Straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10

Til § 281

Gjeldende strl. § 281 inneholder i første ledd forbud mot boforringelse når skyldner er under konkurs, offentlig akkordforhandling eller annen forhandling om gjeldsordning etter regler som er gitt ved lov, mens andre ledd inneholder tilsvarende bestemmelser for skyldnere som – uten å være under gjeldsforfølgning som nevnt i første ledd – ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne. Denne inndelingen opprettholdes i utkastet, se også kapittel 5.1. Rådet foreslår imidlertid visse endringer og tilføyelser til § 281.

Gjeldsforhandling som omfattes av første ledd, vil etter gjeldende rett være forhandling om gjeldsordning etter gol. og gjeldsforhandling etter kkl. Første del. Private forhandlinger om gjeldsordning med en større eller mindre del av skyldnerens kreditorer utenfor de lovregulerte tilfelle, omfattes ikke av første ledd.

Virkeområdet for utkastet til første ledd samsvarer med gjeldende rett. Det kan imidlertid være behov for å presisere rekkevidden av gjeldsforhandling og konkurs i tid. Rådet redegjør nærmere for hvordan slik presisering bør foretas, men uten at dette foranlediger særskilte lovbestemmelser.

Forbudene i første ledd gjelder etter at gjeldsforhandling eller konkurs er åpnet. Tidspunktet for åpning av gjeldsforhandling etter kkl. er det tidspunkt da begjæring om åpning av gjeldsforhandling kom inn til skifteretten, se bl.a deknl. § 1-4, første ledd. Tidspunktet for åpning av konkurs er det tidspunkt kjennelse om åpning av konkurs ble avsagt, se bl.a deknl. § 1-4, tredje ledd. Gjeldsforhandling etter gol. er åpnet når namsretten har avsagt kjennelse om åpning av gjeldsforhandling, se gol. § 3-1. En viss betydning av at strl. § 281, første ledd er begrenset til å omfatte tiden etter at gjeldsforhandling eller konkurs er åpnet, er at fortielse av eiendeler i begjæringen om åpning av gjeldsforhandling eller konkurs, ikke i seg selv medfører straff etter denne bestemmelsen, slik også Gjengedal, op. cit. s. 762–763. Et slikt forhold kan imidlertid etter omstendighetene rammes av andre bestemmelser, herunder strl. § 166 (falsk forklaring). Videre vil en vedvarende fortielse etter at gjeldsforhandling eller konkurs er åpnet, aktualisere strl. § 281, første ledd.

Gjeldsforhandling etter kkl. varer inntil tidspunkt som nevnt i kkl. § 58. Konkurs varer inntil tidspunkt som nevnt i kkl. § 137. Dersom forhandling om frivillig gjeldsordning etter gol. leder til en gjeldsordning som vedtas i overensstemmelse med gol. § 4-11, er forhandlingen avsluttet når gjeldsordningen er vedtatt som nevnt. Dersom forhandling om frivillig gjeldsordning etter gol. ikke leder til en gjeldsordning som vedtas i overensstemmelse med gol. § 4-11, er gjeldsforhandlingen avsluttet ved utløpet av gjeldsforhandlingsperioden, med mindre skyldner innen gjeldsforhandlingsperiodens utløp har begjært tvungen gjeldsordning i henhold til gol. § 5-1. Dersom skyldner innen gjeldsforhandlingsperiodens utløp har begjært tvungen gjeldsordning som nevnt, varer forhandlingen om gjeldsordning inntil det foreligger en rettskraftig avgjørelse om utfallet av forhandlingen om tvungen gjeldsordning. Gjeldsordningsperiode som nevnt i gol. § 5-2 regnes ikke som en del av forhandlingen om gjeldsordning.

Skyldkravet etter gjeldende § 281 er forsett. Grovt uaktsomme overtredelser av § 281 straffes etter § 283. Utkastet til § 281 rammer både forsettlige og grovt uaktsomme overtredelser. Rådet foreslår videre at det opereres med felles strafferamme for forsettlige og grovt uaktsomme overtredelser. Dette forslaget kommenteres nærmere i kapittel 5.11.2. Forslaget om felles strafferamme medfører at fristen for foreldelse av straffansvar ved grovt uaktsom boforringelse utvides fra 2 til enten 5 eller 10 år, se strl. § 67.

Den straffbare handling i forslaget til første ledd, første punktum beskrives i to alternativer. Det første alternativet er at skyldneren ved fortielse eller uriktige opplysninger eller på annen måte foretar handling som er egnet til å forhindre at noen formuesgoder tjener til dekning eller utnyttelse for fordringshaverne. Det andre alternativet er at skyldneren uriktig oppgir eller vedkjenner seg forpliktelser. Sistnevnte alternativ er i samsvar med gjeldende rett.

Det første alternativet avviker derimot noe fra gjeldende rett, ved at søker å unndra foreslås erstattet med et krav om at skyldneren foretar en handling som er egnet til å forhindre at noen formuesgoder tjener til dekning eller utnyttelse for fordringshaverne. Dette forslaget er nærmere kommentert i kapittel 5.7.2 foran.

Forbudet mot boforringelse ved aktivareduksjon vil omfatte både faktiske og rettslige handlinger, f.eks. konvertering av beslagbare eiendeler til beslagsfrie eiendeler, at løsøregjenstander gjemmes unna eller ødelegges, og at fast eiendom overskjøtes proforma.

Uttrykket formuesgoder omfatter for det første eiendeler som omfattes av reglene om kreditorbeslag overfor skyldneren. Utgangspunkt tas her i deknl. § 2-2, som slår fast at kreditorene har rett til dekning i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden, og som kan selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger, når ikke annet er fastsatt ved lov eller annen gyldig bestemmelse. Definisjonen omfatter både eiendomsretter og begrensede rettigheter.

Uttrykket formuesgoder omfatter både beslagbare og ikke-beslagbare verdier. Men vilkåret om at handlingen er egnet til å forhindre at noen formuesgoder tjener til dekning eller utnyttelse for fordringshaverne, innebærer normalt en praktisk avgrensning av straffebudet mot forføyelser over formuesgoder som er omfattet av lovregel eller annen gyldig bestemmelse om beslagsfrihet. Unntaksvis kan imidlertid også forføyelser over slike formuesgoder aktualisere strl. § 281. Et eksempel er at skyldnerens handling medfører at formuesgoder som ellers ville vært beslagbare, blir beslagfrie. Skyldner har rett til å unnta fra beslag bl.a. redskaper, transportmidler og lignende hjelpemidler som skyldneren eller noen av dennes husstand trenger for sitt yrke eller til sin utdanning, likevel ikke utover en samlet verdi som svarer til to tredeler av folketrygdens grunnbeløp, se nærmere vilkår i deknl. § 2-3, første ledd, b). Forføyelser over formuesgoder som skyldneren i og for seg kunne unntatt fra dekning iht. denne bestemmelsen, kan innebære at skyldneren får rett til å unnta et annet formuesgode som kreditorene ville kunnet ta dekning i dersom forføyelsen ikke hadde funnet sted.

Uttrykket formuesgoder omfatter videre verdier som tilfaller beslagleggende kreditorer etter reglene om kreditorbeslag overfor tredjeperson. Med dette siktes til formuesgoder som kreditorene vinner rett til i konflikt med tredjeperson. Utgangspunktet er at kreditorene trer inn i skyldnerens rett overfor tredjeperson. Overfor skyldnerens hjemmelsmann foretas presisering av beslagsretten gjennom regler om hvordan forskjellige relasjoner mellom hjemmelsmann og skyldner skal bedømmes, se om dette bl.a. Mads H. Andenæs, Konkurs, 2. utgave, kapittel 13 og 14. Beslagleggende kreditorers rett går dessuten i en viss grad lenger enn skyldnerens rett, idet kreditorene kan ekstingvere konkurrerende, eldre rettsstiftelser i skyldnerens formuesgoder som mangler rettsvern, samt – ved forhandling om tvangsakkord og under konkurs – gjøre gjeldende reglene om omstøtelse i deknl. kapittel 5. Kreditorbeslag, herunder kreditorekstinksjon pga. manglende rettsvern, inntrer normalt som en direkte følge av kreditorbeslaget. Rådet legger til grunn for sitt forslag at § 281 også omfatter forføyelser over formuesgoder som omfattes av kreditorbeslaget som følge av at konkurrerende erverv mangler rettsvern. Det er ingen grunn til at f.eks. en i og for seg kreditorskadelig ødeleggelse av formuesverdier skal bli straffri av den grunn at en tredjeperson hadde stiftet en konkurrerende rettighet i formuesgodet som manglet rettsvern. Rådet antar at uttrykket formuesgoder kan innebære en viss tydeliggjøring på dette punkt i forhold til uttrykket sine eiendeler.

Ved omstøtelse beror tilbakeføring bl.a. på om boet gjør omstøtelse gjeldende. Videre vil omstøtelsesvirkningene gjerne være andre enn ved alminnelig kreditorbeslag, se deknl. §§ 5-11 og 5-12. Kreditorene vil imidlertid kunne ha behov for vern også mot boforringende handlinger som retter seg mot formuesgoder som har vært gjenstand for en omstøtelig disposisjon. Dersom f.eks. en løsøregjenstand ødelegges, kan dette ha samme virkning for kreditorene enten ødeleggelsen skjer før eller etter at gavemottager har fått rettsvern. Så langt kreditorene til tross for forføyelsen over formuesgodet kan holdes skadesløs i kraft av bestemmelsene i deknl. §§ 5-11 og 5-12, kan det imidlertid være grunn til å unnlate å sette straff for slike forføyelser. Rådet bemerker at det her – til forskjell fra drøftelsen i kapittel 5.5 av spørsmålet om tapsvilkår i §§ 281 og 284, hvor det legges til grunn at det ikke får betydning for straffbarheten om boet kan foreta omstøtelse – er spørsmål om straff for forføyelser over formuesgoder som forut for forføyelsen har vært gjenstand for en omstøtelig disposisjon, og hvor kreditorfellesskapet etter omstendighetene kan bli holdt skadesløs ved alternative beføyelser etter deknl. §§ 5-11 og 5-12. Gjennomføring av et omstøtelsesoppgjør er mao. en nødvendig forutsetning for at kreditorene skal få dekning i det formuesgode forføyelsen knytter seg til. Den nærmere avgrensning av rekkevidden av § 281 ved forføyelser over formuesgoder som har vært gjenstand for en omstøtelig disposisjon, må overlates til rettspraksis.

Dersom tredjeperson har mottatt et formuesgode fra skyldneren til eie, og disposisjonen har rettsvern og er uomstøtelig, vil det ikke lenger være tale om formuesgoder som kan tjene til dekning eller utnyttelse for kreditorene. En annen sak er at selve disposisjonen etter omstendighetene vil kunne rammes av § 281, f.eks. når overføringen skjer som gave. Dersom det er stiftet en konkurrerende begrenset rett, f.eks. en bruksrett, som har rettsvern og er uomstøtelig, vil det måtte bero på en konkret vurdering om skyldnerens forføyelse utsetter kreditorene for å lide tap.

Rådet foreslår at bestemmelsen i § 281, første ledd, første punktum rammer handlinger som er egnet til å forhindre at noen formuesgoder tjener til dekning eller utnyttelse for fordringshaverne.

Alternativet utnyttelse er en tilføyelse i forhold til gjeldende rett. Denne endringen må sees i sammenheng med vilkåret i hovedregelen om beslagsrett i deknl. § 2-2 om at formuesgodet må kunne selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger. Dette vilkåret innebærer bl.a. at en del personlige kontraktsposisjoner ikke kan beslaglegges. Boet kan imidlertid, med visse begrensninger, tre inn i skyldnerens kontraktsposisjoner etter reglene i deknl. kapittel 7. Slik inntreden kan ha som formål å bidra til en rasjonell avvikling og realisasjon av skyldners formuesgoder eller å tilføre boet verdier, typisk ved inntreden i gunstige kontrakter. Boets rett til inntreden forutsetter at kontrakten består ved åpningen av bobehandlingen. Hevning av kontrakten fra en av partene før åpning av bobehandling, vil etter omstendighetene kunne omstøtes. Uavhengig av adgangen til omstøtelse bør kreditorene ha strafferettslig vern mot at skyldner foretar handlinger som er egnet til å svekke eller eliminere utnyttelsen av kontraktsposisjonene for kreditorene. Det kan være usikkert om alternativet tjener til dekning omfatter slike tilfelle, og da særlig når det gjelder kontraktsposisjoner som ikke har selvstendig verdi som dekningsobjekt eller som driftsmiddel i en prosess som tilfører boet midler gjennom boets utøvelse av virksomhet. Rådet har derfor tilføyet et alternativt vilkår om utnyttelse.

Forutsetningen for å straffe skyldneren etter dette alternativet, er at formuesgodet kan ha direkte eller indirekte dekningsmessig betydning for kreditorene. Skyldneren må f.eks. uavhengig av strl. § 281 kunne oppgi kontraktsposisjoner som i seg selv er uten verdi, og som heller ikke kan bidra til å øke verdien av andre formuesgoder ved f.eks. å muliggjøre rasjonell avvikling av skyldnerens virksomhet. Se også kapittel 5.7.6.

Under gjeldsforhandling vil en handling som i og for seg er boforringende, f.eks. at skyldner ødelegger eiendeler, rammes av § 281, første ledd, første punktum uavhengig av hvor sannsynlig det er at skyldner oppnår gjeldsordning, og uavhengig av om den boforringende handling innvirker på gjeldsordningens innhold. Handlingen skal vurderes på samme måte som om den var foretatt mens skyldnerens bo var under konkursbehandling.

Skyldnerens fortielser, uriktige opplysninger eller andre handlinger må, for å kunne straffes etter rådet forslag til § 281, første ledd, første punktum, være egnet til å forhindre at noen formuesgoder tjener til dekning eller utnyttelse for fordringshaverne. Skyldneren vil under gjeldsforhandling og konkurs ha en opplysningsplikt overfor boet etter henholdsvis kkl. §§ 18 og 101 som rekker videre enn det som følger både av gjeldende § 281, første ledd og av rådets forslag til § 281, første ledd, første punktum. Rådet har vurdert å foreslå den straffesanksjonerte opplysningsplikt etter strl. § 281, første ledd, første punktum utvidet slik at den faller sammen med opplysningsplikten i kkl. §§ 18 og 101. Hensett til at strl. § 281 er et straffebud som retter seg mot skyldnerens krenkelser av kreditorene i form av boforringelse, er det etter rådets oppfatning ikke tilstrekkelig grunn til å oppstille straffesanksjonert opplysningsplikt i denne paragrafen utover det som følger av rådets forslag.

I utkastet til § 281 første ledd, andre punktum er det tilføyet en bestemmelse som retter seg mot tilfelle hvor skyldner unnlater å bidra til å gjøre formuesgoder som befinner seg utenfor riket, tilgjengelig for kreditorene under konkurs. Dette er begrunnet nærmere i kapittel 5.7.7. Bestemmelsen klargjør at skyldner har en straffesanksjonert plikt til å bidra til at formuesgoder som befinner seg utenfor riket, gjøres tilgjengelig for kreditorene til dekning av gjeld. Dette har sammenheng med at boet, uten slikt bidrag, kan være avskåret fra å ta dekning i slike aktiva, eller at boet kan måtte pådra seg særlige kostnader.

Skyldnerens bistand kan være mer eller mindre vesentlig for konkurskreditorenes dekning i formuesgodet. Straffebudet bør omfatte både tilfelle hvor skyldnerens bistand er et rettslig vilkår for å gjøre formuesgodet tilgjengelig for kreditorene, og tilfelle hvor boets kostnader for å oppnå dekning i formuesgodet reduseres når skyldneren yter bistand.

Kravene til skyldneren kan etter omstendighetene tenkes å gå lenger enn det som ville følge av den generelle bestemmelsen i strl. § 281, første ledd, første punktum. Formuesgodet kan ha slik verdi at boet uansett kostnader vil sørge for å skaffe seg dekning i det. I så fall kan det diskuteres om vilkåret i første punktum om at skyldners handling er egnet til å forhindre at noen formuesgoder tjener til dekning eller utnyttelse for fordringshaverne er oppfylt. Avgjørende er om dette vilkåret anses å omfatte kostnader boet pådrar seg som følge av skyldnerens manglende bistand med å gjøre formuesgodet tilgjengelig for kreditordekning. Såfremt boets kostnader med å skaffe kreditorene dekning i formuesgodet reduseres ved skyldnerens aktivitet, bør skyldneren ha en straffesanksjonert plikt til å bidra til at formuesgodet gjøres tilgjengelig for boet. Etter rådets oppfatning vil en slik plikt følge både av første og andre punktum i forslaget.

Som påpekt i motivene til det tilsvarende svenske lovforslaget, gjengitt i kapittel 4.1 og kapittel 5.7.7, kan det tenkes at det i landet hvor formuesgodet befinner seg, er et straffesanksjonert forbud mot at skyldneren bidrar til å gjøre formuesgodene tilgjengelig for konkurskreditorene. I så fall kan skyldneren ikke straffes for overtredelse av § 281, første ledd, andre punktum dersom han avstår fra å yte slik medvirkning. Rådet antar at nødvendige begrensninger i rekkevidden av § 281, første ledd, andre punktum, bør avgjøres på grunnlag av tolkning av straffebudet, se drøftelsen i kapittel 5.7.7.

Skyldnerens plikt til å bidra til å gjøre formuesgoder som befinner seg utenlands tilgjengelig for boet, må normalt forutsette at boet krever at skyldneren yter slikt bidrag. Forutsetningen for situasjonen som ligger til grunn for den særskilte handleplikten i andre punktum, er at boet er gitt fyldestgjørende informasjon om de utenlandske formuesgodene. Er så ikke tilfelle, vil skyldneren ha overtrådt første punktum. Når boet har fått fyldestgjørende informasjon, vil boet, eventuelt ved henvendelse til utenlandsk kontraktshjelper eller myndighet, normalt bringe på det rene om det er behov for aktivitet fra skyldnerens side for å gjøre formuesgodet tilgjengelig for boet.

Skyldnerens aktivitetsplikt må normalt inntre når boet krever at skyldneren yter slik medvirkning. Det kan også tenkes at skyldneren gjør seg utilgjengelig for henvendelser fra boet når han f.eks. forstår at boet vil be om hans medvirkning. Også et slikt tilfelle må anses i strid med andre punktum selv om boet ikke har kunnet nå skyldneren med krav om bistand som nevnt i bestemmelsen. I et slikt tilfelle, som i mange andre tilfelle som er gjenstand for særskilt regulering i § 281, første ledd, andre punktum, vil allerede § 281, første ledd, første punktum kunne ramme forholdet.

Det kan forekomme at formuesgoder som befinner seg utenfor riket, og som skyldneren ikke kan pålegges å bidra til å gjøre tilgjengelig for boet, er utført fra Norge eller et annet land hvor formuesgodet enten var tilgjengelig for konkurskreditorene, eller hvor skyldneren kunne pålegges å bidra til å gjøre formuesgodet tilgjengelig for boet. Utførselen vil i slike tilfelle anses som en handling som er egnet til å forhindre at formuesgodet tjener til dekning eller utnyttelse for fordringshaverne, og således fylle gjerningsbeskrivelsen i første ledd, første punktum eller andre ledd, såfremt utførselen er foretatt når skyldneren er i en slik situasjon som beskrevet i disse bestemmelsene.

Paragraf 281, første ledd, andre punktum har bare anvendelse under konkurs. Under gjeldsforhandling vil skyldnerens manglende bistand kunne føre til at skyldneren nektes gjeldsordning. Alternativt kan kreditorene stille som vilkår for å gå med på gjeldsordning at skyldneren hjembringer eller på annen måte gjør formuesgoder som befinner seg utenfor riket tilgjengelig for gjeldsdekning. Selv om et slikt vilkår ikke stilles uttrykkelig, vil innholdet av gjeldsordningen, herunder den eventuelle gjeldsreduksjon som innvilges, ofte bygge på at skyldneren nyttiggjør seg utenlandsaktiva til å oppfylle akkorden. Så lenge akkorden oppfylles, har det i og for seg ingen interesse om skyldnerens utenlandsaktiva helt eller delvis står urørt. Dersom akkorden ikke oppfylles, åpnes gjerne konkurs i skyldnerens bo. I så fall inntrer plikten etter strl. § 281, første ledd, andre punktum. Det kan her også vises til at det svenske lovforslaget er begrenset til å gjelde under konkurs.

Ved tvangsakkord kan det riktignok forekomme at et mindretall av kreditorene er misfornøyd med akkorddividenden, idet de anfører at denne ville vært vesentlig høyere dersom utenlandsaktiva hadde blitt trukket inn. Mindretallet vil her være beskyttet av bestemmelsen i kkl. § 50, første ledd, 2)(a), som bestemmer at skifteretten kan nekte stadfestelse av tvangsakkorden etter begjæring bl.a. av en fordringshaver som i tilfelle vil bli bundet av akkorden, når det påvises at akkorden ikke stemmer med fordringshavernes felles interesser fordi den dividende som er tilbudt, står i fremtredende misforhold til skylderens betalingsmuligheter. Dersom skifteretten nekter stadfestelse, åpnes normalt konkurs i skyldnerens bo, jfr. kkl. § 57, første ledd, 3) og § 52.

Rådet legger til grunn at den foreslåtte bestemmelsen i § 281, første ledd, andre punktum, trekker den ytre ramme for reguleringen av de tilfelle som der er nevnt, slik at det f.eks. ikke er aktuelt å anvende bestemmelsen i § 281, første ledd, første punktum overfor skyldnere som under gjeldsforhandling unnlater å hjembringe eller på annen måte gjøre formuesgoder som befinner seg utenfor riket, tilgjengelig for gjeldsdekning.

Strafferammen for overtredelser av § 281, første ledd er bøter eller fengsel inntil 3 år. Dette er i samsvar med gjeldende rett. Strafferammen er den samme som ved overtredelser av andre ledd, se nedenfor. Rådet foreslår også felles strafferamme for grove overtredelser av § 281, første og andre ledd, se forslaget til § 281, tredje ledd.

Paragraf 281, andre ledd retter seg mot boforringelse i en situasjon hvor skyldneren på gjerningstidspunktet er eller ved handlingen blir insolvent eller står i påtagelig fare for å bli insolvent, men uten å være konkurs eller under gjeldsforhandling som nevnt i første ledd, første punktum. Om de alternative vilkårene insolvent og står i påtagelig fare for å bli insolvent, se kapittel 5.2.

Det alternative vilkåret ved handlingen blir insolvent er oppstilt for å tydeliggjøre at også tilfelle hvor skyldneren blir insolvent på grunn av boforringende handlinger, f.eks. en gave, kan straffes etter § 281, andre ledd. Dette er antatt også etter gjeldende rett, se Ot.prp. nr. 75 (1948) s. 44. Hensett til at formuleringen av det økonomiske vilkåret i strl. § 281, andre ledd foreslås endret, er det ønskelig at det fremgår uttrykkelig at både tilfelle hvor skyldneren var insolvent før handlingen, og tilfelle hvor skyldneren blir insolvent ved handlingen, rammes. Også Jahre foreslår en slik presisering, se hans lovforslag i undervedlegg 2.

Den straffbare handling etter andre ledd, første punktum er at skyldneren foretar handling som er egnet til å forhindre at noen formuesgoder tjener til dekning eller utnyttelse for en eller flere fordringshavere, påtar seg forpliktelser eller på annen måte forringer en eller flere fordringshaveres utsikt til dekning i eller utnyttelse av formuesgodet. Selv om utformingen er noe annerledes, er handlingsalternativene som retter seg mot boforringelse i form av aktivareduksjon, ment å tilsvare beskrivelsen i gjeldende § 281, andre ledd ( ved gave, salg til underpris, ødeleggelse, beskadigelse eller på annen måte).

Handlingen må videre være egnet til å forhindre at formuesgoder tjener til dekning eller utnyttelse for en eller flere fordringshavere. Formuleringen egnet til å forhindre ... er en endring i forhold til gjeldende rett, hvor det kreves at skyldneren søker å unndra eiendeler, jfr. kommentarene til tilsvarende endringsforslag i første ledd.

Et praktisk eksempel på handling som kan være egnet til å forhindre at formuesgoder tjener til dekning for fordringshaverne, er når skyldneren gir usikrede lån til låntakere med usikker betalingsevne. Hvorvidt slike usikrede lån er egnet til å forhindre at de utlånte midlene kommer til dekning for långivers kreditorer, beror på låntakers økonomi på lånetidspunktet og hans fremtidsutsikter.

Selv om långiver opptrer forsvarlig ved innvilgelsen og utbetalingen av lånet, kan det forekomme etterfølgende handlinger som rammes av § 281, andre ledd, f.eks. oppgivelse av sikkerhet. Dersom lånet kun formelt er lån, idet meningen allerede da lånet ble gitt var at dette ikke skulle tilbakebetales, blir § 281, andre ledd, første punktum å anvende på vanlig måte, idet en selvsagt må se bort fra lånesikkerhet og tilbakebetalingsevne.

Andre eksempler på handlinger som kan være egnet til å forhindre at formuesgoder tjener til dekning for fordringshaverne, er at skyldner gir utbytte, ettergir fordringer, tegner aksjer som har lavere verdi enn tegningsbeløpet, eller samtykker i at en økonomisk svakstilt person overtar gjeldsansvaret for skyldners usikrede fordring mot en økonomisk solid person.

Et meget praktisk eksempel på handling som kan være egnet til å forhindre at formuesgoder tjener til dekning for fordringshaverne, er at skyldneren tappes gjennom kontrakter med nærstående part, hvor forholdet mellom skyldnerens rettigheter og plikter etter kontrakten blir vesentlig mindre gunstig for skyldneren enn om kontrakten var inngått mellom uavhengige parter. I Ot.prp. nr. 26 (1998-99) foreslås dette typetilfellet uttrykkelig regulert ved en tilføyelse til omstøtelsesregelen i deknl. § 5-4,

Straffbar boforringelse etter forslaget til § 281, andre ledd, første punktum, kan også forekomme ved at skyldneren påtar seg forpliktelser. Skyldneren stiller seg f.eks. som kausjonist for en økonomisk svaktstilt persons forpliktelse overfor tredjeperson, uten at regresskravet er tilfredsstillende sikret. Virkningen for eldre kreditorer vil her kunne være den samme som om skyldner hadde unndratt eiendeler fra å tjene til gjeldsdekning. Boforringelse kan også forekomme ved at skyldneren opptar lån på tyngende vilkår, se f.eks. Rt 1934.639, som kommenteres nærmere i kapittel 5.6.

Gjeldende § 281, andre ledd inneholder ikke noe alternativ om boforringelse i form av gjeldsøkning. Med henblikk på beslektede tilfelle, hvor skyldner ved privat avvikling uriktig oppgir eller vedkjenner seg forpliktelser, uttaler Johs. Andenæs, op. cit. s. 163 at dette bør vurderes som indirekte unndragelse av aktiva

«fra å komme kreditorene til gode, nemlig den del av midlene som går til den fingerte kreditor.»

Rådet slutter seg til dette. Boforringelse i form av at skyldner påtar seg forpliktelser, skiller seg imidlertid fra tilfelle med fiktive forpliktelser ved at kreditorene for de nye forpliktelsene har krav på dekning i skyldnerens midler på linje med eldre kreditorer. Det blir i slike tilfelle etter rådets oppfatning mer problematisk å tale om boforringelse i form av indirekte unndragelse av midler fra å tjene til dekning for kreditorene. Også Gjengedal, op. cit. s. 765 legger til grunn at gjeldende § 281, andre ledd, ikke omfatter boforringelse i form av gjeldsøkning. Utkastet inneholder derfor et uttrykkelig alternativ som retter seg mot boforringelse i form av gjeldsøkning. Sml. finsk Strafflag kapittel 39, § 1, 4), som nevner tilfelle hvor skyldneren utan fog ökar sina förpliktelser som eksempel på mulig oredlighet som gäldenär.

Uttrykket på annen måte forringer en eller flere fordringshaveres utsikt til dekning kan skje f.eks. ved at skyldneren fortsetter en klart tapsbringende forretning. Slike tilfelle rammes etter gjeldende rett av strl. § 283 a, andre straffalternativ. Rådet foreslår som nærmere begrunnet i kapittel 5.7.4 å oppheve den generelle bestemmelsen om oppbudsplikt i strl. § 283 a, andre straffalternativ. Overtredelse av § 281, andre ledd ved videreføring av tapsbringende næringsvirksomhet må imidlertid være betinget av at det ikke lenger er håp om å kunne redde virksomheten.

Uttrykket på annen måte forringer omfatter også unnlatelser. F.eks. vil skyldneren kunne straffes for å unnlate å ta behørig vare på formuesgoder, f.eks. varer som frukt, fisk m.m. som stadig forringes ettersom tiden går. En adekvat handling fra skyldneres side vil f.eks. kunne være innlevering av oppbudsbegjæring slik at kreditorfellesskapet gis mulighet til å realisere formuesgodet, eller at han selv i tide sørger for salg.

Strl. § 281, andre ledd, første punktum gir således uttrykk for en straffesanksjonert plikt for skyldner til å begjære gjeldsforhandling eller konkurs dersom unnlatelse av å inngi slik begjæring innebærer en forringelse av en eller flere kreditorers utsikt til dekning.

Vilkåret en eller flere fordringshavere innebærer en endring i forhold til gjeldende rett, hvor § 281, andre ledd krever at handlingen er rettet mot fordringshaverne, altså kreditorfellesskapet. Endringen, som må sees i sammenheng med at dagens § 282 foreslås opphevet, er nærmere kommentert i kapittel 5.3.

Selv om et tilfelle omfattes av ordlyden i § 281, andre ledd, første punktum, kan det forekomme omstendigheter som fører til at handlingen ikke anses straffbar, se kapittel 5.7.6.

I § 281, andre ledd, andre punktum er tilføyet en bestemmelse om at i den grad skyldnerens forsettlige eller grovt uaktsomme overtredelse av regnskapsplikt i henhold til lov eller forskrift medfører at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å bedømme skyldnerens økonomiske stilling på gjerningstidspunktet, skal det legges til grunn at skyldneren var eller ved handlingen ble insolvent eller stod i påtagelig fare for å bli insolvent. Bestemmelsen er nærmere begrunnet i kapittel 5.2.

Anvendelse av den foreslåtte bevisregelen i andre punktum forutsetter at det er usikkerhet som følge av den forsettlige eller grovt uaktsomme overtredelse av regnskapsplikt som medfører uklarhet om solvenssituasjonen. I den grad forhold som ikke er å anse som forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse av regnskapsplikt etterlater slik bevistvil at den alminnelige strafferettslige bevisbyrde ikke er oppfylt, skal skyldneren frifinnes for overtredelse av § 281, andre ledd.

F.eks. vil alminnelig usikkerhet knyttet til vurderingen av eiendeler og gjeld til enhver tid, og som er slik at det – uavhengig av skyldnerens overtredelse av regnskapslovgivningen – hefter rimelig tvil ved om skyldneren var eller ble insolvent eller stod i påtagelig fare for å bli insolvent på gjerningstidspunktet, medføre at skyldneren blir frifunnet for overtredelse av § 281, andre ledd.

Tilsvarende frifinnes skyldneren etter § 281, andre ledd dersom regnskapene kan rekonstrueres under bobehandlingen eller etterforskningen, og det fremdeles hersker rimelig tvil om skyldneren var eller ble insolvent eller stod i påtagelig fare for å bli insolvent på gjerningstidspunktet. I tilfelle hvor det er rimelig tvil om dette, kan imidlertid skyldneren ha overtrådt § 285 (og § 286).

Bevistvil som knytter seg til andre straffbarhetsvilkår enn det økonomiske vilkåret i strl. § 281, andre ledd, første punktum, blir å løse på vanlig måte uavhengig av årsaken til bevistvilen. F.eks. skal rimelig tvil med hensyn til om skyldner har foretatt en handling som er egnet til å forhindre at noen formuesgoder tjener til dekning for kreditorene, føre til frifinnelse selv om det er skyldnerens forsettlige eller grovt uaktsomme overtredelse av regnskapsbestemmelser som medfører at det ikke foreligger tilstrekkelige bevis på dette punkt. Se også kapittel 5.2 foran.

Uttrykket ved eller etter handling innebærer at det ikke er nødvendig å ta stilling til om overtredelsen av regnskapsplikt som nevnt i bestemmelsen skjedde før, samtidig med eller etter den boforringende handling, idet bevisregelen kommer til anvendelse uansett tidspunkt som nevnt. Derved omfattes bl.a. det praktiske tilfelle at skyldneren ødelegger regnskapene når han ser at konkurs er uunngåelig, for å motvirke avdekking av eldre straffbare forhold.

Strafferammen for overtredelse av § 281, andre ledd er bøter eller fengsel inntil 3 år, som i første ledd. Dette er i samsvar med gjeldende rett.

Etter § 281, tredje ledd straffes skyldner for grov overtredelse av første eller andre ledd med bøter eller fengsel inntil 6 år. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett, hvor strafferammen er 5 år når forbrytelsen gjelder betydelige verdier eller det foreligger andre særlige skjerpende omstendigheter. Endringen er nærmere kommentert i kapittel 5.11.1.

Til § 282 (Foreslås opphevet)

Som nevnt i kapittel 5.3 og i merknadene til § 281 foreslår rådet at § 281, andre ledd omfatter krenkelser av en eller flere kreditorer. Derved omfatter forslaget til § 281, andre ledd de fleste tilfelle som idag rammes av § 282. Forslaget til § 281, andre ledd omfatter dessuten, til forskjell fra gjeldende § 282, handlinger som rettes mot enkeltforfølgende kreditor før tvangsfullbyrdelse eller midlertid sikring er igangsatt.

Det kan også forekomme tilfelle som idag rammes av strl. § 282, men som ikke omfattes av rådets forslag til § 281, andre ledd. Et eksempel er at skyldner forhindrer utlegg fordi han heller vil selge formuesgodet selv og betale kreditor med salgsvederlaget, se Johs Andenæs, op. cit. s. 179. Etter rådets oppfatning er det ikke tilstrekkelig grunn til å opprettholde strl. § 282 for å fange opp krenkelser av enkeltkreditorer på annen måte enn ved handlinger som svekker dekningsutsikten for vedkommende. Hensett til at § 281, andre ledd nå foreslås å omfatte krenkelser av en eller flere kreditorer, foreslår rådet derfor at § 282 oppheves.

Til § 283 (Foreslås opphevet)

Etter gjeldende rett inneholder denne bestemmelsen hjemmel for straff ved grovt uaktsom overtredelse av §§ 281 og 282. Det fremgår av rådets forslag til § 281 at også grovt uaktsomme overtredelser omfattes. Gjeldende § 282 er foreslått opphevet, idet § 281, andre ledd er foreslått utvidet til å omfatte også krenkelser av enkeltkreditorer. Det kan derfor ikke sees å være noe behov for strl. § 283, og bestemmelsen foreslås opphevet.

Til § 283 a

Forslaget tilsvarer med visse justeringer gjeldende § 283 a, første straffalternativ. Forslaget innebærer en viss klargjøring og forenkling av gjerningsbeskrivelsen og skyldkravet. Paragraf 283 a, andre straffalternativ foreslås opphevet, se kapittel 5.7.4 foran.

Rådets forslag til § 283 a setter straff for skyldner som unnlater å begjære gjeldsforhandling og konkurs. Gjeldende § 283 a taler i innledningsordene om den som ikke begjærer og i andre straffbarhetsalternativ om næringsvirksomhet som han eier og bestyrer. Etter rådets oppfatning er det ingen grunn til i denne bestemmelsen å fravike den alminnelige systematikk i strl. kapittel 27, hvor de enkelte straffebud retter seg mot skyldner, mens straff for andre enn skyldner følger av strl. § 288. Se nærmere omtale av skyldnerbegrepet i kapittel 5.9.

Rådet foreslår videre at det presiseres i § 283 a at skyldners plikt knytter seg til å begjære åpnet konkurs eller gjeldsforhandling etter kkl. Etter rådets oppfatning må gjeldende § 283 a forstås på samme måte, idet omstøtelse ikke kan foretas under gjeldsforhandling etter gol. Dessuten er gol. normalt uanvendelig når skyldneren har gjeld knyttet til næringsvirksomhet, se gol. § 1-2.

Rådet foreslår at plikten til å begjære gjeldsforhandling eller konkurs inntrer når skyldner er blitt insolvent. Gjeldende § 283 a benytter uttrykket ikke vil kunne tilfredstille alle fordringshaverne, hvilket i teorien er oppfattet som et krav om insolvens. Til forskjell fra §§ 281, andre ledd og 284 er det her ikke naturlig å likestille med insolvens tilfelle hvor skyldneren står i påtagelig fare for å bli insolvent. Når skyldneren står i påtagelig fare for å bli insolvent, tilsier hensynet til kreditorene at han avstår fra boforringende eller kreditorbegunstigende handlinger som nevnt i disse bestemmelsene. Men er han ennå ikke blitt insolvent, er han avskåret fra å begjære konkurs, jfr. kkl. §§ 60-61. Alternativet til et krav om insolvens ville her måtte være et krav om illikviditet, i og med at illikviditet er tilstrekkelig til at skyldner kan begjære åpnet gjeldsforhandling. Dersom skyldner er suffisient, vil imidlertid kreditorene få dekning ved enkeltforfølgning, og en straffesanksjonert plikt til å begjære gjeldsforhandling med sikte på å kunne foreta omstøtelse er da ubegrunnet.

Plikten etter § 283 a inntrer uavhengig av om skyldneren har overtrådt noen annen bestemmelse i strl. kapittel 27 ved den omstøtelige disposisjon.

Gjerningstidspunktet etter § 283 a er det tidspunkt gjeldsforhandling eller konkurs senest kan begjæres for at disposisjon eller tvangsforretning som nevnt i bestemmelsen skal kunne omstøtes. Dette vil bero på fristreglene i den materielle gjeldsforfølgningsrett, hvor fristens lengde og reglene om når disposisjonen anses foretatt, står sentralt. Om sistnevnte problemstilling, se deknl. § 5-10, som bestemmer at ved anvendelse av omstøtelsesregelene i deknl. kapittel 5 anses en disposisjon som først oppnår ordinært rettsvern ved tinglysing eller annen sikringsakt, ikke for foretatt før slik sikringsakt er iverksatt. Tilsvarende gjelder for rettsstiftelse ved utlegg. Ved tvungen motregning vil det være tidspunktet når motregningserklæringen kommer frem til motregningsadressaten som er avgjørende for når disposisjonen er foretatt, og dermed fristberegningen.

Skyldkravet etter gjeldende § 283 a er forsett, men på noen punkter er det tilstrekkelig med uaktsomhet ( bør innse ...). For så vidt gjelder den følge av unnlatelsen at disposisjonen eller tvangsforretningen ikke kan omstøtes, er det tilstrekkelig at denne følgen er forutseelig, noe den regulært vil være, sml. strl. § 43. Etter rådets oppfatning er det ønskelig å forenkle skyldkravet i forhold til gjeldende rett, se kapittel 5.10. Skyldneren vil normalt være kjent med disposisjonen og tvangsforretningen, og gjerne også med at han har svak økonomi, men han vil ikke like ofte være klar over at han er insolvent. Etter rådets oppfatning bør straffebudet omfatte skyldnere som forsettlig eller grovt uaktsomt unnlater å oppfylle plikten til å begjære gjeldsforhandling eller konkurs. Den grove uaktsomhet må også omfatte skyldnerens insolvens samt uomstøteligheten.

Rådet foreslår opprettholdt, med en viss språklig justering, bestemmelsen i strl. § 283 a, andre ledd om at skyldneren ikke kan straffes dersom han opptrer i forståelse med fordringshavere som representerer en vesentlig del av fordringsmassen med hensyn til både beløp og antall. Den felles forståelse går her ut på at skyldneren ikke skal begjære gjeldsforhandling eller konkurs. Det kan f.eks. forekomme at skyldneren blir enig med samtlige eller et flertall av kreditorene om å forhandle om privat gjeldsordning eller å foreta en styrt avvikling av virksomheten. Selv om en slik fremgangsmåte avskjærer omstøtelse, kan en samlet vurdering lede til at kreditorene ser seg best tjent med å gå frem på denne måten. Det er ingen grunn til å pålegge skyldner en straffesanksjonert plikt til å begjære gjeldsforhandling eller konkurs i slike tilfelle. Avgjørende for om vilkåret i andre ledd er oppfylt, er om skyldneren har rimelig grunn til å tolke kreditorenes holdning slik at de har akseptert risikoen ved at skyldner ikke begjærer gjeldsforhandling eller konkurs, jfr. noenlunde tilsvarende uttalelse hos Mads H. Andenæs, Konkurs, 2. utgave s. 36.

Selv om utformingen av andre ledd kan invitere til antitese, slik at skyldneren ikke kan unngå straff dersom færre kreditorer enn nevnt i andre ledd godtar at skyldneren unnlater å begjære gjeldsforhandling eller konkurs, kan bestemmelsen ikke forstås på denne måte. Det kan f.eks. forekomme at én kreditor går med på å innfri de øvrige kreditorenes tilgodehavender helt eller for en vesentlig del og i den forbindelse godtar eller endog stiller som vilkår at skyldner ikke begjærer gjeldsforhandling eller konkurs. Det vil normalt ikke være noen grunn til å pålegge skyldner å begjære gjeldsforhandling eller konkurs i et slikt tilfelle. Paragraf 283 a, andre ledd må forstås som et supplement til de begrensninger i straffebudets rekkevidde som ville følge allerede av en naturlig tolkning av første ledd.

Til § 284

Rådet foreslår at det i strl. § 284 settes straff med bøter eller fengsel inntil 2 år for skyldner som forsettlig eller grovt uaktsomt uforsvarlig gir en kreditor fyldestgjørelse eller sikkerhet, når skyldneren er eller står i påtagelig fare for å bli insolvent, og han derved forringer fordringshavernes dekningsutsikt betydelig. Bestemmelsen er i store trekk i samsvar med gjeldende rett, men avviker på noen punkter.

Etter gjeldende rett er det et vilkår i gjerningsbeskrivelsen i § 284 at skyldner ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne. Dette er tolket som et krav om insolvens. Dette vilkåret er endret slik at skyldner kan straffes for kreditorbegunstigelse som foretas når skyldneren er eller står i påtagelig fare for å bli insolvent. Endringen er nærmere kommentert og begrunnet i kapittel 5.2. Til forskjell fra i strl. § 281, andre ledd foreslås ikke som alternativt vilkår at skyldneren ved handlingen blir insolvent. Dette skyldes at det ikke er noe vesentlig behov for et slikt alternativt vilkår i § 284, fordi fyldestgjørelse eller sikkerhetsstillelse normalt ikke i seg selv medfører insolvens. Unntaksvis kan situasjonen være en annen, f.eks. når skyldner blir illikvid fordi han betaler uforfalt gjeld. Rådet antar at noen slike unntakstilfelle vil rammes av det alternative vilkåret om påtagelig fare for insolvens, men finner ikke grunn til i denne omgang å anbefale at straffansvaret i § 284 utvides ytterligere.

Rådet foreslår videre at det fremgår uttrykkelig av gjerningsbeskrivelsen at straffebudet retter seg mot uforsvarlig kreditorbegunstigelse. Skyldneren må ha en noenlunde vid adgang til å foreta forsvarlige, kommersielt motiverte handlinger med sikte på videreføring av sin virksomhet så lenge det er rimelig håp om å unngå konkurs eller gjeldssanering i form av akkord. Etter rådets vurdering er begrensningen i rekkevidden av straffebudet på dette grunnlag av en slik praktisk betydning og viktighet at begrensningen bør komme særskilt til uttrykk i straffebudets ordlyd. Denne endringen kommenteres nærmere i kapittel 5.8.2.

Både gjeldende § 284 og rådets forslag retter seg mot skyldner som gir kreditor fyldestgjørelse eller sikkerhet. Fyldestgjørelse omfatter både betaling og andre oppgjørs- og dekningsmåter, herunder motregning. Fyldestgjørelse eller sikkerhetsstillelse skjer normalt ved at skyldner overfører penger eller andre formuesverdier til kreditor til dekning av forpliktelsen eller gir kreditor pant eller annen sikkerhetsrett i beslagbare eiendeler. Det er imidlertid intet vilkår for straff etter § 284 at skyldneren opptrer direkte overfor kreditor som nevnt. Se f.eks. Rt 1982.1277, hvor Høyesterett sluttet seg til byrettens fellende dom for overtredelse av gjeldende § 284. Kreditorbegunstigelsen forekom her bl.a. ved at tiltalte, som opptrådte på vegne av både A og B, sørget for at A, som senere gikk konkurs, dekket Bs gjeld til C, hvoretter As gjeld til B umiddelbart ble redusert tilsvarende. Virkningen for As kreditorer er her den samme som om A hadde foretatt en alminnelig betaling av Bs fordring.

Overføring av midler til skattetrekkskonto er ansett som betaling av gjeld iht. deknl. § 5-5, jfr. Rt 1992.1144 og Rt 1993.289. Dette har sammenheng med at kreditor får separatistrett når pengene settes inn på skattetrekkskontoen. Etablering av separatistrett (for betalingsmottager) må formentlig generelt være både nødvendig (deknl. § 5-10) og tilstrekkelig for å anse betaling å være foretatt i relasjon til deknl. § 5-5. Dette kan få praktisk betydning bl.a. ved salg av genusvarer, hvor kjøperen svarer vederlaget forut for levering av salgsgjenstanden. Selger må formentlig anses å stå i gjeld til kjøperen når vederlaget er mottatt, en gjeld som oppfylles enten ved å levere salgsgjenstanden eller ved å individualisere det produkt selger skal oppfylle med, i den grad og på slik måte at kjøper oppnår rettsvern. Når kjøper har fått rettsvern, bør en trolig se det slik at selger har betalt sin gjeld i relasjon til omstøtelsesreglene. Tilsvarende bør en se etablering av separatistrett (som eier) for kreditor til betalingsmiddelet som fyldestgjørelse i relasjon til strl. § 284.

Selv om etablering av separatistrett for kreditor bør være tilstrekkelig i forhold til vilkåret om fyldestgjørelse, vil det ikke være et nødvendig vilkår for å konstatere fullbyrdet overtredelse av § 284. Utgangspunktet bør være, både ved fyldestgjørelse og sikkerhetsstillelse, at handlingen anses foretatt når skyldneren er forpliktet overfor den begunstigede kreditor. Betaling av gjeld ved sjekk bør anses foretatt når kreditor mottar sjekken selv om kreditor først har rettsvern når betalerens konto i betalerens bank belastes. Pantsettelse bør i relasjon til strl. § 284 anses foretatt allerede ved inngåelsen av pantsettelsesavtalen selv om panteretten ennå ikke nyter rettsvern. Fra dette utgangspunktet bør det gjøres unntak i tilfelle hvor rettsvern er betinget av ytterligere aktivitet fra skyldnerens side, f.eks. utskillelse og/eller overlevering av løsøregjenstand eller utstedelse og tinglysing eller overlevering av skjøte på fast eiendom. Først når skyldneren har gjort det som er nødvendig fra hans side for at kreditor skal få rettsvern, er det naturlig å se overtredelsen av § 284 som fullbyrdet. Men når rettsvern kun beror på den begunstigede, f.eks. at han leverer mottatt skjøte til tinglysing, leverer sjekken til banken for honorering og belastning av betalers konto, eller sender melding om overdragelse av enkelt krav til debitor cessus, er det ingen grunn til å stille vilkår om rettsvern for å anse skyldnerens handling som en fullbyrdet forbrytelse.

Rådet har i utkastet til § 284 foreslått skyldkravet endret til forsett eller grov uaktsomhet. Etter gjeldende rett kreves forsett, men bare uaktsomhet med hensyn til at skyldneren ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne og at utsikten for kreditorfellesskapet til å få dekning blir betydelig forringet. Endringen av skyldkravet kommenteres nærmere i kapittel 5.10.

Strafferammen er som etter gjeldende rett bøter eller fengsel inntil 2 år. Strafferammen er derved lavere enn ved boforringelse. Dette kommenteres nærmere i kapittel 5.11.1, jfr. også kapittel 5.1.

Til § 285

Etter første ledd straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år den som forsettlig eller grovt uaktsomt innlater seg på vågelig foretagende som står i misforhold til hans økonomiske stilling, med den følge at fordringshaverne påføres betydelig tap. På samme måte straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt bevirker dette ved lettsindig atferd eller ved grovt uordentlig forretningsførsel.

Handlinger som omfattes av første ledd, har til felles at kreditorene er utsatt for en uakseptabel tapsrisiko, og at tapet er inntruffet. Til forskjell fra tilfellene som nevnt i § 281, andre ledd kreves ikke at skyldner er eller ved handlingen blir insolvent eller står i påtagelig fare for å bli insolvent på gjerningstidspunktet. Bare i tilfelle som ikke kan straffes etter § 281, kan det bli aktuelt å anvende § 285, se § 285, andre ledd og kapittel 5.7.5 foran.

Strl. § 285, første ledd bygger på den forutsetning at selv om skyldneren verken er insolvent eller står i påtagelig fare for å bli insolvent, kan han komme til å foreta handlinger som er tapsbringende for kreditorene. Det vil her ofte dreie seg om handlinger med stor risiko for betydelig tap. Men risikoen trenger ikke være stor. Et eksempel på forhold som kan rammes av § 285, første ledd, er den solvente skyldner som unnlater å tegne adekvate forsikringer. Dersom så skyldners skip synker eller hans forretningslokale ødelegges ved brann, vil skyldner gjerne være ute av stand til å betjene sin gjeld. Dette kan rammes av strl. § 285, første ledd, selv om risikoen for brann eller havari i og for seg anses å være liten.

Til forskjell fra ved handlinger som rammes av § 281, vil skyldner normalt likevel ikke ved handlingen ta sikte på å påføre kreditorene tap. Hensett til dette og til skyldnerens økonomiske situasjon i de tilfelle hvor § 285 normalt kommer til anvendelse, vil de straffbare handlinger etter § 285 gjennomgående være mindre straffverdige enn overtredelser av § 281. Dette kommer til uttrykk i en lavere stafferamme i § 285, se også kapittel 5.11.1.

Rådet har foreslått en viss forenkling av § 285, første ledd i forhold til gjeldende rett, ved at alternativene spill og ødsel levemåte foreslås opphevet. Vågelig foretagende vil omfatte bl.a. spill, og lettsindig atferd vil omfatte bl.a. ødsel levemåte.

Ved vurderingen av om tapsrisikoen er uakseptabel, vil det være av betydning å se hen til beslektede sivilrettslige regler, bl.a. regler om erstatningsansvar overfor selskapskreditorer pga. uforsvarlig kontrahering. Fra rettspraksis, se særlig Rt 1975.198 og Rt 1991.119 som omtales nærmere i kapittel 5.7.6 i relasjon til rådets forslag til strl. § 281, andre ledd. Selv om den nevnte rettspraksis gjelder ansvar overfor medkontrahent, vil den gi viktig veiledning med hensyn til hvilken risikoatferd som er tillatt i kommersielle relasjoner. Etter rådets oppfatning skal det normalt meget til for at kommersielt motivert atferd kan rammes av § 285. Bl.a. vil terminhandel som foretas for å dekke tapsrisiko iht. kontrakter inngått innenfor rammen av skyldners virksomhet, normalt være i overensstemmelse med forsiktig forretningsførsel, jfr. Rt 1985.779 på s. 780. Strl. § 285 retter seg i hovedsak mot transaksjoner som ligger utenfor rammen av skyldnerens alminnelige virksomhet. Selv om formålet med slike transaksjoner er å tilføre skyldneren midler for å konsolidere og styrke hans næringsvirksomhet, vil det spekulative element kunne være så vidt fremtredende og risikoen for betydelig tap for kreditorene så stor, at skyldneren bør ha en straffesanksjonert plikt til å avstå fra å ta risikoen. Strl. § 285 vil etter omstendighetene også kunne ramme bl.a. igangsetting av klart underkapitalisert forretningsvirksomhet.

Det er et vilkår for straff etter § 285 at handlingens tapspotensiale realiseres. Bestemmelsen er i så måte forskjellig fra §§ 281, andre ledd og 284 som krever forringet deknings utsikt. Det vil etter rådets oppfatning føre for langt å straffe personer som verken er eller ved handlingen blir insolvent eller står i påtagelig fare for å bli insolvent, for uakseptabel risikoatferd alene. Rådets foreslår videre at kreditorenes tap må være betydelig. Dette innebærer en forskjell fra gjeldende rett som bare krever at kreditorene lider tap. På den annen side må det være tilstrekkelig at betydelig tap for kreditorene er en følge av handlingen.

Det er kreditorfellesskapet som må lide tap ved handling som nevnt i § 285. Skyldneren kan ikke straffes etter § 285 om det bare er medkontrahenten i den risikofylte transaksjon som lider tap. Det kan f.eks. forekomme at skyldneren kjøper varer på kreditt uten å informere selgeren om sin sviktende betalingsevne, se Rt 1975.198 som gjaldt erstatningsansvar i et slikt tilfelle. I den grad slik opplysningssvikt er rettsstridig, kan det eventuelt bli spørsmål om straff for bedrageri eller overtredelse av § 294 nr. 1, men normalt ikke straff for overtredelse av § 285. Unntaksvis kan imidlertid også kreditorfellesskapet lide tap i slike tilfelle, f.eks. når medkontrahentens fordring overstiger verdien av medkontrahentens ytelse. Avgjørende blir da om tapet er betydelig, og om skyldnerens atferd i forbindelse med transaksjonen fyller vilkårene i gjerningsbeskrivelsen i § 285.

Uttrykket lettsindig atferd vil langt på vei konsumere alternativet med vågelig foretagende som står i misforhold til hans økonomiske stilling. Uttrykket lettsindig atferd kan bl.a. omfatte tilfelle hvor skyldner påtar seg ensidige forpliktelser uten eller med klart utilfredsstillende kommersiell begrunnelse, samt andre former for uforsvarlig risiko, f.eks. unnlatelse av å tegne adekvate forsikringer. Til forskjell fra alternativet med vågelig foretagende, antas uttrykket lettsindig atferd å gå noe lenger i retning av mer generelt å sanksjonere skyldnerens uforsvarlige og kreditorskadelige atferd, uten at det nødvendigvis vil være én enkelt transaksjon som anses som uakseptabel. Høyt konsum samt kjøp av en eller flere kostbare verdigjenstander som har vesentlig lavere realisasjonsverdi enn anskaffelsesverdien, er eksempler på dette. Slike handlinger vil etter gjeldende rett også kunne rammes av alternativet ødsel levemåte.

Ved vurderingen av om skyldneren har overtrådt § 285, første ledd, vil eventuell aksept av risikoen fra en eller flere av kreditorene som er utsatt for å lide betydelig tap – og som etter § 285 faktisk også lider betydelig tap – trekke i retning av ikke å anse skyldneren for å ha handlet straffbart, se tilsvarende kommentarer i kapittel 5.8.2 og i merknadene til § 283 a.

Det subjektive straffbarhetsvilkår i § 285 er forsett eller grov uaktsomhet, se mer generelt i kapittel 5.10. Forsettet eller den grove uaktsomhet må omfatte det forhold at skyldneren innlater seg på vågelig foretagende som står i misforhold til hans økonomiske stilling, eller at han utviser lettsindig atferd eller grovt uordentlig forretningsførsel. Når det gjelder tapsfølgen, er det tilstrekkelig at den er forutseelig, jfr. § 43 som må antas å kunne anvendes analogisk.

I utkastet til § 285, andre ledd foreslås inntatt en bestemmelse om at straff etter § 285 ikke kommer til anvendelse på handling som kan straffes etter § 281. Dette er nærmere begrunnet i kapittel 5.7.5. Har skyldneren gjort seg skyldig i f.eks. lettsindig atferd som påfører kreditorene betydelig tap, men det hefter rimelig tvil om skyldnerens økonomiske situasjon på gjerningstidspunktet var slik at faren for insolvens var påtagelig, kan skyldneren straffes etter § 285, men ikke etter § 281, andre ledd, første punktum. Løsningen blir den samme ved handlinger som fyller gjerningsbeskrivelsen både i strl. § 281, andre ledd og § 285, første ledd, og hvor skyldner fyller de subjektive straffbarhetsvilkår i relasjon til § 285, første ledd, men ikke i relasjon til § 281, andre ledd.

Gjeldende § 285, andre ledd foreslås opphevet, idet de fleste tilfelle den omfatter vil kunne rammes av andre bestemmelser i kapitlet, særlig § 281, andre ledd, se kapittel 5.7.3.

Til § 286

Strafferammene etter § 286 foreslås endret slik at overtredelser av § 286 straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år, men inntil 6 år når det foreligger særlig skjerpende omstendigheter. Bakgrunnen for endringsforslaget er dels økningen av økonomisk kriminalitet, både i omfang og i grovhet. Avdekking av til dels grove straffbare forhold vil ofte vanskeliggjøres når regnskapsplikten vesentlig tilsidesettes. Videre kan vesentlig tilsidesettelse av regnskapsplikt bidra til å legge forholdene til rette for økonomisk kriminalitet. Endringsforslaget er også begrunnet med at det ikke kan sees å være grunn til å ha lavere strafferamme etter strl. § 286 enn for tilsvarende overtredelser av den alminnelige regnskapslovgivning, se rskl. § 8-5, første ledd.

Bestemmelsen i gjeldende § 286 om at straffen kan være både bøter og fengsel, oppheves som overflødig pga. strl. § 26 a.

Gjerningsbeskrivelsen i strl. § 286 foreslås i hovedsak uendret.

Det vises for øvrig til fremstillingen i kapittel 5.11.3

Til § 288

I første ledd presiseres nærmere hvem som i tillegg til skyldner kan straffes for overtredelse av bestemmelser i strl. §§ 281-286. Bestemmelsens selvstendige betydning beror på hvordan begrepet skyldner forstås. Om dette vises til fremstillingen i kapittel 5.9.

I utkastet er personkretsen som kan straffes for overtredelse av strl. §§ 281-286, angitt på samme måte som etter gjeldende rett. Etter dette straffes, i tillegg til skyldner, den som foretar handling som nevnt i straffebudet, til skyldners fordel eller med hans samtykke eller på hans vegne. Kreditorer som opptrer i egenskap av kreditor, vil etter omstendighetene kunne straffes for medvirkning, men ikke som gjerningsperson. Et eksempel på at en kreditor kan straffes for overtredelse av § 288, første ledd, jfr. § 281, andre ledd, er panthaveren som med insolvent skyldners samtykke ødelegger en gjenstand som inngår i et håndpant. Rådet har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å utvide straffansvaret for kreditor ved å oppstille selvstendig straffansvar for kreditors overtredelse av §§ 281-286 utover det som følger av gjeldende rett, se fremstillingen i kapittel 5.9.3 og nedenfor.

I forhold til gjeldende § 288 er det foretatt en redaksjonell endring ved at § 288, første ledd angir hvem som kan straffes for overtredelse av §§ 281-286 i tillegg til skyldneren, mens andre ledd, første punktum gir hjemmel for å straffe medvirkning. Etter dagens § 288 nevnes medvirkning to ganger i første ledd, noe som kan skape en viss uklarhet.

Straffansvar for kreditorer som opptrer i egenskap av kreditor, er som nevnt både etter gjeldende rett og etter rådets forslag utformet som et medvirkningsansvar. For kreditorer som krever eller mottar fyldestgjørelse eller sikkerhet for forfalt gjeld, er dette ansvaret etter gjeldende rett nærmere kvalifisert i § 288, andre ledd, som bestemmer at kreditor i slike tilfelle ikke blir å straffe, medmindre han har brukt utilbørlige trusler eller andre utilbørlige midler for å få skyldneren til å betale eller stille sikkerhet. Dersom kreditor krever eller mottar fyldestgjørelse eller sikkerhet for uforfalt gjeld, kan kreditor etter gjeldende rett straffes for medvirkning på vanlig måte.

Rådet har vurdert å foreslå innført et selvstendig ansvar som gjerningsperson for kreditor som ved opptreden som sådan krenker skyldnerens øvrige kreditorer på tilsvarende måte som ved skyldners overtredelse av bl.a. strl. § 284. Rådet er imidlertid kommet til at det ikke er grunn til å utvide straffansvaret for kreditorer i forhold til gjeldende rett. I utkastet er medvirkningsansvaret for kreditorer som krever eller mottar fyldestgjørelse eller sikkerhet, begrenset på samme måte som etter gjeldende strl. § 288, andre ledd, men med den endring at vilkåret om at kreditor har brukt utilbørlige trusler eller andre utilbørlige midler for å få skyldneren til å gi fyldestgjørelse eller stille sikkerhet, også skal gjelde når han har mottatt eller krevet fyldestgjørelse eller sikkerhet for uforfalt gjeld, se forslaget i andre ledd andre punktum. Det er redegjort for rådets vurderinger i kapittel 5.9.3.

Modifikasjonene i kreditors medvirkningsansvar etter andre ledd, andre punktum må også gjelde for personer som opptrer som representanter for kreditor, f.eks. kreditors styremedlemmer eller administrerende direktør. Ved medvirkning stilles samme krav til subjektiv skyld som ved overtredelse. Således vil f.eks. straff for

medvirkning til skyldners overtredelse av strl. § 284 kreve at medvirkeren opptrer forsettlig eller grovt uaktsomt. Hvis ikke skyldneren eller annen gjerningsperson overtrer straffebudet, f.eks. fordi fyldestgjørelsen ikke er uforsvarlig, kan det heller ikke komme på tale å straffe medvirkeren. Etter omstendighetene kan det imidlertid bli tale om å sette straff for forsøk på medvirkning. I så fall må fullbyrdelsesforsettet gjelde medvirkning til gjerningspersonens overtredelse av straffebudet.

Straff for medvirkning er ikke betinget av at gjerningspersonen oppfyller subjektive straffbarhetsvilkår.

Til strl. § 288 a

Rådet foreslår innført en særskilt bestemmelse om suspensjon av foreldelse når skyldners bo er under konkurs eller gjeldsforhandling som nevnt i § 281, første ledd. Forslaget er begrunnet i kapittel 5.12.

Suspensjonen innebærer at straffelovens alminnelige foreldelsesfrister ikke løper så lenge konkursen eller gjeldsforhandlingen varer. Om konkursens og gjeldsforhandlingens varighet, se merknadene til § 281, første ledd. Dersom det f.eks. er gått 2 år fra en foreldelsesfrist på 5 år begynte å løpe, og det åpnes konkurs hvor bobehandlingen varer i 2 år før den avsluttes, utløper foreldelsesfristen 3 år etter at bobehandlingen er avsluttet. Ved beregningen av foreldelsesfristen sees det altså bort fra den tid bobehandlingen varer. Hensynet til gjerningspersonen tilsier imidlertid at suspensjonen undergis begrensninger ved mer langvarig bobehandling. Det foreslås derfor at fristen for foreldelse av et straffbart forhold bare kan suspenderes i inntil 5 år.

Når skyldners bo er under konkurs eller gjeldsforhandling som nevnt i strl. § 281, første ledd, kommer strl. § 288 a til anvendelse såvel i forhold til skyldnerens som andre gjerningspersoners overtredelse av bestemmelsene i strl. §§ 281– 286, samt i forhold til medvirkning til overtredelse av slik bestemmelse. Behovet for suspensjonsbestemmelsen er vesentlig det samme uavhengig av hvem som overtrer straffebudet, eller om den straffbare handling er en selvstendig overtredelse eller medvirkning til overtredelse. Dette er søkt tydeliggjort ved at strl. § 288 a henviser til strl. § 281–286 og § 288.

Etter rådets forslag vil fristen for foreldelse bli suspendert under bobehandling som nevnt i strl. § 281, første ledd, uavhengig av om det er tale om konkurs eller gjeldsforhandling. Ved flere gjeldsforhandlinger eller konkursbehandlinger eller ved fellesforfølgning som strekker seg over flere faser, f.eks. en gjeldsforhandling som mislykkes hvoretter det åpnes konkurs, vil suspensjonen omfatte begge/samtlige fellesforfølgningene/fasene.

Regnskapsloven 17. juli 1998 nr. 56:

Til § 8-5

Rådet foreslår innført en bestemmelse i fjerde ledd om suspensjon av foreldelse av straffbare forhold som omfattes av første ledd: vesentlige overtredelser av rskl. og forskrift gitt i medhold av loven. Bestemmelsen er utformet på samme måte som forslaget til strl. § 288 a, og erstatter gjeldende bestemmelse om foreldelse i fjerde ledd. Foreldelse av straffbare forhold etter rskl. og forskrift gitt i medhold av loven, vil etter forslaget løpe etter de alminnelige foreldelsesreglene i strl. §§ 66-69, men med suspensjon under konkurs og gjeldsforhandling for så vidt gjelder vesentlige overtredelser av loven og forskrift gitt i medhold av loven. Om begrunnelsen vises til kapittel 5.12 og merknadene til strl. § 288 a.