8 Rettsapparatets behandling av voldtektssaker

8.1 Rettsikkerhet

Voldtektsutvalget har i sitt mandat bl.a. fått i oppgave å kartlegge omfanget av voldtekt etter straffeloven § 192, rette særlig fokus mot mørketallsproblematikken og identifisere faktorer som er avgjørende for om voldtekt anmeldes eller ikke. Utvalget er bedt om å peke på tiltak som kan øke anmeldelseshyppigheten i voldtektssaker. Utvalget er imidlertid helt bestemt på at et mål om flere anmeldelser, tiltaler og eventuelt domfellelser ikke må gå på bekostning av siktedes rettssikkerhet. Det er et absolutt og grunnleggende prinsipp i rettspleien at den siktede har krav på rettssikkerhetsgarantier gjennom hele prosessen, både under etterforskingen, ved avgjørelsen av påtalespørsmålet og ved domstolsbehandlingen. Det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden, og all rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode. Dette prinsippet bygger på lange rettstradisjoner og er også nedfelt i den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 6 nr. 2, hvor det i den norske oversettelsen heter:

«Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.»

Denne samme uskyldsformodningen eller uskyldspresumpsjonen er kommet til uttrykk i FNs menneskerettighetserklæring fra 1948. Den er også nedfelt i rettslig bindende menneskerettighetskonvensjoner, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966 i artikkel 14 nr. 2. I tillegg til uskyldspresumpsjonen har siktede en rekke andre grunnleggende rettigheter, for eksempel rett til en rettferdig rettergang. Utvalget finner ikke grunn til å redegjøre for alle disse rettighetene, men vil understreke at de følgende forslag og synspunkter ikke berører disse.

Utvalgets syn er at en prioritert, kyndig og grundig etterforsking både vil øke siktedes rettssikkerhet og bedre imøtekomme fornærmedes legitime interesser. Gjennom hele etterforskingen må politiet forholde seg til det prinsipp som er nedfelt i straffeprosessloven § 226, 2. ledd, at dersom en bestemt person er mistenkt, skal etterforskingen søke å klarlegge både det som taler mot mistenkte og det som taler til fordel for mistenkte. Dersom en sikrer at alle voldtektsanmeldelser får tilstrekkelig prioritet, og samtidig hever kompetansenivået på alle ledd i etterforskingen, inkludert avgjørelsen av påtalespørsmålet, vil en grundig etterforsking også ivareta den siktedes interesser.

8.2 Politiet

8.2.1 Politiets sentrale posisjon

I tråd med flere nasjonale og rekke internasjonale undersøkelser slår utvalget fast at politiets håndtering av anmeldelser av seksuelle overgrep er av avgjørende betydning for de juridiske avgjørelsene som senere treffes. Riktignok er det påtalemyndigheten som tar ut tiltale, og domstolene som dømmer, men både påtale- og domstolleddet vil alltid være prisgitt politiets evne og vilje til å innhente tilstrekkelig og pålitelig informasjon. Politiets arbeid er videre av grunnleggende betydning for de involverte parters opplevelse av strafferettsapparatets generelle behandling av sakene, og dermed for samfunnets tillit til vårt strafferettssystem. Ikke minst er dette tilfelle med hensyn til voldtekter. 1 Som påpekt av Kelly (2001 s. 17):

«The police service is literally the gateway into the criminal justice system for rape victims, regardless of the legal system in question.»

Voldtektsutvalget deler denne oppfatningen og finner det unødvendig å underbygge dette ytterligere, men anfører at det kun er lovbrytere som nyter godt av lav kvalitet i etterforskingsleddet. For dem som utsettes for voldtekt, eller for dem som utsettes for uriktige og/eller bevisst falske anmeldelser, representerer mangelfullt politiarbeid et nytt, selvstendig overgrep.

8.2.2 Sakenes kompleksitet

Voldtektsaker er ofte svært vanskelige å etterforske. Lav tiltaleprosent og høy andel frifinnelser er ikke et særskilt norsk fenomen. Land som bl.a. Sverige, Danmark og England står overfor de samme problemstillingene. 2

I England sank den prosentvise andelen av domfellelser fra ca. 25 % i 1985, til ca. 10 % i 1995. På oppdrag fra myndighetene undersøkte Harris og Grace (1999) den negative utviklingen. I rapporten konkluderte forskerne med at den primære årsaken til nedgangen var en endring i hva slags overgrep som anmeldes og påpekte at:

«… the number of recorded ‘acquaintance’ and ‘intimate’ rapes has increased substantially».

Riksadvokatens undersøkelse av kvaliteten på påtalevedtak i voldtektssaker (rapport nr. 1/2007) gir et tilsvarende bilde. I nesten ni av 10 saker hadde fornærmede og mistenkte hatt en form for kontakt i forkant av det anmeldte forholdet.

I voldtektssaker stilles politiets etterforskere overfor helt spesielle problemstillinger. Som påpekt av Riksadvokatens arbeidsgruppe (Nr. 1/2007), er bevissituasjonen i voldtektssaker ofte vanskelig. Mistenkte kan ha lovlig tilgang til åstedet. Følgelig får fingeravtrykk, fottøyavtrykk, DNA og andre tekniske spor etter mistenkte ofte liten eller ingen bevismessig verdi. Øvrige spor, for eksempel DNA sikret gjennom medisinske undersøkelser av fornærmede, forklares av mistenkte med påstand om frivillighet. Direkte øyenvitner eksisterer nær sagt ikke, ord står mot ord.

Ulike kognitive og sosialpsykologiske mekanismer kompliserer bildet ytterligere. Noen tilfører etterforskingen bevisst uriktig informasjon. Andre tilfører ubevisst, men like fullt uriktig informasjon (Magnussen 2003).

Det ligger utenfor utvalgets mandat å kartlegge omfanget av bevisst falske eller ubevisst uriktige anmeldelser av voldtekt. Vi har ikke tilstrekkelige undersøkelser som underbygger dette. Temaet er komplekst og sensitivt. For samfunnet generelt, og politiet spesielt, synes det uheldig at det ikke eksisterer studier som, med utgangspunkt i norske forhold, har undersøkt omfanget av korrekt henlagte anmeldelser. Uten slik kunnskap kan det være vanskelig å forholde seg nyansert til de spørsmålene som lav tiltaleprosent reiser. I mangel av andre kriterier gir lav tiltaleprosent assosiasjoner til lav kvalitet (Haltem 1999 s. 26). Uten kjennskap til omfanget av korrekte henleggelser står politiets innsats i fare for å bli bedømt strengere enn fortjent.

Uansett hvor høyt eller lavt det reelle nivået for korrekt henlagte saker faktisk er, arbeider politiets etterforskere med en kontinuerlig visshet om at deres beslutninger må balanseres. Etterforskingen må avdekke falske anmeldelser slik at ingen uskyldige fengsles eller dømmes. Dette arbeidet innbefatter selvsagt en kritisk evaluering av sakens sentrale bevis: fornærmedes forklaring. Samtidig har samfunnet legitime forventninger til at voldtatte ikke traumatiseres ytterligere under politiets arbeide. Å presentere kritiske kontrollspørsmål under avhør av fornærmede og samtidig formidle empati, stiller ekstraordinære krav til dem som etterforsker voldtekt.

8.2.3 Politiets håndtering

At sakene er krevende og samtidig får så store konsekvenser, både for de berørte og samfunnet generelt, tilsier at politiet må håndtere anmeldelser av voldtekt med maksimal innsats og faglig presisjon. Til tross for at politiet i en rekke saker tilfredsstiller en slik standard, er utvalgets hovedinntrykk at politiet ikke gir voldtektssaker den prioritet og oppmerksomhet som sakenes alvor tilsier.

Gjennom sine rundskriv har Riksadvokaten riktignok prioritert saksfeltet i flere år. Videre har Kripos og Oslo politidistrikt opprettet egne etterforskingsenheter. Gjennom enkelte ildsjeler har ytterligere noen politidistrikt, i en kontinuerlig konkurranse om ressurser, maktet å organisere seg på en slik måte at rapporterte anmeldelser om seksuelle overgrep koordineres og kvalitetssikres av fristilte etterforskere med erfaring og interesse for fagområdet. De lokale ordningene er imidlertid svært sårbare i den forstand at de er avhengig av enkeltindividers ekstrainnsats.

Etterforskingen av sakene som politiet mistenker at «Lommemannen» står bak, er et nedslående, men illustrerende eksempel på hvor lav oppmerksomhet seksuelle overgrep i realiteten er gitt. «Lommemannen» har i flere år forgrepet seg på barn i en rekke politidistrikt. Mannen har etterlatt seg både DNA og overvåkningsfoto under sine seksuelle overgrep. For utvalget indikerer dette at årsaken til at mannen ikke ble pågrepet av politiet, skyldes mangelfull oppmerksomhet fra politiets side, ikke hans kriminelle kløkt. Noe av det mest nedslående ved sakskomplekset er at en rekke overgrep ikke har medført noe annet enn et notat i vaktjournalen ved enheten som mottok meldingen fra bekymrede foreldre.

Gjennom samtaler med flere politietterforskere har utvalget fått kunnskap som støtter erkjennelsen av at politiets arbeid med seksuelle overgrep ikke prioriteres i tråd med samfunnets forventninger. I tillegg har utvalget lest flere utredninger som i all vesentlighet bekrefter utvalgets øvrige kilder. Rapportene som omtales nedenfor, er skrevet av erfarne politietterforskere og påtalejurister som etter utvalgets oppfatning fremstår som ildsjeler i fagmiljøet, og som lenge har forsøkt å påvirke politi- og påtalemyndighetens prioriteringer. Arbeidene refererer seg til undersøkelser foretatt i henholdsvis Nordland, Troms og Finnmark, samt i Follo politidistrikt og i Oslo politidistrikt i tidsrommet mellom 1998 og 2005.

8.2.4 Follo-rapporten (2003 – 2004)

Over en 2 årsperiode i Follo politidistrikt resulterte etterforskningen av totalt 52 registrerte voldtektssaker i én domfellelse. Den interne gjennomgangen av sakene ledet bl.a. til følgende erkjennelser:

• De fleste etterforskerne som får ansvaret for voldtektsetterforskingen i distriktet er engasjerte, men er ofte blant de yngste tjenestemenn/- kvinner på driftsenheten.

• Etterforskerne blir ofte sittende alene med sitt arbeid.

• Majoriteten av de gjennomgåtte sakene er ikke gitt nødvendig prioritet.

• Flere av sakene kunne fått et helt annet utfall dersom de hadde vært håndtert på en annen måte.

Utredningen påpekte en rekke svakheter både ved den taktiske og den tekniske etterforskingen. Flere av åstedene som burde ha vært undersøkt, ble aldri oppsøkt av kriminalteknikere, og vitner som burde ha vært hørt, ble aldri avhørt.

8.2.5 Oslo-rapporten (2003)

I en rapport fra Oslo politidistrikt tok forfatterne utgangspunkt i en straffesak der fornærmede ble voldtatt og forsøkt drept i sin egen leilighet. Av utredningen fremgår bl.a. at: «noen etterforskingsskritt ble foretatt, men på grunn av stort sakspress ved avsnittet ble saken ikke prioritert ». Både før og etter den aktuelle saken gjorde vedkommende gjerningsmann seg skyldig i å slå ned, true med kniv og voldta flere kvinner før han til slutt ble pågrepet, tiltalt og dømt.

I gjennomgangen av den aktuelle saken etterlyser etterforskerne et digitalt etterforskingsverktøy som på et tidligere tidspunkt kunne ha «linket» sakene sammen 3. I utredningen gikk etterforskerne gjennom flere uoppklarte drapsforsøk, voldtekter, voldtektsforsøk, samt ran fra personer i perioden fra 1992 til 2002, totalt ca. 1000 forhold. Gjennomgangen avdekket også her en rekke kriminaltekniske og kriminaltaktiske svakheter. Utvalgte finner ikke grunn til å utdype disse nærmere, men registrerer etterforskernes hovedargument, nemlig at norsk politi ikke har noe sentralisert system, egnet til å fange opp og koordinere anmeldelser av voldtekter. I Oslo-rapporten (s. 36) konkluderer etterforskerne bl.a. med at:

«Vi opplevde det som frustrerende å se at flere av forholdene, til tross for lik modus og begått innenfor et begrenset geografisk område, ikke var blitt linket til hverandre, men blitt etterforsket separat».

8.2.6 Texmo og Aarvik (1998)

I en undersøkelse av seksuelle overgrep mot kvinner og barn i Nordland, Troms og Finnmark, gjennomført av daværende statsadvokat Åse Texmo og politietterforsker Lisbeth Aarvik (1998), dokumenteres tilsvarende funn. Gjennom intervju av 50 personer, halvparten fra politi- og påtalemyndighetene, de øvrige fra barnevern, krisesentre, medisin og psykiatri, konkluderte Texmo og Aarvik med at etterforskingen var tilfeldig og personavhengig.

Deres kilder, også fra politiet, erkjente at sakene ikke ble prioritert og ble ansett å ha «lav status». Videre erkjente «så godt som samtlige intervjuobjekt innen politi/påtalemyndighet at de kan altfor lite om sedelighetssaker / at de ikke behersker fagfeltet «En politiinspektør er i den anledning sitert på side 12 med følgende uttalelse:

«Sakene blir nedprioritert på tross av at de fleste vet at det er viktige saker – vegringen tror jeg i stor grad skyldes usikkerhet og manglende kompetanse»

Rapportene fra Follo og Oslo er skrevet ca. sju år etter at Texmo og Aarvik leverte sin rapport til Kvinneuniversitetet Nord. De relativt ferske rapportene er skrevet på bakgrunn av gjennomganger av tilsvarende saker fra en helt annen kant av landet. Like fullt synes det samme mønster å gjøre seg gjeldende: Det er de yngste etterforskerne (oftest kvinnelige) som ender opp med sakene. Etter utvalgets syn foregår det en nedprioritering av denne type saker både når det gjelder kompetanse, lønn og status.

8.2.7 Riksadvokatens arbeidsgrupper (2000 og 2007)

Riksadvokatens arbeidsgruppe (Rapport nr. 2/2000) med mandat å undersøke kvaliteten på politiets etterforsking av voldtektsanmeldelser, påpekte at mangel på prioritering representerte et gjennomgripende problem. Arbeidsgruppen identifiserte svakheter og fremmet forslag til forbedringer. Riksadvokaten nedsatte en ny arbeidsgruppe med tilsvarende mandat i 2005 (Rapport nr. 1/2007).

Etter å ha gjennomgått 99 saker som ble ført for retten, konkluderte den nye arbeidsgruppen bl.a. med at flere av anbefalingene fra 2000 ikke var fulgt opp av politiet. Arbeidsgruppen påpekte at deres gjennomgang avdekket mye god, sågar svært god etterforsking, men konkluderte (s. 4) like fullt med at

«…det foreligger et ikke uvesentlig forbedringspotensiale».

Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at sakene som lå til grunn for arbeidsgruppens beskrivelser, var saker som påtalemyndigheten mente det var grunnlag for å føre for retten. Kvaliteten på etterforskingen av de sakene som var henlagt, ble med andre ord ikke undersøkt.

I likhet med den første arbeidsgruppen fra 2000, foreslo også den siste arbeidsgruppen flere tiltak for å sikre at fremtidens behandling av voldtektssaker gis prioritet og tilstrekkelig kvalitet. I kjølvannet av rapporten har mediene viet temaet interesse, bl.a. gjennom intervjuer av sentrale aktører. Utvalget har registrert motvilje mot flere av forslagene. Det ligger utenfor utvalgets mandat å drøfte ulike representanters uttalelser. Derimot har utvalget mandat til å identifisere faktorer som fører til at voldtekt ikke i større grad anmeldes, og kartlegge hvordan det offentlige møter ofre for voldtekt. Utvalget finner det derfor riktig å påpeke at de kritiske sidene ved rapporten fra riksadvokatens arbeidsgruppe, synes å bære det samme budskap som i tidligere, uavhengige granskninger:

«Voldtektssaker er ikke blitt tilstrekkelig prioritert i politiet.»

8.2.8 Øvrige kilder

Bl.a. gjennom samtaler med flere politietterforskere har utvalget fått kunnskap som gir flere forklaringer på hvorfor saker om voldtekt ofte ikke etterforskes med nødvendig tyngde. Forklaringene er sammensatte, og hvilke forklaringsmodeller som vektlegges avhenger nok av sosialt, politisk og faglig ståsted.

Sedelighetsetterforskerne vektla bl.a.:

• Seksuelle overgrep er vanskelige saker å etterforske. Uansett hvor mye arbeid en legger ned i etterforskingen, ender sakene ofte med henleggelse. For mange legger dette en demper på motivasjon til å arbeide med slike saker.

• Holdt opp mot andre lovbrudd, særlig narkotikaforbrytelser, signaliserer samfunnet gjennom domstolspraksis at seksuelle overgrep ikke skal prioriteres like høyt.

• Etterforsking av seksuelle overgrep gir sjelden målbare resultater å vise til. Fengselsstraffene er lave og noe beslag er det sjelden snakk om, verken av narkotika eller kriminelle utbytter.

Holdt opp mot drap, narkotika, grove ran og økonomisk kriminalitet, opplever de som arbeider med seksualisert vold at deres arbeid er forbundet med mindre status, ikke bare internt i linjene, men også fra mer sentralt hold, bl.a. fra ledelsen, som sedelighetsetterforskerne mener har en tendens til å prioritere de sakene som gir best resultat – sakene som er enklest å måle.

Utvalget registrerer at en gjennomgang av de uavhengige rapportene beskriver mye god etterforsking, men også noe som ser ut til å utgjøre en bestemt kultur i politiet. Kulturen beskrives også i politilitteraturen. I sin doktoravhandling beskriver Helene Oppen Gundhus (2006) hvordan ansatte ved en spesialseksjon i politiet henter sin inspirasjon gjennom fartsfylte oppdrag i jakten på narkotikalangere og beslag. I avhandlingen beskrives en intern kamp om å få tildelt midler på bakgrunn av dokumenterte problemer. Paradoksalt nok er det de gruppene som sverger til erfaringsbasert politiarbeid, i motsetning til kunnskapsarbeid basert på bredt funderte analyser, som får posisjon og anerkjennelse, bl.a. fordi disse gruppene gjør «ordentlig» politiarbeid og produserer målbare resultater for lederne.

Riksadvokatens siste arbeidsgruppe (Nr. 1/2007) påpekte at deres arbeid gav dem grunnlag for å påstå at det både i politi og påtalemyndigheter arbeider enkelte personer med uheldige holdninger til saker om seksuelle overgrep. Utvalget har hørt tilsvarende beretninger fra ulike kilder, men er av den oppfatning at liten oppmerksomhet på systemnivå utgjør et større problem enn hva enkeltstående aktører med fordommer gjør.

Som presisert ovenfor er voldtektssaker rent bevismessig vanskelige å etterforske. Dessuten er de, mellommenneskelig sett, komplekse. Situasjonen leder da, ved første øyekast, til en paradoksal observasjon, nemlig at sakene, til tross for sin kompleksitet, like fullt settes bort til yngre etterforskere. Mye tyder imidlertid på at sakene settes bort til uerfarne etterforskere nettopp fordi de er komplekse og vanskelige. I motsetning til etterforsking av for eksempel økonomisk og organisert kriminalitet, har etterforsking av voldtekt ikke fått tilsvarende oppmerksomhet, verken i form av faglige utviklingsmuligheter, lønn, karrierefremmende tiltak eller gjennom implementering av sivil kunnskap i etterforskingsteamene.

Med et gjennomgripende, organisatorisk grep, kombinert med formalkrav som anbefalt nedenfor, vil antallet som ikke makter eller takler de mellommenneskelige utfordringene voldtektssaker reiser, reduseres. Når faget og de som arbeider med det, har fått det løftet utvalget mener må til, vil de som fortsatt ikke skulle egne seg, enklere kunne identifiseres.

8.3 Opprettelse av Politiets sentrale enhet mot seksualisert vold (SEPOL)

8.3.1 Innledning

For snart åtte år siden presiserte Riksadvokatens første arbeidsgruppe (2/2000, s. 38) at:

«I den grad politiet har utilstrekkelige etterforskingsressurser er det grunn til å presisere at dette ikke skal synliggjøres gjennom mangelfull etterforskning av voldtektssaker».

Som påpekt ovenfor, konstaterte Riksadvokatens nye arbeidsgruppe at de grunnleggende problemene, assosiert med etterforskningen av seksuelle overgrep ikke var løst (nr. 1/2007). I tillegg til konkrete tiltak, utarbeidet for å heve kvaliteten på det arbeidet som utføres, foreslo den nye arbeidsgruppen derfor også strukturelle tiltak.

Forslagene om opprettelse av egne SO-team i hvert politidistrikt og egne SO-koordinatorer ble ikke funnet hensiktsmessige av Politidirektoratet. Direktoratet begrunnet sitt standpunkt med at det er mange saksfelt som skal prioriteres. Dersom særskilte spesialteam opprettes for alle fagområder, vil det etter hvert begrense politidistriktenes mulighet for fleksibilitet i organiseringen. Videre påpekte direktoratet at det ut fra bemanning og oppgavemengde ikke vil være forsvarlig at de minste politidistriktene oppretter slike team.

Utvalget deler Politidirektoratets syn på behovet for en fleksibel organisering av politidistriktene. Som dokumentert ovenfor har imidlertid den dynamiske, fleksible organiseringen av politiet resultert i en gjennomgripende nedprioritering av seksuelle overgrep. Utvalget tror ikke dette skyldes en bevisst strategi, men uten forpliktende tiltak i form av strukturelle disposisjoner trekker de uformelle, yrkeskulturelle kreftene i retning av dominerende fagmiljø som har vært mer opptatt av å etterforske andre lovbrudd.

Tiltakene utvalget foreslår nedenfor tar hensyn til behovet for en fleksibel organisering av politidistriktene, samtidig som det sikrer en ensartet og god behandling av samtlige voldtektsanmeldelser.

Flere av tiltakene utvalget foreslår når det gjelder politiet er tidligere fremmet og godt begrunnet, både i nasjonale og internasjonale utvalg. Likevel har tiltakene ikke medført nødvendig endring i politiet. For at ikke utvalgets forslag om styrking av politi og påtalemyndighet på dette området skal renne ut i sanden, er det – på tilsvarende måte som da Økokrim ble opprettet – nødvendig med en utradisjonell gjennomtenkning av utfordringene i hele sin bredde og kompleksitet. Løsningene må stå i et rimelig balansert forhold til kriminalitetens omfang og karakter. Etter utvalgets oppfatning kreves det en radikal reform hvor en frigjør seg fra rådende tenkning omkring organisering av etterforskingen, faglige behov, arbeidsforhold og samarbeidspartnere.

Gjennom studiebesøk til politiet i London, Liverpool, Berlin og New York har utvalget fått informasjon om hvordan ulike land og byer, på hver sin måte, har taklet utfordringene politiet står overfor ved etterforsking av voldtektsanmeldelser. Ordninger som stimulerer rekruttering av rett personell, kombinert med faglige og sosiale tiltak som sikrer kontinuitet, er gitt høy prioritet i England, det samme gjelder ulike ordninger for kvalitetssikring. I Berlin og New York har politiet benyttet høyt kvalifisert sivilt utdannet personale med gode resultater. Summen av inntrykkene har gitt utvalget impulser til løsninger som etter vårt syn fanger opp de beste erfaringene i politiet i de landene vi har besøkt. Utvalget har tatt høyde for de demografiske utfordringene i Norge, hvor spredt bosetning og lange avstander nødvendigvis vil prege etterforskingen av en del av voldtektsanmeldelsene.

8.3.2 Politiets sentrale enhet mot seksualisert vold (SEPOL)

Utvalget anbefaler at det etableres en ny sentral enhet i politiet med ansvar for saksfeltet seksuelle overgrep. Utvalgets tanke er at enheten rettet mot seksualisert vold også vil kunne videreutvikle og ivareta fagmiljø og spisskompetanse innenfor andre sakstyper enn voldtekt. Saker med vold i nære relasjoner, seksuelle overgrep mot barn, tvangsekteskap, trafficking og kjønnslemlestelse kan være eksempler. Det er ikke uvanlig at politiet står overfor flere av disse lovbruddene når en kvinne anmelder voldtekt. Disse sakstypene ligger utenfor mandatet og utvalget går ikke nærmere inn på problemstillingen, men anbefaler at det vurderes å inkludere nærliggende sakstyper ved opprettelse av den sentrale enheten.

Det foreslås at samtlige anmeldelser av seksuelle overgrep i Norge skal innrapporteres uten opphold til den sentrale enheten. En ny sentral enhet vil fungere som drahjelp i den endringsprosessen som etter utvalgets oppfatning må til i norsk politi. Ordningen vil dessuten sikre at samtlige anmeldelser får den oppmerksomheten de skal ha. Enhetens spesialtrenede etterforskere vil ved umiddelbar uttrykning og/eller konferanse med aktuelle politidistrikt, sørge for at etablerte og kontinuerlig oppdaterte sjekklister (dreiebøker) blir fulgt.

En sentral enhet med personell med dokumentert kunnskap og interesse for faget må være tilgjengelig 24 timer i døgnet. Gjennom obligatorisk innrapportering vil politiet som mottar anmeldelsen, få kontakt med enheten og motta veiledning. Ordningen antas å ville sikre at alle saker behandles profesjonelt, uansett om det aktuelle forholdet umiddelbart fremstår som grovt eller ikke grovt, nytt eller gammelt, foranlediget ved overfall eller nachspiel, eller er utført av kjent eller ukjent gjerningsmann. Det samme gjelder om fornærmede ved første øyekast er troverdig eller ikke troverdig, homofil, bifil eller heterofil, prostituert, ressurssterk eller ressurssvak, gammel eller ung, edru eller påvirket.

Motiverte og spesialtrenede etterforskere med relevant erfaring og støtte i etablerte dreiebøker vil gjennom direkte kommunikasjon med det aktuelle politidistrikt sørge for at alle saker blir behandlet profesjonelt etter etablerte retningslinjer. I Riksadvokatens publikasjoner nr. 2/2002 presiseres det på s. 62 at:

«Det kan ikke understrekes nok hvor viktig og avgjørende det i regelen er at det i initialfasen treffes riktige beslutninger og at disse settes ut i livet på en korrekt måte. Feil som gjøres på dette tidspunkt vil være vanskelig, noen ganger umulig, å få rettet opp. »

Sitatet ovenfor ble skrevet av en arbeidsgruppe med mandat til å undersøke politiets håndtering av drap med ukjent gjerningsmann. Det er ingen tvil om at etterforskingens initialfase er like avgjørende for utfallet av voldtektsaker. I drapssaker genereres ressurser, motivasjon og oppmerksomhet mer eller mindre av seg selv. Politiet forstår og aksepterer at øvrige gjøremål må vente. Om drapsofferet var beruset eller edru, et tilfeldig offer eller bekjent av mistenkte, synes heldigvis ikke å dempe den initiale fasen av politiets etterforsking av drap. Eventuelle fordommer settes til side og drapet etterforskes til det oppklares i over ni av 10 tilfeller.

Det kan være flere årsaker til at noen voldtektsanmeldelser ikke genererer tilsvarende oppmerksomhet fra politiet som det drapssaker gjør. Det betyr imidlertid ikke at de initiale beslutningene som treffes i voldtektsanmeldelser, kan senkes ned til et kvalitativt lavere nivå.

Nedenfor foreslår utvalget forpliktende tiltak for å stimulere en utvikling i retning av at samtlige anmeldelser av seksuelle overgrep i Norge etterforskes med påkrevd kvalitet. Utvalget mener tiltakene kan implementeres raskere med en ny sentral enhet på plass. Enheten vil sikre og stimulere et fagmiljø hvor de øvrige tiltakene enklere kan følges opp i praksis.

Kritikken mot politiets håndtering av voldtekt må nyanseres. Slik utvalget kjenner politiets etterforskere, ikke minst de som har spesialisert sin kompetanse inn mot etterforsking av voldtekt, preges disse absolutt ikke av en generell vegring mot kvalitet. Utfordringene de møter er ofte av prioriteringsmessig karakter.

Med en ny sentral enhet med obligatorisk, umiddelbar innrapportering vil alle saker registreres, systematiseres og analyseres. Slik systematisk kunnskap vil være av interesse både for samfunnet og for politiet.

Utvalget har merket seg at den sentrale etterforskingsenheten for grove voldssaker i Berlin har opprettet en egen gruppe med etterforskere som utelukkende arbeider med registrering og analyse av alvorlig voldskriminalitet, herunder samtlige overfallsvoldtekter. Se kapittel 4.5.

I tillegg til systematisering og koordinering vil en ny sentral enhet kunne rendyrke sitt fag, uten å konkurrere om lokale ressurser med dem som arbeider med narkotika, drap, økonomi eller ransetterforskning. Videre vil en ny sentral enhet representere en institusjon med spennende og attraktive stillinger hvor dyktige og motiverte etterforskere får mulighet for faglig fordypning, konkurransedyktig lønn og en ny, alternativ karrierevei.

Som tidligere anført mener utvalget at liten status internt har preget politiets håndtering av seksuelle overgrep. På tilsvarende måte som Økokrim og Kripos, og til dels Oslo politidistrikt, i dag representerer definert og respektert spisskompetanse innenfor sine spesialfelt, vil den nye sentrale enheten, i tett samarbeid bl.a. med Politihøgskolen, stimulere faglig utvikling og fungere som samarbeidspartner og pådriver av fagmiljø i distriktene. Utvalget deler oppfatningen som kommer frem i en tilsvarende undersøkelse i Sverige (Ju 2004:1), hvor det på side 91 bl.a. heter at:

«…en specialisering skulle öka statusen för frågorna och i högre grad säkerställa ett bra bemötande»

I beskrivelsen nedenfor skisserer utvalget hvordan den sentrale enheten kan organiseres og hvilke primæroppgaver den bør ha.

8.3.3 Enhetens arbeidsoppgaver

Umiddelbar innrapportering

Gjennom lovpålagt og umiddelbar innrapportering av voldtektsanmeldelser 4 vil enhetens primære funksjon bli å sikre at alle saker gis det initiale trykket sakene krever. Etter utvalgets oppfatning vil dette tiltaket alene sikre en ensartet behandling av sakene og at initiale, ofte vitale etterforskingsskritt faktisk blir utført.

Utvalget har som tidligere anført, konsultert flere personer med tilknyting til norsk politi. Gjennom et av disse møtene ble idéen om en lovpålagt, umiddelbar rapporteringsordning forelagt to tilfeldig utvalgte lensmannsbetjenter. Betjentene fortalte om en hverdag hvor det gikk lang tid mellom hver gang de mottok en anmeldelse av voldtekt. Med uttalelser som «De er ugreie de sakene der» og «De er vonde», beskrev betjentene en frykt for å tråkke feil, frykt for det ukjente. Riktignok hadde betjentene mulighet til å ringe en navngitt etterforsker i politidistriktet, men det var noe de vegret seg for, ikke minst etter kontortid. Betjentene karakteriserte forslaget om umiddelbar innrapportering til en sentral enhet, hvor de kunne få veiledning fra spesialetterforskere som forsto deres situasjon, som et befriende tiltak. Utvalget antar at denne holdningen er representativ for flere i politiet.

Utvalget er av den oppfatning at ordningen med umiddelbar innrapportering vil føre til at senere avgjørelser treffes på et tryggere grunnlag. I voldtektssaker har politiet i London og New York fokus på det politidistriktene betegner som «The Golden Hour». I begrepet ligger erkjennelsen av at det som skjer den første timen etter at politiet har fått kunnskap til voldtekten, i mange saker er det viktigste i hele etterforskingen. En umiddelbar innrapportering med faglig konsultasjon mellom generalist og spesialist sikrer en optimal utnyttelse av initialfasen.

Systematisk kunnskap, generert gjennom grundig registrering av de umiddelbare innrapporteringene 5 om når, hvor og hvor ofte eller sjelden slike overgrep faktisk inntreffer, vil etter utvalgets oppfatning skape balanse til medienes tabloider, og gi beslutningstakere et bredere grunnlag for å treffe adekvate og kunnskapsbaserte tiltak. På sikt vil slik kunnskap styrke samfunnets mulighet til å sette enkelthendelser og tilfeldige sammentreff i perspektiv, samt identifisere trender og ikke minst enkelpersoner som skaper et bilde av «farlige» bydeler, yrkesgrupper eller folkeslag.

«Lommemannen» er ikke et enestående eksempel der serie-forbrytere har profitert på mangelfulle rutiner for informasjonsutveksling i tilknytning til etterforskingen av seksuelle overgrep i Norge. I tillegg til serie-voldtektene som dannet utgangspunkt for Oslo rapporten (kapittel 8.2.5), minner utvalget om det måtte en journalist til for å stoppe voldtektsmannen som opererte rundt Slottsparken på 90-tallet. I motsetning til politiet så journalisten alle sakene i sammenheng, noe som førte til oppklaring av hele sakskomplekset.

Ordningen med umiddelbar innrapportering til den sentrale enheten (SEPOL) vil sikre at politiet, også i voldtektssaker, får nødvendige rutiner for informasjonsutveksling, bearbeiding og analyse.

Som det fremgår nedenfor vil ordningen med umiddelbar innrapportering tilføre politiet en ny kunnskapsbank. Den sentrale enheten vil ha oppdatert kunnskap om, og etablerte kontaktnett til, de institusjonene som er opprettet for å ivareta ofrenes mangfoldige behov. Sakkyndig veiledning gjennom rette henvisninger til rett tid kan være avgjørende for offerets fysiske, psykologiske, sosiale, juridiske og økonomiske behov. Når politiet kontakter den sentrale enheten og informerer om saken de står overfor, vil enhetens spesialister sikre at offerets rettsstilling og eventuelt medisinske og sosiale rehabilitering stakes ut i riktig retning. En slik kvalitetssikring vil også styrke siktedes rettssikkerhet. Enhetens funksjon som kunnskapsbank vil representere en trygghet i initialfasen av alle anmeldelser. For politiet i første linje, som i tillegg til offerets behov også har ansvaret for alle tekniske og taktiske etterforskingsskritt, representerer kontakt med enheten en ekstra trygghet i de sakene hvor offeret har særskilte behov. Som skissert nedenfor vil enheten raskt identifisere individuelle behov. Dette vil umiddelbart styrke offerets posisjon, siktedes rettssikkerhet og således stimulere tilliten mellom politi og alle berørte parter.

For å sikre at ordningen med umiddelbar innrapportering følges, foreslår utvalget at alle nedtegnelser av anmeldelser og rapporter om voldtekt skal inkludere informasjon om når innrapporteringen til den sentrale enheten ble foretatt. For at dokumentasjonen ikke skal bli et tidskrevende tiltak bør, det utarbeides en rapportmal med noen få rubrikker hvor det fremgår hvem rapportskriveren har hatt kontakt med i den sentrale enheten og, i stikkords form, hvilke strakstiltak enheten eventuelt anbefalte.

Dersom tiltakene ikke følges opp, må rapportskriveren kort begrunne sine, eventuelt sine overordnedes, avgjørelser. Ordningen vil bevisstgjøre den enkelte og sikre notoritet over avgjørelsene som treffes. Dessuten vil ordningen ansvarliggjøre den som treffer beslutningene. I tillegg vil rapporten være en del av saksdokumentene og være med på å danne et bedre grunnlag for sakens avgjørelse.

Kompetanse, kunnskapsformidling og kvalitet

Utvalget mener den sentrale enheten raskt vil tilegne seg innsikt i hvordan de ulike politidistriktene håndterer utfordringene innenfor fagfeltet. Enheten vil representere en ny og kvalifisert kilde for den sentrale politi- og påtalemyndighet. Dersom enkelte politidistrikt ikke prioriterer eller ikke makter å følge opp gjeldende retningslinjer, vil enheten gjennom sin daglige kontakt med politidistriktene raskt konstatere avvik.

Gjennom direkte kontakt vil den sentrale enheten kunne tilby faglig rådgivning, eventuelt kombinert med faglig assistanse i konkrete saker. Slik vil enheten kunne stimulere faglig vekst der det trenges, ikke i første rekke gjennom direktiv og prioriteringsskriv, men gjennom konkret veiledning om hvordan de ulike etterforskingsskrittene i voldtektssaker bør utføres. Dersom problemene skulle vise seg å være av dypere, mer strukturell karakter (systemfeil), vil den sentrale enheten, med solid dokumentasjon i form av teoretisk kunnskap og data fra innrapporteringsordingen, fungere som faglig rådgivningsinstans både for Politidirektoratet og for Riksadvokaten.

Utvalget ser videre at enheten gjennom sin daglige kontakt med politidistriktene og arbeidet i saksfeltet vil fungere som et nytt og viktig bindeledd mellom politidistriktene og Politihøgskolen. Den sentrale enheten vil utfylle en rolle som rådgiver med førstehånds kunnskap om hvilke fagområder som bør prioriteres eller justeres i Politihøgskolens utdanningstilbud.

Etterforsking og påtale

I motsetning til Økokrim vil enhetens primære arbeidsoppgaver ikke være å etterforske saker og iretteføre disse. Enkelte saker (eller sakskompleks) vil imidlertid utvilsomt være tjent med at den sentrale enheten deltar aktivt i etterforskingen og iretteføringen.

Utvalget ser det ikke som hensiktsmessig å foreslå detaljerte regler for når den sentrale enheten bør overta saker for etterforsking og iretteføring. For å sikre et optimalt samarbeid mellom lokale politi- og påtalemyndigheter og den nye sentrale enheten, må regler og retningslinjer for aktiv bistand utredes dypere. En slik utredning faller utenfor utvalgets mandat. Den sentrale enheten må ikke havne i en sirkel der medarbeiderne reiser rundt og iverksetter aksjoner, for så å trekke seg tilbake med den følge at deres bistand ikke oppleves som annet enn en byrde for de enkelte politidistrikt. Som skissert nedenfor, er utvalget av den oppfatning at den sentrale enheten, på tilsvarende måte som Økokrim, bør ha egne statsadvokater til å følge opp sakene.

8.3.4 Den sentrale enhetens oppbygging

Utvalget har vurdert ulike modeller for en ny sentral enhet. Det alternativet som fremstår som det minst radikale, er å oppgradere avsnittet for seksualisert vold ved Kripos – bygge det ut, justere eksisterende mandat og på den måten legge funksjonene den sentrale enheten skal betjene, inn i Kripos’ etablerte organisasjon. På kort sikt vil en slik ordning trolig bli rimeligere og muligens fremstå som enklere å implementere i det miljøet som, sannsynligvis ubevisst, har medvirket til at sedelighetssaker ikke har nådd den status eller prioritering fagfeltet bør ha.

Hovedargumentet mot en enhet innenfor Kripos er at ordningen ikke representerer noen løsning på det grunnleggende problemet som utvalget har redegjort for ovenfor. Underlagt Kripos vil den sentrale enheten fortsatt konkurrere om ressurser. Ledelsen vil måtte prioritere mellom ulike satsingsområder. Det er lite som trekker i retning av at voldtekt vil oppnå en gjennomgående oppgradering i en organisasjon der voldtekt nødvendigvis vil holdes opp mot drap, krigsforbrytelser og bekjempelsen av organisert kriminalitet.

Gjennom opprettelsen av en ny, selvstendig, sentral enhet vil fagfeltet gis et betydelig og markert løft. Opprettelsen i seg selv representerer en klar, symbolsk markering. Det er imidlertid utvalgets tro på at en ny sentral enhet vil sikre at fagområdet gis et reelt løft, som er avgjørende for utvalget. Opprettelsen av en ny sentral enhet vil få økonomiske konsekvenser, men det å løfte voldtektssaker opp som et eget fagfelt med en egen sentral enhet, vil åpenbart bidra til at befolkningens tillit til rettssystemet styrkes.

Et sentralt punkt i utvalgets mandat er hva som kan gjøres for å redusere mørketallene, og at flere ofre tar mot til seg og kontakter politiet. Svaret må knyttes til tiltak som stimulerer befolkningens tillit, en grunnleggende tillit som må opparbeides gjennom kvalitet over tid. Utredningens tittel « Fra ord til handling Bekjempelse av voldtekt» er inspirert av troen på at utredningen vil komme dem som utsettes for voldtekt, til gode.

Opprettelsen av Økokrim har gitt positive ringvirkninger ved at de faglig sammensatte teamene har fått ressurser med tid og anledning til å fordype seg. Det er blitt attraktivt å jobbe i Økokrim, noe som skaper stabilitet og god rekruttering. Faglig kunnskap leder til kvalitet som over tid inngir tillit. Kvalitet og påfølgende tillit står sentralt når utvalget anbefaler å bygge opp en ny, selvstendig enhet.

På tilsvarende måte som opprettelsen av Økokrim representerte et løft for sitt fagmiljø, er utvalget av den klare oppfatning at faglig fokus også vil lede til økt kunnskap og kvalitet i etterforsking i saker om voldtekt.

Revisorer og økonomer med erfaring fra næringslivet utgjør i dag naturlige medlemmer av Økokrim. Analytikere og samfunnsvitere støtter politiets etterforskere i deres bekjempelse av organisert kriminalitet. Utviklingen er i tråd med sentrale føringer om et kunnskapsstyrt politi (St. meld. nr. 42 [2004 – 2005]). Tiden er inne for at politiets faglige tilnærming til voldtektssaker styrkes tilsvarende.

Ledelse

Den sentrale ledelsen av et nytt særogan behøver ikke være stor. Det vesentlige er at de som gis ansvaret må være genuint opptatt av fagområdet, og ha god kjennskap til ressursene en kan trekke på i den videre prosessen. Det bør opprettes en stilling for nestleder, samt et par mellomledere med erfaring fra personalbehandling og økonomisk styring. Enheten bør ikke være topptung, og om enheten ledes av en jurist, politiutdannet eller samfunnsviter er ikke avgjørende.

Politi

Politietterforskere vil utgjøre den største yrkesgruppen i den sentrale enheten. De som ansettes, må ha interesse for fagfeltet og dokumentert spisskompetanse. Enheten må ha en vaktordning med etterforskere som er tilgjengelige døgnet rundt.

Politietterforskerne vil registrere og rådgi politidistriktene som rapporterer inn nye saker. Enheten må ha politietterforskere som kan rykke ut når politidistrikt ber om bistand, og gå aktivt inn i de sakene de selv tar ansvaret for å etterforske og eventuelt iretteføre. Døgnkontinuerlig vakttjeneste er en forutsetning for at den sentrale enheten skal fungere. Samlet sett bør etterforskerne ha kompetanse i og erfaring fra taktisk etterforsking av voldtektssaker, kriminalteknikk, ordenspolitiets arbeidsoppgaver, etterforskning ved mindre enheter (lensmannskontor), strategisk etterretning, problemrelatert politiarbeid, internasjonalt politisamarbeid, samt kunnskapsformidling og undervisning.

Jurister

Den sentrale enheten bør etterforske, påtale og aktorere enkelte saker, men dette skal ikke være den primære funksjonen. Voldtektssaker har andre utfordringer enn for eksempel straffesaker med mistanke om økonomiske misligheter. Det ville bli nytteløst for Økokrims etterforskere og jurister å basere sin virksomhet på kvalitetssikring og rådgivning uten å sette seg inn i sakens mange dokumenter. I voldtektssaker vil det som hovedregel være tilstrekkelig med rådgivning som sikrer at politiets etterforskere gjennomfører de grunnleggende etterforskingsskrittene i initialfasen.

Jurister med kompetanse og myndighet på statsadvokatnivå vil representere et viktig element i enhetens spisskompetanse. Dette må være jurister med interesse for de utfordringene voldtektssaker reiser. Ved siden av påtalefunksjonen vil juristene fungere som juridiske rådgivere i tilknytning til politiets etterforskingsfunksjon, og vil få sentrale oppgaver i forbindelse med offentlige høringer, spørsmål relatert til lovendringer, intern og ekstern opplæring, metodeutvikling osv.

Øvrig sivilt personale

Den sentrale enheten bør ha generell kompetanse om seksualisert vold. Enheten bør derfor ha noen ansatte fra grupper som sosialantropologer, sosionomer, helsepersonell, sosiologer, personer med erfaring fra voldtektsmottak, krisesenter eller tilsvarende organisasjoner. Ved å tilføre denne type kompetanse til den sentrale enheten vil man kunne øke bevisstheten i rettsapparatet om grupper med spesielle behov som seksuelle minoriter, personer med minoritetsbakgrunn og personer med funksjonsnedsettelse. Det sivile personalet vil tilføre enheten viktig kunnskap som politietterforskere og påtalejuister normalt ikke har.

Det er stort behov for å samle inn, systematisere og analysere rapporter om seksuelle overgrep. Det vil derfor også være nødvendig å tilsette samfunnsvitere, statistikere eller andre med tilsvarende kompetanse. Systematisert kunnskap vil styrke politiets mulighet til å identifisere trender, eventuelt enkeltpersoner som begår flere overgrep. Slik vil den sentrale enheten sikre at arbeidsformen strategisk etterretning også utnyttes ved seksuelle overgrep, og tilføre samfunnet vitenskapelig kunnskap om voldtekt og seksuelle overgrep. Slik kunnskap finnes bare i begrenset grad i dag. Enheten vil således representere et sentralt løft, ikke bare med hensyn til politiets håndtering av voldtektsanmeldelser, men også for samfunnets generelle kunnskapsnivå.

Mange tar den første kontakten med politiet over telefon. Ser en bort fra akutte nødsituasjoner, ser ikke utvalget bort fra at flere vil foretrekke å initiere kontakt med politiet over Internett. I motsetning til telefonsamtaler vil voldtatte her kunne skrive ned sine tanker uten frykt for at tankene skal låse seg eller at følelsene skal ta overhånd. Gjennom tilgjengelige internettsider med informasjon til voldtatte bør politiet derfor kunne markedsføre muligheten for å ta kontakt over Internett, for eksempel gjennom en direkte lenke fra nettportalen, som beskrevet i kapittel 7.2.3, som sender meldingen direkte til den døgnbemannede sentrale enheten.

Utvalget går ikke inn for en ordning der anmeldelser av voldtekt kan innleveres, med anmelder og vitneansvar, over e-post. Men på tilsvarende måte som politiet i dag mottar telefoner fra personer som rapporterer voldtekt, mener utvalget at befolkningen bør tilbys et alternativt meldingssystem over Internett. Som ved tradisjonell telefonkontakt må forholdet uansett undersøkes av lokalt politi før anmeldelse skrives.

I tillegg til muligheten for å oppnå kontakt med politiet, bør websidene innholde informasjon om bistandsadvokatordningen og direkte henvisninger til steder som tilbyr hjelp og oppfølging, som DIXI, SMI, krisesenter etc. Tilbudet antas å ville være særlig aktuelt for ungdom, men må være tilgjengelig for alle nettbrukere.

Det forutsettes at enheten tilføres tilstrekkelig ressurser i form av personell til nødvendige støttefunksjoner.

Spesialiststillinger, analysefunksjoner, mulighet til faglig fordypning, og nasjonalt samarbeid med faglig støtte i det daglige arbeidet vil samlet sett kunne snu de negative ringvirkningene som følger av dagens ordning, hvor mye av ansvaret er blitt skjøvet ned til unge enkeltstående etterforskere. Utvalget er av den oppfatning at det kan bli attraktivt å arbeide i den nye spesialenheten.

8.4 Øvrige forslag

Opprettelsen av en ny sentral enhet må sees i sammenheng med utvalgets øvrige anbefalinger. For å realisere målet om jevn og høy kvalitet, må politidistriktene organiseres slik at de er i stand til å etterleve kravene som settes. For de politidistriktene som allerede har implementert Riksadvokatens føringer (Publikasjoner nr. 2/2002 og 2/2007), medfører utvalgets øvrige tiltak ikke mye mer enn en formalisering og kvalitetssikring av etablert praksis. For politidistrikter som ikke har organisert seg i tråd med føringene, representerer utvalgets anbefalinger en organisatorisk utfordring.

8.4.1 Opprettelse av SO-team (avdelinger) i alle politidistrikt

Utvalget har tidligere pekt på kulturen i politiet som bl.a. manifesteres ved at ansvaret for etterforskingen av seksuelle overgrep ofte skyves ned til de yngste (kvinnelige) etterforskerne. Etter utvalgets syn ligger det primære problemet ikke i mangelfull kompetanse, arbeidsvilje eller holdninger hos de yngste etterforskerne. En gjennomgang av de interne evalueringene dokumenterer at mange har skaffet seg adekvat tilleggsutdanning og at flere har interesse for fagfeltet. Problemet synes snarere å være at de aktuelle politidistriktene ikke har organisert seg optimalt. Etterforskerne blir ofte sittende med de komplekse sakene alene, noe som går ut over kvaliteten i den enkelte sak. Som påpekt på s. 42 i Follos interne gjennomgang:

«Den teorien om at etterforsker på saken blir sittende alene med jobben, bekreftes langt på vei i vår gjennomgang. …. Videre er majoriteten av etterforskere også en del av Follo-patruljen, noe som påvirker kontinuiteten og effektiviteten i etterforskingen.»

Etterforsking av seksuelle overgrep er vanskelig og ofte tidkrevende, og krever en samkjørt innsats fra flere etterforskere. Politiet kan ikke forvente en profesjonell behandling av denne typen saker ved å la enkeltstående ildsjeler arbeide alene.

Skal politiet bli dyktigere, må etterforskerne gis anledning til å jobbe med sakene på heltid sammen med andre kolleger med interesse for fagfeltet. Utvalget anbefaler at saksfeltet får et reelt løft og sterkere prioritering gjennom en organisering av politidistriktene som gjør det attraktivt å jobbe ved den avdelingen som får ansvaret for håndteringen av dette spesielle saksfeltet.

Alle politidistrikt må avsette egne driftsmidler og opprette en avdeling, eller i alle fall en gruppe, som får ansvaret for koordinering og etterforsking av alle seksuelle overgrep som anmeldes i politidistriktet. Med tilstrekkelige midler vil en slik avdeling ikke bare settes i stand til å håndtere de anmeldelsene politiet mottar. Avdelingen vil, i nært samarbeid med den nye sentrale enheten, også gis en reell mulighet til drive strategisk etterretning.

For å optimalisere etterforskingen av andre former for lovbrudd (narkotika, våpenbesittelse, vold- og ordensforstyrrelser, ran mv) har politiet funnet å ville prioritere strategisk etterretning ved å innhente, kartlegge og analysere informasjon fra ulike kilder og miljø. Med unntak av Kripos, som gjør et utmerket arbeid med å overvåke barnepornografi over internett, synes det som om politiets sedelighetsetterforskere har hatt mer enn nok med å behandle enkeltsaker uten mulighet til å sette seg ned og analysere sakene i et noe videre perspektiv.

Utvalget og kildene vi har hatt kontakt med i politiet, mener det kan bli attraktivt å arbeide ved en slik avdeling. Det forutsetter at politidistriktet organiserer seg slik at gruppen, eller avdelingen, ikke må innstille sin virksomhet i ferier eller når større aksjoner krever ekstra politiinnsats. Videre forutsetter det anerkjennelse for det arbeidet etterforskerne utfører. Med et så alvorlig og komplekst saksfelt som voldtekt, hvor initialfasen både er avgjørende for utfallet av saken og for fornærmedes opplevelse av strafferettsapparatet, må de som har det faglige ansvaret for etterforskingen anerkjennes som spesialister.

Oslo politidistrikts narkotikaetterforskere holdes i døgnkontinuerlig beredskap. Når en sak rulles opp, hentes spesialistene inn. Det gis kompensasjon i form av beredskapstillegg og sendes klare signaler fra organisasjonen om at narkotikaetterforskernes ekspertise er unnværlig. De er spesialister og må komme med en gang («Vi trenger dere»).

Sommeren 2007 ble flere kvinner overfalt på Grünerløkka i Oslo. Fordi sakene åpenbart ikke dreide seg om enkeltstående hendelser, påvirket voldtektene kvinners opplevelse av å kunne bevege seg fritt rundt i sitt eget nabolag. Gjennom mediene fikk utvalget, og befolkningen for øvrig, vite at sedelighetsetterforskernes ekspertise ikke ble ansett som nødvendig. Politiets ledelse argumenterte med at kriminalvakten, en enhet som aldri har vært dimensjonert til å drifte større sakskompleks, er tilstrekkelig i initialfasen av alvorlige sedelighetsforbrytelser. Når det motsatte skjer i drapssaker og narkotikasaker, hvor ekspertene må trå til umiddelbart, får utvalget nok en bekreftelse på at fagområdene har ulik status. Håndteringen faller inn i det mønsteret utvalget allerede hadde sett konturene av.

Signaleffekten av holdningen i saken fra Grünerløkka («Vi trenger dere ikke før mandag morgen») representerer den rake motsetning til de signalene som sendes til politiets draps- og narkotikaetterforskere. Utvalget har hatt samtaler med sedelighetsetterforskere og jurister som har det faglige ansvaret for voldtektssakene i Oslo. De bekrefter at sakene, faglig sett, ville vært tjent med fullt trykk fra første stund.

Utvalgets forslag om egne avdelinger eller grupper med ansvar for koordinering og etterforsking av seksuallovbrudd er inspirert av arbeidet som allerede er lagt ned internt i politi- og påtalemyndighet. Forslaget er helt i tråd med konklusjonene i Follo-rapporten og Riksadvokatens rapport nr. 1/2007. Utvalget er innforstått med at en slik avdeling eller gruppe må organiseres på ulike måter i de ulike politidistrikt. Poenget er at det fra sentralt hold fattes vedtak som sikrer optimal organisering.

Utvalget forutsetter at lederen for teamet fungerer som koordinator for overgrepssakene i distriktet (SO-koordinator). I de minste politidistriktene kan en løsning med SO-koordinator i stedet for SO-team vurderes.

I korrespondansen mellom Politidirektoratet og Justisdepartementet i kjølvannet av rapporten fra riksadvokatens siste arbeidsgruppe (Nr. 1/2007), foreslår direktoratet at den etablerte ordningen med familievoldskoordinatorer bør utvides. Utvalget er ikke i mot en ordning hvor etterforsking og oppfølging av voldtekt og vold i familier knyttes sammen, snarere tvert i mot. Det er flere faglige grunner som taler for en slik sammenkobling. Utvalget vil imidlertid advare mot å gå inn på en papirløsning der koordinatorstillingene slås sammen uten at det avsettes eller øremerkes nye midler. Direktoratets forslag om å endre stillingsbetegnelsen fra familievoldskoordinator til koordinator for vold og seksuelle overgrep er i tråd med utvalgets tanker, men stikk i strid med utvalgets intensjoner dersom navneendringen ikke følges opp med ressurser. Uten sentrale føringer er faren for at de eksisterende familievoldskoordinatorene får dobbelt så mye å gjøre tilstede.

8.4.2 Formelle krav til avhører, sertifisering

Politiets avhør av fornærmede står helt sentralt i politiets etterforsking av voldtektssaker. Avhør av fornærmede i slike saker er spesielt krevende. Siktedes rettssikkerhet tilsier en detaljert eksaminasjon. Samtidig kan en kritisk bemerkning, i gitt situasjon, ta motet fra fornærmede. Dyktige avhørere er helt avgjørende for straffesakens juridiske utfall. Et profesjonelt avhør vil dessuten forebygge bitterhet og misnøye dersom etterforskingen ikke gir de resultatene fornærmede hadde håpet og forventet.

Utvalget mener det bør trekkes opp formelle krav til avhørerens kompetanse. Med dette tar utvalget opp et tiltak som allerede er foreslått av en tidligere arbeidsgruppe (Riksadvokaten, Nr. 1/2007, s. 63).

Gjennom eksisterende utdanningstilbud (Utdanningskatalogen 2008) og direktiver (St.prp. nr. 1 (2007 – 2008) kap. 4.3.2) har Politihøgskolen og Justisdepartementet allerede lagt forholdene til rette slik at alle politidistrikt, uten betydelige økonomiske konsekvenser, relativt enkelt bør kunne etterkomme anbefalingene utvalget gir i dette punktet. Som presisert handler disse primært om å nedfelle et par helt sentrale formalkrav til de som gis ansvaret for å etterforske voldtekssaker. I kombinasjon med de organisatoriske tiltakene utvalget foreslår, vil formalkravene sikre at alle som tar mot til seg og kontakter politiet, vil bli møtt av et profesjonelt politi. I tillegg til personlig egnethet, bør Politihøgskolens utdanning i avhørsteknikk, trinn 1, være et minimum.

Utdanningsprogrammet inkluderer i dag ingen formell sertifisering i form av observasjon av reelle avhør. Utvalget mener en formell sertifiseringsordning bør vurderes. Tilleggsutdanning, rettet inn mot avhør av, fornærmede bør også vurderes.

Kravet til formalkompetanse bør implementeres i påtaleinstruksen, eventuelt i et rundskriv fra Riksadvokaten, og bør som et minimum omfatte avhør av fornærmede i voldtektssaker.

8.4.3 Obligatorisk opptak av politiavhør

Videoopptak av politiets avhør av fornærmede vil heve kvaliteten på det mest sentrale beviset i straffesaken på flere plan:

• Opptak hever kvaliteten på politiets avhør (politiet må forberede seg).

• Opptak styrker siktedes rettssikkerhet.

• Opptak styrker fornærmedes rettssikkerhet. Dersom den voldtatte føler seg urettmessig behandlet av politiet eller oppfatter å bli møtt med fordommer, vil opptaket gi et godt grunnlag for å vurdere politiets arbeid.

• Bevisste og ubegrunnede påstander med kritikk av politiet vil forebygges og eventuelt avklares på et objektivt grunnlag.

• Opptak hever bevisverdien av forklaringen.

• Lydopptak sikrer en åpen og etterprøvbar behandling. Åpenhet vil stimulere samfunnets tillit til politiets behandling.

• Opptak sikrer minoritetsspråkliges stilling. Eventuelle problemer relatert til språk og tolking vil enkelt kunne avklares ved avspilling.

Kravet til obligatoriske opptak av avhør av fornærmede i voldtektssaker bør implementeres i påtaleinstruksens kapittel 8, eventuelt i et regulerende rundskriv fra Riksadvokaten. Videoopptak er å foretrekke, lydopptak bør være et minimum. Av Riksadvokatens nye, midlertidige retningslinjer for bruk av lyd- og bildeopptak av politiavhør (2007) fremgår det at politiet bør, når det er hensiktsmessig, gjøre opptak med lyd og eventuelt bilde ved politiavhør av siktede, fornærmede og sentrale vitner i alvorlige saker.

Med hensyn til opptak av avhør av fornærmede anbefaler utvalget at retningslinjene til politiet endres fra «bør, når det finnes hensiktsmessig» til «skal, med mindre det er uhensiktsmessig.» Med obligatoriske opptak vil signaler om eventuelle avvik enkelt identifiseres og håndteres.

De fleste politidistrikt har i dag opptaksutstyr på plass. Politidirektoratet arbeider med å utplassere ytterligere utstyr. Opptak er anbefalt av Europarådets torturkomité (CPT 2002), og i flere land er dette hjelpemiddelet allerede fast praksis. Også i Norge har flere etterforskere og etterforskingsenheter allerede innarbeidet faste rutiner.

8.4.4 Politiavhør – prøveordning med avhørsrapport skrevet av sivilt ansatte

Av evalueringsrapporten til Justisdepartementets lydopptaksprosjekt (1998 – 2003) fremgår at elektronisk opptak av politiavhør reduserer lengden på avhøret betydelig. Et avhør som tar fire timer å gjennomføre uten opptak, er unnagjort på under to timer når opptak benyttes (Rachlew 2003 s. 54). Tidsreduksjonen forutsetter at politiet utsetter å skrive ut rapporten fra avhøret. Av evalueringsrapporten fremgår det videre at den tiden som spares under selve avhøret, går med til å skrive rapporten i etterkant. Etter et to timer langt avhør med opptak bruker politiet ca. seks timer på å ferdigstille rapporten. En antar at politiet, når det får mer erfaring med lydopptak, etter hvert vil skrive noe raskere. Like fullt, totalforbruket blir høyere for politiet enn ved tradisjonelle politiavhør hvor etterforskeren skriver rapporten underveis.

Etter utvalgets syn er imidlertid det sentrale poenget at selve avhøret kortes ned betydelig. For en person som er blitt utsatt for en voldtekt representerer dette en stor gevinst. For enkelte kan forskjellen mellom to timer og fire timer hos politiet være avgjørende for om de makter å stå løpet ut. Med opptak slipper fornærmede å sitte og se på, mens avhøreren skriver ned forklaringen. Videre slipper fornærmede å gjenta detaljer om overgrepet for at etterforskeren skal få skrevet det ned. Kortere avhør vil også redusere utgiftene til bistandsadvokat som kan være tilstede. Det er videre åpenbart at kommunikasjonen mellom avhøreren og avhørte bedres betraktelig når avhøreren ikke i samme grad trenger å tenke på setningsoppbygging og grammatikk under avhøret.

Lydopptaksprosjektet konkluderte i tråd med synet ovenfor, og anbefalte en prøveordning i norsk politi der sivilt ansatte skrev resyme av avhørene for etterforskerne (Justisdepartementet 2003). En ordning med sivilt ansatt skrivepersonell ble innført i England etter at forskere på oppdrag fra myndighetene gjennomførte en undersøkelse hvor det viste seg at sivilt ansatte skrev rapportene billigere, raskere, mer objektivt og med klarere språk (Hooke og Knox 1995). 6

Gjennom samtaler med politietterforskere og deres etterforskingsledere har utvalget fått vite at sentrale politiavhør av fornærmede, vitner og mistenkte ofte ikke gjennomføres på video fordi avdelingen de jobber ved ikke har tid til å skrive ut avhørene. Det er i dag anerkjent at lyd- og videoopptak representerer et rettssikkerhetsstimulerende tiltak, bl.a. ved at opptak styrker avhørets bevismessige verdi. Politietterforskere og politijurister som utvalget har snakket med, bekrefter at lyd- og videoopptak representerer et viktig verktøy under etterforskingen av seksuelle overgrep. Utvalget mener at hensynet til kvalitet alene på sikt vil få positive, prosessøkonomiske konsekvenser.

Utvalget mener at prøveprosjektet som ble anbefalt for over fire år siden, nå burde ha vært igangsatt. Utvalget henviser til Justisdepartementets rapport (2003), hvor det i styringsgruppens hovedkonklusjoner anbefales at ordningen med sivilt ansatt skrivepersonell prøves ut. En slik ordning ble på nytt anbefalt av en arbeidsgruppe nedsatt av Politidirektoratet i 2005, men noe prøveprosjekt er ikke kommet i stand. Utvalget anbefaler at prøveprosjektet iverksettes så raskt som mulig.

8.4.5 Voldtekt og ordenspolitiet

Ordenspolitiet, enten i form av patruljer, vaktledere eller operasjonssentraler, er ofte de første som kommer i kontakt med fornærmede. Det første møtet kan få avgjørende betydning for sakens videre fremdrift, både med hensyn til hvorledes fornærmede opplever politiet og for utfallet av straffesaken. Som påpekt av Forst (2004 s. 96):

«Research on variation in crime clearance rates has found that the information gathered by patrol officers during the preliminary investigation stage is the most important factor driving variation in clearance rates.»

Britisk politi tilbyr spesialopplæring til ordensstyrken om hvordan de skal håndtere det første møtet med fornærmede i voldtektssaker. Opplæringen kommer inn på hvordan ordenspolitiet kan medvirke til at etterforskingen får en optimal start. Fornærmede skal ikke avhøres under dette møtet, men kort spørres om (1) hvor overgrepet fant sted, (2) hvem gjerningsmannen er, eventuelt hvordan han ser ut, er kledd osv. Deretter rettes fokus inn mot fornærmedes sosiale behov. Filosofien er at ordenspolitiet, gjennom formidling av empati, skaper tillit og samtidig stimulerer den fornærmede til å anmelde overgrepet.

Utvalget er kjent med at norsk politi utdannes til generalister og således har kunnskap om å håndtere ulike ordensforstyrrelser, demonstrasjoner, ulykker, håndtering av ulike våpen, hvordan de skal opptre på et åsted, sikre spor med mer. Utvalget er videre kjent med at det avsettes flere dager i året for å trene og repetere de operative øvelsene. På den måten holder ordenspolitiet seg oppdatert og kompetent. Utvalget er imidlertid ikke overbevist om at ordenspolitiet like systematisk trener opp sin etterforskingsmessige funksjon.

Utvalget mener ikke at ordenspolitiet bør innstille sin systematiske trening i pistolskyting, bruk av køller, skjold og øvrige hjelpemidler i tilknytning til pågripelser, demonstrasjoner og andre potensielt farlige situasjoner. Ordenspolitiet bør imidlertid også gis instruksjon i form av tema og treningsdager, hvor etterforsking, inkludert behandling og strakstiltak i tilknytning til voldtekt, gjøres obligatorisk. Det er ikke nødvendigvis behov for mye trening, men dersom det inntrykket utvalget har, er riktig, nemlig at slik trening ikke prioriteres, anbefaler utvalget at de som arbeider i ordenspolitiet får årlig obligatorisk trening og opplæring i etterforskingsfaget, herunder politiets første kontakt med voldtatte. Alle i ordenstjenesten må inkluderes, enten de arbeider som patruljerende politi, vaktledere eller operasjonsledere.

De som mottar og behandler publikumshenvendelser over telefon sitter i en nøkkelposisjon. Som regel vil de også ha ansvar for at patruljene ute iverksetter de rette tiltakene. Det må sikres at de som innehar denne funksjonen, har tilstrekkelig kunnskap om etterforsking av seksuelle overgrep. Det bør treffes tiltak som sikrer at denne nøkkelposisjonen fylles av politi med rette holdninger og tilstrekkelig kompetanse. Utvalget bemerker at en ny sentral enhet med obligatorisk innrapportering vil redusere personavhengig oppfølging og sikre en praksis i henhold til etablerte dreiebøker.

8.5 Påtalemyndigheten

Påtalemyndigheten er en sentral rettslig aktør i voldtektssaker. Påtalemyndigheten har kompetanse til å beslutte etterforsking og avgjør om det skal tas ut tiltale eller alternativer til tiltale der dette er aktuelt. Videre er det påtalemyndigheten som har kompetanse til å beslutte iverksettelse av noen av de tvangsmidlene som det kan være aktuelt å bruke i voldtektssaker. Sist, men ikke minst, er det påtalemyndigheten som aktorerer saken når den kommer for retten.

Det er et mål at alle voldtektssaker skal behandles på samme måte uansett hvor i landet saken befinner seg. Det er også et mål at de som behandler voldtektssaker, skal ha best mulige forhåndskunnskaper før de treffer sine beslutninger, herunder de beslutninger som treffes av påtalemyndigheten.

For best mulig å være i stand til å treffe beslutninger på dette området, er det en forutsetning at det utarbeides felles retningslinjer for behandlingen av sakene, og at det sikres felles praktisering av retningslinjene gjennom oppfølging fra påtalemyndighetens ledelse. Et viktig skritt på veien mot en enhetlig praksis er at representantene for påtalemyndigheten får en felles kunnskapsplattform gjennom egne kurs om behandling av voldtektssaker. Kunnskap om sakstypen er en forutsetning for å sikre en betryggende saksbehandling. Slike kurs bør inneholde grunnleggende kunnskap om voldtekt, herunder om vanlige ettervirkninger av voldtekt.

Både politijurister og statsadvokater vil ha nytte av slik opplæring og det bør følgelig gis opplæring om voldtektssaker på alle nivåer.

Det er også viktig at det settes fokus på påtalejuristenes holdninger i sedelighetssaker og at man er bevisst på å ivareta fornærmede før og under rettergangen.

I mange tilfeller blir anmeldelser av voldtekt henlagt fordi den bevismessige situasjonen ikke gir grunnlag for å ta ut tiltale. Når en sak ender med henleggelse, vil den voldtatte i mange tilfeller føle at man ikke ble trodd, og at politiet ikke tok saken på alvor. Det er derfor av stor viktighet at den påtalemessige avgjørelsen formidles på en måte som i best mulig grad ivaretar fornærmede. Ideelt sett bør avgjørelsen formidles personlig, altså ved at politiet møter eller ringer til fornærmede for å formidle beskjeden.

Der det er oppnevnt bistandsadvokat, kan den påtalemessige avgjørelsen med fordel formidles via denne, som har det som sin oppgave å forklare fornærmede hva den påtalemessige avgjørelsen innebærer. Der politiet har personlig kontakt med fornærmede, bør det legges vekt på at en henleggelse ikke nødvendigvis betyr at man ikke tror på fornærmedes historie, men at kravene til bevis i en straffesak er strenge og at henleggelsen betyr at disse kravene ikke er oppfylt. Den som formidler beskjeden bør også, så langt det er mulig, sette fornærmede i kontakt med hjelpeapparatet dersom fornærmede ønsker det.

I de tilfellene der påtaleavgjørelsen formidles skriftlig, mener utvalget at det må utarbeides et standardbrev der det redegjøres for noe av bakgrunnen for avgjørelsen, og hvilke beviskrav som stilles for at det skal kunne tas ut tiltale. Et slikt standardbrev kan legges inn i politiets straffesaksystem slik at det går ut automatisk i voldtektssaker, og dermed ikke medfører noe merarbeid. Et slikt brev kan være av stor betydning for offeret å føle at man blir ivaretatt og tatt på alvor. Det vil trolig også øke forståelsen for de påtalemessige avgjørelsene som treffes.

Riksadvokatens arbeidsgruppe (nr.1/2007) har bl.a. foreslått kompetansehevende tiltak for politijurister og statsadvokater, forberedende møter forut for aktorering og kollegial påtalemessig vurdering av alle voldtektssaker. Utvalget slutter seg til de nevnte anbefalingene,

8.6 Domstolene

Voldtattes opplevelse av den rettslige behandlingen vil være forskjellig etter hvilken situasjon vedkommende er i, og hvilket utfall saken får. Der saken ender med frifinnelse, kan fornærmede oppleve ikke å ha blitt trodd, og at hun avga forklaring til ingen nytte. Generelt kan fornærmede oppleve det som belastende å måtte avgi forklaring og å bli stilt spørsmål om private detaljer i retten. I mange tilfeller vil det oppleves som om forsvarereren er «ute etter å ta henne» fordi det stilles spørsmål ved fornærmedes historie og troverdighet. Det kan oppleves som svært krenkende å ikke bli trodd i rettsapparatet når man forteller om sårbare hendelser som voldtekt. Dette dokumenteres av bl.a. Vigrestad (2004).

Samtidig er det klart at hensynet til siktede tilsier at forsvareren gis anledning til å belyse saken ved relevante spørsmål, både til fornærmede selv og andre vitner. Kontradiksjon er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti i vår prosessordning.

Denne balansegangen mellom hensynet til fornærmede på den ene siden og siktede på den andre, er svært krevende. Retten kan imidlertid sørge for at utspørringen av siktede skjer på en så lempelig måte som mulig, uten at dette går ut over siktedes forsvar. Særlig kan retten våke over at spørsmål generelt sett ikke stilles på en unødvendig sårende måte. For så vidt gjelder spørsmål om tidligere seksuell atferd, fremgår det av straffeprosessloven § 134 at retten bare skal tillate slike dersom de er av vesentlig betydning. Retten kan også gjøre fornærmedes situasjon enklere ved å beslutte at offentligheten ikke får være tilstede under saken (lukkede dører, jf. domstolloven § 125). Dersom disse reglene praktiseres på en lempelig måte, ivaretar de etter utvalgets skjønn fornærmedes behov.

Etter straffeprosessloven § 284 kan retten beslutte at tiltalte skal: «… forlate rettssalen mens en annen tiltalt eller et vitne blir avhørt, såfremt det er særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt .» Det er altså en konkret vurdering av om «en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt» som er avgjørende for om siktede skal forlate rettssalen. Dersom belastningen ved at tiltalte er tilstede er så stor at fornærmede ikke klarer å forklare seg eller ikke klarer å gi en fullstendig forklaring, er dette en grunn til at tiltalte kan vises ut av rettssalen. Det fremgår av straffeprosessloven § 284 femte punktum at hensynet til fornærmede er et selvstendig grunnlag for at tiltalte kan vises ut av rettssalen under fornærmedes forklaring. Slik utvalget ser det, ivaretar § 284 fornærmedes interesser i tilstrekkelig grad, forutsatt at den ikke praktiseres for strengt.

Poenget med denne korte redegjørelsen er å peke på at dommernes rolle under prosessens gang er viktig. For å ta stilling til de nevnte spørsmålene, er det av stor betydning at dommerne – i tillegg til kunnskap om prosessregler og alminnelige rettsikkerhetsprinsipper – har kjennskap til skadevirkninger av voldtekt og fornærmedes opplevelse av den rettslige behandlingen. I dag foregår det ingen felles opplæring av dommere om problemstillinger som særlig gjør seg gjeldende i saker om voldtekt. Utvalget anbefaler at slik opplæring blir tatt inn i de kurs, deriblant innføringskurset som dommere gjennomgår.

8.7 Utvalgets forslag til tiltak

• Utvalget foreslår at Politiets sentrale enhet mot seksualisert vold (SEPOL) opprettes.

• Videre anbefaler utvalget at det etableres rutiner for lovpålagt og umiddelbar innrapportering av samtlige voldtektsanmeldelser fra politidistriktene til den sentrale enheten.

• Utvalget foreslår at Politiets sentral enhet mot seksualisert vold (SEPOL) får et mandat og ressurser til å arbeide problemorientert på nasjonalt plan.

• Utvalget foreslår at det opprettes SO-team (avdelinger) i alle politidistrikt, med tid og mulighet til å fordype seg i sakene og det komplekse fagområdet etterforsking av voldtekt representerer.

• Utvalget foreslår at det innføres formelle krav til etterforskere som skal gjennomføre sentrale avhør i voldtektssaker.

• Utvalget foreslår at det innarbeides nye regler som sikrer obligatoriske lyd/video-opptak av sentrale avhør i voldtektssaker, herunder avhør av fornærmede.

• Utvalget foreslår at et tidligere anbefalt prøveprosjekt, hvor sivilt ansatte skriver avhørsrapportene, iverksettes så raskt som mulig.

• Utvalget foreslår videre at de som arbeider i ordenspolitiet, får årlig og obligatorisk trening og opplæring i etterforskingsfaget, herunder politiets første kontakt med voldtatte.

• Utvalget foreslår at det iverksettes forskning rettet inn mot omfanget av korrekt henlagte voldtektsanmeldelser.

• Utvalget foreslår kompetansehevende tiltak for politijurister og statsadvokater, forberedende møter forut for aktorering og kollegial påtalemessig vurdering av alle voldtektssaker.

• Utvalget foreslår at det tas inn opplæring om skadevirkningene etter voldtekt i de kurs, deriblant innføringskurset, som dommere gjennomgår.

Utvalget viser for øvrig til kapittel 9.5 hvor utvalget foreslår å innrede avhørsrom med fastmontert opptaksutstyr ved overgrepsmottakene. I samme kapittel foreslår utvalget også at Politidirektoratet gis frist til 1. juli 2008 med å ferdigstille nye sporsikringsposer.