3 Dagens fag- og yrkesopplæring

3.1 Fag- og yrkesopplæring

Den norske fag- og yrkesopplæringen bygger på den klassiske lærlingtradisjonen, der arbeidsgiverne og deres organisasjoner, opprinnelig laugene, står for opplæringen av lærlingene i bedriftene. I Norge har det offentlige en større rolle enn i land som rendyrker den tradisjonelle modellen. Styringsdokumenter som læreplaner blir fastsatt av sentrale myndigheter, skolen har ansvar for en større del av opplæringen, og det offentlige finansierer en større del av opplæringen i bedrift enn i land vi ofte sammenligner oss med. Fag- og yrkesopplæringen har et større mål enn å skaffe næringslivet kompetente yrkesutøvere, og den er en integrert del av grunnopplæringen.

Høsten 2006 startet det første kullet i Kunnskapsløftet på Vg1. Våren 2009 vil de som har gått tre år i skole på normert tid, ha gjennomført hele sin videregående utdanning i reformen. For ungdom som har valgt yrkesfag med læretid, vil de første bli ferdig i 2010. Det følgende er en beskrivelse av opplæringssystemet slik det er i Kunnskapsløftet.

3.1.1 Retten til videregående opplæring

Et grunnelement i den videregående opplæringen er den lovbestemte retten til videregående opplæring som ble innført med Reform 94, og som siden er blitt justert og utvidet.

Ungdom som har fullført grunnskolen eller tilsvarende opplæring 1, har rett til tre års videregående opplæring. I fag som forutsetter lengre opplæringstid enn tre år, har ungdommen rett til opplæring i samsvar med den tiden som er fastsatt i læreplanen. Hele retten må normalt tas ut i løpet av en sammenhengende periode på fem år, eller seks år når opplæringen helt eller delvis blir gitt i lærebedrift, og innen utgangen av det året vedkommende fyller 24 år. Søkere har rett til inntak til ett av tre alternative utdanningsprogrammer på videregående trinn 1 som de har søkt på, og til to års videre opplæring innenfor utdanningsprogrammet. Fra og med år 2000 har voksne hatt rett til videregående opplæring dersom de er født før 1978 og ikke tidligere har fullført videregående opplæring. Med virkning fra 1. august 2008 ble denne retten utvidet til å gjelde alle som er 25 år eller mer og ikke har fullført videregående opplæring.

3.1.2 Ansvaret for den videregående opplæringen

Det er statlige myndigheter som har det nasjonale ansvaret og som fastsetter de nasjonale rammebetingelsene for fag- og yrkesopplæringen. Fylkeskommunene har ansvaret for at den individuelle retten til videregående opplæring blir oppfylt og for gjennomføring av opplæringen i skole. De har også et godkjenningsansvar for lærebedrifter. I tillegg har fylkeskommunene et generelt ansvar for oppfølging og veiledning av skoler og lærebedrifter. Fylkeskommunene skal ha forsvarlige systemer for å kontrollere og følge opp at skolene og lærebedriftene oppfyller opplæringskravene, og at de jevnlig kontrollerer og vurderer sin egen opplæringsvirksomhet. Fylkeskommunen kan evaluere og instruere skolene direkte.

Lærebedriftene og opplæringskontorene har i samarbeid med fylkeskommunale opplæringsmyndigheter, ansvaret for opplæring av lærlinger. Partene i arbeidslivet har en sentral rolle i utviklingen av de nasjonale rammebetingelsen gjennom sin deltakelse i Samarbeidsrådet for yrkesopplæringen, SRY, og de faglige rådene. Partene i arbeidslivet har en tilsvarende rolle overfor fylkeskommunen gjennom deltakelse i yrkesopplæringsnemnda. Opplæringskontorer og opplæringsringer er også viktige aktører i arbeidet med kvalitet i fag- og yrkesopplæringen.

Fylkeskommunens skoleeierrolle

Kommunenes og fylkeskommunenes rolle som skoleeier er blitt presisert gjennom Kunnskapsløftet. Et førende politisk prinsipp har vært å utvikle et styringssystem med større og tydeligere lokal handlefrihet, sammen med et tydeligere ansvar hos skoleeier for kvaliteten på opplæringene og elevenes og lærlingenes resultater.

Fylkeskommunens rolle overfor lærebedriftene er veldig ulik rollen overfor egne skoler. Fylkeskommunen godkjenner lærebedriftene og har det overordnete ansvaret for at opplæringen foregår i tråd med læreplanene. Fylkeskommunen har det juridiske og overordnede ansvaret for at ungdom skal få oppfylt sin rett til videregående opplæring, og at opplæringen er i tråd med gjeldende lover og forskrifter.

3.1.3 Skolestrukturen

Med felles lov om videregående opplæring og utbyggingen av skoler i 70-årene, ble det etablert stadig flere kombinerte yrkesfaglige og allmennfaglige skoler. I dag er det omtrent 450 offentlige videregående skoler, hvorav de aller fleste tilbyr både studieforberedende og yrkesfaglige utdanningsprogrammer. I noen tilfeller har skoler blitt slått sammen og fått felles administrasjon, mens avdelingene fortsatt kan være geografisk atskilt. Det reelle samarbeidet mellom yrkesfagavdelingene og allmennfagavdelingene kan variere fra skole til skole. Skoler med utelukkende studieforberedende utdanningsprogrammer finnes først og fremst i de store byene.

3.1.4 Utdanningsprogrammer i videre­gående opplæring

Med Reform 94, og videreført i Kunnskapsløftet, har den videregående opplæringen fått en struktur med brede tilbud det første året, Vg1, noe smalere kurs på Vg2 og en endelig spesialisering på Vg3. De fleste yrkesfaglige tilbudene på Vg3 gis som opplæring i bedrift. Opplæring i bedrift blir kombinert med verdiskaping slik at læretiden strekker seg over to år. Denne norske modellen blir gjerne kalt 2 + 2-modellen, altså to år i skole etterfulgt av to år i bedrift. Årsakene til at en slik modell er valgt, er flere. Konstruksjonen med brede kurs på videregående trinn 1 gjør gjennomføring enklere ved at tilbud i større grad kan gis der ungdommen bor, og det på den måten gjør det mulig for fylkeskommunene å innfri ungdommens rett til utdanning. I tillegg gir brede kurs på Vg1 og til dels på Vg2 en bredere kompetanse som kan øke omstillingsevnen hos elevene.

I Kunnskapsløftet er den videregående opplæringen delt inn i tolv utdanningsprogrammer; tre av disse er studieforberedende, mens ni er yrkesfaglige utdanningsprogram. De tre studieforberedende utdanningsprogrammene er idrettsfag, musikk, dans og drama og studiespesialisering.

De ni yrkesfaglige utdanningsprogrammene er følgende:

• Bygg- og anleggsteknikk

• Design og håndverk

• Elektrofag

• Helse- og sosialfag

• Medier og kommunikasjon

• Naturbruk

• Restaurant- og matfag

• Service og samferdsel

• Teknikk og industriell produksjon

Elever i alle de yrkesfaglige utdanningsprogrammene kan etter to år velge Vg3 påbygging til generell studiekompetanse og på den måten få studiekompetanse i stedet for en yrkesutdanning.

I utdanningsprogrammene medier og kommunikasjon og naturbruk er det mulig å velge studieforberedende løp. Av elevene på medier og kommunikasjon velger omtrent 90 prosent denne retningen, og på naturbruk er andelen 70 prosent. 2

3.1.5 Læreplanverket

Læreplanverket fastsetter målene for opplæring i skole og bedrift. Det består av læreplanens generelle del, prinsipper for opplæringen i Kunnskapsløftet, de fagspesifikke læreplanene og fag- og timefordelingen. Læreplanene er fastsatt som forskrifter som skoler og lærebedrifter er forpliktet av.

Læreplanens generelle del

Generell del av læreplanen er et nasjonalt, overordnet styringsdokument som inneholder den verdimessige, kulturelle og kunnskapsmessige overbygning for grunnopplæringen. Læreplanens generelle del er forankret i opplæringsloven § 1-2, og retter seg mot alle som har ansvar for planlegging og gjennomføring av opplæringen.

Første setningen i innledningen til den generelle læreplanen lyder:

«Opplæringens mål er å ruste barn og unge til å møte livets oppgaver og møte utfordringer sammen med andre. Videre heter det: Opplæringen skal kvalifisere for produktiv innsats i dagens arbeidsliv, og gi grunnlag for senere i livet å kunne gå inn i yrker som ennå ikke er skapt. Den må utvikle evner som trengs for spesialiserte oppgaver, og gi en generell kompetanse som er bred nok for omplasseringer senere i livet.»

De syv menneskene i generell del av læreplanen.

• Det meningssøkende menneske

• Det skapende menneske

• Det arbeidende menneske

• Det allmenndannede menneske

• Det samarbeidende menneske

• Det miljøbevisste menneske

• Det integrerte menneske

Prinsipper for opplæringen

Prinsipper for opplæringen inkluderer Læringsplakaten og er forpliktende for opplæring på alle nivåer i grunnskolen og videregående opplæring.

Prinsippene for opplæringen

• sammenfatter og utdyper bestemmelser i opplæringsloven, forskrift til loven, herunder læreplanverket for opplæringen, og må ses i lys av det samlede regelverket

• bidrar til å tydeliggjøre skoleeiers ansvar for en opplæring som er i samsvar med lov og forskrift, i tråd med menneskerettighetene og tilpasset lokale og individuelle forutsetninger og behov

• skal inngå i grunnlaget for å videreutvikle kvaliteten og for systematisk vurdering av skole og lærebedrift

• inngår som en naturlig del av det lokale læreplanarbeidet

Prinsipper for opplæringen tydeliggjør også skolenes og lærebedriftenes ansvar for at elever og lærlinger får en opplæring som fremmer utvikling av sosial kompetanse, læringsstrategier og motivasjon.

Læringsplakaten

Skolen og lærebedriften skal:

• gi alle elever og lærlinger/lærekandidater like muligheter til å utvikle sine evner og talenter individuelt og i samarbeid med andre

• stimulere elevenes og lærlingenes/lærekandidatenes lærelyst, utholdenhet og nysgjerrighet

• stimulere elevene og lærlingene/lærekandidatene til å utvikle egne læringsstrategier og evne til kritisk tenkning

• stimulere elevene og lærlingene/lærekandidatene i deres personlige utvikling og identitet, i det å utvikle etisk, sosial og kulturell kompetanse og evne til demokratiforståelse og demokratisk deltakelse

• legge til rette for elevmedvirkning og for at elevene og lærlingene/lærekandidatene kan foreta bevisste verdivalg og valg av utdanning og framtidig arbeid

• fremme tilpasset opplæring og varierte arbeidsmåter

• stimulere, bruke og videreutvikle den enkelte lærers kompetanse

• bidra til at lærere og instruktører fremstår som tydelige ledere og som forbilder for barn og unge

• sikre at det fysiske og psykososiale arbeids- og læringsmiljøet fremmer helse, trivsel og læring

• legge til rette for samarbeid med hjemmet og sikre foreldres/foresattes medansvar i skolen

• legge til rette for at lokalsamfunnet blir involvert i opplæringen på en meningsfylt måte

Læreplaner for fag

Kompetanseplattformer

Før arbeidet med læreplanene i yrkesfagene starter, utarbeider de faglige rådene en kompetanseplattform for hvert av fagene. En kompetanseplattform beskriver hva som er det daglige arbeidet i faget, arbeidsområder, fordypningsområder og krav til kunnskaper og ferdigheter. Kompetanseplattformene danner grunnlaget for utarbeiding av læreplanene. Utover dette har de ikke en juridisk eller offisiell status.

Når det gjelder yrkesfagene, er det utarbeidet læreplaner for de tre nivåene i opplæringen, Vg1, Vg2 og Vg3 opplæring i bedrift. Læreplanene er inndelt i seks avsnitt:

• Formål

• Struktur (programområdene for Vg1 og Vg2 og hovedområdene for Vg3)

• Beskrivelse av programfagene (ved opplæring i skole) eller hovedområdene (ved opplæring i bedrift)

• Grunnleggende ferdigheter

• Kompetansemål

• Vurdering

Avsnittet kompetansemål er den sentrale delen i læreplanen og inneholder mål for elevens eller lærlingens læring på trinnet. Målene er formulert slik at det er klart hva eleven eller lærlingen skal kunne gjøre eller mestre i tilknytning til de kunnskaper og ferdigheter han eller hun har utviklet gjennom arbeidet med faget. Målene er konkrete, tydelige og målbare. Kompetansemålene inneholder ikke føringer for hvilke arbeidsmåter eller metoder som skal brukes i opplæringen.

Elevens og lærlingens utvikling av grunnleggende ferdigheter skal være et prioritert område i alle fag, og skal integreres i kompetansemålene i alle fag på det enkelte fags premisser og på relevante nivåer. De grunnleggende ferdighetene som skal prioriteres, er

• å kunne uttrykke seg muntlig

• å kunne lese

• å kunne uttrykke seg skriftlig

• å kunne regne

• å kunne bruke digitale verktøy

Læreplanene beskriver hvordan disse grunnleggende ferdighetene skal forstås i det aktuelle faget.

Fag- og timefordeling

I de yrkesfaglige utdanningsprogrammene består et undervisningsår av 981 klokketimer. 3 Omregnet til undervisningstimer tilsvarer dette et uketimetall på 35 timer i yrkesfaglige utdanningsprogrammer. Til sammenligning er uketimetallet i utdanningsprogrammer for studiespesialisering 30 timer.

Fagene i de yrkesfaglige utdanningsprogrammene er inndelt i fellesfag (som tidligere ble kalt allmennfag), felles programfag (tidligere kalt yrkesfag) og prosjekt til fordypning. På Vg1 er det til sammen 336 klokketimer fellesfag, 477 klokketimer felles programfag og 168 timer prosjekt til fordypning. På Vg2 er timetallene henholdsvis 252 timer, 477 timer og 253 timer.

Timene i prosjekt til fordypning skal brukes

• enten til opplæring i kompetansemål fra Vg3 innenfor eget utdanningsprogram, eller til opplæring i kompetansemål fra andre utdanningsprogrammer der dette er faglig relevant. Det skal uansett utarbeides lokale læreplaner for dette.

• eller til relevante fellesfag fra Vg3, til fellesfag i fremmedspråk eller til programfag fra studieforberedende utdanningsprogrammer. I disse tilfellene gjelder kompetansemål, timetall og vurderingsordninger for disse fagene slik dette er fastsatt i den enkelte læreplanen.

I de to årene med opplæring i virksomhet følger lærlingene virksomhetens arbeidstid.

3.1.6 Opplæringsmodeller

2 + 2-modellen

I læreplanene for faget går det frem om opplæringen som hovedregel gis i skole eller i lærebedrift. De fleste yrkesfag har to år opplæring i skole etterfulgt av to år som lærling i bedrift. Dette blir gjerne kalt 2 + 2-modellen. Av de til sammen 187 mulige yrkesutdanningene som er oppgitt i tilbudsstrukturen i januar 2008, fulgte 141 hovedmodellen, noe som betyr at omtrent 75 prosent av fagene følger hovedmodellen.

¹ F.o.m. høsten 2008 fikk rørleggerfaget utvidet lærertiden. Verdiskapingstiden er nå 1,5 år.

Andre modeller for opplæring

For en del yrkesfag er det fastsatt i læreplanen at opplæringen som hovedregel skal følge en annen modell enn 2 + 2-modellen. Disse modellene er:

Rent skoleløp – fag der hele yrkesutdanningen, Vg1, Vg2 og Vg3, skjer i skole. Dette gjelder drøyt ti fag, de fleste innen programområdet helse- og sosialfag.

Særløp – fag der elevene går ett år i skole, Vg1, etterfulgt av tre år som lærling i virksomhet. Det er først og fremst fag med så få elever at det ikke er grunnlag for å opprette eget Vg2 i skole som har særløpsordning. Denne ordingen omfatter drøyt 20 fag.

Avviksfag – der det er flere varianter:

• fag der elevene går tre år i skole, Vg1, Vg2 og Vg3, etterfulgt av ett års (anleggsmaskinmekanikerfaget) eller ett og et halvt års læretid (dataelektronikerfaget og automatiseringsfaget)

• fag der elevene går tre år i skole, Vg1, Vg2 og Vg3, etterfulgt av to års læretid (flyfagene)

• fag der elevene går to år i skole, Vg1 og Vg2, etterfulgt av to og et halvt års læretid

Lærekandidat

Opplæringsloven § 4-1 gir elever mulighet til å tegne opplæringskontrakt med sikte på en mindre omfattende prøve enn en fag- eller svenneprøve. Ungdommer som har tegnet slik kontrakt, blir kalt lærekandidater 4. Målet med opplæringen for lærekandidatene kan variere fra å oppnå deler av ett eller flere av målene i læreplanen, til en opplæring tett opp til et fullverdig fag- eller svennebrev. Lærekandidater skal, dersom forutsetningene endrer seg, kunne konvertere kontrakten til en ordinær lærekontrakt med fullstendig fag- eller svennebrev som mål.

Praksisbrev

Som et resultat av St.meld. nr. 16 (2006-2007) «...og ingen sto igjen»5 er det satt i gang forsøk med en klarere definert opplæring på lavere nivå enn fag- eller svennebrev, praksisbrevet. Forsøket innebærer et tilbud om en praktisk toårs opplæring og omfatter kompetanse innen de tre fagområdene anleggsgartner, tømrer og industriell matproduksjon. Tre fylkeskommuner deltar i forsøket fra 2007. I 2008 kan flere fylkeskommuner og flere fag slutte seg til forsøket.

Ordningen skal være en del av lærekandidatordningen. Den er rettet mot elever som har svake forutsetninger for å gjennomføre videregående opplæring med dagens krav, og der det vurderes å være behov for en mer praktisk opplæring med kortere tidshorisont enn et fagbrev med fire års opplæring.

Det er utarbeidet læreplaner for de aktuelle fagene med utgangspunkt i kompetanseplattformen og kompetansemål fra læreplanen for faget. Kompetansemålene er tilpasset det som er rimelig å legge til grunn for to års opplæring. I tillegg skal kandidatene ha opplæring i norsk, matematikk og samfunnsfag. Opplæringen avsluttes med en kompetanseprøve, og det utstedes kompetansebrev som dokumenterer den kompetansen som er oppnådd. I tillegg får kandidatene ordinær vurdering i norsk, matematikk og samfunnsfag.

Etter to års praktisk opplæring skal kandidaten kunne oppnå og få dokumentert en yrkeskompetanse som arbeidslivet vil kunne nyttiggjøre seg. Kandidater som ønsker det, har rett til å fortsette opplæringen og oppnå full kompetanse i faget (fag- eller svennebrev) i løpet av ordinær opplæringstid.

Lærebedrifter får ordinært lærlingtilskudd for hvert av de to årene med opplæring, pluss et ekstra tilskudd på 2000 kroner per måned. Hvis fylkeskommunen tar ansvar for deler av opplæringen, blir tilskuddet tilsvarende avkortet.

Individuelle alternative ordninger

I tillegg til alternativene fra 2 + 2-modellen som er fastsatt for noen fag, er det mulighet for enkeltindivider til å få opplæring som avviker fra fagets fastsatte ordning. Fylkeskommunen kan i enkelttilfeller godkjenne lærekontrakt der hele opplæringen, eller en større del av opplæringen enn det som følger av læreplanen, skal skje i virksomhet, også i fag der hovedmodellen tilsier Vg2 i skole 6. Fylkeskommunen må i samråd med lærebedriften tilby den opplæringen virksomheten ikke kan gi lærlingen.

Voksne kan tegne lærekontrakt uten å ha gjennomført Vg1 og Vg2. Mange av disse vil kunne få fratrekk i læretiden for tidligere utdanning etter regler gitt i forskriften til opplæringsloven. Også for voksne lærlinger må fylkeskommunen i samråd med lærebedriften tilby den opplæringen virksomheten ikke kan gi.

Elever som fylkeskommunen ikke klarer å skaffe lærekontrakt etter Vg2, har rett til å få fullført sin yrkesutdanning gjennom tilsvarende opplæring i skolen. For disse elevene blir det opprettet Vg3-tilbud i regi av skolen. De får dermed det tredje årets opplæring i skole i stedet for to års læretid i virksomhet, slik det er beskrevet i tilbudsstrukturen og læreplanen. Det foreligger ikke tall for hvor mange det er som går Vg3 i skole som erstatning for læreplass. I løpet av skoleåret 2006/2007 var det drøyt 500 elever som avla fag- eller svenneprøve etter opplæring i skole.

Påbygging til generell studiekompetanse

Elever som har avsluttet Vg2 i et yrkesfaglig utdanningsprogram, kan velge å ta Vg3 påbygging til generell studiekompetanse. Fagarbeidere kan også oppnå generell studiekompetanse ved å ta de gjenstående timene i fellesfagene.

TAF - tekniske fag og allmennfag

Ordningen med en kombinasjon av tekniske fag og allmennfag, TAF, er en utdanning som er initiert lokalt (den er ikke beskrevet i sentrale styringsdokumenter) der skolen og lærebedriften til sammen gir en opplæring der elever får mulighet til å få fag- eller svennebrev kombinert med en studieforberedende utdanning. I skoleåret 2007/2008 omfatter tilbudet syv ulike fagutdanninger. 7 Som i ordinær utdanning går opplæringen over fire år, men det er krav om å arbeide i deler av feriene, og det stilles større krav til egeninnsats. Oftest er tilbudet satt i verk i samarbeid med lokale virksomheter der elevene også får praksis, lærekontrakt og gjerne garantert arbeid etter bestått fagprøve.

Praksiskandidatordningen

Praksiskandidatordningen er ikke en opplæringsordning, men en rett til å melde seg til fag- eller svenneprøve for personer som har minst fem års relevant praksis i faget. Kandidatene må bestå en teoretisk prøve i tillegg til den praktiske fag- eller svenneprøven. Det finnes private aktører som tilbyr kurs for praksiskandidater. Det er ikke krav om å gjennomgå slike kurs. Praksiskandidater er fritatt fra fellesfagene (allmennfagene).

Landsdekkende tilbud

Landsdekkende tilbud er tilbud som elevene har rett til å søke uansett hvor i landet de bor, og søkere fra hele landet stilles likt ved inntak. Landsdekkende tilbud er opprettet for fag der det er for lite søkergrunnlag til at de enkelte fylkeskommunene kan opprette tilbud alene. Disse skolene eies og drives av fylkeskommunene. Mange av disse skolene finansieres også av den fylkeskommunen der skolen ligger. Da er det inngått en avtale med de øvrige fylkeskommunene om oppgjør for elever fra andre fylkeskommuner.

Noen landsdekkende tilbud er godkjent som landslinjer og finansieres av staten. Dette gjelder særlig for yrkesutdanninger der det er behov for dyrt utstyr, som for eksempel flyfagene og for noen små fag som for eksempel urmakerfaget.

3.1.7 Voksne, livslang læring, realkompetanse

Voksne over 25 år som ikke har fullført videregående skole, har rett til gratis videregående opplæring. Utdanningen skal være tilrettelagt for voksne og tilpasset den enkeltes behov og situasjon. Det er fylkeskommunene som har ansvaret for opplæringen. Det anslås at hvert år tar omtrent 20 000 voksne videregående opplæring. 8 Vox (Nasjonalt senter for læring i arbeidslivet) anslår at potensialet og behovet er langt større, og Vox er opptatt av at kommuner og fylkeskommuner blir mer målrettet i sitt arbeid med å finne måter som stimulerer voksne til å søke opplæring og kompetanseutvikling, og til å ta en mer aktiv rolle som regional utvikler og tilbyder. 9

Ifølge forskriften til opplæringsloven 10 skal voksne primært tas inn på tilbud som er organisert for voksne. Men de kan søke om inntak til ordinær opplæring og skal da prioriteres etter ungdom med rett til opplæring. Fylkeskommunene oppretter normalt ikke egne klasser for voksne, og voksne får som regel restplasser. 11 Svært mange i voksenopplæringen tar utdanning i helse- og sosialfag. I 2006 var 44 prosent av de voksne deltakere på helse- og sosialfag, 37 prosent på studieretninger som ga studiekompetanse, mens seks prosent gikk på mekaniske fag og fire prosent på byggfag eller byggtekniske fag. Studieretningen for helse- og sosialfag skiller seg også ut ved at en større andel av deltakerne var over 40 år, og ved at 90 prosent var kvinner.

Voksne som har rett til videregående opplæring, har rett til å få vurdert sin realkompetanse 12. Andre uten slik rett kan få realkompetansevurdering etter henvisning fra kommunen eller Arbeids- og velferdsetaten. En realkompetansevurdering kan føre til et tilpasset, avkortet opplæringstilbud for den enkelte. Voksne som tegner lærekontrakt på grunnlag av realkompetansevurdering, må gå opp til vanlig fag- eller svenneprøve etter gjennomført opplæring.

I 2006 var 44 prosent av de nye deltakerne i videregående opplæring for voksne realkompetansevurdert og kunne med bakgrunn i dette få avkortet opplæringstiden. Avkortingen i opplæringstiden for deltakerne varierte mellom studieretningene fra drøyt 50 prosent til over 90 prosent reduksjon.

I tillegg til at det er viktig at flere får ferdigstilt sin utdanning og at mange tar mer og høyere utdanning, ser utvalget at det er svært relevant at flere arbeidstakere også får en mer solid breddekompetanse. Mange kan ha vel så stor nytte av å kunne gjennomføre opplæring fram til flere fag-, eller svennebrev, kanskje særlig innenfor beslektede fag. De aller fleste bedriftene i Norge er små eller mellomstore, det vil si bedrifter med færre enn ti ansatte. For mange av disse vil det være av stor betydning at den enkelte arbeidstaker kan ha flere fagbrev i en relevant kombinasjon. Innenfor mange fag og yrker er dette allerede praksis, det er for eksempel mange frisører som har flere fagbrev.

3.1.8 Vurdering

Sluttvurderingen i fag- og yrkesopplæringen er fag- eller svenneprøven. Det er en prøve der kandidaten planlegger et arbeid, velger metoder, utfører, kontrollerer, dokumenterer arbeidet og begrunner de valg som er gjort. Prøven består derfor av tre deler: en planleggingsdel, en gjennomføringsdel og en dokumentasjonsdel, der alle delene skal telle med ved vurderingen. Lengden på prøven kan variere fra en til fem dager, avhengig av hvilket fag det gjelder. Vurderingen foretas av en prøvenemnd med medlemmer som ikke har tilknytning til lærebedriften. Prøven kan vurderes til meget vel bestått, bestått og ikke bestått.

Krav til å foreta underveisvurdering har blitt nedfelt i forskriften til opplæringsloven. Det skal gis en løpende vurdering av hvordan eleven eller lærlingen står i forhold til målene i læreplanen. Underveisvurderingen skal virke som en veiledning for elevene og lærlingene, den skal fremme læring og gi grunnlag for tilpasset opplæring. For lærlingene vil ikke underveisvurderingen påvirke sluttkarakteren.

Et forsøksprosjekt med alternative fag- og svenneprøver, som omfattet noen fag og noen fylkeskommuner, ble startet av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i år 2000. Intensjonen var å kunne foreta en bredere vurdering som var mer i tråd med læreplanene enn det som var mulig ved de ordinære prøvene. Det var ikke et mål å redusere utgiftene til fagopplæringen, men å anvende ressursene på en annen og mer rasjonell måte.

Forsøket gikk i korthet ut på at lærlingene underveis måtte avlegge flere mindre prøver, som var bygd opp etter fagprøvens kriterier: planlegging, gjennomføring, dokumentasjon og vurdering. Disse var tilpasset lærlingens nivå og erfaring. Lærlingen fikk på denne måten trening og forberedelse til fag- eller svenneprøven, samtidig som denne organiseringen av læringsarbeidet førte til økt refleksjon og medvirkning i egen læringssituasjon. De mindre prøvene (minst én hvert halvår) talte med, sammen med en sluttprøve som var av noe mindre omfang enn en ordinær fag- eller svenneprøve, når den endelige karakteren på fag- eller svenneprøven skulle fastsettes.

De praktiske erfaringene med forsøkene er i all hovedsak meget gode, og mange fylkeskommuner har fortsatt med ordningen etter at forsøksperioden ble formelt avsluttet. Læringssenteret anbefalte en av de utprøvde metodene som en egnet modell for vurdering av fag- eller svenneprøvene i framtida.

Basert på de gode erfaringene fra kvalitetsutvikling i lærebedriftene gjennom dette prosjektet og Læringssenterets anbefalinger om å ta den ene metoden i bruk, har fire fylker samarbeidet om et nytt utviklingsprosjekt basert på erfaringene fra Alternative prøve- og vurderingsformer og føringene i forkant av Kunnskapsløftet. I prosjektet, som går under navnet «Vandreboka», legges det opp til en systematisk arbeidsform gjennom hele den videregående opplæringen i skole og bedrift med planlegging, gjennomføring, vurdering og dokumentasjon av elevenes og lærlingenes arbeid.

Partene i arbeidslivet har presisert at de alternative prøveformene ikke kan erstatte fag- og svenneprøvene.

Utfordring

Et fagbrev eller svennebrev må ha tillit hos mottakerne av de ferdigutdannede lærlingene, det vil si virksomhetene som skal ansette fagarbeidere, og kundene som skal nyte godt av tjenestene deres. Videre er fagprøvene en del av kvalitetssikringssystemet. Internasjonalt går tendensen mot en stadig større etterprøving av kompetansen i virksomhetene. Det er derfor nødvendig med vurderingsordninger som blir anerkjent også av internasjonale instanser, for på den måten å kunne dokumentere medarbeidernes kompetanse.

Den praktiske prøven må gjennomføres over en viss tid for at kandidaten skal kunne vise kompetansen i faget. Prøvenemnda må observere hele eller deler av arbeidet, kanskje på flere tidspunkter. Siden prøven fortrinnsvis skal avlegges i lærebedriften, kan det i mange tilfeller være lang reisevei for prøvenemndsmedlemmene. Prøvenemndsmedlemmene har sitt daglige virke i arbeidslivet. Det kan være vanskelig for mange å avsette tid til prøvenemndsarbeid dersom det er for omfattende.

En utfordring ved evalueringen av lærlingene er derfor å kombinere hensynene til tillit, gjennomførbarhet, og vurderingsform som prøver en bred kompetanse som gjenspeiler målene i læreplanen.

3.1.9 Lærere og instruktører i fag- og yrkesopplæringen

I fag- og yrkesopplæringen forholder elever og lærlinger seg til lærere i skoledelen av opplæringen og til faglig ansvarlig / instruktører i læretiden. Disse har forskjellig kompetanse og de skal fylle ulike roller i opplæringen for den enkelte elev, lærling og lærekandidat. I omtalen av lærere i yrkesfaglige utdanningsprogram er det naturlig å skille mellom lærere i fellesfag (tidligere allmennfag) og lærere i programfag (tidligere yrkesfag).

Lærere i videregående skoler

Det er i dag flere lærerutdanninger som kvalifiserer for arbeid i videregående opplæring. For lærere i fellesfagene kreves universitets- eller høyskoleutdanning som samlet utgjør minst 240 studiepoeng (tilsvarer fire år) inklusive praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). For lærere i programfagene (yrkesfagene) er det flere utdanninger som gir godkjenning:

• Fagbrev, svennebrev eller annen yrkesfaglig utdanning, to års yrkesteoretisk utdanning utover videregående opplæring og fire års yrkespraksis etter fullført videregående opplæring. I tillegg kreves praktisk pedagogisk utdanning (PPU). Ofte blir lærere tilsatt uten PPU, men med krav om at denne skal tas innen en fastsatt tidsfrist.

• Universitets- eller høyskoleutdanning som utgjør minst 180 studiepoeng (tilsvarer tre år) inklusive PPU, hvorav minst 60 studiepoeng er relevant for faget det undervises i. Eksempler på slike utdanninger er sykepleierutdanning og ingeniørutdanning.

• En bachelorutdanning til yrkesfaglærerutdanning etter nasjonale rammeplaner. Dette tilbudet har eksistert siden 2000, og ved opptaket i 2008 tilbys denne bachelorutdanningen to steder: ved Høgskolen i Akershus og som et samarbeid mellom NTNU og Høgskolen i Sør-Trøndelag. Samlet tilbys yrkesfaglærerutdanning innen seks av de ni yrkesfaglige utdanningsprogrammene: teknikk og industriell produksjon, helse- og sosialfag, restaurant- og matfag, bygg- og anleggsteknikk, design og håndverksfag og elektrofag. Det er med andre ord ikke tilbud om en treårig yrkesfaglærerutdanning innenfor medier og kommunikasjon, service og samferdsel og naturbruk.

Det er skoleeier som tilsetter lærere innenfor rammene av kravene i opplæringslovens forskrift, kapittel 14. Skoleeier avgjør hvilken utdanning som er mest relevant ved tilsetting.

På oppdrag fra Utdanningsdirektoratet har NIFU STEP 13 kartlagt den faglige og pedagogiske bakgrunnen til lærere i videregående opplæring. Rapporten viser at den faglige kompetansen til lærere ved de yrkesrettede programmene grovt sett kan deles i to hovedkategorier. Den ene er dominert av personer med en formell yrkesfaglig opplæring, som oftest fagbrev. Dette gjelder for mekaniske fag, elektrofag, bygg- og anleggsfag samt restaurant- og matfag. Den andre gruppen er mer sammensatt, men med et betydelig større innslag av lærere med profesjonsutdanning fra universiteter og høyskoler. Innenfor helse- og sosialfag er det et stort innslag av lærere med bakgrunn fra høyere utdanning av tre til fem års varighet, fortrinnsvis sykepleiere og førskolelærere. I service og samferdsel er det også en høy andel med annen høyere utdanning. Dette henger sammen med at en her finner mange fag som ikke har de samme tradisjonene med fag- og svennebrev, og følgelig heller ikke lærere med denne kompetansen.

Rapporten fra NIFU STEP viser at de foreliggende dataene gir holdepunkter for å si at lærerne i videregående skoler har en solid formell pedagogisk og faglig kompetanse. 14 Det er imidlertid stor variasjon mellom utdanningsprogrammene. Rapporten avdekker at kompetansen blant allmennfaglærerne i de yrkesfaglige utdanningsprogrammene er gjennomgående lavere enn for tilsvarende lærere på de studiespesialiserende utdanningsprogrammene. Innenfor medier og kommunikasjon har eksempelvis 28 prosent ikke godkjent lærerutdanning. Tallene for teknikk og industriell produksjon er 13 prosent, for bygg- og anleggsteknikk 18 prosent.

Endret yrkesrolle for yrkesfaglærere

De yrkesfaglige utdanningsprogrammene varierer sterkt når det gjelder fag og yrkesmessig innretning. Yrkesfaglærerne må i ulik grad forholde seg til nasjonale og internasjonale krav og lover som gjelder yrkene de gir opplæring til. Det er forventet at lærere kan opptre som fagpersoner, kunnskapsformidlere, veiledere, omsorgspersoner, oppdragere og verdiformidlere på en og samme tid. Opplæringen skal tilpasses den enkelte elevs bakgrunn og forutsetninger. Det stiller krav til utforming av læringsmiljø og valg av arbeids- og vurderingsformer.

Lærere må ha innsikt i hvordan de skal legge til rette for en inkluderende opplæring slik at alle elever, herunder minoritetsspråklige elever og elever med særskilte opplæringsbehov, skal kunne ta del i et sosialt og faglig fellesskap. Så å si hele ungdomskullet søker videregående opplæring, og de utgjør således en svært heterogen elevmasse. En stor utfordring blir derfor å gi et godt tilbud til de beste, samtidig som en sørger for at alle elevene når så langt det er mulig.

Yrkesfaglærerne skal ha en sterk forankring i «det doble praksisfeltet»: På den ene siden faget eller yrket vedkommende utdanner elevene til og selv har forankring i, og på den andre siden den allmenndannende oppgaven i opplæringen slik den er beskrevet i generell del av læreplanen. Det spesielle ved yrkesfaglærere er at de har dobbel yrkeskompetanse, og at den ene yrkeskompetansen er en forutsetning for den andre: De er både fagarbeidere og yrkesfaglærere.

I strukturen i Kunnskapsløftet, med brede fagenheter og brede utdanningsprogrammer, er det en utfordring for yrkesfaglæreren å dekke behovet både for breddekompetanse og for fordypningskompetanse.

I henhold til rammeplanen for yrkesfaglærerutdanning (2006) er det forventet at «lærere i yrkesfag skal legge til rette for å planlegge, gjennomføre og vurdere yrkesfaglig undervisning og læring ut i fra krav til kvalifikasjoner og kompetanse i samfunnet og arbeidslivet, egenarten ved yrkesfaget, ulike forutsetninger og interesser hos elevene samt at opplæringen skal være i samsvar med lov og læreplanverk». Ekstra utfordrende kan dette være fordi arbeids- og næringslivet gjennomgår raske endringer. Skolen skal forberede elevene til et arbeidsliv med raske omskiftninger. Nye fag vil oppstå, og gamle vil endres eller forsvinne. Det fireårige yrkesfaglige utdanningsløpet med en arbeidsdeling mellom skoler og lærebedrifter gjør at samhandling er nødvendig. Dette må ha en tydelig plass i utdanningen av yrkesfaglærerne.

Elevene må få den nødvendige basis for å kunne et fag, samtidig som de også må være forberedt på å skaffe seg ny kunnskap. I stadig flere fag vil det være behov for arbeidstakere som trenger gode allmennkunnskaper (språk, miljøkunnskap mv.) kombinert med både breddekompetanse og spisskompetanse i sitt fag. Samlet sett viser disse utviklingstrekkene at det for yrkesfaglæreren er særlig viktig med tilbud om og mulighet for etter- og videreutdanning særlig knyttet til praksis i yrket. Samtidig vil raske endringer føre til omstillingspress på selve fag- og yrkesopplæringen.

Dersom en skal sikre at yrkesfaglærerne har den kompetanse de trenger, er det nødvendig at det bygges opp faste og obligatoriske systemer for oppdatering i tett samarbeid mellom skoler og lærebedrifter. Yrkesfaglige skoler og lærere vil også ha meget god nytte av samarbeid med universiteter og høgskoler. Det må blant annet innføres ordninger som innebærer at yrkesfaglærere har praksis i bedrift med jevne mellomrom.

Behov for yrkesfaglærere

Det er et stort behov for rekruttering til yrkesfaglærere i videregående opplæring, og behovet vil øke i årene som kommer. Det er høy gjennomsnittsalder på lærerne som underviser i videregående opplæring i dag. Halvparten av lærerne er over 50 år, og det er svært få som er under 30 år. 15 Samtidig har antall søkere til yrkesfaglærerutdanning over tid gått ned, og antall institusjoner som tilbyr slik utdanning har blitt redusert.

En undersøkelse gjennomført av analyseselskapet Respons i august 2008 16 viser at svært mange skoler sliter med å rekruttere kvalifiserte yrkesfaglærere. Selv om de fleste stillingene er besatt skoleåret 2008/2009, svarer halvparten av de spurte at det har vært vanskeligere å finne kvalifiserte yrkesfaglærere. Seks av ti skoler svarer at de har tilsatt personer som ikke oppfyller kravene til pedagogisk kompetanse, og over 20 prosent svarer at de har tilsatt personer som heller ikke har oppfylt kravene til faglig kompetanse. Tre av fire skoler har ikke iverksatt ekstra tiltak for å sikre rekrutteringen.

Både rekrutteringen til PPU og til den treårige yrkesfaglærerutdanningen er altfor svak til å dekke det framtidige behovet for yrkesfaglærere i videregående opplæring. Den treårige yrkesfaglærerutdanningen tilbys for eksempel ikke for alle de yrkesfaglige utdanningsprogrammene. For studieåret 2008/2009 er det til sammen etablert 175 studieplasser på de to studiestedene som tilbyr den treårige utdanningen, og våren 2008 var det 279 søkere til høyere utdanning som hadde satt utdanningen som. 17 I PPU (praktisk-pedagogisk utdanning) var det i 2006 i alt 2315 studieplasser, men dette omfatter både lærere i grunnskolen og lærere i videregående opplæring (allmennfag og yrkesfag) 18.

Fellesfaglærerne

Når det gjelder lærerne i fellesfag på yrkesfaglige utdanningsprogram viser NIFU STEPs undersøkelse, som påpekt tidligere, at sammenlignet med lærerne på studiespesialiserende utdanningsprogram har disse gjennomsnittlig lavere utdanning. Færre har hovedfag, mens flere har faglærer- eller allmennlærerutdanning. Flere mangler også godkjent pedagogisk utdanning. Det er lite kunnskap om årsakene til disse forholdene. Det er derfor behov for mer kunnskap rundt disse forholdene, og hvilke konsekvenser dette kan ha for elevenes læringsutbytte.

Faglige ledere og instruktører i virksomhet

I lærebedriften er det en faglig kvalifisert person eller faglig leder som har ansvaret for opplæringen. Den ansvarlige personen kalles faglig leder og har totalansvar for opplæringen av lærlingene i sin bedrift. Instruktøren har det konkrete opplæringsansvaret for lærlingen i den enkelte arbeidssituasjon og er ofte den nærmeste kollegaen til lærlingen. Det kan være flere instruktører som har et opplæringsansvar gjennom læretiden. I små bedrifter vil gjerne faglig leder og instruktør være samme person. Det stilles ikke faglige eller pedagogiske krav til instruktørene.

Fylkeskommunene tilbyr gjennom sine egne ansatte eller kjøpte tjenester fra ulike miljøer opplæring for faglige ledere, instruktører og prøvenemndsmedlemmer. Dette er opplæringstiltak som omhandler grunnleggende innsikt i videregående opplæring, fag- og yrkesopplæring i bedrift, veilednings- og vurderingskompetanse, forskrifter og læreplaner og oppdateringer og endringer for eksempel i forbindelse med reformer. Opplæringskontorer, høyskoler og enkelte andre virksomheter tilbyr også ulike kurs for faglige ledere og instruktører. Det er imidlertid frivillig for de faglige lederne og instruktørene å delta på kurs, men noen fylkeskommuner knytter grunnleggende kursdeltakelse til godkjenning av nye lærebedrifter.

Instruktøren skal kjenne til den kompetanse elevene har fra skolen, og han/hun skal kunne bygge videre på denne og føre lærlingen eller lærekandidaten fram til sluttkompetanse. Dette krever en god dialog mellom lærebedriftene og skolene. Samarbeidet mellom videregående skoler og lærebedriftene er sentral også i fylkeskommunenes kompetansehevingstiltak overfor lærebedriftene.

Mange bedrifter, faglige ledere og instruktører kan ha behov for å styrke sin yrkespedagogiske kompetanse. Dette gjelder også de som har gjennomført grunnleggende instruktørutdanning og som vil kunne ha nytte av å ta videregående kurs med fordypning i yrkespedagogikk og yrkesdidaktikk.

3.1.10 Samarbeid skole - arbeidsliv

Samarbeid mellom virksomheter og skoler er ikke regulert i opplæringsloven eller i forskriften, men Kunnskapsløftet legger opp til et forpliktende samarbeid mellom skole og arbeidsliv på alle nivåer i opplæringen. Den generelle delen av læreplanen slår fast: Lærerne skal virke sammen med foreldre, arbeidsliv og myndigheter som utgjør vesentlige deler av skolens læringsmiljø. Elevene skal få innsyn i bredden i vårt arbeidsliv, og de skal gis kunnskaper og ferdigheter for aktiv deltakelse i det. Læreplanen understreker også at et godt samspill mellom skolen og arbeids- og næringsliv, kunst og kulturliv og andre deler av lokalsamfunnet kan gjøre opplæringen i fagene mer konkret og virkelighetsnær. Dette kan øke elevenes evne og lyst til å lære. Med innføringen av prosjekt til fordypning i videregående opplæring og faget utdanningsvalg på ungdomstrinnet har behovet for samarbeid økt.

I hele videregående opplæring er arbeidslivskunnskap, etikk, helse, sikkerhet og miljølære viktige elementer i undervisningen. Innenfor yrkesforberedende programmer vil elevene i tillegg stifte bekjentskap med arbeidsliv og bedrifter. Mange skoler har benyttet seg av utplassering av elever i bedrifter i perioder av opplæringstiden. For å utvikle entreprenørskap er det ved flere skoler opprettet elev- og ungdomsbedrifter. Over 10 000 elever er med i elevbedrifter i ungdomsskolen og over 11 000 elever i ungdomsbedrifter i den videregående skolen. I videregående opplæring er det elevene selv som skal styre elevbedriften og ha det praktiske og økonomiske ansvaret i forholdet til lover og regler. Ved flere videregående skoler er det etablert ressurssentre som tilbyr blant annet kurs og opplæringstjenester til lokalt og regionalt arbeidsliv. Gjennom deltakelse i EUs utdanningsprogram Leonardo da Vinci har norske videregående skoler og bedrifter samarbeidet og gitt elever og lærlinger mulighet for å inngå som partnere i utvekslings- og pilotprosjekter med skoler og bedrifter i andre europeiske land.

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) arbeider målbevisst med samarbeid med skolen gjennom arbeidsfeltet «Næringsliv i skolen». De har utviklet «partnerskapsheftet» som en veiledning for skoler og virksomheter som ønsker å starte samarbeid. Mye av samarbeidet mellom skolen og arbeidslivet er kommet i gang og drives videre ved enkeltpersoners initiativ og personlig kontakt mellom lærere og ansatte i bedrifter. Arbeidstakerorganisasjoner har stor aktivitet med informasjon og kontaktskapende virksomhet som bidrar til slikt samarbeid. Opplæringskontorene fungerer mange steder som bindeledd mellom skoler og arbeidslivet.

Fylkeskommunen som skoleeier og yrkesopplæringsnemnda i det enkelte fylke har sentrale roller i å legge til rette for at denne ønskede utviklingen finner sted og skyter fart. Det er viktig med utviklingsprosesser som knytter disse spørsmålene sammen med fylkeskommunenes øvrige kvalitetsarbeid.

3.1.11 Entreprenørskap

Norge hevder seg godt når det gjelder å etablere nye virksomheter. Det kan være flere grunner til det. En forklaring som er gitt, er at Norge har så gode sosiale ordninger at risikoen ved å mislykkes ikke er så stor som i en del andre land. Men utdanningen vil også påvirke slike forhold. Entreprenørskap blir ansett som viktig også internasjonalt. EU har tatt det opp i Lisboa-strategien, og Europakommisjonen utarbeidet i 2003 et såkalt «Green Paper on Entrepreneurship in Europe».

I strategiplan for entreprenørskap i utdanningen 2004–2008 fra Kunnskapsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet 19 defineres entreprenørskap i to punkter. Entreprenørskap i utdanningen omfatter:

• personlige egenskaper og holdninger som øker sannsynligheten for at en person ser muligheter og gjør noe med dem. Arbeidet med entreprenørskap i skolen må først og fremst vektlegge utvikling av personlige egenskaper og holdninger. På den måten legges grunnlag for senere å anvende kunnskap og ferdigheter i aktiv verdiskaping;

• kunnskaper og ferdigheter om hva som må gjøres for å etablere ny virksomhet, og om hvordan man lykkes med å utvikle en idé til praktisk og målrettet lønnsom aktivitet.

Ifølge denne definisjonen innebærer entreprenørskap på den ene siden egenskaper og holdninger som er nødvendig for å utføre arbeidet på en kreativ og innovativ måte. Utviklingen av disse egenskapene skjer i yrkesfaglige programmer med yrkesutøvere som klare rollemodeller. Samhandling med instruktør er utgangspunkt for gode prosesser rundt kreativitet og faglig lærdom, der den enkelte må lære seg prosessene med planlegging, gjennomføring, dokumentasjon og vurdering for å være en selvstendig fagperson.

På den andre siden peker definisjonen på kunnskaper og ferdigheter som er nødvendige for å starte ny virksomhet. Begge deler er nødvendige dersom Norge skal hevde seg i den stadig hardere konkurransen. Derfor peker strategiplanen på at entreprenørskap må inn på alle nivåene i opplæringen. I Kunnskapsløftet kommer entreprenørskap inn som del av læreplaner i fag, som eget programfag i videregående skole og gjennom arbeidet med elev- og ungdomsbedrifter. Det ligger muligheter til å utvikle entreprenørskap i prosjekt til fordypning, elev- og ungdomsbedrifter, samarbeid skole – næringsliv og gjennom EU-programmet Leonardo da Vinci. Strategiplanen for entreprenørskap i utdanningen 2004–2008 har bidratt til gode resultater. Satsingen på entreprenørskap bør videreføres.

3.2 Fag- og yrkesopplæring – funksjon og tall

3.2.1 Elever og lærlinger i videregående opplæring

For skoleåret 2007/2008 var det registrert 75 400 søkere til Vg1 i Norge 20. 38 600 av disse søkte seg til yrkesfaglige utdanningsprogrammer. Det vil si at i overkant av 50 prosent av elevene ønsket å starte på et yrkesfaglig utdanningsprogram. I Tabell 3.3 vises søkertallene til Vg1 for årene 2006, 2007 og 2008. Søkertallene til de ulike utdanningsprogrammene er relativt stabile for de tre årene som her vises. På grunn av innføringen av Kunnskapsløftet på Vg1 i 2006 er det vanskelig å sammenligne søkertall med tidligere år da innføringen av reformen medførte endringer i tilbudsstrukturen. Fordelingen av elever mellom de yrkesfaglige utdanningsprogrammene (tidligere studieretningene) varierte i 2008 fra 1451 elever på naturbruk til nesten 7231 elever på helse- og sosialfag.

Til tross for at i overkant av 50 prosent av ungdommene velger et yrkesfaglig utdanningsprogram, er det likevel ikke slik at alle elever fortsetter på et yrkesfaglig utdanningsløp. Enkelte elever velger påbygging til studiekompetanse etter Vg2 i stedet for å fullføre den yrkesfaglige utdanningen. Flertallet av elevene på utdanningsprogrammene medier og kommunikasjon og naturbruk velger løp som gir studiekompetanse.

Jenters og gutters valg

Jenters og gutters valg av utdanningsprogram fordeler seg kjønnsmessig svært skjevt, se figur 3.5. For yrkesfagene er andelen jenter spesielt høy på design og håndverksfag og helse- og sosialfag, mens andelen gutter er særlig høy på bygg- og anleggsteknikk, elektrofag og teknikk og industriell produksjon. Samlet sett er det en overvekt av gutter på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene.

Kilde: Utdanningsdirektoratet

3.2.2 Lærlinger og lærebedrifter

Lærlinger

Høsten 2007 ble det tegnet 18 700 nye lærekontrakter. I 2007 var det til sammen registrert 37 199 lærlinger i Norge 21. Om lag 70 prosent av disse hadde opplæringsrett.

Antallet nye lærlinger varierer sterkt mellom fagene og studieretningene. Figur 3.6 viser fordelingen av nye lærekontrakter for 2007 mellom studieretninger. Av figuren går det fram at mekaniske fag har størst antall nye lærekontrakter med i overkant av 4000 lærlinger. Byggfag og elektrofag har begge over 3000 inngåtte lærekontrakter i 2007. Lavest ligger medier og kommunikasjon 22 med 150 lærlinger og kjemi- og prosessfag med 100 23.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Lærlingene mottar lønn som ansatte i lære­bedriften. Lønnsspørsmålet er et forhold mellom lærling og virksomhet, oftest regulert av tariffavtale. Lønnen varierer mye mellom fag og bedrifter, men vanligvis starter lærlingen med 30 prosent av fagarbeiderlønn det først halvåret stigende til 40, 50 og 80 prosent de neste tre halvårene.

3.2.3 Læreplass

I 2007 var det om lag 16 700 som søkte læreplass som førsteønske. Dette omfatter alle søkere som hadde søkt om læreplass via fylkeskommunenes inntakssystem per 1. mars 2007. Antallet søkere når man inkluderer også de som hadde læreplass prioritert som et lavere ønske, var 18 600. Samme høst var tallet på nye inngåtte lærekontrakter 18 700. Dette tallet inneholder også voksne lærlinger som var registrert gjennom fylkeskommunens inntakssystem. Tallene gir derfor ikke noe svar på hvor stor andel av søkerne som fikk læreplass. Årsakene til at søkerne til læreplass ikke tegner lærekontrakt, er blant annet at søkeren er ukvalifisert for læreplass fordi vedkommende har for mange stryk. Det kan også være at søkeren har ombestemt seg og velger skoletilbud som bygger på Vg2- kurs. Mange søkere skaffer seg også læreplass på egen hånd, uten at dette registreres av fylkeskommunen. Hvor mange av søkerne til læreplass som velger å gå i skole fordi de ikke får læreplass, og hvor mange som faktisk ombestemmer seg og ikke ønsker læreplass, gir dagens statistikk ikke svar på. I år er det registrert 15 800 søkere til læreplass med førsteønske. Dette er en nedgang i antall søkere sammenlignet med året før. Antallet som har blitt formidlet til læreplass av fylkeskommunen per 1. august, er noe høyere i år sammenlignet med samme tidspunkt i fjor.

3.2.4 Fagprøver

I 2006/2007 ble det avlagt om lag 18 000 fag- og svenneprøver. 24 Om lag 12 000 av disse var lærlinger, 5 600 praksiskandidater og 380 elever.

3.2.5 Lærebedrifter

Det finnes tusenvis av lærebedrifter rundt om i landet som står for den delen av opplæringen som skjer i virksomhetene. Siden mange av lærebedriftene er organisert i et opplæringskontor, og opplæringskontoret skriver lærekontrakt med lærlingen, blir ikke antallet lærebedrifter som deltar i opplæringen av lærlinger, registrert. Det blir heller ikke registrert hvor mange lærlinger den enkelte bedrift har. Et flertall av bedriftene har imidlertid bare én lærling.

Lærebedriftene får tilskudd for de lærlingene de har ansatt. Basistilskuddet for ett års fulltids opplæring er drøyt 95 000 kroner. Siden læretiden normalt består av ett års opplæring og ett års verdiskaping, vil en virksomhet som har en lærling som følger 2 + 2-modellen, få et tilskudd på nesten 4000 kroner per måned. Lærebedrifter kan søke om ekstra tilskudd for lærlinger med spesielle behov.

Lærebedrifter i offentlig sektor

I deler av offentlig sektor er det lange tradisjoner for å tegne lærekontrakter. Ved innføringen av Reform 94 kom det til nye lærefag som for eksempel barne- og ungdomsarbeiderfaget og omsorgsarbeiderfaget der særlig det offentlige fikk et ansvar for å opprette størsteparten av læreplassene. I forbindelse med reformen inngikk også partene i arbeidslivet og utdanningsmyndighetene en intensjonsavtale om å øke antall læreplasser. Basert på en forutsetning om at offentlig sektor kunne framskaffe læreplasser i et omfang som tilsvarte sektorens samlede andel av sysselsettingen, ble antallet anslått til 5000 per år 25. På oppdrag fra KS undersøkte Fafo hvilke forhold som har betydning for omfanget av læreplasser i kommunene. Undersøkelsen omfattet barne- og ungdomsarbeiderfaget, omsorgsarbeiderfaget og IKT-driftsfaget. Det viste seg at kommunenes bruk av lærlingordningen og deres motivasjon for å ta inn lærlinger varierer. Noen kommuner satser bevisst på fagopplæring og øker antall læreplasser, mens andre har valgt å redusere omfanget. Beslutningen om å ta inn lærlinger treffes oftest på politisk nivå, og 65 prosent av kommunene har et politisk vedtak om å ta inn et visst antall lærlinger.

Undersøkelsen viser at den interne finansieringen har stor betydning for inntak av lærlinger. Dersom lønnskostnadene for lærlingene dekkes sentralt, er sannsynligheten for at virksomheten har lærlinger, høyere enn der virksomhetene må betale lærlinglønningene over eget budsjett. Undersøkelsen viser også en klar sammenheng mellom inntak av lærlinger og kommunens interne organisering av lærlingordningen. Sannsynligheten for å ta inn lærlinger er størst der hvor inntaket er innarbeidet i kommunens organisatoriske rutiner og der hvor kommunen organiserer arbeidet med inntak gjennom opplæringskontorer. Å være tilknyttet et opplæringskontor vil også øke sannsynligheten for å ha lærlinger i omsorgsarbeiderfaget og barne- og ungdomsarbeiderfaget.

Per i dag forligger det ingen nasjonale tall over antall lærlinger i offentlig sektor. Forsvaret, Jernbaneverket og andre større statlige virksomheter har lange tradisjoner som lærebedrifter. Gjennom det nye helsearbeiderfaget vil det kunne opprettes mange læreplasser i de statlige helseforetakene. De berørte organisasjoner har gjennom Aksjon helsefagarbeider gjort en betydelig innsats for etablering av nye læreplasser.

3.2.6 Gjennomføring i videregående ­opplæring

Det store antallet av ungdommer som avslutter utdanningsløpet før de har oppnådd formell kompetanse, er en stor utfordring for fag- og yrkesopplæringen. Dersom mange ungdommer slutter i videregående opplæring før de har oppnådd tilstrekkelig med kompetanse, reduseres tilgangen på arbeidskraft i samfunnet. For ungdommene selv kan manglende gjennomført videregående opplæring føre til lav mestringsfølelse og økt risiko for arbeidsløshet.

Tabell 3.4 viser andelen av et årskull som har fullført med studie- eller yrkeskompetanse, og andelen som ikke har oppnådd studie eller yrkeskompetanse. For 2001-kullet var det 57 prosent som fullførte videregående opplæring på normert tid. Om lag 70 prosent av elevene som startet på en allmennfaglig eller yrkesfaglig studieretning i videregående opplæring høsten 2001, hadde oppnådd studie- eller yrkeskompetanse, målt fem år etter at de startet på grunnkurs for første gang. 18 prosent av elevene/lærlingene sluttet underveis i utdanningsløpet. Det er viktig å understreke at mange av elevene som har sluttet, også har oppnådd en del kompetanse. Seks prosent av elevene/lærlingene gjennomførte hele utdanningsløpet, men på grunn av stryk i ett eller flere fag har de ikke oppnådd noen formell kompetanse. Syv prosent av 2001-kullet var fortsatt i videregående opplæring uten å ha oppnådd studie- eller yrkeskompetanse per 1. oktober 2006.

Det er stor forskjell i gjennomføringsgraden for elever/lærlinger på allmennfaglige og yrkesfaglige studieretninger. Nesten tre av ti elever på yrkesfaglige studieretninger, som startet i grunnkurs første gang i 2001, sluttet underveis i utdanningsløpet. Til sammenligning var det kun seks prosent av elevene på allmennfaglige studieretninger som sluttet.

Andelen som har sluttet underveis er også relativt stabil over tid, både totalt og relativt mellom allmennfaglige og yrkesfaglige studieretninger. Figur 3.7 viser fullførtstatus for elevkullene som startet i 1998 til og med 2001, fem år etter for allmennfag og yrkesfag. Figuren viser store, stabile forskjeller i fullføring mellom elever på allmennfag og yrkesfag. Mens i underkant av 40 prosent av elevene på yrkesfaglig studieretning fullførte på normert tid, gjelder dette om lag 80 prosent av elevene på allmennfag. Andelen som sluttet underveis er opp imot 30 prosent på yrkesfag, sammenlignet med i overkant av 5 prosent på allmennfag.

Kilde: Utdanningsdirektoratet 2008

Fra og med 2007 publiserte SSB nasjonal statistikk om gjennomføring og frafall i videregående opplæring som inneholdt mer informasjon enn tidligere om elever og lærlinger som sluttet underveis. Tallene viser at mange av dem som registreres som sluttet underveis, har fullført store deler av den videregående opplæringen. Av årskullet fra 2001 var det åtte prosent som fem år etter at de begynte i videregående opplæring, ikke hadde verken studie- eller yrkeskompetanse, men som hadde fullført og bestått alle fagene på både grunnkurs og VKI. 4 prosent hadde startet på VKII / begynt i lære, men sluttet underveis. Disse kommer i tillegg til dem som har fullført VKII / gått opp til fagprøve og ikke bestått, som utgjør seks prosent av 2001-årskullet. Tallene med detaljert informasjon om de som har sluttet underveis, er ikke brutt ned slik at eventuelle forskjeller mellom utdanningsprogrammene kommer fram.

3.2.7 Forskning på gjennomføring og frafall

Gjennomført og bestått videregående opplæring er en forutsetning for oppnåelse av fag- og svennebrev og i mange yrker også for å bli sertifisert. Gjennomført og bestått videregående opplæring er også en forutsetning for opptak til høyere utdanning. Ungdommer som ikke fullfører et videregående utdanningsløp, har derfor betydelig dårligere forutsetninger for en videre utdannings- og arbeidslivskarriere sammenlignet med de som har formell kompetanse. Å få innsikt i hva som kan forklare at noen slutter i videregående opplæring før de har fullført, er viktig for å utvikle tiltak som kan forhindre dette. Flere studier har undersøkt hva som påvirker elevers kompetanseoppnåelse. Rapportene viser at årsakene til at elever slutter er mange og sammensatte. De viktigste funnene vil bli gjennomgått under.

Oppsummering av tidligere forskning

Støren, Helland og Grøgaard 26 har sett på gjennomstrømning og kompetanseoppnåelse i videregående opplæring. Andelen som oppnår yrkeskompetanse av kullene som startet i videregående opplæring i 1999, 2000 og 2001, har gått noe ned i forhold til 1994-kullet. Dette skjer til tross for at flere har begynt i en yrkesfaglig studieretning. Årsaken er blant annet at flere elever som tar yrkesfag, velger å ta kurs på VKII som gir studiekompetanse, samt at flere yrkesfagelever avbryter studieløpet sammenlignet med 1994-kullet.

Undersøkelsen viser også at de tre nordligste fylkene har særlige utfordringer. Det er ellers små fylkesvise forskjeller i andelen som oppnår studie- eller yrkeskompetanse. Forskerne finner større forskjeller i andelen som fullfører videregående opplæring, mellom studieretninger enn mellom fylker. Dette gjelder også etter at man har kontrollert for elevenes karakterer fra grunnkurs og tidligere fravær. De finner også store forskjeller i gjennomføring blant gutter og jenter selv etter at de har kontrollert for karakterer og fravær.

Det er en sterk sammenheng mellom elevenes og lærlingenes familiebakgrunn og gjennomføring. Det er særlig foreldrenes utdanningsnivå som har betydning, men foreldrenes arbeidsmarkedsstatus og inntekt ser også ut til å ha betydning.

Det er også til dels store forskjeller i kompetanseoppnåelse mellom de som får læreplass, og de som får tilbud om opplæring i skole. Blant yrkesfagelever som tar hele utdanningen sin på skolen, de som blir tilbudt VKII i skole fordi de ikke får lærekontrakt med en lærebedrift, er det bare 45 prosent som har yrkes- eller studiekompetanse etter fire år (ett år over normert tid), 59 prosent etter fem år og 63 prosent etter seks år 27. Det er altså lav gjennomføringsgrad hos elever i denne typen skolebasert yrkesopplæring. Mye av forskjellen i gjennomføringsgrad kan forklares med at elevene i skolebaserte tilbud har dårligere karakterer og høyere fravær fra tidligere skoleløp enn de som har fått læreplass. Forskjellen mellom elever i bedrift og elever i opplæring i skole forsvinner ikke selv etter at man har kontrollert for karakterer og fravær. Dette er en indikasjon på at kvaliteten på opplæringen som tilbys i VKII i skole, ikke er like god som den som tilbys i lærebedrift. Datagrunnlaget gir imidlertid ikke anledning til å undersøke kvaliteten på dette tilbudet nærmere. Det etterlyses derfor mer forskning om VKII i skole.

Det er også en sammenheng mellom å få innfridd førsteønsket og progresjon og kompetanseoppnåelse. De som ikke har fått innfridd førsteønsket sitt, har betydelig lavere kompetanseoppnåelse enn de som har fått innfridd ønsket. Dette gjelder også etter at det er kontrollert for tidligere karakterer.

Rapporten «Frafall i videregående opplæring: Betydning av grunnskolekarakterer, studieretninger og fylke» 28 viser at karakternivået fra grunnskolen er det som har mest å si for at elevene og lærlingene har normal studieprogresjon 29. Resultatene viser at en økning i gjennomsnittskarakterene på ett karakterpoeng reduserer sannsynligheten for å avvike fra normal studieprogresjon i begynnelsen av tredje studieår med hele 20 prosentpoeng.

Det er en høyere andel med normal studieprogresjon på studieforberedende retninger enn på yrkesfaglige retninger. Det er imidlertid også store forskjeller i andelen med normal studieprogresjon mellom de forskjellige yrkesfaglige studieretningene. På studieretning for kjemi- og prosessfag hadde cirka en av fire elever avvik fra normal studieprogresjon det tredje året etter de begynte i videregående opplæring. På studieretning for trearbeidsfag var tilsvarende andel over 60 prosent.

Sammenhengen mellom studieretning og gjennomføring må justeres for hvilke elever som går på de ulike retningene. Elever med høye karakterer fra grunnskolen har større sannsynlighet for å ha normal studieprogresjon enn elever med lave karakterer fra grunnskolen. Samtidig har elever med lave karakterer større sannsynlighet for å søke seg til yrkesfaglige retninger enn elever med høye karakterer. For å kunne si noe om sammenhengen mellom studieretning og gjennomføring i videregående opplæring må man derfor ta hensyn til at elevsammensetningen er svært ulik på de ulike studieretningene. Det viser seg også at når man sammenligner elever med like karakterer og likt utdannede foreldre, reduseres betydningen av studieretning for sannsynligheten for avvik fra normal studieprogresjon. Det er likevel fremdeles forskjeller mellom studieretningene også etter at det er tatt hensyn til dette. Elever som går på trearbeidsfag, hotell- og næringsmiddelfag, elektrofag og mekaniske fag, har alle mellom 10 og 20 prosentpoeng høyere sannsynlighet for avvik fra normal studieprogresjon enn elever som går på allmennfag, når man sammenligner elever som ellers har like kjennetegn.

Resultatene viser også at problemet med gjennomføring er stort i de tre nordligste fylkene, særlig i Finnmark. Dette gjelder også etter kontroll for elevenes sosioøkonomiske bakgrunn, hvilken studieretning de går på, og karakternivået deres fra grunnskolen. Det ser med andre ord ut til at forskjellen mellom de tre nordligste fylkene og resten av landet ikke skyldes at de tre nordligste fylkene har et annet elevgrunnlag.

Forskerne peker på at forskjellen mellom de tre nordligste fylkene og resten av landet i all hovedsak skyldes at mange elever på yrkesfaglige studieretninger i nord har avvik fra normal studieprogresjon. Det er bare små forskjeller mellom de tre nordligste fylkene og resten av landet på de studieforberedende studieretningene.

Studien viser også at elever som velger kjønnsmessig utradisjonelt, er mer tilbøyelige til avvik fra normal studieprogresjon enn elever som velger kjønnstradisjonelt. Elever med høy grunnskolepoengsum som velger yrkesfaglige studieretninger, samt elever med høyt utdannede foreldre som velger yrkesfag, har også høyere sannsynlighet for avvik fra normal studieprogresjon.

Markussen, Frøseth, Lødding og Sandberg 30 benytter data fra syv østlandsfylker for ungdomskullet som gikk ut av ungdomsskolen i 2002, og studerer gjennomføring, bortvalg og kompetanseoppnåelse fem år etter. I likhet med Strøm, Falch og Byrhagen finner de at karakternivået fra grunnskolen er den enkeltfaktoren de har undersøkt som har størst betydning for elevenes og lærlingenes kompetanseoppnåelse. I tråd med annen forskning finner de også at enkelte yrkesfaglige studieretninger har særlig lav gjennomføringsgrad, også etter at de har kontrollert for elevsammensetningen på den enkelte studieretning. De undersøker også hvor i opplæringsløpet elevene slutter. Det viser seg at de mest kritiske periodene for avbrudd er det første skoleåret og overgangen mellom skole og læretid; halvparten av alle som slutter, slutter på ett av disse to tidspunktene. Tilgang på læreplass synes å være svært viktig for å fullføre en yrkesfaglig opplæring. Gode karakterer og lavt fravær øker sjansen for å få læreplass.

Forskerne nyanserer også bildet av den gruppen elever og lærlinger som avbryter opplæringen. 31 De finner at ca. 34 prosent står uten studie- eller yrkeskompetanse fem år etter at de begynte. Av disse hadde 15 prosentpoeng sluttet («slutterne»), og 19 prosentpoeng fullført uten å bestå («strykerne»).

Videre finner de at mange av både slutterne og strykerne har oppnådd mye kompetanse. Hver tredje slutter har fullført og bestått til og med VKI. To av tre av strykerne hadde bestått til og med VKI. Mange av strykerne mangler bare bestått i noen fag for å få full studie- eller yrkeskompetanse.

Kvalitative undersøkelser

Det er også foretatt noen kvalitative undersøkelser av elever på yrkesfag som har sluttet. 32 De viser blant annet at feil valg av lærefag og høye faglige krav oppgis som en viktig årsak til at de sluttet. Studien tok utgangspunkt i den høye andelen som sluttet innenfor studieretningene helse- og sosialfag, byggfag og hotell- og næringsmiddelfag, og gjennomførte derfor intervjuer med noen av elevene som valgte å slutte. Forventningsbrist og feilvalg hos elevene oppgis som en av hovedårsakene til at elevene sluttet. Elevene har blitt overrasket over hva som kreves av dem i de aktuelle fagene, det være seg oppgaver knyttet til omsorgsarbeid eller som kokk.

Oppsummering

Forskningen om gjennomføring av videregående opplæring viser at elevenes faglige forutsetninger har svært mye å si for gjennomføring. En solid opplæring i grunnskolen er derfor avgjørende for at elever skal lykkes i videregående opplæring. Innfrielse av førsteønske ser også ut til å ha betydning for gjennomføring. I tillegg viser forskningen at det kan være strukturelle trekk ved den videregående opplæringen som påvirker elevenes og lærlingenes gjennomføring. Forskjellen i gjennomføring mellom fylker og mellomstudieretninger er en indikasjon på dette. Det ser ut til at gjennomføringen er lavest i de tre nordligste fylkene, og særlig lav i Finmark. Analysene viser også at det er stor forskjell i gjennomføringsgrad mellom studieforberedende og yrkesfaglige studieretninger. Noen av de yrkesfaglige studieretningene skiller seg ut med særlig lav gjennomføringsgrad. Forskjellene mellom fylker og mellom studieretninger bør undersøkes nærmere.

Den nasjonale statistikken fra SSB og forskningen fra NIFU STEP viser at mange av de som ikke har oppnådd studie- eller yrkeskompetanse fem år etter at de begynte i videregående opplæring, likevel har oppnådd en god del kompetanse. Mange av dem har fullført og bestått både grunnkurs og VKI. Disse tallene bidrar til å nyansere bildet av de som slutter.

3.2.8 Konsekvenser av å avbryte videregående opplæring

Tall fra SSB viser at sannsynligheten for å bli ekskludert fra videre utdanning og arbeidsliv allerede som ung voksen mangedobles dersom man ikke fullfører videregående opplæring. Figur 3.8 viser at blant unge mellom 20 og 24 år som har påbegynt, men ikke fullført videregående opplæring, står rundt 24 prosent av mennene og 28 prosent av kvinnene utenfor både arbeid og utdanning. Bare et lite mindretall av dem som fullførte videregående opplæring, står uten jobb eller utdanning. Siden andelen som slutter er spesielt stor på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene, er dette et spørsmål som er vesentlig for fag- og yrkesopplæringen.

Kilde: SSB: 2006

Ved at en stor del av ungdommene slutter før de har fullført en utdanning, går samfunnet glipp av nødvendig kompetanse og arbeidskraft. I tillegg viser undersøkelser at de med yrkesutdanning har høyere arbeidsdeltakelse senere i livet enn de uten. En del av de som slutter i opplæringen, går til ledighet. Internasjonale undersøkelser, som delvis også omhandler Norge, viser i tillegg andre negative konsekvenser av manglende skolegang. Flere år i videregående opplæring ser ut til å virke positivt på helse, arbeidsmarkedsaktivitet og følelse av tilfredshet. 33

Som nevnt har de som slutter i videregående opplæring svakere karakterer, noe som kan tyde på at de har svake lese-, skrive- og regneferdigheter. Når disse elevene slutter, svekkes muligheten til å forbedre de grunnleggende ferdighetene. I forbindelse med en internasjonal undersøkelse om voksnes leseferdigheter, Adult Literacy and Life Skills (ALL), er prosentandelen som skårer svakt, mellom to og en halv til tre ganger høyere blant dem som er arbeidsledige eller på stønad, enn blant dem som er i arbeid. Manglende lese-, skrive- og regneferdigheter betyr større problemer på arbeidsmarkedet livet ut.

Det finnes ikke statistikk over hvor stor andel av de som slutter i videregående opplæring, som går over i ledighet. Derimot viser en undersøkelse fra NIFU STEP at åtte til ni prosent av et ungdomskull var ledige, på tiltak eller mottok sosialhjelp fire år etter at de startet i videregående opplæring 34. Undersøkelsen viser ikke hvor stor andelen er av dem som har startet på yrkesfag, men det er grunn til å tro at prosenten ledige er større her. En annen studie gir også en indikasjon på at ledighet er et stort problem blant ungdom som ikke fullfører videregående opplæring.

Fekjær og Brekke 35 har undersøkt hvorvidt det er etniske forskjeller i sysselsetting for ungdom som avbrøt et yrkesfaglig utdanningsløp i perioden 1994-2001. Tre år etter at ungdommene avbrøt opplæringen, viser det seg at hele 60 prosent fortsatt er enten helt uten jobb eller i deltidsjobb. Forskerne finner ingen forskjeller mellom minoritets- og majoritetsungdom når det gjelder andelen som er arbeidsledig eller i deltidsjobb. Det er altså en sterk sammenheng mellom å ikke gjennomføre videregående opplæring og arbeidsledighet / lav sysselsetting for alle elever.

Oppfølgingstjenesten

Opplæringsloven med forskrift 36 pålegger fylkeskommunen å ha en oppfølgingstjeneste rettet mot de ungdommene med opplæringsrett som ikke er i videregående opplæring. Formålet med tjenesten er at disse ungdommene skal få et tilbud om opplæring, arbeid eller annen sysselsetting, men der den primære målsettingen er å tilby ungdommen et kompetansegivende tilbud. Oppfølgingstjenesten kan også arbeide for å redusere frafallet i videregående opplæring gjennom et samarbeid med rådgivingstjenesten.

Fylkeskommunene skal ha oversikt over de som er i målgruppen for tjenesten. I 2007 var 18 prosent av ungdommene med opplæringsrett registrert av oppfølgingstjenesten. Dette omfatter om lag 40 000 ungdommer 37. Men blant disse var omtrent 11 000 tilbake i skole eller i lære, mens nesten 4000 ikke lenger trengte tiltak. Andelen ungdom registrert i oppfølgingstjenesten varierer sterkt mellom fylkene. Hvorvidt dette skyldes ulike utfordringer for fylkeskommunene eller ulik rapporteringspraksis, er vanskelig å si noe sikkert om. Det er derfor et behov for å kvalitetssikre datagrunnlaget ytterligere.

Fylkeskommuners og skolers arbeid for å redusere frafall

Skoler og skoleeiere arbeider kontinuerlig og på mange ulike måter med å redusere frafall i den videregående opplæringen. Flere fylkeskommuner har satt i gang større prosjekter for å redusere andelen som avbryter videregående opplæring. Felles for de fleste av tiltakene er en tettere oppfølging av elever som anses å være i faresonen. Eksempler kan være utarbeidelse av elevplaner ved starten av skoleåret med samtale der progresjonsplan blir laget. Deretter blir utviklingen fulgt opp og tiltak satt inn etter behov. Det er også eksempler på utvidet samarbeid mellom NAV, fylkeskommunen, PPT, oppfølgingstjenesten og rådgivertjenesten om elever som ikke får læreplass. Eleven får samtale om ønsker og muligheter. Men ikke minst er mange skoler opptatt av det pedagogiske innholdet i opplæringen. Blant annet blir fravær fulgt nøye slik at negativ utvikling oppdages tidlig og tiltak settes inn før problemene har vokst seg for store.

3.2.9 Yrkesdeltakelse og yrkesvalg etter bestått fag- eller svenneprøve

Våren 2008 gjennomførte Fafo en undersøkelse om bruken av fagkompetanse hos fagarbeidere. 2000 personer ble trukket ut blant de som tok fag- eller svennebrev i 2002 38. Ifølge Statistisk sentralbyrås sysselsettingsregister var 88 prosent av de uttrukne registrert som sysselsatt høsten 2006, noe som er en høyere prosent enn i befolkningen ellers, også når vi tar høyde for alder. Blant de som svarte i denne undersøkelsen, hadde 84 prosent funnet seg arbeid tre måneder etter fagprøven. 55 prosent var fortsatt i lærebedriften, noe som nyanserer den utbredte oppfatningen at bedriftene først og fremst tar inn lærlinger for å rekruttere arbeidstakere. Undersøkelsen viste også en stor forskjell mellom bransjer. 74 prosent fra bygg- og anleggsfag fortsatte i lærebedriften, mens innenfor helse- og sosialfag gjaldt dette bare 36 prosent.

Det er lite kunnskap om i hvilken grad de som tar et fag- eller svennebrev, jobber i yrket de er utdannet i. Men i undersøkelsen til Fafo spørres det om i hvilken grad respondentene mener de har bruk for fagkompetansen i fagbrevet. Åtte av ti svarer at de i stor eller noen grad har bruk for denne kompetansen.

3.3 Overganger til fagskole, høyskole og universitet

I et livslangt læringsperspektiv er det er viktig at det finnes videre- og etterutdanningsmuligheter for fagarbeidere ikke bare for å ivareta den enkeltes utviklingsmuligheter, men også for å sikre rekruttering til fag- og yrkesopplæringen. En fagarbeider har i dag flere muligheter for utdanning etter avlagt fag- og svenneprøve ved fagskoleutdanning eller ved videre studier ved universitet og høyskole.

3.3.1 Fagskoleutdanning

Fagskoleutdanning er yrkesrettede utdanninger med et omfang på et halvt til to studieår. Fagskoleutdanning er et tilbud om videre utdanning som bygger på videregående opplæring eller tilsvarende realkompetanse. Fagskoleutdanningen er en del av tertiærutdanningen, dvs. utdanning på nivå etter videregående opplæring, men den skiller seg samtidig fra annen høyere utdanning på noen områder. Det stilles for eksempel ingen krav om studiekompetanse ved opptak, undervisningen er ikke nødvendigvis forskningsbasert, og en fagskoleutdanning er i større grad direkte koblet til arbeidslivets behov. Høyere utdanning og fagskoleutdanning har også hvert sitt lovverk.

Gjeldende regelverk

I 2003 trådte fagskoleloven 39 i kraft. Formålet med fagskoleloven er å sikre fagskoleutdanninger av høy kvalitet gjennom en offentlig godkjenningsordning. Loven skal også bidra til at studenter ved fagskoleutdanninger får tilfredsstillende vilkår. Siden fagskoleutdanning i stor grad tilbys av private aktører, var det et behov for å sikre en nasjonal standard for å forhindre at studenter brukte tid og penger på utdanninger som ikke tilfredsstiller krav til kvalitet eller relevans. Kravene for at et tilbud skal kunne godkjennes etter fagskoleloven, er at tilbudet er yrkesrettet, at det bygger på videregående opplæring, og at det har et omfang på mellom ett semester og to studieår. Fagskoleloven skiller mellom godkjenning og offentlig finansiering. Godkjenning som fagskoleutdanning er en forutsetning for å kunne få offentlig tilskudd, men det følger ingen rett til tilskudd med en godkjenning. Utdanningen kan tilbys av stiftelser og andre private tilbydere, og av institusjoner eid av kommuner, fylkeskommuner eller staten. Fagskoleloven ble revidert i 2007. De viktigste endringene medførte at godkjenningsordningen for fagskoleutdanninger er mer fleksibel, og at bestemmelsene om organisering og ledelse ble presisert. Den nye loven innebærer at tilbydere av utdanning som er godkjent som fagskoleutdanning, på bestemte vilkår kan få fullmakt til selv å opprette og legge ned fagskoleutdanninger innenfor avgrensede fagområder (godkjent tilbyder). Det er også presisert i den nye loven hva slags utdanningstype fagskoleutdanning er, for å beskytte sentrale begreper som «fagskoleutdanning» og «fagskole».

Godkjenning av fagskoleutdanning

Nasjonalt organ for kvalitet i opplæringen (NOKUT) fikk ansvaret for å godkjenne fagskoleutdanninger 1. januar i 2004. En godkjenning fra NOKUT er også en forutsetning for å få studiestøtte fra Lånekassen. I en søknad om godkjenning av fagskoleutdanning må søker beskrive og vurdere utdanningstilbudet og dokumentere hvilken kvalitet det har. Selve behandlingen av søknader om godkjenning av fagskoleutdanning består av to ledd:

1. Innledende vurdering av administrative forhold

   Den innledende vurderingen inkluderer blant annet vurdering av styringsordning, reglement og klagebehandling ved lærestedet. Denne vurderingen foretas av NOKUTs sekretariat.

2. Faglig vurdering av selve utdanningstilbudet

   Den faglige vurderingen av selve utdanningstilbudet gjennomføres av en sakkyndig komité som vurderer følgende hovedområder:

   • innsatskvalitet. Dette punktet omfatter tilbyders organisering, regulering og ressurser som danner grunnlaget for utdanningstilbudets kvalitet

   • prosesskvalitet. Dette punktet handler om undervisning og læring, om hvordan lærere og veiledere utfører sitt arbeid, og om kvaliteten på samspillet mellom tilbydere, undervisningspersonalet og studentene

   • resultatkvalitet. Her vurderes det helhetlige læringsutbyttet for studentene, og kompetansen de har oppnådd i løpet av studiet

NOKUT oppnevner en sakkyndig komité som skal stå for den faglige vurderingen i forbindelse med godkjenning av utdanningen. Det finnes en rekke kriterier for hvordan en slik utnevnelse skal skje. En sakkyndig komité skal ha fra to til fem medlemmer avhengig av antall søknader og kompleksiteten i saken. De sakkyndige kan ikke ha tilknytning til utdanningstilbudet eller tilbyder som medfører at de er inhabile. Normalt skal én av de sakkyndige ha undervisningserfaring, og så langt det lar seg gjøre, skal de sakkyndige til sammen ha kompetanse på fagområdet (eller annet relevant fagområde) som skal godkjennes, og kjenne kompetansebehovet i den aktuelle delen av næringslivet, yrket eller profesjonen.

Tilbud og omfang

Per mars 2008 er totalt 937 fagskoletilbud godkjent av Nasjonalt organ for kvalitet i opplæringen. De mest vanlige fagskoleutdanningene er følgende:

• Toårig yrkesrettet teknisk utdanning som tilbys ved de tidligere tekniske fagskolene. Utdanningen bygger på aktuelt fagbrev og praksis i minst ett år etter læretiden.

• Maritim utdanning, det vil si teoretisk utdanning til maritime sertifikater. Utdanningen bygger på fagbrev i maritime fag.

• Videreutdanning av helse- og sosialpersonell for personer med helse- og sosialfaglig yrkesutdanning fra videregående opplæring.

• En rekke tilbud innen IKT, design, reklame, lyd, video- og bilde, media, 3D animasjon, administrasjon, kommunikasjon, markedsføring og merkantile fag

• Mesterbrevutdanninger

I tillegg finnes det en rekke andre utdanningstilbud, blant annet innenfor sekretærutdanning, kunst og bibelundervisning. Flere av de godkjente fagskoleutdanningene er påbygningsstudier for dem med yrkesfaglig kompetanse.

Det finnes i dag ingen god statistikk over hvor mange som benytter seg av fagskoleutdanning. Anslaget varierer fra 10 000 til 14 000. For de tekniske fagskolene finnes det imidlertid eksakte tall siden Kunnskapsdepartementet gir tilskudd til disse utdanningene. Tilbudet er som regel toårig og omfatter i dag 27 fordypninger i syv fagretninger. I 2007 ble det utbetalt tilskudd for i overkant av 3000 heltidsstudenter. Dette tilsvarte om lag 300 millioner kroner.

I 2007 var det i overkant av 40 godkjente fagskoletilbud i helse- og sosialfag. I overkant av 50 nye søknader ligger inne til behandling hos NOKUT i år. Godkjente tilbud omfatter blant annet utdanning i kreftomsorg, eldreomsorg og miljøarbeid innenfor rusomsorgen. De fleste tilbudene er ettårige. Sosial- og helsedirektoratet anslår at om lag 1000 studenter årlig tar fagskoleutdanning i helse- og sosialfag.

1.3.1.4 Dagens finansiering

Finansieringsordningen som omtales i loven, er en statlig budsjettstyrt tilskuddsordning. Fagskoleloven tar utgangspunkt i at tilbudet av fagskoleutdanning skal være styrt av arbeidslivets etterspørsel etter kapasitet og kompetanse. I tillegg kan det gis offentlig tilskudd til særskilt prioriterte utdanninger.

I dag er det hovedsakelig de tekniske fagskolene som omfattes av tilskuddsordningen. De tekniske fagskolene drives av fylkeskommunen, men fylkeskommunene har ingen lovpålagt plikt til å drive utdanningene. I tillegg er det fra 2008 tre ikke-fylkeskommunale fagskoleutdanninger som får tilskudd over samme kapittel som de tekniske fagskoleutdanningene. At disse nye tilskuddsmottakerne kommer over på fagskolekapittelet er et ledd i prosessen med ny privatskolelov og revidert fagskolelov. Disse tidligere såkalte 6A-skoler kan søke om å få studietilbud godkjent som fagskoleutdanning. 6A-skolene skal i henhold til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 39 (2006-2007), jf. Innst. O. nr. 89 (2006-2007), få like gode rammebetingelser i fagskoleloven som de har hatt i friskoleloven. Det antas at om lag 25 skoler er aktuelle for godkjenning etter fagskoleloven.

Videre står Sosial- og helsedirektoratet for en delfinansiering av fagskoleutdanninger innenfor helse- og sosialfag. Dette skjer ved å gi kommunene stimuleringsmidler, om lag 25 millioner årlig, slik at disse kan kjøpe fagskoleutdanning til sine ansatte som trenger slik kompetanse. Dette er en adhocløsning fra Helsedirektoratets side og gir en usikker finansiering.

Flertallet av fagskoleutdanningene drives av private tilbydere og mottar ikke offentlige tilskudd.

3.3.2 Mesterutdanning

Mesterutdanningen er regulert av mesterbrevloven. I dag omfatter ordningen omtrent 70 fag innenfor bransjene byggfag, estetiske fag, verkstedhåndverksfag, næringsmiddelfag, grafiske fag, bilfag og møbel- og trefag. Utdanningen kvalifiserer for å starte egen virksomhet eller til å få en lederstilling i virksomheten. Det er ikke krav om mesterutdanning for å starte firma, men mestertittelen er rettslig beskyttet og er ment å gi et kvalitetsstempel.

Vilkårene for å få mesterbrev er at kandidaten

• er myndig og bosatt i Norge

• har fag- eller svennebrev i et mesterfag

• har to års praksis etter fag- eller svenneprøven eller seks års praksis i faget

• har bestått eksamenene i mesterutdanningen

Mesterutdanningen kan tas som kveldskurs eller nettstøttet undervisning. I tillegg kan mesterprøven avlegges som privatist. For noen av mesterfagene er eksamen fra teknisk fagskole godkjent som grunnlag for å søke om mesterbrev.

3.3.3 Høyere utdanning ved universitet og høyskole

Generelt gjelder krav til generell studiekompetanse som opptak til høyskole og universitet. I tillegg kan inntak skje på bakgrunn av realkompetansevurdering. Det finnes også en rekke unntaksordninger som muliggjør at fagarbeidere kan ta videreutdanning på universitet og høyskole.

Opptak på bakgrunn av generell studiekompetanse

Fra og med innføringen av Reform 94 har forholdene gradvis blitt lagt bedre til rette for de som ønsker å gå videre fra en fagutdanning til høyere utdanning. Fagarbeidere kan supplere opplæringen i fellesfagene fra Vg1 og Vg2 med Vg3 påbygging til generell studiekompetanse. Omfanget av det som gjenstår i de seks fagene er til sammen 20 uketimer, eller et drøyt halvt års normalt studium. Mange fylkeskommuner tilbyr gratis påbyggingskurs i fellesfagene for fagarbeidere, selv om dette ikke er omfattet av opplæringsretten.

Y-veien, opptak til bestemte studier på grunnlag av relevant fagbrev

Noen høyskoler tilbyr spesielle studier for fagarbeidere uten at de har oppnådd generell studiekompetanse. Det er også høyskoler som fram til 2007 har godkjent inntak av studenter, først og fremst i elektrofagene og kjemifag, som har relevant fag- eller svennebrev, men som mangler generell studiekompetanse. Denne ordningen, kalt Y-veien, blir gjort til permanent ordning 1. januar 2009 for opptak til spesielt tilrettelagt ingeniørutdanning. Det er universitetet og høyskolene selv som avgjør om de vil tilrettelegge for en slik utdanning, men flere høyskoler fikk godkjent forsøksordninger med opptak til relevant utdanning på bakgrunn av yrkesfaglig kompetanse før denne ble gjort til en permanent ordning.

Høgskolen i Sør-Trøndelag starter i 2008 en bachelorutdanning i bygningsvern og restaureringsarbeider der kravet, i tillegg til generell studiekompetanse eller godtatt realkompetanse, er fagbrev eller tilsvarende kompetanse gjennom praksis i fagfeltet. Utdanningen skjer gjennom praksisstudier og teoretisk undervisning. Den er lagt opp med sikte på at studentene skal kunne kombinere studier og jobb. I tillegg har Høgskolen i Bodø siden 2006 hatt en godkjent forsøksordning ved opptak til akvakultur med grunnlag i relevant fagbrev. Høgskolen Stord/Haugesund fikk høsten 2007 godkjent en forsøksordning med opptak til toårig ingeniørutdanning basert på eksamen fra yrkesfaglig studieretning.

Muligheter for avkortninger på bakgrunn av teknisk fagskole

I § 3-5 i universitets- og høyskoleloven fastsettes det at universiteter og høyskoler selv kan gi fritak for eksamen og prøver for elever. En eventuell avkortning av studieløp for elever med fagskoleutdanning bestemmes av universitetene og høyskolene selv, og departementet kan ikke pålegge institusjonen dette. Vurderingen av avkortning må gjøres individuelt for den enkelte søker, og det må skje en likebehandling av søkere med samme fagskoleutdanning. På bakgrunn av denne bestemmelsen har flere høyskoler inngått samarbeid med tilbydere av enkelte fagskoleutdanninger der fagskoleutdanningen gir uttelling i universitetets eller høyskolens studietilbud.

3.4 Samarbeid om fag- og yrkes­opplæringen

Fag- og yrkesopplæringen er en integrert del av den offentlige grunnopplæringen. Fordelingen av ansvaret for den videregående opplæringen er beskrevet i avsnitt 1.1

Partssamarbeidet mellom den organiserte arbeidstakersiden, arbeidsgiversiden og offentlige myndigheter er et viktig fundament i fagopplæringen. Samarbeidet bygger på lange tradisjoner og internasjonale konvensjoner 40 og er forankret i lovverket 41. Systemet fordrer et utstrakt samarbeid mellom offentlig og privat sektor, og mellom virksomheter, skoler og den enkelte elev og lærling.

Fagopplæring i Norge har gått fra å være en oppgave som bransjene selv har tatt seg av, opprinnelig styrt av laugene, til i større grad å bli en oppgave for det offentlige. I den siste halvdelen av det 20. århundret var det særlig tre hendelser som bidro til denne utviklingen: innføringen av lærlingloven i 1950, lov om fagopplæring i arbeidslivet i 1980 og Reform 94 i 1994.

Arbeidslivet har et stort ansvar ved at en vesentlig del av opplæringen foregår i virksomhetene. Det forpliktende samarbeidet med partene i arbeidslivet er en viktig forutsetning for kvaliteten i fag- og yrkesopplæringen. Partssamarbeidet er organisert gjennom Samarbeidsrådet for yrkesopplæring, SRY og de faglige rådene på sentralt nivå, og gjennom yrkesopplæringsnemndene på fylkesnivå. Prøvenemndene og klagenemndene blir oppnevnt etter forslag fra partene.

3.4.1 Samarbeidsrådet for yrkes­utdanningen SRY

Samarbeidsrådet for yrkesopplæring SRY oppnevnes av Kunnskapsdepartementet og er sammensatt av representanter for arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiverorganisasjonene, elevers og læreres organisasjoner og det offentlige utdanningssystemet. Arbeidsgiver- og arbeidstakerrepresentantene skal til sammen utgjøre flertallet i organet. SRY har til sammen fjorten representanter: to representanter fra NHO, to fra KS, en fra Spekter, en fra HSH, tre fra LO, en fra YS, en fra utdanningsorganisasjonene (Utdanningsforbundet), en fra Elevorganisasjonen, en fra Kunnskapsdepartementet og en fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Medlemmene og deres varamedlemmer er personlig oppnevnt for en fireårsperiode. Sekretariatsfunksjonen er lagt til Utdanningsdirektoratet.

Samarbeidsrådet skal bidra til å utvikle felles rammer og strategier for fag- og yrkesopplæringen som ivaretar den enkeltes, virksomhetenes og samfunnets behov for kompetanse.

SRY skal bidra til samarbeid mellom aktuelle aktører for fag- og yrkesopplæringen nasjonalt, regionalt og lokalt samt mellom bransjer og sektorer.

I mandatet er samarbeidsrådet gitt disse oppgavene:

• arbeide for kvalitet og utvikling av fag- og yrkesopplæringen

• foreslå endringer i rammevilkårene for fag- og yrkesopplæringen

• foreslå hvilke kompetanseplattformer som skal inngå i videregående opplæring, og drøfte strukturen på disse

• tilegne seg den mest relevante og treffsikre informasjon, slik at rådet kan ligge i forkant av utviklingen innenfor yrkesopplæring

• foreslå områder for forsøk, utviklingsarbeid eller forskning innenfor fag- og yrkesopplæringen

• foreslå antall faglige råd, rådenes arbeidsområde og sammensetning

• koordinere arbeidet i og samarbeide med de faglige rådene

• gi råd ved behov

3.4.2 Faglige råd 42

Det er oppnevnt ni faglige råd, ett for hvert utdanningsprogram. Rådene består av mellom ni og fjorten representanter med personlige varamedlemmer, og de oppnevnes av Utdanningsdirektoratet etter anbefaling av SRY. Representanter foreslått av partene har flertallet i de faglige rådene. De faglige rådene representerer ressurser innenfor sine faglige ansvarsområder i fag- og yrkesopplæringen. De skal arbeide for å utvikle kvaliteten i fagene og se trender og utviklingstrekk, slik at de dekker arbeidslivets, den enkeltes og samfunnets behov for kompetanse. Rådene skal gi råd i faglige spørsmål når Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektoratet, Samarbeidsrådet for yrkesopplæringen, fylkesmennene og fylkeskommunene ber om det. De kan også ta opp saker på eget initiativ.

I gjennomføringen av Kunnskapsløftet har rådenes arbeidsoppgaver blant annet vært å gi råd om tilbudsstrukturen innenfor de yrkesfaglige utdanningsprogrammene og å utarbeide kompetanseplattformer for alle lærefag og yrkesfag innenfor sitt ansvarsområde. De har gitt råd om representanter til læreplangrupper, og de har fulgt læreplanprosessen ved å gi innspill underveis og gitt egne høringsuttalelser på utkastene til læreplaner.

Utdanningsdirektoratet er sekretariat for de faglige rådene og har det økonomiske ansvaret for rådenes møtevirksomhet og regnskap.

3.4.3 Yrkesopplæringsnemndene

På det lokale nivået, i fylkeskommunene, er partssamarbeidet organisert gjennom yrkesopplæringsnemndene. Oppgavene til yrkesopplæringsnemndene ble endret i 2007. Etter opplæringsloven har yrkesopplæringsnemndene følgende oppgaver:

Yrkesopplæringsnemnda skal arbeide for å heve kvaliteten i fag- og yrkesopplæringen. Den skal fremme behov og synspunkter fra arbeidslivet overfor fylkeskommunen. Nemnda skal uttale seg i saker som godkjenning av lærebedrifter og tap av slik godkjenning. Yrkesopplæringsnemnda skal blant annet arbeide for best mulig dimensjonering av utdanningstilbudet og for at rådgivingen blir best mulig. I opplæringsloven 43 heter det at yrkesopplæringsnemnda skal

• fremme forslag til organisering, arbeidsmåter og strategier for å utvikle kvaliteten av fag- og yrkesopplæringen

• vurdere og uttale seg om rutinene i fylkeskommunen for å sikre kvaliteten av fag- og yrkesopplæringen

• vurdere hvordan partene i arbeidslivet skal ­bidra til kvalitetsutvikling og -sikring i fag- og yrkesopplæringen

• vurdere hvordan samhandlingen mellom skoler og lærebedrifter kan bedres

• vurdere hvordan kompetanseutvikling kan sikres

3.4.4 Opplæringskontorer

Opplæringskontorer er organer for samarbeid mellom lærebedrifter. I et opplæringskontor tegner lærlingen kontrakt med kontoret, som igjen formidler lærlingen til en av medlemsbedriftene, eller eventuelt til flere virksomheter hvis det er nødvendig for å dekke opplæringen som kreves i læreplanen. Opplæringskontorene har fra de første ble etablert i 1969, representert en nyvinning når det gjelder organiseringen av den videregående opplæringen. En kan til en viss grad hevde at de står i en mellomstilling mellom myndighetene og lærebedriftene. Det samme kan sies om de tillitsvalgte i lærebedriftene som ikke har noe regulert forhold til opplæringskontorene om medbestemmelse, slik de har til lærebedriftene der disse selv er fullt ut ansvarlig for opplæringen.

Opplæringskontorenes ivaretaking av mange oppgaver, som skolering av instruktører i bedriftene, informasjonsvirksomhet overfor lærebedriftene, rapportskriving, vurderingssamtaler, konfliktløsing, utarbeidelse av opplæringsplaner og annet administrativt arbeid, gjør det lettere for fylkeskommunene å administrere lærlingordningen. En lærebedrift som er medlem av et opplæringskontor, vil ha betydelig hyppigere kontakt med opplæringskontoret enn en bedrift som ikke er medlem av et kontor har kontakt med fagopplæringsavdelingen i fylket.

Utvalget anbefaler partene i arbeidslivet om å gjennomgå avtaleverkets manglende regulering av forholdet mellom lærebedriftenes tillitsvalgte og opplæringskontorene.

3.4.5 Prøvenemndene og klagenemndene

Partene i arbeidslivet har medvirkning også gjennom prøvenemndene for fag- og svenneprøver og klagenemndene. Hvert fag skal ha sin prøvenemnd bestående av minimum to medlemmer. Fylkeskommunene oppnevner disse etter forslag fra partenes aktuelle lokale organisasjoner. Klagenemndene består av tre medlemmer som er oppnevnt av Utdanningsdirektoratet etter forslag fra partene.

3.5 Internasjonalt samarbeid

3.5.1 Europeiske initiativer

Samarbeid

I Europa foregår det et utstrakt samarbeid om utdanning. Mye av dette er i EU-regi, men det er også viktige tiltak utenom EU-systemet. Bologna-prosessen, et samarbeid om å forstå, sammenligne og overføre landenes gradssystem innenfor høyere utdanning, er eksempel på en prosess som ikke er styrt av EU. LSA-VET (omtalt senere i dette kapittelet) er et enkeltlands initiativ der noen EU-land og Norge har vist sin interesse for å delta. Men EU er den viktigste kraften i det europeiske samarbeidet.

EU har satt i verk flere tiltak og prosesser som er rettet mot fag- og yrkesopplæringen, eller som har betydning for dette området. Norge er aktivt med i arbeidet med flere av prosessene, og EUs tiltak får uansett betydning for norsk fag- og yrkesopplæring. Mye av arbeidet har sin bakgrunn i Lisboa-prosessen fra 2000, der EU satte seg som mål å bli verdens mest kunnskapsbaserte og konkurransedyktige økonomi innen 2010. Denne ble fulgt opp av København-prosessen i 2002, en strategi for europeisk samarbeid om yrkesopplæring og yrkeskvalifikasjoner. At fag- og yrkesopplæringen har fått høy prioritet, har sin årsak i at det å styrke yrkesopplæringen ble antatt å gi de sterkeste og raskeste effektene, og at yrkesopplæring har hatt en svakere status enn annen utdanning. Et viktig middel for å nå målet i Lisboa-prosessen er å fremme mobilitet i arbeidslivet og for utdanningssøkere. Et annet prioritert område er kvalitetssikring av europeisk fag- og yrkesopplæring.

Partssamarbeidet er viktig i EUs arbeid med fag- og yrkesopplæringen. Samarbeidet foregår på flere nivåer og gjennom ulike organer. Et eksempel på en slik komité på utdanningsområdet er Advisory Committee on Vocational Training (ACVT), som gir kommisjonen råd og er en aktiv part i gjennomføringen av politikken. Partene i arbeidslivet har status som observatører i ACVT.

Mobilitets- og utvekslingsprogrammer

Innenfor EU er det utarbeidet en rekke programmer som gjør det mulig for elever, studenter, lærlinger, lærere og andre å delta i programmer for opplæring og utveksling i andre europeiske land. For yrkesfagelever og lærlinger er Leonardo da Vinci, som del av programmet for livslang læring, det viktigste programmet.

Leonardo da Vinci-programmet er rettet mot fag- og yrkesopplæring samt etter- og videreutdanning i arbeidslivet, og er ett av fire sektorprogrammer innenfor EUs program for livslang læring og gir et løft til utdanningen gjennom opphold i europeiske land. Gjennom arbeidspraksis i bedrift og/eller en yrkesfaglig opplæringsinstitusjon i et annet land kan man få kjennskap til et annet språk og kultur, motivasjon til faglig og personlig utvikling, europeisk nettverk og et springbrett til videre kompetanse. Det gis stipend som dekker kost, losji, reise og forsikring. Årlig deltar ca 400 norske ungdommer i et Leonardo-program.

Mål for programmet er å

• gi deltakere i fag- og yrkesopplæring, samt videreutdanning, muligheten til å tilegne seg og bruke kunnskap, ferdigheter og kvalifikasjoner som også gir personlig utvikling for den enkelte

• støtte videreutvikling av kvalitet og nyskaping innenfor fag- og yrkesopplæring, læringsinstitusjoner og i praksistrening

• gjøre fag- og yrkesopplæring attraktivt og relevant for både enkeltpersoner og arbeidsgivere, og legge til rette for utveksling av lærlinger

Europass

Europass ble innført i 2005 og er en mappe bestående av ulike dokumenter som kan bidra til at kvalifikasjoner, kunnskaper og ferdigheter blir bedre forstått i Europa. Ved å bruke Europass skal det bli lettere for enkeltpersoner å få arbeid eller studieplass i andre europeiske land. Det skal også være lettere for norske arbeidsgivere å forstå andre europeiske vitnemål, fagbrev, svennebrev, sertifikater og annen dokumentasjon på kompetanse når de ønsker å ansette utenlandske arbeidstakere, og det skal dermed bidra til å gjøre det lettere å flytte i Europa.

Europass består foreløpig av fem dokumenter som kan brukes enkeltvis eller sammen med andre:

• Europass CV

  Felles mal for CV som finnes på de fleste europeiske språkene.

• Europass språkpass

  Felles mal for å beskrive språkkompetanse.

• Europass fagbeskrivelse

  Europass fagbeskrivelse er en kortfattet forklaring på innhold og nivå som ligger i et fagbrev, svennebrev eller vitnemål på yrkesfaglig utdanning. Alle som består en fag- eller svenneprøve i Norge, får utdelt Europass fagbeskrivelse for sitt fag på norsk og engelsk.

• Europass vitnemålstillegg

  Europass vitnemålstillegg blir utstedt sammen med vitnemål ved avslutningen av et studium på universitet eller høyskole. Det beskriver innholdet i studiet og den kompetansen som er oppnådd.

• Europass mobilitet

  Et dokument som beskriver innholdet i utenlandsopphold som del av utdanningen. Dokumentet utstedes først og fremst til yrkesfagselever og lærlinger som deltar i mobilitetsprogrammer.

EQARF-VET

EU-kommisjonen har fremmet en rekommandasjon om et europeisk kvalitetssikrings- og kvalitetsutviklingsrammeverk, European Quality Assurance Reference Framework for Vocational Education and Training. Norge har deltatt aktivt i arbeidet med CQAF, som EQARF-VET bygger på, og Norge er medlem av ENQA-VET, det europeiske nettverket for kvalitet i yrkesopplæringen. Dette forumet har tematiske grupper, og Utdanningsdirektoratet deltar i to av disse. Den ene gruppen arbeider med temaer knyttet til kvalifikasjonsrammeverk og sammenheng med høyere utdanning. Den andre gruppen arbeider med kvalitetsindikatorer. Forslaget om et kvalitetsrammeverk er et svar på målet i Lisboa-prosessen om økt kvalitet i yrkesopplæringen, og fordi utviklingen av verktøyene ECVET og EQF har avdekket behov for kvalitetssikringsmekanismer.

EQF

EU har anbefalt å etablere et felles europeisk kvalifikasjonsrammeverk (EQF). Rammeverket skal gjøre det enklere å sammenligne kvalifikasjoner i Europa og dermed gi elever, studenter og arbeidstakere økte muligheter for mobilitet og livslang læring. Det anbefales at man på nasjonalt nivå relaterer sine kvalifikasjonssystemer til EQF innen 2010 og sikrer at alle nye kvalifikasjonsbevis, eksamensbevis og Europassdokumenter som utstedes fra 2012, inneholder henvisning til EQF-nivå.

EQF benytter åtte nivåer, som bygger på læringsutbytte, uttrykt i kunnskaper, ferdigheter og kompetanse. Tanken er å flytte fokus fra innsatsfaktorer, som utdanningslengde og utdanningssted, over på hva en person med en viss kvalifikasjon faktisk vet og kan. Ved å flytte fokus over på læringsutbytte ønsker man bl.a. å oppnå

• bedre balanse mellom arbeidsmarkedets behov og utdanningstilbudet

• bedre utgangspunkt for vurdering av realkompetanse

• lettere overføring og anvendelse av kvalifikasjoner mellom ulike land og utdanningssystemer

EQF omfatter allmennutdanning, yrkesopplæring, høyere utdanning og voksenopplæring. De åtte nivåene dekker hele spennet av kvalifikasjoner, fra avsluttet grunnskoleopplæring til kvalifikasjoner på høyeste akademiske nivå. Hvert nivå bør i prinsippet kunne nås via ulike utdannings- og karriereveier.

Norge har gjennom deltakelse i det europeiske utdanningssamarbeidet vært med på å utvikle EQF, og det er fra Norges side anbefalt at EQF tas inn i protokoll 31 i EØS-avtalen. Kunnskapsdepartementet har nedsatt en bredt sammensatt referansegruppe som skal gi råd til departementet vedrørende implementeringen av EQF. Det er besluttet at Norge skal utvikle kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning som en del av Bologna-prosessen, men det er foreløpig ikke tatt stilling til om Norge skal utvikle nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring i tilknytning til EQF. Departementet har imidlertid gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å utarbeide forslag til deskriptorer for et nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for fag- og yrkesopplæringen hjemlet i opplæringsloven. Det er også nedsatt en arbeidsgruppe som skal vurdere fagskoleutdanningenes forhold til EQF og et eventuelt nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring.

ECVET

ECVET er et forslag om et europeisk system for å anerkjenne, akkumulere og overføre studiepoeng i yrkesopplæringen og vil tilsvare det europeiske systemet for studiepoeng, ECTS, i den høyere utdanningen. Det skal være et hjelpemiddel for dem som ønsker å bygge på resultater de allerede har oppnådd, når de fortsetter på andre opplæringsarenaer, for eksempel i andre europeiske land. ECVET må ses i sammenheng med EQF, og vil som EQF omfatte alle former for læring uavhengig av læringsarena. Hensikten med begge verktøyene er blant annet å øke mobiliteten og gjøre det lettere å anerkjenne ikke-formell og uformell læring.

CEDEFOP

Norge er i kraft av EØS-avtalen med i organer som The European Centre for the Development of Vocational Training (CEDEFOP). Dette er opprettet for å bistå medlemsstatene i oppbyggingen av de nasjonale yrkesrettede utdanningene. Siden etableringen i 1976 har de utviklet seg til et europeisk dokumentasjonssenter som samler informasjon om forskning, litteratur, «best practice» etc. Norge har i de siste årene sendt «nasjonale eksperter» innenfor fag- og yrkesopplæringsområdet til CEDEFOP. Partene i arbeidslivet har status som observatører i CEDEFOP.

For å holde organisasjonen oppdatert på aktuelle utviklinger innen fag- og yrkesopplæring i vid forstand, har CEDEFOP opprettet tre faglige nettverk: ReferNet, TTnet og Skillsnet.

Norge deltar i ReferNet, et nettverk for dokumentasjon og ekspertise. Dagens hovedoppgaver i ReferNet kan grovt sett deles i to. Den ene delen omfatter innrapportering av norske publikasjoner om yrkesopplæring til CEDEFOP database. Den andre delen består av informasjon og utredning av ulike forhold ved norsk yrkesopplæring, etter løpende bestillinger fra CEDEFOP. Her inngår leveransen av en årlig systembeskrivelse og to rapporter annet hvert år: Politikkutvikling innen fag- og yrkesopplæring og en rapport om aktuell nasjonal forskning. Som støtte for arbeidet samlet sett, vil det fra 2009 driftes et nasjonalt konsortium i Norge. ReferNet-arbeidet koordineres av Utdanningsdirektoratet.

The Training of Trainers Network, TTnet har som mål å være et alleuropeisk forum for sentrale aktører og beslutningstakere med ansvar for lærere og instruktører innenfor yrkesrettet utdanning og opplæring. Dette nettverket drifter tilsvarende nettverk i de fleste europeiske land. Norge deltar ikke i dette nettverket per i dag.

Skillsnet gir høyt kvalifiserte forskere og andre aktører muligheten til å legge frem og diskutere forsknings- og analysemetoder forbundet med kartleggingen av endringer i behovet for kompetanse og ferdigheter som følge av endringer i arbeidsmarkedet. CEDEFOP finansierer forskning innenfor dette nettverket, og Norge er med i datagrunnlaget for de sentrale undersøkelsene.

CEDEFOP har siden 1996 samordnet og gitt ut en forskningsrapport som presenterer sentrale forskningsresultater fra fag- og yrkesopplæring i Europa. Rapporten utkommer hvert tredje år. CEDEFOP initierer og finansierer også en rekke studier og forskningsprosjekter i medlemsstatene som gir viktige bidrag til kvalitetsarbeidet.

LSA-VET

I EU og innenfor OECD-landene har det vært en stigende interesse for å undersøke læringsresultater ved bruk av storskala-undersøkelser. På grunnskoleområdet har PISA-undersøkelsene hatt stor betydning for mange lands vurdering av egen utdanning. Ikke minst i Norge har denne og andre tilsvarende undersøkelser hatt stor innvirkning på utdanningsdebatten og utdanningspolitikken.

OECD har tidligere gjennomført analyser av den voksne befolkningens kompetanse på områder som læsing, skriving og regning, de såkalte ALS- og IALS-analyser.

På yrkesfagsområdet har det ikke blitt foretatt tilsvarende undersøkelser, men nå har Tyskland tatt initiativ til en internasjonal studie av læringsutbytte i fag- og yrkesopplæringen, foreløpig kalt LSA-VET. Det er foreslått å måle og sammenligne yrkeskompetanse etter avsluttet yrkesopplæring og etter to år i arbeidslivet i fire fag: bilmekanikerfaget, elektrikerfaget, kontor- og administrasjonsfaget og helsefag. Norge og noen andre europeiske land er invitert til å delta. Departementet er i dialog med forskermiljøer og partssystemet for å kunne treffe en avgjørelse om deltakelse. LSA-VET er ikke et EU-prosjekt, men en studie der åtte til ti europeiske land har meldt sin interesse.

3.5.2 OECD-prosesser

OECD, Organisation for Economic Co-operation and Development (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling), er basert på mellomstatlig samarbeid på områder som spenner over hele bredden av økonomiske, næringspolitiske og sosiale spørsmål, og som har virkning over landegrensene. Helt siden organisasjonen ble opprettet, har det vært blant dens langsiktige målsettinger å fremme bærekraftig økonomisk vekst, sikre gode vilkår for multilateral handel og bidra til økonomisk og sosial utvikling, ikke bare i medlemslandene, men også i ikke-medlemsland. Med unntak av kultur-, retts- og forsvarspolitikk tar OECD for seg de viktigste politikkområdene av betydning for ethvert moderne demokrati, og har gradvis økt kontakten med ulike interesseorganisasjoner og NGOer. I den siste tiden har OECD styrket sitt arbeid med fag- og yrkesopplæring.

«Learning for jobs» – komparativ studie av fag- og yrkesopplæring

Studien utføres av OECDs utdanningsdirektorat og har som mål å øke samsvaret mellom fag- og yrkesopplæringen i vid forstand og arbeidslivets behov. Arbeidet løper parallelt med OECDs arbeid om systemisk innovasjon og baserer seg på et analytisk forarbeid som innbefatter blant annet et internasjonalt spørreskjema om fag- og yrkesopplæring. OECD ønsker å bedre kunnskapsgrunnlaget, identifisere et sett med policy-anbefalinger og utvikle verktøy for å måle policy-initiativer. En komparativ rapport utarbeides på bakgrunn av besøk til deltagende land.

Det er foreløpig åtte land som deltar i studiens første fase, og flere har meldt sin interesse for neste fase, som starter i 2009. Problemstillingene for den norske studien, utarbeidet i samarbeid med norske myndigheter, har både et systemperspektiv og et individperspektiv: Det fokuseres på hvor godt trepartssamarbeidet om fag- og yrkesopplæringen fungerer på alle nivåer, og studien undersøker også dimensjonering av tilbudet og kvaliteten i opplæringen.

For å undersøke disse spørsmålene besøkte OECD Norge i mai og juni 2008. Det forventes et ukast til rapport med policy-anbefalinger i høsten 2008.

«Jobs for youth» – komparativ studie av overgangen mellom skole og arbeidsliv

Studien utføres av OECDs sosial- og arbeidsdirektorat og har som mål å undersøke hvordan utdannings-, arbeidsmarkeds- og samfunnspolitikk kan bidra til å gjøre overgangen fra skole til arbeidsliv lettere for ungdom (definert som 15-29 år), samt bedre deres ansettelsespotensial. I denne sammenhengen er det norske fag- og yrkesopplæringssystemets rolle i tilretteleggelsen av overgangen til arbeidslivet blitt undersøkt. OECD besøkte Norge i 2007, og den norske landrapporten med tilhørende policy-anbefalinger vil foreligge høsten 2008.

3.5.3 Internasjonale yrkeskonkurranser

En interessant side ved den pågående globaliseringen innenfor fag- og yrkesopplæringen er den økende interessen for internasjonale konkurranser for utøvelse av yrkesfag. World Skills har utviklet seg til å bli et svært viktig «utstillingsvindu» for dyktig ungdom og fremragende fagutøvelse. Antall deltakerland og fag har hatt en jevn økning, og det er en merkbart større interesse for å delta. Dette har også inspirert til utviklingen av «Euroskills», et eget europamesterskap som avholdes for første gang høsten 2008. Fra norsk side merker vi også at de nasjonale konkurransene som kvalifiserer for internasjonal deltakelse, brer seg.

Ungt entreprenørskap er en annen organisasjon med et veletablert samarbeid mellom myndighetene, utdanningssystemene på alle nivåer og næringslivet. Ungt entreprenørskap jobber blant annet for

• å styrke samhandlingen i lokalsamfunnet mellom arbeidsliv og skole

• å stimulere til samarbeid over landegrensene

• å inspirere til framtidig verdiskaping i en sosial, kulturell og økonomisk sammenheng

Entreprenørskap knyttes til fag på alle nivåer og alle landets fylker har underavdelinger. Flere tusen ungdommer deltar i opplæringstiltak og trener for å kvalifisere seg til disse ulike konkurransene. Det arrangeres hvert år norgesmesterskap der grupper av elever konkurrerer innenfor en rekke disipliner. Norge har i flere år klart å markere seg i toppen i så vel entreprenørskap som i en rekke av lærefagene. Norge deltar aktivt i det internasjonale samarbeidet på feltet.

Utvalget mener det er en svært interessant utvikling, først og fremst gjennom at det bidrar til å øke yrkesfagenes omdømme og popularitet. Disse konkurransene appellerer sterkt til ungdom, og de utgjør en betydelig faktor i rekrutteringen til yrkesfag. Det er også et viktig «folkeopplysningselement» gjennom den mediefokuseringen disse arrangementene får.

3.5.4 Nordisk og bilateralt samarbeid

I tillegg til samarbeid med EU og OECD deltar Norge i nordisk samarbeid og i samarbeid med andre land gjennom bilaterale avtaler. Under Nordisk Ministerråd er det etablert et nordisk skolesamarbeid der yrkesutdanning omtales spesielt. Målet er å forsterke det nordiske samarbeidet om yrkesutdanningen med henblikk på økt mobilitet og bedre kvalitet, samt det nordiske samarbeidet i EU om oppfølging av blant annet København-prosessen. I dette nordiske samarbeidet er det også et mål om økt samarbeid med Nordvest-Russland, et samarbeid som ikke minst har betydning for Nord-Norge.

I mange år har det vært et mål å etablere et nordisk samarbeid om opplæring innenfor små håndverksfag. Resultatet av arbeidet har så langt vært vekslende. Nordisk Ministerråd er i ferd med å revitalisere dette arbeidet etter anbefaling fra Nordisk Råd.