Del 1
Mandat, utvalg og sammendrag

1 Mandat, sammensetning og arbeidsmåte

I dette kapittel blir først mandatet for utvalgets arbeid og utvalgets sammensetning presentert. Deretter gis det en oversikt over hvordan utvalget har arbeidet for å oppfylle sitt mandat, og hvilke personer og institusjoner utvalget har samarbeidet med underveis.

1.1 Formål

Ved kongelig resolusjon oppnevnte regjeringen Stoltenberg II 4. oktober 2013 et offentlig utvalg for å gjennomgå pelsdyrnæringen.

Formålet med utvalgets utredning skulle være å bidra til forutsigbarhet om framtidige rammevilkår for pelsdyrnæringen. Den globale pelsproduksjonen har økt betydelig de siste ti årene. Det er om lag 280 bruk med pelsdyr i Norge. Samlet sysselsetting i primærproduksjon, fôrproduksjon, organisasjoner og tilgrensende næringer i 2014, er av NILF anslått til 450 årsverk1. I 2012 var omsetningsverdien av norske skinn på vel 400 millioner kroner. Den norske pelsdyrnæringen er under gjeldende rammevilkår en livskraftig, lønnsom og internasjonalt konkurransedyktig distriktsnæring.

Utvalget skulle bl.a. beskrive og sammenstille internasjonale utviklingstrekk og rammevilkår for pelsdyrnæringen, drøfte og vurdere etiske spørsmål rundt pelsdyrhold og utrede ulike problemstillinger knyttet til to hovedalternativer for pelsdyrnæringens framtid i Norge:

1. Bærekraftig utvikling

2. Styrt avvikling

1.2 Utvalgets sammensetning

Utvalget har hatt 9 medlemmer:

• Leder: Anne Karin Hamre, fylkesmann i Sogn og Fjordane

• Torstein Steine, instituttstyrer ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap

• Steen Henrik Møller, seniorforsker ved Århus Universitet, Institutt for Husdyrvitenskap – epidemiologi og management

• Hadle Nevøy, landbruksdirektør hos Fylkesmannen i Rogaland

• Guri Tveito, miljøvernsjef hos Sysselmannen på Svalbard

• Kathrine A. Ryeng, forsker ved Havforskningsinstituttet avd. Tromsø

• Camilla Kielland, veterinær og forsker ved Norges miljø- og biovitenskapellige universitet, Institutt for produksjonsdyrmedisin

• Marianne Olssøn, advokat og partner i Advokatfirmaet Mageli ANS

• Sveinung Eikeland, viserektor for regional utvikling, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet

Utvalget har hatt et fast sekretariat som har bestått av Odd Anders Nilsen (leder) Landbruks- og matdepartementet (LMD), Ellen Cathrine Langfoss Klima- og miljødepartementet (KLD), Ragna Følling Elgjo (LMD) og Torild Jacobsen (LMD).

1.3 Mandat

Utvalget har fått følgende mandat:

1.4 Utvalgets arbeid

Utvalget har hatt 11 utvalgsmøter, hvorav ett ble avholdt i 2013 og 10 i 2014. Innstillingen ble avgitt 15. desember 2014. Pelsdyrutvalget har opprettet egen nettside på LMDs hjemmeside hvor presentasjoner er lagt ut. Utvalget har besøkt Rogaland Pelsdyrfôrlag i Sirevåg, pelsingssentral i Hå og to minkfarmer i Rogaland. Under møtet i Sogn og Fjordane besøkte utvalget tre farmer, med både rev og kombinasjonen rev/mink.

Utvalget har avholdt dialogmøte med følgende parter:

• Dyrebeskyttelsen Norge ved Aud Vogt Johansen og Per Arne Tøllefsen

• NOAH ved Siri Martinsen

• Dyrevernalliansen ved Marianne Kulø og Anine Dedekam Moldskred

• Norsk Bonde- og Småbrukarlag ved Merete Furuberg

• Norges Bondelag ved Nils T. Bjørke og Amund Johnsrud

• Pelsdyralslaget ved Bertran Trane Skadsem, Knut Berg og Guri Wormdahl

Utvalget har også fått presentert innlegg fra følgende:

• Ole Fjetland, Mattilsynet

• Knut Morten Vangen, Statens naturoppsyn (SNO)

• Anne Lene Hovland, NMBU

• Randi Oppermann Moe, NMBU

Ett av utvalgsmedlemmene og ett av sekretariatsmedlemmene har vært i Finland og besøkt auksjonshuset SagaFurs og medlemsorganisasjonen ProFur.

2 Sammendrag og anbefalinger

Den globale pelsproduksjonen har økt betydelig de siste ti årene. Den norske pelsdyrnæringen er under gjeldende rammevilkår en lønnsom og internasjonalt konkurransedyktig næring. Samtidig er pelsdyrnæringen omstridt, og noen land har helt eller delvis avviklet pelsdyrhold eller er i gang med prosesser for dette. I debatten om pelsdyrnæringen er det to forhold som særlig er trukket fram som begrunnelse for å avvikle næringen. Det ene er spørsmålet om dyrevelferden i næringen er god nok, d.v.s. om dyreholdet oppfyller kravene i dyrevelferdsloven eller om dyrevelferden uavhengig av dette er så god som den bør være. Det andre gjelder betydningen av formålet med næringen, d.v.s. om produksjon av pels er et akseptabelt formål for å holde disse dyrene i bur.

Formålet med denne utredningen har vært å bidra til forutsigbarhet om framtidige rammevilkår for pelsdyrnæringen. Selv om et flertall i utvalget går inn for en bærekraftig utvikling av pelsdyrnæringen og tiltak som forutsettes å bidra til økt konkurransekraft, styrket legitimitet og å redusere uheldig påvirking på naturmangfoldet, må det likevel understrekes at forutsigbarheten begrenses av særlig to forhold. For det første at næringen konkurrerer i et internasjonalt marked der prisene svinger fra år til år. For det andre at selv med et regelverk med krav til dyrevelferd på samme nivå som for annet husdyrhold og en streng etterlevelse av regelverket, er det lite sannsynlig at motstanden mot pelsdyrhold vil forsvinne.

Kapittel 3 omhandler pelsdyrnæringens historikk, næringen i dag og pelsdyrforskning. I Norge er det tillatt å holde mink, sølvrevtyper, blårevtyper og krysninger mellom disse revetypene som pelsdyr. Pelsdyrholdet i Norge startet i 1905 med hold av rev, som etter hvert også ble importert fra Canada. Minkholdet startet i 1927 med importert amerikansk mink. I dag oppstalles alle pelsdyr i nettingbur med nettinggulv. Pelsdyrforskriftens krav til størrelse på burene (oppholdsenhetene) er beskrevet i kapittelet.

I 2014 var det i Norge 277 bruk med pelsdyr, enten mink eller rev eller begge deler, en økning fra 272 i 2012. Det har vært en økning i besetningsstørrelsen, og i løpet av de siste ti årene er dyretallet per enhet nesten tredoblet for mink og nesten doblet for rev. Verdensproduksjonen av reveskinn i 2013 er anslått til ca. 7,3 millioner skinn, hvorav Kina sto for ca. 69 %, Finland for ca. 25 % og Norge for ca. 3 %. For mink er verdensproduksjonen i 2013 anslått til ca. 72,6 millioner skinn, hvorav Kina sto for ca. 34 %, Norden totalt for ca 27 % og Norge for ca. 1 %. Norske skinn omsettes på internasjonale auksjoner. Den internasjonale forskningen som er relevant for oppdraget er primært relatert til dyrenes velferd. Utvalget konstaterer at den nasjonale forskningen som foregår i dag er delfinansiert av pelsdyrnæringen. Dette begrenser hvilke tema det forskes på.

Kapittel 4 omtaler økonomiske forhold og regelverk som er relevant for utredningen. Nettoverdien av den norske pelsskinnsproduksjonen har etter år 2000 ligget på mellom 200 og 300 millioner kroner årlig. Fra 2011 har verdien ligget på over 300 millioner kroner, og i 2013 lå verdien på nesten 486 millioner kroner. Den største kostnaden i pelsdyrnæringen er fôrkostnadene. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har beregnet verdiskapingen i primærproduksjonen for 2013 til 231 millioner kroner, og den samlede årlige verdiskapingen i norsk pelsdyrnæring til å ligge på ca 298 millioner kroner. (2013 regnes som et «toppår», så den gjennomsnittlige årlige verdiskapingen de siste årene vil være lavere.) Med en samlet sysselsetting på ca. 450 årsverk, utgjør verdiskapingen 662 000 kroner per årsverk. Støtteordningene til pelsdyrhold omfatter tilskudd til frakt av pelsdyrfôr, tollfritak for råvarer til pelsdyrfôr (fra 2015), avløsertilskudd, tilskudd til avlsarbeid og investeringsstøtte. De totale årlige tilskudd kan anslås til ca. 35 millioner kroner.

Kapittel 5 omhandler naturmangfold og miljø. Rømte pelsdyr er fremmede organismer fordi de ikke hører til noen art eller bestand som forekommer naturlig på stedet. De kan fortrenge og gjøre betydelig skade på stedegne arter, og slik ha uønsket effekt på økosystemer og biologisk mangfold. All mink i norsk natur stammer fra rømte individer fra oppdrett. Det finnes ingen samlet oversikt over i hvilket omfang pelsdyr rømmer fra pelsdyranlegg i dag, men det er antatt at rømming fortsatt er en kilde til spredning og opprettholdelse av minkpopulasjoner.

Kapittel 6 omhandler motstand mot pelsdyrhold og gir blant annet eksempler på meningsmålinger om pelsdyrhold utført i Norge og Europa de siste årene. Det er vedtatt forbud mot pelsdyrhold eller mot hold av enkelte pelsdyrarter i flere land i Europa.

Kapittel 7 drøfter og vurderer etiske spørsmål rundt pelsdyrhold. De etiske spørsmålene som gjelder pelsdyr er en del av de generelle etiske spørsmål som gjelder alt dyrehold. Vår lovgivning bygger på at mennesket har etiske plikter overfor dyr, og en sentral bakgrunn for lov om dyrevelferd var den etiske plattformen som dyrevelferdsmeldingen foreslo skulle være førende for holdninger og behandling av dyr i vårt samfunn. De sentrale etiske spørsmålene rundt pelsdyrhold er spørsmålet om dyrevelferden for pelsdyrene og spørsmålet om formålet med hold av pelsdyr, det vil si om det kan forsvares å holde og avlive pelsdyr for pelsens skyld.

Dyrevelferdsmeldingen av 2003 pekte på en rekke utfordringer ved pelsdyrholdet og foreslo en gjennomgang av det gjeldende regelverket for å sikre en bedre dyrevelferd for pelsdyr. Utvalget kommenterer oppfølgingen av dette med bakgrunn bl.a. i den nye pelsdyrforskriften som trådte i kraft i mai 2011 og Mattilsynets vurderinger av regelverksetterlevelsen. Utvalget konstaterer at det nye regelverket danner grunnlag for bedre velferd, men at det fortsatt er velferdsutfordringer i dagens pelsdyrhold. Disse er for både rev og mink spesielt knyttet til dyrenes muligheter til utforskning og variert aktivitet. Utvalget peker på at det fortsatt er utfordringer knyttet til pelsdyrenes tillitsfullhet overfor mennesker. Utvalget ser med bekymring på problemet med store og overvektige blårev og på problemer med hold av minkvalper i større grupper.

Bærekraftig utvikling eller styrt avvikling? Utvalgets anbefalinger

Utvalget har utredet og drøftet to hovedalternativer for pelsdyrnæringens framtid i Norge.

Kapittel 8 tar opp ulike aspekter ved en bærekraftig utvikling av næringen, tiltak for å opprettholde eller styrke konkurransekraften, tiltak for å styrke næringens legitimitet og tiltak for å redusere risiko for uheldige virkninger på naturmangfoldet.

Utvalget peker på at det først og fremst er opp til næringen selv å styrke sin egen konkurransekraft, og at myndighetene allerede har bidratt gjennom de økonomiske støtteordningene og vektleggingen av at regelverket ikke skal være til hinder for en lønnsom næring. Fôr er den største utgiftsposten innen pelsdyroppdrett, og kostnadene til dette er derfor av stor betydning for konkurransekraften. Videre pekes det på betydningen av blant annet skinnkvalitet, dyrehelse, farmstørrelse og struktur.

Når det gjelder styrking av næringens legitimitet peker utvalget på flere forhold som kan styrke dyrevelferden. Utvikling av driftsformer som erstatter eller supplerer dagens nettingbur, og som kan påvises bedre å ivareta dyrenes behov, vil kunne øke velferden og dermed styrke næringens legitimitet. Det pekes videre på tiltak som avl for tillitsfullhet, styrking og systematisering av avlsarbeidet, å ta i bruk velferdsvurderinger som dokumenterer dyrevelferden og innføring av elektronisk journalsystem med mulighet for sentral rapportering. Dette vil gi bedre oversikt over en rekke faktorer i dyreholdet som kan brukes til å styrke dyrevelferden. Utvalget mener det er behov for mer forskning som vil bidra til økt dyrevelferd og dermed styrket legitimitet, og mener det bør bevilges mer penger fra det offentlige til dette.

Når det gjelder tiltak for å redusere risikoen for uheldige virkninger av pelsdyrnæringen på naturmangfoldet, peker utvalget på bedre etterlevelse av innesluttingskravet for å hindre rømming og behov for å oppdatere næringens retningslinjer for yttergjerdet. Det anbefales videre at næringen i sitt sertifiseringssystem Farm Sert i større grad implementerer krav som vil ivareta hensynet til naturmangfoldet, blant annet automatisk lukkeanordning på dører og porter. Videre foreslår utvalget at det i forskrift om fremmede organismer fastsettes varslings- og tiltaksplikt ved rømming av pelsdyr.

Kapittel 9 omhandler styrt avvikling. Mulighetene for omstilling til annen landbruksproduksjon basert på gårdsbrukets ressurser vurderes, og utvalget kommer til at disse mulighetene vil være varierende. Utvalget mener videre at et forbud mot pelsdyrhold i Norge bør klargjøres ved en ny lovbestemmelse. Utvalget vurderer om et forbud mot pelsdyrhold kan medføre erstatningsplikt for staten etter Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Det er ikke klart at et forbud uten noen sluttpakke eller kompensasjon for investeringer som ikke lenger kan benyttes, vil stå seg i forhold til EMK tilleggsprotokoll 1 artikkel 1 om vern om eiendom, selv om det gis en overgangstid på over ti år. Utvalget anser likevel at det i utgangspunktet er vid adgang til å gripe inn også uten å betale erstatning, men at dette vil avhenge av gjennomføringstidspunktet for forbudet. Utvalget anbefaler at et forbud kombineres med en form for kompensasjon. Utvalget mener det er betenkeligheter ved å sette en for lang utfasingstid.

Kapittel 10 inneholder utvalgets anbefaling. Et flertall bestående av fem medlemmer går inn for bærekraftig utvikling av næringen, mens et mindretall på tre medlemmer går inn for styrt avvikling. Ett medlem ønsker ikke å gi en anbefaling om alternativene for pelsdyrnæringen.

I kapittel 11 gjennomgås økonomiske og administrative konsekvenser. Flertallets forslag om bærekraftig utvikling vil ha begrensede økonomiske og administrative konsekvenser. Når det gjelder kompensasjon for bortfall av retten til å drive med pelsdyr, er det vist til beregninger foretatt av NILF.