Del 4
Alternativer for pelsdyrnæringens framtid i Norge

Alternativer for pelsdyrnæringens framtid i Norge

Mandatet for pelsdyrutvalget tar utgangspunkt i at det foreligger to alternativer for pelsdyrnæringens framtid i Norge; bærekraftig utvikling og styrt avvikling. Siden 1939 har utviklingen i næringen innebåret en sterk reduksjon i antall farmer, men en økning i antall dyr per farm. En slik utvikling med færre, men større virksomheter preger også andre husdyrnæringer. NPA har opplyst at det i løpet av de siste fem årene har kommet til ca. 54 nye virksomheter, enten i helt nye pelsdyrfarmer eller ved overtakelse av nedlagte farmer eller ved start av produksjon sammen med etablerte oppdrettere. Fra 2009, da en del avviklet blant annet på grunn av nye forskriftskrav, har det vært en nedgang i antall pelsdyrfarmer, men de tre siste årene har det vært en netto økning. I følge NILF er det i 2014 277 bruk med pelsdyr1.

Nettoverdien av den norske pelsskinnsproduksjonen har etter år 2000 variert mellom 200 og 486 millioner kroner årlig, høyest i 2013 med ca. 486 millioner kroner og lavest i 2007 med 207 millioner kroner. Antall produserte reveskinn har gått klart ned i løpet av perioden, men verdien av skinnene har økt, slik at den samlede verdien ikke har falt tilsvarende. Når det gjelder minkskinn har produksjonen vært økende, og i 2013 ble det produsert 613 000 minkskinn til en samlet verdi av nesten 322 millioner kroner2.

Pelsdyrnæringen kjennetegnes av at markedet for de ulike pelsdyrskinn er internasjonalt, og at det er veldig svingende. Dette skyldes at markedet blir påvirket av blant annet vintertemperaturer, motebildet og den økonomiske utvikling i store kjøperland. I de senere år har skinnprisene vært gode, ikke minst for minkskinn. Prisene har falt igjen i 2014.

Som i andre europeiske land er pelsdyrnæringen i Norge under et press. Dersom pelsdyrnæringen ikke er sosialt eller politisk akseptert, risikerer den å bli så strengt regulert at den blir økonomisk ulønnsom, eller å bli forbudt. Dette har skjedd i flere europeiske land. I Storbritannia ble f.eks. pelsdyrhold forbudt i 2002 ut fra «den offentlige moral». Et annet eksempel er Sverige der det i 1995 ble innført krav til hold av rev som var så strenge og omfattende at produksjonsformen ble ulønnsom. Dette omtales nærmere i kapittel 9 om styrt avvikling. Oversikt over regler for hold av pelsdyr i ulike land er gitt i kapittel 4.

I det følgende behandles først elementer som kan styrke en bærekraftig utvikling av næringen, og deretter ulike spørsmål som det må tas stilling til ved en eventuell styrt avvikling av næringen.

8 Bærekraftig utvikling

Prinsippet om bærekraftig utvikling ble løftet fram av Brundtlandkommisjonen i 1987, og ble da brukt om en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov. Det finnes også andre definisjoner av begrepet som blant annet tar utgangspunkt i en produksjons ressurstilgang eller i spørsmålet om et produksjonssystem kan reprodusere sine essensielle elementer. For pelsdyrnæringen kan spørsmålet om en bærekraftig uvikling særlig gjelde næringens legitimitet i landet og trusselen om nedleggelse. Disse spørsmålene er knyttet til samfunnets oppfatning av dyrevelferden og de etiske spørsmål som er behandlet i kapittel 7. Bærekraften er også knyttet til økonomien i næringen som blant annet bestemmes av produksjonskostnadene og prisene på det internasjonale pelsmarkedet. I denne utredningen tas det utgangspunkt i mandatets presisering av temaer som skal vurderes, og som kan sies å inngå i ulike aspekter av begrepet bærekraft. I det følgende vurderes og foreslås:

• Tiltak som kan opprettholde eller styrke pelsdyrnæringens konkurransekraft i internasjonale markeder

• Tiltak som kan styrke næringens legitimitet uten å svekke dens konkurransekraft

• Tiltak for å redusere risiko for uheldige virkninger av pelsdyrnæringen på naturmangfoldet

Vurderingstemaene er knyttet til næringen som helhet, og ikke til den enkelte virksomhet eller pelsdyrfarm. Det er ikke skarpe skiller mellom de ulike aspektene knyttet til bærekraft. Eksempelvis kan god dyrevelferd og forsvarlig produksjon styrke næringens legitimitet. Dette kan samtidig være et fortrinn i markedsføringen og dermed styrke næringens konkurransekraft. Det at næringen er konkurransekraftig, genererer eksportinntekter og bidrar til sysselsetting i distriktene, kan på sin side gi den en samfunnsmessig betydning som styrker dens legitimitet. De ulike aspektene kan også stå i motstrid til hverandre. Et eksempel på dette er at større og mer berikede oppholdsenheter antakelig ville kunne styrke legitimiteten, men samtidig kan medføre kostnader som svekker konkurransekraften.

8.1 Pelsdyrnæringens konkurransekraft i internasjonale markeder

Pelsdyrnæringen er en eksportnæring3 i et internasjonalt marked. NPA trekker fram at næringens konkurransekraft er bygget på følgende konkurransefortrinn: godt avlsmateriale, god tilgang på råvarer (fôr), et gunstig klima for pelsproduksjon, god og dokumentert dyrevelferd og høyt kunnskapsnivå blant oppdretterne4. Utvalget mener det først og fremst er næringen selv som har ansvar for å styrke egen konkurransekraft, men vil likevel peke på noen områder som har betydning for konkurransekraften. Myndighetene har allerede bidratt til å styrke konkurransekraften gjennom de ulike økonomiske støtteordningene, bestemmelsen om Pelsdyrnæringens Markedsutjevningsfond i skatteloven § 8-1 (2), og vektleggingen av at regelverket ikke skal være til hinder for en lønnsom næring. Når det gjelder det siste vises det til at LMD presiserte mandatet for arbeidet med ny pelsdyrforskrift slik at forskriftsarbeidet skulle «være basert på at pelsdyrnæringen er en distriktsnæring som det er ønskelig å beholde»5.

8.1.1 Produksjonskostnader (fôr)

Fôr er den klart største utgiftsposten innen pelsdyroppdrett, og kostnadene er derfor av avgjørende betydning for konkurransekraften. NILF anslår at fôrkostnadenes andel av kostnadene på farm med pelsdyr er ca. 64 %6. God tilgang på fôr bidrar dermed også til å forklare hvorfor norske pelsdyroppdrettere i følge næringen kan produsere skinn til nokså tilsvarende produksjonskostnader som i Kina7.

Som forklart i kapittel 3.2.3 benyttes i stor grad avskjær fra fiskeindustri, lakseensilasje, fjørfeavfall og slakteavfall fra storfe og svin i norsk pelsdyrfôr. Tilgang og pris på disse råvarene har dermed stor betydning for næringen. Det finnes flere andre områder der disse råstoffene kan utnyttes, f.eks. eksport til humant konsum, fôr til familiedyr, fôr i fiskeoppdrettsnæringen, og produksjon av biogass og biogjødsel8. Dette kan på sikt tilsi begrenset tilgang på fôr, prisen kan øke og konkurranseevnen svekkes.

Forskning på nye fôrmidler til pelsdyr

Avfall blir i dag brukt til forskjellige formål. Det er ikke lenger slik at avfall bare er avfall. Det viser seg at det får stadig nye anvendelsesområder. Dette gjelder også biologisk avfall. Her er det utvikling av nye kjemiske og biokjemiske metoder som gjør dette mulig. Denne utviklingen har betydning for tilgang og pris på fôr til pelsdyr, i den forstand at det blir større konkurranse og økte priser for råvarene. Men det betyr også at det er mulig å bruke andre ressurser til husdyrfôr enn tidligere, f.eks. tremasse. De nye prosessene fører også til at det oppstår nye reststoffer som muligens kan brukes til fôr. Disse forandringene betyr at det er både mulig og økonomisk forsvarlig å skaffe fôr til pelsdyr selv om vanlig avfall stiger i verdi. Men det krever en betydelig forskningsinnsats slik at de nye fôrressursene blir brukt på riktig måte for å dekke dyrenes behov og gi gode produkter. Mesteparten av denne forskningen vil være felles for mange arter inkludert pelsdyr. Resultatet av dette vil være at enda mer av det som tidligere var avfall blir brukt til en økonomisk bærekraftig produksjon, og pelsdyrene vil kunne ha en viktig posisjon i dette.

Aktuelle forskningsområder på fôrområdet kan være bruk av nye fôrråstoffer, bedret holdbarhet for fôr og fôrutnyttelse.

8.1.2 Skinnkvalitet

Kvaliteten på skinnene er avgjørende for prisen som oppnås på auksjonene, og god kvalitet henger blant annet sammen med godt avlsmateriale og god kompetanse hos oppdrettere og fôrprodusenter. Næringen har fra de første pelsdyrfarmene ble etablert arbeidet for å sikre best mulig pelskvalitet. Viktige tiltak som brukes er avlsprogram, skinnutstillinger og ulike typer statistikker. Markedet er i stadig endring, og både kvalitetskrav, ønsket typepreg (hårlengde, variasjoner innenfor art og fargevariant) og hvilke skinntyper (art og fargevariant) det bør satses på, endres. Fra næringens side er det dermed viktig med en profesjonell og aktiv næringsorganisasjon, og at det opprettholdes tett kontakt mellom produsentene og deres næringsorganisasjon. Slik kan ny kunnskap spres hurtig, og norsk pelsproduksjon hevde seg best mulig i konkurranse med andre produsentland.

Et av utvalgets forslag er at det innføres et elektronisk journalsystem. Et slikt system er beskrevet nærmere som et tiltak for å fremme næringens legitimitet i kapittel 8.2, men i sammenheng med pelskvalitet foreslås at dette journalsystemet inneholder en mulighet for å registrere de ulike kriteriene for pelskvalitet. Ved utvelgelse av avlsdyr vil pelskvalitet være en av egenskapene det selekteres for. Ved å registrere kriterier for utvelgelse vil man få en oversikt og et statistisk materiale som vil kunne styrke konkurransekraften.

8.1.3 Merkevarebygging – sertifiseringsordninger og velferdsregistrering

Norske pelsdyrfarmer som er medlem av NPA sertifiseres etter sertifiseringssystemet FarmSert (jf. kapittel 3.3.3). Sertifiseringsordninger for pelsdyrhold, som i dag også finnes i Finland og i Polen, kan ha betydning for næringens offentlige legitimitet, men gir også et konkurransefortrinn på skinnmarkedene. I Finland etablerte Finlands päldjursuppfödares förbund en sertifiseringsordning for pelsdyrfarmer i 20059. Utvalget har fått opplyst at polske farmer framover vil sertifiseres av det finske auksjonshuset Saga Furs.

Saga Furs har solgt skinn fra sertifiserte farmer for merpris (jf. kapittel 3.5.3). Som nevnt der har Saga Furs opplyst at auksjonshuset fra auksjonen i desember 2014 kun vil selge reveskinn fra sertifiserte farmer. Sertifiseringen blir da mer en inngangsbillett enn et konkurransefortrinn på auksjonene som arrangeres av Saga Furs. I det internasjonale markedet for reveskinn må sertifisering likevel ses på som et konkurransefortrinn, f.eks. overfor kinesiske reveskinn. Bakgrunnen for dette er at europeiske motehus etterspør skinn fra sertifiserte farmer, og vil betale en høyere pris for sertifiserte skinn kjøpt gjennom Saga Furs, enn for skinn solgt gjennom andre kanaler som ikke kan garantere en slik opprinnelse.

Pelsdyrutvalget mener at sertifisering vil vise seg som en konkurransefordel i tiden framover.

God velferd kan bli en konkurransefordel for pelsdyrbønder med god dyrevelferd dersom auksjonshusene på sikt kan tilby skinn fra farmer hvor velferden er vurdert, f.eks. etter WelFurs kategorier (jf. kapittel 7.2.2). Dette krever at tilstrekkelig mange farmer i Norge og andre land er vurdert etter WelFur, slik at antall skinn med slike opplysninger blir stort nok til at det er relevant for auksjonshusene å framby disse særskilt. Det vil gi oppdrettere med god dyrevelferd en fordel på tvers av farmer i alle produsentland der dyrevelferden er vurdert etter standardiserte metoder. Det har også den fordel at man måler på den velferd dyrene faktisk opplever, og ikke på de forholdene dyrene gis, f.eks. på om forholdene tilfredsstiller bestemte sertifiseringskrav. Norske oppdrettere vil dermed få en konkurransefordel i den utstrekning de har en produksjon med god dyrevelferd, etter dette målesystemet.

Utvalget mener næringen i Norge bør være en pådriver for at også sertifiserte minkskinn skal selges separat, og for en utvikling der auksjonshusene også tilbyr særskilt salg av velferdsvurderte skinn. Det må likevel erkjennes at dette avhenger av auksjonshusene, og av at antallet skinn med slike kjennetegn er stort nok til at det er grunnlag for separat salg. Dette innebærer at et tilstrekkelig antall produsenter i og utenfor Norge må kunne tilby slike skinn.

Det kan være aktuelt med markedsforskning som avdekker forbrukerpreferanser knyttet til dyrevelferd og opprinnelsesmerking o.s.v. i ulike markeder.

8.1.4 Dyrehelse

Som i annen husdyrproduksjon er dyrenes helse viktig for næringens lønnsomhet. Opprettholdelse av god helsestatus og lav sykdomsfrekvens må derfor være et mål for næringens videre eksistens i Norge, men også for at den fortsatt skal kunne være konkurransekraftig internasjonalt. Flere veterinærbesøk hvert år som en del av sertifiseringskravene bidrar til forutsetninger for en god dyrehelse.

Et viktig grunnlag for antallet skinn som leveres til auksjonshusene og dermed økonomien i næringen, er antallet valper som fødes og overlever. Produsentene må derfor vektlegge alle vesentlige forhold som bidrar til å holde valpedødeligheten nede, samt minimalisere tap av dyr av andre grunner som eksempelvis sykdom. Dette innebærer at avlsdyr må velges ut med tanke på å unngå arvelige lidelser og genetisk disposisjon for uønskede egenskaper, samt at det jobbes for best mulig å forhindre forekomst av sykdom og skader. Rutiner må være på plass for å oppdage og behandle eventuelle sykdommer, skader, sår eller parasittangrep.

Det er flere forutsetninger som må være til stede for å opprettholde god helsestatus i besetningene. Norske pelsdyr utsettes for et lavt smittepress som følge av lite forekomst av pelsdyrsykdommer i landet generelt. Det kan komme smitte inn i besetningene fra viltlevende mink, men yttergjerde skal sikre at dyr ikke kommer inn i farmene. Næringen må fortsette å ta ansvar for at eventuell import av dyr ikke samtidig fører med seg økt forekomst av smittsomme sykdommer, samt å vaksinere mot aktuelle sykdommer. Utviklingen med hensyn til forekomst av plasmacytose hos mink er et godt eksempel på sykdomsbekjempelse som gir friskere dyr og derigjennom indirekte et konkurransefortrinn sammenlignet med land der sykdommen er et problem. Hos rev er øyebetennelse, overgrodd tannkjøtt og benproblemer eksempler på lidelser der avlen spiller inn, mens riktig fôring er vesentlig for å unngå overvekt og medfølgende plager særlig hos blårev.

Prioriteringer for å opprettholde og styrke god helsestatus i næringen innebærer behov for å ha en samlet oversikt over status. En sentral database åpner for akkurat dette hvis alle hendelser i farmene blir registrert og innrapportert (jf. kapittel 8.2). Næringen og myndighetene må samarbeide når det gjelder sykdommer, herunder skader og andre forhold omfattet av offentlig regelverk. Samtidig er det viktig at bransjen selv har oversikt over også andre sykdommer og tilstander som har betydning for deres konkurransekraft og mulighet til å drive en lønnsom næring.

8.1.5 Farmstørrelse og struktur

For konkurransekraften vil det være avgjørende at produksjonskostnadene i pelsdyrholdet ikke hemmer konkurransemulighetene vesentlig. Siden dette er snakk om en uskjermet eksportproduksjon, har den de samme utfordringene med vårt høye kostnadsnivå som annen arbeidsintensiv norsk eksportindustri.

Samtidig preges den norske næringen av små enheter sammenliknet med andre land, og de norske besetningene er bare ca. halvparten av besetningsstørrelsen for mink i Danmark og Sverige. Investeringer til blant annet fôringsutstyr, vanningsanlegg og utstyr for avliving og pelsing utgjør større kostnader per skinn for små enheter. Økte krav til kompetanse og journalføring, samt kostnader med regelmessig veterinærtilsyn kan også være forholdsmessig tyngre for små enheter, og har også ført til at små enheter har vurdert kostnadene til å bli for store og lagt ned driften.

Erfaring viser at dersom produksjonen overstiger om lag 1200 minktisper eller 350 revetisper, vil arbeidsinnsatsen som kreves være mer enn familien selv kan greie, selv om den hovedsakelig arbeider med pelsdyrene. Noen tjenester, som inseminering av rev og pelsing av rev og mink kan kjøpes inn, men arbeid i pelsdyrfarmen ut over dette må leies inn.

Større farmer vil gi lavere investeringskostnader per skinn, og dermed vil større farmer kunne styrke næringens konkurranseevne. Pelsdyrfarmer som er store nok til at oppdretteren har pelsdyr som hovedbeskjeftigelse kan også gjerne ha større engasjement for kunnskapsoppbygging og å utvikle sin profesjonalitet, og kan kanskje gjennom dette også drive mer effektivt.

Når det gjelder besetningsstruktur vil sentralt lokaliserte enheter med beliggenhet i nærheten av fôrkjøkken og pelsingssentral kunne gi lavere kostnader per skinn. En slik struktur bidrar også til et kompetansemiljø som i seg selv vil være en styrke for oppdretterne.

Når det gjelder struktur innen den norske pelsdyrnæringen er ikke bildet entydig. Det er f.eks. etablert mange forholdsvis store minkfarmer sentralt på Jæren, men næringen har samtidig preg av å være en distriktsnæring med små enheter som til dels utfyller annen landbruksvirksomhet. Muligheten for å drive med pelsdyr ved siden av annen landbruksvirksomhet kan i en del tilfeller være avgjørende for å få en samlet gårdsdrift til å gå rundt. Årsmøtet i Norges Bondelag uttalte i 2013 at pelsdyrnæringen er en viktig del av norsk landbruk, og bidrar til å opprettholde landbruk og bosetting i mange områder. Næringens distriktsprofil er samtidig ønsket av næringen selv, og anføres også som et argument for næringens legitimitet.

Staten kan, og har bidratt med, geografisk utjevning av kostnadene gjennom å jevne ut fraktkostnader for pelsdyrfôr (jf. kapittel 4.1.5). Det har ført til at det er mulig å drive pelsdyrproduksjon på farmer i distriktene. Ordningen med frakttilskudd har bidratt til produsentmiljøer blant annet i Valdres, Telemark og Sogn og Fjordane der tradisjonelt landbruk har gått tilbake. Frakttilskuddet kan sies å ha en ønsket distriktsprofil, jf. St. Meld. Nr. 9 (2011–2012) om Landbruks- og matpolitikken der det heter at:

«Regjeringen vil styrke distriktsprofilen i produksjonstilskuddene ved å målrette dem bedre mot områder hvor utviklingen i jordbruket er bekymringsfull i forhold til målet om et aktivt jordbruk over hele landet. Det er særlig risiko for redusert måloppnåelse på deler av Vestlandet, Agder/Telemark, fjellområdene og i Nord-Norge»10.

En eventuell fjerning av dette tilskuddet vil først og fremst bety at rammevilkårene for pelsdyrhold vil bli vesentlig dårligere i en del distrikter, mens det blir om lag uforandret pris i sentralt beliggende områder. Det må forventes å bidra til en ytterligere sentralisering av pelsdyrholdet, og en struktur i pelsdyrnæringen med mindre utgifter til utkjøring av fôr, men med økt helserisiko ved utbrudd av smittefarlige sykdommer. Strukturen ville bli mer lik i Danmark med mange farmer nær fôrkjøkken.

8.1.6 Forutsigbare rammevilkår

Næringen selv framhever betydningen av forutsigbare rammevilkår som en viktig faktor for rekruttering til næringen og investeringsvilje. Pelsdyrnæringens Markedsutjevningsfond er en ordning som har som formål å jevne ut inntekter i en produksjon der prisene varierer betydelig, samt å gjøre det mulig å starte opp produksjon også i perioder hvor prisene er lave. Dette gjør oppdretterne mindre sårbare for prisvariasjonene og bidrar dermed til mer stabile rammevilkår. Dette kan igjen bidra til å sikre rekruttering og investeringer i næringen. Videreføring av denne ordningen er derfor av betydning for næringens konkurransekraft.

8.1.7 Harmonisert regelverk

Samarbeidet mellom de nordiske land er tett, både når det gjelder kunnskap, forskning og avl. Regelverk for dyrevelferd bør derfor harmoniseres mest mulig i Norden, slik at finsk og norsk reveproduksjon har tilnærmet likt regelverk og regelverk for mink er tilnærmet likt for alle de nordiske land. Initiativ til felles regelverk basert på dokumentert kunnskap og standardisering bør kunne diskuteres på et overordnet nordisk nivå.

Det vil øke investeringskostnadene dersom det gis særnorske krav til hold av pelsdyr mv. som ikke passer med tilgjengelig standard innen burstørrelser eller annen teknologi. Bursystemer er en investeringskostnad, og det er derfor viktig at bursystemer som installeres har en levealder som minst tilsvarer avskrivningstiden. Forskrifter bør derfor legge opp til at standard oppstallingssystemer og tekniske løsninger som er tilgjengelige fra næringens utstyrsprodusenter kan benyttes. Utstyrsleverandørene til norske pelsdyrfarmer er i hovedsak finske (for rev) eller danske (for mink).

8.2 Næringens legitimitet

I dette avsnittet vurderes og foreslås tiltak som kan styrke næringens legitimitet uten å svekke dens konkurransekraft slik mandatet foreskriver. I forståelsen av ordet legitimitet legger utvalget til grunn at noe er bredt akseptert, enten fordi det er godkjent i lov eller fordi det av andre grunner anses rettmessig eller rettferdig11. Følgelig vil en styrket legitimitet for pelsdyrnæringen bety at den har bred aksept i samfunnet. Det er en rekke faktorer som har betydning for pelsdyrnæringens legitimitet.

Når det gjelder faktorer som allerede bidrar til å styrke pelsdyrnæringens legitimitet, kan følgende forhold nevnes:

• Næringen bidrar til verdiskaping i samfunnet

• Næringen bidrar til sysselsetting i distriktene

• Som tilleggsnæring i landbruket bidrar pelsdyroppdrett til styrket økonomi

• Pelsdyrnæringen nyttegjør avfall fra slakterier og fiskeindustri

For å kunne foreslå tiltak som kan styrke næringens legitimitet, er det nødvendig å ta utgangspunkt i faktorer som i dag bidrar til å svekke næringens legitimitet.

Slik utvalget ser det er det to forhold ved pelsdyrnæringen som i særdeleshet bidrar til å svekke næringens legitimitet eller aksept i samfunnet. Disse forholdene går igjen i argumentasjonen mot pelsdyrholdet. Det ene er hensynet til dyrevelferden, det andre er formålet med produksjonen.

I kjølvannet av de ovennevnte forholdene kan følgende faktorer sies å bidra til ytterligere å svekke pelsdyrnæringens legitimitet i samfunnet:

• Manglende dokumentasjon av dyrevelferd

• Manglende oversikt over velferdsstatus i farmene

• Forskningen i dag er i hovedsak rettet mot eksisterende driftsform og i for stor grad avhengig av midler fra næringen

• Aktivistaksjoner og påfølgende negativ omtale av næringen i media

• Forbrukerne har lite kjennskap til selve pelsdyrnæringen

• Gjentakende regelverksbrudd i næringen på tross av økt oppmerksomhet om dyrevelferd

• Myndighetenes manglende tillit til næringsutøverne sin vilje og evne til å ivareta dyrevelferdskrav

• Manglende sanksjoner fra Mattilsynet overfor foretak hvor det avdekkes gjentatte avvik

• Troverdig egenkontroll

Med utgangspunkt i momentene ovenfor vil utvalget i det følgende foreslå tiltak som kan bidra til å styrke legitimiteten.

8.2.1 Dyrevelferd

Kjernen i argumentasjonen mot pelsdyrholdet kjennetegnes gjerne ved at dyr med begrenset domestiseringsgrad, holdes i stimulifattige nettingbur som gir dyrene lite mulighet til å få tilfredsstilt naturlige behov (jf. kapittel 6.7). Disse forholdene ble også framhevet i dyrevelferdsmeldingen, hvor det ble understreket at velferden for pelsdyrene måtte forbedres vesentlig i et framtidig pelsdyrhold sammenlignet med dagens driftsformer. Departementet anførte videre at dersom det ikke ble oppnådd vesentlige avlsmessige forbedringer med hensyn til dyrenes mentale helsetilstand i løpet av en tiårsperiode, burde det vurderes å avvikle pelsdyrholdet (jf. kapittel 7.2.3).

Oppstalling og aktivitet – videreutvikling av oppholdsenheten

Utvikling av driftsformer som erstatter eller supplerer dagens nettingbur, og som kan påvises å bedre ivareta dyrenes behov, vil kunne øke næringens legitimitet betydelig. En slik utvikling vil også være viktig for i større grad å kunne oppfylle pelsdyrforskriften § 11 om krav til oppholdsenhet, jf. vedlegg 2 og dyrevelferdloven § 24 om dyrs levemiljø

«Dyreholder skal sikre at dyr holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gi mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd. Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel.»12

At pelsdyrene får utøvd mer av sine atferdsmessige behov uten at dette påvirker dem negativt, vil bedre dyrevelferden. Dette kan f.eks. være tilgang til betydelig større arealer/utearealer i deler av døgnet hvor det faste underlaget ikke nødvendigvis er naturlig men artstilpasset og med automatisk kontinuerlig rensing og eventuelt forebyggende medikamentell parasittbehandling. Tilgangen kan eventuelt gjøres individuell og tidsavgrenset ved hjelp av moderne elektronisk teknologi. Tilgang til artstilpassede miljøberikelser som ikke medfører helsemessige negative konsekvenser, eksempelvis løpehjul/huler/vann/sand i deler av døgnet mv., vil også være viktig. På grunn av risikoen for at endringer skaper nye problemer for helse og velferd, vil utvalget understreke betydningen av at det kun er dokumenterte forbedringer som må iverksettes.

Utvalget vil foreslå at det fra næringens side tas initiativ til et felles nordisk samarbeid mellom næring og forskningsinstitusjonene for forskning og utvikling av alternative og/eller supplerende driftsformer for mink og et samarbeid med Finland for en tilsvarende utvikling for rev. Eventuelle nye/supplerende driftsformer som gir dokumentert bedre dyrevelferd vil dermed kunne tas inn i et framtidig felles nordisk regelverk og brukes som et konkurransefortrinn i markedsføringen.

Avl for tillitsfullhet

Som nevnt innledningsvis er dyrenes begrensede domestiseringsgrad et annet hovedargument mot pelsdyrholdet. Dyrevelferdsmeldingen framhevet avl for tamhet og krevde vesentlige avlsmessige forbedringer av dyrenes mentale helsetilstand i løpet av en tiårsperiode. Den gamle pelsdyrforskriften stilte krav om at fryktsomme dyr ikke skal brukes i avl. Etter den nye pelsdyrforskriften skal formålet med avlen være robuste og friske dyr med god fysisk og mental funksjon. Ved utvalg av avlsdyr skal det særlig legges vekt på at dyrene er tillitsfulle overfor mennesker, og rolige og ikke spesielt aggressive overfor artsfrender. Avlsdyrene skal være testet for tillitsfullhet overfor mennesker før de benyttes i avl. Testingen skal gi pålitelige og dokumenterbare resultater. Det er krav om skriftlige rutiner for utvelgelse av avlsdyr, også med tanke på tillitsfullhet overfor mennesker. Utvalget mener at det vil styrke avlsarbeidet at det i tillegg må dokumenteres på hvilket grunnlag avlsdyrene faktisk er valgt ut.

Det er utviklet metodikk for registrering av tillitsfullhet overfor mennesker hos pelsdyr. Det er pinnemetoden, mest brukt på mink, og fôrmetoden, mest brukt på rev. Dette er metoder som riktig brukt kan gi et godt bilde av situasjonen i en pelsdyrfarm. Men i Norge har disse metodene hatt liten betydning i det praktiske arbeidet med tillitsfullhet i utvalget av avlsdyr. De har likevel tatt hensyn til lynne ved utvalg avlsdyr. Det er gjort ved at de har en oppfatning av hvordan de aktuelle dyrene er når det gjelder lynne, og de som er uakseptable har ikke blitt utvalgt til avl. Når dyr velges bort på grunn av uønsket atferd, har utvalget erfart at det er mangel på systematisk tilnærming. Linjer/søskendyr selekteres ikke ut når et dyr viser uønsket atferd eller lignende egenskaper som er uønsket. Slik vil da uønskede gener føres videre og kanskje vise seg i en senere generasjon.

NPA opplyser at avlsarbeidet som gjøres, utføres i hovedsak i hver enkelt besetning. Avlsdyrene testes ikke per i dag, slik det er krav om. Dyr som viser avvikende atferd som stereotypier eller frykt vil imidlertid ikke bli brukt som avlsdyr. NPA har videre opplyst at det bør foregå en mer differensiert utvelgelse med tanke på atferd enn man oppnår med kun fôrings- eller pinnetest. Næringen mottar årlig tilskudd for å fremme målrettet og effektiv avl (jf. kapittel 4.1.5). Her er det et krav at NPA i samarbeid med forskningsmiljøer finner fram til tester som gir pålitelige resultater og er anvendelige ute i farmene. Det er slik utvalget ser det per i dag ikke gode nok metoder verken for test for tillitsfullhet mot mennesker eller registreringssystem for dette.

Styrke/systematisere avlsarbeidet på rev og mink

For å styrke pelsdyrnæringens legitimitet er det nødvendig å få fortgang i avlsarbeidet for tillitsfulle dyr og samtidig kunne dokumentere utviklingen. For å registrere grad av tillitsfullhet må, enten pinne- og fôrmetoden tas i bruk på en mer systematisk måte, eller en annen metodikk må brukes.

I andre husdyrhold brukes en subjektiv bedømmelse, ved at oppdretter transformerer sin egen oppfatning av lynne til en poengskala som er nærmere definert. Erfaring fra andre dyreslag tyder på at en femdelt skala er passe, som f.eks. metodikken som brukes i avlsarbeidet for lynne hos ku. Det vil kreve utarbeidelse av en definert poengskala, og det må gjøres noe arbeid for å finne ut hvor arvbar denne registreringen er og hvilke dyr det må registreres på for å kunne oppfylle to krav:

1. Lynneregistering til bruk i avlsarbeidet.

2. Lynneregistering for å kunne ha en fortløpende dokumentasjon av utviklingen i lynne hos pelsdyr.

Ved denne typen lynnedokumentasjon vil det være unødvendig å gjennomføre spesielle prosjekter for å dokumentere utviklingen.

Utvalget foreslår at lynneregistreringene gjøres i det elektroniske journalsystemet, jf. under. Utvalget foreslår dernest at journalsystemet skal ha kriterier for utvelgelse også når det gjelder helseegenskaper og registreringsmuligheter for dette. Slik vil avlsarbeidet kunne forenkles og bli mer systematisk, og i tillegg dokumenterbart. Dette vil i sin tur kunne gi statistikk for den enkelte produsent som i sin tur kan rapporteres til NPA.

Som oppfølging av dyrevelferdsmeldingen, og kravet om at pelsdyrenes mentale helsetilstand nå skal ha oppnådd vesentlige avlsmessige forbedringer, har NPA i sin handlingsplan for dyrevelferd fastsatt at de skal foreta en ny lynnekartlegging innen 2018. Utvalget mener det vil være vanskelig å foreta lynnekartlegging under de samme forutsetningene som forrige kartlegging, og mener etablering av fortløpende velferdsvurderinger vil være et mye bedre hjelpemiddel.

Velferdsvurdering

En av svakhetene påpekt i dyrevelferdsmeldingen fra 2003 er tilstede også i dag, idet det verken da eller 10 år etterpå finnes målinger eller tall som sier noe om hvordan dyrene har det på pelsdyrfarmene. Det hadde vært mulig å skaffe både objektive og subjektive tall da dyrevelferdsmeldingen ble utarbeidet og fram til i dag.

Ved å ta i bruk velferdsvurderinger (jf. kapittel 7.2.2), som dokumenterer velferden i pelsdyrnæringen i Norge, er utvalget av den oppfatning at dette vil styrke legitimiteten. Velferdsvurdering dokumenterer faktisk vurdert dyrevelferd i besetningene i motsetning til sertifiseringsordningen og andre ordninger som kun beskriver hva som skal gjøres og hvordan. Det er essensielt at det snarest gjøres en slik kartlegging i norsk pelsdyrhold. Velferdsvurderingene bør gjøres av noen som er uavhengige av bransjen.

Dokumentert god dyrevelferd, herunder god mental og fysisk dyrehelse vil kunne ha positiv betydning både for legitimiteten og konkurransekraften.

Elektronisk journalsystem

Pelsdyrfarmene er dyrehold med store dyretall som per i dag har krav om journalføring av dyrene i dyreholdet, og krav om skriftlige rutiner, men det er ikke krav til system for dette. Utvalget mener et slikt system vil kunne styrke næringens legitimitet fordi dyreholder totalt sett vil kunne få en bedre oversikt over en rekke faktorer i dyreholdene som vil kunne brukes til å bedre dyrevelferden. Med krav om et slikt datasystem vil man kunne registrere mange ulike parametre som er viktige for legitimiteten.

Ut fra registreringene som gjøres, vil man kunne hente ut nyttig informasjon på enkeltdyr- og besetningsnivå om alle registreringer som er lagt inn. Dette vil gi verdifulle oversikter for næringen. Det bør i systemet også være mulighet for rapportering av aktuell informasjon til NPA (sentral database). I tillegg vil det ved veterinærbesøk og ved tilsyn fra Mattilsynet være mer og enklere tilgjengelig informasjon i hvert enkelt dyrehold. Det er viktig for både dyrevelferden og legitimiteten at det blir dokumentert hvordan kravene i regelverket blir utført i farmene.

8.2.2 Offentlige forskningsmidler

Utvalget mener det er behov for mer forskning innen flere områder av næringen, men særlig forskning som vil bidra til økt dyrevelferd og dermed styrket legitimitet. Det er også behov for raskere ervervelse av kunnskap enn det som har vært tilfelle til nå. Utvalget legger til grunn at en mer næringsuavhengig forskning på dyrevelferd i pelsdyrnæringen raskere vil kunne bidra til å iverksette tiltak som bedrer dyrevelferden på områder som næringen selv ikke ønsker å prioritere av økonomiske årsaker.

Utvalget mener næringen ikke prioriterer forskning innen alle viktige områder og at ny forskning begrenses delvis av hva næringen selv er interessert i å finansiere. Utvalget mener det vil styrke og framskynde forskningen innen ulike fagområder innen pelsdyroppdrett dersom det i større grad vil bevilges midler fra det offentlige til dette fagområdet. Forskningsresultatene vil i sin tur kunne benyttes til å iverksette dokumentert velferdsforbedrende tiltak som vil styrke næringens legitimitet.

Utvalget vil understreke betydningen av å få fortgang i forsknings- og utviklingsarbeidet om:

• Miljøberikelse til mink og rev

• Alternative/supplerende driftsformer til burdrift for mink og rev (herunder gruppehold av rev)

• Tester for tillitsfullhet hos rev som gir dokumenterbare resultater og som kan brukes av alle oppdrettere

• Et effektivt avlsarbeid med et balansert avlsmål

• Gode løsninger for utforming av skjul til rev i henhold til regelverket

• Valpedødelighet

• Alternativer til nettinggulv for revevalper før avvenning

• Fôr som kan bidra til sysselsetting og bedre tilfredsstille dyrenes gnagebehov og eteatferd

8.2.3 Formålet med produksjonen

Hovedpoenget i denne argumentasjonen kjennetegnes ved at pels oppfattes som et unødvendig luksusprodukt hvor det finnes gode alternative produkter, og at det derfor ikke kan forsvares å drive en særskilt produksjon av pels (jf. kapittel 7.3). Mangelen på nytte settes ofte i sammenheng med, og forsterker argumentet ovenfor knyttet til dyrevelferden.

8.2.4 Åpenhet og omtale i media

Det har innvirkning på næringens legitimitet hvordan den framstilles i media. Pelsdyrnæringen omtaler seg selv som en åpen husdyrproduksjon, og legger til rette for at publikum kan besøke pelsdyrfarmer. Utvalget mener at næringen selv kan bli mer aktive med å informere publikum om hvordan næringen drives. Dersom næringen i større grad formidler hvilke tiltak som gjøres for å forbedre dyrevelferden, mener utvalget dette vil kunne ha positiv innvirkning på legitimiteten.

8.2.5 Tiltak fra det offentlige og næringens egenkontroll

Myndighetene og næringen har i løpet av de senere år gjennomført flere tiltak for å fremme næringens legitimitet på dyrevelferdsområdet.

Av tiltak som allerede er gjennomført av myndighetene som en oppfølging av dyrevelferdsmeldingen, er pelsdyrforskriften. I forskriften er utfordringene som ble framhevet i dyrevelferdsmeldingen i stor grad tatt høyde for, med unntak av alternativer til nettingbur som driftsform med begrensede aktiviseringsmuligheter.

Mattilsynet har de senere år intensivert tilsynsaktiviteten i næringen etter pålegg fra LMD. Mattilsynet har uttalt at det har brukt og bruker mye ressurser på å følge opp pelsdyrnæringen og at det er ingen andre typer dyrehold som inspiseres like mye av Mattilsynet som pelsdyr. I Mattilsynets vurdering av regelverksetterlevelsen (jf. kapittel 7.2.4), blir det pekt på at det er enkelte pelsdyroppdrettere hvor Mattilsynet finner stadig nye regelverksbrudd eller at avvik ikke blir lukket. Etter utvalgets mening kan denne ressursbruken bidra til å svekke næringens legitimitet, idet høy tilsynsfrekvens gir signal om manglende tillit til næringsutøverne sin vilje og evne til å ivareta dyrevelferdskrav gitt i lov og forskrift, og en opplevelse av manglende sanksjoner fra Mattilsynet overfor foretak hvor det avdekkes gjentatte avvik. Det er derfor viktig for næringens legitimitet at Mattilsynet raskt tar i bruk opptrappende virkemidler slik at useriøse aktører lukes ut og at ressursbruken kan reduseres.

Av næringens egne tiltak som vil kunne styrke legitimiteten, er handlingsplan for dyrevelferd (2013–2018) og kvalitetssikringssystemet gjennom sertifiseringsordningen FarmSert. FarmSert skal hjelpe oppdretteren til å etterleve pelsdyrforskriften og næringens egne bransjekrav. I denne bransjestandarden er det også en sanksjonsmulighet dersom oppdrettere ikke følger standarden. Slik utvalget ser det kan FarmSert ha betydning for legitimiteten i den grad næringen kan dokumentere økt regelverksetterlevelse og bedret dyrehelse- og velferd som følge av ordningen.

Alle pelsdyrfarmer er i dag sertifisert gjennom FarmSert. I 2014 ble det avdekket avvik i 33 % av minkholdene og 46 % av reveholdene, og Mattilsynet framholder at enkelte produsenter har stadige og til dels alvorlige brudd på regelverket.

8.3 Risikoen for uheldige virkninger av pelsdyrnæringen på naturmangfoldet

I kapittel 5 har vi gjennomgått pelsdyrnæringens påvirkning på naturmangfoldet. Utvalget har konkludert med at man per i dag ikke har god nok oversikt over omfanget av rømming av pelsdyr fra pelsdyranlegg, eller årsakene til rømming, og at det derfor er et kunnskapsbehov om dette. Det vises til kapittel 5.2 om forekomst av rømming og årsakene til rømming.

Utvalget mener at forebygging av rømming er det sentrale i arbeidet for å redusere risikoen for naturmangfoldet. Det er derfor svært viktig at gjerde- og slusekravet i pelsdyrforskriften etterleves slik at det hindrer rømming. Inngjerding og rømmingssikring må derfor til enhver tid være funksjonelle. Utvalget foreslår tiltak som kan bidra til forbedret rømmingssikring og forbedret system ved at rømmingene skal varsles slik at miljømyndighetene ved behov kan pålegge tiltak. Dyreholders tiltaksplikt følger av pelsdyrforskriften, men forslag om elektronisk journalsystem vil bedre oversikten og journalføringen over dyrene i dyreholdet.

Utvalget mener at en bærekraftig utvikling av pelsdyrnæringen bør innebære en forbedret kombinasjon av preventive tiltak og varsling ved rømming. Det er viktig at forslagene under sees på samlet, slik at en kombinasjon av tiltakene kan gi redusert risiko for uheldige virkninger på naturmangfoldet.

8.3.1 Innesluttingskrav

For å sikre mot rømming og hindre at fremmede dyr kommer inn i anlegget krever pelsdyrforskriften § 10, at åpne pelsdyrhus skal være inngjerdet. Pelsdyrhus som er lukket med tette yttervegger fra gulv til tak, skal ha sluse i tilknytning til utgangsdørene som sikrer mot rømming. NPA har opplyst til utvalget at det gjennom FarmSert stilles samme krav til yttergjerde som forskriften legger til grunn. NPA har retningslinjer for utforming av gjerdene, men retningslinjene har ingen beskrivelse av slusekravet. Utvalget erfarer at det er varierende etterlevelse av disse kravene i regelverket. Videre er ikke næringens retningslinjer når det gjelder yttergjerde eller sluse, oppdatert etter at den nye pelsdyrforskriften trådte i kraft.

8.3.2 Tillegg i FarmSert

I pelsdyrforskriften § 19 er det krav om at feller utplassert i farmene skal tilses minst to ganger daglig. Det er i dag ikke et krav at farmene skal ha utplassert slike feller. Ved håndtering av pelsdyr i farmen som f.eks. ved medisinsk behandling, telling, pelsing, flytting til nytt bur, og ved mangelfull lukking av bur, vil det ved uhell skje at pelsdyr unnslipper og kommer seg løs i farmen. NPA opplyser at de fleste pelsdyranlegg har utplassert feller som dyret vil fanges i dersom røkteren ikke lykkes i å få tak i det. I slike tilfeller er det avgjørende at slusen i pelsdyrhuset er lukket eller at porten i yttergjerdet er lukket og tett, ellers vil dyret slippe ut i naturen. Mattilsynet opplyser at viktige årsaksfaktorer til rømming er manglende lukking av port til anlegget og av dører til burrekkene. I Danmark er det etter innstramming av regelverket for inngjerding/rømmingssikring av minkfarmene registrert en betydelig nedgang i antall felte mink. Det er her krav om automatisk lukkeanordning på dører og porter samt detaljerte bestemmelser om sikring av vinduer, ventilasjonsåpninger, og andre mulige rømmingsveier. Utvalget anbefaler at NPA ser hen til det danske regelverket, slik at det i FarmSert implementeres krav som i større grad vil ivareta hensyn til naturmangfold.

8.3.3 Varslingsplikt

Etter dagens regelverk er det ingen varslingsplikt når rømming av pelsdyr utenfor farmen oppdages. Dyreholder er gjennom pelsdyrforskriften pålagt å fange dyrene inn igjen snarest mulig av dyrevelferdsmessige grunner. Det er SNO og Fylkesmannen som koordinerer og utfører arbeidet med bekjempelse etter handlingsplanen mot mink. Dette innebærer imidlertid bekjempelse av den etablerte stammen og ingen strakstiltak ved rømminger. Varslingsplikt ved all rømming vil gi miljømyndighetene en komplett oversikt over rømming som vil medføre mulighet for å iverksette strakstiltak og dermed redusere risikoen for naturmangfoldet.

Dersom Mattilsynet eller miljømyndighetene får varsel om rømming, vil det være formålstjenlig med gjensidig informasjonsutveksling slik at miljømyndighetene kan vurdere iverksettelse av tiltak, og Mattilsynet kan vurdere etterlevelsen av kravene i pelsdyrforskriften.

Utvalget mener at det ved nye rømminger, spesielt av mink, kan være avgjørende for å begrense skadevirkningene på naturmangfoldet at dyreholder iverksetter tiltak og miljømyndighetene varsles innen kort tid. Utvalget mener at all rømming bør utløse varslingsplikt slik at miljømyndighetene kan ta stilling til om, og i så fall hvilke tiltak som skal iverksettes av dyreholder, eventuelt om det bør iverksettes tiltak av miljømyndighetene. Varslings- og tiltaksplikt vil følge av naturmangfoldloven kapittel IV når dette trer i kraft. Utvalget mener at denne varslings- og tiltaksplikten når det gjelder pelsdyrnæringen bør presiseres i kommende forskrift om fremmede organismer. Etter naturmangfoldloven §§ 69 og 70 kan miljømyndighetene pålegge dyreholder å utføre aktuelle tiltak.

Kapittel IV i naturmangfoldloven og forskrift om fremmede organismer vil tre i kraft samtidig. Det tas sikte på å få regelverket i kraft tidlig i 2015. Naturmangfoldloven § 28 med krav om spesiell aktsomhet vil, når kapittel IV trer i kraft, omfatte en plikt om varsling og tiltak dersom det oppstår fare for alvorlig skade på biologisk mangfold som følge av utsetting eller utilsiktet utslipp av fremmede organismer. Rømming av mink og farmrev vil i mange tilfeller kunne anses for å medføre slik skade. Miljødirektoratet vil bli varslingsinstans etter naturmangfoldlovens bestemmelser om fremmede organismer.

8.4 Utvalgets forslag til tiltak

9 Styrt avvikling

Utvalgets mandat slår fast at styrt avvikling er det andre hovedalternativet for pelsdyrnæringens framtid i Norge. For dette alternativet skal utvalget:

• Vurdere muligheten for omstilling til annen landbruksproduksjon basert på gårdsbrukets ressurser

• Vurdere lovgrunnlaget for og evt. foreslå lovmessige tiltak for en styrt avvikling av næringen

• Vurdere og evt. foreslå økonomisk kompensasjon til pelsdyroppdrettere som avvikler pelsdyrhold

• Vurdere om innførsel og omsetning av pelsprodukter bør forbys dersom pelsdyrnæringen avvikles i Norge

• Vurdere og evt. foreslå tiltak for å redusere risiko for uheldige virkninger av rømt pelsdyr på naturmangfoldet

Utvalget vil behandle disse punktene i dette kapittelet. Utvalget vil også beskrive kort hvordan enkelte andre europeiske land har avviklet pelsdyrproduksjonen og hva slags kompensasjonsordninger som er innført i disse landene.

En styrt avvikling av næringen vil få store konsekvenser for produsenter som har store investeringer knyttet til produksjonen. Mulighetene for å omstille seg til annen landbruksproduksjon eller annen næring vil være viktige spørsmål i en slik situasjon.

I vurderingen av de økonomiske konsekvensene av en eventuell styrt avvikling av pelsdyrholdet, har utvalget valgt å benytte beregninger fra NILF; Perspektiver på pelsdyrnæringa i dagens og framtidens Norge, fra 201213. Utvalget har bedt NILF oppdatere rapporten med nytt tallmateriale. Disse tallene er brukt av utvalget i det videre. Utvalget har også benyttet diverse fagnotater utarbeidet av Dyrevernalliansen14.

9.1 Muligheten for omstilling til annen landbruksproduksjon basert på gårdsbrukets ressurser

Utvalget er bedt om å vurdere om det er mulig å omstille pelsdyroppdretterne til annen landbruksproduksjon, eventuelt basert på ledige eller frigjorte ressurser på de aktuelle bruk.

I kapittel 3.3.1 om strukturen i norsk pelsdyrnæring, framgår det at av 277 bruk registrert med pelsdyr, var det mer enn halvparten av pelsdyrbrukene, 143 stk, som ikke disponerer eget areal ut over rettigheter til spredeareal for gjødsel. Det betyr at grunnlaget for annen jordbruksproduksjon er svært begrenset for disse brukene.

Av de 134 pelsdyrbrukene som var registrert med areal utover spredeareal, hadde 35 melkekyr, 11 ammekyr og 63 sau, til sammen 109. Det vil si at det bare er ca. 25 bruk med areal som ikke allerede utnytter arealressursene til en annen husdyrproduksjon. Dette er trolig vesentlig produsenter med kornproduksjon.

Når det gjelder spørsmålet om pelsdyroppdrettere alternativt kan drive med grovfôrbasert produksjon, skriver NILF i sin utredning Perspektiver på pelsdyrnæringen i dagens og framtidens Norge:

«Mesteparten av pelsdyrnæringa drives i område utan vilkår for korndyrking og omlegging til grovfôr-krevjande husdyrproduksjon er mest ynskjeleg landbrukspolitisk sett om areal kan skaffast. I så fall er omlegging til ammeku eller sauehald aktuelt. Sau er mest vanleg på mindre bruk og synes framleis å vere meir lønsamt enn ammeku sjølv om økonomien i ammekuproduksjonen er blitt noko betre dei siste åra. Det spises stadig meir kjøt i Norge og ammekuproduksjonen har auka i omfang dei siste åra. Det er likevel import av storfekjøt og det er p.t. problematisk å dekke innanlandsk etterspurnad med norsk produksjon m.a. fordi produksjonen av kalvar frå mjølkeproduksjonsbruk har minka. Total kjøtproduksjon på storfe har minka frå vel 88 tusen tonn i år 2000 til vel knapt 81 tusen tonn i 2013. Dette tilseier og at ammeku er mest aktuelt av drøvtyggande husdyr. Produksjonen av sauekjøt har til jamføring vore forholdsvis stabil og variert mellom 22,9 og 26,2 tusen tonn i åra etter 2000. Både ammeku og sau er pt mindre lønsamt enn m.a. mink så det er ikkje opplagt at brukarane vil godta ei slik omlegging.

Kva som er best av sau og ammeku avheng og av lokale forhold m.a. rovdyrsituasjonen og beitetilhøve elles. Utan rovdyr er sau det mest lønsamme, har ein plage med mindre rovdyrartar som gaupe, jerv og ørn kan truleg ammeku fungere betre. Har ein derimot bjørn eller ulv i området kan også ammeku bli problematisk og spesielle tiltak som t.d. inngjerding av beiteområde kan bli nødvendig. Våre analyser tyder på at det er til saman 6 pelsdyrbruk innafor ulvesona (sjå kart i Ulvesoneutvalget, 2012) og desse bruka har i alt ca 20 600 mink og 477 revetisper.

Mjølkeproduksjon er truleg aktuelt berre i spesielle tilfelle, med dagens system vil mjølkeproduksjon kreve at pelsdyrbrukarane får tildelt mjølkekvote. Å kjøpe på den private kvotebørsen fell dyrt. Mest aktuelt kan vere at dei 36 pelsdyrbrukarane som også har kyr kan få tilbod om auka mjølkekvote.»

Til spørsmålet om pelsdyroppdretterne kan drive kraftfôrkrevende produksjon skriver NILF:

«Av kraftfôrkrevande produksjonar er kylling noko betre enn svin i høve til marknadssituasjon, men lokalisering i høve til kyllingslakteri vil vere avgrensande for etablering av kyllingproduksjon i ein del tilfelle. Lønsemda med kyllingproduksjon er med dagens skinnprisar truleg noko dårlegare enn for mink. Vi antar difor at det kan være lettare å få til frivillige ordningar med etablering av svin eller kylling jamført med sau eller ammeku.»

De kraftfôrbaserte produksjonene er i betydelig grad lokalisert til deler av landet med gode fagmiljøer for disse produksjonene, og samsvarer i liten grad med lokaliseringen av pelsdyrfarmene, dog med unntak av Jæren og deler av Trøndelag. NILF skriver at:

«Det er vidare ikkje opplagt at etablering av husdyrproduksjon er det mest hensiktsmessige alternativet dersom pelsdyrverksemd blir nedlagt på bruk uten areal eller på fellesareal, etablering av alternativ næring kan være betre. Men det vil avhenge av lokale tilhøve og interesser til brukaren.»

Utvalget kan slutte seg til disse betraktningene. Hvis pelsdyrnæringen avvikles, er det ikke opplagt at det er grunnlag for annen landbruksproduksjon basert på brukets ressurser.

Noen bruk vil nok kunne omstille seg til grovfôrbasert eller kraftfôrbasert produksjon, men mange av farmene ligger i områder hvor det ikke er mulig å omstille til annen landbruksproduksjon. De andre husdyrproduksjonene har på mange områder andre krav til produksjonsarealer, krav til beiter, nærhet til slakteri, annet behov for arbeidskraft o.s.v., og det vil oppstå spørsmål om avsetningsmuligheter, økonomi og investeringsbehov i en eventuelt alternativ produksjon. Det er også et spørsmål om hva slags produksjon brukeren ønsker å drive med eller om brukeren da heller ønsker å begynne med en annen næring enn landbruk.

Det er ut fra dette utvalgets vurdering at det vil være variasjon i mulighetene for omstilling til annen landbruksproduksjon.

9.2 Lovgrunnlaget og lovmessige tiltak for en styrt avvikling av næringen

9.2.1 Om et forbud kan hjemles i dyrevelferdsloven

Utvalget skal vurdere hvorvidt det er grunnlag i dagens lovverk for å forby pelsdyrproduksjon.

Dyrevelferdsloven § 22 lyder slik:

«§ 22. Generelle vilkår for hold av dyr

Dyr skal bare holdes hvis de kan tilpasse seg holdet på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.

Kongen kan gi nærmere forskrifter som begrenser eller forbyr hold av visse dyrearter, raser eller avlslinjer.»

Det har fra dyrevernorganisasjonenes side vært reist spørsmål om dagens pelsdyrhold er i strid med § 22 første ledd og av den grunn er forbudt. Argumentasjonen har vært at næringen ikke driver på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Dyrebeskyttelsen Norge reiste i sin tid søksmål mot to pelsdyroppdrettere hvor temaet var om deres hold av rev og mink var i strid med den nå opphevede lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern §§ 2 og 4. Disse bestemmelsene lød:

«§ 2. Ålment om åtferd med dyr.

Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål.

§4. Tilhaldsrom.

Den som eig eller har i si varetekt husdyr, selskapsdyr eller dyr som er haldne i fangenskap på annan måte skal syta for at dyret har fullt tenleg tilhaldsrom der det er stor nok plass, høveleg varmt, nok lys og tilgang på frisk luft m.v., alt etter trongen hjå det einskilde dyreslaget.»

Saken ble avgjort av Eidsivating lagmannsrett 15. desember 199915. Retten kom til at de saksøktes pelsdyroppdrett ikke var i strid med dyrevernloven.

Det kan også reises spørsmål om det kan innføres et forbud mot pelsdyrhold ved forskrift med hjemmel i dyrevelferdsloven § 22 annet ledd. Her er det hjemmel til i forskrift å begrense eller forby hold av visse dyrearter, raser eller avlslinjer.

For at et slikt forbud skal kunne iverksettes, antas det at det må være fordi den aktuelle arten, rasen eller avlslinjen ikke vil kunne tilpasse seg holdet på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte, jf. § 22 første ledd.

Det kan være ulike oppfatninger av om § 22 første eller annet ledd kan brukes som grunnlag for å avvikle pelsdyrhold. Gitt at dyrevelferdsmessig forsvarlig dyrehold allerede kan sies å foreligge dersom dagens forskriftskrav følges, eller kan etableres gjennom innskjerpede forskriftskrav, antar utvalget at det kan reises tvil om hvorvidt hjemmelen i § 22 annet ledd kan legges til grunn for et forbud mot avl, oppdrett og hold av rev og mink.

Forskriftshjemmelen er brukt i forskrift 17. mars 2011 nr. 296 om hold av pelsdyr. Det heter der at de tillatte pelsdyrarter er mink, blårev og sølvrev, samt krysninger av disse revetypene, jf. § 3. Denne forskriften må forstås å medføre et forbud mot hold av andre pelsdyrarter. Utvalget kjenner ikke til at denne forskriftsbestemmelsen er bestridt.

Utvalget går ikke nærmere inn på bestemmelsen i dyrevelferdsloven § 22 første ledd og annet ledd.

Utvalget mener at hvis det skal besluttes at pelsdyrhold skal forbys i Norge, så bør dette klargjøres ved en ny lovbestemmelse og ikke ut i fra en tolkning av dyrevelferdsloven § 22 første ledd eller en forskrift med hjemmel i § 22 annet ledd. Det vil skape unødvendig støy rundt innføringen av et eventuelt forbud om det stilles spørsmål ved hjemmelsgrunnlaget. Utvalget mener at på et så politisk omstridt område som pelsdyrhold, bør et lovforbud mot pelsdyr forankres ved vedtakelse av en ny lovhjemmel.

9.2.2 Innskjerping av dyrevelferdskravene slik at næringen nedlegges, er ikke en aktuell framgangsmåte

Dyrevelferdsloven gir relativt vide fullmakter til å utarbeide forskrifter i tråd med utvikling av ny kunnskap om hold av dyr. Kravene kan stilles så strenge at produsentene vil tvinges til å legge ned fordi investeringsbehovet blir for stort og driften blir ulønnsom.

Selv om man skulle ønske en innskjerping av dyrevelferdskravene ut fra en vurdering av at dagens regelverk ikke er godt nok, kan det reises spørsmål om eksisterende kunnskap om alternative driftsformer er tilstrekkelig til å utforme nye forskriftskrav.

Utvalget antar uansett at et eventuelt politisk ønske om styrt avvikling av pelsdyrnæringen ikke bør gjennomføres på en slik måte. Dyrevelferdskravene må være slik at dyrenes velferd sikres på en forsvarlig måte, men å bevisst stille så strenge krav at produsentene tvinges til å legge ned, er ikke en akseptabel måte å opptre på overfor en næring. Samfunnet må heller ta den debatten et forbud innebærer, og derigjennom avklare premissene for nedlegging av næringen.

9.2.3 EU-retten og avvikling

Det oppstår også spørsmål om et forbud mot pelsdyroppdrett vil være i strid med EU-retten.

EU-kommisjonen vurderte i 2010 om et forbud mot pelsdyroppdrett bryter EU-reglene da Danmarks forbud mot reveoppdrett ble vurdert16.

Kommisjonen fastslo at under EUs produksjonsdyrdirektiv 98/58/EC står medlemslandene fritt til å fastsette strengere nasjonale regler som har til formål å beskytte dyr. Det ble videre vist til EU- domstolen, som har gjort det klart at hvert medlemsland kan lovregulere forhold av etisk betydning, i overensstemmelse med nasjonalt verdisyn. Kommisjonen viste deretter til Europarådskonvensjonens anbefaling for hold av pelsdyr, og påpekte at selv om kravene oppfylles, er metodene etisk å anse som utilstrekkelige. Dette framkommer av selve Europarådsanbefalingen, i Appendix C § 14. Kommisjonen fastslo at medlemslandene i EU står fritt til å forby pelsdyroppdrett under henvisning til at produksjonen er uetisk. Utvalget legger til grunn at dette vil vurderes på samme måte overfor EØS-land.

9.3 Økonomisk kompensasjon til pelsdyroppdrettere som avvikler pelsdyrhold

9.3.1 Om et forbud mot pelsdyrhold kan medføre erstatningsplikt for staten etter Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjon

Siden et forbud mot pelsdyrhold vil gripe inn i virksomheten til bestående virksomhet, kan det reises spørsmål om erstatning etter Grunnloven § 105. Bestemmelsen slår fast at den som blir fratatt sin eiendom skal ha rett til full erstatning og lyder slik:

«Fordrer statens tarv at noen må avgi sin rørlige eller urørlige eiendom til offentlig bruk, så bør han eller hun ha full erstatning av statskassen.»

Kravet om full erstatning ved eiendomsavståelse gjelder ubetinget; det spiller ingen rolle om inngrepet er vesentlig eller ikke, og heller ikke hva som er formålet med ekspropriasjonen.

Grl § 105 gjelder eiendomsavståelser. Et forbud mot pelsdyroppdrett vil ikke innebære en eiendomsavståelse, kun en begrensing i eierrådigheten. Hovedregelen er at offentlig regulering av eierrådigheten kan skje erstatningsfritt. Om grensen mellom eiendomsavståelser og rådighetsbegrensinger heter det i Rt 2007 s 1281 (Øvre Ullern):

«Helt siden dommen i konsesjonslovsaken i Rt. 1918 I side 403 (Rt-1918-403) har Høyesterett bygget på at dersom det, som uttalt av assessor Siewers i Rt-1914-177 på side 205, skjer «en avstaaelse fra eierens side og fra statens side en tilegnelse, som helt eller delvis overfører eiendomsraadigheten til staten eller andre til dens videre utnyttelse i samme eller andet øiemed», følger det av § 105 at det må betales full erstatning. Omvendt foreligger det en rådighetsinnskrenkning når «der ikke er tale om en avstaaelse og tilegnelse, men om saadanne bestemmelser, som av almene hensyn, i samfundets interesse sigter til at regulere eiendomsraadigheten, uten at der sker nogen overførelse til andre.»

I en viss utstrekning er det antatt at eieren har krav på erstatning også ved rådighetsbegrensninger etter prinsippet i Grl § 105. Høyesterett har ved flere anledninger gitt uttrykk for at spørsmålet om en rådighetsregulering utløser erstatningsplikt etter prinsippet i Grl § 105, må bero på en helhetsvurdering. Som et minstevilkår gjelder at inngrepet må være vesentlig sett i forhold til hele eiendommens utnyttelsesmuligheter, men også andre momenter vil være av betydning, herunder formålet med vedkommende regulering.

Etter sikker rett er domstolene meget tilbakeholdne med å vurdere et inngrep som ekspropriasjonsartet, hvis det springer ut av et politisk ønske om å regulere en næring. I Andenæs og Fliflet: Statsforfatningen i Norge 10. utg. (2008) s. 464 heter det:

«Grunnloven er ikke til hinder for at lovgivningen gjør driften av en tidligere fri næring avhengig av at utøverne fyller visse vilkår eller får tillatelse av offentlig myndighet. De som har drevet yrket tidligere, har ikke noe rettskrav på å fortsette, og heller ikke krav på erstatning for at de må slutte. Det kan være rimelig at de får anledning til å fortsette sin gamle virksomhet, eller at de i alle fall får en avviklingsperiode, men noe grunnlovsmessig krav i denne retning har de ikke. Det er her ikke tale om inngrep i individuelle rettigheter, men en begrensing i den alminnelige handlefrihet. På samme måte står saken når lovgivningen skjerper vilkårene for å drive en næring, slik at den som tidligere oppfylte vilkårene ikke gjør det lenger. Disse setninger er slått fast gjennom sikker rettspraksis.»

At det skal mye til før en rådighetsbegrensning utløser erstatningsplikt, følger blant annet av Rt 1970 s. 67 (Strandlovdommen). I Andenæs og Fliflet: Statsforfatningen i Norge 10. utg. (2008) s. 428 heter det:

«Det fremgår av strandlovdommen at det må avgjøres ved en totalvurdering av alle foreliggende omstendigheter hvor grensen for de erstatningsfrie reguleringer går, og at det skal mye til før det må betales erstatning etter prinsippet i grl. § 105 så lenge det ikke blir krevd avståelse av eiendom. Gode grunner taler for at en vurdering av forholdet til EMK TP 1 kan foregå etter de samme retningslinjer.»

Når det gjelder henvisningen til EMK TP 1, gjelder dette den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) tilleggsprotokoll nr. 1 artikkel 1 som også har bestemmelser om vern om eiendom.

EMK tilleggsprotokoll nr. 1 artikkel 1 lyder:

«Enhver fysisk eller juridisk person har rett til å nyte sin eiendom i fred. Ingen skal bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper.

Bestemmelsene ovenfor skal imidlertid ikke på noen måte svekke en stats rett til å håndheve slike lover som den anser nødvendige for å kontrollere at eiendom blir brukt i samsvar med allmennhetens interesse eller for å sikre betaling av skatter eller andre avgifter eller bøter.»

EMK TP 1-1 gir beskyttelse mot alle typer inngrep i eiendomsretten slik at bestemmelsen ikke er begrenset til å gjelde ekspropriasjon.

Bestemmelsen åpner for at det kan gjøres inngrep i eiendomsretten på visse nærmere vilkår. Inngrepet må ha hjemmel i intern lovgivning, og statene kan begrense eierens rådighet over eiendommen hvis det skjer for å kontrollere at bruken skjer i samsvar med allmenne interesser («the general interest»). Det skal i henhold til Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) sin praksis foretas en konkret vurdering av inngrepets forholdsmessighet. Det er ikke noe krav om at det alltid skal utbetales full erstatning («full compensation»), men om det ikke utbetales en rimelig erstatning («an amount reasonably related to [the property’s] value»), vil det normalt foreligge en krenkelse. Utbetales det ikke erstatning overhodet, vil dette kunne godtas bare i helt spesielle tilfeller («in exceptional circumstances»).

I Nederland er den vedtatte lovbestemmelsen om forbud mot pelsdyroppdrett kjent ugyldig av en underrettsavgjørelse etter EMK TP 1. Dommen er påanket og ikke rettskraftig, men er illustrerende for den vurdering som også må foretas for en eventuell norsk lovbestemmelse om forbud mot pelsdyroppdrett. Det redegjøres derfor noe fra denne dommen.

Den nederlandske loven forbyr pelsdyroppdrett, og det er gitt en utfasingsperiode på 10 år. Det er ikke gitt noen kompensasjon til pelsdyroppdretterne. Retten fant at det var en krenkelse av pelsdyroppdretternes eiendomsrett:

«Fra 1. januar 2024 får pelsdyroppdrettere overhodet ikke lenger utøve virksomheten sin. Etter tingrettens vurdering vil det da være snakk om en meget omfattende grad av regulering av eiendom, siden virksomheten som sådan ikke lenger kan utøves fra da av, og pelsdyroppdretterne fratas hele deres inntjeningsevne i tilknytning til pelsdyroppdrett. Riktignok kan virksomhetsaktiva, som tomten og driftsbygningene, muligens ha en restverdi og de vil kunne selges eller brukes til andre formål.»

I henhold til praksis i EMD må det vurderes om det er et rimelig forhold mellom den belastningen borgeren påføres og det formålet som skal fremmes gjennom inngrepet. Retten beskrev vurderingstemaet og gjorde følgende vurdering:

«Tingretten skal vurdere hvorvidt den (omfattende) innblandingen i eiendomsretten til pelsdyroppdretterne er forholdsmessig, det vil si om det er en «fair balance» hhv. en rettferdig balanse mellom allmennhetens interesse og beskyttelsen av pelsdyroppdretternes grunnleggende rettigheter. Det må vurderes hvorvidt pelsdyroppdretterne kompenseres såpass gjennom utfasingsperioden og tilleggstiltakene at de ikke påføres individuell og ekstraordinær ulempe.»

Retten kom til at det ikke var «fair balance» fordi oppdretterne rammes hardt økonomisk uten at det er klart om de vil få noen kompensasjon. Pelsdyroppdretterne måtte også forut for loven foreta velferdsinvesteringer og pådra seg større kostnader. Loven om forbud mot pelsdyroppdrett ble etter dette satt til side av retten.

Etter utvalgets syn illustrerer avgjørelsen at selv om det gis en overgangstid på over ti år, er det ikke klart at et forbud mot pelsdyroppdrett uten noen sluttpakke eller kompensasjon for investeringer som ikke lenger kan benyttes, vil stå seg overfor EMK TP 1. Bakgrunnen for dette er at pelsdyroppdretterne vil rammes økonomisk, og uten noen adekvat kompensasjon vil det ikke nødvendigvis være et rimelig forhold mellom belastningen for den enkelte pelsdyroppdretter og det samfunnsmessige formål som forbudet skal ivareta. Avgjørelsen viser også at det kan ha betydning hvilke begrensninger som skal gjelde i en overgangsperiode.

Utvalget anser at det i utgangspunktet er vid adgang til å gripe inn også uten å betale erstatning, men dette vil avhenge av gjennomføringen av forbudet. Utvalget vil derfor anbefale at et forbud kombineres med en form for kompensasjon.

9.3.2 Erstatning for ekspropriasjonsartet inngrep

Hvis domstolene skulle komme fram til at et forbud mot pelsdyroppdrett er å betrakte som et ekspropriasjonsartet inngrep, så skal staten betale erstatning til oppdrettere.

I norsk erstatningsrett gjelder at erstatning skal betales til dekning av det lidte økonomiske tap. Erstatningen skal beregnes individuelt for den enkelte oppdretter og vil være avhengig av forholdene på den enkelte pelsdyrfarm; størrelsen på farmen, antall avlsdyr og oppnådde priser i markedet o.s.v. Skadelidte, d.v.s. oppdretteren, har en tapsbegrensningsplikt, d.v.s. plikt til selv å sørge for å begrense sitt tap, f.eks. gjennom en produksjonsomlegging. Denne regel gjelder også ved erstatning som følge av ekspropriasjon.

Hvis et forbud mot pelsdyroppdrett anses som et ekspropriasjonsartet inngrep, d.v.s. som utgangspunkt med plikt til å betale erstatning, skal oppdretternes tap gjøres opp med fradrag av det de har hatt av annen inntekt og med hensyn til hvordan de har kunnet begrense sitt tap, d.v.s. ved omlegging av produksjonen og alternativ utnyttelse av produksjonsapparatet. Pelsdyroppdretteren må selv foreta seg noe aktivt for å begrense sitt tap, f.eks. ved å legge om produksjonen eller søke annet arbeid.

Det må vurderes om det er mulighet for alternativ utnyttelse av produksjonsbygningene. Noen nybygde store pelsdyrfarmer er bygd innen et prinsipp med produksjonshaller. Disse bygningene kan kanskje bygges om til annen næringsvirksomhet dersom det er økonomisk grunnlag for det i det aktuelle området, men dette vil være kostnadskrevende. De aller fleste pelsdyrfarmene er imidlertid bygd som stolpehus med nettingbur og har ingen alternativ anvendelse.

For en del produsenter kan det være en aktuell omstilling å flytte sin pelsdyrproduksjon til land der grunnlaget for videre drift virker sikrere. Maskiner og utstyr for produksjon av pelsdyrfôr og for pelsing kan være forholdsvis enkelt å flytte. Demontering og flytting eller salg av pelsdyrskur, pelsdyrbur og de mest verdifulle avlsdyrene, vil være mer krevende. Flytting til Sverige eller andre skandinaviske land er trolig lite aktuelt, men Polen, Russland og de baltiske land kan være mer nærliggende. Dette må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet.

Når det gjelder erstatning for framtidig inntektstap, må dette beregnes ut i fra de framtidige inntektene i pelsdyrproduksjonen, beregnet individuelt for den enkelte farm.

Det er mange usikkerhetsmomenter knyttet til de enkelte komponenter i en slik vurdering. Pelsdyrnæringen er en næring som baserer seg på skinnprisene på verdensmarkedet, og følgelig er det stor variasjon i skinnprisene. Driftsoverskuddet det enkelte år må kapitaliseres for å finne det framtidige inntektstapet. I de tilfeller det ikke er mulig å bruke produksjonsbygningene til noe annet, vil en erstatningspost være dekning av utgifter til å fjerne pelsdyranlegget. Utvalget forstår NILF sine tall som det nærmeste utvalget kan komme uten å gå inn i konkrete beregninger for det enkelte foretak. Dette må uansett utredes videre hvis næringen besluttes avviklet.

NILF har i sin rapport vurdert hva en erstatning på farmnivå vil innebære. Utvalget bruker dette som en illustrasjon på en beregning av erstatning, men har ikke kompetanse til å vurdere disse beregningene nærmere. Forutsetningene for beregningen er angitt, og basert på NILFs Handbok for driftsplanlegging 2011/2012:

Erstatningen på farmnivå vil ha to komponentar:

1. Sluttpakke eller oppkjøpsordning for retten til å drive med pelsdyr.

2. Kompensasjon for investeringer som ikkje lenger kan nyttast og kompensasjon for kostnader med å rydde farmområdet.

Erstatningar av denne type vil vere individuelle og avhengig av størrelsen på farmen og antal mink og revetisper og andre avlsdyr. Opplegget a) og b) i kombinasjon synes i utgangspunktet mest aktuelt for eldre brukarar utan planar for alternative produksjonar eller brukarar med eldre anlegg som eventuelt må fornyast fullstendig ved fortsatt drift. Døme på utrekning av pris for oppkjøp av retten til å drive med pelsdyr eller sluttpakke eller kompensasjon for investeringer foretatt:

Føresetnader: Dekningsbidrag per tispe inkludert 0,2 hanndyr: mink: 600, blårev 1500, sølvrev 2000. Investeringar per eining: 2430 (mink), 9590 (blårev) og 8000 (sølvrev). Driftskapital per eining 785 (mink), 1620 (blårev) og 1290 (sølvrev) (NILF, 2011a). Driftsoverskot lik 2/3 av dekningsbidrag.

1. Sluttpakke eller oppkjøp av retten til å drive med pelsdyr: 1000 minkavlsdyr, driftsoverskot kr 400 per avlsdyr, i alt kr 400 000. Kapitalisert verdi kr 400 000/0,04 = 10 millionar kr. For 500 avlsdyr av rev (50 % sølvrev og 50 % blårev) driftsoverskot kr 1160 per avlsdyr, i alt kr 580 000. Kapitalisert verdi kr 580 000/0,04 = 14,5 millionar kr.

2. Kompensasjon for investeringar: Investeringskostnad, nyanlegg: 2 430 000 (1000 minkavlsdyr), 4 397 000 (500 reveavlsdyr, 50 % sølvrev og 50 % blårev). Det tas hensyn til teknisk stand og levetid med prosentvis reduksjon i høve til nyanlegg. Tillegg for rydding av farmområdet avhengig av kvadratmeter eller lengdemeter med pelsdyrskur, fjerning av gjerde etc.

Det er også et spørsmål om andre virksomheter med tilknytning til pelsdyrindustrien vil reise krav om erstatning, f.eks. fôrproduksjon. Utvalget ser ikke bort fra at også slike tilknyttede virksomheter kan tenkes å reise erstatningskrav fordi deres virksomhet vil opphøre eller bli vesentlig endret i karakter hvis det innføres et forbud mot pelsdyr i Norge. Når det gjelder råstoffet som brukes i fôrproduksjon nevnes at dette kan selges til pelsdyrfôr i andre land, og det finnes også nye bruksområder som produksjon av biogass eller gjødsel.

9.3.3 Kompensasjonsordninger i europeiske land hvor pelsdyroppdrett er avviklet

Andre europeiske land som har avviklet ulike former for pelsdyroppdrett, har gjort dette på ulike måter.

Sverige: Avvikling av reveoppdrett uten kompensasjon

Et eksempel på at en skjerping av dyrevelferdskravene har fått som konsekvens at dyreholdet i praksis har blitt lagt ned, er de svenske reglene for hold av rev som i 1995 ble innført i djurskyddsförordningen § 9 a, og som lyder:

«Rävar får bara hållas på ett sådant sätt att deras behov av att vara tillsammans med andra rävar, röra sig, gräva och ägna sig åt annan sysselsättning kan tillgodoses.»

Eksisterende anlegg kunne anvendes ut år 2000, men ingen nye forslag til bursystemer som skulle tilfredsstille bestemmelsen har blitt godkjent av det svenske Jordbruksverket idet de ikke fullt ut oppfylte kravet om markkontakt. Det er i dag ikke reveoppdrett i Sverige.

Det er ingen kompensasjonsordning til de som har avviklet.

England: Avvikling av pelsdyroppdrett med kompensasjonsordning

I England ble et forbud mot pelsdyroppdrett innført i januar 2003 ved at Fur Farming Prohibition Act 2000 forbød hold av dyr med hovedformål om å avlive dem for pelsens skyld. På dette tidspunktet fantes det 11 aktive minkfarmer i landet, som årlig produserte ca. 100 000 mink17.

Det ble laget en kompensasjonsordning ved at alle som var aktive minkoppdrettere da forbudet ble vedtatt, kunne søke om økonomisk kompensasjon. Inntektstap ble beregnet som 7,4 x gjennomsnittlig fortjeneste i en fem-års periode. De mottok også kompensasjon i form av en utfasingsperiode mellom vedtaket i 2000 og innføringen av forbudet i 2003. Kompensasjonsordningen kostet totalt i underkant av £10,4 millioner for alle de 11 farmene. Den økonomiske kompensasjonen ble fordelt mellom inntektsrelaterte tap og ikke-inntektsrelaterte tap.

Danmark: Avvikling av reveoppdrett i Danmark med utfasingsperiode

Det ble innført et forbud mot pelsdyroppdrett av rev i Danmark ved lov datert 29. mai 2009.

Oppdretterne fikk ikke økonomisk kompensasjon, men fikk kompensasjon gjennom en utfasingsperiode. Reveoppdrettere som hadde reveoppdrett som hovedinntekt ble gitt en 15 års utfasningsperiode og reveoppdrettere som hadde reveoppdrett som biinntekt fikk åtte år til å avvikle driften.

Bakgrunnen for denne avgjørelsen var at 15 år ble vurdert som tilstrekkelig tid for oppdretterne til å avvikle eller legge om produksjonen, og det ble sett på som en tilstrekkelig sikring mot at reveoppdrettere ville kunne komme med erstatningskrav grunnet ekspropriasjon.

Nederland: Avvikling av minkoppdrett i Nederland med utfasingsperiode

Et forbud mot oppdrett av mink ble vedtatt i Nederland 18. desember 2012. Den siste nederlandske minkfarmen vil stenge i 2024, som gir en utfasingsperiode på 12 år. Loven lyder slik:

I henhold til loven om forbud mot pelsdyroppdrett, som trådte i kraft 15. januar 2013, kan man fra denne dato ikke lenger holde, drepe eller få drept pelsdyr. Pelsdyroppdrettere som innen 1. januar 2014 oppfyller vilkårene som er nevnt i loven får likevel fortsette driften frem til 1. januar 2024 (utfasingsperioden). Under utfasingsperioden gjelder følgende vilkår:

1. pelsdyroppdrettere får ikke lov til å holde flere minker enn det antallet de hadde per 1. januar 2014 (artikkel 4 punkt d)

2. overdragelse av en minkfarm er kun tillatt under visse forhold, nemlig:

   • når minkoppdretteren ikke lenger er i stand til å holde minker på grunn av plutselig oppstått arbeidsuførhet;

   • når minkfarmen inngår i et fellesbo og må selges som formuesgjenstand for å kunne fordele boet,

   • eller dersom minkoppdretteren ikke lenger kan eller vil videreføre minkfarmen fordi han har nådd pensjonsalderen på 65 år, (artikkel 3 fjerde ledd), og

3. flytting av en minkfarm er kun mulig dersom det på det gamle stedet ikke lenger er snakk om en minkfarm (artikkel 4 punkt e).

Fra og med 1. januar 2024 får pelsdyroppdrettere overhodet ikke lenger utøve virksomheten sin.

Det ble ikke gitt noen økonomisk kompensasjon ut over en refusjon av kostnader i forbindelse med riving av produksjonsbygg. Loven er kjent ugyldig i en førsteinstansdomstol (jf. kapittel 6.5), men denne avgjørelsen er ikke rettskraftig.

9.3.4 Mulige kompensasjonsordninger ved avvikling av pelsdyrhold i Norge

De aller fleste norske pelsdyrfarmer har gjort betydelige investeringer i utbedringer av anleggene som følge av skjerpede krav til blant annet dyrevelferd. Utvalget har ikke oversikt over den samlede gjeldssituasjonen i næringen, men anser det sannsynlig at svært mange har betydelig gjeld med pant i anleggene.

Innføring av et regelverk som innebærer en rask avvikling av produksjonen i disse anleggene uten kompenserende ordninger, vil derfor høyst sannsynlig innebære at mange ikke vil kunne håndtere sine økonomiske forpliktelser. Dette vil igjen kunne gi betydelige økonomiske tap også for tredjeparter i form av kredittinstitusjoner, ansatte, fôrprodusenter, leverandører og andre kreditorer. For produsenter som driver virksomheten som enkeltpersonforetak, vil også bolig og andre eiendeler bli omfattet. Disse forholdene vil også kunne gjelde ved en gradvis avvikling.

Utvalget vil derfor anbefale at det ved et forbud mot pelsdyroppdrett, også etableres en kompensasjonsordning for oppdretterne. En eventuell kompensasjonsordning kan utformes på flere ulike måter.

Det kan gis et forbud mot pelsdyroppdrett fra en gitt dato. Den utfasingstiden som settes kan være av ulik varighet. Jo mer tid som gis, jo bedre tid vil det være for oppdretteren å finne alternativ sysselsetting. En slik utfasingstid vil kunne redusere det mulige erstatningskravet da det vil gi brukeren anledning til å tilpasse driften til den nye situasjonen. Samtidig er det betenkeligheter ved å sette en for lang utfasingstid. Det vil være dyrevelferdsmessig uheldig fordi interessen for produksjonen går ned. I en slik situasjon vil det være vanskelig for næringen å opprettholde infrastruktur og andre fellesfunksjoner som produksjon av pelsdyrfôr, avl, pelsdyravlslag o.s.v. Det kan også være uheldig for naturmangfoldet ved at det i en slik nedbyggingsfase vil være økt risiko for rømming ved at det er mindre oppmerksomhet og interesse for produksjonen. Også av hensyn til oppdretteren er det uheldig med en for lang utfasingstid. Det kan oppleves som umotiverende å drive en produksjon som uansett skal legges ned, og fagmiljøet forsvinner gradvis.

Kompensasjonsordninger kan utformes på ulike måter. Det kan f.eks. lages en «oppkjøpsordning» for retten til å drive med pelsdyr. Man kan eventuelt tenke seg en ordning som gir kompensasjon for investeringer som ikke lenger kan nyttes, og en ordning som kompenserer for kostnader med å rydde farmområdet. Ordningen kan utformes med ulike satser og ulike kombinasjoner av disse forholdene. Omstillingsmidler kan også vurderes. Dette er forhold som må utredes videre hvis det blir aktuelt å legge ned næringen.

9.4 Vurdere om innførsel og omsetning av pelsprodukter bør forbys dersom pelsdyrnæringen avvikles i Norge

Etter mandatet skal utvalget vurdere om innførsel og omsetning av pelsprodukter bør forbys dersom pelsdyrnæringen avvikles i Norge. Mandatet sier ikke direkte hvilke typer pelsprodukter et slikt forbud eventuelt skal gjelde, men utvalget legger til grunn at det vil gjelde samme type pelsprodukter som forbys produsert i Norge. I så fall vil omfanget være avhengig av hvordan et norsk forbud mot hold av pelsdyr utformes. Utvalget ser for seg at et eventuelt norsk forbud enten vil gjelde oppdrett av mink og rev, eventuelt ytterligere pelsdyrarter som for eksempel ilder, chinchilla og mårhund, eller alt oppdrett som hovedsakelig skjer med formål å produsere pels. Det legges videre til grunn at forbudet vil omfatte både rene pelsprodukter og produkter der de aktuelle pelstypene inngår sammen med andre materialer, for eksempel som besetning på klesplagg. Det nevnes at Pelsinform, Pelsbransjens Hovedorganisasjon, i et brev til utvalget har gjort gjeldende at et eventuelt forbud må gjelde for både import og eksport av alle produkter laget av dyrehud, men utvalget slutter seg ikke til dette forslaget som også vil gjelde skinn fra matproduserende dyr.

Dersom produksjon av visse angitte typer pels forbys i Norge av etiske grunner, vil det være nærliggende å vurdere et forbud mot innførsel og omsetning av produkter med slik pels. Dersom man mener det er uakseptabelt å produsere de angitte typene av pels, er det utvalgets syn at det ut fra det samme standpunktet vil være konsekvent også å forby annen økonomisk aktivitet som er basert på samme type produksjon som har skjedd utenfor landets grenser. Det vises til at innførsel og omsetning av produktene vil støtte en utenlandsk produksjon som rammes av de samme innvendingene som begrunnet et forbud mot produksjonen i Norge.

Som mulige motargumenter mot at et forbud mot pelsdyrhold skal følges av et forbud mot import og omsetning av pels, nevnes for det første at dette vil øke den økonomiske virkningen av «pelsforbudet». Pelsinform har anslått omsetningen i Norge til 350 millioner kroner i form av pels- og besetningsplagg og 50 millioner kroner i form av interiørartikler. De har uttalt at de fleste produktene er laget av pels fra kanin, sau, mårhund, rev og mink18. Utvalget anser anslaget som usikkert, og tallene omfatter produkter fra dyrearter, for eksempel sau, som etter vurderingen over vil falle utenfor et norsk forbud.

Videre må det vurderes om det er rettslige hindre for et slikt handelsforbud. I Nederland ble dette vurdert å være tilfelle. I forbindelse med et forbud fra 1. april 2008 mot å holde rev og chinchilla for pelsoppdrett, ble det her vurdert å fastsette et regelverk som skulle forby handel med pels fra disse pelsdyrartene. Regelverket ble notifisert på EU-nivå etter en EU-rettslig prosedyre for å få vurdert om reglene er forenlige med EU-retten og prinsippene for det indre marked. Utvalget har fått opplyst at alle svarene på notifiseringen konkluderte med at forbudet var uforenlig med EU-retten, og at forslaget derfor ble trukket. De EU-rettslige vurderinger vil også være relevante for en vurdering etter EØS-avtalen.

Et totalforbud mot import av nærmere bestemte pelsvarer som forbys produsert i Norge, vil i utgangspunktet falle inn under EØS artikkel 11 som lyder:

«Kvantitative importrestriksjoner og alle tiltak med tilsvarende virkning skal være forbudt mellom avtalepartene.»

Bestemmelsen forbyr nasjonale bestemmelser som hindrer import mellom EØS-statene. I dette tilfellet vil forbudet gjelde produkter som lovlig kan produseres og handles med i andre medlemsstater.

Når et tiltak faller inn under EØS artikkel 11 må det likevel vurderes om det kan aksepteres i henhold til «allmenne hensyn» etter EØS artikkel 13 eller en ulovfestet unntaksregel.

Etter EØS artikkel 13 skal bestemmelsene i EØS artikkel 11 og 12 ikke være til hinder for forbud eller restriksjoner på import, eksport eller transitt som er begrunnet ut fra nærmere opplistede hensyn. Blant disse hensynene er to hensyn som kan være relevante for et eventuelt forbud mot import av pelsprodukter, nemlig hensynet til vernet om menneskers og dyrs liv og helse og hensynet til den offentlige moral. Når det gjelder hensynet til vernet om menneskers og dyrs liv og helse, kan det innvendes at dette unntaket ikke kan benyttes ettersom pelsdyr lovlig oppdrettes i andre medlemsstater og faller innenfor EØS-rettslig regelverk som direktiv 98/58/EF om vern av dyr som holdes for landbruksformål. Dette er i Norge gjennomført i forskrift om velferd for produksjonsdyr. Det kan hevdes at medlemsstatene ikke kan forby innførsel av produkter som er lovlig produsert innenfor et harmonisert regelverk ut fra en begrunnelse som springer ut av de samme hensyn som dette regelverket. Dette gjelder selv om direktiv 98/58/EF er et minimumsdirektiv som åpner for at medlemsstatene setter strengere regler for produksjon på sitt territorium.

Videre kan det hevdes at et slikt forbud ville bryte med det EØS-rettslige proporsjonalitetskravet. Det pekes her på at den interesse Norge ville ha i et eventuelt forbud mot import ville gå på bekostning av EØS-staters interesse i handel, ettersom andre EØS-land har gjort andre vurderinger med hensyn til pelsdyroppdrett og handel med pels. Dette innebærer ikke at Norge ikke kan regulere produksjonen av pels innenlands, men at et forbud mot import av produkter som er lovlig produsert i andre EØS-land kanskje ikke er proporsjonalt.

Når det gjelder unntaket for hensynet til den offentlige moral, antar utvalget at dette må vurderes på samme måte som unntaket av hensynet til vernet om menneskers og dyrs liv og helse. Den offentlige moral ville i dette tilfellet være den oppfatningen i Norge som innebærer at det harmoniserte regelverket i EØS ikke i tilstrekkelig grad ivaretar dyrs liv og helse eller deres dyrevelferd. Argumentasjonen vil dermed følge de samme linjer for begge unntakene.

Utvalget antar etter dette at et forbud mot import og omsetning av pelsprodukter vil kunne være i strid med EØS-avtalen. Dersom et slikt forbud skulle bli aktuelt, bør forholdet til EØS-avtalen og til GATT (General Agreement on Tariffs and Trade) vurderes nærmere.

9.5 Effekt på naturmangfold og miljø

Ved styrt avvikling av pelsdyrnæringen vil den etablerte minkbestanden ikke lenger få nye tilskudd av dyr. Dette vil muliggjøre en bedre oversikt over bestanden og effekten av uttak av dyr. Arbeidet med bekjempelsen av minkbestanden i prioriterte områder bør styrkes. Det bør beregnes ressurser til økt bekjempelse av minkbestanden ettersom bestanden ikke lenger vil få økt tilvekst på grunn av rømming. Skottland innførte forbud mot pelsdyroppdrett i 2002 og har fra 2011 drevet bekjempelse av mink i store deler av landet19. Det bør øremerkes ressurser til å rydde opp slik at oppryddingsarbeidet sikres.

Ved avvikling blir det også stående bygningsmasse som ikke lenger er i bruk. Det vil være forbundet med kostnader å rydde slik at bygningene ikke forfaller og blir stående over tid, med de miljømessige ulemper dette vil ha. Alle pelsdyrfarmer er i tillegg pålagt å ha sikkerhetsgjerder mot rømming. Også slike må fjernes ved avvikling for å unngå skade på miljøet. Forsvarlig håndtering/deponering av gjødsellagre må også sikres. Det kan være formålstjenlig at det settes en frist på dette opprydningsarbeidet, med eventuelle sanksjonsmuligheter, slik at effektuering av tiltak vil kunne gjennomføres.

10 Pelsdyrutvalgets anbefaling

I debatten om pelsdyrnæringen er det to forhold som særlig er trukket fram som begrunnelse for å avvikle næringen. Det ene er spørsmålet om dyrevelferden i næringen er god nok, det vil si om dyreholdet oppfyller kravene i dyrevelferdsloven, eller om dyrevelferden uavhengig av dette er så god som den bør være. Det andre gjelder betydningen av formålet med næringen – produksjon av pels. Spørsmålet er her om formålet i seg selv gjør dyreholdet uakseptabelt, eller om det har betydning for hvilket nivå av dyrevelferd som skal kreves. Tanken bak dette er at pelsdyrproduksjon i mindre grad enn f.eks. matproduksjon kan forsvare belastninger på dyrene.

I kapittel 7 har utvalget konkludert med at det fortsatt er velferdsutfordringer i dagens pelsdyrhold. Disse er for både rev og mink spesielt knyttet til dyrenes mulighet til utforskning og variert aktivitet. Utvalget vil peke på at det fortsatt er utfordringer knyttet til pelsdyrenes tillitsfullhet overfor mennesker. Til tross for et tilstrekkelig regelverk, ser utvalget med bekymring på problemet med store og overvektige blårev, med de dyrevelferdsmessige følger det har. Utvalget peker også på problemer med hold av minkvalper i større grupper.

I kapittel 8 har utvalget drøftet bærekraftig utvikling av pelsdyrnæringen. Det er blant annet foreslått tiltak for å styrke næringens legitimitet gjennom velferdsforbedringer, herunder:

• Forskning på alternative oppholdsenheter for rev og mink eller et supplement til dagens oppholdsenhet, som gir større muligheter for å kunne utøve atferd som er viktig for dyrene

• Felles nordisk samarbeid mellom næring og forskningsinstitusjonene

• Styrke/systematisere avlsarbeidet på rev og mink for å oppnå mer tillitsfulle dyr

• Ta i bruk velferdsvurderinger for jevnlig å dokumentere dyrevelferden

• Bedre system for dokumentasjon av drift og velferd ved å innføre bruk av elektronisk journalsystem

• Fortgang i forsknings- og utviklingsarbeid for økt dyrevelferd ved å bevilge mer offentlige midler til forskning som vil resultere i dokumenterte velferdsforbedrende tiltak

Utvalget har registrert en forbedring av forholdene på norske pelsdyrfarmer de siste årene. Det er imidlertid usikkert om dagens driftsformer gir en dyrevelferd samfunnet vil akseptere i framtiden.

Et flertall bestående av medlemmene Hamre, Steine, Nevøy, Kielland og Møller går inn for bærekraftig utvikling av næringen. Dette flertallet mener at dagens velferdsutfordringer er overkommelige og at velferden for pelsdyr vil være ivaretatt dersom regelverket etterleves, og de foreslåtte tiltakene særlig knyttet til dyrevelferd blir fulgt opp innen rimelig tid. Videre forutsettes det at Mattilsynet må kunne reagere raskt og hensiktsmessig ved avdekking av alvorlige brudd på regelverket.

Medlemmet Kielland uttaler i tillegg at det per i dag ikke er nok faktagrunnlag for å avvikle pelsdyrnæringen, og at en avvikling bør gjøres på grunnlag av fakta eller på grunnlag av en politisk bestemmelse om at formålet pels ikke er ønskelig. Kielland mener det er en usikkerhet knyttet til om formålet pels vil være noe samfunnet vil akseptere i framtiden.

Et mindretall bestående av medlemmene Eikeland, Ryeng og Tveito viser til de dyrevelferdsmessige utfordringene i norsk pelsdyrhold beskrevet i utredningen, og vil særlig trekke fram dagens driftsformer. Det er fortsatt betydelig usikkerhet knyttet til om reven og minkens behov for bevegelsesfrihet og annen artstypisk atferd kan tilfredsstilles i lite komplekse nettingbur på små arealer. Lite er gjort siden dyrevelferdsmeldingen av 2003 påpekte behovet for å utrede nye driftsformer. I tråd med dyrevelferdslovens forsiktighetsprinsipp mener dette mindretallet at denne usikkerheten skal komme dyrene til gode. Det vises også til dyrevelferdslovens bestemmelse om dyrs levemiljø:

«Dyreholder skal sikre at dyr holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gi mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd. Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel.»

Det anses som lite sannsynlig at gjentatt påpeking av behovet for nye driftsformer vil bli løst gjennom forskning i overskuelig framtid. Pelsdyrnæringen ønsker forutsigbarhet. Det er betydelig usikkerhet knyttet til om dagens driftsformer gir en dyrevelferd samfunnet vil akseptere. En slik forutsigbarhet kan derfor ikke gis. Nytten av pelsproduktene er heller ikke av en slik art at den kan rettferdiggjøre en produksjon hvor det stilles spørsmål ved dyrevelferden. Disse medlemmene anbefaler derfor en styrt avvikling av pelsdyrnæringen.

Medlemmet Olssøn viser til de forhold og vurderinger som er beskrevet i utredningen og ønsker ikke gi en konkret anbefaling om avvikling eller videreføring av pelsdyrnæringen.

11 Økonomiske og administrative konsekvenser

Utvalget har ikke gått dypt inn i vurderinger av økonomiske og administrative konsekvenser av de forslagene som fremmes i innstillingen. Primært er dette fordi den detaljerte utformingen av tiltakene vil være avgjørende for størrelsen på de konkrete økonomiske og administrative konsekvensene.

Flertallets forslag om bærekraftig utvikling vil ha begrensede økonomiske og administrative konsekvenser.

Etablering av et elektronisk journalsystem vil innebære utviklings- og driftskostnader for næringen. På den annen side kan et godt journalsystem som gir god oversikt og dokumentasjon, på sikt gi effektivisering av det løpende arbeidet og mer målrettet avlsarbeid i pelsdyrfarmene. Samtidig vil et slikt system legge til rette for et mer effektivt offentlig tilsyn.

Forslaget om å implementere i FarmSert at porter og dører for persontrafikk skal utstyres med automatisk lukkeanordning og andre foreslåtte tiltak for å redusere risikoen for at pelsdyr rømmer, vil gi moderat økte kostnader for pelsdyroppdretterne.

Utvalget anbefaler styrket forskning på alternative oppholdsenheter for rev og mink og andre velferdsfremmende tiltak. For næringen og det offentlige behøver dette isolert sett ikke å utløse økte ressurser til forskning på pelsdyr generelt, men kan eventuelt løses med en dreining av forskningen fra det produksjonsrettede til mer dyrevelferd. Utvalget anbefaler imidlertid generelt styrket offentlig finansiering av forskning knyttet til pelsdyr. Dermed kan dette tiltaket innebære økonomiske konsekvenser for staten i form av økte bevilgninger.

Tre av medlemmene i utvalget foreslår en styrt avvikling av hele pelsdyrnæringen i Norge. Verdiskapingen i pelsdyrnæringen utgjør om lag 300 millioner kroner per år, hvorav om lag 231 millioner kroner i primærproduksjonen (tall for «toppåret»2013). Næringen sysselsetter om lag 450 årsverk hvorav 350 årsverk i primærproduksjonen (jf. kapittel 4.1.3).

Utvalget mener at pelsdyroppdretterne i utgangspunktet ikke har krav på full erstatning hvis næringen legges ned. Utvalget anbefaler at det ved styrt avvikling (forbud mot pelsdyroppdrett) etableres en kompensasjonsordning for oppdretterne. Utvalget har gitt noen innspill til momenter i en slik ordning, men dette må utredes nærmere hvis det besluttes styrt avvikling. De økonomiske konsekvensene vil avhenge av utformingen av denne kompensasjonsordningen.

Utvalget har i kapittel 9.3.2 vist til NILFs vurdering av hva en full erstatning på farmnivå vil innebære. Her er det foreslått en kombinasjon av erstatning for bortfall av retten til å drive med pelsdyr og en erstatning for investeringer. Erstatning for bortfall av retten til å drive med pelsdyr er av NILF foreslått til 10 000 kroner per minkavlsdyr og 29 000 kroner per reveavlsdyr20. Ut fra gjennomsnittlig besetningsstørrelse på 1382 minkavlsdyr og 272 reveavlsdyr vil gjennomsnittlig erstatning for bortfall av retten til å drive med pelsdyr utgjøre om lag 13,8 millioner kroner pr minkfarm og om lag 7,9 millioner kroner per revefarm. Med 125 farmer med mink og 178 farmer med rev vil kompensasjonen ut fra denne beregningen totalt utgjøre om lag 3,1 milliarder kroner.

I tillegg foreslår NILF erstatning for investeringer. NILF tar utgangspunkt i anslåtte investeringskostnader og at det deretter må tas hensyn til teknisk stand og alder. Utvalget har ikke detaljert kunnskap om teknisk stand og alder på norske pelsdyrgårder. På usikkert grunnlag anslås samlet erstatning for investeringer og tillegg for rydding av gårdsområdet å utgjøre i størrelsesorden 2–3 millioner kroner per pelsdyrgård, d.v.s. totalt 500–800 millioner kroner.

Tilskudd til pelsdyrnæringen består av avløsertilskudd til pelsdyr, tilskudd til pelsdyrfôrlag, tollfritak på råvarer til pelsdyrfôr, investeringsstøtte og rentestøtte. Tilskuddsnivået vil være avhengig av hva som fastsettes i det enkelte jordbruksoppgjør. Ved avvikling av pelsdyrnæringen vil disse utgiftspostene bortfalle. Basert på tallene i kapittel 4.1.5 anslås besparelsen til om lag 35 millioner kroner i året.

I kapittel 4.1.3 er det gitt en oversikt over verdiskapingen i pelsdyrnæringen fordelt på fylker. Ut fra denne kan en se hvilke fylker og kommuner som i utgangspunktet vil rammes hardest av avvikling av pelsdyrnæringen, men den sier ikke noe om regionale forskjeller når det gjelder muligheten for alternative næringer eller regionale forskjeller i arbeidsmarkedet.

Ut fra verdiskaping er Rogaland i særklasse det største fylket for mink med en verdiskaping på 107,4 millioner kroner av 172,2 millioner kroner for landet i alt. Deretter følger Hedmark med 11,5 millioner kroner, Oppland med 10,2 millioner kroner, Sogn og Fjordane med 9,1 millioner kroner, Østfold med 7,1 millioner kroner, Nord-Trøndelag med 7 millioner kroner og Telemark med 6,5 millioner kroner.

For rev er det Sør-Trøndelag som er dominerende med 26,6 millioner kroner i verdiskapning av 59 millioner kroner for hele landet. Deretter følger Oppland med 10,4 millioner kroner og Sogn og Fjordane med 5,2 millioner kroner. I kapittel 4.1.3 er det også tabeller som viser de største kommunene for både mink og rev. Når det gjelder rev er disktriktskommunene Oppdal og Agdenes de største. Tallene i disse avsnittene er fra 2013.

Tabell 11.1 viser fordeling av farmer med oppdrett av rev og mink etter sone for BA sentralitet (bo- og arbeidsmarkedsregionene der 1 er mest sentral og 5 minst sentral).

Mesteparten av minken, 66 %, er i sone 1. Her er også de største gårdene. Resten fordeler seg nokså likt på de andre sonene, men mest i sone 2 og 3. For rev er situasjonen ulik, nær halvparten av revetispene er i sone 4 og omkring en fjerdepart i sone 3. Resten finnes i sone 1 og 2 mens det er praktisk talt ikke oppdrett av rev i sone 5. Tallene tilsier at avvikling av reveoppdrett i større grad enn avvikling av minkoppdrett vil ramme distriktsområder med et begrenset arbeidsmarked. Avvikling av minkoppdrett vil ha størst virkning i Rogaland og i de største minkkommunene Klepp, Hå og Sandnes.