(1) Ved personskade som følge av en ansvarshendelse, kan skadelidte tilkjennes erstatning for

• a) inntektstap etter § 3-2 eller § 3-3

• b) merutgifter etter § 3-4

• c) hjemmearbeidstap etter § 3-5

• d) tapt livsutfoldelse etter § 3-6

• e) smerte etter § 3-7

• f) forsørgertap etter § 3-8

• g) tort, smerte og annen krenking eller skade etter § 3-10

• h) krenkelse av ære og privatliv etter § 3-11 og § 3-12

(2) Erstatning for påført økonomisk tap etter postene som nevnt i første ledd bokstavene a) til c) skal dekke skadelidtes individuelle tap i tiden frem til oppgjørstidspunktet. Det skal gjøres fradrag for ytelser fra det offentlige, jf. femte ledd.

(3) For fremtidig økonomisk tap gjelder reglene i § 3-2 til § 3-5. Grensen mellom påført og fremtidig tap er oppgjørstidspunktet for den enkelte tapspost. Med oppgjørstidspunktet menes det tidspunkt partene kommer til enighet eller det treffes avgjørelse som blir rettskraftig. Krav om erstatning for fremtidig tap og krav om standardisert erstatning for påført tap forfaller to uker etter oppgjørstidspunktet hvis ikke annet følger av dom eller avtale. Krav om erstatning for tap av forsørger, jf. § 3-8, forfaller likevel én måned etter at kravet er meldt til den ansvarlige eller dennes representant.

(4) Er det fremtidige tapet av begrenset varighet, skal erstatningen så langt mulig fastsettes med utgangspunkt i reglene om fremtidig tap. Erstatning for fremtidig tap etter § 3-2 til § 3-6 skal ikke begrenses som følge av skadelidtes negative helseutvikling. Erstatningen kan likevel begrenses i den utstrekning skadelidte åpenbart har eller vil få en unormalt negativ helseutvikling som ikke skyldes ansvarshendelsen. Skadevolder har bevisbyrden for en slik påstand.

(5) Hvor det vises til denne bestemmelsen, skal det ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for ytelser fra det offentlige etter folketrygdloven, kommunehelsetjenesteloven, sosialtjenesteloven og andre regler så langt ytelsen kompenserer for skaden. For annen vesentlig økonomisk støtte til kompensasjon av skaden, kan det gjøres fradrag i erstatningen.

(6) Forhåndsavtaler som begrenser skadelidtes rettigheter etter kapitlet her er ugyldige.

(7) Med «G» menes grunnbeløpet i folketrygden, jf. folketrygdloven § 1-4.

(8) En skade anses konstatert på ulykkestidspunktet eller det tidspunkt skadelidte enten

• a) døde av skaden eller sykdommen uten å ha søkt legehjelp,

• b) første gang søkte legehjelp for skaden eller sykdommen, eller

• c) første gang meldte krav til forsikringsgiveren på grunn av skaden eller sykdommen

(9) Kongen kan gi nærmere regler om utmålingen.

(1) Erstatning for tap i fremtidig erverv utmåles med utgangspunkt i skadelidtes årsinntekt. Med årsinntekt menes skadelidtes pensjonsgivende inntekt til og med 19 G i det året skaden ble konstatert, i året før eller et senere år. Erstatningen fastsettes med utgangspunkt i det høyeste av disse beløpene etter tabell i forskrift gitt av Kongen. Arbeidsinntekt i utlandet og vesentlig utbytte fra selskap som åpenbart er vunnet ved arbeid før konstateringstidspunktet regnes som årsinntekt.

(2) Har skadelidte tilknytning til arbeid eller utdanning på konstateringstidspunktet eller i året før, skal årsinntekten ikke settes lavere enn 5 G. Skadelidte med pensjonsgivende inntekt eller tilsvarende inntekt over 1 G i det aktuelle år skal anses å ha tilknytning til arbeid. Det samme gjelder personer som har faktisk omsorg for egne barn yngre enn 6 år på konstateringstidspunktet eller i året før.

(3) I erstatningen gjøres fradrag for uføredekninger under pensjonsordninger som helt eller delvis er betalt av skadelidtes nåværende eller tidligere arbeidsgiver. Er skadelidte fylt 57 år på konstateringstidspunktet, ytes erstatning for tap av mulighet til avtalefestet pensjon.

(4) Har skadelidte bare tapt deler av sin inntektsevne, reduseres erstatningen tilsvarende, idet utmålingen tar hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt som med rimelighet kan ventes på bakgrunn av evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Erstatningen kan utmåles for et begrenset tidsrom regnet fra oppgjørstidspunktet jf. § 3-1 fjerde ledd.

(5) Har skadelidte ingen tilknytning som nevnt i andre ledd, eller leder reglene i første og andre ledd til et økonomisk resultat som er åpenbart urimelig jf. § 3-9, skal erstatningen fastsettes med utgangspunkt i skadelidtes antatte gjennomsnittlige inntektsnivå uten skaden de nærmeste årene etter konstateringstidspunktet. Erstatningen skal utmåles etter tabeller fastsatt i forskrift med mindre særlige grunner taler for en skjønnsmessig utmåling. Hvor det vil være åpenbart urimelig å ta utgangspunkt i årsinntekten etter første ledd for hele tapsperioden, kan det tas utgangspunkt i annen årsinntekt for en del av perioden.

(1) Har skadelidte på konstateringstidspunktet ikke fylt 19 år, ytes erstatning for tap i erverv etter paragrafen her.

(2) Inntektstap frem til og med det året skadelidte fyller 21 år, erstattes med et antall G som regulert i tabell i forskrift gitt av Kongen. Erstatning er betinget av at skadelidte er påført en medisinsk invaliditet på minst 10 %.

(3) Inntektstap etter det året skadelidte fyller 21 år erstattes etter § 3-2 og utmåles dette året. Inntekten uten skaden settes til 6 G, som regulert i forskrift gitt av Kongen. Er skaden konstatert det året skadelidte fyller 17, 18 eller 19 år, kan utmålingen avventes til det året skadelidte fyller 24 år. Er det åpenbart at skadelidte er 100 % varig ervervsufør, kan erstatningen likevel fastsettes tidligere. Skadevolder kan når som helst oppfylle sin betalingsforpliktelse ved å betale en erstatning som om skadelidte er 100 % varig ervervsufør. Fremskutt oppgjør etter tredje eller fjerde punktum er betinget av samtidig oppgjør av merutgiftserstatning etter § 3-4 tredje ledd, og av hjemmearbeidserstatning jf. § 3-5 og ménerstatning jf. § 3-6, med lovens høyeste erstatning.

(4) Skadevolder eller dennes representant plikter å gi skadelidte særskilt melding om rett til oppgjør etter tredje ledd, det året skadelidte fyller 19 år. Varslet skal sendes skriftlig der det foreligger kontaktinformasjon hos skadevolder eller i folkeregisteret, og i andre tilfeller meddeles ved offentlig kunngjøring.

(5) Har skadelidte inntekt over 6 G på konstateringstidspunktet eller i året før, kan skadelidte som alternativ til utmåling etter paragrafen her kreve erstatning etter § 3-1 andre ledd og § 3-2.

(6) Ved varig medisinsk invaliditet til og med 25 %, kan skadelidte alternativt kreve erstatningen fastsatt til en engangserstatning etter tabell i forskrift gitt av Kongen. Erstatningen reduseres forholdsmessig ved lavere varig medisinsk invaliditet enn 25 %. Det gis ikke erstatning etter leddet her ved lavere medisinsk invaliditet enn 5 %. Kravet må fremmes innen skadelidte fyller 16 år, likevel senest 5 år fra konstateringstidspunktet. Velges oppgjør etter leddet her, skal postene hjemmearbeidserstatning jf. § 3-5, merutgiftserstatning jf. § 3-4 og ménerstatning jf. § 3-6 gjøres opp samtidig.

(7) Har skadelidte barn et tidsbegrenset tap, skal erstatningen utmåles individuelt med utgangspunkt i reglene for fremtidig tap så langt de passer jf. § 3-1 fjerde ledd første punktum jf. samme bestemmelses andre ledd.

(1) Erstatning for skade på person skal dekke nødvendige og rimelige merutgifter som følge av ansvarshendelsen.

(2) Rent medisinske behov erstattes ikke ut over skadelidtes egenandel, med mindre det foreligger særlige grunner. For behandlingsformer som er medisinsk akseptert, men med uavklart effekt for skadelidte, kan merutgifter ved å prøve behandlingen dekkes i den utstrekning dette finnes rimelig. Merutgifter ved velværebehandlinger og behandlingsformer som ikke er medisinsk akseptert, dekkes ikke etter paragrafen her.

(3) Erstatning til skadelidte med behov for hjelp til å oppnå selvstendighet, uavhengighet og trivsel kan ytes på et høyere nivå enn det offentlige tilbudet. Har skadelidte som nevnt i første punktum varig og omfattende pleie- og omsorgsrelaterte behov, erstattes fremtidige årlige merutgifter med 2 G. Dette gjelder likevel ikke om skadelidte sannsynliggjør at årstapet er høyere enn 2 ½ G, eller skadevolder sannsynliggjør at årstapet er lavere enn 1 ½ G. Erstatningen fastsettes da individuelt etter tredje ledd første punktum jf. første ledd.

(4) Ved utmåling etter første ledd, andre ledd, tredje ledd første og siste punktum gjøres fradrag for offentlige ytelser etter § 3-1 femte ledd.

(5) Rent sosiale behov dekkes ikke etter paragrafen her.

(6) Hvor erstatningen dekker gjennomsnittlige fremtidige årlige merutgifter, skal utmålingen skje etter forskrift gitt av Kongen.

Ved utformingen av denne bestemmelsen har Utvalget har delt seg i to fraksjoner, med fire medlemmer i hver. Medlemmene er enige om vilkårene for erstatning for påført og midlertidig fremtidig tap, men uenige om det skal stilles et tilleggsvilkår for rett til erstatning for varig fremtidig tap:

Robberstad, Aasland Jerstad, Fisknes og Skofteland mener at det ikke skal stilles noe tilleggsvilkår for rett til erstatning ved varig fremtidig tap, og foreslår følgende regel:

(1) Erstatning for påført hjemmearbeidstap fastsettes med utgangspunkt i hva det koster å kjøpe tilsvarende tjenester. Offentlige ytelser kommer til fradrag etter § 3-1 femteledd.

(2) Erstatning for fremtidig hjemmearbeidstap fastsettes med et årlig beløp lik

• a) 0,2 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av tyngre hjemmearbeid (gruppe 1).

• b) 0,4 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av også lettere hjemmearbeid (gruppe 2).

Har skaden i tillegg medført en ikke uvesentlig begrensning i evnen til å ta omsorg for barn, erstattes dette med 0,15 G per år frem til det året yngste barn fyller 19 år.

3) Har skadelidte et tidsbegrenset tap, gjelder ikke kravet om at funksjonsnedsettelsen er varig. Utmålingen gjøres etter § 3-1 fjerde ledd.

(1) Erstatning for påført hjemmearbeidstap fastsettes med utgangspunkt i hva det koster å kjøpe tilsvarende tjenester. Offentlige ytelser kommer til fradrag etter § 3-1 femteledd.

(2) Erstatning for fremtidig hjemmearbeidstap fastsettes med et årlig beløp lik

• a) 0,2 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av tyngre hjemmearbeid (gruppe 1).

• b) 0,4 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig del av også lettere hjemmearbeid (gruppe 2).

Har skaden i tillegg medført en ikke uvesentlig begrensning i evnen til å ta omsorg for barn, erstattes dette med 0,15 G per år frem til det året yngste barn fyller 19 år.

(3) Erstatning etter andre ledd er betinget av at skadelidte er påført varig medisinsk invaliditet på minst 10 %, med mindre det er klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte har et hjemmearbeidstap.

4) Har skadelidte et tidsbegrenset tap, gjelder ikke kravet om at funksjonsnedsettelsen er varig, og tredje ledd får ikke anvendelse. Utmålingen gjøres etter § 3-1 fjerde ledd.

(1) Har skadelidte fått varig medisinsk invaliditet på 5 prosent eller mer, utmåles særskilt ménerstatning. Ménets størrelse fastsettes etter forskrift. Erstatningen fastsettes ut fra ménets medisinske art og størrelse etter tabell gitt i forskrift.

(2) Har skadelidte en skade fra før, kan méngraden forhøyes. Ved fastsettelse av méngrad ved flere skader skal det tas hensyn til om en skade forsterker virkningen av en annen skade. Er ménet særlig byrdefullt for den personlige livsutfoldelsen, kan erstatningen etter første og andre ledd i paragrafen her forhøyes med inntil 10 prosent.

(3) Har skadelidte allerede fått full ménerstatning basert på 100 prosent medisinsk invaliditet for tidligere skade, kan det etter rettens skjønn gis en tilleggserstatning for den nye skaden.

(4) Har skadelidte en medisinsk prognose om sterkt forkortet levetid kan ménerstatningen utmåles i terminer, jf § 3-14. Terminbeløpet forhøyes med 0,5 G per år. Er den medisinske invaliditeten lavere enn 35 %, forhøyes terminbeløpet med 0,25 G per år.

(5) Offentlige ytelser kommer til fradrag etter § 3-1 femte ledd.

(6) Utbetalt smerteerstatning etter § 3-7 kommer til fradrag.

(1) Er skadelidte påført sykdom eller betydelig smerte som ikke gir krav på ménerstatning, utmåles særskilt smerteerstatning. Smerteerstatning gis ikke når skaden er voldt ved bruk av motorvogn.

(2) Erstatningen utmåles med 0,007 G for hver av de første syv dagene tilstanden varer, deretter 0,0025 G for hver påfølgende dag. Den samlede smerteerstatningen skal ikke overstige 1 G.

(1) Erstatning for tap av forsørger tilkommer den eller de etterlatte som avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget. Erstatning kan etter forholdene tilkjennes selv om den avdøde ikke ved dødsfallet forsørget den etterlatte, forutsatt at denne i nær framtid kunne pårekne forsørging. Forsørgertap omfatter også verdien av avdødes arbeid i hjemmet og verdien av avdødes omsorg for barn.

(2) Erstatning til avdødes barn og samlivspartner utmåles med utgangspunkt i avdødes årsinntekt inntil 12 G i det året han eller hun dør eller i året før etter standardiserte satser i forskrift fastsatt av Kongen. Med årsinntekt menes inntekt som beskrevet i § 3-2 første ledd. Erstatning til andre for tap av forsørger skal utmåles individuelt.

(3) Tap i en omstillingsfase etter dødsfall erstattes med 1,5 G. Erstatningen utbetales til gjenlevende samlivspartner eller til annen etterlatt person når særlige grunner taler for det. Hvor slik person ikke finnes, skal likevel begravelsesutgifter erstattes med 0,5 G.

Leder bestemmelsene foran til et åpenbart urimelig økonomisk resultat, utmåles erstatningen individuelt.

Den som forsettlig eller grovt aktløst har

• a) voldt skade på person

• b) tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 147, 168, 169, 192-199, 200 tredje ledd, 217-221, kap. 21, § 228, kap. 25 eller § 390a,

kan pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art. Ved utmålingen av slik erstatning kan det tas hensyn til om skadelidte får smerteerstatning etter skl. § 3-7.

Den som forsettlig eller grovt aktløst har voldt en annens død, kan pålegges å betale avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre slik oppreisning som nevnt i første ledd.

Den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, skal, såfremt han har vist uaktsomhet eller vilkårene for straff er til stede, yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig.

Er krenkingen forøvd i trykt skrift, og noen som har handlet i eierens eller utgiverens tjeneste er ansvarlig etter første ledd, hefter også eier og utgiver for erstatningen. Det samme gjelder oppreisning pålagt etter første ledd, med mindre retten av særlige grunner finner å burde frita dem. Eier eller utgiver kan også pålegges slik ytterligere oppreisning som retten i forhold til dem finner rimelig. Norsk Rikskringkasting hefter på tilsvarende måte når noen som handler i institusjonens tjeneste er ansvarlig etter første ledd for sending i kringkastingen. Det samme gjelder for annen institusjon som driver kringkasting.

I dom som går ut på straff eller mortifikasjon, kan retten tilplikte domfelte å betale til fornærmede et beløp til kunngjøring av dommen. Det samme gjelder ved domfelling etter straffelovens § 130.

Ansvaret for krenking forøvd i blad eller tidsskrift som er trykt i riket, omfatter ikke den som bare har deltatt ved teknisk framstilling eller distribusjon av skriftet. Tilsvarende gjelder for kringkastingssending.

Den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten ut fra den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale oppreisning som retten finner rimelig. Dersom den krenkede døde mindre enn 15 år før krenkelsen etter første ledd fant sted, kan krav om oppreisning settes frem av hans nærmeste.

En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget.

Reglene i § 3-11 andre og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

1. Trygden eller en pensjonsinnretning kan ikke kreve regress hos den ansvarlige for trygdens eller pensjonsinnretningens utgifter og ansvar på grunn av skaden, med mindre denne er voldt forsettlig av den erstatningsansvarlige selv. Ved personskadeforsikring gjelder det samme for forsikringsselskapets regress mot den ansvarlige. Regressretten gjelder bare i den utstrekning ytelsene tillegges betydning ved utmålingen av skadevolderens ansvar overfor den skadelidte.

2. Arbeidsgiveren kan kreve regress for lønn under sykdom eller liknende ytelser, så langt tredjemann er erstatningsansvarlig etter ellers gjeldende erstatningsregler. Regressretten omfatter ikke ytelser som arbeidsgiveren kan kreve dekket av trygden.

3. Ved forsikring som en arbeidsgiver har tegnet for en ansatt, kan selskapet forbeholde seg rett til regress mot den ansvarlige skadevolder.

Erstatning for personskade og tap av forsørger fastsettes til en engangssum, med mindre retten av særlige grunner finner å burde fastsette erstatningen helt eller delvis til terminbeløp. Terminbeløpet skal fastsettes i et antall G med mindre særlige grunner taler mot det. For betaling av terminbeløp kan den erstatningsansvarlige pålegges å stille sikkerhet. Når det finnes grunn til det, kan tingretten i den rettskrets der skadelidte har alminnelig verneting, etter begjæring av en part ved kjennelse helt eller delvis omgjøre terminbeløp til engangserstatning.

Erstatningskrav etter dette kapitlet kan ikke overdras eller pantsettes så lenge kravet ikke er godkjent eller rettskraftig avgjort. Retten kan likevel samtykke i overdragelse av slikt erstatningskrav etter at kravet er oppstått. Krav på erstatning etter § 3-6, § 3-9, § 3-10 eller § 3-11 kan heller ikke overføres ved arv, så lenge det ikke er godkjent eller gjort gjeldende ved søksmål, eller det er meldt til Norsk Pasientskadeerstatning etter pasientskadeloven § 9.

Når særlige grunner foreligger, kan retten begrense rådigheten over et godkjent eller tilkjent erstatningsbeløp. Reglene i lov om fordringshavernes dekningsrett § 3-9 andre til fjerde ledd får i så fall anvendelse, men slik at også retten i samband med bestemmelse om rådighets-begrensning kan treffe nærmere bestemmelse om forvaltningen av midlene.

Avgjørelse etter denne paragraf treffes ved kjennelse av tingretten i den rettskrets der skadelidte har sitt alminnelige verneting med mindre spørsmålet bringes inn for den dømmende rett eller Pasientskadenemnda til avgjørelse i samband med avgjørelsen av erstatningskravet eller ved kjennelse forut for dette.

Et avsluttet oppgjør om ménerstatning eller erstatning for tap i framtidig erverv, erstatning for tap av evne til hjemmearbeid eller utgifter, kan kreves opptatt til ny behandling hvis skadelidtes medisinske helsetilstand eller ervervsevne forverres vesentlig, og det er sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning. Etteroppgjør kan ikke kreves senere enn 5 år etter at endelig oppgjør fant sted, likevel tidligst den dagen skadelidte fyller 26 år. Ved oppgjør etter § 3-3 sjette ledd kan bare forverring av skadelidtes medisinsk invaliditet gi grunnlag for etteroppgjør.

For skadelidte som fyller vilkårene for ansvar etter yrkesskadeforsikringsloven, skal utmålingsreglene i bestemmelsene foran gjelde med følgende unntak:

• a) Årsinntekt § 3-2 første ledd skal settes til 5 G eller høyere selv om den skadelidte ikke fyller vilkårene i § 3-2 andre ledd.

• b) Har skadelidte rett til ménerstatning fra folketrygden, skal fradraget etter § 3-6 sjette ledd settes til en tredjedel av erstatningssummen.

Kongen skal revidere tallverdiene bestemt i forskriften til § 3-2, § 3-3, § 3-4, § 3-5, § 3-6, § 3-7 og § 3-8 minst hvert femte år. Revisjonen skal særlig ta hensyn til ny lovgivning etter lovens ikrafttredelse eller forrige revisjon. Kongen kan oppnevne en særskilt nemnd som skal gi råd om revisjonen.

(1) Loven trer i kraft når Kongen bestemmer.

(2) Loven gjelder for skader som konstateres etter at den trer i kraft.

(2) Ved lavere medisinsk invaliditet enn 40 %, reduseres erstatningen slik:

Inntektstap etter det året skadelidte fyller 21 år erstattes etter skadeserstatningsloven § 3-2. Inntekten uten skaden settes til 6 G, og erstatningen utmåles etter følgende tabell:

(1) Ved varig medisinsk invaliditet på 25 %, kan skadelidte alternativt kreve erstatningen fastsatt etter følgende tabell:

(2) Erstatningen reduseres forholdsmessig ved lavere varig medisinsk invaliditet enn 25 %, og etter følgende tabell:

(3) Velges oppgjør etter paragrafen her, skal postene hjemmearbeidserstatning jf. § 3-5, merutgiftserstatning jf. § 3-4 og ménerstatning jf. § 3-6 gjøres opp samtidig.

Erstatning for gjennomsnittlige årlige merutgifter utmåles individuelt og kapitaliseres etter følgende tabell:

(1) Er vilkårene i skl. § 3-5 andre ledd siste punktum oppfylt, utmåles omsorgstaperstatning etter andre ledd.

(2) Erstatningen utmåles etter barnets alder på oppgjørstidspunktet etter følgende tabell:

Erstatningsutmålingen fremgår av Vedlegg 4.

Har skadelidte rett til ménerstatning fra folketrygden, skal fradraget for offentlige ytelser settes til en tredjedel av erstatningen.

(2) Var avdøde eneforsørger, forhøyes erstatningen med 50 prosent.

(3) Var avdødes årsinntekt inntekt i skadeåret eller året før lavere enn 5 G, reduseres erstatningen med 10 prosent. Var avdødes årsinntekt lavere enn 4 G, reduseres erstatningen med 20 prosent. For hver G avdødes årsinntekt overstiger 6 G, økes erstatningen med 10 prosent. For hver G avdødes årsinntekt overstiger 9 G, økes erstatningen med 5 prosent, likevel ikke med mer enn 45 prosent.

(4) For hvert år barnet er yngre enn 18 år og har ett søsken yngre enn 18 år reduseres erstatningen med 3 prosent, likevel ikke med mer enn 25 prosent.

(5) For hvert år barnet er yngre enn 18 år og har to søsken yngre enn 18 år, reduseres erstatningen med 5 prosent, likevel ikke med mer enn 35 prosent

(6) For hvert år barnet er yngre enn 18 år og har tre eller flere søsken yngre enn 18 år, reduseres erstatningen med 7 prosent, likevel ikke med mer enn 45 prosent.

Erstatningen etter § 7-1 og § 7-2 reduseres med 10 prosent for hvert år skadelidte er eldre enn 61 år. Erstatningen skal likevel utgjøre minst 20 prosent av det beløpet som følger av utmålingen for gjenlevende samlivspartner jf. § 7-1 og minst 50 prosent av det beløpet som følger av utmålingen for barn jf. § 7-2.

Forsørgertap til andre personer enn dem som omfattes av § 7-1 og § 7-2 utmåles individuelt.