Del 2
Dagens rettslige og faktiske situasjon

4 Det konsesjonsrettslige rammeverket – energiloven kapittel 3 og 4

4.1 Oversikt

Lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven) gir rammene for organiseringen av kraftforsyningen i Norge. I forarbeidene fremgår det at de samfunnsmessige målene i kraftforsyningen er de samme som før, nemlig å legge til rette for en samfunnsmessig rasjonell utnyttelse av kraftressursene, legge til rette for en sikker kraftforsyning og utjevne prisene til forbrukerne. 1 Virkemidlene var imidlertid nye i 1990. Loven bygger på et grunnleggende skille mellom omsetning av elektrisk energi som egner seg for konkurranse, og overføring av elektrisk energi som er et naturlig monopol (det er samfunnsøkonomisk svært kostbart å operere med konkurrerende nett innenfor samme område). I forhold til omsetningsleddet er virkemidlene deregulering og konkurranse. I forhold til overføringsleddet er virkemidlene monopolkontroll og innføring av tredjepartsadgang til nettet. Omsetningsgjenstanden, elektrisk energi, er til enhver tid i kraftnettet. Bygging og drift av nettet, herunder avregning av tjenester, utgjør kjernen i overføringsfunksjonen.

Energiloven med forskrifter regulerer blant annet bygging og drift av elektriske anlegg, fjernvarmeanlegg, kraftomsetning og monopolkontroll, utenlandshandel med elektrisk energi, måling, avregning og fakturering, markedsplass for fysisk kraftomsetning, systemansvar, rasjonering, leveringskvalitet, energiplanlegging, samt kraftforsyningsberedskap.

Myndigheten til å fatte vedtak etter energi­loven er i stor utstrekning delegert til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Det viktigste unntaket et at Olje- og energidepartementet (OED) har beholdt myndigheten til å gi tillatelse til eksport og import av elektrisk energi.

Tilsvarende lovgivning finnes også i Sverige, Danmark og Finland. Innenfor EU gjennomføres det nå lignende reformer. Kraftsektoren i Norge oppfyller alle EUs krav i eldirektivet om markedsåpning. 2

4.2 Områdekonsesjon

Bygging og drift av kraftledninger og anlegg for fordeling av elektrisk energi med spenning på 22 kV eller lavere, krever såkalt områdekonsesjon, jf. energiloven § 3-2. Enheter med områdekonsesjon trenger ikke søke om konsesjon for hvert enkelt anlegg. Denne ordningen er en forenkling i forhold til den mer omfattende saksgangen for anleggskonsesjoner. Et sentralt vilkår i områdekonsesjonene er at konsesjonærene har plikt til å levere elektrisk energi til abonnentene innenfor det geografiske området som konsesjonen gjelder for (leveringsplikt), jf. energiloven § 3-3.

4.3 Anleggskonsesjon

Ved bygging av kraftverk, transformatorstasjoner, kraftledninger og andre elektriske anlegg som ikke omfattes av områdekonsesjonsordningen, må det søkes om en egen anleggskonsesjon for hvert enkelt anlegg, jf. energiloven § 3-1 første ledd. Ordningen gjelder for alle elektriske anlegg, for eksempel gasskraftverk, vindkraftverk, elektriske anlegg i tilknytning til vannkraftverk, transformatorstasjoner mv. som er over den spenningsgrensen Olje- og energidepartementet fastsetter, jf. energiloven § 3-1 annet ledd, jf. energilovforskriften § 3-1. 3

Konsesjonsordningen skal sikre enhetlig praksis for bygging av og drift av elektriske anlegg. Det kan settes en rekke vilkår i konsesjonene. Adgangen til å sette vilkår er presisert i forskrifter til loven. Disse omfatter blant annet vilkår om at anlegget skal medføre en rasjonell energiforsyning, bestemmelser om påbegynnelse, bygging, teknisk drift, vilkår om utnyttelsen av det enkelte verk, vilkår med henblikk på å unngå eller begrense skader på natur og kulturminner, om konsesjonærens organisasjon og kompetanse, samt ytterligere vilkår der det er påkrevd i det enkelte tilfelle.

Enheter som søker om konsesjon må utarbeide langsiktige energi- og kraftsystemutredninger for utviklingen av kraftsystemet innenfor sitt område. Konsesjonærene plikter å samarbeide om nødvendige tilpasning av de enkelte energi og- kraftsystemutredninger til hverandre, og om utredningenes innpassing i et nasjonalt system, se bl.a. forskrift 16. desember 2002 nr. 1607 om energiutredning.

4.4 Omsetningskonsesjon

Enheter som omsetter elektrisk energi eller som kan stå i en eller annen form for monopolsituasjon, må ha omsetningskonsesjon. Ingen andre enn staten kan stå for omsetning av elektrisk energi uten konsesjon, jf. energiloven § 4-1 første ledd.

Den største gruppen som omfattes av konsesjonsordningen er enheter som forestår detaljsalg av egenprodusert eller innkjøpt elektrisk energi til sluttbrukere, samt andre som eier fordelings- eller overføringsnett. Det siktes her til områdekonsesjonærer som i tillegg til netteierfunksjonen også har funksjonen kraftomsetter. Videre omfatter ordningen enheter som deltar på kraftmarkedet med omsetning av elektrisk energi. Krafthandlere som kjøper og selger elektrisk energi i eget navn og tar en økonomisk risiko for eventuelle tap, må også ha konsesjon. Kraftmeglere som kun driver med ren megling, trenger derimot ikke omsetningskonsesjon.

Omsetningskonsesjonsordningen er en viktig forutsetning for den markedsbaserte kraftomsetningen. Ordningen skal sikre kundenes interesser ved å bidra til en økonomisk rasjonell omsetning av elektrisk energi, og til å kontrollere nettfunksjonen som naturlig monopol.

Omsetningskonsesjonen er det rettslige grunnlaget for å foreta kontroller av nettvirksomheten, se nærmere om monopolkontrollen nedenfor i punkt 3.1.

4.5 Markedsplasskonsesjon

Organisering og drift av markedsplass for omsetning av elektrisk energi krever markedsplasskonsesjon, jf. energiloven § 4-5 første ledd. Markedsplasskonsesjonen gir energimyndighetene mulighet til å stille vilkår og føre tilsyn for å ivareta hensyn knyttet til blant annet prisfastsettelsen, markedsplassens forpliktelser i forhold til systemansvarlig, gjennomsiktighet, krav til aktørene som skal handle, nøytral opptreden og ikke-diskriminering mv., jf. energiloven § 4-5 annet ledd.

4.6 Konsesjon for krafthandel med utlandet

Det kreves konsesjon for fysisk krafthandel med utlandet i henhold til energiloven § 4-2. Slik konsesjon blir gitt av OED. Statnett SF og Nord Pool Spot AS har konsesjon for tilrettelegging av krafthandel med utlandet. Det vises til nærmere omtale av utenlandshandelen i punkt 6.2.

4.7 Konsesjon for fjernvarmeanlegg

Det kreves konsesjon for såkalt fjernvarmeanlegg med en samlet effekt på mer enn 10 MW, jf. energiloven § 5-1, smh. § 1-3 annet ledd. Dersom det foreligger en konsesjon for fjernvarmeanlegg, kan kommunestyret ved vedtekt pålegge tilknytningsplikt i henhold til plan- og bygningsloven § 66a. Bygninger som oppføres innefor konsesjonsområdet må da knytte seg til fjernvarmeanlegget.

Energiloven regulerer også prisen for leveranse av fjernvarme. Den skal ikke overstige prisen for elektrisk oppvarming i vedkommende forsyningsområde. Dersom kunden er pålagt å koble seg til anlegget, gis det adgang til å klage til NVE over priser og andre leveringsvilkår.

5 Nettdriften – monopolkontroll

5.1 Organiseringen av kraftnettet – behovet for monopolkontroll

Nettdriften er et naturlig monopol. Reguleringsbehovet dreier seg derfor om å motvirke uheldige utslag av denne monopolstillingen gjennom krav til bl.a. organisering og ikke-diskriminerende og objektive vilkår for adgang til nettet. Nettvirksomheten er også underlagt omfattende regulering av de økonomiske rammene for driften.

Elektrisk energi overføres gjennom et nettverk av linjer og kabler av forskjellig kapasitet og størrelse fra kraftverk til sluttbrukerne (næringsdrivende og forbrukere). Kraftnettet er i dag administrativt inndelt i tre kategorier etter spenningsnivå; det landsdekkende sentralnettet som overfører elektrisk energi fra ett område av landet til et annet og er tilknyttet nett i våre naboland, regionalnettene som fører elektrisk energi fra sentralnettet og frem til de lokale områdene og de lokale distribusjonsnettene som fører den elektriske energien ut den siste strekningen frem til sluttbrukerne. Den administrative inndelingen bestemmer hvilke anlegg som inngår i kostnadsgrunnlaget for det aktuelle nett, se mer om dette nedenfor.

Statnett SF eier opp mot 90 % av sentralnettet, som omfatter overføringslinjer med tilhørende anleggsdeler på spenningsnivå mellom 132 kV og 420 kV, og er operatør for hele sentralnettet. Resten av sentralnettet er eid av et 20-talls andre selskaper.

Regionalnettet omfatter elektriske overfør­ingsanlegg med spenningsnivå mellom 35 kV og 132 kV og dekker hver normalt et større geografisk område tilsvarende et fylke. Regionalnettet er bindeleddet mellom sentralnettet og distribusjonsnettene. Den kraftintensive industrien og de fleste produksjonsselskapene er knyttet til regionalnettene og sentralnettet. I overgangen fra sentralnettet til regionalnettene transformeres spenningen ned til for eksempel 66 kV. Regionalnettet har mindre utstrekning enn sentralnettet, og er ofte eid av det lokale nettselskapet eller et eget regionalnettsselskap. For å bygge og drive et regionalnett kreves det alltid anleggskonsesjon etter energiloven.

Distribusjonsnettet, eller fordelingsnettet, omfatter anleggsdeler på spenningsnivå mellom 0,23 kV og 35 kV og dekker hver et avgrenset område som for eksempel en kommune. Nettstasjoner plassert mange steder i distribusjonssystemet transformerer den elektriske energien til 230 Volt eller 400 Volt. Dette er spenningsnivået den elektriske energien normalt har når den benyttes til for eksempel belysning og oppvarming. For å bygge og drive et distribusjonsnett, kreves det områdekonsesjon etter energiloven.

Elektrisk energi kan ikke lagres i nettet. Lagringen skjer derfor i vannmagasinene som potensiell elektrisk energi. Siden elektrisk energi ikke kan lagres, men må brukes i det øyeblikk den produseres, må en systemansvarlig sørge for at det til enhver tid er balanse mellom tilgang og bruk av elektrisk energi. Statnett SF er systemansvarlig i Norge, og har ansvaret for å holde det norske kraftsystemet i balanse gjennom overordnet fysisk styring og kontroll av landets kraftsystem og utvikling og drift av overføringsforbindelsene til utlandet. Statnetts funksjon som systemansvarlig er også underlagt en teknisk og økonomisk regulering av NVE.

Teknisk betyr dette at den systemansvarlige sørger for at frekvensen holdes på 50 Hz. 4 Dersom forbruket overstiger produksjonen, vil frekvensen falle og bli lavere enn 50 Hz. Da må Statnett sørge for at produksjonen øker eller at forbruket reduseres. Blir produksjonen for stor, må Statnett kontakte en produsent og be ham mate mindre elektrisk energi inn i nettet. Den mengden elektrisk energi Statnett handler på denne måten, kalles regulerkraft. Statnett velger ut hvem som skal endre produksjon eller forbruk ut fra pristilbud produsenter og forbrukere har gitt for dette. Den produsent eller forbruker som har angitt lavest pris for den endringen det er behov for, blir valgt.

Overføringsnettet er et naturlig monopol, fordi det vil være svært kostbart å etablere parallelle og konkurrerende nett. Forbrukere og andre sluttbrukere kan derfor ikke velge leverandør av disse tjenestene, men er bundet til sitt lokale nettselskap. Både for å legge til rette for en effektiv konkurranse i kraftmarkedet, sikre brukernes rettigheter og for å sikre en effektiv drift og utvikling av nettet, er nettselskapenes virksomhet regulert med hjemmel i energiloven og underliggende forskrifter. Monopolkontrollen har som formål å bidra til at brukerne av nettet skal ha lavest mulig kostnad over tid, samt at nettselskapene over tid skal ha en rimelig avkastning på investert kapital dersom nettet utvikles, utbygges og drives effektivt.

Monopolkontrollen utøves ved bruk av ulike regulatoriske virkemidler. Den økonomiske reguleringen utøves ved at NVE årlig fastsetter inntektsrammer, som bestemmer hvor mye nettselskapene samlet kan ta for nettjenestene. I tillegg forvalter NVE den tekniske reguleringen gjennom konsesjonsbehandling av overføringsanlegg, vilkår i konsesjoner og forskrifter. Gjennom forskrifter regulerer NVE blant annet prinsipper og regler for tariffering (prising) av nettjenester og regler for måling, avregning, leverandørbytter og fakturering av nettjenester. NVE jobber for tiden med et forslag til forskrift om leveringskvalitet, se mer om dette arbeidet i punkt 5.4.4. For tiden pågår det også en evaluering av regelverket om måling, avregning og fakturering, hvor blant annet spørsmål om forskuddsbetaling av nettleie og kraftleveranser inngår.

Et element i reguleringen av nettselskapene er KILE-ordningen (Kvalitetsjusterte inntektsrammer ved ikke levert energi). Denne ordningen virker slik at nettselskapenes inntektsrammer reduseres dersom det oppstår avbrudd i høyspenningsanlegg utover en på forhånd fastsatt forventningsverdi. En redusert inntektsramme vil i sin tur bety reduserte tariffer for nettjenestene. KILE-ordningen blir nærmere behandlet i kapittel 5.4. Et annet eksempel er punkttariffsystemet, som gjør tariffene uavhengig av kraftkjøp og valg av leverandør. Systemet sikrer blant annet alle nettkunder adgang til kraftmarkedet på objektive og ikke-diskriminerende tariffer og vilkår, uavhengig av avtaler om kraftkjøp, se nærmere kapittel 5.3. Som et ledd i monopolkontrollen stiller NVE også organisatoriske krav ved omstruktureringer i elektrisitetssektoren. Dette behandles nærmere nedenfor i kapittel 5.2.

5.2 Organisatoriske forhold

Før energiloven var det et gjennomgående trekk ved aktørene at de var vertikalt integrerte, dvs. at de drev både produksjon, overføring og omsetning av elektrisk energi innefor samme juridiske enhet. Nettselskaper med en slik organisasjonsstruktur vil i et konkurransemarked ha klare insentiver til å belaste monopolfunksjonen med kostnader tilhørende konkurransefunksjonen (kryssubsidiering). Stilt overfor dette konkurranse-rettslige problemet oppstår et valg mellom å kreve et selskapsmessig skille eller et regnskapsmessig skille overfor de vertikalt integrerte aktørene. Myndighetene valgte en blandet løsning. Statens egen bedrift, Statskraftverkene, ble med virkning fra 1. januar 1992 utskilt fra staten i form av to statsforetak: et produksjonsforetak (Statkraft SF) og et nettforetak (Statnett SF). I forlengelsen av denne omorganiseringen ble Samkjøringen av kraftverkene i Norge nedlagt og Statnett Marked AS dannet som heleid datterselskap av Statnett SF. Med virkning fra 1. mai 1996 ble Statnett Marked omorganisert til Nord Pool ASA, som eies med en halvpart av henholdsvis Statnett og Svenska Kraftnät. Nord Pool fungerer i dag som en nordisk kraftbørs og er senere ytterligere omorganisert (se nedenfor under punkt 6.2.1).

Overfor de øvrige aktørene i kraftmarkedet valgte man å innføre krav om regnskapsmessig skille gjennom forskriftene til energiloven, jf. forskrift 7. desember 1990 nr. 959 om produksjon, omforming omsetning og fordeling av energi m.m.(energilovforskriften). Dette har vært kombinert med en restriktiv praksis i konsesjonssaker vedrørende sammenslåing av energiverk som ville innebære en forsterket vertikal integrasjon.

For å hindre kryssubsidiering angir energilovforskriften § 4-4 bokstav a krav til omsetningskonsesjonærens interne organisering og regnskap. Første ledd pålegger konsesjonæren å føre regnskap etter bestemmelsene i aksjeloven og i samsvar med god regnskapsskikk. Ifølge annet ledd skal konsesjonæren stille konkurranseutsatte forretningsområder og monopolfunksjoner i selvstendige resultatenheter med separate budsjetter og regnskaper. Det er fastsatt ytterligere utfyllende bestemmelser på dette området i NVEs forskrift 11. mars 1999 nr. 302 om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsramme for nettvirksomheten og tariffer.

5.3 Markedsadgang – punkttariffsystemet

Tredjepartsadgang til nettet er regulert i energilovforskriften § 4-4 bokstav d. Omsetningskonsesjonæren er pålagt å sørge for markedsadgang for alle som etterspør nettjenester til ikke-diskriminerende og objektive punktariffer og vilkår. En hvilken som helst annen aktør i kraftmarkedet, inklusive sluttbrukere, kan kreve slik adgang. Reell adgang til kraftmarkedet er imidlertid avhengig av at ulike økonomiske hindre knyttet til overføringsfunksjonen bygges ned. Med hjemmel i NVEs forskrift 11. mars 1999 nr. 302 er det bygget opp et punkttariffsystem som skal sikre slik adgang. Med punktariffer forstås i henhold til energilovforskriften § 4-4 bokstav d første ledd tariffer som er referert kundens tilknytningspunkt til nettet, og som er uavhengig av avtaler om kraftkjøp/-salg.

Beregning av overføringstariffer reiser to hovedspørsmål: For det første hvilke kostnader som skal inngå i nettselskapets samlede beregningsgrunnlag for tariffen (kostnadsspørsmålet), og for det andre hvordan disse kostnadene skal fordeles på de ulike brukerne av nettet (fordelingsspørsmålet).

I forhold til kostnadsspørsmålet innebærer punkttariffsystemet at nettselskapene skal innarbeide kostnader for anlegg og drift av nett på overliggende nivåer i kostnadsgrunnlaget for sine overføringstariffer. Det betyr i praksis at Statnett velter sine sentralnettkostnader nedover til regionalnetteierne, som igjen velter sentralnettkostnadene samt egne regionalnettkostnader ned på distribusjonsleddet. Virkningene av punkttariffsystemet er at nettkunder kun trenger å inngå avtale med sitt lokale nettselskap for å få tilgang til landets kraftnett, og dermed til hele kraftmarkedet. Eiere av overliggende nett har allerede fått dekket sine kostnader. Det er derfor ikke nødvendig for nettkunden å inngå særskilt avtale med dem.

Alle nettselskap skal benytte punkttariffer som betaling for nettjenester. Med tariffer forstås i henhold til energilovforskriften § 4-4 bokstav d annet ledd alle priser og annen økonomisk godtgjørelse som konsesjonæren fastsetter for tilknytning til og bruk av elektriske nettanlegg. Forbrukere betaler en tariff for å ta elektrisk energi ut fra et punkt i nettet (uttakstariff), mens kraftprodusenter betaler en tariff for å mate elektrisk energi inn i et punkt i nettet (innmatingstariff), se forskrift 11. mars 1999 nr. 302 om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsramme for nettvirksomheten og tariffer del V. Punkttariffene gjør markedsadgangen enkel for kundene, og legger dermed grunnlaget for et landsomfattende marked for elektrisk energi. I stedet for begrepet punkttariff benyttes ofte overføringstariff eller nettleie.

Tariffene er satt sammen av flere ledd, og skal minimum ha to ledd. Ett ledd som varierer med kundens løpende innmating (produksjon) eller uttak (forbruk) av elektrisk energi (energiledd), samt ett eller to tariffledd som ikke varierer med løpende uttak av elektrisk energi (faste ledd). Energileddet skal som hovedregel reflektere kostnadene ved endret tap av elektrisk energi som følge av at en ekstra kWh overføres (marginalt tap). Tapet kan bli betydelig når man nærmer seg kapasitetsgrensene i nettet. I sentralnettet blir det fastsatt en tapsprosent for energileddet i hvert enkelt innmatings- og uttakspunkt. Tapsprosentene blir i dag beregnet 8 ganger i året, og det er en prosentsats for dag, en for natt og en for helg. Tapet varierer med belastningen på nettet og dermed med hvor innmatings- og uttakspunktene ligger geografisk plassert i forhold til andre innmatings- og uttakspunkt. En kraftstasjon kan være gunstig plassert i nettet slik at produksjonen reduserer tapet. I slike tilfeller er tapsprosenten og dermed energileddet negativt. I områder med stort produksjonsoverskudd er det høy tapsprosent ved innmating og negativ tapsprosent ved uttak. Tapsprosentene i sentralnettet varierer mellom +10 prosent og -10 prosent. Verdien av tapet i sentralnettet er satt lik prisen på elektrisk energi i elspotmarkedet.

Faste ledd er en samlebetegnelse for alle ledd som ikke er energiledd. Også energiledd kan imidlertid inneholde faste kostnader, jf. forskrift 11. mars 1999 nr. 302 § 16-1. De faste leddene i tariffen skal sørge for tilstrekkelige inntekter i forhold til inntektsrammen. I distribusjonsnett skal dette leddet minimum dekke kundespesifikke kostnader.

5.4 Inntektsrammereguleringen

5.4.1 Oversikt

På grunn av at nettvirksomheten er svært kapitalkrevende, er det ikke lønnsomt for samfunnet at det bygges konkurrerende infrastrukturer for overføring av elektrisk energi. Myndighetene kontrollerer derfor bygging av høyspent overføringsanlegg gjennom at det kreves konsesjon for bygging og drift av slike anlegg. Det enkelte nettselskap får derfor monopol på overføringstjenesten innenfor sitt geografiske område. For å forhindre at nettselskapene tar ut monopolprofitt gjennom prisingen av overføringstjenesten, forestår NVE en økonomisk regulering av monopolvirksomheten.

NVE fastsetter en inntektsramme for hvert enkelt nettselskap. Inntektsrammen gjenspeiler kostnadsforholdene i leveringsområdet, blant annet klima, topografi og bosetting. Inntektene som kommer fra overføringstariffene må ikke være høyere enn det NVE har fastsatt som maksimal tillatt inntekt for selskapet. Denne skal sikre at nettselskapene ikke får en urimelig monopolfortjeneste, samt at kostnadsreduksjoner også kommer kundene til gode. Kraftproduksjonsvirksomheten og kraftomsetningsvirksomheten, som er konkurranseutsatt, er ikke underlagt en tilsvarende økonomisk regulering.

NVE gir inntektsrammer til nettselskapene med hjemmel i energilovforskriften. Forskrift 11. mars 1999 nr. 302 om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsrammer for nettvirksomheten og tariffer har som formål å legge grunnlag for et effektivt kraftmarked og kontroll av nettvirksomheten som et naturlig monopol. Reglene gjelder økonomiske vilkår ved salg av nettjenester samt rapportering av økonomiske og tekniske data ved kraftproduksjon, kraftomsetning, nettvirksomhet og øvrig virksomhet for rapporteringspliktige selskaper.

5.4.2 Avkastningsregulering – perioden frem til 1997

NVEs regulering av energiselskapenes monopolvirksomhet (nettvirksomheten) var frem til 1997 basert på kostnadsdekning. Nettselskapene kunne sette overføringstariffene slik at inntektene dekket de faktiske kostnadene, samt at det ga en rimelig avkastning på investert kapital. Fra og med 1993 fastsatte NVE maksimumsgrenser for avkastningen på den samlede bundne bokførte kapitalen.

I prinsippet satte reguleringen i denne perioden ikke begrensninger på annet enn avkastningen. Det var ingen incentiver til kostnadseffektiv drift eller kostnadseffektivitet i investeringene. Reguleringen gjorde det gunstig med et høyt avkastningsgrunnlag, noe som kunne gi incentiver til overinvesteringer i nye nettanlegg. Nettselskapene var sikret rimelig avkastning på alle sine investeringer uavhengig av bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk effektivitet i investeringene.

5.4.3 Inntektsrammeregulering – perioden fra 1997

Fra og med 1. januar 1997 ble det innført en regulering av nettvirksomheten basert på inntektsrammer. I NVE-publikasjon 14/1997 ble behovet for en ny reguleringsform begrunnet med at NVE hadde grunn til å tro at nettselskapenes monopolsituasjon hadde medført ineffektivitet og høye kostnader og priser ved kraftoverføringen. Det ble vist til at ulike studier indikerte et effektiviseringspotensial i størrelsesorden 20-40 %. Målsettingen med den nye reguleringen var å:

• legge til rette for kostnadseffektivitet i drift og vedlikehold av nettet

• legge til rette for en effektiv nettutbygging

• legge til rette for overføringstariffer som fremmet en optimal utnyttelse av nettet.

Etter denne reguleringen fastsetter NVE årlig en individuell inntektsramme for hvert nettselskap. Målet for reguleringen er at brukerne av nettet skal ha lavest mulig kostnader over tid og at nettselskapene skal ha rimelig avkastning på investert kapital ved effektiv drift. Inntektsrammen skal settes slik at inntekten over tid dekker kostnadene ved drift og avskrivning av nettet, samt gir en rimelig avkastning på investert kapital gitt effektiv drift, utnyttelse og utvikling av nettet. Reglene setter videre grenser for hvor stor avkastning som tillates. For å sikre tilfredsstillende kvalitet på overføring av elektrisk energi, er det fastsatt en nedre grense for avkastning.

For beregning av inntektsrammen ble inngangsverdier basert på historiske kostnader og verdier (gjennomsnitt av 1994 og 1995) lagt til grunn. Nyinvesteringer for perioden 1997 – 2001 ble delvis ivaretatt ved at man sjablonmessig årlig korrigerte opp inntektsrammene med formel basert på halvparten av økningen i levert energi i nettselskapets nett.

For inneværende periode (2002-2006) er inngangsverdiene fastsatt på bakgrunn av gjennomsnittlige drifts- og vedlikeholdskostnader og nettap i perioden 1996-1999, avskrivninger i 1999 og avkastningsgrunnlag (bokført verdi + 1 % arbeidskapital) per 31.12.1999. Dette betyr at kapitalkostnadene ved nyinvesteringer i løpet av reguleringsperioden ikke inngår i inntektsrammeberegningen før de inngår i det historiske grunnlaget for en ny periode. Denne tidsforskyvingen mellom kostnadene og inntektene fra en nyinvestering medfører at nåverdien av inntektene blir lavere enn det som er nødvendig for å dekke kapitalkostnadene ved nyinvesteringer. Dette nåverditapet dekkes gjennom at det gis et årlig tillegg for nyinvesteringer.

Ved fastsettelsen av inntektsrammen skal det tas hensyn til den generelle produktivitetsutviklingen og selskapets egen kostnadseffektivitet. Dette ivaretas ved at NVE før inngangen til en periode fastsetter både et generelt og et individuelt effektivitetskrav. Det samlede effektivitetskravet (det generelle + det individuelle) forteller hvor mye selskapets tillatte inntekt blir redusert med årlig (mer om effektivitetsmålinger og effektivitetskrav i avsnittet under).

Fra og med 2001 justeres i tillegg inntektsrammene for varige endringer i leveringspåliteligheten gjennom KILE-ordningen (Kvalitetsjusterte inntektsrammer ved ikke levert energi), se neste avsnitt.

5.4.4 Særlig om KILE-ordningen

Ved forskrift 13. desember 2000 nr. 1255 (i kraft 1. januar 2001) ble det innført en ordning med såkalte kvalitetsjusterte inntektsrammer ved ikke levert energi (KILE), jf. forskrift 11. mars 1999 nr. 302 om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsramme for nettvirksomheten og tariffer § 8-6 og kapittel 9. 5

Forenklet sagt gir KILE-ordningen de enkelte nettselskapene økonomiske incentiver til å holde leveringspålitelighet (dvs. varighet og hyppighet av feil og hendelser i høyspenningsnettet som fører til avbrudd hos sluttbruker) på et samfunnsøkonomisk riktig nivå. Ordningen virker uavhengig av årsaken til avbruddet (objektiv), men har ulike satser for varslede og ikke-varslede avbrudd, se under.

Med utgangspunkt i en modell som blant annet tar hensyn til topografiske og individuelle forhold og historisk ILE (ikke-levert energi), beregner NVE en forventet mengde ikke-levert energi for det enkelte nettselskap. Beregningen kombinerer historiske avbruddsdata fra det enkelte nettselskapet med gjennomsnittsverdier for andre sammenlignbare selskaper. Datagrunnlaget som benyttes er hentet fra offisielle statistikker utarbeidet av NVE og Statnett SF.

Mengden ikke-levert energi som følge av et avbrudd i nettselskapets leveringer beregnes ut fra hva som er erfaringsmessig levering i det aktuelle tidspunktet det har vært avbrudd. Beregnet mengde ikke-levert energi multipliseres med en sats per ikke-leverte kilowatt/time, sett i forhold til kundesammensetningen (og fordelt på varslede og ikke-varslede avbrudd). Satsene for ikke levert energi er delt inn i seks kundegrupper, hvor husholdning (innbefatter hovedsakelig husholdninger og fritidsboliger / hytter) utgjør en egen gruppe. Gjeldende sats per kilowatt/time ikke-levert energi til husholdningskunder er for perioden 1.1.03 – 31.12.06 henholdsvis 8 kr for ikke-varslede avbrudd, og 7 kr for varslede avbrudd. Til sammenligning er den høyeste satsen 99 kr per kilowatt/time ikke-levert energi for gruppen handel og tjenester. Summen av samlet forventet ikke-levert energi multiplisert med KILE-satsene, utgjør selskapets KILE-ramme.

Fra dette utgangspunktet gjøres det fradrag for det enkelte nettselskapet for hvert enkelt avbrudd, uavhengig av årsaken til feilen. Ordningen gjelder for feil i høyspenningsnettet (dvs. anlegg med spenning fra 1000 Volt og høyere) som medfører avbrudd. Beregnet mengde ikke-levert energi tar således også hensyn til levering på lavspenningsnivå (hvor de aller fleste husholdningskundene er tilknyttet).

Etter utgangen av det enkelte år korrigeres KILE-rammen mot selskapets beregnede kostnader for faktisk ikke-levert energi gjennom året. Dersom selskapet har mindre KILE-kostnader enn forventningsverdien tilsier, kan differansen hentes inn fra kundene gjennom tariffene for påfølgende år. Dersom selskapet har mer KILE-kostnader enn forventningsverdien tilsier, skal differansen tilbakeføres kundene gjennom reduserte tariffer påfølgende år. Ettersom dette er en ordning som er ment å virke over lang tid, har selskapet ingen plikt til å realisere differansen hvert enkelt år. Saldoen korrigeres derfor mot selskapets mer- eller mindreinntekssaldo. Det gjelder likevel bestemmelser som sier at nettselskapet skal tariffere slik at saldoen for mer- eller mindreinntekt over tid skal gå mot null. Som dette viser, skjer det ikke en individuell fastsettelse i forhold til hver enkelt sluttbruker.

KILE-satsene, dvs. verdien for en ikke-levert kilowatt/time, er fastsatt på bakgrunn av en landsomfattende spørreundersøkelse foretatt av SINTEF Energiforskning i perioden 2001 – 2002. I undersøkelsen ble ulike sluttbrukeres kostnader ved avbrudd kartlagt, og disse kostnadene gjenspeiles i KILE-satsene. Sluttbrukerne er inndelt i seks kundegrupper, som er Industri, Handel & Tjenester, Jordbruk, Husholdning, Offentlig virksomhet og Treforedling & Kraftintensiv industri.

I KILE-ordningen inngår for det første all ikke-levert energi som følge av langvarige avbrudd i henhold til forskriften § 6-2 annet ledd nr. 12-15, jf. forskriften § 9-2 første ledd. Med «langvarige avbrudd» menes «tilstand karakterisert med uteblitt levering av elektrisk energi til en eller flere sluttbrukere, hvor forsyningsspenningen er under 1 % av kontraktsmessig avtalt spenning, jf. EN 50160» som vedvarer utover 3 minutter, jf. forskriften § 1-3 første ledd annet og tredje punktum. I § 9-3 annet punktum er det presisert at KILE også omfatter «hendelser i nettselskapets anlegg forårsaket av sluttbruker eller annen tredjepart, med unntak av hendelser som kun berører den sluttbruker som selv forårsaket hendelsen».

Ordningen gir således nettselskapet økte inntektsrammer ved bedret leveringspålitelighet og reduserte inntektsrammer ved redusert leveringspålitelighet, sett i forhold til forventningsverdien. Ordningen innebærer at inntektsrammene i tillegg til justering for effektivitetskrav, også justeres for endringer i leveringspåliteligheten. Tanken er at man skal gi incentiver i forhold til effektiv drift av og riktig nivå på vedlikehold og investeringer i infrastrukturen ved å premiere gjennom å innrømme nettselskapene en adgang til å hente inn en del av den samfunnsmessige gevinsten fra sluttbrukerne ved økt leveringspålitelighet.

5.4.5 Effektivitetsmålinger – effektivitetskrav

For å måle effektiviteten i selskapene benyttes datainnhyllingsmetoden (DEA). 6 Metoden går ut på først å finne de nettselskapene som bruker minst ressurser på å løse oppgavene (produksjon av nettjenester), for så å sammenligne resultatene til hvert enkelt nettselskap med det de beste oppnår. Gjennom denne metoden måles både teknisk effektivitet som sier noe om hvor mye innsatsfaktorer man bruker i forhold til de beste, og kostnadseffektivitet som i tillegg reflekterer ineffektiv sammensetning av innsatsfaktorer. Produktaspektene i DEA-modellen beskriver nettselskapenes oppgaver, mens innsatsfaktorene beskriver nettselskapenes ressursbruk for å løse oppgavene.

De selskap som benytter minst ressurser på å løse oppgavene, vil kun bli pålagt et generelt effektivitetskrav (1,5 % pr år for perioden 2002-2006), mens de andre i tillegg blir pålagt et individuelt effektivitetskrav hvor størrelsen avhenger av hvordan ressursbruken er i forhold til de selskapene som benytter minst ressurser til å løse oppgaven.

5.4.6 Beregning av tariffer

På grunn av at nettselskapene tildeles en inntektsramme, kan de ikke justere tariffene (nettleien) for å få dekket enhver kostnad som måtte påløpe fullt ut. Tariffene skal beregnes av nettselskapet slik at inntekten for det enkelte år så langt som mulig ikke overstiger inntektsrammen i eget nett og de kostnadene som kan dekkes inn som et tillegg. Kostnader som kan dekkes inn i tillegg til inntektsrammen er kostnader ved kjøp av nettjenester fra andre nettselskaper (overliggende nett), kostnader ved leie av andre nettselskapers anlegg og innbetalt eiendomsskatt.

Det totale forbruket av elektrisk energi i et nettområde varierer over året (pga. temperatursvingninger, konjunkturer osv.) Ettersom tariffene normalt beregnes i forkant av året, eventuelt med en eller flere justeringer i løpet av året, er det svært vanskelig å forutsi det endelige forbruket og dermed den endelige inntekten for nettselskapene. Avvik mellom total tillatt inntekt og virkelig innhentet inntekt fremkommer som en mer- eller mindreinntekt i NVEs økonomiske regulering. En slik saldo for mer- eller mindreinntekt skal hensyntas ved fastsettelsen av neste års tariffer, slik at en merinntekt tilbakeføres kundene og en mindreinntekt trekkes inn fra kundene.

Innenfor rammene av total tillatt inntekt fastsetter nettselskapet selv tariffene for ulike typer tilknytning, for eksempel husholdningstariff, hyttetariff og næringstariff. Ved uenighet om beregningen av tariffer, kan saken bringes inn for NVE til avgjørelse.

5.5 Gjeldende regulering av leveringskvalitet

5.5.1 Kort om begrepet leveringskvalitet

Leveringskvalitet er et samlebegrep som inneholder både tekniske og ikke-tekniske elementer for å beskrive elektrisk energi.

De ikke-tekniske elementene retter seg primært mot nettselskapenes kundeservice, som for eksempel behandling av klager fra tilknyttede kunder, hvor lang tid det tar å få besvart en henvendelse, hvor lang tid det tar å få etablert en tilknytning, varsling i forbindelse med planlagte utkoblinger, osv. De ikke-tekniske elementene er således en viktig del av den tjenesten nettselskapet yter.

De tekniske elementene i begrepet leveringskvalitet kan først deles inn i leveringspålitelighet (avbrudd) og spenningskvalitet. Leveringspålitelighet sier noe om tilgjengeligheten i nettet, mens spenningskvaliteten noe upresist kan beskrives som anvendeligheten. For at den elektriske energien for eksempel skal kunne anvendes til alminnelig bruk i husholdninger, må spenningen tilfredsstille eller ligge innenfor visse forhåndsdefinerte krav og standarder. Disse kravene og standardene er av utpreget teknisk art, og gjelder spenningens frekvens, effektivverdi og kurveform. Det anses ikke formålstjenelig å gå nærmere inn på en beskrivelse av disse forholdene.

5.5.2 Regulering av leveringskvalitet i medhold av energiloven

Energiloven § 5A-3 lyder:

«Departementet gir forskrifter om leveringskvaliteten i kraftsystemet og om informasjonsplikten i den forbindelse.»

I energilovforskriften § 5A-3 har Olje- og energi­departementet gitt nærmere bestemmelser:

Det kan settes krav til leveringskvalitet overfor aktørene i kraftsystemet. Krav til leveringskvaliteten kan blant annet være minimumskrav for hva som er å anse som tilfredsstillende leveringskvalitet.

Den som leverer elektrisk energi plikter å informere tilknyttede aktører om hvilken leveringskvalitet som kan påregnes. Det kan inngås private avtaler om en annen leveringskvalitet.

Olje- og energidepartementet har videre i energilovforskriften § 7-1 bokstav m delegert myndighet til NVE, som kan utferdige forskrifter til gjennomføring og utfylling av bestemmelsene om leveringskvalitet. Som kjent arbeider NVE med å utarbeide et utkast til forskrift, som er ventet å gå ut på høring primo 2004, se nærmere i punkt 5.5.4 nedenfor. De nye bestemmelsene om leveringskvalitet vil gjelde blant annet for de som eier eller driver elektriske overføringsnett uavhengig av spenningsnivå, og omfatter således både sentral-, regional- og fordelingsnett helt frem til sluttbrukerne. De nye bestemmelsene setter også krav til sluttbrukere og de som eier eller driver anlegg for produksjon av elektrisk energi.

I tillegg til ovennevnte bestemmelser, inneholder energilovforskriften § 3-4 bokstav a standardvilkår som gjelder for drift og vedlikehold av elektriske anlegg bygget i medhold av anleggs- eller områdekonsesjon. Bestemmelsen fastsetter at konsesjonæren til enhver tid plikter å holde anlegget i tilfredsstillende driftssikker stand, herunder sørge for vedlikehold og modernisering som sikrer en tilfredsstillende leveringskvalitet. Gjennom dette vilkåret har NVE tidligere behandlet klager over mangelfull leveringskvalitet. I utøvelsen av skjønnet har det vært tatt utgangspunkt i «Europanormen» EN 50160.

I forhold til leveringspålitelighet er nettselskapene fra 1.1.2001 underlagt en ordning med kvalitetsjustering av inntektsrammen ved ikke-levert energi (KILE), jf. punkt 5.4.4 ovenfor. Ordningen medfører at avbrudd i den høyspente leveringen fremstår som en økonomisk kostnad for nettselskapet, regnet ut etter avsavnsverdi for en beregnet mengde ikke levert energi. Nettselskapene motiveres dermed til å opprettholde en tilfredsstillende leveringspålitelighet i sitt leveringsområde.

5.5.3 Regulering av leveringskvalitet i standardkontrakten

I standard nettleieavtale, som er utarbeidet i samarbeid mellom Energibedriftenes landsforening og Forbrukerombudet, finnes det en begrenset regulering av leveringskvalitet. I tillegg til å inneholde elementer knyttet til ikke-tekniske sider av leveringskvalitet, inneholder avtalen i § 12-4 en regulering av tekniske krav til tjenesten nettselskapet skal levere. Standard nettleieavtale legger for øvrig også den europeiske produktstandarden (EN 50160) til grunn. Standarden er utarbeidet av det europeiske standardiseringsorganet CENELEC. Normen fungerer som veiledende standard innen hele EØS-området.

Generelt gjelder det at avtalens regulering er til dels mangelfull i forhold til å presisere nærmere krav til nettselskapets ytelse.

5.5.4 Ny forskrift om leveringskvalitet

Bakgrunnen for arbeidet med ny forskrift om leveringskvalitet kan for det første sies å ligge i monopolkontrollens tosidige formål. I tillegg til å legge til rette for en effektiv kraftomsetning, skal monopolkontrollen sikre at nettvirksomheten er effektiv, slik at den kan levere nettjenester med tilfredsstillende leveringskvalitet til lavest mulig pris.

For det andre er NVE pålagt av OED å utarbeide slike normer. Pålegget kom tidligere til uttrykk i energilovforskriften, ved at konsesjonærene skulle tilby kundene den leveringskvalitet som er fastsatt i normer gitt av NVE. Som kjent er det ikke gitt generelle normer om leveringskvalitet, utover de fastsatte forskriftsvilkårene om drift og vedlikehold. Den nye bestemmelsen i energilovforskriften § 5A-3 om leveringskvalitet inneholder ingen tilsvarende formulering, men OED har klart gitt uttrykk for at NVE skal utarbeide slike forskrifter.

Forskriften er under utredning, og vil ventelig sendes ut på høring i mars 2004. Forskriften skal stille minimumskrav til både ikke-tekniske og tekniske sider av leveringskvalitet.

5.6 Reglene om anleggsbidrag

5.6.1 Innledning

NVEs forskrift 11. mars 1999 nr. 302 om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsramme for nettvirksomheten og tariffer har i § 17-5 bestemmelser om nettselskapets adgang til å kreve anleggsbidrag fra kundene. Anleggsbidrag innebærer at nettselskapene kan fastsette et kontantvederlag for å dekke anleggskostnadene ved å knytte kunder til nettet eller ved forsterkning av nettet til eksisterende kunder. Anleggsbidrag ved forsterkning av en tilknytning kan beregnes når kunden krever økt kapasitet eller kvalitet som utløser behov for investeringer i nettanlegg.

5.6.2 Fastsetting av anleggsbidrag

Anleggsbidraget skal beregnes ut fra kostnadene som følger av kundens tilknytning til nettet. Når en tilknytning som beskrevet i forskriften § 17-5 første og annet ledd utløser forsterkninger i radielle fellesanlegg, kan en forholdsmessig andel av disse kostnadene inngå i anleggsbidraget. Ved investeringer i maskete nett kan anleggsbidrag kun fastsettes i ekstraordinære tilfeller. Anleggsbidraget skal fastsettes uavhengig av kundens forventede energiuttak og kan maksimalt settes til anleggskostnad for anlegget minus tilknytningsgebyr.

Anleggskostnad settes lik nødvendige kostnader ved tilknytningen eller forsterkningen, inklusive timeverk for personell, maskiner og utstyr. Nettselskapet kan under visse vilkår fordele anleggsbidraget mellom kunder som blir tilknyttet på tidspunktet for ferdigstillelse av anlegget og kunder som blir tilknyttet på et senere tidspunkt, men senest innen ti år etter ferdigstillelse av anlegget. Fordelingen kan skje i form av en etterberegning av anleggsbidraget, når nye kunder blir tilknyttet eller ved at nettselskapet forskutterer investeringskostnadene og fastsetter anleggsbidraget andelsvis overfor de kunder som etter hvert blir tilknyttet til nettet. Nettselskapet skal på forhånd informere kunden om innkreving av og beregningsgrunnlag for anleggsbidraget.

NVE har så langt ikke funnet det riktig å pålegge nettselskapene å innkreve anleggsbidrag. Forskriftsbestemmelsen kan derfor anses som et øvre tak ved fastsetting av anleggsbidragets størrelse. Dette innebærer at de nettselskapene som ønsker det, kan dekke en andel av investeringen, for eksempel gjennom et standard bunnfradrag. Bruk av bunnfradrag må eventuelt gjøres uavhengig av kundens energiuttak, jf. § 17-4 femte ledd og må fastsettes etter ikke-diskriminerende og objektive kriterier, jf. § 13-1 bokstav c.

Reglene innebærer at kunden blir stilt overfor et anleggsbidrag som avspeiler de faktiske kostnadene. Denne prissettingen medfører at kunden gis en reell mulighet til å vurdere tilknytnings-/forsterkningskostnadene mot kostnadene ved alternative energiløsninger. Når anleggskostnad settes lik faktisk tilknytningskostnad, vil dette gi riktige prissignaler til kundene og slik sett bidra til en mer effektiv ressursbruk. Reglene innebærer også at en større andel av de faste kostnadene i nettet kan dekkes gjennom anleggsbidraget. Da anleggskostnadene for en stor del er kundespesifikke kostnader, vil reglene gi en mer kostnadsriktig fordeling av de faste kostnadene i nettet, ved at den som er årsak til kostnadene også betaler disse.

5.6.3 Forholdet til regnskapsreglene og inntektsrammereguleringen

Anleggsbidrag regnes som tilskudd til den faktiske investeringen, og skal i samsvar med god regnskapskikk trekkes fra investeringskostnaden før aktivering i nettvirksomhetens balanseoppstilling. Anleggsbidrag skal ikke inntektsføres og blir dermed ikke regulert innenfor inntektsrammen. Innkreving av anleggsbidrag vil imidlertid påvirke størrelsen på inntektsrammen siden anleggs­bidrag ikke føres i balansen. Bestemmelsen om anleggsbidrag åpner ikke for at det kan kreves anleggsbidrag ved reinvestering eller fornyelse av anlegg som tidligere er betalt med anleggsbidrag. Det legges til grunn at nettselskapet er ansvarlig for drift, vedlikehold og reinvesteringer i alle anlegg som er betalt med anleggsbidrag, og at kostnadene skal dekkes innenfor inntektsrammen. Det vises i denne sammenheng til at inntektsrammereguleringen bygger på en regel om at kostnadene fra en reguleringsperiode legges til grunn for inntektsrammen i den påfølgende periode. Denne regelen omfatter også kostnader til drift, vedlikehold og reinvesteringer som påløper i tilknytning til anlegg som er betalt med anleggsbidrag.

6 Faktiske og rettslige forhold knyttet til kraftmarkedet

6.1 Kort om hvordan markedet for fysisk kjøp og salg av kraft fungerer

Alle kraftprodusenter leverer elektrisk energi inn på overføringsnettet. Det er ikke mulig etterpå å skille de ulike leveransene fra hverandre. Det blir til enhver tid levert like mye elektrisk energi inn på nettet som det blir tatt ut (inkludert nettap). Det holdes regnskap med hvor mye elektrisk energi den enkelte produsent leverer inn på nettet til enhver tid, og hvor mye den enkelte forbruker tar ut. Regler for måling og avregning er fastsatt i NVEs forskrift om måling, avregning og samordnet opptreden ved kraftomsetning og fakturering av nettjenester av 11. mars 1999 nr. 301.

Skifte av leverandør vil i seg selv ikke påvirke den fysiske kraftflyten. Overføringstariffen som kunden betaler for bruk av nettjenesten blir derfor ikke påvirket av et skifte av kraftleverandør.

For kraftprodusentene behøver det ikke være samsvar mellom hvor mye de selger til enhver tid og hvor mye de produserer. For å få høyest mulig inntekt fra produksjonen disponeres vannet i magasinene ut fra prisforventningene til enhver tid. For å få samsvar mellom produksjon og salgsforpliktelser kan en produsent kjøpe og selge elektrisk energi i markedet, for eksempel på markedsplassen Nord Pool Spot AS.

Spotprisen som dannes på Nord Pool Spot AS" elspotmarked gjenspeiler forbruks-, produksjons- og overføringsforholdene i kraftmarkedet. Variasjoner i nedbør og temperatur bidrar til at spotprisen kan variere mye. Det er derfor knyttet stor økonomisk risiko til omsetning av elektrisk energi. For å redusere risikoen, kan produsenter, forbrukere og andre aktører i markedet inngå langsiktige kontrakter, både fysiske og finansielle.

6.2 Omsetning av elektrisk energi

Kraftmarkedet kan deles inn i engrosmarkedet, regulerkraftmarkedet og sluttbrukermarkedet. I engrosmarkedet handler kraftprodusenter, kraftleverandører, større industriforetak og andre større enheter. Handelen foregår bilateralt mellom ulike markedsaktører og over markedene til den nordiske elbørsen Nord Pool. Bilaterale kontrakter har fortsatt den største andelen av markedet. Den fysiske handelen mellom de nordiske landene er basert på Nord Pool Spot AS" elspotmarked. Det blir også inngått tosidige finansielle avtaler mellom aktørene i de ulike landene.

6.2.1 Nord Pool

Nord Pool ASA eies av de systemansvarlige nettselskapene i Norge og Sverige, Statnett og Affärsverket Svenska Kraftnät (50 % hver). Fra 2002 ble den fysiske kraftomsetningen skilt ut i et eget datterselskap Nord Pool Spot AS. Nord Pool Spot AS eies med 20 % hver av Statnett SF, Affärsverket Svenska Kraftnät, Fingrid OY og 20 % av Nord Pool ASA. De øvrige 20 % av aksjene eies av de to danske systemoperatørene Eltra (Jylland og Fyn) og Elkraft System (Sjælland). I Finland er Nord Pool representert ved den finske kraftbørsen EL-EX i Helsingfors.

Nord Pool Spot AS fastsetter elspotprisen for hver time i det fysiske markedet for Norge, Sverige, Finland og Danmark. Elspotprisen er ofte også en prisreferanse for annen krafthandel (både fysisk og finansiell).

Det er om lag 300 aktører som handler i ett eller flere av Nord Pools markeder. Foruten nordiske aktører handler også aktører fra Storbritannia, Tyskland, USA, Sveits, Frankrike, Italia og Nederland over børsen. Norske aktører utgjør om lag 55 % av Nord Pools kunder.

Nord Pool organiserer i dag fire markeder: Elspot, Eltermin, Elbas og Elopsjon. I tillegg tilbyr Nord Pool clearingtjenester. Nord Pool clearer alle kontrakter som handles over elbørsen og tilbyr også clearing av tosidige avtaler. Clearing innebærer at Nord Pool trer inn i kontraktene til alle aktørene, og blir sentral juridisk motpart for alle parter. Nord Pool krever sikkerhet av partene og garanterer for oppfyllelse av kontrakten. Clearing bidrar således til å minske risikoen for kreditt- og oppgjørsproblemer.

Elspot er markedet for omsetning av elektrisk energi med fysisk levering døgnet etter. Prisen fastsettes på grunnlag av aktørenes samlede kjøps- og salgsmeldinger. Prisen fastsettes for hver time i døgnet. Prisene er referanse både for elterminmarkedet og det øvrige kraftmarkedet. Elspotmarkedet har også en viktig funksjon i forhold til Statnetts utøvelse av systemansvaret, ettersom det samlede tilbudet og etterspørselen etter elektrisk energi fastsettes.

Eltermin er et finansielt terminmarked for prissikring av handel med kraftkontrakter. Eltermin består i dag av future- og forwardkontrakter med inntil tre års tidshorisont. Futurekontraktene har daglig markedsoppgjør både i handels- og leveringsperioden, mens forwardkontraktene akkumulerer resultatet av prisendringene gjennom handelsperioden og har daglig oppgjør i leveringsperioden.

Elopsjon er et finansielt instrument for risikostyring og budsjettering av fremtidige inntekter og kostnader knyttet til handel med elkontrakter. Opsjonshandel er en handelsrett man betaler for, samt forpliktelser man får betalt for. Handel med elopsjoner gir rett til kjøp og salg av et underliggende instrument (underliggende). På Nord Pool kan man handle såkalte europeiske opsjoner. Opsjonene er standardiserte og er dermed definert gjennom på forhånd fastlagte vilkår.

Elbas er et kontinuerlig fysisk marked for balansejustering, dvs. handel med elektrisk energi nærmere opp mot driftstimen enn elspot. Dette markedet er kun tilgjengelig for svenske og finske aktører og er i disse landene et supplement til elspotmarkedet og regulerkraftmarkedet.

6.2.2 Regulerkraftmarkedet

Regulerkraftmarkedet utgjør sammen med engrosmarkedet det fysiske markedet for omsetning av elektrisk energi.

Gjennom meddelt konsesjon etter energiloven og forskrift om systemansvaret i kraftsystemet av 7. mai 2002, er Statnett SF pålagt å drive et regulerkraftmarked i Norge. Regulerkraftmarkedet håndterer det ikke-prognoserbare avviket mellom virkelig og planlagt utveksling av elektrisk energi, og skaper balanse mellom den løpende produksjonen og forbruket. På svensk side ivaretas dette gjennom balansetjänsten hos Svenska Kraftnät. Statnett SF beskriver denne virksomheten på sine Internettsider på følgende måte:

«Statnett har altså ansvaret for å holde det norske kraftsystemet i balanse, og har dermed den overordnede fysiske styring og kontroll av landets kraftsystem. Teknisk betyr dette at frekvensen holdes på 50 Hz.

Dersom forbruket overstiger produksjonen, vil frekvensen falle og bli lavere enn 50 Hz. Da må Statnett som systemansvarlig nettselskap ringe en produsent og be ham «fylle mer strøm på nettet» eller be en forbruker om å bruke mindre.

Dersom produksjonen blir for stor, slik at den overstiger forbruket, øker frekvensen slik at den blir høyere enn 50 Hz. Statnett må da ringe en produsent og be ham «fylle mindre strøm på nettet».

Den mengden strøm som Statnett handler på denne måten, kalles regulerkraft. Statnett velger ut hvem som skal endre produksjon eller forbruk ut fra pristilbud produsenter og forbrukere har gitt på dette. Den produsent eller forbruker som har angitt lavest pris for den endringen det er behov for, blir valgt.

I Norge er det «Balanseavtale vedrørende Regulerkraftordningen» som regulerer forholdet mellom Statnett og balanseansvarlige. I denne avtalen er det blant annet beskrevet regler for anmelding, prissetting, oppgjør og sikkerhetsstillelse i regulerkraftmarkedet. En balanseansvarlig er et selskap med omsetningskonsesjon meddelt etter energiloven som kjøper og selger regulerkraft og har sitt forretningsmessige oppgjør gjennom balanseavregningens faktura eller kreditnota for regulerkraft. Ca. 130 selskap er balanseansvarlige.

De aktive deltakerne på regulerkraftmarkedet er kun de aktører som kan regulere sitt uttak eller sin innmating av elektrisk energi med store volum (minimum 25 MW) i løpet av kort tid, dvs. innen 15 minutter. Aktive deltagere er typisk produsenter og større sluttbrukere. Alle øvrige aktører er passive deltakere som avregnes ut fra sitt energiavvik per time mellom målt utveksling av elektrisk energi og kontraktsfestede rettigheter/forpliktelser i forhold til inngåtte avtaler på Nord Pool Spot og/eller bilaterale avtaler.

Det finansielle oppgjøret i regulerkraftmarkedet skjer etter den samme metoden som i engrosmarkedet ved handel på Nord Pool Spot. Det samme gjelder sikkerhetsstillelse. En forskjell er imidlertid at Statnett SF sender ut faktura etter ca. 10 dager, i motsetning til Nord Pools utsendelse den påfølgende mandagen etter handelsukens slutt.

Størrelsen på sikkerhetsstillelsen er regulert i balanseavtalen etter samme mønster som for handel på Nord Pool Spot. Det kreves imidlertid separat sikkerhetsstillelse for handel i de to ulike delmarkedene.

Dette innebærer at det også skal stilles bunnsikkerhet på minimum 100.000 NOK for handel i regulerkraftmarkedet, samt at det kan kreves tilleggssikkerhet etter følgende regler i vedlegg 2 til balanseavtalen:

«3 Tilleggssikkerhet for oppgjørsrisikoen

I tillegg til bunnsikkerheten skal det stilles sikkerhet for oppgjørsrisikoen. Dette kan gjøres på to forskjellige måter, og den Balanseansvarlige kan velge hvilken han vil benytte. De to alternativene fremgår av pkt 3.1 og 3.2 nedenfor. Dersom Balanseansvarlig ikke velger noe alternativ, vil tilleggssikkerhetens beløp beregnes etter alternativet i pkt. 3.1.

Tilfredsstillende sikkerhet skal være stillet før handel kan starte.

3.1 Tilleggssikkerhet samordnet med handel av elspot.

Den Balanseansvarlige må ha gyldig Aktøravtale med Nord Pool Spot dersom det skal benyttes felles sikkerhetsstillelse for elspot og regulerkraft.

Tilleggskravet til sikkerhet er det beløpet som til en hver tid minst tilsvarer den Balanseansvarlige siste ukes netto kjøp av elspot. Dette kommer i tillegg til Nord Pools krav om sikkerhetsstillelse. Ved beregning av hvorvidt dette sikkerhetskravet er oppfylt, medregnes bunnsikkerheten.

3.2 Tilleggssikkerhet i forhold til total handel

Den Balanseansvarlige stiller sikkerhet i forhold til total handel. Kravet for sikkerhetsstillelsen utgjør det beløpet som tilsvarer de tre siste avregnede ukers brutto handel i engrosmarkedet. Sikkerhetsstillelsesbeløpet beregnes ved å multiplisere totalt handelsvolum med timeveid gjennomsnittlig systempris pr. uke. Ved beregning av hvorvidt dette kravet tilfredsstilles medregnes bunnsikkerheten.»

Manglende sikkerhetsstillelse kan medføre suspensjon fra regulerkraftmarkedet, som innebærer at aktøren må innstille sine leveringsforpliktelser. Som nevnt ovenfor overtar nettselskapet da leveringsforpliktelsen overfor sluttbrukerne i kraft av leveringsplikten etter energiloven § 3-3.

6.2.3 Sluttbrukermarkedet

Alle som kjøper elektrisk energi til eget forbruk, er sluttbrukere. Som sluttbrukere anses således alt fra husholdningskunder til næringskunder. Små sluttbrukere kjøper vanligvis elektrisk energi via et omsetningsselskap. Store sluttbrukere innen industri og tjenesteyting, for eksempel Elkem, Norsk Hydro og Oslo Lufthavn Gardermoen, kjøper ofte direkte på engrosmarkedet (Nord Pool). Det eksisterer ingen juridiske hindringer for å gå inn i engrosmarkedet, men risikoen og kostnadene forbundet med det fraholder mindre aktører fra å gå inn i dette markedet.

Enhver sluttbruker kan fritt velge leverandør i Norge. Retten til å skifte leverandør og fremgangsmåten for dette er regulert i forskrift 11. mars 1999 nr. 301 om måling, avregning og samordnet opptreden ved kraftomsetning og fakturering av nettjenester. Nettselskapet er gjennom forskriften forpliktet til å bidra til leverandørbytter, og skal opptre nøytralt.

Den totale strømregningen er satt sammen av flere deler; kraftpris, nettleie, elavgift, merverdiavgift og et påslag på nettleien som er øremerket Energifondet. For en gjennomsnittlig husholdning kan man med dagens kraftpriser under normale markedsforhold rundt regnet si at kraftpris, nettleie og avgifter hver utgjør om lag en tredel av den totale regningen. 7

Sluttbrukermarkedet karakteriseres ved at kraftleverandørene tilbyr ulike kontrakter om pris. De vanligste kontraktene er markedspris (reflekterer spotpris med et tillegg), standard variabel pris (vil som hovedregel reflektere sesongmessige svingninger) og fastprisavtaler (ett til tre års varighet er det vanligste). Per første kvartal 2003 utgjorde om lag 85 % av omsatt volum til husholdningene kontrakt med standard variabel pris. Stadig flere velger imidlertid kontrakter basert på elspotprisen, for eksempel en kontrakt hvor prisen er elspot pluss et fast påslag. I underkant av 8 % av omsatt volum per første kvartal 2003 ble handlet i forhold til slike kontrakter i første kvartal 2003. De øvrige husholdningskundene har ulike former for fastpriskontrakter.

I omsetningsvirksomheten er det relativt vanlig å benytte Standard Kraftleveringsavtale mellom husholdningskunder og kraftleverandør om vilkår for levering av elektrisk energi. Kraftleveringskontrakten er utarbeidet av Energibedriftenes landsforening i samarbeid med Forbrukerombudet og Forbrukerrådet. Det finnes unntak og endringer fra standardkontrakten hos en rekke leverandører, men det finnes ingen samlet oversikt over hvor ofte dette forekommer.

Kraftleverandørene står per i dag fritt til å tilby ulik fakturering i sluttbrukermarkedet. Enkelte tilbyr forskuddsbetaling, mens andre tilbyr etterskuddsbetaling. Mellom disse ytterpunktene forekommer det ulik grad av forskuddsbetaling, alt etter fakturaens forfall. Faktureringshyppighet kan variere, men fakturering kvartalsvis er nok det vanligste.

Nettselskapene er imidlertid bundet av forskrift 11. mars 1999 nr. 301 om måling, avregning og samordnet opptreden ved kraftomsetning og fakturering av nettjenester, som inneholder regler for hvordan sluttbrukerne skal faktureres for nettleie. Dersom husholdningen har et årsforbruk større enn 8.000 kWh, skal nettselskapet fakturere etterskuddsvis minimum hver tredje måned på bakgrunn av avlesning.

Oppgjørsrutinene i engros-, regulerkraft- og det finansielle markedet er vesentlig forskjellig fra oppgjørsrutinene i sluttbrukermarkedet. Dette innebærer at kraftleverandørene har et stort behov for trekkfasiliteter og tilgang på sikkerhetsstillelser. I det finansielle markedet kan leverandørene foreta prissikringer. Sluttbrukerne kan på samme måte prissikre seg gjennom fastprisavtaler.

7 Oversikt over lovgivning av direkte eller indirekte betydning for forbrukerne utover energiloven med tilhørende forskrifter

7.1 Konkurranseloven og EØS-avtalen artikkel 53, 54 og 59

Forbrukerne nyter et indirekte vern etter lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervsvirksomhet (konkurranseloven). 8 Lovens formål er å oppnå «effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse», jf. § 1-1. Loven er bransjeuavhengig og gjelder uavhengig av om virksomheten er offentlig eller privat eid og uavhengig av organisasjonsform, jf. § 1-3. Loven har en rekke forbudsbestemmelser i kapittel 3. I tillegg har Konkurransetilsynet en generell adgang til å gripe inn mot konkurranseskadelig atferd og bedriftserverv, jf. § 3-10 og § 3-11. Ved siden av sanksjoner pålagt av Konkurransetilsynet, er avtaler i strid med loven ugyldige mellom partene, jf. § 5-1.

Generelt kan man si at konkurranseloven bidrar til å sikre at prisdannelsen i elmarkedet ikke avviker for mye fra pareto optimalitet, dvs. det ideelle målet på likevekt mellom tilbud og etterspørsel i et fritt marked. På den måten motvirker konkurranseloven at forbrukerne betaler for mye i forhold til hva det koster å produsere og levere elektrisk energi med normal (markedsstyrt) inntjeningsgrad.

EØS-avtalen inneholder også regler som tar sikte på å sikre virksom konkurranse i artikkel 53, 54 og 59. Bestemmelsene er rene forbudsbestemmelser. ESA og Kommisjonen har ingen skjønnsmessig inngrepskompetanse slik som Konkurransetilsynet har etter § 3-10 og § 3-11. EØS-avtalens regler er direkte anvendelige ved siden av konkurranseloven, med mindre noe annet fremgår av konkurranseloven eller EF-rettsakter.

Konkurransetilsynet har fastsatt en forskrift om prisopplysning ved transport og salg av elektrisk kraft, jf. forskrift 7. juni 1996 gitt med hjemmel i konkurranseloven §4-1 annet og tredje ledd. Forskriften, som gjelder både for nettselskaper og kraftleverandører, har bl.a. bestemmelser om opplysninger i informasjon og markedsføring og opplysningsplikt ved avregninger og à konto-regninger.

Konkurransetilsynet har også fastsatt en forskrift om meldeplikt for kraftpriser, jf. forskrift 12. desember 1997 nr. 1392. Forskriften pålegger enhver som selger elektrisk energi til forbrukere å melde inn kraftpriser til Konkurransetilsynet. Formålet med forskriften er å sikre grunnlaget for god prisinformasjon til forbruker.

7.2 Markedsføringsloven

Lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) har i § 1 et forbud mot handlinger som «er urimelige i forhold til forbrukere eller som for øvrig strider mot god markedsføringsskikk». Lovens §§ 2 og 3 forbyr villedende og utilstrekkelig veiledende markedsføring. I tillegg kan urimelige avtalevilkår forbys i henhold til § 9 a. Loven omfatter alle som driver næringsvirksomhet, og gjelder således også for energibedriftene.

7.3 Avtaleloven

Lov 31. mai 1918 nr. 4 om avtaleslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven) kommer til anvendelse på strømkontrakter. Av særlig betydning er § 37 om vilkår som ikke er individuelt forhandlet. Paragrafens første ledd lyder slik:

«For vilkår som ikke er individuelt forhandlet, og som inngår i en avtale mellom en forbruker og en næringsdrivende, gjelder følgende:

1. Ved anvendelse av § 36 skal det tas hensyn til forhold som nevnt i § 36 annet ledd. Senere inntrådte forhold skal likevel ikke tillegges betydning til skade for forbrukeren med den virkning at et avtalevilkår som ellers ville anses som urimelig, blir ansett som rimelig.

2. Hvis ett eller flere avtalevilkår medfører en betydelig skjevhet til skade for forbrukeren i de rettigheter og plikter partene har etter avtalen, kan forbrukeren ved anvendelse av § 36 kreve at avtalen for øvrig skal være bindende for partene, dersom den kan bestå med uforandret innhold.

3. Ved tvil om tolkningen av et avtalevilkår, skal vilkåret tolkes til fordel for forbrukeren.

4. En næringsdrivende som hevder at et avtalevilkår er individuelt forhandlet, må godtgjøre dette.»

7.4 Angrerettloven

Dersom avtale om kjøp av elektrisk energi eller nettleie inngås ved fjernsalg eller salg utenfor fast utsalgssted, gjelder bestemmelsene om angrerett ved kjøp av tjenester i lov 21. desember 2000 nr. 105 om angrerett (angrerettloven) kapittel 5. Foruten bestemmelser om selve angreretten inneholder loven også bestemmelser om opplysningsplikt før og ved avtaleinngåelsen (§§ 7 til 10).

Det kan generelt sies at angrerettslovens bestemmelser om selve angreretten på grunn av reglene om leverandørbytte i nettkontrollforskriften (forskrift 11. mars 1999 nr. 302) har begrenset praktisk betydning bortsett fra tilfeller hvor det måtte være inngått ugunstige fastprisavtaler. Utøvelse av angreretten kan ha som virkning at sluttbrukeren havner på leveringsplikt etter energiloven § 3-3, med mindre han selv skaffer seg en ny kraftleverandør etter å ha utøvd angreretten.

7.5 Produktansvarsloven

Lov 23. desember 1988 nr. 104 om produktansvar (produktansvarsloven) kommer til anvendelse på elektrisitet, jf. § 1-2 annet punktum. Både den som «tilvirker og frambringer et produkt» er ansvarssubjekt etter loven, jf. § 1-3 første ledd nr. 1. Det innebærer at både kraftleverandøren og nettselskapet i prinsippet kan bli ansvarlig for skade som oppstår som følge av sikkerhetsmangel ved strømleveransen, jf. § 2-1. Kraftleverandøren vil gjennomgående kunne fri seg fra ansvar med hjemmel i § 2-2 bokstav b. I realiteten er det bare nettselskapene som kan komme i ansvar etter loven. Begrepet «sikkerhetsmangel», som er et grunnvilkår for ansvar, dekker i første rekke tilfelle av vesentlige spenningsavvik. Andre uregelmessigheter, for eksempel kortere eller lengre avbrudd i nettjenesten, faller ikke inn under begrepet sikkerhetsmangel. 9 Ansvarsforholdene må i slike tilfeller bygge på kontraktsrettslige regler. Loven gjelder både personskade og tingsskade som overstiger et økonomisk tap på NOK 4.000, jf. § 2-3 første og tredje ledd. Erstatningen utmåles etter alminnelige prinsipper, jf. § 2-5. Ansvaret kan ikke begrenses i avtale, jf. § 2-6. I tillegg kan det bli aktuelt med ansvar etter det ulovfestede skyldansvaret og det objektive ansvaret.

7.6 Naturskadeforsikringsloven

Det er også grunn til å nevne lov 16. juni 1989 nr. 70 om naturskadeforsikring (naturskadeforsikringsloven). Ting i Norge som er forsikret mot brannskade, er også forsikret mot naturskade, jf. § 1 første punktum. Dette vil kunne tenkes å få betydning dersom for eksempel et skred fører til strømavbrudd som påfører forbrukeren økonomisk tap. Det er opprettet en felles naturskadeforsikringspool som alle forsikringsselskapene som tegner brannforsikring må betale premie til, jf. § 4. Ifølge en forskrift til loven er det fastsatt en egenandel på 4000 kroner.

7.7 Inkassoloven

Lov 13. mai 1988 nr. 26 om inkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav (inkassoloven) gir forbrukere og andre vern mot uholdbare inndrivingsmetoder. Loven gjelder også når energiselskaper inndriver sine krav mot forbrukere. Sentralt står generalklausulen i inkassoloven § 8 om «god inkassoskikk»:

«Inkassovirksomhet skal utøves i samsvar med god inkassoskikk. Det samme gjelder ved leilighetsvis inndriving for andre og ved inndriving av egne pengekrav.

Det er i strid med god inkassoskikk å bruke inkassometoder som utsetter noen for urimelig påtrykk, skade eller ulempe.»

Bestemmelsen gjelder både når et energiselskap selv inndriver sine fordringer, og i tilfeller hvor dette blir overlatt til et inkassoforetak. Kravet til god inkassoskikk har bl.a. betydning i tilfeller hvor det er tale om å koble sluttbrukeren fysisk fra nettet pga. betalingsmislighold (stenging), se nærmere i punkt 20.4.2 nedenfor.

7.8 Sosialtjenesteloven

Lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. (sosialtjenesteloven) inneholder bestemmelser som kan tenkes å få betydning i situasjoner hvor det er aktuelt å foreta stenging av forbrukerens anlegg. Ifølge lovens § 5-1 har den som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, krav på økonomisk stønad. I Rundskriv 1-34/2001 Sosialtjensteloven kapittel 5 omtales kjerneområdet for lovens livsoppholdsbegrep. Ugifter til strøm og oppvarming blir her omtalt som et av kjerneområdene for livsoppholdsbegrepet. En nærmere omtale av sosialtjenesteloven og relevante rundskriv er gitt i punkt 20.4.2 nedenfor, se også punkt 20.4.8.

8 Gjeldende standardavtaler

8.1 Innledning

Forbrukerombudet og Energibedriftenes landsforening (EBL) har utarbeidet tre standardavtaler: Standard tilknytningsvilkår, Standard nettleieavtale og Standard kraftleveringsavtale. Avtalene ble første gang fremforhandlet i 1993. De någjeldende avtalene ble ferdigstilt 1. oktober 2002. Disse er tilpasset forskriftsendringer og lovendringer siden 1993. Den viktigste endringen er forbrukernes adgang til kostnadsfritt å skifte kraftleverandør. En annen viktig endring er innføringen av angrefrist ved kraftkjøp. Avtalene tas i bruk av EBLs medlemmer enkeltvis. De siste store aktørene signaliserte ibruktakelse 1. mars 2003. En rekke aktører, særlig kraftleverandører, har benyttet muligheten til å innta en annen regulering og utelate elementer i standardavtalene.

8.2 Standard tilknytningsvilkår

Standard tilknytningsvilkår regulerer forholdet mellom nettselskapet og eieren av den elektriske installasjonen (sluttbrukeren) som tilknyttes distribusjonsnettet, jf. § 1.

Bruken av nettet reguleres av standard nettleieavtale, se nedenfor. Ansvarsforholdet mellom nettselskapet og nettkundene er beskrevet i standard nettleieavtale. De samme prinsippene gjelder for standard tilknytingsvilkår. Det foretas derfor en samlet vurdering av ansvarsreguleringen under behandlingen av standard nettleievilkår.

Standard tilknytningsvilkår regulerer også forholdet til tredjeperson, dvs. andre enn installasjonseier.

I avtalens § 2 fastlegges det hvordan avtale om tilknytning juridisk og teknisk blir inngått.

Avtalen § 3 gjelder fremføring og plassering av distribusjonsnett. Ved siden av reguleringen av forholdet mellom nettselskapet og eieren av installasjonen, er naborettslige og plan- og bygningsrettslige spørsmål regulert der, samt erstatningsrettslige spørsmål ved skade på grunneiers eiendom (uaktsomhet) og på nettselskapets eiendom (forsett eller uaktsomhet).

I § 4 er selve tilknytningen regulert. Tilknytningspunktet markerer overgangen mellom nettselskapets distribusjonsnett og den elektriske installasjonen og angir grensen for eiendomsforhold, samt ansvar for drift og vedlikehold, jf. § 4-1. Reguleringen av tilknytningspunktet har også betydningen for risikoens overgang.

Avtalen opererer med to fakultative tilknytningspunkter:

1. Det punkt i distribusjonsnettet hvor stikkledning er tilknyttet.

Etter dette alternativet eier anleggseier stikkledingen, og svarer for feil som oppstår i den.

2. Ved tilkoblingsklemme på husvegg eller grunnmur for kabel eller luftnett.

Etter dette alternativet er stikkledningen en del av nettselskapets distribusjonsnett.

Tilknytningsgebyret er regulert i § 4-5, og fastsettes i samsvar med offentlige forskrifter, se ovenfor i punkt 3.1. Også såkalt anleggsbidrag kan beregnes i henhold til de til enhver tid gjeldende forskrifter, jf. § 5. Reglene om anleggsbidrag er fremstilt i punkt 5.6 ovenfor.

8.3 Standard nettleieavtale

Avtalen regulerer forholdet mellom nettselskapet som leverandør av nettjenester og bruker som nettkunde, jf. § 1. «Dersom uttak av kraft skjer uten at gyldig nettleieavtale foreligger, anses brukeren å ha godtatt og tiltrådt nettselskapets vilkår for nettleie», jf. § 1 annet ledd. Det kan synes noe tvilsomt om dette tilfredsstiller de alminnelige kravene til avtaleslutning. Det er som utgangspunkt et krav at man har blitt presentert for standardvilkårene før binding inntrer. Den samme innvendingen kan rettes mot annet ledd annet punktum som lyder:

«Dersom gyldig kraftleveringsavtale ikke foreligger, anses brukeren å ha godtatt og tiltrådt nettselskapets vilkår for levering av kraft i samsvar med reglene om leveringsplikt.»

Det er naturlig at dette reguleres i nettleieavtalen, fordi det er i egenskap av nettselskap man har leveringsplikt, jf. energiloven § 3-3.

Paragraf 2 regulerer normal inngåelse av nettleieavtale, og skaper ingen problemer i forhold til alminnelige prinsipper om avtaleslutning.

Etter § 4-1 stiller nettselskapet «overføringskapasitet i sitt elektriske nett til disposisjon for nettkunden på de vilkår som følger av standard nettleieavtale (…), samt lover og forskrifter som måtte ha betydning for forholdet mellom nettselskapet og nettkunden». I henhold til forvaltningspraksis består leveringsplikten av en tilknytningsplikt, en avregnings- og faktureringsplikt og en plikt til å sørge for god leveringskvalitet. 10

Leveringskvaliteten rommer både leveringspålitelighet og spenningskvalitet. 11Leveringspålitelighet er et uttrykk for tilgjengeligheten av elektrisk kraft, og sier noe om risikoen for å oppleve avbrudd i kraftforsyningen. Avbrudd i overføringen av elektrisk energi kan innebære et brudd på avtalen § 4-1, fordi nettselskapet da ikke stiller overføringskapasitet til disposisjon for sluttbrukeren. Spenningskvalitet er et uttrykk for den elektriske energiens anvendelighet. Kravene til spenningskvalitet er fiksert i § 12-4. Vedvarende spenningsvariasjoner ved normal belastning utover 230 V eller 230/400 V+/- 10 % i leveringspunktet, utgjør en mangel i henhold til avtalen, jf. § 12-4.

I § 4-2 reguleres nettleieavtalens forutsetninger. Det slås fast at selv om anlegget senere skifter eier, vil vilkårene fortsatt gjelde. Avtalen er således en tredjemannsavtale. Konstruksjonen er at den nye eieren ved å kjøpe anlegget, aksepterer avtalen og dens vilkår. «Nettet skal tåle vanlig bruk av godkjent utstyr fra nettkunden, inkludert bruk av ny teknologi/utstyr som er utbredt i husholdninger.», jf. § 4-2 annet ledd. Det knytter seg vanskelige tolkningsspørsmål til hva som er «vanlig bruk» og hva som er «utbredt i husholdninger».

Paragraf 5 gjelder måling og måleravlesning. Nettselskapet er eier av måleutstyret. Avlesningen gjennomføres i samsvar med nettselskapets rutiner og gjeldende forskrifter. Ved selvavlesning skal kunden så vidt mulig foreta avlesning og underrette nettselskapet i samsvar med de frister som er oppgitt av nettselskapet. Avlesning skal også gjøres ved leverandørskifte og ved opphør av leveranse. Ved manglende avlesning har nettselskapet rett til å fastsette nettkundens uttak skjønnsmessig. Denne regulering er i tråd med innarbeidet praksis og forskrift 11. mars 1999 nr. 301 om måling, avregning og samordnet opptreden ved kraftomsetning og fakturering av nettjenester. Dersom et måleapparat ved kontroll viser mer eller mindre enn det virkelige forbruket, eller hvis måleapparatet ikke har virket, kan nettselskapet stipulere forbruket, jf. § 5-4. Nettkunden svarer for feil i eget anlegg, jf. § 5-5 første ledd. Ved feil i både nettselskapets og kundens anlegg, svarer de som hovedregel med en halvpart hver for merforbruket (nettleie og kraftpris), jf. § 5-5 tredje ledd. Hovedregelen kan bare fravikes dersom en av partene har medvirket til merforbruket ved egen skyld så langt det er rimelig når man tar hensyn til atferden og dens betydning for at merforbruket ble registrert, jf. § 5-5 femte ledd. Ved vurderingen av om det foreligger feil, blir offentlige forskrifter lagt til grunn, jf. § 5-5 fjerde ledd.

Nettleien betales i samsvar med gjeldende tariff med tillegg av offentlige avgifter og normalt eller faktisk målt forbruk i perioden, jf. § 6-1 første ledd annet punktum. Kundens anlegg kan stenges ved «vesentlig betalingsmislighold». Er det fare for liv og helse, må nettselskapet utsette en eventuell stenging, jf. § 7-1. Prosedyrene for stenging er nærmere regulert i § 7-2. Nettselskapet er ikke ansvarlig for tap som følge av rettmessig stenging, jf. § 7-4.

Frakobling og tilkobling er regulert i § 8, mens spørsmål om inkasso og konkurs følger bestemmelsene i inkassoloven og dekningsloven, jf. § 9 og § 10.

Avtalen kan sies opp med 14 dagers varsel, jf. § 11-1 første ledd. Kunden blir ansvarlig for nettleien ved manglende oppsigelse inntil nettselskapet får lest av måleren eller har inngått avtale med annen nettkunde. Leverer selskapet også elektrisk energi i henhold til reglene om leveringsplikt, gjelder det samme også for kraftsalget, jf. § 11-1 annet ledd.

Nettselskapets erstatningsansvar for direkte skader og tap «som den elektriske kraft forårsaker, samt for direkte skader og tap som skyldes avbrudd, driftsstans og innskrenkninger i driften», er regulert i § 12-1. Ansvarsfiguren følger kjøpsloven §§ 27 første ledd og 40 første ledd. Kontroll­sfæren omfatter kontraktsmedhjelpere. 12 Generelle leverandører og underleverandører som nevnt i kjøpsloven § 27 annet ledd, faller derimot utenfor.

I forhold til frekvenskvaliteten har nettselskapene kun en innsatsforpliktelse. Det innebærer at selskapene kan bli ansvarlig dersom deres mangelfulle innsats har ført til mangelfull eller uteblitt levering. Sluttbrukerne kan imidlertid ikke gjøre ansvar gjeldende overfor nettselskapet for feil begått av andre aktører som er tilknyttet nettet. Nettselskapet er ikke kontraktsrettslig forpliktet til å koordinere disse aktørenes disposisjoner, og har heller ikke mulighet til å utøve noen slik kontroll på annet grunnlag. 13

Forhold i nettselskapenes egne nett som påvirker spenningskvaliteten og leveringspåliteligheten ligger innenfor deres kontrollsfære. Spørsmålet er om andre aktører kan regnes som kontraktsmedhjelpere i forhold til leveringspålitelighet og spenningskvalitet, eller om sluttbrukeren bare kan rette krav mot bakenforliggende ledd ved feil som ikke ligger innenfor det lokale netteselskapets kontroll­sfære i snever forstand.

I Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) s. 68 første spalte uttaler Justisdepartementet følgende:

«En kan merke seg at den lokale netteieren som utgangspunkt også hefter for feil som har sin årsak i andre deler av nettet enn det netteieren selv eier. Men her vil det gjerne foreligge grunnlag for fritak fra erstatningsplikten etter kontrollansvarsregelen som gjelder etter standardkontrakten.»

Bergem/Rognlien uttaler følgende om spørsmålet: 14

«Foruten hans egne folk gjelder personkretsen enkelte andre medhjelpere som han bruker for å oppfylle kontrakten og som står under hans ledelse og overvåkning (kontrakthjelpere eller oppfyllingshjelpere), så som varekontrollører, ekspeditører, ombringere, montører og installatører. Disse må anses for å høre under selgerens kontrollsfære for så vidt han kan organisere, lede og kontrollere utførelsen av oppdraget.»

Det statlige nettet og regionalnettet faller etter arbeidsgruppens vurdering ikke inn under kontrollsfæren til det lokale nettselskapet etter kjøpsloven § 27 første ledd, som standardkontrakten § 12-1 første ledd bygger på.

Ansvar for indirekte skader og tap forutsetter uaktsomhet, jf. § 12-2. Nettselskapet er bare ansvarlig for personskade som skyldes en forsettelig handling, såfremt ikke produktansvarsloven kommer til anvendelse, jf. § 12-2 annet ledd og § 12-3. I forhold til medvirkningsspørsmålet er det vist til skadeserstatningsloven § 5-1, jf. § 12-8.

Avtalen inneholder kun en relativ reklamasjonsregel, jf. § 12-5.

Ved siden av erstatning kan brukeren gjøre gjeldende krav på avhjelp og prisavslag. Prisavslaget er subsidiært i forhold til avhjelp, jf. §§ 12-6 og 12-7.

8.4 Standard kraftleveringsavtale

I henhold til kraftavtalen § 4-1 skal kraftleverandøren «levere elektrisk kraft i henhold til kundens [sluttbrukerens] løpende behov/uttak». Dette er imidlertid ingen kvalitativ forpliktelse overfor sluttbrukerne. Kraftleverandørens forpliktelse går i første rekke ut på å sørge for at sluttbrukeren får levert elektrisk energi til en bestemt pris.

«Måling av kraftforbruk foretas av nettselskapet i overensstemmelse med gjeldende forskrifter om måling og avregning.», jf. kraftavtalen § 2-1 første ledd. Dette er en henvisning til NVEs forskrift 11. mars 1999 nr. 301 om måling, avregning og samordnet opptreden ved kraftomsetning og fakturering av nettjenester, som pålegger nettselskapet ansvar for alle måleverdier fra de målepunktene som finnes i vedkommendes nett, jf. § 3-1. Kraftleveringsavtalen er således bare en finansiell avtale om levering av elektrisk energi til en bestemt pris med avregning i forhold til målt eller stipulert fysisk forbruk av elektrisk energi.

9 Klagebehandling

9.1 NVEs behandling av klager på nettselskaper

Det vil i det følgende bli redegjort for hvilke klager på nettselskap NVE behandler.

Forskrift om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. av 7. desember 1990 nr. 959 (energilovforskriften) § 7-2 lyder:

«Departementet fører tilsyn med at bestemmelser gitt i eller i medhold av energiloven overholdes. Når myndighet etter loven og denne forskrift er lagt til Norges vassdrags- og energidirektorat, omfatter dette også myndighet etter første punktum.»

NVE utøver med hjemmel i denne bestemmelsen, samt påleggskompetansen i energilovforskriften § 7-3, tilsyn med blant annet nettselskapene. Energiloven, underliggende forskrifter og konsesjonene inneholder en detaljert økonomisk og teknisk regulering av nettselskapene. Som eksempel kan nevnes at nettselskapene er pålagt til enhver tid å holde de elektriske anleggene i tilfredsstillende driftssikker stand, herunder sørge for vedlikehold og modernisering som sikrer en tilfredsstillende leveringskvalitet. Ved en eventuell klage fra tilknyttede kunder, kan NVE fatte vedtak og pålegge nettselskapet å rette tilstanden. Et pålegg kan følges opp med tvangsmulkt, og eventuelt politianmeldes. Muligheten for å treffe konkrete vedtak vedrørende leveringskvalitet vil bli vesentlig bedret når ny forskrift om leveringskvalitet vil tre i kraft. Planlagt ikrafttredelse er 1. januar 2005. For øvrig konsesjonsbehandler NVE alle overføringsanlegg med en spenning på over 22 kV, og fatter enkeltvedtak i sakene.

Forskrift om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsramme for nettvirksomheten og tariffer av 11. mars 1999 nr. 302 § 13-5 sjette ledd lyder:

«Ved uenighet mellom nettselskap og nettkunde om tariffer og andre overføringsvilkår, plikter nettselskapet å informere kunden om at Norges vassdrags- og energidirektorat er kontrollmyndighet etter bestemmelsen i forskrift av 7. desember 1990 nr. 959 § 7-2 og om bestemmelsen i § 18-1 i denne forskrift.»

Bestemmelsen i nettkontrollforskriften § 18-1 fastsetter at NVE kan gi de pålegg som er nødvendige for gjennomføring av forskriften og vilkår satt i konsesjoner gitt av NVE i medhold av energiloven.

Tidligere fremgikk det tydeligere av energilovforskriften at NVE har en konfliktløsningsfunksjon hva gjelder tariffer. Energilovforskriften hadde tidligere en bestemmelse i § 4-4 bokstav b syvende ledd som lød:

«Ved uenighet om vilkår eller ved tvist om beregningsmåten for overføringstariffer og kapasitet, treffes avgjørelse av Norges vassdrags- og energiverk».

Den gjeldende bestemmelsen i nettkontrollforskriften § 13-5 sjette ledd, jf. § 18-1, innebærer en mer indirekte regulering av NVEs konfliktløsningsfunksjon. Ulf Hammer argumenterer i sin bok «Tilrettelegging av kraftmarkedet» (Oslo 1999, se kapittel 41) for at NVE fortsatt har en plikt til å treffe avgjørelse i konflikter vedrørende tariffer. NVE praktiserer også regelverket i tråd med dette, og treffer årlig ca. 30 vedtak i saker om nettselskapenes tariffering. I tillegg behandles et betydelig større antall henvendelser som ikke avgjøres ved vedtak.

NVE fastsetter ikke de konkrete tariffene, men treffer enkeltvedtak om hvorvidt nettselskapets tariffering er i tråd med de prinsipper og regler som gjelder i nettkontrollforskriften. Inntektsrammereguleringen, som er hjemlet i samme forskrift, bestemmer hvor mye det enkelte nettselskap samlet kan ta betalt for nettjenestene. Inntektsrammereguleringen er basert på bruk av enkeltvedtak, og parter og andre med rettslig klageinteresse har dermed klagerett også her.

NVE fører også tilsyn med og behandler klager etter forskrift om måling, avregning og samordnet opptreden ved kraftomsetning og fakturering av nettjenester av 11. mars 1999 nr. 301. Forskriften inneholder blant annet regler for hvordan nettselskap og kraftleverandører skal gjennomføre leverandørskifter, samt regler for nettselskapets fakturering av nettleie. Dersom kraftleverandørene velger å samfakturere med nettselskapet, omfatter reglene også kraftleverandøren. Et eksempel på det siste er nettselskapets plikt til å fakturere etterskuddsvis.

I medhold av energiloven § 5-5 tredje ledd behandler NVE også klager på priser og andre leveringsvilkår for abonnenter som er pålagt tilknytning til fjernvarmeanlegg etter plan- og bygningsloven § 66a.

9.2 Elklagenemnda

Elklagenemnda ble opprettet i 1991 i henhold til avtale mellom Norges Energiverkforbund (nå Energibedriftenes landsforening) og Forbrukerrådet. Nemnda består av fem medlemmer. Formannen er jurist og skal arbeide i en dømmende stilling. Lederen blir oppnevnt av partene i fellesskap. I tillegg består nemnda av to medlemmer som oppnevnes for ett år av gangen av hver av partene. Saksbehandlingen er gratis for forbrukerne.

Elklagenemnda behandler tvister vedrørende kontraktsforholdet mellom energiselskaper og husholdningskunder. Eksempler på tvister kan være forhold vedrørende måling/målefeil, beregning av forbruk, spenningsvariasjoner og ansvar for skade på elektriske installasjoner, tilknytningsavgifter, anleggsbidrag, fremføring av lavspenningsnett og leveringsbetingelser. Elklagenemnda behandler ikke tvister vedrørende rene kraftprisspørsmål og nettariffer. Dersom saken ikke kan avgjøres uten muntlig forklaring eller ved befaring på stedet, kan saken avvises. En sak kan også avvises dersom den reiser rettsspørsmål som det ikke med rimelighet kan forlanges at nemnda skal ta stilling til. Tvister mellom kunde og megler eller annen mellommann faller utenfor nemndas virkefelt. Tvister mellom energiselskaper og næringslivskunder faller også utenfor nemndas virkefelt.

Saksbehandlingen er skriftlig. Det forutsettes at den som klager først har reist skriftlig klage overfor energiselskapet, uten at tvisten er løst i minnelighet. Dersom klagen ikke imøtekommes, skal den som klager varsles om adgangen til å bringe saken inn for nemnda. Etter at klageren har mottatt avslag fra energiselskapet har han eller hun en frist på fire uker på å reise saken for nemnda. Fristen løper bare dersom svaret fra energiselskapet gir uttrykk for å være endelig og dessuten gir skriftlig orientering om adgang til å bringe saken inn for klagenemnda.

Elklagenemndas sekretariat forbereder sakene for nemnda. Sekretariatet har taushetsplikt og har en nøytral stilling i forhold til begge parter i saken. I den skriftlige klagen må den som klager oppgi hvem som er parter i saken, hva kravet er og grunngivning av kravet. Alle dokumenter som har betydning for saken må legges ved. Klagen blir så oversendt det innklagede energiselskap til uttalelse. Etter at nødvendige uttalelser og dokumentasjon er innhentet fra begge parter, utarbeides det et sakssammendrag som sendes begge parter, og som i tillegg til samtlige saksdokumenter legges fram ved nemndsbehandlingen.

Elklagenemndas vedtak er rådgivende for partene. Nemnda tar stilling til de bevis- og rettsspørsmål som er av betydning for avgjørelsen, og avgir en begrunnet uttalelse. Ved vedtak som gir klageren helt eller delvis medhold skal energiselskapet gi melding til klageren og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt. Nemndas uttalelser har hittil hatt stor gjennomslagskraft. Det er en hovedregel at energiselskapene retter seg etter nemndas avgjørelser. En avsluttet sak kan gjenopptas når en ny kjensgjerning opplyses eller det fremskaffes et nytt bevis som etter nemndas mening med overveiende sannsynlighet måtte ha medført en annen avgjørelse.

Årsmeldingene inneholder sammendrag av de sakene som er behandlet det enkelte år. Disse sammendragene gir et godt bilde av nemndas virksomhet og praksis i ulike sakstyper. Årsmeldingene inneholder også statistikk over antall klager, kategorisering av klagene og oversikt over i hvilken grad klager gis medhold. I 2002 mottok sekretariatet 128 saker, hvorav 59 ble behandlet i nemnda.