1 Mandat, arbeidsmåte og sentrale problemstillinger

1.1 Bakgrunn

I St.meld. nr. 30 (2008-2009) Klima for forskning legger regjeringen vekt på å få fram tydelige mål i forskningspolitikken og retter oppmerksomhet mot mål og resultater, og mot gjennomføring. Meldingen presenterer ni mål i forskningspolitikken. Målene gir et viktig signal om at offentlig finansiert forskning må begrunnes i forskningens bidrag til å løse sentrale samfunnsutfordringer.

Regjeringens mål er at norsk forskningspolitikk skal bidra til:

• å løse globale utfordringer med særlig vekt på miljø-, klima-, hav-, matsikkerhet- og energiforskning

• god helse, utjevne sosiale helseforskjeller og utvikle helsetjenester av høy kvalitet

• forskningsbasert velferdspolitikk og profesjonsutøvelse i velferdssektorenes yrker

• et kunnskapsbasert næringsliv i hele landet

• næringsrelevant forskning innen områdene mat, marin, maritim, reiseliv, energi, miljø, bioteknologi, IKT og nye materialer/nanoteknologi

• høy kvalitet i forskningen

• et velfungerende forskningssystem

• høy grad av internasjonalisering av forskningen

• effektiv utnyttelse av forskningsressursene og -resultatene.

De siste fire målene er tverrgående for hele forskningssystemet. I meldingen slås det fast at Norge ligger godt an internasjonalt når det gjelder utvikling av resultatbaserte finansieringssystemer, statistikk, evalueringer og fakta om forskning og innovasjon, men at det er behov for å styrke og systematisere kunnskapsgrunnlaget både gjennom fortsatt utvikling av statistikken og gjennom analyse og forskning. Meldingen sier at det skal etableres et opplegg for en mer systematisk oppfølging av ressurser og resultater i norsk forskning og for rapportering i forhold til de ni forskningspolitiske målene som settes i meldingen. Forskning og innovasjon er komplekse aktiviteter med mange indirekte effekter som vanskelig lar seg fange inn av enkeltindikatorer. Det fremheves derfor at et bredt sett av indikatorer og metoder må legges til grunn for vurderingene. Meldingen poengterer særlig at det skal rettes oppmerksomhet mot de fire tverrgående målene.

Meldingen inviterer til en dialog om hvordan tilstanden i norsk forskning best kan vurderes. Som ledd i dialogen og i arbeidet med mer systematisk oppfølging av ressurser og resultater i norsk forskning, varsles det at det skal settes ned et ekspertutvalg som skal bidra til utviklingen av dette systemet.

1.2 Utvalgets sammensetning og mandat

Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 18. desember 2009, og har hatt følgende sammensetning:

• Leder: Jan Ernst Fagerberg, professor, Universitetet i Oslo

• Gry Agnete Alsos, adm. direktør, Nordlandsforskning, Bodø

• Marianne Andreassen, direktør, Senter for statlig økonomistyring, Oslo

• Ådne Cappelen, forsker, Statistisk sentralbyrå, Oslo

• Inge Jan Henjesand, leder for forsknings-, innovasjons- og næringspolitikk, Abelia, Oslo

• Astrid Lægreid, professor, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim

• Curt Rice, prorektor for forskning og utvikling, Universitetet i Tromsø

• Agnar Sandmo, professor, Norges Handelshøyskole, Bergen

• Randi Søgnen, direktør, Norges forskningsråd, Oslo

Utvalgets sekretariat har hatt om lag tre årsverk til disposisjon.

Utvalget ble gitt følgende mandat:

Utvalgets arbeid skal gi et bedre grunnlag for å vurdere status i forhold til de ni forskningspolitiske målene i St.meld. nr. 30 (2008-2009) Klima for forskning, om det er godt samsvar mellom ressursinnsats og resultater, og om systemet og virkemidlene er godt utformet og effektive. Utvalget skal rette særlig oppmerksomhet mot de fire tverrgående målene. Utvalget skal foreslå endringer som fører til høyest mulig samfunnsøkonomisk nytte i bred forstand av den offentlig finansierte forskningen. Utvalget skal ta utgangspunkt i at det offentlige også har et ansvar for langsiktig kompetansebygging i samfunnet og for grunnforskning. Innenfor rammen av de ni overordnede målene for norsk forskning som regjeringen og Storting har satt, skal utvalget drøfte sammenhengen mellom mål, ressurser og resultater for offentlig finansiert forskning og gi råd om:

• det er behov for endringer i den offentlige finansieringen, med særlig henblikk på de fire hovedstrømmene angitt nedenfor, som kan gi høyere kvalitet i forskningen og bedre utnyttelse av ressursene knyttet til de ni forskningspolitiske målene

• hvordan myndighetene, i lys av samfunnets behov, kan utvikle et bedre grunnlag for kritisk å vurdere ressurstilgang og rekruttering i forskningen

• gode overordnede resultatmål og indikatorer for offentlig finansiering av forskning, herunder hensiktsmessige mellomliggende indikatorer for årlig rapportering

• hvilke prinsipper som bør ligge til grunn og hvilke endringer som eventuelt bør gjennomføres for at mål- og resultatstyring bedre kan anvendes som styringsverktøy i forskningspolitikken.

Utvalget skal utrede økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene, jf. Utredningsinstruksen.

Som bakgrunn for sine samlede vurderinger må utvalget skaffe seg en oversikt over finansieringssystemer, statistikk, evalueringer og annet eksisterende faktagrunnlag om norsk forskning. Utvalget skal også skaffe seg oversikt over status for internasjonale studier og «best practice» i andre land for måling av effekter og samfunnsøkonomisk avkastning av offentlig finansiert forskning.

I alt tildeles det midler til forskning på ca. 125 kapitler i statsbudsjettet. Det er allerede gjennomført et betydelig arbeid når det gjelder indikatorbasert finansiering og mål- og resultatstyring av de sentrale forskningsinstitusjonene. Utvalget må skaffe seg en oversikt over de ulike finansieringsstrømmene og hvilke mål og resultatkrav som i dag settes fra bevilgende myndigheter for offentlige bevilgninger til forskning. Forskning er preget av et lengre tidsforløp fra bevilgning til endelige resultater enn mange andre budsjettposter, og utvalget må ta hensyn til dette. Blant annet er det viktig å ta i betraktning det offentliges ansvar for den langsiktige grunnforskningen og at en stor andel av de offentlige bevilgningene er «sammensatte FoU-bevilginger» eller midler som inngår i andre hovedformål enn FoU. Dette gjelder for eksempel de direkte bevilgningene til universitetene og høyskolene og til helseforetakene.

Det er fire forskningsutøvende sektorer i det norske forskningssystemet. Universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter, helseforetak og næringslivet. Alle disse sektorene mottar offentlige bevilgninger. Den offentlige finansieringen av forskning har flere formål, kanaliseres på ulike måter, og gir så vel direkte som indirekte effekter. De offentlige FoU-bevilgningene kan grupperes i følgende hovedstrømmer:

• Direkte bevilgninger/basisbevilgninger til universiteter og høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter

• Midler gjennom Norges forskningsråd

• Skatteinsentiver

• Bevilginger til EU for norsk deltakelse i det europeiske forskningssamarbeidet.

Utvalgets forslag må ta utgangspunkt i de fire forskningsutøvende sektorene og hovedfinansieringsstrømmene.

Tidsramme og arbeidsform

Utvalget skal avgi endelig rapport til forsknings- og høyere utdanningsministeren i form av en NOU, senest innen 1. mai 2011. Utvalget skal ha en åpen arbeidsmåte som inviterer til dialog og diskusjon med forskningssektoren og andre relevante aktører og som bidrar til at temaene blir bredt belyst før anbefalingene kommer til regjeringen. Departementene skal informeres om arbeidet på egnet måte.

1.3 Tolkning av mandatet, presiseringer og avgrensninger

Mandatet er omfattende og setter få begrensninger for hva slags spørsmål som kan tas opp til vurdering. Presisering og avgrensning av mandatet har derfor vært nødvendig. Slik utvalget tolker mandatet, er spørsmålene som reises innledningsvis de mest sentrale:

• Er det godt samsvar mellom ressurser og resultater i offentlig finansiert forskning i Norge?

• Er virkemidlene og finansieringsstrømmene utformet slik at resultatene blir best mulig?

• Er det endringer som kan gjøres slik at den samfunnsmessige nytten øker?

Disse spørsmålene har stått sentralt i utvalgets arbeid og i den utredningen som legges fram. Utvalget er i mandatet bedt om å legge vekt på det offentliges ansvar for langsiktig kompetanseoppbygging og grunnforskning. Dette er oppgaver som i hovedsak ivaretas av universitets- og høyskolesektoren gjennom direkte bevilgninger og støtte fra Forskningsrådet. Universitets- og høyskolesektoren er også den største av de forskningsutførende sektorene innenfor offentlig finansiert forskning, og den har stått i sentrum for den offentlige debatten om forskningspolitikken. Derfor er denne sektoren vist særlig oppmerksomhet i utvalgets arbeid. Når det gjelder langsiktig kompetanseoppbygging, har utvalget valgt å gå særlig grundig inn på doktorgradsutdanningens omfang og organisering. Dette behandles i kapittel 2 og 6. Når det gjelder grunnforskningen, har utvalget både vurdert forskningsvilkårene i universitets- og høyskolesektoren, jf. kapittel 2 og 5, og hvordan Forskningsrådet ivaretar sitt ansvar for finansiering av grunnleggende, langsiktig forskning, jf. kapittel 2 og 7. Utvalget har i denne forbindelse også sett på Forskningsfondets rolle, som ble opprettet nettopp for å støtte denne type forskning, jf. kapittel 2.

Mandatet er begrenset til offentlig finansiert forskning. Forskning som næringslivet finansierer, om lag halvparten av norsk FoU, faller utenfor utvalgets mandat. En liten del av offentlig finansiert forskning, avhengig av om man inkluderer skattebaserte ordninger eller ikke, består av støtte til FoU i næringslivet. En grundig vurdering av effektiviteten av disse støtteformene ville etter utvalgets syn kreve at man ser det norske forsknings- og innovasjonssystemet som helhet, og inkluderer offentlige så vel som private FoU-aktører i analysen. Dette faller utenfor utvalgets mandat. Når det gjelder vurderingen av offentlig FoU-støtte til næringslivet, har utvalget derfor valgt å bruke de til dels omfattende studiene og evalueringene som allerede foreligger.

I sin vurdering av sammenhengen mellom ressurser og resultater, virkemidler og eventuelle behov for endringer, er utvalget bedt om å ta utgangspunkt i de målene som regjeringen har satt for norsk forskning i St.meld. nr. 30 (2008-2009) Klima for forskning, og spesielt det som kalles «de fire tverrgående målene»:

• høy kvalitet i forskningen

• et velfungerende forskningssystem

• høy grad av internasjonalisering av forskningen og

• effektiv utnyttelse av forskningsressursene og -resultatene.

Utvalget har lagt dette til grunn for sitt arbeid. Utvalget anser målet om et velfungerende forskningssystem som det mest generelle av målene, og det er samtidig en forutsetning for oppfyllelse av de øvrige målene. Høy kvalitet, effektiv utnyttelse av ressurser og resultater og høy grad av internasjonalisering kan etter utvalgets syn ses som egenskaper ved et velfungerende forskningssystem. I kapittel 2 går utvalget nærmere inn på kravene til et velfungerende forskningssystem, og hvilke implikasjoner disse har for behandlingen av de spørsmålene utvalget er bedt om å vurdere. Forskningsmeldingen innholder, i tillegg til de fire tverrgående målene, også tematiske mål knyttet til forskningstemaer og -oppgaver som regjeringen spesielt ønsker å prioritere. Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å vurdere disse målene nærmere.

I vurderingen av forholdet mellom ressurser og resultater er det nødvendig å utvikle indikatorer som kan gi grunnlag for konklusjoner om hvor godt systemet fungerer, og hvor det eventuelt er behov for endringer. Utvalget er i mandatet bedt om å komme med forslag til indikatorer for graden av måloppnåelse i offentlig finansiert forskning. Resultater fra utvalgets arbeid på dette punktet presenteres i kapittel 2, 4 og i vedlegg til utredningen.

I samsvar med mandatet har utvalget begrenset seg til å se på ressurser til forskning og resultater som kommer ut av bruken av disse ressursene. De fleste institusjonene som utfører offentlig finansiert forskning, har imidlertid også andre aktiviteter. Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å vurdere bruk av ressurser til andre oppgaver, som utdanning, formidling, rådgivning, helsetjenester eller konsulentvirksomhet. De sammenligninger som gjøres her mellom ulike land eller norske institusjoner, gjør ikke noe forsøk på å trekke inn slike forhold.

Når det gjelder hvordan man måler ressurser til forskning (FoU-utgifter), har utvalget basert seg på de internasjonalt aksepterte reglene for måling av utgifter til FoU som OECD har utformet og som anvendes både i Norge og andre land, jf. kapittel 4. Resultater i forskning lar seg ikke enkelt fange opp gjennom en enkelt indikator. Sammenligninger på tvers av fagområder og institusjoner kan også være vanskelige å gjennomføre på en god måte. Lærdommen av dette er etter utvalgets syn ikke å unnlate å vektlegge resultater, men at måling av offentlig finansiert forskning må gjøres med forstand.

I tråd med forskningsmeldingens intensjoner har utvalget lagt til grunn at det er ønskelig med et sett av indikatorer som reflekterer produksjon av forskning og hvordan denne forskningen blir brukt og verdsatt. Når det gjelder produksjon av forskning, har utvalget valgt å ta hensyn til både publiseringspoeng i Database for statistikk om høgre utdanning (DBH) og den internasjonale tidsskriftsdatabasen ISI Web of Science (ISI), siden disse kompletterer hverandre. Sammenligninger mellom land, sektorer og institusjonsnivåer kan være følsomme for forskjeller i fagprofil. Utvalget har lagt vekt på å håndtere dette problemet så godt som mulig, jf. kapittel 4 og vedlegg. For norske institusjoner har dette medført at utvalget i sin pilot-studie har begrenset seg til å sammenligne institusjoner i universitets- og høyskolesektoren med en viss bredde i sin faglige portefølje. Tilsvarende sammenligninger mellom institusjoner i helsesektoren og instituttsektoren forutsetter et mer omfattende utviklingsarbeid enn det utvalget har hatt anledning til i sin pilot-studie.

Forskersamfunnets egen bruk av forskning er en av flere typer bruk av forskning. For slik bruk finnes det i stor utstrekning etablerte standarder for måling av resultater, som i økende grad brukes i en rekke sammenhenger i Norge og andre land. Andre typer bruk av forskning, og dens virkninger på samfunn og næringsliv, er det vanskeligere å måle, særlig hvis en ønsker å sammenligne land og institusjoner. Dette er en utfordring i Norge, men også i mange andre land, og det foregår noe utviklingsarbeid på dette internasjonalt som utvalget har sett nærmere på. I kapittel 2 og 4 diskuterer utvalget hva norske myndigheter kan bidra med for å styrke kunnskapsgrunnlaget for særlig å måle samfunnseffektene av norsk forskningsinnsats.

1.4 Utvalgets arbeid

Utvalget har i løpet av perioden hatt ni utvalgsmøter, hvorav seks ble avholdt i 2010 og tre i 2011. Ett utvalgsmøte ble holdt i Tromsø, ett i Trondheim og syv i Oslo. Innstillingen ble avgitt den 2. mai 2011.

I forbindelse med arbeidet med utredningen har utvalget levert et innspill til mandat for evalueringen av Norges forskningsråd til Kunnskapsdepartementet 27. september 2010, og deltatt på høringskonferansen i regi av Kunnskapsdepartementet 12. november 2010.

1.4.1 Åpen arbeidsform

I henhold til mandatet skal utvalget ha en åpen arbeidsform som inviterer til dialog og diskusjon og sørger for at temaene blir bredt belyst før anbefalingene kommer til regjeringen. Som følge av dette har utvalget tatt initiativ til dialogmøter og invitert aktører til å komme med innspill på utvalgets hjemmeside. På dialogmøtene og ved andre anledninger har utvalget presentert sentrale problemstillinger og foreløpige resultater fra sitt arbeid og invitert til synspunkter. Dette har også ved noen tilfeller ledet til oppmerksomhet og debatt i media. Synspunktene som har kommet fram gjennom denne prosessen, har vært svært nyttige for utvalget og ført til en rekke forbedringer i analysene og forslagene.

31. mai 2010 ble det arrangert et åpent dialogmøte i Oslo, som samlet over 150 deltakere. Utvalgsleder Jan Fagerberg presenterte forslag til viktige problemstillinger i utvalgets arbeid og inviterte til debatt. I forbindelse med møtet publiserte Aftenposten et innlegg fra utvalgsleder.1

13. desember 2010 arrangerte utvalget et åpent dialogmøte i Tromsø. Jan Fagerberg presenterte resultater av utvalgets kartlegging (se nedenfor) og resultater fra en foreløpig undersøkelse om sammenhengen mellom innsats og publisering ved norske universiteter og høyskoler. Presentasjonen ble også gjort tilgjengelig via utvalgets hjemmeside. Et panel med representanter fra forskningsmiljøene i Tromsø kommenterte resultatene og vurderingene.

Utvalget har hatt egne dialogmøter med ledelsen for Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og SINTEF (30. august 2010), Universitetet i Bergen (28. september 2010) og Universitetet i Oslo (28. januar 2011).

Utvalgsleder har i tillegg hatt møter med administrerende direktør for Norges forskningsråd, prodekan for forskning ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo og fakultets- og instituttledelsene ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Utvalgsleder presenterte også foreløpige resultater fra utvalgets arbeid på LOs forskningspolitiske konferanse 28. januar 2011. Presentasjonen, som ble lagt ut på utvalgets hjemmeside, fikk oppmerksomhet og førte til debatt i media.

Norges forskningsråd leverte 1. november 2010, etter oppdrag fra utvalget, et innspill om Forskningsrådets rolle knyttet til fornyelse i forskningssystemet.

Utvalget opprettet en egen hjemmeside der informasjon om utvalgsarbeidet ble lagt ut.2 Det ble også opprettet en e-postadresse for innspill til utvalget. Innspill ble mottatt fra:

• Steinar Strøm (7. mai 2010)

• Jon Storm-Mathisen (31. mai 2010)

• Jens Chr. Andvig (1. juni 2010)

• Universitets- og høgskolerådet og Forskningsinstituttenes fellesarena (2. juni 2010)

• Bjørn Haugstad (4. juni 2010)

• Forskningsinstituttenes fellesarena (21. juni 2010)

• Per Brandtzæg (4. september 2010)

• Dag Finne (29. oktober 2010)

• Opprop for friere forskning (10. november 2010)

• Norsk studentorganisasjon (7. desember 2010)

• Vidar L. Haanes (31. januar 2011)

• Kari Bø (17. februar 2011)

• Erling Moxnes (9. mars 2011)

1.4.2 Kunnskapsgrunnlag

Utvalget skal i henhold til mandatet skaffe seg oversikt over kunnskapsgrunnlaget som finnes i Norge og internasjonalt.

Professor Bengt-Åke Lundvall fra Aarhus universitet holdt innlegget «Et velfungerende forskningssystem sett i et evolusjonært perspektiv» for utvalget den 7. april 2010.

Utvalget gjennomførte i november 2010 en studietur til London og Paris for å sette seg bedre inn i de internasjonale erfaringene. I London møtte utvalget representanter fra Imperial College, Department for Business, Innovation and Skills og Higher Education Funding Council for England (HEFCE). I Paris møtte utvalget representanter fra OECD.

På oppdrag fra utvalget har det blitt gjennomført en større utredning som sammenligner offentlig finansiert forskning i syv utvalgte land med vekt på de spørsmålene som står sentralt i utvalgets mandat. Utredningen er gjennomført av det internasjonale konsulentselskapet Technopolis med Erik Arnold som prosjektleder. Rapporten gir et grunnlag for å vurdere om det norske forskningssystemet på vesentlige områder skiller seg fra andre land. Rapporten er publisert på utvalgets hjemmeside og inngår som utrykt vedlegg til utredningen.3

I tillegg har utvalget gjennomført en egen kartlegging blant rektorer, dekaner og instituttledere ved de syv universitetene og tre utvalgte høyskoler for å belyse i hvilken grad institusjonene bruker insentivene i den resultatbaserte finansieringen ved fordeling av ressurser internt, hvordan situasjonen er når det gjelder forskernes tilgang til interne driftsmidler og i hvilken grad institusjonene har oversikt over de ansattes forskningsproduksjon.4 Denne undersøkelsen inngår også som utrykt vedlegg til denne utredningen.

NIFU har bidratt med data til sammenligning av ressurser og resultater (forskningsbarometeret). Bruk, tolkning og presentasjon av disse dataene er imidlertid fullt og helt utvalgets ansvar.

1.5 Oppbygging av utredningen og noen sentrale problemstillinger

Det har som påpekt foran ikke vært mulig for utvalget å gå like mye i detalj på alle spørsmål som faller inn under mandatet. Utvalget har imidlertid vært opptatt av at forslagene skal være basert på en helhetlig analyse av det offentlig finansierte forskningssystemet. Utvalget har derfor valgt å presentere en slik samlet analyse i kapittel 2. Kapittelet innledes med en diskusjon om hva som karakteriserer et velfungerende forskningssystem. Dette legger grunnlaget for resten av utredningen. Deretter går utvalget punkt for punkt gjennom de viktigste spørsmålene som mandatet reiser. Til slutt i kapittel 2 redegjør utvalget for de forslagene det har valgt å fremme og hvilke økonomiske og administrative konsekvenser disse forslagene kan forventes å ha.

I de senere kapitlene gir utvalget en mer utførlig analyse av en del av de spørsmålene som er berørt i kapittel 2 og som står sentralt i utvalgets mandat:

Hvordan fordeles offentlige FoU-ressurser i Norge og i andre land, og er det noe å lære av de internasjonale erfaringene?

Den offentlige forskningsinnsatsen i Norge har vokst sterkt de siste ti årene. Kapittel 3 beskriver offentlig finansiert forskning i Norge og andre land, herunder ulike hovedmekanismer og kriterier. I dette kapittelet gir utvalget sine vurderinger av hvordan myndighetene kan utvikle et bedre grunnlag for kritisk å vurdere ressurstilgang til forskning.

Hvordan kan vi utvikle et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere sammenhengen mellom innsats, resultater og samfunnseffekter i offentlig finansiert forskning?

Et godt kunnskapsgrunnlag er nødvendig for å kunne vurdere status i forhold til de målene som er satt for offentlig finansiert forskning, og om det er godt samsvar mellom ressurser og resultater. Utvalget har undersøkt hvilket kunnskapsgrunnlag som finnes om dette i Norge og internasjonalt. På bakgrunn av dette går utvalget nærmere inn på hvordan sammenhengen mellom ressurser og resultater i forskningen kan måles. Disse spørsmålene behandles i kapittel 4, som også presenterer en komparativ analyse av forholdet mellom ressurser og resultater i offentlig finansiert forskning i et utvalg land. Kapittelet inneholder også en sammenligning av forholdet mellom ressurser og resultater i institusjoner i universitets- og høyskolesektoren og, på enkelte punkter, mellom de ulike forskningsutførende sektorene i det offentlig finansierte forskningssystemet. Resultatene fra analysene bidrar til å identifisere sentrale utfordringer for norsk forskning.

Hvordan kan vi få mer ut av ressursene i offentlig finansiert forskning?

Utvalget er bedt om å foreslå endringer som fører til høyest mulig samfunnsmessig nytte i bred forstand av den offentlig finansierte forskningen. Kapittel 5 analyserer ulike faktorer som kan bidra til å forklare hvorfor vi ikke får så mye ut av ressursene som vi kanskje kunne fått med hovedvekt på universitets- og høyskolesektoren. Forskningstid er den viktigste ressursen i det offentlig finansierte forskningssystemet, og kapittelet ser på hvordan den blir utnyttet. Kapittelet behandler også driftsmidler til forskning i universitets- og høyskolesektoren, som har vært et tilbakevendende tema i debatten om utnytting av ressursene i sektoren. I tillegg analyserer kapittelet spørsmål knyttet til utformingen av de resultatbaserte finansieringssystemene.

Utdanner vi et tilstrekkelig antall forskere, og er utdanningen god og effektiv nok?

Et velfungerende forskningssystem må opprettholde og forbedre kapasiteten gjennom å utdanne et tilstrekkelig antall nye forskere. Hvor mange trenger vi for å møte behovet både i offentlig og privat sektor framover? Dette spørsmålet behandles i kapittel 6, som også ser på mulige tiltak som kan medvirke til at de ressursene som samfunnet bruker på dette, kaster mer av seg.

Ivaretar det norske forskningssystemet hensynet til langsiktig kunnskapsmessig beredskap, fornyelse og mangfold på en tilstrekkelig god måte?

Mandatet peker på det offentlige ansvaret for grunnforskning. Forskningssystemet skal også bidra til fornyelse av fag, på tvers av fag, og å få fram kunnskap som dekker nye behov i samfunns- og næringsliv. Klarer vi å balansere de ulike hensynene på en god nok måte? Kritikken av den manglende prioriteringen av fri forskning innenfor rammen av Forskningsrådet er en gjenganger i forskningsdebatten. Kapittel 7 går nærmere inn på disse spørsmålene.

Utvalget står samlet bak analyser, vurderinger og forslag i utredningen, med unntak av forslag om etablering av Forskerfunn. Særmerknaden er gjengitt i kapittel 2 og 5.