5 Realkompetanse som grunnlag for opptak

5.1 Diskusjon

5.1.1 Innledning

Buer-utvalgets hovedanbefalinger er at retten til grunnutdanning må gjelde for alle. Enhver har rett til å lære gjennom hele livet. Dette er avhengig av at det settes i iverk tiltak som i praksis gir den enkelte reelle muligheter for læring. I henhold til gjeldende regelverk og praksis for opptak til høgre utdanning er det ikke lagt inn forutsetninger som gir muligheter og anledning til å vurdere søkere uten generell studiekompetanse med sikte på opptak til høgre utdanning, se kapittel 3. Ordningene for opptak og praksis har vært, og er stadig, i stor utstrekning knyttet til utdanningsinstitusjonenes utdanningsnivå og sertifiseringssystem. Dette gjør at grupper i samfunnet som av ulike grunner ikke har fulgt den tradisjonelle utdanningsveien står uten dokumentasjon på egen kompetanse. Slik ordningene er i dag ved utdanningsinstitusjonene for høgre utdanning, er disse uten mulighet til å få sin kompetanse dokumentert og brukt som grunnlag for opptak.

En ordning for dokumentasjon av realkompetanse vil være knyttet til en ansvarlig instans, med et system for vurdering og prinsipper for grunnlag til opptak. Dette vil måtte stå i forhold til individuelle behov så vel som utdanningsinstitusjonenes, arbeidsmarkedets og samfunnets behov og krav til kvalitet. Det er i tillegg til dette bred enighet om at det ikke må etableres ordninger som kan svekke videregående opplærings rolle og legitimitet.

5.1.2 Vurdering av opptaksgrunnlag for grunnutdanning

Når det gjelder ordninger for opptak basert på realkompetanse er, utvalgets vurdering at følgende forhold er viktige:

• En ordning for opptak på grunnlag av realkompetanse må være utformet slik at høgre utdanning kan opprettholde tillit og troverdighet.

• Det må kreves kunnskaper som både er spesifikke og generelle.

• En ordning for opptak på grunnlag av vurdering av realkompetanse må baseres på krav til studieegnethet og kompetanse i forhold til å kunne gjennomføre den utdanningen som søkes.

• En ordning må gi anledning for de som ikke har generell studiekompetanse, til å kunne få anledning til å ta høgre utdanning og ikke være et alternativ for unge når det gjelder valg av videregående opplæring.

Opptak på grunnlag av dokumentert og vurdert realkompetanse må betraktes langs flere dimensjoner, deriblant hvilken instans det er som skal ha ansvaret for vurdering, og på hvilket grunnlag vurdering og eventuelt opptak skal gjøres.

Utvalget vurderer tre alternativer til ansvarlig instans for vurdering av realkompetanse for opptak til høgre utdanning:

• Ansvar for vurdering og opptak basert på realkompetanse er lagt til en sentral statlig instans

• Ansvar for vurdering og opptak basert på realkompetanse er lagt til institusjonene for høgre utdanning.

• Ansvar for vurdering og opptak basert på realkompetanse er lagt til institusjonene for videregående opplæring.

5.1.3 Ansvar for opptak basert på realkompetanse lagt til en sentral statlig instans.

Med innføring av lov om universiteter og høgskoler av 1995 ble myndighet og ansvar for å bestemme generelt opptaksgrunnlag lagt til departementet. De ordningene som unntaksvis finnes for opptak på grunnlag av kombinasjoner av yrkespraksis og formell kompetanse, benyttes i liten grad. Informasjon om mulighetene for opptak er ofte lite tilgjengelig for søker.

Ved vurdering av spesifikk kompetanse for opptak på individuelt grunnlag til et bestemt studium, kan en stille spørsmål ved om det er hensiktsmessig å legge ansvaret for dette til sentrale myndigheter. En slik vurdering vil i hovedsak skje på faglig grunnlag, ut i fra det enkelte studium og de kunnskaper og erfaringer man anser som nødvendig for å kunne betrakte vedkommende søker som studiedyktig.

5.1.4 Ansvar for opptak basert på realkompetanse lagt til institusjoner for høgre utdanning.

Et alternativ til ordningen ovenfor er at institusjonene selv er ansvarlige for opptak av studenter som søker på grunnlag av realkompetanse.

Hvis vurderingen av realkompetanse legges til selve institusjonen for høgre utdanning, kommer søker nærmere en vurdering i samsvar med det faget vedkommende ønsker. I en slik ordning kan det legges til rette for at den enkelte får sin realkompetanse vurdert i forhold til det spesifikke studiet som ønskes, og man kan sikre de relevante kunnskapene som trengs ved gjeldende studium. Slik vil institusjonen og fagpersonalet kunne gjøre en reell og konstruktiv vurdering av søkeres spesielle kompetanse uavhengig av konkrete krav til generell studiekompetanse, men i forhold til studieevne. I dette ligger det også at den enkelte institusjon er ansvarlig for vedkommende søker som tas opp på dette grunnlaget.

Et argument for en slik ordning er at institusjonene som gir studietilbud, selv bør være ansvarlige for opptak av søkere på grunnlag av realkompetanse. Institusjonene bør derfor ha avgjørende innflytelse på bedømmingen av om vedkommendes realkompetanse er tilstrekkelig til å gjennomføre de studiene som søkes.

Ifølge universitets- og høgskolelovens § 37 nr 6 har studenter adgang til å fritt bevege seg mellom institusjonene ved de åpne studiene. Man kan tenke seg at enkelte institusjoner ikke vil la dette gjelde studenter som er tatt opp på grunnlag av realkompetanse i og med at studenten er tatt opp på spesifikt grunnlag. Dette kan løses ved at den enkelte opptaksinstitusjon fungerer som ansvarlig ovenfor den studenten som er gitt midlertidig studierett kun ved gjeldende institusjon. Med opptaksinstitusjon menes den institusjonen som har vurdert og godkjent søkers realkompetanse som grunnlag for opptak til et av sine studier. Etter endt eksamen kan studenten gis vanlig studierett med de rettigheter som gjelder for vanlige studenter.

5.1.5 Ansvar for opptak basert på realkompetanse lagt til institusjoner for videregående opplæring

For å forberede etter- og videreutdanningsreformen/kompetansereformen har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tatt initiativ til prosjektet Brukertilpasset opplæring for voksne. Det har bl a i Oppland vært gjort forsøk med sikte på å bygge opp lokale kompetansevurderingsenheter på videregående skoles nivå, slik Buer-utvalget foreslo.

Oppland fylkeskommune har gjenom sitt arbeid samlet betydelig erfaring. Opplegget man valgte for vurdering av realkompetanse, var å bruke intervju for å vurdere realkompetanse, og på dette grunnlag utstede et foreløpig godkjenningsbrev. Før endelig godkjenningsbrev ble utstedt, måtte eleven ta fag som enheten for kompetansevurdering fant at vedkommende ikke hadde tilstrekkelig kunnskaper i. I enkelte tilfeller viste det seg at det var det nødvendig å supplere intervjuet med enkel testing som ble gjennomført av faglærer. I prosjektet ble hver søker vurdert nøye, og man fant at søkeren ofte manglet noe kunnskap i hvert fag.

Man erfarte at det var forholdsvis liten tilstrømming av interesserte som ville ha vurdert om de hadde generell studiekompetanse. Videre erfarte man at vurderingsarbeidet var komplisert og ressurskrevende, og at det lønnet seg å bygge opp én enhet for kompetansevurdering ved ett skolested i fylket, i stedet for å bygge opp flere.

Dette alternativet knytter voksnes kompetanse nært til de helt konkrete kravene man har satt for generell studiekompetanse i videregående opplæring. Nærheten rent organisatorisk gjorde det naturlig å prøve søker konkret i de fag og kunnskaper man forbinder med videregående opplæring. Ordningen sikrer at kompetansen i størst mulig grad blir målt mot kravene til generell studiekompetanse. Med tanke på vurderingen innebærer en slik ordning at den videregående skolen foretar en kompetansevurdering for studier i høgre utdanning.

5.1.6 Vurdering og valg av ansvarlig institusjon for opptak

Dersom hensikten med kompetansereformen er å utnytte folks kompetanse på et bredere og mer fleksibelt grunnlag, må systemet for opptak til høgre utdanning gjøres mer tilgjengelig for søkere med annen bakgrunn enn den tradisjonelle.

Utvalget mener generelt at følgende forhold er viktige ved valg av vurderende og sertifiserende instans for opptak til høgre utdanning:

• Vurdering av søkere uten tradisjonell formell kompetanse må betraktes i forhold til opptak og studieegnethet, og ikke i forhold til i hvilken grad vedkommende har kompetanse lik generell studiekompetanse.

• Vurdering av realkompetanse for opptak til høgre utdanning må skje på individuell basis.

• Vurdering av realkompetanse alene eller i kombinasjon med formell kompetanse må vurderes i lys av den utdanningen eller det studiet vedkommende søker.

Samordningen av systemet for opptak på grunnlag av generell studiekompetanse gjorde ordningene for opptak til høgre utdanning langt mer oversiktlig for studierådgivere i videregående skole og søkere med generell studiekompetanse. Samtidig ble muligheten for opptak på annet grunnlag enn generell studiekompetanse begrenset. Ordningene fungerer således godt for søkere med den nødvendige formelle kompetansen. Kompetansereformens utgangspunkt, NOU 1997: 25, har rettet søkelyset mot systemets manglende forutsetninger for å gi voksne søkere gode og motiverende ordninger for tilgang til høgre utdanning. Universitets- og høgskoleloven av 1995 § 37, kompetanseparagrafen, tok utgangspunkt i et politisk ønske om å samordne systemet for opptak til høgre utdanning gjennom sentralisering og standardisering som ligger i det å legge all myndighet til departementet. Kompetansereformen tar utgangspunkt i en ny politisk holdning som i større grad legger vekt på behovet for fleksibilitet, livslang læring og opptak på et mer variert og utradisjonelt grunnlag.

En vurdering av realkompetanse som grunnlag for opptak til høgre utdanning vil kunne legges til den enkelte institusjon for høgre utdanning. Dette vil innebære skjønnsmessige vurderinger på individuelt grunnlag og av fagspesifikk kompetanse. Dette kan gjøres av fagfolk med relevant faglig kompetanse. På denne måten kan man unngå problematiske og ofte ressurskrevende formaliserte krav til søkere uten generell studiekompetanse.

Samlet sett vil en ordning med opptak som er basert på realkompetanse og som er lagt til institusjoner for høgre utdanning, best kunne ivareta hensynet til søkerens spesielle kompetanse. En slik ordning vil også ha betydning for institusjonenes behov for faglig vurdering av søker som ansvarshavende for denne typen student.

I betraktning av at en ordning med opptak basert på realkompetanse vil innebære nye oppgaver for institusjonene, har utvalget vurdert behovet for en rådgivende instans. Det kan tenkes at både faglige og administrativt ansatte deltar i institusjonenes arbeid med å vurdere realkompetanse. I dette arbeidet kan det bli behov for et forum hvor de ulike institusjonenes medarbeidere kan møtes for å diskutere og utveksle erfaringer i arbeidet med realkompetanse. Et slik diskusjonsforum kan administrativt legges til Samordna opptak. Dette kan synes naturlig da Samordna opptak har betydelig erfaring og kunnskap om opptakssystemet i høgre utdanning.

Samordna opptak administrerer og registrerer i dag opptak til grunnutdanninger ved universiteter, vitenskapelige høgskoler og statlige og private høgskoler. Data fra lærerstedenes søknadsbehandling blir samlet i Samordna opptak. Med tanke på framtidig opptak av studentgrupper med annen bakgrunn enn generell studiekompetanse vil det være viktig å ha tilgjengelig entydige data over søkermassen uavhengig av opptaksgrunnlag. Utvalget mener det mest hensiktsmessige er at Samordna opptak kan fungere som postkasse for søknader til opptak som er basert på realkompetanse.

5.2 Lovgrunnlag

Regelverk for opptak til høgre utdanning er i stor grad tilpasset opptak på basis av et standardisert grunnlag – generell studiekompetanse. Som en konsekvens av lov om universiteter og høgskoler av 12. mai 1995 har mulighetene for opptak på annet grunnlag enn generell studiekompetanse, ut fra individuell vurdering, blitt betydelig redusert. Dette er et problem for den som ønsker opptak for å styrke sin yrkeskompetanse, men som mangler de formelle kvalifikasjonene. Det finnes åpninger i lovteksten som kan endre på dette; problemene er i hovedsak knyttet til praktiske endringer.

En mulighet er å ta i betraktning opptak til høgre utdanning for disse gruppene ut fra et annet grunnlag enn generell studiekompetanse. Dette er fordi de søkerne det handler om, har et annet utgangspunkt enn de ordinære søkerne enten det dreier seg om alder, ønsker, behov, krav eller kompetansenivå/bakgrunn. Disse søkerne har også et annet utgangspunkt for sitt valg av utdanning, noe som ofte vil måtte forholdes til vedkommendes arbeidssituasjon.

Slik regelverket er i dag, er det ikke mulig å gi søkere adgang til høgere utdanning på grunnlag av realkompetanse alene. Med tanke på lovens § 37 nr 2 og nr 3 1 kan det være mulig å fortolke lovteksten i retning av at det kan tas opp søkere til enkelt studier på grunnlag av realkompetanse alene. Imidlertid kan det være mest hensiktsmessig å legge til grunn en egen bestemmelse der dette fastslås. Ved å revidere loven på dette punktet kan det gjøres tydeligere at det både er ønskelig og mulig å tilby studier til søkere uten generell studiekompetanse.

Om en vurdering av realkompetanse for opptak skal legges til institusjoner for høgre utdanning, må et slikt ansvar delegeres til institusjonen, i og med at det i dag er departementet som har myndighet til dette gjennom hjemmel i lovens § 37 nr 1.

Ved at opptak på bakgrunn av vurdert realkompetanse, etter ovennevnte lovforslag, er lagt til den enkelte institusjon vil det være nødvendig med et forbehold til slike studenters bevegelsesfrihet. Dette er fordi hensynet til den enkeltes faglige utvikling tilsier at den enkelte institusjon tar et særlig ansvar for denne typen studenter i en viss periode i den tidlige fasen av studiene. Dette er ivaretatt i kompetanseparagrafens punkt 6 om adgang til frie studier ved alle institusjoner under loven, under forutsetning av opptak på grunnlag av generell studiekompetanse. Søkere det her er snakk om, har ikke generell studiekompetanse og vil således ikke kunne bevege seg fritt etter dette punktet.

Imidlertid kan den enkelte student som er tatt opp på grunnlag av realkompetanse i følge § 3 i GSK-forskriften (F–2–98), se kap 3), oppnå generell studiekompetanse etter eksamen fra studier av minst 2 års lengde eller to 1-årige studier ved universitet og høgskole. Dette betyr at den enkelte student som er tatt opp på grunnlag av realkompetanse etter to års studier, vil oppnå generell studiekompetanse, og således ha de samme rettighetene som studenter som er tatt opp på ordinært grunnlag. Det kan vurderes hvorvidt tidsaspektet med to år er hensiktsmessig.

I en vurdering mellom de faglige kvalitetskravene som bør stilles til studenter i høgre utdanning, og de rettighetene studenter bør ha uavhengig av kompetansebakgrunn, mener utvalget at et krav til to års studietid før en student som er tatt opp på bakgrunn av realkompetanse oppnår generell studiekompetanse, er i lengste laget. Utvalget er av den oppfatning at bestått eksamen etter ett års studium, er nok for å kunne bli tilkjent likeverdig status med studenter som er tatt opp på grunnlag av generell studiekompetanse.

5.3 Opptaksgrunnlag

Vurdering av grunnlaget for opptak basert på realkompetanse må sees i sammenheng med de forslag Buer-utvalget i NOU 1997: 25 la fram. Buer-utvalget viste til at det burde etableres systemer for dokumentasjon av realkompetanse slik at intensjonene i lov om voksenopplæring § 3 2 blir oppfylt. Videre foreslo utvalget at slik dokumentert realkompetanse kan utgjøre grunnlag for vurdering av opptak til høgre utdanning.

Utvalget har vurdert disse alternativene for dokumentering og vurdering av realkompetanse:

• opptak på grunnlag av alder

• opptak på grunnlag av en kompetansetest

• opptak på grunnlag av skjema for kompetansedokumentasjon

5.4 Opptak på grunnlag av alder

Dette er et forslag som har vært behandlet både i Buer-utvalgets innstilling og i den påfølgende St meld nr 42 (1997–98). I kompetansereformen slås det fast at det bør stilles en del minimumskrav til alle – uavhengig av alder – for opptak til de forskjellige nivåene i utdanningsløpene. I meldingen fokuseres det på hva høgre utdanning krever av forkunnskaper, og ikke på hvor gammel eller ung en person er. Diskusjonen er av prinsipiell karakter med store konsekvenser både for systemene, søkere i alle aldre og videregående opplærings posisjon i forhold til høgre utdanning. Når det gjelder videregående opplæring, vil en opptaksordning som er grunnfestet i aldersgrense, kunne skape tvil om institusjonens legitimitet og normen om generell studiekompetanse.

I mandatet for utvalget bes det om en vurdering av hvordan en kan vurdere og definere realkompetanse likeverdig med generell studiekompetanse. En opptaksordning basert på alder vil således likestille et bestemt alderstrinn med generell studiekompetanse. Dette kan indikere at alder alene kan veksles inn mot generell studiekompetanse som er knyttet til helt klare krav om tilegnet og evaluert kompetanse. På den annen side er alder et enkelt kriterium å forholde seg til for søkere til høgre utdanning. Det kan også argumenteres for at et slikt opptaksprinsipp vil være enkelt å administrere og lite kostnadskrevende.

Opptak på grunnlag av alder åpner for helt grunnleggende problemstillinger om videregående opplærings rolle og funksjon som undervisningsinstitusjon. Med tanke på at institusjonene i tillegg til å være kunnskapsformidler har en rekke samfunnsforberedende oppgaver og målsettinger av normativ og kulturell art, oppfattes det som et ønske å verne om institusjonens virke. En aldersgrense for opptak til høgre utdanning vil kunne svekke institusjonens verdi. Det kan bli vanskelig å legitimere dens virksomhet overfor de aldersgruppene som er på vei inn i videregående opplæring.

Opptak på grunnlag av alder kan vanskeliggjøre undervisning og veiledning ved det enkelte fag fordi opptaksgrunnlaget sier lite om vedkommende søkers kompetansenivå. Det vil være usikkert om søker har de nødvendige teoretiske kunnskapene som trengs for å kunne gjennomføre studier ved institusjoner for høgre utdanning. Opptak på grunnlag av alder der personens realkompetanse ikke er vurdert, kan føre til at enkelte søkere gir seg i kast med oppgaver de ikke har forutsetninger for å fullføre.

Søkeres manglende teoretiske kunnskaper vil kunne oppveies ved at institusjonene pålegges å veilede særlig studenter som er tatt opp på dette grunnlaget. Veiledning av denne typen vil raskt reise problemstillinger om hvem som bør utføre slik veiledning, og hvorvidt dette er et tilbud som skal være forbeholdt denne ene gruppen av søkere. Dette vil kunne oppfattes som urettferdig bruk av ressurser i forhold til andre studenter. I tillegg vil det være ressurskrevende for institusjonene, og derved redusere gevinsten ved at det er en enkel og lite kostnadskrevende ordning for opptak av studenter.

5.5 Opptak på grunnlag av opptaksprøver

Det kan etableres ordninger for opptak med grunnlag i testet kompetanse. Dette innebærer å lage testsystemer som fullgodt kan sidestilles med de kravene man i dag har til generell studiekompetanse. Eventuelt er det mulig å lage tester som er direkte rettet mot spesifikke studier som det ønskes opptak til.

Et testsystem for vurdering av om søkers kompetanse er jevngod med fag fra videregående opplæring, vil måtte innebære et omfattende arbeid med utforming av slike tester. Et sentralt spørsmål i så måte er hva man skal teste, og hvorvidt det er mulig å etablere et testsystem som vil fange opp de relevante kunnskapene som vedkommende vil trenge for å kunne studere eller ta høgre utdanning.

Dette alternativet står overfor liknende problemstillinger som forslaget om opptak på grunnlag av alder med tanke på å opprettholde videregående opplærings rolle som samfunnsinstitusjon. Hvordan skal man kunne legitimere tilbud om test til noen, mens andre vil måtte gjennomføre treårig videregående opplæring for samme dokumentasjon? Videre vil en slik test vurdere søkers kompetanse i forhold til krav i videregående opplæring og ikke i forhold til det enkelte studium vedkommende søker. Argumenter for en slik ordning er at det kan oppfattes som rettferdig at søkernes kunnskap blir prøvet, og at deres kompetanse på den måten blir utsatt for vurdering. Slike tester vil i tillegg kunne legge til rette for sortering av kandidater som er egnet ut fra kriterier for slike vurderinger, og vil også muliggjøre en rangering av søkerne.

En ordning med opptak på grunnlag av kompetansetest vil utgjøre et omfattende system for utvikling av tester, selve prosessen med testing og evaluering av disse. Sannsynligheten for at et slikt system vil bli kostnadskrevende, er stor. Det kan også argumenteres for at et testsystem vanskelig vil kunne fange opp den enkelte søkers kompetansenivå som er relevant for studiet, da man kan forvente at de som søker på grunnlag av realkompetanse, vil ha svært ulik erfaringsbakgrunn. Således kan en slik test framtre som en formalitet, og lite formålstjenlig ut fra målet om å motivere voksne søkere som ønsker å ta høgre utdanning. Videre kan opptak på grunnlag av testing oppleves som et hinder framfor en åpning mot høgre utdanning.

En test vil i hovedsak ikke kunne tilby dokumentasjon av realkompetanse og opptak på grunnlag av en reell vurdering av søkers faktiske kunnskaper.

5.6 Opptak på grunnlag av dokumentert og vurdert realkompetanse

I NOU 1997: 25 ble det drøftet flere alternativer til ordninger for opptak på grunnlag av realkompetanse. Utvalget kom fram til at en individuell vurdering der en tar hensyn til dokumentert og likeverdig realkompetanse, er mest formålstjenlig.

Opptak på grunnlag av vurdert realkompetanse sikrer institusjonene og den enkelte et realistisk grunnlag for opptak til høgre utdanning. Dette kan bidra til å unngå at institusjonene må bruke store ressurser for å sikre de enkeltes faglige utvikling.Ordningen kan forberede den enkelte på høgre utdanning og bidra til at den enkelte får beskrevet og papirfestet sin kompetanse. En dokumentasjonsordning vil kunne gi den enkelte søker en reell mulighet til å vise at vedkommendes kompetanse er relevant for det gjeldende studium. I tillegg til dette får institusjonen en dokumentert kompetansevurdering å forholde seg til ved opptak.

Dokumentasjon av den enkeltes kompetanse kan skje ved hjelp av et dokumentasjonsskjema. Dette gjør at den enkelte søker må sette seg inn i prosedyren og samle inn informasjon om egen kompetanse i fellesskap med arbeidsgiver, gjennom egenerklæring og andre referansepersoner. På den måten vil skjemaet kunne fungere som en motivasjonsgaranti og kreve engasjement fra den enkelte søker gjennom prosessen med utfylling av kompetansedokumentasjonen.

5.7 Oppsummering og utvalgets forslag til opptaksordning for dem uten generell studiekompetanse

En opptaksordning til høgre utdanning basert på alder er en ordning som på en lite tilfredsstillende måte fyller de tradisjonelle kravene til opptak ved høgre utdanning. Samtidig kan en slik ordning undergrave dagens system med videregående opplæring gjennom den åpningen et slikt opptakskrav skaper til å unnvike opplæring i videregående skoleslag. Kravet om generell studiekompetanse er knyttet til sikring av evne til å gjennomføre studieløp i høgre utdanning. Et opptakskriterium basert på alder vil på ingen måte kunne sikre at vedkommende søker er kompetent i den forstand. Alder som opptakskriterium representerer i så måte ingen sikkerhet verken for institusjonene i høgre utdanning eller for den enkelte søker om at vedkommende har tilstrekkelig realkompetanse og er studiedyktig. Parallelt med dette kan det stilles spørsmål ved om ikke en slik ordning vil kunne svekke videregående skoles posisjon som opplæringsinstitusjon for samfunnet.

Når det gjelder valg mellom ordninger for kompetansetesting og dokumentasjon av realkompetanse, vil en ordning for kompetansetesting i stor grad være knyttet til konkrete fagkrav og timetall som man har valgt å definere generell studiekompetanse etter. Det kan som nevnt stilles spørsmål ved hvor realistisk og brukervennlig en slik ordning vil være spesielt for den voksne søker, men også ut fra situasjonen til institusjonene i høgre utdanning. Dette alternativet vil i motsetning til et system for kompetansedokumentasjon ikke gi grunnlag for et dokumentasjonssystem som er anvendelig på flere arenaer ut over det rent utdanningsmessige. Et system for kompetansedokumentasjon kan legges til rette for den enkelte søker, institusjon og fag. Med tanke på framtidige krav til økt fleksibilitet, omstillingsevne og livslang læring vil det være nødvendig med dokumentasjonssystemer som kan gå på tvers av sektorer og erfarings- og læringsarenaer.

5.8 Skjema for kompetansedokumentasjon og opptak

Et skjema for dokumentasjon av realkompetanse må være et redskap som kan tilfredsstille alle som berøres av det. I første omgang vil det si den enkelte søker eller vedkommende som ønsker å få sin kompetanse dokumentert. Videre dreier det seg om institusjonene i høgre utdanning som skal benytte disse i forbindelse med vurderinger for opptak. I og med at det her er snakk om voksne søkere som kan tenke seg å få styrket sin yrkeskompetanse vil naturlig nok dette også angå arbeidsmarkedet og dets aktører. Det er viktig at et slikt system for sertifisering av kompetanse er tillitvekkende slik at alle som vil kunne ha nytte av et slikt skjema – enten det er individet selv, institusjoner innenfor høgre utdanning eller arbeidsmarkedet, betrakter det som kvalitetsmessig godt, anvendelig og troverdig.

Utvalget ser for seg at en ordning for dokumentasjon av realkompetanse er knyttet til to skjemaer. Ett skal fylles ut av vedkommende som ønsker sin realkompetanse dokumentert. Dette skjemaet er basert på selvreferanse vedrørende forhold som stillingsbeskrivelse, arbeidsoppgaver og ansvarsområder, samt kursdeltakelse, organisasjonsverv, ev sertifikater og formell utdanning. I tilfeller der dokumentasjonen skal benyttes ved søkning til høgre utdanning, fyller vedkommende ut rubrikker i skjemaet om motivasjonsgrunnlag og forventninger til studier i høgre utdanning. Et forslag til slikt skjema er vist i vedlegg nr. 1 til utredningen.

For å kunne etablere et troverdig og tillitsvekkende system for kompetansedokumentasjon er det sentralt at informasjonen i skjemaet kan verifiseres. Det er lagt til rette for dette gjennom skjema som arbeidsgiver må fylle ut, og som vil følge vedlagt en søknad til høgre utdanning. Forslag til slikt skjema er vist i vedlegg nr. 2 til utredningen.

5.9 Opptak til høgre utdanning

5.9.1 Grunnutdanning

Utvalget er av den oppfatning at ordningene med opptak til høgre utdanning i dag er begrenset og konsentrert rundt generell studiekompetanse. Hovedutfordringen er å etablere et system som blir et supplement til dagens ordning for opptak, som i større grad ivaretar folks kompetanse uavhengig av hvordan den er ervervet.

Utvalget er av den oppfatning at opptak til grunnutdanninger i høgre utdanning i større utstrekning må kunne skje på annet grunnlag enn det tradisjonelle. Utvalget ønsker å åpne for dette gjennom etablering av ordninger for dokumentasjon og vurdering av realkompetanse på individuelt grunnlag i forhold til det enkelte studium ved den enkelte institusjon.

Forutsetningen for å få kompetansegivende uttelling etter endt utdanning er generell studiekompetanse. Innføring av opptak basert på realkompetanse innebærer likeverdig behandling av studenter uavhengig av opptaksgrunnlag.

5.9.2 Videreutdanning

Når det gjelder videreutdanning, har utvalget innledningsvis vist til den tradisjonelle begrepsbruken om denne formen for utdanning, dvs at med videreutdanning forstår utvalget utdanning som vanligvis er kompetansegivende i form av at utdanningens nivå og omfang måles i vekttall og leder fram mot en eksamen. Videreutdanning bygger på avsluttet grunnutdanning, og vedkommende student har således generell studiekompetanse i utgangspunktet.

5.9.3 Etterutdanning

Etterutdanning karakteriseres og kjennetegnes tradisjonelt som oppdatering av eksisterende utdanning eller kompetanse. Utdanning av denne typen fører som regel ikke fram til en eksamen eller formell kompetanse og beskrives sjelden i form av vektallsangivelser. Etterutdanning kan i så måte ikke inngå i en grad. Ofte er etterutdanning definert som arbeidsgivers ansvar og er betalt av arbeidsgiver. Praksis i dag er at det ikke kreves noen bestemt bakgrunn og ikke gis kompetansegivende vekttall ved etterutdanning. Utvalget mener at nåværende praksis bør fortsette. Innføring av opptak basert på realkompetanse vil ikke endre på dette.

5.9.4 Oppdragsutdanning

Oppdragsutdanning er utdanning som er eksternt finansiert av det offentlige, bedrifter og organisasjoner eller andre. Utdanningen kan være særlig tilrettelagt, og foregår på alle nivåer. Hvorvidt utdanningen er kompetansegivende og skal kunne inngå i en grad, avhenger av faglig nivå og omfang og om studenten har generell studiekompetanse.

I de tilfeller hvor en student ikke har generell studiekompetanse, vil vedkommende kun få utskrevet et kursbevis slik situasjonen er i dag. Ved innføring av realkompetanse som grunnlag for opptak til høgre utdanning vil den enkelte i oppdragsutdanning kunne få kompetansegivende utdanning på samme måte som studenter som har generell studiekompetanse.