4 Grunnleggende utviklingstrekk som påvirker arbeidslivet

4.1 Demografisk utvikling og sysselsettingsbehov 1

4.1.1 Endringer i befolkningens alders­sammensetning

Den norske befolkningens størrelse og sammensetning gjennomgår for tiden betydelige endringer, og noen av disse endringene vil bli enda klarere i årene som kommer. Folketallet vokser for tiden sterkt. Befolkningsveksten i 2007 var den høyeste i norsk historie. Dette skyldes først og fremst en sterk økning i innvandringen, mens utvandringen har vært svakt synkende. Samtidig har antall fødsler økt litt, mens antall dødsfall synker svakt.

Det er imidlertid utviklingen av befolkningens aldersfordeling som har størst samfunnsmessige konsekvenser. Fødselstallet i Norge har ligget rundt 60 000 i over hundre år, men med noen viktige avvik: For det første ble det født svært få under depresjonen i 1930-årene og på begynnelsen av 1940-årene. Dette fører til at antall personer over for eksempel 67 år for tiden er nesten konstant eller synker, se figur 4.1. For det andre var fødselstallene små også i 1980-årene, noe som fører til relativt få personer i skole- og studiealder.

Det har også vært perioder med uvanlig høye fødselstall, som i 1920, etter annen verdenskrig i 1946, og rundt 1970, som et ekko av de høye fødselstallene rett etter krigen. Disse svingningene i fødselstallet skaper bølger i aldersfordelingen, som forplanter seg oppover i aldrene etter som årene går (se figur 4.1).

Slike bølger påvirker mange forhold i samfunnet, som antall barn og unge som trenger skole- og studieplasser, tilbudet av arbeidskraft, og behovet for plasser i eldreomsorgen, for å nevne noe.

Befolkningsframskrivinger 2

Siste befolkningsframskriving fra SSB ble offentliggjort i mai 2008 3 med tall for kommuner og fylker til 2030 og for hele landet til 2060. Neste framskriving vil trolig bli publisert i mai 2009.

Usikkerheten om den framtidige befolkningsutviklingen er stor. Spesielt gjelder dette forutsetningene om innvandring, men også om barnetall og levealder er det stor usikkerhet. Usikkerheten er større jo lenger fram i tid vi går og jo mindre region vi ser på. Den er også større for de kullene som ikke er født, enn for de som lever nå. For å illustrere denne usikkerheten er det formulert alternative forutsetninger om fruktbarhet, levealder og inn-/utvandring. 4 Siden usikker­heten er stor, kan det være uheldig å basere en analyse på bare ett alternativ, spesielt hvis konsekvensene av å ta feil er store.

For hver av de fire komponentene fruktbarhet, levealder, innenlands mobilitet og nettoinnvandring har SSB valgt tre (og i noen tilfeller fire) utviklingsforløp for hver komponent, kalt L (lav), M (mellom) og H (høy). (I 2008-framskrivingen var det imidlertid bare ett alternativ for den innenlandske mobiliteten.) Disse blir kombinert på forskjellige måter. Den kombinasjonen som SSB i 2008 anså som mest sannsynlig, er mellomalternativet, M, dvs. mellomverdiene for hver komponent.

Siden de forrige framskrivingene ble laget i 2005, har nye observasjoner vist at innvandringen har økt mye raskere enn forutsatt, selv i høyalternativet. Levealderen har økt litt raskere enn mellomalternativet for både menn og kvinner. Det samme gjelder samlet fruktbarhetstall, som har økt fra 1,83 til 1,90 barn per kvinne. Alle demografiske komponenter har altså bidratt til at vi nå har en raskere befolkningsvekst enn tidligere.

Det er imidlertid for tidlig å konkludere om dette er et trendskifte som innebærer at utviklingen på lang sikt, dvs. fram mot 2060, også vil bli vesentlig annerledes enn forutsatt i framskrivingene fra 2005 og 2008.

4.1.2 Yrkesdeltakelse - aktuelle utviklingstrekk i arbeidsstyrken og behovene for arbeidskraft

Den sterke veksten som har funnet sted i norsk økonomi i de siste årene, har bidratt til en kraftig økning i behovet for arbeidskraft. Ifølge tall fra Nasjonalregnskapet økte sysselsettingen med 270 000 personer fra 2. kvartal 2005 til 2. kvartal 2008, og det er registrert en klar mangel på en del typer arbeidskraft. Sysselsettingsveksten i de siste to årene har særlig funnet sted i forretningsmessig tjenesteyting (blant annet på grunn av økt utleie av arbeidskraft), bygge- og anleggsvirksomheten, helse- og sosialtjenestene og varehandel og reparasjon av kjøretøyer, og delvis også i industrien. De økte behovene for arbeidskraft har ført til økt arbeidsinnvandring. Dette har trolig gjort seg sterkest gjeldende i næringene med økt behov for arbeidskraft (særlig i bygge- og anleggsvirksomheten) og har bidratt til å begrense pressproblemene i norsk økonomi.

Den sterke sysselsettingsveksten har ført til en klar nedgang i arbeidsledigheten. Ifølge arbeidskraftundersøkelsene (AKU) gikk tallet på arbeidsledige ned med 44 000 personer fra 2. kvartal 2005 til 2. kvartal 2008. I alt var det da 72 000 arbeidsledige, noe som utgjorde 2,8 prosent av arbeidsstyrken. Mesteparten av sysselsettingsveksten har imidlertid blitt motsvart av en økning i arbeidsstyrken. Ifølge arbeidskraftundersøkelsene økte arbeidsstyrken med over 200 000 personer fra 2. kvartal 2005 til 2. kvartal 2008. En god del av denne økningen kan forklares med vekst i den yrkesaktive befolkningen, men yrkesdeltakingen økte også. Den samlede yrkesprosenten for personer i aldersgruppen 15-74 år økte fra 72,6 prosent i 2. kvartal 2005 til 74,4 prosent i 2. kvartal 2008. Det er særlig yrkesdeltakingen for ungdom i aldersgruppene under 30 år som har økt i løpet av de siste tre årene, men også for de eldre aldersgruppene viser statistikken høyere yrkesdeltaking.

Ifølge konjunkturoversikten fra Statistisk sentralbyrå i september 2008 forventes det en klar avdemping av sysselsettingsveksten sammenlignet med 2006 og 2007. Det samme gjelder veksten i arbeidsstyrken, og arbeidsledigheten forventes å øke svakt. I alt forventes sysselsettingen å vokse med over 130 000 personer fra 2007 til 2010. Demografiske framskrivinger under forutsetning av en nettoinnvandring på rundt 40 000 personer i året i de nærmeste årene indikerer at arbeidsstyrken med uendrede yrkesprosenter kan vokse med 92 000 personer i den samme perioden. Om lag 30 prosent av det økte sysselsettingsbehovet forutsettes derfor å bli dekket ved økt yrkesdeltaking og et økt antall sysselsatte personer på korttidsopphold i Norge. Den siste gruppen er ikke omfattet av den norske arbeidsstyrken.

Til tross for en betydelig økning i arbeidsstyrken, nedgang i ledigheten og økt innvandring har behovene for arbeidskraft økt så sterkt i de siste tre årene at det er registrert mangel på enkelte typer arbeidskraft. Det finnes ingen entydige mål på udekkede behov for arbeidskraft, men Arbeids- og velferdsdirektoratets oversikt over beholdningen av ledige stillinger ved utgangen av måneden er en god indikator. For de sju første månedene av 2008 er det i gjennomsnitt registrert 28 800 ledige stillinger. Til sammenligning var årsgjennomsnittet for 2006 på 18 900, mens det tilsvarende tallet for 2005 lå på 13 300. Målt i antall stillinger var det i første halvår av 2008 registrert en klar mangel på arbeidskraft innenfor yrkesgruppene helse, pleie og omsorg, butikk- og salgsarbeid, reiseliv og transport, bygg og anlegg, ingeniør- og IKT-fag, industriarbeid og undervisning.

Den registrerte mangelen på personell innenfor helse, pleie og omsorg har sammenheng med en klar vekst i behovene for sykepleiere, hjelpepleiere og helsefagarbeidere i de siste årene. 5 For den siste gruppen har det også sammenheng med lav vekst i tilgangen på grunn av svikt i tilstrømningen til utdanningen, samtidig som en god del av yrkesgruppen nærmer seg pensjonsalderen. Med mindre utdanningen av hjelpepleiere/helsefagarbeidere tar seg opp igjen, viser framskrivinger dokumentert i Stølen og Texmon at mangelen på denne typen arbeidskraft kan bli betydelig. 6

Økt utdanningskapasitet for sykepleiere innebærer en klar økning i tilgangen på denne yrkesgruppen, men samtidig ser det ut til at etterspørselen for denne utdanningsgruppen over tid vokser så mye at underdekningen likevel kan bli større. På den andre siden utdannes det flere vernepleiere, sosionomer og barnevernspedagoger enn veksten i behovene skulle tilsi, og det er relativt få som går av med pensjon. Derfor kan det bli et klart overskudd av disse yrkesgruppene. Den sterke barnehageutbyggingen fører også til at det på kort sikt er mangel på førskolelærere. Dette behovet kan imidlertid fylles opp om noen år siden utdanningskapasiteten er høy, mens antallet som går av med pensjon er lavt. 7

Mangelen på arbeidskraft innen bygg og anlegg, ingeniør- og IKT-fag, samt fagarbeidere innen industrien har sammenheng med den klare økningen i aktiviteten innenfor disse næringene i løpet av de siste årene. Det samme gjelder den økte mangelen på arbeidskraft innenfor butikk- og salgsarbeid og reiseliv og transport. Generelt er det et ønske fra næringslivet om større tilgang på faglært arbeidskraft fra videregående opplæring og arbeidskraft med høyere utdanning. Dette vil også gjøre seg gjeldende i de nærmeste årene, selv om veksten vil avta sammenlignet med perioden 2005-2008. For å se nærmere på disse problemstillingene har Statistisk sentralbyrå utarbeidet oppdaterte framskrivinger av etterspørselen for ulike typer arbeidskraft 8. Oppdaterte beregninger på tilbudssiden ventes imidlertid først å foreligge i 2009.

Arbeidsinnvandring

Klargjøring av begreper

Som nevnt i innledningen er den sterke veksten i sysselsettingen i Norge i de siste årene delvis dekket opp gjennom økt arbeidsinnvandring. Dette omfatter både personer som bosetter seg i Norge, og personer som arbeider i Norge på korttidsopphold uten å være bosatt. Kriteriet for å bli registrert bosatt i Norge er at en innvandrer ifølge folkeregisteret forventes å oppholde seg her i landet i minst seks måneder. Det er bare registrerte bosatte som inngår i befolkningsstatistikken og registerbasert sysselsettingsstatistikk. Disse personene er derfor også utgangspunktet for de som inngår i arbeidskraftundersøkelsene (AKU) og framskrivingsmodeller som bygger på disse registrene. 9

Personer på korttidsopphold kommer i tillegg til innvandrere som blir registrert bosatt. Disse personene inngår i sysselsettingsbegrepet i Nasjonalregnskapet (NR), som omfatter sysselsetting i norske bedrifter uavhengig av om den sysselsatte er bosatt eller ikke. 10

I tillegg kommer arbeidsinnsats fra såkalte tjenesteytere. Det vil si personer som kommer på korttidsopphold sammen med sin utenlandske bedrift på oppdrag som varer i under tolv måneder. Disse inngår ikke i sysselsettingstallene i NR. Produksjonen som disse bedriftene utfører i Norge, regnes som import av tjenester.

Statistisk sentralbyrå har laget en spesialstatistikk der de forsøker å fange opp alle sysselsatte på korttidsopphold, inkludert tjenesteytere som ikke inngår i NR. Disse tallene omfatter foreløpig ikke selvstendig næringsdrivende eller sjøfolk fra land utenfor EØS-området. I primærgrunnlaget kan det imidlertid være vanskelig å avgjøre om en lønnstaker skal klassifiseres som tjenesteyter eller ikke etter nasjonalregnskapets definisjoner, og det kan være en betydelig underrapportering, og da særlig for tjenesteytere, til de aktuelle registrene.

Spesialstatistikken over personer på korttidsopphold 11 viser at det i 4. kvartal 2007 var registrert 64 300 lønnstakere på korttidsopphold i Norge. Dette utgjorde 2,6 prosent av alle sysselsatte registrert bosatt. Sammenlignet med 4. kvartal 2005 var det en økning i antall lønnstakere på korttidsopphold med 26 400, eller 70 prosent. Personer fra de nye EU-landene i Øst-Europa, og særlig Polen, står for en stor del av veksten. I tillegg bidro personer som innvandret i form av å bli registrert som bosatt, til at sysselsettingen vokste med 37 700 fra 4. kvartal 2005 til 4. kvartal 2007. Om lag 24 prosent av lønnstakerne på korttidsopphold i 4. kvartal 2007 var ansatt i bygge- og anleggsvirksomheten. Deretter kom industri og næringer som representerer utleie av arbeidskraft.

Betydningen av innvandring for arbeidsstyrken

Ulike forutsetninger om innvandringens størrelse vil over noen tiår ha stor betydning for utviklingen i Norges samlede befolkning og dens sammensetning. Med en forholdsvis ung aldersstruktur blant innvandrerne vil størrelsen på nettoinnvandringen over noen tiår også ha en betydelig effekt på arbeidsstyrken. Foruten innvandrernes alderssammensetning vil utslaget dessuten være avhengig av i hvilken grad de blir integrert i det norske arbeidsmarkedet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 11 viser utslaget på arbeidsstyrken av ulike forutsetninger om nettoinnvandringens størrelse. Framskrivingen er basert på befolkningsframskrivingene fra 2008 og under forutsetning av at nytt pensjonssystem vil bli innført fra og med 2010. Et av formålene med pensjonsreformen er å stimulere til økt arbeidstilbud. Hovedeffekten kommer fra utsatt pensjonering, og dette kommer trolig til å tilta over tid. Til tross for at det legges til grunn lavere yrkesdeltaking for innvandrerne enn for tilsvarende nordmenn, gir de alternative forutsetningene betydelige utslag i arbeidsstyrken. Hvis nettoinnvandringen hadde stoppet opp fra og med 2008, ville arbeidsstyrken ha stabilisert seg og begynt å falle svakt like etter 2020. Dette har sammenheng med at fruktbarheten til norske kvinner ikke er tilstrekkelig til å sikre reproduksjon.

Med forutsetningene fra lavalternativet om en synkende nettoinnvandring fra dagens nivå på om lag 40 000 i året til rundt 9 000 i 2020 og videre ned til 4 000 fra og med 2040, vil arbeidsstyrken i 2050 ha vokst med vel 640 000 personer sammenlignet med 2007. Økningen vil naturlig nok bli sterkest fram til 2020. Med referansebanens forutsetning om fall i nettoinnvandringen til 13 000 personer fram mot 2020, og videre ned mot 7 500 i 2040, blir arbeidsstyrken i 2050 om lag 300 000 personer høyere enn i lavalternativet. I høyalternativet er det forutsatt at nettoinnvandringen stiger til 48 000 i 2010, for deretter å gradvis synke til 19 000 i 2020 og 12 000 fra og med 2040. Dette gir en arbeidsstyrke i 2050 som er 1,3 millioner personer høyere enn i 2007.

4.1.3 Særlige utfordringer for helse- og omsorgstjenesten – personalbehov fram til 2050

Dagens brukere og ansvaret for tjenestene 12

Omsorgstjenestene har i dag over 200 000 brukere, hvorav 40 000 bor i sykehjem og mer enn 160 000 mottar hjemmetjenester i omsorgsbolig eller eget hjem. De fleste som får kommunale omsorgstjenester, er over 80 år. Tallet på brukere under 67 år er fordoblet i de siste ti år og utgjør nå 50 000. Dette skyldes at kommunene gjennom flere reformer har fått et større ansvar for mennesker med utviklingshemning, psykiske lidelser og rusproblemer. I tillegg yter kommunen et omfattende tjenestetilbud til pasienter som skrives ut fra sykehus.

I 2006 ble det utført om lag 116 000 årsverk, halvparten i sykehjem og halvparten som hjemmetjenester og i omsorgsboliger. I 2006 utgjorde disse tjenestene en tredjedel av de kommunale budsjettene.

Kommunene har ansvaret for utbygging, utforming og organisering av et forsvarlig og godt tjenestetilbud til den enkelte som har behov for omsorgstjenester. Staten har ansvar for å sikre like rammevilkår gjennom regelverk og økonomiske rammer, samt ved å sikre tilgang til nok personell og føre tilsyn og kontroll. Staten skal videre legge til rette for kommunal planlegging og utvikling i balansen mellom hensynet til et likeverdig tjenestetilbud til alle og tilpasning til lokale forhold og behov.

Store sysselsettingsbehov

Utviklingen mot en stadig eldre befolkning vil gi økt press på velferdsordningene som gamle folk har bruk for, pleie- og omsorgstjenester, sykehustjenester og andre helsetjenester. 13 I St.meld. nr. 25 (2005-2006) Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer slås det fast at den største utfordringen for sektoren i de nærmeste årene vil være å skaffe til veie nok fagutdannet arbeidskraft.

Figur 4.3 viser en framskriving av sysselsettingsbehovet i pleie- og omsorgssektoren i de neste knappe 50 årene. På samme måte som figuren som viste den generelle befolkningsutviklingen er det også her tre alternative modeller. Ungdomsalternativet forutsetter høy fruktbarhet og lav vekst i levealder i befolkningen, aldringsalternativet forutsetter lav fruktbarhet og høy vekst i levealder, og middelalternativet ligger omtrent midt mellom de to. Alle tre alternativene forutsetter middels nettoinnvandring. St.meld. nr. 25 (2005-2006) baserer seg på middelalternativet som gir en økning på 54 000 årsverk fram mot 2030 og nesten 130 000 årsverk fram mot 2050. Dette estimatet tar ikke hensyn til noe annet enn den demografiske utviklingen. I tillegg er også sysselsettingsbehovet i pleie- og omsorgssektoren avhengig av forhold som helsetilstand og funksjonsevne, grad av familieomsorg og standarden på det tilbudet som tilbys brukerne.

Helsetilstand og funksjonsevne

Det er stor usikkerhet knyttet til hvordan sykeligheten i befolkningen kommer til å utvikle seg. Dersom 75-åringer i 2050 har det samme behovet for omsorgstjenester som 75-åringer som lever i dag, vil det på grunn av økt levealder føre til økte behov. Dette kalles utvidet sykelighet. Utsatt sykelighet er en annen utvikling, der det antas at økt levealder fører til at folk holder seg friske lenger. Dersom utviklingen går i retning av utsatt sykelighet, innebærer det trolig en økning på 75 000 årsverk, som er 57 000 færre enn med utvidet sykelighet. Et tredje alternativ er det som kalles sammentrengt sykelighet. Dette alternativet innebærer at folk holder seg friske lenger også mot slutten av livet. Det betyr med andre ord flere friske år kombinert med en reduksjon av antall år med omsorgsbehov. Dette gir et totalt sysselsettingsbehov på 36 000 antall årsverk i 2050. I St.meld. nr. 25 (2005-2006) legges alternativet med utsatt sykelighet til grunn.

Innslaget av privat ulønnet omsorg

Holmøy og Langseth (2006) og Langset (2006) har med utgangspunkt i blant annet SSBs tidsbruksundersøkelser anslått at omfanget av den private ulønnede omsorgen tilsvarer om lag 80 000 årsverk. Framskrivingene ovenfor bygger på en implisitt antakelse om at den private, ulønnede omsorgen utført av familie, frivillige og andre beveger seg i takt med den offentlig finansierte omsorgen. Dette innebærer med andre ord at dersom den offentlig finansierte omsorgen fordobles, vil også den private omsorgen fordobles. Det er trolig mer realistisk at den private omsorgen vil holde seg på dagens nivå, og at størsteparten av behovsveksten i årene framover må dekkes av den offentlige omsorgstjenesten. Dette innebærer at ressursbehovet vokser til 165 000 årsverk i 2030 og over 230 000 årsverk i 2050.

Krav om høyere standard

Framskrivingen ovenfor er basert på at standarden på omsorgstilbudet er den samme i 2050 og 2030 som i dag. Dette er trolig lite sannsynlig. Sammen med en generell velstandsvekst vil trolig også kravene om høyere standard på omsorgstilbudene vokse.

Et anslag om en årlig standardøkning på en prosent per år gir dramatiske konsekvenser. Figur 4.4 viser at dette fører til et enormt sysselsettingsbehov i sektoren. Ifølge SSB vil dette gi et økt sysselsettingsbehov på hele 280 prosent i forhold til 2003. Dette gir behov for 420 000 årsverk i sektoren i 2050, altså en vekst på 310 000 sammenlignet med 105 000 årsverk i 2003. I St.meld. nr. 25 (2005-2006) legges det til grunn en kombinert modell med utsatt sykelighet, konstant familieomsorg og frysing av standarden på det tilbudet som gis. Det betyr at ressursbehovet antas å vokse til 165 000 årsverk innen 2030 og over 230 000 årsverk innen 2050.

Konklusjon

Grunnet en relativt svak økning i etterspørselen etter pleie- og omsorgstjenester fram mot 2015 trengs det ikke mer enn en stabil økning på 1500 årsverk i året for å holde tritt med det økte behovet. Fram mot 2020 vil dette behovet øke noe. SSB peker på at den sterke aldringen av befolkningen fra og med 2020 gir store utfordringer. 14 De understreker at behovene avhenger av utviklingen i befolkningens sykelighet og i utviklingen av den ubetalte familieomsorgen. Det er det vanskelig å si noe sikkert om.

Helse- og omsorgsdepartementet skisserer flere mulige grep for å møte de store sysselsettingsutfordringene i sektoren. I St.meld. nr. 25 (2005-2006) anbefales det å bruke de neste, demografisk sett stabile, 15 årene til å ruste opp tjenestetilbudet i stedet for å satse på å heve standarden.

Generelt anbefales det å satse på høy utdanningskapasitet og investering i kompetanse, forskning, teknologi og løpende oppgradering av bolig- og bygningsmasse. Det er særlig viktig å øke andelen faglærte arbeidere i de neste årene for å være bedre rustet for en sannsynlig økning av ufaglært arbeidskraft som trolig vil komme etter 2020 i takt med den generelle veksten i behovet for arbeidskraft i helsesektoren.

4.2 Det kjønnssegregerte norske arbeidsmarkedet

4.2.1 Det norske likestillingsparadokset

Det hevdes ofte at Norge er et av verdens mest likestilte land. Rapporten Global Gender Gap 2007 fra World Economic Forum bekrefter dette bildet. Bare Sverige har mindre kjønnsforskjeller i samfunnet enn Norge blant de landene som er med. 15 Den årlige undersøkelsen som representerer over 90 prosent av verdens innbyggere i 128 land, måler kjønnsforskjellene på områder som økonomi, politikk, utdanning og helsevesen. Også FNs likestillingsindekser viser at Norge ligger på toppen. 16

Samtidig slår OECD fast at vi har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i hele OECD- området. Norge har sammen med de andre landene i Skandinavia en sterk horisontal yrkessegregering, det vil si at kvinner og menn klumper seg sammen i hver sine sektorer og yrker. Dersom man ser på lederstillinger, såkalt vertikal segregering, ligger Norge om lag midt på treet. Kombinasjonen av høy grad av likestilling generelt i samfunnet og et kjønnssegregert arbeidsmarked er det som ofte kalles det norske likestillingsparadokset. 1718

Endringer i kvinners stilling på arbeidsmarkedet henger sammen med endringer i utdanningssystemet, familieformer, fertilitet, velferdsstatens ordninger og ideologiske endringer. 19 Norge og de andre nordiske landene skiller seg ut fra mange andre europeiske land ved at de har store offentlige sektorer med høy andel kvinnelige arbeidstakere. I tillegg bidrar de gode mulighetene for å jobbe deltid til høy sysselsetting blant kvinnene i disse landene. Kvinnefrigjøringen på de nordiske arbeidsmarkedene siden 1970-årene har ikke vært elitefenomener slik det har vært i mange andre europeiske land. Dette har ført til at mange kvinner er i yrkeslivet, men har også bidratt til at arbeidsmarkedet i disse landene er kjønnssegregert.

4.2.2 Stadig flere kvinner sysselsatt

Det er ingen tvil om at norske kvinners stilling på arbeidsmarkedet har bedret seg kraftig de siste tiårene. Fra 1960-årene og fram til i dag har kvinners yrkesaktivitet økt sterkt. Den sterkeste utjevningen mellom kvinner og menn skjedde fram til slutten av 1980-årene. I perioden mellom 1960 og 1990 er det bare Canada, Australia, New Zealand og Israel som har hatt større økning i kvinners yrkesaktivitet enn Norge 20 . Under den økonomiske lavkonjunkturen fra slutten av 1980-årene og fram til 1993 var kvinners yrkesaktivitet forholdsvis stabil, mens den falt noe for menn. Utover 1990-årene og fram til i dag har andelen sysselsatte økt for både menn og kvinner. I dag er nesten like mange kvinner som menn i jobb, selv om andelen menn fremdeles er noe høyere enn andelen kvinner. Dette gjelder både blant yngre og eldre i arbeidsstyrken.

¹ Tronstad 2007

4.2.3 Utjevning av lønnsforskjeller

Analysene som Likelønnskommisjonen bruker, viser at det har vært en utjevning av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i de siste 30 årene, både målt i timelønn og som årlig lønnsinntekt 21. Reduksjonen i lønnsgapet har gått sammen med en kraftig økning i kvinners yrkesaktivitet, fra ca. 45 prosent i 1970 til ca. 70 prosent i dag 22. Forskjellen i årslønn mellom kvinner og menn er i dag på mellom 30 og 35 prosent, mens den var på over 45 prosent i 1973. 23 Reduksjonen av kjønnsforskjellene i årlig lønnsinntekt skyldes både en utjevning i timelønn, som igjen er en følge av økt utdanningsnivå blant kvinner, kombinert med vekst i offentlig sektor og økt arbeidstid blant kvinner.

Forskjellen i timelønn mellom kvinner og menn er i dag de samme som de var i midten av 80-årene, ca. 15 prosent. I 1973 var forskjellen på cirka 23 prosent.

¹ Tronstad 2007

Fremdeles store forskjeller

I Figur 4.6 kommer det fram at kvinners månedslønn i 2005 utgjorde i gjennomsnitt 84,7 prosent av mennenes månedslønn. Forskjellen i lønn varierer betydelig mellom næringer og sektorer. Dette er brutto månedslønnsforskjeller, som betyr at det ikke er tatt hensyn til at menn gjennomsnittlig har mer yrkeserfaring, utdanning og ansiennitet enn kvinner. Kjønnsforskjellene er større i privat enn i offentlig sektor, men noen studier peker på at det skjer endringer i privat sektor. Det er mange årsaker til forskjeller i lønn mellom kvinner og menn. I det følgende vises det til de mest vanlige forklaringene.

Omsorgsforpliktelser og deltidsarbeid

En forklaring er at menns og kvinners tidsbruk fordeler seg ulikt på henholdsvis arbeidsmarkedet og oppgaver i hjemmet.

Kvinner jobber mer deltid enn menn. Dette kan også påvirke kvinners lønnsutvikling negativt. I dag jobber 44 prosent av de sysselsatte kvinnene og 13 prosent av mennene deltid. Det er særlig kvinner med flere enn ett barn under 16 år som arbeider deltid, og mange kvinner som har deltidsarbeid ønsker å jobbe mer. For menn er deltidsarbeid mer vanlig som et tillegg til studier eller mot slutten av arbeidslivet. Siden 1972 er menns ukentlige arbeidstid redusert med omkring fem timer. Kvinners arbeidstid har i den samme perioden sunket med halvannen time. 24 Men færre kvinner og flere menn jobber deltid i dag enn for ti år siden.

Kilde: SSB 2005

Av Figur 4.7 kan man lese at andelen kvinner som jobber deltid, er svært høy i Norge sammenlignet med mange andre land. Samtidig ser man at sysselsettingen blant kvinner er svært høy i Norge sammenlignet med andre land.

Kvinner har lengre og hyppigere avbrudd i yrkeskarrieren enn menn, og dette kan føre til dårligere lønnsutvikling. Omsorgsrelasjoner og omsorgsforpliktelser har blant annet stor betydning for kvinners valg mellom heltid og deltid. Slik er det ikke for menn. For gifte kvinner er dessuten ektefellens arbeidstid og økonomiske bidrag av stor betydning. Dette tyder på at spørsmålet om deltid fortsatt ikke er en kjønnsnøytral problemstilling i norske hjem. En undersøkelse gjennomført av SSB tyder på at tradisjonelle kjønnsroller stadig er levende når det gjelder fordeling av den lønnede arbeidstiden, både selvvalgt og uønsket arbeidstid. 25 Forskerne peker på at spørsmålet om frivillig versus ufrivillig deltidsarbeid kan være noe flytende. Dette framgår ikke minst av ektefelleanalysen, der kjennetegn ved familie og ektefelle i større grad predikerer ufrivillig enn selvvalgt deltid for kvinner.

4.2.4 Kjønnssegregert arbeidsmarked

En viktig forklaring på lønnsforskjeller er at det norske arbeidsmarkedet er kjønnssegregert. Kvinner og menn fordeler seg ulikt på både bransjer, yrker og sektorer med ulike lønnsdannelsesregimer. 26 For eksempel jobber det svært mange kvinner i pleie- og omsorgssektoren i offentlig sektor. 27 Disse yrkene er preget av forholdsvis lav lønn. Det har vært en kraftig vekst i offentlig sektor, de siste 30-40 årene. Sysselsettingen i undervisning er blitt doblet, og sysselsettingen i helse- og sosialtjenester er blitt firedoblet siden 1970. På den andre siden har sysselsettingen blitt redusert til litt mer enn en tredjedel i primærnæringene og to tredjedeler i industrien. Fra og med 2002 har Norge den høyeste andel sysselsatte i offentlig sektor i OECD-området. Danmark og Sverige ligger på samme nivå som Norge 28.

I dag jobber 47 prosent av kvinnene og 18 prosent av mennene i offentlig sektor, en andel som har holdt seg stabil i de siste årene. De sentrale lønnsoppgjørene bidrar til en sammenpresset lønnsstruktur i offentlig sektor. 29 Mange kvinner med høyere utdanning jobber i offentlig sektor, der avkastningen for utdanningen er lavere enn i privat sektor der menn med høy utdanning er overrepresenterte.

Noe av grunnen til opphoping av kvinner og menn i forskjellige deler av arbeidsmarkedet er forskjeller i utdanningsvalg. På de yrkesrettede fagene innenfor videregående opplæring finnes det en sterk og vedvarende kjønnsdeling mellom de ulike utdanningsprogrammene. Innenfor høyere utdanning har det imidlertid skjedd betydelige endringer i kjønnssammensetning. Helt siden midten av 1980-årene har kvinner tatt mer utdanning enn menn. 30 Kjønnsforskjeller i utdanningstyper er imidlertid fremdeles relativt høy. Kvinner dominerer innenfor pedagogiske fag og helse- og sosialfag, og menn innenfor naturvitenskapelige og tekniske fag. Kvinner søker seg nå i økende grad mot tradisjonelt mannsdominerte utdanninger som medisin, økonomi, administrasjon, men også naturvitenskap og teknikk.

4.2.5 Et norsk dilemma

Det er liten tvil om at den norske velferdsstaten gir både kvinner og menn andre og bedre muligheter på arbeidsmarkedet enn i andre land som i mindre grad har slike ordninger. Det er bred enighet om at den høye sysselsettingen blant norske kvinner i stor grad skyldes velferdsstaten. En for sterk vektlegging av at arbeidslivet i Norge er kjønnsdelt, kan dekke over mye av det ulønnede omsorgsarbeidet som kvinner i land med dårligere utbygde velferdsordninger utfører. Forskere peker likevel på at en del av velferdsstatens ordninger er kjønnskonservative ved å bygge opp under kvinner som mødre. 31 Foreldrepermisjon og kontantstøtte er eksempler på velferdsordninger som kan bidra til opprettholdelsen av et kjønnsdelt arbeidsmarked med ulik økonomisk avkastning for kvinner og menn. Dersom flere menn hadde benyttet seg direkte av disse ordningene, ville det imidlertid kunne virke positivt inn på likestillingen på arbeidsmarkedet.

I land med mindre utbygde velferdsstater har kvinner med barn vært stilt overfor andre valg. Flere har trukket seg helt ut av arbeidslivet, mens andre, med god økonomi, har sørget for å få ansatt hjelp i hjemmet. Systemer uten en del av de velferdsordningene vi har i Norge skaper med andre ord andre typer forskjeller enn dem mellom kvinner og menn. Slik sett er det trolig mer riktig å snakke om et norsk dilemma enn et norsk paradoks.

4.3 Miljø og krav til kompetanse 32

4.3.1 Miljøendringer

Klimaendringer og klimapolitikk har blitt et av de viktigste temaene internasjonalt, så vel som i Norge. Det er bred vitenskapelig enighet om at menneskelige aktiviteter er medvirkende årsaker til klimaendringene, selv om omfanget og konsekvensene av endringene er uvisse 33. Klimaendringer skyldes økning av drivhusgasser i atmosfæren, hovedsakelig på grunn av energiproduksjon, avskoging, landbruk og transport. Transport og produksjon av elektrisitet er i dag de kildene til global oppvarming som øker mest.

For å møte utfordringene med klimaendringer er et internasjonalt og kollektivt ansvar blitt vektlagt. Dette har manifestert seg gjennom en rekke internasjonale forhandlinger og avtaler. Allerede i 1994 undertegnet 192 land en traktat om hvordan sette i gang tiltak for å redusere den globale oppvarmingen, og hvordan på best mulig måte være i stand til å takle de miljøendringene som syntes uunngåelige. Som en mer forpliktende oppfølging av dette ble Kyotoavtalen forhandlet i 1997 med bindende utslippsbegrensninger for blant annet Norge i perioden 2008 til 2012.

4.3.2 Dagens kunnskap om miljø­- ut­fordringer

Virkningene av klimaendringene er usikre. For eksempel er det stor usikkerhet knyttet til hvordan klimaendringer rent fysisk vil påvirke jorda, og også hvordan mennesker og samfunn vil tilpasse seg disse endringene. Forskning på området vektlegger at vel så viktig som de rent fysiske sidene ved miljøendringer er evnen man har til å tilpasse seg og være forberedt på disse endringene.

Forskning på klimaendringer har slått fast at gjennomsnittstemperaturen på jorda vil øke framover. Dette kan få relativt store konsekvenser på både et globalt og et lokalt nivå. Som en følge av økte temperaturer og høyere luftfuktighet kan vi oppleve mer ekstreme værforhold. Høyere temperatur fører til økt energi i værsystemene, noe som igjen vil medføre økt nedbør, kraftigere vinder og endrede vindretninger. Noen steder vil klimaendringer føre til tørke og forørkning som kan påvirke matproduksjonen. Mer ekstreme værforhold vil trolig føre til vanskeligheter i enkelte områder med konsekvenser både for bosettingsmønstre og migrasjon.

Det antas også at endringen i gjennomsnittstemperaturen vil bli større i nærheten av polområdene enn rundt ekvator. For Norges del betyr dette at vi trolig vil oppleve en større endring i temperaturen enn hva andre land gjør. Endringene vil kunne påvirke landbruket, fiskeindustrien og skogindustrien. Kraftigere vinder og mer nedbør kan føre til økt rasfare, oversvømmelser og skader på infrastruktur og bygninger. Men også biologisk mangfold og lokale økosystemer vil bli påvirket. Det forventes også at vannstanden vil øke. På grunn av Norges geografi vil denne vannstandsøkningen få mindre dramatiske konsekvenser her enn i mange andre kystområder.

4.3.3 Miljø i skolen

Kunnskap er en helt sentral forutsetning for å lykkes i møtet med miljøutfordringene. I dag inngår miljølære og lære om bærekraftig utvikling i undervisningen i grunnopplæringen. Utdanningsdirektoratet lanserte i 2006 strategien «Utdanning for bærekraftig utvikling» for ytterligere å videreutvikle kompetansen. I tillegg finnes det ulike nettverk som skoler kan ta i bruk, blant annet www.miljolare.no og www.sustain.no. Dette er nettverk der skolene kan finne informasjon og problemstillinger knyttet til bærekraftig utvikling.

Læren om miljø og klimaendringer finnes også i læreplanen for naturfag og læreplanen for samfunnsfag, som utgjør to av de gjennomgående fagene i grunnopplæringen. I tillegg inngår miljølære som en del av den generelle delen av læreplanen og læreplanene på enkelte utdanningsprogrammer i videregående opplæring. Den generelle kompetansen om miljø i skolen er derfor i stor grad ivaretatt. Men miljøutfordringene har også mer bransjespesifikke utfordringer som har betydning for fag- og yrkesopplæringen.

4.3.4 Utfordringer for fagopplæringen

Innenfor forskning om miljøforandringer vektlegges det at industrialiseringen kan ha gjort oss mer utsatte og sårbare for miljøforandringer enn tilfellet var tidligere, selv om dette ikke i utgangspunktet skyldes klimaendringer. For eksempel kan det være at lokalkunnskap om bygningsforhold og tilpasninger til værforhold i mindre grad enn tidligere er kunnskap som videreføres når produksjonsprosessen blir mer industrialisert.

Spredt bosetting og variert geografi gjør at lokale variasjoner i konstruksjon av bygninger og infrastruktur allerede i dag krever en stor grad av kunnskaper om lokale forhold og lokal tilpasningsdyktighet. Tap av lokale håndverkstradisjoner er derfor en generell utfordring for fagopplæringen der hvor produksjonsprosessen blir mer industrialisert.

En annen utfordring er knyttet til forbruksvaner. For eksempel har bruken av elektrisitet medført at man ikke utstyrer hus med vedovner i like stor grad som før. Dette øker sårbarheten hvis kraftproduksjonen eller kraftoverføringen svikter om vinteren. Men klimaendringer kan også føre til at lokal kunnskap ikke lenger har samme gyldighetsverdi som tidligere. Endret fuktighetsnivå kan for eksempel stille andre krav til overflatebehandling av hus. Økt snøtyngde på tak kan også føre til andre konstruksjonskrav enn tidligere. Det vil derfor bli viktig å kontinuerlig revidere den eksisterende kunnskapen vi har om for eksempel konstruksjon og bygningsarbeid. Dette stiller krav til et fleksibelt system for endring av læreplaner.

Det vil også være viktig at utdanningssystemet har god evne til å endre læreplaner og kompetansemål raskt ettersom kunnskap om miljøendringer og klimaendringer og håndteringen av disse blir tydeligere. Nye fagområder vil oppstå som en konsekvens av miljøutfordringene, på samme måte som ved teknologisk endring, og disse må raskt inkorporeres i utdanningen. Eksempler på dette finnes allerede ved etableringen av gjenvinningsfaget. Departementet godkjente dette som et eget fag for få år siden, og i inneværende år vil det bli tegnet lærekontrakter i dette faget for første gang. I beskrivelsen av faget står det blant annet at «(...) Faget skal legge grunnlag for samfunnsmessig engasjement knyttet til klimautfordringer, ressursforvaltning og gjenvinning (...)» 34.

En faglig høyt kompetent arbeidsstyrke vil være viktig for å imøtekomme klimautfordringene. Det vil være viktig at utdanningssystemet produserer kompetente fagarbeidere som er i stand til å oppfatte endringer raskt, og som også er i stand til å tilegne seg ny kunnskap for å møte endrede krav. Det vil være viktig med et generelt høyt bevissthetsnivå om miljø- og klimaendringer hos befolkningen, både for å sikre at man blir miljøbevisste samfunnsborgere, men også med tanke på rekruttering til kompetanseområder innenfor miljø. Økt miljøbevissthet vil forhåpentligvis også bidra til økt ansvarsfølelse for miljøet. Læren om hvordan vi kan begrense de menneskeskapte klimaendringene og miljøutfordringer, bør være et fagområde som inngår i alle læreplanene på alle utdanningsprogrammene. Miljøutfordringene krever også et mer forpliktende internasjonalt samarbeid, som stiller krav til kommunikasjonsevne og samfunn og språkkunnskap.

4.3.5 Voksne

Samtidig som det er viktig at lære om miljø og klimaendringer blir et prioritert område i videregående utdanning, vil det også være behov for å gi de som allerede befinner seg i arbeidslivet, kunnskap om disse utfordringene. Etterutdanningsmuligheter for voksne vil derfor bli viktig for å styrke kunnskapen om miljøet i den generelle arbeidsstokken og også for å sikre at miljøhensyn blir forankret i arbeidslivet.

4.3.6 Arbeidsmiljø.

Det overordnede målet for arbeidsmiljøet i Norge er at alle arbeidstakere skal ha en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, med trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger. Dette er nedfelt i arbeidsmiljøloven av 17. juni 2005. Dette utgangspunktet sammen med de ulike arbeids­miljøutfordringene i de ulike bransjer bør være styrende for innholdet i fagplanene.

Den norske arbeidsmiljøstandarden er i hovedtrekk god. Mange arbeidstakere opplever å ha en meningsfylt arbeidshverdag under forsvarlige forhold, og det drives et forebyggende arbeidsmiljø- og sikkerhetsarbeid i stadig flere virksomheter. Selv om arbeidsmiljøtilstanden i Norge i hovedsak er god, er det fortsatt store utfordringer når det gjelder arbeidsmiljø og sikkerhet.

Et annet viktig trekk ved norsk arbeidsliv er at en rekke næringer vil mangle arbeidskraft i tiden framover. Arbeidsinnvandring vil til en viss grad kompensere for dette. De senere års erfaringer med arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene viser at det er viktig å sikre at det økende antallet arbeidsinnvandrere får de lønns- og arbeidsvilkårene de har krav på etter norsk lov. Det er dokumentert at den høye arbeidsinnvandringen har ført til sosial dumping, dvs. dårligere lønnsforhold og dårligere HMS-tilstand enn det som ellers er standarden i Norge.

4.3.7 Oppsummering

Konsekvenser av klimaendringer er mer eller mindre uoverskuelige. Det vil komme endringer, men omfanget og konsekvensene av disse endringene er usikre. Det kan likevel fastslås at det vil bli behov for mer kunnskap og økt bevissthet om klimaendringer og hvordan dette vil påvirke oss. Derfor er det nødvendig å styrke kompetansen på miljøområdet både når det gjelder hvordan å bygge en robust infrastruktur, og når det gjelder energi og energibruk. Høy kompetanse om miljø er også viktig for å kunne utvikle og ta i bruk ny teknologi som kan bidra til å minske miljøproblemene. Fagarbeidere med både praktisk og teoretisk utdanning vil være en viktig investering. En annen implikasjon er at det vil være nødvendig å kunne ta i bruk ny kunnskap. Å sikre omstillingsevne, endringskompetanse og holdninger blir derfor vel så viktig som å styrke den generelle kompetansen på utvalgte områder. Samtidig er det viktig at utdanningssystemet bidrar til at unge blir miljøbevisste.

Endringer i arbeidsmarkedet gir også andre og nye arbeidsmiljøutfordringer. Disse kommer i tillegg til de mer klassiske knyttet til ulykker og kjemisk eksponering, Den sterke økningen av arbeidsinnvandring gir også utfordringer. Statistikk viser at unge mennesker er mer utsatt for skader enn eldre arbeidstakere. Samlet viser dette hvor viktig det er å vektlegge arbeidsmiljø og HMS-utfordringer knyttet til de ulike bransjer og yrker i fag- og yrkesopplæringen.

4.4 Ny teknologi og annen utvikling

4.4.1 Den teknologiske utviklingen og ­kravene til innovasjonsevne

Med teknologisk utvikling i framtida tenker en ofte på områder som IKT, nanoteknologi og avanserte framskritt innenfor medisinen. På disse områdene ser det ut til at vi står på terskelen til utviklingssprang som det er umulig å forutse konsekvensene av, bortsett fra at vi vil ha behov for ny og høy kompetanse for å kunne bidra i utviklingen og for å kunne anvende nyvinningene. Men den teknologiske utviklingen har hatt og vil få betydning for alle områder i vårt moderne samfunn. Det er lettest å se teknologiutviklingen innenfor mekanikk og elektronikk. Likevel er det ingen bransjer eller områder som ikke blir påvirket av teknologiske nyvinninger. I omsorgssektoren tas for eksempel løfteutstyr i bruk, noe som bedrer arbeidsmiljøet til hardt arbeidende helse- og omsorgsarbeidere. Nye kassaapparater med strekkodeteknologi og automatisk pengebehandling har endret butikkmedarbeidernes arbeidsdag. Ny teknologi har gitt oss snowboard, som har ført til nye nisjer i reiselivsnæringen, noe som igjen skaper behov for å omdanne naturen ved skibakkene. Kreative håndverkere, kunstnere og designere utnytter ny teknologi til å skape nye produkter og til å produsere kjente produkter på nye måter. Dette er bare noen av utallige mulige eksempler fra alle områder i samfunnet. Og det finnes nesten ikke et yrke eller en oppgave hvor IKT ikke blir brukt enten direkte i de spesifikke yrkesutøvelsene eller til støttefunksjoner.

Fra bly til bites

Enkelte yrker skiller seg ut ved at de har gjennomgått en spesielt stor og rivende utvikling, og der det kan være vanskelig å kjenne igjen yrker som eksisterte for bare få år siden. Noen av fagarbeiderne har klart å utvikle seg sammen med den teknologiske utviklingen, mens andre har hatt problemer med å tilegne seg den nye kunnskapen. Et godt eksempel på en bransje som har gjennomgått en drastisk endring spesielt i de siste par tiårene, en den grafiske bransjen. Noen år tilbake fantes det en rekke fag som den gang hadde et håndverksmessig preg. I 1985 ble fagene reprofotograf, kjemigraf og litograf slått sammen til faget reproteknikk. Ti år senere ble dette faget sammen med repromontør og typograf til grafikerfaget. Ved århundreskiftet ble grafikerfaget til mediegrafikerfaget, med et radikalt utvidet arbeidsområde.

Mediegrafikerfaget har blitt et fag der fagarbeidere - i tillegg til å produsere trykte medier - jobber med lyd, film, webdesign og multimedieproduksjon. Mens fagene tidligere for det meste var håndverksfag, foregår det aller meste i dag digitalt. Mens det før først og fremst var i mediebedrifter fagarbeiderne jobbet, vil en mediegrafikers kompetanse i dag være nyttig i veldig mange bedrifter. Disse fagarbeidernes generelle digitale kompetanse er så høy at de også er attraktive i helt andre jobber.

Den teknologiske utviklingen i mediegrafikerfaget har gitt oss gode verktøy som setter amatører i stand til å utføre grafiske oppgaver. Dette medfører et økt press på fagarbeiderne for at de blir i stand til å levere kvalitet som hever seg godt over det gode amatører kan klare.

Fra muskelkraft til datastyring

Borregaard er en av Norges mest tradisjonsrike bedrifter med en historie som sagbruksbedrift fra 1600-tallet, og med en industrivirksomhet som startet for omtrent 120 år siden. Bedriften har i dag et av verdens mest avanserte bioraffinerier. Med tømmer som råstoff framstiller den avanserte og bærekraftige biokjemikalier og biomaterialer som kan erstatte oljebaserte produkter.

Tradisjonelt var bedriftens industriarbeidere i stor grad manuelt orientert og styrt av rammer som ble bestemt og formidlet av en arbeidsleder, ingeniør eller sivilingeniør i en hierarkisk struktur. Den dyktige operatøren var nøyaktig og tålmodig, og arbeidet var ofte fysisk krevende. I dag er fortsatt nøyaktighet og tålmodighet viktige egenskaper, men innflytelsen og posisjonen operatøren har i organisasjonen, er vesentlig endret. De organisasjonsleddene som tidligere styrte operatøren er i stor grad fjernet, og operatøren selv har et selvstendig ansvar for styringen av produksjonsprosessene.

En forutsetning for denne utviklingen har selvsagt vært de teknologiske nyvinningene, med overgangen til datastyrte prosesser. Et annet vesentlig forhold har vært utviklingen av operatørens kompetanse, så vel på det faglige området som på det organisasjonsmessige. Dette har til sammen gitt sikrere og mer effektive produksjonsprosesser, og dessuten et bedre og mer utfordrende arbeidsmiljø.

Samtidig er bedrifter som Borregaard utsatt for stadig økende konkurranse, noe som igjen har medført et press på effektivisering og rasjonalisering. Dette betyr ikke at industrien blir mindre viktig, men den forandres. De industriarbeidsplassene som blir igjen, blir mer kompetansekrevende, høyteknologiske, spennende og med økte krav til innovasjon og fornyelse.

Bedriftsorganisasjonen i Borregaard har på mange måter utviklet seg nedenfra ved at operatører er tilført kompetanse, er gitt ansvar og har vokst seg inn i en langt mer krevende og omfattende rolle enn tidligere. Oppgaver som bare for fem til ti år siden var ingeniøroppgaver, håndteres i dag av operatører med fagbrev og intern påbygning både faglig og innenfor området organisasjon og ledelse.

Samtidig som denne endringen gradvis har funnet sted, er produksjonsvolumene og verdiskapingen mangedoblet.

4.4.2 Grunnlag for kraftig økonomisk vekst

Den teknologiske utviklingen er blant de viktigste årsakene til velstandsutviklingen i Norge. Bransjene med desidert størst produksjonsverdi (i 2006) er industri/bergverk og petroleum. Hos begge disse bransjene ligger årsaken til suksessen i introduksjon av avansert teknologi.

Etter 1995 har produktivitetsveksten vært størst innenfor verkstedindustrien og kraftkrevende industri. Eksportverdien fra norsk industri har fra 1995 til 2006 blitt fordoblet fra drøyt 100 milliarder kroner til drøyt 200 milliarder 35.

Men også andre bransjer har gjennomgått en rivende utvikling takket være bruk av ny teknologi. Antallet sysselsatte i skogbruket er redusert fra 50 000 til 2000 siden krigen, samtidig som produksjonen har økt. I fiskerinæringen, vår nest største eksportnæring, har antallet sysselsatte i oppdrettsnæringen sunket gjennom tiåret 1995 til 2005 fra omtrent 4800 til omtrent 3600, mens produksjonsmengden mer enn doblet seg og produksjonsverdien steg fra omtrent 6 til 16 milliarder kroner i den samme perioden 36. Bransjen har vært preget av sterk rasjonalisering ved at ny teknologi har blitt utviklet og tatt i bruk. Uproduktive bedrifter har måttet gi opp, mens bedrifter med avansert teknologi og rasjonell drift har klart seg.

Det kan være vanskelig å definere og måle teknologiutviklingen i norsk næringsliv. Statistisk sentralbyrås rapport 2007/42 viser at 26 prosent av norske foretak introduserte nye eller vesentlig forbedrede produkter eller prosesser i perioden 2002-2004. En tilsvarende undersøkelse Norsk Industri fikk utført i 2007 37, viste at det samme gjaldt 90 prosent av industribedriftene i undersøkelsen. Medlemsbedriftene i Norsk Industri brukte 5,4 milliarder kroner på forskning, utvikling og innovasjon i 2006, for de største bedriftene utgjorde dette 3,5 prosent av omsetningen.

Omsetningen av nye eller endrede produkter har gått ned i Norge mellom 2001 og 2004. Og det ser ut til at det er mindre innovasjon i Norge enn i de andre nordiske landene. I Danmark og Island hadde 52 prosent av foretakene innovasjonsaktivitet i perioden 2002-2004, mens tallet for Norge var 37 prosent. Dette gjelder næringslivet som helhet, men for industrien er norske foretak på linje med de øvrige nordiske landene. Mens svensk og finsk næringsliv i 2003 og 2005 brukte henholdsvis 2,5 og 3 prosent av BNP til forskning og utvikling, var tallet for Norge 1 og 0,8 prosent i disse to årene 38.

4.4.3 Drivkrefter for teknologisk utvikling

Sterke fagforeninger og sentraliserte lønnsforhandlinger hindrer at lavproduktive bedrifter tilpasser seg ved å tilby lavere lønn eller dårligere arbeidsmiljø. Samtidig belønnes høyproduktive bedrifter med at lønnsnivået ikke blir for høyt. Dette bidrar til at lavproduktive bedrifter slås ut i større grad enn i land der lønnsforhandlingssystemet er mer desentralisert og lønnsforskjellene større, slik at arbeidskraften overføres til høyproduktive (og mer kunnskapsintensive) bedrifter. Gratis utdanning og god studiefinansiering bidrar til at risikoen for den enkelte ved å investere i utdanning er lavere sammenlignet med land der den enkelte selv finansierer mer av sin utdanning. Samtidig er det billigere for bedriftene å bruke høyt kompetent arbeidskraft og dyrere å bruke lavt utdannet arbeidskraft enn i land der lønnsforskjellene er større. Både tilbudet om og etterspørselen etter utdanning blir dermed høyere. Disse forholdene kan ha bidratt til en høy grad av utnyttelse av teknologiske framskritt i Norge som har kompensert for det noe svake innovasjonsarbeidet i bedriftene.

En faktor som har bidratt til å presse fram ny og avansert teknologi, er stadig strengere krav til miljøstandard på produksjon og produkter. Kravene til arbeidsmiljøet har også bidratt til mer teknologisk avanserte produksjonsmåter og hjelpemidler for produksjonsmedarbeiderne. Av samme grunn blir teknologisk avanserte hjelpemidler tatt i bruk i andre deler av arbeidslivet som helse- og omsorgssektoren og transportsektoren.

4.4.4 Kompetente ansatte viktig for innovasjon

De viktigste begrensende faktorene for forsknings-, utviklings- og innovasjonsaktivitet i bedriftene er finansieringen etterfulgt av mangel på relevant arbeidskraft. Mangel på kompetent arbeidskraft er et relativt sett viktigere hinder for de store bedriftene.

84 prosent av NHOs medlemsbedrifter hevder at deres egne ansatte er de viktigste kildene til ideer for utvikling av nye prosesser, produkter og tjenester. Det hevdes at egne ansatte er 30 ganger viktigere kilde for innovasjon i norsk næringsliv enn for eksempel universiteter og høyskoler.

Et kulturelt særtrekk ved det norske arbeidslivet er hvordan samhandling og samarbeid skjer, med et tydelig definert samspill mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerpartene i bedriftene. Dette er en praksisform som ofte blir omtalt som den norske samarbeidsmodellen. I møte med det globaliserte arbeidsliv blir denne samarbeidsmodellen ofte framholdt som et konkurransefortrinn og en styrke for norsk arbeidsliv. Det blir hevdet at norsk arbeidslivskultur skaper selvstendige og produktive arbeidstakere. Det er viktig at utdanningen gir elever og lærlinger kunnskap om og trening i mer enn sitt avgrensede fag for å bli gode yrkesutøvere som kan fylle sine roller i den norske samarbeidsmodellen.

Det er en krevende oppgave å bygge opp en lønnsom virksomhet som selger egenutviklede produkter eller tjenester i et internasjonalt marked. For samfunnet må det derfor være viktig å legge til rette for virkemidler og rammebetingelser som bidrar til å styrke bedrifters innovasjon og omstillingsevne, og derved styrke bedriftenes konkurranseevne. For utdanningssektoren vil bidraget være å skape et godt utdanningssystem og legge til rette for utdanningsmuligheter slik at vi får en befolkning med høy og relevant kompetanse.

4.4.5 Konsekvenser av teknologisk utvikling

En konsekvens av teknologisk utvikling er at en del store bedrifter velger å la underleverandører ta seg av utvikling og produksjon av store deler av de nødvendige produktene. Norge, som ikke har en egen bilindustri, er deltakere i bilproduksjonen som underleverandør av for eksempel aluminiumsfelger og produksjon av sensorer til kollisjonsputer. Motsatt setter norske skipsverft ut den groveste og den mest arbeidsintensive delen av produksjonen til lavkostland, og tar seg av de mest teknologisk avanserte delene av produksjonen selv i bedrifter i Norge.

Med få unntak vil konsekvensene av den teknologiske utviklingen for fag- og yrkesopplæringen være større behov for faglærte og for faglærte med ny og mer avansert kompetanse. Noe arbeid kan i seg selv forbli enkelt, men ny teknologi kan føre til større økonomiske eller menneskelige konsekvenser ved feil, slik at kravet om ansvarsbevissthet og gode holdninger kan øke. Hovedtendensen vil være mer avansert produksjon og tjenesteyting med derpå følgende behov for mer kompetanse hos de aller fleste arbeidstakerne.

Konkurransen om stadig bedre teknologiske løsninger stiller krav til samarbeidsklimaet på mange arbeidsplasser. Ulike fagmiljøer og ulike typer ansatte må kunne samarbeide i respekt og forståelse for hverandres kvalifikasjoner, ikke minst må fagarbeidere, ingeniører og bedriftsledelse kunne kommunisere og samarbeide med hverandre.

Ett forhold ved den teknologiske utviklingen er at den skjer ulikt i ulike deler av arbeidslivet. Noen områder har en rivende utvikling med nyvinninger som gjør produksjonen stadig mer effektiv. I andre deler av arbeidslivet vil det være vanskeligere å få til en slik teknologisk utvikling. Særlig i omsorgsyrkene består store deler av arbeidet av menneskelig tilstedeværelse som ikke kan erstattes av tekniske hjelpemidler. Den relative kostnaden ved slike tjenester vil øke, og det kan være vanskelig å kunne konkurrere på arbeidsforhold.

Det er behov for avansert forskning for å ut­vikle nye produkter og arbeidsmetoder. Forskere vil trenge gode praktikere som samarbeidspartnere, antakelig både aktive fagarbeidere og praktiske teoretikere, og disse siste vil gjerne være fagarbeidere med videreutdanning.

4.5 Trender blant ungdom 39

Ungdomstiden er en tid preget av mange viktige valg. En av skolens viktigste oppgaver er å utdanne ungdom til kyndige borgere som aktivt deltar i samfunnslivet. Gjennom skolen skal elevene bli i stand til å ta egne beslutninger, og skolen skal oppfordre til selvstendighet og personlig og faglig utvikling. Identitetsdannelse er en viktig del av denne prosessen. Det å velge hvor og hva man vil utdanne seg til, og hvordan man vil prioritere tiden mellom venner, familie og fritidsaktiviteter, er viktige valg som får stor betydning for ens framtidige livssjanse. Valg av utdanning sier også noe om hvem man er som menneske. Det er ikke nødvendigvis hva man skal bli, men hvem man skal bli som er et viktig spørsmål for dagens ungdom i dag 40.

4.5.1 Ungdom, identitet og utdanning

Demografi

Noe som i stor grad påvirker ungdommers liv, er størrelsen på ungdomskull. Innenfor demografien er sammenhengen mellom livssjanser og kullstørrelse kjent som easterlin-hypotesen 41. Svingninger i befolkningssammensetningen har betydning for knapphet på goder. Små ungdomskull opplever for eksempel at det er færre som konkurrerer om utdanningsplasser og arbeid enn store ungdomskull gjør. Dette påvirker også ungdommens framtidsutsikter 42. Lav arbeidsledighet kan også føre til at ungdom våger mer, og velger utdanning mer ut fra personlige interesser.

Økte krav til utdanning

Samfunnets krav til utdanning har økt. Utdanning har på mange måter gått fra å være et gode forbeholdt de få til nå å bli en rettighet. Statistikk viser også at det er vanskelig å lykkes på arbeidsmarkedet uten utdanning. For eksempel viste vi i kapittel 3 at ledighetsnivået er betydelig høyere for ungdom som ikke har fullført videregående, sammenlignet med ungdom som har fullført. Økende krav til kompetanse i arbeidslivet har også medført økende krav til formell utdanning. Tidligere kunne ungdom lettere få jobber uten utdanning, men med et generelt økende utdanningsnivå i befolkningen øker også de formelle kravene til arbeidstakere. Dette henger også sammen med den globale arbeidsdelingen.

Overgang fra ungdom til voksen

De begivenheter som kjennetegnet overgangen fra ungdom til voksen, har i stor grad endret seg i de siste tiårene. Tradisjonelt har ungdomstiden blitt avsluttet ved flytting hjemmefra, ved ekteskapsinngåelse eller det å få barn 43. Men mange av disse begivenhetene skjer nå på et mye senere stadium i livet enn før, og rekkefølgen på begivenhetene har også endret seg i større grad. Disse endringene har også ført til at ungdomstiden i stor grad er blitt forlenget. En rekke faktorer har påvirket en slik utvikling, men generelt kan man si at tilgang til prevensjon, økt fokus på likestilling og kvinners deltakelse i utdanningssystemet og arbeidslivet i stor grad har ført med seg økt valgfrihet. Dette har igjen ført til endret livsstil og endrede samlivsformer.

Individualisering

Økte valgmuligheter blir av mange samfunnsforskere også sett i sammenheng med en «kulturell frisetting» av individet fra kulturelle tradisjoner, lokalsamfunn og familie. Økte valgmuligheter gir den enkelte en rekke handlingsalternativer, og livsstil, livsløp og identitet er ikke lenger noe som overføres fra generasjon til generasjon, men noe som aktivt velges og skapes i større grad enn før 44. Samfunnsforskere argumenterer for at vårt samfunn er preget av en refleksivitet 45, som betyr at unge i større grad må reflektere over hvem de ønsker å være. Man snakker derfor om at ungdomstiden er mer preget av individualisering enn tidligere. Begrepet individualisering viser til handlingsevne og unikhet 46, men den innebærer også økt frihet og et brudd med gamle samfunnsstrukturer som familie, kjønn, klasse. Individualiseringen og friheten gir mange valgmuligheter, men de skaper også nye former for usikkerhet. Før opplevdes framtida kanskje mer forutsigbar ved at de unge for eksempel arvet et håndverk, en livsform eller en klasse- og kjønnsspesifikk biografi, mens nå må dette skapes av individet selv.

Klasse, kjønn og etnisitet

Til tross for at elevers valg av utdanning framstår som en del av identitetsskapelse og man ser dannelsen av en mer autonom ungdomskultur, så avdekker det seg også tydelige mønstre: Foreldres sosioøkonomiske bakgrunn og kjønn har mye å si for dine utdanningsvalg og prestasjoner. Betydningen av klasse kommer til uttrykk ved at barn av foreldre med høy utdanning oftere velger seg utdanningsløp som fører til høylønnsyrker, mens unge med foreldre som har lav inntekt og lite utdanning velger kortere utdanningsløp 47. Foreldrebakgrunn har også mye å si for om man velger yrkesfag eller allmennfag. Blant annet velger ni av ti studiespesialiserende dersom mor har langt høyere utdanning 48. Prestasjoner henger også sammen med foreldrenes utdanningsbakgrunn ved at unge som har foreldre med høy utdanning, ofte har bedre karakterer enn unge med foreldre som har lav utdanning 49. I et slikt perspektiv ser man ganske klare antydninger til at ungdommenes utgangsressurser styres mot et selvforsterkende spor 50.

Kjønnsdelingen i skolen er også ganske tradisjonell ved at gutter oftere søker seg til mer tekniske fag, mens jenter særlig dominerer innenfor helse- og omsorgsfag. Statistikken viser også at jenter gjennomsnittlig oppnår bedre karakterer enn gutter i skolen 51, noe som har brakt fram en diskusjon om hvorvidt skolen er blitt for feminisert. I dette ligger det en antydning om at skolen og opplæringen i for stor grad vektlegger verdier som modenhet og pliktoppfyllenhet, verdier som er mer «jentete», mens guttene er mer utagerende og ofte har større disiplinproblemer.

Målinger viser imidlertid at det er større variasjon i skoleprestasjoner innenfor gruppen av gutter og jenter, enn det er mellom kjønnene. Kjønnsforskjellene varierer også etter hvilke kompetanseområder som måles. Enkelte forskere hevder derfor at det å ha et ensidig fokus på kjønnsforskjeller er uheldig. I stedet bør man fokusere på at det finnes både gutter og jenter som får dårlig utbytte av skolen 52.

Etnisitet er også en dimensjon som avtegner et mønster for unges skolehverdag. Innvandrerungdommer oppnår gjennomsnittlig dårligere karakterer enn majoritetsungdom og etterkommere, men har likevel høye utdanningsambisjoner 53.

Selv om ressurser i form av foreldres utdanning har betydning for ungdommers valg av utdanning, er det mye som tyder på at ungdommers kulturelle og sosiale kapital må forstås som flerdimensjonal 54. Ungdommers forhold til yrkestradisjoner, tiltrekning til ungdomskulturer og ulike kjønnsstrategier viser ulik handlingsevne og ulike strategier for integrering og eksklusjon. For eksempel viser statistikk til dels store forskjeller mellom ulike etniske grupper når det gjelder gjennomføring av videregående opplæring, og også karakterforskjeller.

4.5.2 Ungdom og karrierevalg

Holdninger til utdanning

Unges holdninger til utdanning er viktig for hvordan de velger både til videregående og til videre (høyere) utdanning. Forskere ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) har analysert ungdommers holdninger i 1992 og 2002. Analysen er basert på datagrunnlaget fra Ung i Norge-undersøkelsen 55, og selv om to måletidspunkter vanskelig kan si noe om trender blant ungdom, viser analysene tidstypiske trekk i ungdomsmiljøene.

Ut fra denne undersøkelsen kan vi lese at de fleste ungdommer trives på skolen, og synes at «skolen kommer godt med uansett». Elevene ser opp til dem som får høye karakterer, og over 95 prosent mener det er viktig å få gode karakterer på skolen. Men flertallet av unge i videregående, godt over 60 prosent, sier også at de synes det er kjedelig på skolen 56. Forskerne finner at det er færre i 2002 enn i 1992 som mener at de lærer noe spennende på skolen. Til tross for kjedsomhet slutter de unge i høy grad opp om skolen og de verdiene skolen som institusjon signaliserer.

Holdninger til arbeid/yrke

Ung i Norge-undersøkelsen tar også opp spørsmål som dreier seg om yrkespreferanser. Det viser seg at verdier som samhold på arbeidsplassen og at arbeidet er samfunnsnyttig, får redusert oppslutning blant ungdom hvis man sammenligner de to måletidspunktene 1992 og 2002. Verdier som status og prestisje knyttet til yrkesvalg får derimot økt oppslutning. Forskerne tolker dette som et mulig uttrykk for individualiseringstendensen som er diskutert tidligere. Disse trekkene må likevel ses i sammenheng med at oppslutningen om kollektive verdier står ganske sterkt. Endring i yrkesmotivasjon fra 1992 til 2002 viser også at nærmere 85 prosent av ungdommen som er med i undersøkelsen i 1992, oppgir at de er bekymret for å bli arbeidsledig, mens dette gjelder 79 prosent i 2002. Igjen bør ikke dette nødvendigvis tolkes som uttrykk for en trend, men tilbakegangen kan være et uttrykk for konjunktursvingninger. De siste årene har vært preget av lav arbeidsledighet blant unge, og dette kan også gjøre at unge er mer risikovillige og tør å ta sjanser 57. I undersøkelsen kommer det fram at mor og far er de personene som ungdommene ville henvendt seg til når det gjelder valg av utdanning. Andre viktige personer er lærere og venner, men foreldre er helt klart de største ressurspersonene i planleggingen av utdanning 58. Familiens funksjon knyttet til utdanning og yrkesroller synes derfor å være sterkt befestet blant de unge også i dag.

Schreiner og Sjøberg 59 har også undersøkt hvilke prioriteringer ungdom gjør når det gjelder egenskaper ved en framtidig jobb. De finner at både jenter og gutter gjerne vil jobbe med noe de synes er meningsfullt, samtidig som de også ønsker å bruke talenter og evner. Videre rangerer de det å tjene mye penger ganske høyt. Samtidig viser undersøkelsen at få ungdommer ser for seg å jobbe med teknologi og naturvitenskapelige emner.

Samfunnsbehov og ungdommenes ønsker

Som det refereres til over gir mange unge uttrykk for at de gjerne vil jobbe på et sted som er spennende, og de vil gjerne realisere seg selv gjennom arbeidet. I undersøkelsen kommer det også fram at få ungdommer har lyst til å arbeide med realfaglige emner. Dette kan tyde på at sider av fag er underkommunisert, ved at ungdom ikke er klar over at mange av deres idealer kan finnes i en realfaglig utdanning 60.

Også på andre områder ser vi at ungdommens utdanningsvalg og de områder som samfunnet ønsker at ungdommen skal velge, ikke samsvarer. For eksempel er rekrutteringen til enkelte håndverksfag og helse- og sosialfag lav, mens behovet for slik arbeidskraft er stort. Enkelte bransjer har også vanskeligheter med å rekruttere ung arbeidskraft. Motsatt vil Norge trolig få en overproduksjon av folk med kvalifikasjoner innenfor mediefag. En forklaring på dette kan være at mens unge før opplevde køer og strenge opptakskrav til utdanning, opplever dagens unge i større grad at utdanningsinstitusjoner konkurrerer om studenter. Et godt arbeidsmarked gjør også at mange kanskje velger mer ut fra personlige preferanser enn ut fra samfunnets behov for arbeidskraft.

4.5.3 Sosial inkludering versus marginalisering

Utdanningssystemet fungerer som en arena for sosial inkludering, og mange ungdommer er positive til de verdier som skolen viderefører. Men samtidig som utdanning har en integrerende dimensjon, kan den også være en kilde til marginalisering 61. Mange faller fra i utdanningssamfunnet i dag. Dette er mer utførlig diskutert i kapittel 3. Selv om ungdommenes karakterer og familiens hjemmebakgrunn kan forklare mye, er ikke årsakene til at så mange velger å avbryte utdanningen, kjent. Det etterlyses derfor mer forskning på dette området, og kanskje spesielt om de mer skolespesifikke årsaker til avbrudd.

Kriminalitet

En rekke ungdomskulturelle verdier er også direkte motstridende til utdanningssystemets verdier. Enkelte utdanningsvalg kan for eksempel medføre lav sosial status i noen ungdomsmiljøer. I andre land har vi eksempler på at det utvikler seg en egen identitet, gatekapital, gjennom det å avvise skolen 62. Å inkluderes i lokale ungdomskulturer som avviser skolen, vil i denne sammenheng si å marginaliseres. Selv om de fleste ungdommer i høy grad slutter opp om samfunnets bærende verdier og målsettinger så finner Heggen og Øia 63 også en viss polariseringstendens i sitt materiale når det gjelder ungdomskriminalitet. Forskerne finner en reduksjon i mindre alvorlige kriminelle forhold som de unge selv rapporterer inn, men også en økning i mer alvorlig kriminalitet. Det store flertallet av ungdom er altså ganske lovlydige, mens «kjernen av unge med kriminell adferd øker» 64.

En undersøkelse blant unge i Oslo 65 avdekker at det i første rekke er guttene som står for kriminalitet og antisosiale handlinger. Norske gutter er i flertall når det gjelder mindre alvorlige forhold. For de mest alvorlige handlingene er derimot unge gutter med innvandrerbakgrunn i flertall. Ungdom med innvandrerbakgrunn mobber også mest, og det er også de som selv er mest utsatt for å bli mobbet.

Det er også en tendens i enkelte ungdomsmiljøer til at enkelte etniske grupper iscenesetter seg selv som farlige og voldelige gjennom stereotypier om «farlige utlendinger» 66. Sandberg forklarer dette med at det i visse kulturer er viktig å ha et rykte på seg for å være voldelig, nettopp for å unngå bråk. Stereotypien om den «farlige utlendingen» brukes dermed som en slags beskyttelse. Nettopp fordi storsamfunnet sjelden har positive forestillinger om en slik gruppe mennesker kan det føre til at man omfavner den negative myten. Dette gjør samtidig at den forsterkes.

Norge er på mange måter et ekstremt konformt samfunn der opposisjonell adferd lett kan forsterkes til stereotypier. Myndighetene har derfor en sentral rolle i det å sørge for en inkluderende opplæring, også for ungdom med opposisjonell adferd. Å inkludere elever som står i fare for å falle fra, er en stor utfordring.

Oppsummering

Ungdom i dag opplever en større valgfrihet knyttet til utdanning og yrke enn tidligere. Hvilken utdanning en tar sier noe om hvem man er, mer enn hva man gjør, og utdanningen framstår derfor som en del av de unges identitetsdannelse. Også små fødselskull og et godt arbeidsmarked har gjort valgmulighetene til de unge større enn tidligere. Dette kommer til uttrykk ved at ungdom i dag er mindre opptatt av at deres framtidige yrke skal være samfunnsnyttig enn tidligere. Samtidig ser det ut til at ungdommers valg og preferanser i stor grad bestemmes av familiebakgrunn og kjønn. Det er derfor viktig at det ikke skapes spesifikke etniske - så vel som kjønnsspesifikke forventninger - til suksess og eksklusjon i utdanningssystemet 67.

Skolen og utdanningssystemet er også en viktig arena for sosial inkludering. De fleste unge støtter opp om de verdier som skolen representerer, og synes at utdanning er viktig. Likevel er det også en del ungdom som gir uttrykk for at de kjeder seg på skolen. Spesielt med tanke på at så mange avbryter utdanningen på yrkesfag, er det en stor utfordring å inkludere elever som står i fare for å slutte.

4.6 Internasjonalisering og kompe­tanseutfordringer

4.6.1 Norge i en globalisert verden

Norge, som en liten nasjon i utkanten av Europa, har alltid hatt behov for gode relasjoner til andre land. Etter hvert som kommunikasjon har blitt enklere og billigere, har disse relasjonene blitt viktigere og har inkludert stadig nye land over hele kloden. Samhandling med, påvirkning og avhengighet av andre land på de fleste samfunnsområder har blitt stadig mer framtredende. Det er dette som kalles globalisering.

Handel med utlandet har vært og er en viktig forutsetning for de velferdsordningene vi har utviklet gjennom de siste 100 årene. Internasjonal handel med varer og tjenester er antakelig den viktigste enkeltfaktoren i den pågående globaliseringen, men det er lett å illustrere den samme utviklingen med andre innganger.

Den globale utviklingen er tydelig også innenfor miljøutfordringene beskrevet i avsnitt 4.3. Handlinger i ett land får raskt konsekvenser i et annet land, og summen av handlingene kan påvirke miljøet på hele kloden. Mobilitet gjennom inn- og utvandring, et internasjonalt arbeidsmarked og en betydelig vekst i turisme er òg et framtredende trekk i globaliseringen.

Det internasjonale samarbeidet gjennom FN, OECD, EU og gjennom prosesser for å oppnå internasjonale avtaler om for eksempel miljø og frihandel er både konsekvenser av globaliseringen og pådrivere i globaliseringsutviklingen.

Virkningene av globaliseringen får konsekvenser for alle land. Det pågår en omfattende endring i den globale arbeids­delingen ved at bedrifter, arbeidsplasser, varer og tjenester flyter friere over landegrensene. Dette har stor betydning for utviklingen av norsk arbeidsliv og for arbeidslivets behov for kompetent arbeidskraft.

4.6.2 Betydningen for Norge av EUs ­utdanningspolitikk

Generelt bidrar globaliseringen til å forskyve fokus fra det nasjonale og mot det internasjonale på flere områder. Utdannings- og kompetansepolitikk er et samfunnsområde som berøres av denne utviklingen, noe som også påvirker fag- og yrkesopplæringen. I EU har kompetanse- og utdanningspolitikken tradisjonelt blitt betraktet som et rent nasjonalt anliggende. Likevel har EU gjennom de siste årene satt i gang en rekke initiativer som påvirker de nasjonale utdanningene. Flere av disse initiativene er beskrevet i avsnitt 3.5. Som et land i Europa med i underkant av 70 prosent av eksportmarkedet i andre europeiske land og med vår tilknytning til EU gjennom EØS blir Norge og norsk utdanning påvirket av disse initiativene. Som hovedregel får Norge også delta i utviklingen av dem og tilpasser dem til norske forhold.

EU skal formelt ikke ha noen selvstendig utdanningspolitikk. I fellesskapets traktater har det vært en forutsetning at utdanningspolitikken skulle bygge på nasjonal egenart og historie. EUs utdanningspolitikk skriver seg tilbake til Romatraktaten, som fastslo at utdanning skulle bidra til en utjevning mellom de ulike regionene i Europa og spille en viktig rolle i den økonomiske utviklingen. Det ble lagt særlig vekt på betydningen av å styrke fag- og yrkesopplæringen. Gjennom Maastricht-traktaten og senere Amsterdam-traktaten ble søkelyset satt på tiltak for å styrke mobiliteten. Det er her EUs integrerte utdanningsprogrammer ble skapt.

Utdanningsprogrammene Leonardo da Vinci og Sokrates var EUs viktigste virkemidler til innflytelse på utdanningsområdet. Formålet har vært å stimulere til økt mobilitet og internasjonalisering i Europa. Gjennom felles prioriteringer av aktiviteter har programmene lagt føringer på nasjonale satsinger. Begrunnelsen for EUs arbeid med å styrke mobiliteten er først og fremst å realisere unionens visjon om «the European citizen», en sterk tilhørighet til hele den europeiske regionen. Manglende språkkunnskaper og kulturforståelse er kanskje den viktigste barrieren for mobilitet, og EUs utdanningsprogrammer er et viktig virkemiddel for å bygge ned denne barrieren. Det er også en viktig side av denne politikken å stimulere til det som senere omtales som «peer learning». Det å utveksle erfaring og kunnskap på tvers av grensene tilfører alle ny kompetanse. Studiebesøksordninger og prosjekter har vært viktige møteplasser for slik deling og overføring av kunnskap.

Programmet Leonardo da Vinci, som nå er innlemmet i det livslange læringsprogrammet, er innrettet mot yrkes- og profesjonsutdanninger. Det rommer støtteordninger for mobilitetsfremmende tiltak, prosjekter for å heve kvaliteten på utdanningen, språkopplæring og samarbeidsnettverk. Samtidig med utviklingen av denne programaktiviteten som administrativt i stor grad er overlatt til det enkelte medlemsland, har det vokst fram en rekke andre aktiviteter på det utdanningspolitiske området innenfor EU.

Da fire av utdanningsministrene i EU (1998) underskrev en erklæring om å utvikle et mer sammenhengende utdanningssystem, utløste det en debatt om behovet for å utvikle en egen europeisk enhetlig modell for høyere utdanning. Dette førte til den såkalte Bologna-prosessen, et arbeidsprogram underskrevet av 29 utdanningsministere i Europa. Hovedideen var å utvikle et mer tilgjengelig, forståelig og sammenlignbart gradssystem i høyere utdanning. Tiltaket skulle være et virkemiddel for å sikre fri bevegelse av studenter, lærere og forskere mellom europeiske institusjoner, og på den måten nå målet om høyere mobilitet i arbeidsstyrken.

Mens Bologna-prosessen var under utvikling, og med denne arbeidsmåten som modell, samlet EU seg om en ambisiøs strategi for å styrke Europa som global aktør. Lisboa-strategien, som ble vedtatt i 2000, varslet et skifte i EUs politikk på utdanningsområdet. «The Union must become the most competitive and dynamic knowledge-based economy in the world capable of sustainable economic growth with more and better jobs and greater social cohesion» (Det europeiske råd, Lisboa, mars 2000). Som ledd i oppfølgingen av strategien formulerte EUs utdanningsministere følgende mål

• The highest quality will be achieved in education and training and Europe will be recognised as a worldwide reference for the quality and relevance of its education and training systems and institutions;

• Education and training systems in Europe will be compatible enough to allow citizens to move between them and take advantage of their diversity;

• Holders of qualifications, knowledge and skills acquired anywhere in the EU will be able to get them effectively validated throughout the Union for the purpose of career and further learning;

• Europeans, at all ages will have access to lifelong learning;

• Europe will be open to cooperation for mutual benefits with all other regions and should be the most-favoured destination of students, scholars and researchers from other regions.

Disse ambisiøse målene legger altså opp til at Europa innen 2010 skal være et forbilde når det gjelder utdanningssystemer, åpne for at Europa blir ett utdanningsområde uten begrensninger i mulighetene for å utnytte det enkelte lands særlige fortrinn, og med livslange utdanningstilbud til alle, og i globalt perspektiv skal det europeiske utdanningstilbudet være det mest foretrukne.

Lisboa-strategien legger også nye premisser for partenes traktatfestede adgang til å være med i politikkutformingen. Lisboa-toppmøtet oppfordret partene til å utarbeide en strategi for livslang læring. Partene på europeisk nivå inngikk i 2002 en slik avtale om livslang læring.

Under det danske formannskapet høsten 2002 ble den såkalte København-deklarasjonen vedtatt. Den setter opp mål for Europa og den enkelte medlemsstat innenfor området fag- og yrkesopplæring.

I regi av København-prosessen har EU-kommisjonen i de senere år igangsatt en rekke tiltak innenfor følgende prioriterte områder:

1. Styrke den europeiske dimensjonen innenfor fag- og yrkesopplæringen

2. Tiltak for å øke gjennomsiktigheten, eller «transparency»

3. Intensivere arbeidet med gjensidig anerkjennelse av kompetanse og kvalifikasjoner

4. Styrke kvaliteten på fag- og yrkesopplæringen

En rekke vedtak om konkrete tiltak er gjort og prosesser igangsatt. Det er vedtatt å etablere et europeisk rammeverk for kvalifikasjoner. Videre er det innført et felles europeisk dokumentasjonssystem kalt Europass. EU-kommisjonen har lagt fram forslag til en rekommandasjon om etablering av et system for poeng i fag- og yrkesopplæringen. Under de ulike aktivitetene og forslag til tiltak ligger et felles europeisk fokus på økt mobilitet både i og mellom utdanningssystemene, og et felles europeisk arbeidsmarked. I tillegg etablerte EU-kommisjonen i 2005 et nettverk for arbeidet med kvalitet i fag- og yrkesopplæringen (ENQA-VET), og i april 2008 la EU-kommisjonen fram et forslag om felles europeisk referanserammeverk for kvalitetssikring i fag- og yrkesopplæring.

I november 2003 kom den første rapporten fra store deler av arbeidet innenfor utdanning og opplæring i regi av EU, det som samlet sett er kalt «Education and Training 2010». Rapporten var interessant ved at både Europakommisjonen og de organisasjonene som var hørt, var sterkt bekymret for at Lisboa-målene ikke skulle bli nådd innen 2010. De svakhetene som rapporten pekte på, er gjentatt ved senere evalueringer av prosessen. Nå, bare ett og et halvt år før programperioden går ut, er det klart at det fortsatt er mye igjen før målene nås, men selvsagt med store nasjonale variasjoner i måloppnåelse:

• for dårlig gjennomsnittlig utdanningsnivå sammenlignet med andre land

• for liten mobilitet

• mangel på kvalifiserte lærere og instruktører

• svakheter i høyere utdanning (for eksempel synergier mellom høyere utdanning og forskning)

• for lite investering, særlig i høyere utdanning

• for dårlig kvalitet på fag- og yrkesopplæring

• for lite attraktive tilbud for utenlandske studenter

Med dette som bakgrunn har kommisjonen prioritert ytterligere tiltak for å nå målene og forslag til hvordan disse skal iverksettes. EUs politikk endrer altså karakter fra å være traktatstyrt til å bli prosessorientert og målstyrt. Den nye måten å styre på er kalt «open method of coordination». Dette innebærer i korte trekk følgende: Åpne konsultasjoner på ministernivå brukes for å fastsette felles nasjonale mål, medlemsstatene avgjør hvordan politikken skal gjennomføres, EU-kommisjonen utvikler indikatorer ved utstrakt bruk av ekspertgrupper, og medlemsstatene bes rapportere ut fra de opptrukne indikatorene og referansene. Disse politiske målene, basert på felles måleverktøy, er ikke juridisk forpliktende, men vil i praksis sørge for konvergens i medlemsstatenes innsats på de ulike politikkområdene.

Gjennom de traktatfestede rettighetene for partsdeltakelse og den beskrevne metoden for politisk samarbeid med EU- og EØS-landene skapes det til dels helt nye arenaer for partssamarbeid i Europa. Dette vil også måtte få konsekvenser for hvordan vi organiserer arbeidet i Norge. Den varslede utvidelsen av sektordialogen til også å omfatte utdanningsområdet vil utfordre oss på å finne gode modeller for hvordan vi kan samordne det faglige og politiske arbeidet mellom de ulike bransje- eller sektororganisasjonene, de sentrale partsorganisasjonene i EU, de aktuelle generaldirektoratene og de tilsvarende organene på nasjonalt nivå. Disse endringene berører alle parter og stiller store krav til samarbeid om å finne gode løsninger.

4.6.3 Utfordringene

Høy kompetanse blir stadig viktigere for nasjoners internasjonale konkurranseevne og forutsetter at stadig flere av de utfordringene som vil komme og de tiltakene som må settes inn, ikke lenger kan begrenses til et nasjonalt perspektiv. Å fortsette internasjonaliseringen av fag- og yrkesopplæringen krever store endringer i tilnærminger og tenkemåte, både i utdanningssystemet og i arbeidslivet. Samtidig er det viktig å sikre at norsk tilpasning til internasjonale initiativer som for eksempel EQF skjer på en måte som tjener norsk utdanning og arbeidsliv.

Internasjonaliseringen har mange tilskikkelser, og det som i særlig grad berører utdanningspolitikken er følgende:

• Nasjonal politikk utfordres sterkere gjennom økende internasjonalt samarbeid og konkurranse.

• Overnasjonale organer (som EU) formulerer mål og legger press på nasjonale myndigheter.

• Internasjonalisering betyr at det også skapes behov for nye nasjonale samarbeidsrelasjoner og samarbeidsorganer.

• Utviklingen stiller større krav til enkeltmenneskers evne til kommunikasjon og samhandling med mennesker med en annen kulturell forankring.

• Bransjeorganisasjoner og fagforeninger jobber oftere direkte gjennom egne internasjonale organisasjoner.

• Virksomheter opererer på større markeder og henter i økende grad kompetanse globalt

• Elever og studenter flytter seg oftere og lenger og skaper nye betingelser for rekruttering.

• Kompetanse er blitt den viktigste innsatsfaktoren i bedriftenes vare- og tjenesteproduksjon og hentes der den finnes.

• Utviklingen i Barentsregionen er av de nasjonale satsingsområdene som innebærer store utviklings- og omstillingsprosjekter. Kravet til kompetanse vil stille store krav til utdanningssamarbeid i regionen.