Del 2
Kulturpolitikkens berettigelse

5 Innledning til Del II – Kulturpolitikkens berettigelse

Kulturutredningen skal i tråd med sitt mandat vurdere relevansen av nasjonale kulturpolitiske mål sett i lys av samfunnsutviklingen. Ønsket om en vurdering av kulturpolitikkens mål er betimelig, ikke så mye fordi det er noen mangel på operasjonelle mål som beskriver hva som skal oppnås med tiltak og ordninger i norsk kulturpolitikk, men fordi det kan være vanskelig å få øye på mål som beskriver kulturpolitikkens overordnede formål og berettigelse. I Kulturutredningens mandat heter det at tiden etter 2005 har vært en ekspansiv periode i norsk kulturpolitikk, i budsjettmessig forstand og med hensyn til utredningsarbeider som har vært gjort innenfor kulturlivets ulike delsektorer. I den samme perioden har det imidlertid blitt lagt liten vekt på overgripende analyser av mål, virkemidler og tiltak som har vokst fram i kulturpolitikken. I dokumenter hvor regjeringen beskriver intensjonene som ligger til grunn for Kulturløftet, fastslås det at kulturpolitikken er viktig, og at regjeringen ønsker å heve dette politikkområdets status. Men her formuleres det ingen tydelig filosofi som forklarer hvorfor kulturpolitikken er så viktig, og hvorfor det er nødvendig å heve politikkområdets status. Den kraftige veksten i støtten til kulturlivet de siste årene har ikke vært understøttet av noen tilsvarende kraftfull visjon om hvilken rolle kulturpolitikken skal spille i samfunnet. Etter utvalgets oppfatning er derfor en drøfting av det vi vil kalle kulturpolitikkens berettigelse, en viktig del av oppdraget vi er satt til å utføre.

Spørsmålet om kulturpolitikkens berettigelse kan, på den ene siden, invitere til en prinsipiell drøfting av om det er legitimt at offentlige myndigheter yter økonomisk støtte eller på andre måter involverer seg i kulturlivet. I et internasjonalt sammenlignende perspektiv, blir det åpenbart at den velferdsstatlige kulturpolitiske modellen med en omfattende offentlig finansiering av kulturlivet ikke er noen selvfølgelig organisering av kulturpolitikken. Når myndighetene i USA er langt mer tilbakeholdne med å yte støtte til kulturinstitusjoner enn tilfellet er i Norge og andre europeiske land, skyldes det ikke bare forskjeller i kulturlivets markedsgrunnlag og tradisjoner for privat finansiering av kulturinstitusjoner. Innenfor den liberale styringstradisjonen, som står sterkt i USA, er det et ideal at staten bør forholde seg nøytral til saker som angår borgernes ulike oppfatninger av hva som er det gode liv, og kunst og kultur utpeker seg nettopp som et slikt saksområde.

Prinsippdiskusjonen for – mot offentlig støtte til kulturlivet kommer likevel ikke til å ha noen framtredende plass i kapitlene som følger. På dette punktet mener utvalget det er tilstrekkelig å vise til argumentet om markedssvikt som i lang tid har begrunnet den aktive rollen myndighetene i Norge og andre europeiske land har inntatt i kulturpolitikken. Dette argumentet kan sies å ha en særlig gyldighet i Norge, siden det er et lite land hvor markedet ikke er tilstrekkelig for å opprettholde et mangfoldig kulturliv. Uten finansiering fra offentlige myndigheter vil virksomheten ved mange av kulturinstitusjonene i Norge med stor sannsynlighet måtte nedskaleres eller opphøre, noe som vil være et tap for den nåværende befolkningen så vel som for kommende generasjoner. Når dette er sagt, vil utvalget understreke at det også er ønskelig med en økt finansiering av kulturlivet fra private kilder. Flere finansieringskilder bidrar til å sikre kulturlivet faglig uavhengighet og fremmer mangfold i kunst- og kulturproduksjonen. Dels er det også praktiske grunner til å ønske privat finansiering av kulturlivet velkommen. Utvalget ønsker at kunst- og kulturproduksjonen i Norge skal fortsette å vokse i framtida. For å oppnå dette, er det viktig å utvide finansieringen av kulturlivet som kommer i tillegg til bevilgningene fra offentlige myndigheter.

På den andre siden kan spørsmålet om kulturpolitikkens berettigelse sees som et prioriteringsspørsmål: Hva er det ved kunst- og kulturvirksomheter som rettferdiggjør at de skal subsidieres med samfunnets fellesressurser, ressurser som kunne ha blitt benyttet på andre formål? Kulturpolitikkens andel av den totale offentlige ressursbruken i Norge er liten, men like fullt dreier det seg om store midler. I 2011 beløp offentlige myndigheters (stat, fylker og kommuner) bevilgninger til kulturlivet seg totalt til 17,5 milliarder kroner. Det er ingen mangel på alternative formål disse pengene kunne ha vært brukt på, og i en eventuell framtidig situasjon med økonomisk nedgang vil en slik diskusjon kunne melde seg med styrke. Dette vil i så fall kunne være en test på om kulturpolitikken oppfattes som en form for «kakepynt» man kan ta seg råd til i gode tider, eller om den sees som en nødvendig investering i samfunnet som offentlige myndigheter plikter å gjøre. Hvilke verdier er det kulturlivet representerer som gjør det nødvendig å kanalisere fellesskapets ressurser til disse formålene? Dette er spørsmålet vi vil belyse i kapitlene som følger.

I dagens norske kulturpolitikk vises det til rekke ulike typer argumenter, som hver for seg eller sammen tjener som begrunnelser for offentlige myndigheters støtte til kulturlivet. I statlige kulturpolitiske dokumenter understrekes som regel betydningen av kunsten og kulturens egenverdi, ofte i sammenheng med en betoning av viktigheten av kunst- og kulturfaglig kvalitet og kunstens autonomi. Et annet sentralt argument i den statlige grunngivingen av kulturpolitikken dreier seg om ønsket om å oppnå rettferdighet i kulturlivet. På den ene siden er dette rettferdighetsmålet knyttet til strategien om å gjøre kulturelle fellesgoder som teater, opera og orkestre tilgjengelige for alle (demokratisering av kulturen). På den andre siden er rettferdighetsmålet knyttet til en strategi om å anerkjenne og støtte ulike former for kulturvirksomhet ulike grupper i befolkningen selv oppfatter som meningsfylte (kulturelt demokrati). Et tredje kulturpolitisk mål som stadfestes i statlige dokumenter, dreier seg om å fremme mangfold i kulturlivet, i betydning av variasjon i ytringsformer og i betydning av et kulturliv som gjenspeiler kulturelle forskjeller i befolkningen. En fjerde type begrunnelse for kulturpolitikken det vises til i slike sammenhenger, er at den skal ivareta landets kulturarv. I statlige kulturpolitiske dokumenter vises det også til demokrati- og ytringsfrihetsverdier som en begrunnelse for kulturpolitikken. Endelig har man de siste årene i økende grad vektlagt kulturlivets spesifikke samfunnsbetydninger med hensyn til blant annet næringsutvikling, folkehelse og integrering.

Som vi skal se i fortsettelsen, mener utvalget at enkelte av disse målene bør tillegges større vekt i kulturpolitikken enn hva som gjøres i dag, mens andre snarere bør nedtones. Når utvalget skal vurdere relevansen av de nasjonale målene for kulturpolitikken, vil vi, i tråd med mandatet, gjøre dette på grunnlag av en analyse av aktuelle trekk ved samfunnsutviklingen. Men svarene man gir på spørsmålet om hvilke mål som bør gjøres gjeldende for kulturpolitikken, er i stor grad avhengige av hvilket kultursyn man baserer seg på, og hvilke egenskaper og kvaliteter man tillegger kulturen. Kapittel 6 er derfor viet en drøfting av kulturbegrepets generelle betydninger og det kulturpolitiske kulturbegrepet. Deretter følger en drøfting av kulturens samfunnsbetydninger i kapittel 7, før vi i kapittel 8 redegjør for utvalgets forståelse av den aktuelle samfunnsutviklingen og konsekvenser denne har i kulturlivet. I kapittel 9 oppsummerer vi drøftingene i de foregående kapitlene og trekker konklusjoner med hensyn til hvilke mål som bør legges til grunn for kulturpolitikken i framtiden.

6 Kultur, ytringskultur og det kulturpolitiske kulturbegrepet

6.1 Innledning

«Kultur» sies gjerne å være et av de mest komplekse ordene i det vestlige vokabularet. Gjennom historien har det blitt utrustet med et variert meningsinnhold som kan påkalles i ulike sammenhenger og for ulike formål. I dette kapitlet vil utvalget redegjøre for dets forståelse av kulturbegrepet og for dets syn på hvordan dette kan avgrenses i en kulturpolitisk sammenheng. I første del av kapitlet gjennomgår vi kort kulturbegrepets historiske utvikling, fra dets førmoderne opprinnelse fram til dets nåtidige betydninger. Her framhever vi noen hovedbetydninger av det moderne kulturbegrepet. Deretter følger en drøfting av det kulturpolitiske kulturbegrepet og det «utvidede kulturbegrepet» som har ligget til grunn for norsk kulturpolitikk siden 1970-tallet. Etter utvalgets oppfatning er dette kulturbegrepet av flere grunner modent for en justering. I siste del av kapitlet redegjør vi for hvordan det kulturpolitiske kulturbegrepet bør presiseres, med henvisning til begrepet «ytringskultur».

6.2 Kultur som sivilisasjon, levemåte og kunst

Ordet kultur assosieres ofte med urbane og teknisk avanserte livsformer, men i dets opprinnelige betydning hadde ordet en rural og naturnær referanse.1 Det førmoderne kulturbegrepet viste til menneskers bearbeidelse av naturen i virksomheter som jordbruk og dyrehold. Kultur ble forstått på en måte som ligger nært det man i dag sikter til med uttrykket «kultivere», det å legge til rette for og forme naturlige vekstprosesser. Innenfor en slik kulturforståelse er det verbformen av kultur som vektlegges. Kultur er en aktivitet, noe mennesker gjør. Gjennom disse aktivitetene gir mennesker form til sine naturlige og sosiale omgivelser, samtidig er aktivitetene med på å forme mennesker som individer og samfunnsdeltakere. Det er i forlengelsen av dette at begrepet om dannelse (bildung) får sin mening. Begrepet viser til den «foredlende» virkingen deltakelse i kulturaktiviteter oppfattes å ha på mennesker, gjennom utviklingen av et indre «bilde» eller ideal for livsførsel.

Det moderne kulturbegrepet har sitt opphav hos tenkere som er knyttet til den romantiske bevegelsen som gjorde seg gjeldende i europeisk- og særlig tysk åndsliv fra slutten av 1700-tallet. Ifølge Raymond Williams antok kulturbegrepet her tre ulike betydninger: som sivilisasjon, som levemåter og som kunst. I likhet med sivilisasjonstanken var kulturbegrepet opprinnelig knyttet til opplysningstidens oppfatning av modernisering som en ensartet framskrittsprosess. En forskjell mellom sivilisasjons- og kulturbegrepene var at sivilisasjonsbegrepet var knyttet til en kosmopolitisk tenkemåte, mens kultur var forbundet med forestillinger om nasjonale forskjeller. En annen forskjell var at mens sivilisasjon ble brukt som en beskrivelse av den samlede politiske, økonomiske og tekniske samfunnsutviklingen, betonte kultur heller former for åndelig og intellektuell utvikling. Etter hvert som kulturbegrepet tok form innenfor den romantiske bevegelsen, ble disse betydningsforskjellene forsterket. Kultur ble gjort til en motsats til den instrumentaliserte og fragmenterte tilværelsen det moderne industrisamfunnet ble oppfattet å bringe med seg. Det viste til en tilværelse som er organisk, sanselig og utrustet med iboende mening. Fra å ha vært en beskrivelse av den generelle sekulære samfunnsutviklingen blir kultur dermed et bilde på det som oppfattes å gå tapt i moderniseringsprosessen.

Dette leder fram mot den andre hovedbetydningen av det moderne kulturbegrepet, kultur som levemåte. Framfor å se kultur som en ensartet utviklingsprosess, inviterer tanken om kultur som levemåte til å snakke om fenomenet i flertallsform, som kulturer. Den universalistiske framskrittsideen erstattes her av tanken om at verden består av et mangfold av kulturer, som hver for seg representerer en unik levemåte, og som utvikler seg i samsvar med sine egne tekniske, sosiale og moralske standarder. Denne kulturrelativistiske betraktningsmåten ligger til grunn for det som omtales som det antropologiske eller samfunnsvitenskapelige kulturbegrepet. Her viser kultur til kunnskap, normer, verdier og tankemønstre som overføres mellom generasjoner i et samfunn. Kultur blir slik logisk sett å regne som en altomfattende dimensjon ved alle samfunn. Likevel var den europeiske tenkningen om kultur lenge preget av en tendens til å se dette som en egenskap ved det rurale folkelivet eller fremmede ikke-moderne samfunn. Som en motsats til moderniteten ble kultur dermed en forklaring på «De andres» skikker og handlingsmønstre.

Den tredje hovedbetydningen av kultur som oppsto innenfor den romantiske bevegelsen, avgrenser fenomenet til de mest høyverdige formene for kunst og intellektuell virksomhet. Sentralt i denne kulturforståelsen er tanken om kunsten som en form for virksomhet som ikke tjener noe formål ut over seg selv, og om kunstneren som skapende individ. De virksomhetene som det i dag er vanlig å omtale som kunst, sies gjerne å ha oppstått historisk i forlengelsen av håndverktradisjoner og kultiske ritualer. Kunstens utskillelse fra disse virksomhetene kan sees som et ledd i den allmenne sekulariseringen og institusjonelle differensieringen som er karakteristisk for moderne samfunn. På 1700-tallet vokste det fram et marked for kunstverk i de europeiske landene og derigjennom også et eget begrepsapparat for vurdering av kunstverk. Det oppsto særegne yrkesgrupper, som forleggere og kritikere, som forvaltet denne kunnskapen. Samtidig skjer det en endring i synet på innholdet i den kunstneriske virksomheten. Mens kunsten tidligere ble forstått som en gjengivelse eller etteraping av guddommelig bestemte mønstre i naturen, oppfattes den nå heller som et uttrykk for de skapende evnene kunstneren er i besittelse av.

Dette skiftet i synet på kunsten, fra imitasjon til kreativ nyskaping, tydeliggjøres i romantikkens kunstforståelse.2 Grunnlaget for kunstnerisk nyskaping oppfattes her å ligge i det kunstneriske talentet enkelte personer er utrustet med, som en form for nådegave, og i inspirasjonen som oppnås gjennom grenseoverskridende erfaringer. Det er denne kunstforståelsen som har vært retningsgivende for utformingen av de moderne europeiske kunstinstitusjonene. Igjen kan denne kulturforståelsen sees som en form for modernitetskritikk. Doktrinen om «kunst for kunstens skyld» og forestillingen om kunstneren som bohem representerer begge en avvisning av den instrumentelle rasjonaliteten som oppfattes å gjennomsyre det moderne samfunnslivet, og i begge tilfeller blir kreativitet sett på som en kraft som utspiller seg på utsiden av det konvensjonelle samfunnslivet.

6.3 Kulturell kompleksitet

I kapittel 3 framhevet vi at kultur- og dannelsesbegrepene i Norden ikke alene har blitt bestemt av et dannelsesborgerskap, de har også blitt definert «nedenfra» fra aktører innenfor det sivile samfunnet. Dette har bidratt til at kulturforståelser som har gjort seg gjeldende i Norge siden 1800-tallet, i stor grad har anerkjent hverdagslige og «lave» kulturelle former, ikke bare som en idealisert motsats til moderniteten, men som en del av samfunnets felleskultur. Denne tradisjonen for anerkjennelse av folkelige kulturuttrykksformer kan sies å foregripe sider ved tenkningen om kultur som har gjort seg gjeldende innenfor samfunnsvitenskapene, humaniora og kunstfagene de siste tiårene. Et trekk ved denne tenkningen er at kulturbegrepet har blitt åpnet opp til å omfatte et stadig videre spekter av uttrykks- og sosialitetsformer. Kultur har gått fra å være sett på som noe marginalt, som befinner seg på siden av sentrale samfunnsinstitusjoner som økonomien og politikken, til å bli sett på som et konstituerende trekk ved alt sosialt liv.

Et annet gjennomgående trekk ved dagens kulturforskning er problematisering av skillet mellom «høye» og «lave» kulturuttrykk. I kulturforståelsene vi har beskrevet ovenfor, tas det ofte for gitt at kultur er noe som er avgrenset fra markedet og den kommersielle kulturindustrien. Akademiske kulturstudier har i de siste tiårene snudd om på dette perspektivet, ved at de har gjort den kommersielle populærkulturen til et av sine hovedanliggender. Dels søker man i slike studier å synliggjøre at populærkulturelle produkter kan ha overskridende estetiske og kritiske kvaliteter, som tidligere har vært ansett for å være forbeholdt den seriøse kunsten. Dels søker man i slike studier å synliggjøre populærkulturelt forbruk som en kilde til kreativitet, erkjennelse og identitet.3

I de siste tiårene har kulturforskningen også vært preget av et skifte av fokus fra likhet og kontinuitet til forskjell og forandring. Dette viser seg i kritikken som har blitt reist mot tendensen til å betrakte kulturer som tidløse og gjensidig avgrensede enheter, som preget mye av den tidligere tenkningen om kultur. I nyere kulturanalyser legges det vekt på å synliggjøre at enhver kultur preges av intern variasjon og motsetningsforhold. Samtidig vektlegges det at kulturer har porøse grenser og overlapper hverandre. Dette tydeliggjøres i studier som viser hvordan nasjonale, regionale og lokale kulturer er produkter av historiske utvekslings- og hybridiseringsprosesser som går på tvers av landegrenser. Det tydeliggjøres også i studier som fokuserer på samtidens transnasjonale kulturelle «kontaktsoner» og på personer med sammensatte kulturelle identiteter.4 Her utfordres forestillingen om kulturer som adskilte og uforanderlige enheter av en forståelse som legger vekt på kulturell kompleksitet. I et slikt perspektiv blir det problematisk å snakke om norsk kultur uten å samtidig påpeke at dette er et sammensatt fenomen med betydelige variasjoner langs sosiale og geografiske skillelinjer, og uten å påpeke at det er et fenomen som er i konstant forandring som følge av globaliseringsprosesser.

6.4 Kulturbegrepet i norsk kulturpolitikk

I vår gjennomgang av hovedtrekkene i den moderne tenkningen om kulturbegrepet i de foregående avsnittene har vi framhevet flere utviklingslinjer. For det første har vi sett at kultur gått fra å bli oppfattet som noe som utspiller seg andre steder og blant andre folkeslag (kultur som levemåte) eller i randsonen av det moderne samfunnet (kultur som kunst), til at det i dag sees som et trekk ved alt sosialt liv. For det andre har vi pekt på at tenkningen om kultur har gått fra å være hierarkiserende, ved at noen uttrykksformer oppfattes å stå «over» andre, til at den i dag preges av en problematisering av skillet mellom «høye» og «lave» kulturelle former. For det tredje har vi pekt på bevegelsen fra at kultur sees som statiske og avgrensede enheter til nåtidens vektlegging av kulturers foranderlighet og kompleksitet, som følge av interne motsigelser og transnasjonale sammenblandingsprosesser.

De ulike kulturforståelsene vi har beskrevet, aktualiseres alle i dagens norske kulturpolitikk. I kulturpolitiske dokumenter fra statlige, regionale og lokale myndigheter snakkes det vekselvis om kultur som sivilisering, levemåter og kunst. De siste tiårene har det blitt vanlig at man i slike dokumenter også framhever betydningen av globalisering og kulturelle hybridiseringsprosesser for kulturpolitikken. Bruken av kulturbegrepet i kulturpolitiske sammenhenger peker derfor i mange ulike retninger. Når vi i fortsettelsen snakker om det kulturpolitiske kulturbegrepet, sikter vi mer spesifikt til definisjoner som tjener som avgrensinger av den offentlige kulturpolitikkens ansvarsområde. Dette ansvarsområdet ble tydeliggjort i norsk kulturpolitikk i St.meld. nr. 8 (1973–74) Om organisering og finansiering av kulturarbeid og St.meld. nr. 52 (1973–74) Ny kulturpolitikk med introduksjonen av det utvidede kulturbegrepet.

6.5 Det utvidede kulturbegrepet

Som vi påpekte i kapittel 4, var bakteppet for introduksjonen av det utvidede kulturbegrepet i kulturmeldingene på 1970-tallet å finne i bevegelsen for kulturelt demokrati som hadde oppstått i internasjonale fora som en reaksjon på svakheter ved den kulturpolitiske distribusjonspolitikken. I denne sammenhengen ble det rettet kritikk mot kulturpolitikkens vektlegging av nasjonale høykulturer og anbefalt at kulturpolitikken måtte utvides til å omfatte de ulike uttrykksformene befolkningen selv oppfatter som kultur.5 Det kulturpolitiske kulturbegrepet ble dermed trukket i retning av tanken om kultur som levemåte og det samfunnsvitenskapelige kulturbegrepet. I senere kulturmeldinger har det samfunnsvitenskapelige kulturbegrepet fortsatt å være et referansepunkt, og i en del sammenhenger omtales det utvidede kulturbegrepet og det samfunnsvitenskapelige kulturbegrepet nærmest som synonymer. De to begrepene skiller seg imidlertid fra hverandre i flere viktige henseender.

Det samfunnsvitenskapelige kulturbegrepet er ment å være et verdinøytralt redskap for akademisk kultur- og samfunnsanalyse. Det utvidede kulturbegrepet er til forskjell et politisk-administrativt sektorbegrep og derfor også et verdibegrep. Det beskriver uttrykksformer, praksiser og institusjoner offentlige myndigheter oppfatter som støtteverdige. På et symbolsk plan kan slik støtte til kulturelle uttrykksformer fra storsamfunnets side sees som en anerkjennelse av sosio-kulturelle livsformer uttrykksformene er forbundet med.6 En annen forskjell har å gjøre med rekkevidden av begrepene. Det samfunnsvitenskapelige kulturbegrepet viser så godt som alle former for menneskelig virksomhet. Når man i kulturpolitiske sammenhenger refererer til det samfunnsvitenskapelige kulturbegrepet, er det ikke så mye for å definere det faktiske innholdet i kulturpolikken som for å si at dette begrepet setter rammer for hva som i prinsippetkan omfattes av kulturpolitikken. Det utvidede kulturbegrepet lar seg derfor bedre beskrive som en «depresisering» enn som en substansiell definisjon av kulturbegrepet.7 Det er et bevisst valg om ikke å gi kulturbegrepet et bestemt meningsinnhold. Resultatet er en sirkulær definisjon av kulturbegrepet: Kultur blir definert som det som til enhver tid omfattes av kulturpolitikken.8

Det utvidede kulturbegrepet dannet et grunnlag for pragmatiske politiske valg om hva som skulle innlemmes og utelukkes fra det kulturpolitiske forvaltningsområdet som var under oppbygging på 1970-tallet.9 I denne sammenhengen ble «egenaktivitet» et nøkkelord. I St.meld.nr.8 (1973–74)heter det om det utvidede kulturbegrepet:

Det er ikkje alltid klart kva dette nye kulturomgrepet inneber, men eit grunntrekk synst å vere at ein legg vekt på eit vidare register av faktorar som er med og gir livsmiljøet kvalitet. Særleg blir verdien av skapande eigenaktivitet i alle skiftande former sterkare understreka enn før.10

Begrepet om egenaktivitet kan i utgangspunktet tilsi at det viktigste ikke er «hva vi gjør men at vi gjør noe».11 I praksis har det likevel kommet til å vise til et bestemt sett av aktiviteter og til en bestemt oppfatning av «aktivitetskvalitet».12 I kulturmeldingene fra 1970-tallet tydeliggjøres en velferdskulturell tenkning, hvor kulturpolitikken sees som et redskap for å høyne befolkningens trivsel og livskvalitet. Dette var igjen knyttet til en bekymring hos myndighetene over kvaliteten på innholdet i befolkningens fritid, som mer og mer var blitt overtatt av massemediene og den kommersielle populærkulturen.13 Egenaktivitet var ikke bare tenkt som et egalitært alternativ til den elitære høykulturen, men også som en oppbyggelig motvekt til den passiviserende kulturindustrien.

Slik begrepet om egenaktivitet har blitt brukt i kulturpolitikken siden 1970-tallet, har det blitt en betegnelse på ulike former for amatørbaserte kunstneriske aktiviteter, idrett og ungdomsarbeid. Det viser ikke så mye til uformelle kulturaktiviteter den enkelte måtte hengi seg til, som til den organiserte kulturaktiviteten og til organisasjoner. Slik trekker det kulturbegrepet i noen bestemte retninger. Barn og ungdom, nærmiljø og fritid er nøkkelord i beskrivelser av det kulturpolitiske forvaltningsområdet som ble bygget opp på lokalt og regionalt nivå i etterkant av kulturmeldingene på 1970-tallet. At dette forvaltningsområdet skulle få navnet «kulturpolitikk», var ingen selvfølge. Som Per Mangset påpeker, ville det gitt god mening om forvaltningsområdet heller hadde blitt kalt «miljøpolitikk», «ungdomspolitikk» eller «fritidspolitikk», da det var disse hensynene som sto sentralt for dem som utformet politikken.14

I kapittel 4 viste vi at det utvidede kulturbegrepet og tanken om egenaktivitet har stått sentralt i den lokale og regionale kulturpolitikken fram til i dag. Samtidig har kulturbegrepet her blitt trukket i retning av kulturnæring og stedsutvikling. På det statlige nivået i kulturpolitikken har det siden 1990-tallet vært en dreining mot en sterkere vektlegging av den profesjonelle kunstens egenverdi og mål om kunstnerisk kvalitet. Vektleggingen av høykulturen har blitt opprettholdt av den nåværende regjeringen, samtidig som den i praksis har tatt til orde for et utvidet kultursyn i den statlige kulturpolitikken gjennom tiltak for å avskaffe «sjangerdiskriminering» innenfor musikkområdet og andre kulturfelt. Et uttrykk for at det utvidede kulturbegrepet fortsatt er retningsgivende for norsk kulturpolitikk, er å finne i kulturloven fra 2007. I Ot.prp. nr. 50 (2006–2007) Om lov om offentlege styresmakters ansvar for kulturverksemd snakkes det gjennomgående om offentlige myndigheters plikt til å legge til rette for og fremme «kulturvirksomhet». Kulturvirksomhet defineres her som å

a) skapa, produsera, utøva, formidla og distribuera kunst- og andre kulturuttrykk, b) verna om, fremja innsikt i og vidareføra kulturarv, c) delta i kulturaktivitet, d) utvikla kulturfagleg kunnskap og kompetanse.15

Dette er en mer spesifikk beskrivelse av det kulturpolitiske ansvarsområdet enn man finner i de opprinnelige formuleringene av det utvidede kulturbegrepet. Det dreier seg imidlertid fortsatt om en sirkeldefinisjon av kulturpolitikkens ansvarsområde. I Ot.prp. nr. 50 påpekes det at man bevisst unnlater å gi en presis og uttømmende definisjon av kultur. Kultur blir i stedet definert som det som til enhver tid faller innenfor det kulturpolitiske ansvarsområdet.

6.6 Fra det utvidede kulturbegrepet til ytringskultur

Det utvidede kulturbegrepet vi har beskrevet, kjennetegnes av at det unnlater å gi en presis definisjon av fenomenet kultur. En fordel med et slikt åpent kulturbegrep er at det gir fleksibilitet til å tilpasse kulturpolitikken til samfunnsendringer som finner sted over tid. Mange av innvendingene som har blitt reist mot det utvidede kulturbegrepet knytter seg til den samme åpenheten. Siden det utvidede kulturbegrepet ikke gir noe svar på spørsmålet «hva er kultur?», så åpner det opp for vilkårlighet med hensyn til hva som inkluderes i det kulturpolitiske ansvarsområdet. I en tid hvor det i mindre grad enn før ligger noen automatikk i at slike beslutninger oppnår legitimitet, og hvor mangfoldet i befolkningens kulturelle preferanser øker, vil denne typen innvendinger mot det utvidede kulturbegrepet kunne få en voksende betydning.

I kulturpolitiske debatter hevder noen et syn om at det utvidede kulturbegrepet bør erstattes av et mer substansielt kulturbegrep og dermed også av en kulturpolitikk som er avgrenset til den profesjonelle kunsten og enkelte høykulturelle uttrykksformer. Kravet om at kulturpolitikken må bygge på et mer substansielt kulturbegrep, framsettes ofte med henvisning til de høykulturelle uttrykksformenes egenverdi og utviklende kvaliteter. I dette ligger det en påstand om at andre – lavkulturelle, motkulturelle, populærkulturelle – uttrykksformer ikke har egenverdi og utviklende kvaliteter, og at de derfor har lavere støtteberettigelse. Utvalget er enig i kravet om at en substansiell forståelse av kultur bør legges til grunn for eventuelle avgrensingen av det kulturpolitiske ansvarsområdet. Dette bygger på en oppfatning om at det er mulig å peke på ett sett av praksiser og institusjoner som har egenskaper og kvaliteter som gjør dem til kulturpolitikkens virkeområde, og at disse egenskapene har å gjøre med kommunikasjon og menneskers ytringsbehov. Utvalget mener det er en fare for at denne kjernen av kulturvirksomheter kan bli fortrengt av andre typer virksomhet innenfor kulturpolitikken, og ønsker derfor en tydeligere definisjon av det kulturpolitiske ansvarsområdet. Utvalget er derimot ikke enige i kravet om at det kulturpolitiske kulturbegrepet bør gis en snever avgrensnng til høykulturelle uttrykksformer.

Med dette mener vi ikke å signalisere en relativistisk holdning om at alle kulturprodukter er av like stor verdi. Etter utvalgets oppfatning må begreper som dannelse, nyskaping, kritikk, deltakelse og mangfold tillegges stor vekt i kulturpolitikken. Vi har pekt på de akademiske studiene som viser at populærkulturen og folkelige kulturuttrykk også har slike kvaliteter. Hvis kunst er å forstå som estetisk virksomhet som overskrider konvensjonelle tenkemåter, blir det klart at dette er et fenomen som ikke alene oppstår innenfor kunstinstitusjoner. Det samme kan sies om begreper som kritikk og deltakelse. Oppfatningen om at slike dannelsesverdier eksklusivt og automatisk er knyttet til høykulturelle uttrykksformer er ikke et holdbart grunnlag for en framtidsrettet kulturpolitikk. Mer spesifikt mener utvalget at begrepet kvalitet må stå sentralt i kulturpolitikken og at kvalitetsvurderinger av kunst og kultur bør få en viktigere plass i kulturpolitikken enn det har hatt til nå. Dette er basert på en oppfatning om at det er mulig og ønskelig at man i en kulturpolitisk sammenheng trekker skiller mellom god og dårlig kunst og kultur. Men etter utvalgets syn går ikke disse skillene mellom kunstarter, sjangre og uttrykksformer – de går på tvers av dem. For å ta musikk som eksempel, kan man i tråd med dette snakke om god eller dårlig klassisk musikk, god eller dårlig rock, god eller dårlig folkemusikk, men ikke rangere disse sjangrene på et kvalitetshierarki.

På denne bakgrunnen ønsker utvalget å framheve begrepet «ytringskultur» og nedtone det utvidede kulturbegrepet. Et utgangspunkt for å definere innholdet i begrepet ytringskultur er å finne i beskrivelsen av begrepet kulturliv i boka Lokalt kulturliv i endring. Her sier forfatterne at de bruker kulturliv i en smalere betydning enn det utvidede kulturbegrepet, men samtidig i en bredere betydning enn «finkulturen». Slik begrepet kulturliv brukes i boka, går det langt ut over den profesjonelle kunsten, mens avgrensingen mot det utvidede kulturbegrepet gjøres ved virksomheter «som ikkje har kulturelle formål som det primære».16 I boka slås det videre fast at kulturliv ikke så mye dreier seg om materielle kunstneriske produkter som om den «interaktive utvekslingen av ideer, verdier og følelser» som oppstår rundt disse produktene. Kulturliv forutsetter kommunikasjon, sosial samhandling og arenaer eller møtesteder, understrekes det av forfatterne. Deltakelse i kulturliv omfatter slik sett flere former for aktivitet enn det som vanligvis regnes som egenaktivitet i en kulturpolitisk sammenheng. Å delta i kulturlivet handler ikke bare om å spille et instrument, synge i kor eller å organisere et kulturarrangement, det handler også om å være en del av kunst- og kulturpublikummet. Å gå på konsert, teater eller museum, å lytte til et musikkalbum, å lese en bok – alle disse aktivitetene inngår i utvekslingen av ideer, verdier og følelser som kulturlivet består av.

I denne beskrivelsen avtegner det seg et bilde av kulturlivet som et eget praksisfelt i samfunnet som går på tvers av skiller mellom offentlig, frivillig og privat sektor. Dette er en nyttig innsnevring av kulturbegrepet, men som en definisjon er beskrivelsen likevel ufullstendig. Det som skiller kulturlivvirksomhet fra andre tilgrensende former for virksomhet, er her at de førstnevnte har «kulturelle formål som det primære». Hva slags formål er det da snakk om? Kulturpolitikkforskeren Jim McGuigan gir en mer presis beskrivelse av hva som ligger i dette. Han argumenterer for at kulturbegrepet må avgrenses til praksiser og institusjoner som har meningsskaping og symbolsk kommunikasjon som deres hovedformål.17 Sagt på en annen måte dreier dette seg om kommunikasjon som har et ekspressivt hovedformål. I språkfilosofien trekker man et skille mellom språkets «representative» og «ekspressive» betydninger. Kommunikasjon er representativ i den grad vi bruker den som et redskap til å informere om foreliggende saksforhold i verden. Kommunikasjon er ekspressiv når uttrykksformene som benyttes, får en egentyngde og kommunikasjon og meningsskaping blir et mål i seg selv.18 I ekspressiv kommunikasjon trekkes oppmerksomheten mot de symbolske uttrykkene som benyttes, og gjennom dette søker den å stimulere til refleksjon og erkjennelse hos mottakerne.

Når kulturbegrepet avgrenses på denne måten, viser det ikke lenger til en altomfattende dimensjon ved samfunnet, men til et eget praksisfelt i samfunnet, og det er dette vi vil kalle ytringskultur. Nærmere bestemt kan ytringskulturen sies å ha to bestanddeler: På den ene siden viser begrepet til virksomheter som dreier seg om formidling, vern og videreføring av materiell og immateriell kulturarv. Dette omfatter museums-, arkiv- og bibliotekvirksomhet samt andre former for kulturvernvirksomhet. På den andre siden viser ytringskultur til det som i vid forstand kan kalles kunstneriske virksomheter. Dette omfatter produksjon og utøvelse av musikk, scenekunst, litteratur, visuelle kunstarter og film, tv, video og dataspill. Ytringskultur viser til den profesjonelle og ikke-profesjonelle utøvelsen av disse uttrykksformene og til formidlingsaktiviteter og opplæring og utdanning som er knyttet til uttrykksformene. Det viser også til det å tilegne seg slike kulturuttrykk som publikummer. Det er totaliteten av disse aktivitetene og kommunikasjonsprosesser som oppstår på grunnlag av dem, vi sikter til med begrepet ytringskultur.

Denne todelte innholdsbeskrivelsen av ytringskultur som kulturarv og kunstnerisk virksomhet er inspirert av Bill Iveys beskrivelse av «ekspressivt liv» som et praksisfelt som består av «kulturarv» (heritage) og «stemmer» («voice»). Som Ivey påpeker:

Thus ‘heritage’ constitutes one half of expressive life: the part that is about belonging, continuity, community and history; it is expressed through art and ideas grounded in family, neighbourhood, ethnicity, nationality and the many linkages that provide securing knowledge that we come from a specific place and are not alone. ‘Voice’, the other half of our expressive life, is quite different: a realm of individual expression where we can be autonomous, personally accomplished and cosmopolitan – a space in which we can, at times, even challenge the conventions of community or family heritage.19

Kulturarvvirksomhet handler, i tråd med denne beskrivelsen, om det kollektive og kontinuitet. Det er et rom for å uttrykke og å reflektere over historien og tilhørighet til ulike typer fellesskap, i spennet fra det lokale til det globale. Kunstnerisk virksomhet handler til forskjell om det autonome individet. Det er et rom for individuelle ytringer, for overskridelse av det bestående og for streben etter det enestående. Samtidig er det verdt å påpeke at grensene mellom disse to sidene ved ytringskulturen er flytende, og at vi her snakker om to dimensjoner ved ytringskulturen snarere enn om ulike typer virksomhet. Det som er kunst i dag, kan være kulturarv i morgen, og uttrykksformer som vi er vant til å tenke på som kulturarv, kan aktualiseres som kunst.

6.7 Avslutning: ytringskultur som kulturpolitikkens ansvarsområde

I foregående kapitler har vi framhevet at et særtrekk ved utviklingen av norsk kulturliv er at motkulturer i så stor utstrekning har vunnet innpass på sentrale samfunnsarenaer og satt sitt preg på den nasjonale felleskulturen. Etter utvalgets oppfatning er dette en kvalitet det er verdt å videreføre gjennom kulturpolitikken også i en tid hvor landskapet av motkulturer må sies å være ganske forskjellig fra hva de var for femti eller hundre år siden. Utvalgets forslag om at begrepet ytringskultur skal være retningsgivende for kulturpolitikken, er ment som et bidrag til dette. Det er en romslig definisjon av kultur som omfatter et mangfold av uttrykksformer og kulturvirksomheter. Etter utvalgets oppfatning bør det være et mål at en slik romslighet kjennetegner kulturpolitikken fra det lokale til det nasjonale nivået.

Definisjonen av ytringskultur utvalget har tatt til orde for, er imidlertid også ment å tjene som en innstramming av det kulturpolitiske kulturbegrepet, ved at kulturen her avgrenses til virksomheter som har ekspressive hovedformål. Denne definisjonen bygger på en oppfatning om at kulturvirksomheter utgjør et eget praksisfelt i samfunnet som gjør krav på politisk støtte i kraft av deres særegne kvaliteter.

Det er særlig i den lokale og regionale kulturpolitikken at en slik presisering av det kulturpolitiske ansvarsområdet kan ha en praktisk relevans. Som vi skal se i Del III av denne utredningen er det her et klart behov for å styrke deler av det lokale kulturlivet som svarer til begrepet ytringskultur. Mye av veksten i bevilgninger til det lokale og regionale kulturlivet har i de senere årene gått til virksomheter som ligger på siden av det vi sikter til med ytringskultur. Et av utvalgets siktemål med begrepet ytringskultur er nettopp å invitere til debatt om hva innholdet i den lokale og regionale kulturpolitikken skal være i framtiden.

7 Kultur som samfunnsskapende kraft

7.1 Innledning

Drøftingen av kulturbegrepet i forrige kapittel munnet ut i et forslag om å legge begrepet «ytringskultur» til grunn for prioritering i det kulturpolitiske ansvarsområdet. Ytringskultur viser til kunstnerisk virksomhet og kulturarvvirksomhet og kommunikasjon og sosial samhandling som knytter seg til dette. Et definerende kjennetegn ved disse virksomhetene er at de har et ekspressivt grunnformål. Dette forhindrer imidlertid ikke at de kan ha en rekke andre formål og samfunnsbetydninger. Det framstår noen ganger som at en vektlegging av kunsten og kulturens egenverdi er uforenelig med en vektlegging av kunsten og kulturens samfunnsbetydninger. Etter utvalgets syn gis motsetningen mellom disse hensynene ofte en overdreven betydning i kulturpolitiske debatter. At kunst og kultur har egenverdi, er opplagt for de fleste som interesserer seg for kunst og kultur. Det forteller oss at noen interesserte mennesker opplever disse uttrykksformene som verdifulle, men det gir oss ikke et tilfredsstillende svar på spørsmålet om hvorfor samfunnet skal prioritere å gi støtte til disse aktivitetene, på bekostning av andre formål. Etter utvalgets oppfatning er svaret på dette spørsmålet noe man snarere må komme fram til gjennom analyser av kulturvirksomhetenes faktiske og potensielle samfunnsbetydninger.

I forrige kapittel framhevet vi at begrepet ytringskultur viser til mer enn bare kulturelle produkter. Mange av virksomhetene som faller inn under dette begrepet, dreier seg om materielle produkter, som billedkunstverk, musikkalbum eller museumsgjenstander, men i dette perspektivet er det ikke disse objektene i seg selv som er det vesentligste. Det interessante er kommunikasjonsprosessene som oppstår rundt slike kulturelle objekter. Disse prosessene er et viktig grunnlag for mange former for sosialt liv. Det er derfor gode grunner til å slutte seg til påstanden om at kultur er en samfunnsskapende kraft. Når kultur i tråd med det samfunnsvitenskapelige kulturbegrepet forstås som levemåter og tankemønstre, blir dette en innlysende sannhet. I denne forstand er kultur en forutsetning for alt sosialt liv. Men påstanden om at kultur er en samfunnsskapende kraft, er også sann når kultur forstås som ytringskultur. Tre samfunnsbetydninger peker seg ut i denne sammenhengen: kulturvirksomhet som grunnlag for demokrati, kulturvirksomhet som grunnlag for sosiale fellesskap og kulturvirksomhet som grunnlag for økonomisk verdiskaping. I avsnittene som følger, vil vi redegjøre nærmere for disse tre samfunnsbetydningene. På bakgrunn av disse drøftingene vil vi til slutt i kapitlet trekke noen foreløpige slutninger om hvilke mål og begrunnelser som bør legges til grunn for kulturpolitikken.

7.2 Samfunnsvirkninger og den ekspressive interessen

Før vi går nærmere inn på kulturvirksomhetenes betydning for demokratiet, sosiale fellesskap og økonomisk verdiskaping, er det verdt å reflektere over sammenhengen mellom slike samfunnsvirkninger og ytringskulturens egenart. Når vi sier at kulturvirksomhet har et ekspressivt hovedformål, betyr dette at drivkraften i disse virksomhetene er kulturprodusenters og publikums interesse for kulturuttrykkenes innhold og kvaliteter. Det er denne «ekspressive interessen» som bestemmer hvilken retning kulturelle uttrykksformer utvikler seg i og om de er levedyktige eller ikke over tid. I dette ligger det at den ekspressive interessen ikke kan eller bør underordnes ønsker om å oppnå ulike typer samfunnsvirkninger.

Når folk leser en roman, går på konsert eller teater eller besøker et museum, så gjør de som regel ikke dette ut fra et ønske om å bli gode samfunnsborgere, bidra til integrering eller å styrke den sosiale kapitalen, de gjør det fordi de ønsker en estetisk erfaring, å bli opplyst eller å bli underholdt. Den primære interessen hos boklesere, konsert- og teatergjengere eller museumsbesøkere er ikke de politisk ønskelige samfunnsvirkningene som er forbundet med disse aktivitetene, men kulturproduktenes kvalitet – om de er «bra» eller «dårlige», «interessante» eller «uinteressante», «nyskapende» eller «konforme» osv. Når det oppstår mer eller mindre bestandige diskusjonsfellesskap, eller «smakskulturer», rundt slike former for kulturvirksomhet, så dreier de seg grunnleggende sett om slike kvalitetsvurderinger.20 Disse smakskulturene kan være svært forskjellige på tvers av kunstarter, sjangre og publikumsgrupper. I alle tilfeller dreier de seg imidlertid om deltakernes felles interesse for kulturprodukters ekspressive kvalitet. At kulturvirksomheter har egenverdi, blir slik sett et empirisk faktum som er gyldig på tvers av alle former for kulturvirksomhet vi regner til ytringskulturen.

Av dette følger det at samfunnsvirkninger av kulturvirksomhet er sidevirkninger av den ekspressive interessen. I mange tilfeller har disse samfunnsvirkningene også karakter av å være det filosofen Jon Elster kaller «nødvendige sidevirkninger». Dette er samfunnsvirkninger som ikke kan oppnås på en planlagt eller regissert måte, og som bare kan oppstå på et uintendert vis. 21

I en artikkel om skjønnlitteraturens betydning i nasjonsbyggingsprosesser peker sosiologen Fredrik Engelstad på en rekke viktige samfunnsmessige virkninger en nasjonal skjønnlitterær tradisjon kan ha for et land. En nasjonal skjønnlitterær tradisjon kan være en viktig forutsetning for nasjonal identitetsdannelse, den kan være en statusmarkør i forhold til andre land, og den bidrar til språklig fornyelse, påpeker Engelstad. I denne sammenhengen legger han til:

Literature can only achieve these social effects, however, on the condition that it is experienced as more than these effects, i.e. that it exercises fascination and has value quite independent of its desirable qualities as a medium of social integration.22

Som det framgår av sitatet, kan litteraturen være et viktig medium for sosial integrasjon, men bare i den grad den, uavhengig av dette hensynet, har fasinasjonskraft og litterær verdi. Uten denne fasinasjonskraften og litterære verdien taper litteraturen sin integrasjonsmessige betydning. For å ta et eksempel, så har Ibsens verker opplagt hatt betydning for utviklingen av nasjonal identitet i Norge og for andre forhold, som kampen for likestilling mellom kjønnene. Men forutsetningen for at disse verkene har oppnådd disse virkningene, er å finne i deres litterære kvaliteter. Hvis ikke mange mennesker hadde oppfattet dem som stor litteratur, ville de heller ikke fått så stor politisk betydning.

Etter utvalgets oppfatning kan dette resonnementet overføres til alle typer kulturvirksomhet som faller inn under begrepet ytringskultur. Det gjelder både for smale og folkelige uttrykksformer, for kommersielle og ikke-kommersielle uttrykk og for profesjonelle og amatørbaserte uttrykksformer. I alle disse tilfellene er samfunnsvirkninger noe som oppstår som en sidevirkning av den ekspressive interessen som ligger til grunn for deltakelse i kulturvirksomhetene. Dette tjener som en advarsel mot forventninger om at kulturtiltak på en mekanisk måte skal kunne gi seg utslag på helse- eller kriminalitetsstatistikk eller bosetningsmønstre i kommunene. Det tjener også som en advarsel mot visse typer «instrumentelle» kulturtiltak rettet inn mot spesielle grupper.

Vi mener ikke med dette å antyde at kulturpolitikken skal legge mindre vekt på å gi barn, eldre, kulturelle minoriteter og personer med nedsatt funksjonsevne tilgang på kunst og kultur. I et rettferdighetsperspektiv er det avgjørende at denne innsatsen opprettholdes og forsterkes. Det er derimot grunn til å være kritisk til tendensen til at kulturtilbud rettet mot disse gruppene baseres på pedagogiske og terapeutiske ambisjoner snarere enn på disse publikumsgruppenes ekspressive interesser. Som det påpekes i en rapport om fritidsklubbene:

Et viktig perspektiv er at ungdom har rett på et selvstendig kulturliv. De fleste av de kulturelle arenaene vi har i Norge er tilrettelagt av voksne, for voksne. Det er ingen som argumenterer for at disse skal ha en sosialpolitisk funksjon, at for eksempel det nye operabygget er viktig for å forebygge rus og kriminalitet blant voksne. Slik argumenteres det imidlertid oftest ved etablering av tilbud tilrettelagt for ungdom. Det er lite sannsynlig at dette er en argumentasjon ungdommene selv føler seg komfortable med.23

Lignende synspunkter har blitt kommunisert til oss fra flere aktører i kulturlivet. I denne sammenhengen blir det vist til det urimelige i at kulturtilbud for barn og unge ofte må ha et sosial- eller helsepolitisk forebyggingsmotiv for å kunne oppnå finansiering, når det heller burde vært basert på dette publikummets ønske om kulturopplevelser av høy kvalitet. Det har likeledes blitt påpekt at det er urimelig at kulturtilbudet rettet inn mot innvandrerbefolkningen baseres på ambisjoner om å fremme integrering snarere enn på dette publikummets kunstneriske og kulturelle smak. I den grad disse eksemplene er beskrivende for kulturtilbudet rettet mot barn og innvandrere, kan de sees som uttrykk for en nedvurdering av disse gruppene som kunst- og kulturpublikum.

7.3 Kulturvirksomhet og demokrati

I forrige kapittel beskrev vi ytringskulturen som en interaktiv utveksling av ideer, verdier og følelser mellom mennesker som utspiller seg på bestemte kommunikasjonsarenaer og møtesteder. Denne beskrivelsen overlapper langt på vei det man i andre sammenhenger kaller det «offentlige rom» eller «offentligheten». I samfunnsvitenskapelige framstillinger av offentlighetens rolle i moderne samfunn framgår det at den kan forstås både som en meningsutvekslings- og meningsdannelsesprosess og somet sted eller en arena for meningsutveksling. I Ytringsfrihetskommisjonens NOU 1999: 27 Ytringsfrihet bør finde sted beskrives det offentlige rom med en teatermetafor:

Vi kan kanskje sammenligne det offentlige rom med et teater, eller snarere, med mange teatre, men innenfor et system der det også er ønskelig med en hovedscene. Noen, relativt få, har fått (eller selv skaffet seg) roller oppe på scenene. Det er de som aktivt opprettholder den offentlige samtale. Poenget med teatermetaforen er imidlertid å understreke at samtalene må foregå for åpen scene. De fleste av oss er tilskuere nede i salen. Men vi har også en ytringsrett. Vi kan applaudere eller uttrykke mishag, eventuelt forlate salen. Den rolle vi alle (eller de fleste) har i det offentlige rom er nettopp at vi kan demonstrere tilslutning eller mishag.24

I moderne samfunn er offentligheten en samhandlingssfære som oppstår i rommet mellom staten, markedet og privatlivet. Mens privatlivet gir oss frihet til å utvikle slekts- og vennskapsrelasjoner uten innblanding fra myndighetene, er offentligheten et rom hvor vi har frihet til å – i en viss grad – velge våre identiteter i møter med andre fremmede mennesker. Det er et rom hvor «myndige mennesker» kommer sammen og «kommuniserer med hverandre om politikk, moral, kunst osv».25 Ideelt sett er dette offentlige rommet en sfære for herredømmefri meningsutveksling. I tråd med offentlighetens idealer skal det være en samtale mellom likeverdige mennesker, hvor argumenters styrke snarere enn makt og posisjoner ligger til grunn for beslutninger.

Ytringsfrihetskommisjonen beskriver samfunnet som et lappverk av offentligheter som ideelt sett er forbundet med hverandre i en overgripende «stor samtale». Det er vanlig å beskrive offentligheten som en samfunnssfære som har en rekke ulike forgreninger, som vitenskapen, mediene, kirken og de mange organisasjonene i det sivile samfunnet. Noen slike deloffentligheter har en lokal, regional eller nasjonal utbredelse, mens andre har en utbredelse som går på tvers av landegrenser. En virkning av globaliseringen er nettopp at omfanget av transnasjonale offentligheter har økt.

Kunst- og kulturvirksomhet er en viktig del av dette offentlige rommet og kan i seg selv sies å bestå av en rekke ulike deloffentligheter knyttet til kunstarter, sjangre, organisasjoner med mer. Samtidig oppstår det her temaer for offentlig debatt som griper ut over de enkelte delene av kulturlivet og blir en del av en nasjonal samtale. Et aktuelt eksempel er Min kamp-bøkene av Karl Ove Knausgård, som de siste årene har generert offentlig debatt i stort omfang i Norge. Disse debattene har foregått i spesialiserte litteraturfora, i de allmenne mediene og har vært et uformelt samtaletema for en stor del av befolkningen.

I vår konstatering av at kulturvirksomhet er en viktig del av det offentlige rommet, ligger det også en konstatering av at de er en viktig del av demokratiet. Den såkalte deliberative demokratiteorien understreker nettopp at en velfungerende offentlighet er en grunnleggende bestanddel i demokratiet.26 Offentligheten er en arena for kritikk og politisk nytenking, hvor grupper som er uten formell politisk representasjon, kan få anledning til å artikulere sine interesser. Ifølge medieforskeren Jostein Gripsrud bidrar et levende kulturliv, hvor et mangfold av sosiale erfaringer og synspunkter representeres og bearbeides – sjarmerende så vel som motbydelige, harmoniske så vel som provoserende, liberale så vel som autoritære, til å gjøre demokrati til en levd erfaring.27 På denne måten blir meningsfangfoldet i samfunnet et merkbart innslag i hverdagslivet. Mer spesifikt kan kunsten og kulturen sies å bidra til å fremme demokratiet på minst seks måter.

For det første tilfører kulturvirksomheter samfunnet arenaer eller møteplasser som muliggjør offentlig liv. Det gjelder permanente arenaer som teatre, kinoer, konsertlokaler, bibliotek, museer og andre kulturbygg, men også tidsavgrensede arenaer som festivaler og enkeltarrangementer. I tillegg til arenaer hvor mennesker kommuniserer ansikt til ansikt, oppstår det også et mangfold av trykte og nettbaserte medierte offentligheter rundt kulturvirksomheter, i form av spesialiserte publikasjoner så vel som av debatt i aviser og andre publikasjoner med et bredt nedslagsfelt.

For det andre bidrar kulturvirksomheter til oppfyllelsen av ytrings- og informasjonsfriheten i samfunnet. Ytringsfriheten er en grunnleggende bestanddel i et liberalt demokrati. På den ene siden dreier den seg om frihet fra statlig inngripen og sensur av borgernes frie meningsutveksling. Slik kunsten har artet seg de siste århundrene, kan den sees som en konstant utprøving og markering av ytringsfrihetens grenser. Dette viser seg blant annet i den hjemlige provokatoriske samtidskunsten og, ikke minst, i rollen kunsten kan ha i totalitære samfunn, hvor den ofte oppfattes som truende av makthavere. På den andre siden kan ytringsfriheten sees som en positiv forpliktelse staten har til å sørge for at borgerne deltar i politikken og samfunnslivet på et velinformert grunnlag, gjennom å sikre dem tilgang til et bredt tilfang av informasjon, kunnskap og kunst- og kulturopplevelser. I denne forstand utgjør kunst- og kulturinstitusjonene en viktig del av infrastrukturen i samfunnet som sikrer at ytringsfriheten får et substansielt innhold.

Dette peker for det tredje mot kulturvirksomhetenes rolle i dannelsesprosesser. Mest opplagt dreier det seg om at deltakelse i kulturvirksomheter kan ha en opplysende virkning. Gjennom institusjoner som museer og bibliotek tilegner vi oss kunnskap om saksforhold og sammenhenger i verden som er med på å kvalifisere oss for politisk deltakelse. Når det gjelder særlig de kunstneriske virksomhetene, dreier det seg ikke bare om en virkelighetsbeskrivende kunnskap. Her tilegner vi oss perspektiver på den sosiale virkeligheten vi inngår i, og nye forståelser av hvordan denne kunne ha artet seg: «Kunstartene presenterer ikke minst ulike slag modeller av visse typer forløp, situasjoner og relasjoner. De foreslår dermed visse, kanskje uventede, perspektiver på disse. Slik inviterer de til refleksjon og innovasjon med stort etisk og praktisk-politisk potensial.»28 Det er en form for innsikt som kan stimulere kritikk av praksiser og maktforhold som er tatt for gitt i samfunnet, og som dermed kan legge grunnlaget for formulering av nye politiske visjoner og programmer.

I forlengelsen av dette kan man peke på en fjerde rolle kulturvirksomheter har, som katalysatorer for meningsdannelsesprosesser. De siste årene har filosofen Jacques Rancieres tenkning om kunstens politiske betydning fått mye oppmerksomhet. Ranciere er ikke så mye opptatt av kunstens direkte politiske budskap som av at den utfordrer og endrer virkelighetsoppfatningene som innrammer og strukturerer politikken. Han snakker om at kunsten, og mer spesifikt den kunstneriske fiksjonen, kan endre grensene for det som kan «sees og sies» og gi en sammenheng til det som ikke har noen sammenheng.

Fiksjon innebærer ikke å skape en imaginær verden som settes opp mot virkelighetens verden. Den er det arbeidet som skaper dissens, ved å forandre rammene, skalaene eller rytmene, ved å konstruere nye forbindelser mellom det tilsynelatende og virkeligheten; mellom det som er enestående og det som er felles; mellom det synlige og betydningen av det synlige. Slik forandrer fiksjonen væremåtene for sanselig presentasjon; slik forandrer den måtene man kan uttrykke seg på. Dette arbeidet forandrer plasseringen til det som kan representeres; det forandrer vår oppfatning av sanselige hendelser, vår måte å meddele dem til andre på, måten vår verden er befolket av hendelser og figurer på.29

Kunsten kan slik snu om på de selvsagte virkelighetsoppfatningene som ligger til grunn for politiske beslutningsprosesser. Dette kan blant annet skje ved at kunsten gjør marginaliserte grupper synlige for det politiske fellesskapet. Gjennom problematiseringen av den bestående samfunnsordenen kan kunsten komme til å få en «virkelighetsskapende» politisk betydning.30 Et historisk eksempel på at kunsten har hatt en slik rolle, er å finne i kampen for kvinners rett til likeverdig samfunnsdeltakelse. I denne sammenhengen har skjønnlitteraturen spilt en viktig modellerende rolle som gikk forut for de formelle politiske prosessene og beslutningene som har ført til at kvinners rettigheter har blitt styrket. Et annet eksempel er å finne i den samtidige populærmusikken. I mange land har hiphopmusikk blitt en kanal for artikuleringen av minoritetsungdoms erfaringer og politiske interesser og mål. En viktig side ved kulturvirksomhet er nettopp at den kan gi underprivilegerte grupper en stemme til å uttrykke aspirasjoner for framtiden.31

For det femte vil vi peke på at deltakelse i kulturvirksomhet kan ha en siviliserende virkning. I bibliotekforskningen snakker man om at bibliotek er en arena for «høyintensive møter» mellom mennesker som deler interesser, eller som har nære relasjoner med hverandre, men at de også er en arena for «lavintensive» møter mellom mennesker som har ulik bakgrunn og interesser, og som normalt ikke har noen grunn for å samhandle med hverandre. Slike lavintensive møter kan være med på å fremme respekt og tillit mellom mennesker på tvers av sosiale, politiske og kulturelle skillelinjer. Denne egenskapen er selvfølgelig ikke enestående for bibliotekene. Mange former for kulturvirksomhet kjennetegnes nettopp av å være arenaer for lavintensive møter, og som sådan kan de bidra til å motvirke fragmenteringstendenser som gjøres gjeldende i den digitaliserte og flerkulturelle samtiden.

Dette peker igjen mot en sjette virkning av deltakelse i kulturvirksomhet, som er at virksomheten bidrar til å skape og opprettholde «uenighetsfellesskap». Den deliberative demokratiteorien vi viste til ovenfor, har blitt kritisert for å legge overdreven vekt på konsensus som et mål for politisk deltakelse. Ifølge statsviteren Chantal Mouffe vil konsensus mellom noen i politiske prosesser alltid skape «andre» som står utenfor. Framfor å søke konsensus, hevder Mouffe, bør politikkens oppgave være å legge til rette for det hun kaller agonistisk fellesskap.32 I det agonistiske politiske fellesskapet foregår det en konfrontasjon mellom politiske motstandere, motstandere som kjemper om hegemoni, men som anerkjenner opponentenes rett til å gjøre det samme. Politikk er her forstått som konflikt og interessekamp, men samtidig som noe som utspiller seg innenfor siviliserte og demokratiske rammer. Dette forutsetter igjen at partene anerkjenner noen felles grunnleggende verdier og at de har noen felles virkelighetsoppfatninger som gjør det mulig å kommunisere på tvers av uenighet og interessemotsetninger. Å delta i et rikt og variert kulturliv innebærer at man tilvennes det å forholde seg til et mangfold av meninger og ytringsformer, inkludert meninger man er uenig i eller misliker. Slik bidrar de til uenighetsfellesskapet som må ligge til grunn for et fungerende demokrati.

7.4 Deltakelse i kulturvirksomhet som grunnlag for sosiale fellesskap

Det er vanlig å påstå at kunst og kultur fungerer som et «sosialt lim» som styrker samholdet mellom folk og tettheten av sosiale nettverk i samfunnet. Det er også vanlig å hevde at deltakelse i kulturvirksomhet er en viktig kilde til identitet og tilhørighet. Disse påstandene underbygges av sosiologen Arild Danielsens analyser i boka Behaget i kulturen. Her argumenterer han for at kunst og kultur er virksomheter som er spesielt egnet til å skape sosiale samlingspunkter og til å underbygge eksisterende sosiale fellesskap. Danielsens utgangspunkt er en sosiologisk undersøkelse av kunst- og kulturpublikummet. Dette utgjør ikke i seg selv noen sosial gruppe, men innenfor denne kategorien finnes det en rekke konkrete og forestilte fellesskap som vokser fram «gjennom at deltakerne har kunst- og kulturuttrykk som samlingspunkt. Ofte kan slike fellesskap være preget av intense former for sosialitet, og de kan ha stor betydning for deltakernes selvforståelse og identitet».33

Grunnlaget for kunsten og kulturens sammenbindende kraft er dels å finne i at de representerer markante verdi- og interessefellesskap, hevder Danielsen. De representerer dermed et mangfold av muligheter til å bli «innvidd» i en gruppe som forvalter en særegen form for kunnskap eller særegne holdninger og standpunkter. Dels er kunsten og kulturens sammenbindende kraft noe som oppstår i det ritualiserte sosiale samværet som ofte er forbundet med kunst og kulturtilegnelse. I samfunnsvitenskapelig teori understrekes det at ritualer virker sosialt sammenføyende på mennesker som deltar i dem. Når det gjelder kunst og kultur, kan konserter og teaterforestillinger opplagt ha en slik ritualisert karakter. Dette er kollektive hendelser som ofte arter seg som sterke og minneverdige opplevelser. Men det knytter seg i mange tilfeller også ritualiserte sosiale samværsformer til individuell kunst- og kulturtilegnelse:

Tilegnelsen av litteratur dreier seg svært ofte om noe mer enn å lese i ensomhet. En viktig del av tilegnelsen er å snakke med andre om det man har lest, presentere egne tolkninger og respondere på andres vurderinger. Og selv om musikk for en stor del blir mottatt på en individualisert måte, for eksempel gjennom hodetelefonene til personer som forflytter seg i det offentlige rom, så er det å snakke om musikk, utveksle meninger og felle estetiske dommer, osv., for mange en svært viktig del av tilegnelsen.34

Rundt den individualiserte kunsttilegnelsen, som boklesning og musikklytting, oppstår det hverdagslige sosiale ritualer, og disse ritualene bidrar til å etablere og befeste ulike typer smaksfellesskap. Å bli innlemmet i slike fellesskap kan være en viktig kilde til tilhørighet og identitetsutvikling, ikke minst gjelder dette for unge mennesker som søker etter å «finne seg selv». Individualiseringsprosesser i samtiden gjør at den personlige identiteten i mindre grad enn før er noe som er gitt på forhånd, og i økende grad er noe som må utvikles gjennom personlige valg. Dette understreker den samfunnsmessige betydningen av tilhørighet til fellesskap knyttet til kunst og kultur. «Et trekk ved moderne samfunn er at personlig og sosial identitet kan være like sterkt knyttet til deltagelse i denne typen aktiviteter som til familie, slektskap, yrke, stand, og andre sosiale koordinater som er grunnleggende i mer tradisjonelle samfunn.»35

Danielsen beskriver fire typer sosiale fellesskap som er basert på felles estetiske interesser og opplevelser. Det han kaller et assosiert publikum er tette nettverk som dannes rundt produksjon og distribusjon av kunst og kultur. En annen type fellesskap er kunst- og kulturorganisasjoner, som er dannet med utgangspunkt i en planlagt virksomhet, og som har en formalisert oppbygging. En tredje form for felleskap er midlertidige sammenslutninger av personer som deler en interesse av å være støttespillere for kunst- og kulturvirksomheter. Endelig peker Danielsen på en fjerde type forestilte fellesskap som oppstår rundt kunst- og kulturvirksomhet. Til forskjell fra de tre første typene er ikke disse fellesskapene basert på direkte sosial kontakt mellom deltakerne, men heller på former for identifikasjon og gjenkjennelse som er forestilt og kommunisert gjennom massemedier. Digitale massemedier og særlig internett har i de siste tiårene ført til en oppblomstring av slike fellesskap, som ofte strekker seg på tvers av regioner og landegrenser. Det gjør det mulig for en person på et sted i Norge å være en del av et globalt subkulturelt fellesskap av mennesker som interesserer seg for en bestemt type heavy metalmusikk, mens en person på en annen kant av landet kan ha en lignende tilknytning til et fellesskap av mennesker som interesserer seg for harpemusikk.

I tillegg til sosiale fellesskap som oppstår direkte gjennom kunst- og kulturtilegnelse, bidrar kulturvirksomhet til opprettholdelsen av eksisterende religiøse, regionale, klassebaserte, etniske og nasjonale fellesskap. I alle disse tilfellene har kunstneriske og kulturarvrelaterte virksomheter ofte en sentral rolle i den symbolske reproduksjonen av fellesskapene. Kunsten og representasjoner av fortidens fellesskapsdefinerende rolle tematiseres i en rekke studier av nasjonal identitetsdannelse. Som vi har vært inne på i foregående kapitler, har litteratur, billedkunst, musikk, teater og kulturvern hatt en sentral rolle i utviklingen av nasjonal identitet i Norge siden 1800-tallet. Denne kulturelle nasjonsbyggingen må sees som en stadig pågående forhandling om hva det symbolske innholdet i «det norske» skal være,36 og kunst- og kultur fortsetter å spille en viktig rolle i disse prosessene.

Vi har pekt på motkulturenes kamp for kulturell anerkjennelse på 1800-tallet som en del av denne forhandlingen. I dag er landskapet av sentrums- og motkulturer i Norge svært forskjellig fra hva det var for femti eller hundre år siden. I tillegg til de «gamle» motkulturene preges kulturlivet nå av et mangfold av subkulturer og kulturelle minoriteter. Kulturpolitikk dreier seg i vid forstand om en kamp om hva som skal regnes som kultur, og om verdsetting av kulturelle uttrykksformer.37 Slike verdsettelseskamper har konsekvenser for gruppenes muligheter til å utvikle uttrykksformer de forstår seg selv gjennom. Det dreier seg om fordelingen av materielle ressurser, blant annet over offentlige myndigheters kulturbudsjetter, men også om den symbolske anerkjennelsen som følger med dette.

En viktig dimensjon ved nåtidens debatter om det flerkulturelle samfunnet er krav om at storsamfunnet skal anerkjenne verdien av minoritetsgruppers kulturelle uttrykksformer. Slike krav er basert på en oppfatning om at identitetsutvikling er en dialektisk prosess. For at en identitet skal kunne oppleves som reell og fullstendig, må den anerkjennes av andre mennesker – man må «bli sett» og verdsatt for den man ønsker å være. Slik forholder det seg med individers personlige identiteter, men også med sosiale fellesskap og kollektive identiteter. For at en gruppe skal kunne virkeliggjøres som et kulturelt fellesskap, må den anerkjennes av andre. I den grad minoritetsgruppers kulturelle uttrykksformer usynliggjøres eller ikke tilkjennes verdi av storsamfunnet, kan dette derfor oppleves som en form for undertrykking. 38 Dette understreker betydningen av at minoritetsgruppers kulturer anerkjennes som verdifulle gjennom kulturpolitikken. Samtidig kan anerkjennelsespolitikken være en kilde til kulturpolitiske dilemmaer. Hvor skal grensen gå for hvilke kulturelle fellesskap som har krav på en slik anerkjennelse? Hva blir eventuelt igjen av det felles overgripende fellesskapet ved en slik utvikling?

Dette dillemmaet illustreres blant annet i nåtidige debatter om kulturarv. I løpet av de siste tiårene har kulturarvbegrepet langt på vei erstattet bruken av begreper som «kulturminne», «monument» og «tradisjon» i kulturpolitiske sammenhenger.39 Kulturarvtenkningen legger «til rette for at vi betrakter fortiden i rollen som arvinger til den, og vurderer dens verdi ut i fra vår egen tids interesser og behov».40 Kulturen forestilles her som et tilfang av objekter som ulike grupper i samfunnet – etniske, regionale, nasjonale – har eksklusiv eiendomsrett til, som «arvinger». Hvilke deler av fortiden som er å regne som «arv», blir dermed noe disse gruppene definerer. Dette tydeliggjør den identitetspolitiske dimensjonen ved bruken av fortiden, ettersom det å påberope seg kulturarv er å påberope seg legitimitet som en gruppe i samfunnet. En mulig følge av denne utviklingen er en tiltakende fragmentering av samfunnet i ulike kulturelle fellesskap, som hver for seg krever et monopol på å forvalte sannheten om «sin» kulturarv.

7.5 Kulturvirksomhet som kilde til økonomisk verdiskaping

Alle de ulike formene for kulturvirksomhet vi sikter til med begrepet ytringskultur, den frivillige kulturvirksomheten inkludert, har en økonomisk dimensjon. Omfanget av den kommersielle siden ved kulturvirksomhetene varierer, men like fullt dreier disse virksomhetene seg i de aller fleste tilfellene om produksjon og distribusjon av en form for varer. I kulturpolitiske sammenhenger er det vanlig å fastslå at kulturprodukter innehar noen særegne egenskaper som skiller dem fra andre varer, og som derfor rettferdiggjør politiske inngrep i markedsmekanismene. Vår drøfting av begrepet ytringskultur i det foregående kapitlet støtter opp under dette synet. Det forhindrer imidlertid ikke en vektlegging av kulturvirksomhetenes betydning som en faktisk og potensiell kilde til økonomisk verdiskaping i samfunnet.

Siden 1980-tallet har det vært en økende interesse på politisk hold og i forsknings- og utredningslitteratur for kulturvirksomhet som en kilde til økonomisk verdiskaping. Til grunn for denne interessen ligger flere trekk ved samfunnsutviklingen som tydeliggjør sammenhengen mellom kultur og økonomi. Veksten i utbredelsen av den globaliserte økonomien de siste tiårene har blitt ledsaget av en veldig vekst i den internasjonale underholdningsindustrien, noe som blant annet viser seg i produksjon og distribusjon av tv-programmer, filmer og dataspill.41 Dette har falt sammen med endringer i forbruksmønstre i befolkningen i den velstående delen av verden som har blitt beskrevet med begreper som postmodernisme og «opplevelsesøkonomi». En grunnantakelse i disse analysene, og i andre beslektede analyser av den «kulturaliserte økonomien», er at forbruk i minkende grad er basert på produkters nytteverdi og i økende grad på produktenes «tegnverdi». Forbruk dreier seg følgelig ikke lenger så mye om tilfredsstillelse av grunnleggende behov og livsopprettholdelse som om en søken etter å uttrykke personlig identitet og en søken etter unike opplevelser.

Disse analysene danner et bakteppe for pågående fagdebatter om betydningen av «kreative næringer», «kulturnæringer» og «kulturbasert næringsutvikling». Det er verdt å påpeke at alle disse begrepene er mer omfattende enn kulturbegrepet vi har tatt til orde for i dette og foregående kapitler. Slik det brukes i nylige utredninger i Norge omfatter begrepet kulturnæring følgende næringer: trykte medier; kunstnerisk virksomhet; film, foto og spill; tv og radio; arkitektur; annonse- og reklame; design; musikk og kulturarv. En sentral antakelse i disse debattene om kulturnæringene er at de representerer et stort verdiskapingspotensial i framtiden. Mer spesifikt blir det i slike sammenhenger vist til at kulturnæringene allerede har fått en stor økonomisk betydning, og at samfunnsutviklingen gjør at befolkningen i økende grad kommer til å etterspørre slike produkter. «Årsakspilen peker altså i begge retninger. På samme måte som kulturnæringene tenkes å bidra til økonomisk utvikling, tenkes den økonomiske utviklingen å bidra til mer kulturproduksjon.»42

Østlandsforskning og Menon har gjennomført kartleggingsstudier av kulturnæringene i Norge i 2004, 2008 og 2011.43 Av den siste studien framgår det at verdiskapingen i kulturnæringene var på 42 milliarder kroner i 2009, noe som utgjør om lag 2,5 prosent av den totale verdiskapingen i Norge dette året. Trykte medier (aviser, forlag) sto for 16,6 milliarder av denne verdiskapingen, mens kunstnerisk virksomhet var nest størst med 5,4 milliarder kroner. I perioden 2000–2009 var den nominelle veksten i verdiskapingen i kulturnæringene på 71 prosent, noe som er omtrent det samme som for norsk næringsliv som helhet. Også når det gjelder sysselsetting følger kulturnæringene utviklingen i norsk næringsliv for øvrig. I 2009 var om lag 75 000 mennesker, eller 4 prosent av den totale arbeidsstokken sysselsatt i kulturnæringene. Det er særlig innenfor kategoriene kulturarv (som omfatter museer, bibliotek og arkiv), design og kunstnerisk virksomhet at det var en sterk økning i sysselsettingen på 2000-tallet.

Av kartleggingsstudiene framgår det videre at det er en klar overvekt av enkeltmannsforetak og små foretak i kulturnæringene. I 2007 var 82 prosent av bedriftene innenfor kunstnerisk virksomhet enkeltmannsforetak. Kartleggingsstudiene viser også at kulturnæringene i første rekke er utbredt i storbyregionene og da særlig i Oslo, som står for 45 prosent av verdiskapingen og 41 prosent av sysselsettingen. Akershus er det nest største fylket med hensyn til verdiskaping og sysselsetting, etterfulgt av Hordaland, Rogaland, Sør-Trøndelag og Buskerud. Hvis Akershus regnes som en del av Oslo-regionen, står denne regionen for over halvparten av verdiskapingen og sysselsettingen i kulturnæringene i Norge.

Kartleggingsstudiene av kulturnæringene i Norge viser at de har utviklet seg i tråd med næringslivet for øvrig når det gjelder vekst i verdiskaping og sysselsetting på 2000-tallet. Den observerte utviklingen i denne perioden gir derfor ikke i seg selv støtte til antakelsen om at disse virksomhetene vil får en økende betydning for den samlede verdiskapingen i landet i framtiden. Til dette bildet hører også at lønnsomheten og produktiviteten i kulturnæringene er lavere enn i næringslivet for øvrig. I forlengelsen av dette kan det også påpekes at Norge har et klart handelsunderskudd med utlandet når det gjelder slike produkter. I en kartlegging fra FN-organisasjonen UNCTAD framgår det at Norge i 2008 eksporterte slike varer for om lag 446 millioner dollar, mens importen lå på rundt 3,5 milliarder dollar.44 Sverige og Danmark hadde til forskjell begge et betydelig handelsoverskudd med utlandet det samme året. Statistikken kan sees som en bekreftelse av at det finnes et stort økonomisk potensial i en utvikling av kulturnæringene, gitt situasjonen i Danmark og Sverige. På den andre siden kan statistikken gi grunn for nøkternhet med hensyn til spådommer om at kulturnæringene skal overta oljens rolle som inntektskilde for Norge i framtiden.

I debatten om kulturnæringene pekes det også på at kunst og kultur kan bidra til økonomisk verdiskaping på indirekte måter, blant annet gjennom kompetanseoverføring til næringslivet. Ovenfor har vi framhevet den politiske betydningen av kunsten som følger av at den kan snu om på etablerte tenkemåter og virkelighetsoppfatninger. På et lignende vis kan kunsten også fungere som en innovasjonskraft i en næringslivssammenheng. Dels kan dette dreie seg om at bruken av ulike former for kunst i bedrifter kan være en kilde til nytenkning. Dels kan det dreie seg om å bruke kunstnere som et tilskudd av kreativitet i næringslivet.45 Som det påpekes i en studie av kulturnæringene:

Kulturnæringene har et indirekte bidrag til næringsutvikling gjennom at de kan stimulere til nyskaping og konkurransestyrke i andre næringer, for eksempel gjennom bidrag til design og markedsføring av produkter og tjenester. Denne rollen forklares gjennom å anlegge et bredt perspektiv på innovasjon som en sosial prosess som involverer interaktiv læring mellom ulike aktører.46

Når næringsvirksomhet i økende grad har kommet til å dreie seg om kunnskapsutvikling gjennom innovasjoner, understreker dette kulturnæringenes verdi, «ikke bare for sin egen del, men i forhold til andre næringer.»47 I forlengelsen av dette kan man også i en mer generell forstand hevde at det å tilegne seg kunstfaglig kunnskap og kompetanse har gunstige virkninger på andre områder. I en internasjonal studie som har fått mye oppmerksomhet på kulturfeltet, viser Ann Bamford at opplæring i estetiske fag i skolen kan bidra til at elever oppnår bedre resultater i de øvrige fagene.48

En annen variant av argumentet om kulturnøringene som en indirekte kilde til verdiskaping viser til kulturvirksomheters rolle i stedsutviklingsprosesser i byer og regioner. Det er særlig denne siste formen for tenkning om kulturnæringene som har fått bredt nedslag i norsk kulturliv og kulturforvaltning. Antakelsen om at kulturnæringer har en avgjørende rolle å spille i utviklingen av byer og regioner, er i mange tilfeller inspirert av geografen Richard Floridas teorier om den «kreative klassens» betydning for innovasjons- og næringsutviklingsprosesser. Tenkningen om kulturnæring som et redskap for stedsutvikling har fått et sterkt fotfeste innenfor den regionale og lokale kulturpolitikken de siste tiårene. Kommunenes investeringer i kulturhus de siste årene ser i mange tilfeller ut til å være begrunnet i Florida-inspirerte analyser av kultur som en kilde til befolkningsvekst og næringsutvikling. Denne utviklingen har blitt understøttet av statlige programmer for stedsutvikling. Samtidig er kunnskapsgrunnlaget for denne politikken omstridt. Analyser som støtter opp under tanken om at investeringer i kultur kan skape økt tilflytting og næringsutvikling i distriktskommuner, har blitt gjort til gjenstand for mye kritikk.

Gyldigheten av denne tenkningen i en norsk sammenheng har blitt belyst i et nordisk forskningsprosjekt. Som det påpekes i publikasjoner fra prosjektet, er Floridas teorier om den kreative klassen utviklet med henvisning til amerikanske millionbyer og ikke nødvendigvis anvendelig på nordiske forhold. Her fant man at teorien om kulturnæringene som kilde til næringsutvikling gjennom tilflytting i første rekke har gyldighet i storbyregionene i Norden. Her har kulturtilbudet en klar betydning for bosetningsmønstre. I distriktskommuner er det andre forhold enn kulturlivet, og da særlig jobbmuligheter, som har betydning for tilflyttingen.49

7.6 Avslutning: demokrati og rettferdighet som kulturpolitikkens fundament

I det som gjenstår av dette kapitlet, vil vi trekke noen foreløpige konklusjoner med hensyn til spørsmålet om relevansen av kulturpolitiske mål og begrunnelser. I innledningen til Del I beskrev vi ulike mål som gjøres gjeldende i norsk kulturpolitikk. Vi la i denne forbindelse vekt på at vurderingen av relevansen av kulturpolitiske mål ikke alene bør gjøres på bakgrunn av en analyse av samfunnsutviklingen. Vurderingen må i tillegg baseres på en forståelse av kunsten og kulturens samfunnsbetydninger og egenart som en form for virksomhet. Til grunn for denne tilnærmingen ligger en oppfatning om at det må være god sammenheng mellom kulturpolitikkens mål og egenskaper og kvaliteter ved virksomhetene denne politikken retter seg mot. I dette og det foregående kapitlet har vi redegjort for utvalgets syn på hvilke kulturvirksomheter som bør omfattes av kulturpolitikken, og for hva som er deres viktigste samfunnsmessige betydninger.

Vi har pekt på den ekspressive interessen som en sentral drivkraft i de formene for kunst- og kulturvirksomhet som inngår i ytringskulturen. Dette gjelder for alle typer kulturuttrykk som faller inn under begrepet, uavhengig av om de har et smalt eller bredt publikum, om de har en kommersiell eller ikke-kommersiell profil, eller om de er profesjonelle eller amatørbaserte. I alle disse tilfellene er det utøvere og publikums interesse for uttrykksformenes kunstneriske og kulturelle innhold og kvalitet – eller egenverdi – som avgjør om de er levedyktige eller ikke. Kunst- og kulturvirksomhet har flere viktige samfunnsvirkninger, men forutsetningen for å oppnå disse virkningene er at kunsten og kulturen fungerer på det ekspressive planet.

Av dette følger det at kvalitetsmålet og forståelsen av at kulturuttrykk har egenverdi, er nødvendige hensyn i alle deler av kulturpolitikken. Men disse hensynene utgjør ikke i seg selv en holdbar begrunnelse for kulturpolitikken. Å fastslå at kunst- og kulturuttrykk har egenverdi, gir ikke et tilfredsstillende svar på spørsmålet om hvorfor samfunnet skal prioritere å gi støtte til disse aktivitetene på bekostning av andre formål. Etter utvalgets oppfatning er svarene på dette spørsmålet snarere å finne i forlengelsen av beskrivelsene vi har gitt ovenfor av kulturvirksomhet som grunnlag for demokrati og som kilde til sosiale fellesskap. I begge tilfeller peker disse beskrivelsene mot at kulturpolitikken kan bidra til oppfyllelsen av grunnleggende verdier i vårt samfunn.

I denne sammenhengen vektla vi at deltakelse i kulturvirksomhet har dannelses- og siviliseringseffekter, vi framhevet betydningen av et rikt og variert kulturliv for oppfyllelsen av ytringsfriheten, og vi beskrev den direkte og indirekte rollen kunst- og kulturvirksomhet har i politiske meningsdannelsesprosesser. Mål om å fremme demokrati og ytringsfrihet framheves i deler av kulturpolitikken, som på medie- og litteraturområdet. I kulturloven og andre sentrale kulturpolitiske styringsdokumenter vises det til demokrati- og ytringsfrihetsverdier og bestemmelsene om dette i Grunnloven som et fundament for kulturpolitikken. Likevel framstår ikke demokratihensynet i dag som noen tydelig overordnet begrunnelse for den offentlige støtten til kulturlivet i Norge. Etter utvalgets syn burde det gjøre det i framtiden. Grunnen er, som vi har vist, at kulturlivet utgjør en nødvendig infrastruktur for demokrati og ytringsfrihet. Et rikt og variert kulturliv er en forutsetning for et levende demokrati. Å styrke mangfoldet i kulturlivet innebærer derfor en styrking av demokratiet. En svekkelse av mangfoldet i kulturlivet vil innebære en forringelse av demokratiet. Etter utvalgets oppfatning må offentlige myndigheter derfor ha en plikt til å legge til rette for et rikt og variert kulturliv. Denne plikten er nedfelt i Grunnlovens § 100, hvor det heter at «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale».

Av beskrivelsene vi har gitt av kunst- og kulturvirksomheters samfunnsbetydning, framgår det at disse virksomhetene har stor betydning for den enkelte som kilder til kunnskap og dannelse. Det å ha mulighet til å delta i kulturaktiviteter er viktig for den enkeltes utvikling som menneske og for fullverdig samfunnsdeltakelse. Gjennom deltakelse i kulturvirksomhet tilegner det enkelte individ seg en «ytringskompetanse» som gir grunnlag for deltakelse i politiske prosesser og i samfunnslivet. Av dette følger det igjen at deltakelse i ytringskulturen kan sees som en ressurs eller et gode som er mer eller mindre rettferdig fordelt i befolkningen. Vi har også pekt på at kunst- og kulturvirksomhet er en særlig viktig arena for å innlemmes i og uttrykke tilhørighet til sosiale fellesskap. Grupper og individer har i ulik grad tilgang på kulturlivets tilbud, og de har i ulik grad ressurser til å kunne utvikle kulturvirksomheter de identifiserer seg med. Kulturpolitisk støtte til kulturelle minoriteter og andre mindre fellesskap i det norske samfunnet kan være en viktig praktisk og materiell forutsetning for at de skal kunne utvikle seg som kulturelle fellesskap. Samtidig kan den symbolske anerkjennelsen som ligger i en slik støtte, i seg selv være et viktig bidrag til at grupper virkeliggjøres som kulturelle fellesskap.

Med bakgrunn i dette mener utvalget det er avgjørende at man stadfester rettferdighetsmålene som lenge har ligget til grunn for kulturpolitikken i Norge, som en sentral begrunnelse for den offentlige støtten til kulturlivet også i framtiden. På den ene siden dreier dette rettferdighetsmålet seg om å fremme likhet i fordelingen av kulturgoder, ved at alle skal få tilgang til deltakelse i kulturlivet, uavhengig av deres sosiale bakgrunn, kjønn, alder, kulturelle bakgrunn eller fysiske funksjonsevne. På den andre siden dreier rettferdighetsmålet seg om å sikre at forskjellige grupper i samfunnet har mulighet til å delta i og utvikle kulturelle uttrykksformer de selv identifiserer seg med og oppfatter som verdifulle. Som vi skal komme tilbake til i kapittel 9, faller disse to rettferdighetsmålene sammen i begrepet «kulturelt medlemskap». I begge tilfeller dreier dette seg om enkeltmenneskets rett til deltakelse i kulturlivet.

Igjen understreker dette offentlige myndigheters plikt til å føre en aktiv kulturpolitikk. Myndighetenes plikt til å fremme likeverd og likhet i muligheter til deltakelse i kulturlivet er nedfelt i flere internasjonale avtaler Norge har tilsluttet seg, deriblant FNs erklæring om sosiale og økonomiske rettigheter. Etter utvalgets syn er hensynene til demokrati og rettferdighet mål som må begrunne den offentlige innsatsen på kulturområdet i framtiden på alle myndighetsnivåer fra det nasjonale til det lokale. I dette ligger det at hensynene til demokrati og rettferdighet ikke må underordnes andre snevrere målsettinger i den statlige, fylkeskommunale eller kommunale kulturpolitikken. Grunnlaget for den offentlige støtten til kulturlivet må være at dette er en nødvendig samfunnsoppgave ut fra et demokratihensyn og et rettferdighetshensyn, ikke de mulige samfunnsøkonomiske gevinstene denne innsatsen kan skape.

Vi har vist at kulturnæringene sysselsetter mange mennesker og står for en betydelig verdiskaping i Norge, også hvis man legger til grunn en snever definisjon av kulturnæring tilsvarende vårt begrep om ytringskultur. Gjennom det siste tiåret har kulturnæringene vokst i takt med det øvrige næringslivet i Norge. Utviklingen i kulturnæringene i andre land gir grunn til å hevde at det finnes et potensial for en større verdiskaping på dette området i Norge, og at det derfor bør satses på kulturnæringene. Samtidig tilsier utviklingen av disse næringene i Norge vi har beskrevet, med lav lønnsomhet og produktivitet, at man bør møte teorier som framstiller kulturnæringene som en gyllen løsning på samfunnsutfordringer, med skepsis.

Det er i første rekke i de store byene at kulturnæringene er lokalisert i Norge. Utvalget finner det derfor betenkelig at «Floridaismen» ser ut til å ha blitt en viktig legitimering av kulturpolitikken i kommuner og fylkeskommuner i distriktene. Dels er dette av prinsipielle grunner. Demokrati- og rettferdighetsmålene må være like viktige som et fundament for kommunal og fylkeskommunal kulturpolitikk som de er for den statlige. En mer pragmatisk innvending er at grunngivingen av kulturpolitikk med henvisning til dens antatte samfunnsøkonomiske ringvirkninger gjør den sårbar for framtidige nedskjæringer. Finanskrisen har i de siste årene ført til nedskjæringer på kulturområdt i mange andre europeiske land. Samtidig skjerpes argumentasjonen om kulturnæringene som vekstfaktor som en legitimering av kulturpolitikken i flere av disse landene.50 Dersom det viser seg at kulturnæringene ikke innfrir forventningene om økonomisk verdiskaping, kan det føre til en delegitimering av kulturpolitikken.

Disse innvendingene forhindrer imidlertid ikke at næringsaspektet ved kulturvirksomhet bør være et viktig kulturpolitisk hensyn i Norge, ikke minst når det støtter opp under demokrati og rettferdighetshensynene. Uavhengig av spørsmålet om kulturnæringene er «det vi skal leve av i framtiden», er det flere grunner for en sterkere kulturpolitisk satsing på å styrke næringsaspektet i kulturvirksomheter. Demokrati og ytringsfrihetshensynet tilsier at kulturlivet bør inneha en stor grad av uavhengighet, og dette tilsier igjen at det bør være flere finansieringskilder for kulturvirksomhet enn offentlige myndigheter. Markedet kan slik sett være en kilde til mangfold. Av språkpolitiske grunner er det ønskelig å stimulere til at det finnes livskraftige kommersielle kulturvirksomheter i Norge. Den store veksten i kunstnerbefolkningen som har funnet sted de siste tiårene, gjør det nødvendig å stimulere til at kunstnere i større grad enn i dag evner å livnære seg av markedsinntekter fra kunstnerisk virksomhet.

8 Kulturliv og samfunnsutvikling

8.1 Innledning

Kulturpolitikken er et forsøk på å styre kulturlivet i bestemte retninger for å realisere politisk definerte mål. At kulturpolitikken har stor betydning for utviklingen i kulturlivet, er hevet over tvil. Om kulturpolitikken er i stand til å forme kulturlivet på måter som sørger for oppfyllelsen av spesifikke politiske mål om å øke befolkningens tilgang til kulturgoder og økt kvalitet, er et mer åpent spørsmål. Mange av de viktigste endringene som har funnet sted i kulturlivet i etterkrigstiden, kan like gjerne tilskrives beslutninger som fattes innenfor andre politikkområder eller sosiale og teknologiske endringsprosesser som utfolder seg mer eller mindre uavhengig av kulturpolitikken.51 En framtidsrettet kulturpolitikk må være basert på en forståelse av samfunnskreftene som former nåtidens og framtidens kulturliv. Rammene for dagens kulturpolitikk ble for en stor del lagt på 1970-tallet, mens Norge ennå sto på terskelen til å omdannes fra industrisamfunn til et tjeneste- og informasjonssamfunn. Siden den gang har det norske samfunnet og kulturlivet gjennomgått store endringer.

I dette kapitlet beskriver vi trekk ved samfunnsutviklingen de siste tiårene. Hensikten er ikke å gi en fullstendig framstilling av samfunnsmessige endringsprosesser som gjør seg gjeldende i Norge. Derimot ønsker vi å framheve utviklingstrekk som stiller opp utfordringer kulturpolitikken må forholde seg til. I første del av kapitlet tar vi for oss noen allmenne utviklingstrekk i norsk samfunnsliv, knyttet til individualiserings- og globaliseringsprosesser. Deretter går vi over til å beskrive endringsprosesser som mer spesifikt griper inn i kulturlivet. Mange av disse prosessene kan knyttes til pågående digitaliseringsprosesser. Avslutningsvis i kapitlet tar vi opp igjen diskusjonen fra forrige kapittel om relevansen av kulturpolitiske mål og begrunnelser.

8.2 Endringskrefter

Å snakke om samfunnsendringer har i dag blitt synonymt med å snakke om individualisering og globalisering. Med individualisering sikter vi til tendensen til at personers livsløp og identitet i økende grad framstår som resultat av personlige valg og i mindre grad som noe som er forhåndsbestemt gjennom medfødte kollektive tilhørigheter. Individualiseringen fører til en oppsmuldring av tradisjonelle kollektive bevegelser, men innebærer ikke en fristilling av individet fra klasse og sosiale strukturer. Disse strukturene fortsetter å legge rammer for hvilke valg individet kan ta, og slår igjennom blant annet i stilvalg og smak. Individualiseringen innebærer derimot en alminneliggjøring av forventningen om at den enkelte skal regissere sitt eget liv, noe som tidligere var forbeholdt et fåtall mennesker fra privilegerte samfunnssjikt. Selvrealisering blir en norm som stadig flere, og ikke minst unge mennesker, må forholde seg til. Identitetsvalg forventes ikke å ha en livsvarig bindende karakter, men snarere å inngå i en stadig pågående utviklingsprosess.

En viktig drivkraft bak individualiseringen er framveksten av konsumsamfunnet, som er innrettet på at den enkelte skal uttrykke sin individualitet gjennom forbruk. En annen drivkraft er globaliseringen, som gir befolkningen mulighet til å tilknytte seg et stort tilfang av trasnasjonale kulturelle fellesskap. Globalisering har blitt en samlebetegnelse på de mange ulike endringsprosessene som har skutt fart siden 1970-tallet som følge av utviklingen av kommunikasjonsteknologi og den politiske nedbyggingen av handelsbarrierer. Dette fører til at verden blir tettere sammenkoplet i politisk, økonomisk og kulturell forstand. I kulturlivet gir individualiseringen og globaliseringen seg et konkret uttrykk i den sterke veksten i kunstnerbefolkningen som har funnet sted i de siste tiårene. En sannsynlig forklaring på veksten i kunstnerbefolkningen ligger i individualiseringsprosessene vi har pekt på, som gjør at flere ønsker å satse på en karriere i et «kreativt» yrke framfor en «vanlig» jobb. Samtidig har internasjonaliseringen av utdanningsfeltet gjort det mulig for langt flere enn før å skaffe seg en utdanning som kunstnere gjennom studier i andre land.

8.3 Folkestyre i endring

Parallelt med globaliseringen av det norske samfunnet de siste tiårene har «den norske modellen» blitt etablert som et positivt ladet uttrykk i den politiske språkbruken. Uttrykket viser til det som i løselig forstand kan omtales som en sosialdemokratisk samfunnsorganisering. Det er en samfunnsorganisering med en omfattende skattefinansiert offentlig sektor, utstrakt samarbeid mellom partene i arbeidslivet, sjenerøse velferdsordninger og en relativt egalitær inntektsfordeling.52 Samtidig er det klart at når man i dag snakker om den norske modellen, viser dette til en samfunnsorganisering som har endret seg mye fra den landet hadde på 1970-tallet. Dette viser seg blant annet i endringer i det politiske systemet og i nye stratifiseringsmønstre i befolkningen.

Samfunnsvitenskapelige beskrivelser av endringer det norske samfunnet har gjennomgått de siste tiårene, tar ofte form av fortellinger om markedets fortrengning av politikken. Dette kommer blant annet til uttrykk i Makt- og demokratiutredningens sluttbok, som beskriver endringer i det formelle politiske systemet i Norge.53 Her viser en at det statlige styringssystemet er «omformet i retning av markedsprinsipper og formell fristilling», og at tilpasningen til overnasjonale rettsordninger, som EU/EØS, har innskrenket de nasjonale myndighetenes handlefrihet. Den tiltakende rettighetsfestingen av innbyggernes krav på tjenester fra offentlige myndigheter gjør at makt og beslutningsmyndighet flyttes fra politiske og administrative organer til domstolene. I den grad summen av kommunenes lovpålagte forpliktelser overstiger deres tilgjengelige ressurser, fører rettsliggjøringen til en svekkelse av lokaldemokratiet. Med i dette bildet hører også endringer i de politiske partiene, som i løpet av de siste tiårene har tapt om lag halvparten av sin medlemsmasse, og endringer i det frivillige organisasjonslivet. Her har det over lengre tid vært en nedgang i medlemskapet i flere av de tradisjonelle medlemsorganisasjonene. Organisasjonene som er i frammarsj, har ofte et snevrere program knyttet til enkeltsaker og preges av en «her og nå»-orientering.54 Dette mønsteret gjør seg også gjeldende på kulturfeltet, hvor det i løpet av de siste tiårene har vært en sterk vekst i den ikke-medlemskapsbaserte «fristilte frivilligheten».

Andre forskere sier seg enig med enkeltstående analyser fra Makt- og demokratiutredningen, men bestrider likevel dens overordnede konklusjon om at folkestyret er i forvitring. Ifølge Francis Sejersted dreier endringene seg om en omforming av folkestyret snarere enn en forvitring. Sejersted viser i denne sammenhengen til et økende engasjement og meningsmangfold på den «prepolitiske» arenaen. 55 Siden 1970-tallet har det vokst fram en mer omseggripende kultur for offentlig diskusjon i det norske samfunnet. Mediene har en mer partiuavhengig rolle enn tidligere og stimulerer i større grad enn før til politisk debatt. Svekkelsen av de politiske partiene som massebevegelser og av «deltakelseskulturen» i de tradisjonelle frivillige organisasjonene kan sies å ha blitt oppveid av framveksten av en «aksjonskultur» på nasjonalt og lokalt nivå, knyttet til befolkningens engasjement i enkeltsaker. Parallelt med svekkelsen av det formelle politiske systemet har den politiske interessen økt og politisk apati avtatt i den norske befolkningen.56 I lys av dette kan man hevde at tradisjonen for bred politisk deltakelse i Norge videreføres, men at deltakelsen tenderer mot å utspille seg på andre og mer flyktige arenaer enn tidligere.

8.4 Levekår og ulikhet

Om fortolkningene av utviklingen i det norske folkestyret går i ulik retning, hersker det liten uenighet om at majoriteten av den norske befolkningen har hatt gode materielle levekår de siste tiårene. Utdanningsnivået i den norske befolkningen har vært jevnt økende gjennom flere tiår og siden starten på 1990-tallet har norske husstander opplevd en sterk økning i realinntekten. Dette gir seg uttrykk ved at befolkningen jevnt over bor i bedre og større boliger, og ved at produkter og tjenester som for et par tiår siden var ansett som luksusvarer, nå er blitt alminnelige deler av forbruket. Velstandsveksten viser seg også i det private forbruket av kultur. SSBs forbruksundersøkelse viser at det siden 1960-tallet har vært en jevn økning i andelen av husholdenes forbruk som går til kultur- og fritidstjenester, og at denne veksten fortsatte på 2000-tallet.57 Dette illustreres i befolkningens tilgang på pc og internett i hjemmet, som i løpet av det siste tiåret har gått fra å være noe bare deler av befolkningen hadde tilgang på, til langt på vei å være allemannseie.58

Parallelt med velstandsveksten de siste tiårene har de sosiale ulikhetene i den norske befolkningen økt. Dels skyldes dette at den rikeste delen av befolkningen har økt sine inntekter betraktelig, mye som følge av at adgangen til å innkassere kapitalinntekter har blitt utvidet. Til tross for at mye politisk oppmerksomhet har vært viet dette temaet, har andelen av den norske befolkningen som er fattige, vært i svak vekst gjennom flere tiår. Et viktig sosialt skille i Norge går i dag mellom dem som er innenfor og dem som er utenfor arbeidslivet. Etter årtusenskiftet har arbeidsledigheten i Norge vært lav. Sysselsettingsgraden i den norske befolkningen er høy, noe som har sammenheng med at kvinners deltakelse i arbeidslivet er høyere enn i mange andre land. Samtidig ser man at en betydelig andel av befolkningen som er i yrkesaktiv alder, står utenfor arbeidslivet og er mottakere av ulike former for offentlige stønader.59 En voksende andel av dem som står utenfor arbeidslivet, er unge under 25 år. Innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn er overrepresentert blant dem som står utenfor arbeidslivet. Dette peker igjen mot et annet stratifiseringsmønster som har blitt tydeligere i norsk samfunnsliv gjennom de siste tiårene, nemlig sammenfallet mellom etniske skiller og sosial ulikhet. I tillegg til statistikken over dem som står utenfor arbeidslivet, viser dette seg ved at permanente og midlertidige innvandrere er overrepresentert i lavinntektsyrker, og ved at disse gruppene jevnt over har dårligere levekår enn den etnisk norske befolkningen.

Disse og andre former for sosial ulikhet gjenspeiles i befolkningens deltakelse i kulturvirksomhet. Til tross for at utjevningsmål har stått sentralt i kulturpolitikken i hele etterkrigstiden, har de sosiale ulikhetene i deltakelse i kulturvirksomhet holdt seg nokså stabile over tid. Dette ble dokumentert i forskningen om kulturpolitikk i Norge på 1990-tallet, som viste at bruken av kulturtilbud i befolkningen samvarierer med blant annet inntekt, utdanning, kjønn og geografisk bosted.60 I en gjennomgang av SSBs kulturbruksundersøkelser fra 1994 til 2006 finner Per Mangset at denne konklusjonen fortsatt for en stor del har gyldighet. I perioden 1994–2006 har det sosiale «gapet» i befolkningens bruk av kulturtilbud som teater, opera, dans, kunstutstillinger, konserter, museum, kino, folkebibliotek og idrettsarrangementer blitt noe redusert med hensyn til de nevnte bakgrunnsvariablene. Blant annet har andelen av befolkningen som benytter seg av teater, musikal og revy økt siden 1994. De sosiale hovedmønstrene i befolkningens kulturbruk kan likevel sies å bestå, for som Mangset påpeker, er det «solid empirisk dekning for å fastslå at nordmenns kulturbruk stadig i høy grad er systematisk differensiert etter sosiale bakgrunnsfaktorer, særlig ut i fra utdanningsnivå, yrkesstatus, alder og bossted, men også ut i fra kjønn».61

8.5 Økende kulturelt mangfold

Globaliseringen gjør at den norske befolkningen i større grad enn før har sosiale relasjoner og kulturelle og identitetsmessige tilknytninger som går på tvers av landegrenser. Å snakke om kulturelt mangfold som et «nytt» trekk ved det norske samfunnet kan være misvisende, siden landet til alle tider har vært et kulturelt sammensatt samfunn. Særlig gjelder dette den nordligste landsdelen, som er kjerneområdet for den samiske urbefolkningen og nasjonale minoriteter og som preges av langvarige migrasjonsprosesser og kontakter med omverdenen. Men også den etnisk norske befolkningen har til alle tider vært preget av kulturelle forskjeller på tvers av region, levemåter og klasse. Når det likevel kan være rimelig å snakke om kulturelt mangfold som et nytt trekk ved det norske samfunnet, skyldes det ikke bare en faktisk økning i kulturforskjellene de siste tiårene, men også en større politisk anerkjennelse av slike forskjeller.

Viktig i denne sammenhengen er rettighetskampen som ble påbegynt av den samiske befolkningen på 1970-tallet, etter at den hadde vært utsatt for en århundrelang fornorskingspolitikk fra norske myndigheters side. Rettighetskampen har resultert i en større grad av selvbestemmelse for den samiske befolkningen og en større anerkjennelse av den samiske kulturen som likeverdig med den norske. I forlengelsen av denne prosessen har også de nasjonale minoritetene oppnådd en større grad av anerkjennelse fra norske myndigheter. Mer allment har kampen for likeverd og likestilling for minoriteter fått en stadig mer sentral plass i norsk politikk og samfunnsliv siden 1970-tallet. Dette gjelder ikke minst kampen for likestilling mellom kjønnene, men de siste tiårene har det vært en økende politisk oppmerksomhet om rettighetene til kulturelle og religiøse minoriteter, seksuelle minoriteter og personer med nedsatt funksjonsevne.

En viktig kilde til kulturelt mangfold i Norge er kulturelle minoriteter som er kommet til landet gjennom nyere innvandring. Til tross for at Norge siden 1970-tallet har hatt en formell innvandringsstopp, har det i hele denne perioden vært en økende tilstrømning av innvandrere til landet. Fram mot utvidelsen av EU/EØS-området i 2004 var hoveddelen av innvandringen til Norge begrunnet i humanitære forhold og familiegjenforening. Siden dette har arbeidsinnvandringen overtatt som den vanligste formen for innvandring. Innvandringen har bidratt til å gjøre Norge til et mer kulturelt sammensatt land, men i ulik grad ulike steder i landet. En relativt stor andel av innvandrerbefolkningen er bosatt i byområder på Østlandet, men det bor i dag innvandrere i alle norske kommuner. Denne situasjonen gjenspeiles ikke i tilsvarende grad i kulturlivet, og særlig gjelder dette det profesjonelle og institusjonsbaserte kulturlivet. Det er en kjensgjerning at innvandrere og kulturelle minoriteter er underrepresentert som publikum og som ansatte i mange deler av kulturlivet.

I takt med at spørsmål om minoritetsrettigheter og det flerkulturelle samfunnet har fått økt politisk oppmerksomhet de siste tiårene, har kulturelt mangfold blitt et nøkkelord i den politiske språkbruken innenfor ulike samfunnssektorer. I kapittel 4 viste vi til at mangfoldsbegrepet har blitt kritisert fra ulike hold. Dels dreier denne kritikken seg om at mangfoldstenkningen kan bidra til en nedtoning av spørsmål om sosial ulikhet. En mulig følge av fokuseringen på kulturelt mangfold i politikken kan være at det skapes en tilbøyelighet til å fortolke sosiale problemer, som kriminalitet, som uttrykk for kulturforskjeller også når de mer plausibelt kan knyttes til sosiale årsaker. En annen mulig følge er at politiske krav om kulturell anerkjennelse for minoriteter kan fortrenge krav om omfordeling av ressurser.62 Mangfoldspolitikken kritiseres også for å tilsløre viktige motsetningsforhold – for eksempel vedrørende forholdet mellom grupperettigheter og individuelle rettigheter – som knytter seg til økende kulturforskjeller.63

De siste tiårene har faktiske og påståtte kulturkonflikter forårsaket av innvandring vært et sentralt politisk debattema i Norge. Debattene har blant annet dreid seg om brudd på menneskerettigheter hos minoriteter og rasisme og etnosentrisme hos den norske majoriteten. Dette er viktige problemer som krever debatt og politiske tiltak. Samtidig ser man at debattene kan føre til at deler av minoritetsbefolkningen opplever å være stigmatisert av den norske majoriteten. Etter 11. september 2001 har disse debattene i økende grad vært innrammet av tanken om en sivilisasjonskonflikt mellom islam og vestlige verdier. Terroren som rammet Norge 22. juli 2011, er et uttrykk for de ytterliggående politiske reaksjonene dette konfliktbildet kan medvirke til å frambringe. Samtidig gir reaksjonene i det norske samfunnet på terroranslaget i timene, ukene og månedene etter hendelsen grunn til håp om at landet vil makte å tilpasse seg endringene det nye kulturelle mangfoldet fører med seg uten å gi avkall på dets grunnleggende verdier. Den umiddelbare reaksjonen på terroranslaget fra regjeringen og de politiske partienes side var å hegne om prinsippene demokrati, rettstat og ytringsfrihet. Dette budskapet ble gjentatt i de mange folkelige markeringene som fant sted over hele landet i denne tiden. Ikke minst var dette en markering av samhold og fellesskap på tvers av kulturelle og religiøse skillelinjer i det norske samfunnet.

8.6 Lokal egenart som vekstkraft

På samme tid som globaliseringen gjør at steder og samfunn blir tettere sammenkoplet og likere i faktisk forstand, skaper den også en økende interesse for lokal egenart og kultur. Geografen David Harvey beskriver en økonomisk logikk som ligger til grunn for slike prosesser.64 Går man en del tiår tilbake i tid, hadde industriforetak i den vestlige verden fordelen av at de kunne selge sine varer billig i nærområdene på grunn av lave transportkostnader. Med globaliseringen reduseres industriens lokalitetsfordeler, og dette er en av forklaringene på avindustrialiseringen som har pågått i vestlige samfunn gjennom de siste tiårene. En alternativ strategi avindustrialiserte byer og regioner har falt ned på for å tiltrekke seg investeringer og innflyttere, er å promotere sine unike stedlige kvaliteter og sin kultur. Som Harvey viser, gir disse næringsutviklingsstrategiene opphav til et særegent motsigelsesforhold: Den kommersielle markedsføringen av steder drives ofte fram av globaliseringsvennlige kapitalkrefter, men den gir også næring til lokalpatriotisme og lokale motkulturer.

Disse to motivene kommer begge til uttrykk gjennom oppblomstringen av lokale festivaler, spel og kulturarrangementer som har funnet sted i Norge de siste tiårene. Et fellesstrekk ved disse arrangementene synes å være at de representerer måter å reflektere over og feire det lokale som tar opp i seg forståelser av det globale.65 Festivalene er ofte basert på ønsker om å drive næringsutvikling og «branding» av lokalsamfunn, men også på lokalpatriotisme og innbyggernes stolthet over lokalsamfunnets særegne kvaliteter. Det dreier seg om en forsterket interesse for lokal kultur som en kilde til økonomisk vekst, men også som en kilde til tilhørighet og identitet. Som vi var inne på i kapittel 7, utgjør denne tenkningen i dag et rammeverk om mye av den offentlig finansierte kulturvirksomheten som finner sted på lokalt og regionalt nivå.

8.7 Digitalisering og hverdagslivets symbolske omgivelser

Vi har til nå beskrevet generelle endringsprosesser i det norske samfunnet som kulturpolitikken må forholde seg til på direkte og indirekte vis. I fortsettelsen vil vi gå nærmere inn på endringsprosesser som angår kulturlivet mer spesifikt. De mest omfattende endringene som har funnet sted i kulturlivet de siste tiårene, dreier seg utvilsomt om digitaliseringen av kulturproduksjon og kulturdistribusjon. Siden 1980-tallet har befolkningen i Norge opplevd en veldig økning i tilgangen på internasjonale kulturprodukter, først gjennom utvidelsen av tilbudet av norske og utenlandske radio- og tv-kanaler og senere gjennom framveksten av kommunikasjonsnettverket internett. For en stor del av den norske befolkningen har bruken av slike massemedier blitt en selvfølgelig del av hverdagslivets rutiner. I økende grad tilbringer folk sin arbeidstid og fritid foran elektroniske skjermer. Med alminneliggjøringen av bruken av smarttelefoner, lesebrett og lignende teknologi forsterkes denne tendensen.

Internett er i dag noe svært mange benytter seg av som arbeidsverktøy, det brukes i undervisningssammenheng, i forskning og i økende grad også for å formidle tradisjonell kunst som teater og opera. Men framfor alt er internett en kanal for distribusjon av kommersielle underholdningsprodukter. Musikk, film, tv-programmer og dataspill fra alle kanter av verden har blitt en del av hverdagslivets symbolske omgivelser i en helt annen grad enn det var for noen tiår siden. Særlig gjelder dette for unge som har vokst opp siden 1980-tallet, som i større grad enn andre opplever den digitaliserte kultursituasjonen som en selvfølgelig del av tilværelsen. Kulturbruken blant den yngre delen av befolkningen skiller seg vesentlig fra dem som er eldre, blant annet gjennom bruken av tv- og dataspill. Tre firedeler av norske gutter bruker i dag dataspill daglig.

Digitalisering og internettformidling av kulturuttrykk har skapt omveltninger i kulturlivet og kommer til å fortsette å gjøre det i framtiden. Overgangen til digital produksjon og distribusjon av kulturprodukter innebærer store bransjemessige utfordringer med hensyn til opphavsrettigheter og kulturprodusenters muligheter til å skaffe seg inntekter fra sitt arbeid. Dette gjelder ikke minst musikkbransjen, som allerede har gjennomgått strukturelle omstillinger som følge av digitaliseringen. Av samme grunner antas bokbransjen og filmbransjen å stå overfor store endringer i årene som kommer.

På 2000-tallet har det vært et kraftig fall i musikkbransjens inntekter fra CD-salg. Dels har dette sammenheng med utbredelsen av ulovlig fildeling av musikk. Siden midten av 2000-tallet har det imidlertid vært en stor vekst i den lovlige digitale omsetningen av musikk i Norge, og i 2012 var musikkbransjens inntekter fra digital omsetning av musikk større enn fra omsetning av fysiske musikkprodukter.66 En viktig grunn for dette er at strømmetjenester som Spotify og Wimp i løpet av noen få år har blitt etablert som en markedskanal for musikk. En undersøkelse om digitalt kulturkonsum i den norske befolkningen viser at halvparten av befolkningen, og 80 prosent av dem som er i aldersgruppen 15–29 år, benyttet seg av strømmetjenester for musikk i 2011.67

8.8 Digital kultur

Digitale medier og internett har bidratt til framveksten av nye kulturelle uttrykksformer, til nye former for kreativitet og deltakelse i kulturlivet og til nye konflikt- og motsetningsforhold i kulturlivet. Ett eksempel på digitale kulturuttrykk er dataspill. Ett annet er digital litteratur i form av blant annet hypertekstfiksjon, interaktiv fiksjon, fan-fiction og blogger. Dette er tekster som er ment å leses på en datamaskin og som ikke kan gjengis på papir uten at deres innholdsmessige og estetiske særegenhet går tapt.

Karakteristiske trekk ved denne litteraturen er at den gjerne er organisert i en hypertekstuell struktur slik at leseren kan velge ulike lesestier gjennom teksten. Tekstene er som oftest multimodale, det vil si at de kombinerer ulike modaliteter, så som skrift, musikk, stillbilder og levende bilder. De er gjerne også tverrestetiske i den forstand at de kombinerer strategier fra ulike kunstarter. Videre inneholder de gjerne dynamiske elementer, hvilket gjør dem vel så mye til teksthendelser som til tekstobjekter.68

Som det framgår av denne beskrivelsen har framveksten av digitale kulturuttrykk bidratt til endringer i kreative prosessers form og innhold. I kapittel 6 beskrev vi den romantiske kreativitetsforståelsen som lenge har vært framherskende i kulturlivet. Her er kreativitet forstått som en skaperkraft særlig begavede individer er utrustet med, som gir seg til uttrykk i kunstnerisk nyskaping. Kreativitet blir slik sett en enestående skapelseshandling. Mye av den samtidige kunst- og kulturproduksjonen er basert på kreative prosesser som bryter med denne modellen, i den forstand at de snarere dreier seg om å sette elementer av eksisterende kulturprodukter sammen på nye og uventede måter. En viktig modell for denne «hybride kreativiteten» er å finne i internettmediet.69

Internett skiller seg fra andre medier ved at det integrerer muntlig, skriftlig og audiovisuell kommunikasjon i ett system gjennom hypertekstfunksjonen. Mens tradisjonelle kulturelle uttrykksformer, som romanen, er avsluttede helheter med sekvensiell oppbygging som går fra en begynnelse til en slutt, får kulturprodukter som formidles gjennom internett, snarere form av å være del av uavgrensede nettverk, som tar form etter hvert som brukeren navigerer seg gjennom dem. Denne interaktiviteten utgjør et annet brudd med den tradisjonelle kunsten og kulturen, i den forstand at grensene mellom kulturprodusenter og konsumenter bygges ned. Publikum får i økende grad en aktiv rolle som produsenter av kulturprodukter. Interaktivitet og nettverk er særlig framtredende trekk ved dataspill og multimediale kulturprodukter, men de siste tiårene har disse i økende grad forplantet seg til ulike former for kunstproduksjon. Det er grunn til å anta at denne formen for kreativitet vil fortsette sin utbredelse, innenfor både populærkulturen og kunsten.

Utbredelsen av de digitale mediene og internett har også bidratt til framveksten av nye politiske ideologier og bevegelser. I boka Kampen om internett argumenterer sosiologen Terje Rasmussen for at utviklingen internett har gjennomgått som de siste tiårene gjenspeiler verdi- og interessekonflikter mellom ulike teknopolitiske kulturer. Disse konfliktene har alle nettets åpenhet som gjennomgangstema og dreier seg blant annet om respekten for opphavsrett, patenter og navnepolitikk. Rasmussen peker på at idealet om internett som kunnskapsallmenning sees i et eksplisitt politisk perspektiv innenfor Hackerkulturen og Open Source-bevegelsen.70 I forlengelsen av dette kan man også se at ulovlig fildeling av kulturprodukter, som musikk og film, dreier seg om noe mer enn tyveri av åndsverk. Denne virksomheten gis også en politisk begrunnelse, og har blant annet avfødt et politisk parti. Det svenske Piratpartiet er i dag innvalgt i Europaparlamentet. Partiet er motstandere av den nåværende åndsverklovgivingen i landet og ønsker å legalisere fildeling for ikke-kommersielle formål. Etter Piratpartiets oppfatning bør opphavsretten være et kompromiss mellom kulturprodusenters behov for å skape inntekter fra deres arbeid og samfunnets behov for å dele og spre kunnskap og kultur.

8.9 Kulturell øyeblikksorientering

Ovenfor har vi pekt på endringer i det sivile samfunnet som skyldes en sterkere nåtidsorientering i befolkningen. Disse endringene føyer seg inn i et mer gjennomgående mønster i kulturlivet. Med den tiltakende overfloden av kulturprodukter befolkningen tilbys gjennom digitale distribusjonskanaler, tilspisses kampen om å bli sett og hørt på det offentlige «oppmerksomhetsmarkedet». Dette gir næring til det som har blitt kalt begivenhetskulturen i kulturlivet. Kulturaktiviteter tar i økende grad form av tidsavgrensede arrangementer, eller «events», som har til formål å skape oppmerksomhet om bestemte tema, produkter eller steder. Begivenhetskulturen viser seg blant annet i de mange kulturfestivalene som nå avholdes i landets kommuner. Disse kan bidra til en endret rytme i folks kulturdeltakelse, ettersom den kontinuerlige aktiviteten erstattes av færre, men mer intensive aktiviteter.

Nåtidsorienteringen viser seg også i befolkningens hverdagslige kulturbruksmønstre. Sosiologen John Tomlinson snakker i denne sammenhengen om «global umiddelbarhet» som en tilstand som oppstår etter hvert som den globale massemedierte kulturen gjennomsyrer menneskers hverdagsliv.71 Umiddelbarhet viser på den ene siden til at kulturprodukter får en lettfattelig og slående form. Ett trekk ved den massemedierte globale kulturen er nettopp tendensen til at tidkrevende og kompliserte kulturelle former, som den litterære fortellingen eller akademisk argumentasjon, fortrenges av enkle og oppstykkede budskap. Igjen kan dette sees som et resultat av kampen om oppmerksomhet som følger med den digitale kulturdistribusjonen.

På den andre siden framhever Tomlinson tidsdimensjonen ved umiddelbarhet. Gjennom innlemmelsen av globale medier i hverdagslivets rutiner tilvennes befolkningen det å alltid ha kulturprodukter fra hele verden tilgjengelig, med et minimum av ventetid og et minimum av fysisk anstrengelse. Dette gir opphav til en form for blaserthet. I rollen som tv-tittere og internettbrukere inntar man gjerne en uforpliktet holdning til kulturprodukter og kunnskap man får tilgang på, fordi omkostningene ved å avbryte slik deltakelse er så små. Som internettbrukere inviteres vi til å innta en estetisk holdning, hevder filosofen Hubert Dreyfus.72 Det er en holdning som kjennetegnes av en stadig søken etter nye stimulerende opplevelser og av ønsket om å unnslippe kjedsomhet. En følge av dette er at kulturlivet mer og mer blir innrettet på å tilby kulturprodukter som kan fange oppmerksomheten til rastløse konsumenter

En mulig følge av dette igjen kan være en sosial avsondring av kunstpublikummet. Den klassebaserte eksklusjonen av mennesker fra høykulturens sosiale arenaer har vært et tema i kulturpolitikkforskningen gjennom lang tid. Nylig gjennomførte undersøkelser av kulturbruk blant norske studenter på høyskole- og universitetsnivå viser at andelen som har et aktivt forhold til høykulturelle uttrykksformer, er minkende og i ferd med å reduseres til et lite sjikt av mennesker med en sosial bakgrunn preget av høy kulturell kapital.73 Dette kan tolkes som et uttrykk for at det digitale kulturkonsumet bidrar til å aksentuere sosiale skjevheter i publikummet for profesjonell kunst og høykultur. Sosiologen Svein Bjørkås har i en annen sammenheng pekt på at kunstpublikummet i Norge nå mer og mer har preg av å være en subkultur på linje med andre subkulturer.74 En slik utvikling kan bidra til en uthuling av den universelle utjevnings- og dannelsesambisjonen som har ligget til grunn for støtten til kulturinstitusjoner i etterkrigstiden.

8.10 Digitalisering og kulturell fragmentering

I kapittel 7 framhevet vi at en viktig egenskap ved kunst- og kulturvirksomhet er at de binder folk sammen i diskusjonsfellesskap eller offentligheter. Mediesituasjonen som har oppstått de siste tiårene, innebærer en veldig utvidelse av befolkningens tilgang på slike offentligheter. Ikke minst har internett og sosiale medier åpnet opp et stort og pulserende rom for offentlig meningsytring for folk flest. Samtidig trekker denne utviklingen offentligheten i noen retninger, som kan sees som uheldige i et demokratiperspektiv. En slik tendens går i retning av utvisking av skillet mellom det offentlige og det private, ettersom offentlige debatter mer og mer dreier seg om kjente personers privatliv og personlighet og folks privatliv mer og mer invaderes av offentlige medier. En annen tendens går i retning av et mer segmentert og fragmentert offentlighetslandskap.

Ved årtusenskiftet advarte Ytringsfrihetskommisjonen mot tendensen til at de ulike deloffentlighetene befolkningen deltar i, ikke lenger forbindes av en felles overgripende samtale. Utviklingen av de digitale mediene i årene som har gått siden dette, har om noe bidratt til å forsterke denne segmenteringstendensen. Dels skyldes det de utvidede mulighetene publikum har til på friksjonsløst vis å velge bort kulturprodukter og budskap de ikke har noen umiddelbar interesse eller sympati for. Dels skyldes det at de digitale mediene i økende grad er innrettet på å gi brukerne tilbud som er skreddersydd etter deres individuelle ønsker og behov. Et utfall av denne utviklingen kan, som statsviteren Cass Sundstein påpeker, være at samfunnsborgerne trenges sammen i et mangfold av adskilte homogene meningsfellesskap, eller «ekkokamre», som han kaller det.75 Dette kan føre til en oppsmuldring av de felles erfaringene og referanserammene som de brede allmennkringkastingsmediene bidro til å etablere i befolkningen på 1900-tallet, og som igjen bidro til at politisk uenighet og politiske debatter kunne utspille seg innenfor et uenighetsfellesskap. I et deliberativt demokratiperspektiv kan fragmenteringstendensene i kulturlivet derfor sees som en svekkelse av demokratiet.

I denne sammenhengen er det imidlertid verdt å påpeke at utviklingen i kulturlivet også går i andre retninger enn fragmentering og nåtidsorientering. Kulturbruksstatistikken viser for eksempel at folk flest bruker stadig mer tid på å lese bøker, og at flere enn før besøker museer og er publikum på teaterforestillinger. Det er også verdt å nevne i denne sammenhengen at NRKs rolle som et samlende medium for befolkningen har blitt forsterket de seneste årene. Dette viser seg blant annet i tv-sendingene fra 17. mai, TV-aksjonene og Hurtigrutesendingen. I 2007 sendte Kulturdepartementet ut et høringsnotat om en egen allmennkringkastingsplakat for NRK, som senere ble behandlet i St.meld. nr. 6 (2007–2008) NRK-plakaten. «Noe for alle. Alltid». For første gang var NRKs oppdrag som allmennkringkaster gjenstand for en bred offentlig høring. I NRK-plakaten heter det blant annet at institusjonen skal understøtte og styrke demokratiet, at den skal være allment tilgjengelig, og at den skal styrke norsk språk, identitet og kultur.

8.11 Likedanning av kulturuttrykk

På samme tid som det finner sted en segmentering av kulturpublikummet, bidrar utbredelsen av den globale massemedierte kulturen til en likedanning av kulturuttrykk. Dels har dette sammenheng med at de ulike mediene integreres i et felles system. Dette fører til at ulike uttrykksformer etterligner og overtar hverandres koder. Undervisningsmateriale blir mer som underholdningsprogrammer på tv, filmer blir som dataspill, osv. Dels har likedanningen sammenheng med en tiltakende global eierskapskonsentrasjon innenfor medie- og underholdningsbransjene. Selv om det produseres et økende antall tv-programmer, filmer og andre kulturprodukter rettet inn mot ulike publikumsnisjer, blir disse kulturproduktene i økende grad sydd over samme lest.76 Endelig kan den globale massemedierte kulturen sies å føre til en språklig likedanning. De digitale mediene domineres nesten totalt av det engelske språket. For et lite språksamfunn som Norge representerer dette en viktig språkpolitisk utfordring. I denne sammenhengen er det verdt å merke seg at Norge, til forskjell fra de andre nordiske landene, er en stor nettoimportør av kulturprodukter.

Likedannelsesproblematikken illustreres av den pågående debatten i norsk kulturliv om konsekvensene av digitaliseringen av musikkbransjen. Her framgår det at overgangen fra cd-salg til strømmingstjenester i noen grad har løst problemene knyttet til piratkopiering, og at bransjen som helhet nå får inntekter fra strømmingstjenestene som kompenserer for nedgangen i cd-salget. Samtidig tyder mye på at det i første rekke er plateselskaper med en stor katalog av internasjonalt kjente artister som er i stand til å hente ut inntekter fra strømmingstjenester. Musikere som har et mindre publikum, men som likevel har kunnet livnære seg på cd-salg, vil i mange tilfeller bare kunne oppnå forsvinnende små inntekter fra strømmetjenester. Et mulig utfall av digitaliseringen av musikkbransjen er derfor et bortfall av små og nisjepregede plateselskap og av artister som befinner seg utenfor mainstream.

8.12 Avslutning: mangfold og møteplasser

Endringsprosessene vi har beskrevet i dette kapitlet, bærer alle med seg både positive utviklingsmuligheter og trusler mot ytringskulturen som kulturpolitikken må forholde seg til. Individualiseringen leder til en samtidig nedbryting og oppblomstring av ulike typer sosiale fellesskap i kulturlivet. Globaliseringen av kulturlivet gir oss tilgang på et større mangfold av kulturelle ytringer. Den forsterker interessen for lokal og regional kultur og identitet, men også motsetninger og dilemmaer knyttet til kulturforskjeller. I forrige kapittel framhevet vi demokrati og rettferdighet som verdier som må begrunne kulturpolitikken i framtiden. Beskrivelsene vi har gitt av samfunnsutviklingen i dette kapitlet, bygger opp under relevansen av disse målene.

Vi har pekt på velstandsveksten som har funnet sted i det norske samfunnet. Sammen med utviklingen av den digitale kulturdistribusjonen medvirker velstandsveksten til at majoriteten av befolkningen i dag har en tilgang på kulturprodukter man knapt kunne forestille seg for noen tiår siden. Parallelt med velstandsveksten har den sosiale ulikheten i det norske samfunnet tiltatt, og samfunnslivet har blitt mer pluralistisk i etnisk og livsstilsmessig forstand. Det er gode grunner til å forvente at dette kultur- og livsstilsmangfoldet i befolkningen vil forsterkes i årene som kommer. Dette understreker nødvendigheten av å opprettholde rettferdighetsmålene i kulturpolitikken. Nå som før bør kulturpolitikken ha som mål å sørge for at alle skal ha mulighet til å delta i kulturlivet uavhengig av sosial bakgrunn, kjønn, geografisk bosted, etnisitet og funksjonsevne. Samtidig må det være et kulturpolitisk mål å sørge for at forskjellige grupper oppnår et reelt kulturelt medlemskap i samfunnet, ved at de får mulighet til å utvikle sine kulturelle uttrykksformer.

Utviklingen i kulturlivet gir folk utvidede uttrykksmuligheter og muligheter til på andre måter å delta i offentlige liv. Samtidig trekker denne utviklingen i retning av fragmentering og kulturell likedanning. Digitaliseringen har åpnet opp store muligheter for produksjon, bevaring og formidling av kulturuttrykk. Den har bidratt til framveksten av nye kulturuttrykk og til nye former for deltakelse, men digitaliseringen kan også lede til en innsnevring av mangfoldet i enkelte deler av kulturlivet. I forlengelsen av dette vil utvalget påpeke at det er viktig at kulturpolitikken bidrar til at institusjoner og arenaer for performativ kunst opprettholdes i framtiden.

Som vi påpekte i forrige kapittel, gjør deltakelse i et mangfoldig kulturliv, hvor ulike sosiale erfaringer kommer til uttrykk og bearbeides, at demokratiet blir en levd erfaring. Med mangfold sikter vi da ikke bare til en situasjon hvor forskjellige grupper i samfunnet har anledning til å utvikle sine kulturer uavhengig av hverandre, men til en situasjon hvor det enkelte samfunnsmedlem konfronteres med en rik variasjon av kulturelle ytringer og uttrykksformer. I denne sammenhengen framhevet vi at deltakelse på kulturelle møteplasser har en siviliserende virkning og er med på å skape og å opprettholde uenighetsfellesskap som går på tvers av grupper i samfunnet. I dette kapitlet har vi pekt på segmenteringen av kulturpublikummet som følger med digitaliseringen, og tendensen til at offentligheten splittes opp i adskilte homogene meningsfellesskap. Vi har også pekt på tendensen til at kunstpublikummet avsondres til en snever sosial gruppe, som et eksempel på denne fragmentering.

I et demokratiperspektiv er det viktig å motvirke en slik fragmentering gjennom å legge til rette for et kulturliv som ikke bare gir ulike grupper mulighet til å utvikle «sine» særskilte kulturarenaer, men som også bidrar til utviklingen av arenaer hvor befolkningen får delte erfaringer og referanser. Mediene har en særlig viktig rolle i denne sammenhengen, men dette gjelder også teatre, museer og andre kulturinstitusjoner og arenaer som faller inn under begrepet ytringskultur. Etter utvalgets oppfatning må det være en viktig kulturpolitisk oppgave å bidra til at kulturinstitusjonene, både de statlig finansierte og de kommunale og fylkeskommunale, fungerer som fellesarenaer for befolkningen.

9 Demokrati, rettferdighet, mangfold

9.1 Innledning

Utgangspunktet for drøftingen i de foregående kapitlene er oppgaven utvalget har fått med å vurdere relevansen av de nasjonale kulturpolitiske målene. I innledningen til Del I beskrev vi fem argumenter som påkalles som begrunnelser for kulturpolitikken i Norge. Disse argumentene er knyttet til kulturens egenverdi, rettferdighet, mangfold, demokrati- og ytringsfrihet og kulturens samfunnsvirkninger. I Kulturutredningens mandat heter det at utvalget skal vurdere relevansen av nasjonale kulturpolitiske mål på bakgrunn av samfunnsutviklingen. Utvalget har vektlagt at en vurdering av disse kulturpolitiske målene forutsetter at man også tar stilling til hva som skal regnes som kultur i en kulturpolitisk sammenheng, og til hvilke egenskaper og kvaliteter kulturen representerer. Vi har i de foregående kapitlene drøftet kulturbegrepet og foreslått en presisering av dette som bør gjelde for kulturpolitikken. I kapittel 7 tok vi for oss kulturens betydning som en samfunnsskapende kraft, før vi i kapittel 8 gikk over til å beskrive endringstendenser som gjøres gjeldende i det norske samfunnet generelt og mer spesifikt i kulturlivet. I dette kapitlet vil vi oppsummere konklusjoner som er gjort i de foregående kapitlene, og ta opp igjen spørsmålet om relevansen av kulturpolitiske mål.

9.2 Ytringskultur som kulturpolitisk kulturbegrep

I kapittel 6 argumenterte vi for at det kulturpolitiske ansvarsområdet bør avgrenses i tråd med begrepet om «ytringskultur», det vil si til virksomheter som har et ekspressivt hovedformål. I praksis innebærer dette at det kulturpolitiske ansvarsområdet bør omfatte (i) virksomheter og aktiviteter knyttet til materiell og immateriell kulturarv, som museer, bibliotek, arkiv, og (ii) kunstnerisk virksomhet i vid forstand, det vil si det som omfattes av begrepene profesjonell kunst og populærkultur og aktiviteter i det frivillige kulturlivet. Begrepet om ytringskultur omfatter altså både profesjonell og den frivillige og amatørbaserte kulturvirksomhet. Dette er et romslig kulturbegrep som favner videre enn det som gjerne omtales som «høykulturen» eller «finkulturen». At det kulturpolitiske kulturbegrepet må ha en slik romslighet, følger av drøftingene i de foregående kapitlene. Her har vi framhevet at i samtidens fagdiskusjoner om fenomenet kultur åpnes kulturbegrepet opp til å omfatte et bredt spekter av hverdagslige uttrykks- og tilegnelsesformer, og at skillet mellom «høy» og «lav» kultur problematiseres gjennom en synliggjøring av at «lave» kulturelle former kan ha dannelseseffekter som tidligere har vært sett som særegent for den «høye» kulturen.

Vi har også framhevet at individualiserings- og globaliseringsprosesser gjør at det norske samfunnet i økende grad preges av et mangfold av livsstilsfellesskap, subkulturer og kulturelle minoriteter. Slike grupper stiller i større grad enn før krav om offentlig anerkjennelse av kunst- og kulturaktivitet de identifiserer seg med. Etter utvalgets oppfatning vil en kulturpolitikk som ikke forholder seg til og anerkjenner dette mangfoldet av kulturelle preferanser og identiteter i befolkningen, vanskelig kunne framstå som legitim. Avgrensingen av det kulturpolitiske ansvarsområdet utvalget har tatt til orde for, er romslig, men samtidig bygger den på en mer substansiell forståelse av kultur enn tilfellet er med det utvidede kulturbegrepet. I dette perspektivet vil ikke enhver virksomhet som inngår i befolkningens fritid, kunne høre inn under kulturpolitikken. Kulturpolitikkens hovedansvarsområde vil heller ikke omfatte enhver form for frivillig arbeid eller enhver virksomhet som det i dag er vanlig å omtale som en del av de kreative næringene.

9.3 Kulturpolitikkens nødvendighet

I de foregående kapitlene har vi understreket at det vesentlige ved kunsten og kulturen er de interaktive kommunikasjonsprosessene de gir opphav til. Drivkraften i disse prosessene er å finne i utøveres og publikums interesse for ulike uttrykksformers innhold og kvalitet. Dette gjelder på tvers av kunstarter og sjangre og på tvers av ulike publikumskategorier. Påstanden om at kultur har egenverdi, er like sann for barn, ungdom, minoritetspersoner og eldre som den er for det øvrige kunst- og kulturpublikummet. Dette understreker urimeligheten i at kulturtilbud rettet inn mot disse og andre grupper i samfunnet ofte må begrunnes med henvisning til mål om integrering, forebygging av sosiale problemer eller folkehelse for å oppnå finansiering, når de heller burde vært basert på disse publikumsgruppenes ønske om å få tilgang på et kulturtilbud av høy kvalitet. Når argumentet om kunsten og kulturens egenverdi fremmes i en kulturpolitisk sammenheng, er det imidlertid som oftest for å vektlegge at formålet med kulturpolitikken burde være å fremme noen bestemte uttrykksformer, og da særlig den profesjonelle kunsten, som har fremragende kvaliteter. Det er gode grunner til å mene at offentlige myndigheter har et særlig ansvar for å sørge for at den profesjonelle kunsten, og herunder kunstuttrykk som ikke er kommersielt levedyktige, har gode utviklingsmuligheter. Utvalget er imidlertid ikke enig i den elitistiske argumentasjonen om at kulturpolitikkens oppgave og begrunnelse er å fremme enkelte fremragende uttrykksformer.

Et annet argument som brukes for å begrunne kulturpolitikken, viser til at kulturvirksomheter har gunstige samfunnsvirkninger, blant annet med hensyn til steds- og næringsutvikling. Etter utvalgets oppfatning er det gode grunner til at offentlige myndigheter bør bidra til å stimulere utviklingen av kulturnæringene, men som en begrunnelse for offentlige myndigheters støtte til kulturvirksomhet er argumentene om kulturlivets betydning for økonomisk verdiskaping utilstrekkelige. Svaret på spørsmålet om hvorfor offentlige myndigheter bør yte støtte til kulturlivet, er etter utvalgets syn å finne i verdiene demokrati, rettferdighet og mangfold. Det er på grunnlag av disse verdiene man kan hevde at støtte til kulturlivet er en nødvendig oppgave for offentlige myndigheter, og at myndighetene har en plikt til å føre en aktiv kulturpolitikk. Mer spesifikt innebærer dette en plikt til å sikre at det foregår en kontinuerlig og mangfoldig kunst- og kulturproduksjon i samfunnet. Dette forutsetter igjen at myndighetene sørger for å opprettholde og utvikle kulturinstitusjonene i samfunnet. I de gjenstående avsnittene av dette kapitlet vil vi redegjøre for disse argumentene og for implikasjoner de har for kulturpolitikken.

9.4 Infrastruktur for demokrati

I den offentlige debatten som har pågått etter terroranslaget 22. juli 2011, har det blitt stadfestet fra mange hold at demokrati og ytringsfrihet er grunnleggende verdier i det norske samfunnet. Etter utvalgets oppfatning må disse verdiene være førende for offentlige myndigheters støtte til kulturlivet i framtiden. I kapittel 7 framhevet vi at kulturvirksomheter er viktige omdreiningspunkter for offentlig meningsutveksling. Det offentlige rommet er en samfunnssfære for meningsbrytning og samfunnskritikk. Her oppstår det et mangfold av meningsfellesskap, men også overgripende samtaler som gir befolkningen et felles språk å uttrykke uenigheter i. En dynamisk og vidtfavnende offentlighet er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Kunst- og kulturvirksomhet har en sentral rolle i opprettholdelsen og fornyelsen av dette offentlige rommet. Kulturinstitusjoner og kulturvirksomheter som over er etablert i Norge, må derfor betraktes som en nødvendig infrastruktur for demokratiet. Det gjelder institusjoner, organisasjoner og andre kulturvirksomheter på nasjonalt og regionalt nivå, og ikke minst aktiviteter som utspiller seg i og rundt det lokale kulturlivets institusjoner.

Å styrke denne kulturelle infrastrukturen er å styrke demokratiet. Omvendt innebærer en svekkelse av den kulturelle infrastrukturen en svekkelse av demokratiet. Demokratimålet understreker viktigheten av å opprettholde og videreutvikle den kulturelle infrastrukturen i det norske samfunnet, men det må ikke oppfattes som en automatisk legitimering av kulturinstitusjoner og kulturvirksomheter. For at kulturlivet skal kunne oppfylle den demokratifremmende rollen vi har beskrevet, må kulturpolitikken innrettes på en slik måte at den bidrar til mangfold i uttrykksformer så vel som i de sosiale erfaringene som kommer til uttrykk i kulturlivet. Demokratimålet stiller krav til at kunst- og kulturlivet evner å bidra til en levende og kritisk offentlighet. Det forutsetter at kulturvirksomheter produserer kunst- og kulturprodukter av faglig høy kvalitet, og at de vier seg til faglig eksperimentering og innovasjon. Det forutsetter også at kulturvirksomheter når ut til varierte publikumsgrupper. Mer spesifikt mener utvalget det bør være et krav til statlig finansierte kulturinstitusjoner at de skal være fellesarenaer som reelt sett er åpne for alle grupper i samfunnet. Kulturlivet og mer spesifikt kulturinstitusjonene blir dermed samfunnets mestringsarenaer – arenaer som kanaliserer samfunnets behov for løpende diskusjoner og debatter om tema som dreier seg om demokrati og samfunnsutvikling.

9.5 Kulturelt medlemskap

I de foregående kapitlene har vi pekt på at interessen for å delta i kulturelle aktiviteter, enten det er som produsenter eller som publikum, er noe som er delt av alle mennesker. Kulturvirksomhetene i samfunnet utgjør en ressurs som er av avgjørende betydning for individers utvikling. Rundt utøvelsen og tilegnelsen av kunst og kultur oppstår det også et mangfold av mer eller mindre bestandige sosiale fellesskap. Kunst- og kulturvirksomheter underbygger eksisterende fellesskap basert på region, nasjon, klasse, etnisitet eller religion og bidrar til at de virkeliggjøres som sosiale fellesskap. Slik bidrar kulturvirksomhet til oppfyllelsen av det allmennmenneskelige behovet for identitet og tilhørighet. Grupper og individer er i ulik grad i besittelse av ressurser til å delta i kunst- og kulturaktiviteter og til å utvikle kulturvirksomheter de identifiserer seg med. Vi har pekt på framveksten av kulturelle minoriteter i det norske samfunnet de siste tiårene og at disse minoritetene kan oppleve en manglende anerkjennelse fra storsamfunnets side av kulturelle uttrykksformer de identifiserer seg med. Vi har også framhevet hvordan velstandsveksten i det norske samfunnet de siste tiårene har gått hånd i hånd med økende sosiale forskjeller i befolkningen, og at deltakelse i kulturlivet varierer i tråd med slike forskjeller.

Alle mennesker i det norske samfunnet bør ha mulighet til fullverdig deltakelse i kulturvirksomheter. I debatten om det flerkulturelle samfunnet har det blitt fremmet et syn om at det politiske medlemskapet i staten bør utvides til også å omfatte et «kulturelt medlemskap», som innebærer en rett til å utøve og utvikle ens egen kultur og en rett til å delta i og påvirke samfunnets felleskultur.77 Utvalgets mener denne tanken om kulturelt medlemskap bør være retningsgivende for offentlige myndigheters engasjement på kulturområdet med tanke på hele befolkningen. Her ligger det en viktig begrunnelse for en aktiv kulturpolitikk fra offentlige myndigheters side. I praksis vil dette innebære en videreføring av de to etablerte utjevningsstrategiene i norsk kulturpolitikk, som har gått ut på (i) å sikre alle adgang til kulturelle fellesgoder som teater, konserter, opera, museer og (ii) å gi støtte til former for kulturvirksomhet som ulike grupper i befolkningen oppfatter som meningsfulle. I et slikt rettferdighetsperspektiv er det naturlig at kulturpolitikken fokuserer på grupper som barn, ungdom, eldre, kulturelle minoriteter, personer med nedsatt funksjonsevne og fattige. Samtidig vil utvalget understreke at denne kulturpolitiske innsatsen ikke bør underordnes andre formål som forebygging, helse eller integrering. Grunnlaget for ar kulturpolitiske tiltak rettet inn mot disse gruppene må være å sikre at de får oppfylt sin rett til gode kunst- og kulturopplevelser på en likeverdig måte.

9.6 Demokrati, rettferdighet og armlengdeprinsippet

Når vi argumenterer for kulturpolitikkens nødvendighet ut i fra et demokratihensyn betrakter vi kulturlivet som en offentlighet hvor det må være et stort mangfold av meninger og uttrykksformer. For å virkeliggjøre et slikt menings- og uttrykksmangfold i et offentlig finansiert kulturliv, er det avgjørende å hegne om kulturvirksomheters faglige frihet og uavhengighet fra politiske myndigheter. Når vi argumenterer for kulturpolitikkens nødvendighet ut i fra et rettferdighetshensyn, betrakter vi kunst og kultur som et gode som er mer eller mindre rettferdig fordelt i befolkningen. I dette perspektivet kan det nettopp være ønskelig med politisk styring av kulturvirksomheter for å sikre at alle har mulighet til å delta i kulturlivet på lik linje. Spenningen mellom demokratimålet og rettferdighetsmålet kommer tydelig til uttrykk i debatter om det såkalte armlengdeprinsippet i kulturpolitikken.

Kulturpolitiske ordninger som er basert på armlengdeprinsippet har til formål å sikre offentlig finansierte kulturvirksomheter faglig frihet og uavhengighet fra politiske myndigheter. Det klareste institusjonaliserte uttrykket for armlengdeprinsippet i kultursektoren i Norge er Norsk kulturfond og de andre fondene og stipendordningene som er lagt til Norsk kulturråd. Men armlengdeprinsippet har relevans også i andre kulturpolitiske sammenhenger. Innenfor kultursektoren er det enighet om at om at armlengdeprinsippet må ligge til grunn for relasjoner mellom bevilgende myndigheter og kulturinstitusjoner som mottar støtte og dette har blitt stadfestet i sentrale styringsdokumenter de seneste årene. I praksis innebærer armlengdeprinsippet her at politiske myndigheter må avstå fra å blande seg inn i de kunstneriske og kulturfaglige valgene som gjøres i institusjonene.

I den debatten om Kulturdepartementets styring av kulturinstitusjonene i forbindelse med stortingsmeldingen om mangfold og inkludering og grunnlovsjubileet i 2014, ble armlengdeprinsippet viet mye oppmerksomhet. Bakgrunnen for debatten var at enkelte kulturinstitusjoner opplevde at departementet gikk for langt i retning av å legge føringer for den kunstneriske programmeringen av institusjonene. Her sto ønsket om å fremme inkludering i kulturlivet mot ønsket om å unngå en uthuling av den kunstneriske friheten til kulturinstitusjonene. Utvalget vil i denne forbindelse understreke at det er viktig at kulturlivsaktører hegner om den kunstneriske og faglige friheten og at slike debatter derfor er prinsipielt betydningsfulle. Samtidig vil utvalget ta avstand fra enkle enten-eller løsninger på disse problemstillingene. Løsningen må være å veie disse hensynene opp mot hverandre, snarere enn å gi ett av dem en absolutt forrang.

Per Mangset har på oppdrag fra Kulturutredningen laget en utredning om armlengdeprinsippet i norsk og internasjonal kulturpolitikk. Her påpeker han at det ikke finnes noen eksempler på land hvor armlengdeprinsippet praktiseres i en ren og uinnskrenket form. Armlengdeprinsippet kan derfor bedre forstås som en dimensjon ved kulturpolitikken i ulike land, som dreier seg om hvordan hensynet til kunstnerisk frihet balanseres mot andre legitime kulturpolitiske mål.78 Etter utvalgets syn er dette spenningsforholdet ikke bare nødvendig ut i fra demokrati- og rettferdighetsmålene vi har tatt til orde for, men også ønskelig fra et kunst- og kulturfaglig ståsted. At det stilles politiske krav til kulturvirksomheter som er basert på offentlig støtte – enten dette dreier seg om at de må nå ut til ulike publikumsgrupper eller om at de må oppfylle mål om kunstnerisk kvalitet – motvirker at kunsten blir selvrefererende og uten en videre samfunnsmessig relevans. Det understreker at kunsten og kulturen har en reell betydning i samfunnet. Et fravær av slike krav fra bevilgende myndigheter, kan sees som et uttrykk for at kunst og kultur anses som uviktig. Det ville være et signal om at myndighetene oppfatter slike virksomheter som en ubetydelig «kakepynt».

9.7 Globalt kulturmangfold

Vi har argumentert for nødvendigheten av et rikt og variert kulturliv som en infrastruktur for demokratiet. Rettferdighetsmålene vi har argumentert for, kan bare virkeliggjøres gjennom et rikt og variert kulturliv. Både rettferdighets- og demokratihensynet tilsier altså at det må være et mål å fremme mangfold i kulturlivet, men mangfoldsmålet må også sees som en selvstendig begrunnelse for kulturpolitikken. I kapittel 4 tok utvalget til orde for at begrepet kulturnasjon fortsatt har relevans i kulturpolitikken når det forstås som en oppbyggingsoppgave som aldri kan fullføres. I denne forbindelse viste vi til argumentene filosofen Ronald Dworkin har framsatt til forsvar for offentlig støtte til kulturlivet. Når et samfunn har en «rik kulturell struktur», er dette et gode for alle samfunnsmedlemmene, også dem som bare benytter seg av deler av kulturtilbudet, fastslår Dworkin. 79 Dersom mangfoldet i kulturlivet skrumper inn, er dette derfor et tap for alle samfunnsmedlemmene og for kommende generasjoner. I forlengelsen av dette, argumenterer han for at offentlige myndigheter må ha et ansvar for å sørge for å opprettholde eller forterke mangfoldet i kulturlivet som overleveres fra en generasjon til den neste. Etter utvalgets oppfatning må dette være en begrunnelse for kulturpolitikken i framtiden, på linje med demokrati og rettferdighetshensynene. Dette kulturpolitiske ansvaret retter seg mot nasjonen, men også mot et større globalt fellesskap.

Ansvaret offentlige myndigheter har for å fremme mangfold i kulturlivet gjennom en aktiv kulturpolitikk, er nedfelt i flere UNESCO-konvensjoner Norge har tilsluttet seg. Her understrekes plikten Norge har til å opprettholde og utvikle variasjonsbredden av uttrykksformer i kulturlivet som en del av det globale kulturmangfoldet. I dette perspektivet står ikke ønsket om å ivareta lokal, regional og nasjonal kultur i noe motsetningsforhold til et ønske om å ta del i den globale kulturutvekslingen. Det framtvinger en erkjennelse av at nasjonale og lokale kunst- og kulturuttrykksformer inngår i en global kultursammenheng, og at slike forbindelser kan være en verdifull kilde til utvikling av det norske kultur- og samfunnslivet. Deler av norsk kulturliv er i dag i stor grad integrert i internasjonale kunst- og kulturfelt. Etter utvalgets syn er det gode grunner til å ønske denne utviklingen velkommen. Internasjonal kulturutveksling og kultursamarbeid bør i større grad enn i dag være et mål for kulturpolitikken.

I et globalt kulturmangfoldsperspektiv tydeliggjøres også myndighetenes ansvar for å sørge for å videreføre og utvikle det norske samfunnets felles kulturarv som en del av det globale kulturmangfoldet. Mest opplagt peker dette mot ivaretakelsen av norsk språk, de samiske språkene og nasjonale minoritetsspråk. Som det fastslås i den siste språkmeldingen, innebærer utbredelsen av bruken av engelsk de siste årene en fare for at norsk språk tilsidesettes på enkelte samfunns- og kulturarenaer. Det er derfor avgjørende at kulturpolitikken stimulerer til en bred produksjon av litteratur, musikk og audiovisuelle produkter på norsk. Her ligger en viktig oppgave for norsk kulturpolitikk på kort og lang sikt. Vi har pekt på at utbredelsen av den digitale kulturen bidrar til å utvide mangfoldet av uttrykksformer og deltakelse i kulturlivet. Samtidig innebærer denne utviklingen på sikt en mulig trussel mot mangfoldet i kulturlivet. Vi tenker da særlig på de performative kunstartene som scenekunst og musikk. Det er et viktig kulturpolitisk ansvar å sørge for at disse uttrykksformene og kulturarenaene opprettholdes som en del av kulturlivet i framtiden. Dette krever igjen at samfunnet prioriterer å opprettholde og videreutvikle den infrastrukturen av kulturinstitusjoner som finnes i dag.