4 Konkurranseforhold

I en analyse av konkurranseforholdene i finansnæringen, kan det være hensiktsmessig å skille mellom tre hovedtyper av påvirkningsfaktorer eller drivkrefter. Ett sett av faktorer knytter seg til næringspolitiske rammebetingelser og regulatoriske tiltak fra myndighetenes side overfor finansnæringen. Disse kan påvirke konkurranseforholdene mellom aktører og delmarkeder på det nasjonale marked og mellom norske og utenlandske finansmarkeder. Et annet sett av faktorer har sammenheng med finansnæringens egne markedsstrukturtiltak og markedsaktørenes konkurransestrategiske adferd, som får innvirkning på konkurransesituasjonen. Et tredje sett kan føres tilbake til endringer i teknologiske og markedsmessige forhold som norske finansmarkedsaktører mer eller mindre må ta som gitte og som de må forholde seg konkurransemessig til.

I praksis kan det være vanskelig å skille de ulike faktorene klart fra hverandre og isolere virkningene på konkurranseforholdene av de enkelte hovedtypene. Et reguleringstiltak fra myndighetenes side kan i mange tilfeller være initiert av næringen selv. Videre vil strukturtiltak som iverksettes av markedsaktørene, f.eks. en fusjon, i de fleste tilfeller kreve myndighetenes godkjennelse. Den teknologiske og markedsmessige utvikling kan som regel ikke betraktes fullt ut som eksogent gitt, unntatt kanskje på helt kort sikt, men påvirkes blant annet av strategiske handlinger fra markedsaktørene, osv. Likevel kan det prinsipielt sett være viktig å skille mellom disse hovedtypene i en markeds- og konkurranseanalyse.

I dette kapitlet drøfter utvalget noen generelle spørsmål ved konkurranseforholdene i finansnæringen, som gjelder uavhengig av om konkurransen bare skjer på det innenlandske markedet, eller om det også er konkurranse fra eller i utlandet. Disse forholdene blir belyst ved eksempler og statistikk i hovedsak fra det innenlandske marked for ulike typer av finansielle tjenester. Dernest drøftes norsk finanssektors konkurranseflater og konkurransekraft, blant annet basert på statistisk materiale. Videre gjengis det resultater fra en spørreundersøkelse utvalget har fått utført om norske bedrifters vurderinger av norske versus utenlandske finansinstitusjoner. Det blir også gitt en fremstilling av statsbankenes rolle på det innenlandske markedet, med særlig vekt på Husbanken. Til slutt i kapitlet drøftes konkurransepolitikken.

4.1 Konkurransemessige særtrekk ved finansnæringen

Det er noen spesielle konkurransemessige trekk ved finansnæringen som har betydning for hvordan og hvor effektivt konkurransen vil kunne virke. Herunder kan spesielt nevnes:

• På grunn av utviklingen innen datateknologi er finanssektoren preget av små transaksjonkostnader. Dette forholdet, samt liberaliseringen av kapitalbevegelser over landegrensene, åpner i utgangspunktet for en stor grad av global handel i finanssektoren.

• Skjevt fordelt informasjon mellom ulike aktører kan gi opphav til adferdsrisiko og ugunstig utvalg (se avsnitt 3.1.3 og avsnitt 5.1.1). Disse problemene kan igjen gi opphav til systemrisiko.

• Innen flere av de aktiviteter finansinstitusjonene driver, er det høyst sannsynlig stordriftsfordeler. Det gjelder blant annet for betalingsformidling hvor det også finnes elementer av nettverksøkonomi, det vil si at en aktørs nytte av et betalingssystem øker med antall aktører som benytter det samme systemet. Både stordriftsfordelene og nettverksøkonomien gjør at deler av betalingsformidlingen kan ha karakter av et naturlig monopol. Det siste gjelder selve infrastrukturen i betalingsformidlingen som for eksempel felles avregningssentral og oppgjørsystem. Andre områder der det høyst sannsynlig er stordriftsfordeler, er innen kapitalforvaltning og skadeforsikring.

• Livsforsikring er preget av at det er lang tid mellom tegning av kontrakt og utbetaling. Dessuten har kontraktene ofte en struktur som for mange kunder er komplisert, bl.a. fordi de inneholder både et forsikringselement og et spareelement.

Enkelte konkurransemessige konsekvenser av skjevt fordelt informasjon i lånemarkedene behandles i underavsnitt 4.1.2. Konkurransemessige forhold i livsforsikring behandles i underavsnitt 4.1.3.

Verdipapirmarkedet preges av stor grad av åpenhet og gjennomsiktighet for aktørene. Det gjør at forholdene i utgangspunktet ligger godt til rette for konkurranse i dette markedet. Det vises i denne forbindelse til omtalen av verdipapirmarkedet i avsnitt 3.1.2 og avsnitt 3.2.2.3. I sistnevnte avsnitt refereres blant annet tall som illustrerer markedskonsentrasjonen blant verdipapirforetakene.

4.1.1 Betydningen av konkurranse

Konkurranse mellom flere aktører i finansnæringen er av stor betydning for at produksjonen og bruken av finanstjenester skal foregå mest mulig effektivt, og ikke minst for at finansielle foretak skal ha insentiv til å utvikle og tilby de produkter kundene er interessert i. Det må i denne forbindelse understrekes at konkurranse ikke er et mål i seg selv, men et middel til å oppnå effektiv ressursbruk. Dette er også nedfelt i konkurranseloven. Et av hovedformålene med den dereguleringen av finanssektoren som har funnet sted i Norge fra 1980-tallet, har nettopp vært å ta i bruk konkurranse som et virkemiddel for å bidra til effektiv allokering av finanstjenester. Åpningen for lån og finansielle plasseringer over landegrensene ved opphevelsen av de siste kapitalreguleringene i 1990 hadde også som et av sine motiv å styrke konkurransen i finansmarkedene. Det samme gjelder EØS-avtalen og det internasjonale arbeidet både i regi av EU og BIS (Bank for International Settlements) for å harmonisere regelverket i finanssektoren på tvers av landegrensene. Når myndighetene i de enkelte land binder seg til felles minimumsregler, reduserer de samtidig muligheten for å gi etter for press fra interesser innenfor egen finansnæring om å innføre beskyttelsestiltak på bekostning av forbrukere og ikke-finansielle foretak. Utvalget legger til grunn at lover og regler for finansnæringen i Norge bør ta sikte på å etablere rammevilkår og konkurranseforhold tilsvarende det som gjelder i andre land i EØS-området. Det vises for øvrig til utvalgets drøfting og oppsummering av avsnitt 3.7.

En forutsetning for at konkurransen i et marked skal fungere er at kundene har mest mulig informasjon om pris og kvalitet på det produktet som skal kjøpes. Derfor er bankene pålagt å gi opplysninger om effektiv rente på utlån slik at låntakerne har best mulig grunnlag for å sammenligne tilbud fra ulike banker. Tilsvarende er livsforsikringsselskaper pålagt å gi livkundene standardisert informasjon om avkastning, kostnader m.m. for at kundene skal kunne sammenligne de enkelte livselskapene. Hensikten med de såkalte flyttereglene for livsforsikring er å styrke konkurransen ved å gjøre det enklere å flytte sine livsforsikringer fra et selskap til et annet.

Disse eksemplene illustrerer at det ofte er nødvendig med reguleringer av et marked og krav til informasjon for å få konkurransen til å fungere mest mulig tilfredsstillende. Slike reguleringer er imidlertid ikke bare gitt av myndighetene. For eksempel har bransjeorganisasjonen til forvalterne av verdipapirfond, Verdipapirfondenes Forening, introdusert en standard for informasjon til andelshaverne om avkastningen på ulike fond. Tilsvarende har også Norges Forsikringsforbund utarbeidet data for nettoavkastningen på sparedelen av pensjonsforsikringer. Slike tiltak gjør det enklere for kundene å sammenligne avkastningen på ulike sparealternativer. Det kan bidra til å styrke konkurransen.

Som det fremgår av avsnitt 4.1.2 og avsnitt 4.1.3 er det imidlertid en del ikke-regelbestemte særtrekk ved deler av finansnæringen som bidrar til å dempe konkurransen. Det kan også være en viss motsetning mellom ønsket om mest mulig konkurranse og hensynet til finansiell stabilitet, jf. avsnitt 4.2.

4.1.2 Skjevt fordelt informasjon i markedet for lån

Som nevnt under avsnitt 3.1.1 kan spesielt utlånsvirksomhet være beheftet med problemer knyttet til skjevt fordelt informasjon. Det vil særlig gjelde i markedet for lån til små og mellomstore bedrifter (SMB). Her vil det være en konkurranseulempe for banker som ikke er representert i det aktuelle geografiske området, og utenlandske banker uten et visst filialnett vil derfor ikke kunne konkurrere sterkt i dette markedet. Informasjonsproblemene er mindre for de største børsnoterte selskapene, slik at for kredittjenester til disse selskapene eksisterer det et tilnærmet globalt marked. For Norges vedkommende forsterkes den internasjonale konkurransen av at disse lånekundene er svært store i forhold til selv de største norske bankene. For å unngå for sterk eksponering mot enkeltkunder kan norske banker ikke være en dominerende bankforbindelse for de største norske selskapene.

I lånemarkeder hvor det i utgangspunktet er store informasjonsskjevheter mellom låntaker og långiver, for eksempel i markedet for lån til SMB, vil ofte disse informasjonsskjevhetene reduseres ved at långiver får mer informasjon om låntaker gjennom et kundeforhold som varer over tid. Mye av denne informasjonen vil imidlertid ikke være like tilgjengelig for konkurrerende långivere. Det gir den «gamle» eller etablerte långiveren en informasjonsfordel i forhold til potensielle konkurrenter, noe som kan bidra til en viss innlåsningseffekt for kundene og svekket konkurranse. 1 Langvarige kundeforhold mellom låntakere og långivere i et marked kan altså være et tegn på at det ikke er fullkommen konkurranse i markedet.

4.1.3 Spesielle forhold i markedet for livsforsikring

Pensjonsforsikringskontrakter er preget av at det er lang tid mellom tegning av kontrakt og utbetaling av pensjon. Videre er det som regel knyttet en avkastningsgaranti til kontraktene. For at konkurransen skal fungere mellom livsforsikringsselskaper også for eksisterende kontrakter, er det innført en flytterett for kundene. Kombinasjonen av flytterett og årlig avkastningsgaranti skaper i utgangspunktet spesielle problemer. Det kan gi selskapene insentiv til en investeringsprofil med en altfor kortsiktig horisont i forhold til det kontraktenes langsiktighet skulle tilsi. Dette problemet har imidlertid myndighetene søkt å løse ved å gi livselskapene adgang til å gjøre såkalte tilleggsavsetninger som selskapene kan tære på for å kunne oppfylle avkastningsgarantien i år med lav avkastning på porteføljen.

Siden livsforsikringskontrakter inneholder både et spareelement, en avkastningsgaranti og et rent pensjonsforsikringselement, er det forholdsvis komplisert for de aller fleste kundene å sammenligne tilbud fra ulike selskap. Det vil bidra til å svekke konkurransen mellom livselskapene. Tilsvarende forhold kan også gjøre seg gjeldende innen skadeforsikring, hvor ulike vilkår gjør det vanskelig å sammenligne prisen på samme type skadeforsikring, som for eksempel bilforsikring.

Et annet regelbestemt særtrekk ved livsforsikring er at i de aller fleste land, herunder Norge, er en del typer livsforsikringskontrakter skattebegunstiget. Som et vilkår for skattefordelene stiller myndighetene bestemte krav til utformingen av kontraktene. Det innsyn og den kontroll dette krever av myndighetene, er bakgrunnen for den såkalte Bachmann-dommen 2. I følge denne dommen kan myndighetene i en EØS-stat nekte sine skatteytere skattefordeler ved tegning av pensjonsforsikring i selskap som kun er representert i annet EØS-land, så sant det ikke finnes noen annen måte å opprettholde helheten i det nasjonale skattesystem på. Bachmann-dommen har ført til at det så langt har vært forholdsvis lite grensekryssende konkurranse for norske livsforsikringsselskaper og for nasjonale livsforsikringsselskaper i andre EØS-land.

4.2 Mål og målkonflikter: konkurransemessig effektivitet og finansiell stabilitet

Konkurranse er ikke et mål i seg selv, men et middel til å oppnå samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk; jf. konkurranselovens formålsparagraf: «Lovens formål er å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse». Effektivitetsbegrepet har både en statisk og en dynamisk dimensjon. Statisk effektivitet er samfunnsøkonomisk effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser, mens dynamisk effektivitet innebærer at det frembringes samfunnsøkonomisk ønskelige endringer eller innovasjoner, i form av nye fremstillingsmåter eller nye produkter, og at ressursene utnyttes effektivt i denne prosessen. 3

Spørsmålet er om konkurransen i finansmarkedene er, eller kan være, tilstrekkelig virksom til at målet om samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk blir realisert og om det kan foreligge en potensiell konflikt mellom dette målet og andre mål som kan defineres for finanssektoren, for eksempel vedrørende finansinstitusjoners soliditet eller det finansielle systems stabilitet.

De forhold som er nevnt under avsnitt 4.1 ovenfor tilsier at konkurransen i finansmarkeder i utgangspunktet ikke vil fungere effektivt. 4 Sterk konkurranse kan medføre at kredittinstitusjonene tar større kredittrisiko i sin utlånsportefølje enn det som er optimalt fra et samfunnsmessig synspunkt, med fare for insolvens eller konkurs. For eksempel kan dette gi seg utslag i at kredittinstitusjonene i perioder med meget hard konkurranse ikke tar tilstrekkelig betalt for den risikoen utlånsvirksomheten medfører. Således utsetter de seg for tap som over tid ikke vil kunne dekkes av løpende inntjening og ansvarlig kapital. Dette kan i neste omgang skape ustabilitet i det finansielle system. Sterk konkurranse kan også resultere i lavere resultatmarginer og gjennom dette redusere finansinstitusjonenes muligheter til å sikre seg tilstrekkelig soliditet gjennom å bygge opp egenkapital. 5

På den annen side kan svak konkurranse, for eksempel som følge av utøvelse av markedsmakt, skape ineffektivitet både i bedriftsøkonomisk (teknisk) og allokeringsmessig forstand. Svak konkurranse gir svake insentiver til kostnadseffektivitet i finansinstitusjonene, med den følge at disse vil kunne operere med høyere kostnader og større slakk i organisasjonen enn det som er samfunnsøkonomisk kostnadseffektivt. Utøvelse av markedsmakt medfører begrensinger i tilbudet, for eksempel av kreditt, og høyere pris i markedet enn det som ville være tilfelle med konkurranse. Det bidrar til et allokeringsmessig velferdstap.

Utvalget er oppmerksom på de forhold og egenskaper ved finansmarkedenes virkemåte som kan medføre at konkurransen ikke uten videre fungerer effektivt. Utvalget vil likevel understreke at konkurranse er av stor betydning for at produksjonen og bruken av finansielle tjenester skal foregå mest mulig effektivt og at det er viktig å få lagt til rette for at virksom konkurranse kan finne sted. Utvalget vil fremheve betydningen av å vektlegge dynamisk effektivitet i vurderinger av konkurranseforhold i finansmarkedene, for derved å legge til rette for at finansnæringen raskt tilpasser sin struktur til endrede rammevilkår og markedskrav, og at det skapes insentiver til å utvikle nye produkter og prosesser i samsvar med forbrukernes preferanser og krav.

Liberaliseringen av kapitalkontrollen har lagt grunnlag for konkurranse over landegrensene. EØS-avtalen og det internasjonale arbeidet både i regi av EU, BIS og andre internasjonale organer for å harmonisere regelverket i finanssektoren på tvers av landegrensene fører til endringer og tilpasninger av regelverk for å fremme økt konkurranse (jf. avsnitt 4.1.1). Tilskyndet av dette, men også initiert av næringen selv, har det funnet sted en betydelig omstrukturering blant markedsaktørene for å posisjonere seg aktivt for konkurranse. Gjennom dette har også synet på konkurranse i finansmarkedene som et middel til bedre resultatoppnåelse endret seg. Det å vektlegge dynamisk effektivitet som et overordnet resultatkriterium i konkurranse- og reguleringssammenheng, vil dette etter utvalgets oppfatning bidra til ytterligere effektivitetsmessig fremgang i finansnæringen.

Utvalget legger til grunn at i en avveining mellom konkurransemessig effektivitet og soliditet bør hensynet til effektiv konkurranse fremmes så langt som mulig, gitt visse krav til finansinstitusjonenes soliditet. For banker representerer kravene til kapitaldekning innenfor EU, som baserer seg på BIS-reglene, i så måte et minimumskrav Norge er bundet til gjennom EØS-avtalen. Utvalget antar at en eventuell begrensning i konkurransen med sikte på å styrke finansnæringens soliditet, i en normalsituasjon neppe vil virke etter hensikten. Mindre konkurranse vil etter utvalgets vurdering redusere den dynamiske effektiviteten også når det gjelder institusjonenes risikohåndtering. På lengre sikt vil det bidra til svekket soliditet.

4.3 Markedsavgrensning og markedsutvikling

Et naturlig første skritt i en konkurranseanalyse er å foreta en hensiktsmessig markedsavgrensning ut fra analysens formål. Begrepet relevant marked spiller en sentral rolle i en hver konkurransepolitisk markedsanalyse. Utgangspunktet ved vurdering av det relevante marked er muligheten for substitusjon på etterspørselssiden, det vil si hvordan etterspørrerne kan forholde seg til forsøk fra tilbudssiden på å utøve markedsmakt ved å gå over til andre tilbydere. Muligheten for å kjøpe fra andre tilbydere avhenger av hvilke alternative produkter som tilbys og av utsalgsstedene for disse produktene. Det relevante marked har således både en produktmessig og en geografisk dimensjon. 6

Konkurransetilsynet foretok for et par år siden en avgrensning av relevante markeder i norsk finansnæring, som grunnlag for behandling av enkeltsaker etter konkurranseloven og for å kunne vurdere fremtidige strukturelle endringer i næringen i et helhetlig perspektiv. 7 Tilsynet understreker at de markedsavgrensninger som er foretatt er å betrakte som en prinsippskisse og at graden av detaljavgrensning mellom ulike relevante markeder kan fortone seg noe høy.

Konkurransetilsynet skiller mellom tre hovedtyper av markeder, sparemarkeder, utlånsmarkeder og risikomarkeder. Følgende underoppdeling er benyttet.

Sparemarkeder

Banksparing

Verdipapirsparing

Forsikringssparing (spareandelen av livsforsikringsproduktene)

Utlånsmarkeder

Utlån fra statlige låneinstitusjoner med særskilte formål

Utlån fra private finansforetak

Pantesikrede utlån

Næringslivsmarkedet

Store bedrifter

SMB

Personmarkedet

Utlån uten pantesikkerhet

Næringslivsmarkedet

Store bedrifter

SMB

Personmarkedet

Risikomarkeder

Livsforsikring

Privatmarkedet

Kapitalforsikring

Rente- og pensjonsforsikring

Bedriftsmarkedet

Kollektiv pensjonsforsikring

Gruppelivsforsikring

Skadeforsikring

Brann-kombinert forsikring

Industriforsikring (kombinert)

Mellommarkedet (kombinert)

Privat kombinert

Motorvognforsikring

Sjø-, transport- og oljeforsikring

Dette er inndelingen i relevante markeder etter produktområder. Når det gjelder inndeling etter en geografisk dimensjon, legger Konkurransetilsynet til grunn at for alle markeder, med et par unntak, utgjøres det relevante geografiske marked av det nasjonale marked. Unntakene er markedet for pantesikrede utlån til store næringslivskunder, som antas å være av internasjonal karakter, og markedet for utlån til små og mellomstore bedrifter, som oppfattes å ha en lokal/regional utstrekning. For øvrig vises det til Konkurransetilsynets notat.

Utvalget har ingen merknader til metoden for Konkurransetilsynets avgrensning av relevante markeder i finansnæringen, men vil understreke betydningen av at markedsinndelingen ikke blir oppfattet som statisk men til enhver tid oppdateres og tilpasses i pakt med endrede markedsmessige og konkurransemessige forhold; jf. for øvrig utvalgets understrekning av dynamisk effektivitet som overordnet målkriterium foran. Det er også viktig at markedsavgrensningen samsvarer med det markedsaktørene anser som hensiktsmessig ut fra markeds- og konkurransestrategiske betraktninger.

Utvalget finner således at markedsmessige forhold på enkelte områder har endret seg siden analysen ble utført, slik at den geografiske dimensjonen må justeres for enkelte produktmarkeder. På sparesiden gjelder dette spesielt sparing gjennom verdipapirfond. Tidligere var markedet for verdipapirfond helt dominert av innenlandske forvaltningsselskaper for verdipapirfond som investerte størstedelen av midlene innenlands. Nå blir de norske aktørene i stadig økende grad utfordret av utenlandske forvaltere med god kompetanse på forvaltning av internasjonale verdipapirfond, samtidig som norske fondskunder ønsker å investere en stadig større del av sin fondsparing i utlandet. Den sterkeste konkurransen kommer fra forvaltningsselskaper etablert innenfor EØS-området, som benytter seg av sitt «EØS-pass» for salg av verdipapirfondsandeler i Norge. På samme måte som verdipapirfondkundenes investeringer i stadig sterkere grad vris i internasjonal retning, vil trolig også investeringene knyttet til unit linked-spareprodukter fra forsikringsselskaper i økt grad bli rettet internasjonalt. I dag er volumet i unit linked-markedet lavt i Norge, bl.a. som følge av at ordningene ble innført så sent som i 1997. Med et voksende volum vil det imidlertid kunne bli et betydelig innslag av utenlandsk deltagelse fra institusjoner med hovedkontor i andre EØS-land. Det er derfor naturlig å betrakte også deler av forsikringssparingen som å ha en internasjonal geografisk dimensjon. Når det gjelder risikomarkeder, ser det ut til at alle de tre produktområdene innen skadeforsikring har en økende internasjonal konkurranseflate.

Når det gjelder betalingsformidling, har Konkurransetilsynet i utgangspunktet lagt til grunn at dette er en tjeneste som kan sies å utgjøre et eller flere relevante produktmarkeder. De bør derfor i prinsippet behandles på samme måte som de øvrige berørte markeder. Tilsynet har likevel funnet at betalingsformidling i såvidt stor grad er knyttet opp til de relasjoner som enhver kunde har til sin bankforbindelse at det normalt ikke vil være naturlig å definere denne tjenesten som et eget relevant marked. I lys av den økte bruken av elektroniske penger for betaling over Internett og telenettet, kan det ventes at også andre deltagere enn banker vil bli viktige aktører, jf. også omtalen i avsnitt 6.6.

Av andre strukturelle forhold ved markedsutviklingen fremover, som vil kunne få betydning for markedsavgrensningen, vil utvalget spesielt fremheve følgende, jf. også kapittel 6:

• Bransjeglidning, horisontal integrasjon over et bredt spekter av finanstjenester og dannelse av finanskonsern

• Konvergens, diversifikasjon, dannelse av konglomeratenheter også med produksjon av ikke-finansielle tjenester, samt ikke-finansielle foretak som tilbyr finansielle tjenester på grunnlag av en egnet teknologiplattform

• Elektroniske finansielle markeder og internetthandel og -betalinger

• Geografisk markedsintegrasjon, internasjonalisering og grensekryssende finansiell virksomhet

• Økende rolle for verdipapirmarkedet

• Økt betydning av livsforsikring som spareform

4.4 Konkurranseforhold og konkurranseintensitet

I dette avsnittet tar en sikte på å belyse konkurransesituasjonen først og fremst på det norske finansmarkedet, selv om den selvsagt ikke kan ses uavhengig av den konkurransen norske finansielle foretak møter fra utlandet. De momentene som drøftes i dette avsnittet er av generell karakter, og er i mange tilfeller uavhengig av om konkurransen bare skjer mellom innenlandske aktører eller om det også er konkurranse fra utlandet. I de to første underavsnittene gis en beskrivelse av noen bakenforliggende strukturelle forhold av betydning for konkurranse; markedskonsentrasjon og kostnadsforhold, det siste særlig med henblikk på eksistensen av mulige stordriftsfordeler og breddefordeler. Dernest drøftes aktørenes egen adferd i markedet i form av fusjoner og oppkjøp og hvorledes det virker på konkurransen. I neste underavsnitt drøftes etableringsvilkårene for nye aktører i markedet. De vil blant annet påvirkes av eventuelle stordriftsfordeler eller etablerte kunde/leverandør forhold. Etablerte aktører kan legge opp en strategi som gjør nyetablering vanskeligere. Etter denne gjennomgangen drøftes mer generelt noen av de strategiene og parametrene finansielle foretak bruker for å svare på konkurransen. Avslutningsvis presenteres og drøftes enkelte mål som kan illustrere resultatet av disse bakenforliggende forholdene og strategiene i form av konkurranseintensitet.

4.4.1 Markedskonsentrasjon

Et ofte brukt mål på vilkårene for konkurranse er såkalte konsentrasjonsmål. For eksempel ser en ofte på hvor stor samlet markedsandel de tre, fem eller ti største tilbyderne i et marked har. Dette målet brukes utfra en antakelse om at jo større markedsandel en tilbyder i et marked har, jo større mulighet har tilbyderen for å utøve markedsmakt. I dette underavsnittet presenteres en del slike konsentrasjonsmål for norsk finansnæring. Utvalget vil imidlertid peke på at det er problematisk å bruke denne typen konsentrasjonsmål som et mål på hvor intens konkurransen i et marked faktisk er. Målene sier ikke noe om hvorledes tilbyderne faktisk opptrer i markedet. I et marked med få tilbydere og tilnærmet homogene produkter kan det være svært sterk konkurranse, hvis det er små barrierer for kundene ved å bytte leverandør. Videre sier disse målene heller ikke noe om den potensielle konkurransen fra mulige inntrengere på markedet. For en næring som relativt nylig er blitt utsatt for en større potensiell konkurranse fra utlandet, er dette en svakhet ved konsentrasjonsmålene.

I Tabell 4.1 presenteres tall som viser hvor stor andel de tre største bankene har hatt i markedet for banklån fra 1993 til 1998. For hele landet sett under ett gir tabellen inntrykk av at konsentrasjonen i markedet for personlån har vært temmelig stabil i perioden, mens konsentrasjonen i markedet for næringslån viser en synkende tendens. Det er ellers verdt å merke seg at landets tre største banker har en større markedsandel på hele Østlandet enn de har i landet for øvrig. Den lavere markedsandelen disse bankene har i andre regioner henger sammen med at disse regionene også har sterke regionalbanker.

I Tabell 4.2 vises markedsandelene til de tre største bankene innen hver region. Det fremgår av tabellen at de tre største bankene innen den enkelte region har store markedsandeler i noen regioner, spesielt innenfor næringsmarkedet. Denne konsentrasjonen er sannsynligvis av størst potensiell betydning i markedet for lån til små og mellomstore bedrifter. Utvalget går utfra at for denne typen utlån har markedet en lokal eller regional utstrekning, jf. avsnitt 4.3 om relevante markeder. For den delen av næringslivsmarkedet som omfatter pantesikrede utlån til store bedrifter, er situasjonen derimot en annen. Her er den geografiske dimensjonen snarere internasjonal, slik at høye konsentrasjonstall i en region, eller nasjonalt neppe er av stor betydning. Også for personmarkedet, først og fremst for pantesikrede utlån, er nok i hovedsak det nasjonale markedet det relevante, slik at heller ikke i dette markedet vil stor regional konsentrasjon forventes å ha vesentlig innflytelse på konkurransen.

Så langt er markedskonsentrasjonen i kredittmarkedet bare målt ved å se på markedet for banklån. Den kan imidlertid også være relevant å se på konsentrasjonen i markedet for lån fra alle finansinstitusjoner både utenlandske og norske, ettersom lån fra utenlandske banker eller fra norske forsikringsselskap i mange sammenhenger er svært nære substitutt til banklån. Per 30. juni 1999 hadde de tre største bankene på landsbasis (DnB inkl. Postbanken) en markedsandel på 58 prosent i markedet for banklån til norske ikke-finansielle foretak. Ser en imidlertid på markedet for lån til norske ikke-finansielle foretak fra alle finansinstitusjoner, var markedsandelen til de tre største bankene per 30. juni 1999 39 prosent (Kilde: Kredittilsynet). Når det gjelder konsentrasjonstall for andre nordiske land, henvises til avsnitt 4.5.1.

Tabell 4.3 og Tabell 4.4 viser antall institusjoner og samlet markedsandel for de største selskapene innen hhv. livs- og skadeforsikring. Tallene kan tyde på en noe høyere konsentrasjon for livsforsikring i Norge enn hva som er tilfelle i andre nordiske land. For skadeforsikring er konsentrasjonen noe høyere i Norge enn i Danmark og Finland, men omtrent på linje med konsentrasjonen i Sverige. Ved vurdering av konsentrasjonstallene for livsforsikring må en imidlertid også ta hensyn til at livsforsikring inneholder et spareelement. For spareelementet møter livselskapene også en konkurranse fra verdipapirsparing og banksparing først og fremst i personkunde markedet, jf. avsnitt 4.3.

Et annet ofte brukt konsentrasjonsmål er den såkalte Herfindahl-indeksen. Den er summen av kvadratet av alle enkelttilbydernes markedsandeler målt i prosent. For eksempel vil Herfindahl-indeksen være 8200 dersom to tilbydere deler markedet og den ene har en markedsandel på 90 prosent. Deler de to markedet likt vil Herfindahl-indeksen være 5000. Med 5 like store tilbydere blir den 2000. Med 10 like store blir indeksen 1000. Amerikanske konkurransemyndigheter betrakter et marked hvor Herfindahl-indeksen ligger under 1000 som lite konsentrert, mens markeder med verdier over 1800 regnes som konsentrert. Sammenholdt med et mål på markedsandelen til de største tilbyderne kan Herfindahl-indeksen også gi informasjon om hvor store de øvrige tilbyderne er i forhold til totalmarkedet.

Figur 4.1 viser utviklingen av Herfindahl-indeksen i markedet for banklån i Norge. Markedet for personlån er langt mindre konsentrert enn markedet for næringslån. Det må imidlertid ses i lys av at de store bankene har en langt større del av sin portefølje som lån til foretak enn hva de mindre bankene har, og at det først fremst er de største bankene som har kapasitet til å betjene de store foretakene. Etter et markert hopp i 1990, er markedet for næringslivslån blitt merkbart mindre konsentrert i løpet av nittitallet. Personmarkedet har imidlertid hatt en forholdsvis stabil konsentrasjon gjennom 1990-tallet.

Kilde: Norges Bank. Personmarked omfatter også personlige næringsdrivende og personlige foretak.

4.4.2 Kostnadsforhold: stordrifts- og breddefordeler

Med stordriftsfordeler menes at de gjennomsnittlige enhetskostnadene synker når produksjonsvolumet øker. Det skilles mellom globale stordriftsfordeler og produktspesifikke stordriftsfordeler. Med globale stordriftsfordeler menes at de totale kostnadene for en virksomhet som produserer flere produkter, stiger underproporsjonalt når det skjer en samtidig prosentvis lik økning i produksjonen av alle virksomhetens produkter. Produktspesifikke stordriftsfordeler for et produkt foreligger når de gjennomsnittlige enhetskostnadene synker med økt produksjonsvolum for dette produktet.

Når produksjonen i et marked er karakterisert av stordriftsfordeler, kan sammenslåing av ulike tilbydere, og derav følgende økt markedskonsentrasjon, representere en velferdsforbedring. Det kommer i så fall av at den totale produksjonen i markedet kan gjøres med mindre bruk av ressurser. En forutsetning for en slik konklusjon er imidlertid at den sammenslåtte enheten ikke får økt markedsmakt som gjør det mulig å ta høyere priser fra kundene. Hvorvidt en tilbyder kan oppnå slik markedsmakt etter en sammenslåing, avhenger blant annet av den potensielle konkurransen fra inntrengere i markedet. Det vises til diskusjonen om relevansen av tall for markedskonsentrasjon som et mål på konkurransen i et marked, jf. underavsnitt 4.4.1.

For bankvirksomhet er det internasjonalt gjort en rekke empiriske undersøkelser av stordriftsfordeler. 8 Mange av disse undersøkelsene synes å indikere at for tradisjonell bankvirksomhet (utlån og innskudd) er stordriftsfordelene uttømt allerede for relativt små banker. Andre studier, som for eksempel har konsentrert seg om større banker eller forsøkt å ta hensyn til soliditet, synes derimot å indikere stordriftsfordeler i tradisjonell bankvirksomhet. Lignende studier som har vært gjort av norske banker spriker også noe. 9

En åpenbar svakhet ved de fleste av disse økonometriske studiene er at bankutlån behandles som et homogent produkt. For eksempel er det mulig at det ikke er særlige stordriftsfordeler forbundet med yting av første prioritets boliglån, eller lån til små bedrifter. Utlån som det er knyttet andre bankprodukter til, som for eksempel valuta- eller renteopsjoner, krever en stab med forholdsvis høy finanskompetanse, noe bare banker over en viss størrelse kan forsvare å ha. Dessuten er det, på grunn av hensyn til diversifisering og regler om største enkeltengasjement, bare store banker som kan yte lån som hovedbankforbindelse til større virksomheter. Sistnevnte er ikke en stordriftsfordel knyttet til driftskostnader, men en skalafordel knyttet til produktet lån til store kunder.

Den diversifiseringen som størrelse muliggjør, kan videre gi grunnlag for en mer effektiv utnyttelse av bankenes kapital. En bredt sammensatt utlånsportefølje vil isolert sett redusere sannsynligheten for sammenfallende utlånstap, sammenlignet med en smalere sammensatt portefølje. Lavere risiko tilsier videre at fundingkostnaden i markedet (utenom kundeinnskudd) bør bli lavere, eventuelt bør avkastningen på kapitalen bli høyere, dersom situasjonen i stedet utnyttes til økt risikoeksponering. De administrative kostnadene ved å hente inn kapital internasjonalt, knyttet til rating og «investor relations», vil også reduseres for institusjoner av en viss internasjonal størrelse.

I produksjonen av betalingsformidlingstjenester er det totalt sett stordriftsfordeler. Det skyldes store faste kostnader knyttet til elektronisk registrering og prosessering av kunders oppdrag. Det er videre forbundet med noe mindre kostnader å gjøre opp betalingsoppdrag dersom betaler og betalingsmottaker benytter samme bank. Det kan derfor være visse stordriftsfordeler også for den enkelte bank i betalingsformidlingen. I tillegg til stordriftsfordeler på kostnadssiden er det nettverksøkonomi i betalingsformidlingen: Dess flere potensielle betalingsmottakere (betalere) som via sine bankforbindelser er knyttet opp mot et avregnings- og oppgjørsystem, dess større nytte vil det være for den enkelte betaler (betalingsmottaker) ved at vedkommendes bank er knyttet til det samme systemet. Begge disse forholdene (stordriftsfordeler på kostnadssiden og nettverksøkonomi) kan innebære at det for et betalingssystem foreligger insentiver for tjenesteproduksjon i felles sentraler og stor grad av samordning i de ulike betalingstjenesters innhold, slik som i Norge.

Avregning mellom bankene (det vil si beregning av de beløp banken skal gjøre opp seg imellom som følge av kundenes bruk av betalingstjenester) kan organiseres på flere måter. Antallet transaksjoner som skal inngå i beregningen, hensynet til effektiv utnyttelse av bankenes likviditet og mulighet til å kunne kontrollere risikoforholdene, er sentrale faktorer som er bestemmende for organiseringen av avregningsfunksjonene. En multilateral nettoavregning mellom banker må utføres av en enhet. En slik funksjon kan derfor sies å utgjøre et naturlig monopol. Multilateral avregning kan skje på flere nivåer og det vil være konkurranse mellom enheter som tilbyr slike tjenester på nivåer under hovedavregningen. Også når det gjelder hovedavregningen, vil det kunne være konkurranse mellom ulike tilbydere. Aktørene må imidlertid utpeke én enhet som for en periode skal utøve denne funksjonen.

Innenfor oppgjør er det et naturlig monopol når det gjelder øverste nivå på oppgjøret. Det er Norges Bank som er bankenes oppgjørsbank. Dette betyr imidlertid ikke at sentralbanken må forestå oppgjøret direkte for alle bankene som deltar i betalingsformidlingen. Også oppgjøret deles i flere nivåer. De fleste mindre banker foretar sitt oppgjør mot andre banker gjennom en større bank. Antallet banker som sentralbanken foretar direkte oppgjør for, er derfor avhengig av sentralbankens effektivitet (og betingelser) i forhold til banker som kan tilby oppgjørstjenester på nivået under.

Det foreligger et par utenlandske studier av eventuelle stordriftsfordeler i livsforsikring. 10 Begge disse arbeidene tyder på at det totalt sett er konstant skalautbytte i livsforsikring, det vil si at det verken foreligger klare globale stordriftsfordeler eller -ulemper. Utvalget er ikke kjent med at det er gjort noen lignende studier av norske livselskap. De nevnte undersøkelsene er foretatt på adskillig større livselskaper enn de norske, og gir således ikke grunnlag for å slutte at det ikke kan foreligge globale stordriftsfordeler i norsk livsforsikring. Sannsynligvis vil det være stordriftsfordeler knyttet til deler av livselskapenes virksomhet, som for eksempel innen kapitalforvaltning og informasjonsteknologi.

Utvalget er ikke kjent med empiriske studier av mulige kostnadsmessige stordriftsfordeler i skadeforsikring. Imidlertid tilsier den økte diversifisering av forsikringsrisikoen et skadeselskap kan oppnå ved å bli større, at det må være tilstede stordriftsfordeler for skadeforsikring. De fleste skadeselskaper vil riktignok være reassurert for en stor del av sin risiko i andre selskap. For den gjenværende risikoen i selskapet vil imidlertid diversifisering av risikoen være viktig. På europeisk plan er det innen skadeforsikring en tendens til dannelse av storselskaper med datterselskaper i flere land. Det ser således ut til at aktørene i markedet opptrer som om det er stordriftsfordeler i skadeforsikring.

I kapitalforvaltning, som i tillegg til å drives av egne fondsforvaltere også utgjør en vesentlig del av virksomheten både i livs- og skadeforsikring, er det grunn til å regne med at det er stordriftsfordeler. Analysevirksomhet, regnskap, oppgjør og internkontroll er alle virksomheter med betydelige innslag av faste kostnader. I tillegg er det mye som tyder på at det for en kompetansetung virksomhet som analyse er en del interne synergieffekter. I et stort analysemiljø kan analytikere med spesialisert bransjekunnskap utfylle hverandre. Dermed kan det være stordriftsfordeler for forvaltningsselskapet ved at det kan trekke på en stor kunnskapsmengde i aktiv forvaltning av bredt diversifiserte porteføljer.

For verdipapirmarkedet foreligger det en empirisk studie av mulige stordriftsfordeler i markedsplassfunksjonen. 11 Undersøkelsen, som omfatter 37 børser på 4 kontinenter for året 1997, indikerer at det bare er globale stordriftsfordeler for de aller største børsene. Derimot finnes det klare stordriftsfordeler for selve handelssystemet på børsene. Dette kan indikere at det ikke nødvendigvis ligger noen stor kostnadsmessig gevinst i å slå sammen mindre børser, men at det derimot kan være fordeler med å slå sammen handelssystemene. I hvert fall for mindre markeder, som det norske, er det videre grunn til å anta at det er stordriftsfordeler knyttet til avregnings-, oppgjørs- og kontoholdsfunksjonen i verdipapirmarkedet.

Med breddefordeler på kostnadssiden menes at en gitt mengde av flere produkter produseres til en lavere kostnad dersom de produseres innenfor samme virksomhet enn om de ble produsert i forskjellige virksomheter. Eksempelvis kan det være billigere å tilby sparing i form av innskudd og betalingstjenester fra en og samme institusjon. Empiriske studier har imidlertid ikke kunnet påvise vesentlige breddefordeler i finanssektoren. Enkelte studier finner likevel tegn på kostnadsmessige breddefordeler i europeiske banker. 12

Selv om det ikke skulle være vesentlige breddefordeler på kostnadssiden i finanssektoren, kan det imidlertid eksistere breddefordeler på inntektssiden. For kundene kan det være forbundet kostnader med søking og innhenting av informasjon hos flere selskaper som selger ulike produkter. I så fall er det mulig at kundene vil være villig til å betale ekstra dersom de ulike produktene i stedet kan kjøpes i ett selskap. I tillegg kan det, sett fra selskapets side, være inntektsmessig mer effektivt å markedsføre og selge flere produkter under ett. For en bank er det i tillegg til tradisjonelle banktjenester som innskudd, betalingsformidling og utlån aktuelt å selge verdipapirfondsandeler, investeringstjenester og forsikring. Etter hvert som disse ulike spareproduktene sannsynligvis får flere likhetstrekk (jf. avsnitt 3.6.3), må en regne med at det kan bli mer fordelaktig å selge dem fra samme virksomhet. Det er først i løpet av 1990-tallet at banker i større skala har begynt å selge forsikring, og da først og fremst livsforsikring. Det har dels skjedd gjennom nye konserndannelser og dels gjennom etablering av allianser mellom mindre sparebanker (jf. avsnitt 3.2.2.1). Selv om enkelttilfeller kan tyde på at det er breddefordeler på inntektssiden når det gjelder salg av tradisjonelle bankprodukter og livsforsikring, er det for tidlig å si om det holder generelt.

4.4.3 Allianser, fusjoner og oppkjøp

Etter dereguleringen av finansnæringen på midten av 1980-tallet har det skjedd store strukturelle endringer i finansnæringen. Mens strukturendringen på slutten av 1980-tallet var preget av fusjoner innenfor de ulike finansnæringene, som for eksempel fusjonen mellom Den norske Creditbank og Bergen Bank og mellom UNI og Storebrand, var utviklingen på begynnelsen av 1990-tallet preget av oppkjøp og fusjoner på tvers av finansielle bransjer, for eksempel Den norske Banks kjøp av Vital og Gjensidiges kjøp av Inter Nordisk Bank.

Fra midten av 1990-tallet har utviklingen i finansnæringen gått i flere retninger. For det første har det funnet sted flere oppkjøp og fusjoner på tvers av landegrensene i de nordiske landene. Den Danske Banks oppkjøp av Enskilda Östgötabanken og Fokus Bank er eksempler på dette. Videre har Finansdepartementet nylig innvilget Storebrands søknad om å delta i etableringen av et felles nordisk skadeforsikringskonsern, bestående av Storebrand Skade, svenske Skandia og finske Pohjola. Bankene har fortsatt sin produktmessige ekspansjon ved å satse på skadeforsikring. Sparebank 1's etablering av eget skadeselskap, og konserndannelsen med Sparebanken NOR og Gjensidige, illustrerer denne utviklingen. I den senere tid har det også vært flere tiltak i retning av konsolidering i den norske finansnæringen. På sparebanksiden skjer en del av denne restruktureringen i form av allianser. De tre grupperingene på sparebanksiden; NOR med samarbeidende banker, Sparebank 1 Gruppen, og Eika-gruppen er et resultat av dette. Forretningsbankene på sin side synes å foretrekke en oppkjøps- eller fusjonsstrategi. Flere forsøk har strandet som følge av at de ikke har fått tilstrekkelig tilslutning på aksjonærsiden. Andre forsøk har ikke ført frem av strukturpolitiske årsaker. Den nylig gjennomførte fusjonen mellom Postbanken og DnB er imidlertid et ferskt eksempel på det motsatte. I det siste har en også sett en tendens til at det etableres et sterkere skille mellom produksjon og distribusjon innenfor retailmarkedet. Dette skjer for eksempel ved at mindre sparebanker, gjennom allianser og felles eide selskaper, kan tilby finansielle produkter som de selv ikke produserer. Dette i motsetning til for eksempel Gjensidige NOR som har valgt å fusjonere og ha all produksjon innen konsernet.

Flere sentrale drivkrefter påvirker de strukturelle endringene i finansnæringen. På den ene siden har dereguleringen av finansnæringene nasjonalt og internasjonalt, og en stadig økende integrasjon av finansielle markeder på tvers av landegrenser, dannet grunnlag for en del strukturendringer. Den teknologiske utviklingen har bidratt til at integrasjonen av internasjonale finansmarkeder har skutt fart. Integrasjonen har imidlertid kommet lenger når det gjelder bankmarkedet enn når det gjelder forsikringsmarkedet. Når det gjelder livs- og pensjonsforsikring henger dette blant annet sammen med skatteregler i ulike land som begrenser muligheten til grensekryssende virksomhet. En viktig forklaring av restruktureringen i finansbransjen, ved siden av endringer i ytre omgivelser og etterspørselsforhold, er behovet for effektiv ressursutvikling og utnyttelse av ressursene internt i selskapene.

Når det gjelder motivene for oppkjøp, fusjoner og inngåelse av allianser, vil disse variere mellom ulike deler av finansnæringen, og i forhold til betjening av kunder innenfor ulike markedssegmenter. Den økte konkurransen, som følger blant annet av deregeuleringen og internasjonaliseringen, har stilt finansnæringen overfor krav til effektivisering og kostnadsreduksjon for å opprettholde konkurransedyktighet. Både i Norge og internasjonalt skjer det en utvikling i retning av større enheter innen bank og forsikring. Mulige stordrifts- og breddefordeler er også med på å motivere denne utviklingen. Mange fusjoner og oppkjøp er nok likevel motivert ut fra strategiske hensyn. Større finansielle institusjoner vil ha større mulighet til å kjøpe opp andre institusjoner, og vil således stå friere i forhold til å kunne velge strukturelle løsninger og unngå uønskede oppkjøp fra andre.

En annen viktig drivkraft bak sammenslåinger i finansnæringen, er institusjonenes ønske om å oppnå markedsmakt. Fusjoner vil i mange tilfeller trolig også være drevet frem av ambisiøse ledere hvis hovedmålsetting er å lede en størst mulig enhet.

Finansinstitusjoner må ha konsesjon fra myndighetene for å drive virksomhet. Gjennom konsesjonspolitikken har myndighetene dermed til en viss grad en mulighet til å påvirke utviklingen i strukturen på finansmarkedsområdet. Utvalget viser til at det i myndighetenes gjeldende retningslinjer er et hovedmål for strukturpolitikken på finansmarkedsområdet å legge til rette for en velfungerende og solid finansiell sektor i Norge, med høy grad av konkurranse mellom de enkelte institusjonene. Samtidig er det en målsetting å ha et godt tilbud av finansielle tjenester i alle landets regioner. Det blir også sett som viktig å ha sentrale finansinstitusjoner med hovedkontor plassert i Norge 13.

I det norske markedet er finansinstitusjonenes størrelse i forhold til konkurrenter fra utlandet ofte blitt trukket frem som et argument for fusjoner. I den grad størrelse er viktig for å kunne være konkurransedyktig, må dette vurderes opp mot de uheldige virkninger høy konsentrasjon kan ha. Konkurransemessige ulemper som følge av høy konsentrasjon vil særlig kunne være et problem i enkeltsegmenter eller i enkelte geografisk avgrensede deler av markedet. Det vises i denne forbindelse til avsnitt 4.4.1 om markedskonsentrasjon.

Det norske markedet er lite, og det er derfor grenser for hvor langt en kan gå i å tillate fusjoner mellom større norske institusjoner, uten at dette medfører en for dominerende markedsposisjon, totalt eller i enkeltsegmenter. Det bemerkes i denne sammenheng at en viss konsentrasjon i markeder av nasjonal karakter kan være nødvendig for å sikre institusjonene tilstrekkelig størrelse til å kunne vokse i markeder med en internasjonal karakter. Ettersom konkurransen øker vil dessuten tradisjonelle grenser flyttes. Dersom institusjonenes størrelse er av avgjørende betydning, vil sammenslåinger med utenlandske finansinstitusjoner være et alternativ. Ettersom norske institusjoner er små i internasjonal målestokk vil imidlertid grensekryssende fusjoner som regel medføre at den fusjonerte enhetens hovedkontor blir liggende utenfor Norge. Dette er ikke til hinder for at en del hovedkontorfunksjoner vil kunne beholdes i Norge.

Et alternativ til fusjon eller oppkjøp av finansinstitusjoner vil være mer eller mindre tette samarbeidsavtaler eller allianser. Som nevnt innledningsvis har sparebanksektoren i Norge i stor grad basert seg på denne modellen. For mindre banker, spesielt sparebanker, innebærer inngåelse av allianser at banken kan beholde sin lokale tilknytning. Dersom det er knyttet en særlig verdi til en institusjons merkenavn eller lignende, kan datterbankmodellen oppfattes som et bedre alternativ enn filialmodellen ved grensekryssende fusjoner. Den Danske Banks kjøp av Fokus og svenske Handelsbankens kjøp av Bergensbanken kan være eksempler på dette.

Hovedforskjellen mellom allianser og oppkjøp eller fusjon er knyttet til kontroll og fleksibilitet. Generelt vil det være slik at en gjennom inngåelse av allianser bevarer selvstendighet i forhold til betjening av kundene. Samtidig kan allianser, avhengig av hvor tett de etableres, i en del tilfeller oppfattes som for uforpliktende. Dette vil muligens i størst grad være tilfelle ved allianser mellom større enheter, som vil ha mindre å tape på å bryte ut av en samarbeidsrelasjon.

4.4.4 Etableringsvilkår

Både de formelle og de mer uformelle etableringsvilkårenes betydning for konkurransen vil avhenge av hva slags aktør som etablerer virksomhet. Generelt vil etableringsvilkårene være vanskeligere dersom virksomhet skal bygges opp helt fra grunnen av, enn dersom nyetablering skjer med utgangspunkt i allerede etablert virksomhet. Eksempler på det sistnevnte kan være en eksisterende bank som etablerer virksomhet i et nytt marked, for eksempel en utenlandsk bank som etablerer datterbank eller filial i Norge, eller et eksisterende forsikringsselskap som etablerer bankvirksomhet. Også foretak utenfor finansnæringen kan etablere finansvirksomhet. Både utenlandske institusjoner som vil etablere seg i Norge og norske institusjoner som vil ekspandere kan oppleve problemer forbundet med å etablere seg i nye geografiske områder. Dette er nok noe av forklaringen på at for eksempel svenske Handelsbanken og Den Danske Bank har satset på oppkjøp av eksisterende virksomhet. Det vises i denne forbindelse til drøftelsen av fusjoner, oppkjøp og allianser i avsnitt 4.4.3.

Etableringsmulighetene i et marked påvirker også mulighetene til å utnytte eventuell markedsmakt. Utenforstående som observerer et marked med gode marginer (eller uvanlig høyt kostnadsnivå) kan ønske å etablere seg i markedet for å ta en del av fortjenestemulighetene. Dersom etablering er enkelt, vil trusselen om nyetablering ha en disiplinerende effekt på de etablerte aktører i markedet. Faktorer som påvirker etableringsmulighetene er for eksempel store engangskostnader eller faste kostnader, offentlige reguleringer mv.

Det er gjennomført flere studier av etableringsvilkår i finansnæringen. En type analyse tar utgangspunkt i et verktøy utviklet Porter (1980), den såkalte fem-kraftsmodellen. Modellen ordner konkurransen inn i fem grunnkrefter; leverandørers forhandlingsmakt, trussel fra substitutter, kunders forhandlingsmakt, rivalisering mellom etablerte konkurrenter og etableringstrusler. Jo sterkere disse konkurransekreftene er, jo lavere vil den forventede gjennomsnittlige lønnsomheten i omgivelsene være.

Etableringstrusselen vil være mindre jo høyere etableringshindringene er. Flere forhold bidrar til å skape etableringshindringer.

Skalafordeler skyldes for eksempel at økende volum gir spesialiseringsgevinster eller at det er store faste kostnader forbundet med etablering som ønskes fordelt på et størst mulig volum. Jo større skalafordeler, jo vanskeligere er det for nykommere, som i utgangspunktet ikke er store institusjoner, å være konkurransedyktige i forhold til de etablerte. Forventet lavere lønnsomhet enn gjennomsnittet kan bidra til å avskrekke fra etablering, selv om den gjennomsnittlige lønnsomheten er høy. Trolig eksisterer det stordriftsfordeler i flere av bankenes produksjonsprosesser. Stordriftsfordeler kan også finnes i oppbygging og drift av teknologiske systemer. I betalingsformidlingen er stordriftsfordelene i stor grad realisert gjennom samarbeidet mellom bankene når det gjelder felles infrastruktur og avregnings- og oppgjørssystemer. Nye banker kan kjøpe seg adgang til ulike deler av fellessystemene til priser som ikke hindrer etablering. For en nærmere diskusjon av stordriftsfordeler i finansnæringen vises det til avsnitt 4.4.2.

Breddefordeler innebærer at en finansinstitusjon som tilbyr en tjeneste kan få lavere kostnad i produksjon av en annen tjeneste. Også breddefordeler fungerer som en etableringsbarrière, fordi nye konkurrenter må produsere hele produktspekteret for å oppnå like lave produksjonskostnader som eksisterende bedrifter. Breddefordeler i bank kan relatere seg til innskudds- og utlånsfunksjonene, ved at den informasjonen banken mottar gjennom innskuddskontoen kan benyttes i forhold til kredittvurderinger ved søknad om lån. Det kan også eksistere breddefordeler mellom bank og forsikring, kanskje særlig på salgssiden.

Videre kan det, dersom det eksisterer tette bånd mellom kunder og leverandører, tenkes at potensielle nykommere vil vurdere kostnaden ved å tiltrekke seg kunder som så høy at etablering blir ulønnsom, selv om gjennomsnittsavkastningen til de allerede etablerte institusjonene er høy. Økt produktspekter gjennom etablering av blandede konsern kan også gi mer lojale kunder fordi det åpner for muligheten for at finansinstitusjonen kan benytte et allerede etablert distribusjonsnett til lavere kostnader. Kundelojalitet kan også etableres som følge av at bedriftskunder etterspør tilpassede tekniske løsninger for oppkobling til betalingssystemer mv., ved at etablerte institusjoner har privat informasjon om bedriftskunder, som også oppfattes som en fordel for kunden, eller gjennom en generell lojalitetsfølelse av ikke-økonomisk karakter.

De allerede etablerte aktørene i et marked kan også ha kostnadsfordeler som ikke avhenger av skala. Etablerte institusjoner i et marked kan tenkes å være i besittelse av ressurser som ikke er tilgjengelige for nykommere. Eksempler vil være tilgang til en bestemt teknologi, attraktive lokaliteter eller eksklusive avtaler med leverandører eller distributører. Resultatet er at nykommere vil ha en kostnadsulempe i forhold til etablerte aktører.

En etableringsbarrière kan også følge av sannsynligheten for aggressive mottiltak fra etablerte. Etablerte aktører kan aktivt handle for å nedkjempe nykommere. Dette kan eksempelvis skje i form av priskrig, blokkering av oppkjøpskandidater, appeller til myndighetene, aggressiv markedsføring eller ved å legge press på leverandører. I den grad de etablerte aktørene i et marked klarer å formidle på en troverdig måte at de vil bekjempe alle etableringsforsøk aggressivt, kan dette være tilstrekkelig til å forhindre at slike forsøk forekommer.

Offentlige reguleringer kan fungere som et etableringshinder ved at myndighetene gjennom konsesjonsregler, eierskapsbegrensninger og andre typer reguleringer kan påvirke etableringene i et marked. Ved etablering av en finansinstitusjon settes det videre krav til minste startkapital. Kravene som stilles, kan imidlertid neppe utgjøre en reell hindring for seriøse aktører som ønsker å etablere seg i markedet. I tillegg har EØS-avtalen og etableringen av EUs indre marked bidratt til å lette etablering av finansinstitusjoner over landegrensene.

Tidligere representerte etablerte bankers filialnett en betydelig etableringsbarrière. Oppbygging av et fysisk filialnett innebar store investeringer og høye faste kostander. Med elektronisk baserte distribusjonskanaler, som telefon og internett, kreves det mindre investeringer for å nå en stor kundegruppe. Trolig er dette mest aktuelt for relativt standardiserte produkter. Slike nye kanaler for distribusjon av finansielle tjenester kan også suppleres med å ta i bruk fysiske distribusjonsnett som er bygget opp for andre formål, for eksempel forsikringsselskapers avdelingskontor eller butikkutsalg. Et eksempel på dette er RIMI og Statoil som samarbeider om videreutvikling av butikkdriften på bensinstasjoner, som etter planen også skal selge finansielle tjenester. Fysisk tilstedeværelse i markedet vil imildertid i mange tilfeller fortsatt være viktig. Dette gjelder særlig for lån til små og mellomstore bedrifter.

4.4.5 Konkurranseparametre

I dette avsnittet drøftes ulike strategier og parametre finansielle foretak benytter for å svare på konkurranseutfordringen. Dette vil omfatte faktorer som er av generell betydning for konkurransen mellom aktører på det norske markedet, og strategier for å møte konkurransen fra utenlandske aktører.

Finansielle foretaks konkurranseevne avhenger av flere faktorer. Enkelte faktorer vil først og fremst være knyttet til forhold i den enkelte institusjon, mens andre utgjøres av mer eller mindre felles gitte rammevilkår. Konkurranseevnen vil således også avhenge av om institusjonen bare konkurrerer på hjemmemarkedet eller om den også konkurrerer med utenlandske aktører. Økt internasjonalisering og teknologisk utvikling har ført til økt konkurranse på stadig flere områder. Denne utviklingen bidrar også til å endre hvilke deler av finansnæringen som er konkurranseutsatt.

I utgangspunktet vil en kunde som er stilt overfor flere leverandører av en finansiell tjeneste, velge å kjøpe tjenesten fra den leverandøren som tilbyr lavest pris. I mange tilfeller vil også prisen på et produkt være den viktigste konkurranseparameteren. Dette vil gjelde for standardiserte produkter som for eksempel valuta eller et standardprodukt innen forsikring. For slike homogene produkter vil konkurransen mellom tilbyderne i markedet stort sett dreie seg om å kunne produsere til lavest mulig kostnader. Fordi kundenes kostnader ved bytte av leverandør av slike tjenester som regel er små, vil det være lav lønnsomhet for tilbyderne forbundet med salg av slike produkter. 14

I motsetning til en strategi som går ut på å forbedre seg langs en eller flere av de konkurranseparametrene som omtales i dette avsnittet, vil strategier som tar sikte på å redusere konkurranseintensiteten i markedet være et alternativ for å sikre markedsmakt innenlands, for eksempel overfor kunder som i liten grad har muligheten til å få sine behov dekket av utenlandske aktører. En annen form for konkurransedemping kan oppnås gjennom konsentrasjon for å hindre oppkjøp fra utenlandske aktører, såkalte defensive oppkjøp eller fusjoner. Finansinstitusjoners oppkjøp av mindre institusjoner kan betraktes som et strategisk trekk for å stenge utenlandske aktører ute fra hjemmemarkedet. Dette fordi utenlandske aktører lettest kommer inn på nasjonalemarkeder ved å kjøpe opp mindre nasjonale institusjoner, jf. omtalen i avsnitt 4.4.4.

For mer komplekse (differensierte) produkter og tjenester vil pris kun være en av flere konkurranseparametre leverandøren spiller på. Dette henger delvis sammen med at ikke alle kundene etterspør eksakt det samme produktet og at forutsetningene for å betjene ulike kundegrupper varierer. I forhold til slike produkter og tjenester vil det være lettere for leverandøren å få etablert byttekostnader og bindinger til kunden, og konkurranseintensiteten reduseres.

En vanlig strategi er å etablere kontakt med en kunde gjennom leveranser av enkle produkter, for så å utvide relasjonen mot mer differensierte produkter som kan gi byttekostnader og bindinger mellom leverandører og kunder. For mer sammensatte og kompliserte produkter vil det også være vanskeligere for kundene å sammenligne ulike leverandørers pris. Produktpakkeløsninger som samlet sett gir rabatt gjør at leverandøren av den finansielle tjenestene har et informasjonsfortrinn overfor kunden som kan utnyttes i forhold til å «låse inn» kunden.

Tilbydere som allerede har et etablert forhold til kunder vil kunne spille på andre konkurranseparametre enn pris. Investeringer i for eksempel IT-løsninger, som gjør det billigere eller mer lettvint å betjene kunder, kan kun forsvares dersom en allerede har etablert forhold til kunder. Et eksempel er datasystemer som er integrert med kundens egne systemer. Slike faktorer kan også benyttes til å forsterke relasjonen og bindingen til kunden.

Kundespesifikk kunnskap er en annen viktig fordel av etablerte relasjoner. Jo bedre kjennskap til kunden, jo bedre og mer kostnadseffektivt kan kunden betjenes. Dette gjelder for eksempel i forhold til kredittvurderinger av kunden og vurdering av kundens risiko ved salg av forsikringsprodukter.

En annen konkurranseparameter vil være evnen til å være innovativ. De fleste finansielle produkter kopieres imidlertid svært raskt, og den perioden det er mulig å ta ut høyere pris som følge av en produktinnovasjon vil være begrenset. Storkunder er normalt mer krevende enn mindre kunder, både fordi behovene er mer avanserte og fordi det er mange tilbydere i markedet som ønsker å betjene storkundene. Innovasjonsevne er følgelig trolig av større betydning overfor storkundesegmentet enn overfor andre segmenter.

Kapasitet er kanskje den konkurranseparameteren som i størst grad henger sammen med institusjonens størrelse. Viktigheten av å ha stor kapasitet vil variere mellom ulike produktområder. Eksempelvis vil størrelsen på en banks kapitalbase være avgjørende for bankens evne til å låne ut. Ikke minst vil dette være viktig når det gjelder betjening av næringslivet ettersom de større bedriftene blir stadig større. For handel i valuta-, rente- og aksjemarkedene vil det være transaksjonsmengden som er den kritiske faktoren. En banks kapitalbase vil imidlertid også være av betydning på dette området, fordi størstedelen av handelen i rente- og valutainstrumenter skjer gjennom såkalt «market making», og annen form for egenhandelsvirksomhet der bankene må ta posisjoner for å sette priser. Derimot skjer handelen i aksjemarkedet i stor grad som ren mellommannsvirksomhet. Når det gjelder forsikring, vil størrelse ha betydning i forhold til å kunne dekke større bedrifters behov for forsikring. På dette området vil imidlertid reassuransemarkedet kunne avhjelpe eventuelle konkurranseulemper som skyldes at et forsikringsselskap ikke har tilstrekkelig kapasitet.

Tilgang på kompetanse er en nødvendig forutsetning for å sikre produktmessig kvalitet. Oppbygging av spesialistkompetanse er viktig innenfor produktområder der en kan drive prisdifferensiering. Eksempler på slike produktområder er syndikering av lån og andre «corporate finance» tjenester. Etter hvert som finansielle produkter blir stadig mer avanserte og kunnskapskravene tiltar, øker også kravene til spesialisering.

I finanssektoren, som i de fleste andre bransjer, er det en tendens til at kundene ønsker å forholde seg til et begrenset antall leverandører. Produktspekter kan derfor være et viktig konkurransefortrinn. Som en har vært inne på tidligere vil et bredt tilbud av produkter også være egnet til å knytte til seg kunder og etablere byttekostnader. I noen grad vil tilbud av et bredt produktspekter stå i motsetningsforhold til å ha spesialistkompetanse på enkeltområder. Valg mellom å satse på spesialisert virksomhet eller på å være en totalleverandør av finansielle tjenester er i så måte et mer grunnleggende strategivalg leverandøren må foreta, uavhengig av relasjonene til kundene. Imidlertid vil allianser og samarbeid skape muligheter for å tilby et bredt produktspekter og samtidig satse på spesialisering innenfor enkeltsegmenter.

Meyer og Lien (1997) foreslår en tilnærmingsmåte for analyse av norske bankers internasjonale konkurransestrategi som tar utgangspunkt i en definisjon av konkurranseevne etter tre nivåer. Første nivå gjelder institusjonens evne til å bevare markedsposisjonen i hjemmemarkedet. Annet nivå gjelder evne til å betjene norske kunder utenlands, og det siste nivået innebærer konkurranse om utenlandske kunder på en internasjonal konkurransearena. Etter utvalgets oppfatning kan en slik tilnærmingsmåte være anvendbar også i forhold til å drøfte andre deler av finansnæringen enn banknæringen, selv om bankene tilhører den del av finansnæringen hvor konkurranse med utenlandske aktører er mest aktuell.

Når det gjelder strategi for å beskytte seg mot utenlandsk konkurranse på hjemmemarkedet vil denne variere for ulike markeds- og kundesegmenter. Betjening av små og mellomstore bedrifter og personkunder vil ofte fordre en lokal forankring i det norske markedet. Et godt utbygd distribusjonsnett vil være en viktig konkurranseparameter for norske finansinstitusjoner på dette området. Et distribusjonsnett behøver imidlertid ikke nødvendigvis innebære et stort filialnett. Mange av de tjenester som tilbys personkunder i dag er tilgjengelige via telefon eller PC.

Finansielle tjenester til store internasjonale kunder vil i mindre grad være avhengig av en lokal forankring. Strategi for å beholde store internasjonale kunder vil derfor være forskjellig fra å forsvare posisjonen overfor SMB og personkunder. Etablering av kontorer i utlandet kan være en fordel ikke bare i forhold til å betjene norske kunder i utlandet, men også i forhold til å betjene de store norske kundene i Norge som gjerne har sentralisert finansfunksjonen.

Når det gjelder strategier for å betjene norske kunder utenlands er dette gjerne knyttet til enkelte produktområder, som for eksempel betalingsformidling og handels- og prosjektfinansiering. Avhengigheten av lokal tilstedeværelse for å dekke norske bedrifters behov overfor utlandet er et argument for å følge norske kunder ut i en internasjonaliseringsprosess.

Det siste nivået for strategisk tilpasning i forhold til utenlandske aktører gjelder konkurranse om utenlandske aktører i utlandet. Dette vil trolig være særlig aktuelt i forhold til særskilte markedssegmenter hvor Norge ligger langt fremme. Eksempler er shipping, oljesektoren og i noen grad treforedling og kraftsektoren.

4.4.6 Konkurranseintensitet

Fortjenestemarginene i en næring og hvordan de har utviklet seg over tid, kan si noe om hvor sterk konkurransen er i de markedene næringen opererer i. I en viss forstand kan et slikt mål si noe om resultatet av alle de kreftene som innvirker på konkurransen, jf. avsnittene 4.4.1 til 4.4.5. Små marginer tolkes som tegn på sterk konkurranse og små muligheter for tilbyderne til å hente ut ekstrafortjeneste pga. markedsmakt. For kredittinstitusjoner kan et naturlig mål i denne sammenheng være utviklingen i rentemarginen, det vil si forskjellen mellom gjennomsnittlig utlånsrente til publikum og gjennomsnittlig rente på innskudd fra publikum. Siden første kvartal 1992 har rentemarginen for norske banker gått nokså jevnt nedover fra 5,52 prosent til 3,18 prosent ved utgangen av fjerde kvartal 1999.

Basert på beregninger av fylkesfordelte rentemarginer er det gjort en studie hvor en har forsøkt å forklare disse rentemarginene ved hjelp av markedskonsentrasjonen i fylket målt ved Herfindahl-indeksen og ved hjelp av andelen av bankenes gjeld til foretak med relativt høy risiko. 15 Både økt markedskonsentrasjon og økt risiko bidrar til høyere rentemargin. En må imidlertid være forsiktig med å trekke noen generelle konklusjoner på basis av denne undersøkelsen. Den tar ikke hensyn til at distribusjonskostnadene i bankvirksomhet kan variere mellom ulike regioner.

Et annet mål for konkurransen i bankmarkedet er bankenes netto rente- og kredittinntekter i forhold til gjennomsnittlig forvaltningskapital, eller rentenettoen. Til forskjell fra rentemarginen omfatter dette målet også bankenes innlånskostnader i pengemarkedet. Rentenettoen viser en lignende utvikling som rentemarginen. I prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital (GFK) har netto rente- og kredittinntekter gått ned fra 2,72 i 1994 til 1,96 i 1998 for forretningsbankene. For sparebankene har netto rente- og kredittinntekter gått ned fra 4,09 prosent av GFK i 1994 til 2,87 prosent av GFK i 1998. 16

Generelt må det imidlertid tas et visst forbehold når en tolker et fall eller en økning i rentemarginen som tegn på henholdsvis økt eller svekket konkurranse. Økt rentemargin når økonomien går inn i en lavkonjunktur, kan også skyldes at bankene må beregne seg høyere risikomarginer ved utlån. Tilsvarende kan lavere rentemarginer, når økonomien går ut av en lavkonjunktur, skyldes at bankene da kan klare seg med en lavere risikomargin.

Utviklingen i bankenes rentemargin og rentenettoen gir imidlertid inntrykk av at den generelle konkurransen i bankmarkedene er skjerpet i etterkant av bankkrisen. En mulig forklaring på økt konkurranse kan være den økte potensielle konkurransen fra andre EØS-land, både pga. adgangen til grensekryssende utlånsvirksomhet og pga. adgangen for utenlandske banker til å etablere filialvirksomhet i Norge. Vel så viktig er det nok at teknologiutviklingen har gitt grunnlag for kostnadsreduksjoner i bankvirksomhet, noe som har ført til at bankene har kunnet konkurrere ved å tilby kundene bedre renter. Mer markedstilpasset prising, og dermed mindre kryssubsidiering i betalingsformidlingen, har også bidratt til at bankene i større grad kan konkurrere på rentene.

Et forhold som kan modifisere konklusjonen om økt konkurranse, er at bankene også kan ha beregnet seg gradvis mindre risikomarginer på sine utlån gjennom den høykonjunkturen norsk økonomi har gjennomgått siden 1994. Det kan også være slik at en eventuell tendens til lavere risikomargin nettopp er en følge av økt konkurranse For å tiltrekke seg nye kunder kan det være en rasjonell strategi for den enkelte bank å kreve lavere risikomargin når konkurransen skjerpes.

Et annet mål som kan illustrere hvordan konkurransen mellom bankene har endret seg, er utviklingen over tid av spredningen av rentemarginen mellom bankene. Mindre spredning over tid tolkes da som tegn på skjerpet konkurranse ved at det er blitt vanskeligere for den enkelte bank å opprettholde høyere rentemargin enn konkurrentene. Tall som er gjengitt i Norges Bank (1999) viser at spredningen av bankenes rentemargin ble redusert fra 1989 til 1997. Det kan tyde på økt konkurranse. Fra 1997 til 1998 økte imidlertid spredningen noe igjen i forbindelse med den generelle renteøkningen i 1998. Den siste endringen kan skyldes at bankene på kort sikt valgte noe forskjellig tilpasning til et ytre sjokk som den betydelige økningen i pengemarkedsrenten høsten 1998 representerte. Således innebærer den økte spredningen fra 1997 til 1998 ikke nødvendigvis noe brudd med trenden tidligere på 1990-tallet.

Tabell 4.5 viser hvor stort overskudd de juridiske eierne av livsforsikringsselskaper sitter igjen med etter at kundene er tildelt sine midler. Ser en på dette overskuddet som avkastning på selskapenes egenkapital, ser en at avkastningen for eierne har variert en del. Det lave resultatet i 1998 må nok ses i lys av turbulensen i finansmarkedene høsten 1998. I høykonjunkturårene 1995 til 1997 virker avkastningen for eierne tilfredsstillende høy, men ikke ekstraordinær. En må her være klar over at egenkapitalavkastningen er målt i forhold til bokført egenkapital og ikke i forhold til markedsverdien av selskapenes egenkapital. Det kan altså se ut som om eierne av livselskap ikke har vært i stand til å ta ut noen ekstraordinær fortjeneste som følge av markedsmakt. Det må imidlertid tas i betraktning at risikoen for eierne i livselskap er blitt vesentlig redusert etter at ordningen med tilleggsavsetninger ble innført i 1993. Det er nå tilleggsavsetningene, som er betinget tildelt kundene, som i første omgang bærer den finansielle risikoen i livselskapene. En kan derfor ikke bare på bakgrunn av disse tallene slutte at konkurransen fullt ut er tilfredsstillende.

I følge rundskriv fra Kredittilsynet, basert på retningslinjer fra Finansdepartementet, skal minimum 65 prosent av et livsforsikringsselskaps overskudd tilbakeføres forsikringstakerne (jf. avsnitt 5.7.6.6). Som et mål på konkurranseintensiteten i livsforsikring kan det derfor også være relevant å se på hvor stor andel av dette overskuddet selskapene faktisk har overført til kundene. Dette er vist i Tabell 4.6. Totalt sett har kundenes andel ligget over minimumskravet siden 1993. Denne andelen har vært relativt stabil frem til 1996. Fra 1996 til 1998 økte kundenes andel klart, for deretter å falle igjen i 1999. Imidlertid må en ta i betraktning at livkundene ikke bare tilføres midler gjennom andel av overskuddet. Tilleggsavsetningene representerer også overføringer til kundene selv om det ikke skjer med endelig virkning. Økningen i tilleggsavsetningene skulle således isolert sett tyde på mer konkurranse. Ser en derimot på eiernes risikopremie (avkastning på egenkapital minus gjennomsnittlig lang risikofri rente) slik denne er beregnet av Kredittilsynet, viser ikke den noen klart fallende tendens siden 1993, på tross av at eierne har fått sin risiko redusert. Så sent som i 1997 var denne risikopremien for flere av selskapene 15 prosent eller høyere. Ettersom det er mulig at denne risikopremien i utgangspunktet var for lav i 1993, behøver ikke manglende fall i risikopremien bety at konkurransen i livsforsikringsmarkedet er svekket.

De refererte overskuddsandels- og avkastningstallene gir ikke alene grunnlag for å trekke noen konklusjon om utviklingen av konkurransen i livsforsikring. Den økte overskuddsandelen til forsikringstakerne tyder likevel på økende konkurranse.

Livsforsikring er basert på overskuddsdeling mellom kundene og selskapene (jf. omtale av livsforsikring i avsnittene 5.7.6 og 5.10.3). Det betyr at kundene også er med på å bære selskapenes kostnader. Kundenes andel av kostnadene fremgår av den informasjonen selskapene er pliktige til oppgi overfor kundene. I livsforsikring kan derfor selskapene konkurrere direkte på kostnadene.

De totale driftskostnadene og de forsikringsrelaterte driftskostnadene som andel av norske livselskapers gjennomsnittlige forvaltningskapital falt fra 1995 til 1997, for deretter å øke igjen i 1998 og 1999 17. Disse kostnadstallene gir således ikke noe klart bilde av hvordan konkurransen har utviklet seg.

I Tabell 4.7 gjengis utviklingen i sparerelaterte kostnader for individuelle forsikringer. Livsforsikringsprodukter kan deles i en sparedel og i en risikodel. Formålet med denne inndelingen er å muliggjøre sammenligning av såkalt sparing i forsikring med sparing i andre finansinstitusjoner. På kostnadssiden innebærer inndelingen at de samlede kostnadene som belastes de ulike produktgruppene er fordelt på produktgruppenes spare- og risikodel. Med sparerelaterte kostnader menes blant annet kapitalforvaltningskostnader og alle kostnader knyttet til rene alderspensjoner.

Av Tabell 4.7 fremgår det at livselskapenes kostnader målt i forhold til forsikringstakernes fonds er halvert i perioden 1992 til 1998. Dette kan være et uttrykk for at konkurransen i markedet for individuelle forsikringer har blitt styrket i denne perioden.

For skadeforsikring gir Tabell 4.8 en indikasjon på at resultat av ordinær virksomhet i prosent av brutto premier har sunket jevnt fra 1995 til 1998. Det samme er også tilfelle om en ser på resultatet i forhold til skadeselskapenes egenkapital. Det kan tyde på økt konkurranse for skadeselskapene.

En annen indikator for å måle konkurransen i markedet for skadeforsikring er den såkalte skadeprosenten, det vil si det prosentvise forholdet mellom påløpt erstatning for inntrufne skader og opptjent premie. Det fremgår av Tabell 4.9 at dette tallet har økt jevnt siden 1995. Denne økningen kan tolkes som et tegn på at det er så vidt stor konkurranse innen skadeforsikring at det har blitt vanskelig for det enkelte selskap å øke premiene til tross for økt skadeomfang. Selskapene har imidlertid klart å finansiere de økte skadeutbetalingene ved hjelp av økt avkastning på selskapenes finansielle plasseringer.

Utfra økonomisk teori om markeder med ikke-perfekt konkurranse, har det vært gjort en del økonometriske studier hvor en estimerer den såkalte Cournot-parameteren i markedet. Denne parameteren måler hvordan en representativ tilbyder i markedet forventer at konkurrenten vil reagere på hans egne endringer av tilbudt kvantum. Under perfekt konkurranse vil denne parameteren være lik -1, en verdi mellom -1 og 0 kan tolkes som forholdsvis sterk konkurranse, mens en positiv verdi indikerer et oligopolistisk marked, altså et marked med svak konkurranse. Berg og Kim (1998) har gjort en slik studie av de norske markedene for banklån til personer og foretak for årene 1990 til 1992. For personmarkedet finner de en Cournot-parameter i overkant av 0,6. For foretaksmarkedet derimot varierer parameteren mellom 0,16 og -0,3. Resultatene tyder altså på en langt sterkere konkurranse i markedet for næringslivslån enn i personlån-markedet. Dette er det motsatte resultatet av det en isolert tolkning Herfindahl-indeksene for de to delmarkedene kunne tyde på, jf. Figur 4.1.

En grunn til ikke-perfekt konkurranse i markedet for banklån kan være at bytte av bank er forbundet med kostnader for låntakerne (jf. drøftingen i underavsnittene 4.4.4 og 4.4.5). 18 Kim, Kliger og Vale (1999) har utviklet en metode for å estimere slike byttekostnader økonometrisk og har anvendt metoden på markedet for banklån i Norge over perioden 1991 til 1993. Når de betrakter konkurransen mellom alle banker, finner de at det er betydelige byttekostnader, i størrelsesorden en tredjedel av gjennomsnittlig utlånsrente. Når de bare studerer konkurransen mellom de syv største bankene, finner de en langt lavere og statistisk ikke-signifikant byttekostnad. Dette resultatet synes å bekrefte at det er en langt sterkere konkurranse om de større bankenes kunder enn det er om kundene mellom små banker. Dette kan bl.a. skyldes at de store bankenes utlån domineres av større næringslivslån og at mange av disse kundene allerede på begynnelsen av 1990-tallet hadde alternative tilbydere av utlån, for eksempel i form av utenlandske banker.

4.5 Norsk finanssektors konkurranseflater og konkurransekraft (fordeler og ulemper)

Dette avsnittet tar for seg norsk finanssektors konkurranseflater og konkurransekraft. Det er tatt inn en del statistisk materiale som kan belyse konkurransesituasjonen i ulike deler av norsk finansnæring i forhold til finansnæringene i utvalgte sammenligningsland. En kort omtale av kriterier for valg av sammenligningsland er gitt i rapportens avsnitt 1.5.

Meyer og Lien (1997) foreslår en tilnærmingsmåte for analyse av norske bankers internasjonale konkurransestrategi som tar utgangspunkt i en definisjon av konkurranseevne etter tre nivåer, jf. omtale i avsnitt 4.4.5. Utvalget legger til grunn at markedsandeler kan benyttes som et mål på evnen til å konkurrere. Markedsandeler viser også på hvilke områder finansinstitusjonene har store konkurranseflater mot utlandet.

4.5.1 Konkurransen i bank- og forsikringsmarkedet

4.5.1.1 Markedsandeler i bankmarkedet

Tabell 4.10 viser samlede utlån til norske foretak i milliarder kroner og markedsandeler for ulike finansinstitusjoner i prosent av samlede utlån 1992-1998, og per 2. kvartal 1999.

Det fremgår av tabellen over at andelen utlån fra utenlandske finansinstitusjoner (det vil si utenlandske og norske aktører i utlandet og utenlandske etableringer i Norge) og norske forretningsbanker til norske ikke-finansielle foretak har vært relativt stabil over perioden. Derimot har andelen utlån til denne sektoren økt over tid for sparebankene. Sparebankenes andel av utlån til ikke-finansielle foretak er ved utgangen av 1998 på 17,5 prosent, 5,2 prosentpoeng høyere enn ved utgangen av 1992. Denne andelen ser også ut til å ha økt frem til 2. kvartal 1999. I den samme perioden er utlånsandelene til statsbankene halvert fra 3,6 til 1,8 prosent, mens finansieringsforetakene mer enn har fordoblet sin andel til 5,2 prosent ved utgangen av 1998. Andelen utlån fra forsikringsselskaper til ikke-finansielle foretak er ved utgangen av 1998 på 0,5 prosent, og har falt betydelig siden 1992 hvor andelen var på 4,6 prosent. Denne utviklingen må imidlertid ses i lys av at utlånsporteføljen til forsikringsselskaper som inngår i blandede konsern i stor grad er overført til bankdelen av konsernet, jf. også fotnote 1 til Tabell 4.10.

Tabell 4.11 viser samlede utlån i milliarder kroner fra henholdsvis norske banker, norske bankers filialer i utlandet og fra utenlandske datterbanker og filialer i Norge til alle sektorer samlet og til norske ikke-finansielle foretak per 31. desember 1992-1998 og per 30. juni 1999.

Det fremgår av tabellen at norske bankers samlede utlån til ikke-finansielle foretak utgjorde 30,1 prosent av samlede utlån til alle sektorer ved utgangen av 1992. Denne andelen har vært rimelig stabil over perioden, og etter 2. kvartal 1999 var denne andelen på 31,0 prosent.

De utenlandske bankenes datterbanker og filialer hadde ved utgangen av 1992 nærmere 3 prosent av de norske bankenes utlån til ikke-finansielle foretak. Denne utlånssandelen har økt siden den gang, og var per 30. juni 1999 på 6,8 prosent. Denne økningen skyldes i betydelig grad overtakelse av norske banker. Sammenholdes prosentandelene i Tabell 4.10 og Tabell 4.11 kan det virke som om filialene og datterbankene over perioden 1992-1999 har stått for en beskjeden del av de utenlandske finansinstitusjonenes markedsandeler i Norge. Det gjøres imidlertid oppmerksom på at Fokus og Bergensbanken er inkludert i tallene for norske banker. I denne sammenheng må det også understrekes at filialenes og datterbankenes oppgaver også omfatter markedsføring og formidling av lån som bokføres hos morbanken. Denne grensekryssende virksomheten fanges ikke opp i Tabell 4.11.

Norske bankfilialer i utlandet har liten virksomhet rettet mot norske ikke-finansielle foretak. Derimot har utenlandske bankfilialer i Norge en relativt stor andel av sine utlånsporteføljer i ikke-finansielle foretak. Som det fremgår av tabellen er i overkant av halvparten av samlede utlån fra utenlandske bankfilialer i Norge rettet mot norske ikke-finansielle foretak. Den sterke nominelle veksten i utlån fra utenlandske filialer i perioden 1996 til 1998 må ses i lys av omdanningen av enkelte datterbanker til filialer (jf. tabellnote 3 i tabellen over). Når det gjelder andelen utlån til ikke-finansielle foretak fra datterbanker og filialer til sammen, har den vist en svak økning over perioden. I 1992 var denne andelen på 41 prosent, mens andelen hadde steget til 51 prosent ved utgangen av 1999.

Tallene for samlede utlån fra utenlandske bankfilialer i Norge til ikke-finansielle foretak, og publikum generelt, varierer sterkt mellom de ulike filialbankene. Handelsbanken har de siste årene stått for i overkant av en tredel av de samlede utlån fra utenlandske bankfilialer rettet mot norske ikke-finansielle foretak. Tilsvarende har banken hatt om lag halvparten av samlede utlån fra utenlandske bankfilialer til publikum. I henhold til Kredittmeldinga 1998 har Handelsbanken 2 prosent av samlede utlån til ikke-finansielle foretak fra norske banker og utenlandske filialer. Målt mot samlede utlån fra alle norske og utenlandske finansinstitusjoner, er tilsvarende andel på 1 prosent. Tilsvarende tall for Handelsbanken, inklusive Bergensbanken, per 30. juni 1999 er henholdsvis 5 og 3 prosent.

Den svenske banken SEB hadde i 1998 en andel på om lag 15 prosent av samlede utlån fra utenlandske bankfilialer til ikke-finansielle foretak. De andre filialene hadde alle en utlånsandel til ikke-finansielle foretak som var mindre enn den SEB hadde fra 1996-1998, med unntak av Handelsbanken og Den Danske Bank, som i 1998 hadde en andel på om lag 25 prosent. På bakgrunn av disse tallene kan det virke som om bankene har utviklet ulike strategier knyttet til sin filialetablering i Norge. I Penger og Kreditt 3/99 drøftes dette nærmere. Det fremgår blant annet at Handelsbanken er en universalbank med formål å dekke alle typer finansielle tjenester til foretak og privatpersoner i alle de nordiske landene, mens SEB er en universalbank bare i Sverige. Virksomheten i de andre nordiske landene er i hovedsak konsentrert rundt utvalgte kundegrupper og produkter.

Endringer i strukturelle forhold, lovgivning og teknologi har trolig bidratt til at det er interessant for utenlandske institusjoner å drive virksomhet i Norge. I tillegg har utviklingen trolig bidratt til at filialer og datterbanker i økende grad støtter opp om morbankens grensekryssende virksomhet.

Som det også går frem av Tabell 4.10 har det over en lengre periode vært konkurranseflater mellom ulike finansinstitusjoner i Norge. I forbindelse med at sparebankene over tid har økt sine markedsandeler på utlånsmarkedet til ikke-finansielle foretak, kan det virke som om konkurransen på dette området har økt.

Tabell 4.12 viser samlede innskudd i milliarder kroner i henholdsvis norske banker, norske bankers filialer i utlandet og i utenlandske datterbanker og filialer i Norge, fra alle sektorer samlet og fra norske ikke-finansielle foretak ved utgangen av 1992-1998 og per 30. juni 1999. Av tabellen fremgår det at i underkant av 25 prosent av samlede innskudd i norske banker ved utgangen av 1992 var fra ikke-finansielle foretak. Dette tallet har ligget over 20 prosent i hele perioden, men det har falt noe siden 1992 og var per 2. kvartal 1999 på om lag 21 prosent.

Innskudd i utenlandske datterbanker var ved utgangen av 1992 på om lag 2,5 prosent av de ikke-finansielle foretakenes innskudd i norske banker. Innskuddsandelen i datterbanker og filialer har økt siden den gang, og var per 30. juni 1999 på 6,1 prosent. Sammenlignet med Tabell 4.11 ser en at innskuddsandelene til de utenlandske datterbanker og filialer fra ikke-finansielle foretak har hatt en tilsvarende utvikling som utlånsandelene. Videre ser en ved å sammenligne de to tabellene at de utenlandske datterbankene og filialene over hele perioden totalt sett fra alle sektorer har hatt en innskuddsandel som har oversteget utlånsandelene. Det kan ha sammenheng med at datterbanker og filialer finansierer deler av sine utlån fra morbanken, og at disse blir bokført som innskudd i filialen og datterbanken. I tillegg gir filialenes og datterbankenes formidling av kunder direkte til morbanken også et bidrag til at innskuddsdekningen for alle sektorer totalt sett overstiger 100 prosent over hele perioden.

Det fremgår også av Tabell 4.12 at nærmere 15 prosent av samlede innskudd i utenlandske bankfilialer i Norge i perioden 1996-1998 kommer fra norske ikke-finansiell foretakssektor. Tilsvarende tall for utgangen av årene 1994 og 1995 var i overkant av 20 prosent. Tallene for utgangen av 2. kvartal 1999 viser at samlede innskudd i utenlandske bankfilialer fra ikke-finansielle foretak igjen var over 20 prosent. Den nominelle veksten i innskudd til utenlandske filialer i perioden 1996 til 1998 må, tilsvarende som for nominelle utlån, ses i lys av omdanningen av enkelte datterbanker til filialer (jf. tabellnote 3 i Tabell 4.12).

Tabell 4.13 viser publikums og ikke-finansielle foretaks innskudd i norske banker og publikums og ikke-finansielle foretaks bankinnskudd i utlandet i milliarder kroner.

Det fremgår av tabellen at publikums nominelle innskudd i norske banker har vokst jevnt i perioden 1990-1998, med unntak av fra utgangen av 1992 til utgangen av 1993. Sterkest vekst i publikums innskudd i norske banker var det mellom 1991 og 1992 med en vekst på 9,6 prosent. Om lag halvparten av den nominelle innskuddsveksten for denne perioden kom fra ikke-finansielle foretak, og isolert sett økte innskuddene i denne sektoren i ovennevnte periode med 18,5 prosent. Det er også den sterkeste veksten sektoren har hatt, hele tabellperioden sett under ett. Når det gjelder den nominelle veksten i publikums innskudd i utenlandske banker, kan det ikke vises til en tilsvarende jevn utvikling. Publikums nominelle innskudd har snarere svingt en del i tabellperioden, og innskuddene ved utgangen av 1997 på om lag samme nivå som i 1990. Fra 1997 til 1998 ble imidlertid denne typen innskudd mer enn fordoblet. Om lag tilsvarende utvikling finner en for innskuddene i utenlandske banker fra ikke-finansielle foretak. Utviklingen har trolig sammenheng med de utenlandske bankenes etableringer i Norge. Det er imidlertid vanskelig å gjøre noen konkurransemessige betraktninger omkring denne utviklingen isolert.

Av Tabell 4.13 går det også frem at publikums innskudd i utenlandske banker tilsvarte 3,2 prosent av publikums innskudd i norske banker i 1998. Det er en økning på 1,6 prosentpoeng fra utgangen av 1997. Tallene over viser at utenlandsinnskudd fra publikum målt i forhold til innskuddene i norske banker fra publikum har variert en del over perioden. Tilsvarende andel for 1992 var 2,2 prosent.

Tabell 4.14 viser kundeomsetningen i norske valutabanker i 1998. Kundeomsetningen omfatter alle typer betalinger mellom innlendinger (inklusive bankene selv) og utlendinger, valutahandel (valutaveksling) for kunder (det vil si bankenes egen valutahandel er ikke med), betalinger/overføringer i valuta mellom innlendingers konti i forskjellige banker, og betalinger/overføringer i kroner og valuta mellom utlendinger.

Det fremgår av Tabell 4.14 at de utenlandske bankene bidrar lite til kundeomsetningen som inngår i utenriksregnskapet. Bidraget fra de utenlandske valutabankene på om lag 73,3 milliarder kroner utgjør vel 2 prosent av det totale bidraget på 3322 milliarder kroner. Derimot viser tabellen at de står for nær 26 prosent av den total omsetningen av nøytrale transaksjoner målt i kroner. Dette bekrefter inntrykket av at de utenlandske bankenes aktivitet særlig er rettet mot valutahandel og store «finanskunder». Størst bidrag av de utenlandske har Handelsbanken, SEB og Den Danske Bank. De to klart største aktørene totalt sett i det norske markedet er DnB og Kreditkassen.

Av analysen av markedsandeler i det norske bankmarkedet går det frem at utenlandske finansinstitusjoner har hatt en relativt stabil markedsandel innen utlån i det norske markedet, jf. Tabell 4.10. Ved utgangen av 2. kvartal 1999 utgjorde markedsandelen 28,5 prosent, mot 28,8 prosent ved utgangen av 1992. Det fremgår av Tabell 4.11 at filialenes og datterbankenes direkte bidrag til utenlandske finansinstitusjoners utlånsandel i Norge er beskjedent, men deres indirekte bidrag via formidling av kunder direkte til morbanken, slik at utlånsvirksomhet også kanaliseres dit, fanges imidlertid ikke opp av statistikken. Det er grunn til å tro at den teknologiske utviklingen har medført at morbankens grensekryssende virksomhet i økende grad også får bidrag fra filialene og datterbankene.

Når det gjelder innskuddene viser det seg i Tabell 4.13 at de utenlandske bankene har en mer beskjeden markedsandel. Det samme gjelder i valutamarkedet i forbindelse med transaksjoner som inngår i utenriksregnskapet. De utenlandske bankene har imidlertid i henhold til Tabell 4.14 et vesentlig bidrag av valutahandelen med en markedsandel på om lag 25 prosent.

4.5.1.2 Nærmere om lønnsomheten i bankmarkedet

Tabell 4.15 viser noen lønnsomhetstall for banker i utvalgte land for årene 1990 og 1997. Landene i tabellen er valgt på bakgrunn av hva utvalget anser som relevante sammenligningsland, jf. omtale i kapittel 1. Nærmere spesifikasjon av hvilke banker som inngår for de respektive land finnes i tabellnotene.

Rentenettoen kan være en indikator på konkurransen i bankmarkedet, og Tabell 4.15 viser utviklingen i rentenettoen i banker og andre kredittinstitusjoner i ulike land som prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital. Det at tallene er basert på et utvalg av kredittinstitusjoner, innebærer at opplysningene i tabellen ikke fullt ut er sammenlignbare mellom land. I tillegg vil en sammenligning av nivået på rentenettoen mellom land kunne være misvisende i de tilfeller hvor balansestrukturen til bankene er forskjellig, og i samme land dersom balansestrukturen er vesentlig endret over tid. I denne sammenheng kan det nevnes at innskuddsdekningen for utlån fra de norske forretnings- og sparebankene (utenom Postbanken) har falt fra omtrent 75 prosent i 1990 til om lag 68 prosent i 1997. Det taler for at fokus vedrørende Tabell 4.15 i hovedsak bør knyttes til utviklingen av rentenettoen i de enkelte land over tid, og at en bør se eventuelle endringer i lys av faktisk utvikling i balansestrukturen.

Av tabellen fremgår det at alle de europeiske landene har opplevd en reduksjon av rentenettoen i perioden 1990-1997. Størrelsen på reduksjonen og nivået på rentenettoen varierer for øvrig en del mellom de europeiske landene i tabellen. Norge og Sverige har for eksempel hatt et fall i rentenettoen på henholdsvis 0,75 og 0,74 prosentpoeng i perioden, mens reduksjonen i Finland og Danmark var henholdsvis 0,17 og 0,28 prosentpoeng. Forskjellene i rentenetto mellom de europeiske landene i tabellen er blitt vesentlig redusert siden 1990, da intervallet mellom høyeste og laveste rentenetto var 1,34 prosentpoeng. Tilsvarende tall for 1997 var 0,67 prosentpoeng.

Tabell 4.15 viser at fallet i rentenettoen har pågått en tid. Det kan komme av økt konkurranse, men virkningen for blant annet Norge må ses i lys av at fundingstrukturen over perioden er svakt endret i retning av lavere innskuddsdekning. At alle de land i Europa utvalget har funnet relevante som sammenligningsland, opplever redusert rentenetto, og at differansene i rentenettoen landene imellom også faller, er med på å underbygge en antakelse om at konkurransen mellom disse landene øker. I tillegg viser økningen betydningen av andre inntekter at bankene forsøker å tilpasse seg den fallende rentenettoen.

Den fallende rentenettoen som det fremgår av Tabell 4.15 at flere land har opplevd i perioden 1990-1997, har foregått i en periode med fusjoner og oppkjøp i finanssektorene, jf. for eksempel tabell 2.1 i Kredittmeldinga 1998. Konsolideringen i de fleste land kan imidlertid ikke så langt tyde på å ha svekket konkurransen vesentlig innenfor tradisjonell bankvirksomhet.

Et trekk ved strukturendringene som har skjedd i finansnæringen i en rekke land ser ut til å være bankenes forsøk på å vri inntektsgrunnlaget bort fra tradisjonelle inntektskilder og over mot andre inntektskilder som gebyr og provisjoner. Dette mønsteret kan trolig ses i sammenheng med utviklingen i rentenettoen. Tabell 4.16 viser utviklingen i nettorenten i forhold til andre inntekter for banker i de nordiske land.

Det går frem av tabellen at de store institusjonene har kommet lenger i denne utviklingen enn de noe mindre bankene. Videre ser en at det i skandinavisk sammenheng er de svenske bankene som har høyest andel av andre inntekter. Når det gjelder endringer i inntektsmønsteret de siste årene, går det frem av tabellen at det i størst grad har foregått blant de norske bankene (en tilsvarende stor endring i inntektsmønsteret siden 1992 har også islandske banker opplevd, men utviklingen er ikke helt sammenlignbar, som det går frem av fotnote 2 i tabellen). Både de norske sparebankene og forretningsbankene viser klare tegn til vridning i inntektsmønsteret, men rentenettoen i sparebankene utgjør fortsatt en større del av totale inntekter enn de gjør i forretningsbankene. Andre inntekters andel av totale inntekter for forretnings- og sparebankene var for 3. kvartal 1997 henholdsvis 28,9 og 22,9 prosent. Tilsvarende tall i 1992 var henholdsvis 21,0 og 12,5. Det forhold at andre inntekters andel av totale inntekter øker over tid, kan oppfattes som et uttrykk for at konkurransen i markedet øker.

Tallene for Finland viser et annet mønster. Som for Island bør en imidlertid ikke legge for stor vekt på denne utviklingen ettersom i tallene Finlands tilfelle for enkelte år inkluderer kursgevinster i andre inntekter, jf. fotnote 1 i Tabell 4.16.

I en rapport av Davis og Tuori (1999) går det frem at bankene i EU-landene sett under ett har opplevd en tilsvarende utvikling som de skandinaviske bankene i tabell 4.6. Med data for periodene 1984-87, 1988-91 og 1992-95 viste det seg at rentenetto som andel av andre inntekter for EU-landene falt fra 2,9 til 2,7, og deretter til 2,3. Dette forholdstallet har blitt redusert isolert sett for både Danmark, Sverige, Finland, Storbritannia, Nederland og USA (inneholder ikke data for Canada) for alle periodene sett under ett. Davis og Tuori konkluderer med at bankene i denne perioden således har opplevd økt avhengighet av andre inntekter enn rentenettoen. De viser imidlertid at volatiliteten i slike inntekter er høyere enn volatiliteten i rentenettoen.

Ut fra en sammenligning av tallene i Tabell 4.15 går det frem at driftskostnadene som andel av gjennomsnittlig forvaltningskapital, har blitt redusert over perioden for de fleste landene. Nederland er det eneste europeiske landet i tabellen hvor utviklingen har vært motsatt. Av tabellen går det også frem at det ikke ser ut til å være noe klart mønster når det gjelder landenes utvikling i fortjeneste før skatt over perioden. Et trekk ved tabellperioden er imidlertid at flere av landene representert i tabellen hadde en bankkrise som inntraff mellom utvalgsårene.

Når det gjelder kostnadsforholdene har norske bankers relative posisjon bedret seg vesentlig etter den effektiviseringen som fant sted under bankkrisen, hvor bankene måtte foreta store kostnadskutt. I europeisk målestokk ligger norske banker relativt godt plassert på kostnadssiden.

Når det gjelder forholdene i Skandinavia vises det til en studie av personalkostnader i skandinaviske banker gjennomført av PriceWaterhouseCoopers i samarbeid med Finansforbundet (september 1998). I undersøkelsen er personalkostnader sammenlignet med en del utvalgte parametre på bakgrunn av tall hentet fra bankenes offisielle regnskaper, Norges Bank, Statistisk Sentralbyrå og andre offisielle kilder for perioden 1994-1997.

Norske banker som har mer enn 40 prosent av sine utlån til privatkunder, har de laveste personalkostnadene i Skandinavia i 1997 sett i forhold til netto renteinntekter, netto renteinntekter og provisjons- og gebyrinntekter, totale driftskostnader og netto utlån (årsgjennomsnitt). Dette gjelder både for banker som relativt sett har store utlån i gjennomsnitt per ekspedisjonssted, og for banker som relativt sett har små utlån i gjennomsnitt per ekspedisjonssted. I perioden 1994 til 1996 var dette bildet annerledes når en ser på banker som hadde relativt store utlån per ekspedisjonssted, det vil si over 600 millioner kroner. I den perioden hadde de svenske bankene stort sett lavere nøkkeltall enn norske banker. Imidlertid hadde de norske bankene som relativt sett hadde små utlån per ekspedisjonssted, det vil si under 200 millioner kroner, de laveste personalkostnadene i forhold til de fire sammenligningsparametrene i hele perioden fra 1994 til 1997. Danske banker hadde i hele perioden 1994-1997 de høyeste nøkkeltallene for banker som har mer enn 40 prosent av sine utlån til privatkunder, uavhengig av gjennomsnittlig størrelse på utlån per ekspedisjonssted.

Norske banker som har mindre enn 40 prosent av sine utlån til privatkunder, har høyere personalkostnader enn svenske banker når en ser på perioden 1994-1997 under ett. Sett i forhold til netto renteinntekter utgjorde personalkostnadene en mindre andel i svenske banker enn i norske banker i denne perioden. I 1996 utgjorde personalkostnader en mindre andel av netto utlån i norske banker enn de gjorde i svenske banker. I de øvrige årene i perioden 1994 til 1997 har svenske banker hatt de laveste personalkostnader i forhold til utlån. Også når det gjelder banker som har mindre enn 40 prosent av sine utlån til privatkunder, har danske banker de høyeste personalkostnadene sett i forhold til de utvalgte parametrene.

Personalkostnadene er relativt stabile i forhold til måleparametrene over perioden for de enkelte lands banker. Særlig gjelder dette for danske banker. For svenske banker har det vært en relativ økning i personalkostnader fra 1996 til 1997 for flere av kategoriene og for flere av sammenligningsparametrene. For norske banker har det i samme periode hovedsakelig vært enten en liten reduksjon eller stabilitet i personalkostnadenes relative andel av måleparametrene.

Det vises i denne forbindelse også til en kartlegging av banklederes oppfatninger og prioriteringer når det gjelder strategiske utfordringer som nye rammebetingelser generelt og ny teknologi spesielt fører til i banknæringen, se Methlie og Pedersen (1999). Et hovedinntrykk fra undersøkelsen er at norsk banknæring preges av et lønnsomhetsfokus med særlig vekt på kostnader. Dette forklares ved at banklederne betrakter teknologi- og lønnsomhetsfaktorer som hoveddrivkreftene i utviklingen, at bankene vurderes å være meget sårbare på kostnadssiden, og at den viktigste konkurransefaktoren er driftseffektivitet. Det norske bankmarkedet karakteriseres som konkurranseutsatt hvor bankene konkurrerer basert på strategier som tar sikte på å ha lavest mulige kostnader. Siden dette er en strategi som først og fremst benyttes i markeder for standardprodukter tolkes dette som et uttrykk for at bankenes produkter er svært like.

4.5.1.3 Nærmere om struktur i bank- og forsikringsmarkedet

Tabell 4.17 viser antall banker, filialer, ansatte og markedskonsentrasjonen i Norge og utvalgte sammenligningsland for 1990 og 1997. Tabellen inneholder ikke tall for alle landene som utvalget ser på som relevante sammenligningsland. Det skyldes problemer med å få tak i internasjonal statistikk. Tallene for Norge i Tabell 4.17 sammenfaller for øvrig godt med tallene som Kredittilsynet opererer med, jf. tabell 2.1 i Kredittmeldinga 1997.

Sammenligning av antall filialer og ansatte mellom land må ses i lys av antall innbyggere i landet og bosettingsmønsteret.

Tabell 4.18 gir en oversikt over antall filialer og bankansatte per 1000 capita for noen utvalgte europeiske land i perioden 1980-1997 og prosentvis endring fra 1985 til 1995 og fra 1996 til 1997.

Det fremgår av tabellen at antall filialer og bankansatte per tusen innbyggere i Norge er gradvis redusert fra 1980 til 1997. Tall for de øvrige europeiske landene som er med i oversikten viser en tilsvarende utvikling. Av de landene oversikten omfatter kommer Sverige lavest ut når det gjelder antall filialer per tusen innbyggere med et forholdstall på 0,29 for 1997, fulgt av Finland på 0,32. Norge følger deretter med 0,34 filialer per tusen capita i 1997. Danmark hadde et forholdstall på 0,42. Tyskland og Frankrike kommer for øvrig alle ut med forholdstall som er høyere enn dette. Sverige og Norge kommer også lavest ut når det gjelder antall bankansatte per capita, med henholdsvis 4,93 og 4,94 bankansatte per tusen innbyggere i 1997.

Oversikten i Tabell 4.18 bekrefter til en viss grad at banknæringene i mange land særlig i løpet av 1990-tallet har gjennomgått en omfattende effektiviserings- og konsolideringsprosess. Tallene bør imidlertid tolkes med stor varsomhet, særlig tallene for bankansatte per capita.

Av Tabell 4.17 går det også frem at antallet banker er redusert siden starten på 1990-talet. I en del land har det imidlertid skjedd en viss oppbremsing i reduksjonen de siste årene. I for eksempel Norge og Sverige var det i 1995 henholdsvis 148 og 112 institusjoner. For disse to landene har etableringen av utenlandske filialer bidratt til en økning i antallet institusjoner isolert sett i perioden 1995-1997.

Når det gjelder utviklingen i markedsandelene til de største institusjonene, går det frem av tabellen at Norge er et unntak i dette utvalget, med en utvikling i retning av lavere markedskonsentrasjon for både de fem og ti største institusjonene perioden sett under ett. De norske sparebankene bidrar til den relativt sett lave konsentrasjonen i det norsk bankmarkedet.

I Tyskland, som er landet i tabellen med lavest konsentrasjon, spiller også sparebankene en sentral rolle. Sparebankenes situasjon i Tyskland er også parallell til Norge i den forstand at sparebankenes juridiske status er til hinder for at sparebankene kan kjøpes opp. For å se på sammenlignbare markedskonsentrasjonstall for alle de nordiske land som utvalget ser på som relevante, vises det imidlertid til Tabell 4.19.

Det fremgår av Tabell 4.19 at markedskonsentrasjonen i Norge er lavere enn i de andre landene som inngår i tabellen, målt ved de tre største bankenes andel av totale bankutlån. Markedskonsentrasjonen i Sverige er om lag på samme nivå som i Danmark, mens konsentrasjonen i Finland er noe lavere. Tallene har vært relativt stabile for landene over perioden, med unntak av Sverige, hvor konsentrasjonen har svingt en del fra 1996-1998. Den lavere konsentrasjonen i Norge har sammenheng med at sparebankene har en høy markedsandel og et stort antall enheter.

I motsetning til det som gjelder for markedskonsentrasjonen for banker, kan det norske forsikringsmarkedet virke mer konsentrert enn markedene i Sverige, Danmark og Finland. Tabell 4.20 viser hvor stor markedsandel, målt etter opptjent premie, de fem og ti største livselskapene har i hvert enkelt nordisk land. Det går frem av tabellen at de fem største norske livselskapene har en høyere markedsandel enn hva tilfellet er i våre tre naboland.

Tabell 4.21 viser hvor stor markedsandel, målt etter opptjent premie, de fem og ti største skadeforsikringsselskapene har i hvert enkelt nordisk land. Det fremgår av tabellen at markedskonsentrasjonen, målt etter de fem største selskapene, er vesentlig høyere i Norge enn i Finland og Danmark, men litt lavere enn i Sverige.

Forsikringsvirksomhet omtales for øvrig nærmere under avsnitt 4.5.3.

4.5.2 Konkurranseflater i verdipapirmarkedet

Både investorer, utstedere, verdipapirforetak, forvaltningsselskap for verdipapirfond og også markedsplassen (Oslo Børs) er utsatt for konkurranse fra utlandet. Investorene ved at også utenlandske investorer etterspør norske verdipapirer, og utstederne ved at norske investorer også ønsker å plassere ute.

Tabell 4.22 viser ulike sektorers beholdning av obligasjoner og sertifikater for perioden 1975 til 1999.

Som det går frem av Tabell 4.22 har den totale beholdningen av norske og utenlandske obligasjoner og sertifikater for alle sektorene samlet sett økt gjennom 1990-tallet. Sterkest vekst i denne perioden har det vært i andre finansinstitusjoners beholdning av utenlandske obligasjoner og sertifikater. Andre finansinstitusjoner totalt har mer enn fordoblet sin beholdning av obligasjoner og sertifikater fra 130,6 milliarder kroner ved utgangen av 1990 til om lag 290 milliarder kroner per 2. kvartal 1999. Bankene totalt har i samme periode hatt en økning fra 74,9 til 107,7 milliarder kroner. Det tilsvarer en vekst på om lag 43 prosent. Det er for øvrig vanskelig å dra slutninger av utviklingen i beholdningen av obligasjoner og sertifikater mellom banker og andre finansinstitusjoner ettersom disse finansielle instrumentene for banker og finansieringsforetak inngår som en del av fundingstrukturen, mens for forsikringsselskapene inngår instrumentene i større grad i investeringsstrategien.

En om lag tilsvarende vekst som bankene totalt har opplevd i løpet av 1990-tallet har også publikum totalt hatt. Publikums beholdning av utenlandske obligasjoner og sertifikater har imidlertid falt noe i samme periode.

4.5.2.1 Nærmere om aktørene i verdipapirmarkedet

Forvaltning av finansiell sparing er en sterkt voksende og internasjonalt orientert bransje innenfor den finansielle sektor både i Norge og internasjonalt, og vil kunne være et av de viktigste områdene for finansnæringen i årene fremover, jf. demografiske forhold og velstandsutviklingen i den vestlige verden. Internasjonale forvaltere, herunder de største skandinaviske forvaltningsinstitusjonene, tilbyr i dag tjenester til norske institusjonelle kunder, foretak og privatkunder, gjennom filialvirksomhet og grensekryssende virksomhet.

Omfanget på den private kapitalforvaltningsvirksomheten i Norge har tradisjonelt vært en funksjon av den innenlandske finansielle sparingen, i det slike tjenester i liten grad har vært eksportert. Midlene kanaliseres til verdipapirfond, forsikringsselskaper og aktiv forvaltning i verdipapirforetak. For andre enn de virkelig store kunder har dette markedet hittil i stor grad vært rettet mot norske verdipapirer. De senere årene har det imidlertid skjedd store strukturelle endringer i dette markedet, ved at norske investorer har fått sterkt økende interesse for internasjonale verdipapirer. I tillegg har en internasjonalisering av bransjen gjennom grensekryssende tjenester innenfor EØS-området, medført betydelig internasjonal konkurranse om norske sparemidler.

I internasjonale forvaltningsorganisasjoner blir ulike former for kundemidler i praksis i stor grad forvaltet innenfor samme forvaltningsmiljø (produksjonsmiljø), uavhengig av om midlene kommer fra mandater med forsikringsselskaper, verdipapirfond eller andre kunder, uten at utvalget har kunnet vurdere de rettslige rammer for dette i de ulike land. Årsaken til denne form for organisering er de stordriftsfordeler knyttet til kapitalforvaltning, som er omtalt nærmere i utredningens avsnitt 4.4.2. Behandling av den enkelte sluttkunde i forsikring, verdipapirfond og i verdipapirforetaks aktive forvaltning - i form av salg, rapportering etc. - skjer likevel hos de ulike juridiske selskapene og deres salgsledd, f.eks. banker. I norske finanskonsern ble kapitalforvaltningsvirksomheten i de ulike selskapene i konsernene tradisjonelt holdt atskilt. I senere år har de ulike finanskonserner gått gjennom sin interne organisering for å samordne og utvikle kompetansen når det gjelder kapitalforvaltning. Flere konserner har valgt å samle kompetansen i verdipapirforetak og la disse utføre oppgaver for andre deler av konsernet som aktiv forvaltning, blant annet for forsikringsselskaper.

For kundemidler i verdipapirfondene har UCITS-direktivet, oppfølgingen av dette i norske lover og forskrifter og den forvaltningspraksis som er etablert, hittil begrenset muligheten til å samordne forvaltningen av verdipapirfond i de samme operative forvaltningsmiljøer. Dette har ført til at flere norske finanskonsern i dag må opprettholde to parallelle miljøer for forvaltning av kunders midler, med dertil tilhørende kompetanse og systemer mv. For forvaltningsselskapene for verdipapirfond og deres kunder har dette begrenset deres muligheter til å dra nytte av kompetansen i andre forvaltningsmiljøer innen samme finanskonsern.

Tabell 4.23 viser utviklingen i kunders plassering i verdipapirfond under forvaltning av norske forvaltningsselskaper for verdipapirfond for årene 1996-99.

Det fremgår av tabellen at andelseiernes investeringer i norske aksjefond som er plassert internasjonalt, har steget raskt, spesielt etter fallet i aksjemarkedene høsten 1998. Rene internasjonale fond utgjorde om lag 24 prosent av den samlede forvaltningskapitalen ved utgangen av 1999, mens rene nasjonale fond utgjorde om lag 31 prosent. Totalt sett var 121 milliarder kroner til forvaltning hos forvaltningsselskapene for verdipapirfond, hvorav forvaltningsselskapene til de norske finanskonsernene DnB, K-bank, Gjensidige NOR og Storebrand sto for om lag 70 prosent i henhold til tallene fra Verdipapirfondenes forening.

Av andre typer fond utgjør forvaltningskapitalens andel av obligasjonsfond og pengemarkedsfond henholdsvis 11,3 og 18,6 prosent. Disse fondene kan ikke investere i egenkapitalinstrumenter. Et kombinasjonsfond, som for øvrig har en markedsandel målt som prosent av forvaltningskapitalen per 31. desember 1999 på 3,4 prosent, er et verdipapirfond som ikke defineres som aksjefond eller obligasjons- og pengemarkedsfond (for eksempel et fond som investerer 50 prosent av forvaltningskapitalen i aksjer og 50 prosent i rentebærende papirer).

Når det gjelder kapitalen under forvaltning hos verdipapirforetaks aktive forvaltningstjenester, er det ikke tilsvarende tilgjengelig statistikk. Tabell 4.24 viser imidlertid en sterk økning fra midten av 1998 og frem til utgangen av 1999. Dette skyldes først og fremst at forsikringsselskaper i de største norske finanskonsernene har overlatt forsikringsmidler til aktiv forvaltning hos verdipapirforetak som er opprettet innen konsernet. Ved utgangen av 1999 var det i overkant av 305 milliarder kroner til forvaltning hos norske verdipapirforetak med konsesjon til å tilby aktiv forvaltning.

Tabell 4.25 gir en oversikt over livsforsikringsselskapenes plasseringer i verdipapirer.

Tabellen viser at livselskapene har økt sine plasseringer i utenlandske aksjer kraftig fra 1996 til 1998. Ved utgangen av 1999 var 72 milliarder kroner plassert i internasjonale aksjer,det vil si 64 prosent eller nær 2/3 av den samlede aksjebeholdning.

Utvalget mener det vil være viktig å utvikle de private norske kapitalforvaltningsmiljøene for å kunne møte en økende internasjonal konkurranse. Dette vil i første rekke være en oppgave for de berørte private aktører selv. Myndighetene bør gjennomgå dagens forvaltningspraksis i lys av lovgivning og praksis fra andre EØS-land, med sikte på å vurdere i hvilken grad en kan kombinere de krav til separasjon og forsvarlige forvaltningsbeslutninger som følger av UCITS-direktivet, med ønsket om å skape brede, kompetente og konkurransedyktige forvaltningsmiljøer også i Norge.

4.5.2.2 Nærmere om utenlandske direkte investeringer i Norge

Med utenlandsk direkte investering menes en investering over landegrensene der investor har til hensikt å etablere en varig økonomisk forbindelse og utøve effektiv innflytelse på virksomheten i investeringsobjektet. Undersøkelsene vedrørende direkte utenlandske investeringer i Norge, som utføres av Norges Bank, er avgrenset til investeringer der den enkelte investor har en innflytelse på 10 prosent eller mer av eierkapitalen i et selskap. Direkte investert kapital omfatter investors andel av egenkapitalen i investeringsobjektet samt investors gjelds- og fordringsforhold med investeringsobjektet.

Beholdningen av utenlandsk direkte investert kapital i Norge var ved utgangen av 1998 på 198,2 milliarder kroner. Det var en økning på 30,1 milliarder kroner fra 1997. Av økningen bidro aksjekapitalen med 8,1 milliarder kroner, mens andre former for egenkapital økte med 5,5 milliarder kroner. EU-landene økte beholdningen av direkte investert kapital i Norge med 30,2 milliarder kroner i løpet av1998, til 135,9 milliarder kroner ved utgangen av året. Disse landene stod dermed for 68,6 prosent av utenlandsk investert kapital i Norge. USA, som hadde en økning i investert kapital på 2,8 milliarder kroner i 1998, stod ved utgangen av året for 22,9 prosent (45,4 milliarder kroner). For øvrig stod de nordiske landene for 22,4 prosent av utenlandsk investert kapital i Norge på samme tidspunkt.

Økningen i investert kapital fra EU-land i 1998 skyldtes i stor grad investeringer fra Nederland, som alene sto for nær halve veksten. Utviklingen de siste år har resultert i at Nederland, med direkte investeringer på 50,3 milliarder kroner, står frem som det største investorlandet ved utgangen av 1998. Dette skyldes at investorer hjemmehørende i andre land i noen tilfeller kanaliserer sine investeringer i Norge gjennom datterselskaper i Nederland. Noe av årsaken er trolig skattemotivert.

4.5.3 Nærmere om filialetablering og grensekryssende virksomhet

EØS-avtalen medførte at banker og andre kredittinstitusjoner som er etablerte i et annet EØS-land, har rett til å tilby tjenester i Norge uten å måtte etablere datterselskap her. Slik virksomhet kan enten skje i form av grensekryssende virksomhet eller gjennom filialetablering.

Omfanget av selskaper i EØS-stater som har meldt at de vil drive virksomhet gjennom filial i Norge, viser at det totalt sett er flere EØS-selskaper som har meldt at de vil drive virksomhet gjennom filial i Norge, enn det er norske selskaper som har gitt melding om filialvirksomhet i EØS-landene. For eksempel har 16 svenske kredittinstitusjoner meldt filialetablering i Norge, mens 3 norske institusjoner har meldt om tilsvarende etablering i Sverige. Det understrekes imidlertid at en slik oversikt ikke sier noe om det faktiske omfanget av virksomhet som drives gjennom filial i Norge og andre EØS-stater. Utenlandske forsikringsselskaper kunne også før EØS-avtalen gis konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet i Norge gjennom filial med generalagent. Disse filialene var i hovedtrekk underlagt norsk regelverk fullt ut, tilsvarende det som nå gjelder for filialer av selskaper utenfor EØS-området. Etter EØS-avtalens ikrafttredelse driver imidlertid de fleste forsikringsselskapene fra EØS-området virksomhet i Norge etter de meldepliktsreglene som gjelder for filialetablering innen EØS-området. Det er bare slike filialer som er registrert i tabell 2 i vedlegg 1. Forsikringsselskaper som driver virksomhet i Norge etter de tidligere filialreglene, eller filialer av finansinstitusjoner fra land utenfor EØS-området, er ikke med i tabellen.

Det viser seg at det er langt flere selskaper i EØS-land som har meldt at de vil drive grensekryssende virksomhet i Norge, enn norske selskaper som har meldt at de vil drive grensekryssende virksomhet i EØS-stater. Dette skyldes i stor grad den grensekryssende virksomheten som foregår fra Storbritannia til Norge. Det er imidlertid grunn til å tro at avviket mellom antall meldinger om virksomhet og faktisk virksomhet er større når det gjelder grensekryssende virksomhet enn når det gjelder filialvirksomhet. Tall i tabell 3 i vedlegg 1 sier for øvrig lite om i hvilken grad det drives grensekryssende virksomhet fra utenlandske finansinstitusjoner i Norge.

Tabell 4.26 og Tabell 4.27 viser antallet kredittinstitusjoner og forsikringsselskap som har meldt om ny filialetablering eller grensekryssende virksomhet i Norge på bakgrunn av henholdsvis annet bankdirektiv og tredje generasjons forsikringsdirektiv.

Filialetableringen som har skjedd i perioden 1994-1999 skyldes blant annet at flere banker har valgt å avvikle datterbanker og overføre virksomheten til en filial, jf. blant annet tabell note 3 til Tabell 4.12. Det skyldes blant annet at en filial, i motsetning til en datterbank, kan bruke egenkapitalen til morbanken som grunnlag for totale utlån, lån til enkelte kunder, valutahandel, osv. Filialformen gjør det dermed mulig for bankene å ta på seg større enkeltengasjementer, og gjennom denne etableringsformen kan utenlandske banker få lavere kapitalkostnader enn de ellers ville hatt som datterbanker.

Den internasjonale konkurransen på forsikringsmarkedet er kommet vesentlig lenger innenfor skadeforsikringsprodukter enn innenfor livsforsikring. Det henger blant annet sammen med at produkter innenfor skadeforsikring er enklere å selge på tvers av landegrensene, mens livprodukter i større grad må tilpasses skattereglene i hvert enkelt land.

Når det gjelder skadeforsikring, vises det til at Kredittilsynet har foretatt en undersøkelse basert på innrapporterte tall fra tilsynsmyndigheter i andre EØS-land som viser den samlede brutto premieinntekt fra rapportert filialvirksomhet og rapportert grensekryssende virksomhet rettet mot Norge og tilsvarende norske skadeforsikringsselskapers filialvirksomhet og grensekryssende virksomhet innen EØS-området.

Rapportert filialvirksomhet og rapportert grensekryssende virksomhet rettet mot Norge fra EØS-området økte med i underkant av 2 prosent fra 482,1 millioner i 1996 til 491,3 millioner i 1997, jf. tabell 4 i vedlegg 1. Mens premieinntektene fra filialvirksomheten ble redusert med vel 1 prosent fra 1996 til 1997, steg premieinntektene fra grensekryssende virksomhet med 16 prosent i samme periode 19.

Den samlede bruttopremien for norske skadeforsikringsselskaper i årene 1996 og 1997 var på henholdsvis 23,7 og 25,1 milliarder kroner. Markedsandelen til den rapporterte filial- og grensekryssende virksomhet er således om lag 2 prosent 20.

Den rapporterte filialvirksomheten i 1997 til skadeforsikringsselskapene omfattes av belgiske, danske, finske, franske, svenske og tyske foretak. Den samlede opptjente bruttopremien for filialene av disse EØS-selskapene dette året var 396 millioner norske kroner. Av dette beløpet utgjorde bruttopremien til de svenske filialene om lag 65 prosent, jf. tabell 5 i vedlegg 1. En inndeling i grupper av forsikringsklasser viser at bruttopremien fra gruppen «Motorvognforsikringer» utgjorde nesten 35 prosent av samlet bruttopremie, jf. tabell 6 i vedlegg 1. Det vises for øvrig til at det for tiden kun er ett skadeforsikringsselskap med hovedsete utenfor EØS som har etablert filial i Norge, nemlig Zürich Forsikring. Denne filialens bruttopremieinntekt i årene 1995, 1996 og 1997 var på henholdsvis 85,5, 110,3 og 113,8 millioner kroner. Av den samlede premieinntekten stammer 75-80 prosent fra bransjene kombinerte forsikringer (brann), motorvognforsikringer og ansvarsforsikringer.

Den rapporterte grensekryssende virksomhet rettet mot Norge i 1997 gjelder skadeforsikringsselskaper i Belgia, Danmark, Frankrike, Irland, Italia, Luxembourg, Sverige, Tyskland og Østerrike, jf. tabell 7 i vedlegg 1. Til sammen genererte denne virksomheten en samlet opptjent bruttopremie på 95 millioner kroner. I underkant av 70 prosent av den samlede bruttopremien ble opptjent av selskaper med hovedkontor i Luxembourg (30 prosent) eller Sverige (38 prosent). Når det gjelder fordelingen på de enkelte grupper av forsikringsklasser, går det frem av tabell 8 i vedlegg 1 at «Andre klasser» står for 36 prosent av samlet bruttopremie, mens gruppen «luftfarts-, sjø-, og transportforsikring» står for 30 prosent. Det gjøres oppmerksom på at manglende rapportering fra selskaper i Storbritannia og Nederland representerer et betydelig usikkerhetsmoment.

De norske selskapenes filial- og grensekryssende virksomhet innen EØS-området utgjør om lag 7 prosent av den samlede bruttopremien for norske skadeforsikringsselskaper i årene 1995, 1996, 1997 og 1998, jf. tabell 9 i vedlegg 1.

Opptjente bruttopremier for norske selskapers filialvirksomhet innen EØS i 1998 utgjorde totalt 491,9 millioner kroner. Kun tre norske skadeforsikringsselskaper drev filialvirksomhet i 1998; Assuranceforeningen Gard med filial i Sverige, Assuranceforeningen Skuld med filial både i Danmark og Sverige og Gerling Nordic Kredittforsikring AS med filial i Danmark. Opptjente bruttopremier i Danmark utgjør om lag 75 prosent av total bruttopremie for norske skadeselskapers filialer. Fra tabell 10 i vedlegg 1 fremgår det at de samlede bruttopremier fra gruppen «Luftfarts-, sjø-, og transportforsikring» for filialvirksomheten var 489,7 millioner kroner. Det utgjør nesten 100 prosent av samlede bruttopremier fra filialvirksomheten totalt dette året.

I 1998 var det 21 norske skadeforsikringsselskaper som drev grensekryssende virksomhet. Når det gjelder deres grensekryssende virksomhet rettet mot EØS var de samlede bruttopremier fra denne virksomheten på 1 354,9 millioner kroner. Vel 27 prosent av dette beløpet kom fra virksomhet tilknyttet Hellas, jf. tabell 11 i vedlegg 1.

I underkant av 95 prosent av bruttopremieinntektene fra den grensekryssende virksomhet stammet fra gruppen «Luftfarts-, sjø-, og transportforsikring», det vil i praksis si for bransjen Sjøforsikringer. Betydelige deler av denne virksomheten gjelder koassuransevirksomhet der det norske selskapet ikke er «leader», jf. tabell 12 i vedlegg 1. Norge er dermed nettoeksportør av skadeforsikringstjenester inne EØS-området.

Banker og forsikringsselskaper har vært utsatt for økt konkurranse fra hverandre de siste årene. I hovedsak kommer den økte konkurransen av at tradisjonelle bank- og forsikringskonsern innenlandsk har begynt å konkurrere om de samme tjenestene. De utenlandske aktørene på forsikringsmarkedet har hittil ikke hatt særlig stor betydning. Innen skadeforsikring, hvor internasjonaliseringen har kommet lengst i forsikringsbransjen, har trolig ikke de utenlandske aktørene, enten de er etablert som filialer her i landet eller gjennom grensekryssende virksomhet, en markedsandel på mer enn et par prosent 21. Utenlandsandelen innen skadeforsikring, slik det er målt i statistikken, vil imidlertid øke vesentlig fremover blant annet som følge av etableringen av det fellesnordiske skadekonsernet if.... med hovedkontor i Sverige. Storebrands skadeforsikringsvirksomhet i Norge vil etter hvert bli overført til en filial av det svenske selskapet. Storebrand hadde i 1999 nær 40 prosent av det norske skadeforsikringsmarkedet.

Det fortsatt begrensede innslaget av konkurranse fra utenlandske aktører i det norske skadeforsikringsmarkedet kan tyde på at konkurransen har vært hard innenlands. Etableringen av et slikt felles nordisk konsern kan ha årsak i at konkurransen har vært tilsvarende hard i de respektive land, slik at ingen har hatt særlig incentiver til å etablere seg i de andre landene, men at utenlandsetablering vil skje ved sammenslåing over landegrensene. Av skattemessig hensyn er det trolig lenger frem for omfattende grensekryssende konkurranse innen livsforsikring.

Gjennom EØS-avtalen ble det også åpnet for etablering av filialer av europeiske verdipapirforetak med rett til å yte investeringstjenester i hjemlandet. Tabell 4.28 viser blant annet antallet utenlandske verdipapirforetak, og utenlandske verdipapirforetak som har meldt om grensekryssende virksomhet.

Ved utgangen av 1999 var det etablert 11 slike filialer i Norge. I tillegg til de institusjonene som har etablert seg i Norge med egen filial, har 732 europeiske verdipapirforetak og kredittinstitusjoner meldt om grensekryssende investeringstjenestevirksomhet ved utgangen av 1997. En stor del av disse er i henhold til Kredittilsynets rapport 1998/1 inaktive i det norske markedet. Meldingen om grensekryssende virksomhet er i de tilfeller gjort for at foretakene skal være beredt til å gjøre forretninger i Norge.

De siste årene har det vært en særdels god inntjening i verdipapirforetakene i det norske markedet. Det er imidlertid uklart i hvor stor grad denne inntjeningen skyldes manglende konkurranse eller høyt volum som følge av høykonjunktur. De siste års endringer i rammevilkårene for verdipapirforetak vil imidlertid trolig bidra til å øke konkurranse mellom foretakene fremover. Markedsandelen til utenlandske foretak (inklusive grensekryssende virksomhet) kan også forventes å øke fremover som følge av at det nye handelssystemet, som ble innført på Oslo Børs høsten 1999, åpner for fjernmedlemmer på den organiserte markedsplassen. Således trekker dette i retning av økt konkurranseintensitet i markedet.

4.6 Norske bedriftskunders vurdering av norsk finanssektor - oppsummering av resultater fra en utvalgsundersøkelse gjennomført av SNF på oppdrag av utvalget

I dette avsnittet oppsummeres hovedresultater fra en undersøkelse SNF har gjennomført på oppdrag fra utvalget vedrørende ikke-finansielle norske bedrifters valg av leverandør av finansielle tjenester. Rapporten er i sin helhet vedlagt utredningen, jf. vedlegg 2.

Undersøkelsen har tatt sikte på å kartlegge i hvilken grad norske ikke-finansielle bedrifter benytter utenlandske leverandører av ulike finansielle tjenester. Videre er det gjort forsøk på å avdekke hvilke faktorer, herunder pris, kapasitet, kompetanse, service, kjennskap til bedriften mv., som er styrende for norske ikke-finansielle aktørers etterspørsel etter finansielle tjenester, samt hvordan bedriften rangerer disse faktorene ved valg mellom norsk eller utenlandsk leverandør av ulike typer finansielle tjenester.

Det vises til at Kredittilsynet i samarbeid med Norges Bank i 1995 gjennomførte en lignende spørreundersøkelse blant syv store ikke-finansielle foretak om deres valg av norske eller utenlandske leverandører ved kjøp av finansielle tjenester. Undersøkelsen avdekket at utenlandske banker ble foretrukket for tjenestene lån og valuta. Svarene tydet på at det var større kapasitet og kompetanse til å levere de ønskede tjenestene som var utslagsgivende for valget av utenlandsk institusjon, mens pris og servicenivå var av mindre betydning. Undersøkelsen avdekket videre at bruk av utenlandske forsikringsselskaper var stor innenfor skadeforsikring, grunnet mindre kapasitet og dårligere priser hos norske forsikringsselskaper.

Bakgrunnen for at utvalget besluttet å gjennomføre en ny undersøkelse er delvis at rammebetingelsene for finansinstitusjoner er en del endret siden 1995. Videre mente utvalget at det var behov for et større og mer representativt utvalg av bedrifter og mer detaljert informasjon om situasjonen per i dag.

4.6.1 Utvalg og metode

Undersøkelsen er gjennomført i ulike faser som er nærmere beskrevet i rapporten. Det er gjennomført dybdeintervjuer med elleve større norske bedrifter. Selve utvalgsundersøkelsen er basert på utsendelse av et spørreskjema til i alt 545 små, mellomstore og store norske ikke-finansielle foretak. Etter to purrerunder var det innkommet 95 utfylte skjemaer, hvilket tilsvarer en svarprosent på 17,4 prosent. Resultatene fra undersøkelsen er utførlig presentert i vedlagte rapport. I rapporten er det også redegjort nærmere for den metodiske tilnærmingen. I denne oppsummeringen presenteres noen hovedkonklusjoner fra undersøkelsen.

4.6.2 Beskrivende statistikk

Tabell 4.29 oppsummerer noen data for bedriftene i utvalget. Det fremgår av tabellen at det er store variasjoner mellom bedriftene som er med i utvalget.

Antall ansatte i bedriftene varierer fra 3 til 12.030, mens gjennomsnittlig antall ansatte er på hele 767, hvilket indikerer at det er en overvekt av større bedrifter i utvalget. Denne oppfatningen styrkes også av at gjennomsnittlig antall ansatte i utlandet er på 1.458. I underkant av 53 prosent av utvalget har ikke ansatte i utlandet overhodet.

Årlig omsetning varierer fra 100 millioner kroner til 70 milliarder kroner, med et gjennomsnitt på 2,35 milliarder kroner, mens årlig eksportomsetning varierer fra 0 til 60 milliarder kroner, med et gjennomsnitt på 1,43 milliarder kroner per år. Antall land bedriftene driver virksomhet i varierer fra 0 til 140. I gjennomsnitt har bedriften egen virksomhet i 6 land. Om lag 38 prosent av bedriftene driver ingen virksomhet i utlandet, mens om lag 24 prosent av bedriftene driver virksomhet i mer enn fem land.

4.6.3 Bedriftenes bruk av utenlandske finansielle tjenester

Figur 4.2 gir en oversikt over i hvilken grad bedriftene benytter utenlandske leverandører for ulike banktjenester.

Figuren viser at det særlig er for lån og valutatjenester at norske bedrifter benytter utenlandske leverandører. I gjennomsnitt finansierer utenlandske finansielle foretak 26 prosent av den langsiktige gjelden til bedriftene i utvalget. Når det gjelder valutatjenester, ligger bruken av utenlandske finansielle foretak på om lag 15 prosent. For øvrige finansielle tjenester ligger utenlandsandelen på i størrelsesorden 10 til 12 prosent, eller mindre.

Dataene viser i grove trekk at bedrifter som låner mye i utlandet har mange ansatte i utlandet. Det samme er tilfelle for bedrifter som i stor grad benytter utenlandske finansinstitusjoner til valutatjenester. Videre har bedrifter som benytter utenlandske valutatjenester generelt sett en høy årlig eksportomsetning.

Når det gjelder forsikring, benytter norske bedrifter utenlandske leverandører for om lag 27 prosent av skadeforsikringene og vel 3 prosent av livsforsikringene. Dataene viser at norske bedrifter som benytter utenlandsk skadeforsikring er bedrifter som har mange egne ansatte i utlandet.

4.6.4 Kriterier for valg av norsk eller utenlandsk leverandør

Spørsmålet om hvilke kriterier som er viktigst ved valg av norsk eller utenlandsk finansinstitusjon, ble avdekket ved bruk av ulike regresjonsmodeller 22.

Analysene tar utgangspunkt i to alternative hypoteser. Den første hypotesen (H1) postulerer at det er strukturelle egenskaper ved bedriftene som i størst grad påvirker valg av norske eller utenlandske finansinstitusjoner. En begrunnelse for dette kunne være at strukturelle egenskaper som «antall egne ansatte i utlandet» og «antall land bedriften har virksomhet i» er mål for grad av internasjonalisering og at det er nærliggende å tro at økende internasjonalisering medfører at bedriftene blir mer eksponert mot utenlandske finansinstitusjoner. Den andre hypotesen (H2) postulerer at det er bedriftens holdninger til finansinstitusjoner som i størst grad påvirker valg av norske eller utenlandske finansinstitusjoner. Dette bygger på en antakelse om at holdninger og vurderinger som er bygget opp over tid er styrende for faktisk atferd, også i forhold til valg av finansinstitusjon. I det følgende er de to hypotesene vurdert mot hverandre i et forsøk på å avdekke hvorvidt det er variable for strukturelle egenskaper ved bedriftene, holdningsvariabler eller begge deler som best kan forklare valg av norsk eller utenlandsk leverandør av ulike finansielle tjenester.

4.6.4.1 Kredittinstitusjoner

Når det gjelder hvilke faktorer som forklarer faktisk bruk av lån i utenlandske kredittinstitusjoner, finner en at strukturelle egenskaper ved bedriftene, uttrykt som grad av internasjonalisering, er signifikante forklaringsvariabler for variasjonen i faktisk bruk av utenlandske kredittinstitusjoner. I tillegg er noen av holdningsmålene også signifikante for hvorvidt man velger lån i norske eller utenlandske kredittinstitusjoner.

Faktisk bruk av lån i utenlandske kredittinstitusjoner øker med økende eksport og økende antall ansatte i utlandet. Dernest øker faktisk bruk av lån i utenlandske kredittinstitusjoner dersom bedriftene opplever at norske kredittinstitusjoner stiller større tilleggskrav og gir dårligere priser, og videre dersom bedriftene ikke opplever at norske banker tilbyr bedre systemer for betalingsformidling, bedre priser på betalingsformidling eller bedre internasjonalt nettverk vedrørende betalingssystemer. Et kanskje noe overraskende funn er at opptak av lån i utenlandske kredittinstitusjoner øker selv om bedriftene opplever at norske banker er bedre til å dekke bedriftens valutarisiko og å tilby renteavtaler enn utenlandske banker. Et slikt resultat kan skyldes feilkilder. Etter utvalgets oppfatning kan resultatet også forklares ved at bedrifter som får dekket sin valutarisiko på en tilfredsstillende måte, står friere til å avgjøre om de vil låne ute eller hjemme.

Resultatene tyder altså på at både strukturelle egenskaper ved bedriftene og bedriftenes holdninger til norske kontra utenlandske banker og kredittinstitusjoner påvirker faktisk låntaking i utenlandske banker. Det ser ut til at det er priser, tilleggskrav og systemer for betalingsformidling som er de viktigste faktorene for valg av kredittinstitusjon.

Når det gjelder hvilke kriterier som kan forklare tilfredshet med norske kredittinstitusjoner i forhold til utenlandske kredittinstitusjoner, finner en at de strukturelle egenskapene ved bedriftene ikke signifikant kan forklare variasjonen i den avhengige variabelen. Derimot er det de enkelte holdningsmålene som er avgjørende for hvor tilfreds bedriftene er med norske kredittinstitusjoner sammenlignet med utenlandske. Dette gir seg utslag i at bedriftenes tilfredshet med norske kredittinstitusjoner i forhold til utenlandske øker dersom norske kredittinstitusjoner gir bedre og mer fleksible lånebetingelser, oppfattes som mer innovative, gir bedre personlig service og er mer villige til å opprettholde lån i nedgangstider enn utenlandske kredittinstitusjoner. Videre reduseres tilfredsheten med norske kredittinstitusjoner sammenlignet med utenlandske når norske kredittinstitusjoner stiller større tilleggskrav og gir dårligere priser på lån enn utenlandske, og når utenlandske har mer relevant markedskunnskap enn norske.

Resultatene tyder altså på at det er tilleggskrav, priser, relevant markedskunnskap, fleksible lånebetingelser, innovativ evne og personlig service som er avgjørende for bedriftenes tilfredshet med kredittinstitusjonen. Det er interessant å merke seg at det er kun kriteriene pris og tilleggskrav som synes å være avgjørende for faktisk valg mellom norsk og utenlandsk kredittinstitusjon. De strukturelle egenskapene ved bedriftene uttrykt som grad av eksponering mot utlandet synes ikke å være avgjørende.

4.6.4.2 Forsikringsselskaper

På forsikringssiden begrenser undersøkelsen seg til å se på skadeforsikring i utenlandske forsikringsselskaper. Livs- og pensjonsforsikring er ikke tatt med fordi et svært begrenset antall bedrifter i utvalget har slik forsikring i et utenlandsk selskap.

Når det gjelder hvilke faktorer som forklarer faktisk bruk av forsikringstjenester i utenlandske forsikringsselskaper finner en at de strukturelle egenskapene ved bedriftene ikke signifikant kan forklare variasjonen i den avhengige variabelen. Derimot synes holdningsmål å være avgjørende for hvorvidt man velger norsk eller utenlandsk skadeforsikring. Faktisk bruk av utenlandsk skadeforsikring øker dersom bedriftene opplever at betingelsene i de utenlandske selskapene generelt er bedre enn i norske. Videre reduseres faktisk bruk av utenlandsk skadeforsikring dersom bedriftene opplever det som avgjørende å ha gode personlige kontakter, og dersom de opplever at norske forsikringsselskap lettere opparbeider seg spesifikk kunnskap om bedriften. Et noe overraskende funn er at faktisk bruk av utenlandsk skadeforsikring reduseres dersom bedriftene opplever at norske forsikringsselskap tilbyr dårligere priser enn utenlandske selskap. En mulig fortolkning av dette er at norske bedrifter som har konkret erfaring med utenlandske forsikringsselskaper faktisk vurderer norske som prismessig like gode som utenlandske. Imidlertid kan resultatet like gjerne skyldes feilkilder og det kan ikke legges særlig vekt på dette resultatet.

Resultatene tyder altså på at de strukturelle egenskapene ved bedriftene uttrykt som grad av eksponering mot utlandet ikke er avgjørende for faktisk bruk av utenlandsk skadeforsikring. Derimot synes bedriftenes holdninger til norske og utenlandske forsikringsselskaper å påvirke faktisk bruk av utenlandsk skadeforsikring. Hvordan bedriftene generelt opplever betingelsene, hvordan de vektlegger personlige kontakter og forsikringsselskapenes evne til å opparbeide seg spesifikk bedriftskunnskap synes å være sentrale faktorer.

Når det gjelder hvilke variabler som kan forklare tilfredshet med norske i forhold til utenlandske forsikringsselskaper, finner en at de strukturelle egenskapene ikke er med på signifikant å forklare variasjonen i den avhengige variabelen. Det er de enkelte holdningsmålene som er avgjørende for hvorvidt man er tilfreds eller ikke med forsikringsselskaper. De tre signifikante holdningsmålene fortolkes slik at bedriftenes tilfredshet med norske forsikringsselskap i forhold til utenlandske øker når norske forsikringsselskaper oppfattes som mer innovative enn utenlandske og når bedriftene oppfatter at norske forsikringsselskaper har et viktig konkurransefortrinn fordi de er lokalisert nærmere bedriftens hovedkontor. Videre reduseres bedriftenes tilfredshet med norske forsikringsselskap i forhold til utenlandske når bedriftene er sterkt interessert i å bytte forsikringsselskap. I tillegg til disse tre signifikante variablene fant en ytterligere tre variabler som samvarierte relativt sterkt med den avhengige variabelen. Bedriftenes tilfredshet med norske forsikringsselskap i forhold til utenlandske øker når norske forsikringsselskaper oppfattes å ha bedre og mer fleksible betingelser enn utenlandske konkurrenter og når norske forsikringsselskaper totalt sett oppleves å gi bedre personlig service enn utenlandske forsikringsselskaper.

Resultatene tyder altså på at det er bedriftenes holdninger til norske og utenlandske forsikringsselskap som i stor grad forklarer hvor tilfreds bedriftene er med norske forsikringsselskap sammenlignet med utenlandske. De strukturelle egenskapene ved bedriftene uttrykt som grad av eksponering mot utlandet synes ikke å være avgjørende.

4.6.5 Forskjeller i bedriftenes vurderinger av norske versus utenlandske leverandører av finansielle tjenester

Med utgangspunkt i ANOVA-analyser (variansanalyser) av datamaterialet ble det gjort forsøk på å analysere forskjeller i svarene mellom ulike grupper av bedrifter. Analysen er gjennomført ved at gruppenes svargivning sammenliknes for hvert delspørsmål, og en t-test bekrefter hvorvidt forskjellene er statistisk signifikante.

Det gjøres i denne forbindelse oppmerksom på at det ikke vil gi mening å fortolke verdiene på enkeltspørsmål, selv om dette i utgangspunktet synes interessant. Dette skyldes at svarene vurdert på en skala som benyttet i spørreskjemaet ikke kan fortolkes som absolutte verdier fordi man ikke har noe referansepunkt.

Tabell 4.30 viser forskjeller mellom bedrifter med lån i utlandet og bedrifter som kun har lån i norske kredittinstitusjoner med hensyn til strukturelle egenskaper ved bedriftene. Kun variabler som er signifikant forskjellige på tvers av gruppene er tatt med.

Av tabellen fremgår det at bedrifter som har lån i utenlandske selskaper har signifikant flere ansatte i Norge og i utlandet, de har større total gjeld, større omsetning og eksportomsetning, samt flere land der de har egen virksomhet kontra bedrifter med lån i norske institusjoner. I tillegg benytter bedrifter med lån i utlandet i større grad utenlandske tilretteleggere ved syndikater, mer betalingsformidling, mer valutatjenester, mer innskudd, mer tilrettelegging av emisjoner og mer finansiell rådgivning i utenlandske selskaper kontra bedrifter som utelukkende har lån i norske kredittinstitusjoner.

Dette innebærer at internasjonalisering av bedriften i form av egne ansatte i utlandet, høy eksportomsetning og virksomhet i mange land medfører signifikant større bruk av utenlandske banker og kredittinstitusjoner.

Tabell 4.31 viser i hvilken grad det er signifikante forskjeller mellom gruppen av bedrifter som har lån i utlandet og gruppen av bedrifter som ikke har lån i utlandet når det gjelder vurdering av banktjenester.

Bedriftene i utvalget som kun har lån i norske kredittinstitusjoner er signifikant mer enige i at norske kredittinstitusjoner har stor nok kapasitet, at norske banker har god nok kompetanse til finansiell rådgivning og at norske banker har mer kunnskap om deres bransje. De har også tillit til at norske banker plasserer forvaltningskapital på en mer lønnsom måte. På den annen side er det slik at bedriftene i utvalget som har lån i utlandet er signifikant mer enige i at det er store byttekostnader forbundet med å skifte bank og at de ønsker flere bankforbindelser for å oppnå konkurransedyktige betingelser.

Tabell 4.32 viser i hvilken grad det er signifikante forskjeller mellom gruppen av bedrifter som har skadeforsikring i utlandet og gruppen av bedrifter som ikke har skadeforsikring i utlandet når det gjelder vurdering av forsikringstjenester.

Bedrifter med skadeforsikringer kun i Norge er signifikant mer enige i at norske forsikringsselskaper tilbyr dårligere priser enn utenlandske selskaper, at personlig kontakt er avgjørende for valg av forsikringsselskap og at norske forsikringsselskaper lettere opparbeider seg spesifikk kunnskap om deres bedrift . Det første resultatet kan tolkes slik at de som har forsikring i utlandet har bedre informasjon om utenlandske selskapers priser og på den bakgrunn ikke finner prisene hos de norske forsikringsselskapene dårligere. Resultatet kan imidlertid også skyldes rene statistiske tilfeldigheter. Bedrifter med skadeforsikringer i utlandet er signifikant mer enige i at de ville valgt utenlandsk fremfor norsk forsikringsselskap dersom betingelsene var bedre.

Tabell 4.33 oppsummerer forskjeller mellom delutvalgene når det gjelder totalvurderinger av kredittinstitusjoner og forsikringsselskaper.

Når det gjelder kredittinstitusjoner fremgår det av tabellen at de bedriftene som kun har lån i norske kredittinstitusjoner totalt sett er mer tilfredse med norske kredittinstitusjoner enn bedrifter som har lån i utlandet. Videre er bedriftene som kun har lån i norske kredittinstitusjoner signifikant mer enig i at norske banker så langt har dekket deres forventninger til banktjenester på en tilfredsstillende måte. Bedrifter med lån i utlandet er gjennomgående mindre tilfredse med norske banker. De er også mindre tilfredse med norske bankers evne til å dekke bedriftenes forventninger til banktjenester.

Når det gjelder forsikringsselskaper er det to forhold som skiller bedriftene, avhengig av om de har skadeforsikring i utenlandske kredittinstitusjoner eller ikke. Det fremgår av tabell 4.33 at de bedriftene som kun har skadeforsikring i norske forsikringsselskaper totalt sett er mer tilfredse med norske forsikringsselskaper enn bedrifter som har skadeforsikring i utlandet. Videre er bedriftene som kun har skadeforsikring i norske forsikringsselskaper signifikant mer enig i at norske institusjoner så langt har dekket deres forventninger til forsikringstjenester på en tilfredsstillende måte. Bedrifter med skadeforsikring i utlandet er gjennomgående mindre tilfredse med norske forsikringsselskaper og deres evne til å dekke forventninger til forsikringstjenester på en tilfredsstillende måte. I tillegg til de signifikante funnene tyder tallene på at bedrifter med skadeforsikring utenlands oppfatter norske forsikringsselskaper som mer pålitelige med hensyn til å oppfylle sine forpliktelser.

Oppsummeringsvis synes det som om bedrifter som har lån og/eller skadeforsikring kun i norske selskaper er gjennomgående mer tilfredse med sine norske leverandører kontra bedrifter med lån og/eller skadeforsikring utenlands. Det vises til at det i vedlegg 4 til SNF-rapporten er gitt en sammenligning av resultater etter en oppdeling av utvalget i bedrifter med og uten egne ansatte i utlandet.

Avslutningsvis ble det gjennomført en ANOVA-analyse for å kartlegge hvordan store og små bedrifter skiller seg fra hverandre i sine vurderinger av norske og utenlandske banker og forsikringsselskaper, jf. tabell 4.34. Som små bedrifter har en i denne sammenhengen regnet bedrifter med mindre enn 200 ansatte, men store bedrifter har mer enn 200 ansatte.

De forskjellene som er avdekket mellom store og små bedrifter, med og uten bank- og forsikringsforbindelser i utlandet, kan summeres opp på følgende måte. For banktjenester foreligger kun ett signifikant funn som omfatter spekteret av valutaprodukter. Store bedrifter er mer enige i at norske banker har et dårligere spekter av valutaprodukter enn små bedrifter. For forsikringstjenester er det fem signifikante funn. Små bedrifter er signifikant mer enige enn store bedrifter i at norske forsikringsselskaper har tilstrekkelig kapasitet til å dekke deres behov for forsikringstjenester, at norske forsikringsselskaper gir bedre personlig service enn utenlandske forsikringsselskaper og at de ut fra ut fra prisen som betales er tilfredse med tjenestene til forsikringsselskapet. Store bedrifter er signifikant mer enige enn små bedrifter i at de er svært interesserte i å bytte forsikringsselskap og i at utenlandske forsikringsselskaper er mer konkurransedyktige fordi de har bedre geografisk tilstedeværelse i viktige markeder. Det vises til at fullstendige tabeller over alle variabler knyttet til små og stor bedrifter finnes i vedlegg 5 til rapporten. Tilsvarende tabeller over gjennomsnittsverdier i ulike bransjer finnes i vedlegg 6. Det lar seg imidlertid ikke gjøre å gjennomføre ANOVA-analyser på de ulike bransjeutvalgene.

4.6.6 Sammenligning mellom resultater fra utvalgsundersøkelsen og synspunkter fremkommet under dybdeintervjuene

I undersøkelsen er det også gjort en sammenlikning mellom funnene fra regresjonsmodellene med uttalelser som fremkom i de 11 dybdeintervjuene som ble gjennomført. I denne forbindelse må det tas i betraktning at dybdeintervjuene i hovedsak ble gjennomført med store bedrifter, selv om noen mindre bedrifter også ble inkludert. Generelt finner en igjen mange av de samme vurderingene i intervjuene som en fant i den kvantitative delen. Det påpekes imidlertid at antall gjennomførte dybdeintervjuer representerer et så vidt lite utvalg at en bør være forsiktig med å trekke generelle konklusjoner på bakgrunn av disse.

For det første viste det seg at fleksibilitet var en viktig variabel for bedriftene. Flere av bedriftene fremhevet at fleksibilitet ble vektlagt fremfor pris. Det ble hevdet at det er lettere å få i stand avtaler med norske og skandinaviske banker fordi de historisk har kjennskap til bedriften.

Bedriftenes oppfatning av at det er negativt at norske kredittinstitusjoner måtte danne syndikater underbygges av utsagn under intervjuene som at hovedproblemet med norske banker er at de ikke er store nok og at de mangler den tilstrekkelige løfteevne. På den annen side ble det fremhevet at norske banker har stor grad av bransjekunnskap, for eksempel innen shipping.

Flere av de største bedriftene fremhevet de gode betingelsene i norske og nordiske banker og kredittinstitusjoner, selv om prisene på lån varierer en del i nordiske banker. Det oppfattes imidlertid å være vanskelig å sammenligne priser mellom ulike tilbydere, og samlet ble det ikke ansett å være forskjeller mellom norske og nordiske banker. Prisene oppfattes dessuten å være bedre i nordiske banker enn i andre internasjonale banker.

Videre avdekket intervjudelen av undersøkelsen at det er stor enighet om at norske banker er på høyde med utenlandske banker med hensyn til betalingsformidling. De norske systemene for elektroniske betalingsformidling oppfattes som gode og bedriftene opplever at norske banker er innovative på dette området.

Fordi Norge har en liten åpen økonomi oppfattes det som svært viktig for norske bedrifter at norske banker har gode internasjonale nettverk. Dette oppleves som viktig blant annet i forhold til å få dekket flere behov, kunne operere med standardiserte kontrakter og i forhold til oppfølging av bankene. Det synes å være enighet om at internasjonale banker har et bedre nettverk og dermed lettere tilgang til kapital enn norske banker. Norske banker må i større grad knytte til seg strategiske alliansepartnere. I denne sammenhengen oppfattes fusjoner ikke nødvendigvis å være den beste løsningen.

Når det gjelder bankenes servicenivå oppleves viktige faktorer å være rådgivning, personlige relasjoner, tilgjengelighet, oppfølging og responstid. Når det gjelder tilgjengelighet oppfattes det som viktig at beslutningsmyndigheten i banken er lokalt plassert. Dette anses viktig i forhold til tillit, kunnskap og relasjonene i sin alminnelighet mellom bank og bedrift. Den nære kontakten med banken gjør banken i stand til å få innsikt i bedriften og derigjennom tilpasse produktene til bedriftens behov. Internasjonale banker oppfattes å ha mindre grad av nærhet til kunden. Bedriftene opplever det også viktig at banken har betydelige strømmer av norske kroner. Enkelte internasjonale banker er ikke interessert i norske kroner og det medfører at de tar en høyere pris for valutatjenester.

Til slutt påpekes det at et viktig kriterium er at banken er tro mot næringen også i økonomisk vanskelige tider. I tillegg er det å bytte bankforbindelse forbundet med «støy» og byttekostnader. Det finnes i dag en terskel for å bytte bankforbindelse, men denne terskelen synes å ha blitt lavere.

Mange av de samme forholdene ble trukket frem for forsikringsselskapene. Det som kanskje er spesielt med forsikringsbransjen er at byttekostnadene oppfattes å være større enn i forhold til banker og kredittinstitusjoner. Argumentet for dette er at det tar tid før et forsikringsselskap setter seg inn i bedriftens behov og kjenner bedriften godt nok til å være en god samarbeidspartner. Mange av bedriftene hevdet at norske forsikringsselskaper var fullt på høyde med sine internasjonale konkurrenter, men forutsatte at forsikringsselskapene har gode internasjonale nettverk.

4.6.7 Oppsummering

En av rapportens hovedkonklusjoner er at med økende internasjonalisering øker også bruken av utenlandske finansielle foretak. Dette betyr at når bedriftene blir mer internasjonale vil de i større grad være tilbøyelige til å bruke utenlandske finansinstitusjoner. Et hovedspørsmål blir derfor hva som vil skje med norske finansinstitusjoner i en situasjon med økende internasjonalisering og globalisering. Resultatene i denne undersøkelsen kan tyde på at dette vil være en trussel mot norske finansinstitusjoners markedsandeler i forhold til utenlandske.

I en internasjonal målestokk er norske finansielle foretak heller små, og de har begrenset med ressurser til å kunne følge norske bedrifters internasjonaliseringsprosess. Like fullt må man være klar over at bedrifter med stor internasjonal virksomhet stiller krav til sine finansinstitusjoner om at de skal kunne dekke deres behov for internasjonal tilstedeværelse. Her kan det være aktuelt for norske finansinstitusjoner å inngå samarbeid og allianser, både med norske og utenlandske institusjoner slik at man kan tilby bedriftene «et nettverk av samarbeidende finansinstitusjoner» som samlet sett dekker bedriftenes behov.

Over tid har norsk næringsliv blitt stadig mer internasjonalt orientert. Denne utviklingen vil fortsette i tiden fremover, og vil trolig føre til at stadig flere norske bedrifter vurderer å kjøpe finansielle tjenester fra utenlandske leverandører. Man må således forvente at norske finansinstitusjoner møter økt konkurransepress fra utenlandske aktører. Skal norske finansinstitusjoner opprettholde de markedsandeler de i dag har blant norske bedrifter, er det avgjørende at de makter å tilpasse seg en slik endret konkurransesituasjon.

Etter utvalgets oppfatning bekrefter undersøkelsen langt på vei eksisterende oppfatninger når det gjelder bedrifters bruk av utenlandske banktjenester. Øvrig statistikk når det gjelder utenlandsandeler innen bankvirksomhet støtter også opp under dette. Når det gjelder bruk av utenlandske leverandører av forsikringstjenester samsvarer imidlertid resultater fra undersøkelsen ikke like godt med oppfatningen om at store norske bedrifter i stor utstrekning kjøper forsikring utenlands. På forsikringssiden finnes det imidlertid ikke så god tilgjengelig statistikk som kan bekrefte dette. I denne sammenhengen bør det også nevnes at selv om svarprosenten i den foreliggende undersøkelsen må oppfattes som relativt høy for denne typen undersøkelser, vil en svarprosent på om lag 17 prosent likevel begrense undersøkelsens utsagnskraft.

Utvalget slutter seg i hovedsak til de oppsummerende bemerkninger som er gjort ovenfor, men vil nevne at også fusjoner og oppkjøp vil være en aktuell strategi for norske finansinstitusjoner. Generelt kan resultatene fra undersøkelsen tolkes som en indikasjon på at norske bedrifter har god tilgang til utenlandske finansinstitusjoner og markeder.

Det bør også påpekes at resultatene fra undersøkelsen gir et statisk bilde av situasjonen på tidspunktet da undersøkelsen er foretatt, og resultatene må tolkes i lys av dette. Et sentralt spørsmål vil være hva som skjer i tiden fremover, herunder hva som skal til for at bedrifter som per i dag ikke i noen særlig grad benytter utenlandske leverandører av finansielle tjenester skal begynne å gjøre dette. Det vises i denne forbindelse særlig til kapittel 6, hvor en del problemstillinger knyttet til videre markedsmessig og teknologisk utvikling av betydning for finansnæringen er omtalt.

4.7 Statsbankenes rolle og statsforsikringsordningenes rolle

Statens rolle i det norske finansmarkedet er flerdelt. Når det gjelder statens rolle som aksjonær i de største norske bankene er dette omtalt i avsnitt 3.5. I dette avsnittet omtales særskilte statlige institusjoner som opererer i det norske finansmarkedet.

På forsikringssiden er det etablert enkelte ordninger som skal ivareta særlige hensyn. Et eksempel på slik aktivitet er virksomheten som drives gjennom Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK). GIEK tilbyr garantier utstedt på vegne av den norske stat som kan stilles som sikkerhet overfor banker og andre finansieringsinstitusjoner for å lette finansieringen ved eksport av produkter og tjenester til land forbundet med høy kommersiell eller politisk risiko. En annen liknende statlig forsikringsordning er Statens Varekrigsforsikring. I markedet for kommersiell risiko opererer GIEK i noen grad i konkurranse med private aktører. Felles for disse ordningene er at de i hovedsak betjener kunder som ikke får et tilfredsstillende tilbud i det private marked.

Utvalget anser at den virksomheten som drives gjennom disse særskilte statlige forsikringsordningene ikke står sentralt i forhold til å vurdere norsk finanssektors internasjonale konkurransekraft. Den videre fremstillingen er begrenset til en drøftelse av statsbankenes rolle i Norge.

Statsbankene er primært opprettet for å tjene som instrumenter i statens økonomiske politikk. Virksomheten som drives gjennom statsbankene tar i første rekke sikte på å påvirke fordelingen og omfanget av investeringer i økonomien, ved å kanalisere kreditt til bestemte formål, på vilkår som vanligvis er gunstigere enn det private kredittinstitusjoner ville tilby. Det norske statsbanksystemet består per i dag grovt sett av fire banker hvis hovedoppgave er å yte kreditt til bestemte investeringsformål. I tillegg kommer virksomheten til Den nordiske Investeringsbanken med sete i Helsingfors, som gir lån til finansiering av prosjekter med en nordisk betydning, til dels i konkurranse med ordinære kredittinstitusjoner.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) har som formål å fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling både i distriktene og i landet for øvrig. For å oppnå dette kan SND både yte lån med god pantesikkerhet og såkalte risikolån, som er usikret eller dårlig sikret kreditt. Lån kan ytes både til bedrifter og til kommuner. I tillegg kan SND bidra med egenkapital til prosjekter, og det kan gis garantier eller tilskudd. Statens Fiskarbank ble integrert i SND fra 1. januar 1997, og fra 1. januar 2000 er også Statens Landbruksbank integrert i SND.

Norges Kommunalbank har som formål å yte lån til kommunesektoren. Banken mottar i motsetning til de andre statsbankene verken innlån fra statskassen eller rentestøtte via budsjettet. Den viktigste statlige støtten har vært i form av garantier for de innlån banken foretar i penge- og kapitalmarkedene og rett til å foreta innskudd i statskassen på gunstige vilkår. Kommunalbanken ble omdannet til aksjeselskap fra 1. november 1999. Omdanningen medførte at bankens utlånsbegrensninger opphørte og at banken ble gitt anledning til å ta opp valutalån. Videre ble statsgarantien avviklet for nye innlån og selskapet ble gjort skattepliktig. KLP innehar en betydelig eierandel i Kommunalbanken.

Statens lånekasse for utdanning og Den norske stats Husbank yter kreditt til husholdningssektoren. Lånekassen har som formål å støtte videregående og høyere utdanning for å sikre lik adgang for alle studiesøkere, og for å sikre samfunnet tilgang på utdannet arbeidskraft. Støtten gis som lån og stipend og alle søkere som tilfredsstiller visse krav har rett til støtte.

Den Norske Stats Husbank har til formål å formidle offentlig støtte til boligbygging og andre boligformål. Det ytes lån til oppføring av boliger uten behovsprøving, men det stilles krav til størrelse og standard for boligen. Etter behovsprøving gis det utbedringslån til heving av standarden på eldre boliger og etableringslån til særlig vanskeligstilte boligsøkere.

Rammene for statsbankenes virksomhet fremgår av de årlige innvilgningsrammene som fastsettes i Nasjonalbudsjettet. Tabell 4.35 viser innvilgningene til de ulike statsbankene for perioden 1980 til 1998. Innvilgningsrammer for 1999 og 2000 er også tatt med. Det fremgår av tabellen at de totale nominelle innvilgningene steg frem til og med 1994, for så å reduseres til en ramme på om lag 18 milliarder for 1999, for så å øke til over 20 milliarder i 2000. Det er i første rekke innvilgningene til Husbanken som har bidratt til denne utviklingen. Husbanken andel av innvilgningene er per i dag om lag 50 prosent av de totale innvilgningene, SNDs andel (inklusive Landbruksbanken) er om lag 15 prosent og Lånekassens innvilgninger om lag 35 prosent.

Som nevnt innledningsvis yter statsbankene lån til særskilte grupper på særskilte vilkår. Når det gjelder begrunnelser for statlig kredittyting vises det til statsbankutvalgets innstilling, jf. NOU 1995:11 «Statsbankene under endrede rammevilkår», avsnitt 7.2 hvor det heter:

«Utvalget tar utgangspunkt i at det private kredittmarkedet i alminnelighet vil være i stand til å kanalisere kreditt til de mest lønnsomme formålene. Bare når allokeringen av kreditt fra private kredittinstitusjoner avviker tydelig fra det som anses samfunnsøkonomisk lønnsomt eller ønskelig, kan statsbanker brukes til å oppnå en bedre kredittallokering.

(...)

Derimot mener utvalget ikke at statsbankene kan spille noen vesentlig rolle for konkurransen på det norske kredittmarkedet. Statsbankene tar ikke imot innskudd, og for vanlig kredittyting til personkunder finnes mange alternative tilbydere. Tallet på tilbydere er nok mindre i bedriftskundemarkedet, men også her sikrer de private alternativene, sammen med Postbanken, antakelig en tilstrekkelig grad av konkurranse på de fleste markedssegmenter (...)»

Utvalget legger til grunn at deler av det markedet som statsbankene betjener kunne vært betjent av det private bankmarkedet. Dette gjelder trolig først og fremst deler av den virksomheten som drives gjennom Husbanken. Når det gjelder Husbankens andel av boligfinansieringsmarkedet i Norge, vil denne kunne vurderes ulikt avhengig av hvilken definisjon av det relevante marked en legger til grunn. For en diskusjon av relevante markeder vises det til avsnitt 4.3.

Tabell 4.36 viser ulike finansinstitusjoners brutto beholdning av utlån med pant i bolig til personmarkedet for perioden 1989 til 1999 i milliarder kroner og husbankens andel av totale boligpantelån til personmarkedet.

Det fremgår av tabellen at Husbankens andel av lånene med pant i bolig til personmarkedet er redusert fra 27 prosent på begynnelsen av 1990-tallet til om lag 14 prosent i 1999. Nedgangen i Husbankens andel på 90-tallet må ses i sammenheng med at Husbankens utlånsrammer varierer med konjunkturforløpet. Husbanken har gjennom 1990-årene gitt grunnfinansiering til om lag 70 prosent av alle nye boliger som er oppført i perioden.

Det har vært hevdet at Husbanken tar en stor del av lånene med god sikkerhet og at dette går ut over sikkerheten på utlånsporteføljene til de private bankene. På den annen side vil en del av Husbankens utlån innvilges til låntakere som ville blitt avvist i det private lånemarkedet på grunn av manglende sikkerhetsstillelse. Videre vil det som nevnt være bestemte politiske målsetninger som søkes oppnådd ved statlig låneyting og det stilles bestemte vilkår for innvilgelse av lån.

Det vises til at Den norske Bankforening høsten 1995 ba om at EFTA Surveillance Authority (ESA) vurderte hvorvidt Husbankens ikke-behovsprøvede låneordninger var i overensstemmelse med EØS-avtalens bestemmelser om konkurranse og statsstøtte. I en avgjørelse sommeren 1997 fant ESA at Husbanken mottok statsstøtte i strid med EØS-avtalen og at virksomheten påvirket konkurransen i kredittmarkedet og samhandelen mellom EØS-landene. ESA ville likevel ikke gripe inn overfor Husbanken under henvisning til en unntaksbestemmelse for foretak som er tildelt oppgaven å utføre tjenester av allmenn økonomisk betydning. Bankforeningen klaget denne avgjørelsen inn for EFTA-domstolen, som i mars 1999 opphevet ESAs beslutning. ESA er for tiden i ferd med å foreta en fornyet vurdering av klagen.

Det vises i denne forbindelse til at det som en oppfølging av Statsbankutvalgets utredning ( NOU 1995:11) ble gjennomført en del endringer i statsbanksystemet for å forhindre feilallokering av kapital. Blant annet skjedde det i forhold til Husbanken en omlegging mot mer direkte tilskudd og bort fra subsidierte lån. I lys av den vurderingen ESA er i ferd med å foreta finner utvalget det imidlertid ikke hensiktsmessig å gå inn på en nærmere vurdering av Husbankens virksomhet.

4.8 Konkurranseforhold og konkurransepolitikk

Med konkurransepolitikk forstås her alle tiltak som kan iverksettes for å fremme virksom konkurranse i finansmarkedene med utgangspunkt i den alminnelige konkurranselovgivning, det vil i første rekke si konkurranseloven av 1993 og konkurransebestemmelsene under EØS-avtalen.

4.8.1 Konkurransepolitiske virkemidler

Som nevnt under avsnitt 4.2, definerer ikke konkurranseloven virksom konkurranse som et mål i seg selv, men et middel til å oppnå effektiv ressursbruk. Virkemidlene utgjøres av et sett av forbudsbestemmelser, inngrepsfullmakter og kontroll- og påbudsbestemmelser. Dessuten kan Konkurransetilsynet på generelt grunnlag og i konkrete tilfeller påpeke konkurranseregulerende virkninger av offentlige tiltak og fremme forslag med sikte på å forsterke konkurransen.

Det er generelt forbudt for to eller flere ervervsdrivende å drive prissamarbeid ved salg av varer og tjenester, å foreta markedsdeling mellom seg eller å samarbeide om anbud. Konkurransetilsynet kan gi dispensasjon fra forbudsbestemmelsene etter nærmere regler. Det kan i konkrete tilfeller gripes inn mot handlinger, vilkår eller avtaler som anses for egnet til å begrense konkurransen i strid med formålet om effektiv ressursbruk, herunder konkurransehemmende utøvelse av markedsmakt i kraft av dominerende markedsstilling, utestenging av konkurrenter, nektelse av forretningsforbindelse o.l. Det kan også gripes inn mot bedriftserverv, dersom tilsynet finner at vedkommende erverv kan føre til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen. Endelig kan det gis påbud om forhold som kan være egnet til å forsterke konkurransen, f.eks. å stille krav til prismerking eller annen form for prisinformasjon som kan bidra til større markedstransparens.

De konkurransepolitiske virkemidler gjenspeiler mer generelle vilkår eller forhold som må være til stede for at konkurransen skal virke effektivt i finansmarkedene - og for så vidt i et hvilket som helst marked, gitt at konkurranseloven gjelder for all næringsvirksomhet. Herunder kan nevnes:

• Konkurranse på likeverdige vilkår («level playing field»), det vil si at det ikke skal gis ubegrunnede særfordeler til enkeltaktører eller grupper av aktører i form av preferanseordninger, unntaksbestemmelser e.l. på måter som kan virke konkurransebegrensende. Motstykket til dette er at det heller ikke skal diskrimineres mot aktører, slik at konkurransen svekkes som følge av dette.

• Ingen enkeltaktør eller gruppe av aktører skal kunne utøve markedsmakt til for eksempel å ta høyere priser eller operere med høyere kostnader enn det som vil være tilfelle i et konkurransemarked. Samarbeid om priser, markedsdeling og anbud er som nevnt forbudt.

• Markedene skal være åpne i den forstand at det ikke legges ubegrunnede restriksjoner på etableringsvilkår og markedsadgang på måter som kan begrense den potensielle konkurranse fra nye aktører. Dette gjelder både i relasjon til etableringshindrende adferd fra etablerte aktører og regler og bestemmelser fra myndighetenes side som kan virke diskriminerende overfor nyetablering og markedsadgang.

• Markedene skal være transparente i den forstand at alle aktører skal sikres tilstrekkelig informasjonstilgang til å opptre effektivt for seg; jf. drøftingen av skjevfordelt informasjon foran.

• Eierforhold og utøvelse av eierskap må ikke bidra til at konkurransen begrenses eller svekkes i strid med målet om effektiv ressursbruk. Spesielt bør nasjonalt eierskap ikke utøves på måter som kan virke begrensende på konkurransen i norske finansmarkeder eller på måter som kan komme i strid med norske internasjonale forpliktelser.

• Markedsimperfeksjoner i finansmarkedene bør i størst mulig grad søkes eliminert eller korrigert for ved hjelp av markedskonforme tiltak, det vil si tiltak som virker gjennom markedene og bidrar til å fremme konkurransen.

• Tiltak fra myndighetenes side for å fremme konkurransen bør som hovedregel foretas av én myndighetsinstans, blant annet for å sikre konsistens, effektivitet og forutberegnelighet i myndighetsutøvelsen («one-stop-shop» prinsippet).

• Effektivitetsforbedringer i finanssektoren bør komme norske forbrukere av finanstjenester til gode i form av bedre tilpassede priser, bedre kvalitet, større produktmangfold og bedre tilgjengelighet.

Dette kan fremstå som ideelle krav til en konkurransepolitikk for finanssektoren. Det er likevel på disse prinsipper og vilkår den gjeldende konkurransepolitikk er tuftet. Utvalget mener at det er viktig at konkurransepolitikken for finanssektoren utformes og håndheves aktivt langs disse generelle retningslinjer for å sikre effektiv ressursbruk, jf. for øvrig utvalgets synspunkter i tilknytning til avsnitt 4.2.

Konkurransetilsynet overvåker fortløpende konkurranseforholdene i finansnæringen og vurderer tiltak i konkrete saker for å fremme konkurransen. Når det gjelder fusjoner og oppkjøp, har tilsynet, eller nærmere bestemt det daværende Prisdirektoratet, kun grepet inn i ett tilfelle siden fusjonsbestemmelsen ble innført i konkurranselovgivningen i 1988, nemlig overfor Gjensidige forsikrings erverv av Forenede-Gruppen i 1992. Ervervet kunne likevel gjennomføres fordi et flertall i Prisrådet, som under prisloven var tillagt myndighet til å fatte endelig vedtak i slike saker, valgte ikke å følge Prisdirektoratets tilråding.

Konkurransetilsynet har vurdert en rekke erverv uten å gripe inn ut fra vesentlighetskravet til inngrep i henhold til konkurranseloven, senest Den norske Banks oppkjøp av Postbanken. I noen tilfeller har tilsynet ikke funnet grunnlag for å gripe inn ved å forby ervervet eller stille vilkår, men kan likevel ha gitt uttrykk for synspunkter eller preferanser ut fra konkurransemessige vurderinger, f.eks. i forbindelse med Den norske Banks oppkjøp av Vital i konkurranse med det nederlandske forsikringsselskapet AEGON. Her ga tilsynet uttrykk for at en fusjon mellom AEGON og Vital, alt annet like, ville være å foretrekke fra et konkurransemessig synspunkt, fordi det norske markedet ville bli tilført en ny aktør. Det kunne videre forventes at AEGON ville tilføre markedet nye produkter og forsikringsordninger i større grad enn tilfellet ville være med DnB/Vital.

I ervervsaker som kommer frem til behandling av konkurransemyndighetene i Bryssel under EØS-avtalen, bistår tilsynet ESA og Kommisjonen med informasjon, analyser og vurderinger. Senest var dette tilfellet i Skandia/Storebrand/Pohjola-fusjonen.

Av andre saksområder for konkurranse innen finansnæringen kan nevnes at Konkurransetilsynet i ett tilfelle har grepet inn overfor størrelsen på tilgangspriser til betalingsformidlingen fastsatt av Bankenes Betalingsentral (BBS) og for øvrig gitt dispensasjon for prissamarbeid vedrørende inngangspriser mellom de banker som deltar i BBS. Tilsynet har sett det som viktig at reglene for tilgangsprising tillater etablering i finansnæringen og ivaretar hensynet til konkurransenøytralitet mellom eksisterende og nye banker.

4.8.2 Forholdet mellom konkurranse- og reguleringspolitikk

I tillegg til de bestemmelser og virkemidler i den alminnelige konkurranselovgivning som skal fremme virksom konkurranse, er finansnæringen underlagt sektorspesifikt regelverk og tilsyn som også skal ivareta både konkurranse- og soliditetshensyn. Dette samles her under fellesbetegnelsen reguleringspolitikk.

Kredittilsynet er tillagt det reguleringspolitiske ansvar for tilsynet med finansinstitusjoner etter den sektorspesifikke finanslovgivning, mens Konkurransetilsynet forestår det løpende tilsyn etter konkurranseloven. Dette innebærer at de to tilsyn har parallell eller overlappende kompetanse på visse saksområder som vedrører konkurranseforhold i finansmarkedene.

Konkurransetilsynet og Kredittilsynet har kommet frem til en praktisk samordning av arbeidet med saker som berører konkurranseforholdene. Utgangspunktet for arbeidsdelingen har vært å sikre ivaretakelsen av de to tilsynsorganenes selvstendige rolle, effektiv og betryggende saksbehandling, forutberegnelighet for aktørene og tilretteleggelse for overordnet organ. Eksempelvis innebærer den praktiske samordningen at Kredittilsynet, ved erverv eller fusjoner av finansinstitusjoner, skal sende kopi av de mottatte søknadene til Konkurransetilsynet. Oversendelsen skal skje til orientering, og Konkurransetilsynet avgir ingen høringsuttalelse til Kredittilsynet. Opplysninger i søknaden kan imidlertid innebære at Konkurransetilsynet finner grunn til å foreta en nærmere vurdering av saken ut fra det regelverket det forvalter. I såfall skal Konkurransetilsynet informere Kredittilsynet om dette. Før Kredittilsynet fatter vedtak eller sender tilråding til Finansdepartementet skal Konkurransetilsynet kontaktes for avklaring av status. Den praktiske samordningen gjelder også for andre situasjoner enn erverv og fusjoner, eksempelvis i tilknytning til søknad om samtykke til å inngå samarbeidsavtale mellom to eller flere finansinstitusjoner, dersom to eller flere finansinstitusjoner tilbyr produktpakker mv. Dersom en vurdering etter konkurranseloven og finansieringsvirksomhetsloven skulle gi ulikt resultat, vil saken trolig bli bragt opp til regjeringen.

Samarbeidsavtalen mellom Konkurransetilsynet og Kredittilsynet er godkjent av henholdsvis, Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Finansdepartementet. Den synes å fungere godt som en praktisk løsning på et overlappende kompetanseproblem og som en hensiktsmessig ansvars- og oppgavefordeling mellom de to etater på konkurranseområdet. Utvalget vil understreke betydningen av at det etableres en klar og entydig ansvars- og oppgavefordeling mellom tilsyns- og kontrollorganer på finansområdet og at man ved revisjoner av lov- og regelverk bestreber seg på å redusere de overlappende kompetanseproblemer så langt som mulig. Dette vil skape bedre oversikt, mer effektiv saksgang og større forutberegnelighet for markedsaktørene. I den utvikling man står overfor i finanssektoren med mindre regelstyring og større vekt på konkurranse som allokeringsmekanisme, er det også viktig at tilretteleggingen og organiseringen av tilsyns- og kontrollfunksjonene reflekterer disse forhold. 23

Vedtak av Konkurransetilsynet etter konkurranseloven kan påklages til Arbeids- og administrasjonsdepartementet, mens Finansdepartementet er klageinstans for vedtak fattet av Kredittilsynet. I forbindelse med lovforarbeidet for konkurranseloven gikk det regjeringsoppnevnte lovutvalget inn for at klager over enkeltvedtak skulle avgjøres av en særskilt, uavhengig nemnd (Konkurranseklagenemnden), og at nemndens vedtak ikke skulle kunne påklages. Dette forslaget ble imidlertid ikke fulgt opp i den videre lovbehandling og departementet ble altså gjort til klageinstans i stedet. Spørsmålet om klageordning i henhold til konkurranseloven har blitt reist igjen i den senere tid, blant annet av daværende arbeids- og administrasjonsminister Eldbjørg Løwer i en artikkel i tidsskriftet Konkurranse i 1998. 24 Hun gikk der inn for å ta initiativ til at hele spørsmålet om klageordninger ble vurdert nærmere, både fra et konkurransepolitisk og et mer generelt forvaltningspolitisk synspunkt.

Etter utvalgets oppfatning er det både fordeler og ulemper med den nåværende klageordning. Sett på bakgrunn av at ordningen er vesentlig forskjellig fra de land som det er naturlig å sammenligne oss med, herunder øvrige EØS-land der uavhengig klageinstans eller domstolsinstans er hovedregelen, anbefaler utvalget at det tas initiativ til å få disse problemstillingene utredet nærmere i tilknytning til det utredningsarbeid som utvalget anbefaler iverksatt for å vurdere revisjon av konkurranseloven, jf. neste avsnitt.

4.8.3 Forholdet mellom nasjonal og internasjonal konkurransepolitikk

EØS avtalen legger i utgangspunktet til rette for ikke-diskriminerende konkurranse mellom nasjonale og internasjonale (EØS) markedsaktører på norske finansmarkeder, jf. avsnitt 5.4. Konkurranseintensiteten fra utenlandsk konkurranse kan neppe forventes å være like sterk innen alle markedssegmenter. Dette behøver imidlertid ikke nødvendigvis bety at konkurransen i de innenlandske markeder er svak. Spesielt innen markedet for lån til små og mellomstore bedrifter og personkundemarkedet, herunder geografiske segmenter av disse, kan den utenlandske konkurransen ikke uten videre forventes å virke tilstrekkelig disiplinerende overfor etablerte nasjonale aktører. Utenlandske oppkjøp av norske banker kan i så henseende virke konkurransefremmende over et bredt spektrum av markeder, jf. Den danske Banks oppkjøp av Fokus Bank og Handelsbankens oppkjøp av Bergensbanken og for øvrig drøftingen av konkurranseintensitet i avsnitt 4.4.6.

I tillegg til den direkte effekt på pris og andre konkurranseparametre vil utenlandsk etablering gjennom oppkjøp eller på annen måte også kunne ha et viktig dynamisk konkurranseelement i seg ved at det norske markedet kan bli tilført nye finansielle produkter og tjenester. Dette var som nevnt et moment som ble tillagt en viss vekt i Konkurransetilsynets vurdering av oppkjøpet av Vital Forsikring, i forholdet mellom DnB og det nederlandske selskapet AEGON, jf. avsnitt 4.8.1.

Den norske konkurranseloven bygger som nevnt ovenfor på en kombinasjon av et forbuds- og inngrepsprinsipp, mens konkurranselovgivningen i EU utelukkende er basert på forbudsprinsippet. En rekke EU-land har i de senere år revidert sin konkurranselovgivning ved å innføre forbudsprinsippet og harmonisere regelverket med EU-retten, herunder Danmark, Sverige, Finland, Nederland og Storbritannia. For Norges vedkommende er det fremlagt en Stortingsproposisjon med forslag til en del mindre endringer og justeringer i konkurranseloven, men uten at spørsmålet om en mer grunnleggende gjennomgang for å modernisere loven og eventuelt harmonisere konkurranselovgivningen med EU-retten under EØS-avtalen er tatt opp.

Den tiltakende integrasjonen av finansmarkedene medfører også et økt behov for å harmonisere det internasjonale konkurranseregelverk, for å skape mest mulig like konkurransevilkår og sikre de andre hensyn og krav til virksom konkurranse for effektiv ressursbruk som ble nevnt foran. I den forbindelse vil også spørsmålet om å harmonisere den norske konkurranselovgivningen med EU-retten før eller senere måtte tas opp. Utvalget vil ikke ta konkret standpunkt til dette her, men vil anbefale at det settes i gang et utredningsarbeid for å klarlegge disse problemstillingene nærmere.

Integrasjonen og konsentrasjonen i finansmarkedene medfører også at flere konkurransesaker innen EØS-området kommer frem til behandling og avgjørelse for EU-kommisjonen i Brussel. Dette medvirker til å endre kompetanseforholdet mellom nasjonale konkurransemyndigheter og Kommisjonen i slike saker. Det pågår for tiden drøftinger innen EU om å endre oppgavefordelingen mellom Kommisjonen og de nasjonale konkurransemyndigheter i retning av å føre tilbake til det nasjonale plan avgjørelsesmyndighet i en del typer konkurransesaker etter subsidiaritetsprinsippet. Beslutning om dette er imidlertid ikke truffet ennå. En eventuell beslutning langs disse linjer vil neppe redusere behovet for å harmonisere konkurranselovgivning og regelverk for konkurranse innen EØS-området, men snarere forsterke det.

Som nevnt i vedlegg 3 utarbeidet av Sverre Dyrhaug, FNH, er EU-regelverket om tilsyn med finansbedrifter formelt adskilt fra de generelle regler av konkurranserettslig karakter. Han nevner at i de aller fleste EU/EØS-land er denne sondringen også lagt til grunn for så vidt gjelder kompetansefordelingen på myndighetenes hånd, slik at soliditetshensyn ivaretas av særskilte tilsynsmyndigheter, mens konkurransehensyn ivaretas av de ordinære konkurransemyndigheter. Dyrhaug hevder at en slik organisering kan gi en klarere rollefordeling som kan bidra til en bedre utsortering av motstridende hensyn på myndighetsnivå. Dette er også spørsmål som bør bli vurdert nærmere.

4.8.4 Forholdet mellom konkurransepolitikk og strukturpolitikk

I avsnitt 4.4.3 foran refereres det til Kredittmeldinga 1998 og til den redegjørelse for norsk strukturpolitikk på finansmarkedsområdet som er gitt der. Hovedmålene for strukturpolitikken har kort uttrykt vært å legge til rette for en velfungerende og solid finansiell sektor, med høy grad av konkurranse mellom de enkelte finansielle foretak, å ha et godt tilbud av finansielle tjenester i alle landets regioner og å ha sentrale finansinstitusjoner med hovedkontor plassert i Norge. Virkemidlene til å oppnå disse målene ligger først og fremst i konsesjonspolitikken.

Umiddelbart kan det se ut som om målene for strukturpolitikken og konkurransepolitikken samsvarer godt med hverandre. Man ser imidlertid at strukturpolitikken har flere mål definert for seg, mens konkurransepolitikken kun har ett mål - effektiv ressursbruk. Det er heller ikke nødvendigvis slik at de angitte mål for strukturpolitikken leder til effektiv ressursbruk. Videre ser man at mens virkemiddelet i konkurransepolitikken er virksom konkurranse, er virkemidlene i strukturpolitikken reguleringer og bestemmelser i konsesjonspolitikken som håndheves av Finansdepartementet etter innstilling fra Kredittilsynet.

Så lenge strukturpolitikk og konkurransepolitikk virker i harmoni med hverandre og styres etter samme mål, er det liten grunn til bekymring. Da trenger man prinsipielt sett heller ikke dette som to politikkområder med ulike sett av virkemidler. I de aller fleste tilfeller synes det i praksis å ha vært godt samsvar mellom politikkutforming og virkemiddelbruk på finansmarkedsområdet i forholdet mellom struktur- og konkurransepolitikk, men det har også vært eksempler på avvikende vurderinger og vedtak av myndighetsinstanser.

Med økende internasjonal konkurranse og markedsintegrasjon, og med de forpliktelser på konkurransepolitikkens område som følger av EØS-avtalen er det etter utvalgets oppfatning viktig for Norge å føre en politikk for finansnæringen som er i samsvar med internasjonale forhold. Disse spørsmålene bør bli vurdert nærmere i forbindelse med det utredningsarbeid på konkurransepolitikkens område som utvalget anbefaler iverksatt.