Del 2
Historikk, næringen i dag, rammevilkår og naturmangfold

3 Pelsdyrhold – historikk, næringen i dag, forskning

3.1 Pelsdyrholdets historikk

Skinn og pels er blant historiens eldste bekledningsmaterialer, og var i tidligere tider viktig for at folk skulle kunne bo i kaldere strøk av verden. Jakt, fangst og handel med pels har lange tradisjoner både i Europa og i Nord-Amerika, og ingen annen handelsvare kan føres lenger tilbake i tid. I utgangspunktet besto handelen av skinn fra jakt og fangst, og pelsen var ettertraktet vare. Pelsverket fra Norden var et av de mest betydningsfulle byttemidlene allerede i den tidligste handelen i Europa. På det amerikanske kontinentet ble pels tidlig brukt som byttemiddel mellom indianere og europeere.

Utviklingen av jaktvåpen og økning i folketallet førte etter hvert til at presset på viltlevende pelsdyr ble stort, og etterspørselen kunne ikke lenger dekkes. Årsaken til oppstart av pelsdyrproduksjon var den høye etterspørselen etter pelsskinn og overbeskatning av ville dyr for deres pels. De første forsøk med oppdrett både av rev og av mink ble gjort i Nord-Amerika. Charles Dalton fra Canada regnes som grunnleggeren av nåtidens pelsdyrproduksjon. Det var de høye prisene på sølvrevskinn på verdensmarkedet som var drivkraften. Etter år 1900 begynte den planmessige produksjonen å skyte fart, mest i Canada og USA. Norden og særlig Norge fulgte etter med pelsdyrproduksjon, både med sølvrev bygget på importerte dyr fra Amerika og med blårev med utgangspunkt i viltfangede dyr fra arktiske strøk. Senere ble det også innført mink for husdyrhold i Norge. Pelsdyrholdet startet i Norge i 1905, med et oppsving i 1914 da næringen startet med import av dyr fra Canada1.

Etter hvert kom også fredning og begrensninger på fangst av ville pelsdyrarter til å bety mye for motivasjonen for å drive produksjon av de mest ettertraktede pelsdyrene. Det er nå kun en mindre andel av den totale handelen med pels som kommer fra viltlevende dyr.

Rev

De første pelsdyrbønder i Norge holdt rev i innhegninger på opptil 200 meter. På 1920-tallet skjedde det en utvikling der dyrene gikk i det en kalte løpegårder. Disse var gjerne 1,5 m brede og 6 meter lange. Det at reven gikk på bakken ga helsemessige problemer, bl.a. dårlig reproduksjon og problemer knyttet til innvollsorm og infeksjoner2.

I 30-årene ble det gjort forsøk med opphøyde bur med nettingbunn3. Overgangen fra å gå på bakken til å holde dyrene i bur med nettinggulv og under tak, revolusjonerte pelsdyrproduksjonen og ble helt avgjørende for det omfanget produksjonen fikk etter hvert.

En av de første som gikk i gang med hold av rev i Norge var Godtfred T. Fuglestad fra Bjerkreim i Rogaland. Han drev med både rødrev, korsrev (en mørk variant av sølvrev), blårev, hvitrev, og sølvrev. Revene ble holdt på en øy i Boknafjorden hvor de gikk fritt, men han forsøkte seg også med primitive nettinginnhegninger4. I 1911 solgte han de første avlsdyrene5.

Grosserer Arne Christensen i Fredrikstad importerte de første sølvrevene fra Canada i 1914, og holdt dyrene på øya Rauer i Østfold6. Også andre startet opp med denne nye næringen forskjellige steder i landet. I 1933 dukket den første kjente platinareven opp. Dette var en mutant av sølvreven. Reven ble født hos Martin Evertsen i Dyrøyhamn i Troms og ble kalt Mons. Mons ble kjøpt av Hans Kjær i Rossfjord i Troms, som visste å utnytte arveegenskapene planmessig7. Platinarev og skinn fra denne var i en periode svært ettertraktet og oppnådde høye priser.

Da pelsdyrproduksjonen i 1939 var på sitt høyeste i antall farmer, var Norge verdens største produsent av reveskinn. Det var da ca. 20 000 pelsdyrfarmer i Norge. De fleste hadde bare noen dyr, og produksjonen ble drevet som en del av husdyrproduksjonen på gårdsbruk rundt omkring i landet. Fôrknapphet i kjølvannet av 2. verdenskrig og endring i motebildet førte til reduksjon av reveproduksjonen i alle land. Etter 1960 har det igjen vært en økt interesse for langhåret pelsverk, der norsk sølvrev har vært det aller mest ettertraktede.

Mink

I følge både Bowness8 og Smith9 skal de første forsøkene på pelsdyrproduksjon på mink ha vært gjort rundt borgerkrigen i USA (1861–1865) og i 1866 i Canada, og både i USA og i Canada var man i gang med slik produksjon før 1900. Antall minkfarmer økte fra 1905 og utover, men skjøt fart for alvor først i 1925.

Den første minken ble importert til Norge fra Nord-Amerika i 1927 av Hans Erdal i Åndalsnes og Albrigt Erdal i Vartdal, og de påfølgende årene var det en rekke minkimporter10. USA var lenge den største produsenten av mink, men ble mot slutten av 1960-årene forbigått av de nordiske landene. Moderne minkproduksjon bygger på dyr som stammer fra den amerikanske villminken.

Rev (blårev og sølvrev) og mink er de viktigste dyreartene som holdes for pelsdyrproduksjon globalt, og de eneste som holdes i norsk pelsdyrproduksjon. Internasjonalt foregår det også noe produksjon av pels fra blant annet ilder, chinchilla og mårhund.

3.1.1 Viltlevende rev og mink

Blåreven som det drives oppdrett av, er en fargevariant av fjellreven. Fjellreven er et lite rovdyr (3–5 kg) og åtseleter, som er usedvanlig godt tilpasset de ekstremt kalde forholdene i Arktis. Den ville fjellreven lever i familiegrupper eller par i arktiske strøk. De føder i hi som alle andre viltlevende rever, og kan ha opptil flere hi som de bruker som hvilested utenom yngletiden. Fjellreven føder som oftest seks til åtte valper, men kan få kull på over 20 valper. I yngletiden er fjellreven territoriell og territoriestørrelsen kan variere en god del (3–60 km2). Det er vist at fjellreven kan vandre over store avstander, d.v.s. mer enn 1000 km knyttet til næringssøk11. Fjellreven er relativt tillitsfull overfor mennesker, og er en utrydningstruet art i norsk fauna12. Naturlig føde for fjellrev i Fastlands-Norge består av lemen og andre smågnagere, hare og fugler, men den spiser også åtsler og søppel om den kommer over det. Fjellrev på Svalbard lever av rype, sjøfugl, fugleegg og reinkalver, men tar også åtsler13. Eksempler på naturlig atferd hos fjellrev er revirhevdelse, jakt, næringssøk, samling av matdepot, parring, yngelpleie og etablering av hi.

Sølvrev i oppdrett er en fargevariant av rødrev. Vill rødrev lever vanligvis i par, men kan også leve alene eller i familiegrupper. Den føder vanligvis fire til seks valper. Den er mer tilpasningsdyktig enn fjellreven, både med hensyn til leveområder og i matveien, men mer sky enn fjellreven. Naturlig føde består av små pattedyr og fugler, fugleegg, insekter, meitemark, frukt og bær, men den spiser også åtsler og matavfall etter mennesker hvis den kommer over det.

Det finnes både europeisk og nordamerikansk mink, men ingen av disse finnes som naturlig hjemmehørende vill art i Norge. Viltlevende mink i norsk fauna nedstammer fra rømt oppdrettsmink av nordamerikansk type.

Viltlevende mink er solitære og territoriale, og er aktivt fødesøkende. Naturlig næringssøk og jaktatferd hos mink, fjellrev og trolig også rødrev inkluderer utforskning av miljøet og søk, lokalisering, gjenkjennelse, forfølgelse, fangst, avliving og eventuelt flytting av byttet. Mink kan patruljere over 4 km daglig i forbindelse med søk etter bytte14. Også aktivitet i vann er relatert til næringssøk. Lukt- og hørselssansene er viktige i minkens utøvelse av jakt15.

Mink føder i hi, og får vanligvis omkring to til fire valper, men kan også få flere. For å øke næringsgrunnlaget søker mink et territorium i tilknytning til vassdrag eller i kystområder. Naturlig føde består av små pattedyr og fugler, fugleegg, fisk, kreps og frosk.

3.1.2 Domestisering

Domestisering er prosessen hvor en dyrepopulasjon blir tilpasset mennesket og det menneskeskapte miljø gjennom genetiske endringer og miljøpåvirkede utviklingsprosesser over generasjoner16. Dette gir en genetisk betinget større mottakelighet for sosialisering overfor mennesker17. Ordet domestisering brukes derfor om endringer og tilpasninger hos en art. Domestisering kan ses på som en type evolusjon. Definisjonen fokuserer på tilstanden hos det voksne dyret, som et resultat av både gener og miljø, og genotype/miljø-interaksjoner.

I følge Belyaev et al18 og Plyusnina et al19, kan domestisering (d.v.s. gjøre ville dyr til husdyr) deles i to delprosesser;

1. Genetisk domestisering – genetisk endring som gjør dyrene mer tilpasset fangenskap

2. Ontogenetisk domestisering – utvikling av atferd og fysiologi som bidrar til tamme og veltilpassede dyr, bl.a. gjennom:

   • Prenatal påvirkning på fosterstadiet (fysiologi)

   • Epigenetiske endringer (gener skrus av eller på)

   • Morens atferd og stell av avkom

   • Menneskets påvirkning av dyrene – stell, håndtering, sosialisering

   • Individets erfaringer og læring for øvrig

Delprosess 1 påvirker delprosess 2. Generelt kan det sies at jo høyere genetisk domestiseringsnivå et individ har, jo lettere og mer suksessrik kan den ontogenetiske tilpasningen bli. Det er således lettere å temme en hund enn en sølvrev, og en domestisert sølvrev er lettere å temme enn en vanlig sølvrev. Dette skyldes en utviklingsmessig forsinkelse av de første fryktresponser fra 6 til 9 ukers alder, og en redusert modning av aggresjoner, noe som til sammen forlenger sosialiseringsperioden20.

Typiske atferdseffekter av domestisering kan være:

• Evnen til å reprodusere i fangenskap uten problemer, et ikke-aggressivt temperament, hierarkisk sosial struktur og generaliserte matpreferanser

• Lavt nivå av fryktsomhet overfor mennesker

Atferder og atferdsbehov blir ikke borte under domestiseringen, men styrken på behovene kan ha blitt endret i prosessen.

Rapporten Forskningsbehov innen dyrevelferd i Norge fra Norges Forskningsråd 2005 sier, med pelsdyr som eksempel, følgende om seleksjon for tamhet21:

«Kunstig seleksjon av sølvrev for redusert fryktsomhet overfor mennesker er gjenomgått omfattende studier i mer enn 40 år i Novosibirsk, Russland (Belyaev, 1979; Belyaev et al., 1985; Trut, 1999). Disse studiene har avdekket at markert reduksjon i frykt og aggresjon, og økt mildhet og tamhet, kan oppnås etter få generasjoner om en legger tilstrekkelig vekt på dette i avlsmålet (Belyaev et al., 1985; Plyusnina et al., 1991). Etter ti generasjoner med streng seleksjon for tamhet hos sølvrev (reaksjon på å bli håndfôret, strøket over ryggen og håndtert), ble 18 % av dyra bedømt som elitedyr. Dette besto i at de var ivrige etter å oppnå menneskekontakt, pep for å tiltrekke seg oppmerksomhet, og snuste på og slikket forskerens hånd slik en hund gjør (Trut, 1999). Alle lavere-klassifiserte rever var også tammere enn rolige, vanlige farmdyr. Andelen elitedyr var 35 % etter 20 generasjoner og 70–80 % etter 40 generasjoner. Noen få prosent av dyra i den tamme avlslinja utviklet uønskede morfologiske trekk som hvite flekker i pelsen, krøllete hår, krum hale, eller hengende ører, noe Belyaev (1979) tilskrev en destabiliserende seleksjonsprosess. Slike trekk kan en kontrollere for i avl der en bruker en mer balansert seleksjonsindeks. Domestisering av rev i Russland har også ført til en rekke hormonelle endringer i dyra, for eksempel tidligere kjønnsmodning, større kullstørrelse, lavere blodnivåer av kortisol og progesteron, høyere terskel for at HPA-stressaksen aktiveres av emosjonelt stress, og høyere nivå av serotonin i hjernen (Trut et al., 1972; Naumenko & Belyaev, 1980; Osadchuk, 1997; Trut, 1999). Positive effekter av seleksjon for tillitsfulle rev er oppnådd også i Norge, Danmark og Finland (Nordrum et al., 1999; Jeppesen & Pedersen, 1998; Hansen, 1998; Kenttämies, 1998).

De siste 10–15 år er slik forskning også utført på mink i Russland og Danmark (Trapezov, 1987; Hansen, 1996). Når minkvalper selektert for redusert fryktsomhet overfor mennesker ble testet ved 2,5–3 måneders alder, hadde de kortere fluktavstand og lavere blodkonsentrasjoner av kortisol (Kharlamova & Gulevitch, 1991). Lavere kortisolnivå etter håndtering av mennesker hos mink selektert for tamhet, er beskrevet hos dansk mink (Hansen, 1997). Et kryssfostringsforsøk tydet på at temperament hos minkvalper var mer avhengig av biologisk opprinnelse enn fostermorens atferd (Malmkvist & Hansen, 2001). Mink fra den tamme avlslinja trengte en mindre dose angstdempende medikament (Buspirone) for å redusere frykt enn mink fra den fryktsomme avlslinja (Malmkvist & Hansen, 1999).»

3.2 Norsk pelsdyrhold

I Norge er følgende arter tillatt holdt som pelsdyr i dag:

• Mink (Mustela vision)

• Sølvrevtyper (Vulpes vulpes)

• Blårevtyper (Vulpes lagopus)

• Krysninger mellom disse revetypene

Individer som ikke er født i pelsdyrhold, skal ikke holdes som pelsdyr22.

Rev tilhører hundefamilien mens mink hører til mårfamilien, sammen med andre pelsdyrarter som ilder og mår. På verdensbasis er det minken som har vært, og fortsatt er, av størst betydning når det gjelder volum og verdi som husdyr.

3.2.1 Året i pelsdyrfarmen

Norges Pelsdyralslag (NPA) beskriver pelsdyrhold som en husdyrproduksjon med tydelige sesongsvingninger, og deler året i pelsdyrfarmen inn i fire hovedfaser23.

Paringssesongen: Både rev og mink pares i eller omkring mars måned. Hos mink er det selve paringsakten som utløser eggløsning, og minken pares derfor naturlig. For rev brukes kunstig sædoverføring på ca. 80 % av avlstispene24. Hovedoppgavene knyttet til paringssesongen er brunstkontroll (rev), paringsrutiner og forberedelse til valping. Dyrene må være i passe hold og god kondisjon, slik at de er godt forberedt for denne perioden.

Valping: Pelsdyr får valper en gang i året, og drektighetstida er litt forskjellig hos mink og rev. Valpene fødes i april/mai/juni, og antall valper varierer for de ulike artene. Mink og blårev får kull på gjennomsnittlig 5–7 valper, mens sølvrevens kull normalt ligger på 3–4. Tispene har hver sin redekasse med redemateriale hvor de kan utføre redebyggingsatferd, og hvor de føder og dier sine valper. De viktigste arbeidsoppgavene på denne tiden er knyttet til kontroll av tisper og valper, fôring og renhold.

Vekstperioden: Tiden fra juni til november er perioden for tilvekst og pelsutvikling. Valpene går med moren fram til avvenning ved ca. 8 ukers alder, når melkeproduksjonen opphører og valpene er i stand til å spise, drikke og klare seg selv uten moren. Etter avvenning flyttes valpene over til de burene de skal være i fram til pelsing. Begge kjønn brukes i pelsdyrproduksjonen.

Kilde: Etter Ryeng, K.A., 2011

Avliving og pelsing: Både rev og mink skifter pels to ganger hvert år, vår og høst, og det er først og fremst vinterpelsen som brukes til skinnproduksjon. Når dyrene er ca. et halvt år gamle er pelsen fullt utvokst. De som ikke skal brukes som avlsdyr avlives og pelses i november/desember. Først pelses minken, og deretter blåreven. Sølvreven blir ikke pelsmoden før i midten av desember. All avliving av rev og mink foregår på farmen direkte fra oppholdsenheten, uten forutgående transport. Avliving av mink skjer ved hjelp av gass (CO eller CO₂), mens rev avlives med strøm25. Mange av oppdretterne pelser dyrene selv på farmen, men det finnes også pelsingssentraler som avlivede dyr kan fraktes til for å pelses der26. Når dyrene er avlivet og flådd, skrapes skinnene for fett på lærsiden og tørkes på tre- eller plastspiler (taner). Skrottene fraktes til godkjent anlegg for gjenvinning.

3.2.2 Oppstalling og drift

I dag oppstalles alle pelsdyr i nettingbur med nettinggulv. For rev er det mest vanlig å benytte to- eller fire-rekkers revehus som hustype. To-rekkers betyr en fôrgang med en burrekke på hver side. Fire-rekkers betyr et åtte meter bredt hus med to fôrganger, med burrekke på hver side. For mink er det i åpne hus to eller fire burrekker, mens det i haller er fra fire til ti burrekker.

Når det gjelder krav til journalføring, opplyser NPA at det på alle bur med dyr i henges opp burkort som identifiserer dyr som står i buret. Burkortet skal flyttes med dersom dyr flyttes. Kortene kan inneholde variabelt med informasjon, men skal som et minimum gi informasjon om dyrets identitet (dyrenummer og fødselsdato). Det kan også være påført mer informasjon, som data om foreldre, paring, valpingsdato, kullstørrelse, eventuelt fordelt på kjønn samt avvenningstidspunkt27.

Minktispene tolererer normalt at en flytter på valpene eller legger nye valper under dem. For å få flest valper til å overleve, fordeles gjerne valper fra store kull over til minktisper som har små kull28. Revetispen viser mer individuell toleranse, og er generelt mer skeptisk. NPA opplyser at det derfor ikke er vanlig å flytte valper mellom kullene hos rev. De påpeker også at det er viktig med ro i revefarmen for å forhindre at avlstispene blir urolige og kan begynne å bære valpene eller gi dem for lite stell og melk, noe som igjen kan føre til valpetap eller skader.

Kilde: Etter Ryeng, K.A., 2011

Rev

Bur til sølvrevtyper og blårevtyper er prinsipielt like. Krav til oppholdsenhetens minstemål er nøyaktig beskrevet i forskrift 17. mars 2011 om hold av pelsdyr (pelsdyrforskriften)29 med tilhørende retningslinjer (§§ 11, 27, 30 og 31). Burene er vanligvis i én etasje, men forskriften åpner for to etasjes bur. Det er ikke tillatt å oppstalle rev i atskilte enheter/bur i flere etasjer. Burene er montert ca. 1 meter opp fra gulvet. Dyrene må ha naturlig lystilførsel, og hvis husene har tette vegger må det være tilstrekkelig lystilførsel gjennom taket.

Alle revebur skal være minimum 75 cm høye. De fleste har en dybde på mellom 95 cm og 106 cm målt som avstand fra fôrgangen og til ytterveggen. For voksen rev skal gulvarealet være minimum 1,2 m² per dyr under 20 kg og 2,0 m² per dyr over 20 kg. Gulvarealet kan være i to plan, da med minst 0,8 m² i nedre og 0,4 m² i et øvre plan. Voksne dyr skal i tiden mellom pelsing og paring ha et tilleggsareal minst like stort. Minstearealet for opp til to valper eldre enn 11 uker er også 1,2 m². Generelt skal alle rever ha adgang til et så stort areal som mulig ved bruk av fleksible bursystemer. Hvis farmen er bygget før forskriften trådte i kraft kan voksen rev som veier under 12 kg, d.v.s. de fleste sølv- og blårevtisper, og valper (som må oppstalles enkeltvis), fortsatt oppstalles på 0,8 m² fram til 2018. Øvrige overgangsbestemmelser utløper 1. januar 2015.

Kilde: Etter Ryeng, K.A., 2011

Kilde: Etter Ryeng, K.A., 2011

Lengden på burene varierer avhengig av dyrenes alder, kjønn og antall dyr i buret. For å muliggjøre fleksible oppstallingssystemer er det luker som kan åpnes og lukkes i skilleveggene mellom burene i en seksjon. En seksjon er vanligvis 2,4 meter lang. Figur 3.1 illustrerer fleksible systemer i en standard modul på 2,4 meters lengde bestående av 3 x 0,8 m² bur. Her kan det oppstalles opptil 4 valper eldre enn 11 uker. Det er dør/luke og fôrbrett i fronten av buret og vannrør med nipler er oftest montert i bakkant av buret. Burene har liggehylle. I nye pelsdyrhus (bygget etter 1. mai 2011) skal burene også ha skjul med minst tre tette vegger. For pelsdyrhus bygget før 1. mai 2011 skal burene ha slikt skjul fra 1. januar 2015. Fra liggehylla har dyrene utsyn til omgivelsene, og oppholdsenheten gir mulighet for vern mot vær og vind samt dyr i nabobur. Det skal være aktivitetsobjekt i alle bur. I reproduksjonsperioden skal tispene ha tilgang til en kasse som har fra ett til tre rom som de valper i. Valpekassen plasseres enten i buret eller i nabobur med åpning inn til buret. Til små valper benyttes en trelem eller finmasket netting til underlag mellom valpekassa og fôrbrettet i en periode på 2–3 uker fra ca. tre ukers alder.

Det er ikke spesifikke krav til nettingtype eller nettingdimensjon til bruk til tak og vegger, mens bunnettingen, som er plastbelagt, har en nøyaktig beskrivelse i forskrift.

I perioden fra pelsing til paring betraktes all rev som voksen. Voksen rev har i perioden mellom pelsing og paring tilgang på det doble av standardarealet. Det betyr at all rev i denne perioden holdes enkeltvis i bur som er 2,4 m² i grunnareal. Dette gjøres normalt ved at man åpner ei luke mellom inntilliggende bur. Umiddelbart etter at tispene er paret, flyttes de til burene de oppholder seg i gjennom drektighets- og valpeperioden. Dette er bur som er minimum 1,2 m², og med tilgang til ei valpekasse i tillegg.

Når valpene blir eldre enn tre uker økes tilgjengelig burareal til minmum 2,0 m², som regel 2,4 m², ved at luke(r) mellom inntilliggende bur åpnes. Figur 3.2 illustrerer minimum areal på 2,0 m² (0,8 m² + 1,2 m²) til tispe og revevalper over tre uker gamle. Valpene er sammen med mora til de er ca. åtte uker. Ved åtte ukers alder flyttes tispa og ofte en hannvalp til et bur på 1,2 m². Valpekullet blir værende i sitt «hjemmebur» (2,4 m²) til de er 11 uker (store kull deles i to grupper noe tidligere). Deretter deles kullet opp, oftest to og to valper, i bur som er 1,2 m² fram til pelsingstiden. Figur 3.3 illustrerer oppstalling av to valper eldre enn 11 uker på minstearealet 1,2 m². Ved oppstalling av flere enn to valper per bur økes arealet med 0,5 m² per valp flere enn to. Det er mest vanlig å ha søsken oppstallet sammen.

Voksne hanner i perioden fra pelsing og så lenge som mulig utover sommeren, d.v.s. normalt ca. 1. juli, er alene i bur som er 2,4 m². I perioden fra 1. juli og til pelsing holdes de i bur på 1,2 m².

Mink

Krav til minstemål for oppholdsenhet er nøyaktig beskrevet i pelsdyrforskriften med tilhørende retningslinjer (§§ 11, 25, 26 og 27). Burene er enten i en eller to etasjer. Det er ikke tillatt å oppstalle mink i atskilte enheter/bur i flere etasjer. Burene er montert ca. 1 meter opp fra gulvet. Dyrene må ha tilstrekkelig lystilførsel, og hvis husene har tette vegger må det være tilstrekkelig lystilførsel gjennom taket.

Et standard enetasjes minkbur er 0,27 m² i gulvareal med høyde 45 cm, bredde 30 cm og en lengde på 90 cm målt fra fôrgangen og til ytterveggen på buret. Dette arealet utgjør minstekravet til areal for voksen mink under 4,2 kg, d.v.s. minktisper. For dyr over 4,2 kg, d.v.s. enkelte minkhanner, skal gulvarealet være minst 0,47 m². Dette arealet tilsvarer standard klatrebur (toetasjes minkbur). Der er det montert et bur på ca. 0,2 m² oppå det nederste buret, og med en åpning mellom burene som kan lukkes ved behov. Figur 3.4 illustrerer standard klatrebur til mink. Det øverste buret har også en høyde på 45 cm. Det er dør/luke i fronten av buret og vannrør med drikkenippel er montert i bakkant av buret. Burene har liggehylle og alle bur skal ha aktivitetsobjekt i tillegg til halm. I tilknytning til buret er det en redekasse mot fôrgangen. Denne er laget av tre og har en nettinginnsats, samt at det er halm eller annet redemateriale i kassen. Taket på kassen er av netting og tildekkes store deler av året med halm for å gi et lunt og trygt rede. Halmen fungerer også som aktivitetsobjekt som minken trekker inn i buret.

Det er ikke spesifikke krav til dimensjon på netting i tak og vegger, mens bunnettingen er nøyaktig beskrevet i forskrift. Fra fødsel og nesten til avvenning benyttes finmasket valpenetting på golvet.

I perioden fra pelsing til paring betraktes all mink som voksen, og har tilgang til et bur på 0,27 m² samt et tilleggsareal på 0,20 m² (klatrebur på 0,47 m²). Voksen mink holdes enkeltvis og har til enhver tid tilgang til en redekasse i tillegg til buret. Fra paring til avvenning har minktisper med valper et burareal på 0,47 m². Minkhannene avlives etter paringssesongen i mars.

Ved avvenning flyttes tispa oftest med en eller to hannvalper til et annet bur (standardbur eller klatrebur), og de øvrige valpene (avhengig av hvor mange de er) går sammen i «hjemmeburet» til de er ca. 11 uker. Store kull deles i to grupper noe tidligere. Videre fram til pelsing er det to dyr i standardbur eller inntil fire i klatrebur. Det vanlige er at det er søsken som står oppstallet sammen.

3.2.3 Fôr

Pelsdyr fôres med ferskt våtfôr som i stor grad baseres på råvarer fra slakterier innen husdyr, oppdrettsfisk og fiskeri. Råvarene er biprodukter fra fisk (35–40 %), biprodukter fra slakterier (35–40 %) og karbohydratkraftfôr (10–15 %). Resten er vann. Råvareleverandørene (slakteri og fiskeforedlingsbedrifter) leverer råstoffet ferskt, syrekonservert eller frosset til fôrkjøkken. I fôrkjøkkenene skjer produksjon av fôr til pelsdyr. Fra fôrkjøkkenet leveres våtfôret ferdig til bøndene gjennomsnittlig 2 ganger per uke (1 til 3 ganger per uke avhengig av årstid/forbruk og geografi).

Fôrkjøkkenene er organisert som andels- eller samvirkelag eid av oppdretterne. Det er 4 slike fôrkjøkken i Norge i dag

• Pelsdyrfôr Hamar BA (Hamar kommune, Hedmark)

• Rogaland Pelsdyrfôrlag A/L (Hå kommune, Rogaland)

• Midt-Norsk Fôr BA (Trondheim kommune, Sør-Trøndelag)

• Varteig Pelsfôrlag BA (Rakkestad kommune, Østfold) (produserer for kun to oppdrettere)

Pelsdyr (rev og mink) får, som nevnt over, ferskt maursyrekonservert fôr bestående hovedsakelig av avskjær fra fiskeindustri, fjørfe, og slakteavfall. Eventuelt dårlig hygienisk kvalitet på fôret kan, sammen med uhensiktsmessig lagring, føre til bl.a. diaré, dårlig matlyst og nedsatt allmentilstand.

Pelsdyrfôr serveres i grøtform. Om rev i tillegg får gnage på bein eller pinner styrker dette tannhelsen30. Det er vist at fôrformer som innebærer mer arbeid med fôret kan fremme velferd hos mink31. Tilsvarende bør det undersøkes om mer struktur i fôret eller at reven må «arbeide» mer for å bearbeide fôret også vil gagne velferden. Samspill mellom fôrstruktur (både råvarestruktur og indre struktur), negativ sosial atferd, effekter på mage/tarmhelse er viktige forskningområder innen dyrevelferd. Det er holdepunkter for at fôrets struktur kan påvirke stressmestring, men dette er lite undersøkt32.

3.2.4 Fôring

Ved fôring legges riktig tilmålt fôrporsjon oppå bursprinklene (mink) og på fôrbrett (rev).

Innenfor husdyrernæring er det velkjent at økning i energiinntaket før paring kan øke kullstørrelsen hos flerfødende dyr som gris, sau og mink. Dette defineres ofte som «flushing». Det er en vanlig benyttet metode for å øke kullstørrelsen i minkproduksjonen, og benyttes rutinemessig for å oppnå at flest mulig egg løsner. Metoden er ikke like egnet for rev bl.a. på grunn av varierende tidspunkt for brunst.

I løpet av vinteren fôres minken stort sett etter appetitt, og dyrene holder relativt stabil kroppsvekt i denne perioden. Økt energiopptak før paring er ikke mulig hvis dyrene på forhånd gis fôr etter appetitt. For å sikre god appetitt og god effekt av flushingen, blir fôrmengden derfor ofte begrenset noe i en kort periode før flushingen starter. Slik slanking av avlsdyr kan utgjøre en velferdsutfordring, og dyrene kan vise stereotypier i forbindelse med økt forventning og aktivitet i forkant av den daglige utfôringen. Pelsdyrforskriften krever imidlertid at avlsdyr skal velges ut så tidlig som mulig og fôres som avlsdyr slik at behovet for stor vektreduksjon fram mot paring faller bort. Dersom det likevel er nødvendig å redusere dyrenes vekt, skal det, i følge forskriften, skje ved å benytte fôr med lavere energiinnhold eller ved å øke dyrenes fysiske aktivitet.

Fram til valping fôres det én til to ganger om dagen, men mellom valping og avvenning går de fleste oppdrettere over til to eller flere fôringer hver dag. Dette kan være en kritisk periode for minkvalpene inntil de lærer seg å drikke av drikkeniplene. Det er ofte påkrevd å tilsette fôret ekstra vann for å opprettholde valpenes væskebalanse, men det kan også være aktuelt å gi ekstra vanntilskudd i form av eksempelvis kanindrikkeflaske eller vannskål33.

Fôrmengden til valpene økes jevnlig gjennom sommeren, og fôret går fra å være et proteinrikt fôr til et mer fettrikt fôr. Minken har liten magesekk og spiser svært mange ganger gjennom døgnet. Reven, og spesielt blåreven, spiser opp tildelt fôrrasjon umiddelbart etter fôring, og bruker mye tid på soving og kroppspleie resten av døgnet. Feil fôring kan føre til at dyrene mister appetitten, noe som igjen kan påvirke pelsutviklingen negativt samtidig som det påvirker dyrevelferden.

Fôringen er en viktig pre- og postnatal miljøfaktor. Tispens hold fra starten av paring til avvenning er viktig både for antallet valper, valping og melkeproduksjon. Både valpene og tispenes melkekjertelvev utvikles de siste ukene før fødsel og tispene må derfor ikke mangle næringsstoffer i denne perioden, heller ikke hvis de er blitt for fete. Etter fødsel skal det gis tilstrekkelig fôr til å opprettholde melkeproduksjonen inntil valpene spiser selv fra omkring 4 ukers alder og drikker selv fra omkring 6 ukers alder.

De senere år er en i økende grad blitt oppmerksom på betydningen av dyrenes hold for helse og produksjon, inkludert reproduksjon og forekomst av valpedødelighet34. De beste resultater oppnås ved å holde dyrene i riktig hold gjennom hele livssyklusen.

3.2.5 Avl

Systematisk avlsarbeid på pelsdyr startet i Norge på 1920-tallet35. Den første avlsplanen kom i 1983, og ble revidert i 1993. NPA opplyser at en ny avlsplan er under utarbeiding. Avlsmålet i den nye planen inkluderer egenskaper som skal ta hensyn både til dyrenes helse og velferd, samt til viktige produksjonsegenskaper36.

Avlsarbeidet ble fram til 2009 ledet av et avlsråd. Fra 2009 er avlsarbeidet lagt inn under Fagråd for rev og Fagråd for mink37. Tidligere var det vanlig å avholde livdyrutstillinger som et ledd i avlsarbeidet. Dette ble forbudt i 2009, grunnet belastningene det medførte for dyrene.

Avlsarbeid har ført til at pelsdyr i oppdrett i dag skiller seg fra sine viltlevende artsfrender både med hensyn til størrelse, gemytt og pelskvalitet. Pelsdyroppdretteren velger selv ut hvilke dyr som skal brukes videre i avl på egen farm ut i fra kontinuerlige vurderinger av dyrenes egenskaper gjennom hele året, bl.a. med vekt på fruktbarhet, morsegenskaper og pelskvalitet. I følge pelsdyrforskriften skal formålet med avlen være robuste og friske dyr med god fysisk og mental funksjon. Ved utvalg av avlsdyr skal det særlig legges vekt på dyr som er tillitsfulle og rolige, og ikke spesielt aggressive overfor artsfrender. Det skal velges dyr som er testet for tillitsfullhet overfor mennesker, og dyr med arvelige defekter skal ikke brukes i avl38. NPAs handlingsplan for dyrevelferd vektlegger dyr som er frie for arvelige sykdommer og defekter39.

I NPAs handlingsplan nevnes at det arbeides for at flest mulig oppdrettere skal benytte moderne avlsprogrammer. Det finnes elektroniske avlsprogrammer som brukes av 30–35 % av oppdretterne. Det finske WebSampo er mest brukt i Norge og brukes av 20–25 % av oppdrettere, men også de danske programmene Morsø (privat firma) og FarmCockpit (Dansk pelsdyravlsforening) brukes av noen. Alle disse er primært utviklet for registrering av avlsrelaterte data. Med de danskutviklede dataprogrammene Minkfarmer40 og Farm.log41 kan man foreta fortløpende registrering ved hjelp av en app på mobiltelefonen, som automatisk overfører data videre til oppdretterens pc der programmet er lagret. Disse app’ene er såpass nye at det foreløpig bare er et fåtall norske oppdrettere som har tatt dem i bruk42.

3.2.6 Helse

Dyreholder plikter å forebygge sykdom og skade hos egne dyr43. Helseproblemer hos pelsdyr kan forårsakes av f.eks. hudskader og sår, manglende mosjon, intensiv avl, dårlig fôr, gruppeoppstalling hos mink, parasitter (f.eks. lopper og lus), virus og bakterier, arvelige lidelser og oppstallingsrelaterte tilstander som tannkjøttshyperplasi (overgrodd tannkjøtt) hos sølvrev, øyeproblemer, svak benstilling og overvekt hos blårev, samt frykt og stress. Norge har få alvorlige smittsomme pelsdyrsykdommer, og forekomsten av slike sykdommer er lav.

Det er pålegg om å innrapportere visse smittsomme sykdommer til Mattilsynet. Norge har enkelttilfeller av noen av disse sykdommene, blant annet har skabb og piroplasmose (et parvovirus) vært rapportert i løpet av de siste årene44. Pelsdyrnæringen innførte bruk av helsekort i 200445 i forbindelse med næringens eget kvalitetssikringsarbeid, og allerede første året var oppslutningen på over 60 % (meddelelse fra NPA 2014). Ved innføringen av næringens sertifiseringssystem FarmSert (jf. kapittel 3.3.3), har både helsekort og veterinærkontroller tre til fem ganger årlig vært obligatorisk på alle farmene fra de ble sertifisert.

Den potensielt mest tapsbringende sykdommen hos mink er plasmacytose, som er en smittsom virussykdom. Det finnes ingen behandling mot sykdommen. Den overvåkes gjennom regelmessig blodprøvetesting og bekjempes ved at syke dyr avlives. NPA har et eget overvåkingsprogram for plasmacytose46, og tester innsendte blodprøver i henhold til et testregime basert på vurdering av risikogrupper (meddelelse fra NPA 2014). Selv om sykdommen er smittsom, er det få minkfarmer og få dyr i disse farmene som har vært rammet. I Norge ble viruset tidligere påvist i omkring fem til ti prosent av minkfarmene47. Etter et omfattende saneringsprosjekt i Rogaland i 2009–2010 har forekomsten gått drastisk ned. Viruset ble i 2012 påvist på fire farmer, i 2013 på to farmer, og har per 1. september 2014 ikke vært påvist på noen av de norske minkfarmene48.

Av parasitter er det øremidd hos rev og lopper hos mink som er mest utbredt49. I forbindelse med rutinemessige veterinærbesøk (FarmSert), blir eventuelle øreproblemer og behandling mot øremidd registrert, og opplysningene ført på helsekortet og rapportert til NPA. Øremidd forekommer i ca. 10 % av revefarmene. Lopper opptrer sporadisk hos mink, og kan være latent til stede i miljøet.

Det foretas ikke rutinemessig vaksinasjon av rev. Mink vaksineres rutinemessig mot botulisme (forgiftning forårsaket av en gift produsert av en bakterie). Noen oppdrettere vaksinerer også dyrene mot virusenteritt (tarmbetennelse) og noen mot smittsom lungebetennelse forårsaket av Pseudomonas (en bakterietype)50.

Når det gjelder valpedødelighet, viser tall som NPA har hentet fra det elektroniske avlsprogrammet WebSampo at det fra fødsel til tre ukers alder er registrert dødelighet på gjennomsnittlig ca. 12 % for mink, 22 % på blårev og 15 % på sølvrev. Tispene spiser ofte dødfødte og døde valper sammen med fosterhinnene, og derfor har man ikke eksakte tall for det totale antall valper som fødes. Rapportering av dødelighet gjenspeiler derfor det antallet valper man faktisk har registrert. Mye av årsaken til dødeligheten er svakt fødte valper, dødfødte valper, deformerte og unormale valper, samt dårlige morsegenskaper og manglende melkeproduksjon hos tispene.

I en artikkel fra Nordic Association of Agricultural Scientists (NJF) årsseminar i Knivsta, Sverige i 201151, vises det til at en viss andel minkvalper er dødfødte, og at en av årsakene til dette kan være overvektige tisper. De vanligste årsakene til valpedødelighet etter fire ukers alder oppgis å være diaré, avmagring og bittskader. Dette stemmer overens med funn fra en studie utført på mink i Danmark52.

Dødelighet hos avlsdyr blir registrert under veterinærbesøkene. For rev har dødeligheten vært relativt stabil de siste tre årene, mens den ser ut til å variere noe for mink. Mulige årsaker til denne variasjonen antas å være variasjoner i registreringsintervall samt misforståelse hos noen av bøndene med hensyn til hvilke dyr som ble innrapportert som døde53.

WelFur er et europeisk system for vurdering av dyrevelferd på den enkelte pelsdyrfarm. Som ledd i utviklingen av WelFur (jf. kapittel 7.2.2) ble den første utgaven av protokollen testet på rever på norske pelsfarmer i 201154. Av de norske revene hadde 24 % av bøyde frambein («bent feet») i mild grad, mens 2,4 % hadde bøyde frambein i en grad som påvirker velferden til dyret. Forskere besøkte fem norske revefarmer med til sammen 5.500 rever, i perioden oktober – desember 2011. To observatører reiste rundt til alle farmene og undersøkte revene for mange ulike helserelaterte faktorer, bl.a.:

• Bevegelsesvansker: noe 1,9 %, mye 0,0 %, beveger seg ikke 7,6 %

• Hudskader/sår eller andre synlige skader på kroppen: lite 2,3 %, alvorlig 1,1 %

• Bøyde frambein (bent feet): lett 24 %, alvorlig 2,4 %

• Øyebetennelse: 1,9 %

• Dårlig munn- og tannhelse: 1,4 %

• Diaré: 0 %

• Urinveisinfeksjon: 0,15 %

• Tydelig syk rev (refererer til helseproblemer som ikke lett passer inn i de andre kategoriene): 0,23 %

Tidligere studier viser at overvekt hos rever drastisk øker risikoen for bøyde frambein. Større plass og heldekkende underlag som gjør at reven beveger seg mer, kan forebygge tilstanden55, mens restriktiv fôring gir signifikant mindre bøyde frambein56.

3.2.7 Atferd

Atferden eller oppførselen til et dyr er et uttrykk for hvordan dyret, basert på iboende egenskaper, reagerer på ytre omgivelser og stimuli. Bred kjennskap til en arts atferd bør ligge til grunn for hvilke miljø vi skal tilby.

I fangenskap vil dyrets lynne og grad av domestisering og sosialisering være med på å bestemme hvordan det mestrer tilværelsen. Forskjellig type atferd kan bli sett på som henholdsvis ønsket eller uønsket. Aggresjon og stereotypier er eksempler på uønsket atferd som kan forekomme i oppdrett.

Stereotypier er gjentatte og relativt ensformige sekvenser av bevegelse uten noen funksjon i situasjonen. Stereotypiers funksjon og årsaken til deres utvikling er ikke vitenskaplig avklart57, men antas å henge sammen med frustrasjon, kjedsomhet eller lignende. Eksempler på stereotyp atferd hos pelsdyr er pelsgnaging eller gjentakende bevegelsesmønster rundt i buret. Bruk av aktivitets- og berikelsesobjekter kan redusere opptreden av stereotypisk atferd.

Det sosiale atferdsmønsteret endres som en funksjon av det miljøet vi tilbyr. Arter som i viltlevende tilstand har liten grad av aggressiv konkurranse om ressurser, kan endre strategi i oppdrett. Grunnleggende kunnskap om sosial atferd er en viktig basis for å forstå hvorfor enkelte produksjonssystemer skaper problemer og andre ikke.

Forskningsrådets rapport om Forskningsbehov innen dyrevelferd i Norge beskriver at:

«Hos sølvrevtisper som ikke har blitt positivt preget på mennesker, er tilstedeværelse og kortvarig håndtering av mennesker forbundet med stressindusert hypertermi (Bakken et al, 1999, Moe, 1996). Selv om positiv håndtering basert på frivillighet gir sterkest nedgang i fryktresponser, ser man i studier med blant annet sølvrev at både frivillig, positiv behandling og tvunget menneskekontakt gir en generell nedgang i fryktresponser hos dyret (Pedersen, 1993, 1994). Forsøk på blårev viser også at positiv menneskekontakt reduserer fryktresponsene, men det er viktig at redekassene ikke utformes på en slik måte at det begrenser muligheten for menneskekontakt (Pedersen et al., 2002).»58

Lynnekartlegginger av norsk mink og rev – 2004 og 2011

Lynnekartleggingen av norske pelsdyr i 2004 var i regi av NPA og gjennomført av Kvalitetssikring i Pelsdyrnæringa (KSP). Den ble utført med en standardisert test gjennomført av et av medlemmene i KSP-gruppa, på samme tid og dag som en generell KSP-gjennomgang av pelsdyrfarmen ble gjennomført. Dette var den første norske sammenstillingen av større datamengder fra mange pelsdyrfarmer vedrørende pelsdyrenes lynne59.

Testen ble gjennomført med godbittest på rev og pinnetest på mink. På rev viste den at mindre enn 50 % av revene var så tillitsfulle at de kom fram mot nettingen, med ulikt resultat hos sølvrev og blårev. D.v.s. at flesteparten av revene i utgangspunktet søkte å unngå kontakt med oppdretter/andre mennesker. Mink ble inndelt i tre kategorier: nysgjerrig, fryktsom og aggressiv. Her var det noe ulikt resultat hos de ulike minktypene som ble testet, men omtrent 80 % kom i kategorien nysgjerrig.

For å undersøke utviklingen i lynne hos pelsdyr ble det foretatt en ny lynnekartlegging i 2011 initiert av NPA. En eventuell sammenlikning av to slike ulike undersøkelser krever at alle utenforliggende faktorer er like eller kan fjernes ved hjelp av statistiske metoder. Lynnekartleggingen i 2011 på rev ble utført av forskere ved NMBU. På rev ble det da brukt fôrtest, ikke godbit-test. Resultatene viser at tilnærmet 40 % av norsk oppdrettsrev ble karakterisert som så tillitsfulle at de spiste i nærheten av et fremmed menneske. Da kriteriet for score i fôrtesten ble utvidet (d.v.s. at reven spiste idet testen ble avsluttet) økte responsandelen som spiste til ca. 55 %, noe som indikerer at økt vektlegging av lynneegenskapene kan gi en relativt rask avlsmessig framgang. Minkens respons i pinnetesten viste at 37,1 % var nysgjerrige, 28,2 % var fryktsomme og 34,5 % hadde en atferd som var en mellomting eller kombinasjon mellom disse atferdene60.

3.2.8 Avliving

I motsetning til de fleste andre norske husdyrhold skjer all avliving av pelsdyr på den enkelte pelsdyrfarm. Forskrift 13. januar 2013 om avlivning av dyr (avlivningsforskriften)61 og forordning (EF) nr. 1099/200962 angir detaljerte regler og retningslinjer for avliving av pelsdyr. Avlivningsforskriften presiserer at avliving av rev skal utføres av person med kompetansebevis, og avliving av mink skal utføres av person med kompetansebevis eller av person under nærvær og direkte overvåking av person med kompetansebevis.

I pelsdyrnæringen blir det i dag benyttet to avlivingsmetoder avhengig av dyreart. Avliving av rev skjer ved strøm. Metoden er effektiv ved at døden inntrer umiddelbart. Mink avlives med gass, enten CO eller CO_2. Det skilles mellom avliving av skadde og syke enkeltdyr og den rutinemessige avliving av mange dyr i forbindelse med pelsing. Nødavliving av mink og små revevalper gjøres med et dertil konstruert apparat basert på bruk av CO₂ i en liten gassylinder. For rev over fire kilo anbefales avliving med strøm. For avliving av enkeltdyr inntil fire kilo kan man foreta slag mot hodet, på mink etterfulgt av nakkeknekking. Pelsing skal ikke foregå før det har gått minimum 10 minutter etter avliving.

Rev

Avliving av rev i forbindelse med pelsing foregår utelukkende med forskriftsmessig apparat som ved hjelp av elektrode i anus og mot fuktige slimhinner i munnhule/på nesen sender strøm gjennom dyrene. Avlivingen foregår i pelsdyrfarmen og med minimal tid fra dyret tas ut av buret til avliving.

I følge avlivingsforskriften skal det bare brukes avlivingsapparater som er konstruerte for avliving av rev. Apparatet skal være forsynt med en lett avlesbar anordning som kontinuerlig viser strømstyrken under avliving. Apparatatet skal gi et signal i den tiden strømmen går gjennom dyret.

Fôrlagene selger apparatet Fox Final som oppfyller alle krav. NPA spesifiserer følgende:

«Hos rev skal elektrodene plasseres i munn, alternativt ved kontakt på nesebrusken, og i rektum, og en strømstyrke på minimum 0,3 ampere og en spenning på minimum 110 volt skal opprettholdes i minst 3 sekunder før elektrodene fjernes. Prosedyren skal gjentas minst en gang. Sjekkpunkter før avliving av rev med strøm er å sjekke batteriet og batteriklemmene, sjekke alle ledningsforbindelser og rense elektrodene med jevne mellomrom.»

Mink

Avliving av mink i forbindelse med pelsing skjer ved bruk av gass. I Norge er avliving med CO fra forbrenningsmotor den dominerende metoden. Enkelte produsenter bruker CO₂ fra gassflaske. Avlivingen foregår i pelsdyrfarmen. Uansett gasstype er prinsippet likt, ved at minken føres ned i en kasse/kontainer der det på forhånd er sluppet inn gass og hvor gassnivået er kontrollert (CO₂ = minst 80 % CO = minst 2 % (anbefalt 4 %)). Kassen er mørk innvendig, og det er mulig å inspisere gjennom en luke. Ved bruk av CO fra motor, opprettholdes CO-nivået ved at motoren går kontinuerlig under avlivingen. Det er normalt at man avliver 30–40 mink innen kassen tømmes.

I følge avlivningsforskriften er krav til avlivingskasse for mink at det er inspeksjonsluke og kontinuerlig gassmåling med varsel ved for lav gasskonsentrasjon.

NPA spesifiserer følgende:

«Dyrene skal ikke plasseres i kassen før minste tillatte gasskonsentrasjon er nådd. Gasser skal ikke føres inn i kassen på en slik måte at det kan oppstå forbrenninger eller opphisselse som følge av frysing. Dyrene skal kunne overvåkes visuelt, og føres inn ett om gangen. Det skal sikres at det enkelte dyret er bevisstløst eller dødt før det neste dyret føres inn. Dyrene skal forbli i kammeret inntil døden inntrer, men minimum 5 minutter. Sjekkpunkter for avliving av mink med gass er å sjekke at alle rørtilkoblinger er tette, sjekke hvor i kassen gassen kommer inn, slik at gassinngangen ikke stopper opp når kassen fylles opp av mink, holde tappekran og luker til filter lukket og tette og sjekke at bunnluken i kassen er lukket.»

3.3 Pelsdyrnæringen i Norge

3.3.1 Struktur og omfang av norsk pelsdyrnæring

NILF har i 2014 utarbeidet rapporten om Perspektiv på pelsdyrnæringa i dagens og framtidens Norge. Tallmateriale og beskrivelse av dette er i all hovedsak hentet fra denne rapporten.

Oppstillingene i tabell 3.2 viser pelsdyr og pelsdyrfarmer fordelt på fylker hentet fra søknad om produksjons- og avløsertilskudd per 1. januar 2014.

Det var 125 farmer med mink og 178 farmer med rev. Sammenlignet med 2011 har antallet minktisper økt med ca. 10 000 dyr mens bestanden av rev er praktisk talt uendret. Antall farmer med mink har økt med 4 mens antall farmer med rev er redusert med 13.

I 2014 var det 277 bruk med pelsdyr, enten mink eller rev eller begge deler, en økning fra 272 i 2012. De fleste pelsdyroppdretterne har enten mink eller rev, 99 har bare mink og 152 bare rev, og 26 av 277 pelsdyrfarmer har både mink og rev. Av pelsdyroppdretterne var det 134 som også søkte om arealtilskudd (areal per 31. juli 2013). Av disse var det 52 med bare mink, 70 med bare rev og 12 bruk hadde både mink og rev. Oppstillingen i tabell 3.3 viser arealet på de 134 pelsdyrfarmene med areal, antall pelsdyrtisper (estimert til 1 revetispe = 3,3 minktisper) samt hvor mange som har melkeku, ammeku og sau. I gjennomsnitt var det 220 dekar jordbruksareal og knapt 330 pelsdyrtisper.

Av de 134 brukene med areal har nesten halvparten (47 %) også sau. Gjennomsnittsstørrelsen er 62 vinterfora søyer og 191 daa. Av brukene med areal har 26 % melkeku, i gjennomsnitt 18 årskyr og 269 daa. 11 % har ammeku, i snitt 14,5 kyr og 368 daa. Det er 143 bruk som ikke søker om arealtilskudd. De må likevel ha tilgang til spredeareal for husdyrgjødsel.

3.3.2 Besetningsstørrelse, organisering og arbeidsforbruk

I likhet med andre husdyrproduksjoner har pelsdyrnæringen en økning i besetningsstørrelsen. I løpet av de siste ti årene er dyretallet per enhet nesten tredoblet for mink og nesten doblet for rev63. De norske besetningene er likevel bare ca. halvparten av besetningsstørrelsen i Danmark, Sverige og Finland. I Danmark kan man se positiv sammenheng mellom reproduksjon målt som antall valper per tispe og besetningsstørrelse64. Det er ikke grunn til å anta annet enn at dette også gjelder i Norge. I lynneundersøkelsen fra 201165 ble det ikke funnet noen sammenheng mellom lynne og besetningsstørrelse. Generelt vil det i de minste besetningene være vanskelig å få gjennomført et effektivt avlsarbeid som følge av at det i vesentlig grad må tas hensyn til at dyrene ikke blir i for nær slekt med hverandre. Mindre besetninger som ligger relativt nær hverandre kan kompensere for dette ved bruk av felles hanner. Dette praktiseres en del i reveproduksjonen.

Dagens pelsdyrfarmer drives både som selvstendig næringsvirksomhet og som tilleggsnæring til annen landbruksvirksomhet. I hovedsak er virksomhetene organisert som enkeltpersonforetak, mens mellom fem og ti er registrert som AS, ANS eller DA.

Arbeid i pelsdyrfarmen ut over familiens arbeidsinnsats må leies inn. Det er mange i pelsdyrnæringen som velger å ikke ha større produksjon enn det omfang som familien behersker uten annen arbeidshjelp enn ved ordinær avløsing knyttet til ferie og fritid. Økt bruk av innleid arbeidshjelp gir oppdretteren rom for å øke besetningen. Tjenester som inseminering av rev og pelsing av rev og mink kan kjøpes.

I tillegg til sysselsetting i selve pelsdyrholdet kommer arbeidsforbruk i produksjon og frakt av pelsdyrfôr, samt arbeid knyttet til organisering, foreningsvirksomhet, markedsutjevningstiltak og faglige tiltak innenfor NPA. I tillegg kommer også veterinærtjenester, avlsarbeid, forskning, utstyrsleverandører m.m.

Investeringsbehov knyttet til fôringsutstyr, drikkevannsanlegg og utstyr for avliving og pelsing utgjør større kostnader per skinn for små enheter. Økte krav til dokumentert kompetanse og journalføring samt kostnader med regelmessige veterinærtilsyn gir tilsvarende større utslag for små enheter enn større.

3.3.3 Norges Pelsdyralslag (NPA)

NPA er medlemsorganisasjonen for norske pelsdyroppdrettere. Organisasjonens formål er å ivareta medlemmenes interesser, både faglig, økonomisk og sosialt.

NPA beskriver at:

«NPA jobber kontinuerlig for å utvikle og forbedre seg som organisasjon. Vi tilbyr faglig rådgivning til den enkelte oppdretter og deltar i ulike forskningsprosjekter. I tillegg til dette jobber NPAs medarbeidere aktivt for å fremme dyrevelferd blant oppdretterne. Organisasjonen driver også rekruttering for å føre næringa videre. Gjennom veterinærtjenesten bidrar organisasjonen til helsefremmende samt sykdomsforebyggende arbeid og forskning. Pelsdyrnæringas Laboratorium foretar rutinemessig fôrkontroll og driver forskningsrettet laboratorievirksomhet.»66

På den økonomiske siden jobber NPA med både kreditt- og låneordninger. De gir også veiledning og hjelp innen økonomisk planlegging, skattespørsmål, erstatningsspørsmål med mer.

Sertifiseringsordning/Kvalitetssystem

Næringen har etablert sin egen sertifiseringsordning, FarmSert. Det er NPA som eier FarmSert og således fastsetter sanksjonsreglene inkludert konsekvensene for medlemskap i foreningen. Fra 2012 er ordningen obligatorisk for medlemmer av NPA. Sertifisering er en forutsetning for å kunne selge skinn gjennom Oslo skinnauksjoner AS og for forsikring gjennom Pelsdyrtrygdelagets forsikringsordning (Pelsdyrtrygdelagets forsikringsvilkår pkt. 5.3). I følge NPA stiller Oslo skinnauksjoner krav om at leverandører skal være sertifisert foregående sesong, mens auksjonshuset Saga Furs nå bare selger sertifiserte reveskinn. AuksjonshusetKopenhagen Fur stiller ikke krav om at leverandører skal være sertifisert.

NPA beskriver FarmSert som:

«Et kvalitetssikringssystem som bygger på forskrift om hold av pelsdyr sammen med næringas egne bransjekrav. Systemet består av håndbok og kravstandard, i tillegg til en veileder og diverse underdokumentasjon. Kravstandarden består av 48 kravpunkter som er basert på forskrifter som omhandler hold av pelsdyr i tillegg til kravpunkter som næringen selv ønsker å fokusere på.

Kravstandardens hovedområder er:

• generelle krav

• krav til lynne og avslarbeid

• krav til helse

• krav til fôr og vanntilgang

• krav til dyras fysiske miljø

• krav til hygiene og renhold i pelsdyrfarmen

• krav til avliving

• krav til kompetanse og opplæring

• krav til sikkerhet og bemanning

I håndboken er det presisert hvilke prosedyrer som gjelder dersom et sertifikat inndras. Et inndratt sertifikat kan fås tilbake etter tre måneder uten konsekvenser for medlemskap dersom alle avvik lukkes og andre forutsetninger er oppfylt (jfr. pkt 7 i håndboken). Dersom disse forutsetningene ikke oppfylles skal styret i NPA behandle eksklusjon.»

En del av FarmSert er «Helsetjeneste for pelsdyr», hvor oppdretter må tilknytte seg en lokal veterinær som gjennomfører 3–5 årlige veterinærbesøk. Helsetjenesten kan gi oversikt over helsetilstanden i farmen hos den enkelte produsent, og hvilke områder næringen og den enkelte bør vektlegge. NPA samler også inn tall fra besetningene.

Alle norske pelsdyrfarmer er sertifisert gjennom FarmSert.

Handlingsplan for dyrevelferd 2013–2018

NPA har utarbeidet en handlingsplan i dyrevelferd. Handlingsplanen er et verktøy for å sikre at pelsdyrenes velferd blir ivaretatt på en god måte. Den nyeste planen strekker seg fra 2013 til 2018, og inneholder både nye og eksisterende tiltak for å sikre dyrevelferden.

NPA oppgir at dyrevelferd er sentralt i alle ledd av produksjonen. Kunnskapsbygging, holdningsskapende arbeid, informasjon og rådgiving er viktige virkemidler for å oppnå de målene som er satt for dyrevelferd67.

Videre er NPAs mål at dyrevelferdstanken skal gå igjen i de daglige tilsynene til dyrene og andre gjøremål i farmen. Det skal gjennom ulike tiltak som, avl, oppstallingsmiljø og god røkt og stell, sørges for at dyrenes velferd blir hevet ytterligere68.

3.4 Pelsdyrproduksjon i Norden og globalt

Pelsdyrproduksjon i de nordiske landene har hatt mange likhetstrekk opp gjennom årene, selv om omfanget har vært noe forskjellig. Finland og Sverige kom litt senere i gang med oppdrett av rev enn Norge. I Danmark fikk rev aldri stort omfang, og produksjonen der har vesentlig omfattet mink. Sverige var det første landet i Norden som la om til hovedsakelig minkavl og har gjennomgående hatt færre og større pelsdyrfarmer.

Verdensproduksjonen av rev i 2013 oppgis av NPA å være anslått til 7,3 millioner skinn, hvorav Kina står for ca. 69 % av produksjonen, Finland for ca. 25 % og Norge for ca. 3 %. For mink er verdensproduksjonen anslått å være 72,6 millioner skinn, hvorav Kina står for ca. 34 %, Norden totalt for ca. 27 % og Norge for ca. 1 %. Estimatet for 2014 er på 8 millioner reveskinn og 72,2 millioner minkskinn. Tallene har NPA fått oppgitt fra Saga Furs, som lager estimater for global årlig pelsproduksjon. Tallene for vestlige land og Øst-Europa er relativt sikre, mens det er relativt stor usikkerhet knyttet til tall for Kina69.

3.5 Markedsforhold og konkurransefaktorer

3.5.1 Markedsforholdene for salg av skinn

Det alt vesentlige av skinnene som produseres i Norge sorteres og omsettes på internasjonale auksjoner i København og Helsingfors. Auksjonene blir avholdt av auksjonshusene danske «Kopenhagen Fur» og finske «Saga Furs». Hver av disse organiserer fire til fem auksjoner årlig. Auksjonene har ansvaret for å bringe skinnene fra oppdretterne til henholdsvis København og Helsingfors. Oslo Skinnauksjoner har en samarbeidsavtale med Saga Furs. Avtalen innebærer at de samler inn skinn fra norske oppdrettere for salg ved Saga Furs’ auksjoner i Helsingfors. Dette gjelder alle norskproduserte reveskinn og om lag 25 % av minkskinnene. Ca. 75 % av den norske minkskinnsproduksjonen selges gjennom Kopenhagen Fur. Det er mulig å selge skinn også utenom auksjonssystemet, og en liten andel av de norskproduserte skinnene går til hjemmemarkedene. Tall fra Jordbrukets totalregnskap viser at ca. 10 000 minkskinn og 2 000 reveskinn gikk til innenlandsk salg i 2013. Dette tilsvarer henholdsvis 1,4 % og 1,3 % av produksjonen i Norge.

Skinnene som omsettes på auksjonene sorteres ut fra kjønn, type, størrelse og ulike kvalitetskriterier ved selve skinnet (f.eks. hårtetthet og grad av skader). Skinn fra ulike farmer og forskjellige land, men av samme kvalitet, sorteres sammen. De ferdigsorterte skinnene bys deretter fram etter et fast katalogsystem. Norske skinn samsorteres med vesentlig finske og danske skinn. Skinnpartier kan trekkes tilbake og omsettes ved en senere auksjon dersom minsteprisen auksjonen setter ikke oppnås. Oppdretterne skal kunne spores, men kjøperne vet som regel ikke hvilke oppdrettere skinnene kommer fra.

Hver pelsauksjon besøkes av opptil 800 kunder fra hele verden. De viktigste kundene er fra Kina, Russland, Tyrkia, Hellas, Japan, Korea, USA, Tyskland, Frankrike og Italia. Kina (inkludert Hong Kong) er dominerende kjøpergruppe for både mink- og reveskinn, Russland og Øst-Europa representerer nest største kundegruppe. Noen av kundene er meglere som kjøper skinn på vegne av kunder som kan være skinnhandlere eller større fabrikker. Større fabrikanter kjøper ofte skinn selv. En god del av skinnene kjøpes av skinnhandlere.

3.5.2 Skinnkvalitet

Den viktigste muligheten oppdretterne har for å sikre inntekter er å stadig bedre skinnkvaliteten. Skinnkvalitet er et samlebegrep for flere ulike faktorer. Dybden og tettheten på underpelsen er viktig fordi denne avgjør hvor god støtte dekkhårene får. Mange og jevnt lange dekkhår er viktige for en god kvalitetsvurdering. For noen skinntyper skal dekkhårene stå rett over underpelsen, mens for andre typer er det ønskelig med relativt lange dekkhår. Pelsbitt og andre sårdefekter reduserer verdien på skinnet.

Ett eksempel på at betalingsviljen avhenger av skinnenes egenskaper kan knyttes til skinn fra sølvrev. Her oppnår norske produsenter de høyeste prisene i markedet. På auksjonen i Helsingfors i mars 2014, kostet de fyldigste og kvalitetsmessig beste skinnene 1320 kroner, mens de kvalitetsmessig svakeste skinnene i samme størrelse kun kostet 740 kroner. Et annet eksempel gjelder minkskinn, der et hvitt tispeskinn av topp kvalitet i mars 2014 kostet 545 kroner. Skinn i samme størrelse, men med svak kvalitet, kostet 262 kroner. De fleste norske pelsdyroppdrettere produserer kvalitetsskinn i det øvre prissjiktet. Kinesiske og russiske produsenter produserer i stor grad skinn med svakere kvalitet og av mindre størrelse.

En viktig faktor for at skinnkvalitet skal være et konkurransefortrinn, er at det finnes et sorteringssystem i markedene som kundene har tiltro til. Saga Furs i Helsingfors og Kopenhagen Fur i København er begge kjent for god skinnsortering og benytter Saga sorteringssystemet.

3.5.3 Sertifisering, velferdsvurdering og merking

Saga Furs og Kopenhagen Fur tilbyr fabrikantene kvalitetsmerker til å sy på de ferdige klesplaggene. Saga Furs benytter de registrerte varemerkene Saga Furs Lumi Royal, Saga Furs Royal og Saga Furs Superior. Saga Furs Harvest er merket for pels fra villfangede dyr. Betegnelsene har referanse til sorteringssystemet, og gir fabrikanten anledning til å markedsføre overfor sine kunder hvor gode skinnene som er benyttet i plaggene er.

For en rekke kunder, primært europeiske, har det de siste årene også blitt en verdi at skinnene kommer fra sertifiserte pelsdyrfarmer. Ved Saga Furs må nå reveoppdrettere ha sertifisering. Det finske sertifiseringssystemet kontrolleres hvert år av Det Norske Veritas, og er et system i ISO klassen. Norske pelsdyrfarmer er sertifisert gjennom sertifiseringsordningen FarmSert. FarmSert består av en håndbok og kravstandard i tillegg til en veileder og diverse underdokumentasjon (jf. kapittel 3.3.3). Kravstandarden revideres årlig. Revisjonene utføres av Matmerk. Matmerk ble opprettet av LMD i 2007 som en uavhengig stiftelse for å arbeide med kvalitetsstyring og kompetanseutvikling i norsk matproduksjon og med å synliggjøre opprinnelse og kvalitet på norske matprodukter70.

Sertifiseringsordningene er ikke bare knyttet til å fremme skinnkvalitet, men også til dyrevelferd. Det siste ut fra en oppfatning av at god dyrevelferd også er, og vil være, en faktor markedene vil belønne. Utvalget har merket seg at på spesielt ett område fremmer markedene ikke dyrevelferd, ved at store skinn gir bedre pris enn små. For blårev, som er mottakelig for mye fôr, betyr det overfôring og fedmerelaterte lidelser. I dag praktiseres en øvre størrelse gjennom at skinnprisen ikke øker for blårevskinn som er større en den kategorien som gir høyest pris (størrelse 6.0). Det er imidlertid uklart hvor mye fôring som skal til for å nå denne kategorien. Det registreres at auksjonshusene er opptatt av dette problemet og ønsker å få endret presset på å oppnå store blårevskinn.

Saga Furs har fra mars 2014 tilbudt separat salg av reveskinn fra sertifiserte farmer. Sølvrevskinn fra sertifiserte farmer oppnådde 4–12 % høyere pris enn andre skinn på marsauksjonen i Helsingfors i 2014. Prisforskjellen på 4 % gjaldt de minste skinnene, og forskjellen på 12 % gjaldt de største. Tall fra Saga Furs fra 2012 og 2013 viser også at finske skinn av finnraccoon (mårhund) fra sertifiserte farmer oppnådde en høyere pris enn skinn fra usertifiserte farmer71.

Det har pågått et arbeid på tvers av landegrensene (Norge, Sverige, Finland, Danmark og Nederland) for å samle og benytte seg av den beste kompetansen for å utvikle en måte å måle og vurdere pelsdyrenes velferd på besetningsnivå. Det er utviklet to protokoller (sjekklister), en for mink og en for rev. Protokollene har blitt vurdert av uavhengige eksterne personer fra tre ulike land med stor kompetanse om pelsdyr eller Welfare Quality® prosjektet. Det er lagt vekt på å utvikle metoder som måler dyrevelferden til dyrene framfor miljøet/omgivelsene dyrene lever i. Det er lagt vekt på å utvikle metoder som måler dyrevelferden til dyrene innen fire områder: 1. foring, 2. oppstalling, 3. helse og 4. atferd. Under disse fire prinsipper er det 12 underområder som skal gjennomgås for å vurdere dyrevelferden til pelsdyrene. Dette vurderingssystemet kalles WelFur, og bygger, som Welfare Quality, på et poengsystem for vurderingen innenfor hvert prinsipp og kombinasjonen av disse leder til en av fire mulige velferdskategorier; Best, Good, Acceptable eller Unacceptable current practice.

Pels fra norske pelsdyrfarmer kan selges med varemerket Origin Assured (OA ™). Dette er et varemerke som ble etablert i 2007 av International Fur Trade Federation (nå International Fur Federation, IFF) i samarbeid med auksjonshus i Vest-Europa og Nord-Amerika. Origin Assured-merket viser at plagget kommer fra land med etablert regelverk eller standarder for dyrevelferd. I Europa omfatter ordningen oppdrettsskinn fra EU og andre land som har implementert Europarådets retningslinjer for pelsdyroppdrett. Det er således det enkelte land som godkjennes når det gjelder bruk av OA-merket.

Merkelapper med OA-logo, både som tøymerker og hangtags, distribueres av auksjonshusene. Fabrikantene fester merkelappene på det ferdige plagget. Bruken av OA-merket kontrolleres av det uavhengige sveitsiske inspeksjons- og sertifiseringsselskapet Cotecna. Cotecnas representanter oppsøker butikker for å kontrollere opprinnelsen til skinn i plagg som er OA-merket. Kontrollen gjøres ved å se på fakturaer gjennom handelsleddene tilbake til auksjonshusene.

Nordiske endringsprosesser

Pelsdyrnæringen har ulik betydning i de nordiske landene. De nordiske landene har utviklet fellestrekk når det gjelder organisering som gjør næringen konkurransedyktig med land som Kina selv om arbeidskostnadene i Norden er langt høyere. Det skyldes i stor grad utformingen av fôrproduksjonen, hvor de nordiske landene vinner på både en effektiv organisering og liten konkurranse om bruk av råvarene til annen produksjon.

Næringene i de nordiske landene er også ulik både når det gjelder næringsstruktur og styringen av utviklingen av næringen. Det viktigste når det gjelder struktur er at i Danmark oppdrettes kun mink, mens i Finland dominerer reveoppdrett. Norge har begge deler. Når det gjelder styringen av utviklingen av næringen, er inntrykket at utviklingen følger forskjellige veier. Danmark og Norge følger en «tradisjonell» vei basert på oppbygging og bruk av sterke statlige kontrollregimer, i takt med opinionens motstand mot næringen. I Finland baseres utviklingen i større grad på et samspill mellom en mengde private og offentlige aktører, hvor næringen blant annet gjennom å jobbe mot den globale moteindustrien vil ha markedene til å tvinge fram endringer på farmene. Det jobbes sammen med å utvikle sertifiseringssystemene, og næringens oppfyllelse av disse kontrolleres av aktører som står helt utenfor næringen. Finsk reveoppdrett er i stor grad konsentrert til Østerbottenregionen, og i følge den finske næringsorganisasjonen er næringen der organisert som en næringsklynge, d.v.s. at næringen er organisert i et nært samspill mellom farmer, leverandører til næringen, utdanningssystem og forskning. I 2013 var den finske pelsdyrnæringen landets raskeste voksende næring.

3.6 Nasjonal og internasjonal forskning

Den internasjonale forskning og kunnskap som er relevant for Pelsdyrutvalgets oppdrag er primært relatert til dyrenes velferd. Fordi velferd ikke kan måles direkte, må man ta utgangspunkt i de forhold som har betydning for dyrene og dyrenes reaksjon på disse forhold. Dette gjøres ved å måle såkalte velferdsindikatorer som kan være ressursbasert i form av stell og oppstallingssystem, eller dyrebasert i form av helse og atferd som illustrert i figur 3.572.

Kilde: Etter Møller et al, 2012

Vurdering av velferden bygger således på kunnskap innenfor mange forskningsdisipliner. Den internasjonale forskning på velferd hos pelsdyr tar utgangspunkt i de problemstillinger dyrene på forskjellig måter gir utrykk for hvordan de opplever i produksjonen. Disse relaterer seg til de velferdsmessige muligheter og forutsetninger reven og minken har, deres fysiologiske og atferdsmessige behov og de tre dimensjoner av velferd (jf. kapittel 7.2.1) som er relevant gjennom pelsdyrenes årlige produksjonssyklus73. Det hittil mest omfattende system til vurdering av velferd hos dyr er Welfare Quality®. Konseptene og metodene herfra er brukt i utarbeidelsen av protokoller til vurdering av velferd hos rev og mink i prosjektet WelFur som omtales særskilt i kapittel 7.2.2.

Under normale farmforhold innebærer pelsdyrenes ufravikelige årlige produksjonssyklus at man ikke kan øke produksjonshastigheten eller forkorte dyrenes reproduksjonssyklus. Under alminnelige farmforhold vil pelsdyr derfor tilbys:

1. Naturlige lysforhold og variasjon i dagslengde gjennom året

2. Naturlig paring, under utøvelse av naturlig paringsatferd (gjelder alle mink og de ca. 20 % av rev som ikke insemineres)

3. En redekasse med redemateriale hvor dyrene kan utføre redebyggingsatferd (mink har redekasse hele året, men flyttes ofte først til det bur de skal føde i før valping, mens rev først får en redekasse før valping)

4. Å føde sine valper uten menneskelig inngripen

5. Å die sine valper uten restriksjoner fram til melkeproduksjonen opphører og valpene er i stand til å spise, drikke og klare seg selv uten tispen

6. Avvenning på det tidspunkt som er best for tispen og valpene. Produksjonssystemet gir ingen restriksjoner i den avvenningsalder som best tilgodeser tispen og valpene

7. Et liv hvor dyret holdes intakt, uten fysiske inngrep i form av trimming, kupering, kastrering eller andre kroppslige inngrep

8. Mulighet for oppstalling i overensstemmelse med deres sosiale behov, hvilket vil si valper sammen med tispen fram til avvenning, en hann og en tispe sammen (mink) og to eller flere sammen (revevalper) i vekstperioden og avlsdyr alene fra november/desember

   • Ved ekstra burareal er gruppeoppstalling tillatt, men to eller flere mink av samme kjønn øker risikoen for aggresjon og bitt fra september til pelsing

9. Avliving på farmen direkte fra oppholdsenheten, uten forutgående transport eller håndtering før pelsing

På dette grunnlag avhenger den velferd dyrene opplever primært av oppstallingssystem og stell. Dette kan påvirkes av pelsdyroppdretteren på 3 nivåer:

1. På lang sikt i form av anlegg, oppholdsenheter, redekasser, vanningssystem samt avlsmål

2. På mellomlang sikt i form av fôringsstrategi, vaksinasjon, tildeling av berikelse og sosial gruppering

3. På kort sikt i form av den daglige fôring, tildeling av redemateriale, håndtering samt tilsyn og behandling ved tilfeller av sykdom, skader eller andre problemer

På denne bakgrunn har de forskningsmessige emner de siste 10–20 år vært fokusert på forståelse av dyrenes behov og motivasjon og hvordan disse kan eller ikke kan oppfylles i produksjonen. Dette omfatter undersøkelser av verdien av forskjellige ressurser og burberikelse, som f.eks. fast bunn, sandbunn, tyggeben, hyller o.s.v. til rev74 og burstørrelse, hyller, rør, baller, redekasse, svømmevann, løpehjul o.s.v. til mink75.

Forskningen har derfor parallelt og i samarbeid med forskningen på andre husdyr brukt mer avanserte metoder til avdekking av atferdsmessige behov og motivasjon som beskrevet av f.eks. Friend (1989) og Jensen & Pedersen (2008). Disse metoder er anvendt til å utforske motivasjon for forskjellige miljøberikelser og ressurser hos både rev76 og mink77.

De ovenstående forhold (1–9) er utgangspunkt for hvordan pelsdyrenes velferd (etter de tre dimensjoner) kan ivaretas ved korrekt stell og oppstalling. Forskningen har derfor fokusert på utvikling innenfor disse systemene f.eks. i form av berikelse og innredning (hyller, aktivitetsobjekter, vann, løpehjul, redekasse og fast bunn) men ikke i grunnleggende alternative produksjonssystemer. Dette har også vært reflektert i forbindelse med tildeling av offentlige og private forskningsmidler som har vært til rådighet.

Forskningen på atferd har i stor utstrekning hatt fokus på unormal atferd som stereotypi og pelsgnag, og sammenhengen med burenes innredning. I denne sammenheng er det utviklet og dokumentert testmetoder til måling av stress uten å skulle håndtere dyrene. Det skjer ved oppsamling av gjødsel og analyse av kortisolmetabolitter (FCM) i avføringen, noe som i stigende utstrekning benyttes som mål for velferden78.

Dyrenes lynne har også vært gjenstand for mye forskning både hos rev og mink hvor det finnes veldokumenterte metoder som beskrevet i kapittel 3.1.2 om domestisering. Dyrenes sosiale forhold og behov har også vært gjenstand for mye forskning hos både rev79 og mink80. For mink er gruppehold og betydningen for helse, sår og skader omtalt nærmere i kapittel 7.2.5.

Pågående forskning i Norge

I desember 2010 ble det innvilget et nytt prosjekt på dyrevelferd rev ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap ved NMBU. Prosjektet ble startet opp i januar 2011, og er av fire år og tre måneders varighet. Det ble totalt bevilget 7,04 millioner kroner, hvorav 49 % ble finansiert av Forskningsrådet og 51 % av NPA. Prosjektet har tittelen «Sosial og fysisk miljøberikelse for sølvrevvalper – effekter av underlag, avvenningsalder og sosial kontakt på valpenes atferd og velferd» (NFR nr. 208080). Det vil omfatte flere av de punktene som trekkes fram som sentrale med hensyn til behov for mer kunnskap (jf. kapittel 8.2.2), herunder riktig avvenningsalder for rev, kunnskap om sosial oppstalling av spesielt sølvrevvalper fram til pelsing samt gode løsninger på underlag til revevalper fram til avvenning.

Prosjektet omfatter kun rev i bur. Ifølge aktuell forsker ved NMBU har det blitt gjort en del forsøk på gruppeoppstalling av rev, men gruppeoppstalling av tisper viser seg vanskelig på grunn av aggresjon og redusert fruktbarhet.

Pågående forskning i Danmark

I 2010–2014 er det forsket mye på utvikling av WelFur, på redekasser og valpeoverlevelse, på gruppeseleksjon for mink for bedre tilpasning til gruppehold (seleksjon for færre bitemerker i skinnene), betydningen av andre miljøforhold for mink i gruppehold og aktivitetsobjekter.

I 2014–2017 pågår et prosjekt om «Management til forbedret hvalpeoverlevelse, dyrevelferd og effektivitet i dansk minkproduktion». Formålet er å forbedre minkproduksjon med hensyn til lønnsomhet, dyrevelferd og bærekraft ved å øke antall levende valper fra hver avlstispe gjennom velferdsforbedring. Det er ansett som mulig å redusere tidlig dødelighet til mindre enn 8 %, noe som kan øke antallet skinn produsert per tispe fra dagens 5,3 til 6,1. Dette målet kan realiseres gjennom forbedret redemiljø og optimalisert drift utviklet i prosjektet og demonstrert i praksis. Flere valper per tispe gir større krav til omsorg og oppvekstmiljø, herunder koordinert fôring gjennom hele perioden fra paring i mars til slutten av laktasjonen i juni. Dette er viktig for at tispene ikke skal overbelastes under diing med økt aggresjon mellom valper og tidlig avvenning som resultat. Prosjektet skal utvikle produkter og gi driftsstrategier for å oppnå det optimale tidspunktet/prosedyre ved avvenning, av hensyn til dyrevelferd og økonomi.

Det er også i danske studier påvist effekt av mindre findelt fôr og bitesnor til mink. Mindre findelt fôr ga mindre stereotypisk atferd ved fôring og mindre pelsgnag men også større vekttap gjennom vinteren, mens bitesnor ga mindre pelsgnag81. Fôring i minkens aktivitetsperiode ved soloppgang kan øke deres tilvekst om sommeren og vekttap om vinteren, og i gruppehold er det påvist positiv effekt av å fôre flere steder på buret siden antall bitemerker ble redusert82.

3.7 Oversikt over forskning

I henhold til mandatet gis i vedlegg 1 en oversikt over internasjonal forskning. Pelsdyrutvalget ga Anders Skrede, tidligere professor ved NMBU, i oppdrag å utarbeide en liste med publiserte forskningsartikler innen pelsdyrproduksjon. Listen er en sammenstilling av ny og internasjonal forskning og kunnskap som er relevant for oppdraget.

Listen presenterer forskning innen temaene

• Ernæring, ernæringsfysiologi, fôr, fôring og management

• Genetikk og avl

• Reproduksjon

• Atferd, velferd, burmiljø o.s.v.

• Helse, sykdom, veterinærfag o.s.v.

• Miljø

Skandinavisk, europeisk og nordamerikansk forskning veier fortsatt tungt innenfor pelsdyrforskningen. Samtidig gjøres det nå også mye forskning i Kina, og resultater av dette blir i stigende grad presentert internasjonalt i tidsskrifter og ved kongresser. Det er typisk at pelsdyrforskningen innen alle fagområder har endret karakter, i stor grad i takt med tilsvarende endringer i den øvrige husdyrforskning.

Utvalget har valgt å avgrense presentasjonen (jf. vedlegg 1) til artikler som er publisert fra og med år 2000. Det betyr ikke at tidligere forskning ikke kan være relevant i dag. Således er det viktige fagområder med omfattende forskning langt tilbake i tid som utgjør et fundament for næringen. Spesielt må det nevnes at forskning innen ernæring/fôring og avl/genetikk var de viktigste områdene helt fram til 1980-tallet, mens atferdsforskningen stort sett startet på 1980-tallet og har en kortere historie. Forskningen i pelsdyrenes velferd øker på 1990-tallet mens velferdsvurdering skyter fart omkring år 2000. Velferdsvurderinger baseres på kunnskap fra forskjellige forskningsdisipliner, særlig innen temaene atferd og helse. En økende andel av forskningen konsentreres samtidig om bruk av velferdsindikatorer fra felter som atferd, helse, miljø og stell. Det er gjort lite forskning på alternative oppholdsenheter for rev og mink som reelt øker mulighetene for å utøve naturlig atferd i henhold til kravene i lov og forskrift.

Faglige innlegg på internasjonale vitenskapelige kongresser som vist til i tabell 3.4 ble fra 1992 avholdt i regi av International Fur Animal Scientific Association (IFASA). Både presentasjoner og postere er tatt med i tabellen.

4 Rammevilkår – nasjonalt og internasjonalt

I dette kapittelet gis det en omtale av økonomiske forhold og regelverk som utvalget finner relevant for gjennomgangen.

Pelsdyrnæringen omfattes av regelverk om dyrehelse og dyrevelferd på linje med annet husdyrhold, og av enkelte statlige tilskuddsordninger.

4.1 Økonomi og verdiskaping – nasjonalt

Nettoverdien av den norske pelsskinnproduksjonen har etter år 2000 ligget på mellom 200 og 300 millioner kroner årlig jf. tabell 4.1. I 2007 var verdien nede i 207 millioner kroner. Fra 2011 har verdien ligget på over 300 millioner kroner, og den var i 2013 nesten 486 millioner kroner. Tabellen viser at verdien både av reve- og minkskinn har økt jevnt fra 2009 da gjennomsnittsverdien av et reveskinn lå på 486 kroner og et minkskinn lå på 196 kroner. I 2013 hadde verdien økt til gjennomsnittlig henholdsvis 1111 kroner for et reveskinn og 525 kroner for et minkskinn. I 2014 har prisene falt igjen, og snittprisen på minkskinn landet på i overkant av 350 kroner per minkskinn på auksjonen i København i september 201483.

Tabell 4.1 er basert på data fra Jordbrukets totalregnskap, Budsjettnemnda for Jordbruket (BFJ, 2014). Kostnader med salg av skinn, omsetningsavgift, samt inn- og utbetalinger til og fra Markedsutjevningsfondet er regnet inn.

4.1.1 Produksjon og frakt av pelsdyrfôr

Fôrkostnadene er den viktigste kostnaden i pelsdyrnæringen. Gjennomsnittlig fôrpris har i løpet av de siste årene økt fra 1,35 kr/kg i år 2000 til 2,90 kr/kg i 2013. Samlet omsetning i fôrkjøkkenene var om lag 244 millioner kroner i 2013. Dette beløpet omfatter produksjon og frakt av pelsdyrfôr samt salg av rekvisita og maskiner. BFJ oppgir at produksjonen av pelsdyrfôr utgjorde 56 250 tonn i 2013 til en verdi av ca. 163,1 millioner kroner84.

Prinsippet om geografisk utjevning av inntekter i landbruket knyttet til ulike produksjonskostnader og inntektsmuligheter gjelder mange ordninger i jordbruksavtalen. For de øvrige landbruksproduksjonene er det virkemidler som både utjevner kostnader og differensierer inntekter geografisk. I tillegg er det en betydelig intern fraktutjevning innenfor prisutjevningsordningen på melk. En rekke tilskuddsordninger til de øvrige jordbruksproduksjonene er også geografisk differensiert. Helheten i disse virkemidlene er særlig knyttet til vedtatte politiske mål om at det skal legges til rette for landbruk over hele landet85. Geografisk kostnadsutjevning for pelsdyrfôr skal legge til rette for at pelsdyr kan være en aktuell produksjon i næringssvake landbruksområder.

4.1.2 Verdiskaping nasjonalt

NILF har beregnet verdiskapingen i primærproduksjonen med utgangspunkt i den samlede inntekten fra salg av skinn på 485 millioner kroner i 2013 og totale fôrkostnader på vel 163 millioner kroner86. Basert på regnskapsdata for 2013, er det lagt til grunn at fôrkostnadene utgjør 64,1 %. av de totale kostnadene i næringen. Totale kostnader blir 254 millioner kroner. Etter dette blir verdiskapingen i primærproduksjonen for 2013 på 231 millioner kroner. Regnet per årsverk i primærproduksjonen (350) blir verdiskapingen da 660 000 kroner.

Verdiskapingen i pelsdyrfôrproduksjonen er anslått til 43,5 millioner kroner. Videre kommer verdiskaping i NPA, noe i landbrukets organisasjoner og i offentlig forvaltning, samt andre ringvirkninger.

NILF har ut fra dette beregnet samlet årlig verdiskaping i norsk pelsdyrnæring til å ligge på ca. 298 millioner kroner. Med en samlet sysselsetting på ca. 450 årsverk, utgjør verdiskapingen 662 000 kroner per årsverk. Til sammenligning har NILF anslått samlet verdiskaping i 2011 til ca. 215 millioner kroner.

NPA oppgir selv at 2013 ble et rekordår for norske skinn med en omsetning på over 500 millioner kroner87. Både for minkskinn og reveskinn var det en økning i prisene i løpet av året88.

4.1.3 Verdiskaping fylkesvis fordelt

NILF har også beregnet fylkesfordelt verdiskaping i pelsdyrnæringen. Det er tatt utgangspunkt i verdiskapingen for primærproduksjonen på 231 millioner kroner, som er fordelt på fylker. Inntektene fra salg av skinn er fordelt på fylker etter antall tisper per 1. januar 2013. Ved fordeling av fôrkostnadene på 163 millioner kroner har en i tillegg til antall tisper tatt hensyn til at fôrkostnadene varierer mellom mink, blårev og sølvrev.

Forkostnader per tispe er (kroner)89:

Det er lagt til grunn at fôrkostnadene utgjør 64,1 % av de totale kostnadene.

Mink

Rogaland har en verdiskaping på 107,4 millioner kroner, mens det for landet i alt er 172,2 millioner kroner. Som oppstillingen under viser er det tre kommuner på Jæren som har flest minktisper.

Kommunene med flest minktisper per1. januar 2014 er90:

Rev

For rev er det Sør-Trøndelag som er dominerende med 26,6 millioner i verdiskaping av 59 millioner kroner for landet. Det er distrikts-kommunene Oppdal og Agdenes som har flest revetisper.

Kommunene med flest revetisper per 1. januar 2014 er91:

Pelsdyr i alt

Fôrindustri

Verdiskapingen defineres som driftsresultat pluss lønnskostnader.

4.1.4 Lønnsomhet i pelsdyrnæringen 2007 og 2013

Økonomien i næringen varierer med skinnprisene. Følgende lønnsomhetssammenligning mellom et «normalår» (2007) og toppår (2013) er gjort på basis av dekningsbidragskalkyler i NILFs Handbok for Driftsplanlegging 2007/2008 og 2013/2014. Bruk med rev har gjerne både blårev og sølvrev, i 2007 var det mest blårev, mens det i 2013 var omtrent dobbelt så mange sølvrevskinn.

Skinnprisene for mink var henholdsvis 202 og 525 kroner per skinn for årene 2007 og 2013. En gjennomsnittsbesetning (2014) på 1382 mink tisper ville hatt et driftsoverskudd på henholdsvis 272 000 og 1 118 000 kroner for 2007 og 2013. En har da forutsatt at driftsoverskuddet er lik to tredeler av dekningsbidraget.

Skinnprisene for blårev var henholdsvis 298 og 1 158 kroner per skinn for årene 2007 og 2013. En gjennomsnittsbesetning (2014) på 272 tisper ville hatt et driftsresultat på henholdsvis 134 000 og 941 700 kroner for 2007 og 2013.

Skinnprisene for sølvrev var henholdsvis 624 og 1 085 kroner per skinn for årene 2007 og 2013. En gjennomsnittsbesetning (2014) på 272 tisper ville hatt et driftsresultat på henholdsvis 230 400 og 493 100 kroner for 2007 og 2013.

4.1.5 Økonomiske støtteordninger

Pelsdyrhold er definert som landbruksproduksjon, mens skinnene er bearbeidede landbruksprodukter og ikke omfattet av landbruksunntaket i EØS-avtalen. De statstilskudd som gis til pelsdyrholdet er derfor knyttet til dyreholdet. Produksjonen er ikke beskyttet av tollvern slik som de fleste andre norske landbruksprodukter.

Støtteordningene omfatter refusjon av kraftfôrkostnader og frakttilskudd til pelsdyrfôr, avløsertilskudd, tilskudd til avlsarbeid og investeringsstøtte. De totale årlige tilskudd til pelsdyrnæringen kan anslås til ca. 35 millioner kroner. Legges det til grunn ca. 350 årsverk, gir dette om lag 100 000 kroner per årsverk i støtte.

Selv om pelsdyrnæringen har noen støtteordninger over jordbruksavtalen, lar dette seg vanskelig sammenligne med tilskudd til andre landbruksnæringer fordi formålene med de forskjellige ordningene prinsipielt er forskjellige. For landbruksnæringen for øvrig er støtten fordelt på tollvern og tilskuddsordninger. Dette gir innbyrdes forskjeller med hensyn til hvor stor del av bruttoinntekten som kan tilskrives høyt prisnivå som følge av tollvernet, og hvor mye som skriver seg fra forskjellige typer tilskudd.

Refusjon av kraftfôrkostnader og frakttilskudd til pelsdyrfôr

Tilskudd til pelsdyrfôr er post 77.14 på statsbudsjettet under kapittel 1150 Jordbruksavtalen. Bevilgningen på denne posten har fram til og med budsjettåret 2014 bestått av 2 elementer, refusjon av kraftfôrkostnader og tilskudd til frakt av pelsdyrfôr. Fra 2015 er refusjonsordningen for kraftfôrkostnader erstattet av tollfritak for import av råvarer til pelsdyrfôr.

Norge har et administrert høyt prisnivå på korn og kraftfôr. Derfor blir denne råvarekostnaden vesentlig høyere for norske pelsdyrprodusenter enn hos konkurrentene. For å gi like konkurransevilkår, har merkostnaden blitt kompensert gjennom denne tilskuddsordningen. Fra 2015 vil råvarer kunne importeres med administrativt nedsatte tollsatser på samme måte som innenfor produksjon av fôr til fiskeoppdrett. Dette gir i prinsippet uendret råvarekostnad for pelsdyrnæringen. I statsbudsjettet for 2015 er bevilgningen på denne posten derfor redusert tilsvarende kompensasjonsordningen med 5,4 millioner kroner.

Tilskudd til frakt av pelsdyrfôr er en ordning som jevner ut geografiske ulikheter i fôrkostnader. Den kompenserer både for kostnader til frakt av råvarer inn til fôrkjøkkenene, og transport av ferdig fôr ut til pelsdyrbøndene. Alt tilskudd utbetales til fôrkjøkkenene, og er betinget av deres lokalisering i forhold til råvareleverandørene og avstander fra fôrkjøkkenene og ut til de enkelte oppdrettere. Ordningen er landbrukspolitisk begrunnet med sikte på å legge til rette for at pelsdyr kan være en tilleggsproduksjon på bruk med svakt næringsgrunnlag i distriktene.

Siden 2004 har det årlig blitt bevilget et totalt tilskudd til pelsdyrfôr på 23,2 millioner kroner. Tildelingen har vært fordelt med 17,8 millioner kroner til fraktstøtte og 5,4 millioner kroner til refusjon av fôrkostnader. Utbetalingene av fraktstøtte har imidlertid de seneste årene ligget på vel 20 millioner kroner fordi en vesentlig del av bevilgningen til kraftfôrpriserefusjon har blitt disponert til fraktutjevning. De fire siste årene har de reelle merkostnadene på kraftfôr ligget på mellom 1,5 og 2,3 millioner kroner fordi differansen mellom norsk kornpris og verdensmarkedsprisen har vært mindre enn tidligere.

Budsjettframlegget for 2015 lyder på 17,8 millioner kroner i tilskudd til pelsdyrfôrlag. Da er refusjonsdelen av ordningen tatt ut av jordbruksavtalen og råvarer til pelsdyrfôr blir innvilget tollfritak. Hvis man regner med at verdien av tollfritaket beregnes til ca. 2,3 millioner kroner, vil jordbruksoppgjøret i 2014 dermed føre til et bortfall av vel 3 millioner kroner i tilskudd til pelsdyrfôrlag92.

Avløsertilskudd

Pelsdyroppdrettere har, i likhet med andre husdyrbønder, rett på tilskudd til avløsning for ferie og fritid. Dette er en velferdsordning rettet mot alle bruk med husdyr som krever daglig oppfølging. Ikke minst av dyrevelferdshensyn er det viktig at de ansvarlige innenfor pelsdyrhold også stimuleres og gis mulighet til ferie og fritid. Ordningen klassifiseres som grønn innenfor WTO, og er derfor ikke regnet som støtte til produksjon.

Avløsertilskuddet refunderer faktiske, dokumenterte lønnskostnader opp til et tak per foretak. I 2014 er taket på 72 000 kroner. Tilskudd beregnes ut fra kronesats per dyr, noe som i 2014 utgjør 312 kroner per tispe for rev og 91 kroner per tispe for mink. Det betyr at det ikke betales avløsertilskudd for flere enn 230 revetisper per foretak og 790 minktisper per foretak. Avgrensingen på 72 000 kroner per foretak gjelder for totalt dyretall. I foretak som har et omfang av annet husdyrhold som er tilstrekkelig til å oppnå fullt avløsertilskudd, vil ikke pelsdyrholdet ha innvirkning på utmålingen av avløsertilskuddet. Vanligvis blir det ikke gjort noen spesifikasjon av dette tilskuddet per produksjon, fordi antall dyr av ulike dyreslag bare er en utmålingsfaktor på enheter som er så små at det ikke er grunnlag for å gi maksimalsatsen. Et særskilt fokus på tilskudd til pelsdyr har imidlertid etterspurt slike beregninger. Skal samlet kostnad på ordningen fordeles per dyreslag, må det gjøres en vurdering av hvordan tilskuddstaket per foretak slår inn, eller man må fordele avkortingen relativt. Med en relativ avkorting har NILF beregnet at pelsdyrholdet fikk kompensert 15,3 millioner kroner i 2014, om man fordeler per dyreslag beregnes kompensasjonen til 13,7 millioner kroner.

Tilskudd til avlsarbeid

NPA mottar tilskudd fra bevilgningen i jordbruksoppgjøret kapittel 1150 post 77

«for å fremme målrettet og effektiv avl innenfor pelsdyrnæringen og drift av genbanken. Det legges særlig vekt på oppfølging av målene i St.meld. nr. 12 (2002–2003) om dyrehold og dyrevelferd, med strengt utvalg for tillitsfullhet overfor mennesker, og at NPA i samarbeid med forskningsmiljøer finner frem til tester som gir pålitelige resultater og er anvendelige ute i farmene.»93

De siste årene har tilskuddet utgjort 0,9 millioner kroner per år. NPAs regnskap over bruken av midlene viser at noe over halvparten (ca. 540 000,- kroner) av det bevilgede beløpet i 2013 gikk til lønn, reiser, kurs og kontorhold for avlsmedarbeiderne, mens resten av bruken fordelte seg på ca. 156 000 kroner til kjøp av tjenester relatert til sertifisering, ca. 153 000 kroner til avlstiltak (hvorav ca. 108 000 kroner til utvikling og drift av avlssystem, 25 000 kroner til semintjeneste og 20 000 kroner til skinnutstillinger), ca. 39 000 kroner ble brukt til driftskostnader til genbanken mens 10 000 kroner ble brukt til møte- og reisegodtgjørelse relatert til Fagråd rev og mink. Året før ble det brukt noe mindre til avlsmedarbeiderne (ca. 480 000, kroner) og genbanken (23 000 kroner) og noe mer på avlstiltak (208 000 kroner) og sertifisering (173 000 kroner). Regnskapet er kontrollert av PricewaterhouseCoopers AS94.

Investeringsstøtte

Pelsdyrnæringen omfattes av de generelle landbrukspolitiske tiltakene med investeringstilskudd og rentestøtte. Investeringstilskuddet kan utgjøre inntil 33 % av godkjent kostnadsoverslag95 (maksimalt 1 millioner kroner), og fordeles av Innovasjon Norge (IN) ut fra gitte kriterier. Innvilget støtte har de siste årene variert mellom 402 000 kroner i 2009 og 1,335 millioner kroner i 201396. Støtten til pelsdyrinvesteringer utgjør en svært liten andel av den samlede innvilgningsrammen for BU-midler på 508 millioner kroner i 2013.

Rentestøtten har som formål å redusere kapitalkostnadene (rentekostnader) for lån til investeringer til landbruksformål opptatt både i private banker og i Innovasjon Norge. Verdien av rentestøtten vil variere med rentenivået.

Pelsdyrnæringens Markedsutjevningsfond mv.

Pelsdyrnæringens Markedsutjevningsfond er ikke en tilskuddsordning men en mulighet for avsetning til fond med skattefordel, jf. skatteloven § 8-1 andre ledd. I motsetning til de øvrige landbruksproduksjoner henter pelsdyrnæringen det alt vesentlige av sine inntekter gjennom salg av skinn til verdensmarkedets priser. Skinnprisene kan variere betydelig mellom år av ulike årsaker som moter, klima og økonomisk utvikling i store kjøperland.

Norske pelsdyroppdrettere kan inngå avtale med Markedsutjevningsfondet om at oppnådde priser over et visst nivå settes inn på deres konto i fondet. Medlemmene i fondet kan på tilsvarende måte få et tillegg opp til en fastsatt grense dersom skinnprisene ligger under et visst nivå (trekke på fondet). Medlemmer av fondet trenger ikke ha positiv saldo for å kunne trekke på fondet. På den måten blir inntektene utjevnet, skatt kan bli utsatt eller noe lavere over tid dersom man gjennom dette begrenser toppskatt. Formålet med ordningen er å jevne ut inntekter i en produksjon der prisene varierer betydelig, samt å gjøre det mulig å starte opp produksjon også i perioder når prisene er lave.

NPA er garantist for fondet. De seneste årene med gode skinnpriser, har det blitt innbetalt betydelige beløp til markedsutjevningsfondet. Per 31. desember 2013 var det 206 medlemmer som til sammen hadde til gode om lag 152,7 millioner kroner i fondet97.

Omsetningsavgift og salgsavgift er også trukket fra i det som kalles nettosummen i tabell 4.9. Salgsavgifter dekker kostnader med salg og kommer til inntekt hos auksjonsforretningen som sorterer og selger skinnene. Omsetningsavgiften kreves inn etter samme prinsipp og formål som de øvrige landbruksproduksjoner som er omfattet av omsetningsloven. Midlene blir nyttet til faglige tiltak overfor produsenter, salgsfremmende tiltak, forsking, kontingenter, samt administrasjon. Det er nettobeløpet som betraktes som et mål på den varige verdiskaping, og som er lagt til grunn i de senere beregninger.

4.2 Økonomi og verdiskaping – globalt

Det foreligger ingen nøyaktig statistikk over verdensproduksjonen av skinn fra pelsdyrfarmer. De nordiske landene har det beste statistiske materialet, ettersom det meste av skinnet her omsettes av organisasjonenes egne auksjonsfirmaer, og det finnes offentlig statistikk over eksporten.

I følge British Fur Trade sysselsetter pelsindustrien globalt mer enn 1 million mennesker på fulltid. Detaljomsetningen av pels var i følge dem i 2010 på drøyt 14 milliarder USD98, og i følge bransjeorganisasjonen The International Fur Federation (IFF) i 2011 på over 15 milliarder USD99. En uavhengig studie gjort på oppdrag fra IFF og gjennomført av Price Waterhouse Coopers (PWC) Italia i perioden 2012–2013, viste at den globale pelshandelen nå er verdsatt til mer enn 40 milliarder USD på verdensbasis. Av dette anslås det at detaljhandelen står for 35,8 milliarder USD mens den økonomiske verdien av oppdrett er satt til 7,8 milliarder USD100. Det er visse forskjeller mellom beregningene presentert i PwC-rapporten og de tidligere årlige IFF-rapportene. IFF-rapportene er basert på informasjon fra medlemsorganisasjonene og omfatter hovedsakelig pelsplagg solgt gjennom grossister og buntmakere, mens PwC-studien omfatter omsetning på detaljnivå også av tilbehør og plagg med pelsbesetninger og inkluderer også pels fra kanin101.

4.3 Regelverk og tilsyn – nasjonalt

Det første norske regelverket som omfatter pelsdyr var lov 21. juni 1929 nr. 7 om avliving av husdyr og tamrein som trådte i kraft 1. januar 1930. Loven regulerte avliving for å hindre lidelse hos dyr og var en tidlig forløper til dagens dyrevelferdslov. Med hjemmel i denne loven sendte Landbruksdepartementet 24. januar 1930 ut en «skrivelse» med alminnelige regler om avliving av hund og katt, sølvrev og andre pelsdyr som holdes i fangenskap. Reglene beskriver akseptable hjelpemidler og metoder ved avliving av de angitte artene102.

4.3.1 Regelverk med fokus på dyrevelferd

Den første dyrevernloven i Norge kom i 1935 (lov 7. juni 1935 nr. 13 om dyrevern). Mindre endringer i loven ble foretatt i 1951 og 1963. Loven fastslo at «det skal farast vel med dyr, so dei ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål». Selv om det ikke ble praktisert slik, gjaldt bestemmelsen alle slags dyr103.

I 1939 ga departementet regler for transport av dyr104 samt alminnelige bestemmelser om valpesyke hos hund og hos pelsdyr i fangenskap. Med hjemmel i lov om tiltak mot dyresjukdommer fra 1962 (husdyrloven) ble det i 1967 fastsatt forskrifter med krav om vaksinering av pelsdyr i fangenskap. Forskriften ble revidert en rekke ganger og hadde som formål å forhindre utbrudd av sykdom i pelsdyrbesetninger. I 1985 kom det egne bestemmelser som skulle forebygge spredning av smittsomme sykdommer ved kunstig sædoverføring hos rev.

I 1972 kom forskrift om avliving av hund og katt, og av pelsdyr i fangenskap. Forskriften var hjemlet i lov om avliving av husdyr og tamrein fra 1929. Ny dyrevernlov ble vedtatt i 1974 (lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern), og denne opphevet både dyrevernloven av 1935 og loven om avliving av husdyr og tamrein fra 1929105. Dyrevernloven av 1974 ble i sin tur avløst av gjeldende lov 19. juni 2009 nr. 97 om dyrevelferd106.

Pelsdyrforskriften av 1998

Pelsdyrholdet i Norge ble for første gang særskilt regulert i forskrift 20. september 1998 nr. 901 om hold av pelsdyr (pelsdyrforskriften). Denne ble utarbeidet med bakgrunn i Europarådets anbefalinger om hold av pelsdyr under Konvensjonen om beskyttelse av produksjonsdyr. Anbefalingene ble vedtatt i 1990 og revidert i 1999.

Pelsdyrforskriften trådte i kraft 1. oktober 1998. Det ble gitt en overgangstid på 10 år fram til 1. januar 2009 slik at eksisterende farmer kunne tilpasse seg forskriftens bestemmelser både med hensyn til bygningsmessige og driftsmessige forhold. Farmer som eksisterte før 1. oktober 1998 kunne derfor i prinsippet drive fram til 1. januar 2009 uten særskilt regulering ut over de generelle krav som fulgte av dyrevernloven av 1974 og av forskrift 3. juli 2006 nr. 885 om velferd for produksjonsdyr (produksjonsdyrforskriften) (direktiv 98/58/EF). Pelsdyrforskriften regulerte også avliving av pelsdyr.

En del av utfordringene som ble pekt på i St.meld. nr.12 (2002–2003) Om dyrehold og dyrevelferd (dyrevelferdsmeldingen) ble ivaretatt gjennom regelverkskrav som trådte i kraft ved utløpet av overgangstiden.

Forskriften stilte bl.a. krav om at:

• Pelsdyr skulle ha tilgang til gjenstander som kunne stimulere til naturlig aktivitet (aktivitetsobjekter)

• Pelsdyr skulle ha tilsyn og stell minst en gang i døgnet. Forskriften pekte også på betydningen av hyppig positiv kontakt med dyrene for å minske frykt og øke graden av tillitsfullhet overfor mennesker

• Pelsdyr skulle ha en kasse eller annen innretning hvor dyret kunne søke skjul

• Fryktsomme dyr skulle ikke brukes i avl og avlsplaner skulle vektlegge framgang med hensyn til tamhet i tillegg til tilpasning til dyrehold, helse- og produksjonsegenskaper

• Innfanging og håndtering skulle skje på en skånsom måte, og bruk av nakketang til innfanging av rev skulle unngås så vidt mulig

Dyrevelferdsmeldingen av 2003

Tilstanden i pelsdyrnæringen ble gjennomgått og drøftet i St. meld. Nr. 12 (2002–2003) om dyrehold og dyrevelferd (dyrevelferdsmeldingen). Her ble det pekt på både positive og negative kjennetegn ved norsk pelsdyrproduksjon ut fra hensynet til dyrevelferd.

Meldingen nevnte følgende forhold som bidro positivt til dyrenes velferd:

• Næringen hadde utarbeidet en handlingsplan for dyrevelferd som på flere områder gikk lenger enn forskriften, og det var etablert et system for kvalitetssikring

• Dyrene var gjennomgående ved god fysisk helse

• Tisper og avkom ble holdt sammen i ca. to måneder

• Dyrene ble avlivet på farmen

Meldingen framholdt også at næringen sto overfor en rekke utfordringer, og pekte særlig på:

• Pelsdyr holdes i nettingbur

• Innskrenket bevegelsesfrihet og liten mulighet for å utøve annen normal atferd, herunder sysselsetting og sosiale relasjoner

• Behov for å utrede andre driftsformer

• Frykt og stressbelastning

  • bedre forhold mellom dyr og røkter

  • behov for gjemmested

  • avl for tamhet

  • livdyrutstillinger

  • brunstkontroll og inseminasjon, der dyrene er fiksert

  • innfanging av rev med tang

  • restriktiv fôring

• Relativt høy valpedødelighet hos rev, valpedrap er vanlig

• Dyrevelferd må vektlegges i avl

• Avl på store dyr (finsk rev) medfører funksjonelle problemer

• Oppdrett av mutanter og hybrider bør vurderes i en velferdssammenheng

• Vanntilgang må sikres hele året

• Avliving av mink med CO₂ er ikke tilstrekkelig utredet

Det ble understreket i meldingen at velferden for pelsdyrene måtte forbedres vesentlig i en framtidig pelsdyrproduksjon sammenlignet med dagens driftsformer.

Når det gjaldt rev foreslo meldingen at gjeldende regelverk skulle gjennomgås med sikte på å sikre:

• At rev holdes i driftssystemer som gir større mulighet for bevegelse og mulighet til å utvikle normal atferd

• Vesentlig beriking av dyrenes nærmiljø slik at dyrene stimuleres til utforsking og aktivitet, gir mulighet for skjul hele året, oversikt over omgivelsene og ønsket sosial kontakt med andre dyr

• Avlstiltak og stell måtte fremme tillitsfulle dyr, og avl måtte ikke fremme arvelige defekter

• Håndtering av dyrene måtte kunne skje uten unødig bruk av tvangsmidler

• Situasjoner som representerte en stor belastning for dyrene, og som ikke var helt nødvendige for driften, f.eks. livdyrutstillinger, måtte forbys

Når det gjaldt mink foreslo departementet at regelverket skulle bli gjennomgått, og at:

• Regelverket skulle presisere at mink skulle holdes i driftssystemer som bedre ivaretok dyrenes atferdsbehov

• At nærmiljøet skulle bli beriket ved større areal og en innredning som stimulerte til utforsking og aktivitet

• Lvdyrutstillinger måtte forbys

• Aternative avlivingsmetoder burde bli utredet

Både når det gjaldt mink og rev skulle driftssystemene oppfylle disse målene innen 10 år, altså i 2013. I kapittel 7.2.3 gjøres det en vurdering av i hvilken grad målene er nådd.

Videre ble det anført i meldingen at dersom det ikke ble oppnådd vesentlige avlsmessige forbedringer med hensyn til dyrenes mentale helsetilstand i løpet av en tiårsperiode, burde det vurderes å avvikle pelsdyrholdet.

Ved Stortingets behandling av meldingen viste komitéflertallet (alle unntatt SV) i Innst. Nr. 226 (2002–2003) til at det i meldingen ble foreslått å gi næringen ti år på å gjøre driftssystemene enda bedre, bl.a. ved at systemene ga større mulighet for bevegelse og utvikling av normal atferd, samt at dyrenes nærmiljø måtte berikes vesentlig slik at dyrene ble stimulert til utforsking og aktivitet, og slik at det ga mulighet for skjul hele året og ønsket kontakt med andre dyr. Komiteen viste også bl.a. til at det ble foreslått at håndtering av dyr måtte skje uten unødig bruk av tvangsmidler, samt at livdyrutstillinger måtte forbys. Komiteens mindretall, medlemmene fra SV, ønsket avvikling av pelsdyrproduksjon fra og med 2013.

Forholdene som ble påpekt i dyrevelferdsmeldingen er fra det offentlige i noen grad fulgt opp gjennom regelverksendringer og økt tilsyn med pelsdyrnæringen.

Dyrevelferdsloven

Lov 19. juni 2009 nr. 97 om dyrevelferd (dyrevelferdsloven) trådte i kraft 1. januar 2010. Loven bygger i stor grad på oppdatert faglig kunnskap om dyrs evner og behov, og på utpekte mål i dyrevelferdsmeldingen. Lovens verdigrunnlag er omtalt i kapittel 7.1.

Dyrevelferdsloven ivaretar hensynet til dyrevelferden og angir overordnede og generelle føringer for vår omgang med og behandling av dyr. Den har hjemler for å gi nærmere bestemmelser gjennom forskrift.

Tidligere dyrevernlovgivning fokuserte primært på at dyr skulle beskyttes mot mishandling, vanskjøtsel og lidelse (avlivingsloven av 1929 samt dyrevernlovene av 1935 og 1974). Som følge av økt kunnskap og endringer i samfunnets holdninger, har det vært en utvikling i retning av å legge større vekt på dyrs velferd. Begrepet dyrevelferd legger vekt på det positive målet om at dyr skal ha det godt og trives, men omfatter også begrepet dyrevern som i større grad fokuserer på beskyttelse mot mishandling, vanskjøtsel og lidelse.

Formålet med loven er å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr. Formålet er satt bl.a. ut fra en erkjennelse av at dyr er sansende vesener, og i § 3 slås det fast at dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Videre heter det at dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Dette er en generell aktsomhetsnorm som vil ha selvstendig betydning i tilfeller der lovens øvrige bestemmelser ikke dekker et konkret forhold.

Øvrige generelle bestemmelser i loven omfatter blant annet krav til dyreholders kompetanse, krav til driftsformer og avliving av dyr. Lovens særlige bestemmelser om dyrehold setter blant annet generelle vilkår for hold av dyr, krav til dyrs levemiljø, krav til tilsyn og stell og avl.

Oppgradering av regelverket for hold av pelsdyr

Som en oppfølging av dyrevelferdsmeldingen foretok Mattilsynet på vegne av LMD en gjennomgang av pelsdyrforskriften av 1998 for å oppgradere regelverket slik at det i størst mulig grad følger opp føringene i dyrevelferdsmeldingen og ny dyrevelferdslov. I mandatet hadde departementet gjort det klart at det nye regelverket måtte være basert på at pelsdyrnæringen er en distriktsnæring som det er ønskelig å beholde.

På bakgrunn av problemstillingene skissert i dyrevelferdsmeldingen fikk Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) i oppdrag fra Mattilsynet å vurdere risiko for lidelse hos rev og mink holdt etter bestemmelsene i dagjeldende pelsdyrforskrift. VKM ble også bedt om å foreta en dyrevelferdsmessig vurdering av ulike avlivingsmetoder for pelsdyr. VKMs rapport «Risk assessment on the welfare of animals kept for fur production» ble publisert 11. juni 2008. Rapporten bygger på to underrapporter. Den ene, «Risk assessment concerning the welfare of animals kept for fur production», ble utarbeidet av Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), og dannet grunnlaget for VKMs vurderinger om fare for lidelse ved hold av pelsdyr. Den andre underrapporten, «Report from the ad hoc group concerning stress and suffering in the killing of fur producing animals», ble utarbeidet av en ad hoc gruppe av eksperter og omhandlet risiko for lidelse hos pelsdyr ved avliving.

I høringsbrev 18. februar 2010 redegjorde Mattilsynet slik for VKMs konklusjoner:

«I hovedrapporten oppsummerer VKM følgende konklusjoner: Velferden for rev som blir holdt i standard produksjonsmiljø i tråd med gjeldende forskrift er adekvat og forårsaker ikke fare for lidelse i nevneverdig grad hos gjennomsnittsindividet, sammenlignet med andre oppdrettede arter. Den 5. mai 2009 publiserte VKM på sin nettside en presisering vedrørende sammenligningen med andre oppdrettede arter. VKM skriver: «Referansen til andre oppdrettede arter er ikke ment å bli tillagt avgjørende vekt». Likevel vil følgende modifikasjoner av dagens oppstalling og driftsrutiner kunne bedre velferden for rev:

• utvelgelse av dyr som er tillitsfulle overfor mennesker

• jevnlige utskifting av berikelsesobjekter

• reduksjon av stress under drektighet

• tilgang til et passende dekke over nettingbunnen før avvenning

• oppstalling av valper i grupper etter avvenning

• fri tilgang til vann av adekvat kvalitet og temperatur

• et mer komplekst oppstallingsmiljø som reduserer konkurranse om ressurser

Det er behov for mer forsking vedrørende sammensetning av grupper, avvenningsalder, dyretetthet og effekt av oppstalling på tispenes fremtidige motivasjon som mødre.

Videre oppsummerer VKM at for mink som blir holdt i standard produksjonsmiljø er faren for lidelse relativt lav. Likevel vil følgende modifikasjoner av dagens oppstalling og driftsrutiner kunne bedre velferden for mink:

• bruk av berikelsesobjekter (eksempelvis rør eller hyller)

• utvelgelse av dyr som er tillitsfulle overfor mennesker

• begrensning av restriktiv fôring

Det er behov for fortsatt forskning vedrørende sammensetning i grupper, berikelsesobjekter og alternativer til restriktiv fôring.»

VKMs ovennevnte rapport med sine to underrapporter og forslag om hvordan dyrevelferden hos pelsdyr kunne bedres, dannet det viktigste grunnlaget for den nye forskriften.

Ny forskrift om hold av pelsdyr

Forskrift 17. mars 2011 nr. 296 om hold av pelsdyr (pelsdyrforskriften) trådte i kraft 1. mai 2011 (jf. vedlegg 2). I tråd med dyrevelferdsloven er formålet med forskriften å fremme god velferd og respekt for pelsdyr ut fra hensynet til disse dyrenes egenart.

Forskriften har 37 paragrafer fordelt på syv kapitler:

• Innledende bestemmelser

• Generelle bestemmelser

• Anlegg og oppholdssted

• Tilsyn og stell

• Særskilte bestemmelser for mink

• Særskilte bestemmelser for rev

• Administrative bestemmelser

De viktigste nye bygningstekniske bestemmelser i forskriften er krav om:

• Frostfritt og automatisk drikkevannsanlegg

• Fleksible oppstallingssystemer, d.v.s. lukkbare åpninger mellom oppholdsenhetene eller oppholdsenheten og annet egnet areal, slik at dyrene kan gis mulighet til å bevege seg over større arealer

• Økt minsteareal for rev som oppstalles enkeltvis

• Skjerpet beriking av miljøet

• Liggehylle til mink

• Helårig skjul til rev skjerpes slik at dyrene får et reelt gjemmested

De viktigste nye driftsmessige bestemmelser (gjelder både rev og mink) er krav om:

• Kompetanse for hold og avliving av dyr

• Skriftlige rutiner og journalføring, blant annet for bruk av stimulerende aktivitetsobjekter og innretninger

• At formålet med avl skal være friske og robuste dyr med god fysisk og mental funksjon

• Avl for dyr som er tillitsfulle overfor mennesker (krav om testing)

• Avl for dyr som ikke er spesielt aggressive overfor artsfrender

• Mulighet til ønsket sosial kontakt mellom dyr

• Valper skal gå sammen (to eller flere) fra avvenning til pelsing

• Nødvendige tiltak skal iverksettes for å redusere konkurranse og aggresjon mellom dyr som holdes sammen. Dyr som ikke aksepterer hverandre, skal holdes atskilt

• At det kun unntaksvis skal benyttes fikseringsutstyr ved håndtering

• At håndtering så langt mulig skal foregå for hånd

• Tilsyn og stell minst to ganger per døgn

• Hyppigere tilsyn med syke og skadde dyr, i tiden omkring fødsel og fra avvenning til endelig oppsplitting av valpekullet

• At avvente valpekull skal deles opp og gis større areal senest ved 11 ukers alder

• Kloettersyn månedlig og klorøkt ved behov

• Jevnlig ettersyn og vedlikehold av tekniske innretninger

• Hensyn til artstypisk eteatferd

• Hyppigere fôring av valper fram til kullet deles opp

• At overvekt skal forebygges

• Tidlig utvelgelse av avlsdyr, fôring som avlsdyr slik at behovet for stor vektreduksjon fram mot parring faller bort

• At dersom vektreduksjon av avlsdyr er nødvendig skal det skje ved bruk av fôr med lavere energiinnhold/økt fysisk aktivitet. Tiden dyrene bruker til å ete skal ikke reduseres

• Å forebygge sykdom og skade, herunder bittskader som dyrene kan påføre hverandre

• Syke og skadde dyr skal umiddelbart få forsvarlig behandling

Forskriften regulerte også avliving av pelsdyr, med blant annet nye krav til avlivingsmetoder, særskilte krav til opplæring og dokumenterbar kunnskap for person som skal avlive rev og mink, og at avlivingsutstyr skal ha måleinstrumenter for kontroll og varsling ved svikt. Disse ble overført til avlivningsforskriften ved ikrafttredelse av denne, se senere.

Det ble gitt overgangstid til 1. desember 2012 for ikrafttredelse av bestemmelsene om kompetanse om hold og avliving av pelsdyr, samt måleinstrumenter på avlivingsutstyr. Pelsdyrfarmer bygget før ikrafttredelse av forskriften fikk overgangstid til 1. januar 2015 for alle bygningsmessige tiltak, med unntak av krav til økt minsteareal til enkeltvis oppstallet rev lettere enn 12 kg (d.v.s. de fleste sølv- og blårevtisper), som trer i kraft 1. januar 2018. For de som bygger nytt, gjelder forskriften uten overgangstider.

I følge Mattilsynet107 var de forventede dyrevelferdsmessige gevinstene av endringene mer funksjonsfriske dyr, raskere avlsframgang for tillitsfulle dyr, mindre aggressive dyr, adgang til ønsket sosial kontakt mellom dyr, større plass for valper og avlsdyr ved bruk at fleksible oppstallingssystemer, et mer komplekst og beriket miljø, større plass for valpene på et tidligere tidspunkt, mindre skader som følge av økt tilretteleggelse og tilsyn fra dyreholder, forebyggende helsearbeid samt kyndig og effektiv avliving.

I sum mente Mattilsynet at de forventede dyrevelferdsmessige gevinster sto i rimelig forhold til de forventede økonomiske konsekvensene for pelsdyrnæringen slik at næringen kan opprettholdes i Norge. Relativt romslige overgangstider bidro også til dette.

Forskrift om velferd for produksjonsdyr

Forskrift 3. juli 2006 nr. 885 om velferd for produksjonsdyr implementerer EUs produksjonsdyrdirektiv (direktiv 98/58/EC) i norsk rett. I tillegg til pelsdyrforskriften og dyrevelferdsloven regulerer også denne velferd for pelsdyr. Forskriften gir generelle bestemmelser som skal bidra til god helse og trivsel hos landlevende produksjonsdyr, herunder bestemmelser om dyrenes arveegenskaper, plassbehov, krav til bygninger og tekniske innretninger, fôring, vanning og medisinsk behandling samt kunnskap og kompetanse hos dyrepasser og krav om tilsyn og dokumentasjon.

Forskrift om næringsmessig transport av dyr

Forskrift 8. februar 2012 nr. 139 om næringsmessig transport av dyr skal fremme forsvarlig velferd for dyr under transport. Forskriften gir blant annet generelle bestemmelser om gjennomføring av transport og krav til transportører og transportmidler, samt krav om dokumentasjon og planlegging av transporter.

Forskrift om avliving av dyr

Forskrift 13. januar 2013 nr. 60 om avliving av dyr108 trådte i kraft 1. februar 2013 og gjennomfører EUs avlivingsforordning (forordning EF nr 1099/2009). Forskriften inneholder en egen bestemmelse om avliving av pelsdyr. Her stilles det blant annet krav om kompetansebevis for avliving og at avlivingsutstyr skal være forsynt med måleinstrumenter for kontroll av gasskonsentrasjon og strømstyrke under avliving og varsling ved svikt. Det siste kravet er strengere enn forordningen. Tillatte metoder etter forskriften er for avliving av rev elektrisitet, ren CO, CO sammen med andre gasser samt dødelig injeksjon, og for avliving av mink elektrisitet, CO₂ i høye konsentrasjoner, ren CO eller CO sammen med andre gasser. I medhold av forskriften angis det at dyrevelferdslovens krav om avblødning ikke gjelder ved avliving av pelsdyr med gass eller elektrisitet, forutsatt at metoden medfører sikker død. Det angis videre en frist på minimum 10 minutter etter at dyret er konstatert dødt, før det kan pelses.

4.3.2 Øvrig regelverk

Gjødselvareforskriften

Forskrift 4. juli 2003 nr. 951 om gjødselvarer mv. av organisk opphav (gjødselvareforskriften)109, hjemlet i jordlova, forurensningsloven, lov om helsetjenesten i kommunene og matloven, har som formål å sikre tilfredsstillende kvalitet på gjødselvarer, forebygge forurensningsmessige, helsemessige og hygieniske ulemper fra gjødselvarer samt legge til rette for at produktene kan brukes som en ressurs uten å være til skade for miljø og biologisk mangfold. Forskriften omfatter blant annet husdyrgjødsel fra pelsdyr. Det settes krav til plassering av pelsdyranlegg for å hindre problemer med forurensning og lukt, krav om tette bunn- og sidekonstruksjoner samt krav om regelmessig fjerning av gjødsel.

Forskrift om animalske biprodukter

Forskrift 27. oktober 2007 nr. 1254 om animalske biprodukter som ikke er beregnet på konsum110 er hjemlet i matloven og gjennomfører EUs biproduktforordning som forskrift i Norge. Forskriften har bestemmelser om materiale som kan brukes som pelsdyrfôr og gjelder i tillegg blant annet for lagring, transport, bearbeiding og destruksjon av animalske biprodukter inkludert pelsdyrskrotter etter pelsing.

Naturmangfoldloven

Lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven)111 gjelder for alle sektorer som forvalter naturmangfold eller tar beslutninger som har konsekvenser for dette mangfoldet, også for pelsdyrnæringen.

Naturmangfoldloven har egne bestemmelser som skal regulere innførsel, utsetting, bruk og hold av i utgangspunktet alle typer fremmede organismer, inkludert pelsdyr. Hold av pelsdyr er etter naturmangfoldloven definert som utsetting dersom anlegget ikke kan utelukke rømming. Aktsomhetsplikten i naturmangfoldloven medfører en plikt for den som er ansvarlig for hold av pelsdyr til å gjøre seg kjent med hvilke naturverdier som kan bli skadelidende dersom dyr rømmer. Det er også en plikt til å «gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet», jf. naturmangfoldloven § 6.

Etter naturmangfoldloven § 28 om krav til aktsomhet, skal den som er ansvarlig for utsetting av levende eller levedyktige organismer i miljøet, opptre aktsomt, og så langt som mulig søke å hindre at utsettingen får uheldige følger for det biologiske mangfold. Den som setter i verk virksomhet eller tiltak som kan medføre spredning eller utslipp av levende eller levedyktige organismer, til steder der de ikke forekommer naturlig, skal i rimelig utstrekning treffe tiltak for å hindre dette. Dersom det oppstår skade på biologisk mangfold eller fare for alvorlig skade på biologisk mangfold som følge av utsetting eller utilsiktet utslipp, skal den ansvarlige umiddelbart varsle myndigheten etter naturmangfoldloven, og treffe tiltak i samsvar med naturmangfoldloven §§ 69 og 70. Etter nærmere bestemte vilkår kan miljømyndigheten selv iverksette tiltak for den ansvarliges regning.

Forskrift om fremmede organismer

Klima- og miljødepartementet arbeider med forslag til forskrift om fremmede organismer under naturmangfoldloven. Hjemmelen for å gi forskriftsbestemmelser der det stilles spesifiserte og til dels strengere krav til aktsomhet enn det den spesielle aktsomhetsnormen i naturmangfoldloven § 28 i seg selv oppstiller, følger av § 28 tredje ledd:

«Kongen kan gi forskrift om virksomheter eller tiltak som kan medføre fare for spredning eller utilsiktet utslipp av organismer som ikke forekommer naturlig på stedet (…)».

Denne bestemmelsen har ikke trådt i kraft enda fordi kapittel IV i naturmangfoldloven og forskrift om fremmede organismer vil tre i kraft samtidig. Det tas sikte på at dette vil skje i løpet av begynnelsen av 2015.

Pelsdyrforskriften og naturmangfold

Pelsdyrforskriften har enkelte bestemmelser som er relevante for hensynet til naturmangfold. Dette gjelder kravene om inneslutting, innfanging ved rømming og journalføring (internkontroll). Innesluttingskravet i form av inngjerding viderefører og skjerper krav til gjerde i pelsdyrforskriften fra 1998, mens kravene om sluse i hus med tette yttervegger, om innfanging av dyrene snarest mulig etter rømming og om journalføring er nye. Kravet om journalføring over blant annet dyrene i anlegget er ikke videre spesifisert, slik at det er opp til hver enkelt oppdretter hvordan dette etterleves. Pelsdyrforskriften stiller ikke krav om varsling ved rømming av pelsdyr fra pelsdyrfarmene.

Plan- og bygningsloven og naturmangfold

Det følger av naturmangfoldloven § 7 at ved alle offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet, enten de fattes med hjemmel i naturmangfoldloven eller andre lover, så skal naturmangfoldlovens alminnelige prinsipper om bærekraftig bruk legges til grunn for beslutningen (§§ 8-12). Dette gjelder også i plan- og bygningssaker som ved etablering av et nytt pelsdyranlegg eller ved utvidelse av eksisterende anlegg. Kommunene er da forpliktet til å undersøke med sektormyndighetene om tiltak kan være i konflikt med viktige nasjonale hensyn, f.eks. tiltak i nærheten av et verneområde. Ved etablering av pelsdyranlegg er vurderinger om naturmangfoldhensyn aktuelle ved flere beslutninger og prosesser etter plan- og bygningsloven112. I handlingsplanen mot mink legges det vekt på at minkbestanden ikke må få ytterligere påfyll gjennom nye rømminger, og det foreslås at det i enkelte kritiske områder langs kysten vurderes å etablere soner som er fri for oppdrett av mink. På minkfrie øyer anbefaler handlingsplanen at etablering av minkoppdrett må unngås.

Kjemikalier

Det europeiske kjemikalieregelverket REACH, som regulerer registrering, vurdering, godkjenning og begrensning av kjemikalier, gjelder i Norge gjennom EØS-avtalen. REACH-forordningen er gjennomført i Norge i REACH-forskriften113 som er hjemlet i produktkonktrolloven, forurensningsloven, arbeidsmiljøloven samt brann- og eksplosjonsvernloven, og innebærer felles registrering og regulering av nye og eksisterende kjemiske stoffer114. IFDDA (den internasjonale foreningen for pelsberederier) har ingen oversikt over kjemikaliebruk mv., men berederier er underlagt REACH-regelverket, og de samme kravene gjelder også berederier utenfor EU ved import til EU115.

4.3.3 Offentlig tilsyn

Mattilsynet er tilsynsmyndighet etter dyrevelferdsloven. Det fører tilsyn med etterlevelse av regelverket for hold av dyr og har hjemmel til å fatte vedtak med pålegg om iverksetting av tiltak ved regelverksbrudd. Ved manglende etterlevelse av pålegg anvender Mattilsynet opptrappende virkemiddelbruk i form av nye vedtak med strengere reaksjoner116.

Mattilsynet driver i hovedsak risikobasert tilsyn. Det gjennomfører både varslede og uanmeldte tilsyn basert på tidligere tilsynshistorikk, innkomne bekymringsmeldinger og virksomhetens egen dokumentasjonshistorikk. Som følge av den økte oppmerksomheten rundt næringen har tilsynsaktiviteten med pelsdyrnæringen blitt intensivert siden 2010, og antallet tilsyn har steget. Økningen i tilsynsfrekvens er en følge av LMDs føringer til Mattilsynet om å prioritere tilsyn med pelsdyrnæringen og å skjerpe inn virkemiddelbruken ved regelverksbrudd117.

Mattilsynet skal opptre enhetlig og følge opp næringen med like virkemidler overfor samme type avvik. For at dette skal kunne praktiseres ved tilsyn med pelsdyrhold, er det blitt utarbeidet tilsynsveiledere som ble ferdigstilt i juli 2014. Det er to veiledere, en hver for inspeksjon av henholdsvis mink- og revehold.

Mattilsynet er også tilsynsmyndighet og fører tilsyn og fatter vedtak for å gjennomføre bestemmelsene i transportforskriften, i forskrift om animalske biprodukter samt gjødselvareforskriftens del II (bestemmelser om tilvirking). Kommunen fører tilsyn med at gjødselvareforskriftens del III (bestemmelser om lagring og bruk) etterleves.

Lov om statlig naturoppsyn (naturoppsynsloven) fra 1996 gir Statens naturoppsyn (SNO) ansvaret for det statlige naturoppsynet og ansvaret for å føre kontroll med bestemmelsene gitt i eller i medhold av blant annet naturmangfoldloven. Etter naturoppsynsloven § 2 har SNO plikt til å føre kontroll med at de lovverk som er listet opp i bestemmelsen blir overholdt, og det skal føres tilsyn i et slikt omfang at regelbrudd avdekkes. Hvilke saklige områder SNO skal velge å føre tilsyn med er opp til det statlige naturoppsynet selv å vurdere, men det skal inneholde konkrete prioriteringer. Omfanget på oppsynsvirksomheten må tilpasses den antatte risikoen for at det begås lovbrudd.

4.4 Regelverk internasjonalt

Hold av pelsdyr i EU og EØS omfattes av direktiv 98/58/EC om velferd for dyr som holdes for produksjonsformål, mens forordning (EF) nr. 1099/2009 (avlivningsforordningen) inneholder bestemmelser om avliving av pelsdyr. Transport av pelsdyr reguleres av forordning (EF) nr. 1/2005 om beskyttelse av dyr under transport og tilknyttede aktiviteter.

Direktiv 98/58/EC gir generelle regler for beskyttelse av dyr holdt for produksjon av mat, ull, hud, pels eller andre produksjonsformål. Regelverket setter generelle krav vedrørende forhold som tilsyn med dyr, dokumentasjon, plass til bevegelse, bygninger og miljø, tekniske innretninger samt krav til fôring, vanning og stell118.

De land som har signert Europarådsanbefalingen for hold av pelsdyr, har gjennomført denne i nasjonal lovgivning eller administrativ praksis. De fleste EU/EØS-landene har ikke nasjonalt særregelverk for hold av pelsdyr og heller ingen vesentlig produksjon. De store pelsprodusentene i Nord-Europa har imidlertid nasjonalt særregelverk.

Europarådsanbefalingen for hold av pelsdyr setter generelle krav med hensyn til blant annet kompetanse, tilsyn med dyr, bygninger og miljø, renhold, fôring og vanning, klimatiske forhold og støy, tekniske innretninger, avvenning, håndtering av dyr, avl og avliving.

FNs konvensjon om biologisk mangfold forplikter Norge til å hindre innføring av, kontrollere eller utrydde fremmede arter som truer økosystemer, leveområder eller andre arter.

Sverige

I 1995 ble det innført egne krav om at rev kun var tillatt holdt dersom deres behov for sosial kontakt med andre rever, behov for å grave og for å beskjeftige seg med andre aktiviteter kunne ivaretas. Eksisterende anlegg kunne likevel drives fram til år 2000. Mulighet for graving innebærer at dyrene må gå på bakken, og dette ble ansett umulig fordi det medfører parasittproblemer. Dette førte til at reveoppdrett ble avviklet i Sverige119.

Det er ca. 70 minkoppdrettere i Sverige, to chinchillaoppdrettere og ingen reveoppdrettere. Gjennomsnittsprodusenten av mink i Sverige har omkring 2 500 avlstisper120.

En statlig utredning fra 2003 ga pelsnæringen tid på seg til 2010 for å forbedre dyrevelferden. I 2010 bestemte Jordbruksverket, etter en vurdering av næringens dyrevelferdsarbeid, ny forskning på området og kontroll av en stor del av landets minkfarmer, at det var nødvendig med en revisjon av regelverket for å forbedre dyrevelferden.

De nye forskriftene (SJVFS 2012:14, Saknr L 103121), som trådte i kraft i juli 2012, inneholder generelle bestemmelser om hold av mink, chinchilla og rev. Det er også særskilte bestemmelser om hold av mink og chinchilla. Forskriften minner mye om det norske regelverket for så vidt gjelder hold av mink, og oppfyller Europarådsanbefalingen om hold av pelsdyr.

Forskriften har som fokus å forebygge stereotypier og unormal atferd hos dyrene, og har krav om økt areal i form av etasjebur. I hvert plan av burene skal det være en hylle for å gi dyrene mulighet for å bevege seg på flere plan og utøve sitt naturlige behov for å klatre.

Kravene til fôring skjerpes i paringsperioden og valpeperioden.

Den som har ansvar for stell av dyrene må gjennomgå en utdannelse med godkjent resultat. Utdannelsen skal være godkjent av Jordbruksverket.

Forskriften skjerper kravene til miljøberiking, og åpner for flere ulike måter å løse dette på. Eksempler på miljøberiking kan være rør, baller, grener, løpehjul, vannbad eller lignende. Det er ikke krav om at burene har vannbad. I Sverige refereres det til at forskningen om minkens behov for vannbad har til dels motstridende resultater.

Hver besetning skal i følge den nye forskriften besøkes av en veterinær minst to ganger i året, og et av besøkene skal skje i perioden når hunnene har valper. I tillegg skal hver farm minst en gang i året ha besøk av en etolog som har kunnskap om dyrearten.

Danmark

I Danmark finnes mer enn 1400 minkfarmer. Gjennomsnittlig hadde hver farm 2160 minktisper i 2013 og 2239 minktisper i 2014122. «Bekendtgørelse om beskyttelse af pelsdyr»123 trådte i kraft i januar 2007. Denne stiller blant annet krav om at rev skal ha adgang til en gravekasse, og at reveburene skal ha en tett bunnplate over deler av gulvarealet. I praksis viste det seg at sandkasse og bunnplate førte til at burene ikke kunne holdes rene for ekskrementer. Revene ble gående på fuktig, og ved frost, isete underlag, og pelsen ble tilgriset. De uhygieniske forholdene som fulgte av de nye reglene ble vurdert å medføre en vesentlig forringet dyrevelferd for reven. Justisministeriet konkluderte med at det ikke var mulig å finne en produksjonsform som sikrer reven rimelige forhold, og foreslo å innføre et forbud mot hold av rev124.

I sine høringssvar til forslaget om å forby revehold bemerket både Københavns Universitet og Det Jordbrugsvidenskabelige Fakultet ved Aarhus Universitet at forbudet bare kunne begrunnes ut i fra dyreetiske betraktninger. Dette fordi begge institusjoner mente det ville være mulig å fastsette regler for hold som sikret reven velferd på nivå med andre produksjonsdyr125. Danmark har nå vedtatt en lov som forbyr hold av rev126.

Det danske regelverket setter for øvrig generelle krav til farmenes beliggenhet, rømmingssikker inngjerding og ettersyn av infrastruktur for å sikre dyrenes velferd. Videre er det krav til anlegg og oppholdssted, liggehyller, rør, redekasse, tilsyn og stell. Dyrene skal ha daglig tilgang på næringsrikt og balansert fôr og rent drikkevann i rikelig mengde. Detaljerte krav til burstørrelse for de forskjellige kategoriene pelsdyr finnes i vedlegg til regelverket.

«Bekendtgørelse om obligatorisk sundhedsrådgivning i minkfarme» trådte i kraft i april 2011. Forskriften krever at det skal inngås avtale mellom den ansvarlige for minkfarmen og en veterinær. Det skal være minst fire rådgivningsbesøk av veterinær i året i farmer som har helårsdrift. Forskriften regulerer også bl.a. innholdet i rådgivningsbesøkene og dokumentasjon. «Bekendtgørelse om uddannelse m.v. af personer, der er beskæftiget i minkfarme, samt uddannelse af personer, der fører direkte tilsyn med aflivning af pelsdyr i pelsdyrfarme»127 trådte i kraft 1. januar 2013 og avløser utdannelseskrav fra desember 2011.

Finland

Det er per i dag 960 pelsdyrvirksomheter i Finland. Den gjennomsnittlige størrelsen på besetningene har økt betydelig de siste årene. Det er som regel familieforetak. Det produseres årlig ca. 1,7 millioner minkskinn, 1,8 millioner reveskinn og 130 000 mårhundskinn i Finland. Eksportinntektene av den finske pelsdyrproduksjonen er på nærmere 400 millioner euro.

Statsrådets förordning om skydd av pälsdjur av 1996 er hjemlet i den finske dyrevelferdsloven og ble oppdatert i oktober 2011. Den inneholder bestemmelser om hold av de aktuelle pelsdyrartene i landet (rev, mink, chinchilla, sumpbever, mårhund og sobel). I 2006 ble det innført et system for sertifisering av pelsdyrvirksomheter.

Det er generelle krav til farmenes beliggenhet, rømmingssikker inngjerding, skjerming mot støy og ettersyn av all infrastruktur for å sikre dyrenes velferd.

Det er krav til farm og oppholdssted, liggehyller, skjul, tilsyn og stell. Dyrene skal ha daglig tilgang på næringsrikt og balansert fôr og rent drikkevann i rikelig mengde.

Bruk av nakketang til rev skal unngås. Det er også krav til kontroll av dyrenes velferd minst én gang per dag, samt oppmerksomhet på atferdsproblemer ved plassering av dyr i grupper.

Detaljerte krav til burstørrelse for de forskjellige kategoriene pelsdyr finnes i vedlegg til forskriften. Et nytt regelverk er under utarbeidelse.

5 Naturmangfold og miljø

5.1 Generelt om naturmangfold

Naturmangfold defineres som biologisk mangfold, landskapsmessig mangfold og geologisk mangfold, som ikke i det alt vesentlige er et resultat av menneskers påvirkning128. Globalt er menneskets spredning av fremmede arter betraktet som en av de største truslene mot biologisk mangfold129, og EU har nylig rangert fremmede invaderende arter som den nest største trusselen mot biologisk mangfold. Det er store samfunnsmessige kostnader knyttet til skader fra og bekjempelse av introduserte arter.

Utsetting etter naturmangfoldloven omfatter også innesluttet system der rømming ikke er utelukket. Rømte pelsdyr er fremmede organismer fordi de ikke hører til noen art eller bestand som forekommer naturlig på stedet. De kan fortrenge og gjøre betydelig skade på stedegne arter og slik ha uønsket effekt på økosystem og biologisk mangfold. I Norge fantes det opprinnelig ikke noen bestand av mink, og all mink i naturen stammer fra rømte individer fra oppdrett.

Pelsdyr som har etablert seg i norsk natur har en rekke uønskede effekter. Av disse effektene kan det nevnes predasjon på stedegne arter og for enkelte truede arter er minken en betydelig trusselfaktor130. Forskning har påvist genetisk innblanding av farmrev på fjellrev131. Det er usikkerhet når det gjelder om farmrev utgjør noen risiko ved spredning av smitte i form av parasitter og sykdommer132.

5.2 Rømming fra pelsdyranlegg

Da pelsdyrnæringen startet opp i Norge, førte rømminger raskt til etablering av ville bestander av nordamerikansk mink133. Det finnes ingen samlet oversikt over i hvilket omfang pelsdyr rømmer fra pelsdyranlegg i dag, men det er antatt at rømming fortsatt er en kilde til spredning og opprettholdelse av minkpopulasjoner134. Rømming kan skje fra pelsdyranlegg som følge av sabotasje, ulykker eller uhell. Utvalget har innhentet informasjon fra Mattilsynet, Miljødirektoratet, SNO og NPA om rømming.

Miljødirektoratet og SNO opplyser at de ikke har oversikt over i hvilket omfang mink rømmer fra pelsdyranlegg i dag. Det man har statistikk over er årlige fellingstall fra SSB. Mattilsynet fører ikke oversikt over rømte dyr fordi regelverket ikke inneholder krav om rapportering av slike uhell. Utvalget har på forespørsel til Mattilsynets distriktskontorer fått opplysninger om at de er kjent med at rømming forekommer. Årsakene som oppgis er i hovedsak avvik på yttergjerdet og avvik på rutiner for lukking av port/dører135. NPA registrerer dyr som er sluppet ut av dyrevernaktivister og dyr som har rømt på grunn av naturskade (i hovedsak store snømengder og sterk vind som medfører skade på pelsdyrhusene). NPA registrerer ikke dyr som er sluppet ut av pelsdyranlegget på grunn av uhell. Innesluttingskravene i pelsdyrforskriften er hjemlet i dyrevelferdsloven og dermed med dyrevelferdshensyn som formål. Slik det er per i dag er det ingen krav til merking av pelsdyrene, slik at det ved rømming ikke er mulig å identifisere hvilken pelsdyrfarm dyret har rømt fra. Utvalget viser til at den teknologiske utviklingen går raskt framover og at merking kan tenkes å bli en mulighet i framtiden.

NPA har presenterte tall for rømming fra 2000 og fram til i dag, som vist i tabell 5.1 og 5.2.

Ut fra disse oversiktene over rømming, framkommer det at det er differanse mellom antall dyr rømt og antall dyr fanget inn igjen. Mulighetene for overlevelse ved rømming av pelsdyr vil være avhengig av en rekke faktorer som f.eks. årstid og mattilgang. NPA opplyser at de i 2001 etablerte et sms-system for å varsle produsentene slik at det så raskt som mulig kommer både mennesker og utstyr på plass for innfangning av dyrene når de har rømt. NPA opplyser at de har ett sentralt og flere lokale beredskapslagre med utstyr til innfanging av rømte dyr. Disse lagrene er i Oslo, Treungen, Marnadal, Sirevåg, Sandane, Lomen, Hamar, Oppdal og Trondheim136.

5.3 Konsekvenser for naturmangfoldet

5.3.1 Nordamerikansk mink

Tidligere rømt nordamerikansk mink har etablert seg i hele Norge med unntak av enkelte øyer i god avstand fra land137. Mink er oppført med svært høy økologisk risiko i Artsdatabanken. Det innebærer at arten har en sterk negativ effekt på norsk natur138. Mink har stort potensiale for negative effekter og den har stor evne til å etablere seg i nye naturtyper139. Faren for interaksjoner med truede arter og nøkkelarter og tilstandsendringer i naturtyper er høy. Nordamerikansk mink forventes å kunne overleve lenge (mer enn 1000 år) i Norge.

Fra 1970 og fram til i dag har utbredelsen av mink endret seg svært lite. Bestandsutviklingen ser ut til å ha stabilisert seg i de sørlige og sentrale deler av landet, og bestanden synes stedvis å ha gått tilbake i Sør- og Midt-Norge. Det er også diskutert hvorvidt det er konkurranse mellom mink og oter, og nyere forskning tyder på at oteren er den sterkeste part140.

Minken er et generalistrovdyr som utnytter et bredt spekter av føderessurser og er en trussel mot flere arter, noen av disse er oppført på Norsk rødliste for arter. Næringsvalget til minken varierer med årstid og geografisk område. I Norge tar mink en god del fugl og egg i hekkeperioden. Mink kan opptre i relativt høye tettheter og slik ha sterk negativ påvirkning på norske arter som ikke har utviklet seg sammen med denne arten. Særlig utsatt er bakkehekkende sjøfugl og unge laksefisk og edelkreps. Det er også funnet negative effekter av mink på smågnagerbestander og frosk. Som mårdyr har minken stor evne til å hamstre mat, og vil selv ved moderate tettheter kunne beskatte uforholdsmessig mye på sårbare bestander. I tillegg holder ikke minken sine territorier tomme for all annen mink, og det kan derfor bli stor tetthet av mink ved god næringstilgang141.

Truede arter som minken jakter og spiser er bl.a. horndykker, teist, alke, lundefugl og edelkreps. Hubroen trues ved at den konkurrerer med mink om byttedyr. Mink utgjør dessuten en vesentlig del av dietten til hubro. Mink er et rovdyr høyt på næringskjeden som derfor får høyere konsentrasjoner av miljøgifter enn smågnagere og fisk. Når hubro og havørn eter mink får den i seg høyere konsentrasjoner av miljøgifter enn disse rovfuglene ville fått ved sin vanlige diett (smågnagere/fisk). Miljøgiftene kan blant annet føre til at eggeskallet blir skjørt og knuses under ruging. Minkskrotter skal derfor ikke kastes i naturen142. Indirekte kan predasjon fra mink føre til endringer i fordeling og tetthet av arter som har en viktig funksjon i økosystemet, noe som kan gi endret vegetasjon og livsgrunnlag for andre arter. På denne måten utgjør mink en generell trussel mot naturmangfoldet og mot verneverdien i verneområder143.

Handlingsplanen mot mink ble ferdigstilt av Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) i 2011 og presenterer mål, handlingsmåter og hovedprioriteringer for å minske de negative effektene mink har på norsk natur. I tråd med handlingsplanen er overvåkning, forskning og utredning viktig arbeid som prioriteres. Det er først og fremst tiltak mot mink i verneområder med sjøfugl som er prioritert gjennom handlingsplanen. Kostnader knyttet til tiltakene i handlingsplanen mot mink dekkes i dag av Miljødirektoratet. I tillegg har Miljødirektoratet bevilget midler til Norges jeger- og fiskerforbund til tiltak utenfor verneområdene. Tiltak mot mink er relativt tid- og kostnadskrevende blant annet fordi territoriene ofte vil fylles raskt opp igjen etter uttak av mink.

5.3.2 Farmrev

Fjellreven er et av Norges mest utrydningstruede pattedyr, den er kategorisert som kritisk truet på den norske rødlisten, og til tross for fredning i mer enn 80 år har fjellreven i Norge inntil nylig vært i vedvarende tilbakegang. Delbestander har dødd ut og store høyfjellsområder har lenge vært uten ynglende fjellrev. Det er foreløpig liten kjennskap til omfanget eller konsekvensene av kontakt mellom fjellrev og rømt oppdrettsrev, men sannsynligvis vil eventuell genetisk påvirkning av rømte oppdrettsrever på fjellrev være større enn risikoen for overføring av sykdommer/parasitter144.

Rømte blårev kan få avkom med den skandinaviske fjellreven og slik ha innvirkning på fjellrevpopulasjonens genetiske struktur. Pelsdyroppdrett gjennom flere tiår har blant annet resultert i endret kroppsbygning (morfologi) hos farmrevene. Slike framavlede trekk kan ha negativ innvirkning på reproduksjon og overlevelse ved innblanding med vill fjellrev. I forskningsrapporten «Farmed arctic foxes on the Fennoscandian mountain tundra: implications for conservation, 2009» konkluderes det med en sterk anbefaling om at farmrev og hybrider fjernes fra naturen for å forhindre genetisk forurensning av den gjenlevende truede populasjonen av fjellrev145.

Det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev ble etablert i sin nåværende form i 2003, i tilknytning til den første handlingsplanen for fjellrev146. Noe av målsettingen med handlingsplanen var å kartlegge bestandsstatus. Siden 2003 har det nesten årlig blitt dokumentert forekomster av rømte farmrever i nære fjellområder. SNO har tatt ut noen av disse individene. Det er dokumentert hybridisering (avkom etter vill fjellrev og farmrev) i flere tilfeller147. Ett eksempel på i hvilken grad rømt farmrev representerer en trussel mot fjellreven, er fjellrevpopulasjonen på Finse. På slutten av 90-tallet ble den opprinnelige fjellrevbestanden avlivet på grunn av hybridisering. Avkom fra den opprinnelige hybridiserings-hendelsen på midten av 90-tallet reproduserte seg videre, og opprettholdt en liten bestand på mindre enn ti individer av farmrev og hybrider i drøyt ti år148. I 2008 og 2009 ble alle disse tatt ut av Direktoratet for Naturforvaltning.

5.3.3 Bruk av offentlige ressurser til bekjempelse av mink

I en oppstartfase ble det i 2012 avsatt 355 000 kroner til SNO sitt arbeid med uttak av mink i verneområder. For 2013 og 2014 er beløpet kroner 700 000. Dette omfatter midler til tjenestekjøp, kompetanseheving og utstyr.

5.4 Andre miljøpåvirkninger

5.4.1 Håndtering av kadaver

Norsk Protein samler inn alle skrotter av pelsdyr i Norge, og tar også imot biprodukter fra slakterier og skjærebedrifter. Pelsdyrskrottene hentes etter pelsing og leveres for behandling ved Norsk proteins anlegg på Hamar og Balsfjord. Oppdragsgiver er NPA. Pelsdyrskrottene videreforedles til kjøttbenmel og animalsk fett.

Pelsdyrskrotter mottatt (i tonn) og bearbeidet de siste tre år:

• 2011: 2516 tonn

• 2012: 2540 tonn

• 2013: 2972 tonn

Bearbeiding av pelsdyrskrotter skjer etter samme metode som brukes på alle innsamlede kadaver/selvdøde dyr i Norge, og produktene etter behandling er animalsk fett og kjøttbenmel. Eksempelvis ga bearbeiding av pelsdyrkadaver i 2013, et omtrentlig utbytte på 1000 tonn fett (olje) og 600 tonn med kjøttbenmel. Noe av biooljen brukes som fyring i Norsk Proteins fabrikker, og det resterende (60–70 %), blir eksportert til utlandet og går inn i produksjon til biodiesel. Kjøttbenmelet fra denne produksjonen blir i sin helhet levert som brensel til sementindustrien i Norge149.

5.4.2 Bereding

Den internasjonale foreningen for pelsberederier, IFDDA, arbeider med en kartlegging av pelsbransjen som skal inneholde beskrivelse av arbeid, kjemikaliebruk og oppfølging av REACH-regelverket. NPA opplyser150 at IFDDA per i dag ikke har oversikt over kjemikaliebruk mv.