Del 2
Standardiserte utmålingsregler

4 Gjennomgripende utmålingsspørsmål

4.1 Generelle utgangspunkter

I kapitlene 5–11 nedenfor følger en nærmere redegjørelse for erstatningsutmålingen ved en «katalog» av erstatningsposter. Postene er inntektstap (kapittel 5 og 10), merutgifter (kapittel 6), hjemmearbeidstap (kapittel 7), tapt livsutfoldelse (kapittel 8), (den negative effekten av) smerte (kapittel 9) og forsørgertap (kapittel 11). I dette kapittelet skal behandles noen rettslige utgangspunkter og spesifikke regler som gjør seg gjeldende for alle disse erstatningspostene.

For det første er det et gjennomgripende spørsmål hvordan offentlige ytelser og andre formuesoverføringer til skadelidte skal påvirke erstatningsutmålingen, se punkt 4.2 nedenfor. Et beslektet spørsmål er hvorvidt det kan kreves regress for ytelser fra trygden eller forsikringsselskap til dekning av skaden. Regress-spørsmål behandles kort i punkt 4.3.

Personskadeerstatning kjennetegnes av at det på oppgjørstidspunktet skal utmåles en engangserstatning som skal dekke fremtidig tap over lang tid. Dette medfører at utmålingen har en tidsmessig side som er felles for mange av de ulike erstatningspostene.

Tidsperspektivet for erstatningen innebærer at det må tas hensyn til forrentningen av den kapitalen de ulike poster av engangserstatning representerer. Utbetaling av engangserstatning medfører at skadelidte får renteinntekter som skal beskattes, samtidig som det vil påløpe formuesskatt på engangserstatningen. Et særskilt spørsmål er da hvordan skadelidtes skatteplikt påvirker erstatningsutmålingen, og hvordan slike effekter eventuelt kan standardiseres. Dette spørsmålet behandles i punkt 4.4 nedenfor. Når erstatningen utmåles for å dekke fremtidige årstap, må det tas hensyn til renteinntektene på engangserstatningen. Spørsmålet om hvilken rentefot som skal legges til grunn er viktig for en rekke av erstatningspostene, og dette spørsmålet drøftes i punkt 4.5 nedenfor. I punkt 4.6 klargjøres forholdet mellom lovens utmålingsregler og partenes avtalefrihet. Videre behandler Utvalget i punkt 4.7 og 4.8 ulike situasjoner hvor det tapet skadevolder er ansvarlig for ikke er varig. Et spørsmål i denne sammenheng gjelder den såkalte «tidsbegrensede årsakssammenheng» eller «hypotetisk årsakskonkurranse»: Det forekommer at det på oppgjørstidspunktet kan legges til grunn at skadelidte i fremtiden ville ha blitt utsatt for en negativ påvirkning av en annen årsak enn den skadevolder er ansvarlig for. Det generelle spørsmål om hvordan denne situasjonen skal håndteres, er behandlet i punkt 4.8.

I punkt 4.9 behandles selve oppgjørsformen; spørsmålet om det skal anvendes engangserstatning eller terminerstatning, og i punkt 4.10 gjennomgås særspørsmål som oppstår for skadelidte som ikke er bosatt i Norge. I punkt 4.11 redegjøres det for en generell unntaksregel som i helt spesielle tilfeller gir hjemmel for å fravike de standardiserte reglene. Fremstillingen går i punkt 4.12 inn på ulike forutsetninger for de tabellene som er anvendt under standardiseringsreglene. I punkt 4.13 presenteres så en hjemmel for at kongen med visse mellomrom kan revidere lovens tabellverk.

Alle disse spørsmål har trekk som er felles for alle (eller i alle fall mange av) erstatningspostene. Samtidig kan det gjøre seg gjeldende spesifikke forhold hva gjelder utmålingen av erstatning for hver enkelt post. De nevnte fellestrekkene for de ulike utmålingsposter er samlet her i kapittel 4.

En generell forutsetning for standardiseringen er at det bare skal betales én standarderstatning. Dette gjelder selv om en skade faller innunder flere kompensasjonsordninger, eksempelvis hvor en yrkessjåfør kan kreve dekning delvis både fra yrkesskadeforsikring og trafikkforsikring.

4.2 Fradrag i erstatningen

4.2.1 Innledning

Etter gjeldende rett er det et gjennomgående prinsipp at ytelser fra det offentlige skal dras fra i erstatningen så langt de dekker tapet for skadelidte. Videre har vi i norsk rett hatt tradisjon for at også andre formuesoverføringer til skadelidte som dekker skaden kan komme til fradrag helt eller delvis. Her er det særlig ulike forsikringsutbetalinger som kan være aktuelle, men også overføringer fra andre rettssubjekter kan medføre fradrag. I det følgende skal drøftes hvor langt slike fradrag skal gjøres etter forslaget til standardiserte utmålingsregler.

4.2.2 Fradrag for ytelser fra det offentlige

4.2.2.1 Gjeldende rett og bakgrunnen for dagens rettstilstand

Etter gjeldende rett er skl. § 3-1 tredje ledd første punkt en viktig regel om at ytelser fra det offentlige skal komme til fradrag i erstatningen. Regelen kom inn i loven i 1973 og har følgende forhistorie: I tiden før vedtagelse av erstatningsloven av 1969 ble erstatningsutmålingen i høy grad gjort på skjønnsmessig måte. I denne perioden hadde videre trygden rett til regress mot skadevolder. Dette medførte et press på utmålingen i den forstand at det ble utmålt mindre enn full erstatning til skadelidte, fordi man var redd for at skadevolder ellers ikke ville kunne betale regresskravet fra trygden. Dette var en viktig del av bakgrunnen for at trygdens regressrett ble opphevet i 1970.1 En logisk konsekvens av opphevingen av trygdens regressrett, var at trygdeytelsene gikk til fradrag i den summen skadevolder skulle betale. Denne regelen ble så lovfestet i 1973.

Norsk rett har av denne grunn siden 1973 lagt til grunn et gjennomført prinsipp om at ytelser fra det offentlige (og til dels andre tredjepersoner) skal gå til fradrag i erstatningen. Med en slik ordning nyter skadevolder fordelen av at så vel trygder som tjenestepensjoner blir trukket fra i den summen som utgjør skadelidtes initiale fulle tap.2 Erstatningsansvaret for skadevolder blir etter dette «redusert» så langt det offentlige dekker skaden. Av denne grunn kan det hevdes at norsk rett bygger på en «reduksjonsmodell».3 Den prinsipielle løsning knyttet til at offentlige ytelser går til fradrag i erstatningen er vanlig i nordisk erstatningsrett, og denne modellen har derfor tidvis blitt kalt «the nordic model». For norsk retts vedkommende har løsningen i første rekke kommet til uttrykk i skl. § 3-1 tredje ledd første punktum. Den prinsipielle tilnærmingen til spørsmålet om hvordan de offentlige ytelsene skal passes inn i erstatningsutmålingen, kan imidlertid spores i flere andre sammenhenger.Ulike sider ved dette prinsipielle valget vil bli utdypet rett nedenfor. For Utvalget blir det et særskilt spørsmål hvor langt prinsippet om fradrag for offentlige ytelser skal videreføres under en generell, standardisert erstatningsordning.

4.2.2.2 Utvalgets vurderinger

Som det fremgår av gjennomgangen foran, ligger det rettspolitiske betraktninger bak prinsippet om at offentlige ytelser skal gå til fradrag i erstatningen. Denne ordningen har tradisjon i norsk rett, samtidig som den samsvarer godt med systemet i øvrige nordiske land. Lovutvalgets mandat kan mest naturlig forstås slik at man ønsker at det nevnte prinsippet skal videreføres.4 Utvalget har tatt konsekvensen av dette for hele «katalogen» av tapsposter. På dette punktet har Utvalget derfor fulgt Mandatet, men Utvalget ser heller ingen rettspolitiske grunner til å endre på dette prinsipielle utgangspunktet i norsk erstatningsrett.

Når det gjelder den nærmere oppfølgingen av dette prinsippet, skal det først presiseres noen utgangspunkter i gjeldende rett. Som nevnt gir någjeldende § 3-1 tredje ledd første punktum det klareste holdepunktet for fradragsprinsippet i gjeldende norsk rett. Etter ordlyden i någjeldende § 3-1 tredje ledd første punktum er det imidlertid kun «trygdeytelser» som skal gå til fradrag «krone for krone» i erstatningssummen. Av forarbeidene til bestemmelsen fremgår det likevel at man med formuleringen ikke mente å referere utelukkende til folketrygdloven av 1966 (som nå er videreført i folketrygdloven av 1997). Det finnes uttalelser som kan tas til inntekt for at det gjelder et generelt prinsipp om fradrag for offentlige ytelser, jf. foran. Denne synsmåten står i nær sammenheng med oppfatningen om at erstatning for merutgifter kun skal være «et supplement» til ytelser fra det offentlige. Sentralt for denne forståelsen av samspillet mellom skadevolders skadedekning og det offentliges ytelser er følgende uttalelse fra Ot.prp. nr. 4 (1972–73):

«Departementet er enig i at erstatningens oppgave ved personskade og forsørgertap bør være å supplere andre ytelser som den erstatningsberettigede får i anledning av skaden. Det beløp som tilkjennes i erstatning, skal sammen med de øvrige ytelser som det skal tas eller kan tas hensyn til (gjøres fradrag for), utgjøre erstatningen for det økonomiske tap.«5

I rettspraksis finner man da også eksempler på at ytelser i medhold av andre lover har blitt likestilt med trygd, og dermed har gått til fradrag, se Skoland (Rt. 1993 s. 1547). Her ble det gjort fradrag i erstatningen for ytelser i medhold av sosialtjenesteloven. I dommen faller det også en uttalelse om forarbeidenes generelle rekkevidde:

«Dette har gitt seg direkte utslag i bestemmelsene i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd første punktum og § 3-2 første ledd tredje punktum, hvoretter offentlige ytelser, som trygdeytelser, skal gå til fradrag i erstatningen. Uttalelsene har imidlertid en generell rekkevidde og gir etter min mening uttrykk for et grunnleggende prinsipp». (s. 1558)

Denne synsmåten har senere blitt fulgt opp i flere dommer6.

Etter gjeldende rett er det likevel en kilde til tvilsspørsmål at loven bare gir hjemmel for «krone for krone-fradrag» for de offentlige ytelser som kommer fra folketrygden. Dette skyldes at skl. § 3-1 tredje ledd første punktum («skal-fradraget») bare nevner «trygdeytelser», mens intet er nevnt om andre offentlige ytelser. Ytelser som for eksempel tilstås i medhold av sosialtjenesteloven har derfor i rettspraksis blitt behandlet etter «kan-regelen» i skl. § 3-1 tredje ledd andre punktum, se dommen i Rt. 2010 s. 1153 (avsnitt 45). I denne dommen ble det lagt til grunn at det kunne gjøres et delvis fradrag for den omsorgslønn skadelidte hadde fått i medhold av sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav e.7

Utvalget ønsker imidlertid å ha rene og klare linjer på dette punktet, slik at alle ytelser fra det offentlige som reelt dekker skaden i utgangspunktet går fullt til fradrag («krone for krone», som det gjerne formuleres). Dette bør gjelde uavhengig av hvilken lov som hjemler ytelsen, eller om ytelsen er en naturalytelse som ytes som en del av det offentliges helsetilbud.8 Så lenge ytelsen reelt dekker en del av skadelidtes tap, er det prinsipielt sett ingen grunn til å unnlate fradrag. Å unnlate å gjøre fradrag kan etter omstendighetene føre til at skadelidte mottar mer enn full erstatning. En egen generell lovbestemmelse skal klargjøre både at det gjelder et prinsipp om fradrag for offentlige ytelser og presisere dette prinsippets rekkevidde, se om dette straks nedenfor.

Det grunnleggende prinsipp om at offentlige ytelser skal gå til fradrag skal derfor gjelde også under den nye, standardiserte erstatningsutmålingen. Fradraget vil imidlertid noen ganger være bakt inn i erstatningsbeløpet som følger av de utarbeidede tabeller.9 Dette gjelder blant annet erstatning for inntektstap og for forsørgertap, hvor enkelte offentlige ytelser er hensyntatt ved utarbeidelse av tabellene som finnes i Utmålingsforskriften. Utvalget har i noen få andre sammenhenger bevisst unnlatt å gjøre fradrag, i den hensikt å forenkle reglene.10 Hvor fradrag er unnlatt, er dette presisert. Der hvor det skal gjøres fradrag, er det anvendt en teknikk med henvisninger fra bestemmelser om utmåling av de respektive erstatningsposter til en generell regel om fradrag som er plassert innledningsvis, se rett nedenfor.

Lovteknisk har fradragsprinsippet kommet til uttrykk i en generell, materiell regel om fradrag for kompensasjonsrelevante ytelser, se § 3-1 femte ledd:11

«Hvor det vises til denne bestemmelsen, skal det i erstatningsutmålingen gjøres fradrag for ytelser fra det offentlige etter folketrygdloven, sosialhelsetjenesteloven, sosialtjenesteloven og andre regler så langt ytelsen kompenserer for skaden. For annen vesentlig økonomisk støtte til kompensasjon av skaden kan det i særlige tilfeller gjøres fradrag i erstatningsutmålingen.»

Lovteksten gjelder i første rekke ytelser fra folketrygden, sosialhelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven, og disse lovene er derfor positivt nevnt i lovteksten. Fradrag kan imidlertid også foranlediges av andre ytelser fra det offentlige. Utvalget har derfor i loven tatt med passusen «andre regler». Denne formuleringen kan også fange inn at enkelte naturalytelser fra det offentlige etter omstendighetene vil gå til fradrag i erstatningen.12

For slike naturalytelser vil det sjelden være tale om en konkret fradragspost som måles i kroner og øre. Situasjonen vil snarere være at fordi skadelidte får pleie og omsorg fra det offentlige, så vil det ikke være aktuelt å kreve erstatning for slike poster. Ytelsene vil ofte dekke medisinske behov, og her har rettspraksis som nevnt lagt til grunn at det offentliges ytelser ivaretar skadelidte. I fremstillingen av erstatning for merutgifter er derfor utgiftene plassert under kategorien utgifter til «dekning av rent medisinske behov», jf. punkt 7.5.2. Prinsipielt sett er det like fullt tale om et fradrag i erstatningen på lik linje med trygdeytelser. Dette følger av at skadevolder prinsipielt sett ville ha vært ansvarlig for kostnadene forbundet med pleie og omsorg dersom det offentlige ikke hadde betalt dem. For trygdefradragets vedkommende følger dette av strukturen i regelen i § 3-1 tredje ledd første punktum: «Ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for … trygdeytelser …». Det tilsvarende gjelder prinsipielt for andre ytelser fra det offentlige, jf. sitatet foran fra Skoland (Rt. 1993 s. 1547, s. 1557–1558).

Ordlyden «andre regler» vil også gjøre regelen robust mot endringer i offentligrettslige ytelser. Formuleringen vil naturlig fange inn fremtidige, nye regler om offentlige ytelser til skadelidte som dekker det behov som følger av den ansvarsbetingende handling eller hendelse.

4.2.2.3 Særlig om kravet til kompensasjonsrelevans

Begrepet kompensasjonsrelevans er brukt om de krav til sammenheng som stilles for at en trygdeytelse (eller annen ytelse fra det offentlige) skal gå til fradrag i erstatningssummen. Ytelsen er etter en alminnelig oppfatning kompensasjonsrelevant dersom den er utløst av skaden, og den dekker samme behov som erstatningen skal dekke.13

Når det gjelder det første kravet, uttrykte departementet seg under forarbeidene til någjeldende § 3-1 tredje ledd første punktum slik at det kunne reises tvil om kravet gjaldt, se Ot.prp. nr. 4 (1972–73):

«Departementet vil her bemerke at trygdeytelsene bør gå til fradrag fullt ut, selv om utbetalingen bare delvis skyldes skaden. Det bør her være likegyldig om trygdeytelsens størrelse også skyldes tidligere uførhet. For en som tidligere hadde inntekt dels i form av trygd og dels arbeidsinntekt, vil naturligvis trygdesituasjonen før og etter skaden komme inn.«14

I teorien har man imidlertid påpekt at det bør være et vilkår for fradrag at ytelsen er utløst av skaden.15 Dette er det naturlige utgangspunktet erstatningsrettslig sett. Hvis fradraget gjøres for ytelser som ikke er utløst av skaden, kan det lede til at skadelidte ikke får full erstatning, og det må selvsagt forhindres. Det kan likevel spørres om det er nødvendig å bygge inn i loven et vilkår om at skaden har utløst den offentlige ytelsen. Det avgjørende spørsmålet vil nemlig uansett være om det offentlige kompenserer for en negativ effekt som skadevolder er årsak til, og som han måtte ha dekket dersom det offentlige ikke kom med sin ytelse. Holder man fast ved dette vilkåret, kan man spare seg for nærmere diskusjoner om hva som var årsak til at den offentlige ytelsen kom. For spørsmålet om hva som har utløst den offentlige ytelsen, kan det nemlig lett oppstå tvilstilfeller eller kombinasjonstilfeller. Det kan nemlig forekomme at skadelidte får dekket en del av det behov som skaden skaper fra det offentlige, uten at denne ytelsen er utløst av skaden. Det kan i alle fall forekomme at det er tvilsomt om denne årsakssammenhengen foreligger. Dette bør imidlertid ikke være avgjørende for fradragsspørsmålet. Hvis ytelsen uansett dekker skaden (kompenserer den negative effekten skadevolder er ansvarlig for), bør ikke skadelidte få erstatning fra skadevolder i tillegg.

Et eksempel kan være at skadelidte får uføretrygd som følge av svak konstitusjon som slår ut etter at skaden er inntruffet. Selv om det er uklart om skadelidte ville ha blitt ufør uansett om skaden hadde inntruffet, skal uføreytelsen gå til fradrag i erstatningen. I dette tilfellet vil ikke spørsmålet komme på spissen, fordi spørsmålet om fradrag er innbakt i forskriftstabellens utregninger av erstatning.

Utvalget finner etter dette at det er unødvendig å operere med en streng kvalifikasjon i loven som vil kreve en avklaring på dette punktet. Utvalget har derfor valgt å utelate vilkåret om at ytelsen er utløst av skaden. Utvalget vil fremheve at det avgjørende bør være om det offentliges ytelse dekker samme behov som er utløst av ansvarshendelsen, og at det ikke bør utgjøre noe tvistetema om ytelsen var utløst av ansvarshendelsen eller ikke. Det er denne tilnærmingen som vil stå i best samsvar med det grunnleggende prinsippet om at offentlige ytelser går til fradrag i erstatningen.

Kravet om at den offentlige ytelsen skal dekke samme behov som er utløst av ansvarshendelsen, har tradisjonelt vært oppfattet slik at det innebærer at ytelsen må dekke skadelidtes behov i samme tidsrom som det behov erstatningen skal dekke, gjør seg gjeldende.16 Et eksempel på at denne siste begrensningen fikk betydning gir Horseng (Rt. 1993 s. 1538, s. 1545), hvor det tales om at det er en «forutsetning for fradrag etter tredje ledd første punktum at det er et sammenfall i tid mellom trygdedekningen og den periode selskapet har ansvar for». En nokså ny dom på området, Rt. 2010 s. 1153, kan imidlertid sies å så noe tvil på dette området. I denne dommen ble det nemlig gjort fradrag for utbetalt erstatning for fremtidige utgifter i posten for påført tap av inntekt. Denne utbetalingen gikk så til fradrag i skadelidtes krav om erstatning for tapt inntekt. Slik Høyesterett formulerer seg om fradragsspørsmålet (avsnitt 52) holdes det ikke på noe strengt tidsmessig prinsipp for spørsmålet om kompensasjonsrelevans. Dommen gjelder riktignok fradrag for betaling fra skadevolder vedrørende én erstatningspost i en annen erstatningspost, og de to erstatningspostene tilkommer dessuten formelt to ulike rettssubjekter. Avgjørelsen er derfor ikke nødvendigvis bestemmende for spørsmålet om kompensasjonsrelevans ved fradrag for ytelser fra det offentlige. Dommen viser på den annen side at det etter omstendighetene kan være grunn til å fravike et strengt tidsmessig krav til kompensasjonsrelevans dersom det er nødvendig for å nå et rimelig resultat. Utvalget antar etter dette at utgangspunktet bør være at det settes tidsrammer for hvilke fradrag som skal gjøres, slik teorien har gitt uttrykk for og slik Horseng legger til grunn. Utvalget holder likevel åpent for at regelen om tidsmessig kompensasjonsrelevans kan fravikes i særlige tilfeller.

Hvor kompensasjonsrelevante ytelser er bakt inn i en standardisering, vil dette problemet løse seg av seg selv, fordi det tidsmessige er hensyntatt gjennom oppbygningen av den standardiserte erstatningen. For de øvrige postene kan det etter omstendighetene være nødvendig å undersøke særskilt om ytelsen dekker behov i det samme tidsrom som den negative effekt som skal erstattes har virkning og forårsaker et tap.

Betegnelsen kompensasjonsrelevans har blitt forstått slik at den også gjelder situasjonen i § 3-1 tredje ledd andre punktum («kan-fradraget«).17 Uttrykket er også blitt brukt slik av Høyesterett, se Rt. 2007 s. 1415 (avsnitt 84) og Rt. 2010 s. 1153. I denne sammenhengen brukes uttrykket gjerne som en betegnelse på at en formuesoverføring dekker samme tap som skadevolder har forårsaket. Om det skal gjøres helt, bare delvis eller intet fradrag for formuesoverføringen blir så gjenstand for rettsanvenderens diskresjonære skjønn.18 I vår sammenheng gjelder begrepet kompensasjonsrelevans spørsmålet om en formuesoverføring fra en tredjeperson til skadelidte, herunder trygden, skal gå til fradrag i erstatningen, fordi den dekker en del av skaden. Det ligger i dette også en presisering av at fradraget bare skal kunne gjøres i samme post som ytelsen dekker.19 Dersom en formuesoverføring som gjelder én post blir brukt til fradrag i en annen post, kan dette føre til at skadelidte ikke får full erstatning.

Eksempelvis bør ikke uførepensjon basert på utearbeid gå til fradrag i hjemmearbeidserstatning. Fradraget for uførepensjon er innbakt i den standardiserte erstatning. Et fradrag i hjemmearbeidserstatningen for uførepensjon vil da medføre at skadelidte ikke får full erstatning.

Mer problematisk kan imidlertid dette utgangspunktet bli dersom den ene posten overoppfylles. Skal da fradraget kunne gjøres i en annen post for å unngå at skadelidte får mer enn full erstatning?20 Utvalget har vurdert dette spørsmålet generelt, og ut fra ulike tenkte eksempler. Å tillate slike fradrag («pakke for pakke») vil antakelig være den mest konsekvente oppfølging av prinsippet om at ytelser fra det offentlige som dekker skaden skal komme til fradrag i erstatningen og dermed skadevolder til gode. Utvalget har likevel kommet til at det er best å holde på et strengt «post for post»- prinsipp, slik at skadelidte ikke utsettes for fradrag i poster han har krav på etter de materielle reglene. Å åpne for fradrag for en offentlig ytelse som gjelder behov A i en erstatningspost som skal dekke behov B, kan lett bære galt av sted og føre til at skadelidte ikke får sin rettmessige erstatning. En slik adgang til fradrag kan lett anspore skadevoldersiden til å lete etter fradragsmuligheter, noe som kan være prosesskapende. Etter dette vil det være best i tråd med formålet om å forenkle reglene at det stenges for slike fradrag. Fradrag for offentlige ytelser skal etter dette bare kunne gjøres i den erstatningsposten som dekker det samme behovet som ytelsen skal dekke.

Dommen i Rt. 2010 s. 1153 gjør fradrag for utbetalt merutgiftserstatning til skadelidte i erstatning for tapt inntekt. som tilkom skadelidtes mor. Her kan det se ut som om det gjøres fradrag i én post for en utbetaling som skjer under en annen post. Realiteten er likevel at de to postene her dekker det samme tapet, nemlig det tap som oppstår fordi den direkte skadelidte trengte pleie og tilsyn. Dette fremgår av avsnitt 53 in fine: «Erstatningen for As inntektstap har ikke karakter av et separat krav, men inngår i den erstatning B er blitt tilkjent til dekning av utgifter til pleie og omsorg fra utgangen av 2005 til fylte 18 år.»

4.2.3 Forholdet til det någjeldende «kan-fradraget».

4.2.3.1 Innledning

Etter gjeldende rett vil ytelser fra andre enn det offentlige kunne samordnes med erstatningen, jf. § 3-1 tredje ledd andre punktum. Etter ordlyden «kan» det gjøres fradrag for forsikringsutbetalinger til skadelidte og «annen vesentlig økonomisk støtte». Denne regelen har historisk særlig vært aktuell for forsikringsytelser fra forsikringer som skadelidte hadde tegnet selv, men her har det skjedd endringer de siste tiår. Nærmere om dette i punkt 4.2.3.2 rett nedenfor.

Spørsmålet om fradrag for «annen vesentlig økonomisk støtte» kan komme i en annen stilling enn spørsmålet om fradrag for forsikringsutbetalinger. Slike formuesoverføringer til skadelidte drøftes særskilt i punkt 4.2.3.3 nedenfor.

4.2.3.2 Fradrag for forsikringsutbetalinger uten pensjonselement

I Mandatet er Utvalget bedt om å vurdere om og eventuelt hvordan man skal samordne erstatningen med forsikringsutbetalinger fra forsikringer uten pensjonselement.

Etter någjeldende rett reguleres slike forsikringer av skl. § 3-1 tredje ledd andre punktum. Etter denne bestemmelse «kan» det gjøres fradrag i erstatningen dersom skadelidte mottar slike forsikringsutbetalinger. I rettspraksis har man operert med et fradrag på ca. 17–22 % hvor utbetalingene overstiger en million kroner.21 Regelen har imidlertid vært gjenstand for kritikk i teorien.22 I 2003 ble de største og viktigste forsikringsselskapene enige om ikke å påberope seg samordningsregelen.23 Dette valget må ses i sammenheng med det synspunkt at de sikrede direkte eller indirekte har betalt for forsikringen, og at det derfor kan oppleves urimelig at det gjøres fradrag når forsikringstilfellet en gang inntrer.24

For Utvalgets vurdering spiller følgende argumenter inn: Hovedregelen i norsk rett har vært at skadelidte skal kunne motta full erstatning og forsikringsutbetalinger i tillegg.25 Regelen om samordning må ses som en skjønnsmessig unntaksregel fra dette grunnprinsippet. Regelen er omdiskutert, samtidig som markedsaktørene på eget initiativ har unnlatt å bruke den. Regelen har intet motstykke i rettsordninger det er naturlig å sammenlikne med, så som rettsordningene i andre skandinaviske land.26 Regelen står derfor i utgangspunktet ikke så sterkt i norsk rett de lege lata.

Spørsmålet blir om det med dette utgangspunktet er naturlig å videreføre og eventuelt forsterke en regel om samordning mellom erstatning og forsikring. For dette spørsmålet vil Utvalget peke på følgende argumenter: En samordningsregel står i et vanskelig forhold til en regel om et generelt tak på erstatningen. Dersom reglene standardiseres med et tak, vil høytlønte ha god foranledning til å sikre seg toppdekningen – dekningen over taket – gjennom forsikring. Hvis lovgiver da i tillegg til taket på erstatning gjør fradrag for forsikring, kan det bli vanskelig for den høytlønte å sikre seg et utkomme som opprettholder det nivået han hadde før skadens inntreden. Systemet vil også fremstå som noe mer regulerende og inngripende fra lovgivers side enn hva vi har hatt tradisjon for i norsk erstatningsrett. Det kan hevdes at lovgiver for å avlaste skadevoldersiden må nøye seg med ett av to mulige virkemiddel: Enten tak eller samordning, men ikke begge deler.

Et annet argument er at samordningstanken rimer dårlig med en ellers rådende standardiseringsideologi. Standardiseringen kan lede til klare og forutberegnelige rammer på erstatningsrettens område. Disse kan de potensielle skadelidte innrette seg etter gjennom selv å velge sitt forsikringsnivå. En diskresjonær adgang til samordning mellom forsikring og erstatning vil motvirke oversiktlighet og forutberegnelighet. Og en samordningsregel med et skjønnselement vil øke prosessfaren, noe som i seg selv står i et vanskelig forhold til målsettingen bak standardisering.

Etter å ha vurdert disse argumentene, heller Utvalget til at regelen om samordning bør utelates fra det nye systemet.

4.2.3.3 Fradrag for «annen vesentlig økonomisk støtte»

Som det har fremgått, vil Utvalget gå inn for å oppheve samordningsregelen knyttet til skadelidtes egenfinansierte forsikringer med engangsutbetalinger.

Når Utvalget nå foreslår at kan-fradraget skal oppheves for forsikringsytelsenes vedkommende, faller mye av det tidligere grunnlaget for regelen i § 3-1 tredje ledd andre punktum bort. Regelen har likevel sin berettigelse for formuesoverføringer til skadelidte som faller innunder «annen vesentlig økonomisk støtte». Hjemmelen har vært brukt til å håndtere utenlandske trygdeytelser, Jørgensen (Rt. 1997 s. 390) og for å håndtere omsorgslønn ytt til tredjeperson som har sagt opp jobb for å ta seg av et skadelidt barn (Rt. 2010 s. 1153). Bestemmelsen har også vært brukt som hjemmel for å gjøre fradrag for utbetalinger fra staten og ulike støtteordninger i nordsjødykkernes krav om erstatning for lidt inntektstap rettet mot yrkesskadeforsikringsforeningen. Det ble i denne saken ikke gjort fradrag i erstatningen for fremtidig inntektstap (se Rt 2007 s. 1415, avsnitt 84–85).

Selv om regelen ikke har vært mye brukt, har Utvalget kommet til at det er behov for å beholde en slik hjemmel for delvis fradrag for «annen vesentlig økonomisk støtte». Det er vanskelig å overskue alle situasjoner som kan oppstå, men det synes klart at det i gitte tilfeller kan være legitimt å foreta et delvis fradrag for støtte som kommer skadelidte til del.

Ved å bruke en «kan-regel», vil det gis rom for en konkret vurdering av spørsmålet om det i det hele bør gjøres fradrag. Om fradrag bør gjøres, kan i høy grad variere med ansvarsgrunnlag og andre omstendigheter. Et fradrag som i realiteten reduserer skadevolders ansvar kan være mindre aktuelt hvor skadevolder har utvist forsett enn hvor vedkommende har gjort seg skyldig i simpel uaktsomhet. Bestemte forutsetninger bak tredjepersons støtte til skadelidte kan også gjøre det støtende å foreta fradrag. Det typiske her er at støtten var ment som en sympatihandling til fordel for skadelidte, samtidig som giveren nærmest signaliserer avsky eller i alle fall avstandtagen til skadevolder. Det kan virke støtende om man i slike tilfeller gjør fradrag og dermed indirekte lar støtten subsidiere skadevolder.27 Samtidig forekommer det i våre dager at ulike organisasjoner lager støtteordninger som bestemte grupper av skadelidte kan nyte godt av. Slike ordninger er ikke å anse som forsikringer. De vil likevel i alminnelighet ikke være aktuelle for fradrag etter alternativet «annen vesentlig økonomisk støtte».

Arbeidstakere og arbeidsgivere har eksempelvis lang tradisjon for å etablere sosiale sikringsordninger for det tilfelle at en arbeidstaker rammes av ulykke. Historisk har dette røtter i gamle dagers begravelseskasser og tilsvarende ordninger eksisterer fremdeles, om enn i en noe annen form. Et eksempel er at Industri Energi administrerer et fond som er gitt betegnelsen Oljearbeidernes Sosiale Ordninger (OSO). Formålet med ordningen er å yte erstatning til oljearbeidere som mister helsesertifikatet for arbeidet offshore («loss of licence«). Arbeidsgiverne bidrar til finansieringen av fondet i henhold til avtale. Ordningen med støtte ved tap av helsesertifikat er utformet i vedtekter. Vedtektene er skjønnsmessige og lite regelbundet når det gjelder reglene for hvem som skal tildeles støtte. Det samme gjelder for utmålingen av støtten og hvor stor denne eventuelt skal være. Ved behandlingen av søknader har fondsstyret dessuten diskresjonær adgang til å legge vekt på økonomien i ordningen til enhver tid.

Et annet eksempel er NISOs støtteordning for fotballspillere. Formålet med denne støtteordningen er å gi økonomisk kompensasjon i en overgangsfase til fotballspillere som må omstille seg til annet yrke som følge av skader eller sykdommer. Ordningen er dels finansiert med midler fra den enkelte arbeidstaker/fotballspiller og dels med bidrag fra arbeidsgiver/klubber. Hvem som skal få støtte, og hvor stor den økonomiske støtte eventuelt skal være, er i liten eller ingen grad regulert i vedtektene. Det er i utgangspunktet helt opp til styret i støtteordningen å avgjøre dette ut fra de konkrete forhold i hver enkelt sak.

Det er Utvalgets oppfatning at utbetalinger fra slike støtteordninger etter sin art ikke skal komme til fradrag i erstatningen. Utvalget vil generelt påpeke at en slik fradragsregel bare kan få anvendelse i særlige unntakstilfeller, og må anses å ha karakter av «sikkerhetsventil».

Etter dette finner Utvalget at regelen om at det kan gjøres fradrag for «annen vesentlig støtte» bør videreføres som en sikkerhetsventil. Regelen om et slikt «kan-fradrag» for annen vesentlig økonomisk støtte er i lovutkastet plassert i § 3-1 femte ledd andre punktum. På denne måten er de spørsmål om fradrag i erstatningssummen (herunder samordningsspørsmål) som i någjeldende lov er samlet i skl. § 3-1 tredje ledd, samlet i ny § 3-1 femte ledd.

4.2.3.4 Passusen «forholdene ellers» tas bort

I någjeldende § 3-1 tredje ledd kan det ved den avsluttende erstatningsfastsettelsen også legges vekt på «forholdene ellers». Denne regelen har i første rekke fungert som sikkerhetsventil som kan anvendes dersom erstatningsutmålingen av ulike grunner blir urimelig.28 Regelen er ikke blitt brukt i praksis, om enn den har blitt vurdert i forbindelse med omsorg fra andre voksen enn foreldre ved forsørgertap, jf. Engevold (Rt. 2002 s. 673). Regelen kan i følge teorien være aktuell som hjemmel for å legge vekt på katastroferisiko – den omstendighet at skadelidte som har mistet ett øye ved tap av også det andre øyet vil bli helt blind, jf. Rt. 1976 s. 909.29

Utvalget finner at det bør være tilstrekkelig å ha fradragsregelen knyttet til «annen vesentlig støtte» og at denne regelen ivaretar behovet for en sikkerhetsventil. Generelt bør det av hensyn til forenkling ikke være for mange unntaksregler som kan skape tvister om utmålingsmessige spørsmål. Et materielt kriterium formulert som «forholdene ellers» er videre vagt og dårlig egnet til å ivareta forutberegnelighet og rettssikkerhet for skadelidte.

Når erstatningen for inntektstap og utgiftstap nå langt på vei blir standardisert, samtidig som den skjønnsmessige samordningsregelen oppheves, virker det mest konsekvent også å oppheve sikkerhetsventilen knyttet til «forholdene ellers». Det er grunn til å minne om at de standardiserte ordningene for de ulike tapsposter har egne innlagte sikkerhetsventiler, se blant annet den generelle unntaksregelen i § 3-2 femte ledd og regelen om individuell fastsettelse av merutgiftserstatning ved storskader, jf. § 3-4 tredje ledd tredje og fjerde punktum. En generell sikkerhetsventil med uklart anvendelsesområde, som kommer i tillegg til de mer spesifikke og nøye avveide unntaksregler, fremstår som unødvendig. En slik regel vil også være uheldig med tanke på den klarhet og forutberegnelighet man søker å oppnå gjennom standardiseringen. Når det heller ikke ses å være behov for regelen i praksis, finner Utvalget det best å ta regelen bort. Denne delen av regelen i någjeldende skl. § 3-1 tredje ledd andre punktum vil med dette ikke foreslås videreført.

4.3 Regress-spørsmål

Etter gjeldende rett er ulike regress-spørsmål regulert i skl. 3-7. Reglene her er godt innarbeidet og en del tolkningsspørsmål knyttet til reglene har fått sin avklaring i rettspraksis. Regressreglene har generelt ikke representert særlige problemer under rettsanvendelsen.

Den omstendighet at en del av utmålingsreglene i någjeldende skadeserstatningsloven kapittel 3 standardiseres, innebærer etter Utvalgets oppfatning ingen konsekvenser for regressreglene. I Utvalgets mandat er det heller ikke nevnt noe spesifikt om regressreglene. Utvalget har på denne bakgrunn blitt stående ved at regressreguleringen i § 3-7 bør videreføres uten realitetsendringer.

4.4 Om tillegg i erstatningen for skatteulempe

4.4.1 Innledning

For en rekke av erstatningspostene som gjennomgås i det følgende, vil det utmåles erstatning for et fremtidig inntektstap som strekker seg over mange år. Dette gjelder i første rekke erstatning for varig fremtidig inntektstap (voksne og barn), men det samme gjelder også erstatning for merutgifter, for hjemmearbeidstap, for ménerstatning og for forsørgertap. Erstatningen etter disse tapspostene vil ikke være gjenstand for beskatning i seg selv, heller ikke erstatningen for tap av fremtidig ervervsevne. Den omstendighet at det utbetales en engangserstatning vil imidlertid lede til at skadelidte får renteinntekter som det skal betales skatt av. Store erstatningsutbetalinger vil også generere formuesskatt. Idet erstatningen utbetales som engangsbeløp med den tanke at skadelidte skal kunne bruke av beløpet for å dekke fremtidige årstap, må det gis et tillegg i erstatningen som skal dekke inn ulempen ved å få utbetalt et engangsbeløp. I det følgende presenteres Utvalgets håndtering av skatteulempen.

4.4.2 Gjeldende rett

I teorien og i NOU 1994: 20 har spørsmålet om håndtering av skatteulempe vært gjenstand for atskillig diskusjon.30 Skatteulempen består i at skadelidte ved å få utbetalt et engangsbeløp i erstatning får plikt til å betale skatt som han ellers ikke ville ha fått. De aktuelle skattepostene er som kjent formuesskatt og inntektsskatt på renteinntekter på kapitalbeløpet som utbetales som engangserstatning.

I rettspraksis ble spørsmål om tillegg for skatteulempe i første rekke behandlet av Høyesterett i tre dommer i 1993.31 Disse dommene inneholder prinsipielle uttalelser om dette spørsmålet som har blitt fulgt opp i tiden etter at dommene falt. Her kan for det første nevnes Ølbergdommen, som gjaldt en alvorlig personskade på en ung mann. Her ble tillegget for skatteulempe satt til 23 % ut fra konkrete prognoser om hvordan erstatningssummen ville bli forvaltet. Om de prinsipielle utgangspunkter for fastsettelse av tillegget for skatteulempe uttalte Høyesterett følgende:

«Ved utmåling av tillegget for skatt må en etter min mening ta utgangspunkt i skadelidtes alder og den livssituasjon han befinner seg, herunder skadens innvirkning på hans livsførsel. Hvordan skadelidte vil bruke erstatningen, vil det ofte være vanskelig å ha noen vel begrunnet mening om, ikke minst når det gjelder større beløp, tilstått for tap over mange år. Tillegget for skatt fremstår, slik jeg ser det, som en svært usikker størrelse. Denne usikkerhet sammenholdt med det krav en må kunne stille om en fornuftig disponering, fører etter min mening til at utgangspunktet for beregningen må være hvordan en fornuftig person i skadelidtes situasjon faktisk må antas å ville disponere erstatningsbeløpet. En objektiv vurdering vil til en viss grad redusere spekulasjoner og tvister om hvilken disponering som skal legges til grunn, og ulikhet i vurderingen som skyldes selve skjønnsutøvelsen begrenses. Men har en helt konkrete holdepunkter for hva skadelidte akter å gjøre med erstatningsbeløpet, må dette tillegges vekt, forutsatt at disponeringen anses rimelig etter forholdene.» (s. 1535)

Senere falt Stokstad (Rt. 1996 s. 958), hvor det ble bygget på et forslag i NOU 1994: 20 om en generell sats på 25 %. Tanken om en slik standardisert sats har vært lagt til grunn som et utgangspunkt også i senere dommer, se Kåsa (Rt. 2000 s. 441) og Psykolog (Rt. 2003 s. 1358). Etter dette kan gjeldende rett langt på vei oppfattes slik at man gjennom rettspraksis har standardisert tillegget for skatteulempe slik at det skal være 25 %.

4.4.3 Utvalgets vurderinger

Et av formålene med standardiseringen er å unngå at spørsmål om tillegg for skatteulempe blir et tvistetema. Etter Utvalgets oppfatning egner dette spørsmålet seg for standardisering. Gjennom standardisering kan man unngå at konkrete forhold knyttet til skadelidtes privatøkonomi blir bestemmende for erstatningsberegningen og eventuelt medfører en vidløftiggjøring av sakene.

Spørsmålet om standardisering av tillegg for skatteulempe gjør seg i første rekke gjeldende i relasjon til inntektstaperstatning, jf. kapittel 5 og 6 nedenfor. På dette området foreslo man i NOU 1994: 20 at man skulle standardisere en flat sats på 25 % for. Siden denne prosentsatsen som nevnt er lagt til grunn i rettspraksis, utgjør den et tjenlig utgangspunkt for en standardisering. Etter Utvalgets oppfatning bør man imidlertid legge inn i standardiseringen de variabler som er objektivt konstaterbare, og som ikke bærer med seg en rettsteknisk komplikasjon. I så måte er det nærliggende å legge skadelidtes alder inn standardiseringen av tillegg for skatteulempe. Det ville eksempelvis være urettferdig om en 55-åring og en 25-åring fikk nøyaktig det samme skattepåslag. Utvalget har utarbeidet regneeksempler som viser at personer på de respektive alderstrinn under ellers like forutsetninger vil få en meget ulik skatteulempe. 55-åringen vil få en reell skatteulempe på ca. 9 %, mens 25-åringens ulempe vil være ca. 32 %. Matematiske beregninger av skatteeffekten gir generelt forskjeller alt etter om utbetalingen skjer overfor en ung eller en eldre skadelidt.

Etter Utvalgets oppfatning bør man på denne bakgrunn legge inn en justering for alder tilpasset det spesielle problem knyttet til et prosentmessig tillegg for skatteulempe.

Det er naturlig å ta utgangspunkt i den prosentsats som Høyesterett har etablert gjennom sin praksis, nemlig 25 %. I og med at dette er en standardsats bygget på en rekke ulike parametere, kan det likevel ikke utelukkes at det er grunnlag for å sette satsen høyere for enkelte grupper av skadelidte. Her er det særlig de yngste skadelidte som peker seg ut. Effekten av formuesskatt og skatt på renteinntekter vil for denne gruppen gjøre seg gjeldende over svært lang tid, hele 66 år for en ettåring som mottar inntektstaperstatning. I tråd med tanken om å differensiere ut fra skadelidtes alder, har Utvalget funnet grunn til å løfte skatteulempetillegget til 30 % for denne gruppen, slik at grensen går ved fylte 25 år. På denne måten oppveies også noen av de effekter som er problematisert i forbindelse med kapitaliseringsrenten og nye regler på yrkesskadesektoren.

For aldersgruppen over 25 år og oppover finner Utvalget grunn til å videreføre den standardsats som er lagt til grunn i rettspraksis; 25 %. Ved fastleggingen av prosentsatsen bør det tas hensyn til at det normale mønster for økonomisk etablering med egen bolig har endret seg de siste tiår, slik at det er vanlig å etablere seg noe senere enn før. Mange vil i våre dager ha høy gjeld langt inn i 40-årene. Av denne grunn kan det forsvares å beholde en standardisert sats på 25 % for skadelidte som er inntil 50 år på oppgjørstidspunktet, for så å foreta en gradvis og lineær nedtrapping. Disse beregningsfaktorene må bakes inn i det antall G som gis i engangserstatning for de respektive inntektsgrupper gradert etter antall G, jf. strukturen i den någjeldende yrkesskadeforsikringsmodellen.

Utvalget har på dette punktet drøftet en spesiell effekt i relasjon til formuesskatt: For personer som skades mens de er i en alder fra 55 år og oppover, vil erstatningen tilføres en privatøkonomi som er godt opparbeidet, og hvor skadelidte ofte ikke har gjeld. Av denne grunn vil det påløpe relativt mye formuesskatt på erstatningen for de resterende arbeidsår. Dette kunne tale for å stoppe opp nedtrappingen til 10 % for de siste år mellom 55 og 62 år, deretter 5 % skatteulempetillegg for de siste fem år, eventuelt en gradvis nedtrapping mot 1 prosent ved 66 år. I tillegg kommer at Høyesterett i Psykolog (Rt. 2003 s. 1358) har lagt til grunn en skatteulempe på 10 % ved tap som ikke vil vare i mer enn 3–5 år. Etter drøftelser av ulike sider ved usikkerheten knyttet til en standardisert skatteulempe, har Utvalget likevel valgt å se bort fra den nevnte effekten for i stedet å legge opp til en lineær nedtrapping av skatteulempetillegget fra fylte 50 år. Utvalget har valgt ikke å følge Høyesteretts anvisning i Psykolog, idet skatteulempen ofte ikke vil være på så mye som 10 % ved tap som går over et begrenset antall år. Denne standardiserte tilnærmingen har Utvalget benyttet i relasjon til alle tabeller for engangserstatning som skal dekke et langvarig fremtidig tap. Dette gjelder tabeller for barneerstatning og for hjemmearbeidserstatning. For merutgiftserstatning vil spørsmålet om tillegg for skatteulempe være innbakt i beregningen av 2 G per år og den tabell som er utarbeidet for dette. Nedtrappingen beregnes med grunnlag i tabellenes endepunkt for hvilke årstap som skal dekkes. Dette er naturlig, fordi hele tankegangen knyttet til et tillegg for skatteulempe forutsetter at skadelidte bruker av erstatningsutbetalingens kapital for å dekke løpende årstap frem mot et punkt da tapet ikke lenger påløper. Det sistnevnte punktet vil være forskjellig for de ulike erstatningsposter; 67 år for inntektstap, 78 år for merutgifter, 76 år for hjemmearbeidstap. Effektene av disse ulike endepunkt er innarbeidet i tabellene.

For forsørgertap bør det også gis et tillegg i erstatningen for skatteulempe. Her vil imidlertid den perioden tapet skal dekke være noe kortere enn for de andre standardiserte postene. Utvalget har derfor valgt å legge til grunn at skatteulempen vil bli mer avdempet. Utvalget har tatt hensyn til slik moderat skatteulempe ved utarbeidelsen av ulike standardsatser, se om dette kapittel 11 nedenfor.

Når det gjelder ménerstatning, er det imidlertid ikke tatt hensyn til noen form for skatteulempe. Dette følger av at ménerstatningen historisk har vært en «pakkeløsning» som skal kompensere for et ikke-økonomisk tap.32 Tillegg for skatteulempe er heller ikke aktuelt ved smerteerstatning, som etter sin art er midlertidig, og ikke dekker tidsrom lenger enn ca. ett år.

4.5 Spørsmålet om rentefot for kapitalisering

For alle engangserstatningene som utbetales for fremtidig tap, er det et viktig spørsmål hvilken kapitaliseringsrente som skal benyttes. Når man skal beregne et engangsbeløp som skal sikre en løpende dekning av et fremtidig tap som strekker seg over mange år, er det nødvendig å stipulere en rente som reflekterer de renteinntekter skadelidte vil ha på den kapitalen han får utbetalt i nåverdi. Renten over årene frem til det aktuelle årstap vil bidra til at skadelidte har til disposisjon den riktige pengeverdi i hvert av de fremtidige år.

Den rentefot som har blitt lagt til grunn i rettspraksis de siste tiår er 5 %.33 Utvalget har drøftet hvorvidt det er grunnlag for å fravike dette utgangspunktet, jf. særlig det faktum at Høyesterett har gitt uttrykk for at rentefoten bør fastsettes i lov eller forskrift.34 Utvalget har i denne forbindelse også sett hen til at det i juridisk teori har kommet atskillig kritikk mot det nivået man har lagt seg på hva gjelder rentefot.35 Kritikkens hovedinnhold er at det er umulig for en skadelidt å oppnå en rente på kapitalen i størrelsesorden 5 %.

Utvalget anerkjenner at det på fagøkonomisk grunnlag kan argumenteres for at renten bør settes lavere enn 5 %. Utvalget har imidlertid hatt behov for å holde kapitaliseringsrenten fast for slik å kunne arbeide godt med en helhetlig standardiseringsordning. For alle spørsmål om nivåer for erstatning har det vært nødvendig å holde renten fast for å kunne orientere seg ut fra gjeldende rett. Dette har også vært nødvendig for å kunne videreføre sider ved gjeldende rett som oppfattes som gunstige. Kun ved ikke å åpne for en annen kapitaliseringsrente har det være mulig å basere lovforslaget «på uendret ressursbruk», jf. Mandatets formulering på side 7. Selv om spørsmålet om kapitaliseringsrente kunne ha trengt en gjennomgang fra lovgivers side, har Utvalget ikke kunne prioritere dette spørsmålet foran sin primære oppgave: Å utarbeide et standardisert regelverk for personskadeerstatningen.

På dette punktet skal det særlig understrekes at selv små endringer i rentenivået vil innebære betydelige endringer i erstatningsnivået. Til illustrasjon viser utregninger at en forskjell i rentenivået på én prosent vil innebære en markant forskjell i erstatningsnivået som vil være proporsjonalt økende med det tidsrom det gis erstatning for. For fremtidstap i ti år vil en forskjell mellom rentefot på 5 % og 4 % innebærer en forskjell i erstatningsbeløpene på 3,33 %. For 20 år er forskjellen 6,56 %, for 30 år er differansen 9,63 %. Ved 50 år er forskjellen 15,65 %.36

Disse effektene er også synlige ved bruk av Utmålingsforskriftens tabellverk.37 Som illustrasjon kan nevnes at erstatningsbeløpet for en 30-åring med inntekt 6 G vil endre seg betydelig dersom kapitaliseringsrenten endres fra någjeldende 5 % til 4 %. Forskjellen vil innebære at erstatningen økes fra 42,30 G (ca. 3 2000 000 kroner) til 48,22 G (ca. 3 648 000 kroner). For en 42-åring med inntekt 12 G vil erstatningen økes fra 94,10 G (7 118 000 kroner) til 103,80 G (7 852 000).

For å sikre at diskusjonene i Utvalget er forankret i kjente størrelser, har Utvalget holdt fast ved 5 % kapitaliseringsrente. Samtidig har Utvalget søkt å konstruere den nye erstatningsordningen slik at den er utviklingsdyktig, og slik at man kan legge inn endringer i kapitaliseringsrentens størrelse hvor dette finnes formålstjenlig fra politisk hold. Det presiseres derfor at det rammeverket som er bygget gjennom de nye regler, sammenholdt med tabellen i forskriftsform, vil kunne anvendes også om rentefoten endres. Med dagens teknologi i form av regneprogrammer vil det være en enkel sak å endre kapitaliseringsrenten med den følge at selve erstatningsnivået etter tabellene i Utmålingsforskriften endres.38

Selve spørsmålet om rentefoten bør endres krever imidlertid en grundig utredning – fortrinnsvis av et utvalg som er sammensatt med bredere kompetanse enn det nærværende utvalg har til rådighet. Det nevnes særskilt at det for utredning av dette spørsmålet vil være naturlig å nedsette et utvalg med tyngre vekt på økonomisk kompetanse. En naturlig vei å gå for et slikt utvalg vil være å utarbeide prosedyrer for å kunne revidere kapitaliseringsrenten med jevne mellomrom. Dette bør mest hensiktsmessig gjøres gjennom forskrift, og med kompetanse delegert til et statlig forvaltningsorgan med den nødvendige faglige kompetanse. Det må enten opprettes et særskilt organ for slik revisjon, eller så bør kompetanse delegeres til et eksisterende organ med adekvat utrustning, eksempelvis Finanstilsynet. Hvis en slik ordning etableres, må det særlig ses hen til hvordan forsikringsbransjen kan gis mulighet til å innrette seg på mulige endringer av kapitaliseringsrenten, herunder særlig tilpasse premienes størrelse til muligheter for fluktuasjoner i renten. Utvalget nøyer seg med denne grove skisseringen av hvordan spørsmålet om kapitaliseringsrente bør håndteres i fremtiden. Utvalget har av disse grunner utført sin utredning med den forutsetning at det legges til grunn den gjeldende kapitaliseringsrente på 5 %.

4.6 Lovregulering og avtalefrihet

I alminnelighet er reglene i gjeldende norsk erstatningsrett å anse som deklaratoriske. Partene har i utgangspunktet full rådighet over saken og over adgangen til å finne en omforent løsning.39

På områder hvor det gjelder standardiserte utmålingsregler har dette utgangspunktet i noen grad blitt forlatt. For yrkeskadeforsikringsområdet fastsetter ysfl. § 16 at avtaler «som begrenser arbeidstakeres rettigheter etter loven er ugyldige».40 Denne regelen må anses å omfatte de av arbeidstakeres «rettigheter» som knytter seg til utmåling etter Yrkesskadeforskriften, jf. hjemmelsbestemmelsen i ysfl. § 13. Det må antas at dette i alle fall legger begrensninger på hvilke forhåndsavtaler som kan gjøres om utmåling av erstatning på yrkesskadeområdet.

Også i dansk rett finnes en regel om at avtaler om fravikelse av lovens regler til skadelidtes ugunst, og som er inngått før skadens inntreden, er ugyldige, se EAL § 27. I første ledd henviser paragrafen til alle bestemmelsene som gjelder utmåling, og som derfor tilsvarer reglene i Utvalgets lovforslag (EAL § 1-16).

Utvalget har kommet til at det bør etableres en liknende regel som positivt fastslår at forhåndsavtaler til skadelidtes ugunst er ugyldige. Regelen har fått plass i lovutkastet § 3-1 sjette ledd.

Når skaden først har skjedd, vil spørsmålet om avtalefrihet stille seg annerledes. I praksis vil det være behov for å kunne treffe avtaler om utmålingsfaktorer det knytter seg usikkerhet til. Eksempelvis kan det i enkeltsaker være usikkert om vilkårene for årsakssammenheng er oppfylt. Her kan det tenkes at partene kan bli enige om en viss erstatning forutsatt at erstatningen utmåles på en bestemt måte, som ikke nødvendigvis er i samsvar med utmålingsreglene. Dette kan etter omstendighetene være et tjenlig kompromiss som gjør det mulig for partene å bli ferdige med saken og legge den bak seg. Av denne grunn må det være rom for at partene ved avtale kan fravike utmålingsreglene. Slik må rettstilstanden anses å være i dag, og Utvalget ser det som nødvendig å videreføre en slik avtalefrihet.

På yrkesskadeområdet kan det antas at det i dag gjelder noen andre begrensninger for avtaleløsninger enn i erstatningsretten for øvrig. Selv om det er behov for fleksibilitet for at man skal kunne komme til tjenlige forliksløsninger, vil for eksempel ikke forsikringsselskapene kunne utvikle en praksis med systematisk lavere erstatning enn det som følger av Yrkesskadeforskriften. Dette følger av at yrkesskadeforsikringsloven er en obligatorisk forsikringsordning belagt med en preseptorisk forsikringsplikt for arbeidsgiversiden. Det preseptoriske elementet i ordningen må antas å smitte over på utmålingsreglene, slik at det er grenser for hvor langt disse kan fravikes. Denne effekten vil gjøre seg gjeldende også under det nye utmålingssystemet som nå foreslås innført.

I den grad man skal angripe avtaler om utmåling på dette grunnlaget, antas det imidlertid at dette må gjøres via alminnelige avtalerettslige sensurregler, i første rekke avtaleloven § 36. Med en slik innfallsvinkel vil karakteren av utmålingsreglene som del av en obligatorisk ordning spille inn og påvirke terskelen for sensur. Det samme resonnementet kan gjøres i relasjon til utmålingsreglene anvendt på området for trafikkforsikring.

For de nye, standardiserte reglene må det antas at muligheten for å avtale en erstatningsbetaling som fraviker lovens løsning består på samme måte som før. Loven vil fungere som uttrykk for at skadelidte har rett til erstatning på et bestemt angitt nivå forutsatt at vilkårene for erstatning er oppfylt. Mens skadelidte tidligere hadde rett til «full erstatning» slik dette ble tolket av domstolene, vil han eller hun nå på noen områder ha rett til erstatning på det nivået som foreskrives av de standardiserte utmålingsreglene med tilhørende tabeller. Det ligger da i standardiseringens natur at dette nivået kan være høyere eller lavere enn det som tidligere ble oppfattet som «full erstatning». Det lovfestede nivået for erstatning vil, uansett om det er oppgitt som full erstatning eller som et nærmere standardisert nivå, fungere som et utgangspunkt for partenes forhandlinger. Muligheten for forhandling er nødvendig for å gjøre systemet smidig, og for å kunne oppnå en endelig løsning hvor partene ikke er enige på grunn av tvil om bevisene eller tvil om de rettslige spørsmålene.

Utvalget erkjenner altså prinsipielt at avtaleløsninger er nødvendige. I omtalen og forklaringene om de ulike utmålingsreglene nedenfor er det likevel bare i liten grad tatt med referanser til mulighetene for minnelige løsninger. Lovens løsninger innebærer at skadelidte har rett til erstatning på det angitte nivå, mens skadevolder har plikt til å betale slik erstatning.

4.7 Om varig og tidsbegrenset tap

I dette punktet klargjøres det hva som skal anses som varig og tidsbegrenset tap, og det sies noe om betydningen av skillet mellom de to nevnte variantene av løpende tap.

Reglene om erstatning for personskade har tradisjonelt vært konsentrert om påført tap og varig fremtidig tap. Også den standardiserte ordningen har sitt hovedfokus på det varige fremtidstapet. For alle de erstatningsposter som er drøftet i «katalogen» nedenfor (kapittel 5–11) er den underforståtte forutsetning at utmålingen er tenkt å dekke et varig tap med en engangserstatning. Det er tale om å kapitalisere årstapene eksempelvis frem til pensjonsalder (inntektstap) eller til tidspunktet da man må antas å slutte å utføre hjemmearbeid (hjemmearbeidstap). Alle tabeller og alle kapitaliseringer har derfor et slikt langsiktig perspektiv.

I virkeligheten vil imidlertid noen personskader bare gi tap i en viss tidsperiode. I denne perioden gjennomgår skadelidte enten medisinsk behandling slik at vedkommende blir frisk, eller gjennomgår en omskolering slik at han eller hun gjenvinner sin ervervsevne. Det kan også tenkes kombinasjoner av slik medisinsk og yrkesrettet rehabilitering. Etter denne perioden har skadelidte ikke lenger et tap, eller et redusert tap. Vi står i slike tilfeller overfor et tidsbegrenset tap.

Siden de standardiserte utmålingsreglene er laget med tanke på varig tap, må det trekkes en grense mellom varig og tidsbegrenset tap. Denne grensen er i dag relativ etter hvilken post utmålingen gjelder. I litteraturen er det i relasjon til ménerstatning antydet at varig tap ikke betyr livsvarig, men at en periode opp mot 10 år er tilstrekkelig, kanskje også en kortere periode.41 I relasjon til inntektstaperstatning skriver Nygaard implisitt at 10 år ikke er å anse som varig tap (med utmåling basert på resten av yrkeskarrieren frem til fylte 67 år).42

Spørsmålet om grensen mellom tidsbegrenset og varig tap blir på mange måter viktigere under et standardisert regime enn ved individuell utmåling. Dette fordi utmålingen etter tabeller vil ta utgangspunkt på at tapet er varig. Utvalget finner likevel at det ikke er grunn til å gi faste regler om grensen for hva som skal anses som varig tap, fordi den bør kunne variere både med tapspost og med skadelidtes individuelle forhold. Utvalget vil derfor nøye seg med å gi følgende retningslinje: Hvor det på oppgjørstidspunktet er sannsynlighetsovervekt for at skadelidte innen ti år ikke lenger vil ha et løpende tap, skal det som hovedregel ikke utmåles erstatning for varig tap. Hvis tidsperspektivet for sannsynlig opphør av det løpende tapet er lenger, kan tapet utmåles etter tabellene for varig tap. Når disse utgangspunktene er nevnt, bør det presiseres at rettsanvenderen bør stå fritt til å skjønne over hvilken varighet tapet har, og fritt kunne anvende reglene om tidsbegrenset tap dersom det fremstår som den mest fornuftige løsning.

Når det i denne utredningen refereres til «tidsbegrenset tap (jf. lovutkastet § 3-1 fjerde ledd første punktum), er det grovt tegnet tale om fire ulike typetilfeller. Den første varianten er at tapet bare består en viss periode. Skaden vil i noen tilfeller bare gjøre seg gjeldende i en avgrenset periode. Etter en periode blir skadelidte frisk og har ikke lenger noen personskade som kan representere et økonomisk eller ikke-økonomisk tap. Skadelidte kan også gjennomgå omskolering slik at den skaden han har etter en tid ikke lenger representerer et tap. Tidsbegrensede tap av disse typene behandles i forbindelse med noen av de respektive tapspostene.43

Det andre typetilfellet er at skadelidte har hatt en disposisjon som gjør at han ville ha mistet sin ervervsevne (herunder hjemmearbeidsevne) etter et gitt antall år også dersom skaden ikke hadde inntruffet. Dette kan skyldes skadelidtes konstitusjon, eksempelvis ved sykdommer som langsomt forverrer helsetilstanden til punktet for ervervsmessig uførhet, men hvor sykdommen på skade- og/eller oppgjørstidspunktet ennå ikke har medført noe tap. I denne situasjonen skal den ansvarlige på skadevoldersiden bare dekke det tapet som er en virkning av ansvarshendelsen. Det er det tapet som påløper frem til den nevnte sykdomsfaktoren ville ha forårsaket et tap også uavhengig av skaden. Vi står i så fall overfor fenomenet hypotetisk årsakskonkurranse eller det som har blitt kalt «tidsbegrenset årsakssammenheng». Dette emnet er behandlet generelt i punkt 4.8 nedenfor, særlig fordi Utvalget har utformet en egen lovbestemmelse som skal regulere denne situasjonen, jf. lovutkastets § 3-1 fjerde ledd andre, tredje og fjerde punktum. Som følge av at problemstillingene knyttet til hypotetisk årsakskonkurranse ikke tidligere har blitt gjennomgått grundig i forbindelse med lovgivningsarbeid, har Utvalget valgt å utdype emnet mer enn øvrige generelle emner som presenteres, se nedenfor i punkt 4.8.

En tredje variant av tidsbegrenset tap er at skadelidte før oppgjørstidspunktet har fått en medisinsk prognose for forkortet levetid. Situasjonen har prinsipielle likhetstrekk med tidsbegrenset årsakssammenheng. Denne situasjonen har i den senere tid blitt satt under rettspolitisk debatt i forbindelse med ménerstatning. Spørsmålet om håndteringen er derfor særskilt omtalt i kapittelet om ménerstatning, se punkt 9.9.2 nedenfor. Situasjonen kan imidlertid foranledige spesialtilpasninger også hva gjelder erstatning for tap av ervervsevne, og denne problemstillingen behandles i punkt 5.8.4. Særlig aktuelt er spørsmålet om det bør være adgang til å utmåle terminerstatning i slike tilfeller.44

Et fjerde typetilfelle er at skadelidte rammes av skaden mens vedkommende oppebærer høy inntekt i et yrke som krever ungdom og/eller god helse – et såkalt «ungdomsyrke». Et eksempel er at skadelidte har yrke som fotballspiller og derfor oppebærer høy inntekt, men som oftest bare til fylte 35 år.45 Uten skaden ville skadelidte etter fylte 35 år uansett ha måttet forlate dette yrket til fordel for et yrke med lavere inntekt. Dette forholdet er relevant for erstatningsutmålingen, og skal særskilt behandles i punkt 5.8.5. I slike tilfeller kan tapet være tidsbegrenset.46

For å kunne fastsette erstatningen på riktig måte for disse tilfeller av tidsbegrenset tap, har Utvalget utviklet en «tilbakeregningsmetode». Metoden utnytter tallmaterialet fra utmålingstabellene som er beregnet for varige tap, til å fastsette en erstatning for et tidsbegrenset tap. Metoden bidrar da både til å fastsette et riktig erstatningsbeløp og til å gjøre utmålingen av tidsbegrenset tap konsistent med utmålingen av varig tap. Metoden kan anvendes for alle erstatningsposter der utmålingen skal foretas med bakgrunn i en tabell for varig tap.

Selv om tabellene er laget for varig tap, vil de angi riktige erstatningssummer for kortere perioder. Dette følger av at tabellene skal kunne gi en erstatningssum også for dem som blir skadet sent i livet. Tabellen for inntektstaperstatning skal for eksempel kunne anvendes for den som blir skadet som 57-åring og dermed har ti års tap frem til stipulert pensjonsalder – 67 år. Tabellen skal også fastsette en erstatningssum for den som skades i en alder av 62 år, og skal ha erstatning for fem årstap. Den omstendighet at tabellen gir svaret på hva som er en riktig erstatningssum for et gitt antall G i årsinntekt kan utnyttes til å utmåle erstatning for tidsbegrenset tap.

Rent teknisk skal erstatning for tidsbegrenset inntektstap fastsettes ved å gå inn på et egnet punkt i tabellen som bestemmes av det antall år erstatningen skal gis for. Hvis erstatningen skal gis for fem år, må det da regnes fem år bakover fra tabellens matematiske endepunkt. Dette vil for inntektstapserstatning være tidspunktet da skadelidte er 67 år. Hvis man regner fem år tilbake fra 67 år, finner man kolonnen for 62 år. Utvalget foreslår med dette et system hvor rettsanvenderen benytter tabellens 62 års kolonne for å fastsette tidsbegrenset erstatning basert på fem år, tabellens 61 års kolonne for en erstatning for seks år og 63 års kolonne for fire år. På tilsvarende måte brukes 64 års og 65 års kolonne for henholdsvis tre og to års erstatning. Metoden gjelder i prinsippet alle former for tidsbegrenset tap hvor det er utarbeidet tabeller for varig tap. I tillegg til inntektstaperstatning og erstatning for tap av hjemmearbeidsevne gjelder dette slik som erstatning for merutgifter. Tilbakeregningsmetoden er imidlertid ikke aktuell for ménerstatning. Denne erstatningsformen er etter sin art aktuell bare for varig tap.

Et eksempel på bruk av metoden ved erstatning for hjemmearbeidstap:

Skadelidte er 30 år på oppgjørstidspunktet, og har en nedsatt hjemmearbeidsfunksjon svarende til gruppe 1. Etter tabellen i Utmålingsforskriften har skadelidte – uten tidsbegrensning – krav på 4,6 G i hjemmearbeidserstatning. Det utgjør i dag 347 900 kroner. Det forutsettes i eksemplet her at skadelidte på grunn av en konkret vurdering av hennes helsesituasjon vil være ute av stand til å utføre tyngre hjemmearbeid i fem år fremover. For å finne frem til riktig rad i tabellen, må man trekke fra fem år fra sisteraden/sluttraden i tabellen (76 år – 5 år), som gir 71 år. Deretter går man inn i tabellen for denne alderskategorien (71 år), som for samme funksjonsevnegruppe (gruppe 1) har rett til 0,9 G i erstatning. Det svarer til 68 100 kroner.

Tilbakeregningsmetoden kan med visse tilpasninger anvendes også ved tidsbegrenset (hypotetisk) årsakssammenheng, men er mindre praktisk der ettersom man som den klare hovedregel skal se bort fra hypoteser om at en annen, ikke ansvarsbetingelse årsak «overtar» som årsak til tapet. En slik tilpasset bruk av metoden er beskrevet punkt 4.8.5.2 nedenfor.

Ved å gå inn i tabellen på slike punkt, vil man nettopp få en erstatning som reflekterer en standardisert kompensasjon. Man bør for tidsbegrensede tap benytte den årsinntekt skadelidte hadde på konstateringstidspunktet, på samme måte som for varig tap. På dette punktet er det naturlig å arbeide med konsistente løsninger innenfor de ulike deler av erstatningsordningen.

4.8 Særlig om tidsbegrenset årsakssammenheng – hypotetisk årsakskonkurranse

4.8.1 Innledning. Innføring i problemområdet

Dette punktet omhandler den erstatningsrettslige betydningen av at det gjør seg gjeldende en konkurrerende årsak til skadelidtes nedsatte helsetilstand. En annen formulering kan være at skadelidtes latente «sårbarhet»47 realiserer seg etter ansvarshendelsen og uavhengig av denne. Skadelidte kan eksempelvis utvikle en nakke- eller rygglidelse som følge av degenerative forandringer i skjelettet. Sårbarheten opptrer da som en selvstendig virkende årsak, og «overtar» som årsak til skaden/tapet. Her står man overfor et tilfelle av årsakskonkurranse. Etter gjeldende rett er skadevolder bare ansvarlig så lenge skaden/tapet står i faktisk årsakssammenheng med ansvarshendelsen. Den frigjøres dermed som erstatningsbetingende fra det tidspunktet skadelidte uansett har fått eller ville ha fått helsesvekkelser/tap grunnet naturlig sykdomsutvikling. Dette er i teorien betegnet som «tidsavgrensningsprinsippet».48 Prinsippet er basert på en logisk differansebetraktning, og trekker en ytre ramme for erstatningsansvaret.

Det materielle tidsavgrensningsprinsippet gjelder fullt ut i alminnelig erstatningsrett, jf. blant annet Stokke (Rt. 1999 s. 1473), se nedenfor. Skadevolder har bevisbyrden for en påstand om unormalt negativ sykdomsutvikling, jf. blant annet Ask (Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 71). Det er imidlertid tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt, i tråd med overvektsprinsippet (50,01 % sannsynlighet).

Fra dette utgangspunkt gjelder det unntak. I yrkesskadesakene er erstatning for fremtidig inntektstap standardisert. Ut fra målsettingene om å oppnå raskere og enklere oppgjør, er det begrensninger i adgangen til å tidsbegrense ansvaret. Det er fordi dette prinsippet krever en konkret og individuell vurdering av om, når og i hvilken utstrekning skadelidte for eksempel ville ha falt ut av arbeidslivet på grunn av en unormalt negativ sykdomsutvikling (uavhengig av ansvarshendelsen). En slik ordning ville motvirke mange av de hensynene som lovgiver nettopp ønsket å unngå ved innføringen av et mer sjablongmessig utmålingssystem. Mot denne bakgrunnen har Høyesterett klargjort at det bare unntaksvis er adgang til å tidsbegrense ansvaret etter yrkesskadeforsikringsloven, jf. Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614). Synspunktet er gitt tilslutning i juridisk teori, som har videreutviklet prinsippet. Utvalget kommer nærmere inn på dette nedenfor.

Der sykdomsutvikling begrenser ansvarets utstrekning, kan avgrensningen ses fra ulike perspektiver. For å sette tidsavgrensningsprinsippet inn i en større sammenheng, presiserer Utvalget at prinsippet kan opptre både som årsaksregel og utmålingsregel. Tidsavgrensningsprinsippet er en slags «hybrid» mellom årsaksregel og utmålingsregel. Noen ganger er det mest naturlig å anlegge årsaksperspektivet, og anse sykdomsutviklingen som en konkurrerende årsak. Dette er nærliggende der sykdomsutviklingen skjer nært i tid etter ansvarshendelsen. Ved mer alminnelige alderdomsbegrensninger, er det derimot mer naturlig å anlegge et vanlig utmålingsperspektiv. Samlet fanger de to innfallsvinklene inn det som kan kalles for tidsavgrensningens «doble» karakter.49

Utvalget presiserer at tidsbegrenset årsakssammenheng kommer inn i bildet i relasjon til ulike tapsposter i «katalogen». Der utmålingen er konkret og individuell, slik som for de fleste postene om påført tap, foreslås det å anvende tidsavgrensningsprinsippet slik som i dag. For de standardiserte modellene om fremtidstap – som skal erstattes som engangserstatning – går Utvalget inn for en snevrere adgang til tidsbegrensning. Utvalget ønsker ikke å legge opp til en regel som motvirker de generelle målsettingene med standardiseringen. Derfor foreslås det en begrenset åpning for tidsbegrensning, forbeholdt tilfeller der skadelidte på oppgjørstidspunktet har fått, eller åpenbart ville få en unormalt negativ sykdomsutvikling uavhengig av ansvarshendelsen. Tidsbegrensning er relevant å drøfte i relasjon til især postene fremtidig inntektstaperstatning og hjemmearbeidserstatning, samt for den standardiserte erstatningen til dekning av skadelidtes fremtidige behov for selvstendighet og trivsel. For forsørgertapserstatning og smerteerstatning er problemstillingen ikke aktuell, i alle fall meget upraktisk. Fremstillingen tar hovedsakelig sikte på å belyse de standardiserte elementene i modellforslagene.

4.8.2 Legislative hensyn

4.8.2.1 Generelle argumentasjonslinjer

Tidsbegrensningsprinsippet kan ses som et utslag av den negative siden av prinsippet om full erstatning.50 Med dette menes at skadelidte ikke skal stilles bedre enn om skaden ikke hadde skjedd. Noe populistisk tales det av og til om at skadelidte ikke skal «tjene» på skaden. Søker man dypereliggende hensyn, ender man ofte med betraktninger om den alminnelige rettsfølelsen. Den er generelt vanskelig å kartlegge, og kan ofte begrunne løsninger i ulike retninger. Slik er det også her. Rettsfølelsen gir argumenter både for og mot en regel om tidsavgrensning ved realisasjon av sykdomsanlegg. Begrunnelsen for tidsavgrensningsprinsippet har også en viktig side mot de hensynene som bærer det grunnleggende kravet om årsakssammenheng. Der rettsfølelsen brukes som argument for å tidsbegrense ansvaret, ser man ofte igjen de samme hensynene som bak kravet til faktisk årsakssammenheng. Det legges da avgjørende vekt på at det ikke er rimelig å pålegge ansvar for lenger tid (og større omfang) enn i den utstrekning skaden står i logisk årsakssammenheng med den skadevoldende begivenheten.51 Dette er hensyn som Utvalget har vektlagt i mange andre sammenhenger. Skadevolder kan ha vanskeligheter med å forstå berettigelsen av en regel som pålegger ansvar ut over dette. Dette hensynet er særskilt tungtveiende der skadevolder hefter personlig. Hensynet til å unngå at skadevolder belastes for tap han ikke har forårsaket, veier her tungt. Utvalget har i sin utredning også på dette punktet tatt hensyn til at skadevolder ikke alltid representeres av et forsikringsselskap eller er staten.

Et beslektet argument er at skadelidte ikke bør gis en tilfeldig fordel. Der ansvarshendelsen etterfølges av en hendelig begivenhet, er det hevdet i juridisk teori at erstatning «ville være en tilfeldig berikelse for skadelidte – skaden ville jo likevel ha inntruffet».52 Hensynet til rimelighet og alminnelig rettsfølelse kan også romme argumenter i motsatt retning. Ofte legger man da avgjørende vekt på at skadevolder har utløst skaden, og at senere hendelser bør være ansvaret uvedkommende – i tråd med synspunktet om at «[e]in må halde seg til det som hender, og ikkje til det som vilde ha hendt».53 Også her opptrer argumentet om å unngå tilfeldig berikelse, men med motsatt fortegn: Skadevolder bør ikke nyte godt av en tilfeldig hendelig begivenhet. Synspunktet finnes i europeisk erstatningsteori. For eksempel hevder Spier og Haazen at «[t]here seems to be little reason to give a tortfeasor so to speak the ‘windfall’ of a subsequent heart attack».54 Mange har nok en mer følelsesmessig innstilling til sykdom som konkurrerende årsak, enn for ulike «ytre» hendelige faktorer. Dette kan være farget av vurderingstemaet. Selve utredningen av om skadelidte vil få en negativ helseutvikling, kan være belastende. Som eksempel viser Utvalget til situasjoner der skadelidte har hiv fra før ansvarshendelsen, og som ledd i erstatningssaken underkastes medisinske undersøkelser for å klarlegge når han (sannsynligvis) vil dø av aids. Dette gjelder også ved spørsmål om hvorvidt psykisk sårbarhet ville ha realisert seg, hvilket ofte krever inngående studier av sykehistorikken. Klarleggingen av faktum for å underbygge hypotesen, kan ha en stigmatiserende effekt.

Videre kan tidsavgrensningsprinsippet drøftes i lys av prevensjonshensyn. Det er vanskelig å avgjøre om regelen innvirker på skadevolders atferd. Effekten er trolig uansett begrenset. I den grad erstatningsregler kan virke atferdsstyrende, er det i første rekke i forhold til potensielle ansvarssubjekter. Dette blir annerledes for den situasjonen Utvalget behandler her. Den forutsetter nettopp at sårbarheten realiseres uavhengig av ansvarshendelsen. Riktignok kan atferden til skadevolder påvirkes av at ansvaret rammer hardere uten en tidsavgrensningsregel, men synspunktet passer etter Utvalgets oppfatning ikke så godt.

Videre kan tidsavgrensning begrunnes i hensynet til konsistens i erstatningssystemet. Der sykdom «overtar» som årsak, vil resultatet av en tidsavgrensningsregel samsvare med det som følger av differansebetraktningene i betingelseslæren og prinsippet om full erstatning. Under et standardisert system slik Utvalget foreslår, kommer tilnærmingen til prinsippet om full erstatning likevel i en annen stilling. Det kan tilsi at også spørsmålet om tidsbegrensning bør vurderes annerledes enn i dag, noe Utvalget kommer tilbake til. Der Utvalget går inn for en fortsatt konkret og individuell utmåling (slik som for merutgifter), er det derimot systemforenlig å videreføre også tidsbegrensningsprinsippet.

På den andre siden kan hensynet til enhetlig regulering tilsi samme regel som for etterfølgende ansvarshendelser. Det taler mot å frigjøre den første skadevolderen (ansvarssubjektet). Synspunktet er lagt til grunn i juridisk teori,55 men gjenspeiles ikke i norsk høyesterettspraksis. Også pulveriseringshensyn har vært anført. For eksempel hevder Wagner at der skadevolder er ansvarsforsikret, er det mer rettferdig å «distribute the loss among a large group, than to impose the entire loss on the innocent plaintiff».56 Utvalget bemerker i denne sammenheng at vi i norsk rett har fått stadig flere ordninger med lovpliktig ansvarsforsikring. Det gir vekt til et slikt begrunnelsesmønster.

Også prosessøkonomiske hensyn gir veiledning for om man bør tillate tidsbegrensning. For det første kan tidsavgrensningsprinsippet gi et vanskelig vurderings- og bevistema. Det er ofte problematisk å avgjøre om, når og i hvilket omfang en latent sårbarhet ville realisert seg på grunn av egne sykdomsprosesser. Dersom man stenger for tidsbegrensning, kan man med Peczenik si at retten «does not need to distribute damage, … to guess about hypothetical results of the overtaken cause, nor to decide when it must have worked».57 Det kan virke forenklende og tvisteforebyggende å unngå drøftelser av hvorvidt sårbarheten ville realisert seg. Dette kan også redusere saksbehandlingsutgiftene, fordi man unngår en vanskelig utredning. Hensynet er viktig i begrunnelsen for den standardiserte yrkesskadeerstatningen. Der er ønsket om enklere og raskere oppgjør en uttalt lovgiverintensjon. Utvalget har i betydelig grad lagt vekt på disse hensynene i utformingen av forslaget til en mer generell tidsavgrensningsregel, tilpasset det nye systemet om en mer sjablongmessig utmåling.58

Videre kan det hevdes at tidsavgrensningsprinsippet kan gi skadevolder et incitament til å trenere skadeoppgjøret, i påvente av at sårbarheten59 vil komme til å realisere seg. Skadevolder kan ha en oppfatning om at dette vil skje, men uten å oppfylle beviskravet. Dette kan tilsi at man bør avskjære diskusjoner om hypotetisk sykdomsutvikling. I norsk teori ses synspunktet hos Andenæs. Han hevder at «[h]adde skadevolderen betalt straks … ville skadelidende ha hatt sine penger; skadevolderen bør ikke stilles gunstigere, fordi om han har trukket tiden ut».60 Etter Utvalgets oppfatning har hensynet begrenset vekt. Også skadevolder har vanligvis – også i sårbarhetstilfellene – et ønske om å bli ferdig med saken. Utvalget har imidlertid avveid denne implikasjonen, ut fra et generelt ønske om å unngå at systemet selv gir partene incentiver til å flytte på skjæringstidspunktet (jf. kapittel 3 punkt 3.4.7).

Oppsummeringsvis ser man et sammensatt legislativt grunnlag for tidsavgrensningsprinsippet. Det bygger grovt skissert på legitimitetsbetraktninger (rettsfølelse, rimelighet mv.) og konsistensbetraktninger (for eksempel sammenheng med betingelseslæren og full erstatning). Der utmåling er standardisert, gjør det seg særskilte hensyn gjeldende.

4.8.2.2 Spesielle hensyn. Standardisering

Hensynet til en effektiv standardisering tilsier at det ikke bør åpnes for individuelle vurderinger av om, når og i hvilket omfang skadelidtes helseutvikling vil medføre helsebegrensninger, som igjen må vurderes opp mot ulike tapsposter som inntektstap, hjemmearbeidstap, utgifter mv. Slike prognoser er ofte forbundet med stor usikkerhet. Særlig gjelder det hvor hypotesene gjelder lange tidsspenn, som hos unge skadelidte. Etter Utvalgets syn bør man derfor som hovedregel ikke åpne for en bevisførsel om skadelidtes hypotetiske sykdomsutvikling.

De skisserte hensynene er imidlertid ikke de eneste. Også skadevolder har beskyttelsesverdige interesser, og vektige hensyn taler mot å forlate kravet om faktisk årsakssammenheng. Selv under en standardisert ordning kan det tenkes tilfeller hvor det vil oppfattes som urimelig å stenge for tidsbegrensning. Som eksempel nevnes situasjoner hvor det ut fra medisinske vurderinger er på det rene at skadelidte vil få en raskt, nedadgående helseutvikling. Til illustrasjon kan det være at skadelidte har en sterkt progredierende sykdom, som er langt fremskreden på oppgjørstidspunktet. For slike situasjoner er det etter Utvalgets syn grunn til å tillate tidsavgrensning, som en betinget unntaksregel. Ved å avgrense området for en slik «sikkerhetsventil» til spesielle tilfeller – sammenholdt med at det på bevissiden kreves konkrete holdepunkter – undergraves ikke de bærende hensynene bak standardiseringsreformen, jf. kapittel 3.

4.8.3 Tidsbegrenset årsakssammenheng (tidsavgrensningsprinsippet)

4.8.3.1 Generell erstatningsrett

Prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng (tidsbegrensningsprinsippet) anviser en differansebetraktning. Rettsanvenderen må foreta en sammenlikning, for å kartlegge om det er noen (negativ) differanse mellom skadelidtes situasjon med ansvarshendelsen og situasjonen uten ansvarshendelsen.

Ansvaret begrenses i den tiden, og i det omfanget, skadelidte uansett vil få skade/tap fordi sårbarheten slår ut av seg selv – med andre ord selv om ansvarshendelsen tenkes borte. Billedlig kan man si at den realiserte sårbarheten «innhenter og avløser» ansvarshendelsen som årsak, med frigjørende virkning for skadevolder.61

Tidsavgrensningsprinsippet har blitt anvendt i rettspraksis, som så har blitt gjenstand for analyser i juridisk teori. Stokke (Rt. 1999 s. 1473) er den høyesterettsdommen som i moderne erstatningsrett gir den mest uttrykkelige hjemmelen for prinsippet. En kvinne ble utsatt for en trafikkulykke i 1989. Stokke ble påført en nakkeslengskade. Hun ble 100 prosent ervervsufør. Trafikkforsikreren erstattet tapet for de første syv årene (påført tap). For Høyesterett var spørsmålet avgrenset til erstatning for fremtidig inntektstap. Partene var enige om at trafikkulykken hadde utløst ervervsuførheten. Dermed var det ikke bestridt at det forelå årsakssammenheng i det faktiske hendelsesforløpet. Hovedspørsmålet gjaldt den hypotetiske årsakskonkurransen. Vurderingstemaet var hvorvidt Stokkes sykdomsanlegg ville slått ut av seg selv, og gjort henne ervervsufør uavhengig av ulykken.

Trafikkforsikreren hevdet at Stokke ville ha blitt halvt ervervsufør i løpet av få år som følge av egen sykdomsutvikling. Selskapet hevdet at det «bare [er] ansvarlig så langt som den skadegjørende handling er en nødvendig betingelse for skadens inntreden».62 Begrunnelsesmåten er basert på en variant av betingelseslæren. Stokke hevdet på sin side at hun uten ulykken ville vært i fullt arbeid frem til vanlig pensjonsalder, og at trafikkforsikreren ikke hadde oppfylt beviskravet for anførselen om negativt sykdomsforløp.

Dommen er avsagt under dissens 4–1. Flertallet i Høyesterett ga trafikkforsikreren medhold. Ansvaret ble derfor begrenset ut fra prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng. Førstvoterende for flertallet fant, med henvisning til de medisinsk sakkyndige, at Stokke «ville ha blitt delvis ervervsufør selv om ulykken ikke hadde funnet sted» (s. 1485), og at arbeidsuførheten ville ha blitt 50 prosent. I dommen angis det ikke eksplisitt hva sykdommen består i. Det tales mer generelt om utvikling av lidelser hun hadde fra før ulykken. I de medisinske sakkyndigerklæringene fremgår det at Stokke fra før ulykken hadde muskel- og skjelettplager, i tillegg til andre lidelser som magesmerter. Etter å ha funnet at disse uansett ville gjort henne delvis ervervsufør, var neste spørsmål når dette ville skjedd. Flertallet uttaler at dette hypotetiske spørsmålet er vanskelig å besvare, men la til grunn at

«… den nedsatte arbeidsevne høyst sannsynlig [ville] utvikle seg over noen tid. Den tvil som her måtte gjøre seg gjeldende, har kommet Stokke til gode ved at hun ved byrettens dom er rettskraftig tilkjent full erstatning for lidt tap for årene 1990–1996. Jeg ser det slik at den ervervsuførhet som ikke er skadebetinget, ville ha gjort seg gjeldende i løpet av disse årene» (s. 1485).

Mindretallet fant derimot at trafikkforsikreren ikke oppfylte beviskravet for at Stokke ville ha fått en slik negativ helseutvikling uten ulykken, og ville tilkjenne full erstatning.63 Selve drøftelsen viser at også mindretallet anerkjenner tidsavgrensningsprinsippet. Dommen er derfor enstemmig i forhold til den materielle avgrensningsregelen.

Tidsavgrensningsprinsippet er lagt til grunn i senere rettspraksis, jf. blant annet Ranheim (Rt. 2001 s. 337), samt forutsetningsvis i Nilsen (Rt. 2001 s. 320, s. 329) og Ask (Rt. 2010 s. 1547, avsnitt 71). Året etter Stokke (Rt. 1999 s. 1473) behandlet Høyesterett på nytt spørsmålet om tidsbegrensning, men da i forhold til om prinsippet gjelder ved standardisert yrkesskadeerstatning, jf. Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614), se neste punkt.

I de fleste sakene ville sårbarheten ha realisert seg etter oppgjørstidspunktet, slik at det er tale om en hypotetisk årsakskonkurranse. Tidsavgrensningsprinsippet gjelder imidlertid også der sårbarheten har blitt realisert før endelig oppgjør. Bevisvurderingen blir da ofte enklere.

4.8.3.2 Særlig om yrkesskader

4.8.3.2.1 Innledning

Den problemstillingen som skal drøftes her, er om det skisserte tidsavgrensningsprinsippet også gjelder ved standardisert yrkesskadeerstatning.64

Gjennomgangen gir en oversikt over behovet for regulering. Den gir også en bakgrunn for å forstå de argumentasjonslinjene som Utvalget har bygget sine forslag på.

4.8.3.2.2 Lovgivning og forarbeider

Yrkesskadeforsikringsloven har ingen uttrykkelig hjemmel om tidsbegrensning. Ysfl. § 11 tredje ledd regulerer sårbarhet som samvirkende årsak. Bestemmelsen løser imidlertid ikke spørsmålet der sårbarheten er selvstendig virkende årsak, hvilket skal drøftes her.

Reglene om erstatningsberegningen er regulert i Yrkesskadeforskriften. Siden det er tale om erstatning for tap av inntektsevnen, må man tolke forskriftens kapittel 3. Den har ingen eksplisitt regulering av om erstatningen skal tidsbegrenses der sårbarheten realiseres ut fra «naturens gang».65 Videre bemerker nærværende utvalg at selve systemet i forskriften § 3-1 er at beregningen av inntektstapet skjer med basis i faktiske inntektsforhold.66 En «rød tråd» i standarderstatningssystemet er at det ikke legger opp til individualisering ut fra endringer i fremtidig ervervsevne. Dette gjelder blant annet spørsmålet om skadelidte vil komme til å få et høyere inntektsnivå, for eksempel på grunn av ansiennitet.67 En vurdering av skadelidtes hypotetiske sykdomsutvikling er heller ikke forenlig med et slikt utgangspunkt for erstatningsberegningen. Forskriftens § 3-1 tredje ledd gir grunnlag for korreksjon der utgangspunktene etter første og andre ledd avviker vesentlig fra det som ville vært skadelidtes vanlige inntektsnivå «uten skaden eller sykdommen». Bestemmelsen oppstiller strenge vilkår. Avviket må være kvalifisert («vesentlig»), og på bevissiden kreves det «særlige holdepunkter». I Utvalgsinnstillingen fremgår det at det var «[u]tvalgets forutsetning … at særregelen bare skal anvendes i spesielle tilfeller».68 Selv om det legges opp til en hypotetisk vurdering, er det lite som tyder på at forskriftsgiver har ment å fange inn betydningen av skadelidtes hypotetiske sykdomsutvikling.

Videre bemerker nærværende utvalg at Yrkesskadeforskriften § 3-4 har en regel om skadelidte som har tapt «deler av sin ervervsevne» (jf. denne lovutredningens lovforslag § 3-2 fjerde ledd). Standarderstatningen skal da reduseres forholdsmessig, hvilket er ett av de individualiserende elementene i erstatningssystemet. Bestemmelsens kjerneområde er situasjoner hvor yrkesskaden bare har medført delvis ervervsuførhet. Et vanskeligere spørsmål er om regelen også omfatter reduksjon på grunn av etterfølgende realisering av latent sårbarhet. Forskriftsteksten løser ikke dette spørsmålet, som må besvares ut fra en tolkning av et mer sammensatt rettskildemateriale.

Spørsmålet om tidsbegrensning er heller ikke løst i forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven, men NOU 1988: 6 og Ot.prp. nr. 44 (1988–89) gir enkelte tolkningsmomenter. Et sentralt formål med loven er å unngå tvister om årsakssammenheng, gjennom å forenkle og effektivisere oppgjørene. Tanken var å beskytte skadelidte mot en belastende prosess.69 Disse hensynene kan bli motvirket hvis man åpner for en individuell vurdering av om, når og i hvilket omfang skadelidte uansett vil bli ufør grunnet egne sykdomsanlegg. Dette er ofte et omtvistet tema, og tidkrevende å få utredet av medisinske spesialister. De generelle hensynene – som er sterkt vektlagt i motivene – tilsier derfor at man som utgangspunkt ikke åpner for en tidsavgrensning. Når man leser forarbeidene under ett, får man inntrykk av at lovgiver nettopp ønsket å unngå slike vurderinger.

Heller ikke forarbeidene til Yrkesskadeforskriften gir noen klar løsning. Motivene har flere steder en «teknisk» karakter, ved at de gjelder selve regelsystemet. Formålsangivelsene sammenfaller hovedsakelig med hensynene som allerede er beskrevet i forarbeidene til den formelle loven (effektivitet, tvisteforebygging mv.).70 Den selvstendige betydningen som tolkningsfaktor ligger i angivelsen av hvordan alminnelige prinsippene er operasjonalisert i standarderstatningsmodellen. Yrkesskadeforsikringsutvalget tilstrebet at denne skulle gi resultater som overensstemmer med prinsippet om full erstatning.71 Isolert sett kan det tale for en adgang til å tidsbegrense erstatningsansvaret. Hvis dette ikke begrenses der skadelidte uansett ville blitt ufør som følge av egen sykdom, vil det medføre overkompensasjon sammenliknet med alminnelig erstatningsrett, der tidsavgrensningsprinsippet gjelder. Selv om Utvalget ønsket å unngå overkompensasjon,72 viser forarbeidene at Utvalget først og fremst var opptatt av å avverge underkompensasjon.73

Ser man samlet på forskriftsreguleringen og de ulike forarbeidene, taler disse helst mot å tidsbegrense standarderstatningen ved realisering av sårbarhet. Dette typetilfellet er verken uttrykkelig regulert eller drøftet, og det er behov for å analysere også andre rettskilder. Høyesterettspraksis er sentral i den videre tolkningen. Særlig Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614) viderefører drøftelsen av forarbeidsuttalelsene. Utvalget skal i fortsettelsen utdype denne prinsippavgjørelsen. Den er også sentral for det konkrete lovforslaget som er fremmet nedenfor.

4.8.3.2.3 Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614)

Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614) er den høyesterettsdommen som mest direkte gjelder tidsbegrensning av standarderstatning ved yrkesskader. En kvinnelig bartender utviklet lungekreft etter mange års eksponering for passiv røyking i et diskotek (og senere nattklubb) der hun arbeidet. Hun røykte selv 10–15 sigaretter daglig. En sentral problemstilling var om erstatningen for fremtidig inntektstap måtte tidsbegrenses, fordi hun i løpet av noen år uansett ville ha utviklet lungekreft og blitt ervervsufør på grunn av egenrøykingen.

Dommen er avsagt under dissens 4–1. Høyesterett delte seg i tre fraksjoner. Førstvoterende kom til at ansvaret ikke skulle tidsbegrenses, og med en begrunnelse som gis tilslutning av femtevoterende. Annenvoterende er i resultatet enig i at ansvaret ikke skal tidsbegrenses, men med en annen begrunnelse. Den tredje fraksjonen ses i votumet til tredjevoterende, som gis tilslutning av fjerdevoterende. Heller ikke disse ville tidsbegrense standarderstatningen, men argumentasjonen avviker fra de andre votaene.

Førstvoterende konstaterer at ordlyden i ysfl. § 11 andre ledd ikke gir særlig veiledning. Han bemerker likevel at om man lar bestemmelsen omfatte det aktuelle spørsmålet (om sykdom som selvstendig virkende årsak), vil det ha følgende uheldige side: Man får da ulike beviskrav for skader og sykdommer etter ysfl. § 11 andre ledd bokstav b, og skader og sykdommer etter bokstav a og c. Han påpeker videre at heller ikke Yrkesskadeforskriften gir tolkningshjelp, og fremhever at § 3-4 ikke gir positive holdepunkter. Deretter blir det redegjort for både generelle lovformål og formålet med ysfl. § 11 andre ledd. Førstvoterende legger atskillig vekt på hensynet til effektivitet, reduksjon i antall tvister og ønsket om å verne skadelidte mot en belastende prosess. Samlet trekker dette i retning av at den strenge bevisregelen i ysfl. § 11 andre ledd også gjelder ved påstand om at sårbarheten ville realisert seg selv.

Selv om førstvoterende anerkjenner den prinsipielle adgangen til tidsbegrensning, berører han spørsmålet om formålsbetraktninger tilsier en «sjablongregel» også ved tilfeller av hypotetisk årsakskonkurranse. Synspunktet fremlegges som en presisering av den generelle standardiseringstankegangen:

«Denne ordningen kan imidlertid tilsi at man går et skritt videre ved at det legges til grunn at det er tale om en sjablonregel hvor det uavhengig av om skaden eller sykdommen omfattes av første ledd bokstav a, b eller c bare i særlige tilfeller åpnes mulighet for å redusere erstatningen som følge av at arbeidstakeren etter en tid uansett ville ha blitt helt eller delvis ufør.» (s. 1624)

Domssitatet viser at førstvoterende også anerkjenner argumenter mot å åpne for drøftelser av skadelidtes helseutvikling. At det er tale om en sidebemerkning (obiter dictum-preg), fremgår av utsagnet om at «da jeg har kommet til at Sandstedt i alle fall kan påberope seg § 11 annet ledd, er det ikke nødvendig å ta stilling til om det kan oppstilles en mer vidtrekkende regel» (s. 1624).

Tredjevoterende (og fjerdevoterende) kom til samme resultat som førstvoterende, men med en annen begrunnelse. Tredjevoterende har en mer materiellrettslig tilnærming, men den bygger på mange av de samme begrunnelsene. Det gjelder særlig vektleggingen av formålet om å effektivisere og forenkle årsaksvurderingen. Lovbegrunnelsen uttales å være et tungtveiende argument mot tidsbegrensning. Det påpekes at lovgiver ønsket å unngå tvil og uenighet «om skadelidtes forventede utvikling dersom yrkesskaden ikke hadde inntruffet» (s. 1632). Synspunktet suppleres med en «hypotetisk lovgivervilje», som kaster lys over argumentets vekt. Tredjevoterende fremhever at

«[s]pørsmålet om hvor lenge skadelidte ville vært i arbeid uten yrkesskaden, antar jeg nettopp er en problemstilling som man har villet unngå tvil og uenighet om» (s. 1632).

Argumentasjonen avsluttes med en konsekvensorientert betraktning, der han vurderer virkningen av en eventuell tidsavgrensningsregel:

«Dersom det i alminnelighet skulle legges opp til bevisførsel om denne problemstilling, ville derfor ordningen med standardisert erstatningsutmåling som er etablert, i realiteten bli satt til side på et viktig punkt.» (s. 1632)

Ut fra disse betraktningene oppstiller tredjevoterende en hovedregel om å avskjære diskusjoner om hypotetisk årsakskonkurranse. I likhet med førstvoterende tar han forbehold om at det kan tenkes unntak, men drøftelsen knyttes til «korreksjonsbestemmelsen» i Yrkesskadeforskriften § 3-1 tredje ledd. Han ordlegger seg slik:

«Det er mulig at det kan foreligge spesielle tilfeller hvor man vil komme til at reglene om standardisert erstatning ikke kan anvendes. Jeg antar at det kan reises spørsmål om dette vil være situasjonen når det allerede da skaden inntrer er på det rene at skadelidte om kort tid ville gå ut av arbeidslivet, jf. for så vidt reservasjonen i forskriftens § 3-1 tredje ledd.» (s. 1632)

At tredjevoterende ikke forankrer det skjerpede beviskravet i ysfl. § 11 andre ledd, har sammenheng med hans utgangsposisjon for drøftelsen – at det er fastsatt egne regler for utmålingen ved yrkesskader. I likhet med førstvoterende går tredjevoterende ikke nærmere inn på en drøftelse av en unntaksregel, fordi han «anser det klart at det i den foreliggende sak ikke er aktuelt å fravike reglene om standardisert erstatningsutmåling» (s. 1632). Han gir ingen uttrykkelig begrunnelse. Vektleggingen av tidsaspektet – og dermed i realiteten også graden av bevistvil for om/når sårbarheten vil bli realisert – gir grunn til å tro at standpunktet er farget av usikkerheten hos de medisinsk sakkyndige. I vurderingen av når skadelidte uansett ville ha utviklet lungekreft grunnet egenrøykingen, fremtrer bevistvilen både i angivelsen av generelle metodeproblemer, og i den konkrete vurderingen av alternative hendelsesforløp (alle er beskrevet med grove tidsintervaller).

Sammenfatningsvis tok Høyesterett enstemmig avstand fra å tidsavkorte skadelidtes erstatning. Domsgjennomgangen viser to ulike tilnærminger og generelle oppfatninger: Førstvoterende og femtevoterende er prinsipielt åpne for å tidsbegrense ansvaret, men forutsetter at skadevolder oppfyller det strenge beviskravet «åpenbart» der man står overfor en skade eller sykdom etter ysfl. § 11 første ledd bokstav b. Tredjevoterende og fjerdevoterende tar derimot utgangspunkt i at man avskjærer diskusjoner om skadelidtes helseutvikling, men med forbehold for spesielle tilfeller.

Den manglende avklaringen i Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614) gjør det interessant å vurdere nyere rettspraksis. Høyesterett har ikke senere fått forelagt noen tilsvarende sak, men måtte ta stilling til en beslektet problemstilling i Stakkeland (Rt. 2004 s. 8). Selv om det blir presisert at Yrkesskadeforskriften § 3-4 bygger på et økonomisk uførhetsbegrep, løses ikke spørsmålet om man kan tidsbegrense erstatningen der sykdom kommer inn som en selvstendig virkende årsak. Selv om saken har visse likhetstrekk med Passiv Røyk I, omhandler dommene ulike typetilfeller.

Analysen av Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614) viser som nevnt to prinsipielt ulike oppfatninger om adgangen til å tidsbegrense standarderstatningen: To dommere er i utgangspunktet åpne for tidsbegrensning (men med strenge beviskrav etter bokstav b, mens to dommere i utgangspunktet tar avstand fra å åpne for tidsbegrensning (men reserverer seg for spesielle tilfeller). Ingen av argumentasjonslinjene har et flertall bak seg. Rettstilstanden er uavklart per i dag.74 Dette avspeiler dermed et behov for avklaring. Utvalget kommer inn på dette i punkt 4.8.5 nedenfor.

4.8.4 Et blikk mot dansk og svensk rett

På samme måte som i den norske erstatningsrettens alminnelige del, opereres det i dansk rett det med en regel om tidsbegrensning. Der forankres regelen ofte i en gammel dom fra Højesteret, UfR 1925 s. 769 Ø. En mann ble skadet da han berørte noen strømførende felt. Skaden skjedde under arbeid med sterkstrømsledninger i et høyspentrom. Han fikk forbrenninger og sjokk, som utviklet seg til en nervøs lidelse. Kort tid etter ulykken pådro skadelidte seg en muskelfibersprengning. Den oppsto uavhengig av arbeidsulykken, og medførte på selvstendig grunnlag arbeidsuførhet i like lang tid som skaden han krevde erstatning for. Han fikk ikke medhold i sitt erstatningskrav. Dansk Højesteret vektla at den etterfølgende begivenheten (muskelfibersprengningen) uansett ville medført tap.

Fra eldre dansk rettspraksis nevnes også UfR 1925 s. 193 V, og senere dommer som UfR 1960 s. 605 H, UfR 1964 s. 242 H, UfR 1971 s. 19 H, UfR 1980 s. 792 V, UfR 2007 s. 1370 V, samt FED 2004 s. 218 V (implisitt).

Synspunktet har linjer frem til nyere dommer som UfR 2002 s. 519 H. En snekker ble yrkesskadet da han under bæring av en sengegavl falt over en palleløfter. Ulykken skjedde i juni 1992. I desember samme år måtte han avbryte arbeidet. Arbejdsskadestyrelsen fant at skadelidte hadde pådratt seg 5 prosent medisinsk invaliditet og 15 prosent arbeidsuførhet. Det ble lagt vekt på at skadelidte hadde forutbestående lidelser i rygg og nakke. Han krevde erstatning ut over det som ble tilkjent etter ASL. Under behandlingen i Højesteret avga Arbejdsskadestyrelsen en uttalelse etter EAL § 10, der det blant annet fremgikk at «[d]et er … vores vurdering, at skadelidte uden ulykkestilfældet ville have forladt arbejdsmarkedet inden for en årrække på grund af de massive forudbestående lidelser», jf. UfR 2002 s. 519 H (s. 527).75 Temaet om tidsbegrensning drøftes også i etterfølgende avgjørelser, slik som UfR 2004 s. 4.

Etter ASL § 12 kan erstatningen nedsettes der skaden ikke kun skyldes arbeidsskaden. Bestemmelsen anviser en fordelingsløsning, der realisering av sårbarhet kan medføre ansvarsreduksjon. I praksis ses en tendens til å tolke bestemmelsen i samsvar med vanlige erstatningsrettslige årsaksprinsipper.76 Som konsekvens ses derfor en utvikling i retning av en modifisert betingelseslære. Denne utviklingen har mindre betydning der sårbarheten er realisert /selvstendig virkende, men er viktig der sårbarheten er latent/samvirkende.

At man i dansk rett foretar tidsavgrensning ved unormalt negativ sykdomsutvikling, er en likhet med de norske reglene. Utvalget bemerker imidlertid at det er viktige forskjeller på bevissiden. Det siktes til at beviskravet generelt ligger høyere i dansk erstatningsrett, enn overvektsprinsippet (som i norsk rett). I dansk rett er også beviskravene ofte mer modulert og tilpasset over den materielle regelens formål. Det innebærer i forhold til problemstillingen her, at man i dansk rett har oppstilt et skjerpet beviskrav.

Når det spesielt gjelder situasjoner med hypotetisk årsakskonkurranse, anviser dansk teori særlig høye beviskrav. Lyngsø uttaler at «der stilles store krav til beviset» for at sykdomsanlegg ville medført samme skade som ansvarshendelsen.77 Von Eyben og Isager fremhever enda sterkere at «beviskravet sættes på dette punkt (meget) højt».78 Iversen går lenger, og krever «vished»,79 hvilket er vel strengt i forhold til rettspraksis og den rådende oppfatningen i teorien.80 I tillegg kommer at man vanskelig kan oppfylle et visshetskrav for å underbygge en prognose, som her omhandler hypotetisk helseutvikling.81

For selve etableringen av ansvaret gjør det skjerpede beviskravet det vanskeligere for skadelidte – som har bevisbyrden også i dansk rett – å bevise at det foreligger årsakssammenheng. Et skjerpet beviskrav slår imidlertid motsatt ut der man er kommet til spørsmålet om tidsavgrensning av ansvaret. Her vil et strengere beviskrav beskytte skadelidte, fordi skadevolder da vanskeligere kan oppfylle sin bevisbyrde82 enn om man bare hadde krevd sannsynlighetsovervekt (som i norsk rett).

I denne sammenhengen er det av interesse at man i nyere svensk høyesterettspraksis har lagt til grunn at det ikke skal skje tidsavgrensning ved etterfølgende sykdom, jf. NJA 2009 s. 104. En kvinne ble skadet i en trafikkulykke, og ble helt arbeidsufør. Skaden kvalifiserte isolert sett for å få erstatning. Problemet var at hun åtte år senere – men før skadeoppgjøret ble avsluttet – plutselig ble rammet av sykdom. Denne ville uavhengig av ulykken gjort henne helt arbeidsufør. Partene var enige om at det ikke var noen sammenheng mellom ulykken og sykdommen. Spørsmålet var hvilken betydning den etterfølgende sykdommen har for retten til erstatning. Högsta Domstolen besvarer dette med klart å angi at den etterfølgende sykdommen var uten erstatningsrettslig betydning.83

Utvalget bemerker i denne sammenheng at svensk rett bygger på terminerstatning. Problemstillingen kommer derfor i en noe annen stilling, fordi man da alltid kan justere erstatningen etter hvilken skadevirkning ansvarshendelsen faktisk har. Det er dermed enkelt å bygge på tidsbegrensing, og den svenske løsningen er derfor bemerkelsesverdig. Den omstendighet at man i svensk rett ikke legger vekt på den konkurrerende årsaksfaktor til tross for at man teknisk ville ha hatt en enkel adgang til det, kan tas til inntekt for at terskelen for tidsbegrensning bør være høy.

4.8.5 Utvalgets vurderinger og forslag

4.8.5.1 Materiell adgang til tidsavgrensning, men med beviskravet «åpenbart»

Etter Utvalgets syn bør man som hovedregel ikke åpne for en bevisførsel om skadelidtes hypotetiske sykdomsutvikling, men gjøre unntak i spesielle tilfeller. Løsningen følger dermed tredjevoterendes votum i Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614), men med den forskjellen at man trekker veksler på beviskravsregelen som allerede er nedfelt i ysfl. § 11 andre ledd (der foreliggende rettspraksis presiserer innholdet i begrepet «åpenbart»).84

Ved en slik klar materiell hovedregel, sammenholdt med at unntaksregelen er snever, fremmes lovformålet generelt, og de bærende hensyn bak standardisering spesielt. Ved å avskjære diskusjoner om hypotetisk sykdomsutvikling, oppnår man samtidig rettsteknisk enkle regler. Også skadevolder har verneverdige interesser, men disse fanges inn av unntaksregelen: Hensynet til skadevolder veier tungt der det er klare holdepunkter for at skadelidte vil bli ufør i løpet av kort tid, og den foreslåtte unntaksregelen er ment å ivareta hensynet til at skadevolder ikke skal måtte betale uavkortet erstatning. Også dette er på linje med formålet om at standarderstatningen skal samsvare med prinsippet om full erstatning. En slik tilnærming synes å gi en god avveining mellom skadelidtes og skadevolders interesser, samtidig som den ivaretar de hensynene om standardisering som Mandatet anviser.

4.8.5.2 Nærmere om anvendelsen av tidsbegrensningsregelen

Etter drøftelsene foran går som nevnt Utvalget inn for at ansvaret kan tidsbegrenses på nærmere vilkår. Det at man åpner for å anvende et tidsavgrensningsprinsipp, sier imidlertid ikke noe om hvordan dette konkret skal gjennomføres. Avsnittet her tar sikte på å klargjøre dette.

Problemstillingen ble ikke aktualisert i Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614), fordi Høyesterett kom til at det ikke var adgang til å tidsavgrense fremtidstaperstatningen. Derfor var det ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til hvordan tidsavgrensningsprinsippet konkret skulle anvendes på standardiseringsmodellene i Yrkesskadeforskriften kapittel 3

Problemstillingen kom heller ikke opp i Stokke fordi skadelidte allerede hadde fått utbetalt en erstatning for inntektstap frem til det tidspunkt Høyesterett la til grunn at hun uansett ville blitt rammet av egen unormalt negative helseutvikling.

Spørsmålet om gjennomføringen av tidsavgrensningsprinsippet reiser bare særskilte «lovtekniske» problemstillinger i forhold til de standardiserte modellene. Der utmålingen skal skje konkret og individuelt, anvendes prinsippet på vanlig måte. Det vises til fremstillingen foran under beskrivelsen av gjeldende rett. I forhold til Utvalgets forslag innebærer det at tidsavgrensningsprinsippet gjelder som etter dagens regler ved utmåling av merutgiftserstatning (med mindre tilfellet omfattes av forslaget til standardiseringsmodell for pleie- og omsorgserstatningen), påført hjemmearbeidserstatning, påført inntektstap for voksne skadelidte, samt de særlige tilfellene der fremtidig inntektstap for voksne og barn skal utmåles individuelt (for eksempel pga. ulike «sikkerhetsventiler»). Når også postene med påført (lidt) tap er nevnt her, er det for å tydeliggjøre at tidsavgrensningsprinsippet gjelder. En annen sak er at tidsavgrensningsvurderingen ofte er mer diskutert, og dermed synlig i forhold til fremtidige tap.

Som det fremgår av Utredningen i det følgende, legges det opp til et system der ulike variabler er tatt inn i tabeller. Disse bidrar til en viss individualisering, for at standardiseringsgraden ikke skal bli for «hard». Den variabelen som er relevant for tidsavgrensningen, er først og fremst aldersvariabelen. Det er fordi det er denne som styrer lengden på tapsperioden – som også er den som blir forkortet i de tilfellene hvor ansvaret skal tidsbegrenses.

I den konkrete anvendelsen av tabellen, må man ved tidsbegrensning gjennom enkelte trinn. Det første trinnet er å finne frem til når skadelidte, uavhengig av ansvarshendelsen, ville få en unormalt/unaturlig negativ sykdomsutvikling. På dette første stadiet i vurderingen er det med andre ord tale om å klarlegge saksforholdet. Her må det bygges på hypoteser. Disse prognosene må i praksis bli basert på medisinskfaglige vurderinger, ut fra en konkret bevisbedømmelse. Som nevnt foran, er slike hypoteser ofte forbundet med betydelig usikkerhet. De må likevel gjøres, fordi rettsreglene (tidsavgrensningsprinsippet) etterspør dem som rettslig relevante for utmålingen. Problemet er noe dempet gjennom det skjerpede beviskravet (ved konkret og individuell utmåling, gjelder imidlertid det alminnelige overvektsprinsippet).

Det andre trinnet er å anvende det beviste faktum på selve standardiseringssystemet. Her må man benytte den tilbakeregningsmetoden som er beskrevet foran i punkt 4.7: Man tar utgangspunkt i slutten av tabellen, det vil si den raden som angir siste aldersintervall, se endepunktene som er oppgitt i Utmålingsforskriften § 1-1 For inntektstaperstatning er endepunktet eksempelvis 67 år, mens det for hjemmearbeidstap er 76 år. Deretter trekker man fra det antallet år skadelidte ville falt ut tidligere enn normalt på grunn av unormalt negativ sykdomsutvikling.

Tidsbegrenset årsakssammenheng vil oftest gjøre seg gjeldende for relativt kort tidsrom, gjerne slik at de medisinske diagnosene tyder på at den konkurrerende årsaken ville ha inntrådt uansett innen et år eller to. Dette kan skape særlige utmålingsproblemer når tabellene strekker seg over flere år, slik som tabellen for hjemmearbeidserstatning. Her må det forutsettes at rettsanvenderen tar utgangspunkt i tabellene, men så anvender dem med en skjønnsmessig tilpasning, jf. Utmålingsforskriften § 1-1 og passusen om at tabellene skal anvendes «så langt mulig».

4.8.5.3 Lovtekniske spørsmål

Utvalget går inn for å ta tidsavgrensningsregelen inn i lovteksten som en del av fellesreglene, jf. § 3-1. Selv om regelen må anses å ha vært en del av den alminnelige erstatningsrett i lang tid, er regelen er først i nyere tid kommet klart til uttrykk i rettspraksis og teori. Det vil derfor ha en pedagogisk verdi å formulere den i lovs form. Utvalget ser en slik løsning som ønskelig også med tanke på at det nye regelverket skal anvendes av en for en sammensatt brukergruppe.,

Utvalgets regel om tidsavgrensning (hypotetisk årsakskonkurranse) foreslås tatt inn i lovutkastets § 3-1 fjerde ledd andre til femte punktum, og lyder slik:

«Erstatning for fremtidig tap etter § 3-2 til § 3-6 skal ikke begrenses på grunn av skadelidtes negative helseutvikling. Erstatningen kan likevel begrenses i den utstrekning skadelidte åpenbart får en unormalt negativ helseutvikling av annen årsak enn ansvarshendelsen. Skadevolder har bevisbyrden for en slik påstand.»

4.9 Engangserstatning eller terminerstatning

4.9.1 Innledning

Utgangspunktet i gjeldende personskadeerstatningsrett er at erstatningen utmåles som en engangssum, jf. skadeserstatningsloven § 3-9 første punktum. Etter samme bestemmelse er det adgang for retten til å fastsette at utmålingen skal skje ved terminerstatning dersom det foreligger «særlige grunner».

Selv om det ikke er særskilt nevnt i Mandatet, må Utvalget ta stilling til om denne regelen bør videreføres eller endres på noen måte.

4.9.2 Kort regelhistorikk

Bestemmelsen i § 3-9 kom inn i loven i 1973 og videreførte et tidligere gjeldende prinsipp om at erstatningen skulle utmåles som en engangssum.85 Spørsmålet om å innføre terminerstatning ble da drøftet i forarbeidene.86 For lovkomiteen som utredet spørsmålet var det et avgjørende argument mot terminerstatning at man ikke hadde sørget for noen ordning for verdisikring av slik erstatning.87 Selv om man på dette tidspunkt hadde etablert folketrygden og ordningen med grunnbeløp, ble ikke dette sett på som et fullgodt alternativ for verdisikring. Departementet la i den videre lovbehandling stor vekt på oppgjørsprinsippet – at en sak skulle gjøres ferdig en gang for alle.88 Uten nærmere begrunnelse foreslo departementet at terminerstatning bare skulle være aktuelt når det forelå «særlige grunner». Det ble i så måte vist til den allerede eksisterende ordning med et slikt innhold på bilansvarslovens område.

Senere ble spørsmålet om terminerstatning drøftet særskilt i forbindelse med innføring av barneerstatningen i 1987, jf. någjeldende § 3-2a.89 Resultatet ble at man holdt fast ved det alminnelige system med engangserstatning også for barneerstatningen.

Adgangen til å fastsette terminerstatning hvor det foreligger «særlige grunner», har ikke blitt mye brukt i praksis. Det foreligger relativt få dommer om regelens anvendelse, og Høyesterett har aldri behandlet spørsmål om terminerstatning etter § 3-9.90

4.9.3 Valget mellom engangserstatning og terminerstatning

Selv om engangserstatning har vært den dominerende oppgjørsformen i Norge, har spørsmålet om hvorvidt terminerstatning bør anvendes kommet opp til ulike tider og i ulike sammenhenger.91 Utvalget vil derfor gjengi de viktigste argumentene som har vært fremme i debatten.

Valget mellom engangsoppgjør og terminerstatning er en aktuell problemstilling i mange rettsordninger. Dette har kommet til uttrykk også i internasjonale ikke-bindende regelverk, se PEL, Liab. Dam, Art. 6: 203, som opererer med en regel som likner den norske: «Compensation is to be awarded as a lump sum unless a good reason requires periodical payment». I svensk rett er engangserstatning og terminerstatning likestilt, jf. Skadeståndslagen 5. kap. 4 §, men terminerstatning ved livrente er likevel dominerende i praksis.92 I svensk rett er synspunktet at partene selv bør få avgjøre hvilken erstatningsform som er mest hensiktsmessig. Blir man ikke enige, må retten avgjøre spørsmålet. I forarbeidene nevnt at det skal legges særlig vekt på skadelidtes syn.93 For dansk rett er reglene omtalt nedenfor.

Hovedargumentet for å utbetale erstatningen som en engangssum, er at partene kan ha en fordel av å bli ferdige med oppgjøret.94 Dette «oppgjørsprinsippet» gir skadelidte mulighet for å planlegge fremtiden med skaden. I en overgangsfase kan skadelidte ha behov for å bruke en større del av erstatningen, for eksempel til boligombygging.95 Det kan her vises til rettspraksis om pleie- og omsorgserstatning. Videre nevnes at terminerstatning kan være psykisk belastende for skadelidte, dersom de løpende utbetalingene oppleves som stadige påminnelser (og kanskje som en stigmatiserende understøttelse).96 Et annet argument som har vært brukt er at terminerstatning kan bidra til å sementere skadelidtes tilstand som syk og arbeidsufør.97 Utvalget som utviklet skl. § 3-2a (heretter betegnet 1987-Arbeidsgruppen) vektla også at «engangserstatning foretrekkes av folk flest».98

Terminerstatning har også andre ulemper som gjør engangserstatning rettspolitisk attraktivt. Dersom erstatningen gis i terminer, trekker oppgjøret ut. Skadelidte løper da en risiko for at skadevolder dør før samtlige terminerstatninger er betalt. Dette problemet kan nok i noen tilfeller løses ved at skadevolder kjøper en livrente.99 At oppgjøret trekker ut i tid er likevel et selvstendig argument mot terminerstatning. Også skadevolder vil i alminnelighet ha nytte av å bli ferdig med saken. Personlige skadevoldere kan oppleve saken som belastende, og ha behov for å gjøre opp og legge saken bak seg.

En annen innvending mot terminerstatning, er at den – i hvert fall per i dag – ikke er verdisikret. Dette kan imidlertid gjøres med relativt enkle midler, for eksempel ved å knytte den fortløpende utbetalingen til det til enhver tid gjeldende grunnbeløpet i folketrygden, G. Som det fremgår nedenfor, vil Utvalget foreslå at koblingen til G tas med i lovregelen om terminerstatning.

Endelig er et regime med (løpende) terminerstatninger mer ressurskrevende enn en ordning med engangserstatning. Forsikringspremiene antas å bli høyere pga. administrative kostnader forbundet med flere utbetalingsomganger. Administrative kostnader forbundet med terminerstatning forsterkes av at terminytelser utløser skatteplikt (som må kompenseres ved høyere erstatning, skattepåslag). Også en eventuell verdisikring av terminerstatningene kan virke kostnadsdrivende.100

Det finnes imidlertid også hensyn som taler for at erstatningen utbetales terminvis. For det første kan dette bidra til at erstatningsutmålingen i mindre grad er knyttet til prognoser om skadelidtes fremtidige helseutvikling. En ordning med terminerstatning åpner for en fortløpende justering av erstatningsbeløpet, der skaden utvikler seg annerledes enn forutsatt. Man kan da oppnå godt samsvar mellom erstatning og skadelidtes tap – og dermed også målsettingen om full erstatning. Når en slik modell anvendes for inntektstap (jf. kapittel 5 og 6 nedenfor), oppnår man samtidig en ordning som likner på det som er gjenstand for erstatningen, skadelidtes løpende inntekter.101

For det andre kan terminvise utbetalinger bidra til å sikre skadelidte understøttelse. Når skadelidte får en stor utbetaling tidlig i livet, er det alltid en fare for at pengene forvaltes ufornuftig og brukes opp før de skal. I så fall er det ikke midler til å dekke de siste årstapene som pengene er tiltenkt å dekke.102 Dersom erstatningen brukes opp, er skadelidte henvist til å leve bare av ytelser fra folketrygden (og eventuelle forsikringer).

4.9.4 Utvalgets vurderinger og standpunkt

Mandatet nevner intet spesifikt om spørsmålet om hvorvidt terminerstatning bør innføres i større grad enn etter gjeldende rett. Samtidig angir Mandatet at det i første rekke er erstatningsutmålingen etter dansk rett som skal tas som modell for arbeidet. I dansk rett er den klare regel at erstatningen skal utbetales som en engangssum. Dette står ikke i loven, men følger av forarbeidene og forutsetningsvis av EAL 16 vedrørende betaling av erstatning.103 Mandatet kan derfor tolkes slik at man opererer med en uuttalt forutsetning om at engangserstatning fremdeles skal være hovedregelen. Hvis innføring av terminerstatning var et særskilt ønske, ville det være mer naturlig å bruke svensk rett som modell.104 Utvalget oppfatter imidlertid ikke Mandatet slik at det utelukker å vurdere om terminerstatning er en hensiktsmessig løsning.

Unntaksregelen om terminerstatning i någjeldende skl. § 3-9 har, som nevnt, ikke blitt brukt i særlig grad. Den omstendighet at det ikke har vært press på unntaksregelen, tyder på at det ikke er grunn til å åpne mer opp for slik erstatning. Samtidig er nok engangserstatning den oppgjørsformen som er enklest å forene med en standardisering av erstatningen. Engangserstatning er bedre egnet enn terminerstatning til å lage enkle helhetsløsninger for store grupper av skadelidte. Å bruke engangserstatning fremmer også hensynet til at partene skal bli ferdige med saken – oppgjørshensynet. Dette hensynet står i godt samsvar med de målsettinger som ligger bak ønsket om å standardisere. Videre har engangserstatning for en stor erstatningspost, nemlig inntektstap, den fordel at den ikke beskattes som inntekt, med den besparelse i erstatningsutbetalingene dette medfører for skadevoldersiden. Først dersom terminerstatning fritas for inntektsskatt, kan denne oppgjørsformen bli en attraktiv alternativ oppgjørsform. Utvalget har av disse grunner primært hatt engangserstatning for øye under sitt arbeid, og de ulike standardiseringsmodellene er bygget opp med engangserstatning som oppgjørsform.

Etter en samlet avveining fremstår en hovedregel om engangserstatning som den løsningen som best fremmer hensynet til rettsteknisk enkle og praktikable regler. Ordningen med engangserstatning kombinert med en adgang til terminerstatning, som blir aktuell dersom det foreligger særlige grunner, må sies å ha fungert tilfredsstillende. Utvalget har derfor ikke sett grunn til å gjøre vesentlige endringer på dette punktet. Utvalget går derfor inn for å videreføre dagens ordning basert på oppgjørsprinsippet.105

Utvalget foreslår således at den någjeldende § 3-9 videreføres – bare med ny nummerering; § 3-14. Dermed skal erstatningen som hovedregel utmåles som en engangserstatning. Bare hvor det foreligger «særlige grunner» kan retten fastsette at erstatningen skal utmåles som terminerstatning.

Innføringen av standardisert erstatning for inntektstap kan imidlertid bidra til å øke behovet for bruk av terminerstatning som en praktisk og rettsteknisk heldig fremgangsmåte. Dette fordi de standardiserte reglene tar sikte på varige tapsperioder, mens tapsperiodene noen ganger ikke varer så lenge jf. punkt 4.7 foran. Terminerstatning kan i slike tilfeller være den erstatningsformen som er best egnet til å sikre at skadelidte får noe nær full erstatning, men heller ikke for mye erstatning.

Utvalget har derfor diskutert i hvilken grad det bør gjøres unntak fra utgangspunktet om engangserstatning. Særlig aktuelt er det å gjøre unntak i situasjoner der skadelidte vil få en unormalt negativ sykdomsutvikling uavhengig av ansvarshendelsen. For en forklaring av selve problemstillingen, de kryssende hensyn og de generelle argumentasjonslinjene, vises det her til punkt 4.8 foran for en nærmere redegjørelse. I slike tilfeller vil det ligge godt til rette for å bruke terminerstatning, jf. lovens krav om «særlige grunner». Den omstendighet at årsakssammenhengen mellom ansvarshendelse og skadevirkning er tidsbegrenset, kan i seg selv utgjøre en «særlig grunn» som tilsier terminerstatning, jf. § 3-14.

Et beslektet tilfelle er hvor skadelidte har medisinsk prognose for vesentlig forkortet levetid. Under utarbeidelsen av barneerstatningen etter någjeldende skl. § 3-2a bemerket Justisdepartementet at «[d]et kan virke støtende med store engangserstatninger i de tilfelle hvor det er fare for at barnet vil få en kort levetid. Erstatningen vil da i realiteten gå til de etterlatte».106 Utvalget er enig i at det er prinsipielt betenkelig at skadevolder skal betale mer enn full erstatning. Eller formulert på en annen måte, med grunnvilkåret om årsakssammenheng som perspektiv: Skadevolder bør ikke pålegges en plikt til å betale erstatning for skade eller tap han ikke har forårsaket. Det vises til drøftelsen av dette nedenfor i punkt 5.8.4 og særlig til punkt 9.9.2, hvor problematikken knyttet til forkortet levetid drøftes på prinsipielt grunnlag.107 Som det fremgår der, vil terminerstatning kunne være en tjenlig løsning i slike tilfeller.

Utvalget går altså ikke inn for realitetsendringer hva gjelder valget mellom engangserstatning og terminerstatning. Utvalget vil imidlertid peke på at det er naturlig å knytte terminerstatningen til G. En slik løsning innebærer en hensiktsmessig løsning på problemet med verdisikring. Videre er enheten G, som nevnt i punkt 3.4.8 foran, brukt i vid utstrekning i andre deler av den erstatningsordning som nå foreslås. 108

Særmerknad: Orsteen, mener at Utvalgets utredning burde lagt større vekt på vurderinger og forslag til løsninger som baserer seg på bruk av terminerstatninger.

Bruk av terminerstatninger vil være en fordel i mange sammenhenger, spesielt i situasjoner der det er snakk om å erstatte fremtidig inntektstap på grunn av hel eller nedsatt ervervsevne. Terminvise erstatninger kan bidra til raskere og riktigere oppgjør, samt understøtte arbeidslinjen.

En forutsetning for økt bruk av terminerstatninger er imidlertid at man finner frem til en løsning der slike utbetalinger ikke beskattes. I denne sammenheng vises det til at Utvalget i avsnitt 5.8.2.4 har anbefalt at det positivt lovfestes at engangserstatning for fremtidig tidsbegrenset inntektstap ikke skal beskattes, slik at fremtidig inntektstap generelt ikke beskattes. Ved å utvide Utvalgets forslag til også å gjelde all erstatning for fremtidig inntektstap uavhengig av hvorvidt utbetalingen skjer som engangsutbetalingen eller terminvis ville man kunne løst skatteutfordringen med terminutbetalinger.

Ved varig ervervsuførhet vil man fra folketrygden, og eventuell tjenestepensjon, få utbetalt uførepensjon i terminer. At slike uførepensjoner kommer som terminutbetalinger er allment akseptert og antas å være ansett som mer hensiktsmessig enn at personer får utbetalt et stort engangsbeløp som de skal disponere over lang tid. Når det gjelder personskadeerstatninger har man i Utvalgets arbeid derimot raskt argumentert for videreføring av dagens system med hovedvekt på bruk av engangserstatninger, og lagt liten vekt på å finne løsninger der skadelidte får utbetalt hele eller deler av erstatningen i terminer. Dette til tross for at fordelene med terminutbetalinger må antas å være mange, blant annet:

• Raskere oppgjør

• Enklere å endre eller stanse utbetaling. Vil kunne gi bedret mulighet for å treffe riktig med erstatningsutmålingen, blant annet i følgende situasjoner

  • Uføregrad / arbeidsevne endres eller bortfaller

  • Unge skadelidte

  • Skadelidte med prognose på forkortet levetid

Det kan eventuelt tenkes løsninger der skadelidte får deler av beløpet som engangserstatning, og resten utbetalt i terminer.

I IA-avtalen er det mål om økt bruk av gradert uførhet, blant annet for i størst mulig grad bevare en tilknytning til arbeidslivet. Videre er det foreslått lovendring for uføretrygd fra Folketrygden (Prop. 130 L (2010–2011)) som gjør det mulig for den enkelte å variere arbeidsinnsatsen uten at den tilkjente uføregraden endres.

Økt bruk av gradert uførhet, og situasjoner der det varierer hvor mye den skadelidte jobber, må antas komme også når det gjelder personskadeerstatningssaker. Bruk av terminerstatninger vil i tilfelle gjøre det lettere å løpende tilpasse inntektstapet i den enkelte sak. Bruk av engangserstatninger som prinsipp i personskadeerstatningssaker vil derimot kunne medføre et ønske fra skadelidtes side om å få definert en høyest mulig uføregrad, noe som er uheldig i forhold til IA-målsettingen.

I de fleste tilfeller er skadevolder representert gjennom en forsikringsordning, og behovet fra skadevolders side for å bli raskt ferdig med utbetalingsprosessen er derfor begrenset. Selv om terminvise utbetalinger vil medføre behov for endringer i forsikringsselskapenes systemer og rutiner må dette antas å være en overkommelig oppgave.

4.10 Særlig om skadelidte som ikke har varig opphold i Norge – «besøkende skadelidte»

4.10.1 Generelt

Den nye erstatningsordningen vil av flere grunner være aktuell for skadelidte som ikke bor fast i Norge. Arbeidsinnvandringen er én grunn, men også ferieopphold og annen reisevirksomhet kan føre til at statsborgere fra andre land blir skadet i Norge. Regler innenfor internasjonal privatrett, og særlig prinsippet om «lex loci delicti», vil lett lede til at det er norsk rett som skal anvendes hva gjelder erstatningsutmålingen. En ny aktuell gruppe kan også være personer som blir skadet under medisinsk behandling i Norge, i medhold av det nye direktiv om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester, se Europaparlamentets resolusjon av 19. januar 2011.109

Personer som skades under et korttidsopphold i Norge, vil ikke på ordinær måte være tilknyttet det norske trygdesystemet, jf. tilknytningsvilkårene i folketrygdlovens kapittel 2 og særlig kravet om å være «bosatt i Norge» jf. ftrl. § 2-1. Siden denne gruppen av skadelidte ikke mottar norske trygdeytelser på vanlig måte, kommer den i en særstilling i relasjon til utmålingsspørsmålene i denne utredningen. Særlig hvor utmålingen er standardisert med et innbakt fradrag for trygd, blir det av ulike grunner nødvendig å tilpasse reglene til den aktuelle gruppen. For å kunne referere til denne gruppen av skadelidte, skal personer innenfor gruppen i det følgende benevnes som «besøkende skadelidte».

For besøkende skadelidte vil, som for alminnelige norske skadelidte, utmålingens overordnede siktemål være å sikre full erstatning. Full kompensasjon for personskade for personer uten varig opphold i Norge vil kunne være en annen sum enn den som må legges til grunn for personer som skal fortsette å bo i Norge. Her får det særlig betydning at besøkende vil motta andre – og kanskje lavere – ytelser fra det offentlige i sitt hjemland enn ytelsene fra den norske folketrygden mv. Videre kan inntektsnivå og levekostnader være nokså forskjellige fra det som gjelder under norske forhold. Dette gjør at erstatningsutmålingen bør tilpasses denne gruppen, og dette må gjøres uten at EØS-rettens regler om diskriminering på grunn av nasjonalitet trås for nært. Det vises til det generelle forbudet mot diskriminering på grunn av nasjonalitet, jf. TEUF art. 18, jf. også EØS avtalens art. 4.

Utvalget har på en rekke punkter i arbeidet tatt hensyn til at reglene som foreslås ikke må komme i strid med forbudet mot diskriminering. Slike tilpasninger aktualiseres særlig i de tilfeller et fradrag for offentlige ytelser er bakt inn i erstatningsnivået. For dette problemet viser Utvalget særskilt til drøftelsen av erstatning for inntektstap, se punkt 5.6.6 nedenfor. Videre har det vært nødvendig å gjøre en tilpasning vedrørende hvilket inntektsgrunnlag som kan kvalifisere erstatning, se punkt 5.2.4.7.2. Endelig viser Utvalget til at den generelle sikkerhetsventilen som kan få anvendelse for alle erstatningsposter for økonomisk tap, kan være særlig aktuell for personer som ikke bor fast i Norge, se om dette punkt 4.11 rett nedenfor.

På disse punktene har Utvalget søkt å tilpasse regelverket til den nevnte spesielle gruppen besøkende skadelidte. Samtidig har det ikke vært mulig for Utvalget å gå virkelig i dybden på spørsmål som gjelder forholdet mellom standardiserte utmålingsregler og folkerettslige forpliktelser om ikke-diskriminering. Det kan derfor være behov for at slike spørsmål utredes nærmere under det videre lovarbeid.

4.10.2 Særlig om grenseoverskridende helsetjenester

Som nevnt foran, foreligger det et direktivforslag vedrørende pasientrettigheter ved grenseoverskridende helsetjenester. Direktivet gir visse rettigheter til utenlandske personer som benytter helsetjenester i Norge, herunder rett til erstatning ved pasientskader. Det kan likevel synes som om direktivet ikke reiser problemer knyttet til diskrimineringsforbud. Direktivet sier nemlig ikke direkte noe om erstatningsnivåer. Direktivforslaget må isolert sett helst forstås slik at det holdes åpent for at erstatningsnivåene kan være forskjellige fra land til land, se særlig direktivforslagets artikkel 4 under kapitteloverskriften «Responsibilities of member states with regard to cross border health care». Av artikkel 4 nr. 2 bokstav c fremgår det at «the memberstate of treatment shall ensure that there are transparent complaints procedures and mechanisms in place for patients, in order to seek remedies in accordance with the legislation of the memberstate of treatment if they suffer harm arising from the healthcare they receive». En slik forståelse vil være i tråd med den ellers herskende oppfatning om at erstatningsretten er nasjonal, jf. punkt 2.5 foran.

Samtidig opererer direktivforslaget likevel med visse minimumskrav til erstatningsordninger for pasientene:110

«Medlemstaterne skal indføre procedurer og ordninger, der skal tages i anvendelse, hvis der sker skader som følge af sundhedsydelser. Patienter er naturligvis klar over, at der kan opstå problemer i forbindelse med sundhedsydelser. 78 % af EU's borgere mener, at lægefejl udgør et stort problem, og det er ikke uden grund. Undersøgelsesresultater viser, at der opstår skader i

forbindelse med sundhedsydelser i omkring 10 % af tilfældene. Det er derfor vigtigt at sikre, at der er klare fælles forpligtelser med hensyn til reaktionen på skader opstået i forbindelse med sundhedsydelser, hvis man skal undgå manglende tillid til disse ordninger, idet dette vil være en hindring for at anvende grænseoverskridende sundhedsydelser.»

Som det fremgår, oppfattes adekvate erstatningsordninger som et nødvendig ledd i gjennomføringen av direktivets anliggender. Utvalget antar at den standardiserte ordning med de tilpasninger som er gjort overfor besøkende skadelidte er i overenstemmelse med EØS-rettslige forpliktelser i så måte.

4.11 En generell «sikkerhetsventil» for den standardiserte utmålingen

Under arbeidet med standardisering av de ulike erstatningspostene som gjennomgås i kapittel 5-11 nedenfor har Utvalget kunnet konstatere at realistiske forsøk på standardisering nærmest med nødvendighet bringer med seg fare for at helt spesielle tilfeller ikke får den konkrete regulering som trengs for å nå et rimelig og rettferdig erstatningsrettslig resultat. Ved «vid standardisering» (jf. Mandatets formulering) ligger det i sakens natur at noen spesialtilfeller står i fare for å få en regulering som kan oppleves urimelig. En rimelig løsning for flertallet av potensielle skadelidte kan føre til konkret urimelighet for den enkelte skadelidte eller skadevolder/forsikringsselskap.

Dette gjelder særlig for de erstatningsposter for økonomisk tap, der utmålingen er fastsatt i tabeller basert på gjennomsnittsbetraktninger knyttet til utgiftstap eller inntektstap, se forslaget §§ 3-2, 3-3, 3-4, 3-5 og 3-8. Problemstillingen gjør seg ikke i samme grad gjeldende i relasjon til ikke-økonomisk tap.

Det kan i denne forbindelse nevnes at Høyesterett har poengtert at standardiseringsordninger har et rettsteknisk formål som krever at man ikke for lett fraviker en normalløsning på bakgrunn av skadelidtes individuelle forhold. Særlig klart kommer dette frem i Rt. 2008 s. 1338:

«Jeg legger en viss vekt på at standardregelen også er begrunnet i rettstekniske hensyn, hvilket med nødvendighet vil måtte medføre at noen i ulike situasjoner vil kunne være tjent med at erstatningen i stedet blir utmålt etter de vanlige reglene. Dette kan imidlertid ikke alene begrunne unntak fra standardregelen.» (avsnitt 49)

Av disse grunner kan man ikke ha lav terskel for unntak dersom man i det hele tatt skal ha en standardisering. Unntak må eventuelt være forbeholdt de virkelig urimelige tilfeller. Noe annet vil lett undergrave hele erstatningsordningen.

Et stykke på vei kan de mest urimelige situasjoner ivaretas gjennom konkret utformede unntaksregler. Fra et lovteknisk synspunkt er det imidlertid utilfredsstillende å ha mange slike regler. Det kan også være uheldig å ha en spesiell unntaksregel for én gruppe av skadelidte uten å ha en tilsvarende regel som fanger opp urimelighet for andre persongrupper. Spesielle unntaksregler uten noen generell «sikkerhetsventil» kan lede til uønskede resultater. Utvalget har derfor, på tross av faren for å undergrave standardiseringsordningen, kommet til at det bør innføres en generell, men meget snever unntaksregel. Dette skal være en sikkerhetsventil for de mest urimelige utslag av reglene.

I tillegg til denne generelle regelen, har Utvalget funnet grunn til å operere med en særskilt unntaksregel i bestemmelsen om erstatning for fremtidig inntektstap, jf. § 3-2 femte ledd. Hovedgrunnen til at regelen foreslås, er at det på området for inntektstap er sett et spesielt behov for å regulere rettsvirkningen av at en unntaksregel kommer til anvendelse. De to unntaksbestemmelsene skal likevel materielt kunne ses i sammenheng, og Utvalget har for å markere dette tatt inn en henvisning fra § 3-2 femte ledd til § 3-9.

Behovet for en supplerende unntaksregel i § 3-2 femte ledd har også dels sammenheng med målsettingen om å utmåle en rettferdig og ikke-diskriminerende erstatning for skadelidte som ikke bor fast i Norge (besøkende skadelidte), se om den særskilte problematikken knyttet til slike skadelidte som er gjennomgått i punkt 4.10.1 foran og punkt 5.6.6 nedenfor. De standardiserte løsningene for erstatning for inntektstap er laget med norske forhold som rammeverk og forutsetninger for utregninger av hva som er tilnærmet full erstatning. Det er derfor naturlig at det er en høy terskel for å gjøre unntak fra standardiseringen når skaden rammer personer som skal ha tapet erstattet ut fra en forutsetning om at den skadelidte uten skaden ville ha blitt værende i Norge på ubestemt tid. Det må på tilsvarende måte kunne forsvares at terskelen for å legge til grunn en individuell erstatningsutmåling er lavere når skaden rammer besøkende skadelidte. Disse spørsmål er særskilt utdypet i punkt 5.6.6 nedenfor. En unntaksregel med klare føringer om rettsvirkningene er nødvendig for at ikke erstatningsbeløpene skal bryte med grunnleggende rettferdighetsidéer om proporsjonalitet mellom skade og erstatningsbeløp.

Behovet for særlige tilpasninger for besøkende skadelidte gjør seg gjeldende også for andre poster enn fremtidig inntektstap. For ulike poster for økonomisk tap er standardiseringen, som nevnt foran, i høy grad basert på norske forhold både hva gjelder levekostnader og innbaking av kompensasjonsrelevante ytelser. Av disse grunner kan erstatningsbeløpene være vesentlig for høye eller for lave sammenliknet med hva som vil være en oppfylling av en målsetting om å yte noe nær full erstatning. Man kan for eksempel tenke seg at erstatning for hjemmearbeidstap skal tilstås til en skadelidt som vil ha sin tapsperiode i et land der utgifter til å kjøpe hjemmearbeidstjenester er langt lavere enn i Norge, eller der det gis svært lav eller ingen offentlig støtte til pleie og omsorg. En rekke forutsetninger som er lagt til grunn for fastlegging av erstatningsnivået vil i så fall ikke slå til. Forsørgertapserstatning kan på liknende måte gi en uforholdsmessig stor kjøpekraft dersom den tilstås etterlatte som bor i et land med spesielt lave levekostnader. Bestemmelsen i § 3-9 utgjør en generell unntaksregel for alle slike poster, og via denne regelen skal det være mulig å komme til en rettferdig utmåling av erstatning for besøkende skadelidte på tross av forskjellene til skadelidte som er bosatt i Norge.

Utvalget antar at en slik differensiering mellom ulike skadelidte ut fra deres individuelle forhold i deres hjemland ikke vil stride mot et diskrimineringsforbud så lenge målsettingen er å yte full erstatning. Den foreslåtte unntaksregelen skal nettopp forfølge formålet om at skadelidte skal få full erstatning, verken mer eller mindre. Dersom utslaget av de standardiserte reglene blir åpenbart urimelig, skal det være mulig å utmåle erstatningen individuelt, eventuelt gjennom tilpasset bruk av tabellene for fremtidstapserstatning.

I tillegg til problematikken knyttet til skadelidte som ikke har varig opphold i Norge, finnes det et annet område hvor en sikkerhetsventil kan ha en viktig funksjon: Tilfeller der det omkringliggende regelverk blir vesentlig endret, slik at erstatningsutmålingen etter de standardiserte regler blir åpenbart urimelig. En slik situasjon kan være aktuell i tilfeller hvor erstatningsreglene bør revideres etter revisjonshjemmelen i § 3-18, men hvor dette ikke har vært gjort før erstatningen skal gjøres opp jf. § 3-1 tredje ledd. Her vil de senere skadelidte kunne få en adekvat erstatning fordi reglene er endret, og det vil da fremtre som urettferdig om den som treffer uheldig med tidspunktet for oppgjøret, skal måtte finne seg i en lav erstatning fordi man ikke har rukket å justere tabellene.

Generelt kan en sikkerhetsventil være aktuell hvor det er avvik mellom de skadelidtes eller de etterlattes formelle og reelle status. Hvor en person ved en feil fra ligningsmyndighetene er oppført med en alt for lav pensjonsgivende inntekt, kan det eksempelvis være behov for en hjemmel for å få et rettferdig erstatningsoppgjør jf. lovutkastet § 3-2 femte ledd jf. § 3-9.

Den viktigste grunnen til at Utvalget ønsker å innføre en sikkerhetsventil er likevel en erkjennelse av at det er vanskelig å overskue enhver situasjon som kan inntre. En alminnelig erfaring er at det under lovarbeid er vanskelig å forutse ethvert tilfelle som kan oppstå. Dersom regelverket er for rigid, vil det da være vanskelig å nå en løsning som kan forsvares ut fra et legitimitetsperspektiv jf. punkt 3.2.4 foran. Her kan dommen Stakkeland (Rt. 2004 s. 8) gi et eksempel. Lovgiver hadde ikke forutsett den situasjonen at skadelidte kunne få høy ervervsuførhet en kortere periode av sin yrkeskarriere, for deretter ikke å ha noen ervervsuførhet. Høyesteretts flertall falt ned på en strikt anvendelse av standardutmåling til tross for at resultatet innebar en betydelig underkompensasjon av skadelidtes tap. Utvalget ønsker å unngå denne typen problemer. Det foreslås derfor at den nye, standardiserte ordningen skal inneholde en hjemmel for å komme til rimelige løsninger i helt uforutsette tilfeller.

Når det gjelder hvilket nivå som kreves for at erstatningsutmålingen er «åpenbart urimelig» har Utvalget gitt visse føringer i relasjon til en egen sikkerhetsventil på området for inntektstap, jf. § 3-2 femte ledd. For at revisjon av inntektstaperstatningen skal være aktuelt, må forskjellen mellom den årsinntekt reglene leder til og skadelidtes reelle årsinntekt tilsvare 3 G. Dette er en høy terskel for unntak. Transformert til selve erstatningsutbetalingen, vil forskjellen kunne bestå i flere millioner kroner, se om dette punkt 5.6.2 nedenfor. Denne materielle terskelen for hva som er «åpenbart urimelig» skal av rettsanvenderen overføres til andre erstatningsposter. En tilsvarende høy terskel – justert ut fra sammenhengen – må dermed legges til grunn for postene hjemmearbeid, merutgifter og forsørgertap. En slik kvantifisering kan imidlertid ikke alene være retningsgivende, idet det eksempelvis for hjemmearbeidstap er selve evnen til hjemmearbeid som skal erstattes – med de verdsettelsesproblemer som er knyttet til et slikt perspektiv. For merutgifter vil mye av behovet for individuell tilpasning være ivaretatt av reglene selv, jf. at standardiseringen for storskader er supplert av en adgang til å bevise seg ut av standardnivået, jf. § 3-4 tredje ledd tredje punktum. Det finnes derfor vanskelig å kvantifisere hvilket avvik som kreves for å bringe unntaksregelen til anvendelse. For forsørgertap bør avviket som rettledende norm minst være i størrelsesorden 1/3 av den erstatning som følger av utmålingssystemet.

Urimelighetsvurderingen skal som utgangspunkt og hovedregel gjelde den enkelte post. En slik tilnærming vil være i godt samsvar med den øvrige tankegangen i standardiseringssystemet. Her kan det vises til det modulbaserte systemet og til standpunktet om «post for post» som gjeldende prinsipp for spørsmålet om kompensasjonsrelevans.111 Dette innebærer at spørsmålet om hvorvidt utmålingen leder til et resultat som er åpenbart urimelig, må knyttes til den enkelte post uten at det tas i betraktning om skadelidte har fått god eller dårlig uttelling på en annen post. Utvalget antar at dette er nødvendig for å hindre at sikkerhetsventilen leder til flere prosesser enn det er grunnlag for. Post for post-tilnærmingen vil samsvare best med målsettingen om et effektivt system. Samtidig kan det ikke være helt utelukket å se hen til helheten i erstatningsutmålingen når det skal avgjøres om urimelighetsterskelen er overskredet for en bestemt post.

Utvalget viser til utformingen av lovtekst i lovutkastet § 3-9.

4.12 Rettsviktige tidspunkter, tabeller og forutsetninger

4.12.1 Oversikt

Et viktig formål bak en standardisert erstatningsordning er at den skal være enkel å anvende. Utvalgets tilnærming har i så måte vært å legge til rette for at rettsanvenderen for mange av erstatningspostene skal kunne gå inn i en tabell og lese av hvilken erstatning han eller hun er berettiget til. Rettsanvenderen skal eksempelvis med viten om skadelidtes alder og årsinntekt, kunne lese ut av tabellen hvilken erstatning skadelidte skal ha for inntektstap. Slik tabellanvendelse forutsetter en viss klarhet mht. hvilke tidspunkter som skal legges til grunn hva gjelder skadelidtes alder og reguleringen av folketrygdens grunnbeløp. Utvalget har forsøkt å innarbeide ensartede og oversiktlige regler om dette. I punkt 4.12.2 gjennomgås de to viktigste slike tidspunkt, konstateringstidspunktet og oppgjørstidspunktet. Utvalget har tilstrebet å forenkle rettsanvendelsen ved å innarbeide disse tidspunktene som alminnelige orienteringstidspunkter for utmålingen. Tanken er at disse tidspunktene skal være de relevante å forholde seg til uansett hvilken post det er tale om. Det er da nødvendig å utdype hvordan man konkret skal bestemme disse tidspunktene i den enkelte sak. Dette er en betingelse for at tabellene skal kunne brukes på riktig og konsistent måte. I punkt 4.12.2 behandles også noen spørsmål vedrørende forfallstidspunkt og de nye reglenes ikrafttredelse.

Tabellene er produkter av utregninger med bruk av ulike tilpasninger til gjennomsnittsverdier og andre normalverdier. Tanken er at rettsanvenderen ikke skal behøve å forholde seg til alle mellomregningene som ligger bak erstatningssummene som fremgår av tabellene. Samtidig vil Utvalget presentere et transparent system, både med tanke på det praktiske behovet for justering og med tanke på at dette er i tråd med alminnelige demokratiske idealer. Av disse grunner vil det i punkt 4.12.3 nedenfor klargjøres hvilke forutsetninger som ligger til grunn for tabellene.

4.12.2 Fastlegging av relevante tidspunkter for utmålingen

4.12.2.1 Innledning

De ulike tapspostene blir regulert av tabeller der man trenger å kjenne to variabler for å kunne finne erstatningssummen. Eksempelvis bygger reglene om inntektstaperstatning på et tabellsystem der de bestemmende variablene er skadelidtes inntekt og alder. Også andre tabeller har en struktur der det bygges på alder og tap. Et viktig generelt spørsmål hvordan man nøyaktig skal finne innslaget i tabellene. Her gjelder spørsmålet oftest hvilke tidspunkter som skal legges til grunn. I det følgende skal det klargjøres en del generelle holdepunkter for fastlegging av slike tidspunkter.

Som kjent vil det oftest gå noe tid, gjerne flere år, mellom skadens inntreden og erstatningsoppgjøret. Utfordringen i denne sammenhengen ligger i at tidspunktet for skadehendelsen er bestemmende for spørsmålet om skadens (og tapets) størrelse, samtidig som utmålingen av erstatningen for skaden skal skje på et mye senere tidspunkt, mest praktisk i et annet år. Her kan den generelle endring i pengeverdien komme inn og få stor betydning. Bruken av folketrygdens grunnbeløp er et godt instrument til å utlikne forskjellene som følger av at det går tid mellom skadetidspunktet og oppgjørstidspunktet.112 For at utmålingen skal bli riktig, må man da ha mekanismer for å måle antall G på skadetidspunktet, for så å anvende samme antall G på oppgjørstidspunktet. 113 Den økning G er utsatt for i mellomtiden vil da komme med i erstatningen og sikre at den ikke spises opp av fallende pengeverdi.114 I det følgende presenteres de ulike tidspunkt som skal legges til grunn for disse målingene.

Mot slutten av punktet drøftes ulike spørsmål vedrørende forfall av erstatningskrav og plikt til å betale renter. Til sist behandles spørsmål om ikrafttredelse.

4.12.2.2 Konstateringstidspunktet

For det første må det bestemmes et tidspunkt som skal være avgjørende for hvilket lønnsnivå som skal legges til grunn for inntektstaperstatning og forsørgertapserstatning. Dette tidspunktet bør naturlig nok knyttes til skadetidspunktet. Av konsistenshensyn bør det samme tidspunktet legges til grunn for andre tilfeller der rettsanvendelsen skal knyttes opp mot et skadetidspunkt. Dette gjelder særlig spørsmål der skadelidte kategoriseres etter aldersgrupper, så som for eksempel regelen om barneerstatning jf. lovutkastet § 3-3 første ledd.

Beregningen kan enten knyttes til skadehandlingstidspunktet, til skadevirkningstidspunktet, eller til konstateringstidspunktet. Lovgiver har i andre erstatningsrettslige sammenhenger brukt ordet «skadetiden» for å betegne et tidspunkt for en juridisk vurdering, jf. presiseringer i forarbeidene til skl. § 5-1 samt i Løff 1 (Rt. 2008 s. 1336).115 Dommen gjaldt spørsmålet om skadelidte var under 16 år på skadetiden, slik at utmålingen skulle følge någjeldende regel om barneerstatning, jf. skl. § 3-2a) jf. bestemmelsens første ledd:

«Har skadelidte på skadetiden ikke fylt 16 år, ytes erstatning for tap i fremtidig erverv og menerstatning etter bestemmelsene i paragrafen her.»

Ordet «skadetiden» er i den nevnte dommen presisert til tidspunktet for skadehandlingen – skadehandlingstidspunktet.116 Dette tidspunktet kan imidlertid i noen tilfeller være vanskelig å identifisere, samtidig som det kan gå lang tid mellom skadehandlingen og skadevirkningen eller oppdagelsen av skaden.117 Hvis skadehandlingen får virkning først etter to år, kan skadelidtes lønnsnivå på skadehandlingstidspunktet være lavere enn det som er naturlig å legge til grunn for utmålingen. Utvalget er derfor noe skeptisk til å koble seg inn på den praksis som følger en bruk av ordet «skadetiden», slik dette juridiske begrepet forstås.

Også skadevirkningstidspunktet kan by på rettstekniske utfordringer. Tidspunktet kan tidvis være problematisk å identifisere nøyaktig. Hvor skadelidte på erstatningsbetingende måte rammes av en sykdom, blir det eksempelvis vanskelig å vite om man skal legge til grunn selve innføringen av bakterien i kroppen eller om man skal bygge på et tidspunkt etter inkubasjonstid, det tidspunkt da bakterien medfører nedsatt helsetilstand. Skadevirkningstidspunktet kan også være særlig problematisk hvor skadelidtes helsetilstand gradvis og over flere år forverres. Skal man legge vekt på det første året skadelidte kjente symptomene, eller skal man bygge på tidspunktet for fullt utviklet skade eller sykdom? Årsinntekten kan være forskjellig på disse to tidspunktene.

Etter å ha vurdert de rettstekniske svakhetene ved skadehandlingstidspunktet og skadevirkningstidspunktet, har Utvalget kommet til at beregningen av inntektsnivået bør legges til et definert konstateringstidspunkt, slik ordningen er i någjeldende yrkesskadeforsikringsordning. Som kjent opererer yrkesskadeforsikringsloven med to konstateringstidspunkt, ett i § 5 som gjelder bestemmelse av hvilket forsikringsselskap som er ansvarlig, og ett i § 21 som gjelder tidspunktet for lovens virketid. Det er antatt at spørsmålet om inntektsberegning etter Yrkesskadeforskriften knytter an til konstateringstidspunktet slik det er definert i § ysfl. § 5.118 Bestemmelsen lyder:

En skade anses konstatert på det første tidspunkt skadelidte enten

1. døde av skaden eller sykdommen uten å ha søkt legehjelp,

2. første gang søkte legehjelp for skaden eller sykdommen, eller

3. første gang meldte krav til forsikringsgiveren på grunn av skaden eller sykdommen

I yrkesskadeforsikringsloven er også tidspunktet for beregning av ménerstatning lagt til et konstateringstidspunkt som er nærmere definert i ysfl. § 5, jf. Yrkesskadeforskriften § 1-4 første ledd andre punktum jf. § 4-2. Det definerte konstateringstidspunktet i § 5 er derfor vel innarbeidet i Yrkesskadeforskriftens system.

Når det gjelder konstateringstidspunktet etter lovens § 21, er det i utgangspunktet mer åpent og sammenliknbart med problemstillingen i alminnelig erstatningsrett. Man skal ganske enkelt legge til grunn tidspunktet da skadelidte «oppdaget skaden».119 Utvalget ser imidlertid betenkeligheter med å anvende dette tidspunktet, i alle fall med en kobling til den praksis som har utviklet seg i relasjon til ysfl. § 21. Dette fordi den praksis som nærmere har definert tidspunktet er påvirket av spørsmålet om hvor langt forsikringsdekningen i arbeidsforhold bør rekke og utpreget normative vurderinger i den forbindelse.120 En del av de vurderinger som er gjort i de aktuelle dommene er dermed ikke relevante for det alminnelige erstatningsrettslige spørsmål om konstatering av skaden.

Etter dette finner Utvalget at de beste grunner taler for å legge til grunn et begrep om konstatering som faller sammen med det begrep som er anvendt i ysfl. § 5. Regelen i ysfl. § 5 er riktignok konstruert for skadelidte som er yrkesskadeforsikret, mens den nye erstatningsreguleringen gjelder alle typer skadelidte. Å koble seg inn på yrkesskadeforsikringslovens system er likevel naturlig så lenge den nye erstatningsordningen skal omfatte arbeidsskader. En fordel med å legge til grunn det foreslåtte konstateringstidspunkt er at dette tidspunktet ofte vil ha notoritet i form av legejournaler mv. En slik regel bør også kunne trekke på den praksis som er utviklet i sammenheng med yrkesskadeforsikringen.

I denne forbindelse bør nevnes at en regel tilsvarende ysfl. § 5 bokstav c om tidspunkt for melding til selskapet bare vil ha aktualitet hvor skaden dekkes av en kollektiv forsikring. I slike tilfeller vil også identifikasjonsregelen i Forsikringsavtaleloven § 19-9 første ledd komme inn i bildet.121 Etter denne regel blir melding til arbeidsgiver (forsikringstaker) sidestilt med en melding til det kollektive forsikringsselskapet (forsikringsgiver). Det kan etter omstendighetene oppstå tvilsspørsmål knyttet til om det foreligger et ulykkestilfelle, om det er gitt tilstrekkelig melding og om meldingen er gitt til forsikringstaker. For disse situasjonene vil den praksis som er lagt til grunn ved anvendelsen av Forsikringsavtaleloven kunne legges til grunn ved praktiseringen av det nye regelverket.122

Konstateringstidspunktet skal dermed legges til grunn, og slik at det utarbeides en legaldefinisjon etter mønster av ysfl § 5. Utvalget har imidlertid funnet at ulykkestilfeller bør undergis en særskilt behandling. Ulykkestidspunkt har oftest notoritet og vil være lette å fastslå. Når det foreligger en ulykke, vil det sjelden falle unaturlig å hevde at skaden er konstatert på ulykkestidspunktet. Hvor skaden er blitt til ved en ulykke, bør tidspunktet for ulykken derfor anses som konstateringstidspunktet. Dette faller, etter det Utvalget har erfart, også sammen med praksis ved anvendelse av yrkesskadeforsikringsloven. Spesialreguleringen for ulykker tas derfor inn i legaldefinisjonen vedrørende konstateringstidspunktet. Utvalget antar at det er tilstrekkelig å henvise til det alminnelige ulykkesbegrepet som er anvendt i forsikringsretten uten at dette trenger nærmere presisering. På yrkesskadeområdet må ulykkesbegrepet omfatte den nyansering som ligger i «det neddempede ulykkesbegrepet».123

Etter dette vil konstateringstidspunktet enten falle samme med ulykkestidspunktet, dødstidspunktet, tidspunktet for legebesøk eller tidspunktet for melding til forsikringsgiver eventuelt via identifikasjon med forsikringstaker.

Tidspunktet for skadekonstatering blir etter dette bestemmende for operasjonen med å finne frem til hvilket antall G som skal legges til grunn for skadelidtes plassering i tabellen for utmåling av inntektstaperstatning og forsørgertaperestatning, se om dette henholdsvis punkt 5.2.4 og punkt 11 nedenfor. Konstateringstidspunktet vil også være bestemmende i en rekke andre sammenhenger i lovforslaget. Når dette begrepet benyttes i det følgende, vil dets innhold være som beskrevet ovenfor.

En legaldefinisjon av konstateringstidspunktet er plassert i lovutkastet § 3-1 åttende ledd.

4.12.2.3 Oppgjørstidspunktet

Med oppgjørstidspunktet menes den dagen det foreligger en rettsavgjørelse som senere blir rettskraftig eller den dagen partene kom til enighet på bindende måte. Oppgjørstidspunktet skiller mellom påført tap og fremtidig tap. Oppgjørstidspunktet er relevant i mange sammenhenger. En legaldefinisjon av oppgjørstidspunktet er plassert i lovutkastet § 3-1 tredje ledd andre punktum.

Utmålingen etter tabeller for inntektstaperstatning skal ta utgangspunkt i skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet. Dette følger naturlig av at det bare er fremtidig tap som er gjenstand for standardisering. Løsningen er slik også i relasjon til den någjeldende yrkesskadeforsikringsloven, jf. Yrkesskadeforskriften § 3-3, som riktignok ikke eksplisitt uttaler dette, men som i praksis blir tolket slik. For tiden før oppgjørstidspunktet skal skadelidte på vanlig måte ha erstatning for påført tap. Reguleringen av disse tidspunktene framgår av Utmålingsforskriften § 2-1 andre ledd.

Oppgjørstidspunktet er også bestemmende for tabeller vedrørende erstatning for hjemmearbeidstap (jf. § 3-5 med tilhørende forskrifter) og tabeller for erstatning for merutgifter (jf. § 3-4 med tilhørende forskrifter). Tabellene for forsørgertap (jf. § 3-8 med tilhørende forskrifter) legger derimot ikke oppgjørstidspunktet til grunn med tanke på hvilken alder som skal anvendes i tabellene. Her er det den avdøde forsørgers dødsfallstidspunkt som er bestemmende. På liknende måte er ménerstatning (jf. § 3-6) regulert slik at det ikke er oppgjørstidspunktet som er bestemmende for innslag i tabellen, men derimot konstateringstidspunktet. Dette er naturlig, siden ménet gjør seg gjeldende som en negativ effekt allerede fra konstateringstidspunktet.

Oppgjørstidspunktet blir også bestemmende for hvilken G-verdi som skal legges til grunn for oppgjøret. Dette gjelder i alle de tilfeller der erstatningssummen er oppgitt i G, slik som ved inntektstaperstatning, merutgiftserstatning, hjemmearbeidserstatning, ménerstatning og smerteerstatning. Selv om utregningen av beløpet kan ta utgangspunkt i G-verdien på konstateringstidspunktet (eller et tilknyttet år), skal utmålingen av erstatningssummen bygge på den G-verdien som gjelder på oppgjørstidspunktet. Denne reguleringen er for så vidt en videreføring av et vel etablert prinsipp i norsk personskadeerstatningsrett og samsvarer godt med bærende synsmåter i rettspraksis.124 Det er den G-verdien som til enhver tid gjelder på oppgjørstidspunktet som skal anvendes for erstatningsberegningen. Skjæringspunktet for hvilken G-verdi som skal anvendes, blir dermed 1. mai. Skjer oppgjøret i april, er det reguleringen fra 1. mai året før som gjelder. Skjer oppgjøret i mai, gjelder ny G-verdi, selv om den fastsettes først i juni. Utvalget har vurdert om dette kan føre til at oppgjøret kan bli forskjøvet fordi det er i skadelidtes interesse å vente på at ny G-verdi fastsettes. Erfaring fra yrkesskadeområdet viser at slik forkyvningsfare ikke er et stort problem i praksis, og Utvalget har derfor blitt stående ved reguleringen som er beskrevet.

4.12.2.4 Forfallstidspunkt og rentebetaling

Ved erstatningsutmåling reiser det seg ofte spørsmål om hvorvidt skadevolder skal betale renter av erstatningsbeløpet, og i tilfelle fra hvilket tidspunkt. Når det gjelder påført tap, kan skadelidte kreve renteerstatning på rent erstatningsrettslig grunnlag, men han eller hun kan også anvende rentelovens regler om renter etter påkrav.125 Generelt er rettstilstanden noe uavklart hva gjelder erstatning for avsavn av kapital før oppgjørstidspunktet. Uklarheten gjelder forholdet mellom forsinkelsesrenteloven og alminnelig erstatningsrett. Det kan i denne forbindelse særlig nevnes at dommen i Rt. 2002 s. 71 har etterlatt en del usikkerhet som ikke er avklart av lovgiver. En avklaring av den rettslige situasjonen vil kreve en omfattende pengekravrettslig utredning som adresserer alle typer erstatningskrav, også erstatningskrav for tingsskade og for rent formuestap. Utvalget har ikke kunne prioritere å gjøre et slikt arbeid, og det ville være mindre naturlig på bakgrunn av Mandatet. Utvalget har derfor ikke utredet spørsmål om renteberegning for påført tap, men viser for så vidt til de løsninger som er lagt til grunn i gjeldende rett.126

Spørsmål om renteberegning ved standardisert erstatning for fremtidig tap ligger nærmere Mandatets kjerne. Utvalget har ønsket å regulere rentespørsmålet her som en integrert del av den standardiserte erstatningsordningen som foreslås. Utvalgets standpunkt om å knytte erstatningsutmålingen til G gjør en slik tilnærming naturlig.

For fremtidig tap har det vært problematisert hvorvidt man kan si at tap og utgifter som ennå ikke har oppstått, kan anses forfalt.127 I forarbeidene til renteloven og i NOU 1994: 20 har man likevel lagt til grunn at de «kravet rettslig sett behandles som et pengekrav før de enkelte tapsposter materialiserer seg».128 Standardisering av personskadeerstatning for fremtidig tap innebærer at det fastsettes en nåverdi for tapet som gir grunnlag for et pengekrav på oppgjørstidspunktet. Nåverdien er knyttet til et visst antall G på oppgjørstidspunktet (utmålingstidspunktet). Når erstatningen for fremtidig tap beregnes slik, bør det påløpe renter fra oppgjørstidspunktet.129

Dette kan enklest gjøre ved å fiksere et forfallstidspunkt som gir grunnlag for renter etter renteloven. Det bør da gå klart frem at forfall av erstatning for fremtidig tap etter renteloven ikke skal anses å skje ved påkrav. For erstatningskrav for fremtidig tap skal man da se det slik at forfall er «fastsatt i forveien» i rentelovens forstand.130 Dermed blir løsningen slik som antydet i NOU 1994: 20 s. 66: «Fra utmålingstidspunktet … til utbetalingstidspunktet løper morarente …». Denne løsningen vil ikke føre til dramatiske endringer sammenliknet med dagens praksis. Utvalget tilsikter ikke med dette å gripe inn i de spesialreguleringer av rentespørsmålet som følger fal. § 8-4 og bal. § 6.

Etter dette mener Utvalget at forfall bør falle sammen med oppgjørsdato. Av praktiske grunner vil Utvalget likevel foreslå at tidspunktet utskytes to uker fra oppgjørstidspunktet. En slik utskytning vil gi skadevolder tid til å foreta selve utbetalingen. Det vises til at tilsvarende synsmåter ligger bak oppfyllingsfristen som følger av tvisteloven § 19-7 første ledd tredje punktum.

Utvalget har med dette legaldefinert forfallsdagen etter renteloven slik at forpliktelsen til å betale renter inntrer to uker etter oppgjørstidspunktet, jf. rentel. § 2. Når forfallstidspunktet slik er klart definert, er skadelidte sikret en rentekompensasjon hvis skadevolder av ulike grunner ikke betaler som forutsatt.

Standardisert erstatning utmålt i G vil for noen poster være sammensatt av erstatning for tap som på oppgjørstidspunktet er påført og tap som vil påløpe i fremtiden. Dette gjelder for eksempel ménerstatning jf. § 3-6 og kapittel 9 nedenfor. Ménet gjør seg gjeldende allerede fra konstateringstidspunktet og bør derfor erstattes fra dette tidspunktet og fremover. Utvalget har tatt hensyn til dette ved fastsettelsen av den standardiserte erstatningen som fremkommer i tabeller. Når erstatningen knyttes til et visst antall G bestemt i tabell, lar det seg gjøre å «bake inn» både påført og fremtidig tap en én erstatningssum. Dette har vært utvalgets tilnærming i relasjon til barneerstatning og ménerstatning og hhv. kapitel 6 og 9 nedenfor). Påført tap er altså i enkelte tilfeller standardisert. Utvalget har funnet at en renteregulering i slike tilfeller kan legges inn uten noen mer omfattende utredning. Innbakingen innebærer da rentereguleringen i disse tilfellene blir ens for påført og fremtidig tap.

I gjeldende personskadeerstatningsrett er erstatningsutmålingen allerede knyttet til G i noen relasjoner, jf. eksempelvis barneerstatningsregelen i skl. § 3-2 a og Yrkesskadeforskriftens regler. Det har utviklet seg en praksis for å legge til grunn oppgjørstidspunktets grunnbeløp, jfr. særlig Pallas (Rt 1977 s. 782 på s. 785), Jensen (Rt. 1997 s. 1044 på s. 1050). Et viktig synspunkt i denne forbindelse gjelder relasjonen til renteberegning: Dersom man bruker oppgjørstidspunktets grunnbeløp, vil det ikke være samme behov for renteberegning fra skadetidspunktet og frem til oppgjørstidspunktet, se om dette særlig Jensen (Rt.1997 s. 1044) (på s. 1050):

«Jeg tilføyer at slik jeg ser det, knytter det seg både når det gjelder erstatning for tap i fremtidig erverv og ménerstatning praktiske fordeler til bruk av grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet. Andre momenter som kan ha betydning for erstatningsutmålingen må i alminnelighet knyttes til dette tidspunktet. Særlig gjelder dette graden av medisinsk invaliditet. Dessuten gir tilknytningen til dette tidspunktet et enklere oppgjør, blant annet ved at man unngår beregning av forsinkelsesrente vedrørende i alle fall visse former for erstatning, som ellers kunne være komplisert. Jeg legger også en viss vekt på at rentenivået etter forsinkelsesrenteloven og forskrifter knyttet til den, ikke uten videre fremstår som treffende når det gjelder tap ved å måtte vente på barneerstatning.»

I Løff II (Rt. 2009 s. 425) var et hovedspørsmål om det ved standardisert erstatning skulle kunne kreves særskilt erstatning for rentetap for tiden før oppgjørstidspunktet. I dommen ble det lagt til grunn at den standardiserte summen på 40 G etter någjeldende § 3-2 a måtte anses som en uttømmende standardisering. Det var på bakgrunn av forarbeidene til skadeserstatningsloven ikke rom for en renteerstatning i tillegg (avsnitt 31-32). Det ble også vist til systemet i barneerstatningen jfr. § 3-2a (avsnitt 30).

Utvalget har bygget på tilsvarende synsmåter ved utviklingen av de ulike standardiseringsmodeller. Ved å fastsette erstatningen til et gitt antall G på oppgjørstidspunktet som tar hensyn til avsavnet av erstatningssummen i tiden mellom skadekonstatering og oppgjør, kan skadelidte sikres en viss rentekompensasjon. Samtidig etableres det klare og enkle regler i tråd med formålet bak standardisering.

Etter dette foreslår Utvalget at det klargjøres i formell lov at erstatning for fremtidig tap og standardisert erstatning for påført tap (av den foran nevnte typen) skal ha forfallstidspunkt to uker etter oppgjørstidspunktet. Denne reguleringen av forfall og plikt til rentebetaling står tilbake for avtaleregulering eller regulering i domsslutning. Her som ellers, vil det være adgang til å avtale andre løsninger som en del av erstatningsoppgjøret. Det vises for så vidt til spørsmålet om avtalefrihet jf. utredningen punkt 4.6 foran.

Etter dette foreslår Utvalget følgende regel:

«Krav om erstatning for fremtidig tap forfaller to uker etter oppgjørstidspunktet hvis ikke annet følger av dom eller avtale.»

Denne klargjøringen tas inn om § 3-1 tredje ledd fjerde punktum.

Den nevnte deklaratoriske regel om forfall og renter skal likevel ikke gjelde for forsørgertapserstatning. For denne erstatningsposten har Utvalget ønsket å videreføre den gjeldende ordning på yrkesskadeområdet, jf. Yrkesskadeforskriften § 6-1 syvende ledd. Bestemmelsen lyder slik:

«Den erstatningsberettigede har krav på morarenter etter morarenteloven fra én måned etter at dødsfallet ble meldt til forsikringsselskapet.»

En tilpasset variant av denne regelen er tatt inn i § 3-1 tredje ledd femte punktum, som et unntak fra hovedregelen om forfall to uker etter oppgjørstidspunktet. Utvalget har justert ordlyden slik at regelen passer på skadetilfeller med en personlig ansvarlig skadevolder. Etter dette lyder bestemmelsen slik:

«Krav om erstatning for tap av forsørger, jf. § 3-8, forfaller likevel én måned etter at kravet er meldt til den ansvarlige eller dennes representant.»

4.12.2.5 Skjæringspunkt for ikrafttredelse

Utvalget har vurdert spørsmålet om hvilket skjæringstidspunkt som skal legges til grunn for lovens ikrafttredelse. I denne forbindelsen er det vurdert om den nye lovreguleringen skal gjelde i tilfeller der ikrafttredelsen skjer før skadehandlingstidspunktet, før kravs-/meldingstidspunkt eller før konstateringstidspunktet. Utvalget har vurdert det prinsipielle synspunktet om at en skadevolder bør kunne forutberegne rettsvirkningen av handlemåten sin på tidspunktet da skaden ble voldt (skadehandlingstidspunktet). Dersom et senere tidspunkt legges til grunn, kan skadevolder få sin rettsstilling bestemt av regler som har trådt i kraft etter skadehandlingen. Isolert sett kan dette tilsi at bare skadetilfeller hvor skadehandlingstidspunktet kommer etter lovens ikrafttredelse, skal gjøres opp etter de nye reglene. Utvalget ser likevel rettstekniske problemer med å bygge på skadehandlingstidspunktet, se punkt 4.12.2 foran.

En fordel med å anvende kravs-/meldingstidspunktet, er at man unngår å måtte forholde seg til to parallelle regelsett i en lang (overgangs)periode. Dette er også påpekt i andre sammenhenger, som når Arbeidsskadeutvalget fremhever betydningen av at man «raskere får ett regelverk (spor) å forholde seg til».131

I NOU 2004: 3 falt Arbeidsskadeutvalget likevel ned på konstateringstidspunktet. Det ble vektlagt at «[o]vergangsregler basert på konstateringstidspunktet vil … innebære fordeler i forhold til «innrettingshensyn», og i forhold til det finansieringsmessige aspektet». Disse synsmåtene har også nærværende utvalg funnet tungtveiende. Konstateringstidspunktet er legaldefinert i lovutkastet og er godt innarbeidet i praksis. Utvalget har – i sin samlede avveining – funnet at det er avgjørende fordeler med å bygge på dette tidspunktet.

Utvalget går etter dette inn for at de nye utmålingsreglene skal gjelde for alle skadetilfeller med konstateringstidspunkt etter lovens ikrafttredelse.

4.12.3 Tabeller og forutsetninger for disse

I Utvalgets forslag til lov og forskrift benyttes det en rekke tabeller. Et hovedformål med tabellbruken er å bygge inn en rekke standardiseringselementer i et brukervennlig system. Leseren av tabellene trenger ikke å forholde seg til alle de vurderinger som ligger bak utmålingen av den endelige erstatningssum, men kan finne erstatningsbeløpet ved å gå inn på riktig sted i tabellen. Mange av tabellene har to koordinater, slik at skadelidte må kjenne to variabler. For ménerstatning må skadelidte kjenne alder og invaliditetsgrad. For inntektstaperstatning må tabellbrukeren kjenne alder og inntektsnivå målt i halve G.132 Andre tabeller er enklere og inneholder bare én koordinat som har variabler. Et eksempel er forsørgertapserstatningen for barn. Her er det nok å kjenne barnets alder.133

Utvalget har tilstrebet å bruke samme forutsetninger ved utregningen av tallene i tabellene. Dette gjelder tillegget for skatteulempe, jf. punkt 4.4 foran, og valg av kapitaliseringsrente, jf. punkt 4.5 foran. Utvalget finner det uhensiktsmessig å gjengi disse forutsetningene for alle tabellene som anvendes i det følgende. Dette har også sammenheng med at noen av tabellene ikke er bygget opp på rent matematisk grunnlag, men har større eller mindre normative innslag. Derfor kan det være misvisende å oppgi forutsetningene som om de er faktorer i et rent matematisk system. For noen tabeller er også bildet langt mer sammensatt, med en mengde matematiske forutsetninger. Dette gjelder særlig tabellene for inntektstaperstatning. For disse tabellene har Utvalget derfor valgt å ta med de matematiske forutsetningene som vedlegg til Utredningen. Slik er krav til transparens og etterprøvbarhet ivaretatt for de mest kompliserte tabellene. Dette er nødvendig også med tanke på senere revisjon av tabellverkene, jf. punkt 4.13 nedenfor.

For å ivareta behovet for kunnskap om forutsetningene for tabellene, skal det i det følgende gis en oversikt over de forutsetninger som er lagt til grunn for tabellene:

1. Kapitaliseringsrenten er for samtlige tabeller satt til 5 %.

2. Tillegg for skatteulempe for erstatninger som gjelder varig og jevnt påløpende fremtidstap skal være som følger:134

50 år og ut til tabellenes respektive endepunkter: Lineær nedtrapping

De viktigste tabellenes endepunkter fremgår av Utmålingsforskriften § 1-1:

• 67 år for inntektstaperstatning

• 78 år for merutgiftserstatning

• 76 år for hjemmearbeidserstatning

3. For erstatninger som er skal dekke et kortere tidsrom, er tillegget for skatteulempe satt til 5-10 %. Dette gjelder for eksempel forsørgertapserstatning til gjenlevende ektefelle. Et tilsvarende resultat vil følge av tilbakeregningsmetoden, se om denne punkt 4.7 foran.

4.13 Revisjon av erstatningsordningen

Utvalget har gjennom arbeidet med standardiseringsløsninger på ulike områder av personskadeerstatningsretten erkjent at virkningen av en rekke utmålingsregler vil påvirkes av endringer i omkringliggende regler. Dette gjelder i særlig grad endringer i ulike offentligrettslige regler, så som skatteregler, trygderegler og regler om ulike naturalytelser fra det offentlige. Eksempler på regler som lett vil bli påvirket av slike endringer er inntektstapserstatningen (§§ 3-2 og 3-3) og regler om merutgiftserstatning (jf. § 3-4). Mens de førstnevnte regler vil påvirkes av endringer i trygde- og skatteregler, vil de sistnevnte regler påvirkes av hvilket ytelsesnivå det offentlige legger seg på og som fremgår av offentligrettslige regler, blant annet kommunehelsetjenesteloven. Problemstillingen er aktuell i relasjon til så vel nye offentlige ytelser som bortfall av eksisterende ytelser. I tillegg kan endringer i nivået på ytelsene, så vel økning som reduksjon, medføre et behov for revisjon av erstatningsnivåene. Det er videre en alminnelig erfaring at de nevnte typene av offentligrettslige regler endres med relativt stor hyppighet.

Erfaringer fra andre standardiserte erstatningsordninger viser at det kan være behov for å legge til rette for revisjon slik at dette kan gjøres uten en krevende lovgivningsprosess. Utvalget kan i så måte nevne at reglene om barneerstatning har vært kritisert fordi reglene ikke har blitt endret selv om grunnbeløpet ikke ble oppjustert i takt med lønnsutviklingen som forutsatt. Noe tilsvarende har gjort seg gjeldende for yrkesskadeforsikringslovens erstatningsbeløp. I tillegg til underreguleringen av grunnbeløpet, nevnes at erstatningsbeløpene ikke ble oppjustert da kapitaliseringsrenten ble satt ned fra 6 % til 5 % gjennom prinsippavgjørelser i Høyesterett i 1993.135 Det er heller ikke gitt regler som sikrer skadelidte tilnærmet full erstatning også ved lavere uføregrader etter at minstekravet til uførhet økte fra 15 % til 30 % i folketrygdens regler om uførestønader til yrkesskadde. Inntrykket er at lovgiver ikke uten videre makter å sørge for lovendringer som reviderer standardiserte ordninger, selv om endringer i det omkringliggende regelverk og forutsetninger for standardreguleringen endres. Utvalget har derfor vurdert hvilke mulige tiltak som kan iverksettes for å sikre at den nye standardiserte ordningen kan være bedre rustet mot endringer i omkringliggende regler.

Av disse grunner har Utvalget vært opptatt av å bygge inn muligheter for å endre erstatningsreglene med relativt enkle grep. Men en slik endringsadgang kan erstatningsrettens utmålingsregler til en hver tid revideres på en måte som korresponderer med endringene i tilstøtende, offentligrettslige regler. Ett tiltak som bidrar til å skape rom for endringer, er at erstatningen er organisert i ulike, separate tapsposter – det er modulbasert.136 Så lenge erstatningen er delt opp i isolerte moduler, vil man kunne konsentrere diskusjonen om en endring til en mindre del av systemet. Man kan skifte ut en variabel med en annen uten å måtte foreta inngrep i øvrige erstatningsregler.

Et annet tiltak ligger i å etablere en hjemmel for å revidere ulike aktuelle variabler gjennom forskriftsregulering. I loven kan det fastsettes en hjemmel for at et egnet organ får kompetanse til med gitte mellomrom å se over og eventuelt å revidere eller foreslå revisjon av viktige variabler i den nye standardiseringsordningen. På dette punktet har Utvalget hentet inspirasjon fra systemet i dansk erstatningsrett, hvor spørsmålet om hvilke beløp som skal legges til grunn for erstatningsberegningen revideres hvert år.

Systemet fremgår av EAL § 15, som foreskriver årlig regulering av en rekke erstatningsposter og slik at Justisministeren hvert år kunngjør endringene. De poster som reguleres er smerteerstatning (jf. EAL § 3) største ervervsevnetabserstatning (EAL § 6), barneerstatning (EAL § 8), minste forsørgertapserstatning (EAL § 13) og overgangserstatning (EAL § 14 a). Endringsadgangen synes primært å være lagt inn for å regulere for inflasjon.137

En lignende regulering bør etableres i norsk rett. For helheten og sammenhengens skyld bør det nevnes at det allerede uavhengig av en slik revisjonshjemmel vil ligge et viktig middel til justering av erstatningen i regelverkets utstrakte bruk av folketrygdens grunnbeløp.138 Gjennom de årlige reguleringer av grunnbeløpet vil erstatningssystemet være godt rustet til å ta hensyn til inflasjon, ettersom G skal reguleres med lønnsveksten. Derfor er behovet for regulering gjennom en egen regel i loven et noe annet enn i dansk rett.

Innføring av en reguleringshjemmel i norsk rett foreslås i første rekke for å gjøre erstatningsordningen robust i relasjon til lovendringer på tilstøtende områder jf. foran. Av denne grunn bør bestemmelsen ha en litt annen innretning av ordlyd og oppbygning enn den danske regelen i EAL § 15 a. Regelen kan likevel på samme måte foreskrive en revisjon av nærmere bestemte deler av den helhetlige reguleringen av utmåling. Det er særlig forutsetningene for de ulike tabeller som trenger revisjon fra tid til annen. Revisjonen trenger imidlertid ikke skje så ofte som med bare ett års mellomrom. Utvalget antar at det vil være tilstrekkelig å se over tabellverket hvert femte år. Samtidig bør det i tillegge være adgang til å iverksette en revisjon oftere, dersom det er særskilt foranledning til det. Utvalget foreslår med dette en lovfesting av en hjemmel for slik revisjon av regelverket.

Revisjonshjemmelen bør naturlig nok ha plass i formell lov, idet den på vanlig måte delegerer myndighet til forvaltningen. Det er imidlertid viktig å understreke at delegasjonen ikke skal benyttes til å endre mer grunnleggende avveininger som ligger bak et eventuelt lovvedtak i tråd med Utvalgets forslag. Utvalget er sammensatt av representanter fra både skadevolder- og skadelidtsiden. Når det er oppnådd konsensus om store deler av Lovforslaget, er dette tidvis et resultat av kompromisser om hensiktsmessige løsninger. Enkelte rettspolitiske valg er gjort som innrømmelser fra én av sidene som motsvares av gunstigere løsninger på andre punkt i utmålingssystemet. Dersom lovforslaget vedtas, bør nok mange av de valg som er gjort, holdes fast ved også om det skjer endringer i omkringliggende regelverk. For å imøtekomme et behov for bevare grunnleggende strukturer i standardiseringen har Utvalget vært særlig bevisst på hvilke deler av regelverket som er plassert i henholdsvis lovtekst og forskrift. Dersom den balanseringen mellom lov og forskrift som foreslås får tilslutning av lovgivende myndigheter, vil delegasjonen til forvaltningen i første rekke gjelde tallene som er innarbeidet i Utmålingsforskriftens tabeller.

Revisjonen bør få virkning også for pågående erstatningssaker hvor tidspunktet for konstatering av skaden er passert, men oppgjørstidspunktet ennå ikke er nådd.139 Dette vil være gunstigst med tanke på å gi riktig erstatning, og en slik tilnærming vil videreføre den praksis som gjelder i dag.

Når det gjelder spørsmålet om hvem som bør få oppgaven med å revidere reglene, vil Utvalget ikke utpeke noen bestemt institusjon, men formulere mulige krav til et slikt organ. Etter Utvalgets syn bør det organet som skal gjennomgå reglene besitte både generell juridisk og spesiell erstatningsrettslig kompetanse. Organet bør være sammensatt av representanter fra så vel skadevoldersiden som skadelidtsiden. En mulig modell for etableringen av et slikt organ er Almenngjøringslovens ordning med «tariffnemnd», som består av leder og fire medlemmer, slik at arbeidstakerside og arbeidsgiverside er representert.140På tilsvarende måte kan et organ opprettes med leder og en eller to representanter fra skadevoldersiden og skadelidtsiden. Parallellen til Almenngjøringslovens organ er likevel ikke fullstendig, fordi dette organet også fastsetter forskrifter. Det organ Utvalget foreslår, skal kun ha rådgivende eller innstillende kompetanse, mens selve avgjørelsen om revisjon foretas av Kongen i statsråd. Det er ikke tanken at organet skal være forhandlingsorientert, men mer ha som oppgave å gi en faglig fundert innstilling vedrørende spørsmålet om revisjon.

Utvalget har vurdert ulike uheldige konsekvenser av ordningen. Det kan være en ulempe at utsikten til hyppig revisjon skaper en usikkerhet som påvirker premieberegningen slik at den blir dyrere. Utsikten til revisjon kan også etter omstendighetene gi partene incitament til å vente med det endelige oppgjøret i påvente av revisjon. En hyppig revisjon kan også bidra til å synliggjøre at den som nettopp har fått erstatning ikke har fått et oppgjør som gir full erstatning etter at omkringliggende regler er endret. Dette kan nok lede til en del uro og misnøye, men her må det minnes om at den materielle situasjonen er den samme i dag. Det vil alltid være et problem at en erstatning er utmålt med bakgrunn i de faktiske og rettslige forutsetninger som foreligger på oppgjørstidspunktet, samtidig som disse kan endres måneden etter. Dette er iboende problem for erstatningsretten så lenge man prioriterer oppgjørshensyn og derfor har et system med engangserstatning, jf. punkt 4.9 foran.

Utvalget har kommet til at fordelene med revisjonsadgang klart oppveier de nevnte mulige negative effektene. Revisjonen bør komme med jevne mellomrom, men slik at det bør være hjemmel for hurtig revisjon hvor det skjer vesentlige endringer.

Et forslag til lovbestemmelse lyder som følger:

«Kongen skal revidere tallverdiene bestemt i forskriftene til §§ 3-2, 3-3, 3-4, 3-5, 3-6, 3-7 og 3-8 minst hvert femte år. Revisjonen skal særlig ta hensyn til ny lovgivning som er kommet til siden lovens ikrafttredelse eller forrige revisjon. Kongen kan oppnevne en særskilt nemnd som skal gi råd om revisjonen.»

Lovbestemmelsen plasseres mot slutten av kapittel 3, i § 3-18.

5 Inntektstaperstatning til voksne

5.1 Innledning

5.1.1 Oversikt

Utvalget vil i det følgende presentere en modell for standardisering av erstatning for tap i fremtidig erverv; en «Inntektstapmodell» for voksne skadelidte.141 Modellen er basert på at det opereres med et gitt matematisk forhold mellom skadelidtes inntekt og den erstatning som utmåles. Modellen har i så måte likhetstrekk med både den danske utmålingsordningen i Erstatningsansvarsloven og den någjeldende modell for yrkesskadeforsikring.142

Overgangen fra individuell til standardisert inntektstaperstatning gjør at det må tas stilling til en lang rekke spørsmål vedrørende muligheten for å kategorisere ulike grupper av skadelidte og muligheten for å standardisere ulike fradragsposter. Behovet for å drøfte disse spørsmålene grundig har ført til at kapittelet om inntektserstatning har blitt langt og sammensatt. Dette har imidlertid vært nødvendig for å kunne behandle relevante problemstillinger i sammenheng.

Etter at en del innledende stoff er gjennomgått i punkt 5.1–5.2.2, presenteres en oversikt over Inntektstapmodellen i punkt 5.2.3, før det gis en nærmere innføring i selve beregningen av erstatning i punkt 5.2.4. Muligheten for å standardisere ulike fradragsposter er drøftet i punkt 5.3. I punkt 5.4 drøftes det om det nye systemet skal operere med en minsteerstatning og en maksimalerstatning. I punkt 5.5 drøftes hvordan ulike persongrupper kan tilgodeses med en «standarderstatning» som legger til grunn at skadelidte har 5 G i inntekt uavhengig av om skadelidte kan bevise å ha hatt slik inntekt. I punkt 5.6 drøftes en særlig unntaksregel som gir hjemmel for individuell beregning av erstatning.143 I punktene 5.7 og 5.8 drøftes henholdsvis konsekvensene av at skadelidte har redusert ervervsevne og at tidsrommet erstatningen skal dekke er begrenset. Mot slutten av kapitlet drøftes noen særspørsmål knyttet til eldre skadelidte og til den erstatningsrettslige håndteringen av AFP-tillegg jf. punkt 5.9. Til sist presenteres et alternativ til Utvalgets foreslåtte Inntektstapmodell, nemlig en «Nettotapsmodell», se punkt 5.10 nedenfor. Som det fremgår av navnet, er alternativet basert på en nettotapsberegning som ligger nærmere dagens ordning med individuell erstatningsutmåling enn den modell Utvalget foreslår.

5.1.2 Gjeldende rett

5.1.2.1 Innledning

Norsk personskadeerstatning bygger på at skadelidte skal ha full erstatning for tap av ervervsevne, verken mer eller mindre. Skadelidte skal ha erstatning for den inntekt han ville ha hatt dersom skaden ikke hadde inntrådt. Dette benevnes gjerne som skadelidtes «hypotetiske inntekt», et uttrykk som tidvis vil bli brukt i det følgende.144

Erstatning for tapt inntekt utmåles både for allerede påført tap – «lidt skade» – og for «tap i fremtidig erverv», jf. § 3-1 første ledd. Skillet mellom de to postene er oppgjørstidspunktet.

5.1.2.2 Påført inntektstap

Erstatning for påført inntektstap utmåles ved å bygge på skadelidtes årsinntekt mellom konstateringstidspunktet og oppgjørstidspunktet.145 Det skadelidte har tjent i dette tidsrommet trekkes fra hans hypotetiske inntekt i samme tidsrom, jf. § 3-1 andre ledd. Etter denne bestemmelsen kan det etter omstendighetene gjøres fradrag også for inntekt skadelidte burde ha hatt. Det samme gjelder trygd og tjenestepensjon skadelidte mottar, jf. någjeldende skl. § 3-1 tredje ledd første punktum. Som følge av at det påløper skatteplikt på erstatning for påført inntektstap, må skadelidte få erstattet sine utgifter til skattebetaling for at han skal få full erstatning. Dette kalles gjerne å «bruttofisere» erstatningen.146

5.1.2.3 Erstatning for fremtidig inntektstap

Utmålingen av fremtidig inntektstap bygger langt på vei på de samme faktorer som utmålingen av påført inntektstap, men noen forskjeller gjør seg gjeldende. Erstatningen for fremtidig inntektstap skal dekke det tap av inntekt skadelidte vil ha fått gjennom resten av livet hvis vedkommende ikke hadde blitt rammet av skaden.147

Fastleggingen av den hypotetiske fremtidige inntekt bygger i praksis ofte på en tenkt, sannsynlig gjennomsnittlig årsinntekt for skadelidte dersom skaden ikke hadde inntruffet. Deretter foretas et fradrag for fremtidig sannsynlig inntekt med skaden. På dette punktet kommer trygdereglene inn i bildet, og særlig regelen om at trygd og visse typer pensjoner skal gå til fradrag krone for krone, jf. skl. § 3-1 tredje ledd første punktum. Etter å ha funnet et gjennomsnittlig årstap, ganges dette med antall tapsår, for så å omregnes til en engangssum. Dette utgjør den kapitaliserte verdien av skadelidtes erstatning. For kapitaliseringen benyttes det nå, som nevnt i punkt 4.5, etter en konsistent høyesterettspraksis en rentefot på 5 %.

Når engangssummen er fastlagt, gis det etter praksis et tillegg i erstatningen som skadelidte kan bruke til å betale skatt med. Dette fordi det påløper inntektsskatt på renter av den formue engangsutbetalingen utgjør og formuesskatt på utbetalingen.148

Endelig kan det etter gjeldende rett gjøres et visst fradrag i erstatningen på grunn av at skadelidte har fått store forsikringsutbetalinger, jf. § 3-1 tredje ledd andre punktum. I følge denne bestemmelsen «kan det tas hensyn til» slike utbetalinger ved en samordning mellom forsikringsutbetaling og erstatningssum. Denne regelen påberopes i alminnelighet ikke lenger av forsikringsselskapene.149

Etter gjeldende regulering vil mye av oppmerksomheten konsentreres om fastlegging av et gjennomsnittlig årstap. For denne fastleggingen tar man gjerne utgangspunkt i dom- eller oppgjørsåret, det såkalte «basisåret». Det gjennomsnittstap som legges til grunn fastsettes skjønnsmessig. Etter rettspraksis er det ikke utelukket å legge til grunn at skadelidte skal få del i en fremtidig reallønnsvekst, men det ble ikke funnet grunnlag for dette i de to viktige dommene Horseng (Rt. 1993 s. 1538 s. 1542) og Skoland (Rt. 1993 s. 1547 på s. 1555). Hvor det er sannsynlig at skadelidte vil ha en positiv, individuell lønnsutvikling gjennom karrieren, tas dette med i beregningen.150

Tapsperioden regnes frem til skadelidte fyller 67 år, men det kan i særlige tilfeller være grunnlag for å fravike dette, se eksempelvis Dykker (Rt. 2003 s. 338).

For en nærmere presentasjon av enkeltelementene i en erstatningsberegning som skal frem til full erstatning etter gjeldende system vises det til rettslitteraturen.151 Utvalget har for inntektstaperstatningen tatt utgangspunkt i og videreført den rettstilstand som er knyttet til renteberegning, se om dette punkt 4.5 foran. Som der nevnt vil imidlertid den modell som presenteres her i kap 5 enkelt kunne justeres dersom det skulle være politisk grunnlag for å endre kapitaliseringsrenten. 152

Det bør nevnes at erstatningen for fremtidig inntektstap for særskilte grupper av skadelidte er standardisert. Dette gjelder barn under 16 år, jf. skl. § 3-2a og skadelidte som fyller yrkesskadeforsikringslovens inngangsvilkår, jf. særlig ysfl. § 11. For begge ordninger er erstatningen standardisert slik at skadelidte får utmålt et visst antall G. Også ellers har det offentlige etablert standardiserte erstatningsordninger, se ordningen for militærpersoner.153 Utvalget har ikke funnet grunn til å redegjøre for disse ordningene i detalj.154

5.1.3 Ulike fordelingsmodeller i norsk rett. Reduksjon som hovedprinsipp

For å gi en bakgrunn for drøftelsen av ulike standardiserte modeller, bør det nevnes noe om de prinsipielle tankene som ligger til grunn for gjeldende rett. Som nevnt i punkt 4.2 har det i norsk rett lenge gjeldt et prinsipp om at det skal gjøres fradrag i erstatningen for de offentlige ytelser skadelidte mottar. Denne prinsipielle tanken om at det offentlige skal dekke en del av skadelidtes tap har i høy grad gyldighet for inntektstaperstatning. I tillegg vil man ta hensyn til at skadelidtes tap kan bli dekket av pensjonsordninger. I de standardiserte erstatningene til barn og yrkesskadde gjøres det imidlertid ikke fradrag for offentlige ytelser eller ytelser fra pensjonsordninger.

Skadelidtes fulle tap må prinsipielt sett fordeles mellom tre aktører; 1) skadevolder, 2) trygden og 3) forsikringsgivere under private pensjons- og forsikringsordninger. Hvis overføring fra trygden eller pensjonsordninger går til fradrag i skadelidtes erstatning, står vi overfor en «reduksjonsmodell»: Tredjemann betaler skadelidte en sum som trekkes fra i skadelidtes krav mot skadevolder. Tredjemann avskjæres samtidig fra å kreve regress av skadevolder.155

Norsk rett har siden 1973 lagt til grunn et slikt prinsipp om reduksjon, og dette prinsippet er altså en grunnleggende del av gjeldende rett. Med en slik ordning nyter skadevolder fordelen av at så vel trygden som tjenestepensjoner blir trukket fra i den summen som utgjorde skadelidtes initiale fulle tap.156 Dette har fulgt og følger av någjeldende skl. § 3-1 tredje ledd første punktum. Dette er en skadevoldervennlig ordning som ble til i kjølvannet av ønsket om å ta bort trygdens adgang til regress.157

Standardisering av erstatningen vil imidlertid kunne påvirke fordelingsnøkkelen som hittil er lagt til grunn mellom disse aktørene. Hvis trygd og/eller pensjonsordninger helt eller delvis kommer i tillegg til full erstatning, vil skadelidte få en overkompensasjon, idet skadelidte kumulerer betaling fra tredjemenn med erstatningen.158 Vi står da overfor et brudd med prinsippet om reduksjon, et brudd som vil være til gunst for de skadelidte. Som det vil fremgå nedenfor, kan et ønske om standardisering gjøre det nødvendig å forlate en rendyrket reduksjonsmodell hva gjelder trygd og tjenestepensjon. I den grad man gjør dette, vil det åpnes for en kumulasjonsmodell: Skadelidte vil tillates å få mer enn full erstatning. Dette er en viktig prinsipiell endring som bør tas med i betraktningen når man vurderer de ulike alternativer for standardisering som presenteres nedenfor.

5.2 En ny, standardisert modell

5.2.1 Innledning

Mandatet instruerer Utvalget om å lage standardiserte utmålingsregler for fremtidig inntektstap. Når det gjelder påført tap, er intet spesielt nevnt i Mandatet. Utvalget legger til grunn at gjeldende rett skal videreføres hva gjelder påført tap. Utvalget går ikke nærmere inn på utmålingsspørsmålene i denne forbindelse.

Når det gjelder fremtidig tap, gir Mandatet visse rammer for den ønskede standardiseringsordningen. For det første er det bedt om at standardiseringen skal innebære at erstatningen gjør fradrag for trygdeytelser. Fra Mandatet hitsettes:

«Utvalget skal utarbeide et lovforslag der trygdeytelser, sykelønn o.l. og ytelser fra pensjonsordninger går fullt ut til fradrag ved erstatningsutmålingen, eventuelt med unntak for utgifter til finansieringen. Utvalget bes vurdere om fradraget bør gjennomføres på en standardisert måte og eventuelt da utforme en standardisert fradragsregel for tilfeller der det foreligger slike ytelser. En konsekvens av at det blir gjort fullt fradrag for trygdeytelser også for yrkesskadetilfellene, er at erstatningsnivået må høynes sammenliknet med gjeldende yrkesskadeforskrift.»

I tillegg til denne fradragsbaserte modellen, instruerer Mandatet også om at det skal utarbeidels en modell av samme type som i dansk rett og i yrkesskadeforsikringsordningen:

«I tillegg til å basere ett lovforslag på det som er sagt foran, bes utvalget vurdere om man ser grunn til også å fremme et (alternativt) lovforslag som tar utgangspunkt i yrkesskadeordningen og dansk retts løsning, der ingen trygde-, pensjons- eller forsikringsytelser går til fradrag ved erstatningsutmålingen. Det generelle erstatningsnivået må i så fall tilpasses til dette i hensiktsmessig grad. Et slikt utkast bes i tilfelle utformet og konsekvensutredet på linje med hovedforslaget.»

Den standardiseringsmodellen Utvalget foreslår viser at de to utgangspunktene nevnt foran er forenlige. Utvalgets foreslåtte modell innebærer at det gjøres et standardisert fradrag for trygdeytelsene. Fradraget er innbakt i den foreslåtte tabell, se forslag til lov og forskrift i kapittel 16 nedenfor, Vedlegg 1 til forskriften. Den foreslåtte modellen er samtidig utformet på samme måte som den danske ordning og yrkesskadeforsikringsordningen, se redegjørelsen i punkt 5.2.2 nedenfor. Etter dette mener Utvalget at den foreslåtte modell imøtekommer begge de nevnte instruksjonene i Mandatet. Utvalget har derfor ikke sett det som nødvendig å utarbeide to forslag. Det bør likevel nevnes at Utvalgets forslag innebærer at det gjøres et individuelt fradrag for ytelser fra tjenestepensjonsordninger finansiert av arbeidsgiver, se om dette punkt 5.3.3 nedenfor. Det skal også tilføyes at Utvalget i tillegg til den foreslåtte Inntektstapmodellen, som nevnt har utredet en nettotapsmodell, se om dette punkt. 5.10 nedenfor.

Utvalget tolker for øvrig Mandatet slik at dagens rettstilstand hva gjelder fordeling av skadelidtes tap mellom skadevoldersiden, det offentlige og ulike pensjonsordninger, i høy grad skal opprettholdes. Utvalget viderefører derfor den grunnleggende tanke om reduksjon, jf. de presenterte fordelingsmodeller i punkt 5.1.2. foran. En særlig viktig grunn til at dette valget er gjort, ligger i Mandatets forutsetning om at erstatningsordningen i utgangspunktet skal baseres på «uendret ressursbruk» for de ulike aktører.159

5.2.2 Valg av standardiseringsmodell

For å utvikle en modell som imøtekommer Mandatet, har Utvalget arbeidet med å lage en tabell for forholdet mellom inntektsnivå og erstatning. Man har i så måte hentet inspirasjon fra så vel dansk rett som fra dagens yrkesskadeforsikringsordning. Så vel yrkesskadeforsikringsmodellen som erstatningsordningen i dansk rett opererer med en kapitalisert engangserstatning der det ikke gjøres trygdefradrag overhodet. For best å kunne utforme en hensiktsmessig standardiseringsmodell har Utvalget nærmere vurdert fordeler og ulemper ved den danske modellen sammenliknet med den modell som er brukt ved yrkesskadeforsikring, jf. Yrkesskadeforskriften:

Én forskjell mellom de to systemene er at danskene bruker en nøyaktig brutto årslønn som utgangspunkt, mens det norske yrkesskadesystemet bruker en delingsfaktor for grunnbeløpet for å bestemme årslønnens størrelse. Dermed blir den norske årslønnen plassert i grove kategorier i Yrkesskadeforskriften.160 Den som har en årslønn som så vidt overstiger 7 G vil få vesentlig høyere erstatning (2 G mer) enn den som har en årslønn like under 7 G. Det kan på denne bakgrunn hevdes at det danske systemet er mer nøyaktig enn Yrkesskadeforskriften og i større grad treffer nivået for full erstatning.

På den annen side er kapitaliseringsprosessen i dansk rett nokså enkel. Systemet med å gange brutto årslønn med ti vil, overført til et norsk system, gi nokså omtrentlige utslag. Systemet med å benytte samme kapitaliseringsfaktor for årslønn på ulike nivå vil med nødvendighet gi diskutable resultater så lenge trygden kun beregnes av de første 6 G. Utvalget har underveis i prosessen utarbeidet tabeller for erstatning som viser betydelige avvik mellom en dansk beregningsmåte og det som følger av mer nøyaktige norske beregningsmåter. På dette punktet kan det vises til særskilt innhentet dokumentasjon fra aktuar, se Vedlegg 2 til Utredningen. Som det fremgår av dokumentasjonen, vil det danske systemet lede til resultater som vi ikke har tradisjon for i norsk erstatningsrett. Det er samtidig grunn til å tro at en så enkel kapitaliseringsmodell som den danske, står i motstrid med den tradisjonen vi i norsk rett har hatt for å tilstrebe full erstatning. Den danske erfaringen knyttet til at kapitaliseringsfaktoren ved lovrevisjonen i 2001 måtte heves fra 6 til 10, tyder også på at den danske modellen har svakheter.161 I tillegg kommer at kapitaliseringsmåten er under press og debatt også i dansk rett.162 For ytelser under den danske Arbejdsskadesikringsloven har man nylig gått over til et mer differensiert system for kapitalisering, noe som har ledet til langt høyere kapitaliseringsfaktorer.163 En overføring av det danske systemet måtte eventuelt ha tatt utgangspunkt i de nye tabellene for kapitalisering, men denne løsning har Utvalget ikke funnet grunn til å gå inn på.

Dansk retts modell for personskadeerstatning opererer videre helt løsrevet fra trygdeytelsene. Dette har dels sammenheng med at størrelsen av danske trygdeytelser kan bli redusert når det er utbetalt erstatning. Denne effekten har vi ikke bygget inn i norsk trygderett. Samtidig har vi tradisjon for å la trygdeytelser gå til fradrag i erstatningen, noe som krever særskilte beregninger og tilpasninger som den danske, enkle modellen ikke tar høyde for. Disse ulikhetene taler i utgangspunktet mot å velge den danske modellen.

En sammenlikning mellom det danske systemet og den tabell for inntektstaperstatning som Utvalget har utarbeidet, viser riktignok at det er en lineær sammenheng mellom årsinntekt og erstatning, men dette er neppe overraskende.

Gjennomgangen av særtrekkene ved den danske ordningen gir samlet sett ikke noe sterkt grunnlag for at Utvalget skal legge denne modellen til grunn. Et hovedsynspunkt i Utvalget har vært at den danske modellen vil gi unøyaktige løsninger når den overføres til norske forhold. Oppfatningen er at det vil gi en mer rettferdig standardisering om man utarbeider en tabell som tar hensyn til det norske regelverket, særlig forholdet mellom erstatning og trygd. Utvalget har også lagt vekt på at et tabellsystem vil gi større fleksibilitet når det er behov for å gjøre mindre endringer, jf. revisjonsadgangen beskrevet i punkt 4.13 foran jf. lovutkastet § 3-18.

Når det gjelder yrkesskadeforsikringens modell, er denne som nevnt noe mer unøyaktig hva gjelder fastsettelsen av inntektsgrunnlaget enn den danske ordningen. Kapitaliseringsprosessen i Yrkesskadeforskriften er også gjort på en enkel måte, og utgjør ikke noe sterkt argument for å velge systemet der. Endelig gir systemet i yrkesskadeforsikringen en svært grovkornet løsning på spørsmålet om fradrag for trygd og pensjoner, og den er derfor lite egnet til å løse fradragsspørsmålet slik dette er fremmet av Mandatet. Disse forhold taler mot å bygge på yrkesskadeforsikringens ordning. På den annen side er systemet i Yrkesskadeforskriften tilpasset norske omkringliggende regelverk og godt innarbeidet i det norske kompensasjonssystemet. Videre kan det for standardiseringsformål ligge betydelige fordeler i å kunne knytte seg opp mot folketrygdens grunnbeløp slik den någjeldende yrkesskadeforskrift gjør.164

Etter å ha vurdert den danske ordningen og yrkesskadeordningen, er Utvalgets oppfatning at standardisering best kan gjøres ved å forbedre Yrkesskadeforskriftens modell. Slik forbedring kan skje gjennom en ny gjennomgang av kapitaliseringsprosessen for å sikre at denne blir riktig. Det er også mulig å fingradere standardiseringen noe mer enn etter dagens yrkesskadeordning. Som det fremgår nedenfor, vil Utvalget foreslå en langt mer fingradert tabell knyttet opp mot G. Slik kan man nærme seg det danske systemet hva gjelder nøyaktighet, men likevel beholde koblingen til G. Utvalgets omforente strategi er med andre ord å ta det beste fra de to ordningene, og slik lage en ny standardiseringsordning. Den nye ordningen må så suppleres med et system for fradrag for trygd og pensjoner.

Modellen skal etter dette bygge på en tabellarisert og standardisert erstatning med utgangspunkt i skadelidtes brutto inntekt i året før skaden skjedde. Utvalget viser til systemet i någjeldende yrkesskadeforskrift § 3-2. Utvalget har gjort egne utregninger av hvordan erstatningsnivået bør være enn å støtte seg på de beregninger som ble gjort i forbindelse med utarbeidelsen av Yrkesskadeforskriften § 3-2 og aldersjusteringsregelen i § 3-3. Den nye ordningen skal bygge på en transparent og dermed etterprøvbar utregningsmetode.

Den nye modellen skal samtidig avhjelpe noen kjente svakheter ved dagens yrkesskadedekning: For det første er de forutsetninger yrkesskadeforsikringsmodellen bygget på i noen grad forskjøvet. Kapitaliseringsrenten ble endret gjennom rettspraksis i 1993 uten at standardiseringen under yrkesskadeforsikringsloven ble endret på noen måte.165 Videre er det en alminnelig oppfatning at folketrygdens grunnbeløp ikke har holdt tritt med lønnsutviklingen.166 Mye tyder derfor på at de utbetalinger som skjer under yrkesskadeforsikringen holder en annen reell verdi enn den som var forutsatt under utformingen av systemet. Når det nå utarbeides et nytt system basert på nye utregninger, kan man lettere sikre at erstatningsnivået er i samsvar med rettspolitiske ønskemål om full erstatning. En viktig forutsetning for den nye modellen er at det system som skal utarbeides, skal gjelde generelt, og ikke bare for personer som blir skadet i forbindelse med arbeid. I denne forbindelse vil Utvalget komme inn på hvilke tilpasninger som må gjøres på yrkesskadeforsikringens område. Se om dette kapittel 13 nedenfor.

Den utarbeidede modell for standardisert erstatning danner et viktig referansepunkt for standardiseringen av andre poster, så som barneerstatning og erstatning for forsørgertap. Øvrige modeller for erstatning må langt på vei tilpasses det system som er valgt for erstatning for tap i fremtidig erverv.

5.2.3 Hovedkomponenter i Inntektstapmodellen

Inntektstapmodellens kjerne er at skadelidtes inntektshistorikk på en enkel måte bestemmer hvilken erstatning han eller hun skal få. Erstatningsbeløpets størrelse skal kunne leses ut av en toveis tabell som bygger på skadelidtes alder og skadelidtes inntekt. De nærmere rettstekniske løsningene forbundet med å plassere skadelidte i riktig alders- og inntektskategori er redegjort for rett nedenfor i punkt. 5.2.4 «Beregningen av erstatning».

Selv om den foreslåtte ordning har likhetstrekk med yrkesskadeforsikringens modell, gjør det seg gjeldende noen viktig forskjeller med hensyn til hvordan fradrag for trygd og pensjoner er beregnet, se punkt 5.3 nedenfor. I Inntektstapmodellen er det bygget inn et fradrag for trygd som et stykke på vei motsvarer skadelidtes individuelle trygdedekning, se om dette punkt 5.3.2 nedenfor. Videre er det lagt inn en justering i erstatningen for uføretrygd fra tjenestepensjonsordninger hvor premien er betalt av skadelidtes arbeidsgiver: Etter at erstatningsnivå er bestemt av den standardiserte ordningen, skal det gjøres et individuelt fradrag for skadelidtes uføredekning under slike tjenestepensjonsordninger.167 Et slikt fradrag gjøres ikke i dekningen fra dagens yrkesskadeforsikring. Nærmere om begrunnelsen for det individuelle fradraget i punkt 5.3.3 nedenfor.

Modellen er supplert med et «tak» for erstatning, nærmere om dette nedenfor i punkt 5.4.2. På samme måte har Utvalget foreslått et «gulv», en standarderstatning for grupper i nedre del av inntektsskalaen, se punkt 5.4.3 og 5.5 nedenfor. Denne standarderstatningen er basert på en årsinntekt tilsvarende 5 G. Når Utvalget har etablert et generelt «gulv» på et slikt nivå, har det vært nødvendig å drøfte mer inngående hvilke persongrupper som skal omfattes, og hvilke som skal utelukkes fra muligheten til å få slik erstatning, se om dette punkt 5.5. nedenfor.

Inntektstapmodellen er utarbeidet for varige skader som medfører 100 % ervervsmessig uførhet. Mange skadelidte vil imidlertid rammes kun av delvis uførhet, og det vil ofte gjøre seg gjeldende ulike avvik fra forutsetningen om varig nedsatt ervervsevne. Her kan det være tale om så vel midlertidig skade som fenomenet «tidsavgrenset årsakssammenheng». I begge tilfeller vil resultatet bli at man utmålingsmessig må operere med et tidsbegrenset tap. Hvordan slike avvikende situasjoner skal behandles, blir drøftet i punkt 5.7 og punkt 5.8. I det følgende gjennomgås disse ulike komponentene suksessivt.

5.2.4 Beregning av erstatning

5.2.4.1 Innledning

I kjernen av den nye ordningen står et tabellverk laget for å sikre tilnærmet full erstatning i flest mulig tilfeller. Tabellen angir hvilken erstatning man får målt i antall G ved et visst antall G i årsinntekt. En rekke komponenter og regneoperasjoner er bakt inn i tabellen. Erstatningssummen er derfor en funksjon av disse komponentene sammenholdt med årsinntekten. Fastleggingen av skadelidtes årsinntekt står på mange måter i kjernen for det foreslåtte systemet. Nedenfor gjennomgås derfor reglene for dette på et mer detaljert plan.168

5.2.4.2 Pensjonsgivende inntekt

For beregningen av relevant årsinntekt legges til grunn pensjonsgivende inntekt på samme måte som i yrkesskadeforsikringens system av i dag. Inntektsbegrepet bygger dermed på ftrl. § 3-15 jf. sktl. § 12-2. Dermed vil personinntekt etter skatteloven med visse unntak i ftrl. § 3-15 andre ledd danne rammen for fastlegging av årsinntekt. Erstatningsutmålingen knyttes på denne måte opp mot skattelovens begrep om «fordel vunnet ved arbeid», jf. sktl. § 12-2 a jf. § 5-10. Slik skal kapitalinntekter holdes utenfor ved beregning av årsinntekt.

Det sentrale kjennetegn ved pensjonsgivende inntekt er at den er opptjent gjennom arbeid. Av denne grunn vil pensjonsgivende inntekt være et helt naturlig mål på skadelidtes inntektsevne. Å bygge på pensjonsgivende inntekt har fungert godt i forbindelse med yrkesskadeforsikring, og Utvalget finner det naturlig å videreføre denne teknikken for å fastsette et mål på arbeidsevnen. Denne løsningen vil antagelig fungere godt for de aller fleste persongrupper. Hvor avgrensningen gir et urimelig eller uheldig resultat, vil skadelidte kunne vinne frem gjennom den generelle unntaksregelen i § 3-2 nr. femte ledd, nærmere om dette i punkt 5.6 nedenfor. For noen særskilte grupper blir det imidlertid nødvendig å godta inntekt som ikke er pensjonsgivende. Dette gjelder mottakere av inntekt som er opptjent og beskattet i utlandet, og som derfor ikke kvalifiserer som pensjonsgivende inntekt i det norske systemet. Videre gjelder det eiere av selskaper som mottar utbytte som arbeidsvederlag i stedet for lønn. De to nevnte gruppene av skadelidte skal fanges inn i det alminnelige systemet via en særskilt regel om hva som anses som årsinntekt, nærmere om dette i punkt 5.2.4.7 nedenfor.

5.2.4.3 Kobling til folketrygdens grunnbeløp

Utvalget har som nevnt i punkt 3.4.8 valgt å knytte standardiseringsmodellen tett opp til folketrygdens grunnbeløp (G). Et viktig punkt i den standardiserte beregningen av inntektstap er at den omregner skadelidtes pensjonsgivende inntekt i G. Å inndele inntekten i intervaller knyttet til G har den fordel at tidsintervallet mellom skade og oppgjør ikke skaper problemer for erstatningsberegningen. På konstateringstidspunktet (eller et av de alternative tidspunkt for beregning av årsinntekt) kan man måle skadelidtes årsinntekt i antall G gjennom bruk av ordinær målingsdivisjon. Produktet av dette regnestykket gir et antall G som kan settes inn i tabellen i den riktige kolonne for skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet. Da vil man kunne få ut et antall G i erstatning etter tabellen. Når det aktuelle antall G fremkommer, kan man multiplisere tallet med den sum G representerer på oppgjørstidspunktet.

Som det har fremgått foran, vil Folketrygdens grunnbeløp følge lønnsutviklingen. Dermed vil det ikke spille noen rolle om erstatningsutmålingen skjer lang tid etter at skaden er konstatert.169

Som kjent reguleres Folketrygdens grunnbeløp ved stortingsbeslutning en gang i året, slik at det endres fra 1. mai hvert år. Denne ordningen har gjort at man i noen sammenhenger opererer med en gjennomsnittsverdi for G i løpet av året.170 Eksempelvis var G for året 2010 en sum av 75 641 kroner mens gjennomsnittsverdien var 74 721 kroner. Det blir spørsmål om hva som er mest hensiktsmessig for fastsettelse av årsinntekt i erstatningsrettslig sammenheng. Hensynet til klarhet og enkelhet taler mot å bygge på et gjennomsnittsbeløp. Dette vil nemlig være vanskelig tilgjengelig for det rettssøkende publikum, samtidig som det er vanskelig å se at det er noe særlig å vinne på et slikt valg.

En annen løsning er å bygge på det grunnbeløp som gjelder den 1. januar i det inntektsåret som legges til grunn for erstatningsutmålingen. Denne løsningen er lagt til grunn i Yrkesskadeforskriften, jf. § 3-2 in fine. Den omstendighet at løsningen er innarbeidet i praksis utgjør et særlig argument for å bruke den.

Mye kan imidlertid også tale for å legge til grunn G per 1. mai i det året som legges til grunn for inntektsfastsettelsen. Dette må i alle fall være en hensiktsmessig løsning hvor inntekten i året før skadekonstatering legges til grunn.

Etter nærmere drøftelser av de kryssende hensyn har Utvalget likevel blitt stående ved at systemet fra yrkesskadeforsikringen bør videreføres på dette punktet, fordi det gir en enkel og innarbeidet løsning. Utvalget vil utforme en forskriftsbestemmelse etter modell av Yrkesskadeforskriften § 3-2 andre ledd. Dermed legges til grunn det grunnbeløp som gjelder 1. januar enten i konstateringsåret, i året før, eller et senere år, alt etter hvilket år inntekten er høyest, jf. lovregelen i § 3-2 første ledd og systemet som presenteres rett nedenfor.

5.2.4.4 Fastlegging av årsinntekt

Utvalget har vurdert flere alternativer for fastlegging av årsinntekt. Særlig har forslaget til nye regler om uførepensjon aktualisert en kursendring sammenliknet med gjeldende erstatningsrett på dette punktet. Den omstendighet at trygdeberegningen etter de nye trygderegler vil skje ut fra gjennomsnittet av de tre beste av de fem siste inntektsår har gjort at Utvalget har vurdert en tilsvarende løsning for erstatningsberegningen.171 Utvalget har imidlertid funnet at en slik beregningsmåte i for sterk grad bryter med den tradisjonelle tilnærmingen i erstatningsretten, nemlig å bygge på ett årstap som ligger nærmere konstateringsåret. Standardiseringen av erstatningsberegningen vil innebære en avskjæring av muligheten for å påberope seg prognose for fremtidig lønnsøkning, se nedenfor i dette punktet. Skulle man i tillegg operere med gjennomsnitt av inntektshistorikken, ville skadelidte komme for dårlig ut sammenliknet med dagens regler. Dersom man skulle velge samme beregningsmåte som for trygd, ville erstatningsnivåene for mange skadelidte etter alt å dømme blitt lavere enn det Utvalget nå foreslår, og i mindre grad innebære en videreføring av dagens erstatningsnivå. Skadelidte ville i for høy grad ha vært sårbar for konsekvensen av dårlige inntektsår innenfor femårsperioden. Skadelidte ville heller ikke ha fått full effekt av den lønnsøkningen han måtte ha hatt de fem siste år før konstateringstidspunktet. Mye tyder på at løsningen ville føre til en systematisk underkompensasjon for de skadelidte. Beregningsmåten ville for øvrig også bryte med den føringen som ligger i at dansk rett skal brukes som modell for standardiseringen. I dansk rett er beregningsgrunnlaget årsinntekten i året før skadens inntreden (konstateringstidspunktet) jf. EAL § 7.

En beregning av gjennomsnittsinntekten i tre av de siste fem år justert for oppregulering av folketrygdens grunnbeløp (G), er videre en komplisert operasjon. Komplikasjonen knyttet til en slik beregning står i et vanskelig forhold til formålet om å forenkle erstatningsberegningen gjennom standardisering.

Etter dette har Utvalget blitt stående ved å fastlegge en årsinntekt på en måte som ligger nærmere yrkesskadeforsikringens modell. Beregningsmåten har dermed samtidig likhetstrekk med løsningen i dansk rett jf. EAL § 7.

I Yrkesskadeforskriften er det den pensjonsgivende inntekten i konstateringsåret eller i året før skaden som er lagt til grunn. Inntekten kan settes til antatt årsinntekt, noe som er aktuelt dersom skadelidte nettopp har begynt å arbeide eller har fått ny, bedre betalt stilling. Denne ordningen har fungert tilfredsstillende, og Utvalget har derfor valgt å anvende denne løsningen også for den generelle standardiseringen som nå foreslås.

På samme måte som i Yrkesskadeforskriften § 3-1 andre ledd skal det legges til grunn den årsinntekt som er høyest av inntekten i konstateringsåret eller året før. I samme bestemmelse i Yrkesskadeforskriften er det åpnet en mulighet for at skadelidte kan legge til grunn et senere inntektsår som gir høyere inntekt. Denne regelen har en viktig funksjon ved yrkessykdommer og andre skadetyper som har en langsom utvikling. Konstateringstidspunktet, som ofte blir tidfestet ved første legebesøk, kan komme flere år før sykdommen medfører arbeidsuførhet slik at skadelidte kommer i posisjon til å kreve erstatning. Hvis skadelidte i mellomtiden har gått opp i lønn, vil det virke urimelig om ikke det nye og høyere lønnsnivået legges til grunn ved beregning av erstatning for fremtidstapet. Utvalget har derfor funnet det best å videreføre regelen om at inntektsår etter konstateringstidspunktet kan legges til grunn. Etter gjeldende rett er prognoser om fremtidig lønnsøkning relevante for erstatningsutmålingen.172 For å oppnå en effektiv standardisering har Utvalget besluttet å se bort fra slik lønnsøkning. Dette kan etter omstendighetene lede til en lavere erstatningsutbetaling enn det dagens regler leder til. Eksempelvis vil en tannlege som blir 100 % ervervsmessig ufør i sitt første år i arbeidslivet, kunne få en erstatning som bygger på et lønnsnivå som underskrider det nivå han gjennom karrieren hypotetisk ville ha oppnådd uten skaden. En slik skadelidt vil antagelig komme dårligere ut enn etter dagens regler, hvor det i prinsippet skal gis et skjønnsmessig påslag i erstatningen dersom skadelidte med stor sannsynlighet kunne påregne lønnsøkning.173 Utvalget finner imidlertid at det er vanskelig å bygge inn regler som tar hensyn til muligheter for lønnsøkning, så lenge formålet med standardiseringen er å forenkle.

Når det ses bort fra fremtidig lønnsøkning, er dette videre begrunnet i den bevisusikkerhet som gjør seg gjeldende for fremtidig inntekt. Slik usikkerhet rimer dårlig med behovet for enkle og klare regler. I tillegg vil det alltid knytte seg en faktisk usikkerhet til hva fremtiden vil bringe. Selv om en ung person har gode framtidsutsikter hva gjelder yrkeskarriere og inntekt, er det alltid en mulighet for karriereutviklingen ikke blir som håpet. Under en standardisert ordning må det kunne forsvares at skadelidte bærer risikoen for slik usikkerhet.

Det vises på dette punktet også til Mandatets fremheving av at den danske erstatningsordning skal fungere som en modell for den nye erstatningsordningen. Etter den danske erstatningsordningen bygger man direkte på årsinntekten i året før datoen for skadens inntreden, jf. EAL § 7 stk. 1. Man ser altså ikke på noen måte hen til prognoser for lønnsøkning. Utvalget har ut fra standardiseringsformålet funnet å måtte legge seg på samme linje.

De rettstekniske fordelene med å bygge på en årsinntekt som lett kan bevises, er nokså avgjørende for å kunne oppnå en praktikabel standardisering.

I dansk rett er regelen om fastsettelse av årsinntekt supplert av en unntaksregel som gir hjemmel for en skjønnsmessig beregning av årsinntekten, jf. EAL § 7 andre ledd. Inntrykket fra Utvalgets studier av ordningen i Danmark, er at praktiseringen av unntaksregelen er knyttet opp til Arbejdsskadestyrelsens skjønnsmessige fastsettelse av inntekt. Det har fremgått at slik fastsettelse av årsinntekt er arbeidskrevende for Arbejdsskadestyrelsen. Mandatet inviterer Utvalget til å vurdere om det skal innføres en tilsvarende unntaksregel i norsk rett. Utvalget har funnet det nødvendig å ha en slik regel. Samtidig har norsk rettsordning, som nevnt foran i punkt 2.3.6, ingen institusjon som tilsvarer Arbejdsskadestyrelsen. For å unngå at en unntaksregel om skjønnsmessig fastsettelse av årsinntekt skal bli et problempunkt for den nye ordningen, har Utvalget lagt en viss terskel for at den skal tre i aksjon. Unntaksregel er plassert i lovutkastet § 3-2 femte ledd og opererer med et krav om at beregningen etter de ordinære reglene i § 3-2 første og andre ledd har ledet til et «åpenbart urimelig» resultat, jf. også § 3-9. Unntaksregelen er nærmere beskrevet i punkt 5.6 nedenfor.

For fastlegging av årsinntekt i året før skaden kan man bygge på selvangivelse og opplysninger fra arbeidsgiver. For fastlegging av inntekt i konstateringsåret blir det nødvendig å stipulere en gjennomsnittsinntekt for året. Uansett når på året skaden konstateres, bør man bygge på en prognose for skadelidtes årsinntekt det aktuelle året. I alminnelighet må det gjelde en presumsjon for at skadelidte beholder det lønnsnivå han eller hun har ved årets inngang, eventuelt i månedene frem til skaden skjer. Som hovedregel bør årsinntekten bestemmes ved å legge til grunn gjennomsnittsinntekten i de månedene skadelidte hadde inntekt før skaden ble konstatert. Unntak kan imidlertid tenkes dersom skadelidte ble skadet like før han eller hun skulle skifte til en jobb med høyere årsinntekt. I et slikt tilfelle vil det være den høyere årsinntekt som gir det beste mål på skadelidtes inntektsevne på skadetidspunktet. Inntektsoppgang som er planlagt senere enn året for konstatering av skaden, skal det imidlertid ikke tas hensyn til. Denne løsningen er valgt av forenklings- og standardiseringshensyn. Her kommer imidlertid også inn det alminnelige synspunkt om at skadelidte må ta en del av risikoen for at en fremtidig inntektsmulighet uansett er usikker og kanskje ikke ville ha blitt realisert selv om skaden ikke hadde inntruffet.

Selv om sykepenger etter folketrygdlovens kapittel 8 er pensjonsgivende inntekt, er det inntekten fra arbeid som skal legges til grunn for beregningssystemet like ovenfor. Det hender at skadelidte ikke får full kompensasjon for inntektsbortfallet under sykdom, for eksempel fordi inntekten overstiger 6 G og skadelidte ikke har rett til sykepenger ut over det trygden yter, jf. ftrl. § 8-10 andre ledd første punktum. Dette bør imidlertid ikke få innvirkning på beregningen av hans årsinntekt som grunnlag for erstatningsutmålingen. Hvor skadelidte mottar sykepenger på et lavt nivå noen måneder før konstateringstidspunktet, er det antatt arbeidsinntekt basert på lønnsinntekten før sykefraværet som skal legges til grunn.

For at systemet ikke skal bli for unøyaktig, har Utvalget funnet det nødvendig å operere med halve G. Skadelidte kan dermed finne sitt startpunkt i tabellen ved å finne ut hvor mange halve G hans eller hennes årslønn representerer. Skadelidte kan eksempelvis plasseres i tabellen med 6,5 G som utgangspunkt og lese av et tall for sin alder, som for eksempel er 41 år. Med utgangspunkt i disse to verdiene, kan det finnes et erstatningsbeløp angitt i G. I eksemplet utgjør erstatningen 33,0 G (forutsatt 60 % trygdedekning jf. punkt 5.3.2 nedenfor om tabellens forutsetninger vedrørende trygd).

Den nærmere identifisering av riktig startpunkt i tabellen skal gjøres ved å runde av oppover til nærmeste halve G. Dette innebærer at en person som oppebærer en inntekt like over 6 G (453 846 kroner), for eksempel 460 000 kroner, flyttes opp til 6 1/2 G (491 666 kroner). Summene for hver halve G utgjør absolutte grenser. Slik vil en skadelidt som ligger like under et intervall, for eksempel med en årslønn på 491 000 kroner, ikke flyttes opp i nevneverdig grad, mens en lønnstaker som ligger like over et intervall, vil flyttes opp i en ikke uvesentlig grad. En person med 492 000 kroner i årslønn vil eksempelvis flyttes opp til kategorien for 7 G (529 427 kroner). Her blir sprangene og konsekvensene ganske store for den som løftes fra ett intervall til et annet. Avrundingen oppover vil maksimalt ville utgjøre 37 800 kroner (G-verdi i 2010). Dette beløpet utgjør 10 % av 5 G og 8,3 % av 6 G. De store sprangene innebærer et element av unøyaktighet i erstatningsberegningen. Unøyaktigheter knyttet til hvor den individuell skadelidte plasserer seg i et intervall ligger imidlertid i standardiseringens natur.

Avrundingen oppover er valgt dels for å etablere et konsekvent og enkelt system og dels for å gi et påslag i erstatningen som kan fange inn en del poster som ellers kunne bli gjenstand for diskusjon. Det vises særlig til at erstatningen er knyttet opp mot pensjonsgivende inntekt, samtidig som mange arbeidstakere får deler av sitt vederlag i en form som gjør at det faller utenfor pensjonsgivende inntekt.174 Avrundingen oppover skal fungere som en kompensasjon for dette.175 Utvalget ser at avrundingen vil slå ulikt ut alt etter om man plasserer seg like over eller under et intervall. Også denne typen ulikheter ligger imidlertid i sakens natur så lenge oppgaven er å standardisere.176

Det kan i denne forbindelse nevnes at avrunding oppover er en teknikk som også er brukt i Yrkesskadeforskriften, se dette regelverkets § 3-2, hvor eksempelvis erstatning på 22 G tilstås den gruppen av skadelidte som har en årsinntekt «til og med» 7 G. Rent lovteknisk innebærer altså avrundingssystemet en videreføring av en etablert ordning.

Avrundingen oppover medfører at forskjellen mellom årsinntekten som legges til grunn for erstatningsberegningen og inntektsgrunnlaget for trygdeberegningen blir større enn den ellers ville ha vært uten avrunding. Denne effekten har Utvalget tatt hensyn til ved fastsettelse av fradragsprosenten for trygd, se om dette punkt 5.3.2.3.3 nedenfor.

5.2.4.5 Inntekt som ikke er innberettet til skattemyndighetene

Inntekter som ikke er innberettet til skattemyndighetene, såkalt «svart inntekt», vil etter gjeldende rett fungere som en indikasjon på skadelidtes fremtidige inntektsevne.177 Hvis man skal videreføre denne synsmåten, må den svarte inntekten medregnes i bruttoinntekten for det aktuelle basisår jf. § 3-2 første ledd. Utvalget har imidlertid kommet til at inntekter som ikke er blitt innberettet til skattemyndighetene skal utelates fra skadelidtes årsinntekt i en standardisert modell.

Dette er for det første begrunnet med at det gjennomgående vil knytte seg bevisproblemer til slik inntekt og derav følgende risiko for prosesser. For det andre vil denne delen av skadelidtes inntektsevne ofte være relativt beskjeden. Når Utvalgets oppgave er å standardisere, kan det falle naturlig å utelate nettopp slike beskjedne, men likevel potensielt omstridte inntekter. For det tredje vil det være i tråd med rettsordenen ellers at slik inntekt ikke anerkjennes og danner grunnlag for en erstatningsutmåling til skadelidte. Selv om det kan hevdes at den inntektsevne som så langt har blitt brukt til «svart arbeid» har hatt et erstatningsrettslig vern, har vernet ikke vært spesielt sterkt. Etter dette legges det til grunn at svart inntekt ikke skal inngå i beregningsgrunnlaget for skadelidtes bruttoinntekt.

Her skal man også huske at Inntektstapmodellen har et «gulv» på erstatningen, en standarderstatning, jf. punkt 5.4.3 og 5.5 nedenfor. Av denne grunn vil få skadelidte rammes veldig hardt av at svart inntekt holdes utenfor beregningen.178 Videre vil den særlige unntaksregel i § 3-2 femte ledd kunne fange inn de ekstreme tilfeller. Her siktes det for eksempel til en situasjon hvor en arbeidstaker har trodd at hans inntekt ble innberettet til skattemyndighetene og ble gjenstand for skattefradrag, men hvor arbeidsgiver har forsømt slik innberetning.

Utvalget har funnet det unødvendig å presisere i selve lovteksten at ikke oppgitt inntekt faller utenfor beregningen av årsinntekt. Bestemmelsens henvisning til «pensjonsgivende inntekt» kan naturlig tolkes slik at den ikke omfatter inntekter som ikke er oppgitt til skattemyndighetene, og det presiseres at heller ikke «tilsvarende inntekt» skal forstås slik at begrepet omfatter «svart inntekt».

5.2.4.6 Relevante tidspunkter for erstatningsberegningen

Inntektstapmodellen bygger på et tabellsystem der de bestemmende variablene er skadelidtes inntekt og alder. Som kjent vil det oftest gå noe tid, gjerne flere år, mellom skadens inntreden og erstatningsoppgjøret. Tidsrommet mellom skadens inntreden og oppgjørstidspunktet nødvendiggjør at det klargjøres hvilke tidspunkter som skal legges til grunn for rettsanvendelsen.

Utfordringen i denne sammenhengen ligger i at tidspunktet for skadehendelsen er bestemmende for spørsmålet om skadens (og tapets) størrelse, samtidig som utmålingen av erstatningen for skaden skal skje på et mye senere tidspunkt, mest praktisk i et annet år. Her kan den generelle endring i pengeverdien komme inn og få stor betydning. Bruken av folketrygdens grunnbeløp er et godt instrument til å utlikne forskjellene som følger av at det går tid mellom skadetidspunktet og oppgjørstidspunktet.179 For at utmålingen skal bli riktig, må man da ha mekanismer for å måle antall G på skadetidspunktet, for så å anvende samme antall G på oppgjørstidspunktet. 180 Den økning G er utsatt for i mellomtiden vil da komme med i erstatningen og sikre at den ikke spises opp av fallende pengeverdi.181 I det følgende presenteres de ulike tidspunkt som skal legges til grunn.

For det første må det bestemmes et tidspunkt som skal være avgjørende for hvilket lønnsnivå som skal legges til grunn. Her er det konstateringstidspunktet som i utgangspunktet er bestemmende.182 Konstateringstidspunktet vil, som beskrevet foran, enten falle samme med ulykkestidspunktet, dødstidspunktet, tidspunktet for legebesøk eller tidspunktet for melding til forsikringsgiver eventuelt via identifikasjon med forsikringstaker.

Man skal bygge på årsinntekten i året for konstatering av skaden eller årsinntekten for året før, jf. lovteksten i § 3-2 første ledd. Alternativt kan det legges til grunn et senere år før oppgjørstidspunktet. Denne årsinntekten skal deles på folketrygdens grunnbeløp den 1. januar i det året som legges til grunn. Dette innebærer at man for skader som konstateres 1. mai eller senere i året ikke legger til grunn det faktisk gjeldende grunnbeløp på konstateringstidspunktet, men derimot det grunnbeløp som gjaldt frem til 1. mai (eller det som gjaldt frem til 1. mai året før dersom det er årsinntekten året før som gjelder). Denne måten å beregne erstatningen på er en videreføring av det system som er lagt til grunn i Yrkesskadeforskriften, se dette regelverkets § 3-2.

Tidspunktet for skadekonstatering skal imidlertid ikke legges til grunn som bestemmende tidspunkt for selve erstatningsutmålingen. Denne skal nemlig ta utgangspunkt i skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet for så å plassere skadelidte inn på riktig sted i tabellen. Dette følger naturlig av at det bare er fremtidig tap som er gjenstand for standardisering. Løsningen er slik også i relasjon til den någjeldende yrkesskadeforsikringsloven, jf. Yrkesskadeforskriften § 3-3, som riktignok ikke eksplisitt uttaler dette, men som i praksis blir tolket slik. For tiden før oppgjørstidspunktet skal skadelidte på vanlig måte ha erstatning for påført tap. Reguleringen av disse tidspunktene framgår av Utmålingsforskriften § 2-1 andre ledd.

Når det gjelder den nærmere plassering i alderskategori, har Utvalget vurdert ulike alternativ.

Plassering i alderskategori kan som et første alternativ bestemmes av forholdet mellom oppgjørsdato og skadelidtes fødselsdag. Dette vil innebære at erstatningsbeløpets størrelse reelt bygger på skadelidtes fylte hele år på tidspunktet for oppgjør. Dette innebærer at en person som fyller 40 år 3. mai 2013 og har oppgjørsdag 2. mai samme år, skal plasseres i kategorien for 39 år. Løsningen vil medføre at skadelidte reelt får beregnet et erstatningsbeløp for ett år lenger enn det faktiske tap. En slik overkompensasjon kan synes urimelig, men den er nødvendig for å ivareta de personer som har fødselsdag like før oppgjørstidspunktet. Hvis ikke denne gruppen skal få for lite i erstatning, må man operere med grove kategorier og hele års intervall. Dersom oppgjøret skjer på skadelidtes fødselsdag, må skadelidtes nye alder legges til grunn.

Et annet alternativ er å legge til grunn skadelidtes alder i året før oppgjørsdatoen. Dette alternativet vil innebære at skadelidte uansett vil få erstatning for inntil ett år lenger tid enn han faktisk har tapet. Han vil da få betydelig mer enn den erstatningsberegning som fremgår av tabellen.

Utvalget har drøftet hvilket alternativ som fremstår som mest hensiktsmessig. Oppfatningen er at ingen av alternativene helt vil eliminere faren for trenering av saker. Samtidig ser Utvalget visse betenkeligheter med å legge til grunn skadelidtes alder i året før oppgjørsdatoen. Det kan prinsipielt reises innvendinger mot å etablere en utmåling som systematisk, konsekvent og med nødvendighet gir erstatning for et lenger tidsrom enn tapet faktisk gjør seg gjeldende. Samtidig er alternativet knyttet til skadelidtes fødselsdag godt innarbeidet i praksis knyttet til yrkesskadeforsikringen. Etter dette har Utvalget blitt stående ved at skadelidtes fødselsdag skal legges til grunn som bestemmende for hvilket alderstrinn i tabellen som skal anvendes.

Definisjonen av konstateringstidspunktet er etter Utvalgets oppfatning så viktig at den bør plasseres i formell lov, se lovutkastet § 3-1 åttende ledd. Også oppgjørstidspunktet er definert i loven, se § 3-1 tredje ledd. De øvrige spørsmål knyttet til tidspunkter for beregning av erstatning fremgår av forskrift, se særlig Utmålingsforskriftens § 2-1 andre ledd.

5.2.4.7 Inntekt som ikke er pensjonsgivende

5.2.4.7.1 Innledning

Som det har fremgått, er inntektstapsmodellen i høy grad basert på hva skadelidte tjener av pensjonsgivende inntekt. Dette er et hensiktsmessig og rettsteknisk enkelt håndterbart målepunkt for skadelidtes inntektsevne. For enkelte grupper av skadelidte kan det imidlertid være problematisk å bygge på den pensjonsgivende inntekt alene, fordi skadelidte har inntekt som ikke fyller vilkårene for å være pensjonsgivende. Slik inntekt kan etter omstendighetene likevel være et fullgodt mål på skadelidtes inntektsevne. Utvalget drøfter i det følgende tre kategorier av slik inntekt med tanke på om den skal telle med som grunnlag for erstatningsberegningen.

5.2.4.7.2 Arbeidsinntekt vunnet i utlandet

Som det fremgår av punkt 4.10 foran og 5.6.6 nedenfor, vil den nye standardiserte erstatningsutmålingen måtte anvendes også overfor skadelidte som ikke er bosatt i Norge, de «besøkende skadelidte». Av hensyn til diskrimineringsregler, kan norsk rett ikke la erstatningsberegningen avhenge av at skadelidte kvalifiserer etter øvrige norske regler. Det å legge avgjørende vekt på at skadelidte ikke har pensjonsgivende inntekt innenfor det norske trygde- og skattesystemet vil være urimelig og etter alt å dømme komme i strid med TEUF art. 18 jf. EØS-avtalen art. 4. Nærmere om dette i punkt 5.6.6 nedenfor.

Utvalget finner det derfor nødvendig å legge inn et tillegg for denne gruppen av skadelidte, slik at de kan sikres en fullgod og rettferdig erstatning for tap av sin inntektsevne. Utvalget mener imidlertid at diskrimineringsforbudet ikke krever at det må gis slipp på de rettstekniske fordelene ved å bruke pensjonsgivende inntekt som kriterium under utmålingen. Det må likevel sørges for at erstatningsordningen som helhet ikke forskjellsbehandler nordmenn og utlendinger. Utvalget finner derfor at skadelidte som er bosatt i utlandet må få anledning til å bevise at de har oppebåret en inntekt som tilsvarer det materielle innholdet i personinntekt – en fordel vunnet ved arbeid. Det bør derfor gjøres et tillegg i lovens begrep om årsinntekt som mål på den tapte inntektsevnen.

Også norske statsborgere kan være i en slik posisjon at de tjener hele eller deler av sin inntekt i utlandet. Inntekten vil i så fall beskattes der og ikke falle innunder et begrep om norsk pensjonsgivende inntekt. På bakgrunn av formålet bak reglene om erstatningsutmåling for fremtidig ervervstap må det likevel være klart at også slik inntekt bør regnes med når man skal finne et mål for inntektsevnen.

Av denne grunn skal den «årsinntekt» som bestemmer innslaget i tabellen for erstatningsutmåling omfatte brutto «arbeidsinntekt» opptjent og beskattet i utlandet. Slik inntekt skal altså enten alene eller sammen med norsk pensjonsgivende inntekt være bestemmende for hvilket inntektsnivå skadelidte skal plasseres i ved anvendelse av tabellen, jf. lovutkastet § 3-2 første ledd jf. Utmålingsforskriften § 2-1 andre ledd. Det kreves at skadelidte har vunnet inntekten ved personlig arbeidsinnsats – kapitalinntekt skal holdes utenfor. Dette er det materielle innholdet i skattelovens begrep om personinntekt, og det har også ellers vært det bærende kriterium for klassifisering av inntekter i norsk rett. En skadelidt i den nevnte kategorien, enten vedkommende er norsk eller utenlandsk statsborger, blir dermed henvist til å bevise hvilken inntekt han har vunnet ved personlig arbeidsinnsats i det året han vil nominere som sitt beste. Her som ellers er det brutto årsinntekt som skal legges til grunn. Når det gjelder andre problemstillinger særskilt knyttet til utmåling av erstatning for besøkende skadelidte, vises det til punkt 5.6.6.3 nedenfor.

5.2.4.7.3 Skadelidte er næringsdrivende som har organisert selskap

En særskilt gruppe av potensielle skadelidte er selvstendig næringsdrivende personer. Siden disse ikke er alminnelige lønnsmottakere som mottar en fiksert årslønn, har Utvalget vurdert om det bør etableres særregler for denne gruppen.

Etter dansk rett får de selvstendige næringsdrivende fastsatt sin årslønn etter et skjønn jf. EAL § 7 stk. 2. Til veiledning for skjønnet finnes «Vejledning om fastsættelse av årsløn for selvstendig næringsdrivende og medarbejdende ektefeller sikret etter § 2 stk. 3.» Etter denne veiledning kan det legges vekt på en rekke forhold, så som bedriftens størrelse, konjunkturforhold, konkurranseforhold etc.

Dersom den næringsdrivende driver enkeltmannsforetak, eller er deltaker i annet foretak, vil det utregnes en personinntekt etter reglene i skatteloven §§ 12-10 til 12-14. Slik personinntekt er pensjonsgivende inntekt, jf. skatteloven § 12-2 og skal dermed legges til grunn for beregningen av årsinntekt. Personinntekt regnes som pensjonsgivende inntekt etter folketrygdloven § 3-15. For skadelidte i denne gruppen kan det dermed på vanlig måte tas utgangpunkt i pensjonsgivende inntekt.

I andre tilfeller forekommer det imidlertid at skadelidte er eier av et aksjeselskap og uttar midler fra sin bedrift til livets opphold uten å betegne dette som lønn. Et slikt grep kan være skattemessig motivert. Utbyttet vil i slike tilfeller falle utenfor pensjonsgivende inntekt i folketrygdlovens forstand (og personinntekt i skattelovens forstand). I det følgende drøftes spørsmålet om hvilken betydning slike grep har for erstatningsutmålingen.

Inntekter generert i en bedrift vil kunne være et resultat av enten arbeidsinnsats eller kapitalinvesteringer, eller en kombinasjon av disse. Et eksempel vil kunne være en bedrift som tilbyr øyelaser-behandling. Bedriftens inntekter vil her i stor utstrekning genereres av kapitalinvesteringen forbundet med å anskaffe en øyelaser, og i mindre utstrekning av arbeidsinnsatsen.

Inntekter i en bedrift kan imidlertid også genereres på bakgrunn av en arbeidsinnsats, men hvor den næringsdrivende tar utbytte fremfor lønn, som ledd i en skattetilpasning. I slike tilfeller vil dette ha konsekvenser for opptjening av flere rettigheter, deriblant alders- og uførepensjonsrettigheter, sykelønn, arbeidsavklaringspenger, dagpenger etc. Den næringsdrivende tar da et bevisst valg om hvilken form arbeidsvederlaget skal komme i. Den omstendighet at han velger vekk sosiale ytelser som er knyttet til lønnstakerposisjonen kan tale for at han også anses å ha valgt vekk den erstatningsrettslige posisjonen en lønnstaker har.

Dette synspunktet var et bærende element i Høyesterettsdommen Messel (Rt. 2004 s. 1816). I denne dommen var et av spørsmålene om en deleier (65 %) av et aksjeselskap skulle få inntektstapserstatning basert på arbeidsinntekt tatt ut som utbytte av aksjer. Skadelidte hadde en bedrift som produserte skilt, og han var eneste arbeidstaker i bedriften. Han hadde av skattemessige grunner valgt å ta ut inntekter fra selskapet som utbytte. Da han ble trafikkskadet og ufør, tapte bedriften naturlig nok inntekter som han ellers ville ha kunnet konvertere til et utbytte han kunne ta ut og leve for. Skadelidte krevde erstatning for det tapte utbyttet og for fremtidig tapt utbytte.

I denne saken gav Høyesteretts flertall (dissens 3-2) uttrykk for det synspunkt at den som har valgt å etablere en selskapsform av skattemessige grunner må ta konsekvensen av denne etableringen i erstatningsrettslig sammenheng, også om det skulle lede til lavere erstatning, se flertallets prinsipielle synsmåte:

«For min del kan eg heller ikkje sjå at det kan etablerast noko ansvar for minska utbyte frå aksjeselskapet grunna i at A på skadetidspunktet hadde 66 prosent av aksjane i selskapet og var ein nøkkelperson. Løysinga måtte etter mitt syn ha vorte den same om A hadde hatt alle aksjane på skadetidspunktet. Etablering av eit aksjeselskap har ein realitet. Det gjeld med omsyn til personleg ansvar, det gjeld med omsyn til skatt og også i mange andre samanhengar. Ein hovudaksjeeigar eller eventuelt ein eineaksjeeigar kan ikkje då krevje at ein skal sjå bort frå selskapsforma når det oppstår ein konkret situasjon der han kan vere tent med det. Kongeparkdommen, Rt. 1996 s. 672, viser at det skal mykje til for at ein ser bort frå den realiteten som ligg i ei selskapsdanning.» (avsnitt 29)

Høyesteretts flertall har med dette klart tatt stilling til spørsmålet om inntekt via aksjeutbytte med tanke på gjeldende rett. Overført til spørsmålet om annet enn pensjonsgivende inntekt skal gi grunnlag for erstatning for inntektstap er det naturlig å ta dommen til inntekt for en negativ slutning.

Det kan likevel spørres om en skadelidt bør ha erstatningsrettslig vern for sin inntektsevne uavhengig av hvordan han økonomisk har organisert sin virksomhet. Som det er påpekt ulike steder i utredningen, er det skadelidtes evnetap som skal erstattes. Skadelidtes inntektsevne blir ikke mindre fordi om han har organisert sin arbeidskraft slik at han får et vederlag for den i form av aksjeutbytte. Denne måten å resonnere på støttes også av mindretallets synspunkter i den refererte dommen. Mindretallet formulerte seg slik (avsnitt 50):

«Det avgjørende må være karakteren av den interessetilknytning det er tale om mellom skadelidte og selskapet. For et enmannseiet aksjeselskap vil det være fullstendig sammenfall mellom eierens og virksomhetens interesser. Sammenfallet vil være som for enkeltpersonforetak. Jeg har vanskelig for å se at det forhold at man av hensyn til ansvarsbegrensning og eventuelt av skattemessige grunner velger å drive som aksjeselskap, bør være utslagsgivende for den erstatningsrettslige bedømmelsen. I forhold til erstatningsrettens regler og skadevolders situasjon virker et slikt skille svært tilfeldig. Om eieren tar all godtgjørelse ut som lønn eller alt ut som utbytte, eventuelt noe av begge deler, bør ikke være utslagsgivende for erstatningsutmålingen. Erstatningsreglenes gjenopprettelseshensyn tilsier også denne løsning, slik lagmannsretten har lagt til grunn.»

Synspunktene til mindretallet i Messel kan tale for å fravike utgangspunktet om at kun pensjonsgivende inntekt legges til grunn for erstatningsberegningen etter inntektstapsmodellen.183

Utvalget har kommet til at dagens rettstilstand på dette punktet bør endres. Å utelate aksjeutbytte eller annet utbytte fra et selskap, som i realiteten er et vederlag for arbeidsinnsats, kan gi urimelige utslag i et utmålingssystem som er tett knyttet opp til inntektshistorikk. Utvalget vil derfor innarbeide en særregel som sidestiller slikt arbeidsvederlag med pensjonsgivende inntekt i relasjon til lovens begrep om årsinntekt. Regelen skal i første rekke omfatte aksjeutbytte fra aksjeselskap, men også andre former for utbytte fra ansvarlige selskapet skal falle innunder særregelen. Tidvis forekommer det også at en eier av et selskap i stedet for å ta ut utbytte velger å selge hele selskapet. Inntekter fra et slikt salg kan etter omstendighetene i realiteten være vunnet ved personlig arbeid. Så langt inntekten fra salget klart kan tilbakeføres til skadelidte personlige arbeidsinnsats, skal det telle med ved fastsettelse av årsinntekt på samme måte som ordinært utbytte fra et selskap.

For denne gruppen skal det dermed legges til grunn et skjønn som skal bestemme inntektsplasseringen i tabellen i Utmålingsforskriftens Vedlegg 1 jf. lovutkastet § 3-2 første ledd første punktum. Det blir i så fall opp til skadelidte selv å legge frem opplysninger om sin personlige økonomi, herunder bedriftens aksjeutbytte, for slik å dokumentere det ene eller annet lønnsnivå. Her kan bedriftens størrelse og regnskapshistorikk gi indikasjoner på lønnsnivået – på samme måte som for dansk retts vedkommende. For rettsanvenderen blir oppgaven dermed å plassere vedkommende inn i et representativt lønnsnivå. Utvalget antar at erstatningsberegning etter en slik regel relativt sjelden vil bli aktuell. Det er likevel behov for en regel som sikrer at den inntektsevne som i konstateringsåret (eller et av de andre aktuelle år) kommer til uttrykk gjennom aksjeutbytte, har erstatningsrettslig vern.

Formålet bak særregelen er i første rekke å verne næringsdrivende som har organisert virksomheten sin på samme måte som den skadelidte i Messel (Rt. 2004 s. 1816). Det tas ikke sikte på å verne ordinære arbeidstakere som har en liten aksjepost i egen bedrift. Spørsmålet om utbytte av slike aksjer reelt er et vederlag for personlig arbeidsinnsats kan reise vanskelige spørsmål. Det kan også være noe tilfeldig fra år til år om slikt utbytte betales. Endelig finner Utvalget grunn til å sidestille slikt aksjeutbytte med andre former for arbeidsvederlag som faller utenfor begrepet om pensjonsgivende inntekt jf. punkt 5.2.4.7.4 rett nedenfor.

For å trekke en grense for hvilken type arbeidsvederlag som skal telle med ved erstatningsberegningen, vil Utvalget forslå to kvalifikasjonskrav: For det første må utbyttet det er tale om åpenbart kunne tilbakeføres til egen personlig arbeidsinnsats. For det annet skal utbyttet utgjøre en vesentlig del av skadelidtes samlede inntekt vunnet ved arbeid. Ordet «vesentlig» skal i denne relasjon forstås slik at utbyttet representerer minst 25 % av skadelidtes totale arbeidsvederlag det aktuelle år. Valget av gjeldende år følger det alminnelige systemet i lovutkastets § 3-2 første ledd. Utvalget har imidlertid kommet til at det for denne gruppen skadelidte ikke er hensiktsmessig at inntekt og inntektsår etter konstateringstidspunket kan påberopes som grunnlag for erstatningsberegningen. Hvis skadelidte skal kunne påberope seg inntekt han eller hun har innvunnet etter konstateringstidspunktet, vil det gi en mulighet for den regelkyndige til å ta ut utbytte for slik å øke sin egen erstatning. Reglene bør generelt ikke åpne for slike tilpasninger.

En annen sak er at det kan være noe tilfeldig hvor stort utbytte skadelidte den skadelidte har tatt i året før konstateringstidspunktet. Det kan tenkes at skadelidte eier et aksjeselskap som er under oppbygning, og at han derfor har valgt å ta ut et lavt utbytte for å drive med større egenkapital. En annen variant er at skadelidte har solgt bedriften i året før konstateringsåret og dermed har fått en stor inntekt som reelt er et resultat av kumulert innsats gjennom mange år. Utvalget foreslår derfor at «årsinntekt» for skadelidte som tar ut utbytte bygger på et skjønn over hva som er en representativ årsinntekt vunnet ved arbeid for denne skadelidte på konstateringstidspunktet. Rettsanvenderen må dermed skjønne over hva som er representativ inntekt ut fra opplysninger om utbetalt utbytte og regnskapstall som kan fremlegges fra skadelidtes side. Det er naturlig å ta utgangspunkt i det utbyttet som er tatt det siste år før konstateringstidspunktet, men det skal være rom for å justere årsinntekten dersom den ikke er representativ for de siste 3 år før konstateringstidspunktet. En revisjon av inntektsnivået kan gå begge veier, den kan resultere i at årsinntekten settes både høyere og lavere enn det utbytte som ble tatt det siste år før konstateringstidspunktet. Den nærmere fastsettelse av årsinntekten etter disse linjer er regulert i forskrift, se Utmålingsforskriften § 2-1 tredje ledd.

5.2.4.7.4 Skadelidte mottar ikke-pensjonsgivende inntekt som arbeidsvederlag

Skadelidte kan tidvis motta et arbeidsvederlag som består i andre goder enn lønn. Arbeidsforholdet kan være slik organisert at skadelidte mottar ulike former for naturalytelser, jf. skatteloven § 5-12, som legaldefinerer begrepet «naturalytelse» slik:

«Med naturalytelse menes enhver økonomisk fordel som ytes i annet enn kontanter, sjekker eller lignende betalingsmiddel.»

Slike naturalytelser vil ofte være omfattet av skatteloven § 12-2 og etter hovedregelen inngå i personinntekt og dermed pensjonsgrunnlaget. Et eksempel kan være yrker hvor vederlaget for arbeidsinnsatsen består av en grunnlønn kombinert med ordninger for kostgodtgjørelse eller nattillegg ved overnatting. Hvis kostgodtgjørelse eller nattillegg ved overnatting overstiger statens satser, vil dette innberettes som personinntekt og inngå i pensjonsgrunnlaget.

Andre eksempler på naturalytelser kan være fritt arbeidstøy, tilgang til avis eller telefon, tilgang til bedriftshelsetjeneste m.m. Beskatningen av slike fordeler skjer sjablongmessig, og det forekommer derfor at en arbeidstaker mottar et «overskudd» på slike ordninger som ikke blir beskattet. Slike inntekter inngår ikke i personinntekten.

Det finnes også andre naturalytelser som ikke anses som personinntekt eller pensjonsgivende inntekt. Naturalytelser som ikke inngår i personinntekten er blant annet velferdstiltak; eksempelvis kostnader til tilstelninger, støtte til bedriftsidrettslag og bedriftssangkor, anlegg av idrettsplass for de ansatte, og drift av feriehytte.

For at ansattes fordel ved et tiltak i arbeidsforhold skal være skattefritt og ikke inngå i personinntekten må alle følgende vilkår være oppfylt: 184

• tiltaket kan karakteriseres som et velferdstiltak i skattelovens forstand,

• ytelsen består av en naturalytelse

• tiltaket er rimelig, og

• tiltaket er for alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften.

Utvalget vil legge til grunn at denne typen arbeidsvederlag holdes helt utenfor erstatningsberegningen. Dette er ikke pensjonsgivende inntekt. Selv om godene i en viss forstand er «vunnet ved arbeid», skal de heller ikke omfattes av lovens begrep om «årsinntekt».

Det samme gjelder eventuelle ikke beskattede overskudd en arbeidstaker mottar i forbindelse med ordninger for fri bil, fri telefon etc. Som en kompensasjon for at denne typen arbeidsvederlag ikke er tatt med i «årsinntekt» som grunnlag for erstatningsberegningen, har Utvalget lagt til grunn at en avrundingsregel som går i skadelidtes favør. Tallet for pensjonsgivende inntekt skal rundes av oppover til nærmeste halve G jf. Utmålingsforskriften § 2-1 andre ledd tredje punktum.

5.2.4.7.5 Regelutforming

Som det fremgår, er det for to grupper av skadelidte nødvendig og hensiktsmessig å fravike det materielle utgangspunktet om at bare pensjonsgivende inntekt gir grunnlag for erstatning. På dette punktet blir det nødvendig å etablere et tillegg til de alminnelige regler.

Utvalget antar at tillegget er så viktig at det bør i formell lov. Utvalget forslår derfor at det føyes til en setning i loven med følgende ordlyd: «Arbeidsinntekt i utlandet og vesentlig aksjeutbytte som åpenbart er vunnet ved arbeid før konstateringstidspunktet regnes som årsinntekt.». Det vises til lovutkastet § 3-2 første ledd fjerde punktum.

5.2.4.8 Noen andre forutsetninger for beregningen

Når årsinntekt er fastlagt og kategorisert etter antall halve G, vil man etter det nye systemet kunne gå inn i tabellen og finne den korrekte erstatningssummen, likevel slik at det eventuelt må gjøres et individuelt fradrag for uførepensjon, jf. punkt 5.3.3 nedenfor.

Som det vil ha fremgått, er en grunnleggende idé bak standardiseringen at mange komponenter som i det någjeldende system krever prosess og diskusjon, bakes direkte inn i en tabell for forholdet mellom inntekt og erstatning. Forenklingen i det nye systemet ligger i første rekke i at viten om årsinntekt og alder gjør lekmann og jurist i stand til raskt å finne erstatningsbeløpet. Denne forenklingen bygger på en rekke integrerte komponenter som det skal redegjøres for i det følgende, se punkt 5.3 nedenfor.

Som kjent bygger erstatningsutmålingen på en differanseberegning der man trekker nettoinntekten med skade fra nettoinntekten uten skade. Det blir da nødvendig å finne frem til nettoinntekter ved å gjøre fradrag for beskatning. Når det gjelder beregning av nettoinntekt uten skaden, tar tabellen hensyn til effekter av minstefradrag og toppskatt. Likevel er det ikke tatt hensyn til om skadelidte befinner seg i skatteklasse 1 eller skatteklasse 2. Det er lagt til grunn at skadelidte befinner seg i skatteklasse 1 og det er tatt hensyn til at skatten er progressiv.185

Når det gjelder beregning av inntekt med skaden, er det lagt til grunn at dette er uførestønad som beskattes som lønn – altså med skattesats 28 %, med tillegg for progressiv beskatning jf. forutsetningene til tabellverket inntatt som vedlegg til Utredningen. Denne håndteringen av skatteforutsetninger følger av at Utvalget har bygget på de utgangspunkter som er tatt i NOU 2007: 4 Ny uførestønad og alderspensjon til uføre og som er videreført i Prop 130 L (2010–2011).

Også skatteeffekter av å få utbetalt en stor engangserstatning er bakt inn i erstatningen, se om dette punkt 4.4 foran.

5.3 Fradrag for trygd, pensjoner og andre forsikringer

5.3.1 Generelt

5.3.1.1 Rettspolitisk utgangspunkt

Etter gjeldende erstatningsrett gjøres det individuelt fradrag i erstatningen både for ytelser fra folketrygden og for tapsdekninger fra tjenestepensjonsordninger. Begge fradragene har hjemmel i skl. § 3-1 tredje ledd første punktum. På yrkesskadeområdet er ordningen annerledes. Så vel det offentliges trygdeytelser som ytelser fra tjenestepensjonsordninger kommer i tillegg til dekningen fra yrkesskadeforsikringen. Et viktig spørsmål under utviklingen av Inntektstapmodellen har vært hvordan fradrag for trygd og pensjoner skal gjøres.

Mye tyder på at en del som får yrkesskadeerstatning i dag får mer enn full erstatning («kumulasjon» jf. fordelingsmodellene presentert i punkt 5.1.3 foran ). Dette er en dekningsmodell som lar seg forsvare innenfor en forsikringsordning. Når en lignende modell nå skal gjøres generell, blir det imidlertid nødvendig å gjøre visse tilpasninger. Det er ikke sikkert at samfunnet «har råd til» å opprettholde en like god dekning for personer som ikke får sin erstatning etter yrkesskadesystemet, men som skal dekkes etter andre forsikringsordninger eller av skadevolder personlig. Samfunnsøkonomisk er det også i utgangspunktet en dårlig investering å la skadelidte få mer enn full erstatning. Dette innebærer nemlig en unødig fordyring av forsikringspremier som i høy grad må finansieres av forsikringstakerne. I norsk tenkning omkring erstatningsrett og forsikringsrett er det operert med et mål om å holde forsikringspremiene så lave som mulig. Dette samsvarer også med rettsøkonomisk tankegods.186

Det bør i denne sammenheng tas i betraktning at det ikke kan være erstatningsrettens oppgave å legge til rette for at skadelidte får mer enn full erstatning. Målsettingen må være å sikre full erstatning, verken mer eller mindre. I tråd med dette kan man tenke seg kompensasjon i «tre lag». Først dekning fra trygd og arbeidsgiverbetalte pensjoner. Deretter erstatning fra skadevolder som skal dekke intervallet opp til full erstatning. På toppen, som en tilleggsdekning, kan potensielle skadelidte individuelt eller kollektivt, frivillig etablere avtaler om dekning utover full erstatning. Nettopp sikkerheten for dekning i de to første lagene gir potensielle skadelidte den informasjon de trenger for å innrette seg ved å sikre seg dekning i det tredje laget.

Det kan etter dette være grunn til å la skadevoldersiden få nyte godt av at trygd og pensjoner dekker store deler av tapet i stedet for at skadelidte får mer enn full erstatning. Det kan dermed være naturlig at standardiseringen tar hensyn til at de skadelidte vil få en viss dekning gjennom det offentlige trygdesystemet og eventuelt gjennom uføredekninger under tjenestepensjonsordninger. Dette vil være en videreføring av det så langt dominerende prinsippet om reduksjon, jf. punkt 5.1.3 ovenfor. Etter Utvalgets oppfatning bør standardiseringsreglene lages slik at det gjøres et reelt fradrag for trygdens (det offentliges) og eventuelt tjenestepensjonsordningenes ytelser.

5.3.1.2 Særlige utfordringer ved standardisering av fradrag

En særlig utfordring har vært å finne frem til en egnet modell som tilfredsstiller begge Mandatets ønskemål om fullt fradrag for trygd og pensjoner og en vid standardisering. Etter Mandatet skal det i tillegg utredes hvorvidt man kan standardisere både erstatning og fradrag.

Som nevnt foran har Utvalget gått inn for å standardisere erstatningen med utgangspunkt i den strukturen som er anvendt i den någjeldende Yrkesskadeforskriften. Her standardiseres som kjent erstatningsutbetalingen mens trygder og pensjoner fullt og helt holdes utenfor beregningene. Når trygd og pensjoner helt holdes utenfor beregningen av den enkeltes erstatning, er det desto viktigere at disse komponentene «bakes inn» i det standardiserte beløpet basert på årsinntekt. Likevel er det lite som tyder på at standardiseringsmodellen som ble valgt ved innføringen av yrkesskadeforsikringsordningen bygget på en nøyaktig beregning av trygder og pensjoner. Satsene for erstatning bestemt i antall G ble bestemt etter å ha innhentet tall fra lignende kompensasjonsordninger fra ulike forsikringsselskaper.187. Det fremgår ikke tydelig av forarbeider hvordan et fradrag for trygdeytelser er integrert i utregningen av erstatningsnivåer. Det følger riktignok av forarbeidene at fradragene er «bakt inn», men det er ikke nærmere redegjort for hvordan dette er gjort. 188 Uavhengig av dette har Utvalget funnet det best å foreta egne utregninger på dette punktet. Utvalget har derfor forsøkt – ved hjelp av matematiske beregninger av effekten av trygd og pensjon – å utarbeide en tabell for erstatning basert på brutto årsinntekt i året før skaden inntrer (eller et nærliggende år, jf. 5.2.4.4 foran).

I denne forbindelsen har forslagene om endringer i pensjonssystemet bydd på særskilte problemer for Utvalget. De foreliggende forslag innebærer visse usikkerhetsmomenter mht. hvordan trygdekomponenten vil bli i fremtiden, jf. NOU 2007: 4 og NOU 2009: 13, jf. nå også Prop 130 L (2010–2011). Den nevnte trygdereformen kan også oppfattes som nokså komplisert i seg selv, noe som vanskeliggjør spørsmålet om hvordan forholdet mellom trygd og erstatning skal håndteres.189 Utvalget har likevel laget en standardiseringsordning bygget på de mest sannsynlige fremtidige løsninger vedrørende trygdespørsmål, nærmere om dette i punkt 5.3.2 nedenfor.

Når de foreslåtte løsninger legges til grunn, har Utvalget funnet det nødvendig å legge inn et system for kompensasjon for lav trygdedekning. En regel om dette er inntatt i Utmålingsforskriften § 2-1 sjette ledd og innebærer at erstatningsutmålingen på dette punktet er standardisert med en individuell justering for noen grupper av skadelidte. Nærmere om dette i punkt 5.3.2 nedenfor.

En innarbeiding av effekten av tjenestepensjon har også bydd på store utfordringer, særlig fordi nivået for tjenestepensjon varierer mellom inntekts- og yrkesgrupper. Videre går det på dette punkt et betydelig skille mellom personer som oppebærer tjenestepensjon fra det offentlige og personer som er ansatt i det private.

Av disse grunner har Utvalget valgt en Inntektstapmodell med individuelle fradrag for uførepensjon under tjenestepensjonsordninger, se punkt 5.3.3 nedenfor. Denne løsningen er aktuell fordi det nå er teknisk mulig å samle alle pensjonsopplysninger for en gitt person – en potensiell skadelidt – på en nettside. Det nylig opprettede aksjeselskapet Norsk Pensjon AS står nå for en slik tjeneste. Det vises for så vidt til den nærmere omtale av dette under punkt 5.3.5.2.2 nedenfor. En nærmere gjennomgang av ulike rettstekniske problemer forbundet med det individuelle fradraget er gjort i punkt 5.3.6 nedenfor.

Etter å ha arbeidet med problemet, er Utvalgets erkjennelse at det er vanskelig å finne en enkel og god standardiseringsordning som ivaretar Mandatets ønske om vid standardisering og fradrag for trygd og pensjoner. For å gi en grundig analyse av problematikken, presenterer Utvalget i det følgende også noen modeller for standardiserte fradrag som er blitt forkastet, se punkt 5.3.2.4 nedenfor vedrørende fradrag for trygd og punkt 5.3.4. nedenfor vedrørende fradrag for tjenestepensjon. Dette er gjort også for å vise hvilke mulige alternativer som foreligger.

5.3.2 Fradrag for trygdeytelser

5.3.2.1 Introduksjon

Når det gjelder fradrag for trygdeytelser må Utvalgets arbeid tilpasses de pågående prosesser i forbindelse med den omfattende pensjonsreformen som dels er gjennomført og dels gjennomføres de kommende år. En oppfølgning av NOU 2007: 4 har lenge vært bebudet mens Utvalget har arbeidet med sitt forslag til standardiseringsordning. På tidspunktet for ferdigstillelse av nærværende utredning (september 2011) har det nylig kommet et lovforslag om uføretrygd, jf. Prop 130 (2010–2011). Utvalget legger til grunn løsningene i dette lovforslaget. Fradragsspørsmålene knytter seg særlig til spørsmålet om hvilken uføretrygd de skadelidte skal få etter pensjonsreformen.190

I denne forbindelse har det stor betydning at reformen hva gjelder uføretrygd legger til grunn at skadelidte som har inntekter opp til 6 G skal ha 66 % dekning fra folketrygden, som skal skattlegges som lønn.191 Dette danner utgangspunkt for hvilket fradrag for trygd som skal innarbeides i tabellverket for inntektstap. På dette punktet oppstår det et særskilt utmålingsproblem, fordi det er visse forskjeller mellom reglene som bestemmer grunnlaget for erstatning og de trygderettslige regler som danner grunnlaget for trygdeberegningen. I det følgende skal det redegjøres for dette problemet (punkt 5.3.2.2 og 5.3.2.3) og mulige løsninger med tanke på standardisering av et trygdefradrag, se særlig punkt 5.3.2.4 nedenfor.

Problemet knyttet til inntektsgrunnlagene er så inngripende at det umuliggjør en fullstendig standardisert erstatning av inntektstapet. Utmålingsreglene er nødt til å ta hensyn til individuelle utslag knyttet til skadelidtes trygdedekning for at ikke store grupper av skadelidte skal bli underkompensert. For de ulike tiltak for å eliminere underkompensasjonen er det viktig å unngå at de leder til overkompensasjon for de grupper som ikke blir underkompensert. Utvalget har lagt stor vekt på dette hensynet i valg av fradragsmodell, se om dette punkt 5.3.2.5 nedenfor.

5.3.2.2 Problemet: Forskjeller mellom trygderettslig og erstatningsrettslig beregning av inntektsgrunnlag

De nye trygdereglene legger til grunn at den trygdedes tre beste av de fem siste år er bestemmende for hvordan trygden skal beregnes.192 For en skadelidt med inntektstap kan denne beregningsmåten lett føre til at trygden dekker mindre enn 66 % av den erstatningsrettslige «årsinntekt» jf. lovutkastet § 3-2 første ledd. Dette vil blant annet skje dersom trygdedes inntekt har vært lav eller fraværende ett eller flere av de tre årene som er bestemmende for beregningen. Hvis denne situasjonen inntrer, kan ikke tabellen ta utgangspunkt i et trygdefradrag på 66 %, fordi skadelidte da vil bli underkompensert.

Hvis denne prosentsatsen (66 %) legges til grunn for utarbeidelse av tabellen, vil erstatningsutmålingen bli riktig for mange skadelidte, men langt fra for alle. Skadelidte som av en eller annen grunn har lavere inntekt i de årene som teller for trygdeberegningen enn det inntektsår som legges til grunn for erstatningsutmålingen, vil få mindre utbetalt i trygd enn det tabellen forutsetter.193

Dette problemet gir litt forskjellige utslag alt etter hvilken inntektsgruppe den skadelidte tilhører. Når det gjelder grupper med (erstatningsrettslig målt) årsinntekt over 6 G, har det betydning at man har foreslått et tak på inntektsgrunnlaget for trygdeytelser tilsvarende 6 G.194 Taket kan lett legges inn i tabellen. For denne gruppen kan det opereres med et fradrag på 66 % av 6 G, selv om gruppen tjener mer enn 6 G. Den matematiske funksjonen av dette vil bli at trygdedekningen for uføre personer med inntekt over 6 G blir lavere enn 66 %. Dermed kommer ikke personer med inntekter over 6 G verre ut i antall kroner enn personer som har 5 eller 6 G i årsinntekt. Fradraget for trygdedekningen er innarbeidet i tabellen, og det øvrige skal betales av skadevolder. Skadelidte med inntekter over 6 G vil imidlertid på samme måte kunne være sårbare for å få for lite dekning dersom de har svakere inntektshistorikk de tre beste av sine fem siste år enn det år som legges til grunn som «årsinntekt» jf. § 3-2 første ledd.

Når det gjelder inntektsgrupper med inntekt lavere enn 5 G, kommer spørsmålet i en annen stilling, fordi mange i denne gruppen får lagt til grunn en inntekt som er høyere enn den de reelt har. Det vises til regelen om at en person som har arbeidsinntekt over 1 G, vil nyte godt av standarderstatningen basert på 5 G i årsinntekt, nærmere om dette i punkt 5.5 nedenfor. Skadelidte i denne gruppen som reelt har lave inntekter, kan kommer godt ut av det hele, selv om det skulle gjøres for stort fradrag sammenliknet med trygden. En del slike skadelidte ville ha fortsatt med lav inntekt i fremtiden også om skaden ikke hadde inntruffet.195 Gruppene med svakest inntekt vil tilgodeses med standarderstatningen som er basert på en stipulert årsinntekt på 5 G og får dermed uansett mer erstatning enn deres inntekt tilsier.196 For denne gruppen vil et eventuelt gap i forbindelse med et for stort trygdefradrag oppveies av at de er plassert i en høyere inntektsgruppe enn de ville ha kvalifisert for etter dagens gjeldende system. Samtidig vil minsteytelsene i trygden medføre at fradraget på 66 % ikke blir for stort for alle med inntekt lavere enn 3,7 G. Det er særlig grunn til å merke seg at standarderstatningen og minsteytelsene fra trygden dermed vil ivareta mange av de skadelidte med svakest inntektshistorikk, slik at det ikke oppstår underkompensasjon for denne gruppen. Fradragsproblemet gjelder derfor egentlig bare personer som oppebærer inntekt på 4 G eller høyere. Utvalget går nærmere inn på beregningen av trygdefradraget for ulike grupper i punkt 5.3.2.3.2 nedenfor.

For helhetens skyld bør det tas med at skadelidte som har kort trygdetid, kan få trygden redusert på det grunnlaget. Endringsforslaget i Prop 130 L (2010–2011) § 12-12 andre punktum legger til grunn at kortere trygdetid enn 40 år vil føre til at trygden reduseres tilsvarende. Også denne regelen kan lede til at erstatning basert på tabellen i Vedlegg 1 jf. lovforslagets (§ 3-2 første ledd jf. Utmålingsforskriften § 2-1) gir en underdekning for skadelidte,

Det bør presiseres noe om hvordan regler om barnetillegg behandles i relasjon til spørsmålet om fradrag. De foreslåtte endringer av folketrygdloven inneholder regler om et barnetillegg på 0,4 G per år per barn.197 Utvalget har vurdert om barnetillegget skal holdes utenfor fradraget. Dette er for det første naturlig siden erstatningsberegningen av inntektstap ikke gir noe tillegg til skadelidte basert på at skadelidte har barn. Ytelsen er derfor strengt vurdert ikke kompensasjonsrelevant. For det andre ville det bringe rettstekniske komplikasjoner dersom man skulle bygge et barnetillegg inn i den standardiserte erstatningen. Erstatningen gis for et tap som varer ut yrkeskarrieren, mens barnetillegget bare blir gitt for noen år, og med variasjoner mellom skadelidte. Også forskjellen mellom skadelidte som har barn og andre skadelidte er vanskelig å bygge inn uten kompliserende elementer. Av disse grunner holdes barnetillegget utenfor fradraget, både i den standardiserte beregningen av erstatning og i relasjon til den kompensasjonsregel som beskrives nedenfor i punkt 5.3.2.4 jf. punkt 5.2.3.5

Utvalget har vurdert ulike løsninger på det skisserte utmålingsproblemet og hvordan trygdefradraget kan beregnes. Nedenfor i punkt 5.3.2.4 er det presentert fire ulike modeller for standardisering av trygdefradraget. Etter at disse er skissert, vil Utvalget i punkt 5.3.2.5 begrunne sitt valg av modell. Før modellene presenteres, bør det imidlertid nevnes noen premisser for utmålingsproblemet som er viktig å ha klart for seg, se punkt 5.3.2.3 rett nedenfor.

5.3.2.3 Premisser for fradragsspørsmålet

5.3.2.3.1 Innledning

I det følgende presenteres tre viktige premisser for drøftelsen av hvilken fradragsmodell som vil være beste egnet til å ivareta standardiseringsformålet. Først utdypes det noe om hvilken profil den samlede gruppe av skadelidte har hva gjelder nivåer for trygdedekning. Deretter pekes det på ulike spesielle effekter av at inntektsgrunnlagene for erstatningsberegningen og trygdeberegningen er forskjellige. Til sist pekes det på noen bredere rettspolitiske premisser som er egnet til å legitimere at noen grupper av skadelidte blir overkompensert.

5.3.2.3.2 Fradragsproblemet i relasjon til ulike grupper av skadelidte

Utvalget har for å håndtere konsekvensene av et sannsynlig lovforslag innhentet regneeksempler og nærmere forklaringer av det nye systemet fra NAV. Utvalget har videre basert seg på dekningsnivået for uføreytelser som følger av Forslag til lov om endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre) Prop. 130 L (2010–2011). Endringsforslaget går ut på at uføre skal få en brutto minsteytelse som er 2, 48 G for enslige trygdede og 2,28 G for gifte og samboende trygdede. For unge uføre er minsteytelsen 2,91 G for enslige og 2,66 G for gifte/samboende.198 Grensen for å være ung ufør trekkes ved fylte 26 år.199

Utvalget mener at man må ta hensyn til at en del skadelidte vil få minsteytelser på de nevnte nivåene. Det er særlig av betydning at minsteytelsen for unge uføre er aktuell for den gruppen av skadelidte som mottar barneerstatning jf. lovutkastet § 3-3. I og med at denne gruppen blir utsatt for en skade før fylte 19 år, vil de oftest ikke ha noen inntektshistorikk som kan gi dem trygd på et høyere nivå. Skadelidte innenfor denne gruppen med 100 % ervervsuførhet vil motta trygd på det nevnte minstenivået for unge uføre, altså 2,91 G. Erstatningsberegningen for barn har ut fra ulike rettspolitiske overveielser tatt utgangspunkt i en årsinntekt tilsvarende 6 G. For en person med inntekt 6 G utgjør minsteytelsen på 2.91 G en dekningsgrad på 48 %. Utvalget har funnet at dette dekningsnivået må legges til grunn når det i tabellen legges inn et fradrag for trygdeytelser hva gjelder barn.

Videre bør det særlig nevnes at studenter og skolelever oftest vil få standarderstatningen som er basert på 5 G. Samtidig vil denne gruppen oftest få en trygdedekning på 58,2 % (hvis de er yngre enn 26 år og kvalifiserer for ung ufør-ordningen) eller så lav som 49,6 % (hvis de er eldre enn 26).200 Studentene er en gruppe som fra før er utsatt for en hard standardisering, fordi fremtidig inntektsutvikling ikke blir hensyntatt.201

Tallene innhentet fra NAV vedrørende det nye lovforslaget gir grunnlag for en del andre premisser for fastsettelsen av det standardiserte trygdefradraget. Utvalget har blant annet gjort en del beregninger av hvilken dekningsprosent skadelidte vil få fra trygden under gitte forutsetninger for inntektshistorikken.

Noen eksempler:

Hvis skadelidte på konstateringstidspunktet tjener 4, 5 eller 6 G og har hatt en jevn inntektsøkning på 20 000 kroner de 3 siste årene før skaden vil resultatet bli som følger:

• 4 G = 62 % i uførepensjon

• 5 G = 62 % i uførepensjon

• 6 G = 63 % i uførepensjon

Hvis skadelidte på konstateringstidspunktet tjener 4, 5 eller 6 G og har vært student/hjemmearbeidende/gått på andre trygdeytelser enn foreldrepenger med 100 % lønnsdekning:

• 4 G = 62 % i uførepensjon

• 5 G = 49,6 % i uførepensjon

• 6 G = 41,3 % i uførepensjon

Et annet eksempel: Skadelidte kvalifiserer på konstateringstidspunktet for «standarderstatning» som legger til grunn årsinntekt 5 G, jf. punkt 5.5 nedenfor. Samtidig mottar vedkommende minsteytelse som gift på 2,28 G. Her blir dekningsprosenten 45,6 %.

For grupper av skadelidte som har årsinntekt på 7 G eller høyere, blir dekningsprosenten i alminnelighet lavere enn for inntektsgruppene med årsinntekt på 6 G eller mindre. Dette skyldes som nevnt foran at trygden bare regnes av maksimalt 6 G som inntektsgrunnlag. En trygdedekning på 66 % av 6 G utgjør 3, 96 G. Hvis en skadelidt med årsinntekt beregnet til 7 G får slik trygdedekning, vil dekningsprosenten være 56,5 %. En skadelidt med årsinntekt 8 G vil få en dekning fra trygden på 49,5 %. I og med at inntekten er høyere for disse gruppene, skal det mer til før en midlertidig inntektssvikt leder til at trygdedekningen blir lavere enn henholdsvis 56,5 og 49,5. Disse inntektsgruppene vil derfor etter alt å dømme sjeldnere komme i en situasjon der de blir underkompensert som følge av lav trygdedekning. Når underkompensasjon først skjer, kan den imidlertid bli så stor at det kan være grunnlag for å kompensere for dette gjennom utformingen av reglene.

Ved hjelp av ulike beregninger knyttet til forholdet mellom årsinntektsbegrepet i Utvalgets lovforslag og den nye ordningen for uføretrygd kan Utvalget konstatere følgende: På grunn av systemet med minsteytelse fra trygden er det ikke de med svakest inntekt som rammes hardest av forholdet mellom erstatningsutmåling og trygdeberegning. Skadelidte med lave inntekter vil som nevnt også ellers ivaretas godt av erstatningsutmålingens system, i og med at det opereres med en standarderstatning basert på 5 G i årsinntekt, se om denne punkt 5.5 nedenfor. Denne gruppen har samtidig nærmest med nødvendighet lav trygdedekning. Men denne gruppen får altså erstatning for et fingert høyt tap, et tap som ligger på et høyere nivå enn de skadelidte i denne gruppen kan bevise. Heller ikke grupper av skadelidte med inntekt høyere enn 6 G står i stor fare for å bli underkompensert som følge av lav trygdedekning.

Det er derfor særlig inntektsgruppene i sjiktet 5 – 6 G som vil være sårbare for å få en lav dekningsgrad fra trygden. Videre vil særlig unge som ikke har hatt mulighet til å opparbeide inntekt de siste fem år før tidspunktet for uførhet være sårbare for å få en lav trygdedekning. Dette omfatter studenter og skoleelever, men også barn som får barneerstatning. Disse skadelidte får en trygdeytelse som representerer en lav dekningsgrad, nærmere bestemt 48,5 %.202

Utvalget har funnet at disse funnene må få konsekvenser for hvor stort fradrag for trygdeytelser som skal legges inn i tabellen. Dette er nødvendig for å sikre at ikke mange skadelidte blir utsatt for en underkompensasjon av sitt inntektstap. Nivået for trygdedekning for de ulike grupper av skadelidte er tatt hensyn til under utarbeidelsen av modellene som er presentert i punkt 5.3.2.4 nedenfor.

5.3.2.3.3 Effekter av forskjellen mellom trygderettens og erstatningsrettens inntektsgrunnlag

De ulike modellene nedenfor er konstruert slik at de fleste skadelidte vil kunne lese direkte ut av tabellen hvilken erstatning som skal gis. Det er bare i tilfeller hvor skadelidte på grunn av svak inntektshistorikk har ekstraordinært lav trygdedekning at det trengs særskilte tilpasninger. Samtidig taler mye for å sette trygdefradraget som skal legges inn i tabellen noe lavere enn 66 % for at tabellen skal gi riktig beregning for flertallet av de skadelidte. Begrunnelsen er følgende generelle faktorer:

For det første må fradraget justeres noe for å ta hensyn til effekten av at tabellen runder av oppover til nærmeste halve G, jf. punkt 5.2.4.4 foran. I og med at Utvalget har valgt å avrunde årsinntekten oppover til nærmeste halve G, vil mange skadelidte få en trygdedekning som reelt er lavere enn fradraget på 66 % av årsinntekten som legges til grunn i tabellen. En person som tjener 5,1 G vil eksempelvis for erstatningsberegningen rundes av opp til 5,5 G. Trygdedekning på 66 % av 5,1 G utgjør bare 61 % av 5,5 G.

Avrundingen oppover kan maksimalt utgjøre 37 800 kroner. Dette beløpet utgjør 10 % av 5 G og 8,3 % av 6 G.203 Hvis ikke dette gapet utliknes, vil den fordelen skadelidte er tiltenkt ved avrunding oppover, ikke bli reell. Ut fra alminnelig erfaring med store tall er det all grunn til å tro at de skadelidte vil fordele seg noenlunde jevnt mht. hvor mange prosent avrundingen vil innebære innenfor intervallet mellom 0 og 10 prosent. En nærliggende løsning vil være å utlikne gapet jevnt ved å sette fradragsprosenten 4–5 % lavere enn 66 %.

For det andre vil forskjellen mellom beregning av årsinntekt til bruk for erstatningsutmålingen (jf. § 3-2 første ledd) og beregning av trygd kunne gi et mindre avvik på grunn av skadelidtes lønnsutvikling i tiden før uførheten oppstår. Dersom skadelidte i løpet av de tre årene som legges til grunn for trygdeberegningen får en reell lønnsøkning målt etter kjøpekraft (skadelidte har for eksempel gått opp ett eller to lønnstrinn i perioden), vil dette kunne medføre at dekningsprosenten i relasjon til det lønnsnivå for erstatningsberegningen blir lavere enn 66 %. Eksemplene ovenfor knyttet til lønnsøkning på 20 000 kroner de tre siste år viste som nevnt dekningsgrader på 62 % og 63 % for lønnsnivåene 5 og 6 G.204 Utvalget har på dette punktet innhentet statistikk fra NAV. Statistikken tyder på at denne effekten ikke gjør seg gjeldende for de fleste av skadelidte, men likevel for en andel som ikke er helt ubetydelig. Av tallmaterialet fremgikk det at over 28 % av de trygdede hadde lavere inntektsgrunnlag når en regnet de beste tre av de siste fem år enn de ville ha hatt dersom en regnet siste år før trygdetidspunktet. Tallmaterialet indikerer dermed at en del skadelidte også på dette grunnlaget kan få en lavere trygdedekning enn 66 % når utgangspunkt tas i erstatningsrettens system for å beregne årsinntekt, jf. lovutkastet § 3-2 første ledd.

De to nevnte effektene er egnet til å begrunne at fradraget for trygd bør settes noe lavere enn 66 %. Dette er rett og slett nødvendig for å sikre at flertallet av skadelidte, de som har alminnelig god inntektshistorikk, ikke skal underkompenseres. Når begge effektene kumuleres, kan det være grunn til å redusere fradraget til ca. 60 %. En slik skjønnsmessig fastlegging av nivået må gjøres også i lys av none rettspolitisk baserte premisser, se straks nedenfor.

5.3.2.3.4 Rettspolitisk baserte premisser

Et flertall av modellene som presenteres i punkt 5.3.2.4 nedenfor opererer med et lavere fradrag enn 66 % for store grupper av skadelidte, noe som vil føre til at mange skadelidte med god inntektshistorikk overkompenseres. Dermed kan det hevdes at erstatningsordningen blir dyrere enn det som er nødvendig sett i forhold til en målsetting om full erstatning. På den annen side kan det argumenteres med at erstatningsordningen inneholder noen punkter hvor skadelidte har måttet tåle ufordelaktige valg av rettstekniske hensyn, herunder særlig praktikabilitetshensyn jf. punkt 3.4.6 ovenfor. På viktige punkter har Utvalget valgt forenklende løsninger som har gått i skadelidtes disfavør. Det vises særlig til at den nye ordningen ikke gir erstatning beregnet ut fra fremtidig forventet inntektsøkning (jf. punkt 5.2.4.4 foran) og til at Utvalget har holdt fast ved en kapitaliseringsrente som er angrepet fra fagøkonomisk hold (jf. punkt 4.5 foran). Dette kan gjøre det forsvarlig å velge en prosentsats som for noen vil gi et fradrag som er mindre enn det man får i trygd.

5.3.2.4 Ulike modeller for fradrag

Fradraget kan gjøres etter ulike modeller, som hver har sine respektive fordeler og ulemper.

Modell 1

Én mulig løsning kan være at de skadelidte som får lavere trygd enn 66 %, får et individuelt tillegg i erstatningen. Tillegget skal dekke gapet mellom erstatning etter tabellen og det som i det individuelle tilfelle bør være full erstatning. Mandatet kan tolkes slik at det å foreslå et individuelt fradrag ligger innenfor de løsninger Utvalget kan komme til, jf. formuleringen om at Utvalget «bes vurdere» om det kan gjøres et standardisert fradrag for trygdeytelser.205

Et individuelt fradrag kan alternativt innarbeides slik at alle skadelidte får et individuelt beregnet fradrag for trygd. I så fall er det bare selve erstatningen som utregnes ved hjelp av en tabell som med utgangspunkt i skadelidtes alder og brutto årsinntekt angir et erstatningsbeløp uten trygdefradrag. Utvalget har utarbeidet en slik tabell til bruk i en annen sammenheng, se om dette punkt 5.7.4 nedenfor. Tabellen fremgår av vedlegg 2 til Utmålingsforskriften. Når tallet for erstatning er funnet i tabellen, kan man så gjøre fradrag for skadelidtes individuelle trygdedekning. Denne må ta utgangspunkt i en beregning fra NAV som angir årlig trygdedekning. Summen av de årlige trygdedekninger for de fremtidige tapsår kan så kapitaliseres til en engangssum. Kapitaliseringen bør mest naturlig foretas med utgangspunkt i samme kapitaliseringsrente som er lagt til grunn for erstatningsberegningen, nemlig 5 %. Det må så gjøres et beregnet fradrag for skatt som påløper på de fremtidige trygdeutbetalingene.

Denne løsningen vil gi et riktig resultat, men den vil innebære en komplisert individuell beregning innenfor et standardisert utmålingssystem som er laget for å være enkelt. Ordningen som foreslås vil riktignok også ha andre individualiserte elementer (jf. særlig punkt 5.3.3 nedenfor om individuelt fradrag for tjenestepensjon), men det er en omstendighet som egentlig mest taler mot å legge inn enda en utmålingsprosess som bygger på individuelle forhold. Hvis standardisering skal ha noe for seg, kan man ikke ha for mange slike punkter. En individualisering av fradraget vil uthule det som ellers er av standardisering i det nye utmålingssystemet. Et flertall i Utvalget (alle medlemmer unntatt Orsteen) har av denne grunn forkastet alternativet med individuelt fradrag. Et mindretall bestående av utvalgsmedlem Orsteen går inn for at fradraget skal være individuelt, nærmere om dette i punkt 5.3.2.5 nedenfor.

Modell 2

En annen løsning kan være å beregne noe lavere trygd for alle skadelidte, slik at trygdefradraget settes til for eksempel 53 %. En slik fastsettelse av fradraget vil svekke og helt eliminere underkompensasjonen for de fleste skadelidte, men det vil samtidig kunne føre til at de mange skadelidte som har god inntektshistorikk overkompenseres. Overkompensasjonen må eventuelt legitimeres med de mer grunnleggende forutsetninger knyttet til kapitaliseringsrente og et system basert på inntektshistorikk uten hensyn til fremtidig lønnsutvikling, jf. punkt 5.3.2.3.4 foran. Utvalget finner imidlertid at de nevnte forutsetningen for beregningen ikke kan legitimere en slik grad av overkompensasjon for en slik mengde skadelidte som det her er tale om. En annen svakhet ved denne løsningen er at den ikke fullt ut løser problemet. Selv om det opereres med en lavere fradragssats, vil det kunne forekomme at skadelidte har dårligere kvalifikasjon for trygd i sine tre beste år, slik at det likevel oppstår et gap mellom full erstatning og det skadelidte samlet får fra trygd og ansvarlig skadevolder. Dette gjelder særlig den gruppen som ender opp med 48 % dekning eller en dekning så lav som 41 %, jf. punkt 5.3.2.3.2 foran. Utvalget har derfor forkastet en løsning som bygger på et fullt ut standardisert fradrag.

Modell 3

Skadelidte som er yngre enn 30 år på oppgjørstidspunktet skal få erstatning beregnet slik at trygdefradraget settes til 48 %. For skadelidte som er eldre enn 30 år på oppgjørstidspunktet trappes fradraget gradvis opp til 64 % dekning. Opptrappingen skjer med 3 prosents intervaller per år og 4 % på siste intervall, slik at 64 % dekning legges til grunn fra og med fylte 35 år. Fradragsprosenten blir etter dette slik:

En ulempe ved denne modellen er at den gir et redusert fradrag også for store grupper av skadelidte som reelt mottar trygd som tilsvarer nærmere 66 % av årsinntekten som er lagt til grunn for bruken av tabellen. Dermed blir mange skadelidte overkompensert for at noen få skal unngå å bli underkompensert. Videre vil skadelidte eldre enn 35 år med svak inntektshistorikk kunne bli vesentlig underkompensert. Utvalget har derfor forkastet også denne modellen.

Modell 4

Denne modellen bygger på tankegangen fra modell 3, men har lagt inn noen mekanismer som skal eliminere svakhetene knyttet til overkompensasjon for store grupper. Utgangspunktet for modellen er at barn fremdeles får beregnet sin erstatning med utgangspunkt i 48 % trygdedekning og et motsvarende trygdefradrag. Øvrige skadelidte får beregnet et fradrag på 60 %, men slik at man kan bevise seg inn i en ordning som legger til grunn et lavere fradrag. Nivået på 60 % er valgt ut fra de premissene som er presentert i punkt 5.3.2.3 foran. Det er også sett hen til at en praktisk viktig gruppe langt på vei vil ivaretas dersom det alminnelige fradraget settes til 60 %, nemlig enslige studenter og skolelever under 26 år som skades før de har begynt i arbeid. Disse vil nemlig få erstatning basert på 5 G og trygd basert på ordningen for unge uføre, som gir en trygdedekning på 2, 91 G. Dette utgjør 58,2 % dekning altså tilnærmet 60 % dekning.

For å ivareta de skadelidte som har spesielt lav trygdedekning, etableres det et system for å gi et tillegg i erstatningen til denne gruppen. Ordningen trer i funksjon dersom fradraget er 5 % lavere enn det som er forutsatt i tabellen for inntekter inntil 6 G. Slik kan det bare kreves påslag i erstatningen dersom trygdedekningen er 55 % eller lavere. Ordningen munner ut i en tabell som bygger på en matematisk funksjon. Denne funksjonen tar utgangspunkt i gapet mellom tabellens fradrag på 60 % og skadelidtes reelle trygdedekning. Gapet vil føre til at tabellen som gir erstatningsutmåling basert på 60 % gir en underdekning som er proporsjonal med det nevnte gapet. Her kan den matematisk beregnede tabellen gi anvisning om hvordan erstatningsbeløpet skal justeres. Tabellen viser med andre ord hvor stort tillegg som må gis i erstatningen for å kompensere for den manglende trygdedekningen.

Med en slik ordning vil skadelidte på minstepensjon som mottar 5 G som standarderstatning fanges opp av reglene for påslag i erstatningen. Disse skadelidte vil nemlig motta 2,48 G som skal sammenholdes med 5 G. Dermed blir dekningsprosenten tilnærmet 50 %, noe som vil kvalifisere for bruk av særordningen om påslag. Etter tabellen gir slik trygdedekning et påslag i erstatningen på 26 %. Også deltidsarbeidende og andre personer med svak inntektshistorikk, som likevel har «tilknytning til arbeid eller utdanning» (jf. lovutkastet § 3-2 andre ledd og fremstillingen nedenfor i punkt 5.5.4.2) vil få et lignende påslag.

En vesentlig fordel ved denne mekanismen er at den vil kunne gi påslag til de skadelidte som reelt har lav trygdedekning, mens skadelidte som har normal trygdedekning kan følge tabellen. Særlig viktig i denne sammenhengen er at skoleelever og studenter kan få noe nær full erstatning uten at personer som skades i samme aldersgruppe og har god inntektshistorikk og tilsvarende høy trygdedekning, ikke får samme erstatning, noe som ville ha ledet til en betydelig overkompensasjon for den siste gruppen.

Modellen bygger altså på at skadelidte som utgangspunkt skal ha et fradrag for trygd tilsvarende 60 %, og erstatningstabellen bruker dette beløpet som utgangspunkt. Dersom skadelidte med årsinntekt tilsvarende 4,5–6 G kan bevise at hans trygdedekning er 5 % lavere enn dette, altså 55 % eller lavere, skal han eller hun få et påslag i erstatningsbeløpet som kompenserer for manglende trygdedekning. Dette påslaget skal følge en bestemt matematisk funksjon som er brukt til utregninger gitt i tabellen nedenfor.

Som det fremgår, er det med dette bygget inn en terskel for at trygdedekningen blir så lav at det må gis et tillegg i erstatningen. For gruppene av skadelidte med årsinntekt 4,5–6 G er terskelen satt til 5 % for beregningen av hvor mye trygden dekker av årsinntekten. Denne terskelen innebærer at skadelidte kan oppleve at tabellen medfører en underdekning i selve erstatningsbeløpet på inntil 11 % uten at skadelidte får et kompenserende tillegg i erstatningen. Slike effekter er uunngåelige når man standardiserer for et flertall av skadelidte. En tilsvarende terskel for å få tillegg til tabellen bør bygges inn også for inntektsgruppene som ligger over 6 G. For disse gruppene dekker trygden en lavere forholdsmessig andel av inntekten fordi trygden bare beregnes av 6 G og ikke av hele inntekten jf. effektene som er nevnt foran. Terskelen for å få tillegg i trygden bør derfor settes tilsvarende lavere for disse inntektsgruppene. For grupper med 6,5 G i inntekt bør tillegg først bli aktuelt når trygdedekningen er så lav som 50 %, mens inntektsgruppen 7 G bør få tillegg når trygdedekningen underskrider 46 %. For skadelidte med inntekt 7,5 G bør innslaget komme ved 43 % og for inntektsgruppen 8 G bør terskelen settes til 40 %. Alle disse tersklene kan innarbeides i en tabell, og slik tabell er inntatt i Vedlegg 5 til Utmålingsforskriften jf. også henvisningen fra forskriftens § 2-1 sjette ledd.

Grupper av skadelidte som skal ha erstatning basert på en årsinntekt høyere enn 8 G vil sjeldnere være i posisjon til å kreve kompensasjon for lav trygdedekning. Hvis man først har et slikt inntektsnivå, vil oftest et gjennomsnitt av tre av fem siste inntektsår beregnet etter trygdereglene lede til at man har en trygdedekning som tilsvarer 60 % av 6 G. Dermed vil det sjeldnere være avvik fra tabellen og sjeldnere store avvik fra denne. Standardiseringen for de skadelidte i de andre inntektsgruppene er bygget opp slik at de skadelidte som får en særlig lav trygdedekning ivaretas gjennom tillegg til erstatningen. Det opereres dermed med terskler for å få slik tillegg. Tersklene skal sørge for at reglene kan praktiseres enkelt og likt for store grupper av skadelidte, noe som er en kjernemålsetting bak regler om standardisering. For inntektsgrupper over 8 G bør det lages regler ut fra samme målsettinger. En terskel kan da være å legge til grunn at tillegg for lav trygdedekning for denne gruppen bare blir aktuell dersom trygdedekningen er lavere enn 3 G. Tillegget kan så standardiseres på enkelt vis, slik at de skadelidte som har en inntekt mellom 8 og 12 G, får et tillegg på 10 % i erstatningen. Har skadelidte en inntekt mellom 13 og 19 G settes tillegget for manglende trygdedekning til 5 %.

Disse prosentangivelsene grovkategoriserer inntektsgrupper med tanke på hvilket tillegg de bør få ut fra avviket fra tabellens forutsetning om 60 % trygdedekning. Utvalget har for prosentangivelsene hatt til rådighet nøyaktige utregninger av hvilket prosenttillegg som kreves for full erstatning – gitt ulike nivåer av inntekt kombinert med ulike nivåer av trygdedekning.

Denne standardiseringen kan komme til uttrykk i en relativt enkel verbal beskrivelse, slik:

Er skadelidtes årsinntekt 8–12,5 G og den årlige trygdeutbetaling lavere enn 3 G, skal det gis et tillegg i erstatningen på 10 %. Er skadelidtes årsinntekt 13–19 G og den årlige trygdeutbetaling lavere enn 3 G, skal det gis et tillegg i erstatningen på 5 %.

Denne regelen er inntatt i Utmålingsforskriften § 2-1 sjette ledd.

5.3.2.5 Valg av fradragsmodell

5.3.2.5.1 Flertallets syn

Et flertall i Utvalget, bestående av alle medlemmer unntatt Orsteen, ser slik på spørsmålet om fradrag for trygdeytelser:

De ulike modellene viser det vanskelige i å standardisere erstatning for fremtidig erverv så lenge norske borgeres inntektsforhold er knyttet opp til et differensiert trygdesystem bygget på inntektshistorikk. Grovkategoriseringen og standardiseringen som er gjort i relasjon til bruttoinntekt vil lede til store forskjeller mellom skadelidte innenfor de ulike kategoriene på grunn av deres trygderettslige forhold. Denne effekten innebærer at det må grovkategoriseres også i relasjon til trygdeforutsetningene. Utfordringen er å gjøre dette på en slik måte at flest mulig kommer nærmest mulig en erstatningsutmåling som samsvarer med deres faktiske og økonomiske situasjon etter skadenes inntreden, slik at grunnleggende krav til rettferdighet er tilfredsstilt. Denne utfordringen må håndteres innenfor de rammer som settes av kravet om at kostnadene er overkommelige for forsikringsfellesskapene på skadevoldersiden.

I valget mellom de ulike modellene finner et flertall at det er Modell 4 som best lar seg forsvare med tanke på så vel rettferdighet som kostnader. Hvis erstatningsberegningen skal kunne standardiseres på en måte som ivaretar både inntektsforhold og trygderettslig stilling, er Modell 4 den beste tilpasning som kan gjøres.

Et kritisk punkt for modellen er håndteringen av den gruppen av skadelidte som er kvalifisert for en standarderstatning på 5 G, se punkt 5.5 nedenfor. Denne gruppen av skadelidte får altså erstatning for et fingert høyt tap, et tap som ligger på et høyere nivå enn de skadelidte i denne gruppen kan bevise. Gruppen har samtidig nærmest med nødvendighet lav trygdedekning. For at gulvet på 5 G skal bli reelt, må erstatningsutmålingen ta hensyn til den lave trygdedekningen. Dette vil kunne gi relativt store tillegg til en erstatningsberegning som ellers er basert på ca. 60 % trygdedekning. At skadevolder må betale den delen av tapet det offentlige ikke dekker, er imidlertid ikke noe nytt i norsk erstatningsrett jf. punkt 5.1.3 foran.

Reguleringen av gruppen det her er tale om, utgjør det klareste utslag av standardiseringstanken i hele det nye systemet. Gruppen slår sammen nokså ulike kategorier av skadelidte: Den omfatter både studenter som uten skaden ville ha hatt utsikter til en karriere i et høyinntektsyrke og grupper av skadelidte helt på kanten av arbeidslivet, grupper som har en pensjonsgivende inntekt på 1 G. De nevnte skadelidte studentene må få kompensert for lav trygdedekning dersom ikke ordningen skal bli urimelig. For den andre gruppen vil erstatningen i seg selv egentlig innebære en overkompensasjon. Denne gruppen må likevel på samme måte som studentene få ett tillegg for lav trygdedekning. Dette er nødvendig for at gulvet for erstatningen på 5 G skal være reelt. Begge de nevnte gruppene vil dermed kunne få en erstatning tilpasset at trygdedekningen er 46–48 % av det erstatningsrettslige inntektsgrunnlaget. Et rettspolitisk vanskelig punkt i denne ordningen gjelder skadelidte eldre enn 26 år med dårlig inntektshistorikk som likevel har tilknytning til arbeid eller utdanning. På grunn av den svake trygdedekningen denne gruppen har, vil de kunne få et tillegg til tabellens erstatningsnivå på opptil 31 prosent.

Det ligger i sakens natur at denne forskriftsreguleringen må baseres på grove kategoriseringer. Dette er nødvendig for å oppnå standardisering. Et hovedprinsipp bak denne typen standardisering er at det bør lages en enkel normalløsning for flertallet av skadelidte. Dette er ivaretatt av tabellen som tar utgangspunkt i 60 % trygdedekning, jf. resonnementene foran. Samtidig må det bygges inn en viss terskel for å kunne fravike normalløsningen, noe som er gjort ved å kreve at trygdedekningen avviker fra tabellen med 5 % eller mer for inntektsgruppene inn til 6 G. Flertallet har vurdert hvorvidt terskelen bør settes på et annet sted for å sikre at man virkelig fanger inn et flertall av de skadelidte. Derom terskelen for å få tillegg i erstatningen ble satt til 50 % eller lavere, ville man være sikrere på at tillegg bare ble aktuelt i spesielle tilfeller. Det har ikke vært mulig for Utvalget å innhente en statistikk som kan belyse hvilken trygdedekning de potensielle skadelidte vil få. Flertallet har likevel kunnet bygge på resonnementer om hvor sannsynlig det er at skadelidte i ulike inntektsgrupper vil ha lav trygdedekning.

Uavhengig av slike resonnementer vil rettferdighetsbetraktninger og hensynet til standardiseringsordningens legitimitet sette grenser for hvor høy terskel som kan kreves for å kunne gi et kompenserende tillegg i erstatningen. Tallmaterialet fra innhentede utregninger fra aktuar viser at underdekningen kan bli ganske stor hvis terskelen for å gjøre unntak settes for høyt (gjennom å kreve en særlig lav trygdeprosent). Flertallet har kommet til at en underdekning ikke bør overstige 11 %. Dette er lagt til grunn for utarbeidelsen av forskriftsbestemmelsen i § 2-1 sjette ledd og Vedlegg 5.

For helhetens skyld bør det nevnes noe om forholdet mellom unntaksregelen som her er etablert og den generelle unntaksregelen i lovutkastet § 3-9 jf. § 3-2 femte ledd. Flertallet i Utvalget ser det slik at spørsmålet om for lavt trygdefradrag er et generelt problem som gjelder alle skadelidte og som er nært knyttet opp mot forutsetninger for det alminnelige systemet for erstatningsberegning. Det er et forutsigbart problem som kan løses på en standardisert måte med beregningsregler som gjøres like for alle. Av disse grunner bør den spesielle unntaksregelen om kompensasjon for lav trygdedekning gjelde ved siden av den generelle unntaksregelen.

Fradraget for trygdeytelser tas med dette hensyn til under utformingen av tabellen. Det skal dermed ikke gjøres ytterligere fradrag for trygdeytelser i medhold av § 3-1 femte ledd. Dette følger for så vidt også motsetningsvis av den særskilte presisering i lovutkastet § 3-1 femte ledd første punktum.

Et mindretall i Utvalget, bestående av medlemmet Orsteen, mener at det for beregning av fradrag for uførestønad fra folketrygden bør benyttes individuelt beregnet fremfor et standardisert fradrag. Fradrag for individuelt beregnet uførestønad harmonerer med valgt metode for fradrag for uførepensjon fra tjenestepensjon, og sikrer dermed en konsistent behandling og et mest mulig korrekt resultat.

Hensikten med å benytte standardiserte beløp er forenkling, tidsbesparing og innsparing av administrative kostnader (se blant annet argumentasjon i kapittel 15 økonomiske og administrative konsekvenser, punkt 15.2). Siden uførestønadsbeløpet fra folketrygden er lett tilgjengelig og enkelt lar seg beregne vil standardisert fradrag ikke medføre noen forenkling. En standardiseringsmodell som fordrer kompliserte korrigeringstabeller, vil derimot oppfattes som mer komplisert å forstå. Gitt at det også skal vurderes om individuelt beregnet uførestønad kommer mer enn 5 prosent lavere enn standardnivået vil man dessuten måtte gjøre den individuelle beregningen uansett. Dessuten vil en vurdering av hvordan den individuelle beregningen ligger i forhold til standardnivå kunne skape rom for diskusjon om hvorvidt avviket kvalifiserer til korrigering av standard eller ikke. Hensikt med standardisering må veies opp mot de ulemper en slik standardisering kan medføre, og i dette tilfellet må individuelt beregnet fradrag for uførestønad anses som den enkleste og beste metoden.

Utvalgsmedlem Orsteen mener ulempene ved en standardisering vil være store da et standardisert fradrag kan avvike betydelig fra den faktiske ytelsen skadelidt mottar. Avvik vil kunne medføre kritikk av ordningen, og erstatningsfastsettelsen vil være vanskeligere tilgjengelig for den skadelidte. Videre kan en slik standardisering medføre en forskjellsbehandling mellom grupper, noe som ikke kan sies å være hensikten med ordningen. Grupper som kan få forskjellig effekt av en standardisering er for eksempel ansatte i offentlig kontra privat, høytlønnede kontra lavtlønnede, de som får uførestønad beregnet etter gammel modell kontra ny modell.

Utvalgsmedlem Orsteen er også kritisk til hvordan det forslåtte standardiserte fradraget er fastsatt. Ny uførestønad fra folketrygden vil gi 66 prosent av lønn inntil 6 G (3 beste av 5 siste år). Det å eventuelt velge et standardisert beløp som er lavere enn 66 prosent finner han ikke hensiktsmessig så lenge utvikling i G fremover vil gjenspeile lønnsutviklingen i samfunnet. G utviklingen må derfor antas å ivareta behov for lønnskorrigering. At alle skal få redusert sitt fradrag, i stedet for å målrette denne reduksjonen til de som reelt får lavere uførestønad (for eksempel på grunn av høy lønn) finner han ikke riktig.

5.3.3 Fradrag for uføredekning fra tjenestepensjonsordninger

5.3.3.1 Innledning

Når det gjelder finansiering av skadedekning og eventuelle fradrag, blir det et viktig spørsmål hvordan man skal forholde seg til tjenestepensjonermed uføredekning som kommer i tillegg til trygden. Det kan i denne forbindelse vises til eksemplet i NOU 1994: 20, hvor det fremgår at utbetalinger under slike tjenestepensjoner vil ha stor innvirkning på skadelidtes situasjon.206 Pensjonssystemet i Norge har som kjent gjennomgått ulike reformer det siste tiår, der særlig systemet med obligatorisk tjenestepensjon har vært viktig. Mye tyder imidlertid på at det fremdeles gjør seg gjeldende store forskjeller mellom ulike yrkesgrupper og arbeidstakere, i alle fall hva gjelder spørsmålet om uføredekning. Et viktig spørsmål er hvordan en standardiseringsordning skal tilpasses dette faktum.

I det følgende presenteres først noen faktiske og prinsipielle utgangspunkter for fradragsproblematikken (punkt 5.3.3.2). Deretter drøftes det nærmere hvilke forsikringsordninger som skal omfattes av fradraget (punkt 5.3.4), før Utvalget presenterer ulike fradragsmodeller og tar stilling til hvilken modell som foreslås (punkt 5.3.5). I punkt 5.3.6 går Utvalget nærmere inn på beregningstekniske problemer som oppstår i forbindelse med fradraget, mens punkt 5.3.7 særskilt tar for seg hvordan fripoliser skal behandles i det standardiserte systemet.

5.3.3.2 Noen faktiske og prinsipielle utgangspunkter

5.3.3.2.1 Innledning

I det følgende gjennomgås i de to neste underpunkt noen utviklingslinjer på området for tjenestepensjon i offentlig og privat sektor. Deretter drøftes det prinsipielle spørsmål om i hvilken grad ytelser fra tjenestepensjonsordninger bør gå til fradrag i erstatningen.

5.3.3.2.2 Tjenestepensjonsordninger i offentlig sektor

I offentlig sektor er de to tjenestepensjonsordningene i stat og kommune dominerende. I medhold av Lov om Statens Pensjonskasse 25. juli 1949 nr. 26 kapittel 6 har medlemmer av pensjonskassen krav på uførepensjon og det samme gjelder medlemmer av Kommunal Landspensjonskasse (KLP). Av disse grunner har uførepensjonen for offentlig ansatte ikke i samme grad som for privat ansatte blitt påvirket av omleggingene knyttet til innføring av obligatorisk tjenestepensjon og endringer i pensjonsmarkedet som følge av dette.

Etter Stortingets pensjonsforlik av 26. mai 2005 har interessen i offentlig sektor særlig knyttet seg til implementering av levealdersjustering og til innføring av AFP. For disse sidene ved pensjonsordningen ble det inngått en avtale under lønnsoppgjøret i 2009. Denne avtalen har senere vært fulgt opp gjennom et Høringsnotat av 20. november 2009 (Arbeids- og inkluderingsdepartementets Høringsnotat av 20. november 2009: Oppfølging av avtale om offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor).207Uføredekningen har vært upåvirket av dette. I relasjon til standardisering av personskadeerstatning er det viktigste punktet at offentlig ansatte har uføredekning, mens dette, som det vil fremgå nedenfor, kan variere betydelig i privat sektor. Denne forskjellen mellom offentlig og privat sektor har stor betydning for hvilket spillerom man har for å standardisere et fradrag i erstatningen relatert til ytelser fra tjenestepensjonsordninger, nærmere om dette nedenfor i punkt 5.3.5.

5.3.3.2.3 Tjenestepensjonsordninger i privat sektor

Etter innføringen av obligatorisk tjenestepensjon har det skjedd visse endringer i markedet for private tjenestepensjonsordninger. Dette gjelder også utbredelsen av tjenestepensjoner med uføredekning. Loven om obligatorisk tjenestepensjon pålegger nemlig kun at det opprettes en alderspensjon, enten som ytelsesbasert ordning eller som en innskuddspensjon, se Lov om obligatorisk tjenestepensjon av 21. desember 2005 nr. 124 (Otp-loven) § 2. Det settes ikke vilkår om at dette nødvendigvis er pensjonsordninger med uføredekning. I pensjon etter foretakspensjonsloven (ytelsesbasert pensjon) har det tradisjonelt vært vanlig at det i tillegg opprettes en frivillig uføre- og etterlattepensjonsordning (lovens § 2-1 (2) og kap 6 og 7). Innskuddspensjonsloven regulerer bare alderspensjon, men fastsetter i § 2-4 at det kan opprettes uføre-/etterlattepensjonsordning etter foretakspensjonsloven i tillegg.

Mange bedrifter har som følge av reformen gått over fra ytelsesbaserte pensjonsordninger til innskuddsbaserte ordninger.208 Tendensen er videre at bedrifter som går over til innskuddsbasert alderspensjon, ikke beholder etterlattedekningen (ektefelle-, samboer- og barnepensjon) i denne overgangen. Det er visstnok vanlig at bedrifter som går over til innskuddsordninger beholder uførepensjonsordningen, men at uførepensjonsordningen ikke lenger omfatter fripoliseoppbygging.209

Statistikk fra 2008 viser at 61,6 % av et gitt utvalg av arbeidstakere med innskuddspensjon var uten forsikringsdekning utover sparing til alderspensjon.210 Det kan av dette sluttes at mange arbeidstakere i det private ikke har uføredekning selv om de er omfattet av en tjenestepensjonsordning. Dette bekreftes også av rapporten «Tjenestepensjonene i Norge».211 Tjenestepensjonen gjelder da bare alderspensjon.

Det bør nevnes at det er reist tvil om hvorvidt tallene som er lagt til grunn i de foran anvendte Fafo-rapportene er representative. I forbindelse med utarbeidelsen av NOU 2009: 13 «Brede pensjonsordninger», innhentet Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH)212 tall fra sine medlemsbedrifter som divergerte noe fra de som er lagt til grunn i rapportene.213 Av vesentlige forskjeller her som har relevans for Utvalgets arbeid kan nevnes følgende:

Fafo opererer med følgende prosenttall hva gjelder forekomst av uføredekninger under tjenestepensjon:

I henhold til FNH sitt innhentede tallmateriale er prosenttallene slik:

Tallene fra FNH indikerer altså at tendensene som er beskrevet i Velands Fafo-rapport har gitt litt mindre dramatiske utslag enn man kan få inntrykk av gjennom nevnte rapport. Utvalget kan likevel konstatere at det gjør seg gjeldende store forskjeller hva gjelder forekomsten av uføredekning under tjenestepensjoner i privat sektor. I denne forbindelse har det interesse at tallene fra FNH oppgir at fordelingen mellom arbeidstakere som har ytelsespensjonsordning og innskuddspensjonsordning er henholdsvis 469 886 og 886 257. Det vil også etter disse tallene være ganske mange med privat tjenestepensjon som ikke har uføredekning. Mer presist utgjør dette 64, 6 % av 886 257 = 572 522 + 5 % av 469 886 = 23 494. Dette utgjør til sammen ca. 596 000 arbeidstakere.

De fleste bedriftene som har innskuddspensjonsordning har lavere nivåer enn de maksimale etter loven.214

Statistikk fra FNH per mai 2010 viser at 936 000 arbeidstakere har innskuddspensjon, mens 56 % av disse har den lovpålagte minimumsordning, se http://www.fnh.no/no/Hoved/Aktuelt/Pressemeldinger/Pressemeldinger-2010/936-000-med-innskuddspensjon/

Langt fra alle arbeidstakere i det private næringsliv har tjenestepensjon med uføredekning. Tall fra NHO viser at ca. halvparten av landets arbeidsstokk har tjenestepensjon med uføredekning, mens halvparten ikke har slik dekning. Dette korresponderer ikke fullt ut med tallene fra FNH, men tendensene som kan utledes av de ulike kildene er forenlige.

Fafos undersøkelser tyder videre på at tendensen til å inkludere en uføredekning øker proporsjonalt med utdanningsnivået, og dermed til en viss grad med lønnsnivået, på den enkelte arbeidstaker. Dette innebærer at arbeidstakere med lav utdanning sjeldnere har uføredekning enn hva tilfellet er for arbeidstakere med høyere utdanning.215 Ved en standardisering av erstatningen bør det også tas hensyn til slike forskjeller.

Den siste utviklingen synes å være at bedriftene velger ulike mellomløsninger mellom ytterpunktene innskuddsbasert og ytelsesbasert tjenestepensjon. En del av motivasjonen for dette er at partene har et ønske om å fordele ulike risikoaspekter ved pensjonsordningene.216

For utformingen av en standardiseringsmodell bør det etter Utvalgets oppfatning trekkes konsekvenser av de nevnte utviklingslinjene og tendensene. En nærliggende konklusjon kan være at det neppe er heldig å standardisere med et generelt fradrag for uføredekning fra tjenestepensjon. Dette vil lede til en veldig ulikhet mellom de som har uføredekning og de som ikke har.217 På den annen side vil det å la erstatningen beregnes individuelt etter hvilken uføredekning den enkelte arbeidstaker har, ikke innebære noen egentlig standardisering når det gjelder fradragsspørsmålet. Utvalget står dermed over for et valg mellom to løsninger, uten at noen av dem er fullt ut tilfredsstillende. For å kunne håndtere dette dilemmaet, kan det være nyttig først å se på prinsipielle spørsmål knyttet til et fradrag for uføredekning under tjenestepensjoner.

5.3.3.2.4 Prinsipielt om fradrag for uføredekning under tjenestepensjoner

Utvalget har vurdert om det er forsvarlig å innføre en ordning som viderefører de ulikheter som følger av at variantene av uføredekning er mangfoldige. Dette kan gjøres ved ganske enkelt å la skadelidte beholde dekningen fra tjenestepensjon ved siden av erstatningen. Et slikt valg kan begrunnes på flere måter. For det første kan det vises til at variasjonene når det gjelder denne typen ytelser er meget store, så store at det er betydelige rettstekniske utfordringer forbundet med å gjennomføre en standardisering av en slik fradragspost.

For det andre er spørsmålet om en tjenestepensjonsordning omfatter uføredekning et ledd i den avtale som er etablert mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. En god pensjonsavtale som inkluderer uføredekning kan være en ytelse i det gjensidig bebyrdende kontraktsforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, som alternativt kunne ha bestått i et annet gode, for eksempel lønn. En utbetaling av uføredekning under tjenestepensjonen er en effekt av at arbeidsgiver har betalt premiedekning i mange år som en del av sin motytelse for arbeidstakerens arbeidskraft. Selv om forbindelsen mellom skadelidtes arbeidsinnsats og utbetalingen under en pensjonsordning er indirekte, er det likevel riktig å si at uføredekningen er en del av vederlaget for arbeidsinnsatsen. Skadelidte som får gode ordninger vil derfor i én forstand kun rettmessig høste det de har sådd.

Det er i denne forbindelse relevant at man i andre sammenhenger har argumentert for at investeringer og innbetalinger skadelidte gjør bør komme skadelidte selv til gode, og ikke skadevoldersiden. Dette har særlig vært et tema i forbindelse med samordning av forsikringsutbetalinger som i dag reguleres av «kan»-regelen i skl. § 3-1 tredje ledd andre punktum. Både i internasjonal og norsk teori er det i så måte vist til det såkalte «betalingsargumentet» («the paid for argument«).218 I NOU 1994: 20 argumenterte et mindretall for å ta bort «kan»-regelen i § 3-1 tredje ledd andre punktum ut fra disse linjer: Man pekte på at skadevolderen fikk en ufortjent fordel av at skaden var dekket via skadelidtes forsikring: «Bestemmelsen innebærer i praksis at skadevolderen (forsikringsselskapet) får en fordel av en ytelse andre har betalt».219 Dette argumentet kan et stykke på vei gjøres gjeldende i vår sammenheng. Argumentet svekker det legislative grunnlaget for dagens ordning med fullt fradrag for ytelser fra tjenestepensjonsordninger og kan tale for en standardisering som ikke tar hensyn til slike uføredekninger.

Også en rent rettferdighetsbasert betraktning kan tale mot at det skal gjøres fradrag for uføredekninger som skadelidte selv har investert i eller tjent opp. Uføredekninger fra tjenestepensjoner utgjør nemlig i dagens system etter omstendighetene en tilfeldig fordel for skadevolder: I kraft av at skadelidte har en svært god tjenestepensjonsordning kan skadevolder slippe å betale noe for sin skadeforvoldelse, jf. skl. § 3-1 tredje ledd første punktum.

På tross av disse argumenter, er Utvalget skeptisk til å endre for meget på det bestående system (ut over de endringer som foreslås på yrkesskadeområdet). Et grunnleggende synspunkt er at man ikke bør endre på de materielle løsningene lenger enn formålet om standardisering tilsier. Den alminnelige oppfatning er at den fordelingsnøkkel som ligger i den någjeldende reduksjonsmodellen har fungert godt. Den eksisterende ordning har blant annet bidratt til at forsikringspremier for bilforsikring har blitt holdt på et tjenlig nivå.

I og med at den samme utmålingsordningen nå skal gjelde både på og utenfor yrkesskadeområdet, vil en videreføring av fradragsregelen kunne medføre en formell endring på yrkesskadeområdet. På dette området vil det nå mer systematisk foretas et kalkulert fradrag for trygdeytelser, mens et slikt fradrag ikke kommer direkte til uttrykk i den någjeldende yrkesskadereguleringen. De endringer som vil skje på yrkesskadeområdet vil likevel ikke være så dramatiske at det taler mot en videreføring av et reduksjonsprinsipp. Utvalget har vurdert om endringen på dette punktet burde foranledige en særtilpasning av reglene på yrkesskadeområdet, men hovedkonklusjonen på dette spørsmålet er benektende.

Videre kan det spørres om det samfunnsøkonomisk sett er ønskelig at noen skadelidte skal ende opp med mer enn full erstatning (kumulasjon). Realiteten er at skadelidtes overkompensasjon må finansieres av forsikringsfellesskapet gjennom økte premier. Det er en utvikling mange ikke vil ønske velkommen, jf. de rettsøkonomiske betraktninger og den norske tradisjonen som er nevnt foran. Utvalget vil på denne bakgrunn søke å innarbeide et fradrag for ytelser under tjenestepensjonsordninger, nærmere om dette i punkt 5.3.5 nedenfor Først må det imidlertid tas stilling til hvilke utbetalinger som skal være gjenstand for fradrag. Spekteret av forsikringsordninger og pensjonsordninger er stort, og Utvalget må finne en rettsteknisk håndterbar regel om fradrag.

5.3.4 Hvilke forsikringsdekninger skal komme til fradrag?

5.3.4.1 Innledning

Problemstillingen er her om fradraget skal omfatte både pensjonsordninger og engangsutbetalinger eller bare det første alternativet. Videre er det et spørsmål om fradraget skal gjelde både kollektive og individuelle ordninger eller bare de kollektive.

Utvalget gir først noen utgangspunkter for spørsmålet om uførepensjoner under tjenestepensjonsordninger skal komme til fradrag i erstatningen (punkt 5.3.4.2 nedenfor) og deretter for spørsmålet om andre forsikringer skal komme til fradrag(. For begge disse spørsmålene kan det tas utgangspunkt i Mandatet. I punkt 5.3.4.4 drøfter så Utvalget og tar standpunkt til disse fradragsspørsmålene.

Mandatet gir i tillegg (i punkt 2.3 femte avsnitt) en klar føring om videreføring av gjeldende rett, eventuelt i standardisert form, hva gjelder fullt fradrag for forsikringer som er direkte finansiert av den erstatningsansvarlige selv. Utvalget vil bemerke at denne siste typen forsikringer reelt må anses å være betaling av selve skadeforvoldelsen fra skadevoldersiden. Det kan derfor diskuteres om man bør behandle disse forsikringsdekningene under en fradragssynsvinkel, både materielt og systematisk.220 Utvalget har derfor ikke gått nærmere inn på denne typen forsikringsdekninger i forbindelse med drøftelsen av fradragsspørsmålet.

5.3.4.2 Utgangspunkter vedrørende tjenestepensjon

Når det gjelder spørsmålet om håndtering av pensjon, er det uttalt i Mandatet i første avsnitt i punkt 2.3:

«Videre bør reglene utformes slik at alle pensjonsordninger utenfor folketrygden likebehandles, uavhengig av hvordan den enkelte pensjonsordning er etablert, organisert og direkte eller indirekte finansiert, og uavhengig av om ordningen er kollektiv eller individuell.»

Videre er det uttalt i andre avsnitt:

«Utvalget skal utarbeide et lovforslag der trygdeytelser, sykelønn o l og ytelser fra pensjonsordninger går fullt ut til fradrag ved erstatningsutmålingen, eventuelt med unntak for utgifter til finansieringen.»

Etter dette synes det som om Mandatet legger til grunn at uførepensjon som utbetales under tjenestepensjonsordninger skal gå til fradrag i erstatningen. Et problem som reiser seg i denne forbindelse er at dagens individuelle uførepensjonsforsikringer som gir en løpende pensjonsutbetaling etter gjeldende rett ikke går til fradrag. Hvis Utvalget uten videre følger Mandatet på dette punktet, vil man dermed gjøre en endring sammenliknet med gjeldende rett. Det blir et spørsmål om det finnes tilstrekkelig gode grunner for en slik endring.

Det bør nevnes at endringen likevel ikke vil være markant, idet det etter gjeldende rett er en viss uklarhet om hvor grensene for fradragsberettigede pensjoner skal trekkes, se Ot.prp. nr. 4 (1972–73):

«Man vil imidlertid bemerke at selv om en gruppe yrkesutøvere tegner private og individuelle pensjonsforsikringer istedenfor kollektive, bør ikke det få betydning for fradragsregelen. Det vesentlige er at like tilfeller så vidt mulig bør behandles likt. Dersom den private individuelle pensjonsforsikring i andre henseender bør betraktes på samme måte som en privat tjenesteforsikring, bør den også i forhold til fradragsregelen likestilles.«221

Etter gjeldende rett åpnes det altså for at individuelt tegnede, private pensjonsforsikringer går til fradrag. Nygaard legger til grunn et kriterium om at det blir fradrag dersom pensjonsforsikringen har «sterk nok tilknytning til arbeid eller yrke».222 Med dette som utgangspunkt vil Utvalget drøfte nærmere om det bør gjøres fradrag for individuelt tegnede forsikringer og om grensegangen mellom fradragsberettigede og ikke fradragsberettigede uførepensjoner eventuelt bør trekkes på annen måte, se punkt 5.3.4.4 nedenfor.

5.3.4.3 Utgangspunkter vedrørende andre forsikringer

5.3.4.3.1 Innledning

Når det gjelder andre forsikringer som ikke inneholder noe (vesentlig) pensjonselement, men som gir engangsutbetaling, uttales det i Mandatet, punkt 2.3 tredje avsnitt:

«Slike forsikringsordninger utgjør en vesentlig del av de tilfeller som i dag faller under den skjønnsbaserte fradragsregelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd andre punktum. Flere forhold taler for at slike ytelser ikke bør komme til fradrag opp til et visst nivå, og utvalget bes basere sitt lovforslag på dette. Men utvalget bes samtidig vurdere om slike ytelser hvis de ligger over et romslig nivå, bør gå helt eller delvis til fradrag etter en standardisert fradragsregel. Utvalget bes se dette i sammenheng med fradragsregelen for pensjonsordninger. Så langt andre forsikringer utgjør et mer betydelig beløp enn det som er vanlig, kan dette ha (eller få etter gitte endringer av fradragsreglene) en funksjon som er mer på linje med pensjonsordninger.»

Utvalget bes videre om å se på grensene mellom pensjonsordninger og andre forsikringsordninger.

Når det gjelder andre forsikringer, har Utvalget etter en nærmere drøftelse kommet til at skadelidte skal beholde disse uavkortet (kumulasjon). Den någjeldende skjønnsbaserte fradragsregelen i § 3-1 tredje ledd annet punktum er foreslått opphevet, se om dette foran i punkt 4.2.3. Det blir likevel nødvendig å trekke grensen mellom slike forsikringsutbetalinger og pensjoner som fullt ut går til fradrag. Videre er det et spørsmål om det uavhengig av den opphevede skjønnsbaserte regelen er rettspolitisk grunnlag for å la noen typer engangsutbetalinger fullt ut komme til fradrag i erstatningen. For dette spørsmålet blir det nødvendig å presentere noe nærmere hvilke forsikringer som finnes i markedet (punkt 5.3.4.3.2 rett nedenfor) og hvilke mulige kategoriseringer som kan gjøres (punkt 5.3.4.3.2 nedenfor)

5.3.4.3.2 Spekteret av ulike forsikringer

For å gi et bilde av variasjonsbredden av forsikringsordninger, presenterer Utvalget nedenfor en hovedkategorisering av forsikringstyper som er aktuelle for å dekke personskader. Opplistingen er ikke uttømmende, og flere forsikringstyper og forsikringsordninger kan være aktuelle. Kategoriseringen viser likevel hvilke rettstekniske vansker Utvalget står overfor når det skal utformes en operativ fradragsregel.

• Kollektive pensjonsforsikringer etablert i arbeidsforhold (innskudds- eller ytelsesordninger) med ulike dekninger som alders- uføre- og etterlattepensjon. Kan vel også være etablert i foreningssammenheng, men lite praktisk og utbredt.

• Individuelle pensjonsordninger / pensjonsforsikringer, ofte med utbetalingsformer ditto som kollektive

• Individuelle kapitalforsikringer (engangserstatninger ved død og eller uførhet uavhengig av årsak)

• Lovpålagt yrkesskadeforsikring med erstatningsytelser i henhold til «std-forskriften»

• Gruppelivsordninger (eks i arbeidsforhold eller foreningssammenheng) med død eventuelt også uførekapital (fullt betalt dødsfallsdekning – premien for opprettholdt dødsfallsdekning blir engangsbetalt som en del av uføreoppgjøret).

• Annen sykdom enn yrkessykdom (død, uførhet, uførhet m.m.)

• Ulike uføreforsikringer for kortere uføreperioder enn avklart varig uførhet.

• Kritisk sykdom (engangserstatning ved gitte diagnoser, – kan være både individuelle og kollektive ordninger.)

• Behandlingsforsikringer (utgiftsdekning til ulike helsebehandlinger), – kan være både kollektive og individuelle

• Ulykkesforsikring (engangserstatning ved ulike utfall etter ulykke; død, medisinsk uførhet, ervervsmessig uførhet, behandlingsutgifter, løpende dagpenger ved midlertidig ervervsuførhet m.m.)

• Sykelønnsforsikring. Dette er et produkt som neppe har stor relevansen i denne sammenheng. Her er det arbeidsgiver (som har forpliktet seg til full lønnsutbetaling under arbeidstakers sykdom) som forsikrer den «lønnsmassen» han kan være forpliktet til å utbetale.

• Sykeavbruddsforsikring. Dette er en forsikring som fortrinnsvis tegnes av aktører i liberale yrker. Det tegnes dekning for et visst daglig utbetalt beløp som da utløses f eks ved sykdom eller ulykke. Formålet er at utbetalingene skal dekke lønn, utgifter, løpende forpliktelser m.m. i den perioden hvor sykdom fører til inntjeningsbortfall.

• Barneforsikringer (ofte både med ulykkes og sykdomsdekning, eventuelt utgiftsdekning, og kan gi utbetaling både i form av engangskapitalerstatning og i form av løpende pensjons-/renteutbetaling)

• Lisensforsikring. Gir engangs kapitalerstatning ved helsemessig betinget bortfall av lisens som er nødvendig i enkelte yrker (ex oljearbeider og flyver). Ofte «lavere terskel» for bortfall av lisens enn for å kunne karakteriseres som ervervsmessig ufør.

• Reiseforsikring. Kollektiv eller individuell. Mange dekningselementer som f eks; reisegods, ansvar, uførhetssum, behandlingsutgifter, hjemreise m.m.

Som det fremkommer foran, er det et prinsipielt skille mellom på den ene siden pensjonsforsikringer (renteutbetalinger) og kapitalforsikringer (engangsutbetalinger). Likevel kan det være løpende utbetalinger også i de forsikringsordningene som ikke er pensjonsforsikring. Det dreier seg da ofte om ulike typer av utgiftsdekning, men det kan også være løpende inntektskompensasjon, som kan ha samme formål som en pensjonsforsikringsutbetaling.

5.3.4.3.3 Mulige kategoriseringer av andre uføredekninger enn uførepensjonsforsikring

Grensen for hvilke forsikringer som eventuelt skal komme til fradrag og hvilke som ikke skal komme til fradrag, kan tenkes trukket på basis av gitte kjennetegn eller karakteristika ved ulike forsikringer. Utvalget presenterer nedenfor noen mulige kategoriseringer og grensedragninger som er vurdert som kriterier for å trekke en eventuell grense for hvilke av disse forsikringene som eventuelt kan komme til fradrag på samme måte som uførepensjoner.

A Ulike produkter

Å kategorisere ved positivt å ta stilling til om hvert enkelt forsikringsprodukt skal gå til fradrag anses som et uaktuelt alternativ. Det er nok å vise til at spekteret av aktuelle produkter er bredt og at det er under kontinuerlig utvikling. Å suksessivt ta stilling til fradragsspørsmålet vil være rettsteknisk ugjørlig eller i alle fall veldig vanskelig og uhensiktsmessig.

B Finansiert av hvem?

Et skille kunne trekkes avhengig av om det var skadelidte selv eller «andre», for eksempel arbeidsgiver eller bileier ved førerulykke som utløses også når fører i lånt bil skades, som betalte forsikringen. En slik løsning vil i utgangspunktet være rettsteknisk enkel og håndterbar for de fleste tilfeller.

Løsningen kan likevel være noe komplisert eller tilfeldig hvor forsikringen for eksempel er delfinansiert av arbeidsgiver og skadelidte som individ. Det kan også være uhensiktsmessig om en forulykket person skal slippe fradrag for ulykkesforsikringen dersom vedkommende selv har betalt fakturaen, mens det må aksepteres fradrag dersom det er ektefellen («andre») som har betalt den. Dersom man skal legge vekt på hvem som har betalt forsikringen, må regelen helst suppleres med identifikasjonsregler på skadelidtes side.

C Hvem er forsikringstaker?

Et enkelt kriterium kunne være ikke å gjøre fradrag for noen forsikring hvor skadelidte selv er forsikringstaker, men gjøre fradrag for alle forsikringer hvor skadelidte ikke er forsikringstaker. Dette ville gi en enkel, men kanskje ikke utpreget rimelig, løsning. Likevel kan de «urimelige» tilfellene hvor det er ektefelle som er forsikringstaker rettes opp ved fradrag for forsikringer fra andre forsikringstakere enn skadelidte selv eller noen i dennes husstand.

Man vil likevelfortsatt stå igjen med urimelige tilfeller hvor det er kollektive ordninger (en organisasjon er formell forsikringstaker), men premien betales av skadelidte selv.

D Det rettslige grunnlaget for avtalen

Avtalen kan være en tariffavtale eller en frivillig inngått avtale. Utvalget kan imidlertid ikke se at en sondring mellom disse grunnlagene kan utgjøre et hensiktsmessig kriterium.

E Kollektive eller individuelle avtaler

Dette ville nok være en teknisk enkel grense som er operasjonaliserbar. Innvendingen er at grensen ikke nødvendigvis gir rimelige resultater i enkelttilfeller. Det vil vel forekomme at en individuelt tegnet forsikring ut fra materielle kvalifikasjoner bør sidestilles med en kollektiv avtale. På den annen side kan det hevdes at ikke alle enkeltløsninger vil være individuelt funderte under et standardisert regime. Denne risikoen tar lovgiver med åpne øyne ved innføring av standardisert erstatning.

F Livsforsikring eller skadeforsikring

Utvalget kan ikke se at denne sondringen er egnet for å trekke en hensiktsmessig grense.

G Om det er gitt fradrag for premien eller ikke

Også dette kunne tenkes som et eventuelt grensekriterium, i så fall basert på at forsikringskjøpet er gitt «samfunnsstøtte» i form av redusert skatt, og da må også skadelidte finne seg i en erstatningsreduksjon som eventuelt er samfunnsøkonomisk begrunnet.

5.3.4.4 Utvalgets vurderinger

På bakgrunn av fremstillingene i de to foregående underpunktene om henholdsvis pensjonsforsikringsordninger og andre forsikringsordninger skal Utvalget her gi en sammenfattende vurdering og konklusjon på hvilke utbetalinger som bør komme til fradrag.

I Justisdepartementets Mandat bes Utvalget om å likebehandle individuelle og kollektive pensjonsordninger uavhengig av etablering, organisering og finansiering. Dette er som nevnt avvikende fra gjeldende rett, hvor pensjoner fra individuelle ordninger normalt ikke kommer til fradrag. Mandatet benytter imidlertid i denne sammenhengen begrepet «bør» (punkt 2.3 første avsnitt). Når det gjelder trygd, sykelønn og «pensjonsordninger» (punkt 2.3 andre avsnitt), følger det av Mandatet at Utvalget «skal» foreslå fullt fradrag.

Det er etter dette ikke fullstendig klart hvor langt Mandatet gir føringer for fradragsproblemet. Dersom man skal følge Mandatets «skal-pålegg» om fullt fradrag for alle pensjonsordninger og samtidig tolker «bør» (i første avsnitt) strengt, vil det medføre en så klar endring av gjeldende rett at man burde forvente at dette var omtalt i Mandatet. Særlig burde Mandatet hatt med noe særskilt som gjaldt individuelle pensjonsspareavtaler, som jo skiller seg fra individuelle pensjonsforsikringer. Når så ikke er tilfelle, må det være grunn til å tolke «bør» som en form for henstilling og ikke som et absolutt pålegg.

Utvalget finner under disse omstendigheter at det bør ha frihet til å legge til grunn den fradragsordning som harmonerer best med det alminnelige systemet som etableres gjennom den nye standardiseringsmodellen for øvrig. Dette må gjelde selv om løsningen skulle avvike fra gjeldende rett eller avvike fra det som kan oppfattes som Mandatets preferanser. På dette punkt kan det legges til at floraen av ordninger er stor og variasjonene mellom de ulike ordninger (som vist) er store. For spørsmålet om hvordan loven skal utformes, har det også stor betydning at det vil det kunne oppstå endringer mht. hvilke produkttyper som tilbys. Fremveksten av barne-, behandlings-, og kritisk sykdomsprodukter er eksempler på at slike endringer har funnet sted. Mye tyder på at det også i fremtiden stadig vil komme nye former for forsikringsprodukter.

Med dette utgangspunktet har Utvalget tilstrebet å finne en rettsteknisk enkel og håndterbar regel om fradrag for uføredekninger. Videre har Utvalget sett hen til det formål at potensielle skadelidte skal ha mulighet til å planlegge sin egen situasjon ut fra behov ut over det erstatningsregelverket gir dekning for. Regelverket bør derfor ikke innebære at det er skadevolder som nyter godt av forsikringer skadelidte selv har kjøpt for å sikre seg og sin fremtid.

I vurderingen av ulike alternativ, har Utvalget funnet store rettstekniske fordeler ved å isolere fradragsregelen til å omfatte pensjonsordninger som er betalt av arbeidsgiver. Slike pensjonsordninger vil ha preg av fortsatt lønnsutbetaling i og med at de er finansiert av arbeidsgivers midler, midler som ellers kunne ha vært brukt til å betale høyere lønn. Slike pensjonsordninger utgjør en tapsdekning som skadelidte har fått gjennom arbeidsplassen sin som en motytelse for arbeidsinnsats. Når uføreytelsen så dekker en del av det tapet skadelidte har ved ikke lenger å kunne arbeide, er det vanskelig å se hvorfor ikke ytelsen skal telle med i erstatningsoppgjøret.

Det er ikke avgjørende at arbeidsgiver administrerer ordningen. Det bestemmende kriterium er at arbeidsgiver faktisk betaler den premien som gir medlemskap i den pensjonsordningen som gir uføredekning når skaden har inntrådt. Driftspensjoner må i denne sammenheng også klassifiseres som pensjonsordninger som er betalt av arbeidsgiver.

Fradraget skal gjelde både kollektive og individuelle pensjonsordninger, forutsatt at de er betalt av arbeidsgiver. Individuelle pensjonsordninger kan være aktuelle for ledere og for nøkkelpersonell i bedriftene. Det er ingen grunn til at disse gruppene erstatningsrettslig skal komme i noen annen stilling enn arbeidstakere som omfattes av kollektive ordninger. Fradraget skal gjelde alle pensjonsordninger som helt eller delvis er betalt av arbeidsgiver. Dette gjelder selv om arbeidsgiver bare betaler en liten del av premien. Av rettstekniske grunner har Utvalget funnet at bare ordninger som i sin helhet er betalt av arbeidstakeren selv, bør falle utenfor fradraget. Dette gir en klar regel som det vil være enkelt for aktørene å innrette seg etter.

Et ledd i begrunnelsen for å trekke grensene for fradraget slik er de grunnleggende betraktninger innledningsvis om det såkalte «betalingsargumentet». Det er større grunn til å la skadelidte få beholde utbetalinger som er et resultat av frivillig valgt betaling av forsikring, enn forsikringsdekninger som ligger innbakt i arbeidsforholdet. Et synspunkt i forlengelsen av dette er at den som selv betaler individuell forsikringspremie med penger som allerede er beskattet, bør få lov til å beholde utbetalingen under slike forsikringer. Denne typen forsikringsordninger bør ikke komme skadevolder til gode.

Det kan anføres som et argument mot en slik rettsteknisk enkel løsning, at det kan medføre en overkompensasjon (kumulasjon). Utvalget vil bemerke at det i forhold til fordelen med enkle og varige løsninger, ikke synes særlig betenkelig all den stund det er skadelidte som ved egne disponeringer og premiebetalinger har hatt kostnaden ved dette. Dersom det er arbeidsgiver som har betalt premien for slike forsikringsordninger er arbeidstaker beskattet for premien. Dessuten vil det også kunne være mulighet for forsikringsselskapene til å utvikle produkter som avgrenser dekningsområdet og reduserer kumulasjonen, – og som dermed kan ha lavere premie. På yrkesskadeområdet har man i markedet sett gode eksempler på dette ved at det selges forsikringsprodukter for «annen sykdom enn yrkessykdom» og «annen ulykke enn yrkesulykke».

Videre vil behovet for å la fradragsregelen omfatte individuelle, fult ut selvbetalte pensjonsordninger være mindre i en tid hvor det ikke lenger gis et nevneverdig skattefradrag for forsikringspremien som betales i slike ordninger. For personer i liberale yrker som betaler individuelle forsikringer vil premien bli relativt dyr, og det vil være tilsvarende færre som tegner slike forsikringer. Denne omstendighet kan tale for at uføredekningen fra slike forsikringer beholdes på skadelidtes hånd.

Det må tas i betraktning at erstatningsutbetalingen kan bli veldig høy dersom intet fradrag gjøres for skadelidte i liberale yrker, som nemlig vil være godt ivaretatt av Inntektstapmodellen. En tannlege som skades som 30-åring med 11 G i inntekt, vil få ca. 90 G i erstatning. At han eller hun da i tillegg uavkortet skal få en privat, individuelt tegnet uførepensjon, kan lede til en relativt høy samlet utbetaling. Dette må imidlertid prinsipielt oppfattes som å høste fruktene av egen investering i en kostbar pensjonsforsikring.

Utvalget har videre drøftet hvorvidt det kan forsvares at ulike kapitalforsikringer, som dels fyller samme funksjon som de tidligere kollektive pensjonsforsikringer, ikke blir gjenstand for fradrag. Det er i denne forbindelse påpekt at markedsendringene i kjølvannet av innføringen av obligatorisk tjenestepensjon har ledet til at et antall bedrifter har gått over til gruppelivsforsikring med kapitaldekning. Et synspunkt har vært at Utvalget bør ta konsekvensen av denne typen markedsendringer og bruke dem som grunnlag for å foreta fradrag i erstatningsutbetalingene. Slike grep vil bidra til å gjøre de totale kostnader ved den nye erstatningsordningen lavere enn hvor det ikke gjøres fradrag for engangsutbetalinger.

Bedriftsbetalte forsikringer som dekker uførhet er utbredt. Slike forsikringer som gir engangsutbetalinger benyttes i mange tilfeller som en erstatning for uførepensjon. En vanlig dekning er personalforsikring som dekker arbeidsuførhet ved ulykke, ofte med 22–30 G dekning (tilsvarende yrkesskade). Tradisjonelt har også mange bedrifter tegnet uførekapitalforsikring som omfatter arbeidsuførhet ved ulykke i tillegg til død. Valget mellom en uførepensjon og en forsikring som dekker arbeidsuførhet er et produktvalg. Hensikten med dekningene er den samme.

Et synspunkt er dermed at det ville være riktig at det ble gjort fradrag i personskadeerstatningen både for arbeidsgiverbetalte uføredekninger under pensjonsordninger og for ulykkesforsikring eller andre personalforsikringer som dekker uførhet.

Mot dette har det vært pekt på at erstatninger fra gruppelivsordninger med kapitaldekning heller ikke under dagens ordning går til fradrag. Det er derfor mindre grunn til å bygge inn denne typen fradrag selv om det har skjedd endringer i markedet. Dette argumentet må ses i sammenheng med de store rettstekniske vansker det er forbundet med å inkludere utvalgte kapitalerstatninger i fradragsordningen. En slik inkludering vil gjøre det svært vanskelig å trekke grensen mot utbetalinger som ikke skal gå til fradrag. Disse vanskelighetene ville oppstå og kanskje eskalere også i relasjon til nye forsikringsprodukter som kommer på markedet.

Etter en samlet vurdering har et flertall i Utvalget, bestående av alle medlemmer unntatt utvalgsmedlem Orsteen, kommet til at fradragsordningen bare bør gjelde for uførepensjon fra pensjonsordninger som helt eller delvis er betalt av arbeidsgiver. Hovedargumentene bak denne løsningen er at den er en videreføring av en fordelingsmodell som har tradisjon i norsk rett, samtidig som den er rettsteknisk håndterbar. Regelen er plassert i lovutkastet § 3-2 tredje ledd.

Grensene som her er trukket for hvilke uføredekninger som trekkes fra i erstatningen får tilsvarende anvendelse for spørsmålet om regress, jf. någjeldende § 3-7. Som kjent ble trygdens regressrett opphevet i 1970.223 Under lovrevisjonen i 1973 ble regressforbudet utvidet til å gjelde pensjonsutbetalinger i arbeidsforhold.224 Dette har vært linjen i den samlede norske erstatningsrettsfilosofien. Regressforbudet bør videreføres på samme måte som den någjeldende prinsipielle fordeling av tapet mellom skadevolder, skadelidte og en involvert pensjonskasse. Etter dette skal den pensjonskasse eller det forsikringsselskap som står for pensjonsutbetalingen som bygger på arbeidsgivers betaling av premie, ikke kunne kreve regress av skadevolder.

Et mindretall i Utvalget, utvalgsmedlem Orsteen, mener at alle forsikringer som helt eller delvis er betalt av arbeidsgiver og som kommer til utbetaling ved varig arbeidsuførhet, skal trekkes fra erstatningen krone for krone.

Det vises her til det faktum at mange bedrifter har uførekapitalforsikring som erstatter uførepensjon ved arbeidsuførhet. Hensikten med dekningene er den samme og de må derfor behandles likt.

5.3.5 Alternative fradragsmodeller for tjenestepensjon

5.3.5.1 Oversikt

Det følger av gjennomgangen i punkt 5.3.4 at et standardisert fradrag skal gjøres kun for uførepensjon fra tjenestepensjonsordninger som helt eller delvis er finansiert av arbeidsgiver. I det følgende drøftes hvilken fradragsmodell som i så måte skal anvendes.

Utvalget har etter dette kommet til at standardiseringen bør innebære et kompromiss mellom synsmåtene som er presentert foran. Den standardiserte erstatningssummens størrelse bør derfor tilpasses ut fra hvor mye de respektive inntektsgrupper får i uførepensjon fra tjenestepensjonsordninger. De rettstekniske vanskene forbundet med dette gjør at Utvalget først (i punkt 5.3.5.2.–5.3.5.5) vil presentere flere ulike muligheter for å håndtere uførepensjonen. Ved nærmere å konkretisere mulige standardiserte løsninger vil Utvalget få frem fordeler og ulemper ved de ulike alternativ, noe som anses hensiktsmessig for utredningsformål. Utvalget vil deretter beskrive den løsningen som anbefales.

5.3.5.2 Fradragsmodeller

5.3.5.2.1 Innledning

Fradrag for uførepensjon kan fastsettes etter tre ulike modeller. Disse tre modellene gjennomgås i de følgende punktene nedenfor:

5.3.5.2.2 Individuelt fradrag

Den standardiserte ordningen kan utformes uten å ta hensyn til uføredekningene, men åpne for at det gjøres individuelt fradrag basert på dokumentert uførepensjon. Den teknologiske utvikling gjør det mulig å utarbeide et effektivt system for slike fradrag.

Norsk Pensjon AS har etablert pensjonsportalen www.norskpensjon.no. Den viser en prognose over forventet alderspensjon – uten kostnad for den enkelte. Dette betyr at alle skal kunne finne en samlet oversikt over sine pensjonsrettigheter på ett sted. Informasjonen omfatter i øyeblikket folketrygd, tjenestepensjon inkl. fripoliser og individuelle spare- eller pensjonsordninger. Informasjon om uførepensjon er i dag ikke inkludert, men mye tyder på at det vil være teknisk og praktisk mulig å legge inn også slike opplysninger vedrørende borgernes pensjonsforhold.

Utvalget har per brev sendt forespørsel til Norsk Pensjon AS om hvorvidt selskapet vil kunne gi opplysninger om individuelle uførepensjoner, herunder fripoliser. I brev av 16. februar 2010 besvarte selskapet brevet med blant annet følgende utsagn:

«Det vil bli vurdert om Norsk pensjon fremover vil fremskaffe opplysninger om personers uføredekninger på lik linje med dagens visning av alderspensjonsrettigheter … Opplysninger om fripoliser og pensjonskapitalbevis og deres dekning er allerede en del av pensjonsportalens visning».

Utvalget forventer at dette vil skje, og har på denne bakgrunn funnet det forsvarlig å utarbeide en standardiseringsordning som legger til grunn et individuelt fradrag. Utvalget har lagt til grunn at de tekniske mulighetene, samt kundenes behov for informasjon, vil gjøre at opplysninger som gis om alderspensjon også vil bli gitt om uførepensjon.

På denne måten vil det altså være mulig å supplere en standardisert erstatning med et individuelt fradrag for de skadelidte som har uføredekning i tjenestepensjon. Denne løsningen vil nok bryte med tanken om en gjennomført standardiseringsordning » i vid forstand», slik det er formulert i Mandatet. Det kan likevel hevdes at løsningen vil tilfredsstille en målsetting om forenkling av oppgjøret. Samtidig vil løsningen kunne bidra til at flere skadelidte får tilnærmet «full erstatning». Endelig vil ordningen langt på vei innebære en videreføring av dagens fordelingsmodell. Skadevolder vil som i dag kunne oppleve den lettelse i sitt ansvar som følger av at store deler av skadelidtes tap dekkes av arbeidsgiverfinansiert uførepensjon. Som tidligere nevnt, har den någjeldende fordelingsmodell fungert godt. Dersom man ønsker å videreføre denne, vil dette utgjøre et selvstendig argument for et individuelt fradrag som skissert.

Et mulig motargument er knyttet til forholdet mellom fradrag for uførepensjon og den omstendighet at det ikke gjøres fradrag for forsikringer uten pensjonselement, jf. punkt 4.2.3 foran. Utvalget ser en mulighet for at denne ulikheten kan motivere arbeidsgivere for å unnlate å tegne uførepensjoner for i stedet å tegne forsikringer uten pensjonselement. Dette vil være en vridning i pensjonsmarkedet som kanskje ikke er ønsket ut fra samfunnsøkonomiske betraktninger.225 To forhold kan imidlertid tyde på at denne vridningsfaren ikke er stor. For det første utgjør uføretilfeller som skyldes en ansvarlig skadevolder bare en liten prosentandel av det totale antall tilfeller hvor uførepensjon blir aktuelt.226 For det andre, og dels i sammenheng med det første, vil arbeidsgiver være beslutningstaker mht. om det skal etableres uføredekning som del av arbeidsforholdet. For arbeidsgiver vil det ikke være et viktig spørsmål om skadevolder nyter godt av dekningen eller om skadelidte arbeidstaker får denne i tillegg til full erstatning. Det er grunn til å tro at arbeidsgiver vil være styrt av andre motivasjonsgrunnlag når valg mellom uførepensjon og annen uføreforsikring foretas. Etter dette kan det spørres om faren for markedsvridning er et tilstrekkelig argument for å se bort fra fordelene som oppnås med et individuelt fradrag.

Et annet mulig motargument mot individuelle fradrag er at ordningen kan medføre forsinkede oppgjør. Utvalget frykter at beregningen av uførepensjonen kan ta tid og dermed trenere selve oppgjøret. Det kan imidlertid spørres om beregningen av fradrag for arbeidsgiverfinansiert uførepensjon vil medføre en forsinkelse utover det tidsrom som allikevel løper for å kunne fastslå uførhet. Det kan derfor være tvilsomt hvor sterkt dette motargumentet er. Utvalget oppfatter det ikke som noen avgjørende innvending mot alternativet med et individuelt fradrag.

5.3.5.2.3 Modeller med standardisert (flatt) fradrag

Mandatet forutsetter langt på vei at standardiseringsløsningen skal innebære at også fradraget for pensjonsytelser standardiseres. I det følgende presenteres to modeller som ivaretar dette. Selv om modellene tilfredsstiller Mandatet, knytter det seg en rekke betenkeligheter til slike løsninger, se nedenfor.

Modell 1

En nærliggende måte for å etterkomme Mandatet på dette punktet er å stipulere at en viss del av skadelidtes tap skal dekkes av uførepensjon fra en tjenestepensjonsordning.

Man kan tenke seg en modell hvor erstatningen er tilpasset en stipulering av at så mye som 70 % av tapet blir dekket av trygd og tjenestepensjon. Erstatningen skal da utgjøre 30 % av inntektstapet.

En slik modell for fradrag vil medføre at det blir en klar underkompensasjon for de høyere inntektsgrupper.

Dette skyldes den omstendighet at det gjelder begrensninger i mulighetene for å tegne pensjonsforsikring med høye utbetalinger. Etter foretakspensjonsloven settes det nemlig et tak på pensjonsdekningene. Disse gjelder direkte for nivået på alderspensjonen, men uførepensjonens størrelse er knyttet opp mot alderspensjonens nivå, jf. foretakspensjonsloven § 6-3 (1).

Disse begrensningene i ytelsesnivået følger for det første av det prinsipielle utgangspunktet formulert som et «forholdsmessighetsprinsipp», jf. foretakspensjonsloven § 5-3 (2):

«De samlede pensjonsytelser fra pensjonsordningen og beregnet folketrygd skal ikke utgjøre en større prosentdel av lønnen for medlemmer med høyere lønn enn for medlemmer med lavere lønn.»

For det andre følger det av § 5-7 at de samlede ytelser fra folketrygd og pensjonsytelser ikke kan overstige:

1. 100 % av medlemmets lønn inntil 6 G, og

2. 70 % av medlemmets lønn som ligger mellom 6 G og 12 G, og

3. 0 % av den del av medlemmets lønn som ligger over 12 G

En farbar vei er å legge til grunn det taket som følger av disse begrensningene også for den standardiserte erstatning for høyinntektsgruppene. Dette vil innebære at den standardiserte erstatning dekker det som ikke dekkes av trygd og pensjon, forutsatt at muligheten til uføredekning opp til taket er utnyttet.

Statistikk fra FNO tyder imidlertid på at det ikke er vanlig å tegne forsikring som gir uføredekning opp til taket.227 Dermed vil det være relativt få av de skadelidte som får full erstatning og som «passer» til den standardiserte modellen. Løsningen er på denne bakgrunn uheldig idet den vil gi skadelidte underkompensasjon samtidig som skadevolder slipper å betale full erstatning.

Slik er for så vidt ordningen i dag. Forskjellen vil imidlertid være at den skadelidte som ikke har tjenestepensjon med uføredekning selv bærer risikoen for dette også i en situasjon hvor det forekommer en ansvarlig skadevolder. Etter dagens ordning legges risikoen for manglende uføredekning på skadevolder. Dersom skadelidte ikke har tjenestepensjon med uføredekning, må skadevolder dekke en større del av skadelidtes tap gjennom erstatningsutbetalingen.

Forslaget kan av disse grunner oppfattes som meget radikalt. Velges denne løsningen, vil lovgiver med åpne øyne legge til rette for at mange skadelidte får mindre enn «full erstatning», slik vi tradisjonelt har oppfattet dette begrepet. Det er i så måte et viktig orienteringspunkt at begge de refererte pensjonsordningene foran opererer med et dekningsnivå på 66 % forutsatt full opptjeningstid. For tjenestepensjonsordninger i privat sektor vil samme effekt gjøre seg gjeldende ved at pensjonsordningene legger til grunn en avkortning i pensjonen dersom en arbeidstaker er blitt ansatt når han har mindre enn (normalt) 30 år igjen til pensjonsalder.228 Mange skadelidte vil naturlig nok ikke ha full opptjeningstid.

Videre vil løsningen slå veldig forskjellig ut for personer som har uførepensjon sammenliknet med personer som ikke har. Mange ansatte i det private har nemlig ikke tjenestepensjon med uføredel, jf. statistikken som er gjengitt foran i punkt 5.3.3.2.3. Dette skillet vil gjøre seg gjeldende i forholdet mellom offentlig og privat ansatte arbeidstakere. Det kan settes et stort spørsmålstegn ved en ordning som systematisk favoriserer de offentlig ansatte.

Det bør imidlertid minnes om at denne forskjellen bare vil gi utslag for relativt høye inntektsgrupper – inntektsgrupper over 6 G. Inntektsgruppen opp til 6 G vil være sikret tilnærmet full erstatning gjennom folketrygd og erstatning. Inntektsgruppen over 6 G vil derimot ikke få full erstatning med mindre de har uføreforsikring. Hele vår erstatningsordning vil med dette til en viss grad få en mer sosial og utjevnende profil enn den har i dag.

Konsekvensen av løsningen med flatt fradrag vil være at skadelidte med inntekter opp til taket på 19 G vil få tapet knyttet til de siste 7 G av inntekten dekket av skadevolder, mens vedkommende for de øvrige intervall altså vil få dekket 34 % fra skadevolder for intervallet 3–6 G og 30 % fra skadevolder for intervallet 6–12 G.

Den omstendighet at skadevolder fullt ut må dekke tapet knyttet til inntekter over 12 G, mens han bare delvis dekker tapet som skriver seg fra inntektsnivået 6–12 G kan oppfattes som en rettspolitisk inkonsistent løsning. Dette utgjør i seg selv et argument mot det alternativ som er skissert her under Modell 1.

Modell 2

Siden alternativet foran er relativt radikalt, har Utvalget også undersøkt om det kan lages en mindre ytterliggående løsning ved bruk av samme tekniske modell.

Et mulig alternativ er da å foreta et lignende generelt fradrag som beskrevet foran, men slik at fradraget gjøres noe mindre. Det kan baseres på trygd og pensjoner på et lavere nivå enn 70 % også for inntektsgruppene i intervallet 6–12 G. Dette har sammenheng med at mange tjenestepensjonsordninger gir en langt dårligere dekning enn 70 %, og at disse som nevnt har en uføredekning som reduseres proporsjonalt med manglende opptjeningstid.

Statens pensjonskasse opererer eksempelvis med et utgangspunkt om 66 % dekning gjennom trygd og pensjon, men slik at dette (utenfor yrkesskadetilfellene) krever full opptjeningstid på 30 år. Fra omtalen av ordningen på Statens pensjonskasses nettsider hitsettes:

«Full uførepensjon utgjør 66 prosent av pensjonsgrunnlaget forutsatt at du har full opptjeningstid. Forsørger du barn under 18 år, får du også utbetalt barnetillegg.

…

Begrensning av pensjonsgrunnlaget

Lønn ut over 12 G er ikke pensjonsgivende, og medregnes ikke i grunnlaget for beregning av pensjon.

I folketrygden er lønn opp til 6 G pensjonsgivende, og lønn mellom 6 og 12 G medregnes med 1/3. Vi kompenserer stort sett for denne forskjellen ved å utbetale en tilsvarende større del til pensjonister som får pensjon både fra folketrygden og Statens Pensjonskasse.

Pensjonsgivende opptjeningstid

Pensjonsgivende opptjeningstid er den tid du har vært medlem av Statens Pensjonskasse. Dette vil normalt si den tid du har blitt trukket pensjonsinnskudd for. Del av år på 6 måneder eller mer medregnes som et helt år ved beregning av den samlede opptjeningstid. Del av år på under 6 måneder medregnes ikke. For å få full pensjon må den pensjonsgivende opptjeningstiden være 30 år eller mer. Pensjonen reduseres forholdsmessig for hvert år du mangler på 30 år. Dette betyr at dersom du oppnår en samlet pensjonsgivende tjenestetid på f.eks. 20 år, får du 20/30 av full pensjon.»

Lovgrunnlaget for dette er Lov om Statens pensjonskasse av 28. juli 1949 nr. 26 §§ 28 jf. 23 b).

Av dette systemet følger det at mange uføretrygdede vil få langt lavere dekning enn 66 % dekning av pensjonsgrunnlaget, (jf. pensjonsloven §§ 28 jf. § 15 a).229

Et tilsvarende system legges til grunn for Kommunenes landspensjonskasse sin uførepensjonsordning: Full uførepensjon utgjør 66 % av pensjonsgrunnlaget.230 Pensjonsordningen opererer også med reduksjon for manglende opptjeningstid.

Samme system legges til grunn for uføredekning etter Foretakspensjonsloven, jf. lov nr. 16/2000 § 6-3 (1) jf. § 4-3. Også her gjøres det reduksjon for manglende opptjeningstid.

Hvis man skal gå inn på løsningen med et standardisert fradrag for inntektsgruppene mellom 6 og 12 G, vil man som nevnt med åpne øyne legge til rette for at mange ikke får full erstatning slik dette begrepet oppfattes etter gjeldende rett. En mulighet kan derfor være ikke å gjøre fradraget så stort at mange rammes veldig hardt. Manglende opptjeningstid innebærer at mange uføre vil ha en lavere dekning enn 66 % for lønnsintervallet mellom 6 og 12 G. Disse vil derfor ikke få full erstatning dersom fradraget settes til 66 %. Sannsynligheten for at mange ikke har uføredekning, samt at de som har, ikke har full opptjeningstid, taler for å sette prosentsatsen vesentlig lavere enn 66.

Spørsmålet er så hvor lavt man eventuelt kan gå i det generelle fradraget. Et mulig alternativ er at man under henvisning til standardiseringsformålet setter et generelt fradrag for inntektstapet i intervallet 6–12 G på eksempelvis 50 %. Dette vil ha preg av en middelvei, slik at noen skadelidte ikke får full erstatning, mens andre, som har opptjent full trygdetid og har tegnet uføreforsikring får mer enn full erstatning (kumulasjon). Skadelidte i denne kategorien vil få erstatning for 50 % av inntekten fra skadevolder, mens kanskje så mye som 66 % av inntekten dekkes av trygd og pensjon. Skadelidte i denne kategorien vil dermed motta 116 % av inntektsgrunnlaget. Et slikt resultat kan kritiseres fra et prinsipielt synspunkt, jf. det som er nevnt foran i punkt 5.3.3.2.4 om rettsøkonomi, samfunnsøkonomi og tradisjonelle norske rettferdighetsbetraktninger.

I den grad noen skadelidte får mer enn full erstatning, må dette ses som en kalkulert konsekvens av standardiseringen. Hertil kommer det viktige poeng at skadelidte indirekte har betalt for denne ekstra ytelsen selv, fordi hans ytelse av arbeidskraft byttes mot lønn og andre goder så som uførepensjon.

5.3.5.3 Et tosporet system

Et tredje hovedalternativ er å kombinere de to første hovedalternativ slik at man lager et tosporet system. Poenget i så måte er å ta konsekvensen av et viktig skille mellom de arbeidstakere som har uføredekning fra tjenestepensjon og de som ikke har det. Det tosporede systemet blir da som følger:

For arbeidstakere som har uførepensjonsdekning gjøres det et fradrag som skissert i Modell 2 foran – 50 % i inntektsintervallet mellom 6 og 12 G. For arbeidstakere som ikke har uførepensjon gjøres det intet fradrag, jf. alternativet skissert i punkt 1 foran.

Løsningen vil bøte på de åpenbare svakheter knyttet til modellene som er beskrevet foran i punkt 5.3.5.2.3. Elementet av systematisk underkompensasjon for ca. 600.000 arbeidstakere tas bort.231 Det vil likevel bli en underkompensasjon for arbeidstakere som har uførepensjon, men med lavere dekning enn det som korresponderer med det stipulerte fradrag på 50 %. Samtidig vil løsningen med nødvendighet lede til overkompensasjon for mange arbeidstakere.

5.3.5.4 Valg mellom fradragsmodellene

Foran er det presentert i alt fem alternativer for hvordan man i den standardiserte erstatningsordningen kan ta hensyn til uføredekning under tjenestepensjon. Utvalget antar at flere av disse alternativene er mindre aktuelle, men de er likevel presentert med to formål: For det første vises hvilke alternativ som teknisk er gjennomførbare for å imøtekomme føringene i Mandatet. For det andre er alternativene skissert for å vise hvilke åpenbare rettferdighetsproblemer man vil stå overfor dersom man standardiserer etter slike modeller.

Etter å ha gått igjennom mange alternativ for standardisering, har Utvalget funnet at et eventuelt standardisert fradrag slik det er skissert i Mandatet bare kan gjennomføres dersom man bygger på alternativet i Modell 2 i punkt 5.3.5.2.3. Dette alternativet bringer imidlertid med seg så store uheldige forskjeller mellom arbeidstakergrupper at Utvalget ikke kan forsvare å anbefale denne løsningen. Utvalget vil derfor i stedet anbefale at man på dette punktet i den nye ordningen oppgir målsettingen om en standardisering og i stedet bygger på en individuell tilpasning. Et nærliggende argument mot denne løsningen er som nevnt tidligere at den ikke innebærer standardisering. I og med at veldig mange andre punkter i den foreslåtte erstatningsordningen er standardisert slik Mandatet etterspør, finner imidlertid Utvalget at det må kunne forsvares å legge til grunn en individualisert løsning på dette punktet.

Det kan tilføyes at standardisering ikke kan anses å være et mål i seg selv, men snarere et middel til å oppnå målsettinger om enkelhet, forutberegnelighet og konfliktreduksjon. Når individuell måling av fradragskomponenten er lett tilgjengelig, vil man kunne oppnå disse målene samtidig som man unngår de noe tilfeldige og urettferdige utslag som en standardisering av fradragene etter Utvalgets syn vil gi.

Utvalget finner derfor at de beste grunner taler for å velge alternativet individuelt fradrag, se punkt 5.3.5.2.2 foran. Det er i så måte lagt vekt på at dette alternativet viderefører dagens fordelingsmodell. Løsningen vil likevel ikke være beheftet med de svakheter som ellers er forbundet med dagens utmåling av erstatning. Teknologiens muligheter for raskt å finne de relevante tall bør utnyttes. Målsettingen om standardisering kan ikke i seg selv være til hinder for at man velger hensiktsmessige løsninger. Dette må i alle fall gjelde på punkter hvor standardisering allerede i utgangspunktet byr på åpenbare svakheter. For det følgende helhetlige arbeid med å utvikle en standardisert erstatningsordning, har Utvalget bygget på at fradragsmodellen beskrevet under punkt 5.3.5.2.2 foran legges til grunn.

Et flertall i Utvalget, bestående av alle medlemmer unntatt Robberstad, mener at dette individuelle fradraget skal gjøres uavhengig av hvilket inntektsnivå skadelidte ligger på.

Et mindretall i Utvalget, bestående av Robberstad, mener at fradrag ikke skal gjøres for skadelidte som har årsinntekt på 6 G eller lavere. Utvalgsmedlem Robberstad har merket seg at tallmaterialet som Utvalget bygger på under vurderingen av økonomiske og administrative konsekvenser viser at det ikke blir utbetalt tjenestepensjon til uføre som tjente 6 G eller mindre da de ble skadet. Også beregninger fra Statens pensjonskasse (SPK) etter anmodning fra Utvalget viser at et medlem som er blitt ufør svært sjelden vil få utbetalt tjenestepensjon når medlemmet tjente mindre enn 6 G. I de få unntakstilfellene er det tale om beskjedne beløp. SPK har opplyst at et medlem med full opptjening i full stilling og med beregnet pensjonsalder 70 år og en årsinntekt på 6 G, vil få utbetalt brutto ca. 1 500 kroner per måned. Hvis man som ellers i håndteringen av fradrag for tjenestepensjon legger til grunn 40 % inntektsskatt, vil medlemmet sitte igjen med ca. 10 800 kroner i året (1.500 – 40 % x 12) før kapitalisering. For medlemmer som ikke har full opptjening er det tale om enda lavere summer ved årsinntekter tilsvarende 6 G. Medlemmet ville ikke fått noen utbetaling overhodet dersom årsinntekten var på 4 eller 5 G.

Antallet saker der årsinntekten vil være 6 G eller lavere er stort. En viktig begrunnelse for Utvalgets forslag om ikke å standardisere håndteringen av tjenestepensjon slik som i Yrkesskadeforskriften, er de store individuelle forskjellene. Disse forskjellene vil imidlertid i første rekke gjelde ved årsinntekter som er høyere enn 6 G. Sett hen til det store volum personskadesaker der skadelidtes årsinntekt er 6 G eller lavere og hensynet til raske og forutberegnelige oppgjør, bør årsinntekter på 6 G eller mindre unntas fra regelen om individuelt fradrag for tjenestepensjon.

Dette medlemmet ser at personer som kort tid før skaden har gått ned fra inntekter godt over 6 G til en inntekt på 6 G eller lavere med en slik regel kan oppnå en fordel. Det samme kan skadelidte som har arbeidsgiverfinansierte fripoliser som gir utbetalinger ved uførhet. Det er imidlertid ikke presentert tall som tyder på at det er vanlig at arbeidsgiverfinansierte fripoliser gir rett til utbetaling ved uførhet med et høyere beløp enn om arbeidsforholdet består eller at det er mange høytlønnede som går ned i lønn til 6 G eller lavere. Det framstår da som lite begrunnet å belaste en standardisert post med saksbehandling der beløpet det er aktuelt å gjøre fradrag med som regel vil være 0 eller «småbeløp».

5.3.6 Beregningstekniske spørsmål vedrørende fradraget for uførepensjon

De individuelle fradragspostene vil komme til uttrykk som beregninger av månedlige og årlige fremtidige pensjonsutbetalinger. Fradraget kan rent teknisk gjøres på (minst) to måter:

Ett alternativ kan være å la pensjonsutbetalingene komme til fradrag allerede ved plasseringen i inntektsgruppe. Det blir i så fall tale om et skjønnsmessig fradrag som eksempelvis kan flytte skadelidte ned fra en erstatning tilsvarende 7 G til 6 1/2 G.

Fordelen med denne metoden er tilsynelatende at den er beregningsteknisk enkel. Men den kan nok være noe problematisk å håndtere fordi erstatningsintervallene er lagt med mellomrom på halve G. Det kan eksempelvis være en kilde til usikkerhet om en årlig pensjonsutbetaling på 45 000 kroner per år skal kvalifisere for «nedrykk» ett eller to intervall. Slike nedrykk vil ha store økonomiske konsekvenser for dem det gjelder, og det er nærliggende å anta at det kan oppstå en lang rekke usikkerhetsmomenter i beregningen. Mange tall vil naturlig skape usikkerhet om hvor stort «nedrykket» skal være. Videre må det tas hensyn til at inntektsgruppen beregnes ut fra brutto inntekt, mens pensjonsinntekten kommer som et beregnet tillegg til netto inntekt. Dette kan gjøre det vanskelig å beregne en riktig nedflytting. Alt i alt er det så store beregningstekniske problemer med denne beregningsmåten at den neppe kan anbefales.

Et annet alternativ kan være å omregne pensjonsutbetalingen til et engangsbeløp som så trekkes fra den ferdige erstatning. På denne måten kan fradraget bli mer nøyaktig, og man vil samtidig unngå de usikkerhetsmomenter og mulige tvistespørsmål som er nevnt foran. Dette krever en nokså komplisert regneoperasjon der man må neddiskontere og kapitalisere fremtidige pensjonsutbetalinger til et engangsbeløp. Operasjonen blir imidlertid ikke mer komplisert enn de operasjoner som gjøres i dag. Videre er det med dagens tekniske muligheter i form av dataprogrammer intet stort praktisk problem forbundet med å gjøre disse omregningene.

Et spørsmål reiser seg imidlertid vedrørende hvilken kapitaliseringsrente som skal legges til grunn for neddiskonteringen. Utvalget mener at det for denne operasjonen skal benyttes samme rentefot som den som er lagt til grunn for erstatningsberegningen. Det vil for tiden si 5 %. I den grad denne renten er for høy sammenliknet med reell forrentning av kapitalen, vil dette resultere i at fradraget er mindre enn det rent matematisk og økonomisk skulle ha vært. At fradraget blir mindre er en fordel for skadelidte. Han vil dermed reelt få utbetalt en høyere pensjon enn den som er lagt til grunn for erstatningsoppgjøret. Denne effekten er et naturlig motstykke til at en kapitaliseringsrente på 5 % er beholdt for erstatningsberegningen. I den grad en rentefot i en slik størrelsesorden gir for lite erstatning, vil noe av denne effekten veies opp gjennom et redusert fradrag for tjenestepensjon.

Utvalget antar at de beste grunner taler for det sistnevnte alternativet. Fradraget skal altså gjøres ved å neddiskontere pensjonen til et kapitalbeløp som representerer en nåverdi av fremtidige pensjoner.

Pensjonsutbetalingene (som her kapitaliseres til en engangssum) vil være gjenstand for beskatning når de utbetales. Dette bør det tas hensyn til når det gjøres fradrag i erstatningen. Den nøyaktige beskatningen av pensjonsutbetalingene vil avhenge av individuelle forhold. For å unngå at fradraget i erstatningen for pensjonsutbetalinger blir for stort, og for å ha en enkel ordning, mener Utvalget at det bør regnes med en beskatning av pensjonsytelsene på 40 %. Fradraget bør beregnes før de årlige ytelsene kapitaliseres til en engangssum, jf. foran. Utvalget antar at det å foreta fradraget for skatt før kapitalisering, vil gi den beregningsmåte som best samsvarer med de økonomiske realitetene for skadelidte. Dermed skal det gjøres et fradrag for beskatning i de pensjonsytelsene som blir gjenstand for kapitalisering til en engangssum. Ordningen med fradrag for beskatning kommer til uttrykk i Utmålingsforskriften § 2-1 fjerde ledd.

5.3.7 Særlig om fripoliser

En fripolise er en fullt betalt forsikring som er utstedt til et individ som trer ut av forsikringsordningen, eksempelvis i forbindelse med skifte av jobb. En arbeidstaker som avslutter et arbeidsforhold vil ofte, men langt fra alltid, få med seg en fripolise, som dermed omfatter oppsparte pensjonsrettigheter. At det utstedes fripolise eller pensjonskapitalbevis betinger at arbeidstakerens tidligere bedrift hadde en uførepensjonsordning med oppbygging av kapital til fripolise.

Fripoliser kan omfatte alders-, uføre- og etterlattepensjoner. En fripolises verdi vil i alminnelighet avhenge av hvor lang tid arbeidstakeren stod i arbeidsforholdet. Har han eller hun eksempelvis arbeidet i 10 av de 30 år som kreves for full pensjon, vil vedkommende bare ta med seg 1/3 av full pensjon. Som følge av at en arbeidstaker skifter jobb flere ganger, kan en arbeidstaker tjene opp langt mer enn full pensjon. Et eksempel kan være at en arbeidstaker som starter å jobbe som 27-åring, jobber 23 år i første bedrift og tjener opp 23/40 i denne. (Bedriften har uførepensjonsordning med fripoliseopptjening.) Deretter kan han eksempelvis oppnå 17/30 i neste bedrift. Dersom begge ordninger har 70 % dekning ved full pensjon, vil arbeidstakeren motta en meget god uførepensjon.

Dersom arbeidstakeren slutter i en bedrift som ikke utsteder fripoliser for oppspart uførepensjon, vil imidlertid effekten kunne bli motsatt: Arbeidstakeren vil ikke nyte godt av oppsparte pensjonsrettigheter fra første arbeidsforhold, og dermed få en tilsvarende dårlig uføredekning. En variasjon over eksemplet foran er illustrerende: Hvis den første bedriften i eksemplet foran ikke hadde fripoliseopptjening, vil situasjonen bli at arbeidstakeren er 50 år når han starter i neste bedrift. Han vil da maksimalt kunne oppnå 17/30 alderspensjon hvis han jobber til han blir 67 år. Hvis han blir ufør eksempelvis som 55-åring, vil han få en uførepensjon på 17/30 fra ordningen til nåværende (den siste) arbeidsgiver. Fra første arbeidsgiver har han ingen opptjente rettigheter og får dermed ingen utbetaling.

Andelen av bedrifter med innskuddsbasert alderspensjon som i tillegg har uførepensjonsordning, er lav. Av disse har svært få ordninger med opptjening av fripoliserettigheter. Dette gjelder ikke minst blant de bedrifter som tegnet tjenestepensjon i forbindelse med innføring av obligatorisk tjenestepensjon.

I og med at det i våre dager er relativt vanlig med jobbskifte, innebærer dette at mange arbeidstakere ikke vil ha oppspart uføredekning fra sin tidligere yrkeskarriere, og dermed få en tilsvarende lavere uføredekning fra tjenestepensjon.

Siden Utvalget har valgt alternativet med individuelt fradrag for pensjoner (jf. punkt 5.3.5.2.2 foran), vil uføredekningene under fripolisene kunne tas med i nettportalene på samme måte som de øvrige uføredekninger. Det er dermed teknisk mulig å gjøre dem til gjenstand for et individuelt fradrag.

Det kan imidlertid diskuteres om fripolisene bør behandles på samme måte som ordinære arbeidsgiverbetalte uføredekninger. Fripoliser kan nemlig i noen grad være finansiert av arbeidstakeren selv gjennom direkte betaling. Dette er særlig aktuelt gjennom tegning av fortsettelsesforsikringer. Arbeidstakere som eksempelvis er usikre på egen fremtidig helsetilstand eller som starter som selvstendig næringsdrivende, kan ha et ønske om å videreføre den pensjonsordning de har hatt, selv om de avslutter arbeidsforholdet. I så fall finansierer de videre pensjonsoppsparing på fripolisen selv. Dette har konsekvenser for den erstatningsrettslige behandlingen av fripolisene. Som nevnt foran, kan det hevdes at skadelidte selv bør nyte godt av de forsikringsordninger han eller hun har finansiert selv. Dette «betalingsargumentet» slår til med full styrke for den del av fripolisen som skadelidte har finansiert selv.

Det blir etter dette spørsmål om hvordan man skal håndtere fripolisene erstatningsrettslig. De nærliggende alternativ er enten å la dem bli gjenstand for fradrag på vanlig måte eller nettopp ikke å la fripolisene komme til fradrag i det hele. En mellomløsning der det kun gjøres fradrag for den del av fripolisen som er betalt av tidligere arbeidsgiver kan være vanskelig gjennomførbar. En slik løsning kan bare være aktuell dersom det utarbeides tekniske løsninger som enkelt gjengir hvor mye av fripolisen skadelidte har finansiert selv. Utvalget finner det vanskelig å forskuttere at en slik teknisk løsning lar seg etablere.

I valget mellom de skisserte alternativ har Utvalget blitt stående ved at fripolisene fra ordninger i arbeidsforhold bør komme til fradrag. Men denne ordningen skal kombineres med en adgang for skadelidte til å påberope seg at deler av fripolisen er finansiert som en fortsettelsesforsikring. Så langt skadelidte klarer å bevise at han eller hun selv har finansiert en fortsettelsesforsikring, skal utbetalingene under slike forsikringer ikke gå til fradrag.

5.4 Ytre rammer for erstatningsnivået

5.4.1 Innledning

I det følgende drøftes de ytre rammer for erstatningsnivået. Mandatet gir klare føringer om at det bør vurderes å sette en maksimumsgrense for hvilken erstatning som kan gis for inntektstap etter norsk rett. På samme måte gir Mandatet en klar foranledning til å drøfte om det bør settes et minstenivå for erstatning. De prinsipielle spørsmål er da hvorvidt skadelidte skal få henholdsvis mindre enn full erstatning og mer enn full erstatning. I det følgende drøftes om og eventuelt hvordan disse grensene skal bygges inn i den standardiserte ordning (se henholdsvis punkt 5.4.2 og 5.4.3 nedenfor).

5.4.2 Innføring av en maksimumserstatning

Utvalget har med utgangspunkt i Mandatet drøftet spørsmålet om det skal settes en øvre grense for erstatningsutmålingen, et «tak» på erstatningen. Dette vil innebære at lovgiver med åpne øyne fastsetter at visse skadelidte skal få mindre enn full erstatning.

Problemstillingen har vært drøftet i tidligere lovforarbeid.232 Under forarbeidene til Lov nr. 26 1973 vurderte man å sette et tak tilsvarende høyeste mulige pensjonsgivende inntekt etter folketrygdloven, altså et nivå som i dag tilsvarer 12 G i årsinntekt. Komiteen fant imidlertid «… at det også for tap utover det nevnte nivå bør kunne gis erstatning når dette ikke vil være urimelig tyngende for skadevolderen og det heller ikke ellers er grunn til å pålegge skadelidte selv å bære alt tap utover denne grense».233 Resultatet ble da at man nøyde seg med å innføre en lempningsregel for personskader i særlige unntakstilfeller, jf. någjeldende skl. § 5-2.

Lempningsregelen vil lede til at erstatningen reduseres på bakgrunn av helt individuelle kriterier knyttet til blant annet skadevolders og skadelidtes økonomiske forhold. Spørsmålet om å innføre et tak er – slik det er formulert i Mandatet – mer generelt: Det er tale om med åpne øyne å fravike den hevdvunne regelen om at skadelidte skal ha «full erstatning» i de tilfeller hvor skadelidte har relativt høy inntekt. Man vil da eventuelt innføre en form for «borgerlig jevnmål».

Tanken om et borgerlig jevnmål stammer fra dansk rettstradisjon.234 Etter en jernbaneulykke ved Bramminge ble det nedsatt en erstatningskommisjon som leverte sin rapport i 1915. Kommisjonen opererte i forbindelse med erstatningsutmålingen med «den Norm, der er anvendt ved Fastsættelsen af det beløb der tilkommer Embedsmænds og bestillingsmænds Enker …».235 Uttrykket ble tatt opp av Ahnfelt Røhne under hans innlegg på det 13. nordiske Juristmøte i 1925, og har siden vært brukt fra tid til annen, i alle fall i den norske debatten.236 Jevnmålstanken kan gi seg ulike utslag, men den aktuelle i vår sammenheng er at man «avskjærer all erstatning som ikke skadelidte trenger for å opprettholde en «borgerlig» levestandard».237 Det kan trekkes en linje mellom denne tilnærmingen og den erstatningsordning som har gjeldt i Danmark i nyere tid etter vedtagelsen av EAL. Den omstendighet at man i dansk erstatningsrett historisk ikke har gitt full erstatning for tap av fremtidig inntekt står i god forbindelse med tradisjonen for å se hen til et borgerlig jevnmål.238 Man har imidlertid i nyere tid arbeidet for å øke erstatningsnivået.239

I norsk juridisk teori har man over et visst tidsrom diskutert om man i erstatningsretten burde innføre et slikt borgerlig jevnmål. Oscar Platou argumenterte i sin tid energisk for at man måtte avgrense erstatningen slik at den ikke dekket de rene luksusinvesteringer.240 En rekke forfattere gikk senere prinsipielt inn for å begrense erstatningen til et borgerlig jevnmål.241 Videre viste Thorbjørnsen (Rt. 1950 s. 573) at Høyesterett på femtitallet var tilbøyelig til å legge vekt på spørsmålet om skadelidte hadde behov for erstatning.242 Et senere og viktig arbeid i denne forbindelse var artikkelen som det flere ganger er vist til foran; Knut Selmers artikkel: «Et borgerlig jevnmål i norsk erstatningsrett».243 Mye av den prinsipielle argumentasjonen i dette arbeidet har interesse også i dag. Et poeng i artikkelen er at man må se de ulike kompensasjonsregler i sammenheng.244 Selmer gikk inn for at erstatningen kunne beskjæres dersom man lot skadelidte få sine forsikringsutbetalinger uavkortet.245

Etter denne gjennomgangen er det verd å merke seg at det historisk sett ikke har vært noen entydig oppfatning om at skadelidte skal ha full økonomisk erstatning.

En tankegang som innebærer reduksjon av erstatningen har som kjent blitt videreført både gjennom reglene om samordning mellom erstatning og forsikring, jf. någjeldende § 3-1 tredje ledd andre punktum (se punkt 4.2.3 foran om denne) og gjennom lempningsregelen i någjeldende skl. § 5-2. For øvrig har tanker om å begrense erstatningsbeløpet som følge av at tapet blir upåregnelig stort for skadevolder blitt ventilert i forbindelse med adekvans. En slik uttalelse kom som et obiter dictum i tippedommen fra 1955.246 Dette var før en begrensning eventuelt kunne gjøres gjennom lempningsregler, som første gang ble innført i generell form ved reformen i 1973. En helt generell lempningsregel kom inn i loven i 1985, jf. någjeldende § 5-2. Men også etter at vi har innført lempningsregler har det falt uttalelser om å begrense omfanget av erstatning gjennom regler om adekvans. Her kan det særlig vises til Lillestrøm (Rt. 2006 s. 690) hvor det åpnes for at ansvarets omfang kan avgrenses ut fra adekvansbetraktninger. Dommen gjelder imidlertid i første rekke den spesielle problematikken knyttet til tredjemannsskader.247 I Dykker (Rt. 2003 s. 338) stilte Høyesterett seg prinsipielt sett avvisende til å legge til grunn et «borgerlig jevnmål». 248

Det ovennevnte viser likevel at innføring av et tak på erstatningen ikke vil innebære noe markant brudd på den norske erstatningsrettslige tradisjonen. Mens lempningsregelen gir grunnlag for et brudd med prinsippet om full erstatning ut fra individuelle forhold, kan en ny regel om et tak på erstatningen utgjøre et generelt brudd med prinsippet om. Prinsippet forlates da på et snevert område og ut fra tenkemåter som har tradisjon i norsk erstatningsrett. I denne forbindelse kan nevnes at det er en viss logikk forbundet med å innføre et tak samtidig som man foreslår å ta bort «kan»-hjemmelen for å gjøre fradrag i forsikringsutbetalinger, jf. någjeldende skl. § 3-1 tredje ledd andre punktum. Personer med høy inntekt som rammes av regelen om et tak på erstatningen kan i stedet sikre seg ved å tegne forsikringer med utbetalinger som ikke blir samordnet med erstatningen (se om dette foran i punkt 4.2.3.2).249 Denne korrespondansen mellom reglene er også nevnt i Mandatet.250

Utvalget har ved innføringen av et tak på erstatningen særlig lagt vekt på at relativt få av de skadelidte vil rammes av dette. Utvalget har i denne forbindelse innhentet statistikk over hvor mange av de norske arbeidstakerne som befinner seg i gruppen særlig høytlønte og som derfor vil stå i fare for å få lavere erstatning enn det som tilsvarer full økonomisk kompensasjon. 251 Til illustrasjon kan nevnes at bare 20 000 personer i Norge oppebar inntekter over 19 G i 2008, og at kun ca. 8 000 hadde inntekt på 25 G og høyere.252 Selv om man må ta høyde for at en mengde personer i Norge oppebærer høye inntekter gjennom ulike selskapsarrangementer som ikke kommer til syne i en lønnsstatistikk, kan det legges til grunn at det er relativt få potensielle skadelidte som vil rammes av et tak på opp mot 20 G.

Utvalget har videre sett hen til det tak på erstatningen som er innført i dansk rett. Det følger av EAL § 6, 2. stk at maksimal erstatning i dansk rett utgjør 7 892 000 DKR.253 Denne summen tilsvarer per 2010 NOK 8 441 000, som igjen tilsvarer 111 G. Dette er en sum som etter det foreslåtte nye system vil tilkomme en 23-årig skadelidt med inntekt som tilsvarer 12 G (erstatning 111 G) eller en 32-åring med inntekt 13 G (erstatning 115,3 G). Det danske taket er derfor etter alt å dømme langt lavere enn det som kan være aktuelt å innføre i norsk rett. Dette misforholdet kan bare forklares ved å vise til at man i Danmark, som nevnt, ikke har hatt tradisjon for å utmåle det som i norsk rett kalles «full erstatning» for fremtidig inntekt. Tanken om et borgerlig jevnmål har stått sterkt jf. foran.

Utvalget mener at det er grunnlag for å innføre et tak dersom det settes vesentlig høyere enn det tak som i dag gjelder for yrkesskadeforsikring (10 G). I så fall vil taket ramme relativt få personer. Dermed vil et tak på erstatningen ikke ha stor betydning i praksis. Samtidig vil den samme persongruppen, under et regime med standardiserte og lett forutberegnelige erstatningsregler, kunne posisjonere seg gjennom forsikring. Det vises i så måte til at det ikke gjøres fradrag i erstatningen for uføredekning fra individuelle pensjonsordninger der premien er betalt av skadelidte selv, se punkt 5.3.4.4 foran.

Utvalget ser det videre som naturlig at et erstatningsrettslig tak settes høyere enn det trygderettslige taket på 12 G for inntekt som medregnes ved beregning av pensjon etter folketrygdloven etter någjeldende regler. Mens trygden fordeler fellesskapets midler, fordeler erstatningsretten risiko og økonomisk belastning mellom en skadelidt og en skadevolder. Og mens trygdens fokus er å sikre velferd til alle fremfor luksus til de få, er erstatningsrettens fokus i større grad gjenoppretting enn utjevning

På bakgrunn av tallene foran ser Utvalget det som hensiktsmessig at «taket» ikke plasseres lavere enn 19 G. Dette utgjør per 2008 ca. 1 330 000 kroner (per 2010 ca. 1 437 000 kroner). Denne summen utgjør over tre ganger gjennomsnittsinntekt i 2008 (ca. 415 000 kroner). For de fleste nordmenn vil en årsinntekt i denne størrelsesordenen oppleves som et stort privilegium. Det kan da spørres om det innenfor en moderne erstatningsordning er legitimitet i befolkningen for å gi inntekter over denne størrelsen et erstatningsrettslig vern. For Utvalget veier det i så måte tungt at spørsmålet om et tak på erstatningen må ses som en del av en ordning som med åpne øyne fraviker en målsetting om full erstatning på mange punkter. Det er i et slikt perspektiv vanskelig å se at en skadelidt som får erstatning for tap av arbeidsinntekt i denne størrelsesorden kommer spesielt dårlig ut.

Som det vil fremgå, vil det norske taket også ligge langt høyere enn det danske taket. Det norske taket på 19 G vil – dersom det anvendes overfor en 22-åring – gi 254,6 G; altså langt over en dobling av det høyeste mulige danske erstatningsnivået (111 G). Det bør imidlertid tilføyes at det er ytterst sjelden at 22-åringer har et så høyt inntektsnivå.

Etter dette er Utvalget blitt stående ved at maksimumserstatning for inntektstap skal reflektere en årsinntekt på 19 G. Taket fremgår av lovutkastet § 3-2 første ledd.

For klarhets skyld bør det presiseres noe om hvordan taket er å forstå: Forslaget om et «tak» på inntekten skal forstås slik at det betegner en grense for hvor stor erstatning man kan få for tapt arbeidsevne per tidsenhet. Ingen skadelidt kan gå erstatning på et høyere nivåper år enn den erstatningen som er utregnet med utgangspunkt i 19 G i årsinntekt for skadelidtes aktuelle alder. Dette innebærer at taket får konsekvenser også for hvor mye en delvis ervervsufør maksimalt kan kreve. En skadelidt som er 60 % ervervsufør kan maksimalt få 60 % av erstatningsbeløpet for 19 G for sin årsklasse. Han eller hun kan ikke kreve de resterende 40 % under henvisning til at vedkommendes årsinntekt er 25 G. Skadelidte kan altså ikke påberope seg at 60 % av en tenkt erstatning regnet med utgangspunkt i en årsinntekt på 25 G ikke vil overstige 100 % av erstatningen beregnet for 19 G.

Det er denne tilnærmingen som best samsvarer med de rettspolitiske betraktninger som ligger til grunn for begrensningen. Videre vil denne tolkningen være best egnet til å forebygge mot forsøk på å omgå begrensningen.

5.4.3 Innføring av en minimumserstatning

Utvalget har videre drøftet hvorvidt det bør settes en nedre grense, et «gulv» for erstatning, i forbindelse med standardiseringen. Dette aktualiserer (på samme måte som spørsmålet om et tak) en prinsipielt viktig problemstilling knyttet til å fravike regelen om at skadelidte skal ha «full erstatning». Innføring av et «erstatningsgulv» innebærer at prinsippet fravikes den andre veien; spørsmålet er nå om skadelidte skal tillates å få mer enn full erstatning. En iboende konsekvens av dette er at skadevolder må betale erstatning som er større enn det som tilsvarer den skade som er voldt. Det kan bryte med grunnleggende rettferdighetsbetraktninger i norsk erstatningsrett.

Prinsippet om at skadelidte skal ha full erstatning har ellers blitt oppfattet å gå begge veier i den forstand at skadelidte ikke skal ha mer enn full erstatning. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at fordeler som skadelidte får som følge av skaden skal gå til fradrag i erstatningen, jf. regelen om compensatio lucri cum damno og forutsetningene bak denne.254 I tråd med dette har man i norsk rett også (eksempelvis) vært restriktive til å utmåle såkalt «punitive damages» (erstatning for ikke-økonomisk tap på pønalt grunnlag) slik man har tradisjon for i angloamerikansk rett. 255

Dersom man går inn for å etablere et gulv for erstatningen, vil vi bevege oss i retning av en mer sosial og distribuerende erstatningsrett. Norsk erstatningsrett har så langt ikke gått langt i retning av en sosial erstatningsrett med et utjevnende formål.256

Vi har derfor få eksempler på at man i norsk rett tidligere med åpne øyne har lagt til rette for at skadevolder må betale mer i erstatning enn den skaden eller det økonomiske tapet som faktisk er voldt. I den grad en slik vurdering har vært aktuell, har det vært i forbindelse med standardiserte sektorer av erstatningsutmålingen, så som den standardiserte yrkesskadeforsikringen og reglene om barneerstatning.

Ordningen med et gulv vil i utgangspunktet omfatte også personer som har liten eller ingen inntekt. For mange av disse vil utsikten til å kunne få en erstatning på noen hundre tusen kroner i året stå som en veldig forhøyning i økonomisk standard. Det er grunnleggende moralske og juridiske tankekors forbundet med å la skadelidte «tjene på skaden» og å la skadevolder betale mer erstatning enn tilsvarende det skadeomfanget han eller hun har forvoldt.

Tanken om et gulv på erstatningsnivået er likevel for mange akseptabel hvor det er et forsikringsselskap som opptrer på skadevoldersiden. At noen grupper overkompenseres i en omfattende forsikringsordning, får ikke dramatiske konsekvenser, fordi det utlegget overkompensasjonen representerer pulveriseres og fordeles på forsikringstakerne.

Et gulv er langt mer kontroversielt overfor en personlig skadevolder uten forsikringsdekning i ryggen. For slike tilfeller vil imidlertid lempningsregelen i skl. § 5-2 i noen tilfeller kunne avskjære eventuelle urimelige utslag.

Det tilfeldige i om den som rammes av skade har god inntektsevne eller ikke, kan tale for å operere med en gjennomsnittsbetraktning som grunnlag for erstatningen.257 For skadevolder står det i gjerningsøyeblikket oftest åpent om skadelidte har høy inntekt som kan lede til tilsvarende høy erstatning, eller om skadelidte har beskjeden inntekt med tilsvarende lav erstatning. I et slikt perspektiv kommer ikke skadevolder dårlig ut dersom han må betale en gulv-erstatning som tilsvarer et inntektsnivå som ligger under gjennomsnittsinntekt.

Et viktig argument for å legge et gulv er at det vil forenkle behandlingen av erstatningskrav fra noen av de grupper som ellers måtte ha krevd erstatning etter en skjønnsmessig beregning fordi de har en utradisjonell tilknytning til arbeidslivet jf. punkt 5.5.2 nedenfor. Som det fremgår av drøftelsen der, vil det ellers være vanskelig å få til en effektiv standardisering, fordi det for disse gruppene av skadelidte er vanskelig å finne et mål på inntektsevnen. Et annet argument er at et gulv vil redusere antallet prosesser om relativt små krav, noe som er i tråd med målsettingen bak standardiseringstiltaket.

En hovedinnvending mot å legge et gulv for erstatningen er at det vil kunne øke utgiftene for skadevoldersiden på en uforholdsmessig måte. Denne effekten av minimumserstatningen kan imidlertid motvirkes ved å bygge inn et unntak for visse persongrupper, som dermed ikke vil nyte godt av et gulv, se punkt 5.5.4.2 nedenfor. Videre tyder lønnsstatistikker og øvrige sider ved den nye erstatningsordningen på at den neppe vil representere noen veldig stor samlet kostnadsøkning for skadevoldersiden.258

Som det fremgår nedenfor i punkt 5.5, har Utvalget gått inn for en «standarderstatning» som er tilgjengelig for de fleste skadelidte, likevel slik at det gjøres et unntak for personer som ikke har tilknytning til arbeidsliv eller utdanning. De fleste norske borgere vil være kvalifisert for en «standarderstatning», og de skal da etter forslaget plasseres i en inntektsgruppe tilsvarende 5 G. Denne løsningen er i første rekke valgt av rettstekniske hensyn, men Utvalget har også sett hen til prinsipielle betraktninger omkring generell usikkerhet om fremtidig utnyttelse av arbeidsevne. Det vises til den nærmere redegjørelsen for «standarderstatningen» nedenfor i punkt 5.5.

5.5 Standarderstatningen

5.5.1 Innledning

I det følgende presenteres en viktig bestanddel av forslaget om ny, standardisert inntektstaperstatning: Personer med tilknytning til arbeid eller utdanning skal som hovedregel ha krav på en erstatning som bygger på et inntektsnivå tilsvarende 5 G. Dette nivået blir for de fleste skadelidte å anse som et «gulv» for erstatningen. Utvalget har valgt å benevne slik erstatning som «standarderstatning». Grunnene for å innføre en slik standarderstatning er i første rekke av rettsteknisk karakter. Ved å slå sammen store grupper av potensielle skadelidte og foreskrive en erstatning på et nivå tilsvarende 5 G i årsinntekt, legges det til rette for at man kan unngå tvister. Beveggrunnene for å slå sammen ulike grupper som får en erstatningsutmåling basert på 5G i årsinntekt er nærmere beskrevet i punkt 5.5.2–5.5.4.

Løsningen med å utmåle erstatning basert på årslønn 5 G til store grupper innebærer imidlertid at noen grupper av skadelidte overkompenseres. For at den foreslåtte ordningen skal kunne ha legitimitet, må det da settes grenser for hvem som kan omfattes av en erstatning basert på årsinntekt 5 G. I punkt 5.5.4.2 drøftes spørsmålet om hvilke grupper som bør falle utenfor standarderstatningen.

5.5.2 Problemet: Persongrupper med utradisjonell tilknytning til arbeidslivet

5.5.2.1 Innledning

Som nevnt er hovedregelen at skadelidtes inntektsnivå i skadeåret eller året før skaden blir bestemmende for hvilken erstatning han eller hun får, jf. § 3-2 første ledd. På dette punket videreføres et stykke på vei gjeldende rett. Også for dagens personskadeerstatninger vil årsinntekten være et svært viktig parameter. Den foreslåtte standardiseringsmodellen bygger i høy grad på at skadelidtes årsinntekt er representativ og kan danne grunnlag for erstatningsutmålingen.

Et slikt utgangspunkt reiser særskilte spørsmål for en rekke grupper potensielle skadelidte. Dette gjelder ulike persongrupper som har utradisjonell tilknytning til arbeidslivet eller ingen tilknytning til arbeidslivet i det hele tatt. Disse persongruppene vil ikke kunne vise til en representativ pensjonsgivende inntekt som kan anvendes som grunnlag for erstatningsutmålingen. I det følgende drøftes ulike modeller for å inkludere disse gruppene i det nye utmålingssystemet.

5.5.2.2 Nærmere om ulike kategorier av skadelidte

Fraværet av en representativ inntektshistorikk gjelder særlig tre hovedgrupperinger av skadelidte: For det første gjelder det barn under 19 år. For disse er det etablert et eget regelsett, se Utredningens kapittel 6.

For det andre gjelder det ungdom og unge voksne under utdanning. Dette omfatter for det første personer som går på videregående skole, linje for studiespesialisering, og som er 19 år eller eldre. Videre gjelder det personer som tar kortere utdanning, slik som hjelpepleier-, rørlegger- eller snekkerutdanning eller ulike fagskoler. Også personer som tar litt lengre utdanning, slik som sykepleier-, lærer- eller ingeniørutdanning eller bachelorgrad på universitet vil mangle en inntektshistorikk det er naturlig å bygge på for erstatningsutmålingen. Endelig gjelder det samme for grupper som tar lang utdanning, for eksempel et mastergradsstudium på universitetet. Også slike grupper av skadelidte må gis en plass i standardiseringsordningen som sikrer dem en rimelig erstatning.

For det tredje må de standardiserte reglene tilpasses en sammensatt gruppe av andre personer som ikke har ordinær tilknytning til arbeidslivet. Som eksempler på denne typen potensielle skadelidte kan nevnes kunstnere, ulike former for frilansere, ulike former for oppdragstakere, herunder kommunalt engasjerte avlastere og støttekontakter, «ringevakter» i ulike bransjer, modeller, fiskere og endelig vanlige deltidsarbeidende, typisk i butikknæring eller hotell- og utelivsbransje. Én særskilt kategori er videre personer som tar et «sabbatsår» eller personer som helt eller delvis tar permisjon fra ordinær jobb et år med lavere lønn enn normalt for å videreutdanne seg.259 I kategorien utradisjonell tilknytning til arbeidslivet kan også plasseres de hjemmearbeidende hva enten disse har omsorg for barn eller ikke. Som det fremgår, står vi her overfor en sammensatt gruppe av personer med svært ulik tilknytning til yrkeslivet.

I denne sammenhengen har det stor betydning at unge personer med «utradisjonell» tilknytning til arbeidslivet står overfor noe av den samme usikkerhet som gjelder ungdom under utdanning. Mange unge skifter mellom ulike karriereløp. Man arbeider kanskje deltid flere steder, tar et hvileår i et lavtlønnsyrke eller kombinerer utdanning og deltidsarbeid. Det kan av denne grunn være vanskelig å operere med et skille mellom unge under utdanning (gruppe 2 foran) og unge som havner i gruppen utradisjonell tilknytning til arbeidslivet (gruppe 3 foran).

Både unge under utdanning og yrkesgrupper med en «utradisjonell» tilknytning til arbeidslivet må reguleres særskilt med tanke på standardisering av personskadeerstatning. Dette skyldes at slike yrkesgrupper ikke oppebærer en regelmessig årslønn som er representativ for deres inntektsevne. Yrkesgruppene vi her har for er mange og ulike. Mange slike grupper arbeider heller ikke fulltid, noe som gjør det vanskelig å operere med deres årslønn som bestemmende for erstatningsutmålingen.

5.5.2.3 Någjeldende regulering av gruppene

Etter gjeldende rett vil grupper med utradisjonell tilknytning til arbeidslivet kunne kreve full erstatning for sitt økonomiske tap. Denne gruppen vil imidlertid ofte ha problemer med å føre klare beviser for hvilket inntektsnivå man uten skaden ville ha hatt i fremtiden. Erstatningen vil ofte måtte fastsettes etter et skjønn som bygger på mange usikre faktorer.

Den aktuelle gruppen av skadelidte passer derfor ikke så godt inn i standardiserte erstatningssystemer. Både i den danske standardiserte ordningen og i den norske yrkesskadeforsikringsordningen er erstatningsutmålingen basert på at man lett kan finne frem til aktuell og fremtidig årsinntekt. Derfor er det i begge erstatningsordninger gitt unntaksregler for personer med utradisjonell tilknytning til arbeidslivet.

De tilsvarende personer vil i dansk rett behandles slik at inntekten fastsettes skjønnsmessig, jf. dansk EAL § 7 andre ledd lyder som følger:

«Årslønnen fastsettes dog efter et skøn, når særlige indtægts- eller ansættelsesforhold eller andre forhold har gjort sig gældende»

I dansk rett har denne regelen ført til at det nå foreligger en relativt omfattende administrativt fastsatt veiledning om hvordan man skal beregne årslønn for spesielle grupper.260Når det gjelder skader som rammer ungdom under utdanning er utgangspunktet i dansk rett at skadelidtes årsinntekt fastsettes skjønnsmessig slik at det tas hensyn til den inntekt skadelidte kunne forventes å få etter at utdannelsen er ferdig.261

Yrkesskadeforskriftens tilsvarende særregel er § 3-1 tredje ledd, som lyder slik:

«Hvis det er særlige holdepunkter for å anta at grunnlaget for beregningen etter første og annet ledd avviker vesentlig fra det som ville vært skadelidtes alminnelige inntektsnivå uten skaden eller sykdommen, skal grunnlaget for beregningen settes til dette nivået.»

Disse reglene opererer altså begge med et inngangsvilkår for en rent skjønnsmessig vurdering av hva inntekten skal settes til.

Utvalget er i Mandatet bedt om å vurdere hvilken av disse reglene som best regulerer disse persongruppene. Utvalget konstaterer imidlertid at slike skjønnsmessige regler innbyr til prosess og kostnader forbundet med å bevise et nivå retten kan legge til grunn. Denne observasjonen har foranlediget særskilte drøftelser i Utvalget. Det har særlig vært fremhevet at skjønnsmessige regler – enten de er formulert etter dansk eller norsk modell – vil skape rettstekniske vansker som står i motstrid med standardiseringsformålet. Denne omstendighet har ført til at diskusjonen i Utvalget mer har dreid seg om alternative standardløsninger enn å velge mellom formuleringene i dansk eller norsk regel. Utvalget har derfor drøftet ulike alternative standardiserte regelalternativer som kan avskjære usikkerhet om hvordan erstatningen for disse gruppene skal beregnes. Rett nedenfor presenteres noen slike alternative løsninger. For utredningsformål er det tatt med to modeller som flertallet i Utvalget har forkastet (se punkt 5.5.3) – i tillegg til det forslag Utvalget går inn for (se punkt 5.5.4). Gjennom å konkretisere svakheten ved alternative modeller gir Utvalget et grunnlag for å vurdere den modellen som foreslås.

5.5.3 To forkastede modeller

5.5.3.1 Introduksjon

Idet følgende presenteres (som nevnt foran) for utredningsformål to modeller som har vært vurdert av Utvalget, men som har blitt forkastet med en sammensatt begrunnelse. Presentasjonen av modellene viser hvilke vansker det er forbundet med å standardisere erstatningsutmålingen for grupper med utradisjonell tilknytning til arbeidslivet. Modellene regulerer heller ikke alle skadelidte i den nevnte kategorien, noe som er en ytterligere grunn til å forkaste dem.

5.5.3.2 Plassering etter inntektsprognose

Det nye, standardiserte systemet er i høy grad basert på årsinntekt i året før skade. En vesentlig del av de skadelidte vil imidlertid som nevnt befinne seg i en livsfase der de er for gamle til å få barneerstatning, men samtidig ikke har kommet i arbeid, slik at en årsinntekt kan danne utgangspunkt for beregningen.

For disse kategoriene av skadelidte under utdanning har Utvalget vurdert den mulighet å etablere egne regler som fraviker Inntektstapmodellen. De skadelidte i denne gruppen kjennetegnes samlet sett av at de ikke har en dokumenterbar pensjonsgivende inntekt noen av de årene som kan legges til grunn for erstatningsberegningen jf. § 3-2 første ledd. Samtidig står man heller ikke overfor den totale usikkerhet som gjelder for barnegruppen. Premissene for standardisering må da i noen grad følge av at denne gruppen er under utdanning med en sannsynlig inntektsevne i fremtiden.

Utvalget har for utformingen av standardiseringsreglene for skadelidte under skolegang og utdanning sett hen til hvilke lønnsinntekter som er vanlig i Norge. Nedenfor følger en statistikk som viser hva grupper inndelt etter utdannelsesnivå gjennomsnittlig oppebærer, se tabell fra Statistisk Sentralbyrå:262

Man kan ut fra disse tallene se en hovedtendens om at personer som bare har utdanning på grunnskolenivå gjennomsnittlig oppebærer en årsinntekt i størrelsesorden 4–5 G, mens personer som har videregående skole med teknisk, yrkesmessig orientering har en gjennomsnittsinntekt på 5–6 G. Gjennomsnittsinntekten øker proporsjonalt med utdanningsnivå etter følgende hovedlinjer: Personer med treårig utdannelse har gjennomsnittsinntekt på ca. 7 G, mens personer med gjennomført langvarig studium (fem år eller mer) har en gjennomsnittlig årsinntekt på 8 G. Som det fremgår, er det en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og inntekt.

Utvalget har på bakgrunn av disse observasjonene vurdert å konstruere en standardiseringsordning som sørger for en erstatning differensiert etter lengden av påbegynt utdannelse. Man har derfor drøftet ulike måter å plassere utdanningsgrupper i Inntektstapmodellen sin differensiering etter lønnsnivå. Utvalget har i så måte vurdert den løsning å la plasseringen bero på hvilket utdanningsløp skadelidte har valgt. Slik ville en som skades i løpet av et fem-årig studium få en langt større erstatning enn den som bare kan vise til videregående skole. For planlagte utdanningsløp som plasserer seg mellom disse, kunne man tenke seg en gradvis økning i plasseringsnivå, for eksempel i spennet mellom plassering i årsinntekt 5 G gradvis økende til plassering i årsinntekt 8 G. En slik form for plassering ville ha forfulgt de tradisjonelle rettferdighetsidéer som i dag er fremtredende: Man får erstatning som i høy grad er basert på en hypotese om hvilken inntekt man ville ha fått dersom skade ikke hadde inntruffet.

Utvalget har imidlertid funnet at det er for mange rettstekniske vansker forbundet med en slik gradert plassering basert på planlagt utdanningsnivå. Det faller vanskelig å lage praktikable skiller mellom ulike grupper av utdanningsnivå. Videre mener Utvalget at det generelt ikke er noen nødvendig korrelasjon mellom utdanningsnivå og det lønnsnivå man i fremtiden vil få. Det kan vises til at enkelte kortere utdannelser kan gi jobbmuligheter i en bransje der inntektene er gode, så som for eksempel ved ulike typer meglervirksomhet. Tilsvarende vil en lang universitetsutdannelse ikke alltid kaste av seg i form av god inntekt. Videre er det heller ikke gitt at et påbegynt utdannelsesløp blir fullført. Utvalget har av disse grunner forkastet tanken om et slikt graderingssystem knyttet til påbegynt utdanning.

Tilsvarende problemer gjør seg gjeldende i relasjon til den sammensatte gruppen av personer med utradisjonell tilknytning til arbeidsliv. Også for denne gruppen har Utvalget funnet det vanskelig å lage gode kriterier for plassering på et visst nivå etter systemet i § 3-2 første ledd. Disse rettstekniske vanskene har vært en vesentlig begrunnelse for at Utvalget går inn for å etablere en «standarderstatning» basert på et fingert inntektsnivå tilsvarende 5 G, se punkt 5.5.4 nedenfor.

5.5.3.3 Standarderstatning for alle under 28 år

Under henvisning til de rettstekniske vansker som er redegjort for foran vedrørende alternativet å knytte inntekt til prognose, har Utvalget videre vurdert om det for store grupper av unge skadelidte i stedet bør utmåles en standardisert erstatning tilsvarende gjennomsnittslønn for lønnstakere. I henhold til ulike statistikker er gjennomsnittslønnen i 2008-kroner 416 000. Dette tilsvarer ca. 6 G.263

Et inntektsnivå tilsvarende 6 G er et nærliggende alternativ både for barneerstatning (se kapittel 6 nedenfor), for ungdom og for unge voksne under utdanning. For disse gruppene gjør det seg, om enn i noe varierende grad, gjeldende en så stor usikkerhet at man ikke kan utelukke at inntekten blir høyere. Man kan selvsagt heller ikke utelukke at den blir lavere. Å la alle skadelidte under 28 år få erstatning basert på 6 G har derfor vært vurdert som et mulig alternativ. Prinsipielt sett vil denne løsningen innebære en form for forlengelse av den perioden barneerstatningens ordning gjelder.

Tanken har da vært at denne erstatningsordningen i første rekke skal etableres for de grupper av skadelidte hvor det på skadetidspunktet gjorde seg gjeldende usikkerhet om hvilken inntekt de vil få i fremtiden. For persongrupper hvor slik usikkerhet ikke gjør seg gjeldende, har man lagt til grunn at Inntektstapmodellen skal anvendes. Dette vil da i første rekke gjelde voksne personer som har etablert seg i et yrke og har et stabilt arbeidsforhold. Med dette systemet må det trekkes en grense mellom persongrupper som i alminnelighet står under den nevnte usikkerheten og persongrupper som har så etablerte inntektsforhold at det kan gis erstatning etter det alminnelige systemet i § 3-2 første ledd.

På bakgrunn av at det i våre dager er vanlig å bruke lengre tid enn før på utdannelse, har Utvalget vurdert å sette grensen mellom de to kategoriene skarpt til 28 år. Skjæringspunktet blir da bestemt slik at skadelidte for automatisk å få 6 G, må være yngre enn 28 år gammel på konstateringstidspunktet.

Modellen bygger altså på at erstatningen for personer under 28 år skal beregnes som om deres årslønn var 6 G enten de er inne i et utdanningsløp eller beskjeftiger seg med ulike typer av deltidsarbeid eller skifter mellom jobb og studier. Når først dette nivået – 6 G – er lagt for unge under utdanning, vil det være vanskelig å forsvare at ungdom i mer stabile arbeidsforhold skal ha en lavere erstatning. Alminnelige rettferdighetsbetraktninger kan gjøre det vanskelig å akseptere at den som i mange år har vekslet mellom ulike deltidsjobber og ulike studia, skal få høyere erstatning enn den som trofast har utført sin lavtlønnede jobb. Derfor må også den sistnevnte gruppen tilstås erstatning basert på 6 G. Løsningen med å trekke grensen ved 28 års alder vil dermed lede til at personer med lett bevisbart lønnsnivå på 4 G eller lavere løftes opp til et erstatningsnivå basert på årsinntekt 6 G.

Det kan rettes innvendinger mot at et erstatningsnivå regnet ut fra en stipulert årsinntekt på 6 G tilstås et så bredt spekter av personer som her faller innenfor. En slik ordning vil føre til overkompensasjon for store grupper av skadelidte og representere store kostnader for skadevoldersiden. Utvalget viser i så måte til diskusjonen om kostnadssiden ved en standarderstatning basert på en stipulert inntekt på 5 G, se punkt 5.5 4.2 nedenfor)

Alt i alt har Utvalget funnet at grensen på 28 år er en kompliserende mellomløsning som ikke kan anbefales ved siden av forslaget om en «standarderstatning», se rett nedenfor.

5.5.4 Utvalgets anbefalte modell: En «standarderstatning»

5.5.4.1 Ideen om en «standarderstatning»

5.5.4.1.1 Innledning

Som det har fremgått, er det betydelige rettstekniske problemer forbundet med å lage en standardisert ordning som skal reflektere ulike gruppers individuelle, hypotetiske inntektsnivå. Utvalget ser særlige betenkeligheter ved å innføre en rekke spesialkategorier i et system som er laget for å standardisere og forenkle. Kategoriene er så mange og forskjellige, og grensegangene mellom dem så uhåndterlige at Utvalget finner det vanskelig å forene en slik differensiering med en standardisert ordning. De ulike grensegangene vil lett innby til tvist, og dermed legge til rette for nettopp de komplikasjoner en standardisert ordning skal motvirke. Også løsningen med å sette en grense ved 28 år har ulemper, jf. påpekningene mot slutten av punkt 5.5.3.3 foran.

Utvalget har derfor valgt å utarbeide en standardiseringsmodell som er enklere og som i mindre grad innbyr til prosess om kategoriplassering. Tanken er her å slå store grupper sammen under samme system for slik å unngå vanskelige grenseoppganger. Ordningen vil da innebære at en rekke av de omtalte gruppene som har en utradisjonell tilknytning til arbeidslivet, eller som er under utdanning, plasseres på et bestemt inntektsnivå i den presenterte Inntektstapmodellen. Utvalget antar at fordelene ved en standardisert erstatningsordning blir størst dersom man gjør denne typen forenklinger i tillegg til etableringen av det nye systemet for beregning. Gjennom å plassere store grupper på det antydede erstatningsnivå avskjæres konflikter, samtidig som mange potensielle skadelidte sikres en rimelig erstatning. På denne måten etableres en ordning som tilstår en rekke persongrupper innenfor arbeidsliv og utdanning en «standarderstatning».

En differensiering mellom ulike grupper er riktignok satt i system i dansk rett. Dette kunne være et argument for å prøve det samme i norsk rett. Her skal det imidlertid bemerkes at man i Danmark gjennom praksis har utviklet et betydelig veiledningsmateriale, jf. de ulike «Vejledninger fra Arbejdsskadestyrelsen». Arbejdsskadestyrelsen har som institusjon spilt en viktig rolle i utviklingen av dette systemet. For Norge vil det kreve betydelige ressurser å etablere et regelverk og en praksis som kan ivareta det samme nivå av differensiering. Vi har i Norge ikke per i dag noen institusjon som tilsvarer Arbejdsskadestyrelsen. Arbeidsdepartementet har riktignok planer om å opprette en etat som for norsk rettsordning vil ivareta i alle fall noen av de funksjoner som i dag ligger under den danske Arbejdsskadestyrelsen.264 Denne etableringen ligger imidlertid et stykke frem i tid. Både spørsmålet om slik etat etableres og hvordan den utformes er beheftet med usikkerhet. Utvalget har derfor ikke funnet det forsvarlig å legge inn noen forutsetninger om institusjonelle forhold i sitt arbeid. Utvalget har funnet at det heller ikke ligger innenfor Mandatet å foreslå at det skal innføres en slik institusjon i Norge med oppgaver som er sammenliknbare med de oppgaver Arbejdsskadestyrelsen i Danmark håndterer. Med bakgrunn i disse betraktninger er en sammenlikning med erstatningsordningen i Danmark intet vektig argument mot å innføre en standarderstatning for en rekke persongrupper.

Som det vil fremgå nedenfor, har Utvalget funnet det nødvendig å avgrense standarderstatningens nedslagsfelt. Ut fra rettspolitiske overveielser kan ikke alle skadelidte kvalifisere for slik erstatning. For grupper som faller utenfor ordningen, er det etablert regler om individuelt basert erstatningsutmåling innenfor visse rammer, se om dette punkt 5.5.4.3 nedenfor. Forutsetningen for å kunne kreve individuell erstatning er at man ikke faller innunder standardiseringsordningens nedslagsfelt. Man kan ikke velge mellom de to utmålingsmåtene.

5.5.4.1.2 Erstatningsnivå basert på stipulert inntekt tilsvarende 5 G

Et flertall i Utvalget, bestående av alle medlemmer unntatt utvalgsmedlemm Orsteen, foreslår en standarderstatning som er basert på en årsinntekt på 5 G. Et mindretall bestående av Orsteen foreslår at standarderstatningen baseres på en årsinntekt på 4 G.

I det følgende presenteres Utvalgets premisser for disse valgene, men slik at mindretallets begrunnelse for valget av 4 G som utgangspunkt er gitt i neste punkt, 5.5.4.1.3. Systemet med standarderstatning bygger på at de aller fleste norske borgere i posisjon som skadelidte kan kreve en erstatning bygget på en årsinntekt tilsvarende minimum 5 G. Dersom skadelidte kan sannsynliggjøre en høyere årsinntekt, vil det etter Inntektstapmodellen kunne oppnås tilsvarende høyere erstatning jf. tabellen inntatt som Vedlegg 1 til Utmålingsforskriften.

Erstatning tilsvarende en årsinntekt på 5 G blir etter dette materielt sett et «gulv» for erstatningen, likevel slik at det etableres et unntak for dem som ikke har tilstrekkelig tilknytning til arbeidslivet eller til utdanning, nærmere om dette unntaket i punkt 5.5.4.2 nedenfor.265 Ved på denne måten å etablere et normalnivå i erstatningsordningen som kan anses som romslig, vil mange grupper av skadelidte komme rimelig ut av et oppgjør, samtidig som man skjærer bort en rekke problemstillinger som ellers kunne ha gitt opphav til uenighet og tvister.

Valget av å legge standarderstatningen på et nivå beregnet ut fra 5 G i årsinntekt er gjort etter grundige diskusjoner. Et viktig holdepunkt i så måte har vært at gjennomsnittsinntekten for fulltidsarbeidende i Norge de siste årene har ligget like i underkant av 6 G. I 2008 var gjennomsnittsinntekten 410 500 kroner, mens gjennomsnittsverdien for 6 G utgjorde 414 648 kroner og gjennomsnittsverdien for 5 G utgjorde 345 540 kroner.266

I 2009 utgjorde gjennomsnittsverdien av 5 G en sum av 360 030 kroner, mens gjennomsnittsverdien av 6 G i 2009 utgjorde 432 036 kroner. Tall fra Teknisk beregningsutvalgs rapport av 29. mars 2010 viser at de fleste næringer har en gjennomsnittsinntekt markant over nivået for 5 G og nærmere nivået for 6 G. Det kan vises til følgende tall for gjennomsnittsinntekt i ulike næringer: Industri; 427 200 kroner; Bygge- og anleggsvirksomhet; 409 200 kroner; Varehandel; 406 800 kroner, Finanstjenester; 572 400 kroner; Statsansatte; 436 800 kroner; Skoleverket; 438 000 kroner; Kommuner og fylkeskommuner; 386 400 kroner og Helseforetak; 452 400 kroner.

Utvalget har funnet at standarderstatningen ut fra sin funksjon ikke bør ha full korrelasjon med gjennomsnittsinntekten. Erstatningsordningen ville i så fall lede til at alle inntektsgrupper under gjennomsnittet ble løftet opp på gjennomsnittsnivå, mens gruppene over gjennomsnittet ville kunne bevise sin inntekt og dermed kreve høyere erstatning. En slik ordning ville fordyre den samlede erstatningsordning og antagelig medføre økning av forsikringspremiene. Populært formulert er det naturlig at «gulvet» ikke plasseres på samme nivå som gjennomsnittet.

Dette kan nærmere forklares slik: Strukturen for den nye erstatningsordningen er at de skadelidte med inntekt over 5 G får en erstatning bestemt av lønnsnivået, også om dette nivået ligger over gjennomsnittet. Det er altså ikke tale om å flytte noen persongrupper ned til et gjennomsnittsnivå. Når så er tilfelle, er det vanskelig å forsvare at personer med lavere inntekter skal løftes opp på et gjennomsnittsnivå, slik man måtte ha gjort dersom gulvet ble lagt på gjennomsnittsnivå. Den manglende symmetrien på dette punktet taler mot å la standarderstatningen ligge på gjennomsnittsnivå. Strukturen taler for å legge nivået noe lavere. Nivået tilsvarende en årsinntekt på 5 G har da vært et naturlig landingspunkt ut fra andre parameter.

Et nivå knyttet til 5 G vil bryte med det nivå som er lagt til grunn for barneerstatning og det nivå som har fungert som utgangspunkt for utarbeidelsen av systemet for forsørgertapserstatning.267 Begge erstatningspostene har fått standardisert utmåling basert på en årsinntekt i størrelsesorden 6 G. Her må det imidlertid tas i betraktning at nivået på 6 G for barneerstatning er valgt fordi det på dette tidspunkt i skadelidtes liv gjelder en større usikkerhet om skadelidtes inntektsnivå i fremtiden enn hvor skadelidte er 20 år eller eldre. Viktig i så måte er at barneerstatningen skal omfatte også de grupper som uten skaden ville ha inntekter i nivået 6–19 G.268 I den ordinære ordning (Inntektstapmodellen) vil inntektsgruppene 6–19 G som nevnt få erstatning tilpasset sitt reelle inntektsnivå. Nivået spiller derfor en helt annen rolle i strukturen for de standardiserte ordninger. Man kan også formulere dette slik at Inntektstapmodellen med standarderstatning for voksne innebærer en svakere grad av standardisering enn den man finner for barneerstatningen.

Også for forsørgertapserstatningens oppbygning er det i større grad grunn til å se hen til gjennomsnittsbetraktninger enn for Inntektstapmodellen. Forsørgertapserstatningen er nettopp bygget opp rundt et gjennomsnittsnivå som kan bli gjenstand for justering opp og ned alt etter den avdøde forsørgers inntekt, se om dette fremstillingen i kapittel 11.

Gjennomsnittsnivået spiller altså en viktig rolle som orienteringspunkt for en standardisering for alle inntektsgrupper. Under Inntektstapmodellen vil imidlertid alle grupper med inntekt over 5 G som nevnt få en høyere erstatning enn standarderstatningen. Det er derfor ingen reell grunn til at standarderstatningen må korrespondere med det gjennomsnittsnivå som er brukt som utgangspunkt for forsørgertapserstatning.

Når tallet 5 G er valgt, er dette bygget på det lønnsnivå som gjorde seg gjeldende i 2008. For dette året er nivået da lagt ca. 17 % under gjennomsnittslønn. Dette kan gi et parameter for fremtidig revisjon. Selv om utviklingen av G er knyttet til lønnsutviklingen, kan det tenkes at gjennomsnittslønnen i Norge i fremtiden endres. Modellen med plassering etter inntekt over et gitt gulv må i så fall justeres etter gjennomsnittsinntekt. Dersom gjennomsnittsinntekten faller ned mot 5 G, bør gulvet flyttes ned til 4 1/2 G eller 4 G. Dette er et eksempel på at den nye, standardiserte erstatningsordningen er «modulbasert» og dermed bygget på moduler som kan endres når samfunnsøkonomiske fluktuasjoner tilsier det, jf. punkt 3.4.4 foran. Slike endringer bør imidlertid bare skje etter at lønnsutviklingens endringer har stabilisert seg. Endringene bør etter Utvalgets oppfatning skje på lovgivers initiativ og i formell lovs form. En slik endring faller dermed utenfor den kompetansen som er ment å bli delegert gjennom hjemmelen i lovutkastet § 3-18.

Standarderstatningen skal også omfatte skadelidte som er deltidsansatte på skadetidspunktet. Dette begrunnes med at skadelidte kan ha skiftende arbeidsforhold gjennom livet, og at en tilværelse som deltidsarbeidende ofte ikke er representativ for et helt karriereløp. Utvalget ønsker å unngå at rettsanvendelsen skal måtte ta hensyn til usikkerheten om hvorvidt skadelidte ville gå ut i full stilling eller ikke. Usikkerheten elimineres ved å inkludere de deltidsarbeidende i standarderstatningen. Det vises for øvrig til at samme tenkemåte ble anvendt da de deltidsansatte ble inkludert under etableringen av et «gulv» i yrkesskadeforsikringen.269I tillegg kommer at en tilværelse som deltidsarbeidende ikke alltid er «frivillig». Blant annet i helsesektoren synes det til enhver tid å være et antall ansatte med små stillingsbrøker som ønsker seg full eller høyere stilling, uten at det finnes ledige stillingshjemler. Deltidsarbeidet er i slike situasjoner ikke representativt for vedkommendes inntektsevne.

I den danske erstatningsordningen blir årsinntekt for deltidsansatte riktignok ikke justert opp, men legges til grunn med sitt faktiske kronebeløp.270 En oppjustering skjer bare hvor skadelidte kan godtgjøre at man hadde aktuelle og gjennomførlige planer om å gå opp i en høyere stillingsandel eller hvor skadelidte dels er hjemmearbeidende.271 Utvalget finner imidlertid at dette er en ordning som kan gi noe tilfeldige utslag og lede til uheldige resultater. Den bør derfor ikke overføres til norsk rett. En ordning hvor de deltidsarbeidende plasseres inn i en inntektsgruppe på 5 G vil langt på vei motvirke tilfeldige utslag og sikre en rimelig erstatning for den som rammes av et skadetilfelle mens han eller hun er deltidsarbeidende.

Den omstendighet at deltidsarbeidende tilstås standarderstatning, kan tale for å legge nivået noe lavere enn gjennomsnittsinntekten. Det er grunn til å anta at ikke alle som i dag har deltidsarbeid under et erstatningsoppgjør ville kunne bevise at de ville ha gått ut i full stilling og dermed et lønnsnivå tilsvarende eksempelvis 5 G. Når denne gruppen nå uten videre tilstås en erstatning som tilsvarer et inntektsnivå på 5 G, vil dette bidra til å øke de samlede erstatningsutbetalinger sammenliknet med i dag. Dette får konsekvenser for hvor høyt man kan sette normalerstatningen. Formulert annerledes: Hvis man skal inkludere de deltidsarbeidende i en normalerstatning, kan ikke nivået for denne ligge for høyt.

Også forholdet til andre poster i den nye erstatningsordningen kan begrunne at erstatningen baseres på en årsinntekt tilsvarende 5 G. Den omstendighet at hjemmearbeidserstatningen nå vil utmåles under en egen post kan være med å begrunne at standarderstatningen legges noe lavere enn den någjeldende erstatning basert på 7 G under yrkesskadeerstatningen. Skadelidte på yrkesskadesektoren vil etter det nye systemet tilstås erstatning for hjemmearbeidstap i tillegg til inntektstaperstatningen. Dermed kan et lavere erstatningsnivå for inntektstapet forsvares.272

Utvalget har også mer generelt sett hen til kostnadene ved å innføre et gulv på erstatningen, se spesifikt om dette i punkt 5.5.4.1.3 nedenfor. Synspunktet er at en standarderstatning allerede på 5 G vil medføre at skadevoldersiden vil måtte betale erstatning på et høyere nivå enn i dag for en mengde skadelidte. En økning til eksempelvis 6 G eller 5 1/2 G vil da medføre en kostnad som kan bli for tung å bære og en for stor endring sammenliknet med gjeldende rett. Utvalget har i denne forbindelse lagt vekt på Mandatets utgangspunkt om at lovforslaget så langt mulig skal baseres på «uendret ressursbruk». Når man av rettstekniske grunner velger å etablere en langt på vei allmenngyldig normalerstatning, bør man ikke sette denne høyere enn det nivå de ulike forsikringsfellesskap kan bære.

Når Utvalget etter dette har funnet det forsvarlig å presentere et relativt romslig nivå for standarderstatningen, er dette dels begrunnet i at det for skadevolder normalt vil være tilfeldig hvilket inntektsnivå skadelidte har. Den omstendighet at skadelidtes inntekt i et konkret tilfelle kan være både høyere og lavere enn 5 G er egnet til å legitimere at dette nivået blir valgt som normalerstatning.273

Utvalget har videre sett hen til at erstatningen i noen grad bør reflektere hvilken inntektsevne skadelidte har, og ikke ensidig baseres på hvilken inntekt skadelidte hadde på skadetidspunktet og året før dette. Dette må i alle fall gjelde for unge mennesker under utdanning eller som kombinerer arbeid og studier. Mange av disse ville sannsynligvis uten skaden ha fått en inntekt høyere enn 5 G. Det samme gjelder mange av de skadelidte som arbeider deltid på skadetidspunktet. Men også mange skadelidte som arbeider full tid og oppebærer lavere inntekt enn 5 G på skadetidspunktet, ville hatt evner og muligheter til å skaffe seg høyere inntekt dersom skaden ikke hadde inntruffet.274 Det er derfor ikke urimelig om de mottar en erstatning som fanger inn at skaden fratar dem dette potensialet for høyere inntekt. Også denne betraktning kan være med å begrunne en standarderstatning på 5 G.

5.5.4.1.3 Nærmere om de økonomiske konsekvenser av standarderstatningen

Som nevnt har Utvalget prøvd å følge Mandatets forutsetning om «uendret ressursbruk». Det har i så måte vært maktpåliggende å påse at kostnadene med standarderstatningen ikke blir for høye. Utvalget har derfor gjort seg visse betraktninger om i hvilken grad en standarderstatning basert på 5 G vil øke de samlede erstatningsutbetalinger.

En viktig observasjon i så måte er at en erstatningsordning med en minsteerstatning basert på 5 G vil innebære at noen skadelidte vil få høyere erstatning enn deres inntekt tilsier etter dagens system. Det ligger i sakens natur at en del potensielle skadelidte med lave inntekter nå vil få en høyere erstatning enn tidligere.

Lønnsstatistikker viser at særlig unge mennesker vil kunne ha en lavere gjennomsnittsinntekt enn 5 G. I 2009 var lønnen for aldersgruppen til og med 24 år, omgjort til heltidsekvivalenter, 24 057 kroner per måned, jf. tabellen rett nedenfor. Omgjort til årslønn utgjorde dette 288 684 kroner. Dette tilsvarer en gjennomsnittslønn på 4,0 G275. For denne gruppen vil den nye ordningen samlet sett kunne representere en forbedring av erstatningsnivået. Her må imidlertid tas i betraktning at statistikken omfatter arbeidstakere helt ned til 15 år, mens alle under 19 år etter den nye erstatningsordningen skal omfattes av barneerstatningen. Man må anta at aldersgruppen 19–24 år er den gruppering som har den høyeste gjennomsnittsinntekten innenfor gruppen 15–24 år. Etter dette er det usikkert om den nye standarderstatningen egentlig vil innebære noen stor fordyring for skadevoldersiden hva gjelder heltidsansatte i denne aldersgruppen. En eventuell merkostnad på dette punktet vil antagelig være beskjeden.

For aldersgruppen 25–29 år var de tilsvarende tallene henholdsvis 30 200 kroner og 362 400 kroner. Som nevnt foran var gjennomsnittsverdien av 5 G i 2009 360 030 kroner. Dette innebærer at gjennomsnittslønnen for aldersgruppen 25–29 år dette året var 5,0 G.

Kilde: Statistisk Sentralbyrå

For heltidsansatte i denne aldersgruppen vil dermed den nye ordningen ikke innebære noen stor endring sammenliknet med dagens ordning. Som det fremgår, vil 5 G langt på vei tangere gjennomsnittsnivået for arbeidstakere i aldersgruppen 25–29 år.

På dette punkt kommer videre inn at forventet lønnsoppgang etter dagens system i prinsippet er erstatningsmessig så lenge slik oppgang kan sannsynliggjøres.276 Dette innebærer at mange potensielle skadelidte som i dag har lavere lønn enn 5 G og figurerer i statistikkene, i et tenkt erstatningsoppgjør ville ha kunnet sannsynliggjøre et gjennomsnittlig årstap på 5 G eller mer.

Også for deltidsansatte personer som får standarderstatning vil denne effekten kunne gjøre seg gjeldende. En skadelidt som arbeider deltid på skadetidspunktet vil ikke sjelden kunne sannsynliggjøre en prognose for at vedkommende uten skaden etter en tid ville ha øket sin stillingsandel og at årsinntekten ville ha oversteget 5 G. I slike tilfeller representerer den nye standardiserte erstatningen en billigere løsning for skadevoldersiden.

En tilsvarende effekt inntrer ved at en ordning med en standarderstatning vil lede til en lavere erstatning sammenliknet med i dag hva gjelder unge under lange utdanningsløp. Etter dagens ordning vil eksempelvis en legestudent i sitt andre studieår kunne påberope seg at han etter endt studium vil få en inntekt på 10 G eller helst langt mer på sikt. Etter den standardiserte ordning vil erstatningen bli på standarderstatningsnivå, og dermed «sparer» skadevoldersiden et stort utbetalingsbeløp per skadelidt i kategorien skadelidte med planlagt høy utdanning.277 Denne gruppen må derfor «komme til fradrag» i overslagene over hvor mye dyrere en standarderstatning vil være for skadevoldersiden enn dagens ordning er. Hensynet til forenkling av regelverket gjennom å bruke grove kategorier vil altså ikke ensidig komme skadevoldersiden til ugunst. 278

Videre vil innføring av en generell standarderstatning for noen grupper lede til en viss senkning av erstatningen. Dette gjelder i første rekke arbeidstakere som i dag har krav på erstatning med utgangspunkt i inntekt 7 G under yrkesskadeforsikringens standarderstatning. Utvalget foreslår på den annen side at hjemmearbeidserstatning skal komme i tillegg til erstatningen basert på 5 G, jf. kapittel 10. Samtidig vil det generelle erstatningsnivået på yrkesskadesektoren økes noe, nærmere om dette i kapittel 15 vedrørende økonomiske og administrative konsekvenser av lovforslaget. Endelig vil fradraget for tjenestepensjoner trekke i motsatt retning.

For helhetens skyld bør det nevnes at unntaket for personer uten tilknytning til utdanning eller arbeidsliv vil fjerne noe av den økonomiske effekten av å etablere en romslig standarderstatning.279

Det er grunn til å anta at standarderstatningen vil forenkle mange prosesser om fastsettelse av erstatning. Et flertall i Utvalget (alle utenom utvalgsmedlem Orsteen) finner det som nevnt foran på denne bakgrunn forsvarlig å anbefale en «standarderstatning» tilsvarende en årsinntekt på 5 G. Dette vil fungere som et «gulv» i den nye erstatningsordningen. Dermed omfattes i utgangspunktet alle grupper av voksne, men Utvalget har som nevnt funnet det nødvendig å gjøre et unntak for visse grupper av skadelidte som ikke har tilknytning til alminnelig arbeidsliv eller til utdanning, se rett nedenfor. To medlemmer, Robberstad og Aasland Jerstad mener at gulvet bør være 6 G ved yrkesskade, se punkt 13.3.4.

Et mindretall i Utvalget, medlemmet Orsteen mener at gulvet for inntektserstatningsutmålingen bør være 4 G.

Det er Utvalgets mandat å sikre skadelidte full erstatning. Prinsipielt bør det da verken være en nedre eller øvre grense for erstatningsutmålingene. I et standardisert system for fastsetting av erstatningsnivåene er det antagelig likevel riktig å fastsette slike grenser, både for at de mest ekstreme resultatene i retning av særlig høy eller særlig lav erstatningsutbetaling unngås og av hensyn til praktiske og forsikringstekniske forhold. Det er da av stor betydning hvor den øvre og nedre grensen settes. På bakgrunn av en erstatningsrettslig synsvinkel kan det vanskelig begrunnes at en standardisert erstatningsutmåling skal sikre en over- eller underkompensasjon.

Orsteen kan ikke gi støtte til et gulv for erstatningen, en «standarderstatning», som skal forholde seg til en gjennomsnittsinntekt. Sikring av en minsteinntekt ivaretas best med politisk fastsatte allmenne trygde- og sosialordninger. Orsteen er av samme grunn kritisk til de lempelige reglene som er forslått for å omfattes av regelen om en standarderstatning.

Orsteen finner likevel å kunne gi støtte til en rimelig minstesikring og da primært av hensyn til de praktiske og forsikringstekniske argumentene for en slik ordning. Særlig den forenklingen harmoniserte erstatningsutmålingsregler innebærer.

En harmonisering av erstatningsutmålingen etter skadeserstatningsloven og Yrkesskadeforskriften vil med Utvalgets forslag innebære en hel rekke utvidelser og økninger i yrkesskadeerstatningen og det er da nødvendig at disse oppveies med reduksjoner i erstatninger.

Erstatningsutmålingen for yrkesskade opererer i dag med et gulv for erstatningsutmålingen på 7 G. Dette gulvet gir svært mange skadelidte en overkompensasjon. Omtrent 80 prosent av arbeidstakerne har pensjonsgivende inntekt under 7 G. Det er vanskelig å begrunne hvorfor en yrkesskade skal sette skadelidte i en så mye bedre økonomisk stilling enn resultatet skulle være etter alminnelige utmålingsregler. I følge Løderup-utvalget (NOU 1994: 20 Personskadeerstatning) har gulvet på 7 G blant annet hatt sammenheng med at dagens utmålingsregler etter Yrkesskadeforskriften kan gi en underkompensasjon. Da nåværende utvalgs forslag sikter inn mot full kompensasjon, vil dette argumentet for et slikt nivå på gulvet falle bort.

Yrkesskadeordningen innebærer svært liberale tildelingskriterier, med svært lempelige krav til årsakssammenheng og bevis, særlig når det gjelder yrkessykdommer. Disse forhold tilsier at overkompensasjon med et høyt gulv i størst mulig grad bør unngås. Den overkompensasjonen gulvet på 7 G gir, har i all tid vært omstridt. Flertallet i Løderup utvalget gikk da også i sin tid inn for, at gulvet ble senket til 4 G (NOU 1994: 20, side 142).

Utvalgets flertall går inn for at erstatningsutmåling i stor grad må harmoniseres uavhengig av årsak. Et samlet utvalg går også nå inn for å senke gulvet for yrkesskader og utvalgets flertall har også gått inn for å senke gulvet til 5 G. Dette er også et utrykk for at den overkompensasjon et gulv på 7 G innebærer, ikke kan forstås å innebære noen avtale- eller kontraktsrettslige bindinger for arbeidsgiver. Det er videre et utrykk for at økningen i erstatningsutmålingen for å sikre full erstatning, som utvalgets forslag innebærer må sees i sammenheng med et tilpasset lavere nivå på gulvet. Det er helheten i modellen som må vurderes, der gulvet tilpasses en ny inntektstapsmodell. Arbeidsgiverne har i dag betydelig utgifter med yrkesskadeordningen og det er ikke forsvarlig fra et samfunnsøkonomisk perspektiv å belaste arbeidsgiverne med en økt kostnadsbyrde. Ref. rapportens 5.5.4.1.2 der det vises til at en standarderstatning på 5 G vil medføre at skadevoldersiden vil måtte betale erstatning på et høyere nivå enn i dag for en mengde skadelidte.

Det er dokumentert at et meget stort antall nordmenn som har et lønnsnivå under 4 G. Omtrent 40 prosent av bosatte over 17 år og som har noe inntekt, har pensjonsgivende inntekt under 4 G. En nedre grense for erstatning vil dermed sikre disse mer enn full erstatning for sitt tap. Andelen av bosatte med pensjonsgivende inntekt under 5 G er omtrent 55 prosent. I denne sammenheng er det også grunn til å presisere at skadehyppigheten er høyere på arbeidernivå enn på funksjonærnivå, og at dette er av betydning for den merkostnad en overkompensasjon et gulv for erstatningen innebærer.

Ut fra overnevnte betraktninger mener medlemmet Orsteen at det bør fastsettes en felles nedre grense for erstatningsutmålingen uavhengig av årsak og at en nedre grense på 4 G er et riktigere nivå enn Utvalgets flertallsforslag om nedre grense på 5 G.

Illustrasjon:

Tabell 5.2 nedenfor viser antall bosatte personer 17 år og over, pensjonsgivende inntekt og personinntekt etter intervall i G (grunnbeløp i folketrygden), tid og statistikkvariabel. Se tabell 5.2.

5.5.4.2 Krav om tilknytning til arbeid eller utdanning

5.5.4.2.1 Overblikk

Utvalget har gått langt i å standardisere erstatningen under henvisning til en usikkerhet om skadelidtes fremtidige lønnsinntekter. Det bør imidlertid settes grenser for hvilke skadelidte som skal omfattes av 5 G-ordningen. En standarderstatning som inkluderer grupper av skadelidte som overhodet ikke ville ha hatt krav på erstatning etter dagens regelverk, vil neppe ha legitimitet i opinionen. Ordningen med standarderstatning kan lettere få bred tilslutning dersom det bygges inn unntaksregler som holder utenfor grupper av personer som reelt har beskjeden eller ingen inntektsevne. Denne persongruppen vil under dagens utmålingsregime ikke ha mulighet til å få erstatning basert på en inntektsevne på nivået for 5 G i årsinntekt. En avgrensning mot denne gruppen er også trolig nødvendig for at den standardiserte erstatningsordningen ikke totalt sett skal bli for kostbar for skadevoldersiden, jf. Mandatets utgangspunkt om at standardiseringen ikke skal føre til endret ressursbruk.280

Utvalget foreslår derfor at det gjøres et unntak som sjalter ut grupper av skadelidte som ikke ville ha hatt nevneverdig inntekt dersom skaden tenkes borte. Dette gjelder personer som i tidsrommet forut for skadetidspunktet ikke har tilknytning til arbeid og heller ikke har noen tilknytning til eller gjennomfører utdanningstiltak.

Etableringen av et slikt unntak fra en regel som ellers fanger inn brede lag av befolkningen, byr på rettstekniske utfordringer. Vilkårene for å falle utenfor standarderstatningen bør formuleres ut fra objektive kriterier som ikke innbyr til brede skjønnsmessige vurderinger. Utvalget har lovteknisk møtt disse utfordringene ved å formulere unntaket som en kvalifikasjonsregel: Retten til standarderstatning gjelder bare hvor skadelidte har tilstrekkelig tilknytning til arbeid eller utdanning. Unntaket kommer da frem indirekte gjennom at ikke alle persongrupper har slik tilknytning. Kvalifikasjonsregelen fanger inn alle som er i arbeid eller utdanner seg for arbeidslivet. Vilkåret om tilknytning til utdanning skal i første rekke omfatte personer som er elever ved en skole eller student ved en utdanningsinstitusjon. Vilkåret omfatter imidlertid også tiltak for å komme tilbake til yrkeslivet, så som attføring, omskolering og ulike former for yrkesutprøving. Grensedragningen for hvilke tilknytningsformer som kvalifiserer er nærmere beskrevet i punkt 5.5.4.2.2 – 5.5.4.2.5 nedenfor.

Kvalifikasjonsregelen skal forstås slik at den gir nødvendige og tilstrekkelige vilkår for å få en standarderstatning som bygger på en årsinntekt på 5 G. Dette gjelder uavhengig av om det er sannsynliggjort at skadelidte ville ha hatt et slikt inntektsnivå uten skaden. Oppbygningen av regelen innebærer dermed at andre ledd gir en nedre grense (et «gulv») for erstatningen som får anvendelse for det store flertall av potensielle skadelidte. De skadelidte som faller utenfor, vil ikke få erstatning beregnet ut fra 5 G. De vil likevel etter omstendighetene kunne få erstatning, men erstatningsutmålingen skal kun bygge på det inntektsnivå skadelidte kan sannsynliggjøre å ville ha hatt de kommende år dersom skaden tenkes borte. Nærmere om vilkårene for dette i punkt 5.5.4.3 nedenfor.

For å kvalifisere for standarderstatning etter andre ledd må skadelidte som hovedregel ha tilknytning til arbeid eller utdanning på konstateringstidspunktet. I tillegg skal det være kvalifiserende å ha hatt slik tilknytning i konstateringsåret og i året før skaden konstateres. Dette er nødvendig for at kvalifikasjonsregelen skal korrespondere med regelen om hvilken årsinntekt som er bestemmende for erstatningsnivået, jf. § 3-2 første ledd. Full korrespondanse blir det likevel ikke, fordi andre ledd ikke tar hensyn til eventuell tilknytning til arbeid eller utdanning etter at skaden er inntrådt, jf. regelen i § 3-2 første ledd om at inntektsfastsettelsen kan bygge på «et senere år». Dersom et slikt tidspunkt var bestemmende for kvalifiseringen for 5 G, kunne det innby skadelidte til å forsøke å tilpasse seg utmålingsreglene etter at skaden er konstatert.

Ved å strekke ut det relevante tidsrommet slik, ivaretas skadelidte som mer tilfeldig er ute av sin ordinære tilknytning til arbeid eller utdanning idet skaden konstateres. Vilkåret om kvalifiserende aktivitet i året før skaden skal tolkes strengt etter sin ordlyd. Dette innebærer at det er nok at skadelidte har beskjeftiget seg med aktivitet som innebærer tilknytning til arbeid eller utdanning i samme år som skaden konstateres eller i kalenderåret før (regnet fra 1. januar til 31. desember). Et eksempel: Dersom skade konstateres 1. juli 2013, blir spørsmålet om skadelidte har hatt slik tilknytning i tiden mellom 1. januar 2012 og 1. juli 2013. Har ikke skadelidte forsøkt noen utdanningstiltak (å gå på skole, omskolering mv., jf. nedenfor) eller å arbeide i denne tiden, skal han falle utenfor standarderstatningen. Minstekravene for kvalifiserende tilknytning gjennomgås nedenfor i punkt 5.5.4.2 og 5.5.4.4.

Som det fremgår, legges det opp til et relativt liberalt regime, hvor mange skadelidte vil kunne få en standarderstatning. Formålet med regelen er å etablere en rettsteknisk enkel regel for store grupper av potensielle skadelidte som har normal inntektsevne, jf. punkt 5.5.4.1 foran. Kvalifikasjonsregelen skal, som nevnt, etter intensjonene bare utelukke personer som etter de någjeldende regler ikke ville ha kunnet oppnå en nevneverdig erstatning.

5.5.4.2.2 Tilknytning til arbeid

Vilkåret om tilknytning til arbeid er oppfylt i alle tilfeller hvor skadelidte er i et ansettelsesforhold med løpende inntekter eller provisjonsbaserte inntekter på konstateringstidspunktet eller i løpet av året før. Videre omfattes alle som har tilknytning til arbeid i egenskap av å være selvstendig oppdragsgiver (frilanser) eller næringsdrivende.281 Kvalifikasjonen knyttes dermed til en grensedragning som har historiske linjer i norsk rett.282Grensedragningen er også virksom i dag, særlig gjennom oppbygningen av folketrygdloven og koblingen mellom folketrygdloven og skatteloven vedrørende vilkåret om pensjonsgivende inntekt.283 Hovedkravet er at skadelidte har tilknytning til arbeid.

For alternativet tilknytning til arbeid, er det videre bygget inn en objektiv regel om at vilkåret automatisk er oppfylt dersom det årlige inntektsnivået (for pensjonsgivende inntekt) overstiger 1 G.284 Som inntektsgivende arbeid regnes bare arbeid som det er betalt ordinær inntektsskatt for.285 På denne måten vil rettsanvendelsen kunne bygges på objektive kriterier med rettsfakta som det ofte er relativt enkelt å finne bevis for gjennom bruk av selvangivelser, lønnsslipper og andre dokumenter knyttet til arbeidslivet. Slik kvalifikasjonsregelen er bygget opp, vil spørsmålet om tilknytning til arbeidslivet foreligger oftest kunne avgjøres gjennom kravet om pensjonsgivende inntekt større enn 1 G.

Den som mottar stønad som arbeidsledig etter folketrygdloven kapittel 4, vil klart nok være kvalifisert for erstatning. I og med at dagpenger ytes i 104 uker, vil en arbeidsledig dermed kunne beholde sin posisjon som berettiget til standarderstatning i inntil tre år etter han ble arbeidsledig og gikk over på dagpenger.286

Den tiden en person mottar ytelser fra folketrygdloven med formål om å bringe vedkommende tilbake til yrkeslivet, skal regnes med. Dette vil innebære at den skadelidte kan regne med den tiden han eller hun har mottatt sykepenger (jf. folketrygdloven kapittel 8), overgangsstønad (folketrygdloven kapittel 16 og 17) og arbeidsavklaringspenger (jf. folketrygdloven kapittel 11). I samme kategori kommer den som deltar i ulike arbeidstiltak i det offentliges regi, også om tiltakene primært er innrettet mot arbeidstrening for den potensielt skadelidte. Skadelidte må være omfattet av et slikt tiltak på konstateringstidspunktet eller i året før.

Ut fra denne synsvinkelen må også dagens ordning knyttet til kvalifiseringsstønad etter sosialtjenesteloven kunne regnes med for skadelidte. Slik stønad kvalifiserer som personinntekt (og dermed pensjonsgivende inntekt) etter skatteloven, jf. sktl. § 12-2 bokstav h. At vederlaget faller i en slik kategori indikerer nettopp tilknytning til arbeid.

Innvandrere som nylig har kommet inn i landet kan ha vansker med å skaffe seg arbeid med det samme de kommer inn til landet. Utvalget foreslår derfor at introduksjonsstønad etter Lov om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere (Introduksjonsloven) kapittel 3 omfattes som kvalifisert inntekt etter inntektsregelen.287 Også slik stønad kvalifiserer som pensjonsgivende inntekt.288

Som det fremgår nedenfor, vil enkelte persongrupper som bør ha krav på standarderstatning ikke ha oppebåret tilstrekkelig inntekt i konstateringsåret eller i året før. Kvalifikasjonsregelen skal etter sitt formål åpne for at også slike persongrupper får standarderstatning.

En viktig slik gruppe er unge arbeidssøkende. Disse kan være i den situasjon at de ikke har kvalifisert seg for dagpenger. Kravet i ftrl. § 4-4 om inntekt tilsvarende 1,5 G forut for trygdeperioden vil nemlig hindre mange unge i å kvalifisere seg for stønad under arbeidsledighet. Statistikk viser at arbeidsledigheten er relativt høy i denne aldersgruppen.289 Det kan derfor påregnes at en del arbeidsledige skadelidte ikke fyller inntektsvilkåret i ftrl. § 4-4. Den omstendighet at denne gruppen ikke har kommet inn på arbeidsmarkedet, bør imidlertid ikke hindre at gruppen tilstås erstatning. Det vises til formålet bak regelen om standarderstatning. For denne gruppen vil det da være avgjørende at man kan bevise at man har vært aktivt arbeidssøkende i året for skadekonstatering eller i året før. Dersom dette kan bevises, har skadelidte «tilknytning til arbeid» i lovens forstand.

Også andre grupper som ikke fyller inntektsvilkåret, kan tenkes å fylle vilkåret om «tilknytning til arbeidsliv» likevel. Her må rettsanvenderen foreta en konkret vurdering av om den aktivitet skadelidte har beskjeftiget seg med er tilstrekkelig kvalifisert ut fra formålet bak regelen og en sammenlikning med kasuistikken foran. Utvalget antar at en del prinsipielle grenseganger kan trekkes opp av domstolene. I en innkjøringsfase kan det forventes noen saker av denne typen, men Utvalget antar at dette ikke vil forhindre at man på litt lengre sikt oppnår en effektiv standardiseringsordning.

En tilsvarende grensegang må gjøres for personer som oppebærer tilstrekkelig inntekt, men som ikke utøver en verdiskapende aktivitet som uten videre kan anerkjennes som en del av samfunnets «arbeidsliv». Det kan i så måte reises spørsmål om hvorvidt det å tilby seksuelle tjenester kan anses som «arbeid» i erstatningslovens forstand. Spørsmålet om prostituertes erstatningsrettslige vern for sin inntektsevne har blitt prøvd for de lavere domstoler en rekke ganger de siste år. Det foreligger rettspraksis som anerkjenner inntektstap for skadelidte prostituerte som en erstatningsmessig post.290 Dette har også vært oppfatningen i nyere teori.291 Spørsmålet om prostitusjonsinntekters erstatningsrettslige vern kunne tenkes å ha kommet i en annen stilling etter at kjøp av seksuelle tjenester ble gjort straffbart ved lov i 2009.292 Et synspunkt er at det vil være dårlig sammenheng i regelverket om inntekter ved salg av seksuelle tjenester gis erstatningsrettslig vern samtidig som kjøp av seksuelle tjenester er gjort straffbart, Denne synsmåten er lagt til grunn i en avgjørelse av Borgarting lagmannsrett, se LB 2009-193028. Spørsmålet har så langt ikke vært oppe for Høyesterett. Utvalget mener at det ikke er nødvendig å trekke slike konsekvenser av at det er gjort straffbart å kjøpe seksuelle tjenester, så lenge det ikke er straffbart å selge slike tjenester. En likhetsbetraktning taler for at prostituerte prinsipielt sett bør ha erstatningsrettslig vern for sin inntektsevne, som alle andre. Et slikt standpunkt bestyrkes også av sosiale hensyn.293 Kravene om at inntekten må sannsynliggjøres og være oppgitt til beskatning vil imidlertid gjelde for denne gruppen skadelidte som for alle andre.

Det er i litteraturen antatt at prostituerte kan anses som arbeidstakere som har rettigheter etter EØS-avtalen art. 28.294 Denne bestemmelsen gjelder fri bevegelighet av personer, og kan etter omstendighetene bli aktuell for prostituerte fra EØS-området som kommer til Norge for å drive prostitusjon. Så lenge denne gruppen vil ha et erstatningsvern via unntaksregelen i § 3-2 femte ledd første punktum, antar Utvalget at den norske ordningen ikke strider mot folkerettslige forpliktelser.295

En lignende problemstilling oppstår i relasjon til andre grupper av skadelidte som livnærer seg på utradisjonell måte, for eksempel gatemusikanter, gjøglere, gateselgere og tiggere. Skadelidte innenfor slike grupper vil som alle andre få målt sin inntektsevne før og etter skade på bakgrunn av pensjonsgivende inntekt, jf. punkt 5.2.4.1.2 foran. Dersom dette leder til at noen slike skadelidte ikke anses å ha tilstrekkelig tilknytning til arbeid eller utdanning, vil deres inntektsevne måtte vurderes etter unntaksregelen i § 3-2 femte ledd. I punkt 5.5.4. 3 nedenfor er den nærmere utmålingsmåten for slike skadelidte drøftet.

5.5.4.2.3 Særlig om grupper som omfattes av yrkesskadeforsikringslovens arbeidstakerbegrep

Spørsmålet om kvalifikasjon for erstatning gjennom tilknytning til arbeid ble også drøftet under forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven. Et prinsipielt viktig valg i denne forbindelse var å la yrkesskadeforsikringsloven følge arbeidstakerbegrepet i skl. § 2-1 nr. 3. Utvalget vil på dette punktet sitere forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven, jf. Ot.prp. nr. 44 (1988–89):

«Justisdepartementet er kommet til at definisjonen i skl. § 2-1 nr 3 bør legges til grunn ved fastleggingen av hvem som skal ha rett til erstatning under den foreslåtte forsikringsordningen. Hovedårsaken til at denne løsningen er valgt, er at den best dekker behovet. Foruten de egentlige arbeidstakere vil følgende være omfattet: Ombudsmenn i offentlig virksomhet, befal og menige under militærtjeneste og andre under pålagt tjenestegjøring for det offentlige, og dessuten innsatte, pasienter o l. Dette er grupper som på mange måter kan sammenlignes med arbeidstakere i vanlig forstand. Med unntak av ombud i offentlig virksomhet, vil de være underlagt en bestemmelsesrett som til dels går lengre enn den en arbeidsgiver kan utøve. De kan i liten grad regulere risikoen forbundet med virksomheten. Rettferdshensyn taler derfor for at de likestilles med arbeidstakere i vanlig betydning.»296

Når det nå skal etableres en generell standarderstatning for persongrupper som har tilknytning til arbeid, kunne mye tale for å koble seg inn på den grensegang som ble valgt på yrkesskadeforsikringens område. Argumentene for grensedragningen som Justisdepartementet bygget på under forarbeidene til ysfl. (jf. sitatet foran) har gyldighet også for den grensedragning man nå står overfor. Gyldigheten gjør seg imidlertid bare fullt ut gjeldende for skadetilfeller som dekkes av yrkesskadeforsikring.

På yrkesskadeområdet – hvor yrkesskadeforsikringen betaler for skadevoldersiden – vil vurderingen av grensegangen bli nokså parallell: Yrkesskadeforsikringens någjeldende system og den nye standardiserte ordning har likhetstrekk i og med at alle som har tilknytning til arbeid eller utdanning vil nyte godt av lovbestemte nivå for erstatning. Rettsvirkningen av grensedragningen blir derfor nesten den samme, og faktisk mindre ytterliggående: Persongrupper i ytterkant av arbeidstakerbegrepet (innsatte, pasienter) vil etter den nye ordning tilstås en erstatning basert på 5 G, mens kvalifikasjonen etter den någjeldende yrkesskaderegulering vil lede til en erstatning på samme nivå som arbeidstakere med inntekt 7 G får: En erstatning på 22 G jf. Yrkesskadeforskriften § 3-2 første ledd.297

En viktig forskjell mellom yrkesskadeforsikringens system og den nye standardiserte ordningen er likevel at tilknytning til arbeid vil kvalifisere for erstatning også fra andre skadevoldere enn arbeidsgiver (og dennes yrkesskadeforsikrer). En annen viktig forskjell er at standarderstatningen vil være aktuell for skadetilfeller som faller utenfor situasjonsvilkårene «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden», altså skader som påføres skadelidte under fritidsaktiviteter.298 Den gode erstatningsrettslige posisjonen som er blitt arbeidstakere til del på yrkesskadeområdet er neppe like godt begrunnet i slike skadesituasjoner. Skadelidtes gunstige posisjon kan også være vanskelig å forsvare overfor andre erstatningsansvarlige enn arbeidsgivere og deres forsikrere.

Det kan av disse grunner diskuteres om den utvidede definisjonen av arbeidstakerbegrepet i ysfl. § 2 b) bør ha gyldighet når skadevolder er en utenforstående som ellers ikke har noe med skadelidte å gjøre. Justisdepartementets argumentasjon om at skadelidte ikke kan «regulere risikoen forbundet med virksomheten» har ingen gyldighet for disse tilfellene.299 Det kan derfor slå urimelig ut dersom den gode erstatningsposisjonen omfatter innsatte og pasienter uavhengig av skadesituasjon og uavhengig av hvem som er erstatningsansvarlig på skadevoldersiden.

Et eksempel er at en innsatt, som har dårlig prognose for inntekt, under permisjon blir skadet på ansvarsbetingende måte av en privatperson. Dersom skadevolder her må betale erstatning basert på et inntektsnivå tilsvarende 5 G, kan det etter omstendighetene oppleves som en svakt begrunnet løsning. Alminnelige legitimitetshensyn tilsier derfor generelt at man opererer med et begrep om tilknytning til arbeid som er noe snevrere enn yrkesskadeforsikringens arbeidstakerbegrep. De grupper som befinner seg i randsonen av et alminnelig arbeidstakerbegrep er «befal og menige under militærtjeneste», «innsatte» og «pasienter».300 I det følgende går Utvalget nærmere inn på spørsmålet om hvordan disse gruppene bør reguleres:

Befal og menige under militærtjeneste har historisk blitt sidestilt med arbeidstakere jf. Yrkesskadeforsikringsloven § 2 b). Den som fungerer som vernepliktig vil være fysisk og psykisk arbeidsdyktig og presumptivt ha god inntektsevne. Når erstatningsnivået nå etter forslaget skal standardiseres for store grupper i arbeidslivet, faller det naturlig å la menige og befal omfattes. Beskjeftigelse som vernepliktig må godtas som «tilknytning til arbeidsliv». Dette innebærer at også den som har vært vernepliktig i konstateringsåret eller året før, vil ha krav på en erstatning basert på 5 G i årsinntekt.

Som det fremgår har innsatte i fengsler i relasjon til yrkesskadeforsikringen blitt sidestilte med arbeidstakere. Dette følger for eksempel av legaldefinisjonen i ysfl. § 2 b). Utvalget har særlig vurdert om innsatte bør utelukkes fra ordningen idet de ikke utfører lønnsarbeid i vanlig forstand, og heller ikke fyller vilkåret om inntekt 1 G.

Innsatte i fengsler mottar dagpenger, som for året 2010 utgjør 56 kroner per dag, helligdager regnet med.301 Dagpengene utgjør dermed ca. 20 000 per år, og gjør at de innsatte faller langt under inntektsregelen knyttet til 1 G, jf. den foreslåtte § 5-2 nr. 2 andre punktum.

Det kan være grunn til å skille mellom vernepliktige og innsatte når det gjelder presumpsjon om inntektsevne. Den omstendighet at man blir funnet tjenestedyktig for det militære, er en kvalifikasjon som tyder på inntektsevne. Innsatte kan ikke vise til noen tilsvarende kvalifikasjon. Det kan derfor ligge til rette for å holde opphold i fengsel utenfor «tilknytning til arbeidsliv». En løsning der man regnes for ikke å ha tilknytning til arbeidslivet mens man er innsatt i fengsel vil imidlertid ikke innebære utelukking av muligheter for erstatning som tar utgangspunkt i 5 G. For det første vil en del korttidsinnsatte ha hatt inntekt og/eller tilknytning til arbeidsliv forut for fengselsoppholdet og innenfor konstateringsåret eller året før. For det andre vil mange innsatte kunne kvalifisere seg via regelen om tilknytning til utdanning. Utdanning under fengselsopphold er relativt vanlig.302 De innsatte vil også i prinsippet kunne påberope seg regelen om skjønnsmessig fastsettelse av inntekt i § 3-2 femte ledd.

Dersom de innsatte generelt ikke anses å ha tilknytning til arbeid, vil det klart nok innebære en markant negativ endring for erstatningsvernet for innsatte hva gjelder skader som i dag dekkes av yrkesskadeforsikring.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at man differensierer mellom yrkesskader som omfattes av den någjeldende yrkesskadeforsikringslovens vilkår og andre skadetilfeller. Staten kan da videreføre de innsattes rettigheter etter yrkesskadeforsikringsloven, mens de innsatte ikke nyter samme erstatningsvern overfor andre skadevoldere og hvor skadesituasjonen faller utenfor yrkesskadeforsikringslovens situasjonsvilkår.

For gruppen pasienter er det tilsvarende vanskelig å legge til grunn en presumpsjon om inntektsevne. Å være pasient er heller ikke en posisjon som lett kan sammenliknes med en arbeidstakers. En pasient vil for eksempel ikke i egenskap av pasient opptjene pensjonsgivende inntekt. Utvalget foreslår derfor en tilsvarende løsning for pasienter som den som er foreslått for de innsatte: Det skilles mellom yrkesskader (hvor det offentlige står som ansvarlig) og andre skadetilfeller. En slik løsning faller for så vidt også naturlig ut fra en alminnelig fortolkning av kvalifikasjonsregelens ordlyd: Det er ikke naturlig å tolke vilkåret «tilknytning til arbeid» slik at det å være pasient er kvalifiserende. Samme resonnement kan gjøres gjeldende for de andre grupper som er nevnt mot slutten av ysfl § 2, se gruppene satt i kursiv: «innsatte, pasienter e. l. som deltar i arbeidsvirksomhet i kriminalomsorgens anstalter, i helseinstitusjoner e. l. Heller ikke disse gruppene bør anses å ha «tilknytning til arbeid» kun i egenskap av å tilhøre en slik gruppe, jf. den foreslåtte regel i § 3-2 andre ledd.

Som det fremgår, kan det diskuteres om det generelt er grunnlag for å operere med et like vidt begrep om tilknytning til arbeid som det som gjelder i dagens yrkesskadeforsikring. Utvalget går inn for å operere med et snevrere arbeidstakerbegrep enn det som fremgår av ysfl. § 2 b) – utenfor yrkesskadetilfellene. På dette punktet i den nye ordningen må det altså innarbeides en differensiering mellom de alminnelige regler og yrkesskadeområdets regler, jf. den i Mandatet antydete løsning. Utvalget viser til gjennomgangen av slike tilpasninger på yrkesskadeområdet i kapittel 13 nedenfor.

På yrkesskadeområdet har Utvalget sett det som naturlig å bygge videre på den grensegang som er lagt til grunn i yrkesskadeforsikringsloven. At pasienter og innsatte er omfattet av loven, er godt innarbeidet i dagens ordning. Dersom disse gruppene gis et svakere vern, vil det være å skru utviklingen hva gjelder arbeiderrettigheter og velferd et trinn tilbake. Her har det særlig betydning at det er det offentlige som vil stå som ansvarlig når skaden skjer på en måte som rammes av yrkesskadeforsikringen. Når det så langt har vært politisk vilje til å dekke denne typen ansvar for denne typen skadelidte, ser Utvalget ingen grunn til endringer på dette punktet.

Gjennomgangen viser at noen persongrupper som per i dag har krav på yrkesskadedekning, bli avskåret fra standarderstatningen dersom det ikke gjøres særskilte tilpasninger. Gruppene vil i så fall medhold av § 3-2 femte ledd få sin erstatning beregnet på bakgrunn av deres hypotetiske inntekt de nærmeste år etter konstateringstidspunktet. Dersom lovgiver, som anbefalt av Utvalget, vil opprettholde ordningen med yrkesskadeerstatning for disse gruppene, vil det kunne reguleres under den særskilte bestemmelse i loven som gjelder yrkesskadeområdet, jf. lovutkastet § 3-17. Utvalget vil foreslå at nivået for erstatning for denne gruppen settes til 5 G, slik som for andre grupper i samfunnet.

5.5.4.2.4 Tilknytning til utdanning

Standarderstatningen omfatter også alle som har «tilknytning til utdanning». Denne formuleringen er ment å fange opp skadelidte som er tatt opp ved en skole eller utdanningsinstitusjon på konstateringstidspunktet eller har vært det i året før året for konstateringstidspunktet (konstateringsåret). Studenter og skoleelever er altså i alminnelighet omfattet av standarderstatningen gjennom dette vilkåret.

Rettsvilkåret «utdanning» skal likevel presiseres slik at det bare omfatter skoler og utdanningsinstitusjoner som har et siktemål om å utvikle kompetanse for inntektsgivende arbeid.

For vurderingen av hvilke utdanningstilbud som ellers kvalifiserer etter denne regelen, vil det være retningsgivende hvorvidt utdanningen gir rett til studielån. Vilkårene for slik rett følger av Lov om utdanningsstøtte av 3. juni 2005 nr. 37 § 4 med tilhørende forskrifter.303 Gjennom disse reglene vil det for hvert år foretas en kvalifisering som anses verdig for støtte fra statens lånekasse for utdanning. Utvalget finner at dette kan gi en adekvat avgrensningsmekanisme også for spørsmål om unntak fra standarderstatningen.

«Tilknytning til utdanning» vil videre fange inn en rekke grupper som har en viss tilknytning til arbeidslivet, fordi de er engasjert i utdanningstiltak med tanke på attføring. Skadelidte i denne kategorien vil lett kunne påberope seg begge tilknytningsformer, idet de oppebærer over 1 G i pensjonsgivende inntekt, jf. særregelen om dette i § 3-2 andre ledd andre punktum. Arbeidsavklaringstiltak (attføringstiltak) som trygdeetaten har godkjent vil uansett kunne være kvalifiserende etter alternativet «tilknytning til utdanning». Å tolke vilkåret slik vil være i godt samsvar med formålet bak kvalifikasjonsregelen: å fange inn alle som har ordinær inntektsevne.

Rettsvilkåret «tilknytning» til utdanning antyder et minstekrav til skadelidtes engasjement i et undervisningstilbud. Her bør det på samme måte som for tilknytning til arbeid trekkes en nedre grense for hva som kvalifiserer. Retningsgivende i så måte bør være at skadelidte har gjort et hederlig forsøk på å utdanne seg eller gå på skole. En rent formell eller helt kortvarig tilknytning til en skole eller utdanningsinstitusjon er ikke tilstrekkelig. Utvalget har ønsket å gi noen objektive holdepunkter for vurderingen knytte til hvilken varighet skadelidte må ha vært tilknyttet en utdanningsinstitusjon.

Utvalget har vurdert å sette en grense for slik tilknytning ved fire måneder, men finner at dette blir for strengt. En slik grense ville diskvalifisere en skadelidt som har gjennomført et helt høstsemester, idet disse på enkelte studia er kortere enn fire måneder. Studier eller skolegang i fire måneder vil med dette klart nok være nok til å kvalifisere seg for vilkåret «tilknytning», To måneders sammenhengende utdanningsaktivitet er på den annen side like klart for lite til å kvalifisere. Studieaktivitet som tilsvarer tre måneders sammenhengende aktivitet vil være tilstrekkelig til å fylle kriteriet «tilknytning til utdanning».

Etter dette vil et arbeidsmarkedskurs som varer i åtte uker, noe som i tid oppfattes som i minste laget til å kvalifisere. Utgangspunktet bør derfor være at skadelidte må kunne påberope seg noe mer enn ett slikt kurs for å fylle vilkåret. Har skadelidte gjennomført to kurs á åtte uker (eller utdanningstiltak av tilsvarende varighet og intensitet) innenfor perioden, må dette være tilstrekkelig. Ett kurs på åtte uker, supplert med et kortere arbeidsforhold eller andre tiltak i regi av det offentlige, kan også være tilstrekkelig i kumulasjon.

Har skadelidte flere ganger seriøst forsøkt å starte en utdannelse, men er blitt hindret av sykdom eller andre utenfrakommende forhold, kan forsøkene til sammen etter omstendighetene være nok til å kvalifisere. Det kan legges vekt på om skadelidte har meldt seg opp til eksamen eller har gjort andre tiltak eller aktiviteter som indikerer at han heller hun har hatt en genuin intensjon å tilegne seg en utdannelse. Har skadelidte eksempelvis investert i skolebøker eller flyttet til et nytt sted for å gå på skole, kan dette tale for at det foreligger «tilknytning til utdanning» i lovens forstand.

Spørsmålet om rettsvilkåret «tilknytning til utdanning» må etter dette bero på en helhetlig vurdering, der skadelidte kan påberope seg flere elementer av tilknytning til utdanning eventuelt i kombinasjon med tilknytning til arbeid jf. foran.

En særskilt situasjon bør skilles ut: tilfeller hvor skaden oppstår like etter at skadelidte har startet et lengre utdanningstiltak. Her vil tidskravet skissert foran ikke være oppfylt, men det kan likevel være urimelig at skadelidte anses å falle utenfor kravet til «tilknytning». Er det overveiende sannsynlig at skadelidte ville ha fullført utdanningstiltaket dersom skaden ikke hadde skjedd, må vedkommende anses å ha tilstrekkelig tilknytning til utdanning.

Skadelidte må på vanlig måte sannsynliggjøre at han har vært beskjeftiget med utdanningstiltak. I de fleste tilfeller vil dette kunne gjøres enkelt ved en attest fra den aktuelle skole eller utdanningsinstitusjon. Ofte vil institusjonene ha tilstrekkelige data for å gi slik attest idet det føres fraværsprotokoller og lignende.

Skadelidte må på vanlig måte sannsynliggjøre at han har vært beskjeftiget med utdanningstiltak. I de fleste tilfeller vil dette kunne gjøres enkelt ved en attest fra den aktuelle skole eller utdanningsinstitusjon. Ofte vil institusjonene ha tilstrekkelige data for å gi slik attest idet det føres fraværsprotokoller og lignende.

Den tiden en person sitter i fengsel kan i utgangspunktet ikke regnes med som noen form for tilknytning til arbeid, jf. gjennomgangen i 5.5.4.2.2 foran. Dersom angjeldende person tar skolegang i et omfang som tilsvarer vanlig skolegang eller utdannelse utenfor murene, vil han eller hun imidlertid kunne påberope seg denne tidsbruken som kvalifiserende.

Personer som blir skadet i sitt første år etter at de har kommet ut av tidsperioden da de er dekket av barneerstatningen behandles etter samme regler som andre. De vil ha hatt muligheten til å beskjeftige seg med arbeid eller skolegang/utdanning i året før konstateringsåret. Utvalget har derfor ikke funnet grunn til å gjøre noen særlige tilpasninger for denne gruppen av potensielle skadelidte.

5.5.4.2.5 Særlig om hjemmearbeidende personer

Hjemmearbeidende personer som driver ordinært hushold for en familie har i mange sammenhenger blitt sidestilt med personer i inntektsgivende arbeid eller utdanning. Dette følger i første rekke av det prinsipielle innholdet i någjeldende utmålingsregel i § 3-1 andre ledd siste punktum: «Med inntekt likestilles verdien av arbeid i heimen». Lovregelen i § 3-1 andre ledd in fine har historisk sin bakgrunn i at husmødre som utførte hjemmearbeid i tidligere tiders tradisjonelle familiemønster burde få erstatning for tapet av sin arbeidsevne. Regelen kom som kjent inn i loven i 1973 og var basert på sikker rettspraksis.304

Utvalget har tatt konsekvensen av at tap av hjemmearbeidsevne skal være erstatningsmessig ved å etablere egne, standardiserte regler for slik erstatning, se kapittel 7 nedenfor. Det tap som refererer til innsats for seg selv blir dermed erstattet etter de der omhandlede regler. Som det fremgår av omtalen av reglene om hjemmearbeidserstatning, er imidlertid reglene også tiltenkt å fungere som kompensasjon for den del av hjemmearbeidsevnen som blir brukt til omsorg for barn.

Etter dette blir det et spørsmål om det kan forsvares å hevde at hjemmearbeidende uten tilknytning til utdanning eller arbeidsliv i tillegg skal få en standarderstatning basert på sin evne til å arbeide i hjemmet. En slik løsning vil nok utfordre moderne holdninger til spørsmålet om alle voksne mennesker bør delta i arbeidslivet. Det står også fast at personer som kun arbeider hjemme rent faktisk ikke har en inntektsevne som lett kan bevises.

Det tap av evne til hjemmearbeid som eventuelt skal dekkes av en standarderstatning, er altså tapet av evne til å utføre arbeid i hjemmet som kommer andre familiemedlemmer til gode. Det kan diskuteres om slik merinnsats alene kan forsvare at hjemmearbeid kvalifiserer for standarderstatning.

En særlig viktig grunn til å holde hjemmearbeid utenfor standarderstatningen er at det ellers vil være vanskelig å trekke grensen mellom denne gruppen og den gruppe som faller utenfor på grunn av manglende tilknytning til arbeidsliv eller utdannelse, jf. punkt 5.5.4.2.2 og 5.5.4.4 foran. Så lenge kriteriet for å utelukke persongrupper fra ordningen er at de ikke har tilknytning til arbeidslivet, blir det vanskelig å inkludere hjemmearbeidende. Videre kan behovet for å gi erstatning for tap av evne til hjemmearbeid være noe mindre under et regime hvor erstatning for det samme tapet er sikret under en annen post. Skadelidte vil etter det nye systemet få erstatning for tap av evne til å utføre hjemmearbeid for seg selv. Det er vanskelig å forsvare at en hjemmearbeidende skal motta erstatning tilsvarende 5 G i tillegg for arbeid som utføres for en ektefelle eventuelt for ektefelle og barn. Dette ville utfordre beviskravene med hensyn til om, og i hvilket omfang, skadelidte faktisk har utført arbeid for andre, og innebære en vesentlig økning av erstatningsnivået for hjemmearbeid, jf. den praksis som er beskrevet nedenfor i kapittel 7.

I dansk rett fastsettes årslønn for hjemmearbeidende etter et skjønn jf. EAL § 7 stk. 2. For dette skjønnet finnes det veiledning i et vikarprinsipp – hva det vil koste å leie tilsvarende hjelp.305 Denne innfallsvinkelen må anses ivaretatt gjennom den spesielle erstatning for tap av funksjonsevnen for arbeid i hjemmet, jf. kapittel 7 nedenfor. Dersom skadelidte arbeider deltid og dels arbeider hjemme, fastsettes årslønnen som om skadelidte arbeidet full tid på det lønnsnivå deltidsarbeidet gir.306 Denne gruppen vil uten videre kvalifisere for standarderstatning etter norsk rett, jf. kommentarene til regelen om standarderstatning på 5 G foran. Sammenlikninger med dansk rett utgjør etter dette intet argument mot å utelukke rene hjemmearbeidere fra standarderstatningen.

De beste grunner taler etter dette for å utelukke hjemmearbeid som kvalifikasjon for standarderstatning. Utelukkelsen kan imidlertid falle urimelig ut i relasjon til en særskilt del av de rene hjemmearbeiderne, nemlig de som tar en kortvarig pause fra arbeidslivet for å ta seg av barn. En del av denne gruppen vil sikres standarderstatning eller eventuelt høyere erstatning på grunn av sin tidligere tilknytning til arbeidslivet. Det kan imidlertid tenkes at en forelder velger å være hjemme med sine barn noen år, men likevel med en klar plan om å vende tilbake til arbeidslivet. Skadelidte i denne gruppen bør neppe utelukkes fra erstatningsordningen på grunnlag av et slikt valg.

Utvalget har derfor funnet at det bør etableres et unntak for denne gruppen. Unntaket bør rettsteknisk være utformet på en skarpkantet måte, slik at man ikke opplever tvister om grensegangen. Utvalget foreslår at unntaket knyttes til et kriterium basert på faktisk, daglig omsorg for yngre barn. Her bør grensen trekkes ved skolepliktig alder. Når en forelder velger å være hjemme med barn som har nådd skolepliktig alder, er det sjelden tale om en kortvarig pause fra arbeidslivet, slik utgangspunktet for unntaket er formulert foran. Videre vises til at det å ha et barn på skolen ikke er til hinder for å arbeide eller å ta utdannelse. Den omstendighet at samfunnet også tilbyr skolefritidsordning for barna gjør det rimelig å trekke grensen for unntaket på denne måten. Heltidsplass i barnehage vil også gi en potensiell skadelidt mulighet til å være i jobb. Samtidig er det ikke helt uvanlig å velge å være hjemme for å ta seg av barn i denne alderen, mens dette naturlig nok ikke er et aktuelt valg når barnet er i skolepliktig alder. Derfor trekkes grensen som beskrevet.

For å komme innunder unntaket knyttet til omsorg for barn må skadelidte ha hatt faktisk omsorg for barn under skolepliktig alder. Regelen gjelder bare skadelidtes egne barn som omfattes av rettslig fostringsplikt etter barneloven. En bestemor eller annen slektning som passer barnet kan dermed ikke kvalifiseres for standarderstatning via denne regelen. Det å ha juridisk fostringsplikt er ikke i seg selv tilstrekkelig, men det er et nødvendig vilkår. I praksis vil det forekomme en presumsjon for at den som har fostringsplikt også har utført faktisk omsorg. Med hensyn til faktisk omsorg må det kreves at den skadelidte forelder har hatt fast bosted sammen med barn under skolepliktig alder, alene eller felles, og minst halve tiden ved delt omsorg. I relasjon til bevisvurderingen vil ofte Folkeregisterets registrerte adresse for barn og foreldre kunne legges til grunn. Skadelidte må i tillegg ha hoveddelen av omsorgen for barnet på dagtid, jf. formålet bak regelen. Er barnet i barnehage eller får barnet på dagtid hovedsakelig faktisk omsorg fra dagmamma eller fra en slektning, oppfyller ikke forelderen vilkåret.

Utøvelse av samvær kan ikke anses å være tilstrekkelig omsorg for barn til å sidestilles med tilknytning til arbeid. Hvis både skadelidte og den andre forelderen har vært hjemmearbeidende har ingen av dem vært forhindret fra å ta arbeid som følge av omsorg for barn. Etter omstendighetene kan en slik situasjon måtte bedømmes slik at skadelidte ikke har hatt tilstrekkelig faktisk omsorg for barnet til at han eller hun er kvalifisert for standarderstatning. Utvalget antar at det kan være vanskelig for skadevoldersiden å bevise at skadelidte ikke har hatt omsorg for barnet i den aktuelle perioden. Muligheten for å føre slikt bevis vil likevel være tilstede. Regelen kan nok føre til at standarderstatningen vil omfatte enkelte personer som i realiteten ikke har hatt faktisk omsorg. Om regelen om standarderstatning på dette punkt griper noe videre enn formålet, er imidlertid dette en naturlig konsekvens av standardiseringssiktemålet.

For å få en skarp grense for når regelen får anvendelse, er grensen satt ved barnets sjette fødselsdag. Lovforslaget setter et krav om at barnet er «… yngre enn 6 år» jf. § 3-2 andre ledd tredje punktum. Skadelidte må altså ha omsorg for et barn som er yngre enn seks år på konstateringstidspunktet eller i året før. I og med at skadelidte vil kunne påberope seg året før konstateringsåret, kan vedkommende være kvalifisert for standarderstatningen selv om barnet har gått på skole ett år før skaden skjer. Skadelidte vil da ha hatt omsorg for barnet året før konstateringstidspunktet. Tidsrommet er strukket så langt ut for å gi skadelidte en rimelig tidsfrist for å komme seg ut i arbeid eller utdanning. Videre anses det hensiktsmessig at tidsrommet som kan påberopes korresponderer for de ulike gruppene.

5.5.4.2.6 Spørsmål om bevisbyrde

Utvalget har vurdert om kvalifikasjonsregelen som har blitt presentert foran, bør suppleres med omvendt bevisbyrde.307 Dette innebærer i så fall at skadevoldersiden må bevise at skadelidte ikke har hatt tilknytning til arbeidsliv eller utdanning i konstateringsåret eller året før. Den omvendte bevisbyrde vil kunne bidra til at regelen om standarderstatning blir effektiv. Utgangspunktet vil være at skadelidte skal ha standarderstatning dersom vilkår om ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng er oppfylt. Det er skadevolder som da må ta byrden med å argumentere for at vilkårene ikke er oppfylt slik at skadelidte ikke er kvalifisert for standarderstatning. Den omvendte bevisbyrde kan derfor ses som et naturlig ledd i systemet for å sikre en forenklet erstatningsutmåling.

Utvalget har likevel sett betenkeligheter med å operere med en omvendt bevisbyrde. For det første er den lovtekniske utformingen av regelen som en kvalifikasjonsregel lite forenlig med omvendt bevisbyrde. Regelens formulering innbyr tvert imot til den ordinære ordning hvor skadelidte må bevise at han eller hun fyller kvalifikasjonene for erstatning. For det andre taler praktiske hensyn for en slik løsning. Selv om skadevolder i utgangspunktet skulle ha bevisbyrden for at skadelidte ikke har beskjeftiget seg med arbeid eller utdanning, vil den praktiske bevisførsel fort kunne dreie seg om hvorvidt skadelidte kan dokumentere sin innsats på de nevnte områdene. Det er nemlig skadelidte som har best mulighet til å kunne føre bevis om sin beskjeftigelse de siste år. Å pålegge skadevolder bevisbyrden vil dermed lett medføre en unødig komplisering av systemet fordi skadevolder uansett ville ha måttet fremtvinge bevis gjennom skadelidtes bidrag. Dette vil riktignok blant annet kunne gjøres gjennom bruk av sivilprosessuelle regler om edisjonsplikt.308 Utvalget har likevel funnet at en slik overflytting av bevisbyrden er et unødig kompliserende element.

Etter disse vurderingene har Utvalget blitt stående ved at den alminnelige regel om skadelidtes bevisbyrde skal gjelde.

5.5.4.3 Erstatningsnivå for skadelidte som ikke fyller kvalifikasjonsregelen

5.5.4.3.1 Problemstillingen

De skadelidte som faller utenfor andre ledd er en sammensatt gruppe. Den omfatter blant annet personer som er innsatt i fengsel (utenfor yrkesskadeområdet), prostituerte som ikke har oppgitt inntekter til ligningsmyndighetene og sosialhjelpsmottakere som av ulike grunner har falt ut av arbeidslivet. Denne siste undergruppen omfatter også unge mennesker som ennå ikke har fått etablert seg i arbeidslivet. En annen undergruppe er personer som har tatt to eller flere «friår» i livet, for eksempel for å reise, for å ofre seg for sin ektefelles karriere, eller for ganske enkelt å være hjemme og ta fri en periode; de hjemmearbeidende uten barn under skolepliktig alder.

Etter gjeldende rett vil skadelidte i disse gruppene ha mulighet til å bevise at de i fremtiden ville ha hatt et bestemt inntektsnivå uten skaden. Når standardiseringsordningen nå er bygget opp omkring opptjent pensjonsgivende inntekt, vil denne muligheten i utgangspunktet falle bort, jf. regelen i § 3-2 første ledd. Denne regelen gjør som nevnt foran den pensjonsgivende inntekt i skadeåret eller året nokså viktig under utmålingen. Dette er en ordning som har rettstekniske fortrinn og forenkler oppgjørsprosessen for det store flertall av skadelidte. Isoleringen av vurderingstemaet til inntektsforholdene på konstateringstidspunktet og året før, passer ikke like godt til de gruppene av skadelidte som faller utenfor standarderstatningen, jf. vilkårene i § 3-2 andre ledd. I det følgende drøftes spørsmålet om hvordan de skadelidte som ikke tilfredsstiller tilknytningsvilkåret i andre ledd skal håndteres utmålingsmessig.

Utvalget har vurdert hvorvidt den nevnte gruppen av skadelidte bør (1) tilgodeses med en standardisert erstatning på et lavere nivå enn 5 G, eller om (2) erstatningen her bør utmåles etter et skjønn. Et siste alternativ er (3) at denne gruppen ikke får erstatning utover det nivå som følger av plasseringen i første ledd. Det vil i praksis innebære at de ikke får erstatning med mindre de kan påberope seg den generelle unntaksregelen i femte ledd, nærmere om dette nedenfor.

I dansk rett har man ingen tilsvarende ordning med standarderstatning (eller gulverstatning). Derfor vil den aktuelle gruppen av skadelidte få utmålt sin erstatning ved at årslønnen fastsettes etter et skjønn jf. EAL § 7 stk. 2. Dette vil naturlig nok føre til nokså lave erstatningsutbetalinger. I Arbejdsskadestyrelsens «Vejledning om at fastsætte årsløn» 4. utgave punkt 3.5.3 er det for denne gruppen lagt til grunn at man skal legge vekt på faktisk inntekt i året før skaden, også om inntekten består i offentlige ytelser så som «sykedagpænge» og «kontanthjælp». En overføring av dette systemet til norsk rett vil lede til at det blir gitt en meget beskjeden erstatning. Når det så gjøres fradrag for offentlige ytelser til dekning av inntektstap, vil det bli lite igjen å erstatte.

5.5.4.3.2 Alternativ 1: Et lavere gulv

Mange personer i den gruppen som rammes av kvalifikasjonsregelen, vil være sosialhjelpsmottakere. En undersøkelse foretatt av Telemarksforskning som kartlegger kommunenes sosialhjelpssatser viser at disse varierer veldig mellom kommunene. Satsene varierte per 2006 mellom 3 170 kroner per måned som det minste og 9 434 kroner per måned som det høyeste. (Sammenlikningen halter likevel litt fordi det varierer mellom kommuner hvilke tilleggsytelser som gis.) Omregnet til årsinntekt utgjør den høyeste satsen for sosialhjelp 113 208 kroner. Til sammenlikning var G i 2006, 62 161 kroner. Årsinntekten som sosialhjelpsmottaker tilsvarer da for de kommuner som betaler mest 1,8 G. Den nye uføretrygdeordningen vil tilgodese skadelidte som er 100 % ervervsuføre med mer enn 2,1 G som minstepensjon. Det skal nemlig gis et tillegg for økt skattebelastning etter det nye systemet.309 Nivået på denne ytelsen overstiger etter alt å dømme sosialhjelpssatsene i mange kommuner.

Utvalget har derfor funnet at våre velferdsordninger vil ivareta de aktuelle skadelidte på en så betryggende måte at det kan forsvares ikke å bygge inn et eget erstatningsmessig gulv for denne gruppen.310 Hensynet til at det nye standardiseringssystemet må være enkelt og uten systematisk overkompensasjon taler også mot å etablere et gulv under standarderstatningen, en form for «gulv under gulvet». Utvalget har derfor forkastet dette alternativet.

5.5.4.3.3 Alternativ 2: Skjønnsmessig plassering i tabellen

Når det ikke etableres et gulv, vil et naturlig alternativ være å henvise skadelidte personer som faller utenfor standarderstatningen til å kreve erstatning basert på den fremtidige inntekt som kan sannsynliggjøres. En egen regel om dette fremgår av § 3-2 femte ledd i forslaget til lovbestemmelse som er presentert rett nedenfor. Etter denne regelen er vurderingstemaet hvilket inntektsnivå skadelidte ville ha hatt de nærmeste år etter konstateringstidspunktet dersom skaden tenkes borte.

Skadelidte vil i relasjon til beviskrav på dette punktet måtte stilles i samme posisjon som under någjeldende regler. Det er da tale om et skjerpet beviskrav, nærmere om dette i punkt 5.6.3 nedenfor.

Som det fremgår av punkt 5.6.3 foreslår Utvalget at skadelidte må sannsynliggjøre at han eller hun uten skaden ville ha hatt en bestemt inntekt «de nærmeste år». Denne formulering skal forstås slik at vurderingstemaet er hvilken inntekt skadelidte ville ha hatt de første 3-6 år etter konstateringstidspunktet dersom skaden tenkes borte.

Utvalget ser at dette kan lede til at noen personer ikke får erstatning for inntektstap i det hele tatt, men er henvist til å livnære seg av uføretrygd og eventuelt sosialstønad. For de skadelidte dette gjelder, vil imidlertid resultatet være en konsekvens av at skadelidte ikke kan bevise å ha hatt inntekter eller på annen måte å ha deltatt i produktiv virksomhet, herunder utdanningstiltak. Denne gruppen av skadelidte vil dermed ikke komme dårligere ut enn etter dagens ordning, jf. eksempelvis resultatet i Stutteri (Rt. 2010 s. 584).311

En fordel med skjønnsmessig plassering for skadelidte som faller utenfor andre ledd er at de vil opprettholde noe av det erstatningsvernet som de har under dagens regulering. De vil nemlig ha rett til å kunne bevise sin hypotetiske fremtidige inntekt uten skaden som grunnlag for å kreve erstatning etter hevdvunne erstatningsrettslige prinsipper. Dersom denne gruppen ikke skal kunne oppnå skjønnsmessig plassering uten først å påvise at reguleringen gir et økonomisk resultat som er «åpenbart urimelig», vil de aktuelle skadelidte fratas det erstatningsrettslige vernet de har i dag.

På den annen side kan det fremstå som underlig at skadelidte uten tilknytning til arbeid eller utdanning skal oppnå samme regulering som gruppen som kan påberope seg et unntak; nemlig skjønnsmessig plassering basert på sannsynliggjort fremtidig inntekt. Her skal man imidlertid ta i betraktning at unntaket for «åpenbart urimelig» helst vil være aktuelt for den gruppen som aspirerer til en erstatning basert på en inntekt langt høyere enn 5 G. Gruppen som faller utenfor standarderstatningen på grunn av vilkårene i andre ledd, vil oftest aspirere til en erstatning basert på et inntektsnivå lavere enn 5 G. Dermed er det ikke slik at adgangen til skjønnsmessig erstatning for den som faller utenfor andre ledd undergraver unntaksregelen. Her må det også tas i betraktning både at de skjerpede beviskrav gjør det vanskelig for skadelidte å bevise sitt inntektstap med overveiende sannsynlighet, og at det er inntektstap allerede de nærmeste år etter konstateringstidspunktet som må bevises. Adgangen til skjønnsmessig plassering vil derfor ikke være noen lett vei til erstatning. Det vil antagelig bare i sjeldne tilfeller være mulig for skadelidte å sannsynliggjøre et fremtidig inntektstap.

Utvalget vil derfor gå inn for at de skadelidte som faller utenfor andre ledd gis adgang til skjønnsmessig plassering i tabellen. En regel om skjønnsmessig plassering i tabellen er lagt inn i lovteksten sammen med unntaksregelen i § 3-2 femte ledd.

5.5.4.3.4 Alternativ 3: Ingen erstatning med mindre unntaksvilkåret er oppfylt

Et siste alternativ er å avskjære de skadelidte som faller utenfor andre ledd fra en egen mulighet til skjønnsmessig plassering. De vil da være henvist til å bygge på regelen i første ledd, den pensjonsgivende inntekt i skadeåret eller året før. I og med at de aktuelle skadelidte her har falt utenfor andre ledd, vil deres pensjonsgivende inntekt ha vært lavere enn 1 G. De har dermed ikke krav på erstatning idet tapet vil utliknes av kompensasjonsrelevante ytelser fra det offentlige. Forskriftstabellen gir heller ikke noen uttelling for lavere årsinntekt enn 1 G. Dette innebærer at skadelidte uten tilknytning til arbeid eller utdanning etter andre ledd som hovedregel ikke får noen erstatning.

I spesielle tilfeller kan denne reguleringen lede til urimelige resultater. Dette kan være hvor grunnen til at man ikke har vært i inntektsgivende arbeid på konstateringstidspunktet eller året før er at man har valgt å være hjemme for å ta en «pause i livet», for å være hjemmearbeidende for sin ektefelle eller for å ta seg av slektninger som trenger omsorg. Slike valg kan tidvis gjøres av personer som er godt etablert i yrkeslivet. Det er tenkbart at skadelidte i denne kategorien hele tiden har hatt konkrete planer om å vende tilbake til yrkeslivet. Etter omstendighetene kan reguleringen i § 3-2 første og andre ledd gi et økonomisk resultat som fremstår som åpenbart urimelig. Skadelidte kan da påberope seg unntaksregelen i § 3-2 femte ledd. Han eller hun må da sannsynliggjøre at man ville ha vendt tilbake til yrkeslivet og at det derfor er grunnlag for en plassering i tabellen på et nivå som bygger på hva som er realistisk etter utdannelse og tidligere yrkespraksis. Denne typen skadelidte vil kunne få en utfordring i å sannsynliggjøre at man har et tap, jf. redegjørelsen for dette under punkt 5.5.4.3.1. Slik er imidlertid situasjonen også under det någjeldende erstatningsrettslige regimet jf. blant annet den tidligere nevnte avgjørelsen i Stutteri (Rt. 2010 s. 584).

Dersom dette alternativ velges, vil reguleringen av gruppen som faller utenfor andre ledd bare indirekte fremgå av loven. Gruppen vil formelt omfattes av første ledd, selv om de ikke har noen pensjonsgivende inntekt. Deres uttelling i form av erstatning etter første ledd vil bli null. De vil så falle utenfor andre ledd på grunn av manglende tilknytning til arbeid eller utdanning. Dersom skadelidte i denne gruppen har reelle sjanser for inntekt på et visst nivå, vil de så kunne påberope seg unntaksregelen i femte ledd. Dette følger av at det økonomiske resultatet for denne skadelidte – null erstatning – er «åpenbart urimelig». Et eksempel kan være en innsatt person som i høy grad kan sannsynliggjøre at han vil ha en jobb med et gitt inntektsnivå når han kommer ut av fengselet to år etter oppgjørstidspunktet. En skadelidt i denne kategorien kan da få en erstatning basert på en årsinntekt som for eksempel tilsvarer 4 G. En økonomisk forskjell fra null erstatning til en erstatning basert på 4 G etter tabellen er en forskjell som klart nok tilfredsstiller vilkåret om «åpenbart urimelig».

Fordelen med denne reguleringen er at den er relativt enkel. Den vil også naturlig følge lovens oppbygning. Ulempen er at den fratar noen skadelidte dagens mulighet til å påberope seg konkrete indikasjoner på at fremtidens inntekt ville ha vært høyere enn den pensjonsgivende inntekt på konstateringstidspunktet eller i året før. For en viss type skadelidte innebærer alternativ 3 en reell fare for underkompensasjon. Dette vil nemlig bli resultatet dersom skadelidte kan sannsynliggjøre en viss inntekt, men ikke så mye at det økonomiske resultatet overstiger terskelen for hva som «åpenbart er urimelig». Det er for eksempel tenkelig at en skadelidt som faller utenfor vilkårene i andre ledd, kan sannsynliggjøre at han ville ha hatt en inntekt på 1–1 1/2 G de kommende år. Et slikt resultat vil ikke nå opp til terskelen for «åpenbart urimelig», slik denne terskelen er skissert nedenfor i punkt 5.6. Skadelidte vil dermed ikke få erstatning, og altså mindre erstatning enn etter dagens regime.

Samtidig vil unntaksregelen fungere som en sikkerhetsventil som fanger opp åpenbart urimelige tilfeller. Systemet vil dermed ikke være mer «grovkornet» enn mange andre erstatningsrettslige løsninger som bygger på standardisering.

5.5.4.3.5 Valg av alternativ:

Valget mellom de ulike alternativ beror på en avveining mellom hensynet til fleksibilitet og hensynet til enkelhet i regelverket. Utvalget finner ikke grunn til å lage et nytt gulv «under gulvet». En slik løsning fremtrer som komplisert og dårlig begrunnet. Valget står da mellom alternativ 2 (plassering i tabellen etter skjønn) eller alternativ 3 (erstatning bare hvor vilkårene i unntaksregelen er tilfredsstilt). Alternativ 3 innebærer den enkleste reguleringen, noe som taler for å lande på dette alternativet. På den annen side er det ulemper forbundet med alternativ 3. En gjennomføring av alternativet medfører at noen skadelidte står i fare for ikke å få erstatning i det hele tatt og dermed bli underkompensert. Dette anser Utvalget som en lite tiltalende løsning, særlig siden ordningen vil ramme svake grupper. Utvalget går derfor inn for alternativ 2. Dette alternativ er bygget inn i Utvalgets lovforslag, se § 3-2 femte ledd.

5.6 En unntaksregel

5.6.1 Innledning

Som det fremgår av fremstillingen foran i punkt 4.11, har Utvalget sett behovet for en generell sikkerhetsventil som kan ivareta helt spesielle tilfeller. Når tilfeller som faktisk sett er veldig ulike, reguleres på standardisert måte, gjør det seg gjeldende en fare for at resultatet av rettsanvendelsen kan fremtre som kvalifisert urimelig. Denne faren er ikke minst aktuell hva gjelder utmåling av erstatning for inntektstap. Dette er en erstatningspost som gjelder store summer og som gjelder helt basale verdier for skadelidte.

Selv om det er etablert en generell sikkerhetsventil i lovutkastet § 3-9, har Utvalget funnet grunn til i tillegg å ha en særskilt unntakshjemmel i regelen om inntektstap i § 3-2 femte ledd. En vesentlig grunn til dette er at det er behov for å regulere rettsvirkningen av at unntakshjemmelen kommer til anvendelse. For at det helhetlige standardiseringssystemet skal henge sammen, kan ikke den individuelle utmålingen i unntakstilfellene gjøres på samme måte som i dag. Den må gjøres innenfor visse rammer, særlig slik at den hypotetiske inntekt det sammenliknes med bestemmes ut fra en begrenset tidshorisont, nærmere om dette i neste punkt. Den særskilte unntaksregelen knyttet til inntektstap har fått plass i § 3-2 femte ledd. Dette skal være en sikkerhetsventil for de mest urimelige utslag av reglene i § 3-2. Videre kan unntaksregelen fungere som en hjemmel for å komme til en rettferdig og ikke-diskriminerende erstatning for utenlandske statsborgere, se om dette punkt 5.6.6 nedenfor.

Regelen i § 3-2 femte ledd skal oppfattes som en spesialvariant av den generelle regelen i § 3-9. Ut fra et alminnelig prinsipp om lex specialis er det § 3-2 femte ledd som skal legges til grunn i relasjon til inntektstap, slik at § 3-9 ikke har uavhengig anvendelse i relasjon til denne tapsposten.

Utvalget vil også peke på enkelte andre typetilfeller som best kan reguleres ved bruk av unntakshjemmelen, se punkt 5.6.5 nedenfor.

5.6.2 Nærmere om unntaksregelens materielle innhold

Unntaksregelen kommer bare til anvendelse for tilfeller som overstiger en kvalifisert urimelighetsterskel, jf. «åpenbart er urimelig». Det skal ikke være kurant å bli behandlet etter unntakshjemmelen. Kun hvor en plassering etter det alminnelige systemet vil gi et resultat som økonomisk sett åpenbart er urimelig, skal unntakshjemmelen benyttes. Ellers vil hele erstatningssystemet undergraves. Som en konkretisering av hvilken økonomisk urimelighet som vil kvalifisere for unntaket, vil Utvalget antyde at en forskjell på 3 G i årsinntekt som utgangspunkt for tabellberegningen kan oppfattes som «økonomisk resultat » som «åpenbart er urimelig».

Forskjellen ved plassering ved 5 G sammenliknet med 8 G innebærer for en 26-åring en forskjell i utmålt erstatning i størrelsesorden 58,0 G–28,4 G = 29,6 G = 2 380 000 kroner.312 Dette kan oppfattes som en retningslinje for urimelighetsterskelen. Det understrekes samtidig at urimelighetsterskelen må tilpasses de ulike tilfeller etter et helhetlig skjønn. Et misforhold på nesten 2,2 millioner kroner i utmålt erstatning vil ikke være tilstrekkelig hvor skadelidtes inntekt ligger i et høyere nivå, for eksempel med en plassering tilsvarende 15 G i årsinntekt. I den lavere del av inntektsskalaen vil det ikke oppstå tilsvarende problemstillinger knyttet til «åpenbart urimelig». Enten vil skadelidte plasseres i inntektsnivået 5 G jf. standarderstatningen, eller så kvalifiserer vedkommende ikke for denne og plasseres skjønnsmessig jf. § 3-2 femte ledd. I så fall utsettes skadelidte for den samme rettsvirkningen som utløses av at resultatet fremstår som «åpenbart urimelig»: Utmålingen baseres på skadelidtes individuelle inntektsforhold.

Det er nødvendig for den nye standardiseringsordningen at unntaksregelen praktiseres med stor lojalitet. En nødvendig pris å betale for å etablere en standardisert ordning er at det kan forekomme enkelttilfeller der skadelidte eller skadevolder opplever å bli urimelig behandlet.313 Det ligger da i standardiseringens natur at rettsanvenderens oppgave i større grad er å vise lojalitet til systemet enn å manipulere systemet for å oppnå et resultat som oppleves rimelig i det konkrete tilfellet som avgjøres.

Når den generelle unntaksregelen benyttes, bør erstatningen i alminnelighet fastsettes slik at skadelidte plasseres på et gitt punkt i tabellen og får sin endelige erstatning bestemt av denne. Unntaksregelen rekker dermed i alminnelighet ikke lenger enn til å åpne for en skjønnsmessig plassering i tabellen. Utvalget ønsker på denne måten å beholde samme struktur for de aller fleste erstatningsutmålinger. Dermed blir systemet konsistent og oversiktlig på tross av unntaksregelen. Det kan også lede til at den juridiske prosessen forbundet med å anvende unntaksregelen blir enklere. Det skal ikke foretas en fullstendig erstatningsberegning etter den metoden som brukes i dag. Det er kun tale om på grunnlag av foreliggende bevis å plassere skadelidte inn på et annet sted i de gjeldende tabeller.

Med dette utgangspunktet bør også regelen om at erstatningen ikke skal overstige det som etter tabellen tilsvarer en årsinntekt på 19 G komme til anvendelse i unntakstilfellene. «Taket» blir med dette gjort helt generelt.

Det er ikke rom for å påberope seg at en erstatningssum basert på 19 G er åpenbart urimelig fordi skadelidte tjener 40 G. Inntektsevnen som anvendes for å tilegne seg inntekter over 19 G har helt generelt ikke erstatningsrettslig vern. På tilsvarende vis er det klare utgangspunktet at skadevoldersiden ikke kan påberope seg at gulvet på 5 G leder til en erstatningsutmåling som er «åpenbart urimelig». Her vil lovgivers bevisste valg om å gi erstatning tilsvarende 5 G for grupper av skadelidte med lavere inntekt enn 5 G, spille en vesentlig rolle for vurderingen. Som det følger nedenfor, avslutningsvis under punkt 5.6.5 (ved bokstav f og g), skal dette likevel bare være et utgangspunkt og ikke en absolutt regel hva gjelder gulvet. Skadevoldersiden vil i særlige tilfeller kunne påberope unntaksregelen for å sette årsinntekten lavere enn gulvet på 5 G, selv om vilkårene for gulvet er oppfylt, hvis det sannsynliggjøres at skadelidte uten skaden ikke ville fortsatt å fylle vilkårene de nærmeste årene etter skaden. Nærmere om dette i punkt 5.6.5 nedenfor.

Som det fremgår, skal den stipulerte årsinntekten bygge på hva som vil være en fremtidig sannsynlig inntekt. Dette bryter med det øvrige systemet, hvor det er inntekten i skadeåret, året før eller et annet år før oppgjørstidspunktet som blir bestemmende. Forutsetningen for at det er aktuelt å bruke en unntaksregel er imidlertid at de ordinære regler gir et åpenbart urimelig resultat. Man kan derfor ikke ta utgangspunkt i de tidspunkt man normalt bruker, fordi det nettopp var disse tidspunkt som brakte det urimelige resultatet. Utvalget har kommet til at rettsanvenderen i stedet skal skjønne over hvilken årsinntekt skadelidte ville ha hatt de nærmeste kommende årene. Utvalget har funnet det riktigst at vurderingstemaet i unntakstilfellene ikke bør være hva som er gjennomsnittsinntekten for den resterende yrkeskarriere sett under ett. Utmålingen ville nemlig i så fall bryte for sterkt med den utmåling som gjelder etter hovedregelen, herunder særlig den omstendighet at skadelidte ikke får medregnet lønnsøkning gjennom karrieren.

Med «de nærmeste årene» menes de nærmeste 3–6 år etter det tidspunkt da skaden ble konstatert. Vurderingstemaet er altså eksklusivt hvilket inntektsnivå skadelidte ville ha ligget på i disse årene dersom skaden ikke hadde inntruffet. På denne måten bringes unntaksregelen i en viss harmoni med hovedregelen for utmåling, jf. § 3-2 første ledd. Dette vurderingstemaet er fanget inn i ordlyden gjennom passusen » … skal skadelidte plasseres i et lønnsnivå som tilsvarer den sannsynlige gjennomsnittlige årsinntekt han eller hun ville ha hatt de nærmeste år etter konstateringstidspunktet» jf. § 3-2 femte ledd andre punktum.

Uten en slik begrensning til de nærmeste år ville skadelidte kunne påberope seg prognoser om inntekter lenger frem i tid. Særlig aktuelt kunne dette være for skadelidte som nettopp har begynt i et yrke som tradisjonelt og erfaringsmessig medfører høy lønnsøkning lenger ut i karrieren. Det er i så måte nærliggende å vise til liberale yrker, så som tannleger, advokater, økonomikonsulenter, ingeniører mv. For slike skadelidte ville det være holdepunkter for å prosedere på at de i fremtiden ville ha hatt en langt høyere inntekt enn på skadetidspunktet og de kommende år, og at den standardiserte erstatningsordningen derfor fører til et resultat som er «åpenbart urimelig». Utvalget vil klargjøre at det nye regelverket skal forstås slik at unntaksregelen ikke skal anvendes på denne måten. Én grunn til dette er at skadelidte i alminnelighet vil ha vanskelig for å bevise noe om hypotetiske inntektsforhold langt frem i tid. En annen grunn til å avskjære bevisførsel om inntekt langt inn i fremtiden er at det uavhengig av bevismulighetene rent faktisk vil hefte stor usikkerhet ved utviklingen så langt frem i tid. Svært mye kan forandre seg for en person over en periode på for eksempel ti år. Skadelidte står her overfor en usikkerhet som han eller hun må være med å bære risikoen for i en situasjon hvor det skal utmåles erstatning.314 Det påpekes særskilt at grunnprinsippet om å legge til grunn den historiske, allerede oppnådde, årsinntekt er nedfelt i det standardiserte utmålingssystemet i dansk rett. Når den norske ordningen benytter samme prinsipp for hovedregelen om erstatning, må det trekkes konsekvenser av dette også for unntaksregelen. Det kan for så vidt vises til det som er nevnt om hensynet til enkel regelanvendelse jf. punkt 3.4.6 foran.

5.6.3 Et skjerpet beviskrav

Et særlig spørsmål er hvilke beviskrav som skal stilles for at inntekten de kommende år ville ha vært på det nivået skadelidte hevder.

Etter gjeldende rett må skadelidte i første rekke gjennom selvangivelser påvise at han eller hun ville ha hatt et visst inntektsnivå dersom skaden ikke hadde inntruffet.315 Skadelidte har videre tvilsrisikoen for at han eller hun i fremtiden ville ha hatt en høyere inntekt enn det som følger av selvangivelsene.316 Endelig opereres det i rettspraksis med et skjerpet beviskrav hvor skadelidte påstår at inntekten i fremtiden ville ha vært høyere uten skaden enn den historiske inntekten, jf. Dykker (Rt. 2003 s. 338, avsnitt 67) og nå sist Stutteri (Rt. 2010 s. 584, avsnitt 45 jf. avsnitt 61).

Den sistnevnte dommen gjaldt erstatningskrav for inntektstap fra en trafikkskadet mann med restarbeidsevne, som mottok uføretrygd ca. 100 000 kroner per år. Høyesterett la til grunn at han ville ha et inntektstap dersom han kunne sannsynliggjøre at han uten skaden ville ha tjent mer enn 174 000 kroner per år. Skadelidte hadde hatt beskjeden eller ingen pensjonsgivende inntekt i årene før skaden. Spørsmålet var derfor om skadelidtes virksomhet ved å drive et stutteri sammen med hans ektefelle kunne begrunne at han hadde et inntektstap. Regnskapstallene fra stutteriet i årene før skaden var imidlertid svake og han hadde derfor ikke hatt inntekt fra stutteriet som oversteg den nevnte grensen. Vedrørende beviskravet som måtte stilles for hans inntektsevne uttalte Høyesterett (avsnitt 61):

«Jeg vil her peke på at det med grunnlag i tallenes tale gjelder et skjerpet beviskrav for å kunne anse det som tilstrekkelig sannsynliggjort at As inntektssituasjon ville utviklet seg positivt etter 2000, jf. Rt. 2003 s. 338 avsnitt 67 som jeg allerede har redegjort for.»

Dette er altså kravene til bevis etter gjeldende rett. Det skjerpede beviskravet innebærer at det kreves mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt, et beviskrav som også ellers er innarbeidet i ulike spesielle regler som har tilknytning til erstatningsrettens område.317

Spørsmålet er om det skjerpede beviskrav bør videreføres for den foreslåtte unntaksregelen. Når en skadelidt pretenderer at unntaksregelen skal få anvendelse, vil situasjonen nettopp være at det påstås at inntekten i fremtiden vil være høyere enn den årsinntekt det kan bevises at han eller hun historisk har hatt. Det er like stor og kanskje helst større grunn til å operere med et skjerpet beviskrav for hypotetisk fremtidig inntektsnivå hvor erstatningsutmålingen er standardisert enn etter dagens utmålingsregler. En videreføring av det skjerpede beviskravet vil nemlig være egnet til å redusere antall prosesser om erstatningsutmålingen. Dette vil igjen bidra til at den nye standardiseringsordningen blir effektiv.

Utvalget har kommet til at det skjerpede beviskravet bør videreføres. Utvalget har vurdert om ordlyden bør inneholde en presisering knyttet til beviskravet, men har kommet til at det vil komplisere lovteksten for mye. Utvalget nøyer seg derfor med å antyde det skjerpede beviskrav her i lovforarbeidene og for så vidt vise til den foreliggende rettspraksis på området. Denne praksis skal videreføres under det nye, standardiserte regimet.

5.6.4 Særregel hvor plassering i inntektsgruppe ikke er mulig

I enkelte spesielle tilfeller vil det være grunnlag for å konstatere åpenbar urimelighet knyttet til det økonomiske resultatet, men slik at det likevel er vanskelig å plassere skadelidte inn i en bestemt inntektsgruppe. Dette gjelder særlig hvor det er andre forhold enn selve plasseringen i inntektsgruppe som gir urimelige utslag. Et eksempel er hvor skadelidte kommer fra et land hvor erstatningen for fremtidstap beskattes, eller hvor skadelidte ikke mottar trygd, slik at tabellens forutsetninger gir urimelige utslag. De urimelige utslagene kan da vanskelig avbøtes ved plassering et annet sted i tabellen, fordi det også her vil være unøyaktighet knyttet til standardiserte fradrag for norsk trygd som i det konkrete tilfellet ikke vil finne sted. For slike tilfeller bør rettsanvenderen ha til rådighet den mulighet å fastsette en skjønnsmessig erstatning i kroner og øre uavhengig av tabellen. Utvalget vil derfor åpne for en slik løsning, men det understrekes at unntakstilfellene normalt skal håndteres gjennom en plassering på et inntektsnivå i tabellen. Rettsanvenderen må i lojalitet med dette systemet påvise konkrete «særlige grunner» til at utmålingen må skje på annen måte enn plassering jf. lovteksten i femte ledd andre punktum in fine. De særlige grunnene vil normalt referere til at urimeligheten knytter seg til andre momenter i utmålingen enn selve årsinntektsfastsettelsen.

Utmålingen skal likevel bygge på skadelidtes inntektsutsikter uten skaden de nærmeste år etter konstateringstidspunktet. Med Utvalgets forslag legges det alminnelige systemet for erstatning for inntektstap i Norge om, slik at en alminnelig differansebetraktning forlates, og erstattes av et system der inntekt på konstateringstidspunktet eller året før eller sannsynliggjort inntekt uten skaden de nærmeste år legges til grunn. For at standardiseringen skal kunne gjennomføres og nå de siktemål som har begrunnet innføringen, må vurderingen av inntektsforholdene isoleres til de tidsrom som er nevnt rett foran. Ellers vil systemet innby til nettopp den type prosesser man søker å unngå.

Lovteknisk er innholdet foran fanget inn gjennom at unntaksregelen først (i første punktum in fine) presiserer at utmålingen skal bygge på den hypotetiske årsinntekt uten skaden og en plassering i forskriftstabellen.

Muligheten for en skjønnsmessig fastsettelse av erstatningen uten bruk av forskriftstabellen fremgår av lovteksten § 3-2 femte ledd andre punktum in fine. Selv om man ikke bruker tabellen, er det den hypotetiske årsinntekten i de nærmeste årene som skal danne utgangspunktet for erstatningsberegningen. I de fleste tilfeller vil urimeligheten være knyttet til at den ordinære tabellen opererer med et trygdefradrag, mens dette ikke vil være dekkende for skadelidtes reelle situasjon, fordi han eller hun ikke vil motta trygd. I så fall bør beregningen av erstatningen ta utgangspunkt i en bedre tilpasset tabell. Tabellen for skadelidte med lav uføregrad kan da benyttes, se Utmålingsforskriftens Vedlegg 2. I andre tilfeller kan urimeligheten gå på at skadelidte – i egenskap av utenlandsk statsborger – vil måtte betale skatt av erstatningsbeløpet. I så fall bør det være rom for en mer spesialsydd løsning. Lovutkastet § 3-2 femte ledd andre punktum inneholder en særregel beregnet på denne situasjonen.

5.6.5 Noen eksempler til illustrasjon

Utvalget vil i tråd med det ovennevnte foreslå en særskilt unntaksregel som bare bør benyttes i de ytterst urimelige tilfeller. For å vise hvilke tilfeller regelen kan få anvendelse på, gis en del eksempler rett nedenfor:

a)

Skadelidte har tatt to friår (det året skaden konstateres og året før) for å pleie en døende ektefelle, men har ellers hele sitt yrkesaktive liv hatt høy inntekt. Her skal skadelidte plasseres i det inntektsnivå som ville ha vært sannsynlig dersom han eller hun hadde vendt tilbake til arbeid de nærmeste år etter konstateringstidspunktet.

b)

Skadelidte skades i sitt siste år på økonomistudiet. Han eller hun har i flere år hatt sommerjobb i et større firma innen markedsføring og har noen måneder før konstateringstidspunktet skrevet kontrakt om å begynne samme sted etter endt studium. Begynnerlønn er avtalt å være 8 G. Her bør erstatningsutmålingen i medhold av den særlige unntaksregelen ta utgangspunkt i et lønnsnivå høyere enn 5 G. Hvor høyt man bør gå, avhenger av rettens skjønn basert på konkrete holdepunkter i saken. Det skjerpede beviskravet tilsier at man legger til grunn 8 G i dette tilfellet.

Dersom kontrakt ikke var skrevet, bør retten i stedet falle tilbake på standarderstatningen på 5 G. At skadelidte hadde gode karakterer og brukbare muligheter på arbeidsmarkedet er ikke tilstrekkelig til at utmåling basert på 5 G anses åpenbart urimelig. Videre tilsier det skjerpede beviskravet at det blir for løst å bygge på en antagelse om at skadelidte vil fullføre studiene og begynne å arbeide med høyere inntekt enn 5 G. Som det fremgår, er det en høy terskel for anvendelse av unntaksregelen overfor personer som i utgangspunktet skal ha standarderstatningen. Her må det legges vekt på hensynet til likhet og rettsteknisk enkle løsninger.

c)

Skadelidte har drevet studier på ulike områder i påvente av å overta som daglig leder i sine foreldres veldrevne forretning med en avlønning på nivå med det erstatningsrettslige taket. At det var planen at skadelidte skulle overta innen de nærmeste kommende år lar seg bevise utover overveiende sannsynlighet. Her bør skadelidte ikke avspises med 5 G i erstatning, men plasseres inn i en høyinntektsgruppe.

d)

Skadelidte er utenlandsk statsborger med inntekt tilsvarende 6 G i et land der trygdedekningen er 40 %, jf. situasjonen som er beskrevet nedenfor i punkt 5.6.6. En utmåling etter tabellens erstatning tilsvarende årsinntekt på 6 G vil gi en underdekning på 20 % av årslønnen per år. I dette tilfellet bør unntaksregelen benyttes til å utmåle en passende erstatning med utgangspunkt i skadelidtes hypotetiske inntekt de nærmeste år. Beregningen kan skje uten plassering i tabellen jf. § 3-2 femte ledd andre punktum. Rettsanvenderen kan imidlertid til hjelp under skjønnet se hen til tabellen i Vedlegg 1 sammenholdt med systemet for påslag som følge av redusert trygdefradrag, jf. Utmålingsforskriften § 2-1 femte ledd.

e)

Skadelidte har i mange år hatt en stabil inntekt på et nivå tilsvarende 8 G. Som følge av økonomisk utroskap, har skadelidte pådratt seg en fengselsstraff på fem år. Etter at tre år av straffen er sonet, inntrer skade på ansvarsbetingende måte under permisjon. (I denne situasjonen vil ikke situasjonsvilkårene i yrkesskadeforsikringsloven være oppfylt). Skadelidte hadde god prognose for å begynne å arbeide igjen etter soning. I utgangspunktet vil vedkommende ikke kvalifisere for vilkåret om tilknytning til arbeid eller utdanning (jf. punkt 5.5.4.2 foran), men resultatet av denne regelen må anses åpenbart urimelig. Når skadelidte soner sin straff, bør ikke han eller hun i tillegg miste sitt erstatningsvern på grunnlag av den samme soningen. Her bør skadelidte plasseres i en passende inntektsgruppe i medhold av unntaksregelen. (Slik eksemplet er formulert, kan samme resultat for øvrig også følge av første alternativ i § 3-2 femte ledd første punktum (ingen tilknytning), se punkt 5.5.4.3.3 jf. 5.5.4.3.5 foran.)

Unntaksregelen skal få anvendelse også hvor urimeligheten rammer skadevoldersiden. Det tas her sikte på å etablere en «sikkerhetsventil» som skal ramme de kvalifiserte tilfeller av urimelighet. Unntaket vil særlig være aktuelt i to grupper av tilfeller: For det første hvor det alminnelige systemet leder til at en person får en uforholdsmessig høy erstatning. I slike tilfeller kan skadevoldersiden påberope seg at det å utmåle standarderstatning vil gi et økonomisk resultat som er «åpenbart urimelig». Utgangspunktet knyttet til en terskel på 3 G i forskjell mellom beregnet inntekt og hypotetisk inntekt kan imidlertid vanskelig gi noen fullstendig veiledning for dette spørsmålet. Så lenge en årsinntekt på 1 G er ansett tilstrekkelig for å få erstatningen beregnet ut fra 5 G i andre sammenhenger, blir det vanskelig å hevde at en slik «oppflytting» er urimelig i seg selv. Her må det imidlertid tas i betraktning at oppflyttingen er valgt av rettstekniske hensyn for å gi personer med en normal inntektsevne en rimelig erstatning. Hvor erstatningen av ulike særskilte grunner blir uforholdsmessig høy, må skadevolder kunne påberope seg dette.

For det annet bør skadevoldersiden kunne prosedere på unntaksregelen hvor skadelidte har spekulert i at systemet skal utmåle en høy erstatning sett i forhold til den aktuelle skadevirkningen. Et eksempel på at unntaksregelen kan komme til anvendelse er som følger:

f)

En utenlandsk statsborger fra et land med meget lave inntekter kommer nærmest ved en tilfeldighet i en posisjon hvor vedkommende er kvalifisert for standarderstatningen, selv om denne langt vil overstige hva personen kunne håpe å få i erstatning etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper i sitt hjemland, i Norge eller i andre land. Dette kan være situasjonen hvor en arbeidstaker fra et land med lave inntekter og lave levekostnader er i Norge en kort periode for å gjøre sesongarbeid, så som jordbærplukking, og har tjent over 1 G i skadeåret. Hvis han eller hun ellers ikke har tilknytning til Norge, vil en standarderstatning (tilsvarende et inntektsnivå på 5 G) sette vedkommende i en uforholdsmessig gunstig posisjon i hjemlandet. Her bør det være rom for at skadevoldersiden kan prosedere på at standardiseringssystemet vil lede til et kvalifisert urimelig resultat, og at unntaksregelen i § 3-2 femte ledd dermed må komme til anvendelse.

5.6.6 Særlig om besøkende skadelidte

5.6.6.1 Innledning

Utvalgets forslag til standardisering er i første rekke konstruert med tanke på norske borgere med alminnelig tilknytning til arbeidsliv eller utdannelse. For denne gruppen er det et fremtredende trekk at en vesentlig del av det reelle inntektstapet dekkes inn av trygdeytelser, særlig uføretrygd jf. folketrygdloven kapittel 12. Dette er en viktig effekt av det norske velferdssystemet og det prinsipielle valget som ligger i å bygge på at erstatningen er gjenstand for reduksjon når skadelidte får dekning fra andre kilder, jf. punkt 4.2 og punkt 5.1.2 foran. Utvalget har sett det som nødvendig at den standardiserte erstatningen tar hensyn til trygdeutbetalingen, og denne tilnærmingen følger for så vidt også av Mandatet. Dette har i høy grad påvirket utformingen av tabellene for erstatning som står sentralt i den nye ordningen.

At tabellene er utformet på denne måten, innebærer at de ikke passer helt eller gir fullt ut adekvate resultater for grupper som ikke oppebærer alminnelig norsk folketrygd. Det er i første rekke personer uten fast bosted i Norge som i så måte reiser særlige spørsmål.318 Slike personer vil kunne ha en helt annen trygdedekning enn norske skadelidte. Dette kan medføre at de får mindre enn full erstatning. Utvalget har derfor vurdert om det er mulig å legge opp til en annen form for erstatningsutmåling for denne gruppen, som er benevnt som «besøkende skadelidte».319

Spørsmålet om den standardiserte erstatning skal gjelde alle skadelidte i Norge reiser imidlertid EØS-rettslige problemstillinger. Som kjent, vil regler som forskjellsbehandler EU-borgere på bakgrunn av nasjonalitet kunne rammes av EU-rettens diskrimineringsforbud jf. TEUF art. 18 jf. EØS-avtalens art. 4. Diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet har i henhold til EU-domstolens praksis vært ansett forbudt av hensyn til fri bevegelighet av kapital, varer, personer og tjenester. En diskriminerende erstatningsordning vil etter omstendighetene kunne stride mot reglene om fri bevegelighet av personer. En diskriminerende erstatningsordning vil også være problematisk med tanke på fri bevegelighet av forsikringstjenester og kravet om like konkurransevilkår i forsikringsbransjen.320

Spørsmålet om diskriminering kan eksempelvis være aktuelt dersom en turist fra EØS-området kommer fra et land med samme lønnsnivå men med lavere trygdedekning enn vi har i Norge. Dersom vedkommende på bakgrunn av manglende medlemskap i norsk folketrygd får en lavere erstatning enn en nordmann ville ha fått gjennom standarderstatningen, vil EF-reglene utfordres. Det samme gjelder dersom erstatning bare utmåles med utgangspunkt i pensjonsgivende inntekt i Norge eller hvis besøkende skadelidte holdes utenfor standarderstatningen basert på årsinntekt 5 G. Hvis en gunstig erstatningsordning forbeholdes nordmenn, blir det lett spørsmål om forskjellsbehandlingen strider mot diskrimineringsforbudet i TEUF art. 18. Det er grunn til å tro at spillerommet for slik forskjellsbehandling ikke er stort. Rettspraksis fra EU-domstolen tyder på at ikke-diskrimineringsreglene har stor gjennomslagskraft. EØS-avtalens art. 4 må tolkes i lys av dette.

Et eksempel på at EU-domstolen har lagt stor vekt på ikke-diskriminering i relasjon til erstatningsspørsmål finnes i Cowan Sak C-186/87. Her ble det ansett diskriminerende at en engelsk turist som ble utsatt for et voldsangrep under ferieopphold i Frankrike, ikke fikk erstatning etter den franske ordningen for voldsoffererstatning.

Dommen gjelder spørsmålet om i det hele tatt å få en erstatning fra en statlig ordning, men den bærende begrunnelsen rekker ganske langt. Dommens premisser kan lett forstås slik at den legger føringer om at også utmåling av erstatning etter alminnelige regler må skje uten forskjellsbehandling på grunn av nasjonalitet. Utvalget viser særlig til dommens avsnitt 17:

«... Naar faellesskabsretten tillaegger fysiske personer ret til at rejse ind i en anden medlemsstat, maa beskyttelsen af vedkommendes integritet i den paagaeldende medlemsstat paa lige fod med landets egne statsborgere og personer, som er bosat paa dens omraade, anses for en uadskillelig bestanddel af den paagaeldendes ret til at bevaege sig frit. Heraf foelger, at forbudet mod forskelsbehandling finder anvendelse paa modtagere af tjenesteydelser i Traktatens forstand, for saa vidt angaar beskyttelsen mod risikoen for voldsforbrydelser, og saafremt der foroeves en forbrydelse, retten til den erstatning, som er foreskrevet i national ret. Den omstaendighed, at erstatningen finansieres gennem statskassen, kan ikke aendre beskyttelsen af de rettigheder, som er garanteret ved Traktaten.»

Spørsmålet om diskriminering har ellers vært aktuelt hvor trygderegler eller skatteregler forskjellsbehandler på bakgrunn av nasjonalitet.321 Utover Cowan finnes ingen saker som vedrører erstatningsutmåling spesifikt, men andre saker om diskriminering gir likevel en viss veiledning.322 Inntrykket er for øvrig at det kan være noe uklart hvor grensene går for hva som tillates.323

Statene har et visst spillerom for å innføre nasjonale regler som etter omstendighetene kan forskjellsbehandle etter nasjonalitet, dersom dette er tilstrekkelig begrunnet. I følge Bosman, sak C-415/93 er restriksjoner knyttet til nasjonalitet tillatt under særlige omstendigheter. I litteraturen er vilkårene for å etablere diskriminerende regler gjengitt slik:324

• «– hvis de forfølger et legitimt formål, der er forenlig med EF-traktaten

• – hvis de er egnet til at sikre gjennemførelsen af dette mål, og

• – hvis de ikke går utover, hvad der er nødvendig for at nå det»

Dette viser at det et stykke på vei er rom for å etablere regler som gir ulike resultater for borgere fra ulike land.325 Premissene i Cowan (referert foran) tyder imidlertid ikke på at spillerommet er spesielt stort på erstatningsrettens område.

5.6.6.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget oppfatter de refererte EØS-rettslige rammene slik at det er lite spillerom for med åpne øyne å lage regler som behandler norske statsborgere (som i alminnelighet har varig opphold i landet) og besøkende skadelidte forskjellig. Målsettingen må være at begge grupper så langt mulig får full erstatning. Ut fra de rammer EØS-retten legger, har Utvalget søkt å utarbeide en standardiseringsordning som i høyest mulig grad sikrer den skadelidte full erstatning uansett hvilket land vedkommende kommer fra og hvilke inntekter som oppebæres i hjemlandet. Denne overordnede målsettingen krever at erstatningsutmålingen tilpasses eksisterende ulikheter mellom skadelidte fra ulike nasjoner. På dette punktet har det særlig betydning hvilken trygdedekning den enkelte skadelidte mottar. Med målsettingen om full erstatning for øye, er det mest hensiktsmessig at besøkende skadelidte får utmålt en erstatning som tar hensyn til inntektsforhold og trygderettigheter i deres respektive hjemland. Samtidig må besøkende skadelidte på samme måte som norske borgere nyte godt av det gulv som er satt for erstatningen og de vilkårene som der gjelder.

Av respekt for de EØS-rettslige skrankene vil Utvalget derfor legge opp til et system der besøkende skadelidte i størst mulig grad får sin erstatningsutmåling bestemt av de samme reglene som skadelidte med varig opphold i landet. Den omstendighet at reglene i første rekke er konstruert for personer bosatt i Norge, med norske rammevilkår, gjør at regelverket må tilpasses på enkelte punkt.

Et problematisk punkt i så måte er at en besøkende skadelidt ikke mottar «pensjonsgivende inntekt» i folketrygdlovens forstand. Besøkende skadelidte vil heller ikke motta «personinntekt» jf. skatteloven §§ 12-2 jf. 5-10. Utvalget vil av denne grunn innføre et tillegg i loven og Utmålingsforskriften som sikrer at besøkende skadelidte får adgang til full erstatning med de modifikasjoner som følger av standardiseringen. Lovteknisk vil en slik adgang ivaretas med en henvisning til at årsinntekten omfatter inntekt vunnet i utlandet jf. punkt 5.2.4.7 foran og lovutkastet § 3-2 første ledd fjerde punktum. Når denne tilpasningen er gjort, vil den besøkende skadelidte kunne kreve sin erstatning på bakgrunn av den standardiserte ordningen. Han eller hun vil da ofte være kvalifisert for standarderstatningen basert på årsinntekt 5 G.

Besøkende skadelidte som får standardisert erstatning står imidlertid likevel i fare for å få mindre enn full erstatning. Dette fordi det standardiserte nivået forutsetter at skadelidte mottar trygdeutbetalinger på norsk nivå. Dersom trygdedekningen i hjemlandet er lavere enn i Norge, vil resultatet bli at skadelidte ikke får full erstatning. Utvalget foreslår å ivareta denne delen av diskrimineringsforbudet ved å åpne for at besøkende EØS-borgere kan kreve full erstatning dersom det kan bevises at den standardiserte utbetaling ikke dekker inntektstapet.

Skulle slik erstatning vise seg utilstrekkelig, vil den besøkende skadelidte på samme måte som vanlige, norske skadelidte ha adgang til å påberope seg unntaksregelen i § 3-2 femte ledd. Unntaksregelen i lovutkastet § 3-2 femte ledd synes generelt godt egnet til å sikre at slike skadelidte får en erstatning som ligger like nær «full erstatning» som den erstatningen norske borgere får.

Som det fremgår av Utmålingsforskriften, vil det være hjemmel for å la utmålingen følge andre utgangspunkter enn tabellverket, jf. bestemmelsen i § 3-2 femte ledd andre punktum, se om denne punkt 5.6.4 foran. Dette vil være særlig aktuelt for besøkende skadelidte. For denne gruppen kan det være god grunn til å bygge på skadelidtes mer individuelle forhold hva gjelder inntekt og fradrag for ytelser fra det offentlige. Gjennom ordlyden «så langt den passer» gir forskriften rom for å utmåle en skjønnsmessig og individuelt basert erstatning hvor standarderstatningen ikke gir en adekvat erstatningsdekning. Som støtte for beregningen, kan rettsanvenderen likevel se hen til tabellen for påslag som følge av redusert trygdedekning jf. Utmålingsforskriften § 2-1 femte ledd.

Dersom erstatningssaker med besøkende skadelidte løses etter de alminnelige reglene, herunder den generelle unntaksregelen, er løsningen neppe problematisk i relasjon til EØS-rettslige diskrimineringsregler. Så lenge argumentasjonen i slike saker er knyttet opp til rent økonomiske betraktninger om skadelidtes inntektsevne, vil Utvalget anta at regelverket ikke kommer i strid med diskrimineringsforbudet i TEUF art. 18 (jf. EØS-avtalen art. 4) med tilhørende praksis. For det første vil systemet være likt for alle uansett nasjonalitet, jf. at alle kan påberope seg en unntaksregel dersom den standardiserte erstatning gir et åpenbart urimelig resultat. I den grad en utenlandsk statsborger får erstatning etter unntakshjemmelen, er dette begrunnet i skadelidtes inntektsforhold (herunder sosialforsikringsdekning), ikke i vedkommendes nasjonalitet. For det annet forfølger reglene en målsetting om å gi alle skadelidte noe nær full erstatning.326 Regelen om full erstatning er lik for alle og kan neppe innebære noen indirekte diskriminering. Formålet om å lage regler som sikrer full erstatning må anses som legitimt også fra en EØS-rettslig synsvinkel.

5.6.6.3 Konsekvenser av regelverket

Den standardiserte ordningen og særlig regelen om «standarderstatning» kan lede til at besøkende skadelidte får en erstatning som er høyere enn det som ville ha fulgt av en regel om individualisert, full erstatning. Dette gjelder i første rekke skadelidte som tjener kun 1 G per år eller litt mer. Denne gruppen vil nok kunne få mer enn full erstatning. Utvalget oppfatter imidlertid dette som en naturlig konsekvens av standardiseringen. Det ligger i sakens natur at noen grupper av skadelidte vil tjene på standardisering.

Samtidig er det grunn til å anta at det ikke blir svært mange tilfeller av slik overkompensasjon. I mange europeiske land er trygdeytelsene (eller tilsvarende systemer for sosialtrygd fra det offentlige) lavere enn i Norge. Det medfører at den standardiserte erstatning som under norske forhold er tenkt å dekke differansen mellom en høy trygdeutbetaling (66 % av inntekt beskattet som lønn) og det fulle inntektstapet, for besøkende skadelidte skal dekke differansen mellom fullt inntektstap og en noe lavere trygd. Denne kan eksempelvis ligge på 40 %. Standarderstatningen beregnet med utgangspunkt i 5 G skal altså derfor dekke en større del av den besøkende skadelidtes tap enn den andel som dekkes for skadelidte bosatt i Norge. Dette vil innebære at erstatningsnivået vil bli adekvat for besøkende skadelidte som har en lønnsinntekt tilsvarende eksempelvis 3 G eller 4 G. Den forhøyelse av erstatningen som oppnås pga. standarderstatningen satt til 5 G, vil elimineres av at den standardiserte erstatningen ikke fullt ut dekker intervallet mellom lønnsutbetaling og trygdeutbetaling. Dette fordi trygdekomponenten som ligger til grunn for en erstatning basert på årsinntekt 5 G er forutsatt å være høyere enn den trygdeutbetalingen den besøkende skadelidte faktisk får. Eventuelle store avvik på dette punktet må angripes gjennom unntaksregelen i § 3-2 femte ledd.

Norge har et lønnsnivå som ligger blant de høyeste i Europa.327 Standarderstatningen knyttet til 5 G er følgelig lagt relativt høyt i europeisk sammenheng. Dette gjør at den norske erstatningen ofte kan dekke inn den summen som i andre europeiske land ikke dekkes av trygd. Denne effekten gjør seg gjeldende hvor lønnsnivået er lavere enn i Norge, men likevel moderat. Slik er lønnsforholdene eksempelvis i Nederland, hvor gjennomsnittsinntekt for industri- og tjenestenæring per 2006 var 40 800 €. Hvor en nederlender blir skadet i Norge, vil den norske erstatningen etter omstendighetene ikke ligge så langt fra det som er full erstatning. Hvor lønnsnivået er vesentlig lavere enn i Norge, så som eksempelvis i Tsjekkia (gjennomsnittsinntekt for industri og servicenæring per 2006 var 8284,1 €) vil standarderstatningen antagelig lede til betydelig mer enn full erstatning. I så fall bør det være legitimt for skadevoldersiden å argumentere for at erstatningen må utmåles skjønnsmessig og til en lavere erstatning enn den som er basert på 5 G under norske forhold.

Mye tyder imidlertid på at det bare vil være et fåtall skadelidte som kommer i denne posisjonen. De fleste skadelidte fra EØS-land med lavt lønnsnivå vil være i Norge i forbindelse med arbeid for norske arbeidsgivere. Mange av dem vil også ha reelle utsikter til et fremtidig arbeidsliv i Norge, med avlønninger som er vanlige i Norge. Det er i så fall ingen grunn til å avspise dem med lavere erstatning enn arbeidstakere med varig opphold i landet får. Unntaket vil i første rekke gjelde personer som blir skadet mens de er i Norge på ferie eller på turistvisum, og dette gjelder erfaringsmessig relativt få personer. Siden de nevnte skjevhetene gjelder et fåtall av skadelidte, har Utvalget funnet at dette ikke kan være til hinder for å etablere en bred, standardisert ordning.

For skadelidte som ikke er EØS-borgere, vil spørsmålet om indirekte diskriminering på grunn av nasjonalitet ikke være like aktuelt. Utvalget finner likevel at det etablerte regelverket bør gjelde på samme måte for denne gruppen.

5.7 Delvis redusert ervervsevne

5.7.1 Innledning

De erstatningsbeløp som fremgår av Inntektstapmodellens tabellverk er basert på at skadelidte er 100 % ervervsufør. I mange tilfeller vil skadelidtes ervervsevne være nedsatt med en lavere prosent enn dette.

5.7.2 Gjeldende rett

Vi har i norsk rett tradisjon for å redusere erstatningen i slike tilfeller. Reduksjonen skjer forholdsmessig etter skadelidtes grad av ervervsuførhet. Den ervervsmessige uføregraden kommer frem ved å regne ut hvor stor prosentandel inntektsreduksjonen på grunn av skaden utgjør. Prosentandelen regnes av det inntektsnivå skadelidte ville ha hatt dersom skade ikke hadde inntruffet.328 Fastleggingen av ervervsmessig uføregrad tar derfor utgangspunkt i skadelidtes bruttoinntekt før og etter skaden, se eksempelvis regnestykkene i Stakkeland (Rt. 2004 s. 8).329Når bruttoinntekt etter skaden trekkes fra bruttoinntekten før skaden, fremkommer inntektsreduksjonen som et kronebeløp. Spørsmålet blir så hvor stor prosentandel dette beløpet utgjør av bruttoinntekt før skaden. Denne prosentandelen utgjør reduksjonen i ervervsevne.

Beregningsmåten for uføregraden er den samme i erstatningsretten og trygderetten. Selve vurderingstemaet går presist frem av regelen i ftrl. § 12-7, som gjelder ervervsmessig uføregrad i relasjon til trygderettslige beregningsregler:330

«Ved vurderingen av hvor mye inntektsevnen er nedsatt (hvor høy uføregraden er), skal inntekten i et hvert arbeid som vedkommende nå kan utføre, sammenlignes med de inntektsmulighetene vedkommende hadde før sykdommen, skaden eller lytet oppstod.»

Begrepet «ervervsmessig uførhet» har et annet meningsinnhold enn begrepene «medisinsk uførhet» og «yrkesmessig uførhet». Det førstnevnte er et mål på medisinsk funksjonsevne, fysisk og psykisk.331 Det sistnevnte måler hvilken grad av uførhet en person har for et bestemt yrke, mens ervervsmessig uførhet refererer til ethvert yrke. I erstatningsrettslig sammenheng er det den ervervsmessige uføregraden som er avgjørende. Dette følger blant annet av skadelidtes tapsbegrensningsplikt, noe som også har kommet til uttrykk i någjeldende skl. § 3-1 andre ledd: Skadelidtes inntektsmessige situasjon før skaden skal sammenliknes med » … skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham …» – etter skaden. Skadelidte kan ikke forvente at en høy yrkesmessig uføregrad skal legges til grunn for utmålingen dersom han eller hun fullt ut er i stand til å utføre et annet yrke enn det vedkommende hadde før skaden. Tradisjonen har altså vært at reduksjonen i erstatning korresponderer med den ervervsmessige uføregrad.

Skaden kan dermed medføre nedgang i inntekt selv om skadelidte kan fortsette å arbeide. Et eksempel er at en kirurg blir 100 % yrkesmessig ufør fordi han ikke lenger har full førlighet i hendene. Han kan likevel utføre arbeid som lærer, men går vesentlig ned i lønn. Mens han tidligere hadde en bruttolønn på 1 million kroner, oppebærer han nå 400 000 kroner. Nedgangen er dermed på 60 %. I dette tilfelle er da skadelidtes uføregrad 60 %. Han eller hun skal da ha erstatning tilsvarende 60 % av den erstatning vedkommende ville ha fått etter det standardiserte systemet basert på 100 % ervervsuførhet, jf. lovutkastet § 3-2 fjerde ledd.

Erstatningsutmåling basert på nedsatt ervervsevne er aktuelt for den någjeldende utmåling av erstatning etter § 3-1 første ledd. Graden av ervervsuførhet vil være en bestemmende komponent for å fastsette «tap i fremtidig erverv».332 Når man skal ta utgangspunkt i en differansebetraktning og bestemme hva som er full erstatning, er det naturlig å ta hensyn til hvilken grad av ervervsmessig uførhet skaden har ført til. En korresponderende reduksjon av erstatningsbeløpet følger for så vidt naturlig av våre ulovfestede regler om utmåling av erstatning, som skal innfortolkes i utmålingsreglene i någjeldende erstatningslovs kapittel 3. En slik reduksjon er altså nødvendig for å utmåle en riktig erstatning for skadelidtes individuelle tap.

Et slikt individualiserende element har også vært ansett nødvendig å bygge inn i standardiserte erstatningsordninger. Vi finner bestemmelser som henviser til en slik gradering både i någjeldende (standardiserte) barneerstatning (se skl. § 3-2a andre ledd tredje punktum) og i någjeldende (standardiserte) yrkesskadeforsikring, jf. formuleringen i Yrkesskadeforskriften § 3-4 fjerde ledd:

«Har skadelidte bare tapt deler av sin ervervsevne, reduseres erstatningen tilsvarende.»

Hensynet til å individualisere erstatningen på dette punktet har altså veid så tungt at man her har gjort den standardiserte erstatningsordningen fleksibel, selv om dette har gjort ordningen mindre enkel og effektiv. Høyesterett har for så vidt forsterket dette elementet ved å gå langt i å individualisere utmålingen under Yrkesskadeforskriften § 3-4 fjerde ledd. I den nevnte dommen Stakkeland (Rt. 2004 s. 8) ble erstatningsutmålingen individualisert både etter grad av ervervsuførhet og etter hvilken tidsperiode uførheten gjorde seg gjeldende.333

Også i dansk rett reduseres erstatningen proporsjonalt med den nedsatte ervervsevne, se regelen i EAL § 5, 3. stk 1. punktum. Både dansk rett og yrkesskadeforsikringens regel utgjør dermed eksempler på at en slik individualiserende reduksjonsregel lar seg integrere – og legitimere – i et system med standardisert erstatning.

Etter gjeldende rett tar utmålingen hensyn til skadelidtes restarbeidsevne. Dette elementet følger av at erstatningsutmålingen bygger på en konkret differanseberegning. En egen utmålingsregel er plassert i § 3-1 andre ledd:

«Erstatning for tap i inntekt og fremtidig erverv fastsettes særskilt og under hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt som ved rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering.»

Regelen inneholder dels en referanse til differanseberegningen og dels en referanse til skadelidtes tapsbegrensningsplikt.334 Det skjønnsmessige elementet må tidvis også ta hensyn til arbeidsmarkedsforhold. I teorien er det med henvisning til forarbeidene antydet at man ikke bør være for streng mht. hvilke krav som skal settes til skadelidte.335

Spørsmålet om i hvilken grad ervervsevnen er nedsatt er ofte komplisert. Fastsettelsen bygger på et sammensatt og meget konkret skjønn, som omfatter mange mulige faktorer.336

Vanskene med å fastsette en uføregrad bidrar ofte til at prosessen med å utmåle erstatning trekker ut. Vanligvis gjennomgår skadelidte i årene etter skaden også medisinske forandringer som har betydning for ervervsevnen. Det vil dermed ofte ta tid før den medisinske skade har stabilisert seg slik at man kan legge til grunn et nivå for den varige ervervsmessige uføregrad. Videre kan saksbehandlingen i trygdeetaten ta tid. Trygdeetaten vil i mange tilfeller måtte ta stilling til spørsmålet om uføregrad (jf. ftrl. § 12-7), og slike trygdevedtak kan legge føringer for erstatningsoppgjøret. Prinsipielt er det intet i veien for at partene blir enige om en uføregrad som skal legges til grunn for oppgjøret før trygdeetaten har fattet sitt vedtak. I praksis vil nok likevel ofte trygdebehandlingen kunne bidra til at oppgjøret trekker ut i tid.337

5.7.3 Utvalgets vurderinger

5.7.3.1 Utvalgets hovedstandpunkt

Problemene med å fastsette en uføregrad vil nok være de samme under et standardisert system som under dagens system. Den omstendighet at skadelidtes ervervsevne bare delvis er nedsatt må likevel få konsekvenser for erstatningsutmålingen. Utvalget finner derfor grunn til å innføre en regel som foreskriver reduksjon korresponderende med grad av ervervsuførhet. Denne regelen vil videreføre og lovfeste dagens rettstilstand på dette punktet, men slik at regelen nå anvendes overfor en standardisert erstatningssum for varig og full ervervsuførhet.

En justering av erstatningen på bakgrunn av skadelidtes uføregrad anses nødvendig for å sikre konsistens i systemet. Graderingen etter uførhet handler egentlig om å gjøre fradrag for restarbeidsevne. Uten reduksjon korresponderende med uføregrad vil skadelidte kunne sitte igjen med mer enn full erstatning og mer inntekt enn før han eller hun ble rammet av skaden.338

En reduksjon av erstatningsbeløpet korresponderende med uføregrad vil også stå i god sammenheng med generelle årsaksregler. Ved å redusere erstatningen korresponderende med den grad av uførhet som skyldes skaden, sikres det at skadevolder ikke betaler erstatning for mer enn det skadevolder er årsak til. Det er også grunn til å anta at denne løsningen, som har lang tradisjon i norsk rett, vil ha legitimitet i befolkningen.

Ved fastlegging av restarbeidsevnen må man på samme måte som etter gjeldende rett ta hensyn til skadelidtes tapsbegrensningsplikt. Utvalget ser ingen grunn til å fravike gjeldende rett på dette punktet. Det forhold at erstatningsutmålingen blir standardisert kan ikke begrunne et mildere krav til skadelidte. Skadelidte må som før forventes å ta det arbeid eller gjennomføre den omskolering eller attføring som det er rimelig å vente. I lovteksten markeres dette ved å innarbeide en regel som i sitt innhold er identisk med regelen i skl. § 3-1 andre ledd første punktum.

På denne bakgrunn vil Utvalget foreslå en generell regel om reduksjon av erstatningen basert på uføregrad. Denne skal anvendes på alle erstatningsnivåer som følger av Inntektstapmodellen og etablerte tabeller basert på inntektsnivå. Den skal også anvendes på nivåene som følger av det foreslåtte gulv for erstatning («standarderstatningen») og det foreslåtte tak.339

5.7.3.2 Særlig om tilfeller av omskolering til et annet inntektsnivå

Utvalget drøfter i det følgende helt kort situasjoner der skadelidte etter omskolering oppebærer en høyere inntekt enn før per arbeidstime. Det kan være grunn til å klargjøre hvordan ulike typetilfeller innenfor denne kategorien skal behandles i det nye systemet for standardisert erstatningsutmåling.

En ensidig anvendelse av et begrep om ervervsmessig uførhet kan bringe resultater som ved første øyekast synes underlige. Et eksempel er at skadelidte før skaden oppebar en inntekt på 6 G. Etter skaden makter vedkommende bare å arbeide 40 % av full arbeidstid. Denne tidsmessig målte arbeidskapasiteten benytter skadelidte til å skaffe seg inntekt på et nivå tilsvarende 4 G. En erstatningsutmåling basert på 6 G kan i et slikt tilfelle virke overraskende, idet skadelidte da får erstatning for et høyere inntektsnivå enn det inntektsnivå vedkommende faktisk oppebærer med sin restarbeidsevne. Slik erstatningsutmåling bør likevel ses som en naturlig konsekvens av at skaden har hatt innvirkning på det jobbvalget skadelidte gjør etter skadeforvoldelsen og de alternativ som i så måte foreligger. Det er skaden som har gjort at skadelidte nå har lav inntekt og da bør ikke denne konsekvensen gå ut over skadelidte. Videre er det den opprinnelige evnen til å skaffe seg inntekt på et lønnsnivå tilsvarende 6 G som har falt bort. Det er denne arbeidsevnen skadelidte krever erstatning for.

En person som utnytter sin resterende arbeidskapasitet med skaden til en inntekt på eksempelvis 4 G, kan uten skaden ha vært i posisjon til å oppebære inntekt på et langt høyere nivå. Eksemplet foran med en kirurg som etter skaden arbeider som lærer, er illustrerende. Den omstendighet at vedkommende er skadet medfører ikke bare at arbeidskapasiteten er redusert, men også at inntektspotensialet per arbeidstime (eller arbeidsår) er minsket. Mens skadelidtes arbeid nå blir verdsatt til timebetaling tilsvarende en årslønn på ca. 5 1/2 G, ble timebetalingen tidligere verdsatt korresponderende med en årslønn på ca. 13 1/2 G. Det er det sistnevnte lønnsnivået skadelidte ville ha hatt uten skaden, og det er derfor dette som må legges til grunn for erstatningsutmålingen.

Disse forskjellene kan som nevnt lede til utmålingsresultater som ved første øyekast kan virke paradoksale, fordi skadelidte får erstatning på et nivå som er høyere enn det inntektsnivå han eller hun faktisk oppebærer på oppgjørstidspunktet. Som det fremgår av eksemplene, er imidlertid dette en helt naturlig konsekvens av at skadelidte etter omstendighetene kan måtte omskolere seg til et dårligere betalt yrke. Utmålingen skal derfor følge den vanlige beregningsmåten som er skissert foran.

Den «motsatte» varianten kan være mer problematisk: Skadelidte omskolerer seg til et bedre betalt yrke: En snekker omskolerer seg eksempelvis til revisor, og går fra en full inntekt tilsvarende 5 G til en inntekt for 40 % arbeidstid i en jobb som betales tilsvarende 8 G i årslønn. Hvordan skal erstatningen utmåles i et slikt tilfelle? Differanseprinsippet gjelder også i denne situasjonen, og det innebærer at skadelidtes inntekt med skaden skal trekkes fra den inntekt han eller hun ville ha hatt uten skaden. Denne regneoperasjonen skal foretas ved hjelp av den ervervsmessige uføregrad. Dette innebærer at 40 % x 8 G (40 % x 900 000 kroner = 360 000) skal trekkes fra 100 % x 5 G (375 000 kroner). I dette tilfelle vil uføreprosenten bli kun (15 000/375 000=) 4 %. Denne uføreprosenten skal så regnes av erstatningssummen basert på 5 G regnet ut fra skadelidtes alder. Som det vil fremgå, blir det en relativt beskjeden erstatning, til tross for at skadelidte bare klarer å arbeide 40 % av full stilling. Dette er en konsekvens av erstatningsrettens økonomiske orientering og at det legges et økonomisk uførebegrep til grunn. Løsningen samsvarer med andre prinsipper innenfor erstatningsretten, så som prinsippet om at fordeler som kommer som en følge av skaden skal gå til fradrag i erstatningen.340

På den annen side kan det hevdes at en slik regeltolkning virker noe hard overfor skadelidte og står i dårlig samsvar med alminnelige prinsipper om å legge til grunn de beviser som er tilgjengelige på oppgjørstidspunktet. På oppgjørstidspunktet vet man at skadelidte er 60 % ervervsufør. Skadelidte bør da få erstatning for denne ervervsuførheten ut fra en regel om forholdsmessig reduksjon av erstatningen sammenliknet med 100 % ervervsuførhet. En mulig løsning kunne da være at det skal gjøres 40 % fradrag i erstatningen beregnet med utgangspunkt i det lønnsnivå skadelidte hadde på konstateringstidspunktet. Ellers ville man kunne komme i den situasjon at skadelidte kan ha en høy uføregrad, men likevel ikke få noen erstatning. Ut fra denne tenkemåten ville løsningen i dette eksemplet bli at skadelidte skulle ha 60 % av full erstatning etter tabellen regnet ut fra et lønnsnivå på 5 G.

Begge løsninger lar seg forsvare ut fra erstatningsrettslige grunnsetninger. Utvalget har drøftet spørsmålet i lys av øvrige standardiseringsløsninger som er lagt inn i systemet. Med et slikt utgangspunkt har Utvalget kommet til at det i et standardisert system er grunn til å legge stor vekt på enhetlige og klare løsninger. Særtilfeller bør ikke for lett lede til at standardiseringen av reglene fravikes. Samtidig er det lagt en viss vekt på at de aktuelle skadelidte i disse tilfellene ikke kommer spesielt dårlig ut dersom den alminnelige beregningsmåten for uføregrad legges til grunn på vanlig måte. Utvalget går derfor inn for at det ikke gjøres noen særlige tilpasninger i dette typetilfellet. Tilfeller av omskolering til høyere inntekt skal dermed behandles på samme måte som alle andre tilfeller ved beregning av uføregrad. I eksemplet foran blir altså erstatningen kun på 4 % av inntektsnivået ved konstateringstidspunktet.

For klarhets skyld skal det legges til at skadelidte på den annen side fullt ut skal beholde den merinntekten han eller hun får som følge av omskolering til bedre betalt yrke. Det blir ikke tale om å gjøre fradrag i en tidsbegrenset erstatning for en midlertidig skade, fordi skadelidte ender opp med en inntekt som er bedre enn den han hadde før skaden.

5.7.4 Lave uføregrader

Ett problem oppstår i relasjon til tilfeller hvor det ikke utbetales trygd som følge av at vilkårene for slike ytelser ikke er oppfylt. Etter någjeldende regler vil en person som har nedsatt ervervsevne med mindre enn 50 % ikke motta uføretrygd.341 Denne gruppen vil per i dag få utmålt erstatning på en måte som tar hensyn til dette faktum ved at det ikke gjøres fradrag for trygd.

I den standardiserte erstatningsutmålingen Utvalget har lagt opp til er tabellene basert på at skadelidte mottar trygd. For denne gruppen vil det derfor gi et uriktig resultat dersom skadelidte (som ikke er rammet av yrkesskade) får en reduksjon på for eksempel 45 % basert på den tabell som legges til grunn for 100 % ervervsmessig uførhet. Skadelidte vil i så fall bli underkompensert fordi han eller hun ikke mottar de trygdeutbetalinger som tabellen forutsetter vil bli utbetalt.

For skader som skyldes yrkesskade vil den samme effekten gjøre seg gjeldende dersom ervervsuførheten er redusert med mindre enn 30 %.342

Utvalget antar at dette problemet bør løses ved å utarbeide en egen tabell for skadelidte som har lav uførhetsprosent. Denne tabellen skal lages slik at det ikke beregnes inn fradrag for trygdeutbetalinger. Slike tabeller kan lett utarbeides med dagens tekniske hjelpemidler. En slik tabell er inntatt som vedlegg 2 til Utmålingsforskriften. Tabellen skal primært benyttes for de situasjoner som her er omhandlet, men den kan også komme til anvendelse som et hjelpemiddel ved fastleggelse av en individuell erstatningssum for utenlandske skadelidte, se om problematikken knyttet til erstatningsutmåling for denne gruppen punkt 5.6.6 foran.

Dersom dagens system for trygdeytelser blir videreført, vil man ved uføregrader (utenfor yrkesskadeområdet) mindre enn 50 % måtte gå over på tabellen som ikke innberegner trygd. Dette følger av kravet om varig uførhet på mer enn 50 % jf. ftrl. § 12-7 første ledd. I Prop 130 L (2010–2011) er som nevnt grensen satt ved 40 %, men bare for de trygdede som allerede mottar arbeidsavklaringspenger i det krav om uføretrygd settes frem, jf. endringsforslaget § 12-7 andre ledd.

For yrkesskadene vil man måtte gå over på den aktuelle tabellen når ervervsuførheten settes lavere enn 30 %.

Når det gjelder slike lave uføregrader, blir det spørsmål om det bør settes en nedre grense for hvilken uføregrad som kvalifiserer for erstatning. I dansk rett er regelen at lavere ervervsevnetap enn 15 % ikke gir rett til erstatning. I og med at hele personskadeerstatningsretten nå revideres i retning av standardisering, har Utvalget vurdert om der bør bygges inn en lignende terskel for erstatning. Utvalget viser til at man allerede har tradisjon for slike terskler på andre områder av erstatningsretten, se eksempelvis løsningene hva gjelder pasientskader og produktskader.343

Utvalget ser imidlertid argumenter mot å innføre en slik terskel. For det første mener Utvalget at det er en fare for at en terskel kan innby til tvister om hvorvidt terskelen er overskredet eller ikke. Opplysninger innhentet under Utvalgets studietur til Danmark styrker en slik oppfatning. For det annet ser Utvalget det som problematisk å avskjære skadelidte som bevislig har et inntektstap under terskelen fra å få erstatning. Standardiseringsformålet rekker etter Utvalgets syn ikke så langt at slik avskjæring skulle være nødvendig. Utvalget vil derfor ikke innføre en terskel som nevnt.

5.8 Tidsbegrenset inntektstap

5.8.1 Innledning

I det følgende drøftes noen særspørsmål som oppstår i tilknytning til Inntektstapmodellen. Disse spørsmålene oppstår hvor det ikke er tale om livsvarig 100 % nedsatt ervervsevne i en situasjon hvor skadelidte uten skaden ville ha hatt en stabil ervervsevne på samme nivå i den resterende yrkeskarrieren. Dette er forutsetninger som Inntektstapmodellen bygger på, men som ikke alltid slår til. I tilfeller hvor de nevnte forutsetningene ikke er til stede, må det gjøres tilpasninger for ulike avvikende situasjoner som erfaringsmessig kan inntre. Det handler da i første rekke om at fremtidstapet som skal erstattes kun gjør seg gjeldende i et begrenset tidsrom. Høyesterettsdommen Stakkeland (Rt. 2004 s. 8) viser at en standardisert erstatningsordning kan lede til vanskelige rettsspørsmål og løsninger uten klar legitimitet dersom det ikke tas høyde for at ulike typer arbeidsuførhet kan være begrenset i tid og omfang. I underpunktet her skisserer Utvalget hvordan rettsanvenderen kan komme til rimelige og gode løsninger også i slike tilfeller.

Det er tale om fire ulike situasjoner: For det første kan skaden og den derav følgende nedsatte ervervsevne gjøre seg gjeldende bare i en avgrenset periode: Etter en periode gjenvinner skadelidte sin fulle ervervsevne. Slike ikke-varige skader behandles i punkt 5.8.2. For det andre kan skadelidte ha hatt en disposisjon som gjør at han eller hun ville ha mistet sin ervervsevne etter en gitt mengde år også dersom skaden ikke hadde inntruffet. Dette kan skyldes skadelidtes konstitusjon, eksempelvis ved sykdommer som langsomt forverrer helsetilstanden til punktet for ervervsmessig uførhet. Vi står i så fall overfor fenomenet «tidsbegrenset årsakssammenheng». Dette emnet er behandlet generelt i punkt 4.7 foran, men gjennomgås her særskilt i relasjon til inntektstap, se punkt 5.8.3.

En tredje variant er at skadelidte før oppgjørstidspunktet har fått en prognose for forkortet levetid. Situasjonen har prinsipielle likhetstrekk med tidsbegrenset årsakssammenheng. Denne situasjonen er likevel særskilt omtalt i forbindelse med ménerstatning, se punkt 9.9.2 nedenfor. Situasjonen kan imidlertid foranledige spesialtilpasninger også hva gjelder erstatning for tap av ervervsevne, og denne problemstillingen behandles i punkt 5.8.4. Særlig aktuelt er det å utmåle terminerstatning i slike tilfeller, nærmere om dette i punkt 5.8.5 nedenfor.

En fjerde variant er at skadelidte rammes av skaden mens han eller hun oppebærer høy inntekt i et yrke som krever ungdom og god helse. Uten skaden ville skadelidte etter noen år ha måttet forlate dette yrket til fordel for et yrke med lavere inntekt. Dette forholdet er relevant for erstatningsutmålingen og skal særskilt behandles i punkt 5.8.5.

Felles for de nevnte situasjonene er at skadelidtes inntektstap er tidsbegrenset. Det er ikke et varig inntektstap, slik Inntektstapmodellen sine regler og tabellverk forutsetter. Denne omstendighet krever at det lages egne utmålingsregler. Disse reglene om tidsbegrenset inntektstap adresseres gjennom en henvisning fra § 3-2 fjerde ledd andre punktum til § 3-1 fjerde ledd første punktum. Begrepet fanger inn at inntektstapet ikke er varig, slik forutsetningen er for reguleringen i § 3-2 første ledd.

Ordet «tidsbegrenset» har i norsk doktrine forekommet i forbindelse med «tidsbegrenset (eller tidsavgrenset) årsakssammenheng».344 Ordet brukes for å få frem at årsakssammenhengen til realskaden bare gjør seg gjeldende en viss periode, mens realskaden etter denne periode skyldes andre årsaker, typisk skadelidtes egen konstitusjon. Når begrepet «tidsavgrenset» eller «tidsbegrenset» brukes om inntektstap, fanges inn samme effekt, men slik at avgrensningen gjelder selve tapet; det løpende inntektstap som følger av en skade. Begrepet skal fange inn at skadevolder noen ganger bare er ansvarlig for et tap som gjør seg gjeldende en viss periode uten å være et varig inntektstap.

Til sist i dette kapitlet redegjøres det i punkt 5.8.6 for hvordan en terminerstatning ved inntektstap skal integreres i det nye, standardiserte utmålingssystemet.

5.8.2 Tidsbegrenset (midlertidig) inntektstap

5.8.2.1 Innledning

Utvalget har etablert en inntektstapmodell med utgangspunkt i at det foreligger en varig ervervsuførhet som skal erstattes. Beregningene av tallverdiene har dermed tatt utgangspunkt i at skadelidte beholder sin ervervsuførhet frem til fylte 67 år. I praksis forekommer det imidlertid ofte at tapet i fremtidig erverv påløper for en kortere periode. Skadelidte etter en trafikkulykke har for eksempel nedsatt førlighet i noen år, slik at dette holder ham eller henne utenfor arbeidslivet. Skadelidte gjennomfører imidlertid attføringstiltak i form av medisinsk rehabilitering og er etter noen få år fullt arbeidsfør igjen. En annen variant som er minst like praktisk, er at skadelidte får en varig skade, men omskolerer seg til et annet yrke og på denne måten gjenvinner sin inntektsevne. Et eksempel er at en politimann får en varig skade i en fot slik at han blir bevegelseshemmet. Etter omskolering tar han arbeid som skolelærer og oppebærer etter hvert like høy inntekt som han hadde som politimann. Selv om skaden er varig, er perioden med inntektstap avgrenset.

I slike tilfeller skal det etter gjeldende rett bare betales erstatning for de årene inntektstapet gjør seg gjeldende. Skadelidte er ikke kvalifisert for erstatning basert på varig skade, slik Inntektstapmodellen forutsetter. Den nye erstatningsordningen bør inneholde en mulighet for å gi erstatning for et slikt tidsavgrenset inntektstap. Det bør legges til rette for at det kan utbetales tilnærmet full erstatning i slike situasjoner, verken mer eller mindre.

Ved ikke-varige skader er det på utmålingstidspunktet ofte en betydelig usikkerhet mht. om arbeidsuførheten vil vare og eventuelt hvor lenge den vil vare. Denne usikkerheten kan medføre at erstatningsoppgjøret tar tid. Dette vil i alminnelighet stå i motstrid med de hensyn som ligger bak ønsket om å utvikle en standardisert personskadeerstatning. At erstatningsoppgjørene tar tid er et iboende og uunngåelig problem ved erstatningsprosessen i personskadesaker, som ikke kan løses gjennom standardisering. Det står likevel fast at standardiseringen blir gjort for å forenkle erstatningsprosessene. Å bidra til raskere erstatningsoppgjør står som en naturlig målsetting i denne forbindelse. En viktig forutsetning for å komme til enighet om et oppgjør er at partene har mulighet til å komme til en rimelig løsning som ivaretar begge parters interesse. Dette krever at utmålingen er tilpasset det tidsavgrensede inntektstap.

Det er ellers en fare for at det rigide systemet som må følge standardiseringen – dersom det ikke innføres mellomløsninger – kan motvirke viljen til å komme til endelig oppgjør. Dette er uheldig for begge parter og uheldig fra et samfunnsøkonomisk perspektiv.

På denne bakgrunn har Utvalget vurdert hvilke mellomløsninger som kan legges inn for å ivareta tilfeller av ikke-varig skade. Utvalget har i denne sammenheng også sett hen til hvordan dette spørsmålet er angrepet i Danmark, se rett nedenfor.

5.8.2.2 Rettstilstanden i Danmark

I dansk rett kom det tilsvarende spørsmål knyttet til ikke-varige skader i fokus under lovreformen av 2001. I den tidligere gjeldende lov av 1984 hadde man en regel som fastslo at man bare kunne få erstatning for tapt arbeidsfortjeneste etter lovens § 2 frem til det tidspunkt da helsetilstanden hadde blitt «stasjonær». Dette ble under lovreformen ansett som en uheldig regel fordi den midlertidig arbeidsuføre noen ganger nådde «stasjonærtidspunktet» før skadelidte kunne begynne å arbeide igjen, og dermed ikke fikk full erstatning.345 Under forarbeidene til 2001-loven gikk man inn for en helt annen regulering av overgangsperioden mellom midlertidig og varig ervervsuførhet.346

Etter det någjeldende system kan skadelidte etter § 2 få erstatning for tapt arbeidsfortjeneste frem til det tidspunkt det er mulig «midlertidig eller endelig at skønne over skadelidtes fremtidige erhvervsevne». Regelen må ses i sammenheng med den i § 10 lovhjemlede adgang til å innhente en uttalelse om ervervsevnen fra Arbejdsskadestyrelsen. I følge lovforarbeidene, skulle reglene i § 2, jf. §§ 5-8 og 10 sikre at skadelidte fikk erstatning i overgangsperioden:

«Det er tanken, at samspillet mellem § 2, 5 og 10 skal medføre som praktisk hovedregel at erstatning for tabt arbeidsfortjeneste normalt højst skal utbetales i 2 år, hvorefter der – hvis dere er lidt et varig tab – skal ydes en midlertidig eller varig ervervsevnetabserstatning«347

Den danske ordning utnytter altså den omstendighet at man har etablert Arbejdsskadestyrelsen som et middel til praktisk å lage en smidig erstatningsordning i overgangsfasen. Samtidig foreligger det ingen plikt til å innhente uttalelse fra Arbejdsskadestyrelsen. Det er påpekt i forarbeidene at saken selvsagt også kan løses ved forlik uten medvirkning fra Arbejdsskadestyrelsen.348

5.8.2.3 Utvalgets vurderinger

Etter gjeldende norsk rett blir usikkerheten om hvorvidt skadelidtes uførhet er varig ofte bestemmende for når oppgjøret kan skje. Begge parter kan etter omstendighetene ha et incentiv til å vente med oppgjøret for å se an skadelidtes utvikling. Skadelidte kan gjennomgå ulike tiltak i perioden som er egnet til å kaste lys over uføregraden, og det er selvsagt aktuelt å forbedre inntektsevnen gjennom medisinsk eller yrkesmessig rehabilitering. I praksis vil det i denne mellomperioden ofte forekomme at skadevolder betaler ut mindre erstatningsbeløp á konto. Når oppgjøret en gang skjer, vil forskyvningen få betydning for hva som anses som lidt tap og fremtidig tap, jf. skl. § 3-1 første ledd. Ofte er det likevel mulig å fastslå på forhånd hvor lenge inntektstapet vil gjøre seg gjeldende. For slike tilfeller er det behov for en særregel om tidsbegrenset inntektstap.

For å finne modeller for en slik regel er det naturlig å se hen til den danske ordningen som er beskrevet foran. Den danske ordningen er i høy grad basert på at det kan innhentes uttalelser fra Arbejdsskadestyrelsen. Som nevnt i flere sammenhenger foran, har vi i norsk rett ikke etablert en institusjon tilsvarende Arbejdsskadestyrelsen. Utvalget kan derfor ikke foreslå en ordning som tilsvarer den danske. Innsiktene fra dansk rett kan bare gi inspirasjon til å etablere lignende løsninger. Utvalget har i så måte merket seg viktigheten av at lovgiver stiller til disposisjon en mellomløsning som partene kan enes om ved forlik. En viktig erfaring fra Utvalgets studier av systemet i dansk rett ligger i at Arbejdsskadestyrelsens presentasjon av en objektiv løsning på tvisten mellom skadevolder og skadelidte ofte viser vei for et forlik. Utvalget ser det som viktig på lignende måte å berede grunnen for forliksløsninger i norsk rett. Utvalget har i så måte søkt å legge til rette for at partene kan ha gode alternativer for forliksløsninger som er basert på standardisert erstatningsutmåling.

Én første modell er her å legge til rette for utmåling av terminerstatning, jf. systemet som er omhandlet i punkt 5.8.6 nedenfor. Etter gjeldende rett er det som kjent adgang til å fastsette en terminerstatning, og slik innebærer ikke det nye systemet noen stor materiell endring.

Et eksempel på en standardisert terminerstatning finnes i den någjeldende barneerstatning, se skl. § 3-2 andre ledd andre punktum. Her er terminerstatningen for standard barneerstatning satt til 3,5 G, likevel slik at ménerstatningen som kjent er inkludert i terminbeløpet.349

Det kan være særlig aktuelt å fastsette slik terminerstatning nettopp i tilfeller hvor det er usikkert hvor lang tapsperioden vil bli. Det blir nødvendig å koordinere erstatningsnivået for engangserstatning og terminerstatning. Når det nå etableres en standardisering av erstatning for varig inntektstap basert på inntektsnivå på skadetidspunktet, kunne man tenke seg at en terminerstatning burde standardiseres etter samme linjer. Her gjør det seg imidlertid gjeldende en viktig forskjell: Terminerstatning vil medføre at erstatningen skal beskattes.350 Dermed må terminerstatningen som skal knyttes opp mot antall G eventuelt «bruttofiseres» med de merkostnader dette innebærer for skadevoldersiden.351

Den omstendighet at terminerstatning utløser beskatning vil i seg selv motvirke at skadevoldersiden vil gå inn på et oppgjør. Beskatning vil riktignok skje også dersom skadevolder ikke foretar oppgjør, fordi de samme årstap da må utmåles som lidt tap (i et fremtidig oppgjør).352 Det står likevel fast at utsikten til beskatning gjør en løsning bygget på terminerstatning mindre attraktiv. Utvalget foreslår likevel at partene ved avtale eller retten ved rettsavgjørelse kan velge terminerstatningsbetaling i stedet for varig erstatning etter forskriftstabellen dersom særlige grunner taler for det. Den nærmere beregning av terminerstatning skal omtales nedenfor i punkt 5.8.6.

I erkjennelse av at terminerstatning neppe vil imøtekomme alle behov ved erstatning for ikke-varig skade, vil Utvalget også foreslå andre alternativ. Utvalget har derfor i tillegg utarbeidet et alternativ som kan legge til rette for at skadevolder betaler en engangserstatning for fremtidig inntektstap ved ikke-varig skade.

For noen tilfeller der skadelidte har en ikke-varig skade, vil man som nevnt ha en relativt sikker prognose for at skadelidte innen overskuelig fremtid vil komme i arbeid igjen, slik at inntektstapet ikke vil være varig, men derimot tidsbegrenset. Dette gjelder særlig hvor skadelidte vil gjennomgå omskolering. Det nye systemet med arbeidsavklaringspenger (jf. folketrygdloven kapittel 11) legger nettopp opp til at skadelidte skal gjennomgå en slik utvikling fra en situasjon med nedsatt ervervsevne til en situasjon hvor ervervsevnen er like god som eller bedre enn den var før skaden. Det følger av folketrygdloven at det aktuelle tidsrom for slik omskolering er inntil fire år.353 Saken kan på grunn av skadelidtes restarbeidsevne ligge slik an at det å komme tilbake i inntektsgivende arbeid må anses som en del av skadelidtes plikt til å begrense tapet, jf. någjeldende § 3-1 andre ledd. For slike situasjoner kan det være gunstig at partene og retten har til rådighet den mulighet å fastsette en engangserstatning for tidsavgrenset inntektstap. Utvalget har derfor drøftet hvordan man kan bygge inn et slikt alternativ i den nye erstatningsordningen. Oppfatningen er at den nye erstatningsordningen trenger et system for raskt og effektivt å utbetale erstatning for tidsbegrenset inntektstap. En slik regel vil trolig bidra til at flere oppgjør kommer i stand og til at hvert enkelt oppgjør går fortere.

5.8.2.4 Særlig om skatteplikt

Et spørsmål av betydning for om en regel om tidsbegrenset inntektstaperstatning vil bli mye anvendt, er om en slik erstatning vil utløse skatteplikt på skadelidtes hånd. Ved skatteplikt vil det være behov for at erstatningsbeløpet bruttofiseres, med tilsvarende kostnader for skadevoldersiden.

Spørsmålet om erstatning for tidsbegrenset inntektstap skal beskattes har ikke vært behandlet av Høyesterett, men er nylig behandlet i underrettspraksis.354 I juridisk teori er det antatt at slik erstatning utløser skatteplikt.355 Synspunktet synes å bygge på en surrogat-tanke; erstatningen kommer i stedet for arbeidsinntekt, som er skattepliktig. Derfor må også erstatningen være skattepliktig. Skatteplikten for erstatningsutbetaling er i teorien ikke særlig godt begrunnet utover dette.

Aarbakke trekker skillet mellom varig og midlertidig tap av inntektsevne, men begrunner ikke dette utover å hevde at slik erstatning «formentlig [må] anses skattepliktig på lik linje med erstatning for allerede tapt arbeidsinntekt».356 Zimmer synes å bygge mer direkte på et surrogatsynspunkt.357

Standpunktet om at erstatning for ikke-varig, fremtidig inntektstap er skattepliktig er videre lagt til grunn i ligningspraksis, noe som blant annet fremgår av Lignings-ABC 2010:358

«Tap i erverv frem til tidspunkt for erstatningsutmålingen og/eller for et avgrenset fremtidig tidsrom. Sammenhengen mellom tap i erverv for et begrenset tidsrom og erstatning må ikke være for fjern. For eksempel vil erstatning for tap som følge av forlenget skolegang ikke anses som skattepliktig.

Som det fremgår, er erstatning for tap ved forsinket utdannelse ikke skattepliktig, mens erstatning for tap som er en mer direkte følge av nedsatt ervervsevne utløser skatteplikt for erstatningen. Ligningspraksis har imidlertid visstnok historisk vært noe mer liberal.359

Det har særlig interesse at surrogatsynspunktet nylig har blitt kritisert i juridisk teori, se følgende argumentasjon hos Frantzen:360

«Skatteplikt ved ikke-varig skade kan begrunnes med at ervervsevnen i så fall ikke er tapt.²² Verdien av inntektskildene er intakt. Man lar altså skillet mellom lidt og fremtidig tap være avgjørende for skatteplikten i ett tilfelle, mens skillet mellom varig og ikke-varig skade er avgjørende i et annet tilfelle. Etter min oppfatning blir det noe problematisk å veksle mellom ulike prinsipielle innfallsvinkler til spørsmålet om skatteplikt. Dersom begrunnelsen for å skattlegge erstatning for ervervstap ved ikke-varig skade er at ervervsevnen er i behold, vil en naturlig konsekvens av det være at erstatningen ikke skattlegges når skaden er varig, som igjen bør føre til at heller ikke erstatning for lidt ervervstap skattlegges. Dersom begrunnelsen for skatteplikt er surrogatsynspunktet, burde konsekvensen av dette være at erstatning for ervervstap er skattepliktig, uavhengig av om det er lidt eller fremtidig ervervstap.»

Det kan også nevnes at Nygaard legger vekt på skillet mellom allerede påført inntektstap og fremtidig tap som avgjørende for spørsmålet om skatteplikt.361

Løsningen med skatteplikt for ikke-varig inntektstap fremstår etter dette uten noen veldig overbevisende begrunnelse. At begrunnelsen er svak, er i ett tilfelle innrømmet av en av de samme forfatterne som fremholder surrogatteorien.362 Det er videre vanskelig å se sammenhengen i at varig fremtidig inntektstap er skattefritt, mens midlertidig fremtidig inntektstap ikke er det.363 Det kan i denne sammenheng også vises til at erverv av nåverdien av en fremtidig inntektsstrøm i flere relasjoner har falt utenfor skattelovens inntektsbegrep.364 Skatteplikt for fremtidig midlertidig inntektstap er også vanskelig å forene med at erstatning for forsinket utdanning som hovedregel ikke anses skattepliktig.365 Videre vil det i vid utstrekning forekomme at et inntektstap som avgrenses av skadelidtes aldersgrense på 67 år erstattes uten skatteplikt. Erstatning for inntektstap for en skadelidt som er 64 år på skadetidspunktet vil eksempelvis være avgrenset i tid og ikke utløse skatteplikt.366 På prinsipielt grunnlag kan det også hevdes at skatteplikten for arbeid reflekterer at det offentlige skal ha en andel av den verdiskapning arbeidet representerer. Når det betales erstatning for tapt inntektsevne, finner det ikke sted noen verdiskapning. At staten skal ha en andel av en ren kompensasjon for et personlig inntektstap er da ikke like enkelt å forsvare. Fra en erstatningsrettslig synsvinkel kan det også spørres om staten som tredjemann bør ha vern for sin forventning om skatt på skadelidtes arbeidsinntekt.367 Skatteplikten er heller ikke godt forankret i eksisterende lovverk.368 Som det fremgår av sitatet foran med mer, er den også kritisert i teorien.369

På denne bakgrunn vil Utvalget anbefale at det positivt lovfestes at engangserstatning for fremtidig tidsbegrenset inntektstap ikke skal beskattes.370 Lovgiver anbefales å gjøre en slik prioritering for å fremme hurtig saksbehandling og forliksvilje i personskadeerstatningssaker. Hvis man unnlater å beskatte engangserstatning for ikke-varig tap, vil det også bli bedre konsistens mellom de ulike løsninger. Situasjonen vil da bli at erstatning for fremtidig inntektstap generelt ikke beskattes. Skattefrihet for erstatning for ikke-varig fremtidig inntektstap vil være konsistent med skattefriheten som gjelder for erstatning for varig fremtidig inntektstap og for tap som knytter seg til forlenget utdannelse på grunn av skade, jf. foran. Dermed kan man generelt bygge på et skjæringspunkt for skatteplikten som faller sammen med skillet mellom påført og fremtidig tap.371 Et slikt klart skjæringspunkt vil ha rettstekniske fordeler og styrke forutberegneligheten under forliksforhandlingene, noe som kan bidra til at partene kommer til forlik.

Alternativet engangserstatning for tidsbegrenset inntektstap vil uten beskatning (og dermed uten bruttofisering av erstatningsbeløpet) antagelig være attraktivt for skadevoldersiden med tanke på å finne tjenlige forliksløsninger. Denne omstendighet kan lede til at flere saker blir oppgjort, med de fordeler dette medbringer. Dersom lovgiver klargjør at det ikke skal betales skatt på fremtidig inntektstap, vil man med enkle midler bringe et nyttig incentiv for skadevolder til å gjøre opp saken.

5.8.2.5 Nærmere om utmålingsspørsmål

Erstatning for tidsbegrenset inntektstap må klart nok utmåles på en annen måte enn det som direkte fremgår av tabellene. Erstatningen gjelder en kortere periode enn det som fremgår av tabellene og reduseres tilsvarende. Det er likevel grunn til å lage regler som skaper et godt samsvar mellom erstatningsnivåene for varige og tidsavgrensede inntektstap. For å forfølge dette formålet foreslår Utvalget at tabellen som er utarbeidet for varig inntektstap anvendes på en tilpasset måte, via en tilbakeregningsmetode.372

Erstatning for tidsbegrenset inntektstap skal fastsettes ved å gå inn på et egnet punkt i tabellen som bestemmes av det antall år erstatningen skal gis for. Utvalget foreslår et system hvor rettsanvenderen benytter tabellens 62 års kolonne for å fastsette ikke-varig erstatning basert på fem år, tabellens 61 års kolonne for en erstatning for seks år og 63 års kolonne for fire år. På tilsvarende måte brukes 64 års og 65 års kolonne for henholdsvis to og tre års erstatning. Ved å gå inn i tabellen på slike punkt, vil man nettopp få en erstatning som reflekterer en standardisert kompensasjon. Man bør da benytte den årsinntekt skadelidte hadde på konstateringstidspunktet, på samme måte som for varig tap. På dette punktet er det naturlig å arbeide med konsistente løsninger innenfor de ulike deler av erstatningsordningen. Med disse alternativene til rådighet, vil partene ha fleksibilitet mht. hva forliket kan gå ut på, noe som styrker mulighetene for å gjøre opp saken.

Utvalget har vurdert om det bør settes en øvre grense for hvor mange år et slikt ikke-varig tap kan utmåles for, men funnet at det ikke er nødvendig. Her bør rettsanvenderen, og eventuelt partene ved forlik, kunne stilles fritt. Det kan være vanskelig å overskue hvilket behov som kan melde seg i fremtidige erstatningssaker, og Utvalget kan ikke se særskilte problemer ved at det åpnes for at erstatningen kan utmåles for lange tidsrom.

Hvis det ikke settes en slik grense, vil lovregelen kunne anvendes som hjemmel også for erstatning for tidsbegrenset inntektstap som følge av at skadelidte er beskjeftiget i et såkalt «ungdomsyrke» på skadetidspunktet. Nærmere om denne problematikken og lovreguleringen av den i punkt 5.8.5 nedenfor.

Utvalget har vurdert om erstatning for fremtidig, tidsbegrenset tap bør ha en nedre grense, for eksempel på ett år. En slik løsning vil gjøre det enklere å anvende tabellene for å fastsette erstatningen. På den annen side kan det være et behov for å utmåle erstatning for fremtidig inntektstap som refererer til en kortere periode. Spesielt aktuelt vil dette være hvor skadelidte blir forsinket i sin skolegang eller utdannelse, slik at det tapes noen måneder av fremtidig inntekt, nærmere om denne situasjonen punkt 5.8.2.6 rett nedenfor. Utvalget finner at det ikke bør stenges for slik erstatningsutmåling bare fordi tabellene er basert på fremtidige årstap. Regelen om erstatning for fremtidig tap bør holdes åpen hva gjelder avgrensningen av tidsperioden for tapet. Tabellene kan likevel brukes som retningslinje for det skjønnsmessig fastsatte tapet, jf. at utmålingene skal følge tabellene så langt de passer. Utfordringen for retten på dette punktet blir å omregne et årstap (som hentes fra siste del av tabellen jf. tilbakeregningsmetoden) til månedstap. Utvalget antar at denne omregningsoperasjonen vil være overkommelig for dommere og saksbehandlere.

Som det har fremgått av punkt 5.8.2.4 foran, anbefaler Utvalget at skatteplikt på all erstatning for fremtidig inntektstap tas bort. Hvis dette følges opp, vil rettsanvenderen kunne benytte tabellenes tall for ett år via tilbakeregningsmetoden og dele på 12 og gange med antall måneder tapet gjelder for. Dersom erstatningen beskattes, må rettsanvenderen gå mer konkret til verks og foreta en individuell utmåling på samme måte som dagens erstatningsutmåling gjøres.

Selve regelstrukturen skal beskrives i lovtekst, mens de nærmere varianter av erstatning for tidsbegrenset inntektstap skal fremgå av forskriftsteksten (jf. Utmålingsforskriften § 1-1). Lovregelen er plassert i § 3-2 fjerde ledd andre punktum med en henvisning til § 3-1 fjerde ledd. Bestemmelsen er dermed plassert etter regelen som ivaretar at skadelidte er delvis ervervsmessig ufør, jf. § 3-2 fjerde ledd første punktum. Dermed blir avvikene fra tabellens forutsetninger om varig 100 % ervervsmessig uførhet samlet i § 3-2 fjerde ledd.

For skadelidtsiden vil det innebære en viss risiko å gå inn på denne løsningen, forutsatt at skadelidte ikke kommer i arbeid igjen etter den perioden det utbetales erstatning for. Tilfellet kan imidlertid (som nevnt) ligge slik an at skadelidte – dersom han eller hun ikke er i jobb ved periodens utløp – vil rammes av regelen om tapsbegrensningsplikt som i någjeldende lovregulering befinner seg i skl. 3-1 andre ledd: Skadelidte kan «med rimelighet» «ventes» å skaffe seg jobb etter endt rehabilitering.373 I så fall kan det være god grunn for skadelidte til å gå inn på et forlik med en engangserstatning for tidsbegrenset tap. Utvalget finner uansett at det kan være grunn til å presentere denne formen for erstatning som et løsningsalternativ i det nye, helhetlige erstatningsregimet.

Regelen skal også få anvendelse ved tidsbegrenset uførhet og ved skader som rammer personer i såkalte «ungdomsyrker». Nærmere om disse situasjonene i punkt 5.8.3 og 5.8.5 nedenfor.

Utvalget antar at alternativene erstatning for tidsbegrenset tap og terminerstatning vil være tilstrekkelige til å gi partene de valgmuligheter de trenger for å få oppgjort saken for så vidt det er grunnlag for forlik.

5.8.2.6 Særlig om tap ved forsinket utdanning

I noen tilfeller av ikke-varige skader er utmålingsspørsmålet noe enklere. Dette gjelder tilfeller hvor skadelidte rammes av en skade mens hun eller han er skoleelev eller er under utdanning. I slike tilfeller kan skaden medføre at skadelidte får forsinket sitt første inntjeningsår. Et eksempel på dette er å finne i Overgrep (Rt. 1997 s. 852). Her fikk en pike som var utsatt for seksuelle overgrep erstatning for tapet ved at hennes skolegang ble forlenget med ett år på grunn av skadeforvoldelsen. Tapet ble beregnet på følgende måte:

«Erstatningen bør etter min mening settes til 125 000 kroner. Jeg har tatt utgangspunkt i oppgitt årslønn som omsorgsarbeider, som A har valgt å utdanne seg til. Tapet er beregnet etter nettoprinsippet, idet jeg forutsetter at beløpet ikke vil bli skattlagt, jf. Lignings ABC for 1996 [side]745 om at erstatning for forlenget skolegang ikke anses skattepliktig. Det er videre gjort et visst fradrag for utgifter forbundet med å arbeide» (s. 858)

Prinsippet Høyesterett legger til grunn er altså at erstatningsutmålingen tar utgangspunkt i den sannsynlige inntekt det første år skadelidte ville ha vært i arbeid dersom skaden tenkes borte.

I dansk rett løses dette spørsmålet ved å utmåle erstatning for «andet tab», jf. EAL § 1. Erstatningsbeløpet fastsettes konkret, men slik at det er vanlig å ta utgangspunkt i utgifter ved forlenget studium, ikke tapt arbeidsfortjeneste. 374 Erstatning for tapt arbeidsfortjeneste er etter praksis helst aktuelt hvor skaden inntreffer kort tid før skadelidte ellers ville ha begynt å arbeide.375 Utvalget har vurdert å bygge på den danske løsningen, men funnet at den samsvarer dårlig med norsk erstatningsrett. Det vises særlig til at vi i norsk rett har tradisjon for å skille mellom tap i fremtidig erverv og utgiftstap. Løsningen i Overgrep (Rt. 1997 s. 852) harmonerer derfor best med det øvrige norske systemet. For utmålingen i slike tilfeller vil det være naturlig å bygge på det inntektsnivået beregningen ville ha bygget på dersom skaden var varig. Dette vil i vid utstrekning være 5 G, jf. gjennomgangen av persongrupper som kvalifiserer for erstatning basert på årsinntekt 5 G i punkt 5.5 foran.

Utvalget foreslår etter dette at erstatningsutmålingen foretas ved å bruke en årserstatning som ellers baserer seg på de alminnelige regler om tap i fremtidig inntekt. Det blir dermed intet avvik i nivået for erstatning i disse tilfellene. Hvor den skadelidte som får forsinket sitt første inntjeningsår er over 19 år, vil skadelidte uansett utdannelse eller skolegang motta en erstatning basert på en inntekt på 5 G. Dette er nødvendig for å bringe reguleringen i konsistens med regelen i § 3-2 andre ledd jf. første ledd. Hvor skadelidte er under 19 år på konstateringstidspunktet, ville han eller hun ha kvalifisert for barneerstatning basert på 6 G i brutto årsinntekt dersom inntektstapet hadde vært varig. For å sikre konsistens i regelverket settes derfor erstatningen for tidsbegrenset tap også til 6 G. Valget mellom de to erstatningsnivåer skal da bestemmes av skadelidtes nøyaktige alder på konstateringstidspunktet, slik grensene mellom barneerstatningen og den ordinære erstatningen må trekkes generelt. Den som skades på sin 19-års dag, skal ha erstatning basert på 5 G, mot erstatning basert på 6 G hvis skaden skjer dagen før.

Etter någjeldende regler kan ikke-varige skader som inntreffer mens skadelidte er under utdannelse reguleres av et unntak fra den alminnelige regel om barneerstatning, jf. skl. § 3-2a. Unntaket ble innført ved lov 49/1992, jf. § 3-3 andre punktum jf. første punktum. Unntaket var motivert av at barn som rammes av seksuelle overgrep ofte ikke nådde over terskelen for 15 % medisinsk uførhet som er et absolutt vilkår i någjeldende barneerstatning jf. § 3-2a andre ledd andre punktum.376 Dermed blir erstatningen for denne gruppen av barn utmålt etter de alminnelige regler i §§ 3-1 og 3-2. Når koblingen mellom barneerstatning og medisinsk invaliditet nå foreslås opphevet, behøves det ikke lenger noe særskilt unntak for barn som rammes av seksuelle overgrep, jf. någjeldende § 3-3 første punktum. Denne gruppen kan behandles sammen med andre skadelidte som rammes av en ikke-varig skade, jf. reglene i § 3-8. Hvor ervervsevnen bare delvis er nedsatt, gjelder den alminnelige regel i lovutkastet § 3-2 fjerde ledd.

Som det fremgår av sitatet fra Overgrep (Rt. 1997 s. 852, s. 858) foran, legges det i dommen til grunn at erstatning for slikt inntektstap ikke utløser skatteplikt. Dette standpunktet samsvarer også med praksis og teori, om enn det er litt delte meninger om spørsmålet i teorien.

Jf. referatet fra Lignings-ABC 2010 i punkt 5.8.2.3 foran.377 Også i en sak referert i Utv. 1971 s. 160 ble det skattefritak på engangserstatning for forsinket skolegang. Zimmer hevder at skattefritaket «kanskje» kan begrunnes i at inntektstapet ligger langt inn i fremtiden og at nåverdien da innebærer en betydelig neddiskontering. Han antar imidlertid at denne løsningen ikke er like sikker dersom en student/elev skades kort tid før han skulle ut i arbeid.378 Aarbakke hevder at denne typen tap skal behandles på samme måte som allerede tapt arbeidsinntekt, og at det avgjørende er om erstatningen er beregnet for et gitt, mindre antall år enn årene frem til pensjonsalder.379 Dette skulle lede til skatteplikt for de tilfellene som her behandles. Frantzens argumentasjon om at surrogatprinsippet ikke kan legges til grunn for fremtidig tap (jf. referatet foran i punkt 5.8.2.3) taler på den annen side mot skatteplikt også i disse tilfellene.380

Utvalget finner etter dette å kunne bygge på at erstatning for forsinket endepunkt for utdanning ikke er skattepliktig. Utvalget anbefaler at denne løsningen legges til grunn generelt, også for tilfeller hvor skaden skjer like før skadelidte skulle ha begynt i arbeidslivet. På denne måten vil det etableres full konsistens i reguleringen: All fremtidig inntekt på oppgjørstidspunktet anses som skattefri, jf. også den generelle argumentasjonen i punkt 5.8.2.3 foran.381

5.8.3 Tidsbegrenset årsakssammenheng

En annen særvariant kan være at den medisinske skade er varig, mens det fulle ervervstapet ikke er varig eller kan beregnes frem til fylte 67 år.

For norsk rett er dette generelle problemkomplekset utviklet av Kjelland.382 En fremstilling av det generelle problemet er gitt foran i punkt 4.8. I det følgende berøres bare de spørsmål som spesifikt gjelder inntektstapserstatning. Også for inntektstap gjelder det alminnelige utgangspunkt de lege lata: Erstatningen skal reduseres ut fra en tenkt årsakssammenheng mellom en på forhånd eksisterende disposisjon for sykdom og tap av ervervsevne.383

I dansk rett er det etter rettspraksis et visst rom for å redusere erstatningen under henvisning til at skadelidtes sykdom uansett ville ha redusert skadelidtes ervervsevne på et visst tidspunkt.384 Løsningen er basert på dommer fra før det nye standardiseringsregimet.

Spørsmålet er hvordan man skal behandle denne typen tilfeller i en erstatningsordning som bygger på standardisering. Det kan synes klart at man under et standardisert regime ikke kan ha for mange særkategorier. Det kan da spørres om en stipulert eller prognostisk førtidspensjonering bør være grunnlag for en egen kategori. Alminnelige hensyn til forenkling og til en friksjonsfri standardiseringsordning taler for å behandle de sannsynlige førtidspensjonister på samme måte som sannsynlige alderspensjonister. Dette vil innebære en moderat overkompensasjon for noen få grupper.

Avgjørelsen Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614) tar opp vår problemstilling med en spesiell innfallsvinkel. Saken gjaldt en bartender som arbeidet i et røykfylt nattklubblokale og av den grunn pådro seg sykdom som ledet til ervervsuførhet. Skadelidte røykte selv – om lag 10–15 sigaretter per dag. Det relevante spørsmål i saken var om skadelidte ville ha fått nedsatt ervervsevne uavhengig av belastningen som fulgte med jobben. Problemstillingen i saken var om bevisregelen i ysfl § 11 andre ledd gjaldt spørsmålet om skadelidte ville ha blitt syk uansett. Dette spørsmålet besvarte flertallet bekreftende med den følge at det ikke ble foretatt noen tidsbegrensning for erstatningen. Yrkesskadeforsikrer ble altså på vanlig måte ansvarlig for hele varigheten av ervervstapet. I de avgjørende premisser drøftes spørsmålet om tidsbegrenset årsakssammenheng i relasjon til standardiserte ordninger (s. 1629):

«Etter dette må det legges stor vekt på lovens generelle formål og formålet med bevisregelen. Som tidligere nevnt ble det i forarbeidene blant annet fremhevet et effektivitetshensyn ved at man kunne oppnå «raskere utbetalinger og dermed komme skadelidte til gode i den vanskelige fasen like etter at skaden inntraff».385 Dette hensynet fremheves også som ledd i begrunnelsen for bevisregelen.386 Departementet var opptatt av å forebygge tvister. Og for sykdommer som omfattes av første ledd bokstav b vises det til at årsaksforholdet kan være komplisert. Arbeidstakeren, som allerede vil være i en vanskelig situasjon på grunn av sykdommen, burde fritas fra bevisbyrden slik at det ble mindre behov for advokatbistand, spesialistuttalelser, undersøkelser mv. Dette hensynet har etter min mening atskillig vekt også når forsikringsselskapet anfører at arbeidstakeren uansett ville ha blitt ufør noen år senere.

Ordningen med standardisert erstatning, som er begrunnet i ønsket om raske og enkle oppgjør, taler også for at bevisregelen må omfatte det aktuelle spørsmålet. Denne ordningen kan imidlertid tilsi at man går et skritt videre ved at det legges til grunn at det er tale om en sjablonregel hvor det uavhengig av om skaden eller sykdommen omfattes av første ledd bokstav a, b eller c bare i særlige tilfeller åpnes mulighet for å redusere erstatningen som følge av at arbeidstakeren etter en tid uansett ville ha blitt helt eller delvis ufør. Men da jeg har kommet til at A i alle fall kan påberope seg § 11 annet ledd, er det ikke nødvendig å ta stilling til om det kan oppstilles en mer vidtrekkende regel.»

På den annen side kan det virke mindre tiltalende at man med åpne øyne legger til rette for at store yrkesgrupper høyst sannsynlig og systematisk mottar en overkompensasjon. Denne problemstillingen må prinsipielt ses i en viss sammenheng med problemet vedrørende skadelidte i «ungdomsyrker», se rett nedenfor.

Utvalgets prinsipielle standpunkt i denne sammenheng fremgår av punkt 4.7 foran, og har nedfelt seg i regelen i lovutkastet § 3-1 fjerde ledd. Etter dette følger Utvalget langt på vei opp den rettspolitiske linje som ble lagt til grunn i Passiv Røyk I (Rt. 2000 s. 1614), nærmere om dette foran i punkt 4.8.

Dersom det er grunnlag for reduksjon av erstatningen på grunnlag av tidsbegrenset årsakssammenheng, må utmålingen tilpasses den spesielle situasjonen. Her skal man anvende den samme type tilbakeregningsteknikk som er anvendt i relasjon til tidsbegrenset tap, se fremstillingen foran i punkt 5.8.2.5 og som generelt er presentert i punkt 4.7 foran.

Dersom skadelidte på bakgrunn av sin konstitusjon ville ha blitt 100 % ervervsmessig ufør fem år etter at skaden inntraff, skal inntektserstatningen dermed ikke følge tabellen med utgangspunkt i skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet. Utmålingen skal i stedet baseres på tabellen med utgangspunkt i den alder som fremkommer dersom man starter på 67 år og regner seg bakover det samme antall år som løper mellom oppgjørstidspunktet og det tidspunkt skadelidte ville ha blitt ervervsmessig ufør dersom skaden tenkes borte. Det er nemlig dette tidsrommet den ansvarlige hefter for alene. Tilbakeregningen gjøres for å finne inntektstapet i dette antall år.

Utmålingsteknikken illustreres best ved et eksempel. I eksemplet er det av pedagogiske hensyn anvendt en tidsbegrensning på fem år, noe som er relativ uvanlig. Regelen vil helst være aktuell for kortere perioder, slik som 1–2 år.

Eksempel: Skadelidte har en konstitusjon som ville ha medført 100 % ervervsuførhet fem år etter oppgjørstidspunktet. Her skal man regne seg bakover fem år fra tabellens matematiske endepunkt. Erstatningen skal dermed utmåles som for en 62-åring. Dersom skadelidte har 6 G i inntekt, skal erstatningen i henhold til tabellen bli 7,2 G.387 Skadelidte får på denne måten erstatning for de fem tapsårene skadevolder hefter for.

5.8.4 Prognose om forkortet levetid

Det forekommer at skadelidte før oppgjørstidspunktet har fått en prognose for forkortet levetid. Vi står i slike tilfeller overfor en spesiell kategori av tidsbegrenset årsakssammenheng jf. punkt 5.8.3 foran og for øvrig den generelle behandlingen av dette problemkomplekset i punkt 4.8 foran.

Situasjonen hvor det foreligger en medisinsk prognose for forkortet levetid, har nylig foranlediget en viss debatt, men da spesielt relatert til ménerstatning. Spørsmålet er derfor særskilt og mer prinsipielt omtalt i forbindelse med Utvalgets drøftelse av ménerstatning, se punkt 9.9.2 nedenfor. Som det fremgår der, er Utvalgets prinsipielle standpunkt at dersom det foreligger sikre medisinske prognoser for at levetiden blir vesentlig forkortet på grunn av en årsak skadevolder ikke er ansvarlig for, så skal det ikke utbetales erstatning som for normal levetid. Dette prinsipielle standpunktet må legges til grunn også for spørsmålet om hvordan inntektstaperstatningen skal utmåles. Noen viktige argumenter som spesielt gjør seg gjeldende ved inntektstap skal likevel nevnes her:

Et viktig utgangspunkt er at erstatning for inntektstap er en erstatning som utmåles per tidsenhet. Man får erstatning for tapt ervervsevne et visst antall år eller måneder.

Når erstatningen utmåles per tidsenhet, og skadelidte ikke skal ha erstattet mer enn sitt reelle tap, er det ut fra en logisk betraktning riktig å se hen til hvor lang tid skaden gjør seg gjeldende. Har man ingen holdepunkter for noe annet, må man legge til grunn at skadelidte vil leve i normal levetid, jf. levetidstabeller anvendt i kapitaliseringstabeller og i dataprogram for erstatningsberegning. Hvor man derimot har konkrete, medisinske holdepunkter for at skadelidte vil leve i langt kortere tid, vil det bryte med erstatningsrettens prinsipielle fundament å se bort fra dette. En logisk betraktning så vel som en ren årsaksbetraktning leder til at man ikke skal ha erstatning for tapt inntekt for den tiden man ikke ville ha levd uansett. Høyesterett har i realiteten lagt til grunn et slikt resonnement i dommen i Rt. 2006 s. 681. Her ble erstatning for tapt fremtidig inntekt etter yrkesskadeforsikringslovens regler ikke utbetalt fordi skadelidte døde før oppgjørstidspunktet. En løsning som anerkjenner tidsavgrensning av erstatningen når skadelidte har prognose for forkortet levetid vil prinsipielt sett samsvare med denne dommen.

I dansk rett har et lignende resonnement vært fremført i relasjon til «mellomkommende død» – den situasjon at skadelidte dør før oppgjørstidspunktet. I slike tilfeller er det aktuelt å redusere erstatningen under henvisning til at skadelidte «faktisk ikke kom til at leve så lenge … som fuld erstatning ville være baseret på».388 Problemstillingen har i dansk rett avfødt en diskusjon om hvorvidt skadelidtes etterlatte skal beholde full erstatning for fremtidig tap.389 I dansk rettspraksis har det hersket en viss forvirring om hva løsningen bør være i disse tilfellene. 390 Når det mer direkte gjelder nedsettelse av erstatning for ervervsevnetap på grunn av prognose om forkortet levetid, er det i dansk rett likevel antatt at reduksjon av erstatningen kan skje.391

Som det fremgår, taler alminnelige erstatningsrettslige utgangspunkter mot å betale full erstatning beregnet ut fra normal levetid i tilfeller som dette.

Særlig aktuelt er det å utmåle terminerstatning i slike tilfeller. Medisinsk prognose om forkortet levetid ble under forarbeidene til någjeldende § 3-9 nevnt som et eksempel på en situasjon hvor terminerstatning burde være aktuelt.392 Bruk av terminerstatning vil være en smidig fremgangsmåte for å sikre at erstatningen ikke blir for høy i slike tilfeller.Den omstendighet at skadelidte har fått en medisinsk prognose om kortere levetid kan naturlig karakteriseres som en «særlig grunn» som gir grunnlag for terminerstatning. Utvalget viser for så vidt til behandlingen av terminerstatning i punkt 5.8.6 nedenfor og mer generelt i punkt 4.9 foran. Begge steder fremgår det at Utvalget legger opp til å videreføre gjeldende rett hva gjelder adgangen til terminerstatning som oppgjørsform. Dermed vil rettsanvenderen ha anledning til å beslutte at erstatningen skal betales som terminerstatning for de tilfeller som her er behandlet. Spørsmålet om når erstatningen skal utmåles på denne måten må avgjøres etter et nærmere juridisk skjønn. På dette punktet er det nærliggende å se hen til de vilkår som gjelder for spørsmålet om begrensning av erstatning under henvisning til tidsbegrenset årsakssammenheng, jf. lovutkastet § 3-1 fjerde ledd. Med en slik rettsanvendelse vil de ulike reglene stå i et konsistent forhold til hverandre.

Utvalget har vurdert å foreta en nærmere lovforankret kobling mellom adgangen til terminerstatning, jf. lovutkastet § 3-14 og regelen om tidsbegrenset årsakssammenheng, jf. lovutkastet § 3-1 fjerde ledd. Utvalget har imidlertid kommet til at spørsmålet om bruk av terminerstatning i disse spesielle tilfellene bør overlates til domstolenes skjønn, men slik at hensynet til konsistens med reglene om tidsbegrenset årsakssammenheng bør være et tungtveiende element i skjønnet.

5.8.5 Skadelidte i «ungdomsyrker»

5.8.5.1 Innledning

For skadelidte i yrker som bare er aktuelle for relativt unge personer, er det behov for å tilpasse erstatningsutmålingen. Personer i slike yrker har nemlig ofte høy avlønning for en avgrenset periode, mens inntektsnivået deretter synker. Dermed passer ikke Inntektstapmodellen sin utmålingstabell. Dette gjelder eksempelvis fotballspillere, fotomodeller og personer i ulike roller i underholdningsbransjen. Slike grupper kan av ulike grunner ikke forvente å holde samme høye inntektsnivå hele sitt yrkesaktive liv. En samlebetegnelse for yrker som har det nevnte kjennetegnet, er «ungdomsyrker».

Det er eksempelvis karakteristisk for en fotballspiller at han ved avslutning av sin idrettskarriere, gjerne i en alder av 33–36 år, går vesentlig ned i lønn. Dette skyldes at han må begynne i en ordinær stilling som kanskje bare krever ufaglært arbeidskraft, og som derfor har et tilsvarende lavt lønnsnivå. Fotballspilleren oppebærer så ordinære inntekter den resterende del av sin yrkesaktive karriere. Inntekt vil da kunne tilsvare eksempelvis 12 G i en periode frem til fylte 35 år, mens man for perioden etterpå må legge til grunn en gjennomsnittsinntekt på ned mot 5 G. Det blir da et spørsmål hvordan man skal utmåle erstatning for tap av en inntektsevne som har den skisserte profilen. Den skisserte inntektsutviklingen får konsekvenser for hvilken hypotetisk inntekt slike grupper av skadelidte har.393

En lignende problemstilling kan oppstå for en del yrker som kan være aktuelle for noe eldre arbeidstakere, men hvor det likevel gjelder en aldersgrense eller rent fysiske begrensninger for hvor lenge man kan stå i jobben. Dette gjelder for eksempel dykkere, som ikke kan påregne å fortsette i sitt yrke lenge utover fylte 50 år.394

For alle disse kategoriene er det sannsynlig at inntekten vil gå ned på et visst punkt i aldersutviklingen. Man må derfor operere med to nivåer av hypotetisk inntekt uten skaden. Inntektstapmodellens oppbygning forutsetter imidlertid et varig og jevnt inntektstap mellom oppgjørstidspunktet og det tidspunkt da skadelidte fyller 67 år. Forutsetningen er med andre ord at den hypotetiske inntekt uten skaden er den samme mellom oppgjørstidspunktet og fylte 67 år. Når denne forutsetningen ikke slår til for skadelidte i ungdomsyrker, passer heller ikke tabellen og Inntektstapmodellen sitt utmålingssystem. Derfor må det utarbeides en annen utmålingsregel som er særlig tilpasset ungdomsyrkene. I det følgende presenteres Utvalgets forslag til en slik regel.

5.8.5.2 Gjeldende rett

I norsk rett har vi ikke noen rene eksempler på at erstatningsutmålingen ved 100 % varig ervervsmessig uførhet bygger på to ulike hypotetiske inntektsnivå. Problemstillingen har imidlertid kommet opp i beslektede varianter. Særlig aktuelt har det vært at skadelidte bare blir yrkesmessig ufør i et høyinntektsyrke, mens han er fullt ut arbeidsfør i annet yrke med ordinær inntekt. I høyesterettspraksis finner vi to tilfeller i denne kategorien.

Problemstillingen illustreres for det første godt i Stakkeland (Rt. 2004 s. 8), som gjaldt en fotballspiller som måtte avslutte sin karriere som 27–åring fordi han ble rammet av en skade. Skaden ble dekket av yrkesskadeforsikringen. Siden yrkesskadeforsikringens utmålingsregler er standardiserte, er dommen også illustrerende for hvilke spørsmål som reiser seg også for den nye standardiseringsordningen. Høyesterett skisserer problemstillingen i dommen:

«Det som er spesielt i As tilfelle – og er grunnlaget for partenes uenighet – er at hans ervervsevne kun er redusert i en kort periode, til og med året 2005. For denne perioden, vurdert isolert, er hans uføregrad 57 %, beregnet ut fra forskjellen mellom inntekten med og uten skaden. Partene er enige om å legge til grunn at A da ville ha avsluttet sin karriere som profesjonell fotballspiller, og at hans inntektsnivå deretter er upåvirket av skaden. Det økonomiske tapet som skal kompenseres oppstår dermed som følge av hans relativt kortvarige yrkesmessige uførhet i det yrket han hadde på skadetidspunktet, idet han for øvrig er fullt arbeidsfør» (avsnitt 34).

Som vi ser, beskriver Høyesterett her skadelidtes hypotetiske inntektsforhold. Den omstendighet at hans inntekt ville ha ligget på to ulike nivå for forskjellige perioder var ikke fanget opp av Yrkesskadeforskriftens standardiserte erstatningsutmåling. Det var derfor nødvendig med en spesialtilpasset utmåling. Hovedproblemet var altså at den standardiserte forskriften for utmåling av yrkesskadeerstatning ikke var tilpasset en tidsbegrenset yrkesmessig uførhet som gjaldt et høyinntektsyrke. Høyesteretts flertall løste dette problemet ved å utjevne ervervstapet de aktuelle (ungdoms)år på alle gjenværende år frem til pensjonsalder:

«Forsikringsselskapet har, som tidligere nevnt, beregnet en uføregrad på 16 %. Dette skjer ved at inntektstapet – som utgjør kroner 400 000 i fem år, til sammen to millioner kroner – blir fordelt på alle år fra 2001 og frem til fylte 67 år i 2040. Dette blir rundt regnet kroner 50 000 pr. år, noe som igjen leder frem til et inntektstap – og en uføregrad – på omkring de 16 % som forsikringsselskapet har lagt til grunn ved sin erstatningsutmåling.» (avsnitt 52)

Løsningen førte imidlertid til underkompensasjon for skadelidte. Det må også kunne hevdes at løsningen er tungvint og at grunnen til at den ble valgt var mangelen på gode alternativ. Den bør derfor neppe uten videre legges til grunn for det nye standardiseringssystemet. Likevel kan tankegangen bak løsningen videreføres. Den omstendighet at skadelidte har et sannsynlig, stort inntektstap de første år etter skaden kan gi grunnlag for at erstatningen settes til et gjennomsnittlig, lavere nivå for hele tapsperioden. Som det fremgår nedenfor, kan imidlertid en slik utligning med fordel gjøres ved å bygge på to ulike inntektsnivå i stedet for et gjennomsnitt.

Det er imidlertid viktig å merke seg at Stakkeland gjelder et tilfelle hvor skadelidte ikke ble varig ufør av skaden, han ble ikke engang delvis ervervsufør jf. det faktum at han fortsatte i full yrkesaktivitet som revisor. Han fikk altså ikke noen nedsatt generell ervervsuførhet, men kun et økonomisk tap, et inntektstap. Dette tapet skyldes at han ble arbeidsufør i det høyinntektsyrket han hadde som profesjonell fotballspiller tidligere enn han ville ha gjort uten skaden. Utmålingsspørsmål som oppstår i dette typetilfellet skal behandles i punkt 5.8.5.4 nedenfor.

Et lignende eksempel på behovet for utmåling basert på to ulike inntektsnivå finnes for det andre i Dykker (Rt. 2003 s. 338), selv om nedgangen i inntekt for denne skadelidte ble antatt å komme noe senere enn det som er vanlig i ungdomsyrkene: En dykker som ble yrkesmessig ufør som dykker på grunn av en skulderskade, fikk erstatning med utgangspunkt i at han ville ha dykket frem til 53–54 års alder. Det ble beregnet erstatning basert på hypotetiske, relativt høye lønnsinntekter for denne perioden, mens det ikke ble gitt erstatning for noe inntektstap for perioden mellom 53–54-årsalder og fylte 67 år. Faktum i saken ligner dermed prinsipielt sett faktum i Stakkeland. En forskjell mellom sakene ligger i at den skadelidte i Dykker skulle ha en individuelt utmålt erstatning, mens fotballspilleren Stakkeland altså skulle ha en erstatningsutmåling basert på den standardiserte yrkesskadereguleringen. I begge tilfeller tok altså Høyesterett konsekvensen av at skadelidtes hypotetiske inntekt lå i to ulike nivå.

Ungdomsyrkene blir også særbehandlet innenfor den standardiserte erstatningsutmålingen i dansk rett. Her har man etablert egne regler for «professionelle sportsfolk» der man beholder sitt høye inntektsnivå frem til fylte 35 år (fotballspillere) eller 40 år (ballettdansere). Etter disse reglene opererer man slik med to årslønnsnivåer, ett for tiden frem til fylte 35 (eller 40) år, og ett annet nivå for tiden etter dette tidspunkt. En profesjonell fotballspiller som har utdannelse som kontorassistent, vil altså få erstatning beregnet etter den høye fotballspillerlønnen frem til fylte 35, mens den noe lavere kontorassistentlønnen utmåles for tiden etterpå. Deretter slås de to nevnte erstatningspostene sammen.

Prinsipielt innebærer dermed den danske løsningen noe av den samme økonomiske realitet som den norske løsningen som ble valgt i Stakkeland-dommen. Også etter dansk rett blir resultatet i kroner og øre en erstatning basert på begge de to aktuelle lønnsnivåene. Det kan likevel hevdes at den danske utmålingsteknikken gir et nøyaktigere resultat og kommer nærmere et ideal om full erstatning. Løsningen vil for øvrig også være i god konsistens med premissene for erstatningsutmåling i Dykker (Rt. 2003 s. 338).

For helhetens skyld vil Utvalget også nevne Lødrup-utvalgets forkastede forslag til spesialløsning for ulike yrkesgrupper.395 Lødrup-utvalget hadde laget en særregel som skulle ivareta eksempelvis dykkere eller piloter som mistet sin nødvendige sertifisering for yrket i ung alder. Det spesielle med slike skadelidte var at de kunne få en liten endring i ervervsmessig uførhet, fordi denne ikke var knyttet til bestemte yrker. Samtidig ville de reelt kunne få en vesentlig lavere inntekt enn før skaden, og Lødrup-utvalget ville at man derfor skulle utmåle erstatningen for disse gruppene etter alminnelige utmålingsregler og ikke etter yrkesskadereglene. For spørsmålet om ungdomsyrker kunne man tenke seg en liknende løsning.

Ett alternativ er altså å undergi slike tilfeller en helt skjønnsmessig vurdering for på denne måten å fastsette et konkret inntektsnivå basert på den aktuelle skadelidtes historie og prognose. Utvalget har imidlertid funnet å måtte forkaste dette alternativet jf. nedenfor.

5.8.5.3 Utvalgets vurderinger

Utvalget mener at skadelidte klart nok bør ha erstatningsrettslig vern for den gode inntekten han eller hun ville ha hatt frem til 35 år (eller en annen alder) dersom skaden ikke hadde inntruffet. Samtidig tilsier ikke hensynet til standardisering at det er noen grunn til å gi vedkommende mer enn full erstatning. Videre står hensynet til å oppnå en enkel standardiseringsordning neppe så sterkt at man bør behandle disse gruppene på samme måte som personer med livsvarig høy inntekt, jf. Inntektstapmodellen. Utvalget finner det utilrådelig med åpne øyne å legge til rette for en så klar overkompensasjon. Utvalget går derfor inn for at det etableres en særregel for slike tilfeller.

Det blir da spørsmål om hvordan ulike avvik fra normalsituasjonen skal behandles.

Standardiseringsordningen bør ikke ha for mange unntaksregler. Utmålingen bør heller ikke uten videre overlates til et skjønn, som etter sin art er en rettsteknisk krevende løsning. Utvalget har derfor forkastet den løsning som Lødrup-utvalget i sin tid foreslo.

Utvalget vil heller foreslå en utmålingsregel som er nærmere tilknyttet Inntektstapmodellens tabellverk. Et aktuelt alternativ er da å bygge inn et tillegg til den foreslåtte regel om erstatning for tidsbegrenset inntektstap i § 3-2 fjerde ledd andre punktum, se om denne regelen punkt 5.8.2 foran. Dette tillegget kan konstrueres slik at skadelidte kan få erstatning basert på to ulike erstatningsberegninger som legges sammen. Denne løsningen har et stykke på vei brukt den danske utmålingspraksis som modell, jf. referansen til denne foran.

Tabellen som er utarbeidet i forbindelse med Inntektstapmodellen vil kunne være til atskillig hjelp ved rettsanvendelsen. Domstolene vil kunne benytte intervaller i tabellen for å fastsette erstatningen for ulike tidsrom Dersom skadelidte eksempelvis er en fotballspiller med 10 år igjen av sin karriere på toppnivå, vil rettsanvenderen kunne legge til grunn en høy inntekt for de neste ti år ved å gå inn i tabellen for 57-åringer på det aktuelle lønnsnivå, for eksempel 12 G. Her vil rettsanvenderen finne en ferdig kapitalisert erstatning for de neste ti år. For de resterende 32 år (35–67), blir beregningen noe mer komplisert. Tabellen oppgir nåverdien av en erstatning for en 35-åring som skal ha en engangsutbetaling i dag, og denne skal legges til grunn. Nåverdien her reflekterer imidlertid ikke en kapitalisert verdi av de fremtidige årstap fra 10 til 42 år frem i tid, som vil være det tapet den skadelidte skal ha erstattet ved siden av erstatning for fotballønnen de neste ti år. Tabellen reflekterer nåverdien av 35 år fra oppgjørstidspunktet.

Så lenge skadelidte får utbetalt et engangsbeløp for dette fremtidige tapet, vil han imidlertid ha god anledning til å verdisikre beløpet. Den matematiske effekten knyttet til forrentningen ved å få erstatningen noen år før tapet gjør også at det å få erstatningen tidlig gir et nokså riktig beløp uten at det foretas en egen diskonteringsoperasjon.396 De to beløpene man har kommet frem til (oppgitt i G), kan derfor legges sammen for å finne et riktig antall G for den endelige utmåling. Den nærmere teknikken for utmålingen foreslås beskrevet i forskriften.

Av hensyn til konsistens med det øvrige regelsettet bør den beskrevne særreguleringen bare tre i aksjon i unntakstilfeller hvor de alminnelige reglene leder til et uheldig eller et urimelig tap. Av hensyn til forenkling av reglene bør terskelen for å fravike det alminnelige systemet i § 3-2 første ledd være like høy som for andre avvik. Det skal dermed kreves at den alminnelige regulering i § 3-2 første ledd ville ha ledet til et åpenbart «urimelig resultat». Lovteknisk er dette elementet ivaretatt ved at hjemmelen for avvik i utmålingen ved «ungdomsyrker» er formulert som et eget punktum til sist i § 3-2 femte ledd. Det materielle vilkåret «åpenbart urimelig» er inntatt i bestemmelsen. I punkt 5.6.2 foran er det som veiledende utgangspunkt for rettsanvendelsen antydet at terskelen for «åpenbart urimelig» faller sammen med et avvik på 3 G i årsinntekt. Denne antydningen kan anvendes også overfor systemet med å legge sammen to avgrensede perioder. Terskelen bør imidlertid tilpasses typetilfellet ved at det er tilstrekkelig at avviket på 3 G gjør seg gjeldende for den ene av de to tidsperiodene. Det typiske vil i så måte være at skadevoldersiden hevder at det er åpenbart urimelig at fotballspilleren som skades som 25-åring skal få en erstatning for varig inntektstap etter tabellen basert på den høye inntekt, for eksempel 12 G, så lenge idrettskarrieren med sannsynlighet må avsluttes ved fylte 35 år. Hvis fotballspilleren er ufaglært og for tiden etter karrieren bare har utsikter til arbeid som avlønnes med en årsinntekt i størrelsesorden 5 G, er terskelen overskredet med veldig god margin. For fotballspillere på et lavere lønnsnivå, så som 7 G, vil terskelen for å gjøre unntak ikke være overskredet. Her skal hovedregelen i § 3-2 første ledd følges, slik at fotballspilleren får erstatning basert på 7 G for hele yrkeskarrieren. Den ulike behandlingen av disse to tilfellene kan virke underlig, men den er en typisk konsekvens av at det ved standardisering må opereres med grove kategorier og høye terskler for unntak.

5.8.5.4 Særlig om tilfeller hvor skadelidte kun går ned i lønn

Som forklart overfor i punkt 5.8.5.2 under gjennomgangen av Stakkeland og Dykker kan det forekomme tilfeller hvor skadelidtes tidsavgrensede inntektstap bare refererer seg til en nedgang i inntektsnivå for et avgrenset tidsrom uten at skadelidte blir ervervsmessig ufør. Skaden medfører altså bare yrkesmessig uførhet, og påfører ikke skadelidte noen ervervsmessig uføregrad. Dermed vil skadelidte i tiden etter skadens inntreden oppebære inntekt i et yrke med normalt inntektsnivå, slik eksempelvis fotballspilleren Stakkeland i tiden etter skaden mottok revisorlønn. Spørsmålet er hvordan erstatningen skal utmåles i slike tilfeller.

Den ordinære forskriftstabellen i vedlegg 1 vil vanskelig kunne gi alle tall man har bruk for i disse tilfellene. Tabellen vil bare gi et tall for den hypotetiske inntekt uten skaden i de angjeldende år med fradrag for trygd. Så lenge skadelidte er arbeidsfør, vil han eller hun imidlertid fortsette å arbeide med en lavere inntekt enn vedkommende ville ha hatt uten skaden. Den inntekten skadelidte har etter skaden må komme til fradrag i den inntekten skadelidte ville ha hatt uten skaden. De nødvendige regnestykkene kan derfor best uføres ved en individuell og konkret utmåling. Tallene i tabellen i Vedlegg 1 er ikke treffende og relevante, mens tabellen i Vedlegg 2 som gjelder erstatning uten trygdefradrag etter omstendighetene kan gi en viss veiledning. Rettsanvenderen må imidlertid hele tiden utøve et kritisk skjønn over hvorvidt beregningen bygget på denne tabellen blir riktig. Hjemmelen for å gjøre utmålingen skjønnsmessig og frigjort fra tabellen er § 3-2 femte ledd jf. § 3-1 fjerde ledd andre punktum jf. Utmålingsforskriften § 1-1. Av denne regelen følger det at utmåling av tidsbegrenset tap skal følge tabellene, men bare «så langt det er mulig».

Utvalget antar altså at man på dette punktet i noen tilfeller må foreta en individuell og delvis skjønnsmessig beregning. En slik beregning vil være best egnet til å nå et riktig resultat, og en slik tilnærming kan forebygge mot stivbente løsninger. Man vil ved å åpne for individuell erstatningsutmåling på dette punktet forebygge mot de problemer som gjorde seg gjeldende i Stakkeland.

Forutsetningen for at slik utmåling skal bli aktuell, er imidlertid fremdeles at en utmåling etter de ordinære regler vil fremtre som «åpenbart urimelig». Det bør være samme terskel for avvik fra det alminnelige systemet her som ellers. Den omstendighet at urimeligheten bare refererer til at lønnen er for høy en del av tiden, tilsier at det kreves et kvalifisert avvik. Også her kan en forskjell på 3 G være veiledende, og slik at kravet til avvik i lønnsnivå må ses i sammenheng med hvilket tidsrom som er aktuelt. For at denne reservasjonen skal ivaretas, må loven leses slik at den situasjonen vi her har for oss, gjelder to ulike erstatningsnivå, jf. § 3-2 femte ledd tredje punktum. For den første periode legges det til grunn en relativt høy lønn som fotballspiller, for eksempel 12 G. For perioden etter fylte 35 år har ikke skadelidte noe tap – her er erstatningsnivået null.

5.8.6 Terminerstatning ved inntektstap

Standardiseringen av inntektstaperstatning gjelder fremtidstapet. Slikt tap vil i alminnelighet fastsettes som en engangserstatning. Dette ligger langt på vei som en forutsetning for ideen om standardisering.

Som det har fremgått av punkt 4.9 foran, kan det tenkes at behovet for terminerstatning i særlige tilfeller aktualiseres som følge av standardiseringen. Målsettingen om effektivitet og forenkling kan føre til at den standardiserte erstatningsutmålingen blir veldig uriktig og uhensiktsmessig. I slike tilfeller kan terminerstatning være et godt alternativ til den erstatning som følger av tabellen. Dette vil særlig være aktuelt i de tilfeller hvor det er usikkert om skadelidtes ervervsevne er varig nedsatt. Terminerstatning er også en hensiktsmessig oppgjørsform hvor skadelidte har fått en prognose om forkortet levetid. Utvalget viser i denne forbindelse til drøftelsen foran i punkt 8.5.4 og til diskusjonen om ménerstatning ved forkortet levetid, se punkt 9.9.2 nedenfor.

Utvalget har ikke funnet det nødvendig å utforme en egen regel om terminerstatning som kommer til anvendelse ved ikke-varige skader. Utvalget antar (som nevnt foran i punkt 4.8) at den eksisterende hjemmel for terminerstatning kan anvendes i disse tilfellene.397

Utvalget har vurdert om det bør innarbeides en egen regel om terminerstatning i Utmålingsforskriften. Så lenge engangserstatning for fremtidig tap er fastsatt på standardisert måte, kunne man tenke seg at det burde foretas en tilsvarende standardisering for terminerstatningen. I forskrift kunne man lage en tabell som bygget på at brutto årsinntekt rundes av oppover til nærmeste halve G. Til hver halve G i inntekt kunne det så fastsettes en standardisert terminerstatningssum.

Et problem i denne forbindelse er imidlertid at terminerstatning etter gjeldende rett skal beskattes. Erstatningen måtte dermed få et tillegg for skyldig skatt til det offentlige, slik utmålingen gjøres ved påført tap, se punkt 5.1.2 foran. Dette skjer i dag slik at erstatningen tilpasses skadelidtes individuelle skattesituasjon. Her kan det eksempelvis ha betydning om skadelidte har forsørgeransvar, er gift eller har stor gjeld på bolig. Slike individuelle faktorer kan imidlertid vanskelig tas i betraktning ved standardisert erstatning. Det vil derfor falle vanskelig å gi et standardisert påslag i erstatningen som skal dekke skatten på terminerstatningen. Her ligger det en åpenbar fare for at skadelidte får for mye eller for lite.

Av disse grunner finner Utvalget at terminerstatning med fordel kan fastsettes individuelt. Det vises til at erstatningen for påført periode også etter det nye systemet skal fastsettes individuelt. Dersom terminerstatning er aktuelt, vil man derfor lett kunne bygge videre på de individuelle forholdene som er lagt til grunn for erstatningen for påført tap. Videre vil slik erstatning relativt sjelden være aktuell. Som nevnt kreves det at det foreligger særlige grunner for at terminerstatning skal kunne legges til grunn. Dermed vil ikke det standardiserte systemet undergraves. Et system bygget på standarderstatning kan tåle at erstatningen en sjelden gang og i klare unntakstilfeller fastsettes individuelt.

En regel om at terminerstatningen skal utmåles individuelt kan mest hensiktsmessig plasseres i lovteksten til den nye § 3-14. Så lenge en rekke erstatningsposter nå blir standardisert, bør det gjøres klart når systemet fravikes. Utvalget viser for så vidt til ordlyden i lovutkastet § 3-14.

Den omstendighet at terminerstatning bare kan betales med et skattetillegg kan gjøre det mindre attraktivt for skadevoldersiden frivillig å gå inn for en slik løsning. Situasjonen vil riktignok ikke være annerledes enn hvor skadevolder betaler erstatning for påført tap. Utvalget ser likevel at terminerstatning ville ha vært et mer aktuelt og attraktivt alternativ dersom skadevoldersiden slapp å betale skatt. En slik løsning reiser imidlertid skatterettslige spørsmål som Utvalget ikke har hatt anledning til å gå nærmere inn på. Utvalget nøyer seg derfor med å nevne denne effekten av skatteplikten på terminerstatning.

5.9 Noen særspørsmål

5.9.1 Innledning

I det følgende vil Utvalget drøfte to særspørsmål som oppstår i forbindelse med inntektstaperstatningen. For det første skal Utvalget redegjøre for erstatningsutmåling for personer som uten skaden ville ha hatt inntekt etter fylte 67 år. En tilstrekkelig sannsynlighet for at skadelidte ville ha hatt et slikt inntektstap har man bare hvor skadelidte skades når han eller hun nærmer seg pensjonsalder. Det dreier seg derfor i det følgende om erstatningsutmåling for eldre personer, se punkt 5.9.2.

For det annet har Utvalget drøftet særskilt hvorvidt skadelidte som på grunn av skaden mister sitt AFP-tillegg, kan kreve erstatning for dette. Nærmere om dette i punkt 5.9.3 nedenfor.

5.9.2 Erstatning for eldre skadelidte

5.9.2.1 Overblikk

Ved beregning av erstatning for inntektstap etter gjeldende regler, legges det normalt til grunn at varig inntektstap påløper frem til skadelidte har fylt 67 år.398 Etter denne tid må det påregnes at skadelidte går over som pensjonist og dermed ikke har noe reelt tap av inntektsevne. Dersom skaden rammer en person som nærmer seg pensjonsalder eller er i pensjonsalder, vil skadelidte etter dagens regler likevel kunne kreve erstatning for eventuelle tapte fremtidige inntekter. Forutsetningen er at skadelidte kan sannsynliggjøre at han eller hun i fremtiden (etter fylte 67 år) ville ha hatt en arbeidsinntekt dersom skaden tenkes borte. Selv om inntektserstatning normalt beregnes frem til fylte 67 år, vil unntak kunne gjøres dersom det er konkrete holdepunkter for at skadelidte ville ha fortsatt å arbeide utover dette tidspunkt.

Når erstatningen nå standardiseres, vil den utarbeidede tabellen for erstatning for inntektstap ta utgangspunkt i at skadelidte skal arbeide frem til fylte 67 år. Dette er det naturlige utgangspunkt som legges til grunn for erstatningsberegningen, fordi overgangen fra aktivt arbeid til en pensjonisttilværelse historisk har skjedd ved fylte 67 år. Denne alderen er også et vendepunkt slik de nye regler om alderspensjon er bygget opp. Reglene om levealdersjustering mv. rokker ikke ved det faktum at fylte 67 år danner et utgangspunkt for pensjonsberegningen. Samtidig må skadelidte også under et standardisert regime ha vern for tap av inntekter etter fylte 67 år i den utstrekning slike hypotetiske inntekter kan sannsynliggjøres. Utvalget har derfor innarbeidet en regel om slik erstatning i Utmålingsforskriften § 2-2. Nærmere om denne særreguleringen i punkt 5.9.2.2 nedenfor.

Etter gjeldende rett har skadelidte krav på erstatning også for det tap som følger av at vedkommende går glipp av muligheten til å opptjene pensjonspoeng, såkalt tap av trygdefordel.399 At denne tapsposten er erstatningsmessig fikk prinsipielt gjennomslag i Ølberg (Rt. 1993 s. 1524). Her ble det uttalt:

«En viss usikkerhet om pensjonsforhold kan det nok også være når en idag skal vurdere situasjonen om ca. 50 år, og det kan hevdes at det neddiskonterte tapet i slike tilfelle har liten betydning. Dersom skaden inntrer på et senere tidspunkt i livet enn for A, vil tapte pensjonspoeng, avhengig av forholdene, kunne være av ganske stor betydning. I prinsippet kan det ikke være tvilsomt at et slikt tap må kunne kreves dekket. Etter min mening bør det legges til grunn at også A vil lide et påregnelig tap som følge av tapte pensjonspoeng, og dette bør få en viss betydning ved erstatningsfastsettelsen. Derimot finner jeg det for usikkert å regne med at han uten skaden ville oppnådd en høyere pensjon enn etter folketrygdens regler.

Under de forutsetninger jeg har lagt til grunn om As inntekt med og uten skaden, er det årlige nettotapet i pensjonsinntekt beregnet til kr 15666. Ut fra det tallmaterialet som er fremlagt, mener jeg det bør gjøres et skjønnsmessig, neddiskontert tillegg i ervervserstatningen på kr 10000 for tap i pensjonsinntekt, inkludert skattebelastning.» (s. 1536)

Dette er altså etter gjeldende rett en anerkjent tapspost.400 Spørsmålet om hvordan dette tapet skal bakes inn i standardiseringen avhenger av hvordan de nye pensjonsreglene håndterer overgangen mellom uførepensjon og alderspensjon. Nærmere om dette i punkt 5.9.3 nedenfor.

5.9.2.2 Erstatning for tap av arbeidsinntekt etter fylte 67 år

Tabellen omfatter inntektstapet frem til fylte 67 år, mens det altså er behov for å erstatte inntektstap som påløper når skadelidte er i høyere alder.

Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at det i tredje kvartal i året 2010 var 33 000 personer i arbeid i alderen 67–74 år. Det er i vår sammenheng også relevant at det i aldersgruppen 55–66 år var 445 000 personer i arbeid. Disse tallene avviker ikke meget fra hva som har vært vanlig de siste kvartaler.401 Den nye erstatningsordningen bør som nevnt ha en standardisert erstatningsform til rådighet også for denne gruppen.

Selv om erstatningsutmålingen nå standardiseres, må det rettsfaktumet at skadelidte ville ha hatt inntekter på et senere tidspunkt enn da han eller hun har fylt 67 år, sannsynliggjøres på vanlig måte. Ut fra en alminnelig erfaring vil det helst være skadelidte som er kommet i 60-årene som vil kunne sannsynliggjøre at de vil ha inntektstap også i pensjonsalderen. Som det fremgår nedenfor, foreslår derfor Utvalget at mulighet til å sannsynliggjøre inntektstap i pensjonsalderen kun skal gjelde for skadelidte som er nær pensjonsalder.

I den någjeldende Yrkesskadeforskriften er dette elementet i erstatningsordningen ivaretatt ved at erstatningen for inntektstap ikke kan settes lavere enn 10 % av grunnerstatningen. Grunnerstatningen er som kjent den erstatning skadelidte får dersom vedkommende er 45 år på oppgjørstidspunktet. Deretter er det lagt opp til nedtrapping med 5 % per år ned til 10 %. Dermed får alle som skades etter fylte 63 år 10 % av grunnerstatningen. Dette innebærer at den som blir skadet i sitt siste yrkesaktive år, vil få 10 % av grunnerstatningen, noe som tilsvarer fra 2,2–3,0 G.402

I dansk rett har man etablert en lignende løsning i og med at den standardiserte erstatning ikke settes ned på grunn av alder lenger enn til 69 år. Dette innebærer at skadelidtes årslønn ganget med 10 fratrekkes maksimalt 70 %.403 Dermed vil eksempelvis en 69-åring som blir 100 % ervervsufør og har 400 000 DKR i inntekt, motta 1,2 millioner DKR i erstatning.

Utvalget har vurdert om man kan legge noen av disse løsningene til grunn for den nye standardiserte ordningen. En tilpasning av yrkesskadeforsikringens modell vil innebære at det innføres en minsteerstatning på 10 % av den erstatning som tilkommer en 45-åring etter tabellen. Dette vil innebære at tabellen flates ut for de siste årene. Erstatningen vil da for skadelidte med inntekt 5 G utgjøre (21,7 G x 10 % =) 2,2 G, mens det for en skadelidt med inntekt 6 G vil bli (25,5 G x 10 % =) 2,6 G og for en skadelidt med inntekt 8 G (44,1 G x 10 % =) 4,4 G. Dersom man legger til grunn en regel med en bunn-erstatning på 10 % beregnet av erstatningen for 45-åringen, vil utflatingen komme ved 65–66 år. En enkel løsning kan være å la erstatningen for 65 år gjelde for alle senere år. Med dette menes at erstatning beregnet for en 65-åring skal gjelde uansett hvor lenge etter fylte 65 år oppgjørstidspunktet kommer. Om skadelidte eksempelvis er i arbeid som 69-åring og skades på dette tidspunkt, skal han ha erstatning basert på sin årslønn beregnet som om han var 65 år på oppgjørstidspunktet.

Dette vil gi en enkel og standardisert løsning, som altså kan anvendes også hvor skadelidte blir skadd etter fylte 67 år mens han eller hun fremdeles er i arbeid. Skadelidte vil dermed sikres en minsteerstatning som ivaretar muligheten for at skadelidte ville ha fortsatt å arbeide noen få år etter konstateringstidspunktet dersom skaden tenkes borte. For disse aldersgruppene vil det uansett gjøre seg gjeldende en viss usikkerhet mht. hvor lenge vedkommende ville ha stått i arbeidet. En ordning der man får erstattet to tapte år uansett hvor mye eldre man er enn 65 år, er enkel og lett å praktisere. Regelen vil i praksis ligge innbakt i tabellens verdier.

Regelen vil med dette ha trekk fra både yrkesskadeforsikringens løsning (10 % av erstatningen ved fylte 45 år) og den danske ordningen (samme erstatning for alle fra og med en viss alder). I realiteten vil alle arbeidstakere i den aktuelle aldersgruppen med dette gis en standardisering av antall år de hypotetisk ville ha hatt inntekt. Standardiseringen innebærer da at en stipulert fortsatt profesjonell karriere på to år etter oppgjørstidspunktet legges til grunn. Det antas at denne formen for standardisering vil gi en rimelig løsning i de aller fleste tilfeller. Samtidig vil den generelle unntaksregelen i § 3-2 femte ledd gjelde her som ellers. Dersom det økonomiske resultatet som følger av løsningen av en eller annen grunn er åpenbart urimelig, vil skadelidte kunne kreve mer individuelt beregnet erstatning basert på den hypotetiske inntekten de nærmeste år etter konstateringstidspunktet.

Regelen kan enkelt innarbeides i det nye utmålingssystemet ved at erstatningssummen for 65-åringer rett og slett gjøres gjeldende for eldre aldersgrupper. En regel om dette er innarbeidet i Utmålingsforskriftens § 2-2.

5.9.2.3 Erstatning for «tap av trygdefordel»?

5.9.2.3.1 Innledning

I det følgende drøftes spørsmålet om skadelidte skal tilstås en egen erstatning for tap av alderspensjon som skyldes skaden. For dette spørsmålet blir det nødvendig å presentere hvordan alderspensjon til uføre beregnes etter de reglene som er foreslått i NOU 2007: 4 og uføremeldingen av mai 2011 (Prop. 130 L (2010–11)).

5.9.2.3.2 Om alderspensjon til uføre etter pensjonsreformen

Ved lov av 5. juni 2009 nr. 32 ble det vedtatt en ny alderspensjonsordning som har virkning dels fra 2010, dels fra 2011. I det nye kapittel 20 i folketrygdloven legges det opp til at trygdede skal kunne velge når de vil gå av med pensjon. Går de av tidlig, for eksempel ved fylte 62 år, blir pensjonen per år lavere enn hvor de velger å stå i arbeid til for eksempel 70-årsalderen. Dette fordi inntjening opp til 7,1 G for alle arbeidsår mellom fylte 13 og 75 år teller med i trygdedes innskudd i folketrygden. Systemet er ment å motivere folk til å stå i jobb lengst mulig. Systemet omfatter også en «levealdersjustering». Pensjonsytelsene blir justert etter forventet levetid for den gruppe den trygdede tilhører. Det legges visstnok til grunn som et fysiologisk faktum at gjennomsnittlig levealder er på vei opp. Dette skulle innebære at den som i fremtiden tar ut trygd på bakgrunn av opptjening, får flere år å fordele pensjonsytelsen på. Følgen blir at årlig pensjonsytelse blir mindre.

Det har i juridisk teori blitt hevdet at disse endringene må få betydning for hvordan erstatningssummene til de uføre skal bli – under forutsetning av at dagens system med en høyt individualisert erstatningsutmåling legges til grunn.404 Det er blant annet pekt på at det nye systemet forutsetter at de trygdede kan motvirke effekten av levealdersjustering ved å stå lenger i jobb, men at de skadelidte og uføre ikke har anledning til det. Denne effekten kan også gjøre seg gjeldende under et standardisert utmålingsregime. Utvalget må ta stilling til hvordan beregningen av alderstrygd vil påvirke den standardiserte erstatningen.

Det hersker en viss usikkerhet om hvordan overgang mellom uføretrygd og alderspensjon vil bli håndtert i det nye systemet.405 Noen utgangspunkter i NOU 2007: 4 og Prop. L 130 (2010–2011) kan likevel peke ut en retning for hvordan spørsmålet om tap av trygdefordel bør behandles. For det første kan det nevnes at det er foreslått å legge til grunn at den uføretrygdede, på samme måte som andre, må tåle en nedgang i inntekt idet han går over på alderspensjon.406 Uføretrygden skal baseres på den gjennomsnittlige inntekten i de tre beste av de fem siste år før uføretidspunktet.407 Dette inntektsnivået fremskrives så til og med det året trygdede fyller 61 år.

Når det gjelder overgangen fra uførepensjon til alderspensjon, ønsket man ved utredningen i NOU 2007: 4 å ivareta kryssende hensyn:408 For det første ønsket man å lukke et såkalt «pensjonsgap» som oppstår hvis det blir mer lukrativt å få uføretrygd enn å stå i jobb for å opparbeide seg pensjonsrettigheter. For det andre ønsket man å gi en viss kompensasjon for det forhold at uføre ikke har muligheter til å stå lenge i jobb for å opparbeide seg pensjonsrettigheter jf. foran. Som man kan se, står disse hensyn til en viss grad i motstrid med hverandre.

Utredningen presenterte tre modeller som la til grunn 67, 66 og 62 år som stipulert tidspunkt for overgang til alderspensjon. Flertallet i Uførepensjonsutvalget gikk inn for den ordningen som bygget på overgang ved fylte 62 år. For denne modellen var det bygget inn et «uføretillegg» som nettopp skulle kompensere effektene av at trygdede ikke har mulighet til å opptjene pensjonsrettigheter. Modellen er basert på et differanseprinsipp, der uføretillegget bestemmes av hvilke summer den trygdede ville ha mottatt i alderspensjon ut fra en fiktiv opptjening i årene mellom fylte 62 og 66 år.409

Man foreslo i NOU 2007: 4 likevel å «avvente utviklingen til noen år etter 2010 før det spesifiseres en konkret mekanisme».410 I uføremeldingen av mai 2011 (Prop. 130 L (2010–2011)) er det på tross av dette gitt nokså klare føringer for hvordan uføres alderspensjon vil bli beregnet. Uføretrygdede skal få alderspensjonen beregnet ut fra samme beregningsgrunnlag som for uføretrygden; gjennomsnittet av inntekten i de tre beste av de fem siste inntektsårene før uføretidspunktet. Det beregnes pensjonsrettigheter tilsvarende 18,1 prosent av inntekter opptil 7,1 G.411Man legger til grunn at uføre skal gå over på alderspensjon ved fylte 67 år.412 De uføre skal imidlertid bare kunne tjene opp alderspensjon frem til fylte 62 år. Samtidig er det bebudet en vurdering av skjermingsregler mot levealdersjustering så sent som i 2018. Departementets forslag er ellers preget av «arbeidslinjen» – man ønsker å motivere de uføretrygdede til å utnytte sin gjenværende ervervsevne.413

5.9.2.3.3 Utvalgets vurdering

Utvalget vil anta at pensjonsreformen bare i begrenset grad bør få betydning for erstatningsutmålingen. Det bør minnes om at erstatningsutmålingen i første rekke er aktuell for inntektstap i yrkesaktiv alder. Det er inntektsevne gjennom arbeid som er gjenstand for en erstatningsutmåling. Pensjonsreformen gjelder i første rekke skadelidtes inntektsforhold etter yrkesaktiv alder, og i denne fasen er ikke inntektsevnen redusert. Tapet refererer seg utelukkende til tap av pensjonsrettigheter som følge av manglende arbeidsevne i tiden før pensjonsalder.

Det som må tas hensyn til, er altså i første rekke den betydning skaden har hatt for skadelidtes pensjonsnivå. På dette punktet er det av stor betydning at folketrygden søker å gi et nivå for alderspensjonen som korresponderer med det inntektsnivå skadelidte hadde da han eller hun ble skadet. I uføremeldingen av ultimo mai 2011 er det lagt til grunn at uføres alderspensjon skal beregnes ut fra tapt inntekt, ikke ut fra mottatt uføretrygd.414 Uføretrygden skal være en inntektserstatning, og inntektsnivået fremskrives til det tidspunkt skadelidte fyller 62 år. Utvalget antar at dette systemet i høy grad vil bidra til å kompensere for skadelidtes eventuelle «tap av trygdefordel». Den omstendighet at alderspensjonen beregnes ut fra den tapte inntekten vil langt på vei ivareta behovet for erstatning. Slutningen samsvarer godt med departementets egen oppfatning av systemet hva gjelder alderspensjon til uføre. Ifølge departementet vil de uføre være sikret et «godt nivå på sin alderspensjon».415

Etter dette skulle det under et standardisert regime være mindre behov for å operere med en særskilt post for tap av trygdefordel. Et tilsynelatende problematisk punkt er at de uføre bare får beregnet opptjening av uføretrygd frem til fylte 62 år. Ved nærmere undersøkelse viser det seg at dette forholdet ikke kan begrunne noe erstatningsmessig «tap av trygdefordel», jf. følgende resonnement: Etter dagens samfunnsforhold vil det være usikkerhet om hvorvidt en skadelidt ville ha tatt ut alderspensjon (og eventuelt gått av) ved fylte 62 år eller fylte 67 år. Etter pensjonsreformen er den samlede alderspensjonen skadelidte ville ha fått den samme; hadde han gått av ved fylte 62 år, ville han ha fått lavere årlig alderspensjon enn dersom han gikk av ved fylte 67 år. I følge uføremeldingen utgjør forskjellen hele 30 %.416 I denne forbindelse har det vesentlig betydning at den standardiserte erstatningen er beregnet for alle årstap frem til fylte 67 år. Skadelidte vil dermed hva gjelder løpende inntekt stilles i samme posisjon som han ville ha hatt dersom han hadde stått i jobb frem til fylte 67 år. Dermed vil han motta tilsvarende høy alderspensjon per år. Etter Utvalgets syn oppveier denne fordelen mye av den negative effekten knyttet til at skadelidte ikke får opptjene alderspensjon etter fylte 62 år.

Samtidig er det en kjensgjerning at skadelidte likevel kan ha et tap fordi han mister den fordelen fullt ut arbeidsføre har av å kunne tjene opp pensjonsrettigheter helt frem til fylte 67 år. Det er imidlertid usikkert om den enkelte skadelidte har et slikt tap, fordi man ikke kan vite om den aktuelle skadelidte faktisk ville ha stått i jobben frem til fylte 67 år dersom vedkommende ikke ble skadet. Tapet er derfor også vanskelig å beregne. Så lenge formålet er å standardisere, har Utvalget funnet at det er forsvarlig å se bort fra dette tapet under utformingen av de nye reglene.

Under et standardisert utmålingssystem er det neppe naturlig å bygge inn en særskilt erstatningspost i tillegg på dette punktet. Utvalget har derfor kommet til at det ikke skal innarbeides noen erstatning for tap av alderspensjon i forslaget til ny, standardisert personskadeerstatning.

5.9.3 Særlig om erstatning til arbeidstakere med ny AFP-ordning

5.9.3.1 Innledning

I det følgende drøftes det hvorvidt etablerte og planlagte AFP-ordninger bør påvirke den standardiserte erstatningen.

5.9.3.2 Ny AFP-ordning i privat sektor

Avtalefestet pensjon har vært vanlig i privat sektor siden en slik ble etablert etter avtale mellom NHO og LO i 1988. Den nye pensjonsreformen krever tilpasninger av ordningen med avtalefestet pensjon. Arbeidslivets parter inngikk derfor i 2008 ny avtale om avtalefestet pensjon. Denne avtalen omfatter ansatte i bedrifter tilsluttet NHO, HSH, Spekter og FA, til sammen over 700 000 arbeidstakere.

Staten har ytt tilskott til AFP i privat sektor etter lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon (tilskottsloven). Pensjonsreformen og den nye avtalen krever en ny lov om slikt tilskudd. Ny lov ble vedtatt 19. februar 2010 og trådte i kraft 1. januar 2011. Vedtektene trådte i kraft 1. mai 2010. Det er gitt overgangsordninger for eldre arbeidstakere. Loven er i det vesentlige en lovfesting av AFP-avtalene fra lønnsoppgjøret i privat sektor i 2008.

I forarbeidene er hovedinnholdet i den nye ordningen gjengitt slik:417

«Den nye ordningen for avtalefestet pensjon er i samsvar med prinsippene for ny alderspensjon i folketrygden og innebærer at:

• Retten til AFP tjenes opp som en 0,314 prosent av årlig pensjonsgivende inntekt opp til en øvre grense på 7,1 G fram til 62 år.

• Årlig AFP øker ved utsatt uttak mellom fylte 62 og 70 år.

• AFP utbetales livsvarig, men arbeidstakere som tar ut AFP i perioden 62–67 år mottar et høyere beløp fram til fylte 67 år enn det en livsvarig utbetaling med jevn utbetalingsprofil ville innebære.

• AFP skal fritt kunne kombineres med arbeidsinntekt.

• Det kreves at arbeidstakeren på uttakstidspunktet er ansatt i en bedrift som er tilsluttet avtalen og har vært ansatt i slik bedrift i minst 7 av de siste 9 årene før fylte 62 år.

• Det etableres en felles løsning for de aktuelle tariffområdene.

• Statens økonomiske bidrag opprettholdes. Dette innebærer at staten og arbeidsgiverne skal betale henholdsvis én tredel og to tredeler av ny AFP.

• Et felles fond skal bidra til å sikre de framtidige forpliktelsene for arbeidsgiverne.»

Det er også et vilkår at arbeidstaker har vært reell arbeidstaker de siste 3 årene før uttakstidspunktet.

Den nye AFP-ordningen skal legge til rette for en fleksibel overgang fra arbeid til pensjon, og skal stimulere til arbeid slik at pensjonssystemets bærekraft styrkes.

I vedtektene til AFP-ordningen er det gitt overgangsordninger.418 For arbeidstakere som er født før 1952 er det tilstrekkelig at arbeidstaker har vært ansatt i bedrift tilknyttet AFP-ordning 3 av de siste 5 årene før fylte 62 år. Det er overgangsordninger også for arbeidstakere født i 1952, 1953 og 1954, se vedtektene § 3-4 (4).

Den tidligere gjeldende AFP-ordning var en tidligpensjonsordning som ga utbetalinger for arbeidstaker i årene mellom fylte 62 og 67 år. Etter denne ordning ble det foretatt avkortning i pensjonen dersom arbeidstaker hadde deltidsinntekt. Etter den nye ordning skal arbeidstaker kunne ha inntekt ved siden av pensjonen. Pensjonen – også kalt AFP-påslaget – skal justeres ut fra forventet levealder på uttakstidspunktet samt reguleringen av ytelsene, basert på samme prinsipper som delingstallene/forholdstallene i fleksibel alderspensjon. Ordningen skal derfor innebære samme verdi for arbeidstaker uansett hvilket uttakstidspunkt han velger. Det er forutsatt at arbeidstaker skal kunne ta ut høyere pensjon før fylte 67 enn etter. Teknisk er denne ordningen gjennomført ved at arbeidstakere med AFP mottar et fast kronetillegg på 19 200 kroner per år i årene mellom fylte 62 og 67 år. Den livsvarige delen av pensjonsuttaket – AFP-påslaget – justeres slik at summen av det totale uttak ikke påvirkes av kronetillegget.

Som det fremgår, er den nye AFP-ordningen tariffestet for store deler av privat sektor. Ordningen finansieres dels av staten (1/3), dels gjennom at arbeidsgiver betaler en viss andel av de omfattede arbeidstakeres lønn. Pensjonen skal utgjøre 0,314 % av pensjonsgivende inntekt inntil 7,1 G, jf. loven § 7 jf. § 6.

Man regner med at alle arbeidstakere tilsluttet den nye private AFP-ordningen, og som ellers fyller kravene, vil søke om AFP-påslaget. Til sammenlikning regnet man i den gamle AFP-ordningen med at ca. halvparten ville søke.

Dersom arbeidstaker ønsker å ta ut AFP-påslaget før fylte 70 år, må arbeidstaker samtidig søke om alderpensjon fra folketrygden, se loven § 5 bokstav b.

Hvis arbeidstaker mottar uførepensjon fra folketrygden etter fylte 62 år, faller retten til ytelser fra AFP-ordningen bort, se loven § 8 og vedtektene § 4-3. Den skadelidte vil imidlertid få uførepensjon frem til 67 år. Utsatt uttak av øvrig alderspensjon til 67 år vil gi høyere årlig alderspensjon enn hvis han eller hun ellers hadde valgt å starte uttak ved for eksempel 62 år.

5.9.3.3 Tilpasning til pensjonsreformen i offentlig sektor

I offentlig sektor er det lagt til grunn at den eksisterende AFP-ordning skal videreføres.419 Fra AIDs høringsnotat av 20. november 2009 hitsettes:

«Dagens regler for avtalefestet pensjon (AFP) i offentlig sektor skal etter avtalen av 4. juni 2009 videreføres. Det vil si at AFP fortsatt skal være en tidsbegrenset ytelse fra 62 til 67 år. Det er et vilkår for å få AFP at en står i stilling på uttakstidspunktet og for øvrig fyller visse individuelle vilkår om forutgående opptjening mv. Stillingen må fratres helt eller delvis. Fra 62 til 65 år beregnes AFP i offentlig sektor som dagens AFP i privat sektor, dvs. som en alderspensjon fra folketrygden med grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg (folketrygdberegnet AFP). Dessuten ytes et særskilt AFP-tillegg på kr 20 400. Fra 65 år beregnes AFP som en tjenestepensjon. Dersom en folketrygdberegnet AFP gir en høyere ytelse, har pensjonisten krav på dette beløpet i AFP også etter 65 år. AFP er i dag en samordningspliktig ytelse (med unntak av AFP-tillegget)» (uthevet her).

Som det fremgår, er det også i offentlig sektor et vilkår om å stå i stillingen på uttakstidspunktet. En skadelidt som arbeider i offentlig sektor og blir rammet av uførhet, vil altså ikke kunne nyte godt av AFP-ordningen. På den annen side har dette langt mindre betydning enn i privat sektor. I offentlig sektor vil den skadelidte motta uførepensjon som i høy grad er sammenliknbar med den pensjon han ville ha fått gjennom AFP-ordningen.

5.9.3.4 AFP og erstatning – Utvalgets vurderinger

5.9.3.4.1 Utvalgets flertall

Et flertall i Utvalget, bestående av alle medlemmer med unntak av Orsteen, vil innføre en regel om individuell erstatning for tap av mulighet til å ta ut AFP. Flertallet begrunner sitt forslag slik:

Som nevnt vil den nye ordningen ha betydning for pensjonsnivået for ca. 700 000 arbeidstakere i privat sektor. Som følge av utformingen av vilkårene for å få pensjonsytelser etter tilskottsloven og vedtektene, er det nødvendig å vurdere om ordningen bør tas hensyn til under utformingen av standardisert erstatning.

I relasjon til spørsmålet om standardisering av erstatning er vilkåret om at man må være reell arbeidstaker på uttakstidspunktet særlig viktig. Dette innebærer at personer som blir skadet og av den grunn faller ut av sin posisjon som reell arbeidstaker før vedkommende er aktuell for AFP, taper den rett til kronetillegg og tilleggspensjon (AFP-påslag) arbeidstaker ellers ville kunne ha tilkommet gjennom AFP-ordningen.

Arbeidstaker regnes som reell arbeidstaker selv om vedkommende på uttakstidspunktet vil ha hatt et fravær på 26 uker, se vedtektene § 3-2 (3). Grensen på 26 uker utvides etter vedtektene § 3-3 (1) med en periode på ytterligere 26 uker når arbeidstaker i den utvidede perioden har mottatt sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller uførepensjon fra trygden.420

Vilkåret om at skadelidte må være reell arbeidstaker for å få rett til ytelser under AFP-ordningen innebærer at retten til AFP-påslag til alderpensjonen kan falle bort i en rekke situasjoner der arbeidstaker er blitt utsatt for en erstatningsbetingende handling.

Skadelidte har fylt 62 år på konstateringstidspunktet:

Skadelidt som har fylt 62 år kan ta ut AFP-påslag (gitt at han eller hun ellers fyller kravene), og har i utgangspunktet mulighet til å sikre seg AFP-påslaget ved raskt å søke om både alderspensjon og AFP-påslag. Skadelidte må imidlertid fylle minstevilkårene til opptjening av alderpensjon. Dersom skadelidte ikke gjør det, faller også retten til AFP bort selv om skadelidte fyller kravene om reell arbeidstaker og har fylt 62 år.

Dersom skadelidte har vært borte fra arbeid også før skadetidspunktet, vil perioden på 52 uker kortes tilsvarende ned. Da kan en skadelidt ikke se an hele perioden med rett til sykepenger fra folketrygden før skadelidte tar et standpunkt til om vedkommende vil starte uttak av alderspensjon og AFP eller satse på å bli arbeidsfør igjen. En skadelidt som trenger en rehabiliteringsperiode på mer enn 52 uker må passe på å starte uttak før samlet fravær har vart i 52 uker for ikke å miste retten til AFP. Et eksempel kan illustrere problemstillingen: En 63 år gammel skadelidt blir påført et komplisert brudd i ankelen som forutsetter operasjoner og opptrening, og må være borte fra arbeidet i 14 måneder. De første 12 månedene mottar skadelidte sykepenger, deretter arbeidsavklaringspenger i 2 måneder. Det er viktig at skadelidte her søker om uttak av AFP før det har gått 52 uker for ikke å miste retten til AFP. Når skadelidte så kommer tilbake på arbeid vil uttak av AFP løpe parallelt med videre arbeid. Hvis skadelidte ikke søker om alderpensjon og uttak av AFP før det er gått 52 uker, vil retten til ytelser fra AFP, også ytelsene etter at skadelidte er blitt 67 år og har sluttet i arbeid, gå tapt.

Skadelidte har ikke fylt 62 år på konstateringstidspunktet:

Skadelidte som på grunn av skaden får et sykefravær etter at de har fylt 61 år, vil i utgangspunktet ikke få tap knyttet til AFP-ordningen. Tap kan imidlertid oppstå også for denne gruppen, på samme måte som for de som allerede hadde fylt 62 år, se ovenfor.

For de som er 61 år eller yngre vil det oppstå tap, så langt skadelidte kan sannsynliggjøre at han/hun uten skaden ville kunne fylt kravene til å få AFP.

Det livsvarige AFP-påslaget kan utgjøre betydelige beløp. Et eksempel fra forarbeidene viser at tillegget for en person med gjennomsnittlig lønnsinntekt i 40 år vil være på 63 215 kroner i året fra og med fylte 67 år.421

Spørsmålet er om dette bortfallet av en mulighet til å få AFP som man ellers ville ha hatt, skal få betydning for utformingen av en standardisert erstatningsordning.

Det nevnte tapet av en mulighet til å få en gunstig pensjonsordning kan prinsipielt sett ses som et tap for skadelidte som er utløst av skaden, gitt at den skadde ellers ville fylt øvrige kriterier for å få AFP. Det er likevel ikke et inntektstap i vanlig forstand. Tapet kan i større grad sammenliknes med et «tap av trygdefordel», altså tap av rett til pensjonsutbetalinger som man uten skaden ville ha opptjent. Dersom skadelidte ikke hadde blitt skadet, ville han eller hun kunne ha nytt godt av de fordeler AFP-ordningen bar med seg ved fylte 62 år og senere gitt at personen for øvrig ville fylt kriteriene for AFP på uttakstidspunktet. AFP-ordningen ville for skadelidte ha innebåret et tillegg i disponibel inntekt, jf. systemet som er beskrevet foran. Med skaden vil skadelidte kunne gå glipp av denne gunstige pensjonsordningen. Det blir spørsmål om denne formen for tap bør søkes kompensert gjennom den standardiserte ordningen.

Videre kan det kommenteres at det før 62 år er mulig å få uførepensjon fra folketrygden uten å miste retten til AFP så lenge man er i minst 20 prosent stilling og tjener mer enn 1 G, samt påser at man ikke mottar noe uførepensjon etter 62 år.

Et argument for å regne med et tillegg for det beskrevne «AFP-tapet» er alminnelige rettferdighetshensyn, jf. reparasjonshensynet. 422 Skadelidte vil ellers kunne gå glipp av en økonomisk fordel som det er påregnelig at han eller hun med en viss sannsynlighet ville ha fått uten skaden.

Tapet er likevel avledet av skaden i og med at det fremkommer via en tariffestet avtale om en pensjonsordning. Men tapet knyttet til avtalen er neppe så avledet at det bør falle utenfor en adekvansbegrensning slik tilfellet var i Arbeidsgiveravgift (Rt. 2000 s. 1756).

Denne dommen gjaldt en arbeidsgivers tap som følge av at en tariffavtale omfattet den arbeidstaker som ble skadet. Tariffavtalen utløste plikt til å betale arbeidsgiveravgift for skadelidte i skadeperioden, og spørsmålet i saken var om dette tapet var for avledet av skadevolders bidrag til skaden til at skadevolder måtte bære risikoen for tapet. Høyesteretts bærende premisser om dette lød som følger:

«Etter min mening er tapet i denne sak nærmere knyttet til kommunens avtaleforpliktelse enn til skadetilfellet. Dette taler for at skaden ikke er erstatningsmessig. Risikobetraktninger taler likeledes for at arbeidsgiveren er nærmest til å bære tapet. Han er den som er nærmest til å ha kontroll med omfanget av mulige fremtidige tap som følge av tariffavtalen. At utgifter ut over dem som folketrygden refunderer kan kreves dekket av en skadevolder, må, fra arbeidsgivers ståsted, anses tilfeldig. Min konklusjon blir etter dette at det ikke er rimelig at skadevolder skal svare et tap som i første rekke må anses å skyldes en avtale mellom arbeidsgiveren og den ansatte skadelidte.» (s. 1762)

Også i vårt tilfelle dreier det seg om en tariffavtale som ligger innenfor skadelidtes sfære. Tariffavtalen om avtalefestet pensjon gjelder imidlertid et gode for arbeidstaker som er høyst vanlig og som lovgiver har lagt til rette for. Videre var problemstillingen i den nevnte dommen knyttet til spørsmålet om tredjemanns avledete tap, i og med at problemet var om arbeidsgiver kunne kreve erstattet sine utlegg som hadde tilknytning til avtalen. I relasjon til AFP-tapet er det derimot den direkte skadelidte som eventuelt lider tap, ikke en tredjemann. Disse omstendigheter taler for at tapet etter dagens regler er erstatningsmessig.

For skadevolder vil det være påregnelig at en skadelidt har sikret sin fremtid ved å inngå ulike pensjonsavtaler, herunder ikke minst ordninger støttet av lovgiver. Når skade medfører at skadelidte lider tap via ordningene, kan dette hevdes å ligge innenfor skadevolders risiko. Utvalget minner om at det foreslår at skadevolder skal nyte godt av pensjonsavtaler i arbeidsforhold gjennom fradraget for denne type ytelser i den standardiserte erstatningen.

På den annen side finnes det argumenter mot å ta hensyn til et mulig AFP-tap. På skadetidspunktet vil det kunne være usikkert om skadelidte ville ha vært i en AFP-ordning ved fylte 61 år. En hypotese om dette kan fremstå som nokså usikker fordi jobbskifte enten til en privat jobb uten AFP-ordning eller til det offentlige, på skadetidspunktet kan være like sannsynlig som at skadelidte ville ha vært i en AFP-ordning i privat sektor ved fylte 61 år. Jo eldre skadelidte er, jo sikrere vil imidlertid hypotesen være. Det må generelt antas som lite sannsynlig at en skadelidt i 50-årene vil bytte arbeid til en bedrift uten AFP-ordning når et slikt jobb-bytte kan medføre et nedslag i alderspensjonen med godt over 50 000 kroner i året. I enkelte bransjer er andelen bedrifter med medlemskap i ordningen generelt høy. Som eksempel nevnes at ca. ¾ av alle bedrifter innen verkstedindustrien er medlemmer. Flertallet vil anta at eldre arbeidstakere i mindre utstrekning enn yngre bytter bransje ved et eventuelt jobbskifte.

Det kan tenkes at skadelidte også av andre grunner ville mistet muligheten AFP-uttak uavhengig av skaden. En av de vanligste årsaker kan antas å være at man blir langvarig syk og/eller ufør av andre årsaker enn skaden. Over 40 prosent av arbeidsstokken blir uføre før de blir alderspensjonister. Arbeidstakeren eller arbeidsgiveren kan også bringe arbeidsforholdet til opphør, uten at arbeidstaker får ny jobb i en annen AFP-bedrift. Videre kan lengre permisjoner som ikke er hjemlet i lov eller tariffavtale eller annet lengre fravær fra bedriften føre til at retten til AFP ikke er oppfylt. Arbeidstakeren vil heller ikke ha rett til AFP dersom bedriftens tarifftilknytning opphører før arbeidstakeren har startet uttak av AFP . Det kan med andre ord være mange forskjellige årsaker til at en arbeidstaker ikke får AFP selv om han/hun har jobbet mange år i tilsluttet bedrift.

Flertallet har vurdert om erstatningen for tapte AFP-rettigheter kan standardiseres. På samme måte som for tjenestepensjon vil det imidlertid være store variasjoner. Opptjeningen er inntektsavhengig og vil variere med antall år i arbeid. Per i dag får ikke ansatte i offentlig sektor noe AFP-påslag i alderpensjonen etter fylte 67 år. Utvalget har derfor kommet til at et standardisert påslag vil bli altfor lite treffsikkert.

Flertallet foreslår derfor at erstatningen for tapte AFP-rettigheter i privat sektor utmåles individuelt og gis som et tillegg til standardisert erstatning for tap i fremtidig erverv. Modellen blir dermed i prinsippet den samme som for tjenestepensjon, som beregnes individuelt og kommer til fradrag i den standardiserte erstatningen for tap i fremtidig erverv.

Usikkerhetsmomentene hva gjelder skadelidte som ikke fyller vilkårene til ansiennitet og reell arbeidssøker gjør at Flertallet mener at det bør settes en grense aldersmessig. Etter en helhetlig vurdering har Flertallet kommet til at en grense på 57 år vil være riktig, slik at skadelidte som var 57 år eller eldre da skaden medførte et fravær som forårsaket at de ikke lenger fyller vilkårene for AFP, skal ha rett til erstatning for AFP.

Erstatning for tapte AFP-rettigheter reiser særlige spørsmål i tilknytning til tapsbegrensningsplikten ved midlertidig sykefravær på grunn av en ansvarshendelse. Flertallet viser til eksemplet foran med en skadelidt som skades som 63-åring. En skadelidt som både fyller vilkårene for AFP og for alderspensjon fra folketrygden kan redusere tapet betydelig ved å søke om AFP og alderspensjon før skadelidte har vært borte fra arbeidet i mer enn 26/52 uker. Etter de nye ordningene for alderspensjon og AFP vil skadelidte kunne arbeide ved siden av, og fortsette opparbeiding av alderspensjonsrettigheter. Samlet alderspensjon vil imidlertid bli noe lavere fordi beholdningen underreguleres fra det tidspunkt alderspensjonen tas ut. Flertallet har ikke innhentet beregninger som viser tapet som følge av underreguleringen, men antar at tapet ikke vil være stort. Flertallet tar ikke stilling til om skadelidte skal ha en plikt til å søke om alderspensjon og AFP i slike situasjoner. Det vil midlertid være lite heldig om eldre skadelidte skal måtte søke om alderspensjon selv om de skal fortsette å arbeide. Flertallet peker videre på at det for en skadelidt som sikkert eller mest sannsynlig skal tilbake i arbeid kan oppleves som lite naturlig å søke om alderspensjon og AFP, og at det derfor kan skje at man ikke er klar over nødvendigheten av å søke uttak innen 52 uker for ikke å miste muligheten til pensjon. Flertallet understreker derfor at det bør lages ordninger som sikrer at skadelidte over 61 år får informasjon om konsekvensene ved ikke å søke om alderspensjon og AFP ved midlertidig sykefravær og sykefravær der man ikke i løpet av de første 52 ukene vet om ervervsevnen er varig tapt, helt eller delvis.

Et flertall i Utvalget mener at det bør gis erstatning for tap av mulighet til å få AFP. Utvalget har i denne forbindelse særlig vært opptatt av de skadelidte som går glipp av store pengesummer på denne måten. Flertallet har derfor vurdert å legge inn en beløpsmessig kvalifikasjon, slik at bare de skadelidte som har store tap, får erstatning. Tanken bak et slikt alternativ har vært at det bare er slike skadelidte som kommer urimelig dårlig ut dersom de mister sine muligheter til AFP-tillegg. Her som ellers i den nye erstatningsordningen, bør spesialregler bare være aktuelle hvor de alminnelige, standardiserte regler gir urimelige resultater. Undersøkelser viser imidlertid at de fleste som har AFP-tillegg og har nådd det aldersnivå som er aktuelt, vil ha store tap. Det har derfor mindre for seg å avgrense ut fra hvilket beløp skadelidte eventuelt går glipp av. Flertallet har også vurdert om det er grunn til å legge inn en kvalifikasjon knyttet til uføregrad, men har kommet til at dette vil innebære en ytterligere komplikasjon av systemet. Flertallet er derfor blitt stående ved at aldersgrensen skal være den egentlige kvalifikasjon sammen med sannsynliggjøring av at skadelidte faktisk ville ha fått et AFP-tillegg dersom skaden ikke hadde inntruffet. Erstatningsposten knyttes til muligheten for tap av AFP- tillegg. Formuleringen er valgt for presist å betegne den negative effekt det er tale om. Utmålingen av erstatning for den tapte muligheten fikseres til det tillegget skadelidte ville ha fått gjennom ordningen.

Flertallet foreslår etter dette følgende regel:

(3) … Er skadelidte fylt 57 år på konstateringstidspunktet, kan det ytes erstatning for tap av mulighet til å ta ut avtalefestet pensjon.

Regelen gir hjemmel for at skadelidte som rammes av at personskaden bringer dem ut av posisjon til å kreve sitt AFP-tillegg. Forutsetningen er at det er sannsynlighetsovervekt for at skadelidte ville ha fylt kravene til å få AFP dersom vedkommende ikke hadde blitt skadet. Et slikt sannsynlighetskrav vil i første rekke være tilfredsstilt for skadelidte som nærmer seg 61 års alder. For å forenkle regelen har derfor Flertallet satt grensen for å kunne kreve erstatning for tapt AFP-tillegg til 57 år. Kravet til sannsynlighet må likevel være oppfylt, og her er naturlig vurderingstema skadelidtes helse hvis man ser bort fra skaden, om den skadelidte uten skaden ville fylt kravene til AFP (for eksempel ansiennitet), hvorvidt skadelidtes arbeidssted på konstateringstidspunktet hadde privat AFP-ordning og hvor vanlig det i den aktuelle bransje er for 57-åringer å stå i bedriften til fylte 61 år, for så å utta AFP enten ved fylte 62 år eller senere. Ett medlem, Robberstad, mener at aldersgrensen bør være lavere og ihvertfall ikke høyere enn 55 år.

5.9.3.4.2 Utvalgets mindretall

Et mindretall i Utvalget, bestående av utvalgsmedlem Orsteen, påpeker at avtalefestet pensjon ikke er en sikret rettighet, og at det vil være prinsipielt feil å kompensere for denne. Videre er det umulig å fastslå om man kommer til å miste en ytelse man ellers kunne fått, eller hvor stort tapet i tilfelle er. Dissensen er begrunnet ut fra følgende forhold:

AFP er ingen sikret rettighet. Prinsipielt feil å kompensere for AFP

En arbeidstaker har ingen rett på pensjon fra AFP før han/hun på uttakstidspunktet fyller kravene til ordningen. Mens man i folketrygden årlig opparbeider en pensjonsbeholdning og i private pensjonsordninger opparbeider pensjonsrettigheter, har man for AFP ingen opptjening av rettigheter. Ordningen kan derfor ikke anses å ha noen forpliktelser overfor arbeidstakere som ikke har fylt 62 år. Det vises her til AFP-tilskottsloven § 21 andre ledd siste punktum hvor det heter at «som forventet framtidige forpliktelser regnes pensjonsutbetalingen etter reglene i loven her til arbeidstakere som er tilstått eller som fyller vilkårene for avtalefestet pensjon». Disse kjennetegnene ved ordningen taler mot å gi AFP-påslaget et særskilt erstatningsrettslig vern.

AFP utbetales ikke hvis man mottar uførestønad etter 62 år

Fra lov og vedtekter for AFP-ordningen fremgår det tydelig at det ikke er ment at AFP skal komme til utbetaling hvis man mottar uførestønad fra folketrygden etter 62 år. Dette må sees opp mot at man i stedet får uførestønad frem til 67 år. Det blir derfor feil å kompensere for AFP ved personskader siden personskadeerstatningen gir kompensasjon for tapt arbeidsinntekt frem til 67 år.

Videre er det vanskelig å bygge inn et AFP-tap i den standardiserte erstatningen så lenge ingen av de ansatte i offentlig sektor reelt vil ha et slikt tap. Forskjellen mellom offentlig og privat sektor gjør det i det hele tatt betenkelig å standardisere på dette punktet. For offentlig sektor utbetales AFP mellom 62 og 67 år på tilsvarende måte som man hadde for tidligere ordning i privat sektor. Personer som mottar uføretrygd etter 62 år kan ikke motta AFP. At ny modell for AFP i privat sektor nå er periodisert slik at den kommer til utbetaling som mindre årlige beløp livsvarig, i stedet for større årlige beløp i perioden mellom 62 og 67 år bør ikke føre til annen vurdering av krav på kompensasjon.

Som følge av pensjonsreformen og innføring av fleksibel pensjonering har ny privat AFP blitt en livsvarig tilleggspensjon med nøytralt uttak. Dette betyr at ved uttak når tjenestemottakeren er 62 år blir pensjonen lavere enn ved å stå i jobb til for eksempel 67 år. Ved et skadetilfelle er det ikke mulig å si noe om hvor lenge den skadelidte hadde tenkt å stå i jobb. Hvis man tar i betraktning at man som ufør får uførestønad frem til 67 år, og kan vente med uttak av alderspensjon fra folketrygden, er det ikke sikkert at det økonomiske tapet er vesentlig for personer som ellers ville pensjonert seg tidlig.

Umulig å fastslå om man mister en ytelse eller hvor stort tapet i tilfelle er

Det er ikke mulig å fastslå om arbeidstakeren ville fylt krav til AFP ved et uttakstidspunkt hvis han ikke var blitt skadet. Det kan være mange årsaker til at man ikke fyller kravene ved uttakstidspunkt og dermed ikke får AFP. En av de vanligste er langvarig sykdom og/eller uførhet. Over 40 prosent blir uføre før de blir alderspensjonister, de fleste sent i arbeidskarrieren. I tillegg kan det være forskjellige forhold som gjør at personen ikke fyller kravene. Disse er blant annet knyttet til det å være ansatt og reell arbeidstaker i bedrift som er tilsluttet AFP-ordningen i ansiennitetsperioden og i de tre siste år før uttak. Andre grunner til at retten til AFP kan falle bort er at personen har hatt andre hovedinntektskilder eller har fått utbetalt pensjon (her regnes ikke uførepensjon), ventelønn eller andre ytelser uten motsvarende arbeidsplikt de siste tre årene før fylte 62 år. Arbeidstakeren vil heller ikke ha rett til AFP dersom bedriftens tarifftilknytning opphører før arbeidstakeren har startet uttak av AFP, eller dersom partene i tariffavtalen skulle bestemme seg for å avvikle hele AFP-ordningen.

Det blir feil med full kompensasjon for en ytelse man uansett kanskje ikke ville fått. Hvis kompensasjon også skal gis ved gradert uførhet kan man heller ikke vite om den skadelidte senere kommer til å få AFP. Det er viktig å huske på at selv om regelverket gir at man ikke fyller vilkåret for å få AFP hvis man mottar uføretrygd etter 62 år, så er det mulig å få AFP selv om man mottar uføretrygd i perioden før fylte 62 år. Forutsetningen er bl.a. at man må jobbe minst en femdel av full stilling på uttakstidspunktet og i de siste tre årene før dette tidspunktet. Med signalisert målsetting om økt bruk av gradert uførhet bør dermed dette kunne gjelde flere av de skadde. Det er imidlertid viktig at man her påser at man ikke mottar noe uføretrygd etter fylte 62 år.

For fullstendige vilkår relatert til uttakstidspunkt og vilkår relatert til fylte 62 år henvises det til «Vedtekter for Fellesordningen for avtalefestet pensjon (AFP)», kapittel 3.

Sluttvederlagsordningen kan komme til utbetaling hvis man ikke fyller vilkårene til AFP

En god del arbeidstakere trer ut av arbeidslivet før de har nådd en alder som gir rett til å ta ut AFP. Det kan være på bakgrunn av helsemessige årsaker, nedbemanning eller konkurs hos arbeidsgiver. Sluttvederlag ytes til arbeidstakere i alderen 50 til 66 år som ufrivillig mister jobben. Vederlaget er et engangsbeløp som varierer (fra 1. juli 2011) mellom kr. 20.000 og kr. 80.000 avhengig av alder. Sluttvederlagsordningen inngår som ett av bilagene i tariffavtalen mellom hovedorganisasjonene.

Arbeidstakere som oppfyller vilkårene for AFP ikke har rett til Sluttvederlag.

Arbeidstakere kan derfor ha rett på Sluttvederlag i en situasjon der de på grunn av uførhet ikke har rett på AFP. Skulle man ved personskadeerstatningstilfelle i tillegg få kompensert for at man ikke fyller vilkårene for AFP vil dette være mot hensikten til Sluttvederlagsordningen.

Feil å kompensere livsvarig alderspensjon

Utvalget har ellers valgt å se bort fra tap som faller i kategorien «tap av trygdefordel». Synspunktet har vært at standardiseringen av fremtidig inntektstap bør ivareta skadelidte for tiden frem til fylte 67 år, mens erstatning for eventuelle tap etter fylte 67 år ikke tas med. Denne linjen må videreføres i forhold til den nye AFP-ordningen.

Videre oppfattes det som feil å kompensere en pensjon som skal komme til utbetaling livet ut med en engangsutbetaling flere år før pensjonsalder. Dette bryter mot prinsipp rundt livsvarige utbetalinger med dødelighetsarv.

5.10 Et alternativ til Inntektstapmodellen: En nettotapsmodell

Inntektstapmodellen representerer en standardiseringsordning som langt på vei fyller de ønskemål som er formulert i Utvalgets mandat. Arbeidet for å fylle Mandatets krav har imidlertid gitt en del utfordringer hva gjelder modellens oversiktlighet, enkelhet og praktikabilitet. I så måte er det særlig omfanget av tabellverket som springer i øynene. Videre utgjør systemet med et påslag i erstatningen ved lav trygdedekning en komplikasjon, jf. punkt 5.3.2 foran og regelen i Utmålingsforskriften § 2-1 femte ledd. Endelig innebærer systemet med å ta utgangspunkt i intervaller på halve G en iboende unøyaktighet i utmålingen.

Til dette kan det innvendes at unøyaktighet nettopp ligger i standardiseringens natur, og nettopp er den pris som må betales for å få et enkelt system. Et omfattende tabellverk er også en nærmest uunngåelig følge av et ønske om standardisering. Særlig forholdet mellom individuelle variasjoner knyttet til både inntekt, alder og trygde- og pensjonsforhold har gjort det vanskelig å finne tjenlige grovkategoriseringer som ivaretar rettskulturelt baserte krav til rettferdighetstenkning.423 Det kan alt i alt synes som om kravene til rettferdige løsninger er vanskelig å forene med et noenlunde enkelt system. På dette punktet er det særlig tilleggskomplikasjonen knyttet til individuell justering for lav trygdedekning som er problematisk. Denne komplikasjonen gjør at en del av forenklingsgevinsten ved standardisering i tabeller elimineres fordi skadelidte må igjennom en ekstra regneoperasjon. Det bør likevel tilføyes at den ekstra regneoperasjonen bare vil være aktuell for personer med lav trygdedekning.

Som følge av at Mandatet går ut på å finne en mulig standardiseringsordning ut fra ulike gitte premisser, vil Utvalget presentere Inntektstapmodellen som sitt forslag hva gjelder erstatning for tap i fremtidig erverv.

De nevnte utfordringene har imidlertid gjort at Utvalget for utredningsformål også vil skissere en alternativ utmålingsmodell. Denne modellen bygger på en nettotapsberegning. Denne modellen er i noe mindre grad en oppfølging av Mandatets krav til en vid standardisering, men den har på den annen side noen fortrinn knyttet til enkelhet og nøyaktighet. I det følgende skal det gjøres rede for denne nettotapsmodellen.

Nettotapsmodellen tar utgangspunkt i skadelidtes årslønn i skadeåret eller året før (eller et senere år før oppgjørstidspunktet) og gjør fradrag for skatt uten skaden.

Deretter beregnes inntekten med skaden: Her regnes med trygdeytelser og uføredekning fra tjenestepensjonsordninger. Det beregnes skatt på disse inntektene før nettosummen med skade trekkes fra nettosum uten skade. Man står da igjen med et nettotap i et basisår. Dette nettotapet kan så multipliseres med en kapitaliseringsfaktor som er tilpasset skadelidtes alder. Kapitaliseringsfaktoren kan utledes av en dertil egnet tabell. Kapitaliseringsfaktoren kan eventuelt justeres for et standardisert skattepåslag, slik det er gjort for merutgiftserstatningen.

For nettotapsmodellen er det imidlertid en komplikasjon forbundet med at det eventuelle fradraget for pensjoner må beregnes for samme år som skaden, for at nettotapet skal bli riktig. Samtidig vil den praktiske normalsituasjonen være at skadelidtes uføredekning under tjenestepensjon først beregnes for et senere år enn det år som legges til grunn for fastsettelse av årsinntekt. Hvis skadelidte skades i desember 2014, kan årsinntekten fastsettes på bakgrunn av årsinntekten i 2013. Uføredekningen påløper imidlertid ikke før i året 2015. For å få erstatningsberegningen riktig, må imidlertid bruttotap og fradrag beregnes for samme år.

Her er et mulig alternativ å tilbakeregne pensjonen til det år som danner utgangspunkt for inntektsberegningen. Med dagens tallgrunnlag for utregning av pensjoner vil dette være relativt enkelt gjennomførbart. Et annet alternativ kan være å oppjustere årslønnen i samme grad som G er oppjustert i perioden, slik at man får et stipulert årstap i det første året det beregnes pensjon fullt ut. I eksemplet foran vil dette være år 2015, mens lønnen fra år 2013 altså er oppjustert som beskrevet. Idet nettotapsmodellen ikke er Utvalgets foreslåtte modell, nøyer Utvalget seg med å presentere disse alternativene uten å treffe et valg mellom dem.

En fordel med nettotapsmodellen er at man unngår store tabeller, samtidig som man kan forholde seg til en enkel regneoperasjon: Nettotapet ganges med en kapitaliseringsfaktor bestemt av skadelidtes alder.

En annen fordel er at man kan regne inn fradraget for pensjon allerede i netto årstap. Dermed slipper man en regneoperasjon med kapitalisering etter at erstatningssummen er funnet. Nettotapsmodellen har altså tre fortrinn: Den er nøyaktigere. Den trenger ikke en omfattende tabell. Den har en enklere regneoperasjon.

Modellen har imidlertid visse likhetstrekk med det system som blir anvendt i dag under et regime med individuell erstatningsberegning. Når Utvalget ikke vil gå inn for denne modellen er det i første rekke fordi den ikke fyller Mandatet. Utvalget antar likevel at det kan være nyttig å presentere modellen som et alternativ som kan bringes videre til høringsinstansene.

6 Inntektstaperstatning til barn

6.1 Innledning

6.1.1 Hovedlinjene i gjeldende rett

Skl. § 3-2a inneholder regler om standarderstatning til barn som skades før fylte 16 år. Bestemmelsen anviser en standardisert erstatning med to dekningsformål. Det ene er å erstatte fremtidig inntektstap (økonomisk tap). Det andre er å kompensere for tapt livsutfoldelse (ikke-økonomisk tap). De to kompensasjonselementene er i dag samlet i én erstatning. Skl. § 3-2a gir uttømmende regler om erstatning for fremtidig inntektstap og tapt livsutfoldelse. Konsekvensen er at skadelidte ikke kan kreve erstatning basert på de alminnelige reglene. Dette fremgår forutsetningsvis av skl. §§ 3-1 fjerde ledd og 3-2 andre ledd, og er uttrykkelig lagt til grunn i forarbeidene.424 Bestemmelsen om standardisert barneerstatning ble gitt som et tillegg til skadeserstatningsloven kapittel 3 i 1987.425 Ordningen gjelder for skader som er konstatert etter denne datoen. Skl. § 3-2a gir enkle regler, både med hensyn til om det skal tilkjennes erstatning og selve utmålingen.

Det sentrale formålet med skl. 3-2a er å gi barn lik erstatning for lik skade, uten hensyn til kjønn, bosted, evner og familiebakgrunn. For unge skadelidte er det vanskelig å fastsette fremtidig inntektstap gjennom et langt livsløp. Prognosene blir ofte usikre. Uvissheten øker normalt jo yngre skadelidte er. En regel basert på en konkret og individuell utmåling ville i realiteten henvise rettsanvenderen til en «kvalifisert gjetning».426 En standardisert utmålingsmodell må bygge på mer generelle betraktninger om fremtidsperspektivene for barn i tilsvarende situasjon. Det er mot denne bakgrunn man må forstå skl. § 3-2a, som standardiserer erstatningen til barn som på skadehandlingstidspunktet427 var under 16 år.

De øvrige erstatningspostene utmåles etter samme regler som for andre skadelidte (det vil si de som er eldre enn 16 år på skadehandlingstidspunktet). Det innebærer blant annet at erstatning for påførte merutgifter428 og fremtidige merutgifter429 utmåles etter de alminnelige reglene i skl. § 3-1. Det samme gjelder oppreisning, som erstattes etter skl. § 3-5. Det har vært diskutert om skadelidte kan kreve erstatning for påført inntektstap. Dette besvares med nei i Løff II (Rt. 2009 s. 425). Ut fra Høyesteretts presisering om at uttrykket «på skadetiden» i skl. § 3-2a første ledd skal forstås som skadehandlingstidspunktet, blir det ikke rom for noe påført inntektstap som skal dekkes i tillegg til standarderstatningen, jf. dommens avsnitt 37 med henvisning til Løff I (Rt. 2008 s. 1336). Synspunktet bygger på et sammensatt rettskildegrunnlag, der blant annet forarbeidene brukes for å utlede en hypotetisk lovgivervilje. Førstvoterende uttaler at «[d]et er … ingen spor i lovførearbeida av at det ved sida av dei standardiserte summane skulle vere plass for individuelle krav bygd på tapt inntekt før oppgjerstidspunktet. Dette er ein så praktisk situasjon at det hadde vore naturleg at det hadde vore nemnt om det var meininga» (avsnitt 32). Siden de ulike postene følger ulike regler – der noen er standardisert mens andre anviser en individuell utmåling – er det nødvendig å trekke grensen mellom dem. Nærmere om dette kommer nedenfor.

Skl. § 3-2a om standardisert barneerstatning er ikke den eneste regelen om erstatning til skadelidte barn – forutsatt at begrepet «barn» defineres som personer under 18 år. Per i dag finnes det flere regelsett: Den alminnelige utmålingsregelen i skl. § 3-1 første ledd anvendes der skadelidte er 16 år eller eldre på skadetidspunktet, eller har vært utsatt for personlige krenkelser som eksempelvis voldtekt, jf. skl. § 3-3, jf. § 3-1. I tillegg kommer yrkesskadeforsikringsloven. Den gjelder på vanlig måte hvor skadelidte barn har vært utsatt for en yrkesskade. De ulike erstatningssystemene blir utdypet nedenfor i punkt 6.3.

Man har i dag et tresporet system, hvilket bidrar til å gjøre regelverket omfattende og komplisert. I tillegg kommer at de tre systemene ofte gir ulike resultater. Disse forholdene må anses som svakheter ved dagens system. Utvalget har tatt med seg disse ankepunktene i vurderingen av behovet for revisjon av reglene om erstatning til skadelidte barn. Det er likevel behov for en særregel om standarderstatning til skadelidte barn, i tillegg til reglene for voksne skadelidte. Ved at den foreslåtte Inntektstapmodellen i lovutkastets § 3-2 om standardisert utmåling også gjelder i yrkesskadetilfellene, vil imidlertid antallet parallelt gjeldende regelsett bli redusert.

6.1.2 Sammendrag av Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget går inn for å videreføre en ordning med en form for standardisert erstatning til skadelidte barn, men har utvidet virkeområdet til personer som er yngre enn 19 år på konstateringstidspunktet. Utvalget har med andre ord bevisst forlatt skadehandlingstidspunktet, jf. Løff I (Rt. 2008 s. 1336), og foreslår konstateringstidspunktet som det avgjørende skjæringstidspunktet. Utvalget går videre inn for strukturelle endringer, både av hensyn til å oppnå mer rettferdige oppgjør for og mellom skadelidte (legitimitetshensyn), og for å oppnå god sammenheng med øvrige standardiseringsregler i utkastet (konsistenshensyn).

For det første foreslår Utvalget å separere utmålingen av erstatning for tapt livsutfoldelse og fremtidig inntektstap.430 Det anses fordelaktig å skille disse postene. De gjelder til dels ulike perioder. I tillegg er inntektstaperstatningen lineær, mens ménerstatningen er progressiv.431 En separering er naturlig også ut fra Utvalgets forslag om et nytt hovedfundament for utmålingen av fremtidig inntektstaperstatning. Tapt livsutfoldelse foreslås kompensert på samme måte som for andre skadelidte, og følger derfor det alminnelige systemet. Tilsvarende har Utvalget lagt opp til en nærmest glidende overgang mellom barneerstatningen og de alminnelige reglene om standardisert inntektstaperstatning (lovutkastets § 3-2). Utvalget har bestrebet seg på å koordinere de ulike elementene i erstatningssystemet for å fremme konsistens, både i utforming av vilkårene og ved fastsettelsen av erstatningsnivået (unngå for store sprang). Lovteknisk finner Utvalget det hensiktsmessig at særregelen om barneerstatning kun regulerer fremtidig inntektstaperstatning. Utvalget ser det også som rettsteknisk forenklende å skille inntektstaperstatningen fra ménerstatningen. For rettsanvenderne vil en slik separering verken forvanske eller forlenge arbeidet med skadeoppgjøret, idet reglene og deres vurderingstemaer er de samme som ellers. En separering av postene fremstår som fordelaktig ut fra de reglene som er foreslått (nåtidsperspektiv), og fordi dette kan forenkle en fortløpende evaluering og eventuell revisjon av ordningen (fremtidsperspektiv). Utvalget går også inn for at hjemmearbeidstap erstattes separat, og etter den egne regelen i lovutkastets § 3-5. Hjemmearbeidserstatningen skal da ikke utmåles konkret og individuelt i fase 1,432 men etter tabell gitt i forskrift. Det vil si at man anvender aldersintervallet i tabellens første rad, som dekker skadelidte fra 0 til og med 20 år. Det gir en erstatning på 4,8 G for skadelidte i gruppe 1, og en erstatning på 9,6 G for skadelidte i gruppe 2. Av standardiseringshensyn differensieres det ikke ut fra skadelidtes alder innen dette første aldersintervallet, 0–20 år.

Utvalget har vurdert om bestemmelsen bør angi at ménerstatningen utmåles etter de alminnelige reglene, ut fra den forhistorien som ligger i at skl. § 3-2a har samlet disse i én erstatning. Utvalget ser en slik presisering som unødvendig å innta i lovteksten, fordi dette kan presiseres i forarbeidene. Det er generelt fordelaktig at lovteksten ikke unødig belastes med regler som utelukkende har informasjonsverdi (om systemet selv).

For det andre foreslår Utvalget en endring av modellen for utmåling av fremtidig inntektstaperstatning. Det legges opp til en tofase-modell: Oppgjøret som skjer i fase nr. 1 gjelder det tidspunktet skaden har stabilisert seg, og man gjør opp andre poster som merutgiftserstatningen. Her erstattes første del av inntektstapet, som er relatert til sommerjobber, biintekter mv. Dette er inntektstap som ofte gjelder en avgrenset periode, typisk når skadelidte er rundt 13–18 år.433 Utvalget går inn for en grovmasket sjablongerstatning, med medisinsk invaliditet som hovedfaktor. Fase nr. 2 relaterer seg til tidspunktet skadelidte er blitt 19 år, og hvor fremtidstapet gjøres opp. Grunnpilaren i den nye modellen er å utskyte denne delen av oppgjøret, fordi man da normalt får bedre forutsetninger for å vurdere ervervsevnen. Utvalget går likevel inn for at saken kan gjøres opp tidligere, for eksempel hvor det er åpenbart at skadelidte er helt uten ervervsevne. Utvalget foreslår i tillegg at skadelidte skal innrømmes en såkalt valgfrihetsmodell, som gir mulighet for å gjøre opp de mindre og mer moderate skadene allerede i fase 1. Når ervervsevnen er fastsatt, går Utvalget inn for å samkjøre tofase-modellen med Inntektstapmodellen. Det nærmere innholdet av, og begrunnelsen for, tofase-modellen blir beskrevet nedenfor i punkt 6.5.

6.2 Komparative linjer, med vekt på dansk rett

Den danske regelen om barneerstatning har flere likhetstrekk med vår skl. § 3-2a. Etter EAL § 8 tar man utgangspunkt i en såkalt standardårslønn på 276 000 DKR434 som multipliseres med skadelidtes medisinske invaliditetsgrad, jf. EAL § 4. Erstatningen reduseres dermed forholdsmessig ved lavere invaliditetsgrader enn 100 %, likevel slik at det er et minstekrav om 5 % medisinsk invaliditet, jf. EAL § 2 andre punktum. Til slutt blir den multiplisert med en kapitaliseringsfaktor på 10, jf. EAL § 8 første punktum.435 Erstatningen utbetales som et kapitalbeløp.436

Bestemmelsen er kommentert av Møller og Wiisbye, som uttaler at «[e]rhvervsevnetabserstatning til børn under 15 år beregnes på samme måde som ellers, jf. lovens § 6, blot med den forskel, at méngraden anvendes i stedet for erhvervsevnetabsprocenten, …».437 Slik nærværende utvalg ser det, er det grunnleggende forskjeller mellom å utmåle en erstatning basert på medisinsk invaliditet kontra ervervsuførhetsgrad, noe som Utvalget skal utdype i sin redegjørelse for den valgte modellen. Utvalgets syn er mer på linje med den danske Bet. IV, der den danske arbeidsgruppen legger til grunn at «der kan være stor forskel på méngraden (som bygger på en lægelig vurdering) og erhvervsevnetabsprocenten (som bygger på en økonomisk vurdering af de fremtidige indtægtsmuligheder).438

I svensk rett har man ingen tilsvarende klar sjablongregel, og erstatningen fastsettes etter en mer skjønnsmessig vurdering av antatt gjennomsnittlig inntekt, jf. skl. 5:1. Det bør merkes at denne løsningen må ses i sammenheng med den svenske ordningens bruk av terminerstatning.439 I svensk teori ses en lang og pågående debatt om hvordan utmålingen av erstatning til skadelidte barn skal (og bør) foretas. Regjeringen ønsker å fortløpende studere praksis om erstatning til skadelidte barn og unge, for eventuelt å komme tilbake med nødvendige lovendringer.440

I finsk rett benyttes en form for kombinasjonsmodell. Regelen om barneerstatning finnes i Skadeståndslag 31. mai.1974/412, 2 b § (16.6.2004/509). Dersom skadelidte er under 18 på skadetidspunktet, skal «den förvärvsinkomst som den skadelidande skulle ha fått om skadefallet inte hade inträffat uppskattas med beaktande av dennes personliga egenskaper samt utbildnings- och yrkesplaner». Fra dette gjøres det unntak i andre punktum, som gjelder tilfeller hvor man ikke har konkrete holdepunkter for å gjøre prognoser over ervervsevnen. Bestemmelsen anviser følgende system:

«Visas inte något annat, skall som förvärvsinkomst för en skadelidande

1) när denne fyllt 18 år betraktas ett belopp som motsvarar den statsskattepliktiga förvärvsinkomst som i Finland bosatta 18–22-åriga personer har i genomsnitt,

2) när denne fyllt 23 år betraktas ett belopp som motsvarar den förvärvsinkomst som i Finland bosatta 23–34-åriga heltidsanställda löntagare har i genomsnitt,

3) när denne fyllt 35 år betraktas ett belopp som motsvarar den förvärvsinkomst som i Finland bosatta 35–64-åriga heltidsanställda löntagare har i genomsnitt,

4) när denne fyllt 65 år betraktas beloppet av den ålderspension som personen med stöd av lagen om pension för arbetstagare (395/1961) hade haft rätt till på basis av förvärvsinkomsterna enligt 1–3 punkten.

Beloppen av de förvärvsinkomster som avses i 1 mom. 1–3 punkten fastställs årligen genom förordning av statsrådet.»441

I den videre beskrivelsen av Utvalgets drøftelser og forslag, blir det fortløpende trukket linjer til andre lands rett, især dansk rett. Fremstillingen her må derfor ses i sammenheng med lovutredningen ellers.

Etter dette komparative utsynet, skal Utvalget gjøre nærmere rede for den norske rettstilstanden.

6.3 Oversikt over gjeldende norsk rett

6.3.1 Nærmere om skl. § 3-2a

Skadeserstatningsloven §§ 3-1 og 3-2 inneholder bestemmelser om at erstatning for tap i fremtidig erverv og ménerstatning for skadelidt som var under 16 år på skadetidspunktet, skal utmåles etter § 3-2a. Selv om skadelidte barn ikke får hele sitt individuelle økonomiske tap dekket etter § 3-2a, kan de ikke kreve supplerende inntektstaperstatning og ménerstatning etter henholdsvis §§ 3-1 og 3-2. Utvalget skal videre redegjøre for innholdet i skl. § 3-2a.

Skl. § 3-2a gjelder i dag for skadelidte som er yngre enn 16 år «på skadetiden». Uttrykket har foranlediget tolkningstvil, der det har vært drøftet om det skal forstås som skadetidspunktet eller oppdagelsestidspunktet for skaden (som kan være forskjellig).

Problemstillingen var oppe i Løff I (Rt. 2008 s. 1336).442 En gutt ble skadet ved at en hjernesvulst ble oppdaget for sent. Pasientskaden medførte blant annet lammelse i deler av ansiktet, tale- og svelgevansker, samt svekket syn og koordinasjon. På skadetidspunktet var Løff 14 år og dermed innenfor skl. § 3-2a. På oppdagelsestidspunktet var han 18 år, og dermed utenfor skl. § 3-2a. Etter en gjennomgang av forarbeider og andre rettskilder presiserte Høyesterett at uttrykket «på skadetiden» skal forstås som skadehandlingstidspunktet, se især dommens avsnitt 48, samt oppfølgingen i Løff II (Rt. 2009 s. 425, avsnitt 37). For Løff ble konsekvensen at utmålingen av erstatningen skulle skje etter den standardiserte barneerstatningen i skl. § 3-2a, og ikke etter den alminnelige regelen i skl. § 3-1 første ledd.

På denne måten kan man utnytte potensialet i tofase-modellen, samtidig som denne møter anvendelsesområdet for Inntekstapmodellen. Disse vil derfor gli over i, og komplettere hverandre, for gruppen av unge voksne. Dette har også en side mot utformingen av Inntekstapmodellen. Ved å inkludere også unge voksne i barneerstatningsmodellen, unngår man å komplisere Inntektstapmodellen ved flere særregler. Slike regler kunne ellers vært påkrevd blant annet for å fange inn de unge skadelidte som ikke ville oppfylt det ordinære kravet til arbeidstilknytning, og som derfor måtte blitt spesialregulert under Inntektstapmodellen. Det at Utvalget inkluderer unge voksne i barneerstatningsmodellen, må anses som et rettspolitisk valg for å styrke og sikre erstatningsvernet for denne gruppen av skadelidte. Ved å bli inkludert i barneerstatningen, tas det utgangspunkt i en stipulert årsinntekt på 6 G, som dermed ligger høyere enn utgangspunktet på 5 G under Inntektstapmodellen, se utdypingen av modellen nedenfor.

Barneerstatning etter skl. § 3-2a fastsettes ut fra en vurdering av skadelidtes medisinske invaliditet. Det er denne som avgjør om det overhodet skal tilkjennes barneerstatning, og i så fall hvor mye. Medisinsk invaliditet er dermed knyttet både til regelens vilkårsside og omfangsside.

Et vilkår for standardisert barneerstatning er at skadelidte har minst 15 % medisinsk invaliditet, jf. skl. § 3-2a andre ledd fjerde punktum. Ved lavere medisinsk invaliditet enn 100 %, reduseres erstatningen forholdsmessig, jf. skl. § 3-2a andre ledd tredje punktum. Ved utmålingen benyttes G på oppgjørstidspunktet, hvilket ble klargjort av Høyesterett i Jensen (Rt. 1997 s. 1044).

Begrepet «medisinsk invaliditet» gir uttrykk for skadelidtes medisinske funksjonsevne. Begrepet er ikke legaldefinert i skadeserstatningsloven. Derimot inneholder forskriften til ftrl. § 13-17 om ménerstatning en definisjon av interesse.443 Forskriftens § 1 tredje ledd lyder slik: «Med medisinsk invaliditet forstår vi den fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelsen som en bestemt skade eller sykdom erfaringsvis forårsaker. Invaliditetsgraden fastsettes på objektivt grunnlag uten hensyn til medlemmets yrke, nedsatte evne til inntektsgivende arbeid (uføregrad), fritidsinteresser o.l.».

Medisinsk invaliditet må holdes atskilt fra begrepet ervervsuførhet (og yrkesuførhet), som omhandler skadelidtes evne til å skaffe seg inntekt. Ved vurderingen av ervervsuførhet rettes oppmerksomheten mot den enkeltes individuelle muligheter til å skaffe seg inntekt ved eget arbeid. En slik vurdering anvendes ved utmåling av inntektstaperstatning etter skl. § 3-1 første ledd (se også andre ledd). Uførhetsgraden trenger ikke uttrykkes i en bestemt uførhetsprosent, selv om dette gjøres for eksempel i medisinske spesialisterklæringer. Ved vurderingen etter skl. § 3-2a er det derfor uten betydning om ervervsuførheten er større eller mindre enn den medisinske invaliditeten. Selv om det ofte er en viss sammenheng mellom skadelidtes medisinske funksjonsevne og arbeidsevne, finnes det atskillige eksempler på manglende eller svak korrelasjon.

Dette korrelasjonsproblemet er kjernen i kritikken mot å anvende – og dermed videreføre – medisinsk invaliditet som basis for utmålingen. Skadelidte kan ha sterke intellektuelle evner, slik at en fysisk funksjonsbegrensning medfører lite begrensninger i arbeidslivet. Skadelidte kan for eksempel ha IT-basert arbeid eller drive undervisningsorientert arbeid. Fra rettspraksis er Bråtanesaken illustrerende. Skadelidte er 100 % medisinsk invalid, men fungerer i arbeid (prest). Hun hadde likevel krav på full barneerstatning etter skl. § 3-2a. Eksemplet anskueliggjør at medisinsk invaliditet kan medføre overkompensasjon, sammenliknet med hva som ville blitt utfallet etter alminnelige utmålingsregler. Modellen i skl. § 3-2a kan også gi motsatt utslag, og medføre underkompensasjon. Tilfeller der skadelidte er påført hodeskader er anskueliggjørende. Hodeskader medfører ofte en høyere ervervsuførhet enn den medisinske invaliditeten tilsier. Konsekvensen blir at skadelidte får mindre enn full erstatning, og dermed ikke får dekket sitt tap. Utvalget har lagt atskillig vekt på å unngå slike uheldige utslag av standardisering for skadelidte barn, noe som ligger bak begrunnelsen for vårt forslag om å forme modellen etter et annet mønster (der skadelidtes funksjonsevne brukes som basis).

At standardiseringsmodellen i skl. § 3-2a bruker medisinsk invaliditet som fundament, skiller den på et viktig punkt fra standardiseringssystemet i yrkesskadeforsikringsloven. Den bygger på ervervsuførhet som grunnlag for å fastsette fremtidig inntektstaperstatning. Når dette ikke er valgt for barneerstatningen, er det fordi de fleste som er yngre enn 16 år på skadetidspunktet er uten (fast) inntekt. For de få som faktisk har hatt en inntekt, oppstiller likevel skl. § 3-2a fjerde ledd en særregel, se nedenfor.

Begrepet «medisinsk invaliditet» trenger presiseringer. For eksempel er det nødvendig å trekke en grense mot tabellarisk invaliditet. Invaliditetsgraden fastsettes da etter objektive kriterier, angitt i et autorisert tabellverk. Det bestemmer hvor stor invaliditetsgrad skadelidte får ved tap av bestemte sanser, lemmer og organer. Disse er verdsatt og tilordnet prosentsatser i tabellen.

Verken lovteksten eller forarbeidene angir klart hvordan den medisinske invaliditeten skal fastsettes. I Kjønstads artikkel om barneerstatningen i Tidsskrift for Erstatningsrett 2008, uttaler han at

«[a]v forarbeidene til skadeserstatningsloven § 3-2a ser det ut til at man med uttrykket medisinsk invaliditet egentlig mente en tabellarisk invaliditet. Man skulle nettopp se bort fra subjektive egenskaper hos skadelidte. Justisdepartementet uttalte at 'skadens art og størrelse bør være avgjørende', og det vises til Sosialdepartementets tabell av 5. mai 1972. Dette begrunnes med at det vil gi 'mest mulig entydige kriterier' og 'gi raskere og enklere oppgjør'».444

Utvalget er enig i at disse forholdene kan tilsi at tabellarisk invaliditet vil fremme hensynet til rettsteknisk enkelhet og likhet, men bemerker at det sentrale i forarbeidene er diskusjonen om valget mellom medisinsk invaliditet eller ervervsuførhet som fundament for modellen. Oppmerksomheten er ikke rettet mot det nærmere innholdet i invaliditetsbegrepet. Den medisinske invaliditetsgraden har i praksis blitt fastsatt ut fra tabellen om medisinsk invaliditet, se ménerstatningsforskriften.445

Et av ankepunktene mot dagens system, er at tabellverket ikke alltid passer like godt på skader hos barn. Dette til tross for at tabellene har en lang forhistorie – fra 1800-tallets tyske ordninger om ulykkesforsikring til vern av gruve- og industriarbeidere, og senere har blitt revidert flere ganger. For eksempel hevder Kjønstad at «så vidt jeg vet – finnes det ikke tabeller som er tilpasset skader som barn og ungdom pådrar seg», og at «man i mange tilfeller ikke vil finne den skaden som et barn eller en ungdom har pådratt seg i tabellene».446 For å finne frem til prosentsatsen, må rettsanvenderen i slike tilfeller sammenlikne med andre skader. I tillegg til at dette forvansker den konkrete rettsanvendelsen, kan slike sammenlikninger (analogiseringer) bli usikre.

Skl. § 3-2a har en særregel i fjerde ledd. Den omhandler tilfeller der skadelidte i løpet av de to siste årene før skaden har hatt arbeidsinntekter på gjennomsnittlig 5 G eller mer. Barneerstatningen kan da forhøyes i det omfanget det finnes rimelig. I slike situasjoner har man et visst konkretisert grunnlag for å anta at skadelidte ville ha høyere inntekter enn standarderstatningen dekker. Slik skl. § 3-2a fjerde ledd er formulert, fanger den inn et begrenset antall skadelidte. Regelen må betraktes som en sikkerhetsventil.447

6.3.2 Skl. § 3-1

Hvis skadelidte er eldre enn 16 år på skadetidspunktet, fastsettes erstatningen etter skl. § 3-1 første ledd. Bestemmelsen anviser en konkret og individuell utmåling, se punktene 6.1 og 6.3 foran. Dette er den alminnelige utmålingsregelen, og anvendes om ikke annet er bestemt.

6.3.3 Særregelen i skl. § 3-3

Dersom skadelidte er utsatt for visse personlige krenkelser slik som voldtekt, anvendes særregelen i skl. § 3-3. Den gjelder skader/tap på grunn av krenkelser som angitt i straffeloven §§ 147 (innbrudd), 168–169 (falsk anklage), 192–199, 200 tredje ledd (seksuelle overgrep), 217–221 (forbrytelser mht. familieforhold), kapittel 21 (forbrytelse mot den personlige frihet), § 228 (legemsfornærmelse), kapittel 25 (utpressing og ran) eller 390a (krenking av en annens fred ved skremmende, plagsom eller annen hensynsløs atferd). Erstatningen utmåles da konkret og individuelt, jf. skl. § 3-1 første ledd. Det gjelder selv om erstatningen blir lavere enn etter de standardiserte satsene i skl. § 3-2a. Dette følger uttrykkelig av lovteksten, jf. uttrykket «§ 3-2a anvendes ikke» i skl. § 3-3 andre punktum. Se også rettspraksis som Overgrep (Rt. 1997 s. 852) og Rt. 2001 s. 105.

Bakgrunnen for særregelen er at skadevirkningene etter seksuelle overgrep ofte ligger på det psykiske og det sosiale planet, og at «kravet om 15 % medisinsk invaliditet etter skl. § 3-2a kan gi uheldige utslag i slike saker».448

Utvalget bemerker at skl. § 3-3 kan oppfattes som en erkjennelse av at det er mulig med individuelt utmålt barneerstatning. I tillegg viser bestemmelsen at hovedregelen kan gi for lav erstatning ved bestemte skadesituasjoner, der minstekravet på 15 % medisinsk invaliditet er for «hardhendt» mot skadelidte.

I forarbeidene angis det at «[d]epartementets oppfatning er at erstatning for framtidig inntektstap ikke kan eller bør spille noen stor rolle i saker om seksuelt misbruk av barn. Den tilbakeholdenhet som hittil har vært vist, har etter departementets oppfatning gode grunner for seg».449 Her blir det vist til usikkerheten om overgrepene vil påføre slike tap, og vanskelighetene med å fastsette størrelsen på tapet. Departementet påpekte også at det bør «vises tilbakeholdenhet med å stemple barn og ungdom som varig uføre av psykiske grunner».450 Utsagnene kan imidlertid ikke ha som konsekvens at skadelidte barn nektes slik erstatning hvis tapet er konkretisert (og vilkåret om årsakssammenheng er oppfylt). I Overgrep (Rt. 1997 s. 852) fikk skadelidte erstattet tap som følge av forsinket utdannelse med 150 000 kroner (ca. 197 500 i 2010-kroner).451

6.3.4 Yrkesskader – Yrkesskadeforskriften kapittel 3

Blir et barn yrkesskadet, har det rett til å kreve erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Påført inntektstap utmåles konkret og individuelt, jf. ysfl. § 13, jf. Yrkesskadeforskriften452 § 2-3. Det samme gjelder utmålingen av erstatning for påførte merutgifter, jf. Yrkesskadeforskriften § 2-1. Ved beregning av fremtidig merutgiftserstatning fastsettes årstapet individuelt, selv om kapitaliseringen er mer standardisert, jf. Yrkesskadeforskriften § 2-2.

Når det derimot gjelder erstatning for fremtidig inntektstap og tapt livsutfoldelse (ménerstatning), har man gått langt i å standardisere, jf. henholdsvis kapittel 3 og 4 i Yrkesskadeforskriften. Modellen for ménerstatning avviker fra prinsippene som er utviklet i forhold til skl. § 3-2, men erstatningens størrelse blir ofte nokså lik.

Kapittel 3 i Yrkesskadeforskriften anviser standardiserte erstatningssatser ved yrkesskade. Utgangspunktet for utmålingen er skadelidtes pensjonsgivende inntekt året før skaden skjedde eller sykdommen ble konstatert, jf. Yrkesskadeforskriften § 3-1. Inntektsnivået er inndelt i fem grupper, basert på folketrygdens grunnbeløp (G). Den høyeste erstatningen er 30 G, den laveste er 22 G, jf. Yrkesskadeforskriften § 3-2. Denne grunnerstatningen går til skadelidte som er 45 eller 46 år, og er 100 % ervervsufør. Dette utgangspunktet blir deretter justert opp eller ned etter skadelidtes alder, jf. Yrkesskadeforskriften § 3-3. Dersom skadelidte er mindre enn 100 % ervervsmessig ufør, reduseres erstatningen tilsvarende, jf. Yrkesskadeforskriften § 3-4. Utvalget nevner også at hjemmearbeidstap fra og med Martinsen (Rt. 1998 s. 1916), har vært ansett som uttømmende kompensert gjennom grunnerstatningen.

Yrkesskadeforskriftens system, med en minimumsinntekt på 7 G og en maksimumsinntekt på 10 G, er sentral i standardiseringsmodellen. Konsekvensen er at alle arbeidstakere med inntekter under 7 G (formelt) får en overkompensasjon, mens de som har inntekter over 10 G (taket) blir underkompensert. Siden gjennomsnittsinntekten i Norge er ca. 6 G for fulltidsarbeidende,453 gir Yrkesskadeforskriften ofte en overkompensasjon. Se punkt 5.5 foran.

6.4 Ulike standardiseringsmodeller

6.4.1 Kjerneproblemer

Det som særkjenner problemet med å utmåle fremtidig inntektstaperstatning til barn, er at de vanligvis ikke har hatt noen tid i arbeidslivet. Dermed er det ingen inntektshistorikk som kaster lys over inntektssituasjonen om ansvarshendelsen tenkes borte. Dette problemet relaterer seg dermed til den hypotetiske inntektssituasjonen uten skaden. I tillegg er det ofte vanskelig å gjøre prognoser over den hypotetiske inntektssituasjonen med skaden. Det har sammenheng med at tapsperioden er lang, slik at usikkerheten blir stor. I barneerstatningssakene står man overfor to vurderingstemaer som begge er av hypotetisk karakter, og uten at rettsanvenderen kan underbygge prognosen over inntektssituasjonen uten skaden på en faktisk inntektshistorikk. Dette bidrar til å forsterke usikkerheten sammenliknet med situasjonen der skadelidte er voksen og har hatt en inntekt (selv om den hypotetiske inntekten også her kan være vanskelig å fastsette). Møller og Wiisbye uttaler at «[a]rbejdsgruppen foreslog … at regelen [EAL § 8] fremover kun skal omfatte børn, for hvem det på grund af lav alder ikke er mulight at opstille en erhvervsprognose».454 I svensk teori ses tilsvarende synspunkter, som når Hellner og Radetzki ordlegger seg slik:

«Särskilda problem bereder ersättningen till barn och ungdomar. I den mån det är möjligt brukar ersättningen intefastställats förrän den skadelidande nått sådan ålder att hennes eller hans framtida förhållanden kan överblickas med någon säkerhet, vilket ofta anses inträffa vid sexton år. Inte ens en sådan uppskjuten bedömning ger någon ledning om det redan tidigt kan bedømas, att en skadelidande blir helt arbetsoförmögen för livet.»455

Denne usikkerheten er såpass stor at den krever presiseringer i forhold til målsettingen om «full erstatning». Dette idealet er gjerne forklart som den erstatning skadelidte må tilkjennes for å komme i samme økonomiske situasjon som om skaden ikke hadde skjedd. Differansebetraktningen forutsetter at rettsanvenderen har mulighet for å sammenlikne skadelidtes faktiske inntektssituasjon og hypotetiske inntektssituasjon. Denne grunnforutsetningen utfordres sterkt – og kanskje brister – der skadelidte er et barn.

Etter Utvalgets syn står man overfor en situasjon hvor det bør utvises varsomhet med å tro at man systematisk kan nå idealet om å erstatte den individuelle inntektsdifferansen. I den grad begrepet «full erstatning» brukes i en slik forstand, kan man neppe ha realistiske forventninger om at prinsippet kan realiseres gjennom en standarderstatning. Man er på et område hvor det fremtrer tydelig at begrepet «full erstatning» er et juridisk begrep, ikke et økonomisk begrep. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at prinsippet om full erstatning kan legge føringer for blant annet hvilket erstatningsnivå som bør legges til grunn. Det siktes særlig til ønsket om å unngå at skadelidte barn rammes av underkompensasjon.

6.4.2 Hva Utvalget har vurdert, men forkastet

6.4.2.1 «Medisinsk invaliditet»-modellen

Utvalget har evaluert dagens ordning hvor utmålingen er basert på medisinsk invaliditet, og har i tillegg drøftet alternative modeller. Dette avsnittet gir en oversikt over hvilke ordninger som er vurdert, men som har blitt forkastet av Utvalget. Dette gir en forståelsesramme for den etterfølgende beskrivelsen av modellen som positivt foreslås.

For det første har Utvalget drøftet ønskeligheten av å videreføre ordningen med medisinsk invaliditet som hovedfundament for utmålingen. Kjernen i kritikken mot å anvende – og dermed videreføre – en slik tilnærming, er den manglende korrelasjonen mellom medisinsk invaliditetsgrad og ervervsuførhet, jf. foran under punkt 6.3.1456

I tillegg til å fange inn egenskaper ved begrepet «medisinsk invaliditet», fremheves en sentral avgrensning av begrepet: Medisinsk invaliditet må holdes atskilt fra begrepet ervervsuførhet (og yrkesuførhet), som omhandler skadelidtes evne til å skaffe seg inntekt. Ved vurderingen av ervervsuførheten rettes oppmerksomheten mot den enkeltes individuelle muligheter til å skaffe seg inntekt ved eget arbeid. En slik vurdering foretas ved utmåling av inntektstaperstatning etter skl. § 3-1 første ledd (se også andre ledd). Uførhetsgraden trenger ikke uttrykkes i en bestemt uførhetsprosent. Ved vurderingen etter skl. § 3-2a er det uten betydning om ervervsuførheten er større eller mindre enn den medisinske invaliditeten. Selv om det ofte er en viss sammenheng mellom skadelidtes medisinske funksjonsevne og arbeidsevne, finnes det atskillige eksempler på svak eller manglende korrelasjon.

Bedre korrelasjon kan også bidra til å unngå uheldig forskjellsbehandling av skadelidte barn. Det må imidlertid skilles mellom den forskjellsbehandlingen som er et utslag av forskjeller i at saksforholdet medfører ulik erstatning, og den forskjellsbehandlingen som er uten en slik saklig begrunnelse (diskriminering).

Sml. prinsippet i FNs Barnekonvensjon (BK) art. 2. Artikkelen setter forbud mot diskriminering, og pålegger konvensjonsstatene å «respektere og sikre de rettigheter som er fastsatt i denne konvensjon for ethvert barn innenfor deres jurisdiksjon, uten diskriminering av noe slag og uten hensyn til barnets … funksjonshemming, fødsel eller annen stilling», jf. art. 2 nr. 1. Artikkelen gjelder usaklig forskjellsbehandling, og rammer ikke de ulikheter i for eksempel erstatningsutmålingen som begrunnes i ulike dekningsbehov. Se til illustrasjon N2003/0457 (sammenholdt med skadelidtes anførsler). Sml. BK art. 23 om funksjonshemmede barn. Se videre Løff-saken, der Norge er innklaget for Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD).457

Utvalget oppfatter korrelasjonsproblemet som en meget tungtveiende innvending mot å la medisinsk invaliditet styre om, og i hvilket omfang, skadelidte barn har rett til erstatning for fremtidig inntektstap. Ved en slik ordning kan konsekvensen bli at man får systematisk urimelige resultater, som kan ramme store grupper av skadelidte. Selvsagt kan det hevdes at man kan etablere særregler for eksempelvis hodeskadde. For denne gruppen kan man for eksempel tenke seg en ordning med en form for påslag i erstatningen. Dette vil bidra til å redusere svakheten med en «medisinsk invaliditet»-modell. Hovedproblemet vil uansett forbli manglende korrelasjon som rammer flertallet av skadelidte. Ut fra dette kan Utvalget vanskelig gå inn for å videreføre dagens ordning med medisinsk invaliditet som hovedfundament. Utvalget har imidlertid trukket enkelte veksler på denne tilnærmingen for ett særskilt element i den foreslåtte standardiseringsmodellen. Det siktes til den delen av barneerstatningen som skal kompensere for tapte inntekter i ungdomsyrker, som ofte består av mer fysisk preget arbeid. Dette blir nærmere beskrevet under den såkalte overgangserstatningen (jf. punkt 6.5.2), i tillegg til en foreslått valgfrihetsmodell som gir skadelidte en alternativ oppgjørsmåte (jf. punkt 6.5.4). Utvalget har dermed funnet visse bevaringsverdige verdier i den eksisterende modellen, men uten å finne det forsvarlig å videreføre denne som eneste fundament for utmålingen.

Selv om Mandatet ber Utvalget foreta vurderinger av om dagens ordning er tilfredsstillende, bemerkes at man allerede ved utarbeidelsen av skl. § 3-2a var oppmerksom på behovet for å evaluere ordningen. For eksempel uttalte justisminister Helen Bøsterud ved behandlingen av saken i Stortinget, at departementet ville «følge utviklingen nøye med sikte på om skadelidte barn på denne måte kan gis et enda bedre vern enn det som allerede ligger i forslaget».458

6.4.2.2 «Påslagsmodellen»

Utvalget har også vurdert en modell med medisinsk invaliditet som basis, men som forsøksvis «korrigerer» korrelasjonssvakheten. For eksempel kan man tenke seg en modell der ervervsuførheten settes til minst 1,5 ganger medisinsk invaliditet, men med 100 % som «tak». Beslektet med dette er konstruksjonen om å gi invaliditetsgraden et prosentmessig påslag, fordi ervervsuførheten ofte er høyere enn den medisinske invaliditeten. Fremgangsmåten ble benyttet tidligere. Med henvisning til Den norske legeforenings retningslinjer for nakkeskader459 ble det da gitt et påslag på ca. 20 % – som uttrykk for antatt ervervsuførhet. I Den norske legeforenings retningslinjer blir det angitt at «[d]et kan … være til hjelp å vite at erfaringsmessig er den ervervsmessige uførhet vanligvis inntil 20 % over den medisinske invaliditet».460

Bruken av disse retningslinjene ses særlig i dommer fra 1990-tallet, se for eksempel Brox (Borgarting lagmannsretts dom 16. april 1999, LB-1998-2490). Den medisinske spesialisten hadde basert deler av vurderingen på retningslinjene. Domsmaterialet er imidlertid fragmentert, se til illustrasjon blant annet Hålogaland lagmannsretts dom 6. mai 1996 (LH-1995-435). Forsikringsselskapet anførte at «[d]et er upåregnelig at en beskjeden medisinsk invaliditet (15 %) skal føre til 100 % ervervsmessig uførhet. Legeforeningens retningslinjer om nakkeslengskader nytter 20 % som et vanlig påslag». Lagmannsretten tok avstand fra en slik tilnærming: «Den medisinske uførhetsgraden vil dog bare være et utgangspunkt for vurderingen av den ervervsmessige uførhetsgrad. En beskjeden medisinsk uførhetsgrad kan innebære en sterkt redusert ervervsevne, og dermed høy ervervsmessig uførhet. Motsatt kan det foreligge en høy medisinsk uførhet uten at ervervsevnen er vesentlig redusert».

En slik fremgangsmåte er blitt kritisert, se for eksempel Rikstrygdeverkets brev av 29. september 1993. Her uttales det innledningsvis at «[d]et er ikke mulig å fastsette normer for hva en medisinsk invaliditetsgrad av en gitt størrelse vil kunne medføre i form av tapt ervervsevne, idet beregningen av medisinsk invaliditet og ervervsmessig uføregrad må foretas ut fra helt forskjellige kriterier» (s. 1). Avslutningsvis fremholdes det at «Rikstrygdeverket kan derfor ikke støtte Den Norske Legeforening når De i sitt rundskriv av mai 1991 på side 5 hevder at den «ervervsmessige invaliditet» kan ligge inntil 20 % høyere enn «medisinsk invaliditet» ved nakkeslengskader» (s. 2). Utvalget slutter seg til kritikken, og tilføyer at det ikke siden midten av 1990-tallet har vært noen utbredt oppgjørspraksis for å legge retningslinjenes «påslagsmodell» til grunn.

6.4.2.3 «Funksjonsevne»-modellen

Videre er det blitt drøftet muligheten for å anvende skadelidtes reduksjon i funksjonsevne som fundament for en standardiseringsmodell. Et slikt parameter kan brukes til å avgjøre om det skal tilkjennes erstatning, og i så fall i hvilket omfang. Den nedsatte funksjonsevnen antas å samsvare bedre med ervervsuførheten enn den medisinske invaliditetsgraden. Utvalget anser derfor dette som en bedre modell enn de to førstnevnte. Også denne har imidlertid betydelige svakheter. En av disse er at funksjonsnedsettelsen ikke kan fange inn den enkelte skadelidtes økonomiske tap, som her består i fremtidig inntektstap. I tillegg kommer at funksjonsevnen må relateres til arbeidsevnen i et mer generelt perspektiv, og ikke til funksjonsevnen innen et bestemt arbeidsområde. Det er fordi skadelidte barn normalt ikke er yrkesaktive på konstateringstidspunktet. Konsekvensen blir at også en slik modell kan møte flere av de samme ankepunkter som dagens ordning: Én og samme begrensning kan gi meget forskjellige utslag på arbeidsevnen – om den i det hele tatt reduseres. Endelig påpekes at det ikke finnes et klassifikasjonssystem som graderer og «objektiviserer» funksjonsnedsettelse hos skadelidte barn.

Etter denne skisseringen av hva Utvalget har vurdert, men forkastet, fremstilles den modellen som foreslås om fremtidig inntektstaperstatning.

6.5 Nærmere om tofase-modellen

6.5.1 Oversikt

Utvalget foreslår en ordning basert på en tofase-modell, der oppgjøret skjer i to hovedtrinn. Graden av standardisering og tilnærmingen til erstatningsfastsettelsen beror på hvilken fase skadelidte er i.

Først behandles de to hovedtrinnene i modellen, jf. punktene 6.5.2–6.5.3. Deretter beskrives hovedfunnene i de empiriske undersøkelsene som Utvalget har foretatt, jf. punkt 6.5.4. Se punktene 6.5.2-6.5.3, herunder en alternativ modell i punkt 6.5.4. Dette gir et bidrag til de etterfølgende drøftelsene av legislative hensyn, jf. punkt 6.5.5. Disse blir tatt opp til en samlet vurdering i punkt 6.5.5.

6.5.2 Fase 1. Overgangserstatning

6.5.2.1 Hensyn og hovedtrekk. Standardisering av påført tap

Det første trinnet i modellen – «fase 1» – er det tidspunktet hvor sakens øvrige poster gjøres opp. Her siktes det til ménerstatningen og erstatningen for påførte merutgifter. På dette stadiet er det som regel for tidlig å si noe om skadelidtes fremtidige arbeidsevne. Dette er det bærende hensynet bak tofase-modellen og Utvalgets forslag om at man som hovedregel ikke tar stilling til ervervsuførheten i denne første fasen. Dette utskytes til fase 2, da skadelidte fyller 19 år. Fra dette gjøres det unntak der det er åpenbart at skadelidte er fullstendig ervervsufør, se punkt 6.5.3.5 nedenfor.

Utvalget har vurdert om skadelidte bør få en form for «overgangserstatning» frem til han eller hun fyller 19 år (fase 2). Denne erstatningen tar sikte på å dekke tapte inntekter fra deltidsarbeid, sommerjobber mv. Utvalget anser dette tapet som en beskyttelsesverdig interesse. Arbeidsmiljølovens461 regler om forbudet mot barnearbeid trekker en ramme for det erverv som Utvalget anser som relevant for utformingen av overgangserstatningen. For eksempel er den nedre alderskategorien i den foreslåtte tabellen satt til 13 år. Det gir konsistens med arbeidsmiljøloven § 11-1 første ledd bokstav c, som gir adgang til «lett arbeid» der barnet har fylt 13 år. Utvalget har gjort empiriske undersøkelser for å kartlegge antall barn og ungdom med slike inntekter, og for inntektsnivåer innen ulike aldersgrupper, se nedenfor.

Utvalget foreslår at overgangserstatningen standardiseres. Her kan medisinsk invaliditet danne hovedfundamentet for utmålingen. Utvalget er bevisst på å unngå de foran beskrevne innvendingene mot medisinsk invaliditet som styringsfaktor, men anser problemet for å stå i en annen stilling hva gjelder «fase 1»-erstatningen (overgangserstatningen). For det første er ungdomsarbeid i form av sommerjobber mv. ofte mer fysisk preget enn teoretisk. Derfor er det rimelig å anta at det er en nærmere sammenheng mellom størrelsen på invaliditetsgrad og uførhetsgrad, enn det er ved utmåling av «voksenerstatning». For det andre er det vanligvis tale om begrensede beløp og med mindre spredning.462 Det må ses i sammenheng med at tapsperioden er avgrenset. Dette siste argumentet tilsier at det er mulig å gi en romslig standarderstatning uten at ordningen blir for kostbar. Utvalget foreslår å knytte den medisinske invaliditeten opp mot et visst antall grunnbeløp.

6.5.2.2 Empiri og utforming av alderskorrigert erstatning – noen tallmessige utgangspunkter

Etter oppdrag fra Utvalget har Statistisk Sentralbyrå utarbeidet spesifikk statistikk for dette kartleggingsformålet.463 Gjennomsnittlig personinntekt (lønn) for personer med slik inntekt, fordeler seg slik på alderskategoriene (kapitalinntekt holdes utenfor):

Ut fra dette materialet har Utvalget regnet ut hvor stor gjennomsnittsinntekten er, målt i antallet G:

Disse tallene danner grunnlaget for utformingen av forskriftstabellen som er tatt inn nedenfor. Statistikken gjelder barn og ungdom som har lønnsinntekt; beløpene inkluderer ikke de som er uten lønnsinntekt. Ser man på totalantallet barn og ungdom (1. januar 2010) fra 13 år, fordeler dette slik: 13–15 år = 192 099 barn, 16–19 år = 258 415 barn.464 Det har vært vanskelig å få tak i en mer finfordelt statistikk tilpasset Utvalgets formål. Hadde totalantallet barn og ungdom vært lagt til grunn, ville beløpene foran blitt lavere. Utvalget har imidlertid ønsket å ta høyde for at skadelidte tilhører den førstnevnte gruppen (med inntekt), ut fra den generelle målsettingen om å styrke erstatningsvernet for barn, se også argumentasjonen foran.

6.5.2.3 Justering ut fra sannsynligheten for at barnet ville hatt inntekt. En «risikobasert utmåling», med PETL som idé- og inspirasjonskilde

Utvalget har funnet det riktig å ta hensyn til at ikke alle skadelidte barn og ungdom er i arbeid. Sannsynligheten for å få sommerjobb øker med alderen. Det bør hensyntas i beregningen. Som en konsekvens kan man ikke uten videre legge til grunn en lønnsstatistikk basert på kun den gruppen som faktisk har hatt arbeid. Et slikt utvalg ville ikke være representativt for alle som inkluderes i erstatningsmodellen. Den omfatter også barn, ungdom og unge voksne som ikke ville hatt lønnsinntekt i det hele tatt, eller bare for visse år i aldersspennet 13–20 år. En oversikt over antallet barn og unge som har arbeid, fremgår av tabellen foran. Ved å sammenlikne den venstre kolonnen om «Antall bosatte personer med personinntekt, lønn» med den høyre kolonnen om «Antall bosatte personer i alt», har Utvalget regnet ut følgende prosenter:

Den manglende arbeidshistorikken til skadelidte barn gjør at man i begrenset grad kan gjøre prognoser over fremtiden. Denne usikkerheten ved barneerstatningssakenes «natur» bør imidlertid ikke ramme skadelidte på en slik måte at den helt avskjærer retten til overgangserstatning.

Utvalget har avveid de kryssende hensynene, og funnet at det bør tas hensyn til sannsynligheten for at skadelidte ville tilhøre gruppen med inntekt om skaden tenkes borte. Utvalget presiserer at den foreslåtte fremgangsmåten nok kan angripes fra et rent statistikkfaglig ståsted, men at den er utviklet ut fra et normativt utgangspunkt og formål. Siktemålet er til sist å oppnå en rimelig avveining mellom skadelidtes og skadevolders interesser.

Utvalget går inn for en modell utformet etter inspirasjon fra Principles of European Tort Law (PETL). Den foreslåtte modellen følger prinsippet om såkalt proportional liability. Dette er utviklet for å håndtere usikkerhet om faktum, er benyttet i ulike europeiske rettsordninger og ses som en prinsipiell tilnærming i PETL.465 Prinsippet er også brukt i PETL art. 3: 103 og art. 3: 106. Overført til vår sammenheng medfører prinsippet at det skal betales en erstatning som er proporsjonal med sannsynligheten for at skadelidte ville ha tatt sommerjobb og fått et tilsvarende tap. Prinsippet er også anvendt i ulike sammenhenger for å håndtere sjansetap.

Denne retningslinjen må imidlertid tilpasses utredningsformålet til nærværende utvalg. Det er gjort ved å ta utgangspunkt i Statistisk Sentralbyrås empiri over hvor mange prosent av barn, ungdom og unge voksne i de ulike alderskategoriene som faktisk har lønnsinntekt, for deretter å beregne erstatningen ut fra sannsynligheten for at skadelidte ville tilhørt denne gruppen. Dette vil gi en progressiv skala, hvor modellen har preg av å være en sjansetapsmodell etter mønster av PETL. I stedet for å anvise en «alt eller intet»-løsning, som de tradisjonelle norske erstatningsreglene gjør, gis det her erstatning i en grad som er proporsjonal med sjansene for at skadelidte ville fått inntekt.

Etter denne skisseringen av bakgrunnen for tilnærmingen, går Utvalget over til å beskrive sitt modellforslag, med konkrete beregninger.

Hvor mange prosent innen de enkelte aldersgrupper som har tilknytning til arbeidslivet, vil variere over tid. Utvalget har derfor ikke lagt til grunn helt konkrete og desimalangitte prosenter, som bare ville gi et riktig øyeblikksbilde av prosentandelen barn og ungdom med lønnsinntekt. Med omtanke for å holde komplikasjonsnivået nede og å gi modellen en viss robusthet, har Utvalget i stedet foretatt en grovere og mer skjønnsmessig tilpasning. Man kan for eksempel tenke seg 50 % sjanse for 13/14-åringen, 75 % for 15/16-åringen, og avrunding til 100 % for de som er eldre. Utvalget presiserer at det ikke er tale om å anvende ren statistikk, men et skjønn bygget på både på empiri og et juridisk skjønn. Resultatet blir en grovere kategorisering av sannsynlighet, basert på et mer sammensatt grunnlag der det er bygget inn en «buffer» i skadelidtes favør.

Samlet gir disse faktorene grunnlag for å utvikle følgende tabell:

Utvalget har i den juridiske avveiningen foretatt en skjønnsmessig, normativ og relativt grov tilpasning innen hver aldersgruppe, se den midterste kolonnen. Den innhentede statistikken danner som nevnt utgangspunktet for vurderingen. Utvalget har gjennomgående lagt seg på den linjen at prosentsatsen er avrundet oppover. Dette er et bevisst valg, som gir konsistens med det generelle ønsket om å unngå underkompensasjon av skadelidte barn, sml. blant annet punkt 6.4.1. Dette gir motvekt til det vernet av skadevolders interesser som ligger i selve utgangspunktet om å nedskalere erstatningsbeløpene gjennom den beskrevne tilpasningen. Samlet sett gir dette etter Utvalgets syn en balansering av partsinteressene.

6.5.2.4 Aldersjustering

Utvalget har drøftet behovet for en aldersjustering ut fra skadelidtes alder på konstateringstidspunktet. Man bør unngå at overgangserstatningen gir systematisk overkompensasjon for store grupper av skadelidte. For eksempel er det uheldig å tilkjenne full erstatning basert på 3,7 G – som er basert på gjennomsnittstap for hele perioden 13–20 år – der skadelidte er for eksempel 17 år på konstateringstidspunktet. I så fall vil skadevolder måtte betale erstatning for «tapsår som er passert», og som ikke står i årsakssammenheng med ansvarshendelsen. Overgangserstatningen foreslås derfor justert ut fra skadelidtes alder. Korrigeringen kan reguleres og uttrykkes i en tabell. Den kan tas inn i Utmålingsforskriften.

I fortsettelsen går Utvalget over til å vurdere hvordan diskonteringen kan gjennomføres. De grunnleggende hensynene bak standardisering taler mot å komplisere regelsystemet og rettsanvendelsen. Man bør derfor unngå for mange styrende tidsfaktorer for beregningen av overgangserstatningen. Aldersjusteringen må nødvendigvis skje konkret. Hvis man i tillegg skulle få en konkret vurdering av oppgjørstidspunktet – for å kunne oppnå «millimeternøyaktig» diskontering – ville det tilføre et ytterligere individualiserende element. Utvalget har ønsket å beskytte skadevolders interesser gjennom alderskorrigering og en diskontering, men har bestrebet seg på å unngå store rettstekniske komplikasjoner.

Utvalget har lagt til grunn en form for gjennomsnittsbasert diskontering, basert på analyser og erfaringer fra oppgjørspraksis. De fleste oppgjør foretas ca. tre (til fire) år etter konstateringstidspunktet. Beregningsteknisk er derfor oppgjørstidspunktet satt til tre år etter konstateringstidspunktet. Dette gir en form for standardisert diskontering, men slik at den til en viss grad er individuelt styrt av aldersfaktoren. Utvalget anser denne for å treffe godt for det store volumet av saker, samtidig som den lar diskontering bli gjennomførbar innen rammen av de hensyn som er beskrevet foran.

Sammenfatningsvis har Utvalget drøftet fire faktorer. De kan stikkordsmessig angis som 1. lønnsstatistikken, 2. den skjønnsmessige tilpasningen ut fra forholdsmessighetsbetraktninger, 3. alderskorrigeringen og 4. diskonteringsmodellen. Basert på dette har Utvalget foreslått følgende modell for overgangserstatningen:

I tillegg til den skisserte aldersjusteringen kan det tenkes en korrigeringsfaktor basert på medisinsk funksjonsevne. Dette skal utdypes i fortsettelsen.

6.5.2.5 Funksjonsevnekorrigering. «Terskelprinsipp»

I samsvar med Mandatet har Utvalget vurdert «om nedre grense for erstatning bør senkes».466 En slik senking aktualiseres ikke for «fase 2»-erstatningen. Det er fordi denne er basert på en vanlig ervervsevnevurdering etter lovutkastets § 3-2 (Inntektstapmodellen). Dette er annerledes for overgangserstatningen, som er basert på medisinsk invaliditet. Sommerjobber mv. har som nevnt ofte en fysisk karakter, og er nærmere forbundet med den medisinske funksjonsevnen. For denne gruppen av skadelidte kan selv en liten invaliditet resultere i ervervsbegrensninger – selv om denne sammenhengen ikke trenger være lik for alle personer. På den annen side relaterer overgangserstatning seg til begrensede erverv både tidsmessig og artsmessig. Deltidsjobber og sommerjobber i ungdomsårene er arbeid som utføres i kortere tidsrom og består ofte i enklere oppgaver. Derfor må det antas at mange av de mindre skadene ikke vil hindre deltids- eller sommerjobb i ungdomsårene. Dette tilsier at overgangserstatningen bør ha en minstegrense for medisinsk invaliditet, til forskjell fra hva som gjelder for ervervstapserstatning etter Inntektstapmodellen.

En vanlig fremgangsmåte i slike sammenhenger er å redusere erstatningen forholdsmessig ved lavere medisinsk invaliditet enn 100 %, sml. for eksempel dagens ordning i skl. § 3-2a. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at en korrigering må tilpasses den virkeligheten regelen fungerer i, hvilket tilsier at man her ikke kan følge en lineær nedgradering. Skadelidte med høyere medisinsk invaliditet – men lavere enn 100 % – har sjelden en restarbeidsevne svarende til den matematiske differansen. Et eksempel: Hvis skadelidte er 80 % medisinsk invalid, er det begrensede muligheter for å omsette de resterende 20 % til restervervsevne. I slike tilfeller vil den gjenværende arbeidsevnen sjelden være praktisk utnyttbar (utenom for eksempel hos foreldre). Det er Utvalgets oppfatning at den matematiske differansen mellom en lavere og 100 % medisinsk invaliditet gir en enda svakere indikasjon på restervervsevne når det gjelder deltids- og sommerjobber i ungdomsårene enn når det gjelder fremtidig erverv. Dette har dels sammenheng med arbeidsmarkedet, og dels at det for skadelidte i ungdomsårene normalt er tale om fysisk preget arbeid.

I likhet med en rekke andre steder i utredningen, har Utvalget drøftet alternative regelutforminger. Et viktig mål er å redusere ulempene, samtidig som formålet med regelen opprettholdes (tilpasse erstatningsnivået etter skadegraden). Utvalget har derfor overveid en mer fingradert nedjustering av erstatningen, fra en bestemt minsteinvaliditet. Det kan være ulike oppfatninger om hvor en slik terskel skal settes. I Sosialdepartementets invaliditetstabell fra 1997 beskrives skadetyper som selv ved relativt lav (varig) invaliditet, ofte kan hindre skadelidte i arbeid som krever fysisk yteevne. Tabellens punkt 6.1.2 gjelder organisk sykdom som innskrenker fysisk aktivitet og medfører invaliditet i området 15–39 %, tap av alle fingre på en hånd gir 40 %, tap av håndledd gir 45 %, en amputert legg med dårlig protesefunksjon gir invaliditet i området 25–34 %, mens en god protesefunksjon gir 15–24 %, se tabellens punkt 4.3.2. Kneleddsprotese med betydelig funksjonsinnskrenkning i form av sterke smerter, instabilitet samt nedsatt styrke og bevegelighet, gir en invaliditet på 35 %, se tabellens punkt 4.7.3 c).

Som et utgangspunkt har Utvalget ansett en terskel på 40 % som passende for en slik justeringsregel. Har skadelidte en varig medisinsk invaliditet på 40 % eller høyere, skal det ytes full overgangserstatning. Er den medisinske invaliditeten lavere enn 40 %, reduseres erstatningen forholdsmessig.

Siktemålet med regelen er å kunne gradere erstatningen nedover der den medisinske invaliditeten er lavere enn 40 %. Har skadelidte eksempelvis 20 % medisinsk invaliditet, blir konsekvensen at det skal tilkjennes halv erstatning av den som fremgår av tabellen i forskriftsverket. Er skadelidte 13 år og 20 % medisinsk invalid, skal det ytes erstatning med 2,25 G [5,5 G x 20/40 = 5,5 G x 0,5]. Er den medisinske invaliditeten 10 %, blir regnestykket følgende: 10 % utgjør 10/40= 0,25. Dette settes inn som faktor for det aktuelle tallet i tabellen. Basert på samme eksempel med en skadelidt på 13 år, blir erstatningen 5,5 G x 0,25 = 1,375 G ≈ 104 000 kroner (i 2010-beløp). Har skadelidte i eksemplet 5 % medisinsk invaliditet, blir regnestykket slik: 5,5 G x [5/40] = 1,375 G ≈ 52 000 kroner (2010-beløp). Regnemåtene er satt opp noe ulikt for å vise forskjellige tilnærminger.

Ved å gradere erstatningen jevnt med utgangspunkt i 40 %, unngår man et uheldig knekkpunkt mellom 39 % og 40 %. Skulle skadelidte med 40 % fått erstatning basert på 100 % etter tabellen (ingen reduksjon), mens de med 39 % medisinsk invaliditet skulle fått kun 39 % av erstatningen. Dette ville gi uønskede terskeleffekter. Slik regelen er utformet, blir konsekvensen at en skadelidt med 39 % medisinsk invaliditet får 39/40 av erstatningen. Knyttet an mot eksemplet foran, ville skadelidte fått 5,5 G x [39/40] ≈ 405 600 kroner (2010-kroner). Gjennom en slik jevnt gradert utmåling ved lavere invaliditeter, kan man dempe potensielle praktisk-juridiske problemer ved selve fastsettelsen av invaliditetsgraden.

Utvalget ser at regelens fingradering av invaliditetsgrader er uvanlig, og at eksemplet kan fremstå som teoretisk. Det er Utvalgets oppfatning at en mer grovmasket graderingsregel vil være å foretrekke. Drøftelsen foran viser imidlertid hva Utvalget har vurdert.

Det mest nærliggende alternativet er å stille minstekrav om en viss medisinsk invaliditet, og kombinere dette med en mer grovmasket graderingsregel. En slik regel vil forenkle vurderings- og bevistemaet, og være enklere å praktisere. I tillegg oppnås en rettsteknisk forenkling, som igjen gir pedagogiske gevinster. Dessuten er det her tale om begrensede beløp, og avgrensningsinstrumentet trenger ikke å være mer presist enn utgangspunktet som skal nyanseres. Det vises til at selve inntektsgrunnlaget til dels er blitt fastsatt ut fra et normativt skjønn, basert på relativt grove proporsjonalitetsbetraktninger og med beløpsavrundinger. På den annen side kan det hevdes at overgangserstatningens formål er å erstatte for tapte inntekter ved fysisk preget arbeid, og at selv lavere medisinsk invaliditet kan medføre ervervsuførhet. Resultatet kan derfor bli at det rammer for hardt om grensen settes til for eksempel 15 %. En slik invaliditetsgrad kan etter omstendighetene være nok til at skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekter i ungdomsårene begrenses i ikke helt ubetydelig grad. Regelen kan da kritiseres for å gi materielt urimelige resultater.

Utvalget anser at det store flertall av unge skadelidte med medisinsk invaliditet i intervallet 0–9 % vil ha mulighet til å skaffe seg deltids- eller sommerjobb, på lik linje med annen ungdom. For eksempel vil skadelidte som får mindre arr, tap av en tå eller tap av ytre falang på lillefinger/ringfinger, kunne fungere i vanlig arbeid. I den nærmere utformingen av regelen har Utvalget tatt det standpunktet at minstegrensen bør settes til 10 % medisinsk invaliditet. Grensen er noe høyere enn de øvrige minstekravsreglene i lovforslaget, men dette anses nødvendig ut fra formålet med overgangserstatningen.

Utvalget går inn for å la alle skadelidte barn med medisinsk invaliditet på 40 % eller høyere, få full overgangserstatning. Det er dermed uten betydning for utmålingen om invaliditetsprosenten er 40, 50, 60, 70, 80 eller 90 % – alle får erstatning som om de var 100 % medisinsk invalide. Begrunnelsen er at skadelidte som har en medisinsk funksjonsnedsettelse svarende til minst 40 %, ut fra arbeidets art (ofte fysisk preget) vanligvis ikke er godt i stand til å utføre denne typen arbeid (skadelidte skal i hvert fall ikke bære denne risikoen). På den annen side er det grunn til å ivareta skadevolders interesser ved å åpne for en viss reduksjon ved de lavere invaliditetene. Det vil si de som befinner seg mellom inngangskriteriet på 10 % og under 40 % (som gir full erstatning). Graderingen bør tas inn i forskrift, og foreslås utformet slik:

Som en deloppsummering finner Utvalget det hensiktsmessig her å formulere regelen slik den foreslås inntatt i lovteksten:

«Inntektstap frem til det året skadelidte fyller 21 år, erstattes med et antall G som regulert i forskrift. Ved lavere medisinsk invaliditet enn 40 %, reduseres erstatningen som regulert i forskrift. Erstatningen er likevel betinget av at skadelidte er påført en medisinsk invaliditet på minst 10 %.»

6.5.2.6 Krav om faktisk årsakssammenheng – avgrensning mot inngangsinvaliditet

Dersom skadelidte har realiserte plager fra før ansvarshendelsen, vil det bare være merskadene forårsaket av ansvarshendelsen som kan kreves erstattet. Utvalget har heller ikke her funnet grunn til å forlate grunnvilkåret om årsakssammenheng. Konsekvensen blir at man må differensiere mellom ulike deler av skadebildet, for å identifisere hvilke plager som er skadebetingede (= forårsaket av ansvarshendelsen). Et eksempel: Skadelidte ble fritidsskadet i 2000, og fikk en varig medisinsk invaliditet på 10 % grunnet en ryggskade. I 2005 ble skadelidte utsatt for en trafikkulykke. Den påførte en nakkeskade, som gir 20 % varig medisinsk invaliditet. Skadelidtes samlede medisinske invaliditet er 30 %. Det er imidlertid ikke dette tallet som danner grunnlaget for erstatningsberegningen, men den medisinske invaliditeten på 20 %.

Utvalget bemerker at man her har samme tilnærming i den danske ordningen om barneerstatning. Der gjør man fradrag for skadelidtes «forudbestående lidelser», og det er antatt i juridisk teori at praksis som er utviklet under EAL § 4 (ménerstatning) er overførbar til § 8 (barneerstatning).467

Eksemplet foran kan synes enkelt, men i praksis oppstår det ofte vanskelige grensespørsmål. Det gjelder særlig der den første skaden ikke bare er realisert, men samtidig gjør skadelidte mer sårbar for ulykke nr. 2. I slike tilfeller vil den første skaden virke disponerende, og kan bli utløst (= realisert, manifestert) av den etterfølgende ansvarshendelsen, med stort skadeomfang som konsekvens. Utgangspunktet er at skadevolder må «ta skadelidte som han/hun er».468 Dersom eksempelvis trafikkulykken har samvirket med skadelidtes sårbarhet og medført en merskade på for eksempel 50 %, er denne i utgangspunktet erstatningsmessig. De plagene som var realisert fra før ulykke nr. 2 – skadelidtes 10 % medisinske invaliditet – er derimot ikke forårsaket av ansvarshendelsen, og gir ikke rett til erstatning (men kan gi rett til velferdsrettslige ytelser, alt etter en konkret vurdering). Tilsvarende problemstillinger er drøftet i andre deler av utredningen, se blant annet kapittel 9 om ménerstatning.

I tillegg til invaliditetsjusteringen har Utvalget sett på andre elementer som kan bidra til å ivareta også skadevolders interesser. Dette har en side mot det foreslåtte varighetskravet. I praksis vil det gi skadevolder et vern mot å måtte betale overgangserstatning for tilfeller hvor skadelidte åpenbart ikke har redusert ervervsevne (unngå systematisk overkompensasjon).

6.5.2.7 Et implisitt varighetskrav

Utvalget har drøftet om det bør legges til grunn et varighetskrav. Dette er blitt besvart med nei. For å illustrere problemstillingen, har Utvalget drøftet situasjoner der en 16/17-åring skades og mister et par års inntekt. Etter toårsperioden har skadelidte på grunn av medisinsk rehabilitering gjenvunnet ervervsevnen. Her vil ikke varighetskravet være oppfylt, samtidig som skadelidte har et beskyttelsesverdig inntektstap. For disse situasjonene ønsker Utvalget å anvende regelen om individuell utmåling etter lovutkastets § 3-1 fjerde ledd jf. andre ledd, forutsatt at skadelidte har en faktisk inntekt på skadekonstateringstidspunktet eller kan sannsynliggjøre at skadelidte ville hatt en inntekt i samme år.

Hvis det ikke er grunnlag for å anta at skaden og tapet er tidsbegrenset, skal skadelidte ha overgangserstatning. Dette innebærer at det implisitt gjelder et varighetskrav. Dette følger av regelverkets oppbygning, og Utvalget har ikke sett det som nødvendig positivt å formulere et rettsvilkår om varighet.

Utvalget har også drøftet situasjonen hvor skaden medfører tapt skolegang, og dermed forsinket inntreden i arbeidslivet. Typetilfellet er behandlet under Inntektstapmodellen, se punkt 5.8.2.6.

6.5.2.8 Særskilte grupper. Behov for særregulering

Fra hovedregelen om overgangserstatning, kan det måtte gjøres unntak for særskilte grupper. Utvalget har spesielt diskutert to grupper av skadelidte, men uten at fremstillingen her har ambisjon om å være uttømmende vedrørende unntakstilfellene.

6.5.2.8.1 «Unge voksne» med faktiske, høye inntekter

Den ene gruppen gjelder unge voksne som faktisk har, eller står på terskelen til å få, vesentlig høyere inntekter enn det som kompenseres gjennom tabellverket (basert på gjennomsnittstall). Dette gjelder for eksempel unge skadelidte med fiskerifaglig utdannelse, og som arbeider på for eksempel tråler i en alder av 17–18 år. Skulle man her bare få erstattet tapet ut fra tabellen, kunne det gi underkompensasjon.

Utdanningsstatistikken viser at det i aldersgruppen 16–18 år er ca. 10 000 lærlinger.469 Arbeidskraftundersøkelsen avdekker at det i aldersgruppen 16–19 år er 51 000 yrkesaktive (hvorav 9 000 er i deltidsstilling), og 151 000 (hvorav 25 000 i deltidsstilling) for aldersgruppen 20–24 år.470

Variasjonene i inntekter for de høyere aldersgruppene – som modellen er utvidet til å gjelde – må hensyntas slik at modellen ikke gir systematiske skjevheter. Utvalget har derfor vurdert å videreføre en form for sikkerhetsventil, sml. dagens skl. § 3-2a fjerde ledd (men som her skal gjelde for perioden med påført tap). Dersom skadelidte kan bevise seg ut av tabellen, kunne man tenkt seg en unntaksregel om konkret og individuell utmåling.

Utvalget har imidlertid ikke gått inn for en slik løsning. I stedet foreslås det at unge voksne som faktisk er i fullt arbeid, kan velge å få erstatningen utmålt etter de alminnelige reglene i § 3-2 – med andre ord etter reglene om «voksenerstatning». Konsekvensen av dette valget er at skadelidte da helt velger seg ut av systemet for barneerstatning i § 3-3, slik at utmålingen av inntektstap i sin helhet følger reglene i § 3-2. Skadelidte kan da ikke kreve overgangserstatning etter § 3-3 andre ledd. Utvalget finner en slik løsning egnet til å ivareta de behovene som i dag møtes ved sikkerhetsventilen i skl. § 3-2 fjerde ledd. Løsningen gir også rettstekniske gevinster sammenliknet med å måtte ha særregler for utmålingen av både overgangserstatningen og fase 2-erstatningen. Utvalget har endelig tilstrebet en god avveining mellom behovet for spesialregulering og fleksibilitet på den ene siden, og hensynet til enkel modellutforming på den andre siden.

6.5.2.8.2 Skadelidte som har vært utsatt for særskilte integritetskrenkelser som nevnt i dagens skl. § 3-3

Den andre gruppen omfatter skadelidte som har vært utsatt for integritetskrenkelser som i dag er oppregnet i skl. § 3-3. Bestemmelsen omfatter personer som har vært utsatt for blant annet voldtekt, og som følge av krenkelsene har utviklet psykiske plager. Lovgiver har her innrømmet et særskilt vern, jf. punkt 6.3.3 foran.

Den foreslåtte overgangserstatningen vil fange inn en del skadelidte i dagens «§ 3-3»-gruppe. Det skyldes at kravet til medisinsk invaliditetsgrad etter overgangserstatningen ikke er 15 % (som etter dagens § 3-2a), men foreslås senket til 10 % (minstekravet). For de skadelidte som har vært utsatt for den typen integritetskrenkelser som diskuteres her, vil reglene i § 3-3 andre ledd normalt gi erstatningsrettslig vern. Som følge av den systemomleggingen Utvalget går inn for, er det ikke lenger behov for en særregulering. Også fjerningen av en egen paragraf i skadeserstatningsloven kapittel 3 (dagens § 3-3), vil bidra til en viss modellforenkling.

6.5.2.8.3 Barn med tidsbegrenset inntektstap

Utvalget bemerker videre at de skadelidte som faller utenfor dekningsområdet for overgangserstatningen, vil fanges inn av den generelle regelen om tidsbegrensede tap i lovutkastets § 3-1 fjerde ledd. Bestemmelsen er ment å kunne brukes også på skadesituasjoner av den typen det er tale om her. Selve erstatningsberegningen må skje etter de alminnelige prinsippene, og den vanlige metoden for tilbakeregning kommer til anvendelse.

Dette kan være aktuelt hvor skadelidte rammes av en skade som umuliggjør inntekt gjennom sommerjobb og/eller helgearbeid for en periode på 1–2 år. Skadelidte har for eksempel måttet gipse foten etter et komplisert beinbrudd, noe som umuliggjør arbeid i en dagligvarebutikk. Dersom det med tilstrekkelig sannsynlighet kan bevises at skadelidte faktisk går glipp av inntekter han eller hun ellers ville ha hatt, skal slikt tap erstattes på vanlig måte. Slikt inntektstap kan på oppgjørstidspunktet bestå av både påført og fremtidig tap. I beinbrudd-eksemplet vil dette være situasjonen hvis skaden skjer i mai og oppgjøret finner sted i november samme år. Skadelidte har da gått glipp av en sommerjobb mens det kan bevises at han eller hun vil gå glipp av sommerjobben også året etter, hvis det på oppgjørstidspunktet er klart at gipsen må beholdes på også neste sommer. For å fange inne dette typetilfellet, og andre tilfeller av tidsbegrenset tap, er det tatt inn en egen regel i § 3-3 syvende ledd. Regelen henviser både til den alminnelige regelen om tidsbegrenset tap i § 3-1 fjerde ledd og til regelen om erstatning for påført tap, jf. § 3-1 andre ledd. Slik fanges det inn at systemet med barneerstatning ikke stenger for en individuell erstatning for midlertidig tap, som altså kan bestå av både påført og fremtidig tap.

6.5.3 Fase 2. Fremtidserstatning

6.5.3.1 Presentasjon av modellen. Hovedhensyn: Forbedret grunnlag for ervervsevnevurderingen

Tofase-modellen innebærer at deler av saken ligger i bero («fryses») frem til skadelidte er 21471 år. Med et slikt skjæringspunkt vil skaden ha stabilisert seg i de fleste tilfellene, idet det da er gått minst to år siden skadedato (som senest er da skadelidte fyller 19 år). Stabilisering av realskaden gir bedre muligheter for å si noe om den medfører ervervsuførhet. Også Kjønstad fremholder at «[f]ra det tidspunkt skadelidte når denne alderen [18 år], vil utdannings-, arbeids- og inntektsmulighetene i framtiden avtegne seg nokså klart».472 Ved dette reduseres problemet med risiko for forverringer.

De fleste personer er ferdige på videregående skole når de er 19 år, og ved 21-årsalderen er det et bedre grunnlag for å vurdere karrierevalg. Ved nådd 21-årsalder vil rettsanvenderen normalt ha noe bedre forutsetninger for å drøfte, og å ta standpunkt til, skadelidtes ervervsevne. Den må fastlegges ut fra en samlet vurdering, der skadelidtes praktiske og teoretiske funksjonsevne vurderes. Det legges ikke opp til en rent medisinsk bedømmelse, selv om leger, psykologer mv. kan være sentrale premissleverandører for vurderingen. Som Kjønstad fremhever, «bør man bygge på en kombinasjon av medisinsk invaliditetsgradering og ervervsmessig uføregradering. En ervervsmessig vurdering må være utgangspunktet, men det bør også tas et visst hensyn til den medisinske invaliditetens størrelse».473 Videre bør det legges vekt på om skadelidte har fått redusert sine karrieremuligheter eller har måttet endre karrierevalget som følge av skaden. Rettsanvenderen står til sist overfor en juridisk vurdering, der det også må tas stilling til skadelidtes innretningsplikt (utnytte restarbeidsevnen). Som påpekt i juridisk teori, vil «[y]rkesvalget … ofte bli bestemt av skaden, og yngre menneskers tilvenningsmuligheter kan gjøre inntektstapet mindre».474 Ved å avvente oppgjøret av fremtidstapet, vil man samtidig få bedre grunnlag for å vurdere hvordan skadelidte har kunnet tilpasse seg sitt handikap i arbeidslivet.

Utvalget går inn for at det bør settes en tidsmessig ramme for oppgjøret. Også skadevolder har behov for forutberegnelighet. Blant annet er det å kunne forholde seg til en bestemt oppgjørsfrist (utløsningsmulighet). For skadelidte er det gunstig med et absolutt oppgjørstidspunkt for å avgrense oppgjørets utstrekning i tid. Derfor går Utvalget inn for at oppgjøret skal skje senest det året skadelidte er 21 år. Fra denne hovedregelen må det gjøres unntak der skadeåret ligger så nær 21-årsgrensen at skaden ikke rekker å bli stabilisert før saken skal gjøres opp (etter hovedregelen). Formålet med unntaksregelen er å unngå at oppgjøret blir basert på usikre forutsetninger på grunn av en ustabilisert realskadesituasjon og/eller en uavklart attføringssituasjon. For disse tilfellene foreslås det å åpne for en romsligere oppgjørsramme, men at det gjelder en ytre grense satt til senest det året skadelidte fyller 24 år. Utvalget tilføyer at man uten et slikt unntak ville fått et dårlig samsvar med grunnidéen bak tofase-modellen, som nettopp tar konsekvensene av at man i barneerstatningssakene må vente for å få et forsvarlig utmålingsgrunnlag.

Som en deloppsummering på dette punktet, foreslår Utvalget følgende regel om oppgjørstiden:

«Inntektstap etter det året skadelidte fyller 21 år erstattes etter § 3-2 og fastsettes dette året. … Er skaden konstatert det året skadelidte fyller 17, 18 eller 19 år, kan utmålingen avventes til det året skadelidte fyller 24 år.»

Utskyting av oppgjøret til fase 2 medfører også et sikrere grunnlag for å foreta en gradering ved delvis ervervsuførhet. Graderingen blir utdypet nedenfor.

6.5.3.2 Demping av diskonteringsproblemet mv.

I tillegg til fordelene med å tilrettelegge et styrket grunnlag for vurderingen av ervervsevnen (den konkrete rettsanvendelsen), vil utskytingen av oppgjørstidspunktet dempe diskonteringsproblemet. Ved å fremskyte oppgjøret kommer det nærmere startpunktet for perioden da fremtidig inntektstap ville oppstått uten skaden – især sammenliknet med dagens ordning hvor fremtidig inntektstaperstatning ofte utbetales lenge før skadelidte ville vært i arbeidslivet. Diskonteringsproblemet er nærmere drøftet i et avsnitt nedenfor, se punkt 6.6.1.

Ved å få et sikrere grunnlag for å fastsette ervervsuførheten, reduseres også behovet for en særskilt adgang til etteroppgjør i barnesakene. Dette er forenklende, fordi antallet særordninger begrenses. I tillegg ser Utvalget det som viktig å unngå at gjenåpningsregelen blir den faktiske hovedregel – som konsekvens av at man foretar oppgjøret før det er tilstrekkelig grunnlag for å fastsette den fremtidige ervervsevnen. Det tilføyes at det under den foreslåtte tofase-modellen heller ikke er påkrevd med en særregel som svarer til dagens skl. § 3-3. De hensyn som begrunner særregelen for integritetskrenkelser ivaretas ved systemet i tofase-modellen, siden denne ikke bygger på medisinsk invaliditet som fundament. Reduksjonen av antall spesialregler gir også en rettspedagogisk gevinst, fordi reguleringen blir oversiktlig.

6.5.3.3 Samkjøring med Inntektstapmodellen

Når skadelidtes ervervsevne er fastsatt, ser Utvalget det som nærliggende å koble seg inn på – og samkjøre med – Inntektstapmodellen, så langt mulig. Dette vil gi konsistens i utmålingen av samme tap (her: fremtidig inntektstap), og virke forenklende ved at systemet ikke legger opp til flere parallelle sett med utmålingsregler.475 Ved fastsettelsen av inntektsnivå uten skaden, bør det tas utgangspunkt i en normalinntekt.476 Utvalget har samkjørt med Inntektstapmodellen, og tatt følgende utgangspunkt: Barneerstatningen skal – med renter, men fratrukket skatt – resultere i et beløp som er lik erstatningen til en 22-åring med inntekt 6 G, når skadelidte blir 22 år. Dette gir 46,8 G, som utgjør ca. 3,5 millioner kroner i 2010 (når skattekompensasjonen beregnes til 30 %). Det presiseres at 22-årsalderen reflekterer et gjennomsnitt for når norske borgere begynner å skaffe seg inntekt (samtidig som det tas hensyn til at skadelidte ikke trenger å ta studielån og kostnadene ved det). 22-årsalderen er med andre ord kun beregningsteknisk bestemt.

Erstatningsbeløpets størrelse må ses på bakgrunn av at trygdedekningen for denne gruppen skadelidte utgjør kun 48,5 %. Skadelidte i denne kategorien vil få minstetrygd, likevel slik at de omfattes av ordningen for unge uføre. Etter de opplysninger som foreligger per april om det bebudede lovforslaget vedrørende uførestønad (oppfølging av NOU 2007: 4), vil skadelidte i denne gruppen ved full uførhet motta 2,91 G i trygd. Denne summen utgjør 48,5 % av 6 G. Dermed må skadevolder dekke de resterende 51,5 % av et årstap stipulert til 6 G. Nærmere om problematikken knyttet til trygdefradrag ved inntektstaperstatning i punkt 5.3.2 foran.

6.5.3.4 Varighetskravet

Erstatning etter skl. 3-2a er betinget av at skadelidte har en varig skade. Varighetskravet kan foranledige tolkningstvil. Ut fra en alminnelig språkforståelse tilsier ordlyden at skaden må være livsvarig. For eksempel uttaler Kjønstad at «[m]ed varig menes i prinsippet livsvarig», og begrunner dette med at «[e]rstatning for tap i framtidig erverv skal dekke en lang periode fra skadelidte ville ha gått ut i yrkeslivet og fram til pensjonsalderen som regel 40–50 år».477 Nygaard uttaler at «[d]ermed kan vanskeleg § 3-2a bli aktuell for tilfelle der det kan vera sjanse for betring over tid».478 Her som ellers i personskadeerstatningsretten må varighetskavet forstås i lys av konteksten. I relasjon til barneerstatning må det kreves at skaden tegner til å være en årsak til stabil ervervsuførhet gjennom yrkeskarrieren. Utgangspunktet vil likevel være det alminnelige varighetskrav.

Utvalget kan vanskelig se at det per i dag er tilstrekkelig med en «sjanse» for bedring, idet det kreves sannsynlighet (50,01 %) for en slik positiv utvikling. Videre er Utvalget i tvil om en slik ordning bør videreføres, fordi det kan stenge for at skadelidte får dekket tap i en overgangsperiode. Dersom for eksempel en 15-åring påføres en psykisk skade som det tar fem år å behandle, kan skadelidte ha en tapsperiode fem år.

I teorien er det diskutert hvor lang tid som kreves i forhold til skl. § 3-2. Spørsmålet var oppe i Ménerstatning (Rt. 2003 s. 841). Høyesterett legger til grunn at ti år er tilstrekkelig, men at vi da «befinner oss … i det nedre området» (avsnitt 53). Førstvoterende presiserer også at «Nygaards 3-5 år er etter min vurdering et for kort tidsrom» (avsnitt 53). Dommen omhandler ménerstatningsregelen i skl. § 3-2, som har et annet formål enn å dekke inntektstap. I forbindelse med selve kapitaliseringen tok imidlertid retten hensyn til at tapsperioden var kort (avsnitt 58–59).

6.5.3.5 Behovet for en unntaksregel. «Åpenbare tilfeller»

Fra hovedregelen om å gjøre opp saken tidligst når skadelidte fyller 19 år, bør det oppstilles unntak. Det bør være grunnlag for tidligere oppgjør – som da skjer i fase 1 – hvor bortfallet av ervervsevnen er åpenbart. Vanligvis vil dette gjelde saker hvor det er klart at skadelidte har totalt bortfalt arbeidsevne. Som eksempel nevnes tilfeller hvor skadelidte er påført en alvorlig hjerneskade under fødselen, og det er åpenbart at skadelidte aldri vil komme i arbeid. Her er det ingen grunn til å avvente oppgjøret til fase 2, fordi det på faktaplanet er grunnlag for oppgjør allerede i fase 1. Dette vil også fremme de hensynene som skal ivaretas ved en standardiseringsordning. I slike tilfeller oppstår det et diskonteringsproblem, ved at skadelidte får utbetalt erstatning for fremtidig inntektstap før dette oppstår. Problemet kan langt på vei løses gjennom matematiske beregninger, se punkt 6.6.1.

Utvalget har i sine undersøkelser forsøkt å få et omriss av i hvor mange saker det er åpenbart at de skadelidte barna er eller vil være helt uten ervervsevne. Siden skl. § 3-2a ikke etterspør ervervsuførhet (men kun medisinsk invaliditet), bygger denne delen av undersøkelsen på utarbeidede estimater. For eksempel oppgir Seniorrådgiver Thor Foyn i NPE følgende: «Selv om det på dette tidspunkt [da ansvarsvedtaket foreligger] ikke foreligger noen medisinsk vurdering av det aktuelle, foreligger vanligvis likevel betydelig medisinsk materiale i form av journaler, epikriser etc i perioden fra fødselstidspunktet frem mot ansvarstidspunktet, fra barneavdelingen mv. Videre foreligger til vanlig en spes.erklæring omkring ansvarsspørsmålet med utfyllende informasjon om barnets tilstand. Avslutningsvis har vi gjerne utfyllende informasjon fra barnets foreldre etc. Med denne type dokumentasjon vil jeg anta vi allerede på medholdstidspunktet kan legge til grunn at 70–80 % av disse barna vil ha en ervervsmessig invaliditet på 100 %. Dette må som du skjønner likevel bli et skjønnsmessig anslag fra min side. Jeg vil likevel tro jeg har vært forsiktig i denne sammenheng og at det er mindre sannsynlig at tallet ligger under 70 %. Jeg har gjennom mange år også bred erfaring med det aktuelle fagfeltet og det kan nevnes at vi i slike saker som andre er opptatt av skadereservering. Sistnevnte kan jo gi en viss veiledning i en slik sammenheng.»479

Utvalget har drøftet om unntaksregelen også bør gjelde situasjoner hvor det tidlig kan fastsettes en gradert ervervsuførhet. Hvis man forutsetter at det angis en bestemt uførhetsgrad, og den er åpenbar, er det ønskelig å kunne gjøre opp saken uten å måtte vente til skadelidte blir 19 år. I de fleste sakene utenom fødselsskadesakene med alvorlige hjerneskader, er det imidlertid ikke åpenbart hva som er, eller vil bli, skadelidtes medisinske situasjon – og oftest langt vanskeligere å fastsette en bestemt uførhetsgrad. En regel som åpner for dette vil hjelpe i et begrenset antall tilfeller, men medføre ulemper i flertallet av saker (herunder særskilte tvister om fremskyndede fastsettelser av ervervsuførheten). Utvalget foreslår derfor å la unntaksregelen bare omfatte tilfeller hvor det er åpenbart at skadelidte er 100 % varig ervervsufør. Unntaksbestemmelsen er imidlertid ikke avgrenset til fødselsskadesakene, selv om denne gruppen fanger inn det store volumet av unntakstilfeller.

6.5.3.6 Nærmere om «release»-adgangen

Utvalget bemerker at skadevolder kan frigjøre seg fra forpliktelsen ved å betale erstatningen for fremtidstapet på et tidligere tidspunkt enn å avvente til fase 2 (når skadelidte er blitt 19 år). Problemstillingen er aktuell bare i de sakene hvor unntaksregelen ikke kommer til anvendelse, med andre ord hvor det ikke er åpenbart at skadelidte er uten ervervsevne. Frigjøring kan skje på to måter.

For det første kan frigjøringen skje ved gjensidig avtale mellom skadevolder og skadelidte. Partene har i utgangspunktet avtalefrihet. De har derfor mulighet for å komme til en løsning hvor det for eksempel legges til grunn en såkalt «omforent ervervsuførhet». Fra et praktisk ståsted kan dette være nærliggende i en forhandling, og hvor de medisinske spesialisterklæringene peker i ulike retninger. Utvalget presiserer at de rettighetene som lovutkastets § 3-3 anviser, forutsettes å legge føringer for partenes avtalebaserte løsning. Det siktes særlig til Utvalgets vektlegging av å sikre og styrke barns erstatningsrettslige vern, hvilket ligger til grunn for tofase-modellen som er lovforslagets normalordning. Utvalget vil også tilføye at den avtalefriheten partene har, verken er i en særstilling for så vidt gjelder posten barneerstatning eller representerer noe nytt i forhold til gjeldende rett. Ved ensidige oppgjør fra skadevolder er det derimot ikke samme fleksibilitet. Her er «utkjøpsmuligheten» betinget av de vilkårene som er bygget inn i release-adgangen. Dette skal utdypes i fortsettelsen.

Ved rettergang har skadelidte og skadevolder fri rådighet over saken, disposisjonsprinsippet, jf. tvl. § 11-2 første ledd. Det vises for øvrig til de generelle merknadene om avtalefrihet og preskriptivitet i punkt 4.6.

For det andre får man spørsmål om ensidig utløsningsadgang for skadevolder. Problemstillingen er om debitor bør kunne kreve å løse ut betalingsforpliktelsen på et tidligere tidspunkt. Utvalget har vurdert en slik release-adgang. Utvalget har vurdert å gi skadevolder en slik rett, betinget av at saken gjøres opp basert på full ervervsuførhet – for å sikre at skadelidte barn ikke underkompenseres fordi skadevolder vil bli raskt ferdig med saken. En annen ordning kunne motvirke de bærende hensyn bak tofase-modellen. På den annen side kan Utvalget vanskelig se at skadelidte har noen (beskyttelsesverdig) interesse i å nekte skadevolder å gjøre opp saken under denne forutsetning.

6.5.3.7 Varslingsplikt

Utvalget har drøftet hvem som bør ha risikoen for at skadelidte får vurdert retten til fase 2-erstatningen. Utgangspunktet er at skadelidte har hovedansvaret for å fremme krav, herunder overholde melde- og foreldelsesfrister. Utvalget presiserer at ord som «skadelidte» og «barnet» i denne sammenhengen skal forstås i teknisk forstand, idet det i praksis er skadelidtes foresatte som har denne oppgaven. Det er imidlertid hensyn som taler for å pålegge skadevolder/forsikringsselskapet en «omsorgsforpliktelse» for å påse at skadelidte får et endelig, riktig oppgjør. Ut fra tofase-modellen kan det gå mange år fra tidspunktet for utbetaling under fase 1 til fase 2. For det andre kan skadelidte ha begrensinger som følge av personskaden, som skaper et behov for at skadevolder eller dennes representant480 bidrar til å sikre at skadelidte informeres (eller påminnes) om det gjenstående sluttoppgjøret. For det tredje kan det ha tilkommet omstendigheter. For eksempel kan skadelidtes foreldre ha gått bort. Etter en samlet vurdering går Utvalget inn for at skadevolder plikter å varsle skadelidte om at saken er moden for avsluttende oppgjør.

For å unngå tvister om hvorvidt varslingsplikten er overholdt, bør det knyttes formkrav til varselet. Utvalget foreslår at varslingen gjøres skriftlig, med brev til skadelidte eller dennes foresatte. Om forholdet til overformynderiet, se punkt 6.8 nedenfor. For å oppfylle varslingsplikten, må skadevolder sende rekommandert brev. Dersom skadelidte eksempelvis har flyttet til utlandet, eller av andre grunner er vanskelig å få tak i, oppstår spørsmål hvor langt varslingsplikten rekker. I slike tilfeller er Utvalgets syn at det er nødvendig – men tilstrekkelig – at skadevolder har sendt varselbrevet til den adressen som står oppført i folkeregisteret. Denne fremgangsmåten brukes der skadevolder har tilgjengelig kontaktinformasjon om skadelidte.

Utvalget har særskilt vurdert hva som kreves av skadevolder hvor det ikke finnes slike kontaktdata, og skadevolder heller ikke etter rimelige undersøkelser for øvrig har kontaktinformasjon om skadelidte. Det er blitt diskutert ulike fremgangsmåter, ut fra ønsket om å sikre at skadelidte barns rettigheter faktisk blir realisert på tidspunktet for fase 2-oppgjøret. Ett alternativ er å kreve at skadevolder/dennes representant utsteder preklusivt proklama, hvor skadelidte må melde kravet innen en frist fra kunngjøringsdatoen. Utvalget anser imidlertid at dette vil være for hardhendt overfor skadelidte, og komme i en viss konflikt med proklamainstituttets tradisjonelle anvendelsesområder (som primært synes å være særskilte situasjoner hvor innkalleren/den ansvarlige ikke er i posisjon til å ha oversikt over fordringshaverne). Typetilfeller er dødsboskifte og forurensning i petroleumssektoren. Et annet alternativ er å koble varslingsregelen til domstollovens forkynnelsesregler. Men disse er utformet for andre formål, og inkluderer virkemidler som det ikke virker hensiktsmessig å benytte i denne sammenhengen.

Ut fra disse avveiningene går Utvalget inn for følgende varslingsregel: Skadevolder eller hans representant pålegges å gi skriftlig varsel. Hvor skadelidte har kjent adresse, skal varselet gis ved brev. Hvor skadevolder etter rimelige undersøkelser ikke har funnet kontaktinformasjon om skadelidte, skal varsel gis ved offentlig kunngjøring i minst én landsdekkende avis. Kunngjøringen skal gi opplysning om hvem erstatningskrav for den aktuelle skadehendelsen skal rettes mot, og om foreldelsesfristens lengde – innen rammen av de til enhver tid gjeldende regler om personvern.

Videre kan det spørres hvilke konsekvenser det har om skadevolder ikke fremsetter varsel. Utvalget anser det da som nærliggende at foreldelsesfristen forskyves. Det kan anføres at skadevolder ikke er særskilt beskyttelsesverdig om skadevolder har unnlatt å varsle, hvilket kan tilsi at kravet ikke foreldes. På et gitt tidspunkt bør risikoen for skadelidtes passivitet imidlertid gå over på han selv. Hvis skadelidte ikke har gjort gjeldende sitt krav innen for eksempel 30 år etter konstateringstidspunktet, kan det hevdes at kravet ikke lenger er tilstrekkelig beskyttelsesverdig. Selv om skadevolder skulle forsømme sin varslingsplikt, går det dermed en grense for hvor lenge skadelidte bør ha anledning til å fremme sitt krav. Generelt har det verdi å få oppgjort saker innenfor et rimelig tidsperspektiv, hvilket taler for at kravet bør falle bort etter en nærmere bestemt periode. Slike «long stop»-løsninger er vanlige i mange rettsordninger i Europa.481 En tilsvarende løsning er lovfestet i fel. § 9 nr. 2 første punktum. Utvalget har vurdert en slik ytre tidsgrense for å kunne ha i behold et krav om barneerstatning, men kommet til at det vil kunne skape et problematisk forhold til dagens særregulering i fel. § 9 nr. 2. Et mulig forslag kunne lyde slik, og hvor deler av forslaget til barneerstatningsregel gjengis for å få sammenhengen i hva som er blitt drøftet:

Skl. § 3-3 fjerde ledd:

«Skadevolder eller dennes representant plikter å gi skadelidte særskilt melding om rett til oppgjør etter tredje ledd, det året skadelidte fyller 19 år.»

Tillegg til foreldelsesloven § 9 i form av et nytt nummer, inntatt som nr. 3. Paragrafen gjengis i sin helhet av pedagogiske hensyn:

«§ 9. (Krav på skadeserstatning.)

1. Krav på skadeserstatning eller oppreising foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.

2. Kravet foreldes likevel seinest 20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. Dette gjelder ikke ved personskade, dersom

(a) skaden er voldt i ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet, eller er voldt mens skadelidte er under 18 år, og

(b) den ansvarlige, eller noen denne hefter for, før opphøret av det skadegjørende forhold kjente eller burde kjenne til at dette kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade.

3. Barns krav på erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-3 tredje ledd foreldes tidligst tre år etter den dag skadevolder ga varsel som nevnt i skadeserstatningsloven § 3-3 fjerde ledd. Kravet foreldes seinest 30 år etter konstateringstidspunktet.»

Utvalget har imidlertid forkastet en slik løsning. Etter gjeldende foreldelsesregler, jf. fel. § 9 nr. 2, vil mange av sakene uansett ikke foreldes. En innføring av for eksempel en absolutt 30-årsgrense kan i konsekvens gi et innskrenket vern av skadelidte barns rettigheter. Dette er vanskelig å forsvare ut fra hensynet bak dagens fel. § 9 nr. 2 generelt og de bærende legislative hensynene bak Utvalgets barneerstatningsmodell spesielt. Ut fra dagens rettstilstand står man med andre ord overfor en situasjon hvor lovgiver allerede har innrømmet skadelidte barn et særskilt foreldelsesvern. Det gjør at man vanskelig – uten å komme i konflikt med de nevnte hensynene – kan innføre en regel som den nevnte 30-årsregelen. Ut fra disse begrunnelseslinjene har Utvalget kommet til at det ikke lar seg forsvare å oppstille en ny supplerende foreldelsesregel for det begrensede antallet tilfeller som ikke allerede omfattes av fel. § 9 nr. 2. Varslingsreglene blir dermed en type «form-regel» eller «ordensregel», det vil si uten materielle eller prosessuelle sanksjoner. Det bemerkes i denne sammenheng at skadevolder og dennes representant slik som forsikringsselskapene forutsettes å ha en egeninteresse i å gjøre opp også siste del av saken, for å kunne legge den bak seg med et fullstendig, og dermed riktig, erstatningsoppgjør som resultat. Utvalget har i tråd med tilstrebelsene av «gjennomsiktighet» i utredningen, herved gjort rede for sine vurderinger, selv om de ikke resulterte i et positivt lovforslag.

For effektivt å sikre at skadelidte varsles i praktisk viktige tilfeller, har Utvalget imidlertid foreslått en endring i de særlige foreldelsesreglene i forsikringsavtaleloven § 8-6 og § 18-6. Etter disse bestemmelsene foreldes krav på erstatning under forsikring senest 10 år etter at et forsikringstilfelle inntraff. Dersom et krav er meldt til forsikringsselskapet før det er foreldet, foreldes kravet tidligst seks måneder etter at sikrede eller skadelidte har fått skriftlig melding om at foreldelse vil bli påberopt. Foreldelsesfristen forlenges ikke etter disse bestemmelsene dersom det er gått mer enn 10 år fra kravet ble meldt til selskapet. Utvalget har foreslått at 10-årsgrensen utvides til 30 år hva gjelder barns krav om erstatning etter § 3-3. Mange skadesaker gjøres opp under forsikringer. Når barn skades, vil imidlertid en grense på 10 år ikke være tilstrekkelig for å ivareta skadelidtes behov for å unngå at kravet foreldes før skaden er moden for oppgjør i fase 2. En grense på 30 år vil ivareta både skadelidtes og skadevolders interesser på en balansert måte.

Forsikringsavtaleloven § 8-6 andre ledd kan med et tillegg lyde som følger:

«Krav som er meldt til selskapet før foreldelsesfristen er utløpt, foreldes tidligst seks måneder etter at sikrede, eller skadelidte (jf §§ 7-6 og 7-7), har fått særskilt skriftlig melding om at foreldelse vil bli påberopt. Meldingen må angi hvordan foreldelse avbrytes. Foreldelsesfristen forlenges ikke etter bestemmelsen her dersom det er gått mer enn 10 år fra kravet ble meldt til selskapet. Har selskapet unnlatt varsling etter skadeserstatningsloven § 3-3 fjerde ledd, gjelder dette først hvor det har gått 30 år fra forsikringstilfellet inntraff. Medfører første punktum ved ansvarsforsikring at skadelidtes krav mot sikrede foreldes før kravet mot selskapet, består likevel selskapets ansvar overfor skadelidte»

Utvalget anbefaler at tilsvarende eller lignende løsninger kan vurderes i relasjon til pasientskadeerstatningsloven og voldsoffererstatningsloven, men Utvalget har ikke kunnet prioritere å gå nærmere inn på dette.

6.5.4 Skadelidtes valgfrihet. En alternativ oppgjørsmodell

6.5.4.1 Hovedtrekk av modellen og dens begrunnelse

Utvalget har modifisert den rene tofase-modellen ved å supplere med en alternativ oppgjørsmodell. Den gir skadelidte482 en valgfrihet, hvilket er presisert i lovteksten. Skadelidte kan velge mellom å få erstatningen fastsatt etter tofase-modellen eller invaliditetsmodellen. Med «invaliditetsmodellen» (også kalt «valgfrihetsmodellen») menes her en modell som bygger på medisinsk invaliditet som fundament, slik som dagens skl. § 3-2a. Det er imidlertid tale om en systemtilpasset og nivåmessig oppgradert versjon.

Den supplerende invaliditetsmodellen er begrunnet i flere hensyn. For det første kan valgadgangen bidra til å dempe noen av tofase-modellens svakheter. Antallet saker med lang ventetid kan bli redusert fordi skadelidte tar oppgjør etter invaliditetsmodellen. Dette kan være relevant i en del saker hvor skadelidte har et ønske om å bli ferdig med saken på et tidlig tidspunkt. Skadelidte kan for eksempel anse en fremskyndet oppgjørsprosess som rehabiliteringsmessig og/eller økonomisk gunstigere enn å vente og gjøre opp i fase 2 – selv om forutsetningene da ofte er bedre etter tofase-modellen med tanke på å nå et riktig oppgjørsresultat. At skadelidte gjør seg tanker om hvilken modell som gir høyest erstatning, er en naturlig konsekvens av et slikt system. Hvilken modell som gir høyest erstatning, og som derfor lønner seg for skadelidte, kan være vanskelig å avdekke, og vil ofte ha preg av å være en risikobetraktning.

Det kan hevdes at det er rimelig å innrømme skadelidte en valgmulighet. Den gir en viss «motvekt» til den valgmuligheten skadevolder er gitt ved release-adgangen, se punkt 6.5.3.6 foran. Det er imidlertid tale om et symmetrihensyn med begrenset vekt, idet release-adgangen forutsetter at skadevolder/selskapet betaler maksimal erstatning (basert på 100 % uførhet).

Det er tale om en betinget valgfrihet, i den forstand at skadelidte må oppfylle visse vilkår for å kunne kreve oppgjør basert på «medisinsk invaliditet»-modellen. Utvalget er opptatt av at den foreslåtte tofase-modellen skal fungere som lovens normalordning, og har derfor ønsket å forbeholde valgfrihetsmodellen for en mer avgrenset gruppe av skadetilfeller. For å kunne kreve oppgjør basert på valgfrihetsmodellen, er det blitt diskutert om den medisinske invaliditeten må overstige en bestemt terskel, (for eksempel 10 % invaliditet). Skadelidte med de lavere invaliditetene og som skades i ung alder, har normalt gode muligheter for å kunne tilpasse seg (ervervs)situasjonen med skaden, slik at skaden ofte ikke resulterer i tap.

Utvalget har – etter overveielser – foreslått en grense på inntil 25 % varig medisinsk invaliditet. Det vil si at alle skadelidte med medisinsk invaliditet under 25 % er gitt en valgfrihet. Med dette er det tilrettelagt for at skadelidte med de mindre og mer moderate skadene kan få et tidlig oppgjør, selv om det er en usikkerhet forbundet med om, og i hvilken utstrekning, dette vil resultere i inntektstap en gang i fremtiden. Ved disse vilkårene for å kunne ta oppgjør etter valgfrihetsmodellen, dempes også utfordringen med at barnets foresatte kan måtte treffe et valg mellom de to oppgjørsformene. Når valgadgangen er forbeholdt skadelidte med de mindre og mer moderate skadene, reduseres risikoen for å treffe et ugunstig («feil») valg. Valgfrihetsmodellen innebærer – slik Utvalget ser det – ingen undergraving av tofase-modellen. Valgfrihetsmodellen kan tvert i mot bidra til å tone ned noen av de ulempene som ellers kunne vært forbundet med den («langhale»-problemet). Utvalget peker på at valgfrihetsmodellen kan bidra til at mange av de mindre og mer moderate skadene kan gjøres opp uten at man trenger å gå gjennom hele ventetiden frem til fase 2-oppgjøret. Siden de mindre og mer moderate skadesakene utgjør en betydelig andel av totalantallet saker, gir dette en gevinst ved at en stor skadelidtgruppe kan få et tidlig oppgjør og legge saken bak seg, skadevolder slipper ventetiden – og selve erstatningssystemet avlastes. Endelig nevnes at det skjønnsmessige påslaget bevisst er forsøkt lagt slik at det gir en viss kompensasjon for mindre yrkesvalghemming (innbakt risikokompensasjon).483

Den foreslåtte valgfrihetsmodellen er korrigert for at den ervervsmessige uførheten normalt ligger høyere enn den medisinske invaliditeten. Utvalget har gjort dette ved å gi et skjønnsmessig påslag. Dette påslaget tar – etter diskusjoner i Utvalget – utgangspunkt i skadelidtes medisinske invaliditet og som så multipliseres med 1,4 for å finne frem til ervervsuførheten. Ervervsuførheten er med andre ord normativt fastsatt til å være 40 prosent høyere enn den medisinske invaliditetsgraden. Denne «normative justeringsfaktoren» er bevisst satt relativt høyt, i tråd med Utvalgets generelle målsetting om å sikre og styrke barns erstatningsvern. Det er også sett hen til at skadelidte skal gis et visst incitament til å velge denne modellen; Utvalget har her talt om en form for «bonus» eller «opsjonspåslag».

Med dette som utgangspunkt er det laget en egen tabell for å beregne erstatningen etter valgfrihetsmodellen. Erstatningen etter denne inneholder to komponenter. Den ene er overgangserstatningen, som med dette blir innbakt i tabellen. For å beregne denne er det tatt utgangspunkt i erstatningen til en 16-åring, hvilket gir 4,9 G. Dette beløpet skal etter den graderte tabellen deles på to (fordi den medisinske invaliditetsgraden her er 25 %, maksimalt), hvilket gir 2,45 G. Den andre komponenten er ervervstaperstatning for fremtiden. Utvalget har tatt utgangspunkt i modellen for fase 2, som for en skadelidt på 16 år gir 37,9 G.484 Deretter er dette beløpet multiplisert med 0,25 (fordi modellen gjelder skadelidte med inntil 25 % medisinsk invaliditet), hvilket gir 9,5 G. Forholdstallet mellom full 25 % ervervserstatning og overgangserstatning beregnet ut fra 25 % er dermed 2,45/9,5 = 0,26. Man kan dermed ta utgangspunkt i at ervervserstatningen skal ha et påslag på 26 prosentpoeng for å dekke inn overgangserstatningen. I tillegg skal det legges inn et «opsjonspåslag» for å gi skadelidte et incitament til å gjøre opp skaden tidlig, noe som innebærer en fordel for skadevolder. I påslaget inkluderes også en moderat inflasjonsjustering begrunnet i at denne erstatningen for tap i fremtidig erverv utbetales lenge før det aktuelle årstapet påløper. Nærmere om det prinsipielle bak dette argumentet kommer i punkt 6.6.2 nedenfor. Utvalget beregner skjønnsmessig disse komponentene til å kunne begrunne et samlet påslag på 14 prosentpoeng. Dermed må ervervserstatningen samlet sett gis et påslag på 40 prosentpoeng for å dekke inn overgangserstatning pluss et høvelig opsjonspåslag. Dette utgjør for 16-åringen med 25 % invaliditet 9,5x1,4 = 13,3 G.

Ved undersøkelser av tallmaterialet og bruk av ulike forutsetninger for beregningene, har Utvalget funnet at en flat inflasjonsjustering for hele aldersgruppen 0–16 år kan gi en noe lav erstatning til de yngste skadelidte. Denne gruppen er hardest rammet av at inflasjonen får tære på kapitalen i lenger tid enn hvor erstatningen betales nærmere opp til tapstidspunktet. Utvalget har i denne forbindelse også sett hen til målsettingen om å styrke barns erstatningsrettslige vern gjennom bedre tilpassede utmålingsregler. Den omstendighet at erstatningsbeløpene for barn blir neddiskontert etter alder for å oppnå større nøyaktighet, må ikke føre til at erstatningsnivået for de yngste barna blir for lavt. Det kan derfor være grunn til å operere med en noe høyere grad av inflasjonsjustering for denne gruppen enn for den gruppen som får oppgjør i 12–16-årsalderen. Utvalget har derfor lagt inn et relativt sett høyere opsjonspåslag for den yngste gruppen, men slik at opsjonspåslaget er fallende med skadelidtes alder. For aldersgruppen 0–2 år er opsjonspåslaget satt til 70 %, for aldersgruppen 3–5 år er påslaget 60 % og for aldersgruppen 6–11 år 50 %. For at ikke overgangene skal bli for bratte, slik at yngre skadelidte får høyere erstatning enn eldre skadelidte, er det lagt inn et mellomtrinn på henholdsvis 65 % for 3-åringen, 55 % for 6-åringen og 45 % for 11-åringen.

På dette grunnlaget kan det utarbeides en tabell som følger:

Tabellen rett foran angir erstatning hvor skadelidte har en invaliditetsgrad mellom 20 % og 24,9 %. Hvor invaliditetsgraden er lavere, skal erstatningen reduseres forholdsmessig etter følgende tabell:

Tabellen rett foran angir erstatning hvor skadelidte har en invaliditetsgrad mellom 20 % og 24,9 %. Hvor invaliditetsgraden er lavere, skal erstatningen reduseres forholdsmessig etter følgende tabell:

Forutsatt at skadelidte velger oppgjør etter valgfrihetsmodellen, skal følgende poster gjøres opp i tillegg til inntektstapet: Merutgifter etter lovutkastets § 3-4, hjemmearbeidstap etter lovutkastets § 3-5 og tapt livsutfoldelse (ménerstatningen) etter lovutkastets § 3-6. Grunnen er at man ikke ville oppnådd de fordelene som er beskrevet med tidlig oppgjør for skadelidte, avlastning av tofase-systemet mv., dersom flere av erstatningspostene ble hengende igjen og skulle vente på oppgjør. Ved at skadelidtes benyttelse av valgfriheten da medfører samtidig oppgjør av disse postene, får man også en viss konsistens med det som gjelder for skadevolders release-adgang, se punkt 6.5.3.6 foran.

Utvalget går videre inn for å fastsette en tidsmessig grense, slik at skadelidtes valgadgang kun gjelder i det første året – regnet fra den medisinske tilstanden er ferdig utredet (av de medisinsk sakkyndige). Utvalget har – etter overveielser – gått inn for at skadelidte alternativt kan kreve erstatningen etter valgfrihetsmodellen, men må kreve oppgjør etter denne modellen innen ett år fra den varige medisinske invaliditeten er fastsatt, og senest 5 år fra konstateringstidspunktet. På denne måten unngår man at tofase-modellen blir uthult. Utvalget bemerker videre at det ville kunne fremstå som mindre rimelig om skadelidte skulle kunne få vente helt frem til fase 2-oppgjøret for å se an hvilken modell som gir best uttelling, samtidig som skadevolder skulle måtte bære ulempen ved å ha en sak «åpen» i relativt lang tid. Skadevolder har også verneverdige interesser. Det virker rimelig at skadevolder får nyte godt av fordeler av tofase-modellen – også der dens lange «ventetid» viser at skadelidtes ervervsevne er blitt restituert eller forbedret frem til fase 2-oppgjøret. Dette kan eksempelvis tenkes i saker hvor skadelidte har en beskjeden medisinsk invaliditet og er godt intellektuelt utrustet, slik at skaden ikke hindrer en akademisk yrkeskarriere. Utvalget ser det som helt sentralt at man kan realisere det bærende hensynet bak tofase-modellen, som er å få fastsatt et riktigst mulig oppgjør når man er kommet til fase 2 (og dermed utnytte gevinsten ved ventetiden).

Sammenfatningsvis går Utvalget inn for en valgfrihetsmodell, men som står til disposisjon for skadelidte i et begrenset tidsrom. Dermed balanseres partsinteressene, samtidig som tofase-modellen fremheves som lovens klare normalordning. En lovtekstformulering av denne betingede valgfrihetsadgangen kan lyde slik:

«Ved varig medisinsk invaliditet på inntil 25 %, kan skadelidte alternativt kreve erstatningen fastsatt til en engangserstatning etter tabell gitt i forskriftens § 3-3. … Kravet må fremmes innen skadelidte fyller 16 år, likevel senest 5 år fra konstateringstidspunktet.»

Ved å la fristen løpe fra den varige medisinske invaliditeten er fastsatt, tilsikter Utvalget å få frem at realskaden må være stabilisert – slik som lagt til grunn ellers i utredningen. Dette vil i mange tilfeller sammenfalle med det tidsrommet partene kan gjøre opp andre poster i fase 1, slik som påførte merutgifter, påført inntektstap samt tapt livsutfoldelse (ménerstatningen). På dette tidspunktet vil det normalt foreligge en spesialisterklæring, som angir den varige medisinske invaliditetsgraden – og dermed grunnlag for den konkrete rettsanvendelsen (subsumsjonen) under invaliditetsmodellen. Utvalget har med dette tilstrebet at man i normaltilfellene får kun to – og ikke tre eller flere – oppgjørstidspunkter, knyttet til fase 1 og fase 2.

Per i dag er det vanskelig eksakt å forutsi hvilke typetilfeller som vil velge hvilken modell. Som antydet foran, er det likevel grunn til å forvente at skadelidte med mindre eller mer moderate ortopediske skader, og som regner med å kunne gjenvinne ervervsevnen over tid ved behandlinger og tilpasset utdanning, kan se seg tjent med oppgjør etter valgfrihetsmodellen. Disse skadelidte vil få oppgjør tidlig (fase 1). Det samme gjelder ved flere av de mest alvorlige skadesakene (blant annet fødselsskader med oksygensvikt), men da fordi de gjøres opp raskt etter den andre unntaksregelen, om åpenbare tilfeller. Det samme gjelder der skadevolder har et økonomisk incitament til å bli raskt ferdig med saken, og derfor benytter «utkjøpsretten» etter release-adgangen. Tilbake står intervallet av mellomstore skader, hvor oppgjøret forutsettes å bli basert på tofase-modellen. Til denne gruppen hører også skadelidte som er påført hodeskader, som i mange tilfeller antas å ville være best tjent med å se an utviklingen – disse har dermed et incitament til å velge tofase-modellen. Det presiseres at forutsetningen her er at den medisinske invaliditeten er under 25 %; i motsatt fall har ikke skadelidte valgadgangen (oppgjøret må da skje etter tofase-modellen).

En slik differensiering i valg av regelsett ut fra faktaforskjeller, kan bidra til å dempe noe av kritikken som har vært rettet mot dagens ordning: Skadelidte med vanskelig konstaterbare skader får ofte (altfor) lav erstatning, mens skadelidte med lett identifiserbare (ofte ortopediske) skader får en «riktigere» erstatning. Resultatet kan bli en uønsket forskjellsbehandling. Etter det foreslåtte systemet kan skadelidte fortsatt bli ulikt behandlet, men differensieringen er mer begrunnet enn i dag (hvilket er generelt viktig i tilfeller av forskjellsbehandling). Rettspraksis og oppgjørspraksis vil vise hvordan dette fleksible systemets muligheter faktisk vil bli anvendt og utviklet.

I likhet med andre standardiseringsmodeller, må invaliditetsmodellen vurderes kritisk. En generell utfordring er å unngå unødig kompliserende faktorer. Utvalget har drøftet dette, men anser tilbygget med en valgfrihetsmodell som både enkel å praktisere og lett å forstå (pedagogisk).

Videre kan det hevdes at den fakultative invaliditetsmodellen kan stille skadelidte overfor et vanskelig valg, som kan være mer eller mindre farget av foreldre og deres ønsker. Utvalget har vurdert også dette, men tillegger «dilemmaet» begrenset vekt i en erstatningsrettslig kontekst: Modellen gir en opsjon for skadelidte, som ledd i å ivareta dennes interesser og behov for å kunne velge en gunstig oppgjørsmåte ut fra en helhetsvurdering. At muligheter gir grunnlag for valg, er ikke noe særegent for barneerstatningen; dette kan også gjelde ved valg av spesialist og i andre deler av erstatningsoppgjøret.

Videre kan det kanskje innvendes at valgfrihetsmodellen vil favorisere skadelidte med relativt store ortopediske skader, hvorav mange antas å ville velge denne oppgjørsmodellen. Dette kan være en forskjell fra skadelidte med kognitiv reduksjon, som sjeldnere vil anse seg tjent med oppgjør basert på medisinsk invaliditet – og som derfor må vente til oppgjør i fase 2. Slik Utvalget ser det, ligger tofase-modellen fast og er begrunnet i de særskilte problemer som er forbundet med å utmåle erstatning til skadelidte barn. Gevinsten er et forbedret grunnlag for fastsettelsen av fremtidserstatningen, som strekker seg over mange år. I tillegg kommer de systembetraktninger, som å unngå at etteroppgjør blir den faktiske hovedregelen mv. At det for grupper av skadelidte (for eksempel de med alvorlige ortopediske skader) kan gis erstatning basert på den «avhjelpende» valgfrihetsmodellen, kan like gjerne ses som et potensial som er positivt at blir utnyttet. For slike tilfeller vil valgfrihetsmodellen kunne gi en god mulighet for partene til å bli ferdige med saken på en rask og effektiv måte, med de fordeler det innebærer. Når det gjelder skadelidte med hodeskader, bemerker Utvalget at mange av disse sakene – når man ser volumet av saker under ett – vil bli løst etter regelen om «åpenbare», jf. punkt 6.5.3.5 foran. For de saker som ikke kan gjøres opp etter denne regelen, vil faktum ligge slik an at man nettopp bør avvente oppgjøret til oppgjørsforutsetningene er styrket. Det vises til beskrivelsen foran om hovedbegrunnelsen for tofase-modellen.

Etter en samlet avveining av de kryssende hensyn, har Utvalget ansett fordelene ved valgfrihetsmodellen som større enn ulempene. Den videre drøftelsen omhandler derfor selve utformingen av valgfrihetsmodellen.

I likhet med overgangserstatningen får man «diskonteringsproblemet», idet erstatningen utbetales før de egentlige tapsårene. Utvalget har drøftet og vektlagt de samme hensynene som beskrevet i punkt 6.5.2. Ut fra dette, og av hensyn til konsistens i reguleringen, foreslår Utvalget også her en gjennomsnittsbasert diskontering, basert på analyser og erfaringer fra oppgjørspraksis. De fleste oppgjør skjer tre (til fire) år etter konstateringstidspunktet.

6.5.4.2 Erstatningsnivået

Erstatningsnivået beror blant annet på hvilke elementer som skal inngå i valgfrihetsmodellen. Her kan man enten følge dagens modell, som både har en ménerstatningskomponent og en inntektstapkomponent. Den andre tilnærmingen er å separere postene, i tråd med Utvalgets prinsipielle tanke om en modulbasert standardiseringsordning, se kapittel 3. Etter en samlet drøftelse går Utvalget inn for separasjonsmodellen. Den passer med de foregående bestemmelsene i lovutkastet, som kun omhandler ervervstap. Separasjonsmodellen gir også god konsistens med systemet for øvrig. Videre bemerkes at separering verken gir forlenget, forvansket eller mer belastende oppgjørsprosess. Det er utelukkende tale om rettsteknisk å skille ut ménerstatningen fra ervervstaperstatningen. Selve rettsanvendelsen blir lik, selv om den skjer etter to paragrafer. En separering gjør det også enklere å fastsette et nivå under valgfrihetsmodellen som harmonerer med nivået i tofase-modellen (som igjen må avstemmes med Inntekstapmodellen). Endelig vil separasjonsmodellen gjøre det enklere for brukerne av regelen (skadelidte) å vurdere valg av regelsett, fordi de anviser sammenliknbare størrelser (fremfor om valgfrihetsmodellen også skulle gi dekning av ikke-økonomisk tap).

Som en del av kritikken mot den någjeldende barneerstatningsregel i skl. § 3-2a, er det fremført konstruktive forslag til utbedringer – herunder av erstatningsnivået. I artikkelen «Standardisert utmåling av erstatning til barn som skades før fylte 16 år» i Tidsskrift for Erstatningsrett 2008 legger Kjønstad til grunn at man bør heve nivået til 55–60 G. Kjønstad forutsetter imidlertid at modellen kompenserer for både tapt livsutfoldelse og ervervstap. Dette G-intervallet er dermed begrunnet i andre forutsetninger enn den separasjonsmodellen Utvalget går inn for. Utvalget er likevel enig i det som oppfattes å være Kjønstads hovedpoeng, nemlig at det 1) er behov for en nivåheving, og 2) at nivået må samsvare med den generelle økning i erstatningsnivået.

Utvalget har i flere omganger drøftet også erstatningsnivået, og funnet at beløpet som følger av en beregning av full erstatning må legges til grunn. Det er da sett hen til nivået på 6 G, med sikte på å få konsistens med utgangspunktet for beregningen etter tofase-modellen, jf. lovutkastets tredje ledd. Ut fra den sammensatte vurderingen som er beskrevet i punkt 6.5.2 foran, er det lagt inn en moderat inflasjonsjustering.

Utvalget går inn for den beskrevne graden og formen for inflasjonsjustering, som er sammenfattet ved hjelp av tabellen. Det ukorrigerte erstatningsbeløpet er angitt i midterste kolonne, mens det inflasjonskorrigerte tallet er vist i høyre kolonne. Den angir erstatningen skadelidte får utbetalt, målt i antall G. Kolonnen til venstre viser aldersdimensjonen i tabellen.

Tabellen har de tre kolonnene av utredningsformål, i samsvar med Utvalgets ønske om å ha en transparent utredning. Det vil si som er utformet slik at man i størst mulig grad kan følge resonnementene og premissene som ligger bak det endelige regelforslaget. I utkastet til forskrift har Utvalget naturlig nok laget tabellen med bare to spalter, der den midterste kolonnen i utredningstabellen er fjernet.

6.5.4.3 Delvis uførhet

Ved lavere medisinsk invaliditet enn 100 % reduseres erstatningen forholdsmessig. Dette samsvarer med dagens system i skl. § 3-2a. Beregningen av delvis uførhet ved barneerstatning kan imidlertid skape særlige komplikasjoner fordi man her har fiksert et bestemt inntektsnivå på 6 G. Dette fikserte nivået kan avvike fra det faktiske inntektsnivået.

Et eksempel: Skadelidte er kommet frem til oppgjør i fase 2. Da arbeider skadelidte i halv stilling og har en inntekt svarende til 5 G. Her kan det spørres hvordan man skal beregne uførhetsgraden. Fastsettelse av dette er nødvendig ved utmålingen av fremtidig inntektstap etter lovutkastets § 3-2. For drøftelsen har Utvalget oppstilt to hovedmåter å beregne uførheten på, avhengig av om man anvender:

• 1) det økonomiske uførhetsbegrepet, noe som gjør at skadelidte vil få erstattet 6 G («fiksert inntekt») minus 5 G (faktisk inntekt), som gir 1 G i erstatning.

eller

• 2) stillingsprosenten, i eksemplet satt til 50 %.

Utvalget har drøftet disse problemstillingene. En særskilt komplikasjon for barneerstatningen er altså at den fikserer inntektsnivået uten skaden til 6 G, sammenholdt med at det kan skje endringer i tiden fra konstateringstidspunktet til oppgjørstidspunktet. Utvalget har diskutert dette, og går inn for at det økonomiske uførhetsbegrepet skal legges til grunn som utgangspunkt uførhetsgraderingen. Dermed skal man bruke det alminnelige uførhetsbegrepet, men med den presiseringen som er nevnt grunnet fikseringen på 6 G. Disse problemstillingene er nærmere behandlet i punkt 5.7.3.

6.5.4.4 Utvalgets empiriske undersøkelser

Utvalget har forsøkt å kartlegge enkelte faktiske sider ved den foreslåtte ordningen om barneerstatning. Målsettingen er å klarlegge blant annet det årlige antallet «skl. § 3-2a»-saker, samt alders- og kjønnsfordeling. Ut fra det særskilte problemet med å anvende medisinsk invaliditet som styrende faktor der skadelidte har en hodeskade, er også andelen av slike skader kartlagt. Gjennom empiriske undersøkelser kan man få et bedre grunnlag for å utforme rettsreglene, slik at de tilpasses det «rettslige landskapet» de lander i.485

Utvalget har henvendt seg til de fire største forsikringsselskapene, pasientskadesystemet (NPE og PSN) og voldsoffererstatningssystemet. Ledere på ulike nivåer har utarbeidet datamaterialet, ofte i samarbeid med statistikkavdelingene. Hovedmålet er å få en viss oversikt over mengden saker der skadelidte har kvalifisert for barneerstatningen etter skl. § 3-2a, det vil si de sakene der skadelidte er under 16 år på skadehandlingstidspunktet og har minst 15 % medisinsk invaliditet. Utvalgets undersøkelser viser at det er relativt få saker i hvert enkelt forsikringsselskap.486 Det er også få saker hos Kontoret for voldsoffererstatning og Erstatningsnemnda for voldsofre.487 Undersøkelsene bekreftet at hovedtyngden av barneerstatningssakene ligger innen pasientskadesystemet.488 Utvalget anså ikke antallet innmeldte saker som et egnet mål for sin undersøkelse, fordi det inkluderer et betydelig antall saker som raskt blir sjaltet ut («null-saker»). Utvalget er klar over at antallet saker etter den foreslåtte ordningen vil øke. Det er en konsekvens av blant annet nedbyggingen av invaliditetsgrensen fra 15 til 5 % medisinsk invaliditet, og utvidelsen av aldersgrensen fra 16 til 19 år. For sitt formål gir likevel undersøkelsene en indikasjon på at antallet barneerstatningssaker er begrenset, hvilket har en side mot de avveiningene som ligger bak fordeler og ulemper med den foreslåtte tofase-modellen.

Som en del av den empiriske undersøkelsen har Utvalget forsøkt å kartlegge hvor mange av barneerstatningssakene som kan gjøres opp tidlig etter unntaksregelen om åpenbare tilfeller. Dette er særlig av interesse for Utvalgets vurderinger av behovet for, og utformingen av, unntaksregelen (om oppgjør av fremtidig inntektstap allerede i fase 1). Det er vanskelig å få sikre tall på denne variabelen. Svarene er derfor basert på estimater utarbeidet av ledere i forsikringsselskapene og pasientskadesystemet, som igjen har gjort undersøkelser i form av samtaler med saksbehandlere mv. I pasientskadesakene blir en rekke «klare saker» gjort opp i NPE ved avtale (og da uten noe formelt vedtak), typisk i saker der det fra konstateringstidspunktet er klart at skadelidte er 100 % medisinsk invalid.

Sammenfatningsvis avdekker undersøkelsene at det er et begrenset antall barneerstatningssaker i løpet av et år, og at en betydelig andel kan gjøres opp på et tidlig tidspunkt etter unntaksregelen om åpenbare tilfeller (denne unntaksregelen er en del av tofase-modellen). Dette har interesse ut over å gi en ren bakgrunnskunnskap. Empirien gir samtidig et bedre grunnlag for de avveiningene av fordeler og ulemper som er forbundet med tofase-modellen, hvilket skal utdypes i fortsettelsen.

6.5.5 Videre avveininger og utfordringer

6.5.5.1 Generelt

Utvalget anser tofase-modellen for å ha klare fordeler. Modellen er imidlertid – som andre standardiserte ordninger – forbundet med utfordringer. Disse skal skisseres i fortsettelsen, med fortløpende drøftelse av hvordan komplikasjonene kan løses eller dempes. Dette gir grunnlag for Utvalgets samlede refleksjoner og sluttevaluering av sitt forslag.

For det første må standardiseringsmodellen vurderes i forhold til ulempen med å ha en ikke-avsluttet sak over mange år (kan få en «hale» av saker). Utvalget ser det lite ønskelige i dette, men understreker samtidig at denne konsekvensen har sammenheng med sakstypens egenart. Det siktes til at skadelidte er barn, hvor det normalt er et sterkt behov for å avvente oppgjøret med omtanke for en rettferdig behovsdekning. Utvalget vil også fremheve at det er begrenset med antall barneerstatningssaker, og viser til den empiriske kartleggingen som beskrevet foran. Se også utdypingen nedenfor.

Den foreslåtte modellen har et utvidet virkeområde sammenliknet med dagens skl. § 3-2a, ved at den nye modellen også inkluderer unge voksne fra 16 til 19 år. Dette vil medføre at flere personer dekkes under barneerstatningsmodellen. Foran er det blitt argumentert for at ventetid i barnesakene er håndterbart og akseptabelt ut fra det begrensede antallet saker. Det kan spørres om dette resonnementet kommer under press siden antallet saker også øker ved å inkludere skadelidte i aldergruppen 16–19 år. Utvalget har nøye vurdert dette, og besvart spørsmålet med nei. I vurderingen er det sett hen til estimater over antall saker med unge voksne som antas å ville bli adressert den nye barneerstatningsmodellen. Selv om aldersspennet vil fange inn en ny gruppe skadelidte (blant annet unge trafikkskadde), vil ventetiden for disse skadelidte være begrenset – nettopp fordi de er i øvre sjikt av aldersintervallet. Mot den bakgrunn kan Utvalget ikke se at tidsargumentet vil ramme modellen på en uheldig måte. Utvalget tilføyer at disse skadelidte også under en direkte kanalisering til Inntekstapmodellen i lovutkastets § 3-2 ville fått en ventetid, idet realskaden må stabiliseres og yrkesutprøving mv. være gjennomgått. Før det kan ikke saken anses som oppgjørsmoden.

Utvalget presiser videre at det ikke er tale om å holde en sak «åpen» i tradisjonell forstand: Det legges ikke opp til at skadelidte skal ha en gående sak med fortløpende saksbehandling.

Det kan kanskje innvendes at skadelidte har behov for en rask avklaring, ut fra forestillingen om at en lang ventetid kan bidra til forsinket eller redusert restituering til arbeidslivet. Utvalget har begrenset med empiri og annen dokumentasjon for at erstatningsretten har en slik atferdsstyrende virkning. Utvalget bemerker blant annet at en stor andel av barneerstatningssakene vil få et raskt oppgjør etter unntaksregelen om åpenbare tilfeller (typisk de alvorligste fødselsskadesakene). Også release-adgangen kan bidra til en rask avklaring med tidlig oppgjør i en del saker.

Utvalget har videre merket seg at det er kommet til nye produkter på forsikringsmarkedet, hvor det tilbys barneforsikringer. Til forskjell fra de rene barneulykkesforsikringene,489 har flere av barneforsikringene en uføredekning. Den kan for eksempel være betegnet som en «uførepensjon», sml. Storebrands produkt «Barnas Superforsikring». I vilkårene fra 1. oktober 2010 fremgår det i § 3 punkt 3.1 at barnet (sikrede) har rett til uførepensjon når det har vært minst 50 % arbeidsufør i mer enn 12 måneder sammenhengende (karenstiden) mens forsikringen har vært i kraft. Av særlig interesse for Utvalgets arbeid, er regelen om når retten til uførepensjon inntrer. Dette blir slik formulert i 3.1 andre ledd/avsnitt:

«Rett til uførepensjon inntrerlikevel ikke før forsikrede [barnet] har fylt 18 år».490

Barneforsikringen utbetales enten som et engangsbeløp eller som en terminytelse, alt etter den nærmere utformingen av vilkårene.

Utvalget ser likhetstrekk både med tenkemåten bak, og den praktiske siden ved, den foreslåtte tofase-modellen. Storebrand er ikke alene om slike barneprodukter, som også tilbys av andre store aktører, herunder If. I deres Barneforsikring BAF1-4 er en såkalt «Super barneforsikring» regulert i punkt 9. Av spesiell interesse for Utvalgets arbeid, er punkt 9.1, som lyder slik:

«Denne delen av forsikringen gir erstatning ved ervervsuførhet (uføreerstatning) hvis forsikrede i forsikringstiden rammes av en sykdom/ulykkesskade som medfører en ervervsuførhet på minst 50 %.

Retten til uføreerstatning inntrer når uførheten har vart sammenhengende i minst to år etter fylte 18 år og er vurdert å være varig. Retten til uføreerstatning opphører når forsikrede fyller 35 år.»491

Se også Gjensidiges barneforsikring, som er bygget over samme mønster.492

En periode med flere års «frysing» av saken kan skape vanskeligheter med å vurdere årsakssammenhengen. Forhold kan inntre etter ansvarshendelsen, og skape tvil om hvor mye denne har forårsaket av skaden/tapet. De etterfølgende årsaksfaktorene kan være ansvarsbetingende (for eksempel en ny trafikkulykke) eller hendelige begivenheter (for eksempel fritidsulykke).493 Utvalget har ikke ønsket å forlate det materielle grunnvilkåret om årsakssammenheng, men anser bevisregler som et egnet instrument for å avhjelpe problemet. Utvalget ønsker å videreføre dagens ordning der skadelidte har bevisbyrden for at skaden er forårsaket av ansvarshendelsen, og hvor beviskravet følger overvektsprinsippet. Når det derimot gjelder senere inntrådte omstendigheter frem til fase 2 (året skadelidte fyller 19 år), foreslår Utvalget at man som hovedregel skal se bort fra etterfølgende forhold, med mindre de åpenbart har redusert skadelidtes ervervsevne. Dermed ivaretas skadevolders krav på vern, gjennom særregler med omvendt bevisbyrde og et skjerpet beviskrav.494 Utvalget har dermed balansert skadelidtes og skadevolders interesser, ved en modell som har visse likhetstrekk med ysfl. § 11 andre ledd.495

For det tredje må tofase-modellen ta hensyn til at skadevolder kan være personlig ansvarlig. Dette kan øke belastningen ved å måtte avvente siste del av oppgjøret til skadelidte blir 19 år, mens skadelidte på sin side kan løpe en risiko for at skadevolder ikke vil være betalingsdyktig. Et stort volum av saker med personlig ansvarlige skadevoldere omfattes imidlertid av voldsoffererstatningsordningen, se især lovens virkeområde angitt i voerstl. § 1. Staten står som en garantist overfor skadelidte. jf. voerstl. § 15 (forutsetningsvis). Endelig påpekes at skadevolder er beskyttet mot urimelig tyngende ansvar gjennom lempningsreglene, jf. skl. § 5-2.

Utvalget har hatt samtaler med Kontoret for Voldsoffererstatning. Samtalene bekrefter antakelsen om at systemet har kapasitet til å «overvåke» og behandle saker med personlig ansvarlige skadevoldere – også utenfor de tilfellene hvor det etter dagens regler foreligger en kvalifiserende voldshandling.496 Dette vil gi en form for insolvensgaranti. En slik institusjonalisert ordning for å sikre realisering av barneerstatningen vil ha likhetstrekk med for eksempel lønnsgarantiordninger.497 Det er også en viss parallell til Trafikkforsikringsforeningen (TFF) og Yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF), i den forstand at også disse ordningene bidrar til å realisere skadelidtes krav. Det er imidlertid den forskjellen at verken TFF eller YFF har noe med insolvensproblematikk å gjøre, men har en rolle for å sikre skadelidte der det ikke er tegnet forsikring.

Utvalget har endelig drøftet problemer forbundet med at forsikringsselskaper opphører eller skifter eier. Disse problemstillingene er utredet av Utvalget, som her har kvalitetssikret sin utredning.

6.5.5.2 Spesielt om «langhale»-utfordringen ved barneerstatningens tofase-modell

Utvalgets forslag om en tofase-modell medfører at det i noen tilfeller kan ta lang tid fra skaden skjer, til erstatningsoppgjøret foretas i fase 2. Utvalget har vurdert om dette kan medføre slike problemer, eller kan innebære en slik risiko for skadelidte at forslaget om tofase-modellen må forlates.

Utvalget har innhentet innspill fra blant annet Crawford & Company, for å ha et bredere grunnlag for sine vurderinger av disse spørsmålene. Det er primært to forhold som er blitt vurdert.

For det første har Utvalget drøftet praktiske sider knyttet til skadelidtes eventuelt manglende kunnskap og informasjon som er nødvendig for å kunne gjennomføre den tidsutsatte retten til et sluttført erstatningsoppgjør. For det andre kan det for skadelidte ligge en risiko for at skadevolder eller forsikringsselskapet ikke (lenger) er søkegod på tidspunktet for fase 2.

Når det gjelder de gjennomføringspraktiske sidene, kan det oppstå problemstillinger der barnet er ungt på tidspunktet for fase 1. Det vil da gå mange år før man kommer til fase 2. Barnet kan ha mistet informasjon og dokumentasjon, være usikker på hvem som er forpliktet til å betale erstatningen i fase 2 hvis et selskap er solgt eller har overdratt forsikringsporteføljen, barnet kan ha flyttet mv.

Etter Utvalgets syn vil hensynet til det skadelidte barnet være tilstrekkelig ivaretatt ved den varslingsplikten som er foreslått. Skadevolderen/forsikringsselskapet plikter å varsle skadelidte når tidspunktet for fase 2-oppgjøret nærmer seg. Der et forsikringsselskap eller Norsk pasientskadeerstatning (NPE) er ansvarlig, anser Utvalget at varslingsplikten fullt ut ivaretar skadelidtes behov. Hvor skadelidte bare må forholde seg direkte til en personlig skadevolder, kan det oppstå problemer. Dette må likevel – slik Utvalget ser det – antas å gjelde en helt marginal gruppe rent antallsmessig. I tillegg kan skadelidte ha mulighet til å kreve fullt oppgjør av fase 2-postene basert på valgfrihetsmodellen, og dermed unngår man at fase 2-oppgjøret må skje langt inn i fremtiden. En ulempe er at man ikke får avventet uførevurderingen til skadelidte kommer i en alder hvor denne blir enklere. Utvalget har avveid denne ulempen mot risikoen for manglende kunnskap og grunnlag for fase 2-oppgjøret. Utvalget tilføyer her at denne avveiningen ikke er noe særegent for barneerstatningsmodellen, fordi den må gjøres også for andre problemstillinger.

Hvis et forsikringsselskap overdrar virksomheten, vil fremdeles selskapets varslingsplikt gjelde fullt ut for erververen av virksomheten/den overtatte porteføljen. Dette er åpnede skadesaker hvor oppgjøret ikke er sluttført. Derfor er de av samme art som andre saker i den forsikringsporteføljen som overdras. Erstatningsplikt og varslingsplikt knyttes da til de respektive skadesakene, og må anses å følge den overdratte forsikringsvirksomheten/forsikringsporteføljen.

Et annet problem gjelder forsikringer i utenlandske selskaper som i en periode tegner forsikring i det norske markedet, for deretter å trekke seg ut. En tidkrevende erstatningssak kan da vanskeliggjøre dialogen med selskapet. Heller ikke dette er noe særegent for barneerstatningen, selv om utvidelsen med tofase-løsningen kan – men marginalt – forsterke et eksisterende problem.

Utvalget går etter dette over til å utdype den andre problemstillingen. Som nevnt, kan det for skadelidte være en risiko for at skadevolder eller forsikringsselskapet ikke (lenger) er søkegod på tidspunktet for fase 2. Dette kan tenkes der skadevolder hefter personlig, og hvor det ikke er noe forsikringsselskap inne i bildet. Situasjonen er likevel ikke noen annen enn hvor en slik skadevolder heller ikke er søkegod for fase 1-erstatningen.

Det kan være noe større risiko for at skadevolder ikke lenger er søkegod i fase 2. I sin ytterste konsekvens kan skadevolder mellom fase 1 og fase 2 «manøvrere» sin økonomi slik at han eller hun ikke er søkegod på tidspunktet for fase 2. Også her har likevel skadelidte muligheten til å velge invaliditetsbasert erstatning som nevnt foran samtidig med fase 1-erstatningen.

Hvis et forsikringsselskap eller NPE er ansvarlig, anser Utvalget situasjonen slik at man står overfor et problem som ikke underminerer to-fase-modellen for barneerstatningen. Norske selskaper og filialer av selskap med hovedsete i et EØS-land vil være omfattet av den norske Garantiordningen for skadeforsikring.498 Ordningen vil tre inn og bære ansvaret som påhvilte det selskapet som eventuelt er satt under administrasjon. I praksis vil imidlertid mange situasjoner løses ved at «problemselskapets» portefølje selges og forpliktelsene dermed overtas av det selskapet som overtar porteføljen slik som nevnt foran.

Utvalget ønsker å utdype den norske garantiordningen slik den er beskrevet i det innhentede materialet. Et forsikringsselskap kan ikke vedtas avviklet, oppløst eller flyttet uten godkjennelse fra myndighetene. Det kan heller ikke åpnes gjeldsforhandlinger eller konkurs i et forsikringsselskap, jf. banksikringsloven499 § 4-2, jf. 4-1 første ledd. Lovens kapittel 4 gjelder både for banker og forsikringsselskaper.

Hvis et forsikringsselskap skulle komme opp i et økonomisk uføre, der «førstelinjeforsvaret» i form av selskapets egne fond, avsetninger og solvenskapital ikke er tilstrekkelig til å sikre oppfyllelse av selskapsforpliktelsene, vil garantiordningen gi et effektivt «andrelinjeforsvar». Utvalget understreker i denne sammenhengen at de aller fleste relevante forsikringsselskaper er medlemmer.

Når en institusjon misligholder pliktene etter § 4-5, kan Kongen ta institusjonen under administrasjon. Hensikten er å videreføre driften av selskapet. Selskapet kan settes i fri virksomhet hvis det er økonomisk grunnlag for det, jf. banksikringsloven § 4-9. Det kan også bli overdratt til et annet selskap, jf. banksikringsloven § 4-10.

I et selskap under administrasjon skal det normalt ikke skje tegning av nye forsikringer eller fornyelser. Alle skadeforsikringer skal opphøre tre måneder etter at offentlig administrasjon er besluttet. Garantiordningen skal sikre allerede inngåtte avtaler.

Krav som refererer seg til forsikringsavtaler, som forsikringsselskap under offentlig administrasjon hefter for, har fortrinnsrett til selskapets midler (bortsett fra massefordringer), jf. banksikringsloven § 4-11 andre ledd. Spørsmålet blir om krav på fase 2-erstatning omfattes av dette, og derfor har fortrinn i forhold til andre krav. I NOU 1995: 25 fremgår følgende:

«Krav som følger av direkte forsikringsavtaler har fortrinnsrett når selskapet er satt under offentlig administrasjon. Det er uten betydning hvem som har krav mot selskapet. Som regel vil kravene tilkomme forsikringstaker eller annen sikret. Imidlertid skal fordringer som følger av forsikringsavtale knyttet til direkte forsikring stå tilbake for massefordringer, dvs. krav mot selskapet som er oppstått mens selskapet har vært under offentlig administrasjon.»

Etter Utvalgets vurdering anses krav om fase 2-erstatning som et ordinært forsikringskrav. Det har derfor fortrinn for andre krav på samme måte som alle andre forsikringskrav.

Hvor forsikringsselskapet ikke har tilstrekkelig aktiva til å innfri forpliktelsene ved krav som refererer til forsikringsavtaler, vil garantiordningen tre inn og dekke kravet. Dette skjer etter reguleringen i forskriftene for ordningen.

Dersom ingen lykkes med å «videreføre» selskapets drift, vil det etter ett år være aktuelt å avvikle selskapet. Da trer garantiordningen inn. Det er i det vesentligste de selskapene som har konsesjon til å drive direkte skadeforsikringsvirksomhet i Norge og filialer av forsikringsselskaper med hovedsete i annet EØS-land, som omfattes av garantiordningen, jf. banksikringsloven § 2A-3 første ledd. Pliktene fremgår av banksikringsloven § 2A-4 første ledd. Garantiordningen bygger ikke opp egne fond, men styret for ordningen inndriver bidrag fra skadeforsikringsselskapene når dette er aktuelt. Midlene fordeles til de sikrede som er berettigede utbetalinger. Garantiordningen trer deretter inn i sikredes krav mot selskapet.

Når det nærmere gjelder garantiordningens relasjon til utenlandske forsikringsselskaper skal bemerkes følgende:

I henhold til forsikringsvirksomhetsloven500 § 14-1 kan utenlandske forsikringsselskap drive forsikringsvirksomhet i Norge gjennom filial. Tillatelse kan bare gis hvis forsikringsselskapet har tillatelse til å drive forsikringsvirksomhet i sitt hjemland, og er underlagt betryggende tilsyn der.

Som beskrevet er selskapene med konsesjon til å drive direkte skadeforsikringsvirksomhet i Norge omfattet av en garantiordning, jf. banksikringsloven kapittel 2A. Det vises også til forskrift om garantiordning for skadeforsikring,501 fastsatt med hjemmel i banksikringsloven § 2A-1. I § 2-1 første ledd er det bestemt at forsikringsselskap som er gitt tillatelse til å drive direkte skadeforsikring her i riket, skal være medlem av garantiordningen. Av forskriftens § 2-1 andre ledd fremgår det videre at dette også gjelder norsk filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen EØS-stat som driver direkte skadeforsikring her i riket.

Norsk filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen EØS-stat og som driver direkte skadeforsikring her i riket, kan være unntatt fra plikten til medlemskap, jf. forskriftens § 2-2 første ledd. Forutsetningen er at forsikringsselskapet er medlem av en garantiordning i hjemlandet. Det kreves også at filialen dokumenterer at ordningen i tilnærmet samme utstrekning dekker forsikringer som faller inn under den norske garantiordningen.

Det arbeides med et direktiv om garantiordninger i EU-landene. Per juni 2011 er det for tidlig å si om det blir et minimumsdirektiv eller et fullharmonisert direktiv. Foreløpig er det også uavklart om det blir fondert. Videre er det uavklart hvilke eventuelle øvrige krav som blir stillet til de respektive landenes garantiordninger. Utvalget konstaterer imidlertid at arbeidet med krav til slike garantiordninger må forventes å legge til rette for en god sikring av skadelidte. I forlengelsen av dette peker Utvalget på at det både i EU og Norge arbeides kontinuerlig med sikring av at selskapene er solvente og har solvenskapital.

Etter dette konstaterer Utvalget at skadelidte langt på vei må anses godt sikret i forhold til en mulig solvensrisiko hos forsikringsselskapet. Det kan likevel selges forsikring i det norske markedet av selskaper som ikke er dekket av norsk eller EU-landbasert garantiordning. Dette må antas å være av så lite omfang at problemet ikke er stort nok til at forslaget med tofase-modellen bør utgå. En ytterligere faktor er at det kan legges inn en forskriftsbasert plikt til å opplyse om hvorvidt det selskapet som selger forsikring, er med i en garantiordning. Ønsket om å være sikret et oppgjør for forsikringsdekningen for øvrig, gjør imidlertid at en kunde må antas å tegne forsikring i et selskap som er dekket av en garantiordning. Det vil igjen være til fordel for en skadelidt som har krav mot vedkommendes ansvarsforsikringsselskap.

Utvalget skal videre se på et annet forhold som kan være hensiktsmessig å berøre i denne sammenhengen. I eksempelvis yrkesskadeforsikringsordningen er det drøftet om skadelidte arbeidstakere bærer risikoen for at erstatningen kan utebli hvor arbeidsgiver har tegnet forsikring i et utenlandsk selskap som ikke er omfattet av noen garantiordning og dette selskapet blir insolvent. Svaret på spørsmålet er ja, som nevnt foran. I denne sammenhengen har man sett hen til Yrkesskadeforsikringsforeningen og etterspurt om den kan bli ansvarlig. Utvalget konstaterer at den ikke vil bli det, i og med at den bare dekker skadelidte arbeidstakere der arbeidsgiver ikke har tegnet lovpålagt yrkesskadeforsikring. YFF dekker derfor ikke skadelidte arbeidstakere der arbeidsgiver har tegnet lovpålagt yrkesskadeforsikring, men hvor forsikringsgiver deretter blir insolvent.

Avslutningsvis skal Utvalget bemerke følgende:

Garantiordninger vil svært langt på vei kunne beskytte sikrede skadelidte barn i de tilfeller forsikringsselskapet er avviklet forut for oppgjørstidspunktet.

I forbindelse med nytt konsolidert forsikringsdirektiv i EU,502 er det inntatt nye regler for forsikringsselskapers soliditet (Solvency 2). Solvency 2 fastsetter krav til teknisk avsetning og solvens, og gir strengere retningslinjer for tilsyn av virksomhetene. Et av formålene med innføringen av Solvency 2 synes å være at det skal være mulig for tilsynsmyndighetene å iverksette nødvendige tiltak for å sikre soliditet. Strengere solvensmarginkrav og kapitalkrav, og et strengere tilsyn, vil ventelig dempe risikoen for at selskapene må avvikle i fremtiden.

Det finnes øvrige produkter i norsk forsikring som også er langhalet, i den forstand at det går mange år mellom forsikringstilfellets inntreden og endelig oppgjør. Et godt eksempel er yrkesskadene. I så måte atskiller ikke tofase-modellen seg vesentlig fra andre forsikringsprodukter som har eksistert i Norge over flere tiår. Med de ytterligere skjerpelsene som ligger i de omtalte internasjonale retningslinjene, vurderer Utvalget risikoen for negative utslag hva gjelder barnets rettigheter under den foreslåtte tofase-modellen som svært liten.

Utvalget anser den foreslåtte tofase-modellen for ikke å reise nye spørsmål om insolvensrisikoen hos forsikringsgiver. Den eneste ulempen ved denne nye ordningen er at eksisterende (minimale) insolvensrisiko kan bli noe større i og med at tidsperioden forlenges i forhold til gjeldende erstatningsoppgjørssaker. Utvalget anser denne effekten som helt marginal. Når det gjelder de svært få tilfeller med personlige skadevoldere uten forsikringsdekning har disse også i dag en mulighet til å manøvrere seg i en posisjon hvor de ikke vil være søkegode på et erstatningsoppgjørstidspunkt.

Utvalgets forslag innebærer ikke at det blir noen «ny» insolvensrisiko for skadelidte, men bare at den faktiske aktuelle insolvensrisiko som eksisterer i dagens regelverk muligens vil kunne bli marginalt utvidet. Utvalgets vurdering er derfor at en eventuell insolvensrisiko på skadevoldersiden er så liten at det ikke tilsier skrinlegging av forslaget om en tofase-modell for barneerstatningen. Utvalget anser også problemene med de foreslåtte varslingsregler som minimale.

Utvalget har vurdert de kryssende hensyn. Den bærende pilaren i modellen er fordelen man oppnår ved å utskyte oppgjøret til man har bedre forutsetninger for å vurdere skadelidtes ervervsevne. De innvendingene som kan reises synes ikke tilstrekkelige til å fravike modellen – især ikke i lys av at problemene langt på vei kan avhjelpes. I tillegg kommer at deler av modellen viderefører en standardisert utmåling som kan fastsettes og gjøres opp i en tidlig fase, gjennom blant annet den sjablongmessige overgangserstatningen.

Utvalget har i denne sammenhengen også hatt et blikk mot andre sider av et erstatningsoppgjør, slik som bruken av medisinsk sakkyndige. Som en konsekvens av tofase-modellens struktur, kan man måtte innhente sakkyndige vurderinger i to omganger. Dette kan isolert sett indikere en viss økning i ressursbruken. Utvalget er klar over dette, men påpeker at det ikke er tale om at sakkyndige nødvendigvis må foreta to like fullstendige vurderinger (som om oppgjøret kun hadde én fase). Det vises til at fremtidsvurderingen er forbeholdt fase 2-oppgjøret, mens fase 1 ikke inneholder noen slik vurdering. Det er altså tale om to vurderinger, men som er forbundet med ulike dekningsfaser. Denne effekten av systemvalget må anses som akseptabel. Dette forsterkes ved at tofase-modellen også kan bidra til å redusere antall krav om etteroppgjør og nye spesialisterklæringer forbundet med slike saker.

Mot denne bakgrunn er et samlet Utvalg kommet til at tofase-modellen er velegnet til å balansere og fremme både de generelle standardiseringshensyn og de som spesielt er fremført for barneerstatningen,503 samt ivareta hensynet til individuelt gode erstatningsoppgjør for skadelidte barn. Modellen antas dermed å gi et bedre vern for den enkelte skadelidte, og et mer rettferdig system.

6.6 Beregningstekniske spørsmål

6.6.1 Diskonteringsproblemet

Selv om realskaden er påført fra og med konstateringstidspunktet, oppstår det økonomiske tapet først senere. De fleste barn får sitt første fremtidige inntektstapsår fra 18/20-årsalderen. Jo tidligere skadelidte får utbetalt erstatningen, dess større blir likviditetsfordelen ved å kunne disponere den (for eksempel ved å sette beløpet inn i en bank eller et annet sted der det gir avkastning). Et eksempel: Skadelidte A får utbetalt erstatningen da han eller hun er 1 år, og kan dermed få en rentefordel gjennom 18–20 år. Skadelidte B får på sin side erstatningen utbetalt når han eller hun er 16 år, og dermed mulighet for å få avkastning gjennom 4 år (før det første tapsåret inntrer).

Mot denne bakgrunn har Utvalget vurdert om erstatningen bør justeres ut fra oppgjørstidspunktet, som i praksis er nært forbundet med skadelidtes alder. Avhengig av den til enhver tid gjeldende investeringsrenten, kan fordelen med å få utbetalt hele erstatningen på oppgjørstidspunktet utgjøre relativt store beløp. Eksemplet foran viser dette. Kjønstad påpeker at erstatningen i slike tilfeller kan bli mer enn dobbelt så stor.504

Det finnes hensyn som taler mot å legge opp til en neddiskontering etter barnets alder. For det første krever dette kompliserte beregninger med utgangspunkt i et tenkt fremtidig tidspunkt, for eksempel 16/18-årsalderen. Komplikasjonen er lite forenlig med den rettstekniske forenklingen som Utvalget går inn for, og kan motvirke de hensynene en standardisert erstatning tar sikte på å fremme, jf. kapittel 3. For det andre kan fordelen med å få erstatningsbeløpet før tapet inntrer generelt oppstå ved erstatningsrettslige oppgjør, uten at det nødvendigvis trekkes noen konsekvenser av det. Eksempelvis kan det i et tingskadeoppgjør bli gitt erstatning for en fremtidig reparasjon uten at diskontering blir gjort til et tema. For det tredje kan man anføre et mer rettferdsorientert argument: Skadelidte som rammes i meget ung alder har fått en uvanlig uheldig skjebne, og likviditetsfordelen kan ses som en kompensasjon (av ikke-økonomisk karakter). Denne ulikheten i dekningsformål bryter neppe med rettferdsforestillinger, og antas snarere å bidra til å gi barneerstatningsregelen en forsterket legitimitet.

Utvalget har i samsvar med Mandatet505 vurdert de kryssende hensyn, og går inn for en regel hvor man neddiskonterer etter barnets alder. Det må i denne sammenheng skilles mellom de ulike fasene i modellen.

For den delen av barneerstatningen som utmåles før skadelidte reelt sett ville bli påført et inntektstap, møter man imidlertid diskonteringsproblemet. Dette gjelder de tilfellene der det er grunnlag for å gjøre opp saken tidlig (etter unntaksregelen), fordi skadelidte åpenbart er uten ervervsevne. Her bør det tas hensyn til at skadelidte får utbetalt erstatningen på et tidligere tidspunkt enn de reelle tapsårene oppstår. Utvalget foreslår at dette gjøres gjennom en (manuell) neddiskontering, med utgangspunkt i at skadelidte ville fått sitt første reelle tapsår da han eller hun er 22 år (første år med inntekt).

6.6.2 Inflasjonsjustering

Utvalget har drøftet om det bør tas hensyn til inflasjon. Fra et rent matematisk ståsted kan det hevdes at svaret er ja. Det kan under en slik innfallsvinkel for eksempel hevdes at det for et barn som i dag er to år, ikke kan forutsettes at et beløp på kroner x vil ha samme kjøpekraft om tyve år. Ut fra et slikt perspektiv bør det da foretas en inflasjonsjustering.506 For denne typen spørsmål har man imidlertid lagt til grunn Høyesteretts synspunkt om at inflasjonsjusteringen er inkludert i valg av kapitaliseringsrente, se om dette punkt 4.5 foran. Dette valget er dels begrunnet i helhetlige normative avveininger, særlig hensynet til at den nye standardiseringen primært skal opprettholde eksisterende ressursbruk, jf. Mandatet. Utvalget har derfor som utgangspunkt lagt til grunn at det samme skal gjelde ved barneerstatningen. Slik oppnås konsistens i den helhetlige turneringen av diskonteringsspørsmålene.

Det kan imidlertid være grunn til å påpeke en viktig forskjell mellom barneerstatning og «voksenerstatning»: Mens inflasjonen devaluerer hele det fremtidige erstatningsbeløpet når det gjelder barneerstatning, vil inflasjonen kun devaluere den uoppbrukte delen av erstatningsbeløpet når det gjelder «voksenerstatning». Derfor tærer inflasjonen hardere på barneerstatningen.507 Denne betraktningen taler for en viss oppjustering av den neddiskonterte summen som er basert på rent matematisk beregning ut fra den kapitaliseringsrente Utvalget har lagt til grunn. En viss kompensasjon for inflasjonen vil slik ikke bryte med det generelle systemet Utvalget foreslår for andre diskonteringsspørsmål.

Selv om det matematisk-økonomiske perspektivet gir et naturlig utgangspunkt og referansepunkt, kan det ikke være enerådende for Utvalgets tilnærming. Man står overfor en sammensatt avveining av rettspolitisk karakter, der en rekke normative faktorer spiller inn i vurderingen. Her kommer det også inn at utbetalinger før et ordinært fase 2-oppgjør har preg av en selvvalgt avslutning av saken fra skadevolders side. Det er viktig at en utbetaling som kommer i stand på skadevolders initiativ oppleves som et fullgodt alternativ for skadelidte. Dette kan gi grunnlag for et visst påslag i erstatningen sammenliknet med en rent matematisk beregning basert på den valgte kapitaliseringsfaktor, et «opsjonspåslag». Et slikt opsjonspåslag er basert på at det er lagt inn en moderat inflasjonsjustering basert på 1,0 % for barneerstatningen for å kompensere for inflasjon i ventetid mellom erstatningsutbetaling og påløpende tap. Denne inflasjonsjusteringen er altså bygget inn i tillegg til det alminnelige utgangspunkt om en kapitaliseringsrente på 5 %.

6.6.3 Erstatningsformen

6.6.3.1 Generelle avveininger

Selve utbetalingsformen reiser ikke bare lovtekniske spørsmål, men har også materiellrettslige implikasjoner. Utvalget drøfter derfor temaet her, i tilknytning til beskrivelsen av tofase-modellen.

Etter skl. § 3-2a utbetales erstatningen i utgangspunktet som en engangserstatning, jf. skl. § 3-2a andre ledd første punktum, sml. skl. § 3-9. Skl. § 3-2a andre ledd andre punktum åpner likevel for terminutbetalinger. Vilkåret er at det foreligger «særlige grunner», slik som etter skl. § 3-9 første punktum in fine. I så fall utgjør den årlige erstatningen 3,5 G ved 100 % medisinsk invaliditet.

Hovedargumentet for å utbetale erstatningen som en engangssum, er fordelen partene kan ha av å bli ferdige med oppgjøret.508 Dette «oppgjørsprinsippet» gir skadelidte mulighet for å planlegge fremtiden med skaden. I en overgangsfase kan skadelidte ha behov for å bruke en større del av erstatningen, for eksempel til boligombygging. Det kan her vises til rettspraksis vedrørende sosialmedisinske utgifter («pleie- og omsorgserstatning» i vid forstand). Utvalget bemerker at erstatning for merutgifter forutsettes å komme i tillegg til den standardiserte barneerstatningen. Videre nevnes at terminerstatning kan være psykisk belastende for skadelidte, der han eller hun opplever de løpende utbetalingene som stadige påminnelser (og kanskje som en stigmatiserende understøttelse).509 Utvalget som utviklet skl. § 3-2a (heretter betegnet 1987-Arbeidsgruppen) vektla også at «engangserstatning foretrekkes av folk flest».510

Det finnes hensyn som taler for at barneerstatningen utbetales terminvis. Hvis man legger opp til å utbetale terminvis frem til skadelidte blir 18 eller 20 år, får man normalt et bedre grunnlag for vurderingen. Under en slik ordning er det naturlig å la erstatning for påført tap utbetales terminvis, mens fremtidstapet utbetales som en engangserstatning på vanlig måte.

1987-Arbeidsgruppen drøftet spørsmålet om terminutbetalinger for perioden frem til skadelidte fyller 18 år. Begrunnelsen for dette skjæringstidspunktet var at «det etter arbeidsgruppens mening ikke [er] riktig å påby terminerstatning etter fylte 18 år», at «[m]ange av rettighetene og pliktene i samfunnet er knyttet til denne aldersgrensen» og at «[m]yndige skadelidte bør få mulighet til selv å disponere over hele erstatningen hvis de ønsker det».511 Det ble også foreslått at terminerstatningene skulle fortsette å løpe, dersom skadelidte ikke fremsatte krav om engangserstatning.512

Videre åpner en ordning med terminerstatning for en fortløpende justering av erstatningsbeløpet, der skaden utvikler seg annerledes enn forutsatt. Man kan da oppnå et godt samsvar mellom erstatning og skadelidtes tap – og dermed også målsettingen om full erstatning. En slik modell gir samtidig en ordning som likner mest på det som er gjenstand for erstatningen, skadelidtes løpende inntekter.513

Selv om terminvise utbetalinger har fordeler, avdekket drøftelsene flere vektige mothensyn. Et av disse er at skadevolder forutsettes å opprettholde sin betalingsevne i perioden frem til oppgjørstidspunktet, som i barnesakene kan være mange år etter konstateringstidspunktet. I de fleste tilfellene er skadevolder representert av et forsikringsselskap, slik at denne ulempen er begrenset. 1987-Arbeidsgruppen synes stedvis å ha forutsatt at gjennomføringen av en slik ordning er nokså enkel. I forarbeidene blir det blant annet uttalt at «[f]orsikringsselskapene vil rutinemessig kunne utbetale årlige beløp uten større problemer. Skadelidte har da også sikkerhet for at det er dekning for kravene etter hvert som de forfaller.»514

Den største utfordringen omhandler likevel situasjoner der skadevolder er personlig ansvarlig, og pålegges en betalingsplikt gjennom 15–20 år (avhengig av regelens nærmere utforming). Dette har en side mot både skadelidte og skadevolder. For skadelidte vil en slik ordning innebære en risiko for ikke å få fullt oppgjør, idet skadevolder kan mangle betalingsvilje og/eller betalingsevne. I barnesakene er ofte skadevolder atskillig eldre enn skadelidte. Skadelidte løper derfor en risiko for at skadevolder dør før samtlige terminerstatninger er betalt. Også skadevolder har verneverdige interesser. Skadevolder kan oppleve saken som belastende, og ha behov for å gjøre opp og legge saken bak seg.

Dette ble også påpekt av Arbeidsutvalget til skl. § 3-2a.515 Denne ulempen med terminerstatninger er særlig fremtredende under en ordning med terminutbetalinger i hele tapsperioden – slik 1987-Arbeidsgruppen foreslo (dette ble endret av Justisdepartementet). I Utvalgets drøftelser er diskusjonen sentrert om perioden frem til skadelidte fyller 18–20 år.

Terminvise utbetalinger kan bidra til å sikre skadelidte understøttelse. Det er større risiko for at foreldrene kan gjøre uhensiktsmessige disposisjoner, herunder bruke utbetalingen til annet enn erstatningsformålet når hele beløpet er tilgjengelig på oppgjørstidspunktet. Lovgivningen om vergemål tar sikte på å beskytte forvaltningen av mindreåriges midler, men de foresatte får uansett betydelige beløp til daglig underhold av barnet. Utvalget bemerker at dette også har vært sentralt i den generelle diskusjonen om fordeler med terminerstatning.

Overformynderiet forvalter per i dag (mai 2011) beløp over 75 000 kroner.516 Hvis skadelidte fra før har formue som overstiger dette beløpet, forvaltes hele erstatningen av overformynderiet. Dette er særlig praktisk for noe eldre barn. Kapitalen skal i utgangspunktet ikke brukes til underhold av barnet; foreldrene har en underholdsplikt etter barneloven 1981 § 30, jf. kapittel 8 (fostringsplikt). Fra dette finnes det unntak blant annet der foresatte dokumenterer særskilte behov.

Dersom erstatningen brukes opp, er barnet henvist til ytelser fra folketrygden (og eventuelt forsikringer). Videre kommer det inn som et særhensyn for barns vedkommende at de ikke selv kan disponere over en engangserstatning. For Utvalget har det vært viktig at også reglene om erstatningsformen blir tilpasset etter det «landskapet» de skal opptre i.

En tredje innvending mot terminerstatning, er at den – i hvert fall per i dag – ikke er verdisikret. Dette kan imidlertid gjøres, for eksempel ved å knytte den fortløpende utbetalingen til det enhver tid gjeldende grunnbeløpet G.

For det fjerde påpeker Utvalget at et regime med terminerstatninger er mer ressurskrevende enn en ordning med engangserstatning. Forsikringspremiene antas å bli høyere på grunn av flere utbetalinger, noe som forsterkes av at terminytelser utløser skatteplikt (som må kompenseres ved høyere erstatning, skattepåslag). Også en eventuell indeksregulering av terminerstatningene kan virke kostnadsdrivende.517

For det femte har Utvalget vektlagt konsistenshensyn: Innfører man terminerstatning som hovedregel ved barneerstatning, vil dette bryte med elementene i det systemet som ellers er foreslått. Her vises det til at Utvalget går inn for å samkjøre med Inntekstapmodellen, som selv har som utgangspunkt at det utbetales en engangserstatning.

6.6.3.2 Utvalgets vurderinger og standpunkt

I samsvar med sitt mandat har Utvalget vurdert de kryssende hensynene.518 Etter en samlet avveining fremstår en hovedregel om engangserstatning som den løsningen som best fremmer både hensynet til skadelidte, rettsteknisk enkle og praktikable regler, samt hensynet til konsistens med de øvrige reglene som foreslås. Utvalget går derfor inn for å videreføre dagens ordning basert på oppgjørsprinsippet.519 Dette gjelder både for overgangserstatningen (fase 1) og for fremtidstaperstatningen (fase 2).

Videre har Utvalget diskutert om det bør gjøres unntak fra utgangspunktet om engangserstatning. Spørsmålet er drøftet for ulike typetilfeller. Et av disse omhandler skadelidte med vesentlig forkortet levetid. Under utarbeidelsen av skl. § 3-2a uttalte Justisdepartementet at «[d]et kan virke støtende med store engangserstatninger i de tilfeller hvor det er fare for at barnet vil få en kort levetid. Erstatningen vil da i realiteten gå til de etterlatte».520 Utvalget er enig i at det er prinsipielt betenkelig at skadevolder skal betale mer enn full erstatning. Eller formulert på en annen måte, med grunnvilkåret om årsakssammenheng som perspektiv: Skadevolder bør ikke pålegges en plikt til å betale erstatning for skade/tap han eller hun ikke har forårsaket. Det vises til drøftelsen av dette nedenfor under omtalen av tidsdimensjonsregelen.

Et beslektet typetilfelle gjelder situasjoner der skadelidte vil få en unormalt negativ sykdomsutvikling, og som skjer uavhengig av ansvarshendelsen. For en forklaring av selve problemstillingen, de kryssende hensyn og de generelle argumentasjonslinjene, se punkt 4.9, jf. punkt 9.9.2.

En sammenfatning av tofase-modellen er visualisert i figuren nedenfor i punkt 6.7.2.

6.6.4 Skatteplikt

Utvalget går inn for å samkjøre utmålingen av fremtidig inntektstaperstatning med Inntekstapmodellen. Erstatning for varigfremtidig skade utløser ikke skatteplikt. At skadelidte ikke må betale inntektsskatt, er forutsetningsvis lagt til grunn i en rekke høyesterettsdommer, juridisk teori samt langvarig og konsistent skatterettspraksis,521 sml. blant annet en uttalelse fra Finansdepartementet. Dette innebærer at erstatning etter lovutkastets andre ledd, som skal dekke varig tap i inntektsevne, er skattefri. Siden erstatning for varig fremtidig skade er skattefri, oppstår det ingen særskilte problemer for barneerstatningen. Utvalget viser for øvrig til de mer utførlige merknadene om skatteplikt under utredningen av erstatning etter de alminnelige reglene i lovutkastets § 3-2.

Utvalget har videre drøftet hvilken skatteplikt som utløses av overgangserstatningen – og dermed om, og i så fall hvordan, denne skattebyrden skal håndteres i en erstatningsrettslig sammenheng. Det må skilles mellom to situasjoner. Den ene omhandler påført tap, og den andre er fremtidig tap. Erstatning for fremtidig tap er skattefri, se rett foran. For skadelidte som ikke har inntekter på konstateringstidspunktet, vil overgangserstatningen utelukkende være erstatning for fremtidstap, og utløser dermed ikke skatteplikt. Dette vil typisk gjelde de yngre skadelidte barna. Spørsmålet er hvordan man skal vurdere de noe eldre barna som får redusert eller bortfalt inntekt (fra deltidsarbeid mv.). Her kan man tenke seg at overgangserstatningen blir å betrakte, i hvert fall dels, som en erstatning for påført tap – som i utgangspunktet er skattepliktig. Utvalget har ikke funnet noen kilder som klart løser spørsmålet om hvorvidt en overgangserstatning som foreslås vil utløse skatteplikt. For de fleste skadelidte barn vil også overgangserstatningen være en kompensasjon for fremtidig tap. Dette fremgår av lovens system med å utmåle en sum-erstatning også for tapsårene fremover, basert på varig medisinsk invaliditet som styrende faktor. Dette underbygges av at overgangserstatningen er ment som en engangserstatning, utbetalt i en tidlig fase (fase 1) for alle tapsår frem til den avløses av Inntekstapmodellen (fase 2). Normalt kan bare ett eller noen få tapsår frem til utbetaling av den samlede overgangserstatningen anses som dekning av påført tap, mens resten av beløpet for overgangserstatningen må betraktes som dekning av fremtidstap. Ut fra en samlet vurdering av overgangserstatningens system og intensjon, er den å betrakte som erstatning for fremtidig tap i oppgjørets første fase. Utvalget har etter dette lagt til grunn at heller ikke overgangserstatningen utløser skatteplikt.

For tidsbegrenset fremtidig inntektstap er bildet sammensatt. I LigningsABC 2009–2010 er det oppstilt skattefritak for tidsavgrensede tap. Det uttales at «[s]ammenhengen mellom tap i erverv for et begrenset tidsrom og erstatning må ikke være for fjern».522 I LigningsABCen knyttes unntaket opp til et eksempel om forsinket skolegang.523 En skoleelev ble skadet. Skadelidte fikk erstatning fordi hun ville komme senere ut i arbeid. Ligningsnemnda i Oslo la til grunn at sammenhengen mellom erstatningen og eventuelt tapt arbeidsfortjeneste i fremtiden var for fjern. I Utv. 1971 s. 160 ble det skattefritak på engangserstatning for forsinket skolegang. Zimmer antar at skattefritaket kan begrunnes i at inntektstapet lå forholdsvis langt inn i fremtiden og at nåverdien innebar betydelig neddiskontering. Zimmer antar at løsningen vil bli en annen for en student eller en elev som skades kort tid før vedkommende skulle ut i arbeid.524 Aarbakke hevder at surrogatprinsippet skal anvendes når det er på rene at skaden vil bli leget, hvilket innebærer at erstatningen utløser skatteplikt.525 Ut fra Utvalgets forslag om å knytte overgangserstatningen opp mot varig medisinsk invaliditet, kan det hevdes at man da er utenfor denne situasjonen.

Siden det kan ha implikasjoner for utformingen av overgangserstatningen, har Utvalget drøftet betydningen av at overgangserstatningen kan måtte anses som erstatning for påført inntektstap i skatterettslig forstand. I så fall er erstatningen skattepliktig, jf. skatteloven (1999) § 5-1 første ledd, jf. § 5-10 første ledd bokstav c om «ytelser som trer i stedet for arbeidsinntekt» (surrogatsynspunkt).526 Skattebyrden reduseres imidlertid av at det gjelder særskilte skatteregler for barn og ungdom, i form av et skattefritak. Det er for tiden på 40 800 kroner,527 og gjelder fra man er 13 år til man er 18 år. De beløpene Utvalget går inn for som sjablongerstatning vil et stykke på vei ligge innenfor dette taket, hvilket bidrar til å dempe skattebyrden.

Hovedregelen er hjemlet i sktl. § 2-14 første ledd. Frem til barnet fyller 17 år liknes det sammen med foreldrene, både hva gjelder inntekt og formue. Inntekt, herunder surrogat for inntekt, blir derfor tillagt og kommer på toppen av foreldrenes inntekt, med mindre beløpet er skattefritt.528 Alle kan tjene et beløp tilsvarende personfradraget (klassefradraget) uten å betale skatt, det vil si ca. 41 000 (40 800) kroner (2009), jf. sktl. § 15-4. Beløpet justeres med jevne mellomrom, men ikke årlig.

Fra utgangspunktet om felleslikning er det unntak, jf. sktl. § 2-14 fjerde ledd. Bestemmelsen anviser at barn som i inntektsåret er 13 år eller eldre, skal liknes separat for arbeidsinntekt (inkl. «surrogater») – og dermed også for inntektstaperstatning etter sktl. § 5-10 bokstav c, jf. § 2-14 tredje ledd. Dette unntaket om arbeidsinntekt har interesse ut fra barneerstatningens formål.

Etter sktl. § 5-15 første ledd bokstav o er inntil 10 000 kroner skattefritt for barn som ved inntektsårets utgang er 12 år eller yngre. Dette er en regel med virkning fra 2009.529 I tillegg gjelder adgangen til å tjene inntil 1000 kroner skattefritt fra hver enkelt arbeidsgiver, jf. sktl. § 5-15 første ledd bokstav i, jf. ligningsloven 1980 § 6-16 bokstav a med utfyllende forskrift 30. desember 1983 nr. 1974 § 1.530

Utvalget har også vurdert forholdet til reglene om formuesskatt og skatt på avkastning av erstatning. Frem til det året barnet fyller 21 år, skal det ikke betales formuesskatt av engangserstatning etter skadeserstatningsloven kapittel 3, jf. sktl. § 4-22 første ledd og LigningsABC 2009–2010.531 Skattefritaket gjelder bare ved minst 50 % varig ervervsuførhet. Skattefritaket gjelder ikke avkastningen, som er skattepliktig, se kapittel 5.

6.7 Tilstøtende erstatningsposter

6.7.1 Generelt

Etter dagens ordning er det diskutert om hjemmearbeidserstatning kan kreves i tillegg til den standardiserte barneerstatningen i skl. § 3-2a, eller om denne uttømmende dekker også denne formen for inntektstap, jf. skl. § 3-1 andre ledd andre punktum. Det kan innledningsvis konstateres at ordlyden ikke gir noe svar, verken i skl. § 3-1 andre ledd andre punktum eller skl. § 3-2a. Det finnes ingen høyesterettsdom som uttrykkelig løser rettsspørsmålet. Ettersom hjemmearbeidstap anses som inntektstap, kan det hevdes at dette skal betraktes som fremtidig ervervstap etter skl. § 3-2a. I så fall «konsumeres» hjemmearbeidserstatning av standarderstatningen. Presiseringen i Martinsen (Rt. 1998 s. 1916), Rott (Rt. 1999 s. 1967) og Kåsa (Rt. 2000 s. 441) om at tapet skal henføres som inntektstap, gjør en slik slutning nærliggende. Løsningen vil også fremme standardiseringshensyn, fordi den normalt medfører raskere og mindre kompliserte oppgjør. Utvalget finner grunn til å nevne Høyesteretts sterke fremheving av standardiseringshensyn i Løff I (Rt. 2008 s. 1336) og Løff II (Rt. 2009 s. 425), hvilket tilsier at skl. § 3-2a må forstås slik at den uttømmende kompenserer også tapt hjemmearbeidsevne.

Det finnes imidlertid mothensyn: Det er klare holdepunkter for at lovgivers vilje bare var å standardisere utmålingen av tradisjonelt inntektstap. I forarbeidene, NOU 1987: 4, er det bare tradisjonelt inntektstap («utearbeidstap») som drøftes i relasjon til lovuttrykket «framtidig erverv». Dette vises gjennom henvisningene til den rettspraksis som skal reflektere erstatningsnivået i barneerstatningen, idet denne gjelder utmåling av tapt evne til å arbeide utenfor hjemmet. Ordet «erverv» i skl § 3-2a må gis samme meningsinnhold som da loven ble vedtatt. Ved at lovgiver ikke har hatt hjemmearbeidserstatning i tankene under lovens forberedelse og vedtakelse, er heller ikke standardsatsene utarbeidet for å kompensere for slikt tap. Dette er en så praktisk situasjon, at det er nærliggende at det ville vært nevnt om det var meningen. Og hvis hjemmearbeidstapet skulle anses uttømmende dekket av standarderstatningen, kan skadelidte bli underkompensert. En slik løsning kan motvirke gjenopprettelseshensynet så mye at det skaper en konkurranse – eller i verste fall konflikt – med prinsippet om full erstatning. Synspunktet støttes av at rettsinstituttet på dette punktet er kritisert i teorien.532 Se også Høyesteretts sidebemerkninger (obiter dicta) i Ølberg (Rt. 1993 s. 524). Førstvoterende uttaler at «det [kan] være grunn for lovgiveren til å vurdere om erstatningsnivået ved erstatning til barn etter nevnte bestemmelse [skl § 3-2a] er rimelig» (s. 1537). Sml. Jensen (Rt. 1997 s. 1044, s. 1050). Den rettslige situasjonen er uavklart per i dag.

Utvalget har drøftet om hjemmearbeidstap under den nye ordningen bør inkorporeres i barneerstatningen, eller om den bør utmåles separat som en egen post. Ettersom den nye regelen om hjemmearbeidserstatning også legger opp til en funksjonsvurdering, synes det naturlig å la denne egne regelen komme til anvendelse i barnesakene. En separering av også denne erstatningsposten er på linje med forslaget om å skille ut ménerstatningskomponenten. Utvalget bemerker at en slik separering av erstatningspostene generelt kan ha fordeler. For eksempel unngår man at dekningsnivået på den posten som er innbakt i standarderstatningen kommer i utakt med, eller avviker fra, den løsningen som ville fulgt av den egne regelen om samme post (etter hvert som den utvikles i rettspraksis og nivået endrer seg), se blant annet Høyesteretts bemerkninger i Jensen (Rt. 1997 s. 1044) som sitert i avsnittet rett foran. Utvalget legger etter dette til grunn at hjemmearbeidserstatningen skal komme i tillegg til barneerstatningen. Det vises ellers til kapittel 8 om hjemmearbeidserstatning.

6.7.2 Samlende oversikt

Utvalget har funnet det hensiktsmessig å gi en sammenfattet visualisering av de ulike elementene i forslaget til barneerstatningsregel, som er vist i figuren. For å få et helhetsbilde, er de ulike tilstøtende erstatningspostene inkludert i figur 6.1.

Figurforklaring:

* Dersom skadevolder velger å anvende release-adgangen, skal posten «inntektstap» gjøres opp samtidig.

** Dersom saken gjøres opp etter «åpenbart»-regelen, skal posten «inntektstap» gjøres opp samtidig.

*** Ønsker skadelidte oppgjør etter valgfrihetsmodellen, skal følgende poster gjøres opp i tillegg til inntektstapet: Merutgifter etter lovutkastets § 3-4, hjemmearbeidstap etter lovutkastets § 3-5 og tapt livsutfoldelse (ménerstatningen) etter lovutkastets § 3-6.

Kilde: Morten Kjelland (2011)

Øverste del av figuren viser en tidslinje, med konstateringstidspunktet angitt til venstre. For at skadelidte skal omfattes av lovutkastets § 3-3, må han eller hun være yngre enn 19 år på konstateringstidspunktet, jf. § 3-3 første ledd. Fase 1 er angitt litt lenger til høyre på tidsaksen, og er det tidspunktet skadelidte får deloppgjør. Etter en stabiliserings- og avventingsfase foretas sluttoppgjøret i fase 2, som er da skadelidte fyller 21 år, maksimalt 24 år hvis anvendelse av § 3-3 tredje ledd tredje punktum for situasjonene der skaden er konstatert det året skadelidte fyller 17, 18 eller 19 år.

Tabellen under angir juridiske sider i den øverste raden, og medisinske/faktumorienterte aspekter i den nederste raden. Modellen legger opp til at skadelidte raskt skal kunne få erstattet fremtidig inntektstap i ungdomsårene, gjennom den sjablongmessige overgangserstatningen i § 3-3 andre ledd. Fremtidig inntektstap fra skadelidte er 21 år (maks. 24 år), skal som klar hovedregel utmåles først når man er kommet frem til fase 2. Fra dette er det visse unntak. Det ene unntaket gjelder tilfeller der skadevolder benytter sin «release»-adgang, det vil si sin «utkjøpsmulighet» etter § 3-3 tredje ledd femte punktum. Velger skadevolder å anvende release-adgangen, skal posten «inntektstap» gjøres opp samtidig, se markeringen * i figurforklaringen. Det andre unntaket gjelder tilfeller hvor det er åpenbart at skadelidte er fullstendig ervervsufør, og hvor det er grunnlag for å anvende «åpenbart»-unntaket i § 3-3 tredje ledd fjerde punktum. I slike tilfeller skal posten «inntektstap» gjøres opp samtidig, se markeringen **. Se rubrikk A. På faktumsiden er fasen der man avventer den fysiske og/eller psykiske stabilisering angitt i rubrikk B.

Etter fase 1-oppgjøret går saken inn i en form for «ventefase», ut fra grunntanken om at det er først når skadelidte når fase 2 at man har et forsvarlig grunnlag for å fastsette det (videre) fremtidige inntektstapet, se rubrikk D. I denne fasen er det ikke meningen at saken skal bli løpende saksbehandlet. Det er imidlertid mulighet for å kunne gjøre opp saken helt etter en av unntaksreglene. Det siktes her særlig til skadevolders release-adgang og skadelidtes mulighet for å benytte valgfrihetsmodellen (men den er undergitt visse tidsbegrensninger i forhold til å fremme krav, jf. § 3-3 sjette ledd femte punktum. Se rubrikk C. Gjøres erstatningen opp etter valgfrihetsmodellen, skal også postene merutgifter etter lovutkastets § 3-4, hjemmearbeidstap etter lovutkastets § 3-5 og tapt livsutfoldelse (ménerstatningen) etter lovutkastets § 3-6, gjøres opp samtidig, se figurforklaringens markering ***.

Når skadelidte kommer til fase 2, skal siste del av ervervserstatningen gjøres opp. Det skjer ved at barneerstatningsmodellen blir samkjørt med Inntektstapmodellen i lovutkastets § 3-2, se henvisningen i § 3-3 tredje ledd første punktum. Skadelidte tilkjennes da en standardisert barneerstatning, også betegnet som en fase 2-erstatning, se rubrikk E. På dette tidspunktet har man et styrket grunnlag for den endelige ervervsevnevurderingen, se rubrikk F.

6.8 Forholdet til overformynderiet

Barneerstatningen er ment å gå til barnet selv, og ikke foreldrene (eller andre foresatte). For den delen av barneerstatningen som utbetales etter skadelidte er fylt 18 år, oppstår det ingen særskilte problemer i relasjon til overformynderiet. Skadelidte råder da selv over sine midler, jf. vergemålsloven 2009 §§ 1 og 2.533 Ut fra Utvalgets forslag vil dette gjelde erstatning som utbetales i fase 2, og overgangserstatning som tilkjennes der skadelidte er fylt 18 år.

Siden tofase-modellen legger opp til at deler av barneerstatningen utbetales før skadelidte er fylt 18 år, kan det oppstå spørsmål om forholdet til overformynderiet. Dette gjelder overgangserstatningen (samt den delen av erstatning etter valgfrihetsmodellen som er kompensasjon for inntekter i ungdomsårene). Siktemålet er at også slik erstatning skal tilfalle skadelidte, selv om utbetalingen skjer før barnet når myndighetsalder. Midlene overføres til vergemålsmyndigheten der beløpet overstiger terskelen for når fylkesmannens forvaltningsplikt inntrer etter vml. §§ 48 og 49.534 Her er det tale om «poster [som] klart nok [er] ment å sikre barnets økonomi. Dette gjelder erstatning for (arbeids)uførhet».535 Praksis synes å være at forsikringsselskapene utbetaler erstatningen direkte til det overformynderiet som barnet hører inn under.536 Hvor det er overformynderiet som forvalter midlene, finner Utvalget grunn til å bemerke at det foreslåtte utmålingssystemet har som forutsetning at skadelidte faktisk kan disponere erstatningen gjennom årlige uttak som svarer til skadelidtes kompenserte årstap. En annen sak er at vergemålsloven kan sette skranker for disposisjonsfriheten.

Når det gjelder fremtidig inntektstap som blir utbetalt etter unntaksregelen om åpenbare tilfeller, erstatning etter release-unntaket, og den delen av erstatningen etter valgfrihetsmodellen som skal kompensere for inntektstap som voksen, er det imidlertid ikke meningen av skadelidte skal disponere erstatningen tidligere.

Grensen mot vergemålsretten har en mer generell karakter enn det som er behandlet her. Begrensninger i disposisjonsfriheten kan også gjelde voksne under vergemål etter vergemålsloven kapittel 4. Fremstillingen må derfor ses i sammenheng med drøftelsen foran om voksenerstatning under Inntekstapmodellen. Her kommer også reglene i for eksempel skl. § 3-10 andre ledd inn. Bestemmelsen antas å omfatte også situasjoner hvor begrensninger pålegges «av hensyn til manglende evne hos skadelidte til å forvalte midlene».537

7 Merutgiftserstatning

7.1 Innledning

7.1.1 Generelt

Hovedregelen er at skadelidte skal tilkjennes full erstatning for det tapet som ansvarshendelsen påfører. Skadelidte skal stilles økonomisk som om skaden ikke hadde skjedd. Full erstatning er den alminnelige hovedregel i norsk rett, og er «kjernen i erstatningsretten», jf. Ølberg (Rt. 1993 s. 1524, s. 1532). Prinsippet er kasuistisk uttrykt i blant annet skl. § 3-1 første ledd. Høyesterett har uttalt at uttrykket «full erstatning» gir begrenset veiledning for utmålingen.538 Rettsanvenderen må ofte supplere de årsaksrelaterte differanseprinsippene med mer skjønnsmessige avgrensningskriterier. Fastsettelsen av merutgiftserstatning er illustrerende, hvor det domstolsskapte kriteriet «nødvendig og rimelig» er sentralt. Uttrykket forutsetter en målestokk,539 som varierer med typen merutgifter.

Relativiteten i kvalifikasjonsnormen er vist i figur 7.1:

¹ Figuren er hentet fra Kjelland 2004 s. 6.

Kilde: Morten Kjelland (2004)¹

Beskrivelsen her dekker både påførte og fremtidige merutgifter. I skl. § 3-1 første ledd brukes uttrykket «lidt skade», som omfatter blant annet påførte merutgifter. Fremtidige merutgifter er særskilt nevnt, jf. passusen «utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden». Skjæringspunktet mellom påførte og fremtidige utgifter er endelig oppgjør, som enten er domstidspunktet eller da partene kommer til enighet (for eksempel ved avtale eller rettsforlik).540 Påførte og fremtidige utgifter er ofte av samme karakter, og blir derfor i utgangspunktet fellesbehandlet her. Skillet kan derimot ha betydning når det gjelder for eksempel kapitaliseringen i yrkesskadesaker, se nedenfor.

7.1.2 Sammendrag av Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget går inn for å videreføre dagens ordning med individuell utmåling av merutgiftserstatning. Utvalget har vektlagt både de generelle betenkeligheter forbundet med en standardisering av denne erstatningsposten, og Mandatets føringer om å se hen til dansk rett. Når det i dansk rett er et system med individuelt utmålt merutgiftserstatning, vil løsningen dermed fremme Mandatet på dette punkt.

Utvalget bemerker at Mandatet ikke ber om en utredning med sikte på generell standardisering av fremtidige merutgifter, men retter oppmerksomheten mot forebygging av tvister om kapitaliseringsrente og skatteulempe. Som det fremgår av Utvalgets vurderinger og forslag til lovutkast, er det imidlertid grunn til å foreta visse presiseringer av reglene om merutgiftserstatning.

Utvalget har – i tråd med sitt mandat – klargjort flere av grensedragningene mellom merutgiftserstatning og andre poster (blant annet ménerstatning, hjemmearbeidserstatning og vanlig inntektstaperstatning), samt stedvis klargjort hvilke typer merutgifter som er, og bør være, erstatningsvernet.

Videre har Utvalget funnet det hensiktsmessig å klargjøre hovedprinsipper for utmålingen gjennom mer informative lovbestemmelser. Det er derfor foreslått mer utførlige lovregler der elementer av de domstolsskapte avgrensningskriteriene er inkludert. Utvalget foreslår blant annet å kodifisere begrepet «nødvendig og rimelig», og presisere de tre overordnede dekningsformålene (medisinske behov, sosialmedisinske behov og sosiale behov). Det foreslås dermed en lovtekst som ligger nært opp til det som følger av rikholdig rettspraksis, som har bidratt til raffineringer og «finmasking» av reguleringene.

Som det fremgår, har Utvalget funnet grunn til å trekke veksler på de rettsavklaringer som er foretatt i samspill mellom rettspraksis og juridisk teori. Det som her er utviklet har en rekke bevaringsverdige elementer. Utvalget ser det som hensiktsmessig at deler av disse gis et lovfestet uttrykk, samtidig som den videre rettsutviklingen bør overlates til domstolene. Det har sammenheng med merutgiftspostens egenart, der detaljreguleringen kan måtte «skreddersys» for det enkelte typetilfellet.

På ett område har Utvalget foreslått andre virkemidler for å nå standardiseringsmålsettingene. Dette gjelder posten fremtidige pleie- og omsorgsutgifter. For å dempe konfliktnivået har Utvalget arbeidet særskilt med denne erstatningsposten. Basert på analyser av rettspraksis – sammenholdt med ulike typer reelle hensyn – går Utvalget inn for en form for standardisert erstatning til dekning av pleie- og omsorgsbehov. Modellen tar utgangspunkt i at dette erstattes med 2 G per år, men med mulighet for både skadelidte og skadevolder til å bevise seg over i en individuell utmåling om modellen skulle gi kvalifisert urimelige resultater. På denne måten har Utvalget tatt hensyn til merutgiftenes egenart, i den forstand at modellen må ha tilstrekkelig fleksibilitet til å kunne ivareta skadelidtes individualitet på en god måte (samtidig som skadevolder har behov for et mer forutsigbart utmålingsregime enn vi har i dag). Denne modellen og de andre sidene av Utvalgets forslag, blir utdypet i fortsettelsen.

7.2 Hovedlinjer i Utvalgets arbeid. Grunnproblemer

7.2.1 Tolkning av Mandatet. Dansk rett

Når det gjelder spørsmålet om en post bør standardiseres, trekker Mandatet rammer for vurderingen. Mandatet punkt 2.2 omhandler merutgifter. Innledningsvis kan det konstateres at det bare er fremtidige merutgiftene som Utvalget uttrykkelig er bedt om å vurdere. Dette må tolkes slik at påførte merutgifter i utgangspunktet faller utenfor utredningsoppgaven. Utvalgets arbeidsstrategi har imidlertid vært å presisere enkelte generelle prinsipper for utmåling av merutgiftserstatning, hvilket kan bidra til å dempe konfliktnivået også i forhold til påførte merutgifter.

For de fremtidige merutgiftene gir Mandatet mer spesifikke føringer på utredningsoppgaven. I punkt 2.2 fremgår det at «[i] hensiktsmessig grad bør utmålingen av erstatning for fremtidige utgifter skje i en standardisert form, på en slik måte at spørsmål om kapitaliseringsrente og skatteulempetillegg ikke blir egne tvistepunkter mellom partene». Utvalget er enig i behovet for å vurdere reguleringen av både kapitaliseringsrente og skatteulempetillegg, men anser dette som temaer av mer generell karakter. Av den grunn har Utvalget drøftet disse spørsmålene som egne emner, se utredningen punktene 4.4 og 4.5 foran. De vurderinger og standpunkter som er gjort der, gjelder dermed også for fremtidige merutgifter.

Som det fremgår nedenfor, går Utvalget inn for å videreføre dagens ordning med konkret og individuell utmåling av merutgiftserstatning. Etter Mandatet skal løsninger som avviker fra de danske reglene gis «en særlig begrunnelse», jf. punkt 1.541 I dansk rett har man et system med individuelt utmålt merutgiftserstatning,542 og den foreslåtte norske løsningen er på linje med dansk rett. Utvalgets forslag er dermed i overensstemmelse med sitt mandat.

7.2.2 Hva Utvalget har vurdert, men forkastet

Selv om Mandatet ikke legger uttrykkelig opp til det, har Utvalget drøftet en videre form for standardisering, også for posten merutgifter. Utredningene bekreftet behovet for å ta hensyn til individualitet i utmålingen, og resulterte ikke i standardiseringsmodeller av samme type som ellers i utredningen.

I likhet med andre deler av lovutredningen, finner Utvalget grunn til å gjengi hovedpunktene i de vurderinger som er foretatt, men bevisst forkastet.

7.2.2.1 «Medisinsk invaliditet»-modellen

For det første har Utvalget drøftet ønskeligheten av å innføre en ordning med medisinsk invaliditet som hovedfundament for utmålingen. En slik modell kunne være basert på «formelen»

• [Medisinsk invaliditetsgrad] x [et gitt antall G] = Årlig merutgiftserstatning

En slik modell vil være enkel å anvende, fordi rettsanvenderen bare trenger å få fastsatt skadelidtes medisinske invaliditet. Den inngår allerede i erstatningssystemet, se for eksempel ménerstatningen i lovutkastets § 3-6. I den nærmere redegjørelsen for modellen finner Utvalget det hensiktsmessig å trekke linjer til andre deler av utredningen der medisinsk invaliditet er forsøkt brukt som hovedfundament.

Kjernen i kritikken mot å anvende – og dermed innføre – en slik modell, er den manglende korrelasjon mellom medisinsk invaliditetsgrad og skadelidtes behov for dekning av merutgifter. Dette problemet er også hovedgrunnen til at Utvalget ønsker å endre gjeldende regler om barneerstatning,543 og denne innvendingen gjør seg enda sterkere gjeldende i forhold til dekning av skadelidtes utgiftsbehov. Utvalget bemerker også at det ville gi lite konsistens om man på et område med svakere korrelasjon skulle innføre en «medisinsk invaliditet»-modell, samtidig som man gjør radikale omskiftninger for å avhjelpe svakhetene ved samme modelltype. Den kan imidlertid ha sin berettigelse på partikulære områder, og som supplement til andre modeller. Dette krever imidlertid en særskilt begrunnelse, som redegjort for i forslaget til overgangserstatning og valgfrihets-modell under utkastet til § 3-3.544

Utvalget har også vurdert en «medisinsk invaliditet»-modellfor utmåling av hjemmearbeidserstatning. Her kunne man tenkt seg at det lå til rette for å bruke medisinsk invaliditetsgrad som basis, fordi arbeidet er fysisk preget. Den nærmere utredningen viste imidlertid at korrelasjonen er for liten til å gi en legitim modell, som dermed ble forkastet.545 Posten «hjemmearbeidserstatning» har dels karakter av å være en merutgift (i tillegg til inntektstap), og er derfor naturlig å nevne også i denne delen av utredningen. Til forskjell fra posten «hjemmearbeidserstatning» er det her tale om å dekke et bredere spekter av merutgifter – som har til dels meget ulik karakter. Dette forsterker vanskelighetene med å benytte medisinsk invaliditet som fundament for om, og i hvilket omfang, det skal ytes erstatning. Skadelidte kan ha behov for dekning av forskjellige typer merutgifter, og disse kan – alt etter den aktuelle skadetypen – ha ulik korrelasjon med skadelidtes medisinske invaliditet.

Utvalget har forsøkt å finne avgrensede områder innen posten merutgifter med sterk nok korrelasjon til at en «medisinsk invaliditet»-modell lar seg forsvare. Utvalget har foretatt systematiske analyser av delposter som for eksempel boligutgifter. Også undergrupper som vedlikehold av bolig har vært utredet. Ingen av analysene har kartlagt/verifisert tilstrekkelige sammenhenger mellom medisinsk invaliditet og de beløp som må tilkjennes for å gi behovsdekning.

Utvalget oppfatter korrelasjonsproblemet som en vektig innvending mot å la medisinsk invaliditet styre om, og i hvilket omfang, skadelidte skal ha rett til dekning av (fremtidige) merutgifter. Ved en slik ordning kan konsekvensen bli at man får systematisk urimelige resultater, som kan ramme store grupper av skadelidte – ofte de med sterke funksjonshemminger. Utvalget finner også grunn til å påpeke at man i disse sakene står overfor dekning av skadelidtes behov for selvstendighet, uavhengighet og trivsel, som er sentralt for i størst mulig grad å få et normalisert og fullverdig liv. Mot denne bakgrunn kan Utvalget vanskelig gå inn for å innføre en ordning med medisinsk invaliditet som hovedfundament.

7.2.2.2 «Funksjonsevne»-modellen

Utvalget har drøftet muligheten for å anvende skadelidtes reduksjon i funksjonsevnen som hovedfundament for erstatningsfastsettelsen. Dette parameteret kan brukes til å avgjøre om det skal tilkjennes erstatning, og i så fall i hvilket omfang. Den nedsatte funksjonsevnen kan korrelere bedre med det aktuelle tap, hvilket ga grunnlaget for utformingen av modellen for hjemmearbeidserstatning, se lovutkastet § 3-5. Med denne som bakgrunn har Utvalget tilstrebet å videreutvikle og utvide nedslagsfeltet for funksjonsevnebaserte utmålingsmodeller.

Utvalget har drøftet muligheten for å la også merutgiftserstatningen bli basert på skadelidtes funksjonsevne. Man møtte imidlertid nokså raskt det samme grunnproblemet som ved «medisinsk invaliditet»-modellen: Heller ikke funksjonsevnen gir tilstrekkelig korrelasjon med de økonomiske tap, hvilket er en forutsetning for å gi skadelidte behovsdekning. I personskadesakene står man overfor et bredt spekter av merutgiftstyper. Hvilke som er relevante varierer med den aktuelle skade – og den enkelte skadelidte. Skal man hindre systematiske tilfeller av underkompensasjon – noe Utvalget er opptatt av å unngå – måtte man lagt seg på et erstatningsnivå som ville blitt meget kostbart for skadevolder/forsikringsselskapene – og lite forenlig med forsøket på å holde seg innen dagens økonomiske rammer. Se utredningen kapittel 15.

Utvalget har heller ikke kunnet trekke veksler på den funksjonsevnevurderingen som allerede ligger i hjemmearbeidsmodellen i lovutkastets § 3-5. Grunnen er at denne er spesialtilpasset for hjemmearbeidstap, hvilket gjenspeiles i funksjonsbeskrivelsene som omhandler evnen til ulike typer hjemmearbeid. Disse er utviklet dels på bakgrunn av medisinsk orienterte funksjonsbeskrivelser, der grupperingene er beløpsmessig avstemt mot nivået i høyesterettspraksis, juridisk teori mv. Utvalget har også i denne sammenheng foretatt temmelig ekstensive domsanalyser. Som nevnt foran har Utvalget gjort tilsvarende analyser av rettspraksis om merutgiftserstatning, men uten å finne operasjonaliserbare sammenhenger.

Funksjonsnedsettelsen kan ikke fange inn den enkelte skadelidtes økonomiske tap, her i form av (fremtidige) merutgifter. I tillegg kommer at funksjonsevnen måtte vært relatert til de enkelte typer merutgifter (for å oppnå tilstrekkelig korrelasjon). Dette ville krevd en kompleks vurdering, og gitt en komplisert utmålingsregel. Konsekvensen er at en slik funksjonsevnemodell for merutgifter kan møte flere av de samme ankepunkter som dagens barneerstatningsmodell: Én og samme begrensning kan gi meget forskjellige utslag på det økonomiske tapet (om det i det hele tatt oppstår). Endelig påpekes at det ikke finnes et klassifikasjonssystem som graderer og «objektiviserer» funksjonsnedsettelse relatert til mangfoldet av merutgiftstyper (slik som for den enkeltstående posten «hjemmearbeidstap»).

7.2.2.3 «Matrise»-modellen

Utvalget har også drøftet muligheten for en såkalt «matrise»-modell. Vurderingen tok sitt utgangspunkt i presentasjonen fra en representant i ett av de store forsikringsselskapene.546

Modellen er i utgangspunktet basert på hovedfaktorene funksjonstap og varig bosituasjon. Funksjonstapet er delt i bevegelsesinnskrenkninger, ernæringsfunksjon, inkontinens, kommunikasjonsevne og risiko for komplikasjoner. Disse faktorene er vektet mot antall ganger grunnbeløpet (1/10 G, 1/5 G, 2/5 G og 3/5 G). Bosituasjonen er splittet på egen bolig, kommunal bolig med omsorgsfunksjoner og institusjonsopphold. Utkrystalliseringen av faktorer og vektingen mot G er basert på rettspraksis.

For å kompensere for nyttiggjøringsevne, strukturbehov ved utdanning/arbeid mv. opereres det med et eget tillegg, ut fra en formel (medisinsk invaliditet minus alder). Dette tillegget tilkjennes alle som har en kognitiv restevne.

Modellen ble oppgitt å treffe nivået i rettspraksis med relativt stor presisjon, hvilket ble vist gjennom konkrete eksempler. Mulige feilkilder ble også påpekt.

Også modellens anvendelsesområde ble presisert, og oppgitt å ha begrensninger ved at den ikke skiller mellom stor utnyttingsevne og de som bare i liten grad evner å utnytte en supplementserstatning, at modellen er lite egnet ved rene kognitive skader og at vurderingen av funksjonstapet må bero på en konkret vurdering som ikke kan standardiseres.

Som forutsetning for i det hele tatt å «score» i matrisen var det lagt inn et krav, basert på Stokstad- og Bråtane-dommen, om at det foreligger en skade som gir grunnlag a) for beregning av supplementserstatning, b) for selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen, c) ved skader som medfører betydelige behov, d) for tilsyn/hjelp og e) for å klare dagliglivets nødvendige gjøremål. Ut fra dette ble det konkludert med at modellen er egnet til bruk ved multitraumer med varig medisinsk invaliditet over 50 % og forutsetter at skader med lavere medisinsk invaliditet etter Høyesteretts praksis ikke utløser supplementserstatning. Siden matrisen ikke egner seg for rene kognitive skader, gis det i disse tilfellene i stedet en fast supplementserstatning på 1 G.

Utvalget anser gjennomgangen som verdifull for sitt arbeid med merutgiftsproblematikken. Et av hovedinntrykkene Utvalget sitter igjen med, er at matrisens forholdsvis gode «treff» med nivået i de utvalgte dommer, er dens brede spekter av faktorer – og at den forbeholdes et avgrenset segment innen de mange grupper av skadelidte, se avsnittet rett foran. Slik Utvalget ser det, underbygger dette behovet for avgrensningsinstrumenter som er egnet til å fange inn de mangefasetterte forskjeller på faktaplanet. En operasjonalisering av de faktorer matrisen gir uttrykk for, ville langt på vei kodifisere de skjønnsmomenter som er utviklet i rettspraksis, teori og andre kilder. Dette ville etter Utvalgets syn gi en meget komplisert erstatningsregel, med en detaljgrad som vanskelig lar seg formulere selv i forskrift.

Mot denne bakgrunn har Utvalget også forkastet «matrise»-modellen i sin rene form. Den inneholder likevel elementer ved sin fremheving av de mange faktorene, som Utvalget har tatt med seg i sine videre refleksjoner og utredninger.

Etter denne skisseringen av hva Utvalget har vurdert, men forkastet, fremstilles den tilnærmingen som positivt foreslås om merutgiftserstatning.

7.2.3 Positive arbeidsstrategier. Videre disposisjon

Dette avsnittet omhandler de forslagene som Utvalget går inn for, og de hensynene som er bærende for den foreslåtte utmålingsregel. Utvalget finner grunn til først å skissere enkelte grunnleggende hensyn som er vektlagt, og deretter knytte noen merknader til Mandatet i skisseringen av den konkretiserte arbeidsstrategi.

Posten merutgifter foranlediger en rekke tvister, noe som har sammenheng med behovet for individuelle tilpasninger for den aktuelle skade-/tapssituasjonen. Det som derfor kan tale for en standardisering (behovet for tvistedemping), kan samtidig trekke i motsatt retning (individuell behovsdekning). Dette kan betegnes som «standardiseringens dilemma».547 Avveiningen av kryssende hensyn krever sammensatte helhetsvurderinger, der også grunnleggende legitimitetshensyn er trukket eksplisitt og aktivt inn. Som det fremgår i kapittel 3, har Utvalget på dette punkt særlig vektlagt hensynet til individenes behovsdekning, for å unngå at eksempelvis de alvorligst skadde blir underdekket i forhold til medisinske og sosialmedisinske behov (pleie- og omsorgsbehov). En underdekning av slike behov antas å ville komme i konflikt med sterke rettferdighetshensyn, noe som kunne støte an mot erstatningsrettens legitimitet. Om man her skulle unngått systematisk underdekning, måtte erstatningsnivået ligget så høyt at ordningen ville blitt meget kostbar. På bakgrunn av de her skisserte hovedhensyn, har Utvalget gått inn for å videreføre dagens ordning med individuell utmåling av merutgiftserstatning.

Utvalget har likevel tilstrebet å nå de overordnede mål om å dempe konfliktnivået, gjennom å utforme mer veiledende lovtekster. Utvalget har aktivt – og «offensivt» – benyttet rettspedagogiske virkemidler for å nå de overordnede mål om klarere utmålingsregler. Etter Utvalgets syn er man på et område hvor utviklingen av de mer finmaskede materielle regler bør overlates til domstolene, men at det på lovgivningsplan bør være en mer klargjørende formidling av hovedprinsippene for utmålingen. Dette kan gi en god balansering mellom hensynet til skadelidtes individuelle, fulle behovsdekning (faktaplanet), og behovet for klare, fleksible og utviklingsdyktige utmålingsregler (normplanet).

Denne tilnærmingen og arbeidsstrategien skal utdypes. Utvalget finner videre grunn til å gjengi et noe større tekstutdrag, både for å presisere sin forståelse av utredningsoppgaven og tilnærmingen til denne. Fra Mandatet punkt 2.2 siteres følgende:

«I tillegg til spørsmålet om standardisering bes utvalget vurdere om regelen om erstatning for [1] fremtidige merutgifter kan og bør [2] presiseres nærmere, slik at det klargjøres hvilke [3] typer utgifter erstatningen skal kompensere for, eller hvilke utgifter som ikke skal kompenseres. Som et utgangspunkt legger departementet til grunn at [4] nødvendige og rimelige utgifter som er en følge av skaden, skal dekkes. Det bør overveies om vurderingen av dette kan klargjøres gjennom [5] en noe mer utførlig lovregel. Utvalget skal legge til grunn at erstatningen skal dekke bl. a. fremtidige utgifter som er nødvendige og rimelige for å gi hardt skadelidte personer selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen.

Utformingen av reglene må ta hensyn til at [6] det konkrete utgiftstapet for skadelidte personer vil være påvirket av hva som ytes gjennom [7] det offentliges tjenestetilbud, som kan endres over tid og variere geografisk. På utmålingstidspunktet må det derfor fortsatt vurderes hvor langt den konkrete skadelidte i fremtiden vil få sine behov dekket (uten vederlag) av det offentlige tjenestetilbudet, som et utgangspunkt for å beregne hvilke fremtidige utgifter den skadelidte selv vil få.

Det bør søkes [8] klargjort i lovteksten hva slags trygde- og sosialrettslige ytelser som skal komme til fradrag ved utmåling av erstatning for fremtidige utgifter. Forholdet mellom [9] menerstatning og erstatning for fremtidige utgifter bør så vidt mulig klargjøres. Det bør videre gå frem av lovteksten om eller i hvilken utstrekning merutgifter knyttet til [10] arbeid i hjemmet skal kunne kompenseres som utgiftstap.»

Utvalget har tilstrebet å besvare samtlige punkter i Mandatet, men i en noe annen rekkefølge enn angitt der. Utvalget har lagt hovedvekten på å forenkle utmålingen av erstatning for fremtidige merutgifter [1]. Den foreslåtte tilnærming og utkastet til lovregel har imidlertid verdi også for fastsettelse av erstatning til dekning av påførte merutgifter. I tråd med sitt mandat – og i lys av erfaringer med modeller som nevnt i punkt 7.2.2.1–7.2.2.3 – går Utvalget inn for å videreføre gjeldende utmålingsprinsipper, men i en mer presisert form. Dette overensstemmer med Mandatets ønske om å videreføre en konkret utmåling [6], basert på avgrensningskriteriet «nødvendig og rimelig» [4]. Dette er gjort ved å kodifisere generelle utmålingskriterier i lovteksten [8], samt ved å klargjøre betydningen av offentlige velferdsytelser [7] og grensen mot andre erstatningsposter [9 og 10]. Det siste har erfaringsmessig vært en utfordring ved standardiserte systemer. Problemer kan ikke unngås, men dempes ved å klargjøre noen hovedpunkter, og trekke opp retningslinjer for grensedragningen.

Utvalget foretar først presiseringer av grensene mellom merutgiftserstatning og andre erstatningsposter, jf. punkt 7.3. Gjennomgangen er ikke uttømmende, men tar for seg de skjæringspunktene som etter Utvalgets analyser og observasjoner fremtrer som særlig viktige. I punktene 7.4 og 7.5 beskrives de generelle prinsippene for utmåling av merutgiftserstatning, som også fanger inn klargjøringer av blant annet forholdet til andre poster. Utvalgte typer merutgifter drøftes i punkt 7.6. Siktemålet er å klargjøre de mest praktiske typetilfellene, hvor det er størst behov for regelpresisering og konfliktdemping. I punkt 7.7 utredes muligheten for en delstandardisering av pleie- og omsorgserstatning. En samlende vurdering av forholdet mellom offentlige ytelser og erstatningen som supplement, gis i punkt 7.8. De beregningstekniske spørsmål om kapitalisering mv. drøftes i punkt 7.9. Mandatet nevner ikke eksplisitt bevisreglene. Utvalgets erfaring er at også disse kan trenge en klargjøring, som foretas i punkt 7.10.

7.3 Presiseringer av grensen mot andre erstatningsposter

7.3.1 Tradisjonelt inntektstap (§§ 3-2 vs. 3-4)

Utvalget ønsker å klargjøre grensen mot inntektstaperstatning. Lødrup-utvalget tok opp «[a]vgrensningen mot ervervstapet» i NOU 1994: 20 punkt 4.1.5.548 Nærværende utvalg har observert at dette punktet i utredningen har foranlediget visse tolkningsvansker. I oppgjørspraksis har denne delen av utredningen undertiden blitt brukt til å forankre samordning av merutgiftserstatning og inntektstaperstatning. Nærværende utvalg er av den oppfatning at det ikke bør foretas noen beløpsmessig avstemning mellom disse postene. I klart tydeligere grad enn ved grensen mot ménerstatning, står man overfor ulike dekningsformål. Dette synes ikke å påkalle presiseringer ut over de som er foretatt her.

Slik Utvalget ser det, bør lovteksten ikke belastes med presisering på dette punkt. Utvalget bemerker i tillegg at det «modulbaserte» systemet, der erstatning for inntektstap er regulert i lovutkastet § 3-2 og merutgifter i § 3-4 – gjør at også lovens system og struktur signaliserer at det ikke skal gjøres noen samordning.

7.3.2 Hjemmearbeidstap (§§ 3-5 vs. 3-2)

Merutgiftserstatning har også en grense mot posten hjemmearbeidserstatning, som her skal klargjøres. Etter dagens ordning må det sondres mellom erstatning etter skl. § 3-1 første ledd og erstatning etter § 3-1 andre ledd andre punktum. Som en retningslinje vil hjemmehjelp-pregede aktiviteter ofte betraktes som hjemmearbeid, mens hjemmesykepleie-pregede aktiviteter vanligvis må henføres til området for merutgiftsdekningen. Utvalget viser til de domstolsutviklede presiseringene, især de som fremføres i Martinsen (Rt. 1998 s. 1916), se punkt 8.8.1. Utvalget slutter seg til de retningslinjer Høyesterett har trukket opp, som bør videreføres for å skille merutgiftserstatning etter lovutkastet § 3-4 fra regelen om hjemmearbeidserstatning i lovutkastet § 3-5.

I tillegg må lovutkastet § 3-5 presiseres i forhold til gjøremål som dekkskift og annet mindre vedlikehold og stell av for eksempel bil. Disse gjøremålene kan sies å ligge i yttergrensen av begrepet «arbeid i hjemmet» (= «arbeid i heimen»), ut fra en ren språkforståelse. Utvalget har imidlertid anlagt et vidt hjemmearbeidsbegrep, som også inkluderer disse oppgavene. Det innebærer blant annet at utgifter til dekkskift – som er et tema i en rekke saker – må dekkes under lovutkastet § 3-5 om hjemmearbeidserstatning, og ikke etter lovutkastet § 3-4 om merutgiftserstatning. Utvalget har i denne sammenheng tatt hensyn til å unngå at også den foreslåtte regelen om standardisert pleie- og omsorgserstatning kommer «under press», og dermed skaper rettsanvendelsestvil.

Videre kan det oppstå spørsmål om grensen mellom hjemmearbeidserstatning og merutgiftserstatning der utgiften er forbundet med oppfyllelse av innretningsplikten. Skadelidte kan for eksempel ha kjøpt en motorisert snøfreser eller plenklipper for å muliggjøre/forenkle gjøremålene. I juridisk teori er det uttalt at «[h]vor det er en slik funksjonell sammenheng mellom merutgiftene og innretningsplikten, taler hensynet til harmoni i erstatningsretten for vern av slike omkostninger. Disse er en forutsetning for at tapsbegrensningsplikten ikke skal konkurrere med prinsippet om full erstatning».549 Utvalget slutter seg til disse retningslinjene, og ser det hensiktsmessig å overlate den videre utpenslingen til rettspraksis.

7.3.3 Tapt livsutfoldelse (§§ 3-6 vs. 3-4)

Dette avsnittet omhandler grensen mellom merutgiftserstatning og ménerstatning, jf. henholdsvis lovutkastet §§ 3-4 og 3-6. Denne berøringsflaten blir behandlet nedenfor i punkt 7.5.4. Se også punkt 9.

For sammenhengens skyld bemerker Utvalget at det også har utredet og klargjort grensen mellom postene hjemmearbeidserstatning og ménerstatning, som angår berøringsflaten mellom lovutkastet §§ 3-5 og 3-6. Det vises blant annet til utredningen punkt 8.8.1.

7.3.4 Barneerstatning (§§ 3-3 vs. 3-4)

Merutgiftserstatning har enkelte grensesnitt også mot barneerstatningen. Mens det i punktene rett foran er fokusert på tilstøtende poster, er det her mer tale om «tilkoblede» poster. Med dette menes at barneerstatningsregelen i skl. § 3-2a har koblinger mot andre utmålingsregler. Skl. § 3-2a forutsetter at erstatning for påførte inntektstap skal utmåles etter vanlige prinsipper i skl. § 3-1, med andre ord individuelt.

Etter det foreslåtte system vil separeringen av inntektstaperstatning og merutgiftserstatning følge av det nye opplegget for lovens system og struktur, der hver bestemmelse er tilordnet en egen post. Slik lovteksten er formulert, dempes behovet for supplerende presiseringer slik som etter dagens skl. § 3-1 fjerde ledd, som anviser at «[h]ar skadelidte på skadetiden ikke fylt 16 år, utmåles erstatningen for tap i framtidig erverv etter § 3-2a».

Utvalget bemerker også at separeringen av merutgiftskomponenten og ménerstatningskomponenten i utkastet til skl. § 3-3, gjør at det må trekkes en grense mellom erstatningspostene, se blant annet presiseringene i punkt 6.1.2 foran.

7.3.5 Forsørgertap (§§ 3-8 vs. 3-4)

Utvalget skal endelig klargjøre grensen mellom merutgiftserstatning og forsørgertapserstatning. Postene har i all hovedsak klart definerte virkeområder, men visse berøringspunkter skaper behov for presisering. Det gjelder blant annet i forhold til «Bastrup»-tillegget, som består av flere dekningskomponenter, se punkt 11.5.3. Et av dekningselementene er fordyret hushold. Denne er mindre påaktet og mindre praktisk enn hjemmearbeids- og omsorgskomponentene, men har en grense mot merutgiftserstatningen.

Etter utkastet til forsørgertapsbestemmelse i § 3-8 nevnes ikke fordyret hushold. Dette er et utslag av et bevisst rettspolitisk valg Utvalget har tatt. Mot denne bakgrunn er det, ut fra konsistens- og formålsbetraktninger, heller ikke grunnlag for individuell dekning av fordyret hushold etter lovutkastet § 3-4.

7.4 Skaderelatert merutgift. Årsakskravet

7.4.1 Generelt

Erstatning for merutgifter forutsetter at skadelidte har fått en utgiftsøkning. Det må foreligge en negativ endring i den økonomiske situasjonen, vurdert ut fra en differansebetraktning. Utvalget finner det derfor hensiktsmessig å bruke begrepet «merutgifter», fremfor «utgifter». Korresponderende med dette tales det her om «merutgiftserstatning», hvilket rent språklig synes mer dekkende enn «utgiftserstatning».

For at skadelidte skal ha rett til merutgiftserstatning, må det alminnelige årsakskravet være oppfylt.550 Det opptrer i to ledd. For det første må det være årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og realskaden. For det andre kreves årsakssammenheng mellom realskaden og det økonomiske tapet (her: merutgiften).551 Derfor er det ikke tilstrekkelig at skadelidte har økte utgifter etter ulykken; utgiftene må også skyldes ansvarshendelsen.552 Mot denne bakgrunn tales det om at bare de skaderelaterte merutgiftene er erstatningsmessige. Presiseringen kan synes banal, men er likevel viktig.

En presisering av begrepsbruken:553 For årsakssammenhengen mellom realskaden og tapet kan det hevdes at tap (for eksempel behovet for dekning av merutgifter) inntrer idet realskaden skjer. I et slikt perspektiv kan årsakskonstruksjonen virke anstrengt, fordi årsakssammenheng kjennetegnes av at årsaken ligger før virkningen i tid. I en del tilfeller inntrer det økonomiske tapet etter realskaden. Skadelidte kan for eksempel ha blitt påført en risiko for artroseutvikling, og demper denne risikoen ved medisinske behandlinger. Her kan selve skaderisikoen anses som en «skade» i erstatningsrettslig forstand, men dette beror på en verdivurdering og er av en annen karakter enn vurderingen av faktisk (logisk) årsakssammenheng i realskadeleddet.

Årsakskravet kommer implisitt og kasuistisk til uttrykk i dagens skl. § 3-1 første ledd ved uttrykket «personskaden antas å påføre». Sml. formuleringen i blant annet passkl. § 12 første ledd første punktum og voldsoffererstatningsloven § 4 første ledd første punktum.

Kravet til faktisk (logisk) årsakssammenheng kan sies å ligge inkorporert i begrepet «nødvendig». Ordet «rimelig» fanger i større grad inn at det også oppstilles mer skjønnsmessige, normative avgrensningskriterier, beslektet med adekvanskriteriet (for eksempel kriteriet om en «nøktern standard» mv.).554 Det er likevel grunn til å påpeke at det ikke er noen tradisjon i norsk høyesterettspraksis for en oppsplitting av begrepet «nødvendig og rimelig», som må tolkes og anvendes som et hele. En slik tilnærming legges også til grunn av Utvalget.555

At merutgiften må skyldes ansvarshendelsen, er i samsvar med erstatningsrettens «natur». Det ville medføre prinsipielle betenkeligheter om man skulle forlate kravet til faktisk (logisk) årsakssammenheng. Om skadevolder skulle måtte erstatte slike utgifter, ville det kunne være å «rette baker for smed». Forlates årsakskravet er man over i velferdsretten. Der spørres det vanligvis om selve behovet, ikke årsaken til det (med unntak av reglene om yrkesskadefordeler, jf. for eksempel ftrl. § 5-25 og Eide (Rt. 2006 s. 735).

Det er et grunnprinsipp i erstatningsretten at man må gjøre fradrag for sparte utgifter. Dette kan ses som et utslag av den negative siden av prinsippet om full erstatning, og samsvarer med det generelle prinsippet compensatio lucri cum damno.556 Med et populæruttrykk sies det undertiden at skadelidte ikke skal «tjene på skaden». Prinsippet er uttrykt i høyesterettspraksis, jf. blant annet Sevaldsen (Rt. 1981 s. 138). Dersom skadelidte for eksempel har transportutgifter, må det ses i sammenheng med sparte utgifter til bilhold hvis han ikke kan kjøre bil etter ulykken. Også her gjelder det et årsakskrav, idet fordelen må være utløst av ansvarshendelsen (= den skadevoldende begivenhet).

7.4.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget er av den oppfatning at årsakskravet bør fremgå klarere av lovteksten. Denne bør mer eksplisitt uttrykke årsakskriteriet, og ikke bli formulert forskjellig i relasjon til påført og fremtidig tap.

På yrkesskadeområdet ser Utvalget ulemper med dagens konglomerat av årsaksregler på tvers av, og innen, erstatningsrett og velferdsrett. Dette krever utredninger utenfor Utvalgets mandat, men er behandlet av Arbeidsskadeutvalget i NOU 2004: 3. Med omtanke for et konsistent, og på andre måter helhetlig velfungerende kompensasjonssystem, har Personskadeutvalget imidlertid vurdert forholdet til Arbeidsskadeutvalgets utredninger og konklusjoner.

Et forslag til lovfesting av årsakskriteriet kan lyde slik:

«Erstatning for skade på person skal dekke nødvendige og rimelige merutgifter som følge av ansvarshendelsen.»

Ved å bruke ordet «ansvarshendelsen» blir det tydelig at det er denne som må ha forårsaket merutgiften. Dermed fremheves koblingen mot ansvarsgrunnlaget. Et alternativ er å knytte an mot realskaden, hvilket gir en mer tradisjonell uttrykksform.

Rent språklig kan det hevdes at uttrykket «rimelige utgifter» ikke passer så godt. Etter lovreformen 1973 – da man gikk bort fra rent rimelighetsbasert utmåling etter strl. ikrl. §§ 19 og 21 – er det ikke treffende å bruke uttrykk som «så langt det finnes rimelig». Utvalget gjeninnfører ikke et diskresjonært rimelighetsskjønn, men skal klargjøre at man står overfor en kontekstbasert adekvansvurdering eller en typetilfellebasert behovsstandard. Sentralt i den skadesituasjonsorienterte differensieringen, er sondringene på tvers av ulike dekningsformål.

7.5 Betydningen av merutgiftenes dekningsformål

7.5.1 «Kategoriskjemaet»

Ved utmåling av merutgiftserstatning må det skilles mellom ytelsenes art. En sentral distinksjon er mellom ytelser med

• rent medisinsk siktemål,

• sosialmedisinsk karakter og

• rent sosial karakter (rene fritidsbehov).

Kilde: Morten Kjelland (2004)

I det videre utdypes den rettslige betydningen av å differensiere mellom disse. Dette gjøres med støtte i figuren, «Kategoriskjema».557

Figur 7.2 viser sondringene mellom medisinske, sosialmedisinske og fritidsrelaterte (sosiale) behov. Dekningsformålene er angitt som tre kategorier. De loddrette skillelinjene er stiplete for å markere at det ikke er «vanntette skott» mellom dem.558 I tillegg er behovsstandardene visualisert: Den øverste linjen (pilen) illustrerer det erstatningsrettslige «nødvendige og rimelige» nivået. Den nederste vannrette linjen (pilene) viser det velferdsrettslige «nødvendige og rimelige» nivået.

Figuren gir et stilisert oppsett; virkelighetens medisinske og juridiske vurderingstemaer og avveininger er komplekse og kompliserte.559 Skissen er ment som en hjelp for tanken, og blir brukt i fortsettelsen til å støtte de språklige beskrivelsene.

7.5.2 Dekning av rent medisinske behov

7.5.2.1 Utgangspunktet

Ved dekning av merutgifter til lege, medisiner og andre rent helsemessige behov, er utgangspunktet at det velferdsrettslige ytelsesnivået samsvarer med det erstatningsrettslige «nødvendige og rimelige». Synspunktet legges til grunn i «domstrilogien» Skoland (Rt. 1993 s. 1547), Stokstad (Rt. 1996 s. 958) og Rott (Rt. 1999 s. 1967), som blir stadfestet i Bråtane (Rt. 2002 s. 1436). Flertallet ordlegger seg slik:

«I Skolanddommen er uttalt at . det offentliges tilbud etter helse- og sosiallovgivningen vil være utgangspunktet her. I Stokstaddommen er dette utgangspunktet utdypet. I Rottdommen ble disse utgangspunktene bekreftet. Etter min mening er det ikke grunn til å forlate det utgangspunktet for erstatningsutmålingen for fremtidige omsorgsutgifter som er kommet til uttrykk i de tre dommene.» (s. 1441–1442)

Tilsvarende uttrykkes av mindretallet (s. 1450). I Bråtane (Rt. 2002 s. 1436) er det derfor enighet om at det «nødvendige og rimelige» dekningsnivået for ytelser med rent helsemessig siktemål, som hovedregel er sammenfallende i velferdsretten og erstatningsretten. Ved at behovsstandarden er den samme, kan skadelidte i utgangspunktet ikke kreve supplementsytelse på et høyere nivå enn det velferdsrettslige. I Psykolog (Rt. 2003 s. 1358) uttrykkes dette ved at «det offentlige tilbudet i utgangspunktet må danne en grense for det som er erstatningsberettiget» (avsnitt 44). Regelen er illustrert til venstre i figur 2 (kategori 1).

Konsekvensen av at behovsstandardene i utgangspunktet er sammenfallende, er at skadelidte som hovedregel bare kan kreve dekning av egenandelene.

7.5.2.2 Reservasjonen om utilgjengelig offentlig helsetilbud

Fra hovedregelen om sammenfallende behovsstandarder ved dekning av rent helsemessig behov, finnes det en unntaksregel. Den anviser at behovsstandarden også ved dekning av rent medisinske behov, kan ligge på et høyere nivå i erstatningsretten enn i velferdsretten. For å kunne benytte unntaksregelen må det foreligge «særegne omstendigheter», samt at «utgiftene [må] stå i et rimelig forhold til det som kan oppnås gjennom en annen ordning enn det offentlige tilbud», jf. Skoland (Rt. 1993 s. 1547, s. 1559). I likhet med hovedregelen, blir også unntaksregelen stadfestet i Bråtane (Rt. 2002 s. 1436):

«Det som skal utmåles, er i første rekke et supplement til de offentlige ytelsene for å sikre skadelidte mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel. Jeg nevner at i Skolanddommen uttaler førstvoterende at skal dette prinsippet fravikes, 'må det foreligge særegne omstendigheter, og ikke minst må utgiftene stå i et rimelig forhold til det som kan oppnås gjennom en annen ordning enn det offentlige tilbud'» (fra flertallets begrunnelse, s. 1442)560

Høyesterett har senere presisert hvilke situasjoner som kan gi grunnlag for unntak, jf. Psykolog (Rt. 2003 s. 1358). Skadelidte fikk erstattet utgiftene til ikke-refusjonsberettiget behandling hos psykolog. Selv om dekningen gjaldt medisinske behov, tilkjente Høyesterett erstatning ut fra at det offentlige tilbudet ikke var tilgjengelig:

«Skadelidte har en generell plikt til å begrense sitt tap. Det følger av dette at han, så langt mulig, benytter offentlige – refusjonsberettigede – helsetilbud. I vårt tilfelle legger jeg til grunn at i den utstrekning de ankende parter har anvendt ikke refusjonsberettiget psykologisk bistand, er det fordi det offentlige tilbudet ikke var tilgjengelig. Dette er dokumentert gjennom en lang rekke henvendelser. Overlege Weisæth har videre bekreftet at det er stor mangel på kvalifiserte terapeuter med ledig kapasitet innen det offentlige helseapparat for den type langvarig og komplisert terapi som det her var behov for. Jeg finner det da nokså klart at utgifter til privatfinansiert tilbud om kvalifisert psykologhjelp må aksepteres som erstatningsberettiget.» (avsnitt 44)

Dommen viser at den formelle velferdsretten ikke er enerådende; også det reelle offentlige tilbudet er relevant. Det synes som Høyesterett oppstiller et minstekrav – om enn med et annet innhold enn «minstestandarden» i Fusa (Rt. 1990 s. 874) – som forutsetning for hovedregelen om sammenfallende behovsstandarder.561

Utvalget presiserer at det er tale om en snever unntaksregel, som bare kommer til anvendelse i spesielle tilfeller. Per i dag finnes det ingen andre eksempler i høyesterettspraksis, og det finnes få eksempler i det ellers rikholdige underrettsmaterialet.562

For merutgifter med et klart forbedringssiktemål, kan det tenkes en noe høyere behovsstandard enn det som gjelder for dekning av pleie- og omsorgsytelser. Utvalget har drøftet dette nedenfor.

7.5.2.3 Offentlige ytelser på tvers av kommunene. «Geografisk mobilitet»

Mandatet legger opp til at Utvalget vurderer betydningen av at «det konkrete utgiftstapet for skadelidte personer vil være påvirket av hva som ytes gjennom det offentliges tjenestetilbud, som kan endres over tid og variere geografisk».563

Det er diskutert hvorvidt ulikt offentlig ytelsesnivå på tvers av kommunene kan innvirke på omfanget av supplementsytelsen (erstatningen). Spørsmålet er om man skal ta hensyn til at skadelidte kan måtte/ønske å flytte til en kommune hvor ytelsesnivået er lavere. Debatten er gjerne knyttet til begrepet geografisk mobilitet. Hvis supplementsytelsen ikke kompenserer og korrigerer for varierende offentlig ytelsesnivå, kan flytting til en kommune med dårlig(ere) økonomi medføre at skadelidte ikke får/opprettholder full erstatning. På denne måten kan behovsdekning bli uforenlig med behovet for mobilitet.

Høyesterett tar stilling til denne problemstillingen i forhold til offentlige ytelser med rent helsemessig siktemål. Førstvoterende for flertallet uttaler følgende:

«Katrine Bråtane bor, som nevnt, i egen bolig, og jeg legger til grunn at hun også vil bo slik i fremtiden. Hun er for tiden bosatt i Gamle Oslo bydel, Oslo. Hun har anført at det er usikkert om hun vil bli boende der når studiene er fullført, og at det også er usikkert om hun ved bosetting i en annen kommune/bydel vil bli tildelt offentlige ytelser i samme omfang som nå. Jeg finner imidlertid for mine vurderinger å måtte legge til grunn at hun, hvor hun enn måtte bosette seg i Norge, vil motta offentlige ytelser i et omfang som tilsvarer hennes helsemessige begrunnete behov.» (s. 1447–1448)

Domsutsagnet har etter sin ordlyd kun virkninger i (toparts)forholdet mellom trafikkforsikreren og Katrine Bråtane. Høyesterett må likevel antas å ha vært generelt normerende, det offentlige ytelsesnivået ved dekning av rent helsemessig behov er som et utgangspunkt «nødvendig og rimelig» i hele landet. Skadelidte kan i alminnelighet vanskelig påberope seg argumentet om geografisk immobilitet for så vidt gjelder ytelser med rent medisinsk siktemål. Dette kan være annerledes ved dekning av sosialmedisinske behov, se nedenfor.

7.5.2.4 Utvalgets vurdering og forslag

Utvalget går inn for å videreføre hovedregelen om at offentlige ytelser til dekning av rent medisinske behov representerer det «nødvendige og rimelige» nivå også erstatningsmessig. Utvalget har lagt vekt på at det norske velferdstilbudet til dekning av slike behov ligger på et høyt nivå i dag, og at det også er skjedd en generell utvikling i det offentlige tiltak for velferd. Som utgangspunkt må dette gjelde til tross for faktiske variasjoner i det kommunale ytelsestilbud, likevel slik at det bør vurderes unntak for særskilte tilfeller. Dette leder over til de neste merknadene, om en særregel for sviktende offentlige tilbud.

Selv om det norske velferdssystem for dekning av rent medisinske behov i all hovedsak er vel utbygd og tilbyr ytelser på et høyt nivå, finnes det eksempler på avvik. Det offentlige helsetilbudet kan svikte, og i verste fall være utilgjengelig. En eventuell overføring av dette ansvaret fra det offentlige til skadevolder, vil bidra til en viss «privatisering» med hensyn til dekning av grunnleggende helsebehov. Dette har ulike politiske, økonomiske og rettslige implikasjoner. Utvalget har rettet oppmerksomhet mot de erstatningsrettslige problemstillingene, og særlig vurdert om det er skadelidte eller skadevolder som bør bære risikoen.

I de fleste tilfellene representeres skadevolder av et forsikringsselskap, som kan dekke tapet gjennom premier (pulverisering). Utvalget vil påpeke at heller ikke skadevolder er en helt ensartet gruppe, hvilket kan innvirke på relevansen og vekten av hensynene i interesseavveiningen. Betenkelighetene med å la skadevolder bære risikoen for sviktende offentlig helsetilbud synes særlig fremtredende der skadevolder er personlig ansvarlig. Utvalget må også ha disse situasjonene for øye, noe som har sammenheng med at forslagene til utmålingsregler ikke differensierer på tvers av ulike skadevoldergrupper. Ansvarsnedsettelse etter for eksempel skl. § 5-2 kan nok lettere tenkes overfor privatpersoner, men lempning er et snevert unntak fra hovedregelen om full erstatning.

I avveiningen har Utvalget funnet det rimelig å legge avgjørende vekt på skadelidtes behov for dekning, og derfor funnet å burde videreføre den ulovfestede unntaksregelen. Det er særlig sett hen til at det dreier seg om dekning av rent medisinske behov. Utvalget er klar over at det i et systemperspektiv kan hevdes at «svikten» er et anliggende mellom skadelidte og det offentlige, men ser samtidig behovet for at den enkelte skadelidte får full behovsdekning. Til dette kommer at det er et forholdsvis begrenset antall tilfeller der det kan bli tale om å pålegge skadevolder dekning av rent medisinske behov. Endelig bemerkes at skadevolder – i et rent økonomisk perspektiv – kan ha interesse av at skadelidte får dekket sitt medisinske (rest)behov, idet dette kan bidra til en begrensning av øvrige typer tap (for eksempel merutgifter, eller at skadelidte forbedrer/opprettholder restarbeidsevnen).

Utvalget har mot denne bakgrunn kommet til at de ulovfestede materielle utmålingsprinsippene bør videreføres, i hvert fall i sine hovedtrekk. Det leder over til en drøftelse av om, og i så fall hvordan, prinsippene kan klargjøres i lovteksten.

Utvalget foreslår å lovfeste hovedregelen om sammenfallende behovsstandarder for rent medisinske behov. Denne bør fremgå klart av ordlyden. Av lovgivningspedagogiske hensyn har Utvalget vurdert å presisere den praktiske konsekvensen av hovedregelen – at egenandelen er erstatningsmessig (og bare den). Dette må ses i sammenheng med forslaget om å presisere også behovsstandardene for de to andre dekningskategoriene, sosialmedisinske og rent sosiale behov, se nedenfor.

Videre kan det spørres om unntaket i Psykolog (Rt. 2003 s. 1358) bør integreres i lovteksten. Dette kan i seg selv virke prosesskapende, hvilket vil komme i konflikt med formålet bak standardisering. Utvalget anser likevel denne utfordringen som begrenset. Gjennom en dekkende formulering og en plassering i lovteksten, kan kodifiseringen bidra til en klargjøring sammenliknet med dagens ordning. I tillegg er unntaksregelen forklart i denne utredningen. Utvalget går derfor inn for å la særregelen få en plass i lovteksten. Lovteknisk bør den oppstilles som et unntak, og formuleres som en sikkerhetsventil for særskilte tilfeller. Utvalget går derimot ikke inn for en spesifisering av hva som ligger i «særlige grunner». Selv om man i dag primært har sviktende helsetilbud i tankene, er det hensiktsmessig å bygge inn en dynamikk i regelen slik at den kan fange inn andre situasjoner der det er behov for modifikasjoner (fremtidsperspektiv).

Et forslag til lovformulering av behovsstandardene for de tre dekningsformålene, og som fanger inn både hovedregelen og unntaket for dekning av rent helsemessige behov, kan lyde slik (foreslås inntatt i to ulike ledd i bestemmelsen):

«Erstatning til skadelidte med behov for hjelp til å oppnå selvstendighet, uavhengighet og trivsel kan ytes på et høyere nivå enn det offentlige tilbudet. …»

«Rent medisinske behov erstattes ikke ut over skadelidtes egenandel, med mindre det foreligger særlige grunner. … »

7.5.3 Dekning av sosialmedisinske behov

7.5.3.1 En høyere behovsstandard

For ytelser med sosialmedisinsk564 siktemål kan nivået for det «nødvendige og rimelige» være høyere i erstatningsretten enn i velferdsretten. Dette ble klart uttrykt i Stokstad (Rt. 1996 s. 958), som var en sentral referanse for Høyesterett i Bråtane-saken:

«I Stokstaddommen er dette utgangspunktet utdypet slik på side 966. Kommer man over til ytelser med sikte på å gi mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen, mener jeg det lettere kan bli tale om en noe høyere standard i erstatningsretten.» (s. 1442)

Høyesterett viser videre til at prinsippet ble anvendt i Rott (Rt. 1999 s. 1967). Ulikheten i den velferdsrettslige og erstatningsrettslige behovsstandarden innebærer at skadelidte kan kreve erstatning i tillegg til de offentlige ytelsene. I figur 2 fremgår dette ved at linjen som angir den erstatningsrettslige sosialmedisinske behovsstandarden (kategori 2), ligger høyere enn den velferdsrettslige linjen. Differansen utgjør området for supplementet (erstatningen).

Linjen i figur 2 er «brukket» ved en stigende og en synkende pil. Disse illustrerer graderingen av supplementsytelsens omfang. Den stigende linjen viser at omfanget av supplementsytelsen øker hvor formålet beveger seg fra dekning av rent helsemessige behov mot sosialmedisinske behov. Den synkende linjen viser at supplementsbidraget avtar hvor formålet beveger seg fra dekning av sosialmedisinske behov mot rent sosiale behov. Graderingen er et utslag av at det ikke kan sondres skarpt mellom dekningsformålene (kategoriene). Dette utdypes nedenfor under behandlingen av grensen mot ménerstatningen. I Bråtane (Rt. 2002 s. 1436) ble det fremhevet at behovene heller ikke klart lar seg atskille i tid:

«Slik jeg ser det, gjør hennes medisinske og hennes mer sosiale behov seg gjeldende samtidig, og de kan således ikke henføres til avgrensede tidsperioder.» (s. 1444)

7.5.3.2 Konkret vurdering av offentlig ytelsesnivå

Supplementsprinsippet krever en vurdering av det offentlige ytelsesnivået. Etter gjeldende rett skal det legges til grunn en vurdering av det faktiske nivået. For påført tapsperiode vil dette fremgå av trygdevedtak og annen dokumentasjon, og er relativt enkelt å klarlegge.

For fremtiden må det gjøres en konkret sannsynlighetsvurdering av hvilke ytelser skadelidte faktisk vil få tildelt. Dette kan vanskelig sies å følge klart av loven, og forarbeidene gir heller ingen eksplisitt anvisning. Prinsippet er derimot utviklet i høyesterettspraksis. Stokstad (Rt. 1996 s. 958) er den første dommen som uttrykker dette. Høyesterett uttaler at «det avgjørende må være sannsynligheten for at ytelsene faktisk vil bli gitt, og jeg er ikke enig med ankemotpartene i at ytelsene må være sikret som rettigheter for at de kan gå til fratrekk» (s. 967). Formuleringen er rimelig klar, men har foranlediget diskusjoner også etter Stokstad.

Diskursen preges av to ulike rettssyn. Det ene anser det rettskravssikrede ytelsesnivået som avgjørende. Den andre oppfatningen legger avgjørende vekt på det sannsynlige faktiske ytelsesnivået. I teorien hevder for eksempel Jerstad, med henvisning til blant annet Ot.prp. nr. 4 (1972–73),565 at skadevolder har risikoen for «usikre fordeler».566 Forarbeidsuttalelsen gir nok begrenset støtte for at skadevolder har risikoen for størrelsen på de velferdsrettslige ytelsene. Selve debatten om risikofordelingen ved «usikre fordeler», tilsier imidlertid behov for en avklaring, som behandles nedenfor.

Høyesterett foretar en ytterligere presisering i Bråtane (Rt. 2002 s. 1436). Flertallet gjentar at det «[a]vgjørende må være en vurdering av sannsynligheten for at ytelser faktisk blir gitt» (s. 1442). Mindretallet sluttet seg til dette, og hevdet at supplementsprinsippet anviser en «vurdering av det sannsynlige fremtidige nivået på det offentliges ytelser» (s. 1450). Høyesterett har dermed enstemmig angitt skjønnstemaet.

Som en konsekvens av dagens «sannsynlighetsprinsipp» kan rettsanvenderen ikke bare forholde seg til dagens ytelser, men må ta standpunkt både til fremtidig ytelsesomfang og fremtidig ytelsesmåte.567Bråtane (Rt. 2002 s. 1436) tydeliggjør at fastsettelsen av både erstatningen og de offentlige ytelsene må avgjøres ut fra konkrete vurderinger.

Et annet spørsmål er om man bør opprettholde dagens ordning med prognoser over fremtidig ytelsesnivå. En mulighet er heller å la det rettighetssikrede ytelsesnivået danne basis for vurderingen.

7.5.3.3 Utvalgets vurdering og forslag

Utvalget går inn for å videreføre dagens ordning der det erstatningsrettslige «nødvendige og rimelige» nivået kan ligge høyere enn i velferdsretten. I dette ligger det et ønske om å fortsette ordningen der skadelidte kan kreve erstatning i tillegg til offentlige ytelser, for så vidt gjelder dekning av behov for selvstendighet, uavhengig og trivsel (sosialmedisinske behov).

Som en konsekvens av å videreføre det materielle prinsippet om en erstatning til dekning av sosialmedisinske behov, legges det samtidig opp til et samspill mellom velferdsrett og erstatningsrett. Det innebærer blant annet at ytelsene fra disse to kompensasjonskildene må ses i sammenheng, og at man må ta stilling til prinsippene for hvilket offentlig ytelsesnivå som skal legges til grunn. Som skissert foran, er dagens ordning at man legger til grunn det sannsynlige ytelsesnivået i fremtiden. En slik prognosebasert tilnærming kan være besværlig der skadelidte er ung og tapsperioden lang. Utvalget har derfor drøftet alternativer til en slik fremgangsmåte.

En mulighet er i stedet å legge til grunn det rettighetssikrede ytelsesnivået. En slik ordning kan innebære en viss forenkling med hensyn til å «sikte inn» ytelsenes (minste)omfang, også i et lengre tidsperspektiv. Ved å legge til grunn rettighetssikrede ytelser også for utmålingen av merutgifter, vil man få samme system som Utvalget foreslår i forhold til inntektstaperstatning, se punkt 5. Dette vil dermed bidra til konsistens i det reviderte systemet for utmåling av personskadeerstatning. En slik fordel må imidlertid avveies – og kanskje avstemmes – mot svakhetene. En av disse er at ordningen kan innebære at det nærmest systematisk blir gitt overkompensasjon til dekning av sosialmedisinske behov, fordi skadelidte vanligvis vil motta ytelser som faktisk ligger høyere enn den rettslige minstestandarden. Videre nevnes at en ordning basert på det rettighetssikrede ytelsesnivået, i de fleste tilfellene ville innebære at man tok utgangspunkt i et lavere nivå enn minstestandarden. Under en slik forutsetning ville supplementsytelsen måtte øke, noe som ville medføre en økt belastning for skadevolder. I avveiningen av hvorvidt dette er rimelig, må det blant annet ses hen til de siste års økning i erstatningsnivået ved dekning av sosialmedisinske behov.

Etter vurderingen av de kryssende hensyn, har Utvalget kommet til at dagens ordning bør videreføres. Det innebærer at utmålingen skal beregnes med utgangspunkt i en prognose for hvilket tilbud det offentlige vil ha til skadelidte. Spørsmålet er derfor om det skisserte «prognoseprinsippet» bør implementeres i lovteksten. Lovteknisk lar dette seg gjøre, men Utvalget ser det som et bedre alternativ å angi dette i forarbeidene.

Et samlet forslag til formulering av lovtekst kan lyde slik:

«Erstatning til skadelidte med behov for hjelp til å oppnå selvstendighet, uavhengighet og trivsel kan ytes på et høyere nivå enn det offentlige tilbudet.»

7.5.4 Dekning av rent sosiale behov

7.5.4.1 Oversikt

Utmålingen av merutgiftserstatningen vil i alminnelighet ikke påvirkes av ménerstatningen, idet dekningsformålene er ulike. Fra dette utgangspunktet kan det tenkes modifikasjoner. I grensen mellom sosialmedisinske behov (kategori 2 i figur 2) og sosiale behov (kategori 3), gir rettspraksis eksempler på en form for «samordning» der ménerstatningen er av en viss størrelse.

Rettspraksis angir ikke klart hva som er hensynet bak «samordningsregelen». Utvalget antar at prinsippet i hvert fall delvis har sammenheng med at overgangen mellom sosialmedisinske og rent sosiale behov er glidende. Tolkningen er gjort med støtte i rettspraksis. I Stokstad (Rt. 1996 s. 958) beskrives forholdet mellom merutgiftserstatning etter skl. § 3-1 første ledd og ménerstatning etter skl. § 3-2 slik:

«Kommer man over til ytelser med sikte på å gi mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen, mener jeg det lettere kan bli tale om en noe høyere standard i erstatningsretten, altså slik at man dekker ytelser utover det som går inn under offentlige hjelpe- og stønadsordninger. … [D]et må trekkes en grense mot det som omfattes av ménerstatningen.» (s. 966)

Det uskarpe skillet mellom dekningsformålene kan tilsi en beløpsmessig «avstemming» av merutgiftserstatningen i dens grense mot ménerstatningen. Ved omfattende skader som i Bråtane (Rt. 2002 s. 1436), er hjelpetiltakene ofte flerfunksjonelle; de dekker samtidig både sosialmedisinske og sosiale behov. For så vidt kan hensynet om å unngå dobbeltdekning – som er den negative siden av prinsippet om full erstatning – anføres som begrunnelse for justeringen.568

I Rott (Rt. 1999 s. 1967) uttrykker Høyesterett at størrelsen på ménerstatningen må tas i betraktning:

«At erstatning for utgifter kan omfatte lønnsmidler til personlig assistanse, er heller ikke nytt i norsk erstatningsrett. Jeg viser til Stokstaddommen. Som der nevnt vil imidlertid posten være begrenset til nødvendige og rimelige utgifter, og det må trekkes en grense mot menerstatningen, som i vår sak er betydelig.»569 (s. 1976)

Også Bråtane (Rt. 2002 s. 1436) formulerer skjønnsmomentet, og fremhever at det «[i] prinsippet kan … være aktuelt å gjøre fradrag på grunn av ménerstatningen som er utbetalt» (s. 1448–1449). Premissene gir ikke uttrykkelig svar på om Høyesterett benyttet fradragsadgangen, idet retten bare uttaler at «slik saken ligger an, kan ikke … [ménerstatningen] gjøre noe vesentlig utslag» (s. 1448–1449). Domspremissene tilsier at retten kan ha gjort en viss reduksjon, men at denne i så fall er svært beskjeden.

7.5.4.2 Utvalgets vurdering og forslag

Utvalget er av den oppfatning at det her er behov for en klargjøring av forholdet mellom merutgiftserstatningen og ménerstatningen. Disse dekker henholdsvis økonomisk tap og ikke-økonomisk tap, og ulikheten i dekningsformål tilsier et tydeligere skille enn i dag. Dette kan virke klargjørende og dermed prosessdempende, noe som er i samsvar med Mandatet.

Utvalget foreslår å tydeliggjøre at det i utgangspunktet ikke er adgang til å redusere merutgiftserstatningen under henvisning til at skadelidte også mottar ménerstatning. Kompensasjonsformålene er ulike og vanskelige å sammenlikne (inkommensurable). I tråd med dagens regler bør det imidlertid være en viss adgang til beløpsmessig avstemming der ménerstatningen er blitt tilkjent med et høyt beløp.

Utvalget bemerker også at det er uskarpe skiller mellom dekning av sosialmedisinske og sosiale behov. For å unngå at skadevolder må yte dobbeltdekning må det foretas en viss «koordinering» av merutgifter og ménerstatning der disse glir over i hverandre. Dette problemet kan vanskelig løses fullt ut gjennom en presisering i lovteksten, men må overlates til praksis. De høyesterettsskapte retningslinjene som nevnt foran gir veiledning. Utvalget ønsker imidlertid å presisere hovedregelen om at posten merutgifter skal vurderes separat og gjennom en klargjørende formulering i ordlyden. Et forslag til lovtekst kan da lyde slik:

«Rent sosiale behov dekkes ikke etter bestemmelsen her.»

Av rettstekniske hensyn, herunder pedagogiske hensyn, foreslås denne avgrensningen tatt inn mot slutten av bestemmelsen om merutgiftserstatning. De mer raffinerte retningslinjene og grensedragningene som er utviklet i rettspraksis kan sammenfattende tilgjengeliggjøres i forarbeidene, mens nye presiseringer fortsatt må overlates til rettspraksis.

7.6 Nærmere om enkelte typer merutgifter (typetilfeller)

7.6.1 Oversikt

Etter skisseringen foran av generelle utmålingsprinsipper, skal det gis ulike presiseringer av, og merknader til, enkelte typer merutgifter. Disse kan opptre i en rekke typetilfeller. Her er det gjort et utvalg. Utvalget retter oppmerksomhet mot de typene merutgifter som det i praksis er en del tvister om, og hvor det er særlig grunn til å forsøke å klargjøre utmålingsprinsippene.

7.6.2 Behandlingsutgifter

Skadelidte kan ha behov for behandling etter skaden, som for eksempel hos fysioterapeut og kiropraktor. Det foranlediger spørsmål om erstatningsvernet for merutgifter til slik behandling. I dag finnes det et bredt spekter av behandlingsformer, som – i begrepets videste forstand – også omfatter ulike typer alternativ/eksperimentell terapi. Et sentralt spørsmål er hvorvidt omkostninger til slike tiltak er dekningsmessige. Utvalget vil her skissere prinsippene i gjeldede rett, som er blitt til gjennom domstolenes rettsutviklende virksomhet. Derfor er det naturlig å skissere visse utviklingslinjer, noe som leder over i drøftelsene av den videre presisering av utmålingsreglene nedenfor.

For merutgifter med et klart forbedringssiktemål kan det tenkes en noe høyere behovsstandard enn det som gjelder for dekning av pleie- og omsorgsytelser, jf. Høyesteretts presisering i Psykolog (Rt. 2003 s. 1358, avsnitt 44). Det typiske her er dekning av ulike typer behandling.

I vurderingen av om, og i så fall i hvilken utstrekning, behandlingsutgiftene nyter vern, må man se hen til blant annet tiltakets effekt. I dette ligger at behandlingen må kunne forbedre eller vedlikeholde skadelidtes medisinske funksjonsevne, hvilket har en kobling til det erstatningsrettslige grunnhensynet om gjenoppretting (reparasjon). I vurderingen av tiltakets effekt står man overfor en forholdsmessighetsbetraktning, der det må være en rimelig sammenheng mellom behandlingens kostnader og helsemessige verdi. Her fremtrer en underliggende kost/nyttevurdering, og en rettsøkonomisk tankegang innen denne delen av utmålingslæren.

Effektkriteriet kan for det første opptre som et vilkår for erstatning. Dette illustreres av blant annet Rott (Rt. 1999 s. 1967). Skadelidte hadde underkastet seg thalamusstimulering (akupunktur for å stimulere hjernekjernen), keleringsbehandling (måte å fjerne eventuelle tungmetaller fra blodet) og EMG bio-feedback-behandling (elektrostimulering av muskulaturen). Under henvisning til den rettsoppnevnt sakkyndige, fant Høyesterett at behandlingen ikke hadde effekt utover det som kunne oppnås ved behandling i Norge:

«Det fremgår at den behandling som ble gitt ved de første oppholdene i USA, særlig keleringsbehandling, ikke er alminnelig anerkjent. Dette stiller seg annerledes når det gjelder EMG biofeedback behandlingen i Miami og behandlingen i England. Men de undersøkelser som foreligger om EMG biofeedback behandling, viser ifølge den sakkyndige at slik behandling ikke gir tilleggseffekter utover det som kan oppnås ved tradisjonell fysioterapi. Når det gjelder virkningen av behandlingene for Rott, har den sakkyndige ut fra det skriftlige materialet i saken og sine undersøkelser av henne, konkludert med at treningsoppholdene utenlands ikke har hatt effekt på hennes funksjoner utover det som kunne oppnås ved behandling i Norge. … Behandlingsreisene har vært oppmuntrende for A, og hun kan under den intensive treningen ha virket bedre, men dette har vært temporært.» (s. 1974)

Skadelidte fikk ikke erstattet pådratte kostnader ved disse tiltakene. Dommen viser at effektkriteriet kan opptre som et stengsel for erstatning.

Året etter er spørsmålet oppe på nytt for Høyesterett, i Kåsa (Rt. 2000 s. 441). Skadelidte hadde hatt tradisjonelle behandlinger hos fysioterapeut og kiropraktor, men det var reist spørsmål om omfanget av behandlingene var så omfattende at effekten ble begrenset. Under henvisning til medisinsk sakkyndige ble dette besvart med ja. Førstvoterende

«viser … til den skepsis som den rettsoppnevnte sakkyndige, professor Lundar, har uttrykt overfor nytten for Kåsa av deler av den behandling hun benytter» (s. 450).

Skadelidte fikk imidlertid redusert erstatningen til dekning av behandlingsutgiftene. Kåsa (Rt. 2000 s. 441) er derfor et eksempel på at effekt/nyttefaktoren kan opptre som et utmålingsmoment.

Trekkes linjen frem i tid, presiserer Psykolog (Rt. 2003 s. 1358) avgrensningskriteriet ytterligere. Høyesterett klargjør vurderingstemaet, som er hvorvidt behandlingen er «medisinsk relevant». Førstvoterende ordlegger seg slik:

«Når det dernest gjelder de mer alternative behandlingsformer, må det – slik jeg ser det – trekkes en grense mot det som ikke kan anses medisinsk relevant.» (avsnitt 44).

Den siste dommen om behandlingsutgifter per i dag, er Ask (Rt. 2010 s. 1547). Dommen omhandler først og fremst årsaksvurderinger ved nakkeslengassossierte lidelser, men har enkelte uttalelser om utmålingsreglene. Skadelidte hadde krevd erstatning for fysioterapibehandling. Spørsmålet var hvorvidt merutgiftene ved behandlingen var erstatningsrettslig vernet. Under henvisning til de medisinsk sakkyndige synes Høyesterett å videreføre de tidligere prinsippene om medisinsk effekt. Det fremgår blant annet når førstvoterende uttaler at

«[s]lik jeg forsto de sakkyndige, vil det i et slikt tilfelle ikke være medisinsk nødvendig eller vanlig med langvarig fysioterapibehandling.» (avsnitt 74)

Det kan derfor måtte skilles mellom kortvarige og langvarige behandlinger. Utvalget presiserer at dette må vurderes helt konkret for den enkelte skadelidte og for den enkelte typen behandling det er tale om. Medisinsk sakkyndige er sentrale «premissleverandører» for den rettslige vurderingen.

Det er ikke alltid at behandlingseffekten lar seg påvise før skadelidte har prøvd behandlingen. Dette foranlediger spørsmål om det er skadelidte eller skadevolder som har risikoen for at tiltaket viser ikke å ha effekt. Dette kan også formuleres som et spørsmål om skadelidte har en «utprøvingsrett».570 Spørsmålet er berørt i NOU 1994: 20. Lødrup-utvalget formulerer seg slik:

«Hvis behandlingen ikke virker eller kun virker lindrende i et begrenset tidsrom, er det tvilsomt hvor langt erstatningsplikten rekker; her må det i alle tilfelle foretas en konkret vurdering. Dette betyr at skadelidte ikke uten videre kan teste ut forskjellige behandlingsopplegg på skadevolders bekostning.» (s. 44, 1. spalte)

Gjennomgangen av rettspraksis etterlater et inntrykk av at det er skjedd en viss utvikling i skadelidtes favør. I Rott (Rt. 1999 s. 1967) ses ingen uttalt «utprøvingsadgang» for skadelidte. Dommen er på dette punkt blitt kritisert i teorien. Nygaard hevder at Rott er «ganske streng mot skadelidne. Her kunne ein vore meir fleksibel».571 Året etter synes Høyesterett å ha lagt seg på en mer liberal linje, idet det i Kåsa (Rt. 2000 s. 441) uttales at

«det er rimelig at en person med så store plager som Kåsa har, i de første årene prøver ut om det finnes virksomme behandlingsmetoder, men at det ikke kan kreves at skadevolderen skal dekke fortsatte utgifter hvis tiltakene viser seg å ha liten eller ingen varig effekt.» (s. 450)

I Psykolog (Rt. 2003 s. 1358) gis en ytterligere presisering av «utprøvingsretten». Førstvoterende viser først til uttalelsen om at behandlingen må være medisinsk relevant, for så å tilføye at

«innenfor en slik ramme bør rettsvesenet være varsom med ytterligere å overprøve tilbud som den skadelidte benytter seg av for å bli frisk eller for å bedre sin helse, ganske særlig når behandlingen allerede er gjennomført.» (avsnitt 44)

Domssitatet gir en oppsummering av dagens rettstilstand, samt fanger inn en side ved tidsdimensjonen i «utprøvingsretten»: Skadelidte er innrømmet en viss utprøvingsadgang, men kan ikke fortsette å teste ut behandlinger på skadevolders bekostning hvis de viser seg ikke å ha effekt. Dette har en side mot tapsbegrensningsplikten, samt viser en linje tilbake til Lødrup-utvalgets utredning (se sitatet foran).

Utvalgets vurdering og forslag

Utvalget går inn for å videreføre gjeldende rett, og har særlig vektlagt den utpensling og raffinering av avgrensningskriteriene som er utviklet i rettspraksis. Utvalget vil også påpeke at prinsippene om skadelidtes «utprøvingsrett» bør videreføres, idet dette kan bidra til at skadelidte opprettholder restarbeidsevnen og/eller demper andre tap (for eksempel behovet for andre typer merutgifter). Dermed er det en viktig systemsammenheng mellom denne delen av merutgiftserstatningen og tapsbegrensningsplikten.

Videre har Utvalget drøftet om disse bør få en plass i lovteksten. Dette kan ha en informativ (rettspedagogisk) verdi.

Utvalget er også av den oppfatning at lovteksten ikke bør belastes med en kodifisering av skadelidtes «utprøvingsrett», som heller forklares i forarbeidene.

Ut fra de betraktninger som er skissert i punktet her, har Utvalget utformet følgende forslag til regulering:

«Rent medisinske behov erstattes ikke ut over skadelidtes egenandel, med mindre det foreligger særlige grunner. For behandlingsformer som er medisinsk akseptert, men med uavklart effekt for skadelidte, kan merutgifter ved å prøve behandlingen dekkes i den utstrekning dette finnes rimelig. Merutgifter ved velværebehandlinger og behandlingsformer som ikke er medisinsk akseptert, dekkes ikke etter paragrafen her.»

7.6.3 Pleie- og omsorgsutgifter

Ved de mest omfattende personskadene kan skadelidte bli påført pleie- og omsorgsbehov. Det ses for eksempel i saker der skadelidte har fått lammelser eller alvorlige hodeskader. Utmåling av pleie- og omsorgserstatning tar utgangspunkt i begrepet «nødvendig og rimelig», som her beror på en meget sammensatt vurdering, jf. blant annet Skoland (Rt. 1993 s. 1547), Stokstad (Rt. 1996 s. 958), Rott (Rt. 1999 s. 1967), Bråtane (Rt. 2002 s. 1436) og Løff II (Rt. 2009 s. 1).

Ved utmålingen må man vurdere skadelidtes behov – der skadelidtes nyttiggjøringsevne kan opptre som et hjelpemoment. Nyttiggjøringsprinsippet er imidlertid ikke enerådende, men én av flere faktorer i en kompleks erstatningsutmåling. Dette er nærmere vist ved den såkalte «Glideskalaen» som er beskrevet i punkt 7.7.3 nedenfor.

Det faller utenfor Utvalgets oppgave å redegjøre detaljert for utmålingsreglene, og det vises til juridisk teori om pleie- og omsorgserstatning.

Utvalget har imidlertid, i tråd med sitt mandat, tilstrebet generelle klargjøringer av grensen mellom merutgiftserstatning og andre erstatningsposter, se punkt 7.3 foran. Presiseringer er også gjort underveis i andre deler av lovutredningen. På det generelle planet har Utvalget også forsøkt å imøtekomme de generelle standardiseringsmålsettingene, gjennom å utforme presiserte og mer veiledende lovtekster, jf. punkt 7.2.3 foran. Ved klarere formidling av hovedprinsippene for utmålingen kan man bidra til tydeligere rammer for utmålingen, som ett ledd i arbeidet med å dempe konfliktnivået innen denne delen av personskadeerstatningsretten.

For utmålingen av fremtidig merutgiftserstatning har Utvalget imidlertid foreslått en annen type tiltak, ved å utforme en standardisert erstatning for dekning av pleie- og omsorgsbehov. Dette er en post hvor det erfaringsmessig kan oppstå konflikter, samtidig som det i rettspraksis antydes mønstre i utmålingen (retningslinjer og nivåer) for visse skadetyper. Disse observasjonene, som er avdekket gjennom Utvalgets analyser, kan det trekkes veksler på for å utvikle en standardiseringsmodell. Utvalget ønsker allerede her å presisere at det har foreslått en form for standardiseringsmodell som avviker fra de vanlige, men som nettopp er tilpasset erstatningspostens egenart (særlig kjennetegnet av behovet for fleksibilitet). Nærmere om den foreslåtte pleie- og omsorgsmodellen kommer i punkt 7.7 nedenfor.

7.6.4 Juridisk bistand

Personskadesaker kan reise kompliserte spørsmål av faktisk og/eller juridisk karakter, relatert til både ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og utmåling.572 Skadelidte kan derfor ha behov for juridisk bistand. Dette gjelder selv under en ordning med mer standardisert erstatning slik Utvalget foreslår. Utvalget ser det som sentralt å oppnå balanse i styrkeforholdet mellom partssidene, som ledd i å sikre grundig og forsvarlig opplysning av saken (bevisvurderingen), sml. tvisteloven kapittel 21, og riktig materiell rettsanvendelse. Utvalget kan slutte seg til Lødrup-utvalgets påpeking i NOU 1994: 20, der det fremheves at «[s]kadeoppgjørene må sikre likebehandling og reglene må bidra til å redusere risikoen for at resultatet blir forskjellig hvis skadelidte får god juridisk bistand og eventuelt forfølger sitt krav ved domstolene, enn hvor et oppgjør i minnelighet danner grunnlaget for erstatningsfastsettelsen».573

Synspunktet har gjenklang i grunnpilaren i moderne tvisteløsningsregler. I tråd med prinsippene i tvl. § 1-1 bør det legges til rette for rettferdig, forsvarlig, rask og tillitsskapende behandling av personskadesakene. Kompetent juridisk bistand kan bidra til å fremme disse generelle hensyn, samt spesifikke standardiseringshensyn som beskrevet i kapittel 3. Utvalget vil her bemerke at skadelidte er enkeltstående (såkalte atomiserte, som gruppe) og ofte svekket på grunn av skaden. Skadevolder på sin side representeres i de fleste saker av et forsikringsselskap, som har fagkompetente saksbehandlere/advokater og også har tilgang på bistand fra eksterne spesialister (der kostnaden til sist dekkes av premiebetalerne). Det vil kunne rokke ved legitimiteten i erstatningssystemet om skadelidte skulle avskjæres fra å få dekket juridisk bistand av skadevolder. Utvalget finner også grunn til å peke på tendensen i retning av en mer forbrukerorientert erstatningsrett. Dette må holdes atskilt fra overbruk av advokattjenester og annen juridisk bistand. Dette bør ikke belastes skadevolder, verken ut fra generelle rettferdsbetraktninger eller de særskilte hensyn som ligger til grunn for reformen om enklere, raskere og mindre belastende oppgjør. Også skadevolder har beskyttelsesverdige interesser.

Utvalget har – som ellers i utredningen – tilstrebet en velavstemt interesseavveining mellom partssidene. Mot den bakgrunn går Utvalget inn for at skadelidte skal kunne kreve erstattet juridisk bistand, men med de begrensninger som følger av at merutgiften må være «nødvendig og rimelig».

Frem til saksanlegg (stevning) er utgifter til juridisk bistand erstatningsmessige på linje med andre merutgifter. Etter gjeldende rett skal disse erstattes av skadevolder – ikke skadelidte selv – innen det som er «nødvendig og rimelig». Se til illustrasjon Kåsa (Rt. 2000 s. 441, s. 450–451). Dette er i utgangspunktet en forskjell fra utgifter til juridisk bistand i forbindelse med behandling av andre avtalebaserte personforsikringer, jf. fal. del B, som kan bli utløst av ansvarshendelsen. Slike forsikringer kan bestå av skadelidtes egne ulykkesforsikringer, forsikringer tegnet av arbeidsgiver eller forsikringer som skadelidte har på grunn av medlemskap i fagforening, organisasjon eller liknende. Velger skadelidte å benytte advokat til å behandle avtalebaserte personforsikringer, kan utgiftene bare unntaksvis kreves dekket av skadevolder som en erstatningsmessig merutgift.

Det er avgrensningskriteriet «nødvendig og rimelig» som normerer retten til å få erstattet utgifter til juridisk bistand. Begrepet «nødvendig og rimelig» er styrende både for om det skal tilkjennes erstatning og for erstatningens omfang. «Nødvendig og rimelig»-begrepet opptrer dermed både som vilkårsregel og omfangsregel. Det beror på en sammensatt vurdering hvorvidt utgifter til juridisk bistand er nødvendige og rimelige. En rekke faktorer spiller inn. Sakens faktiske og rettslige kompleksitet er de to sentrale vurderingspunktene (som hver inneholder ulike momenter, utviklet i blant annet rettspraksis). Her er det relevant å se hen til om – og i hvilken utstrekning – det har vært behov for utredninger av ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og/eller utmåling (eventuelt også andre spørsmål som medvirkning, lempning mv.). Som ledd i en konkretisering vil det være mer arbeidskrevende å foreta en utredning av årsaksspørsmålet i en sak med vanskelig konstaterbare skader (for eksempel ved tvil om flere av de såkalte Lie-kriteriene), enn i saker med tverrsnittsskader og alvorlige hodeskader. I disse sakene kan imidlertid utmålingen reise mer sammensatte spørsmål. Dette beror på en konkret vurdering i hver enkelt sak. For eksempel vil det ved utmåling av inntektstap normalt være mer ressurskrevende å vurdere en selvstendig næringsdrivende, enn det er å fastsette inntektstapet for en alminnelig arbeidstaker.

Bredden i saken vil vanligvis også ha en side mot dens tidsmessige utstrekning, som også kan spille inn i helhetsvurderingen. Begge partene har et ansvar for at saksbehandlingen har en god fremdrift. I kartleggingen av sakens faktum vil man også kunne legge vekt på arbeidsfordelingen mellom skadevolder og skadelidte, herunder hvem av partene som har forestått innhentingen av trygdevedtak, lønns- og selvangivelser, avtaler fra arbeidsgiver og annen dokumentasjon. Videre er det grunn til å differensiere mellom ulike typer arbeidsoppgaver, som kan varierer fra kompliserte juridiske tolkningsspørsmål til de rene «sekretærfunksjoner». En veiledning i «nødvendig og rimelig»-vurderingen vil her være forholdet mellom advokatens timepris, tidsforbruk og kompleksiteten i det arbeidet som utføres. For eksempel må det som et utgangspunkt legges til grunn at rene standardbrev til leger, sykehus, arbeidsgiver, likningskontor, NAV mv. for innhenting av informasjon kunne utføres effektivt av sekretær.

Personskadeerstatningsrett er blitt et spesialisert område, hvor skadelidte kan ha behov for bistand av en advokat som har særskilt kompetanse innen erstatningsrett – som igjen fordrer kunnskap om tilstøtende rettsområder slik som velferdsetat, forsikringsrett og skatterett, samt kjennskap til medisinske spørsmål. Dette må tas med i den sammensatte helhetsvurderingen av hva som er «nødvendig og rimelig» dekning av juridisk bistand. Geografiske avstander kan imidlertid inngå som ett av flere momenter i denne avveiningen – i tråd med gjeldende praksis – og må vurderes konkret. I den samlede avveiningen kan det ikke være uten betydning at det også på forsikringsselskapssiden har vært, og er, en utvikling i retning av mer spesialisert kompetanse. Ved «nødvendig og rimelig»-vurderingen er det videre viktig å merke at avgrensningen gjelder eventuelle merutgifter forbundet ved det aktuelle advokatvalget. I helhetsbildet må det derfor vurderes hvorvidt det ville oppstått reiseutgifter uansett, for eksempel i forbindelse med møter hos forsikringsselskapet. Utvalget har ikke tilsiktet noen realitetsendring i reguleringen vedrørende dekning av juridisk bistand; det bør fortsatt være en oppgave for domstolene å utvikle denne siden av «nødvendig og rimelig»-kriteriet, basert på individuelle vurderinger.

Utvalget har også vurdert hvorvidt skadevolder bør dekke merutgifter i forbindelse søknader om trygd og offentlige velferdsytelser i forbindelse med skaden. Utvalget har besvart dette med et betinget ja; i en del tilfeller kan det være naturlig at skadelidte gjør dette arbeidet selv med bistand fra NAV. Når dekning av slike utgifter etter forholdene kan nyte erstatningsvern – så langt de ikke dekkes etter forvaltningsloven574 (fvl.) § 36 – har Utvalget også vekt på at det her er en viss sammenheng med plikten til å uttømme det offentlige tilbudet. En dekning av slike utgifter kan også være i skadevolders interesse, siden erstatningen skal være et supplement til de offentlige ytelsene. Kriteriet «nødvendig og rimelig» avgrenser imidlertid omfanget av de utgiftene til juridisk bistand som her kan kreves erstattet. Dette har dels sammenheng med at dekning av trygdesøknader til NAV mv. fremstår som noe mer «avledet» enn behandlingen av selve erstatningssaken (selv om det er et nært samspill), og dels sammenheng med at det offentlige har en veiledningsplikt, jf. prinsippet i fvl. § 11. I de mest alvorlige personskadesakene der det offentlige kommer tungt inn med bistand, vil hjelpeapparatet ofte være så omfattende at det også fanger inn behovet for bistand til slike søknader (for eksempel der skadelidte er på institusjon).

Hvis utfallet av utredningsprosessen blir at det ikke er adekvat årsakssammenheng, kan det spørres om skadelidte har rett til erstatning for juridisk bistand. En «ren» årsaksbetraktning, sammenholdt med at merutgifter til juridisk bistand skal behandles på linje med andre utgiftsposter, kan tilsi at svaret er nei. På den annen side kan det hevdes at utgifter til juridisk bistand utgjør et formuestap forårsaket av ansvarshendelsen, og som derfor i utgangspunktet er erstatningsmessige etter skl. § 4-1 – innen rammen av det «nødvendige og rimelige». Utvalget har – under tvil – lagt til grunn følgende synspunkt: I saker med vanskelige juridisk-medisinske og juridisk-økonomiske årsaksvurderinger kan det være behov for juridisk bistand, og dekningen av disse merutgiftene bør ikke alene avhenge av utfallet av årsaksvurderingen. Utvalget har funnet dette synspunktet riktig, samtidig som det presiseres at «nødvendig og rimelig»-begrensingen vil sette skranker for omfanget av dekningsgraden i slike tilfeller. Synspunktene gjenfinnes i blant annet Lødrup-utvalgets utredning. I NOU 1994: 20 blir det fremhevet at «[i] de fleste personskadesaker av noe omfang vil skadelidte være representert av en advokat. Hvis vilkårene for ansvar er omtvistet, er det som regel nødvendig».575 Også i denne sammenheng kan det være visse fordeler for skadevolder/forsikringsselskapet om skadelidte har juridisk bistand, som kan bistå i årsaksutredningen og eventuelt forklare klienten konsekvenser av at årsakskravet ikke er oppfylt. Synspunktet har – om enn mer generelt formulert – visse linjer til NOU 1994: 20, der Lødrup-utvalget poengterte at «også forsikringsselskapene ser det som en fordel at skadelidte er representert ved en advokat, som blant annet vet hvilken relevant dokumentasjon selskapet trenger».576 Utvalget nevner at det heller ikke er uten kostnader om skadevolder/selskapet alene skal forestå hele utredningsarbeidet mot trygdeenheter, leger mv., i tillegg til å ivareta skadelidtes behov for dialog og informasjon. Momentet har isolert sett en begrenset vekt i en erstatningsrettslig sammenheng, men også slike helhetlige samfunnsøkonomiske aspekter har en plass i Utvalgets lovutredningsarbeid, sml. Mandatets overordnede målsettinger.

Som et veiledende synspunkt er bistandsutgiftene dekningsmessige i den utstrekning skadelidte hadde en plausibel grunn til å få saken utredet med sikte på en første avklaring av om det overhodet er grunnlag for å gå videre med saken. I så fall er det naturlig at merutgiftene til juridisk bistand dekkes frem til det foreligger en avklarende spesialisterklæring, slik at skadelidte da i rimelig utstrekning har fått ivaretatt sitt behov for en pekepinn på om man står overfor en «erstatningssak». Retningslinjen om «plausibel grunn» er imidlertid ikke ment å favne så vidt at den gir rett til dekning av advokatutgifter ved å utrede alle potensielle erstatningskrav etter uhell i eksempelvis trafikken eller på arbeid og hvor skadelidte er påført ubehag eller helt bagatellmessige skader. I tråd med Utvalgets generelle målsetting om å dempe konfliktnivået, tilføyes her at skadelidte og skadevolder/forsikringsselskapet i slike tilfeller bør ha en dialog om dekningsspørsmålet i forkant, for å redusere et mulig (etterfølgende) konfliktpunkt.

Spørsmålet etter dette er om innføringen av en mer standardisert erstatningsordning innsnevrer grensene for hva som utgjør «nødvendig og rimelig» bistand. De foreslåtte utmålingsreglene tar generelt sikte på å forenkle oppgjørsprosessen, se utredningens kapittel 3. Dette taler for at behovet for juridisk bistand kan bli mindre enn det er per i dag.

På den annen side har Utvalget gått inn for standardiserte modeller, med flere individuelle komponenter for å hensynta forskjeller på faktaplanet. I denne sammenheng nevnes også at årsaksvurderingen kan være utfordrende. Dette har implikasjoner for hvilke fakta som må klarlegges/innhentes, og for den etterfølgende prøving mot de aktuelle rettsregler (konkret rettsanvendelse). I tillegg har selve regelsystemet en viss kompleksitet, med regulering både i formell lov og utfyllende forskrift. Utvalget tilføyer at utmålingen ikke er standardisert for alle poster, som påført inntektstap, merutgifter, påført hjemmearbeidstap og oppreisning.

7.7 Særlig om pleie- og omsorgserstatning. Delstandardisering

7.7.1 Oversikt

Som det fremgår av drøftelsene foran, har Utvalget nøye vurdert muligheten for å standardisere posten merutgifter. Selv om en fullstendig standardisering ikke er tilrådelig, kan en begrenset standardisering være gjennomførbar og ønskelig på enkelte områder.

Utvalget har drøftet muligheten for en mer sjablongmessig utmåling av pleie- og omsorgserstatning, i form av en såkalt delstandardisering. Med dette menes her at deler av posten merutgifter foreslås standardisert, og kun for særskilte skadesituasjoner. Ved å avgrense anvendelsesområdet for modellen, kan man oppnå en forenkling uten å komme i et problematisk forhold til prinsippet om full behovsdekning – til forskjell fra om modellen skulle dekke hele spekteret av ulike typer merutgifter (store variasjoner mellom skadelidte), se punkt 7.2.2 foran.

Den foreslåtte delerstatningsmodellen har en annen karakter enn de øvrige modellene i lovutredningen. Modellen atskiller seg først og fremst ved at den ikke har ett styrende hovedfundament for utmålingen (for eksempel medisinsk invaliditet), fordi dette er forbundet med korrelasjonsproblemer som utredet foran, se især 2.2.1. Det er behov for å kunne foreta sammensatte vurderinger ut fra merutgiftspostens egenart og den enkelte skadelidtes dekningsbehov. Samtidig viser erfaringer at dette kan medvirke til prosesser og dermed et behov for å dempe konfliktnivået.

Etter en avveining av de kryssende hensyn, har Utvalget foreslått at det tas utgangspunkt i en form for «normalerstatning», men med mulighet for både skadelidte og skadevolder til å bevise seg ut av det beløpsfikserte utgangspunktet. Vurderingen beror på de prinsippene som er lagt til grunn i rettspraksis, og som er blitt raffinert gjennom foredlinger i juridisk teori mv.

Utvalget finner det hensiktsmessig å presentere modellen, for deretter å presisere de ulike sidene ved den.

7.7.2 Presentasjon av modellen

Modellen omhandler erstatning til dekning av fremtidige pleie- og omsorgsutgifter for skadelidte som er påført de mest omfattende skader og pleie- og omsorgsbehov. Det primære anvendelsesområdet for modellen er skadelidte med lammelser i armer og ben, og som har en medisinsk invaliditet i intervallet 90–100 %. Personkretsen utdypes i punkt 7.7.5 nedenfor.

De skadelidte som omfattes av modellens virkeområde, skal som hovedregel ha rett til en standardisert pleie- og omsorgserstatning. Denne tilkjennes med 2 ganger G, som ut fra dagens G vil utgjøre ca. 151 300 kroner [2 x 75 641 kr].

Utvalget presiserer at hele modellen er basert på det gjennomsnittlige årstapet, som poengtert flere steder underveis også i fremstillingen nedenfor. Det er med andre ord anlagt et livsløpsperspektiv, ikke et «øyeblikksbilde» av situasjonen for eksempel på oppgjørstidspunktet. Derfor vil det ikke være et gyldig argument fra skadevoldersiden å hevde for eksempel at skadelidte ikke vil ha pleie- og omsorgsutgifter (eventuelt over et visst nivå) i de første årene, for eksempel i en akuttfase på inntil 2–3 år. Tilsvarende kan ikke skadelidte bli hørt med at behovet var størst i akuttfasen, og at det skal ses bort fra om behovet – og dermed merutgiftene – vil bli stabilisert på et noe lavere nivå i fremtiden.

Utvalget ønsker å klargjøre allerede innledningsvis et viktig forhold til de offentlige ytelsene. Den delstandardiseringen som diskuteres her, har som grunnleggende forutsetning at det ikke skal gjøres fradrag for offentlige ytelser hvor skadelidte kvalifiserer for erstatning etter hovedregelen (standarderstatningen). Rettsanvenderen forutsettes imidlertid i den individuelle vurdering av om det er grunnlag for å fravike utgangspunktet – slik at man kommer over i en individuell utmåling (= unntakene, utdypes rett nedenfor) – å foreta en individuell vurdering også av det fremtidige offentlige ytelsesnivået (kvantitativt og kvalitativt).577

Fra hovedregelen om «2 G»-erstatning gjøres det unntak. For å ivareta hensynet til tapspostens egenart – preget av store individuelle variasjoner både i hvilke typer merutgifter som er relevante og utgiftenes størrelse – går Utvalget inn for å supplere med en individuell behovsvurdering. Dette kan slå ut både i skadelidtes favør og skadevolders favør, alt etter det konkrete saksforholdet.

Hvis skadelidte kan bevise at det fremtidige gjennomsnittlige årstapet er høyere enn 2 G, kan hovedregelen om standarderstatning fravikes. For å oppnå en viss demping av konfliktpotensialet, stilles det imidlertid kvalifikasjonskrav (minstekrav) til avvikets størrelse. For å unngå tvister om fremtidig pleie- og omsorgstap som ligger like i overkant av eller nær utgangspunktet (2 G), må de årlige merutgiftene overstige utgangspunktet med minst ½ G (ca. 36 400 kr).

Og motsatt: Kan skadevolder bevise at det fremtidige gjennomsnittlige årstapet er lavereenn 2 G, legges dette til grunn for beregningen. Avviket fra standarderstatningen er her i skadevolders favør. For å dempe konfliktpotensialet, foreslås det et tilsvarende minstekrav til avviket. For å unngå tvister om fremtidig pleie- og omsorgstap som ligger like i underkant av eller nær utgangspunktet om 2 G, må de årlige merutgiftene underskride dette med minst ½ G.

Gjennom unntakene tas det hensyn til de betydelige variasjonene i så vel skadelidtes (brutto-) behov for pleie- og omsorgsdekning, som variasjoner i det offentlige velferdstilbudet (forskjeller mellom kommunene, jf. punkt 7.5.2.3 foran). Dette skaper et behov for fleksibilitet i utmålingen av supplementsytelsen (pleie- og omsorgserstatningen).

Som de fremgår, har modellen dels elementer av en sum-erstatning (hard standardiseringsgrad), og dels elementer av en vanlig konkret og individuell utmåling (ingen standardisering).

Modellen er oppsummert i figuren. Den skal brukes som støtte for den videre presiseringen av modellens materielle og prosessuelle/bevismessige sider.

Kilde: Morten Kjelland (2011)

7.7.3 Hovedregel: Standardisert «2G»-erstatning

Dette avsnittet gir en utdyping av hovedregelen. Forklaringen skal gjøres med støtte i figuren foran. Den viser en glideskala over størrelsen på skadelidtes pleie- og omsorgsbehov, samt utmålingsreglene.

I midten av skalaen er hovedregelen angitt, som anviser en årlig pleie- og omsorgserstatning på 2 ganger G. Standarderstatningen tilkjennes også der skadelidtes årlige pleie- og omsorgsutgifter er ± ½ G, se det skraverte intervallet med grått på hver side av midtlinjen. I dette området er det ikke adgang til individuell utmåling, ut fra målsettingen om å avgrense «prosessfeltet» både oppad og nedad. Skadelidte tilkjennes her bare standarderstatningen, også betegnet som «2 G»-erstatningen. Dette standardiserte området er vist ved klammene i øverste del av figuren. Dersom det reelle gjennomsnittlige årstapet er mindre enn 2 G (men større enn 1 ½ G), vil skadelidte bli overkompensert. Og motsatt: Hvis det reelle gjennomsnittlige årstapet er større enn 2 G (men lavere enn 2 ½ G), vil skadelidte bli underkompensert. Begge utslagene er en konsekvens av de ulemper som uløselig er forbundet med effektive standardiseringstiltak. Utvalget bemerker imidlertid at det har tilstrebet å unngå systematisk underdekning av skadelidtes behov for selvstendighet, uavhengighet og trivsel (sosialmedisinske behov). Dette har lagt føringer på både strukturen i modellen (herunder adgangen til individuell justering), nivået på standarderstatningen og dens dekningsområde. I forhold til det siste aspektet, nevnes allerede her at pårørendes tap skal holdes utenfor, se punkt 7.7.5.2 om grensen mot andre poster.

Utvalget ønsker videre å presisere begrunnelsen (rasjonalet) bak nivået på standarderstatningen. Denne bygger på særlig tre hensyn, som må ses i sammenheng.

For det første er beløpsfikseringen på 2 G foretatt med utgangspunkt i analyser av rettspraksis (og nemndspraksis). Det er med andre ord tale om en form for empirisk-normativ tilnærming, slik som anvendt også under blant annet modellen for hjemmearbeidserstatning. Utvalget fremholder at det er betydelige variasjoner i praksis grunnet forskjeller i de enkelte skadelidtes behov (faktaplanet). For avgrensede grupper av skadelidte – de med størst skader/pleie- og omsorgsbehov – kan det imidlertid antydes visse mønstre. Når nivået på standarderstatningen her er fastsatt til 2 G, gir dette relativt godt samsvar med det øvre nivået i praksis.

Analysene av retts- og nemndspraksis viser at et stort volum av sakene ligger i intervallet 1 ½ G til 2 ½ G, og som dermed vil fanges opp av standarderstatningen («2 G»-erstatningen). En gjennomgang av PSN-praksis viser en viss tendens i retning av å tilkjenne årlige pleie- og omsorgserstatninger i intervallet 100 000 til 120 000 kroner årlig, se til illustrasjon N2005/0404 (110 000 = ca. 119 000 i 2010-kroner frem til skadelidte fyller 18 år, deretter 75 000 kroner = ca. 81 000 i 2010-kroner), N2005/0319 (100 000 = ca. 108 000 i 2010-kroner frem til fylte 18 år, deretter 75 000 kr), N2005/0727 (120 000 kr), N2004/0144 (110 000 kroner = ca. 123 000 i 2010-kroner frem til fylte 18 år, deretter 45 000 kroner = ca. 50 000 i 2010-kroner), N2005/0206 (110 000 kroner = ca. 123 000 i 2010-kroner), N2004/0467 (110 000 kroner = ca. 123 000 i 2010-kroner), N2004/0074 (110 000 kroner = ca. 125 000 i 2010-kroner frem til fylte 18 år, deretter 100 000 kroner = ca. 113 500 i 2010 kroner), N2004/0118 (110 000 kroner = ca. 125 000 i 2010-kroner), N2003/0841 (110 000 kroner = ca. 125 000 i 2010-kroner), N2003/0445 (110 000 kroner = ca. 125 000 i 2010-kroner) N2003/0470 (110 000 kroner = ca. 125 000 i 2010-kroner), N2003/0457 (110 000 kroner = ca. 125 000 i 2010-kroner), N2003/0301 (100 000 kroner = ca. 114 000 i 2010-kroner). Fra nyere nemndspraksis kan det vises til N2009/0259 (110 000 kroner), N2008/0709 (110 000 kroner, fremtidig årstap). Se Kleiven (Eidsivating lagmannsrett 29. mai 2009; 110 000 kroner = 112 500 i 2010-kroner), Ulstad (Eidsivating lagmannsrett 13. juni 2006; 110 000 kroner = ca. 120 000 i 2010-kroner frem til fylte 18 år, deretter 75 000 kroner pr år = ca. 82 000 i 2010-kroner), Jessen (Oslo tingrett 30. juni 2008; 110 000 kroner = ca. 115 000 i 2010-kroner frem til skadelidte fyller 18 år).

Analysen av praksis underbygger at det er betydelig spennvidde i størrelsen på den årlige pleie- og omsorgserstatningen, se for eksempel N2006/0290 (kr 60 000 årlig = ca. 65 000 i 2010-kroner), N2005/0183 (140 000 = ca. 156 000 i 2010-kroner), N2009/0042 (20 000 kroner), N2008/0597 (40 000 kroner, fremtidig tap), N2009/0258 (70 000 kroner, fremtidig tap), N2008/0917(60 000 kroner frem til fylte 18 år, deretter 50 000 kroner). Se også Wigenstad (Eidsivating lagmannsrett 25. juni 2009; 150 000 kroner = 153 000 i 2010-kroner).

For en nærmere oversikt over rettspraksis og variasjonene i erstatningsnivå, se «Glideskalaen», som vist i figuren på neste side.

Glideskalaen i vanlig format er inntatt som vedlegg 3, men vist med en nedskalert figur her for å forenkle forklaringen av den. Den øverste delen av figuren viser selve glideskalaen, der minimalt behov/nytte er vist til venstre, og maksimalt behov/nytte er vist til høyre. Mellom disse ytterpunktene er det glidende overganger. Skadelidte i utvalgte sentrale dommer er plassert inn på glideskalaen. Tabellen under viser i øverste rad de medisinsk sakkyndiges beskrivelse av skadelidtes behov/nytte, og den nederste raden angir rettens vektlegging av dette. Tabellen er et analyseverktøy utviklet av Kjelland, og er ment som et verktøy for å konkretisere skjønnet i forhold til skadelidtes behov/aktivitetsnivå (eventuelt uttrykt med hjelpebegrepet «nyttiggjøringsevne»). Nyttemomentet er som nevnt ikke enerådende, idet utmålingen beror på sammensatte juridisk-medisinske vurderinger.

Glideskalaen er operasjonalisert og fremført i form av hjelpedokument i en rekke underrettssaker, som også omtaler skjemaet, se eksempelvis Frogner (LB-2008-3737), der det tales om en «fremlagt analyse av nivået på supplementserstatningen i rettspraksis» (s. 13).578

Når Utvalget knytter an mot de høyere erstatningsbeløpene, har det sammenheng med det andre hensynet. Utvalget har lagt nivået på standarderstatningen relativt høyt for å unngå systematiske tilfeller av underkompensasjon. Dette er et bevisst rettspolitisk valg, som må ses i sammenheng med Utvalgets målsetting om å innrømme de hardest skadde i samfunnet en romslig erstatning til dekning av behov for selvstendighet, uavhengighet og trivsel («livsmanøvreringsselvstendighet»). Utgangspunktet med «2 G»-erstatning er dermed forankret også i normative interesseavveininger, farget av Utvalgets verdisyn. Det bemerkes i denne forbindelsen at også skadevolders interesser er hensyntatt, ved regelen om individuell nedjustering, hvilket blir utdypet nedenfor. I tillegg er skadevolders (ofte forsikringsselskapenes) behov for forutberegnelighet imøtekommet så langt mulig, idet hovedregelens romslighet nettopp vil kunne fange inn et stort antall av pleie- og omsorgssakene (ofte konfliktfylte, og med variasjoner i nivåene). Utvalget peker videre på at en erstatning som bidrar til å tilrettelegge for et normalisert liv, kan redusere andre deler av skadelidtes tap (for eksempel dempe øvrige merutgifter, eller styrke restarbeidsevnen og dermed dempe inntektstap, sml. den faktiske situasjonen i Bråtane (Rt. 2002 s. 1436), selv om erstatningen ble fastsatt etter skl. § 3-2a). Dette berører et poeng av mer generell karakter, nemlig sammenhengen mellom postene – som igjen har en side mot totaløkonomien i Utvalgets forslag.

For det tredje har Utvalget, i tråd med sitt mandat, tilstrebet å redusere konfliktnivået i personskadesakene. Som ledd i dette er det sentralt å identifisere hvilke typer personskadesaker som ofte skaper prosesser, og ved det belaster så vel rettsapparatet som den enkelte skadelidte. Pleie- og omsorgssakene står her i en særstilling. Selv om antallet saker per år er begrenset (ca. 30–40 saker), er andelen som først finner sin løsning i rettsapparatet (herunder ved ankebehandling) etter Utvalgets syn noe for stor. Det har derfor utredet, og gått inn for, en delstandardisering.

Den skisserte bakgrunnen gir en forståelsesramme for hvorfor modellen er utformet slik at den skal kunne fange inn et stort volum av pleie- og omsorgssakene. Standarderstatningens «rekkevidde» ved å dekke tap i spennet mellom 1 ½ G til 2 ½ G (se figuren), er bevisst trukket relativt vidt for å innsnevre diskusjonsfeltet tilsvarende – og dermed redusere grunnlaget for konflikt ved den rettslige behandlingen (utmålingen).

Et forslag til hovedregel om standardisert pleie- og omsorgserstatning kan lyde slik:

«Har skadelidte som nevnt i første punktum varig og omfattende pleie- og omsorgsrelaterte behov, erstattes fremtidige årlige merutgifter med 2 G.»

Etter denne gjennomgangen av de grunnleggende hensynene, skal Utvalget utdype modellens anvendelsesområde, og deretter dens forhold til reglene om individuell utmåling av merutgiftserstatning.

7.7.4 Unntak. Individuell utmåling

7.7.4.1 Situasjon 1. Kvalifisert underdekning (- ½ G)

Dersom skadelidte kan bevise at det fremtidige gjennomsnittlige tapet er høyere enn 2 G, kan dette legges til grunn for beregningen. For å oppnå en viss demping av konfliktnivået – ut over den innebygde «normal-overkompensasjonen» i hovedregelen om 2 G – stilles det som nevnt kvalifikasjonskrav (minstekrav) til avvikets størrelse. For å unngå tvister om fremtidig pleie- og omsorgstap som ligger like i overkant av eller nær 2G-utgangspunktet, må de årlige merutgiftene overstige dette med minst ½ G.

Har skadelidte et gjennomsnittlig årstap i intervallet 2 G til 2 ½ G (ca. 146 000–182 000 kr), vil skadelidte bli underkompensert. Dette er imidlertid en «kostnad» som alltid er forbundet med et standardisert regime. Analysene av retts-, nemnds- og oppgjørspraksis viser likevel at det er nokså få skadelidte som befinner seg i beløpsintervallet 2 G til 2 ½ G. Utvalget understreker at standarderstatningen for de fleste skadelidte vil gi en overkompensasjon, samt at det for særskilt pleie- og omsorgskrevende er adgang til individuell utmåling:

Fra «2 ½ G»-punktet og oppover utmåles pleie- og omsorgserstatningen konkret. Har skadelidte blitt påført et fremtidig gjennomsnittlig årstap til dekning av pleie- og omsorgsbehov på ca. 182 000 kroner (etter dagens G) eller høyere, beregnes erstatningen individuelt (som for øvrige merutgifter), se høyre del av figuren. Det er ingen lovfestet øvre grense, men den ulovfestede behovsstandarden vil sette normative grenser for hva som er dekningsmessige («nødvendig og rimelig»).

Skadelidte har bevisbyrden for en påstand om høyere tap enn det som dekkes av «2G»-erstatningen, i tråd med alminnelige bevisprinsipper. Skadelidte har bevisbyrden for påstanden om tapets (merutgiftens) størrelse. Beviskravet følger overvektsprinsippet.

Analysene av praksis viser at det er nokså få saker der skadelidte har fått medhold i at den fremtidig årlige pleie- og omsorgserstatningen er høyere enn 182 000 kroner. Bråtane (Rt. 2002 s. 1436) gir imidlertid et eksempel. Skadelidte fikk tilkjent en erstatning til dekning av fremtidig pleie- og omsorgsbehov basert på at årstapet ville være 175 000 kroner, som utgjør ca. 204 000 i 2010-kroner. Det er få andre dommer eller PSN-avgjørelser der erstatningen er så høy som i Bråtane. Dommen markerer imidlertid ingen absolutt, øvre grense; erstatningen kan bli høyere enn den Bråtane fikk tilkjent – alt etter det konkrete faktum/dekningsbehov.

Forutsatt at skadelidte oppfyller vilkårene for unntak i form av individuell utmåling, skal erstatningen beregnes etter alminnelige erstatningsregler (som for merutgifter ellers). Rettsanvenderen må derfor tolke rettspraksis og andre kilder for å fastlegge behovsstandarden («nødvendig og rimelig») innen det aktuelle typetilfellet, og på vanlig måte vurdere dette mot det konkrete faktum (skadelidtes individuelle pleie- og omsorgsbehov), se nærmere nedenfor. Utmålingen følger da samme regler som for beregningen av merutgifter i påført (lidt) periode.

Forslaget til lovtekst om unntaket for kvalifisert underdekning kan lyde slik:

«Erstatning til skadelidte med behov for hjelp til å oppnå selvstendighet, uavhengighet og trivsel kan ytes på et høyere nivå enn det offentlige tilbudet. Har skadelidte som nevnt i første punktum varig og omfattende pleie- og omsorgsrelaterte behov, erstattes fremtidige årlige merutgifter med 2 G. Dette gjelder likevel ikke om skadelidte sannsynliggjør at årstapet er høyere enn 2 ½ G, …. Erstatningen fastsettes da individuelt etter tredje ledd første punktum jf. første ledd.»

7.7.4.2 Situasjon 2. Kvalifisert overdekning (+ ½ G)

Er skadelidte påført et fremtidig gjennomsnittlig årstap til dekning av pleie- og omsorgsutgifter som er lavere enn 1 ½ G (ca. 109 000 kr), fastsettes erstatningen konkret og individuelt – her i skadevolders favør. Det er ingen lovfestet nedre beløpsgrense. Avgjørende for erstatningens størrelse er hva som følger av avgrensningskriteriet «nødvendig og rimelig», slik behovsstandarden for den aktuelle skadesituasjonen er presisert og utviklet i rettspraksis (og teori mv.).

Utvalget bemerker at en individuell nedjustering av standarderstatningen vil bidra til en «symmetri» i balanseringen mellom skadelidtes og skadevolders interesser. Utvalget har vært opptatt av dette også i andre sammenhenger, og argumentet har derfor en side mot å oppnå konsistens i lovforslagene.

Skadevolder har bevisbyrden for en påstand om at skadelidtes gjennomsnittlige årstap er lavere enn utgangspunktet på 2 G. Beviskravet følger også her overvektsprinsippet.

Forutsatt at skadevolder oppfyller vilkårene for unntak som nedjusterer erstatningen, skal denne beregnes etter alminnelige prinsipper. Pleie- og omsorgserstatningen fastsettes da etter den ulovfestede læren om «nødvendig og rimelig» behovsdekning, sml. presiseringen i forrige punkt.

Forslaget til lovtekst om unntaket for kvalifisert overdekning kan lyde slik:

«Erstatning til skadelidte med behov for hjelp til å oppnå selvstendighet, uavhengighet og trivsel kan ytes på et høyere nivå enn det offentlige tilbudet. Har skadelidte som nevnt i første punktum varig og omfattende pleie- og omsorgsrelaterte behov, erstattes fremtidige årlige merutgifter med 2 G. Dette gjelder likevel ikke om … skadevolder sannsynliggjør at årstapet er lavere enn 1 ½ G. Erstatningen fastsettes da individuelt etter tredje ledd første punktum jf. første ledd.»

7.7.5 Presiseringer

7.7.5.1 Anvendelsesområdet

Modellen er utviklet for skadelidte med de største og alvorligste skadene. Utvalget har særlig hatt for øye tilfeller der skadelidte har lammelser i både armer og ben (tetraplegikere, sml. Bråtane),579 hvor hjelpebehovet står i en annen stilling enn for de som kun har lammelser i ben (paraplegikere, sml. Stokstad).580 I tillegg har Utvalget hatt et spesielt fokus på hodeskadeproblematikk.

For å sikre en god medisinsk bakgrunn for sine vurderinger har Utvalget engasjert ekstern kompetanse. Spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, avdelingsoverlege ved Sunnaas sykehus, dr. med. Nils Hjeltnes har ved forelesninger og utarbeidet materiale belyst ulike sider ved pleie- og omsorgsbehov hos skadelidte med komplette tverrsnittsskader. På samme måte har overlege, ph.d. Toril Skandsen blitt engasjert for å belyse ulike sider ved hjelpebehov hos skadelidte med hodeskader. Skandsen er overlege ved St. Olavs Hospital, samt postdoktor ved NTNU, Det medisinske fakultet, avdeling for Nevromedisin.

Begge gjennomgangene bekreftet Utvalgets antakelse om at det er betydelige individuelle variasjoner, noe som stadfester Utvalgets forundersøkelser og behov for en dynamisk regel.

I tillegg til det nokså basale utgangspunktet om at pleie- og omsorgsbehovet beror på hvor skadene sitter og hvor omfattende de er, vil en rekke andre forhold spille inn i behovsvurderingen. Blant annet har skadelidtes alder på skadetidspunktet betydning for selvhjelpsevnen – og dermed også hvor meget skadelidte trenger ekstern hjelp til. Unge skadelidte har en større tilpasningsevne enn eldre. Et annet individuelt moment er hvorvidt skadelidte har fått en «forsert aldringsprosess». Personer med tverrsnittsskader får normalt en fremskyndet aldringsprosess og forkortet levetid.

De fagkyndiges uttalelser ga likevel et styrket grunnlag for å arbeide videre med en modell som foreslått, men hvor en viktig utfordring er å gi den et veltilpasset anvendelsesområde. Det betinger blant annet en sondring mellom hodeskader og ortopediske skader, som begge rommer undergrupper.

Utvalget går inn for å la standardiseringsmodellen for pleie- og omsorgserstatning omfatte de skadelidte med de største og alvorligste skadene. Det er behov for presiseringer av modellens anvendelsesområde, slik at dette ikke i seg selv virker prosesskapende.

Utvalget har – med de sakkyndiges uttalelser og utredninger som bakteppe – gått inn for følgende regel om virkeområdet for modellen:

Det legges opp til å bruke den medisinske invaliditetstabellen som en veileder, men uten å fastsette en bestemt invaliditetsgrad som skadelidte må over.

Personer med komplett tverrsnittsskade, kan ha et betydelig behov for pleie og omsorg ved medisinske invaliditeter ned mot rundt 90 %. Har skadelidte en hodeskade, kan han eller hun ha et omfattende hjelpebehov selv om den medisinske invaliditetsgraden er ned mot 70 %. Utvalget presiserer at en person med hodeskade som isolert sett gir en medisinsk invaliditet under 70 %, kan omfattes av modellen dersom han også har en betydelig tilleggsskade (for eksempel lammelse). Det samme gjelder der lammelsene gir en medisinsk invaliditet ned mot 90 % og hvor det i tillegg er påført en kognitiv skade i området 50–70 % medisinsk invaliditet. Utvalget ønsker ved dette å synliggjøre at også de såkalte kombinasjonstraumene/multiskadene kan komme inn i modellen.

Siden skadetypene er såpass ulike når det gjelder forholdet mellom medisinsk invaliditet og behovet for pleie og omsorg, er det ikke hensiktsmessig å lage en regel som angir et intervall som for eksempel 70–100 % medisinsk invaliditet. For skadelidte uten hodeskader blir dette intervallet for romslig, mens et snevrere intervall blir for smalt og «ekskluderende» ved hodeskader. Alternativt må man skille klart mellom de to skadesituasjonene, og ha ulike grenser for hva som kreves av medisinsk invaliditet.

Utvalget går inn for å anvende et verbalt formulert kriterium, som korresponderer med det sentrale vurderingstemaet om skadelidtes behov for å få mer selvstendighet, uavhengighet og trivsel. Dermed kan selve hjelpebehovselementet rasjonaliseres til et materielt kriterium, for eksempel ut fra følgende verbale beskrivelse:

«For skadelidte med varig og omfattende behov for hjelp til å oppnå selvstendighet, uavhengighet og trivsel, erstattes fremtidige pleie- og omsorgsbehov med …»

For å unngå tvil om innholdet av de skjønnsmessige begrepene i formuleringen, går Utvalget inn for å bruke invaliditetstabellen som en veileder. Den kan gi sentrale føringer for om det foreligger et «varig og omfattende» hjelpebehov av den typen som drøftes her. Ut fra det forannevnte må anvendelsen av tabellen bli forskjellig, alt etter om skadelidte har hodeskade eller en ortopedisk skade.

For hodeskader vil normalt de som omfattes av invaliditetstabellens punkt 2.5.3 komme inn under standardiseringsmodellen. Tilsvarende vil det vanligvis kvalifisere dersom skadelidte omfattes av punkt 1.9.6 om betydelig demens med behov for regelmessig og daglig tilsyn samt pleie og/eller skjerming (invaliditetsgrad 75–84 %). Naturlig nok må dermed også skadelidte i neste kategori, punkt 1.9.7 om meget alvorlig demens med behov for konstant skjerming (invaliditetsgrad 85–100 %), omfattes av modellen.

For tverrsnittsskader vil normalt de skadelidte som omfattes av punkt 2.5.1 om høy cervical tverrsnittslesjon i C4 og høyere, med totalt tap av all nevrologisk funksjon nedenfor tverrsnittsnivået (tetraplegi), som gir over 100 % medisinsk invaliditet,581 og punkt 2.5.2 om nedre cervical tverrsnittslesjon (C5-TH1) med totalt tap av nevrologisk funksjon nedenfor tverrsnittsnivået (tetra- eller paraplegi) som gir 90 % medisinsk invaliditet, komme inn under modellen. I grenseland for å inkluderes i standardiseringsmodellen er blant annet de som omfattes av tabellens punkt 2.5.3 om thoracal og lumbal tverrsnittslesjon med tap av nevrologisk funksjon nedenfor tverrsnittsnivået.

Som veiledning for når man er innenfor og utenfor modellens anvendelsesområde, presenterer Utvalget noen konkrete eksempler. Fra rettspraksis gir Stokstad (Rt. 1996 s. 958) en illustrasjon. Skadelidte hadde her full rørlighet i armene (paraplegiker), til forskjell fra for eksempel Skoland (Rt. 1993 s. 1547), Rott (Rt. 1999 s. 1967) og Bråtane (Rt. 2002 s. 1436) hvor skadelidte også var lammet i armene (tetraplegiker). En skadelidt i samme behovssituasjon som Stokstad ville falle utenfor modellen, med mindre han eller hun har en tilleggsskade (for eksempel en hodeskade). En hodeskade kan medføre forflytningsvansker grunnet svekket motorikk.

For å belyse et grensetilfelle – men som i utgangspunkt er innenfor modellen – kan Løff II (Rt. 2009 s. 425) tjene som illustrasjon. Løff ble påført en hjerneskade etter feilbehandling. Den medførte blant annet lammelser i deler av ansiktet, tale- og svelgevansker, hukommelsesvansker, samt svekket syn og koordinasjon. Skadene medførte behov for hjelp til forflytning (Løff bruker manuell rullestol), men han er selvstendig i personlig stell med enkel tilrettelegging og på et tilpasset bad. Han klarer å plukke opp små ting med den ene hånden, men har problemer med å kneppe knapper og knytte skolissene. Videre makter han å utføre gjøremål som å lage brødmat, enkel middagsmat, sette i oppvaskmaskin og han rydder litt i huset, men han trenger motivasjon og aktivisering (utdrag, med. sakkyndig Conradis rapport, dommens avsnitt 45). For å sikre at eksemplet oppfattes riktig, ønsker Utvalget å presisere følgende: Når Løff II-saken her brukes i illustrasjonsøyemed, er det fordi den ut fra skadelidtes medisinske forhold/funksjonsnivå belyser når man er i grenseland for å oppfylle selve inngangskriteriene – en annen sak er at Løff ville ha fått individuelt utmålt erstatning etter unntaket om kvalifisert overdekning fordi selve tapet, merutgiften, kun ble fastsatt til 70 000 kroner til dekning av fremtidige årlige pleie- og omsorgsutgifter.

Om skadelidte oppfyller inngangskriteriet i tabellen, kan imidlertid ikke besvares alene ut fra punktene i tabellen, men må avgjøres individuelt opp mot selve vurderingstemaet, om skadelidte har et varig og omfattende behov for hjelp til å oppnå selvstendighet, uavhengighet og trivsel. Konsekvensen blir da at noen skadelidte plasseres i samme kategori som de i det høyeste invaliditetsgradssjiktet, mens de som ligger ned mot 70 % medisinsk invaliditet vanligvis ikke har så omfattende hjelpebehov.

Som det fremgår, er vurderingen av selve inngangskriteriene rettet mot skadelidtes behov (nært forbundet med realskaden), mens drøftelsen av unntaksreglene med individuell utmåling har fokuset rettet mot størrelsen på selve tapet (her: merutgiften).

Videre har Utvalget drøftet hvordan man lovteknisk bør utforme regelen. Informasjonshensyn tilsier at presiseringene her bør inn i lovteksten, eller kanskje helst i Utmålingsforskriften. På den annen side ser Utvalget betenkeligheter med en slik tilnærming, fordi den kan bli oppfattet som for bindende og statisk knyttet til tabellverket.

På bevissiden vil de alminnelige reglene komme til anvendelse. Skadelidte vil være den av partene som først og fremst besitter dokumenter som kaster lys over om han eller hun omfattes av standardiseringsmodellen. Utvalget forutsetter imidlertid at også skadevolder skal ha tilgang til informasjon, både for å kunne vurdere om skadelidte oppfyller inngangskriteriet for å være omfattet av modellens virkeområde, og kunne vurdere om det er grunnlag for å bevise seg over i en individuell utmåling. Regelens innebygde fleksibilitet bygger på en slik forutsetning når det gjelder tilgang på bevismidler. Utvalget bemerker at vurderingen under perioden med påførte merutgifter kan indikere behovsnivået også for fremtiden. Her vil det normalt være en sammenheng, selv om skadelidte av ulike grunner kan ha fått ubetalt en lavere erstatning i den første fasen (for eksempel pga. ikke-avsluttede medisinske utredninger mv.). Dette har også sammenheng med at skadelidte kan ha fått dekket sine behov ved midlertidige opphold på (1) sykehus (akuttfasen), (2) offentlig rehabiliteringsinstitusjon, (3) opptreningssenter, og deretter (4) ha mottatt offentlige ytelser i form av opphold på omsorgstun eller lignende etter å ha kommet tilbake til hjemkommunen (5) eventuell tilbakevending til egen bolig, ny eller tilpasset). I mange tilfeller tar denne prosessen minst ett år fra skadedatoen.

7.7.5.2 Noen presiseringer av hva som omfattes av modellen

Dette avsnittet gir en presisering av hvilke typer merutgifter som er ment å være omfattet av standardiseringsmodellen.

Som det fremgår av modellens hovedstruktur og anvendelsesområde, er de tradisjonelle pleie- og omsorgsutgiftene i kjernen av dekningsområdet. Til dette hører derfor merutgifter forbundet med å engasjere eksterne hjelpere for å ivareta skadelidtes behov for pleie, omsorg og tilsyn, herunder hjelpernes utgifter til reise og opphold mv og skadelidtes egne merutgifter i den forbindelse. Dette omfatter oppgaver slik som forflytningshjelp, assistanse ved turer i inn- og utland, behov for hjelp til egenomsorg (herunder hygiene, påkledning mv.), tilrettelagt undervisning, tilsyn på fritiden med hjelp og tilrettelegging av sosiale aktiviteter. Angivelsen her er ikke ment å være uttømmende.

Utvalget har videre drøftet enkelte andre merutgifter, for å klargjøre hva som er innenfor og utenfor standardiseringsmodellen. Det erkjennes at grensespørsmål og uenighet alltid vil kunne eksistere, men det er Utvalgets ambisjon å dempe konfliktnivået også her. I presiseringene av hvilke merutgifter som er inkludert i modellen, står man overfor en avveining av kryssende hensyn: Jo mer man «legger inn» i standardiseringsmodellen, dess mer kan man redusere antall tvistepunkter i utmålingen av merutgiftene (som ofte skaper tvist mellom partene). Dette hensynet må imidlertid balanseres mot flere andre hensyn. Et av disse er hensynet til om merutgiftene etter sin art er egnet for standardisering. Det må ikke være for store forskjeller i erstatningsnivået som følge av stor diversitet på faktaplanet. Som det fremgår nedenfor, setter dette grenser i forhold til blant annet standardisering av bolig- og transportutgifter.

Videre må det tas hensyn til selve systemet i modellen og dens dynamikk. Med dette menes at jo mer man forutsetter bygget inn i hovedregelen, dess lettere vil standarderstatningen gi reell underkompensasjon som er så kvalifisert at man kommer over i unntaket med individuell utmåling. Går man for langt i denne retningen – og «tøyer» standarderstatningen – vil det kunne motvirke det bærende hensynet om enklere og raskere oppgjør av pleie- og omsorgssakene, noe Utvalget har vært opptatt av å unngå. Dette må være et veiledende synspunkt også ved den videre presiseringen og utviklingen av regelen.582

Mot bakgrunn av de skisserte, kryssende hensynene, går Utvalget over til den mer konkrete klargjøringen av modellen. Det presiseres allerede her at drøftelsen av merutgifter ikke er ment å være uttømmende, men at den tar sikte på å fange inn de viktigste typene merutgifter per i dag.

Utvalget har drøftet om boligutgifter skal anses inkludert i standarderstatningen. I vurderingen har det vært nødvendig å skille mellom ulike undergrupper av merutgifter forbundet med bolig. Utgifter til ombygging eller nyanskaffelse av bolig varierer så mye fra sak til sak grunnet individuelle forskjeller, at posten ikke er egnet for inkludering i modellen. Dette skyldes store forskjeller i den enkelte skadelidtes funksjonsnivå/behov, ulike muligheter for å tilrettelegge eksisterende bolig, geografiske forskjeller i boligmarkedet mv. I en del saker er størrelsen på denne merutgiften såpass stor at den kunne lagt et uønsket «press» på standarderstatningen, med den konsekvens at for mange saker med behov for boligtiltak ville bli kanalisert til unntaksregelen. Utvalget har derfor bevisst forkastet at utgifter til boligombygging og/eller nyanskaffelse skal omfattes av standardiseringsmodellen; disse merutgiftene må utmåles konkret og individuelt.

Dette ville trolig blitt resultatet i mange saker uansett, fordi dette er omkostninger som ofte påløper i perioden med påført tap (hvor utmålingen er individuell). Det kan imidlertid tenkes situasjoner hvor skadelidte for eksempel først må bygge om foreldreboligen, for deretter i voksen alder – og da som en del av fremtidstapet – å få merutgifter ved tilpasning av egen bolig.

Utvalget har videre vurdert de løpende (fremtidige) merutgiftene til å utbedre slitasjeskader på dørkarmer mv. fra rullestol og andre hjelpemidler. Slik Utvalget ser det, er disse i en annen stilling enn de mer etableringsorienterte utgiftene som beskrevet foran. Løpende utgifter til vedlikehold må anses som inkludert i den standardiserte pleie- og omsorgserstatningen. Slike utgifter er heller ikke å anse som en del av hjemmearbeidstapet, som har en annen karakter enn det vedlikeholdsarbeidet som omhandles her.583 Eventuelle merutgifter som pådras i perioden frem til oppgjørstidspunktet, skal utmåles individuelt, jf. lovutkastet § 3-4 tredje ledd, sammenholdt med første ledd.

I en del av pleie- og omsorgssakene har skadelidte behov for en høyere romtemperatur. Dette kan for eksempel gjelde skadelidte som sitter i rullestol, og på grunn av skadene har behov for økt fyring og dermed økte strømutgifter. Utvalget har ansett denne typen merutgifter for å være så nært knyttet til pleie- og omsorgsbehovet at det er naturlig å anse den som inkludert i standarderstatningen. Merutgifter som påløper i perioden frem til oppgjørstidspunktet, vil også her utmåles individuelt, sml. presiseringen foran.

Utvalget har videre drøftet om transportutgifter skal anses som integrert i standarderstatningen. Her har Utvalget sett hen til flere av de avveiningene som er gjort for boligutgifter, hvilket bidrar til en konsistens i reguleringen. For eksempel vil førstegangsutgifter til spesialtilpasset bil holdes utenfor modellen, mens løpende fremtidige merutgifter er inkludert i den. Dette innebærer at de fremtidige merutgiftene til skifte av bil (ofte hvert ellevte år) er innbakt i standarderstatningen. Utvalget bemerker at grunnvilkåret om årsakssammenheng gjelder også her, hvilket innebærer at transportutgiften må være skaderelatert (som for andre merutgifter). Bilutgifter som skadelidte ville hatt også uten ansvarshendelsen, er derfor ikke erstatningsmessige. Utvalget har også her vektlagt at det vanligvis er tale om relativt begrensede årlige utgifter, noe som har sammenheng med at det offentlige normalt yter betydelige bidrag til bilstønad i de mer omfattende personskadene. Det finnes imidlertid motargumenter: Ordningen til trygdebil har to kategorier. Gruppe 1-tilfellene per nå gir 140 000 kroner i stønad til kjøp av personbil og gruppe 2-tilfellene gir lån til kassebil med heis eller rampe. Begge gruppene er behovsprøvd. Stønad i gruppe 1 gis ikke hvis inntekten til søker er høyere enn 6 G, mens gruppe 2 er forbundet med en egenandel opp til 150 000 kroner ved inntekt høyere enn 6 G. Det er med andre ord en problematisk side ved løsningen at det kan bli ulike reelle utgifter avhengig av inntekten til den skadelidte. Utvalget har av hensyn til en konsistens i det standardiserte erstatningssystemet blitt stående ved at slike fremtidige merutgifter er inkludert i «2 G»-erstatningen.

I en del pleie- og omsorgssaker har skadelidte behov for hjelp til formuesforvaltning. Dette vil ofte være tilfellet i saker hvor skadelidte er påført en hodeskade, eller de ortopediske skadene er meget omfattende. Skadelidte kan da ha behov for hjelp til eksempelvis utfylling av selvangivelser og kapitalforvaltning (herunder forvaltning av erstatningen). På samme måte som for merutgiftstypene foran, er det en forutsetning at omkostningen er forårsaket av ansvarshendelsenen. Det er da normalt en så nær sammenheng med skadelidtes behov for selvstendighet, at Utvalget har funnet at posten bør være inkludert i «2 G»-erstatningen. I begrunnelsen har Utvalget også tatt hensyn til at det normalt dreier seg om dekning av relativt begrensede beløp, slik at innbaking ikke nevneverdig legger «press» på standarderstatningen.

Videre har Utvalget drøftet de merutgifter som er mer spesifikke for bestemte skadesituasjoner. Som eksempel nevnes hodeskadesaker der skadelidte som følge av skaden er blitt utagerende og ødelegger briller, tapet, lister, gjenstander og annet inventar mv. Omkostninger til reparasjon og nyanskaffelser utgjør da en merutgift, og har en side mot pleie- og omsorgsbehovet. Utvalget har likevel avgrenset slike merutgifter fra å være inkludert i «2 G»-erstatningen. Begrunnelsen er sammensatt. Den bygger dels på at man her står overfor utgifter som ofte varier mye i type og omfang. I tillegg er man på et område hvor det kan komme inn et behov for å presisere erstatningsvernet ut fra supplerende elementer i erstatningsfastsettelsen, slik som skadelidtes tapsbegrensningsplikt (og eventuelt adekvansbetraktninger).

Pleie- og omsorgssakene foranlediger ofte spørsmål om dekning av «diverse»-utgifter. For denne uspesifikke gruppen av merutgifter må det foretas en konkret vurdering av hvor nært de er forbundet med dekning av skadelidtes behov for selvstendighet, uavhengighet og trivsel (= hovedvurderingstemaet i modellen). Som eksempel på en type «diverse-utgift» med tilstrekkelig nærhet, er utgifter til såkalt «case manager». Merutgifter til et slikt hjelpemiddel ligger innbakt i «2 G»-erstatningen, forutsatt at dekningen gjelder fremtidig tap; i påført periode er utmålingen individuell (også av slike diverseutgifter). Et slikt hjelpemiddel kan være viktig i saker hvor skadelidte har en hodeskade, og trenger hjelp til organisering av gjøremål og oppgaver.

Utvalget nevner videre at det ordinære hjemmearbeidstapet er utenfor modellens nedslagsfelt, og skal erstattes etter reglene i lovutkastet § 3-5. Det vises til punktene 7.3.2 og 8.8 der grensene mellom erstatningspostene er utdypet.

En alvorlig personskade kan også involvere skadelidtes nærstående, som kan ha et tredjemannskrav. Som eksempel kan nevnes en mor eller far som får et fødselsskadet barn, og som lider et inntektstap ved å måtte være hjemme fra arbeid for å ta seg av barnet, sml. Rt. 2010 s. 1153.584 En pasientskade kan videre påføre de pårørende merutgifter, for eksempel i form av reiseutgifter til og fra sykehus, sml. blant annet Sykebesøk (Rt. 1975 s. 670). Pårørendetap kan oppstå også i andre relasjoner. Et eksempel: Hvor en voksen person skades, kan dennes samlivspartner pådras inntektstap og/eller merutgifter. Det vanlige familiære og sosiale samvær med skadelidte, utløser ikke erstatningsrettigheter. Det er først når arbeidet overstiger «normalrammen» av familiær eller sosial omgang at innsatsen kan gi rett til erstatning. Det gjelder med andre ord et minstekrav til de nærståendes innsats.

Utvalget presiserer at tredjemannstap i perioden med påført tap, vil her – som ellers – følge de alminnelige erstatningsrettslige reglene. Utgiftene som påløper den første tiden, vil dermed erstattes individuelt som påført tap, på samme måte som merutgifter til ombygging av bolig mv. Presiseringen er viktig, siden tredjemannstapet ofte relaterer seg til en «omstillingsperiode».

Hvor tredjepersoner krever erstatning for sin innsats i pleie- og omsorgssakene, er det viktig å merke at tredjemann ikke har et separat krav på erstatning. Fastsettelsen av tredjemannserstatningen kan med andre ord som hovedregel ikke ses løsrevet fra den direkte skadelidtes rett til erstatning, sml. Høyesteretts presisering i Rt. 2010 s. 1153. Synspunktet er videreført i juridisk teori. Der er det gitt følgende sammenfatning basert på en analyse av Rt. 2010 s. 1153 og andre rettskilder:

«Ved fastsettelsen av erstatning for pårørendes inntektstap, klargjør … Rt. 2010 s. 1153 at tredjemann ikke har et separat krav på erstatning, som derfor heller ikke kan vurderes løsrevet fra den direkte skadelidtes rett til (pleie- og omsorgs)erstatning. Utgangspunktet skal tas i den direkte skadelidtes ståsted.585 Dette går som en «rød tråd» gjennom premissene i Rt. 2010 s. 1153, og har visse linjer tilbake til Sykebesøk (Rt. 1975 s. 670). Det er grunn til å presisere også her at primærskadelidte fremmet kravene (var saksøker), ikke tredjepersonene, jf. punkt 11.10.4.1 ovenfor.

Videre har det interesse at det anlegges en merutgiftsbetraktning med avgrensningskriteriet «nødvendig og rimelig» som styrende for utmålingen. Selv om denne gjelder beregning av inntektstap, brukes det med andre ord ingen vanlig differansebetraktning hvor man spør hvilken erstatning tredjemann må ha for å settes i samme økonomiske situasjon som tidligere. En konsekvens er at det i utgangspunktet er uten betydning om tredjepersonen tilhører en høyinntektsgruppe eller lavinntektsgruppe.»586

Utvalget kan slutte seg til disse synspunktene, og har på denne bakgrunnen funnet det riktig å inkludere tredjemannstapet i standarderstatningen. Når Utvalget presiserer dette, er det for å forklare hvorfor den standardiserte pleie- og omsorgserstatningen – som primært skal dekke den direkte skadelidtes merutgifter – også kan anses å kompensere for slike tredjemannstap. I dette ligger samtidig at tredjemenn som hovedregel ikke kan fremme separate krav i tillegg til den standardiserte pleie- og omsorgserstatningen (uttømmende). En annen sak er at en konkret vurdering av den direkte skadelidtes behovsdekning kan tilsi en høyere erstatning etter unntaksregelen, der skadelidte beviser seg ut av standardmodellen som beskrevet foran i punkt 7.7.4.1. Dette kan skyldes at skadelidte har meget omfattende hjelpebehov, eventuelt i kombinasjon med at vedkommende ikke kan nyttiggjøre seg det offentlige tilbudet, sml. Rt. 2010 s. 1153.

I den grad det da tilkjennes en individuell supplementserstatning, vil den direkte skadelidte kunne velge hvem han eller hun vil kjøpe tjenester fra – enten dette er eksterne hjelpere eller ved å betale for eksempel mor eller far. Nærværende Utvalg er enig med Lødrup-utvalget i at det ikke vil være holdbart å binde opp utgifter til fremtidige pleie- eller omsorgstjenester til en bestemt person og forutsette at denne personen vil utføre dette arbeidet gjennom hele tidsperioden»,587 samt Høyesteretts syn om at «[d]ersom en tredjeperson som har påtatt seg å yte pleie- eller omsorgstjenester overfor en skadelidt, ønsker å sikre seg med et formelt rettsgrunnlag for sitt krav, må det skje ved avtale mellom vedkommende tredjeperson og den direkte skadelidte».588

I begrunnelsen for «innbaking» av tredjemannserstatningen, er det altså lagt vekt på at denne fastsettes med utgangspunkt i den direkte skadelidtes behov for supplementserstatning – hvilket samsvarer med pleie- og omsorgsmodellens formål, struktur og nivå på erstatningen. I tillegg har Utvalget også sett hen til at den type tredjemannsinnsats det her er tale om å dekke gjennom standardiseringsmodellen, vil kunne utløse rett til offentlige ytelser slik som pleiepenger etter folketrygdloven kapittel 9, forhøyet hjelpestønad, jf. ftrl. § 6-5, jf. § 6-4 og omsorgslønn etter sosialtjenesteloven § 4-2 første ledd bokstav e.

Erstatningen for tredjemannstapet fastsettes etter de reglene som er utviklet i særlig rettspraksis og teori.589

Endelig ønsker Utvalget å presisere at det bevisst har valgt en skjønnsmessig formulering ved å knytte an mot skadelidtes fremtidige pleie- og omsorgsbehov, for dermed å bygge inn en dynamikk i bestemmelsen («open ended»). Dermed kan man fange inn endringer over tid. For eksempel eksisterte ikke begrepet/innretningen «case manager»590 for 20–30 år siden, og nye hjelpemidler vil utvikles i fremtiden. I slike tilfeller må man falle tilbake på det generelle vurderingstemaet, som er om merutgiften etter sitt dekningsformål bidrar til å gi skadelidte selvstendighet, uavhengighet og trivsel.

7.7.5.3 Forholdet til offentlige ytelser

Erstatningen som er drøftet foran, er ment som et supplement til de offentlige ytelsene. Konsekvensen er at den standardiserte pleie- og omsorgserstatningen gis uten fradrag for trygdeytelser og andre velferdsytelser.

Erstatning for påført (lidt) tap skal utmåles konkret og individuelt, som under dagens ordning. Det samme gjelder der det fremtidige pleie- og omsorgstapet blir erstattet etter unntakene som er beskrevet foran i punkt 7.7.4. I slike tilfeller vil det følge av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper hvilke fradrag som skal gjøres, se især punkt 7.8 nedenfor.

Når det spesielt gjelder standarderstatningen for fremtidig pleie- og omsorgserstatning, ønsker Utvalget å presisere at det ikke skal gjøres fradrag for offentlige ytelser der skadelidte kvalifiserer for erstatning etter hovedregelen («2 G»-erstatningen). I forhold til selve hovedregelen om «2 G»-erstatning står man dermed overfor en ren «supplementsmodell». Når det derimot gjelder vurderingen av om det foreligger kvalifisert overdekning eller kvalifisert underdekning – med andre ord om det er grunnlag for å anvende unntakene – skal det tas hensyn til nivået på de offentlige ytelsene.

7.7.6 Utviklingsdyktighet, fleksibilitet og revisjon

Utvalget skal videre beskrive enkelte andre sider ved utmålingsmodellen. Som det fremgår tar den sikte på å oppnå forenkling og konfliktdemping på den ene siden, og fremme hensynet til fleksibilitet på den andre siden. Behovet for dynamikk gjelder både i tid og rom, og er tilstrebet på særlig tre måter.

For det første legger modellen opp til å kunne fravike standarderstatningen på 2 G der denne enten vil gi kvalifisert underdekning (÷ ½ G) eller kvalifisert overdekning (+ ½ G), hvilket gir fleksibilitet ut fra forskjeller i skadelidtes behovsdekning (faktaplanet), se foran.

For det andre vil koblingen opp mot G kompensere for fall i kroneverdien, slik at det ikke trengs stadige lov-/forskriftsendringer for å justere et fiksert kronebeløp (som kunne vært alternativet). I den grad G-utviklingen ikke følger utviklingen av de reelle kostnadene ved kjøp av pleie- og omsorgstjenester, vil dette kunne fanges opp ved unntaket som sikrer mot kvalifisert underdekning. Denne koblingen mellom unntaksreglene og faktoren (G) for standarderstatningen, innebærer dermed en form for «innebygd sikkerhetsventil» for slike tilfeller.

For det tredje har Utvalget vektlagt at elementer av individuell utmåling kan gi en type korrektiv til den standardiserte «2G»-erstatningen. Med dette menes at innslaget av individuell utmåling av pleie- og omsorgserstatning – både for lidt tap og i vurdering av unntakene for fremtidstapet – vil tilrettelegge for en videre saksbasert utvikling av reglene om pleie- og omsorgserstatning. Utvalget ser det som viktig å tilrettelegge for en slik fortsatt rettsutvikling skapt av domstoler (i samspill med rettsvitenskapen), slik at erstatningsrettsinstituttet (her: reglene om merutgiftserstatning) kan presiseres, nyanseres og korrigeres ut fra endringer i samfunnsforhold (eller den øvrige rettslige konteksten). Slik Utvalget ser det, kan dette nås ved å la deler av reglene anvise konkret og individuell utmåling, som igjen kan bli et viktig referansepunkt ved evaluering av om de (engang) gitte standardiseringsreglene holder forsvarlig tritt med utviklingen, eller er revisjonsmodne.

7.8 Offentlige ytelser

Utvalget har formulert en fradragsregel i lovutkastets § 3-1 femte ledd. Beskrivelsen der fanger inn viktige velferdsytelser. Utvalget går inn for å lage en henvisningsbestemmelse, der det fra regelen om merutgiftserstatning blir vist til den alminnelige fradragsregelen. Denne fremgangsmåten gir konsistens i forhold til lovgivningsteknikken som er brukt i andre bestemmelser, slik som regelen om inntektstaperstatning.

Utvalget har ikke funnet det hensiktsmessig å tilstrebe en uttømmende angivelse av hvilke offentlige ytelser som kan komme til fradrag. I vurderingen har Utvalget særlig hatt for øye at det for fremtiden kan skje endringer i det offentlige velferdstilbudet – herunder tilkomne nye offentlige ytelser (eventuelt bortfall av eksisterende ytelser) – noe som kan skape usikkerhet og virke prosessfremmende i forhold til de ytelser som ikke positivt er oppregnet i bestemmelsen.

Utvalget har også drøftet forholdet til naturalytelser besørget av stat eller kommune. Et eksempel her er sykehustjenester. Høyesterett har likestilt slike ytelser med trygdeytelser, jf. Regressavskjæring (Rt. 2003 s. 1601),591 sml. Skoland (Rt. 1993 s. 1547, s. 1558). Konsekvensen er at også naturalytelser fra stat/kommune kommer til fradrag i erstatningen (eller «ligger i bunnen av oppgjøret»).

En lovtekstbasert egen fradragsregel om dette kan gi opphav til unødige prosesser om rekkevidden av regelen. Utvalget har derfor ikke formulert en egen regel om fradrag for naturalytelser fra stat eller kommune, men bemerker at dette fanges opp av den åpne formuleringen «og andre regler» i lovutkastets § 3-1 femte ledd.

Lovforslaget om fradrag for offentlige ytelser kan etter dette lyde slik:

«Ved utmåling etter første ledd, andre ledd, tredje ledd første og siste punktum gjøres fradrag for offentlige ytelser etter § 3-1 femte ledd.»

7.9 Beregningstekniske spørsmål

7.9.1 Innledning

Verken erstatning for påførte eller fremtidige merutgifter utløser skatteplikt, men avkastning og formue vil på vanlig måte være skattepliktig som kapitalinntekt. Det må derfor gis erstatning for skatteulempen. Samtidig må fremtidige merutgifter som hovedregel neddiskonteres til et engangsbeløp. Her må det benyttes samme kapitaliseringsrente som ellers i den nye standardiserte ordningen. Utvalget viser her til lovutredningens punkt 4.4 og 4.5. Når det gjelder innarbeidingen av disse elementene, er de gjort på litt ulik måte hva gjelder ordinær merutgiftserstatning (§ 3-4 første, andre og tredje ledd første punktum samt unntaket etter tredje ledd tredje og fjerde punktum) og den standardiserte 2G-erstatningen for storskadene (se § 3-4 tredje ledd andre punktum). Se om dette henholdsvis punkt 7.9.2 og 7.9.3 nedenfor.

7.9.2 Delstandardisering vedrørende skatt og kapitaliseringsrente

Det følger av Mandatet at det er ønskelig å bygge ut standardiserte løsninger også for poster som bygger på en mer individuell beregning. Dette gjelder særlig utmålingen av erstatning for fremtidige utgifter. Fra Mandatets punkt 2.2 siteres:

«I hensiktsmessig grad bør utmålingen av erstatning for fremtidige utgifter skje i en standardisert form, på en slik måte at spørsmål om kapitaliseringsrente og skatteulempetillegg ikke blir egne tvistepunkter mellom partene.»

Som det har fremgått av utredningen foran, har Utvalget kommet til at erstatningen for årlige merutgifter ikke lett kan standardiseres, bortsett fra i storskadetilfellene som standardiseres til 2 G per år. For skadelidte som ikke har et betydelig hjelpebehov, skal erstatning for merutgifter fastsettes individuelt. Utvalget har likevel funnet grunnlag for at den delen av erstatning for merutgifter som gjelder årlige, fremtidige utgifter delvis bør standardiseres. Delstandardiseringen skal sørge for at kapitaliseringsrenten og tillegget for skatteulempe fikseres. Utvalget oppfatter et slikt grep som en naturlig oppfølging av Mandatet på dette punktet. I tillegg til Mandatets føring, gjør det seg gjeldende et annet argument for standardisering: Viktigheten av konsistens og sammenheng i den helhetlige erstatningsordningen tilsier at Utvalget normerer kapitaliseringsrente og skatteulempe også for slike poster.

Utvalget foreslår derfor at det utarbeides en kapitaliseringstabell for merutgiftene som bringer harmoni mellom de standardiserte og de ikke-standardiserte delene av et helhetlig nytt regime. Tabellen skal anvendes overfor fremtidige løpende, årlige utgifter. Tabellen skal bestå av tilpassede kapitaliseringsfaktorer som skal legges til grunn alt etter skadelidtes alder eller – mer presist – varigheten av erstatningen. Innebygget i tabellen skal dermed ligge en standardisering av kapitaliseringsrenten til 5 % og skatteulempeprosenter bestemt etter alder, jf. punkt 4.4. Tabellen skal fremgå av forskrift i form av et vedlegg. Det er likevel nødvendig å ha en særskilt regel i formell lov som gjør rettsanvenderen bundet til å bruke tabellen i forskriften. En slik regel er innarbeidet i lovutkastet § 3-4 sjette ledd. Forslaget til forskriftsregulering lyder slik:

«Hvor erstatningen dekker gjennomsnittlige fremtidige årlige merutgifter, skal utmålingen skje etter forskrift gitt av Kongen.»

7.9.3 Den standardiserte pleie- og omsorgserstatningen

I den standardiserte erstatningen som skal gi 2 G per år som erstatning, er kapitaliseringsrente og skatteulempen regnet inn i tabellen for diskontering og kapitalisering av det årlige fremtidstapet målt i G på oppgjørstidspunktet.

Mot denne bakgrunn har Utvalget utviklet følgende tabell, basert på forutsetningene som er beskrevet foran:

Utvalget har av rettstekniske hensyn slått sammen aldergrupper, i 4-årsintervaller slik som i andre deler av lovutredningen. For å unngå for store sprang, er imidlertid fininndelingen beholdt utover i tabellen. Utvalget har her også hatt et blikk mot tilbakeregningsregelen. Tabellen blir etter denne sammenslåingen seende slik ut:

7.10 Kort om bevis

Det er utenfor oppgaven å redegjøre utfyllende for bevisreglene. Utvalget har imidlertid gjennom sitt utredningsarbeid fanget opp behov for visse presiseringer av prinsippene for bevisvurderingen.

Analysene av underrettspraksis gir inntrykk av at det for enkelte poster undertiden opereres med et dokumentasjonskrav (i snever forstand).592 De alminnelige bevisprinsippene ligger imidlertid fast også her: Det må foretas en sannsynliggjøring av merutgiftene, basert på en fri bevisvurdering, sml. tvl. § 21-2 første ledd. Det er derfor ikke noe krav om at dette må fremgå av eksempelvis kvitteringer. Skadelidte har i utgangspunktet bevisbyrden, sml. prinsippet i blant annet Nesse (Rt. 1997 s. 883, s. 887) og Stokke (Rt. 1999 s. 1473, s. 1479).

Utvalget har drøftet om bevisprinsippene bør formuleres i lovteksten, men har tatt avstand fra en slik tilnærming. Det synes ikke å være behov for presiseringer ut over de som er foretatt her, hvilket også samsvarer med tradisjonell lovteknikk (i balanseringen mellom lovtekstbaserte og forarbeidsbaserte klargjøringer). Utvalget har imidlertid bevisst tilstrebet bruk av betegnelser som i større grad korresponderer med – og gir assosiasjoner til – gjeldende bevisprinsipper (som videreføres). Dette innebærer at Utvalget ikke har benyttet uttrykk som «dokumentere tap», men eller har brukt termer som «sannsynliggjøre tap».

8 Hjemmearbeidserstatning

8.1 Innledning

8.1.1 Hovedlinjer i gjeldende rett

En personskade kan medføre reduksjon eller bortfall av evnen til å utføre arbeid i hjemmet, og arbeid i tilknytning til hjemmet. Dette tapet kan betegnes som et «hjemmearbeidstap», og erstatningsposten kalles for en «hjemmearbeidserstatning». 593 Begrepet «hjemmearbeider» brukes her om den som utfører arbeid i eller tilknyttet eget hjem, slik som husarbeid, omsorgsarbeid for barn, vedlikehold av bolig mv. Av fremstillingshensyn benyttes også ordet «hjemmearbeidende». Det avgrenses mot profesjonelle renholdere som gjør husarbeid for andre.594

Skl. § 3-1 andre ledd andre punktum lyder slik: «Med inntekt likestilles verdien av arbeid i heimen». Bestemmelsen gir det rettslige grunnlaget for å kreve hjemmearbeidserstatning, og kom som et tillegg til loven i 1973. Formålet var å styrke husmødres (og husfedres) erstatningsrettslige vern. Regelen gjelder tilsvarende ved tap av forsørger, jf. skl. § 3-4 andre ledd tredje punktum.

Lovens formulering gir ikke særskilt veiledning. Den har preg av å være en programerklæring. Lovgiveren forutsatte at formuleringen «med inntekt likestilles verdien av arbeid i heimen» ikke skulle medføre noen endring i rettstilstanden. Det fulgte allerede av rettspraksis at reduksjon eller bortfall av evnen til å arbeide i hjemmet kunne gi rett til erstatning. Hjemmearbeidsinstituttet har lange rettstradisjoner i norsk rett, hvilket også påpekes i NOU 1994: 20. Lødrup-utvalget ordlegger seg slik: «At bortfall av evnen til å utføre arbeid i hjemmet skal være gjenstand for erstatning, var imidlertid erkjent også før denne formuleringen kom inn i loven i 1973, se for eksempel Rt. 1934 s. 173.».595 I Bredesen (Rt. 1948 s. 345) ble en 35 år gammel husmor tilkjent 15 000 kroner for tap i fremtidig erverv. Den gang var dette et betydelig beløp. Det utgjør ca. 276 000 i 2010-kroner. Skadelidte ble ansett som 50 % invalid. Se også Hamburg (Rt. 1934 s. 173), der to kvinner fikk erstatning. Begge arbeidet bare i hjemmet. Den ene var gift. Den andre bodde hos sin mor. Førstnevnte var 52 år og ble 100 % invalid. Retten fant at «[h]ennes paaregnelige økonomiske tap i fremtiden som følge av hennes invaliditet (tap i fremtidig erverv) vil være hennes tap ved utgifter ved at holde pleierske (pike) … Derimot vil det ikke kunne komme i betraktning de fremtidige utgifter til hennes underhold, da disse ikke kan sies at staa i nogen adæquat kausalforbindelse med ulykken» (s. 179). Erstatningen ble satt til 30 000 kroner, som utgjør ca. 990 800 i 2010-kroner.

Hjemmearbeidstap er en form for inntektstap. Dette fremgår av lovteksten, samt høyesterettspraksis som Hamburg (Rt. 1934 s. 173), Lagesen (Rt. 1947 s. 101), Bredesen (Rt. 1948 s. 345), Martinsen (Rt. 1998 s. 1916), Rott (Rt. 1999 s. 1967) og Kåsa (Rt. 2000 s. 441). Synspunktet legges også til grunn i NOU 1994: 20. Lødrup-utvalget bemerker at «[h]vor skadelidte arbeidet i hjemmet – den typiske «husmor»situasjonen – har det lenge vært erkjent i rettspraksis at bortfallet av, eller den reduserte evne til å utføre dette arbeidet, representerte et tap i fremtidig erverv. Nå er dette lovfestet i skl. § 3-1 tredje ledd».596 Om hjemmearbeidstapet rubriseres som et inntektstap eller som en merutgift, har ofte begrenset betydning (med unntak av blant annet yrkesskader, se punkt 8.2.2).

Det er Utvalgets oppfatning at de rettspolitiske overveielsene som ligger bak rubriseringen av hjemmearbeidstap som et inntektstap (siden lovendring i 1973), tilsier at denne innfallsvinkelen videreføres. Utvalget understreker likevel at hjemmearbeidserstatning har karakter av å være en «hybrid» erstatningspost;597 den er i utgangspunktet – ut fra rettspolitiske overveielser – rubrisert som en inntektstaperstatning (sml. ordlyden), men har preg av å være en merutgiftserstatning både når det gjelder utgangspunktet for erstatningsberegningen og fordi den kommer i tillegg til erstatning for annet inntektstap.

Skadelidte kan ha «doble yrkesroller» ved å være både utearbeidende og hjemmearbeidende. Hvis den skadevoldende begivenhet reduserer begge former for ervervsevne – utearbeidsevne og hjemmearbeidsevne – foranlediges spørsmålet om skadelidte må velge mellom erstatning for tradisjonelt inntektstap etter skl. § 3-1 første ledd og hjemmearbeidserstatning etter skl. § 3-1 andre ledd andre punktum. Dette besvares med nei i Kåsa (Rt. 2000 s. 441). Høyesterett knesetter at skadelidte kan kreve erstatning for både hjemmearbeidstap og lønnsinntektstap, forutsatt at skadelidte har, eller ville ha utnyttet, arbeidsevnen i hjemmet. Synspunktet om at også de deltids hjemmearbeidende kan ha rett til hjemmearbeidserstatning, har linjer i norsk rett. Dette fanges inn av blant annet Lødrup-utvalget. I NOU 1994: 20 sin fremstilling av tilfeller der skadelidte er både ute- og hjemmearbeidende, uttales det at «selv om skadelidte ville fortsatt med arbeid i hjemmet, skal den reduserte evne til å gjøre dette erstattes, jf. skl. § 3-1 annet ledd, siste pkt.».598

Det kreves adekvat årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og hjemmearbeidstapet. De vanlige reglene om årsakssammenheng kommer til anvendelse. Skadelidte kan derfor bare kreve erstattet den delen av tapt hjemmearbeidsevne som skyldes ansvarshendelsen, ikke den funksjonsbegrensningen som forelå fra før (for eksempel på grunn av en inngangsinvaliditet). Kåsa (Rt. 2000 s. 441) er illustrerende i forhold til kravet om faktisk årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og skaden/hjemmearbeidstapet, noe som blir utdypet nedenfor.

8.1.2 Sammendrag av Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget går inn for å videreføre dagens ordning med individuell utmåling for påført hjemmearbeidstap. Utvalget har vektlagt behovet for en individuell tilnærming i perioden frem til funksjonsevnen er stabilisert, og at hjelpebehovet kan variere en del for de første tapsårene. Utvalget går derimot inn for en standardisert fastsettelse av fremtidig hjemmearbeidserstatning.

8.2 Gjeldende rett

8.2.1 Alminnelig erstatningsrett

Ved utmålingen av hjemmearbeidserstatning må rettsanvenderen ta stilling til

1. hva som omfattes av begrepet «arbeid i heimen»,

2. hvilke fradrag som må gjøres for å komme frem til nettotapet,

3. hvordan nettotapet skal verdivurderes og

4. hvor mange tapsår som skal legges til grunn.

Disse fire hovedspørsmålene599 gir et presisert utgangspunkt for det skjønnet som til sist må utøves, herunder for å fastsette nivået på erstatningen. De fire vurderingspunktene blir ikke alltid formulert i dommene, men ligger til grunn for de vurderinger som rettsanvenderen (retten) bygger sitt skjønn på. At utmålingen har innslag av skjønn – og at momenter for skjønnet er konkretisert – er ikke noe særegent for denne erstatningsposten. Dette gjelder også for utmåling av blant annet tradisjonelt inntektstap og merutgifter. De fire punktene gir også «knagger for tanken», og har bidratt til å strukturere de mange fasettene i utvalgsdiskusjonen.

Lødrup-utvalget påpeker at det ikke var nødvendig med noen særskilt redegjørelse for gjeldende rett om hjemmearbeidserstatning. Avgrensningen må ses i lys av 1994-utredningens kartleggingsformål, jf. Lødrup-utvalgets egen presisering om at «[i] forhold til de spørsmål som er gjenstand for utredning i denne innstillingen, er det ikke nødvendig med noen bred redegjørelse for gjeldende rett på dette punkt».600 Ut fra det nærværende Utvalgets konkretiseringer av mulige modeller for fastsettelse av både påført og fremtidig hjemmearbeidserstatning, er det hensiktsmessig med en redegjørelse for gjeldende rett om utmålingen av også denne typen tap.

Utvalget finner det hensiktsmessig å gjengi hovedtrekk i gjeldende rett, både for å anskueliggjøre hjemmearbeidsinstituttets bakgrunn og for å forstå de foreslåtte modellutkastene. Som det fremgår har Utvalget også skilt arbeidsmessig mellom modellutformingen og nivådiskusjonen, selv om disse aspektene må ses i sammenheng.

8.2.1.1 Begrepet «arbeid i heimen» (trinn 1)

Dette avsnittet omhandler hvilke arbeidsoppgaver som omfattes av uttrykket «arbeid i heimen», jf. skl. § 3-1 andre ledd andre punktum. Begrepet dekker det typiske husholdsarbeid, slik som renhold, matlaging og vasking av klær mv. Også omsorg for barn og deres utvikling omfattes, samt den tid som går med til å bringe barn til og fra fotballtrening, turn og andre fritidssysler. Det siste er praktisk, idet barn og ungdoms deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter har økt de siste tiårene. Uttrykket «arbeid i heimen» inkluderer også egeninnsats ved for eksempel arbeid på og vedlikehold av eget hus, hagearbeid og snømåking, jf. blant annet Rott (Rt. 1999 s. 1967) om hagearbeid. I Martinsen (Rt. 1998 s. 1916) presiserer Høyesterett at også øvrige funksjoner kan omfattes, slik som ytre vedlikehold av egen bolig. Utvalget er enig i dette.

I likhet med andre skjønnsmessige ord og uttrykk har begrepet «arbeid i heimen» en yttergrense. Utenfor faller personlig stell, pleie, tilsyn mv. Dette kan derimot dekkes som en merutgift etter skl. § 3-1 første ledd, jf. Martinsen (Rt. 1998 s. 1916), Stokstad (Rt. 1996 s. 958) og Skoland (Rt. 1993 s. 1547).

Vanskelige grensetilfeller kan oppstå der skadelidte etter ulykken ikke lenger makter å utføre arbeid på bil og fritidsbåt. Man kan antyde et skille mellom for eksempel arbeid på bilen (innenfor «arbeid i heimen», erstattes som hjemmearbeidserstatning),601 og arbeid på fritidsbåten (utenfor «arbeid i heimen», må dekkes av ménerstatningen eller merutgiftserstatningen).

I mange tilfeller har grensen mellom hjemmearbeidserstatning etter skl. § 3-1 andre ledd andre punktum og merutgiftserstatning etter skl. § 3-1 første ledd, mindre praktisk betydning. Grunnen er at hjemmearbeidserstatning utmåles med utgangspunkt i hva det koster å leie inn hjelp, se nedenfor (trinn 3). Grensen mellom inntektstap i form av hjemmearbeidstap og merutgifter har derimot betydning hvor erstatningen for inntektstapet er standardisert. Se omtalen av yrkesskadeforsikringsloven rett nedenfor. Videre må det trekkes en grense mot ménerstatningen. Problemstillingen aktualiseres når skadelidte har fått nedsatt evne til å utføre fritidsrelatert hjemmearbeid. Grensen mellom hjemmearbeidserstatning og andre poster utdypes i punkt 8.8.1.

8.2.1.2 Fradragspostene (trinn 2)

Neste trinn i utmålingsprosessen er å finne frem til nettotapet. Det fremkommer gjennom visse fradrag. For det første må det gjøres fratrekk for det skadelidte mottar av offentlige ytelser, først og fremst kommunal hjemmehjelp. Fradraget gjøres ut fra det antall timer skadelidte mottar kommunal hjemmehjelp; det gjøres med andre ord et timebasert fradrag. Kommunal hjemmehjelp vil da ligge «i bunnen» av oppgjøret, og hjemmearbeidserstatning er en supplementsytelse.

Tapsbegrensningsplikten innebærer også at skadelidtes samlivspartner og barn (over en viss alder) kan måtte bidra i en «intern» arbeidsomlegging i hjemmet. Det skilles mellom omfordeling av gjøremål, og innrettelse som innebærer merarbeid for de øvrige husstandsmedlemmer. Ordlyden i skl § 3-1 andre ledd andre punktum, rettspraksis og formålsbetraktninger tilsier at det bare kan forutsettes en omfordeling. Det tales om en omfordelingsplikt, der det kreves at familien må finne seg i et visst ombytte av arbeidsoppgavene i hjemmet.602 Hvilke krav som stilles, beror på en konkret helhetsvurdering.

8.2.1.3 Verdifastsettelsen (trinn 3)

Etter å ha fastsatt skadelidtes nettotap (det vil si antall timer med behov for hjelp), må dette verdivurderes. Siden skadelidte ikke tjener penger i egenskap av å være hjemmearbeider, må det brukes en «målestokk».603 Hjemmearbeidserstatningen skal i utgangspunktet baseres på hva det koster å leie hjelp til å utføre det arbeid skadelidte ikke lenger makter. Dette verdsettelsesprinsippet betegnes ofte som «hushjelpprinsippet».604 I Kåsa (Rt. 2000 s. 441) uttaler førstvoterende at «det ved beregningen ofte [vil] være naturlig å ta utgangspunkt i de utgiftene som vil gå med til å dekke behovet» (s. 449). Synspunktet avspeiles også i juridisk teori.605

Hushjelpprinsippet har linjer tilbake i tid, selv om prinsippet ikke alltid formuleres helt uttrykkelig. Fra rettspraksis gir Hamburg (Rt. 1934 s. 173) et eksempel. En husmor ble trafikkskadet, og fikk tilkjent hjemmearbeidserstatning. Høyesterett slutter seg til underinstansens erstatningsfastsettelse, der det ses hen til hva det koster å leie inn tilsvarende hjelp. Førstvoterende uttaler at hjemmearbeidstapet er «en ved ulykken foraarsaket paaregnelig følge av denne. De angaar nemlig arbeider i hjemmet som fru Hamburg tidligere har utført, men som hun paa grunn av sin invaliditet ikke lenger har kunnet utføre og derfor har maattet leie bort til andre» (s. 176).

Hushjelpprinsippet er videreført i NOU 1994: 20. Det fremgår på to måter. For det første er prinsippet eksplisitt angitt som utgangspunkt for erstatningsberegningen, med henvisning til juridisk teori: «Det er enighet om at erstatningen skal fastsettes med utgangspunkt i hva det vil koste å leie hjelp til å utføre arbeidet, og at antallet timer skal vurderes mot den tid som normalt vil gå med til hjemmearbeidet etter familiens størrelse, boforhold m.v., se nærmere Lødrup s. 342, Nygaard s. 109 flg., Strøm Bull s. 914 flg., Kjønstad s. 352 flg.».606 For det andre fremgår hushjelpprinsippet implisitt ved utvalgets henvisninger til rettspraksis, se Hamburg (Rt. 1934 s. 173). Beregningsprinsipper som tar utgangspunkt i hva det koster å skaffe tilsvarende hjelp – slik hushjelpmodellen anviser – har derfor en lang og veletablert posisjon i norsk erstatningsrett.

Ved å legge til grunn omkostningsnivået for leid hjelp, velges det utgangspunktet for utmålingen som samsvarer best med lovens ordlyd. Den matematiske modellen må imidlertid modifiseres. Med Kjelland kan man tale om et «neddempet hushjelpprinsipp».607 Med dette menes at utmålingen tar utgangspunkt i «hushjelpprinsippet», men (ned)justeres slik at erstatningen ligger innenfor den behovsstandarden som er utviklet i høyesterettspraksis. Den fremkommer blant annet i Kåsa (Rt. 2000 s. 441). Lagmannsretten hadde tilkjent 10 000 kroner i året for de første årene (da Kåsa hadde samboer), deretter 20 000 kroner årlig (til og med 1997), og for fremtiden 25 000 kroner i året.608 For Høyesterett krevde Kåsa 150 000 kroner for lidt tap (til og med 1997), 40 000 kroner for perioden 1998–1999 og 527 000 kroner for fremtidig tap,609 det vil si samlet noe over 700 000 kroner (902 600 i 2010-kroner). Til dette bemerker førstvoterende: «Etter min mening ligger lagmannsrettens – og dermed i enda sterkere grad Kåsas – anslag klart for høyt» (s. 449). Synspunktet fremgår også av uttalelsen om timeomfanget. Skadelidte hadde basert timeregnskapet på et hjelpebehov lik fem timer ukentlig, i tillegg til det offentlige tilbudet (vanlig husarbeid: 4 t/uke, tyngre husarbeid som månedlig vask av vinduer, skifting og vask av gardiner: 2 t/uke, samt vedlikeholdsarbeid innvendig og utvendig: 1 t/uke). Førstvoterende bemerker at «dette [bygger] på en standard for arbeid i hjemmet som ligger høyt over det som det er rimelig å gi erstatningsmessig dekning for» (s. 450).

Denne skjønnsmessige, normative modifikasjonen er beslektet med begrepet «nødvendig og rimelig», som brukes som avgrensningskriterium ved utmåling av merutgiftserstatning. Likheten har sammenheng med at hjemmearbeidserstatning har preg av å være en «hybrid» erstatningspost: den er i utgangspunktet – ut fra rettspolitiske overveielser – fremført som en inntektstaperstatning (sml. ordlyden), men har karakter av å være en merutgiftserstatning når det gjelder utgangspunktet for selve erstatningsberegningen.

Hensynet til økonomisk gjenopprettelse tilsier at skadelidte som ansetter en hushjelp bør få dekket sin betaling av arbeidsgiveravgift,feriepenger, skatt og sykepenger i arbeidsgiverperioden. Der skadelidte kjøper tjenester, må også merverdiavgiften (MVA) tas hensyn til ved erstatningsfastsettelsen, som element i det «nødvendig og rimelig»–skjønnet som til sist må utøves.

Hjemmearbeid som blir utført av samlivspartneren, barn og andre nærstående skal ikke tillegges vekt. Det skal heller ikke gjøres fradrag for den innsatsen skadelidte direkte ytte samlivspartner eller barn. At disse etter ulykken må utføre arbeid for seg selv, som tidligere ble utført av skadelidte, er uten betydning for utmålingen. Det er skadelidtes nedsatte evne til hjemmearbeid i det omfang han eller hun gjorde, eller ville gjort, som skal erstattes, jf. Forus Travbane (Rt. 1965 s. 1309).

En kvinne på 55 år ble skadet. Ervervsuførheten som husmor var 40–50 %. Høyesterett synes å gi sin tilslutning til lagmannsretten, om at «fru L. har krav på erstatning for verdien av det husmorarbeide hun som følge av skaden ikke har kunnet utføre, uansett at hun har fått hjelp i huset av pårørende stort sett uten å betale for det, og videre krav på erstatning for tilsvarende fremtidig skade» (s. 1322–1323). Hun ble tilkjent 25 000 kroner (ca. 228 400 i 2010-kroner) i erstatning. Den dekket lidt tap og tap i fremtidig erverv. Dommen gir også grunnlag for å kunne kreve hjemmearbeidserstatning hvor skadelidte ikke engasjerer hjelp.

8.2.1.4 Tapsperioden (trinn 4)

Fjerde trinn i utmålingsprosessen er å avgjøre hvor mange tapsår skadelidte har hatt og vil få. Dette beror på en konkret og individuell vurdering. Fastsettelsen av antall år med påført hjemmearbeidstap skaper sjelden vansker. Bevisvurderingen kan bygge på bevismidler som medisinske rapporter, kvitteringer for betalte egenandeler til hjemmehjelp mv.

Derimot kan vurderingen av antall tapsår fremover være vanskelig. Rettsanvenderen må ofte gjøre prognoser basert på usikre faktorer, som for eksempel skadelidtes helseutvikling. De fleste ville også uten skaden fått redusert hjemmearbeidsevne med alderen. Der funksjonsnedsettelsen alene skyldes alderdomssvekkelser, er det ikke (lenger) årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og reduksjonen i arbeidsevnen. I juridisk teori er det oppstilt et veiledende utgangspunkt om at hjelpebehovet normalt oppstår et sted mellom pensjonsalder og antatt dødsår.610 Synspunktet reflekteres også i rettspraksis, jf. blant annet Kåsa (Rt. 2000 s. 441). Høyesterett slutter seg til lagmannsrettens uttalelse om at det «ikke [er] rimelig å erstatte egenandel til hjemmehjelp samt ekstraarbeid i huset frem til fylte 81 år. Slike utgifter erstattes etter dette frem til fylte 70 år, altså for 30 år frem i tid. I en slik alder vil de aller fleste måtte betale andre for å utføre det tyngste arbeidet i hjemmet».611

8.2.2 Yrkesskadeforsikring

Etter skisseringen av de alminnelige utmålingsreglene, skal Utvalget belyse enkelte særspørsmål. Ved yrkesskader utmåles påført hjemmearbeidstap på vanlig måte, jf. Yrkesskadeforskriften § 2-1. Når det gjelder fremtidstapet, er det viktig å skille mellom merutgifter og inntektstap, se foran. Det er fordi inntektstapet er standardisert etter Yrkesskadeforskriften kapittel 3, mens utmålingen av merutgiftserstatning for fremtidstapet er individuell, jf. forskriftens § 2-2. Problemstillingen ble behandlet av Høyesterett i Martinsen (Rt. 1998 s. 1916). Dommen gjelder krav under en trygghetsforsikring, som var forløperen til standardiseringsmodellen. Skadelidte krevde tapet av evnen til å vedlikeholde boligen erstattet som en merutgift, men fikk ikke medhold. Førstvoterende uttaler at bestemmelsen om at med inntekt likestilles arbeid i hjemmet, ikke kan «forstås slik at fremtidige merutgifter vedrørende vedlikehold og visse andre arbeidsoppgaver i heimen som følge av tapt ervervsevne, skal kunne kreves erstattet særskilt som utgift etter skl. § 3-1 første ledd» (s. 1923). Hvis skadelidte har fått erstattet årlige utgifter til leid hjelp, må dette betraktes «som en utmåling av erstatning for tap i fremtidig erverv etter § 3-1 annet ledd» (s. 1923).

I erstatningsteorien er det påpekt som et paradoks at en utvidelse av begrepet «arbeid i heimen» – som er ment å styrke den hjemmearbeidendes erstatningsrettslige vern – kan gi en «bumerangeffekt» ved yrkesskader. I analysene av hjemmearbeidsinstituttet uttaler Kjelland at «[f]ordi det er skjedd endringer i rettskildebildet, kan dette svekke hjemmearbeideres erstatningsrettslige stilling. … Det som er fortolket i «honnør» til hjemmearbeiderne kan dermed medføre utilsiktete begrensninger i deres erstatningsvern».612 Utvalget har vært bevisst på å unngå slike utilsiktede virkninger av lovforslaget, se nedenfor.

8.2.3 Barneerstatning

En tilsvarende problemstilling kan oppstå ved tolkning og anvendelse av skl. § 3-2a, om standardisert barneerstatning, se kapittel 6. Spørsmålet er om skadelidte kan kreve fremtidig hjemmearbeidserstatning i tillegg til standarderstatningen. Verken ordlyden i skl. § 3-1 andre ledd andre punktum eller skl. § 3-2a gir noe uttrykkelig svar. Høyesterett har ikke uttrykkelig løst rettsspørsmålet. Siden tapt hjemmearbeidsevne anses som inntektstap, kan det hevdes at dette skal anses som fremtidig ervervstap etter skl. § 3-2a. I så fall «konsumeres» hjemmearbeidserstatning av standarderstatningen. Presiseringen i Martinsen (Rt. 1998 s. 1916), Rott (Rt. 1999 s. 1967) og Kåsa (Rt. 2000 s. 441) om at tapet skal henføres som inntektstap, kan anføres som argument for dette. Løsningen vil fremme standardiseringshensyn, fordi den normalt medfører raske og ukompliserte oppgjør. Synspunktet kan også ha en viss støtte i generelle standardiseringshensyn, sml. Løff II (Rt. 2009 s. 425).

Det finnes imidlertid mothensyn: Det er klare holdepunkter for at lovgivers vilje bare var å standardisere utmålingen av tradisjonelt inntektstap. I NOU 1987: 4 drøftes bare tradisjonelt inntektstap (utearbeidstap) i relasjon til lovuttrykket «framtidig erverv». Dette vises ved henvisningene til den rettspraksisen som skal reflektere nivået i barneerstatningen, fordi denne gjelder utmåling av tapt evne til å arbeide utenfor hjemmet. Ordet «erverv» i skl § 3-2a må gis samme meningsinnhold som da loven ble vedtatt. Ved at lovgiver ikke har hatt hjemmearbeidserstatning i tankene under lovens forberedelse og vedtakelse, er heller ikke standardsatsene utarbeidet for å kompensere for slikt tap. Dette er en så praktisk situasjon at det er nærliggende at det ville vært nevnt om det var meningen. Og hvis hjemmearbeidstapet skulle anses uttømmende dekket av standarderstatningen, kan skadelidte bli underkompensert. En slik løsning kan motvirke gjenopprettelseshensynet så mye at det skaper en konflikt med prinsippet om full erstatning. Rettsinstituttet er på dette punktet kritisert i juridisk teori.613 Se også uttalelsene i Ølberg (Rt. 1993 s. 524). Førstvoterende uttaler at «det [kan] være grunn for lovgiveren til å vurdere om erstatningsnivået ved erstatning til barn etter nevnte bestemmelse [skl § 3-2a] er rimelig» (s. 1537). Sml. Jensen (Rt. 1997 s. 1044, s. 1050). Den rettslige situasjonen er uavklart per i dag.

8.3 Komparative linjer, med vekt på dansk rett

Den norske ordningen med erstatning for tap av hjemmearbeidsevnen har paralleller til annen nordisk rett. I dansk rett er denne formen for tap erstatningsvernet etter EAL § 1 stk. 3, som lyder slik:

«Værdien af arbejde i hjemmet ligestilles med erhvervsindkomst.»

Bestemmelsen har betydning i forhold til EAL § 2 om tapt arbeidsfortjeneste, samt EAL §§ 5–9 om fremtidig inntektstap. Ved utmåling av erstatning for påført (lidt) hjemmearbeidstap, tas det utgangspunkt i hva det koster å leie inn tilsvarende tjenester, sml. det som foran er betegnet som «hushjelpprinsippet». I juridisk teori tales det om å erstatte «afholdelse af positive udgifter til hushjælp og lignende, der er en følge af skaden».614 Møller og Wiisbye sammenfatter rettstilstanden slik:

«Det må formentlig følge af § 2 sammenholdt med § 1, stk. 3, at der ved arbejde på heltid uden for hjemmet skal ydes erstatning for såvel tabt arbeijdsindægt som udgifter til nødvædig hjælp i hjemmet som følge af skaden. Dette har også hidtil været praksis, jf. AssD 1957. 197 Ø.»615

Når det gjelder fremtidstapet, synes prinsippet å være at man finner frem til en ervervsuførhetsgrad, som settes inn i standarderstatningen i EAL §§ 5–9. Det gjøres ut fra en differansebetraktning, der man sammenlikner verdien av hjemmearbeidet før og etter skaden.616 Også her ses det hen til hva det koster å kjøpe inn tilsvarende hjelp; Møller og Wiisbye formulerer dette som «hvad det koster at få den manglende erhvervsevne hjemme erstattet af andre (»vikarprincippet«)».617 Det foretas med andre ord en konkret og individuell vurdering, og uten verken direkte eller analogisk anvendelse av noen form for normalårslønn, slik som standardlønnen i EAL § 8.618

Dersom skadelidte er både utearbeidende og hjemmearbeidende, vil ervervsprosenten kunne bli fastsatt separat for den enkelte funksjonen. Dette kan illustreres med et eksempel, basert på dansk juridisk teori: Skadelidte er utearbeidende på halv tid. Etter ulykken kan skadelidte fortsette i utarbeidet, men makter ikke lenger å utføre hjemmearbeidet. Her vil utgangspunktet være at ervervsprosenten er 50, mens årslønnen trolig fortsatt må fastsettes etter EAL § 1, stk. 3, jf. § 7, stk. 2.619

Også i svensk rett er hjemmearbeidstap ansett som et erstatningsverdig gode. Skadeståndslagen (1972: 207) 5 kap. 1 § nr. 3 siste punktum lyder slik:

«Med inkomstförlust likställs intrång i näringsverksamhet. Med inkomst likställs värdet av hushållsarbete i hemmet.»620

En tilsvarende presisering er tatt inn under reglene om forsørgertapserstatning. I SkL. 2 § nr. 3 siste punktum angis det at «[m] ed underhåll likställs värdet av den avlidnes hushållsarbete i hemmet», hvilket er en parallell til den norske skl. § 3-4 andre ledd tredje punktum, se punkt 8.1.1 foran. Ved erstatningsberegningen tar man utgangspunkt i hva det koster å leie inn tilsvarende tjenester til det arbeidet som ikke lenger kan utføres grunnet skaden. Løsningen gjenspeiles i svensk rettspraksis, jf. eksempelvis Casparsson (NJA I 1966 s. 286). En trafikkskadet hjemmearbeider fikk erstattet utgiftene til egenandeler for kommunal hjemmehjelp. Jf. også Norbeck (NJA I 1977 s. 247).

I juridisk teori er selve rubriseringen av tapet omdiskutert. Hellner og Radetzki uttaler at «[d]et kan vara diskutabelt om detta bör reknas som ersättning för särskilda kostnader eller som ersättning jämställd med förlorad arbetsinkomst».621

Utvalget nevner kort at hjemmearbeidstap også er erstatningsvernet etter finsk rett, jf. Skadeståndslag 31. mai 1974/412, 4 § tredje ledd: «Med underhåll kan av synnerliga skäl jämställas värdet av hushållsarbete i hemmet.» (16.6.2004/509). Også etter finsk rett tas det utgangspunkt i en beregning ut fra hushjelpprinsippet.622

I den videre beskrivelsen av Utvalgets drøftelser og forslag, blir det fortløpende trukket linjer til andre lands rett, især dansk rett. Fremstillingen her må derfor ses i sammenheng med lovutredningen ellers.

Etter dette komparative utsynet, skal Utvalget gjøre nærmere rede for den norske rettstilstanden.

8.4 Påført (lidt) tap. Individuell utmåling

8.4.1 Utgangspunkt: Kodifisering av gjeldende rett

Utvalget går inn for å videreføre dagens ordning med konkret og individuell utmåling av påført hjemmearbeidstap. Det har sammenheng med behovet for å avvente stabilisering av realskaden. Hvor lang tid dette tar, varierer fra skadelidt til skadelidt. Tre til fire år er ikke uvanlig. I dette tidsrommet er det ofte uvisst hvilket fremtidig hjelpebehov skadelidte har, hvilket også kan variere innen stabiliseringsperioden. En del saker vil kunne gjøres opp tidligere, avhengig av skadetype og andre forhold hos den enkelte skadelidte (som for eksempel kan oppleve ulik tid før realskaden er blitt stabilisert). Der partene antar at skaden blir varig, «bestilles» ofte spesialisterklæring etter utløpet av sykepengeperioden. Det er ikke uvanlig at det kan gå mellom 6 og 18 måneder før skadelidte får time hos en spesialist som begge parter kan enes om. Fra dette tidspunktet vil det vanligvis igjen gå noen måneder før erklæringen foreligger. Det kan imidlertid være situasjoner hvor det innhentes flere erklæringer.

I lys av disse faktiske forhold er det vanskelig å lage en god sjablongregel om påført hjemmearbeidstap. Dette er en likhet med tradisjonelt inntektstap («utearbeidstap»), som derfor heller ikke foreslås standardisert for annet enn fremtidstapet. Mandatet ber for øvrig ikke eksplisitt om en utredning av standardisert erstatning på dette punkt.

Utvalget finner grunn til å presisere en viktig grunnleggende forskjell i utmålingen av påført (lidt) og fremtidig hjemmearbeidstap. Ved fastsettelsen av fremtidig hjemmearbeidserstatning er det selve evnetapet som skal erstattes. For å ha rett til erstatning for påført hjemmearbeidstap, kreves det i tillegg at skadelidte ville ha utnyttet arbeidsevnen i hjemmet om ansvarshendelsen tenkes borte (= at evnetapet har resultert i et (verdivurdert) økonomisk tap).

Utvalget går inn for å kodifisere utgangspunktet for utmålingen. «Hushjelpprinsippet» er derfor nedfelt i utkastet til lovtekst. På den måten vil det fremgå allerede av ordlyden hvilket verdsettelsesprinsipp som skal anvendes. Analysene etterlater et inntrykk av at det er behov for en slik klargjøring. Utvalget har tilstrebet å ivareta slike rettspedagogiske behov, som har en side mot det overordnede målet om større klarhet i utmålingsreglene. Klarhet kan redusere antall konflikter, og virke dempende på omfanget av de som likevel måtte oppstå.

8.4.2 Presiseringer og korrigeringer

Selv om Utvalget går inn for en videreføring av gjeldende rett, er det behov for visse presiseringer og korrigeringer. Utvalgets lovtekstformulerte presiseringer kan imøtekomme Mandatets ønske om at «[d]et bør videre gå frem av lovteksten om eller i hvilken utstrekning merutgifter knyttet til arbeid i hjemmet skal kunne kompenseres som utgiftstap».623

For det første presiserer Utvalget at det er tale om å legge til grunn det «neddempede hushjelpprinsipp», se punkt 8.2.1.3 foran. Det medfører at hushjelpprinsippet må avstemmes og modifiseres i lys av de avgrensningskriterier som er utviklet særlig i høyesterettspraksis. Hjemmearbeidserstatningen skal utmåles med utgangspunkt i «hushjelpprinsippet» (matematisk modell), men kan måtte (ned)justeres slik at erstatningen ligger innenfor den ulovfestede behovsstandarden. Utvalget har ønsket å formulere modifikasjonen i lovteksten. Det er gjort ved å angi at erstatningen skal fastsettes «med utgangspunkt i hva det koster å leie inn tilsvarende tjenester». Ordet «utgangspunkt» markerer begrensninger i rekkevidden av den rent matematiske tilnærmingen, samtidig som det signaliserer at hovedregelen ligger fast: Erstatning for påført hjemmearbeidstap utmåles med utgangspunkt i hva det faktisk koster å leie inn tilsvarende tjenester. Den nærmere avklaring og utvikling av behovsstandarden bør overlates til domstolene, som ut fra behovet for dynamikk er mer egnet til å styre rettsutviklingen enn lovgiver.

For det andre ønsker Utvalget å korrigere deler av tapsbegrensningsplikten. Etter gjeldende rett har skadelidte en omfordelingsplikt, som omfatter en nokså vid personkrets (husstanden), se punkt 8.2.1.2. Som det fremgår i utkastet til modellen for fremtidstaperstatning, foreslår Utvalget en ordning basert på erstatning for selve evnetapet. I konsistens med denne nyorienteringen foreslår Utvalget å forlate ordningen med omfordelingsplikt for husstanden, til fordel for en regel om «selvinnretningsplikt», se redegjørelsen i punkt 8.6.5. Tapsbegrensningsplikten bør være basert på samme regel for påført (lidt) tap og fremtidig tap. Av den grunn foreslår Utvalget at regelen om selvinnretningsplikt også skal gjelde ved utmåling av påført hjemmearbeidstap. Det bidrar til konsistens og enkelhet i regelsystemet.

For det tredje finner Utvalget grunn til å presisere enkelte prinsipper for bevisvurderingen. Analysene av underrettspraksis gir inntrykk av at det undertiden (feilaktig) opereres med et dokumentasjonskrav. De alminnelige bevisprinsippene ligger imidlertid fast også her: Det må foretas en sannsynliggjøring av hjemmearbeidstapet, basert på en fri bevisvurdering, sml. tvl. § 21-2 første ledd. Det er derfor ikke noe krav om at dette må fremgå av for eksempel kvitteringer. Skadelidte har i utgangspunktet bevisbyrden, sml. det generelle prinsippet i blant annet Nesse (Rt. 1997 s. 883, s. 887) og Stokke (Rt. 1999 s. 1473, s. 1479).

Det vises for øvrig til motivene nedenfor, og merknadene til de enkelte bestemmelser.

8.5 Fremtidstap. Ulike standardiseringsmodeller

8.5.1 Kjerneproblemer

Utmåling av erstatning for fremtidig hjemmearbeidstap reiser mange av de samme utfordringene som andre fremtidige tapsposter. I likhet med utmåling av fremtidig tradisjonelt inntektstap (utearbeidstap), står man overfor prognoser – både i vurderingen av den hypotetiske situasjonen med skaden og uten skaden. Utvalget viser til redegjørelsen under kapittel 3 om generelle argumentasjonslinjer, samt hensynene bak forslaget til Inntekstapmodellen (voksne) i kapittel 5. I tillegg til disse felles kjerneproblemene for fremtidige tap, kan det oppstå enkelte særskilte spørsmål ved utmåling av hjemmearbeidserstatning.

For det første kan det være vanskelig å avgjøre om hjemmearbeidsevnen ville blitt utnyttet om ansvarshendelsen tenkes borte, noe som er en forutsetning for at det skal foreligge et erstatningsrettslig «tap». Dette kan være vanskelig å avgjøre, særlig i et moderne samfunn der grensen mellom arbeid i og utenfor hjemmet kan være mindre tydelig enn før.

For det andre kan det oppstå særlige spørsmål i forhold til tapsbegrensningsplikten. Denne har flere sider. En av disse er plikten til å uttømme offentlige ytelser. Utvalget har undersøkt særlig ordningen med kommunal hjemmehjelp. Det kvalitative og kvantitative tjenestetilbudet samt egenandelssystemet er meget forskjellig i ulike kommuner.624 Dette skaper utfordringer i forhold til å opprettholde tanken om erstatning som supplement til offentlige ytelser. Dette går Utvalget nærmere inn på nedenfor, i drøftelsen av en fradragsbasert utmålingsmodell. I tillegg kan omfordelingsplikten medføre besværlige bevisvurderinger. Vanligvis er det vanskelig å avgjøre om skadelidte i fremtiden vil ha samme familiestatus som på oppgjørstiden, og i hvilken retning eventuelle endringer vil dreie. Utvalget ser også det uheldige i (stigmatiserende) spekulasjoner om skadelidte vil bli enslig som følge av samlivsbrudd etter ulykken – og dermed ikke har noen å omfordele med. Heller ikke en konkret bevisvurdering av sannsynligheten for å bli samboer eller gift – og dermed få noen å omfordele oppgavene med – anses som verken ønskelig eller enkel. I lys av dette har Utvalget drøftet om det her bør gjøres en endring i forhold til gjeldende rett.625

For det tredje blir ofte prognosene usikre som følge av at tapsperioden normalt er lang – og ofte lengre enn for tradisjonelt inntektstap. De fleste kan utføre hjemmearbeid også etter pensjonsalder på 67 år, men neppe i samme omfang livet ut. Spørsmålet er hvor i dette tidsintervallet man skal sette et skjæringspunkt. Dette beror på den enkeltes helsetilstand, omfanget av tekniske hjelpemidler og andre faktorer som er vanskelige å predikere over lange tidsspenn.

De skisserte komplikasjonene kan tale for at det bør innføres en ordning med sjablongmessig fastsettelse av fremtidig hjemmearbeidserstatning. Samtidig belyser gjennomgangen individuelle forhold som til en viss grad må hensyntas om ikke standardiseringen skal bli for grov. I balanseringen av disse kryssende hensyn har Utvalget drøftet ulike modeller. Disse er forbundet med hvert sitt sett av fordeler og ulemper. I fortsettelsen skisseres først de modellene som er vurdert, men blitt forkastet. Deretter utdypes den modellen som Utvalget positivt går inn for.

8.5.2 Hva Utvalget har vurdert, men forkastet

Utvalget har vurdert tre ulike modeller for standardisering av hjemmearbeidserstatning. Disse bygger på forskjellige hovedfundamenter, og representerer ulike standardiseringsgrader.

Den første modellen kan betegnes som en årstapsmodell. Med dette menes at den tar utgangspunkt i skadelidtes årstap som hjemmearbeider. Beløpet multipliseres deretter med en faktor, som gir den samlede fremtidstaperstatningen. Fremgangsmåten har likhetstrekk med systemet i ysfl. § 2-2, og dansk modell for fremtidig ervervserstatning. Undersøkelser av oppgjørspraksis tyder på at denne metoden ofte ble anvendt tidligere, før Høyesterett presiserte at hjemmearbeidserstatningen ligger «innbakt» i standarderstatningen ved yrkesskade, jf. Martinsen (Rt. 1998 s. 1916). Årstapsmodellen er enkel i sin form, men forutsetter konkrete vurderinger av den enkelte skadelidtes hjemmearbeidstap. Dersom dette skal bygge på gjennomsnittsbetraktninger for å være representativt, må rettsanvenderen i realiteten gjøre en differansebetraktning med og uten skaden, sml. selve prinsippet som flertallet anvender i Stakkeland (Rt. 2004 s. 8). Under en slik utforming vil modellen langt på vei bli en «kamuflert» individuell utmåling, selv om kapitaliseringen er forenklet. Denne modellen representerer derfor en mild grad av standardisering.

Den andre modellen som Utvalget har drøftet, er en form for «innbakingsmodell». Hjemmearbeidstapet dekkes da som en del av erstatningen for tradisjonelt inntektstap. Fremgangsmåten brukes i dag ved utmåling av fremtidig inntektstap etter yrkesskadeforsikringsloven, og ble tydeliggjort av Høyesterett i Martinsen (Rt. 1998 s. 1916). Her anses den standardiserte erstatningen for fremtidig inntektstap å dekke også hjemmearbeidstap, som dermed blir «konsumert» av sjablongerstatningen. Forutsetningen for en slik tilnærming er at man tar høyde for hjemmearbeidstapet ved nivåfastsettelsen. Det var en del av begrunnelsen for at lovgiver la minstenivået i Standarderstatningen på 7 G. Utvalget ordla seg slik:

«Ved at laveste gruppe går opp til 7 G, tar man også en viss høyde for at en del av de lavere inntektsgruppene ville ha kunnet oppnå høyere inntekt senere i sin yrkeskarriere. … Det kan videre pekes på bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-1 andre ledd annet punktum om at «verdien av arbeid» i heimen likestilles med inntekt. Ved at laveste inntektstrinn legges relativt høyt, må det også kunne sies at forslaget tar hensyn til dette prinsippet og kompenserer for tapet.».626

Utvalget ser fordelene med en slik modell, fordi den kan medføre blant annet forenklet saksbehandling. En ulempe er at den ikke i tilstrekkelig grad hensyntar forskjeller på faktaplanet. Det kan slå begge veier: For skadevolder kan det oppfattes som urimelig å måtte pålegges erstatningsplikt for et «tap» som reelt sett ikke er påført (skadelidte har ingen funksjonsbegrensninger i hjemmet), hvilket kan bli en konsekvens dersom man baker inn hjemmearbeidserstatningen i erstatning for ordinært inntektstap. Dette kan resultere i systematisk overkompensasjon for visse grupper av skadelidte, noe Utvalget har ønsket å unngå. Løsningen kan også støte an mot grunnleggende prinsipper om at erstatning er betinget av skade/tap, samt kravet om årsakssammenheng (skadevolder har ikke forårsaket hjemmearbeidstap, men må likevel «erstatte tapet»). For skadelidte kan en slik ordning tilsvarende gi tilfeldig overdekning, men også gi underkompensasjon, alt etter hvor erstatningsnivået legges. Grunnen er at skadelidte kan få et større hjemmearbeidstap enn den alminnelige ervervsuførheten tilsier. Dette berører en generell utfordring (svakhet) ved «innbakingsmodellen»: Den forutsetter at det er korrelasjon (samsvar) mellom ervervsuførhet (tap) som utearbeider og hjemmearbeider. En slik tilstrekkelig sammenheng finnes ikke, fordi utearbeidstap og hjemmearbeidstap refererer til ulike tapsformer. De er vanskelige å sammenlikne, idet de mangler en klar «fellesnevner» (er inkommensurable). Mot denne bakgrunn er det reist kritikk mot dagens yrkesskadeordning, især etter Martinsen (Rt. 1998 s. 1916).

Skal man tilstrebe full erstatning både for utearbeidstap og hjemmearbeidstap – som samles i én enhet under «innbakingsmodellen» – kan nivået generelt måtte legges så høyt at ordningen blir kostbar, sml. «gulvdiskusjonen» under Inntekstapmodellen (voksne). Utvalget ser betenkeligheter, især om nivået heves kun som konsekvens av selve modellvalget (til forskjell fra tilfeller der et høyt nivå er en konsekvens av høye kostnader for å oppnå reell behovsdekning). Utvalget vil bemerke at en ordning med standardisering generelt vil medføre avvik fra en individuell utmåling; dette er en «omkostning» som uløselig er forbundet med slike forenklings- og effektiviseringstiltak. Et særskilt problem med «innbakingsmodellen», er at standardiseringsgraden kan bli hard som følge av at man i realiteten slår sammen to ulikeartede erstatningsposter. Ut fra de skisserte ulempene har Utvalget forkastet denne modellen, og vurdert andre alternativer.

Den tredje modellen tar utgangspunkt i en faktor (for eksempel G) som reduseres forholdsmessig ved lavere medisinsk invaliditetsgrad enn 100 %. Modellen bygger på en forutsetning om at de fleste gjøremål i hjemmet er forbundet med fysisk arbeid, og at det for denne typen inntektstap – til forskjell fra tradisjonelt inntektstap – er en nær sammenheng med den medisinske invaliditeten. Også denne modellen er enkel i strukturen, men har betydelige systemsvakheter. Den største er at evnen til å utføre hjemmearbeid kan være større eller mindre enn den medisinske invaliditeten skulle tilsi. Eller formulert på en annen måte: Den medisinske invaliditeten er ikke nødvendigvis noe egnet mål og uttrykk for tapt hjemmearbeidsevne. Det er en viss korrelasjon, men den er utilstrekkelig. For eksempel kan skadelidte ha smerteplager ved utføring av husarbeid (for eksempel over skulderhøyde), men uten at disse reflekteres i invaliditetsgraden. Korrelasjonsproblemet innebærer at man systematisk kan få en for hard grad av standardisering. Derimot viser analysene at det er en viss sammenheng mellom lavinvaliditeter og minstegrensen for overhodet å bli påført et hjemmearbeidstap. Selv om Utvalget har forkastet medisinsk invaliditet som hovedfundament i en standardiseringsmodell, kan nettopp denne korrelasjonen utnyttes for å forbedre den neste modellen som skal beskrives.

Etter denne skisseringen av hva Utvalget har avgrenset mot, skal det gjøres rede for hva som er vurdert og foreslått.

8.6 Nærmere om funksjonsevne-modellen

8.6.1 Oversikt

Utvalget ønsker innledningsvis å gi en kort deloppsummering før den nærmere beskrivelsen av funksjonsevne-modellen. Når det gjelder posten påført hjemmearbeidstap, går som nevnt Utvalget inn for å videreføre dagens system med konkret og individuell utmåling. For fastsettelsen av fremtidstapet foreslås derimot en standardisert modell, som skal utdypes her.

Hovedfundamentet i modellen for fremtidig tap er basert på skadelidtes tap av funksjonsevne i forhold til å utføre ulike typer hjemmearbeid. Dette blir vurdert opp mot verbale funksjonsbeskrivelser, som gir grunnlag for å gruppere tilfellene ut fra om hjemmearbeidsevnen er lettere redusert eller sterkt redusert/bortfalt. Funksjonsevne-modellen innebærer en nytenkning og nyskapning i erstatningsretten. Ved at modellens hovedfundament bygger på tilpassede funksjonsbeskrivelser (arbeidsevne i hjemmet), antas den å gi godt samsvar med det tapet som skal dekkes (hjemmearbeidstapet). Utvalget har derfor valgt å utrede funksjonsevne-modellen nærmere. Den er imidlertid blitt modifisert, ved at den ikke gis anvendelse på alle skadetilfeller.

Utvalget anser det hensiktsmessig å si noen ord om begrepsbruk, slik at det er klart hva som beskrives. Når det her tales om «funksjonsevne», siktes det til skadelidtes funksjonsevne som hjemmearbeider, det vil si evnen til å utføre arbeidsoppgaver i hjemmet. Begrepet «i hjemmet» skal forstås på samme måte som under påført tap (se foran). Funksjonsevnen skal derfor vurderes i forhold til skadelidtes mulighet for å utføre tradisjonelle husholdsoppgaver (matlaging, renhold mv.), hagearbeid (snømåking, plenklipping mv.), omsorgsoppgaver mv. Hvis ansvarshendelsen har medført reduksjon eller bortfall av hjemmearbeidsevnen, utgjør dette «funksjonstapet». For å få klarlagt denne siden av faktum, må rettsanvenderen gjøre en «funksjonsevnevurdering» (synonymt med kortformen «funksjonsvurdering»).

Bakgrunnen for Utvalgets oppmerksomhet mot funksjonsevnen, er det grunnleggende rettspolitiske valg om å erstatningsverne selve evnetapet. Dette er forbundet med flere fordeler. For det første er det naturlig å anse hjemmearbeidsevnen for å ha en egenverdi, som et beskyttelsesverdig gode. En ordning som anerkjenner verdien av evnen i seg selv, har en viss tradisjon i norsk erstatningsrett, sml. Forus Travbane (Rt. 1965 s. 1309). En kvinne ble pårent av en hest under et travløp. Skaden reduserte husmorevnen. Høyesterett tilkjente hjemmearbeidserstatning. At skadelidte ikke hadde hatt faktiske utgifter grunnet gratishjelp fra venner og familie, var uten betydning.

Dette samsvarer med dansk rett, hvor det heller ikke er krav om at skadelidte har pådratt seg faktiske (konkrete) utgifter til hushjelp mv. Som påpekt av Møller og Wiisbye, «ydes [erstatning] også, selv om det er familien, der har ydet hjælpen».627 Synspunktet forankres i rettspraksis slik som U 1930.462 H og U 1933.662 H, men bildet er ikke entydig, se for eksempel U 1990.916 H.628

For det andre er det enklere å måle evnetapet isolert, fremfor å måtte ta stilling til prognoser om hvorvidt – og i så fall i hvilken grad – evnen ville ha vært utnyttet (uten ansvarshendelsen). En slik hypotetisk vurdering må som nevnt foretas etter dagens ordning. Utvalgets forslag vil innebære en forenkling av vurderingstemaet. Dette forsterkes av den foreslåtte grovinndelingen i funksjonsevnegrupper, som blir nærmere forklart nedenfor.

Utvalget har avveid de kryssende hensynene, der ønsket om å oppnå enkle og raske oppgjør er avveid mot hensynet til en tilpasset behovsdekning. Dette krever en sjablongmessig utmåling, men uten at standardiseringsgraden blir for «hard». Som det fremgår anviser modellen en standardisert erstatning, men med individuelle elementer.

I fortsettelsen beskrives Utvalgets vurderinger og konkrete utforming av forslag til standarderstatning for fremtidig hjemmearbeidstap. Siden modellen bygger på funksjonsevne som hovedfundament, betegnes den her som funksjonsevne-modellen. Denne har visse likhetstrekk med tenkemåter innen medisin (i vid forstand). Som et bakteppe skisseres derfor internasjonale klassifikasjonssystemer for å måle funksjonsevne i hjemmet.

8.6.2 Internasjonale klassifikasjonssystemer

Som ledd i Utvalgets faktakartlegging er det innhentet informasjon om hvordan hjemmearbeidsevnen blir vurdert i helseorienterte fagmiljøer. Etter mandat fra Utvalget har Norsk Ergoterapeutforbund laget en utredning, «Vurdering av restarbeidsevne i hjemme/ husarbeid».629 Den gir innblikk i ergoterapeutiske «instrumenter» og begreper for å evaluere og beskrive evnen til å utføre hjemmearbeid. Utvalget finner grunn til å gjengi noen hovedpunkter fra rapporten, med vekt på de som anses som særlig relevante for vår erstatningsrettslige kontekst.

Innledningsvis presiserer rapporten at begrepet restarbeidsevne inngår som en del av ergoterapeutenes begrepsapparat. Det bemerkes at «[r]estarbeidsevne er et begrep som benyttes om gjenværende evner til å arbeide, hos personer som har nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom eller skade».630 Videre påpekes det at begrepet oftest er knyttet til inntektsgivende arbeid, men at «[r]estarbeidsevne kan … brukes i forhold til arbeid som gjøres i hjemmet, siden mange av oppgavene i hjemmet har karakter av arbeid».631 Vurderingen er påvirket av en rekke faktorer, som «fysiske muligheter, psykiske faktorer og utformingen av omgivelsene. Restarbeidsevnen er også avhengig av kvaliteten, kvantiteten og intensiteten i opptrenings- og rehabiliteringstilbudet».632

I vurderingen av restarbeidsevnen i hjemmet brukes klassifikasjonssystemer. I 2001 publiserte Verdens helseorganisasjon (WHO) International Classification of Functioning, Disability and Health (ICF). I 2003 ble den oversatt til norsk, av KITH og Sosial- og Helsedirektoratet. «ICF» er en forkortelse for «Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse». Målsettingen er dels å etablere et enhetlig/standardisert språk, og til dels et verktøy for å beskrive helse og helserelaterte forhold.

Ergoterapeuter har flere tilgjengelige metoder for kartlegging og vurdering av personers aktivitet- og deltagelsesfunksjon. Som det fremgår av rapporten, har «[e]rgoterapeuter … en «verktøykasse» med norske og internasjonale valide og reliable undersøkelses- og vurderingsverktøy».633 Seksti forskjellige er presentert i en oversikt på nettsidene til Norsk Ergoterapeutforbund (www.netf.no). Slike kartleggingsverktøy kan være spørreskjemaer, tester eller skjemaer for å strukturere observasjon av praktiske situasjoner. For å få et helhetlig bilde av personer og deres omgivelser er det ofte nødvendig med å kombinere flere metoder. I relasjon til hjemmearbeid må også personens egne ønsker og opplevelse av aktivitetens betydning tillegges vekt. Dette blir slik formulert i rapporten:

«For noen er matlaging meningen med livet, mens andre ser på det som en måte å få i seg næring på. For noen er hagearbeid en kilde til energi og selvrealisering, mens for andre handler det om å få klippet plenen regelmessig slik at naboen blir fornøyd.»634

Av interesse for Utvalgets arbeid, er at dette ikke bare kan klarlegge om skadelidte har restarbeidsevne i hjemmet. I rapporten fremheves at «[d]et kan være aktuelt å gradere betydningen av hjemme/husarbeid, samtidig med evnen til å utføre det».635 Variablene kan uttrykkes skjematisk, som vist i tabellen.

Tabellen anskueliggjør et ergoterapeutisk «instrument» for å kartlegge arbeidsevnen i hjemmet. Vurderingen gjøres med utgangspunkt i personens eget hjem og vurderes opp mot evnen til å utføre aktiviteten før skade. De to venstre kolonnene angir nummererte gjøremål, som er presisert gjennom å stille opp delaktiviteter, se den midterste kolonnen. I de to kolonnene mot høyre, angis hvilken betydning aktiviteten har for personen (se tegnforklaringen merket *), samt evnen til å utføre aktiviteten (se tegnforklaringen merket **).

For Utvalget er det først og fremst den «objektive» evnen til å utføre ulike typer hjemmearbeid som er av interesse; skadelidtes subjektive opplevelse av husholdsarbeidets betydning er mindre relevant i en erstatningsrettslig sammenheng.636 Inndelingen i delaktiviteter er mer finmasket enn det som synes hensiktsmessig for en praktikabel utmålingsmodell. Det tverrfaglige blikket har imidlertid gitt innsikter og idéer av verdi for Utvalgets arbeid. Ved behov for grundigere kartlegging av skadelidtes restarbeidsevne i hjemmet, kan ergoterapeuter benyttes som sakkyndige. Som det fremgår i fortsettelsen er for eksempel differensieringer innen ulike (del)aktiviteter til en viss grad operasjonalisert i den foreslåtte (juridiske) standardiseringsmodellen.

8.6.3 Hovedtrekk i Utvalgets modifiserte funksjonsmodell

8.6.3.1 Funksjonsvurderinger basert på verbale beskrivelser

Dette avsnittet gir en konkretisering av funksjonsevne-modellen. Den har to hovedelementer: husholdskomponenten og omsorgskomponenten.

Utvalget beskriver først husholdskomponenten. Den omfatter tap av evnen til å utføre husholdsoppgaver, slik som rydding, matlaging, renhold og innkjøp mv. Utenfor faller nedsatt evne til å utføre omsorgsoppgaver for barn, som derimot reguleres av omsorgskomponenten (se nedenfor). Tapet av husholdsevnen er beskrevet i tabellen. Den beskriver funksjonsevnetap i hjemmet. Funksjonsevnen er angitt med verbale beskrivelser, og gruppert i ulike kategorier. Disse skal forklares med støtte i tabellen.

I venstre kolonne beskrives tapet av funksjonsevne, som er angitt i tre grupper. Gruppe 0 omfatter de tilfellene der skadelidte har hele funksjonsevnen i behold, og ikke er påført noe hjemmearbeidstap. Gruppe 1 omfatter mindre funksjonsevnetap, mens gruppe 2 omfatter sterkt redusert eller bortfalt funksjonsevne (større funksjonsevnetap). Også disse begrepene blir forklart nedenfor. For hver av disse gruppene tilkjennes en årlig hjemmearbeidserstatning, se kolonnen til høyre. Der er det erstatningsmessige hjemmearbeidstapet uttrykt som en andel av grunnbeløpet (G). Utvalget har benyttet denne faktoren for å få harmoni med Utvalgets øvrige modellforslag.

Ut fra funksjonsbeskrivelsene plasseres skadelidte i den gruppen som gir det mest dekkende uttrykket for arbeidsevnen i hjemmet. Det legges opp til en konkret vurdering, der det er skadelidtes samlede funksjonsevne som er avgjørende. For å få frem dette foreslår Utvalget at lovteksten bør inneholde en presisering om at plasseringen i grupper skal foretas ut fra en samlet bedømmelse. Vurderingen bør knyttes til oppgjørstidspunktet, i tråd med alminnelige prinsipper. Vurderingstidspunktet foreslås presisert i forarbeidene.

Det andre elementet i standardiseringsmodellen, er omsorgskomponenten. Den tar sikte på å kompensere for redusert evne til omsorg, som også inngår i begrepet «arbeid i hjemmet». Utvalget har sett det naturlig både arbeidsmessig og utformingsmessig å skille ut denne komponenten. Det skyldes dels at slikt evnetap er vanskeligere å kvantifisere og verbalt beskrive enn husholdsevnetap, og dels at ikke alle skadelidte har omsorg for barn. Det kan være at skadelidte ikke har barn, eller at disse er blitt voksne og flyttet ut. Utvalget finner det lite rimelig om skadevolder skal måtte dekke også slikt «tap», som en konsekvens av at omsorgskomponenten er innbakt i standardiseringsmodellen. For å unngå dette foreslår Utvalget en regel som gir et sjablongmessig påslag, forutsatt at skadelidte kan påvises en skaderelatert reduksjon av omsorgsevnen, se utdypingen i punkt 8.5.7 foran.

8.6.3.2 Årsakskravet

Utvalget har ikke funnet grunn til å forlate vilkåret om årsakssammenheng. Hjemmearbeidserstatning er derfor betinget av at reduksjonen eller bortfallet av funksjonsevnen er en følge av ansvarshendelsen. Dersom funksjonsevnen er den samme med og uten ansvarshendelsen, foreligger det ingen differanse – og dermed heller ikke noe erstatningsrettslig relevant tap. Det ville være lite rimelig om «skadevolder» skulle pålegges erstatningsplikt for en skade som han eller hun ikke har forårsaket. Utvalget har uttrykt årsakskravet ved ordet «tap», som fanger inn at det må være en differanse (grunnet den skadevoldende begivenhet).

Særskilte spørsmål kan oppstå der skadelidte har en skade fra før, og dermed en «inngangsinvaliditet» i forhold til å fungere som hjemmearbeider. Dersom skadelidte har en slik grunnskade, er det i utgangspunktet bare mergrunnlag for erstatning. De angitte grupperingene må leses ut fra dette. Hvis grunnskaden medfører at skadelidte taper evnen til å utføre også lettere hjemmearbeid, gis det erstatning ved å ta utgangspunkt i gruppe 2 (merskaden), med fratrekk av erstatning for gruppe 1 (grunnskaden).

8.6.3.3 Varighetskravet

I likhet med de andre modellene om standardisert fremtidstap, bør det gjelde et varighetskrav. Dette utgangspunktet gjelder på samme måte som for eksempel Inntekstapmodellen. Et avvik fra dette krever en særskilt begrunnelse, også fordi det vil måtte forsvare en inkonsistens i regelverket. Standardiseringen bygget på tabeller tar utgangspunkt i varig tap, se de generelle betraktningene om dette i punkt 4.7 foran. Som for andre personskader, kan tapet av funksjonsevne imidlertid også være tidsbegrenset. Et eksempel er at skadelidte har brukket en fot på komplisert måte, noe som nedsetter hans førlighet i flere år, likevel med en sikker prognose for at full førlighet vil gjenvinnes. For slike tilfeller kan rettsanvenderen fastsette en erstatning for tidsbegrenset hjemmearbeidstap, og Utvalget foreslår en egen regel for dette, som henviser til den generelle regelen om tidsbegrenset tap i lovverket § 3-1 fjerde ledd.637

8.6.3.4 Bevisvurderingen

Utvalget presiserer at modellen anviser en juridisk vurdering. Det har derfor vært sentralt å utforme funksjonsbeskrivelsene ved hjelp av vanlige ord og uttrykk. Som på en rekke andre områder i personskadeerstatningsretten, er medisinsk fagkyndige (i vid forstand) sentrale premissleverandører for den juridiske vurderingen. Utredende spesialister kan bidra til å få saken riktig og fullstendig opplyst, sml. prinsippet i tvl. § 21-4 første ledd.

Kartlegging av skadelidtes funksjonsevne i hjemmet ligger allerede i Røsæg-mandatet (Standardmandatet). Mandatets punkt 6 omhandler funksjonsvurdering, og det «bes om en medisinsk begrunnet vurdering av hvilke gjøremål skadelidte som følge av skaden er hemmet i eller forhindret fra å utføre når det gjelder arbeidsliv, husarbeid, fritidsaktiviteter og arbeid med egen bolig».638 Dette vil et stykke på vei gi grunnlag for den konkrete rettsanvendelsen (subsumsjonsgrunnlag) ved gruppeplasseringen i funksjonsevne-modellen. Modellen anviser imidlertid en mer raffinert funksjonsbeskrivelse i hjemmet.

De foreslåtte endringene i reglene om utmåling av hjemmearbeidserstatning, har implikasjoner på prosessuelle og bevismessige forhold. Utvalget vil bemerke at endringer i den materielle utmålingsjussen kan tilsi behov for justeringer av standardmandatet for personskadesakene. En eventuell revisjon av standardmandatet bør gjøres slik at det sikrer et godt samsvar med det de foreslåtte materielle erstatningsreglene etterspør som relevant. Ut fra de overordnede mål om raskere, enklere og mindre belastende oppgjørsprosesser, ser Utvalgets det som viktig at også mandatutformingen blir veltilpasset (slik at brukerne av loven får et godt grunnlag for den konkrete rettsanvendelsen). Dette bør man ha for øye ved en revisjon av mandatet.

Etter denne skisseringen av hovedtrekk i funksjonsevne-modellen, skal Utvalget utdype begrunnelsen for erstatningsnivåene (punkt 8.6.4) og kursendringen i forhold til tapsbegrensningsplikten (punkt 8.6.5). Det gir en bakgrunn for de etterfølgende presiseringene av utmålingsmodellens hovedkomponenter. Først skal imidlertid presenteres ulike syn på spørsmålet om funksjonsevnemodellen bør suppleres med et minstekrav til medisinsk invaliditet, se punkt 8.6.3.5 rett nedenfor. Diskusjonen om dette punktet har resultert i at Utvalget finner det hensiktsmessig å presentere to forslag til lovregulering.

8.6.3.5 Spørsmålet om minstekrav til medisinsk invaliditet

Utvalget har vurdert om det er behov for å modifisere funksjonsevnemodellen, ved å oppstille et bestemt minstekrav til medisinsk invaliditet for å ha rett til fremtidig hjemmearbeidserstatning. Utvalget har her delt seg i to fraksjoner. Beskrivelsen av disse må leses i sammenheng. Den først presenterte fraksjonen går inn for å ha et kvalifikasjonskrav knyttet til medisinsk invaliditet. Den andre fraksjonen vil beholde funksjonsevnemodellen uten et slikt tilleggskrav. Begge alternativ presenteres med forslag til lovtekst.

Fraksjon 1, bestående av utvalgsleder Askeland og utvalgsmedlemmene Orsteen, Flatner og Riisa går inn for å oppstille et minstekrav til skadens størrelse. En viktig grunn til at dette foreslås, er at det vil bygge inn et objektivt kvalifikasjonskrav for å få hjemmearbeidserstatning. Kriterier bygget på nedsettelse av funksjonsevne er en nyskapning i norsk erstatningsrett og ikke utprøvd i praktisk rettsanvendelse. Det kan av denne grunn være utfordrende for rettsanvenderen å fastlegge en nedre terskel uten noen objektiviserte holdepunkter. En kvalifikasjon gjennom henvisningen til medisinsk invaliditet vil sikre at det kan settes adekvate grenser for hvem som skal få hjemmearbeidserstatning. Kriterier knyttet til medisinsk invaliditet har tradisjon i norsk personskadeerstatningsrett, og har fungert godt rent rettsteknisk. Ønsket om å legge inn et rettsteknisk velprøvd og velfungerende kvalifikasjonskriterium må ses i lys av at hjemmearbeidserstatningen er standardisert til et nivå som innebærer en ikke ubetydelig økning sammenliknet med de summer som ofte utmåles etter gjeldende rett. Det er behov for en mekanisme som sikrer at erstatningen bare tilkommer de skadelidte som faktisk har et tap av evne til hjemmearbeid og som hindrer spekulasjon.

Fraksjon 1 anerkjenner samtidig at det kan forekomme at skadelidte bør ha krav på erstatning for hjemmearbeidstap selv om vilkåret om medisinsk invaliditet ikke er innfridd. Dette vil imidlertid være sjelden, og slike tilfeller kan da ivaretas gjennom en adgang til å bevise seg inn i erstatningsregelen. For slike tilfeller bør det i tråd med formålet bak regelen kreves «klar sannsynlighetsovervekt» for at funksjonsevnen er varig nedsatt i tilstrekkelig grad og omfang. Dette kravet tas inn i lovteksten. Med uttrykket klar sannsynlighetsovervekt er det ment å henvise til et beviskrav som er høyere enn vanlig sannsynlighetsovervekt, og som har vært anvendt i ulike erstatningsrettslige sammenhenger, se blant annet Ringvold (Rt. 1996 s. 864) og i Rt. 1990 s. 688.639 Enkelte skadelidte med invaliditetsgrad under 10 % vil i særskilte tilfeller ha en så nedsatt funksjonsevne at de har et hjemmearbeidstap. Dette vil kunne være aktuelt i forbindelse med finger- og kneskader hvor skadelidte ikke greier å kompensere for funksjonsnedsettelsen for eksempel grunn av smerter. Eksemplene er ikke uttømmende. De alminnelige vilkår knyttet til varighet og tap av en vesentlig del av funksjonsevnen må imidlertid bevises med klar sannsynlighetsovervekt.

Grensen på 10 % er satt for å gi en rettsteknisk håndterlig terskel i kombinasjon med adgangen til å bevise sitt tap, men det bemerkes at grensen også er konsistent med vilkåret for overgangserstatning etter lovutkastets § 3-3, som også gjelder fysisk preget arbeid. En slik nedre terskel vil også bidra til å redusere antall tvister, både om det overhodet foreligger noe tap, og om tapet i så fall skyldes ansvarshendelsen. Nyskapningen knyttet til funksjonsevnevurdering vil uten noen objektiviserte krav kunne lede til at mange uberettigede krav blir reist, noe som virker mot hensikten med standardisering. Dette har sammenheng med at bevistemaet knyttet til funksjonsevnevurderingen kan være utfordrende. Siden alle får funksjonsbegrensninger med alderen, er det i mange småskadesaker med voksne skadelidte vanskelig å avgjøre hvorvidt det foreligger skaderelaterte begrensninger (slik at det er grunnlag for å tilkjenne erstatning). Grensen på 10 % kan på en enkel og effektiv måte avskjære uberettigede krav, noe som står i god sammenheng med formålet bak standardisering.

Når det gjelder tidsbegrensede tap, er det ikke samme behov for å sette en grense for hvem som skal omfattes av hjemmearbeidserstatningen. Klassifisering ut fra medisinsk invaliditet er best egnet i relasjon til varige skader, og en nedre grense bør derfor ikke trekkes inn ved tidsbegrenset tap. Fraksjonen ser heller ikke samme behov for å operere med et skjerpet beviskrav i relasjon til tidsbegrenset tap.

Samlet gir dette grunnlag for følgende utkast til regulering:

Fraksjon 2 består av utvalgsmedlemmene Robberstad, Aasland Jerstad, Skofteland og Fisknes. Denne fraksjonen tar avstand fra å fiksere et bestemt krav til medisinsk invaliditet under hjemmearbeidsmodellen. Det er flere grunner. Et bærende hensyn er at det ikke er behov for en egen regel om minsteinvaliditet, fordi behovet for avgrensningskriterier allerede er ivaretatt gjennom modellens verbale funksjonsbeskrivelser. Særlig understrekes det at skadelidte allerede for gruppe 1-erstatning, må ha tapt en vesentlig del av at evnen til tyngre hjemmearbeid. Det fremheves også at et krav om 10 % medisinsk invaliditet – sammenholdt med at unntaksregelen er forbundet med et skjerpet beviskrav, kan ekskludere en for vid krets av skadelidte med erstatningsverdige interesser. En slik avskjæring vil komme i et problematisk forhold til de målsettingene Utvalget har vektlagt i andre sammenhenger. Videre har denne fraksjonen påpekt at det vil virke rettsteknisk forvanskende å innføre medisinsk invaliditet som et inngangskriterium, i tillegg til de verbale funksjonskriteriene. Ved å ha to sett av avgrensningskriterier, som bygger på helt ulike strukturer, kan man risikere å skape tolknings- og rettsanvendelsesproblemer. Hertil kommer at det er uheldig med et inngangskriterium hvor unntaksregelen antas å være såpass praktisk at den vil «uthule» hovedregelen om 10 % medisinsk invaliditet. Rettsanvendelsen kan bli unødig ressurskrevende med «doble sett» av forskjelligartede vurderingstemaer under samme modell. Videre har denne fraksjonen vanskeligheter med å følge synspunktet til fraksjon 1, om konsistens i reguleringen av medisinsk invaliditet. Fraksjon 2 bemerker at invaliditetsgrensen først ble satt til 5 % av hensyn til konsistens med forslaget til senket terskel for ménerstatning. Videre bemerkes at minsteinvaliditetsregelen, sammenholdt med det skjerpede beviskravet for å gjøre unntak, kan gi grupper av skadelidte et incitament til å trenere erstatningsoppgjøret. De som befinner seg i «randsonen» av å oppfylle invaliditetskriteriet, kan få et incitament til å skyve på oppgjørstidspunktet, for ved det å få mest mulig av hjemmearbeidstapet dekket individuelt i perioden med påført tap. Dette er vanskelig forenlig med de målsettingene Utvalget ellers har tillagt vekt, både i og utenfor reguleringen av hjemmearbeidserstatning. Endelig finner fraksjon 2 det uheldig at det skal opereres med ulike beviskrav for midlertidig (fjerde ledd i fraksjon 1´s forslag) og varig tap. Det bemerkes i denne forbindelse at lite vil være vunnet med et strengt beviskrav da denne posten i utgangspunktet er svært skjønnsmessig og at et slikt strengt beviskrav derfor i realiteten utelukker denne erstatningsposten. Mot denne bakgrunn går fraksjon 2 inn for ikke å oppstille noe tilleggsvilkår om medisinsk invaliditet, hvilket gir grunnlag for følgende del-forslag:

8.6.4 Begrunnelsen for erstatningsnivåene

Utvalget ser det som sentralt å redegjøre for begrunnelsen bak utformingen av funksjonsevne-modellen, herunder de foreslåtte erstatningsnivåene, som er 0,2 G for gruppe 1 og 0,4 G for gruppe 2. En beskrivelse av dette kaster samtidig lys over noe av formålet med ordningen, hvilket kan gi veiledning for løsningen av fremtidige tolkningsspørsmål.

Det er to hovedmetoder for å fastsette nivået på hjemmearbeidserstatningen. Utvalget presenterer hver av disse, for så å drøfte en mellomløsning basert på en form for syntese.

Det ene er å ta utgangspunkt i rettspraksis, med sikte på å kartlegge de nivåene domstolene har lagt seg på. En slik form for empirisk-normativ tilnærming byr på utfordringer. Skl. § 3-1 andre ledd andre punktum anviser en individuell utmåling, hvilket innebærer at hvert tilfelle skal vurderes konkret. Nivåbetraktninger må gjøres i relasjon til utbetalte erstatninger for bestemte grupper av skadelidte hjemmearbeidere (typetilfeller). Analysene som er foretatt i juridisk teori tilsier at det er vanskelig å finne klare mønstre.

Skal man likevel forsøke å antyde noe om nivået, gir Kåsa (Rt. 2000 s. 441) en indikasjon. Høyesterett tilkjente en samlet hjemmearbeidserstatning på 175 000 kroner (213 600 i 2010-kroner),640 som utgjør ca. 6 500 kroner (7 900 i 2010-kroner) i årlig hjemmearbeidserstatning. Det er imidlertid viktig å tolke dommen i lys av sitt konkrete, og dels spesielle, saksforhold. Ved vurderingen må man merke seg at i) Kåsa kunne utføre vanlig husarbeid, ii) Kåsa bodde i et alminnelig rekkehus med lite uteareal, iii) Kåsa hadde ingen barn, iv) Kåsa hadde samboer som kunne bidra i forhold til omfordelingsplikten, v) bare 2⁄3 av hjemmearbeidstapet skyldtes ansvarshendelsen (1⁄3 var inngangsinvaliditet), og vi) Kåsa fikk atskillig hjelp fra det offentlige. Ut fra forskjeller i saksforholdene («distinguishing the case»), kan derfor hjemmearbeidserstatning bli høyere enn dette, noe som bekreftes ved analyser av nyere rettspraksis.

Se til illustrasjon Fossum (Borgarting lagmannsretts dom 18. mai 2006, LB-2005-42660). En mann på 33 år ble trafikkskadet under utøvelse av sitt arbeid som landpostbud, og utviklet varige nakke- og skulderplager. Disse reduserte hans funksjonsevne i hjemmet, og samlivspartneren måtte overta flere av arbeidsoppgavene med hus og hage. Retten tilkjente hjemmearbeidserstatning med 230 000 kroner for påført tap og 240 000 kroner for fremtidig tap. Skadelidte ble tilkjent samlet hjemmearbeidserstatning med 470 000 kroner (ca. 514 300 i 2010-kroner). I 2010-kroner utgjør dette ca. 25 000 i årlig hjemmearbeidserstatning (inklusive forsinkelsesrente), og ca. 16 000 kroner i årlig fremtidig hjemmearbeidserstatning frem til fylte 75 år.

Den beskrevne innfallsvinkelen viser at erstatningsbeløpene i mye av rettspraksis er nokså beskjedne – vurdert mot hva det koster å leie inn hjelp. Synspunktet har støtte i teorien. Dette kaster lys over behovet for å drøfte også andre måter for å drøfte nivået på hjemmearbeidserstatningen.

Den andre hovedmåten er å anlegge en mer faktisk-empirisk tilnærming over hva det faktisk koster å kjøpe inn tilsvarende hjelp. Som ledd i Utvalgets empiriske undersøkelser, har vårt arbeide her tatt utgangspunkt i analysedata fra Statistisk Sentralbyrå. SSB har utarbeidet tidsnyttingsundersøkelser. Den nyeste per i dag641 er «Til alle døgnets tider. Tidsbruk 1971–2000» (Vaage 2002). Den viser at den voksne befolkning i alderen 16–74 år bruker 3 timer og 18 minutter i gjennomsnitt per dag på husholdsarbeid.642 Det meste av husholdsarbeidet går med til vanlig husarbeid (ca. 43 %), mens 17 % brukes til omsorgsarbeid, 14 % til vedlikeholdsarbeid og 12 % til kjøp av varer og tjenester.643 Det er imidlertid betydelige variasjoner innen ulike befolkningsgrupper, og på tvers av kjønn, geografi og andre demografiske forhold.

Statistikken viser at tidsbruken i hjemmet varierer med en rekke faktorer. For å utarbeide en mer sjablongmessig erstatning – som også skal dekke store tidsspenn og deler av livsløp – er det hensiktsmessig å anvende gjennomsnittstall. Tar man utgangspunkt i et gjennomsnitt på 3 timer husholdsarbeid per dag, utgjør dette 1 095 timer årlig. Foretar man en matematisk beregning basert på hva det koster å leie inn hjelp, kan følgende regnestykker være anskueliggjørende (variabler i timelønnen for å få frem nyanser):

• A. 1095 t x 120 kroner = 109 500 = 1,5 G

• B. 1095 t x 150 kroner = 164 250 = 2,25 G

• C. 1095 t x 175 kroner = 191 625 = 2,62 G

Som det fremgår blir de årlige erstatningsbeløpene betydelige, uansett hvilken timesats som brukes. Utvalget bemerker at timesatsene i dag også kan være høyere, alt etter arbeidets art og tilbudet av arbeidskraft – hvilket naturlig nok leder til høyere omkostninger. På den annen side kan det hevdes at det er dette skadelidte faktisk må betale for å kjøpe tjenester, for å få gjenopprettet tilstanden slik den var før ulykken – forutsatt at timelønn og antall timer er riktig. Som nevnt foran under punkt 8.2.1.3, må det også tas hensyn til at skadelidte kan måtte betale arbeidsgiveravgift,feriepenger, skatt og sykepenger, eventuelt merverdiavgift (MVA).

En alternativ målestokk kunne vært å se på hva hjemmearbeid er verdsatt som ut fra for eksempel bruttonasjonalproduktet. Dette kan brukes som en målestokk for den samlede verdiskapningen i hjemmet. En slik tenkemåte overensstemmer med grunnidéen om å verne evnen til hjemmearbeid – som et beskyttelsesverdig gode. Fremgangsmåten er imidlertid lite egnet for Utvalgets formål om å lage forslag til en standardmodell for erstatningsutmåling. Hjemmearbeidserstatningen har som tidligere nevnt karakter av å være en «hybrid» erstatningspost, som også har preg av å være en merutgift. I tillegg ville en slik målestokk være vanskeligere å omsette til årlige erstatningsbeløp for grupper av skadelidte; her anses hushjelpprinsippet som mer egnet (selv om nok også dette må modifiseres). Endelig bemerkes at hushjelpprinsippet vil gi bedre konsistens med nivårefleksjonene som er gjort under beskrivelsen av utmålingen av påført tap.

Utvalget har vurdert begge hovedmetodene, uten å kunne gi noen fullstendig tilslutning som basis for utformingen av en standardiseringsmodell. De to tilnærmingene har imidlertid gitt innsikter av verdi for Utvalgets arbeid. Det har munnet ut i et forslag som bygger på elementer av begge tenkemåter; på den ene side den normative og domsbaserte tilnærming og på den andre siden tenkemåten basert på det faktiske/den reelle tidsbruken. Nivåene som ligger til grunn for forslaget, og som er tatt inn i tabellen foran, bygger derfor på en «syntese» av de to fremgangsmåtene.

Den overordnede begrunnelsen bak syntesemodellen er å gi skadelidte en så romslig erstatning at den for de fleste innen de to gruppene vil dekke omkostningene ved å kjøpe inn tilsvarende tjenester,644 samtidig som nivået er dempet av hensyn til kostnadsnivå og konsistens med nivået på andre erstatningsposter. Som eksempel på det siste, nevnes forholdet til merutgiftserstatningen. Utvalget antar det vil oppfattes som fremmed om hjemmearbeidserstatningen ble like stor som erstatningen til dekning av skadelidtes behov for selvstendighet, uavhengighet og trivsel i saker med for eksempel tverrsnittslammelser. Sml. regneeksemplene foran, som er sammenliknbare med nivåene i storskadesakene, se kapittel 6.

Selv om Utvalget ikke er bundet til å følge tidligere høyesterettsdommer, kan disse gi et supplerende referansepunkt for hva som – fra faglig kyndig hold – kan anses som en god interesseavveining. I denne sammenheng synes Kåsa (Rt. 2000 s. 441) å påkalle interesse. Det er dels fordi dommen er den nyeste om hjemmearbeidserstatning, og dels fordi Høyesterett her avgir de mest eksplisitte betraktningene om hva som utgjør et rimelig nivå (foranlediget av partenes prosedyrer, som reflekterte meget ulike beløp). Utvalget viser til fremstillingen foran i punkt 8.2.1.3.

Den skjønnsmessige, normative modifikasjonen er beslektet med begrepet «nødvendig og rimelig», som brukes som avgrensningskriterium ved utmåling av merutgiftserstatning. Denne likheten har sammenheng med hjemmearbeidserstatningens preg av å være en merutgift.

En kombinasjonsmetode samsvarer med det som er foreslått for utmålingen av påført tap, der det skal anvendes et «neddempet hushjelpprinsipp», se punkt 8.2.1.3. Det vil fremme konsistens i regelsystemet. I tillegg til egenverdien i dette, har det en side mot målet om en mer prosessdempet erstatningsrett: Ved å legge til grunn et nivå på årstapene som blir forholdsvis likt for påført tap og fremtidstap, unngår man at partene tvister om oppgjørstidspunktet med erstatningsreduksjon eller erstatningsøkning som eneste beveggrunn. Hvis nivået på erstatningen som utmåles individuelt regelmessig blir langt høyere enn standarderstatningen, kan det gi skadelidte et incitament til å trenere oppgjøret. Utvalget har tilstrebet å unngå slike konsekvenser av en erstatningsreform.

8.6.5 Tapsbegrensningsplikt

8.6.5.1 Fra omfordeling til «selvinnretning»

En forutsetning for å kunne foreta klassifiseringen av funksjonsevnen som hjemmearbeider etter tabellen foran, er at man på forhånd har funnet frem til skadelidtes «nettotap». Begrepet opptrer i noe ulike betydninger i erstatningsretten. Med «netto hjemmearbeidstap» forstås her det funksjonsevnetapet som fremkommer etter at skadelidte har ivaretatt sin tapsbegrensningsplikt, som i denne sammenheng mer presist kan betegnes som innretningsplikt. Vurderingen av dette ligger dermed i trinnet før drøftelsen av gruppeplasseringen.

Utvalget skal videre presisere innholdet i innretningsplikten. Under en ordning der selve evnetapet utgjør erstatningsobjektet, finner Utvalget det naturlig å se bort fra husstandsmedlemmenes innretningsplikt. Enhver innretningsplikt gjelder skadelidte selv, men kan (indirekte) forutsettes å involvere også andre personer. Utvalget foreslår å forlate dagens ordning med omfordelingsplikt der det forutsettes bidrag fra husstanden, til fordel for en ordning der det tydeligere markeres at innretningsplikten kun gjelder skadelidte selv. Mot denne bakgrunn går Utvalget inn for en form for modifisert variant av innretningsplikten, og denne spesialvarianten kan betegnes som en form for «modifisert omfordelingsplikt» (eventuelt selvinnretningsplikt).645 Den kan innebære blant annet at skadelidte må foreta visse omstruktureringer ved utføring av hjemmearbeidet, men uten å måtte forutsettes å utføre merarbeid. Skadelidte må akseptere en viss – men begrenset – utvidelse av tidsbruken i hjemmet. Har skadelidte etter ansvarshendelsen redusert sin tidsbruk på tradisjonelt inntektsgivende arbeid, vil de fleste få frigjort mer tid til å gjøre hjemmearbeid – som også er lettere å tilpasse tidsmessig («hjemmearbeidets fleksibilitet»). Dette må det tas hensyn til i utmålingen. Kravet til effektivitet er imidlertid ikke så strengt at skadelidte skal måtte utføre gjøremål selv om det gir noe smerte (ikke bare ubehag). Som påpekt foran kreves det her, som ved utmåling av tradisjonelt inntektstap, at restarbeidsevnen må være praktisk utnyttbar vurdert ut fra skadelidtes (medisinske) totalsituasjon.

Arbeider skadelidte fulltid eller nær fulltid utenfor hjemmet, innskrenkes oftest tidsrammene for å kunne bruke tid på hjemmearbeidet. Det medfører at denne gruppen av skadelidte ikke har samme grad av tilpasningsdyktighet, noe det må tas hensyn til i vurderingen av hvilke innretningstiltak som kan forutsettes. Etter Utvalgets syn bør ikke dette gå ut over skadelidte, hvilket gir en løsning i samsvar med den «arbeidslinjen» som ellers er blitt vektlagt i lovutredningen. Dette tilsier at disse skadelidte ikke skal måtte korte ned på sitt utearbeid (for eksempel tradisjonelt lønnsinntektsgivende arbeid) for å kunne oppfylle erstatningsrettens tapsbegrensningskrav i relasjon posten hjemmearbeidserstatning. Også her gjelder det derfor at restarbeidsevnen må være praktisk utnyttbar bedømt ut fra skadelidtes (økonomiske) totalsituasjon.

Ordningen med en selvinnretningsplikt innebærer en korrigering i forhold til dagens ordning med omfordelingsplikt for husstanden. En slik omlegging kan bidra til å dempe usikkerhetselementer i utmålingen. Under dagens ordning må man gjøre en prognose over hvor mye hjelp skadelidte vil motta fra andre i fremtiden, hvilket er forbundet med usikkerhet især der skadelidte er ung. Dette problemet unngås ved å rette oppmerksomheten mot skadelidte selv.

Utvalget bemerker at et skifte fra tradisjonell omfordelingsplikt til skadelidtes selvinnretningsplikt er bedre tilpasset et moderne samfunn. Dette forsterkes for de personene som er påført de mer omfattende skader. For denne gruppen av skadelidte kan sannsynligheten for samlivsbrudd være større enn for andre. Utvalget viser i denne sammenheng til sosialmedisinske studier av sterkt skadde personer. Fra rettspraksis gir Dubielzyk (RG 2001 s. 1498) et eksempel, der de medisinsk sakkyndige fremhever den økte risikoen for at skadelidte med for eksempel tverrsnittslammelser vil bli boende alene etter akuttfasen (se især s. 1505). Bildet er imidlertid nyansert, hvilket blant annet fremgår av nyere forskning om kreftpasienter.646

Som en avsluttende refleksjon vil Utvalget påpeke at det under dagens system synes å foreligge en viss «asymmetri» mellom rettsordenens påleggelse av omfordelingsplikt for husstandsmedlemmer på den ene siden, og det relativt beskjedent utbygde vernet for slikt tredjemannstap på den andre siden.

8.6.5.2 Forholdet til merutgiftserstatningen

Der skadelidte har utgifter forbundet med å oppfylle den pålagte innretningsplikten, kan det oppstå spørsmål om grensen mellom merutgiftserstatning og hjemmearbeidserstatning. Dette «trianglet» mellom innretningsplikten, konkret individuell merutgiftserstatning og den uttømmende modellen om standardisert hjemmearbeidserstatning, reiser flere vanskelige spørsmål. Avsnittet avgrenses til å presisere hvordan grensen mellom skadevolders og skadelidtes risikosfære skal trekkes i relasjon til selvinnretningsplikten for hjemmearbeidserstatning. Som det vil fremgå, begrenser «selvinnretningsplikten» seg til at skadelidte må omdisponere tid og prioriteringer for å effektivisere de gjøremål han eller hun står overfor etter skaden. Kravene til skadelidte på dette punktet strekker seg ikke langt, og krever for eksempel ikke innkjøp av dyrt utstyr. Utvalget ønsker å utdype begrunnelsen for sitt standpunkt.

Under et standardisert regime gjør det seg særskilte hensyn gjeldende. På den ene siden kan hensynet til skadelidtes behovsdekning tilsi at utgifter forbundet med å ivareta en innretningsplikt som rettsordenen pålegger, bør nyte erstatningsvern.

Skadelidte kan for eksempel ha kjøpt en motorisert snøfreser eller plenklipper for å muliggjøre gjøremålene. En slik funksjonell sammenheng mellom merutgiftene og innretningsplikten kan, ut fra hensynet til harmoni i erstatningsretten, tale for vern av slike omkostninger – siden de er en forutsetning for at tapsbegrensningsplikten ikke skal konkurrere med prinsippet om full erstatning. Utvalget slutter seg til dette synspunktet der utmålingssystemet legger opp til en individuell utmåling for både hjemmearbeidserstatning og merutgiftserstatning.

På den andre siden kan det å adressere slike omkostninger til en konkret og individuell utmåling, legge et «press» på regelen om merutgiftserstatning som ikke er forenlig med standardiseringsmålsettingene. Hvis man åpner for individuell utgiftsdekning, kan skadelidte få et incitament til å forsøke å (om)postere flest mulige omkostninger som merutgift, for dermed å få de dekket i tillegg til standarderstatningen.

Behovet for en drøftelse av disse problemstillingene ønsker Utvalget å belyse med et eksempel. Skadelidte er utsatt for en ansvarshendelse som kun reduserer evnen til å utføre snømåking og plenklipping (tyngre hjemmearbeid).647 Det foreligger dermed et «bruttotap», som isolert sett kvalifiserer for å plassere skadelidte i gruppe 1 i hjemmearbeidstabellen. Siden systemet forutsetter at det er nettotapet som skal vurderes, må innretningsplikten være oppfylt før rettsanvenderen (endelig) kan foreta gruppeplasseringen. Hvis skadelidte kan utføre snømåkingen og plenklippingen om han eller hun har en motorisert snøfreser eller plenklipper, kan det spørres om skadelidte overhodet har et netto hjemmearbeidstap. Det kan argumenteres for at tapet da er null, med den konsekvens at skadelidte plasseres i gruppe 0 (= ingen erstatning) – samtidig som skadelidte er påført (reelle) omkostninger. En slik løsning kan oppfattes som lite rimelig, og rokke ved modellens indre logikk og dermed legitimitet, sml. uttrykket «å gi med den ene hånden, og ta med den andre». Utvalget oppfatter dette som en vektig innvending mot å legge til grunn en slik løsning.

Problemstillingen er etter dette hvordan systemet kan utformes for å oppnå en god «symmetri» og avstemming mellom tapsbegrensningsplikten og de øvrige elementene i hjemmearbeidsmodellen. For oversikten nevner Utvalget at det har tenkt på muligheten for å la skadelidte få dekket innretningskostnadene som en merutgift, innen rammen av det «nødvendige og rimelige». En slik tilnærming vil løse det problemet som gjelder forholdet mellom innretningsplikten og hjemmearbeidserstatningen (grensen mellom «trianglets» side 1 og 3). Problemet vil imidlertid bare overflyttes til en vanskelig grense mot merutgiftserstatningen, som dermed kommer under det beskrevne presset («trianglets» side 2). Utvalget har derfor bevisst forkastet et slikt prinsipp.

Utvalget har – som ledd i drøftelsene av alternative innfallsvinkler – gått inn for å avhjelpe problemet ved en presiserende tolkning av selvinnretningsplikten. Hvis denne utformes slik at den ikke pålegger skadelidte å kjøpe inn hjelpemidler, vil det gi seg utslag i et større nettotap (i rettslig forstand) – som dermed fanges opp og blir erstattet gjennom modellen. Basert på eksemplet foran, vil den skadelidte anses for å ha et nettotap som svarer til bruttotapet, og dermed bli tilkjent erstatning basert på gruppe 1 i tabellen. En avgrensning av innretningsplikten slik at det ses bort fra (faktiske) kostnader til kjøpte eller leide hjelpemidler, synes også godt forenlig med at modellen for fremtidstapet ellers retter oppmerksomheten mot selve evnetapet (ikke utgiftene til for eksempel hushjelp).

8.6.6 Forholdet til offentlige ytelser

8.6.6.1 Generelle betraktninger

Utvalget har drøftet forholdet til offentlige ytelser. Ansvarshendelsen kan utløse rett til et bredt spekter av velferdsytelser. I forhold til hjemmearbeidserstatning er det spesielt kommunal hjemmehjelp som er relevant. Det kan først spørres om det overhodet bør gjøres fradrag for slike tjenester. Utvalgets prinsipielle syn er at man i utmålingen må ta hensyn til kompensasjonsrelevante offentlige ytelser, basert på en reduksjonsmodell etter ulovfestede regler.648

Det neste spørsmålet er hvordan det prinsipielle utgangspunktet kan operasjonaliseres i en standardisert modell om hjemmearbeidserstatning. Det beror på premissene for utmålingen. To elementer er sentrale. Det ene er skadelidtes fremtidige funksjonsevnetap (behov). Det andre er nivået på de fremtidige offentlige ytelsene. Begge størrelser er vanskelige å vurdere, fordi begge krever prognoser. Disse blir ofte usikre der skadelidte er ung og tidshorisonten lang. I tillegg kompliseres bildet av at egenandelene på kommunal hjemmehjelp varierer med tid og sted. Forskjellene kan være store, se de empiriske undersøkelsene i neste punkt. Også velferdsrettslige regler endres over tid, og ytelsesnivåer og egenandeler er influert av blant annet kommuneøkonomien til enhver tid. Det finnes rammer som sikrer en minstestandard, jf. Fusa (Rt. 1990 s. 874) og dens videreføring i Tolga (Rt. 1997 s. 877),649 men skjønnsrommet er relativt vidt. Oppsummeringsvis står man overfor et komplekst, skjønnspreget og dynamisk sett av premisser for om, i hvilken grad og til hvilken pris skadelidte vil motta offentlige ytelser i form av kommunal hjemmehjelp.

Usikkerhetsmomentene kan her – som ellers i Utvalgets arbeid – tale både for og mot en standardisering. Pro-argumentet er at usikkerheten nettopp skaper et behov for en sjablongmessig utmåling, som kan bidra til en enklere, raskere og mindre belastende oppgjørsprosess. Dette har en side mot hensynet til formell rettferdighet. Kontra-argumentet er at differensieringer på faktaplanet må hensyntas, nettopp fordi skadelidte har individuelle behov og fordi det offentlige ytelsesnivå og/eller egenandelsordningene varierer med blant annet skadelidtes hjemkommune. Dersom man skulle late som om alle skadelidte er like i forhold til utmålingspremissene, kunne det medføre store avvik fra prinsippet om full erstatning. Utvalget ser særlig betenkeligheter med en ordning som systematisk vil underkompensere skadelidte.650 En standardiseringsmodell som tar hensyn til den differensierte virkeligheten den skal opptre i, gir et riktigere oppgjørsresultat for den enkelte (materiell rettferdighet).

Utvalget har avveid de kryssende hensyn på generelt plan, og drøftet om det bør legges til grunn et gjennomsnittsbasert fradrag for offentlige ytelser. For en nærmere vurdering av fradragsmodellen kreves det kunnskap om både reglene og praktiseringen av egenandelsordningen.

8.6.6.2 Kommunal hjemmehjelp. Egenandeler

Den sentrale velferdsytelsen for å kompensere for tapt hjemmearbeidsevne, er kommunal hjemmehjelp. Etter 1992 har reglene om hjemmehjelp vært plassert i sosialtjenesteloven (stjl.) § 4-3.651 Bestemmelsen gir «[d]e som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, … krav på hjelp etter § 4-2 bokstav a-d». Bokstav a omhandler «praktisk bistand … til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom … eller av andre årsaker», mens bokstav b dekker «avlastningstiltak for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid». Disse ligger nær temaene under henholdsvis husholdskomponenten og omsorgskomponenten i funksjonsevne-modellen. Uttrykket «praktisk bistand» er «en fellesbetegnelse for hjemmehjelp, husmorvikartjenester og eventuell annen hjelpevirksomhet»652.

Bestemmelsene er utfyllende forskriftsregulert, samt utpenslet gjennom rundskriv og trygderettspraksis. Av interesse for Utvalgets arbeid, er kommunenes adgang til å kreve egenandeler av tjenestemottakeren (skadelidte). Dette er regulert i «Forskrift om vederlag for sosiale tjenester, hjemmesykepleie og for opphold i institusjon mv»,653 gitt med hjemmel i stjl. § 11-2 og kommunehelsetjenesteloven §§ 2-3 femte ledd og 6-9. Forskriften § 8-1 første ledd anviser at «[k]ommunen kan kreve vederlag for de tjenester etter lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav a som det ikke er gjort unntak for i forskriftens § 8-2 nr 2». Det er et viktig skille mellom hjemmehjelp og hjemmesykepleie, fordi kommunen ikke har adgang til å kreve egenandeler for hjemmesykepleietjenester, jf. § 8-2 nr. 1. Etter forskriften § 8-3 første ledd kan kommunen selv fastsette regler for betaling av vederlag og betalingssatser for hjemmehjelpstjenestene. Kommunen må likevel holde seg innen rammene som er trukket i forskriften §§ 8-3 andre ledd til femte ledd og 8-4. Disse gir vern av lavinntektsgrupper, som skjermes mot store utgifter (egenandelstak). En rekke kommuner har en abonnementsordning. I slike tilfeller «kan vederlaget ikke overstige kommunens samlede selvkost for tjenestene til den enkelte i den måneden abonnementet omfatter», jf. 8-3 andre ledd andre punktum. Forskriftens § 8-4 har nærmere regler om prinsipper og tak på egenandeler. For eksempel angir § 8-4 første ledd første punktum at «[n]år kommunen bestemmer det maksimale vederlag en person skal betale pr år for tjenester som nevnt i § 8-1, skal betalingen beregnes på grunnlag av husstandens samlede skattbare nettoinntekt før særfradrag».

Brukerbetalingsordningene for hjemmebaserte tjenester i kommunene kan deles i tre grupper:654

• (1) Abonnementsordning: brukeren (her: skadelidte) betaler en fast månedspris, med andre ord uavhengig av behov og mottatt hjelp. Prisen er avhengig av inntekt og til en viss grad av brukerens hjelpebehov, men kan også variere med omfanget av de tjenester kommunen tilbyr.

• (2) Timesatsordning: Brukeren betaler per time eller per besøk for hjemmehjelp. Timeprisen varierer med inntekten til brukeren. Kommuner med slik ordning har ofte et «utgiftstak» eller et «timetak» som verner brukere med store hjelpebehov. Tjenester som overstiger taket er gratis eller ytes til redusert pris.

• (3) Kombinasjonsordninger: Tilnærmet som abonnementsordningen, men brukere med lavt (for eksempel kun sporadisk) hjelpebehov tilbys særordninger (for eksempel betaler en brøkdel av abonnementsprisen).

Utvalget har innhentet empiri om praktiseringen av egenandelsordningen. På oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet har ECON Senter for økonomisk analyse (ECON) gjort en utførlig analyse av egenandelsordningen for ulike sosiale tjenester, herunder hjemmehjelp.655 Utvalget finner grunn til å gjengi noen hovedpunkter i rapporten.

ECON-rapporten «Egenandeler på sosiale tjenester i kommunene» (Rapport 2006-075) er en spørreundersøkelse fra 2006. Den avdekker tendenser ved egenandelssystemet i et representativt utvalg norske kommuner. Et hovedfunn er de store variasjonene mellom kommunene med hensyn til hvilke tjenester som tilbys, om det er egenandeler på tjenestene og størrelsen på egenandelen. ECON-undersøkelsen viser at alle kommuner krever egenandel på hjemmehjelptjenester,656 men at størrelsen varierer mye med brukerens inntekt: fra i snitt 33 [35]657 kroner per time for personer med inntekt mindre enn 2 G til 157 [168] kroner i snitt per time for personer med inntekt over 6 G.658 Egenandelene varierer også mellom kommunene. Egenandeler for personer som tjener 2–3 G varierer fra 19–250 [20–267] kroner per time, mens den for personer som tjener 5–6 G varierer fra 49–315 [52–336] kroner.659 De to siste årene ses en større tendens til å innføre egenandeler enn til å fjerne slike. Som et konkret eksempel på utformingen og praktiseringen, kan det vises til egenandelsordningen ved en bydel Oslo. Eksemplet nedenfor er basert på en tabell for Østensjø bydel.660

ECON-rapporten inneholder også opplysninger om øvre grenser for egenandeler. 87 % av kommunene oppgir at de har et tak på egenbetalinger for hjemmehjelpstjenester.661 Hvordan dette taket er utformet, varierer atskillig mellom de ulike kommunene. 64 % angir at de beregner egenandel med utgangspunkt i en timesats, mens 36 % oppgir at de ikke bruker en slik metode (har da oftest en form for abonnementsordning). Av de 64 % benytter 86 % inntektsgraderte timesatser, mens 14 % ikke har inntektsgraderte timevederlag (her er gjennomsnittlig timesats 140 kroner).662 Av de 87 kommunene som har en øvre grense på hvor mye brukeren skal betale, benytter 53 % inntektsgraderte timesatser, med følgende tak for ulike inntektsintervaller: Mindre enn 2 G: 141 kroner, fra og med til 3 G: 645 kroner, fra og med 3 til 4 G: 1030 kroner, fra og med 4 til 5 G: 1374 kroner, fra og med 5–6 G: 1668 kroner og fra 6 G og høyere: 1705 kroner. De resterende 47 % operer med en gjennomsnittlig øvre grense på 1450 kroner.663 Utvalget har visualisert flere av variablene, i en sammenstillende figur.

Figuren viser at alle kommunene benytter adgangen til å kreve egenandeler, se den øverste boksen (grå). Disse fordeler seg på to hovedgrupper: de 64 % som baserer egenandelen på timesatser (venstre boks) og de 36 % som benytter abonnementsordninger eller andre ikke-timebaserte systemer (høyre boks). Innen gruppen av de timesatsbaserte egenandelsordninger, er 86 % inntektsgraderte, med gjennomsnittlige timesatser som angitt i nederste boks til venstre. Størrelsen på takene er vist ved uthevede klammeparenteser. De øvrige 14 % som ikke er inntektsgraderte, har en gjennomsnittlig timesats på 140 kroner, og et gjennomsnittlig tak på 1450 kroner per måned, se nederste høyre boks. Figuren gir en visualisering av at man står overfor en kompleks og fragmentert egenandelsordning. Synspunktet ligger nær Sosial- og helsedirektoratets oppsummering: «Funnene gir grunnlag for å hevde at tjenestetilbudet ikke kan anses likeverdig».664

De store variasjonene både i egenandelssystemer og egenandelsnivåer på tvers av geografi (kommuner) og brukergrupper, byr på særskilte utfordringer i forsøket på å utforme en regel om gjennomsnittsbasert fradrag. I tillegg kommer at egenandelene kan være (minst) like store som kostnaden ved å kjøpe tjenester på det private marked (her er det store variasjoner i prisnivå).665 Utvalget ønsker også her å understreke at det rettslige forholdet mellom velferdsrettslige ytelser og erstatning som supplementsytelse, imidlertid ligger fast: Skadelidte har en generell plikt til å begrense sitt tap, og må som ledd i dette uttømme det offentlige velferdstilbudet.666

Utvalget har mot den skisserte bakgrunn vært i tvil om det bør innføres en ordning med fradrag for ytelser i form av kommunal hjemmehjelp. Det synes lite hensiktsmessig å skulle legge opp til en ordning med fradrag for offentlige ytelser som i realiteten langt på vei er brukerfinansiert av skadelidte. Det fremstår alt i alt mer hensiktsmessig ikke å gjøre fradrag for kommunal hjemmehjelp. Utvalget bemerker også at et sentralt mål med standardisering, er å fremme økonomisk effektivitet. Løsningen som er skissert synes forenlig med en slik målsetting. Den tilrettelegger for en valgmulighet der skadelidte kan benytte de mest konkurransedyktige hjemmehjelptjenestene.

I tillegg kommer at det offentlige tjenestetilbudet ikke alltid dekker skadelidtes behov. Dette må ses i sammenheng med to begrensninger. Det ene gjelder antall hjelpetimer som tilbys. Hvis for eksempel kommunen bare tilbyr 3 timer hjemmehjelp i måneden,667 mens skadelidtes behov er 20, må han eller hun ut på det private marked (kan neppe forutsette omfattende gratis bistand fra familie og venner). Hvis kommunen har en minstepris grunnet abonnementsordning, kan sluttprisen bli høy. Skadelidte må da betale kommunal egenandel (fastpris) og supplere med egenfinansiert timebasert privathjelp for å dekke restbehovet («ax+b»-likning). Den andre begrensningen gjelder tjenestenes art. De fleste hjemmehjelpsordninger dekker et bredt spekter av vanlige husholdsoppaver, men er begrenset for gjøremål som boligvedlikehold, snømåking og andre vaktmestertjenester.

Det uensartede tilbudet i forhold til tjenestenes art, har implikasjoner for de to gruppene i funksjonsevne-modellen. Undersøkelsene viser at det først og fremst er skadelidte i gruppe 1 som kan få dekket (deler av) sitt hjemmearbeidstap ved kommunal hjemmehjelp; skadelidte i gruppe 2 har ofte et behov som faller utenfor det offentliges tjenestetilbud.

ECON-rapporten viser at rengjøring inngår i alle kommuners hjemmehjelpstjenester, mens innkjøp og vask av klær/tøy inngår hos nesten alle. Matlaging tilbys hos ca. 2/3 av kommunene.668 I bare 21 % av kommunene er vaktmestertjenester inkludert i beløpet brukerne betaler for hjemmehjelp.669 Det finnes imidlertid egne vaktmesterordninger i 37 % av kommunene, som i varierende grad tar egenandeler. Et eksempel: Innbyggere i kommunen som tjener 3,5 G, betaler i snitt 110 kroner for 1 time snømåking.670

Sammenfatningsvis går Utvalget inn for en ordning der det i utmålingen av fremtidig hjemmearbeidstap ikke gjøres fradrag for offentlige ytelser i form av kommunal hjemmehjelp. Standarderstatningen utbetales dermed ut fra en ren vurdering av brutto hjemmearbeidstap. Dette synes også å harmonere med den nye grunntanken om å verne selve evnetapet, som et erstatningsverdig gode. Det må derfor gjøres unntak fra hovedregelen om fradrag etter lovutkastet § 3-1 femte ledd.

8.6.6.3 Uførepensjon etter ftrl. § 12-8

Ftrl. § 12-8 gir hjemmearbeidende ektefeller671 rett til uførepensjon dersom arbeidsevnen i hjemmet er varig nedsatt med minst halvparten. Ettersom uførepensjonens formål er å kompensere for inntektstap, var departementet i tvil om hjemmearbeidere burde ha rett til denne ytelsen. Det ble imidlertid argumentert med at uføre hjemmearbeidere kunne ha omkostninger ved å måtte leie inn hjelp til å få utført ulike husholdsoppgaver.672 Derfor ble det gitt adgang for uføre hjemmearbeidere til å få uførepensjon.673

Etter ftrl. § 12-8 andre ledd skal uføregraden fastsettes gjennom en differansebetraktning. Man må sammenlikne den nåværende «evnen til å utføre arbeid i hjemmet … med den tilsvarende evnen som vedkommende hadde før sykdommen, skaden eller lytet oppstod». Rundskrivet presiserer at denne fremgangsmåten er «basert på et sammenlikningsperspektiv»,674 som svarer til tidligere praksis.675

For nærværende Utvalg er det av særlig interesse at det er selve hjemmearbeidsevnen som er gjenstand for differansebetraktningen. For å fremheve evnetapsperspektivet foreslo departementet å bruke ordet «arbeidsevne».676 Lovteksten anviser ikke selv momenter for uførhetsvurderingen. Etter juridisk teori og praksis skal det tas hensyn til om huset er moderne og lettstelt eller gammelt og tungdrevet, antall barn og barnas alder (eventuelt særskilte behov) mv.677 Dette er en likhet med det som er beskrevet her i omtalen av erstatningsreglene om hjemmearbeid. I trygderettslig sammenheng skal andre familiemedlemmers deltakelse i husarbeidet bare hensyntas i den utstrekning de faktisk har bidratt.678 Også denne begrensningen i hva som forutsettes av omsorg og bistand fra tredjepersoner, har klare paralleller til den selvinnretningsplikten som Utvalget går inn for i erstatningssammenheng, se punkt 8.6.5.1 foran.

Videre kan det spørres om uførepensjon etter ftrl. § 12-8 skal fradras i hjemmearbeidserstatningen. Per i dag finnes det ingen klar løsning på rettsspørsmålet.679 Pensjonens formål om å sikre inntekt, jf. ftrl. § 12-1, kan tilsi at svaret er ja. Også hjemmearbeidstap skal likestilles med inntektstap, jf. skl. § 3-1 andre ledd andre punktum: «Med inntekt likestilles verdien av arbeid i heimen». Løsningen kan også støttes på regelens forhistorie, idet den ble til ut fra et ønske om å kompensere for ekstrautgifter som husmoren fikk. Dersom fradrag skal gjøres, må dette skje i kroner og øre (ikke i antall timer som ved kommunal hjemmehjelp).

Det finnes imidlertid motargumenter. Selv om rubriseringen som inntektstap kan tale for fradrag, kan det hevdes at dekningsformålene i realiteten er for ulike til at ytelsene er kompensasjonsrelevante: Pensjonens dekningsformål er å sikre medlemmet ytelser til livsopphold, mens hjemmearbeidserstatningen skal dekke tapt evne/omkostninger ved nedsatt evne til tradisjonelt husholdsarbeid, vedlikehold mv.

Utvalget er av den oppfatning at det ikke bør gjøres fradrag for ytelser etter ftrl. § 12-8. Prinsipielt sett måtte denne uførepensjonen, ut fra en alminnelig post for post-tankegang, adresseres til fradrag i posten for tradisjonelt inntektstap etter lovutkastet § 3-2. Den gruppen av skadelidte det her er tale om, har imidlertid ikke et lønnsinntektsgivende arbeid. I praksis blir det derfor ikke tale om å gjøre noe fradrag for uførepensjon etter ftrl. § 12-8. Post for post-prinsippet stenger her for en overflytting av fradrag som systematisk hører under posten tradisjonell inntektstaperstatning til fradrag under posten hjemmearbeidserstatning. Denne løsningen harmonerer etter Utvalgets syn med de alminnelige erstatningsrettslige fradragsprinsippene. I tillegg bidrar den til å forenkle utmålingen under den foreslåtte standarderstatningen. Utvalget tilføyer at løsningen også har støtte i reelle hensyn, idet den gir et vern i tråd med målsettingene nevnt innledningsvis.

8.6.7 Presisering av husholdskomponenten

8.6.7.1 Generelt

Dette avsnittet gir enkelte generelle presiseringer for forståelsen av den foreslåtte regelen om å erstatte tapt evne til hjemmearbeid (husholdskomponenten).

Utvalget ønsker først å presisere sin bruk av ICF, som er benyttet for å få kunnskap om ulike gjøremål i hjemmet (og få idéer). Funksjonsbeskrivelsene der kan indikere hvilke gjøremål som er relevante ved utmålingen av hjemmearbeidserstatning. Utvalget ønsker først å presisere sin bruk av ICF, som er benyttet for å vinne innsikter og idéer, jf. punkt 8.6.2 foran. Funksjonsbeskrivelser der kan indikere hvilke gjøremål som er relevante ved utmålingen av hjemmearbeidserstatning. Begrepsbruken i ergoterapeutiske «vurderingsinstrumenter» er – noe Utvalget fremholder som viktig – ikke ment å være avgjørende for det juridiske innholdet i den foreslåtte hjemmearbeidsregelen. Denne må fastlegges ut fra en tolkning av rettskildene. Utvalget har her gitt et utgangspunkt for presiseringen, og ser det som hensiktsmessig å overlate den videre raffineringen og utviklingen til domstolene.

For det andre vil Utvalget presisere at det er selve evnetapet som skal vurderes. Denne målsettingen kommer til uttrykk i den konkrete utmålingsmodellen. Det ses ved at oppmerksomheten rettes mot ulike grupper av evnetap. Når den tapte evnen til arbeid i hjemmet skal vurderes, er det derfor uten betydning hvorvidt skadelidte ville ha utnyttet denne arbeidsevnen uten ansvarshendelsen. Dette er en forskjell fra utmåling etter de alminnelige reglene om lidt hjemmearbeidstap, der det også kreves at skadelidte ville ha utnyttet hjemmearbeidsevnen om ansvarshendelsen tenkes borte. En konsekvens av denne forskjellen i utmålingsprinsipper, er at skadelidte som uten skaden bare ville arbeidet utenfor hjemmet (tradisjonelt inntektsgivende arbeid), vil kunne få fremtidig hjemmearbeidserstatning (alt etter evnetapets størrelse), men ikke erstatning for lidt periode (evnen ville uansett ikke vært utnyttet).

I vurderingen skal en normalmålestokk legges til grunn. Med dette menes at skadelidte skal settes inn i den funksjonsevnegruppen som er treffende ut fra en normalbetraktning. Ved gruppeplasseringen skal det derfor ses bort fra individuelle forutsetninger, som for eksempel at den konkrete skadelidte har et stort hus med betydelig tomt som må snømåkes og plenklippes, og som derfor har mer omfattende og tyngre vedlikehold knyttet til boligen. For denne gruppen skal det ikke være lettere å bli plassert i den høyeste gruppen (gruppe 2) på grunn av slike individuelle forhold. Og motsatt: Det at skadelidte har bolig og eiendom som er mindre enn gjennomsnittet, medfører ikke at skadelidte lettere blir plassert i den laveste gruppen (gruppe 1). Begge deler er utslag av at Utvalget bevisst har lagt til grunn en «objektivisert» tilnærming, med en normalmålestokk for vurderingen – i stedet for å anvise en individuell vurdering ut fra hvilke boforhold mv. skadelidte måtte ha på oppgjørstidspunktet. Dette gruppeplasseringsprinsippet gir konsistens med Utvalgets forslag om å erstatte selve evnetapet.

Utvalget har også foretatt enkelte andre generelle presiseringer, som mest hensiktsmessig blir forklart for de enkelte gruppene, se rett nedenfor.

8.6.7.2 Gruppe 0: Ingen eller tilnærmet ingen reduksjon

Gruppe 0 omfatter situasjoner der skadelidte ikke er påført noen eller tilnærmet ingen reduksjon i hjemmearbeidsevnen. Det kan være fordi skadelidte i utgangspunktet ikke ble påført nevneverdig «brutto» hjemmearbeidstap, eller fordi hjemmearbeidsevnen er fullt eller tilnærmet fullt gjenvunnet etter en rehabiliteringsperiode.

Ved at gruppe 0 inkluderer skadelidte som kan utføre tilnærmet alle typer hjemmearbeid – men uten å makte absolutt alle oppgaver som før ansvarshendelsen – vil denne kategorien også fange inn personer med små hjemmearbeidstap. Disse vil ikke kvalifisere for fremtidig hjemmearbeidserstatning. Utvalget presiserer at det først og fremst har tilsiktet å sjalte ut de beskjedne funksjonsnedsettelsene.680

Har skadelidte hatt et forbigående tap av hjemmearbeidsevnen, kan tapet være erstatningsmessig som påført (lidt) tap. Erstatningen utmåles da konkret og individuelt, basert på hushjelpprinsippet, se punkt 8.4 foran. Dette samsvarer med dagens rettstilstand. Vurderingen skal knyttes til oppgjørstidspunktet.

Lovtekniske hensyn tilsier at gruppe 0 ikke bør tas inn i lovteksten. Avgrensningen følger av ordet «tap», som her skal forstås som en reduksjon i hjemmearbeidsevnen grunnet ansvarshendelsen. Tapskriteriet kan formuleres på ulike måter, men ligger implisitt i begrepet «hjemmearbeidstap», se utkastets tredje ledd.

8.6.7.3 Gruppe 1: Kun tap av evnen til å utføre tyngre hjemmearbeid

Utvalget ønsker å synliggjøre eksempler på ulike typer gjøremål som omfattes av bestemmelsen, og ved det bidra til å presisere dens innhold.

Gruppe 1 omfatter tilfeller der skadelidte har mistet evnen til å utføre tyngre gjøremål i eller i tilknytning til hjemmet, men fortsatt klarer lettere arbeidsoppgaver. Utvalget sikter særlig til situasjoner hvor skadelidte kan lage mat, tørke støv, stelle klær og utføre andre tilsvarende dagligdagse eller ukentlige enkle husholdsoppgaver, men uten å makte tyngre gjøremål som vedlikehold av bolig (herunder fritidsbolig), snømåking og tyngre hagearbeid, samt tyngre rengjøring som (periodisk) hovedrengjøring. I slike tilfeller vil skadelidte omfattes av gruppe 1 (med mindre evnen til å utføre også lettere gjøremål er tapt, slik at skadelidte kommer over i gruppe 2, se neste punkt). Utvalget bemerker at ikke alt av utearbeid er tyngre gjøremål.

I tabell 8.6 foran, er lettere husarbeid angitt som evnen til å «[h]olde orden i huset, kaste søppel, tørke støv, stelle blomster, vaske og tørke klær». Disse gjøremålene vil normalt også kvalifisere som «lettere hjemmearbeid» etter gruppe 1-regelen. Det er fordi den faktisk vil ha et overlappende dekningsområde med beskrivelsene i for eksempel ICF, men som nevnt har disse ingen normativfunksjon som premissleverandør for innholdet i hjemmearbeidsregelen og dens tapsgrupper (jf. punkt 8.6.7 foran). Et utslag av denne generelle presiseringen er at tabellens gruppe 3 heller ikke gir noen uttømmende beskrivelse av de gjøremålene som kan omfattes av det rettslige begrepet «lettere hjemmearbeid». Lovuttrykket vil i mange tilfeller også omfatte hjemmearbeid slik som løpende rengjøring av huset. Når dette er beskrevet som «tyngre husarbeid» i ICF (jf. punkt 4), er dette dermed uten rettslig betydning. Mer omfattende rengjøringsoppgaver, slik som nedvask av huset og puss av vinduer ved hjelp av stige mv., kan det imidlertid være naturlig å anse som tyngre hjemmearbeid i erstatningsrettslig forstand. Eksemplet fanger inn et generelt poeng: Grensen mellom gruppe 1 og 2 skal skje ut fra juridiske vurderinger, som kan lede til andre gruppeplasseringer enn etter de «ergoterapeutiske skjemaene» og tenkemåtene slik som i ICF – disse kan i høyden tjene som en hjelp for tanken for hvilke gjøremål som bør med i den (rettslige) fastsettelsen av hjemmearbeidstapet.

I gruppeplasseringen kan det spørres om det skal legges til grunn en objektiv eller subjektiv vurdering av hva som er «lettere» hjemmearbeid. Spørsmålet aktualiseres der skadelidte har vansker med å utføre gjøremål som for de fleste er utgjør lettere hjemmearbeid. Et eksempel: Etter ulykken makter skadelidte en rekke enklere husholdsoppgaver som å lage mat, vaske og tørke klær mv., men ikke arbeid som foregår over skulderhøyde (slik som vask av vinduer, overskap mv.). For mange vil slike oppgaver være lettere husarbeid, mens det for denne skadelidte – ut fra hans eller hennes konkrete skade (for eksempel en skulderskade) – er å oppfatte som tyngre hjemmearbeid. Problemstillingen er da om skadelidte skal plasseres i gruppe 1 (mindre hjemmearbeidstap) eller gruppe 2 (også større hjemmearbeidstap).

Utvalget har funnet det riktig å legge til grunn en objektiv målestokk for gruppeplasseringen. Relatert til eksemplet foran, medfører det en plassering i gruppe 1 (med mindre det foreligger tap av evnen til å utføre andre gjøremål som bringer skadelidte over i gruppe 2). Begrunnelsen er dels at det gir en mer (rettsteknisk) praktikabel regel enn om man skulle lagt til grunn skadelidtes subjektive oppfatning. I tillegg kan tapet av selve hjemmearbeidsevnen – i hvert fall i et erstatningsrettslig perspektiv – vanskelig sies å være større bare fordi skadelidte subjektivt opplever visse gjøremål som tyngre (enn det de fleste gjør). En objektiv målestokk er derfor forenlig med det overordnede målet om å erstatte selve evnetapet. En objektivisert tilnærming gir også en løsning som samsvarer med kostnadene ved å måtte leie inn tilsvarende tjenester, sml. påpekningen foran om at hjemmearbeidserstatning er en «hybrid» post. At skadelidte subjektivt opplever at slike gjøremål som nevnt i eksemplet tyngre enn de fleste andre personer, gir i seg selv ingen økte kostnader med å leie inn hjelp til eksempelvis vask av overskap mv. Også i et økonomisk (gjenopprettelses) perspektiv er derfor plassering i gruppe 1 naturlig. Se også punkt 8.6.7.1 foran om normalmålestokken for vurderingen.

Etter å ha tatt standpunkt til gruppeplasseringen etter de verbale beskrivelsene i tabellens venstre kolonne, er rettsanvenderen over i verdifastsettelsen av hjemmearbeidstapet. For gruppe 1-tilfellene er det årlige erstatningsbeløpet satt til 0,2 G, som ut fra dagens G-beløp svarer til 15 128 kroner [75 641 kroner x 0,2 = 15 128 kroner]. Erstatningen er høyere enn det som vanligvis tilkjennes ut fra dagens praksis, selv om det også finnes eksempler på høyere utbetalinger. Nivåfastsettelsen beror på et bevisst rettspolitisk valg. Utvalget har vektlagt hensynet til å unngå å måtte stille opp et unntak for særtilfeller hvor individuelle forhold tilsier et «gruppeopprykk» eller skjønnsmessig påslag. Ved å legge erstatningen på et visst nivå, kan man ta høyde for slike forhold i fastsettelsen av beløpets størrelse, og dermed fremme rettstekniske og prosessøkonomiske hensyn. Utvalget peker også på at dette hensynet er vektlagt i utformingen av regelen om ménerstatning, der man foreslår en tilsvarende forenkling for å unngå en egen oppjusteringsregel.

På bakgrunn av nokså omfattende domsanalyser, konstaterer Utvalget grunn til å bemerke at dagens nivå på hjemmearbeidserstatningen i mange tilfeller synes å ligge vel lavt. Det etterlates et inntrykk av at erstatningen ofte er så beskjeden at den er vanskelig å forene med hva det faktisk koster å leie inn hjelp. Det har en viktig side mot gjenopprettelseshensynet.

8.6.7.4 Gruppe 2: Tap av evnen til å utføre også lettere hjemmearbeid

Gruppe 2 omfatter tilfeller der skadelidte har bortfalt eller sterkt redusert hjemmearbeidsevne. Dette er i lovutkastet angitt som tilfeller der skadelidte også har tapt evnen til å utføre lettere hjemmearbeid. Situasjoner hvor skadelidte har mistet hele sin praktiske hjemmearbeidsevne, reiser vanligvis ingen særskilte tolkningsspørsmål. Problemet er skadelidte med redusert hjemmearbeidsevne, fordi det her kan oppstå vanskelige grenseganger mot gruppe 1. Utvalget ser det derfor som særlig påkrevd å klargjøre innholdet i begrepet lettere hjemmearbeid.

Gruppe 2, og begrepet lettere hjemmearbeid, omfatter situasjoner der skadelidte ikke bare har tapt evnen til å utføre tyngre gjøremål, men også har tapt evnen til å utføre lettere oppgaver slik som matlaging, støvtørking, ta ting inn/ut av oppvaskmaskin/vaskemaskin, utføre vanlig dagligvareinnkjøp mv.

Erstatningsbeløpet for gruppe 2 er satt til 0,4 G, og reflekterer et større hjelpebehov enn for skadelidte i gruppe 1. Med dagens G-beløp gir dette en årlig erstatning på 30 256 kroner [75 641 kroner x 0,4 = 30 256 kroner]. I vurderingen av beløpets størrelse har Utvalget vektlagt det omfattende hjelpebehovet, samt de hensynene som er skissert under omtalen av gruppe 1 (blant annet realistisk behovsdekning, og operasjonalisering av prinsippet om full erstatning).

Der skadelidte har omfattende pleie- og omsorgsbehov, er det ofte en vanskelig grensegang mellom hjemmesykepleietjenester og hjemmehjelpstjenester. I «storskadesakene» glir disse dekningsformålene og tjenestene ofte noe over i hverandre, som en følge av at det offentlige hjelpeapparatet kommer inn på en annen måte enn ved mindre skadetilfeller.681 Dette kan isolert sett tilsi en lavere hjemmearbeidserstatning enn den foreslåtte. Utvalget har likevel funnet grunn til å tilkjenne 0,4 G. Dette fanger inn Utvalgets vektlegging av selve evnetapet, som her er betydelig.

8.6.7.5 Deloppsummering. Noen tallstørrelser over erstatningsnivået

Utvalget har oppsummert erstatningsbeløpene for de to gruppene av funksjonsnedsettelser. Dette er vist i tabellen.

Den venstre kolonnen viser skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet, angitt med ettårsintervaller. Denne fingraderte tabellen er tatt med i utredningen for å vise grunnlaget for den sammenslåingen som Utvalget har foretatt, og som skal utdypes i fortsettelsen. Den midterste kolonnen viser størrelsen på hjemmearbeidserstatning for skadelidte i gruppe 1, mens den høyre kolonnen angir hjemmearbeidserstatning for skadelidte i gruppe 2. Beløpene er angitt i antall G, slik som ellers i lovutredningen.

Tabellen viser hjemmearbeidserstatningen for de ulike alderskategoriene. Disse er angitt med fireårsintervaller. Forskjellene i tallverdier for de enkelte årene er så små at de kan slås sammen, hvilket gir en enklere tabell, sml. tabell 8.5 med ettårsintervaller foran. En slik sammenslåing av tall som ligger nær hverandre må anses som akseptabel i standardiseringssammenheng, og er benyttet i andre deler av lovutredningen. Ved sammenslåingen er tallet for den laveste alderen i intervallet lagt til grunn, ut fra målsettingen om å unngå systematisk underdekning (beløpene avtar på grunn av diskonteringseffekten). For eksempel vil tallet fra ettårstabellen for 25 år gjelde for 25–28. Tallet fra ettårstabellen for 29 år skal gjelde fra 29–32, tallet for ettårstabellen for 33 år skal gjelde for 33–36 mv. Dermed er det noen årsklasser som får litt mer enn det matematiske tilsier, men dette er altså en konsekvens av bevisste valg ved denne delen av standardiseringen.

Den midterste kolonnen viser hjemmearbeidserstatningen som tilkjennes for skadelidte i gruppe 1, mens hjemmearbeidserstatningen for gruppe 2 er vist til høyre i tabellen.

Tabellen inneholder også intervallet 0–20 år, for å kunne anvendes på skadelidte som omfattes av barneerstatningsregelen i lovutkastet § 3-3, se forklaringen i punkt 8.7.2 nedenfor.

8.6.7.6 Skadelidte omfattes av flere kategorier. «Gruppeplasseringsregelen»

I mange tilfeller vil det være enkelt å foreta gruppeplasseringen. Som eksempel nevnes saker der skadelidte har totale lammelser i armer og bein (tetraplegiker), og derfor er plassert i gruppe 2 som inkluderer totalt bortfall av hjemmearbeidsevnen. I andre tilfeller er kategoriseringen mindre opplagt. Det gjelder typisk der skadelidtes funksjonstap omfattes dels av de verbale beskrivelsene i gruppe 1, men også av beskrivelsene i gruppe 2. I slike «overlappstilfeller» trengs prinsipper for den endelige gruppeplasseringen. Det er utviklingen av en slik «gruppeopprykksregel» som skal drøftes her.

Utformingen av gruppene i tabellverket foran er laget ut fra hovedkategorier av skadesituasjoner, slik disse er fremkommet gjennom Utvalgets juridisk-medisinske analyser. Kategoriene er tilpasset de vanligste gruppene av tapt hjemmearbeidsevne. I likhet med kategoriseringer generelt, fanger ikke rubriseringene inn livets nyanser og mangfoldigheter, hvilket heller ikke ville vært enkelt forenlig med de forenklingshensyn en standardisert ordning skal ivareta. Den sentrale utfordringen er likevel å sikre en god balansering av forenklingshensyn på den ene siden, og hensynet til et godt resultat i enkelttilfeller på den andre siden. Dette har også en side mot balanseringen mellom skadelidtes og skadevolders interesser. Det er slike avveininger bak utformingen av gruppeplasseringsregelen som skal presenteres her.

Det kan innledningsvis konstateres at gruppeplasseringen beror på en helhetsvurdering av skadelidtes funksjonsevne som hjemmearbeider. Vurderingen skal knyttes til oppgjørstidspunktet. Det er da skaden forutsettes å ha blitt tilstrekkelig stabilisert, slik at saken er oppgjørsmoden. Dette er naturlig ut fra at modellen omhandler fremtidstaperstatning. Ved å legge oppgjørstidspunktet til grunn for vurderingen, får man også konsistens med andre modeller i Utvalgets forslag.

Utvalget har vurdert forskjellige prinsipper for gruppeplasseringen. En mulighet er å plassere skadelidte i den høyeste av de gruppene som fanger inn deler av det aktuelle tapet – uansett om den innfangede delen er stor eller liten. Under en slik ordning ville det være tilstrekkelig at skadelidte har mistet evnen til å utføre for eksempel ett av de gjøremålene som beskrives i den høyere gruppen. Et slikt «effektivt» opprykksprinsipp kan være enkelt å anvende, til forskjell fra regler som inneholder skjønnsmessige kvalifikasjonskriterier. Et slikt «liberalt» prinsipp kan også sikre målsettingen om å unngå systematisk underkompensasjon.

På den annen side ser Utvalget flere og tungtveiende ankepunkter mot en slik «mild» opprykksregel. Den kunne gi systematiske tilfeller av overkompensasjon. Det er lite heldig i et system som gjennom selve beløpsfastsettelsen – 0,2 G for gruppe 1 og 0,4 G for gruppe 2 – allerede gir de skadelidte hjemmearbeiderne et styrket vern. Det må unngås at gruppeplasseringsregelen fungerer slik at i praksis alle saker blir utmålt etter høyeste aktuelle gruppe. Dette ville også stride mot Utvalgets intensjon om en standardisert modell der det legges opp til nettopp differensieringer som også skal fungere i praksis. Utvalget finner grunn til å bemerke at velfungerende differensieringer er et viktig styringsinstrument i balanseringen mellom skadelidtes og skadevolders interesser, jf. foran.

Det kan tilføyes at en slik regel som beskrevet kunne anspore til en uønsket kreativitet i klassifiseringen av funksjonstapet, der det gjennom kunstige skiller og «konstruksjoner» kunne argumenteres for at visse spesifiserte delaktiviteter innen den høyere gruppe ikke maktes som før ulykken.

Ut fra en helhetsvurdering har Utvalget bevisst forkastet denne gruppeplasseringsregelen. Utvalget har derfor drøftet andre tilnærminger, og skal beskrive den som foreslås.

Utvalget går inn for å oppstille et kvalifikasjonskrav, med sikte på å sikre representativitet i klassifiseringen – og dermed dekningsgrad og erstatningsnivå. Utvalget foreslår en regel om gruppeopprykk som gir rett til erstatning basert på en høyere gruppe – betinget av at skadelidte har tapt en vesentlig del av evnen til å utføre gjøremål innen denne høyere gruppen. Utvalget har overveid ulike kvalifikasjonskrav, og går inn for en regel om gruppeopprykk der skadelidte har mistet «en vesentlig del» av evnen til hjemmearbeid innen en høyere gruppe. Uttrykket er vagt, og trenger presiseringer. Disse må langt på vei overlates til rettspraksis, men Utvalget ønsker å klargjøre en retningslinje for vurderingen: Kvalifikasjonsregelen er ment å gi grunnlag for gruppeopprykk der skadelidte ikke makter å utføre rundt 1/3 av gjøremålene innen den høyere gruppen. For at skadelidte skal kunne kvalifisere for gruppe 1-erstatning, må evnen til å utføre tyngre gjøremål vært redusert med omkring 1/3. At rundt 2/3 av oppgavene i eller tilknyttet hjemmet fortsatt maktes som før ansvarshendelsen, medfører med andre ord ikke at skadelidte blir plassert i gruppe 0 (= ingen hjemmearbeidserstatning). For at skadelidte skal kunne kvalifisere for gruppe 2-erstatning, må evnen til å utføre arbeid innen denne gruppen være redusert med ca. 1/3. Her legges dermed samme prinsipp til grunn for gruppeplasseringen, men med følgende presisering: For at skadelidte skal kunne få gruppe 2-erstatning, må skadelidte helt, eller i det alt vesentlige, ha tapt sin evne til å utføre lettere hjemmearbeid. Billedlig forklart kan man si at skadelidte må ha «fylt opp» tapet i gruppe 1 for å kunne komme over i gruppe 2.

Utvalget finner grunn til å presisere at det ikke i seg selv er tilstrekkelig å kunne vise til at skadelidte ikke makter å utføre 1/3 gjøremålene på en (utarbeidet) eksempelliste eller liknende oppregning av ulike typer hjemmearbeid. Med denne presiseringen ønsker Utvalget å klargjøre at det er skadelidtes samlede funksjonsevne i og tilknyttet hjemmet (helhetsbildet) som er avgjørende, og ikke prosent- eller brøkdelsberegninger basert på antall oppdelte gjøremål. Med andre ord legges det opp til å unngå en form for «telling» av gjøremål. Dermed unngår man at partene gis et incitament til å påvirke selve oppgjørsprosessen, som at skadelidte forsøker å splitte opp funksjonstapet i mindre og dermed flere enheter (for dermed å komme over retningslinjen om 1/3 funksjonsnedsettelse), mens skadevoldersiden på sin side forsøker en sammenslåing av gjøremål (for dermed å komme under retningslinjen om 1/3 funksjonsnedsettelse).682

Videre presiseres at tallet 1/3 kun er ment som en retningslinje for å presisere hvor terskelen ligger, og ikke er absolutt. Det er ikke krav om at skadelidte for eksempel må ha tapt minst halvparten av funksjonsevnen innen en gruppe. Skulle man krevd at så mye som halvparten av funksjonsevnen var innen en høyere kategori, ville dette innebære et åpent brudd mot målsettingen om å unngå systematiske tilfeller av (betydelig) underkompensasjon. Derimot er det å gå for langt i skadelidtes favør å anse selv det minste overlapp som tilstrekkelig. Også skadevolder har verneverdige interesser, og en slik regel ville gi ubalanse i interesseavveiningen, se foran om den forkastede opprykksregelen. Den nærmere utpenslingen av regelen må overlates til praksis.

Der den høyere gruppeplasseringen eventuelt medfører overkompensasjon, kan dette et stykke på vei forsvares også ut fra Utvalgets ønske om å la skadevolder ha risikoen for fremtidige forverring av skaden/hjemmearbeidstapet (grunnet ansvarshendelsen). En måte å se dette på, er at «risikotillegget» er uttømmende kompensert gjennom (bygget inn i) opprykksregelen. Et risikotillegg har fotfeste i norsk praksis på andre områder, jf. blant annet Haavik (Rt. 1976 s. 909), samt Selmers artikkel «Erstatning for risiko for fremtidig skade» (Selmer 1977).683 For å ivareta skadevolders interesser – og sikre en «symmetri» og konsistens i regelen – gjelder også den generelle adgangen til å avgrense ansvaret etter prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng, se punkt 4.8.3.

8.6.7.7 Skadelidte har inngangsuførhet som hjemmearbeidende

Skadelidte kan ha tidligere plager på tidspunktet for ansvarshendelsen, som på forhånd har nedsatt evnen til arbeid i hjemmet. Dette kan betegnes som at skadelidte har en inngangsuførhetsom hjemmearbeider. Spørsmålet er hvordan denne gruppen av skadelidte skal håndteres i forhold til utmåling etter den standardiserte modellen for hjemmearbeidserstatning.

Utvalget ønsker ikke å forlate kravet til årsakssammenheng, og går derfor heller ikke inn for at skadelidte skal få tilkjent hjemmearbeidserstatning for det evnetapet som var tapt fra før ansvarshendelsen. Den nærmere presiseringen av dette generelle utgangspunktet gjøres mest hensiktsmessig for konkrete typetilfeller.

Situasjon 1. Skadelidte har fra før ansvarshendelsen tapt evnen til å utføre tyngre hjemmearbeid, svarende til det som er beskrevet for gruppe 1. Ansvarshendelsen påfører en merskade, slik at skadelidte taper evnen til også å utføre arbeid i gruppe 2. I slike tilfeller vil det riktige være å anvende en differansebetraktning, der erstatningen for gruppe 1 kommer til fradrag i erstatningen for gruppe 2. Et konkret eksempel: Skadelidte har fra før trafikkulykken nedsatt evne til gruppe 1-arbeid, og etter ulykken helt bortfalt hjemmearbeidsevne. Skadelidte er 40 år på oppgjørstidspunktet. Erstatningen for gruppe 1 er 4,2 G, mens erstatningen for gruppe 2 er 8,5 G. Differansebetraktningen skal gjøres med utgangspunkt i de tabellariske G-beløpene. I eksemplet innebærer det at skadelidte skal ha differansen mellom 8,5 G og 4,2 G = 4,3 G, som utgjør 325 256 kroner (med dagens G). Det eksemplet som er nevnt her, har likhetstrekk med saksforholdet i blant annet Kåsa (Rt. 2000 s. 441).

Situasjon 2. Skadelidte har fra før ansvarshendelsen tapt rundt 40 % av evnen til å utføre lettere hjemmearbeid. Ansvarshendelsen påfører skadelidte en merskade, og han eller hun taper ytterligere 35-40 % av hjemmearbeidsevnen knyttet til gruppe 2 som følge av ansvarshendelsen. Her får man spørsmål om skadelidte skal ha erstatning etter gruppe 1 eller gruppe 2. Etter Utvalgets syn vil det riktige her være å ta utgangspunkt i en differansebetraktning, og vurdere om skadelidte har tapt - som følge av ansvarshendelsen - rundt en tredjedel av den totale hjemmearbeidsevnen innen den aktuelle gruppen (her: gruppe 2). Dette vil da kvalifisere for at skadelidte skal få en erstatning svarende til det beløpet som gis i erstatning for gruppe 1, etter en konkret vurdering. Utvalget presiserer at skadelidte ikke får gruppe 1-erstatning, men at denne erstatningen her brukes som et mål på hva som er en riktig «differanse-erstatning» når skadelidte har inngangsinvaliditet. Ved å legge «1/3-retningslinjen» til grunn også for vurderingen i tilfeller som beskrevet her, oppnås konsistens i utformingen av kvalifikasjonskravet for gruppeplasseringen. Det vises ellers til beskrivelsen foran i punkt 8.6.7.6.

Situasjon 3. Skadelidte har fra før ansvarshendelsen tidligere plager som ikke har gitt seg utslag i en (realisert) uførhet som hjemmearbeider. Skadelidte har med andre ord maktet å utføre ulike typer gjøremål i eller tilknyttet hjemmet, men de tidligere lidelsene har gjort han eller henne mer sårbar. Dersom den etterfølgende ansvarshendelsen er en nødvendig betingelse for å realisere den latente sårbarheten – og evnetapet blir større enn for en normalt robust person (uten disponerende faktorer) – hefter skadevolder for hele merskaden – i tråd med det alminnelige erstatningsrettslige sårbarhetsprinsippet.684 Dette har konsekvenser for anvendelsen av den foreslåtte modellen om hjemmearbeidserstatning. For denne typen forutbestående lidelser – som ikke har gitt seg utslag i form av et realisert evnetap før ansvarshendelsen – skal det ikke gjøres fradrag. Har skadelidte tidligere plager, men likevel evnet å gjøre alt hjemmearbeidet, skal erstatningen vurderes ut fra størrelsen på det hjemmearbeidstapet som ble forårsaket av ansvarshendelsen. Har denne medført evnetap (omkring 1/3) i gruppe 1, legges denne til grunn. Dette gjelder selv om ansvarshendelsen ikke ville gitt større evnetap enn for eksempel 15 % for en person uten tidligere plager. Har ansvarshendelsen påført et evnetap (rundt 1/3) i gruppe 2, legges denne til grunn for erstatningsberegningen. Dette gjelder selv om ansvarshendelsen ikke ville medført mer enn gruppe 1-tap for en person uten tidligere plager.

8.6.7.8 Fradragsspørsmål

Utvalget har drøftet om man i fastsettelsen av erstatning for hjemmearbeidskomponenten skal gjøre fradrag for offentlige ytelser. Dette er blitt besvart med nei, se utredningen foran.

Utvalget går inn for at erstatningen skal tilkjennes uten å gjøre slike fradrag som nevnt i lovutkastet § 3-1 femte ledd. Løsningen er begrunnet i forenklingshensyn, samt hensynet til konsistens med at det ikke gjøres fradrag i forhold til omsorgskomponenten.

8.6.8 Presisering av omsorgskomponenten

8.6.8.1 Generelt

Dette avsnittet omhandler omsorgskomponenten, som er det andre hovedelementet i funksjonsevne-modellen. Hvis skadelidte blir påført en reduksjon i evnen til å dra omsorg for barn, fremstår dette som beskyttelsesverdig. Det kan eksempelvis være begrensninger i evnen til å kjøre barn som deltar i organiserte fritidsaktiviteter som fotball, dans mv. Erstatningsvern av slike tap har paralleller til dekningen av omsorgstap under Bastrup-tillegget, som Utvalget har sett hen til for å oppnå konsistens i reguleringen.

Utvalget finner grunn til å separere omsorgstapet fra tapet av husholdsevnen, selv om grensen kan være uskarp. Oppdelingen skyldes først og fremst at ikke alle skadelidte er i en omsorgssituasjon, og derfor heller ikke påføres et «omsorgsevnetap». Skadelidtes barn kan ha blitt voksne og flyttet ut; flere barn forventes ikke. I slike tilfeller er det etter Utvalgets syn lite rimelig om skadevolder skulle måtte betale en «erstatning» for slikt «tap» (som ikke er der).

Omsorgstaperstatningen som Utvalget foreslår, er ment som et tillegg til erstatningen for «husholdskomponenten». Det har som konsekvens at skadelidte må oppfylle de foran beskrevne inngangskriteriene for å kvalifisere for rett til omsorgstaperstatning. Konkret innebærer dette at spørsmålet om omsorgstaperstatning kun aktualiseres dersom skadelidte kommer inn under gruppe 1 eller 2 i tabellen, og dermed har rett til erstatning for husholdstapet. Skadelidte som ikke har et erstatningsmessig husholdstap, har dermed heller ikke rett til erstatning for omsorgstapet.

Utvalget har avgrenset personkretsen til å gjelde omsorg for barn. Det må ses i sammenheng med at mye av de erstatningsvernede omsorgsoppgaver for andre, slik som samlivspartner, allerede er dekket gjennom husholdskomponenten. I tillegg er en viktig del av hjemmearbeidet (i vid forstand) for småbarnsforeldre, relatert til omsorgsarbeid.685 I Statistisk Sentralbyrås «Tidsnyttingsundersøkelsen 2000» fremgår det at «[g]ifte/samboende mødre med barn 0-6 år bruker i gjennomsnitt nesten 6 timer per dag til husholdsarbeid. Det meste av dette går til hus- og omsorgsoppgaver».686 Omsorgsbehovet faller imidlertid ikke bort så snart barna blir eldre enn 6 år, men det tar andre former.

Som det fremgår nedenfor, går Utvalget inn for følgende: I perioden med påført (lidt) tap, utmåles omsorgstapet konkret og individuelt som i dag, og som en del av hjemmearbeidserstatning. For fremtidstapet går Utvalget inn for å erstatte omsorgstapet etter en grov sjablongregel. Det gir seg utslag i den konkrete utformingen av regelen, herunder inngangskriteriene slik som personkretsen.

8.6.8.2 Personkretsen

Det er behov for klare kriterier for å avgrense personkretsen. En forutsetning for å kvalifisere for omsorgstaperstatning, er at skadelidte har rettslig forsørgingsplikt på oppgjørstidspunktet. Det gir bedre rettsteknisk løsning (praktikabilitet) enn om man hadde valgt en regel med faktisk omsorg som vurderings- og bevistema. I et overordnet perspektiv samsvarer løsningen med de forenklingsmål standardiseringsordningen skal fremme, jf. de grunnleggende betraktningene i kapittel 3.

Løsningen støttes av system- og harmonihensyn, ved at den gir konsistens med regelen om erstatning for omsorgstap under forsørgertapsmodellen i kapittel 11. Utvalget ønsker å unngå en regel som legger opp til prognoser over fremtidig familieøkning. Det ville svekket effektiviseringsgevinsten som den foreslåtte funksjonsevne-modellen ellers antas å gi.

Utvalget vil videre si noen ord om skadelidte som ikke har barn, men som venter barn. Som et generelt synspunkt ønsker Utvalget å inkludere denne gruppen i dekningsområdet for regelen om omsorgstaperstatning. Et sentralt spørsmål er hvordan personkretsen nærmere bør avgrenses. To enkle ytterpunkter skal skisseres før behandlingen av det vanskelige grenseområdet:

1) Skadelidte som ønsker barn i en (fjern) fremtid, og derfor ikke kan sies konkret å vente barn, faller utenfor det tiltenkte virkeområdet.

2) Skadelidte som har barn på skadetidspunktet, men som venter flere, vil klart nok uansett omfattes. En annen sak er at regelen ikke legger opp til en differensiering ut fra antall barn, se punkt 8.6.8.4 nedenfor. Også et konsipert barn gir grunnlag for omsorgstaperstatning. Det samme gjelder barn som tilkommer mellom skadetidspunktet og oppgjørstidspunktet; også her legges oppgjørstidspunktet til grunn for vurderingen. En motsatt løsning, som dermed ville ekskludert personer under et svangerskap, kunne støte an mot legitimiteten i ordningen som nettopp gjelder omsorgsfunksjonen. En annen sak er at disse skadelidte (som andre) må oppfylle de øvrige erstatningsvilkårene.

Det kan spørres om vurderingen bør knyttes til skadetidspunktet eller til oppgjørstidspunktet. Ved å legge skadetidspunktet til grunn, kan man få et mer konkretisert utgangspunkt for å vurdere familiesituasjonen uten skaden. Utvalget har drøftet, men ikke vektlagt, slike synspunkter. Det bærende synspunktet er derimot at man bør fange opp de skadelidte som da konkret ventes å komme i en omsorgssituasjon, der dette kan sannsynliggjøres på oppgjørstidspunktet. Dette gir også konsistens, både internt i forhold til husholdskomponenten, og i forhold til andre modeller i Utvalgets forslag.

Adoptivbarn skal nyte samme vern som andre barn. Konsekvensen blir at der det foreligger konkrete tiltak for å få adoptivbarn på oppgjørstidspunktet, og som oppfyller lovens vilkår,687 kvalifiserer dette for inkludering i omsorgstapregelen. Selv om erstatningen tilfaller forelder/skadelidte, skal den ut fra sitt formål komme også barnet til gode. Sammenholdt med den personkretsen som er beskrevet rett foran, vil løsningen (indirekte) bidra til å fremme formålet og grunntanken med adopsjonsreglene, sml. prinsippet i adl. § 13 om at «adoptivbarnet … [får] samme rettsstilling som om adoptivbarnet hadde vært adoptivforeldrenes egnefødte barn».

8.6.8.3 Minstekrav til omsorgsevnetapet

For å ha rett til erstatning, er det ikke tilstrekkelig å være omfattet av de skisserte inngangskriteriene. Skadelidte må også ha en reduksjon i omsorgsevnen.

Det er tilstrekkelig at ansvarshendelsen har medført en begrensning i omsorgsevnen. Det kreves ikke at evnen er bortfalt. Utvalget er likevel av den oppfatning at det bør gjelde et minstekrav til reduksjon i omsorgsevnen, for å skille ut beskjedne begrensninger. Et slikt kvalifikasjonskrav kan utformes på flere måter.

For å fremheve at det bare er tale om å avgrense mot det bagatellmessige tapet, foreslår Utvalget at skadelidte må ha blitt påført en ikke uvesentlig reduksjon i omsorgsevnen. For ordens skyld tilføyes at uttrykket «ikke uvesentlig» rent språklig ikke er synonymt med «vesentlig», og er heller ikke så strengt som «1/3»-retningslinjen for gruppeplassering, jf. punkt 8.6.7.6 foran. Ordvalget er bevisst valgt for nettopp å markere at det ikke kreves vesentlig bortfall av omsorgsevnen. Også mindre omsorgstap er erstatningsvernet, og det er kun tale om å «sjalte ut» de helt minimale nedsettelsene av omsorgsevnen. De begrensningene som ligger under denne «terskelen», ville i mange tilfeller uansett ha falt utenfor vernet som følge av de innretningstiltak som forutsettes. Her er det derfor en sammenheng med tapsbegrensningsplikten.

For å anskueliggjøre hvor Utvalget tenker seg grensene for «ikke uvesentlig», skal det gis enkelte eksempler. De er kun ment som en indikasjon, og nyanseringen og utviklingen av regelen må overlates til praksis.

Eksempel 1. Etter den ansvarsbetingende ulykken har skadelidte beskjedne nakke- eller ryggsmerter, som gjør det vanskelig å kjøre barn på lengre turer i forbindelse med ski-samlinger eller andre organiserte fritidsaktiviteter. Forutsatt at omsorgsevnen ellers er intakt, vil man her vanskelig kunne ha krav på omsorgstaperstatning. Situasjonen kan imidlertid være at skadelidte har andre omsorgsoppgaver som ikke lenger kan utføres, og som derfor – alt etter de konkrete forholdene – kan bringe han eller henne over kvalifikasjonsterskelen for å få erstatning.

Eksempel 2. Skadelidte har utviklet et stivt kne som følge av ulykken, og makter derfor ikke å delta i fysiske aktiviteter som fotball og håndball sammen med barnet. For personer med barn i den aktuelle alder, kan dette isolert sett være viktig, men sjelden nok til samlet sett å kvalifisere for en ikke uvesentlig reduksjon i omsorgsevnen. Annerledes vil det være hvis skadelidte er påført skader som vanskeliggjør omsorgsoppgaver slik som å følge barnet opp på skolen (pga. smerter, hodepine, kognitive skader mv.).

Som en forsiktig føring på hvor Utvalget ser for seg at kvalifikasjonsterskelen for omsorgstaperstatning ligger, bemerkes følgende: Skadelidte som omfattes av gruppe 2, vil normalt være påført en «ikke uvesentlig begrensning i evnen til å dra omsorg for barn». Dette er en forskjell fra skadelidte i gruppe 1, som i de fleste tilfellene vil være uten begrensninger i omsorgsevnen, eller med så små begrensinger at de ikke utløser rett til omsorgstaperstatning. Utvalget presiserer at dette kun er ment som en retningslinje, og at vurderingen for begge grupper må skje konkret og individuelt.

I likhet med det som gjelder for gruppeplasseringen under «husholds»-komponenten, skal det legges til grunn en «objektivisert» vurdering. Med dette menes at man skal anvende en normalmålestokk, i form av en type gjennomsnittsbetraktning. Denne ligger implisitt allerede i at det er selve evnetapet – her: av evnen til omsorg – som skal erstattes. I vurderingen av om det skal gis omsorgstaperstatning, skal det derfor ikke differensieres ut fra om den skadelidte forelderen har brukt mer eller mindre tid, vært mer eller mindre aktiv mv. i sin utøvelse av omsorgsrollen enn det som er vanlig.

En fraksjon i Utvalget (bestående av Askeland, Flatner, Riisa og Orsteen) har som nevnt foran gått inn for at det som hovedregel skal gjelde et minstekrav om 10 % medisinsk invaliditet for i det hele tatt å få hjemmearbeidserstatning. Denne fraksjonen finner grunn til å bemerke at minstekravet om 10 % medisinsk invaliditet etter deres lovforslag også gjelder retten til erstatning for omsorgstapet. Dette kvalifikasjonskravet – som foran er oppstilt som trinn nr. 1 – ligger dermed «i bunnen» også her. Men dersom skadelidte har lavere medisinsk invaliditet enn 10 %, men likevel klarer å bevise funksjonsevnetap med klar sannsynlighetsovervekt, jf. § 3-5 tredje ledd, vil vedkommende også kunne være kvalifisert for erstatning for tap av omsorgsevne.

En annen fraksjon i Utvalget, bestående av Robberstad, Aasland Jerstad, Skofteland og Fisknes, har som nevnt foran ikke funnet grunn til å operere med et supplerende krav om en bestemt medisinsk invaliditet som vilkår for i det hele tatt å få hjemmearbeidserstatning. Ut fra de korrelasjonsproblemene som er beskrevet foran, har denne fraksjonen heller ikke ønsket å bruke medisinsk invaliditet som fundament for omsorgstapserstatningen. Det er behov for en mer dynamisk regel, med et vurderingstema som direkte samsvarer med tapet som skal erstattes (omsorgsevnetapet). Det tilføyes at heller ikke modellen for Bastrup-tillegget benytter medisinsk invaliditet som parameter for utmålingen.

Videre er det en generell målsetting å holde antall regelkomponenter på et nivå slik at systemet ikke blir for komplisert.

Fraksjonen bemerker at det i de fleste saker er grunn til å anta at omsorgsevnen først reduseres ved høyere medisinsk invaliditet enn 5 %, men uten at det er mulig å fiksere noen bestemt grense. Dette må bero på en individuell vurdering, der skadens art og omfang sammenholdt med den konkrete omsorgssituasjonen er sentrale elementer.

8.6.8.4 Flerbarnstilfeller

Omfanget av omsorgsarbeidet vil normalt avhenge av antall barn og barnas alder. Problemstillingen i dette avsnittet er hvorvidt dette bør tas hensyn til i standardiseringsmodellen.

Utvalget går som nevnt inn for en standardisert erstatning for fremtidig hjemmearbeidserstatning, inklusive for dekning av tapt omsorgsevne. Ønsket om en enkelt praktiserbar sjablongregel, har bidratt til at det ikke er sondret mellom situasjoner der skadelidte har ett eller flere barn. Løsningen har imidlertid en mer sammensatt begrunnelse.

For det første er den bærende «pilaren» i modellen om fremtidig hjemmearbeidserstatning, å erstatte selve evnetapet. Dette gjelder også for omsorgstapet, som dekkes som et supplement til husholdserstatningen. Under dette valgte regimet, er det naturlig å anlegge én «fellesnevner» – her: selve evnetapet – for modellens to tapskomponenter. Dette bestyrkes av at det på faktaplanet er glidende overganger mellom det rene husholdsarbeid og omsorgsarbeidet.

For det andre har Utvalget ønsket å opprettholde tanken om en enkel regel. En differensiering ut fra barnas alder, vil kunne skape et intrikat beregningssystem. Et eksempel: Skadelidte har to barn i ulike aldre, og begge er under 19 år på oppgjørstidspunktet. Her vil begge barna omfattes i første del av perioden, det vil si frem til det eldste barnet kommer utenfor den vernede perioden (19-årsgrensen). Deretter vil det yngste barnet omfattes av modellen frem til også han eller hun blir 19 år.

For det tredje har Utvalget vektlagt arten av den skadde interesse. Selv om omsorgsarbeid ikke er uten enhver økonomisk dimensjon, har denne komponenten et stykke på vei preg av å være dekning for ikke-økonomisk tap. En erstatning for slikt tap kan vanskelig sies å øke proporsjonalt med antall barn. Utvalget bemerker også at innslaget av kompensasjon for idéell skade, inngår som en del av begrunnelsen for å koble seg inn på «5 % medisinsk invaliditet»-kriteriet som er anvendt for ménerstatningen (konsistenshensyn).

For det fjerde har Utvalget sett hen til nivået på hovedkomponenten, husholdskomponenten, som er satt relativt høyt i forhold til dagens nivå(er). Som en observasjon, nevner Utvalget at det samlede nivået på hjemmearbeidserstatningen – omsorgsarbeidet inkludert – må ses som en utvidelse av nivået sammenliknet med den någjeldende faktiske rettstilstanden. I likhet med de andre modellene, har dette en side mot totaløkonomien i den foreslåtte ordningen, se kapittel 15. Også dette er hensyntatt når Utvalget har drøftet, men forkastet, at erstatningen bør økes med antallet barn. Her blir det derfor lagt til grunn et såkalt «avgiverperspektiv» (forklares i kap 11).

8.6.8.5 Erstatningsnivået

Forutsatt at skadelidte oppfyller vilkårene for omsorgserstatning, gis den som et påslag på erstatningen for husholdskomponenten. Utvalget har sett hen til størrelsen på Bastrup-tillegget, men lagt seg på et lavere nivå idet man her ikke står overfor kvalitative tap som ved bortfall av en forelder (som i forsørgertapstilfellene). Mot den bakgrunn har Utvalget tatt utgangspunkt i en årlig erstatning på 0,15 G [75 641x 0,15] = ca. 11 346 kroner frem til det året yngste barn fyller 19 år. Dette beløpet er også fastsatt ut fra ønsket om å synliggjøre omsorgselementet ved utmåling av hjemmearbeidserstatning, samt foreta en viss oppgradering også av denne siden av rettsinstituttet.

Grensen på 19 år er begrunnet på samme måte som for den foreslåtte regelen om Bastrup-tillegget, som hører inn under forsørgertapserstatningen. Også her har Utvalget foreslått en grense på 19 år. Likheten i dekningsformål og generelle konsistenshensyn taler sterkt for å anlegge samme skjæringstidspunkt. Utvalget viser til de argumentasjonslinjene som er beskrevet i kapittel 11.

På bakgrunn av de overveielsene som er beskrevet foran, går Utvalget inn for å erstatte tapt omsorgsevne i samsvar med følgende tabell: