6 Doktorgradsutdanning og mobilitet

6.1 Doktorgradsutdanning i Norge og andre land

Et velfungerende forskningssystem må sørge for at det utdannes tilstrekkelig med forskere som kan håndtere framtidige utfordringer i samfunns- og næringsliv og møte økende krav til forskningskvalitet og konkurranseevne, både nasjonalt og internasjonalt. Utvalget har fått i oppdrag å gi råd om hvordan myndighetene, i lys av samfunnets behov, kan utvikle et bedre grunnlag for kritisk å vurdere rekruttering til forskning.

Rekruttering til forskningsstillinger skjer på ulike måter, men det er økende tendens til at de som tilsettes i forskerstillinger, har doktorgradsutdanning. Det er også økende etterspørsel etter personer med doktorgrad i andre typer stillinger i næringslivet og i offentlig forvaltning. Det vil derfor være økende behov for kandidater med doktorgrad. Dimensjoneringen av doktorgradsutdanningen må skje dels ut fra behovet for å erstatte forskere som går ut av sin stilling på grunn av pensjonering og andre forhold, og dels ut fra forventningen om økt behov for flere doktorgradsutdannede i samfunns- og næringsliv mer generelt.

I Norge har antall rekrutteringsstillinger økt betydelig de siste 10 årene.1 I rekrutteringsmeldingen fra 2002 satte myndighetene et mål om 1 100 avlagte doktorgrader i 2010.2 Dette målet er nådd. Det har de siste årene vært avlagt i overkant av 1 100 doktorgrader per år, jf. tabell 6.1.3 De to siste årene har økningen i doktorgrader primært kommet i medisin og helsefag.

I kapittel 3 og 5 redegjorde vi for at doktorgrader inngår i de resultatbaserte finansieringssystemene for universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren og de regionale helseforetakene. Innholdet i indikatoren og vekten den er gitt varierer mellom sektorene. Videre har utvalget i kapittel 4 foreslått at avlagte doktorgrader bør inngå som indikator i forskningsbarometeret, fordi doktorgrader måler flere sentrale sider ved forskningssystemet: høyeste nivå på utdanningen, opprettholdelse og fornyelse av systemet og investering i høyt kvalifisert arbeidskraft for øvrig, foruten selve forskningsaktiviteten.

Indikatoren i forskningsbarometeret viser antallet doktorgrader per tusen sysselsatte i den yrkesaktive befolkningen per land og år, jf. kapittel 4. Tallene viser at Norge ikke er blant de fremste i verden når det gjelder satsing på doktorgradsutdanning. Spesielt ligger vi langt etter våre naboland Finland og Sverige. Tallene er imidlertid ikke fullt ut sammenlignbare fordi dataene for Finland og Sverige også inneholder lisensiatgrader, som er en kortere utdanning som tilsvarer gjennomføring av doktorgradskurs og en mindre avhandling. Om lag en femtedel av totalt antall grader i de to landene består av lisensiatgrader, men selv når vi trekker fra disse, utdanner Finland og Sverige flere doktorer i forhold til størrelsen på arbeidsstyrken enn det Norge gjør.

Hvor arbeider personer med doktorgradsutdanning? Det finnes ikke oppdatert datamateriale om hvor doktorgradskandidatene går, men vi har data fra noen år tilbake om næringstilknytning for yrkesaktive personer i 2003 med doktorgrad fra perioden 1970-2002.4 Et utviklingstrekk er at andelen personer med doktorgrad som finner arbeid utenfor forskningsinstitusjoner i offentlig sektor, er økende. Materialet viser hvilke arbeidssteder kandidatene går til, men ikke hva slags stilling de har, dvs. at doktorene kan ha arbeid innenfor undervisning, administrasjon eller annet, så vel som forskning. Av doktorgradskullene fra 1990-tallet hadde 40 % arbeid i privat sektor i 2003, mens bare 20 % av doktorgradskullene fra 1970-årene gjorde det samme. Hvis denne trenden fortsetter, noe det kan være grunn til å anta, vil vi få mangel på personer med doktorgradskompetanse framover, dersom vi ikke øker utdanningskapasiteten. Tendensen til at doktorgradskandidater i økende grad tar arbeid i privat sektor finner vi også i de andre nordiske landene. Analyser gjennomført i Finland viser at unge doktorer i større grad arbeider i privat sektor enn tidligere generasjoner, og at næringslivet er mer villig til å ansette doktorgradskandidatene enn tidligere.5 Analyse av yrkestilknytning for doktorgradskandidatene i Sverige i 2005 viser at 46 % av kandidatene arbeider i statlig sektor, 18 % i kommunal sektor og 36 % i næringslivet.6 Et lignende bilde finner vi i Danmark, der ca. 35 % av doktorgradskandidatene arbeider i næringslivet, ca. 24 % i offentlig sektor og 41 % i høyere utdanningssektor i 2006.

Andre undersøkelser av den norske doktorgradsutdanningen viser at utdanningen er relevant både for forskningssektorene i Norge og øvrig samfunns- og arbeidsliv. De norske doktorgradskandidatene absorberes raskt inn i arbeidslivet etter endt utdanning, og yrkesaktiviteten blant doktorene er meget høy.7 Undersøkelser gjennomført av OECD viser et tilsvarende mønster i flere vestlige land. Sysselsettingsandelen øker med utdanningsnivå, og andelen er høyest for doktorgradskandidatene. Arbeidsledigheten overstiger ikke 3 % for de doktorene som disputerte i perioden 1990-2006, men tiden fra ferdig utdanning til fulltidsarbeid varierer en god del mellom land.8

Forskningssektorene er attraktive arbeidssteder for doktorer, og etterspørselen etter personer med doktorgradskompetanse er økende. Andelen forskere med doktorgrad (doktorgradstettheten) har økt de senere årene. I 2008 var den 38 % i universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren og helsesektoren, mens andelen bare var 10 % for den forskningsutførende del av næringslivssektoren.9 Dette viser at det i næringslivet er en høy andel forskere uten doktorgrad. Det er ikke slik at alle ledige FoU-stillinger i sektorene blir tilsatt av doktorer. Selv om det er en økende tendens innenfor alle sektorer til at ledige forskerstillinger blir erstattet med personer med doktorgrad, tilsettes det fortsatt personer i forskerstillinger uten doktorgrad. Et viktig spørsmål er hva vi kan forvente oss når det gjelder dette i årene framover.

Den norske doktorgradsutdanningen er også relevant for andre deler av yrkeslivet enn forskning. I en undersøkelse av to kull doktorgradskandidater i Norge oppga to tredjedeler at de fortsatt arbeidet med forskning fem og to år etter avlagt grad. Om lag 30 % av kandidatene hadde ikke FoU som en del av sine arbeidsoppgaver. Blant årsakene til at noen av kandidatene valgte stillinger utenfor forskningssystemet, var karrieremuligheter og lønn sammen med dårlige utsikter til fast stilling i forskningssystemet.10

6.2 Dimensjonering av doktorgradsutdanning for framtiden

Når vi skal vurdere framtidig behov for kandidater med doktorgradsutdanning, må vi undersøke flere forhold samtidig. Dimensjoneringen av doktorgradsutdanningen må skje dels ut fra behovet for å erstatte forskere som går ut av sin stilling, og dels ut fra behovet for personer med doktorgradskompetanse i resten av samfunnet. Utvalget har vurdert dimensjonering av doktorgradsutdanningen for framtiden ut fra erstatningsbehov i forskningssystemet, behov for forskerkompetanse i et kunnskapsøkonomisk perspektiv og ut fra Norges bidrag til global kunnskapsutvikling.

Behovet for doktorgradskandidater lar seg ikke enkelt beregne. Norges forskningsråd11uttrykker følgende om behovet for forskere i framtiden:12

«(…) Det er vanskelig å beregne framtidige behov for forskere uttrykt ved antall personer med doktorgradskompetanse fordelt etter fagbakgrunn – utover det som skal til for å erstatte dagens forskere. Framtidig etterspørsel etter arbeidskraft med kompetanse på doktorgradsnivå er i stor grad selv et resultat av kunnskapsutviklingen, men også av økonomiske forhold, samfunnsutviklingen mer generelt og ikke minst politiske vedtak. (…) I fagspesifikke analyser er oppmerksomheten ofte konsentrert om rekrutteringsbehovene i akademia. Framtidige kompetansebehov i andre sektorer er i mindre grad analysert og kartlagt – utover generelle prognoser for at både næringsliv og offentlig forvaltning i økende grad vil etterspørre arbeidstakere med kompetanse på doktorgradsnivå. (…)».

6.2.1 Erstatningsbehov innenfor forskningssystemet

For det første må omfanget på utdanning av doktorgradskandidater være tilstrekkelig til å erstatte avgangen i forskningssektorene. At forskere fratrer sine stillinger kan ha flere grunner: pensjonering, utflytting, mobilitet til andre sektorer og/eller stillinger (administrative stillinger). Ved aldersavgang og/eller utgående mobilitet kan vi, gitt tendensene til økende etterspørsel etter doktorgradskompetanse, forvente at mange forskere uten doktorgrad vil bli erstattet av forskere med doktorgrad. Figur 6.1 viser de årlige behovene for forskerutdannede personer som forventes å oppstå som følge av forventet, naturlig aldersavgang og utgående mobilitet i universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren.13 Disse stillingene må fylles med forskningskompetent personell dersom FoU-systemet skal kunne opprettholdes på dagens nivå. Behovene er fordelt på fagområder, og erstatningsbehovene øker i nesten alle fag fram mot 2017. Matematikk og naturvitenskap vil trenge det største antallet nytt forskningskompetent personell, men det er også relativt store erstatningsbehov i samfunnsvitenskap og teknologi. Rundt halvparten av avgangen er i teknologi og matematisk-naturvitenskapelige fag. Samlet vil over 800 personer årlig slutte i universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren de nærmeste årene som følge av alder og utgående mobilitet, jf. figur 6.1.

¹ Det forutsettes at forskere som fyller erstatningsbehovene som følge av aldersavgang, ikke selv går ut av systemet av samme grunn. Aldersavgang og utgående mobilitet følger fagområdespesifikke antakelser som er kalkulert fra empiriske funn.

Kilde: NIFUs forskerpersonalregister

Det er særlig innenfor teknologi at Norge kan møte problemer med å fylle ledige FoU-stillinger med kompetente personer. Ved å framskrive utviklingen i avlagte doktorgrader lineært på bakgrunn av historiske data, får vi et bilde av en mulig utvikling. Figur 6.2 viser erstatningsbehovet i universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren, relatert til framtidig utvikling i teknologifag. Framtidig utvikling i avlagte doktorgrader er basert på at veksten i perioden 2004-2009 opprettholdes fram til 2020.

En vesentlig utfordring er at rekruttering til doktorgradsutdanning i teknologiske fag er krevende, fordi det eksisterer et godt betalende arbeidsmarked for masterkandidatene. Omfanget av masterutdanning i teknologiske fag er dessuten begrenset av tilgang på kvalifiserte søkere. Universiteter og høyskoler arbeider aktivt for å øke rekrutteringen, og utvalget mener dette arbeidet må fortsette og at innsatsen her blir særlig viktig for rekruttering til teknologifagene framover.

Kilde: Utvalget basert på tall fra NIFU STEP

Forskningskompetanse fra utlandet, også forskere uten doktorgrad, kan bidra til å dekke behovene der manglene er store. Universiteter og høyskoler meddeler at teknologer fra utlandet i økende grad søker ledige vitenskapelige stillinger i Norge.

Vilkåret for at internasjonal rekruttering skal kunne avhjelpe våre behov, er at utenlandske stillingssøkere besitter den kompetansen Norge etterspør. En annet spørsmål er om Norge er attraktivt nok til at det er mulig å trekke til seg utenlandske personer med forskerkompetanse i det omfanget som vil være nødvendig for å dekke forskningssystemets behov. Tallmaterialet for utenlandske forskere som søker seg til Norge for å ta en doktorgrad, og som blir i Norge, viser at Norge i det store og hele er attraktivt som forskerland.

Sammenlignet med de nordiske landene har Norge flest utenlandske statsborgere i doktorgradsstillinger. Det kan nevnes at om lag halvparten av de som avlegger en doktorgrad ved universiteter i USA, har utenlandsk statsborgerskap. I matematikk, naturvitenskap og teknologi kommer to tredjedeler av amerikanske doktorgradskandidater fra Asia. Et økende behov for høyt utdannet arbeidskraft i asiatiske land vil kunne gjøre det vanskeligere å rekruttere fra disse landene framover. Siden Norge rekrutterer en del doktorgradskandidater fra asiatiske land, vil denne utviklingen også kunne berøre Norge. Det meget høye inntektsnivået i Norge og det forholdet at reallønnen fortsetter å øke, noe det ikke gjør i samme grad i for eksempel EU-området, tilsier likevel at evnen til å konkurrere om utenlandsk, kvalifisert arbeidskraft vil være god de nærmeste årene. Bevilgninger til universiteter og til høyere utdanning er dessuten under press i mange land. Det er heller ikke tilfelle i samme grad i Norge. Generelt gir dette et godt grunnlag for å rekruttere utenlandske forskere til Norge i årene framover.

Erstatningsbehovet må også vurderes opp mot doktorandenes tilbøyelighet til å fortsette i forskningssystemet. Årsakene til at doktorandene forlater dette er sammensatte. Ikke alle kandidater ønsker stillinger i det offentlig finansierte forskningssystemet.14 Tilbøyeligheten til å fortsette å arbeide her varierer betydelig mellom fagområdene. Den er høy for personer med doktorgrad i samfunnsvitenskap og humaniora (mellom 70 og 80 %). For naturvitenskap og matematiske fag er tilbøyeligheten litt under 60 %. I teknologifag er andelen lav (under 40 %). Dette er et uttrykk for at teknologikompetanse er etterspurt i andre deler av arbeidsmarkedet, og forsterker forventningen om at det vil bli mangel på norskutdannede kandidater med doktorgrad i teknologifag, til ledige forskerstillinger i forskningssystemet.15

Doktorgradsutdanning skal også gi kvalifisert arbeidskraft til næringslivet. Vi har ikke data for alder og utgående mobilitet for forskere i næringslivet, og erstatningsbehovet er derfor vanskelig å beregne. I hvilken grad forskere søker seg til næringslivet, er til en viss grad konjunkturbestemt og vil variere over tid og mellom fag. Det er imidlertid grunn til å anta at også næringslivet i økende grad vil rekruttere arbeidstakere med doktorgrad.

6.2.2 Behov for forskerkompetanse i et kunnskapsøkonomisk perspektiv

God måloppnåelse i offentlig finansiert forskning forutsetter at forskningssystemet produserer forskningskompetanse for hele samfunnet. Behovet for arbeidstakere med doktorgrad følger ikke bare av erstatningsbehovet i forskningssektorene, men også av behovet for denne type kompetanse i andre deler av samfunnet. Framtidig kompetansebehov for samfunn og næringsliv er i mindre grad analysert, men vi forventer at etterspørselen etter doktorgradskompetanse vil øke fra både næringsliv og offentlig forvaltning.

Blant annet viser en undersøkelse at etterspørselen etter personer med doktorgrad i næringslivet er betydelig,16 og det er derfor grunn til å forvente økning i etterspørselen etter doktorgradskandidater i næringslivet de nærmeste årene. Tallene som viser hvor doktorgradskandidatene tar arbeid, gir også støtte til dette. I 2008 hadde i underkant av 1 600 forskere (faglig personell) i næringslivet doktorgrad, det vil si ca. 7 % av totalt FoU-personell.17 Dersom en forutsetter en fordobling i doktorgradstettheten i næringslivet fram mot 2020, dvs. vekst i andelen doktorer i næringslivet til (fortsatt beskjedne) 15 %, må det utdannes ca. 300 flere doktorgradskandidater hvert år for å oppnå ønsket FoU-vekst i næringslivet.18

Når det gjelder behov for forskere på ulike fagområder i næringslivet, er det også interessant å se på undersøkelser om næringslivets etterspørsel etter høyt utdannet arbeidskraft. I en rapport fra Kunnskapsdepartementet i 2010 trekkes det følgende konklusjoner basert på tall fra NAV og SSB:19

«Næringslivets behov for høyt utdannede ser ut til å bli dekket for de fleste utdanningsgrupper, i den forstand at det ikke rapporteres om store mangler på kandidater. (…) Det er to tydelige unntak fra dette. Både rapportert mangel og høy begynnerlønn tyder på at det er behov for flere kandidater med teknologisk eller naturvitenskapelig utdanning og flere med høyere økonomisk-administrativ utdanning. (…) Regjeringens næringspolitiske satsinger og satsingen på klima, miljø og energi vil også trekke i retning av økt etterspørsel etter teknologer og realister. Det samme gjør bildet av en aldrende ingeniørstand.»

Næringslivets behov for høyere utdannede forsterker behovet for flere personer med forskerkompetanse, særlig i teknologifagene.

I en kunnskapsbasert økonomi vil behovet for forskningskompetente arbeidstakere antas å fortsette å øke. Vi har ikke detaljerte analyser som viser hva behovet framover vil være. Hvis vi antar at doktorgradsandelen i arbeidsstyrken på sikt bør nærme seg nivået med våre naboland, Finland og Sverige, er det nødvendig med en fortsatt opptrapping i utdanningskapasiteten, se nedenfor.

Personer med høyere utdanning påvirker utviklingen av kunnskapssamfunnet og utgjør en rekrutteringsbase for forskning. Utdanning av mastergradskandidater, i tilstrekkelig omfang og kvalitet, er derfor viktig for et velfungerende forskningssystem. Utvalget har ikke vurdert mastergradsproduksjon i detalj, da dette ligger noe på siden av utvalgets mandat, men når man skal vurdere kapasitetsproblemer i doktorgradsutdanningen, for eksempel i teknologiske fag, er det nødvendig å se doktorgradsutdanning og mastergradsutdanning i sammenheng. Framskrivninger fra SSB, basert på videreføring av eksisterende trender, viser at behovet for arbeidskraft med høyere utdanning vil fortsette å øke fram mot 2020, samtidig som trender i studietilbøyelighet i alle OECD-land viser at flere ønsker å ta høyere utdanning.20 Mastergradsutdanning blir derfor et stadig viktigere innslag i kunnskapssamfunnet.

6.2.3 Bidrag til global kunnskapsutvikling

Andelen utenlandske statsborgere som har tatt doktorgraden i Norge, har økt jevnt de siste årene. I 1990-årene lå andelen på litt over 10 %, i 2010 var andelen økt til 28 %.21 60 % av utenlandske statsborgere med avlagt doktorgrad i Norge blir boende og tre fjerdedeler av disse oppgir at de ikke har planer om å forlate landet.22 Utenlandske kandidater som avlegger graden i Norge, representerer et verdifullt bidrag til norsk forskning og norsk arbeidsmarked, men minst 40 % av disse kandidatene reiser ut av landet etter disputas. Disse kandidatene bidrar til å utvikle den internasjonale kunnskapsøkonomien, som igjen kan komme Norge til gode. Norske forskningsmiljøer og næringsliv drar også nytte av samarbeid med kandidater som har sin doktorgradsutdanning fra Norge og som etterpå har flyttet til et annet land.

Utdanning av mastergradskandidater for utvikling av kunnskapssamfunn i andre land er også relevant i denne sammenheng. Andelen innreisende studenter til Norge har vært jevnt økende de siste årene. Antall studenter med utenlandsk statsborgerskap økte med 33 % fra 2006 til 2009.23 Med økende bruk av gebyrer for å studere i enkelte EU-land kan det være grunn til å regne med økende tilstrømming av utenlandske statsborgere til norske universiteter og høyskoler i årene framover. Utvalget mener at dagens norske ordning for utenlandske studenter er sjenerøs og representerer et godt bidrag til global kunnskapsutvikling.

6.3 En effektiv doktorgradsutdanning

En betydelig del av de offentlige forskningsressursene i Norge brukes til doktorgradsutdanning. Vi må derfor sikre oss at de ressursene som settes inn i utdanningen utnyttes på en god og effektiv måte. Utvalget gjennomgår her trekk ved organiseringen av doktorgradsutdanningen i de syv landene som er sammenlignet i Technopolis-undersøkelsen.24 Deretter ser vi på trekk ved den norske doktorgradsutdanningen.25

6.3.1 Internasjonale utviklingstrekk ved doktorgradsutdanningen

Doktorgradsutdanningen gjennomføres på omtrent samme måte i de syv utvalgte landene. Doktorgradskandidater tas opp med utgangspunkt i faglige prestasjoner, utdanningsperioden er tre-fire år, og doktorgraden tildeles etter framleggelse av en avhandling, basert på selvstendig forskning. Godkjenning forutsetter som regel en muntlig presentasjon og diskusjon/forsvar av arbeidet. Oppmerksomheten rundt doktorgradsutdanningen er økende, og dermed også graden av myndighetenes involvering.

Organiseringen av doktorgradsutdanningen har utviklet seg de senere årene i retning av forskerskoler. Disse er ofte tverrfaglig innrettet og preget av nettverksaktivitet. Forskerskoler er foreløpig ikke et entydig definert begrep.

Universitetene i de syv landene rekrutterer doktorgradskandidater basert på kvalifikasjoner. Utgiftene til doktorgradsutdanningen dekkes av studieavgifter i Canada og Storbritannia, mens de andre landene dekker utgiftene ved statlige tilskudd til universitetene. Der det er studieavgifter, må kandidaten finansiere både studieavgiften, eventuelt sørge for å bli fritatt fra den, og personlige utgifter. Det er økende bevissthet rundt det faktum at effektiv doktorgradsutdanning krever gode arbeidsforhold for kandidatene, inkludert en akseptabel privatøkonomisk situasjon.

Antall kandidater har økt betydelig de siste årene. I Finland har antall avlagte doktorgrader økt med 30 % fra 2000 til 2009. I Sverige har antallet økt mindre, men her var det til gjengjeld en betydelig økning på 1990-tallet. Normalt følger kurven for antall uteksaminerte doktorander den for kandidater under utdanning. Unntaket er Finland, der antall avlagte doktorgrader har økt langt mer enn økningen i antall kandidater under utdanning. Antall avlagte doktorgrader i Sverige har begynt å avta, muligens fordi det store antallet kandidater som ble tatt opp på 1990-tallet, nå har fullført.

Doktorgradsstudier har generelt utviklet seg fra en eliteutdanning til en breddeutdanning som det øvrige samfunn nyter godt av, inkludert næringslivet. Myndighetenes interesse for organisering, kvalitet og resultater av utdanningen har økt som følge av dette. Ansettelse og gode finansieringsforhold anses i økende grad som en forutsetning for god kvalitet i forskningen. Myndighetene ønsker å legge grunnlaget for nyskapende, banebrytende forskning, og denne forskningen skal ha god kvalitet, være anvendbar og kunne bidra til å håndtere framtidige samfunnsutfordringer.

Technopolis trekker fram at tverrfagligheten i doktorgradsutdanningen har medført nye utfordringer for kandidatene, som dermed må sosialiseres inn i ulike forskningskulturer. Evalueringene av forskerskolene har vist at denne tverrfagligheten er et viktig vilkår for suksess. Løsningen ligger i å finne utdanningsmåter som dekker både forskningsmiljøenes behov for grunnleggende kunnskap i et avgrenset tema og samfunnets behov for bredere kompetanse.

6.3.2 Den norske doktorgradsutdanningen

Doktorgradsavtaler

Alle som er i gang med et doktorgradsløp i Norge, vil være registrert hos og ha inngått en avtale med et universitet eller en høyskole. Ser vi på antallet doktorgradsavtaler som er inngått, får vi et bilde på hvor mange kandidater som arbeider med en doktorgrad i Norge i dag, jf. tabell 6.2. Statistikken viser at det forelå 8 897 doktorgradsavtaler i 2010. Oversikten gir også et bilde på veksten i ressursinnsatsen til doktorgradsutdanning. De siste årene er antall avtaler økt med nesten 3 000.

Veksten i doktorgradsstillinger er i hovedsak finansiert gjennom bevilgningene til universitets- og høyskolesektoren, Forskningsrådet og helsesektoren. De offentlige forskningssektorene har i tillegg selv prioritert midler til rekrutteringsstillinger innenfor sine budsjetter. Om lag 38 % av doktorgradsavtalene finansieres over grunnbevilgningene til universitets- og høyskolesektoren og 62 % finansieres av eksterne kilder.26 Balansen mellom finansieringskildene har ikke endret seg vesentlig de siste årene.

Forholdet mellom antall doktorgradsavtaler og uteksaminerte kandidater er interessant. Det foreligger et vesentlig høyere antall avtaler enn det som burde være nødvendig dersom alle hadde fullført innenfor et tidsrom på 4-5 år.

Situasjonen kan til dels forklares ved at det er to hovedveier fram til ferdig doktorgrad. Normalordningen i doktorgradsutdanningen går over fire år. Løpet omfatter tre års utdanning og ett års pliktarbeid. Ordningen er basert på direkte overgang fra mastergrad til doktorgradsutdanning, og det er viktig å legge til rette for dette for de som ønsker det. Den andre veien er yrkesveien, dvs. at personer kommer inn fra eksisterende tilsettingsforhold, det være seg fra næringslivet, høyskolene, universitetene, helsesektoren eller annen offentlig sektor. Kandidatene vil ofte ha avtaler med sin arbeidsgiver som gir rom for doktorgradsarbeidet, de får veiledning, men mottar normalt ikke doktorgradsstipend. Finansiering av disse kandidatene vil i hovedsak ligge i kategorien ekstern finansiering. Den nyopprettede ordningen med næringsdoktorgrad, som delfinansieres av Norges forskningsråd og privat sektor, hører inn under denne kategorien. Personer som følger yrkesveien, vil i større eller mindre grad ta doktorgraden ved siden av annet arbeid og derfor bruke lenger tid på gjennomføring. Yrkesveien bidrar også til at gjennomsnittalderen går opp, fordi disse kandidatene gjerne har en del arbeidserfaring før de starter på doktorgradsløpet.

En betydelig andel av veksten i forskningsressurser har gått til å finansiere stipendiatstillinger. I perioden 2003-2009 økte antall årsverk ved statlige universiteter og høyskoler finansiert over grunnbudsjettet til denne sektoren med 3 705 og 40 % av denne veksten tilskrives nye stipendiatstillinger.27 Bevilgningen til nye stipendiatstillinger i universitets- og høyskolesektoren økte i denne perioden med ca. 940 mill. kroner (nominelle størrelser).28

I tabell 6.3 ser vi at det har vært en sterk vekst i antall doktorgradskandidater som har mottatt stipend.29 Det siste tiåret har det vært en vekst i antall stipend på nesten 50 %. Den sterkeste veksten har funnet sted over universitetenes og høyskolenes budsjetter.

Veksten i antall rekrutteringsstillinger påvirker også balansen mellom ulike stillingstyper i universitets- og høyskolesektoren. Effektiv utnyttelse av offentlige FoU-ressurser avhenger i økende grad at vi har en god doktorgradsutdanning som bidrar til god kvalitet og god gjennomføring.

Gjennomføring og alder

Analyser viser at andelen doktorgradsstudenter som gjennomfører øker. Mens ca. 50 % av de stipendiatene som startet i 1981 hadde avlagt doktorgrad 12 år senere, mens ca. 70 % av stipendiatkullet fra 2001 fullførte etter 7 år. Tallmaterialet viser at denne trenden fortsetter og en høyere andel av senere stipendiatkull vil fullføre studiet.30 Matematiske og naturvitenskapelige fag har høyest gjennomføringsgrad og samfunnsvitenskap lavest. Humaniorafagene har også lav gjennomføringsgrad, men tendensen er at den øker. Teknologiske fag er det eneste fagområdet med synkende gjennomføringsgrad. Dette har trolig sammenheng med at kandidatene i stor utstrekning går til næringslivet før fullført doktorgradsutdanning. Gjennomføringstiden har ikke vist samme tendens, men har holdt seg på samme nivå gjennom 2000-årene. For stipendmottakere som avla doktorgraden i denne perioden, lå gjennomsnittlig tidsbruk fra start til disputas på 5,5 år.

De forskningsrådsfinansierte stipendiatkullene i perioden 1993-2003 brukte noe mindre tid på doktorgradsstudiet enn de universitets- og høyskolefinansierte stipendiatene. Dette skyldes blant annet at Forskningsrådet kun finansierer den tre-årige utdanningsdelen, og at flesteparten av disse stipendiatene derfor ikke har hatt en tilsettingsperiode på fire år med ett års pliktarbeid, slik ordningen vanligvis er ved universitetene.31

Gjennomstrømmingen har økt i Norge og i dag fullfører 75 % av de kandidatene som mottar stipend i løpet av 10 år. For de kandidatene som følger yrkesveien, er gjennomføringen lavere. Gjennomføringsgraden til de norske doktorgradskandidatene ligger på om lag samme nivå som i andre, sammenlignbare land. Gjennomføringsraten har økt over tid i flere land, og i Sverige fullfører 70 % av samtlige doktorgradsstudenter etter åtte år. I Danmark fullfører 80 % av samtlige studenter etter 10 år, og i Nederland fullfører 75 % av de studentene som mottar stipend etter 10 år.

Det er forskjeller mellom landene med hensyn til gjennomføringstid. I Sverige bruker doktorgradskandidatene i gjennomsnitt 6 år fra opptak på doktorgradsprogram til avlagt grad, i Nederland bruker studentene 5,1 år (kun stipendmottakerne), og i Danmark er gjennomsnittstiden 4,2 år. Gjennomføringstiden i Danmark skyldes trolig blant annet at doktorgradsutdanningen i hovedsak er et treårig løp.3233

I Norge har gjennomsnittsalderen økt noe de siste ti årene og var i 2009 på 38,4 år, jf. tabell 6.4. Den høye gjennomsnittsalderen skyldes flere forhold. En årsak er, som nevnt, at flere er inne i en annen karriere i arbeidslivet og gjennomfører doktorgraden som et biprosjekt. I 2008 utgjorde kandidater uten stipend 21 % av alle uteksaminerte doktorander. Gjennomsnittsalderen for kandidatene med og uten stipend var henholdsvis 36,4 og 43,6 år.

Alder ved disputastidspunktet varierer mellom fagområdene, høyest alder har humaniora og samfunnsvitenskap, jf. tabell 6.5. Dette skyldes i hovedsak forskjell i alder når kandidatene starter på doktorgradsutdanningen. Kandidater i MNT-fag er yngre (29 år i gjennomsnitt i 2008), mens kandidater i medisin og helsefag, landbruk og veterinærmedisin har høy gjennomsnittsalder. Det samme mønsteret er gjeldende i de andre nordiske landene, med unntak av Danmark, som har en betydelig lavere gjennomsnittsalder. For kandidatene uten stipend, peker humaniora seg ut med en økende medianalder siden midten av 1990-årene til en alder som nærmer seg 50 år. Medianalderen for kandidater uten stipend er også høy i medisin og samfunnsvitenskap (44-45 år).34

Det er viktig for utnyttingen av ressursene i forskningssystemet at doktorgradsutdanning for de fleste kandidatene starter i relativt tidlig alder, og at gjennomføringstiden ikke går mye ut over normert tid. På den andre siden har kandidater som følger et doktorgradsløp via yrkesveien eller som har annen yrkeserfaring før de tilsettes i doktorgradsstipend, ofte verdifull kompetanse og erfaring fra ulike deler av forskningssystemet og arbeidslivet for øvrig. I forskningssystemet må det også være åpning for at kandidater som rekrutteres til doktorgradsstipend fra yrkeslivet, kan være noe eldre når de går i gang med forskerkarrieren.

Forskerskoler og veiledning

For å få doktorandene raskere gjennom løpet, kreves det tett oppfølging og god veiledning. Internasjonale sammenligninger viser at antallet stipendiater per veileder er forholdsvis lavt ved norske universiteter og høyskoler i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med. Det er samtidig store variasjoner med hensyn til antall stipendiater per veileder.35 Veiledningsressurssene kan utnyttes bedre innenfor mange fag gjennom samarbeid med andre institusjoner, institutter og foretak. Dette er særlig viktig der forskningsmiljøene er små og fragmenterte. Det er etablert flere samarbeidstiltak som bedrer veiledningsforholdene, blant annet forskerskoler, men det er fortsatt behov for bedre utnyttelse av veiledningsressurser. Eksempelvis kan man vurdere om eksterne veiledere, i likhet med institusjonenes egne veiledere, bør få anledning til å følge veiledersamlinger eller -kurs. En mulig vei for å øke veiledningskapasiteten vil kunne være at forskningsinstituttene deltar mer aktivt i doktorgradsutdanningen enn de gjør i dag.

Forskningsinstitusjoner og enkeltforskere vektlegger i økende grad betydningen av å være i et aktivt forskningsmiljø for å oppnå resultater av høy, internasjonal kvalitet. I dette ligger også muligheten til tverrfaglig forskning og innovative prosesser. Forskerskoler er etablert ved universiteter og høyskoler. I tillegg er det etablert regionale, nasjonale, nordiske og europeiske forskerskoler. Det eksisterer også nasjonale nettverksforskerskoler. Ordningen med nasjonale forskerskoler ble iverksatt i 2008 og er en ordning som administreres av Forskningsrådet for perioden 2008-2016. Fem nasjonale forskerskoler har hittil mottatt tilskudd fra rådet. Formålet med forskerskoler er å øke kvaliteten i forskerutdanningen gjennom tettere strukturering av opplæringen og bedre oppfølging av kandidatene. For de nasjonale forskerskolene er målet blant annet å utvide tilbudene for kompetansebygging ved den enkelte institusjon og skape bedre nasjonal og internasjonal mobilitet.36

Hvordan forskerskoler organiseres, varierer. Store deler av doktorgradsutdanningen ved universitetene er organisert på en måte som ligner forskerskoler, siden utdanningen ofte er organisert i programmer som samler mange av kandidatene innenfor et område med flere fag. Ordningen Sentre for fremragende forskning (SFF) betraktes også av mange som en slags forskerskole. Evaluering av sentrene viser at ordningen har bidratt til tettere oppfølging av doktorgradsstudentene. SFF-ordningen har således skapt økt oppmerksomhet omkring betydningen av forskningsorganisering og -ledelse og har på dette området fungert som en nyttig læringsprosess for forskningsmiljøene. Ordningen har også gitt økt oppmerksomhet og kunnskap om forskningsorganisering og faglig ledelse.37 Ifølge Technopolis38 er det en økende tendens til bruk av forskerskoler i de syv landene i undersøkelsen. Et betydelig antall studenter følger doktorgradsutdanning i forskerskoler i de nordiske landene og i Nederland.39

6.4 Forskermobilitet

Forskermobilitet er et effektivt redskap for kunnskapsspredning og internasjonalisering og er viktig for høy kvalitet på forskning og vitenskapelige framskritt. Mobilitet er en viktig faktor for å unngå reproduksjon av gamle ideer og teorier og gir mulighet for utveksling av tanker og et levende akademisk miljø som er åpent for fornyelse. Når kunnskap spres med mobile forskere, kommer erfaringer og tradisjoner til anvendelse i nye sammenhenger. Mobilitet fremmer forskningskvalitet, muligheter til innovasjon og bidrar til at kunnskap som forskningen framskaffer, blir tatt i bruk.

Ved siden av FoU-samarbeid40 er forskermobilitet den viktigste direkte mekanismen for overføring og utveksling av FoU-basert kunnskap i Norge. Med forskermobilitet menes primært overgang mellom to forskerstillinger ved ulike institusjoner, institutter eller foretak. Andre former for forskermobilitet er studieopphold av en viss varighet, for eksempel mer enn tre måneder uten bytte av arbeidsgiver.

6.4.1 Internasjonal mobilitet

Internasjonal konkurranse gjør at det blir stadig mer krevende å legge til rette for gode forskningsmiljøer og tiltrekke seg de beste forskerne. Innflytting av kompetent, utenlandsk arbeidskraft generelt og av utenlandske forskere og forskerutdannede spesielt, er en indikasjon på hvor vitalt, attraktivt og konkurransedyktig et lands forskningssystem er. Økt internasjonalisering i forskningen betyr at både grensekryssende forskersamarbeid og forskermobilitet vil bli enda mer merkbare trender i framtiden. OECDs Careers of Doctoral Holders-prosjekt viser at arbeidsmarkedet for personer med doktorgradsutdanning er vesentlig mer internasjonalisert enn for personer med mastergradsutdanning. Doktorene er en internasjonal, mobil populasjon, og mellom 15 og 30 % av europeiske statsborgere med doktorgrad har hatt opphold eller vært bosatt utenlands de siste ti årene, i hovedsak i et annet europeisk land. Undersøkelsen viser også betydelig tilflyt av doktorer fra asiatiske land (spesielt India og Kina) til Nord-Amerika.41

Det finnes ingen fullstendig og oppdatert oversikt over omfanget av mobilitet blant norske forskere, blant annet mangler det mye informasjon om norsk næringsliv. I de offentlige forskningsmiljøene arbeidet det i 1991 ca. 1200 personer med utenlandsk bakgrunn i FoU-stillinger. Ti år etter var antallet økt til ca. 2600-2800 personer, dvs. 7 % av den samlede forskerpopulasjonen i det offentlige forskningssystemet.42

Andelen utenlandske statsborgere som tar doktorgrad i Norge har også økt de siste årene. I 1990-årene lå andelen på litt over 10 %, i 2010 hadde andelen økt til 28 %. Andelen utenlandske statsborgere som tar en norsk doktorgrad er høyest i naturvitenskapelige, teknologiske og landbruksvitenskapelige fag. I 2010 hadde halvparten av doktorandene ved Universitetet for miljø- og biovitenskap utenlandsk statsborgerskap. Om lag halvparten av de utenlandske statsborgerne som avlegger doktorgrad i Norge, er europeiske statsborgere. Vi har også sett at tilbøyeligheten til å bli værende i Norge etter endt utdanning er relativt høy.

Aggregerte tall viser at den internasjonale mobiliteten øker. Norge har likevel potensial for å øke utveksling av forskerpersonell med andre land ytterligere. Sentrene for fremragende forskning har gjerne blitt trukket fram som eksempel på en ordning som har hatt god rekruttering internasjonalt. 21 % av det vitenskapelige personellet ved disse sentrene er utenlandske statsborgere.43

Postdoktorstilling gir anledning til forskning på heltid og er derfor viktig for å øke forskningsomfang og bygge toppmiljøer. Postdoktorstillinger er også viktige i mobilitetssammenheng. Nesten hver tredje som går inn i postdoktorstilling i universitets- og høyskolesektoren, har avlagt sin doktorgrad ved en utenlandsk institusjon. Postdoktorstillinger er således godt egnet til å bringe utenlandsk ervervet forskningskompetanse til miljøene i Norge.

Tilgjengelige data om utgående mobilitet er begrenset. Utgående mobilitet kan i hovedsak skje på tre måter: 1) kortere opphold i utlandet for forskere, 2) personer som gjennomfører doktorgradsutdanning i utlandet og 3) norske forskere som er bosatt i utlandet. Når det gjelder forskere i utlandet, mangler vi informasjon, men eldre statistikk fra SSB viser at ca. 10 % av de personene som fullførte doktorgradsutdanningen i perioden 1990-2000, er bosatt i utlandet. Denne andelen er trolig høyere i dag. Vi har ikke kjennskap til hvilke land og yrker disse kandidatene går til.

6.4.2 Mobilitet i Norge

Kunnskapsgrunnlaget om forskermobilitet i Norge er begrenset. Det foregår mye FoU-samarbeid på forskernivå på tvers av institusjoner, sektorer og land, jf. indikatoren sampublisering i forskningsbarometeret i kapittel 4. I det følgende refereres det fra to kilder som sier noe om mobilitet innen og mellom forskningssektorene i Norge.

Doktorgradsutdannede i Norge skifter sjelden jobb på tvers av næringssektorer. Hele 70 % av doktorene i perioden 1996-2003 var registrert i kun én næringssektor,44 mens 20 % byttet næringssektor kun én gang. Dette henger blant annet sammen med at mer enn halvparten av alle doktorgradskullene siden 1970 er sysselsatt i universitets- og høyskolesektoren eller instituttsektoren. Omfanget av jobbskifter innen hver sektor finnes det ikke tilgjengelige data for. Når det gjelder doktormobilitet mellom landsdelene flytter én av fire doktorer ut av den landsdelen der de avla doktorgraden.45

Statistikk for mobilitet mellom instituttsektoren og de øvrige forskningssektorene og offentlig og privat forvaltning viser videre at instituttene rekrutterte 216 forskere og avga 189 i 2008. Instituttene rekrutterer relativt likt fra de ulike sektorene, men forskere som sluttet, gikk i større grad til næringslivet.46 Forskningsrådets fagevalueringer har videre påpekt at det er for lav mobilitet i flere av forskningsmiljøene i Norge. Det er for mye «innavl» i miljøene, og for få stipendiater og vitenskapelig ansatte har hatt opphold i utlandet. Forskningsrådet har nylig gjennomført fagevalueringer av sosiologi- og sosialantropologimiljøene i Norge.47 Evalueringene anbefaler at mobiliteten i disse fagmiljøene økes.

6.5 Utvalgets vurderinger og forslag til tiltak

Samfunnets behov for personer med doktorgradskompetanse

Utvalget har lagt til grunn at samfunnets behov kan vurderes ut fra disse tre perspektivene: erstatningsbehov, kunnskapsøkonomiperspektivet og Norges bidrag til utvikling av en global kunnskapsøkonomi.

I en kunnskapsbasert økonomi må behovet for arbeidstakere med forskningskompetanse antas å øke, slik det har gjort i Norge de siste tiårene, og slik det også gjør i våre naboland. Samtidig er det slik at tilgang på personer med doktorgradsutdanning må vurderes i en internasjonal kontekst. Norsk nærings-, samfunns- og kulturliv må konkurrere med andre land om disse ressursene. En rimelig antakelse er at en vesentlig del av sysselsettingen for forskerutdannede framover, anslagsvis halvparten, vil skje utenfor det offentlige forskningssystemet. I så fall vil vi ha behov for å utdanne om lag to tusen doktorgradskandidater per år, som tilsvarer nivået i Finland og Sverige i dag.

For å nå dette målet må opptrappingen av forskerutdanningen gjennom det siste tiåret fortsette i om lag samme fart i anslagsvis fire år til. Hvor mye ressurser dette vil kreve, avhenger av hvilke forutsetninger en legger til grunn for hvor mange som gjennomfører og hvor lang tid de bruker. I løpet av det siste tiåret har alderen på de kandidatene som gjennomfører, økt noe. Den ligger nå på 38,4 år, som er høyest i Norden. Gjennomføringstiden har derimot vært stabil, og ligger nå på 5,5 år i gjennomsnitt for studenter som mottar stipend. Andelen som gjennomfører innen ti år har imidlertid økt kraftig, fra 50 % av 1981-kullet til 70 % av kullet fra 1997.48

Utvalget mener det er mye å hente gjennom å organisere doktorgradsutdanningen bedre. Utvalget har spesielt festet seg ved to egnede tiltak: satsing på forskerskoler og å knytte stipendiater til prosjekter ledet av gode forskere. Dette er tiltak som kan forventes å ha positive konsekvenser for gjennomføringen. Gjennom blant annet satsing på forskerskoler og å knytte stipendiater til prosjekter ledet av gode forskere, mener utvalget det er grunn til å forvente at andelen som gjennomfører, vil fortsette å øke noe framover. Beregningsmessig har vi lagt til grunn en gjennomføringsrate på 72 % for det tiåret vi nå er inne i. Under denne forutsetningen vil det, under ellers uendrede betingelser, være behov for 300 nye offentlig finansierte stipendiatstillinger hvert år i fire år for å nå målet om 2 000 doktorgrader per år i 2020. Hvis gjennomføringsraten øker mer enn det som er forutsatt her, vil det kunne gi mulighet for fortsatt vekst i antall avlagte doktorgrader også etter 2020, uten at utgiftene for det offentlige øker.

Uansett vil det bli mangel på forskere med doktorgrad i teknologiske fag. På kort sikt kan dette kun løses ved å rekruttere utenlandske arbeidstakere, og det bør legges best mulig til rette for dette. Myndighetene bør imidlertid også satse aktivt på å øke volumet på doktorgradsutdanningen i teknologiske fag og rekrutteringsbasen for denne, om nødvendig med spesielle insentiver. Utvalget anbefaler at det utredes nærmere hvordan man mest hensiktsmessig kan gjøre dette.

Kvaliteten på det miljøet stipendiaten er en del av, er en kritisk faktor for kvalitet og gjennomføring. Et viktig tiltak for å øke kvaliteten og effektiviteten i forskerutdanningen vil etter utvalgets syn være å knytte stipendiatene til eksisterende forskningsprosjekter ledet av gode forskere. Utvalget mener dette best kan sikres gjennom fordeling av midler i åpne konkurransearenaer i Forskningsrådet, slik det foreslås i kapittel 7. Utvalget vil også, i tråd med initiativet fra universitetene i forbindelse med budsjettet for 2012, slutte seg til forslaget om at en del av institusjonenes doktorgradsstipend knyttes til forskere og prosjekter som oppnår gode vurderinger gjennom Forskningsrådets søknadsbehandling.

Effektiv doktorgradsutdanning

Norges forskningsråd har fått i oppdrag fra Kunnskapsdepartementet å evaluere doktorgradsutdanningen i Norge. Evalueringen blir gjennomført i 2011 og kan foreligge en gang i 2012. Evalueringen har tre overordnede mål: å bedre kvaliteten på utdanningen, å bidra til at utdanningen er effektiv og godt organisert samt å bidra til at utdanningen er samfunnsrelevant. Det er særlig viktig å få kvalitative vurderinger av nye, organisatoriske tiltak og få belyst forholdet mellom forskningskvalitet, forskergruppestørrelse og utdanningskvalitet. Utvalget legger til grunn at det vil finne sted en mer omfattende vurdering av doktorgradsutdanningen i Norge som en oppfølging av denne evalueringen.

Utvalget vil like fullt peke på viktigheten av effektiv bruk av ressurser til doktorgradsutdanningen. Dersom en kunne få gjennomsnittsalderen ned mot det danske nivået, rundt 35 år, uten å redusere utdanningens omfang eller kvalitet, hadde det vært et vesentlig bidrag til å øke antall forskere i samfunnet. I Danmark starter doktorene tidligere på sine yrkeskarrierer, og forskningssektorene og samfunnet kan nyte godt av disse kandidatenes innsats i flere år, sammenlignet med hva vi i Norge kan få igjen for våre kandidater, som i snitt har en høyere alder ved disputas. Økt gjennomføringsgrad ville også være et viktig bidrag.

Den norske doktorgradsutdanningen er kanskje også den mest kostbare i verden. Kunnskapsdepartementets stipendiatsats for nye stillinger er på 850 000 kroner i statsbudsjettet for 2011. Jamført med de syv landene i Technopolis’ undersøkelse49 synes den norske doktorgradsutdanningen å være relativt sjenerøs. Dette dekker likevel ikke institusjonenes kostnader. Et alternativ kunne være å endre finansieringsordningen i retning av lån eller stipend. Endringer i vilkårene for doktorgradsstipendiatene vil imidlertid lett kunne svekke rekrutteringen til slike stillinger, særlig i teknologifagene. Utvalget vil derfor ikke anbefale endringer i finansieringsordningen.

Et tiltak for økt effektivitet i doktorgradsutdanningen er forskerskoler. Dette er ulike typer utdanningstilbud hvor studentene både tilegner seg kvalifikasjoner og får anledning til å drøfte framdriften i sitt prosjekt med andre i samme situasjon. Utvalget har ikke analysert betydningen av forskerskoler nærmere, men vil likevel peke på at forskerskoler, spesielt når de har flernasjonal deltakelse, som i EU eller på nordisk plan, synes å være et verdifullt bidrag til doktorgradsutdanningen og et virkemiddel for å få stipendiatene gjennom utdanningsløpet.

Utvalget ønsker også å peke på to momenter som vi mener bør adresseres i Forskningsrådets evaluering av doktorgradsutdanningen: 1) tydeliggjøring av karriereveiene i de ulike deler av forskningssystemet for å øke attraktiviteten av doktorgradsutdanningen og dermed rekruttering av de beste kandidatene, 2) synliggjøring av faktisk oppnådd forskningskompetanse for kandidater som ikke fullfører doktorgradsutdanningen.

For å få doktorandene raskere gjennom løpet, kreves det tettere oppfølging og bedre veiledning. Utvalget mener det bør vurderes om veilederressursene kan utnyttes bedre og om universitetene og høyskolene i større grad kan dra nytte av å inngå samarbeid om veiledning med de andre forskningsutøvende sektorene.

Utvalget er kjent med at Forskningsrådet, Universitets- og høgskolerådet og Forskningsinstituttenes fellesarena for tiden utreder instituttenes rolle i doktorgradsutdanningen, på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Instituttene kan spille en vesentlig rolle når det gjelder å styrke både kvalitet, gjennomføringsevne og kapasitet i doktorgradsutdanningen. Universitetene er gradsgivende institusjon og har ansvaret for utdanningen, men instituttene kan bidra positivt som arbeidsgivere for stipendiater, med forskningsprosjekter som kan gi grunnlag for doktorgradsprosjekter, og i en del tilfeller veilederkapasitet/-kompetanse. Et bedre samarbeid mellom sektorene vil kunne bidra til å øke kapasiteten og ha positive effekter for gjennomføringsraten i doktorgradsutdanningen. Dette gjelder særlig på teknologiske fagområder, der aktiviteten er stor i instituttsektoren.

Mobilitet

Internasjonal og tverrsektoriell forskermobilitet bidrar til utveksling og videreutvikling av kunnskap og menneskelige ressurser i forskningen. Mobilitet er også av betydning for fornyelse av forskningen, slik det blant annet er kommet fram gjennom evalueringen av sosiologimiljøene i Norge.

Tilgjengelige data viser at Norge synes å være attraktivt for forskere og doktorgradskandidater fra andre land. Utvalget mener det er et potensial for å øke både den internasjonale og nasjonale forskermobiliteten. Utvalget har ikke gjort egne analyser av dette, men vil peke på noen ordninger som har vist seg å ha effekt på mobilitet mellom de ulike sektorene og institusjonene i forskningssystemet. Eksempler er senterordningene i Forskningsrådet, bruk av postdoktor- og professor II-stillinger og yrkesveien i doktorgradsutdanningen, slik som næringsdoktorgrad og doktorgradsløp for ansatte i helse- og omsorgssektoren eller andre deler av offentlig sektor. Utvalget vil også framheve at styrking av finansieringsordningene for utenlandsopphold for forskere må ses på som et viktig og målrettet virkemiddel, i tråd med anbefalingene fra ekspertpanelet i den nylig gjennomførte evalueringen av sosiologifaget.

Mønstre for sysselsetting, karriereutvikling og mobilitet av forskere og forskerutdannede er sentrale aspekter ved et velfungerende forskningssystem og bør kartlegges bedre i Norge. Analyser av registerdata og inngående og utgående strømmer av doktorgradsutdannede kan gi mye verdifull informasjon og bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag.

6.5.1 Tiltak

Utvalget anbefaler at Norge tar mål av seg til å utdanne 2000 doktorgradskandidater i 2020. Dette vil etter utvalgets vurdering være tilstrekkelig til å dekke behovet. Når en når dette nivået, vil nye doktorgradskandidater som prosent av arbeidsstyrken tilsvare det nivået Finland og Sverige har i dag. Dette vil imidlertid ikke være tilstrekkelig til å ta igjen etterslepet sammenlignet med Finland og Sverige, som er skapt ved at vi gjennom mange år har utdannet færre kandidater i forhold til arbeidsstyrken enn dem.

Utvalget har beregnet at det er behov for 1200 nye, offentlig finansierte stipendiatstillinger de nærmeste fire årene, til en samlet kostnad av 1,020 mrd. eller 255 mill. per år i fire år. Veksten i antall stipendiatstillinger bør etter utvalgets syn fordeles både direkte til institusjonene i universitets- og høyskolesektoren og gjennom Forskningsrådet. Utvalget foreslår at en andel av veksten kobles til forslaget om en ny, fri arena i Forskningsrådet, jf. kapittel 7. Utvalget vil også, i tråd med initiativet fra universitetene i forbindelse med budsjettet for 2012, slutte seg til forslaget om at en del av institusjonenes doktorgradsstipend knyttes til forskere og prosjekter som oppnår gode vurderinger gjennom Forskningsrådets søknadsbehandling.50

Kapasitetsproblemet er spesielt kritisk i teknologiske fag. Utvalget mener det bør gjennomføres egne utredninger av hvordan man skal sikre tilgangen på kompetente personer til de teknologiske forskningsmiljøene gjennom rekruttering til mastergrads- og doktorgradsutdanning.