7 Modernisering av virksomhetsreglene i livsforsikring

Finansnæringens Hovedorganisasjon 1

7.1 Innledning

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) mener det er stort behov for modernisering av regelverket for livsforsikring. Den norske livnæringen er i dag overregulert. Enkeltstående oppmykninger i regelverket som f.eks. utvidet adgang til aksjeinvesteringer, blir i større eller mindre grad motvirket av andre elementer i det svært kompliserte og omfangsrike regelverket. Regelverket er tilpasset gårsdagens virkelighet og begrenser livselskapenes muligheter til å tilby produkter og forvalte pensjonsmidler i tråd med individuelle behov.

Sentrale mål og forslag for å ivareta livselskapenes konkurranseevne i et voksende og mer integrert sparemarked med økt nasjonal og internasjonal konkurranse, kan stikkordsmessig oppsummeres som følger:

• Mer langsiktig kapitalforvaltning

• Større individualisering gjennom åpning for separate porteføljer

• Enklere og mer kundevennlige produkter

• Større rom for produktutvikling

• Større effektivitet og transparens i forsikringsmarkedet

• Alternative og enklere former for overskuddsdeling

• Mer fleksibelt regelverk for bufferkapital

• Bedre samsvar mellom avkastning og forvaltningsrisiko

• God informasjon til kundene

• Regelverket bør ikke stenge for klarere skille mellom sparing og risiko

• Regelverket bør åpne for klarere skille mellom selskapets og kundenes midler

Dette blir det gjort nærmere rede for i dette holdningsdokumentet om virksomhetsregler i livsforsikring fra FNH. I dette notatet gis det i kapittel 2 en omtale av problemene knyttet til dagens regler. I kapittel 3 gis det en redegjørelse for FNHs syn på hvilke grunnleggende hensyn og siktemål som bør ivaretas i det nye og moderniserte virksomhetsregelverket i livsforsikring. I kapittel 4 er det en sammenfattende gjennomgang av FNHs forslag til regelverks-modernisering, mens det i kapittel 5 gis en nærmere omtale av enkelte sentrale saker.

7.2 Problemer knyttet til gjeldende regler

En av forsikringsselskapenes hovedoppgaver er å forvalte midlene til beste for kundene innenfor en forsvarlig eksponering av selskapets eierkapital. De midler som selskapene forvalter på vegne av sine kunder egner seg godt for investeringer i aksjer, som forventningsmessig gir høyere langsiktig avkastning enn andre alternativer med lavere risiko, som f.eks. obligasjoner. Størstedelen av kundeforpliktelsene i livsforsikring er avsetninger til framtidige pensjonsutbetalinger som i gjennomsnitt er svært langsiktige. I pensjonsmarkedet vil små forskjeller i årlig avkastning over tid gi store forskjeller i størrelsen på pensjonsytelsene for en gitt premie, eller alternativt gi store forskjeller på hvilken premie som er nødvendig for en gitt ytelse.

7.2.1 Bufferkapital

Livselskapene har anledning til å bygge opp bufferkapital mot kortsiktige markedssvingninger, der hoveddelene i tillegg til ansvarlig kapital utover minstekravene, er tilleggsavsetninger og urealiserte gevinster i form av kursreserver (som med nye regnskapsregler nå har fått betegnelsen kursreguleringsfond). Tilleggsavsetninger er bufferkapital som kan benyttes i år hvor avkastningen blir lavere enn den årlige «rentegarantien». Avkastningsgarantien er i gjennomsnitt noe under 4% og maksimalt 3% for nye kontrakter. Tilleggsavsetningene er betingede kundetildelte overskuddsmidler som tildeles kunden med endelig virkning først ved forsikringstidens utløp (oppnådd alder/dødsfall/uførhet), samt ved gjenkjøp og flytting av forsikringskontrakt.

Høy bufferkapital er viktig ut fra soliditetshensyn og for å sikre en langsiktig og god forvaltning av pensjonsmidlene. Regelverket for bufferkapital og overskuddsdeling tar imidlertid for lite hensyn til at pensjonssparing er en spareform med lang investeringshorisont og at høy forventet avkastning på pensjonsmidlene er viktig for kundene. Regelverket er utformet på en måte som gjør at selskapene må forvalte pensjonskapitalen med en relativt kort tidshorisont, til tross for langsiktigheten i sparingen.

7.2.2 Små muligheter for differensiering

Regelverket for overskuddsdeling og bufferkapital innebærer at det blir for lite samsvar mellom avkastning og forvaltningsrisiko. Dette gjelder både for den risiko som ulike kundegrupper bærer og for den risiko som hviler på selskapet.

Livselskapene kan ut fra dagens rammebetingelser ikke forskjellsbehandle kunder med ulik rentegaranti verken når det gjelder investering av midlene eller andel i kundeeid bufferkapital. Det er heller ikke anledning til differensiert egenkapitalbetjening ut fra hvilken avkastningsrisiko de ulike produktene innebærer (produkter med lav rentegaranti innebærer mindre risiko enn produkter med høy rentegaranti).

Kundene etterspør i økende grad mer differensiering og individualisering, herunder bl.a. nye produkter som inneholder andre nivå og former for avkastningsgarantier. Prinsippet om at hele aktivasiden i livselskapene i hovedsak skal forvaltes i én portefølje, innebærer at kunder med lave rentegarantier (som gir mer langsiktig forvaltning) må dele avkastningen med kunder som har høyere rentegaranti. I den utstrekning det eksisterer valgmuligheter er det således ingen grunn for en sparekunde i livsforsikring til ikke å velge maksimalt nivå for garantert avkastning. Regelverket stenger bl.a. for produkter der den enkeltes midler forvaltes langsiktig med høy andel aksjer i en tidlig fase av spareperioden, og gradvis mer kortsiktig med mindre risiko (høy andel rentebærende papirer med kort løpetid) ettersom pensjonsalderen nærmer seg.

Norge er fra 1. januar 2000 det eneste landet i Europa med krav om utskilling av ordningen med livsforsikring med investeringsvalg i egne selskaper med særskilt regulering. FNH mener det bør være opp til aktørene selv å avgjøre om det er hensiktsmessig å skille ut ordningen med livsforsikring med investeringsvalg i egne selskaper eller ei. I tilknytning til det nye lovverket for ytelsesbasert foretakspensjon og innskuddspensjon i arbeidsforhold, er det fra FNHs side viktig at det åpnes for investeringsvalg i livselskaper gjennom separate porteføljer i tillegg til i unit linked selskaper. Separate porteføljer er viktig for å sikre at livselskapene blir egnet leverandør av langsiktige spareprodukter.

Sverige hadde et krav om separasjon av unit linked selskap og tradisjonelle livselskap inntil 1. januar 2000, men har nå gått bort fra dette. Det må ses i sammenheng med moderniseringen av det svenske livsforsikrings-regelverket der blant annet regelverket for overskuddsdeling har blitt endret på en slik måte at det ikke anses som nødvendig å ha unit linked og tradisjonell livsforsikring i ulike selskaper.

7.2.3 Avkastning og risiko

Regelverket for tilleggsavsetninger og overskuddsdeling bidrar til at det gis for liten fleksibilitet til raskt å kunne bygge opp tilleggsavsetninger.

Gjeldende regelverk for tilleggsavsetninger kan videre innebære en form for kryssubsidiering mellom ulike kundegrupper i år med lav finansavkastning. Dette har sammenheng med at tilleggsavsetningene er tildelt den enkelte kunde, men kan om nødvendig tas tilbake av selskapet for å oppfylle rentegarantier på andre kontrakter. Rekkefølgen er da slik at det tæres først på tilleggsavsetningene på den aktuelle kontrakten. Hvis ikke det er nok, tas det av tilleggsavsetninger på kontrakter i samme bransje, og hvis ikke det er nok kan det tas av tilleggsavsetninger også i andre bransjer.

Det er videre slik at den enkelte kundes tilleggsavsetninger øker for hvert år det avsettes tilleggsavsetninger, og avsatte tilleggsavsetninger blir da relativt sett mye høyere for kontrakter med lang løpetid i forhold til kontrakter med kort løpetid. For kollektiv pensjonsforsikring som i prinsippet ikke er tidsavgrensede kontrakter, blir tilleggsavsetningene svært høye over tid og høyere enn for andre typer produkter som for eksempel individuelle sparekontrakter. Regelverket setter en øvre grense for totale tilleggsavsetninger på selskapsnivå, men ikke på kontraktsnivå.

Konsekvensen av store variasjoner i tilleggsavsetninger på de enkelte kontrakter sammenholdt med det øvrige regelverket for overskuddsdeling og bufferkapital, er at kunder med relativt store andeler av tilleggsavsetninger, bærer risiko for kunder med små eller ingen andeler. Dette kan oppfattes som urimelig.

7.2.4 Problemer knyttet til regler for tilleggsavsetninger mv

Økte aksjeinvesteringer gir økt forventet langsiktig avkastning, men også større sannsynlighet for at det i enkeltår vil kunne være nødvendig å tære på tilleggsavsetningene. Langsiktigheten i sparingen og den sterke betydningen av høy avkastning på kapitalforvaltning som konkurranseparameter i livsforsikringsmarkedet, har medvirket til at livselskapene har økt aksjeinvesteringene betydelig de siste årene. Denne utviklingen vil trolig fortsette i den nærmeste framtid, noe som innebærer at tilleggsavsetningene vil få økt betydning som bufferkapital mot kortsiktige svingninger i verdipapirmarkedet. Sammen med en utvikling med stadig mer profesjonelle og informerte kunder, vil dette føre til at kryssubsidierings-problematikken vil bli stadig mer aktuell dersom det i regelverket ikke åpnes for en økt grad av individualisering av tilleggsavsetningene.

I dag behandles avsetning til tilleggsavsetninger i regnskapet på samme måte som avsetning til ordinære premiereserver. Det betyr at i det resultatet som går til fordeling med minst 65 pst. til forsikringstakerne, er allerede avsetning til tilleggsavsetninger trukket ut. Dette gir sammen med bl.a. lav maksimalgrense for tilleggsavsetninger, for liten fleksibilitet i oppbyggingen av tilleggsavsetninger.

Kursreserver/kursreguleringsfond utgjør ikke noe stabilt grunnlag for vesentlig mer langsiktige investeringer i form av høyere aksjeinvesteringer. Dette ble illustrert i 1998 der så godt som samtlige av selskapenes kursreserver på over 12 milliarder var tæret bort etter 3. kvartal. I en slik situasjon var det svært viktig med tilstrekkelige tilleggsavsetninger for å kunne ha finansiell handlefrihet til å kjøpe aksjer på lavt kursnivå. Siden den finansielle handlefriheten i livselskapene i hovedsak var dårlig høsten 1998, gikk livkundene glipp av viktig potensiell avkastning.

7.2.5 Vanskelig overskuddsbegrep

Regler og praksis for overskuddsdeling er så komplisert at det er nødvendig med forenklinger. Reglene innebærer at forsikringstakerne må forholde seg til et overskuddsbegrep som de færreste har forutsetninger for å forstå innholdet av. I tillegg til det såkalte renteresultatet som følger av at livselskapenes finansinntekter i et år overstiger den garanterte renten, må det årlig spesifiseres et administrasjonsresultat og risikoresultat. Risikoresultatet viser forskjellen mellom de forutsetninger som er lagt til grunn i premietariffen for dødelighet og uførhet, og faktisk forløp i året. Administrasjonsresultatet viser forskjellen mellom de beregnede driftskostnader og selskapets faktiske driftskostnader. At livselskapene må fordele et overskudd på forsikringsavtalene og deres bevegelser i løpet av ett år, innebærer meget vanskelige og tidkrevende beregninger. Når en tar hensyn til at generalforsamlinger normalt avholdes flere måneder ut på nyåret, innebærer dette at resultatet pr. kunde med tilhørende kundeinformasjon normalt ikke er klart før rundt 5 måneder ut i det nye året. Dette medfører klare konkurranseproblemer overfor banker og fond.

Det er et problem at regelverket ikke åpner for produkter hvor selskapet i større grad bærer risikoen for driftskostnadene og for risikoresultatet. Det vil gi bedre muligheter for kundene til å vurdere om livselskapene leverer det som blir forespeilet, noe som igjen må kunne forutsettes å øke konkurransen i markedet. Dette omtales nærmere i kapittel 5.

7.2.6 Kontoprodukter

Kontoprodukter er en type livsforsikringsprodukter som ble introdusert i Norge i 1989. Bakgrunnen for dette navnet er at forsikringen er basert på at kunden oppretter en forsikringskonto som han betaler inn på. Fra kontoen trekker selskapet forsikringskostnader (dvs. premie for dødsrisikodekning, uføredekning og premiefritak), administrasjonskostnader og godskriver renter. Kunden kan endre forsikringens omfang, sparebeløp, tidspunkt for innbetaling osv. etter egen økonomi og forsikringsbehov. Sammenlignet med de tradisjonelle produktene innebærer kontoproduktene større fleksibilitet, i den forstand at dekningen kan tilpasses de vekslende behov en person har for forsikring i livets ulike faser.

Kontoproduktene som foreløpig kun kan tilbys innen individuell forsikring, har ett klarere skille mellom risiko og sparing. Selskapene som først startet med kontoprodukter prøvde å benytte adgangen som finnes i EU-regelverket til å holde overskuddsdeling på kostnader og forsikringsrisiko utenom (produkter med delvis rett på overskudd). Dette innebar at over- og underskudd på disse elementene skulle belastes selskapet slik at kunden ikke behøvde å forholde seg til disse resultatelementene. Disse produktene ble imidlertid stoppet av Kredittilsynet. I oppstartsfasen for kontoproduktene ble det også laget produkter med kortsiktige rentegarantier utover grunnlagsrenten på 3 eller 12 måneder. Denne type kortsiktige rentegarantier ble også stoppet av Kredittilsynet, noe FNH anser som uheldig. Det kan nevnes at denne typen produkter er tillatt i flere andre land.

7.2.7 Kostnadsfordeling

Forsikringsselskapene i Norge er underlagt et uhensiktsmessig og konkurransevridende regelverk for hvordan kostnader og inntekter skal fordeles og belastes forsikringstakerne. Regelverket har ikke noe motstykke i andre land, og Kredittilsynet har i en omfattende rapport dokumentert at kostnadsfordelingsreglene påfører norske livselskaper konkurranseulemper både i forhold til utenlandske livselskaper og til innenlandske banker og verdipapirfond. Konkurranseulempene er nylig blitt forsterket ved at sistnevnte institusjoner har fått adgang til markedet for skattestimulert individuell pensjonssparing. Det er i første rekke konstnadsfordelingsforskriften § 3 som er omstridt. Denne bestemmelsen innebærer at kostnader som påløper ved inngåelse av en livsforsikringsavtale skal belastet og betales av forsikringstakeren særskilt, senest ved første premiebetaling. Dette særnorske kravet innebærer en konkurransevridende krav om særskilt høyt frontgebyr for tegning av kontrakter i norske livsforsikringsselskaper. Reglene for håndtering av etableringskostnader i andre land er langt mer liberale enn i Norge, med bl.a. adgang til å la kundene nedbetale etableringskostnadene over tid. Dette er nærmere omtalt i avsnitt 5.1.

7.2.8 Flyttearbitrasje

Norge har et særegent flytteregelverk i internasjonal sammenheng. Reglene er generelt mer flyttevennlige enn det som gjelder internasjonalt. Dette anser FNH som et kundevennlig aspekt, og også som et fortrinn i forhold til andre land, etter som det stimulerer konkurransen i forsikringsnæringen.

Regelverket har likevel uheldige effekter i form av utilsiktede gevinster for flytterne. De norske flyttereglene innebærer at flytting i seg selv kan gi utilsiktede fordeler til flytterne, da det ikke nødvendigvis trenger å være noen vesentlige forskjeller mellom det selskapet det flyttes fra, og det selskapet det flyttes til. Regelverket innebærer at stort kursreguleringsfond/kursreserve (dvs. urealiserte kursgevinster) i avgivende og mottakende selskap gir insentiver til flytting, uavhengig av kvaliteten på selskapenes tilbud. Enkeltkunder kan spekulere i regelverket og oppnå gevinster ved for eksempel å flytte fra et «godt» selskap til et «dårlig» selskap og tilbake. Slik spekulasjon skjer på bekostning av de øvrige kundene.

De ulike typene av buffere som finnes i selskapene kan komme kundene til gode på ulike måter. En kunde kan ved flytting påvirke sammensetningen av sine buffere. Flytteren kan da få transformert buffere fra typer som er mindre attraktive sett med kundens øyne, til mer attraktive former. I dagens situasjon kan dessuten en flytter få med betydelige buffere fra det selskapet som det flyttes fra, og samtidig få tilgang til relativt store buffere i det nye selskapet, som han ikke har bidratt til oppbyggingen av. Det er særlig transformering av midler av typen fordelt kursreguleringsfond til tilleggsavsetninger, og transformering av midler av typen tilleggsavsetninger til ordinær premiereserve, som vil innebære flyttearbitrasje.

Omgjøring av kursreserver i avgivende selskap til tilleggsavsetninger i mottakende selskap innebærer at disse midlene endrer karakter fra å være en slags felles buffer for selskapet til å bli en reserve med et langt sterkere individuelt preg. Når kursreserver omgjøres til tilleggsavsetning i mottakende selskap, vil disse midlene inngå i grunnlaget for tildeling av årlig avkastning, mens de ikke gjør det som kursreserve i avgivende selskap. Videre får flytteren tilgang til kursreserver i det mottakende selskapet, som han ikke har bidratt til oppbyggingen av. Etter gjeldende regler skal kundene tildeles 75 pst. av kursreserven ved flytting og ved avsluttet kontraktsforhold. Tilflytterne får alt etter to år også del i allerede opparbeidede kursreserver ved at det opparbeides fulle rettigheter til disse over en to års periode. Gevinstene ved flyttearbitrasje vil således kunne være størst dersom slik flytting skjer annenhvert år.

Dagens regelverk er heller ikke tilpasset det forhold at garanterte spareprodukter på livselskapenes balanse og fondsbaserte forsikringsspareprodukter eksisterer som parallelle produkter innenfor de samme skattereglene. Innenfor livrente og IPA vil den enkelte kunde under gitte forutsetninger kunne systematisk øke sin avkastning (på bekostning av de andre kundene) ved å flytte fra garantert sparing til fondsbasert forsikringssparing og tilbake. Dette kommer i tillegg til det tilsvarende problem som i dag gjelder ved flytting av kapitalforsikring og kollektiv pensjon mellom ulike leverandører.

Et viktig siktemål med Banklovkommisjonens arbeid bør være at flytting mellom ulike selskaper, eller mellom ulike produktvarianter innen samme selskap ikke bør kunne medføre betydelige arbitrasjegevinster, dvs. fordeler for flytterne uavhengig av kvaliteten på produktene og selskapene det flyttes mellom, på bekostning av dem som ikke flytter.

7.3 Grunnleggende hensyn og siktemål for regelverket

Nedenfor er det listet opp en del grunnleggende hensyn og siktemål, som FNH mener er sentrale i vurderingen av de nye og moderniserte virksomhetsreglene i livsforsikring:

• Regelverket må ikke stenge for utvikling av nye kundevennlige produkter og forbedringer av eksisterende produkter.

• Regelverket bør bidra til at det kan utvikles produkter som kunden føler er lettere å forstå og hvor kundene lettere kan forstå den informasjon som selskapet gir.

• Regelverket må være enkelt og oversiktlig og må angå vesentlige forhold.

• Regelverket bør ikke stenge for et klarere skille mellom sparing og risiko i livproduktene (for nye kunder). Dette vil bidra til bedre forståelighet.

• Produkter med klart skille mellom sparing og risiko bidrar til at det blir lettere for selskapene å gi kunden god informasjon om faktisk (netto) avkastning på kundens midler under kontrakten.

• Et klarere skille mellom hva som er selskapets midler og hva som er kundens, vil likeledes bidra til bedre forståelighet.

• Regelverket bør legges til rette for en forvaltning som gir høy forventet langsiktig avkastning av kundenes midler (dvs. de midler som er «kontoført» på den enkelte), gitt tilstrekkelig soliditet.

• Det må være fleksibilitet til raskt å bygge opp buffere (mot kortsiktige verdisvingninger) som er tilstrekkelige i forhold til å ha en forvaltning med sikte på høy forventet langsiktig avkastning.

• Det bør være en rimelig fordeling mellom buffere på selskapets hånd og buffere på kundens hender, og en rimelig fordeling mellom kundene av de kundefordelte bufferne.

• I de kundefordelte bufferne bør det være rimelig enkelt å kunne redegjøre for hvordan de endres (inng. balanse +/- endringer = utg. balanse).

• Det bør være et rimelig samsvar mellom forvaltningsrisiko og avkastning, både for den risiko som kundene bærer og for den risiko som hviler på selskapet.

• Det bør være enkle regler for når og hvordan bufferne skal anvendes.

• Flytteadgang og effektiv konkurranse er viktige forutsetninger

• Men flytting mellom selskap, eller mellom ulike produktvarianter innen samme selskap bør ikke kunne medføre arbitrasjegevinster, dvs. fordeler for flytterne uavhengig av kvaliteten på produktene og selskapene det flyttes mellom, på bekostning av dem som ikke flytter.

• Rammebetingelsene bør åpne for forenklede prosedyrer slik at tilføring av midler til kundene kan skje raskere enn i dag, og med raskere informasjon til kunden om hva som er tilført.

7.4 FNHs syn på nødvendige endringer i virksomhetsreglene i livsforsikring

Åpning for mer langsiktig og mer individualisert forvaltning av pensjonsmidler er sentrale punkter i FNHs syn på hvordan de framtidige virksomhetsreglene i livsforsikring bør utformes. Enkelhet og informasjon er nøkkelord, og det er ønskelig med mer fleksibelt regelverk for overskuddsdeling og bufferkapital.

Det er viktig at nye virksomhetsregler i livsforsikring ikke stenger for utvikling av nye kundevennlige produkter og forbedringer av eksisterende produkter. Regelverket bør bidra til at det kan utvikles produkter som kunden føler det er lettere å forstå og hvor kundene lettere kan forstå den informasjon som selskapet gir. Regelverket må være enkelt og oversiktlig og må angå vesentlige forhold. Flytteadgang og effektiv konkurranse er viktige forutsetninger.

7.4.1 Klarere skille

Regelverket må ikke stenge for et klart skille mellom sparing og risiko i livprodukter. Dette vil bidra til bedre forståelighet. En forsikringsavtale kan da f.eks. bestå av et kapitaliseringsprodukt (ren sparing), en dødsrsikodekning og en uføredekning. Modulene kan selges og prises hver for seg, eller sammen. Som et element i denne utviklingen er det bl.a. ønskelig at det skal kunne tilbys kapitaliseringsprodukter også uten skattefavorisering. I dag kan det kun tilbys kapitaliseringsprodukter innenfor regelverket for individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven, samt at det ventelig blir tilsvarende adgang innenfor de nye reglene for innskuddsbasert kollektiv pensjon i arbeidsforhold, jf. innstillingen fra Selvig-utvalget.

7.4.2 Økte aksjeinvesteringer

Regelverket bør legge til rette for en forvaltning som gir høy forventet avkastning på kundenes midler, gitt tilfredstillende sikkerhet. Livsforsikringsselskapene skal forvalte pensjonsmidler over svært mange år, og økt langsiktig avkastning innebærer reduserte kostnader for kundene.

Finansdepartementets åpnet i 1998 for økt adgang til aksjeinvesteringer i forsikring fra 20 pst. til 35 pst. av de forsikringsmessige avsetningene. Denne grensen bør økes ytterligere, eller aller helst oppheves. Det bør være opp til det enkelte selskap ut fra egen soliditet og forretningsstrategi, innenfor det omfattende sett av regler, å avgjøre omfanget av plasseringer i aksjer. Regelverk for såkalte stresstester og godt utviklede risikostyringssystemer i selskapene, taler for dette. Kredittilsynet bør, for eksempel ved hjelp av et «early warning» system og/eller risikomålingssystem, kunne overvåke det enkelte selskap slik at kundenes midler ikke blir risikoeksponert i for stor grad. Kredittilsynet vil uansett med hjemmel i kredittilsynsloven § 4 og forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 kunne føre stedlig tilsyn, kreve opplysninger knyttet til kapitalforvaltningen, samt fatte vedtak om tiltak som innebærer krav om retting av eller forbud mot enkeltdisposisjoner.

Etter hvert som livsforsikringsselskapenes har bygget opp større bufferkapital i form av tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond, øker den risikobærende evnen, og dermed muligheten til å øke aksjeplasseringene. Det foreligger et omfattende sett av generelle og spesifikke regler for selskapenes virksomhet, som i sum må sies å ivareta de overordnede hensyn til sikkerhet og forsvarlighet. Forsikringsselskap har etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 plikt til å sørge for en forsvarlig kapitalforvaltning. Selskapet skal sikre oppfyllelse av dets forsikringsmessige avsetninger, sørge for at eiendeler til dekning av de forsikringsmessige avsetningene til enhver tid er plassert på en hensiktsmessig og betryggende måte sett i forhold til arten av forsikringsforpliktelsene og hensynet til sikkerhet, risikospredning, likviditet og avkastning. Det eksisterer videre flere forskriftsfastsatte kvanitative begrensninger på kapitalforvaltningen og kontrollorganer og funksjoner etter forsikringsvirksomhetsloven som skal føre kontroll med selskapets kapitalplasseringer.

7.4.3 Mer fleksibelt bufferkapital-regelverk

Økt adgang til aksjeinvesteringer forsterker behovet for tilpasning av det øvrige regelverket. Det er ønskelig med et mer fleksibelt og samtidig enklere regelverk for overskuddsdeling og bufferkapital. Livselskapene bør gis mer fleksible muligheter til raskt å kunne bygge opp tilstrekkelige buffere ut fra behov, slik at selskapene har handlefrihet i kapitalforvaltningen også i år med lavere finansavkastning. Mer fleksible regler vil bedre livselskapenes risikobærende evne og muligheter til å øke avkastningen for kundene på lang sikt. Differensiert bufferkapitaloppbygging på den enkelte kontrakt, heving eller fjerning av taket for tilleggsavsetninger og overskuddstildeling til kunder som inkluderer betinget overskuddsdeling i form av tilleggsavsetninger, er noen av flere mulige virkemidler for å oppnå en slik målsetting.

7.4.4 Fordeling av bufferkapital

Det bør være en rimelig fordeling mellom buffere på selskapets hånd og buffere på kundens hender, og en rimelig fordeling mellom kundene av de kundefordelte bufferne (nærmere orientering om buffere i vedlegg). I de kundefordelte bufferne bør det være relativt enkelt å kunne redegjøre for hvordan de endres. Flertallet av medlemsselskapene i FNH går inn for at kursreserver bør være ufordelt bufferkapital 2. Dette innebærer at kursreguleringsfondet inngår i finansregnskapet og balansen, men ikke i overskuddsdelingen og at kundene ikke gis rett til andel av kursreserver ved oppgjør og flytting. Dette har Kredittilsynet tidligere gått inn for i et høringsbrev om nye regnskapsregler i forsikring, men spørsmålet er foreløpig ikke avklart. Dette forslaget ivaretar bedre enn gjeldende regler selskapenes behov for bufferkapital, noe kundene på sikt vil tjene på i form av økt forventet avkastning. Samtidig vil de tidligere omtalte problemene med flyttearbitrasje bli vesentlig mindre. Videre vil en slik endring medføre at kontoutskriftene til kundene blir enklere å forstå, etter som det ikke vil være nødvendig å spesifisere andel av kursreserven på kontoutskriftene til kundene. Dette har samtidig en kostnadsbesparende effekt for selskapene ettersom det i dag er vanskelig overfor kundene å gjøre rede for hvordan og hvorfor den enkelte kundes andel av en buffer av typen fordelt kursreguleringsfond endres gjennom året.

Tilleggsavsetningene bør fortsatt være betinget kundefordelte overskuddsmidler, dvs. at tilleggsavsetningene om nødvendig kan benyttes til å oppfylle avkastningsgarantien i år med svært lav avkastning. Det er hensiktsmessig at selskapene sammen med kundene bygger opp en risikobærende evne til å tåle vesentlig høyere investeringer i aksjer gjennom at deler av overskuddstildelingen kan skje betinget i form av tilleggsavsetninger i stedet for endelig overskuddstildeling. Motsatsen til dette er at kundene mottar størstedelen av den meravkastning som mer langsiktige investeringer gir.

Det bør imidlertid åpnes for mer individualiserte tilleggsavsetninger som alternativ til gjeldende «solidariske» modell som kan innebære en form for kryssubsidiering. Dette innebærer at tilleggsavsetningene bare bør kunne brukes for oppfylling av rentegarantier under samme kontrakt, og ikke som i dag hvor det er muligheter for oppfylling av rentegarantier også ved å bruke av midler fra andre kontrakter 3. Videre bør det være en anledning for selskapene å sette en øvre grense for oppbyggingen av buffere på kundenes hender. Dette bør gjøres slik at når den enkelte kundes buffer har nådd en størrelse som er tilstrekkelig i forhold til svingningsrisikoen på denne kundens midler, bør den videre overskuddstilbakeføringen skje til fonds med høyere «kvalitet» (sett med kundens øyne, ut fra likviditet, rett til avkastning og rett til garantert avkastning 4).

7.4.5 Separate porteføljer

Det bør være et rimelig samsvar mellom risiko og avkastning, både for den risiko som kundene bærer og for den risiko som hviler på selskapet. Det bør være slik at de kundene som har kundefordelte buffere knyttet til sine kontrakter, kan få en godtgjørelse for den forvaltningsrisiko de bærer, som de kundene som ikke har buffere, ikke får. De som bærer risiko bør få betalt for det, mens de som lar andre bære risiko for seg bør betale for det. Tilsvarende bør det være en differensiering ut fra om det er rentegaranti eller ikke, og ut fra nivå og tidshorisont på eventuelle rentegarantier. En mulig måte å oppnå disse målsettingene på er at kundene behandles i separate porteføljer.

Separate porteføljer med individualisert bufferkapital vil gi bedre individuelt tilpasset kapitalforvaltning (uten å måtte gå over til fondsforsikring). Dette vil åpne for at livselskapet kan velge en kapitalforvaltning for grupper med små eller ingen buffere og relativt høye rentegarantier, som gir en mer stabil men også lavere forventet avkastning. Midlene til kunder med store buffere og med lave eller ingen rentegarantier, kan gis en forvaltning med høy forventet avkastning, men hvor svingningsrisikoen til gjengjeld er større. Det gir imidlertid også en viktig valgmulighet for kundene, f.eks. ved at kunder med betydelige buffere kan velge å få omgjort disse til midler som omfattes av rentegarantien, ved å velge en mer forsiktig portefølje. Dette kan bl.a. være aktuelt for en person som nærmer seg pensjonsalderen.

Utviklingen går klart i retning av at kapitalforvaltningen i blandede finanskonsern organiseres i egne selskaper (verdipapirforetak) der livselskapet utgjør en av flere konserninterne og konserneksterne forvaltningskunder. Dette svekker argumentene mot separate porteføljer om fare for sammenblanding av midler som tidligere er anført fra myndighetene.

7.4.6 Overskuddsdeling

Dagens regler innebærer at forsikringstakerne må forholde seg til et overskuddsbegrep som de færreste forstår innholdet av. Det bør gis åpning for en alternativ mulighet for overskuddsdeling ved at selskapene får anledning til å tilby produkter der overskuddsdelingen bare gjelder for enkelte grunnlagselementer som f.eks. renten. Dersom overskuddsdelingen bare gjelder renteresultatet, blir administrasjonsresultatet og risikoresultatet helt og holdent livselskapenes ansvar. Kostnads- og risikoforutsetninger vil kunne angis med endelig virkning på tegningstidspunktet, og det vil bli enklere for kundene å orientere seg i forsikrings- og sparemarkedet og følge med på verdiutviklingen ved å se på kontoutskriftene.

Produkter med delvis rett til overskudd er interessant ikke minst i forhold til en mer generell diskusjon om selskapets plikt til å fordele sine kostnader på kontraktene etter visse mønstre. Ved å legge ansvaret for kostnadene helt over på selskapene, kombinert med en klar informasjonsplikt om hvilke kostnader som belastes kontrakten og på hvilken måte de belastes, vil kostnadene kunne få økt betydning som konkurranseparameter.

På samme måte kan det være hensiktsmessig å åpne for at risikopremiene helt og holdent kan være selskapets ansvar. Det vil bidra til at risikoelementene vil kunne få økt betydning som konkurranseparametre.

Overskuddsdeling bør kunne foretas ut fra forenklede regler, slik at kundene får tilført midlene raskere enn i dag, hvor det går måneder fra årsskiftet og til fordelingen er ferdig. Åpning for løpende beregningsmessig rente vil gjøre selskapene i stand til å tilføre kundekontraktene en avkastning ved årsskiftet med utsendelse av kontoutskrifter umiddelbart, uten å avvente årsoppgjøret. Dette er nærmere omtalt i avsnitt 5.3.

7.4.7 Svensk modernisering

I Sverige følger man den internasjonale trenden med vekt på solvenstilsyn framfor detaljert produktkontroll, noe som gir svenske livselskaper større fleksibilitet i produktutviklingen. Sverige opphevet som nevnt skillet mellom unit linked selskaper og tradisjonelle livselskaper. Videre innføres det stor grad av avtalefrihet i pensjonsordningene, klarere skille mellom sparing og risiko og klarere skille mellom kundenes midler og selskapets midler. En modernisering langs disse hovedlinjene vil bringe reguleringen av norsk livsforsikring et langt skritt i retning av en etterlengtet modernisering.

7.5 Nærmere om enkelte temaer

7.5.1 Ansvaret for kostnadsfordeling bør overlates til forsikringsselskapene

Forsikringsselskapene i Norge er underlagt et meget detaljert regelverk for hvordan kostnader og inntekter mv. skal fordeles og belastes forsikringstakerne. Ingen andre former for næringsvirksomhet, heller ikke banker og andre finansinstitusjoner, har noe i nærheten av de detaljerte reglene som forsikringsselskapene må etterleve når det gjelder kostnadsfordeling mv. FNH mener at priser, kostnadsfordeling og vilkår mv. i større grad enn i dag må være selskapenes ansvar. Konkurransen i markedet og informasjon vil kunne sikre en rimelig kostnadsfordeling mellom kundegrupper.

Kredittilsynet har i en omfattende studie som ble oversendt Finansdepartementet 14. februar 1997, dokumentert at kostnadsfordelings-regelverket påfører norske livsforsikringsselskaper konkurranseulemper både i forhold til utenlandske forsikringsselskaper og i forhold til innenlandske banker og verdipapirfond. Konkurranseulempene er nylig blitt forsterket ved at de sistnevnte institusjonene har fått adgang til markedet for skattestimulert individuell pensjonssparing (IPA).

En særlig uheldig bestemmelse er kostnadsfordelingsforskriften § 3 som innebærer at kostnader som påløper ved inngåelse av livsforsikringskontrakter skal belastes og betales av forsikringstakeren særskilt, senest ved første premiebetaling. Det betyr at slike kostnader skal betales som et etableringsgebyr, eller et frontgebyr.

Med gjeldende kostnadsstruktur i livsforsikring innebærer dette en høy «inngangsbillett» til livsforsikring gjennom høy kostnadsbelastning ved kontraktsinngåelse, ofte på flere tusen kroner. Dette gir forsikringsselskapene en uakseptabel konkurranseulempe i forhold til konkurrentene som tilbyr individuelle pensjonsavtaler (IPA) i bank eller verdipapirfond.

Det framgår videre av § 3 at selskapene ved opphør av en kontrakt ikke har anledning til å ta et «gjenkjøpsfradrag» for kostnader. Gjenkjøpsfradrag som det er åpning for i andre land, kan ses på som en slags gjeld forsikringstaker påtar seg ved tegningen av en forsikringskontrakt. Denne gjelden må dekkes av forsikringstakeren uansett om forsikringstakeren beholder forsikringen ut premiebetalingstiden eller om han avbryter forsikringskontrakten på et tidligere tidspunkt ved gjenkjøp (gitt at det er midler i forsikringen). Gjenkjøpsfradraget svarer til nåverdien av de kostnadsbidrag som ikke er betalt ved gjenkjøp. Gjenkjøpsverdien som utbetales er opparbeidet verdi på forsikringen fratrukket ubetalte direkte nytegningskostnader.

Historisk har det vært store kostnader ved tegning av livsforsikring blant annet på grunn av avlønningen av assurandører. Denne kostnaden ble fordelt over hele forsikringstiden. Ved et tidlig opphør var ikke alle disse kostnadene betalt, og forsikringen ble dermed fratrukket et gjenkjøpsfradrag. Ved oppsigelse få år etter tegning, kunne dette av og til føre til at det ikke var noen verdi som kunne gjenkjøpes. Endringer i avlønningssystemer og endrede produkter har ført til at denne type kostnader er sterkt redusert.

Ingen andre norske finansforetak er underlagt tilsvarende bestemmelser som dette. Bankene kan f.eks. dekke inn sine salgskostnader helt som de selv finner hensiktsmessig. Utenlandske livselskaper som opererer i Norge (ved filial eller grensekryssende virksomhet) er i prinsippet underlagt bestemmelsen om frontgebyr, men de er ikke underlagt forbudet mot gjenkjøpsfradrag, og dermed står de langt friere enn de norske selskapene. Reglene for håndtering av etableringskostnader i andre land er langt mer liberale enn i Norge, med bl.a. adgang til å la kundene nedbetale etableringskostnadene over tid.

FNH legger til grunn at det ikke er behov for detaljerte regler om kostnadsfordeling i forsikring, og at selskapene selv må ta ansvar for sine kostnader og hvordan disse fordeles mellom kunder og eiere. FNH er således ikke enig i at den eneste korrekte fordeling av kostnadene er å skille mellom nytegningskostnader og øvrige administrasjonskostnader, hvor nærmere definerte deler av nytegningskostnadene skal belastes de nye kundene som kommer til, og hvor avvik fra et slikt mønster blir definert som kryssubsidiering mellom kundegrupper.

Det finnes ikke noen fasit for en riktig kostnadsfordeling. Det tradisjonelle synet når det gjelder fordeling av kostnader i livsforsikring er derfor verken riktig eller galt i noen absolutt forstand. Modifiseringen av det tradisjonelle synet gjennom splitting i direkte og indirekte nytegningskostnader, er i og for seg bare en illustrasjon av dette.

Det er behov for selskapene å kunne ha større frihet i hvordan de konstruerer sine beregningsgrunnlag. Det er i første rekke behov for i større grad å kunne velge å dekke inn kostnader gjennom en rentemargin. Dette må særlig ses i sammenheng med at kundene i de sparetunge produktene kan gis regelmessig informasjon om hvilken avkastning etter fradrag av kostnader som blir tilført midlene som er samlet opp under forsikringen.

Det er mest rasjonelt for kundegruppen som helhet at hver enkelt kunde beholder forsikringsforholdet hele (eller lengst mulig) av kontraktstiden. Det vil gi gunstig virkning på den avkastning som kan tilføres midlene under forsikringen, både gjennom lavere relative kostnader og ved at selskapene kan opptre mer langsiktig i sin kapitalforvaltning. Vi ser derfor positivt på at selskapene får anledning til å tilby produkter ved mekanismer i kundeforholdet som stimulerer til langsiktighet. Både etableringsgebyrer og i enda større grad avbruddsgebyrer vil være slike mekanismer. Motstykket er at slike gebyrer kan oppfattes å bidra til innelåsning og dermed som trussel mot flytteretten. Poenget må imidlertid være å forsøke å forbedre kundenes innsikt i, og forståelse av, sammenhengen mellom langsiktighet i kundeforholdet og nettoavkastningen på sparemidlene.

Vi ser ikke at næringen og kundene generelt er tjent med å bli diktert hvordan nærmere definerte kostnader skal belastes i kundeforholdet, gjennom detaljregulering. En slik regulering kan få avgjørende konkurransemessige følger.

Ut fra dette er det ønskelig med en oppmykning av regelverket. § 3 i forskriften om kostnadsfordeling er det mest kritiske elementer i regelverket, og det bør gis åpning for selskapene til å operere med en form for avbruddsgebyr eller gjenkjøpsfradrag. Fradraget bør imidlertid ikke nødvendigvis ses på som uavskrevne etableringskostnader. Skillet mellom etableringskostnader eller nytegningskostnader og øvrige kostnader bør ikke lenger ha noen plass i regelverket.

Med økt konkurranse både selskapene seg imellom og fra utenlandske selskaper og andre finansinstitusjoner, vil markedet selv være den viktigste kontrollmekanismen for fordeling og belastning av kostnadene. Vi mener f.eks. at selskapene selv må vurdere hvilke produkter det eventuelt vil være aktuelt å knytte avbruddsgebyrer til. Videre er det viktig at informasjonen til kundene bedres. Det kan her nevnes at FNH nylig har framlagt nye data for netto avkastning og kostnader i livsforsikring som ikke har motstykke i noe annet europeisk land. Dataene viser en klar nedgang i kostnadene i livsforsikring i perioden 1992-1998, spesielt i individuelle bransjer. Sparerelaterte kostnader i prosent av fond for individuelle forsikringer er redusert fra i gjennomsnitt 1,4 pst. til 0.7 pst. i løpet av perioden, dvs. en halvering av kostnadsprosenten.

En oppmykning som antydet ovenfor, er helt avgjørende med sikte på å kunne modernisere de sparetunge produktene i livsforsikring, og i særlig grad vil dette gjelde de nye IPA-produktene. Næringen må kunne levere produkter som det er lett å beskrive egenskapene ved, bl.a. ved regelmessig informasjon om hvilken avkastning som tilføres den kapital, som er samlet opp under produktet. Dette er særlig viktig i konkurransen mellom forsikringsselskapene og andre finansinstitusjoner som opererer i Norge, både de som har basis her og de som opererer fra utlandet.

7.5.2 Alternative muligheter for overskuddsdeling

Som tidligere nevnt innebærer gjeldende regler at forsikringstakerne må forholde seg til et overskuddsbegrep i livsforsikring som de færreste forstår innholdet av. Dette bidrar isolert sett til å svekke konkurransen i markedet. Forsikringsselskapene blir påført høye informasjonskostnader og konkurranseulemper i forhold til andre aktører i sparemarkedet der avkastningen er lettere å formidle til kundene.

Hensynet til enkelhet for kundene og økt konkurranse i sparemarkedet tilsier at livselskapene bør få anledning til å tilby produkter hvor overskuddsdelingen bare gjelder for enkelte grunnlagselementer, som for eksempel dødelighet og omkostninger, eller bare renten, mens øvrige elementer er uten overskudd. Det er ønskelig å kunne tilby slike produkter både i individual- og kollektivmarkedet.

Selskapenes erfaring med slike produkter er at Kredittilsynet ikke tillater disse, en praksis som bør endres. Retningslinjer for produkter uten rett til overskudd var på høring fra Kredittilsynet i 1995, men uten at retningslinjer foreløpig er gitt.

Vi vil i det følgende gjøre nærmere rede for våre markedsmessige og mer prinsipielle vurderinger i tilknytning til både individuelle og kollektive livsforsikringer hvor forsikringstakernes rett til overskudd på rente-, risiko- og administrasjonselementet gjøres gjeldende bare på enkelte av grunnlagselementene, eventuelt ikke på noen av dem.

Konkurransemessige forhold

I mange tiår var forskjellige livsforsikringsprodukter begunstiget med skatteregler som innebar et særlig incitament til å plassere sparepenger i livsforsikring. Gjennom de senere år er imidlertid skattefordelen knyttet til kapitalforsikring forsvunnet, skatteincitamentet ved pensjonssparing er vesentlig redusert, samtidig som det individuelle pensjonssparemarkedet er åpent for andre aktører, banker og fondsforetak

Denne utviklingen har vært en konsekvens av at de politiske myndigheter har ønsket sterkere konkurranse på sparemarkedet, og mindre grad av skattefavorisering av spesielle produkter.

Skal denne konkurransen bli virksom, er det imidlertid viktig at ingen av de aktuelle aktører stiller med særskilte handikap. Spareinstitusjonenes produktutforming og kundeavkastning innenfor det aktuelle konsesjonsområde bør være avgjørende suksessfaktorer i konkurransen.

Detaljregulering som medfører at produktene blir fremmedgjort overfor interessentene, og som gjør det nødvendig med en ressurskrevende informasjonsprosess før kontraktsinngåelse, vil åpenbart redusere den ønskede konkurranse. Dersom slik regulering er nødvendig som følge av lovmessige forhold knyttet til konsesjonen for virksomheten, må det naturligvis lovmessige inngrep til for at forutsetningen om sterkere konkurranse skal kunne ivaretas. FNH antar imidlertid at det vil være tilstrekkelig med en endret tilsynspraksis for å sikre en skjerpet konkurranse i sparemarkedet i tråd med ønsket fra de politiske myndigheter.

Kontrakter hvor forsikringstakerne ikke har rett til overskudd på risiko- og administrasjonselementet, men hvor de allikevel har rett til en andel av renteoverskuddet i tillegg til en garantert grunnlagsrente, vil være vesentlig enklere enn dagens produkter. I dag må forsikringstakerne forholde seg til et overskuddsbegrep som de færreste har forutsetninger for å kunne forstå innholdet av. Dersom selskapet fikk anledning til å garantere risiko- og administrasjonspremier isolert, ville forsikringstakerne få et langt mer meningsfylt forhold til selve renteresultatet, og en slik konstruksjon er også sterkt etterspurt i dag. Produktene ville bli lettere å kommunisere og livselskapenes konkurranseforhold ville blitt forbedret, uten at de på noen måte ville være forfordelt i konkurransesammenheng. Videre vil kontoføringen bli enklere.

Det burde også være full anledning til å kunne garantere både en kortsiktig rente og risiko- og administrasjonspremier, hvor forsikringens resultat i sin helhet tilføres/belastes egenkapitalen. Vi er ikke i tvil om at også et slikt produkt ville ligge innenfor rimelighets- og forsvarlighetskravene etter lover og forskrifter, samtidig som det ville ha vesentlig større appell til et stort publikum enn hva dagens produkter har. Ikke minst fordi en kontrakt om forsikring uten rett til andel av selskapets overskudd vil kunne inngås med mindre ressursforbruk enn hva tilfellet er for mer tradisjonelle produkter, mener vi at det er av stor betydning å få en endret tilsynspraksis og derigjennom en styrket konkurranse innenfor dette området.

I dag vil eventuelle kostnadsoverskridelser bli dekket inn over resultatet og dermed bli fordelt mellom selskapet og kundene. En vesentlig del av overskridelsene blir dekket av fellesskapet ved at tilbakeført overskudd blir mindre enn det ellers ville blitt. Det er vanskelig for kundene å overskue konsekvensene av denne mekanismen, og selskapets ansvar for sine kostnader fremtrer ikke klart.

Med åpning for produkter uten overskuddsdeling på kostnadselementet, noe som er tatt opp med myndighetene både fra enkeltpersoner og fra FNH, kan dette praktiseres f.eks. slik at selskapene gjør det klart (en gang for alle) hvilke kostnader som selskapet vil ha dekket i tilknytning til kontrakten, og på hvilke måter disse kostnadene vil bli belastet kunden. Eventuelle kostnadsoverskridelser (eller innsparinger) kan da helt og holdent defineres som å være selskapets ansvar. Overskridelsene dekkes innenfor selskapets andel av overskuddet eller fra egenkapitalen, mens underskridelser vil tilfalle selskapet i tillegg til det som selskapet ellers kan beholde av overskuddet.

Med en slik mulighet vil det være enkelt å forklare kundene hvordan kostnadene belastes, noe som trolig også vil bidra til økt tillit til selskapene, samtidig som det gir viktige incentiver til kostnadseffektiv drift i selskapet.

På samme måte synes det hensiktsmessig å åpne for at risikopremiene helt og holdent kan være selskapets ansvar. Det vil helt tilsvarende bidra til at risikoelementene i større grad kan bli reelle konkurranseparametre.

Dette bør også kunne gjøres gjeldende for forsikringselementet i opplevelsesforsikringer, slik at den «dødelighetsarven» som ligger i beregningsgrunnlaget alltid tilføres hverken mer eller mindre (så lenge den person eller de personer hvis liv forsikringen gjelder, er i live). Faktiske avvik fra grunnlagets forutsetninger, går mot selskapets andel av resultatet, eventuelt mot egenkapitalen.

Produkter med delvis rett til overskudd er interessant ikke minst i forhold til en mer generell diskusjon om selskapets plikt til å fordele sine kostnader på kontraktene etter visse mønstre. Ved å legge ansvaret for kostnadene helt over på selskapene, kombinert med en klar informasjonsplikt om hvilke kostnader som belastes kontrakten og på hvilken måte de belastes, vil kostnadene i langt større grad kunne bli reelle konkurranseparametre. F.eks. vil hele diskusjonen om kostnadsfordelingsforskriftens §3 kunne skrinlegges. Det må i såfall kunne forlanges at selskapene i tilknytning til salget må oppgi hvordan de kostnadene som belastes kontrakten blir dekket inn, i hvilken grad det skjer ved etableringsgebyr og/eller ved aktivering og nedskriving av etableringskostnader, i hvilken grad det skjer ved årlige kostnader eller som en andel av oppsamlede midler, og kunden kan vite at det ikke kan komme noe i tillegg til dette.

Forsikringsvirksomhetslovens bestemmelser om overskuddsdeling

Forsikringsvirksomhetslovens §8-1 krever at den kapital som samles opp i et livselskap, skal tilbakeføres til forsikringstakerne eller de berettigede til ytelsene etter kontraktene, med mindre annet er bestemt i vedtektene, jfr. lovens §3-2.

Lovens §3-2 annet ledd krever at vedtektene i et livselskap skal inneholde regler om fastsettelse av utbytte på aksje- eller garantikapitalen, samt en eventuell adgang til å tilbakeholde overskuddsmidler som tilhører selskapet.

På side 42 i Ot.prp. nr. 42 1986-87 heter det (våre understrekninger):

«Generelt er det hittil blitt betydelige overskudd på kontraktene (som følge av sikkerhetsmarginer) i forhold til premietariffens forutsetninger (kalkylegrunnlag). Reelt er derfor kundene godskrevet overskudd og belastet omkostninger, men har også måttet bære konsekvensene av mindre inntekt eller større utgifter i den grad inntektene har vært mindre og kostnadene har vært større enn mer rasjonell drift i livselskapene ville ha medført. Det har overfor departementet vært uttrykt ønske om at det derfor bør tillates etablert kontraktsforhold av en annen prinsipiell type enn de som hittil har vært etablert. Bl.a. ønskes det etablert kontraktsforhold hvor selskapet garanterer en viss sum. Hvis det oppstår overskudd i forhold til dette garanterte beløp, er opplegget at dette tilfaller helt ( eventuelt delvis) selskapet (og dermed økes dets egenkapital). Hvis det oppstår underskudd, belastes dette i sin helhet selskapets egenkapital. Slike produkter kan enten etableres av allerede eksisterende livselskaper, men hvor det må stilles krav til egne fond m.v., eller det kan etableres gjennom et eget selskap. Departementet kan ikke se at det skulle være grunnlag for å nekte denne type produkter. Tvert i mot må slike produkter ses på som en positiv produktinnovasjon i markedet. (...) Det er viktig at nye forsikringsprodukter som foreslått, også blir utformet slik at de forsikredes interesser ... fortsatt blir ivaretatt i rimelig grad. Ellers vil slike nye forsikringsprodukter først og fremst medføre at overskudd pga avvik fra forutsetningene for premieberegningen samles i selskapene i form av egenkapital med mindre generelle delingsklausuler benyttes. Lovforslaget §8-1 er tilpasset dette idet vedtektene kan fastsette regler for slike forsikringsprodukter.»

FNH kan utfra dette (jfr. særlig de understrekede avsnitt) ikke se at lovens ordlyd og forarbeider skulle være til hinder for å etablere kontraktsforhold hvor f.eks. avkastningen helt eller delvis blir tilført den enkelte forsikringstaker, men hvor forsikringstakernes ikke har rett til hele eller deler av overskuddet fra risiko- og administrasjonselementet. Dette har likevel ikke blitt tillatt av Kredittilsynet.

Rammer for utforming av produkter i livsforsikring

FNH har vurdert nærmere hvilke frihetsgrader livselskapene har i produktutformingen, i lys av det hjemmelsgrunnlag Kredittilsynet har til å gripe inn overfor premietariffer og forsikringsvilkår.

Ved regelverksendringene som fulgte med EØS-tilpasningene ble det blant annet innført et forbud mot at Kredittilsynet kan kreve forutgående tillatelse om generelle eller spesielle forsikringsvilkår, premietariffer, det tekniske grunnlag som anvendes ved beregning av premier og forsikringstekniske avsetninger, blanketter og andre trykte dokumenter som forsikringsforetaket har til hensikt å anvende overfor forsikringstakerne. Det kan heller ikke kreve løpende underretning om generelle eller spesielle forsikringsvilkår, blanketter osv. Kredittilsynet kan imidlertid kreve løpende underretning om det tekniske grunnlag som anvendes ved beregning av premier og forsikringstekniske avsetninger.

Kravet om løpende underretning kan ikke gjøres til en forutsetning for at foretaket kan drive sin virksomhet, jfr. Ot.prp. nr. 77 1993-94 pkt. 2.3.2. I tillegg følger det av forsikringsvirksomhetslovens §§7-6 og 7-7 at Kredittilsynets hjemmel til å gripe inn overfor premietariffer og forsikringsvilkår er begrenset til premietariffer og forsikringsvilkår som må anses for å være urimelige eller ubetryggende. FNH vurderer det derfor slik at Kredittilsynet ikke har hjemmel til å kunne gi pålegg innenfor rammen av hva som må anses som rimelige premier og forsikringsvilkår.

Hensynet til mest mulig lik behandling av norske og utenlandske konkurrenter i det norske markedet tilsier videre at Kredittilsynet bør utvise tilbakeholdenhet i den utstrekning det skal gi retningslinjer om produkter uten rett til andel av selskapets overskudd. Tilsyn med forsikringsvirksomheten i EØS-land utføres som kjent av myndighetene i selskapets hjemland.

Kredittilsynet kan imidlertid komme med retningslinjer. Eventuelle retningslinjer kan ha to innfallsvinkler. Hvis det er mulig bør retningslinjer utformes slik at de angir hva som anses for å være urimelig og ubetryggende. Alternativt kan retningslinjene utformes slik at det er klart hva selskapene kan gjøre av produktuvikling uten at de kommer i konflikt med regelverket slik det tolkes av Kredittilsynet. Det må i så fall presiseres at retningslinjene kun er veiledende for selskapene. Videre bør det komme frem at retningslinjene i utgangspunktet ikke innebærer noen innskrenkning i selskapenes rett til å tilby andre former for produkter uten rett til andel av selskapets overskudd, såfremt de generelle krav i forsikringsvirksomhetslovens §§7-5 og 7-6 er oppfylt. Dette bør også være retningsgivende for Kredittilsynets vurdering av produkter.

Livsforsikringer med investeringsvalg

FNH har også vurdert nærmere i hvilken utstrekning det foreliggende regelverk for livsforsikring med investeringsvalg er et formålstjenlig/hensiktsmessig alternativt rammeverk for utforming av nye produkter uten rett til andel av selskapets overskudd.

All individuell og kollektiv livs- og pensjonsforsikring, herunder kapitaliseringsprodukter, kan inngås som livsforsikring med investeringsvalg, med foreløpig unntak av privat tjenestepensjon etter skatteloven (TPES). Etter kapitalforvaltningsforskriften skal den enkelte forsikringskontrakt med investeringsvalg tilordnes spesifiserte andeler som selskapet eier. Den enkelte kontrakt kan tilordnes andeler i verdipapirfond, andeler i investeringsportefølje, bankinnskudd, kontanter og andre likvider. Selskapet kan ha en eller flere investeringsporteføljer, og det skal være separate investeringsporteføljer for tilordning av forsikringskontrakter med ulike avkastningsgarantier. For kontrakter med avkastningsgaranti skal garantirisikoen dekkes ved et spesifisert tillegg til ordinær premie.

Overskuddsforskriftens §1 annet ledd regulerer ikke fordeling av overskudd oppnådd ved forvaltning av premie innbetalt i henhold til avtale om livsforsikring med investeringsvalg. Lovens §8-1 gjelder imidlertid fullt ut, og sier at overskuddet i et livselskap skal tilfalle forsikringstakerne eller de berettigede til ytelsene, med mindre annet er bestemt i vedtektene.

Innenfor rammen av vedtektene i et unit linked selskap vil det således være mulig å tilby individuelle og kollektive livsforsikringer, med unntak av TPES, der avkastningen helt eller delvis blir tilført den enkelte forsikringstaker, men hvor forsikringstakernes rett til overskudd fra risiko- og administrasjonselementet helt eller delvis er suspendert. Produkter med rentegaranti som tilbys av unit linked-selskaper, har imidlertid enkelte svakheter knyttet til mulighetene for oppbygging av bufferkapital. Samtidig vil den avkastning som blir tilført den enkelte kunde kunne variere mer enn det tilfellet er for kunder i tradisjonelle livselskaper.

7.5.3 Løpende beregningsmessig rente

Når forsikringstilfellet inntreffer, eller en forsikring flyttes (noe som bare unntaksvis skjer ved et årsskifte), bruker selskapene en beregningsmessig rente til et endelig oppgjør. Denne kalkulasjonsrenten er basert på anslag for selskapets resultat ved slutten av året, og kan variere endel over året avhengig av de økonomiske utsiktene.

Ved tilføring av overskudd til de kundene som fortsatt er i selskapet ved passering av et årsskifte, har imidlertid selskapene ikke anledning til å bruke en slik kalkulasjonsrente. Da må det foretas en millimeterrettferdig fordeling i forhold til det faktiske regnskapsmessige resultat. Dette er svært ressurskrevende og betinger ofte iterasjoner i mange runder før det hele er avstemt.

Næringen har ved flere anledninger bedt om at det åpnes for bruk av en kalkulasjonsrente også ved tilføring av midler på kontraktene ved årsskiftet. Det vil innebære en betydelig forenkling og dermed kostnadseffektivisering, samtidig som kundene vil kunne få sine kontoutskrifter tidlig på nyåret, og ikke som nå at de får oversikt over hva som gjaldt ved årsskiftet, først en gang utpå forsommeren. Dermed vil den tidligere nevnte konkurranseulempen i forhold til fond og banker på dette punktet, bli svekket.

Den forskjell som oppstår når det gjelder hvordan kalkulasjonsrenten treffer i forhold til det faktiske resultat kan føres rett mot et sentralt ufordelt fond.

7.5.4 Åpning for kapitaliseringsprodukter utenfor skatteloven

Regelverket for individuelle pansjonsavtaler (IPA) etter skatteloven har gitt livsforsikringsselskapene adgang til å tilby skattestimulerte kapitaliseringsprodukter, dvs. rene pensjonsspare-produkter uten dødelighetsarv. Samtidig ser det ut til å bli åpning for at livselskapene får adgang til å tilby skattestimulerte kapitaliseringsprodukter innenfor det kommende regelverket for innskuddsbaserte kollektive tjenestepensjoner (innskuddspensjon i arbeidsforhold), jf. Selvig-utvalgets innstilling. For en rekke kunder innebærer dette muligheter til å sikre god avkastning til lav risiko. Foreløpig er det imidlertid ikke anledning til å tegne slike produkter uten skattefavorisering. FNH mener at adgangen til å tilby kapitaliseringsprodukter ikke bør begrenses til IPA-produkter og evt. innskuddsbaserte tjenestepensjoner, men gjøres generell. Dette vil bl.a. utvide kundenes sparealternativer og virke positivt på konkurransen i det ordinære sparemarkedet.

Vedlegg: Ulike former for bufferkapital

Det kan skilles mellom følgende former for bufferkapital, der venstre siden består av sentrale buffere, og høyre siden av kundefordelte buffere.