4 Indikatorer for en bærekraftig utvikling – tema biologisk mangfold
Erik Framstad1
4.1 Bakgrunn 1
Høsten 2003 utarbeidet regjeringen en handlingsplan for bærekraftig utvikling som har etablert et foreløpig sett med indikatorer for bærekraftig utvikling. Et offentlig utvalg er oppnevnt for å komme fram til forslag til et begrenset sett med indikatorer for nasjonal bærekraft innenfor 6 temaområder, inklusive biologisk mangfold og kulturminner. Disse indikatorene skal være til nytte for nasjonale beslutningstakere, men skal også rapporteres til allmennheten. Indikatorene skal særlig legge vekt på globale og irreversible problemer og helst være kompatible med indikatorer foreslått eller benyttet internasjonalt.
Innenfor området biologisk mangfold er det foreløpig foreslått indikatorer basert på
areal vernet etter naturvernloven
antall arter på den nasjonale lista over truete og sårbare arter (rødlista)
Det nasjonale utvalget ønsker nå en vurdering av disse foreslåtte indikatorene, samt andre aktuelle indikatorer for biologisk mangfold som er foreslått internasjonalt, spesielt fuglepopulasjoner i henholdsvis jordbrukslandskap og skog.
Forslag til slike indikatorer bør oppfylle følgende kriterier:
samlet representere ulike egenskaper ved biologisk mangfold
fortelle noe utover indikatoren selv
være konsensus om indikatorens utsagnskraft
være mulig å skaffe data på landsbasis
være følsom for endringer
være mulig å vurdere om endringer i indikatorverdi representerer reelle endringer i fenomenet som indikatoren skal dekke
ha internasjonal forankring og muliggjøre sammenlikning på tvers av landegrensene
kunne tolkes uten spesielle forhåndskunnskaper og bør kunne gi et lett forståelig budskap
kunne rapporteres jevnlig.
Mål med dette notatet er følgelig:
å skissere hvilke egenskaper ved biologisk mangfold som har særlig relevans i forhold til å beskrive en bærekraftig utvikling
å presisere noen vurderingskriterier for slike indikatorer
å drøfte et utvalg foreslåtte indikatorer i lys av kriteriene
å gi en anbefaling om videre framdrift.
4.2 Bærekraftig utvikling og biologisk mangfold
Verdenskommisjonen for miljø og utvikling definerte i 1987 bærekraftig utvikling som en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov . Siden mennesker er fundamentalt avhengige av at jorda fortsetter å fungere som et overordnet økologisk livssystem, synes det åpenbart at et essensielt element ved en bærekraftig utvikling er å bevare jordas kompleks av velfungerende økosystemprosesser. I sin handlingsplan for en bærekraftig utvikling har regjeringen også formulert et mål om å hindre ytterligere tap av biologisk mangfold innen 2010. Det synes dermed opplagt at indikatorer for en bærekraftig utvikling må omfatte relevante indikatorer for biologisk mangfold.
Biologisk mangfold er et komplekst og mangesidig fenomen. Noss (1990) har presentert en modell for å strukturere biologisk mangfold, bl.a. med tanke på utvikling av indikatorer. Ut fra figur 4.1 ser vi at vi kan betrakte biologisk mangfold langs ulike dimensjoner: innhold (f.eks. hvilke arter har vi?), struktur (hva er mengden av hver art?) eller funksjon (hva slags interaksjoner er det mellom artene?). Disse dimensjonene kan vi representere på ulike organisasjonsnivåer, fra gener via arter til økosystemer og landskap.
Figur 4.1 Illustrasjon som viser hvordan det komplekse begrepet biologisk mangfold kan struktureres etter innhold, struktur og funksjon, på ulike organisasjonsnivåer (fra Noss 1990).
I forhold til en bærekraftig utvikling vil egenskaper ved biologisk mangfold som representerer viktige økosystemprosesser, være sentrale. Det er nettopp denne typen egenskaper som kan vise oss om vi vedlikeholder økosystemenes evne til å bestå og til å produsere produkter og tjenester for kommende generasjoner. Samtidig er det vanskelig å si hvilke egenskaper ved det biologisk mangfoldet som kommende generasjoner måtte komme til å trenge. Dermed vil bevaring av biologisk mangfold på bred basis, med gener, arter og økosystemer og deres tilknyttete prosesser, være nødvendig for en bærekraftig utvikling. I tillegg synes det vanskeligere å komme fram til gode, lett målbare indikatorer for økosystemers funksjon enn for deres struktur, slik at vi ofte velger å representere økosystemers egenskaper ved strukturelle indikatorer snarere enn funksjonelle av rent operasjonelle grunner.
Utfordringen ved å framskaffe gode indikatorer for biologisk mangfold knyttet til en bærekraftig utvikling vil være å representere økosystemers integritet , dvs i hvilken grad de har sine karakteristiske egenskaper i form av genotyper, arter og økosystemprosesser intakt, slik at de i hovedsak kan fungere på samme måte som i en naturtilstand. Det er imidlertid ingen faglig enighet om hvordan slik økosystemintegritet skal defineres i operasjonell forstand.
På et nasjonalt nivå, som del av et indikatorsett for flere temaer knyttet til en bærekraftig utvikling, vil det neppe være aktuelt å operere med mer enn et fåtall indikatorer for biologisk mangfold. Det vil i utgangspunktet være en umulig oppgave å representere alle viktige dimensjoner ved et så komplekst og mangesidig fenomen som biologisk mangfold ved hjelp av et fåtall indikatorer. En samling av slike egenskaper eller dimensjoner i indekser som sammenfatter mange ulike mål, vil framstå som et enkelt mål, men vil i seg selv føre til en overforenkling av det biologiske mangfoldet. Samtidig vil betydningen av endringer i slike indekser knapt være enkle å tolke eller å kommunisere til andre.
Det vil dermed være nødvendig å velge ut noen egenskaper ved biologisk mangfold framfor andre for representasjon i slike nasjonale indikatorer. Valg av slike egenskaper må dels baseres på hvilke sider ved biologisk mangfold som synes viktigst i forhold til en bærekraftig utvikling (jf. over). Dessuten bør indikatorer for slike egenskaper tilfredsstille visse generelle kriterier for gode indikatorer (jf. under).
4.3 Kriterier for valg av bærekraft- indikatorer for biologisk mangfold
Kriteriene for valg av indikatorer som er skissert i avsnitt 1, kan grupperes i forhold til deres krav til indikatoren. I et konkret valg kan det dessuten være nødvendig å vektlegge visse krav framfor andre.
Representasjon av biologisk mangfold (representere ulike egenskaper ved biologisk mangfold, fortelle noe utover indikatoren selv, endringer i indikatorverdi representerer reelle endringer i fenomenet som indikatoren skal dekke): Det vil neppe være mulig å representere alle viktige egenskaper ved biologisk mangfold i et fåtall indikatorer. Visse egenskaper må trolig velges på bekostning av andre, både ut fra vår forståelse av hva som er viktigst av slike egenskaper og hva slags data som kan være tilgjengelig. Men det bør være mulig å velge indikatorer som fanger opp flere aspekter ved biologisk mangfold enn bare indikatoren i seg selv. Ellers er det åpenbart at indikatoren må kunne si noe reelt om det fenomenet vi er interessert i, slik at endringer i indikatoren, sier noe av betydning om endringer i fenomenet.
Utsagnskraft (konsensus om indikatorens utsagnskraft, følsom for endringer, mulighet for tolkning uten spesielle forhåndskunnskaper, mulighet for et lett forståelig budskap): Det er åpenbart et poeng at enighet om indikatorens utsagnskraft og en klar sammenheng mellom endring i indikatoren og fenomenet av interesse, vil være viktig for å kunne gi et tydelig budskap basert på observerte endringer i indikatoren. Indikatorens følsomhet må være tilpasset variasjonsmønstret i det fenomenet vi vil dekke. Indikatoren må ikke være så følsom at den i hovedsak reflekterer støy eller tilfeldig variasjon i våre mål for biologisk mangfold, samtidig må den være følsom nok til å fange opp systematiske endringer som kan reflektere menneskelig påvirkning. For å være lett forståelig for ikke-eksperter må både indikatoren selv og fenomenet den representerer, ikke være for subtile, komplekse eller aggregerte (f.eks. i form av sammensatte indekser), og endringene må være tydelige samtidig som de bør kunne tilfredsstille krav til statistisk utsagnskraft.
Datatilgang (mulig å skaffe data på landsbasis, rapporteres jevnlig): Muligheten for å skaffe gode nok data, både mht representativitet og tidsmessig oppdatering for regelmessig rapportering, er et viktig operasjonelt krav til indikatorene. Representativitet omfatter både indikatorens dekning av egenskaper ved biologisk mangfold som vi er interessert i (jf punktene over), og det geografiske området som vi ønsker at indikatoren skal si noe om. For å fungere hensiktsmessig både i forhold å etablere en forståelse av mulige årsaker til endring, og i forhold til behovene for rapportering, må frekvensen i datainnhenting for indikatoren kunne tilpasses datainnhenting for andre indikatorer (f.eks. knyttet til påvirkningsfaktorer) og frekvensen ved rapportering. Men grunnleggende viktig vil det være å sikre innhenting av data for egenskaper som har reell betydning i forhold til det fenomenet vi ønsker å dekke, og som foregår på en skala i tid og rom som kan fange opp reelle og representative endringer i dette fenomenet.
Internasjonal forankring (relevans for konvensjoner/avtaler, sammenlikning mellom land): Sammenlikning av miljøtilstanden på tvers av landegrensene framstår som stadig viktigere, som del av rapportering i forhold til europeiske og globale samarbeidsinstitusjoner, konvensjoner og avtaler. Dessuten vil flere land ha tilsvarende problemstillinger som Norge knyttet til indikatorer for biologisk mangfold, slik at det kan være mye å hente i forhold til slik indikatorutvikling fra andre land. Samtidig vil landene variere både mht sitt naturgitte biologiske mangfold og grad og type av menneskelig påvirkning på mangfoldet. Snarere enn en direkte kopiering av spesifikke indikatorer fra andre land, kan det være hensiktsmessig med en nasjonal tilpasning av felles internasjonale tilnærminger til representasjon av gitte egenskaper ved biologisk mangfold.
Miljøindikatorer kan plasseres inn i en virkningskjede fra drivkrefter og påvirkningsfaktorer via tilstand og effekter til samfunnets responser (DPSIR-kjeden). I denne sammenhengen vil indikatorer for tilstand (State) eller effekter (Impact) representere egenskaper ved biologisk mangfold som sådan og dermed være viktigere å få med her enn indikatorer for drivkrefter (D), påvirkningsfaktorer (P) eller samfunnets responser (R). I det minste vil det være et poeng å identifisere hvilken type indikator vi har med å gjøre for de ulike forslagene.
Nedenfor drøftes noen aktuelle indikatorforslag i lys av disse kriteriene, med vurdering av i hvilken grad de kan egne seg som nasjonale indikatorer for biologisk mangfold i forhold til en bærekraftig utvikling.
4.4 Noen foreslåtte bærekraft- indikatorer for biologisk mangfold
Biologisk mangfold omfatter komplekse og mangesidige forhold ved arter og økosystemer (jf over). Det vil føre for langt å gjennomdrøfte alle muligheter for indikatorutvikling som ligger langs de ulike dimensjonene ved biologisk mangfold. I stedet kan vi ta utgangspunkt i oppdragets mandat om å vurdere noen utvalgte indikatorsett allerede foreslått i nasjonal eller internasjonal sammenheng.
OECD har foreslått et kjernesett av 40-50 miljøindikatorer som også omfatter 4 indikatorer for biologisk mangfold (OECD 2003). Herav er trukket ut et begrenset sett av 10-13 nøkkelindikatorer, inkludert noen få indikatorer for biologisk mangfold. Kjernesettet omfatter indikatorer for biologisk mangfold som endringer i habitater/naturtyper, truete arters andel av alle kjente arter, arealet av viktige økosystemer og andel av fredet areal fordelt på naturtyper/økosystemtyper. Nøkkelindikatorene dekker også noen av disse. I tillegg har OECD lagt ned et omfattende arbeid med miljøindikatorer på jordbruksområdet, hvorav noen også dekker biologisk mangfold. De fleste av disse er imidlertid knyttet nokså tett opp til jordbruksarealer eller aktiviteter og mangler derfor generell relevans, samtidig som de fleste også fremdeles er under utvikling.
Det europeiske miljøbyrået (EEA) har de siste årene lagt ned et omfattende arbeid med å komme fram til et kjernesett med miljøindikatorer. Disse er dels knyttet til spesielle sektorer eller påvirkningsfaktorer, men noen er også identifisert som spesifikke indikatorer for biologisk mangfold. Foreløpig inngår ikke mindre enn 15 hovedindikatorer med 48 subindikatorer på dette temaet (jf. http://ims.eionet.eu.int/Topics/BDIV). I tillegg kommer 18 indikatorer eller subindikatorer med relevans for biologisk mangfold på andre indikatorområder.
Hovedindikatorene dekker følgende temaer (der P, S, R angir om indikatorene i hovedsak dekker påvirkningsfaktorer (P), tilstand (S) eller samfunnets responser (R)):
Habitats and biodiversity (S): i hovedsak tilstand og endringer i hovednaturtyper i EUNIS-systemet 2 , samt andel og utvikling av villmarksområder, fordelt på land og biogeografiske regioner
Species diversity (S): i hovedsak mangfold av utvalgte artsgrupper og andel av endemiske arter, fordelt på ulike geografiske enheter og naturtyper, samt utvikling for utvalgte arter (dels arter av spesiell interesse, dels knyttet til spesielle naturtyper)
Threatened species (S): antall av truete arter og andel av globalt truete arter, fordelt på geografiske og biogeografiske enheter
Genetic diversity (S): genetisk mangfold knyttet til skog og til raser/varieteter i jordbruket
Threats to ecosystems (P): foreløpig kun trusler i og ved identifiserte våtmarker
Landscape changes (P): romlig mønster i skog og mangfold av arealtyper og lineære elementer i jordbrukslandskap
Introduced and invasive species (P): introduserte arter i ulike miljøer og spredning hos disse
Protection of threatened species (R): andel av arter i ulike truethetskategorier som fanges opp av forskjellig tiltak på internasjonalt nivå
Restoration (R): omfang av restaurering av våtmark, fordelt på land og biogeografi
Designated areas (R): kumulativt areal av verneområder under ulike konvensjoner og andre vernetiltak
Species diversity in designated areas (S): tilstand og utvikling for utvalgte artsgrupper i ulike verneområder
Habitat diversity in designated areas (S): fordeling av og endring i prioriterte naturtyper/habitater i ulike verneområder
Human impacts on designated areas (P): andel av ulike aktiviteter i potensielle Natura 2000-områder og areal av jordbruksmark i verneområder
Deadwood (S): (ikke utviklet ennå)
Impacts of transport on biodiversity (P/R): antall trafikkdrepte dyr i hovedgrupper; antall og finansiering av faunapassasjer
Figur 4.2 Headline indicator H13 i Storbritannia, bestandsutvikling for vanlige hekkende fugler generelt (106 arter) og knyttet til henholdsvis jordbruksmark (19 arter) og skog (33 arter). Dataene er ikke oppdatert siden 2002, og siste publiserte figur stemmer ikke helt med oppgitte grunnlagsdata (som er brukt her). (http://www.sustainable-development.gov.uk/indicators/headline/h13.htm)
En god del av disse indikatorene er ennå ikke operasjonelle. For flere gjenstår å utvikle selve konseptet bak dem, for andre må innsamlingsmetoder eller datagrunnlaget avklares, ikke minst i forhold til å dekke europeiske forhold på en tilfredsstillende måte. I tabell 4.1 er det tatt med noen av de mest aktuelle indikatorforslagene i vår sammenheng.
Storbritannia har kommet forholdsvis langt i sin utvikling av overordnete nasjonale miljøindikatorer. I sitt sett av 15 såkalte ”headline indicators” for en bærekraftig utvikling inngår også en indikator for biologisk mangfold, utviklingen i bestander av fugler knyttet til henholdsvis jordbruksmark og skog (figur 4.2). I tillegg har Storbritannia også 147 nøkkelindikatorer for livskvalitet som også inkluderer 15 indikatorer knyttet til påvirkningsfaktorer, tilstand/trender eller samfunnsresponser for biologisk mangfold. De mest relevante tilstandsindikatorene er endring i mangfoldet av plantearter for ulike naturtyper, tilstand for truete arter i ulike artsgrupper, og endringer i areal av gammel, seminaturlig skog.
Norge har utviklet et sett med nasjonale nøkkeltall for regjeringens miljørapportering. Under resultatområdet for biologisk mangfold omfatter dette følgende indikatorer knyttet til spesifiserte miljømål (P, S, R angir en forsøksvis inndeling i hhv påvirkningsfaktorer, tilstand og samfunnsresponser):
knyttet til arealer/naturtyper
areal av inngrepsfrie naturområder (P)
endringer i områder med viktige økologiske funksjoner på landskapsnivå (S)
inngrep i svært viktige leve- og funksjonsområder for arter og bestander (S)
areal vernet etter naturvernloven fordelt på sju hovednaturtyper (skog, myr og våtmark, kulturlandskap, fjell, ferskvann, kyst og hav) (R)
areal av hver av de truete naturtypene (S)
areal av hver av de hensynskrevende naturtypene (S)
tilstand og utvikling for de nasjonalt prioriterte kulturlandskapene (S)
tilstand og utvikling i jordbrukets kulturlandskap (P)
antall dekar dyrket og dyrkbart areal som er omdisponert, fordelt på kommuner og fylker (P)
knyttet til arter
antall arter/bestander der høsting er den vesentligste årsak til at arter eller bestander er eller kan bli sterkt redusert (P)
årlig rapportert uttak av utvalgte marine bestander i forhold til bestandsstørrelser og ICES kvoteanbefalinger (P)
antall arter som er innført til Norge og som etablerer seg eller sprer seg i selvreproduserende bestander (P)
menneskeskapt spredning av utvalgte arter og bestander som har effekter på økosystem (P)
antall arter som endrer kategori i rødlista som følge av menneskelig aktivitet fordelt etter trusselfaktor (S)
bestandssituasjonen for utvalgte tiltakskrevende arter (S)
En av indikatorene her dekker omfanget av vernete områder og knytter seg dermed til tilsvarende internasjonale indikatorer. Det samme kan i noen grad sies om antall (truete) arter på rødlista. Areal av truete og hensynskrevende naturtyper følger ikke samme trusselinndeling som på europeisk nivå og kan dermed ikke sammenliknes direkte; slike naturtyper er dessuten ennå ikke godt definert i norsk sammenheng. Ellers er flere av disse indikatorene innrettet mot effekter av jordbruk, av inngrep/nedbygging eller effekter av høsting på arter. Disse kan dermed sies å være såpass spesifikke i forhold til en gitt sektor eller påvirkningsfaktor at de blir lite overgripende som enkeltindikatorer for en bærekraftig utvikling (selv om de belyser visse dimensjoner ved en slik utvikling). Bestandssituasjonen for utvalgte tiltakskrevende arter har også et forholdsvis snevert perspektiv i forhold til å representere biologisk mangfold på overgripende nivå. Et par av nøkkeltallene har ambisjoner om å være overgripende og har tydelig relevans for biologisk mangfold: endringer i områder med viktige økologiske funksjoner på landskapsnivå og inngrep i svært viktige leve- og funksjonsområder for arter og bestander. Men disse indikatorene er vanskelige å gjøre operasjonelle, både ut fra forståelse av hva de representerer og i forhold til tilgang på relevante data.
Dersom vi skal finne overgripende indikatorer med klar og direkte relevans til biologisk mangfold (snarere enn til påvirkningsfaktorer eller samfunnsresponser), kan det være aktuelt å se på en refokusering av et par av nøkkeltallene ovenfor. Visse naturtyper har trolig større verdi for biologisk mangfold enn andre, enten fordi det er mange arter eller et spesielt artsmangfold knyttet til dem, fordi viktige økologiske prosesser er knyttet til dem, eller fordi de har verdi i seg selv og er truet og dermed representerer en trusseldimensjon for biologisk mangfold. Mulige eksempler på slike kan være permanent, ugjødslet grasmark (eng, beite), skog eldre enn 160 år eller rike våtmarker. Dette er naturtyper eller økosystemer som kan knyttes til truete og hensynskrevende naturtyper blant nøkkeltallene, men uten at truethet tillegges stor vekt alene.
Bestandsutviklingen for utvalgte arter kan også fokuseres mer mot generelle mønstre enn rene tiltakskrevende arter og kan dermed få bredere relevans. Dette forutsetter at en rekke slike arter kan dekkes under ett, og at valgte grupper har bred relevans i forhold til ulike påvirkninger på biologisk mangfold. Spurvefugler er en slik gruppe som har et bredt spekter av økologiske krav og dermed er følsomme for ulike typer påvirkninger. Data for mange arter kan noenlunde lett samles under ett. Planter i markvegetasjonen vil også representere mange arter med ulike økologiske krav, og data vil kunne samles under ett, men med vesentlig tyngre innsats enn for fugler for å få landsrepresentative resultater.
I enkelte andre sammenhenger (bl.a. i tilknytning til studier av globale økosystemendringer) er det også foreslått at plantenes primærproduksjon (eller andre uttrykk for deres fotosynteseaktivitet) er mål på grunnleggende egenskaper ved økosystemene og har fundamental betydning for øvrige deler av det biologiske mangfoldet. Slike mål er imidlertid i liten grad trukket inn i bevaringsbiologisk sammenheng, men er mest fokusert i produksjonsrettete økosystemstudier og i studier av klimaeffekter. De inngår f.eks. ikke i indikatorsettene for biologisk mangfold hos OECD eller EEA (men er knyttet til andre deler av deres indikatorsystem).
Som oppsummering kan vi si at dersom en indikator for bærekraftig utvikling skal fange opp viktige aspekter ved biologisk mangfold på nasjonalt, overordnet nivå, kan vi velge blant følgende
tilstand og endringer i antall arter ut fra visse bevaringsbiologiske kriterier, f.eks. samtlige arter av visse grupper, rødlistearter eller endemiske arter
bestandsutvikling for utvalgte arter, enten slike som har spesiell bevaringsbiologisk betydning, som truete arter, ansvarsarter eller endemiske arter, eller grupper av arter som dekker en økologisk bredde som kan representere biologisk mangfold på bredere basis
mengde og utvikling av viktige naturtyper, økosystemer eller habitater, ut fra funksjon som viktige levesteder for artsmangfoldet, som spesielle, gjerne truete objekter i seg selv, eller ved at viktige økologiske funksjoner er knyttet til typene
egenskaper knyttet til funksjonelle egenskaper ved det biologisk mangfoldet, som f.eks. plantenes primærproduksjon.
Noen utvalgte forslag til slike indikatorer er vurdert summarisk i tabell 4.1 i forhold til kriteriene i avsnitt 3 (representasjon av biologisk mangfold, utsagnskraft, datatilgang, internasjonal forankring). Spesielt datatilgang er her vurdert i en norsk sammenheng, mens de øvrige kriteriene er mer allmenne.
Tabell 4.1 Egenskaper ved noen aktuelle indikatorer for biologisk mangfold.1
| Indikator | DPSIR | Vurdering mot kriteriene |
|---|---|---|
| Antall arter av godt kjente grupper innen et land, ev. endringer i artsantallet | S | 1) Dette utgjør et heller grovt mål for artsmangfoldet i et land, men gitt at tilstrekkelig brede grupper er dekket, vil det si noe om tilstand og utvikling for noe av det mest fundamentale ved biologisk mangfold. 2) Indikatoren kan trolig gis en konkret form og dermed være lett forståelig for vanlige folk; den vil imidlertid ikke være særlig følsom for endringer for godt kjente eller tallrike grupper; bare for sjeldne arter og arter på kanten av sin utbredelse kan vi forvente raske endringer; ev. endringer vil oftest også være vanskelige å knytte til bestemte påvirkningsfaktorer; i noen grad vil endringer skyldes tilfeldige/naturlige fluktuasjoner; indikatoren er derfor ikke særlig nyttig som mål på en bærekraftig utvikling. 3) Data for våre mest kjente grupper av vertebrater og karplanter vil trolig kunne dekkes, men det vil være betydelige problemer med presis angivelse av hvilke arter som faktisk er til stede innenfor et gitt areal i en viss periode. 4) Liknende indikatorer er foreslått av EEA (BDIV02a, BDIV02d, BDIV02e), inngår i det sveitsiske overvåkingsprogrammet for biologisk mangfold og etterspørres ofte i internasjonal rapportering. |
| Truete (+utdødde) arter som andel av alle kjente arter, ev. antall arter på rødlista, ev. endring i slike arter | S | 1) Denne indikatoren fokuserer på truete arter (jf rødlista) og dermed på de delene av artsmangfoldet som trolig er mest utsatt for endringer pga naturlige eller menneskeskapte påvirkningsfaktorer. 2) Endringer i antall/andel av truete arter kan til en viss grad knyttes til gitte påvirkningsfaktorer og kan derfor ha klar forvaltningsrelevans; indikatoren bør også kunne kommuniseres forholdsvis greit (dersom rødlista tas for gitt); problemet er at våre kunnskaper om denne typen arter i utgangspunktet er svak, og endringer i status for truethet kan reflektere endringer i vår oppfatning av truethet snarere enn endringer av realiteter i naturen; derfor vil det være betydelig usikkerhet omkring tolkningen av observerte endringer i denne indikatoren. 3) Eksisterende rødlister fins for mange viktige artsgrupper, og relevante data er dermed i prinsippet tilgjengelig; men kvaliteten på dataene er som nevnt helt avhengig i hvilken grad rødlista reflekterer artenes reelle tilstand i naturen og ikke bare vår mangelfulle kunnskap om dem. 4) Foreslått av OECD, EEA (BDIV03a), UNCSD. |
| Bestandsutvikling for fugler (ev. andre vanlige artsgrupper som karplanter) | S | 1) Fugler representer en tallrik gruppe godt kjente arter med mange ulike økologiske tilpasninger og vil derfor kunne sies å dekke viktige deler av artsmangfoldet, både direkte som gruppe og som mer generell indikator for tilstanden i aktuelle økosystemer; karplanter er en annen gruppe arter med tilsvarende egenskaper, og som i kraft av å være primærprodusenter også vil være av fundamental betydning for resten av økosystemet. 2) Både for fugl og karplanter er artenes økologi rimelig godt kjent, og i mange tilfeller vil det være mulig å forklare observert bestandsutvikling ut fra gitte påvirkningsfaktorer; dette vil særlig være tilfelle ved datainnsamling fra spesifikke naturtyper som skog eller jordbruksmark der påvrikningene lettere kan spesifiseres; det vil dermed være mulig å sikre at observasjonene er forvaltningsrelevante og at det vil være betydelig enighet om endringsmønstre og tolkning av disse; spesielt endringer i fuglebestander vil være lett å kommunisere, ikke minst dersom endringene kan knyttes klart til mulige årsaker. 3) Det fins veletablerte metoder for innsamling av data for bestandsutviklingen av mange arter (f.eks. for spurvefugl og karplanter), med spesifiserte mål på usikkerhet ved observasjonene; imidlertid mangler ennå opplegg for å sikre landsrepresentative data for disse gruppene; slike opplegg er under etablering i videreutvikling av eksisterende overvåkingsprogrammer, og trolig vil det være lettest å etablere en tilfredsstillende datainnsamling for spurvefugler. 4) Bestandsendring hos fugl bruke som ”headline indicator” i Storbritannia; det er utstrakt samarbeid i Europa om harmonisering av fugleovervåking; foreslått av EEA (BDIV02h). |
| Andel av truete arter, ev. alle arter i kjente grupper, ivaretatt i verneområder | R | 1) Hvilke arter som fins i dagens verneområder, er viktig å vite for å kunne vurdere nytten av verneområder som tiltak for bevaring av biologisk mangfold; indikatoren har imidlertid et forholdsvis snevert perspektiv som ikke sier noe direkte om hvor bærekraftig samfunnsutviklingen er i forhold til biologisk mangfold generelt. 2) Foreløpig har vi dårlig oversikt over hvilke arter som fins i verneområdene, spesielt for sjeldne/truete arter; dermed er det knapt mulig å angi ev. endringer i andel av arter i verneområder eller i hvilken grad de har levedyktige bestander innenfor disse verneområdene; utsagnskraften til indikatoren blir dermed svak; betydningen av indikatoren vil også være vanskelig å kommunisere til allmennheten. 3) Vi har ikke presis kunnskap om hvilke arter som fins i verneområdene, spesielt for de sjeldne artene, heller ikke for deres bestandsstørrelser eller hvordan forekomstene varierer over tid; dermed vil det være vanskelig å angi presise tall eller spesifikke mål på usikkerhet for denne indikatoren. 4) Delvis foreslått av EEA (BDIV08). |
| Endring i tilstand og mengde av naturlige økosystemer | P | 1) Slike indikatorer kan gi mål for viktige påvirkninger på biologisk mangfold, men representerer ikke biologisk mangfold som sådan (med mindre det fokuseres spesielt på viktige naturtyper eller økosystemer) og faller dermed noe på siden av ønskelige egenskaper for slike indikatorer. 2) Arealendringer vil være tydelige, kan visualiseres og kan gjøres lett forståelige, men effektene på biologisk mangfold vil oftest være komplekse og vanskelige å tolke; andre tilstandsendringer kan dessuten framstå som mer subtile og vanskelige å presentere og tolke effekten av. 3) Totalt sett er det ikke mulig å representere indikatoren i dag; det er problemer både med spesifikasjon og data for viktige arealtyper (tematisk oppløsning), geografisk skala og ikke minst oppdatering i tid; utvalgte elementer som veier og bygninger kan det skaffes 1 tidsoppdaterte data for; for jordbruksarealene vil NIJOS 3Q-program kunne dekke behovet for visse egenskaper ved landskapet, og tilsvarende vil landsskogtakseringen gi statistikk for endringer av utvalgte egenskaper ved skogarealene; manglende data for viktige habitat/naturtyper og manglende dekning av alle aktuelle arealer vil likevel gjøre en slik indikator problematisk i praktisk bruk; andre mål på endring av økosystemtilstand representerer et vidt spekter av påvirkninger og må avklares nærmere før operasjonell bruk. 4) Foreslått av OECD, delvis av EEA (BDIV06a). |
| Areal av viktige økosystemer, naturtyper eller habitater, ev. endring i slikt areal | S | 1) Økosystemer utgjør en av hovedkomponentene ved biologisk mangfold, og informasjon om mengde, fordeling og kvalitet av viktige økosystemer vil være viktig for å beskrive tilstand og ev. endringer i denne komponenten; viktighet kan knyttes til typer spesifisert i internasjonale avtaler, til betydning for artsmangfold eller økologisk funksjon; ved riktig valg av typer kan relevansen av indikatoren være høy som uttrykk for bærekraftighet. 2) Gitt et tilfredsstillende datagrunnlag vil endring i mengde av viktige økosystemer/naturtyper kunne visualiseres på kart eller i kvantitativ form og kommuniseres effektivt til allmennhet og forvaltning; trolig vil endringer også kunne knyttes til konkrete påvirkningsfaktorer og passe med dagens forvaltningstiltak; betydningen av endringer for andre deler av biologisk mangfold (arter, økologisk funksjon) vil imidlertid sjelden være spesielt klar. 3) Foreløpig har vi ikke mulighet for å skaffe landsrepresentative data for en slik indikator, kun for noen utvalgte områder kan slik oversikt skaffes; det kan dessuten være problemer med avveiing mellom landsdekkende data i forhold tilstrekkelig detaljering for å sikre økologisk relevans; for å få tidsoppdatering for indikatoren trengs helt nye systemer for datainnhenting, f.eks. knyttet til et landsdekkende system for arealdekket. 4) Foreslått av OECD, EEA (BDIV01a, BDIV01b), UNCSD. |
| Vernet areal, ev. som andel av totalarealet, for ulike naturtyper eller økosystemer, ev. oppdelt på vernekategorier | R | 1) Indikatoren er et uttrykk for omfanget av områder avsatt til biologisk mangfold i hovedsak under naturlig dynamikk og hvor mye disse utgjør av totalt areal; dette er et grovt uttrykk for en viktig forutsetning for biologisk mangfold, men sier ikke noe direkte om tilstanden for arter og økosystemer eller hva som skjer med biologisk mangfold generelt. 2) Indikatoren kan lett visualiseres og gi et forståelig budskap om nivået på slike tiltak for biologisk mangfold, men den biologiske effekten av slike tiltak er beheftet med stor usikkerhet. 3) Data kan forholdsvis lett framskaffes, men det er behov for mer presise beskrivelser av økosystemer/naturtyper og andre naturforhold knyttet til verneområdene. 4) Foreslått av OECD, EEA (BDIV10), UNCSD. |
| Planters primærproduksjon (eller andre mål på planters fotosynteseaktivitet) | S | 1) Indikatoren beskriver en generell og fundamental funksjon for økosystemer, av stor betydning for andre deler av økosystemene; indikatoren er også knyttet til viktige påvirkningsfaktorer som klima og næringstilgang. 2) Indikatoren har nøye sammenheng med variasjon i underliggende naturforhold (klima, jordsmonn) og viser stor variasjon innen og mellom år; følsomhet for ulike påvirkningsfaktorer varierer betydelig, og det vil trolig ikke være lett å knytte endringer entydig positivt eller negativt til ulike faktorer for menneskelig påvirkning; dermed kan det være vanskelig å kommunisere betydningen av ev. endringer på en forståelig og konsistent måte. 3) Ved hjelp av fjernmålingsteknikker (spesielt data fra satellittene Envisat og AVHRR) og modellering av spektralegenskapene for vegetasjonen (f.eks. basert på indeksene NDVI eller FARAD) kan arealdekkende estimater for primærproduksjonen fås med hyppige mellomrom; disse estimatene kan kvalitetssikres ved feltobservasjoner i utvalgte naturtyper. 4) Indikatoren er mye brukt i globale modeller og i internasjonale studier av produksjonsbiologi (jf FAO, OECD), men er i liten grad knyttet til problemstillinger for bevaring av biologisk mangfold. |
1 Bokstavene DPSIR representerer indikatorer tilknyttet hhv drivkrefter (D), påvirkningsfaktorer (P), tilstand (S), effekter (I) og samfunnets responser (R). Vurderingskriteriene er presentert nærmere i avsnitt 3 og dekker hhv relevans for biologisk mangfold, utsagnskraft, datatilgang og internasjonal forankring.
Ut fra tabell 4.1 ser det ut til at det er knyttet problemer til de fleste aktuelle forslagene før indikatorene kan betraktes som operasjonelle. Data er bare nokså umiddelbart tilgjengelig for indikatorer som i mindre grad representerer prioriterte egenskaper ved biologisk mangfold (verneområder, rødlistearter, primærproduksjon). For de øvrige forslagene er det ulike problemer knyttet til hvor godt eller bredt de representerer biologisk mangfold som sådan, og hvordan meningsfylte, konsistente data kan framskaffes. Samtlige forslag har imidlertid en forholdsvis god internasjonal forankring ved at disse eller liknende forslag er fremmet i regi av ulike internasjonale organisasjoner.
4.5 Anbefaling
Som vi har sett, er det et stort antall mulige indikatorer for biologisk mangfold å velge blant. Ingen av dem vil fange opp alle viktige sider ved et såpass omfattende og komplekst fenomen som biologisk mangfold. I denne sammenhengen vil det være viktig at en indikator kan gi uttrykk for en landsdekkende utvikling i forhold som representerer biologisk mangfold som sådan, dvs tilstand for eller effekter på biologisk mangfold (jf. S og I i DPSIR-modellen). Samtidig bør en slik indikator være nokså overgripende, som uttrykk for en bærekraftig utvikling for mangfoldet.
Av de aktuelle indikatorene skissert i tabell 4.1, bør følgende vurderes nærmere i forhold til mål på en bærekraftig utvikling:
areal av verneområder : indikatoren er overgripende, etterspørres internasjonalt, og det er god tilgang på relevante data, men den representerer ikke biologisk mangfold direkte.
antall truete arter på rødlista : indikatoren dekker de antatt mest truete delene av artsmangfoldet og etterspørres internasjonalt; tilfredsstillende datagrunnlag forutsetter at vurderingene av artene på rødlista er basert på god kunnskap, noe som ikke alltid er tilfelle i dag, og en grundig revisjon av rødlista er påkrevet.
bestandsutvikling for spurvefugler (og andre tilknyttete fuglearter) i ulike naturtyper : indikatoren dekker en artsrik og godt kjent gruppe som kan sies å representere artsmangfoldet på bred basis; den etterspørres internasjonalt; foreløpig er ikke landsdekkende data tilgjengelig, men aktuelle metoder er utviklet, og datainnsamling kan raskt gjøres operasjonell; det foreligger allerede systematisk innsamlete data for visse områder under DNs terrestre overvåkingsprogram (TOV) og for utvalgte ruter i NIJOS 3Q-program.
endringer i areal eller tilstand for viktige økosystemer : indikatoren dekker en viktig dimensjon av biologisk mangfold knyttet til økosystemer; den etterspørres internasjonalt; det gjenstår imidlertid et konseptuelt og metodisk utviklingsarbeid, med avklaring av prioriterte økosystemer og mål for tilstand, før et tilfredsstillende datagrunnlag kan skaffes.
For indikatorforslagene under de to første strekpunktene fins datagrunnlaget i all hovedsak, men indikatorene i seg selv gir ikke så direkte informasjon om biologisk mangfold som vi kan ønske. Forslagene under de to siste strekpunktene er mer interessante som direkte representasjon av biologisk mangfold, men her gjenstår arbeid med iverksetting før tilfredsstillende data blir tilgjengelig. Det vil i hovedsak være et strategisk valg om en bærekraftindikator for biologisk mangfold skal forutsette gjennomføring av slikt utviklingsarbeid.
Litteratur
Noss, R.F. 1990: Indicators for monitoring of biodiversity. A hierarchical approach. – Conservation Biology 4: 355-364.
OECD 2003: OECD Environmental indicators. Development, measurement and use. Organisation for Economic Co-operation and Development. Reference paper.