Kapittel 1 Innledende bestemmelser

§ 1-1 Lovens formål

Planlegging etter loven skal samordne statlig, regional og kommunal virksomhet og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser. Byggesaksbehandling etter loven skal sikre at tiltak blir i samsvar med lov, forskrift og planvedtak.

Loven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og fremtidige generasjoner. Det enkelte tiltak skal utføres forsvarlig.

Planlegging og vedtak skal sikre åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning for alle berørte interesser og myndigheter. Vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser og samfunn skal utredes.

Prinsippet om universell utforming skal ligge til grunn for planleggingen og kravene til det enkelte byggetiltak.

Merknader til § 1-1 (Lovens formål):

Bestemmelsen angir de viktigste formålene med loven; hva loven skal være et virkemiddel til å oppnå.

Første ledd første punktum peker på det sentrale formålet om en samordnet samfunnsplanlegging. Bruken av arealer og andre naturressurser skal vurderes i sammenheng med en bredere samfunnsplanlegging hvor også for eksempel økonomiske, sosiale og kulturelle forhold omfattes. Ved å videreføre presiseringen danne ”grunnlag for vedtak om vern og bruk av ressurser” fra dagens formålsbestemmelse, synliggjøres samtidig planbestemmelsenes karakter av rammebetingelser for arealbruk, anleggs- og utbyggingsvirksomhet. Denne sammenhengen fremgår for øvrig også av andre punktum, og blir i tillegg utdypet i Planlovutvalgets forslag til § 1-11 og § 1-12. Selv om det ikke sies direkte, omfatter ”ressurser” langt mer enn rene arealressurser, for eksempel også luft, vann, mineraler, biologisk produksjon og energi.

Første ledd andre punktum gir som nevnt en pekepinn på sammenhengen mellom plan- og byggesak gjennom uttrykkelig å fastslå byggesaksreglenes funksjon som virkemiddel til å sikre gjennomføringen av vedtatte planer. Det er et viktig formål med lovens plansystem å legge til rette for verdiskaping og private tiltak. Plansystemet skal imidlertid også sikre at de private interesser utfolder seg innenfor rammer trukket opp av folkevalgte organer, slik at overordnede hensyn og allmenne interesser ivaretas. Et sentralt formål med byggesaksreglene er derfor å sikre myndighetene mulighet til å gjennomføre vedtatte planer i forbindelse med konkrete utbyggingstiltak. Første ledd andre punktum synliggjør også at et sentralt formål med byggesaksbehandling etter loven er å realisere de offentlige krav som stilles til de enkelte tiltak.

Andre ledd første punktum presiserer lovens overordnede, materielle formål; bærekraftig utvikling. Med uttrykket siktes det til definisjonen i rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling 1987:

”en utvikling som møter dagens behov uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter til å få dekket sine behov.”

Hva som nærmere ligger i uttrykket, er omtalt i Planlovutvalgets andre delutredning, NOU 2003: 14 side 240. Bygningslovutvalget finner det ikke hensiktsmessig å trekke frem flere materielle hovedmål knyttet til planbestemmelsene i tillegg til målet om bærekraftig utvikling. Utvalget legger til grunn at ”bærekraftig utvikling” er så vidt at det uansett også vil omfatte målsettinger om fremme av for eksempel verdiskaping, næringsvirksomhet og sysselsetting, gode boliger, bomiljø og oppvekstkår. En eventuell ytterligere oppregning av verdier og hensyn som særlig skal tillegges vekt ved planbehandlingen etter loven, kan eventuelt foretas i Planlovutvalgets forslag til § 1-4 eller i en særskilt bestemmelse i lovens hoveddel om planer.

I andre ledd andre punktum har Bygningslovutvalget funnet grunn til å fremheve spesielt det som har vært og er det sentrale grunnlaget for bygningslovgivningen i lang tid: Bebyggelsen skal utføres forsvarlig ut fra bygnings- og branntekniske, helsemessige, miljømessige, estetiske og økonomiske hensyn samt behovet for brukbarhet og tilgjengelighet. På denne måten mener Bygningslovutvalget å kunne balansere både det materielle særlige hovedformål med lovens planbestemmelser (”bærekraftig utvikling”), og det tilsvarende særlige hovedformål med byggesaksreglene i lovteksten. Når det gjelder ivaretakelsen av barns oppvekstvilkår, vises til de generelle motiver punkt 7.8.2.

Særlig de bygnings- og branntekniske hensyn knytter seg direkte til behovet for at byggetiltak må utføres på en fagmessig, kvalitativ og god måte. De kvalitative krav til bygningene fremgår delvis direkte i loven og dels av tilhørende forskrifter, og den generelle trenden i nyere tid er at det stilles funksjons- og minimumskrav i stedet for eksakte krav. I forsvarlighetsstandarden ligger et krav om oppfyllelse av disse og andre, offentligrettslige krav som regelverket oppstiller for ivaretakelse av de øvrige, spesifikke hensyn som er nevnt ovenfor.

I tredje ledd foreslår Bygningslovutvalget en bestemmelse tilsvarende siste ledd i begge forslag til formålsbestemmelse, som ble fremsatt i Planlovutvalgets første delutredning, NOU 2001: 7. Åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning i nødvendig utstrekning, og i samsvar med grunnleggende demokratiske og rettssikkerhetsmessige prinsipper, er ment å skulle være vesentlige elementer både ved plan- og byggesaksbehandling etter loven. Et annet grunnleggende element ved saksbehandling etter loven vil være plikten til utredning av vesentlige konsekvenser, og dette synliggjøres i tredje ledd siste punktum.

I et avsluttende fjerde ledd har utvalget fremhevet særskilt at prinsippet om universell utforming skal ligge til grunn for planleggingen og kravene til det enkelte byggetiltak. Universell utforming dreier seg om utforming og tilrettelegging av fysiske forhold for å fremme like muligheter til samfunnsdeltakelse, og nedbygge funksjonshemmende barrierer. Dette innebærer i denne sammenheng en henvisning til tilsvarende prinsipp som legges til grunn i NOU 2005: 8. Prinsippet om universell utforming får sitt konkrete innhold i bygningsdelen i plan- og bygningsloven i form av at bygninger og opparbeidete uteområder etter sin funksjon skal kunne brukes av alle. Det vises for øvrig til kapittel 23 om universell utforming og tilgjengelighet.

§ 1-2 Lovens saklige virkeområde

Loven gjelder samfunnsplanlegging, planlegging for forvaltning av arealer og andre fysiske ressurser, og offentlig og privat planlegging. Loven gjelder også oppføring, endring, endret bruk og andre tiltak knyttet til bygninger, konstruksjoner og anlegg, samt terrenginngrep og deling av eiendom.

Merknader til § 1-2 (Lovens saklige virkeområde):

For at et tiltak skal falle inn under lovens bestemmelser må det ligge innenfor både det geografiske og det saklige virkeområdet.

Det vil være en nedre grense for hva som kan anses å falle innenfor det saklige virkeområdet for loven, men utvalget har ikke funnet egnede kriterier for en nærmere avgrensning i lovteksten. Den nærmere grensedragning må som hittil skje gjennom praksis. Ved en slik vurdering vil det være relevant å legge vekt på blant annet tiltakets omfang/størrelse, graden av forankring i grunnen, hvor permanent tiltaket er, om det knytter seg offentlige interesser til tiltaket, hvorvidt det er behov for at plan- og bygningslovens materielle bestemmelser skal komme til anvendelse på den type tiltak det dreier seg om osv. Etter utvalgets syn vil det være en del tiltak som private setter i verk på egen eiendom som ikke er av interesse for bygningsmyndighetene, så som for eksempel mindre ”hagedekorasjoner” som springvann eller statuer, mindre dukkestuer, kaninbur, hundehus, søppelstativer, små levegger, murer med videre. I særlig sårbare områder, for eksempel i strandsonen, vil det likevel kunne knytte seg offentlige interesser til slike normalt bagatellmessige tiltak, slik at det må foretas en konkret vurdering.

Det fremgår av forslaget til andre punktum at loven gjelder oppføring, endring, endret bruk og andre tiltak knyttet til bygninger, konstruksjoner og anlegg. Med uttrykket oppføring, menes den fysiske gjennomføring av tiltak i henhold til gitt tillatelse, og omfatter både oppføring, tilbygging, påbygging og underbygging av bygning, konstruksjon eller anlegg. Både nybygging og gjenoppføring omfattes, samt plassering av transportable tiltak, selv om oppføring ikke er en helt treffende betegnelse på slike tiltak.

Med endring menes fysisk forandring av allerede eksisterende byggverk, som for eksempel fasadeendring, vesentlig endring eller vesentlig reparasjon av bygninger, konstruksjoner eller anlegg. Riving omfattes også av begrepet endring. Myndighetenes adgang til å pålegge vedlikehold eller utbedring på eksisterende bygninger eller anlegg uten at eier selv har fremmet søknad om endringer, omfattes også av denne formuleringen. Med endret bruk menes bruksendring av eksisterende bygg og anlegg uten at det nødvendigvis medfører bygningsmessige endringer, for eksempel fra bolig til ambassade. Utvidelse eller vesentlig endring av tidligere drift av tiltak som nevnt i annet punktum omfattes også av begrepet endret bruk. Tilføyelsen andre tiltak er tatt med for å fange opp de tiltak som ikke passer under betegnelsene oppføring, endring og endret bruk. Dette kan for eksempel være anlegg av vei eller parkeringsplass, innhegning, skilt og reklameinnretninger.

Med bygninger, konstruksjoner og anlegg menes både de under oppføring og de som skal endres eller tas i bruk på annen måte. Begrepene omfatter både permanente, midlertidige og transportable bygninger, konstruksjoner og anlegg.

Med terrenginngrep menes menneskeskapte endringer i grunnen, for eksempel graving og oppfylling, steinbrudd og masseuttak.

Deling av eiendom, eller den benevnelse som erstatter deling som følge av forslag til ny lov om eigedomsregistrering (Ot.prp. nr. 70 (2004-2005)), omfattes også av bestemmelsen.

Selv om et forhold faller inn under lovens saklige virkeområde, kan det forekomme unntak fra saksbehandlingsregler eller materielle regler andre steder i loven eller i forskrifter gitt med hjemmel i loven. Det kan blant annet være tiltak hvor enkelte av lovens materielle regler ikke kommer til anvendelse, og det kan være tiltak som ikke skal byggesaksbehandles etter plan- og bygningsloven fordi de behandles tilfredsstillende etter annet lovverk. Det kan også være tiltak som er unntatt fra søknadsplikt, men der lovens materielle krav gjelder, jf. SAK § 5.

§ 1-3 Lovens geografiske virkeområde

Når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov gjelder loven for hele landet herunder vassdrag.

I sjøområder gjelder loven ut til 1 nautisk mil utenfor grunnlinjen. Kongen kan for enkelte sjøområder og formål og virksomheter i sjø fastsette et annet virkeområde.

Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde for Svalbard.

Merknader til § 1-3 (Lovens geografiske virkeområde):

Forslaget er i samsvar med Planlovutvalgets lovforslag, som er omtalt i NOU 2003: 14 side 244. Bygningslovutvalget slutter seg til forslaget.

§ 1-15 Forholdet til forvaltningsloven og klage

Nytt andre ledd andre punktum i Planlovutvalgets forslag til § 1-15:

Det kan likevel ikke klages på forhold som er avgjort i bindende områdeplan eller detaljplan eller ved dispensasjon, og hvor klagefristen for disse vedtakene er utløpt. Dersom det finnes hensiktsmessig kan klagen realitetsbehandles i stedet for å avvises.

Nytt siste ledd i samme forslag til bestemmelse:

Bestemmelsen i § 21-4 femte ledd gjelder tilsvarende for kommunens saksforberedelse i klagesak.

Merknader til § 1-15 (Forholdet til forvaltnings­loven og klage):

I bestemmelsen er Planlovutvalgets forslag til ny planterminologi benyttet.

Utvalget foreslår en endring i bestemmelsens andre ledd andre punktum.

Etter gjeldende lov § 15 er det ikke anledning til å påklage forhold som er avgjort tidligere gjennom klage eller innsigelse på reguleringsplan eller bebyggelsesplan.

Utvalgets forslag innebærer at det ikke lenger skal være noe krav at klageadgangen eller adgangen til å fremme innsigelse faktisk er benyttet. Det er tilstrekkelig at parter og andre med rettslig klageinteresse har hatt anledning til å påklage vedtaket.

Det er bare forhold som er avgjort i planen eller i dispensasjonsvedtaket som ikke kan brukes som grunnlag for klage. Parter og andre med rettslig klageinteresse kan klage over forhold som ikke er avgjort, og klagerens pretensjon om at forholdet ikke er avgjort vil være tilstrekkelig for at klagen tas under behandling. Klageinstansen må således ta stilling til om forholdet er avklart eller ikke før saken eventuelt kan avvises.

Bestemmelsen skal forstås slik at et vedtak ikke kan påklages på grunnlag av de rammene for en nærmere utnyttelse, plassering og utforming, eller tomtedeling, som fremgår av en områdeplan eller detaljplan. De bindende rammene som fremgår av en endelig områdeplan/detaljplan, kan altså ikke prøves på nytt ved at det klages på et vedtak om å gi tillatelse eller avslå søknad om tillatelse, eller vedtak om ekspropriasjon i planområdet. Er en grunneier misfornøyd med at det oppføres en innregulert boligblokk på naboeiendommen, kan han ikke påklage vedtaket på det grunnlag at et slikt bygg ikke skulle vært oppført i strøket eller ikke skulle vært plassert eller utformet slik det har vært nødvendig i henhold til planen.

En utfyllende vurdering i forbindelse med at det gis tillatelse eller søknad om tillatelse avslås, eller det vedtas ekspropriasjon, vil alltid kunne påklages. Dette gjelder enten vurderingen gjelder plantolking eller et utfyllende forvaltningsskjønn eller begge deler.

Planen kan være utformet slik at den gir spillerom for en nærmere vurdering av bygningsmyndighetene, og generelle bestemmelser i loven kan gi anvisning på et hensiktsmessighetsskjønn. Gjeldende lov § 70 gir for eksempel bygningsmyndighetene hjemmel til å fastsette en nærmere plassering på den enkelte eiendom i planområdet. I planlagte områder må denne vurderingen skje innenfor de rammer planen gir. Fastsetter planen en bestemt plassering, må man følge planen.

Plangjennomføringen vil også ofte reise spørsmål om plantolking, for eksempel av hva som kan godkjennes som ”mindre næringsvirksomhet” innenfor et kombinert bolig og næringsområde hvor planformålet åpner for slik virksomhet. Dette er et lovtolkingsskjønn. Lovtolkingsskjønnet kan også være knyttet til generelle bestemmelser i eller i medhold av loven som kommer til anvendelse i kombinasjon med planvedtaket, for eksempel hva som er ”uvanlig bebyggelse” i strøket, gjeldende lov § 79.

Bestemmelsen gjelder også forhold som er avgjort ved dispensasjon. I praksis vil det ikke sjelden bli gitt tillatelse samtidig med at det innvilges dispensasjon. Vedtakene vil derfor kunne ha en felles klagefrist og eventuelt gjøres til gjenstand for en felles klagebehandling.

Der det kan reises tvil om forholdet er avgjort eller ikke, kan det i mange tilfeller være hensiktsmessig å realitetsbehandle klagen fremfor å avvise denne. Det vises i denne forbindelse til de generelle merknadene under punkt 13.8. Utvalget foreslår en uttrykkelig bestemmelse i andre ledd, siste punktum, om at forvaltningsorganet etter en hensiktsmessighetsbetraktning kan ta klagen under realitetsbehandling i stedet for å avvise denne. Denne avgjørelsen kan ikke påklages, og vil ikke være gjenstand for domstolskontroll.

Forslaget til siste ledd gir anvisning på at kommunen kan gjennomføre muntlig saksforberedelse i sin forberedelse av klagesaken – herunder å mekle mellom partene, jf. de generelle merknader i kapittel 13.9 og de spesielle merknadene til § 21-4 femte ledd.

§ 1-16 Forskrift

Departementet kan gi forskrifter til gjennomføring og utfylling av bestemmelsene i denne loven.

Merknader til § 1-16 (Forskrift):

Bestemmelsen er en videreføring av den generelle forskriftshjemmelen i gjeldende lov § 6, dog slik at forholdet mellom denne bestemmelsen og enkelthjemler for forskrift er noe endret. Særskilte forskriftshjemler følger av de enkelte paragrafer. Det vises ellers til punkt 6.5 i de generelle merknader.

Kapittel 2 Plan- og bygningsmyndighetene. Samordning mv.

§ 2-6 Plan- og bygningsmyndighetenes oppgaver, samordnings- og samarbeidsplikt i byggesaker. Andre myndigheters plikter overfor plan- og bygningsmyndighetene

Plan- og bygningsmyndighetene skal utføre de oppgaver som er lagt til den i denne lov og forskrift, herunder påse at plan- og bygningslovgivningen overholdes i kommunen.

Plan- og bygningsmyndighetene skal samarbeide med andre offentlige myndigheter som har interesse i saker etter plan- og bygningsloven og innhente uttalelse i spørsmål som hører under vedkommende myndighets saksområde.

Finner noen som utfører offentlig besiktigelse forhold som er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, skal vedkommende snarest melde forholdet til plan- og bygningsmyndighetene.

Merknader til § 2-6 (Plan- og bygningsmyndighetenes oppgaver, samordnings- og samarbeidsplikt i byggesaker. Andre myndigheters plikter overfor plan- og bygningsmyndighetene):

Bestemmelsen første og andre ledd erstatter gjeldende lov § 10-1, og innebærer ingen realitetsendringer. Den slår fast plan- og bygningsmyndighetenes hovedoppgaver i byggesaker og deres samordnings- og samarbeidsplikter. Det nærmere innhold fremgår av enkeltbestemmelsene i loven, for eksempel kapittel 21 om søknadsbehandling, kapittel 25 om tilsyn og kapittel 37 om ulovlighetsoppfølging.

Tredje ledd omfatter andre myndigheters rapporterings- og meldeplikter overfor plan- og bygningsmyndighetene. Bestemmelsen er generelt innrettet, og gjelder enhver myndighet som har tilgang til byggverk, og som kommer over forhold som vedkommende myndighet ser at strider mot bestemmelser i plan- og bygningsloven eller forskrifter i medhold av den. Bestemmelsen i tredje ledd dekker således hele § 108 i gjeldende lov, som også gjelder brannsyn. Hensikten er at også andre saksbehandlingsplikter overfor plan- og bygningsmyndighetene skal tilordnes denne bestemmelsen. Ved fremtidig behov for forskrifter til bestemmelsen kan det hjemles i forslaget § 1-16.

Kapittel 12 Detaljplaner

§ 12-5 Felles prosess plan- og byggesak

I saker der forslag til detaljplan er i samsvar med overordnet plan, kan søknad om rammetillatelse følge planforslaget gjennom saksbehandlingen for plan og behandles felles med planforslaget. Valg av saksbehandlingsmåte kan foretas i oppstartmøte. Naboer og andre berørte må i varselet gjøres oppmerksom på hvilken fremgangsmåte som følges.

Merknader til § 12-5 (Felles prosess plan- og byggesak):

Første punktum fastslår at der forholdene ligger til rette for felles prosess med forslag til detaljplan og søknad om rammetillatelse, vil det være adgang til dette. En forutsetning er at forslaget til detaljplan er i samsvar med overordnet plan. Dersom denne saksbehandlingsmåten følges, vil søknaden om rammetillatelse kunngjøres sammen med oppstart av planarbeidet, og legges ut til offentlig ettersyn/varsles sammen med det utarbeidede planforslaget. Merknader fra naboer, andre berørte samt andre myndigheter kan, både til planen og til selve byggeprosjektet, gis under ett til forslagstiller som mottaker av merknader.

Det følger av andre punktum at valg av saksbehandlingsmåte – felles eller separat prosess for plan- og byggesak – avtales i oppstartmøte. Det er forslagstillers valgfrihet. Kommunen kan ikke ensidig kreve felles prosess. Heller ikke forslagstiller har rettskrav på at det anvendes felles prosess, men kommunen bør normalt legge til rette for det dersom forslagstiller ønsker det.

Tredje punktum sikrer at naboer og andre berørtes mulighet til medvirkning ikke begrenses. Forslagstiller må påse at alle naboer og gjenboere er varslet direkte, jf. også Planlovutvalgets lovforslag i NOU 2003: 14 § 11-6 og Bygningslovutvalgets generelle merknader i punkt 13.7.8.2. Det er svært viktig at det går klart frem av varselet at saken behandles felles og at deres merknader fremmes under ett for både plan- og byggesaken.

Behovet for forskrifter til denne bestemmelse anses dekket i den generelle forskriftshjemmelen i lovforslaget § 1-16.

Kapittel 20 Søknadsplikt

§ 20-1 Tiltak som krever søknad og tillatelse

Med mindre annet fremgår av §§ 20-3 og 20-4, må følgende tiltak, på eller i grunnen, i vassdrag eller i sjøområder, ikke utføres uten at søknad, og eventuelt søknad om dispensasjon, på forhånd er sendt kommunen, og den deretter har gitt tillatelse:

1. oppføring, tilbygging, påbygging, underbygging eller plassering av bygning, konstruksjon eller anlegg

2. fasadeendring

3. vesentlig endring eller vesentlig reparasjon av tiltak som nevnt under a

4. bruksendring eller vesentlig utvidelse eller vesentlig endring av tidligere drift av tiltak som nevnt under a

5. riving av tiltak som nevnt under a

6. oppføring, endring eller reparasjon av bygningstekniske installasjoner

7. oppdeling eller sammenføyning av bruksenheter i boliger samt annen ombygging som medfører fravikelse av bolig

8. oppføring av innhegning mot veg

9. plassering av skilt, reklameinnretninger o.l.

10. deling av eiendom eller opprettelse av enhet som kan festes bort i mer enn 10 år. Slik tillatelse er ikke nødvendig for deling som skjer som ledd i jordskifte i samsvar med rettslig bindende plan

11. vesentlig terrenginngrep

12. anlegg av veg, parkeringsplass og landingsplass

13. plassering av midlertidige eller transportable bygninger, konstruksjoner eller anlegg.

Med mindre annet fremgår av §§ 20-2 eller 20-3 skal søknad, prosjektering, utførelse og kontroll av tiltak som nevnt i første ledd forestås av foretak med ansvarsrett i samsvar med bestemmelser gitt i kapittel 22 og 23. Dette gjelder likevel ikke tiltak som nevnt i første ledd j.

Merknader til § 20-1 (Tiltak som krever søknad og tillatelse):

Bestemmelsen i første ledd er langt på vei en videreføring av gjeldende lov § 93, men slik at dagens meldepliktige tiltak reguleres av bestemmelsen. Gjeldende § 93 om søknadsplikt og §§ 81, 85, 86 a og 86 b om meldepliktige tiltak er således samlet i en bestemmelse. Bakgrunnen for denne endringen er omtalt i de generelle merknadene i punkt 13.1.6, og det vises til disse. For øvrig bygger bestemmelsen på samme systematikk som gjeldende lov § 93.

Noen tiltak som etter sin art omfattes av § 20-1, foreslås likevel unntatt fra søknadsplikten. Dette fremgår av forslaget § 20-3 og § 20-4, og det vises til merknadene til disse bestemmelsene. Dette er også en videreføring av dagens system.

Søknadsplikt innebærer at tiltakshaver må ha tillatelse før tiltaket kan settes i verk. Det følger imidlertid av forslaget § 21-7 om tidsfrister, at tillatelsen for noen tiltaks vedkommende regnes for å være gitt dersom kommunen ikke har avgjort søknaden innen en frist på tre uker. At tillatelse regnes for å være gitt, innebærer at tiltakshaver kan sette i gang tiltaket uten å avvente kommunens behandling av søknaden. Det vises til merknadene til § 21-7 tredje ledd.

Ad a)

Utvalget foreslår ingen endringer i lovteksten, men ved at utvalget foreslår å fjerne bestemmelsene om meldepliktige tiltak, vil bokstav a) omfatte flere tiltak enn tidligere, blant annet landbruksbebyggelse. Dette innebærer at det ikke gjelder særskilte regler for driftsbygninger i landbruket. Mindre driftsbygninger omfattes av unntaksregelen i § 20-2, på samme måte som andre mindre tiltak på bebygd eiendom.

Begrepene i bokstav a) skal forstås vidt. Tiltak som tilbygg til campingvogn (”spikertelt”), husbåter, fartøyer som fortøyes og brukes til overnatting/restaurant mv., vil falle inn under bokstav a), alternativt bokstav m), avhengig av hvor permanent eller midlertidig de er forankret. Det vises for eksempel til RG 2004 side 1039.

Når unntaket for rørledninger i sjø foreslås fjernet, jf. gjeldende lov § 1 første ledd siste punktum, vil disse falle inn under søknadsplikten avhengig av avstand fra land, dybde og hvor fysisk omfattende rørledningskonstruksjonen er.

Flere høringsinstanser har reist spørsmål om ulike tiltakstyper, som for eksempel moloer og jetéer (konstruksjon i sjø blant annet for beskyttelse av senketunneler), er søknadspliktige etter plan- og bygningsloven. Utvalget har kommet til at disse vil falle inn under betegnelsen konstruksjon , og er derfor søknadspliktige etter § 20-1 bokstav a).

Ad b)

Det er kun foreslått en redaksjonell endring i gjeldende lov § 93 første ledd bokstav b), ved at fasadeendring og andre endringer og reparasjoner foreslås omtalt i hvert sitt punkt, § 20-1 bokstav b) og c).

Ad c)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav b) andre alternativ, og er kun undergitt redaksjonell endring.

Ad d)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav c).

Ad e)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav d).

Ad f)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav e). Utvalget finner grunn til å presisere at installering av varmepumper etter omstendighetene kan falle inn under begrepene oppføring av bygningstekniske installasjoner i bokstav f). For enkle installasjoner vises til lovforslaget §§ 20-2 bokstav a) og 20-3 første ledd bokstav c).

Ad g)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav f).

Ad h)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav g) første alternativ, og er kun undergitt redaksjonell endring.

Ad i)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav g) andre alternativ. Ordlyden er endret fra ”oppføring av” til ”plassering av”. Det er med dette ikke ment å gjøre noen realitetsendring.

Ad j)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav h) og gjelder for deling av eiendom , eller den benevnelse som erstatter deling som følge av forslag til ny lov om eigedomsregistrering (Ot.prp. nr. 70 (2004-2005)).

Ad k)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav i). Utvalget finner at begrepet vesentlig terrenginngrep etter omstendighetene kan omfatte både mudring og etablering av kunstig sandstrand, og vil i tilfelle være søknadspliktig.

Ad l)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav j). Etter utvalgets mening bør anlegg av parkeringsplass omfatte enhver parkeringsplass, enten det gjelder bil, fly, helikopter eller annet. For å tydeliggjøre dette er ordlyden endret slik at anlegg av landingsplass også uttrykkelig er nevnt.

Ad m)

Bestemmelsen omfatter tiltak nevnt i gjeldende lov § 85. Dette er tiltak som etter gjeldende lov kan være meldepliktige, men som etter utvalgets forslag vil være søknadspliktige. Dette innebærer at for slike tiltak gjelder samme regler som i f ørste ledd bokstav a) dvs. at dersom tiltaket er ment å skulle plasseres for lengre tid enn 2 måneder, jf. forslaget til § 20-3, skal søknad innsendes før tiltaket plasseres.

Det fremgår av lovforslaget § 20-2 at midlertidige eller transportable tiltak som skal stå i inntil 2 år kan forestås av tiltakshaver. Det er likevel ikke søknadsplikt for tiltak som skal plasseres kortere tid enn 2 måneder dersom de øvrige vilkårene for unntak er oppfylt, jf. lovforslaget § 20-3 andre ledd.

Snødeponi/-opplagsplasser over en viss størrelse, isbygninger og skip i opplag er eksempler på tiltak som faller inn under denne bestemmelsen.

Det fremgår av bestemmelsens andre ledd at tiltakshaver plikter å la seg bistå av fagkyndig foretak med godkjenning og ansvarsrett i samsvar med bestemmelsene gitt i forslagets kapittel 22 og kapittel 23. Dette er en videreføring av gjeldende retts bestemmelser om ansvar. Tiltakshavers plikt til å la seg bistå av fagkyndige med ansvarsrett gjelder for hele prosessen; det vil si prosjektering, søknad, utførelse og kontroll. Dette er beskrevet nærmere i de generelle merknadene i kapittel 22 og kapittel 23.

Bestemmelsen om at tiltakshaver har plikt til å la seg bistå av fagkyndige med ansvarsrett er lovens hovedregel. Det gjelder imidlertid viktige unntak. Det fremgår av bestemmelsens siste punktum at bestemmelsen ikke gjelder for tiltak etter første ledd j). Utvalget antar at det for disse tiltakene ikke er nødvendig med et krav i loven om at tiltakshaver må la seg bistå av godkjente foretak med ansvarsrett. Øvrige unntak fremgår av lovforslaget § 20-2, jf. også § 20-3.

§ 20-2 Tiltak som krever søknad og tillatelse, og som kan forestås av tiltakshaver

Følgende tiltak som er søknadspliktige etter § 20-1, er unntatt fra reglene i § 20-1 andre ledd:

1. mindre tiltak på bebygd eiendom

2. mindre driftsbygninger i landbruket

3. midlertidige eller transportable bygninger, konstruksjoner eller anlegg som nevnt i § 20-1 m dersom de skal stå i mindre enn 2 år

4. andre mindre tiltak som etter kommunens skjønn kan forestås av tiltakshaver.

Departementet gir forskrift om hvilke tiltak som omfattes av bestemmelsen.

Merknader til § 20-2 (Tiltak som krever søknad og tillatelse, og som kan forestås av tiltakshaver):

Bestemmelsen gjelder tiltak som er omfattet av søknadsplikt etter § 20-1, men der det ikke er hensiktmessig med et krav om at tiltakshaver bistås av fagkyndige foretak med ansvarsrett. Tiltakshaver må ha tillatelse for å sette i gang tiltaket, men han kan selv stå for prosjektering, søknad, utførelse og kontroll. Dette er ikke til hinder for at tiltakshaver lar oppgavene utføres av andre på sine vegne. Bestemmelsen omfatter mange av de tiltakene som etter gjeldende lov er meldepliktige. At disse tiltakene nå er søknadspliktige, innebærer at saksbehandlingsreglene i kapittel 21 gjelder. Tiltakshaver må søke om tillatelse, og må sende inn den dokumentasjonen som er nødvendig for at kommunen kan ta standpunkt til tiltaket. Naboer og gjenboere skal varsles i samsvar med § 21-3, og kommunen skal behandle søknaden. Unntaket gjelder således bare kravet i § 20-1 andre ledd.

Utvalget legger til grunn at dette er ukompliserte tiltak som kan avgjøres raskt. Det fremgår av § 21-7 fjerde ledd første setning at fristen for å behandle søknaden er tre uker under forutsetning av at tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov og ytterligere tillatelse, samtykke eller uttalelse fra annen myndighet ikke er nødvendig. Utvalget mener at denne fristen er tilstrekkelig da tiltakshaver etter § 21-3 første ledd skal varsle naboer før søknad om tillatelse sendes kommunen.

Uttrykket ”enkle tiltak” ville etter utvalgets vurdering være mer presist enn ”mindre tiltak”, og ville også hatt den fordelen at ordlyden i § 20-2 ville atskille seg klarere fra ordlyden i § 20-3 om tiltak som er helt unntatt fra søknadsplikt. Uttrykket ”enkle tiltak” er imidlertid brukt i gjeldende lov § 95 b, og utvalget antar at det kan skape uklarheter om dette uttrykket gis en ny betydning. Utvalget har også vurdert å bruke kriteriet ”tiltak av mindre omfang, kompleksitet og konsekvenser”, men har kommet til at det er lite å vinne ved en slik formulering.

Bestemmelsens første ledd a) gjelder mindre tiltak på bebygd eiendom. Ordlyden tilsvarer overskriften i gjeldende lov § 86 a, men åpner for at forskriften kan omfatte flere tiltak enn de som i dag er meldepliktige etter § 86 a. Utvalget forutsetter at det i forskrift fastsettes hvilke tiltak som omfattes av bestemmelsen. Det vises i denne forbindelse blant annet til gjeldende forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker (SAK) § 9 som eventuelt kan utvides til å omfatte andre typer eller større tiltak. Det antas at mindre tiltak som hovedregel er ukompliserte og av mindre betydning. Det kreves således ikke bistand fra profesjonelle aktører. Øvrige hensyn, som utforming, plassering, forholdet til omgivelsene, plangrunnlag mv. vil bli ivaretatt gjennom søknadsplikten.

En del mindre tiltak på bebygd eiendom vil være unntatt fra søknadsplikt, og dermed også fra saksbehandlingsreglene og kravet til fagkyndige medhjelpere, jf. § 20-3.

Bestemmelsens første ledd b) gjelder mindre driftsbygninger i landbruket, da det kan være aktuelt å plassere disse på ubebygd eiendom.

Bestemmelsens første ledd c) gjelder midlertidige eller transportable bygninger, konstruksjoner og anlegg. Slike tiltak kan forestås av tiltakshaver, dersom de plasseres for et kortere tidsrom enn 2 år, jf. § 20-1 første ledd m).

Bestemmelsens første ledd d) er ny, og gir kommunen anledning til etter skjønn å unnta også andre mindre tiltak fra § 20-1 andre ledd. Dette kan være mindre tiltak på ubebygd eiendom. Kommunens adgang til skjønnsmessig unntak gjelder ikke generelt, men kun for den konkrete sak. Aktuelle unntakstilfeller kan for eksempel være søknader om bruksendring som ikke forutsetter søknadspliktige byggearbeider.

Generelle unntak må i tilfelle hjemles i forskrift i medhold av bestemmelsens siste ledd .

§ 20-3 Tiltak som ikke krever søknad og tillatelse

For følgende tiltak er søknad og tillatelse etter § 20-1 ikke nødvendig dersom disse er i samsvar med plan, og ikke fører til fare eller urimelig ulempe for omgivelsene eller allmenne interesser:

1. mindre frittliggende bygning på bebygd eiendom, som ikke kan brukes til varig opphold for personer

2. mindre frittliggende byggverk knyttet til drift av jordbruks- og reindriftsområder

3. mindre tiltak i eksisterende bygning

4. mindre tiltak utendørs

5. fasadeendring som ikke fører til at bygningens eksteriørkarakter endres, samt tilbakeføring av fasade til sikker tidligere dokumentert utførelse

6. andre mindre tiltak hvor kommunen finner at det bør fritas fra søknadsplikten.

Departementet bestemmer ved forskrift hva som er mindre tiltak i alternativene a-d.

Tillatelse er heller ikke nødvendig for tiltak som nevnt i § 20-1 bokstav m når tiltaket ikke skal stå lengre enn 2 måneder.

Departementet kan i forskrift unnta også andre tiltak fra bestemmelsene i § 20-1.

Tiltakshaver er ansvarlig for at tiltak som nevnt i første til tredje ledd utføres i samsvar med de krav som ellers følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov.

Merknader til § 20-3 (Tiltak som ikke krever søknad og tillatelse):

For en rekke mindre tiltak er det etter forslagets første ledd ikke nødvendig med søknad og tillatelse. Reglene om saksbehandling, ansvar og kontroll gjelder altså ikke for disse tiltakene. Bestemmelsens første ledd er i hovedsak en videreføring av saksbehandlingsforskriften (SAK) § 5.

Bestemmelsen er bygget opp slik at grunnvilkårene for unntak er angitt innledningsvis i første ledd. Det aktuelle tiltaket må være i samsvar med plan . Dersom tiltaket er i strid med plan, vil det være underlagt søknadsplikt etter § 20-1, og det må søkes om dispensasjon fra planen. For øvrig må tiltaket ikke føre til fare eller urimelig ulempe for omgivelsene eller allmenne interesser.

Hvilke tiltak som omfattes av bestemmelsen er angitt i første ledd bokstav a-f). De hovedgrupper som er opplistet i SAK § 5 nr. 1 a og b, nr. 2 og nr. 3 er her foreslått løftet opp i lovteksten, slik at bestemmelsene blir lettere tilgjengelig for brukere av loven. Lovens systematikk (hovedregel og unntak) kommer bedre frem på denne måten. I første ledd siste punktum forutsettes det at departementet utarbeider forskrifter til bestemmelsen. Utvalget antar at synet på hva som er ”mindre” i lovens forstand vil kunne endre seg over tid, og at det er hensiktmessig å fastlegge dette i forskrift. I forskriftene bør det konkret angis hvilke tiltak som faller inn under de mer generelle angivelsene i bokstav a)-d).

Ad c)

Utvalget finner grunn til å presisere at bestemmelsen ikke omfatter tilbygg og påbygg jf. formuleringen i eksisterende bygning. Som eksempel på tiltak som faller innenfor denne formuleringen nevnes flytting av lettvegger, enkle bygningstekniske installasjoner og ildsteder.

Ad d)

Unntaket for mindre tiltak utendørs må forstås med en viktig begrensning: Der mange mindre tiltak til sammen utgjør en større enhet, må disse ses samlet. Dette gjelder både når de oppføres samtidig og suksessivt. Man kan med andre ord ikke omgå søknadsplikten i § 20-1 ved å påberope seg at hvert enkelt tiltak omfattes av § 20-3 første ledd d). Dette kan for eksempel gjelde for plassering av levegger, gjerder, baldakiner og/eller markiser rundt en uteservering. Hvor mye som skal til for at søknadsplikt skal inntre må vurderes konkret.

I andre ledd er det gjort unntak fra søknadsplikten for midlertidige eller transportable bygninger, konstruksjoner eller anlegg som er nevnt i forslaget § 20-1 m), og som ikke skal stå lenger enn to måneder. Lovforslaget innebærer at det blir like regler for midlertidige og transportable tiltak. For så vidt gjelder transportable bygninger, konstruksjoner og anlegg er bestemmelsen en videreføring av SAK § 11 andre ledd, men slik at fristen vil være to måneder. For midlertidige tiltak innebærer forslaget en endring i forhold til SAK § 11 første ledd idet slike tiltak ikke lenger skal meldes på forhånd. Forslaget innebærer at kommunen ikke lenger vil bli varslet på forhånd om tiltaket og må eventuelt følge opp tiltaket i ettertid gjennom bestemmelsene i kapittel 37 Ulovlighetsoppfølgning.

Det er ikke krav om nabovarsel for tiltak som nevnt i § 20-3 første og andre ledd. Men i og med at tiltaket ikke må medføre fare eller urimelig ulempe for omgivelsene eller allmenne interesser vil det være en fordel for tiltakshaver å ha snakket med naboer og gjenboere som kan tenkes å bli berørt av tiltaket, og slik klargjøre at tiltaket ikke er avhengig av søknad. Dette for å slippe at naboer og andre hevder at tiltaket er ulovlig, og eventuelt krav fra kommunen om retting i ettertid.

I tredje ledd foreslås inntatt en forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å unnta andre tiltak fra søknadsplikt. Det er opp til departementet etter fritt skjønn å unnta et hvilket som helst tiltak fra søknadsplikt, idet bestemmelsen ikke inneholder vilkår om at tiltaket må være mindre eller lignende. Som nevnt i de generelle merknadene punkt 13.1 er det vanskelig å finne hensiktsmessige formuleringer som på generelt grunnlag unntar tiltak fra søknadsplikt. En forskriftshjemmel vil imidlertid ivareta behovet for eventuelle fremtidige tilpasninger av søknadsplikten.

I fjerde ledd presiseres at selv om tiltaket er unntatt fra krav om søknad og tillatelse etter de forutgående ledd i bestemmelsen, er tiltakshaver ansvarlig for at alle deler av tiltaket utføres i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av lov. Tiltakshaver må selv påse at oppføring og plassering er lovlig i forhold til blant annet gjeldende planer og øvrige materielle regler som for eksempel avstandsregler, estetikk, plassering m.m. Henvisningen til lov og forskrift omfatter også bestemmelser i annet regelverk, for eksempel forurensnings- eller helselovgivning.

§ 20-4 Unntak fra krav om søknadsplikt for visse tiltak som behandles etter annet lovverk og hemmelige militære anlegg

Tiltak som nevnt i § 20-1 er ikke søknadspliktig dersom tiltaket blir tilfredsstillende behandlet etter annet lovverk. Departementet gir i forskrift bestemmelser om hvilke tiltak som er unntatt fra søknadsplikt og i hvilken utstrekning plan- og bygningslovens materielle bestemmelser gjelder.

Når område, anlegg eller byggverk er erklært hemmelig i medhold av lovgivning om forsvarshemmeligheter, påhviler det vedkommende militære myndighet å se til at de bestemmelser som er gitt i denne lov blir overholdt.

Merknader til § 20-4 (Unntak fra krav om søknadsplikt for visse tiltak som behandles etter annet lovverk og hemmelige militære anlegg):

Forslaget til første ledd tar utgangspunkt i SAK § 7, der en rekke konkrete tiltak er unntatt fra reglene om saksbehandling, ansvar og kontroll. Utvalget mener dette unntaket bør tydeliggjøres i lovteksten, mens detaljene er mest egnet for forskrift.

Hensikten med forslaget er å hindre dobbeltbehandling av saker som behandles tilfredstillende etter annet lovverk. Tiltakshaver trenger m.a.o. ikke søke om tillatelse etter plan- og bygningsloven, selv om tiltaket i utgangspunktet faller inn under § 20-1.

Etter andre punktum skal det konkrete tiltak som unntas, fremgå av forskrift. Det kan være behov for å la plan- og bygningslovens materielle bestemmelser gjelde helt eller delvis, selv om det ikke foreligger søknadsplikt etter plan- og bygningsloven. Omfanget av unntak fra plan- og bygningslovgivningens materielle regler overlates også til forskrift, idet dette må antas å variere fra tiltak til tiltak. Utvalget antar SAK § 7 langt på vei kan videreføres.

Forslagets andre ledd er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 86.

Kapittel 21 Krav til innhold og behandling av søknader

§ 21-1 Forhåndskonferanse

For nærmere avklaring av rammer og innhold i tiltaket kan det holdes forhåndskonferanse mellom tiltakshaver, kommunen og andre berørte parter og organer. Forhåndskonferanse kan kreves av tiltakshaver eller plan- og bygningsmyndighetene. Kommunen har ansvar for å føre referat fra forhåndskonferansen. Referatet skal føres og undertegnes i for­håndskonferansen.

Merknader til § 21-1 (Forhåndskonferanse):

Bestemmelsen tilsvarer langt på vei gjeldende § 93 a, dog slik at gjeldende fjerde punktum om referatets innhold og betydning for den videre behandling av saken foreslås overført til forskrift. Tidsfristen for å avholde forhåndskonferanse foreslås overført til forslaget til egen bestemmelse om tidsfrister, jf. § 21-7 første ledd.

Utvalgets syn på forhåndskonferanse fremgår av de generelle merknader i punkt 13.4. Utvalget vil oppfordre til økt bruk av forhåndskonferanser, og til at det i forhåndskonferansen blir tatt opp viktige tema som i dag ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet, for eksempel miljøkrav og brukbarhet for alle.

Det foreslås en endring i forhold til dagens ordlyd i bestemmelsens tredje punktum , idet det klargjøres at det er kommunen som har ansvar for å føre referat fra forhåndskonferansen. Forslaget representerer ingen endring i forhold til gjeldende rett. Referatet skal fortsatt være omforent, og skal følge saken videre.

Det foreslås videre at det tilføyes et nytt fjerde punktum der det fremgår at referatet skal føres og undertegnes i forhåndskonferansen. Referatet skal inneholde de konklusjoner og forutsetninger som ble lagt til grunn, og danne grunnlag for videre behandling i saken, og det er derfor viktig at det utarbeides straks. På den måten unngår man etterfølgende uenighet og diskusjon rundt hva som fant sted. Man unngår også at tiltakshaver blir gående i usikkerhet i lang tid og vente på referatet, slik at hovedhensikten med forhåndskonferansen svekkes.

§ 21-2 Søknad om tillatelse

Søknad om tillatelse skal være skriftlig og undertegnet av tiltakshaver og søker. Søknaden skal gi de opplysninger som er nødvendige for at kommunen kan ta standpunkt til tiltaket. Det skal fremgå av søknaden om det søkes om dispensasjon, jf. § 21-10.

Dersom tiltaket ikke kan forestås av tiltaks­haver, jf. § 20-1 andre ledd, skal det sammen med søknad om tillatelse, så langt det er nødvendig, søkes om ansvarsrett for ansvarlig søker, ansvarlig prosjekterende, ansvarlig utførende og ansvarlig kontrollerende for prosjektering og utførelse, jf. kapittel 23. Søknaden skal gi de opplysninger som er nødvendige for at kommunen kan tildele ansvarsretter, og skal vedlegges nødvendig dokumentasjon for at foretaket er godkjent etter § 22-1. Søknaden skal være undertegnet av foretaket som søker om ansvarsrett.

Søknaden skal i tillegg gi de opplysninger som er nødvendig for at kommunen skal kunne avgjøre kontrollformen for tiltaket.

Dokumentasjon for at naboer er varslet på lovlig måte, jf. § 21-3, skal vedlegges søknaden. Eventuelle merknader fra naboer eller gjenboere, samt en kort redegjørelse fra søker eller tiltakshaver for hva som eventuelt er gjort for å imøtekomme disse, skal vedlegges. Søknaden skal også vedlegges eventuelle opplysninger om at saken har vært forelagt annen myndighet, og vedtak eller uttalelse fra annen myndighet der tiltaket er betinget av dette, jf. § 21-5.

Søknad kan deles opp i søknad om rammetillatelse og igangsettingstillatelse. Kommunen kan tillate ytterligere oppdeling av søknaden om igangsettingstillatelse. Tiltak kan ikke settes i gang før det er gitt igangsettingstillatelse.

(Reservert for tekst etter ferdigbehandling av lov om eigedomsregistrering.)

Departementet gir forskrift om krav til søknader, herunder om søknadsdokumentasjon.

Merknader til § 21-2 (Søknad om tillatelse):

Bestemmelsen erstatter gjeldende § 94 nr. 1 og 2 og deler av nr. 3, men er omskrevet og vesentlig forenklet/forkortet. Utvalget foreslår at deler av bestemmelsen overføres til andre lovbestemmelser, til forskrift eller helt bortfaller.

Som etter gjeldende § 94 nr. 1 fremgår det av første ledd første punktum at søknad om tillatelse skal være skriftlig. Elektronisk søknad (med elektronisk signatur) regnes som skriftlig.

Videre fremgår det av første ledd første punktum at søknaden skal undertegnes av tiltakshaver og søker. Dersom tiltaket kan forestås av tiltakshaver selv, jf. lovforslaget § 20-2, vil det kun være tiltakshaver som undertegner. For øvrig må søknaden også underskrives av ansvarlig søker, jf. § 23-3. Der søknaden sendes inn elektronisk må søknaden påføres elektronisk(e) signatur(er).

Det fremgår videre av første ledd at søknad om tillatelse skal gi de opplysninger som er nødvendige for at kommunen kan ta standpunkt til tiltaket. Den samme formulering som er benyttet i gjeldende lov § 94 nr. 1 er her videreført. Utvalget har ut fra hensynet til større brukervennlighet vurdert om det burde inntas en oversikt i § 21-2 over den viktigste og vanligste dokumentasjonen som skal følge med en søknad om tillatelse, jf. SAK §§ 18 og 19. Da dette vil variere en del ettersom hva slags tiltak det søkes om, og forskriften nødvendigvis fortsatt vil måtte bli mer omfattende på dette punkt enn lovteksten, har utvalget kommet til at en generell formulering lik den som finnes i gjeldende lov, vil være mest hensiktsmessig. Det vises likevel til § 21-2 siste ledd, der det i forbindelse med at utvalget foreslår å gi departementet hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift, spesielt fremheves at det skal gis nærmere bestemmelser om søknadsdokumentasjon. Se mer om dette i de generelle merknadene punkt 13.1 og nedenfor.

Til slutt i første ledd er det fastsatt at det skal fremgå av søknaden dersom det søkes om dispensasjon. Er et tiltak avhengig av dispensasjon må det søkes særskilt om dette, jf. § 21-10, enten som en del av søknaden om tillatelse til tiltak, eller særskilt før det sendes inn søknad om tillatelse til tiltak. Utvalget mener det vil være klargjørende og opplysende at dette fremgår av § 21-2, samtidig som det henvises til bestemmelsen der de øvrige reglene om dispensasjon finnes.

I tillegg til at søknaden skal gi de opplysninger som er nødvendige for at kommunen kan ta standpunkt til tiltaket, foreslår utvalget en tilføyelse i andre ledd. Her presiseres at for søknader som ikke omfattes av § 20-2 (søknadspliktige tiltak som kan forestås av tiltakshaver selv), må søknaden også gi opplysninger som er nødvendige for at kommunen kan tildele ansvarsrett. På bakgrunn av utvalgets forslag om å fjerne muligheten for å søke om lokal godkjenning, og innføre krav om obligatorisk (sentral) godkjenning, må bekreftelse på at godkjenning foreligger vedlegges. Denne tilføyelsen er ment å klargjøre kravene til søknadsdokumentasjon.

Ansvarssøknadene må dekke det omsøkte. Alle oppgaver skal være dekket med ansvar. De nærmere detaljer må reguleres i forskrift, jf. forslagets siste ledd, og utvalget anbefaler at det ved søknad om rammetillatelse som innebærer prosjektering, stilles krav om søknad om ansvarlig prosjekterende i tillegg til ansvarlig søker.

Av tredje ledd fremgår det at søknaden også må vedlegges de opplysninger som er nødvendige for at kommunen skal kunne avgjøre kontrollformen for tiltaket. Hvilken kontrollform som foreslås anvendt skal fremgå av søknaden, jf. lovforslaget § 21-4 med tilhørende merknader.

Utvalget foreslår å plassere nabovarslingsreglene i gjeldende lov § 94 nr. 3 i en egen bestemmelse, se lovforslaget § 21-3. De delene av § 94 nr. 3 som fastsetter krav til dokumentasjon vedrørende nabovarsling, som skal vedlegges søknad om tillatelse, er likevel inntatt i § 21-2 fjerde ledd første og andre punktum . Dette for at § 21-2 skal gi best mulig oversikt over hvilke dokumentasjonskrav som stilles til en søknad om tillatelse. I tillegg kommer at dokumentasjonskravene i tilknytning til nabovarsling er standardiserte i motsetning til andre dokumentasjonskrav som beror på skjønn, og som det derfor vil være mer omfattende å ta inn i lovteksten. Som følge av at utvalget foreslår å utvide ordningen med at ansvarlig søker er mot­taker av merknader fra naboer og gjenboere til også å gjelde ved søknader der det ikke er krav om en ansvarlig søker (§ 20-2), er ”ansvarlig søker” i gjeldende § 94 nr. 3 erstattet med ”søker” i forslaget til § 21-2 fjerde ledd andre punktum . Se mer om dette under de særlige merknadene til forslaget til § 21-3.

Det foreslås videre i fjerde ledd tredjepunktum at det skal fremgå av søknaden dersom saken har vært forelagt annen myndighet, og at eventuelle uttalelser eller vedtak fra andre myndigheter må vedlegges dersom tillatelse til det omsøkte tiltaket er betinget av dette. Hensikten med å ha med dette i § 21-2 er igjen å gi opplysning om et viktig dokumentasjonskrav, og å klargjøre at det er tiltakshavers/ansvarlig søkers ansvar etter § 21-5 å innhente uttalelser og tillatelser fra andre fagmyndigheter før kommunen starter behandlingen av søknaden. En slik bestemmelse som pålegger tiltakshaver å sørge for nødvendige uttalelser/samtykker/tillatelser fra aktuelle sektormyndigheter, innebærer en skjerping av gjeldende lov § 94 nr. 2 og SAK § 17. Bestemmelsen foreslås kombinert med en uttrykkelig konsekvensbestemmelse for tilfeller der plikten ikke oppfylles, jf. lovforslaget § 21-5.

En slik pliktbestemmelse i forhold til tiltakshaver forutsetter og synliggjør også at bygningsmyndighetene på sin side oppfyller sin generelle veiledningsplikt med hensyn til hvilke andre regelverk/fagmyndigheter som er aktuelle i den enkelte sak. Generell veiledning om dette må være tilgjengelig for tiltakshaver. Konkret veiledning i enkeltsaker må kunne gis på forespørsel til bygningsmyndighetene og/eller i forbindelse med forhåndskonferanser, jf. forslaget til § 21-1. Det vises til den generelle gjennomgangen av dette i punkt 9.6.2.3.

Det foreslås i femte ledd at det fortsatt fremgår av bestemmelsen at søknad om tillatelse kan deles opp i søknad om rammetillatelse og igangsettingstillatelse, og at søknad om igangsettingstillatelse kan deles opp ytterligere. Bak denne formulering ligger det underforstått at oppdeling av søknaden kan skje med mindre man søker om tillatelse i ett trinn. I praksis vil det være søknader om tiltak med krav til ansvarlig søker m.m. som det er aktuelt å dele. Det er likevel i prinsippet ikke noe i veien for å dele opp en søknad som omfattes av § 20-2. Teksten i gjeldende bestemmelse foreslås forkortet/forenklet, uten at dette er ment å skulle innebære noen realitetsendring i forhold til hva som fremgår av gjeldende § 94 nr. 1 andre ledd. Når det gjelder ytterligere oppdeling av søknaden er det i samsvar med hva som er gjeldende rett klargjort i lovforslaget § 21-2 femte ledd andre punktum at dette gjelder søknad om igangsettingstillatelse. For eksempel kan det være ønske om å sende inn egen søknad om arbeider i grunn og med fundament. Utvalget finner ikke grunn til å opprettholde gjeldende bestemmelses presisering av at det kun er ”i særlige tilfelle” at ytterligere oppdeling kan tillates. Det forslås at det også fremgår av femte ledd tredje punktum at tiltak ikke kan igangsettes før det er gitt igangsettingstillatelse.

I sjette ledd har utvalget reservert plass for det som i § 21-2 bør sies særskilt om søknader om deling, eller den type søknader som erstatter tidligere søknader om deling, som følge av forslag til ny lov om eigedomsregistrering (se Ot.prp. nr. 70 (2004-2005)). I proposisjonen er det foreslått konkrete endringer i flere av de gjeldende bestemmelser i plan- og bygningsloven, herunder § 94 nr. 1 tredje ledd, som det ellers kunne vært naturlig å videreføre i utvalgets forslag til § 21-2 sjette ledd. Utvalget finner det hensiktsmessig at departementet etter Stortingets behandling av forslaget til blant annet endringer i plan- og bygningsloven, foretar en samordning av de vedtatte bestemmelsene og Bygningslovutvalgets forslag til ny plan- og bygningslov. Bygningslovutvalget ser det som naturlig at man ved en slik fremtidig samordning søker å følge den lovteknikk og systematikk som Bygningslovutvalget foreslår. En mulighet er således å innta bestemmelser fra forslaget til lov om eigedomsregistrering i Bygningslovutvalgets forslag til § 21-2 sjette ledd.

Som nevnt foreslår utvalget i syvende ledd å gi departementet adgang til å fastsette nærmere bestemmelser til § 21-2 i forskrift. Det vil normalt være nødvendig for tiltakshaver/ansvarlig søker å søke videre veiledning om hvilken dokumentasjon som skal vedlegges søknaden i forskrift, selv om § 21-2 inneholder de viktigste opplysninger om søknadens utforming og innhold. Det er dessuten behov for mest mulig klare og standardiserte dokumentasjonskrav. Utvalget foreslår å benytte formuleringen ”Departementet gir” for å tydeliggjøre forutsetningen om at departementet gir slike nærmere bestemmelser i forskrift. Entydige og standardiserte dokumentasjonskrav er avgjørende for effektiv bruk av IKT i byggesaksbehandlingen.

Utvalget foreslår at gjeldende lov § 94 nr. 1 første ledd andre punktum om bygningstekniske installasjoner ikke videreføres i forslaget til § 21-2. Det fremgår av Ot. prp. nr. 39 (1993-94) at bakgrunnen for denne tilføyelsen til § 94 var å gi klar hjemmel ”for at søknad om slike tiltak skal omfatte dokumentasjon som grunnlag for om driftstillatelse skal kunne gis”. Utvalget finner det ikke nødvendig å ha en spesialbestemmelse om dokumentasjonskrav for bygningstekniske installasjoner. Det fremgår av forslaget til § 20-1 at bygningstekniske installasjoner er søknadspliktige og utvalget mener at på linje med dokumentasjonskravene for øvrige tiltak må disse utdypes nærmere i forskrift, jf. forslaget til § 21-2 syvende ledd.

§ 21-3 Nabovarsel

Før søknad sendes inn, skal naboer og gjenboere varsles hvis ikke disse skriftlig har meddelt at de ikke har merknader til søknaden. I varselet skal det gis melding om at mulige merknader må være kommet til søker innen en frist på minst 2 uker etter at varselet er sendt og grunnlagsmaterialet for søknaden er gjort tilgjengelig. I den utstrekning det er vanskelig å finne fram til den enkelte nabo eller gjenboer kan varselet skje ved kunngjøring i minst en avis som er alminnelig lest på stedet. Gjenpart av varselbrevene, eventuelt kunngjøringen og en oppgave over vedkommende eiendommer og deres eiere eller festere så langt man har slik oversikt, skal sendes kommunen samtidig med at naboer og gjenboere varsles. Før kommunen tar stilling til søknaden, skal den vurdere om det er grunn til å kreve ytterligere varsling av naboer og gjenboere.

Kommunen kan frita søkeren fra å varsle naboer og gjenboere når deres interesser etter kommunens skjønn ikke eller i liten grad berøres av arbeidet. Kommunen kan kreve at også andre eiere eller festere enn de som er nevnt i foregående ledd, skal varsles.

Gjelder søknaden arbeid som nevnt i § 20-1 bokstav e, skal søkeren varsle dem som har pengeheftelser i eiendommen, og erklæring om at dette er gjort, skal følge saken.

Ved delt søknad skal det bare sendes nabovarsel for søknad om rammetillatelse.

Merknader til § 21-3 (Nabovarsel):

Utvalget foreslår at nabovarslingsreglene fremgår av en egen bestemmelse, for å skape en mer oversiktlig lov på dette punkt. Bestemmelsen er langt på vei en videreføring av gjeldende § 94 nr. 3.

Tidsmessig skal nabovarsling skje før søknad om tillatelse sendes inn til kommunen. Utvalget mener det likevel er pedagogisk riktig at nabovarslingsbestemmelsen plasseres etter bestemmelsen om søknad om tillatelse.

Som i gjeldende rett skal det i utgangspunktet være en plikt for søkeren til å varsle eiere av naboeiendommer i forbindelse med at det sendes søknad om tillatelse etter kapittel 20. Plikten omfatter alle arbeider, bruksendringer og fradelinger som det er søknadsplikt for, jf. forslaget til § 20-1. Varselet skal gi eiere/festere av naboeiendommer anledning til å komme med innspill i saken slik at deres interesser eventuelt kan bli ivaretatt.

Utvalget foreslår å opprettholde ordningen som trådte i kraft i 2003 med at ansvarlig søker er mottaker av merknader fra naboer og gjenboere. Utvalget foreslår dessuten å utvide ordningen ved at også søker/tiltakshaver i søknader som omfattes av § 20-2 skal være mottaker av eventuelle merknader fra naboer og gjenboere. Betegnelsen ”søker” omfatter således så vel tiltakshaver der denne er søker, som ansvarlig søker.

I lovforslaget § 21-3 første ledd andre punktum foreslår utvalget også en annen mindre endring for så vidt gjelder fristregelen i gjeldende § 94 nr. 3. For å synliggjøre at 2-ukersfristen kun er en minstefrist og at søker/tiltakshaver kan gi en lengre frist dersom naboer eller gjenboere ber om dette, eller det for øvrig er hensiktsmessig, foreslår utvalget at det tas inn i ordlyden at fristen er på minst 2 uker . Dette er selvsagt ikke til hinder for at naboer kan frafalle retten til en frist på minst 2 uker.

Varslingsplikten omfatter naboer og gjenboere , se første ledd første punktum. Gjenboere er grunneiere/festere på den andre siden av gaten, men som ikke behøver å grense til søkerens eiendom, se for øvrig Bygningslovkomiteens innstilling av 1960 side 176 og Ot. prp. nr. 1 (1964- 65) side 123.

Naboer er de som grenser til søkerens eiendom/festetomt. Med eiendom menes en eiendomsenhet som kan bestå av flere bruksnummer eller festenummer, for eksempel landbrukseiendommer eller store tomtearealer for næringsvirksomhet. Utvalget har ikke ment å gjøre endringer i gjeldende rett med hensyn til innholdet i begrepene eiendom, naboer og gjenboere. Det vises for øvrig til de generelle merknader punkt 13.6.4.

Det kan være vanskelig å få oversikt over alle tilgrensende grunneiere/festere, noe som tilsier at man bare har plikt til særskilt å varsle de naboene man har rimelige muligheter til å finne fram til. Derfor er det foreslått en tilføyelse om alternativ varslingsmåte i første ledd tredje punktum om kunngjøring av varselet der det er vanskelig å finne fram til den enkelte nabo/gjenboer. I lys av dette foreslås tilsvarende en tilføyelse om kunngjøringsalternativet i første ledd fjerde punktum , samt en tilføyelse i § 21-2 fjerde ledd hvor det er stilt krav til at det vedlagt søknaden skal ligge dokumentasjon for den varslingen som er foretatt.

Det kan være aktuelt for kommunen å frita søkeren helt eller delvis fra varslingsplikten, i samsvar med gjeldende § 94 nr. 3 andre ledd første punktum som bestemmer at kommunen kan frita for nabovarsling når naboens ”interesser ikke berøres av arbeidet”. Denne bestemmelsen videreføres samtidig som kommunens fritaksadgang foreslås noe utvidet, jf. andre ledd første punktum . Det foreslås nå overlatt til kommunens hensiktsmessighetsskjønn å frita fra nabovarsling i det enkelte tilfelle, jf. formuleringen etter kommunens skjønn . I tillegg er skjønnsrammen utvidet gjennom tilføyelsen i liten grad berøres av arbeidet . Aktuelle tilfeller for fritaksregelen kan for eksempel være situasjoner hvor avstanden mellom naboer og tiltaket er stor, eller hvor det foreligger andre forhold der for eksempel sjenanse og tap av utsikt er av mindre betydning.

Man må imidlertid være oppmerksom på at kommunen kan fastsette en nærmere plassering av en omsøkt bygning på eiendommen, innenfor rammen av de begrensninger som ellers måtte ligge i bindende arealplaner for området, jf. gjeldende lov § 70 nr. 1 første ledd, jf. Rt. 1995 side 1939. Denne adgangen foreslås videreført, jf. lovforslaget § 29-1. Vil kommunen vurdere en alternativ plassering av et omsøkt tiltak som berører nabo som ikke har mottatt nabovarsel på grunn av fritaksregelen, må vedkommende varsles.

Gjeldende lov § 94 nr. 3 andre ledd andre punktum, der det fremgår at kommunen kan bestemme at også andre eiere eller festere enn de som grenser inntil søkeren eller er gjenboere skal varsles, foreslås videreført, jf. f orslagets andre ledd siste punktum .

Forslagets tredje og fjerde ledd er i samsvar med gjeldende rett.

Dersom det er behov for forskrifter om bestemmelsene om nabovarsling, kan dette fastsettes i medhold av den generelle forskriftshjemmelen i § 1-16.

§ 21-4 Behandlingen av søknaden i kommunen

Når søknaden er fullstendig skal kommunen snarest mulig og senest innen den frist som fremgår av § 21-7, vurdere tiltaket og påse at det ikke er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven. Kommunen kan bygge på det ansvarlige foretakets opplysninger om at tiltaket oppfyller tekniske krav.

Kommunen skal avgjøre søknader om ansvarsrett, herunder påse at foretaket har godkjenning og at ansvaret ligger innenfor godkjenningen. Kommunen kan ved avgjørelsen legge vekt på om foretaket tidligere har vist seg ikke kvalifisert til lignende oppgaver.

Kommunen skal avgjøre hvilken kontrollform som skal gjelde for tiltaket.

Før kommunen tar stilling til søknaden, skal den vurdere om det er grunn til å kreve ny varsling av naboer og gjenboere.

Kommunen kan iverksette muntlig saksforberedelse, herunder innkalle tiltakshaver, søker, naboer, gjenboere og andre med rettslig klageinteresse til forhandlinger og mekling.

Tillatelsen kan deles opp i rammetillatelse og igangsettingstillatelse. Igangsettingstillatelse kan ikke gis før vilkår i rammetillatelsen er oppfylt, samt at ansvarlig utførende er godkjent, ansvarsrett er tildelt og kontrollform er avgjort. Igangsettingstillatelse kan deles opp.

Kommunen skal straks gi skriftlig underretning om vedtaket til søker og til de som har protestert. Ved behandling av delt søknad er det tilstrekkelig at igangsettingstillatelsen kun meddeles søker.

Departementet gir i forskrift nærmere bestemmelser om kommunens behandling av søknaden.

Merknader til § 21-4 (Behandlingen av søknaden i kommunen):

Bestemmelsen har samme overskrift som gjeldende § 95, men er betydelig endret. For det første er reguleringen av tidsfrister løst på en annen måte enn etter gjeldende § 95, se forslag til § 21-7. For det andre er det i denne bestemmelsen at adgangen til forhandlinger og mekling lovfestes.

For å markere at tidsfristene kun er maksimumsfrister og at kommunen også etter forvaltningsloven har plikt til å behandle søknadene så snart som mulig, er dette uttrykkelig sagt i første ledd første punktum. Når det gjelder konkret angivelse av kommunens maksimumsfrister henvises det til forslaget til § 21-7, som er en samlebestemmelse for alle tidsfrister som bygningsmyndighetene er bundet av i sin byggesaksbehandling.

Hensikten med første ledd for øvrig er å klargjøre i loven hva som er kommunens oppgave i forbindelse med søknadsbehandlingen. Det første kommunen må gjøre er å vurdere om søknaden er fullstendig, det vil si at kommunen må kontrollere at nødvendig dokumentasjon, erklæringer, mv. foreligger. Bygningslovutvalget har funnet at det vil være uhensiktsmessig å lage en uttømmende opplisting av kommunens oppgaver. I alle saker som krever søknad etter § 20-1, og som ikke kan forestås av tiltakshaver selv, jf. § 20-2, gjøres det spesielt oppmerksom på at det som et resultat av utvalgets forslag om å fjerne muligheten for å søke om lokal godkjenning av foretak i kommunen, må foreligge dokumentasjon på at foretaket har godkjenning etter § 22-1. Kommunen må således påse at slik dokumentasjon foreligger.

For å redusere usikkerhet om hva det offentlige/bygningsmyndighetene har et selvstendig ansvar for å avklare i saksbehandlingen, og hvilke oppgaver som motsetningsvis fullt og helt er overlatt til de ansvarlige aktørene for tiltaket, har utvalget vurdert ulike måter å beskrive hva kommunen skal vurdere når det kommer inn en søknad. Utvalget har blant annet vurdert om det kunne inntas en liste i § 21-4 over hvilke materielle bestemmelser kommunen skal vurdere søknaden opp mot, men har kommet til at dette er vanskelig å angi presist i lovteksten. Utvalget foreslår dog å innta i første ledd andre punktum at kommunen kan bygge på det ansvarlige foretakets opplysninger om at tiltaket oppfyller tekniske krav. Denne presiseringen er ment som en klargjøring av at tiltakets tekniske sider som hovedregel faller utenfor hva kommunene skal vurdere i søknadsbehandlingen. For øvrig vil utvalget vise til veiledningen til SAK § 20. Her er det gitt en nærmere beskrivelse av hva som er kommunens hovedoppgave i behandlingen av søknaden; å foreta planavklaring, ta stilling til tiltakets plassering, estetikk, vurdere ansvarsrett, mv., mens de tekniske deler av søknads- og utførelseskontrollen skal utføres av godkjente foretak. Videre er det foretatt en opplisting av de viktigste bestemmelsene som kommunen må ta stilling til. Utvalget anbefaler at det som fremgår av veiledningen til SAK § 20 overføres til forskriftsteksten i SAK § 20, samtidig som utvalget foreslår at det i § 21-4 siste ledd , gis hjemmel for departementet til å fastsette nærmere i forskrift slike bestemmelser om kommunens saksbehandling av søknaden, herunder en nærmere beskrivelse av kommunens oppgaver ved vurdering av søknaden.

I forslaget til andre ledd fremgår at kommunen ved søknadsbehandlingen også skal behandle søknader om ansvarsrett for ansvarlig søker, ansvarlig prosjekterende, ansvarlig utførende og ansvarlig kontrollerende for prosjekteringen og utførelsen. Kommunen skal påse at foretaket har godkjenning, og at godkjenningen samsvarer med det ansvaret foretaket søker om i byggesaken. Dekker godkjenningen dette skal søknaden om ansvarsrett i utgangspunktet imøtekommes.

Ved vurderingen av om ansvarsrett skal gis, kan kommunen etter bestemmelsens andre ledd andre punktum også legge vekt på om foretaket tidligere har vist seg ikke kvalifisert til lignende oppgaver. Dette fordi utvalget har foreslått å videreføre gjeldende lov § 93 b nr. 3 tredje ledd i forslaget til § 23-7, om at kommunen kan trekke ansvarsrett tilbake når den finner at foretaket ikke fyller de krav som må stilles til pålitelighet og dugelighet eller at det tidligere har vist seg ikke faglig kvalifisert til oppgaven. En slik tilbaketrekking av ansvarsrett kan skje selv om foretaket har sin godkjenning etter kapittel 22 i behold. Det vil være uheldig om kommunen har hjemmel til å trekke tilbake ansvarsretten uten at det foreligger en tilsvarende hjemmel for å nekte å tildele ansvarsrett til foretak som ikke fyller kravene som er angitt i § 23-7 til pålitelighet og dugelighet mv.

I forslaget til tredje ledd fremgår det at kommunen skal ta stilling til kontrollform for tiltaket. Bestemmelsen gjenspeiler § 21-2 og det som er sagt der om at en søknad om tillatelse også skal gi de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre kontrollformen.

Det er ansvarlig søker som foreslår kontrollform, men det er kommunen som avgjør hvilken kontrollform som skal anvendes. Se for øvrig § 24-1, som inneholder bestemmelser om egenkontroll og uavhengig kontroll.

Forslaget til fjerde ledd tilsvarer gjeldende § 94 nr. 3 første ledd siste setning. Utvalget mener det hører hjemme i § 21-4, som omhandler kommunens behandling av søknaden, å gi uttrykk for kommunens plikt til å ta stilling til om det er grunn til å kreve ny varsling av naboer og gjenboere. Det kan for eksempel være tilfelle dersom tiltakshaver har endret prosjektet underveis som følge av protester/merknader fra enkelte av naboene.

I forslaget til femte ledd lovfestes adgangen til å innkalle tiltakshaver, søker, naboer og gjenboere og andre med rettslig klageinteresse til forhandlinger og mekling i de saker som § 21-4 omhandler. Ordet ”kan” viser at det er undergitt kommunens hensiktsmessighetsskjønn hvorvidt det skal innkalles til forhandlinger og mekling. Kommunens beslutning om å innkalle eller unnlate å innkalle til forhandlinger og mekling er ikke gjenstand for klage, og selve hensiktsmessighetsvurderingen omfattes ikke av domstolenes prøvelsesrett. Det er heller ikke naturlig at kommunens beslutning skal kunne etterprøves av Sivilombudsmannen. Det skal for øvrig mye til for at en slik avgjørelse vil være ”klart urimelig” overfor partene, jf. ombudsmannsloven av 22. juni 1962 nr. 8 § 10. I hensiktsmessighetsskjønnet inngår særlig hensynet til om det vil virke tids- og kostnadsbesparende å innkalle til forhandlinger og mekling. Det vises ellers til de generelle merknader, punkt 13.9.

Det understrekes at det også for de som innkalles er tale om en frivillig forhandlings-/meklingsordning. Det vises til de alminnelige merknader punkt 13.9.6.5.1.

Når det gjelder rammene for meklingen, vises det til drøftelsen i punkt 13.9.4. Det fremgår klart av de generelle motiver at lovfestingen av mekling gjelder kommunens mekling mellom private parter, og ikke omfatter mekling mellom kommunen og en part. Når stat, fylkeskommune eller kommune opptrer på grunnlag av privat autonomi blir de å sidestille med andre private parter.

Gjeldende lov § 6 hjemler departementets adgang til å gi forskrifter om saksbehandlingen ved mekling, og Bygningslovutvalget foreslår at denne hjemmelen beholdes, jf. forslaget § 1-16.

Det vises også til forslaget til § 1- 15 siste ledd som gir anvisning på at kommunen kan gjennomføre muntlig saksforberedelse i sin forberedelse av klagesaken – herunder å mekle mellom partene.

I forslagets sjette ledd gjenspeiles det som er sagt i forslaget § 20-1 om at søknad kan deles opp i rammetillatelse og igangsettingstillatelse, da det her fremgår at kommunen kan gi tillatelse i to trinn. Denne bestemmelsen erstatter gjeldende § 95 a om trinnvis behandling som utvalget foreslår at inkorporeres i § 21-4 slik at alle regler om kommunens søknadsbehandling samles i en paragraf. Innholdsmessig sies i hovedsak det samme i sjette ledd som i gjeldende § 95 a, men ordlyden er vesentlig forenklet. Gjeldende § 95 a nr. 1 andre punktum er ikke videreført idet utvalget finner det unødvendig å ha med dette i lovteksten. Det er imidlertid ikke meningen å endre realiteten på dette punkt, idet utvalget mener det er åpenbart at en rammetillatelse må være ”endelig” i betydningen ”bindende” for den videre behandlingen av saken, med mindre rammetillatelsen blir endret for eksempel gjennom nytt (endrings)vedtak eller omgjort ved klagebehandling.

Bestemmelsens syvende ledd tilsvarer første del av gjeldende lov § 95 nr. 6, men er språklig forenklet. Utvalget har vurdert om bestemmelsen burde utvides slik at melding om vedtaket også skulle gis til de som ikke har fått nabovarsel fordi det er gjort unntak fra nabovarslingsplikten. Utvalget har imidlertid ikke funnet å ville foreslå endringer på dette punkt. Etter andre punktum er det således tilstrekkelig at igangsettingstillatelse kun meddeles søker. Det er en forutsetning for å unnlate ytterligere varsling av naboer mv. at igangsettingstillatelsen samsvarer med den gitte rammetillatelsen på de punkter som er av betydning for naboer mv.

I forslag til ny lov om eigedomsregistrering (se Ot.prp. nr. 70 (2004-2005)) er formuleringen i gjeldende § 95 nr. 5 endret. Under henvisning til det som blant annet er sagt i de særlige merknadene til forslaget til § 21-2, finner utvalget det også for denne bestemmelsens vedkommende hensiktsmessig at departementet samordner de vedtatte bestemmelsene og Bygningslovutvalgets forslag til ny plan- og bygningslov.

Gjeldende § 95 nr. 7 videreføres ikke, da den omhandler bestemmelser og sakstyper som ikke lenger vil finnes.

§ 21-5 Den kommunale bygningsmyndighetens samordningsplikt

Når tiltaket er betinget av tillatelse eller samtykke fra annen myndighet, eller når planer for tiltaket skal legges frem for slik myndighet, kan kommunen avvise saken dersom dette ikke er innhentet eller gjort når søknaden mottas, jf. § 21-2 fjerde ledd. Kommunen kan også vente med å avgjøre saken inntil det foreligger avgjørelse eller samtykke som nevnt, og selv forelegge saken for slike myndigheter. Kommunen kan samtidig med slik foreleggelse gi rammetillatelse innenfor sitt myndighetsområde, med forbehold om at igangsettingstillatelse ikke vil bli gitt før forholdet til andre myndigheter er brakt i orden.

Andre myndigheter må innen 4 uker fra kommunal foreleggelse som nevnt i første ledd fatte avgjørelse eller avgi uttalelse. Kommunen kan i særlige tilfelle, på anmodning, forlenge fristen før denne er utløpt. Når tiltaket ikke er betinget av tillatelse eller samtykke fra andre myndigheter, kan saken avgjøres når fristen er ute.

Merknader til § 21-5 (Den kommunale bygningsmyndighetens samordningsplikt):

Bestemmelsen er i hovedsak en omredigering av gjeldende § 95 nr. 1 andre ledd og nr. 3, og må sees i lys av forslaget om at tiltakshaver nå selv skal ha ansvaret for å innhente særlovsmyndighetenes uttalelse/samtykke på forhånd, jf. forslaget til ny § 21-2 fjerde ledd og § 23-2 tredje ledd. Bygningsmyndighetenes veiledningsplikt etter forvaltningsloven, for eksempel til å veilede tiltakshaver om hvilke myndigheter søknaden må legges frem for, og overordnede koordineringsplikt i forhold til andre myndigheter, er opprettholdt.

I første ledd gis bygningsmyndighetene anvisning på to alternative fremgangsmåter i tilfeller hvor et tiltak er betinget av tillatelse eller samtykke fra annen myndighet, eller når planer skal legges frem for slik myndighet. For det første kan bygningsmyndighetene avvise saken dersom tiltakshaveren ikke har sørget for at nødvendig samtykke eller tillatelse er innhentet på forhånd når søknaden om tiltak mottas i kommunen. Denne retten til avvisning korresponderer med forslaget til ny § 21-2 fjerde ledd jf. § 23-2 tredje ledd hvor tiltakshaveren pålegges en plikt til å sørge for at slikt samtykke/tillatelse foreligger. Avvisning vil i denne sammenheng innebære at forvaltningen legger en sak til side eller returnerer den uten å ta stilling til realiteten. Dette omfatter imidlertid ikke tilfeller der bygningsmyndigheten ber om ytterligere dokumentasjon eller supplerende opplysninger til søknaden, uten at søknaden returneres. Avvisningsvedtaket vil kunne påklages, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd og den alminnelige bestemmelsen om rett til å påklage enkeltvedtak. Det antas at dette totalt sett likevel ikke vil påføre bygningsmyndighetene merarbeid av betydning sett i forhold til den forenklings- og effektiviseringsgevinsten som forslaget for øvrig må kunne forventes å føre til.

For det andre gir forslaget til ny § 21-5 første ledd anvisning på at bygningsmyndighetene som i dag, jf. gjeldende lov § 95 nr. 1 andre ledd, skal kunne vente med å avgjøre søknaden om tillatelse til tiltak inntil det foreligger avgjørelse eller samtykke som nevnt . Denne fremgangsmåten foreslås kombinert med at kommunen/bygningsmyndighetene da i tilfelle selv velger å forelegge saken for de aktuelle fag- eller særlovsmyndigheter, jf. gjeldende lov § 95 nr. 3 første ledd som kun gjelder forholdet til de der spesielt nevnte myndigheter. Gjeldende lov § 95 nr. 3, hvor bygningsmyndighetene altså i større utstrekning enn etter gjeldende § 95 nr. 1 er pålagt å innhente samtykke mv. fra enkelte fag-/sektormyndigheter, er begrunnet med at det på de områder som uttrykkelig er nevnt (helse-, brann-, vegmyndighet mv.) er rimelig å kreve at bygningsmyndighetene har bedre oversikt enn vedkommende søker. I forslaget til ny § 21-2 fjerde ledd jf. § 23-2 tredje ledd er imidlertid nå tiltakshaver pålagt i første hånd å avklare forholdet til alle aktuelle særlovs-/sektormyndigheter. Dette kombinert med en videreutvikling av systemet med elektronisk byggesaksbehandling og forhåndskonferanser hvor tiltakshaver kan motta nødvendig veiledning om forholdet til sektormyndighetene, gjør at utvalget ikke finner tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde gjeldende lov § 95 nr. 3 i forslaget til ny lov.

I første ledd siste punktum gis for øvrig kommunen hjemmel til å gi rammetillatelse innenfor sitt myndighetsområde, men med forbehold om at igangsettingstillatelse ikke vil bli gitt før forholdet til andre myndigheter er brakt i orden. Dette er i samsvar med gjeldende lov § 95 nr. 1 andre ledd siste punktum. Denne fremgangsmåten foreslås imidlertid nå også forbeholdt tilfeller der kommunen selv velger å forelegge saken for de aktuelle fag- eller særlovsmyndigheter, jf. uttrykket samtidig med slik foreleggelse .

Om valget mellom å avvise og å forelegge saken, vises til de generelle motiver ovenfor i punkt 9.6.2.4. Avvisning bør først og fremst være aktuelt i forhold til profesjonelle aktører.

Forslaget til andre ledd er innholdsmessig hovedsakelig i samsvar med gjeldende lov § 95 nr. 3 andre ledd. Bestemmelsen setter frist for andre myndigheters avgjørelse eller uttalelse når kommunen/bygningsmyndighetene selv har forelagt saken i henhold til § 21-5 første ledd andre alternativ. Bestemmelsen regulerer også virkningen av fristoversittelse.

§ 21-6 Privatrettslige forhold

Med mindre annet følger av loven her, skal bygningsmyndighetene ikke vurdere eller ta stilling til privatrettslige forhold. Dersom det ikke er sannsynliggjort at tiltakshaver har de privatrettslige rettigheter søknaden forutsetter, kan bygningsmyndighetene avvise søknaden. Eventuell tillatelse etter denne lov innebærer ikke at det er tatt stilling til privatrettslige forhold. Kommunen kan i denne sammenheng fastsette frister for tiltakshaver.

Merknader til § 21-6 (Privatrettslig forhold):

Bestemmelsen tar sikte på å kodifisere og klargjøre gjeldende rett om bygningsmyndighetenes oppgaver med hensyn til privatrettslige forhold i byggesaker.

Bestemmelsens første punktum presiserer utgangspunktet og hovedregelen om at plan- og bygningsmyndighetene ikke har noen generell plikt til å undersøke underliggende privatrettslige forhold før tillatelse gis. Hovedoppgaven for plan- og bygningsmyndighetene ved avgjørelsen av søknadspliktige tiltak vil således fortsatt være å påse at tiltaket ikke strider mot bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Uttrykket (M)ed mindre annet følger av loven her , er ment å skulle ta forbehold for de bestemmelser som uttrykkelig oppstiller vilkår om at bestemte privatrettslige forhold må foreligge før tillatelse kan gis, og bestemmelser som forutsetter at privatrettslige forhold likevel skal komme inn ved tolkingen og anvendelsen som ledd i en skjønnsmessig vurdering fra bygningsmyndighetenes side. Det vises for øvrig til de generelle merknader punkt 9.5.7.

Bestemmelsens andre punktum gir uttrykk for gjeldende rett når det gis uttrykkelig hjemmel for bygningsmyndighetene til å avvise saken dersom det ikke er sannsynliggjort at tiltakshaver har de privatrettslige rettigheter søknaden forutsetter. Et vilkår for avvisning, er således at forholdene ikke fremstår som sannsynliggjort. Om dette vilkåret er oppfylt må bero på en helhetsvurdering. Dersom tiltakshaver kan sannsynliggjøre sin rett til for eksempel å disponere grunnen, må således plan- og bygningsmyndighetene realitetsavgjøre saken, men uten å ta uttrykkelig stilling til eventuelle privatrettslige tvister som måtte foreligge. I samsvar med ombudsmannens generelle uttalelse i årsmeldingen for 2002 side 32, bør i så fall bygningsmyndighetene påse at det fremgår av tillatelsen at den bare gjelder i forhold til plan- og bygningslovgivningen og ikke innebærer noen avgjørelse av den privatrettslige tvisten.

I tredje punktum presiseres at bygningsmyndighetene ikke tar stilling til rettsforholdet mellom private, men kun vurderer sannsynligheten av rettighetens eksistens så langt den har betydning for om en tillatelse skal gis eller ikke.

Av bestemmelsens siste punktum fremgår det at kommunen i stedet for å avvise en søknad direkte, har anledning til å gjøre det mindre; å fastsette en frist for tiltakshaver til eventuelt å supplere søknaden med nødvendig dokumentasjon for å sannsynliggjøre slike privatrettslige forhold som nevnt.

§ 21-7 Bygningsmyndighetenes tidsfrister

Forhåndskonferanse skal avholdes av kommunen innen 2 uker etter at anmodning er mottatt.

Søknad om tillatelse til tiltak etter §§ 20-1 og 20-2 som ikke medfører dispensasjon fra plangrunnlaget skal avgjøres av kommunen innen 12 uker etter at fullstendig søknad foreligger med mindre annet følger av tredje eller fjerde ledd.

Søknad om tillatelse til tiltak etter § 20-1 der tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, og det ikke foreligger merknader fra naboer eller gjenboere, og ytterligere tillatelse, samtykke eller uttalelse fra annen myndighet ikke er nødvendig, skal avgjøres av kommunen innen 3 uker. Dersom kommunen ikke har avgjort slik søknad innen fristens utløp, regnes tillatelse for gitt. Klagefrist regnes fra fristens utløp.

Søknad om tillatelse til tiltak etter § 20-2 der tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov og ytterligere tillatelse, samtykke eller uttalelse fra annen myndighet ikke er nødvendig, skal avgjøres av kommunen innen 3 uker. Dersom det ikke foreligger protester fra naboer eller gjenboere, regnes tillatelse for gitt dersom kommunen ikke har truffet vedtak innen fristen.

Søknad om tillatelse til tiltak etter §§ 20-1 og 20-2 som krever dispensasjon fra plangrunnlaget, skal avgjøres av kommunen innen 16 uker. Det samme gjelder hvor det er fremmet særskilt søknad om dispensasjon fra plangrunnlaget.

Søknad om igangsettingstillatelse skal avgjøres av kommunen innen 3 uker.

Anmodning om midlertidig brukstillatelse skal behandles av kommunen innen 1 uke. Dersom kommunen ikke har behandlet anmodningen innen fristens utløp, regnes midlertidig brukstillatelse som gitt.

Anmodning om ferdigattest skal behandles av kommunen innen 2 uker.

Kommunens vedtak i refusjonssak etter §§ 36-6 og 36-9 skal foreligge innen 6 uker etter at de berørtes frist for å uttale seg har utløpt.

Klagesak skal forberedes av kommunen og oversendes klageinstansen innen 6 uker.

Klage skal avgjøres av klageinstansen innen 12 uker. I særlig kompliserte saker kan klageinstansen forlenge fristen. I klagesak der det er gitt utsatt iverksetting i medhold av forvaltningsloven § 42, skal klagen behandles av klageinstansen innen 6 uker.

Det kan i den enkelte sak avtales lengre frist enn angitt ovenfor.

Departementet gir i forskrift nærmere bestemmelser om tidsfrister, herunder om beregning av frister og konsekvenser av fristoverskridelse.

Merknader til § 21-7 (Bygningsmyndighetenes tidsfrister):

Bestemmelsen regulerer alle tidsfrister som bygningsmyndighetene (i praksis kommunene og fylkesmannen etter delegasjon) er bundet av og som etter gjeldende rett fremkommer på ulike steder i loven (for eksempel §§ 81, 86 a, 93 a, 95, 95 b) og i SAK § 23. I hovedsak videreføres gjeldende tidsfrister, dog er de tilpasset forslaget til nytt søknadssystem der blant annet meldepliktige tiltak utgår.

Som følge av at bestemmelsen bare omhandler bygningsmyndighetens frister, vil det fortsatt være frister i loven som ikke fremgår av denne bestemmelsen, for eksempel fremgår 4-ukersfristen for fagmyndigheter til å fatte avgjørelse eller avgi uttalelse i saker der tiltaket er betinget av dette, av § 21-5.

Bestemmelsens første og andreledd viderefører gjeldende frister for gjennomføring av forhåndskonferanser og for søknader om tillatelse til tiltak etter § 20-1 (tilsvarer i hovedsak gjeldende lov § 93). Andre ledd gjelder også for søknader om tillatelse til tiltak etter § 20-2. Det følger av tredje og fjerde ledd at fristen i mange tilfeller vil være kortere.

I tredje ledd første punktum videreføres 3-ukersfristen som etter gjeldende lov § 95 b gjelder for de såkalte ”enkle tiltak”. Selv om utvalget foreslår at ”enkle tiltak” ikke lenger skal være en egen søknadstype, videreføres kriteriene i § 95 b og muligheten for å få en søknad etter forslaget § 20-1 behandlet raskere når vilkårene i tredje ledd første punktum er oppfylt. Kommunen må innen utløpet av fristen ta stilling til om søknaden skal avslås. Dersom søknaden ikke avslås innen fristen på tre uker er virkningen at tillatelse anses for gitt. Dette fremgår av tredje ledd, andre punktum .

Det fremgår av fjerde ledd første punktum at fristen for å behandle søknader etter § 20-2 også er tre uker, dersom de nevnte vilkårene er til stede. Utvalget legger til grunn at dette er ukompliserte tiltak som kan avgjøres raskt. Også for søknader etter § 20-2 er virkningen at tillatelse anses som gitt, dersom kommunen oversitter fristen på tre uker. Forutsetningen er at det ikke foreligger protester fra naboene. Dette fremgår av fjerde ledd, andre punktum . Utvalget understreker at kommunen har plikt til å behandle søknaden innen tre uker selv om det foreligger protester fra naboer eller gjenboere. Dersom kommunen oversitter fristen i et slikt tilfelle blir imidlertid ikke konsekvensen av dette at tiltaket kan settes i verk uten å avvente kommunens vedtak i saken.

For å bidra til effektivitet og større forutsigbarhet i alle typer saker foreslås en ny frist i femte ledd på 16 uker i saker der det er søkt om dispensasjon fra arealplan. Søknader om dispensasjon fra andre rettslige normer enn plan med tilhørende bestemmelser, for eksempel fra bestemmelser i lov eller forskrift, følger den alminnelige tidsfristen på 12 uker. Utvalget foreslår med dette å videreføre en differensiering mht. hvor raskt søknader om dispensasjon må behandles, avhengig av hva det søkes om dispensasjon fra. Det foreslås at departementet kan fastsette sanksjoner ved fristoverskridelse i forskrift, se nærmere om dette i punkt 13.5.

I sjette, syvende og åttende ledd videreføres gjeldende fristbestemmelser for søknader om igangsettingstillatelse, midlertidig brukstillatelse og ferdigattest.

Bestemmelsens niende ledd inneholder forslag til tidsfrister for kommunens behandling av refusjonssaken. Hensikten er å sikre fremdriften og forutberegneligheten for tiltakshaver, blant annet av hensyn til tilbud/anbud innhentet fra underentreprenører og vedståelsesfrister. Eventuelle konsekvenser av fristoversittelse bør etter utvalgets mening utstå inntil man har gjort erfaringer med disse nye fristene.

I forslaget til tiende ledd videreføres gjeldende fristbestemmelse for kommunens forberedelse av klagesaker. Utvalget anbefaler at det som fremgår av veiledningen til SAK § 24 vedrørende betydningen for fristberegningen av medgått tid i forbindelse med foreleggelse av klagen for eventuelle andre myndigheter og motparten, overføres til forskrift.

I forslaget til ellevte ledd fremkommer utvalgets forslag til ny lovpålagt frist på 12 uker for klageinstansens behandling av klager. Det fremgår av andre punktum at fristen kan forlenges i tilfeller der klagesaken er særlig komplisert. Utvalget mener fristen bør være 12 uker i de aller fleste saker og at muligheten for å forlenge fristen bare skal benyttes helt unntaksvis. I samme ledd videreføres gjeldende SAK § 23 om frist på 6 uker for å behandle klagesaker der vedtaket er gitt utsatt iverksetting. Det foreslås ingen sanksjoner ved fristoverskridelse, se nærmere om dette i de generelle merknadene punkt 13.4.6.

Den mulighet som eksisterer etter gjeldende rett til å avtale lengre frister der det er behov for det (jf. SAK § 23 nr. 2) foreslås videreført i forslaget til tolvte ledd . I slike tilfeller inntrer rettsvirkningene først når den avtalte frist er overskredet.

Det fremgår av bestemmelsens siste ledd at departementet forutsettes å gi nærmere forskrifter om hvordan tidsfristene skal beregnes og om bortfall av gebyr ved fristoverskridelse. Bygningslovutvalget foreslår at gjeldende bestemmelser om dette i SAK §§ 23 og 24 videreføres, og at prinsippet om gebyrbortfall også får anvendelse for den nye fristen på 16 uker som utvalget foreslår for dispensasjonssaker. Når det gjelder utvalgets forslag til ny frist på 12 uker for fylkesmannens klagebehandling, bør det i forskrift særlig inntas bestemmelser med nærmere kriterier for fylkesmannens adgang til å forlenge denne fristen i unntakstilfeller.

§ 21-8 Bortfall av tillatelse

Er tiltaket ikke satt i gang senest 3 år etter at tillatelse er gitt, faller tillatelsen bort. Det samme gjelder hvis tiltaket innstilles i lengre tid enn 2 år. Foregående bestemmelser gjelder tilsvarende for dispensasjon. Fristene kan ikke forlenges.

Innstilles et tiltak i lengre tid enn 3 måneder, kan kommunen kreve at stillas og innhegning mot gate som er åpen for offentlig trafikk fjernes, og at gate og fortau settes i stand.

Innstilles et tiltak i lengre tid enn 1 år, skal stillasene fjernes og anlegg bringes i slik stand at det virker minst mulig skjemmende. Varer dette lengre enn 2 år, kan kommunen forlange at tiltaket helt skal fjernes og grunnen ryddes. Avbrytes et endringstiltak, bestemmer kommunen i hvilken utstrekning byggverket skal bringes tilbake til sin opprinnelige stand.

Merknader til § 21-8 (Bortfall av tillatelse):

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 96, med noen språklige endringer og unntak av at ”rammetillatelse” i første ledd er byttet ut med tillatelse. Dette for å klargjøre at 3-årsfristen ikke bare gjelder for rammetillatelser, men også for ett-trinnstillatelser. Ved delt søknad regnes fristen fra rammetillatelsen. Videre foreslår utvalget å lovfeste at fristene er absolutte og ikke kan forlenges , jf. første ledd fjerde punktum. Dette er en kodifisering av gjeldende rett.

For eventuelle endringstillatelser regnes fristen fra siste tillatelse, slik at ny tillatelse avbryter 3-års fristen.

§ 21-9 Sluttkontroll og ferdigattest

Når et søknadspliktig tiltak som ikke er omfattet av § 20-2 er ferdig, skal kontrollansvarlig foreta sluttkontroll. Sluttkontrollen skal også omfatte utearealer, atkomst og andre vilkår som er stilt i tillatelsen. Resultatet av sluttkontrollen skal dokumenteres.

Viser sluttkontroll at tiltaket er utført i samsvar med tillatelsen og gjeldende bestemmelser, skal kommunen etter anmodning utstede ferdigattest. Før ferdigattest kan gis skal nødvendig dokumentasjon for driftsfasen foreligge.

Tiltaket eller i tilfelle vedkommende del av det, må ikke brukes før ferdigattest er gitt. Finnes det mangler av mindre vesentlig betydning, kan likevel midlertidig brukstillatelse gis. Manglene skal da rettes innen en frist som settes av kommunen. Kommunen kan kreve at det stilles sikkerhet for at manglene blir rettet.

For bygningstekniske installasjoner kan det gis driftstillatelse før de tas i bruk. Driftstillatelsen kan være tidsbegrenset og skal følge installasjonen.

Kommunen kan også etter foretatt sluttkontroll gi midlertidig brukstillatelse for del av tiltaket, når kommunen finner det ubetenkelig at vedkommende del tas i bruk før hele tiltaket er ferdig.

For tiltak etter § 20-2 skal tiltakshaver sende underretning til kommunen om tiltakets plassering slik det er utført.

Merknader til § 21-9 (Sluttkontroll og ferdigattest):

Bestemmelsen tilsvarer i hovedtrekk gjeldende lov § 99. Bestemmelsen er innholdsmessig noe omdisponert.

Det er foreslått et nytt tredje punktum i første ledd, der det eksplisitt kreves at resultatet av sluttkontrollen skal dokumenteres . Dette er i samsvar med det som er foreslått vedrørende kontroll for øvrig, jf. lovforslaget kapittel 24.

Når utvalget i andre ledd andre punktum foreslår at nødvendig dokumentasjon for driftsfasen skal foreligge før ferdigattest kan gis, siktes det særlig til brannsikkerhetskrav. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett. Det overlates til forskrift å fastsette hva slags dokumentasjon som skal foreligge. Lovforslaget § 1-16 gir nødvendig forskriftshjemmel. Det vises til de generelle motiver punkt 24.6.

Utvalget foreslår at det eksplisitt fremgår av loven at ferdigattest skal gis etter anmodning . Dette for å klargjøre at kommunen ikke skal utstede ferdigattest av eget tiltak.

Bestemmelsens siste ledd gjelder tiltak som kan forestås av tiltakshaver selv og svarer til deler av gjeldende SAK § 8 siste ledd. Bestemmelsen foreslås tatt inn i loven for å tydeliggjøre tiltakshavers ansvar for å sende underretning til kommunen om tiltakets plassering slik det er utført.

Utvalget har vurdert om det skulle fastsettes en frist for tiltakshaver til å anmode om ferdigattest, men har kommet til at dette er unødvendig så lenge det fremgår av gjeldende § 110 nr. 5, jf. forslaget § 37-7 første ledd nr. 5, at det er forbudt å ta i bruk byggverk mv. uten at det foreligger ferdigattest, midlertidig brukstillatelse eller nødvendig driftstillatelse.

§ 21-10 Dispensasjon

Når særlige grunner foreligger kan kommunen etter søknad gi varig eller midlertidig dispensasjon fra bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne lov. Slik dispensasjon kan bare gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra ikke blir vesentlig tilsidesatt, og fordelene ved å gi dispensasjon anses for å være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. Det kan settes vilkår for dispensasjonen. Det kan ikke dispenseres fra saksbehandlingsregler.

Myndigheten til å gi dispensasjon fra planvedtak, planbestemmelser, plankrav og midlertidige dele- og byggeforbud, tilligger kommunens faste utvalg for plansaker. Myndigheten til å gi dispensasjon i andre tilfeller tilligger kommunen.

Midlertidig dispensasjon kan gis tidsbestemt eller for ubestemt tid og innebærer at søkeren ved dispensasjonstidens utløp eller ved pålegg uten utgift for kommunen må fjerne eller endre det utførte eller opphøre med midlertidig tillatt bruk eller oppfylle det krav det er gitt utsettelse med, og hvis det kreves, gjenopprette den tidligere tilstand. Dispensasjon kan gjøres betinget av erklæring der også eier (fester) for sin del aksepterer disse forpliktelser. Erklæringen kan kreves tinglyst. Den er bindende for panthavere og andre rettighetshavere i eiendommen uten hensyn til når retten er stiftet og uten hensyn til om erklæringen er tinglyst.

Søknad om dispensasjon skal grunngis. Før vedtak treffes, skal naboer og gjenboere varsles på den måten som nevnt i § 21-3. Særskilt varsel er likevel ikke nødvendig når dispensasjonssøknad fremmes samtidig med søknad om tillatelse etter kapittel 20 eller når søknaden åpenbart ikke berører naboens interesser. Ved søknad om dispensasjon som etter bestemmelsen i andre ledd her skal avgjøres av det faste utvalg for plansaker, skal fylkeskommunen og statlige myndigheter hvis saksområde blir direkte berørt, bli forelagt søknaden til uttalelse på forhånd.

Merknader til § 21-10 (Dispensasjon):

Første ledd angir de materielle vilkår for dispensasjon. Kriteriet ”særlige grunner” er videreført, men det er foretatt en innstramming i adgangen til å gi dispensasjon. Det kreves at hensynene bak den bestemmelsen det dispenseres fra ikke blir vesentlig tilsidesatt . Avveiningsnormen inne­bærer at det må foreligge klar overvekt av hensyn for dispensasjon. Etter gjeldende rett er det tilstrekkelig at særlige grunner foreligger, og at disse har alminnelig overvekt. Med det nye kriteriet vil det ikke være aktuelt å dispensere i tilfeller der hensynene bak bestemmelsen det søkes dispensasjon fra fortsatt gjør seg gjeldende tilnærmet fullt ut, selv om det i den konkrete saken skulle foreligge ”særlige grunner” som tilsier dispensasjon.

Siden hensynene bak forbudet mot bygging i strandsonen gjennomgående vil være aktuelt særlig i områder med stort utbyggingspress, jf. gjeldende lov § 17-2, skal det derfor meget til før dispensasjon kan gis til bygging i 100-meters beltet. Ved behov for slik bygging, vil det gjennomgående være mer hensiktsmessig å kreve arealplanbehandling.

Bygningslovutvalget foreslår en særskilt bestemmelse i første ledd om adgangen til å sette vilkår. Vilkårsadgangen følger av uskreven, alminnelig forvaltningsrett (vilkårslæren). Angivelsen av dette i lovteksten er ikke ment å skulle innebære noen utvidelse av de generelle forvaltningsrettslige rammer. For øvrig er det foreslått presisert i lovteksten at dispensasjonsadgangen ikke gjelder saksbehandlingsregler.

I andre ledd foreslås en bestemmelse om personell kompetanse. Dette er i samsvar med gjeldende rett, jf. gjeldende lov § 7 første ledd andre punktum. For det tilfelle at Planlovutvalgets forslag blir vedtatt, vil bestemmelsen være uaktuell. I så fall må det vurderes å innta en tilsvarende bestemmelse som foreslått i Planlovutvalgets § 19-1 tredje ledd.

I tredje ledd foreslås en videreføring av gjeldende lov § 7 andre ledd om midlertidig dispensasjon. Det foreslås ingen endringer i forhold til gjeldende rett på dette punkt.

Fjerde ledd inneholder bestemmelser om saksbehandlingen i dispensasjonssaker. Bestemmelsene tilsvarer i hovedtrekk gjeldende lov § 7 siste ledd, men utvalget foreslår at det inntas et eksplisitt krav om at søknader må grunngis. Også dette tilsvarer gjeldende rett, men utvalget mener det er behov for klargjøring av søkerens begrunnelsesplikt i loven.

Når det gjelder adgangen i fjerde ledd, tredje punktum til å unnta fra plikten til å varsle berørte om dispensasjonssøknaden når ”søknaden åpenbart ikke berører naboenes interesser”, har utvalget valgt å videreføre denne formuleringen selv om utvalget har gjort en endring i forhold til gjeldende rett når det gjelder formuleringen av kriteriene for unntak fra nabovarslingsplikten i § 21-3. Mens utvalget har funnet grunn til å lempe på muligheten for å gjøre unntak fra nabovarslingsplikten i § 21-3 når det gjelder søknader om tillatelse, finner ikke utvalget grunn til å gjøre det samme når det gjelder søknader om dispensasjon.

Utvalget har foreslått å ta inn i lovens formålsbestemmelse at ”prinsippet om universell utforming skal ligge til grunn for planleggingen og kravene til det enkelte byggetiltak”, jf. forslaget til ny § 1-1. Om bakgrunnen for dette vises det til de spesielle merknadene til denne bestemmelsen og til kapittel 23. Formålsbestemmelsen vil være førende for hvilke hensyn som kan og skal tillegges vekt ved alle typer avgjørelser etter loven, og det vil derfor nå lettere kunne gis dispensasjon dersom dispensasjon kan fremme hensynet til universell utforming uten å komme direkte i strid med andre hensyn i formålsbestemmelsen eller den aktuelle enkeltbestemmelse. Det vises for øvrig til en nærmere omtale av dette i punkt 23.10.5.1.

Kapittel 22 Godkjenning av foretak for ansvarsrett

§ 22-1 Godkjenning av foretak

Foretak som er kvalifisert til å påta seg oppgaven som ansvarlig søker, prosjekterende, utførende eller kontrollerende kan gis godkjenning for ansvarsrett i byggesaker.

Godkjenning for ansvarsrett foretas av godkjenningsorgan med myndighet tildelt av departementet, og registreres i et sentralt, åpent register.

Merknader til § 22-1 (Godkjenning av foretak):

Forslagets første ledd er en videreføring av gjeldende § 98 a første ledd første punktum, dog slik at bestemmelsen må forstås på bakgrunn av at ordningen med lokal godkjenning er foreslått fjernet. Av den grunn er ordet ”sentral” tatt ut, og bestemmelsen undergitt redaksjonelle endringer.

I forskrift til bestemmelsen vil godkjenningen kunne knyttes til foretakenes virksomhetsområde, for eksempel rådgivende ingeniørvirksomhet eller entreprenørvirksomhet. Den nærmere inndeling i godkjenningsområder foretas i forskrift, jf. § 22-3.

Forslagets andre ledd er en videreføring av gjeldende § 98 a første ledd andre punktum, med enkelte redaksjonelle endringer tilpasset forslaget som er nærmere omhandlet i kapittel 16.

§ 22-2 Tilbaketrekking av godkjenning

Godkjenning for ansvarsrett skal trekkes tilbake dersom godkjent foretak ikke lenger har de nødvendige kvalifikasjoner for å ha godkjenning for ansvarsrett.

Godkjenning for ansvarsrett skal også trekkes tilbake ved alvorlige eller gjentatte overtredelser av bestemmelser eller tillatelser gitt i eller i medhold av denne lov.

Tilbaketrekking kan skje for bestemte tidsrom eller inntil foretaket ved ny søknad kan dokumentere at det forhold som forårsaket tilbaketrekking er rettet og vilkårene for godkjenning for øvrig er til stede. Når særlig formildende hensyn gjør seg gjeldende, kan tilbaketrekking av godkjenning likevel unnlates. Ved mindre alvorlige overtredelser kan det gis ­advarsel.

Merknader til § 22-2 (Tilbaketrekking av godkjenning):

Forslaget til § 22-2 er en videreføring av § 98 a andre ledd, dog slik at bestemmelsen er noe omredigert. Bestemmelsen må forstås på bakgrunn av at ordningen med lokal godkjenning er foreslått fjernet. Bestemmelsen er delt i tre ledd, hvorav de to første synliggjør at tilbaketrekkingen kan bygge på to forskjellige grunnlag og ha ulike formål.

Bestemmelsens første ledd pålegger godkjenningsmyndigheten å trekke tilbake godkjenningen når foretaket ikke lenger fyller vilkårene for å ha godkjenning. Bestemmelsen dekker alle de krav som er eller vil bli oppstilt for å få godkjenning i forskrift vedrørende godkjenning. Den gjelder kun kvalifikasjonsmangler, alt fra krav til pålitelighet og dugelighet, kompetansesvikt som følge av endringer i foretakets faglige ledelse, til tvangsavvikling og konkurs.

Forslagets andre ledd retter seg mot de tilbaketrekkinger av godkjenning for ansvarsrett som har sitt utgangspunkt i en overtredelse av plan- og bygningslovgivningen. I disse tilfellene kan tilbaketrekkingen etter omstendighetene bli å måtte regnes som en sanksjon. Særlig klart er dette hvis tilbaketrekkingen gjøres for et bestemt tidsrom, jf. tredje ledd, som er lengre enn den tid som antas å medgå for på nytt å fylle vilkårene for godkjenning. Tilbaketrekkingen må i så fall samordnes med andre sanksjoner mot brudd på lovgivningen, jf. § 37-9.

I tredje ledd angis de forskjellige alternativene og nivåene på avgjørelsen om tilbaketrekking.

§ 22-3 Forskrifter om nærmere regler om krav for godkjenning mv.

Departementet gir i forskrift nærmere regler om krav for godkjenning, ordningens omfang og organisering, og om gebyr for godkjenning som ikke skal overstige nødvendige kostnader på sektoren. Godkjenningskravene skal gjelde foretakenes evne til å tilfredsstille denne lovs krav, og kan gjelde krav til foretakenes organisasjon, system for oppfyllelse av kravene, og kompetanse hos foretakene og deres faglige ledelse, basert på utdanning og praksis. Det kan fastsettes forskjellige nivåer for godkjenning i forhold til vanskelighetsgrad og konsekvenser i forskjellige tiltaksklasser.

Merknader til § 22-3 (Forskrifter om nærmere regler om krav for godkjenning mv.):

Forslaget tilsvarer gjeldende § 98 a fjerde ledd. Det er ikke ment å gjøre endringer i bestemmelsen utover redaksjonelle tilpasninger. Utvalget foreslår at det tydeliggjøres i forskriften at foretakene ikke bare skal ha et systemansvar, men at de også har et ansvar for at tilstrekkelig kompetanse faktisk er benyttet.

Kapittel 23 Oppgaver og ansvar i byggesaker

§ 23-1 Kommunen

Kommunen avgjør søknad om tillatelse til tiltak samt søknader om ansvarsrett, og avgjør hvilken kontrollform som skal gjelde for tiltaket.

Kommunen fører tilsyn og følger opp ulovligheter.

Merknader til § 23-1 (Kommunen):

Hensikten med forslaget til kapittel 23 er å gi en samlet oversikt over hvordan oppgaver og ansvar i byggesaker er fordelt. Selv om man ikke har tilsvarende bestemmelser i gjeldende lov er det ikke intensjonen å endre rettstilstanden som i dag følger av lov, forskrifter og rettspraksis, men å klargjøre.

Reglene i forslag til kapittel 23 består dels av beskrivelse av oppgaver og dels av bestemmelser om ansvar. Ansvar etter disse bestemmelsene innebærer at den som har ansvar for oppgaven skal påse at den blir gjennomført i samsvar med kravene i plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter, og vilkårene i tillatelsen. Kommunen kan dermed normalt gå direkte på den ansvarlige dersom brudd på plan- og bygningslovgivningen skulle forekomme.

Forslag til § 23-1 er ment å gi oversikt over kommunens ulike hovedoppgaver i byggesaker. Oppgavene og pliktene er nærmere beskrevet i ulike kapitler i lovforslaget. Det vises særlig til forslagets kapittel 21( krav til innhold og behandling av søknader), kapittel 25 (tilsyn) og kapittel 37 (ulovlighetsoppfølging). For nærmere beskrivelse av det konkrete innholdet i oppgavene vises det til de aktuelle bestemmelser i lovforslaget med tilhørende motiver.

§ 23-2 Tiltakshaver

Tiltakshaver etter denne del av loven er den som tiltaket utføres på vegne av.

Tiltakshaver har ansvar for at søknad, prosjektering, utførelse og kontroll er i samsvar med krav gitt i eller i medhold av denne lov. Der tiltaket krever det, jf. § 20-1 andre ledd, plikter tiltakshaver å la seg bistå av foretak som er godkjent etter § 22-1 og som er gitt ansvarsrett av kommunen etter § 21-4 andre ledd.

Tiltakshaver har ansvar for at nødvendige vedtak eller uttalelser etter andre lover foreligger, jf. § 21-2 fjerde ledd.

Skifte av tiltakshaver under gjennomføringen skal straks meldes til kommunen både av den opprinnelige og nye tiltakshaver. Det samme gjelder ved eierskifte.

Merknader til § 23-2 (Tiltakshaver):

Det stilles ingen kvalifikasjonskrav til tiltakshaver. Tiltakshaver har ansvar for at tiltaket er i samsvar med bestemmelsene gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Dette gjelder uansett om tiltaket er søknadspliktig eller ikke, og uansett om tiltakshaver kan forestå tiltaket selv, jf. lovforslaget §§ 20-2 og 20-3, eller plikter å gjøre bruk av foretak som er godkjent etter § 22-1 og har ansvarsrett for oppgavene. Med formuleringen ”er gitt ansvarsrett” i andre ledd er det ikke intensjonen at ansvarsretter skal søkes og tildeles før prosjektering og innsendelse av byggesøknad. Formuleringen er kun ment å gi uttrykk for at de foretak som tiltakshaver benytter både skal ha godkjenning etter § 22-1 og bli tildelt ansvarsrett av kommunen etter § 21-4 andre ledd på det tidspunkt det er aktuelt eller nødvendig.

Dersom foretak som har ansvar i byggesaken mister sin godkjenning etter lovforslaget § 22-2, eller ansvarsretten i byggesaken blir trukket tilbake etter forslaget § 23-7, skal tiltakshaver sørge for at nye foretak som kan gis ansvarsrett blir engasjert og at søknad(er) om ansvarsrett blir fremmet. Det samme gjelder dersom et foretak av andre grunner ikke lenger kan, for eksempel ved tvangsoppløsning eller konkurs, eller ikke vil påta seg ansvaret.

Av lovforslaget § 21-2 fjerde ledd siste punktum fremgår det at søknaden skal vedlegges eventuelle opplysninger om at saken har vært forelagt annen myndighet. Forslaget til § 23-2 tredje ledd klargjør at det er tiltakshavers ansvar å fremskaffe slike tillatelser eller samtykker.

Forslaget til fjerde ledd er en videreføring av gjeldende § 97 nr. 4.

§ 23-3 Ansvarlig søker

Ansvarlig søker har ansvar for at det er dokumentert i søknaden hvordan alle relevante krav i bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov skal oppfylles.

Ansvarlig søker skal samordne de ansvarlig prosjekterende, ansvarlig utførende og ansvarlig kontrollerende og påse at alle oppgaver er dekket med ansvar. Ansvarlig søker skal være tiltakshavers representant i forhold til bygningsmyndighetene. Ansvarlig søker skal forestå nye søknader som følger av eventuelle endringer i tiltaket eller ansvarsretter.

Ansvarlig søker har ansvar for at tiltaket avsluttes ved innsending av anmodning om ferdigattest med kontrollerklæringer.

Merknader til § 23-3 (Ansvarlig søker):

Forslagets første ledd er en videreføring av gjeldende § 93 b nr. 1 andre punktum.

Det fremgår av forslag til andre ledd at ansvarlig søker skal koordinere hele byggesaken og blant annet sørge for at det blir utformet en fullstendig og korrekt søknad. Ansvarlig søker skal være bindeleddet mellom tiltakshaver og kommunen både under prosjektering og utførelse. Deler av dette leddet er en videreføring av gjeldende § 93 b nr. 2, med noen redaksjonelle endringer. I tillegg er formuleringen i § 93 b nr. 1 første ledd videreført med et tillegg om ansvarlig søkers rolle i forhold til bygningsmyndighetene, og det er foreslått en tilføyelse som klargjør at ansvarlig søker i tillegg har ansvaret for å fremme nye søknader som følger av eventuelle endringer i tiltaket eller ansvarsfordelingen etter igangsetting av tiltaket. Paragraf 93 b nr. 1 siste punktum er flyttet til forslag til § 21-2 som omtaler krav til søknaden.

§ 23-4 Ansvarlig prosjekterende

Ansvarlig prosjekterende har ansvar for at ethvert tiltak prosjekteres i samsvar med krav og bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov. Forutsetninger som ligger til grunn for prosjekteringen, og de vurderinger som er gjort av ansvarlig prosjekterende, skal dokumenteres.

Merknader til § 23-4 (Ansvarlig prosjekterende):

Gjeldende lov har ikke bestemmelser som definerer prosjekterendes ansvar. Bestemmelsen pålegger den prosjekterende å føre en løpende dokumentasjon av hvilke forutsetninger som legges til grunn, og de vurderinger som er gjort under prosjekteringen. Da mange av de krav som det prosjekteres etter er funksjonsbasert er det nødvendig for å oppnå grunnlag for kontroll og tilsyn at det fortløpende vurderes og dokumenteres hvilke forutsetninger som legges til grunn, og hvorfor de løsninger som er valgt anses å være tilfredsstillende. Uten slik dokumentasjon vil det ikke kunne føres en systematisk kontroll med at regelverket er oppfylt.

§ 23-5 Ansvarlig utførende

Ansvarlig utførende har ansvar for at ethvert tiltak utføres på grunnlag av og i samsvar med prosjekteringen, og i samsvar med krav til utførelsen gitt i eller i medhold av denne lov, og i tillatelser.

Ansvarlig utførende er ansvarlig for oppfyllelsen av de plikter som følger av § 28-2 under utførelsen av tiltaket.

Merknader til § 23-5 (Ansvarlig utførende):

Forslag til første ledd er en videreføring av bestemmelsen i gjeldende § 98 nr. 1 første ledd. Bestemmelsen har fått en tilføyelse om at utførelsen skal følge prosjekteringsmaterialet. Dette er en klargjøring i forhold til dagens praksis for ansvarsfordeling mellom prosjekterende og utførende.

Forslag til andre ledd viser til forslag til § 28-2 om Sikringstiltak ved byggearbeid mv. Intensjonen er å klargjøre at ansvaret for sikring etter § 28-2 kun hviler på den ansvarlig utførende i utførelsesfasen, og at det ellers er et ansvar som normalt vil være eiers. Henvisningen i gjeldende lov § 98 nr. 1 til § 100 er ikke begrenset til utførelsesfasen og er dermed upresis.

§ 23-6 Ansvarlig kontrollerende

Ansvarlig kontrollerende for prosjekteringen har ansvar for å kontrollere at prosjekteringsgrunnlaget for tiltaket er dokumentert og i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov samt vilkår i tillatelser, og at de prosjekterte løsningene er i samsvar med prosjekteringsgrunnlaget.

Ansvarlig kontrollerende for utførelsen har ansvar for å kontrollere at det foreligger tilstrekkelig prosjektert grunnlag for utførelsen av tiltaket, at utførelsen er dokumentert i samsvar med krav gitt i eller i medhold av denne lov samt i tillatelser, og at utførelsen er i samsvar med prosjekteringsgrunnlaget.

Merknader til § 23-6 (Ansvarlig kontrollerende):

Utvalgets intensjon med bestemmelsen er å lovfeste de plikter som etter gjeldende lov og forskrift hviler på ansvarlig kontrollerende. Det er ingen tilsvarende bestemmelse i gjeldende lov, men regler i SAK kapittel VIII. Intensjonen med forslaget § 23-6 er å lovfeste de overordnede plikter og oppgaver for den kontrollerende.

Begrepet prosjekteringsgrunnlag i forslagets første ledd er de spesifikke regler gitt i eller i medhold av lov, som gjelder for det aktuelle tiltaket, og de forutsetninger, vurderinger og valg som den prosjekterende har gjort fortløpende i prosjekteringsarbeidet, og eventuelle vilkår gitt i tillatelsen. De prosjekterte løsningene fremgår av tegninger og beskrivelser.

Prosjekteringsgrunnlag for utførelsen er de tegninger og beskrivelser som er utarbeidet for den aktuelle del av utførelsen.

§ 23-7 Tilbaketrekking av ansvarsrett

Kommunen kan trekke tilbake ansvarsretter som er gitt etter § 21-4 andre ledd når den finner at ansvarlig foretak ikke fyller de krav som må stilles til pålitelighet og dugelighet eller dersom vedkommende i angjeldende sak, eller tidligere, har vist seg ikke faglig kvalifisert til oppgaven. Før dette skjer skal vedkommende gis anledning til å uttale seg. Kommunen skal melde tilbaketrekking av ansvarsrett til godkjenningsorganet etter § 22-1.

Merknader til § 23-7 (Tilbaketrekking av ansvarsrett):

Bestemmelsen er en videreføring av § 93 b nr. 3 siste ledd, jf. § 97 nr. 1 fjerde ledd og § 98 nr. 2, 1. punktum. Bestemmelsen innebærer likevel en endring i forhold til siste punktum i § 93 b nr. 3, som forutsetter en lokal godkjenningsordning. Utvalget foreslår at den sentrale godkjenningen gjøres obligatorisk slik at adgangen til å søke om og få tildelt lokal godkjenning bortfaller, jf. de generelle motiver kapittel 16 punkt 16.6.2.

For å sikre at godkjenningsorganet får kunnskap om de vurderinger og beslutninger som gjøres av kommunen ved tilbaketrekking, er det foreslått en obligatorisk underretning til godkjenningsorganet i slike tilfeller. Dette foreslås for å styrke ordningen. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 25-2 siste ledd, der det fremgår at tilsynsrapporter skal sendes departementet. I praksis vil en slik tilbaketrekking som oftest være et resultat av tilsynsarbeidet. I mange tilfeller vil derfor tilsynsrapport og rapport om tilbaketrekking kunne være del av samme prosess og samme rapport.

I GOF § 20 er det gitt detaljerte regler om tilbaketrekking av lokal godkjenning for ansvarsrett, som antas fortsatt å ha relevans også etter det nye systemet. Etter forskriftens regler fremgår det at dersom ansvarsretten blir trukket tilbake, må den ansvarlige stanse det aktuelle arbeid.

I tillegg til disse spesielle reglene om tilbaketrekking av ansvarsrett, gjelder forvaltningslovens regler om omgjøring av vedtak etter eget tiltak, jf. forvaltningsloven § 35.

Kapittel 24 Kontroll med prosjektering og utførelse av tiltak

§ 24-1 Kontroll med prosjektering og utførelse av tiltak

Det skal føres dokumentert kontroll med prosjektering og utførelse av tiltak som nevnt i § 20-1. Kommunen kan gjøre unntak fra kravet om kontroll dersom kontroll er unødvendig for å sikre at tiltaket er i samsvar med tillatelser og bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov.

Kontroll skal utføres av det prosjekterende eller utførende foretak selv som egenkontroll eller av et annet foretak som uavhengig kontroll. Kommunen avgjør kontrollformen. Det skal utarbeides plan for kontrollen.

For viktige og kritiske kontrollområder skal det gjennomføres helhetlig uavhengig kontroll.

Det skal dokumenteres hvordan kontrollen er gjennomført og hvilke vurderinger som er gjort.

Departementet gir forskrift med nærmere bestemmelser om kontroll med prosjektering og utførelse av tiltak.

Merknader til § 24-1 (Kontroll med prosjektering og utførelse av tiltak):

Utvalget foreslår en ny bestemmelse om kontroll med prosjektering og utførelse av tiltak i § 24-1 til erstatning for reglene i gjeldende lov § 97. Bestemmelsen er ment å gi en mer uttømmende og samlet oversikt over reglene om kontroll av prosjektering og utførelse. Det er en forutsetning at det gis utfyllende regler i forskrift.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 23-6 om den kontrollerendes ansvar. Det framgår der at den ansvarlig kontrollerende for prosjekteringen har ansvar for å kontrollere at prosjekteringen av ethvert tiltak er i samsvar med krav i loven og at den ansvarlig kontrollerende for utførelsen har ansvar for å kontrollere at utførelsen av ethvert tiltak er i samsvar med kommunens tillatelse, gitt på grunnlag av søknad.

Første ledd fastslår at det for alle tiltak som omfattes av forslag til § 20-1 skal føres kontroll med prosjektering og utførelse. Kommunen kan gjøre unntak dersom kontroll er unødvendig for å sikre at tiltaket er i samsvar med tillatelser og bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov. Forslaget om at kommunen kan gjøre unntak fra kravet om kontroll er en videreføring av bestemmelsen i SAK § 27 tredje ledd. Slikt unntak kan være aktuelt der tiltaket er ukomplisert og uten særlig betydning for omgivelsene og der mulige konsekvenser av mangel på oppfyllelse av regelverk ikke medfører risiko for helse, miljø og sikkerhet. Det kan i slike tilfeller vurderes å gjøres unntak for kontroll med både prosjektering og utførelse. Eksempler på tiltak som det kan være aktuelt å frita for kontroll med kan være bruksendring som ikke innebærer søknadspliktige byggearbeid, eller terrenginngrep som er stort i flate, men medfører lite masseflytting mv. Andre hensyn enn tiltakets art og de momenter som fremgår av bestemmelsen skal som hovedregel ikke tillegges vekt ved vurderingen av om unntak skal gis.

Andre ledd likestiller i utgangspunktet kontrollformene egenkontroll og uavhengig kontroll. Uavhengig kontroll er ingen unntaksregel, men skal benyttes i alle saker hvor det er nødvendig for å sikre en tilfredsstillende kontroll.

I tillegg til den skjønnsmessige regelen om at kommunen kan bestemme at det skal gjennomføres en uavhengig kontroll der kommunen finner det nødvendig, er det foreslått i tredje ledd at det for viktige og kritiske kontrollområder alltid skal gjennomføres en helhetlig uavhengig kontroll.

Etter utvalgets oppfatning kan kritiske områder særlig være tilfeller hvor det er fare for vesentlige konsekvenser i forhold til helse, miljø og sikkerhet. Dette gjelder for eksempel brannsikkerhet i store forsamlingslokaler, hoteller, sykehus, brannsikkerhet og konstruksjonssikkerhet ved ombyggingsarbeider, lydisolasjon ved bygging i støysoner m.m. Dette er tilfeller som blant annet er nevnt i veiledningen til gjeldende SAK § 29.

Det er en forutsetning at det i forskrift bestemmes hva som er viktige og kritiske kontrollområder jf. bestemmelsen siste ledd .

Med helhetlig kontroll menes at alle fag innenfor det kritiske området må kontrolleres i sammenheng for å sikre at sluttresultatet svarer til det som var forutsatt.

Kravet til uavhengighet innebærer at det foretak som påtar seg ansvar som uavhengig kontrollforetak er en annen juridisk enhet enn det foretaket som har ansvar for det som skal kontrolleres. Kommunen må kunne kreve at foretaket kan dokumentere at det er en reell uavhengig kontroll som blir gjennomført. Det anbefales at det i forskriften bestemmes at kontrollforetaket skal egenerklære sin uavhengighet, og at dette også ivaretas ved utforming av blanketter på samme måte som for andre underskrifter og erklæringer som er nødvendige i forbindelse med søknader.

Kontrollen skal følge en på forhånd oppsatt plan. Dette er det som etter gjeldende lov og forskrift er benevnt som kontrollplan. Utvalget vil med denne formuleringen fremheve at kontrollen må planlegges på forhånd. De øvrige reglene om kontrollplan i gjeldende lov § 97 nr. 1 tredje ledd overlates til fastsetting i forskrift.

Regelen i gjeldende lov § 97 nr. 2 andre punktum om rekvirering av sakkyndig bistand er ikke videreført da dette antas å dekkes av kommunens adgang til å bruke sakkyndige i forbindelse med tilsyn, jf. forslag til § 25-1 med tilhørende merknader.

Øvrige deler av gjeldende § 97 som ikke er videreført i forslaget § 24-1 er ivaretatt i andre paragrafer i forslag til kapittel 23.

§ 24-2 Svikt i kontrollen mv.

Tiltakshaver, ansvarlig søker, ansvarlig prosjekterende og ansvarlig utførende har plikt til å gi de opplysninger som er nødvendig for utførelsen av kontrollen.

De tekniske prøver som er nødvendige kan kommunen tillate utført fortiltakshavers regning.

Ved vesentlig svikt i kontrollen kan kommunen gi pålegg om stans av tiltaket inntil det påtalte forhold er brakt i orden. Kommunen kan i den forbindelse kreve en annen kontrollform.

Merknader til § 24-2 (Svikt i kontrollen mv.):

Forslag til første ledd er en videreføring av gjeldende § 97 nr. 1 andre ledd andre punktum. Forslag til andre ledd er en videreføring av gjeldende § 97 nr. 3. Forslag til tredje ledd er en videreføring av gjeldende § 97 nr. 2 andre ledd.

Kapittel 25 Tilsyn

§ 25-1 Tilsynsplikt

Kommunen har plikt til å føre tilsyn med at de ansvarlige for tiltaket prosjekterer, søker, utfører og kontrollerer tiltaket i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov.

Kommunen skal føre tilsyn i slikt omfang at den kan avdekke regelbrudd.

Kommunen kan samarbeide med andre kommuner eller private foretak om tilsyn.

Merknader til § 25-1 (Tilsynsplikt):

Forslaget til første ledd presiserer innholdet i tilsynsplikten på byggesaksområdet. Bestemmelsen står i den delen av loven som gjelder byggesaker og avgrenser seg derfor til dette.

Hensikten med bestemmelsen er å tydeliggjøre kommunens tilsynsplikt. Bestemmelsen presiserer og synliggjør at kommunen gjennom tilsynet skal påse at de ansvarlige utfører sine oppgaver i henhold til regelverket.

Bestemmelsens andre ledd fastslår at kommunens tilsyn må ha et visst omfang. Kommunen skal utføre et tilstrekkelig antall tilsyn til at den på en forsvarlig måte skal kunne avdekke regelbrudd i kommunen. Dette antallet vil variere mellom kommunene. I henhold til gjeldende forskrift (SAK § 35 andre ledd) kan kommunen ”foreta tilsyn i det omfang (…) den finner nødvendig”. Forslaget innebærer således ingen omfattende endring, men fokuserer i enda større grad på at kommunene skal drive tilsyn i forsvarlig omfang.

Forslaget til tredje ledd er tatt med for å stimulere til interkommunalt samarbeid og samarbeid mellom kommunen og private om tilsyn. Med interkommunalt samarbeid menes at to eller flere kommuner samarbeider om planlegging, organisering og/eller gjennomføring av tilsyn, for eksempel ved å etablere et nettverk/tilsynsforum. Ansvaret for tilsynet forblir i den kommunen tiltaket ligger i. Det vil si at kommunen ikke overfører sin tilsynsmyndighet, men at andre kommuner kan føre tilsyn på vegne av den kommunen tiltaket ­ligger i.

På samme måte foreslås lovfestet at kommuner kan kjøpe tilsynstjenester av private, men uten at selve tilsynsmyndigheten overføres/delegeres. Kommunen velger tiltaket som skal undergis tilsyn og definerer og bestiller det konkrete arbeidet som skal utføres av den private tjenesteyteren. Ansvaret for tilsynet ligger fremdeles hos kommunen.

Det er den kommunen der tiltaket ligger som har ansvaret for at tilsynet gjennomføres i samsvar med bestemmelsene her, og eventuell oppfølging etter tilsyn.

Selv om kommunens tilsynsplikt i byggesaker foreslås lovfestet på denne måten, er det ikke utvalgets intensjon å utvide området for hva som kan utløse erstatningsansvar for det offentlige ved at en kommune ikke har gjennomført tilsyn og det etterpå viser seg at et bygg ikke er i samsvar med lovens bestemmelser. Ansvarsreglene i plan- og bygningsloven plasserer ansvaret for at tiltaket er riktig prosjektert og utført, på de ansvarlige aktører.

§ 25-2 Tilsynets innhold

Kommunen avgjør i hvilke saker, og på hvilke områder det skal føres tilsyn. Tilsynet gjennomføres på den måte som kommunen finner hensiktsmessig i hvert enkelt tilfelle.

Kommunen kan utføre tilsyn når som helst i løpet av saksbehandlingen inntil ferdigattest er gitt.

Tilsynet skal avsluttes med en tilsynsrapport. Gjenpart av tilsynsrapporten skal sendes departementet, som skal påse at kommunene overholder plikten til å føre tilsyn etter § 25-1.

Merknader til § 25-2 (Tilsynets innhold):

Forslagets første ledd overlater til kommunen å bestemme i hvilke saker det skal føres tilsyn, på hvilke stadier i byggesaken det skal føres tilsyn og hvilken fremgangsmåte som skal benyttes. Årsaken til at kommunen gis stor frihet til å tilpasse tilsynet til den konkrete byggesak, er at den skal finne frem til de mest praktiske løsningene og få til et effektivt tilsyn. I noen tilfeller vil tilsynet for eksempel kun bestå i at kommunen gjør en skriftlig henvendelse og ber om redegjørelse/utdyping av et forhold i saken og mottar tilfredsstillende svar. I andre tilfeller kan det være et større revisjonstilsyn som krever omfattende saksbehandling. Det er derfor hensiktsmessig at kommunen avgjør hvilken fremgangsmåte som skal benyttes i den enkelte sak. Friheten må likevel sees i sammenheng med kommunens plikt til å føre tilsyn i forsvarlig omfang i medhold av § 25-1 første ledd.

I andre ledd foreslås at kommunen kan føre tilsyn på ethvert tidspunkt i byggesaken inntil ferdigattest er gitt. Skal tilsyn utføres etter at ferdig­attest er gitt, må den først trekkes tilbake.

Etter bestemmelsens tredje ledd foreslås at kommunen skal utarbeide en tilsynsrapport for hvert tilsyn som gjennomføres. Rapporten kan eksempelvis beskrive hvordan tilsynet ble gjennomført, de observasjoner som ble gjort og eventuelt de avvik som ble konstatert. Rapportene vil gi kommunen oversikt over de feil og uregelmessigheter som forekommer, og dermed gi grunnlag for å forebygge disse avvikene og effektivisere tilsynet. En tilsynsrapport kan være et meget enkelt dokument, og i andre tilfeller mer omfattende, avhengig av blant annet hvor omfattende tilsyn som utføres, og omfanget av de avvik som konstateres. Utvalget vil foreslå at det utarbeides et standardskjema for tilsynsrapporten, og at det tilrettelegges for elektronisk mottak og behandling av innholdet hos den som skal motta gjenpart av rapporten.

Gjenpart av rapportene skal etter forslaget oversendes departementet. Rapportene skal danne grunnlag for å påse at kommunene faktisk overholder sin tilsynsplikt etter loven. Departementet kan på vanlig måte delegere sin myndighet etter denne bestemmelsen, for eksempel til Statens bygningstekniske etat. Et moment som tilsier at det kan være riktig å legge denne myndigheten til Statens bygningstekniske etat, vil etter Bygningslovutvalgets syn være at informasjonen i tilsynsrapportene også kan anvendes i vurderingene av om foretak skal gis godkjenning eller om det er grunnlag for tilbaketrekking av allerede gitt godkjenning. Utvalget mener at man på denne måten vil styrke godkjenningsordningen.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om tilsynsplikten og tilsynets innhold.

Kapittel 26 Deling av eiendom

§ 26-1 Deling av eiendom

Eiendom må ikke deles eller enheter opprettes for bortfeste som nevnt i § 20-1 første ledd j, på en slik måte at det oppstår forhold som strider mot denne lov, forskrift eller plan. Heller ikke må eiendom deles eller enhet som nevnt bortfestes slik at det dannes tomter som etter kommunens skjønn er mindre vel skikket til bebyggelse på grunn av sin størrelse eller form.

Merknader til § 26-1 (Deling av eiendom):

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 63. Den er undergitt redaksjonelle endringer samt tilpasset forslaget om å oppheve vedtekter som normtype. Bestemmelsens ordlyd må eventuelt tilpasses ny lov om eiendomsregistrering, jf. Ot.prp. nr. 70 (2004-2005).

Kapittel 27 Krav om tilknytning til infrastruktur

§ 27-1 Vannforsyning

Bygning må ikke føres opp eller tas i bruk til opphold for mennesker eller dyr med mindre det er forsvarlig adgang til hygienisk betryggende og tilstrekkelig drikkevann, samt slokkevann.

Når offentlig vannledning går over eiendommen eller i veg som støter til den, eller over nærliggende areal, skal bygning som ligger på eiendommen knyttes til vannledningen.

Hvor det etter kommunens skjønn vil være forbundet med uforholdsmessig stor kostnad å gjennomføre bestemmelsene i andre ledd, eller hvor særlige grunner ellers tilsier det, kan kommunen godkjenne en annen ordning.

Også i andre tilfelle enn de som er nevnt i andre ledd, kan kommunen kreve at bygningen skal knyttes til offentlig vannledning når særlige hensyn tilsier det.

Reglene i andre til fjerde ledd gjelder også for bestående byggverk.

Merknader til § 27-1 (Vannforsyning):

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 65. Uttrykket ”tilfredsstillende” foreslås erstattet med ”forsvarlig”, jf. de generelle merknadene punkt 19.5.2. Utvalget har lagt til ”samt slokkevann” i første ledd. Dette er en presisering, idet kravet om adgang til slokkevann allerede antas å følge av gjeldende rett. Siste ledd tilsvarer del av gjeldende lov § 92, men foreslås flyttet til denne bestemmelsen.

§ 27-2 Atkomst og avløp

1. Eiendom kan bare deles eller bebygges dersom byggetomta(ene) enten er sikret lovlig atkomst til veg som er åpen for alminnelig ferdsel eller ved tinglyst dokument eller på annen måte er sikret vegforbindelse som kommunen godtar som tilfredsstillende. Avkjørsel fra offentlig veg må være godkjent av vedkommende vegmyndighet, jf. vegloven av 21. juni 1963 §§ 40-43.

   Hvor vegforbindelse etter kommunens skjønn ikke kan skaffes uten uforholdsmessig vanske eller utgift kan kommunen godta en annen ordning.

2. Før tomt fraskilles eller oppføring av bygning blir satt i gang, skal bortledning av avløpsvann være sikret i samsvar med forurensningsloven.

   Når offentlig avløpsledning går over eiendommen eller i veg som støter til den, eller over nærliggende areal, skal bygning som ligger på eiendommen, knyttes til avløpsledningen. Kommunen kan fravike dette krav hvis det vil medføre uforholdsmessige kostnader eller det foreligger andre særlige grunner.

   Også i andre tilfelle enn nevnt i andre ledd, kan kommunen kreve at bygningen skal knyttes til avløpsledning, når særlige hensyn tilsier det.

   Andre og tredje ledd om tilknytning til vann- og avløpsledning gjelder tilsvarende for bestående byggverk.

Merknader § 27-2 (Atkomst og avløp):

Bestemmelsen svarer til gjeldende lov § 66. Siste ledd tilsvarer del av gjeldende lov § 92, men foreslås flyttet til denne bestemmelsen.

§ 27-3 Krav til opparbeiding av veg og hoved­ledning for vann- og avløpsvann

1. I regulert strøk og i områder som omfattes av bebyggelsesplan, kan tomt bare deles eller bebygges selvstendig dersom:

   1. offentlig veg er opparbeidet og godkjent så langt den er vist i planen, fram til og langs den side av tomta hvor den har sin atkomst. Med veg forstås kjørebane med fortau og snuplasser, gangveg, sykkelsti, turveg og offentlig plass. Det kan kreves at vegen legges ut i en bredde av inntil 10 meter med nødvendige tillegg for fylling og skjæring, og opparbeides til en effektiv vegbredde av inntil 6 meter. For eiendom hvis bebyggelse etter planen helt eller delvis er forutsatt å tjene annet enn boligformål, og for eiendom hvor planen tillater boligblokker på 4 etasjer eller mer, skal plikten så vel for grunnerverv som for utføring likevel gjelde en vegbredde av inntil 20 meter med nødvendige tillegg for fylling og skjæring. Det kan ikke kreves opparbeidelse av veg hvor private avkjørsler ikke blir tillatt.

   2. hovedavløpsledning, herunder i tilfelle også særskilt overvannsledning, fører til og langs eller over tomta. Det kan ikke kreves lagt rør av større diameter enn 305 mm. Kommunen kan godta avløpsforbindelse til annet hovedavløpsanlegg.

   3. hovedvannledning fører til og langs eller over tomta. Det kan ikke kreves lagt rørav større diameter enn 150 mm. Kommunen kan godta vannforsyning fra annen vannledning.

      Kommunen kan gi delingstillatelse på vilkår av at arbeidene under første ledd a, b og c blir utført før tomta bebygges. Ved bygging kan kommunen kreve at det stilles sikkerhet for kostnadene for ferdigstillelse. Utsettelse av opparbeidelsen ved deling eller som midlertidig dispensasjon ved bygging skal være betinget av tinglyst erklæring.

2. I område som i kommuneplan er avsatt til utbygging eller til råstoffutvinning, kan kommunen sette som vilkår for delings- eller byggetillatelse at tiltak som nevnt i nr. 1 bokstav a - c er gjennomført.

3. Veg, hovedavløpsledning og hovedvannledning som er lagt av grunneier (fester) i samsvar med bestemmelsene i nr. 1 eller 2 ovenfor, holdes ved like av kommunen fra det tidspunkt anlegget er ferdig og godkjent, og tilfaller da kommunen uten vederlag. Kommunen kan kreve å overta anlegget tidligere, mot selv å ferdigstille anlegget. Er tomten delt eller bebyggelsen tatt i bruk, må tiltakshaver dekke utgiftene til ferdigstillelse. Det skal holdes overtakelsesforretning. Kommunen plikter likevel ikke å overta veg som ikke er opparbeidet i full bredde etter nr. 1 bokstav a.

Kommunens overtakelse er ikke til hinder for at grunneier (fester) som er refusjonskreditor, krever refusjon etter at overtakelsesforretning er gjennomført.

Merknader til § 27-3 (Opparbeiding av veg og hovedledning for vann og avløpsvann):

Bestemmelsen svarer hovedsakelig til gjeldende lov § 67.

Utvalget foreslår at det i nr. 1 første punktum presiseres at opparbeiding kreves der tomt bebygges selvstendig . Gjeldende lov § 67 gjelder i utgangspunktet for ny bebyggelse, men får også anvendelse for enkelte arbeider på bestående byggverk. I lovforslaget presiseres at arbeider på bestående bygg må være av et visst omfang før opparbeiding kreves. Det vises til de generelle merknadene i punkt 21.2.2 og 21.3.2.

Gjeldende lov § 67 forstås slik at kun veg regulert til offentlig veg omfattes. Utvalget foreslår at dette presiseres i bestemmelsen. Det foreslås videre at angivelsen i gjeldende § 46 nr. 1 tredje og fjerde punktum av veganlegg som omfattes av opparbeidingsreglene og refusjonsbestemmelsene, flyttes og inkorporeres i lovforslaget nr. 1 første ledd a . Dette gir etter utvalgets mening en mer naturlig fremstilling, siden refusjon etter gjeldende lov § 46 nr. 1, jf. lovforslaget § 36-1 er knyttet til opparbeiding som følger rammene i § 67, jf. lovforslaget § 27-3. Forslaget innebærer ikke endringer i gjeldende rett.

Anlegg som opparbeides etter gjeldende lov § 67 behøver ikke ferdigstilles før tiltaket som utløser opparbeidingen igangsettes. I enkelte tilfeller kan kommunen ha behov for sikkerhet for oppfyllelse av forpliktelsen, for eksempel ved at det stilles bankgaranti for ferdigstillelse av anleggene. Utvalget legger til grunn at dette er lovlig i dag, men foreslår at adgangen presiseres i nr. 1 andre ledd .

I nr. 1 andre ledd foreslås videre en ny regel om at utsatt opparbeiding ved deling etter første punktum eller ved midlertidig dispensasjon etter § 7 andre ledd, jf. lovforslaget § 21-10 tredje ledd, skal være betinget av en tinglyst erklæring på eiendommen. Kravet innebærer i realiteten ikke endringer for tiltakshaver eller grunneier, siden forpliktelsen uansett gjelder. Tinglyst erklæring vil imidlertid gjøre forpliktelsen om opparbeiding klar for panthavere og fremtidige eiere, og kan lette refusjonsoppgjør og kommunens senere krav om opparbeiding. Se for øvrig punkt 21.3.2.

I nr. 3 foreslås en endring i forhold til gjeldende rett (§ 67 nr. 4), ved at kommunen kan kreve overtagelse av veg og hovedledning for vann og avløpsvann også før dette er ferdigstilt. Grunnen er at tiltakshaver av og til trekker ut ferdigstillelsen for å dra fordel av å besitte anlegget. Kommunen kan i slike tilfeller ha behov for å overta, for eksempel for å sikre videreføring av anlegget.

Der tiltaket som utløser opparbeidingen ikke er ferdig, foreligger ingen absolutt plikt etter § 27-3. Kommunen overtar i slike tilfeller også ansvaret for ferdigstillelse. Hvis derimot tiltaket er ferdig og tatt i bruk, vil tiltakshaver ikke lenger ha en beskyttelseverdig interesse av ikke å ferdigstille anlegget, og bør således også dekke kommunens utgifter til ferdigstillelsen.

Når det gjelder bestemmelsen i gjeldende lov § 67 nr. 3 om at kommunen kan gi regler om utføringen, vises til omtale i punkt 5.4.7.

§ 27-4 Fjernvarmeanlegg

Hvis et tiltak skal gjennomføres innenfor et konsesjonsområde for fjernvarme og tilknytningsplikt for tiltaket er bestemt i plan, skal tiltaket knyttes til fjernvarmeanlegget.

Kommunen kan gjøre unntak fra tilknytningsplikten der det dokumenteres at alternativ til tilknytning til fjernvarmeanlegg vil være miljømessig bedre.

Merknader til 27-4 (Fjernvarmeanlegg):

Første ledd tilsvarer i hovedsak gjeldende § 66 a første ledd. Begrepet plan er brukt i stedet for vedtekt. Dette er en konsekvens av at normnivået vedtekt foreslås opphevet.

Når utvalget ikke har funnet det tilstrekkelig med en løsning slik Planlovutvalget har foreslått i forslag til § 11-5 første ledd nr. 8, der også selve tilknytningsplikten skal fremgå av plan, er det fordi vilkårene for å unnta fra tilknytningsplikten etter andre ledd etter Bygningslovutvalgets syn bør fremgå av loven av hensyn til forutsigbarhet. Vurdering av tilknytningsplikten skal skje i den enkelte byggesak.

I overgangen fra vedtekt til plan er det viktig å vurdere endringsbehovene i plandelen av loven, jf. forskjellen på elektrisitetsforsyning og fjernvarmeanlegg, og begrensningen i hvilke typer bestemmelser som kan knyttes til kommuneplanens arealdel.

Andre ledd er et unntak fra første ledd. Unntaket er forutsatt å skulle benyttes der det ut fra miljøhensyn ikke er hensiktsmessig å kreve tilknytning. Selv om bestemmelsen er formulert slik at kommunen har rett og ikke plikt til å gjøre unntak fra tilknytningsplikten i de tilfellene der vilkåret miljømessig bedre er oppfylt, forutsetter utvalget at unntaket blir brukt, jf. intensjonen bak den opphevede fjernvarmeloven. Med miljømessig bedre menes blant annet at bruk av alternative energi­bærere eller energikilder i stedet for tilknytning til fjernvarmeanlegg vil føre til at bygningen vil kreve mindre energi eller forårsake mindre utslipp enn alternativet under ellers like vilkår. Det er ikke anledning til å trekke inn økonomiske vurderinger. Det er opp til tiltakshaver å dokumentere at alternative løsninger er miljømessig bedre. Bestemmelsen forutsetter at det utvikles en måte å dokumentere dette på. Etter utvalgets syn er dette et problem i dag. Utvalget antar derfor at det vil gå en viss tid før unntaksbestemmelsen blir brukt i særlig utstrekning.

Kapittel 28 Krav til byggetomta

§ 28-l Byggegrunn, miljøforhold mv.

Grunn kan bare deles eller bebygges dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold.

Kommunen kan, for grunn eller område som nevnt i første ledd, om nødvendig nedlegge forbud mot bebyggelse eller stille særlige krav til byggegrunn, bebyggelse og uteareal.

Bestemmelsen gjelder tilsvarende for eksisterende byggverk for så vidt angår krav om avledning til grunn- og overvann.

Merknader til § 28-1 (Byggegrunn, miljøforhold mv.):

Forslagets første og andre ledd er en videreføring av gjeldende lov § 68. Siste ledd tilsvarer del av gjeldende lov § 92, men foreslås flyttet til denne bestemmelsen.

Det fremgår av utvalgets vurderinger i kapittel 19 at det bør reguleres i forskrift at de nærmere reglene om dokumentasjon etter lovforslaget § 28-1 skal fremskaffes av tiltakshaver.

§ 28-2 Sikringstiltak ved byggearbeid mv.

Ingen må utføre bygge- eller rivningsarbeid, graving, sprenging, eller fylling uten at de nødvendige tiltak på forhånd er truffet for å sikre mot at skade kan oppstå på person eller eiendom, og for å opprettholde den offentlige trafikk.

Maskiner, stillaser og alt utstyr for byggearbeid skal være forsvarlig innrettet og vedlikeholdt, og driften skal være ordnet slik at fare for liv og helse ikke oppstår.

Kommunen kan gi de pålegg den finner påkrevd for at disse bestemmelser blir holdt, herunder om grunnundersøkelser.

Merknader til § 28-2 (Sikringstiltak ved byggearbeid mv.):

Forslaget er en videreføring av gjeldende lov § 100, dog slik at overskriften er søkt gjort mer dekkende i forhold til innholdet i bestemmelsen.

§ 28-3 Sikringstiltak på nabogrunn mv. Adgang til naboeiendom

1. Dersom byggverk kan bli utsatt for skade ved vannsig, ras eller utglidning fra nabogrunn, kan kommunen pålegge eier av nabogrunnen å foreta nødvendige forebyggende tiltak på sin grunn.

2. Kommunen kan tillate at nabogrunn i nødvendig utstrekning blir brukt for utføring av bygge- og vedlikeholdsarbeid, herunder til atkomst, når enten arbeidet ikke lar seg utføre på annen måte, eller dette etter kommunens skjønn vil medføre vesentlige økte kostnader.

3. Før pålegg etter nr. 1 eller tillatelse etter nr. 2 blir gitt, skal naboen gis anledning til å uttale seg.

   Kommunen kan sette vilkår for tillatelsen, herunder at det på forhånd blir stilt slik sikkerhet som kommunen bestemmer.

   Erstatning for skade og ulempe fastsettes ved skjønn. Er de tiltak som nevnt i nr. 1 gjort nødvendig ved at naboen har forsømt sin plikt til å lede bort vannet, kan denne ved skjønn pålegges å erstatte eieren kostnader, skade og ulempe.

Merknader til § 28-3 (Sikringstiltak på nabogrunn mv. Adgang til naboeiendom):

Forslaget er en videreføring av gjeldende lov § 101, dog slik at overskriften er søkt gjort mer dekkende i forhold til innholdet i bestemmelsen. Bestemmelsen bør vurderes delt slik at nr. 2 blir en egen paragraf, da den er generell og også gjelder tilgang til nabogrunn utover tilfeller som er nevnt i nr. 1. Det er naturlig å vurdere dette i forbindelse med det videre lovarbeid.

§ 28-4 Sikring ved innhegning

1. I tettbygde strøk og i områder hvor det er bestemt i plan, skal tomt være forsynt med gjerde mot veg, når den ikke er fullt utbygd til veglinje. Kommunen kan kreve gjerde også mot nabotomt. Når gjerdeplikt er pålagt etter andre punktum, gjelder § 8 i lov av 5. mai 1961 om grannegjerde for delingen av utgiftene.

   Også utenfor tettbygd strøk kan kommunen påby at tomt skal forsynes med gjerde mot veg.

   Mot veg kan kommunen kreve hekker eller annen beplantning i stedet for gjerder.

2. Kommunen kan frita for plikt til innhegning etter nr. 1. Dessuten kan kommunen forby innhegning for blokkbebyggelse og innenfor fellesområdet og områder som hører til rekkehusbebyggelse. Fritak for eller forbud mot innhegning som her nevnt gjelder ikke hvor vegmyndighet finner at det bør være gjerde i medhold av § 44 i vegloven av 21. juni 1963.

   Bestemmelsen gjelder tilsvarende for bestående byggverk.

Merknader til § 28-4 (Sikring ved innhegning):

Forslaget er en videreføring av gjeldende lov § 103, dog slik at overskriften er søkt gjort mer dekkende i forhold til innholdet i bestemmelsen. Hjemmelen for kommunale vedtekter er foreslått opphevet. Bestemmelser om gjerde må således vedtas i planbestemmelser. Bygningslovutvalget vil peke på at det er et behov for språklig samordning i bestemmelsen, idet begrepene gjerde og innhegning og begrepene påby og kreve kan synes lite konsekvent. Arbeidet med dette faller imidlertid utenfor utvalgets tidsmessige ramme. Siste ledd tilsvarer del av gjeldende lov § 92, men foreslås flyttet til denne bestemmelsen.

§ 28-5 Orden på og bruk av ubebygd areal. Sikringstiltak ved byggverk mv.

I tettbygde strøk skal ubebygd areal holdes i ryddig og ordentlig stand. Kommunen kan forby lagring eller annen bruk av ubebygd areal, når den etter kommunens skjønn vil virke sterkt skjemmende eller være til vesentlig ulempe for andre. Der forhold ved lagring, annen bruk eller terreng i nærheten av byggverk kan gjøre opphold eller ferdsel farlig, kan kommunen pålegge eier å gjennomføre nødvendige sikringstiltak.

Merknader til § 28-5 (Orden på og bruk av ubebygd areal. Sikringstiltak ved byggverk mv.):

Forslaget er en videreføring av gjeldende lov § 104. Både begrepet ”sterkt skjemmende” og ”vesentlig ulempe” innebærer at bestemmelsen i praksis ikke blir mye benyttet, men vil for eksempel kunne ramme skjemmende lagring av utrangerte motorkjøretøyer.

§ 28-6 Sikring av basseng, brønn og dam

Basseng og brønn skal til enhver tid være sikret slik at barn hindres fra å falle i dem. Brønn eller dam som antas å medføre særlig fare for barn kan kommunen pålegge gjenfylt eller sikret på annen måte innen en fastsatt frist. Gjenfylling kan ikke skje dersom brønn eller dam er påkrevet av hensyn til vannforsyningen. Dammer som faller inn under vannressursloven skal sikres etter reglene i vannressursloven.Grunneieren er ansvarlig for at anlegg er sikret som nevnt i første ledd. Er grunnen bortleid mer enn 2 år, påhviler ansvaret leieren (festeren). Blir anleggene bare brukt av noen som ikke er ansvarlig etter foranstående regler, påhviler ansvaret brukeren.

Merknader til § 28-6 (Sikring av basseng, brønn og dam):

Forslaget er en videreføring av gjeldende lov § 83.

§ 28-7 Den ubebygde del av tomta, fellesareal

Uteareal på tomta skal gjennom størrelse, utforming og beliggenhet mv. sikre forsvarlig oppholdssted i det fri for beboerne som i nødvendig utstrekning muliggjør lek, rekreasjon, avkjørsel og parkering av biler, motorsykler, sykler o.l. Opparbeidet uteareal på tomta skal kunne brukes av alle innenfor tillatelsens formål. Kommunen kan godta at fellesareal avsettes for flere eiendommer.

Bestemmelsen i første ledd får tilsvarende anvendelse ved bruksendring.

Merknader til § 28-7 (Den ubebygde del av tomta, fellesareal):

Første ledd første punktum erstatter gjeldende lov § 69 nr. 1 andre punktum.

Grad av utnytting, minste uteoppholdsareal osv. vil etter hvert være fastsatt i enten kommuneplanens arealdel eller den gjeldende reguleringsplanen (områdeplan og detaljplan). Men for de tilfeller hvor dette fortsatt ikke er gjort, bør man ha en bestemmelse som gir kommunen anledning til å nekte det omsøkte oppført fordi det etter kommunens vurdering ikke gir de som skal bebo eiendommen tilstrekkelig areal til uteopphold, parkering osv. Bestemmelsen er således kommunens ”sikkerhetsventil” for å påse at enhver eiendom får en fornuftig utnyttelse. Bestemmelsen er omformulert noe i forhold til gjeldende lov § 69 nr. 1 første og andre punktum.

Enkelte deler av bestemmelsen, blant annet kravene til tilfredsstillende lysforhold og brannsikring, er overført til andre bestemmelser. Gjeldende lov § 69 nr. 3 og 4, som hjemler kommunale vedtekter, foreslås opphevet. Tidligere parkeringsvedtekter forutsettes inntatt i planbestemmelser, jf. de generelle merknader i kapittel 5 og kapittel 19.

Forslaget til første ledd andre punktum er nytt, og skal sikre brukbarhet for alle. Med betegnelsen alle , siktes det til alle som har sin naturlige bruk av tiltaket. Som det fremgår av ordlyden gjelder kravet bare det opparbeidete uteareal på den ubebygde del av tomta. Når det gjelder forståelsen av brukbarhetskravet og formålet, vises til merknadene under forslaget § 29-2 samt de generelle merknadene i kapittel 23.

Begrepet uteareal omfatter i denne bestemmelsen også atkomst.

Første ledd tredje punktum erstatter § 69 nr. 2.

Andre ledd erstatter § 69 nr. 5 og innebærer en utvidelse idet alle krav etter bestemmelsen skal kunne stilles ved bruksendring.

§ 28-8 Krav til opparbeiding av fellesareal og av parkbelte i industriområde

Hvor det i reguleringsplan eller i bebyggelsesplan er fastsatt felles avkjørsel, felles gårdsrom eller annet fellesareal for flere eiendommer, kan kommunen sette som vilkår for tillatelse etter § 20-1 at fellesarealet erverves, klausuleres og opparbeides i samsvar med planen.

I industriområde hvor det i reguleringsplan eller bebyggelsesplan er fastsatt parkbelte, kan kommunen sette som vilkår for tillatelse etter § 20-1 på de tilgrensende tomter, at parkbeltet erverves og opparbeides langs tomta i samsvar med planen.

Merknader til § 28-8 (Krav til opparbeiding av fellesareal og av parkbelte i industriområde):

Forslaget er en videreføring av gjeldende lov § 67 a.

Forslaget må ses i sammenheng med refusjonsreglene, hva gjelder de refusjonsberettigete tiltak.

Kapittel 29 Krav til tiltaket

§ 29-1 Bygningens plassering, høyde og avstand fra nabogrense

1. Bygningens plassering, herunder høydeplassering, og bygningens høyde skal godkjennes av kommunen. Bygning med gesimshøyde over 8 meter og mønehøyde over 9 meter kan bare føres opp hvor det har hjemmel i plan etter kapittel VI eller VII.

   Kommunen skal påse at veglovens bestemmelser om byggegrense og frisikt blir fulgt.

2. Hvis ikke annet er bestemt i plan etter kapittel VI eller VII, skal bygning ha en avstand fra nabogrense som minst svarer til bygningens halve høyde og ikke under 4 meter.

   Kommunen kan godkjenne at bygning plasseres nærmere nabogrense enn nevnt i første ledd eller i nabogrense

   1. når eier (fester) av naboeiendommen har gitt skriftlig samtykke eller

   2. ved oppføring av garasje, uthus og lignende mindre bygning.

3. Nærmere bestemmelser, herunder regler om avstand mellom bygninger, beregningsmåten for høyde, avstand fra nabogrense og areal på bygning som nevnt i nr. 2 andre ledd bokstav b, gis ved forskrift.

Merknader til § 29-1 (Bygningens plassering, høyde og avstand fra nabogrense):

Bestemmelsen erstatter gjeldende lov § 70. Henvisningen til plan etter kapittel VI eller VII i nr. 1 og 2 forutsettes omformulert i henhold til det nye plansystemet. Utvalget foreslår at gjeldende lov § 70 nr. 1 tredje punktum oppheves, fordi dette er en unødvendig presisering som allerede dekkes av de alminnelige regler om ansvarsrett for prosjektering og utførelse.

I forskriftshjemmelen i nr. 3 foreslås regler om brannteknisk sikring omformulert til regler om avstand mellom bygninger, fordi det er dette som er hensikten med bestemmelsen. Branntekniske hensyn er bare ett av flere hensyn.

§ 29-2 Krav til brukbarhet og forsvarlighet

Ethvert tiltak skal innenfor sin funksjon kunne brukes av alle, herunder oppfylle krav til forsvarlig sikkerhet, helse, og miljø i eller i medhold av loven og ikke medføre fare.

Departementet gir nærmere forskrifter om brukbarhet og forsvarlighet.

Merknader til § 29-2 (Krav til brukbarhet og forsvarlighet):

Bestemmelsen er ny.

Tiltaksbegrepet i bestemmelsen er det samme som i loven for øvrig, og dekker således for eksempel bygninger og anlegg.

Kravet om at tiltaket skal kunne brukes av alle innebærer en konkret gjennomføring av prinsippet om universell utforming på dette området. Bygningslovutvalget har funnet det nødvendig å la det fremgå direkte av loven at det grunnleggende krav til en bygning eller et tiltak er at den/det etter sin funksjon kan brukes av alle. Formuleringen er valgt for å få med forholdet til tiltakets/bygningens bruksformål, nemlig den funksjon det/den etter søknaden eller tillatelsen skal ha. Dersom det etter søknaden/tillatelsen ikke er meningen at en bygning/et tiltak skal brukes av alle, for eksempel en enebolig eller en fritidsbolig, kan den oppfylle brukbarhetskravet selv om ikke enhver av en eller annen grunn kan bruke bygningen. Hvis bygningen etter søknaden/tillatelsen for eksempel forutsettes å kunne benyttes av allmennheten så som skole, servicekontor, serveringssted eller lignende, vil den ikke oppfylle brukbarhetskravene dersom ikke alle kan bruke den. Bestemmelsen inneholder også et forsvarlighetskrav for å indikere nivået. Det kreves således ikke enhver mulig tilrettelegging, men en forsvarlig tilrettelegging innenfor rammen av funksjonen/formålet. Ordet forsvarlig er på den annen side et strengere krav enn begrepet rimelig. Det vises ellers til de generelle motiver i kapittel 23, særlig punkt 23.9.4.2.

Brukbarhetskravet er et overbegrep, som for eksempel omfatter sikkerhet, helse, miljø osv. Et tiltak eller en bygning som for eksempel ikke er forsvarlig brannsikret slik at ikke enhver som etter tiltakets/bygningens formål i henhold til tillatelsen kan evakueres, vil således verken oppfylle brannsikkerhetskravet eller brukbarhetskravet.

Detaljeringen av brukbarhets- og forsvarlighetskravet fastsettes i forskrift, jf. bestemmelsens siste ledd.

§ 29-3 Arkitektonisk utforming

Ethvert tiltak skal prosjekteres og utføres slik at det etter kommunens skjønn har en god estetisk utforming i samsvar med tiltakets funksjon og med respekt for naturgitte og bygde omgivelser.

Dette gjelder også ved endring av bestående byggverk og ved oppussing av fasade. Kommunen skal se til at historisk, arkitektonisk eller annen kulturell verdi som knytter seg til et byggverks ytre, så vidt mulig blir bevart.

Bygning med oppholdsrom for mennesker skal ha forsvarlig planløsning, utsyn og dagslysforhold.

Merknader til § 29-3 (Arkitektonisk utforming):

Bestemmelsen er ny.

Byggverks fysiske utforming skal tilfredsstille krav til estetikk og funksjonalitet. Kravene knyttes til byggverkets utseende, uterom mellom byggverk, innvendig planløsning og rom, og opparbeidede utearealer. Bygningslovutvalget foreslår å la slike krav være knyttet til arkitektonisk utforming som en egnet felles betegnelse.

Det har ikke vært utvalgets mening å senke de estetiske kvalitetskravene til tiltak, men rydde opp i begrepene som brukes. Rimelige skjønnhetshensyn er erstattet med god estetisk utforming i første ledd.

I funksjonsbegrepet inngår et vesentlighetskrav, som kan knytte seg til tiltaket i seg selv, dets forhold til omgivelsene og betydningen av de ulike estetiske elementene ved selve tiltaket.

Bygningslovutvalget legger til grunn at uttrykket etter kommunens skjønn markerer at det er tale om et hensiktsmessighetsskjønn som ikke er undergitt domstolsprøvning. Dette skyldes at estetiske vurderinger av et tiltak vil være av utpreget faglig-politisk karakter. Etter utvalgets syn ville det være uheldig å gjøre vilkåret ”god estetisk utforming” til et utpreget rettslig vurderingstema. Forvaltningskontrollen med kommunens vurdering gjennom klage vil imidlertid i utgangspunktet ikke være begrenset, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd første punktum. Imidlertid legger forvaltningsloven § 34 andre ledd tredje punktum visse begrensninger på klageinstansens prøvningsintensitet ved prøvingen av kommunens frie skjønn. Utvalget forutsetter at forvaltningskontrollen med bestemmelsen vil fortsette som før. Det har ikke vært meningen å gjøre endringer i fylkesmannens kompetanse til å prøve skjønnet.

Andre ledd tilsvarer § 92 tredje ledd. Det er verken gjort språklige eller materielle endringer i bestemmelsen.

Tredje ledd erstatter § 74 nr. 1. første ledd og har fått en noe annen utforming. Deler av § 74 nr. 1 følger nå av forslaget til § 29-4.

§ 29-4 Tekniske krav

Tiltak skal være forsvarlig sikret mot brann, sammenbrudd mv.

Bygning med oppholdsrom for mennesker skal ha forsvarlig energibruk og innemiljø, herunder belysning, isolasjon, oppvarming, ventilasjon mv.

Tiltak skal være slik utført at vann og luftfuktighet ikke kan gjøre skade.

Departementet kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser om tekniske krav til tiltak.

Merknader til § 29-4 (Tekniske krav):

Bestemmelsen er ny.

I de tekniske krav inngår blant annet de statiske, konstruktive og sikkerhetsmessige aspekter ved tiltaket. De omfatter også de enkelte bygningsdelene, så som yttervegger og tak, dvs. det som i TEK er kalt klimaskall, etasjeskiller og innvendige vegger, trapper m.m. Dagens lov har svært få bestemmelser med krav til byggverkenes tekniske utforming. De fleste bestemmelsene av denne karakter er å finne i TEK. TEK har således en del viktige krav på overordnet nivå, som etter utvalgets mening gir gode anvisninger på hvilke krav som bør vektlegges. Utvalget foreslår derfor å lovfeste noen av disse.

Første ledd stiller sentrale krav som etter gjeldende rett er stilt i TEK §§ 7-1, 7-2 og 7-3. Kravene angis som et krav til forsvarlighet .

Andre ledd er en presisering på lovnivå av krav som fremgår av gjeldende teknisk forskrift vedrørende energibruk. Andre ledd stiller også det grunnleggende kravet til forsvarlig innemiljø i bygninger, jf. TEK § 8-3. Etter utvalgets vurdering henger belysning, isolasjon, oppvarming, ventilasjon mv. bedre sammen med et krav til forsvarlig innemiljø enn til et krav til forsvarlig planløsning etter gjeldende lov § 74 nr. 1 første ledd.

Selv om denne bestemmelsen har betegnelsen tekniske krav, vil utvalget understreke at tekniske krav også finnes i en rekke andre paragrafer og i TEK.

§ 29-5 Tekniske installasjoner

Tekniske installasjoner skal prosjekteres og utføres slik at de gir de ytelser som er forutsatt og tåler de indre og ytre belastninger som normalt forekommer. Kravene i § 29-3 første ledd gjelder tilsvarende.

Tekniske installasjoner skal oppføres, drives og vedlikeholdes slik at krav til forsvarlig helse, sikkerhet og miljø, herunder energi, i eller i medhold av loven blir oppfylt. Eieren av anlegget skal sørge for at det føres tilsyn, og for at nødvendig vedlikehold og reparasjon blir foretatt av fagkyndig personell.

Er slikt anlegg som nevnt under foregående ledd, etter kommunens skjønn til ulempe for omgivelsene, kan kommunen pålegge eieren å treffe de nødvendige tiltak. Når særlige forhold gjør det rimelig, kan det bestemmes at utgiftene til tiltak som nevnt, helt eller delvis skal bæres av eier av annen eiendom som er årsak til at pålegget er gitt.

Har anlegget tillatelse etter forurensningsloven, gjelder reglene i forurensningsloven i stedet for bestemmelsene i første ledd.

Nabo kan ikke sette seg imot at skorstein som støter inntil hans eiendom, festes til vegg eller tak på denne, eller at atkomst til skorstein skjer over taket.

Erstatning og kompensasjon for utgifter fastsettes ved skjønn.

Bestemmelsen gjelder tilsvarende i forhold til bestående byggverk.

Merknader til § 29-5 (Tekniske installasjoner):

Bestemmelsen er delvis ny og delvis en videreføring av gjeldende § 106.

Bestemmelsen omhandler installasjoner. Slike er en del av den tekniske utførelsen, men er allikevel selvstendige deler av bygget. Tekniske installasjoner kan godt bygges inn i et eksisterende byggverk. Installasjon av heis i eksisterende bygg er ett eksempel på dette. Utvalget finner det derfor riktig å stille krav til de tekniske installasjonene i en egen paragraf.

Første ledd gjelder prosjektering og utførelse av tekniske anlegg. Kravet i gjeldende TEK § 9-1 om at anlegget skal gi de ytelser som er forutsatt og tåle de indre og ytre belastninger som normalt forekommer, er således flyttet til loven. Det er ikke meningen å endre innholdet i gjeldende rett på dette punkt.

Andre ledd gjelder drift og vedlikehold av tek­niske anlegg. Det rettslige innholdet av bestemmelsen er ikke endret selv om drift og vedlikehold av tekniske installasjoner nå utgjør et eget ledd i bestemmelsen. Det angis at drift og vedlikehold skal være forsvarlig. Dette følger allerede av gjeldende rett. Henvisningen til energi er en presisering, og medfører ikke endringer i gjeldende rett.

Tredje ledd tilsvarer gjeldende § 106 nr. 2 første ledd.

Fjerde ledd tilsvarer § 106 nr. 2 andre ledd.

Femte ledd tilsvarer § 106 nr. 3 første ledd.

Sjette ledd tilsvarer § 106 nr. 3 andre ledd.

Etter forslaget omfattes heis, rulletrapper og rullende fortau av den generelle bestemmelsen om tekniske installasjoner, jf. utvalgets generelle merknader punkt 19.5.3.

Kravene til sikkerhetskontroll etc. i driftsfasen, jf. gjeldende lov § 106 a, antas i sin helhet å kunne overføres til forskrift.

§ 29-6 Krav til produkter til byggverk

Ethvert produkt som skal inngå i et byggverk, skal ha forsvarlige egenskaper. Produsent eller dennes representant skal sørge for at egenskapene til produktet dokumenteres og er forpliktet til å gi alle de opplysninger til tilsynsmyndigheten som anses påkrevd for utøvelse av tilsyn med produktets egenskaper. Departementet utpeker tilsynsmyndighet.

Departementet kan gi forskrift om tekniske spesifikasjoner og om godkjennings- og kontrollsystemer som skal legges til grunn for dokumentasjon og tilsyn, herunder kan departementet fastsette krav til og om merking av produkter til byggverk (CE-merket produkt).

Dersom tilsynsmyndigheten finner at det foreligger begrunnet mistanke om at det omsettes et CE-merket produkt som ikke oppfyller forutsetningen for merkingen, og produktet er tiltenkt brukt i et byggverk, skal den føre kontroll med produktet. Dersom betingelsene i første punktum er oppfylt kan tilsynsmyndigheten gi pålegg om midlertidig stans i omsetning og bruk av produktet.

Finner tilsynsmyndigheten at et produkt ikke tilfredsstiller forutsetningene for godkjenning, kontroll eller merking, kan den gi pålegg om å stanse omsetningen av produktet. Det samme gjelder et produkt som selv om det er erklært å være i samsvar med kravene, kan medføre fare for liv, helse eller miljø. Tilsynsmyndigheten kan også forby bruk av og gi pålegg om å kalle tilbake slike produkter fra markedet, eller treffe andre tiltak for å sikre at produktet bringes i overensstemmelse med kravene, dersom produktet allerede er omsatt. Tilsynsmyndigheten skal gis tilgang til produkt, rom, areal eller annet område som anses nødvendig for å kunne føre tilsynet.

Departementet kan gi forskrift om gebyr for tilsynsarbeidet med å sikre at bestemmelser og vedtak gitt i eller i medhold av denne paragrafen, blir fulgt. Gebyret er tvangsgrunnlag for utlegg.

Merknader til § 29-6 (Krav til produkter til byggverk):

Bestemmelsen erstatter gjeldende lov § 77 nr. 2. Utvalget har foretatt noen mindre språklige endringer.

Første ledd stiller et krav til at produkter som inngår i byggverk skal ha forsvarlige egenskaper. Endringen i ordlyd medfører ikke endringer i gjeldende rett.

§ 29-7 Avfallshåndtering

Tiltak som omfattes av § 20-1 skal tilfredsstille krav til forsvarlig avfallshåndtering i eller i medhold av loven.

Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om avfallshåndtering, herunder om hva som anses som forsvarlig avfallshåndtering.

Merknader til § 29-7 (Avfallshåndtering):

Bestemmelsen er ny, og stiller krav til forsvarlig avfallshåndtering for tiltak som omfattes av § 20-1. Slike krav har hittil vært stilt i medhold av forurensningsloven. At kravene stilles i medhold av plan- og bygningsloven innebærer at så mange som mulig av kravene som stilles i en byggesak fremkommer av samme regelverk. Enkelte tiltak, jf. SAK § 7, er unntatt fra reglene om saksbehandling, ansvar og kontroll fordi de behandles etter annet regelverk enn plan- og bygningsloven. Etter utvalgets vurdering bør kravet til forsvarlig avfallshåndtering også gjelde for slike tiltak. Dette løses mest hensiktmessig i forskrift, gitt i medhold av andre ledd . Forsvarlighetskravet må ses i sammenheng med forurensningslovens krav til avfallshåndtering. Hva som regnes som forsvarlig avfallshåndtering forutsettes utdypet i forskrift. I forskriftsarbeidet vil det være naturlig å benytte seg av erfaringer gjort med avfallshåndtering i byggesak i Statens Forurensningstilsyn og Miljøverndepartementet.

§29-8 Fritidsbebyggelse

Lovens bestemmelser i § 27-1 andre, tredje, fjerde og femte ledd og § 27-2 nr. 2 andre, tredje og fjerde ledd gjelder ikke for fritidsbebyggelse med mindre annet er bestemt i arealplan. Departementet kan gi forskrift om at også andre bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven ikke skal gjelde for fritidsbebyggelse.

Merknader til § 29-8 (Fritidsbebyggelse):

Bestemmelsens første punktum er en unntaksregel og hensikten er at kommunen i arealdelen til kommuneplan, reguleringsplan eller bebyggelsesplan bør ha rett til å kreve tilknytning til vann- og avløp etter §§ 27-1 andre, tredje, fjerde og femte ledd og 27-2 nr. 2 andre, tredje og fjerde ledd. Andre punktum er en videreføring av adgangen til å fravike lovens utgangspunkt om at lovens bestemmelser gjelder for fritidsbebyggelse. Utvalgets syn er at begrunnelsen for å stille andre (svakere) tekniske krav til fritidsbebyggelse ikke lenger er til stede i samme utstrekning. Utvalget ser imidlertid at det ville være lite hensiktsmessig dersom all fritidsbebyggelse skulle være underlagt kravene i TEK fullt ut. Adgangen til å fravike bestemmelsene i loven bør derfor fortsatt opprettholdes, men gjeldende bestemmelser i TEK bør etter utvalgets vurdering gjennomgås av departementet med sikte på å finne et mer hensiktsmessig anvendelsesområde for de tekniske forskriftene for fritidsbebyggelse.

Kapittel 30 Krav til særskilte tiltak

§ 30-1 Driftsbygninger i landbruket

For oppføring av driftsbygning i landbruket og for endring og reparasjon av bestående driftsbygning gjelder bestemmelsene i loven her så langt de passer. Bestemmelsene i § 27-1 andre, tredje, fjerde og femte ledd og § 27-2 nr. 2 andre, tredje og fjerde ledd gjelder ikke.

Departementet kan gi forskrift om at også andre bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven ikke skal gjelde, og om det saklige virkeområde for denne bestemmelse.

Bestemmelsen gjelder tilsvarende for husvær for seterbruk eller skogsdrift.

Merknader til § 30-1(Driftsbygninger i landbruket):

Bestemmelsen er forkortet vesentlig i forhold til gjeldende § 81 om driftsbygninger i landbruket. Gjeldende paragrafs andre til sjette ledd er foreslått opphevet. Driftsbygninger i landbruket vil ikke lenger være meldepliktige fordi meldingsordningen foreslås opphevet. Derfor vil reglene om søknadsplikt og saksbehandling gjelde. Dette innebærer at mindre driftsbygninger i landbruket kan forestås av tiltakshaver jf. lovforslaget § 20-2, mens øvrige driftsbygninger i landbruket omfattes av lovforslaget § 20-1.

Bestemmelsens første ledd tilsvarer i stor grad gjeldende § 81 første ledd. Bestemmelsene i loven skal fortsatt gjelde så langt de passer for driftsbygninger. Unntakene for tilknytningsplikt for infrastruktur etter gjeldende lov § 81, er foreslått videreført med unntak av § 66 nr. 1 om krav til vegtilknytning, jf. forslaget § 27-2 nr. 1. Dette kravet må derfor vurderes i den enkelte sak, jf. første punktum om at bestemmelsene i loven gjelder så langt de passer . Skal det for eksempel oppføres en skogskoie i utmark, hvor det er uaktuelt med veg, vil bestemmelsen ikke komme til anvendelse.

Forskriftshjemmelen i forslaget andre ledd tilsvarer gjeldende første ledd tredje punktum.

Tredje ledd tilsvarer gjeldende § 81 sjuende ledd.

§ 30-2 Bygning eller virksomhet som medfører fare eller særlig ulempe

For bygninger som ved sin art eller den virksomhet som de er beregnet for, eller den trafikk de fører med seg, antas å medføre fare eller særlige ulemper for dem som oppholder seg i bygningen eller for andre, kan departementet gi særlige bestemmelser ved forskrift. Kommunen kan for slike bygninger stille de særskilte krav som finnes påkrevd utover det som følger av bestemmelsene i denne lov eller forskrift. Er det forurensning eller avfall som kan medføre fare eller særlig ulempe, gjelder reglene i forurensningsloven i stedet for første og andre punktum.

Bestemmelsen gjelder tilsvarende for eksisterende bebyggelse.

Merknader til § 30-2 (Bygning eller virksomhet som medfører fare eller særlig ulempe):

Første ledd er en videreføring av gjeldende lov § 80. Avfallsspørsmål knyttet til ny bebyggelse er regulert i § 29-7.

Andre ledd tilsvarer gjeldende § 92 første ledd, men foreslås flyttet hit.

§ 30-3 Skilt, reklame og lignende

Skilt eller reklameinnretning og lignende må ikke virke skjemmende eller sjenerende i seg selv, i forhold til omgivelsene eller for trafikken.

Kommunen kan gi pålegg om å fjerne eller endre enhver innretning som nevnt i første ledd, når den etter kommunens skjønn strider mot ovennevnte krav. Innretning som antas å medføre fare kan i alle tilfelle kreves fjernet ved pålegg fra kommunen.

Merknader til § 30-3 (Skilt, reklame og lignende):

Bestemmelsen er en videreføring av § 107, men utvalget foreslår en vesentlig opprydding i bestemmelsen. Skilt og reklame og lignende behandles vanligvis som midlertidige, søknadspliktige tiltak i kommunene. Det materielle innholdet i bestemmelsen videreføres. Hovedreglene om saksbehandlingen fremgår for øvrig av forslaget til nytt kapittel 21 i loven.

§ 30-4 Andre varige konstruksjoner eller anlegg. Vesentlige terrenginngrep mv.

For varige konstruksjoner eller anlegg, vesentlige terrenginngrep, anlegg av veg eller parkeringsplass, gjelder bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne loven så langt de passer. Dette gjelder tiltak på eller i grunnen, i vassdrag eller i sjøområder.

Kommunen kan fastsette høyde og form på terreng. Departementet kan gi forskrift om at bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven ikke skal gjelde, og om det saklige virkeområde for bestemmelsene i paragrafen her.

Merknader til § 30-4 (Andre varige konstruksjoner eller anlegg. Vesentlige terrenginngrep mv.):

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 84.

§ 30-5 Midlertidige eller transportable bygninger, konstruksjoner eller anlegg

Midlertidige eller transportable bygninger, konstruksjoner eller anlegg, jf. § 20-1 første ledd m, må ikke plasseres slik at de hindrer allmenn ferdsel eller friluftsliv eller på annen måte fører til vesentlige ulemper for omgivelsene. For ovennevnte tiltak gjelder bestemmelser gitt i eller i medhold av loven så langt de passer.

Merknader til § 30-5 (Midlertidige eller transportable bygninger, konstruksjoner eller anlegg):

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 85 første ledd, og omhandler de materielle kravene til midlertidige eller transportable bygninger, konstruksjoner eller anlegg. Disse vil fortsatt gjelde på samme måte som etter dagens regler. En del krav vil ikke være relevante for midlertidige eller transportable tiltak, eller kravene må tolkes i forhold til den aktuelle bruken eller konstruksjonen mv.

Gjeldende lov § 85 andre, tredje og fjerde ledd foreslås ikke videreført. Midlertidige eller transportable tiltak er søknadspliktige etter forslaget § 20-1 første ledd m), og kan etter § 20-2 forestås av tiltakshaver dersom de ikke skal stå mer enn 2 år. Slike tiltak er helt unntatt fra søknadsplikt hvis de ikke skal stå mer enn 2 måneder, jf. § 20-3.

Kapittel 31 Krav til eksisterende tiltak

§ 31-1 Tiltak på bestående byggverk

Tiltak på bestående byggverk skal prosjekteres og utføres i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven.

På byggverk som er, eller brukes, i strid med senere vedtatt plan kan følgende tiltak bare tillates når planen følges:

1. hovedombygging

2. tilbygging, påbygging, underbygging

3. bruksendring eller vesentlig utvidelse eller vesentlig endring av tidligere drift.

Kommunen kan sette som vilkår for å tillate tiltak etter § 20-1 at også andre deler av byggverket enn det tiltaket gjelder settes i forsvarlig stand i samsvar med relevante tekniske krav. Dette kan gjøres når kommunen finner at byggverket er i så dårlig stand at det av hensyn til helse, miljø og sikkerhet ellers ikke ville være tilrådelig å gjennomføre det omsøkte tiltaket.

Er det vedtatt å ekspropriere byggverket i medhold av bestemmelser i denne loven, kan kommunen unnlate å gi tillatelse til tiltaket. Er ekspropriasjonen ikke avgjort må avgjørelsen foreligge senest 12 uker etter at søknaden om tillatelse er mottatt.

Merknader til ny § 31-1 (Tiltak på bestående byggverk):

I forhold til gjeldende § 87 er bestemmelsen vesentlig forenklet og presisert. Bestemmelsen om ekspropriasjon som ble flyttet til § 95 nr. 4 ved lovrevisjonen i 1995, er flyttet tilbake til denne bestemmelsen som et nytt fjerde ledd. Ordlyden er forenklet uten at det er ment å foreta noen realitetsendring.

Bestemmelsen må vurderes i sammenheng med gjeldende lov § 93 jf. forslaget § 20-1, med materielle bestemmelser i eller i medhold av loven som etter sin ordlyd må forstås slik at de gjelder arbeider på byggverk og med de føringer som kan ligge i bindende planvedtak.

Bestemmelsens første ledd fastslår at plan- og bygningslovgivningen også gjelder for tiltak på bestående byggverk. Dette innebærer i utgangspunktet at alle krav i lov, forskrifter og bestemmelser i arealplaner etter loven gjelder. Dette er en delvis videreføring av gjeldende lov § 87 og motivene til denne, hvor det er presisert hvilke krav som gjelder ved tiltak i bestående byggverk. I gjeldende lov § 87 er det valgt å angi hvilke tiltak som utløser de materielle kravene. Det vil bare være relevante krav i og i medhold av loven som kommer til anvendelse på samme måte som ved nybygg. Det må være en sammenheng mellom tiltaket og kravet, slik at det for eksempel ved søknadspliktig fasadeendring med vindusskifting ikke vil være relevant å vurdere om eiendommen har tilstrekkelig uteareal. Tilsvarende vil det ikke være relevant å anvende bestemmelsen om vegopparbeidelsesplikt ved oppføring av et tilbygg som ikke innebærer at belastningen på vegen øker.

Med tiltak menes alle arbeider mv. på byggverk som inngår i de materielle bestemmelser i eller i medhold av loven. I utgangspunktet ville dette være det som omfattes av gjeldende lov § 93, se forslaget § 20-1. Men også andre tiltak kan i noen tilfelle være regulert av bindende planvedtak, for eksempel bruk av materialer og fargebruk ved vedlikehold av bygninger som er regulert til bevaring. Da vil også dette være omfattet av bestemmelsen.

Kravene som kan settes til tiltak begrenses etter forslaget som hovedregel til å omfatte de deler av byggverket som tiltaket gjelder, som i gjeldende rett. Dette betyr at dersom det iverksettes byggetiltak på deler av byggverket, vil det som hovedregel ikke kunne settes krav til eksisterende deler av byggverket. Det vil derved først være ved hovedombygging at slike krav kan gjøres gjeldende for hele byggverket. Med hovedombygging menes, som etter gjeldende rett, byggetiltak som etter kommunens skjønn er så omfattende at hele byggverket i det vesentlige blir fornyet. Ved bruksendring vil gjeldende bygningstekniske krav kunne kreves oppfylt i den grad de er nødvendige for den nye bruken ut fra hensynet til helse, miljø og sikkerhet. Det må derved kunne stilles de samme krav ved bruksendring som ved nybygging.

Andre ledd tar sikte på å klargjøre hvilke tiltak på byggverk som er oppført eller brukes i strid med en senere plan, og som bare kan tillates når de er i samsvar med planen. Det er lovlig å la byggverkene stå, og å fortsette å bruke dem på en måte som tidligere var lovlig. Skal de for eksempel påbygges eller ombygges, eller gjøres til gjenstand for ny bruk (bruksendring), oppstår spørsmål om forholdet til plan. Hva som er i strid med plan er et rettsanvendelsesspørsmål som også kan etterprøves av domstolene. Både planformål og planbestemmelser setter rammer for hva som er lovlig eller ikke lovlig i medhold av planen. Dette er søkt klargjort i lovteksten.

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 87 nr. 1 første ledd andre punktum og andre ledd, og tar ikke sikte på noen realitetsendring.

Det er ikke uvanlig at lovlig oppførte bygninger senere blir stående i strid med arealplanvedtak. Det kan for eksempel senere bli vedtatt en plan for en veigjennomføring der bygningen nå ligger, eller for et byggeformål og byggevolum hvor plangjennomføringen forutsetter at bygningen må fjernes eller inngå i et nytt byggetiltak. En bygning kan også være i bruk på en måte som ikke er i samsvar med en senere plan for området, for eksempel blir en bolig i et område som før var regulert til både bolig og næringsvirksomhet, senere omfattet av en regulering bare til næringsvirksomhet.

Der byggverk står eller brukes i strid med gjeldende planformål eller planbestemmelser, må det være anledning til å foreta vedlikehold eller mindre arbeider som fasadeendringer, selv om bygningen kan fjernes når planen gjennomføres. Den nye planen skal ikke være til hinder for dette, heller ikke i de tilfellene hvor det er nødvendig å innhente tillatelse som for eksempel for fasadeendringer. Det er ikke sjelden usikkert når planer blir gjennomført eller om de i det hele tatt blir det. Noe annet er det når det skal eksproprieres for å gjennomføre planene, se nærmere fjerde ledd. Da kan kommunen avslå å gi tillatelse til alle søknadspliktige tiltak under henvisning til ekspropria­sjonen.

De tiltakene som ikke kan tillates uten at de er i samsvar med gjeldende plan, er angitt i punktene a), b) og c). Dette følger også av bestemmelsene i gjeldende lov §§ 20-6 andre ledd, første punktum og 31 nr.1 første ledd, første punktum. Men i likhet med gjeldende lov, har utvalget funnet det hensiktsmessig med en presisering også i bestemmelsen om bestående byggverk. Presiseringen klargjør også at andre søknadspliktige tiltak (som fasadeendringer), er lovlige så lenge planen ikke skal gjennomføres ved ekspropriasjon som angitt i fjerde ledd.

Når det gjelder forståelsen av formuleringene i a), b) og c) vises det til merknadene til § 20-1 (gjeldende lov § 93 første ledd a) og c)).

Bestemmelsen i tredje ledd bør etter utvalgets oppfatning fortsatt stå i loven. Det er foretatt noen mindre redaksjonelle endringer i forhold til ordlyden i gjeldende § 87 nr. 3.

Det skal kunne settes krav om bygningsteknisk oppgradering og istandsetting av andre deler av byggverket som er i så dårlig forfatning at omsøkte tiltak ellers ikke ville være forsvarlig ut fra hensynet til helse, miljø og sikkerhet. Dette vil eksempelvis være tilfellet når det skal gjennomføres en bruksendring med bygningsmessige endringer i en del av en bygning og tilstanden ellers i bygningen er slik at bruken ikke er tilfredsstillende uten at man også utbedrer rømningsforhold eller bærekonstruksjoner i andre deler av bygget. Det kan ikke settes krav ut over angjeldende bygning slik at oppgradering av nabobebyggelse ikke vil være aktuelt. Kravet om istandsetting av andre deler av byggverket må ha en sammenheng med bruken av bygget som helhet, og kan ikke brukes som en generell mulighet og anledning til å få oppgradert større deler av bebyggelsen enn det saklig sett er behov for i det konkrete byggetiltak.

Forslaget til fjerde ledd er noe forenklet i forhold til dagens bestemmelse i § 95 nr. 4, men dette innebærer ingen realitetsendring.

Kommunen, eller andre organer som kan ha myndighet til det, kan ønske å vurdere ekspropriasjon i medhold av § 35 (på grunnlag av reguleringsplan) eller andre hjemler i loven. Da vil arbeider på eksisterende byggverk som ikke er i samsvar med planen kunne fordyre ekspropriasjonen. Kan arbeidet ikke stanses på grunnlag av planen, bør myndighetene likevel få anledning til å avslå å gi tillatelse om de bestemmer seg for ekspropriasjon innen en angitt frist.

Bygningslovutvalget mener en opprettholdelse av dagens hjemmel for å kreve utsettelse av gjennomføring av tiltak som faller utenfor bestemmelsens andre ledd punkt a-c), er tilfredsstillende. Det offentlige har muligheten til å hindre urimelig høye erstatningsutgifter ved å gjennomføre reguleringsplaner innen lovens frister, og det ville være urimelig om det ikke skulle kunne tillates et vanlig vedlikehold selv om dette eventuelt ville øke de offentlige erstatningsutgifter.

Tilsvarende bestemmelse hadde man tidligere i § 87, men den ble ved revisjonen av plan- og bygningsloven i 1995 overført til § 95 nr. 2 tredje ledd, nå § 95 nr. 4, samtidig som kommunens frist på 6 måneder for å vurdere om de vil gå til ekspropriasjon ble endret til 3 måneder, jf. Ot.prp. nr. 39 (1993-94) side 156. Utvalget foreslår at bestemmelsen flyttes tilbake til denne bestemmelsen.

§ 31-2 Vedlikeholdsplikt

Eier eller den ansvarlige plikter å holde byggverk og installasjoner som omfattes av denne lov i en slik stand at det ikke oppstår fare for skade på, eller vesentlig ulempe for, person, eiendom eller miljø, og slik at de ikke virker skjemmende i seg selv eller i forhold til omgivelsene.

Blir plikten ikke overholdt kan kommunen gi pålegg om vedlikehold.

Merknad til § 31-2 (Vedlikeholdsplikt):

Av pedagogiske grunner deles gjeldende § 89 i to bestemmelser; en for vedlikehold og en for forskrift om utbedring, jf. lovforslaget § 31-3. Bestemmelsen i § 31-2 er en videreføring av gjeldende § 89, første ledd, med noen få endringer.

Første ledd slår fast eiers eller den ansvarliges plikt til å vedlikeholde sin eiendom. Den ansvarlige er tilføyd for å tydeliggjøre ansvarsplassering i en bygnings driftsfase, fordi det er mange ulike eier- og driftsformer, slik forholdet er etter privatrettslige regler, for eksempel festere, leietakere eller andre.

Bestemmelsen kommer til anvendelse uavhengig av om det er søkt om tillatelse til arbeider på byggverket. Det behøver ikke opprinnelig ha foreligget noe brudd på den tillatelsen som var gitt etter gjeldende eller tidligere bestemmelser. Man har for eksempel bare unnlatt å følge opp et tilstrekkelig vedlikehold av de opprinnelig lovlige arbeidene, med de konsekvenser som er nevnt. Det kan også være byggverk som er oppført på et tidspunkt hvor det ikke ble krevd tillatelse etter bygningslovgivningen.

Det er imidlertid ikke nødvendig at det manglende vedlikeholdet er kommet så langt at vilkårene for å kreve riving foreligger, jf. gjeldende lov § 91 og lovforslaget § 31-4.

Med vedlikehold menes en opprettholdelse av standarden på bygninger, konstruksjoner og anlegg i forhold til opprinnelig godkjent eller lovlig nivå, og på en slik måte at det ikke oppstår fare eller vesentlig ulempe for omgivelsene. Fare for omgivelsene oppstår når bygningen eller deler av den kan påføre mennesker, dyr, eiendom, ting eller miljø skade av noen art. Første ledd er endret til også å omfatte miljø . Utvalget mener at kommunen bør ha en adgang til å gi pålegg der et forfallent bygg har negative effekter på omkringliggende miljø. Denne endringen gjør bestemmelsen mer tidsmessig og i samsvar med bestemmelsen i lovforslaget § 31-3 der ”miljø” er nevnt som et hensyn som kan gi adgang til pålegg om utbedring. Eksempler vil kunne være et gammelt bygg der det er brukt asbest som byggemateriale og asbesten er i ferd med å gå i oppløsning eller der PCB er brukt i gammel maling som vaskes ut. I slike tilfeller er det etter utvalgets vurdering uheldig dersom kommunen ikke har hjemmel til å gripe inn etter plan- og bygningsloven. Området for pålegghjemmelen er således utvidet. Med vesentlig ulempe for omgivelsene menes situasjoner som ikke innebærer noen fare, men hvor manglende vedlikehold for eksempel virker skjemmende eller hindrer andre i å utvikle sin eiendom på ønsket måte.

§ 31-3 Pålegg om dokumentasjon og utbedring

Departementet kan i forskrift gi regler for kommunens adgang til å gi pålegg om dokumentasjon og utbedring av bestående byggverk og installasjoner innenfor rammen av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven. Når tungtveiende hensyn til brukbarhet, helse, miljø, sikkerhet og bevaringsverdighet gjør det nødvendig kan pålegg gis for bestemte typer byggverk der utbedring vil gi en vesentlig forbedring av de bygningsmessige funksjoner. I vurderingen skal det legges vekt på kostnadene ved pålegget, antall brukere, hvilke farer eller ulemper de utsettes for og avstanden mellom den aktuelle tilstanden og de gjeldende krav.

Merknader til § 31-3: (Pålegg om dokumentasjon og utbedring)

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 89 andre ledd med hjemmel for departementet til å gi forskrift om adgang til å gi pålegg om utbedring av eksisterende bebyggelse. Det er foretatt enkelte språklige endringer, samtidig er begrepene brukbarhet, bevaringsverdighet og dokumentasjon inntatt i loven.

Med utbedring menes heving til en høyere bygningsmessig og sikkerhetsmessig standard.

Med uttrykket dokumentasjon menes at eier forut for et eventuelt pålegg om utbedring kan pålegges å dokumentere, for eksempel i form av reprosjektering, hvordan byggets tilstand er mht for eksempel tilgjengelighet, helse, miljø og sikkerhet. Som det fremgår av ordlyden, vil slike pålegg kun gjelde bestemte typer byggverk, for eksempel skoler, sykehus, og andre bygg der det befinner seg mange mennesker, jf. de generelle merknadene punkt 20.4.4.

Når det gjelder begrepene helse, miljø og sikkerhet er dette en videreføring av gjeldende bestemmelse i § 89 andre ledd. Når det gjelder det nærmere innhold i disse begrepene vises til motivene til § 89 i Ot.prp. 39 (93-94) og Ot.prp. 44 (1995-96).

Lovens formulering tilgjengelighet foreslås erstattet av begrepet brukbarhet , jf. de generelle merknader punkt 23.2 samt særmerknadene til § 29-2. Brukbarhetsbegrepet er tatt inn i bestemmelsen blant annet for å dekke kravet om tilgjengelighet for alle. Etter dette omfatter således bestemmelsen alle forhold av betydning på dette området, herunder også grunnforhold, energibruk, brann- og bygningstekniske forhold med virkning på kort og lang sikt. Også krav om tiltak for å redusere radonkonsentrasjon, rasfare, snølastforhold og andre forhold som avdekkes som følge av nye hendelser eller undersøkelser, dekkes av bestemmelsen.

Det foreslås at hensynene som kan nødvendiggjøre pålegg utvides til også å gjelde hensynet til bevaringsverdighet . Bevaringshensyn kan begrun­-ne et pålegg om utbedring, når slik utbedring er nødvendig for å få gjennomført for eksempel bevaringsregulering eller andre forhold.

Gjeldende § 89 tredje ledd foreslås ikke videreført da innholdet av bestemmelsen følger av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper.

§ 31-4 Pålegg om riving. Forbud mot riving

Er byggverk kommet i slik stand at det etter kommunens skjønn ikke kan settes i stand uten hovedombygging, og nybygging eller hovedombygging ikke kan gjennomføres eller ikke blir satt i gang innen en rimelig frist som kommunen setter, kan kommunen kreve at byggverket eller restene av det blir fjernet og tomta ryddet.

Byggverk mv. kan på samme måte kreves fjernet dersom det etter kommunens skjønn er kommet i slik tilstand at det medfører fare eller vesentlig ulempe for person, eiendom eller miljø, eller virker sterkt skjemmende, og det ikke er satt i stand innen en fastsatt frist.

Kommunen kan avslå søknad om riving etter § 20-1 første ledd e inntil det foreligger igangsettingstillatelse for annen utnytting av tomta eller reguleringsplan/bebyggelsesplan hvor plangjennomføringen etter denne loven ikke er forenlig med å ha byggverket stående.

Merknader til § 31-4: (Pålegg om riving. Forbud mot riving)

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 91, med unntak av tredje ledd som er endret.

Etter bestemmelsens første ledd er det ikke nødvendig at byggverket medfører fare eller ulempe som nevnt i andre ledd. Det er nok at det konstateres at det ikke kan istandsettes uten hovedombygging. På den annen side er dette ikke noe krav etter andre ledd.

Ordet miljø er tilføyd i andre ledd for å gi hjemmel for å kreve riving også ved fare eller vesentlig ulempe for miljøet. Området for påleggshjemmelen er således utvidet, jf. merknadene til § 31-2.

Formuleringen i tredje ledd innebærer at kommunen som tidligere, kan avslå en søknad om riving dersom et planvedtak (bevaringsplan) eller et midlertidig bygge- og deleforbud forbyr riving.

For øvrig kan kommunen vente med å ta stilling til rivingsspørsmålet til den har tatt stilling til en søknad om tillatelse for et tiltak som forutsetter riving. Er området ikke planlagt, eller åpner planen for det byggetiltaket det søkes om, kan kommunen velge om den vil gi tillatelse eller nedlegge midlertidig bygge- og deleforbud og senere regulere slik at det eksisterende byggverket blir bevart.

Er det en plan for området som ikke bare åpner for annen utnytting av tomta, men hvor også plangjennomføringen utelukker det byggverket det er spørsmål om å rive, må kommunen innvilge søknaden om riving om den ikke bestemmer seg for å nedlegge midlertidig bygge- og deleforbud og utarbeide en ny plan som verner bygningen. Da er plansituasjonen slik når søknaden kommer inn at kommunen ikke kan utsette behandlingen av den. Uttrykket ”plangjennomføring etter denne loven” betyr at det også kan eksproprieres til gjennomføring av planen i medhold av plan- og bygningsloven, dvs. at planen må være kunngjort for ikke mer enn 10 år siden, jf. gjeldende lov § 31 nr. 2 første ledd.

Vedtar kommunen en ny plan etter at søknaden om riving er mottatt, men før den mottar en søknad om igangsettelsestillatelse, kan den vente på en slik søknad om planen bare åpner for ny bebyggelse, men ikke utelukker det byggverket som står der. Vedtar kommunen en plan hvor gjennomføringen utelukker byggverket (vegplan eller plan for et åpent areal) må kommunen også gi rivingstillatelse på samme måten som der en slik plan forelå før søknaden om riving kom.

§ 31-5 Bruksendring og riving av bolig

Kommunen kan bestemme at det må foreligge tillatelse fra kommunen for:

1. å omdanne eller ta i bruk bolig til forretningslokale, herunder hotell eller annet herberge,

2. å rive bygning som inneholder bolig, unntatt når bygningen

   1. er ekspropriert av det offentlige

   2. ligger innenfor område som er regulert til fornyelse (§ 25 nr. 8) og er ervervet av kommunen eller andre som med kommunestyrets samtykke skal stå for fornyelsen,

3. å slå sammen boliger eller dele opp leiligheter til hybler,

4. annen ombygging av bolig enn den som omfattes av bokstav a eller c når ombyggingen fører til at leilighet må fravikes.

   Ved avgjørelsen av om tillatelse etter første ledd bokstav a til d skal gis, tas det hensyn til en forsvarlig utnytting av boligmassen. Det kan stilles vilkår om at berørte beboere skal skaffes erstatningsbolig.

   Dersom bolig er omgjort i strid med vedtak gjort i medhold av første ledd, kan kommunen påby at den settes i slik stand at den kan tjene sitt opprinnelige formål.

Merknad til § 31-5 (Bruksendring og riving av bolig):

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 91 a.

Det er foreslått mindre redaksjonelle endringer.

Da utvalget foreslår at adgangen til å ha lokale vedtekter skal bortfalle, må bestemmelser om dette vedtas i plan. Utvalget mener likevel at kommunestyret må kunne bestemme at det må foreligge tillatelse i de tilfellene som bestemmelsen nevner, ut fra hensynet til en forsvarlig utnytting av boligmassen, uten at en slik avgjørelse fattes i form av en vedtekt.

§ 31-6 Kontroll med bestående byggverk og arealer

Plan- og bygningsmyndighetene kan kontrollere byggverk som ikke er underlagt kontroll etter § 24-1 og arealer, for å påse at det ikke foreligger ulovlig bruk eller andre ulovlige forhold etter denne lov, som kan medføre fare eller vesentlig ulempe for person, eiendom eller miljø. Kontroll kan likevel bare foretas der det er grunn til å anta at det foreligger forhold som nevnt, eller skal vurderes tiltak etter § 31-2 og§ 31-3.

Enhver som disponerer byggverk, areal eller aktuell del av det plikter å gi vedkommende myndighet nødvendige opplysninger og adgang til å foreta nødvendige undersøkelser.

Eier skal gjøres oppmerksom på ulovlige forhold som nevnt i første ledd. Plan- og bygningsmyndighetene kan gi eier skriftlig pålegg om rettelse innen en fastsatt frist, og kan i særlige tilfelle helt eller delvis forby bruk av byggverk eller areal inntil de ulovlige forhold er rettet.

Merknader til § 31-6 (Kontroll med bestående byggverk og arealer):

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 92 b.

I første ledd er begrepet miljø tilføyd, jf. merknadene til § 31-2.

§ 31-7 Undersøking på fast eiendom

Med sikte på gjennomføring av denne loven eller i henhold til bestemmelse gitt i medhold av den, plikter eier og rettighetshaver i fast eiendom å finne seg i at det foretas slik undersøking som er nevnt i § 4 i lov om oreigning av fast eigedom av 23. oktober 1959, selv om undersøkingen ikke skjer med sikte på mulig ekspropriasjon. Eieren eller brukeren kan kreve bekreftelse fra kommunen om at den har gitt samtykke til undersøkingen. For øvrig gjelder § 4 og § 19 i lov om oreigning tilsvarende.

Merknader til § 31-7(Undersøking på fast eiendom)

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 102 bortsett fra en mindre språklig endring ved at ”melding” i § 102 andre punktum er skiftet ut med ”bekreftelse”.

Kapittel 32 Byggteknisk nemnd

§ 32-1 Byggteknisk nemnd

Byggteknisk nemnd gir uttalelser om tekniske løsninger vedrørende byggverk. Kongen oppnevner 16 medlemmer med personlige varamedlemmer til nemnda. Nemnda skal være bredt faglig sammensatt med vekt på høy kompetanse. Kongen fastsetter hvilket medlem som skal være leder for nemnda.

Oppnevning skjer for en periode på fire år med adgang til gjenoppnevning for én periode.

Oppnevning kan trekkes tilbake dersom et medlem ikke er i stand til eller villig til å utføre vervet på en forsvarlig måte.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om organiseringen av nemnda og om nemndas virksomhet.

Merknader til § 32-1 (Byggteknisk nemnd):

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende lov. I første ledd første punktum foreslås at det opprettes en byggteknisk nemnd som skal avgi uttalelse om tekniske løsninger vedrørende byggverk. Grunnlaget for nemndas arbeid og regler om hvem som kan bringe saker inn for nemnda fremgår av § 32-2, og saksbehandlingsregler følger av § 32-3. Finansieringen av nemndas virksomhet fremgår av § 32-4.

I første ledd andre punktum foreslås at Kongen oppnevner medlemmene av nemnda. Det skal være 16 medlemmer i nemnda, for å sikre bredde i den faglige sammensetningen. Det vises til forslaget til § 32-3 hva gjelder sammensetning av nemnda i den enkelte sak. I tillegg skal hvert av medlemmene ha personlige varamedlemmer. Varamedlemmene trer i funksjon der et fast medlem har forfall av ulik art, er inhabil eller av andre grunner er avskåret fra å delta i behandlingen av en sak.

Første ledd tredje punktum angir nemndas sammensetning. Nemnda skal være bredt sammensatt av medlemmer med faglig teknisk kompetanse, så vel akademisk som praktisk og fagteknisk. Samlet sett skal nemnda besitte slik teknisk kompetanse at den settes i stand til å avgi uttalelser på et høyt faglig nivå. Det er ikke angitt i lovteksten hvilke yrkesgrupper nemnda skal bestå av, men angivelsen av bredde i kompetansen tilsier at det velges medlemmer med ulik teknisk fagbakgrunn. Kongen står innenfor disse rammer helt fritt ved vurderingen av hvem som skal oppnevnes, men det må legges vekt på personenes faglige kvalifikasjoner, uavhengighet og at de innehar tillit i næringen. Det er ikke noe i veien for at ulike yrkesorganisasjoner fremmer forslag om medlemmer. Sammensetningen av nemnda må gjøres på grunnlag av kravene i likestillingsloven § 21 om representasjon av begge kjønn.

I første ledd fjerde punktum foreslås at Kongen fastsetter hvilket av medlemmene som skal være leder av nemnda, og avgjørelsen bør tas ut fra den enkelte nemnds sammensetning og medlemmenes lederegenskaper.

I andre ledd foreslås at oppnevningen skjer for en periode på fire år, som er vanlig for offentlig oppnevnte organer. Det åpnes for adgang til gjenoppnevning for inntil én ny periode på fire år.

Tredje ledd uttrykker at en oppnevning kan trekkes tilbake dersom et medlem ikke er i stand til eller villig til å utføre vervet på en forsvarlig måte. Dette skal være en sikkerhetsventil slik at en person som enten ikke ønsker å være med i nemnda, eller som ikke utfører sine oppgaver der, skal kunne fritas fra ytterligere deltakelse i nemndas arbeid. Slikt fritak skjer ved at Kongen trekker oppnevningen for dette medlem tilbake.

Bestemmelsens siste ledd gir departementet adgang til å gi forskrifter om organiseringen av nemnda og nemndas virksomhet. Utvalget antar det vil bli behov for slike forskrifter, blant annet om delegasjon til nemndas sekretariat og gebyrberegningen.

§ 32-2 Nemndas arbeid

Nemnda skal gi uttalelse om tekniske løsninger vedrørende byggverk tilfredsstiller de krav som stilles i eller i medhold av plan- og bygningsloven.

Nemnda kan behandle spørsmål om en teknisk løsning fra prosjekterende.

Nemnda kan behandle spørsmål av eget tiltak, samt unnlate å behandle spørsmål som er brakt inn etter andre ledd.

Merknader til § 32-2 (Nemndas arbeid):

Nemnda gir en uavhengig uttalelse om tekniske løsninger knyttet til hvorvidt byggverk er eller vil bli i samsvar med kravene som stilles i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Det er tekniske løsninger som skal oppfylle funksjonsbaserte krav som er gjenstand for vurdering. Disse finnes i en del av lovens materielle bestemmelser, for eksempel lovforslaget § 29-4 Tekniske krav, samt i tekniske forskrifter (TEK). Tiltakets tekniske side faller som hovedregel utenfor det kommunen skal vurdere i søknadsbehandlingen. Utvalget vil presisere at nemnda ikke er ment som et nytt ledd i byggesaksbehandlingen, og skal for eksempel ikke overprøve avgjørelser tatt av bygningsmyndighetene. Se nærmere om nemndas arbeid i de generelle merknadene punkt 11.4 og 11.7.

Nemndas arbeidsområde er begrenset til byggverk , og en naturlig avgrensning er tiltak som er omfattet av plan- og bygningsloven. Det kan for eksempel dreie seg om en bygningskonstruksjon eller en del av denne er i samsvar med regelverket. Det er imidlertid ikke noe vilkår at det dreier seg om en konkret byggesak. Også før dette tidspunkt kan det være aktuelt å forelegge en teknisk løsning for nemnda.

Uttalelsen må være objektiv og basert på en faglig vurdering av tiltaket. Nemndas uttalelser er rådgivende. De er ikke enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, og ikke gjenstand for klage.

I andre ledd foreslås at nemnda kan ta til behandling spørsmål fra prosjekterende. Med prosjekterende menes den som prosjekterer byggverket. Det er den prosjekterende som har ansvaret for at den valgte tekniske løsning er forsvarlig, og som således kan ha behov for en vurdering av denne. En tiltakshaver kan etter forslaget ikke bringe en sak inn for nemnda, men er henvist til å gå til en annen rådgiver dersom han ønsker en vurdering av en teknisk løsning. Dersom det i forbindelse med en uavhengig kontroll finnes at den valgte løsning ikke er tilfredsstillende, må den prosjekterende – dersom han er uenig – kunne bringe spørsmålet inn for nemnda for å få en uavhengig vurdering av løsningen. Finner en kommune at en omsøkt teknisk løsning ikke er tilfredsstillende, må kommunen enten be om ytterligere dokumentasjon eller avslå søknaden.

Etter tredje ledd foreslås at nemnda skal ha anledning til å ta spørsmål til behandling av eget tiltak. Denne adgangen er ment for de mer generelle tekniske spørsmål, der det kan være interessant å få en veiledende avklaring. Nemnda kan etter forslaget også unnlate å ta stilling til spørsmål, for eksempel der spørsmålet må antas å være av liten generell betydning. Nemnda bør ha særlig fokus på prinsipielle spørsmål og innovative løsninger, og nemnda avgjør selv hvilke spørsmål – både konkret og generelt – som er egnet for behandling og avklaring. Nemnda står fritt til å foreta befaring, dersom det anses nødvendig.

§ 32-3 Nemndas uttalelser

Nemnda avgir gir sine uttalelser skriftlig i møte. Nemnda bestemmer selv hvordan den skal være sammensatt for vurdering av den enkelte løsning. Nemnda kan ved behov innhente uttalelse om tekniske løsninger fra andre.

Merknader til § 32-3 (Nemndas uttalelser):

I første punktum foreslås at nemnda avgir sine uttalelser skriftlig i møte. I og med at nemnda ikke fatter vedtak, er det ikke stilt krav til antall medlemmer som skal være til stede ved behandlingen og vurderingen av spørsmål. I andre punktum foreslås at nemnda selv bestemmer hvorledes den skal være sammensatt ved vurderingen av den enkelte tekniske løsning, noe som vil bero på hva spørsmålet gjelder. Det må avgjøres konkret hva slags type kompetanse det er behov for når nemnda innkalles til møte. I tredje punktum foreslås at nemnda ved behov kan innhente uttalelse fra andre enn nemndsmedlemmene om tekniske løsninger, og må ses i sammenheng med at det ikke er krav til at samtlige aktuelle yrkesgrupper er representert i nemnda.

Forvaltningsloven vil gjelde for nemndas virksomhet idet nemnda er et statlig organ, jf. forvaltningsloven § 1. Herunder vil forvaltningslovens habilitetsregler gjelde, jf. lovens kapittel II, samt de alminnelige regler om saksbehandlingen i lovens kapittel III (veiledningsplikt, saksbehandlingstid, taushetsplikt mv.).

§ 32-4 Gebyr

Det kan fastsettes gebyr for nemndas behandling av spørsmål brakt inn etter § 32-2 andre ledd. Behandlingen kan gjøres betinget av at gebyret er innbetalt.

Merknader til § 32-4 (Gebyr):

Etter første punktum foreslås at det kan fastsettes et gebyr for nemndas behandling av spørsmål. Nemndas virksomhet tenkes i alle fall delvis finansiert gjennom gebyrer. Det må imidlertid være et poeng med ordningen at det ikke skal bli for kostbart å innhente nemndas anbefaling. Departementet bør etablere et sekretariat for nemnda, for eksempel i Statens bygningstekniske etat. Dette sekretariatet kan eventuelt finansieres gjennom statlige bevilgninger. Utvalget tenker seg således en samfinansiering av nemndas virksomhet og sekretariatet, dels ved gebyrinntekter og dels ved bevilgninger. Godtgjørelse til nemndas medlemmer fastsettes av departementet.

I andre punktum foreslås at realitetsbehandling av henvendelser fra prosjekterende kan gjøres betinget av at gebyr er innbetalt på forhånd. Dette er en hensiktsmessig og vanlig løsning, som blant annet innebærer at det ikke blir behov for et omfattende apparat for inndrivelse av gebyrene.

Kapittel 33 Ekspropriasjon

Reserveres for gjeldende bestemmelser om ekspropriasjon, eventuelt med redaksjonelle endringer forårsaket av øvrige endringer i loven.

Kapittel 34 Skjønnsmyndighet

Reserveres for gjeldende bestemmelser om skjønnsmyndighet, eventuelt med redaksjonelle endringer forårsaket av øvrige endringer i loven.

Kapittel 35 Utbyggingsavtaler

Reserveres for nye bestemmelser om utbyggingsavtaler.

Kapittel 36 Refusjon av utgifter til veg, vann og avløp mv.

§ 36-1 De refusjonsberettigede tiltak

1. Den som har lagt, omlagt eller utvidet godkjent offentlig veg eller godkjentoffentlig hovedledningsanlegg for transport av vann og avløpsvann, herunder i tilfelle også særskilt overvann, kan kreve sine utlegg refundert etter reglene i denne lov. Private refusjonskrav er betinget av at tiltaket kan pålegges i medhold av § 27-3.

2. Videre kan refusjon kreves av den som i medhold av regulerings- ellerbebyggelsesplan har lagt ut grunn til eller opparbeidet felles avkjørsel, felles gårdsplass, annet felles areal for flere eiendommer eller parkbelte langs industristrøk. Private refusjonskrav er betinget av at tiltaket kan pålegges i medhold av § 28-8. Endelig kan den som har lagt, omlagt eller utvidet privat anlegg for transport av vann eller avløpsvann i område som inngår i regulerings- eller bebyggelsesplan, kreve refusjon.

Merknader til § 36-1 (De refusjonsberettigede tiltak):

Forslaget til bestemmelse er en videreføring av gjeldende lov § 46. Bestemmelsen gir den nødvendige lovhjemmel for å kreve refusjon for utgifter til veg, vann og avløp. De foreslåtte endringer er hovedsakelig av presiserende og redaksjonell art. Refusjon kan kreves av de som får en fordel av tiltaket. Slik fordel oppstår ved at grunneiendommer i området blir byggeklare som følge av andres investeringer i teknisk infrastruktur. Det er dermed en sammenheng mellom refusjonsplikten og de krav til teknisk infrastruktur som kan stilles overfor den enkelte etter plan- og bygningsloven § 67, se også forslag til ny § 27-3. For å synliggjøre denne sammenhengen, er det foreslått enkelte redaksjonelle endringer som bringer ordlyden i § 36-1 nr. 1 (gjeldende § 46) i samsvar med ordlyden i § 27-3 (gjeldende § 67). Refusjonen kan derfor bare kreves for bygging av hovedledningsanlegg. De utgifter som kan kreves refundert, er ikke bare knyttet til bygging av ledninger for vann og avløpsvann. Utgiftene omfatter også kostnader til bortledning av overvann for de kommuner som krever separering av spillvann og overvann.

Etter bestemmelsen kan både private og offentlige som bygger veg og hovedledningsanlegg kreve refusjon. I § 46 er det i dag bestemt at private refusjonskrav er betinget av at tiltaket er pålagt i medhold av § 67. I praksis er kravet ikke oppfattet så strengt. Det er tilstrekkelig at bygningsmyndigheten under byggesaken har gitt uttrykk for at tiltaket må utføres som betingelse for å få byggetillatelse, jf. Pedersen, Sandvik, Skaaraas, Ness og Os: Plan- og bygningsrett side 582 og NOU 1984: 9 side 31. Etter utvalgets syn, vil det også være tilstrekkelig at det på annen måte er fastsatt at tiltaket må utføres som betingelse for å få byggetillatelse, for eksempel gjennom rekkefølgebestemmelser i reguleringsplan. Overensstemmende med dette, er ordlyden foreslått endret slik at det er tilstrekkelig at tiltaket kan pålegges i medhold av lovforslaget § 27-3.

I § 46 nr. 1 tredje punktum er det i dag bestemmelser som nærmere fastlegger hvilken opparbeidelse som kan kreves refundert. Dette er uheldig, og gir grunnlag for misforståelse av regelverket. Sammenhengen i regelverket tilsier at det bare kan kreves refundert utgifter som faller inn under plan- og bygningsloven § 27-3 (gjeldende § 67). Dette er hensyntatt ved at utvalget foreslår endringer i § 48 (forslagets § 36-3) som viser til denne bestemmelsen. I tillegg foreslår utvalget endringer av § 67 (ny § 27-3) for å klargjøre nærmere hvilke tiltak som kan pålegges for etablering av veg, vann- og avløpsledninger i planvurdert strøk, se kommentaren til denne bestemmelse.

Det er ikke foreslått endringer i § 46 nr. 2 utover en nærmere presisering av at private refusjonskrav for fellesarealer og parkbelter langs industristrøk er betinget av at tiltaket kan pålegges i medhold av § 28-8 (gjeldende § 67 a). Dermed synliggjøres også her sammenhengen med opparbeidelsesplikten. Denne sammenheng er videreført i forslag til nye bestemmelser i § 36-3 (gjeldende § 48).

§ 36-2 Refusjonsenheten

1. Utgiftene som refererer seg til en strekning hvor en sammenhengendeopparbeiding, omlegging eller utviding av tiltak som nevnt i § 36-1 nr. 1 finner sted, skal samlet fordeles på de areal som ifølge § 36-4 er refusjonspliktig til enheten. Dersom terrengforholdene eller skifte av strøkets karakter langs strekningen eller andre særlige omstendigheter tilsier det, kan kommunen treffe vedtak om at fordelingen skal skje etter en annen enhet når det finnes påkrevet for å hindre en klart urimelig fordeling av utgiftene mellom de eiendommer som berøres av tiltaket.

2. For tiltak som nevnt i § 36-1 nr. 2 første punktum, er tiltaket slik det fremgår av planen, en enhet.

Merknader til § 36-2 (Refusjonsenheten):

Forslaget til bestemmelse er en videreføring av gjeldende lov § 47. Bestemmelsen fastlegger refusjonsenheten. Det foreslås ingen realitetsendringer i bestemmelsen. I nr. 2 foreslås presisert at det bare er ved tiltak som faller inn under § 36-1 nr. 2 første punktum at reguleringsplanen utgjør en enhet. I alle andre tilfeller er det strekningen for en sammenhengende opparbeidelse, omlegging eller utvidelse, som utgjør refusjonsenheten.

§ 36-3 Utgifter som kan kreves refundert

Den refusjonsberettigede kan kreve tilbake samtlige utgifter som har vært nødvendige for å oppfylle de krav som er fastlagt i §§ 27-3 og 28-8.

Hvor veggrunnen erverves eller utføring skjer i større bredde enn bestemt i § 27-3, skal utgiftene nedsettes i forholdet mellom bredde som det kan kreves refusjon for, og faktisk bredde. Blir det som følge av den større bredde, nødvendig å fjerne bygning eller anlegg, er erstatningsbeløpet samt rivings- og ryddingsutgifter ikke refusjonsberettiget.

Legges det ledninger med større diameter enn bestemt i § 27-3, skal utgiftene nedsettes i forholdet mellom rørdiameter som det kan kreves refusjon for og faktisk rørdiameter. For tiltak nevnt i § 36-1 nr. 2, tredje punktum, kan den refusjonsberettigede kreve tilbake samtlige utgifter som har vært ­nødvendige .

Merknader til § 36-3 (Utgifter som kan kreves refundert):

Forslaget til bestemmelse er en videreføring av gjeldende lov § 48. Bestemmelsen angir hvilke utgifter den refusjonsberettigede kan kreve tilbake, og gir i dag anledning til å kreve tilbake samtlige utgifter som har vært nødvendige for å få utført tiltaket. Siden tiltaket ikke er definert nærmere i § 36-1 (gjeldende § 46), og refusjonsplikten er begrunnet i fordelen ved at det bortfaller en tyngende forpliktelse som betingelse for byggetillatelse, bør det fremgå direkte av bestemmelsen at det bare er de utgifter som er nødvendige for å oppfylle kravene fastlagt i §§ 27-3 og § 28-8 (gjeldende §§ 67 og 67 a) som kan kreves tilbake. Tiltak som faller inn under forslaget til § 36-1 nr. 2 tredje punktum (gjeldende § 46 nr. 2, 2. punktum), kan ikke kreves oppfylt etter §§ 27-3 og 28-8 (gjeldende §§ 67 og 67 a). I disse tilfellene er henvisningen til disse bestemmelsene uten betydning, og dette er det tatt hensyn til ved den redaksjonelle utforming av bestemmelsen. Ellers foreslår utvalget ingen endringer i bestemmelsen, men anbefaler at departementet utarbeider et normdokument der det klart fremgår hvilke utgifter som kan kreves tilbake etter bestemmelsen. Et slikt normdokument vil lette arbeidet for så vel tiltakshaver som kommune.

§ 36-4 Refusjonspliktig areal

1. Refusjon for tiltak som nevnt i § 36-1 nr. 1, belastes ubebygd areal som blirbyggeklart etter § 27-3 og § 28-8. Tilknytningen til anlegget kan skje direkte eller gjennom privat veg eller stikkledning. Som ubebygd areal regnes også ubebygd del av bebygd eiendom når den ubebygde del kan bebygges selvstendig. Det samme gjelder del av bebygd eiendom som ikke kan bebygges selvstendig, dersom eksisterende bebyggelse utgjør mindre enn 2/3 av tillatt utnytting. Endelig regnes som ubebygd et areal med bebyggelse som etter kommunens skjønn er saneringsmoden eller som av andre grunner har en klart lavere verdi enn verdien av den tomt den beslaglegger.

   Refusjon belastes også bebygd areal som har fått midlertidig utsetting med åoppfylle forpliktelsene etter § 27-3, såfremt forpliktelsene blir oppfylt gjennom tiltaket.

2. Refusjon for tiltak som nevnt i § 36-1 nr. 2 første punktum, belastes de areal somde i følge regulerings- og bebyggelsesplan skal tjene. For areal som er helt ellerdelvis bebygd, gjelder de samme regler som under nr. 1.

Merknader til § 36-4 (Refusjonspliktig areal):

Forslaget til bestemmelse er en videreføring av gjeldende lov § 49. Utgangspunktet er at alle de som får nytte av et veg-, vann- eller avløpsanlegg, har fått en verdistigning på sin eiendom som det er naturlig at de må betale for.

Det foreslås en endring i bestemmelsens nr. 1 første ledd første punktum , ved at gjeldende formulering foreslås erstattet av formuleringen belastes ubebygd areal som blir byggeklart etter §§ 27-3 og 28-8 . Endringen er ment å presisere at det er en forutsetning for at areal skal bli refusjonspliktige, at det gjennom tiltaket har fått oppfylt forpliktelser som kan stilles etter § 27-3 og eventuelt 28-8 (gjeldende § 67 og eventuelt § 67 a). Hvilke arealer det er, skal kommunen avgjøre konkret ut fra kriteriene i §§ 27-3 og 28-8 (gjeldende §§ 67 og 67 a). Det ledende synspunkt vil særlig være hvilke areal som vil kunne oppnå byggetillatelse som følge av tiltaket.

Det er ikke en forutsetning for refusjonsplikt at det ubebygde arealet er regulert til utbyggingsformål, men det må være sannsynlig at byggetillatelse vil kunne oppnås. Er området regulert, er det imidlertid en sterk presumsjon for at utbygging kan finne sted. Skal på den annen side et regulert byggeområde unntas fra refusjonsplikt må planen være foreldet, og det må foreligge sikre holdepunkter for at planen vil bli endret til for eksempel friluftsområde eller andre arealbruksformål som stenger for utbygging. Er området ikke planvurdert for utbygging, kan det ikke stilles krav om opparbeidelse etter §§ 27-3 og 28-8 (gjeldende §§ 67 og 67 a). Det utelukker imidlertid ikke refusjonsplikt. Dersom det er på det rene at tomta vil kunne bebygges som følge av at det er ført veg, vann og avløp inn i området, er dette i seg selv tilstrekkelig.

Det foreslås en tilføyelse i form av ett nytt andre punktum i bestemmelsens nr. 1 første ledd. Her presiseres at også bakenforliggende eiendommer som får lovlig tilknytning til veg, vann- og avløpsledninger gjennom privat veg eller stikkledning, regnes som refusjonspliktig areal. Dersom det er nødvendig å bygge felles avkjørsel, eller etablere privat fellesledning, er dette heller ikke noe hinder for refusjon. Det gjelder selv om fellesavkjørselen/fellesledningen ennå ikke er lagt. Utgiftene til etablering av fellesavkjørsel/fellesledning vil i tilfelle kunne kreves refundert som en egen refusjonsenhet. Om dette vises til § 36-2 nr. 2.

Det følger av forslag til nr. 1 første ledd tredje og fjerde punktum (tidligere andre og tredje punktum) at også de bebygde, men ikke fullt utnyttede eiendommer, kan bli pålagt refusjonsplikt. Det er et vilkår at søknad om byggetillatelse for tilbygget eller påbygget ville ha utløst krav etter forslagets § 27-3 (gjeldende § 67), og at tiltaket oppfyller forpliktelsen. Det har til nå vært noe uklart om dette for boligeiendommers vedkommende innebærer at tiltaket utgjør en ny boenhet. Etter utvalgets mening innebærer lovens formulering ”kan bebygges selvstendig” at refusjonsplikt først inntrer når det etableres en ny, selvstendig boenhet.

§ 36-5 Fordelingsfaktorene

1. De utgifter som kan kreves refundert fordeles mellom de refusjonspliktige areal med en halvpart på hver av faktorene tomteareal og tillatt utnytting. Hvor utnyttingen ikke er fastlagt i godkjent plan, avgjør kommunen antatt tillatt utnytting.

   Kommunestyret kan for hele eller del av kommunen fastsette et annet forhold mellom faktorene og at andre faktorer skal anvendes.

2. Refusjonsbeløp som kan pålegges den enkelte eiendom, skal være begrenset til den verdiøkning som tiltaket antas å føre med seg for eiendommen.

   Dersom bestemmelsen i første ledd fører til at ikke alle utgifter ifølge § 36-3 blir dekket for en eller flere av eiendommene, kan refusjonskreditor kreve at udekkede beløp blir fordelt på de andre eiendommene i samsvar med reglene i nr. 1. Det er et vilkår at hver av de eiendommer som blir pålagt tilleggsrefusjon, må antas å ha en verdiøkning som er minst like stor som summen av refusjonsbeløpene for eiendommen.

3. Kommunen kan fastsette refusjon basert på normalkostnader. Refusjonen skal dekke de kostnader som normalt påløper for den aktuelle opparbeidelsen. Fastsetter kommunen refusjon basert på normalkostnader, trer disse i stedet for utgifter etter nr. 1. Departementet gir forskrift om størrelsen på kostnadene, og nærmere regler om saksbehandlingen.

Merknader til § 36-5 (Fordelingsfaktorene):

Forslaget til bestemmelse er en videreføring av gjeldende lov § 50. Bestemmelsen angir hvordan det refusjonsberettigede beløp skal fordeles innbyrdes på de refusjonspliktige areal. Bestemmelsens nr. 1 første ledd foreslås beholdt i sin nåværende form. Nr. 2 første ledd hjemler verdistigningsbegrensningen. Verdistigningsbegrensningen innebærer at det beløp som kan kreves refundert, begrenses til verdiøkningen på den aktuelle eiendommen.

Adgangen til å kreve verdistigningen fastsatt ved takst, jf. gjeldende § 50 nr. 2 første ledd andre punktum følgende, foreslås opphevet. Verdistigningsspørsmålet må etter forslaget avgjøres av kommunen på skjønnsmessig grunnlag. De som er uenige i dette kan eventuelt reise sak for domstolene om lovligheten av refusjonen, jf. § 36-12 og kommentarene til denne bestemmelsen. Ved prøving av verdistigningsspørsmålet forutsettes at de alminnelige regler om domstolskontroll med forvaltningen får anvendelse. Det betyr at domstolene ikke prøver det konkrete skjønn, men alene kontrollerer rettsanvendelsen, saksbehandlingen og det faktiske grunnlag skjønnet bygger på. I tillegg kommer selvfølgelig også de alminnelige regler om kontroll med myndighetsmisbruk. Spørsmålet om en eiendom har fått verdistigning som er lik eller overstiger refusjonsbeløpet, inngår i rettsanvendelsesskjønnet, og kan prøves av domstolen. Utvalget finner ikke behov for å endre lovteksten for å presisere dette.

Dersom et refusjonspliktig areal blir fritatt for refusjon på grunn av manglende verdistigning, må refusjonskreditor selv bære beløpet. Utvalget foreslår at bestemmelsen om fordeling av udekkede beløp innen rammen av verdistigningsbegrensningen på de eiendommer som har fått full refusjon beholdes, jf. forslaget § 36-5 nr. 2 andre ledd. Det vil være kommunen som fordeler det udekkede beløp.

Forslaget til § 36-5 nr. 3 er nytt, og hjemler refusjon basert på normalkostnader ved refusjonstiltaket. Dette vil forenkle behandlingsprosessen vesentlig ved at en slipper å ta detaljert stilling til utbyggers kostnadsforslag. Utgangspunktet er at en benytter normale utgifter for denne typen anlegg, og foretar en fordeling etter refusjonssystemet. Har kommunen vedtatt slike normalkostnader, trer disse i stedet for den konkrete beregningen av refusjon i medhold av §§ 36-6, 36-7 og 36-9. Forslaget er ment å være forenklende for både tiltakehaver og kommunen. Det forutsettes gitt sentrale forskrifter som kan hjelpe kommunene i håndteringen av et slikt fastprissystem med nærmere fastsettelse av størrelsen på kostnadene, og bestemmelser om saksbehandlingen.

Gjeldende § 51 vedrørende innløsningsrett foreslås opphevet. Begrunnelsen for forslaget fremgår i punkt 22.8.2.2 i de alminnelige merknader.

§ 36-6 Godkjenning av planer

Før tiltaket blir påbegynt, skal tiltakshaver ha utarbeidet planer på kart og med kostnadsoverslag. Tiltakshaver skal på kart angi hvilke eiendommer som kan få nytte av anlegget. Tiltakshaver sender materialet til kommunen for godkjenning, med gjenpart til de berørte grunneiere eller festere. De berørte kan avgi uttalelse til kommunen innen 3 uker fra mottakelsen av materialet. Kommunen kan kreve innsendt bindende pristilbud for utføringen av tiltaket, eventuelt innhentet i anbudskonkurranse.

Merknader til § 36-6 (Godkjenning av planer):

Forslaget til bestemmelse er en videreføring av gjeldende lov § 52. Bestemmelsens første punktum pålegger den som akter å kreve refusjon, å la utarbeide planer for tiltaket med tegninger, kart og kostnadsoverslag. Formålet med bestemmelsen er å fremskaffe et materiale som kommunen kan bruke når den foretar den foreløpige beregningen av refusjon etter § 36-7. Forslaget til § 36-6 må imidlertid ses i sammenheng med de endringer som foreslås i §§ 36-7 og 36-9, herunder at godkjent tilbud og kostnadsoverslaget for utførelsen gjøres bindende, se forslag til § 36-9 andre ledd andre og tredje punktum. Dette innebærer at kostnadene ikke skal overstige det oppgitte beløp vesentlig og i alle fall ikke med mer enn 15% av kostnadsoverslaget.

Tar tiltakshaver forbehold, vil begrensningen ikke gjelde denne del av tilbudet/kostnadsoverslaget. Av hensyn til de berørte bør kommunen ved sin praktisering av § 36-6 være restriktiv med å akseptere forbehold knyttet til overslaget. Siktemålet må være at de priser som oppgis på dette stadium er realistiske. Viser det seg når regnskapet foreligger at postene er vesentlig overskredet, er det en presumsjon for at utgiftene ikke har vært nødvendige. Da er det heller ikke noen grunn til å anerkjenne disse som ledd i refusjonsberegningen.

Utvalget har vurdert hvorvidt man bør gjøre varslingsreglene mer presise. Det antas imidlertid at nåværende formulering er tilstrekkelig til å klargjøre at tiltakshaver må varsle de berørte med gjenpart av materialet med en særskilt fastsatt uttalefrist på tre uker.

Etter utvalgets vurdering må den foreløpige godkjenning kommunen foretar etter § 36-6, anses for å være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd b) som kan påklages etter forvaltningsloven § 28 første ledd, jf. forslag til ny § 1-15 i plan- og bygningsloven. Det samme gjelder dersom kommunen ikke godkjenner planene.

Det er i lovforslaget § 21-7 foreslått en frist på 6 uker for kommunens godkjenning, regnet fra det tidspunkt fullstendige planer på kart og med kostnadsoverslag har innkommet til kommunen. Hensikten er å sikre fremdriften og forutberegneligheten for tiltakshaver, blant annet av hensyn til anbud innhentet fra underentreprenører og vedståelsesfrister. Det er en forutsetning for at fristen skal starte sitt løp at materialet som er oversendt er tilstrekkelig. Utvalget vil ikke foreslå at det skal ha noen rettsvirkninger, for eksempel bortfall av gebyr, dersom kommunen eventuelt oversitter fristen.

Alternativ 1:

§ 36-7 Foreløpig beregning av refusjon

Når materialet etter § 36-6 er godkjent, foretar kommunen en beregning av refusjonen, og tar herunder foreløpig stilling til hvilke arealer som er refusjonspliktige, refusjonsenhetene etter § 36-2 nr. 1 andre punktum, og antatt tillatt utnytting etter § 36-5 nr. 1 første ledd andre punktum. Beregningen oversendes de berørte til uttalelse sammen med et foreløpig refusjonskart som viser de refusjonspliktige arealer, hvor arealenes størrelse og utnyttelse er angitt. Fristen for å uttale seg er 3 uker fra mottakelsen av materiale, med mindre kommunen bestemmer annet.

Merknader til § 36-7 (Foreløpig beregning av refusjon):

Forslaget erstatter gjeldende § 53. Da § 53 ble endret i 1986, var tanken at vedtakene etter § 53 (hvilke areal som skal være refusjonspliktige, om enheten og om arealenes utnyttelse) skulle treffes av bygningsrådet som det sakkyndige organ, mens de øvrige avgjørelsene etter § 55 skulle treffes av kommunestyret eller den som kommunestyret delegerte sin kompetanse til, se NOU 1984: 9 side 34. Men i forbindelse med revisjonen av kommunelovgivningen, ble ”bygningsrådet” uten videre byttet ut med ”kommunen”. Begrunnelsen for å skille enkelte elementer i refusjonsvedtaket til forhåndsavgjørelse, har dermed falt bort. Nyordningen bidrar dessuten til å komplisere saksbehandlingen, ikke minst når det på dette stadium også ble adgang til å overprøve verdistigningen av en nemnd. De bindende avgjørelser blir dermed truffet på tre forskjellige stadier i saksbehandlingen.

Utvalgets syn er at det kun bør treffes ett refusjonsvedtak. Dette treffes av kommunen i egenskap av forvaltningsorgan. Ordningen med foreløpig refusjonsberegning bør opprettholdes, men gjøres til et ledd i saksbehandlingen.

Med dette som utgangspunkt foreslås bestemmelsen betydelig endret. Kommunens foreløpige beregning av refusjon skal ikke lengre treffes i vedtaks form. Den foreløpige beregningen blir dermed kun et ledd i forvaltningens plikt til å utrede saken, jf. forvaltningsloven § 17. Beregningen av refusjon vil ikke være endelig før tiltaket er utført, fordi fordelingen skal baseres på de faktisk medgåtte utgifter. Det er verdt å merke seg at kommunen ved sin foreløpige refusjonsutligning etter forslagets § 36-7 ikke bare skal foreta fordelingen av utgiftene på de refusjonspliktige eiendommer, men også fastsette verdistigningen, jf. § 36-5 nr. 2. Forslaget er ment å skulle effektivisere og forenkle saksbehandlingen.

Alternativ 2: Paragraf 53 foreslås opphevet, se begrunnelse i punkt 22.8.2.2.

§ 36-8 Når tiltaket kan påbegynnes

Retten til å kreve refusjon faller bort dersom tiltaket påbegynnes før materialet etter § 36-6 er godkjent av kommunen, med mindre annet blir bestemt av kommunen i det enkelte tilfelle hvor tiltakets karakter og fremdriftens betydning for tiltaket bør vektlegges.

Merknader til § 36-8 (Når tiltaket kan påbegynnes):

Forslaget til bestemmelse er en videreføring av gjeldende lov § 54. Formålet med bestemmelsen er å sikre at rammen for refusjonsberegningen er fastlagt før arbeidet påbegynnes. Lovens uttrykk ”påbegynnes” sikter til arbeider i marken.

For de som eventuelt måtte bli refusjonsberettiget, er det viktig å få en avklaring av om refusjon vil bli krevd. Paragraf 36-8 gir et skjæringspunkt i så måte. Uten en slik bestemmelse risikerer en at prosjekt blir igangsatt på et sviktende grunnlag, idet kommunen kanskje ikke ønsker å godkjenne kostnadsoverslagene til utbygger. For alle involverte er det derfor mest hensiktsmessig med et klart skjæringspunkt.

§ 36-9 Fastsetting av refusjon

Når tiltaket er fullført, skal det settes opp regnskap med nødvendige legitimasjoner. Private refusjonskreditorer sender regnskapet med legitimasjoner til kommunen for kontroll.

Kommunen skal foreta en foreløpig fastsetting av det beløp som kan kreves refundert, og en fordeling på det refusjonspliktige areal. Ved fastsettelsen, skal godkjent bindende tilbud for utførelsen etter § 36-6 legges til grunn. Er det i stedet godkjent kostnadsoverslag for utførelsen, skal kostnadene ikke overstige det oppgitte beløp vesentlig, og i alle fall ikke med mer enn 15 %. Utkastet sendes de refusjonspliktige til uttalelse. Deretter treffes refusjonsvedtaket av kommunen. Vedtaket meddeles de berørte med opplysninger om søksmålsfristen etter § 36-12.

Merknader til § 36-9 (Fastsetting av refusjon):

Forslaget til bestemmelse er en videreføring av gjeldende lov § 55, som pålegger kommunen å treffe refusjonsvedtak når tiltaket er fullført. Den refusjonsberettigede skal sette opp et regnskap over faktiske medgåtte utgifter. Utvalget vil foreslå at andre andre ledd gis et nytt andre og tredje punktum . Det er nødvendige utgifter til å fullføre tiltaket slik det er godkjent etter § 36-6 som kan tas med. Etter forslaget skal utgiftene til utførelsen bygge på godkjent bindende pristilbud. Er utførelsen fastsatt ved godkjent kostnadsoverslag, kan overslaget ikke fravikes vesentlig og i alle fall ikke med mer enn 15 %.

I tillegg til utførelseskostnader, inngår utgifter til prosjektering og erverv av nødvendig grunn og rettigheter. Utbyggers egne finansieringsomkostninger kan i noen ustrekning tas med. Det vises til Pedersen, Sandvik, Skaaraas, Ness og Os: Plan- og bygningsrett, side 585. Prisstigning i byggeperioden vil på den annen side normalt være omfattet av bindende pristilbud og kostnadsoverslag. Det er kommunen som skal foreta regnskapskontrollen. Når den er foretatt, skal kommunen foreta en ny foreløpig refusjonsfordeling, nå basert på de faktisk medgåtte utgifter. Ved fordelingen, må kommunen ta endelig stilling til areal, enhet og utnyttelse, og kommunen må også ha en oppfatning av verdistigning, jf. § 36-5 nr. 2. Deretter skal fordelingen sendes til refusjonskreditor og de berørte grunneiere for uttalelse. Formålet er å gi dem anledning til å uttale seg om kommunens fordeling. Etter at de økonomisk berørte har hatt anledning til å uttale seg, treffer kommunen det endelige refusjonsvedtaket.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med de endringer som er foreslått i § 36-5 nr. 2: Systemet med taksering for å bringe verdiøkning på det rene er foreslått opphevet. Kommunen bør etter utvalgets syn selv ta stilling til verdistigningsspørsmålet. Forslaget er ment å forenkle og effektivisere behandlingen av refusjonssaker totalt sett.

Kravet om særskilt begrunnelse for bruk av annen refusjonsenhet (forslaget § 36-2 nr. 1 andre punktum), som etter gjeldende rett fremgår av § 53, foreslås ikke opprettholdt i § 36-7 eller overført til § 36-9. Utvalget finner det ikke hensiktsmessig å stille krav om særskilt begrunnelse utover det som følger av forvaltningslovens alminnelige regler, se forvaltningsloven § 24 første ledd.

Av hensyn til effektivitet i refusjonssaken, foreslår utvalget i § 21-7 at kommunen gis frister for å fatte vedtak i refusjonssaken. Fristen løper fra det tidspunkt de refusjonspliktiges frist for uttalelse har utløpt. Utvalget vil ikke foreslå at det skal ha noen rettsvirkninger, for eksempel bortfall av gebyr, dersom kommunen eventuelt oversitter fristen.

Refusjonsavgjørelsene er både gjenstand for forvaltningsmessig klage og rettslig prøving. Som andre vedtak gjort av de kommunale bygningsmyndigheter kan de påklages til departementet (delegert til fylkesmannen), jf. plan- og bygningsloven § 15 og lovforslaget § 1-15. Klageavgjørelsen kan bringes inn for domstolene etter de alminnelige regler i tvistemålsloven kapittel 30. Søksmålsfristen er uttømmende regulert i plan- og bygningsloven § 36-12.

§ 36-10 Forfallstidspunktet

Refusjonsbeløpet forfaller til betaling 5 uker etter at refusjonsvedtaket er meddelt de refusjonspliktige.

For areal som er refusjonspliktig etter § 36-4 nr. 1 tredje og fjerde punktum, forfaller refusjonsbeløpet likevel ikke før deling eller bygging blir gjennomført.

Dersom eieren (festeren) ønsker det, kan et refusjonsbeløp som det offentlige har krav på, betales over høyst 5 år i årlige terminer med 10% rente per år av det beløp som til enhver tid står tilbake. Kongen kan fastsette en høyere eller lavere rente enn den som er fastsatt i foregående setning.

Dersom arealet som følge av midlertidig byggeforbud eller av annen særlig grunn som ikke skyldes de refusjonspliktiges forhold, for tiden ikke kan nyttes på den måte refusjonsplikten forutsetter, kan refusjonsbeløpet, eventuelt vedkommende del av det, først kreves betalt når adgangen til slik utnytting inntrer.

Fra forfallstidspunktet plikter refusjonsdebitor å betale den til en hver tid gjeldende forsinkelsesrente. Lov av 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. gjelder tilsvarende. Refusjonsbeløp som har utsatt forfall skal indeksreguleres etter konsumprisindeksen fra det er meddelt de refusjonspliktige og til forfall.

Merknader til § 36-10 (Forfallstidspunktet):

Forslaget til bestemmelse er en videreføring av gjeldende lov § 56. Det foreslås kun redaksjonelle endringer i bestemmelsen, forårsaket av endringer i andre bestemmelser.

§ 36-11 Refusjonsdebitor, panterett

Den som eier det refusjonspliktige areal når refusjonsvedtaket treffes, er ansvarlig for betaling. Endelig fastsatt refusjonskrav har panterett i det refusjonspliktige areal eller – dersom arealet ikke er utskilt ved delingsforretning – den eiendom arealet er en del av. Refusjonskravet er tvangsgrunnlag for utlegg.

Hvor grunnen er bortfestet, er festeren med mindre annet er avtalt, ansvarlig for betalingen dersom grunnen er bortfestet ved arvefeste eller for så lang tid at det minst er 30 år igjen av festetiden etter at kravet eller noen del av det er forfalt. Det samme gjelder dersom festeren etter avtale har rett til å kreve festet forlenget for så lang tid at den samlede gjenstående festetid i tilfelle avtalen forlenges, blir minst 30 år.

Merknader til § 36-11 (Refusjonsdebitor, panterett):

Forslaget til bestemmelse er en videreføring av gjeldende lov § 57. Det foreslås ingen endringer i bestemmelsen.

§ 36-12 Søksmål

Søksmål for å prøve lovligheten av refusjonsvedtaket må anlegges innen 2 måneder fra det er meddelt. Er vedtaket påklaget, regnes fristen for tidspunktet fra vedtaket er endelig. Det kan ikke gis oppreisning mot fristoversittelse.

Berørte grunneiere som ikke er gjort til parter gjennom stevning, skal varsles av retten og gis en frist på 3 uker til å melde seg som part. Blir refusjonsvedtaket kjent ugyldig, skal det oppheves i sin helhet og henvises til ny behandling i kommunen.

Merknader til § 36-12 (Søksmål):

Forslaget til bestemmelse er en videreføring av gjeldende lov § 57, og innebærer at refusjonsvedtaket etter § 36-9 kan prøves av domstolene etter de alminnelige regler for domstolskontroll med forvaltningen. I og med at regelen i § 36-5 om at verdiøkningen kan fastsettes ved takst foreslås opphevet, inngår verdistigningsspørsmålet i kommunens vurderinger og kan prøves av domstolene. Omfanget av domstolenes prøvelsesrett er nærmere beskrevet i merknadene til § 36-5.

Utvalget har for øvrig foreslått å klargjøre reglene om søksmålsfristens utgangspunkt i et nytt andre punktum i bestemmelsens første ledd. Endringen er i samsvar med hvordan regelen er blitt forstått i praksis, jf. Rt. 2000 side 1242. I de tilfeller refusjonsvedtaket påklages, regnes søksmålsfristen fra det tidspunktet vedtaket er endelig. Den som påklager, har selv risikoen for at klagen er rettidig.

§ 36-13 Refusjon ved tilknytning til eksisterende anlegg

Plan- og bygningsmyndigheten kan tillate tilknytning til private vann- og avløpsanlegg. Eieren av anlegget kan i så fall kreve at vedkommende foretar eller betaler de utvidelser og forandringer av anlegg som tilknytningen gjør nødvendig, eller at det blir stilt sikkerhet for dette. Eieren kan i tillegg kreve refusjon for anleggsutgiftene. Kostnadene og refusjonen fastsettes ved skjønn. Utgiftene til skjønnet bæres av den som blir tilknyttet anlegget.

Merknader til § 36-13 (Refusjon ved tilknytning til eksisterende anlegg):

Forslaget til bestemmelse er basert på forurensingsloven § 23 men er utvidet til også å omfatte vannanlegg, og foreslås flyttet til plan- og bygningsloven. Bestemmelsen antas særlig å ha betydning ved fortetting. Den er innholdsmessig en ekspropriasjonsbestemmelse. Interesseavveiingen vil ligge til plan- og bygningsmyndigheten, mens skjønnsretten tar stilling til erstatningen etter de regler som er fastsatt i bestemmelsen. Der anleggsutgiftene for det eksisterende anlegget ikke kan bringes på det rene, må dette fastsettes skjønnsmessig. Utgiftene fordeles i samsvar med bestemmelsene foran. Se for øvrig de generelle merknader punkt 22.8.2.2.

Kapittel 37 Ulovlighetsoppfølging

§ 37-1 Plikt til å forfølge ulovligheter

Plan- og bygningsmyndighetene skal forfølge overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven.

Finner plan- og bygningsmyndighetene at overtredelsen er av bagatellmessig betydning, kan de avstå fra å forfølge ulovligheten. Beslutning om dette er ikke enkeltvedtak.

Merknader til § 37-1 (Plikt til å forfølge ulovligheter):

Bestemmelsens første ledd pålegger plan- og bygningsmyndighetene å forfølge ulovligheter. Dette følger allerede av gjeldende lov § 10-1 første ledd, som er av en så vidt generell karakter at denne plikten ikke fremgår eksplisitt. Ulovligheter følges heller ikke alltid opp i praksis. Dette kan skyldes blant annet mangel på riktig og tilstrekkelig kompetanse og ressurser. Ved å understreke plikten innledningsvis i lovens kapittel om ulovlighetsoppfølging, gis føringer som skal sikre at kommunene (og bygningsmyndigheter på statlig nivå) prioriterer ulovlighetsoppfølging. Beror manglende oppfølging av ulovligheter på manglende kompetanse, kan dette kompenseres med støttefunksjoner som rundskriv, veiledningsmateriell og kvalitetshåndbøker. Oppgavene synes også egnet for interkommunalt samarbeid.

Selv om uttrykket skal er benyttet, er det ikke ment å skape rettigheter for andre. Ingen private rettssubjekter har rettskrav på at kommunen forfølger ulovligheter.

Med overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven menes alle overtredelser av saksbehandlingsregler og materielle bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Det er ikke krav om at overtredelsen må være av vesentlig art for å dekkes av bestemmelsen. Det foreslås ingen endringer i gjeldende rett på dette punkt.

Med plan- og bygningsmyndighetene menes først og fremst kommunen, herunder det organ eller administrative ledd kommunestyret delegerer myndighet til. Bestemmelsen omfatter imidlertid også fylkesmannen, departementet og den departementet ellers gir slik myndighet. Reaksjoner mot ulovligheter fra overordnet myndighet bør imidlertid bare skje i spesielle tilfelle, for eksempel hvis de lokale plan- og bygningsmyndighetene ikke selv følger opp et ulovlig forhold etter klageorganets omgjøring av en uhjemlet tillatelse. Det foreslås ingen endringer i gjeldende rett på dette punkt.

Av bestemmelsens andre ledd følger den eneste adgang plan- og bygningsmyndighetene har til å unnlate å forfølge ulovligheter. Er overtredelsen kun av bagatellmessig betydning, har myndighetene en diskresjonær adgang til å avstå fra å forfølge ulovligheter. Når det i andre ledd andre punktum er bestemt at en slik unnlatelse av å forfølge forhold av bagatellmessig betydning ikke er et enkeltvedtak, innebærer det at kommunens avgjørelse etter andre ledd ikke kan påklages. Forslaget til § 37-1 andre ledd tilsvarer gjeldende § 116 b andre ledd.

§ 37-2 Forhåndsvarsel

Den ansvarlige skal varsles før pålegg gis, og gis anledning til å uttale seg innen 3 uker. Forhåndsvarsel skal gis skriftlig.

Forhåndsvarselet skal gjøre greie for hva saken gjelder og ellers inneholde det som anses påkrevd for at den ansvarlige skal kunne ivareta sitt tarv. Forhåndsvarselet skal opplyse om at dersom det ulovlige forhold ikke rettes innen 3 uker, vil forholdet kunne følges opp med pålegg om retting, pålegg om stans, vedtak om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr. Forhåndsvarselet skal videre opplyse om at et eventuelt pålegg som ikke etterkommes innen fastsatt frist, også vil kunne følges opp med forelegg som kan få samme virkning som rettskraftig dom.

Merknader til § 37-2 (Forhåndsvarsel):

Dette er en ny bestemmelse der formålet er å effektivisere ulovlighetsoppfølgingen, uten at det går på bekostning av den enkeltes rettssikkerhet. Ulovlighetsoppfølgingen igangsettes ved at det etter første ledd sendes ut et forhåndsvarsel til den ansvarlige, som tilfredsstiller kravet til forhåndsvarsel for samtlige aktuelle enkeltvedtak i prosessen med ulovlighetsoppfølging. Utvalget har funnet det riktig å fastsette en frist i loven for uttalelse og retting for å sikre effektiviteten og fremdriften i ulovlighetsoppfølgingen. Bygningsmyndigheten kan forlenge fristen etter anmodning dersom dette er nødvendig. Et slikt forhåndsvarsel vil etter andre ledd også fungere som et informasjonsskriv til den ansvarlige, slik at vedkommende på et tidlig tidspunkt får vite hva han har å forholde seg til. Forhåndsvarselet gjelder samtlige aktuelle vedtak.

Resulterer forhåndsvarselet i at man får inn en søknad om å få godkjent det ulovlige tiltak i ettertid, og det viser seg at det omsøkte tiltak ikke kan godkjennes, har bygningsmyndighetene samtidig med avslaget adgang til å gi pålegg om retting og fastsette tvangsmulkt. Selv om flere vedtak blir påklaget, vil man kunne samordne klagene til kun én klagesaksbehandling. Dette vil være tids- og ressursbesparende, samtidig som det vil gjøre prosessen mer oversiktlig. Man oppnår å redusere antall klagesaker per ulovlighetssak, uten at det går ut over den private parts rettssikkerhet.

Resulterer ikke forhåndsvarselet i at man får noen søknad om å få godkjent det ulovlige tiltak i ettertid, kan det fastsettes tvangsmulkt samtidig som det gis pålegg om retting.

Overtredelsesgebyr, jf. forslaget til § 37-7, kan ilegges i tillegg til eller i stedet for retting mv., og også dette må i så fall forhåndsvarsles.

Ved pålegg om øyeblikkelig stans i medhold av § 37-3 tredje ledd kreves ikke forhåndsvarsel, jf. § 37-3 tredje ledd andre punktum.

§ 37-3 Pålegg om retting og pålegg om stans

Ved forhold i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven, kan plan- og bygningsmyndighetene gi den ansvarlige pålegg om retting av det ulovlige forhold, opphør av bruk og forbud mot fortsatt virksomhet, samt stansing av arbeid.

Ved utferdigelsen av pålegg skal det settes frist for oppfyllelse.

Om nødvendig kan plan- og bygningsmyndighetene gi den ansvarlige pålegg om stans av arbeid eller opphør av bruk med øyeblikkelig virkning. Pålegg om stans kan gis uten forhåndsvarsel. Om nødvendig kan plan- og bygningsmyndighetene kreve bistand av politiet for gjennomføring av pålegg om stans.

Samtidig med utferdigelsen av pålegg kan det fastsettes tvangsmulkt. Der tvangsmulkt ikke fastsettes samtidig med pålegg, skal det gis forhåndsvarsel om tvangsmulkt. I alle tilfelle skal det ved utferdigelse av pålegg gis opplysning om at pålegget vil kunne følges opp med forelegg som kan få virkning som rettskraftig dom.

Endelig pålegg kan tinglyses som en heftelse på den aktuelle eiendom.

Merknader til § 37-3 (Pålegg om retting og pålegg om stans):

Dette er en ny generell bestemmelse om pålegg om retting som delvis viderefører gjeldende § 113.

Etter første ledd kan myndighetene gi pålegg om retting av ulovlige forhold, dvs. forhold som er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Loven angir hva et pålegg om retting kan inneholde. Myndighetene kan gi pålegg om å stanse arbeidet, for eksempel bygging i strid med gitt tillatelse eller uten tillatelse, opphør av ulovlig bruk, for eksempel bruk som oppholdsrom for mennesker i bygning der samtykke ikke foreligger, eller sette forbud mot fortsatt ulovlig virksomhet.

Utvalget har ikke funnet grunn til å endre rettstilstanden om i hvilke tilfeller stans kan benyttes.

Det skal etter andre ledd alltid settes en frist for pålegg om retting. Ved eventuell fristoversittelse påløper en eventuell ilagt tvangsmulkt etter § 37-4 første ledd andre punktum uten ytterligere varsel.

Med uttrykket den ansvarlige i første ledd menes for eksempel eier, rettighetshaver, tiltakshaver, ansvarlig søker og utførende, prosjekterende, kontrollør eller bruker. Foretak skal på samme måte som ellers inngå her. Det er etter dagens system en ansvarlig for hvert punkt i prosessen, og pålegget må rettes mot rette vedkommende.

Pålegg om retting skal varsles etter § 37-2.

Bestemmelsens tredje ledd er en viktig regel som gir plan- og bygningsmyndighetene en utvidet adgang til å gi pålegg om øyeblikkelig stans. Det beror på myndighetens skjønn om slik stoppordre skal gis, jf. formuleringen om nødvendig , og forhåndsvarsel er ikke nødvendig. Stoppordren må likevel bekreftes skriftlig i ettertid.

Selv om man av rettsikkerhetsmessige hensyn bør være forholdsvis restriktiv med å fravike lovens hovedregler om forhåndsvarsel og pålegg med frist for å rette det ulovlige forhold, har plan- og bygningsmyndighetene et klart behov for å kunne stoppe ulovlige tiltak så snart forholdet oppdages.

Bruk av øyeblikkelig stans er særlig aktuelt i tilfeller hvor det ulovlige forhold medfører fare eller uopprettelig skade, men også i tilfeller hvor det bygges uten tillatelse eller i åpenbar strid med tillatelse eller hvor ansvarlig utførende ikke har nødvendig kompetanse. Ofte hvor det bygges uten eller i strid med tillatelse, utføres arbeidene av en som ikke er kvalifisert til å få ansvarsrett (ofte tiltakshaver selv). Man kan dessuten tenke seg tilfeller hvor det for eksempel ved befaring/tilsyn blir avdekket at ansvarlig utførende åpenbart ikke har de forutsatte kvalifikasjoner. Det kan da være behov for å gi stoppordre inntil ansvarsretten er trukket tilbake, og ny ansvarlig utførende med tilstrekkelig kompetanse er på plass.

Adgangen til øyeblikkelig stans er en kan-bestemmelse, og kommunen bør ved vurderingen av om adgangen skal benyttes blant annet legge vekt på risiko og fare ved at det ulovlige forhold fortsetter, samt kostnadsmessige og rettssikkerhetsmessige forhold. Det ligger imidlertid i sakens natur at kommunen i slike tilfeller vil måtte treffe avgjørelser raskt, og før man har full oversikt over alle sider ved saken. Avgjørelser av denne karakter vil således kunne være forsvarlig behandlet, selv om det i ettertid viser seg at det forelå ytterligere opplysninger av betydning for ulovlighetsspørsmålet.

Tredje ledd tredje punktum regulerer bygningsmyndighetenes adgang til å kreve bistand av politiet for gjennomføring av pålegg om stans. Politiets plikt til å bistå bygningsmyndighetene følger av politiloven § 2 nr. 5.

Pålegg om retting etter første ledd og pålegg om stans etter tredje ledd er enkeltvedtak som kan påklages.

Etter fjerde ledd første punktum kan bygningsmyndighetene fastsette tvangsmulkt samtidig med at det gis pålegg om retting. Som hovedregel bør dette gjøres samtidig, ikke minst av effektivitetshensyn. Hensikten med tvangsmulkten er å få brakt det ulovlige forhold til en avslutning ved at forholdet rettes i henhold til pålegget. Følges den anbefalte fremgangsmåte, løper tvangsmulkten fra det tidspunkt fristen for å rette det ulovlige forhold løper ut, jf. § 37-4 første ledd andre punktum. Fastsettes ikke tvangsmulkt samtidig med at det gis pålegg om retting, skal det forhåndsvarsles om tvangsmulkt. Varselet fungerer som en påminnelse til den ansvarlige om konsekvensene av å ikke etterkomme pålegget. Blir pålegget om retting ikke etterkommet, kan bygningsmyndighetene dermed straks fastsette tvangsmulkt etter § 37-4. Etter bestemmelsens tredje punktum skal det alltid ved utferdigelse av pålegg om retting, opplyses om at pålegget vil kunne følges opp med forelegg som kan få virkning som rettskraftig dom etter § 37-5. Forelegget gjelder plikt til å etterkomme pålegget om retting, og får virkning som rettskraftig dom dersom den private part ikke innen en fastsatt frist reiser søksmål mot bygningsmyndigheten for å få forelegget prøvd. Rettskraften innebærer først og fremst at pålegget kan tvangsfullbyrdes, jf. § 37-6.

Bestemmelsens femte ledd åpner adgang til å tinglyse pålegg om retting som en heftelse på den aktuelle eiendom. På den måten vil man få knyttet ulovligheten til eiendommen på et forholdsvis tidlig stadium av ulovlighetsoppfølgingen. Hensikten er å unngå dobbeltbehandling fordi man ellers vil kunne måtte starte på nytt med ny varsling etc. overfor eventuell ny eier, som følge av at eiendommen skifter eier i løpet av prosessen.

§ 37-4 Tvangsmulkt

Ved forhold i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven, kan plan- og bygningsmyndighetene fastsette tvangsmulkt for å få gjennomført gitte pålegg innen en særskilt angitt frist. Tvangsmulkten kan fastsettes samtidig med pålegg om retting og løper da fra fristoversittelsen for retting.

Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forhold varer, eventuelt ilegges som et engangsbeløp. Tvangsmulkten ilegges den ansvarlige for overtredelsen, og tilfaller kommunen. Vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Når det ulovlige forhold er rettet, kan kommunen nedsette eller frafalle ilagt tvangsmulkt når særlige grunner taler for det.

Merknader til § 37-4 (Tvangsmulkt):

Bestemmelsen inneholder kun mindre endringer i forhold til gjeldende rett. Bestemmelsen er imidlertid plassert foran bestemmelsen om forelegg. Dette er gjort for å markere at oppfyllelse av pålegg fortrinnsvis bør framtvinges ved tvangsmulkt.

Pålegg om retting etter § 37-3 kan følges opp med så vel tvangsmulkt etter § 37-4 som forelegg etter § 37-5. Selv om tvangsmulkt i de fleste tilfeller vil være det mest effektive virkemiddel, kan det være tilfeller hvor tvangsmulkt sannsynligvis ikke vil virke etter sin hensikt. På bakgrunn av dette er det to-sporede systemet i 1985-loven opprettholdt. I praksis bør det imidlertid legges opp til at oppfyllelse av pålegg om retting som hovedregel skal framtvinges ved tvangsmulkt. Utferdigelse av forelegg etter § 37-5 er forbeholdt spesielle tilfeller, hvor det for eksempel er grunn til å tro at tvangsmulkt ikke vil ha effekt. Dette kan være fordi kommunen trenger et rettsgrunnlag for å utføre et arbeid på eiers regning, for eksempel fordi et tiltak forurenser drikkevann. Tvangsmulkt vil heller ikke virke etter sin hensikt dersom den ansvarlige ikke har økonomi til å rette det ulovlige forhold. Forelegg vil være et alternativ der den fastsatte tvangsmulkt har løpt over lengre tid uten at den ansvarlige motiveres til å rette det ulovlige forhold.

Bestemmelsens første ledd gir plan- og bygningsmyndighetene adgang til å fastsette tvangsmulkt for å få gjennomført gitte pålegg, enten i medhold av lovens særskilte påleggshjemler eller § 37-3. Mulkt forutsetter med andre ord et gitt pålegg om retting og mulktens antatte motiverende effekt til å rette opp det ulovlige forhold er det dominerende hensyn bak bestemmelsen. Myndighetene anbefales således etter første ledd andre punktum også å fastsette mulkten samtidig med pålegget om retting, men fristen for å rette må være utløpt før mulkten starter sitt løp.

Ileggelse av tvangsmulkt er et enkeltvedtak som kan påklages. Tvangsmulkt skal varsles etter § 37-1, alternativt § 37-3 fjerde ledd.

Andre ledd gir anvisning på tre måter å fastsette tvangsmulkten på: Mulkten løper så lenge det ulovlige forhold varer, ilegges som et engangsbeløp, eller som en kombinasjon av disse to. Tvangsmulkten ilegges den som er ansvarlig for overtredelsen, noe som innebærer at det som er sagt om hvem et pålegg om retting kan rettes mot gjelder tilsvarende. Adressaten for tvangsmulkten må være den samme som for det forutgående pålegget. Tvangsmulkten tilfaller kommunen, uavhengig av om spørsmålet er avgjort av overordnet instans. Når det i tredje punktum sies at vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, innebærer dette at kommunen kan ta utlegg hos den ansvarlige etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d, uten å gå veien om dom.

Bestemmelsens andre ledd tredje punktum gir myndighetene en skjønnsmessig adgang til å nedsette eller frafalle en allerede påløpt tvangsmulkt når særlige grunner taler for det, for eksempel ut fra en økonomisk betraktning av prosesskostnadene målt opp mot antatt gevinst. Slikt frafall kan først skje etter at retting har funnet sted. Ettergivelse av tvangsmulkt kan til og med være et virkemiddel for å få rettet ulovligheten, dersom man underretter om at ettergivelse av forfalt tvangsmulkt vil bli vurdert når det ulovlige forhold er rettet. Avvises søknad om helt eller delvis ettergivelse av mulkten, er dette et enkeltvedtak som kan påklages etter forvaltningsloven § 2 tredje ledd.

§ 37-5 Forelegg om plikt til å etterkomme pålegg eller forbud

Plan- og bygningsmyndighetene kan utferdige forelegg om plikt til å etterkomme pålegg mot den som innen fastsatt frist unnlater å etterkomme pålegg eller forbud som er gitt med hjemmel i denne lov. Der det er gått mer enn 6 måneder siden pålegget eller forbudet ble gitt, skal den som forelegget rettes mot gis anledning til å uttale seg før forelegget utferdiges. Forelegget skal gi opplysning om bestemmelsene i andre ledd, og skal, så langt mulig, forkynnes for den det er rettet mot.

Den som forelegget er rettet mot kan reise søksmål mot det offentlige for å få forelegget prøvd. Blir søksmål ikke reist innen 30 dager fra forkynnelsen, har forelegget samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer. Forelegg kan ikke påklages.

Merknader til § 37-5 (Forelegg om plikt til å etterkomme pålegg eller forbud):

Bestemmelsen inneholder ingen materielle endringer i forhold til gjeldende rett, jf. gjeldende lov § 114. Bestemmelsen er imidlertid flyttet, slik at den kommer etter bestemmelsen om tvangsmulkt. Dette er gjort for å markere at oppfyllelse av pålegg fortrinnsvis bør framtvinges ved tvangsmulkt.

Forelegg vil innebære oppfølging av et tidligere pålegg gitt i medhold av lovens særskilte påleggshjemler eller § 37-3, og skal varsles etter § 37-1. Har det gått mer enn 6 måneder siden pålegget om retting ble gitt, skal den forelegget skal rettes mot etter andre ledd andre punktum gis anledning til å uttale seg før forelegget utferdiges. Det har i så fall gått så lang tid at god forvaltningsskikk tilsier et fornyet varsel, særlig sett hen til alvoret i reaksjonen.

Adgangen til å gi forelegg gjelder i tillegg til kommunen, også fylkesmannen og departementet. Et eventuelt søksmål etter andre ledd må rettes mot det organ som har utferdiget forelegget. Domstolsprøving av forelegget følger vanlige regler for domstolsprøving av forvaltningsvedtak. Rekkevidden av domstolenes prøvelsesrett av forelegg i medhold av plan- og bygningsloven § 114 ble avklart gjennom Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2002 side 209. I og med at bestemmelsen ikke foreslås endret i forhold til rettstilstanden etter 1985-loven, er denne rettsavgjørelsen fortsatt av interesse.

§ 37-6 Tvangsfullbyrdelse

Blir pålegg i rettskraftig dom eller dermed likestilt forelegg ikke etterkommet, kan plan- og bygningsmyndighetene la de nødvendige arbeider utføre for regning av den som dommen eller forelegget er rettet mot uten at det er nødvendig med kjennelse etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14.

Plan- og bygningsmyndighetenes pålegg kan fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 uten at dom eller forelegg kreves, når det gjelder forhold som medfører fare for dem som oppholder seg i bygningen eller andre, dersom pålegget ikke er etterkommet innen fastsatt frist. Kommunens pålegg er særlig tvangsgrunnlag dersom pålegget gjelder forhold som medfører fare for dem som oppholder seg i bygningen eller andre, og pålegget ikke er etterkommet innen fastsatt frist. Det samme gjelder når midlertidig dispensasjon etter § 21-10 er trukket tilbake, eller når påbudt arbeid som vilkår for midlertidig brukstillatelse etter § 21-9 tredje ledd ikke er utført, eller pålegg om å fjerne eller endre skilt mv. etter § 30-3 ikke er etterkommet innen fastsatt frist.

Merknader til § 37-6 (Tvangsfullbyrdelse):

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende plan- og bygningslov § 115, dog slik at det er foreslått enkelte redaksjonelle endringer.

§ 37-7 Overtredelsesgebyr

Overtredelsesgebyr kan ilegges den som forsettlig eller uaktsomt:

1. Prosjekterer eller utfører et tiltak i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov når dette kan føre eller har ført til personskade eller vesentlig materiell skade,

2. utfører eller lar utføre tiltak uten at det foreligger nødvendig tillatelse etter denne lov, eller er i strid med vilkårene i slik tillatelse,

3. bruker eller lar bruke byggverk eller del av byggverk eller areal uten at det foreligger nødvendig tillatelse etter denne lov, eller bruken er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, vedtak eller plan,

4. prosjekterer, utfører eller lar utføre eller kontrollerer et tiltak etter § 20-1 uten at arbeidet blir forestått av ansvarlige som er godkjent etter § 22-1 og er tildelt ansvarsrett eller § 21-4 andre ledd,

5. bruker eller lar bruke byggverk mv. uten at det foreligger ferdigattest, midlertidig brukstillatelse eller nødvendig driftstillatelse,

6. gir uriktige eller villedende opplysninger til plan- og bygningsmyndighetene eller godkjenningsmyndigheten,

7. tross skriftlig pålegg ikke oppfyller vilkår for midlertidig dispensasjon etter § 21-10,

8. setter CE-merke på produkt uten at forutsetningene er til stede, eller omsetter slikt produkt, eller for øvrig ikke gir de opplysninger eller unnlater å gi tilsynsmyndigheten tilgang til produkt, rom, areal eller annet område som anses nødvendig for å kunne føre tilsynet, jf. § 29-6. Medvirkning til omsetning av et slikt produkt sanksjoneres på samme måte,

9. tross skriftlig pålegg ikke oppfyller plikten etter § 31-2 første ledd første punktum til å holde byggverk og installasjoner i stand,

10. ikke etterkommer skriftlig pålegg etter § 31-4 om å fjerne bygning eller rester av bygning eller innretning, eller om å rydde tomta,

11. tross skriftlig pålegg ikke oppfyller plikten etter § 28-3 til å treffe sikringstiltak,

12. ikke etterkommer skriftlig pålegg etter § 29-5 tredje ledd om å treffe tiltak for å avhjelpe plage fra bygningstekniske installasjoner,

13. ikke etterkommer særskilt pålegg eller forbud, gitt i medhold av plan- og bygningsloven, når kommunen først skriftlig har gjort ham kjent med at overtredelsesgebyr kan inntre hvis forholdet ikke blir brakt i orden innen en fastsatt frist, og denne frist er oversittet.

Overtredelsesgebyr ilegges den ansvarlige av plan- og bygningsmyndighetene.

Det samme gjelder ved overtredelse av bestemmelser gitt i medhold av loven når det i forskriften er fastsatt at overtredelse av den aktuelle bestemmelse kan medføre overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyret tilfaller kommunen. Oppfyllelsesfristen er 4 uker fra vedtaket ble truffet, med mindre annet er fastsatt i vedtaket.

Når en overtredelse som kan medføre overtredelsesgebyr er begått av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan overtredelsesgebyret ilegges foretaket. Dette gjelder selv om det ikke kan anvendes overtredelsesgebyr mot noen enkeltperson.

Departementet gir forskrifter med nærmere regler om gjennomføring av denne bestemmelsen, herunder utmåling, renter og registrering av ilagt overtredelsesgebyr. Det skal fastsettes et maksimumsbeløp for overtredelsesgebyret.

Endelig vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.

Merknader til § 37-7 (Overtredelsesgebyr):

Forslaget til bestemmelse om overtredelsesgebyr er ny, og gir plan- og bygningsmyndighetene adgang til selv å sanksjonere overtredelser av plan- og bygningslovgivningen. Med overtredelsesgebyr menes et pønalt motivert gebyr. Med overtredelser omfattes også unnlatelser. Overtredelsesgebyr anses ikke som straff i Grunnlovens forstand.

Med plan- og bygningsmyndighetene menes kommune, fylkesmann og departement, men det er en forutsetning at det kun unntaksvis er aktuelt for myndigheter på regionalt eller statlig nivå å ilegge overtredelsesgebyr.

I det alt vesentlige er handlenormene i gjeldende lov §§ 110-112 videreført, men undergitt språklig forenkling og modernisering i forhold til fremtidens sanksjonssystemer. Sanksjonen bøter er for de nevnte overtredelser erstattet med overtredelsesgebyr, dog slik at ved vesentlige overtredelser av de samme normer er straffesanksjonen opprettholdt og utvidet til også å omfatte frihetsstraff i form av fengsel, jf. § 37-8.

Etter forslaget kan plan- og bygningsmyndighetene ilegge den ansvarlige et overtredelsesgebyr ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av de nevnte bestemmelser. Forslaget omfatter også brudd på forskrifter , under forutsetning av at tilsvarende konsekvens er fastsatt i forskriften. Forskriften må i tilfelle også inneholde en egen bestemmelse som angir hvilke av forskriftens handlingsnormer trusselen om overtredelsesgebyr omfatter.

Med uttrykket kan siktes til at plan- og bygningsmyndighetene har en skjønnsmessig adgang til helt å unnlate å reagere med overtredelsesgebyr, selv om vilkårene for dette er til stede.

Med formuleringen forsettlig eller uaktsomt angis skyldformen, og det er utvalgets syn at aktsomhetsnormen bør være streng. Det vises til at det normalt vil være lett å konstatere om en av de nevnte bestemmelser er overtrådt, for eksempel bygging uten nødvendig tillatelse eller i strid med gitt tillatelse. Dessuten er sanksjonen overtredelsesgebyr en mild sanksjon, selv om det konkrete beløpet etter omstendighetene kan bli høyt.

Overtredelsesgebyret skal etter forslagets tredje ledd tilfalle kommunen. Hensikten med dette er å stimulere kommunene til å prioritere ulovlighetsoppfølging. Utvalget viser til de generelle merknadene punkt 18.8.3.6.

Oppfyllelsesfristen er foreslått satt til fire uker fra vedtakstidspunktet, slik at den ikke skal inntre før klagefristen er utløpt (tre uker fra underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part). Overtredelsesgebyret må betales selv om det klages.

En klage har ikke oppsettende virkning, jf. forvaltningsloven § 42, men det kan gis etter begjæring.

Med den ansvarlige i andre ledd menes enhver som overtrer den aktuelle bestemmelsen, når så vel de subjektive som de objektive vilkår er oppfylt. Ved fastleggelsen av hvem som kan være ansvarssubjekt, vil bakgrunnsretten være relevant, for eksempel aksjeselskapsretten.

Etter forslagets fjerde ledd første punktum kan det også reageres med overtredelsesgebyr mot et foretak (foretakssanksjon), når en overtredelse som nevnt i første ledd er begått på vegne av foretaket. Etter utvalgets syn er det et klart behov for en slik bestemmelse ved overtredelser av plan- og bygningsloven, jf. ansvarssystemet for øvrig som innebærer at en rekke av handlingsnormene i plan- og bygningslovgivningen retter seg mot foretak. Det er rimelig at ansvaret og sanksjonen plasseres hos foretaket når overtredelsen er begått på foretakets vegne, og som regel i foretakets interesse. Et slikt foretaksansvar kan bidra til bedre etterlevelse av handlingsnormene i loven, og motvirke ansvarspulverisering. Begrepet foretak må forstås på samme måte som i straffeloven § 48a andre ledd.

Det er etter fjerde ledd andre punktum ikke noe vilkår for å anvende overtredelsesgebyr at man har en enkeltperson i foretaket som ansvarssubjekt. Handlingen eller unnlatelsen kan bygge på feil som ikke kan knyttes til enkeltpersoner, herunder anonyme og kumulative feil. Med anonyme feil siktes til tilfeller hvor en konkret gjerningsperson ikke kan utpekes. Kumulative feil står man overfor når flere personers feil summeres, uten at skyldkravet er oppfylt for den enkelte. Foretaksansvaret vil således være tilnærmet objektivt, idet kun hendelige uhell og force majeure-tilfeller faller utenfor.

Avgjørelse om overtredelsesgebyr er enkeltvedtak, som må forhåndsvarsles etter forvaltningsloven § 16, jf. også lovforslaget § 37-2. De øvrige krav til enkeltvedtak, herunder klageadgangen, kommer også til anvendelse, jf. lovforslaget § 1-15 og forvaltningsloven kapittel IV, V og VI.

Overtredelsesgebyrets størrelse må baseres på de momenter for utmålingen og ligge innen de maksimumssatser som det forutsettes at departementet fastsetter i forskrift, jf. bestemmelsens femte ledd .

Med formuleringen departementet gir forskrifter , menes at det er en forutsetning for å anvende overtredelsesgebyr at departementet har gitt forskrifter om så vel utmålingen som gjennomføringen av overtredelsesgebyret. Årsaken til dette er at overtredelsesgebyrene etter forslaget skal tilfalle kommunen, noe som gjør det nødvendig å fastsette i forskrift hvilke momenter som særlig skal vektlegges ved utmålingen, samt et maksimumsbeløp.

Hvilke momenter som vil være relevante og vektingen av disse ved utmålingen, fastsettes i forskrift. Aktuelle momenter er etter utvalgets syn blant annet overtredelsens grovhet, graden av utvist skyld, om det foreligger gjentakelse, om overtredelsen er begått i vinnings hensikt samt overtrederens økonomiske evne. Er det tale om foretakssanksjon kan dessuten foretakets økonomiske vinning være et moment, samt foretakets interesser i overtredelsen. Forekomsten av retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak som kunne ha forebygget overtredelsen, kan også vektlegges.

Med gjennomføring menes regler om oppfyllelse av sanksjonen, for eksempel betaling i avdrag. Forskriftene bør også omfatte regler som ivaretar vernet mot selvinkriminering, som er innfortolket i EMKs krav til en rettsferdig prosess. Dette innebærer primært at enhver i sak om overtredelsesgebyr skal ha rett til å nekte å svare på spørsmål eller utlevere dokumenter eller gjenstander når svaret eller gjenstanden vil kunne utsette vedkommende for administrativ sanksjon (eller straff).

Bestemmelsen gir hjemmel for registrering av ilagt overtredelsesgebyr . Et slikt register vil sikre kunnskap om tidligere ilagt sanksjon, jf. blant annet lovforslaget § 37-8 første ledd.

Etter forslagets femte ledd er endelig vedtak om overtredelsesgebyr tvangsgrunnlag for utlegg. Forslaget begrunnes i hensynet til et effektivt sanksjonssystem, som tilsier at det også gis en enkel adgang til fullbyrdelse. Det vises til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav e.

§ 37-8 Straff

Vesentlige overtredelser av § 37-7 første ledd nr. 1-13 straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år. Det samme gjelder ved overtredelse av bestemmelser gitt i medhold av loven når det i forskrift er fastsatt at overtredelse av den aktuelle bestemmelse er straffbar. Dersom personen eller foretaket tidligere er ilagt sanksjon for overtredelse av denne lov eller forskrift gitt i medhold av loven, kan straff anvendes selv om overtredelsen ikke er vesentlig.

Ved vurderingen av om en overtredelse er vesentlig skal det særlig legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger og graden av utvist skyld.

Ved særlig skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 2 år anvendes.

Merknader til § 37-8 (Straff):

Bestemmelsens første ledd fastsetter at overtredelser av de nevnte bestemmelser i plan- og bygningsloven kan straffesanksjoneres dersom overtredelsen er vesentlig. Handlenormen, skyldkravet og ansvarssubjektene er angitt i § 37-7, og det vises til særmerknadene til denne bestemmelse.

Etter forslaget kan også brudd på forskrifter sanksjoneres med straff, under forutsetning av at det i forskriften er fastsatt at overtredelse av den nevnte bestemmelse er straffbar. Forskriften må også inneholde en egen bestemmelse som angir hvilke av forskriftens handlingsnormer trusselen om straff omfatter.

Ved vurderingen av om overtredelsen er vesentlig , er momentene i forslaget andreledd – overtredelsens omfang og virkninger samt graden av utvist skyld - av særlig betydning. Oppregningen er ikke uttømmende. Også elementer som etter gjeldende lov er av betydning for om straff skal anvendes er fortsatt aktuelle, for eksempel om motivet for handlingen er egen fordel. Hva gjelder omfanget av overtredelsen, er det også av betydning om det er tale om en enkelt overtredelse eller flere lovbrudd (som skal sanksjoneres under ett). Hva gjelder virkningene av overtredelsen, er sentrale momenter for eksempel fare for liv og helse, samt lovbruddets samfunnsmessige skadepotensial for øvrig. Fortjeneste oppnådd ved lovbruddet er også av betydning for vesentlighetsvurderingen, samt om det er tale om en planmessig overtredelse.

Som eksempel på anvendelsen av det foreslåtte differensierte sanksjonssystemet nevnes at riving av verneverdig bygning uten at rivingstillatelse på forhånd er innhentet kan kvalifisere for straff fordi vesentlighetskriteriet er oppfylt, mens riving av en mindre bygning uten offentlig interesse etter omstendighetene kun bør kvalifisere for overtredelsesgebyr.

Etter forslagets første ledd andre punktum kan gjentatt overtredelse straffes. Selv om overtredelsen ikke er vesentlig, kan straff likevel anvendes dersom den ansvarlige tidligere er ilagt sanksjon for overtredelse av plan- og bygningslovgivningen. Gjentakelse foreligger hvor det tidligere er ilagt sanksjon etter plan- og bygningsloven, uavhengig av om det gjelder overtredelse av en og samme handlenorm. Utvalget har ikke funnet grunn til å sette normer for hvor langt tilbake i tid overtredelsen må ligge for å gi grunnlag for å anvende gjentakelsesbestemmelsen, idet dette må vurderes konkret blant annet om det er tale om samme type overtredelse og alvorlighetsgrad. Med sanksjon i denne bestemmelsen menes overtredelsesgebyr, bot eller fengsel. Bestemmelsen er en kan-bestemmelse, og det er ingen automatikk i at straff skal anvendes ved gjentakelse. De ikke-vesentlige overtredelser av loven kan etter forslaget også sanksjoneres med overtredelsesgebyr, jf. lovforslaget § 37-7.

Plan- og bygningsmyndighetene står likevel fritt til å benytte overtredelsesgebyr etter § 37-7, selv om vilkårene for straff er til stede. Dette beror på en vurdering av hvilken sanksjon som er mest hensiktsmessig. Det foreslås etablert et helhetlig sanksjonssystem som gjør det mulig å velge den sanksjon som er best tilpasset den aktuelle overtredelsen. Hensynet til forholdsmessighet mellom overtredelse og reaksjon er her grunnleggende. Myndighetene har dessuten en skjønnsmessig adgang til helt å unnlate å reagere med sanksjoner (opportunitetsprinsippet).

Det er påtalemyndigheten som tar stilling til om forholdet skal forfølges ved straffesak. Bygningsmyndighetenes oppgave er å eventuelt anmelde ulovlige forhold. Påtalen er ubetinget offentlig, jf. straffeloven § 77. Under henvisning til forbudet mot dobbeltstraff i EMK foreslås det gitt regler om samordning av sanksjoner i § 37-9.

Strafferammen for brudd på plan- og bygningslovgivningen foreslås etter første ledd hevet fra bøter til bøter eller fengsel inntil 1 år . Dette innebærer at det kan benyttes tvangsmidler som for eksempel pågripelse, varetektsfengsel og beslag, jf. reglene i straffeprosesslovens fjerde del. Forslaget får også betydning for foreldelsesfristens lengde. Etter tredje ledd kan fengsel i 2 år anvendes ved særlig skjerpende omstendigheter. Ved vurderingen av om det foreligger særlig skjerpende omstendigheter, kan det blant annet legges vekt på om overtredelsen har voldt fare, stor skade eller ulempe.

Forslaget om økt strafferamme fra bøter til fengsel må ses i sammenheng med plan- og bygningslovens betydning som miljølov. Plan- og bygningslovgivningen verner så vel naturområder som kulturminner som ikke er fredet. All bygging, etablering av veganlegg og større massearbeider krever tillatelse fra kommunen. Bygninger som ikke er fredet etter kulturminneloven, er beskyttet av plan- og bygningslovens krav om rivetillatelse. Ulovlige terrenginngrep som veganlegg i landskapsvernområde kan medføre uopprettelig skade. Ulovlige terrenginngrep og utbygging i strandsonen er en trussel mot allmennhetens rett til fri ferdsel, og medfører en innskrenking i menneskers mulighet til rekreasjon og naturopplevelser. Utbygging av strandsonen innebærer også svekket grunnlag for biologisk mangfold.

§ 37-9 Samordning av sanksjoner

Plan- og bygningsmyndighetene kan ikke ilegge den ansvarlige et overtredelsesgebyr dersom den ansvarlige tidligere ved rettskraftig dom eller endelig vedtak er frifunnet eller ilagt strafferettslig reaksjon eller rettighetstap for samme forhold.

Tilbaketrekking av godkjenning etter § 22-2 andre ledd må i tilfelle vedtas samtidig med ileggelse av overtredelsesgebyr. Dersom plan- og bygningsmyndighetene anmelder overtredelsen til politiet, kan krav om slikt rettighetstap begjæres tatt med i straffesaken.

Merknader til § 37-9 (Samordning av sanksjoner):

Bestemmelsen innebærer en regulering av dobbelstrafforbudet i EMK på plan- og bygningsrettens område. Av første ledd fremgår at overtredelsesgebyr ikke kan ilegges der straff er ilagt ved bot eller dom, eller der straffesak er avgjort med frifinnelse. Tilsvarende gjelder hvis den ansvarlige er ilagt rettighetstap, i praksis tap av godkjenning etter § 22-2 andre ledd.

I andre ledd foreslås at krav om rettighetstap i form av tilbaketrekking av godkjenning må vedtas samtidig, det vil si samordnes med overtredelsesgebyr eller straff, dersom det er aktuelt med slik tilbaketrekking.

Det vises ellers til drøftelsen i de generelle merknader punkt 18.8.4.

Kapittel 38 Gebyr

§ 38-1 Gebyr

Ved regulativ kan fastsettes gebyr til kommunene for behandling av søknad om deling, tillatelse, utferding av attester og for andre arbeid som det etter denne lov eller forskrift påhviler kommunen å utføre. Gebyret skal ikke overstige kommunens nødvendige kostnader på sektoren. I gebyret kan det inkluderes utgifter til nødvendig bruk av sakkyndig bistand under tilsyn. Tiltakshaver kan selv sørge for de nødvendige utredninger. Ved regulativ kan også fastsettes gebyr for avskrifter og attester fra de særlige skjønnsretter. Regulativene vedtas av kommunestyret selv.

Kommunen kan kreve gebyr for behandling av klage. Departementet gir forskrift med nærmere regler om gebyrets størrelse, vilkår for tilbakebetaling av gebyret mv.

Offentlige tjenester som nevnt i første ledd første og tredje punktum, kan gjøres betinget av at gebyr er innbetalt.

Eier skal betale gebyr for kostnadene for behandling av søknad om driftstillatelse og for driftskontroll til vedkommende myndighet. Gebyr for driftskontroll kan helt etter delvis dekkes av årsavgiften.

Merknader til § 38-1 (Gebyr):

Forslag til ny § 38-3 bygger på gjeldende § 109. Bestemmelsens første ledd første punktum er endret, slik at henvisning til vedtekt er tatt ut. Dette skyldes at utvalget foreslår å fjerne adgangen til å gi vedtekter. For øvrig kan kommunen etter forslaget fortsatt gebyrbelegge det arbeid som det etter lov eller forskrift påhviler kommunen å utføre. Dette innebærer for eksempel at arbeid med refusjonssaker kan belegges med gebyr, selv om refusjon ikke er uttrykkelig nevnt i oppregningen i gebyrbestemmelsens første ledd første punktum. Videre kan dispensasjonssøknader belastes med et eget gebyr.

Det fremgår av forslag til §§ 25-1 og 37-1 at kommunen skal føre tilsyn samt forfølge ulovligheter. Tilsyn kan vise at tiltaket er fullt ut i overensstemmelse med plan- og bygningsloven, eller avdekke ulovligheter. Kostnader forbundet med tilsyn må både etter gjeldende rett og etter lovforslaget i utgangspunktet anses inkludert i gebyret for å få søknaden behandlet. Avdekkes ulovligheter, kan det være aktuelt å belegge ulovlighetsoppfølg­ingen med et eget gebyr basert på en vurdering av hvor mye merarbeid ulovlighetene medfører for kommunen. Etter lovforslaget er det en forutsetning for å ilegge gebyr ved ulovlighetsoppfølging at det innkommer en søknad, noe det har vært ulike oppfatninger om etter gjeldende rett. Dersom tilleggsgebyr gir uttrykk for det påviste ekstraarbeid kommunen påføres ved behandling av søknaden, må gebyret anses å ha hjemmel i gebyrbestemmelsen. En forutsetning er at gebyret ligger innenfor selvkost og er tatt inn som en del av gebyrregulativet. Merarbeidet må dessuten ligge innenfor det som er pålagt etter plan- og bygningsloven. Utvalgets viser her også til forslaget til egen bestemmelse om overtredelsesgebyr, lovforslaget § 37-7.

I de tilfelle der kommunen selv ikke har ansatt advokat eller annen jurist, finner utvalget grunn til å presisere at utgiftene forbundet med å benytte ekstern juridisk bistand kan inntas i gebyrgrunnlaget, men innenfor de begrensninger som følger av det generelle kravet til kostnadseffektivitet ved brukerbetalte kommunale tjenester. Selvkostprinsippet er altså i utgangspunktet ikke til hinder for å inkludere kjøp av tjenester fra private i gebyrgrunnlaget, men unødig dyre løsninger bør unngås.

Det er foreslått et nytt første ledd andre punktum som ikke representerer en endring i gjeldende rett, men som synliggjør det viktige prinsipp at selvkost er den høyeste pris kommunen kan beregne seg for en tjeneste. Gebyret skal ikke overstige kommunens nødvendige kostnader på sektoren. Gebyrene skal fastsettes i forhold til arbeidsmengde, men det er ikke meningen at kommunen skal måtte beregne konkret hvor mange timers arbeid som medgår til å behandle den enkelte søknad. Det aksepteres en viss grad av standardisering av gebyrsatsene med utgangspunkt i de gjennomsnittlige utgiftene for vedkommende sakstype, jf. for eksempel Rt. 2004 side 1603.

I tredje punktum foreslås kontroll byttet ut med tilsyn, jf. begrunnelse i merknad til § 24-1.

Andre ledd gir kommunen adgang til å ta gebyr for behandling av klager. Formålet med å foreslå innført et klagegebyr, er å redusere antallet unødvendige og uberettigede klager. Når det gjelder størrelsen på gebyret, bør det etter utvalgets syn settes lavt. For å sikre like regler over hele landet, skal gebyret etter forslaget fastsettes av departementet ved forskrift. Tilsvarende bør det i forskrift fastsettes regler om tilbakebetaling dersom klagen fører frem, alternativt også dersom klageinstansen finner saken tvilsom. Utvalget foreslår ikke gebyr for fylkesmannens behandling av klagesaken.

Bestemmelsen for øvrig er i det vesentlige kun undergitt redaksjonelle endringer.

Det vises for øvrig til kapittel 27 om gebyr, samt til tidligere lovforarbeider, rundskriv mv. som fortsatt vil ha gyldighet.

Kapittel 39 Ikraftsetting og overgangs­bestemmelser

§ 39-1 Ikrafttreden og overgangsbestemmelser

Loven trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser kan settes i kraft til ulik tid.

Vedtekt gitt i medhold av tidligere lov §§ 3, 66 a, 67 nr. 3, 69 nr. 3 og nr. 4, 78 nr. 1 tredje ledd, 85 tredje ledd, 91 a og 103 bortfaller 8 år etter denne lovs ikrafttreden i den utstrekning de ikke blir opphevet av kommunen før dette tidspunktet.

Begrensning i klageadgangen i § 1-15 andre ledd andre punktum gjelder planvedtak etter at denne lov er trådt i kraft.

Merknad til § 39-1 (Ikrafttreden og overgangsbestemmelser):

Bygningslovutvalget har foreslått at vedtekter utgår og flyttes til planbestemmelser eller forskrifter. Dette skaper behov for en overgangsordning og en tilpasningsperiode. Bygningslovutvalget finner det hensiktsmessig å sette denne perioden til 8 år, som svarer til to rulleringer av kommuneplanens arealdel.

For å unngå tilbakevirkningseffekter av klagebegrensningsregelen, er den kun gitt virkning for planer vedtatt etter lovens ikrafttreden.

Bygningslovutvalget har ikke funnet behov for egne ikrafttredelsesbestemmelser for de nye bestemmelsene som ivaretar tilgjengelighet, brukbarhet og universell utforming. Bygningslovutvalget finner at lovens formålsbestemmelse kan tre i kraft umiddelbart, og de materielle kravene som ivaretar brukbarhet fastsettes fortløpende i forskrift og vil således tre i kraft suksessivt.

Bygningslovutvalget har ikke funnet behov for ytterligere endringer i plan- og bygningslovens ordinære ikrafttredelses- og overgangsmekanismer.

Endringer i andre lover:

Lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensning og avfall endres slik:

§ 23 skal lyde: Vedtak om tilknytning til eksisterende avløpsanlegg etter plan- og bygningsloven § 36-13 kan treffes av forurensningsmyndigheten.