1 Notat til arbeidsgruppen fra Olje- og energidepartementet om direktiv 2003/54/EC om felles regler for det indre marked for elektrisitet og opphevelse av direktiv 96/92/EC – nærmere om direktivets krav til forbrukervern

1.1 Innledning

Olje- og energidepartementet vil i dette notatet under punkt 2 nedenfor først redegjøre kort for status for departementets arbeid med direktiv 2003/54/EC om felles regler for det indre marked for elektrisitet og opphevelse av direktiv 96/92/EC (eldirektiv II).

Deretter følger under punkt 3 en nærmere redegjørelse og foreløpige vurderinger fra departementet knyttet til direktivets forbrukervern­regler.

Departementet vil med dette notatet legge til rette for at arbeidsgruppen kan gjennomgå og diskutere forhold i eldirektiv II som etter gruppens vurdering er relevante for gruppens mandat. Notatet kan om ønskelig inngå som vedlegg til arbeidsgruppens utredning. Departementet vil allikevel presisere at vurderingene nedenfor under punkt 3 er foreløpige. Vurderingene kan følgelig bli endret avhengig av det videre arbeidet med direktivet som for tiden pågår i departementet. Dette arbeidet kan først forventes sluttført senere i 2004.

1.2 Kort om status for eldirektiv II

Eldirektiv II ble vedtatt av EUs råd og Europaparlamentet den 26. juni 2003. Direktivet erstatter gjeldende direktiv 96/92/EC (eldirektiv I).

Samtidig ble det vedtatt en ny forordning, forordning (EC) nr. 1228/2003, vedrørende betingelsene for adgang til nettet ved grensekryssende handel med elektrisitet. Eldirektiv II var en del av en pakke ved EUs behandling som også inneholdt direktiv 55/2003/EC om felles regler for det indre gassmarkedet.

Ifølge eldirektiv II artikkel 30 skal direktivet implementeres i EU-landene innen 1. juli 2004. Gjennomføringen av artikkel 15 (1) må finne sted innen 1. juli 2007.

I korthet er formålet ved eldirektiv II å bidra til en forbedring av det indre elektrisitetsmarkedets funksjonsmåte og en rekke forbedringer i forhold til eldirektiv I. Direktivet var basert på en erkjennelse av at det var behov for endringer på sentrale punkter og en ytterligere harmonisering av regelverket. Dette gikk blant annet på manglende tempo i markedsåpningen i EU-landene og manglende harmonisering av reglene for adgang til transmisjons- og distribusjonsnettene. Formålet med direktivet fra EUs side er også å styrke de offentlige tjenesteforpliktelsene («public service obligations» – PSO) samtidig som det indre markedet utvikler seg.

1.2.1 Hovedendringer i eldirektiv II

Hovedendringene i eldirektiv II i forhold til eldirektiv I er:

• Tempoet for markedsåpning er justert siden markedet for ikke-husholdningskunder skal åpnes allerede 1.7.2004 og markedet for husholdningskunder skal åpnes senest 1.7. 2007.

• Minimumskravet til oppsplitting av vertikalt integrerte el-selskaper er juridisk skille av transmisjon og distribusjon fra andre deler av selskapet. Det oppstilles videre visse krav til administrative skiller mellom de juridiske enhetene. Det er imidlertid ikke et krav til eiermessig skille i direktivet.

• Bestemmelsene om tredjepartsadgang til nettet (TPA) er justert slik at det nå er én modell for TPA; regulert TPA. Tariffene eller metodene for tariffering skal være kjent «ex-ante».

• Helt nytt i eldirektiv II er regler for regulatorfunksjonene som sier at disse skal være uavhengige av de økonomiske interesser i sektoren.

• Bestemmelsene om PSO er styrket for å ivareta allmenne økonomiske interesser. I denne sammenheng er også forbrukervern tatt inn med forholdsvis detaljerte minimumskrav.

• Det er kommet inn nye regler for merking av elektrisitet på fakturaene til kundene.

• Det er oppstilt nærmere bestemmelser om forsyningssikkerhet på et overordnet nivå i direktivet.

1.2.2 Videre saksgang for arbeidet med direktivet

Saken gjenomgås nå av Olje- og energidepartementet med henblikk på innlemmelse i EØS-avtalen. Det er å forvente at saken kan vedtas i EØS-komiteen senere i år etter at EFTA-landene i EØS har vurdert alle juridiske og politiske sider ved direktivet.

1.2.3 Gjeldende norsk rett og behovet for endringer i lov og forskrift

Etter departementets foreløpige gjennomgang av direktivet synes det ikke å være behov for omfattende endringer av norsk rett på lovs nivå. Det kan imidlertid per i dag ikke utelukkes at det kan oppstå behov for enkelte endringer også i lovverket.

Direktivet synes generelt å kunne forutsette enkelte endringer i gjeldende forskrifter gitt i medhold av energiloven. Spesielt gjelder dette de forskriftene som er fastsatt av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Departementet har nylig igangsatt et arbeid med NVE for å kartlegge de nærmere endringsbehovene som følge av direktivet, og å få gjennomført nødvendige endringer. Avhengig av hvilke endringer som må foretas i forskriftsverket, vil det ikke kunne utelukkes at det kan oppstå behov for endringer av de tilhørende lovhjemler.

Departementet vil gjøre oppmerksom på at det i Sverige i regi av et offentlig oppnevnt utvalg er foretatt en omfattende gjennomgang av hele energimarkedspakken, herunder eldirektiv II. Denne utredningen, jf. SOU 2003:113, omhandler også forslagene til svensk tilpasning til forbrukervernreglene i eldirektiv II. Det vises til bedømmelsen av direktivet artikkel 3 nr. 3 og artikkel 3 nr. 5, samt direktivet Vedlegg A, på s. 92 – 93 og 94 – 96 i utredningen.

Etter departementets foreløpige vurdering er det kun på to punkter i eldirektiv II at det kan reises spørsmål om det er behov for nye lovregler eller endring i lovregler når det gjelder spørsmål som faller innenfor gruppens mandat. Dette gjelder spørsmålet om stengeretten i forhold til kravene i direktivet artikkel 3 nr. 5 og kravet i Vedlegg A bokstav f til tvisteløsning i kontraktsforhold med forbrukere.

1.3 Nærmere om forbrukervernreglene i eldirektiv II

Eldirektiv II oppstiller gjennom artikkel 3 om offentlige tjenesteforpliktelser og forbrukerbeskyttelse i hovedsak to hovedgrep som er relevante i forhold til forbrukervern;

• kravet om «universal service» (artikkel 3 nr. 3)

• krav til forbrukerbeskyttelse (artikkel 3 nr. 5), samt Vedlegg A.

1.3.1 Nærmere om eldirektiv II artikkel 3 nr. 3

Artikkel 3 nr. 3 lyder:

«Member States shall ensure that all household customers, and, where Member States deem it appropriate, small enterprises, (namely enterprises with fewer than 50 occupied persons and an annual turnover or balance sheet not exceeding EUR 10 million), enjoy universal service, that is the right to be supplied with electricity of a specified quality within their territory at reasonable, easily and clearly comparable and transparent prices. To ensure the provision of universal service, Member States may appoint a supplier of last resort. Member States shall impose on distribution companies an obligation to connect customers to their grid under terms, conditions and tariffs set in accordance with the procedure laid down in Article 23(2). Nothing in this Directive shall prevent Member States from strengthening the market position of the domestic, small and medium-sized consumers by promoting the possibilities of voluntary aggregation of representation for this class of consumers.

The first subparagraph shall be implemented in a transparent and non-discriminatory way and shall not impede the opening of the market provided for in Article 21.»

Som det fremgår, oppstiller artikkel 3 nr. 3 et krav til medlemsstatene om å sikre at husholdningskunder, og der hvor medlemsstatene finner det hensiktsmessig, mindre næringskunder, skal ha rett til såkalt «universal service». Begrepet «household customer» er nærmere definert i direktivet artikkel 2 nr. 10 som lyder:

«"household customers" means customers purchasing electricity for their own household consumption, excluding commercial or professional activities».

For å sikre «universal service» kan medlemsstatene utpeke en «supplier of last resort». Det stilles videre krav til medlemsstatene om å pålegge distribusjonsselskaper en tilknytningsplikt.

«Universal service» er definert som retten til å bli forsynt med elektrisk energi av en spesifisert kvalitet på sitt område til rimelige, lett og klart sammenlignbare og transparente priser.

1.3.1.1 Nærmere om kravet til universal service

Det er ikke definert i direktivet hva som er «rimelig, lett og klart sammenlignbare og transparente priser». Fortalen til direktivet punkt 24 gir heller ingen ytterligere momenter av betydning for forståelsen på dette punktet.

Det kan for det første reises et spørsmål om hva som er «pris» i artikkel 3 nr. 3 sin forstand. Gjelder referansen prisen på nettjenestene, kraftprisen eller begge deler? Sett fra forbrukerens ståsted er det etter departementets vurdering naturlig å se prisen på nettjenesten, kraftprisen og offentlig avgifter under ett som en «pris», selv om direktivet i øvrige sammenhenger er mer presist når det kun sikter til for eksempel nettariffer («tariffs»). Artikkel 3 nr. 3 knytter imidlertid retten til forsyning, jf. «right to be supplied». «Supply» er i direktivet artikkel 2 punkt 19 definert som «sale, including resale, of electricity to customers». Dette kan tilsi at artikkel 3 nr. 3 må tolkes slik at det kun refereres til kraftprisen. Kravet om at prisene skal være lett, klart sammenlignbare og transparente, trekker også i denne retning.

Departementet har allikevel i denne sammenheng valgt å vurdere forhold knyttet til både prisdannelsen på nettjenestene og prisdannelsen på elektrisk energi opp mot artikkel 3 nr. 3.

1.3.1.1.1 Prisdannelsen på nettjenestene

Prisdannelsen på nettjenestene er undergitt monopolkontroll fra NVE i medhold av energiloven og tilhørende forskrifter. En grunnleggende premiss for prisdannelsen på nettjenestene er at nettselskapene plikter å sørge for markedsadgang for alle som etterspør nettjenester til ikke-diskriminerende og objektive punkttariffer og vilkår, jf. energilovforskriften § 4-4 bokstav d første ledd. Med punkttariffer forstås tariffer som er referert kundens tilknytningspunkt til nettet, og som er uavhengig av avtaler om kraftkjøp/-salg. At det stilles slike krav til nettjenestene følger også av direktivet artikkel 20 nr. 1 som lyder:

«1. Member States shall ensure the implementation of a system of third party access to the transmission and distribution systems based on published tariffs, applicable to all eligible customers and applied objectively and without discrimination between system users. Member States shall ensure that these tariffs, or the methodologies underlying their calculation, are approved prior to their entry into force in accordance with Article 23 and that these tariffs, and the methodologies — where only methodologies are approved —are published prior to their entry into force.»

Etter energilovforskriften § 4-4 bokstav d annet ledd er det nettselskapet (konsesjonæren) som fastsetter tariffene (innenfor rammen av lov og forskrift). Med nettariffer forstås «alle priser og annen økonomisk godtgjørelse som konsesjonæren fastsetter for tilknytning til og bruk av elektriske nettanlegg.

Et av de overordnede formålene med monopolkontrollen er å sikre at nettselskapene ikke misbruker sin posisjon til å ta ut monopolprofitt fra nettvirksomheten. I henhold til energilovforskriften § 4-4 bokstav b fastsetter NVE årlige inntektsrammer for det enkelte nettselskap. Inntekten skal over tid dekke kostnadene ved drift og avskrivning av nettet, samt gi en rimelig avkastning på investert kapital gitt effektiv drift, utnyttelse og utvikling av nettet. Nettselskapene skal sikres en minimumsavkastning, men den oppnådde avkastningen skal ikke være urimelig høy. Videre plikter nettselskapene og kraftleverandørene å informere om tariffer, vilkår og priser, jf. nedenfor om NVEs forskrifter og Konkurransetilsynets forskrifter om meldeplikt og prisopplysning.

Dersom direktivet artikkel 3 nr. 3 omfatter prisen på nettjenestene, legger departementet til grunn at NVEs monopolkontroll med nettvirksomheten og forskriftene som er fastsatt i medhold av energiloven, oppfyller direktivets krav om å sikre «reasonable, easily and clearly comparable and transparent prices». Dette er også i tråd med tilsvarende vurdering i SOU 2003:113 hva gjelder den svenske reguleringen av nettariffer og andre vilkår for markedsadgang i Sverige.

1.3.1.1.2 Prisdannelsen på elektrisk energi

Når det gjelder kraftprisene, vil departementet påpeke at det ligger som et grunnleggende premiss og formål for direktivet å etablere et felles indre marked for elektrisk energi. I dette ligger en klar forutsetning om at prisdannelsen i markedet vil gi den riktige prisen på bakgrunn av tilbuds- og etterspørselsforholdene til enhver tid, gitt et velfungerende og effektivt marked for elektrisk energi. I et marked vil det til enhver tid finnes en pris som gitt en viss aktivitet fra sluttbrukerens side er «lik for alle».

Gjennom sluttbrukerens tilkobling til nettet i kraft av leveringsplikten etter energiloven § 3-3 får kunden tilgang til hele kraftmarkedet, og kan fritt inngå avtale om kraftlevering med leverandører til markedspriser basert på tilbuds- og etterspørselsforholdene i engros- og sluttbrukermarkedet for elektrisk energi. For en nærmere redegjørelse for sluttbrukermarkedet for elektrisk energi, vises det til rapporten «Samarbeid om tilsyn med kraftmarkedet» av oktober 2003 punkt 3.5.3 (se fotnote 1 nedenfor). Departementet viser også til punkt 3.1.2 nedenfor hva gjelder prisen på kraft levert i henhold til leveringsplikt etter energiloven § 3-3.

Departementet vil etter dette påpeke at en påstand om at prisene i et konkurransemarked for elektrisk energi ikke er «rimelige, lett og klart sammenlignbare og transparente», må basere seg på en premiss om at det ikke er effektiv og virksom konkurranse i markedet som følge av for eksempel ulovlig utøvelse av markedsmakt, markedsimperfeksjoner eller reguleringsfeil. Det vises i denne sammenheng også til NOU 2003: 12 «Ny konkurranselov» hvor utvalget under punkt 3.4.6.3 uttaler følgende:

«Konkurransens virkninger på den samfunnsøkonomiske effektiviteten handler om gevinstene av en mer effektiv ressursbruk, uavhengig av hvor disse gevinstene oppstår og hvem de kommer til gode. En fordelingsmessig nøytral konkurransepolitikk har ikke som formål å beskytte forbrukerne mot urimelige priser. Det er likevel slik at virksom konkurranse gir forbrukerne valgfrihet og mulighet til å påvirke tilbudet av varer og tjenester. Forbrukernes frihet til å velge en annen leverandør eller helt å avstå fra kjøp, tvinger foretakene til å tilpasse sine produkter med hensyn til pris og kvalitet. Konkurransepolitikken er derfor et viktig fundament for at sentrale forbrukerpolitiske målsettinger kan nås.»

Departementet konstaterer at ovennevnte vurdering fra Konkurranselovutvalget synes å være i tråd med den vurderingen av kravet i direktivet som er foretatt i Sverige gjennom SOU 2003:113 hvor det uttales følgende på s. 93:

«Vad avser leveransen av el finns ingen skyldighet för elleverantörerna att tillse att hushållskunder får ett skäligt pris sedan reglerna om leveranskoncession upphört att gälla den 1 november 1999. I gengäld kan alla svenska hushållskunder kostnadsfritt byta elleverantör eftersom kravet på timvis mätning är avskaffat för de kunder som har ett säkringsabonnemang om högst 200 ampere eller tar ut en effekt om högst 135 kilowatt. När schablonberäkningsreformen infördes gjordes vidare bedömningen att den ökade konkurrensen på marknaden skulle komma att utgöra en tillräcklig garanti för att ingen leverantör kan ta ut oskäliga priser av konsumenterna. Möjligheten att byta elleverantör får därmed anses medföra att de svenska konsumenterna kan få elleveranser till rimliga priser.»

Departementet har merket seg at Konkurransetilsynet hittil ikke har funnet grunnlag for å gripe inn med hjemmel i konkurranseloven med den begrunnelse at konkurransen i sluttbrukermarkedet for elektrisk energi ikke er velfungerende. I den senere tid har Konkurransetilsynet særlig vært opptatt av konkurranseforholdene i kraftmarkedets engrosmarked, og har ved noen anledninger grepet inn mot økt konsentrasjon blant kraftprodusenter i Norge. 1

Når det gjelder kravet om at prisene skal være «easily and clearly comparable and transparent», har departementet merket seg at konkurranseloven § 4-1 første ledd påbyr ervervsdrivende som selger varer i detalj eller tjenester til forbruker, å informere om prisene slik at de lett kan ses av kundene så langt det er praktisk mulig.

I forslag til ny konkurranselov, jf. Ot.prp. nr. 6 (2003-2004) er det foreslått å overføre bestemmelsen i konkurranseloven § 4-1 om prisinformasjon til forbrukerlovgivningen, nærmere bestemt i markedsføringsloven som ny § 3a. Konkurransetilsynet skal imidlertid fortsatt ha hjemmel i ny konkurranselov til å kunne komme med nærmere påbud om prisopplysning m.m. for at etterspørrerne i et marked skal få tilstrekkelig kunnskap til å treffe rasjonelle valg.

Konkurransetilsynet har vedtatt to særforskrifter for kraftsektoren. Konkurransetilsynets forskrifter om prisopplysning ved transport og salg av elektrisk kraft og om meldeplikt for kraftpriser skal bidra til å effektivisere etterspørselssiden i sluttbrukermarkedet. Meldepliktforskriften er basis for kraftprisbasen til Konkurransetilsynet, som har som formål å effektivisere konkurransen ved å hjelpe forbrukerne til å orientere seg i kraftmarkedet. Av meldepliktforskriften fremgår det at formålet med forskriften er å sikre grunnlaget for god prisinformasjon til forbruker.

Når det gjelder kravet til spesifisert kvalitet, vil departementet vise til gjeldende offentligrettslig regulering gjennom energiloven § 5A-3, energilovforskriften §§ 3-4 bokstav a og 5A-3, samt NVEs kommende forskrift om leveringskvalitet som vil sendes på høring om kort tid. Det gjøres imidlertid oppmerksom på at kvalitetsbegrepet i del andre kontekster i direktivet kan tolkes til å bety kvalitet på kundeservice hos leverandører mv., jf. nedenfor om Vedlegg A.

Når det gjelder kravet til rimelige, lett, klart sammenlignbare og transparente priser, legger departementet til grunn at dette er oppfylt gjennom en effektiv markedsbasert kraftomsetning og foreliggende reguleringer av kraftsektoren gjennom konkurranseloven og energiloven. Samlet sett mener departementet at gjeldende regulering, særlig med en supplering gjennom ny forskrift om leveringskvalitet, utvilsomt oppfyller direktivets krav til spesifisert kvalitet på leveringen av elektrisk energi.

På denne bakgrunn mener departementet at kravet i eldirektivet artikkel 3 nr. 3 med hensyn til rimelige, lett og klart sammenlignbare og transparente priser allerede er oppfylt gjennom eksisterende norsk intern lovgivning og forskrifter.

1.3.1.2 Nærmere om tilknytningsplikten og «supplier of last resort»

For å sikre «universal service» gir artikkel 3 nr. 3 medlemsstatene frihet («may») til å kunne utnevne en «supplier of last resort». En nærliggende tolkning av dette er etter departementets vurdering at det åpnes for å pålegge enkelte aktører en plikt tilsvarende leveringsplikten i energiloven § 3-3 eller lignende. I fortalen punkt 27 er det presisert at «supplier of last resort» kan være salgsdivisjonen i et vertikalt integrert foretak som også driver distribusjon, forutsatt at foretaket tilfredsstiller kravene i direktivet til såkalt «legal unbundling».

Departementet legger til grunn at den gjeldende ordningen i energiloven § 3-3 om leveringsplikt allerede utnytter denne opsjonen som direktivet gir medlemsstatene.

Videre stiller artikkel 3 nr. 3 krav om at medlemsstatene må pålegge distribusjons­selskaper å tilknytte kunder til nettet til vilkår, betingelser og tariffer som er fastsatt etter prosedyren i artikkel 23 nr. 2. Artikkel 23 nr. 2 fastsetter at de nasjonale regelutstedende myndigheter som et minimum har ansvaret for fastsettelse, godkjennelse eller forslag til de metoder som brukes for å beregne eller fastsette betingelser og vilkår for tilknytning og adgang til nettet og balansehåndtering. Fastsettelsen eller godkjennelsen skal skje før betingelsene eller vilkårene trer i kraft. Det er vilkårene for henholdsvis tilknytning og adgang til nettet og balansehåndtering som skal tilfredsstille denne prosedyren.

Departementet nevner i denne sammenheng at det i St.meld. nr. 18 (2003-2004) Om forsyningssikkerheten for strøm mv. ble varslet at departementet vil foreslå endringer i energiloven for å gi hjemmel til å regulere prisen på elektrisk energi levert på leveringsplikt.

Når det gjelder pålegg om tilknytningsplikt for distribusjons­selskaper, er dette etter departementets vurdering allerede i samsvar med norsk regelverk og praksis knyttet til leveringsplikten etter energiloven § 3-3.

Kontraktene standard nettleieavtale og tilknytningsvilkår er fremforhandlet mellom forbrukermyndighetene og bransjen, og er slik sett ikke underlagt myndighetskontroll, jf. henvisningen til «terms, conditions and tariffs set in accordance with the procedure laid down in Article 23 (2)». Artikkel 23 nr. 2 stiller krav om at nasjonale regulerende myndigheter skal være ansvarlige for å fastsette eller godkjenne vilkår og betingelser, før disse trer i kraft, for tilknytning og adgang til nasjonale nett, herunder transmisjons- og distribusjonstariffer og for balansetjenester.

Departementet kan imidlertid etter en konkret vurdering ikke se at direktivet oppstiller noe krav til at samtlige avtalevilkår skal godkjennes av regulerende myndigheter i den grad avtalene inneholder bestemmelser om forhold som nevnt i artikkel 23 nr. 2. Slike forhold er i dag regulert gjennom forskrifter etter energiloven. Departementet vil se nærmere på kravet i artikkel 23 nr. 2 i forhold til disse.

1.3.2 Nærmere om artikkel 3 nr. 5

Artikkel 3 nr. 5 lyder:

«Member States shall take appropriate measures to protect final customers, and shall in particular ensure that there are adequate safeguards to protect vulnerable customers, including measures to help them avoid disconnection. In this context, Member States may take measures to protect final customers in remote areas. They shall ensure high levels of consumer protection, particularly with respect to transparency regarding contractual terms and conditions, general information and dispute settlement mechanisms. Member States shall ensure that the eligible customer is in fact able to switch to a new supplier. As regards at least household customers, these measures shall include those set out in Annex A.»

Direktivet artikkel 3 nr. 5 innebærer visse krav til medlemsstatene med hensyn til beskyttelse av sluttkunder. Dette gjelder blant annet beskyttelse av sårbare kunder, herunder tiltak for å beskytte sårbare kunder mot å bli koblet fra kraftnettet. Artikkel 3 nr. 5 gir videre statene frihet («may») til å iverksette tiltak med spesiell beskyttelse for sluttkunder i avsidesliggende strøk («remote areas»).

Direktivet stiller videre krav om at nivået for forbrukerbeskyttelse skal være høyt, spesielt med hensyn til gjennomsiktighet i forhold til kontraktsvilkår, generell informasjon og tvisteløsningsmekanismer. I tillegg plikter statene å sikre at kvalifiserte kunder praktisk sett kan bytte kraftleverandør. De nærmere kravene til forbrukerbeskyttelse er definert i et vedlegg (Vedlegg A) til direktivet, og vil bli gjennomgått nedenfor under punkt 3.2.1.1.

Departementet viser til at interessene til sluttkundene generelt sett må antas å være godt ivaretatt i norsk forvaltning og regulering av kraftsektoren. Norge har innen sektorlovgivningen for elektrisk energi imidlertid ikke særlige regler for å beskytte sårbare kunder, noe som for eksempel er tilfelle i flere andre nordiske land. Annen generell lovgivning, gir imidlertid også et indirekte vern som får betydning for sluttbrukere hva gjelder elektrisk energi. I andre nordiske land, blant annet i Finland og Sverige, finnes det imidlertid særlige regler for frakobling av sosialklienter, nærmere regulering av stengeretten mv. Kravet til å beskytte sårbare kunder kan derfor etter departementets vurdering reise utfordringer i forhold til gjeldende norsk regelverk, avhengig av hvordan «adequate safeguards» fortolkes.

Departementet er kjent med at arbeidsgruppen drøfter hvorvidt det er behov for å regulere blant annet nettselskapenes stengerett i forhold til en forbruker. Et slikt forslag kan etter departementets vurdering muligens utledes som et konkret tiltak som faller inn under «adequate safeguards» som det påligger medlemsstatene å sikre. Departementet er kjent med at arbeidsgruppen har funnet at det foreligger et reguleringsbehov på dette området, og forslaget harmonerer godt med de mulighetene og pliktene som direktivet gir medlemsstatene i denne forbindelse.

Det kan stilles spørsmål ved om artikkel 3 nr. 5 kan tolkes til å gå noe lenger enn leveringsplikten etter energiloven § 3-3. Leveringsplikten beskytter nettkunder også i avsidesliggende strøk på linje med alle andre kunder i distribusjonsnettet. Det kan i dag bare gis unntak fra leveringsplikten (og tilknytningsplikten) når «særlige grunner» tilsier det, og da i tråd med fast praksis og instruks fra Stortinget, ikke overfor fastboende eller næringsvirksomhet.

Når det gjelder forholdet til sårbare kunder, har imidlertid Norge i dag ingen regler som er utformet direkte med tanke på sluttbrukere av elektrisk energi med liten eller ingen betalingsevne. Det markedsbaserte kraftsystemet, herunder også leveringsplikten etter energiloven § 3-3, er basert på at forbrukeren må betale for nettjenestene og den elektriske energien som forbrukes. Dette gjelder også for elektrisk energi som eventuelt leveres på leveringsplikt. Det finnes imidlertid andre generelle reguleringer gjennom for eksempel lov om sosiale tjenester og ulike andre støtteordninger som ivaretar svake gruppers muligheter til å skaffe seg tilgang til et nødvendighetsgode som elektrisk energi. Det kan her også nevnes at bostøtteordningen tar hensyn til kostnadene ved oppvarming, og at det finnes tilskuddsordninger for «uforsynte kunder» og for utjevning av overføringstariffene.

Departementet legger til grunn at alle de her nevnte forholdene vil kunne anses som «adequate safeguards» i direktivets forstand, og at de sammen med arbeidsgruppens forslag til regulering av stengeretten innebærer at direktivets krav på dette punkt må anses oppfylt for Norges del. Hvorvidt det bør gjennomføres ytterligere tiltak er et spørsmål som Norge står fritt til å vurdere innenfor rammen av direktivet og den generelle EØS-retten.

1.3.2.1 Kravet til høyt nivå på forbrukerbeskyttelsen

Fokuset i artikkel 3 nr. 5 for øvrig med tanke på at statene skal sikre et høyt nivå på forbrukerbeskyttelse, må ses på bakgrunn av status i mange EU-land i dag når det gjelder utviklingen av kraftmarkedet.

Innenfor EU har det gjennom eldirektiv I, og nå gjennom eldirektiv II, blitt innført en gradvis åpning og etablering av konkurranse i kraftmarkedet gjennom angivelser av hvem som til enhver tid skal være kvalifiserte kunder som kan delta på det frie markedet. Markedet for husholdningskunder innenfor EU skal åpnes helt senest 1.1.2007. Avhengig av tilpasningen innenfor det enkelte EU-land, innebærer dette at svært mange forbrukerkunder i EU-landene inntil dette tidspunktet rent faktisk ikke vil kunne bytte leverandør.

Fokuset i artikkel 3 nr. 5 er på denne bakgrunn innrettet mot at det skal være transparens med hensyn til kontraktsvilkår, generell informasjon og mekanismer for å løse tvister i tilknytning til kontraktsforholdene. Når det gjelder husholdningskunder, oppstiller imidlertid direktivet forholdsvis utførlige minimumskrav i Vedlegg A. Departementet vil i det følgende gjennomgå og vurdere disse kravene nærmere.

1.3.2.1.1 Nærmere om kravene i Vedlegg A

Vedlegg A punkt a krever at sluttkunder, og da minimum husholdningskunder i direktivets forstand, skal ha rett til en kontrakt med sin «electricity service provider» som skal oppfylle visse minstekrav.

Før det gås inn på de konkrete minstekravene, vil departementet først gjøre oppmerksom på at begrepet «electricity service provider» som brukes i Vedlegg A bokstav a, ikke er definert eller omtalt verken i direktivet artikkel 1 eller i fortalen. Det kan således synes uklart hva som ligger i dette begrepet og om det er tilsiktet å definere en eller flere bestemte aktører, eller om det må forstås som et samlebegrep for de aktører kundene må forholde seg til for å kunne få levert elektrisk energi. Det er mulig at dette er et tilfelle av utilsiktet begrepsbruk som departementet vil ta opp som et spørsmål med Kommisjonen.

Det kan for det første konstateres at begrepet er ulikt oversatt i den svenske og den danske oversettelsen av direktivet. I det danske Vedlegg A er begrepet oversatt med «elleverandør», mens den svenske oversettelsen bruker det mer bokstavtro begrepet «eltjänstleverantör».

Departementet har i denne sammenheng merket seg EU-kommisjonens «Strategy paper – medium term vision for the internal electricity market» punkt 5 «Facilitating Competitive Choice By Customers while delivering Universal Service». Dokumentet har begrenset verdi som rettskilde, men kan bidra til å kaste lys over hva konsipistene av Vedlegg A har hatt i tankene ved utforming av direktivet. I dokumentet heter det:

«Although electricity is largely a homogenous good it is nevertheless expected that, as has occurred for financial services, competition will deliver innovation in terms of the types of product available. Customers may, for example prefer different payment options. They may have different preferences about whether prices should be fixed or variable, or they may benefit by using electricity at different times of day.

For all retail customers to have the real possibility of choosing their supplier, there needs to be a considerable amount of preparatory work. Customers should be able to switch reasonably frequently between retail suppliers without implying a significant cost to either themselves or the new supplier. Procedures should also be in place to minimise the need for final customers to be involved in contracts with network companies, especially smaller consumers. Experience has shown that the information management systems required to support customer switching can be very costly. In this an appropriate balance needs to be made between the ease of switching and the costs placed on system operators (and hence the consumer in general).

In order to ensure universal service at a reasonable cost, as required by the Directive, it is expected that Member States will have some form of default supplier arrangements in the case that their chosen supplier withdraws from the market for whatever reason. This may imply costs on such suppliers that need to be compensated for. Consumers need to be confident of the duties of market participants relating to balancing and the obligation of the TSOs to ensure overall balance meaning that suppliers can not «run out of energy» and that final customers would not be liable for penal charges for the purchase of balancing energy.

In general regulators should ensure that consumers, particularly households, are not taking disproportionate risks when they change supplier and this should be clearly communicated to them. Member States may, for a limited period while competition is developing, wish to retain some control on the prices charged to some domestic customers by the default supplier, even after full market opening.

Customers must also have the confidence that the quality of service they receive will be maintained regardsless of whether they choose to switch or to remain with the incumbent supplier. A regulatory structure should therefore be established whereby retail suppliers have similar obligations to maintain a certain standard of service to all energy consumers; for example in terms of billing, dealing with complaints, transparency in publishing and advertising their tariffs, disconnection, payment possibilities to vulnerable customers etc. Competition and entry by new suppliers would be enhanced if the framework for issuing supplier licenses was similar across the EU, although the service standards need not be identical.»

Sett i forhold til det norske (og nordiske) kraftmarkedets virkemåte, vil en naturlig tilnærming til begrepet etter departementets vurdering være å se hen til hvilke av kravene i Vedlegg A som passer på henholdsvis netteierfunksjonen og kraftleverandørfunksjonen. Dette er også i tråd med tilnærmingen i Sverige hvor de ulike kravene i Vedlegg A i SOU 2003:113 omtales både i tilknytning til kraftleverandører og nettselskaper alt ettersom de naturlig passer kun for den ene av de to typene aktører eller for begge.

Etter departementets vurdering er det heller ikke mulig å utlede noen bestemte føringer for organiseringen av krafthandelen og hvilke aktører kunden skal forholde seg til av begrepet «electricity service provider».

Uansett kan ikke en tolkning av begrepet til kun å bety kraftleverandører utelukke at sluttbrukere av elektrisk energi må stå i et kontraktsforhold til nettselskapene. Uttalelsen i Kommisjonens strategidokument om at det skal etableres prosedyrer som minimerer behovet for sluttkunder for å involveres i kontrakter med nettselskaper, relaterer seg til spørsmålet om å tilrettelegge systemer for leverandørbytter, samt kostnadene som slike leverandørbyttesystemer kan påføre nettselskapene (og dermed kundene). Det er dette som synes å være Kommisjonens hovedfokus for å få et velfungerende detaljmarked.

Etter departementets vurdering tilfredsstiller den norske reguleringen av leverandørbytter et mulig krav om kontraktsforhold mellom nettselskap og forbruker. Nettselskapets medvirkning er i dag begrenset til nødvendig interaksjon mellom gammel og ny leverandør med hensyn til nødvendig informasjon om blant annet målepunkt-id, målernummer, målerstand mv. Nettselskapene er i dag i stor grad «usynlige» for kunden i forhold til markedet.

Departementet ser at det er mulig å tenke seg en organisering av markedet hvor kraftleverandøren også oppkrever og fakturerer nettleie på vegne av nettselskapene. Departementet ser imidlertid ikke at et slikt krav kan utledes av Vedlegg A. Departementet har imidlertid i St.meld. nr. 18 (2003-2004) Om forsyningssikkerheten for strøm mv. har varslet at skal utredes om det bør innføres et system hvor kraftleverandørene forestår all administrativ og avregningsmessig kundehåndtering for både nettleie og elektrisk energi. Det heter i meldingen:

«Sluttbrukeren må etter dagens regler både ha kontakt med nettselskap og kraftleverandør for å få oppstart, bli avregnet og fakturert. Det kan være hensiktsmessig at sluttbruker i større grad kun må forholde seg til én aktør. Det kan være naturlig at kraftleverandør som en konkurranseutsatt aktør tar seg av fellesfakturering, og da i så fall også størstedelen av annen kundehåndtering. En slik løsning forutsetter nærmere vurderinger av dagens organisering og regulering av ansvarsforholdene for netteier og kraftleverandør, herunder spørsmål om leveringsplikten, ansvar overfor forbrukeren for mangelfulle leveranser og avbrudd. Avhengig av utredningen vil gjennomføring av forslaget kunne utløse behov for endringer i energiloven og annet regelverk som regulerer rettigheter og plikter for forbrukeren relatert til elektrisk energi.»

Etter departementets vurdering er ikke arbeidsgruppens forslag om å gjøre nettselskapene ansvarlig for feil og mangler ved overføring av elektrisk energi uforenlig med et slikt system, jf. punkt 13 i arbeidsgruppens utredning. Sluttbrukeren står uansett i et kontraktsrettslig forhold til nettselskapet, selv om kraftleverandøren skulle forestå fellesfakturering og størstedelen av annen kundehåndtering. Et annet forhold som departementet vil peke på, er hvorvidt sluttkunden i et slikt mulig fremtidig system skal fremme sine krav på grunn av mislighold av nettselskapets forpliktelser etter nettleieavtalen overfor leverandøren, eller om kravene som i dag må rettes til nettselskapet. Departementet tar ikke nærmere stilling til denne problemstillingen, som eventuelt forutsettes utredet senere.

Departementet vil i det følgende derfor forholde seg til gjeldende organisering av kraftmarkedet i Norge i relasjon til kravene i Vedlegg A:

Bokstav a oppstiller krav om at kunden skal «ha rett til en kontrakt» med «electricity service provider».

Dersom man analyserer bokstav a med tanke på nettselskaper, vil departementet vise til leveringsplikten etter energiloven § 3-3. Leveringsplikten sikrer alle kunder, herunder også forbrukerkunder, en rett til å bli knyttet til nettet og til å få kjøpe elektrisk energi fra leverandør av eget valg. Leveringsplikten innebærer reelt sett en kontraheringsplikt for nettselskapet og innebærer dermed at man har rett til nettleiekontrakt. Det er imidlertid i dag ingen regler som oppstiller plikt for kraftleverandører til å inngå avtaler med forbrukere. Nettselskapenes leveringsplikt innebærer imidlertid et slikt sikkerhetsnett for forbrukeren til også å få levert kraft dersom kraftleverandøren går ut av markedet eller kunden ikke har eller får noen leverandør.

Dersom man ser nærmere på de angitte kravene til kontrakten, kan bokstav a første strekpunkt etter departementets vurdering synes underlig uansett hvilken fortolkning man gjør av begrepet «electricity service provider». Dersom begrepet tolkes som nettselskapet, blir det underlig om det skal være et krav at navnet og adressen på «supplier» (altså kraftleverandøren) skal tas inn i nettleieavtalen. En mulighet er å anse kravet som oppfylt gjennom at nettselskapene i dag har oversikt i sitt kundeinformasjonssystem over hvilke kraftleverandører deres nettkunder har. Et slikt system må alle nettselskaper ha for å kunne formidle måledata til kraftleverandørene som ledd i avregning og fakturering av forbruk.

Dersom «electricity service provider» tolkes som kraftleverandør, blir første strekpunkt et rimelig selvfølgelig og unødvendig krav om at kraftleverandøren i sin avtale med forbrukeren plikter å innta sitt eget navn og adresse. En slik fortolkning finnes tilsynelatende i den danske oversettelsen av direktivet, og har etter departementets vurdering mest for seg.

B okstav a annet strekpunkt stiller krav om at kontrakten med «electricity service provider» skal angi de tjenester («services») som leveres, kvaliteten på tjenestene og tidspunktet for første tilknytning. Departementet vil vise til at «services» er oversatt til «ytelser» i den danske versjonen av direktivet og «tjänster» i den svenske oversettelsen.

Dersom man analyserer punktet med kraftleverandører i tankene, vil departementet påpeke at kraftleverandører i det nordiske markedet i dag som hovedforpliktelse normalt ikke leverer ytelser eller tjenester annet enn i egenskap av avtalt pris fra avtalt tidspunkt i henhold til faktisk forbruk. Det kan her tenkes en rekke forskjellige produkter (fastpris, variabel, spot og kombinasjoner).

Departementet vil gjøre oppmerksom på at produktutviklingen kan gå i retning av at tradisjonelle kraftleverandører og nettselskaper også kan levere andre ytelser ved siden av pris på elektrisk energi og nettjenester (bundling eller såkalt multi-utilitykonsepter). Eksempler på dette er alarmtjenester, vakthold, gass, bredbånd, telefoni mv. I forhold til slike tilleggstjenester, sikrer gjeldende regulering av elektrisk energi, gass og telesektoren at tjenestene prises separat og at det ikke foregår kryssubsidiering.

Dersom man leser bestemmelsen med nettselskaper i tankene, passer begrepet «service» bedre siden man tradisjonelt betegner ytelsene mellom nettselskap og sluttkunde som nettjenester. At strekpunktet også nevner tidspunktet for «initial connection», passer også inn med tanke på nettselskaper, siden kraftleverandører i dag ikke påtar seg å bestille nytilknytninger til kraftnettet i sine kontrakter med forbrukerne. Dersom kvalitet på tjenesten også tolkes som kvalitet på leveransen av elektrisk energi, passer nettselskap enda bedre.

Kommisjonens strategidokument kan imidlertid tyde på at man med «service» i direktivets forstand tenker på noe helt annet enn leveringskvaliteten på elektrisk energi, jf. henvisningen til «standards of service» i siste avsnitt i strategidokumentet ovenfor. Kommisjonens dokument leder tanken over på kundeservice og kvaliteten på denne. Et slikt krav om angivelse av kvalitet på kundeservice kan passe både for nettselskaper og kraftleverandører.

For nettselskapenes del kan det som nevnt synes naturlig også å tolke «quality levels» som kvalitet på den elektriske energien som leveres gjennom nettet. Ved nytilknytninger til nettet håndteres dette i dag direkte mellom sluttbruker og nettselskapet. Ved nytilknytning sørger kunden selv for å få bestilt kraft fra leverandør fra eget ønske etter å ha ordnet sitt forhold til nettselskapet. Både avtaler om tilknytning til nettet og om oppstart i forhold til ny leverandør spesifiserer i dag tidspunktet for oppstart. Det er mulig at «initial connection» kan fortolkes til å omfatte begge deler. Bestemmelser om angivelse av hva som leveres og om oppstart finnes i standard kraftleveringsavtale, standard nettleieavtale og standard tilknytningsvilkår.

Sett under ett for begge typer aktører er det etter departementets vurdering mulig å tolke strekpunktet slik at det kun innebærer at kontraktene klart skal angi hva som er avtalt og hva som kan forventes av kvalitet (både leveringskvalitet og kvalitet på kundeservice) og når kontraktsforpliktelsene gjelder fra.

Bokstav a tredje strekpunkt om eventuelle vedlikeholdstjenester som tilbys er et fremmedelement i det norske kraftmarkedet. Det er ikke vanlig at norske nettselskaper eller kraftleverandører påtar seg vedlikeholdsforpliktelser for kundens elektriske anlegg eller andre tilleggstjenester. En rekke norske aktører har imidlertid etablert adskilte installasjons- eller entreprenørselskaper som tar slike oppdrag uavhengig av nettselskapenes virksomhet. Slike tjenester er imidlertid vanlig i for eksempel Danmark hva gjelder husholdningers gassutstyr. Dersom norske forbrukere skulle tilbys slike tjenester, er dette uansett noe selskapene ikke kan ta betalt for gjennom nettleien (NVEs forskrift nr. 302), og som det vil være rimelig å kreve spesifisert.

Bokstav a fjerde strekpunkt krever at kontraktene skal opplyse om hvor kunden kan finne aktuell informasjon om gjeldende tariffer og vedlikeholdskostnader. Det er i dag et forskriftsfestet krav i NVEs forskrift nr. 302 § 13-5 som gir nettselskapene informasjonsplikt overfor kundene om beregningsgrunnlaget for egne tariffer og om beregningen av tariffene for ulike kundegrupper, samt plikt til å samle tariffer og andre vilkår i en egen brosjyre eller annen skriftlig informasjon som er tilgjengelig for kundene.

Når det gjelder kraftleverandørene, finnes det ikke krav utover det som påhviler leverandørene gjennom Konkurransetilsynets forskrifter om prisopplysning som er redegjort for under punkt 3.1.1.2 ovenfor. Vedlegg a bruker her begrepet «tariffer», noe som kan tilsi en tolkning i retning av nettselskap. Det er stort sett ikke vanlig å benevne kraftpriser som «tariffer». I direktivet for øvrig brukes «prices» der hvor det naturlig siktes til kraftpriser, herunder også i Vedlegg A bokstav c, jf. nedenfor.

Bokstav a femte strekpunkt krever at kontrakten skal ha bestemmelser om løpetid, vilkårene for fornyelse og avslutning av ytelsene og av kontrakten, samt en eventuell rett til oppsigelse. Departementet vil påpeke at slike elementer inngår som en naturlig del av enhver kontrakt, hva enten den gjelder nettleie eller kjøp av elektrisk energi. Slike bestemmelser finnes i standard kraftleveringsavtale og standard nettleieavtale. Departementet gjør i denne sammenheng oppmerksom på at det er mindre praktisk med oppsigelse av nettleieavtaler.

Bokstav a sjette strekpunkt krever at kontrakten skal inneholde bestemmelser om eventuell erstatning eller tilbakebetaling dersom det i kontrakten fastsatte kvalitetsnivå ikke overholdes. Departementet vil igjen peke på at bestemmelsen kan tolkes forskjellig avhengig av hva som ligger i begrepet «kvalitetsnivå»; kvaliteten på elektrisk energi (nettselskap) eller kvaliteten på kundeservice eller tilleggsprodukter (nettselskap og kraftleverandør). Bestemmelser om erstatning finnes uansett i dag i standard kraftleveringsavtale § 4-5 og standard nettleieavtale § 12.

Bokstav a syvende strekpunkt krever at kontrakten skal inneholde bestemmelser om hvordan prosedyrene for tvisteløsning, jf. bokstav f, iverksettes. Slike bestemmelser finnes i dag i standard kraftleveringsavtale § 7 og standard nettleieavtale § 16.

Bokstav a annet ledd stiller krav om at vilkårene skal være rimelige og kjent på forhånd. I alminnelighet gjør alle nettselskaper og kraftleverandører sine vilkår kjent på internettsider og i annet informasjonsmateriell, herunder også før det inngås konkrete avtaler på bakgrunn av standardvilkårene. Det finnes imidlertid i alminnelighet ingen lov- eller forskriftsfestet forpliktelse for kraftleverandører eller nettselskaper til å publisere sine kontraktsvilkår med unntak av allerede nevnte regler om informasjonsplikt for nettselskaper om tariffer og andre vilkår og krav til kraftleverandører om prisopplysning. Etter departementets vurdering medfører ikke direktivet at det må stilles ytterligere krav om offentliggjøring av vilkårene.

Når det gjelder kontrollen med rimeligheten i vilkårene, viser departementet til punkt 7.2 og 7.3 i arbeidsgruppens utredning om markedsføringsloven og avtaleloven. I tillegg gir pristiltaksloven hjemmel for å gripe inn mot urimelige forretningsvilkår. Kravet om å informere om vilkårene før kontraktsinngåelse, herunder også ved bruk av mellommenn, må anses som oppfylt gjennom alminnelige avtalerettslige prinsipper om kontraktsslutning og øvrige avtalerettslige regler. Departementet viser her til arbeidsgruppens drøftelser under punkt 12.4.3 om avtaleinngåelse og partsbytte i relasjon til nettleiekontrakter og punkt 12.5.3 om Avtaleinngåelse, endringer og oppsigelse i relasjon til kraftleveringsavtaler.

Vedlegg A bokstav b krever at det skal underrettes med passende varsel dersom avtalevilkårene skal endres, samt at det skal opplyses om at kunden da har rett til å gå ut av kontrakten når han mottar underretningen om de endrede vilkårene. Varsel skal gis direkte til kundene om enhver «gebyrforhøyelse» (SE), «avgiftshöjning» (DK) eller «charges» (UK). Varsel skal gis på et passende tidspunkt som ikke inntreffer senere enn en normal faktureringsperiode etter at økningen har trådt i kraft.

Når det gjelder kundens rett til å komme ut av avtalen ved endring av avtalevilkårene, vil departementet vise til arbeidsgruppens drøftelse om prisendringer i forhold til gjeldende standard kraftleveringsavtale under punkt 12.5.3. Der konkluderer arbeidsgruppen med at forbrukeren får tilstrekkelig vern gjennom muligheten til å si opp avtalen eller bytte kraftleverandør dersom han ikke godtar de nye leveringsvilkårene. Et tilsvarende resonnement kan generelt benyttes i forhold til endring av andre vilkår enn pris avhengig av endringenes betydning for kontraktsmotparten (hovedvilkår eller bivilkår). Et lignende resonnement kunne gjelde for nettleieavtaler. Det er imidlertid en lite praktisk reaksjonsform for kunden å si opp eller heve denne nettleieavtalen. Det legges til grunn at dette oppfyller kravet om å sikre at kundene kan heve/si opp kontrakten dersom de ikke godtar de nye vilkårene.

Etter standard nettleieavtale § 6-2 kan betalingsvilkår og tariffer endres med 14 dagers forutgående varsel. Endringer kunngjøres ved direkte melding til nettkunde eller på annen egnet måte, jf. avtalen § 2 som fastslår at nettselskapene på forhånd skal informere nettkunden om endringer i tariffene, eksempelvis gjennom vedlegg til faktura. Endringer i tariffer ved årsskiftet, kan likevel sendes ut som egen melding vedlagt første faktura etter nyttår. NVEs forskrift nr. 302 § 13-5 oppstiller også visse relevante krav i denne forbindelse.

Endringer av innholdet i standard kraftleveringsavtale må etter avtalen § 6 skje i samråd med Forbrukerombudet. Endringene kunngjøres med 14 dagers varsel som direkte melding til kunden eller på annen egnet måte. Departementet antar at dette er tilstrekkelig til å oppfylle direktivets krav på dette punktet.

Vedlegg A bokstav c krever at kundene skal motta gjennomsiktige opplysninger om gjeldende priser og tariffer og om standardvilkår og betingelser for adgang til og bruk av «electricity services».

Det legges til grunn at kravet må anses oppfylt gjennom energilovforskriften § 4-4 bokstav b og NVEs forskrift nr. 302 § 13-5 hva gjelder nettjenester og andre vilkår for bruk av nettet for så vidt gjelder nettleieavtaler.

Det finnes derimot i alminnelighet ingen spesifikke regler om plikt for kraftleverandører til generelt å opplyse om sine priser og vilkår utover ovennevnte bestemmelser om prisendringer mv. Departementet antar imidlertid at Konkurransetilsynets forskrifter om prisopplysning på kraft er tilstrekkelig til å oppfylle kravet.

Når det gjelder informasjon om standardvilkår, informerer såvel Energibedriftenes landsforening som Forbrukerrådet og Forbrukerombudet om standardavtalene på sine hjemmesider. I tillegg informeres det alltid om vilkårene før konkrete kontrakter inngås. Departementet vil i denne sammenheng vise til SOU 2003:113 på s. 95 – 96 hvor det uttales:

«De delar i bilaga A som avser information bör kunna uppfyllas genom att nät- och elhandelsföretagen publicerar sådan information på t.ex. en webbsida eller liknade. Konsumentverket bör också, inom ramen för sitt arbete med elbranschens standardvillkor, övervaka att elbranschens aktörer i uppfyller de krav som framgår av Bilaga A gentemot konsumenterna. Om detta inte kan säkerställas genom frivilliga överenskommelser måste lagstiftning övervägas.»

Departementet slutter seg til vurderingen i SOU 2003:113 og legger til grunn at ovennevnte er tilstrekkelig for å oppfylle dette kravet, som også er relevant i forhold til andre krav i annekset om informasjon, jf. bokstav a fjerde strekpunkt og bokstav a annet ledd.

Vedlegg A bokstav d krever at medlemsstaten må påse at kundene tilbys et bredt utvalg av betalingsmåter, og at alle forskjeller i vilkår og bestemmelser skal tilsvare kostnadene for nettselskapet eller kraftleverandørens bruk av de ulike betalingssystemene. Betaling for elektrisk energi og nettleie med betalingsmåte i betydningen forskuddsbetaling/etterskuddsbetaling mv. er i stor grad regulert i NVEs forskrift om måling, avregning og fakturering. Med unntak av reglene om påbudt etterskuddsvis fakturering basert på avlest forbruk for husholdninger, har nettselskapene og kraftleverandørene stor frihet til å tilby kundene forskjellige betalingsmåter og betalingsordninger.

Kravet i Vedlegg A bokstav d om at de generelle vilkårene skal være rimelige og klare, kan synes vanskelig å forstå på bakgrunn av plasseringen i bokstav d i en kontekst hvor det snakkes om vilkår og bestemmelser knyttet til betalingssystemer. Det kan stilles spørsmål ved om det siktes til de alminnelige kontraktsvilkårene for nettleieavtaler og kraftleveringsavtaler, eller kun til betalingsvilkår mv. Bruken av begrepet «general» taler for den førstenevnte tolkningen. Dette er også lagt til grunn i SOU 2003:113 på s. 95 – 96 hvor det uttales følgende:

«Ellagstiftningen saknar bestämmelser om villkoren i elhandels- och nätföretagens avtal med konsumenter. Avtalens utformning regleras inte heller av annan konsumentlagstiftning. Konsumentköplagen (1990:932) är t.ex. inte tillämplig på köp av el eftersom el inte är en lös sak. Elbranschen tillämpar generellt standardavtal gentemot konsumenter. Detta gäller både avtalen mellan konsumenter och nätföretag och avtal mellan konsumenter och elleverantörer. Konsumentskydd i form av klara och begripliga avtalsvillkor faller inom ramen för Konsumentverkets och Energimyndighetens verksamheter och de standardavtal som elbranschen tillämpar gentemot konsumenter har utarbetas av elbranschen tillsammans med Konsumentverket. En sådan ordning bör därmed innebära att avtalsvillkoren gentemot konsumenter blir klara och begripliga.»

På denne bakgrunn legger departementet til grunn at kravene i bokstav d om klare og begripelige vilkår gjelder generelle avtalevilkår, og kravet må anses som oppfylt gjennom at standardavtalene fremforhandles mellom bransjeorganisasjonen(e) på den ene siden og Forbrukerombudet / Forbrukerrådet på den annen side. I tillegg kommer etter departementets vurdering arbeidsgruppens forslag om å gjøre nemndsbehandling obligatorisk for alle nettselskaper og kraftleverandører, jf. arbeidsgruppens utredning punkt 22.

For avtaler som inngås uten bruk av standardavtalene, legges det til grunn at Forbrukerombudet også kan føre kontroll med dette kravet gjennom markedsføringsloven, eventuelt også at det subsidiært kan gripes inn mot urimelige avtalevilkår gjennom pristiltaksloven § 2 i tillegg til den beskyttelse som generelle avtalerettslige regler og prinsipper gir, jf. ovenfor. Det er departementets vurdering at standardavtalene også føres i et klart og forståelig språk så langt dette er mulig å gjøre for avtaler om kjøp av nettjenester og elektrisk energi.

Når det gjelder kravet om å beskytte kunder mot urimelig og misvisende markedsføring, legger departementet til grunn at dette allerede er oppfylt gjennom markedsføringsloven og angrerettlovens bestemmelser.

Vedlegg Apunkt e stiller krav om forbrukerne kostnadsfritt skal kunne skifte leverandør. Dette kravet er allerede oppfylt gjennom den norske reguleringen i NVEs forskrift om måling og avregning og fakturering av nettjenester som slår fast at alle kunder har rett til å bytte leverandør. I dette ligger også at det ikke kan tas gebyr eller lignende for å bytte leverandør. Det kan spørres om ekstrakostnader for sluttbruker som følge av at han havner på leveringsplikt på grunn av leverandørens mislighold eller av andre årsaker, er i strid med dette kravet. Departementet viser til at Kommisjonen i sitt strategidokument uttaler at kravet til «supplier of last resort» kan innebære kostnader som må kompenseres for. Det uttales samtidig at sluttkunder ikke skal være ansvarlig for «penal charges» som følge av kjøp av regulerkraft. Etter departementets vurdering er kravet i punkt e oppfylt i norsk rett. Det vises i denne sammenheng også til omtalen av pris levert på leveringsplikt ovenfor under punkt 3.1.2.

Vedlegg A bokstav f stiller krav om at kundene skal nyte godt av gjennomsiktige, enkle og kostnadseffektive prosedyrer for å få håndtert sine klager. Prosedyrene skal føre til at tvister løses rettferdig og raskt, og om mulig skal det også være et system for erstatning og/eller tilbakebetaling. Prosedyrene bør, så langt mulig, følge prinsippene i Kommisjonens anbefaling 98/257/EC. Departementet legger til grunn at gjeldende ordning med tvistebehandling i Elklagenemnda allerede oppfyller de her omtalte krav. Med de øvrige forslag om styrking av nemnda som arbeidsgruppen foreslår, vil det i alle tilfeller etter departementets vurdering samlet sett foreligge et godt tvisteløsningssystem.

Vedlegg A bokstav g oppstiller et krav overfor medlemsstatene om at forbrukerne skal informeres om sine rettigheter i tråd med de tiltak som medlemsstatene gjennomfører av hensyn til «universal service» i henhold til artikkel 3 nr. 3.

Departementet antar at det ikke er nødvendig med lov eller forskriftsbestemmelser for å ivareta dette. Dersom lov eller forskriftsbestemmelser skulle være nødvendig, vil en mulighet være å innta forskriftsbestemmelser i NVEs forskrifter om plikt for nettselskaper og kraftleverandører til å informere kundene om deres rettigheter som forbrukere.