10 Tilrettelagt samtale mellom den voldtektsutsatte og gjerningspersonen

10.1 Bakgrunn

I mandatets punkt 5 bes utvalget om å vurdere «hvorvidt og hvordan tilrettelagt indirekte og direkte dialog, mellom den voldtektsutsatte og gjerningspersonen og eventuelt andre berørte, for eksempel møter i regi av konfliktrådet, kan være et virkemiddel i den voldtektsutsattes rehabiliteringsprosess – både som et tilbud i tillegg til rettslig behandling og et tilbud til den som ikke ønsker en rettslig behandling».

Utvalget skal altså vurdere om dialog med gjerningsmannen kan være et virkemiddel i den voldtektsutsattes rehabiliteringsprosess. Mandatet ber ikke om en vurdering av i hvilken grad en slik dialog vil virke positivt på gjerningsmannen eller på andre berørte. Det bes heller ikke om noen vurdering av om en slik dialog vil ha en kriminalitetsforebyggende effekt eller andre effekter som er positive for samfunnet (for eksempel om det er kostnadseffektivt). Utvalget vil derfor konsentrere sine vurderinger om effekten på den voldtektsutsattes rehabiliteringsprosess, og bare i begrenset grad behandle andre mulige virkninger av en dialog.

En eventuell ordning med tilrettelagt dialog mellom voldtektsutsatte og gjerningsmenn har forbindelseslinjer til såkalt «alternativ konfliktløsning» («restorative justice»), som tradisjonelt har hatt fotfeste i visse samfunn, og som også er innført på meget begrensete områder i vår strafferettspleie. Som et bakgrunnsteppe for det spørsmål som mandatet tar opp, finner utvalget grunn til å gi en kort redegjørelse for noen hovedtrekk ved disse konfliktløsningsmodellene. Det skal imidlertid understrekes allerede her at det er klare forskjeller mellom disse modellene og den typen dialog utvalget er bedt om å vurdere.

Etter å ha gitt en slik generell introduksjon til ordninger med alternativ konfliktløsning, vil utvalget presentere et dansk prosjekt der dialog mellom voldtektsofre og gjerningsmenn har vært prøvd ut. Danmark er et av de få landene der det offentlige har tilrettelagt for denne typen dialog i voldtektssaker. Utvalget har vært i Danmark og fått en grundig innføring i prosjektet. Etter denne presentasjonen drøfter utvalget om det er mulig og ønskelig at man i Norge tilrettelegger for dialog mellom offer og gjerningsmann, og hvilke forutsetninger som eventuelt må være til stedet i et slikt prosjekt.

10.2 Alternativ konfliktløsning

10.2.1 Hva er alternativ konfliktløsning?

Strengt tatt står vi overfor alternative konfliktløsning i alle tilfeller der straffesaker som normalt behandles i det tradisjonelle rettsapparatet, isteden behandles i andre konfliktløsningfora. Utvalget tar imidlertid utgangspunkt i følgende definisjon, som er internasjonalt anerkjent og bl.a. brukes av FN:

«Alternativ konfliktløsning er en prosess der alle parter som har en interesse i et lovbrudd kommer sammen for i fellesskap. De skal i fellesskap bestemme hvordan de skal forholde seg til de problemer som har oppstått som følge av lovbruddet og hva som skal skje i fremtiden.» (Prison Fellowship International, utvalgets oversettelse).

Møtet mellom offer og gjerningsmann skal altså føre til forsoning. Denne forsoningen skjer når partene møter hverandre og får mulighet til å se hverandre som «hele» mennesker. Når gjerningsmannen møter sitt offer ansikt til ansikt, og får høre hva handlingene hans har påført offeret av smerte, vil han lettere erkjenne det han har gjort. Han får anledning til å be om unnskyldning og til å gjøre opp for seg. For offeret vil møtet med gjerningsmannen kunne være viktig for å bearbeide følelsene etter overgrepet. Det er også en mulighet for offeret til å se at gjerningsmannen er et menneske og ikke bare en lovbryter, noe som kan være viktig for å bearbeide redsel etter det som har skjedd.

Dersom man ser på de ordningene som finnes rundt i verden, er det svært mange ulike typer tiltak som er samlet under betegnelsen alternativ konfliktløsning. Det er program der offer og gjerningsmann møtes sammen med en trenet megler. I Norge har vi særlig ordningen med konfliktråd. Den går ut på at offer og gjerningsmann møtes sammen med en megler for å prøve å komme frem til en avtale. Slike avtaler består som regel i at gjerningsmannen i tillegg til å beklage hendelsen, gir offeret en eller annen kompensasjon – som regel erstatning enten i form av penger eller arbeid. Dersom avtalen overholdes, fører saken ikke til ytterligere reaksjon (mer om konfliktråd nedenfor under pkt. 10.2.3.)

En litt annen ordning finner man for eksempel i Australia, der det er innført noe som heter Community Justice Conferenses eller Family Group Conferences. Finstad (1996) har treffende oversatt dette med «ansvarliggjørende nabolagsmøter». Dette er møter der offer og gjerningsmann møter sammen med deres nære familie/venner. Møtene organiseres og styres av offentlige meglere. Formålet er den samme som i konfliktrådet: Partene skal møte hverandre ansikt til ansikt og diskutere seg frem til en løsning (Adler og Wundersitz 1994, s. 2 flg.). Det finnes også såkalte offer-gjerningsmanns-paneler der grupper av ofre og gjerningsmenn for en bestemt type kriminalitet bringes sammen for å diskutere. Videre er det også en rekke andre typer programmer under samlebetegnelsen alternativ konfliktløsning.

10.2.2 Noen sentrale innvendinger mot alternativ konfliktløsning

Selv om alternativ konfliktløsning har positive formål kan det anføres innvendinger mot ordningen. Styrken i innvendingene beror på den nærmere utformingen av ordningene, men det kan pekes på visse fellestrekk:

For det første er det en fare for at ordningene ikke ivaretar de tradisjonelle rettssikkerhetsgarantier som både offer og gjerningsperson har i den tradisjonelle strafferettspleien. Alternativ konfliktløsning kan også medføre en uønsket privatisering av konflikter der samfunnsmessig styring er ønskelig. En annen sentral innvending er at der maktforskjellene mellom offer og gjerningsmann er store, kan megling eller samtaler mellom partene føre til at den svakeste bli «overkjørt». Når to parter skal møtes for å diskutere en konflikt og komme frem til en løsning, forutsettes det at begge parter er tilnærmet like godt i stand til å formidle sin sak, og at de kan delta på like fot i forhandlingene. Dersom forskjellene mellom partene er store, kan man risikere at den ene parten vinner definisjonsmakten og overkjører den andre i et meglingsmøte. Slik kan det for eksempel være dersom et barn skal møte en voksen; det kan også være store maktforskjeller i møtet mellom mann og kvinne, svart og hvit.

En annen innvending mot denne typen konfliktløsning er at det kan oppstå et sosialt press både på offer og gjerningsmann til å delta. Selv om det så vidt utvalget vet, ikke er tvungen megling i noen land, kan det være press på partene for å delta. For eksempel kan offeret bli fortalt at meglingen er svært viktig for at gjerningsmannen skal forstå det han har gjort, og derved ikke gjøre det igjen. Dersom de involverte føler seg presset til å delta i slike meglingsmøter, vil sjansene for at møtene virker slik de er tenkt, reduseres kraftig. I tillegg er det prinsipielt betenkelig at noen presses til å delta i ordninger som mangler de rettssikkerhetsgarantier som finnes i det tradisjonelle rettsvesenet.

Utvalget er av den klare oppfatning at de formene for alternativ konfliktløsning som er i bruk i den vestlige verden, vil være lite egnet å bruke i voldtektssaker. Når det gjelder en alvorlig forbrytelse som voldtekt er også begrepene «konflikt» og «megling» lite dekkende. Begrepene henspeiler på at det er en uenighet mellom partene som det skulle være mulig å forhandle om, hvis begge er villig til «å gi litt». Det går imidlertid ikke an å forhandle om voldtekt på en slik måte. Når mandatet ber utvalget vurdere bruk av alternativ konfliktløsning, brukes da også begrepet dialog og ikke megling.

10.2.3 Nærmere om konfliktråd

Den norske varianten av alternativ konfliktløsning skjer gjennom konfliktråd. I mandatets punkt 5 bes utvalget om å vurdere om for eksempel møter i regi av konfliktrådet kan være aktuelt for å skape dialog mellom offer og gjerningsmann i voldtektssaker. Fordi konfliktrådene er spesielt nevnt i mandatet, velger utvalget å presentere de norske konfliktrådene nærmere her. Utvalget kommer tilbake til spørsmålet om konfliktrådene bør ha en funksjon dersom det etableres en tilrettelegging for dialog mellom offer og gjerningsmann.

Lov om megling i konfliktråd ble vedtatt 15. mars 1991 og medførte lovfesting av konfliktrådene. Ved utgangen av 1994 hadde alle landets kommuner etablert konfliktråd enten kommunalt, interkommunalt eller fylkesdekkende. I januar 2004 ble konfliktrådene overført til staten og er nå en etat under Justisdepartementet. Per i dag er det 650 meglere fordelt på landets 22 konfliktråd.

Når en sak bringes inn for konfliktrådet, møtes partene sammen med en nøytral megler. Megleren er ikke dommer (eller jurist), men en lekperson som skal hjelpe partene å komme frem til en løsning. Det er partene selv som skal finne løsningen, megleren er kun en hjelper. Den avtalen som partene kommer frem til, kan bestå i alt fra at det betales erstatning, at en av partene sier unnskyld, at en gjør noe arbeid hos den andre for å gjøre opp for seg til at partene blir enige om at de skal slutte å krangle og snakke stygt om hverandre (for eksempel i nabokonflikter). Avtalen partene kommer frem til, skrives ned og skal følges. Dersom det dreier seg om en straffesak, vil saken være ute av verden dersom gjerningspersonen oppfyller den avtalen vedkommende har inngått i konfliktrådet.

I følge konfliktrådsloven kan konfliktrådene megle både i sivile saker og straffesaker. I konfliktrådenes forstand er en straffesak en sak som er overført konfliktrådet fra påtalemyndigheten. Vilkårene for at en straffesak skal kunne overføres til megling i konfliktråd, er i følge straffeprosessloven §71a at påtalemyndigheten finner at saken er egnet til overføring. Både fornærmede og siktede må dessuten samtykke til overføring av saken. Loven har ingen regler om hvilke saker som kan overføres til megling i konfliktråd. Derimot inneholder Riksadvokatens rundskriv fra 1993 (Rundskriv Del II – nr. 2/1993) en avgrensning av hvilke saker som påtalemyndigheten skal overføre til megling i konfliktråd. Det fremgår av rundskrivet at saker om vinningskriminalitet, brukstyveri, skadeverk samt legemsfornærmelser vil være egnet til overføring. Alvorligere legemskrenkelser (legemsbeskadigelser) og uprovosert vold vil av allmennpreventive grunner ikke være egnet. Selv om det ikke fremgår direkte av rundskrivet, ligger det implisitt at sedelighetslovbrudd ikke er egnet for overføring til megling i konfliktråd. Voldtekt eller andre sedelighetslovbrudd har da heller aldri blitt overført til konfliktrådet fra påtalemyndigheten.

Det vanligste er at straffesaker kommer til konfliktrådet via påtalemyndigheten «som straffesaker». Saker som gjelder straffbare forhold kan imidlertid også komme til konfliktrådene som såkalte sivile saker, dvs. at saker brakt inn for konfliktrådet av andre enn påtalemyndigheten. Det kan for eksempel være en sak om voldtekt der fornærmede ikke har anmeldt, men bringer saken inn for konfliktrådet med ønske om et møte med gjerningsmannen. Eller det kan være en sak som er anmeldt og henlagt, og der fornærmede ønsker at saken skal behandles i konfliktrådet. Selv om påtalemyndigheten ikke overfører voldtektssaker til behandling i konfliktråd, er det med andre ord fullt mulig at denne typen saker behandles i konfliktråd fordi en av partene selv bringer saken dit.

Straffesaker kan også komme til konfliktrådet som dom på megling, der megling er et særvilkår i en betinget dom. Det følger av straffeloven § 53 nr. 3 bokstav h at en dom kan gjøres betinget av at den domfelte møter til megling i konfliktråd. Både siktede og fornærmede må samtykke til megling. Denne bestemmelsen kom inn i straffeloven ved en lovendring av 21. mars 2003. Også tidligere var det mulig å sette megling i konfliktråd som betingelse ved en betinget dom da straffeloven § 53 nr 3 ga retten en alminnelig adgang til å sette andre særvilkår en de som var positivt oppregnet. Dette ble vurdert som tilstrekkelig hjemmel for å bestemme megling ved konfliktrådet som vilkår for utsettelse. Ønsket om en eksplisitt hjemmel som ble oftere brukt, førte til at megling i konfliktråd ble skilt ut som eget særvilkår i 2003. Når megling i konfliktråd kan brukes som vilkår ved betinget dom, åpner det for at også mer alvorlig saker kan megles i konfliktråd.

En siste mulighet er at megling i konfliktråd gjennomføres som en del av samfunnsstraff. Samfunnsstraff er en reaksjon i frihet som kan idømmes i stedet for fengsel i saker der det ellers ikke ville blitt idømt strenger straff enn fengsel inntil 1 år (jf. straffeloven § 28a). Samfunnsstraffen varer fra 30 – 420 timer og kan i følge straffegjennomføringsloven § 53 bestå av samfunnsnyttig tjeneste, program (for eksempel promilleprogram) eller andre tiltak som er egnet til å motvirke ny kriminalitet. Dersom domfelte og offeret ønsker det, kan det også være aktuelt å bruke et antall timer til megling i konfliktråd. Fordi det i utgangspunktet ikke er aktuelt å idømme samfunnsstraff for voldtekt, vil det sjelden eller aldri være tale om megling i konfliktråd som en del av samfunnsstraff i voldtektssaker.

Av det som er skrevet ovenfor, ser man at reglene ikke er til hinder for at voldtektssaker megles i konfliktråd. Dette kan enten skje ved at voldtektssaken blir brakt inn av partene selv og megles som sivil sak, eller det kan skje i straffesaker, men da kun der megling er særvilkår ved en betinget dom eller der megling foregår som en del av samfunnsstraffen. Voldtektssaker kan ikke oversendes fra påtalemyndigheten for megling i konfliktråd. Megling i konfliktråd kan altså ikke være en strafferettslig reaksjon i voldtektssaker. På grunn av dette har konfliktrådene behandlet svært få voldtektssaker. De har med andre ord minimal erfaring i å megle i denne type saker.

10.3 Det danske prosjektet

Før utvalget drøfter om og eventuelt hvordan dialog mellom offer og gjerningsmann kan brukes i voldtektssaker, skal det gis en presentasjon av et dansk prosjekt der tilrettelagte samtaler mellom offer og gjerningsmann har vært brukt i enkelte voldtektssaker. Så langt utvalget har klart å bringe på det rene, er det danske prosjektet det eneste tilbudet om denne typen dialog som finnes i Europa og ett av svært få i hele verden.

Det danske prosjektet er lokalisert til Center for Voldtægtsofre ved Rigshospitalet i København (heretter Centeret). Centeret har to oppgaver. For det første skal det gi akutt hjelp til kvinner og menn som har vært utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk. Akuttenheten er åpen døgnet rundt, og voldtektsofre kan oppsøke enheten uten forutgående avtale. Enheten tar i utgangspunktet imot voldtektsofre de første 72 timene etter at voldtekten er begått. I tillegg til å være en akuttenhet, er Centeret et nasjonalt kompetansesenter (nationalt videnscenter), som gjennomfører forskning og utvikler metoder og standarder for å forbedre innsatsen for voldtektsofre. Centeret mottar hvert år i overkant av 300 henvendelser fra voldtektsofre (98/99 % kvinner), altså nesten en henvendelse om dagen. Centeret har flere faste ansatte, bl.a. en overlege i gynekologi, to psykologer og en sosialrådgiver. Deres totale budsjett ligger på ca. 5 millioner danske kroner pr. år. Personer som henvender seg til Centeret, får tilbud om gynekologisk undersøkelse med sporsikring og oppfølgning av psykolog så langt de trenger dette. I tillegg får de bistand av en sosialrådgiver som bl.a. gir ofrene informasjon om hvilke juridiske og sosiale rettigheter de har. Centeret tilbyr hjelp til voldtektsofre, uavhengig av om de anmelder overgrepet og av om overgrepet rettslig sett er å betrakte som voldtekt (det sentrale er at offeret anser overgrepet for å være av en slik karakter at hun oppsøker Centeret).

Karin S. Madsen er ansatt som sosialrågiver på Centeret. Madsen satte på begynnelsen av 2000-tallet i gang et prosjekt der det ble lagt til rette for kontakt mellom offer og gjerningsmann. Prosjektet ble satt i gang fordi noen av kvinnene som oppsøkte Centeret, sa at de ønsket å kontakte gjerningsmannen. Erfaringene fra prosjektet er sammenfattet i rapporten: «Hvor ku’ du gøre det? Konfliktmægling ved seksuelle overgreb. Et kombineret metodeudviklings- og forskningsprojekt, der afprøvede konfliktmægling som et led i centrets psykosociale tilbud.» (Madsen 2005).

Rapporten er basert på intervju med 16 kvinner som i løpet av en 12 måneders periode (2003/2004) fikk hjelp til å kontakte mannen som hadde voldtatt dem. Kvinnene ble intervjuet både før og etter de hadde kontakt med gjerningsmannen. Forfatteren av rapporten (Madsen) ønsket å undersøke om hjelp til å kontakte gjerningsmannen forbedret kvinnenes livssituasjon. Kvinnene henvendte seg muntlig eller skriftlig til mannen. I en del av de 16 tilfellene ønsket kvinnen å møte mannen som hadde voldtatt henne, ansikt til ansikt. Fem gjerningsmenn stilte seg villig til dette. Det ble gjort grundige forberedelser, med flere formøter og oppfølging både av offer og gjerningsmann, frem mot møtet dem i mellom. Kvinnene hadde også tilgang på psykologhjelp i perioden da de kontaktet gjerningsmannen. I de fem tilfellene der det ble gjennomført en samtale mellom offer og gjerningsmann, var det en representant fra Centeret som organiserte og gjennomførte møtet. Det fremgår av rapporten at slike møter var særlig aktuelle der offer og gjerningsmann tilhørte samme miljø, for eksempel samme ungdomsmiljø eller gikk på samme skole. Intervjuene med kvinnene før og etter at møtene fant sted, tyder på at kvinnene hadde utbytte av prosessen. Dette gjaldt også i de tilfellene hvor det ikke ble gjennomført en samtale med mannen. I noen av disse sistnevnte tilfellene skrev kvinnen et brev til gjerningsmannen eller sendte en SMS der hun gav uttrykk for det hun følte. I rapporten skriver Madsen at beslutningen om å tre ut av en passiv offerrolle og ta til motmæle ved å gi uttrykk for følelser, reaksjoner og konsekvenser, har gitt kvinnene en opplevelse av å ha fått oppreisning. I rapporten foreslås det at tilbudet om konfliktmegling blir en integrert del av det tilbudet som Center for voldtægtsofre gir kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

10.4 Utvalgets vurdering

Slik utvalget ser det, kan tilrettelagt dialog mellom offer og gjerningsperson aldri erstatte en rettslig behandling. Etter utvalgets syn bør forholdene legges til rette for at personer som utsettes for voldtekt, anmelder lovbruddet til politiet. De anmeldte sakene bør etterforskes grundig, slik at de gir et best mulig grunnlag for å vurdere om tiltale skal tas ut og straff skal idømmes. Voldtekt er ikke et lovbrudd som samfunnet skal ta lett på eller som gjerningsmannen kan «slippe billig unna» ved å delta i en dialog. Det skal ikke signaliseres til partene at voldtekt er noe som partene bør ordne opp i på egenhånd. Voldtektssaker er alvorlige straffbare forhold der det offentlige har stor interesse i at sakene anmeldes, oppklares og rettsforfølges. Slik utvalget ser det, kan det derfor ikke være aktuelt at dialog mellom offer og gjerningsmann skal brukes som en strafferettslig reaksjon i saker om voldtekt.

Utvalget stiller seg imidlertid ikke avvisende til at et tilbud om tilrettelagt dialog mellom offer og gjerningsmann kan brukes som et supplement til ordinær straffesaksbehandling. Dersom fornærmede ønsker en dialog med gjerningsmannen, kan utvalget ikke se tungtveiende grunner mot at dette skjer gjennom et tilrettelagt tilbud fra det offentliges side. Dette gjelder særlig saker som ender med domfellelse, men også i saker som henlegges eller ikke anmeldes. Slik utvalget ser det, bør en dialog mellom offer og gjerningsmann foregå uavhengig av en eventuell straffesak. Erfaringene fra det danske prosjektet med megling i voldtektssaker tilsier at noen få kvinner som har opplevd voldtekt ønsker dialog med gjerningsmannen, og at en slik dialog kan virke positivt for kvinnene. Dersom et tilsvarende prosjekt skal gjennomføres i Norge, er det flere forutsetninger som må være til stede.

Den første og mest selvsagte forutsetningen er at dialogen skal være frivillig fra fornærmedes side. Det bør ikke legges opp til en ordning der fornærmede på en eller annen måte presses til eller føler et forventningspress om å delta. Dersom fornærmede presses til å delta, vil formålet med samtalen ikke oppnås – og den vil lett bli opplevd som et nytt overgrep. Hensynet til offeret tilsier at en slik samtale ikke bør finne sted der gjerningsmannen ikke ønsker det. En uvillig gjerningsmann som ikke føler anger eller empati med offeret, vil i en slik samtale kunne krenke offeret ytterligere. Deltakelse i samtalen må derfor være frivillig fra gjerningsmannens side.

Det danske prosjektet drives av Center for voldtektsofre som har spesialkompetanse på voldtekt. Slik spesialkompetanse er en forutsetning for å kunne gjennomføre samtaler mellom offer og gjerningsmann. Dersom det skal startes et liknende prosjekt i Norge, må det med andre ord gjennomføres av personer som har tilsvarende kompetanse.

Som det er gjort rede for ovenfor, er dagens regler ikke til hinder for at konfliktrådene megler i saker om voldtekt, hvis partene bringer saken inn for konfliktrådet med ønske om megling. Utvalget finner imidlertid grunn til å understreke at konfliktrådene ikke besitter den nødvendige spesialkompetansen. Så langt utvalget har kunnet bringe på det rene, er det bare bragt en voldtektssak inn til konfliktrådet, og konfliktrådene har ingen praksis for å «oppsøke saker». Konfliktrådene har altså ingen praktisk erfaring med behandling av voldtektssaker eller andre saker om seksuell vold. Utvalget vil også bemerke at det ville sende et svært uheldig signal dersom konfliktrådene skulle blir involvert i denne typen dialog. Folk flest kjenner konfliktrådene som en instans som tar seg av mindre alvorlig kriminalitet (naskeri, tagging osv.) der ungdom er involvert. Det ville sende signal om at voldtekt ikke er særlig alvorlig dersom konfliktrådene skulle håndtere voldtektssaker.

Utvalgets flertall mener at et eventuelt tilbud om tilrettelagt dialog mellom offer og gjerningsmann i voldtektssaker må forankres i helsevesenet og ikke i justisvesenet. Utvalgets mindretall, Borgen og Lea, ønsker å holde muligheten åpen for at en slik dialog kan forankres i konfliktrådene.

Dersom det skal startes et norsk prøveprosjekt med tilrettelagt dialog mellom offer og gjerningsperson, bør prosjektet som nevnt legges til noen med spesialkunnskap om voldtekt. Slik utvalget ser det, er det mest aktuelt å legge et slikt prøveprosjekt til et av de store voldtektsmottakene.

Kvinnene som har deltatt i det danske prosjektet, har hatt tilgang til psykologhjelp og rådgivning fra en sosialrådgiver i forbindelse med dialogen med gjerningsmannen. Slik utvalget ser det, er et slik støtteapparat en forutsetning for at et liknende prosjekt skal settes i gang i Norge. Dette innebærer at den institusjonen som skal gjennomføre prosjektet, må tilføres betydelige ressurser i form av stillingsmidler til psykolog(er) og sosionom(er). Dersom et prosjekt skal gjennomføres for eksempel ved Oslo legevakt, innebærer dette at voldtektsmottaket må tilføres midler slik at de kan ansette psykolog(er) og sosionom(er). I tillegg må noen av de ansatte skaffe seg kunnskap om dialog mellom offer og gjerningsmann. Et slikt prøveprosjekt bør evalueres etter en tid, og dersom erfaringene er gode, bør det vurderes å gjøre ordningen permanent og landsomfattende.

Ovenfor er det nevnt at utvalget ikke kan se at tungtveiende grunner taler mot å etablere en ordning med tilrettelagt dialog. Utvalget vil imidlertid her føye til at ordningen kan vise seg å være for kostbar. Dersom bare få ofre velger å benytte ordningen, må det vurderes om midlene kan benyttes til andre tiltak som kommer flere voldtektsofre til gode. Utvalget viser her til de øvrige forslagene i utredningen.