4 Undervisning i høgskolesektoren

4.1 Innledning

De statlige høgskolene skal gi høyere utdanning som er basert på det fremste innen forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap, det vises i den forbindelse til vedlegg 3 der §2 i lov om universiteter og høgskoler er gjenngitt. Andre styringsdokumenter som også er med på å styre/regulere virksomheten ved de statlige høgskolene er listet opp i vedlegg 3.

I dette kapittelet gis en oversikt over studenttallsutviklingen i høyere utdanning generelt og i høgskolesektoren spesielt. For å beskrive utviklingen i høyere utdanning er det viktig at det ikke bare fokuseres på kvantitative forhold, dvs utviklingen i antall søknader, studenter, kandidater osv, men også på kvalitet. Det vises i den forbindelse til at hovedmålsettingen med bl a Norgesnettet og høgskolereformen var økt kvalitet i både utdanning og forskning. Utvalget har i kapittel 4.2 drøftet kvalitetsbegrepet i høyere utdanning med vektlegging på kvalitet innenfor undervisning. I kapittel 5, som tar for seg forskning, blir kvalitetsaspektet innenfor forskning belyst. I kapittel 4.5 har utvalget sett på utviklingen i antall studenter sammenholdt med utviklingen i undervisningspersonalet. I kapittel 4.6 ser utvalget på studentgjennomstrømningen innenfor ulike fagområder, og til slutt i kapitlet følger det en redegjørelse om omfanget av søknader til KUF om opprettelse av nye studier i 1997.

4.2 Kvalitetsbegrepet innenfor høyere utdanning

Kvalitet innenfor høyere utdanning ble drøftet i NOU 1988:28 Med viten og vilje. Det ble her ikke gjort noe forsøk på å gi en allmenn, sammenfattende formulering eller definisjon av hva kvalitet i høyere utdanning betyr, men kvalitetsbegrepet ble knyttet opp til ulike forhold som:

• kjennetegn ved studietilbud, undervisning og læringsmiljøer

• ressurser og organisatoriske forhold som skaper betingelser for studier og undervisning

• beskrivelser av ideelle læringsresultater

Høsten 1989 ble Studiekvalitetsutvalget oppnevnt. Utvalget fikk i forlengelsen av Hernesutvalgets arbeid i oppdrag å vurdere forbedring av studieopplegg, undervisning og læring ved universiteter og høgskoler med sikte på et kvalitativt bedre utdanningsresultat og bedre studentgjennomstrømning. Utvalget foretok en analytisk oppdeling av kvalitetsbegrepet, som skilte mellom:

• Rammekvalitet (ressurser, strukturer, regler mv)

• Inntakskvalitet (forkunnskaper og andre forutsetninger hos deltakerne)

• Programkvalitet (knyttet til studietilbud, undervisning og kunnskapskontroll)

• Resultatkvalitet (sluttprodukt i form av læringsresultater)

For en utdyping av ovennevnte punkter vises det til NIFU-rapport nr 3/93 «Å organisere kvalitet».

Kvalitetssikring av forskning og utdanning har alltid vært en sentral del av virksomheten ved universiteter og høgskoler. Kompetansekrav og prosedyrer ved ansettelse av personale, krav til kompetanse ved opptak til studier, godkjenningsordninger for studieplaner, og eksamensordninger hvor en i stor grad bruker eksterne sensorer, er eksempler på tradisjonelle kvalitetstiltak.

En vanlig måte å sikre kvaliteten på undervisningen, er å stille krav til kompetansen hos undervisningspersonalet. Innenfor de ulike stillingskategoriene gjelder nå de samme kompetansekravene både ved universitetene, de vitenskaplige høgskolene og de statlige høgskolene.

Fastsettelse av nasjonale rammeplaner for enkelte typer studier er også med på å sikre kvaliteten innenfor høyere utdanning. Sentrale utdanningsmyndigheter gir med en slik plan rammene for det faglige innholdet i en utdanning, og oppgir målene for kandidatenes sluttkompetanse. Flere helsefagutdanninger, ingeniør- og lærerutdanningene er regulert på denne måten. Ved siden av å bidra til å sikre visse kvalitetsmål gir dette også den aktuelle utdanningen en nasjonal standard.

I tillegg til kvalitetssikringsmetodene som er nevnt ovenfor, gjennomføres det nasjonale evalueringer av utvalgte fagområder ved universiteter og høgskoler. Siden 1992 er det gjennomført fem evalueringer. Fagområdene som er evaluert er økonomisk-administrative fag, sosiologi, elektronikk, matematikk og musikk ved universiteter og høgskoler. Norge har også deltatt i evalueringsprosjekter innenfor OECD og EU.

Departementet har pålagt institusjonene å ha rutiner for studentevaluering av undervisningen. Hensikten med både den nasjonale og den lokale evalueringsvirksomheten er å stimulere institusjonene til kritisk refleksjon over egen virksomhet.

Det er vanskelig å konkretisere kvalitetsbegrepet innenfor høyere utdanning gjennom gode kvalitetsindikatorer.

Både Høgskolerådet, Studentenes landsforbund og Landslaget for norske lærerstudenter har i møte med utvalget tatt opp problemstillinger knyttet til kvalitet. Studentene mente at studiekvaliteten er blitt lavere, bl a i form av mindre veiledning pr student i praksisundervisningen, reduksjon i mengden av fagtilbud, og flere studenter pr lærer i klasseromsundervisning. Som målbare indikatorer foreslo studentene endringer i praksisordninger, klassestørrelse, tilgjengelig utstyr (PC, laboratorium, bibliotek), samt antall fagtilbud. Representanter for Høgskolerådet mente følgende kvalitetsindikatorer kunne være interessante: Antall studenter pr lærer, bevilgninger til utstyr, karakternivå, strykprosent og ikke godkjente praksisperioder.

Det har imidlertid vist seg svært vanskelig å innhente sammenliknbare data som kan belyse kvalitet, selv for en del av de indikatorene som i utgangspunktet burde være målbare. Dette skyldes dels måleproblemer og dels at tiden til rådighet har vært for kort. Utvalget har ikke fått data fra høgskolene om karakternivå og strykprosent, til tross for at det ble stilt spørsmål om dette i forbindelse med SNFs spørreundersøkelse, jf omtale i kapittel 7. Utvalget har heller ikke hatt tilgang til data for ikke godkjente praksisperioder. Når det gjelder utvikling i klassestørrelser og opplegg for gjennomføring av praksisperioder, har det ikke vært mulig å finne tall for dette innenfor den tiden utvalget har hatt til rådighet. En står derfor hovedsakelig igjen med indikatoren antall studenter pr faglig ansatt, se kapittel 4.5 og kompetansenivå hos de faglige ansatte, se kapittel 4.5 og 5.3.

Det innebærer at utvalget i liten grad, ut over de to indikatorene som er nevnt ovenfor, har kunnet vurdere om det har skjedd endringer i undervisningens kvalitet, eller om undervisningskvaliteten er ulik ved de forskjellige institusjonene.

4.3 Hovedtrekk i studenttallsutviklingen i høyere utdanning

Det vises til tabell 3.2 i kapittel 3, som viser utviklingen i måltall og registrerte studenter innenfor høgskolesektoren og universitetssektoren fra 1992 til 1998 1.

Siden slutten av 1980-årene har antall studieplasser i høyere utdanning i Norge økt kraftig. Fra høsten 1988 til høsten 1997 er totalt antall studieplasser økt med vel 70 pst, fra vel 100 000 i 1988 til om lag 175 000 i 1997. Disse totaltallene inkluderer også de private høgskolene, som ikke er inkludert i tabell 3.2 i kapittel 3. Etter at universitetssektoren og de vitenskapelige høgskoler hadde en sterk vekst fra slutten av 1980-tallet og fram til 1992, har veksten flatet ut etter 1992. Etter 1992 har studentveksten ved de statlige høgskolene vært større enn ved universitetene.

Samordningen av studentopptaket til høyere utdanning skjer gjennom Samordnet opptak. Ved opptaket i 1997 var alle de 26 statlige høgskolene med, i tillegg til universitetene, fem av de vitenskapelige høgskolene og enkelte private høgskoler. Tabell 4.1 fra Samordnet opptak viser en oversikt over antall søkere og antall kvalifiserte søkere uten tilbud om studieplass i årene fra 1992 til 1997.

Høsten 1997 var det ca 90 000 søkere til høyere utdanning. Dette var en nedgang på om lag 11 000 fra året før, se tabell 4.1. Antall kvalifiserte søkere uten tilbud har gått ned med om lag 65 pst fra 1994 til 1997.

Helse- og sosialfagutdanningene hadde en høy søkning i 1997. Det var 4,4 kvalifiserte primærsøkere pr plass til medisinstudiet, 4 søkere pr plass til barnevernspedagogikk- og sosionomstudiet og 3 søkere pr plass til sykepleierstudiet. Til førskolelærer- og allmennlærerutdanning ved høgskolene, var det henholdsvis 1,5 og 2,2 søkere pr plass i 1997. Den laveste søkningen hadde ingeniør- og realfagsstudiene på universitetet, med henholdsvis 1,3 og 1,1 søker pr plass.

I følge befolkningsfremskrivninger 2 vil antall ungdom i alderen 19-24 år gå ned med 9 pst fra 1996 til år 2000, for så å flate ut. Aldersgruppen 25-29 år anslås å bli redusert med nær 17 pst fra 1996 til år 2004. Den demografiske utviklingen indikerer isolert sett en nedgang i studenttallet i høyere utdanning i de nærmeste årene. Bedringene på arbeidmarkedet, og flere i yrkesfag som følge av Reform 94, trekker i samme retning. En større andel av årskullene begynner imidlertid i videregående skole, og stadig flere av de unge har planer om å studere, så det er vanskelig å gi en enhetlig prognose om søkningen til høgere utdanning i de nærmeste årene.

4.4 Studentutviklingen ved høgskolene

Det er stor ulikhet i størrelsen på de statlige høgskolene. Samisk høgskole har et måltall på 165 studenter i 1997, mens Høgskolen i Oslo har et måltall på 7 992 i 1997. 9 høgskoler har et måltall på mer enn 3 000 studenter, 6 høgskoler har et måltall på mellom 2-3 000 studenter, mens 11 høgskoler har et måltall på under 2 000 studenter.

Fra 1992 til 1997 har det vært en økning i antall studenter ved de statlige høgskolene på om lag 23 pst. Høgskolene i Akershus, Nesna, Lillehammer og Harstad har hatt en økning på mellom 50 og 60 pst fra 1992 til 1997. Høgskolene i Molde, Buskerud og Gjøvik har hatt den svakeste veksten med mellom 6 og 9 pst flere studenter i perioden. Det vises i den forbindelse til drøfting av nye studieplassers virkning på de ulike utdanningskategoriene i kapittel 3.

De statlige høgskolene har ulike typer flerårige yrkesrettede utdanninger, fagstudier som ofte svarer til grunn- og mellomfag ved universitetene, en rekke videreutdanningstilbud, og en del har også hovedfagstilbud på spesielle fagfelter, samt sivilingeniør- eller siviløkonomutdanning. Tabell 4.3 viser utviklingen i opptak til de forskjellige utdanningene ved de statlige høgskolene fra 1994 til 1996.

Opptaket til de prioriterte utdanningene innen helse- og sosialfag, allmennlærer- og førskolelærerutdanning har økt de senere år. Blant de største profesjonsstudiene, har opptakskapasiteten for førskolelærere økt med 68 pst fra 1992 til 1997. For sykepleieutdanningen har opptakskapasiteten økt med 15 pst, mens for allmennlærerutdanningen har opptakskapasiteten økt med 22 pst. Opptaket til ingeniørutdanningen ble redusert med 4 pst i perioden.

I 1996 var de største utdanningskategoriene; høgskolekandidatutdanningen med 12 000 studenter, allmennlærerutdanningen med 9 000 studenter, sykepleierutdanningen med 8 900 studenter, ingeniørutdanningen med 8 300 studenter og førskolelærerutdanningen med 7 000 studenter se tabell 1.9 a i vedlegg 1. Disse utdanningene utgjør nær 2/3 av det samlede studenttallet ved de statlige høgskolene.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har utarbeidet statistikk for antall studenter fordelt etter fagfelt i perioden 1992 til 1996, se tabell 3.6 og 3.7 i kapittel 3.5. En nærmere oppdeling i ulike fagfelt (førskolelærer, allmennlærer, sykepleie m m) er vist i vedleggstabell 1.9. Ovennevnte tabeller viser en oversikt over registrerte studenter regnet i antall personer fordelt på fag. SSB-tallene vil avvike noe fra andre tabeller hvor antall registrerte studenter er angitt i heltidsekvivalenter. Dette forhold vil imidlertid ikke endre på de konklusjoner som trekkes ut av tallene.

Utdanninger med 3-4 års varighet har økt med 18 pst fra 1992 til 1996. Av disse har antall studenter innen undervisning økt med 23 pst. Den sterkeste veksten innen undervisning har vært etter 1994, hvorav noe skyldes overgangen fra treårig til fireårig allmenlærerutdanning. Helsefag har økt med 18 pst fra 1992 til 1996, over halvparten av veksten var i siste del av perioden. Antall studenter innen naturvitenskap og teknikk har gått ned med 8 pst fra 1994 til 1996. Dette skyldes hovedsakelig den dårlige søkningen til ingeniørutdanningen. Utdanningene innen økonomisk/administrative fag og samfunnsfag har økt med 27 pst fra 1992 til 1996, hvorav mesteparten av veksten kom før 1994.

På de statlige høgskolene uteksamineres det stadig flere kandidater innenfor utdanningene helse-og sosialfag, allmennlærer-og førskolelærerutdanning. Tabell 4.4 viser kandidater ved statlige høgskoler fordelt på utdanning.

4.5 Undervisningspersonalet ved høgskolene

Utviklingen i undervisningspersonalet, eksklusive teknisk personale og administrativt ansatte, kan, sammenholdt med studentutviklingen, gi en indikasjon på endringer i undervisningsforholdene.

Ved de statlige høgskolene har det vært en vekst i undervisningspersonalet (inklusive administrative lederstillinger) på 600 årsverk eller 14 pst fra 1992 til 1996, se tabell 4.5. Den sterkeste veksten har det vært i stillingsgruppen lektorer (ulike kategorier) med en vekst på 590 årsverk eller vel 30 pst. Antallet i gruppen amanuensis/førsteamanuensis har økt med nær 200 eller vel 20 pst, mens antallet i gruppen professor/dosent har økt med nær 70 årsverk eller 70 pst. Antallet høgskolelærere er redusert med 63 årsverk. Likeledes er antallet i administrative lederstillinger redusert. Antallet i gruppen rektor/inspektører er redusert fra 160 til 39 årsverk fra 1992 til 1996, mens antallet i stillingsgruppen styrer, avdelingsleder m m er redusert fra nær 170 til vel 100 årsverk.

Samlet sett indikerer tallene at kompetansen har økt ved de statlige høgskolene. F eks har andelen personell i ulike kategorier lektorer, amanuensis, dosent samt professor, økt fra en prosentandel på om lag 67 pst i 1992 til om lag 76 pst i 1996, se drøftingene i kapittel 5.3.

I forhold til universitetene og de vitenskapelige høgskolene var det færre som var ansatte som stipendiater, forskere og vitenskapelige assistenter ved de statlige høgskolene. Antallet stipendiater omfattet 57 årsverk i 1996 mot 48 i 1992, mens det var 18 forskere og vitenskapelige assistenter i 1996 mot 14 i 1992.

Det har vært en vekst i undervisningspersonalet ved universitetene og de vitenskaplige høgskolene på 630 årsverk eller 17 pst fra 1992 til 1996. Antallet i stillingene professor/dosent har økt med 530 årsverk, mens antallet i stillingene amanuensis/førsteamanuensis er redusert med 149 årsverk. Antallet universitetslærere har økt med nær 160 årsverk.

Antallet stipendiater ved universitetene og de vitenskaplige høgskolene utgjorde i 1996 nær 1 800 årsverk mens antallet forskere og vitenskapelig assistenter utgjorde 585 årsverk. Det var en vekst i disse stillingsgruppene på 4-5 pst fra 1995 til 1996. For årene før 1995 mangler det sammenlignbare tall, se fotnote 3) i tabell 4.5.

I høgskolesektoren var det 14,5 registrerte studenter pr undervisningsårsverk i 1996, se tabell 4.6. I 1992 var det 13,8 studenter pr årsverk, mens det i 1994 var 13,9. I tabellen er det lagt til grunn at stipendiater bidrar med 25 pst av full stilling til undervisning. Forskere og vitenskapelige assistenter er holdt utenom når det gjelder undervisningsaktivitet.

Ved universitetene var det 17,5 studenter pr undervisningsårsverk i 1996, noe som er om lag 1 student pr årsverk lavere enn i 1992, da det var 18,4 studenter pr ansatt.

Det utarbeides i dag ikke løpende statistikk for høgskolesektoren om utviklingen i antallet studenter pr årsverk for ulike avdelinger ved de statlige høgskolene. I SNF-analysen, se kapittel 7, er det innhentet slike data for årene 1994-1996. SNF har mottatt svar fra 23 av 26 høgskoler. Det er ikke data for Høgskolen i Nord-Trøndelag, Samisk høgskole, avdeling for lærerutdanning i Oslo 3, avdeling for figurteater ved høgskolen Østfold og avdeling for sikkerhetsopplæring ved høgskolen i Stord/Haugesund. Høgskolen i Nesna har kun rapportert tall for høgskolen i alt (ikke fordelt på avdeling) og kun for 1996. Inntrykket er at datakvaliteten er best for 1996-tallene, og disse vil derfor bli benyttet i beskrivelsen nedenfor.

Utvalget vil understreke at det vil være usikkerhet i tallgrunnlaget. Høgskolene har fått relativ kort tid til å besvare spørreskjemaene fra SNF. Det legges allikevel til grunn at tallgrunnlaget indikerer enkelte hovedtrekk i variasjoner mellom høgskoler og spesielt mellom avdelinger innen ulike fagområdet. Dette kan være nyttig bakgrunnsinformasjon for effektivitetsanalysene i kapittel 7, og kan være et utgangspunkt for videre analyser i sektoren i etterkant av utvalgetsrapporten.

Det er betydelig variasjoner i antallet registrerte studenter pr faglige årsverk (eksklusive sentraladminstrasjon) mellom høgskolene. I 1996 var det f eks gjennomsnittlig dobbelt så mange studenter ved høgskoler med flest studenter pr faglige årsverk, sammenlignet med høgskoler som hadde færrest. Fire av høgskolene hadde 6-8 studenter pr faglige årsverk i 1996, mens en høgskole hadde 18 studenter pr årsverk. De øvrige høgskolene varierte mellom 10-15 studenter pr faglig årsverk.

Likeledes er det betydelige variasjoner mellom fagområder og mellom avdelinger innen hvert fagområde. Færrest studenter pr faglige årsverk var det innen kunst- og estetiske fag med gjennomsnittlig 6,5 studenter pr faglige årsverk i 1996, se tabell 4.7. Dernest kommer ingeniør-, teknologiske fag og realfag med nær 9 studenter pr årsverk, og almenne fag o l med vel 9 studenter pr årsverk.

Alle avdelinger innen kunst- og estetiske fag har få studenter pr faglig årsverk. De ulike avdelingene varierer mellom 4 og 9 studenter pr årsverk. Innen ingeniør-, teknologiske fag og realfag var det i 1996 stor spredning mellom avdelingene, med en variasjon på 4 til 15 studenter pr årsverk. Tre avdelinger hadde 4-5 studenter pr årsverk, 14 avdelinger 7-12, mens tre avdelinger hadde 13-15 studenter pr årsverk. Tallene er påvirket av at enkelte av ingeniør-, teknologiske fag og realfag hadde ledige studieplasser i 1996 på grunn av lav søkning. Innen gruppen almennfag o l var det også store variasjoner mellom avdelingene, fra 6-8 studenter pr årsverk ved 3 avdelinger som omfattet friluft-, nærings-, skogs- og utmarksfag, til en avdeling for almennfag som hadde 15 studenter pr årsverk.

Flest studenter var det ved økonomisk og administrative fag, med et gjennomsnitt på 19 studenter pr faglig årsverk. Det varierer her fra 15 til 25 studenter pr årsverk mellom avdelingene. Innen humanistiske fag, samfunnsfag og mediafag var det i gjennomsnitt om lag 14 studenter pr student. Avdelingene innen disse fagområdene har fra 11 til 22 studenter pr faglige årsverk, hvorav variasjonen er minst innen samfunnsfag (to avdelinger innen media og samfunnsfag med 9 studenter pr årsverk er her holdt utenom, på grunn av usikkerhet i tallgrunnlaget).

Helse- og sosialfag hadde relativt få studenter pr årsverk sammenlignet med andre fagfelt, med om lag 11 studenter pr årsverk, mens lærereutdanningene hadde 12,6. Innen helse- og sosialfag var det store variasjoner, med fra 6 til 17 studenter pr faglige årsverk. To avdelinger med færrest studenter pr årsverk (6) var rene helsefagavdelinger, men det var også andre rene helsefagsavdelinger med opp til 15 studenter pr årsverk. Flest studenter var det ved en avdeling som har kombinert helse- og samfunnsfag, med 17 studenter pr faglige årsverk.

Innen lærerutdanningsfag var det også store variasjoner mellom avdelingene. Lavest studenttall pr årsverk hadde en avdeling for yrkesfaglærerutdanning, med 5 studenter pr faglig årsverk og en avdeling for barnehage- og skolefag, med 7 studenter pr lærer. De rene lærerutdanningene varierer mellom 10 studenter pr årsverk og 16 studenter pr årsverk, bortsett fra en avdeling som hadde 21 studenter pr årsverk.

4.6 Studentgjennomstrømning

I SNF-analysen er det også data om antall avlagte vekttall. Antall vekttall er beregnet på grunnlag av antall uteksaminerte kandidater mulitiplisert med normert studietid for det aktuelle studiet. F eks regnes en uteksaminert sykepleier til 60 vekttall, mens et 1-årig studium (f eks 1-årig påbygging) regnes til 20 vekttall.

Ved universitetene var gjennomsnittlig avlagt vekttall på 11-12 pr student i 1996 (kilde: st prp nr 1 1997-98). Innen høgskolesektoren var det et tilsvarende nivå for humanistiske fag i 1996 mens profesjonsfagene samt mediafag og kunst-/estetiske fag lå vesentlig høyere, med 15-18 kandidatvekttall pr registrert student, se tabell 4.8. Økonomi-/administrasjonsfag, samfunnsfag og gruppen almennfag o l hadde i gjennomsnitt 13-14 avlagte vekttall pr student.

Innenfor hvert fagområdene var det betydelige variasjoner mellom avdelingene, med en variasjon fra 9 avlagte vekttall pr student ved enkelte avdelinger til vel 30. Antall avlagte vekttall pr student for et enkeltår vil være påvirket av hvor mange studieplasser som det året var ledige, og hvor mange studieplasser som ble opprettet samme år eller de nærmeste årene. Dette gjør at tall for hver enkelt avdeling vil variere betydelig for enkelte år. Variasjonen mellom avdelingene er derfor ikke kommentert nærmere.

Dersom en sammenholder tall for antall studenter pr faglige årsverk i tabell 4.7, med antall vekttall pr student i tabell 4.8, får en forholdstallet vekttall pr faglige årsverk(ved multiplikasjon av de to forholdstallene). Vekttall pr faglige årsverk viser mindre variasjon mellom fagområdene i 1996 enn de to andre forholdstallene. Dette siden fagområder med mange studenter pr lærere hadde lavere studentgjennomføring (vekttall pr student) enn fagområder med få studenter pr lærere (med unntak for mediafag). Mellom enkeltavdelinger i hvert fagområde og mellom avdelinger på tvers av fagområder var det imidlertid store variasjoner.

4.7 Omfanget av høgskolenes egeninitierte studieplasser

Høgskoler som ønsker å opprette nye studier, må søke Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om godkjenning. Søknadene behandles med utgangspunkt i rundskriv F-96-95: « Prosedyrer for etablering av nye fag og studier, planarbeid og godkjenning av planer ved statlige høgskoler».Dette rundskrivet stiller blant annet krav til hvilke opplysninger etableringssøknader skal inneholde. Ved behandling av slike søknader legger KUF vekt på at høgskolen har kompetanse på fagområdet, at det er behov for studietilbudet, at finansieringen av studiet er klarlagt, samt at studietilbudet passer godt inn i høgskolens fagprofil og prinsippet om samarbeid og arbeidsdeling i Norgesnettet. Ved vurdering av etableringssøknader for studier som skal tilbys som oppdragsstudier, vil det av hensyn til behovet for fleksibilitet i forhold til marked og etterspørsel ikke bli stilt de samme krav mht ferdig studieplan og gjennomført høring. Dersom en høgskole ønsker å legge ned et studium eller ikke ta opp studenter i en periode, skal det søkes departementet om dette.

Når det gjelder finansiering av det enkelte studietilbud, skjer dette vanligvis gjennom omdisponering innenfor eksisterende ressursramme, ofte ved at et annet studium nedlegges eller nedbygges. Manglende oppfyllelse av måltall (dvs høgskolen har ikke tatt opp det antall studenter den er pålagt å ta opp) på f eks ingeniørutdanningen, har ført til at noen høgskoler har opprettet nye studier. Flere høgskoler søker om friske midler for å opprette nye studier, men dette blir svært sjelden innvilget. I slike tilfeller godkjennes som regel studiet under forutsetning av at det finansieres innenfor gjeldende ramme, eventuelt ved ekstern finansiering.

I 1997 har KUF mottatt 106 søknader om etablering av nye studier, hvorav 49 er innvilget. Av disse 49 nye studiene er det oppgitt følgende finansiering for 43 av studiene: 24 finansieres ved omdisponeringer innenfor ressursrammen for den enkelte høgskolen, i flere tilfeller ved at andre studier nedlegges eller nedbygges. 18 studier finansieres eksternt gjennom egenandeler fra studentene eller oppdrag, mens ett nytt studium har fått tilført friske midler fra departementet. For 6 av studiene er finansiering ikke oppgitt. Eksempel på nye studier: halvårsenhet i voksenpedagogikk, statsvitenskap mellomfag, halvårig påbyggingsstudium i ledelse i kvinneperspektiv, toårig høgskolekandidatutdanning i informatikk, videreutdanning i praksisrettledning helse og sosialfag (10 vekttall, deltid), videreutdanning i IT for lærere, sivilutdanning i telematikk.

En indikator for høy egeninitiert aktivitet ved institusjonene kan være et positivt avvik mellom registrerte studenter og måltall, dvs at institusjonene tar opp flere studenter enn det de er pålagt. Det vises i denne forbindelse til vedlegg 4, tabell 4.3 som viser avvik mellom registrerte studenter og måltall for hver enkelt høgskole i perioden 1992 til 1996. Vedleggstabell 4.3 viser at det ikke er vesentlige avvik mellom måltall og registrerte studenter totalt for høgskolesektoren. Av tabellen går det også frem at det er forskjeller mellom høgskolene. Enkelte høgskoler har overoppfyllelse av måltallet i hele perioden, mens andre høgskoler i perioden har underoppfyllelse eller en kombinasjon. Avvikene varierer imidlertid ikke ut over det en kunne forvente gitt endringer i søkertall, frafallsprosent osv.