1 Hvor omfattende kan et frivillighetsregister bli?

Notat til Arbeidsgruppe for utredning av etablering av et frivillighetsregister

Karl Henrik Sivesind, Institutt for samfunnsforskning, 19. mai 2006

Hvor mange og hva slags organisasjoner som potensielt vil kunne bli registrert i et frivillighetsregister, avhenger av hvilke avgrensninger, forpliktelser og ansporinger som måtte gjelde. For at man skal kunne danne seg et bilde av hvilke konsekvenser ulike opplegg vil kunne ha, presenteres i det følgende noen analyser av antall medlemmer og organisasjoner innen frivillig sektor. Hvorvidt organisasjonene har betalte ansatte og størrelsen på årsomsetningen trekkes også inn.

I den norske delen av Johns Hopkins Comparative Nonprofit Sector Project fant man at det i 1997 var 112 500 frivillige organisasjoner i Norge (Sivesind et al. 2002). Dette omfatter alt fra lokallag til fylkes- og regionlag og nasjonalledd, samt enkeltstående organisasjoner. Anslaget omfatter ikke bare medlemsbaserte organisasjoner, men også stiftelser og tjenesteutførende organisasjoner, særlig innen kultur, utdanning, helse og sosiale tjenester. De viktigste kriteriene på en frivillig organisasjon i Hopkinsundersøkelsen var at den ikke overfører overskudd til eiere eller andre, ikke er underlagt offentlige styring, medlemskap er frivillig, og det dreier seg om organisasjoner med en viss varighet og en styringsstruktur.

Til sammenligning kan nevnes at Enhetsregisteret per første halvår 2005 hadde ca. 27 000 foreninger. Det var 792 foreninger registrert i Foretaksregisteret, 4 632 i Arbeidsgiverregisteret, 1 809 i Merverdiavgiftsmanntallet, mens ca. 20 000 foreninger bare er registrert i Enhetsregisteret. I tillegg kommer ca. 9 000 stiftelser som etter hvert skal inngå i Stiftelsesregisteret (Notat fra Brønnøysundregistrene til Arbeidsgruppen for utredning av etablering av frivillighetsregister, 28.11.2005).

Et stort antall av organisasjoner som vil inngå i et frivillighetsregister er dermed allerede registrert i Enhetsregisteret, dette omfatter særlig organisasjoner med sysselsetting og en viss økonomisk aktivitet. Mange frivillige organisasjoner kommer i Enhetsregisteret fordi de trenger et organisasjonsnummer slik at det kan opprettes bankkonto i organisasjonens navn.

Siden 2002 har antallet organisasjoner i Enhetsregisteret økt med 25 %, i følge notatet fra Brønnøysundregistrene. Betyr dette at feltet er i vekst, eller er det bare registreringene som har økt? I det følgende presenteres noen analyser av endringer fra 1997 til 2004 som kan si noe om endringer i omfanget av frivillig sektor, og antyde hvor mange organisasjoner som ikke er registrert og hva som kjennetegner dem.

Endringer i antall organisasjoner og medlemskap 1997 – 2004

Den norske befolkningen er medlemmer i mange organisasjoner. I 2004 var 85 prosent medlem i minst én organisasjon, 60 prosent var medlem i to organisasjoner og 38 prosent var medlem i tre eller flere organisasjoner i følge Levekårsundersøkelsen (LKU). Det har bare skjedd ubetydelige endringer siden 1997. LKU har høy svarprosent og dekker de samme organisasjonskategoriene over en rekke år, med noen tilføyelser. Det utgjør derfor det beste materialet vi har for å si noe om endringer i medlemskap i frivillige organisasjoner over tid (Tabell 1.1).

Fritidsfeltet, som antakelig øker, er imidlertid svakt dekket opp i undersøkelsens kategorier. Kategorien «Friluftsorganisasjon» ble innført i 2001 og bedret situasjonen noe, men fremdeles mangler en kategori som omfatter hobbyer (f.eks. båtforeninger, sjakk/bridge, dyreeiere) og aktiviteter som rollespill, data, «fantasy» som har vokst fram de siste tjue åra. Kategorien «Solidaritets- og menneskerettighetsorganisasjon» ble innført i 2004. Det er det nærmeste man kommer bistandsfeltet. Når flere kategorier innføres, får de som skal svare bedre hjelp til å huske hvilke organisasjoner de er med i. Ellers er de henvist til kategorien «Andre organisasjoner». Det øker også rapporteringen av antall medlemskap fordi en person kan ha medlemskap i flere kategorier.

Hovedinntrykket når vi sammenligner 1997 og 2004 er stabilitet (Tabell 1.1), de fleste endringene er så små at de kan tilskrives tilfeldige variasjoner. Reduksjonen i andelen som er medlemmer i Helse og sanitetsforening støttes av andre undersøkelser. Det gjør også framgangen til friluftsorganisasjoner som f.eks. Turistforeningen. Boligbyggelag går litt fram mens velforeninger går tilbake. Dette kan skyldes at de som svarer er usikre på hva som er forskjellen på kategoriene. Nedgangen i andelen som er medlemmer i idrettslag stemmer ikke overens med at registrerte medlemmer og lokallag hos Norges Idrettsforbund øker svakt 1 . Dette kan imidlertid skyldes forbedrete registreringsrutiner, og at det registreres antall medlemskap slik at enkeltpersoner som er med i flere organisasjoner telles flere ganger 2 .

Andre endringer er ubetydelige. LKU gir alt i alt sterke holdepunkter for at frivillige medlemsorganisasjoner er inne i en svært stabil fase.

Et annet materiale som også gir inntrykk av stabilitet, er antall medlemmer og lokallag som rapporteres til Fordelingsutvalget til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i søknader om driftstilskudd. Antall tellende medlemmer har ligget på ca. 350 000 og antall lokallag på ca. 10 000 fra 1997 – 2004. Dette omfatter medlemmer opp til 26 år i organisasjoner med et visst antall medlemmer og utbredelse på landsbasis. 3 Dette er et viktig supplement til spørreundersøkelser som sjelden har respondenter yngre enn 15 – 16 år. Det finnes mange organisasjonsmedlemmer som er yngre. Fordelingsutvalgets tall omfatter imidlertid ikke idretten, som hadde over en halv million medlemmer under 16 år i 2004. 4

Den mest detaljerte kartlegging av befolkningens tilknytning til frivillige organisasjoner siden Hopkinsundersøkelsen i 1997 er Medborgerundersøkelsen fra 2001 (Tabell 1.2). Med 33 organisasjonskategorier gis det gode muligheter for å fordele medlemmer mellom ICNPO-kategorier, slik det ble gjort i Hopkinsundersøkelsen (Sivesind et al. 2002; Sivesind et al. 2004; Wollebæk et al. 2000). Forskjeller i undersøkelsesopplegget forårsaker imidlertid uregelmessigheter i noen kategorier. Et større antall kategorier i Medborgerundersøkelsen gjør at flere medlemskap blir registrert. Det øker sjansene for at en person har medlemskap i flere kategorier organisasjoner. Sett i forhold til stabiliteten i Levekårsundersøkelsene, er det imidlertid grunn til å advare mot å legge for stor vekt på sammenligninger av disse to undersøkelsene fra 1997 og 2001.

Til nå har vi sett på medlemskap, men det er organisasjoner som skal registreres i et frivillighetsregister. Alt i alt gir medlemsskapsundersøkelsene få holdepunkter for å anta at antall organisasjoner totalt har endret seg mye, eller at det har skjedd vesentlige endringer mellom organisasjonskategorier siden 1997 (Tabell 1.3). Tidligere forsk­ning har vist at det er en nær sammenheng mellom medlemstall og antall organisasjoner. Det er imidlertid verdt å merke seg at av totalt 112 500 organisasjoner er det en stor andel lokallag med få medlemmer og liten økonomisk aktivitet. Siden det nettopp er lokallagene som antakelig fremdeles i liten grad er registrert i Brønnøysundregistrene, er det grunn til å se nærmere på hvilket omfang de har. Anslaget over antall organisasjoner og fordeling i ICNPO-kategorier i Hopkinsundersøkelsen (Tabell 1.3) var basert på flere tallmaterialer (Sivesind et al. 2002). En viktig del var en kartlegging av alle organisasjoner i Hordaland fylke (Wollebæk & Selle 2002). Dette er fremdeles det beste forskningsmaterialet som finnes når det gjelder lokallagsaktivitet i Norge.

Antall medlemsbaserte organisasjoner anslås ut fra Hordalandsundersøkelsen til ca. 100 000 på landsbasis (Tabell 1.4) 5 . Av disse har nesten 60 prosent færre enn 50 medlemmer, ingen ansatte og under femti tusen i årlig omsetning. Det er grunn til å anta at det må knyttes sterke forpliktelser eller ansporinger til frivillighetsregisteret for at særlig mange av disse skal registrere seg. Bare det å nå ut med informasjon om registeret til alle disse er en utfordring. Dette er den store underskogen i det norske organisasjonssamfunnet som sjelden dukker opp i statistikker eller beregninger, selv om den samlete betydningen av det frivillige arbeidet og medlemsaktiviteten som inngår er svært stor.

Hvis vi derimot ser på antall organisasjoner som kommer over tersklene, finner vi at en tredjedel har flere enn femti medlemmer. Under 9 prosent har ansatte medarbeidere hvorav de fleste jobber deltid, og bare 16 prosent har mer enn femti tusen i årlig omsetning. Dette tyder på at av medlemsorganisasjonene er det hovedsaklig de med ansatte, høy omsetning og mange medlemmer som allerede er registrert i Enhetsregisteret. I tillegg kommer tjenesteytende organisasjoner som har flere ansatte, høy omsetning, og i en del tilfeller også mva-pliktig virksomhet.

Disse tallene illustrerer at et stort antall frivillige organisasjoner trenger enkle ordninger for å kunne omgås offentlig byråkrati på en hensiktsmessig måte. Man bør ikke stille for strenge krav eller pålegge store arbeidsbyrder til frivillig drevne, små lokallag. Krav til regnskap og dokumentasjon for å få momskompensasjon, driftsstøtte eller andre offentlige goder bør ikke forutsette store økonomiske eller administrative forkunnskaper. Det vil kunne øke den sosiale skjevheten blant de som tar på seg verv, eller rett og slett skremme frivillige bort fra organisasjonslivet. En stor del av disse små medlemsorganisasjonene er imidlertid lokallag i regionale eller landsomfattende sammenslutninger. Det er derfor mulig å la sentralleddet utføre en del av registreringsarbeidet som kan være nødvendig for at et frivillighetsregister skal fungere etter hensiktene. Den mer profesjonelt drevne delen av frivillig sektor, som har ansatte økonomiansvarlige og som til dels inngår kontrakter med stat, fylker eller kommuner, må man selvsagt kunne stille andre krav til. Det gjelder også rapportering til et frivillighetsregister. Hvor omfattende frivillighetsregisteret kan bli, avhenger dermed i stor grad av om man legger opp til at små lokallag skal registrere seg.

Referanser

• Sivesind, Karl Henrik, Håkon Lorentzen, Per Selle & Dag Wollebæk (2002), The Voluntary Sector in Norway – Composition, Changes, and Causes . Rapport 2. Oslo: Institutt for samfunnsforsk­ning.

• Sivesind, Karl Henrik, Håkon Lorentzen, Per Selle, Dag Wollebæk, S. Wojciech Sokolowski & Lester M. Salamon (2004), «Norway». I: Lester M. Salamon, S. Wojciech Sokolowski & Associates, red., Global civil society: Dimensions of the nonprofit sector, Volume II . Bloomfield, CT: Kumarian Press.

• Wollebæk, Dag & Per Selle (2002), Det nye organisasjonssamfunnet – Demokrati i omforming . Bergen: Fagbokforlaget.

• Wollebæk, Dag, Per Selle & Håkon Lorentzen (2000), Frivillig innsats . Bergen: Fagbokforlaget.