1 Innledning

1.1 Utvalgets mandat, sammensetning og arbeid

Utvalget for høgre utdanning ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 30. april 1998. Utvalget skal avgi sin hovedutredning 1. april 2000. I brev av 12. oktober 1998 fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet blir utvalget bedt om å avgi en delutredning innen 1. april om dokumentasjon av realkompetanse og etablering av kortere og tilpassede studieløp i høgre utdanning. I departementets brev heter det:

• «Departementet viser særlig til kap 4.5 i St meld nr 42 (1997–98) og ber utvalget vurdere hvordan man skal definere og dokumentere realkompetanse likeverdig med generell studiekompetanse ved ordinært opptak til universiteter og høgskoler.

• Videre skal det vurderes om, og i så fall etter hvilke kriterier, generell studiekompetanse og spesifiserte krav til forutdanning kan fravikes for videreutdanningsstudenter og for voksne som ønsker å dokumentere kunnskaper ved å ta universitets- og høgskoleutdanning som privatist.

• Departementet viser til forslaget i St meld nr 42 kap 5.1 om dokumentasjon av realkompetanse, der det blant annet heter at det bør vurderes opprettet en rådgivende instans for fastsetting av realkompetanse i høgre utdanning. Departementet vil be utvalget vurdere hvordan en slik ordning kan etableres.

• Utvalget bør vurdere løsninger som åpner for at det kan etableres kortere eller tilpassede studieløp i høgre utdanninger, enten for spesielle grupper eller på individuell basis.»

Utvalget består av:

• Professor Ole Danbolt Mjøs, leder

• Student Hilde Gunn Bjelde

• Rektor Knut Brautaset

• Viseadministrerende direktør Gro Brækken

• Professor Signe Kjelstrup

• Generalsekretær Kari Kjenndalen

• Rektor Bjarne Kvam

• Professor Ole Henrik Magga

• Rektor Victor Norman

• Universitetsdirektør Kåre Rommetveit

• Student Anne Rygg

• Professor Turid Karlsen Seim

• Student Ivar Strand

• Professor Rune Sørensen

• Nestleder Gerd Liv Valla

• Forsker Per Olaf Aamodt

• Fylkesmann Tora Aasland

Sekretærer for utvalget er avdelingsdirektør Hans J. Gjertsen og rådgivere Janne Irene Einan, Tine Sophie Prøitz og Erik Strøm.

Utvalget har lagt opp til en arbeidsform som har søkt å inkludere enkeltpersoner og miljøer ut fra deres ekspertise og interesse for det temaet utvalget behandler. Utvalgets sekretariat har i forbindelse med denne utredningen hatt møter med personer fra Høgskolen i Tromsø og Universitetet i Tromsø, samt representanter for NHO og LO.

Utvalget har benyttet data fra Statistisk sentralbyrå for drøfting av rekruttering til høgre utdanning på grunnlag av realkompetanse.

1.2 Innledning

Samfunnet preges i økende grad av endringer som følger av internasjonalisering, utvikling av informasjonssamfunnet og økende betydning av vitenskapelig basert kunnskap og kompetanse i produksjonen av varer og tjenester. Endringene har betydning både for ulike områder av samfunnslivet og for den enkelte. Disse endringene kan også være selvforsterkende, og dermed gi grunnlag for ytterligere behov for kompetanse. Å skape balanse mellom faktisk kompetansenivå og samfunnets og individenes behov krever vedlikehold og oppdatering av kunnskap, og stiller krav til oppbygging av systemer som kan skaffe kompetanse til alle som ønsker og har behov for utdanning.

I et økonomisk perspektiv kan det vises til positive indirekte effekter av satsing på nasjonal kompetanseheving som mer fleksibel arbeidskraft og et mer omstillingsdyktig arbeids- og næringsliv som totalt sett bidrar til økt verdiskaping i samfunnet. For den enkelte bedrift vil manglende tilførsel av ny/oppdatert kunnskap kunne føre til lavere produktivitet og svekket konkurranseevne. I en slik situasjon vil den enkelte arbeidstaker kunne få redusert sine muligheter for stillingsutvikling og lønnsutvikling, samt bli mer utsatt for arbeidsledighet. Det siste framkommer av undersøkelser som viser at arbeidstakere med høgre utdanning er mer mobile enn de med lav eller ingen utdanning. Forskning viser videre at arbeidstakere med utdanning er mer omstillingsdyktige og dermed står sterkere i situasjoner med endringer og økte omstillingskrav. Dokumentasjon av realkompetanse kan i så måte betraktes ut fra individuelle ønsker og behov for kompetanseheving, og ut fra mer generelle hensyn til samfunnet og arbeidsmarkedet.

I samfunnet er det bred enighet om at det er ønskelig å satse på utdanning på alle nivåer, enten det er snakk om grunn-, videre- eller etterutdanning. Satsingen på etter- og videreutdanning gjennom kompetansereformen kan derfor ikke ses på som et begrenset tilbud til de deler av befolkningen som allerede har utdanning. Reformen representerer en mulighet også for de som av ulike grunner ikke har tilegnet seg kompetanse av formell art. Hensikten med reformen er å få etablert et system som gir alle mulighet til å ta utdanning på ulike nivåer i utdanningssystemet, og få dette dokumentert.

Kompetansereformen gir flere utfordringer til institusjoner innenfor høgre utdanning. Muligheter for opptak til høgre utdanning på grunnlag av kunnskap og erfaring fra arbeidslivet er en slik utfordring. Det samme er muligheter for å gjøre erfaring og kunnskap som enkeltpersoner besitter, relevant for avkorting av studieløp. Dette må ses i lys av ønsker fra samfunnets side om å etablere ordninger som gjør erfaringer og kunnskap fra arbeidslivet relevant i en utdanningssammenheng.

En annen utfordring er å avgjøre hvilke studietilbud som skal være tilgjengelig for personer som ut fra gjeldende regelverk ikke kan tas opp til høgre utdanning. Dette må ses i lys av behovet for utdanningstilbud som er særskilt tilrettelagt for å øke kompetansen i bedrifter og arbeidsliv. I denne forbindelse vises det til at bedrifter i Norge og utlandet som allerede har benyttet institusjoner innenfor høgre utdanning for å utvikle og utdanne sine ansatte. Institusjoner innenfor høgre utdanning kan framover få en mer sentral rolle i utvikling og utdanning av personer i arbeidslivet generelt hvis forholdene legges bedre til rette. Det er viktig at utvikling av slike tilbud ved institusjonene innenfor høgre utdanning ikke skjer på bekostning av omfanget av og kvaliteten på de ordinære utdanningene som institusjonene har ansvaret for.

En tredje utfordring er hvordan institusjonene innenfor høgre utdanning kan organisere etter- og videreutdanning som tilbys på andre premisser enn ordinære utdanninger, og der finansieringskilden for utdanningen er en annen enn for de ordinære utdanningene. Når det gjelder det siste punktet, behandles det i en egen NOU om organisering av eksternt finansiert virksomhet som legges fram samtidig med denne. Gjeldende regelverk og ordninger for opptak til høgre utdanning er i liten utstrekning innrettet på å realisere kompetansereformens ambisjoner om at opptak til høgre utdanning også skal kunne skje på grunnlag av arbeidslivserfaring og den realkompetansen en person på ulike måter har ervervet seg.

1.3 Utvalgets tolkning av mandatet

Utvalget ser mandatet, så vel som de sentrale utfordringene det gir for en videre utforming av institusjoner innenfor høgre utdanning, i nær sammenheng med de perspektiver og signaler som gis blant annet i Buer-utvalgets innstilling NOU 1997: 25 Ny kompetanse, og påfølgende St meld nr 42 (1997–98) og Innst S Nr 78 (1998– 99) fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om kompetansereformen. Utvalget ser denne utredningen i nær sammenheng med andre utredninger som omhandler finansierings- og permisjonsordninger for personer som tar etter- og videreutdanning.

I utvalgets mandat bes det om en vurdering av opptaksregler og dokumentasjonsordninger, slik at de som ikke har generell studiekompetanse eller er sikret adgang til institusjoner innenfor høgre utdanning på annen måte, kan få en likeverdig mulighet til å ta utdanning. Dette innebærer at realkompetanse må gjøres kommuniserbar og sammenlignbar med formell kompetanse, slik at også arbeidstakere uten formell stadfestet kompetanse kan ta del i et nasjonalt kompetanseløft.

Realkompetanse kan oppfattes som kunnskaper, ferdigheter og innsikt som en person har ervervet seg på et fagområde. Dokumentasjon betyr at en person kan legge fram opplysninger og fakta på en måte som gjør at det er mulig å vurdere og ta stilling til om framlagte opplysninger er korrekte eller ikke. Dokumentasjon av realkompetanse må derfor inneholde mer enn bare opplysninger fra søker; den må også inneholde verifiserbare opplysninger om kunnskaper, ferdigheter og innsikt som en person har ervervet seg i yrkeslivet eller i annen samfunnsmessig virksomhet. I dagens system må en person ha generell studiekompetanse for å kunne søke og bli tatt opp ved universitet og høgskole.

Utfordringen, slik utvalget ser det, er å utforme et regelverk og etablere et system som gjør det mulig for søker å framlegge dokumentasjon på realkompetanse som kan danne grunnlag for å vurdere og ta stilling til søkers kompetansebakgrunn i forhold til en utdanning eller et studieløp.

Utvalget er bedt om å vurdere hvordan man skal definere og dokumentere realkompetanse likeverdig med generell studiekompetanse. Utvalget forstår med dette at man skal vurdere ordninger for dokumentasjon og vurdering av realkompetanse slik at realkompetanse kan inneha samme funksjon ved utdanning som generell studiekompetanse. Utvalget betrakter generell studiekompetanse som sertifisert kompetanse ervervet i videregående opplæring, og som gir grunnlag for opptak til høgre utdanning.

Utvalget vil videre vurdere om, og i så fall etter hvilke kriterier, generell studiekompetanse og spesifiserte krav til forutdanning kan fravikes for videreutdanningsstudenter og andre voksne som ønsker å dokumentere sine kunnskaper. Utvalget ønsker å forholde seg til den tradisjonelle anvendelsen av begrepet videreutdanningsstudent, dvs at en videreutdanningsstudent tar vekttallsgivende tilleggsutdanning på nye fagfelt eller emneområder som supplement til den grunnutdanningen vedkommende har. Utvalget forstår det derfor slik at en videreutdanningsstudent har fullført tidligere høgre utdanning og således faller utenfor utvalgets mandat da denne gruppen studenter allerede har generell studiekompetanse.

Utvalget skal på grunnlag av mandatet vurdere løsninger for etablering av kortere eller tilpassede studieløp. Utvalget legger til grunn at uavhengig av utdanningsbakgrunn skal studenter etter gjennomført utdanning ha samme fagnivå og funksjonsdyktighet som studenter som er tatt opp på ordinær måte.

Utvalget ser behovet for en rådgivende instans og vil eventuelt vurdere hvordan en slik ordning kan etableres. Utvalget har merket seg at det i mandatet legges opp til en vurdering av om kravene til generell

studiekompetanse og forutdanning kan fravikes for de som ønsker å ta eksamener i høgre utdanning som privatister. Utvalgets oppfatning er at spørsmålet om personers rett til eksamen som privatist er et omfattende spørsmål som krever mer grundige drøftinger enn det som har vært mulig i løpet av den tiden utvalget har hatt til rådighet. Utvalget vil komme tilbake til dette spørsmålet i sin endelige utredning, med frist 1. april 2000.