Del 5
Merknader til de enkelte bestemmelsene

24 Merknader til forslaget til endringer i forbrukerkjøpsloven

24.1 Innledning

Som nevnt i punkt 14.4 ovenfor, har arbeidsgruppen valgt å utarbeide to lovforslag: et forslag som innebærer at forbrukervernreglene om strømkontrakter innarbeides i forbrukerkjøpsloven, og et forslag som innebærer at bestemmelsene innarbeides i energiloven. Dette gjør at det er behov for å utarbeide to sett med særmerknader. På punkter hvor forslaget til regulering i energiloven er helt identisk med forslaget til endringer i forbrukerkjøpsloven, vil det imidlertid bli henvist til de særmerknadene som er skrevet til bestemmelsene i forbrukerkjøpsloven. Dersom regler om strømkontrakter blir innarbeidet i forbrukerkjøpsloven, oppstår det også spørsmål om hvordan lovens øvrige bestemmelser skal anvendes på denne kontraktstypen. Dette vil det derfor bli særskilt redegjort for.

Arbeidsgruppen vil i punkt 24.2 gi sine merknader til endringsbestemmelsene i forbrukerkjøpsloven. I punkt 24.3 følger en presentasjon av hvordan man skal anvende lovens øvrige bestemmelser på strømkontrakter. I kapittel 25 gis særmerknadene til endringene i energiloven.

24.2 Merknader til de enkelte paragrafene

Til endringene i § 2

Ifølge nytt første ledd bokstav d skal forbrukerkjøpsloven gjelde for kjøp og overføring av elektrisk energi med de presiseringene som følger av kapittel 13. Uttrykket «kjøp og overføring av elektrisk energi» dekker både kraftleveringsavtaler og nettleieavtaler. Avtaler om tilknytning av forbrukerens elektriske installasjon til distribusjonsnettet (tilknytningsavtaler) faller derimot utenfor; se likevel § 67 første ledd annet punktum om at Elklagenemnda også kan behandle tvister om tilknytning.

Bestemmelsen innebærer at forbrukerkjøpsloven i utgangspunktet gjelder for kraftleveringsavtaler og nettleieavtaler. Av forslaget til ny § 62 følger imidlertid at loven i det vesentlige får anvendelse på nettleieavtaler, og at det bare er noen eksplisitte enkeltbestemmelser som gjelder for kraftleveringsavtaler. Det vises til behovsdrøftelsen i utredningens kapittel 12.

Lovens anvendelse på strømkontrakter reiser enkelte særlige spørsmål. Dette blir det nærmere redegjort for i punkt 24.3 nedenfor.

Anne ledd er endret slik at strømavtaler ikke lenger er unntatt fra forbrukerkjøpslovens virkeområde.

Til ny § 62 Virkeområde. Partsforhold

Etter første ledd gjelder forbrukerkjøpsloven avtaler mellom et nettselskap og en forbruker om overføring av elektrisk energi med de presiseringene som er fastsatt i lovens kapittel om strømavtaler. Dette betyr at forbrukerkjøpsloven vil omfatte det som ofte betegnes som «nettleieavtaler». Arbeidsgruppen har ikke benyttet dette begrepet i lovteksten, fordi den ikke finner det naturlig å karakterisere nettselskapets ytelse som utleie, jf. punkt 14.2 ovenfor.

At loven gjelder med de presiseringene som er fastsatt i kapitlet om strømavtaler, har betydning på to måter: For det første innebærer det at lovens alminnelige bestemmelser i utgangspunktet gjelder for de forholdene som ikke er særskilt regulert i kapitlet om strømkontrakter. Spørsmålet om det foreligger enn mangel og om det er grunnlag for prisavslag, må f.eks. løses på grunnlag av lovens alminnelige bestemmelser. At forbrukerkjøpsloven gjelder med de presiseringene som følger av kapitlet om strømkontrakter, innebærer for det andre at lovens alminnelige bestemmelser må vike i den grad strømkontraktene er særskilt regulert. Spørsmål som gjelder risikoens overgang, erstatningsansvar og ansvar for tilknyttet eller overordnet nett må f.eks. løses med utgangspunkt i de særlige bestemmelsene som foreslås i nytt kapittel 13.

Annet ledd første punktum inneholder en definisjon av «nettselskap». Som nettselskap regnes innehaver av anleggs- eller områdekonsesjon for overføringsanlegg, samt eier av overføringsanlegg for allmenn forsyning med nominell spenning fra og med 230 V til og med 1000 V. Definisjonen er den samme som i NVEs utkast til forskrift om leveringskvalitet i kraftsystemet. Med «anleggs- eller områdekonsesjon» siktes til konsesjoner som blir gitt i medhold av energiloven § 3-1 og 3-2. Det presiseres at begrepet «nettselskap» ikke bare omfatter netteiere, men også konsesjonshavere som er ansvarlige for nettdriften uten selv å eie nettet. Selskapsbegrepet er i denne sammenheng brukt i vid forstand, slik at det også omfatter f.eks. nettoperatører som er organisert som samvirkeforetak, kommunale eller fylkeskommunale bedrifter osv.

Kapittel 13 inneholder ingen egen definisjon av «forbruker» eller «forbrukerkjøp». Det vises her til definisjonene i lovens § 1.

Annet ledd annet punktum presiserer at nettselskapet anses som selger i lovens forstand. Det betyr at nettselskapene er plikt- og rettighetssubjekt etter loven på linje med andre selgere. Arbeidsgruppen har funnet grunn til å presisere dette, ettersom det ikke følger klart av alminnelig språkbruk at et nettselskap faller inn under selgerbegrepet.

Tredje ledd første punktum slår fast at loven i utgangspunktet ikke gjelder avtaler mellom en kraftleverandør og en forbruker. Med «kraftleverandør» menes foretak som omsetter elektrisk energi til sluttbrukere og som har omsetningskonsesjon etter energiloven § 4-1.

Tredje ledd annet punktum sier at kapittel 5 om forsinkelse gjelder ved forsinket oppstart av kraftleveranse. Det betyr at forbrukerkjøpslovens regler om selgerens ansvar ved forsinkelse også gjelder i tilfeller hvor en kraftleverandør ikke starter sin leveranse til rett tid. Forsinkelse kan oppstå både ved leverandørbytter og ved førstegangs inngåelse av kraftleveringsavtale. Ved forsinkelse vil forbrukeren kunne ha krav på å holde kjøpesummen tilbake, kreve oppfyllelse, heve eller kreve erstatning etter bestemmelsene i kapittel 5, jf. § 19 første ledd. Forutsetningen er at forsinkelsen ikke skyldes forbrukeren eller forhold på hans side. Arbeidsgruppen viser for øvrig til de alminnelige merknadene i kapittel 21 ovenfor.

Ifølge tredje ledd første punktum gjelder bestemmelsene i § 67 om nemndsbehandling av tvister også for kraftleverandører. Både kraftleverandører og nettselskaper er i dag omfattet av Elklagenemndas kompetanse, og arbeidsgruppen mener at det også bør være slik for fremtiden, jf. arbeidsgruppens drøftelse i kapittel 22 ovenfor.

Til ny § 63 Risikoens overgang

Bestemmelsen fastsetter risikoens overgang i relasjon til avtaler om overføring av elektrisk energi. Bestemmelsen trer i stedet for bestemmelsen om risikoens overgang i forbrukerkjøpsloven § 14. Risikoens overgang har bl.a. betydning for kjøperens betalingsplikt og for mangelsvurderingen, jf. forbrukerkjøpsloven §§ 13 og 18.

Etter første ledd knyttes risikoens overgang til den elektriske energiens overgang fra nettselskapets distribusjonsnett til forbrukerens elektriske installasjon. Det vil således være tilknytningspunktet som fastsetter grenser for hva henholdsvis nettselskapet og forbrukeren skal bære risikoen for. Tilknytningspunktet vil vanligvis være det punktet i distribusjonsnettet der stikkledningen er tilknyttet, eller tilkoblingsklemme på husvegg eller grunnmur for kabel eller nett. Essens­en i bestemmelsen er at sluttbrukeren bærer risikoen for mangler som oppstår i eget nett, mens nettselskapet bærer risikoen for mangler som oppstår i øvrige deler av nettet. Selv om nettselskapet har risikoen i et konkret tilfelle, er det ikke gitt at forbrukeren har grunnlag for å fremsette misligholdskrav. Hvorvidt det er grunnlag for å gjøre gjeldende misligholdsbeføyelser, må avgjøres på grunnlag av bestemmelsene om de enkelte misligholdssanksjonene (prisavslag, erstatning osv.).

Med «distribusjonsnett» forstås anlegg for fordeling av elektrisk energi med spenning opp til og med 22kV, jf. energiloven § 3-2 og energilovforskriften § 3-3. Distribusjonsnettet omfatter i vår sammenheng også lavspenningsnett, dvs. overføringsanlegg for allmenn forsyning med nominell spenning fra og med 230 V til og med 1000 V.

I annet ledd er det en særskilt bestemmelse om risikoens overgang i tilfeller hvor forbrukeren er deltaker i et boligsameie eller i en boligsammenslutning. Risikoen vil her gå over på forbrukeren ved den elektriske energiens overgang fra nettselskapets distribusjonsnett til sameiets eller sammenslutningens elektriske installasjon. Dette innebærer at nettselskapet ikke bærer risikoen for forhold som inntrer i sameiets eller sammenslutningens installasjon. Bestemmelsen i annet ledd gjelder i tilfeller hvor de enkelte beboerne inngår separate kontrakter med nettselskapet. Både denne bestemmelsen og de øvrige bestemmelsene i forslaget gjelder ikke i tilfeller hvor forbrukerne ikke står i noe kontraktsforhold til nettselskapet, jf. forslaget til ny § 62 første ledd.

Arbeidsgruppen viser for øvrig til de alminnelige merknadene i kapittel 16 ovenfor.

Til ny § 64 Nettselskapets erstatningsansvar

Bestemmelsen regulerer nettselskapets erstatningsansvar, og trer på dette punktet i stedet for den rent objektive ansvarsbestemmelsen i § 33.

Utgangspunktet etter første ledd første punktum er at forbrukeren kan kreve erstatning for tap som han eller hun lider som følge av nettselskapets kontraktsbrudd. Hovedregelen er således at nettselskapene har et objektivt ansvar. I første ledd annet punktum er det gjort seks unntak fra hovedregelen om objektivt ansvar:

Etter bokstav a omfatter ikke nettselskapets ansvar tap som følge av naturskade etter naturskadeloven § 4 første ledd, jf. annet ledd. I lov 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot og erstatning for naturskade (naturskadeloven) er «naturskade» definert på følgende måte:

«Ved naturskade forstås skade som direkte skyldes naturulykke, såsom skred, storm, flom, stormflo, jordskjelv, vulkanutbrudd eller lignende.

Erstatning ytes ikke for skade som umiddelbart skyldes lyn, frost (tele) eller tørke. Det samme gjelder for skade som skyldes angrep av dyr, insekter, bakterier, sopp eller lignende. Det kan heller ikke kreves erstatning av fondet for skade som umiddelbart skyldes nedbør eller isgang, men fondsstyret kan likevel yte hel eller delvis erstatning hvor særlige forhold tilsier det.»

Første ledd gir en positiv angivelse av hva som regnes som naturskade, mens annet ledd angir hva som ikke skal regnes som naturskade. De sistnevnte årsaksfaktorene vil nettselskapet hefte for. Når det gjelder skader som umiddelbart skyldes nedbør eller isgang, jf. naturskadeloven § 4 annet led annet punktum, legger arbeidsgruppen til grunn at slike skader ikke skal regnes som naturskader i relasjon til den nye § 64 i forbrukerkjøpsloven. Det nærmere innholdet i naturskadebegrepet følger av kilder knyttet til naturskadeloven.

I bokstav b er det gjort unntak for tap som skyldes vedtak fra systemansvarlig med hjemmel i energiloven § 5A-1. Statnetts koordinering gjennom systemansvaret omfatter samordning av disposisjonene til de som helt eller delvis eier eller driver nett eller produksjon, markedsplasser, samt omsettere og sluttbrukere. Koordineringen skal sikre momentan balanse mellom samlet produksjon og forbruk, hensyn tatt til kraftutveksling med omkringliggende kraftsystemer. De beslutninger som systemansvarlig treffer, vil for en stor del være faktiske handlinger som tekniske inn- og utkoblinger av nettanlegg mv. eller beordringer av slike, jf. særlig energilovforskriften § 5A-1 syvende ledd annet punktum som lyder: «I helt spesielle driftssituasjoner kan systemansvarlig foreta kortvarig tvangsmessig utkobling av forbruk for å opprettholde balansen». Koordineringen med tilhørende vedtak, særlig i driftsdøgnet, er nødvendig for å hindre at kraftsystemet skal kollapse, med de store samfunnsmessige konsekvenser dette kan ha.

Ifølge bokstav c hefter nettselskapet ikke objektivt for tap som skyldes vedtak i medhold av energiloven § 6-1, som lyder slik:

«Kraftforsyningen skal under beredskap og i krig underlegges Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon. I denne organisasjonen inngår de enheter som står for kraftforsyningen i fred.

Departementet skal samordne beredskapsplanleggingen og lede kraftforsyningen under beredskap og i krig.

Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon kan også pålegges oppgaver i fred ved skade på kraftforsyningsanlegg som følge av naturgitte forhold, teknisk svikt, terror- eller sabotasjeaksjoner, samt i forbindelse med rasjonering etter §5A-2 .»

Bestemmelsen innebærer at kraftforsyningen ved beredskap og krig skal underlegges Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon som igjen styres av Olje- og energidepartementet, jf. § 6-1 første og annet ledd. I den grad det oppstår kontraktsbrudd som følge av vedtak eller faktiske handlinger som fattes eller utføres i medhold av denne kompetansen, vil nettselskapet ikke være objektivt ansvarlig for tapet.

Bokstav d gjør unntak for tap som følge av terror- eller sabotasjeaksjoner. Begrepet terrorhandling er definert i straffeloven § 147a, som ble gitt ved lov 28. juni 2002 nr. 54 og endret ved lov 20. juni 2003 nr. 45. Arbeidsgruppen har lagt til grunn at man ønsker å operere med det samme terrorbegrepet i forslaget til regulering av nettselskapenes erstatningsansvar. I straffeloven § 147a første ledd er terrorhandling definert slik:

«En straffbar handling som nevnt i §§ 148, 151 a, 151 b første ledd jf. tredje ledd, 152 annet ledd, 152 a annet ledd, 152 b, 153 første til tredje ledd, 153 a, 154, 223 annet ledd, 224, 225 første eller annet ledd, 231 jf. 232, eller 233 anses som en terrorhandling og straffes med fengsel inntil 21 år når handlingen er begått med det forsett

1. å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som for eksempel lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen eller helseberedskap og smittevern,

2. å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller

3. urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet eller organisasjonen, eller for et annet land eller en annen mellomstatlig organisasjon.»

Begrepet «sabotasje» må tolkes i lys av definisjonen i lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven). I lovens § 3 første ledd nr. 4 er sabotasje definert slik:

«tilsiktet ødeleggelse, lammelse eller driftsstopp av utstyr, materiell, anlegg eller aktivitet, eller tilsiktet uskadeliggjøring av personer, utført av eller for en fremmed stat, organisasjon eller gruppering.»

I bokstav e er det gjort unntak for krigshandlinger. Krigsbegrepet må fastsettes på grunnlag av hva som til enhver tid anses som krig i henhold til folkeretten.

Bokstav f oppstiller unntak for hendelser som har oppstått i utenlandske kraftsystemer. Dette omfatter hendelser av enhver art som har rammet kraftforsyningen. Formuleringen «har oppstått i utenlandske kraftsystemer» omfatter ikke bare teknisk eller menneskelig svikt hos utenlandske nettoperatører, men også utenfrakommende årsaker som har rammet kraftsystemet (ekstreme værforhold, ledninger som blir kuttet av tredjeperson osv.).

Når det gjelder de forskjellige unntaksbestemmelsene i § 64 første ledd annet punktum, viser arbeidsgruppen for øvrig til de alminnelige merknadene i punkt 18.4.2.8 ovenfor.

Av annet ledd følger at begrensningene i ansvaret etter første ledd annet punktum bare gjelder så langt nettselskapet godtgjør at det ikke med rimelighet kunne unngå eller overvinne hindringen. Bestemmelsen innebærer at nettselskapet har et alminnelig skyldansvar for de opplistede årsaksfaktorene. Videre innebærer bestemmelsen at det er nettselskapet som har tvilsrisikoen, jf. formuleringen «nettselskapet godtgjør».

Ifølge tredje ledd første punktum skal erstatningen utmåles etter reglene i kapittel 11. Dette kapitlet inneholder tre paragrafer: § 52 om erstatningens omfang, § 53 om beregning av prisforskjell ved heving og § 54 om tapsbegrensningsplikt og lemping av ansvaret. Paragraf 53 om beregning av prisforskjell ved heving, synes ikke å være aktuell i forhold til kontrakter om overføring av elektrisk energi. Derimot er både § 52 om erstatningens omfang og § 53 om tapsbegrensningsplikt og lemping sentrale. Når det gjelder § 52, er det særlig grunn til å nevne at bare det påregnelige tapet kan kreves dekket, og at erstatningen ikke omfatter tap som følge av personskade og tap i forbrukerens næringsvirksomhet. Bestemmelsen om tapsbegrensningsplikt knesetter et generelt erstatningsrettslig prinsipp som gjelder både innenfor og utenfor kontraktsforhold. Konsekvensen av at forbrukeren misligholder sin tapsbegrensningsplikt, er at forbrukeren selv må bære den tilsvarende delen av tapet. Ifølge § 54 annet ledd kan erstatningen settes ned dersom den vil virke urimelig for den ansvarlige parten ut fra tapets størrelse i forhold til det tap som vanligvis oppstår i lignende tilfeller, og forholdene ellers. Arbeidsgruppen antar at lemping sjelden vil være aktuelt i tilfeller hvor bare noen få sluttbrukere blir rammet av en mangel – det klare utgangspunktet vil her være at det skal ytes full erstatning for alt påregnelig tap. Gruppen antar at lemping kan være mer aktuelt hvor en mangel rammer et stort antall sluttbrukere, for eksempel ved langvarige avbrudd som rammer titusener eller hundretusener av hustander. Det legges til grunn at det i slike tilfeller kan bli aktuelt å foreta en forholdsmessig reduksjon av alle erstatningskravene på grunnlag av lempingsbestemmelsen.

Tredje leddannet punktum fastsetter at bestemmelsene i § 34 om produktskader også gjelder ved fastsettingen av nettselskapets ansvar. Dette betyr at nettselskapets objektive erstatningsansvar for produktskader bare omfatter skade på gjenstander som har nær og direkte sammenheng med den elektriske energiens forutsatte bruk. For produktskader utover dette har nettselskapet et skyldansvar med omvendt bevisbyrde. Avgrensing mellom det objektive og subjektive ansvaret er i samsvar med kjøpslovens grense mellom direkte og indirekte tap i forbindelse med produktskader. Det vises til Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) s. 189 og 190 og NOU 1993:27 s. 141.

Spørsmål om erstatningsutmåling er for øvrig drøftet i punkt 18.4.3 ovenfor.

Til ny § 65 Ansvar for tilknyttede og overordnede nett

Bestemmelsen regulerer forbrukernes adgang til å reise misligholdskrav direkte overfor selskaper som eier eller driver tilknyttede eller overordnede nett. Bestemmelsen trer i stedet for direktekravsregelen i forbrukerkjøpsloven § 35.

Etter første ledd har selskaper med anleggskonsesjon, områdekonsesjon eller omsetningskonsesjon etter energiloven §§ 3-1, 3-2 eller 4-1 for bygging og drift av sideordnede eller overliggende nett på områdenivå, regionalnivå eller sentralt nivå, ansvar overfor forbrukeren etter samme regler som det lokale nettselskapet. Disse aktørene har således det samme ansvaret overfor forbrukerne som det lokale nettselskapet har. Dette gjelder både materielle bestemmelser, prosessuelle bestemmelser (herunder regler om reklamasjon) og bestemmelser om bevisbyrde. Rettsforholdet mellom forbrukeren og det bakenforliggende leddet skal vurderes på grunnlag av de reglene som gjelder i forholdet mellom det lokale nettselskapet og forbrukeren. Når det særskilt gjelder mangelsspørsmålet, presiseres det at en eventuell avtaleregulering av mangelsspørsmålet mellom nettselskapene ikke får betydning for mangelsvurderingen i forhold til forbrukeren. Spørsmålet om det foreligger en mangel kan i disse tilfellene ikke løses på grunnlag av avtalen ettersom det ikke foreligger noe avtaleforhold mellom det bakenforliggende leddet og sluttbrukeren. Dermed må man falle tilbake på de kvalitetskravene som følger av offentligrettslig regulering, evt. en vurdering av normalforventning.

Det er opp til forbrukeren om han ønsker å rette kravet mot sitt lokale nettselskap eller mot et bakenforliggende ledd. Hvis forbrukeren reiser kravet mot sitt lokale nettselskap, og feilen har oppstått et annet sted i nettet, kan det lokale nettselskapet fremsette regresskrav mot et bakenforliggende ledd dersom det er grunnlag for det. Regressproblematikken må løses på grunnlag av avtaleforholdet mellom nettselskapene og alminnelige regler om regress. Arbeidsgruppens lovforslag regulerer ikke denne situasjonen.

Ansvarssubjekter etter bestemmelsen er selskaper med anleggskonsesjon, områdekonsesjon eller omsetningskonsesjon etter energiloven §§ 3-1, 3-2 eller 4-1 for bygging og drift av sideordnede eller overliggende nett på områdenivå, regionalnivå eller sentralt nivå. Dette vil ofte være netteieren, men det kan også være et driftsselskap. I tilfeller hvor driftsansvaret i det vesentlige er overført til andre aktører, har Olje- og energidepartementet stilt krav om anleggskonsesjon og omsetningskonsesjon til driftsselskapet, og ikke netteieren. I disse tilfellene er det, etter det gruppen kjenner til, driftsselskapet som inngår kontrakter med eierne av underliggende og overliggende nett. Etter arbeidsgruppens forslag vil adressaten for direktekrav i disse tilfellene være driftsselskapet. Det avgjørende i henhold til lovforslaget er således selskapets konsesjonsmessige status.

Annet ledd presiserer at forbrukeren bare kan reise krav mot et bakenforliggende ledd dersom det også foreligger mangel i forholdet mellom det lokale nettselskapet og forbrukeren. Dette betyr at man ved direktekrav etter gruppens forslag i prinsippet må foreta to mangelsvurderinger – en i forhold til det lokale nettselskapet, og en i forhold til adressaten for direktekravet. Uttrykket «bakenforliggende ledd» må tolkes på lys av bestemmelsen i første ledd. Det omfatter de som eier eller driver et tilknyttet eller overordnet nett som nevnt i første ledd.

Eventuelle motregningsspørsmål i forholdet mellom det bakenforliggende leddet og forbrukeren må løses på grunnlag av alminnelige motregningsregler.

For øvrig vises det til de alminnelige merknadene i kapittel 19 ovenfor.

Til ny § 66 Stenging på grunn av forbrukerens kontraktsbrudd

Bestemmelsen regulerer de materielle vilkårene for stenging, fremgangsmåten ved stenging og i noen grad rettsvirkningene av en stenging.

Etter første ledd første punktum kan nettselskapet stenge forbrukerens anlegg dersom det foreligger vesentlig kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Ved vurderingen av om det foreligger et vesentlig kontraktsbrudd, må man ta utgangspunkt i avviket fra kontraktsmessig oppfyllelse og legge vekt både på avvikets karakter og omfang. Vesentlighetskravet innebærer at det må være tale om et markert avvik fra kontraktsmessig oppfyllelse. Stenging innebærer at forbrukeren blir koblet av og ikke får tilgang til noe som langt på vei må anses som et nødvendighetsgode i dagens samfunn, uten at han eller hun kan henvende seg til en annen aktør og få tilgang til det samme (monopolytelse). Dette tilsier generelt at det må være høy terskel for å gå til det skritt å stenge av overføringen av elektrisk energi. Det forhold at avtaler om overføring av elektrisk energi har en langvarig karakter, tilsier også at det må kreves en del før vesentlighetskravet er oppfylt.

Selv om vesentlighetskravet ofte kan avgjøres ved en isolert betraktning av avviket fra kontraktsmessig oppfyllelse etter en rent objektiv vurdering, må misligholdet prinsipielt relateres til den aktuelle kreditor og den betydning det har for ham. Det må også tas hensyn til hvilke virkninger en stenging vil ha for vedkommende forbruker. Som et overordnet utgangspunkt bør det være en viss forholdsmessighet mellom nettselskapets interesse i å gjennomføre stenging og virkningene av stengingen for forbrukeren, slik at vesentlighetskravet ikke kan anses oppfylt når virkningen av stengingen blir hardere enn vanlig og ikke står i forhold til nettselskapets interesse. Dersom det er klart at en stenging vil føre til betydelige skader, vil den nødvendige forholdsmessighet normalt mangle.

I den avveiningen som må gjennomføres mellom hensyn til nettselskapet og forbrukeren, kan også andre faktorer enn dem som så langt er nevnt være relevante. Disse kan svekke eller styrke det resultat en vurdering bygget på momentene nevnt ovenfor skulle tilsi. Man kan bl.a. legge vekt på årsaken til kontraktsbruddet. Dersom det skyldes forhold forbrukeren kan bebreides for, er det mindre betenkelig å tillate stenging. Det kan her være av betydning om misligholdet skyldes manglende betalingsevne eller manglende betalingsvilje. Generelt er det mindre betenkelig å foreta stenging dersom misligholdet skyldes manglende betalingsvilje enn dersom det skyldes manglende betalingsevne.

Generelt kan det i forhold til heving legges vekt på om det aktuelle misligholdet utløser andre krav, for eksempel prisavslag og erstatning. I forholdet mellom et nettselskap og en forbruker er det imidlertid lite aktuelt med erstatning – problemet er jo normalt den uteblitte betaling. Øvrige misligholdssanksjoner er ikke aktuelle. Dette kan isolert sett tale for at man må innrømme nettselskapene en noe videre stengingsrett enn dersom man hadde hatt andre adekvate alternativer til stenging. Det er i alle fall et moment som man bør være oppmerksom på.

I første ledd annet punktum er det fastsatt at stenging ikke kan foretas dersom det er fare for liv, helse eller betydelig tingsskade. Unntaket ved fare for liv eller helse tar typisk sikte på mer akutte situasjoner der forbrukeren eller noen i vedkommendes husstand ikke vil tåle at forsyningen av elektrisk energi blir stengt. I stor grad antas det samme å gjelde allerede etter alminnelige rettsgrunnsetninger om at hensynet til menneskers liv og helbred går foran rene økonomiske interesser.

Med «betydelig tingsskade» sikter arbeidsgruppen til nokså omfattende økonomiske tap. At mat, selv av meget høy kvalitet og verdi, kan bli fordervet, kan ikke anses tilstrekkelig. Fare for betydelig tingskade kan for eksempel foreligge dersom stenging blir foretatt i en kuldeperiode med den risiko det innebærer for at vannrør kan bli sprengt. I slike perioder vil stengingsretten dessuten ofte kunne være avskåret pga. faren for liv og helse, særlig dersom husstanden baserer seg på elektrisk oppvarming og ikke har andre muligheter.

Nettselskapene tillegges ingen alminnelig undersøkelsesplikt i forhold til om det foreligger fare for liv, helse eller betydelig tingsskade. Selskapene forutsettes heller ikke å ha kjennskap til særlige forhold hos den enkelte forbruker som kan medføre fare for liv, helse eller betydelig tingsskade ved stenging. Nettselskapene forventes for eksempel ikke å vite om det finnes spedbarn eller pleietrengende i husstanden. Selskap­ene kan imidlertid forventes å vite noe om forhold som etter et alminnelig forsvarlig skjønn kan medføre fare for liv, helse eller betydelig tingsskade. Nettselskapene vil for eksempel normalt vite, eller forholdsvis raskt og enkelt kunne bringe på det rene, om en husstand har elektrisk energi som varmekilde, eller om det finnes alternativer. Vet nettselskapet at husstanden bare har elektrisk energi til oppvarming, og man er inne i en streng kuldeperiode, vil nettselskapet alltid måtte vurdere faren for liv, helse og betydelig tingsskade før stenging iverksettes. Det praktiske forløpet vil likevel normalt være at nettselskapet blir gjort oppmerksom på fare som nevnt av forbrukeren etter at varsel om stenging er mottatt. Alternativt vil sosialkontoret i den kommunen forbrukeren bor, som skal ha kopi av stengevarselet, kunne gjøre nettselskapet oppmerksom på at det foreligger en slik risiko. Dersom nettselskapet blir gjort oppmerksom på at det foreligger fare for liv, helse eller betydelig tingsskade, må det selv utøve et forsvarlig skjønn. Kommer informasjonen fra kompetent og ansvarlig medisinsk eller sosialmedisinsk hold, typisk kommunehelsetjenesten, skal det normalt meget til før man kan se bort fra det.

Etter første ledd tredje punktum kan stenging ikke skje dersom forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen, med mindre innsigelsene er åpenbart grunnløse. Bestemmelsen må ses i sammenheng med at stenging kan fungere som et effektivt virkemiddel for å drive inn kravet på betaling av nettleie (inkasso). Hovedformålet med bestemmelsen er å redusere risikoen for at det skal skje uberettigede stenginger. Dersom det er tvist om grunnlaget for stengingen, bør denne tvisten få sin avklaring hos domstolene eller i annet tvisteløsningsorgan, før det evt. kan bli tale om å foreta noen stenging. Bestemmelsen har sitt motstykke i inkassoloven § 17 annet ledd, som bygger på de samme synspunktene.

Reservasjonen mot åpenbart grunnløse innvendinger er ment å verne nettselskapene mot tydelig grunnløse innvendinger som bare tjener til å trenere saken. Vurderingstemaet er om innsig­elsene ut fra en objektiv og forsvarlig vurdering fremstår som åpenbart grunnløse. Vurderingen omfatter både innsigelsenes rettslige og faktiske forankring. Det skal likevel en del til før nettselskapene kan se bort fra innsigelser, jf. passusen «åpenbart». Dette er et litt strengere krav enn det som følger av den tilsvarende bestemmelsen i inkassoloven § 17 («innsigelser som det var rimelig grunn til å få vurdert før inndrivingen ble satt i verk»). Grunnen til det er at stenging må anses som et særlig alvorlig inkassoskritt.

Annet ledd første punktum fastsetter at stenging ikke kan skje før nettselskapet har sendt et skriftlig varsel om stenging. At stengingsvarsel blir sendt, er således et absolutt vilkår for å kunne foreta stenging. Kravet om skriftlighet utelukker ikke bruk av elektronisk kommunikasjon, se Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) Om lov om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) s. 19 og Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) Om lov om endringer i diverse lover for å fjerne hindringer for elektronisk kommunikasjon s. 50 og 51.

Annet ledd annet punktum fastsetter hvilke opplysninger stengingsvarselet må inneholde. Dersom varselet ikke tilfredsstiller disse kravene, foreligger det ikke et stengingsvarsel i lovens forstand. Stengingsvarselet skal for det første angi at stenging ikke skjer dersom forbrukeren betaler innen fire uker regnet fra den dato varselet ble sendt, jf. bokstav a . Det minnes i denne forbindelse om bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven § 4 om risikoen for sending av meldinger: «Dersom en part gir melding i samsvar med loven og sender den på en måte som er forsvarlig etter forholdene, og ikke annet fremgår, kan avsenderen gjøre gjeldende at meldingen er gitt i tide, selv om det oppstår forsinkelse eller feil under fremsendingen eller meldingen ikke når frem til den andre parten». Et stengingsvarsel må anses som en «melding» i lovens forstand.

For det andre skal det fremgå av stengingsvarselet at forbrukeren bør ta snarlig kontakt med nettselskapet dersom stenging kan medføre fare for liv, helse eller betydelig tingsskade, eller dersom forbrukeren har innsigelser mot grunnlaget for stengingen, jf. bokstav b . Dette står i sammenheng med unntakene fra stengingsretten som nevnt i første ledd. Varselet skal gi forbrukeren oppfordring til å gjøre eventuelle innsigelser gjeldende, samt å varsle nettselskapet om fare for liv, helse eller betydelig tingsskade foreligger.

For det tredje skal varselet gjøre forbrukeren oppmerksom på at forbrukeren kan bli pålagt å dekke nødvendige kostnader i forbindelse med en stenging og eventuell gjenåpning av forbrukerens anlegg, jf. bokstav c . Bestemmelsen må ses i sammenheng med reguleringen i fjerde ledd. Formål­et med bestemmelsen er i første rekke å gjøre forbrukeren oppmerksom på at en stenging og eventuell gjenåpning av anlegg kan medføre kostnadsansvar. Bestemmelsen kan også gi et incitament til å betale innen fire ukers-fristen i annet ledd annet punktum bokstav a.

Ifølge tredje ledd første punktum skal nettselskapet sende kopi av varselet til sosialkontoret i den kommunen forbrukeren har fast bosted. Dersom en forbruker får overført elektrisk energi også til anlegg i andre kommuner enn der vedkommende har fast bosted, er det likevel sosialkontoret i bostedskommunen som eventuelt skal motta kopi av stengingsvarselet. Denne situasjonen kan tenkes for hytteeiere, pendlere og andre som har inngått to nettleieavtaler. Begrepet «fast bosted» er ment å dekke den kommunen hvor forbrukeren har den sterkeste og mest permanente tilknytningen til.

I tredje ledd annet punktum heter det at stenging ikke kan skje dersom sosialkontoret innen fire ukers-fristen i stengingsvarselet har meddelt skriftlig at det tar på seg ansvaret for å oppfylle forbrukerens forpliktelse. Bestemmelsen innebærer ingen plikt for sosialkontoret til å dekke forbrukerens forpliktelse. I hvilken grad sosialkontoret skal yte stønad til den enkelte forbruker og i hvilken form, må avgjøres på grunnlag av reglene i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. (sosialtjenesteloven), se lovens § 5-1 tredje ledd. I henhold til sosialtjenesteloven skal økonomisk stønad som utgangspunkt betales til den som har søkt om stønad, jf. § 5-5 første punktum. Dersom «det på grunn av særlige forhold må antas at stønadsmottakeren ikke vil bruke stønaden i samsvar med vilkår som er fastsatt (jf. § 5-3), kan det vedtas at stønaden helt eller delvis skal gis i form av varer og tjenester». Loven åpner her for at sosialtjenesten kan gå inn og dekke forbrukerens forpliktelser direkte overfor nettselskapet.

Fjerde ledd første punktum gir nettselskapet uttrykkelig hjemmel til å kreve at forbrukeren dekker nødvendige kostnader i forbindelse med en stenging og eventuell gjenåpning av forbrukerens anlegg. Bestemmelsen bygger på erstatningsrettslig tankegang, og sier ikke mer enn det som følger av alminnelig erstatningsrett. Uttrykket «nødvendige kostnader» innebærer at nettselskapet har en tapsbegrensningsplikt. Forbrukeren plikter ikke å dekke kostnader forbundet med en stenging/gjenåpning som ikke har vært nødvendige. Det er her nettselskapet som må påvise at den enkelte kostnad har vært nødvendig. – Bestemmelsen har en parallell i inkassoloven § 17 første ledd, og praksis i tilknytning til denne bestemmelsen kan være relevant ved tolkningen av forslaget til bestemmelse i forbrukerkjøpsloven.

I fjerde ledd annet punktum er det presisert at nødvendige kostnader til utarbeiding og sending av stengingsvarsel og kopi av stengingsvarsel til sosialkontoret kan kreves dekket, selv om stenging ikke finner sted. Årsaken til at stenging ikke finner sted vil typisk være at forbrukeren betaler innenfor fristen på fire uker i annet ledd annet punktum bokstav a. Hva som er «nødvendige kostnader» ved utarbeiding og sending av stengingsvarsel mv., må fastsettes skjønnsmessig. Reglene om gebyrmessig erstatning for purringer og inkassovarsler i forskrift 14. juli 1989 nr. 562 (inkassoforskriften) § 1-2 første og annet ledd kan imidlertid gi en viss veiledning med hensyn til hvilke beløp det kan bli tale om.

Fjerde ledd tredje punktum sier at nettselskapet ikke kan kreve å få dekket sine kostnader etter første og annet punktum dersom det har opptrådt i strid med bestemmelsene i første til tredje ledd. Bestemmelsene i første til tredje ledd angir som nevnt de materielle og prosessuelle vilkårene for stenging. Bestemmelsen i fjerde ledd tredje punktum er absolutt. Hvis nettselskapet f.eks. har glemt å sende kopi av stengingsvarselet til sosialkontoret, er konsekvensen at selskapet selv må bære kostnadene ved en stenging og eventuell gjenåpning. Det gjelder selv om selskapet for øvrig har opptrådt i samsvar med reglene. Formålet med denne bestemmelsen er å bidra til at vilkårene og rutinene for stenging blir fulgt i praksis.

Av femte ledd første punktum følger at bestemmelsene i § 45 om heving ved kontraktsbrudd fra forbrukerens side ikke gjelder. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det vernet stengingsreglene gir forbrukeren, ville blitt illusorisk dersom nettselskapet kunne heve kontrakten ved vesentlig mislighold. En hevingsadgang ville også være problematisk i forhold til nettselskapets tilknytningsplikt. Utfra samme tankegang er det i femte ledd annet punktum fastsatt at et nettselskap ikke skal kunne innstille sin ytelse eller heve etter reglene om forventet kontraktsbrudd, jf. forbrukerkjøpsloven § 55, som viser til kjøpsloven §§ 61 og 62.

Til ny § 67 Nemndsbehandling av tvister

Paragrafen gir regler om nemndsbehandling av tvister mellom forbrukere og energiselskaper.

I første leddførste punktum heter det at det gjennom avtale mellom nettselskaper, kraftleverandører eller en organisasjon for slike selskaper på den ene siden, og på den annen side Forbrukerrådet eller en annen organisasjon som representerer forbrukere, kan opprettes en eller flere nemnder for behandling av tvister om kjøp og overføring av elektrisk energi til forbrukere. Bestemmelsen angir dels hvem som skal kunne opprette ei nemnd som omfattes av loven, dels angir den en ytre ramme for nemndas kompetanse i henhold til loven. Dagens Elklagenemnd bygger på en avtale mellom Energibedriftenes landsforening og Forbrukerrådet. Disse vil klart nok også kunne være parter i en nemndsavtale som omfattes av loven. Bestemmelsen åpner for at det kan etableres flere nemnder, f.eks. at man har ei nemnd som behandler klager på nettselskaper og ei nemnd som behandler klager på kraftleverandører.

Den materielle kompetansen til nemnda vil etter loven omfatte tvister om kjøp og overføring av elektrisk energi til forbrukere. Ifølge første ledd annet punktum kan nemnda også behandle tvister om tilknytning av forbrukerens elektriske installasjon til distribusjonsnettet. Nemndas kompetanse etter loven dekker således både avtaler om kraftlevering, avtaler om nettleie og avtaler om tilknytning som er sluttet med forbrukere. Det er i prinsippet ikke noe til hinder for at det i nemndsavtalen fastsettes at nemnda skal ha en videregående kompetanse, men de rettsvirkningene som følger av § 67 tredje til sjette ledd, får da ikke betydning for saker som behandles på grunnlag av den utvidede kompetansen. Tilsvarende er det mulig å avtale at nemnda skal ha en snevrere kompetanse, f.eks. at den bare skal behandle utvalgte spørsmål som kan oppstå i forholdet mellom forbrukere og energiselskaper. Hvis nemnda gis en snever kompetanse, kan det imidlertid tenkes at den ikke får Kongens godkjennelse etter annet ledd, fordi ordningen samlet sett ikke gir et godt nok forbrukervern.

Etter annet ledd kan partene forelegge nemndsavtalen for Kongen til godkjenning. Dersom slik godkjenning blir gitt, gjelder bestemmelsene i tredje til sjette ledd. Avgjørelsen av om nemndsavtalen skal godkjennes hører under fritt forvaltningsskjønn, og er underlag de ulovfestede reglene som gjelder for dette. Det kan stilles vilkår for godkjenningen så langt alminnelige forvaltningsrettslige regler tillater det. Det kan f.eks. stilles krav om at nemnda skal behandle bestemte sakstyper og om at nemndsbehandlingen skal være gratis for forbrukerne.

I tredje leddførste punktum presiseres at en forbruker kan kreve nemndsbehandling av enhver tvist hvor nemnda er kompetent, såfremt forbrukeren har saklig interesse i å få nemndas uttalelse i saka. Det vil være nemndsavtalen som avgjør om nemnda er kompetent. Nemnda må i hver enkelt sak vurdere konkret om kravet til saklig interesse er oppfylt. Ved vurderingen av om en forbruker har saklig interesse i å få en uttalelse fra nemnda, må det som utgangspunkt legges vekt på mye av de samme momentene som ved vurderingen av om en part har søksmålsinteresse og tilstrekkelig sakstilknyting for å reise søksmål for en domstol. For det første må det legges vekt på om det foreligger en reell rettsusikkerhet mellom partene. En slik rettsusikkerhet vil normalt være grunnet på at forbrukeren enten har tatt til motmæle mot et krav energiselskapet har fremsatt, eller i ord eller handling har gjort gjeldende et krav eller en innsigelse som ikke kan forenes med det selskapet hevder. For det andre må det tas hensyn til om det foreligger et aktuelt behov for en rettslig avklaring. Dersom den avklaringen som forbrukeren ber om, ikke har forholdsvis umiddelbare, praktiske konsekvenser for partene, vil det ofte ikke være behov for å gi forbrukeren anledning til å belaste nemnda med saken. Videre kan nemnda legge vekt på i hvilken grad den aktuelle saken reiser prinsipielle spørsmål som bør avklares.

En forbruker kan ikke fraskrive seg retten til å kunne kreve nemndsbehandling. Dette følger av forbrukerkjøpsloven § 3 første ledd.

Innbringelse av en tvist for nemnda medfører avbrudd av foreldelse i henhold til lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse (foreldelsesloven) § 16 nr. 2. Det vises til punkt 22.11 ovenfor.

Tvister som faller inn under nemndas kompetanse, kan etter tredje ledd annet punktum ikke bringes inn for Forbrukertvistutvalget. Uten en slik presisering ville tvister som gjelder strømkontrakter sluttet med forbrukere, som utgangspunkt falle inn under Forbrukertvistutvalgets kompetanse, jf. lov 25. april 1978 nr. 18 om behandling av forbrukertvister (forbrukertvistloven) § 1 første ledd bokstav a, jf. § 8 første ledd første punktum. Etter forbrukertvistloven § 14 kan Barne- og familiedepartementet bestemme at klager som ellers faller inn under Forbrukertvistutvalgets kompetanse, i stedet skal behandles av ei bransjenemnd. Arbeidsgruppen synes imidlertid det vil være en fordel om det fremgår uttrykkelig av forbrukerkjøpsloven § 67 at saker som faller inn under kompetansen til en elklagenemnd, ikke skal kunne bringes inn for Forbrukertvistutvalget. Dette er derfor slått fast i lovteksten.

Ifølge fjerde ledd første punktum kan en tvist ikke bringes inn for de alminnelige domstolene så lenge den er til behandling i nemnda. I denne perioden er tvisten litispendent i forhold til de alminnelige domstolene. Litispendensvirkningen i forhold til domstolene er ikke til hinder for tvangsfullbyrdelse, midlertidig sikring eller midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven dersom det foreligger tvangsgrunnlag og eventuelt en sikringsgrunn. Innbringelse av en tvist for nemnda har således ikke litispendensvirkninger i forhold til namsmyndighetene. Etter annet punktum anses en tvist for å være til behandling i ei nemnd fra det tidspunktet begjæringen om klagebehandling har kommet frem til nemnda. Dette er en presisering av når litispendensvirkningen inntrer. I tredje punktum heter det at en sak som nemnda har realitetsbehandlet, kan bringes direkte inn for tingretten uten at det er nødvendig med behandling i forliksrådet. Dette innebærer at partene står fritt til å ta ut forliksklage eller å la være. At nemnda har realitetsbehandlet saken, innebærer at nemnda har gitt en formell uttalelse om det som er tvistetema i saken. Utenfor faller saker som nemnda har avvist, hevet eller utsatt.

I femte ledd første punktum er det fastsatt at det som vilkår for omsetningskonsesjon etter energiloven § 4-1 kan stilles krav om at selskapet slutter seg til en nemndsordning som nevnt i § 67. Etter annet punktum kan slikt krav også stilles overfor selskaper som tidligere er gitt konsesjon. Formålet med bestemmelsene er å gjøre nemndsordningen effektiv. Både nettselskaper og kraftleverandører må ha omsetningskonsesjon. Ved å gjøre nemndstilknytning som vilkår for omsetningskonsesjon, kan man således sikre seg at både nettselskaper og kraftleverandører blir tilknyttet ei offentlig klagenemnd. NVE står som konsesjonsmyndighet i utgangspunktet fritt til å vurdere i hvert enkelt tilfelle om det skal stilles krav om nemndstilknytning. For at nemndsordningen skal virke etter intensjonen, bør imidlertid hovedregelen i praksis være at omsetningskonsesjon bare blir gitt til foretak som slutter seg til ei offentlig godkjent klagenemnd. Dersom NVE stiller krav om nemndstilknytning til enkelte foretak, men ikke til andre, kreves det etter alminnelige forvaltningsrettslige regler saklig grunnlag for forskjellsbehandlingen. Det kan for eksempel dreie seg om tilfeller hvor det kan gjøres unntak fra omsetningskonsesjonsplikten i medhold av energilovforskriften § 4-2.

I inkassoloven § 5 fjerde ledd er det allerede innført en ordning med adgang til å stille nemndstilknytning som vilkår for bevilling. Kredittilsynet har i praksis stilt krav om nemndstilknytning overfor alle inkassoforetak.

En nødvendig konsekvens av forslaget til regulering i femte ledd er at nemndsavtalen må være åpen for tilslutning også for nettselskaper og kraftleverandører som ikke er medlem i en bransjeforening. Kongen må derfor kunne stille som vilkår for offentlig godkjenning at den aktuelle ordningen er åpen for tilslutning også for uorganiserte aktører.

For å sikre at adgangen til å bringe krav inn for en godkjent klagenemnd blir kjent for forbrukerne, er det i sjette ledd forslått en regel om at energiselskapene plikter å opplyse skriftlig om adgangen til nemndsbehandling ved utsending av faktura. Det er tilstrekkelig med en helt kort tekst som opplyser om at det er adgang til å få behandlet eventuelle tvister av en offentlig godkjent klagenemnd. Det er ikke nødvendig å opplyse om klagenemndas adresse eller telefonnummer. Bare energiselskaper som er tilknyttet nemnda, må etter loven informere om adgangen til nemndsbehandling. Dette får betydning dersom NVE ikke stiller krav om nemndstilknytning som konsesjonsvilkår for alle energiselskaper.

Det nevnes at en tilsvarende opplysningsplikt er pålagt inkassoforetak etter inkassoloven § 10 første ledd bokstav f, riktignok slik at det bare er plikt til å informere om Inkassoklagenemnda i betalingsoppfordringer (og ikke i purringer og inkassovarsler).

24.3 Anvendelse av de øvrige bestemmelsene i forbrukerkjøpsloven på strømkontrakter

I punkt 24.2 er det gjort nærmere rede for innholdet i forslaget til endringer i forbrukerkjøpsloven. I det følgende gis en fremstilling av hvordan forbrukerkjøpslovens øvrige bestemmelser skal anvendes på strømkontrakter. Hovedvekten blir lagt på de spørsmålene som anses viktigst i praksis, særlig situasjonen ved mislighold fra nettselskapets side.

Innledningsvis er det grunn til å presisere at man ved tolkning og anvendelse av forbrukerkjøpsloven generelt må ta hensyn til salgsobjektets art. Arbeidsgruppen har ikke gjort uttrykkelige unntak eller presiseringer i lovforslagets kapittel om strømkontrakter i ethvert tilfelle hvor det kan tenkes at forbrukerkjøpslovens regler etter en bokstavfortolkning ikke passer hundre prosent for strømkontrakter. En tolkning av loven i lys av særegenhetene ved elektrisk energi som ytelse vil i de fleste tilfeller lede til et resultat som er materielt tilfredsstillende. Ved utformingen av forslaget til endringer i forbrukerkjøpsloven har således tanken vært å foreslå regler på de punktene hvor det er størst behov for å klargjøre hvilke regler som skal gjelde for strømkontrakter, samt på de punktene hvor det kan være behov for andre innholdsmessige løsninger enn de som ellers følger av forbrukerkjøpsloven.

Forbrukerkjøpsloven kapittel 1 inneholder innledende bestemmelser. Disse passer også for strømkontrakter. I tilknytning til § 1 om virkeområde minnes det om at det i forslaget til § 62 annet ledd annet punktum er presisert at nettselskapet anses som selger i lovens forstand. Arbeidsgruppen har ikke funnet grunn til å presisere at forbrukeren anses som kjøper, og at elektrisk energi anses som ting i lovens forstand. Når det gjelder § 2 om lovens anvendelse i noen særlige forhold, er det som nevnt foreslått en bestemmelse i et første ledd ny bokstav d, hvor det presiseres at loven gjelder for avtale om kjøp og overføring av elektrisk energi med de presiseringene som følger av kapittel 13.

Kapittel 2 i forbrukerkjøpsloven regulerer spørsmål knyttet til leveringen. Paragraf 5 om leveringssted byr ikke på problemer i relasjon til avtaler om overføring om elektrisk energi: Leveringsstedet vil i disse tilfellene være hos forbrukeren, nærmere bestemt i tilknytningspunktet mellom forbrukerens anlegg og distribusjonsnettet. De øvrige bestemmelsene i kapittel 2 synes mindre aktuelle i relasjon til strømkontrakter.

Forbrukerkjøpsloven kapittel 3 regulerer risikoen for tingen. I § 13 er det presisert hva risikoen innebærer: Når risikoen for tingen er gått over på forbrukeren, faller ikke forbrukerens plikt til å betale kjøpesummen bort ved at tingen deretter går tapt, skades eller minskes som følge av en hendelse som ikke beror på selgeren. Bestemmelsen gjelder etter forslaget også for avtaler om overføring av elektrisk energi. I disse tilfellene må bestemmelsen forstås slik at forbrukerens betalingsplikt ikke bortfaller dersom feilen oppstår i forbrukerens anlegg, og dette ikke beror på nettselskapet. – Paragraf 14 om risikoens overgang gjelder ikke for avtaler om overføring av elektrisk energi. Dette er regulert i forslaget til ny § 63.

Lovens kapittel 4 gjelder mangelsspørsmål. Kapitlet gjelder fullt ut for kontrakter om overføring av elektrisk energi, men § 17 om «som den er-kjøp» får ikke praktisk betydning, fordi elektrisk energi i praksis ikke blir overført på slike vilkår. Paragraf 15 fastsetter krav til tingens egenskaper. Etter § 15 første ledd er utgangspunktet at tingen skal være i samsvar med det som er fastsatt i avtalen. Overført på strømforhold innebærer dette at den elektriske energien skal være i samsvar med de krav som følger av avtalen. I annet ledd bokstav a og b stilles det funksjonskrav og krav basert på en normalforventning. Bestemmelsene skaper ikke noen problemer i forhold til avtaler om overføring av elektrisk energi. Derimot må bestemmelsene i bokstavene c, d, e og g anses uaktuelle i relasjon til elektrisk energi. Bestemmelsen i bokstav f vil på sin side være sentral dersom det blir gitt en forskift om leveringskvalitet i kraftsystemet. Bokstav f lyder slik:

«Hvis det ikke følger noe annet av avtalen, skal tingen være i samsvar med offentligrettslige krav som stilles i lovgivningen eller offentlig vedtak i medhold av lov på den tid kjøpet inngås, hvis ikke forbrukeren har til hensikt å anvende tingen på en slik måte at kravet er uten betydning.»

Dersom det gis en forskrift om leveringskvalitet i kraftsystemet, noe som er bebudet av NVE, vil antagelig de fleste mangelsspørsmål som gjelder kontrakter om overføring av elektrisk energi bli vurdert etter bestemmelsen i § 15 annet ledd bokstav f. Det klare utgangspunktet vil da være at den elektriske energien må være i samsvar med kvalitetskravene i forskriften.

Ifølge § 16 bokstav a har tingen mangel dersom den ikke er i samsvar med ett eller flere av kravene i § 15. De øvrige bestemmelsene i paragrafen, bl.a. reglene om subjektiv opplysningssvikt, anses mindre aktuelle i forhold til avtaler om overføring av elektrisk energi. Når det særskilt gjelder opplysningssvikt, vises det til drøftelsen i punkt 15.6 ovenfor.

Det er allerede nevnt at § 17 om «som den er-kjøp » ikke vil få praktisk betydning for avtaler om overføring av elektrisk energi. Bestemmelsen i § 18 om tidspunktet for bedømmelse av om det foreligger en mangel, vil neppe heller spille en så stor rolle i forhold til elektrisk energi som i forhold til typiske varer som omfattes av loven. Det skyldes at elektrisk energi er en momentan ytelse. Det gjør at tidspunktet for når mangelen oppstår har mindre betydning enn spørsmålet om hvor mang­elen har oppstått (i nettet eller i forbrukerens installasjon). Utfra dette er bestemmelsene i § 18 annet og tredje ledd uaktuelle for elektrisk energi.

Kapittel 5 regulerer forsinkelse. Kapitlet har etter flertallets forslag bare betydning for kraftleverandørene, jf. forslaget til ny § 62 tredje ledd annet punktum, som sier at kapittel 5 om forsinkelse gjelder ved forsinket oppstart av kraftleveranse. Det er nærmere redegjort for dette i kapittel 21 ovenfor. Som nevnt i punkt 15.2 ovenfor, regnes avbrudd i kraftleveransen (sviktende leveringspålitelighet) ikke som forsinkelse. Avbruddstilfellene må derfor vurderes etter mangelsreglene. Etter arbeidsgruppens oppfatning synes reglene i forbrukerkjøpsloven kapittel 5 å passe godt på tilfeller av forsinket oppstart av kraftleveranse. Bestemmelsen i § 23 fjerde ledd om heving av tilvirkningskjøp, er imidlertid ikke aktuell.

I kapittel 6 er det gitt regler om forbrukerens krav som følge av mangler ved salgsgjenstanden. Paragraf 26 gir en oversikt over misligholdssanksjonene og inneholder dessuten en bestemmelse om kreditormora og kreditorrisiko:

«Dersom det foreligger en mangel og dette ikke skyldes forbrukeren eller forhold på forbrukerens side, kan forbrukeren

1. holde kjøpesummen tilbake etter § 28

2. velge mellom retting og omlevering i samsvar med §§ 29 og 30

3. kreve prisavslag etter § 31

4. kreve heving etter § 32

5. kreve erstatning etter § 33.

Forbrukerens rett til erstatning faller ikke bort ved at han eller hun gjør gjeldende andre krav, eller ved at disse ikke kan gjøres gjeldende.

For andre feil ved selgerens oppfyllelse gjelder bestemmelsene om mangler så langt de passer. Partene kan avtale en annen løsning. Avtalefriheten gjelder likevel ikke for installeringsforpliktelser som inngår i salgsavtalen.»

Av første ledd første setning fremgår det at forbrukeren selv bærer risikoen for mangler som skyldes forbrukeren eller forhold på forbrukerens side. Bestemmelsen innebærer f.eks. at forbrukeren ikke kan gjøre gjeldende noe krav overfor nettselskapet i tilfelle der den mangelfulle leveringskvaliteten har sin årsak i at forbrukeren har brukt elektrisk utstyr (sveiseapparat, kappsager, større motorer osv.) som påvirker nettet på en måte eller i et omfang som man ikke kan forvente at nettet skal tåle. Likeledes må selvsagt forbrukeren selv bære risikoen for at vedkommende i forbindelse med egne gravearbeider på tomten kutter nettselskapets kabel. Det er i disse tilfellene forbrukerens aktivitet som er årsak til den mangelfulle leveringskvaliteten.

Forskjellig fra de nevnte tilfellene er tilfeller hvor forbrukeren har elektrisk utstyr som er særlig ømfintlig for spenningsvariasjoner mv. (f.eks. svært dyre stereoanlegg eller pc-er). Eller det kan være at forbrukeren har kjøpt et billig produkt som ikke tåler mangelfull leveringskvalitet like godt som dyrere produkter. Her er det ikke tale om at aktivitet fra forbrukerens side påvirker nettselskapets ytelse. Spørsmålet i disse tilfellene er primært hvilke krav man skal kunne stille til forbrukerens produkter (det er på det rene at det foreligger en mangel ved den elektriske energien, og at den ikke skyldes forhold på forbrukerens side). Dette er noe som ikke er regulert i § 26 første ledd første setning. I disse tilfellene kan det oppstå vanskelige årsaksspørsmål: Skyldes funksjonssvikten mangelfull kvalitet på den elektriske energien, eller skyldes den at forbrukerens produkt tåler for lite i forhold til de krav man rimeligvis må kunne stille, eventuelt at forbrukeren ikke har tatt sine forholdsregler ved å montere overspenningsvern e.l.? Dette kan ha betydning for om det er grunnlag for erstatningskrav overfor hhv. nettselskapet og selgeren av det aktuelle produktet. Arbeidsgruppen har ikke anledning til å forfølge disse spørsmålene ytterligere.

Av de misligholdssanksjonene som er listet opp i forbrukerkjøpsloven § 26 første ledd, er retting og omlevering uaktuelt. I praksis er heller ikke heving av nettleieavtaler særlig aktuelt. De øvrige sanksjonene – tilbakeholdsrett, prisavslag og erstatning – er på sin side klart relevante også i forhold til avtaler om overføring av elektrisk energi. Det vises generelt til drøftelsen i punkt 18.1 ovenfor, hvor det er redegjort for hvilke misligholdssanksjoner som er aktuelle. Når det gjelder erstatning, er det foreslått en egen bestemmelse i en ny § 64. Denne trer i stedet for reguleringen i § 33.

Forbrukerkjøpsloven § 27 har regler om reklamasjon. Bestemmelsene i første ledd om relativ reklamasjonsfrist og minstefrist på to måneder reiser ingen særskilte spørsmål i forhold til strømkontrakter. Det samme gjelder toårsfristen i annet ledd første punktum. Fristen må regnes fra det tidspunktet misligholdet inntrer. Dersom det er tale om et vedvarende mislighold, f.eks. flere spenningsvariasjoner som finner sted innenfor en bestemt periode, må det være tilstrekkelig at det fremsettes én reklamasjon. Fristen på fem år i § 27 annet ledd annet punktum får ikke anvendelse på kontrakter om overføring av elektrisk energi (jf. punkt 17.2 ovenfor). Derimot gjelder bestemmelsen i tredje punktum som utvider reklamasjonsfristen i tilfeller der nettselskapet har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid enn to år. Særregelen om vanhjemmelstilfeller i fjerde punktum er ikke aktuelle i forhold til elektrisk energi.

Bestemmelsen om tilbakeholdsrett i § 28 er fullt anvendelig på kontrakter om overføring av elektrisk energi. Utøvelse av detensjonsrett innebærer isolert sett ikke noe annet enn at utøverens egen ytelsesplikt blir suspendert. Forbrukeren kan holde tilbake betalingen uten å komme i mislighold. Detensjonsrettens utstrekning er underlagt to begrensninger. For det første må forpliktelsene stamme fra samme kontraktsforhold (konneksitet). For det andre må det være et visst verdimessig samsvar mellom det som holdes tilbake og det eller de krav kreditor har som følge av missligholdet (proporsjonalitet). Ved den siste vurderingen har kreditor adgang til å ta ut en viss sikringsmargin. Både forbrukerkjøpsloven § 28 og kjøpsloven § 42 bygger på disse alminnelige prinsippene, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2003) s. 182 annen spalte og Ot.prp. nr. 80 (1986-87) s. 96.

Bestemmelsene i §§ 29 og 30 om retting og avhjelp får som allerede nevnt ikke anvendelse på kontrakter om overføring av elektrisk energi.

Regler om prisavslag er fastsatt i forbrukerkjøpsloven § 31. Hovedregelen i første ledd er at prisavslaget skal fastsettes individuelt slik at forholdet mellom nedsatt og avtalt pris svarer til forholdet mellom tingens verdi i mangelfull og kontraktsmessig stand. Bestemmelsen forutsetter at det er mulig å fastsette tingens verdi i mangelfull stand. I relasjon til nettleieavtaler fremstår forbrukerkjøpslovens hovedregel som lite egnet allerede av den grunn at det ikke eksisterer en naturlig verdireferanse i form av et marked for elektrisk energi med mangelfull leveringskvalitet. Bestemmelsen passer ikke på nettleieavtaler, fordi den forutsetter at det er mulig å fastsette ytelsens verdi i mangelfull stand, noe som ikke lar gjøre i forhold til nettleieavtaler uten at man må ty til anstrengte konstruksjoner, se nærmere punkt 18.3.5.4 ovenfor som inneholder en utførlig drøftelse av hvordan prisavslagsbestemmelsen i forbrukerkjøpsloven blir å anvende på avtaler om overføring av elektrisk energi.

Prisavslaget må etter dette fastsettes individuelt utfra mangelens betydning for den enkelte forbruker, jf. bestemmelsen i annet ledd. Å fastslå betydningen av spenningsfeil og avbrudd, må skje innenfor rammen av en konkret skjønnsmessig vurdering. I den sammenheng må det tas hensyn til at forbrukeren som utgangspunkt skal betale full pris for den delen av ytelsen som er kontraktsmessig. Det er således grenser for hvor langt man kan gå i retning av å la prisavslaget fungere som en form for ulempeerstatning. På den annen side er et av formålene med bestemmelsen nettopp at forbrukeren skal få en form for økonomisk kompensasjon, selv om han ikke er påført et økonomisk tap – nettselskapet skal ikke kunne kreve full pris for et mangelfullt produkt. I formuleringen «mangelens betydning for den enkelte forbruker» ligger det at man må legge vekt på hvilke utslag den har gitt seg hos vedkommende forbruker. Man skal altså ikke utelukkende fokusere på mangelens omfang og karakter, men må også legge vekt på hvilke virkninger mangelen konkret har hatt får den enkelte forbruker. Dersom mangelen har vært til særlig sjenanse og ulempe for en forbruker, vil det være rom for å gi forbrukeren et prisavslag som er i en slik størrelsesorden at man reelt fraviker utgangpunktet om at forbrukeren skal betale full pris for den delen av leveransen som er kontraktsmessig. Motsatt kan det i tilfeller hvor mangelen overhodet ikke har hatt noen betydning for forbrukeren, være grunn til å sette prisavslaget til null. Dette vil typisk være tilfelle dersom man kommer hjem fra jobb eller våkner om morgenen og registrerer at det har vært et strømbrudd som gjør at klokken på klokkeradioen eller videospilleren må stilles på nytt, men som for øvrig ikke har noen konsekvenser for forbrukeren.

I relasjon til beregning av prisavslag må det skilles mellom avbrudd og mangelfull spenningskvalitet, jf. punkt 18.3.5.2 der dette er drøftet mer inngående. Ved avbrudd betaler ikke forbrukeren for den variable delen av nettleien, da denne er knyttet til forbruk. Forbrukeren betaler imidlertid for det såkalte fastleddet. Ved spenningsfeil som utgjør mangel, er utgangspunktet derimot at forbrukeren skal betale både for den variable delen av nettleien og fastbeløpet, riktignok til en redusert pris som følge av mangelen. Denne forskjellen mellom avbruddssituasjonen og andre tilfeller av mangelfull leveringskvalitet, må det tas høyde for ved beregningen av prisavslag. Ved avbrudd blir det bare spørsmål om å gjøre avslag i fastleddet.

Videre gjør den såkalte KILE-ordningen at man ved beregningen av prisavslag må skille mellom avbrudd og mangelfull spenningskvalitet. Ordningen er beskrevet nærmere i punkt 5.4.4 ovenfor. KILE-ordningen gjelder som kjent bare ved strømavbrudd, ikke ved spenningsfeil. At et avbrudd kan resultere i redusert nettleie som følge av KILE-ordningen, må det tas hensyn til ved beregningen av prisavslagets størrelse. Siden KILE-beløpet blir fordelt på alle kundene i vedkommende sluttbrukergruppe, og ikke bare tilkommer de som faktisk har blitt rammet av avbruddet, vil ikke KILE-ordningen alene gi et tilstrekkelig prisavslag til de sistnevnte. Disse må derfor få et prisavslag utover den kompensasjonen de får gjennom KILE-ordningen. Ved beregningen av dette prisavslaget må det tas hensyn til reduksjonen i nettleien gjennom KILE-reglene, slik at forbrukerne ikke får en urimelig dobbeltkompensasjon på nettselskapets bekostning.

Den nærmere presiseringen av hvordan prisavslag skal fastsettes må skje i praksis.

Bestemmelsen om heving i § 32 gjelder i prinsippet også for avtaler om overføring av elektrisk energi, men som nevnt i punkt 18.1 er bestemmelsen lite praktisk i forhold til denne kontraktstypen.

Forbrukerkjøpsloven § 33 regulerer erstatningsansvaret for mangler. Arbeidsgruppens forslag til ny § 64 i forbrukerkjøpsloven trer i stedet for § 33 når det gjelder kontrakter om overføring av elektrisk energi. I forbrukerkjøpsloven § 34 er det en egen bestemmelse om produktskader. Denne bestemmelsen gjelder også for avtaler om elektrisk energi, jf. forslaget til ny § 64, som i tredje ledd annet punktum henviser til bestemmelsen i § 34.

I forbrukerkjøpsloven § 35 er det regler om hvilken adgang forbrukerne har til å reise krav mot bakenforliggende salgsledd. Arbeidsgruppen har foreslått egne bestemmelser om dette i en ny § 65, som trer i stedet for direktekravsreglene i § 35.

Bestemmelsen i § 36 om solidaransvar for opplysningsgivning etter § 16 annet ledd anses lite praktisk i relasjon til avtaler om overføring av elektrisk energi.

Forbrukerkjøpsloven kapittel 7 har bestemmelser om forbrukerens plikter. Bestemmelsene i § 37 om kjøpesummens størrelse skaper ikke noen problemer i strømforhold; de vil nok sjelden få praktisk betydning. Når det gjelder bestemmelsen i tredje ledd om gebyrer for utstedelse og sending av regning, nevnes det at dette er et forhold som også er regulert i forskrift 11. mars 1999 nr. 301 om måling, avregning og samordnet opptreden ved kraftomsetning og fakturering av nettjenester § 7-3, som lyder slik: «Nettselskapet skal for tjenester beskrevet i disse forskrifter ikke kreve gebyrer eller betaling utover vanlig tariff, om ikke annet fremgår av den enkelte bestemmelsen». Bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven innebærer at nettselskapet i tillegg til kjøpesummen ikke kan kreve gebyr for utstedelse og sending av faktura, hvis ikke dette klart følger av avtalen.

Heller ikke bestemmelsene i § 38 om betalingstidspunkt og tilbakeholdsrett skaper anvendelsesproblemer i forhold til avtaler om overføring av elektrisk energi. Bestemmelsen om tilbakeholdsrett i annet ledd må ses i sammenheng med bestemmelsen om tilbakeholdsrett i § 28. Den sistnevnte bestemmelsen gir forbrukeren en rett til å holde tilbake (deler av) betalingen for å dekke krav som følge av mangler, mens bestemmelsen i § 38 gir en alminnelig rett til å holde tilbake betalingen inntil nettselskapet leverer kontraktsmessig. – Bestemmelsen i fjerde ledd om forundersøkelse får ikke anvendelse på avtaler om overføring av elektrisk energi.

Paragraf 39 om betalingssted må antas å spille liten rolle i forhold til strømkontrakter, ettersom betaling i praksis skjer ved hjelp av moderne betalingsmidler, og ikke ved fysisk erleggelse av pengene.

Bestemmelsene i § 40 om forbrukerens medvirkning byr ikke på problemer for avtaler om overføring av elektrisk energi.

Reglene i kapittel 8 om avbestilling og retur synes ikke å være aktuelle for avtaler om overføring av elektrisk energi. Det henger sammen med at nettdriften er et monopol, og at elektrisk energi er en momentan ytelse som ikke kan returneres.

Forbrukerkjøpsloven kapittel 9 regulerer selgerens krav ved kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Kapitlets bestemmelser passer i hovedsak også på kontrakter om overføring av elektrisk energi. Bestemmelsen om heving i § 45 kan imidlertid ikke anvendes. Dette er uttrykkelig slått fast i forslaget til ny § 66, se femte ledd første punktum. Dersom nettselskapet kunne kreve heving ved vesentlig betalingsmislighold, ville forbrukerne ikke få det vernet som de foreslåtte stengingsreglene er ment å gi dem. – Det nevnes ellers at forbrukerkjøpsloven § 48 om spesifikasjon av varens egenskaper neppe er aktuell for avtaler om overføring av elektrisk energi.

Fellesbestemmelsene i kapittel 10 om heving og omlevering er i det alt vesentlige uaktuelle for avtaler om elektrisk energi. Omlevering vil aldri kunne skje, mens det bare kan bli spørsmål om heving ved nettselskapets mislighold, se særlig punkt 18.1 ovenfor. Heving er imidlertid en svært upraktisk misligholdssanksjon ved nettselskapets kontraktsbrudd. Det må derfor kunne antas at reglene i forbrukerkjøpsloven kapittel 10 praktisk talt ikke vil ha betydning i strømsaker.

Derimot er fellesbestemmelsene om erstatning i kapittel 11 høyst aktuelle, med unntak for § 53 om beregning av prisavslag ved heving. Både § 52 om erstatningens omfang og § 54 om tapsbegrensningsplikt og lemping passer godt også for avtaler om energioverføring. Det antas at lemping sjelden vil være aktuelt i tilfeller hvor bare noen få sluttbrukere blir rammet av en mangel – det klare utgangspunktet vil her være at det skal ytes full erstatning for alt påregnelig tap. Lemping kan nok være mer aktuelt hvor en mangel rammer et stort antall sluttbrukere, for eksempel ved langvarige avbrudd som rammer titusener eller hundretusener av hustander. Det legges til grunn at det i slike tilfeller kan bli aktuelt å foreta en forholdsmessig reduksjon av alle erstatningskravene på grunnlag av lempingsbestemmelsen.

Kapittel 12 inneholder forskjellige bestemmelser. Av disse er det bare § 56 om insolvensbehandling som fullt ut får anvendelse på strømkontrakter. Bestemmelsen innebærer at reglene i dekningsloven kapittel 7 kommer til anvendelse, hvis en av partene kommer under insolvensbehandling. I forslaget til ny § 66 er det i femte ledd annet punktum presisert at § 55 om forventet kontraktsbrudd ikke gjelder ved forventet kontraktsbrudd fra forbrukerens side. Ved forventet kontraktsbrudd fra nettselskapets side, vil § 55 i prinsippet gjelde, men dette er en upraktisk situasjon.

25 Merknader til forslaget til endringer i energiloven

Til § 7-1 Virkeområde

Bestemmelsen angir virkeområdet for kapittel 7. Bestemmelsen svarer til § 62 i det alternative lovforslaget. En forskjell er at forslaget til § 7-1 inneholder en forbrukerdefinisjon, som er identisk med definisjonen i forbrukerkjøpsloven § 1 tredje ledd. Videre er det en forskjell at det i tredje ledd er presisert at brudd på bestemmelser i dette kapitlet ikke medfører straff etter ny § 8-5. Bestemmelsen er nødvendig for at reguleringen på dette punktet skal være den samme som i forbrukerkjøpsloven. Arbeidsgruppen mener at brudd på de foreslåtte kontraktsrettslige reglene ikke i seg selv skal kunne utløse straffansvar.

Til § 7-2 Ufravikelighet

Paragrafen presiserer at det ikke kan avtales eller gjøres gjeldende vilkår som er ugunstigere for forbrukeren enn det som følger av kapittel 7. Bestemmelsen svarer til forbrukerkjøpsloven § 3 første ledd, og skal forstås på samme måte.

Til § 7-3 Risikoen for sending av meldinger

Bestemmelsen angir hvem som skal ha risikoen for sending av meldinger etter kapittel 7. Bestemmelsen har særlig betydning for sending av reklamasjonskrav og stengingsvarsel. Den er utformet etter mønster av forbrukerkjøpsloven § 4, og skal forstås på samme måte.

§ 7-4 Risikoens overgang

Første og annet ledd angir når risikoen går over på forbrukeren, og svarer til forslaget til ny § 63 i forbrukerkjøpsloven. I tredje ledd er det i tillegg fastsatt at når forbrukeren har risikoen, så faller ikke forbrukerens plikt til å betale nettleie bort på grunn av forhold som ikke beror på nettselskapet. Bestemmelsen har sin parallell i forbrukerkjøpsloven § 13, og skal forstås på samme måte.

§ 7-5 Mangel

Paragrafen angir hvilke kvalitetskrav som stilles til den elektriske energien, og dermed også hva som utgjør mangel i lovens forstand. Mangelsspørsmålet er her særregulert for avtaler om energioverføring, mens man i det alternative lovforslaget må falle tilbake på den alminnelige mangelsreguleringen i forbrukerkjøpsloven. Forslaget til regulering i § 7-5 er ikke ment å skulle lede til andre resultater enn det som ville vært tilfelle dersom man i stedet hadde anvendt forbrukerkjøpslovens mangelsregler.

Ifølge første ledd skal den elektriske energien være i samsvar med de kvalitetskrav som følger av avtalen. Bestemmelsen innebærer at avtalen er utgangspunktet for mangelsvurderingen. I praksis vil dette bare få betydning dersom det i avtalen er fastsatt høyere eller lavere kvalitetskrav enn det som følger av den bebudede forskriften om leveringskvalitet i kraftsystemet.

I annet ledd bokstav a er det slått fast at den elektriske energien skal være i samsvar med forskrift om leveringskvalitet i kraftsystemet fastsatt i medhold av § 5A-3 og eventuelle andre offentligrettslige krav, med mindre noe annet er avtalt. Forskriften om leveringskvalitet er ennå ikke vedtatt, men arbeidsgruppen antar at det vil skje innen gruppens forslag har resultert i lovendring­er, og har derfor utformet en ordlyd som direkte knytter an til vedkommende forskrift.

Etter annet ledd bokstav b skal den elektriske energien, med mindre noe annet er avtalt, svare til det som forbrukeren har grunn til å forvente ved overføring av elektrisk energi. Bestemmelsen svarer til forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav b, og skal tolkes på samme måte. Bestemmelsen om normalforventing må antas å spille en liten rolle, ettersom det er grunn til å tro at de fleste mangelsspørsmål vil bli løst på grunnlag av avtale- eller forskriftsregulering. En bestemmelse om normalforventning kan imidlertid tenkes å ha selvstendig betydning i deler av landet hvor leveringskvaliteten tradisjonelt har vært særdeles god.

Ifølge tredje leddførste punktum foreligger mangel dersom den elektriske energien ikke tilfredsstiller kravene i første og annet ledd. I tredje ledd annet punktum er det presisert at både spenningsfeil og avbrudd kan utgjøre mangel. Bestemmelsen har et pedagogisk formål. Uten denne presiseringen kunne det vært en fare for at enkelte av brukerne av loven hadde betraktet strømavbrudd som forsinkelse.

Til § 7-6 Forbrukerens krav ved mangler

I første ledd er det gitt en oversikt over hvilke misligholdssanksjoner som kan være aktuelle dersom det foreligger mangel. Aktuelle sanksjoner kan være å holde betalingen tilbake etter § 7-8, å kreve prisavslag etter § 7-9, og å kreve erstatning etter § 7-10. En forutsetning for å gjøre disse beføyelsene gjeldende, er imidlertid at mangelen ikke skyldes forbrukeren eller forhold på forbrukerens side. Et slikt vilkår er også stilt i den tilsvarende bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven § 16, som er gjennomgått i punkt 24.3 ovenfor. Det vises til drøftelsen der.

Av annet ledd følger at forbrukerens rett til erstatning ikke faller bort ved at han eller hun gjør gjeldende andre krav, eller ved at disse ikke kan gjøres gjeldende. Det samme følger av forbrukerkjøpsloven § 16, og de to bestemmelsene skal tolkes likt. Det er f.eks. mulig å kombinere et krav på prisavslag med et krav på erstatning. Formålet med prisavslaget vil da være å justere den prisen kunden skal betale i lys av at han har fått et mindreverdig produkt. Formålet med erstatningskravet vil være å dekke økonomisk tap som forbrukeren er påført pga. kontraktsbruddet. For å kunne kreve erstatning i tillegg til prisavslag, må det imidlertid på vanlig måte foreligge et dokumenterbart økonomisk tap.

Til § 7-7 Reklamasjon

Bestemmelsen om reklamasjon svarer i det vesentlige til § 27 i forbrukerkjøpsloven, men det er enkelte forskjeller. For det første inneholder ikke annet ledd noen femårsfrist og heller ikke noen særlig bestemmelse om vanhjemmelstilfellene. Grunnen til det er at disse bestemmelsene er uaktuelle for kontrakter om overføring av elektrisk energi. For det annet inneholder ikke § 7-7 noen bestemmelse om at reklamasjon kan fremsettes overfor den som etter avtale med selgeren har påtatt seg å avhjelpe mangler. Bakgrunnen for det er at avhjelp ikke er noen adekvat misligholdssanksjon ved brudd på avtaler om overføring av elektrisk energi, jf. punkt 18.1 ovenfor. Spørsmål om reklamasjon er for øvrig drøftet i kapittel 17 og punkt 24.3 ovenfor.

Til § 7-8 Forbrukerens tilbakeholdsrett

Bestemmelsen svarer til forbrukerkjøpsloven § 28, og skal forstås på samme måte. Bestemmelsen gir mulighet for å holde tilbake betalingen for å dekke krav som følge av mangel. Forbrukerkjøpsloven har i § 38 annet ledd også en bestemmelse som gir forbrukeren rett til å holde tilbake betalingen for å fremtvinge selgerens ytelse. Noen tilsvarende bestemmelse er ikke foreslått i forslaget til regulering i energiloven, fordi bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven ikke sier mer enn det som følger av alminnelige kontraktsrettslige prinsipper.

Til § 7-9 Forbrukerens krav på prisavslag

Bestemmelsen fastsetter at forbrukeren, dersom det foreligger en mangel, har krav på prisavslag som svarer til mangelens betydning for forbrukeren. Bestemmelsen svarer til unntaksbestemmelsen i forbrukerkjøpsloven § 31 annet ledd. Arbeidsgruppen har imidlertid lagt til grunn at man i relasjon til avtaler om overføring av elektrisk energi, må anvende bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven § 31 annet ledd, og ikke hovedregelen i første ledd. Innholdsmessig blir dermed stillingen den samme, enten man tar utgangspunkt i forbrukerkjøpslovens regler eller om man baserer seg på forslaget til prisavslagsbestemmelse i energil­oven.

Med tanke på innholdet i § 7-9 vises det til punkt 18.3.5.4 og 24.3 ovenfor.

Til § 7-10 Forbrukerens krav på erstatning

Første og annet ledd svarer fullt ut til den tilsvarende reguleringen i forslaget til ny § 64 i forbrukerkjøpsloven. Tredje ledd inneholder utmålingsregler som i forbrukerkjøpsloven er fastsatt i kapittel 11 og § 34. Reglene innebærer bl.a. at forbrukeren som utgangspunkt har krav på å få dekket alt påregnelig tap, men at erstatningen ikke omfatter personskader og tap i forbrukerens næringsvirksomhet. Det er også en særlig begrensning i nettselskapets ansvar for produktskader. Fjerde ledd knesetter prinsippet om forbrukerens tapsbegrensningsplikt, mens femte ledd inneholder en lempingsregel. Reguleringen er som nevnt innholdsmessig identisk med det som forslaget til regulering i forbrukerkjøpsloven innebærer. Det vises til punkt 18.4 og 24.2 ovenfor.

Til § 7-11 Ansvar for tilknyttet eller overordnet nett

Bestemmelsen regulerer hvilket ansvar den som eier eller driver et tilknyttet eller overordnet nett har overfor sluttbrukere som er forbrukere. Den er helt lik forslaget til bestemmelse i forbrukerkjøpsloven § 65. Det vises til kapittel 19 og punkt 24.2 ovenfor.

Til § 7-12 Stenging på grunn av forbrukerens kontraktsbrudd

Bestemmelsen svarer til § 66 i forslaget til regulering i forbrukerkjøpsloven. Den eneste forskjellen er at sistnevnte bestemmelse har et femte ledd som sier at lovens bestemmelser om heving ved kontraktsbrudd fra forbrukerens side og bestemmelsene om forventet kontraktsbrudd ikke gjelder. Det er ikke behov for noen tilsvarende presisering i forslaget til regulering i energiloven. Forslaget til ny § 7-12 i energiloven må tolkes slik at den avskjærer nettselskapet fra å heve kontrakten. For øvrig vises det til punkt 20.4 og 24.2 ovenfor.

Til 7-13 Forbrukerens krav som følge av forsinkelse i forbindelse med oppstart av kraftleveranse

Bestemmelsen regulerer forbrukerens krav overfor kraftleverandøren dersom oppstarten av en kraftleveranse blir iverksatt for sent og dette ikke skyldes forbrukeren eller forhold på forbrukerens side. Paragrafen viser til reglene i kapittel 5 i forbrukerkjøpsloven. En tilsvarende henvisning finnes i forslaget til ny § 62 tredje ledd annet punktum i forbrukerkjøpsloven.

Når det gjelder det nærmere innholdet i forslaget, vises det til punkt 31.4 og 24.2 ovenfor.

Til § 7-14 Nemndsbehandling av tvister

Bestemmelsen svarer full ut til den foreslåtte bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven § 67. Bestemmelsen i energiloven inneholder ikke noen presisering av at tvister som faller inn under nemndas kompetanse, ikke kan bringes inn for Forbrukertvistutvalget, sml. § 67 tredje ledd annet punktum i det alternative lovforslaget. Grunnen til det er at det vil være uaktuelt for Forbrukertvistutvalget å behandle slike saker, hvis reguleringen plasseres i energiloven, se lov 28. april 1978 nr. 18 om behandling av forbrukertvister § 1.

Det er i kapittel 22 og i punkt 24.2 ovenfor gjort nærmere rede for de foreslåtte reglene om nemndsbehandling av tvister.