Del 3
Noen fellesspørsmål

12 Adgang til etteroppgjør

12.1 Innledning

Et erstatningsoppgjør i en personskadesak kan foretas på ulike måter. Det kan skje ved rettskraftig dom, rettsforlik eller utenrettslig avtale. Et avsluttet oppgjør er i utgangspunktet bindende og endelig. Utviklingen kan føre til at forutsetningene som lå til grunn for oppgjøret brister, fordi det inntrer nye omstendigheter. Dette kan medføre at erstatningsutbetalingen avviker fra hva den ville vært om de nye forhold hadde blitt lagt til grunn. Der forutsetningsbristen gjør at skadelidte har fått for lav erstatning, aktualiseres spørsmålet om saken kan tas til opp til ny behandling med sikte på et korrigerende etteroppgjør. Disse reglene behandles i kapitlet her. Denne problemstillingen er i dag i relasjon til personskadeerstatningsretten regulert av skl. § 3-8 jf. tvl. § 19-15 fjerde ledd og når det gjelder yrkesskader av Yrkesskadeforskriftens kapittel 5. Regelen i § 3-8 gjør at dommens rettskraft i den første saken ikke hindrer ny behandling når det har inntrådt bristende forutsetninger. Dette er dette som er temaet i det følgende.

Det skisserte temaet må holdes ut fra det som nå kalles «gjenåpning». 1 Når en avsluttet sak tas opp til ny behandling, har det tradisjonelt blitt betegnet som «gjenopptak». Begrepet er benyttet der saken tas opp etter tvistemålsloven 1915 kapittel 27 om «Gjenoptagelse». Gjenopptak betegner at samme sak behandles på nytt fordi det avdekkes at saken bygget på uriktige forutsetninger som var til stede allerede da avgjørelsen i den første saken ble tatt.2 I dag er betegnelsen gjenopptak avløst av ordet «gjenåpning», som ble innført som betegnelse ved tvisteloven 2005.3 Gjenåpning er å anse som et ekstraordinært rettsmiddel med særlige vilkår og særskilte krav til behandlingsmåte.4

Spørsmålet om ny behandling må også holdes ut fra den situasjon at det reises en annen sak om et annet krav. Det må trekkes en grense mellom ny behandling av et behandlet krav og et ordinært nytt krav. Rettskraftvirkningen omfatter bare «krav som var søksmålsgjenstand i den første saken».5 Det avgjørende for om det er samme krav eller ulike krav, er om disse «fra et rettslig synspunkt kan sies å være identiske».6 I erstatningsrettslig sammenheng vil et erstatningskrav som gjelder en annen post enn den som ble behandlet i den første saken prosessuelt kunne anses som et annet krav.

Det kan forekomme at det ikke er fremmet krav på alle poster. I så fall vil et krav om erstatning for den «glemte» posten anses som et nytt krav. Skadelidte kan eksempelvis kreve erstatning for inntektstap og merutgifter, men ikke for ménerstatning (for eksempel fordi invaliditetsgraden er lavere enn 15 %). Et fullt og endelig oppgjør om fremtidig inntektstap og merutgifter setter ikke stengsler for at skadelidte senere – om medisinsk invaliditet blir 15 % eller høyere – fremmer et vanlig krav om ménerstatning.7 Det er også ansett som et nytt krav der skadelidte fremmer krav om erstatning for påført inntektstap, og hvor det tidligere bare er utbetalt erstatning for fremtidstap (for eksempel grunnerstatning).8

Denne problemstillingen må reguleres av alminnelige sivilprosessuelle regler, og Utvalget går ikke nærmere inn på dette spørsmålet.

Utvalget vil i det følgende anvende termene «ny behandling» og «etteroppgjør». Dette gjøres for å fange inn at det er tale om en ny behandling av en sak som har blitt behandlet før, med sikte på et korrigerende etteroppgjør. Ordet etteroppgjør har tidligere blitt brukt om revisjon av oppgjør etter Yrkesskadeforskriften § 5-1. Når denne regelen oppheves, samtidig som mye av dens innhold integreres i § 3-16, er det naturlig å anvende også termen «etteroppgjør»

12.2 Dansk rett

Mandatet foreskriver at man skal se hen til de standardiseringsløsninger som gjelder i Danmark. Den danske regel om «gjenopptagelse» har også spilt en rolle i forhistorien til den någjeldende skl. § 3-8. Derfor skal den danske regelen kort beskrives. I den danske Erstatningsansvarsloven fungerer gjenopptagelsesadgangen som en integrert del av den helhetlige standardiserte ordning. Lovens regel om gjenopptagelse finnes i EAL § 11 og lyder som følger:

«Stk. 1. En afsluttet sag om godtgørelse eller erstatning kan på skadelidtes begæring genoptages, hvis sagens faktiske omstændigheder ændrer sig væsentligt i forhold til dem, der blev lagt til grund ved sagens afslutning. Vurderingen af, om genoptagelse kan ske, skal foretages for hver enkelt erstatningspost for sig, jf. dog stk. 2 og 3.

Stk. 2. Hvis der tidligere er fastsat et erhvervsevnetab på mindst 15 pct., kan der ved en genoptagelse af sagen ikke ydes erstatning for tabt arbejdsfortjeneste.

Stk. 3. En afsluttet sag om godtgørelse eller erstatning kan ikke genoptages alene med henblik på, at der ydes yderligere erstatning for helbredelsesudgifter og andet tab og godtgørelse for svie og smerte. Hvis sagen genoptages efter stk. 1, kan der dog ydes erstatning for helbredelsesudgifter og andet tab og godtgørelse for svie og smerte, hvis der foreligger væsentlige uforudsete ændringer i helbredstilstanden.

Stk. 4. Under en genoptagelse af sagen finder § 10 tilsvarende anvendelse»

Den någjeldende regelen er et resultat av revisjonen i 2001. Mens gjenopptaksreglene i dansk rett tidligere betinget negativ endring i helsetilstand, ble det under den nevnte revisjonen innført noe nytt: Også endring av ervervsevnetapsprosenten skulle kunne medføre adgang til ny behandling av saken. Under forarbeidene ble det påpekt at reglene burde ivareta de gruppene av skadelidte som prøvde å oprettholde en tilknytning til arbeidslivet, men som mislyktes.9 Arbeidsgruppen som utredet grunnlaget for lovrevisjonen drøftet faren for at endringen i gjenopptakelsesadgangen ville føre til mange nye saker. Det ble her vist til at øvrige endringer i loven ville gi flere materielt riktig avgjorte saker, og at derfor presset på gjenopptaksreglene ikke ville bli stort. I forarbeidene ble det presisert at endringer i ervervsevnetapsprosenten måtte gjelde skadelidtes evne til erverv. Endringer i arbeidsmarkedsforhold og konjunkturforhold skulle ikke anses relevant.10 I forarbeidene er krav om at det skal inntre en «væsentlig» endring ikke presisert eller nærmere forklart. I teori og praksis er det midlertid lagt til grunn at 5 % økning kan være tilstrekkelig. 11 Hvor skadelidte flyttes fra én invaliditetsgruppe til en annen eller fra en posisjon som ikke erstatningsberettiget til en posisjon som erstatningsberettiget, vil dette kunne lede til at endringen anses å være vesentlig.12

12.3 Gjeldende rett

12.3.1 Innledning

I det følgende gjennomgås ulike rettslige grunnlag for at man kan revidere en utmåling av erstatning enten denne bygger på en rettsavgjørelse eller på en avtale. Forutsetningen for gjennomgangen er at det det dreier seg om samme krav i prosessuell forstand jf. ovenfor.

12.3.2 Skadeserstatningsloven § 3-8

12.3.2.1 Bakgrunn

Den sentrale regel om revisjon av utmåling er etter gjeldende rett skl. § 3-8. Bestemmelsen lyder slik:

«Et avsluttet oppgjør om ménerstatning eller erstatning for tap i framtidig erverv eller utgifter, kan kreves opptatt til ny behandling hvis en forverring av skadelidtes helse rokker ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret, og det er klar sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning.»

Bestemmelsen kom som et tillegg til skadeserstatningsloven kapittel 3 i 2007, og trådte i kraft 1. januar 2008.13 Den anviser en materiell revisjonsregel, og gjelder for alle krav om ny sak som fremmes etter 31. desember 2007. Skl. § 3-8 gir skadelidte en lovfestet rett til ensidig revisjon av erstatningsoppgjør, ut fra etterfølgende bristende faktiske forutsetninger. Bestemmelsen er saklig begrenset til ny behandling av visse typer erstatningsoppgjør, jf. «erstatning for tap i fremtidig erverv eller utgifter, eller ménerstatning». Etter dagens regler refererer dette til oppgjør etter skl. §§ 3-1 første ledd (inntektstaperstatning og merutgiftserstatning) og 3-2 (ménerstatning).

Skl. § 3-8 er et resultat av Tvistemålsutvalgets arbeid med ny sivilprosesslov, jf. NOU 2001: 32. I deres mandat fremgår det at utvalget skal «vurdere spørsmål knyttet til rettskraft, herunder blant annet spørsmål om utvidet rettskraft, og gjenopptakelse».14 Utvalget påpeker behovet for «uttrykkelig regulering av vilkårene for å reise endringssak på grunn av bristende forutsetninger i slike tilfeller».15 Regelen må etter forarbeidene ses i sammenheng med tvisteloven § 19-15 fjerde ledd, en regel som gir adgang til ny sak dersom en avgjørelse er basert på visse typer av bristende forutsetninger. Utvalget går ikke nærmere inn på forholdet til denne regelen, men nevner at det kan argumenteres for at den er mindre aktuell i relasjon til personskadesaker som faller innunder dagens regulering i skl. § 3-8.16

For å forstå bakgrunnen for forslaget til skl. § 3-8, må det trekkes linjer tilbake til Lødrup-utvalgets kritikk, fremført i NOU 1994: 20. Her blir det lagt til grunn at «adgangen til å få revurdert et fastsatt oppgjør er strenge, og noe uklare», og det ble uttalt at «[a]vtl. § 36 er neppe noe velegnet instrument som grunnlag for krav om å få revurdert en erstatning som viser seg å være for lav på grunn av senere skade – eller sykdomsutvikling».17 Lødrup-utvalget bemerket videre at «det [bør] gis klarere regler om når en fastsatt erstatning kan revurderes», og tok avstand fra «det restriktive syn som kommer til uttrykk i lnnst. 1971, og hvor det vises til at hensynet til skadevolderen tilsier at et oppgjør bør være endelig».18 Det ble også bemerket at man «[i] praksis … ikke [står] overfor en individuell skadevolder, som bør ha krav på at oppgjøret er avsluttet en gang for alle. Reglene bør være de samme for oppgjør fastsatt ved dom og ved avtale mellom skadelidte og forsikringsselskapet».19

Det skisserte behovet for en fornyet vurdering av reglene om adgang til ny sak, ble forsøkt dekket av Tvistemålsutvalget. Det nevnte utvalget gikk ikke inn for en generell regel som åpnet for revisjon ved bristende forutsetninger. Grunnen var at dette kunne medføre utilsiktede konsekvenser, idet det er umulig å overskue alle former for rettsforhold og situasjoner der en regel om ny behandling kan bli påberopt.20 Utvalget påpekte at resultatet kunne bli «en uheldig uthuling av dommers bindende kraft».21 Tvistemålsutvalget gikk derfor inn for materielle revisjonsregler, som gir mulighet for mer spesialtilpasset regulering av adgang til ny sak innen bestemte rettsområder – slik som personskadeerstatning.

Det lå utenfor deres mandat å utrede materielle revisjonsregler om personskadeoppgjør, og utvalget var heller ikke sammensatt for et slikt utredningsformål.22 Med disse forbehold skisserte likevel Tvistemålsutvalget et utkast til en materiell revisjonsregel. Siktemålet var å vise hvordan en slik regel kan bli utformet.23 Regelutkastet ble laget med dansk erstatningsrett som forbilde, jf. EAL § 11 og beskrivelsen i punkt 12.2 ovenfor.

Utkastet til skl. § 3-8 er omtalt i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005). Departementet gikk inn for å fremme forslag om en revisjonsregel som omfatter fremtidige merutgifter, fremtidig inntektstap og ménerstatning. Departementet fremhever at «[p]å dette området gjør viktige velferdshensyn seg gjeldende, selv om hensynet til endelig oppgjør kan være viktig for private skadevoldere når disse mer unntaksvis blir holdt personlig ansvarlig».24

Skl. § 3-8 har et vidt anvendelsesområde, og gjelder uavhengig av om oppgjøret er fastsatt ved rettskraftig dom, utenrettslig avtale eller rettsforlik. Det fremgår av uttrykket «et avsluttet oppgjør», som er generelt og vidt formulert.25 Skl. § 3-8 sier ikke noe om hvordan et etteroppgjør skal beregnes, men temaet blir belyst i relasjon til regelen i Yrkesskadeforskriften § 5-1 nedenfor i punkt 12.3.3.2

Bestemmelsen anviser flere (kumulative) vilkår for ny behandling. Disse er forankret i ordlyden, som på dette punkt er nokså kompakt utformet:

«Et avsluttet oppgjør om ménerstatning eller erstatning for tap i framtidig erverv eller utgifter, kan kreves opptatt til ny behandling hvis en [1] forverring av skadelidtes helse [2] rokker ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret, og det er [3] klar sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en [4] vesentlig høyere erstatning.»

Klammeparentesene er satt inn av Utvalget her, for å fremheve lovens vilkår, som også gir en systematikk for den videre fremstillingen.

12.3.2.2 «Forverring av skadelidtes helse»

En grunnforutsetning for ny behandling etter skl. § 3-8, er at det foreligger en helseforverring. Denne kan gjelde skadelidtes fysiske og/eller psykiske helse.

Det avgjørende er at de etterfølgende forholdene gjelder realskaden. Dette fremgår av ordlyden, og er presisert i forarbeidene. Der fremgår det positivt at lovuttrykket («en forverring av skadelidtes helse»), tilsikter å gjøre «det klart at bestemmelsen bare omfatter de tilfeller hvor den rent fysiske eller medisinske helseutvikling har utviklet seg annerledes enn det som ble lagt til grunn ved oppgjøret».26 Som eksempel nevnes situasjoner der skadelidte utvikler alvorlige senskader av en annen karakter enn det som er forutsatt, eller at skaden er blitt alvorligere enn antatt.27 Endringer som ikke refererer seg til selve helsetilstanden er ikke relevante. I relasjon til merutgiftene kan det eksempelvis forekomme at skadelidte mottar velferdsytelser på et lavere nivå enn forutsatt.28 Dette skal ifølge forarbeidene gi grunnlag for gjenåpning.29

Departementet presiserer også virkeområdet ved negativt å angi at «[b]estemmelsen omfatter ikke tilfeller hvor skadens konsekvenser for skadelidtes ervervsevne viser seg å bli vesentlig annerledes enn forutsatt i oppgjøret. For eksempel at det etter en tid må anses å foreligge en annen uføregrad på grunn av endrede forhold på arbeidsmarkedet».30 Det samme gjelder for eksempel uforutsett utvikling av kroneverdi og rentenivå. Begrunnelsen er at slike forhold er så nær forbundet med generelle trekk ved samfunnsutviklingen at det ikke bør omfattes av den særlige regelen om revisjon av erstatningsoppgjør.31

At skl. § 3-8 kun gjelder endring av realskaden, ikke endringer som knytter seg til konsekvensene av realskaden, fremgår også av selve lovgivningshistorikken. Tvistemålsutvalget tok utgangspunkt i den danske revisjonsregelen i § 11, som dannet et forbilde.32 Bestemmelsen fikk som nevnt foran i punkt 12.2 sitt nåværende innhold ved lov nr. 463 av 7. juni 2001. Den tidligere regelen om ny behandling bare ved uforutsette og vesentlige endringer av skadelidtes «helbredstilstand» ble ansett å være for snever. Det ble særlig fremhevet at dette gjaldt der skadelidte på avgjørelsestidspunktet opprettholdt en yrkesaktivitet, men senere måtte gi opp denne som følge av skaden uten at helsen i seg selv var uforutsett forverret.33 Konsekvensen ble at de skadelidte som tilstrebet å opprettholde tilknytning til arbeidslivet, kom dårligere ut enn de som umiddelbart oppga arbeidet. Regelen ble endret og gitt et videre nedslagsfelt.

Departementet vurderte en regel i tråd med de endringer som ble gjort i Danmark. Dette ble imidlertid bevisst forkastet. Det ble pekt på forskjeller i utmålingssystemene, og fremhevet at gjenopptagelsesregelen var utformet over den standardiserte utmålingsretten, og ikke kunne fungere på samme måte i norsk rett (ville bli for vid adgang til ny behandling, fordi de norske reglene anviser mer skjønnsmessig utmåling).34 Mot denne bakgrunn fastholdt lovgiver at de relevante etterfølgende forhold skulle avgrenses til «skadelidtes helse».35 Departementets signal om behovet for å kunne vende tilbake til spørsmålet i forbindelse med oppfølgingen av NOU 1994: 20 er av interesse for Utvalgets vurdering nedenfor.36

Skl. § 3-8 oppstiller etter sin ordlyd ikke noe krav om at helseforverringen må være vesentlig. Det kan likevel spørres om det gjelder et kvalifikasjonskrav, for eksempel implisitt i uttrykket «rokke ved». Utvalget går ikke særskilt inn på dette tolkningsspørsmålet, men bemerker at det et så sentralt kriterium ville vært nærliggende å innta i lovteksten (og presisert i forarbeidene).

Skl. § 3-8 formulerer ikke eksplisitt noe krav om årsakssammenheng mellom ansvarshendelsen og den nye helsetilstanden. Lovteksten må på dette punkt utfylles med alminnelige erstatningsrettslige prinsipper, om faktisk og rettslig årsakssammenheng. Det følger av sammenhengen at det bare er endringer som skyldes forhold skadevolder er ansvarlig for som kan begrunne ny behandling.

12.3.2.3 «Rokker ved» oppgjørsgrunnlaget

Forutsatt at det foreligger en helsemessig forverring, må det avgjøres om denne «rokker ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret», jf. skl. § 3-8. Uttrykket «rokke ved» kan rent språklig forklares ved ord som «forandre», «svekke» og «undergrave».37

Det avgjørende er imidlertid uttrykkets juridiske meningsinnhold. Forarbeidene gir tolkningshjelp. I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) fremgår det at uttrykket dekker situasjoner der det inntrer en skadeutvikling som i type og/eller omfang avviker fra den som ble sannsynliggjort ved oppgjøret.38 Dette blir konkretisert slik: Er det i sak nr. 1 sannsynliggjort en medisinsk invaliditet på 50 prosent (men med en viss mulighet for økning til 100 %), utmåles erstatningen ut fra 50 prosent fremtidig invaliditet. Viser det seg at invaliditeten blir 100 prosent, åpner forarbeidene for å kunne tillate ny prøving.39 Uttrykket «rokker ved» omfatter også situasjoner der det inntrer en helt uforutsett helseforverring.40 Hensynene som taler for revisjonsadgang gjør seg like sterkt gjeldende her.

Det kan spørres om forverringen må være uforutsett. Etter ordlyden er svaret nei. Et slikt tilleggskrav kan ikke utledes av lovteksten. Tolkningen støttes av lovregelens tilblivelse. Tvistemålsutvalget foreslo et krav om uforutsett forverring, jf. det opprinnelige lovutkastets formulering «… uforutsett forverring av skadelidtes helse», jf. NOU 2001: 32.41 Kriteriet om uforutsett forverring reflekteres også i Tvistemålsutvalgets etterfølgende bemerkning om at «[v]ilkårene for revisjon er at det har inntrådt en uforutsett forverring av skadelidtes helse».42 I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) er imidlertid ordet «uforutsett» fjernet, jf. lovtekstutkastets formulering «… en forverring av skadelidtes helse».43 At det ikke gjelder et krav om uforutsett forverring, er en likhet med Yrkesskadeforskriften § 5-1 (jf. punkt 12.3.3), men en forskjell fra avtl. § 36 (jf. punkt 12.3.6).

12.3.2.4 «Vesentlig høyere erstatning»

For å kunne kreve ny behandling etter skl. § 3-8, er det ikke tilstrekkelig med en helseforverring som rokker ved oppgjørsgrunnlaget. Det kreves også at forverringen er «vesentlig». Mens oppmerksomheten under vilkåret i punkt 12.3.2.2. var rettet mot realskaden, er det de utmålingsmessige konsekvensene av realskaden som her er det sentrale. Det fremgår av ordlyden, ved at helseforverringen må gi rett til en «vesentlig høyere erstatning», jf. skl. § 3-8 in fine.

Lovteksten definerer ikke begrepet «vesentlig». En alminnelig ordlydsfortolkning tilsier at det kreves en betydelig økning. Tolkningen har støtte i forarbeidene, hvor det også fremgår at «[d]ersom forverringen i skadelidtes helse bare i mindre grad vil få betydning for erstatningsutmålingen, vil vilkåret ikke være oppfylt».44 Terskelkravet er begrunnet i prosessøkonomiske hensyn.45 Rettsanvenderen må foreta en differansebetraktning. Det beløpet skadelidte fikk ved oppgjøret må sammenliknes med den utbetaling som ville blitt tilkjent om de endrede forhold (pga. helseforverringen) hadde blitt lagt til grunn.

12.3.2.5 «Klar sannsynlighetsovervekt»

Skl. § 3-8 lovfester også beviskravet. Ny behandling er betinget av «klar sannsynlighetsovervekt for at dette [helseforverringen] vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning». Lovteksten er ikke helt klar, men gir en relativt sterk indikasjon på at det gjelder et skjerpet beviskrav. Dette underbygges av forarbeidene, som understreker at «det ikke er tilstrekkelig at erstatningen mest sannsynlig vil bli vesentlig høyere, det må foreligge en klar sannsynlighetsovervekt for dette».46 Det er dermed ikke tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt, det vil si 50,01 prosent sannsynlighet (overvektsprinsippet).47 Beviskravet må forstås på samme måte som andre formuleringer av kvalifiserte beviskrav i norsk privatrett. 48

12.3.3 Ny behandling etter Yrkesskadeforskriften § 5-1

12.3.3.1 Materielle vilkår for ny behandling

Yrkesskadeforskriften § 5-1 er en særregel om etteroppgjør for yrkesskadesakene. Bestemmelsens første ledd første punktum lyder slik:

«Er erstatningen fastsatt etter § 2-2, kap 3 eller kap 4 og skadelidtes ervervsmessige uføregrad eller medisinske invaliditet som følge av ulykken endrer seg vesentlig, kan skadelidte kreve etteroppgjør.»

Henvisningen til § 2-2 refererer til fremtidige merutgifter, mens kapittel 3 og 4 omhandler henholdsvis fremtidig inntektstap og ménerstatning.

Revisjonsadgangen er forbeholdt skadelidte. Dette fremgår av ordlyden, jf. uttrykket «… kan skadelidte kreve etteroppgjør». Yrkesskadeforsikreren kan ikke kreve revisjon, for eksempel hvor skadelidtes situasjon forbedres. At adgangen er ensidig – som en «eksklusiv rettighet» på skadelidtes hånd – er i samsvar med alminnelige prinsipper om revisjon av personskadeoppgjør.

Forarbeidene til Yrkesskadeforskriften gir en viss veiledning for hva som legges i «vesentlig». I Utvalgsinnstillingen 15. oktober 1990 blir det uttalt at «Utvalget har vurdert om det bør fastsettes en prosentsats her, men utvalget har kommet til at dette spørsmålet bør overlates til praksis. Utvalget vil imidlertid antyde at endringen bør være minst 20 %».49 I teori og praksis er dette forstått slik at det er prosentpoeng det henvises til.50 Med dette menes den tallmessige økning i prosent. Et eksempel: Skadelidtes ervervs uførhet forverres, fra 10 prosent til 20 prosent. Dette innebærer en økning med 10 prosentpoeng. Den forholdsmessige økning er imidlertid 100 prosent, men dette er ikke relevant mål i denne sammenhengen.

Det finnes ingen høyesterettsdommer som klargjør vesentlighetskriteriet i Yrkesskadeforskriften § 5-1. Det finnes imidlertid underrettspraksis og nemndspraksis som gir en viss indikasjon hvor terskelen ligger. Det er ikke mulig å fiksere en bestemt prosentsats, men praksis kan gi en illustrasjon på det intervall som er blitt diskutert av domstolene og i FSN. Dette er vist i tabellen. Listen over avgjørelser er ikke uttømmende.

Videre kan det spørres om den vesentlige endringen må gjelde realskaden, eller om også forverring av det tapet realskaden resulterer i, kan tas i betraktning. Det må skilles mellom erstatningspostene. I forhold til revisjon av ménerstatning, er det relevante mål endringen i helsetilstand (medisinsk invaliditet). Det er likevel ikke krav om at skadelidte får en ny sykdom eller svekkelse; det er tilstrekkelig med en forverring av den opprinnelige skaden.51

I relasjon til økonomisk tap i form av inntektstap og merutgifter er spørsmålet omdiskutert. Praksis er sprikende. I FSN-6720 fremholder flertallet at «[e]n ny vurdering av uføregraden uten at det er skjedd noen helseforverring, kan i utgangspunktet ikke gi grunnlag for etteroppgjør etter § 5-1». Den nye vurderingen av uføregraden fra NAV var ikke tilstrekkelig for revisjon av oppgjøret (dissens). At bildet ikke er helt entydig, fremgår av blant annet FSN-7265. Forsikringsskadenemnda uttaler at den

«har i tidligere uttalelser lagt til grunn at endring av uføregrad kan gi grunnlag for revisjon av oppgjør etter Yrkesskadeforskriften § 5-1 selv om det ikke foreligger en påviselig helseforverring, se FSN-3884, FSN-3956, FSN-4366 og FSN-5109. Dette kan være aktuelt i tilfeller hvor en forutsetning om en viss arbeidsevne i praksis viser seg ikke å holde stikk.»

Der merutgiftene har blitt vesentlig høyere, synes forarbeidene å kreve at også realskaden er forverret: «Også for etteroppgjør m.h.t. erstatning for fremtidige utgifter er det et vilkår at invaliditetsgraden er vesentlig endret. Det vil altså ikke være tilstrekkelig å vise til et forhøyet anslag for utgiftenes størrelse, med mindre dette skyldes forhold som også medfører en forhøyet invaliditetsgrad.».52

Til forskjell fra oppgjørsrevisjon etter avtl. § 36 (jf. nedenfor), krever ikke Yrkesskadeforskriften § 5-1 at endringen er uforutsett. Dette følger av ordlyden, og er presisert i andre rettskilder. I forarbeidene til bestemmelsen uttales det at «mange skadelidte prøver å være i arbeide, men må gi seg etter et par år som følge av skaden eller sykdommen. Etter utvalgets mening bør ikke disse tape i erstatningsoppgjør på at det har prøvd å være i arbeid».53 Synspunktet er også lagt til grunn i juridisk teori. Med henvisning til forarbeidene hevder Nygård at «det [kan] synes som om kravet til «uventet» ikke er like fremtredende innenfor gjenopptak etter yrkesskadeforsikringsloven som ved avtaleloven § 36».54

Yrkesskadeforskriften § 5-1 inneholder videre en frist for etteroppgjør. Den er hjemlet i bestemmelsens første ledd andre punktum: «Krav om etteroppgjør må framsettes innen fem år etter at oppgjøret var avsluttet». Forskriftsteksten selv fastsetter ikke utgangspunktet for når fristen begynner å løpe. Forarbeidene forklarer fristutgangspunktet som «det tidspunkt da skadelidte faktisk fikk utbetalt erstatningen... Ved vurderingen av fristens lengde, må man ta hensyn til at den første begynner å løpe når det første oppgjøret er avsluttet».55 Motivuttalelsene bringer imidlertid ikke fullstendig klarhet i starttidspunktet for fristen. Skårberg og Reusch hevder at forarbeidene «synes å peke hen til tidspunktet da den aktuelle erstatningsposten ble oppgjort, og formodentlig skal 5-års fristen regnes fra dette tidspunktet».56 Forsikringsklagenemnda (FKN-2009-125, 21.04.09) har imidlertid lagt til grunn at 5-årsfristen løper fra endelig oppgjør. Der skadelidte har mottatt á konto-utbetalinger, er det i teorien lagt til grunn at «det imidlertid [må] være riktig å legge til grunn tidspunktet da erstatningsposten ble endelig avregnet».57

Endelig kan det spørres om det er adgang til flere etteroppgjør. Forskriftsteksten løser ikke spørsmålet, men bestemmelsens ordlyd og oppbygging tilsier at den ikke stenger for flere etteroppgjør så lenge dette skjer innen femårsfristen. Synspunktet underbygges av formålet med bestemmelsen, som er å gi skadelidte er styrket vern, se rett nedenfor. Skårberg og Reusch hevder at bestemmelsen ikke gir adgang til ny behandling innen fem år fra etteroppgjøret, og at dette derfor er endelig.58 Det er beskjedent med rettspraksis om Yrkesskadeforskriften § 5-1. 59

12.3.3.2 Utmålingen under den nye behandling

Forutsatt at vilkårene for ny behandling er oppfylt, må det foretas en utmåling under etteroppgjøret. Der ny behandling skjer etter Yrkesskadeforskriften § 5-1, er beregningsmåten regulert i bestemmelsens andre ledd. Her anvises følgende totrinnsmodell:

«Ved etteroppgjør etter kap. 3 og kap. 4 beregnes først differansen mellom erstatningen skadelidte fikk ved oppgjøret og den erstatningen skadelidte ville ha fått ved oppgjøret om den nye invaliditetsgraden var blitt lagt til grunn. Deretter beregnes tilleggserstatningen på grunnlag av G på det nye oppgjørstidspunktet.»

Beregningen er illustrert i forarbeidene. Utvalget finner grunn til å gjengi eksemplet i sin helhet:

«Skadelidte er 45 år gammel og tjener ved ulykken 6 G i året. Oppgjøret skjer et år senere, og hun blir ansett som 50 prosent ervervsmessig og medisinsk invalid. Hun får 11 G i erstatning for tap i fremtidig erverv og 2 G i ménerstatning. To år etter oppgjøret er det klart at det er umulig for henne å utføre noe arbeide og den ervervsmessig[e] invaliditet settes til 100. Den medisinske invaliditet står fast. Hadde den ervervsmessige invaliditeten blitt satt til 100 prosent ved det opprinnelige oppgjøret, ville hun da fått 22 G i erstatning for tap i fremtidig erverv. Nå skal hun få differansen, 11 G. I og med at alderen på oppgjørstidspunktet skal legges til grunn, vil det ikke bli gjort noe fradrag for alder etter § 5 fjerde ledd bokstav b.

Når man så er kommet frem til differansen, skal selve tilleggserstatningen beregnes etter grunnbeløpet på tidspunktet for det nye oppgjøret. Tilleggserstatningen vil i dette tilfellet dermed bli 11 x G på tidspunktet for etteroppgjøret.»60

Det finnes få dommer om etteroppgjør i medhold av Yrkesskadeforskriften § 5-1. Et eksempel til illustrasjon er Bjørge (RG 2001 s. 136). Lagmannsretten tar utgangspunkt i det opprinnelige oppgjørstidspunkt, og uttaler følgende: «Det blir her spørsmål om hvilken erstatning A skulle hatt i 1995, dersom det hadde blitt lagt til grunn en riktig forutsetning om hans fremtidige situasjon.».

12.3.4 Oppgjør basert på avtale

12.3.4.1 Oversikt

Systemet er at ny behandling etter § 3-8 kan skje også hvor oppgjøret er basert på avtale. Etter forarbeidene til § 3-8 skal ny behandling etter denne regelen anses uttømmende også for avtalebaserte oppgjør.61 Utvalget skal i det følgende knytte noen bemerkninger til spesielle forhold ved oppgjør som er basert på avtale.

12.3.4.2 Særlig om forbehold

Hvor oppgjøret er basert på avtale, kan skadelidte ta forbehold om ny behandling. Dette følger av det alminnelige prinsippet om avtalefrihet på formuerettens område. Det finnes imidlertid begrensninger i dette utgangspunktet, i form av preseptoriske regler om minstevern av skadelidte. Ysfl. § 16 oppstiller en beskyttelsesregel for yrkesskadde: «Avtaler som begrenser arbeidstakers rettigheter etter loven er ugyldige». Det er derimot adgang til å avtale en utvidet revisjonsadgang, også i yrkesskadesakene, sml. FSN-5021. Forsikringsskadenemnda uttaler at den «finner det klart at det må være full frihet til å avtale en videre adgang til gjenopptakelse i favør av forsikrede enn det som følger av disse reglene [Yrkesskadeforskriften § 5-1, avtaleloven § 36]».62

Et særlig problemkompleks er knyttet til såkalte «skjulte forbehold».63 Begrepet fanger inn at felles uttrykte og klare forutsetninger for hva oppgjøret omfatter – etter en konkret avtaletolkning – kan forstås slik at det kan kreves ytterligere erstatning for etterfølgende omstendigheter som faller utenfor disse uttrykte forutsetninger. Om man ser denne problemstillingen som et «skjult forbehold» om å kunne kreve ytterligere erstatning hvis skadeutviklingen blir annerledes enn forutsatt av begge parter (RG 2001 s. 36) eller som en del av den alminnelige vurderingen av om vilkår for ny behandling er oppfylt (RG 2005 s. 968), kan langt på vei være en smakssak, og vurderingene kan i praksis gli noe over i hverandre.

Forutsatt at forbeholdet er stiftet, kan det måtte tolkes. I utgangspunktet kommer de alminnelige avtalerettslige tolkningsprinsipper til anvendelse.64 Det må foretas en helhetsvurdering, ut fra blant annet skadelidtes og skadevolders/selskapets opplysninger, formuleringene i korrespondanse mv. Høyesterett har trukket opp visse retningslinjer for tolkningen av forbehold, jf. Ulland (Rt. 1980 s. 84). Dommen viser betydningen av å tolke forbeholdet i lys av øvrige omstendigheter, hvilket kan medføre utvidende tolkning – alt etter de konkrete forhold. Skadelidte ble i 1962 skadet ved en trafikkulykke. Han ble påført blant annet brudd på hjerneskallen. Etter at det var skjedd en helsebedring, og han fikk ny stilling med høyere lønn enn tidligere, ble saken forlikt i 1966. Skadelidte fikk erstatning for påført tap. Det ble ikke krevd erstatning for fremtidig inntektstap, men tatt forbehold om å komme tilbake til dette «såfremt slike følger som de sakkyndige nevner skulle opptre i fremtiden». Den sakkyndige hadde fremholdt muligheten for at skadelidte kunne ha fått traumatisk epilepsi ved ulykken. Etter noen år forverret skadelidtes situasjon seg sterkt. Han mistet stillingen, reiste ny sak mot forsikringsselskap i 1973 med krav om krevet erstatning for påført tap etter forliket samt erstatning for tap i fremtidig erverv. Høyesterett fant at når «det forbehold som ble tatt sett i sammenheng med omstendighetene for øvrig, ved en objektiv fortolking må forstås som omfattende mer enn traumatisk epilepsi» (s. 1090). Skadelidte fikk derfor medhold i kravet.

I tolkningen kan også bakgrunnsretten spille inn. Skadelidte kan for eksempel ha vist til de vanlige reglene om avtalerevisjon. Dette ble gjort i eksempelvis LB-2001-2226. Skadelidtes advokat hadde formulert seg slik på slutten av brevet der selskapets tilbud blir akseptert: «Det taes imidlertid som vanlig forbehold om gjenopptakelse etter vanlige gjenopptakelsesregler dersom As fremtidige situasjon skulle bli vesentlig endret og at endringene kan tilbakeføres til bilulykken i desember 1991.». I tolkningen legger retten til grunn at skadelidte hadde forbeholdt seg rett til avtalerevisjon utover avtal. § 36, idet et slikt forbehold – som allerede fulgte av bakgrunnsretten – ellers ville ha liten selvstendig rettslig betydning.

I enkelte tilfeller oppstår spørsmål om bortfall av forbehold. Problemstillingen ses i Hoel (LE-1997-175). Partene var enige om et omforent beløp på 600 000 kroner. Lagmannsretten uttaler – ut fra den konkrete bevisvurderingen – at skadelidte ikke hadde frafalt forbeholdet ved å akseptere et det omforente tilbudet. Selskapet var nærmest til å gjøre det klart at et eventuelt forbehold måtte anses bortfalt gjennom den etterfølgende omforente løsningen.

12.3.5 Betydningen av avtaleloven § 36

Utgangspunktet er at avtaler er bindende, jf. det grunnleggende prinsipp i NL 5–1–2 («pacta sunt servanda»). Dette gjelder også avtaler om personskadeoppgjør. Følgelig har hver av partene risikoen for egne forutsetninger – også i forhold til etterfølgende omstendigheter. Hovedregelen er derfor at slike forhold er uten betydning for oppgjøret. Fra dette er det gjort unntak. I likhet med andre avtaler kan en oppgjørsavtale mellom skadelidte og skadevolder revideres. Det kan skje etter den alminnelige lære om bristende forutsetninger, jf. avtaleloven § 36. Bestemmelsen lyder slik:

«En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner. Ved avgjørelsen tas hensyn til ikke bare avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.»

Avtaleloven § 36 er en generell revisjonsregel. Dens nærmere innhold må presiseres for ulike typetilfeller – her for avtaler om oppgjør av personskadeerstatning. Det innebærer at avtl. § 36 må tolkes i lys av mer spesifikke erstatningsrettslige kilder (og ikke bare rettskilder innen avtalerett). Rettspraksis, nemndspraksis, for-/etterarbeider og juridisk teori er sentrale kilder. Det er tradisjonelt lagt til grunn at revisjon er betinget av et ekstraordinært, vesentlig og uventet avvik fra den regulære utvikling.65 I underrettspraksis finnes eksempler på at vurderingstemaet i § 36 er tilpasset personskadeområdet. Illustrerende er Angvik (RG 2005 s. 968), der lagmannsretten formulerer seg slik:

«Vilkårene for revisjon av inngåtte avtaler om erstatningsoppgjør etter trafikkulykker kan formuleres slik:

Skaden må ha forandret seg vesentlig til ugunst for skadelidte siden avtalen ble inngått, enten med hensyn til medisinsk eller ervervsmessig invaliditet.'

Forandringen må ligge utenfor det begge parter regnet med da avtalen ble inngått.

Den inngåtte avtalen må i ettertid fremstå som urimelig og ubalansert i forhold til et riktig oppgjør.»

Denne strukturen er også anvendt i senere avgjørelser, slik som Rakbjørg (Oslo tingrett 9. mars 2009) og Endeve (Asker og Bærum tingrett 17. april 2008). Se også RG 2004 s. 111.

Det kan spørres om ny behandling etter avtl. § 36 er betinget av at den medisinske invaliditet er endret, og om det kreves en større endring av ervervsuførhet. I Angvik (RG 2005 s. 968) var ikke den medisinske invaliditeten endret, men skadelidte fikk en vesentlig forverring av ervervsevnen. Lagmannsretten åpnet for revisjon etter avtl. § 36 og tilkjente 900 000 kroner i fremtidig inntektstaperstatning.

Videre er det et vilkår for revisjon etter avtl § 36 at endringen er uventet. I dette ligger det at endringen må ligge utenfor hva partene med rimelighet kunne forutse. Kriteriet er presisert i forarbeidene, hvor det fremgår at «[s]om hovedbetingelse gjelder at avviket fra den regulære utvikling må være både uventet og vesentlig».66

At det eksisterer flere regelsett om revisjon og ny behandling av saken foranlediger spørsmål om samordning. Et spørsmål som har vært reist er om Yrkesskadeforskriften § 5-1 er uttømmende eller om den suppleres av avtaleloven § 36.67 Utvalget ser det som unødvendig for sitt formål å gå inn på slike spørsmål. Et forslag til en ny generell regel vil nettopp fjerne denne typen usikkerhet.

12.4 Utvalgets vurderinger og forslag

12.4.1 Tolkning av Mandatet

Utvalget tolker Mandatet slik at lovregelen i § 3-8 ikke nødvendigvis skal endres. Det sentrale spørsmål er om den foreslåtte omlegging til standardisert erstatningsutmåling gir grunn til å endre regelen. For vurderingen av dette spørsmålet må det tas hensyn til at Mandatet forutsetter at revisjonsregelen i Yrkesskadeforskriften § 5-1 ikke skal videreføres ved siden av den generelle regelen. Mandatets føringer legger dermed til rette for at elementer fra Yrkesskadeforskriftens § 5-1 integreres i den generelle regel.

12.4.2 Ny behandling og standardisering

Det grunnleggende hensynet bak adgangen til ny behandling er å ivareta skadelidtes behov for et riktig oppgjør. Derfor må revisjonsreglene ses i sammenheng med reparasjonshensynet. Dette er nært forbundet med grunnleggende rettferdighetsbetraktninger. Adgangen til ny behandling skal fungere som en rettssikkerhetsgaranti: Dersom det viser seg at et erstatningsoppgjør bygger på forutsetninger som brister, skal skadelidte få adgang til en korrigering av oppgjøret.

Samtidig har skadevolder et behov for å kunne innrette seg etter et avsluttet oppgjør. Dette gjelder både der skadevolder hefter personlig, og hvor han representeres av et forsikringsselskap (eller stat/kommune). Det siste har blant annet sammenheng med behovet for forutberegnelighet, som igjen er en forutsetning for riktige avsetninger og premieberegninger. Hensynet til skadevolder taler for at det bør være en viss terskel for å kunne behandle en sak på nytt.

Disse grunnleggende utgangspunktene endres ikke av det faktum at utmålingen standardiseres. Den omstendighet at utmålingen bygger på grove kategorier taler helst for at terskelen for å behandle en sak på ny blir større. I og med at utmålingen er bygget på grove kategorier, er det allerede renonsert på kravene til et nøyaktig, riktig resultat. Denne oppgivelsen av målsettingen om nøyaktig erstatningsutmåling kan smitte over på spørsmålet om adgang til ny behandling: Siden kravet til individuell og nøyaktig utmåling er fraveket, kreves det et stort avvik for å kunne forsvare en adgang til ny behandling.

Utvalget har drøftet hvorvidt de generelle standardiseringshensyn bør innvirke på adgangen til ny behandling. På den ene siden kan det hevdes at effektivitetshensyn tilsier begrensninger i muligheten til å få tatt opp igjen en avsluttet sak. En restriktiv revisjonsadgang vil understreke hovedregelen om at et oppgjør er endelig, og at hver av partene bærer risikoen for sine forutsetninger. På den annen side kan nettopp en effektivitetsgevinst realiseres om revisjonsadgangen ikke er for streng. Skadelidte trenger ikke samme grad av sikkerhet i forhold til sine forutsetninger for oppgjøret, som ved en sterkt avgrenset revisjonsadgang. Et mer liberalt regime vedrørende adgang til ny behandling kan dermed gi partene et incitament til å bli enige om oppgjørsforutsetningene, selv om disse måtte være forbundet med en viss usikkerhet. På dette punktet har det uansett stor betydning at oppgjørstidspunktet i første rekke blir styrt av spørsmålet om man kan fastlegge skadelidtes ervervsmessige uførhet og/eller medisinske invaliditetsgrad. Disse spørsmålene kommer i samme stilling enten utmålingen er standardisert eller ikke.68

Den omstendighet at Mandatet foreskriver en felles regulering av yrkesskadetilfellene og øvrige tilfeller, har likevel gjort at Utvalget har sett behov for endringer av gjeldende generelle regulering. Utvalget har sett det som nødvendig at den generelle regel tar inn i seg noen elementer som i dag er innarbeidet i praktiseringen av oppgjørsrevisjon på yrkesskadeområdet. Utvalget foreslår fire endringer i § 3-8, se om dette rett nedenfor.

12.4.3 Forslag til endringer

12.4.3.1 Oversikt

Utvalget presenterer i det følgende fire forslag til endringer av den någjeldende generelle regel i § 3-8. Når det gjelder de delene av § 3-8 som ikke berøres av endringene, foreslår Utvalget at gjeldende rett videreføres. Det vises i denne forbindelse til gjennomgangen av gjeldende rett foran. Samtidig bør det skje en viss tilpasning til den praksis som er lagt til grunn på yrkesskadeområdet.

12.4.3.2 Endring av «helsetilstand» som begrep om realskade

Realskaden vil ved personskader bestå i at helsetilstanden er endret negativt sammenliknet med den situasjonen som ville ha bestått uten skaden. I en personskadesak vil derfor utmålingen bygge på at skadelidte har en viss helsetilstand som er forårsaket av skaden. Hvis skadelidtes helsetilstand forverres etter at oppgjøret i en erstatningssak har funnet sted, brister forutsetningene for oppgjøret. Forutsetningssvikten gjelder helsetilstanden. Utvalget vil derfor bytte ut ordet «helse» med det mer presise ordet «helsetilstand». Dette ordet skal referere til den medisinske tilstand som ble lagt til grunn for den første saken. Vilkåret for ny behandling blir da at skadelidtes helsetilstand er endret vesentlig i negativ retning.

Rettsvilkåret «helsetilstand» refererer til den tilstand som er relevant for de respektive postene som det kreves revisjon av. En innvirkning på helsetilstanden blir primært målt gjennom en fastsatt medisinsk invaliditetsgrad. Dette vil være det dominerende referansepunkt for de fleste postene, og det vil være det fullt ut bestemmende kriteriet for et etteroppgjør vedrørende ménerstatning. Hvis skadelidtes medisinske invaliditetsgrad endres med minst 15 prosentpoeng, er vilkåret om vesentlig endring oppfylt i relasjon til tapsposten ménerstatning. På dette punktet skal gjeldende praksis fra yrkesskadeområdet videreføres og anses retningsgivende også utenfor yrkesskadeområdet.

Forverring av skadelidtes helsetilstand kan også bestå i en negativ endring i skadelidtes funksjonsnedsettelse i relasjon til hjemmearbeid. På dette punktet vil ikke en måling av medisinsk invaliditetsgrad gi samme veiledning, men det skal likevel være et referansepunkt. Det avgjørende spørsmålet er om en negativ endring i helsetilstanden, som skyldes skaden, fører til at skadelidtes funksjonsevne forverres merkbart. Selv om det er mulig å se det slik at endringen av helsetilstanden er årsak til en funksjonsnedsettelse, skal ikke lovanvendelsen kompliseres med et slikt mellomledd. Rettsvilkåret «helsetilstand» skal i relasjon til hjemmearbeid derimot forstås som den grad av funksjonsnedsettelse som ble lagt til grunn ved det første oppgjøret. Hvis skadelidtes helsetilstand endrer seg slik at skadelidte skifter gruppe innenfor utmåling av erstatning for hjemmearbeidstap, må vilkåret «vesentlig» anses oppfylt. Dette gjelder også den situasjon at skadelidte ikke hadde krav på hjemmearbeidserstatning ved første oppgjør, men kommer i posisjon til å få slik erstatning i tiden etter oppgjøret. Hvis skadelidtes helsesituasjon endrer seg slik at han eller hun ikke lenger kan utføre tyngre hjemmearbeid, og dette skyldes skaden, kan det også være grunnlag for ny behandling. Skadelidte må føre bevis for at slik funksjonsnedsettelse har inntrådt etter det første oppgjøret, men likevel er forårsaket av skaden. At man som følge av svekkelse som følger med aldring ikke lenger makter tyngre hjemmearbeid kan ikke begrunne etteroppgjør. Ikke enhver skaderelatert reduksjon i funksjonen kan begrunne etteroppgjør.

En negativ endring av helsetilstanden etter at første sak er avgjort kan også gi grunnlag for større merutgifter. Vilkåret «helsetilstand» refererer her til den medisinske tilstand retten la til grunn for utmålingen av merutgifter i den første behandlingen av saken. Endring av ervervsmessig uføregrad vil etter den någjeldende Yrkesskadeforskriften § 5-1 kunne gi grunnlag for etteroppgjør vedrørende merutgifter. Etter forarbeidene til Yrkesskadeforskriften § 5-1 var det et vilkår for revisjon av utmålt merutgiftserstatning at den medisinske invaliditet var «vesentlig endret».69 Utvalget vil ikke gripe inn i den praktiseringen av reglene som har utviklet seg på yrkesskadeområdet, men det kan likevel være behov for visse presiseringer. Også under den nye regelen i § 3-16 vil invaliditetsprosenten være viktig og det vesentligste, veiledende kriterium. Endring av invaliditetsprosent kan være med å begrunne at forutsetningene for utmåling av merutgifter har endret seg vesentlig. Utvalget viker likevel tilbake for å formulere en viss endring av invaliditetsprosenten som et vilkår for revisjon av merutgiftserstatningen. Merutgiftenes størrelse vil riktignok i høy grad korrespondere med invaliditetsgraden. Utvalget vil likevel ikke utelukke at det innenfor mangfoldet av individuell skadeutvikling kan forekomme at helsetilstanden endrer seg slik at utgiftsbehovet økes uten at invaliditetsgraden endrer seg tilsvarende. Det fremtrer som vanskelig å angi en gradering av helsetilstanden i relasjon til merutgifter. Utvalget har derfor kommet til at man i stedet kan gi retningslinjer knyttet til utgiftenes størrelse. Dersom skadelidte kan dokumentere at endringer i hans helsetilstand begrunner en økning av merutgiftene som tilsvarer minst 20 prosent av den sum som ble lagt til grunn ved første oppgjør, vil et grunnlag for ny behandling kunne være tilstede. Utvalget er klar over at vesentlig økning i utgifter er et selvstendig rettsvilkår som må være oppfylt uavhengig av kravet til endring i helsetilstand. En klarere angivelse av hva som kreves her, kan imidlertid gi grunnlag for en sikrere rettsanvendelse hva gjelder ny behandling av avgjørelser om merutgifter. En vurdering av hvilken utgiftsøkning som kreves, bør være relativ. Dersom skadelidtes merutgifter er uvanlig høye i utgangspunktet, kan selv en mindre prosentuell økning representere en betydelig merbelastning på skadelidtes økonomiske situasjon og stå i motstrid med målsettingen om full erstatning. I slike tilfeller bør det være rom for å få ny behandling selv om den prosentuelle økningen er noe lavere enn 20 %. Som utgangspunkt bør imidlertid dette bare være aktuelt hvor økningen av merutgiftene overstiger 2/3 G per år. Dersom det er tale om lave utgifter, kan terskelen for ny behandling på tilsvarende måte være litt høyere enn 20 %.

12.4.3.3 Ny behandling ved forverret ervervsevne

Det foreslås at ny behandling kan skje alene på grunnlag av forverret ervervsevne. Ny behandling skal dermed ikke være betinget av helsemessig forverring. Som det har fulgt av gjennomgangen foran, er endringer i ervervsevnen på yrkesskadeområdet grunnlag for ny behandling selv om det ikke foreligger endringer i helsesituasjonen. Slik er ordningen også i dansk rett, se EAL § 11 (referert foran) Etter den någjeldende generelle regelen i skl. § 3-8 er det imidlertid tvilsomt om den hjemler ny behandling uten at skadelidtes helsesituasjon (realskaden) har endret seg. Det ligger i Mandatet at det skal innføres felles regler for yrkesskadeområdet og andre skader. Av denne grunn er det naturlig å justere den generelle regelen slik at den gjør endringer i ervervsevnen relevant for spørsmålet om ny behandling. En slik endring kan også begrunnes på andre måter: For det første vil endringen være i tråd med tidligere forarbeidsuttalelser om at skadelidte ikke skal risikere å tape på å prøve å komme i arbeid igjen. Denne synsmåten samsvarer også med den såkalte «arbeidslinjen», som Utvalget i andre sammenhenger har søkt å fremme.

For det andre kan det legges vekt på at endringen vil bringe regelverket i konsistens med andre standardiserte regelverk. Da departementet ved forrige behandling av lovspørsmålet knyttet til ny behandling valgte å utelate endring i ervervsuførhet som selvstendig revisjonsgrunn, skyldtes dette at erstatningen ikke var standardisert.70 Når det nå legges om til standardisering også utenfor yrkesskadeområdet, kan det være grunn til å anvende den løsning som er innarbeidet for standardiserte ordninger.

Etter dette går Utvalget inn for å justere ordlyden i någjeldende § 3-8. Den nye regel som foreslås, skal ha et tillegg som fanger inn det samme innholdet som Yrkesskadeforskriften § 5-1 har i dag: Vesentlige endringer i ervervsevnen skal være relevante for revisjonsadgangen, selv om skadelidtes helsetilstand ikke er forverret. Dette tillegget skal formuleres som en passus i loven som kobles til den eksisterende ordlyden i loven. En negativ endring i skadelidtes ervervsuførhet som minst representerer 20 prosentpoeng skal anses vesentlig.

Det kan lett tenkes at begge vilkår, både forverring av helse og av ervervsevne foreligger samtidig. I så fall vil forverringen av ervervsevnen i alle fall delvis være en konsekvens av at helsen er forverret. Normalt vil ikke en forverring av ervervsevnen ha selvstendig betydning dersom først skadelidtes helse er forverret. Annerledes kan det stille seg hvor skadelidtes ervervsevne er vesentlig forverret som følge av en mindre endring av skadelidtes helse. En skadelidt som har nedsatt helsetilstand kan ha en restarbeidsevne som ikke tåler ytterligere forverring før vedkommende faller helt ut av arbeidslivet. Hvis så skjer, er vilkåret for ny behandling oppfylt.

12.4.3.4 Frist for krav om ny behandling

Også når det gjelder frist for revisjon kan det være grunn til å foreta endringer sammenliknet med den någjeldende skl. § 3-8. Etter denne regelen er det ikke satt noen frist for å kreve ny behandling. I Yrkesskadeforskriften er det derimot fastsatt en frist på fem år for å kreve etteroppgjør. Denne fristen har fungert på yrkesskadeområdet, og Utvalget er ikke kjent med at regelen har medført problemer av noen art etter om lag 20 års virke. Når det nå skal gis felles regler på og utenfor yrkesskadeområdet, ser Utvalget ingen grunn til å endre på den fristen som så langt har fungert for yrkesskadesaker. Det er etter Utvalgets syn mer nærliggende å la fristen omfatte også andre saker. Utvalget vil i denne forbindelse peke på at saker som er aktuelle for ny behandling ofte tar tid å få avgjort også første gang. Det kan påregnes at det for slike saker ofte går to år mellom konstateringstidspunkt og oppgjørstidspunkt. Når det så gis en fem års frist for fremsettelse av krav om ny behandling, vil det kunne gå syv år før ny behandling må kreves. Dette bør være tilstrekkelig tid for at skaden og de ervervsmessige konsekvensene av den har stabilisert seg. Det tilsvarende gjelder for de andre postene, hjemmearbeidstap og ménerstatning.

Fristen bør regnes fra oppgjørstidspunktet. Etter praksis knyttet til dagens Yrkesskadeforskrift § 5-1 er det tidspunktet for utbetalingen av pengene som utgjør startpunktet. Utvalget finner imidlertid at dette bringer inn et litt tilfeldig element som ikke står så godt til systemet for den nye § 3-16. Tidspunktet for utbetaling av kompensasjon er nemlig ikke materielt relevant i sammenhengen. Det er forutsetningene på oppgjørstidspunktet som skal legges til grunn når det vurderes om det foreligger vesentlige endringer. Av denne grunn er det naturlig at også foreldelsesfristen starter på dette tidspunktet. Løsningen står i samsvar med likhetsbetraktninger: Med friststart på oppgjørstidspunktet vil alle skadelidte få lik tidsperiode etter oppgjørstidspunktet.

Det kan spørres om fristen for oppgjør skal regnes fra det enkelte krav er oppgjort, eller om den skal begynne å løpe fra siste post i det helhetlige oppgjøret er gjort opp. Det er noe usikkert når fristen etter Yrkesskadeforskriften § 5-1 begynner å løpe. Verken ordlyden eller forarbeidene er klare, men trekker i retning av at fristen først begynner å løpe når siste erstatningspost er gjort opp.71 I Forsikringsklagenemndas praksis er det lagt til grunn at oppgjøret ses som en enhet, slik at femårsfristen for alle erstatningspostene løper fra avslutningen av det totale oppgjøret.72 Hensynet til at partene skal kunne være ferdige med saken trekker i retning av at det er det samlede oppgjøret som teller. Det vil da ikke hjelpe en part å bli ferdig med én post, så lenge andre poster gjenstår. Det at fristen begynner å løpe når siste post er oppgjort kan være et incitament til å bli ferdig med hele oppgjøret. I tillegg unngår man at fristen for etteroppgjør av én post løper ut mens andre poster fortsatt står uoppgjorte, for eksempel fordi det i mellomtiden er skjedd endringer i skadelidtes helsesituasjon som må avventes. For skadelidte vil det kunne fungere som en felle dersom endring av en oppgjort post forutsetter særskilt begjæring om etteroppgjør før skadesaken er endelig avsluttet. Formålet med endringene i 1998 av foreldelsesreglene i forsikringsavtaleloven og yrkesskadeforsikringsloven var nettopp å unngå at «dører lukkes» for skadelidte mens oppgjøret etter blant annet personskade ennå ikke er avsluttet.73 Saken i FKN-2009-125 (se fotnote 2) gjaldt etteroppgjør i en sak der ménerstatningen ble gjort opp i underkant av to måneder før inntektstapserstatningen. Kravet ble satt fram mer enn fem år etter at ménerstatningen ble gjort opp, men mindre enn 5 år etter at inntektstapserstatningen ble gjort opp. Utvalget ser at dersom fristen skal løpe post for post ville skadelidte i en slik situasjon miste muligheten for etteroppgjør av en post til tross for at postene ble gjort opp kort tid etter hverandre. Det anses som lite ønskelig.

På den andre siden er det endringer i forutsetningene på oppgjørstidspunktet for den enkelte post som danner grunnlag for etteroppgjør. Dette kunne tale for at fristløpet knyttes opp til oppgjøret for den enkelte post. Det er forutsetningene på oppgjørstidspunktet for den enkelte post som gir et utgangspunkt for vurderingen av om endringen er vesentlig. Et konsistent system kunne da være at endringer vedrørende den enkelte post innenfor en femårsperiode vil kunne begrunne et etteroppgjør. Dersom eksempelvis spørsmålet om ny behandling av en oppgjort inntektstapserstatning skal være avhengig av at det fastsettes et oppgjør for merutgifter, vil det bli kunne bli noe tilfeldig hvor lang den reelle fristen for relevante endringer for de respektive postene blir. Det kan likevel spørres om en slik systembetraktning bør veie særlig tungt i denne sammenhengen.

Utvalget har etter en samlet vurdering kommet til at fristen bør løpe samlet fra avslutningen av det totale oppgjøret. I dag gjelder det ingen frist for etteroppgjør annet enn ved yrkesskade, og som bemerket i forarbeidene til Yrkesskadeforskriften kan innføringen av en frist på 5 år virke hard overfor skadelidte. Utvalget anses likevel fristen som akseptabel når det samlede oppgjøret danner utgangspunktet, idet endelig oppgjør ved mer komplisert skade eller sykdom kan ta lang tid. I tillegg kommer at når fristen løper fra avslutningen av det samlede oppgjøret, får både skadelidte og skadevolder én entydig frist å forholde seg til, noe som skaper klarhet og forutberegnelighet. Dersom fristen skulle løpe post for post, måtte regelen suppleres med en plikt for skadevolder til å informere skadelidte om de ulike fristene og slik at brudd på plikten medfører at fristen ikke begynner å løpe. Utvalgets forslag vil etter alt å dømme innebære en videreføring av ordningen på yrkesskadeforsikringens område, og vil gjøre det unødvendig med eventuelle særtilpasninger ved yrkesskade. Oppgjørstidspunktet, og dermed starttidspunkt for fristen, bør av rettstekniske grunner være det samme som etter forslaget § 3-1 tredje ledd. Ut fra sammenhengen foran må dette forstås slik at oppgjørstidspunktet for sist oppgjorte post er bestemmende.

Når det gjelder barns erstatningskrav, kommer spørsmålet om ny behandling i en særstilling. For barn kan det ta lenger tid enn fem år å få et tilstrekkelig grunnlag for å fastslå graden av ervervsuførhet. For å skjære bort enhver fare for at fristen kan virke uheldig overfor barns krav, fastsettes det at fristen først skal begynne å løpe den dagen skadelidte fyller 21 år. Dermed kan ny behandling tidligst kreves den dagen skadelidte fyller 26 år, og dette sist nevnte vilkåret skal fremgå av loven.

For krav etter § 3-3 sjette ledd kan denne vurderingen stille seg noe forskjellig. Ved slike krav har skadelidte benyttet sin valgfrie adgang til å kreve erstatning utbetalt tidlig, basert på grad av medisinsk invaliditet. Den medisinske invaliditeten har således blitt bestemmende for størrelsen på erstatningen for ervervsevnetap. Skadelidte har valgt et slikt oppgjør med et innbakt opsjonspåslag i stedet for å vente på et fase 2 – oppgjør, jf. regelen i § 3-3 tredje ledd. Et motstykke til dette valget bør være at skadelidte i ettertid ikke kan påberope seg endringer i den ervervsmessige uførheten. En særskilt regel om denne stengte adgangen til ny behandling er tatt inn i bestemmelsens siste punktum. Skadelidte kan likevel på vanlig måte få endret erstatningsbeløpet dersom det er lagt til grunn en for lav medisinsk invaliditetsgrad.

12.4.3.5 Alminnelige beviskrav

Når Utvalget nå foreslår en standardisert erstatningsordning, er det naturlig at regelen om ny behandling også på andre punkter endres slik at den er mer i tråd med den revisjonsregelen som har gjeldt for den standardiserte yrkesskadeforsikringsordningen. Av denne grunn går Utvalget inn for å legge inn et alminnelig krav til sannsynlighetsovervekt til forskjell fra det strenge beviskrav som gjelder i dagens § 3-8.

Den helhetlige bestemmelsen skal dermed lyde slik:

«Et avsluttet oppgjør om menerstatning eller erstatning for tap i framtidig erverv, erstatning for tap av evne til hjemmearbeid eller utgifter, kan kreves opptatt til ny behandling hvis skadelidtes medisinske helsetilstand eller ervervsevne forverres vesentlig, og det er sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning. Etteroppgjør kan ikke kreves senere enn 5 år etter oppgjørstidspunktet, likevel tidligst den dagen skadelidte fyller 26 år. Ved oppgjør etter § 3-3 sjette ledd kan bare forverring av skadelidtes medisinske invaliditet gi grunnlag for etteroppgjør.»

13 Tilpasninger på yrkesskadeområdet

13.1 Innledning

I någjeldende yrkesskadeforsikringslov er erstatningsutmålingen i yrkesskadesaker som kjent regulert ved at det i § 13 er gitt en henvisning til någjeldende skadeserstatningslov kapittel 3, samt en forskriftshjemmel. I Yrkesskadeforskriften er det så fastsatt egne regler om erstatningsutmåling i yrkesskadesaker. Når det nå foreslås standardiserte, generelle regler om erstatningsutmåling, blir det et spørsmål om reglene i Yrkesskadeforskriften helt eller delvis skal oppheves og erstattes av de nye reglene.

Det følger av Mandatet at det skal utarbeides generelle regler om erstatningsutmåling i norsk rett. Disse reglene skal gjelde også for yrkesskadeområdet, likevel slik at reglene kan tilpasses til dette området hvor det er nødvendig.

Mandatet utdyper forholdet til yrkesskadeforsikringslovgivningen som følger:

«2.7 Endring av de standardiserte reglene for yrkesskadeforsikring. Utvalget bes generelt vurdere reglene nærmere etter at reglene nå har virket i omkring 15 år. Ubegrunnede forskjeller mellom yrkesskadetilfellene og andre tilfeller må unngås ved innføring av generelle mer standardiserte regler. Det som foran er sagt til de enkelte problemstillinger, skal derfor utgjøre et utgangspunkt også for vurdering av yrkesskadeerstatningen. Utvalget skal tilstrebe at reglene for utmåling av yrkesskadeerstatning så langt som mulig blir identiske med de øvrige utmålingsreglene som foreslås. Særlig vil departementet fremholde at utvalget skal utforme et lovforslag som gir en likeartet behandling av spørsmålet om fradrag ved erstatningsutmålingen for trygdeytelser, sykelønn o.l. og pensjons- og forsikringsordninger. Det samme gjelder spørsmålet om maksimumserstatning, jf. punkt 2.1. Når det gjelder spørsmålet om minimumserstatning, kan et ulikt minstenivå innenfor og utenfor yrkesskadetilfellene imidlertid begrunnes ut fra blant annet en kontraktsrettslig synsvinkel. Utvalget bes derfor vurdere om det bør opprettholdes en forskjell her, og hvor minstenivået bør legges.

Dersom det når utvalget avslutter sitt arbeid, ikke foreligger noe lovvedtak med bakgrunn i NOU 2004: 3 Arbeidsskadeforsikring, bes utvalget teknisk sett utforme to lovforslag, ett utformet som endringer av gjeldende rett, og ett utformet som endringer av lovforslaget i NOU 2004: 3 eller senere odelstingsproposisjon som følger opp denne.»

Som det fremgår, legger Mandatet opp til en form for revisjon av yrkesskadeforsikringsreglene. Utvalget har derfor under drøftelser og utredningsarbeid sett hen til sterke og svake sider ved dagens yrkesskadeforsikring. Yrkesskadeforskriftens løsninger har på noen områder vært modell for nye, standardiserte løsninger. Eksempelvis er mange av reguleringsløsningene i dagens yrkesskadeforskrift brukt under utarbeidelsen av en standardisert inntektstaperstatning jf. gjennomgangen i kapittel 5, se særlig punkt 5.2.4. På andre områder har yrkesskadeforsikringens løsninger derimot blitt forkastet, fordi reglene ikke vil gi en hensiktsmessig rettstilstand dersom de overføres til skadetilfeller utenfor yrkesskadeområdet.74

Utvalget har hatt som løpende arbeidsstrategi å utprøve hvorvidt de regler som foreslås kan anvendes så vel på, som utenfor, yrkesskadeområdet. Felles regler på og utenfor yrkesskadeområdet vil innebære en forenkling av det samlede erstatningssystemet i Norge, noe som på bakgrunn av Mandatet fremstår som en helt sentral målsetting for Utvalgets arbeid. Utvalgets primære forslag går i tråd med dette nettopp ut på en slik ordning – med visse tilpasninger.

Nedenfor (i punkt 13.2) skal Utvalget først presentere et viktig punkt der ønsket om å etablere en generell ordning medfører en vesentlig endring sammenliknet med någjeldende yrkesskadeforsikringsordning. Deretter skal ulike spesialtilpasninger på yrkesskadeområdet gjennomgås (punkt 13.3). Slike tilpasninger fremgår også av lovforslaget, se § 3-17.

13.2 Endringer sammenliknet med den någjeldende yrkesskadedekningen

Utvalget har som nevnt lagt vekt på å finne løsninger som kan tilfredsstille Mandatets ønske om at erstatningsordningen skal kunne fungere likt på yrkesskadeområdet og ellers. En slik heldekkende ordning innebærer at erstatningen på yrkesskadeområdet i noen grad må tilpasses premissene for annen erstatning. Dette har ledet til at erstatningen for noen grupper som i dag er dekket under yrkesskadeforsikringen nominelt blir lavere. Det mest markante utslaget av dette er at det tidligere gjeldende gulvet for erstatning som gjaldt for alle med årsinntekter inntil 7 G nå blir flyttet slik at det gjelder for inntekter inn til 5 G i stedet.

Erstatningsnivået etter den nye ordningen vil likevel ligge på nivå med yrkesskadeordningen for en del yrkesskadde. Erstatning beregnet etter lønnsinntekt på 5 G brutto gir 21,7 G dersom skadelidte er 45 år gammel. Den tilsvarende sum etter Yrkesskadeforskriften beregnet med utgangspunkt i årsinntekt 7 G eller lavere, er 22 G. En grunn til at erstatningen etter den nye ordningen blir så høy er at Utvalget har vært opptatt av å innarbeide et realistisk trygdefradrag. En annen grunn er at yrkesskadeerstatningen fortsatt er basert på en kapitaliseringsrente på 6 %, mens Utvalget har benyttet en kapitaliseringsrente på 5 %, se punkt 4.5.

Etter dette er forskjeller i gulvet for noen yrkesskadde uten nevneverdig betydning for selve erstatningsnivået. Den nye ordningen vil ikke innebære et brudd med nivået for gulverstatningen for andre enn for yngre yrkesskadde. For mange som har årsinntekter over gulvnivået – altså over 5 G – vil erstatningen bli høyere enn før, men dette gjelder ikke for aldersgruppene under 35 år. Påslaget på grunnerstatningen i Yrkesskadeforskriften er beregnet slik at de unge får en relativt god erstatning, mens profilen hva gjelder forholdet mellom erstatningsnivå og alder er noe forskjellig i det nye lovforslaget. Disse utslagene kommer selv om innføringen av hjemmearbeidserstatning på yrkesskadeområdet regnes med, se særlig regneeksemplene i kapittel 15, punktene 15.3.4 og 15.3.5.

En tilnærming mellom yrkesskadesektoren og øvrig erstatningsrett gjelder også for taket på inntektserstatningen. Det generelle taket er som gjennomgått foran 19 G. Dette vil være en betydelig endring sammenliknet med någjeldende regler, som foreskriver en inntektserstatning basert på 10 G.

Når det gjelder selve erstatningsnivået, vil utbetalingene beregnet for hvert inntektsnivå etter den nye ordningen bli høyere enn før. Dette kan ses som en endring av någjeldende yrkesskadedekning til de skadelidtes gunst Beregningen av standardiserte satser er gjort på en ny måte som har søkt å ta hensyn til alle skattemessige og trygdemessige forhold. Økningen i erstatningen gjør seg i første rekke gjeldende for dem som har inntekt høyere enn 7 G. For skadelidte som hadde inntekt lavere enn 7G er nemlig den någjeldende ordning gunstig i det man løftes opp til en erstatning som er beregnet ut fra inntektsnivået 7 G.

Et eksempel vedrørende skadelidte som oppebærer en lønnsinntekt tilsvarende 7 G eller høyere: Etter Yrkesskadeforskriften vil en 46-åring som tjener 7 G og blir 100 % ervervsmessig ufør motta 22 G i erstatning. Etter inntektstapsmodellen for voksne blir erstatningen 33,9 G (forutsatt 60 % fradrag for trygdedekning). I tillegg kommer erstatning for tap av evne til hjemmearbeid, noe som vil utgjøre 0,2 G per år dersom skadelidte oppebærer erstatning etter gruppe 1, «mindre funksjonsevnetap». Beregnet for en 46-åring utgjør erstatning for hjemmearbeidstap 4 G Den samlede erstatning for hjemmearbeidstap vil i eksemplet beløpe seg til nesten 38 G. På den annen side må det tas med i betraktningen at den nye ordningen bygger på at utbetalinger fra pensjonsordninger i arbeidsforhold skal komme til fradrag i erstatningen, mens slikt fradrag ikke gjøres for utbetalinger under den någjeldende yrkesskadeforsikringsordningen. En nærmere redegjørelse for disse effektene er gjort i kapittel 15 – om økonomiske og administrative konsekvenser, se særlig punkt 15.3.4.

Hvor skadelidte oppebærer 6 G i inntekt, blir resultatet av de to ordningene likere. Da vil skadelidte motta 22 G fra yrkesskadeforsikringen, mens det tilsvarende tallet generert av inntektstapsmodellen er 24,9 G, igjen slik at hjemmearbeidserstatning kommer i tillegg. Dermed blir den samlede erstatningen for tap av inntektsevne 28,9 G.

Det bør nevnes at disse endringene ikke gjør seg gjeldende i samme grad for yngre skadelidte. De yngste skadelidte som dekkes av yrkesskadeforsikring vil faktisk komme dårligere ut enn etter dagens system dersom de har inntekt på 5 G. Dette fremgår av utregningene som er presentert nedenfor i kapittel 15, punkt 15.3.

Den omstendighet at erstatningsnivået samlet sett heves noe, har ikke i seg selv medført at Utvalget har sett grunn til å gjøre andre særskilte tilpasninger på yrkesskadeområdet. Dersom man skulle forsøke fullt ut å eliminere enhver endring som følge av reformen, ville fort hensikten med hele standardiseringsarbeidet forfeiles på dette punktet. Når reglene gjøres like, er det naturlig at også erstatningsnivåene på de ulike områdene nærmer seg hverandre.

Det bør særskilt nevnes at den spesielle ordningen med etteroppgjør som etter gjeldende rett følger av Yrkesskadeforskriftens § 5-1 nå vil bli opphevet. Den vil bli erstattet med en generell regel om adgang til etteroppgjør, jf. lovutkastet § 3-16 og redegjørelsen for denne ordningen i kapittel 12 foran. Endringen er forutsatt i Mandatet, som er formulert på en måte som Utvalget oppfatter som bindende:

«Særregelen i Yrkesskadeforskriften § 5-1 skal ikke foreslås opprettholdt ved siden av denne regelen» (någjeldende § 3-8, lovutkastet § 3-16).

Utvalget har vurdert om den generelle regelen i § 3-16 bør undergå visse særtilpasninger på yrkesskadeområdet, men kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å innføre en særregel på dette punktet.

Den som rammes av en yrkesskade, vil motta en rekke særfordeler i medhold av folketrygdlovens regler, jf. folketrygdloven kapittel 13. Denne ordningen blir ikke berørt av det faktum at erstatningsutmålingen blir den samme på yrkesskadeområdet som på andre områder. Som nevnt, vil imidlertid erstatningsnivåene på yrkesskadeområdet endres noe. For å få totalbildet, må endringene ses i sammenheng med de særfordeler skadelidte mottar fra trygden. Det totalbildet man står igjen med, bør være bestemmende for spørsmålet om refusjonsprosent jf. nedenfor.

Når det gjelder finansieringsspørsmål, bør det nevnes at endringene i erstatningsnivåene bør lede til at refusjonsordningen for yrkesskader revideres. Refusjonsordningen har som formål å sørge for at folketrygdens utgifter ved arbeidsulykker kanaliseres tilbake til yrkesskadeforsikringen.75 En endring i erstatningsnivået kan tale for at størrelsen på refusjonsprosenten gjennomgås og eventuelt endres. Spørsmålet bør imidlertid også ses i sammenheng med innbakingen av uføretrygden i inntektstapsmodellen. Utvalget går imidlertid ikke nærmere inn på disse spørsmål på dette stadiet i lovarbeidet.

13.3 Særskilte tilpasninger på yrkesskadeområdet

13.3.1 Innledning

Som det fremgår, har Utvalget prinsipielt lagt til grunn at samme regler skal gjelde på yrkesskadeområdet som utenfor dette området. På noen få punkter trengs det likevel tilpasninger. I det følgende gis en oversikt over slike spesielle reguleringer på yrkesskadeområdet.

13.3.2 Tilpasninger vedrørende inntektstap

En spesiell tilpasning gjelder forholdet til personer som ikke har tilknytning til arbeid jf. § 3-2 andre og femte ledd og yrkesskadeforsikringslovens arbeidstakerbegrep. Det sistnevnte begrepet omfatter noen grupper av skadelidte som ikke kan anses å ha tilknytning til arbeid, nærmere om dette i punkt 5.5.4.2.3 foran. Dette gjelder i første rekke innsatte og pasienter. For å videreføre dagens ordning og for at ikke yrkesskadeforsikringsloven skal måtte endres på dette punktet, har Utvalget valgt å presisere at regelen om erstatning basert på årsinntekt 5 G skal gjelde for denne gruppen, se § 3-17 bokstav a.

13.3.3 Tilpasning vedrørende ménerstatning

Utvalget går inn for en særtilpasning vedrørende ménerstatning. Som det fremgår av kapittel 9, punkt 9.7 foran, skal kompensasjonsrelevante utgifter komme til fradrag i ménerstatningen. På yrkesskadeområdet innebærer dette at det skal gjøres fradrag for ménerstatning fra folketrygden, jf. ftrl. § 13-17. Dels av rettstekniske grunner og dels for å opprettholde en romslig dekning av ménerstatning på yrkesskadeområdet, foreslår Utvalget å gjøre et standardfradrag i ménerstatningen på 1/3, se § 3-17 bokstav b. Dette vil bidra til at ménerstatning kan utbetales raskt, uten å vente på trygdeetatens beregning av ménerstatning.

13.3.4 Utvalgets vurderinger vedrørende gulvet for inntektstaperstatning

Et flertall i Utvalget, bestående av Askeland, Riisa, Skofteland, Fisknes og Flatner, mener at gulvet på 5 G skal gjelde generelt, og således også på yrkesskadeområdet.

Et mindretall i Utvalget, bestående av Robberstad og Aasland Jerstad mener at gulvet bør være på 6 G ved yrkesskade. Da obligatorisk yrkesskadeforsikring ble innført for ca. 21 år siden hadde mange arbeidsgivere allerede i mange år tegnet såkalte trygghetsforsikringer, som ga utbetalinger til de ansatte ved yrkesskade. I trygghetsforsikringene var minste utbetaling basert på en inntekt på 7 eller 8 G.76 I forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven ble det fremhevet som en viktig målsetting at arbeidstakere som ble påført helseskade i arbeidet ikke skulle risikere å få sitt tap underkompensert.77 I det senere arbeidet med forskrift til yrkesskadeforsikringsloven i 1990 ble det lagt til grunn at et gulv på 7 G var riktig, særlig sett hen til den usikkerhet som alltid vil råde om hva en arbeidstaker ville hatt i inntekt fram mot alderspensjonering dersom hun eller han ikke var blitt skadet. Jo yngre den yrkesskadde er, jo mer usikkert vil det være om inntekten på skadetidspunkter er representativ for inntekten fram mot alderspensjonering.78 Og det vanlige er at arbeidstakere tjener mer etter en del år i arbeidslivet enn i starten. Disse medlemmene mener at det ved yrkesskade, der selve ansvarsgrunnlaget viser en tilknytning til arbeidslivet, er rimelig å legge til grunn at arbeidstaker ville kunne klart å oppnå i hvert fall en gjennomsnittlig inntekt, som ligger på ca. 6 G ved heltidsarbeid. Et gulv på 6 G er lagt til grunn for barn og unge fram til 19 år, se forslaget § 3-3. Disse medlemmene ser det som lite rimelig at en ung yrkesskadd på begynnerlønn skal måtte tåle å bli underkompensert når det er forhold ved selve arbeidet og/eller arbeidsstedet som er årsak til tapet.

Disse medlemmene nevner at de fleste høringsinstansene i 1990 ikke hadde innvendinger mot gulvet på 7 G. Enkelte høringsinstanser mente at gulvet på 7 G var for høyt, men dette ble avvist av Justisdepartementets Lovavdeling og Regjeringen i det videre arbeidet med forskriften og har vært lite omstridt i den tiden ordningen har eksistert.

Selv med et gulv på 6 G vil yrkesskadde under 35 år få en noe lavere erstatning for tap i fremtidig inntekt enn i dag. Yrkesskadde som er 35 år eller eldre vil få en noe høyere erstatning. Hvor mye høyere, øker med alderen, fra 69 000 kroner for 35-åringen til noe over 300 000 kroner for en 50-åring, se tabell inntatt i punkt 15.3.5 nedenfor. Økningen for yrkesskadde som er 35 år og eldre er imidlertid langt lavere enn det beløp erstatningen ville utgjort i dag dersom den var blitt justert i tråd med forutsetningene da gulvet ble innført i 1990. Et gulv på 7 G var høyere i 1990 enn i dag, ettersom G ikke har vært regulert i samsvar med lønnsutviklingen. I tillegg kommer at selve beregningen i Yrkesskadeforskriften er basert på en kapitaliseringsrente på 6 %, idet erstatningsbeløpene ikke ble justert opp i tråd med endringen i den generelle kapitaliseringsrenten gjennom tre avgjørelser i Høyesterett i 1993. Renten ble da senket til 5 %. Forskjellen i hva yrkesskadeerstatningen ville vært dersom ordningen var blitt justert i tråd med endringer i forutsetningene illustreres av differansen mellom utmåling etter Yrkesskadeforskriften og utmåling etter forslaget ved en inntekt på 7 G, se tabell inntatt i punkt 15.3.5 nedenfor. Disse medlemmene nevner at det i uføremeldingen gis føringer for at uføretrygdede ikke lenger skal opptjene alderspensjon fram til fylte 67 år, bare fram til fylte 62 år. Dette tapet i alderspensjon legger Utvalget ikke opp til noen kompensasjon av til tross for at svært mange vil lide et ikke ubetydelig økonomisk tap som er vernet etter dagens erstatningsrettslige regler. En nærliggende håndtering av dette tapet er å gi en minimumserstatning som i hvert fall for en del yrkesskadde kan kompensere deler av tapet.

Mindretallet ser at erstatningen for mange blir lavere ved et gulv på 6 G enn det som var forutsetningene da ordningen ble innført i 1990. Disse medlemmene er kommet til at et lavere gulv og erstatning kan forsvares sett i lys av at erstatning for fremtidig tap av evne til å gjøre hjemmearbeid ut over et visst nivå etter forslaget erstattes i tillegg, mens dette tapet som den klare hovedregel anses erstattet gjennom inntektstapserstatningen i dag.

Med den innretning flertallets forslag har, vil det i realiteten skje en overføring fra de som arbeider i de mer skadeutsatte yrkene og som ofte tjener mindre enn dagens gulv på 7 G til de som arbeider i lite skadeutsatte yrker og med høyere lønninger. Til illustrasjon vil en 35 år gammel håndverker, industriarbeider eller hjelpepleier som tjener 5 G eller mindre med flertallets forslag få redusert erstatningen med 279 000 kroner, mens en arbeidstaker i lite skadeutsatt arbeid i ledelsen og som tjener 10 G vil få økt sin erstatning med mer enn 2,6 millioner kroner. Dersom den ansatte tjener 19 G vil erstatningen med flertallets forslag øke med ca. 9,8 millioner kroner, fra ca. 3 millioner til 12,8 millioner. Dersom den yrkesskadde er yngre, for eksempel 26 år gammel, blir reduksjonen for håndverkeren, industriarbeideren eller hjelpepleieren på nærmere en halv million. En slik omlegging på bekostning av de som er særlig utsatt for de helseskader yrkesdeltakelse kan påføre en arbeidstaker framstår som lite begrunnet. Arbeid er en særlig samfunnsgagnlig aktivitet, og disse medlemmene antar at det vil være liten aksept for en omlegging til en ordning som betydelig øker risikoen for underkompensasjon for de som trenger ordningen mest på grunn av større risiko for skade. Disse medlemmene finner videre grunn til å peke på at Mandatet i punkt 2.7 peker på at ulike minstenivå i og utenfor yrkesskadetilfellene kan begrunnes blant annet ut fra en kontraktsrettslig synsvinkel. Disse medlemmene er enig i disse synspunktene i Mandatet.

Endelig peker mindretallet på at det i de senere årene er arbeidet med utvidelse av dekningsområdet for yrkesskadeforsikringen. En eventuell besparelse gjennom lavere erstatningsutbetalinger til yngre og lavere lønnede yrkesskadde bør i stedet brukes til å finansiere at flere som påføres helseskade i arbeidet kan få yrkesskadeerstatning.

Medlemmet Robberstad minner om sitt forslag om at det ikke skal gjøres fradrag for tjenestepensjon når skadelidtes årsinntekt er på 6 G eller lavere, se punkt 5.3.5.4 foran. Ved yrkesskade gjøres det ikke slikt fradrag ved inntekter på 7 G eller lavere. Ved høyere inntekter er det bygd inn et sjablonmessig fradrag som ikke er nærmere tallfestet i forarbeidene. Dette medlemmet peker på at et samlet utvalg er enige om at individuelt fradrag for tjenestepensjon er uheldig ut fra formålet om enkle, raske og forutberegnelige oppgjør. Ettersom det sjelden vil bli utbetalt noen tjenestepensjon ved inntekter på 6 G eller mindre anser dette medlemmet at fordelene ved å unnlate individuelt fradrag ved disse lavere årsinntektene klart overstiger ulempene.

Et annet mindretall, bestående av utvalgsmedlem Orsteen minner om sitt standpunkt om at minste brutto årsinntekt både ved yrkesskade og i andre skadetilfeller skal settes til 4 G. Se punkt 5.5.4.1.3.

14 Forholdet til annen lovgivning

14.1 1 Generelt

Dette kapitlet tar for seg behovet for eventuelle endringer i annen lovgivning, herunder spesiallovgivningen. En del av endringene er behandlet foran under de generelle drøftelsene. Der er de omtalt sammen med reglene i utkastet til nytt skadeserstatningsloven kapittel 3 som begrunner endringene. Det er forsøkt å henvise til de aktuelle steder der dette har praktisk betydning.

Utvalget har utformet et forslag til en vid form for standardisering, i tråd med de eksplisitte angivelsene i Mandatet. Dette har implikasjoner for forholdet til annen lovgivning. Utvalgets arbeid kan innvirke på to hovedmåter på øvrige erstatningsregler.

Den ene er at Utvalgets forslag medfører juridisk-tekniske endringer i annen lovgivning, slik som redaksjonelle endringer. Den andre er at forslaget gir mer inngripende materielle virkninger i annen lovgivning, for eksempel ved å gjøre materielle endringer i spesiallovgivningen. Mellom disse to hovedkategoriene er det glidende overganger.

Sondringen mellom juridisk-tekniske endringer og materielle endringer har ikke bare en pedagogisk hjelpefunksjon. Den berører også sider ved Utvalgets kompetanse til å gripe inn i annen lovgivning. Problemstillingen aktualiseres særlig der det kan være aktuelt å gjøre tilpasninger i særlovgivningen. Mandatet gir visse føringer på dette punkt. Det angis allerede i Mandatet punkt 1 at Utvalget skal utrede og komme med forslag til regulering av yrkesskader.79 Mandatet punkt 2.9 omhandler tilpasning av annen lovgivning. Her fremgår det at henvisninger i øvrig lovgivning til skadeserstatningslovens utmålingsregler «bes sett over og eventuelt tilpasset til utvalgets lovforslag».80 Som en generell føring angir Mandatet at utkastet til nye regler i skadeserstatningsloven kapittel 3 bør vurderes å avløse særreglene, «så langt ikke særlige grunner knyttet til vedkommende lov har gitt grunn til eller tilsier materielle avvik».81 Som eksempel viser Mandatet til voldsoffererstatningsloven (voerstl.) § 11. Angivelsen er ikke uttømmende, og gir et signal om fortsatt å ivareta de særskilte hensyn som gjør seg gjeldende innen erstatningsrettens spesielle del. Det må foretas avveininger mellom behovet for helhet og konsistens i utmålingsretten på den ene siden, og behovet for «skreddersying» av spesialområder og særskilte typetilfeller på den andre siden. Disse vil fremgå når Utvalget videre skal gjøre rede for behovet for endringer i annen lovgivning.

14.2 Skadeserstatningsloven

14.2.1 Oversikt

Utvalget har tatt utgangspunkt i skadeserstatningsloven kapittel 3 under sitt arbeid med å utforme en standardisert ordning. Det er derfor naturlig å ta dette utgangspunktet ved skisseringen av behovet for endringer i annen lovgivning.

Som det fremgår i kapittel 3 om generelle argumentasjonslinjer, går Utvalget inn for et «modulbasert» utmålingssystem. Med dette menes at de enkelte modulene i stor grad utgjør selvstendige enheter, med omtanke for forenklet prosedyre ved revisjon. Siktemålet er å unngå at systemet blir akterutseilt fordi revidering blir for ressurskrevende, hvilket er et ankepunkt mot eksisterende standardiseringssystemer. Utvalget har derfor separert de ulike dekningsformål, som foreslås behandlet i egne regler (så langt det lar seg gjøre). Mot denne bakgrunn har Utvalget utformet det som kan kalles et «post»-basert system, med implikasjoner for systematikken i regelverket.

Utvalget foreslår at det nye kapittel 3 i skadeserstatningsloven utformes i tråd med systematikken i delutredningene og lovutkastene foran. For å få et helhetlig bilde av de redaksjonelle endringer som må foretas i kapittel 3, må man inkludere samtlige lovbestemmelser i skadeserstatningsloven kapittel 3. De er sammenfattet ved et lovspeil, som også angir temaet i bestemmelsen:

Lovspeilet er egnet til å vise hensynene bak Utvalgets systematikk. Rekkefølgen er tiltenkt å gi en ryddig struktur på utmålingskapitlet, der de tradisjonelle erstatningspostene – som er hyppigst anvendt i praksis – kommer først. Etter en innledende bestemmelse (lovutkastet § 3-1) omhandler de fire første bestemmelsene økonomiske tap (lovutkastet §§ 3-2 til og med 3-5). De to neste gjelder ikke-økonomiske tap (lovutkastet §§ 3-6 og 3-7). Deretter forankres spesialmodulen om forsørgertap, i lovutkastet § 3-8. Forsørgertap er lagt nesten til slutt, men før oppreisningsbestemmelsen i lovutkastet § 3-10, ut fra tanken om at dette representerer en form for tredjemannstap (til forskjell fra de syv første postene som refererer til den direkte skadelidte sitt tap). Under utredningsarbeidet har Utvalget funnet det nødvendig å supplere de mange standardiserte reglene med en «sikkerhetsventil»; en snever unntaksregel som gir hjemmel for individuell erstatning.82 Denne regelen er plassert som § 3-9.

Særregelen om erstatning ved ærekrenkelser og krenkelser av privatlivets fred er plassert etter de vanlige postene i et personskadeoppgjør, for så vidt slik som etter dagens systematikk i skadeserstatningsloven kapittel 3. Deretter har Utvalget ønsket å plassere de mer oppgjørstekniske reglene om regress og oppgjørsform, samt reglene om rådighetsbegrensninger mv. Dette er naturlig å ha mot slutten av kapitlet, siden disse bestemmelsene har som forutsetning at det er utmålt en erstatning (etter reglene foran). Samme type begrunnelse ligger bak plasseringen av bestemmelsen om etteroppgjør, som er tatt inn som § 3-16. Mot slutten kommer en bestemmelse om nødvendige tilpasninger på yrkesskadeområdet (§ 3-17), en regel som må ses i sammenheng med yrkesskadeforsikringsloven § 12, jf. punkt 14.3.2 nedenfor. Den siste bestemmelsen er en nyskapning, en særskilt hjemmel for å revidere systemet med jevne mellomrom, se om formålet bak denne regelen beskrivelsen i punkt 4.13 foran. Det er naturlig at en slik revisjonsbestemmelse kommer til sist i kapitlet.

Tabellen viser at de ulike dekningsformål er regulert i egne bestemmelser, fremfor å være spredt på en rekke lovbestemmelser som i dag. Dette er en oppfølging av tanken om å lage en katalog av erstatningsposter, jf. punkt 1.4 foran.

Endelig under dette punkt nevner Utvalget at det har foretatt visse redaksjonelle endringer av paragraf-overskriftene i skadeserstatningsloven kapittel 3. Uttrykket «erstatning for» synes overflødig, og er gjennomgående sløyfet. Utvalget har ønsket noe enklere/kortere overskrifter, ut fra ønsket om en mer brukervennlig tekst. Dette er særlig viktig i den formelle loven som angir hovedtrekkene i utmålingssystemet. Dette er en forskjell fra det utfyllende beregningstekniske forskriftsverket, hvor brukervennlighet trolig best ivaretas gjennom en større detaljgrad også på overskriftsnivå. Som ledd i den språklige oppgraderingen, har Utvalget også gått inn for å fjerne unødvendige parenteser i lovtekstene. Dette kommer til syne særlig ved at disse er sløyfet i paragrafoverskriftene.

Bestemmelsene i skl. §§ 3-1, 3-2 og 3-4 foreslås opphevet og avløst av Utvalgets forslag til nye utmålingsregler. Det vises her til de enkelte kapitlene foran i lovutredningen. I fortsettelsen vurderes de tilstøtende lovhjemlene. Utvalget skal drøfte disse fortløpende og utrede behovet for endringer.

14.2.2 Skl. § 3-3

Skl. § 3-3 om erstatning for visse personlige krenkelser mv. lyder slik:

«Bestemmelsene i §§ 3-1 og 3-2 gjelder tilsvarende ved erstatning for krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 147, 168, 169, 192-199, 200 tredje ledd, 217-221, kap. 21, § 228, kap. 25 eller § 390a. § 3-2a anvendes ikke.»

Bestemmelsen omhandler utmåling av inntektstap og merutgifter der skadelidte har vært utsatt for visse personlige krenkelser som for eksempel voldtekt. Erstatningen utmåles da konkret og individuelt etter dagens skl. § 3-1, og ikke etter særregelen i skl. § 3-2a om standardisert barneerstatning. For voksne personer som har vært utsatt for slik krenking eller mislig atferd som nevnt i § 3-3, er bestemmelsen overflødig i tillegg til de alminnelige utmålingsreglene. Det bærende lovgrunnlaget for paragrafen er at slike krenkelser normalt medfører lav medisinsk invaliditet, hvilket gir for svakt vern der retten til erstatning er basert nettopp på denne faktoren, som ved skl. § 3-2a. Bakgrunnen for særregelen er at skadevirkningene ofte ligger på det psykiske og det sosiale planet etter seksuelle overgrep, og at «kravet om 15 % medisinsk invaliditet etter skl. § 3-2a kan gi uheldige utslag i slike saker».83 Det vises for øvrig til redegjørelsen i kapittel 6 og særlig punkt 6.5.2.8.

Utvalgets foreslåtte «tofase»-modell har bevisst tatt avstand fra å bruke kun medisinsk invaliditet som hovedfundament, som følge av den svake/manglende korrelasjonen mellom medisinsk invaliditetsgrad og ervervsuførhet. Forslaget til ny regel om barneerstatning retter i stedet oppmerksomhet mot skadelidtes ervervstap, i overensstemmelse med dekningsformålet. Den nye ordningen vil fange inn de varige skadene med lav medisinsk invaliditet, og som gir seg utslag i inntektstap. I forhold til denne typen tap vil det derfor ikke lenger være behov for en særregel som i dagens skl. § 3-3 Den modellen som er beskrevet i lovutkastet § 3-3 sjette ledd er basert på medisinsk invaliditet, men bestemmelsen er fakultativ. Den gir bare skadelidte en valgfrihet.

Overgangserstatningen i Utvalgets forslag til inntektstapserstatning til barn (§ 3-3 andre ledd) er basert fullt ut på medisinsk invaliditet. Ved at terskelen for slik erstatning er satt til 10 %, er det Utvalgets oppfatning at også skadelidte som har vært utsatt for slike krenkelser som det her er tale om, er tilfredsstillende ivaretatt. Inkludering av denne gruppen skadelidte i regelen om overgangserstatning har nettopp vært et av hensynene bak å sette minstegrensen til 10 % medisinsk invaliditet fremfor 15 % eller høyere. Det er Utvalgets oppfatning at også skadelidte i denne gruppen med medisinsk invaliditet i intervallet 0–9 %, vil ha sjanse til å ha inntekter av sommerjobb.

Når det gjelder barn med midlertidige skader, vil disse falle utenfor «hovedreglene» om barneerstatning. Hovedregelen om overgangserstatning stiller krav om varig medisinsk invaliditet, mens hovedregelen om erstatning for fremtidig inntektstap for barn stiller krav om varig ervervsuførhet. De ekskluderer dermed skadelidte med forbigående skader som eksempelvis kan behandles ved terapi gjennom 4–5 år, sml. Ménerstatning (Rt. 2003 s. 841). Mange av ofrene for krenkelser som angitt i gjerningsbeskrivelsene i strl. §§ 147, 168, 169, 192-199, 200 tredje ledd, 217-221, kap. 21, § 228, kap. 25 og § 390a blir nettopp påført skader som ikke oppfyller varighetskravet.

Skl. § 3-3 reiser ingen særskilte spørsmål i forhold til dekning av merutgifter, som foreslås utmålt individuelt som etter dagens ordning (men med klarere angivelse av vurderingstemaer mv.).

Utvalget er av den oppfatning at vernet for skadelidte barn som utsettes for seksuelle overgrep mv. ikke må bli dårligere etter den nye ordningen. Utvalget har generelt fremhevet behovet for et sterkt vern av skadelidte barn, og hensynene er tungtveiende ved den typen krenkelser det her er tale om.

Ved det lovforslag Utvalget legger frem vil det likevel ikke være behov for særlige tilpasninger for denne gruppen skadelidte. For både skadelidte voksne og skadelidte barn foreslår Utvalget generelle regler om erstatning for midlertidige tap. Den gruppen av skadelidte barn som dagens § 3-3 omhandler vil på lik linje med alle andre skadelidte som pådrar seg skader som heles etter en stund, ha rett til erstatning basert på disse reglene.

Ved opphevelse av dagens skl. § 3-3 kan selve gjerningsbeskrivelsene i § 3-3 tas inn i bestemmelsen om oppreisning, lovutkastet § 3-10. Den synes tematisk bedre egnet som sted for integrering av straffebestemmelser, som allerede finnes nevnt i ordlyden, jf. uttrykket «krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 195, 196 og 200 tredje ledd» i dagens skl. § 3-5 første ledd. Bestemmelsen inneholder per i dag en referanse tilbake til skl. § 3-3. Utvalget er av den oppfatning at denne referansefunksjonen bedre kan legges til § 3-10, som selv direkte bør vise til de straffebestemmelser som nå er oppregnet i dagens skl. § 3-3. Det kan gjøres ved å ta oppregningen inn i § 3-10 bokstav b. Utkastet til skl. § 3-10 kan da lyde slik:

Ǥ 3-10. Oppreisning

Den som forsettlig eller grovt aktløst har

1. voldt skade på person

2. tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 147, 168, 169, 192-199, 200 tredje ledd, 217-221, kap. 21, § 228, kap. 25 eller § 390a, …»

Dersom man går inn for en slik løsning, foreslås dagens skl. § 3-3 opphevet. Utvalgets lovforslag foranlediger også enkelte andre justeringer av dagens skl. § 3-5, som beskrives i fortsettelsen.

14.2.3 Skl. § 3-5

Oppreisningsregelen er i dag hjemlet i skl. § 3-5, og slik formulert:

«§ 3-5. (erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art.)

«Den som forsettlig eller grovt aktløst har

1. voldt skade på person

2. tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3,

kan – uansett om det ytes menerstatning etter § 3-2 eller standardisert erstatning etter § 3-2a – pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art. Ved krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 195, 196 og 200 tredje ledd, skal det ved utmålingen av oppreisning særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er et misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte.

Den som forsettlig eller grovt aktløst har voldt en annens død, kan pålegges å betale avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre slik oppreisning som nevnt i første ledd.»

I samsvar med sitt mandat har Utvalget ikke foretatt noen full utredning av behovet for endringer i oppreisningsreglene. Derimot er det behov for enkelte materielle presiseringer, og visse korrigeringer av teknisk/redaksjonell karakter. Som følge av renummereringen av paragrafene i skadeserstatningsloven kapittel 3 foreslås bestemmelsen tatt inn som § 3-10.

De innholdsmessige endringer som tas opp i denne lovutredningen omhandler kun selve koordineringen med det øvrige lovforslaget fra Personskadeutvalget. Ordlyden bør presiseres for å unngå tolkningsproblemer. Det siktes særlig til den språklige perioden som er angitt med tankestrek i skl. § 3-5 første ledd, og som lyder slik: «… – uansett om det ytes menerstatning etter § 3-2 eller standardisert erstatning etter § 3-2a – …». Uttrykket presiserer at retten til oppreisning ikke bortfaller selv om skadelidte samtidig mottar ménerstatning etter skl. § 3-2 eller barneerstatning etter skl. § 3-2a. Etter Utvalgets syn fremstår dette som nokså selvsagt, fordi man står overfor ulike dekningsformål. Dette er tydelig i forhold til skl. § 3-2a som gir erstatning for inntektstap, i tillegg til tapt livsutfoldelse (dobbelt dekningsformål, se kapittel 6 punkt 6.1). Den ikke-økonomiske komponenten – ménerstatningen – har også et annet formål enn oppreisningen. Ménerstatning skal kompensere for tapt livsutfoldelse, mens oppreisningen tar sikte på å kompensere for tort og smerte. Rettsinstituttene har også noe forskjellig legislativ begrunnelse, idet oppreisningsreglene har et sterkere pønalt innslag.84

Utvalget er av den oppfatning at de presiseringer som i dag er formulert i skl. § 3-5 første ledd, like gjerne kan tas inn i forarbeidene. Utvalget bemerker at det også i andre sammenhenger under lovutredningen har benyttet forarbeidene som utgangspunkt for klargjøring av forholdet mellom erstatningspostene. Se til illustrasjon punkt 8.8 om grensen mellom hjemmearbeidserstatning på den ene siden, og merutgiftserstatning og ménerstatning på den andre siden. En annen grunn til å justere ordlyden i skl. § 3-5, er å redusere tolkningsproblemer i forhold til smerteregelen i lovutkastet § 3-7. Denne har til formål å kompensere for det ubehag skaden medfører, hvilket gir visse assosiasjoner til oppreisningsformålet i dagens § 3-5. Det presiseres at verken dekningsformålene eller lovgrunnen er identisk for de to bestemmelsene, men at de har berøringsflater som påkaller bevissthet om grensen mellom dem. Ut fra dette bør ordlyden justeres. Det er flere mulige innfallsvinkler.

Alternativ 1 er å supplere ordlyden i § 3-10 med en presisering om at heller ikke smerteerstatning utelukker oppreisning. Under dette alternativet er det nærliggende å tilføye § 3-7 i oppregningen i den siterte passusen, som da kan lyde slik (utkast): «… – uansett om det ytes menerstatning etter § 3-2,85 standardisert erstatning etter § 3-2a eller erstatning for smerte etter § 3-7 – …» [Utvalgets uthevning for å fremheve det nye]. Dette vil etter Utvalgets syn medføre en unødig belastning på ordlyden, som allerede er temmelig rik på informasjon. I denne vurderingen har Utvalget også tatt hensyn til forslaget om å bygge ut bokstav b, som beskrevet foran under drøftelsen av dagens skl. § 3-3. Se også rett nedenfor. Mot denne bakgrunn har Utvalget forkastet en slik tilnærming, og vurdert andre lovteknikker.

Alternativ 2 er å beskjære ordlyden ved å fjerne den innskutte tankestreken. Som nevnt er det ikke behov for presiseringer på formell lovs nivå, her i ordlyden i skl. § 3-5, som heller trenger tekstmessig avlastning. Sammenholdt med begrunnelsen som angitt under alternativ 1, går Utvalget inn for å fjerne den beskrevne passusen i § 3-10 første ledd.

Det melder seg imidlertid et behov for å klargjøre forholdet mellom smerteerstatning jf. § 3-7 og oppreisningserstatning. Forholdet mellom tapspostene er beskrevet i punkt 10.4.2 foran. Som det fremgår av drøftelsene der, vil det forhold at smerteerstatning er tilkjent etter omstendighetene kunne påvirke omfanget av oppreisningserstatningen, likevel slik at den nærmere vurderingen her må overlates til rettsanvenderens skjønn. Utvalget foreslår at dette klargjøres gjennom en kort passus i lovteksten om at utmålingen av oppreisningserstatning kan ta hensyn til at skadelidte også får smerteerstatning, se forslaget til lovtekst rett nedenfor.

Noen redaksjonelle endringer blir også, som nevnt, nødvendig: Paragrafnummeret må endres og den innskutte tankestreken foreslås fjernet. Siden man står overfor en vidtrekkende reform i retning av mer standardiserte regler i det nye skadeserstatningsloven kapittel 3, kan det etter Utvalgets syn virke forvirrende å opprettholde uttrykket «standardisert erstatning» i en enkeltstående bestemmelse. Uttrykket foreslås derfor fjernet.

Sammenfattes drøftelsene foran av behovet for materielle og redaksjonelle endringer, munner disse ut i følgende forslag til ny skl. § 3-10 (utdrag):

Ǥ 3-10. Oppreisning

Den som forsettlig eller grovt aktløst har

1. voldt skade på person

2. tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 147, 168, 169, 192-199, 200 tredje ledd, 217-221, kap. 21, § 228, kap. 25 eller § 390a,

kan pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art. Ved utmålingen av slik erstatning kan det tas hensyn til om skadelidte får smerteerstatning etter skl. § 3-7.»

Utmåling av oppreisningserstatning er som nevnt uttrykkelig holdt utenfor Utvalgets mandat. Utvalget vil likevel bemerke at det vil være naturlig å følge opp lovforslaget om standardisering av mange poster med et tilsvarende arbeid vedrørende oppreisningserstatning. Et slikt tiltak kan sikre konsistens og oversiktlighet på erstatningsrettens område. Høyesterett har for flere typetilfeller normert nivåer som egner seg for innarbeiding i en standardisert erstatningsordning. Det kan være formålstjenlig å vurdere om oppreisningserstatning skal knyttes til G, på samme måte som det er lagt opp til i Utvalgets lovforslag.86 En standardisering av oppreisningserstatningen vil kunne øke forutberegneligheten på skadevoldersiden. Dette har fått øket aktualitet etter at det er blitt avklart at EØS-retten setter krav om at forsikringsselskapene dekker oppreisningserstatning ved trafikkskader.87

14.2.4 Skl. §§ 3-6 og 3-6a

§ 3-6. (erstatning for ærekrenking og krenking av privatlivets fred.)

«Den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, skal, såfremt han har vist uaktsomhet eller vilkårene for straff er til stede, yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig.

Er krenkingen forøvd i trykt skrift, og noen som har handlet i eierens eller utgiverens tjeneste er ansvarlig etter første ledd, hefter også eier og utgiver for erstatningen. Det samme gjelder oppreisning pålagt etter første ledd, med mindre retten av særlige grunner finner å burde frita dem. Eier eller utgiver kan også pålegges slik ytterligere oppreisning som retten i forhold til dem finner rimelig. Norsk Rikskringkasting hefter på tilsvarende måte når noen som handler i institusjonens tjeneste er ansvarlig etter første ledd for sending i kringkastingen. Det samme gjelder for annen institusjon som driver kringkasting.

I dom som går ut på straff eller mortifikasjon, kan retten tilplikte domfelte å betale til fornærmede et beløp til kunngjøring av dommen. Det samme gjelder ved domfelling etter straffelovens § 130.

Ansvaret for krenking forøvd i blad eller tidsskrift som er trykt i riket, omfatter ikke den som bare har deltatt ved teknisk framstilling eller distribusjon av skriftet. Tilsvarende gjelder for kringkastingssending.

Det faller utenfor Utvalgets mandat å utrede behovet for endringer i skl. § 3-6 og § 3-6 a. Enkelte redaksjonelle endringer må imidlertid foretas også her, som følge av re-nummereringen av paragrafene i skadeserstatningsloven kapittel 3. Bestemmelsen i § 3-6 foreslås tatt inn som § 3-11. Utvalget antar at det kan være grunn til å modernisere ordlyden ii bestemmelsen – også i lys av lovendringer som måtte følge i kjølvannet av Utvalgets arbeid. Utvalget anser det imidlertid for å ligge utenfor Mandatet å gi forslag til endringer i denne bestemmelsen.

Utvalget nevner for helhetens skyld også forslaget til ny bestemmelse om ærekrenkelseserstatning:

«§ 3-6 a. (erstatning for ærekrenkelser)

Den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten ut fra den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale oppreisning som retten finner rimelig. Dersom den krenkede døde mindre enn 15 år før krenkelsen etter første ledd fant sted, kan krav om oppreisning settes frem av hans nærmeste.

En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget.

Reglene i § 3-6 andre og tredje ledd gjelder tilsvarende.

Bestemmelsen ble tilføyd ved straffeloven 2005, og trer i kraft fra den tid som fastsettes ved lov. Bestemmelsen medførte også endringer i strl. § 320, som endret ved lov 19. juni 2009 nr. 74. Bestemmelsen er ny, og oppstiller vilkår for erstatning etter ærekrenkelser. Bestemmelsen tar ikke sikte på å endre dagens rettstilstand, men å gi rettsanvenderen bedre veiledning enn den som gis i § 3-6 (slik den er utformet i dag). Behovet for oppdatering «skyldes i første rekke den betydelige innflytelsen EMK og EMDs praksis har hatt og har på den norske rettstilstanden på området, men også at § 3-6 ville ha gitt enda mindre veiledning enn i dag om henvisningene til vilkårene for straff for ærekrenkelser ble tatt ut, uten at det ble foretatt ytterligere endringer».88 I forarbeidene er det også presisert at «[b]estemmelsen må tolkes og anvendes med Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 som bakgrunn og rettesnor».89

Utvalget finner at det ligger utenfor Mandatet å gi noen forslag til endringer i denne bestemmelsen. Bestemmelsen må likevel få sin plass i et forslag til et nytt helhetlig kapittel 3. Bestemmelsen er plassert som § 3-12 i Utvalgets lovforslag.

14.2.5 Skl. § 3-7

«§ 3-7. (regress for trygdeytelser, pensjonsytelser, forsikringsytelser og lønn under sykdom o l)

1. Trygden eller en pensjonsinnretning kan ikke kreve regress hos den ansvarlige for trygdens eller pensjonsinnretningens utgifter og ansvar på grunn av skaden, med mindre denne er voldt forsettlig av den erstatningsansvarlige selv. Ved personskadeforsikring gjelder det samme for forsikringsselskapets regress mot den ansvarlige. Regressretten gjelder bare i den utstrekning ytelsene tillegges betydning ved utmålingen av skadevolderens ansvar overfor den skadelidte (jf § 3-1 tredje ledd).

2. Arbeidsgiveren kan kreve regress for lønn under sykdom eller liknende ytelser, så langt tredjemann er erstatningsansvarlig etter ellers gjeldende erstatningsregler. Regressretten omfatter ikke ytelser som arbeidsgiveren kan kreve dekket av trygden.

3. Ved forsikring som en arbeidsgiver har tegnet for en ansatt, kan selskapet forbeholde seg rett til regress mot den ansvarlige skadevolder.»

Prinsipielt sett påvirkes ikke regressomgangen av at erstatningen utmåles på standardisert måte. Utvalget har derfor ikke sett grunn til å endre på dagens regressregler. Denne vurderingen må også ses i lys av ønsket om ikke å forskyve tapsfordelingen mellom de ulike aktørene; forsikringsselskaper og andre på ansvarssiden, det offentlige og skadelidte. Her kan det også vises til Mandatets retningslinje om å legge til rette for «uendret ressursbruk. Selv om regressomgangen ikke påvirkes av at utmålingsreglene endres, kan standardiseringen likevel innebære at regressreguleringen må tilpasses. Én slik tilpasning gjelder regelen i første ledd siste punktum vedrørende regress ved forsettlig skadeforvoldelse. Som det fremgår av reglene om inntektstap, vil man oftest operere med et standardisert trygdefradrag. I den grad trygden krever regress for sine utbetalinger av en skadevolder som har handlet forsettlig, må det da tas utgangspunkt i det standardiserte trygdefradraget. Det er dette beløpet som er tillagt «betydning ved utmålingen av skadevolderens ansvar overfor den skadelidte» jf. lovtekstens ordlyd. Etter omstendighetene kan det være avvik mellom det standardiserte fradraget og den reelle utbetaling av trygd. Trygden kan da tenkes ikke fullt ut å få regress for det som er betalt. Regelen er likevel beholdt i sin opprinnelige form. Regelen videreføres uten endringer, men må få en ny plassering i loven. Den plasseres som § 3-13:

«§ 3-13. (regress for trygdeytelser, pensjonsytelser, forsikringsytelser og lønn under sykdom o l)

1. Trygden eller en pensjonsinnretning kan ikke kreve regress hos den ansvarlige for trygdens eller pensjonsinnretningens utgifter og ansvar på grunn av skaden, med mindre denne er voldt forsettlig av den erstatningsansvarlige selv. Ved personskadeforsikring gjelder det samme for forsikringsselskapets regress mot den ansvarlige. Regressretten gjelder bare i den utstrekning ytelsene tillegges betydning ved utmålingen av skadevolderens ansvar overfor den skadelidte (jf § 3-1 tredje ledd).

2. Arbeidsgiveren kan kreve regress for lønn under sykdom eller liknende ytelser, så langt tredjemann er erstatningsansvarlig etter ellers gjeldende erstatningsregler. Regressretten omfatter ikke ytelser som arbeidsgiveren kan kreve dekket av trygden.

3. Ved forsikring som en arbeidsgiver har tegnet for en ansatt, kan selskapet forbeholde seg rett til regress mot den ansvarlige skadevolder.»

14.2.6 Skl. § 3-9

«§ 3-9. (engangserstatning eller terminvise beløp.)

Erstatning for personskade og tap av forsørger fastsettes til en engangssum, med mindre retten av særlige grunner finner å burde fastsette erstatningen helt eller delvis til terminbeløp. For betaling av terminbeløp kan den erstatningsansvarlige pålegges å stille sikkerhet. Når det finnes grunn til det, kan tingretten i den rettskrets der skadelidte har alminnelig verneting, etter begjæring av en part ved kjennelse helt eller delvis omgjøre terminbeløp til engangserstatning.»

Bestemmelsen om oppgjørsform i skl. § 3-9 reiser flere problemstillinger med implikasjoner for Utvalgets forsøk på en vid standardisering. Disse er behandlet i punkt 4.9 foran, og det vises til behandlingen der. Den eneste materielle endring som foreslås fra Utvalgets side er at terminerstatning som hovedregel skal knyttes til folketrygdens grunnbeløp, G. Tanken er at en slik regulering har praktiske fordeler, særlig i relasjon til verdisikring av et utmålt beløp. Videre vil en slik regulering stå i godt samsvar med Utvalgets øvrige lovforslag, som i vid utstrekning er knyttet opp mot G. Om den nærmere begrunnelse for dette, se punkt3.4.8 foran. Regelen som foreslås tillagt någjeldende § 3-9 lyder som følger: «Terminbeløpet skal fastsettes i et antall G med mindre særlige grunner taler mot det.» Regelen forslås inntatt som nytt andre punktum i bestemmelsen som nå står i § 3-9. Den helhetlige bestemmelsen må renummereres. Den har fått paragrafnummer 3-14 i Utvalgets lovforslag.

14.2.7 Skl. § 3-10

«§ 3-10. (rådighetsbegrensning m.m.)

Erstatningskrav etter dette kapitlet kan ikke overdras eller pantsettes så lenge kravet ikke er godkjent eller rettskraftig avgjort. Retten kan likevel samtykke i overdragelse av slikt erstatningskrav etter at kravet er oppstått. Krav på erstatning etter § 3-2 eller oppreising etter § 3-5 eller § 3-6 kan heller ikke overføres ved arv, så lenge det ikke er godkjent eller gjort gjeldende ved søksmål, eller det er meldt til Norsk Pasientskadeerstatning etter pasientskadeloven § 9.

Når særlige grunner foreligger, kan retten begrense rådigheten over et godkjent eller tilkjent erstatningsbeløp. Reglene i lov om fordringshavernes dekningsrett § 3-9 annet

andre til fjerde ledd får i så fall anvendelse, men slik at også retten i samband med bestemmelse om rådighetsbegrensning kan treffe nærmere bestemmelse om forvaltningen av midlene.

Avgjørelse etter denne paragraf treffes ved kjennelse av tingretten i den rettskrets der skadelidte har sitt alminnelige verneting med mindre spørsmålet bringes inn for den dømmende rett eller Pasientskadenemnda til avgjørelse i samband med avgjørelsen av erstatningskravet eller ved kjennelse forut for dette.»

Det faller utenfor Utvalgets mandat å utrede behovet for endringer i skl. § 3-10. Enkelte redaksjonelle endringer må imidlertid foretas. Bestemmelsen må re-nummereres, både på overskriftsnivået og i interne lovhenvisninger.

Utkastet til ny bestemmelse kan lyde slik (utdrag):

«§ 3-15. Rådighetsbegrensninger mv.

Erstatningskrav etter dette kapitlet kan ikke overdras eller pantsettes så lenge kravet ikke er godkjent eller rettskraftig avgjort. Retten kan likevel samtykke i overdragelse av slikt erstatningskrav etter at kravet er oppstått. Krav på erstatning etter § 3-6, § 3-9, § 3-10 eller § 3-11 kan heller ikke overføres ved arv, så lenge det ikke er godkjent eller gjort gjeldende ved søksmål, eller det er meldt til Norsk Pasientskadeerstatning etter pasientskadeloven § 9.

… »

14.3 Yrkesskadeforsikringsloven

14.3.1 Oversikt

Utvalget har vurdert behovet for endringer i yrkesskadeforsikringsloven (ysfl.), hvor utmålingsreglene er hjemlet i kapittel 4. I tråd med sitt mandat har Utvalget særskilt utredet behovet for endringer i reglene om yrkesskadeerstatning. Behovet for endringer ligger integrert i de enkelte delvurderingene, og det vises derfor til kapitlene foran. Det som skal beskrives her har preg av å være en oppsummering. Denne skal foretas med støtte i en tabell.

Lovspeilet viser de ulike erstatningspostene og temaene loddrett (radene), mens den vannrette aksen angir hjemlene. De to kolonnene til venstre viser gjeldende regulering, som er foretatt dels i formell lov (ysfl.) og dels gjennom det utfyllende forskriftsverket i Yrkesskadeforskriften. Den høyre kolonnen angir den korresponderende hjemmel i utkastet til nytt skadeserstatningsloven kapittel 3. Utvalget presiserer at også reguleringen i det nye kapittel 3 blir utfylt ved forskrift. Denne er av fremstillingshensyn ikke tatt inn her, men se det samlende lovspeilet til slutt i lovutredningen. Tegnet «"» markerer at reguleringen er gitt i utfyllende forskriftsverk (Yrkesskadeforskriften), gitt med hjemmel i ysfl. § 13 andre ledd.

14.3.2 Ysfl §§ 12 og 13

Ysfl. § 12 angir hvilke poster som er erstatningsmessige, mens ysfl. § 13 omhandler prinsippene for utmålingen. Begge bestemmelsene trenger visse lovtekniske, redaksjonelle endringer.

Ysfl. § 12 lyder slik:

Ǥ 12. Tap som omfattes.

Yrkesskadeforsikringen skal dekke lidt tap, tap i framtidig erverv og utgifter som skaden antas å påføre skadelidte i framtiden. Hvis skadelidte har fått varig og betydelig skade av medisinsk art, skal det gis særskilt ménerstatning. Loven gjelder ikke oppreisning for skade av ikke-økonomisk art etter skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 § 3-5.

Yrkesskadeforsikringen skal ved dødsfall gi erstatning til dem som arbeidstakeren helt eller delvis forsørget. Skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 § 3-4 første ledd annet punktum gjelder tilsvarende.»

En viktig materiell endring i Utvalgets nye lovforslag er at Yrkesskadeforsikringen nå er tiltenkt å dekke erstatning for tap av evne til hjemmearbeid, jf. kapittel 8 foran. Dette tilsier at tapsposten inkluderes i den første setningen i § 12, se forslaget nedenfor. I tillegg foreslås at «og betydelig» fjernes som kriterium for ménerstatning, i samsvar med at grensen for ménerstatning er foreslått flyttet fra 15 til 5 % medisinsk invaliditet, se punkt 9.3 foran om dette. Oppreisningsregelen vil ikke ha samme paragrafnummer som i dag, se foran. Henvisningen til skl. § 3-5 må derfor endres til å gjelde § 3-10. Henvisningen i bestemmelsens andre ledd endres fra skl. § 3-4 til skl. § 3-8, se oversiktstabellen foran i punkt 14.2. Utvalget foreslår imidlertid at passusen «… for skade av ikke-økonomisk art …» i ysfl. § 12 første ledd tredje punktum beholdes, men slik at regelen om smerteerstatning også nevnes som en erstatningspost som holdes utenfor lovens anvendelsesområde. Utvalget ønsker ikke å foreslå ytterligere endringer av ordlyden, ut fra tanken om at den vil være tilstrekkelig presis også i forhold til de nye reglene i lovutkastet (som også gjelder ved yrkesskader). I tillegg kommer at bevaring av teksten signaliserer at det ikke er gjort materielle endringer med hensyn til hvilke poster som gir erstatning.

Sammenfattes de ulike delvurderingene, foreslår Utvalget følgende endring av bestemmelsen (utdrag):

Ǥ 12. Tap som omfattes.

Yrkesskadeforsikringen skal dekke lidt tap, tap i framtidig erverv, hjemmearbeidstap og utgifter som skaden antas å påføre skadelidte i framtiden. Hvis skadelidte har fått varig skade av medisinsk art, skal det gis særskilt ménerstatning. Loven gjelder ikke smerteerstatning eller oppreisning etter skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 § 3-7 og § 3-10.

Yrkesskadeforsikringen skal ved dødsfall gi erstatning til dem som arbeidstakeren helt eller delvis forsørget. Skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 § 3-8 gjelder tilsvarende.»

Ysfl. § 13 lyder slik:

«§ 13. Erstatningsutmåling.

Skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 kap. 3 gjelder så langt ikke annet er bestemt i eller i medhold av denne lov.

Kongen kan gi regler om utmålingen av erstatning etter loven.»

Bestemmelsen kobler utmålingen inn på den alminnelige erstatningsrett etter skl. kap 3. Utvalget går inn for å videreføre dette systemet, noe som gjenspeiles i utredningens likestilling av utmålingsreglene i og utenfor yrkesskader. Sammenholdt med at utkastet til de nye reglene fortsatt er inntatt i kapittel 3, er det ingen grunn til endringer i denne delen av ysfl. § 13.

Utvalget har funnet det nødvendig å legge inn noen få særtilpasninger til yrkesskadeforsikringsloven i skadeserstatningsloven kapittel 3 jf. den spesielle bestemmelsen i § 3-17. Dette har vært nødvendig for å unngå uklarheter om anvendelsesområdet for de to lovene. Problemstillingen oppstår særlig fordi yrkesskadeforsikringslovens arbeidstakerbegrep rekker videre enn den personkrets som omfattes av rettsvilkåret «tilknytning til arbeid» jf. lovutkastet § 3-2 andre ledd, nærmere om denne problemstillingen i punkt 5.5.4.2.3 foran. Videre er det etablert et eget fradrag for trygdens ménerstatning på yrkesskadeområdet, se om dette punkt 9.7 foran. Disse tilpasningene til yrkesskadeområdet har det altså vært hensiktsmessig å plassere i skadeserstatningslovens kapittel 3. De nevnes likevel her, slik at helheten i forholdet mellom yrkesskadeforsikringsloven og skadeserstatningsloven kommer klart frem. Det vises for øvrig til kapittel 13 om særtilpasninger på yrkesskadeområdet.

Ysfl. § 13 andre ledd gir kompetansehjemmel for å gi utfyllende forskriftsverk. Denne vil være relevant for den rettslige forankringen av forskriften som Utvalget har utformet, og som også foreslås å gjelde ved yrkesskader. Heller ikke på dette punkt foreslås endringer i bestemmelsen.

14.4 Pasientskadeloven

14.4.1 Generelt om passkl. § 4

Pasientskadeloven (passkl.) § 4 lyder slik:

Ǥ 4. Andre erstatningsregler

For tapsutmåling, skadelidtes medvirkning mv. gjelder lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning og alminnelige erstatningsrettslige regler. Erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art etter skadeserstatningsloven § 3-5 og tap under 5 000 kroner erstattes likevel ikke etter loven her.

Skader som faller inn under dekningsområdet til lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring § 10 kan ikke kreves erstattet etter loven her.

Loven er ikke til hinder for at erstatningskrav gjøres gjeldende overfor andre enn Norsk Pasientskadeerstatning. Krav som kan fremmes etter loven her, kan likevel ikke fremmes mot staten, regionale helseforetak, helseforetak, fylkeskommuner og kommuner. Regress kan bare kreves mot den som selv har voldt skaden forsettlig eller som har unnlatt å betale tilskudd etter § 8.»

Bestemmelsen «viser til skadeserstatningslovens alminnelige tapsutmålingsregler».90 I likhet med ysfl. §§ 12 og 13 fungerer bestemmelsen som en «koblingsboks» mot utmålingsreglene i annen lovgivning. Henvisningen til hele skadeserstatningsloven inkluderer naturlig nok kapittel 3, og lovendring er ikke påkrevd.

Utvalget foreslår imidlertid at uttrykket «… Erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art …» omformuleres for å skape klarhet i forhold til den nye regelen om smerteerstatning. Dette bør presiseres i et eget punktum i bestemmelsen, som kan lyde slik (utkast): «Oppreisning etter skl. § 3-10 erstattes likevel ikke etter loven her.».

14.4.2 Særlig om minstetapsterskelen i passkl. § 4

I tillegg til de mer lovtekniske endringene som er nevnt så langt, har Utvalget særskilt drøftet forholdet til regelen i passkl. § 4 første ledd andre punktum in fine, om at «tap under 5 000 kroner erstattes likevel ikke etter loven her». Spørsmålet er om det her gjør seg gjeldende særskilte hensyn som tilsier at regelen videreføres, eller om den bør oppheves for å oppnå konsistens med utkastet til nytt skadeserstatningsloven kapittel 3.

Det som særlig påkaller oppmerksomhet i denne forbindelsen er innføringen av en ny regel om smerteerstatning, se kapittel 10 foran. Smerteerstatningen gjelder fra første dag, med høy sats de første syv dager (0,007 G; 529 kroner i 2010) og deretter alminnelig sats som i dag tilsvarer 189 kroner (0,0025 G; 189 kroner i 2010). Dette innebærer at begrensningsregelen i § 4 første ledd vil eliminere smerteerstatning for de første 13 dager. Dermed vil smerte forbundet med mange mindre inngrep forbli ukompensert slik som i dag.

Administrative hensyn taler på den annen side for at regelen om såkalte «småtap»91 opprettholdes. Det vil medføre en merkbar økning i arbeidsbyrden for Norsk pasientskadeerstatning (og Pasientskadenemnda) om det skulle utmåles erstatning i alle småsaker. Synspunktet fanges også inn av forarbeidene til bestemmelsen, der det fremgår at «[s]iden dette er netto tapet etter at ytelser fra folketrygden og visse forsikringer er trukket fra …, kommer mange av skadene under denne grensen», og at «[r]egelen sparer Pasientskadenemnda for arbeidet med småsaker».92 Det er grunn til å tro at dette gjelder desto mer i dag, ut fra den generelle økningen i antall saker for pasientskadesystemet. Et system uten at regelen om «småtap» opprettholdes, kan bli ressurskrevende. Grunnen er at man vil få en økning i antall rene utmålingssaker, og fordi regelen «filtrerer ut» mange saker med vanskelige vurderinger av ansvarsgrunnlag og/eller årsakssammenheng. Dette har også en side mot at det forslaget Utvalget kommer med, skal «så langt det er mulig baseres på uendret ressursbruk i forhold til i dag for berørte virksomheter og næringer og for dem som betaler forsikringspremier», jf. Mandatet punkt 4.93 Se også utredningen kapittel 15.

I tillegg kommer at Utvalget har utelatt noen andre, utvalgte ansvarsgrunnlag fra nedslagsfeltet for den nye regelen om smerteerstatning. Dette er gjort fordi kjerneområdet for smerteerstatningen er ansett å være de typiske forbrukerskader forvoldt i næringsvirksomhet. Å la objektiviserte ansvarsgrunnlag som har preg av forsikringsordninger omfatte smerteerstatning, treffer ikke på samme måte motivasjonen for å innføre regelen, se om dette punkt 10.6.4 foran, som omhandler smerteerstatningens anvendelsesområde. Noen av de samme argumenter som taler for at smerteerstatning ikke utløses av yrkesskader og bilansvarsskader, kan gjøres gjeldende i relasjon til pasientskader. Pasientskadeansvaret er objektivisert og inntrer i en situasjon hvor påstått skadevolder forsøker å hjelpe skadelidte som del av en offentlig velferdsordning. Den sammenhengen som utløser skaden, påkaller ikke et rettspolitisk sterkt behov for å kompensere for påført smerte. Slik sett vil det å beholde begrensningen mot skadetilfeller med tap under 5000 kroner korrespondere fint med Utvalgets øvrige grep i relasjon til smerteerstatning.

På denne bakgrunn ser ikke Utvalget grunn til å foreslå noen endringer i pasientskadeloven § 4.

14.5 Voldsoffererstatningsloven

14.5.1 Voerstl. §§ 4 og 5

Voldsoffererstatningsloven (voerstl.) § 4 første ledd regulerer erstatning for økonomiske tap, mens andre ledd omhandler erstatning til barn som er yngre enn 16 år på skadetiden. Bestemmelsen lyder slik:

«§ 4. Erstatning for skade på person

Voldsoffererstatningen skal dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden. Erstatning for tap i inntekt og fremtidig erverv fastsettes særskilt og utmåles etter reglene i skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd.

Har skadelidte på skadetiden ikke fylt 16 år, utmåles erstatningen for tap i fremtidig erverv etter reglene om standardisert erstatning til barn i skadeserstatningsloven § 3-2a.»

Voerstl. § 5 hjemler rett til ménerstatning, og lyder slik:

Ǥ 5. Menerstatning

Har skadelidte fått varig og betydelig skade av medisinsk art, svares særskilt menerstatning. Erstatningen fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Det gis ikke menerstatning ved lavere uførhetsgrad enn 15 %.

Har skadelidte på skadetiden ikke fylt 16 år, utmåles menerstatningen etter reglene om standardisert erstatning til barn i skadeserstatningsloven § 3-2a.»

Voerstl. §§ 4 og 5 tar sikte på å kodifisere alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.

Siden begge bestemmelsene formulerer utmålingsprinsippene slik de gjelder per i dag, kan man ikke foreta en ren ajourføring av ordlyden. Voerstl. § 4 første ledd første punktum er formulert etter mønster av skl. § 3-1 første ledd, som anviser en konkret og individuell utmåling av erstatning for inntektstap og merutgifter. Denne formuleringen kan ikke lenger opprettholdes under det standardiserte regimet som Utvalget foreslår. Utvalget bemerker også at formuleringen i voerstl. § 4 første ledd andre punktum kan synes noe snever, idet utmålingsreglene – slik disse er presisert og utviklet i høyesterettspraksis – i mange tilfeller krever at skl. § 3-1 leses som et hele (hvilket inkluderer også de øvrige ledd). Voerstl. § 4 andre ledd om standardisert barneerstatning må også oppgraderes i samsvar med Utvalgets forslag. Det krever en endring både av aldersgrensen og paragrafnummeret.

Voerstl. § 5 kodifiserer langt på vei prinsippene for fastsettelse av ménerstatning etter skl. § 3-2, slik denne er presisert og «utfylt» i høyesterettspraksis. Voerstl. § 5 må imidlertid justeres i forhold til Utvalgets forslag om å senke «terskelen» til 5 % medisinsk invaliditet. For øvrig påkaller bestemmelsen isolert sett ingen endringer; et annet spørsmål er om dette bør gjøres ut fra helheten i utmålingsreglene i voldsoffererstatningsloven kapittel 2, se rett nedenfor. Voerstl. § 5 har et eget ledd om barneerstatning, se bestemmelsens andre ledd. Det er utformet over samme lest som voerstl. § 4 andre ledd. Mens denne omhandler inntektstapkomponenten i dagens skl. § 3-2a, gjelder voerstl § 5 andre ledd ménerstatningskomponenten. Også voerstl.§ 5 andre ledd må endres i samsvar med Utvalgets forslag. Det krever endring av aldersgrense og paragrafnummer.

Utvalget ser fordelen med en informativ tekst, slik som i dagens voerstl. §§ 4 og 5. Spørsmålet er imidlertid om lovteknikken med å ta inn fragmenter fra utmålingsprinsippene i skadeserstatningsloven kapittel 3 fortsatt er egnet. Siden det er tale om en gjennomgripende reform, med en radikal systemomlegging, synes det vel så hensiktsmessig med en ren henvisning til skadeserstatningsloven kapittel 3. Dette underbygges av at de formelle lovreglene i utkastet til nytt skadeserstatningsloven kapittel 3 vil bli supplert av et utfyllende forskriftsverk. Dermed får reguleringen ulike nivåer.

Utvalget bemerker at overskriften i voerstl. § 4 kan bli mer treffende. Tittelen «Erstatning for skade på person» dekker etter alminnelig juridisk språkbruk alle typer personskadetap – også ikke-økonomisk tap. Formuleringen må imidlertid tolkes innskrenkende, hvilket fremgår av voerstl. § 5 om «Menerstatning». Se også § 6 om «Oppreisning». Begrepsbruken synes derfor ikke helt i samsvar med den vanlige. Utvalget ønsker å tydeliggjøre forskjellen mellom de alminnelige utmålingsreglene og de spesielle innen de enkelte ansvarsgrunnlag (her: voldsoffererstatningsloven). Utvalget går derfor inn for å samle de alminnelige reglene, og foreslår at disse tas inn under en fellesbestemmelse betegnet «Alminnelige utmålingsprinsipper» eller liknende.

Mot denne bakgrunn går Utvalget inn for å oppheve voerstl. §§ 4 og 5, som foreslås avløst av en ny samlebestemmelse. Denne bør også fange inn og eksplisitt uttrykke adgangen til å få smerteerstatning og hjemmearbeidserstatning. Et forslag til regel kan lyde slik:

«§ 4. Alminnelige utmålingsregler

Voldsoffererstatningen skal dekke påført tap, fremtidige merutgifter, fremtidig inntektstap og fremtidig hjemmearbeidstap som skyldes personskaden. Har skadelidte fått varig skade av medisinsk art, tilkjennes ménerstatning. Ved forbigående sykdom eller betydelige smerter svares særskilt smerteerstatning.

Erstatning utmåles etter reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3.»

Bestemmelsens første ledd angir de dekningsmessige typene tap, mens utmålingsprinsippene er forankret gjennom henvisningsbestemmelsen i andre ledd. Regelen er dermed utformet etter mønster av ysfl. §§ 12 og 13, men her samlet i én paragraf. Slik ordlyden er formulert fanges også barneerstatningsregelen inn, selv om den ikke er uttrykkelig nevnt.

14.5.2 Voerstl. § 6

Voldsoffererstatningsloven § 6 omhandler adgangen til å få tilkjent oppreisning. Bestemmelsen svarer til skl. § 3-5, men gjengir reglene der i en form som er tilpasset sammenhengen i voldsoffererstatningsloven.94 Bestemmelsen lyder slik:

Ǥ 6. Oppreisning

Uansett om det ytes menerstatning etter reglene i § 5, kan den skadelidte tilkjennes en slik engangssum som finnes rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art. Ved krenking eller mislig adferd som nevnt i straffeloven §§ 195, 196 og 200 tredje ledd skal det ved utmålingen av oppreisningen særlig legges vekt på handlingens art, hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte.»

For det første må ordlyden korrigeres i forhold til de interne lovhenvisningene. Henvisningen til § 5 må endres i samsvar med de øvrige lovreglene i utkastet. Under forutsetning av at § 4 blir formulert som beskrevet i punkt 14.5.1 foran, går Utvalget inn for å ta inn en generell henvisning til de «Alminnelige utmålingsprinsipper» som forankret i § 4.

For det andre bør bestemmelsen presiseres slik at den ikke skaper tolkningsproblemer i forhold til smerteerstatningen. Bakgrunnen for presiseringen i dagens § 6 første punktum er nettopp å unngå tvil om grensedragningen mellom erstatningspostene. Utvalget går derfor inn for å klargjøre også forholdet til den nye smerteregelen ilovutkastet § 3-7.

Sammenfattes de ulike delvurderingene, foreslår Utvalget følgende endring av bestemmelsen (utdrag):

Ǥ 6. Oppreisning

Uansett om det ytes ménerstatning eller smerteerstatning etter reglene i § 4, kan den skadelidte tilkjennes en rimelig oppreisning for den voldte tort og smerte.»

Alternativ formulering, som inneholder presiserende henvisninger til skadeserstatningsloven kapittel 3:

Ǥ 6. Oppreisning

Uansett om det ytes ménerstatning eller smerteerstatning etter reglene i § 4, jf. skadeserstatningsloven §§ 3-6 og 3-7, kan den skadelidte tilkjennes en rimelig oppreisning, jf. skadeserstatningsloven § 3-10.»

14.5.3 Voerstl. § 7

Voldsoffererstatningsloven § 7 omhandler erstatning til etterlatte. Bestemmelsen lyder slik:

Ǥ 7. Erstatning til etterlatte

Voldsoffererstatning for tap av forsørger ved dødsfall tilkommer den eller de etterlatte som avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget. Erstatning kan etter forholdene tilkjennes selv om avdøde ikke ved dødsfallet forsørget den etterlatte, forutsatt at denne i nær fremtid kunne påregne forsørging. Erstatningen fastsettes under hensyn til forsørgingens omfang og den etterlattes mulighet for selv å bidra til sin forsørging.

Erstatning for dødsfall skal videre dekke vanlige utgifter til gravferden, og for så vidt det finnes rimelig, andre utgifter i anledning av dødsfallet.

Ved dødsfall har avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre rett til erstatning for personskade etter reglene i § 4. Uten krav om personskade kan disse tilkjennes oppreisning etter reglene i § 6. I særlige tilfeller kan søsken tilkjennes erstatning og oppreisning som nevnt i leddet her.

For erstatning etter bestemmelsen her anses dødsfallet som ett skadetilfelle etter § 11.»

Bestemmelsen inneholder både vilkårene for erstatning og sentrale prinsipper for utmålingen. Voerstl. § 7 svarer i hovedsak til skl. § 3-4. Ordlyden er imidlertid tilpasset sammenhengen i voldsoffererstatningsloven.95 Bestemmelsen gir også rettslig forankring for oppreisning, og har derfor et dobbelt dekningsformål. Oppreisningshjemmelen fremgår av voerstl. § 7 tredje ledd andre og tredje punktum, forarbeidene96 og rettspraksis.

Utvalget vurderer først om det bør foretas materielle endringer. I utgangspunktet legger voerstl. § 7 opp til at utmålingen av forsørgertap skal følge de alminnelige erstatningsrettslige prinsippene. Utvalget har ønsket å videreføre denne linjen, både ut fra hensyn som opprinnelig begrunnet denne koblingen, og ut fra hensynet om en mer helhetlig utmålingsrett (ved den gjennomgripende reformen). Mot denne bakgrunn går Utvalget inn for å la utmålingen av forsørgertap følge utkastet til nye regler i skadeserstatningsloven kapittel 3 jf. § 3-8 og Utmålingsforskriften kapittel 7. Dette gir også en avgjørende premiss for den foreslåtte lovstrukturen, som beskrives rett nedenfor.

Utvalget har særskilt vurdert de særegne prinsipper som gjelder under voldsoffererstatningsloven. Det siktes til begrensningsreglene i voerstl. § 11. Bestemmelsens første ledd setter en ansvarsgrense, ved at det ikke ytes voldsoffererstatning høyere enn 40 G per skadetilfelle. Det er vist til denne «tak»-regelen i voerstl. § 7 fjerde ledd. Utvalget har særskilt drøftet om denne begrensningsregelen bør opprettholdes i det foreslåtte systemskiftet i skadeserstatningsloven kapittel 3, eller om utkastet til standardiserte regler tilsier tilpasning av slike ansvarsbegrensningsregler. Dette tas opp til nærmere drøftelse i punkt 14.5.5.

Utvalget foreslår å bruke samme lovteknikk her som nevnt foran, ved å vise til de alminnelige reglene i utkastet til nytt skadeserstatningsloven kapittel 3. Etter Utvalgets syn bør dette gjøres samtidig som det foretas en viss forenkling av regelstrukturen i bestemmelsen. Det foreslås at første ledd angir hvilke poster som er erstatningsmessige, sml. fremgangsmåten i blant annet voerstl. §§ 4 og 5 (jf. punkt 14.5.1) og ysfl. §§ 12 og 13 (jf. punkt 14.3.2 foran). Henvisningen til selve utmålingsprinsippene kan tas inn som siste punktum. Andre ledd bør forankre oppreisningsbestemmelsen, som dermed får en tydeligere plass, jf. antydningen om behovet for klargjøring i forarbeidene.97 Siste ledd bør hjemle ansvarsbegrensningen, slik som i dag.

Sammenfattes de ulike delvurderingene, foreslår Utvalget følgende endring av bestemmelsen (utdrag):

Ǥ 7. Erstatning til etterlatte

Voldsoffererstatning for tap av forsørger ved dødsfall tilkommer den eller de etterlatte som avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget. Erstatning kan etter forholdene tilkjennes selv om avdøde ikke ved dødsfallet forsørget den etterlatte, forutsatt at denne i nær fremtid kunne påregne forsørging. Erstatningen utmåles etter skadeserstatningsloven § 3-8 med tilhørende forskrift.

Ved dødsfall kan avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre tilkjennes oppreisning etter reglene i § 6. I særlige tilfeller kan søsken tilkjennes erstatning og oppreisning som nevnt i leddet her.

For erstatning etter bestemmelsen her anses dødsfallet som ett skadetilfelle etter § 11.»

14.5.4 Voerstl. § 9

Voldsoffererstatningsloven § 9 omhandler ulike fradragsregler. Bestemmelsen lyder slik:

«§ 9. Fradrag i utmålingen

Ved utmålingen av voldsoffererstatningen gjøres det fullt fradrag for lønn under sykdom og liknende ytelser, trygdeytelser og ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke. Videre gjøres det fullt fradrag for forsikringsytelser og annen økonomisk støtte som skadelidte er berettiget til som følge av skaden.»

Voerstl. § 9 regulerer hvilke ytelser som skal komme til fradrag ved erstatningsutmålingen. Første punktum svarer til regelen om «skal»-fradrag i skl. § 3-1 tredje ledd første punktum. Her oppstår den komplikasjonen at mange av de standardiserte løsningene i Utvalgets lovforslag har bakt inn fradragene for de offentlige ytelser i erstatningsbeløpene. Det er nødvendig med en tilpasning av regelen som ivaretar dette elementet. Utvalget foreslår at første punktum gis et tillegg med en verbal beskrivelse av de situasjonene der det likevel ikke skal gjøres fradrag. Systemet i skadeserstatningslovens kapittel 3 etter Utvalgets lovforslag er at det henvises til § 3-1 femte ledd hver gang det skal gjøres fradrag, mens det ikke henvises slik hvor fradrag for offentlige ytelser allerede er tatt hensyn til ved fastsettelsen av den standardiserte summen. En henvisning til § 3-1 kunne ha vært tatt med i loven om voldsoffererstatning, men Utvalget har kommet til at det kan virke forvirrende. Fradragsregelen i voldsoffererstatningsloven står på egne bein og vil lede til samme resultat uavhengig av en henvisning. Det er heller ikke behov for en henvisning til fradragsregelen for ytelser fra arbeidsgiverbetalte pensjonsordninger i skl. § 3-2 tredje ledd. Denne regelen vil konsumeres av første punktum i voerstl. § 9.

Voerstl. § 9 andre punktum gjelder samme type ytelser som regelen om «kan»-fradrag i skl. § 3-1 tredje ledd andre punktum, men som her skal fradras. Man står dermed overfor en utmålingsregel som er strengere mot skadelidte enn de alminnelige reglene, hvilket er forklart i forarbeidene med at «[s]iden staten ikke er skadevolder, er det behov for en bestemmelse som avviker noe fra den alminnelige fradragsregelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd».98

Utvalget har tatt bort regelen om kan-fradraget i någjeldende skl. § 3-1 tredje ledd annet punktum, jf. punkt 4.2.3 foran. Utvalget ser likevel ikke grunn til å gripe inn i de lovgivervurderinger som ligger bak den særlige ordningen med voldsoffererstatning. Utvalget antar at Mandatet bør tolkes slik at denne typen materielle vurderinger – som har konsekvenser for det offentliges utgifter – faller utenfor Utvalgets oppgave.

Etter dette forslås det at voerstl. § 9 endres slik at ordlyden blir slik:

«Ved utmålingen av voldsoffererstatningen gjøres det fullt fradrag for lønn under sykdom og liknende ytelser, trygdeytelser og ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke, med mindre slikt fradrag allerede er tatt hensyn til ved standardisert erstatning etter skadeserstatningsloven kapittel 3. Videre gjøres det fullt fradrag for forsikringsytelser og annen økonomisk støtte som skadelidte er berettiget til som følge av skaden.»

14.5.5 Voerstl. § 11

Voerstl. § 11 regulerer voldsoffererstatningens øvre og nedre grense for erstatningen, og gir uttrykk for et «gulv» og et «tak». Bestemmelsen lyder slik:

«§ 11. Voldsoffererstatningens øvre og nedre grense

For hvert enkelt skadetilfelle ytes det ikke høyere voldsoffererstatning enn 40 ganger grunnbeløpet i folketrygden, jf. folketrygdloven § 1-4.

Voldsoffererstatning ytes ikke når det tap som ville kunne kreves erstattet av staten, er mindre enn kr 1.000.»

Voldsoffererstatningens øvre grense er regulert i første ledd, og setter en grense på 4099 ganger grunnbeløpet (G) for hvert skadetilfelle. Etter dagens G utgjør dette 3 025 640 kroner [40 x 75 641 kroner].

Det kan fremstå som lite konsekvent om utmålingssystemet legger opp til først å foreta en standardisert utmåling (etter de nye reglene), for deretter å beskjære beløpene etter et annet (eldre) regelsett. Dette vil særlig gjelde der det blir stor forskjell på det erstatningsbeløpet som fremkommer under trinn 1 (utmålingen etter standardreglene), og det beløp som blir igjen etter trinn 2 (beskjæringen av det som overstiger «taket»). Dette kan være vanskelig å forstå for skadelidte, hvilket igjen har en side mot utmålingsreglenes legitimitet. Det er likevel et poeng at det ikke er tale om å beskjære selve erstatningskravet til skadelidte, men det offentliges ansvar for kravet. Overskytende beløp utover det som dekkes under voldsoffererstatningen, kan i prinsippet rettes mot skadevolderen personlig. Et annet motargument er at det ikke lenger er samme behov for å «klippe» de største erstatningskravene, fordi slike begrensninger ligger innebygd i det foreslåtte standardiseringssystemet, gjennom taket på 19 G i Inntektstapmodellen, Dette imøtekommer behovet for å «kunne avskjære erstatning for svært høge inntekter».100

På den annen side må innføringen av standardiserte regler, slik Utvalget foreslår, i utgangspunktet holdes atskilt fra regler om «ansvarstak». Mens de reglene som er gitt i lovutkastet til nytt skadeserstatningsloven kapittel 3 omhandler selve erstatningsutmålingen, tar regler som voerstl. § 11 første ledd sikte på å avgrense et allerede utmålt beløp. De to regelsettene har derfor ulike formål, og befinner seg på ulike trinn i utmålingsrettens «kronologi». Dette taler for at overgangen fra en individuell til mer sjablongmessig utmåling ikke bør innvirke på ansvarsbegrensningsreglene.

Dette underbygges av at slike regler er tatt inn som følge av særskilte hensyn som gjør seg gjeldende innen de enkelte ansvarsområder. Et felles hensyn er å ivareta den erstatningsansvarlige, som også har verneverdige interesser. Disse kan ha ulik vekt og spille inn på forskjellige måter, noe som avspeiles i for eksempel ulike ansvarsgrenser. Begrunnelsen for voerstl. § 11 første ledd er at «[e]n annen ordning vil gjøre det vanskelig å forutberegne statens utgifter», samt at «[e]t tak som nevnt vil dessuten kunne forenkle erstatningsutmålingen i de aller mest omfattende og kompliserte sakene».101 Disse hensyn er samsvarende med de generelle hensyn bak forslaget om en mer standardisert utmåling, se kapittel 3 foran. I begrunnelsen for regelen blir det også pekt på at

«valdsoffererstatningsordninga kan sjåast på som ei form for indirekte tvungen forsikring gjennom skattesetelen. «Tvungen forsikring» er fornuftig for å dekkje inntekter av ein slik storleik at ein kan ha eit normalt liv med eit normalt forbruk. For det som overstig vanlege inntekter, kan det hevdast at forsikringa bør vere frivillig og skje i privat regi.»102

Utvalget går etter dette inn for å opprettholde voerstl. § 11 første ledd om en øvre grense. Spørsmålet er om denne bør justeres som følge av forslaget til den gjennomgripende utmålingsreformen i skadeserstatningsloven kapittel 3. Konsistenshensyn kan tilsi en viss likhet i selve erstatningsnivået for like tap, hvilket kan tale for en viss tilpasning av «taket» i voerstl. § 11 første ledd.

På den annen side er det mange andre i samfunnet som opplever «like tap», uten å ha rett til noen erstatning. Dette vil være tilfelle ved ervervsuførhet eller tap av forsørger som følge av «naturlig» sykdom. Ut fra sitt mandat har Utvalget ikke funnet grunn til å sette seg nærmere inn i valget av 40 G som øvre, og 1 000 kroner som nedre, grense for voldsoffererstatning. Verken den øvre eller den nedre grensen fremstår som så urimelig at Utvalget av den grunn har hatt oppfordring til å foreslå endringer. Det kan også, som nevnt foran, være tvilsomt om det å fremme slike forslag ligger innenfor Utvalgets mandat. Av hensyn til det offentliges forutberegnelighet og ressursbruk og under henvisning til de hensynene for øvrig som er nevnt foran, går Utvalget inn for å opprettholde både øvre og nedre grense.

Utvalget tillater seg likevel å påpeke at tak på samlet utbetaling for hvert enkelt skadetilfelle, er en ansvarsbegrensningsteknikk som etter sin art medfører forskjellsbehandling av skadelidte. To typetilfeller er tap av forsørger i flerbarnsfamilier contra tap av forsørger i ettbarnsfamilier, og unge uføre contra eldre uføre. Mens enebarn sjelden vil få forsørgertapserstatning beskåret som følge av taket på 40 G, vil dette lettere skje når fire-, fem- og seksbarnsfamilier mister sin forsørger. Tilsvarende vil taket regelmessig avgrense erstatningen til en 20-åring som blir 100 % ervervsufør, mens taket sjelden vil ha betydning for en 50-åring i samme situasjon. Slike forskjeller ville ikke oppstå hvis «taket» for eksempel besto i en prosentmessig reduksjon for alle, slik at voldsoffererstatning alltid tilsvarer en viss prosent av den summen som i hvert enkelt tilfelle følger av de alminnelige utmålingsregler. Det kan hevdes at de nevnte utslagene ikke står i godt samsvar med de likhetsbetraktninger som ellers har vært bærende i erstatningsretten og som Utvalget naturlig har vektlagt under sitt arbeid. Når dette er påpekt finner Utvalget, som det har fremgått foran, at det ikke har tilstrekkelig grunn til å foreslå endringer i voerstl. § 11. Det foreslås dermed ingen endringer i voerstl. §§ 7 fjerde ledd og 11.

14.5.6 Voerstl. § 12

Voerstl. § 12 regulerer blant annet overdragelse og rådighetsbegrensning, og er slik formulert:

«§ 12. Overdragelse og rådighetsbegrensning m.m.

Om overdragelse og overføring ved arv av krav på voldsoffererstatning og rådighetsbegrensninger over voldsoffererstatninger gjelder skadeserstatningsloven § 3-10 tilsvarende.»

Bestemmelsen må oppdateres slik at henvisningen til skadeserstatningsloven blir riktig etter den foreslåtte re-nummereringen, jf. punkt 14.2.1 foran. Bestemmelsen foreslås endret slik:

«§ 12. Overdragelse og rådighetsbegrensning m.m.

Om overdragelse og overføring ved arv av krav på voldsoffererstatning og rådighetsbegrensninger over voldsoffererstatninger gjelder skadeserstatningsloven § 3-15 tilsvarende.»

14.6 Straffeprosessloven kapittel 31

14.6.1 Strpl. §§ 444 og 445

Straffeprosessloven (strpl.) inneholder en rekke regler om erstatning i anledning strafforfølgning. Disse dekker både økonomisk og ikke-økonomisk tap. Utmålingen er dels individuell og dels standardisert. Siktemålet er heller ikke her å redegjøre i detalj for reglene, men å drøfte og ta standpunkt til behovet for materielle og redaksjonelle tilpasninger til det nye skadeserstatningsloven kapittel 3.

Hovedbestemmelsen om erstatning for økonomisk tap følger av strpl. § 444, som lyder slik:

«§ 444. Med mindre noe annet følger av § 446, har en siktet rett til erstatning av staten for økonomisk tap som forfølgningen har påført ham

1. dersom han blir frifunnet,

2. dersom forfølgningen mot ham blir innstilt, eller

3. for så vidt han har vært pågrepet eller fengslet i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 5 eller FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 9.

En domfelt har også rett til erstatning for økonomisk tap som skyldes fullbyrdet straff som overstiger den straff som idømmes etter gjenåpning.»

Den som oppfyller vilkårene har i utgangspunktet krav på full erstatning for ethvert økonomisk tap som skyldes strafforfølgningen eller domfellelsen.103 Strpl. § 444 gir også rett til erstatning for fremtidige tap.104 Regelen anviser ikke selv prinsippene for utmålingen, men forutsetter at denne skal være konkret og individuell. Dette fremgår av forarbeidene, som presiserer at skadelidte har «krav på full erstatning for ethvert økonomisk tap han lider».105

Straffelovrådet gikk inn for ikke å ha standardisert utmåling. Det ble vektlagt at «det tap varetektsfengslede har lidt, vil være svært forskjellig, og at en standardisering derfor lett vil kunne lede til en urimelig høy eller urimelig lav erstatning sett i forhold til det reelle tapet», og «[d]et blir også vist til at verken Danmark, Sverige eller Finland har regler om standardisert erstatning».106 Synspunktet ble gitt tilslutning av Justisdepartementet, som ordlegger seg slik i vurderingen av prinsippene for utmåling av fremtidig inntektstaperstatning:

«Departementet går … som utgangspunkt imot en standardisering av erstatningen for økonomisk tap. Siktedes tap som følge av frihetsberøvelsen, vil være svært varierende. En standardisering vil derfor lett kunne lede til en urimelig høy eller urimelig lav erstatning sett i forhold til det reelle tapet. Departementet ønsker heller ikke å innføre standardisert minimumserstatning for økonomisk tap, slik som foreslått av Straffelovrådet. En slik erstatning vil ikke kunne settes særlig høyt da en ellers ville gi mange krav på en overkompensasjon for sitt økonomiske tap. Et lavt minimumsbeløp ville på den annen side resultere i at mange erstatningssøkere krever et større beløp på grunnlag av sitt reelle tap. Da vil man i liten grad oppnå den forenkling og effektivisering av saksbehandlingen som standardsatser tar sikte på. … Departementet går på denne bakgrunn inn for at også siktedes fremtidige ervervstap skal utmåles etter en individuell vurdering.»107

Lovgivningsprosessen viser at spørsmålet om standardisert erstatning har vært utredet, men bevisst forkastet. Dette Utvalget merker seg også den danske løsningen, som det etter Mandatet må gis en særlig begrunnelse for å fravike.108 Disse forhold tilsier at man ikke uten nærmere avveininger kan koble seg inn på forslaget til ny skadeserstatningsloven kapittel 3.

Til tross for de nevnte uttalelsene i lovgivningsprosessen, og den danske løsningen som skissert foran, er det Utvalgets oppfatning at også erstatning for økonomisk tap etter strpl. § 444 bør utmåles etter forslaget til ny skadeserstatningsloven kapittel 3. Det er to hovedgrunner til dette. For det første var utgangspunktet for vurderingen av standardiserte satser i strpl. § 444-tilfellene «motsatt» under lovgivningsprosessen enn det er etter ny skadeserstatningsloven kapittel 3. Standardisering av erstatningen ville ved utformingen av strpl. § 444 ha representert et unntak fra hovedregelen om individuell utmåling. Lovgiver ønsket ikke et unntak for disse tilfellene. Med ny skadeserstatningsloven kapittel 3 som foreslått av Utvalget, vil det derimot være en fullt ut individuell utmåling som vil representere unntaket fra hovedregelen, idet ny skadeserstatningsloven kapittel 3 vil være hovedregelen. En henvisning i strpl. § 444 til skadeserstatningsloven kapittel 3 vil være i tråd med lovgivers ønske om å utmåle erstatning i disse tilfellene på samme måte som ellers. Det vises til Ot.prp. nr. 77 (2001–2002), hvor Justisdepartementet uttaler at erstatning etter strpl. § 444 «som utgangspunkt bør utmåles etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper».109 Det synes for øvrig å følge av forarbeidene at Justisdepartementets fokus i standardiseringsspørsmålet i større grad var rettet mot behovet for unntak enn mot prinsipielle motforestillinger mot standardregler. Det vises til Ot.prp. nr. 77 (2001–2002):

«Fremtidige inntektstap som følge av strafforfølgning, vil i all hovedsak skyldes psykiske ettervirkninger av forfølgningen. … Tapet vil også relativt enkelt kunne utmåles for arbeidstakere ved å ta utgangspunkt i inntekten i året før forfølgningen. Her vil man enkelt kunne gi standardregler, slik som ved erstatning etter lov om yrkesskadeforsikring. Samtidig vil imidlertid ikke en individuell utmåling skape nevneverdige problemer. Behovet for standardregler er derfor ikke så stort.»110

For det andre innebærer forslaget til ny skadeserstatningsloven kapittel 3 fortsatt individuell utmåling av påført tap. Det er dermed kun utmåling av fremtidig inntektstap som vil være gjenstand for en viss standardisering. Og heller ikke dette tapet er løsrevet fra en enhver individuell vurdering i forslaget, idet utmålingen tar utgangspunkt i den enkelte skadelidtes pensjonsgivende inntekt.

Etter dette foreslår Utvalget at strpl. § 444 tilføyes et nytt tredje ledd: «Erstatningen utmåles etter reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3.»

14.6.2 Strpl. § 445

Bestemmelsen i strpl. § 445 lyder som følger:

«Selv om vilkårene for erstatning etter § 444 ikke er oppfylt, skal siktede såfremt det fremstår som rimelig tilkjennes erstatning for økonomisk tap som følge av særlig eller uforholdsmessig skade som forfølgningen har påført ham.»

Selv om erstatning etter paragrafen er knyttet til et rimelighetskrav, fremgår det av forarbeidene at det tas utgangspunkt i siktedes dokumenterte, økonomiske tap. Rimelighetskravet innebærer altså ikke at erstatningen skal utmåles på rent skjønnsmessig grunnlag. Det vises til Ot.prp. nr. 77 (2001–2002) s. 81. De situasjoner som er nevnt i Ot.prp. nr. 77 (2001–2002) s. 49 og 81 hvor det kan være rimelig med erstatning etter § 445, refererer dessuten til påført tap, som også etter Utvalgets forslag til ny skadeserstatningsloven kapittel 3 skal utmåles individuelt. På denne bakgrunn finner Utvalget at det gir best systematikk om også erstatning etter strpl. § 445 i utgangspunktet utmåles etter ny skadeserstatningsloven kapittel 3.

Etter dette foreslår Utvalget at strpl. § 445 tilføyes et nytt andre punktum: «Erstatningen utmåles etter reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3».

14.6.3 Strpl. § 447

Straffeprosessloven kapittel 31 har i dag et standardisert system for utmåling av oppreisning. Etter strpl. § 447 første ledd har en siktet rett til «oppreisning etter satser fastsatt av Kongen for krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som følge av pågripelse eller varetektsfengsling, dersom han blir frifunnet eller forfølgningen mot ham blir innstilt». Kompetansehjemmelen er benyttet, og regler om sjablongmessig utmåling er gitt i den utfyllende «Forskrift om standardsatser for oppreisning etter uberettiget strafforfølgning».111

Utmåling av oppreisning faller som nevnt flere andre steder i utredningen utenfor Utvalgets mandat, og Utvalget foreslår ingen endringer i strpl. § 447.

Slik forholdet mellom strpl. § 447 og dagens skl. § 3-2 om ménerstatning er presisert i Ot.prp. nr. 77 (2001–2002) s. 57, finner Utvalget her grunn til å presisere forholdet mellom strpl. § 447 og den foreslåtte smerteregelen i ny skl. § 3-7. I motsetning til oppreisning etter skadeserstatningsloven, er oppreisning etter strpl. § 447 ikke betinget av at det er utvist forsett eller grov uaktsomhet. Med straffeprosessloven kapittel 31 som ansvarsgrunnlag, vil det dermed ikke være slik at mange av de skadelidte er uten rett til oppreisning, slik tilfellet er blant annet ved alminnelig skyldansvar. Idet smerter må anses å konsumeres av henvisningen i strpl. § 447 til «krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art» ser Utvalget ikke grunn til at smerteerstatning skal komme i tillegg til eller samordnes med den standardiserte ordningen som er gjennomført etter strpl. § 447. Dette harmonerer også godt med Justisdepartementets begrunnelse i Ot.prp. nr. 77 (2001–2002) s. 57 for ikke å gi skl. § 3-2 om ménerstatning anvendelse ved utmåling av erstatning for ikke-økonomisk skade etter straffeprosesslovens erstatningsregler. Det er der antatt at straffeprosesslovens lempeligere vilkår «i praksis gir rett til menerstatning i minst like stor utstrekning som det som ville følge av skl. § 3-2». Tilsvarende synsmåter kan anføres i forhold til den nye smerteerstatningen. Smerteerstatning etter skl. § 3-7 vil ikke være en selvstendig erstatningspost ved siden av strpl. §§ 444 eller 445 eller strpl. § 447.

14.6.4 Strpl. § 448

Straffeprosessloven kapittel 31 inneholder ytterligere særskilte regler om ikke-økonomisk tap. En av disse er nedfelt i strpl. § 448, som lyder slik:

«§ 448. For skade eller annen ulempe som andre enn siktede er påført ved granskning, ransaking, beslag, kommunikasjonskontroll etter kapittel 16 a eller annen forføyning under saken, kan det tilkjennes erstatning når dette fremstår som rimelig.»

Ordet «ulempe» er presisert i forarbeidene, og indikerer at «det etter omstendighetene også kan tilkjennes erstatning for ikke-økonomisk skade».112 Synspunktet har støtte i rettspraksis, slik som Rt. 1998 s. 1596. Ut fra dette Utvalgets mandat, nevnes at strpl. § 448 har en viss parallell til den danske retsplejeloven § 1018 c.

Utvalget har foran i punkt 10.7.1 særskilt vurdert forholdet mellom strpl. § 448 og smerteerstatningsregelen i § 3-7. Utvalget viser til den nærmere redegjørelse der. Hvor et inngrep som kvalifiserer for erstatning etter strpl. § 448 samtidig kvalifiserer for erstatning for smerte, mener Utvalget at erstatningen bør utmåles med hjemmel i straffeprosesslovens regler. Slik kan alle sider ved inngrepet hensyntas i kompensasjonen. Etter § 448 skal det foretas en rimelighetssensur av behovet for erstatning. I denne vurderingen er det naturlig å legge vekt på om skadelidte får smerteerstatning etter hjemmelen i § 3-7. Denne koordineringen mellom ulike bestemmelser kan gjøres uten at loven endres.

14.7 Transportlovgivningen.

14.7.1 Bal §§ 4 og 6

Bilansvarsloven (bal.) §§ 4 og 6 inneholder regler om erstatningsutmåling. Disse lyder slik:

Ǥ 4. (grunnlaget for skadebot).

Gjer ei motorvogn skade, har skadelidaren krav på skadebot hjå det trygdelaget som vogna er trygda i etter kapitel IV, endå om ingen er skuld i skaden. Oppreising for ikkje økonomisk skade fell likevel berre inn under trygdelaget sitt ansvar når skadevaldaren fyller vilkåra for ansvar etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 3-5.»

Ǥ 6. (korleis skadebota vert fastsett).

Skadebota vert fastsett etter vanlege skadebotreglar når ikkje anna er sagt.

Attåt skadebot skal det og svarast rente etter lov om renter ved forsinket betaling m.m. § 3. Melding om skaden til trygdelaget vert rekna som påkrav.»

Henvisningen i bal. § 4 til skl. § 3-5 må endres, idet bestemmelsen om oppreisningserstatning nå vil bli plassert i § 3-10. Paragrafnummeret er endret i forslaget til ny lovtekst nedenfor. Det følger av § 3-7 første ledd andre punktum at smerteerstatning ikke tilkjennes når skade er voldt ved bruk av motorvogn, se punkt 10.6.4.2.3 om begrunnelsen for dette. Når denne løsningen er valgt, er det ikke nødvendig å endre bilansvarslovens regler.

Ǥ 4. (grunnlaget for skadebot).

Gjer ei motorvogn skade, har skadelidaren krav på skadebot hjå det trygdelaget som vogna er trygda i etter kapitel IV, endå om ingen er skuld i skaden. Oppreising for ikkje økonomisk skade fell likevel berre inn under trygdelaget sitt ansvar når skadevaldaren fyller vilkåra for ansvar etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 3-10.»

14.7.2 Jernbaneansvarsloven § 9

Jernbaneansvarsloven (jbansvl.) § 9 hjemler rett til personskadeerstatning ved jernbaneulykker. Bestemmelsen lyder slik:

«§ 9. Jernbanen plikter uten hensyn til skyld å erstatte annen personskade enn nevnt i § 3 som kjøringen volder. Var skadelidte på skadetidspunktet 15 år eller eldre, gjelder dette likevel bare når vedkommende befant seg utenfor jernbanens kjørevei eller på et sted åpent for allmenn ferdsel da skaden inntraff.

Første ledd gjelder ikke for skader som rammer

1. personer i motorvogner eller jernbanevogner, eller

2. ansatte ved jernbanen når skaden omfattes av lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring.»

Selv om det ikke fremgår klart av ordlyden, følger utmålingen de vanlige regler i skadeserstatningsloven kapittel 3. Disse kommer inn som «utfyllende bakgrunnsrett», hvilket avspeiles i blant annet praksis og juridisk teori.113 Denne bakgrunnsretten vil fortsatt fremgå av skadeserstatningsloven kapittel 3, og det er derfor ikke nødvendig med endring av jbansvl. § 9.

14.7.3 Luftfartsloven §§ 10-17 og 11-1

Ansvaret for personskader er hjemlet i luftfartsloven114 (luftl.) §§ 10-17 og 11-1, som omhandler henholdsvis skader på flypassasjerer og tredjemenn (personer utenfor flyet).

Begge lovhjemlene gir ansvarsgrunnlag for å kreve personskadeerstatning, men regulerer ikke selve utmålingen. Den må derfor skje etter de alminnelige prinsippene, og skadeserstatningsloven kapittel 3 kommer derfor også her inn som «utfyllende bakgrunnsrett». Denne vil fortsatt fremgå av skadeserstatningsloven kapittel 3, og det er derfor ikke nødvendig med endring av luftl. §§ 10-17 og 11-1.

14.7.4 Sjøloven §§ 418, 422 og 175

Lov om sjøfarten (sjøloven) 1994115 (sjøl.) § 418 første punktum omhandler rett til personskadeerstatning for sjøpassasjerer. Den lyder slik:

Ǥ 418. Ansvar for passasjerer

Bortfrakteren plikter å erstatte tap som voldes ved at en passasjer dør eller kommer til skade (personskade) på grunn av hendelse under befordringen, og som skyldes feil eller forsømmelse av bortfrakteren selv eller noen bortfrakteren svarer for. Tilsvarende gjelder tap som voldes ved forsinkelse med befordringen av passasjer.»

Bestemmelsen gir bare selve ansvarsgrunnlaget for å kreve erstatning ved skader som skjer i forbindelse med sjøtransport. I likhet med de transportrettslige ansvarsgrunnlagene som er nevnt foran, er det forutsatt at utmålingen skal følge de alminnelige erstatningsrettslige reglene.116 Dette innebærer implisitt en henvisning til skadeserstatningsloven kapittel 3. Av den grunn er det ikke nødvendig å foreta endringer i sjøl. § 418.

Det spesielle med utmåling av personskadeerstatning under sjøansvaret, er begrensningsreglene. Disse er dels forankret i sjøl. § 422, og dels i de generelle globalbegrensningsreglene i sjøloven kapittel 9. Etter sjøl. § 422 første ledd første punktum skal «[b]ortfrakterens ansvar for personskade … ikke overstige 400.000 SDR for hver passasjer». En SDR (Special Drawing Rights = spesielle trekkrettigheter, jf. sjøl. § 505) utgjør i dag ca. 10 kroner, slik at maksimalerstatningen er omtrent 4 millioner kroner.

Ved protokoll i 1990 ble begrensningsbeløpet i Athen-konvensjonen økt til 175 000 SDR, som utgjør ca. 1 750 000 kroner. Endringen ble inkorporert i sjøl. § 422 første ledd.117 Begrensningsbeløpet er høyere enn det som gjaldt etter de nordiske sjølovene (som var 100 000 SDR), men de nordiske landene har ikke ratifisert i påvente av resultatet av de foreslåtte konvensjonsendringene. Norge har vært kritisk til å ratifisere konvensjonen, og har fremhevet at den fortsatt gir passasjerer for dårlig rettsvern. Ut fra hensynet til nordisk rettslikhet vil trolig ingen av de andre nordiske landene ratifisere før alle fire er enige.

Bestemmelsene om globalbegrensning i sjøl. § 175 har egne regler om personskader, som er fastsatt i nr. 1 og 2. Systemet er nokså intrikat, og er slik formulert i ordlyden:

«§ 175. Ansvarsgrensene for krav som omfattes av § 172

For krav som omfattes av § 172, gjelder følgende ansvarsgrenser:

For krav i anledning personskade tilføyet skipets egne passasjerer er ansvarsgrensen 175.000 SDR multiplisert med det antall passasjerer som skipet ifølge sitt sertifikat har adgang til å føre.

For andre krav i anledning av personskade er ansvarsgrensen 2.000.000 SDR. For skip med tonnasje ² på mer enn 2.000 tonn forhøyes ansvarsgrensen slik:

• for hvert tonn fra 2.001 til 30.000 tonn, med 800 SDR,

• for hvert tonn fra 30.001 til 70.000 tonn, med 600 SDR, og

• for hvert tonn over 70.000 tonn, med 400 SDR.»

Som nevnt foran er Utvalget av den oppfatning at det verken har mandat til eller ønske om å gripe inn i slike særskilte ansvarsregimer, som er spesialutformet ut fra de særskilte hensyn som gjør seg gjeldende innen de enkelte ansvarsfelt. En inngripen kan gi utilsiktede konsekvenser i en finstemt interesseavveining, som ut fra de berørte partsinteresser kan begrunne avvik fra de alminnelige utmålingsregler. Nettopp slike hensyn ligger bak reglene om ansvarsbegrensning i sjøretten, som også bæres av bredere samfunnsmessige hensyn. Et av disse er å unngå «utflagging» av norskregistrerte skip, som konsekvens av at norsk rett da – til forskjell fra andre lands sjørett – ville vært uten mulighet for å beskytte seg mot ruinerende økonomisk tap.

I tillegg kommer at innføringen av standardiserte regler i utgangspunktet må holdes atskilt fra regler om en øvre ansvarsgrense. Mens reglene i utkastet til nytt skadeserstatningsloven kapittel 3 omhandler utmålingen, tar regler som sjøl. §§ 175 og 422 sikte på å avgrense et allerede utmålt beløp. Som for ansvarsgrensen i voldsoffererstatningsloven, har regelsettene ulike formål, og er på forskjellige trinn i utmålingskronologien.

Som et ytterligere poeng nevnes at skadevolder/den transportansvarlige i noen tilfeller kan tape begrensningsretten som følge av kvalifisert skyld. I så fall vil det nye utmålingsregimet gjelde fullt ut.

På bakgrunn av de hensyn som er skissert, går Utvalget ikke inn for endringer i sjølovens regler om personskadeerstatning. Problemstillingen har likevel så nær berøring med de temaer som er drøftet ellers i lovutredningen, at det synes hensiktsmessig med visse refleksjoner som foretatt her.

14.8 Foreldelsesloven

14.8.1 Ny regel om startpunkt for foreldelse ved personskader

Når regler om erstatningsutmåling ved personskader nå gjøres like på og utenfor yrkesskadeområdet, aktualiseres også spørsmålet om foreldelsesreglene for personskadekrav bør harmoniseres. På yrkesskadeområdet er regelen at startpunktet for foreldelsesfristen forskyves til «… utløpet av det kalenderåret skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om det forhold som begrunner kravet» jf. ysfl. § 15. For krav som oppstår etter alminnelige ansvarsgrunnlag er startpunktet for foreldelsesfristen angitt på en litt annen måte, jf. fel. § 9. Etter denne bestemmelsen er startpunktet for foreldelsesfristen «den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige». Regelen på yrkesskadeområdet er godt innarbeidet og den har fungert vel i lang tid. Utvalget anser det for å være en mindre aktuell løsning å endre regelen på dette området. En eventuell harmonisering bør skje ved å innføre regelen om startpunkt ved utløpet av kalenderåret også for andre krav enn yrkesskadekrav.

Regler om friststart ved utløp av kalenderåret finner vi også i fal § 8-6 første ledd annet punktum og § 8-18 første ledd annet punktum. Slike regler har videre en lang historie i spesiallovgivning om foreldelse i norsk rett. Det kan også nevnes at man i tysk rett opererer med en alminnelig regel om startpunkt ved utgangen av året.118

Det ble overveid å regulere startpunktet for foreldelsesfristen til utgangen av kalenderåret under de tidlige forarbeidene til dagens foreldelseslov.119 Løsningen ble imidlertid forkastet fordi det ikke var enighet mellom de nordiske delegasjonene om å innføre en slik regel.120

Passusen om friststart ved utløpet av kalenderåret ble anvendt i forsikringsavtaleloven av 1930 § 29. I forarbeidene ble det nevnt at fristen skulle ha et slikt startpunkt fordi det hadde gått lang tid siden skaden på tidspunktet da fristen begynte å løpe, og at en slik regel gjaldt i skattelovgivningen. 121 Regelen ble så videreført i forsikringsavtaleloven av 1989 uten å bli særskilt kommentert i forarbeidene. På samme måte ble regelen uten nærmere kommentarer i forarbeidene tatt inn i yrkesskadeforsikringsloven.

Utvalgets vurderinger:

Utvalget mener at målsettingen om like regler for erstatningsutmåling på og utenfor yrkesskadeområdet, taler for at også foreldelsesreglene bør være like hva gjelder startpunktet for foreldelsesfristen. En fordel ved å innføre like regler, er at det da ikke blir avgjørende om skadelidte påberoper seg yrkesskadeforsikringsloven eller andre ansvarsgrunnlag, for eksempel ansvarsgrunnlaget i bilansvarsloven § 4. Foreldelsesfristen vil være den samme. Slik fjernes en mindre godt begrunnet forskjell mellom regelsett om ansvarsgrunnlag og kompensasjon.

En vesentlig fordel ved å innføre en regel om friststart ved utløpet av kalenderåret, er at det da blir unødvendig nøyaktig å tidfeste startpunktet for foreldelsesfristen. Det er nok å etablere hvilket år skaden skjedde. Dette vil innebære en forenkling, noe som står i godt samsvar med standardiseringsformålet. En innvending mot å innføre en slik regel er at det blir av stor betydning om startpunktet kommer på den ene eller annen side av et årsskifte.122 Denne problemstillingen vil imidlertid bare være aktuell for et fåtall av tilfellene. Utvalget finner derfor at innvendingen ikke er så tungtveiende.123

Regelen om friststart ved utløpet av kalenderåret har, som nevnt foran, fungert godt på yrkesskadeområdet. Utvalget foreslår derfor at en slik regel innføres generelt på personskadeområdet. Regelen foreslås innarbeidet i foreldelsesloven § 9.

Utvalgets mandat gjelder bare utmåling av personskader, og Utvalget vil derfor ikke gripe inn i rettstilstanden hva gjelder andre typer erstatningskrav. Utvalget foreslår derfor at det gjøres en presisering i fel. § 9 som klargjør dette. I det videre lovarbeidet kan det så eventuelt vurderes om den regel Utvalget foreslår bør gjøres generell for alle erstatningskrav utenfor kontrakt.

Kunnskapskravet i den nye regelen skal være det samme som det som gjelder for den alminnelige regel om startpunkt ved foreldelse i første ledd. Den regel som nå tas inn i fel § 9 første ledd andre punktum har som nevnt sin modell i yrkesskadeforsikringsloven § 15 og forsikringsavtalelovens foreldelsesregler jf. ovenfor. Under forarbeidene til yrkesskadeforsikringslovens regel ble det klargjort at kunnskapskravet «de forhold som begrunner kravet» skulle forstås på samme måte som ordlyden i fel § 9 første ledd «fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige».124Når nå den nye regelen kommer i samme paragraf og samme ledd som den alminnelige regelen, finnes det da naturlig å henvise til kunnskapskravet i første ledd i stedet for å operere med to ulike formuleringer innenfor samme ledd. Utvalget viser til forslaget til lovtekst nedenfor.

Utvalget foreslår følgende ordlyd (paragrafen gjengis i sin helhet av pedagogiske hensyn):

«§ 9. (Krav på skadeserstatning.)

1. Krav på skadeserstatning eller oppreisning foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Ved krav som oppstår på grunnlag av personskader er likevel startpunktet for fristen utløpet av det kalenderår skadelidte fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap som nevnt i første punktum.

2. Kravet foreldes likevel seinest 20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. Dette gjelder ikke ved personskade, dersom

• (a) skaden er voldt i ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet, eller er voldt mens skadelidte er under 18 år, og

• (b) den ansvarlige, eller noen denne hefter for, før opphøret av det skadegjørende forhold kjente eller burde kjenne til at dette kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade.»

14.9 Forsikringsavtaleloven

I forbindelse med utviklingen av et system med to faser for utmåling av barneerstatning, har Utvalget ønsket å lage et effektivt varslingssystem. Det skadelidte barnet bør varsles for å kunne ivareta sin rett til å få erstatning i fase to, nærmere om dette i punkt 6.5.3.7 foran. Utvalget har i denne forbindelse foreslått en spesialregel i fal. § 8-6 tredje ledd og samme lovs § 18-6 tredje ledd. Regelen innebærer at den tilsidesettelsen av krav til varsel om at forsikringsselskapet vil påberope seg foreldelse som ordinært inntrer etter ti år, først inntrer etter tretti år i barneerstatningssaker. Utvalget viser til den nærmere beskrivelse i punkt 6.5.3.7.

Bestemmelsen i fal. § 8-6 tredje ledd foreslås gitt et nytt fjerde punktum, slik:

«Krav som er meldt til selskapet før foreldelsesfristen er utløpt, foreldes tidligst seks måneder etter at sikrede, eller skadelidte (jf §§ 7-6 og 7-7), har fått særskilt skriftlig melding om at foreldelse vil bli påberopt. Meldingen må angi hvordan foreldelse avbrytes. Foreldelsesfristen forlenges ikke etter bestemmelsen her dersom det er gått mer enn 10 år fra kravet ble meldt til selskapet. Har selskapet unnlatt varsling etter skadeserstatningsloven § 3-3 fjerde ledd, gjelder dette først hvor det har gått 30 år fra forsikringstilfellet inntraff. Medfører første punktum ved ansvarsforsikring at skadelidtes krav mot sikrede foreldes før kravet mot selskapet, består likevel selskapets ansvar overfor skadelidte.»

En tilsvarende endring er foreslått i bestemmelsen i fal. § 18-6, se punkt 18.2 nedenfor.

14.10 Øvrig lovgivning

14.10.1 Formelle lover

Dette avsnittet gir en oversikt over det vesentligste av de øvrige lover som Utvalget har vurdert, og som ikke medfører særskilte samordningsspørsmål i forhold til det nye skadeserstatningsloven kapittel 3. Når det gjelder forskrifter, har det ikke vært mulig for Utvalget å undersøke med full negativ troverdighet. Utvalget nevner imidlertid noen eksempler på forskrifter som blir berørt.

En rekke bestemmelser som henviser til skadeserstatningslovens utmålingsregler vil måtte bytte ut henvisningene til paragrafnumre dersom lovforslaget vedtas. Utvalget har ikke kunnet prioritere å foreta en fullstendig gjennomgang av slike lovsteder eller tilsvarende punkter i forskrifter, men enkelte slike nevnes nedenfor.

1. Skatteloven (sktl.): §§ 2-14 femte ledd og 4-22 første og andre ledd viser til skadeserstatningsloven kapittel 3. Dette skaper ingen endringsbehov, se begrunnelsen foran. Sktl. § 5-15 første ledd bokstav h nr. 1 viser til «menerstatning etter lov om skadeserstatning § 3-2 og erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art etter samme lov §§ 3-5 og 3-6». Her må imidlertid paragrafnummereringen oppdateres i tråd med Utvalgets utkast. Et forslag til endring kan lyde slik (utdrag):

Ǥ5-15. Skattefri arbeidsinntekt

(1) Som inntekt regnes ikke …

h. følgende erstatninger i og utenfor tjenesteforhold:

1. menerstatning, smerteerstatning og oppreisning etter lov om skadeserstatning §§ 3-6, 3-7 og 3-10.»

2. Folketrygdloven (ftrl.): § 11-19 angir at «pensjonsgivende inntekt som er erstatning fra arbeidsgiver etter skadeserstatningsloven § 3-1, eller yrkesskadeforsikringsloven § 13, skal ikke føre til reduksjon av arbeidsavklaringspengene.».

Paragrafnummereringen er den samme i lovutkastet, bortsett fra at § 3-2 bør tilføyes ved siden av § 3-1.

3. Produktansvarsloven (prodansvl.):125§ 2-5 gir regler om erstatningsutmåling (og lempning). Bestemmelsens første ledd anviser at «[e]rstatningen … utmåles … etter alminnelige erstatningsregler, jf lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeerstatning». De alminnelige utmålingsprinsipper kommer dermed til anvendelse.126 Dette tydeliggjøres av forarbeidenes omtale av skadeserstatningsloven kapittel 3.127 Siden ordlyden i prodansvl. § 2-5 viser til hele skl., og ikke enkeltparagrafer, er det ikke behov for tilpasninger.

Også denne loven inneholder ansvarsbegrensninger, se prodansvl. § 3-6. Som nevnt foran under punktene 14.5.5 og 14.7.4 er det Utvalgets syn at innføringen av standardiserte regler i utgangspunktet må holdes atskilt fra regler om en øvre ansvarsgrense. På grunnlag av tilsvarende hensyn som er nevnt i punktene 14.5.5 og 14.7.4, foreslås ingen endringer i prodansvl. § 3-6.4.

Pakkereiseloven (pakrl.):128 § 6-4 første ledd gir kunden rett til erstatning av arrangøren der pakkereisen er «mangelfull og dette fører til at kunden lider tap». Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av ordlyden, omfatter den personskadetap. Dette uttrykkes i forarbeidene, hvor det fremgår at «bestemmelsen [omfatter] tap som følge av personskader», og at «[a]nsvar for tap som følge av personskader reguleres hovedsakelig av ulovfestede erstatningsprinsipper».129 Som påpekt i forarbeidene avviker dette fra annen norsk kontraktsrettslig lovgivning, som ikke regulerer slikt tap.130 EUs direktiv 13. juni 1990 om pakkereiser, herunder pakkeferier og pakketurer (pakkereisedirektivet) inngår i EØS-avtalen, og forutsetter at erstatningsansvaret etter pakrl. må omfatte også denne type tap.

Bestemmelsen forutsetter at utmålingen følger de vanlige utmålingsprinsippene i skadeserstatningsloven kapittel 3. Det er verken vist til skl. eller til enkelte paragrafer, og det er derfor ikke behov for re-nummerering. Utvalget bemerker også at retten til «ulempe»-erstatning etter pakrl. § 6-4 tredje ledd vil være uendret. Denne regelen har et noe annet dekningsformål enn den foreslåtte regel om smerteerstatning i utkastet, men de har visse berøringspunkter.

14.10.2 Forskrifter

1. Forskrift om fastsetting og endring av uføregrad i forhold til pensjonsgivende inntekt:131

«§ 1. Fastsetting av uføregrad

På grunnlag av medlemmets inntektsmuligheter før og etter sykdommen, skaden eller lytet oppsto, skal det fastsettes ett inntektsnivå før uførhet (§ 3) og ett inntektsnivå etter uførhet (§ 4). Uføregraden fastsettes ved å sammenligne de to inntektsnivåene. Inntektsnivået før uførheten skal oppjusteres dersom inntektsnivåene ikke refererer seg til samme tidsperiode. Det skal tas hensyn til all pensjonsgivende inntekt (jf folketrygdloven § 3-15) i vurderingen av uføregraden. Følgende inntekter skal likevel unntas:

• Erstatning for inntektstap ved erstatningsoppgjør etter skadeserstatningsloven § 3-1, yrkesskadeforsikringsloven § 13 eller pasientskadeloven § 4 første ledd.

• Opparbeidet inntekt som er etterslep fra helt avsluttet aktivitet.»

Henvisningene til skl. § 3-1 vil fortsatt være riktig, fordi påført inntektstap foreslås regulert i første paragraf i utkastet til nytt skadeserstatningsloven kapittel 3. Også henvisningene til ysfl. § 13 og passkl. § 4 første ledd vil fortsatt være dekkende, ut fra de forslag Utvalget har gjort foran.

2. Forskrift om regler for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning for somatiske sykehus/poliklinikker:132

«§ 4. Erstatningsutmåling, medvirkning, regress m.v.

Erstatning etter disse reglene utmåles etter bestemmelsene i lov av 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning. Oppreisning, jfr. skadeserstatningsloven § 3-5, utbetales likevel ikke ut over 20 000 kr. Tap under kr. 5 000 omfattes ikke av vilkårene.

Med hensyn til skadelidtes medvirkning og regress gjelder skadeserstatningsloven §§ 3-7 og 5-1 tilsvarende.»

Bestemmelsen må oppdateres i forhold til de nye paragrafnumrene. Et forslag kan lyde slik:

«§ 4. Erstatningsutmåling, medvirkning, regress m.v.

Erstatning etter disse reglene utmåles etter bestemmelsene i lov av 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning. Oppreisning, jf. skadeserstatningsloven § 3-10, utbetales likevel ikke ut over 20 000 kr. Tap under kr. 5 000 omfattes ikke av vilkårene.

Med hensyn til skadelidtes medvirkning og regress gjelder skadeserstatningsloven §§ 3-13 og 5-1 tilsvarende.»

15 Økonomiske og administrative konsekvenser

15.1 Innledning

I henhold til Mandatet skal Utvalget på vanlig måte utrede økonomiske og administrative konsekvenser av lovforslaget. Mandatet lyder:

«Økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser av lovforslagene skal utredes i samsvar med utredningsinstruksen kapittel 2.

Lovforslaget skal så langt det er mulig baseres på uendret ressursbruk i forhold til i dag for berørte virksomheter og næringer og for dem som betaler forsikringspremier. Innsparing ved behandlingen av erstatningskrav kan i stedet overveies nyttet til å høyne erstatningsnivået. Samtidig skal det vurderes om dette i noen grad bør fravikes for å sikre et gjennomgående rimelig dekkende erstatningsnivå ved overgang fra skjønnsmessige utmålingsregler til mer standardiserte regler. I så fall skal det utarbeides alternative lovforslag basert på begge forutsetninger med hensyn til ressursbruk.»

Utvalget har i tråd med dette bestrebet seg på å utarbeide forslag til løsninger som så langt mulig søker å holde fast ved den ressursbruk som er etablert på området. Dette gjelder også den bestående tapsfordeling mellom skadevolderside, skadelidtside og det offentlige. Utvalget har prøvd å holde fast ved grunnleggende fordelingsmodeller i norsk erstatnings- og velferdsrett. Dette innebærer blant annet at prinsippet om at det i erstatningen skal gjøres fradrag for offentlige ytelser er videreført fra gjeldende rett.133

Dette har likevel ikke forhindret at det på enkelte områder bevisst er lagt til rette for mindre forskyvninger hva gjelder endelig tapsfordeling og erstatningsnivå. Dette skyldes i første rekke at enkelte erstatningsposter av ulike grunner systematisk og over tid har gitt for dårlig uttelling for de skadelidte, sett i forhold til hva som med rette kan kalles «full erstatning». Utvalget har derfor på enkelte punkter oppjustert erstatningsnivåene. Dette gjelder særlig den standardiserte erstatningen for barn, men også i noen grad erstatning for hjemmearbeidstap. Utvalget viser for så vidt til gjennomgangen nedenfor i kapittel 15. I tillegg har Mandatet gitt visse føringer som med nødvendighet innebærer at skadelidte får erstatning for flere negative effekter enn tidligere. Dette gjelder innføring av en smerteerstatning, se kapittel 10 foran, og utvidelsen av ménerstatning til å dekke også medisinsk invaliditet ned till 5 %.134 For øvrig er det grunn til å tro at lovforslaget – sett under ett – ikke innebærer vesentlige forskyvninger i tapsfordelingen på området. Som ventelig er ved standardisering, vil noen poster representere en mindre begunstigelse for noen grupper av skadelidte, mens noen poster på tilsvarende måte vil ende opp med en mindre reduksjon i erstatningen sammenliknet med gjeldende rett. Disse effektene vil langt på vei utlikne hverandre. Utvalget viser for så vidt til gjennomgangen av de respektive kapitler nedenfor.

Utvalget har ikke hatt til rådighet et godt tallmateriale å arbeide med for å kunne beregne nærmere hvor store endringer det blir i totalkostnader. Utredningen innebærer standardisering av ulike poster som er aktuelle i erstatningsoppgjør ved personskade, se kapitlene 5-11 foran. Dersom man skulle analysere totalkostnader ved det nye forslaget, måtte dette ha vært gjort via en sammenligning mellom forslaget og gjeldende rett post for post. Slike tall kan bare genereres hvis man har statistikker over antall dekkede skader, med erstatningssummer fordelt på de ulike poster. Slikt tallmateriale finnes ikke i databaser og statistikker. For de nye erstatningspostene lar det seg naturlig nok ikke gjøre å skaffe tall. Utvalget har i møte med fraværet av tallmateriale valgt å lage regneeksempler som belyser situasjonen for den enkelte skadelidte, se punkt 15.3.5 nedenfor. Utvalget kan, på tross av mangelen på tallmateriale, komme med noen forsiktige prognoser om endringer av betydning for de berørte aktører. I det følgende gjennomgås de økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene til standardisert erstatning post for post og helhetlig.

15.2 Generelle effekter

Det bør innledningsvis understrekes at poenget med å innføre standardisert erstatningsutmåling generelt er å spare administrative kostnader i flere ledd. Både for skadelidte, skadevolder, domstoler og ande objektive instanser (slik som Norsk Pasientskadeerstatning) er det arbeidsbesparende å kunne forholde seg til sjablonger i stedet for nøyaktige utregninger. De samfunnsmessige fordelene ved at man enkelt kan finne frem til standardiserte summer i et funksjonelt system er mange, og de er vanskelig å beregne. Utvalget vil imidlertid nevne denne selvsagte fordelen innledningsvis, slik at den følgende presentasjonen av endringer kommer i sitt rette perspektiv. Samfunnsøkonomisk vil standardiseringen gi utgiftsbesparelser for så vel bruk av advokattjenester som belastninger av domstolene og skadebehandling i forsikringsselskapene. Fordelene ved sparte administrasjonskostnader gjør seg gjeldende generelt, og vil derfor i det følgende ikke nevnes for hver post som gjennomgås, med mindre det gjør seg gjeldende spesielle forhold.

I forlengelsen av det som er nevnt foran, vil Utvalget peke på at den skarpe inndeling i ulike poster under erstatningsutmålingen kan dra med seg mange fordeler. For det første er det grunn til å tro at grensegangene mellom ulike poster skaper en klarhet som forebygger mot kostnader forbundet med tvil og tvister. For det andre vil den modulbaserte tilnærmingen gjøre det mulig å justere enkeltposter uten å gripe inn i andre poster. På dette punktet er det særlig grunn til å nevne revisjonshjemmelen i § 3-18. Denne regelen er i seg selv egnet til å spare kostnader, fordi mer beskjedne justeringer kan foretas uten at hele lovgiverapparatet settes i sving.

Den nye standardiserte ordningen innebærer en forenkling ved at yrkesskadeområdet og det øvrige området for erstatning utmålingsmessig blir behandlet på samme måte. Dette medfører at mange spekulasjoner om hvorvidt man bør kreve erstatning etter yrkesskadeforsikringen eller etter andre kompensasjonssystem (for eksempel trafikkforsikringen, jf. bal. § 4) bortfaller. Skadelidte vil med meget få unntak få den samme erstatningen uansett hvilket ansvarsgrunnlag han bygger på.135 Slik fjernes en usikkerhet i systemet som etter omstendighetene kan være kostnadsdrivende.

15.3 Inntektstapserstatning

15.3.1 Innledning

I kjernen av den nye standardiseringsordningen står de nye reglene om utmåling av inntektstapserstatning. Selv om beregningsmåten for erstatning foreslås standardisert, har målsettingen vært å legge til rette for utmåling av full erstatning så langt det lar seg gjøre. Målsettingen om å standardisere og forenkle har likevel med nødvendighet ført til visse mindre forskyvninger og endringer sammenliknet med gjeldende rett, som det redegjøres for rett nedenfor. Utvalget vil peke på at noen endringer på dette området begunstiger skadevoldersiden, mens andre begunstiger grupper på skadelidtsiden. Utvalget har hele tiden hatt for øye at de ulike forslag til endringer må ivareta en viss balanse mellom de to nevnte sidene slik at totalbildet ikke forskyves for mye sammenliknet med gjeldende rett. På noen områder er det imidlertid ikke noe bastant motsetningsforhold mellom de to nevnte gruppene. Eksempelvis er mange av de potensielt skadelidende på bilansvarsområdet samtidig med i skadevolderfellesskapet idet de betaler forsikringspremie ved bruk av bil.

Når det gjelder det nye system med erstatning basert på årsinntekt som plasseres i en utarbeidet tabell, vil systemet i grove trekk følge dagens ordning. Også i dagens system legges det stor vekt på skadelidtes årsinntekt på skadetidspunktet. Det er derfor ikke å forvente at systemet i seg selv vil bringe store endringer for de involverte aktørene.

15.3.2 Mulige bidrag til økning av de samlede erstatningsutbetalinger

Et viktig punkt vedrørende mulige økte kostnader for skadevoldersiden er innføringen av en standarderstatning basert på at skadelidte får erstatning som om han eller hun hadde en årsinntekt på 5 G, et «gulv» i erstatningsordningen. En erstatningsordning med en minsteerstatning basert på 5 G i årsinntekt vil innebære at skadelidte med inntekt lavere enn 5 G vil få høyere erstatning enn deres inntekt tilsier etter dagens system.

Når det gjelder samlede økonomiske konsekvenser av denne standardiseringen, må det tas hensyn til at standardiseringen tar et individuelt utgangspunkt for skadelidte med høyere inntekt enn 5 G samtidig som de skadelidte med lavere inntekt løftes opp, slik at de får en erstatning basert på 5 G. Dette skulle isolert sett bidra til en viss økning i de samlede erstatningsutbetalinger for inntektstap.

15.3.3 Mulige bidrag til reduksjon av totalutbetaling

I motsatt retning trekker det imidlertid at forventet lønnsoppgang etter dagens system i prinsippet er erstatningsmessig så lenge slik oppgang kan sannsynliggjøres136, mens dette påslaget i erstatningen ikke inngår i Utvalgets forslag. Etter den standardiserte ordning som nå foreslås, vil skadelidtes inntektsnivå i tidsrommet rundt skaden være bestemmende for all fremtidig inntekt. Selv om skadelidte skulle fylle unntaksvilkåret i § 3-2 tredje ledd, vil erstatningen beregnes etter det hypotetiske lønnsnivå de kommende 3–6 år etter oppgjørstidspunktet.137 Dette har vært ansett nødvendig for å forfølge standardiseringsformålet. For alle skadelidte som i dag har utsikter til betydelig lønnsøkning gjennom karrieren, og kan sannsynliggjøre dette, vil den standardiserte ordningen innebære en redusert erstatning sammenliknet med dagens nivå.

Mange potensielle skadelidte som har lavere lønn enn 5 G, ville i et tenkt erstatningsoppgjør etter dagens regler ha kunnet sannsynliggjøre et gjennomsnittlig årstap på mer enn 5 G i fremtiden. Denne adgangen vil etter det nye lovforslaget være stengt. På dette punktet vil innføringen av en «standarderstatning» altså gå i skadevoldersidens favør.

En lignende effekt følger av at standarderstatningen vil utbetales til unge under lange utdanningsløp. Etter dagens ordning vil eksempelvis en legestudent i sitt andre studieår kunne påberope seg at han eller hun etter endt studium vil få en inntekt på 10 G eller mer. Etter den standardiserte ordning vil erstatningen bli på standarderstatningsnivå, og dermed «sparer» skadevoldersiden et stort utbetalingsbeløp per skadelidt i denne kategorien.138 Effekten av endringen for denne gruppen må komme til fradrag i overslagene over hvor mye dyrere enn dagens ordning en standarderstatning eventuelt vil bli for skadevoldersiden.

Også for deltidsansatte personer som får standarderstatning, vil denne effekten kunne gjøre seg gjeldende. En skadelidt som arbeider deltid på skadetidspunktet vil kunne sannsynliggjøre en prognose for at vedkommende uten skaden etter en tid ville ha øket sin stillingsandel og at årsinntekten ville ha oversteget 5 G. Etter standarderstatningens system får denne gruppen uten videre erstatning basert på årsinntekt 5 G. I slike tilfeller representerer den nye standardiserte erstatningen en billigere løsning for skadevoldersiden enn dagens. Her må det imidlertid også tas i betraktning at mange deltidsansatte etter dagens system vil ha problemer med å bevise at de senere ville ha gått ut i full jobb. For denne gruppe utgjør den nye ordningen en forenkling og en begunstigende endring.

For helhetens skyld bør det nevnes at unntaket for personer uten tilknytning til utdanning eller arbeidsliv vil fjerne noe av den økonomiske effekten av å etablere en relativt romslig standarderstatning.139 Standarderstatningen vil ikke omfatte alle voksne skadelidte. De som ikke kan bevise at de har hatt tilknytning til arbeid eller utdanning i skadeåret eller i året før, vil ikke oppnå standarderstatning jf. punkt 5.5.4.2 foran.

En siste endring som bør nevnes, er at det foreslås innført et tak på erstatningen, slik at inntekter over 19 G ikke er vernet av erstatningsreglene, se om dette punkt 5.4.3 foran. Selv om endringen gjelder et lite fåtall av skadelidte, er det en endring i retning av lavere kostnader for skadevoldersiden.

15.3.4 Endringer i ressursbruken på yrkesskadeområdet

De nevnte effektene slår litt annerledes ut på yrkesskadeområdet. På dette området gjør effekten av å ha et gulv for erstatningen seg gjeldende allerede i dag. De deltidsansatte som er yrkesskadeforsikret etter dagens ordning vil uten videre få en erstatning basert på 7 G, også om de kan bevise at de i fremtiden uten skaden ville ha fått høyere inntekt. Samtidig vil mange arbeidstakere med lavere årsinntekt (enn 7 G) få erstatning basert på en årsinntekt på 7 G. Etter den nye ordningen vil imidlertid erstatningen ta utgangspunkt i en årsinntekt på 5 G. For noen potensielle skadelidte vil dette likevel ikke innebære noen reduksjon i erstatningsnivået. Erstatningen basert på 5 G med utgangspunkt i 60 % trygdedekning ligger for en del aldersgrupper omtrent på nivå med erstatningen fra dagens yrkesskadeforsikring. For aldersgruppene inntil ca. 45 år vil inntektstapserstatningen imidlertid bli redusert, mens nivået øker noe for skadelidte i siste halvdel av 40-årene og eldre. Reduksjonen for yrkesskadde på 21 år vil være ca. 514 000 kroner, mens økningen for yrkesskade som er 60 år gamle vil være på ca. 136 000 kroner. Skadelidte som tjente 6 G eller mer i året før skaden får lavere erstatning dersom de er i slutten av 20-årene eller yngre.140 Også andre forskjeller mellom gjeldende rett og den foreslåtte nye regulering er egnet til å komplisere bildet: Utvalget foreslår en hjemmearbeidserstatning for denne gruppen som skal komme i tillegg til erstatningen basert på 5 G, jf. kapittel 8 foran. Denne økningen er basert på at skadelidte (maksimalt) skal ha inntil 0,4 G per år i hjemmearbeidserstatning, mens det vanligste for de yrkesskadde nok vil være den lavere satsen beregnet ut fra et årlig tap på 0,2 G.141 Yngre yrkesskadde som også har krav på hjemmearbeidserstatning på 0,2 G i året kommer mindre dårlig ut. Men fortsatt vil yrkesskadde opp mot 35 år få redusert erstatningsnivå sammenliknet med dagens nivå. En del skadelidte som mottar gulv-erstatning på 5 G få kompensasjon for manglende trygdedekning, jf. særregelen i Utmålingsforskriften § 2-1 sjette ledd. Yrkesskadde som er eldre enn omlag 30 år, og som har en årsinntekt opp mot 6 G og høyere vil få høyere erstatning, både ved at erstatningen øker og ved at taket heves fra 10 til 19 G. Yngre skadelidte må ha en inntekt opp mot 7 G før erstatningen blir like høy eller høyere enn i dag. Disse faktorene bidrar til å øke utgiftene for skadevoldersiden på yrkesskadeområdet.

I motsatt retning trekker det at det nå innføres individuelt fradrag for uføredekning under tjenestepensjoner også for de skadelidte på yrkesskadeområdet. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett som er egnet til å bringe besparelser for skadevoldersiden.

En effekt som er egnet til å begrense de totale utbetalingene fra yrkesskadeforsikringene er at standardiseringen er basert på intervaller av halve G i stedet for hele G. Dermed blir avrundingene oppover relativt sett mindre sammenliknet med någjeldende standardiseringssystem.

Nedenfor gis det noen regneeksempler som viser effektene av den nye ordningen på yrkesskadeområdet for skadelidte som er 45 år gamle. Tabellen viser noen effekter også for skadelidte som er yngre og eldre. Det er foreløpig uvisst hvordan tjenestepensjonsordningene vil tilpasse seg de nye reglene om uføretrygd.142 Det er imidlertid grunn til å anta at ordningene vil ta konsekvensen av at folketrygden skal betale 66 % av pensjonsgivende inntekt inntil 6 G. Utvalget har derfor ved utformingen av regneeksemplene lagt til grunn at tjenestepensjonsordninger vil dekke 66 % av lønnen mellom 6 og 12 G. Videre er tjenestepensjonene nedkapitalisert med en kapitaliseringsrente satt til 5 % på samme måte som erstatningsberegningens tabeller. Endelig er det gjort fradrag på 40 % for skatt jf. Utmålingsforskriften § 2-1 fjerde ledd.

De ovennevnte eksemplene viser tendensene hva gjelder den aldersgruppen som har dannet utgangspunktet for erstatningsberegningen i någjeldende Yrkesskadeforskrift, gruppen på 45–46 år. Når det gjelder yrkesskadde som er yngre eller eldre enn dette, slår tallene litt annerledes ut:

En yrkesskadd 25-åring som tjener 5G får 29,8 G i henhold til lovutkastet § 3-2 med forskrifter. Etter dagens yrkesskaderegulering får skadelidte et aldersbasert tillegg på til sammen 60 % av grunnerstatningen, jf. Yrkesskadeforskriften § 3-3 bokstav d. Summen av 22 G + 60 % av 22 G er 35,2 G. Dermed reduseres erstatningen for inntektstap med 7,8 G ved innføring av Utvalgets lovforslag.

Her kommer imidlertid hjemmearbeidserstatningen inn og utlikner mye av forskjellen. Denne erstatningsposten vil for en 25-åring i gruppe 1 (Mindre funksjonsnedsettelse) utgjøre 4,9 G. Dermed blir forskjellen mellom de to systemene marginal: 35,2 G etter någjeldende ordning og 34,7 G etter Utvalgets forslag. Men også her må det tas i betraktning at arbeidsgiverbetalte uføredekninger går til fradrag jf. lovforslagets 3-2 tredje ledd og 5.3.3 foran. For en 21-åring blir reduksjonen noe større, ca. 136 000 kroner.

En yrkesskadd 55-åring med samme inntekt (5G), får etter det nye forslaget 13,7 G pluss hjemmearbeidserstatning (gruppe 1) 3,4 G, til sammen 17,1 G. Etter någjeldende yrkesskaderegulering får han 22 G minus 45 % av 22 G, jf. Yrkesskadeforskriften § 3-3 bokstav b. Dette utgjør 12,1 G. Dette tyder på at de eldre yrkesskadde profiterer på det nye forslaget sammenliknet med gjeldende ordning. Igjen må det minnes om fradraget for uføredekning fra tjenestepensjonsordninger hvor arbeidsgiver har betalt premien, jf. § 3-2 tredje ledd.

Hvis man sammenlikner dagens yrkesskadeordning med lovforslaget uten å ta i betraktning tjenestepensjonsordninger, trer det frem en klar profil: De yngste skadelidte kommer dårligere ut med lovforslaget enn med dagens yrkesskadeordning. De eldste gruppene av skadelidte kommer vesentlig bedre ut med lovforslaget enn med den någjeldende yrkesskadeordningen.

For å vise hvordan det nye forslaget slår ut i forhold til ulike aldersgrupper, har Utvalget utarbeidet en del regneksempler se nedenfor i punkt 15.3.5. For oversiktens skyld er det også lagt inn tall utmåling etter dagens alminnelige erstatningsrettslige regler.

15.3.5 Regneeksempler og differanseberegninger

For å anskueliggjøre hvilke konsekvenser lovforslaget har for erstatningsbeløpene til de enkelte grupper av skadelidte, har Utvalget utarbeidet en oversikt, se tallmaterialet nedenfor.

I eksemplene på utregning etter skadeserstatningsloven § 3-1 er det lagt til grunn 60 % uførepensjon for 5 og 6 G, 56,5 % uførepensjon for 7 G, og 39,5 % uførepensjon for 10 G i inntekt i konstateringsåret. Uførepensjon er beskattet som inntekt. Det er ikke tatt hensyn til særfradrag. Det er heller ikke tatt hensyn til at skadelidte kan ha rett til erstatning for tap i opptjening av alderspensjon. Skatteulempen er satt til 25 %. G er anvendt med 2010-verdi: 75 641 kroner.

For de to kolonnene til høyre, som viser differanse mellom ny utmåling og gjeldende rett, er erstatning for hjemmearbeidstap ikke inkludert ved sammenlikning med erstatning etter skl., fordi dette vil gi det mest nøyaktig sammenlikningsgrunnlaget. For differanseberegningen i relasjon til yrkesskade (nedenfor forkortet til YS) er det tatt med to kolonner som viser differansen når den yrkesskadde kvalifiserer for hjemmearbeidserstatning og differensen når skjadelidte ikke kvalifiserer. Hjemmearbeidserstatningen er tatt med for å vise effekten av å la yrkesskadeforsikringen omfatte en standardisert hjemmearbeidserstatning.

Tall fra arbeidet med NOU 2004: 3 viser at det hvert år kan være tale om nærmere 1000 personer som blir helt eller delvis uføre som følge av en yrkesskade.143 Av disse kan man anta at ca. 60 % vil bli 100 % arbeidsuføre.144 Det vil dermed være ca. 600 personer hvert år som blir utsatt for effektene av endringene i yrkesskadedekningen.

De aktuelle skadelidte vil fordele seg i alder og inntektsnivå, jf. eksemplene som er gjennomgått foran. Dette gjør at det er nokså usikkert å operere med aggregerte tall. Den omstendighet at fradrag for tjenestepensjon vil redusere utgiftene for yrkesskadeforsikringen, gjør det også vanskelig å operere med sikre slutninger om hvorvidt den nye ordningen medfører økte kostnader for yrkesskadeforsikringen. Her gjør det seg også gjeldende usikkerhetsmomenter mht. hvordan pensjonsordningene vil utvikle seg i lys av endringer i folketrygdens dekning av uføretrygdede.

Talleksemplene foran viser at særlig hevningen av taket for erstatning kan lede til økte utbetalinger under yrkesskadeforsikringen. Samtidig vil den omstendighet at det blir gjort fradrag for utbetalinger fra pensjonsordninger i arbeidsforhold antagelig i noen grad utlikne økningene i kostnader. Denne effekten vil nok også få betydning for premiebetalingen. Det forutsettes at bedriftenes premie til en fremtidig arbeidsskadeforsikring gjenspeiler den risikoreduksjon som foreligger hvis bedriften samtidig har en uførepensjonsdekning i sin tjenestepensjon. Det kan i denne sammenheng være behov for informasjonsutveksling på tvers av selskaper. Hvis bedriften også kan fremvise informasjon om vesentlig innslag av fripoliser for uførepensjon blant de ansatte bør også dette kunne hensyntas.

15.3.6 Generelle effekter vedrørende inntektstap

Generelt viser gjennomgangen foran at den nye utmålingsordningen medfører både påplussinger og fradrag i den samlede utbetaling av erstatning for inntektstap. Når det særlig gjelder sammenlikningen med erstatningsnivåene på yrkesskadesektoren, må det advares mot å legge gjeldende yrkesskadeforsikring til grunn som noen form for «fasit». Erstatningsnivåene i yrkesskadeordningen har ikke blitt til etter noen nitid regning over hva som er full erstatning, men er mer basert på en rekke forsikringsprodukt som forelå tidlig på 1990-tallet samt beregninger av erstatningsnivået den gangen etter skadeserstatningsloven ved en årsinntekt på 7 G. Som nevnt i punkt 5.2 ble det tatt hensyn til trygdedekningen under utarbeiding av de standardiserte satsene, men uten at de nærmere beregninger fremgår av forarbeidene.145 Mye tyder på at den nye reguleringen av uførestønad gir grunn til å øke erstatningen noe for å kompensere for at trygdedekningen ikke er høy.

På dette punktet bør det særskilt bemerkes at de nye reglene om beregning av uførestønad ville ha påvirket erstatningsutmålingen også om reglene ikke skulle standardiseres. Skadelidte med lav trygdedekning må få kompensasjon for dette enten erstatningen standardiseres eller ikke. Effektene av den nye ordningen for uføretrygd må derfor holdes ut fra standardiseringsreglene.

Når det nå legges opp til at det gjøres fradrag for tjenestepensjon i betalingen fra yrkesskadeforsikringen, vil det ligge til rette for at selskaper som tegner yrkesskadeforsikring kan vise til sine tjenestepensjonsordninger når det forhandles om forsikringsavtalene. Den omstendighet at en bedrift har uførepensjon som del av sin tjenestepensjonsordning vil føre til at utbetalingene fra yrkesskadeforsikringen for høytlønnede uføre arbeidstakere blir tilsvarende lavere. Dette vil kunne hensyntas ved fastsettelse av premienivået.

Det bør særskilt nevnes at refusjonsordningene knyttet til yrkesskader og trafikkskader må gjennomgås på nytt i lys av det nye lovforslaget.146Utvalget går imidlertid ikke nærmere inn på effektene knyttet til refusjonsordningene.

Det faller vanskelig å gi nærmere anslag av totalkostnadene i kroner og øre. Et blikk på totalkostnadene knyttet til utbetalinger under trafikkforsikringer i 2009 kan likevel gi visse indikasjoner på tallenes størrelsesorden.

For motorvognsforsikringer (omfatter mer enn ordinære biler, for eksempel også snøscootere) var den totale skadeserstatningen i 2009 11,5 milliarder kroner (11545 millioner kroner). Samtidig var utbetalingene som spesifikt relaterte seg til personskader 1,9 milliarder kroner (1922 millioner kroner), samt 62 millioner kroner til utbetalinger under førerulykkeforsikringer.147 Dette innebærer at personskadene representerte 16,5 % av totalkostnadene. Dette innebærer at en eventuell økning i de totale erstatningsbeløp bare delvis vil påvirke forsikringspremien ved motorvognforsikring. En eventuell økning av erstatningsbeløpene som følge av standardiseringen vil dermed bare innebære en økning på et område som representerer 1/7 av premien.

15.4 Barneerstatning

En iøynefallende endring vedrørende barneerstatningen er at denne posten, som tidligere omfattet både inntektstap og ménerstatning i én engangssum, nå deles opp i to særskilte poster. Postene for inntektstap vil isolert sett være lavere enn den tidligere erstatningen, men når ménerstatning kommer i tillegg, vil den samlede erstatningen gjennomgå en viss økning. Videre skal barneerstatningen nå utbetales i to omganger, med en særskilt overgangserstatning som dekker inntektstap skadelidte har før fylte 22 år.

Et eksempel gjelder en skadelidt som er 16 år på konstateringstidspunktet og blir 100 % ervervsufør og 100 % medisinsk invalid. Erstatning for inntektstap utgjør da 37,9 G pluss en overgangserstatning på 4,9 G. Ménerstatning på 100 % vil utgjøre (kapitalisert engangsverdi av årstap beregnet til 1 G per år) ca. 16,5 G.148Disse postene utgjør da til sammen 59,3 G. Dette innebærer en klar økning sammenliknet med det tidligere standardbeløpet på 40 G.

I tillegg kommer erstatning for hjemmearbeidstap som for barn med større funksjonsevnetap kan utgjøre 10,1 G.

Innføringen av et erstatningsoppgjør i to faser vil også medføre økte kostnader og administrative byrder totalt sett. Det ligger i sakens natur at det vil bli et øket behov for legetjenester, fordi det skal foretas en medisinsk vurdering av skadelidte i to omganger. Det blir imidlertid ikke en dobling av arbeidet, fordi den ervervsmessige uførheten fremdeles skal fastsettes bare én gang.

Tofasesystemet vil kreve en overvåkning av sakene fra skadevoldersiden, her særlig forsikringsselskapene. Innføring av rutiner for varsling det året skadelidte fyller 18 år vil kreve ressurser, men neppe store ressurser.

15.5 Merutgiftserstatning

Klargjøringen av hvilke utgifter som er erstatningsmessige antas å lede til mindre administrative kostnader og mindre belastning på advokater og domstoler. For øvrig vil erstatningssaker vedrørende moderate og mindre merutgifter ikke påvirkes så mye av standardiseringsordningen. Som det fremgår av kapittel syv foran, skal merutgifter som hovedregel utmåles individuelt med de kostnader og administrative ressurser det medfører.

På den andre side vil systemet med en erstatning tilsvarende 2 G per år for pleie- og omsorgsutgifter i storskadesakene kunne innebære besparelser for både skadevolder- og skadelidtsiden. Når det først blir tvist om utmålingen i slike saker, har det erfaringsmessig krevd store sakskostnader på begge sider. Når Utvalget nå foreslår en standardløsning som begge sider i særlige tilfeller kan bevise seg ut av, vil dette kunne medføre besparelser sak for sak.

Som en særskilt besparelse vedrørende menneskelige omkostninger bør nevnes at det er gunstig for skadelidte å slippe måtte gå igjennom en rettssak eller annen tung prosess for å få sin erstatning.

Delstandardiseringen for jevnt påløpende tap kan også bidra til å begrense antall tvistetema under erstatningsutmålingen, se lovutkastets § 3-4 sjette ledd andre punktum med tilhørende forskrift.

15.6 Hjemmearbeidserstatning

Som det fremgår av overlegningene og sammenlikningen med rettspraksis som er foretatt i kapittel syv, er det mye som tyder på at erstatningsnivået for hjemmearbeidstap generelt økes noe i forhold til det som har vært vanlig i rettspraksis. Dette bidrar klart nok til å øke de totale utbetalingene. Konsekvensene på yrkesskadeområdet er gjennomgått under punkt 15.3.4. Et viktig punkt er at fremtidig tap i hjemmearbeidsevne i dag anses erstattet gjennom grunnerstatningen (erstatning for fremtidig tap i inntekt, jf. Martinsen (Rt. 1998 s. 1916), mens tapet nå foreslås erstattet som en egen post.

Det nye systemet ville fjerne usikkerheten knyttet til om yrkesskadedekkede reelt får noen erstatning for tap av evne til hjemmearbeid.

15.7 Smerteerstatning

I og med at norsk rett så langt ikke har hatt en egen hjemmel for erstatning for smerte (ut over oppreisningserstatning), vil enhver utbetaling etter den nye regel innebære et bidrag til økning av det samlede erstatningsnivået sammenliknet med tidligere. Utvalgets standpunkt om at smerteerstatningen skal komme til fradrag ved utbetaling av ménerstatning vil nok likevel begrense det totale økonomiske volumet denne erstatningsposten representerer.

Erstatningsposten gjelder midlertidige skader og den beløper seg til 189 kroner per dag per 2010) pluss et noe høyere beløp de første syv dager. For de første syv dager er erstatningen satt til ca. kroner 529 per dag, til sammen 3 782 for en uke. Erstatningen er begrenset oppad til 1 G.

Et særskilt formål bak den nye erstatningsposten er at den skal kompensere for smerte ved for eksempel matforgiftninger, allergiske reaksjoner etter bruk av hud- og hårpleieprodukter og andre lignede forhold som særlig rammer forbrukere. Tall fra mattilsynet viser at antallet meldte matbårne infeksjoner de siste årene har ligget på ca. 1500 per år.149 Dersom man legger til grunn at matforgiftninger gjennomsnittlig foranlediger et fravær på én uke, vil det samlede volumet av disse erstatningene utgjøre kroner 3 782 x 1500 = ca. 5,8 mill. Dette er i seg selv et relativt beskjedent beløp, men det gjelder da også bare én av sektorene hvor smerteerstatning kan være aktuelt. Også andre forbrukergrupper enn forbrukere av mat kan være aktuelle for smerteerstatning. Det er imidlertid grunn til å anta at tilfellet av feilbehandlinger i for eksempel frisørbransjen vil lede til et langt lavere antall saker enn det som gjelder for matforgiftninger. Disse løse estimatene er i første rekke tatt med for å vise at de økonomiske konsekvensens av å innføre den nye erstatningsposten neppe vil bli veldig store som følge av de typiske forbrukerskadene.

Et annet område er personskader, som ikke sjelden medfører en forbigående sykdomstilstand. Hvis sykdommen varer i flere måneder, kan denne erstatningsposten representere summer mellom 1/4 G og 1G. Når alle slike personskader legges sammen, vil de samlet utgjøre en ikke uvesentlig økning i utbetalinger fra forsikringsselskapene og skadevoldersiden.

Når det gjelder administrative kostnader knyttet til smerteerstatning bør nevnes at forsikringsdekning av slike skader trolig vil operere med egenandeler som vil ta bort den byrde som er forbundet med å administrere mange mindre saker. Dette kan også være gunstig for den preventive effekten av å innføre smerteerstatning. Dersom bedrifter selv må betale smerteerstatning påført enkeltstående skadelidte som er rammet av eksempelvis matforgiftning, vil dette kunne bidra til at aktsomheten i bedriften skjerpes. Dermed vil antall skader reduseres, noe som har en gunstig effekt både samfunnsøkonomisk og på økonomiske og administrative kostnader.

Et særlig kjennetegn ved smerteerstatning er at det er en tapspost som gjelder relativt små krav. For slike krav kan kostnadene med å behandle kravene være store sett i forhold til størrelsen på kravene Utvalget har i denne forbindelse funnet at grepet med å unnta smerteerstatningen fra livsområdet for motorvognulykker og fra området for forsikrede skadetyper etter yrkesskadeforsikringsloven er egnet til tilstrekkelig å redusere de samlede kostnadene ved innføring av smerteerstatning. Når de nevnte områdene holdes utenfor, kan et samlet utvalg stille seg bak innføring av smerteerstatning fra første dag.

15.8 Erstatning for tapt livsutfoldelse (ménerstatning)

De endringer som er gjort i lov og forskrift på dette området, er i første rekke en kodifisering og videreføring av gjeldende rett. Det kan derfor neppe antas at endringen vil ha store økonomiske eller administrative konsekvenser. Den største realitetsendringen ligger i at det foreslås en rett til ménerstatning også ved méngrader ned til 5 %. Dette vil naturlig nok bidra til å øke forsikringspremier og totale erstatningsutbetalinger.

Den omstendighet at nedslagsfeltet blir større, vil også medføre at det oppstår flere saker som krever behandling i forsikringsselskapet og eventuelt i rettsapparatet. Som kjent er det administrative kostnader forbundet med slik saksbehandling, men for mange av sakene vil kravet om ménerstatning være én av flere erstatningsposter. Man må likevel ta i betraktning at skadelidte som har så lav medisinsk invaliditetsgrad som 5–14 % ikke alltid har noe ervervstap eller tap etter andre poster, for eksempel hjemmearbeidstap. Det er derfor grunn til å tro at senkningen av kravet til medisinsk invaliditet vil lede til en økning i antall saker totalt sett. Hver av disse nye sakene vil gjelde relativt beskjedne beløp. Saker med inntil 15 % medisinsk invaliditet – altså de nye sakene sammenliknet med gjeldende rettstilstand – gir en erstatning på 7 % av G per år, ca. 5 000 kroner. En kapitalisert verdi av et årstap på 5 000 kroner utgjør for en 40-åring 5000 kroner x 16.01= ca. 80 000 kroner.150 Om man tenker seg at det kan være ca. 1000 slike skader i løpet av et år, utgjør dette 80 millioner kroner.

Utvalget finner det imidlertid vanskelig å forutse hvilket antall man vil ha av slike saker, og det er ikke sikkert at aldersprofilen på de skadelidte etterlater 40 år som en gjennomsnittsalder. Med disse forbehold, er det likevel grunn til å tro at en økning i erstatningsutbetalingene vil bli moderat.

15.9 Forsørgertap og omstillingserstatning

For forsørgertap vil erstatningsnivået følge av standardiserte utbetalinger basert på inntekt. Nivået på forsørgertapserstatningen er søkt videreført gjennom den standardiserte ordning.

Innenfor yrkesskadeområdet vil den nye erstatningsordningen likevel innebære en økning av erstatningsnivået for etterlatte barn. Mens det någjeldende toppnivået for et barns forsørgertapserstatning etter Yrkesskadeforskriften per i dag er 6 G, vil det nye toppnivået, basert på en årsinntekt på 6 G, utgjøre 14 G. Erstatningen kan også bli høyere dersom den avdøde forsørger hadde høy inntekt. Topperstatningen kan etter dette bli så høy som 20,3 G dersom skadelidte er et enebarn på 0 år og avdøde har en inntekt som overstiger 12 G.

Noen regneeksempler viser hvilke utslag den nye ordningen vil gi på yrkesskadeområdet. Det bør minnes om at yrkesskadeerstatningen etter gjeldende rett ikke har gitt uttrykk for «full erstatning», blant annet fordi nivået ikke er blitt justert i tråd med Bastrup (Rt. 1998 s. 639). At Utvalget går inn for en økning i nivået er derfor naturlig jf. også Arbeidsskadeutvalgets forslag.

Økningen som fremgår av eksemplet skyldes dels at Utvalget har ønsket å inkludere Bastrup-tillegget i forsørgertapserstatningen. Utvalget har videre gjennom en sammenlikning med relevant rettspraksis funnet at det er rom for å legge det standardiserte erstatningsnivået for forsørgertap noe høyere enn det som er lagt til grunn i yrkesskadeforsikringsordningen. Erstatningsnivået er bygget på eksisterende rettspraksis og den er gjort inntektsavhengig med grove kategorier. Det er derfor ikke gitt at erstatningsnivået blir veldig forskjellig fra dagens nivå.

Utvalget har altså generelt forsøkt å videreføre nivået i gjeldende rett. På den annen side har Utvalget på enkelte punkt valgt løsninger som avviker fra gjeldende rett på en slik måte at de bidrar til å redusere erstatningen til etterlatte. For det første har Utvalget valgt å se bort fra Bastrupdommens prinsipp om at forsørgertap kan omfatte løpende utgifter som reelt bidrar til skadelidtes formuesoppbygging utover en periode på 5 år, ved at etterlatte ikke lenger vil få erstatning for utgifter til avdrag på boliglån fram til etterlatte barn er blitt ferdig med videregående skole. Videre er forsørgertapserstatningen ikke basert på Bastrupdommens forutsetning om erstatning for forsørgertap til gjenlevende ektefelle helt frem til barnet er 19 år. Utvalget har heller ikke fullt ut videreført prinsippet om at den forsørgede ikke skal måtte gå ned i levestandard.

Den nye regelen om «omstillingserstatning» på 1,5 G vil formelt innebære en ny lovhjemlet erstatningspost i norsk erstatningsrett. Regelen fremstår derfor formelt som en utvidelse av katalogen for erstatningsmessige poster, men den dekker reelt de samme poster det etter gjeldende rett allerede er hjemmel for: Skadeserstatningsloven har en regel om at skadevolder er ansvarlig for «vanlige utgifter til gravferden» og «andre utgifter i anledning av dødsfallet», jf. skl. § 3-4 tredje ledd første punktum. I Yrkesskadeforskriften § 6-3 er det også en regel om at skadevolder skal betale 1/ 2 G for begravelsesutgifter. Det er dermed grunn til å tro at den nye bestemmelsen om omstillingserstatning ikke vil innebære noen vesentlig realitetsendring i norsk rett.

Etter dette vil en overgangserstatning på 1,5 G ikke nødvendigvis innebære en økning i erstatningsnivået per skadetilfelle innenfor kategorien forsørgertap.

15.10 Samlede økonomiske og administrative konsekvenser

Gjennomgangen foran har vist at den nye, standardiserte utmålingen av personskadeerstatning vil føre til høyere erstatningsnivå for enkelte grupper av skadelidte, mens andre skadelidtgrupper får mindre erstatning sammenliknet med i dag. De viktigste punktene hvor erstatningen økes, er punkter hvor Mandatet gir anvisning om at Utvalget skal vurdere å etablere nye erstatningsposter i norsk rett (smerteerstatning og i noen grad omstillingserstatningen ved forsørgertap) eller punkter hvor Mandatet ber Utvalget om å vurdere utvidelse av eksisterende poster (ménerstatningen utvides til invaliditetsgrader ned til 5 %). For øvrig vil standardiseringen av hjemmearbeidserstatning kunne innebære en økning i kostnadsnivået for forsikringsfellesskapene, særlig for dekningen under yrkesskadeforsikringen. Dette fordi denne erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven så langt har vært ansett å omfatte posten hjemmearbeidstap uten at det på noe tidspunkt ble gjort et spesielt påslag i erstatningsnivået for å dekke inn denne posten. Den omstendighet at taket for dekning etter yrkesskadeforsikringen heves fra inntektsgruppen som har 10 G per år til 19 G per år, er også egnet til å øke utgiftene på sektoren. På yrkesskadeområdet er det også foreslått en viss økning av forsørgertapserstatningen til barn. På den andre siden reduseres inntektstapserstatningen til unge yrkesskadde som tjente mindre enn gjennomsnittet i Norge før de ble skadet.

Også barneerstatningen foreslås endret slik at de samlede utbetalinger blir høyere enn før. En slik endring vil imidlertid være i godt samsvar med de forutsetninger som ble lagt til grunn da barneerstatning i sin tid ble innført (1987). Utover disse punktene er det neppe grunn til å tro at de samlede erstatningsutbetalinger vil bli endret på dramatisk vis. De ulike standardiseringsforslag viderefører i det vesentlige linjer som allerede er lagt i norsk erstatningsrett. Økning av erstatningsnivået for noen grupper av skadelidte motsvares i noen grad av at enkelte andre grupper av skadelidte får lavere erstatning. Grepet med å bygge på eksisterende kapitaliseringsrente har vært et nødvendig og hensiktsmessig middel til å etablere endringer som ikke innebærer for store forskyvninger i kostnadsnivåene for skadevolder og i dekningsnivåene for skadelidte, se punkt 4.5 om dette. Utvalget har oppfattet denne tilnærmingen som den mest ansvarlige med tanke på at lovforslaget ikke skal foranledige store økonomiske og administrative konsekvenser utenfor det som var forutsatt i Mandatet.

Særmerknad: Utvalgsmedlem Orsteen påpeker at det ikke har vært mulig i løpet av utvalgsarbeidet å få gjennomført en tilfredsstillende analyse av de sannsynlige effekter både hva gjelder det totale kostnadsnivået og effekten for kostnadsfordelingen ved yrkesskade.

I henhold til Utvalgets mandat skulle Utvalgets forslag så langt det var mulig baseres på uendret ressursbruk i forhold til i dag for berørte virksomheter og næringer og for dem som betaler forsikringspremier. Utvalget har likevel gjennomgående foreslått økte erstatninger og ikke i tilstrekkelig grad foreslått reduksjoner i erstatninger som kan veie opp for disse. Utvalget uttaler selv at når man av rettstekniske grunner velger å etablere en langt på vei allmenngyldig normalerstatning, bør denne ikke settes høyere enn det nivå de ulike forsikringsfellesskap kan bære. Orsteen har derfor oppfordret Utvalget til å innhente mer nøyaktige beregninger av de økonomiske effektene av Utvalgets forslag.

Utvalget har forslått nye erstatningsposter, utvidelse av eksisterende poster og har i de fleste tilfeller foreslått standarderstatninger som er høyere enn etter gjeldende rett. Særlig viktig er erstatningsutmålingen ved uførhet.

Utvalget foreslår omfattende endringer på gjeldende yrkesskadeordning, med store konsekvenser for økonomien i ordningen. Kostnadsoverslag tilsier at Utvalgets forslag ville innebære en svært betydelig kostnadsøkning for yrkesskader før fradrag for tjenestepensjoner er tatt hensyn til. I de tilfeller hvor fradrag for tjenestepensjoner gjør seg gjeldende er kostnadsøkningen mer usikker, men i motsetning til offentlig sektor hvor alle er omfattet av uførepensjon er bare anslagsvis to av fem arbeidstakere i privat sektor omfattet av slik dekning. Svært mange private bedrifter vil dermed måtte påregne en betydelig kostnadsøkning.

Kostnadsøkningene som Utvalgets forslag innebærer fordeler seg også ulikt i forhold til alder og lønnsnivå. Som illustrert av Utvalgets utredning (punkt 15.3.5, regneeksempler og differanseberegninger) gir forslaget en liten reduksjon i erstatning for yngre arbeidstakere med lavere inntekter, men generelt betydelig økninger for arbeidstakere med midlere og høyere inntekter. Dette vil kunne medføre at enkelte næringer og enkeltbedrifter kan oppleve særlig store kostnadsøkninger.

De små bedriftene er særlig følsomme for økte kostnader, og blant disse er utbredelsen av tjenestepensjonsordninger som kan redusere kostnadene, betydelig mindre enn blant større bedrifter.

Revisjon av yrkessykdomslisten er blitt utredet, og det pågår en debatt om utvidelse av dekningsomfanget for denne. En slik utvidelse kan potensielt øke kostnadene i ordningen betraktelig, og det er derfor svært uheldig at Utvalget nå foreslår endringer som vil medføre ytterligere kostnadspress.

Orsteen minner om hans dissens i forhold til nivå for gulv på inntektstapserstatningen. Utvalget har foreslått et gulv på 5 G som skal sikte inn mot en standarderstatning, mens Orsteen har tatt til orde for et gulv på 4 G og at gulvet skal sikre en minsteerstatning, ikke en standarderstatning. Forskjellen mellom disse forslagene er betydelig.