Del 5
Tilrådinger

16 Oppsummering av tilrådinger

Innledning

I de foregående kapitlene har utvalget kommet med en rekke tilrådninger om endringer på ulike områder i kulturpolitikken. I dette avsluttende kapitlet i utredningen vil vi gi en oppsummering av det utvalget mener er dets viktigste tilrådinger for kulturpolitikken i årene som kommer.

Nasjonale mål for kulturpolitikken

Utvalget har pekt på at det å føre en offensiv kulturpolitikk er en nødvendig oppgave for offentlige myndigheter (jf. kapittel 5, 6, 7 og 8). Å opprettholde og styrke den kulturelle infrastrukturen er en viktig forutsetning for et levende demokrati. Kunst og kultur er en ressurs som er ulikt fordelt i befolkningen. Kulturpolitikken bidrar til et mer rettferdig kulturliv. Det må legges til rette for et mangfold av kunstnere og kulturuttrykk, og for at hele befolkningen skal kunne delta i kunst- og kulturlivet. Samfunnet har et ansvar overfor kommende generasjoner for å opprettholde og utvide mangfoldet i kulturlivet. De nasjonale målene for kulturpolitikken bør være:

• demokrati

• rettferdighet

• mangfold

Ytringskultur som kulturpolitikkens ansvarsområde

Det kulturpolitiske ansvarsområdet bør avgrenses i tråd med begrepet om «ytringskultur», det vil si virksomheter som har et ekspressivt hovedformål. I praksis innebærer dette at det kulturpolitiske ansvarsområdet bør omfatte (i) virksomheter og aktiviteter knyttet til materiell og immateriell kulturarv, som museer, bibliotek, arkiv, og (ii) kunstnerisk virksomhet i vid forstand, det vil si det som omfattes av begrepene profesjonell kunst og populærkultur og aktiviteter i det frivillige kulturlivet. Begrepet om ytringskultur omfatter altså både profesjonell og den frivillige og amatørbaserte kulturvirksomhet (jf. kapittel 6).

Tid for et lokalt kulturløft

Gjennom denne utredningen har vi pekt på ulike aktører og områder i kulturlivet som utvalget mener bør styrkes juridisk, organisatorisk og/eller økonomisk. Noen av disse forslagene bør ha en særlig prioritet. Utvalget er opptatt av at den kulturelle grunnmuren må styrkes og foreslår derfor at Kulturløftet III bør ha form av et lokalt kulturløft.

Vi vet at kommune-Norge er mangfoldig og at livet leves lokalt. Derfor bør tiltak bygges opp nedenfra med utgangspunkt i lokale forutsetninger, menneskelige ressurser, prioriterte ønsker og behov. Samtidig er det et mål med mest mulig likeverdighet i tilbud i hele landet. Også på dette feltet er det derfor en viss spenning mellom lokalt og statlig nivå. Det er videre slik at utvalget har dokumentert at deler av den kulturelle grunnmuren har tapt i kampen om pengene lokalt. Når vi ønsker en kulturskole for alle, satsning på åpne bibliotek som viktig kulturarena og møteplass der folk bor, samt blomstrende kulturaktivitet og frivillig innsats blant annet i korps og kor, så forutsetter det større oppmerksomhet og mer penger også fra statlig hold.

Utvalget mener det kan være behov for å vurdere øremerking midler til lokalt kulturløft i kommunene i en tidsavgrenset periode. Disse midlene bør særlig rettes inn mot tiltak som:

• folkebibliotekene (jf. kapittel 12 og 15)

• kulturskolene (jf. kapittel 12 og 15)

• innføring av en dirigentlønnsordning (jf. kapittel 12 og 15)

• øvings- og framføringslokaler i det lokale kulturlivet (jf. kapittel 12 og 15)

Fra kulturell infrastruktur til kulturelt innhold og kunstnerisk kvalitet

Vår gjennomgang av Kulturløftet viser at trykket i kulturpolitikken etter 2005 har ligget på å bygge ut den kulturelle infrastrukturen. I årene som kommer må oppmerksomheten i større grad rettes mot innholdet i denne infrastrukturen. Trykket i kulturpolitikken må ligge på kunstproduksjon, kvalitet og publikum. Som vi har redegjort for i tidligere kapitler kan dette oppnås gjennom:

• mer fleksibel drift av kulturinstitusjoner gjennom overenskomster om arbeidstid og frikjøp av opphavsrettigheter (jf. kapittel 13)

• kulturinstitusjonene må i større grad stimulere den skapende kunstneriske virksomheten(jf. kapittel 13)

• økt samarbeid mellom kulturinstitusjoner og frie grupper (jf. kapittel 13)

• en omlegging av eierstyringen av kulturinstitusjonene (jf. kapittel 14)

• en økning i andelen av de statlige kulturmidlene som avsettes til Norsk kulturfond

Kunnskapsbasert kulturpolitikk

Vi har pekt på at kulturpolitikken i mindre grad enn andre politikkområder er kunnskapsbasert. For at kulturpolitikken skal kunne løse utfordringene den står overfor blant annet med hensyn til å oppnå økt produksjon og publikumsoppslutning ved kulturinstitusjonene, oppfølging av kvalitetsmålet, et mer inkluderende kulturliv er det avgjørende å styrke forskningsinnsatsen på det kulturpolitiske området, og å utvikle en mer kunnskapsbasert kulturpolitikk. Utvalget slutter seg derfor til Grund-utvalgets forslag om å opprettelse av et forskningssenter på kunst- og kulturvernområdet (jf. kapittel 10).

Kulturpolitikkens sektoransvar

Kulturen er sektorovergripende og de fleste departementer har ansvar for kulturaktiviteter og deler av kulturarven. Slik bør det fortsatt være, men utvalgets vurderinger av utviklingen innenfor deler av kulturlivet tilsier at det bør gjøres flere organisatoriske endringer. Mer spesifikt mener utvalget at:

• ansvaret for kulturskolene bør overføres fra Kunnskapsdepartementet til Kulturdepartementet (jf. kapittel 15)

• Kirkeavdelingen i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet bør overføres til Kulturdepartementet (jf. kapittel 15)

• det bør vurderes om ansvaret for de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene skal flyttes fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til Kulturdepartementet (jf. kapittel 11)

• det bør vurderes om ansvaret for fritidsklubbene skal flyttes fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til Kulturdepartementet (jf. kapittel 12 og 15)

• det bør vurderes om ansvaret for kulturminnevernet bør flyttes fra Miljøverndepartementettil Kulturdepartementet (jf. kapittel 11)

Utvalget mener altså at Kulturdepartementets ansvarsområde bør utvides. Utvalget har ikke gått inn på det utenrikskulturelle feltet fordi det parallelt med Kulturutredningen har pågått et arbeid med en stortingsmelding om dette. Utvalget forutsetter at stortingsmeldingen avklarer hva som skal være kulturministerens internasjonale rolle og ansvarsområde. Etter utvalgets oppfatning er det uheldig at kulturministerens ansvarsområde skal ende ved landets grenser i en tid hvor kulturlivet i Norge i høy grad er blitt en del av internasjonale kunst- og kulturfelt.

Kulturpolitikkens lovgrunnlag

Som en konsekvens av ovennevnte vurderinger og forslag mener utvalget det er nødvendig å styrke lovgrunnlaget for kulturpolitikken på flere av dens virkeområder. Utvalget foreslår derfor:

• at kulturloven utstyres med bestemmelser som gjør den til et aktivt verktøy og som gir kommuner og fylkeskommuner ansvar for å utvikle planstrategier på kulturområdet (jf. kapittel 12)

• at kultur tas inn i Plan- og bygningsloven på linje med folkehelse

• som en konsekvens av at ansvaret for kulturskolen flyttes til Kulturdepartementet, at opplæringsloven endres, og at kulturloven utstyres med bestemmelser tilsvarende § 13-6 i opplæringsloven (jf. kapittel 15)

• at voksenopplæringsloven § 7 suppleres med en bestemmelse om kommunalt ansvar for behovsprøvd lager (jf. kapittel 15)

Utvalget slutter seg til forslaget om innføring av en boklov for fastpris og forventer at bokloven blir en videreføring av et litteraturpolitisk rammeverk som har fungert godt over tid.

En bærekraftig kunstnerpolitikk

Vi har pekt på de kulturpolitiske utfordringene knyttet til kunstneres levekår. I kulturpolitikken etter 2005 har det ikke blitt gjort klare grep som kan bidra til å løse disse utfordringene. Kulturpolitikken må bidra til at alle har like muligheter til å kunne prøve ut sine talenter som kunstnere. Samtidig må den bygge på en erkjennelse av at bare noen få kan lykkes i en slik karriere. Etter utvalgets oppfatning bør utfordringene med kunstneres levekår møtes med en todelt strategi hvor man hever kvalitetskravene i de eksisterende stipend- og prosjektstøtteordningene for kunstnere, slik at det gis mer til færre, samtidig som man styrker virkemiddelbruken som bidrar til at flere kunstnere kan leve av egne kommersielle inntekter (jf. kapittel 13 og 15).

Kulturelt medlemskap

Utfordringen med å skape et inkluderende kulturliv som gjenspeiler det kulturelle mangfoldet i samfunnet er avgjørende for kulturpolitikkens legitimitet. Etter utvalgets oppfatning bør man videreføre denne todelte strategien regjeringen har fulgt på dette området, med å bygge opp kulturinstitusjoner og -arenaer for minoritetene, samtidig som man søker å gjøre de store kulturinstitusjonene mer inkluderende. Utvalget ser at det ligger en betydelig utfordring i å skulle sørge for at de store kulturinstitusjonene blir reelt sett åpne for alle grupper i samfunnet, men at dette er helt nødvendig. Utvalget mener at fokuset for arbeidet med å fremme inkludering i kulturlivet bør utvides slik at det i større grad enn i dag dreie seg om kulturarenaer og møteplasser i det lokale kulturlivet (jf. kapittel 12, 13 og 15).