeloven § 6-1 tredje ledd, kan daglig leder ikke velges til styreleder. Etter aksjeloven § 6-1 annet ledd kan daglig leder ikke velges til styreleder i selskaper som skal ha et styre på minst tre medlemmer. For nærmere om kommisjonens begrunnelse for å forby daglig leder å være medlem av styret, vises det til alminnelige motiver kapittel 7.8. Daglig leder har rett og plikt til å delta i styrets behandling av saker og til å uttale seg, med mindre annet er bestemt av styret i den enkelte sak, jf. § 5-8 annet ledd.

Kommisjonen har ikke funnet grunn til å videreføre reglene om hvor lenge et valgt medlem av generalforsamling, forstanderskap, styre m.v. kan ha et verv i foretaket, jf. spbl. § 7 tredje ledd og fbl. § 13a.

Medlemmene Løining og Rikheim mener at det i forbindelse med høringen og den etterfølgende behandling av denne utredning bør vurderes nærmere å øke den aksjonærvalgte delen av styret, mot en tilsvarende reduksjon av den ansattvalgte delen. Disse medlemmer mener at det kan reises klare spørsmål ved om det er rimelig at de ansatte skal kunne oppnevne en tredjedel av styret. Dette gir gruppen ansatte en svært stor makt. I et styre på for eksempel ni personer vil det da være tilstrekkelig at to av de seks aksjonærvalgte styrerepresentantene går sammen med de ansatte for å etablere et flertall. Også en bredere aksjonærkrets vil kunne få inn styrerepresentanter hvis andelen aksjonærvalgte blir økt. Forslaget nedenfor vil også sikre de ansatte en betydelig styreinnflytelse. Disse medlemmene mener derfor at følgende utforming av § 5-4 fjerde ledd bør vurderes:

«... at inntil en fjerdedel og minst ett av styrets medlemmer ...».

Til § 5-5. Styrets oppgaver

Paragrafen tilsvarer i det vesentlige de regler som gjelder for styret etter aksjeloven § 6-12 og allmennaksjeloven § 6-12. I tillegg har kommisjonen i første ledd tredje punktum tilføyd en bestemmelse om internkontroll. For øvrig er bestemmelsene om bedriftsforsamling i femte ledd i aksjeloven og allmennaksjeloven ikke tatt med.

I konserngruppe av selveiende finansforetak kan konsernstyret treffe vedtak som er bindende for de selveiende finansforetak, jf. § 7-5 fjerde ledd annet punktum.

Til første ledd første og annet punktum vises det til tilsvarende bestemmelser i aksjeloven og allmennaksjeloven. Etter tredje punktum skal styret påse at foretaket har forsvarlige systemer for internkontroll. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsene om internkontroll i § 5-13.

Til annet til fjerde ledd vises det til tilsvarende bestemmelser i aksjeloven og allmennaksjeloven.

Kommisjonen har drøftet om det skulle tas inn en bestemmelse om at styret, i forhold til organer med høyere myndighet, avgjør den enkelte kredittsak med endelige virkning, jf. fbl. § 9a. Kommisjonen har i sitt lovforslag forsøkt å samle seg om de mer generelle spørsmål, og har dermed ikke funnet det naturlig å gi særlige regler om bl.a. kredittgivning.

Til § 5-6. Styrets tilsynsansvar

Paragrafen bygger på bestemmelsene i første og annet ledd i aksjeloven § 6-13 og allmennaksjeloven § 6-13.

Etter annet ledd skal styret fastsette instruks for den daglige ledelse. Det er ikke fastsatt en tilsvarende plikt for styret til å fastsette instruks for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Etter aksjelovgivningens regler kan det fastsettes instruks.

Til § 5-7. Styrets øvrige oppgaver

Styret innkaller generalforsamlingen, jf. første ledd første punktum. Dette tilsvarer aksjeloven § 5-8 og allmennaksjeloven § 5-8, jf. § 5-7.

Etter annet punktum trer Kredittilsynet i skifterettens sted ved utøvelse av myndighet som nevnt i aksjeloven §§ 5-8 annet ledd og 5-12 første ledd og allmennaksjeloven §§ 5-8 annet ledd og 5-12 annet ledd. Bestemmelsen bygger på fbl. § 16 tredje ledd. For finansforetak organisert som allmennaksjeselskap innebærer dette at dersom styret eller bedriftsforsamlingens (foretaksforsamlingens) leder ikke innkaller generalforsamling som skal holdes etter loven, vedtektene eller tidligere beslutning av generalforsamlingen, så skal Kredittilsynet gjøre dette snarest når det kreves av et styremedlem, daglig leder, revisor eller en aksjeeier, sml. allmennaksjeloven § 5-8 annet ledd. Kredittilsynet skal utpeke den som skal åpne generalforsamlingen dersom dette senest sju dager før generalforsamlingen kreves av aksjeeiere som representerer mer enn en tjuedel av aksjekapitalen, sml. allmennaksjeloven § 5-12 annet ledd. Det samme gjelder når generalforsamlingen er innkalt av Kredittilsynet.

Etter annet ledd første punktum har styret i finansforetak organisert som allmennaksjeselskap for øvrig de oppgaver som følger av allmennaksjeloven. Det samme gjelder styret i finansforetak som ikke er organisert etter aksjelovgivningen, jf. annet punktum. Dette er et unntak fra bestemmelsen i § 1-5 annet ledd om at disse selskapene skal følge aksjelovens bestemmelser.

Etter tredje ledd gjelder ikke aksjeloven § 3-5 første ledd tredje punktum og allmennaksjeloven § 3-5 første ledd tredje punktum for finansforetak. Dette tilsvarer forslaget til endring i forretningsbankloven § 3 m.v. i Ot.prp. nr. 65 (1997-98) Om lov om endring av kredittilsynsloven samt endringer i visse andre lover på Finansdepartementets område (stans av ulovlig virksomhet mv.). For nærmere om bakgrunnen for forslaget vises det til proposisjonen kapittel 4 side 19 flg.

I foretak som bare har én eier skal styret sørge for at avtaler mellom foretaket og eier nedtegnes skriftlig, jf. fjerde ledd. Bestemmelsen tilsvarer aksjeloven § 6-13 tredje ledd og allmennaksjeloven § 6-13 tredje ledd. Bestemmelsen vil ha betydning i konsernsammenheng, jf. kapittel 7.

Til § 5-8. Daglig leder

Gjeldende regulering av den daglige ledelse hos de ulike typer av finansinstitusjoner er gitt i fbl. § 9, spbl. § 14, fil. § 3-9, forsvl. §§ 5-2 og § 5-3.

Kommisjonens forslag bygger på aksjeloven § 6-2 og allmennaksjeloven § 6-2 om daglig leder.

I alminnelige motiver kapittel 7.9 drøftes spørsmålet om det skal være krav om daglig leder, jf. første ledd første punktum.

Om betegnelsen «daglig leder» vises det til NOU 1996:3 Ny aksjelovgivning side 135 og 218 hvor betegnelsen «administrerende direktør» foreslås erstattet med betegnelsen «daglig leder». Dette er i samsvar med forslaget i NOU 1992:29 Lov om aksjeselskaper § 9-6 og i Ot.prp. nr. 36 (1993-94) Om lov om aksjeselskaper § 7-7. Betegnelsen «daglig leder» er brukt i den nye aksjelovgivningen. Kommisjonen viser for øvrig til at betegnelsen «daglig leder» også er brukt i lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner § 3-1 første ledd.

I forretningsbanker tilsetter representantskapet og styret administrerende direktør i fellesmøte, jf. fbl. § 15. Tilsvarende tilsetter forstanderskap og styret i en sparebank administrerende direktør i fellesmøte, jf. spbl. § 17. Kommisjonen foreslår å oppheve fellesmøte som organ, jf. alminnelige motiver kapittel 7.7. Etter allmennaksjeloven § 6-2 annet ledd skal daglig leder tilsettes av styret. I vedtektene kan styrets myndighet likevel legges til bedriftsforsamlingen, eller til generalforsamlingen dersom selskapet ikke har bedriftsforsamling. Kommisjonen foreslår at daglig leder tilsettes av styret, jf. annet punktum.

I § 5-4 femte ledd annet punktum foreslår kommisjonen at daglig leder ikke kan være medlem av styret. Dette er begrunnet i hensynet til å sikre ryddige kompetanse- og ansvarsforhold mellom styret og daglig leder. Kommisjonen foreslår imidlertid at daglig leder har rett og plikt til å delta i styrets behandling av saker og til å uttale seg, med mindre annet er bestemt av styret i den enkelte sak, jf. annet ledd. Dette tilsvarer aksjeloven og allmennaksjeloven § 6-19 fjerde ledd. Det er viktig at den daglige ledelsen er til stede på styremøtene for å kunne orientere styret om institusjonens drift, og samtidig få førstehåndskunnskap om de vurderinger styret foretar. I enkelte tilfeller kan det imidlertid være mindre naturlig at daglig leder deltar i styrets behandling. Det kan f.eks. være tilfelle når styret vurderer forhold knyttet til den daglige ledelse. Dersom en egen direksjon er opprettet gjelder bestemmelsen i annet ledd tilsvarende for denne, jf. § 5-11 femte ledd.

Til § 5-9. Daglig leders oppgaver

Paragrafen tilsvarer i det vesentlige de regler som gjelder for daglig ledelse etter aksjeloven § 6-14 og allmennaksjeloven § 6-14. I tillegg foreslår kommisjonen i tredje ledd en bestemmelse om daglig leders ansvar for at foretaket har den nødvendige kompetanse som trengs for at virksomheten skal drives forsvarlig m.v. I femte ledd er det vist til hvilke aksjelover som for øvrig gjelder for de ulike typer finansforetak.

Til første og annet ledd vises det til tilsvarende bestemmelser i aksjeloven og allmennaksjeloven.

Bestemmelsen i tredje ledd må ses i sammenheng med bestemmelsene om internkontroll i § 5-13.

Til fjerde ledd vises det til tilsvarende bestemmelser i aksjeloven og allmennaksjeloven.

Etter femte ledd første punktum har daglig leder i finansforetak organisert som allmennaksjeselskap for øvrig de oppgaver som følger av allmennaksjeloven. Det samme gjelder daglig leder i finansforetak som ikke er organisert etter aksjelovgivningen, jf. annet punktum. Dette er, på samme måte som forslaget til regulering av styret i slike foretak (jf. § 5-7 annet ledd), et unntak fra bestemmelsen i § 1-5 annet ledd om at disse selskapene skal følge aksjelovens bestemmelser. Etter tredje punktumhar daglig leder i finansforetak organisert som aksjeselskap for øvrig de oppgaver som følger av aksjeloven.

Til § 5-10. Daglig leders plikter overfor styret

Etter første ledd skal daglig leder minst hver måned, i møte eller skriftlig, gi styret underretning om foretakets virksomhet, stilling og resultatutvikling. Bestemmelsen tilsvarer allmennaksjeloven § 6-15 første ledd. Det er fastsatt ulike krav til hvor ofte daglig leder i hhv. et aksjeselskap og et allmennaksjeselskap skal rapportere til styret. Etter aksjeloven § 6-15 første ledd skal daglig leder rapportere minst hver tredje måned, mens daglig leder etter allmennaksjeloven § 6-15 første ledd skal rapportere minst hver måned.

Når det gjelder de krav som bør stilles til daglig leders redegjørelse til styret, vises det til NOU 1992:29 Lov om aksjeselskaper side 152, som det også er henvist til i NOU 1996:3 Ny aksjelovgivning side 138 og Ot.prp. nr. 23 (1996-97) side 148, hvor det uttales følgende:

«Hvor omfattende og detaljert redegjørelsen skal være, må avgjøres konkret ut fra selskapets størrelse, hva slags saker daglig leder har hatt til behandling siden forrige underretning, og hvor stor betydning disse sakene må anses å ha for vedkommende selskap. Det må også legges vekt på hva slags rolle styret selv har i selskapet. Dersom styret opptrer aktivt i forvaltningen, må det stilles mindre krav til rapporteringen enn dersom styret i første rekke har en tilsynsfunksjon. Avgjørende må være at styret gis en rimelig mulighet til å kunne vurdere daglig leders arbeid og selskapets stilling.»

Kommisjonen slutter seg til ovennevnte synspunkter som også kan gjøres gjeldende for daglig leders rapportering til styret i finansforetak.

Til annet ledd vises det til tilsvarende bestemmelser i aksjeloven § 6-15 annet ledd og allmennaksjeloven § 6-15 annet ledd.

Til § 5-11. Direksjon

Vedtektene i et finansforetak kan angi at den daglige ledelse skal være et kollektivt organ etter bestemmelsene i paragrafen, jf. første ledd første punktum. En lignende bestemmelse er fastsatt i allmennaksjeloven § 2-2 første ledd nr. 8. Det kollektive organet kalles direksjon og skal bestå av minst tre medlemmer som tilsettes av styret, jf. annet punktum. Det vil være mest aktuelt for større finansforetak å ha en direksjon. Direksjonsformen må avgrenses mot ledermøter hvor daglig leder drøfter viktige spørsmål med ledere på høyt nivå i organisasjonen, men selv tar de endelige beslutningene. Som direksjonens beslutning gjelder det flertallet har stemt for. Daglig leder i finansforetaket skal være direksjonens leder, jf. tredje punktum.

Bestemmelsene i tredje ledd bygger på aksjelovgivningens regler for styret, jf. aksjeloven §§ 6-24 og 6-25 og allmennaksjeloven §§ 6-24 og 6-25.

Etter fjerde ledd første punktum skal direksjonen føre skriftlig og paginert protokoll over sine beslutninger. Med paginert protokoll menes at hver enkelt side i protokollen er nummerert. Ved å stille krav om bruk av protokoll, ønsker kommisjonen å sikre at den enkelte sak blir grundig belyst og vurdert før det tas en endelig beslutning. Presisjonsnivået blir vanligvis høyere når vedtak utformes skriftlig. Det enkelte medlem sikres dessuten mulighet til skriftlig å dissentere i den enkelte sak. Med mindre det fattes en enstemmig beslutning, skal det fremgå av protokollen hva det enkelte medlem har stemt, jf. annet punktum. Sml. aksjeloven § 6-29 annet ledd og allmennaksjeloven § 6-29 annet ledd om styreprotokoll. Kommisjonen legger til grunn at protokollen undertegnes av de som deltar på møtet.

Bestemmelsen i § 5-8 annet ledd om at daglig leder har rett og plikt til å delta i styrets behandling av saker og til å uttale seg, med mindre annet er bestemt av styret i den enkelte sak, gjelder tilsvarende i forhold til direksjonen, jf. femte ledd. Dette innebærer at hele direksjonen kan møte i styret.

III. Foretaksforsamling

Til § 5-12. Foretaksforsamling

For nærmere om bedriftsforsamling, representantskap og foretaksforsamling, vises det til alminnelige motiver kapittel 7.6.

Paragrafen bygger på bestemmelsene i allmennaksjeloven § 6-35 om bedriftsforsamling og forsvl. § 5-4 om representantskap. Etter allmennaksjeloven skal det opprettes bedriftsforsamling i selskap med flere enn 200 ansatte, mens det etter kommisjonens forslag kan inngås avtale mellom foretaket og et flertall av de ansatte eller fagforeninger som omfatter minst to tredeler av de ansatte om å opprette foretaksforsamling i foretak med flere enn 200 ansatte, jf. første ledd.

Bestemmelsene i annet ledd tilsvarer i det vesentlige forsvl. § 5-4 annet ledd, og skal forstås på samme måte som denne bestemmelsen er blitt praktisert.

Etter tredje ledd første punktum skal en tredel av medlemmene med varamedlemmer velges av og blant de ansatte. Kongen kan fastsette regler om valget, jf. annet punktum. Bestemmelsen tilsvarer i det vesentlige forsvl. § 5-4 tredje ledd. Det vises for øvrig til bestemmelsen i sjette ledd om at ansatte i konsern m.v. kan regnes som ansatt i foretaket.

Medlemmene Breck, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre og Skomsvold viser til sin særmerknad i alminnelige motiver kapittel 7.6.4 hvor man gir sin tilslutning til at foretaket og et flertall av de ansatte skal kunne avtale opprettelse av foretaksforsamling. Det heter imidlertid som en premiss for dette:

«... Forutsetningen for dette må være at man så langt som mulig unngår at det oppstår uklare kompetanseforhold og at strukturen blir unødig tung og ressurskrevende.»

Disse medlemmer mener at dette bør komme til uttrykk i selve loven og foreslår følgende endringer:

I fjerde ledd:

«Foretaksforsamlingen skal ha de oppgaver som påligger en bedriftsforsamling etter aksjelovgivningen, dog slik at foretaksforsamlingen ikke har avgjørelsesmyndighet i saker som nevnt i allmennaksjeloven § 6-37 fjerde ledd nr. 1 og 2, jf. aksjeloven § 6-12 femte ledd. Foretakets vedtekter kan gi foretaksforsamlingen en videre kompetanse.»

I femte ledd foreslås følgende endring:

«Allmennaksjeloven §§ 6-36 til 6-40 gjelder ellerstilsvarende.»

IV. Kontroll

Til § 5-13. Internkontroll

Etter første leddførste punktum skal styret fastsette retningslinjer for internkontroll, og forvisse seg om at internkontroll etableres og gjennomføres på en forsvarlig måte i samsvar med styrets retningslinjer og pålegg. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsene i §§ 5-5 første ledd og 5-9 tredje ledd.

Med internkontroll menes alt det institusjonen gjør gjennom organisering og etablering av rutiner for å sikre en lovlig og forsvarlig drift. Det finnes ingen tilsvarende lovbestemmelse i gjeldende finanslovgivning eller i aksjeloven. Kredittilsynet har imidlertid, med hjemmel i tilsynsloven § 4, fastsatt bestemmelser om internkontroll for bl.a. banker og forsikringsselskaper. Det vises til forskrift 20. juni 1997 nr. 1057 om klargjøring av kontrollansvar, dokumentasjon og bekreftelse av den interne kontroll.

Etter annet ledd skal daglig leder sørge for at internkontroll etableres og gjennomføres i henhold til lov og forskrifter, samt styrets vedtatte retningslinjer og pålegg. Det vises til bestemmelsene i § 5-9 tredje ledd.

Til § 5-14. Revisor

Revisors rolle i finansinstitusjoner er nærmere regulert i spbl. kapittel 6, fbl. § 14, fil. § 3-13 og forsvl. §§ 6-1 og 6-2.

Etter gjeldende rett er det representantskapet/forstanderskapet som skal velge revisor. Da representantskapet foreslås sløyfet som organ, er det naturlig at generalforsamlingen velger revisor, jf. første ledd. Det samme gjelder i aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, jf. aksjeloven § 7-1 og allmennaksjeloven § 7-1.

Etter forretningsbankloven og forsikringsvirksomhetsloven skal revisor være statsautorisert, mens etter sparebankloven kan revisor være registrert revisor. For finansieringsforetak gjelder at revisor skal være statsautorisert med mindre annet fastsettes av Kongen. Kommisjonen foreslår at revisor skal være statsautorisert, jf. annet ledd første punktum. Etter annet punktum kan Kredittilsynet gi foretaket tillatelse til å benytte registrert revisor. For nærmere om kommisjonens vurderinger knyttet til om det skal settes krav om at revisor skal være statsautorisert eller ikke, og om revisors oppgaver for øvrig, vises det til alminnelige motiver kapittel 7.12.

Etter fjerde ledd kan revisor ikke utføre annet arbeid eller oppdrag for foretaket uten etter Kredittilsynets samtykke. Bestemmelsen må ses i sammenheng med aksjeloven og allmennaksjeloven § 7-5 tredje og fjerde ledd og behandlingen av Ot.prp. nr. 75 (1997-98) Om lov om revisjon og revisorer (revisorloven), jf. NOU 1997:9 Om revisjon og revisorer.

Til § 5-15. Særlige undersøkelser

Kommisjonensforslag om å sløyfe kontrollkomitéen som lovpålagt organ, må bl.a. ses i sammenheng med forslaget i denne paragrafen om at Kredittilsynet kan kreve at foretaket iverksetter særlige undersøkelser, jf. alminnelige motiver kapittel 7.11.

Til § 5-16. Tilsynsutvalg

I alminnelige motiver kapittel 7.11 drøfter kommisjonen om finansforetak skal ha plikt til å ha tilsynsutvalg (kontrollkomité) eller ikke.

V. Regler for tillitsvalgte og ledende ansatte m.v.

Til § 5-17. Verv eller stilling i annet finansforetak m.v.

Bestemmelsen tar utgangspunkt i fil. § 2-8 om verv i styrende organer og forskrift 1. juni 1990 om gjensidig representasjon i styrende organer. Se også spbl. § 19 tredje ledd. Det vises for øvrig til lovutkastet § 5-4 femte ledd hvor det fremgår at minst to tredeler av styrets medlemmer skal være personer som ikke er ansatt i foretaket eller i foretak i samme konsern med mindre annet følger av § 5-17.

Forbudene i første og annet ledd gjelder ikke finansforetak i samme finanskonsern, jf. tredje ledd første punktum. Minst en tredel av medlemmene i styret i et datterforetak i konsernet skal være personer som ikke er medlem av styre eller har stilling i foretak i konsernet, jf. annet punktum. Medlemmene Breck, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebokan ikke gi sin tilslutning til lovforslagets krav om at minst en tredel av medlemmene i styret i et datterforetak skal være personer som ikke er medlem av styre eller har stilling i foretak i konsernet. Disse medlemmeneviser til at tilsvarende krav i dagens regelverk er en firedel, og mener dette fullt ut er tilstrekkelig til å ivareta et hensyn om ekstern representasjon i styrer i datterselskaper.

Etter tredje punktum kan styreleder i morselskapet ikke være ansatt eller styremedlem i foretak i samme konsern. Bestemmelsen er ikke til hinder for at Kongen kan samtykke i at finansforetak som eies av et holdingselskap har samme styremedlemmer som holdingselskapet, jf. § 7-10 første ledd. I forbindelse med denne bestemmelsen har kommisjonen drøftet om det burde legges begrensninger på en konsernsjefs verv i datterselskap, f.eks. at konsernsjefen ikke kan være styreleder i datterselskapene. Kommisjonen er kommet til at de begrensninger som ligger i annet punktum, om at minst en tredel av medlemmene i styret i et datterforetak skal være personer som ikke er medlem av styre eller har stilling i foretak i konsernet, ivaretar hensynet til innsyn utenfra og at det dermed ikke er behov for ytterligere begrensninger.

Etter fjerde ledd kan Kongen fastsette nærmere regler om gjennomføring og avgrensning av bestemmelsene i paragrafen, herunder regler om dispensasjon. Det er en tilsvarende dispensasjonadgang etter gjeldende bestemmelser.

Til § 5-18. Verv eller stilling i annen næringsvirksomhet

Etter første ledd kan ledende ansatt i et finansforetak ikke være ansatt i eller medlem av styret i foretak som driver annen næringsvirksomhet og som har et kundeforhold til eller annen forretningsforbindelse med finansforetaket.

Med ledende ansatt menes daglig leder og annen person som skal delta i ledelsen av virksomheten eller deler av denne, jf. § 3-6 tredje ledd. Ved vurderingen av hvor grensen skal trekkes, må det legges til grunn at foretakets ledelse formelt og reelt skal være helt uavhengig. Dersom det er behov for å fastlegge mer presist hvem som skal regnes som ledende ansatt, kan det gjøres med hjemmel i § 2-1 tredje ledd.

Etter annet ledd bokstav a) gjelder ikke bestemmelsen i første ledd stilling eller verv knyttet til virksomhet som finansforetaket midlertidig driver eller deltar i i henhold til § 2-9 annet ledd. Bestemmelsen gjelder heller ikke dersom forretningsforbindelsen er av begrenset omfang og styret i finansforetaket godkjenner at den ledende ansatte innehar vervet eller stillingen, jf. bokstav b). Ordinær forsikringspolise eller bankkonto vil normalt anses å være av «begrenset omfang».

Kommisjonen har drøftet om reglene også skal gjelde for nærstående, men er kommet til at alminnelige regler om gjennomskjæring kan anvendes ved forsøk på omgåelse av paragrafens bestemmelser.

Til § 5-19. Deltakelse i næringsvirksomhet

Paragrafen bygger på bestemmelsene i fbl. § 10 og spbl. § 19. For de øvrige typer av finansinstitusjoner er det ikke gitt regler om ledelsens adgang til å delta i annen næringsvirksomhet. Formålet med bestemmelsen for banker er å sikre at tjenestemenn i en bank er uavhengig i forhold til det næringsliv banken betjener. Kommisjonen foreslår å videreføre kravet for banker, og også gjøre det gjeldende for de øvrige finansforetak.

Etter første leddkan ledende ansatt i et finansforetak ikke drive eller være ansvarlig deltaker i næringsvirksomhet eller være agent eller kommisjonær for noen som driver slik virksomhet. Om begrepet ledende ansatt vises det til kommentaren til § 5-18. Etter tredje ledd kan Kongen ved forskrift eller i særlige tilfelle gjøre unntak fra hovedregelen i første ledd.

Til § 5-20. Avdelingsorganer

Etter spbl. § 4 første ledd nr. 5 og 6 skal vedtektene ha bestemmelser om den eller de avdelinger som har lokalt forstanderskap, lokal kontrollkomité m.v., og det skal fastsettes regler om sammensetning og valg av disse. Kommisjonen foreslår at vedtektene til et finansforetak kan bestemme at foretaket skal ha lokale avdelingsorganer, jf. første ledd første punktum.

Kommisjonenhar sett det som hensiktsmessig å presisere at et finansforetaks styre og ledelse er ansvarlig for virksomheten i avdelingsorganer, jf. annet ledd.

Til § 5-21. Taushetsplikt

I gjeldende finansinstitusjonslovgivning er det gitt regler om taushetsplikt i fbl. § 18, spbl. § 21, forsvl. § 1-3, fil. §§ 2a-13 og 3-14.

Kommisjonenhar valgt å regulere forhold knyttet til taushetsplikt i to bestemmelser. Bestemmelser om taushetsplikt for ansatte, tillitsvalgte og revisor i et finansforetak behandles i paragrafen her, og bestemmelser om foretakets taushetsplikt vil bli behandlet i utredning 5.

Etter første ledd første punktum har ansatte, tillitsvalgte og revisor i et finansforetak taushetsplikt med hensyn til opplysninger de i stillings medfør blir kjent med om foretaket og dets virksomhet eller om andres forretningsmessige eller private forhold, med mindre de etter lov eller forskrifter gitt med hjemmel i lov har plikt til å gi opplysninger. Taushetsplikten gjelder tillitsvalgte i foretakets lovbestemte organer. Dersom foretaket har foretaksforsamling, gjelder taushetsplikten også for medlemmene av dette organet.

Hvor langt opplysningsplikten etter annen lovgivning går, beror på en fortolkning av de enkelte lovbestemmelser som hjemler adgang til å kreve opplysninger. Det vises bl.a. til bestemmelsene i tilsynsl. §§ 3 og 3a, lign.l. §§ 6-4 og 6-6 og fil. § 2-17. Etter forslag til ny straffeprosesslov § 210b, jf. NOU 1997:15 Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet, er det adgang til å pålegge løpende utlevering av informasjon, dvs. et utleveringspålegg fremover i tid. Det vil kunne gis pålegg om løpende utlevering av kundeopplysninger, f.eks. bevegelser på konto og bruk av betalingskort, til politiet.

For nærmere om revisors generelle taushetsplikt, vises det til NOU 1997:9 Om revisjon og revisorer kapittel 8.5 og Ot.prp. nr. 75 (1997-98) Om lov om revisjon og revisorer (revisorloven) kapittel 8. Se også alminnelige motiver kapittel 7.12 i utredningen her.

Det har vært reist spørsmål om taushetspliktsreglene i gjeldende banklovgivning gjelder for personer som har utført oppdrag for banken uten at det har foreligget et fast ansettelsesforhold. I finansieringsforetak og forsikringsselskap gjelder taushetsplikten også andre som utfører oppdrag for foretaket, jf. fil. § 3-14 og forsvl. § 1-3. Kommisjonen antar at de uklarheter som har foreligget innen banklovgivningen på dette området vil bli redusert med den presisering som foreslås i annet punktum. Etter annet punktum gjelder taushetsplikten tilsvarende for enhver som utfører oppdrag for et finansforetak, selv om vedkommende ikke er ansatt i foretaket. Formuleringen tilsvarer vphl. § 9-8 annet ledd om taushetsplikt for verdipapirforetak og dets ansatte.

Taushetsplikten etter første ledd er ikke til hinder for at opplysninger, etter skriftlig samtykke fra den opplysningene gjelder, kan utleveres til utenforstående, jf. annet ledd. Taushetspliktsreglene skal hindre at opplysninger om den det gjelder blir gitt til uvedkommende. Dersom den opplysningene gjelder ikke har innvendinger til at opplysningene blir utlevert, mener kommisjonen at ansatte, tillitsvalgte og revisor skal kunne utlevere opplysningene.

I utredning 5 vil det bli foreslått bestemmelser om straffesanksjoner ved brudd på taushetspliktsbestemmelsene.

VI. Endringer i ledelsen

Til § 5-22. Endringer i ledelsen

Dersom et finansforetak har en ledelse som ikke lenger oppfyller lovens krav, kan tillatelsen til foretaket helt eller delvis tilbakekalles eller gjeldende vilkår kan endres eller det kan fastsettes nye vilkår for tillatelsen, jf. § 3-12. Etter gjeldende lovgivning er det ikke fastsatt særlige regler for hvordan foretaket skal forholde seg ved endringer i ledelsen. Kommisjonen har funnet det hensiktsmessig å foreslå nærmere regler om meldeplikt m.v. ved endringer i ledelsen.

Etter første ledd skal et finansforetak gi Kredittilsynet melding når det foretas endring av styremedlemmene, daglig leder eller andre personer som deltar i ledelsen av virksomheten eller deler av denne. Meldingen skal så vidt mulig gis på forhånd, og inneholde opplysninger om kvalifikasjoner og yrkeserfaring samt politiattest til den eller de personer som foretaket ønsker skal inn i ledelsen, jf. henvisningen i annet ledd til § 3-6 tredje ledd. Kommisjonen legger til grunn at det ved skifte av daglig leder og andre personer som deltar i ledelsen av foretaket eller deler av denne, normalt skal meldes fra til tilsynet før endringen gjennomføres. Ved endring av styremedlemmer, som skal velges, vil melding i etterkant være det mest praktiske.

Kredittilsynet kan gi pålegg om at endringer i ledelsen ikke skal iverksettes dersom det foreligger forhold som nevnt i § 3-9 første ledd bokstav a) eller b), jf. tredje ledd. Kredittilsynet kan m.a.o. gi pålegg om at det ikke skal iverksettes endringer i ledelsen dersom de foreslåtte personer ikke antas å ha de nødvendige kvalifikasjoner og yrkeserfaring til å utøve stillingen eller vervet, eller dersom personene ved straffbart forhold eller annen utilbørlig atferd gir grunn til å anta at stillingen eller vervet ikke vil kunne ivaretas på forsvarlig måte. Kredittilsynet kan også sette nye vilkår etter § 3-12 annet ledd. Dette vil bl. a. kunne være aktuelt i tilfeller hvor utskiftning av hele eller deler av ledelsen er uunngåelig, og det tar noe tid før foretaket finner frem til nye personer som kan tre inn i ledelsen og som Kredittilsynet kan godkjenne.

6 Eier- og kapitalforhold m.v.

Kapitlet har fire deler. Del I har bestemmelser om eierforhold. Del II har bestemmelser om egenkapitalinnskudd m.v. Del III har bestemmelser om kapitaldekning m.v. og del IV har bestemmelser om foretaksendringer m.v.

I. Eierforhold

Til § 6-1. Eierforhold i norske finansforetak

Paragrafen har bestemmelser om eierforhold i norske finansforetak. I alminnelige motiver kapittel 8 er det redegjort for bakgrunnen for gjeldende eierbegrensningsregler og de problemstillinger som kommisjonen har drøftet knyttet til disse reglene.

Etter første ledd kan ingen eie 10 prosent eller mer av aksjekapitalen eller grunnfondsbeviskapitalen i et finansforetak, og heller ikke ha eierandeler som til sammen representerer 10 prosent eller mer av stemmene i foretaket. Eierbegrensningsregelen retter seg, som etter gjeldende regel, mot enhver eier - både finansforetak, andre foretak og privatpersoner.

Første del av bestemmelsen, om at ingen kan eie 10 prosent eller mer av aksjekapitalen eller grunnfondsbeviskapitalen i et finansforetak, tilsvarer fil. § 2-2 første ledd, med unntak av at det etter kommisjonensforslag ikke er adgang til å eie akkurat 10 prosent. I henhold til Rdir. 89/646/EØF (annet bankdirektiv) inntrer plikten til å foreta eierkontroll ved «kvalifisert eierandel». I artikkel 1 nr. 10 defineres kvalifisert eierandel som en eierandel «... som utgjør minst 10 % av ...». Dette innebærer at eierandeler på akkurat 10 prosent skal underlegges eierkontroll etter direktivet. Slik eierkontroll er ikke nødvendig etter kommisjonens forslag til formulering. Finansforetak og grunnfondsbeviskapital er definert i henholdsvis §§ 1-2 og 6-7.

Andre del av bestemmelsen, om at ingen kan ha eierandeler som til sammen representerer 10 prosent eller mer av stemmene i foretaket, begrenser adgangen til å ha eierandeler ut fra de stemmer som andelene representerer i foretaket. Bestemmelsen får selvstendig betydning i de tilfeller det er knyttet ulike rettigheter til den enkelte eierandel. Det kan f.eks. være opprettet flere aksjeklasser med ulik stemmerett. I et slikt tilfelle vil en ikke kunne eie opptil 10 prosent av den totale aksjekapital dersom aksjene representerer 10 prosent eller mer av stemmene. Bestemmelsen supplerer stemmerettsregelen i § 5-3 om at en aksjonær på generalforsamlingen ikke kan stemme for 10 prosent eller mer av foretakets stemmer.

I annet og tredje ledd er det foreslått flere unntak fra hovedregelen om opptil 10 prosent eierandel.

Etter annet ledd bokstav a)er bestemmelsen i første ledd ikke til hinder for at et finansforetak inngår i finanskonsern etter reglene i kapittel 7. Dette er en videreføring av adgangen til å opprette finanskonsern, jf. fil. § 2-2 annet ledd. Det vises til lovutkastet kapittel 7 med motiver som har nærmere regler om finanskonsern.

Etter bokstav b)er bestemmelsen i første ledd ikke til hinder for at Kongen gir tillatelse til at samtlige eierandeler i et finansforetak som etter sine vedtekter bare skal tilby eller markedsføre fastsatte finansielle tjenester eller forestå felles forvaltning av kapital, erverves av flere finansforetak som ikke inngår i samme konsern eller av et foretak etablert i samarbeid mellom flere finansforetak. Bestemmelsen tar utgangspunkt i fil. § 2-2 annet ledd nr. 8, men er noe utbygd i forhold til denne. Bestemmelsen vil bl.a. kunne få anvendelse på enkelte typer av samarbeid som i den senere tid er etablert mellom forskjellige grupper av sparebanker, jf. f.eks. SpareBank1 Gruppen. Organiseringen av SpareBank1 Gruppen er beskrevet i spesialmotivene til § 1-3.

Med formuleringen «tilby eller markedsføre fastsatte finansielle tjenester», legger kommisjonen til grunn at det må foretas en konkret vurdering av de finansielle tjenestene som skal tilbys. Kommisjonen mener det bare skal kunne gis tillatelse dersom de finansielle tjenestene ikke kan tilbys av det enkelte finansforetak på egenhånd fordi foretaket ikke kan anses å ha tilstrekkelig kompetanse og/eller ressurser. Dersom konkurransen antas å øke ved etableringen, er dette blant de momenter som kan tale for å gi tillatelse. Finansforetak som skal «tilby eller markedsføre fastsatte finansielle tjenester», kan ikke gjennom datterselskap drive annen virksomhet enn det som følger av lov samt foretakets tillatelse og vedtekter, jf. §§ 2-1 og 2-9.

Kommisjonen foreslår i bokstav c) at det skal kunne gis tillatelse til at et norsk eller utenlandsk finansforetak eier fra 10 til 30 prosent av eierandelene i et norsk finansforetak, jf. alminnelige motiver kapittel 8.7.1. Det er et vilkår for å kunne gi tillatelse at det foreligger en avtale av strategisk karakter mellom finansforetaket og aksjonæren (det andre finansforetaket). Det forutsettes at samarbeidsavtalen har et langsiktig perspektiv og et innhold med reell betydning for foretakene, f.eks. i form av bedret produksjon og/eller distribusjon e.l. av finansielle tjenester. Den øvre grense på 30 prosent er valgt for å hindre at aksjonæren som det er inngått samarbeidsavtale med skal få et blokkerende mindretall.

Ved vurderingen av om tillatelse skal gis vil konkurranseforhold og soliditet, som etter gjeldende regler, være sentrale momenter. Selv om bestemmelsen åpner for at både norske og utenlandske finansforetak skal kunne eie inntil 30 prosent, antas det at det p.g.a. konkurransesituasjonen i Norge generelt vil være lettere å gi tillatelse til et utenlandsk finansforetak som innleder samarbeid med et norsk finansforetak.

Dersom finansforetaket inngår samarbeidsavtaler med flere andre finansforetak som ønsker å ha eierandel på 10 prosent eller mer i det førstnevnte foretaket, kan den samlede eierandel for slikt eierskap ikke overstige 30 prosent.

Bestemmelsen gjelder ikke enkeltpersoner eller andre foretak enn finansforetak.

De øvrige reglene i kapittel 6 om kjøpsrett, konsolideringsregler m.v. vil også gjelde for aksjonærer som har fått tillatelse etter bokstav c).

Tillatelsen faller bort dersom samarbeidsavtalens betydning reduseres eller avtalen avvikles.

Når det gjelder godkjenning av samarbeidsavtaler mellom finansforetak generelt (uavhengig av eventuelle eierandeler), jf. fil. § 2-7, kommer kommisjonen tilbake til dette i utredning 5. Det vil der bl.a. bli vurdert om bestemmelsen i fil. § 2-7 skal utvides til også å omfatte samarbeidsavtaler mellom et finansforetak og andre foretak enn finansforetak.

Den rettspolitiske begrunnelsen for bestemmelsene i annet ledd bokstav b) og c) er til dels den samme. Mens bestemmelsen i bokstav b) åpner for at flere finansforetak sammen kan eie samtlige eierandeler i et annet finansforetak, åpner bestemmelsen i bokstav c) for at et finansforetak kan eie inntil 30 prosent i et annet finansforetak som ledd i et samarbeid mellom to finansforetak.

Kommisjonen foreslår å videreføre bestemmelsen i fil. § 2-2 annet ledd nr. 9 som gir Kongen hjemmel til i særlige tilfeller å gjøre unntak fra eierbegrensningsregelen, jf. bokstav d). Unntaket kan gjelde enhver eierkategori, både finansforetak og andre. I alminnelige motiver kapittel 8.3.4 er det redegjort for gjeldende retningslinjer for dispensasjonspraksisen. Dispensasjonsadgangen har vært praktisert svært strengt. Med unntak av noen få tilfeller har det kun vært gitt midlertidige dispensasjoner. Kommisjonen har ikke funnet det hensiktsmessig å foreta en detaljert oppregning av når bestemmelsen skal kunne brukes, og foreslår en videreføring av gjeldende praksis. Det understrekes at bestemmelsen er en unntakshjemmel som bare kan brukes i «særlige tilfeller», noe som må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. At det må foretas en konkret vurdering fremgår også av St.meld. nr. 1 (1995-96) Nasjonalbudsjettet 1996 side 186, hvor konkurransemomentet for øvrig er trukket frem som sentralt:

«... Eventuell dispensasjon fra eierbegrensningsregelen på 10 pst. vil måtte underlegges en konkret vurdering. I vurderingen av dispensasjonssøknader står de konkurransemessige virkninger sentralt.»

Det vises for øvrig til praktiseringen av gjeldende bestemmelse og den innstramming/presisering som Stortinget vedtok 20. juni 1997, jf. alminnelige motiver kapittel 8.3.4 og 8.4.

Eierbegrensningsregelen i første ledd gjelder ikke for eierandeler som staten, Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond har i norske finansforetak, jf. tredje ledd bokstav a). Enkelte spørsmål knyttet til statlig eierskap er omtalt i alminnelige motiver kapittel 8.7.9. Bestemmelsen tilsvarer, med to unntak, gjeldende bestemmelse i fil. § 2-2 annet ledd nr. 7.

For det første foreslår kommisjonen at det skal gjøres et generelt unntak fra eierbegrensningsregelen for statens eierskap i norske finansforetak, og ikke bare for eierandeler eiet av Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond. Kommisjonen mener at så lenge staten har myndighet til å dispensere fra eierbegrensningsregelen for eget eierskap, er det vel så ryddig å ha klare regler om at eierbegrensningsregelen ikke gjelder for staten. Forslaget må for øvrig ses i sammenheng med de forslag til presiseringer knyttet til konsolidering av statens eierandeler i finansforetak som foreslås i § 6-6 fjerde ledd.

For det andre gjelder eksisterende bestemmelse ved erverv av «banker», mens kommisjonens forslag er utvidet til «norske finansforetak», jf. alminnelige motiver kapittel 8.7.9.

Kommisjonen har vurdert om det også burde fastsettes særskilt unntak fra eierbegrensningsregelen for Forretningsbankenes sikringsfond og Sparebankenes sikringsfond. Kommisjonen har ikke funnet det naturlig å fastsette særlige unntak for disse, men legger til grunn at fondene i «særlige tilfeller» vil kunne gis dispensasjon med hjemmel i annet ledd bokstav d).

Bestemmelsen i første ledd gjelder heller ikke eierandeler som en finansstiftelse har i omdannet finansforetak eller dets morselskap, når omdanningen er gjennomført etter reglene i kapittel 8, jf. bokstav b). Bestemmelsen tilsvarer fil. § 2-2 tredje ledd.

Bestemmelsen i bokstav c)om at første ledd ikke gjelder for eierandeler i morselskap i finanskonsern når konsernet ikke omfatter finansforetak, er omtalt i spesialmotivene til § 1-2 annet ledd.

Etter fil. § 2-2 første ledd annet punktum gjelder et tidsubegrenset unntak fra hovedregelen om 10 prosent eierskap for finansinstitusjoners eie av inntil 20 prosent av aksjekapitalen i finansieringsforetak, låneformidlingsforetak og kredittforsikringsforetak dersom foretaket var meddelt tillatelse til å drive virksomhet eller hadde tatt opp virksomhet før 1. januar 1987. Unntaket hadde den gang det ble gitt bl.a. sin bakgrunn i at myndighetene ikke ønsket å gripe for sterkt inn i forhold etablert før innføringen av de nye eierbegrensningsreglene. I NOU 1986:5 Konkurransen på finansmarkedet kapittel 7.4.2 side 133 heter det bl.a.:

«... Når arbeidsgruppen ikke foreslår avvikling av eksisterende eierforhold, er dette først og fremst begrunnet med at dette kan medføre en fare for kursfall, og at det dermed kan være noe vanskeligere for de berørte institusjoner å emittere nye aksjer.»

Kommisjonen kan ikke se at faren for kursfall lenger forsvarer en slik regel og har ikke funnet grunn til å videreføre dette unntaket. Det vises for øvrig til at aktørene nå er vel kjent med hovedregelen for eierskap i finansforetak, og at hensynet til tidligere eierkonstellasjoner ikke lenger begrunner noen særregel for disse foretakene. Det bør likevel fastsettes en relativt lang overgangstid. I særlige tilfelle kan det eventuelt gis midlertidig dispensasjon fra eierbegrensningsreglene med hjemmel i § 6-1 annet ledd bokstav d). Det fremgår for øvrig av NOU 1986:5 kapittel 7.4.2 side 132 flg. at det ble innhentet en uttalelse fra Justisdepartementets Lovavdeling når det gjaldt spørsmål om et lovforslag om reduksjon i allerede etablerte eierforhold var grunnlovstridig. Departementet konkluderte med at et slikt lovforslag ikke ville komme i strid med grunnloven § 97 om forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft, og at det heller ikke ville utløse erstatningsplikt for staten etter grunnloven § 105.

For norske finansforetaks eierandeler i utenlandske finansforetak vises det til § 3-21, og for utenlandsk foretaks erverv av norsk finansforetak vises det til § 6-21.

Til § 6-2. Kjøpsrett til aksjer m.v.

Paragrafen er ny. I alminnelige motiver kapittel 8.7.3 er det redegjort for kommisjonens generelle vurderinger om kjøpsrett til aksjer m.v., herunder en dissens fra medlemmene Kobberstad, Myhre, Skomsvold og Vannebo til bestemmelsen.

I forhold til den som erverver kjøpsrett til aksjer eller grunnfondsbevis i finansforetak, skal ervervet av kjøpsretten likestilles med erverv av de underliggende aksjer eller grunnfondsbevis, jf. første ledd.Dette innebærer at den som eier opptil 10 prosent av aksjene eller grunnfondsbevisene i et finansforetak ikke kan erverve kjøpsrett til aksjer eller grunnfondsbevis i det samme finansforetaket. Dersom personen eller foretaket eier mindre enn 10 prosent, kan denne eieren erverve kjøpsrett til aksjer eller grunnfondsbevis som gir rett til å erverve så mange aksjer eller grunnfondsbevis som svarer til differansen mellom inntil 10 prosent eierandel og den prosentandel vedkommende eier.

Formuleringen «I forhold til den som erverver kjøpsrett ...» er valgt for å understreke at paragrafen ikke har betydning for vurderingen av det formelle eierforhold. Den som har utstedt en kjøpsrett anses fortsatt som eier av de underliggende verdipapirene.

Til § 6-3. Oppkjøpstilbud med forhåndsaksept

I alminnelige motiver kapittel 8.7.4 drøfter kommisjonen hvilke regler som bør gjelde for oppkjøpstilbud av finansforetak.

I alminnelige motiver kapittel 8.7.2 redegjøres det for de vurderinger som ligger bak kommisjonens forslag i annet ledd bokstav a) om at det i utgangspunktet er tilstrekkelig med en aksept fra minst to tredeler av eierne. I forhåndsaksepten fra minst to tredeler er den eierandelen (opptil 10 prosent) som den som fremsetter oppkjøpstilbudet eventuelt eier inkludert.

Tidsfristene i annet ledd bokstav a) og b) er nærmere omtalt i alminnelige motiver kapittel 8.7.4.

Bestemmelsen i tredje ledd om frist for myndighetenes saksbehandling bygger på bestemmelsen i fil. § 2a-3 tredje ledd som gjelder konsesjonsbehandling for finanskonsern, og de alminnelige reglene om saksbehandlingstid som foreslås i § 3-7 annet ledd. Det legges til grunn at bestemmelsen praktiseres på tilsvarende måte. Et mindretall, bestående av medlemmene Halvorsen, Løining og Rikheim, er ikke enige i at det tas inn en slik bestemmelse om saksbehandlingstid. Det er redegjort nærmere for mindretallets synspunkt i alminnelige motiver kapittel 8.7.6.

Til § 6-4. Tilbakekjøpsrett av aksjer m.v.

I alminnelige motiver kapittel 8.7.5 er tilbakekjøpsrett av aksjer m.v. omtalt.

Til § 6-5. Emisjoner i finansforetak

Paragrafen tar utgangspunkt i fil. § 2-5 første ledd om aksjetegningsgarantier, men er noe utvidet i forhold til denne.

Etter første ledd kan ingen tegne, eller delta i tegningsgaranti for, aksjer eller grunnfondsbevis i finansforetak dersom dette vil kunne føre til overtakelse av aksjer eller grunnfondsbevis utover de grenser som er fastsatt i § 6-1.

Etter gjeldende bestemmelse kan ingen stille garanti for aksjetegning for så vidt garantien vil kunne føre til overtakelse av aksjer utover de grenser som er fastsatt i fil. § 2-2. Denne bestemmelsen gjelder også, så langt den passer, for grunnfondsbevis i sparebanker, kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskaper. Gjeldende bestemmelse omfatter bare tegningsgarantier, mens kommisjonens forslag også gjelder selve tegningen. Det er ikke uvanlig at investorer tegner seg for et betydelig større antall enn hva de faktisk ønsker å få tildelt. Dette er vanligvis begrunnet i et ønske om å ta høyde for eventuell avkorting i tildelingen på grunn av forventet overtegning. Det er imidlertid vanskelig å forutsi hvordan tildelingen faktisk blir. For å sikre at tegningen ikke fører til at eierbegrensningsregelen overskrides, foreslår kommisjonen derfor at investor ved tegning skal ta høyde for at han kan få tildeling i samsvar med tegningen.

Kommisjonen har lagt til grunn at forbudet mot tegning også gjelder ved tegning basert på tegningsrettigheter, dersom dette fører til at eierbegrensningsregelen overskrides. Vanligvis vil dette ikke være noe problem da tegningsrettighetene tildeles i forhold til eksisterende aksjonærstruktur, slik at den enkelte aksjonærs relative eierandel i selskapet ikke endres. Dersom det er utstedt flere aksjeklasser, og det ikke er knyttet tegningsrettigheter til alle aksjeklassene, eller antallet tegningsrettigheter ikke er den samme for alle aksjeklassene, vil tegning basert på tegningsrettigheter likevel kunne føre til at eierbegrensningsregelen overskrides. Kommisjonen legger til grunn at aksjonæren da kan benytte seg av tegningsrettighetene i den grad vedkommende opprettholder sin eierandel i selskapet. Vanligvis vil eventuelle overskytende tegningsrettigheter kunne omsettes. Kommisjonen antar at det i særlige tilfeller kan gis midlertidig dispensasjon etter § 6-1 annet ledd bokstav d).

Ved utlån med pant i aksjer eller grunnfondsbevis utstedt av finansforetak, vil eierbegrensningsregelen på 10 prosent kunne bli overskredet dersom långiver ved mislighold må overta pantet. Verken denne eller de øvrige paragrafene i kapittel 6 regulerer adgangen til å gi lån på ordinære vilkår med pant i aksjer eller grunnfondsbevis utstedt av finansforetak.

Til § 6-6. Konsolidering av eierandeler

Paragrafen bygger på fil. § 2-6 om konsolidering av eierandeler. I alminnelige motiver kapittel 8.3.5 omtales kort gjeldende konsolideringsregler.

Etter første ledd regnes like med en eiers egne aksjer og grunnfondsbevis i forhold til reglene i §§ 6-1 til 6-5 også nærståendes eierandeler. Nærstående er definert i annet ledd.

Etter annet ledd bokstav a) regnes som noens nærstående eierens ektefelle eller person som eieren bor sammen med i ekteskapslignende forhold. Bestemmelsen tilsvarer formuleringene i lov 23. desember 1994 nr. 79 om erverv av næringsvirksomhet § 5, vphl. § 1-5, aksjeloven § 1-5 og allmennaksjeloven § 1-5. Ektefellen regnes som nærstående selv om eieren og ektefellen ikke bor sammen.

Det følger av lov 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap § 3 at registrert partnerskap har de samme rettsvirkninger som inngåelse av ekteskap, med unntak av adopsjonslovens regler. Det fremgår videre at bestemmelser i norsk lovgivning som omhandler ekteskap og ektefeller gjelder tilsvarende for registrert partnerskap og registrerte partnere. Kommisjonen har derfor ikke sett behov for uttrykkelig å nevne registrert partner i selve loven.

I forhold til gjeldende bestemmelser foreslås det presisert at konsolidering skal foretas i forhold til person som eieren bor sammen med i «ekteskapslignende forhold». Person som eieren bor sammen med anses som nærstående uavhengig av om personen er av samme eller motsatt kjønn, så lenge de har et ekteskapslignende forhold.

Etter bokstav b) regnes som nærstående eierens mindreårige barn og mindreårige barn til person som nevnt i bokstav a) som vedkommende bor sammen med. Med mindreårige barn menes barn som ikke har fylt 18 år, jf. vergemålsloven § 1. Eierens mindreårige barn regnes som nærstående selv om barnet/barna ikke bor hos eieren.

Etter bokstav c) regnes som nærstående foretak innen samme finanskonsern eller annet konsern som eieren. Finanskonsern er definert i § 1-3.

Etter bokstav e) regnes som nærstående foretak hvor eieren alene eller sammen med person eller foretak som nevnt i bokstav a) til d) har bestemmende innflytelse. Bestemmelsen bygger på fil. § 2-6 første ledd bokstav b), men er noe utvidet i forhold til denne. Det materielle innholdet i bestemmelsen har store likhetstrekk med bestemmelsene i lov 23. desember 1994 nr. 79 om erverv av næringsvirksomhet § 5 og vphl. § 1-5 første ledd nr. 4. For nærmere om begrunnelsen for bestemmelsen i verdipapirhandelloven, vises det til NOU 1996:2 om Verdipapirhandel kapittel 9.3.7 side 114.

Etter allmennaksjeloven § 1-3 annet ledd anses et allmennaksjeselskap å ha bestemmende innflytelse hvis selskapet enten eier så mange aksjer eller andeler i et annet selskap at de representerer flertallet av stemmene i det andre selskapet, eller har rett til å velge eller avsette et flertall av medlemmene i det andre selskapets styre. Ved vurderingen av om den bestemmende innflytelse må være oppfylt til enhver tid eller ikke, vises det til NOU 1996:3 Ny aksjelovgivning side 103 hvor det står:

«Skal et selskap være et datterselskap må et annet selskap ha bestemmende innflytelse. I uttrykket «bestemmende» ligger at selskapet må ha en slik posisjon at det på generalforsamlingen normalt har bestemmende innflytelse over innholdet i de vedtak som treffes.»

Kommisjonen slutter seg til ovennevnte og legger til grunn at selskapet normalt skal ha en slik innflytelse at det kan bestemme innholdet i de vedtak som treffes, men at det ikke er noe absolutt krav om permanent innflytelse.

Etter bokstav g) regnes som nærstående finansforetak og dets finansstiftelse. Ved omdannelse av selveiende finansforetak overføres foretakets aktiva og passiva i sin helhet til et nystiftet selskap, jf. lovutkastet § 8-2. Ved omdannelse av sparebanker skal det opprettes en finansstiftelse som skal være eier av alle aksjene i selskapet, med unntak av aksjer som utstedes ved ombytting av grunnfondsbeviskapital. Dette er også et alternativ ved omdannelse av gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger. Kommisjonen mener at den nære tilknytningen mellom finansstiftelsen og det nyopprettede selskapet tilsier at de skal konsolidere sine eierandeler i andre finansforetak.

Etter bokstav h) regnes som nærstående noen som eieren må antas å ha slikt samarbeid med at adgangen til å gjøre bruk av rettigheter som eier begrenses. Bestemmelsen bygger på fil. § 2-6 første ledd bokstav d), men har fått en litt annen utforming. Mens sistnevnte bestemmelse bruker begrepet «forpliktende samarbeid» har kommisjonen forsøkt å få frem at det sentrale er om det er et samarbeid som begrenser eiernes bruk av eierrettighetene. Lignende bestemmelser om samarbeid finnes bl.a. i lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervsvirksomhet (konkurranseloven). I konkurranselovens kapittel 3 er det bl.a. i §§ 3-1, 3-2 og 3-3 bestemmelser om forbud mot samarbeid knyttet til hhv. priser, avanse og rabatter samt anbud og markedsdeling. I de tre paragrafene er samarbeid presisert ved å bruke formuleringen:

«... ved avtale, samordnet praksis eller på annen måte som er egnet til å påvirke ...».

I Ot.prp. nr. 41 (1992-93) Om A. Lov om konkurranse i ervervsvirksomhet (konkurranseloven) B. Lov om pristiltak side 106 heter det om denne formuleringen:

«... Den vide formulering anses nødvendig for å ramme det reelle interessefellesskap og ikke den rettslige form som er brukt.»

Kommisjonen legger på samme måte til grunn at et samarbeid om bruk av rettighetene som eier kan ha forskjellig grunnlag - alt fra en skriftlig avtale til en uskreven forståelse av det reelle forhold - og at det sentrale ikke er om samarbeidet er formalisert, men hva det reelle samarbeidet går ut på. Det etablerte samarbeidet skal som etter gjeldende regler være knyttet til det å gjøre bruk av rettighetene som eier. Det må foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfelle av om vedkommende skal anses som nærstående. Tvilsspørsmål vil kunne avgjøres av Kongen med hjemmel i tredje ledd.

Kongen avgjør i tvilstilfelle hvem som skal anses som nærstående, jf. tredje ledd. Bestemmelsen viderefører det materielle innholdet i fil. § 2-6 annet ledd.

Bestemmelsen i fil. § 2-6 annet ledd regulerer ikke forholdet internt mellom forvaltningsorganer, men må ses i sammenheng med de generelle regler om domstolens kontroll med forvaltningsorganenes vedtak. Vanligvis kan domstolene etterprøve et forvaltningsorgans lovanvendelse, herunder et departements lovtolking. På enkelte områder er imidlertid Kongen eller departementet gitt særlig hjemmel til å avgjøre tolkingstvil med den virkning at avgjørelsen blir bindende også for domstolene. Fil. § 2-6 annet ledd er en slik bestemmelse som gir Kongen (departementet) materiell kompetanse til i tvilstilfelle å fastlegge rekkevidden av bestemmelsene i fil. § 2-6. Fil. §§ 1-1 annet ledd og 2-7 tredje ledd er utformet på samme måte. I Torstein Eckhoff og Eivind Smiths Forvaltningsrett (6. utgave 1997) kapittel 34 om domstolskontroll, heter det bl.a. om denne type bestemmelser (side 642):

«Det forekommer også at lover som bare sier at et forvaltningsorgan «avgjør» et eller annet (og ikke bruker ord som «endelig» eller «bindende»), må fortolkes slik at domstolsprøvelsen skal være begrenset. En slik fortolkning er ofte nærliggende når lovens anvendelsesområde eller betydningen av et ord eller uttrykk i den er gjort til eget avgjørelsestema, jfr. f.eks. lov om åpningstider for utsalgssteder av 26/4 1985 § 5, som først regner opp en del spesielle utsalgssteder som er unntatt fra lovens regler, og deretter bestemmer: «Kommunen avgjør i tvilstilfelle om en virksomhet omfattes av unntakene i første ledd.» Denne bestemmelsen ville ha vært overflødig hvis ikke meningen hadde vært at avgjørelsen skulle binde domstolene. For det sier seg selv at de forvaltningsorganer som skal praktisere loven, må ta stilling til hva dens regler får anvendelse på.»

Kommmisjonen legger til grunn at videreføringen av det materielle innholdet i fil. § 2-6 annet ledd skal forstås på samme måte som tidligere.

Kongens myndighet etter fil. § 2-6 annet ledd er delegert til Finansdepartementet, jf. kgl. res. 10. juni 1988 nr. 457. Det legges til grunn at en slik delegasjon vil være hensiktsmessig også etter den nye loven.

I fjerde ledd foreslår kommisjonen en ny bestemmelse om konsolidering knyttet til statens eierandeler i finansforetak. Bakgrunnen for bestemmelsen er bl.a. at det har vært reist spørsmål om i hvilken grad konsolideringsreglene i praksis også gjelder for staten, jf. alminnelige motiver kapittel 8.7.9. I fjerde ledd første punktumforeslås det presisert at reglene i paragrafen også gjelder for selskap, foretak eller annen institusjon som eies av staten eller hvor staten har bestemmende innflytelse. De nevnte konsolideringsregler gjelder m.a.o. for hver enkelt institusjon, f.eks. Norsk Hydro ASA, Statoil og Folketrygdfondet m.v. Eierandeler som datterselskaper m.v. av slike selskaper, foretak eller annen institusjon eier, skal konsolideres med hovedselskapets/hovedinstitusjonens eierandeler ved vurderingen av om eierbegrensningsreglene er overholdt. Etter annet punktum skal aksjer og grunnfondsbevis eiet av slike selskaper, foretak eller annen institusjon ikke regnes som eiet av staten i denne sammenheng, med mindre annet følger av annet ledd bokstav h). Statens samlede eierskap skal i utgangspunktet ikke konsolideres. Unntak gjelder dersom det er inngått et slikt samarbeid at adgangen til å gjøre bruk av rettigheter som eier begrenses, jf. § 6-6 annet ledd bokstav h). Det vises for øvrig til at eierbegrensningsreglene ikke gjelder for staten m.v., jf. § 6-1 tredje ledd bokstav a).

II. Egenkapitalinnskudd m.v.

Til § 6-7. Grunnfond

Paragrafen definerer grunnfond.

I spbl. § 2 skilles det mellom hhv. grunnfond og kapital som er innhentet ved å utstede omsettelige grunnfondsbevis. Grunnfondsbeviskapitalen gir visse eierbeføyelser over banken. Tilsvarende bestemmelser gjelder for grunnfondsbevis i kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskaper, jf. alminnelige motiver kapittel 8.7.8.

Kommisjonen har valgt å bruke begrepet grunnfond som et samlebegrep for kapitalen i finansforetak organisert på annen måte enn som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Det foreslås at grunnfond kan bestå av grunnfond som det ikke er knyttet eierbeføyelser til og grunnfond som er tatt opp mot grunnfondsbevis, jf. første ledd. Sistnevnte kapital kalles grunnfondsbeviskapital. Finansforetaket kan velge om det ønsker å ha både grunnfond som det ikke er knyttet eierbeføyelser til og grunnfond tatt opp mot grunnfondsbevis, eller bare én av delene.

Adgangen til å utstede grunnfondsbevis er nærmere regulert i § 6-8. I de tilfeller det er behov for å skille mellom de to typer av grunnfond, er det gjort særskilt i den enkelte paragraf.

Til § 6-8. Adgang til å utstede grunnfondsbevis

Bestemmelser om grunnfondsbevis er bl.a. gitt i spbl. §§ 2 annet ledd og 8 annet ledd og forsvl. § 4-2 annet ledd. Ordningen med grunnfondsbevis er begrunnet i et ønske om å bedre muligheten for utstedere til å få tilført risikokapital. Nærmere bestemmelser er gitt i forskrift 9. oktober 1990 nr. 809 om grunnfondsbevis i sparebanker, forskrift 19. oktober 1990 nr. 810 om grunnfondsbevis i kredittforeninger og forskrift 19. oktober 1990 nr. 811 om grunnfondsbevis i gjensidige forsikringsselskaper.

Etter første ledd første punktum kan finansforetak som er selveiende, forening eller gjensidig selskap, utstede grunnfondsbevis. Med forening menes her forening som er etablert, da kommisjonen ikke foreslår å videreføre adgangen til å opprette nye foreninger, jf. lovutkastet kapittel 4. Til grunnfondsbevis skal det knyttes slik representasjonsrett i generalforsamling som nevnt i § 5-2, jf. annet punktum. Det er naturlig at grunnfondsbeviseiere som bidrar med risikokapital sikres innflytelse i styrende organer.

Etter annet ledd første punktum skal utbytte på grunnfondsbevis fastsettes av generalforsamling. Tilsvarende bestemmelser gjelder for fastsettelse av utbytte på aksjer. Bestemmelsen om selve utbyttetildelingen i annet punktum tilsvarer i det vesentlige gjeldende regler i spbl. § 2 annet ledd tredje punktum, med unntak av at bl.a. ordet «rente» er endret til «utbytte». For øvrig gjelder reglene i § 6-12, jf. tredje punktum.

Etter tredje ledd kan Kongen i forskrift gi nærmere regler om grunnfondsbevis. I bokstavene a) til c) er det nevnt enkelte særlige forhold som Kongen kan gi nærmere regler om. Bestemmelsen i bokstav a) bygger på § 22 i forskrift 19. oktober 1990 nr. 809 om grunnfondsbevis i sparebanker, § 23 i forskrift 19. oktober 1990 nr. 810 om grunnfondsbevis i kredittforeninger og § 18 i forskrift 19. oktober 1990 nr. 811 om grunnfondsbevis i gjensidige forsikringsselskaper. Bokstav b) tilsvarer § 22 B i forskrift 19. oktober 1990 nr. 809 om grunnfondsbevis i sparebanker. Etter bokstav c) kan Kongen gi nærmere regler om at bestemmelser i allmennaksjeloven skal gjelde tilsvarende for grunnfondsbevis. Grunnfondsbevis kan i mange sammenhenger likestilles med aksjer. Selv om kommisjonen foreslår at aksjeloven i utgangspunktet skal gjelde for finansforetak organisert på annen måte enn som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, er det i § 1-5 foreslått unntak fra aksjeloven kapittel 4 om aksjeeierne, overgang av aksjer m.v., kapittel 10 om forhøyelse av aksjekapitalen og kapittel 20 om særlige selskaper. Det legges derfor til grunn at det vil kunne være behov for å fastsette nærmere regler om hvilke bestemmelser i allmennaksjeloven som skal få tilsvarende anvendelse for grunnfondsbevis. Det vises i den forbindelse til gjeldende forskrifter om grunnfondsbevis. Det vises for øvrig til lovutkastet § 6-9 fjerde ledd.

Til § 6-9. Innbetaling og endring av aksjekapital og grunnfond

Etter første ledd første punktum kan innbetaling av aksjekapital og grunnfond bare ytes i penger. Tilsvarende bestemmelse gjelder for forretningsbanker, jf. fbl. § 6 første ledd første punktum. Konvertering av gjeld til aksjekapital anses som tingsinnskudd. Både for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper skal aksjeinnskudd betales i penger med mindre annet er fastsatt i stiftelsesdokumentet, jf. aksjeloven §§ 2-1, 2-4, 2-6 og 2-7 og allmennaksjeloven §§ 2-1, 2-4, 2-6 og 2-7.

Bestemmelsen i annet ledd første punktum om at nedsettelse av aksjekapital eller grunnfond krever samtykke av Kongen, tilsvarer bestemmelsene i fbl. § 5 annet ledd, spbl. § 2 annet ledd og forsvl. § 4-2 annet ledd. Det er i dag ikke fastsatt tilsvarende bestemmelse for finansieringsforetak. I aksjeloven kapittel 12 og allmennaksjeloven kapittel 12 er det gitt nærmere regler om nedsetting av aksjekapital. Adgangen til å gi samtykke til nedsettelse av aksjekapital er delegert til Finansdepartementet og videre til Kredittilsynet.

Etter fbl. § 5 annet ledd første punktum kreves det i dag tillatelse av Kongen før forhøyelse av aksjekapital eller grunnfond kan registreres. Adgangen til å gi tillatelse er delegert til Finansdepartementet og videre til Kredittilsynet. Kommisjonen foreslår at det skal være tilstrekkelig å melde fra til Kredittilsynet før forhøyelse av aksjekapital eller grunnfond, jf. annet punktum. Søknad om godkjennelse av vedtektsendring må anses tilstrekkelig som melding. I aksjeloven kapittel 10 og allmennaksjeloven kapittel 10 er det gitt nærmere regler om forhøyelse av aksjekapital.

I tredje og fjerde ledd er det foreslått regler om fullmakt til erverv av egne aksjer og grunnfondsbevis. Tilbakekjøp av aksjer endrer ikke aksjekapitalens størrelse.

Til § 6-10. Medlemsansvar i gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger

Paragrafen regulerer medlemmenes ansvar overfor tredjemann i gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger. Paragrafen bygger på gjeldende bestemmelser i forsvl. § 4-9, men er bygd ut til også å gjelde kredittforeninger. Da det etter kommisjonens forslag ikke vil være adgang til å opprette nye kredittforeninger, vil bestemmelsen gjelde eksisterende foreninger.

Etter første ledd kan medlemmenes ansvar for et gjensidig forsikringsselskaps og en kredittforenings forpliktelser bare gjøres gjeldende av foretaket. Det legges til grunn at fordringer kan utloddes ved avvikling av et selskap eller forening.

Til § 6-11. Ansvarlig lånekapital

I spbl. § 2 tredje ledd og fbl. § 5 tredje ledd er det gitt regler om ansvarlig lånekapital.

Etter tredje ledd skal opptak og tilbakebetaling av ansvarlig lånekapital meldes til Kredittilsynet, med mindre annet følger av § 6-18. Etter lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner § 3-6 kan ansvarlig lånekapital i visse tilfeller settes ned ved betalings- og soliditetsvansker.

Til § 6-12. Utbytte og konsernbidrag

Kommisjonen har valgt å dele bestemmelsen i fil. § 2a-8 tredje ledd, slik at deler av bestemmelsen er gitt i denne paragrafen og resten i § 7-13 om konsernbidrag m.v.

Etter første ledd første punktum må utbytte og konsernbidrag fra et finansforetak i et enkelt år ikke overstige det som vil være forsvarlig utdeling ut fra årets driftsresultat for foretaket og foretakets egenkapitalsituasjon samt behov for oppbygging av egenkapital. Svingninger i årsresultatet kan tilsi at årets driftsresultat ikke skal være et absolutt maksimalbeløp for utdeling av utbytte. Da nedsettelse av aksjekapital krever samtykke av Kongen, jf. § 6-9 annet ledd, kan det ikke deles ut så mye utbytte at det i realiteten innebærer en tilbakebetaling av kapital.

For livsforsikringsselskap skal som driftsresultat her anses den del av årets overskudd som holdes tilbake i foretaket i henhold til vedtektene, jf. annet punktum. Bestemmelsen gjelder også ved anvendelsen av § 7-13.

Kongen kan for å sikre soliditeten i et konsernforetak eller i konsernet gi tillatelse til utdeling som overstiger det som følger av reglene gitt i eller i medhold av § 6-12, jf. annet ledd. Bestemmelsen bygger på fil. § 2a-8 tredje ledd tredje punktum.

Etter fjerde ledd gjelder ikke aksjeloven § 8-1 annet ledd og allmennaksjeloven § 8-1 annet ledd for finansforetak. Dette tilsvarer forslaget til endring i forretningsbankloven § 3 m.v. i Ot.prp. nr. 65 (1997-98) Om lov om endring av kredittilsynsloven samt endringer i visse andre lover på Finansdepartementets område (stans av ulovlig virksomhet mv.), jf. proposisjonen kapittel 4 side 19 flg.

III. Kapitaldekning m.v.

I alminnelige motiver kapittel 5.6 flg. drøftes spørsmål knyttet til kapitaldekning og andre soliditetskrav for finansforetak.

Medlemmene Breck, Gjønnes, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebomener at lovforslagets §§ 6-14 t.o.m. 6-19 ikke skal gjelde for forsikringsselskaper, jf. alminnelige motiver kapittel 5.11.2. Når det gjelder § 6-13, er denne bestemmelsen etter disse medlemmenes syn så generell at den også kan omfatte kravene til solvenskapital for forsikringsselskapene, som kommisjonen kommer tilbake til i utredning 5.

Ansvarlig kapital representerer en sikkerhet mot finansiell risiko ved finansieringsvirksomhet. Gjeldende rett setter krav til et minsteforhold mellom en finansinstitusjons kapital og virksomhet. I fil. § 2-9 er det gitt en generell bestemmelse om at en finansinstitusjon til enhver tid skal ha en forsvarlig kapitaldekning, samt oppfylle de minstekrav til kapitaldekning som følger av lov eller forskrift gitt av Kongen. En tilsvarende bestemmelse er gitt for verdipapirforetak, jf. vphl. § 8-10. Den ansvarlige kapital skal utgjøre minst 8 prosent av finansinstitusjonens samlede aktiva og forpliktelser utenfor balansen beregnet etter prinsipper for risikoveiing, jf. fil. § 3-17, forsvl. § 3-7, spbl. § 25 og fbl. § 21. I fil. § 2a-9 er det gitt regler om kapitaldekning på konsolidert basis. Det er gitt nærmere regler om kapitaldekning i forskrift 22. oktober 1990 nr. 875 om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner og verdipapirforetak, forskrift 1. juni 1990 nr. 435 om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, oppgjørssentraler og verdipapirforetak, forskrift 25. mars 1991 nr. 214 om anvendelse av kapitaldekningsregler på konsolidert basis m.v. og forskrift 17. juli 1996 nr. 780 om minstekrav til kapitaldekning for markedsrisiko m.v. for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Sistnevnte forskrift gjelder ikke for forsikringsselskaper. Det vises til forskrift 19. mai 1995 nr. 481 om beregning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for norske livsforsikringsselskaper og forskrift 19. mai 1995 nr. 482 om beregning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for norske skadeforsikringsselskaper.

Kommisjonen foreslår, i samsvar med mandatet, at de mest sentrale bestemmelsene i ovennevnte forskrifter innarbeides i loven.

Til § 6-13. Krav om forsvarlig kapitaldekning

Etter første ledd skal et finansforetak til enhver tid ha en forsvarlig kapitaldekning ut fra omfanget og risikoen ved foretakets virksomhet. Det forutsettes at den ansvarlige kapital tilpasses forventede endringer i omfang og risiko ved virksomheten, slik at kapitalen er på plass når virksomheten endrer karakter.

Etter annet ledd skal det ved vurdering av foretakets risiko tas hensyn til kredittrisiko, markeds- og valutarisiko, likviditetsrisiko og annen særlig risiko som foretakets virksomhet er eksponert for. De ulike risikobegrepene brukes litt forskjellig i praksis, og noen av begrepene er til dels overlappende.

Til § 6-14. Minstekrav til ansvarlig kapital

Minstekravet i første ledd første punktum tilsvarer gjeldende krav etter spbl. § 25, fbl. § 21, forsvl. § 7-3 og fil. § 3-17. Kredittilsynet kan pålegge de institusjoner det har tilsyn med å ha en høyere ansvarlig kapital enn de lovbestemte minstekrav, jf. kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 6. Et slikt pålegg vil kunne være aktuelt f.eks. for å sikre at foretak som er særlig risikoutsatt, har tilstrekkelig egenkapital til å møte risikoen. Etter annet punktum skal den ansvarlige kapital ikke i noe tilfelle være mindre enn det beløp som følger av regler gitt i eller i medhold av § 3-8. Tilsvarende bestemmelser er gitt i fil. § 3-5 første ledd, fbl. § 5 første ledd og spbl. § 2 første ledd. Etter § 3-8 skal aksjekapitalen eller grunnfondet i utgangspunktet minst utgjøre et beløp i norske kroner som svarer til 5 millioner euro.

Bestemmelsen i tredje ledd annet punktum tilsvarer § 5 i forskrift 1. juni 1990 nr. 435. 1

Fjerde ledd første punktumtilsvarer spbl. § 25 tredje ledd, fbl. § 21 tredje ledd og forsvl. § 7-3 tredje ledd.

Til § 6-15. Alminnelig beregningsgrunnlag

Paragrafens bestemmelser er i hovedsak en videreføring av gjeldende prinsipper for beregning av kapitaldekning etter kapitaldekningsforskriften av 22. oktober 1990 nr. 875.

Første ledd bygger på forskrift 22. oktober 1990 nr. 875 § 4.

Annet ledd bygger på forskrift 22. oktober 1990 nr. 875 §§ 4 og 6.

Til § 6-16. Kapitaldekning for markedsrisiko

Paragrafen bygger på bestemmelsene i forskrift 17. juli 1996 nr. 780 om minstekrav til kapitaldekning for markedsrisiko m.v. for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Det vises til alminnelige motiver kapittel 5.8.

I forskriften av 17. juli 1996 er markedsrisiko definert som risiko for tap på posisjoner i og utenfor balansen som følge av endringer i markedspriser, herunder renter, valutakurser og egenkapitalverdier. Markedsrisikoen omfatter både spesifikk risiko knyttet til det enkelte finansielle instrument og generell risiko.

Forskriften deler institusjonens eiendeler inn i en såkalt handelsportefølje og en portefølje for den øvrige virksomhet. Handelsporteføljen kan forenklet defineres som institusjonens posisjoner i finansielle instrumenter som innehas for «trading»-formål. Posisjoner som innehas av mer langsiktig eller strategisk karakter faller utenfor definisjonen av handelsporteføljen, og inngår følgelig i porteføljen for øvrig virksomhet. En klar avgrensning av hva som skal inngå i handelsporteføljen er vanskelig, fordi enkelte finansielle instrumenter i en sammenheng skal inngå i handelsporteføljen, mens de i en annen sammenheng skal inngå i porteføljen for øvrig virksomhet. Det vil være anvendelsen av instrumentet som avgjør i hvilken portefølje det skal innplasseres.

Forskriften gjelder kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Kommisjonen har ikke tatt endelig stilling til om reglene om kapitaldekning for markedsrisiko skal gjelde for finansforetak generelt, jf. alminnelige motiver kapittel 5.8. Det foreslås i utredningen her at reglene om kapitaldekning for markedsrisiko ikke skal gjelde forsikringsselskap, jf. femte ledd. Kommisjonen mener det må foretas en nærmere vurdering av om det skal innføres særlige soliditetskrav rettet mot markedsrisiko for hhv. skadeforsikringsselskap og livsforsikringsselskap. Kommisjonen kommer tilbake til dette spørsmålet i utredning 5.

Annet ledd bygger på forskrift 17. juli 1996 nr. 780 § 2-1.

Tredje ledd bygger på forskrift 17. juli 1996 nr. 780 § 3-2.

Til § 6-17. Kjernekapital

I forskrift 1. juni 1990 nr. 435 om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, oppgjørssentraler og verdipapirforetak er det fastsatt nærmere regler om kjernekapital i § 3.

De generelle vilkårene for godkjenning av annen kjernekapital i forskrift 1. juni 1990 nr. 435 § 3 nr. 13 er tatt inn i tredje ledd.

Etter fjerde ledd fastsetter Kongen nærmere regler om beregning av kjernekapital, herunder om medlemsinnskudd i kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskaper skal medregnes. Kommisjonen viser bl.a. til reglene i forskrift 1. juni 1990 nr. 435 § 3 nr. 7, som ble tatt inn i forskriften 28. november 1996.

Til § 6-18. Tilleggskapital

Paragrafen bygger på § 4 om tilleggskapital i forskrift 1. juni 1990 nr. 435 om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, oppgjørssentraler og verdipapirforetak.

Til § 6-19. Beregning av foretakets ansvarlige kapital

Paragrafen bygger på gjeldende bestemmelser i forskrift 1. juni 1990 nr. 435 om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, oppgjørssentraler og verdipapirforetak.

Ved beregning av kjernekapital skal akkumulert underskudd og beholdningen av egne aksjer, grunnfondsbevis og andre egenkapitalinstrumenter trekkes fra, jf. første ledd første punktum. Det vises til forskrift 1. juni 1990 nr. 435 § 7 bokstav a. og b. I ansvarlig lånekapital som er tilleggskapital skal det gjøres fradrag for beholdning av egne låneinstrumenter, samt i de siste 5 år før forfallsdagen hvert år gjøres et fradrag på 20 prosent av det beløp som forfaller slik at intet medregnes siste år før forfall, jf. annet punktum. Det vises til forskrift 1. juni 1990 nr. 435 § 7 bokstav c.

Annet leddbygger på forskrift 1. juni 1990 nr. 435 § 8.

Bestemmelsene i tredje ledd er omtalt i alminnelige motiver kapittel 5.10. Forslaget fra mindretallet Breck, Gjønnes, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebo er omtalt i aminnelige motiver kapittel 5.11.2. Forslaget fra mindretallet Gjelsvik og Per Melsom er omtalt til slutt i alminnelige motiver kapittel 5.10.2.

IV. Foretaksendringer m.v.

Til § 6-20. Sammenslåing og deling av foretak

Første og annet ledd bygger på forsvl. § 3-6 første ledd, men er gjort generell for alle finansforetak. Lignende bestemmelser er gitt i spbl. § 47 og fbl. § 31.

Utformingen av tredje ledd er fra kommisjonens side ikke ment å legge noen føringer på organisasjonsformen på den banken som blir resultatet av en sammenslåing av en selveiende bank og en forretningsbank. Bestemmelsen regulerer bare hvordan egenkapitalen skal disponeres i det selveiende finansforetaket. Med egenkapital menes verdijustert egenkapital.

Til § 6-21. Erverv av norsk finansforetak

Etter første ledd kan et utenlandsk foretak ikke uten tillatelse etter § 7-2 erverve et norsk finansforetak. Eierbegrensningsregelen i § 6-1 gjelder også for utenlandske foretak. Det følger av § 7-3 at tillatelse etter § 7-2 bare kan gis dersom konsernforholdet bygger på en samlet eierandel på minst to tredeler i det enkelte finansforetak med mindre annet følger av § 6-1. Etter § 7-3 kan det settes som vilkår for tillatelse at eierandelen er 100 prosent. Krav om tillatelse etter § 7-2 innebærer m.a.o. at et utenlandsk foretak i utgangspunktet ikke kan ha eierandeler fra 10 prosent og opptil to tredeler i et norsk finansforetak.

Dersom det utenlandske foretaket ønsker å kjøpe selve virksomheten, må det norske foretaket få godkjent avhendelsen etter § 6-20.

7 Finanskonsern m.v.

Til § 7-1. Virkeområde

Paragrafen tilsvarer fil. § 2a-1.

I. Konsesjon og eierforhold

Til § 7-2. Krav om konsesjon m.v.

Første ledd bygger på fil. § 2a-3 annet ledd.

Ved anvendelse av reglene i første ledd gjelder reglene om konsolidering i § 6-6 tilsvarende, jf. annet ledd. Selv om dette for så vidt følger av § 6-6, har kommisjonen sett det som hensiktsmessig å presisere forholdet.

Til § 7-3. Eierforhold

I alminnelige motiver kapittel 8.7.2 er det gjort nærmere rede for kommisjonens vurderinger om eierandeler i konsernforhold.

Fil. § 2-2 annet ledd og konsesjonspraksis bygger på at morselskap i konsern eller flere andre konsernforetak som hovedregel skal eie 100 prosent av eierandelene i de foretak som inngår i konsernet. Kommisjonen foreslår at bestemmelsen endres slik at minstekravet til morselskapets eller konsernselskapenes samlede eierandel i et konsernforetak settes til to tredeler.

Etter første ledd første punktumkan tillatelse etter § 7-2 bare gis dersom konsernforholdet bygger på en samlet eierandel på minst to tredeler i det enkelte finansforetak med mindre annet følger av § 6-1. Den samlede eierandel kan være basert på eierandeler og kjøpsretter, som til sammen kan utgjøre opptil 10 prosent av aksjekapitalen eller grunnfondsbeviskapitalen, samt forhåndsaksepter etter § 6-3. Det kan settes som vilkår for tillatelse at eierandelen er 100 prosent, jf. annet punktum. En samlet eierandel på to tredeler eller mer gir ingen rett til å få konsesjon. Om tillatelse skal gis må vurderes konkret i det enkelte tilfelle.

Etter annet ledd gjelder ikke paragrafen etablering av konserngruppe som omhandlet i § 1-3 annet ledd. § 1-3 annet ledd gjelder konserngruppe som er etablert ved avtale mellom selveiende finansforetak basert på felles vedtektsfestede selskapsorganer eller annen felles ledelse av den samlede virksomhet, og som er godkjent av Kongen.

Til § 7-4. Separasjon i blandet finanskonsern

I fil. § 2-2 annet ledd nr. 1 og 2 er det gitt nærmere regler om eierskap i blandet finanskonsern, dvs. finanskonsern hvor både bank og forsikring inngår. I Ot.prp. nr. 2 (1991-92) Om lov om endringer i lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner og visse andre lover. (Om finanskonsern) omtales organisering av blandet finanskonsern bl.a. i kapittel 3.3 side 12 flg.:

« Departementets forslag åpner for at bank eller et forsikringsselskap gjennom et eierselskap (holdingselskap) skal kunne eie henholdsvis forsikringsselskap eller bank 100 pst. Morselskap i et forsikringskonsern skal kunne eie bank. Forsikringsselskap skal tilsvarende kunne eies av morselskap (holdingselskap) i bankkonsern, og i så fall må også selve banken kunne eies av holdingselskapet. Disse synspunkter er reflektert i forslag til nye regler i finansinstitusjonsloven § 2-2 annet ledd. En åpner således for bruk av to noe ulike organisasjonsformer for konsern hvor bank og forsikring inngår. Etter en modell vil et holdingselskap være konsernspiss og eie såvel banken som forsikringsselskapet som 100 pst. datterselskap. Denne modell passer ikke hvor hovedselskapet i gruppen er en sparebank eller et gjensidig forsikringsselskap. I så fall må banken eller forsikringsselskapet kunne benytte en noe annen modell og eie henholdsvis forsikringsselskapet eller banken via et 100 pst. eiet holdingselskap. I forhold til begge modeller vil det således etableres klare selskapsrettslige skiller eller «brannvegger» mellom de ulike virksomhetsområder. Dette vil også bidra til å skape oversikt og ryddigere forhold når det gjelder konserninterne transaksjoner og risikoeksponering og valget av de to modeller er således også begrunnet i tilsynsmessige forhold.»

Kommisjonen har drøftet om det skal fastsettes at holdingmodellen skal være hovedregelen for organisering av blandede konsern i de tilfeller foretakene som inngår er organisert etter aksjelovgivningen, og at direkte eiemodellen, eventuelt med krav om mellomliggende holdingselskap, bare skal brukes i de tilfeller hvor en sparebank eller et gjensidig forsikringsselskap inngår. Problemstillingen må delvis ses i sammenheng med spørsmålet om det fortsatt skal være krav om mellomliggende holdingselskap når bank eller forsikringsselskap er morselskap i finanskonsern.

Kommisjonens flertall, alle medlemmene unntatt Breck, Fusdahl, Gjønnes, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebo,mener at holdingmodellen har enkelte fordeler fremfor direkte eiemodellen, jf. også Ot.prp. nr. 2 (1991-92) kapittel 5.3 side 16 annen spalte:

« ... Departementet har i vurderingen lagt særlig vekt på Kredittilsynets høringsuttalelse hvor det anføres at holdingmodellen gir enkelte fordeler fremfor andre modeller, men at tilsynshensynene ikke er så sterke at en vil tilrå holdingmodellen (konsernspiss) som eneste modell.»

Hensynet til en enkel organisering er trukket frem som et argument for at holdingmodellen bør være hovedmodell for aksjeselskaper. Ved holdingmodellen har morselskapet (holdingselskapet) styringen i alle operative enheter i konsernet. I de tilfeller hvor det kan være motstridende interesser mellom de operative selskaper antar flertallet at styret i holdingselskapet, på en bedre måte enn de operative selskapene, har hele konsernets interesser for øye når avgjørelser skal tas. Flertallet mener det er uheldig at et operativt selskap eier og bestemmer direkte over et annet operativt selskap, da det vil være en rekke tilfeller hvor selskapene har motstridende interesser. Dersom et av de operative selskapene taper hele sin egenkapital vil dette få direkte betydning for et annet operativt selskap. Ved holdingmodellen vil tapet bare få direkte betydning for holdingselskapet og verne de andre operative selskapene. Flertallet mener også at tilsynsmessige hensyn taler for at holdingmodellen bør være hovedmodell. Unntak fra hovedregelen er foreslått i bokstav a) og b), jf. drøftingen nedenfor om krav til bruk av mellomliggende holdingselskap.

I forlengelsen av spørsmålet om krav til valg av organisasjonsmodell, har kommisjonen drøftet om det fortsatt skal være krav om bruk av mellomliggende holdingselskap når bank eller skadeforsikringsselskap er morselskap i finanskonsern.

Kommisjonens flertall, alle medlemmene unntatt Breck, Fusdahl, Gjønnes, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebo,mener at krav om et mellomliggende holdingselskap er av sentral betydning. For øvrig viser en til argumentasjonen fra komitéens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Aune lista i Innst. O. nr. 8 (1991-92) side 12 annen spalte:

«... vil understreke at det er av stor viktighet å oppnå klare selskapsrettslige skiller mellom de ulike virksomhetene i blandede konserner. Et krav om et mellomliggende holdingselskap vil kunne bidra til å skape oversikt og mer ryddige forhold med hensyn til konserninterne transaksjoner og til å hindre risikooverføringer fra ett område til et annet. Dette er av vesentlig betydning ut fra tilsynsmessige hensyn. Disse medlemmer viser til at dispensasjonsadgangen i finansinstitusjonsloven i særlige tilfeller kan benyttes til å unnta et konsern fra kravet til et mellomliggende holdingselskap. Disse medlemmer legger imidlertid til grunn at dette bare skal være aktuelt ved små og enkle konserndannelser.

Disse medlemmer viser til at en holdingmodell er klart å foretrekke ut fra kontrollhensyn. Hensynet til at sparebanker og gjensidige forsikringsselskaper skal kunne delta i et finanskonsern, ivaretas gjennom forslaget om holdingselskap øverst eller i midten.»

Flertalletlegger til grunn at unntakshjemmelen i annet ledd vil kunne være aktuell å bruke i tilfeller hvor det operative morselskapet er vesentlig større enn det andre foretaket og sistnevnte foretak i absolutt forstand er lite i forhold til det operative morselskapet, eller ved små og enkle konserndannelser.

Mindretallet, bestående av Breck, Fusdahl, Gjønnes, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebo,støtter ikke flertallets forslag om at morselskapet i et blandet finanskonsern som en hovedregel skal være et (rent) holdingselskap. Disse medlemmene støtter heller ikke at en bank skal kunne eie et forsikringsselskap (eller vice versa) bare via et mellomliggende, 100 prosent eiet holdingselskap.

Etter disse medlemmenes syn vil forslaget om pliktig holdingselskap som konsernspiss og krav om mellomliggende holdingselskap i blandede konsern føre til økt byråkrati for så vel de involverte selskaper som for myndighetene. Disse medlemmenevil påpeke at gjeldende regnskapsbestemmelser (årsoppgjørsbestemmelsene) stiller utførlige krav til spesifikasjon av transaksjoner og forpliktelser konsernselskap imellom. Holdingselskapsmodellen, som foreslått i § 7-4, vil ikke bidra til økt oversiktlighet utover hva gjeldende bestemmelser medfører. Et ønske om en enkel og oversiktlig konsernstruktur vil være bedre ivaretatt uten separasjon gjennom holdingselskaper.

Disse medlemmene kan godt se at en holdingselskapsmodell kan være hensiktsmessig der hvor det f.eks. er tale om en bank og et forsikringsselskap som er jevnstore. Men hovedregelen bør etter disse medlemmers syn allikevel være at det blir opp til aktørene å forestå denne vurdering. Disse medlemmer viser for øvrig til at dette synes å være vurderingen i alle de land det er naturlig å sammenligne seg med. Disse medlemmene foreslår derfor at nevnte bestemmelse utgår.

Med formuleringen i første ledd bokstav a)om konserngruppe som nevnt i § 1-3 annet ledd, er det tenkt på gjensidige forsikringsselskaper, selv om § 1-3 også omfatter konserngruppe av selveiende banker. Kommisjonens flertall har likevel ikke sett behov for å endre bestemmelsen.

Til § 7-5. Konserngruppe av selveiende finansforetak

Bestemmelsen er ny og fastsetter nærmere regler om krav til konserngruppe av selveiende finansforetak. Det vises til alminnelige motiver kapittel 9.5.

Etter første ledd skal avtale mellom selveiende finansforetak som nevnt i § 1-3 annet ledd vedtas av generalforsamlingen i de enkelte foretak med flertall som for vedtektsendring. Det følger av annet ledd at avtalen skal inneholde bestemmelser om konsernstyre og konsernsjef. Avtalen bør også ha bestemmelser om fellesmøter av generalforsamlingene i de selveide foretak, med mindre foretakene velger å ha felles generalforsamling, jf. annet ledd annet punktum.

Avtalen skal inneholde bestemmelser om styret for konserngruppen og om konsernsjef, jf. annet ledd første punktum. Konsernstyret har bestemmende innflytelse over selskapene i konsernet, jf. fjerde ledd. Kommisjonen forutsetter at avtalen har bestemmelser om behandlingen av viktige saker vedrørende konsernets samlede virksomhet og bestemmelser om uttreden, deling og oppløsning av konsernet. Avtalen kan fastsette at foretakene i konserngruppen skal ha felles generalforsamling etter reglene i § 5-2, jf. annet punktum. Foretakene har m.a.o. rett, men ikke plikt, til å ha felles generalforsamling. Dersom foretakene velger å ha felles generalforsamling, kan foretakene bare utstede grunnfondsbevis i fellesskap, jf. femte ledd.

Etter tredje ledd første punktum skal konsernstyret velges i fellesmøte av generalforsamlingene i foretakene i konserngruppen eller i tilfelle av den felles generalforsamling. I annet punktumer det fastsatt at § 5-4 gjelder tilsvarende. § 5-4 har bestemmelser om antall styremedlemmer og styresammensetning, herunder bestemmelser om de ansattes rett til å bli valgt som styremedlemmer og om krav til eksterne styremedlemmer.

Etter fjerde ledd første punktum anses finansforetakene i konserngruppen som datterforetak i forhold til reglene i loven, med mindre annet er fastsatt av Kongen. Det enkelte foretak skal ha eget styre som velges og sammensettes etter reglene i finansforetaksloven. Etter annet punktum kan konsernstyret treffe vedtak som er bindende for de selveiende finansforetak. En forutsetning for etablering av et finanskonsern bestående av selveiende finansforetak er at det etableres et konsernstyre som har bestemmende innflytelse over de selveiende finansforetak. Uten et slikt konsernstyre vil tilknytningen mellom foretakene ikke få den nødvendige fasthet.

Femte leddhar bestemmelser om utstedelse av felles grunnfondsbevis.

Til § 7-6. Søknad om konsesjon

Paragrafen bygger på fil. § 2a-4.

For søknad om tillatelse etter § 7-2 gjelder reglene i § 3-6 tilsvarende, jf. første ledd første punktum. Det vises til § 3-6 med motiver. Bestemmelsene i første ledd annet punktum bokstav a)til c)tilsvarer fil. § 2a-4 første ledd bokstav a) til c).

Om avgjørelse av søknad og fastsettelse av vilkår gjelder reglene i § 3-7 tilsvarende, jf. annet ledd første punktum. Det vises til § 3-7 med motiver.

II. Organisering av finanskonsern

Til § 7-7. Selskaper som kan inngå i finanskonsern

Oppregningen i første ledd bokstav a) til h) tilsvarer i det vesentlige fil. § 2a-6 første ledd. I stedet for bestemmelsen i fil. 2a-6 første ledd bokstav e) om «selskap som formidler finansielle tjenester», har kommisjonen valgt å nevne finansmeglerforetak, verdipapirforetak og eiendomsmeglerforetak i loven, jf. bokstav b), c) og e).

Bestemmelsen i annet ledder en konsekvens av separasjonsprinsippet i forsikring slik dette er utformet i forsvl. § 1-2 og utkastet § 2-8, sett i sammenheng med forsvl. § 7-1, jf. § 3-5 og utkastet § 2-9 om tilknyttet virksomhet. Dette bør etter flertallets syn innebære at et finansieringsselskap ikke skal kunne inngå i konsern når morselskapet er et livsforsikringsselskap.

Medlemmene Breck, Kobberstad, Myhre, Skomsvold og Vannebo kan ikke se at det foreligger sterke argumenter for den særbehandling av livselskapene som er foreslått i annet ledd og mener at bestemmelsen bør utgå.

Til § 7-8. Krav til organiseringen av finanskonsern

Etter første ledd første punktum skal et finanskonsern organiseres slik at det etableres klare skiller mellom de ulike virksomhetsområder i konsernet. Med virksomhetsområder menes konsesjonstypene bank, kredittforetak, finansieringsselskap og forsikringsselskap, jf. lovutkastet §§ 3-3 til 3-5. Formidling av finansielle tjenester skal organiseres slik at stillingen som uavhengig mellommann best mulig sikres, jf. annet punktum. Bestemmelsen tilsvarer fil. § 2a-6 tredje ledd.

For nærmere om bestemmelsene i annet leddvises det til alminnelige motiver kapittel 9.6.

Etter tredje ledd første punktum kan et av konsernforetakene forestå utførelsen av særskilt fastsatte arbeidsoppgaver som er felles for to eller flere av konsernforetakene. Det følger av § 7-11 første ledd at organiseringen av et finanskonsern og dets virksomhet etter § 7-8 skal godkjennes av Kongen. Om det skal godkjennes at et av konsernforetakene forestår utførelsen av oppgaver som er felles for flere konsernforetak må m.a.o. vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Det kan settes vilkår for godkjennelsen. Overlates slike arbeidsoppgaver til et eget foretak, skal foretaket i alle tilfelle være undergitt tilsyn etter kredittilsynsloven, jf. annet punktum. Kommisjonen kommer tilbake til hvilke virksomhetsregler som skal gjelde ved bortsetting av tjenester i utredning 5, jf. alminnelige motiver kapittel 9.3.

Kommisjonen foreslår at morselskapet og alle andre foretak i et finanskonsern enkeltvis og samlet skal oppfylle kravene til virksomheten i §§ 2-1 og 2-9, jf. fjerde ledd første punktum. Bestemmelsen bygger på forsvl. § 3-5 første ledd bokstav b), men er gjort generell for alle finansforetak. I blandet konsern gjelder første punktum for foretakene i hvert delkonsern, jf. annet punktum. Alle foretak i det enkelte delkonsern skal m.a.o. oppfylle kravene til virksomheten i §§ 2-1 og 2-9. Det vises for øvrig til § 1-3 fjerde ledd hvor det bl.a. fremgår at morselskapet i et finanskonsern ikke inngår i delkonsern.

Navnet på morselskapet eller konsernet skal fremgå av navnet eller av et tillegg til navnet til ethvert foretak som nevnt i § 1-3 som inngår i et norsk finanskonsern, jf. femte ledd. Bestemmelsen tilsvarer fil. § 2a-6 femte ledd. Det er gjort enkelte språklige justeringer. Kommisjonen forutsetter at foretak som er en del av et konsern, opplyser om navnet på morselskapet eller konsernet ved markedsføring av sine produkter.

Til § 7-9. Ansettelsesforhold

I alminnelige motiver kapittel 9.8 drøfter kommisjonen i hvilken grad ansatte i finansforetak i finanskonsern skal ha et formelt ansettelsesforhold i det finansforetak vedkommende utfører arbeid for.

Mindretallet Løining og Rikheimforeslår at det skal legges til en setning om minstekrav til ansettelsesforhold i foretaket.

Til § 7-10. Felles styrende organer m.v.

Etter første ledd kan Kongen samtykke i at finansforetak som eies av et holdingselskap har samme styremedlemmer som holdingselskapet. Bestemmelsen bygger på forsvl. § 5-1 tredje ledd siste punktum. Det enkelte finansforetak kan ha samme eller delvis samme styresammensetning som holdingselskapet. Bestemmelsen innebærer at det kan gjøres unntak fra § 5-17 tredje ledd tredje punktum om at styreleder i morselskapet i konsernet ikke kan være ansatt eller styremedlem i foretak i samme konsern. Se for øvrig § 5-4 femte ledd.

I alminnelige motiver kapittel 9.7 drøfter kommisjonen om det skal være krav om samme/felles revisor for alle foretakene i et finanskonsern. Etter annet ledd første punktum skal konsernforetak ha samme revisor når annet ikke følger bestemmelser i eller i medhold av lov. Bestemmelsen tilsvarer fil. § 2a-11 tredje ledd. Etter annet punktumkan Kredittilsynet samtykke i at datterforetak har egen revisor. Slikt samtykke kan f.eks. gis for virksomhet som midlertidig drives av et foretak i konsernet i den utstrekning det er nødvendig for å få dekket krav, jf. § 2-9 annet ledd. Kommisjonen foreslår i alminnelige motiver kapittel 9.7 at det bør vurderes å fastsette nærmere regler om når samtykke skal kunne gis.

Kommisjonen legger til grunn at finanskonsern som velger å ha foretaksforsamling, jf. lovutkastet § 5-12, følger reglene om fellesorganer i aksjelovgivningen.

Etter § 7-5 kan konserngruppe av selveiende finansforetak avtale å ha felles generalforsamling.

Til § 7-11. Godkjennelse av organiseringen m.v.

Etter første ledd skal organiseringen av et finanskonsern og dets virksomhet etter § 7-8 godkjennes av Kongen. Bestemmelsen tilsvarer fil. § 2a-6 annet ledd første punktum.

Ved godkjenningen skal det også legges vekt på om konsernet har en oversiktlig selskapsstruktur, jf. annet ledd første punktum. Krav om oversiktlig selskapsstruktur har i praksis vært et konsesjonskrav etter gjeldende regler. Det kan stilles vilkår om at foretak skal være direkte eiet av morselskapet eller inngå i et delkonsern, jf. annet punktum. Bestemmelsen tilsvarer fil. § 2a-6 annet ledd annet punktum. For blandet konsern gjelder også reglene i § 7-4, jf. tredje punktum. Bestemmelsen bygger på fil. § 2a-6 annet ledd tredje punktum.

Etter forsvl. § 3-5 første ledd bokstav a) kan et kredittforsikringsselskap ikke være morselskap e.l. i et konsern som omfatter liv- eller skadeforsikringsselskap. Kommisjonen har ikke funnet grunn til å fastsette dette i loven, men forutsetter at det ved behov kan fastsettes et slikt krav med hjemmel i annet ledd.

Etter tredje ledd skal endringer i organiseringen som gjelder foretak som nevnt i § 1-3 eller virksomhet som drives av slike foretak, godkjennes av Kongen.

Bestemmelsen i fjerde ledd første punktum bygger på fil. § 2a-7 første ledd. Kommisjonen legger til grunn at erverv eller avhendelse av eierandeler i forbindelse med at f.eks. en bank midlertidig driver eller deltar i finansfremmed virksomhet i den utstrekning dette er nødvendig for å få dekket krav, faller inn under meldeplikten. Det samme gjelder erverv eller avhendelse m.v. av andre foretak som faller utenfor oppregningen i § 1-3, dvs. foretak som ikke er finansforetak, morselskap for finansforetak, finansmeglerforetak, verdipapirforetak, eiendomsmeglerforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirfond.

Kredittilsynet kan gi pålegg om at endringen skal omgjøres eller ikke gjennomføres dersom tilsynsmessige hensyn tilsier dette, jf. annet punktum. Dersom endringen involverer en part utenfor konsernet, må Kredittilsynet i det enkelte tilfelle vurdere om det er hensiktsmessig og/eller praktisk mulig å gi et slikt pålegg.

III. Konserninterne transaksjoner

I fil. § 2a-8 er det gitt regler om transaksjoner mellom foretak i et finanskonsern. Paragrafen har bestemmelser om prinsippene for transaksjoner mellom foretak i et finanskonsern, bestemmelser om konsernbidrag mellom foretak i et finanskonsern, bestemmelser om et konsernforetaks adgang til å stille lån eller garanti for et annet foretak i konsernet og bestemmelser om hvilken adgang et meglerforetak som inngår i et konsern har til å utføre oppdrag for et annet foretak i konsernet.

For å lette tilgjengeligheten til lovstoffet, foreslår kommisjonen å splitte opp bestemmelsene i fil. § 2a-8 i flere paragrafer. Det foreslås også enkelte materielle endringer. Det foreslås bestemmelser om transaksjoner mellom foretakene i et finanskonsern (§ 7-12), om konsernbidrag m.v. (§ 7-13) og om lån, innskudd m.v. (§ 7-14).

Til § 7-12. Transaksjoner mellom foretakene i et finanskonsern

Bestemmelsen i første ledd er identisk med fil. § 2a-8 første ledd.

Bestemmelsen i annet ledd er tilnærmet identisk med fil. § 2a-8 annet ledd.

Bestemmelsen i tredje ledd bygger på fil. § 2a-8 femte ledd. I forbindelse med vedtakelsen av den nye verdipapirhandelloven, ble det tidligere kravet om bruk av motmegler ved egenhandel opphevet. I stedet ble det innført krav om at oppdragsgiver skal gis opplysninger om verdipapirforetakets egeninteresse i en handel. Det vises til verdipapirhandelloven § 9-2 femte ledd. I praksis er det stilt krav om at det skal opplyses i sluttseddel dersom verdipapirforetaket helt eller delvis er motpart i handelen. I NOU 1995:1 Investeringsforetak kapittel 5.4.5.6 side 86 omtales forholdet til fil. § 2a-8:

«Utvalget er for øvrig oppmerksom på finansieringsvirksomhetsloven § 2a-8 siste ledd om at meglerforetak som inngår i finanskonsern kan utføre oppdrag for et annet foretak i konsernet om ikke annet følger av konsesjonsvilkårene. I tilfeller hvor slik megling utføres, skal foretaket sørge for at motmegler benyttes med mindre konsesjonsvilkårene angir at dette ikke er nødvendig. Ettersom det foreslås en opphevelse av kravet til bruk av motmegler ved investeringsforetaks egenhandel, bør bestemmelsen vurderes på ny i relasjon til investeringsforetak som inngår i finanskonsern. Utvalget antar at Banklovkommisjonen vil se på dette spesialproblemet.»

I Ot.prp. nr. 15 (1995-96) Om lov om endringer i lov 14. juni 1985 nr. 61 om verdipapirhandel mv. foreslår Den norske Bankforening å oppheve fil. § 2a-8 femte ledd (side 47):

« Den norske Bankforening foreslår en opphevelse av finansieringsvirksomhetsloven § 2a-8 femte ledd siste setning om at meglerforetak i finanskonsern må benytte motmegler dersom det utføres oppdrag for et annet foretak i konsernet. Alternativt forutsetter Bankforeningen at det gjennom konsesjonsvilkårene for investeringsforetaket, fastslås at kravet ikke gjelder.»

I samme proposisjon uttaler Finansdepartementet på side 49:

«Når det gjelder Bankforeningens forslag til endring i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-8, legger departementet på samme måte som lovutvalget, til grunn at det hører under Banklovkommisjonen å vurdere dette. Det vises til at kravet til bruk av motmegler ved utførelse av oppdrag for annet foretak i konsernet, gjelder generelt for meglerforetak og ikke bare verdipapirforetak. Departementet viser dessuten til at bestemmelsen som påpekt av Bankforeningen, kan fravikes i konsesjonsvilkårene. I den grad bestemmelsen fravikes, antar departementet at kravene til god forretningsskikk ved egenhandel også bør komme til anvendelse på handel som foretas på vegne av annet selskap innen konsernet.»

Kommisjonen foreslår at meglerforetak som inngår i konsernet kan utføre oppdrag for et annet foretak i konsernet om ikke annet følger av konsesjonsvilkårene, jf. tredje ledd første punktum. Med meglerforetak menes finansmeglerforetak, verdipapirforetak og eiendomsmeglerforetak. Ved slik megling skal den annen part underrettes om forholdet, med mindre motmegler benyttes, jf. annet punktum. Bestemmelsen gjør ingen endring i verdipapirhandellovens bestemmelser.

Til § 7-13. Konsernbidrag m.v.

Kommisjonens flertall, alle medlemmene unntatt Breck, Fusdahl, Gjønnes, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebo, har valgt å dele bestemmelsen i fil. § 2a-8 tredje ledd, slik at deler av bestemmelsen er gitt i § 6-12 om utbytte og konsernbidrag fra et finansforetak og resten i denne paragrafen. Mindretallet mener at § 7-13 kan sløyfes, jf. begrunnelsen nedenfor.

Etter første ledd første punktum skal utdeling av konsernbidrag fra et datterforetak som er finansforetak godkjennes av Kredittilsynet når bidraget sammen med utbyttet overstiger halvparten av årets driftsresultat. Bestemmelsen gjelder bare datterforetak som er finansforetak. Kommisjonens flertall har valgt å fastsette en konkret grense for når Kredittilsynet skal godkjenne utdeling av utbytte og konsernbidrag. Dette antas å gi klarere og mer forutsigbare regler enn gjeldende bestemmelse, jf. alminnelige motiver kapittel 9.9. Konsernbidrag kan ikke gis mellom søsterforetak, jf. annet punktum. Bestemmelsen tilsvarer fil. § 2a-8 tredje ledd første punktum.

Kongen kan for enkelte typer av foretak fastsette en annen grense enn fastsatt i første ledd, jf. annet ledd.

Medlemmene Breck, Fusdahl, Gjønnes, Kobberstad, Sigrid Melsom, Myhre, Skomsvold og Vannebo går imot forslaget om begrensning i utdeling av utbytte og konsernbidrag fra datterselskaper i finanskonsern, utover det som ligger i lovforslaget § 6-12.

De hensyn som det er viktig å ivareta, nemlig forsvarlighet i forhold til årets driftsresultat, avgivende selskaps egenkapitalsituasjon og behov for videre oppbygging av egenkapital, er nedfelt i § 6-12. Disse hensynene bør være avgjørende både i forhold til konsernbidrag og utbytte innad i et konsern og ved utbetaling av utbytte til eksterne aksjonærer.

Den foreslåtte bestemmelse i § 7-13 vil på en vilkårlig måte skjerpe kravene til kapitaldekning for norske finansinstitusjoner. Det har ikke mening å pålegge finansforetak å holde tilbake en gitt andel av overskuddet uten å ta hensyn til hvilken kapitalsituasjon foretaket har i utgangspunktet, og hvilke behov for endring som følger av driften for øvrig.

Vilkårligheten i forslaget illustreres av at en finansinstitusjon med god kapitaldekning og god inntjening (og følgelig stort overskudd) vil måtte holde tilbake et større kronebeløp enn et selskap med lav kapitaldekning og beskjeden inntjening. Den foreslåtte bestemmelse vil for øvrig begrense et konserns muligheter til å kanalisere ansvarlig kapital til de deler av konsernet som trenger den mest. Ettersom den foreslåtte bestemmelse legger begrensninger på selskapene, vil den medføre at det generelt blir vanskeligere/dyrere for norske finansinstitusjoner å skaffe ny egenkapital i markedet. Det kan bety at bestemmelsen over tid medfører en svekkelse av soliditeten i norske finansinstitusjoner - ikke en styrking.

Etter § 7-13 første ledd annet punktum skal konsernbidrag ikke kunne gis mellom søsterforetak. Dette vil etter det vi kan se bli en ren «bokføringsbestemmelse», idet konsernbidrag vil kunne gis via morselskap. Vi kan heller ikke se at en slik bokføringsmessig omvei vil medføre større oversiktlighet hva gjelder transaksjoner i et konsern. Disse medlemmer vil derfor foreslå at også denne bestemmelsen tas ut av lovforslaget. Dette medfører videre at også paragrafens annet ledd utgår.

Disse medlemmer vil spesielt peke på at flertallets forslag representerer en særnorsk bestemmelse som gir norske finanskonsern en konkurranseulempe i forhold til utenlandske. En mulig konsekvens av forslaget kan være at konsern som har valgmuligheter, legger konsernets hovedkontor utenfor Norge, og velger filial snarere enn datterselskap for sin virksomhet i Norge.

Til § 7-14. Lån, innskudd m.v.

I alminnelige motiver kapittel 9.10 er det redegjort for kommisjonens vurderinger knyttet til gjeldende regel om lån og innskudd i fil. § 2a-8 fjerde ledd.

Et konsernforetak kan yte lån til eller stille garanti for et annet foretak i samme konsern forutsatt at grensen for samlet engasjement overfor enkeltkunde etter regler gitt i eller i medhold av lov blir overholdt, jf. første ledd første punktum.

Et livsforsikringsselskap kan ikke uten samtykke av Kongen yte lån eller stille garanti etter første ledd, jf. annet ledd første punktum. Kommisjonens flertall, alle medlemmene unntatt Breck, Kobberstad, Myhre, Skomsvold og Vannebo,er kommet til at de hensyn som taler for å videreføre bestemmelsen i det vesentlige gjør seg gjeldende for livsforsikringsselskaper, og ikke forsikringsselskaper generelt.

Finansdepartementet har gitt unit linked-selskaper tillatelse til å benytte konsernbanken dersom en forsikringstaker ønsker at midlene skal plasseres i bankinnskudd.

Annet ledd er ikke til hinder for at et livsforsikringsselskap yter lån til et heleid datterforetak som ikke er finansforetak og som ikke driver annen virksomhet enn det som et livsforsikringsselskap kan drive, jf. tredje ledd. Bestemmelsen er ny. Se alminnelige motiver kapittel 9.10.

Medlemmene Breck, Kobberstad, Myhre, Skomsvold og Vannebo kan ikke se at det foreligger sterke argumenter for den særbehandling av livselskapene som er foreslått i annet og tredje ledd og mener at bestemmelsene bør utgå.

IV. Konsolidering

I fil. § 2a-9 er det gitt regler om konsolidering. Kommisjonens forslag er i det alt vesentlige en videreføring av det materielle innholdet i denne paragrafen, men kommisjonen har valgt å dele bestemmelsen i tre paragrafer for å lette tilgjengeligheten. Det foreslås bestemmelser om plikt til konsolidering (§ 7-15), om avsetning av kapitaldekningsreserve (§ 7-16) og om gjennomføring av konsolidering m.v. (§ 7-17). Den største materielle endring er at det i § 7-17 foreslås at det skal foretas full konsolidering av datterforetak. Det er gjort nærmere rede for bakgrunnen for forslaget i alminnelige motiver kapittel 9.11.

Kommisjonen er innforstått med at plasseringen av reglene om konsolidering ved eierandeler på 10 og 20 prosent i konsernkapitlet (jf. § 7-15), ikke er helt ideell. Da det er vanskelig å finne en annen naturlig plassering, har kommisjonen likevel funnet det mest hensiktsmessig å samle bestemmelsene om konsolidering i dette kapitlet.

Når det gjelder spørsmål om norske forsikringsselskaper fortsatt skal være undergitt minstekrav til kapitaldekning og andre soliditetskrav m.v., vises det til alminnelige motiver kapittel 5.7 flg.

Til § 7-15. Plikt til konsolidering

Bestemmelsen i første leddtilsvarer fil. § 2a-9 første ledd.

Bestemmelsen i annet ledd tilsvarer i det vesentlige fil. § 2a-9 annet ledd.

Kommisjonen foreslår at et finansforetak kan foreta konsolidering ved eierandel på 10 prosent eller mer, dersom dette er i samsvar med god regnskapsskikk, jf. tredje ledd første punktum. Etter annet punktum kan Kredittilsynet gi pålegg om slik konsolidering. Sistnevnte bestemmelse tilsvarer fil. § 2a-9 tredje ledd annet punktum.

Til § 7-16. Avsetning av kapitaldekningsreserve

Paragrafens første og annet ledd tilsvarer fil. § 2a-9 fjerde og femte ledd.

I tredje ledd er det presisert at fradrag i foretakets ansvarlige kapital etter § 6-19 tredje ledd anses som kapitaldekningsreserve.

Til § 7-17. Gjennomføring av konsolidering m.v.

Kommisjonen foreslår å endre konsolideringsprinsippet fra forholdsmessig til full konsolidering for datterforetak, jf. første ledd. For nærmere om dette vises det til alminnelige motiver kapittel 9.11.

Bestemmelsen i annet ledd bygger på § 2 annet ledd i forskrift 25. mars 1991 nr. 214 om anvendelse av kapitaldekningsregler på konsolidert basis mv.

Bestemmelsen i tredje ledd tilsvarer fil. § 2a-9 sjette ledd, med unntak av at hjemmelen er lagt til Kongen og ikke til Kredittilsynet. Kommisjonen legger til grunn at kompetansen kan delegeres på vanlig måte ved behov.

8 Omdannelse

Kommisjonens forslag bygger på gjeldende bestemmelser i fil. §§ 2-18 til 2-24 om omdannelse av gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger.

Reglene om næringsdrivende stiftelser i lov av 23. mai 1980 nr. 11 om stiftelser m.m. gjelder for finansstiftelser, såfremt annet ikke er fastsatt i eller i medhold av finansieringsvirksomhetsloven, jf. fil. § 2-22 første ledd.

I NOU 1998:7 Om stiftelser er det foreslått ny lov om stiftelser som skal avløse gjeldende stiftelseslov. Det foreslås bl.a. nye regler som tar sikte på å verne om stiftelsens selvstendighet, regler om minste grunnkapital samt regler om det offentliges tilsyn og kontroll med stiftelsene. Om det offentliges kontroll og tilsyn med stiftelsene vises det til alminnelige motiver kapittel 15 i utredningen om stiftelser.

I. Omdannelse av selveiende finansforetak

Til § 8-1. Tillatelse m.v.

Gjensidig forsikringsselskap, kredittforening og selveiende bank kan omdannes til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap etter reglene i kapitlet, jf. første ledd. I forhold til fil. § 2-18 første ledd er virkeområdet utvidet til også å omfatte sparebanker. Medlemmene Bjarkøy, Breck og Stalheimgår mot at sparebanker skal kunne omdannes og foreslår at «selveiende bank» sløyfes i første ledd, jf. lovtekst og alminnelige motiver kapittel 10.4. Medlemmene Løining og Rikheimhar ikke tatt standpunkt til spørsmålet om sparebanker skal ha adgang til å omdannes til aksjeselskaper.

Vedtak om omdannelse må godkjennes av Kongen, jf. annet ledd første punktum. Bestemmelsen er identisk med fil. § 2-19 første ledd.

Det har vært reist spørsmål om forholdet mellom Kredittilsynets og Justisdepartementets (Fylkesmannens) kompetanse til bl.a. å føre tilsyn med stiftelser opprettet ved omdannelse av gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger. Kommisjonenslovforslag bygger på at Kongen 2 skal godkjenne finansstiftelsens vedtekter og at Kredittilsynet fører tilsyn med stiftelsens virksomhet, jf. § 8-8 første ledd. Så lenge stiftelsen er en finansstiftelse etter finansforetaksloven, skal stiftelsen følge bestemmelsene i denne loven.

Etter annet punktumgjelder bestemmelsene i § 3-6 tilsvarende for søknad om omdannelse.

Bestemmelsen i tredje leddom at Kongen kan fastsette nærmere regler om omdannelse av finansforetak, bygger på fil. § 2-18 annet ledd.

Til § 8-2. Omdannelsen

Bestemmelsen i første leddtilsvarer fil. § 2-19 annet ledd. Det nystiftede selskapet kan enten være et aksjeselskap eller et allmennaksjeselskap.

Bestemmelsen i annet ledd første punktum tilsvarer fil. § 2-19 tredje ledd bokstav b).

Kommisjonen mener at det som alternativ til å opprette en finansstiftelse bør være adgang til å utfisjonere virksomheten i en sparebank til et nyopprettet aksjeselskap/allmennaksjeselskap, samtidig som sparebankens vedtekter endres slik at den tidligere sparebanken videreføres som en finansstiftelse. Det foreslås derfor at det selveiende foretaket kan omdannes til finansstiftelse, jf. annet punktum.

Bestemmelsen i tredje ledd første punktum bygger på fil. § 2-19 tredje ledd bokstav a). Utdeling av aksjer skal skje på grunnlag av kundeforholdet, jf. annet punktum. Dette tilsvarer fil. § 2-19 fjerde ledd første punktum. Etter tredje punktumkan Kongen gi nærmere regler om fordeling av aksjer, jf. fil. § 2-19 fjerde ledd annet punktum.

Etter fil. § 2-19 fjerde ledd tredje punktum gjelder reglene i verdipapirhandelloven kapittel 5 om prospektkrav ved offentlig tilbud tilsvarende for omdannelse av gjensidig forsikringsselskap og kredittforening. Kommisjonen har ikke funnet grunn til å videreføre denne bestemmelsen.

Til § 8-3. Morselskap i konsern

Paragrafen tilsvarer fil. § 2-19 femte ledd.

Til § 8-4. Vedtak om omdannelse

Bestemmelsene i første og annet ledd bygger på fil. § 2-19 sjette ledd.

I tredje ledd er det presisert at utkast til vedtekter for stiftelsen skal forelegges generalforsamlingen.

Til § 8-5. Virkning av omdannelse

Første ledd tilsvarer fil. § 2-20 første ledd.

Bestemmelsene i annet ledd bygger på fil. § 2-20 annet ledd og fil. § 2-21 første ledd annet punktum.

Bestemmelsen i tredje ledd tilsvarer fil. § 2-20 tredje ledd.

Sparebank som omdannes etter reglene i kapitlet, kan fortsatt ha ordet «sparebank» i sitt firma (navn), jf. fjerde ledd. Det vises for øvrig til lovutkastet § 4-7 som har regler om firma (navn). Det fremgår av spesialmotivene til § 4-7 at kommisjonens flertall går inn for at «sparebank»-begrepet ikke skal være særskilt beskyttet.

Til § 8-6. Grunnfond

Paragrafen bygger på fil. § 2-21.

Grunnfondsbeviseierne skal få tilbud om ombytting av grunnfondsbevisene til aksjer i det omdannede finansforetak, med mindre annet er avtalt, jf. første ledd første punktum. Etter fil. § 2-21 annet ledd skal ombytting til aksjer skje til pålydende verdi på grunnfondsbevisene, med mindre finansinstitusjonen (finansforetaket) plikter å innløse til markedsverdi. Kommisjonen foreslår i stedet at grunnfondsbeviseiere som velger ombytting skal tilføres det antall aksjer som tilsvarer forholdet mellom deres andel av grunnfondsbeviskapitalen og egenkapitalen på omdannelsestidspunktet, jf. annet punktum. Grunnfondsbeviskapitalen inkluderer utjevningsfond og overkursfond. Slik grunnfondsbeviskapital blir en form for evigvarende kapital.

De grunnfondsbeviseiere som ikke velger ombytting fortsetter som grunnfondsbeviseiere. Ved omdannelsen taper grunnfondsbeviseiere som velger å beholde sine grunnfondsbevis retten til å velge medlemmer til foretakets generalforsamling, jf. tredje ledd.

Annet ledd fastsetter hva generalforsamlingens vedtak skal ha nærmere bestemmelser om.

Etter tredje ledd første punktum taper grunnfondsbeviseierne ved omdannelsen retten til å velge medlemmer til foretakets generalforsamling. Det vises til at grunnfondsbeviseierne etter første ledd skal få tilbud om ombytting av grunnfondsbevis til aksjer i det omdannede finansforetak. Dersom aksjekapitalen til det omdannede foretak nedsettes, skal det foretas en tilsvarende forholdsmessig reduksjon av grunnfondsbeviskapitalen, jf. annet punktum.

II. Om finansstiftelser

Til § 8-7. Organer

I første ledd første punktum er det fastslått at stiftelsen skal ha egen generalforsamling og eget styre. Styret i stiftelsen velges av generalforsamlingen i samsvar med de grupper som har stemmerett på generalforsamlingen, jf. annet punktum.

Etter annet ledd gjelder § 5-2 tilsvarende så langt den passer. Etter § 5-2 skal det legges vekt på at de valgte medlemmer til generalforsamlingen til sammen avspeiler finansforetakets kundestruktur og andre interessegrupper samt samfunnsfunksjon.

Etter tredje ledd gjelder reglene om næringsdrivende stiftelser i kapittel 5 i lov av 23. mai 1980 nr. 11 om stiftelser m.m. så langt de passer. I NOU 1998:7 Om stiftelser er næringsdrivende stiftelser definert i lovutkastet § 1-4.

Stiftelsen kan ha daglig leder, jf. fjerde ledd første punktum. Etter annet punktum kan ansatt eller tillitsvalgt i en finansstiftelse ikke være ansatt eller tillitsvalgt i et finansforetak eller annet foretak i finanskonsern som stiftelsen har eierinteresser i. Det vises til lignende bestemmelser for finansforetak i §§ 5-4 femte ledd og 5-17.

Til § 8-8. Stiftelsens vedtekter m.v.

Paragrafen bygger på fil. § 2-22 annet til femte ledd.

Etter første ledd første punktum skal stiftelsens vedtekter og vedtektsendringer godkjennes av Kongen. Etter fil. § 2-22 annet ledd skal vedtektene godkjennes av Kredittilsynet. Kommisjonen legger til grunn at Kongens kompetanse kan delegeres til Finansdepartementet/Kredittilsynet på vanlig måte. Kredittilsynet fører tilsyn med stiftelsens virksomhet, jf. annet punktum. Forholdet mellom Kredittilsynets og Justisdepartementets (Fylkesmannens) kompetanse er omtalt i spesialmotivene til § 8-1.

Når det gjelder hva vedtektene skal inneholde regler om, er det i fil. § 2-22 tredje ledd både vist til det som er nevnt i stiftelsesloven § 27 og regnet opp enkelte andre forhold. Kommisjonen har valgt å gi en samlet oppregning i loven. Oppregningen i annet ledd bokstav a) til f) bygger på forslaget i NOU 1998:7 Om stiftelser § 2-3 første og annet ledd, med unntak av at generalforsamling (bokstav e) ikke er nevnt i forslaget til ny stiftelseslov. Etter kommisjonens forslag til § 8-7 første ledd skal en finansstiftelse ha generalforsamling. Oppregningen i bokstav g) til l) bygger på fil. § 2-22 tredje ledd.

Når det gjelder regler om stiftelsens formål (jf. bokstav c), legger kommisjonen til grunn at stiftelsen normalt har som formål å sitte med aksjene i det nystiftede selskapet en viss tid. Da bakgrunnen for opprettelsen av den enkelte stiftelse kan variere, har kommisjonen likevel ikke funnet det hensiktsmessig å fastsette konkrete krav til når stiftelsen tidligst kan selge seg ut.

Når det gjelder regler om hvordan formuen skal disponeres ved avvikling (jf. bokstav l), mener kommisjonen at vedtektene bør inneholde regler om at formuen ved avvikling kan disponeres til formål som har nær tilknytning til finansforetakets virksomhet eller mer generelle allmennyttige formål som f.eks. undervisningsformål. Etter § 8-10 annet ledd kan Kongen ut fra allmenne hensyn eller ut fra hensynet til det tilknyttede selskap eller dets kunder fastsette at formuen skal brukes på annen måte enn det som fremkommer av vedtektene.

Etter tredje ledd kan vedtektene også inneholde bestemmelser om begrensning av det antall stemmer en møtedeltaker kan avgi på generalforsamlingen.

Til § 8-9. Stiftelsens virksomhet

Paragrafen bygger på fil. § 2-23.

Etter fil. § 2-23 første og annet ledd kan stiftelsen, etter samtykke av Kredittilsynet, utstede grunnfondsbevis for å kjøpe aksjer i det tilknyttede selskap. Kommisjonen kan ikke se at det er behov for at en stiftelse skal kunne utstede grunnfondsbevis eller på annen måte ta opp lån. Bestemmelsen foreslås derfor ikke videreført. Kommisjonenhar heller ikke videreført bestemmelsen i § 2-23 første ledd tredje punktum om at stiftelsen kan kjøpe aksjer eller grunnfondsbevis i andre institusjoner. Kommisjonen foreslår at det skal fastsettes regler om forvaltning av stiftelsens kapital i vedtektene, jf. første ledd tredje punktum.

Reglene om eier- og stemmerettsbegrensninger i annet leddtilsvarer fil. § 2-23 tredje ledd.

Til § 8-10. Opphør av finansstiftelser

Første leddbygger på fil. § 2-24 første ledd.

Det har vært reist spørsmål om forholdet mellom Kredittilsynets og Justisdepartementets (Fylkesmannens) kompetanse til å godkjenne omdanning av en finansstiftelse til en stiftelse etter stiftelsesloven. Kommisjonen har lagt til grunn at så lenge stiftelsen er en finansstiftelse er den underlagt bestemmelsene i finansforetaksloven og under tilsyn av Kredittilsynet. Ved omdannelse til en stiftelse etter stiftelsesloven må reglene i finansforetaksloven § 8-10 om opphør av en finansstiftelse følges, samtidig som stiftelseslovens bestemmelser vil gjelde for etablering av den nye stiftelsen.

Ved avvikling av en stiftelse etter reglene i paragrafen skal formuen disponeres som fastsatt i vedtektene med mindre Kongen ut fra allmenne hensyn eller ut fra hensynet til det tilknyttede selskap eller dets kunder fastsetter noe annet, jf. annet ledd. Bestemmelsen bygger på fil. § 2-24 annet ledd. Kommisjonen legger til grunn at Kongens adgang til å fastsette en annen disponering av formuen enn det som er fastsatt i vedtektene, først og fremst vil være aktuelt i de tilfeller hvor det har skjedd store endringer siden vedtektene ble fastsatt.

Dersom finansstiftelsen eier mindre enn en femdel av aksjene i det nye selskapet eller morselskapet, skal finansstiftelsen omdannes til stiftelse etter stiftelsesloven, jf. tredje ledd første punktum. Kommisjonen mener det er hensiktsmessig å fastsette en konkret grense i loven for når finansstiftelsen skal omdannes. Kommisjonen er kommet til at det ikke lenger er grunn til at en finansstiftelse skal være under tilsyn av Kredittilsynet ved en eierandel lavere enn en femdel.

III. Omdannelse av institusjoner som er aksjeselskap eller allmennaksjeselskap

Kommisjonen foreslår bestemmelser om omdannelse av institusjoner som er aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Det er ikke gitt tilsvarende bestemmelser i dag. Det foreslås et relativt grovmasket regelverk som i det vesentlige bygger på reglene om omdannelse av selveiende finansforetak. Ved behov kan Kongen fastsette nærmere regler, jf. § 8-11 tredje ledd.

Til § 8-11. Omdannelse til selveiende institusjon

Bestemmelsen i første ledd har sin parallell i § 8-2 første ledd.

§§ 8-1, 8-4 og § 8-5 første og annet ledd gjelder tilsvarende, jf. annet ledd. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene.

Kongen kan fastsette nærmere regler om omdannelse av institusjoner som er aksjeselskap eller allmennaksjelselskap, jf. tredje ledd.

Til § 8-12. Omdannelse av aksjekapitalen til grunnfond m.v.

Første ledd har bestemmelser om omgjøring av aksjekapital til grunnfond.

Etter bestemmelsene i annet leddmå aksjeeiere velge mellom å bytte aksjene til grunnfondsbevis eller kreve utløsning. Etter § 8-6 kan grunnfondsbeviseiere ved omdannelse av selveiende finansforetak fortsette som grunnfondsbeviseier etter omdannelsen.

9 Oppløsning og avvikling

Til § 9-1. Vedtak om oppløsning og avvikling

Det er gitt regler om oppløsning og avvikling i fil. § 2a-15 og 3-6, fbl. §§ 31, 33 og 34, spbl. §§ 47 og 48 og forsvl. § 10-1.

Vedtak om å avvikle virksomheten i eller oppløse et finansforetak treffes av generalforsamlingen med flertall som for vedtektsendring, med mindre annet følger av lov, jf. første ledd første punktum. Vedtaket skal godkjennes av Kongen, som kan sette vilkår, jf. annet punktum. Normalt vil det ikke være aktuelt for Kongen å nekte avvikling.

Kommisjonen foreslår regler om sammenslåing og deling av finansforetak i § 6-20.

Til § 9-2. Avviklingsstyre m.v.

Spbl. § 47 tredje ledd har enkelte bestemmelser om avviklingsstyre.

Til § 9-3. Tvangsavvikling av gjensidige forsikringsselskaper

Paragrafen bygger på forsvl. § 10-2.

Til § 9-4. Overdragelse av forsikringsbestanden

Paragrafens første ledd er identisk med forsvl. § 10-3 første ledd første og annet punktum.

Lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig adminstrasjon m.v. av finansinstitusjoner §§ 4-10 og 4-13 gjelder tilsvarende så langt de passer, jf. annet ledd. I forsvl. § 10-3 første ledd tredje punktum fremgår det at forsvl. § 11-9 og 11-10 gjelder tilsvarende. Ved vedtakelsen av sikringsfondsloven ble forsvl. kapittel 11, herunder §§ 11-9 og 11-10, opphevet. Bestemmelsene i sikringsfondsloven §§ 4-10 og 4-13 bygger bl.a. på de tidligere bestemmelsene i forsvl. §§ 11-9 og 11-10.

Til § 9-5. Disponering av selveiende finansforetaks egenkapital

Ved oppløsning og avvikling av et selveiende finansforetak skal egenkapitalen disponeres som fastsatt i vedtektene med mindre Kongen ut fra allmenne hensyn eller ut fra hensynet til det tilknyttede selskap eller dets kunder fastsetter noe annet, jf. første ledd.

Dersom Kongen vurderer å fastsette at egenkapitalen skal disponeres på en annen måte enn det som fremgår av vedtektene, finner kommisjonen det naturlig at generalforsamlingen får uttale seg om spørsmålet, dersom dette er praktisk mulig, før vedtak treffes.